Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [14:53:13]: (ordfører for saken): Det er viktig, og det er nødvendig, at regjeringen vil øke norsk støtte til næringsvirksomhet i utviklingsland, og at det legges til rette for et strategisk samarbeid med norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer i det arbeidet – dette fordi arbeid og jobbskaping, og dermed også skatteinntekter, er en forutsetning for vekst, utvikling og fattigdomsbekjempelse.

I afrikanske land er 90 pst. av alle arbeidsplassene i privat sektor, og i arbeidet med å sikre nye og bærekraftige virksomheter kan også norsk næringsliv gjøre en innsats.

Vi har faktisk noen solskinnshistorier. En av dem er Den Lille Nøttefabrikken i Mosambik – som jeg selv har kunnet se på nært hold – landet som er kjent for sine fantastiske cashewnøtter. Brynild Gruppen i Fredrikstad er hovedaktør sammen med Norges Vel og Norad i dette prosjektet. 4 000 bønder leverer til fabrikken nøtter som pakkes og eksporteres, bl.a. til Norge. Vi har også Mester Grønn i Kenya og i Tanzania – her er «by the way» Arbeiderpartiet en stor kunde, som sikkert de fleste vet.

Vi snakker her om strategiske partnerskap, som er en merverdi både for involverte bedrifter og for lokalsamfunnet. Arbeidsplasser, ikke minst i landbrukssektoren, sikrer inntekter og utvikling.

Komiteen har vært opptatt av noen viktige forutsetninger for en norsk innsats for næringsutvikling:

• Det må skje på en bærekraftig måte.

• ILOs kjernekonvensjoner må ligge til grunn.

• De ansatte må ha rett til å organisere seg og ha kollektiv forhandlingsrett. Det betyr at norsk utviklingsarbeid også må bidra til oppbyggingen av fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Vi har i komitéinnstillingen lagt vekt på et aktivt trepartssamarbeid, der partene utvikler lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger i samarbeid med myndighetene. Dette er et viktig trekk ved den nordiske samfunnsmodellen, som mange land i dag ser med interesse på.

• Det er også nødvendig å legge sterk vekt på menneskerettigheter og demokratiutvikling i et land når det gis støtte til næringsetableringer. Jeg vil her vise til FNs veiledende prinsipper og OECDs retningslinjer.

• Og: Norsk bistands- og utviklingspolitikk må bidra til økt finansiell åpenhet og hindre at norske næringsinvesteringer bidrar til skatteunndragelser og korrupsjon – det har kanskje blitt viktigere enn noensinne å understreke det. Land-for-land-rapporteringer og det forventede eierskapsregisteret er viktige verktøy, men det må skje i åpenhet. Komiteen ber regjeringen sikre at den varslede land-for-land-rapporteringen etter regnskapsloven og innføringen av et norsk eierskapsregister ivaretar en slik åpenhet.

En viktig del av utviklingspolitikken – og globalt likestillingsarbeid – er å få kvinner inn i den formelle økonomien. Jeg er kjent med at regjeringen holder på med en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Så vidt jeg forstår, understrekes der kvinners økonomiske deltagelse, herunder næringsutvikling og jobbskaping. Det er positivt.

Men næringsutvikling kan ikke bare være en sentral del av norsk likestillingspolitikk, likestilling må også være en sentral del av norsk politikk for næringsutvikling. Likestilling må brukes som et komparativt fortrinn i all norsk utviklingspolitikk.

Meldingen peker på at hovedutfordringen er å omsette globalt aksepterte normer om kvinners rettigheter og likestilling til praktisk politikk.

La meg legge til: Når en studie fra Verdensbanken viser at 100 land fortsatt har lover som begrenser – og jeg gjentar: begrenser – kvinners arbeidsmuligheter, enten gjennom restriksjoner på arbeidstid eller på type arbeid kvinner kan ta, da er det fortsatt et stykke normativt arbeid som må gjøres.

Her må Norge tale med en tydelig stemme internasjonalt. Det handler også om å bekjempe strukturer. Det må jobbes bredt for å redusere politiske, økonomiske, juridiske og sosiale hindringer for kvinners deltagelse i arbeidslivet, i tillegg til å fremme kvinners muligheter som gründere. Det gjelder også kvinners finansielle deltagelse, spare- og lånegrupper, voksenopplæring, mikrokreditter og entreprenørskap, og ikke minst kvinners eiendoms- og arverettigheter. Kvinner må også sikres likestilt tilgang til land.

Kanskje bør det legges til at å satse på kvinner i næringsutvikling og landbruk også har en positiv effekt på lokal og nasjonal økonomi.

Komiteen understreker også landbrukets sentrale rolle for matsikkerhet, men også for å skape arbeidsplasser og bidra til næringsutvikling. Jeg vil igjen vise til det jeg sa om cashewnøtter i Mosambik og Den Lille Nøttefabrikken. Viktig er det også at det dreier seg om småskalalandbruk, som betyr mye for å bidra til fattigdomsbekjempelse.

Bærekraftig produksjon og foredling av råvarer – og en planmessig handel og eksport – kan få millioner ut av fattigdom. Vi har hatt flere tiår med lave råvarepriser og manglende investeringer, i tillegg til dårlige vilkår for bønder og landarbeidere.

Også klimaendringer utfordrer landbruket. Det er et aktuelt behov for investeringer og tiltak som bidrar til at arbeidskraften blir værende. Landbruket trenger stabilitet og må gjøres mer bærekraftig og produktivt.

Mange norske bedrifter har etter hvert et betydelig nærvær både i mellominntektsland og i lavinntektsland. Det inkluderer fokuslandene for norsk bistand. Og som det står i meldingen: De har opparbeidet seg stor forståelse for lokale utviklingsutfordringer og flaskehalser som hindrer vekst og utvikling. Bistandsmidler kan være utløsende for at bedriftene oppskalerer aktiviteter som bidrar til lokal utvikling.

Stortingsmeldingen er opptatt av strategiske partnerskap, et samarbeid med næringslivsaktører, et samarbeid om en lokal utviklingsutfordring der partene har en felles interesse i å forbedre situasjonen. Et eksempel på et strategisk samarbeid kan være samfinansiering av en skole som driver yrkesopplæring. Bedrifter vil her få tilgang til fagarbeidere, samtidig som det bidrar til at flere blir yrkesfaglig utdannet. Svenske Sida har for øvrig hatt stor suksess med en slik samarbeidsmodell.

Til slutt: FNs fond og programmer omtales i meldingen, og de bidrar også til næringsutvikling. I tillegg til spilleregler for verdiskaping og handel yter de en betydelig innsats gjennom målrettede tiltak for arbeidsplasser og næringsliv. FNs utviklingsprogram legger betydelig vekt på sysselsetting og det å sikre folk et livsgrunnlag. De gir også støtte til entreprenørprogram, mikrofinansiering og etablering av små og mellomstore bedrifter.

Jeg tror det er riktig at Norge legger vekt på jobbskaping og næringsutvikling, i dialog med FN-systemet.

Og så helt til slutt: I dag har det stått et innlegg om Cuba i Dagens Næringsliv, og vi har altså sett at den amerikanske presidenten relativt nylig har vært der. Norsk næringsengasjement basert på aktiv politisk vilje kan faktisk være en viktig døråpner for investeringer, også fra norsk næringsliv, på Cuba. Kanskje bør vi se på mulighetene for at Norad, Norfund og Fredskorpset også kan gå inn og sikre en utvikling i dette landet, som både har vært vanstyrt og er fattig, og hvor folket nå fortjener en utvikling. Nå har det vært tøvær, og den amerikanske presidenten har vært på besøk. Kanskje bør vi nå se på om ikke Cuba skal få bistand til å utvikle næringspolitikk og arbeidsplasser.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvi Graham (H) [15:02:50]: Først vil jeg takke saksordføreren, Marit Nybakk, for godt arbeid og samarbeid i denne saken.

