Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:08:08]: (ordfører for saken): Saken vi skal behandle nå, er etter mitt syn en svært positiv sak. Departementet har foreslått at alle store foretak etter regnskapsloven skal gi en årlig redegjørelse for hva de gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forhold til sine interessenter i inn- og utland – kort sagt hva de gjør for å ivareta sitt samfunnsansvar utover det å tjene penger. Bedrifter som ikke har en egen politikk for samfunnsansvar, blir nå pålagt også å opplyse om dette.

Lovforslaget bygger på en rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Finansdepartementet som utredet krav til rapportering av samfunnsansvar. Dette var et arbeid som ble igangsatt som oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 10 for 2008–2009, om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Plikten til å rapportere samfunnsansvar pålegges foretak som er store i forhold til regnskapslovens definisjoner. Men målet må være at alle bedrifter i Norge synes det er positivt å rapportere om det samfunnsansvaret de tar, og hvilke fotspor de setter igjen i de lokalsamfunnene de opererer i, både her i landet og ikke minst i et globalt perspektiv.

Mange forbrukere etterspør i dag hvordan ulike bedrifter tar et helhetlig samfunnsansvar. At virksomheten ikke bare tar hensyn til lønnsom verdiskaping, men også det ansvaret bedriften tar utover dette, betyr noe når vi som forbrukere skal kjøpe varer og tjenester. Vi som storting og myndigheter ellers bør etterspørre etiske retningslinjer og hvordan bedriften handterer sitt samfunnsansvar. Det finnes i dag ingen juridiske virkemidler som kan bidra til økt bevissthet omkring den type spørsmål. Jeg tror derfor at en rapporteringsplikt om samfunnsansvar som vi nå lovfester, vil bidra til større bevissthet omkring det samfunnsansvaret en bedrift har. Det vil selvfølgelig føre til et økt press på bedriftene fra omverdenen, og vil etter det vi har erfaring med fra bl.a. Danmark, nettopp føre til økt bevissthet både hos ledere og ansatte omkring etiske spørsmål og det samfunnsansvaret bedriften tar. For de bedriftene som følger opp dette via sine styrer, vil nok få positive tilbakemeldinger både fra forbrukerne og fra omgivelsene for øvrig.

I en åpen global økonomi er vi avhengig av åpenhet og dialog omkring etiske retningslinjer og om samfunnsansvaret. Uten det kan vi ikke føle oss sikre på at bedrifter som produserer varer vi kjøper, respekterer menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter, eller at de tar nødvendig hensyn til det ytre miljøet. Det vi vedtar i dag, er heller ingen lovfesting av krav til foretakenes arbeid med samfunnsansvar. Men det er et rapporteringskrav som helt sikkert vil bidra til at bedriftene bygger opp kunnskap om hvilket samspill det er mellom virksomheten som drives, og de samfunn som de opererer i.

Ikke minst vil det være nyttig for de bedriftene som oppfattes å være i utakt med aksepterte standarder og normer for samfunnsansvarlig virksomhetsutøvelse. For selv om de aller fleste bedrifter i Norge i dag er seg sitt ansvar bevisst – det er vi enige om – finnes det flere som trenger et ekstra puff for å sette denne typen spørsmål på dagsordenen.

Regnskapsloven bidrar til best mulig informasjon til ulike interessenter om et foretaks økonomiske stilling, risikoeksponering, resultat og andre sider ved virksomheten. Det er en tendens til at det nå etterspørres informasjon også utover finansiell informasjon. Brukere av slik informasjon er også investorer og kreditorer. Folketrygdfondet, som er vårt felleseie, viser f.eks. til at arbeidsgruppens forslag stemmer godt overens med de opplysningene som fondet etterspør fra selskaper det investerer i. Vi må gå ut fra at folketrygdfondet ikke er alene om å etterspørre den type informasjon. Bedrifter som rapporterer om sitt samfunnsansvar via sin årsberetning, vil ha et fortrinn også i en investorsammenheng. Det inngir tillit å ha et gjennomarbeidet syn på sitt samfunnsansvar.

