Stortinget - Møte onsdag den 26. oktober 2016

Dato: 26.10.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:30:08]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten.

De foreslåtte endringene i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 4, fra representanten Marit Nybakk til utenriksministeren, bortfaller, da utenriksministeren er bortreist.

Spørsmål 8, fra representanten Kjersti Toppe til kunnskapsministeren, utsettes til neste spørretime, da kunnskapsministeren er bortreist.

Spørsmål 1

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

«250 000 brukere kunne hatt et internettilbud med en langt høyere kapasitet enn hva tilfellet er i dag om man kunne tatt i bruk de basestasjonene som allerede er bygd, ifølge TV 2. Hidra utenfor Flekkefjord og Askøy er to eksempler hvor befolkningen blir nødt til å vente i inntil tre år på grunn av det regulatoriske regimet som krever tre års varslingstid.

Hva vil statsråden foreta seg for å bidra til at utbygd bredbåndskapasitet kan tas i bruk raskest mulig til befolkningens beste?»

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg takker for spørsmålet, og jeg deler engasjementet til representanten Grøvan. Det å sørge for at folk kan koble seg opp på et digitalt nett så godt og så raskt som mulig, er viktig for oss. Det handler om å utvikle gode lokalsamfunn med god grobunn for arbeidsmarked og næringsliv.

Bakgrunnen for det oppslaget som var på TV 2, er at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har pålagt Telenor en varslingstid på tre år for visse tilfeller av endringer i kobberaksessnettet. Denne varslingstiden er satt opp for å skape forutsigbarhet for de tilbyderne som har investert i utstyr som er plassert i Telenors sentralnett. Tanken er at forutsigbarhet er viktig for å legge et grunnlag for gode investeringer for mange aktører og for å ha konkurranse i markedet. Hvis vi ikke hadde hatt den varslingsfristen, frykter en at en ville hatt dårligere konkurranse i bredbåndsmarkedet i dag og dårligere bredbåndstilbud mange steder.

Det ble i 2015 investert over 4 mrd. kr i fastnett i Norge, og konkurrentene til Telenor sto for over halvparten av de investeringene. Det er derfor det er viktig at en har konkurranse og flere aktører.

Samtidig vet vi at den varslingstiden som nå er lagt til grunn, kan bety at en har ferdig infrastruktur som en kan oppgradere ved hjelp av ny teknologi, men ved å bruke det gamle kobbernettet, vil det framstå som at det vil ta altfor lang tid før en tar det i bruk. Det gir egentlig ingen mening å måtte sitte og vente i tre år hvis en nesten bare kunne trykket på en knapp. Så vi må få til balansen slik at en kan gjøre det på en måte som er raskere enn i dag, uten at en tar vekk de milliardene som investeres, og som gjør at en ikke får et bedre nett andre steder.

Av innslaget som ble vist på TV 2, kan en altså få inntrykk av at 250 000 husstander kan få raskere Internett på dagen. Det er etter det jeg får opplyst, ikke helt korrekt. Tallet på 250 000 refererer til de planlagte oppgraderingene fram til 2020. Så tallet er lavere enn TV 2 ga inntrykk av, men det er likevel et tall jeg synes er bra. I inneværende år vil i underkant av 70 000 husstander, ifølge Telenor, få tilbud om høyere bredbåndshastighet hvis selskapet ikke har pålagt varslingsfrist på tre år.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har i januar i år, etter initiativ fra oss, opprettet Bredbåndsforum, der vi tar sikte på at markedsaktørene skal klare å finne løsninger på den typen problemstillinger. Vi ønsker at de gjennom samarbeid skal finne løsninger som gjør at alle er fornøyde, og at en kan ha rask framdrift, framfor at myndighetene skal gå inn i lange meklingsprosesser eller ta beslutninger som gjerne skaper misnøye og gjør at investeringer forsvinner. Vi er ikke helt fornøyd med de resultatene som Bredbåndsforum har kommet opp med. Vi kommer til å følge de diskusjonene som er internt, og vi kommer til å legge litt mer press på dem. Så får vi se om vi til slutt må bruke makt hvis godt samarbeid ikke gir resultater, for målsettingen med det som representanten Grøvan tar opp, deler jeg.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg takker for svaret, og jeg takker for statsrådens engasjement for å finne løsninger, for dette handler om hvordan eksisterende infrastruktur i større grad kan komme flest mulig til nytte. God nett- og mobiltilgang er etter hvert blitt en infrastruktur som er like vanlig som vann og avløp. Flere offentlige og private tjenester gjøres tilgjengelig på nett, og da blir det etter hvert en betydelig forskjell mellom dem som har god tilgang, og dem som ikke har det. Nettet og mobiltilgang er et viktig virkemiddel for å redusere ikke minst avstandsulemper og er dermed relativt sett kanskje viktigere der annen infrastruktur, som vei og kollektivtilbud, er svak.