Økonomisk vekst har vært den viktigste faktoren for det store flertallet av mennesker som har arbeidet seg ut av fattigdom de siste 15 årene. Det kinesiske ordtaket «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat et helt liv.» oppsummerer godt viktigheten av tiltak som varer. Målet med næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland er å skape varige endringer og dermed ha som endemål å eliminere behovet for bistand. Tilgang til jobber med gode arbeids- og lønnsvilkår er en av de sterkeste drivkreftene i kampen mot fattigdom.

De siste 25 årene er andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, mer enn halvert. I alt 700 millioner mennesker har kommet over grensen for ekstrem fattigdom. De siste 50 årene har gjennomsnittsinntekten i verden blitt tredoblet, og i 2010 ble størsteparten av verdens samlede bruttonasjonalprodukt, BNP, for første gang skapt utenfor OECD. Fellesnevneren er en mer åpen økonomi og utstrakt internasjonal handel. Handel er den sterkeste drivkraften for økonomisk vekst og dermed muligheten til å skape arbeidsplasser og økonomisk velstand.

Ingen land har arbeidet seg ut av fattigdom uten økonomisk vekst, industrialisering og handel. Men økonomisk vekst alene er ingen garanti for at utviklingen kommer befolkningen til gode, og således minsker fattigdom og oppfyller sosiale og økonomiske rettigheter. Myndighetene må utvikle og bruke sitt eget skattegrunnlag til utvikling, enten det gjelder inntekter fra naturressurser, fra næringslivet eller fra personskatt.

De siste par tiårene har da også den økonomiske veksten vært sterk, slik at mange utviklingsland nettopp har økt sin skatteinngang kraftig. Mellom 2005 og 2010 doblet utviklingslandene sine egne offentlige inntekter, leser vi i en rapport fra Development Initiatives. I 2014, f.eks., tok utviklingslandene inn nesten 40 ganger så mye i skatt og andre inntekter som den totale bistanden samme år, nemlig 33 000 mrd. kr. Det tilsvarer nesten fem ganger dagens verdi av det norske oljefondet. Dog vet vi også – stadig ifølge Development Initiatives – at dette ikke gjelder alle utviklingsland. Bistand var fortsatt den viktigste kilden til internasjonal kapital for de fattigste landene – for 37 land – i verden, som er mest avhengig av bistand.

Utvikling skapes imidlertid først og fremst av sunn nasjonal politikk, der politiske institusjoner og prosesser som sikrer maktfordeling, rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, er helt sentrale. Lokale myndigheters tilrettelegging for godt styresett og egen økonomisk utvikling gjennom åpenhet mot omverdenen er viktig. I denne sammenheng kan vi også understreke det som Marit Nybakk nevnte, om ILO-konvensjonene. En åpen økonomi med stabile rammebetingelser som fremmer lokale og utenlandske investeringer og økt handel, er en forutsetning for vekst i skatteinntekter og som grunnlag for vekst.

En friere handel og investeringer over landegrensene er avgjørende for vekst og utvikling. Det er sentralt å legge til rette for utenlandske investeringer. Derfor vil vi øke handelen med fattige land. Vi vil legge vekt på næringsutvikling, investeringer og økonomisk vekst i samarbeidsland gjennom et moderne og bredt virkemiddelapparat.

Fram til 2020 trengs det 600 millioner nye jobber globalt. Samtidig er det mangel på kvalifisert arbeidskraft. Bare i Afrika sør for Sahara går 120 millioner unge mennesker inn i arbeidsstyrken de neste årene. Dette er Afrikas store mulighet. Men det kan få følger for migrasjonsmønsteret og bli en stor sikkerhetsutfordring om ikke disse kan finne en anstendig jobb.

Når over 50 millioner unge ikke går på skole, er det ikke bare brudd på en grunnleggende rettighet, det er også et alvorlig hinder for utvikling. Fattigdommen i lavinntektsland kunne vært redusert med 12 pst. hvis alle barn kunne lese og skrive. For å få unge ut i jobb, redusere arbeidsløshet og sikre økonomisk vekst er et krafttak for utdanning en god investering.

Jeg vil tillate meg å minne om at under det rød-grønne styret falt andelen av bistandsbudsjettet som gikk til utdanning. Regjeringen vil i denne perioden doble satsingen på global utdanning. Norge tar en global lederrolle i utdanning for alle. Stortingsmeldingen «Utdanning for utvikling» fremmet et særlig løft for yrkesopplæring og høyere utdanning på den internasjonale utviklingsagendaen. Det er viktig at landene selv kan ha mulighet til å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft og å få folk i arbeid.

FNs tusenårsmål har vært viktige for verdens utvikling og Norges bistandsprioriteringer. Den globale ekstreme fattigdommen er redusert fra 43 pst. i 1990 til 21 pst. i 2010. Det viser at gjennom målrettet samarbeid og ambisiøse mål er det mulig å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Bistand er i dag mindre viktig for utviklingen i fattige land enn tidligere. Private kapitalstrømmer har økt kraftig fra 1990 til 2013. I Asia og Latin-Amerika utgjør bistanden nå en liten andel av den kapitalen som mottas. Bistand til Latin-Amerika utgjorde i 2014 om lag 5 pst. av mottatt kapital, mens 70 pst. kommer fra utenlandske investeringer og 25 pst. fra private overføringer. I 1990 utgjorde bistanden om lag 30 pst. av mottatt kapital. I Afrika er bistand fremdeles viktig, da om lag 50 pst. av mottatt kapital fortsatt er bistandsmidler, men mindre viktig enn for 20 år siden, da bistand altså utgjorde rundt 90 pst. av mottatt kapital.

Blant FNs 17 nye bærekraftsmål er utrydding av fattigdom og å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Bistand fra rike land kan aldri erstatte effekten av næringsvirksomhet, som direkte investeringer, handel og landbruk som viktige drivere for positiv utvikling i fattige land. Internasjonalt samarbeid og koordinering er en avgjørende faktor for at alle land skal kunne lykkes i en globalisert økonomi. De økonomiske endringene verden står overfor, går hånd i hånd med maktforskyvninger som bringer med seg potensial for friksjon, konflikt og forvitring av internasjonalt samarbeid. Det er naturlig å forvente at framvoksende økonomier får innflytelse, men også tar på seg ansvar i henhold til sin økonomiske tyngde. Selv om nye strukturer og aktører trer fram, er den nye maktfordelingen verken avklart, stabil eller effektiv. Jeg er derfor glad for at regjeringen vil arbeide for at globaliseringen støttes opp av et rettferdig og regelbasert internasjonalt samarbeid, med vekt på bærekraftig utvikling, jobbskaping og økonomisk vekst gjennom åpen handel.

Norsk bistand skal bidra til fattigdomsreduksjon gjennom å legge til rette for private investeringer og jobbskaping. Ni av ti arbeidsplasser i fattige land er i private bedrifter. Størstedelen av framtidens jobber bør også komme fra det private næringsliv. Økt innsats for å bedre rammevilkår for private investeringer i utviklingsland og styrket samarbeid med næringslivet er viktige elementer. Katalytisk bistand, bistand som utløser innsats fra andre, ikke minst fra privat næringsliv, er avgjørende. En satsing på næringsutvikling og jobbskaping bør være helhetlig og tenke inn eksisterende programmer som Olje for utvikling, Fisk for utvikling, Skatt for utvikling og en sterk kobling til næringsutvikling og investeringer. Sammen med en sterk satsing på utdanning vil dette bidra til en god bærekraft i bistanden, og som tar utgangspunkt i enkeltmenneskenes ressurser og mulighet til å skape eget levebrød. Målet for utviklingspolitikken må være å gi grunnlag for økonomisk vekst, velstand og selvstendighet.