Flertallet i komiteen støtter forslaget til endringer i regnskapsloven og enkelte andre lover – rapportering av samfunnsansvar mv. Det er også et mindretallssyn i saken, som jeg går ut fra andre vil presentere. Med dette legger jeg fram saken.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:13:27]: Fremskrittspartiet mener årsregnskap og årsberetning først og fremst skal vise bedriftenes økonomiske utvikling og finansielle stilling, og formålet er å gi korrekt finansiell informasjon om selskapet. Jeg vil derfor advare mot rapporteringskrav som vanner ut dette formålet.

Jeg vil også understreke at det både er og må være en grunnleggende forskjell mellom næringslivets og myndighetenes samfunnsansvar. Myndighetene og politikerne er ansvarlige overfor velgerne, mens bedriftene, så lenge de opererer innenfor lovlige juridiske rammer, i utgangspunktet er ansvarlige overfor aksjonærer, kunder og forretningsforbindelser. Næringslivets samfunnsansvar innebærer først og fremst å gjøre det næringslivet kan best: å bidra til verdiskaping og økonomisk vekst gjennom å selge sine produkter på det frie, åpne markedet. Derigjennom skaper næringslivet arbeidsplasser og velstand. Jeg vil derfor ta avstand fra en sosialistisk forståelse av bedriftenes samfunnsansvar hvor det legges til grunn at kapitalisme og globalisering ikke tjener samfunnet.

Samfunnsansvar slik det diskuteres både i stortingsmeldingen og i proposisjonen, er hensyn som foretakene tar og standarder de fastsetter og etterlever utover det som lover og forskrifter fastsetter. Jeg har merket meg at regjeringen i proposisjonen beregner at mange norske foretak allerede er svært godt i gang med arbeidet. Fra og med 2010 er allerede børsnoterte selskaper pålagt å redegjøre for eventuelle «retningslinjer for etikk og samfunnsansvar». Regjeringen antyder i proposisjonen at erfaringen fra Danmark tilsier at opp mot 75 pst. av de 450 foretakene som vil omfattes av dette lovforslaget, allerede arbeider med samfunnsansvar. Dette tilsier at det vil være bedre å jobbe med generelle motivasjonstiltak og informasjon opp mot bedrifter som ennå ikke har kommet i gang, enn å innføre enda en ny lov. Bransjeorganisasjonene er allerede godt i gang med å informere og bevisstgjøre bedriftene. I St.meld. nr. 10 for 2008–2009 har regjeringen listet opp en rekke tiltak som allerede er i gang. Det er et godt alternativ til lovfesting å følge opp og stimulere disse ytterligere.

Utfordringen er ikke å få norske selskaper til å ta samfunnsansvar på alvor, men hvordan man best stimulerer til at dette blir målrettet, utviklende og føles nyttig for foretakene. Lovkrav om rapportering kan da fungere mer mot sin hensikt enn å stimulere til ytterligere fokus. En lov skaper en minimumsstandard og presser bedriftene inn i en bestemt systematikk, men den stimulerer ikke til å gå lenger eller å bevisstgjøre seg ytterligere. Regjeringens egne anslag for kostnader illustrerer dette dilemmaet. Etableringskostnadene anslås av regjeringen til å ligge på mellom 860 000 kr og 6,1 mill. kr for det enkelte foretak, mens de løpende, årlige kostnadene for bedriftene blir anslått til fra ca. 7 000 kr til 35 000 kr.

Jeg ser disse anslagene som et uttrykk for en svært statisk betraktning av utfordringen fra regjeringens side. Skal samfunnsansvar virkelig bli en integrert del av et foretaks virksomhet, er det en forutsetning at styret etablerer selskapets verdigrunnlag og utformer retningslinjer for etikk og samfunnsansvar i samsvar med dette. Oppfølgingsrutiner må samtidig etableres, slik at selskapet sikrer seg at dette etterleves. Da vil de løpende kostnadene være høyere enn departementets anslag. Når så mange selskaper allerede er i gang med dette arbeidet og sannsynligvis har påtatt seg langt større kostnader enn regjeringen forutsetter ut fra egne forretningsmessige interesser, bør ikke lovfesting være et verktøy som man griper til. Jeg etterlyser en grundig nytte–kostnads-analyse av lovforslaget.

