Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:20:15]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke resten av komiteen for et konstruktivt arbeid med denne saken. Proposisjonen som ligger til behandling, omtaler tre hovedområder.

Det første gjelder innføring av hjemmel til å forskriftsfeste kompetansekrav for alle lærere, dvs. ikke lenger gi dispensasjon for de lærere som er utdannet før 2014. Gjeldende unntaksbestemmelse skyldes som kjent at lærere som er uteksaminert etter ny ordning, automatisk er kvalifisert i henhold til de kompetansekravene. Forslaget innebærer at kompetanseforskriften gis tilbakevirkende kraft, slik at alle lærere som er utdannet før 2014, må ta tilleggsutdanning for å få full undervisningskompetanse.

En samlet komité deler regjeringas ambisjon om å heve kompetansenivået i skolen, men komiteen er splittet i synet på den foreslåtte endringa og hvilke konsekvenser denne vil få. Jeg viser her til innstillinga, der partiene redegjør for sine synspunkter og forslag.

Senterpartiet deler regjeringas oppfatning av behovet for tiltak for å øke fagkompetansen i skolen – absolutt!

Samtidig mener vi det er en fare for at lovendringene vil få uheldige konsekvenser, som vi mener ikke er svaret på det vi ønsker å vinne. Mindre skoler kan få til dels store problemer med å oppfylle kompetansekravene for undervisningsfag og bidra til å presse fram nedlegging av skoler.

Strengere kompetansekrav vil øke behovet for videreutdanning av lærere ytterligere, noe som igjen vil medføre økt behov for vikarer, som ofte ikke har relevant kompetanse, og – paradoksalt nok – langt mindre formell kompetanse og realkompetanse enn utdannede lærere, med kanskje 20 års erfaring i klasserommet, som nå blir funnet for lette, eller som er ukvalifiserte. Slik vil skolen gjennom flere år ha flere ukvalifiserte ansatte i undervisninga enn i dag.

Det er alvorlig når flere høringsinstanser påpeker at en slik endring med tilbakevirkende kraft vil innebære en svekkelse av lærernes stillingsvern, og det er en fare for at flere lærere vil søke seg bort fra skolen.

I proposisjonen ligger det også et forslag om klargjøring av hvilke avgjørelser i skolesammenheng barnevernet kan ta på vegne av barnet, når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.

Komiteen støtter regjeringas forslag. Særlig når det gjelder avgjørelser vedrørende den faglige og sosiale utviklinga til barnet, er det viktig å la dem som har best forutsetning for å ivareta barnets interesser, ta beslutningen. Komiteen er enig i at dette skal være de som har hovedomsorgen for barnet, og samtidig fremdeles la foreldrene ta avgjørelser i spørsmålet, som regnes som en sentral del av foreldreretten.

Det tredje elementet i proposisjonen er forslaget om endring av navnet på RLE-faget til kristendom, religion, livssyn og etikk, KRLE, samt varsling av en sterkere regulering av tidsbruken i faget, slik at om lag halvparten av undervisningstida i faget skal brukes til kristendomskunnskap.

Som grunn for forslagene viser regjeringa til den sterke posisjonen som kristendommen har i norsk historie, og ønsket om at det skal legges større vekt på denne religionen i undervisninga enn i dag. Av samme grunn ønsker en å endre navnet på faget.

Som innstillinga viser, er det stor uenighet om dette forslaget. Senterpartiet mener at forslaget er uheldig, kan skape ny usikkerhet om innholdet i faget og føre til at flere foreldre velger å søke fritak for sine barn.

Vi mener det vil være svært uheldig dersom symbolpolitikk fra regjeringas side medfører at elevene splittes i et fag der det er spesielt stort behov for å tjene som en samlende og felles møteplass for kunnskapsdeling, drøfting og refleksjon.

Regulering av tidsbruken vil også bety at regjeringa og flertallet overstyrer lærernes og skolens organisering av undervisninga – stikk i strid med intensjonene i Kunnskapsløftet, der læreplanene skal være styrt av læreplanmål og ikke finfordelt på timer og antall sider i læreboka.

Det er verdt å merke seg at det blant høringsinstansene er stor uro over forslagene. Av de 73 høringsinstansene som har uttalt seg om forslagene, er det hele 40 som advarer mot endringene, herunder sentrale instanser med tilknytning til Kirken og kristen virksomhet.

Jeg viser for øvrig til Senterpartiets merknader i innstillinga, der partiets standpunkter i saken framkommer.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:25:01]: Takk til saksordføreren, som har manøvrert komiteen gjennom en sak som inneholder tre ulike hovedområder.

Mange av oss sier at læreren er skolens viktigste ressurs, og det sier vi fordi vi er enige om at det stemmer. For Arbeiderpartiet handler dette først og fremst om at vi må ha nok lærere, nok lærere som har tid til å gi barna gode læringsopplevelser. Men lærerne er ikke noen hvem som helst; lærerne er pedagoger og fagpersoner med høyskole- og universitetsutdanning. Det å være lærer er en profesjon som en utdanner seg til, men læreryrket er også et yrke som en utvikler seg i og med. Man lærer så lenge man lever – et noe «svett» uttrykk, men ikke mindre sant av den grunn. Man lærer både gjennom etter- og videreutdanning – som vi sammen og tverrpolitisk har satset stort på – og gjennom læring som skjer i mer uformelle kanaler, gjennom arbeidspraksisen som lærer, gjennom kurs, gjennom kollegabasert læring og gjennom det å være generelt våken med tanke på utviklingen i fagene man underviser i.

Det er vanskelig å måle lærerkompetanse kun i studiepoeng, men da vi i 2012 vedtok at lærere skulle ha kompetanse i fagene de underviser i, målte vi det av én grunn – det handlet om å sørge for at lærerne hadde en faglig plattform å bygge videre på. På bakgrunn av dette støtter vi framlegget i proposisjonen om at kompetansekravene skal gjelde alle lærere som underviser i de definerte fagene. Men vi er ikke enig i at kravene kun skal kunne innfris ved å ta høyskolekurs med studiepoeng. Her mener vi at regjeringen har et snevert kompetansefokus. Derfor har vi fremmet forslag om at lærere med undervisningskompetanse etter dagens krav skal få mulighet til å bli realkompetansevurdert for å kunne møte de nye kravene.

Forslaget som ligger her fra de borgerlige partiene om at man ikke vil utelukke at lærerne får mulighet til å ta eksamen uten videreutdanning, er etter vårt syn for vagt – ikke med ett ord nevnes realkompetanse.

Vi vil be regjeringen følge nøye med på hvordan de nye kravene virker der ute, ikke først og fremst knyttet til studiepoengutviklingen, men knyttet til om de slår skjevt ut. Derfor er ikke tiårsfristen som er satt for innfrielse av kompetansekrav i seg selv det viktigste, men snarere evnen vi har til å vurdere og justere innsatsen og innretningen av kravene underveis i tiårsperioden, slik at flest mulig på en god måte faller inn under kravene.