Bistand spiller en rolle, men en varig utvikling for de fattigste i fattige land må komme fra landene selv. Lokal organisering, kunnskap om helse og forebygging og styrking av unge gjennom utdanning og entreprenørskap er viktige faktorer. En selvstendig, bærekraftig utvikling krever en overgang til effektiv markedsøkonomi på lokale premisser. Det krever bedre fungerende arbeidsmarkeder, markeder for varer og tjenester og grunnleggende finansielle tjenester. Enkel teknologi kan dessuten f.eks. bidra til å skape bedre markeder. Mobiltelefoner i dag er f.eks. både informasjonskanaler og betalingsformidlere. Ved bruk av mobiltelefon kjenner lokale bønder i Etiopia til kaffeprisen på markedet i Addis Ababa og kan derfor få rett pris av sine oppkjøpere.

Norsk næringsliv er en viktig aktør i utviklingspolitikken. Samarbeid med næringslivsaktører i utviklingspolitikken blir derfor viktigere. Privat sektor skaper arbeidsplasser og genererer skatteinntekter og velferd. Utenrikstjenesten skal i større grad være et instrument for å fremme norske næringsinteresser i utlandet, og det er bra.

Høyre vil styrke samarbeidet med private aktører. Offentlig–privat samarbeid utløser både kompetanse og kapital – begge deler trengs i utviklingsland. Norge er eksempelvis partner i Global Partnership for Education, som skaffer privat kapital i tillegg til tradisjonell bistand. Norfund er et viktig virkemiddel, som sammen med private partnere investerer i utviklingsland. Disse typer innsatser er det viktig å styrke i utviklingspolitikken framover.

Jørund Rytman (FrP) [15:13:06]: Når vi ser oss tilbake, ser på tallene, ser på hva historien forteller oss, må det ikke være tvil om at det er privat sektor – ikke det offentlige – som i all hovedsak bidrar til fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst. Det er viktig å ha med seg når man diskuterer dette temaet. De aller fleste u-land er derfor ganske samstemt på dette, og har en klar politisk målsetting om å tiltrekke seg økte investeringer, få fjernet tollmurene, inngå frihandelsavtaler og få det private næringslivet til å blomstre – for å bli uavhengig av bistand.

Vi har sett at bistand har blitt mye mindre viktig for u-land enn tidligere. Som det også påpekes i stortingsmeldingen, utgjorde bistanden i 1990 63 pst. av alle kapitalstrømmer til lav- og lavere mellominntektsland. 23 år senere, i 2013, var denne andelen redusert til 21 pst., samtidig som fattigdommen har blitt redusert – en fantastisk utvikling. Samtidig har man sett hvordan investeringer fra i-land til u-land har fått positive konsekvenser. Flere hundre millioner har løftet seg selv ut av fattigdom. Vi ser også at norsk næringsliv har blitt mye flinkere til å satse i u-land, og denne satsingen har blitt mangedoblet det siste tiåret. Det er gledelig. Men jeg er ganske sikker på at potensialet er mye større.

Hovedoppgaven for norske utenriksstasjoner er å ivareta norske interesser. Det er viktig at ikke blir glemt, og jeg er glad for at denne regjeringen også i større grad har fokus på akkurat dette.

Å kombinere det å ivareta norske interesser med å styrke norsk næringsliv og utnytte fordelen av at norsk næringsliv er til stede i mange utviklingsland, bør gjøres i større grad, og man må også se på mulighetene som er der. Norsk bistandspolitikk bør i større grad inngå strategiske partnerskap med norsk næringsliv. Næringsfremme og næringsutvikling er ikke gjensidig utelukkende, selv innenfor rammen av prinsippet om ubunden bistand.

Jeg er også fornøyd med at Regjeringen vil gi energi en viktigere plass i norsk utenrikspolitikk, som uten tvil har bred støtte her i Stortinget.

Utviklingspolitiske og næringspolitiske virkemidler har ulike målsettinger, men det er viktig at vi drar nytte av den kompetansen som vi nordmenn allerede har i de fokuslandene vi skal satse på. Vi har nok av eksempler på at norsk bistand har gått til fiaskoprosjekter fordi man ikke hadde god nok kunnskap om de lokale forholdene og hva behovene var i dette u-landet.

Statlige Norfund har også vært evaluert. Evalueringen ga en gjennomgående positiv vurdering av Norfund og konkluderte med at Norfunds investeringer ligger innenfor mandatet. Videre konkluderte evalueringen med at Norfund leverer gode resultater og driver effektivt, de mobiliserer privat kapital og får i gang viktige prosjekter på bakken i utviklingsland.

Når man ser på avkastningen i Norfund og sammenligner med det kanskje litt mer konservative oljefondet, er det ganske imponerende at de i flere år har klart en avkastning opp mot 20 pst. Budsjettallene de siste ti år viser at det har vært en tredobling i satsingen på Norfund. Den har økt fra 495 mill. kr i 2006 til 1,5 mrd. kr i 2016.

Jeg vil også framheve Norads bedriftsstøtteordning for næringsliv i utviklingsland. En slik ordning er uten tvil med på å få norsk næringsliv til å tørre å satse, og er avgjørende i flere tilfeller. Eksempelvis var denne støtteordningen avgjørende for at Telenor i sin tid investerte i Bangladesh. Det er flere norske bedrifter innen flere sektorer som satser i u-land, alt fra høyteknologiske bedrifter som skal produsere energi, til litt enklere produksjon og utvikling som – som det også ble nevnt tidligere i dag – cashewnøtter i Mosambik. Felles for de alle sammen var at Norads bedriftsstøtteordning ble benyttet og var utløsende for investeringen.

Som tidligere medlem av Stortingets næringskomité er det kanskje heller ikke unaturlig at jeg nevner viktigheten av jordbruk. Vi bør støtte opp om satsingen på landbruk i u-land. Det lille jeg har vært i lavinntektsland, og ikke minst lest av rapporter, viser helt klart at bønder i disse landene trenger både frisk kapital og ny teknologi – ny teknologi for dem, men kanskje ikke for oss. Forskning og fokus på innovasjon er også veldig viktig.

Jeg vil helt avslutningsvis også skryte av at regjeringen leverer på utdanningsfeltet med økte bevilgninger. I tillegg må jeg også berømme det norske forskningsmiljøet på utenriks- og utviklingspolitikk. Kunnskapen vi har på dette feltet her i Norge, er uten tvil en ressurs som vi må bli flinkere til å utnytte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:18:20]: Først vil jeg takke saksordføreren og komiteen for et godt arbeid og for gode innlegg til nå i debatten. Det viser for så vidt en bred enighet i retning, men det er også kjekt å glede seg over den utviklinga som har vært – det positive som bistand faktisk er med på å skape, og der bistand ikke lenger er nødvendig fordi en kan målrette den inn mot dem som trenger det enda mer. Den brede enigheten om at jobbskaping som genererer skatteinntekter, er helt avgjørende for fattige land for å skape utvikling, er tydelig. Det som også er viktig med det, er at det å skape jobber, få skatteinntekter, er med på å skape politisk stabilitet i samfunn – som jo er helt avgjørende for å lykkes med utviklinga.

Men det er fremdeles en stor utfordring at det er mange land som ikke har godt nok styresett, og som ikke har en effektiv skattelovgivning. Derfor er det bra at komiteen også påpeker det arbeidet som må gjøres parallelt, for det er et stort problem at politisk elite, økonomisk elite, klarer å unndra store inntekter fra beskatning, og dermed svekkes landenes mulighet til å skape samfunnsutvikling og gode velferdstiltak, som f.eks. helse, utdanning og igjen jobbskaping, som er avgjørende.

I 2014 hadde jeg en interpellasjon om jobbskaping. Det kom ikke nødvendigvis helt klare svar fra statsråden, og for så vidt heller ikke fra komiteen i debatten. Jeg skal heller ikke innkassere svaret på interpellasjonen i denne meldinga, men vi er i alle fall kommet noen steg videre med hvor viktig jobbskaping er, og i konkretiseringa. Det jeg tror er enda viktigere, er at vi klarer å følge opp i de enkelte budsjettene.