At dette er komplisert og kostnadskrevende, illustreres ved at regjeringens forslag er detaljert og ifølge NHOs brev til komiteen kan komme til å medføre at selskapene kan komme til å få hele 36 punkter å rapportere på. I et slikt lys framstår regjeringens beregning av selskapenes løpende kostnader som en grov undervurdering dersom rapporteringen skal bli mer enn en proformasak for selskap og styre. Det er også en stor fare for at selskapene blir mer opptatt av å rapportere opp mot regjeringens foreslåtte rapporteringspunkter enn kontinuerlig å følge med på og tilpasse samfunnsansvaret til nye utfordringer som samfunnsutviklingen gir.

Fremskrittspartiet ser det derfor som unødvendig å lovfeste en rapportering om samfunnsansvar og går imot forslagene til regnskapsloven.

Gunnar Gundersen (H) [12:18:01]: Vi i Høyre går også imot å lovfeste krav til rapportering om samfunnsansvar. Jeg skal komme litt inn på noen flere punkter enn det Fremskrittspartiets talsmann var inne på i forkant. Men jeg vil gjerne presisere at det er ingen uenighet om viktigheten av å ha fokus på samfunnsansvar. Jeg tror ethvert styre i et større selskap i Norge i dag har et veldig stort fokus på samfunnsansvar. Det følger av at det er ganske stor oppmerksomhet i media rundt hvilke rammer bedriftene driver under, og at de driver på en forsvarlig måte ut fra et norsk samfunnsperspektiv. Det er åpenbart at alle større selskaper skal drive etter juridisk lovlige rammer i alle land de driver, men det vi nå diskuterer, er jo et ansvar som går langt utover det lovfestede ansvaret rundt omkring. Vi har sett medieoppslag, vi har sett fokus i Norge, som kan være ganske skadelige for selskapers profil dersom man lar det utvikle seg. Så jeg tror det er en selvfølge i ethvert styrerom at man er opptatt av å posisjonere selskapet innenfor de rammene og det samfunnet man opererer i, og da kommer samfunnsansvar til å bli enda viktigere.

Det vi diskuterer, er om man oppnår målet best ved en bevisstgjøring, som jo er i gang. Det er mange retningslinjer, det er utviklet standarder for hvordan større norske selskaper skal operere innenfor et samfunnsansvar, og svært mange selskaper driver med det allerede. Vi har store betenkeligheter med å innføre det som et lovpålegg. Spørsmålet er: Hvordan når vi målet best? Enten ved de frivillige initiativene og de initiativene som Organisasjons-Norge, Børsen, ja, en rekke organisasjoner allerede har tatt, eller ved at man innfører en lov.

Så var saksordføreren inne på at man nå fikk et juridisk virkemiddel. Får man det? Det er jo ikke noe lovpålegg om hva selskapene skal drive med. Det er et lovpålegg om at man skal rapportere. Det kan jo like godt bare bli en proformasak, at man sitter i styremøter og skriver under på at man har tatt det og det ansvaret, men uten at man har tenkt gjennom det. Når man ser på regjeringens anslag for økonomiske konsekvenser, kan man få inntrykk av at det er det nivået man legger ambisjonene på. Da tror jeg de fleste selskaper allerede har langt høyere ambisjoner enn det som regjeringen har i dette lovframlegget.

Så viser man til erfaringene fra Danmark, men det er så vagt at man skriver at de «kan tyde på at det lignende rapporteringskravet der har motivert flere bedrifter». Man sier altså at det «kan tyde på» at det har motivert dem. I Danmark var det også fastslått at 75 pst. av foretakene allerede drev med det – før lovpålegget, og man har ikke gått inn og analysert i hvilken grad man har svekket hvordan disse selskapene fokuserer på samfunnsansvar etter at man har fått en lov som alle forholder seg til uten å tenke noe særlig mer på det.

Her har vi noen store betenkeligheter, og vi etterlyser en nytte–kostnads-analyse som setter kostnadsbruken i et perspektiv. Jeg vil takke for et bidrag til en mulig forenkling når den borgerlige regjeringen kommer på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:22:07]: Prop. 48 L for 2012–2013 omhandlar to saker knytte til rekneskapslova: etablering av plikt til rapportering om samfunnsansvar for store selskap og bortfall av plikt til å utarbeida konsernrekneskap for visse selskap. Eg skal ikkje påstå at det er balanse i byrder og lettar i mykje av næringslivet, men denne saka verkar altså begge vegar.