Så over til forslagene om å gjeninnføre K-en i RLE-faget og tydeligere styring av tidsbruken i faget. Egentlig trenger man ikke gjøre dette spesielt langt, for sjelden har en sak vært klarere, sjelden har rådene fra fagmiljøene vært så entydige, sjelden har den historiske utviklingen vist tydeligere hva som er riktig vei. Etter ti år med uro rundt religionsundervisningen i skolen har vi nå fått ro. For Arbeiderpartiet er det avgjørende viktig at denne roen beholdes. I dag er det aksept og felles forståelse for faget i nær sagt alle leirer, og husk: Vi gikk fra en situasjon der mange søkte fritak fra et skolefag, til at alle nå føler seg inkludert. Og mye av grunnen til at man søkte fritak for noen år siden, handlet nettopp om elementer av det regjeringen nå ønsker å gjeninnføre. Jeg vil på det sterkeste understreke verdien av at det er tillit og felles forståelse rundt et fag som nettopp har som formål å skape tillit og forståelse.

Jeg vil også advare mot en praksis der vi fra Stortingets side går inn og detaljstyrer hvor mye tid hver enkelt lærer i hvert enkelt klasserom skal bruke på å undervise i ulike delemner innenfor et fag. Det er en grunn til at vi i denne sal ikke sier at en lærer må bruke 30 pst. av naturfagtimene i 9. klasse på biologi, 30 pst. på fysikk og 40 pst. på kjemi. Vi vedtar de overordnede målene, og lærerne må selv få lov til å bestemme hvordan de disponerer tiden i sin klasse på en slik måte at flest mulig av elevene når målene som vi har definert.

Arbeiderpartiet er derfor – i likhet med foreldre, lærere, fagmiljøer og jeg tror faktisk jeg tør si det store flertallet av samfunnsstemmene – enig i at dette er et uklokt forslag.

Jeg tar herved opp de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) [12:30:19]: Det er all grunn til, i likhet med foregående taler, å takke saksordføreren for å lose gjennom en sak som er krevende – ettersom det er en samleproposisjon med flere forslag, og vi er en komité som har hatt mye å gjøre de siste ukene og månedene. Da er det også grunn til å takke saksordføreren for å få dette gjennom på en god måte.

Det er to av temaene i samleproposisjonen som har skapt mest debatt. Det er kompetansekrav for lærerne og om dette skal ha tilbakevirkende kraft, og det er endringen av RLE-faget til KRLE-faget.

De fire samarbeidspartiene som utgjør grunnlaget for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, sikret også et taktskifte for Lærerløftet da man overtok regjeringsmakten. Som mange har sagt, men som kanskje ikke alle handler etter, er det slik at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Ingenting av andre vedtak eller tiltak vi legger inn, kan kompensere for den gode læreren i klasserommet og den magien som skjer med en flink pedagog som løfter en elev faglig.

Gode lærere skal kunne klasseledelse og pedagogikk, men i tillegg skal de også ha kompetanse i de fagene de underviser i. Det etter- og videreutdanningsløftet som de fire samarbeidspartiene gjennom flere budsjetter har rullet ut, er et løft som også er et svar på lærernes eget krav om at dette løftet måtte komme. Derfor er det altså slik at bare i 2015–2016 vil 5 500 lærere få den etter- og videreutdanningen som under den forrige regjeringen bare ca. en tredjedel av lærerne fikk. Det er en kraftig økning som – igjen – mange har snakket om, men som vi gjennomfører.

Så er det slik at i skoledebatten opplever man ofte diskusjonen om hvordan man skal kunne gjennomføre en nasjonal politikk så lenge kommunene er skoleeier og arbeidsgiver for lærerne. Jeg mener at det vi ser her, er et veldig godt eksempel på at det er mulig å drive nasjonal skolepolitikk selv om kommunene er skoleeiere sammen med fylkene. Men det betyr også at vi stiller noen krav til kommunene som skoleeier. Når vi sier at dette er et kompetansekrav som ikke bare skal gjelde nyutdannede lærere, men også de lærerne som allerede er i skolen, er det et helt tydelig krav til kommunene om at de skal gi lærerne det de selv har etterspurt, nemlig etter- og videreutdanning.

Det er også slik – som representanten Tynning Bjørnø var inne på – at man er redd for at realkompetanse vil bli mindre viktig. Vel, for det første tror jeg vi med sikkerhet kan si at når dette er noe som skal fases inn på ti år, vil man følge denne utviklingen ganske nøye. Men jeg er veldig redd for allerede nå å begynne å uthule det kravet som vi stiller til skoleeierne om å gi lærerne de har ansatt i sine skoler, det kompetanseløftet de har krav på å få.

Dette var et krav som det var helt åpenbart for alle at skulle innføres for nyutdannede lærere. Det er naturligvis Høyre for, men vi mener at det er et krav som også bør gjelde for de lærerne som allerede er i skolen.

Så til saken om å endre RLE-faget til KRLE-faget. Det er verd å minne om at da den rød-grønne regjeringen fjernet 55 pst.-kravet som den gangen var i KRLE-faget – altså at 55 pst. av undervisningen skulle være om kristendom – sa også kunnskapsministeren fra den daværende regjering fra talerstolen her i Stortinget at selv om man fjernet grensen, skulle det ikke bety en reduksjon i hvor mye kristendommen skulle utgjøre av faget.

Da mener jeg, når vi nå får nye rapporter om at praksisen har begynt å bli veldig forskjellig ute i forskjellige klasser, at det er innenfor at vi som storting da bekrefter det som var også den forrige regjeringens budskap, nemlig at andelen kristendom i RLE-faget – som nå blir hetende KRLE-faget – ikke skal gå ned.

Det finnes mange gode argumenter for å gjøre dette. Det er altså slik at Norge blir et stadig mer flerkulturelt samfunn. En av de tingene det innebærer, er at det kommer mennesker til Norge som har religion som en mye viktigere del av sitt liv enn mange nordmenn har. Norge er som kjent et av de mest ateistiske landene i verden, og det betyr at religion og utførelse av religiøse ritualer, f.eks., ikke utgjør en viktig del av livet til mange mennesker i Norge.

Men nå får vi ikke bare innvandrere som er muslimer, buddhister eller hinduister, vi får også veldig mange som har trosretninger innenfor kristendommen som opplever dette som viktig. Jeg er helt overbevist om at skal man ha toleranse og forståelse for andres religionsuttrykk, må man også kjenne til historien rundt sin egen kulturhistorie og religion. Selv om man ikke selv er troende, vil religionens og kristendommens plass i det norske samfunnet være åpenbar. Derfor er det også en viktig del av RLE-faget at det nå blir KRLE, slik at norske elever lærer – ikke noe forkynnende, men faktisk om religionens plass i Norge.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslaget som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har i innstillingen?