Jeg vil også si at viktige kapittel i budsjettet for 2016 ikke ble så store som de burde ha vært. Jeg er absolutt medansvarlig for budsjettforliket som ble utformet, men vi skulle ønske at budsjettet hadde vært annerledes. Så jeg får vel si at jeg håper 2017-budsjettet blir et normalisert budsjettår, og at vi kan gjenoppta de viktige postene som dessverre har kutt i inneværende år.

Til meldinga: Regjeringa løfter fram Norfund som kanskje sin viktigste aktør i det å fremme næringsutvikling. Norfund er et utrolig viktig verktøy. Det jeg synes er positivt, er at Norfund også vrir sine investeringer, selger seg ut av mellominntektsland, vrir det mot de fattigste landene. Nå er vel opp mot tre fjerdedeler av investeringene rettet mot de fattigste landene, da særlig i Afrika. Det er riktig å selge seg ut og frigjøre store summer, så de kan skape investering i de fattigere landene.

Jeg synes også det er viktig å løfte fram det arbeidet som gjøres for ikke bare å gjøre store investeringer i større selskap eller kjøpe opp vannkraftverk eller selskap, men at Norfund faktisk er med på å legge til rette for å skape nye bedrifter og gjerne klarer å møte «the missing middle» – de som ønsker å utvikle seg videre fra mikrofinans, men ikke er store nok til å få del i de vanlige støtteordningene. Der er det viktig at Norfund også er med og bidrar.

Når det gjelder landbruk, er komiteen tydelig på hvor viktig landbruk er for utvikling. Verdensbanken og andre har vist at investeringer og utvikling i landbruk har stor utviklingseffekt – i hvert fall dobbelt så god som på andre sektorer. Her kan også Norfund gjøre en stor jobb. Det er i alle fall viktig at jobbene ikke bare gir penger til dem på toppen, men at det skapes jobber helt ned.

Det er også viktig at næringsutvikling er mer enn bare Norfund. «Sammen om jobben» betyr mer enn bare Norfund, og som flere har vært inne på, er ulike enkeltbedrifter med på å legge et viktig grunnlag. Vi hadde nettopp møte med Virke, som gjør et fantastisk arbeid. De er med på å møte aktører i sine samarbeidsland, der de sammen er med på å utvikle bedrifter, hjelpe dem med f.eks. design eller annet, som igjen gir dem et grunnlag for å kunne selge sine varer og øke sin handel. Men også sivilt samfunn er viktig. Jeg var nettopp i bl.a. Nepal og fikk se små grupper som sammen danner kooperativ, sammen sparer, sammen gir mulighet til å gjøre nye investeringer, skape bedrifter, skape arbeidsplasser, som når helt ut.

Det jeg vil si til slutt, er at skal vi lykkes, må vi være sikre på at det har en utviklingseffekt. Flere tøtsjet innom den balansegangen, men poenget med å bruke bistand på dette feltet er å skape utvikling. Derfor er det viktig, når det gjelder forvaltning, når det gjelder dokumentasjon, å vise at midlene brukes på en best mulig måte, og at det skapes utviklingseffekt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:23:39]: Eg vil òg takke saksordføraren for eit godt arbeid med meldinga om næringsutvikling innanfor utviklingssamarbeidet.

Eit samla storting er samd om å auke norsk støtte til næringsutvikling i utviklingsland. Det er eit godt og greitt utgangspunkt for regjeringa å ha bak seg.

Eg er glad for at ein samla komité slår fast at norsk bistandspolitikk skal kome heile folkesetnaden i mottakarlanda til gode. For Senterpartiet er det eit overordna mål å medverke til eit samfunn med færre ulikskapar. Det gjeld både nasjonalt og globalt. Det må heile tida vere målet med bistandspolitikken vår. Det er særs vanskeleg å skape betre fordeling av ressursane utan at ein har ei sterkare fokusering på openheit og fordelingspolitikk.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at næringsutviklinga skal skje på ein berekraftig måte. God og langsiktig forvalting av naturressursane er ein av grunntankane mitt eige parti er bygd på. Eg synest Gunnar Stålsett sa det godt då han for nokre tiår sidan definerte vekst som å forvalte betre heller enn å forbruke meir.

Men korleis vil regjeringa sikre at dei gode målsetjingane vert følgde opp? I høyringa tok organisasjonar til orde for at regjeringa bør utvide kravet til rapportering om dei ulike selskapa si verksemd byggjer opp under mål om menneskerettar og berekraftig utvikling. Slik kan ein følgje utviklinga over tid og eventuelt setje inn tiltak. Dette er råd statsråden bør følgje opp.

Norfund er ein hovudmottakar av norske utviklingsmidlar til næringsutvikling, men får relativt lite merksemd i meldinga. Evalueringa av Norfund i 2014 reiste spørsmål om effekten av investeringane selskapet har gjort i utviklingsland. Norfund har eit relativt ope mandat, med moglegheiter til strategisk tilpassing. Det er svært viktig at regjeringa ser til at investeringane Norfund gjer, reelt fører til reduksjon av fattigdom, og at inntekter som kjem ut av investeringane, ikkje hopar seg opp på relativt få hender i mottakarlanda.

Som nemnt ovanfor er varetaking av miljø- og arbeidstakarrettar og løn til å leve av viktig for at folk skal løfte seg ut av fattigdom. Òg for Norfund, som stor mottakar av utviklingsmidlar, er det særs viktig å sikre rapportering som sikrar at ein varetek ein god samfunnsanalyse av landa ein investerer i, evnar å vurdere den strategiske innretninga på investeringane, og at dei er i tråd med målsetjingane våre.

Komiteen understrekar landbruket si sentrale rolle i arbeidet med å skaffe mat til den aukande folkesetnaden i verda og i det å skaffe arbeidsplassar og næringsutvikling i utviklingsland. Styrking av småskalaprodusentar er viktig, dei må få del i verdikjeda. Det vil bidra til jobbskaping og nedkjemping av fattigdom, ifølgje Verdsbanken investeringar som for småbøndene i utviklingsland er minst dobbelt så effektive når det gjeld reduksjon av fattigdom, som investeringar i kva som helst annan sektor, og som gir opp til fire gonger så stor reduksjon av fattigdom i dei fattigaste landa.

Ei målretta satsing på kvinner vil ikkje berre betre den økonomiske stillinga deira, men ser òg ut til å ha positiv effekt på både lokal og nasjonal økonomi. Satsing på kvinner i næringsarbeidet bør difor prioriterast. Det er ei viktig satsing.

Eit viktig ledd i å spreie makt er å styrkje arbeidstakarane sine rettar. Difor er det klokt at næringslivsaktørar som tek imot støtte, skal leggje ILOs åtte kjernekonvensjonar til grunn for verksemda si. Ein samla komité peikar på eit aktivt trepartssamarbeid i arbeidslivet. Måten me har organisert arbeidslivet på i Noreg, har vore heilt avgjerande for at me har lukkast i å byggje ein sterk velferdsstat, til glede for alle innbyggjarane i landet. Dette er det viktig å vere medviten om, noko Senterpartiet har understreka i ein eigen merknad.

I ei verd der USAs marknadsliberalisme og Kinas statskapitalisme er mest synleg, treng me ein tredje veg. For meg er det liten tvil om at det mest berekraftige alternativet til desse samfunnsmodellane er den norske modellen. Me som folkevalde i Noreg må vere klar over at å hegne om den norske velferdsstaten ikkje berre er eit særs viktig nasjonalt ansvar, det er òg eit internasjonalt ansvar for oss.

Det er ein styrke at me i komiteen står så samla om dei måla ein skal jobbe for å nå, og òg – stort sett – om dei midlane ein skal bruke for å nå måla i tida som kjem.