Sett fra kundens side, enten en befinner seg på Hidra i Flekkefjord, i Garten på Ørlandet eller på Askøy utenfor Bergen, oppleves regelverket som kan gi opptil tre års ventetid, svært urimelig når infrastrukturen allerede er på plass. Derfor er jeg opptatt av å stille spørsmål nr. 2:

Finnes det virkemidler – utover Bredbåndsforum – som gjør at ventetid kan reduseres, til beste for kundene som sitter og venter på bredbånd?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Når alt kommer til alt, er det vår regulering som bestemmer hvordan ting er. Der er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet en god aktør på vegne av staten. De er kompetente folk som følger dette nøye. Vi har likevel ment at som utgangspunkt bør samarbeid og løsninger som alle lever godt med, være det som vi prøver å oppnå. Men etter både det programmet som var på nyhetssendingen på TV 2, og en diskusjon vi hadde i Arendal, der Telenor var til stede, har vi gitt beskjed til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å sette en forpliktende frist for å komme fram til en felles løsning, og at det skal skje innen relativt kort tid. Hvis de ikke finner en løsning, vil vi gå inn og se på om vi skal endre på reguleringene. Det virkemidlet har vi, men det er ikke nødvendigvis det vi ønsker skal tas i bruk. Men det vil være avhengig av aktørene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Takk for svaret. Jeg oppfatter at statsråden her er opptatt av å ta i bruk de virkemidlene som finnes for å kunne få til gode løsninger. Enten det skal kalles «tvungen bredbåndsnemnd» eller hvordan en skal gjøre det, er jeg veldig glad for at det her er en statsråd som er opptatt av å gå videre i saken. Og da er mitt spørsmål:

Når kan vi vente at statsråden tar ytterligere initiativ hvis ikke NKOM, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, gjennom dette bredbåndsforumet finner en løsning på hvordan dette skal håndteres med tanke på de brukerne som nå venter på en bredbåndsløsning?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg skulle ønske at jeg hadde notert ned i bakhodet når den fristen vi har gitt dem, er. Da kunne jeg gitt representanten Grøvan et veldig tydelig svar. Kan jeg få lov til å komme tilbake til det? Men målsettingen min er selvsagt at vi må gjøre dette rimelig raskt, for hvis vi kan gi god dekning til 70 000 flere brukere raskere enn at de må vente i tre år, tror jeg at gevinsten for samfunnet er veldig stor.

Spørsmål 2

Rasmus Hansson (MDG) []: «Osloregionen, Bergensregionen, Trondheimsregionen, Nord-Jæren, Kristiansandregionen, Buskerudbyen, Grenland, Nedre Glommaregionen og Tromsø skal få bymiljøavtaler med utgangspunkt i nullvekstmålet i Klimaforliket og Nasjonal transportplan 2014-2023: «Veksten i persontransport i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange».

Er dette nedfelt som en ufravikelig og overordnet føring når Statens vegvesen forhandler om helhetlige bymiljøavtaler med regionene?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det korte svaret er ja. Det er en del av kravene som Vegvesenet skal få fram i de forhandlingene. Det er et mål at vi skal få bedre framkommelighet i byene, bedre byluft, lavere utslipp. Formålet med bymiljøavtalene er at staten skal være med og bidra økonomisk for å realisere dette, samtidig som byene må være med og utvikle, altså ha en arealbruk som støtter opp under den infrastrukturen. Folk skal ha kortere vei til kollektivknutepunktene, kortere vei fra der de bor og fra der de jobber. Da må alle være med. Vi kan ikke investere mange milliarder kroner i gode buss-systemer hvis folk bor spredt og grisgrendt og ikke gidder å gå til buss-stoppet. Det er mange ulike mål vi skal prøve å få til i byene. Det skal være trivelig å bo der. Folk skal ha jobb. Folk skal bruke mindre tid på å reise, ikke mer tid. Det målet som ligger i klimaforliket, er også en av hovedforutsetningene i det Vegvesenet og de andre som forhandler, skal oppnå.