Henrik Asheim (H) [12:35:24]: Det ønsker representanten.

Presidenten: Da har representanten Henrik Asheim tatt opp det forslaget som presidenten refererte til.

Bente Thorsen (FrP) [12:35:43]: Også jeg vil først og fremst takke saksordføreren for godt utført arbeid og godt samarbeid.

Som andre har sagt før meg nå: Til stadighet blir det gjentatt at læreren er den viktigste for elevens læring, og at gode lærere er trygge på egne kunnskaper i fag de underviser i, og behersker faget sitt så godt at de er i stand til å variere undervisningen etter elevens behov.

Resultatene av en kartlegging fra 2014 viser at mange lærere ikke har fordypning i fagene de underviser i. Til tross for dette stilles det i dagens skole kun krav om at lærere som ble ferdigutdannet i 2014 eller senere, skal ha fordypning i fag.

Dersom vi i dag ikke hadde vedtatt at alle lærere som underviser fra 1. klasse og oppover, skal ha fordypning i basisfagene som de underviser i, ville det medført at det ikke ville ha blitt stilt krav til lærere som skal undervise i skolen i mangfoldige år framover, kanskje flere tiår.

Sist Stortinget vedtok endringer i kompetansekrav til lærerne var i 2012, da de rød-grønne vedtok at det ikke skulle stilles krav til lærere som var utdannet før 2014. Kravet skulle heller ikke gjøres gjeldende i ungdomsskoler med små trinn. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå har skiftet mening, og at de nå støtter kompetansekrav til lærerne.

Fremskrittspartiet uttrykte den gang at vi var skuffet over at de rød-grønne politikerne ikke hadde større ambisjoner på lærernes vegne. Fremskrittspartiet har ambisjoner og forventninger til både lærere og elever i skolen, så jeg er derfor meget fornøyd med det vedtaket vi gjør i dag, som er tydelig på at lærerne skal ha relevant fagkompetanse i fag som de underviser i. Samtidig ber flertallspartiene regjeringen om å åpne for at lærere som er i skolen i dag, kan få vurdert sin realkompetanse og ta eksamen uten å delta i videreutdanning.

Dette viser at regjeringen tenker og handler helhetlig, og forslaget må ses i sammenheng med regjeringens historiske satsing på videreutdanningstilbud til lærerne.

Denne saken handler også om noe så viktig som å klargjøre hvilke avgjørelser barnevernet kan ta på vegne av unger som de har overtatt omsorgen for. Fremskrittspartiet er positiv til at ansvarsfordelingen mellom barnevern og foreldre endelig blir klargjort i skolesammenheng, og mener på lik linje med det som kom fram i høringssvarene, at foreldreretten blir godt ivaretatt.

For Fremskrittspartiet er det svært viktig at skole og barnevern har høye ambisjoner på vegne av barnevernsbarn når det gjelder skoleresultat. En rapport utført av Rambøll har kartlagt holdninger til skolegang for barn og unge med tiltak fra barnevernet. Rapporten gir grunn til bekymring. Den viser at nesten halvparten av ansatte i barnevernet har lave forventninger til barnevernsbarns skolegang, og at én av fem ansatte i skolen har lavere forventninger til barnevernsbarn enn til andre barn. Fremskrittspartiet mener at barnevernsbarna fortjener bedre.

Fremskrittspartiet mener at elever må møtes med tillit og forventning, uansett hva slags sosial eller familiemessig bakgrunn de har. Barn og unge med tiltak fra barnevernet har i utgangspunktet samme forutsetninger for å lykkes med skolegang som andre barn. Elever skal ikke dømmes ut fra sin bakgrunn, de må bli behandlet som selvstendige individer med framtidshåp, ambisjoner og forventninger.

Som sagt mener Fremskrittspartiet at vi i dag gjør et riktig vedtak. I tillegg har vi forventninger til at regjeringens satsing på å styrke skole- og utdanningssituasjonen til barn i barnevernet vil gi resultat.

Denne proposisjonen inneholder også forslag om å endre navn på faget religion, livssyn og etikk til kristendom, religion og livssyn. I tillegg tydeliggjøres læreplanen ved at ca. halvparten av undervisningstiden skal brukes til kristendom. Fremskrittspartiet er positiv til dette. Skolen er både en dannelses- og en læringsarena, og den kristne kulturarven er innvevd i historien, litteraturen, kunsten og filosofien vår. Undervisning i vår kulturarv stimulerer til allsidig dannelse og gir rom for undring og refleksjon om viktige religiøse, etiske og filosofisk-kulturelle spørsmål.

Avslutningsvis vil jeg framholde at faget ikke skal være forkynnende, og at innholdet i faget ikke endres. Fremskrittspartiet mener at det nye KRLE-faget vil gi tydeligere innsikt i at Norge har en kristen og humanistisk kulturarv.

Anders Tyvand (KrF) [12:41:02]: Nå behandler vi en proposisjon som inneholder flere ulike forslag, og jeg vil først si litt om de foreslåtte endringene i RLE-faget.

Endringene går ut på at det innføres en nasjonal bestemmelse om at kristendommen skal utgjøre om lag halvparten av faget. Det har tidligere vært en bestemmelse om at kristendommen skulle utgjøre 55 pst., men den rød-grønne regjeringen fjernet denne bestemmelsen. Den gang ble ikke kompetansemålene i faget endret, og daværende kunnskapsminister, Bård Vegar Solhjell fra SV, var tydelig på at det fremdeles ville være behov for å bruke like mye tid på kristendommen som før. Heller ikke nå endrer vi kompetansemålene i faget, men vi legger altså inn igjen en bestemmelse som er rundere enn den gamle, om at kristendommen skal utgjøre om lag halvparten.

Det har helt siden KRL-faget ble innført, vært bred politisk enighet om at kristendommen bør ha en større andel av faget enn andre religioner, og det handler rett og slett om den betydningen kristendommen har hatt for utviklingen av det samfunnet vi lever i. Kunnskap om kristendom er en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet. De foreslåtte endringene i faget innebærer ikke at fagets karakter blir endret. Det er ikke snakk om at faget på noen måte skal bli forkynnende, eller at trosopplæringen skal tilbake til skolen. RLE, eller KRLE, som det nå skal hete, skal fremdeles være et kunnskapsbasert orienteringsfag, og det skal være et fellesfag der elever med ulik religiøs tilhørighet skal kunne møtes og lære om egen og andres tro, ulike livssyn og etisk refleksjon.