Trine Skei Grande (V) [15:28:42]: Det er mye bra i den meldinga vi har foran oss, og det er mange gode innlegg som er holdt før. Men jeg skal advare utenriksministeren om at vi savner bærekraftsmålene i denne meldinga – og det kommer vi til å spørre om hver gang: For hver melding som kommer fra nå av, så kommer bærekraftsmålene og vurderinga av dem opp mot politikken til å være en del av det vi kommer til å spørre om.

Det eneste jeg syns meldinga er litt uklar på, er når vi både skal fremme norske interesser og utvikling samtidig, for av og til fins det en brytning der dette ikke er det samme. Av og til er det det samme, men det skjer også at det ikke alltid er det samme, og da må vi ha en klarere vurdering av det.

Kjell Ingolf Ropstad hadde et veldig godt poeng som jeg mener er hovedutfordringa på hele dette feltet framover. Vi er veldig gode på grasrotmidler, vi er gode på mikrokreditt, vi er gode på småbedrifter, og så er vi kjempegode på Norfund og de store bedriftene når de ruller inn. Men det er mellomsjiktet som er den store utfordringa i næringspolitikken – og det er det i og for seg også i norsk politikk. Det er store utfordringer med å få produkter inn til markedene og kompetanse på hvordan man skal klare å vokse. Jeg har varslet en interpellasjon, som ministeren heldigvis kommer og svarer på, på torsdag om forskning, og dette er også et felt der vi mangler mye forskning, på hvilke virkninger de ulike satsingene har på utviklingen – dette gjelder både menneskerettigheter, likestilling, kompetanse og næringsutvikling i de enkelte landene. Så dette er et av de områdene det er spennende å forske på framover når man satser mer på næringsutvikling også som en del av bistand. Det står det heller ikke så kjempemye om i meldinga.

Så vil også jeg understreke at det er viktig å bruke ulike aktører. Virke har blitt nevnt. Også NHO gjør en stor jobb som drivkrafta for å få kontakt mellom norsk næringsliv og næringslivet i mange av disse regionene, men også for å bygge sivilsamfunn, strukturer, som er med på å løfte dette feltet.

Så skal jeg nevne en ting som jeg ikke tror har blitt tatt opp så mye – det er jo mange mennesker som både er på flukt og på reise rundt omkring, og mange av dem skal reise tilbake – nemlig det å sørge for at de har kompetanse med seg tilbake, ikke bare enkle pengesummer, men at de faktisk kanskje kan ta med seg andre ting som gjør at de kan være med og skape noe når de kommer tilbake. Slik kan man effektivt bruke en returpolitikk som også bidrar til utvikling i de landene der vi ønsker å få til utvikling.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:32:21]: Det er ikkje tilfeldig at det er relativt brei einigheit om analyse og framstilling og om mange av tiltaka i denne meldinga – som bl.a. saksordføraren har gjort greie for. For det er heilt openbert ein avgjerande veg til økonomisk utvikling i fattige land å auke den økonomiske aktiviteten, få folk i jobb og sørgje for å få private og andre investeringar inn i landet som kan bidra til å utvikle eit moderne og velfungerande næringsliv. Det er derfor òg eit utruleg positivt utviklingstrekk – som vi så vidt var innom i ei anna sak – at privat kapital av forskjellige slag, ikkje minst investeringar, i mange fattige land i dag utgjer ein betydeleg større del av den samla «inputen» av kapital til dei landa, fordi det gjev eit større potensial for næringsutvikling. I mange tilfelle, som det er gjort greie for i meldinga, kan bistand brukast til å utløyse endå meir av dette.

Eg vil i tillegg vektleggje at det samtidig er andre sider ved næringsutviklinga i eit land som er viktige, nemleg at dersom ein over tid skal utløyse betydelege mengder privatkapital til eit land, må det landet vere ein velfungerande rettsstat og ha tryggleik for dei investeringane og ha institusjonar som sikrar at dette kan vere langsiktig. Difor er det viktig å byggje opp rettsstat og demokrati og å investere i framtidig næringsutvikling i desse landa.

Eit anna viktig perspektiv er at økonomisk vekst og investeringar – og det å skape eit næringsliv – har avgjerande betydning for økonomisk utvikling. Det finst òg land som har hatt betydeleg økonomisk vekst, men der det fortset å vere veldig mange fattige. Det er ikkje slik at økonomisk vekst og næringsutvikling i seg sjølv avskaffar fattigdom. Fattigdom vert avskaffa dersom ein i tillegg til dette klarer å fordele veksten nokolunde jamt, slik at store delar av befolkninga – eller helst alle – faktisk får nytte av han, og dersom ein klarer å lage etablerte økonomiske institusjonar og skattesystem som kan byggje opp utdaning, helse og kapasitet til å styre landet – som gjer at det fortset å strøyme inn kapital, og ein f.eks. kan investere i utdaning og dermed i framtidas arbeidstakarar – og dersom ein kan investere i fornuftig og godt styresett.

Det er òg slik at mange av dei investeringane vi gjer, kan ha ein langt større næringseffekt enn vi tenkjer i det daglege – som fleire talarar har vore innom. Det å satse på likestilling i utviklingpolitikken er i veldig mange tilfelle effektiv næringsutvikling, og, som det vert slått fast i ein merknad, er det òg grunn til bekymring at nettopp næringsområdet er blant dei områda der likestillingsresultata førebels ikkje har vore gode nok.

Eg vil runde av med ein liten visitt innom fornybar-energi-området, for det er mykje fornuftig som er sagt her, og som det står om i meldinga. Men dette er eit område der potensialet er mykje, mykje større enn det vi førebels har utnytta frå Noreg si side, og det er ein del andre avgjerder, utanfor denne meldinga, som regjeringa openbert ikkje har følgt godt nok opp – slik eg ser det. For det første er det det betydelege kuttet i statsbudsjettet med omsyn til fornybar-energi-satsing, som eg håpar vi ikkje får sjå i ein ny runde no, nettopp i ein periode der det burde vere vekst i staden for kutt på dette området. For det andre er det fordi ein ikkje har vore villig til å ta i bruk dei investeringsmoglegheitene innanfor fornybar energi som vi kunne ha, ved endringar i regelverket rundt petroleumsfondet. Dette er også ei sak som har vore oppe i Stortinget. For det tredje fekk Kristeleg Folkeparti og Venstre gjennom ei utgreiing om GIEK og moglegheitene til å bruke det til fornybar energi, som heller ikkje i tilstrekkeleg grad er følgt opp. Så på fornybar-energi-området er det store moglegheiter, men det er ei rekkje andre enkeltavgjerder som ikkje i tilstrekkeleg grad har følgt opp dette godt nok.

For å runde av: Næringsutvikling har i Noreg ein viktig og sentral plass i ein fortsett utviklingspolitikk, men berre side om side med andre perspektiv, som fordeling, det å byggje opp institusjonar og byggje opp fungerande statar, som er nødvendig for å utnytte det potensialet som vekst og næringsutvikling gjev, for at det skal kome heile befolkninga i eit fattig land til gode.

Utenriksminister Børge Brende [15:37:42]: Jobbskaping og et velfungerende næringsliv er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. I 1990 utgjorde bistand over 50 pst. av kapitaltilgangen til utviklingslandene. I dag er det samme tallet under 20 pst. Ni av ti nye arbeidsplasser i utviklingsland skapes i dag i privat sektor. Vi vet at en robust og voksende privat sektor er helt avgjørende for at utviklingsland skal kunne ta skrittet opp og bli mellominntektsland. Derfor styrker regjeringen satsingen på næringsutvikling i utviklingssamarbeidet.

Bistanden skal brukes mer katalytisk. Det må skapes flere lokale jobber per bistandskrone. Vi må mobilisere større private investeringer. Det må skapes mer vekst som kan bidra til økt nasjonal ressursmobilisering i samarbeidslandene.

Mens bistand får stadig mindre betydning, blir handel og private investeringer stadig viktigere for vekst, velstand og fattigdomsreduksjon i mange utviklingsland. Men her må vi skille mellom dem som er på vei til å bli mellominntektsland, og rent sårbare stater – en diskusjon som vi hadde tidligere i dag.