Forslaget om å innføra ei plikt for store føretak til å rapportera om kva føretaket gjer for å integrera omsynet til menneskerettar, arbeidstakarrettar og sosiale forhold, det ytre miljøet og kampen mot korrupsjon, er ikkje ei ny sak for Stortinget. Stortinget behandla i 2009 St.meld. nr. 10 for 2008–2009 om næringslivets samfunnsansvar i ein global økonomi. I innstillinga frå ein einstemmig komité den gongen heitte det at regjeringa med den meldinga «bidrar til å skape viktig debatt om og sette nødvendig fokus på bedrifters samfunnsansvar i en stadig mer global økonomi». Det heiter vidare at komiteen ser det som positivt at «bedrifters oppførsel nå i større grad er gjenstand for kritisk søkelys gjennom media og sivilsamfunn». Alle – med unntak av Framstegspartiet – konkluderte ut frå dette med at det var «positivt og nødvendig at det statlige engasjementet rundt bedrifters samfunnsansvar trappes opp».

Ved Stortingets behandling i 2009 støtta fleirtalet, dvs. alle utan Høgre og Framstegspartiet, eit arbeid for å utvida bedrifters rapporteringsplikt i rekneskapslova til òg å omfatta samfunnsansvar. Det same fleirtalet – Arbeidarpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Senterpartiet – stiller seg no bak lovforslaget om rapportering av samfunnsansvar for større bedrifter. Så langt eg kan sjå, er det lovforslaget vi skal ta stilling til i dag, godt i samsvar med det ynsket Stortingets fleirtal gav uttrykk for i 2009. Jobben er altså gjort i forhold til bestilling.

I grunngjevinga for å reservera seg mot endringane i rekneskapslova seier Høgre og Framstegspartiet at mange norske føretak alt etterlever dei standardar for samfunnsansvar som no blir føreslåtte lovfesta. Proposisjonen viser òg til dette med si tilvising til at erfaringar frå Danmark tilseier at opp mot 75 pst. av dei 450 føretaka som er omfatta av lovforslaget, arbeider med samfunnsansvar. Høgre og Framstegspartiet meiner dette viser at lovfesting er unødvendig, og at det vil vera betre å jobba med generelle motivasjonstiltak og informasjon opp mot dei bedriftene som enno ikkje er komne i gang. Eg deler ikkje det synet. Eg deler ikkje eit syn om at lovfesting av samfunnsansvar kan verka mot si hensikt. Det er no ein gong slik at lover og reglar bidreg til å setja ein standard for kva ein må retta seg etter. Når ein trass alt vesentleg del av dei store bedriftene vi her snakkar om, ikkje har engasjert seg i å utvikla haldningar og kriterium for samfunnsansvar, er jo det eit uttrykk for at fellesskapet må stilla nokre allmenne krav som alle skal følgja. Eg meiner Stortinget følgjer opp sine eigne merknader frå 2009 på ein god måte når vi i dag sluttar oss til regjeringas forslag til innføring av rapporteringsplikt om samfunnsansvar i rekneskapslova.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:26:33]: Kristelig Folkeparti støtter den innstillingen som foreligger, og er altså en del av flertallet i denne saken.

Samfunnsansvar for bedriftene er blitt et mer og mer aktuelt tema, og jeg synes at det for de større selskapene ikke på noen måte er unaturlig at dette inngår i det man forteller omverdenen om. Jeg tror det vil – selv om man kan diskutere omfanget av det – gi en økt bevissthet, og det vil skje på et nivå hvor det kanskje bør økes, nemlig på styrenivå. Jeg synes egentlig det er ganske fornøyelig å lese fra proposisjonen:

«Ansvarliggjøring av styret er også viktig for å motvirke praksisen der redegjørelsen for samfunnsansvar blir et dokument utarbeidet av selskapets informasjonsavdeling, og med liten forankring i selskapets reelle virksomhet. Departementet går på den bakgrunn inn for at rapporteringsplikten pålegges styret, og foreslår at dette presiseres i regnskapslovens § 3-5.»