Rasmus Hansson (MDG) []: For å følge opp dette litt mer i detalj: For å nå dette nullvekstmålet må altså antallet bilturer være konstant, mens befolkningen i disse regionene kommer til å vokse så mye som opptil 25 pst. fram mot 2030. Det betyr at det må komme en betydelig vekst i kollektivtransport, gange og sykkel, og bilandelen må kraftig ned, fra kanskje rundt 70 pst. i dag til i hvert fall 50 pst., gangeandelen må kraftig opp, sykkelandelen må kraftig opp osv. Er denne omfordelingen i transportmiddelbruken lagt inn som en overordnet føring for Statens vegvesen?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det jeg oppfatter at representanten egentlig spør om, er at vi nå må investere mindre i vei for å innfri det målet som en refererte til i første spørsmål. Det hadde vært en naturlig konklusjon, hvis vi hadde veier som var i optimal stand allerede. Men veldig mye av veinettet i dette landet er ikke inn og ut av de store byene, men mellom regioner i distriktene, mellom tettsteder og småbyer. Etter å ha kjørt på de fleste europaveier, mange riksveier og enda flere fylkesveier i løpet av mine tre år som statsråd, er mine klare inntrykk at vi må bruke mer penger på å utbedre veinettet vårt, ikke mindre. Men akkurat i og rundt storbyene vil det være en kraftig vekst i de økonomiske rammene som ligger til grunn for å bygge ut kollektivtransporten, for der må man sørge for at folk får et alternativ til det transportmiddel de velger i dag. Hvis man gjør folks reisehverdag lengre og dårligere, får ikke folk en bedre hverdag. Vi må sørge for at de som i dag sitter i bilkø, opplever at dagen deres blir bedre med det politikerne gjør. Derfor bygger vi ut jernbane mer enn noen gang før. Derfor har vi nesten tredoblet bevilgningene til byene når det gjelder belønningsmidler.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg registrerer at statsråden lar være å svare på det opplagte spørsmålet, nemlig om det er en føring for Statens vegvesen å bidra til å omfordele transportmiddelbruken i byene. Det er ikke så veldig betryggende at han ikke vil svare klart på det.

Det er et problem til som jeg gjerne vil ha svar på, og det er det faktum at næringstrafikken er unntatt fra nullvekstmålet for trafikken i storbyene. Det er også gjennomgangstrafikken, slik regjeringen har lagt det opp. Spørsmålet som følger av det, er da: Hva er statsrådens instruks til Statens vegvesen når de skal forhandle bymiljøavtaler i storbyområder som har mer ambisiøse mål enn nullvekst i personbiltrafikken? Legges storbyområdenes mål til grunn, eller vil Statens vegvesen prøve å redusere ambisjonene til statlig nivå?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: I vårt lokaldemokrati er det sånn at hvis kommunene ønsker å ha strengere mål, er det deres frihet å ha det. Men de må ta finansieringsansvaret for det. Det vi gjør i bymiljøavtalene, er å legge opp til at vi skal innfri de målene som Stortinget har satt. En kommune vil alltid kunne gjøre mer enn det, jeg skal ikke nekte dem det. Kommuneøkonomien har blitt bedre med dagens regjering. Overskuddene er større. Realveksten er større enn den har vært før. Det gir kommunene mer handlingsrom til å være offensive.