For svake og sårbare stater, som jeg nevnte, er dette annerledes. Der spiller bistand fortsatt en stor rolle for å forebygge humanitære katastrofer og hindre at stater kollapser.

Toppmøtet om finansiering for utvikling i Addis Abeba i fjor la stor vekt på mobilisering av privat kapital. FNs nye bærekraftmål, som ble vedtatt etter at denne stortingsmeldingen ble fremlagt i juni i fjor, setter viktige standarder både for myndigheter og for næringslivet. Klimaavtalen fra Paris fra desember angir retningen for det som må bli et globalt grønt skifte. En forsterket innsats for næringsutvikling i utviklingssamarbeidet krever derfor en helhetlig tilnærming og nye verktøy på flere områder.

Vi vil prioritere et bredt samarbeid med FN og utviklingsbankene for å styrke rammevilkårene for næringslivet. Hensynet til menneskerettigheter, miljø, likestilling og kamp mot korrupsjon er gjennomgripende temaer som i stor grad påvirker vekst- og investeringsmuligheter.

Regjeringen har gjennom å fremlegge denne meldingen, som går på viktigheten av privat sektor når det gjelder å skape jobber og muligheter for alle de unge menneskene som trenger utdanning og opplæring, fremmet en helhetlig politikk. I tillegg har vi fremmet en egen stortingsmelding, som Stortinget har behandlet, om utdanning i utviklingspolitikken. Og vi har i dag også diskutert de nye globale sikkerhetsutfordringene. Dette viser at vi har hatt en bred tilnærming til hva en fremtidsrettet utviklingspolitikk inneholder og bør inneholde.

Også gjennom handelspolitikken arbeider vi for stabile og forutsigbare globale kjøreregler. For å sikre størst mulig effekt skal vi prioritere satsingen på næringsutvikling i viktige synergiland. Dette er land der myndighetene viser særlig vilje til å legge til rette for lokal næringsutvikling, og der norsk næringsliv har interesser og kompetanse.

Strategiske partnerskap med næringslivet må være en viktig del av den nye satsingen. For det er kommersielle aktører som best kan vurdere hvilke investeringer som kan gi bærekraftig vekst. Bistandspolitikken skal bidra til at bedriftene kan gjøre mer av det de er best til – å skape vekst og arbeidsplasser.

Norfund vil fortsatt være vårt viktigste utviklingspolitiske instrument for å fremme næringsutvikling i sør. I tillegg oppretter vi nye næringsrettede tilskuddsordninger med klare utviklingspolitiske målsettinger. Dette skal være søknadsbaserte ordninger der også norske bedrifter, næringsklynger og kunnskapsmiljøer vil kunne konkurrere om midler.

La meg særlig understreke – noe også flere representanter har vært inne på – betydningen av yrkes- og fagopplæring. Hvis man ser på Midtøsten, har befolkningen der økt fire ganger siden 1950. Det samme har skjedd i Afrika – det er fire ganger flere innbyggere i Afrika i dag enn det var i 1950. Ungdom i utviklingsland trenger kvalifikasjoner som er etterspurt av næringslivet. De trenger mer utdanning. Den dramatiske veksten i globale migrasjonsstrømmer, inkludert til Europa, skyldes bl.a. fraværet av utdanningsmuligheter, arbeid og utsikter til et anstendig liv i mange utviklingsland. Derfor må den forsterkede innsatsen for yrkesutdanning og jobbskaping også ses i sammenheng med regjeringens satsing på sårbare stater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [15:42:48]: Jeg takker for et godt innlegg, og det har vært en god diskusjon i salen her i dag også. Det er jo enighet om hovedlinjene, og det bygger på mye av det samme som vi har bygd Norge på i etterkrigstida, nemlig at det å skape arbeidsplasser er viktig for å få til økonomisk utvikling. Jeg støtter det som handler om det å gi mer rådgivning til norsk næringsliv, Norfund og de tiltakene som her blir framlagt.

Spørsmålet er knyttet til komiteens merknad om trepartssamarbeid i arbeidslivet og om det som kalles – på fagspråket – ILOs åtte kjernekonvensjoner, som handler om den frie forhandlingsretten og retten til å organisere seg. Vi kan ikke overføre den norske modellen til andre land, men det handler om grunnleggende rettigheter, som f.eks. at man skal støtte oppbyggingen av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Vi så jo – ikke minst i et land som Tunisia – hvilken rolle det spilte i den arabiske våren. Hva vil utenriksministeren gjøre for å styrke et trepartssamarbeid i andre land?

Utenriksminister Børge Brende [15:43:53]: Som representanten Huitfeldt understreker, er det positivt at det er bred enighet om viktige prioriteringer innenfor utviklingspolitikkens område. Det å styrke privat sektor slik at det skapes arbeidsplasser i land, er helt vesentlig også opp mot den migrasjonsbølgen som vi nå står midt oppe i. Jeg føler også at det er gode tilbakemeldinger på den utdanningssatsingen som henger sammen med yrkesopplæring og muligheter for jobb og utdanning, og at det er støtte for en strategi for de mest sårbare statene. I en satsing på privat sektor og på kapasitetsbygging i stater er det også viktig å sivilisere arbeidslivet og sørge for at arbeidstakeres rettigheter blir ivaretatt, ikke minst gjennom et sterkt ILO, og det er det en del av norsk utviklingspolitikk å satse videre på.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:45:07]: Jeg vil takke for et godt innlegg. Det er jo, som utenriksministeren peker på, et bredt flertall bak den satsinga som regjeringa nå ønsker. Det er helt avgjørende å lykkes med å være med og underbygge, støtte, drive trening, drive utvikling av erfaring osv. for å sikre at landene selv utvikler sitt næringsliv. Det er jo det som er nøkkelen i dette, at de lykkes med utdanninga, lykkes med å bygge statene, og også klarer å bygge et stabilt næringsliv som skaper jobber.

Men som jeg var inne på i mitt innlegg, er det jo sånn at denne meldinga kom i fjor, og statsråden lanserte den med stor iver og vyer for næringsutvikling. Så kom budsjetthøsten, og f.eks. kap. 161 Næringsutvikling ble vel omtrent halvert – og vi er alle klar over omstendighetene rundt høstens budsjett. Men er det sånn når statsråden nå har fått full oppbakking av meldinga, at han vil gjøre enda mer for å styrke denne posten i budsjettet som kommer?

Utenriksminister Børge Brende [15:46:14]: Når det gjelder budsjettet for inneværende år, er det ikke noe tvil om at man måtte foreta ganske tøffe prioriteringer for ikke minst å løfte den humanitære innsatsen til Syria og nabolandene. Statsministeren lovte jo også 10 mrd. norske kroner i de kommende fire årene under den store Syria-konferansen i London. Det er heller ikke noen tvil om at når man skal satse i Jordan og Libanon, er både utdanning og dette med yrkesopplæring og styrking av privat sektor en viktig del. Så når det gjelder hva som går til hva av de midlene som er bevilget, er det også i den sammenheng viktig å presisere at mye av det kan gå til de formål som ligger i denne meldingen. Og det er jo få land som gir så mye per innbygger som Norge. Jeg tror det bare er Luxemburg. Så er akkurat den ordningen som representanten viser til, jo en liten ordning, som det selvsagt er mulig å se nærmere på ved neste års budsjett.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:47:33]: Avisa Vårt Land skreiv den 13. april at Norfund meiner at skatteparadis er nødvendig for å investere i utviklingsland. Eva Joly meiner at ein med dette frå den norske staten si side er med på å legitimere skatteparadis, og at fordi ein gjennom bruk av skatteparadis kan skjule kven som er eigarar av selskap, så risikerer Nordfund dermed å investere saman med selskap ein ikkje kjenner eigarane til.