Her er det åpenbart noen som har god erfaring med hvordan enkelte rapporteringer faktisk skjer.

Det er ikke lenge siden vi hadde en stor sak i norske medier etter at Høyesterett endelig avgjorde den såkalte Røeggen-saken. Hvem vet om det vi i dag diskuterer, nemlig å gi noen rapporteringskrav på samfunnsansvar, kanskje hadde bidratt til en litt større bevisstgjøring også i enkelte av våre finansnæringer. Jeg er klar over at det vil gi noe merarbeid, men her mener jeg det balanseres slik at viktigheten av det som rapporteres, må tåles av de større selskapene.

Som foregående taler var inne på, er det også i denne proposisjonen forslag om å gjøre noe som er en forenkling for enkelte selskaper, selv om det også er for de større selskapene.

Vi støtter innstillingen, og så får representanten Gundersen selv definere hvilke borgerlige regjeringer som skal gjøre hva.

Borghild Tenden (V) [12:29:35]: Bare en kort kommentar og stemmeforklaring fra Venstres side:

I denne saken er det to motstridende hensyn som møter hverandre. Det ene er behovet for å begrense bedriftenes rapporteringsplikt. Nye rapporteringskrav må ha en hensikt utover at det er «kjekt å ha».

Det andre er at norske bedrifter og norsk næringsliv har et samfunnsansvar som må tas på alvor. Det at det foreslås å lovfeste en plikt til å rapportere at man faktisk gjør dette, både kan og bør bidra til at norske bedrifter blir mer bevisste.

Venstre mener at bedrifter har et selvstendig ansvar for å påvirke samfunnet de er en del av, i positiv retning. Dette er normalt også i deres forretningsmessige interesse, ettersom forbrukerne, investorene og de ansatte i økende grad vektlegger nettopp samfunnsansvar. Venstre er derfor av den oppfatning at det samlet sett vil være et pluss for norsk næringsliv og norske bedrifter at det lovfestes en plikt til å rapportere om samfunnsansvar.

Flere har vært inne på Danmark, og erfaringene fra Danmark viser at et lignende rapporteringskrav har motivert flere bedrifter til å arbeide mer aktivt med samfunnsansvar. Det interessante med Danmark i denne sammenheng er at de parallelt med å ha innført et nytt rapporteringskrav har redusert næringslivets totale rapporteringskrav betydelig. Dette bør også være mulig i Norge. Venstre stemmer på denne bakgrunn for det fremlagte lovforslaget.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:31:21]: Dette er en viktig sak, for det dreier seg først og fremst om det man kan kalle omdømmebygging i flernasjonale selskaper. Hvis vi ser på en del av de spørsmålene som er store i global sammenheng, som klima, utvikling, demokratibygging og menneskerettigheter, er dette områder som berører de enkelte land, men også i veldig stor grad selskaper som opererer i enkeltland.

Vi har nettopp uten diskusjon behandlet tre saker om skatteavtaler – tre viktige saker som springer ut fra selskapers samfunnsansvar, gjennom ikke å bidra til skatteunndragelser, men ha åpenhet om transaksjoner ut og inn av land. Vi skal senere i høst diskutere land-til-land-rapportering, så på område etter område er dette temaer som er høyst aktuelle i både den nasjonale og den internasjonale debatten.

Så kan en alltids diskutere om en skal bruke lov for å gjøre slike ting. Det er bra at mange selskaper allerede gjør det i dag, ut fra hensynet til sitt eget omdømme, men erfaring viser at ved å lovfeste dette i regnskapsloven, får en større åpenhet omkring disse spørsmålene, og en får økt offentlig søkelys på hvor viktig dette er for de enkelte selskaper.

Senere i vår får Stortinget også anledning til å diskutere årsmeldingen for Statens pensjonsfond utland for 2012. En viktig del av debatten om Statens pensjonsfond utland er etikk – Etikkrådets virkemåte, ressurser, men også ansvarlige investeringer. Som stor investor i mange internasjonale selskaper ser vi hvor viktig det er at det er åpenhet i selskaper omkring forhold som dreier seg om menneskerettigheter, og som dreier seg om det å rapportere om samfunnsansvar.