Jeg beklager hvis representanten Hansson mener jeg ikke svarte godt nok på spørsmål 2. Jeg oppfattet ikke ordet «by», jeg oppfattet bare en generell veioverføring. Men mitt svar på det er at også i en del byer er det en del veistrekninger som må utbedres, f.eks. for å legge til rette for egne bussfelt. E18-prosjektet vest for Oslo er ett eksempel, der mye av investeringene kommer til å handle om bedre framdrift for kollektivtransport, bedre gang- og sykkelvei og ikke minst å skjerme lokalbefolkningen som bor langs veien, for den støy og forurensning som veien i dag representerer. Også i byene trengs det veier, men hovedsatsingen skjer på buss og jernbane, sykkelvei og gangvei.

Spørsmål 3

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: «Regjeringen har satt seg mål om at 90 pst. av husstandene innen 2020 skal ha tilbud om minst 100 Mbit/s basert på kommersiell utbygging av markedet samt at det skal være enkelt å bygge. Videre sier regjeringen at gode ekomnett skal være en konkurransefordel for næringslivet over hele landet. I statsbudsjettet for 2017 foreslås det bevilget 93,7 millioner kroner til NKOM for å bidra ved utbygging i ikke-kommersielle områder. Det kom inn søknader for 465 millioner kroner i 2016.

Hvordan har statsråden tenkt å nå regjeringens mål?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det å få god digital dekning rundt i landet er et mål for denne regjeringen. Det gir oss mulighet til å bruke hele landet, by og distrikt i godt samkvem, ved at en utvider bo- og arbeidsregioner og gjør det mer attraktivt å investere i distriktene fordi en er koblet opp på det samme digitale nettet og får kommunisert og delt informasjon.

Det gis inntrykk i spørsmålet fra representanten av at det er statlige bevilgninger som er hoveddrivkraften. Det er ikke riktig. Utbyggingen av fibernett og tele- og mobilnett har i all hovedsak vært gjort av private aktører, med Telenor og Telia som de mest kjente, både under dagens regjering og under den forrige regjeringen. Det har gitt gode resultat. Det har gjort at bare fra 2015 til 2016, altså på ett år, har dekningen for høyhastighetsbredbånd, der en har hastighet over 100 Mbit/s, økt fra 73 pst. dekning til 78 pst. dekning – 5 prosentpoeng opp. Har en den utviklingen videre, er vi i mål, men vi skal gjerne gjøre enda mer hvis vi ser at vi når dette målet.

Bare fra 2015 til 2016 fikk 100 000 husstander som ikke hadde hatt det før, tilbud om fiberaksess. Det ble investert 2,7 mrd. kr i fibernett i 2015, som er en økning på 200 000 mill. kr fra året før, altså et jevnt godt og høyt nivå på dette. For meg handler det om å sørge for at det er attraktivt for telekomaktørene å investere i Norge framfor å gjøre dette til en debatt om hva som er den statlige støtteordningen.

Så er det riktig at det er kommet flere søknader om støtte til utbygging av nett i distriktene enn det det er penger til. Men det er ikke nytt av 2015, ei heller i 2016. Sånn har det vært i alle de årene denne ordningen har vært, også da Senterpartiet styrte. Men det viktige her er å se hva som er det totale tilbudet, for ingenting er bedre for meg enn om staten ikke trenger å bruke en krone, rett og slett fordi man har fått regelverket til å bli enklere sånn at kostnadene går ned, og flere steder er det lønnsomt for selskapene å investere uten å tenke på om staten bidrar med penger til dette. Det er noe av det vi har brukt mest tid på – sørge for at vi prøver å få forenklete graveregler og harmonisere dem, som gjør at bransjen ser at det blir billigere.