Kunnskap om tro er viktig for å bygge forståelse og respekt mellom mennesker. Derfor er det viktig at også lærerne har kunnskap om tro og livssyn. Jeg vil derfor benytte anledningen til også å nevne enigheten mellom flertallspartiene om at KRLE-emner skal legges inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen, som en del av fellesfaget pedagogikk og elevkunnskap. Dette vil bidra til at alle lærere i framtiden har en grunnleggende kjennskap til feltet, og forhåpentligvis en økt forståelse for de elevene de skal jobbe blant. Dette blir stadig mer viktig i en skole der elevmassen blir stadig mer flerkulturell og flerreligiøs.

Når det gjelder navneendringen, mener jeg det er naturlig at faget får et navn som i større grad gjenspeiler innholdet i faget.

Så over til kompetansekrav til lærerne: Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal ha kompetente og faglig sterke lærere i den norske skolen. Derfor er vi fornøyd med at Stortinget har skjerpet kravene om faglig fordypning for nyutdannede lærere, og vi mener også at satsingen på etter- og videreutdanning er positiv, og at denne vil bidra til et kompetanseløft også blant de lærerne som har vært ansatt lenge i skolen.

Men det er problematisk å kreve at en lærer som har fullført en offentlig godkjent utdannelse, som har fått et offentlig godkjent-stempel til å kunne undervise i skolen, og som har fungert i jobben i mange år, skal kunne pålegges videre utdanning for å kunne fortsette i jobben sin. Jeg mener det er prinsipielt problematisk, jeg mener det er en økonomisk ufornuftig prioritering, og jeg frykter at det vil bidra til at en del gode lærere mister motivasjonen og velger å forlate læreryrket. Og det – mener jeg – har vi ikke råd til.

Selv om det skal kunne gis en disposisjonsadgang til den enkelte skole, er det ikke sikkert det vil bety så mye for den enkelte lærer. Og hvis en mattelærer ved en ungdomsskole som har fått innvilget dispensasjon, har et ønske om å bytte arbeidsgiver og jobbe ved en annen skole isteden, vil det kanskje være naturlig at den nye arbeidsgiveren først og fremst vil se seg om etter kandidater som oppfyller de formelle kravene, slik at man slipper å drive på dispensasjon. Dette vil derfor kunne svekke lærernes mobilitet, og det er ikke bra.

Forslaget tar heller ikke inn over seg at en lærer som har jobbet i mange år i skolen med å undervise i et fag, har opparbeidet seg mye realkompetanse. Representanten Tynning Bjørnø sa at man lærer så lenge man lever, og sa selv at det var et litt «svett» ordtak. Det er kanskje ikke mye mindre «svett» å si at man lærer så lenge man har elever, men jeg tror at det også er sant.

Jeg mener derfor at dersom disse kravene blir innført, må det legges til rette for at lærere som er utdannet før 2014, må få en mulighet til å få sin realkompetanse vurdert og eventuelt en mulighet til å avlegge en eksamen – uten å delta i undervisningen.

Og så er vel det forslaget som vi står bak, allerede tatt opp.

Presidenten: Det er allerede tatt opp, så det skulle være i orden.

Iselin Nybø (V) [12:46:14]: Jeg er glad for at vi har fått en proposisjon som er så tydelig som denne når det gjelder ønsket om å styrke lærerens kompetanse. Det er viktig å ha formell og relevant kompetanse i det faget man skal undervise i, det må være viktig for alle elever. Vi kan ikke dele elevgruppen i to og si at for noen er det viktig at de har lærere med kompetanse i faget de underviser i, mens det for andre – enten det er fordi de bor på landsbygda, eller fordi den kommunen eller den byen ikke fikk det til – ikke er så viktig. Dette er viktig for alle elever, og det er vår oppgave å sørge for å legge til rette for at alle elever får en lærer som har kompetanse i det faget som han underviser i. Det handler om å ha lærere som er motiverte, og som kan formidle kunnskap til elevene sine.

Vi har mange gode lærere i skolen i dag, og hvis vi som storting har et ønske om at alle skal ha formell kompetanse i faget de underviser i, er det også vår oppgave å sørge for at det blir lagt til rette for at alle kan ta den videre- og etterutdanningen som kreves for å få den kompetansen. Jeg ser egentlig på dette som en gladsak, for det forplikter også oss til å følge opp jobben vi allerede har begynt på når det gjelder videre- og etterutdanning.

Mange har jobbet i skolen i mange år, og mange har god kompetanse fra før. Det er ikke nødvendigvis sånn at alle har det samme utbyttet av den undervisningen som man skal følge. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå har fremmet et forslag der vi i alle fall ber regjeringen om ikke å utelukke at man kan ta eksamen uten å ha fulgt undervisningen – for så å oppfylle de kravene som er stilt. Jeg mener man må ha litt fleksibilitet med hensyn til hvordan man kommer seg dit. Det kan ikke bare være én vei.

Jeg vil kort knytte noen ord til K-en i det nye KRLE-faget. Det er neppe noen hemmelighet at dette er en sak Venstre ikke har vært sterk tilhenger av. Vi synes RLE-faget har fungert godt og skulle sånn sett ønsket at det ble videreført som det var. Men vi har inngått en avtale med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, og det forholder vi oss til. Når det først har blitt sånn, synes jeg vi har fått en god innretning på dette. Det er bra at vi nå ikke sier minst 55 pst., men at vi sier om lag halvparten, for det gir en fleksibilitet for dem som er i skolen. Det er viktig at vi presiserer at det ikke skal være et forkynnende fag, selv om jeg oppfatter at det er det heller ingen uenighet om.

Det er bra at det fortsatt skal fokuseres på kunnskap om tro og livssyn, og at det skal være stort rom for refleksjon og diskusjon i faget. Ikke minst synes jeg det er bra at man skal fokusere på dette i lærerutdanningen, for vi har et flerkulturelt samfunn, som stadig blir mer mangfoldig. Da er kunnskap om tro og livssyn en viktig del av elevenes hverdag, og det er viktig at lærerne har kompetanse i det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:49:51]: RLE-faget er eit viktig fag. I tillegg til å lære om dei store verdsreligionane kristendom, islam, jødedom, buddhisme og hinduisme og om livssynshumanisme, trusfridom og religionskritikk skal faget bidra til dialog om tru, livssyn og respekt for livssynsvalet til andre. Faget er også viktig fordi det tar opp grunnleggjande filosofiske og etiske spørsmål og reflekterer over tema knytte til identitet, menneskeverd, liv og død, rett og gale.

RLE-faget er eit fag der elevane kan diskutere spørsmål som er viktige og vanskelege i ungdomstida: relasjonar, familie, venner, samliv, homofili, seksualitet. RLE er eit heilt sentralt fag for å oppfylle skulen sin formålsparagraf: at elevane kan utvikle kunnskap og haldningar for å meistre både samfunnslivet og sitt eige liv, at elevane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk, at utdanninga skal fremje lærelyst og danning og motarbeide alle former for diskriminering.