Jeg er glad for at et veldig bredt flertall i Stortinget støtter regjeringens forslag. Som representanten Meltveit Kleppa sa: Vi har gjort det vi ble bedt om i forrige runde, og lagt fram dette lovforslaget. Jeg tror at for bedriftene selv er det viktig at vi gjennom både det arbeidet vi gjør i dag, og det arbeidet vi skal gjøre i framtiden, viser omverdenen at vi bryr oss om og jobber med den type spørsmål som dreier seg om samfunnsansvar. Over tid er jeg ganske sikker på at det for bedriftene selv vil være viktig at vi kan synliggjøre både overfor investorer, land, internasjonale organisasjoner og NGO-er, at dette er spørsmål vi er opptatt av. Jeg er overbevist om at dette også i en større sammenheng faktisk vil kunne bli sett på som et konkurransefortrinn for de bedrifter som virkelig legger tyngde bak og trykk på dette spørsmålet.

Jeg er glad for den tilslutningen dette forslaget får i Stortinget. Og, som en liten visitt til representanten Gundersen: Jeg er ikke sikker på hvor lett det blir å endre loven på dette punktet dersom det – mot formodning – skulle bli et annet flertall i Stortinget enn det vi har nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:35:13]: De fleste bedrifter debatterer sitt samfunnsansvar i styrerommene. Det gjør de frivillig uten at en lov pålegger dem det, fordi det gagner bedriftene selv. En stor del av innlegget til finansministeren gikk akkurat på at bedriftene gjorde dette selv fordi det gagnet dem.

Innlegget til statsråd Johnsen bar også preg av at man tydeligvis har særdeles liten tro på at bedriftene selv er i stand til å se den fordelen rapportering av samfunnsansvar har for den enkelte bedrift, og derfor ønsker man å pålegge dem det.

Mitt spørsmål er: Hvorfor ønsker man et lovpåbud? Hvorfor mener man at det er nødvendig, når bedriftene selv gjør dette – framfor å motivere til faktisk å utføre et samfunnsansvar, og ikke bare rapportere det?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:36:10]: Det er for så vidt greit at bedrifter både på dette og på andre områder jobber med ting på frivillig basis, men min erfaring er at en lovfesting av et viktig grep som rapportering av samfunnsansvar bidrar til en større diskusjon om spørsmålet. Det bidrar til større åpenhet omkring disse spørsmålene, og det bidrar også til økt offentlig søkelys på samfunnsansvar.

Så jeg mener at dette er et nødvendig og viktig grep, både for de bedrifter som blir omfattet av det, og for den løpende samfunnsdebatten. Det er hovedbegrunnelsen for at vi gjør dette, også med referanse til den meldingen Stortinget behandlet i 2009, om global økonomi. Det er altså den enkle begrunnelsen: større åpenhet, større offentlig søkelys og større offentlig interesse rundt disse spørsmålene.

Gunnar Gundersen (H) [12:37:15]: I likhet med forrige replikant merker jeg meg at statsråden egentlig snakker mye ut fra at dette er til bedriftenes eget beste. Det er vi skjønt enige om, og jeg tror også de aller fleste bedrifter har skjønt det allerede. SPU er et godt eksempel på hvordan større investorer er veldig opptatt av at selskapene skal beholde sitt omdømme, som statsråden snakket om.

Det lovverket vi nå behandler, er ikke strammere enn at det står at bedriftene skal kunne velge om og i hvilken utstrekning det skal arbeides med samfunnsansvar. Dersom bedriftene finner at nytten er mye mindre enn kostnaden, kan de altså unnlate å gjøre det. Så fortsatt skjønner jeg ikke helt hva man ønsker å oppnå med lovfesting kontra det å jobbe nettopp med motivasjonen ute blant bedriftene, som jo allerede er høy.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:38:18]: Det er en vesensforskjell, og representanten Syversen var inne på det i sitt innlegg: Det dreier seg om forholdet mellom lovfesting og styreansvar. Det at man får en lovfesting av rapportering om samfunnsansvar, betyr at dette må forankres i styret, på linje med det som ellers står i årsberetningen. For da er det styret som står bak rapporteringen. Det er en viktig forskjell mot det å jobbe med det mer på frivillig basis, for å bruke det uttrykket: nettopp at det forankres i styret. Det er, i tillegg til det jeg sa i stad i forbindelse med replikken fra Kenneth Svendsen, kanskje den viktigste begrunnelsen for virkelig å synliggjøre hvor ansvaret ligger i bedriften for den type rapportering.