Et eksempel som bransjen selv bruker, er at hvis en hadde brukt det strengeste graveregelverket for å grave ned fiber, ville det når en hadde bygd ut fibernettet utenfor Alta, som er ganske mange mil langt, ha kostet nesten 1 mrd. kr. Med de billigste reglene koster det under 100 000 mill. kr. Derfor er regelverket her langt viktigere enn støtteordningen, men støtteordningen har vi fordi den gir et ekstra push i de områdene der markedet senest ville komme til å løse dette selv, og det er viktig for oss å være med og stimulere alle deler av landet. Derfor har vi ordningen, men ikke under noen regjering har en klart å finansiere alle søknader hvert år når de har kommet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Det er nok riktig som statsråden sier, at det hele tida vil være et stort behov der ute, som vi sikkert aldri kan dekke, men jeg vil legge til at den rød-grønne regjeringa brukte ca. 1 mrd. kr på bredbåndsutbygging i de årene de satt i regjering. Så vil jeg også legge til at vi må huske på at iPhone kom i 2009, iPad i 2010, altså har behovet hatt en voldsom økning. Men Oppland er det mest elendige fylket å bo i når det gjelder bredbåndshastighet. I 2012 hadde vi 4,3 Mbit/s – det er langt opp til 90 Mbit/s. I 2016, andre kvartal hadde vi 15,3 Mbit/s. Vi bor i et område der det ikke er lønnsomt med utbygging, og det er en kjempefrustrasjon i distriktene. Før i tida fikk vi framført både elektrisitet og telefon til hele befolkningen gjennom et eget system for statlig eierskap og regionalt og lokalt eierskap. Jeg lurer da på: Er statsråden interessert i å se på en sånn type løsning?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg tror ikke engang Senterpartiet tenkte på en slik løsning da de faktisk styrte. Men la meg likevel se litt på Oppland konkret når en gir inntrykk av at ting står dårlig til på grunn av dagens regjering. I 2016 vil staten bidra med 7,2 mill. kr til støtte til bredbåndutbygging i Oppland. I 2015 støttet vi med 15,3 mill. kr. Til sammenlikning støttet Senterpartiet fylket med 6,9 mill. kr, 6,6 mill. kr og 5,1 mill. kr – altså lavere støtte i de siste tre årene med rød-grønt styre enn i de årene som vi har styrt. Derfor har jeg ingenting å skjemmes over når det gjelder de virkemidlene vi bruker for Oppland.

Det andre som er viktig, er, som jeg nevnte, å sørge for at markedet gjør den jobben i størst mulig grad, og det gjør de til gangs. Der en f.eks. i Oppland hadde en 4G-dekning på 9 pst. i 2013, har vi nå 91 pst. i 2016. Så selv om en på ingen måte er i mål, har vi sett en fantastisk utvikling i de årene vi har hatt ansvaret for det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg forstår at statsråden synes det er sårt at jeg prøver å legge skylda på ham, men det var ikke min hensikt. Hensikten, som jeg sa også innledningsvis, er at det har vært en voldsom behovsøkning ute, og vi mener at Oppland og Hedmark, og de andre fylkene som ligger lavest, skal ha en like stor mulighet for å delta i den digitale verdenen som resten, ellers får vi et digitalt klasseskille. Det er vi opptatt av å løse, og da må vi gjøre det både gjennom konkurranse og også gjennom statlige tilskuddsmidler.

Det som er utfordringen i dag, er at tilbydere bygger parallelle nett. Det ønsker vi å unngå, altså at Telenor kommer og graver en grøft, og så kommer Telia og kraver en grøft ved siden av i de kommersielt lønnsomme områdene. Vi er interessert i å se hvordan vi kan greie å få på plass utbygging i de områdene som i dag anses som ikke så lønnsomme. Nå vet jeg at statsråden har sendt på høring en ny lov, en bredbåndsutbyggingslov, der man tar til orde for enkelte endringer. Jeg skal sikkert komme nærmere tilbake til det, og det vil nok statsråden også gjøre.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er helt riktig at vi allerede har sendt ut på høring en lov som skal prøve å ordne opp i noe av det som blir påpekt her, sørge for at det blir lettere å få tilgang til de ulike infrastrukturene. Men i det jeg har lest fra representanten Tingelstad Wøien i avisene, har det vært massiv kritikk mot dagens regjering der en gir inntrykk av at Oppland er glemt. Men de tallene jeg har, viser altså at Oppland får mer i støtte under vår regjering til bygging av fiber enn det de gjorde under representanten Tingelstad Wøiens egen regjeringstid, med Senterpartiet i regjering. Så den kritikken blir da rimelig kunstig når tallene faktisk viser det motsatte.