Når ein skulle endre eit viktig fag som RLE, korleis burde ein da gå fram? Kanskje skulle ein starte med å spørje lærarar, elevar og skuleforskarar om korleis faget verkar, og gå i dialog med dei for å høyre om noko kunne gjerast annleis – og gjere faget meir relevant, oppdatert og sterkare i samarbeid med desse miljøa.

Måten regjeringa og kunnskapsministeren behandlar RLE-faget på, er nesten ikkje til å tru. Eg håpar – for Guds skuld – at dette er siste gongen vi i Stortinget er vitne til ein så kunnskapslaus behandling av eit fag i skulen. Regjeringa vil innføre K-en i KRLE att og auke kristendommen sin plass i faget. Dei som skal undervise i faget, og organiserte i Utdanningsforbundet og i Skolenes landsforbund seier nei. Dei som skal utdanne lærarane, som Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo og Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, seier nei. Pedagogikkstudentane – framtidas lærarar – seier nei. Ei lang rekkje høgskular og universitet, som NTNU, Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Bergen, seier nei. Fagmiljøa rundt RLE – Nasjonalt fagråd for kristendomskunnskap og religionsvitenskap, Norsk Religionspedagogisk Forskningsforum, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring – seier nei. Foreldre, representert ved Foreldreutvalet for grunnskolen, seier nei. Likestillings- og diskrimineringsombodet seier nei.

Likevel tar kunnskapsministeren sats og hoppar over alle faglege råd. Det er ein fullstendig uakseptabel måte å drive fagutvikling på og respektlaust overfor lærarar, forskarar og fagmiljø. Tenk viss ein hadde gjort det same, og godtatt det, i fag som norsk eller matematikk – at regjeringa i strid med alle faglege råd føreslo å innføre meir algebra og mindre differensiallikningar. RLE-faget kan tydelegvis brukast som ein politisk kamparena, som eit reint verkemiddel for betre samarbeidsklima på borgarleg side. Representanten frå Venstre innrømde det. Venstre var eigentleg imot, men på grunn av avtalen gjekk dei inn for dette. Slik kan ein leike med hovuda til elevane. Slik kan ein leike med fag i norsk skule. Det betyr at det er nokre svært få personar som avgjer kva elevar rundt omkring i heile landet skal drive med i timane – personar utan nokon som helst fagleg legitimitet. Det er berre trist.

No skal det altså bli meir kristendom i skulen. Da blir det mindre tid til andre ting, som etisk refleksjon, livssynsdialog og spørsmål om liv og død. Den endringa blir gjord i 2015 i eit land med stadig større livssynsmangfald. Det er ei prioritering eg trur svært få ungdommar vil forstå. Og for å seie det sånn: Liksomargumentet kulturarv – ingen faglege instansar har nemnt det omgrepet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:54:19]: Det er store og viktige endringer på gang for å styrke grunnmuren i skolen, og de henger sammen med hverandre.

Fra og med 2017 tar vi sikte på en ny masterutdanning for lærere. Det blir enda et steg bort fra ideen om allmennlæreren – allmennlæreren som kunne gå inn i hvilket som helst klasserom og undervise i hvilket som helst fag, nærmest på hvilket som helst klassetrinn. Vi ønsker å styrke faglæreren – læreren som er en god pedagog, og læreren som har et trygt og solid faglig grunnlag med seg og bak seg.

Vi har hatt en massiv satsing på videreutdanning, nærmest en tredobling av antall plasser – hvorfor? Det er ikke fordi studiepoengene i seg selv er viktige, men fordi faglig påfyll, det å samles med andre kollegaer, det å få nye ideer og det å få oppdateringer om hva som har skjedd på fagfeltet, er viktig for å utvikle seg i profesjonen, og det er viktig for å utvikle seg som lærer.

Så kommer kompetansekrav, hvor vi sier at hvis du underviser i norsk, matematikk og engelsk, skal du også ha fordypning i de fagene, og det er en tilsvarende satsing på faglæreren, på faglig innhold og tyngde.

Så er det en selvfølge når man innfører et slikt krav for alle som er i skolen, at man må følge utviklingen nøye. Den loven som kommer nå, vil åpne for at det i forskrift fastsettes krav om relevant kompetanse i undervisningsfag. Det vil presiseres at det vil gjelde matematikk, engelsk, norsk, samisk og norsk tegnspråk i grunnskolen.

Vi ser for oss en tiårsperiode for å innføre dette – hvorfor? Er det fordi regjeringen ikke er mer ambisiøs? Nei, det er fordi vi må forholde oss til virkelighetens verden der ute. Det er et poeng at hvis vi skulle forsøkt å gjøre dette på to år eller tre år, som i utgangspunktet ikke ville vært meg imot, ville det blitt for mange vikarer i klasserommene, og det ville kunne gått på bekostning av dem som er i skolen nå. Men samtidig er det en klar og tydelig beskjed til skoleeiere der ute om at stortingsflertallet satser på fag, og jeg er veldig glad for at det er et bredt flertall for å innføre de kompetansekravene som regjeringen foreslår.

Vi strammer også inn ved allerede nå å lukke en unntaksordning. Vi viderefører den alminnelige unntaksregelen, dispensasjonsmuligheten, som den ofte omtales som, og så må vi vurdere når og hvordan den skal lukkes.

Når det gjelder hvilke avgjørelser barnevernstjenesten kan ta på vegne av barnet når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, skal jeg ikke kommentere det nærmere, for det er stor enighet om det i komiteen.

Så til endring av navnet RLE til KRLE. KRLE – og for den saks skyld RLE – er ikke de kristnes fag. Det er ikke Den norske kirkes fag i skolen. Det er vårt felles religions-, livssyns- og etikkfag. Jeg synes det er merkelig at representanten fra SV eksplisitt argumenterer som om mer oppmerksomhet på kristendom skal gå på bekostning av etisk refleksjon, som om det å kunne noe om og lære mer om den desidert største religionen i Norge, den som har formet norsk kultur og norsk historie mer enn noen annen religion – nærmest mer enn noen annen filosofisk retning, hvis man vil se på det på den måten – den raskest voksende religionen i verden, den største religionen i verden og den religionen som også svært mange av dem som kommer til Norge, tilhører, skulle innebære en motsetning til etisk refleksjon. Det kan jeg ikke forstå.

Jeg synes også det er merkelig – all den tid flere har tatt det opp – at det ble understreket så tydelig fra den forrige regjering at når man fjernet kravet om 55 pst., skulle det ikke innebære mindre tid brukt på kristendom. Allikevel er det viktig at stortingsflertallet igjen slår fast noen helt uomtvistelige ting, nemlig at dette ikke er et forkynnende fag. Det har ikke til hensikt at man skal bli kristen eller utøve en bestemt religion. Det er et fag på lik linje med alle andre fag i skolen. Kristendommen skal heller ikke behandles kvalitativt annerledes. Det betyr også at i kristendomsdelen av KRLE-faget er det rom for både etisk refleksjon og kritikk av praksiser som har blitt utført i religionens navn, slik det også må være innenfor de andre områdene av faget.