Det har vore ein stor debatt om skatteparadis i andre samanhengar, og difor er det òg passande å stille spørsmål til statsråden om han meiner at bruk av skatteparadis er i tråd med norsk bistandspolitikk, og kva han vil gjere for å avskaffe bruken av skatteparadis når det gjeld bistand.

Utenriksminister Børge Brende [15:48:37]: Jeg er glad for at representanten Navarsete tok opp akkurat dette rundt Norfund og penger i skatteparadiser. Norfund plasserer ikke penger i skatteparadiser. Alle Norfunds midler går til det de skal: investeringer i næringsvirksomhet i fattige land. Alle investeringer er organisert i lokale selskap som rapporterer inntekter og betaler skatt og avgifter i tråd med lokale regler.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:49:06]: Det var vel ikkje det som var spørsmålet mitt. Kan eg få ei oppfølging til det?

Kan òg utanriksministeren då stadfeste at ein frå Norfund si side ikkje investerer saman med selskap som er registrerte i skatteparadis?

Utenriksminister Børge Brende [15:49:21]: Hvilke selskaper som Norfund investerer sammen med i de landene som jeg var inne på, har ikke jeg full oversikt over, hvis de går i fond, altså når Statens pensjonsfond utland f.eks. investerer i et internasjonalt selskap, hvem er de andre investorene? Det tror jeg ikke man så langt har begynt å blande seg inn i, men jeg skal selvsagt også se nærmere på det. Det som har vært viktig for meg, er at Norfund ikke plasserer penger i skatteparadis. Alle Norfunds midler går til det de skal: investeringer i næringsvirksomhet i fattige land. Alle investeringer er organisert i lokale selskaper. Hvis det er noen som har investert i de lokale selskapene, som også har sitt utspring i et skatteparadis – oppfatter jeg representanten slik at man da skulle trekke seg ut av den investeringen, hvis det var noen som hadde gjort dette i skatteparadis. Det som er viktig, er jo at Norfund ikke investerer i skatteparadiser, etter min mening.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Svein Roald Hansen (A) [15:50:48]: Vår utviklingspolitikk har historisk sett vært dominert av innsats innen viktige områder som helse, utdanning og landbruk, og med et bredt spekter av målsettinger – kvinner, sivilsamfunn, fordeling, demokrati – alt sammen sentrale byggeklosser i økonomisk og sosial utvikling av et land. Men det er også andre byggeklosser som trengs for å få til økonomisk vekst og ikke minst arbeidsplasser.

Utviklingen av vårt eget samfunn fra et fattig bondesamfunn til et moderne velferdssamfunn skjedde gjennom utvikling og utbygging av våre fossefall som grunnlag for industrireising, utnytting av våre skogressurser og våre fiskeressurser. På dette koblet vi organisering av arbeiderne og en politikk som sikret en rettferdig fordeling, og som sikret at verdiene som ligger i naturressursene, kom hele folket til gode. Dette ga grunnlag for finansiering av et godt helsestell, utdanning og privat velstand alle fikk ta del i – ingen dårlig oppskrift for andre land på deres utviklingsbane. Derfor er det bra at utviklingsbistanden nå omfatter energi gjennom et Norfund i samarbeid med norske energiselskaper, fisk for utviklingsprogrammer og bidrag til at fattige lands rike naturressurser forvaltes klokt og langsiktig, og som sikrer at inntektene går til land og folk framfor internasjonale konserner og eneveldige herskere.

Denne stortingsmeldingen setter fokus på næringsutvikling, på behovet for arbeidsplasser og de inntekter disse gir til folk og stat. I Afrika vil det i 2050 være én milliard unge under 18 år om befolkningsutviklingen fortsetter som nå, unge som år for år kommer ut av utdanningsinstitusjonene og vil se etter arbeid. Derfor må et helt sentralt mål for vår utviklingspolitikk være å skape arbeidsplasser. Det er, som meldingen viser, mange grep og redskaper som må brukes. Norfund er ett godt eksempel – kombinasjonen av et utviklingspolitisk redskap i samarbeid med andre industrielle aktører. Investeringer i energi, veier, havner og annen infrastruktur vil være viktig. Verdensbanken og regionale utviklingsbanker vil være sentrale aktører. Vi er en del av dette, sist nå gjennom vår deltakelse i den asiatiske investeringsbanken.

Norske selskaper spiller viktige roller. Nesten hvor vi enn reiser i Asia eller Afrika, kan vi besøke en norsk fabrikk – gjødselprodusenten Yara eller malingsprodusenten Jotun og mange steder Telenor. Slik har norsk næringsliv bidratt til arbeidsplasser, økonomisk vekst og skatteinntekter som langt overgår den utviklingsbistand vi bevilger penger til her i huset.

Handel holdes fram i meldingen som viktig for at utviklingsland skal kunne koble seg på den internasjonale verdikjeden. Det er riktig. Investeringer og handel vil ofte gå hånd i hånd. Men investeringer i mange av utviklingslandene innebærer ikke bare markedsmessig risiko, men også politisk risiko. I et slikt lys vil investeringsbeskyttelsesmekanismer være viktig. Nå har EU lansert en modell som kan legge grunnlaget for en fastere tvisteløsningsdomstol.

De fleste land er tettere økonomisk integrert med sine naboer enn med eksportmarkeder lenger unna. Derfor er de regionale samarbeidsstrukturene som utvikles, også viktige deler i arbeidet med å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser – Den afrikanske union, ASEAN-samarbeidet og Kinas siste initiativ med den nye silkeveien.

Dette er den åttende stortingsmeldingen om utviklingspolitikk de siste ti årene – alle med ulike innfallsvinkler og problemstillinger, alle med viktige elementer for å skape økonomisk og sosial framgang for verdens fattige, og alle med mange målsettinger om at alt vi gjør, må favne de fleste: kvinner, småbønder, personer med hjelpebehov. Vi finner det også i denne innstillingen.

Det er på tide med en helhetlig stortingsmelding om utviklingspolitikken, slik at vi kan se de enkelte elementer inn i en helhet, og fordi denne regjeringen driver med ganske omfattende endringer, litt bit for bit og uten å forsikre seg om at det er et solid politisk flertall bak disse endringene.

Kåre Simensen (A) [15:55:20]: I all vår velstand har jeg mange ganger tenkt på hvordan det ville være å ha vokst opp i et utviklingsland, f.eks. i Afrika, der brorparten av menneskene i landet ikke har en jobb å våkne til, der alvorlige pandemier skaper frykt, der klimaendringene tvinger mennesker på flukt, først internt og deretter ut av landet for å søke trygghet for seg og sine, der sult og fattigdom gjør at svært mange barn ikke er i stand til å ta til seg lærdom, hvis de i det hele tatt har en skole å gå til, og der mange foreldre i dette øyeblikk stiller seg spørsmålet: Vil mine barn få oppleve en morgendag når de i dag ble smittet av f.eks. barnesykdommen meslinger? Dette er noen av utfordringene befolkningene og parlamentarikerne i utviklingsland står overfor i sin hverdag. Hvordan skape et samfunn som ivaretar tryggheten for innbyggerne, gjennom bl.a. å skape arbeid, noe som igjen gjør landene i stand til å gi tilfredsstillende velferdstilbud innen helse og utdanning og andre velferdsgoder?

Veien kan være lang. Vårt felles ansvar er å bidra til å få det til. Fra den rike verden har bistandshjelp vært svaret når utviklingslandene har bedt om hjelp. Bistand har vært og vil fremdeles være viktig, også i tiden som kommer. Men nå ser vi en utvikling der bidrag til næringsutvikling får større og større plass, og det er en viktig og riktig dreining av vårt bistandsarbeid.

Vi nærmer oss nå 1. mai, og det er fristende å hente fram Arbeiderpartiets parole «arbeid til alle», også i denne debatten. Vi vet alle hva betydningen av å ha et arbeid er for oss alle. Tilsvarende vet vi hva som ligger i sosial nød, det å ikke ha et arbeid. «Lediggang er roten til alt ondt» er et forslitt uttrykk. Millioner av mennesker kjenner det på sin kropp hver eneste dag.