Jeg er helt enig i at Oppland ikke er fremst på dette når en ser på statistikken. De ligger fortsatt litt på etterskudd i forhold til mange andre, men vi ser altså en vekstrate som er større her, der en hadde en 4G-dekning på 9 pst. for innbyggerne i 2013, og 91 pst. dekning i 2016. Det tyder på at det skjer mye riktig her, også med regjeringens innsats.

Spørsmål 4

Fra representanten Marit Nybakk til utenriksministeren:

«I FNs førstekomité pågår det nå drøftinger om flere resolusjoner mot atomvåpen.

Hvordan vil Norge stemme for å oppfylle Stortingets enstemmige kompromiss og flertallets merknader i Innst. 199 S for 2015-2016?»

Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller fordi utenriksministeren er bortreist.

Spørsmål 5

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU:

«Storbritannia varsler at de går ut av EU-samarbeidet. Det innebærer at de også går ut av EØS-delen av det indre marked. Ifølge artikkel 127 i EØS-avtalen skal en avtalepart gi minst 12 måneders varsel. Den britiske statsministeren har varslet at de iverksetter § 50 i EU-traktaten i mars 2017. Avviklingen av rettigheter og forpliktelser i EU og EØS bør være mest mulig identiske. Forhandlingene bør da skje parallelt eller i samarbeid mellom EFTA-landene og EU-landene.

Har regjeringen tatt dette opp med kommisjonen og Storbritannia?»

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Storbritannia vil etter uttreden av EU også tre ut av EØS, etter å ha gitt varsel om dette i henhold til EØS-avtalens artikkel 127. EØS-avtalen inneholder ikke bestemmelser om at det skal forhandles om en utmeldingsavtale, slik som artikkel 50 i EU-traktaten. Artikkel 127 sier også at de gjenværende avtalepartene skal sammenkalle til «en diplomatisk konferanse for å vurdere de endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen». Denne bestemmelsen aktualiseres for første gang når Storbritannia forlater EU, og etter alt å dømme også vil forlate EØS.

Norge er ikke part i de kommende utmeldingsforhandlinger mellom EU og Storbritannia. Men vi blir direkte berørt fordi EØS-avtalen regulerer i dag store deler av vårt økonomiske samkvem med Storbritannia. Britisk uttreden av EU vil også få betydning for EUs videre utvikling og dermed også for Norge.

For regjeringen er det avgjørende viktig å sikre et velfungerende EØS-samarbeid etter britisk uttreden av EU. Samtidig er vår ambisjon et minst like godt og bredt forhold til Storbritannia som det vi har i dag. Derfor er vi nå i gang med å kartlegge og vurdere norske interesser i lys av brexit. Regjeringen har også en tett dialog med Storbritannia og EU for å formidle norske synspunkter. Både statsministeren, utenriksministeren, næringsministeren og undertegnede har de siste ukene hatt møter med både våre britiske kolleger, andre sentrale medlemsland og representanter for EUs institusjoner der brexit har vært det sentrale tema.

Det sentrale budskapet fra norsk side har nettopp vært å synliggjøre EØS-dimensjonen ved brexit, at det er viktig med løpende dialog, og at vi blir konsultert slik at overgangsordninger og framtidige rammer for forholdet Storbritannia og EU også passer inn i en bredere EØS-sammenheng.

Det er viktig å minne om at det indre marked består av 31 medlemmer, ikke 28.

Norge er som EØS-deltaker ikke et ordinært tredjeland. Vi har møtt stor forståelse for dette synet, ikke minst fordi det også er i EUs og Storbritannias interesse at de løsninger som framforhandles, ikke skaper nye utfordringer for relasjonene med land utenfor EU som er med i det indre marked. Norge vil derfor sammen med sine EFTA- og EØS-partnere ta initiativ til å innkalle til en slik diplomatisk konferanse. Jeg vil ta initiativ til en første dialog og drøfting om dette når jeg møter mine kolleger fra Island og Liechtenstein i Brussel 14. november, i forbindelse med det halvårlige EØS-rådsmøtet.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg takker for svaret. Det er bra at regjeringen har begynt å ta kontakt både med medlemsland, med Storbritannia og med EU-kommisjonen og har som intensjon at man skal holde tett kontakt. Men jeg mener at det ikke er tilstrekkelig. Jeg mener at man må fra EFTA-landenes side – de tre EFTA-landene sammen – reise spørsmålet, kravet og mulighetene for å ha en plass ved det bordet, om ikke annet så som observatør.