Jeg vil også understreke at vi ikke foreslår noen endringer i innholdet i faget ellers. Den gode lærer har fortsatt gode og store muligheter til å se de forskjellige kompetansemålene i sammenheng, og på den måten også få oppmerksomhet om det å sammenligne kristendommen med andre religioner og tankesett som har vært viktige for oss, eller som kan bli viktige for oss i fremtiden.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [12:59:43]: RLE-faget er foreslått endret uten at man helt skjønner hvorfor. For på høring i komiteen var det ganske tydelig massiv motstand og advarsler fra lærere, elever, foreldre, interesseorganisasjoner og ikke minst et samlet fagmiljø. Likevel foreslår altså statsråden at RLE-faget skal skifte navn, og man vil gjennom vedtak i denne sal tydeligere styre hvor mye tid lærerne skal bruke på undervisning i deler av faget, det som vi i utgangspunktet er enige om at det er læreplanmålene som skal definere. Hvis man i tillegg tar fagets historie i betraktning, med uenighet, splittelse og fritak, ser man hvor ukloke disse forslagene er. Det jeg lurer på, er: Hva mener statsråden er det kloke i dette forslaget – så klokt at det trumfer både erfaringene fra historien og elevenes, lærernes, foreldrenes og fagmiljøenes advarsler for framtiden?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:00:49]: En teknisk ting først: Det er ikke vedtak i denne sal som sier at man skal bruke om lag halvparten av tiden – det er en forskrift. Så det er utelukkende navnet på faget som behandles nå.

Jeg mener at det er rimelig, som jeg også nevnte på talerstolen, at det som er den desidert største religionen i Norge, det som er den desidert største religionen og dermed religiøse tankesettet i verden, og også, basert på mye statistikk, den raskest voksende religionen i verden – og har påvirket norsk historie i 1 000 år – har en stor og sentral plass i faget vårt, ikke fordi man skal drive forkynnelse, ikke fordi man skal være ukritisk, men fordi kunnskap om kristendom er viktig.

Så ser jeg også at mange av høringsinstansene er bekymret for at dette skal skape uro i faget. Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har bidratt til mindre usikkerhet og uro ved at han for bare få uker eller måneder siden sa at han ikke så for seg å fjerne K-en i KRLE hvis Arbeiderpartiet skulle komme til makten igjen i 2017.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:01:55]: Denne saken og RLE-faget er for viktig til at jeg gidder å henge meg opp i teknikaliteter. Jeg ble på ingen måte klokere av statsrådens svar, og derfor må jeg bore litt mer. Statsråden foreslår – om det er her eller der – tydeligere å styre hvor mye tid lærerne skal bruke på undervisning i deler av RLE-faget. Mener statsråden med dette at han ikke stoler på lærernes faglige og pedagogiske vurderinger knyttet til hvor mye tid han eller hun skal bruke for at elevene skal nå sine læreplanmål? Og vil statsråden foreslå samme styringsmetode i andre fag?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:02:39]: Statsråden vil ikke foreslå samme styringsmetode i andre fag, men RLE-faget har jo også en historie for at det var et krav om hvor mye tid som skulle brukes på kristendom. Så vidt jeg husker, var det fra 2005 til 2008 mer detaljert enn det kravet vi fremsetter nå, som sier «om lag halvparten». Det gjør vi i stor tillit til den norske lærerstanden og til det som blir KRLE-lærere rundt om i hele landet, men jeg vil også si at det er en pekepinn på at man ikke skal bruke for mye tid på én del av pensum.

Så synes jeg også det er verdt å gjenta at mange har vært bekymret for at dette skal skape veldig stor uro rundt faget. Derfor synes jeg det er veldig positivt når Jonas Gahr Støre så klart og tydelig i flere medier har sagt at han ikke ser for seg at man skal endre KRLE-faget tilbake til RLE hvis Arbeiderpartiet skulle ta over regjeringsmakten i 2017. Det bidrar nettopp til en type ro og stabilitet rundt dette faget som jeg mener er veldig bra.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:03:48]: Jeg skal gå over til en litt annen sak. Det var den første saken i proposisjonen, om kompetansekrav, som Venstre kalte for en «gladsak». Jeg vil vel heller si at det kan være en sak der hensikten helliger middelet. Nå er vi i Senterpartiet – sammen med Kristelig Folkeparti – de eneste som er mot at det skal stå «tilbakevirkende kraft»; jeg håper også SV er med oss, i hvert fall.

Men innholdet i den paragrafen vil bety at det er mange lærere som er kvalifisert i dag, som vil bli ukvalifiserte. Det vil si at en allmennlærer som har jobbet i skolen i f.eks. 20 år med engelsk og har sin kvalifikasjon, ikke lenger vil være kvalifisert. Jeg lurer på om statsråden mener det vil bli bedre kvalitet for elevene i overgangstida, som han sjøl har sagt er ti år, med en fersk student fra videregående enn med en lærer med for få studiepoeng, men med 20 års erfaring.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:04:47]: Det er en type kvalifikasjon for å kunne bli lærer, og så handler dette om kompetansekravene i bestemte fag: norsk, matematikk og engelsk – norsk da med tegnspråk, samisk etc. Jeg oppfatter vel representantens spørsmål som relativt retorisk.

Det er klart at det helt sikkert er mange gode lærere i Norge i dag som ikke nødvendigvis har studiepoeng i faget sitt. Men jeg synes det er litt merkelig at man skal presentere det at man i løpet av ti år skal få videreutdanning – at man skal få ta et år hvor man jobber mindre, har redusert arbeidstid, samles med andre kollegaer på en utdanningsinstitusjon eller enda bedre kanskje lokalt, og få nye faglige innspill, få oppdatert seg på faget sitt – at det skal presenteres som en slags trussel mot Lærer-Norge, kan jeg ikke forstå.

Når det er sagt, er jeg helt enig i at det er helt nødvendig når vi foretar en så viktig og stor endring som vi gjør nå, å følge utviklingen nøye – hvis det skulle dukke opp individuelle eksempler lik dem representanten tar opp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:06:06]: Kunnskapsministeren seier at det er veldig viktig med meir kristendom i skulen for å ta vare på den norske kulturarven. Samtidig er det ingen faginstansar, som eg har fått med meg, som har sagt noko av det same, og det er mogleg eg har gått glipp av noko her. Vi kan jo ikkje ha ein situasjon der innfalla til ein kunnskapsminister bestemmer kva innhaldet skal vere i norsk skule. Kan ministeren oppklare for meg og nemne iallfall éin annan fagleg instans enn ministeren sjølv som meiner at vi no treng å få rusta opp meir kristendom i skulen for å ta vare på norsk kulturarv?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:06:43]: Nå må jeg bare først protestere litt på formuleringen i spørsmålsstillingen. For det første er det ikke noe i forslaget om om lag halvparten som tilsier at det nødvendigvis må være mer. Den siste tidsbruksundersøkelsen om faget, som var for noen år siden, viste at det var et veldig stort spenn i hvor mye tid man brukte på kristendom. Noen steder kunne det være 60–70 pst., andre steder kunne det være 30–40 pst. Så om lag halvparten gjør at det blir en veileder og en pekepinn på det, altså et krav om det, men ikke nødvendigvis mer alle steder.