Jeg var på en konferanse i regi av Verdensbanken for en tid tilbake. Verdensbankens klare og tydelige målsetting er å redusere fattigdom i verden. Ett virkemiddel er økt handel mellom land – og da spesielt viktig for lavinntektsland. Det vi ser, er at den økonomiske veksten i disse landene har stagnert på grunn av krisen i verdensøkonomien. Samtidig ser vi dessverre en utvikling hvor økt proteksjonisme får en stadig større plass i samhandlingen mellom land, og dette vet vi rammer lavinntektslandene hardest.

Den klare målsettingen i denne meldingen og også budskapet fra Verdensbanken er å gjøre utviklingsland i så stor grad som mulig i stand til å trekke til seg økte investeringer for å bli mest mulig uavhengig av bistand. I den settingen var det interessant å lytte til lederne av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Begge advarte sterkt mot en kamp landene imellom for å tilby mest mulig gunstige skattefordeler til bedrifter for at de skal etablere seg i deres land. Det gir ingen utviklingseffekt, det er kun bedriftene som vil tjene på noe slikt. Skatteparadis er heller ikke løsningen, var et klart budskap.

En enstemmig komité er tydelig på at et godt skattesystem er viktig for å finansiere grunnleggende tjenester som utdanning og helse. Av den grunn er det interessant at IMF og Verdensbanken arbeider for å få til et globalt skattesystem som skal gjøre landene bedre i stand til å utvikle arbeidsplasser, samtidig som landene klarer å utvikle et minimum av velferdstilbud til sin befolkning. Det er interessant, fordi forskning viser at når et lands skattenivå ligger rundt 15 pst., vil BNP per capita øke. I tillegg var klimaordninger, helse og likestillingspolitikk tema på denne konferansen. Demokratiutvikling, som vi tar som en selvfølge, var også et viktig tema og spesielt rettet mot de landene som ikke har den muligheten i dag.

Jeg tror jeg stopper her, men jeg har bare lyst til å si at det nytter å hjelpe. Det var vi så heldige å få oppleve som del av en komité i Mosambik, der vi fikk se hvordan norsk bistand og norske bistandskroner brukes for å gi barn en tryggere morgendag gjennom vaksinering. Vi fikk også lov å se kombinasjonen av andre viktige innsatsområder, som f.eks. familieplanlegging og fødselskontroll. Så de skattekronene var jeg veldig stolt av da jeg fikk se hvordan de ble brukt.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [16:00:51]: Eg vil starta innlegget mitt med å dela ei personleg erfaring.

På høgsletta i Andes i Peru lever bl.a. aymarafolket. Blant dette folket fekk eg lov til å bu og arbeida i fleire år, gjennom eit bygdeutviklingsprosjekt kalla Ayni. Ayni er aymara, eit uttrykk som betyr «eg hjelper deg, og du hjelper meg tilbake», eller «den eine tenesta er den andre verd». Det handlar om gjenyting, som faktisk gjev verdi og verdigheit i bistandsarbeidet. Dette uttrykket, som blei praktisert i denne regionen, var også godt forankra blant kvinnene. Kvinner i alle land er viktige aktørar, men ofte ser vi at dei stiller svakare enn menn i dei fleste utviklingslanda. Å hjelpa kvinnene til aktivt å ta del i næringsutvikling er hjelp til sjølvhjelp, og vi får ein Ayni-effekt. Praktisk sett skaper hjelp ringar i vatnet, og ei satsing også på kvinner har eit stort potensial, ikkje berre for kvinnene sjølve, men for heile familien og for lokalsamfunnet, ja endåtil har ei slik satsing også effekt på nasjonal økonomi. Når arbeid og utvikling blir forankra hos kvinnene, skjer det noko.

Næringsutvikling må også innebera oppfølging, dialog og openheit, og det må vera forventningar til at det skjer noko, at det skjer ei utvikling, altså ein Ayni-effekt. Ifølgje tal frå Verdsbanken har kvinners deltaking i arbeidslivet og tilgang til lønt arbeid stagnert på verdsbasis, det har faktisk gått tilbake sidan 1990. Vi treng difor eit løft for kvinnene, og eg kunne ønskje meg ei sterkare målformulering og rapporteringar på det området i bistandsbudsjettet som handlar om kvinner og likestilling.

Det er framleis ein jobb å gjera for å styrkja kvinners moglegheiter for næringsutvikling, enten det er i Sør-Amerika, på Cuba eller i Afrika. Her er det moglegheiter for aktivt å samarbeida med norsk næringsliv, Norfund og frivillige organisasjonar for nettopp å skapa verdiar.

Hjelper du meg, så hjelper eg deg tilbake – måtte vi alle ta ein Ayni, ein Ayni i våre lokalsamfunn og i vårt arbeid for næringsutvikling i utviklingspolitikken.

Sylvi Graham (H) [16:03:24]: Jeg snakket ganske lenge sist, men i en sånn lang og bred debatt farer det ting gjennom lufta som det er fristende å kommentere, og det må jeg få lov til, synes jeg.

Først til representanten Ropstad, som snakket om Norfund. Der vil jeg gjerne vise til den evalueringen som ble foretatt, og som ga en gjennomgående og positiv vurdering av Norfund og konkluderte med at Norfund leverer gode resultater og driver effektivt. De mobiliserer privat kapital og får satt i gang viktige prosjekter på bakken i utviklingsland. Det var jo det representanten etterlyste.

Så har jeg noen betraktninger til, for egen regning, og det dreier seg om eiendomsretten. Det bør også være sagt i denne debatten. Høyre mener at eiendomsretten er viktig for å oppnå utvikling. I flere land blir jorda dyrket av bønder som ikke selv eier den. Dersom denne jorda blir solgt bort, kan hele landsbygder stå igjen uten noe som helst. Ofte er det også stor usikkerhet knyttet til eiendomsforholdene. For mange fattige er nettopp dette en viktig forutsetning for å kunne løfte seg selv ut av fattigdom, også for kvinner. I Afrika produserer kvinner 60–80 pst. av all mat, men de eier kun 1 pst. av jorda. Kvinners svake eiendomsrett gjør det vanskelig for dem å ta opp lån for å øke produksjonen og fører ofte til at de utelates fra jordbruksprogrammer. Dette er en av årsakene til at retten til eiendom bør gis økt oppmerksomhet i utviklingspolitikken.

Denne stortingsmeldingen løfter nettopp fram kvinners rettigheter og likestilling i næringsutviklingen, og Norge vil fortsatt støtte målrettet innsats for å redusere politiske, økonomiske, juridiske og andre strukturelle hindringer for kvinners deltakelse i næringslivet. Kombinert med satsingen på global utdanning, særlig for jenter og kvinner, er dette viktige initiativ i jobben for å nå FNs bærekraftmål.

Saksordfører Nybakk sa ganske klokt at likestilling også må være sentralt i norsk utviklingspolitikk. Det er jeg helt enig i. Likestilling er da også høyt prioritert, både som eget satsingsområde og som en integrert del av utviklingsarbeidet. Utenriksdepartementet er i ferd med å ferdigstille en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken, og handlingsplanens bakteppe er de nye universelle bærekraftmålene som ble vedtatt av alle FNs medlemsland i 2015. En overordnet ambisjon er at ingen skal utelates – «leave no one behind» – og at man skal forsøke å nå dem som er mest marginalisert, først, slik at alle kan ta del i utviklingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Presidenten har grunn til å tro at det vil bli reist spørsmål om behandlingsmåten i neste sak, så presidenten vil foreslå at det ringes inn til votering, slik at vi har salen samlet før vi går videre. Ingen har protestert mot det, så da gjør vi det.

Etter at det var ringt til votering, uttalte

Presidenten: Stortinget går videre til sak nr. 6.