Gunnar Gundersen (H) [12:39:05]: Alt et selskap gjør, er til syvende og sist styrets ansvar. Det er ikke sånn at man bare kan si at noe skjedde lenger nedover i organisasjonen, hvis det virkelig strammer til. Det at ikke styret er ansvarlig for alt selskapet gjør, mener jeg beror på en misforståelse.

Statsråden var veldig opptatt av dette med omdømmebygging. Det er jeg litt opptatt av at politikken også er. Vi har med kostnader å gjøre, og regjeringen har selv lovet en forenkling på 10 mrd. kr. Regjeringens egne tall viser at kostnadene for næringslivet med lover og pålegg og forskrifter og alt har gått opp fra 54 til 60 mrd. kr, og man fortsetter bare å legge på. Dette er opptil en halv milliard i kostnader ut fra beregninger regjeringen har gjort, og jeg mener de kanskje er for konservative.

Når skal man da komme i gang med forenkling? Hvis man ikke stoler på et område der selskapene allerede er så godt i gang, når skal man da gjøre noen forenklinger?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:40:10]: Vi er midt oppe i arbeidet med å forenkle hverdagen for næringslivet. Det målet vi har satt oss om 10 mrd. kr i forenkling innen utløpet av 2015, står fast, og revisjonsplikten, lettelser i å etablere aksjeselskaper, det vi jobber med i regnskapslovgivningen, EDAG-prosjektet og andre forhold – bidrar til å spare bedriftene for store beløp i forenklinger. Den jobben skal fortsette. Så kunne en for så vidt returnere replikken til Gundersen og si at det at bedrifter i dag jobber frivillig med det, vel også må bety at bedrifter bruker ressurser på dette i dag. Så det er litt virkning begge veier. Men jeg er overbevist om at hvis bedrifter ser framover når det gjelder det å bygge omdømme gjennom en god rapportering når det gjelder samfunnsansvar, kan det kanskje bidra til at bedriftene over ti år reduserer kostnader gjennom den type tiltak.

Gunnar Gundersen (H) [12:41:16]: Det er jo åpenbart at selskaper bruker ressurser på det i dag, men det er så mangfoldige utfordringer – det vet statsråden like godt som meg. Det varierer ut fra hvilket land og hvilke utfordringer de har i de enkelte land. Når statsråden snakker om forenkling, er det et faktum at det har gått den andre veien. Regjeringens egne tall viser at man i 2010 påla næringslivet 54 mrd. kr i kostnader. Nå er man oppe i 60 mrd. kr. Det er det som er poenget: Man snakker om forenkling, men summen øker år for år. Jeg synes kanskje statsråden skal ta med seg tilbake at når ting åpenbart fungerer der ute, og det ikke er behov for noen lovfesting av noe som helst, må man også kunne si nei.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:42:10]: Med fare for å gjenta meg selv – og det gjør jeg vel for så vidt – står målet om 10 mrd. kr fast. Når det gjelder forenkling, er det klart at det som regnes inn i kostnader for bedriftene, ikke bare innebærer økte byrder. Det innebærer f.eks. at lønnsveksten har økt i mellomtiden. Så det er flere forhold som spiller inn. Men det å forenkle hverdagen, først og fremst gjennom enklere rapporteringsrutiner mellom det offentlige og bedrifter, er et viktig mål for oss. Jeg nevnte EDAG-prosjektet, som går på opplysninger om skatt og muligheter for å rapportere inn på en bedre måte. De store, tunge informasjonsmengdene mellom offentlig sektor og bedriftene er det aller viktigste vi jobber med. Her vil forenklingsforslagene komme i tur og orden. Jeg er ikke sikker på om Gundersen blir fornøyd, men det er en annen sak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.