Så er jeg helt enig i at det har vært motstand i høringsrunden, men igjen vil jeg peke på at mange peker på at endringene i seg selv ikke er problematiske, men de er bekymret for ny uro i faget. Og der kan jo alle partier på Stortinget bidra ved å ikke male opp dette som noe mer enn det faktisk er. Innholdet i faget endrer seg ikke, kompetansemålene endrer seg ikke, fritaksreglene blir akkurat de samme som før – med andre ord er dette et RLE-fag. Det er to endringer, det er navnet og det er om lag halvparten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:07:50]: Det er jo ikkje vi som er på Stortinget, som maner til motstand mot dette forslaget – alle faglege instansar seier nei til å gjeninnføre KRLE og at om lag halvparten av faget skal vere om kristendom. Så er det ministeren som finn på dette argumentet med kulturarv, som han ikkje svarer på kor kjem frå. Vi må berre anta at det kjem frå ministerens eige hovud, og det er jo ein ganske skummel måte å utvikle norsk skule på.

Eg går vidare, når vi likevel ikkje får svar på det spørsmålet, til spørsmålet om etisk refleksjon. Ja, det er mange moglegheiter for etisk refleksjon gjennom kristendommen, men meiner då ministeren at ein etisk refleksjon i kristendomsfaget no i større grad skal ta utgangspunkt i kristendom?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:08:42]: Nei, det mener jeg ikke, men jeg hørte representantens innlegg, hvor han mente og sa rett ut at hvis det ble – som representanten formulerte det – mer rom for kristendom, så ble det mindre tid til etisk refleksjon. Den motsetningen klarer ikke jeg å se.

Så er det sånn at nesten bestandig når jeg er i Stortinget, vil jeg ha æren for veldig mye. Men å ta æren for begrepet «den kristne kulturarven», det kan jeg altså ikke gjøre. At det er noe som jeg som statsråd skulle ha funnet opp, en tusen år lang historie i Norge med kristen kulturarv, at det ikke skulle være brukt før det dukker opp som en begrunnelse for at vi skal ha et fag med litt mer rom innen kristendom, det kan jeg dessverre ikke ta æren for. Så revolusjonerende har nok ikke min statsrådsperiode vært.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:09:35]: Det er ingen som påstår det, og svaret frå statsråden var nok meir av det retoriske slaget enn svar på det eg stilte spørsmål om.

Etisk refleksjon er best når du kan gjere det på eit fritt grunnlag. Du kan gjere det med utgangspunkt i kristendommen, du kan gjere det med utgangspunkt i seksualitet, du kan gjere det med utgangspunkt i andre typar religionar, livssyn osv. Når ministeren seier at det er massevis av etisk refleksjon i kristendommen, så seier han jo at det skal ta plass frå etisk refleksjon med anna type utgangpunkt. Mitt spørsmål handlar om mengda av faget her, for etter å ha tenkt litt over det finn eg det litt overraskande at det ikkje kjem til å bli meir kristendom. Kan ministeren garantere at det ikkje blir mer kristendom i skulen med dette forslaget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:10:19]: Nei, jeg kan ikke garantere det, rett og slett fordi resonnementet er at det i siste tidsbruksundersøkelsen vi hadde, var store forskjeller på hvor mye vekt man la på de kompetansemålene som handlet om kristendom, som for øvrig er ganske brede kompetansemål. Det er ikke bibelhistorie disse kompetansemålene dreier seg om, det dreier seg om den kristne kulturarven, det dreier seg om kristen virkningshistorie, det dreier seg om både skyggesider og positive sider, misjonshistorie f.eks. – en rekke ting.

Det er nok en mer grunnleggende uenighet mellom representanten Knag Fylkesnes og meg som ikke bare dreier seg om at vi nå følger opp en avtale mellom de fire samarbeidspartiene. Representanten sier at man reflekterer best over etiske problemstillinger på fritt grunnlag – jeg mener at man trenger en grunnmur for å reflektere over etiske problemstillinger, og den grunnmuren behøver ikke å bestå av én religion, det gjør den i svært få samfunn, men en viktig del av vår etiske grunnmur, historisk sett, har vært kristendommen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Stordalen (FrP) [13:11:56]: Jeg registrerer at det er en samlet komité, og det er gledelig at ansvarsfordelingen mellom barnevern og foreldre nå blir godt ivaretatt. Men det fortjener å bli presisert på denne talerstolen, for vi vet at barnevernsbarn skårer dårligere i skolen og de skårer dårligere helsemessig, og det er kanskje noen årsaker til det.

Når Rambøll-rapporten tar for seg at barnevernet forventer mindre av barnevernsbarn, og at ansatte i skolen gjør dels det samme, men i noe mindre grad enn barnevernet, synes jeg det er interessant å se det i perspektiv med andre saker, bl.a. mobbing i skolen og mobbing av barn. Det som er så alvorlig, er at det er voksenpersoner som stigmatiserer. Vi må slutte å stigmatisere barnevernsbarn. Barnevernsbarn er helt ordinære barn, som har helt vanlige drømmer. De vil også oppnå resultater, de vil også bli vinnere. Og da må vi hjelpe dem til å bli vinnere. Da har skolen et ansvar, og selvfølgelig barnevernet.

Man leser om saker i media, fra 2013, hvor rektor uttaler at barnevernsbarn er uønsket på deres skole, og barnevernet i østlandsområdet opplever – det sto bl.a. i Adresseavisen i 2013 – at når de tar kontakt med skolen, er det ikke helt ønskelig at barna skal inn på den skolen. Hvis det er en opplevelse, har voksenpersoner, skoleledere og rektor et ansvar for å få bukt med den holdningen. Skal vi få resultater i skolen, er vi nødt til å sette fokus på nettopp det: La barn være barn, og la skoleelever være skoleelever, ikke stigmatisere grupper.

Jeg er også glad for at det er lagt inn en styrking i budsjettet nettopp til å øke kompetansen om dette, både i barnevernet og i skolen. Da må også vi, som lovgivende forsamling, sørge for at det blir fulgt opp og øke presset også ute i kommunene.

Vi kan ikke ha det slik at vi stigmatiserer barnevernsbarn. Skal vi få dem opp, må vi heie på dem, alle sammen, hver og en. Jeg tror heller ikke barnevernsbarn ønsker å bli satt i en bås eller i en gruppe. Ingen av oss ønsker det. Vi ønsker å være en del av fellesskapet. Vi ønsker å nå våre mål. Vi ønsker å bli vinnere på hvert vårt felt, på hvert vårt område. Da har vi et ansvar, og jeg håper inderlig at denne forsamlingen bidrar til det: å løfte dem opp og heie dem fram, alle sammen, og få slutt på at man skal stigmatisere, og få slutt på at man føler seg uønsket i skolen.

Marie Ljones Brekke (KrF) [13:14:56]: Navneendringen fra RLE til KRLE er en viktig endring, fordi det gir en mer presis beskrivelse av faget. Det gir også et tydelig signal om fagets innhold, både til forlag som skal lage lærebøker, til lærere, til elever og til foreldre.

Når vi nå gjeninnfører vektingen av tid brukt på kristendomsundervisningen, er det fordi vi mener det er viktig å få grundig kunnskap om vår tros- og tradisjonshistorie. Den kristne tro har i stor grad preget hele det norske samfunnet i mange hundre år. Det er også en sentral del av vårt samfunn i dag, og som størsteparten av den norske befolkningen har et eller annet forhold til. At kristendommen har en viktig betydning for kulturarven, er nok ikke noe som kunnskapsministeren har funnet på i sitt eget hode. Det er også flere høringsinstanser som har berørt dette i høringen. Jeg kan bl.a. nevne Arendal kommune.

Målet med faget er å skape læring og inkludering. Det å bli kjent med Norge er også å bli kjent med våre tradisjoner knyttet til tro – ja det er faktisk nøkkelen til å forstå viktige deler av den norske kulturen. Når vi kjenner betydningen av vår egen trostradisjon, er vi også i stand til å forstå hvor viktig det er for andre med tro, og betydningen av den.

Til slutt vil jeg minne om at i fagene historie og samfunnsfag er det helt naturlig at norsk historie er i fokus – i samfunnsfag at det også er norsk samfunnsliv som er i fokus. På samme måte er det naturlig å lære mest om det som har vært, og som i stor grad er norsk trostradisjon. Derfor mener Kristelig Folkeparti at vedtaket som vi kommer til å fatte i dag, vil være en viktig endring for framtidig KRLE-undervisning.

Selv er jeg lærer og jobber i norsk skole – og gleder meg til å ta fatt på KRLE-undervisningen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:17:18]: Det er godt det er noen fordeler med å være saksordfører. Da kan en liksom ta ordet noen ganger.

Jeg skal prøve å ikke forlenge debatten. Jeg har bare lyst til å takke salen for en god debatt, men jeg må bare kommentere ørlite det som statsråden sa i sitt innlegg, at han ønsker å gå vekk fra allmennlæreren, i hvert fall slik jeg oppfattet det. Jeg har bare lyst til å minne om at det er veldig mange som underviser i norsk skole i dag som er allmennlærere, og det er også veldig mange som underviser i fag som de ikke har kompetanse i.

Det jeg reagerer litt på, er at når statsråden sier at det er veldig viktig med kompetanse i fagene norsk, matte og engelsk, så betyr det at det er andre fag som ikke er så viktige. Da har jeg bare lyst til å minne salen om at vi har sett tall fra SSB som sier at 70 pst. av lærerne under 30 år som underviser i praktisk-estetiske fag, ikke har ett eneste studiepoeng innenfor det faget de underviser i.

Vi blir feitere og feitere, og det er færre og færre som har kompetanse i mat og helse. 60 pst. av norske menn er overvektige. Da har jeg lyst til å stille spørsmålet: Hva er viktigst? Er det engelsk, eller er det å ha kompetanse i mat og helse?

Det har vært viktig for Norge å ha allmennlæreren, og det er viktig i flere sammenhenger, men ikke minst også for at en skal kunne undervise på veldig mange små steder rundt omkring i hele landet. Jeg skjønner at det er veldig mange som er imot definisjonen på hva en liten skole er – det er veldig ulikt fra det ene fylket til det andre. Men vi vet at Sogn og Fjordane har mange små skoler, og vi vet at resultatene der er bra.

Jeg tror det er veldig viktig at vi har allmennlærerne og ikke underkjenner deres kompetanse, og det er det vi er redde for når vi sier at det skal ha tilbakevirkende kraft i denne sammenhengen. Det er ikke lærerne det er en trussel mot, som statsråden var inne på innlegget sitt til meg – det hørtes som det var en trussel mot lærerne at de skulle få etter- og videreutdanning. Jeg er ikke noe redd for at lærerne skal få etter- og videreutdanning. Jeg tror mange kommer til å glede seg over det. Noen kommer nok til å kvi seg også. Det er elevene vi er bekymret for. Vi er redde for at elevene vil få et dårligere tilbud. Vi mener også at det er feil å diskvalifisere noen som har kompetanse og utdanning i dag, når vi samtidig sier det er ok å ikke ha kompetanse i andre fag.

Takk for debatten, har jeg lyst til å si. Jeg har også lyst til å sende en hilsen til representanten Stordalen, som kom med et godt innlegg, synes jeg, om barnevernsbarn og deres situasjon i skolen og at det er viktig at vi også er opptatt av det i denne komiteen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:20:30]: I frykt for å forlenge ein debatt og ein dag som kjem til å bli lang, skal eg prøve ikkje å provosere for mykje.

Kristendom har ein sentral rolle og plass i dagens RLE – ein kjempesentral plass og rolle. Det reflekterer den betydinga kristendomen har i det norske samfunnet og i norsk kultur og historie – tilstrekkeleg. Det meiner alle faginstansar om dette. Alle som meiner at det er for lite, har antakeleg ikkje sett seg inn i korleis det er i skulen i dag, eller har kanskje ikkje tatt den praten med alle desse faginstansane som kan denne saka. Dei meiner altså at det er tilstrekkeleg, at ein ikkje skal gjere justeringar i dette faget. Likevel gjer ein det.

Kvar kjem det frå? Det kjem frå eitt parti. Ikkje frå dei kristne miljøa eingong, men frå eitt parti. Eitt parti ønskjer denne justeringa av faget. Og som Venstre sa: Det var dei eigentleg imot, men la gå, ein fekk jo igjen så mykje anna i regjeringsavtalen.

Sånn utviklar ein norsk skule. Og det meiner eg er ein skam. Sånn kan ein ikkje halde på i Noreg, verken i fortida, i framtida eller i dag. Det er rett og slett ein skam at ein berre glatt kan oversjå alle faglege råd i eit så stort fag i den norske skulen og berre køyre igjennom eige opplegg. Det åtvarar eg sterkt mot i framtida, og eg synest at det er ein skam at det skjer i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.