Det er riktig hva formalitetene sier, og statsråden sa at man skal ta initiativ til å innkalle til en diplomatisk konferanse når varselet kommer om uttreden av EØS-avtalen. Det er bra. Men hun understreket at det står ikke at det skal føres forhandlinger. Jeg antar at man i den konferansen ikke bare skal spise middag. Jeg tror man skal ha samtaler om det man står overfor, og man må ikke la seg binde av at ordet «forhandlinger» ikke er nedfelt i EØS-avtalen.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Artikkel 50 handler om utmelding av EU, og den er veldig tydelig på at dette handler om forhandlinger mellom det landet som skal forlate EU, og de gjenværende medlemslandene. Ved det forhandlingsbordet er det ingen plass for ikke-medlemmer. Men vi er ikke et vanlig tredjeland, og vi har denne bestemmelsen i artikkel 127 i EØS-avtalen som betyr at det skal etableres et forum, og det skal tas et initiativ for å kunne ha denne viktige dialogen med tanke på å ivareta de landene som er medlemmer av EØS, men ikke er medlemmer av EU.

Jeg legger til grunn at vi kommer til å innkalle til en sånn konferanse så raskt det er grunnlag for det. Foreløpig er vi i en situasjon hvor vi venter på avklaringer fra både britene og Brussel med tanke på hva som er scenariene framover, og hva slags type avtaler man ser for seg, men vi skal altså følge opp så godt vi overhodet kan fra norsk side. Det kan jeg love representanten Hansen.

Svein Roald Hansen (A) []: Nettopp det at vi har litt tid, gir jo muligheter for å bruke politikken til å manøvrere seg inn i en posisjon. Jeg synes statsråden legger altfor mye formalistisk syn til grunn når hun sier at artikkel 50 er klar på hvem som skal forhandle. EU-samarbeidets historie er full av eksempler på at politikken overvinner jusen og formalitetene. Jeg kan anbefale statsråden å lese boka «The Passage to Europe» av Luuk Van Middelaar om EUs historie fra starten av og fram til i dag. Da vil hun finne stor inspirasjon til å bruke politikken mot formalitetene og se om vi ikke kan lykkes i å manøvrere oss inn i en situasjon hvor formalitetene sier vi egentlig ikke hører hjemme.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg kan forsikre representanten Svein Roald Hansen om at vi også bruker politikken. Vi bruker enhver mulighet vi har nå både i formelle og i uformelle fora til å være tydelige på at vi ikke er et regulært tredjeland. Det er i aller høyeste grad i Norges og i EØS-landenes interesse å bli konsultert og ha dialog om hvordan dette framtidige rammeverket skal se ut, fordi det også kommer til å angå oss når det kommer til stykket. Så her jobbes det, og jeg tror snart – jeg holdt på å si – hele regjeringen er involvert i dette arbeidet. Ikke minst har statsministeren vært i kontakt med sentrale personer i Brussel, men hun har også tett kontakt med den nye britiske statsministeren. Det er mitt soleklare inntrykk og vårt soleklare inntrykk at det er både forståelse for og anerkjennelse av at EØS-landene har en rolle å spille i forhold til at den framtidige avtalen også angår oss.

Spørsmål 6

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg har følgende spørsmål:

«Ved Kroktjenn i Krødsherad kommune foregår det nå en større hogst i et nasjonalt verneverdig område. Området består av flere kjerneområder, og det er funnet naturverdier av nasjonal betydning. Halvparten av våre utrydningstruede planter og dyr lever i skogen. Derfor vedtok Stortinget i vår at 10 pst. av skogene skal vernes.

Når vil statsråden gripe inn og sikre vern av dette nasjonalt verdifulle skogsområdet?»

Statsråd Vidar Helgesen []: I spørsmålet fra representanten Eidsvoll Holmås refereres det til at det foregår hogst i et «nasjonalt verneverdig» område, ved Kroktjenn i Krødsherad. Jeg er informert om at den aktuelle skogen ved Kroktjenn er vurdert som regionalt verneverdig, ikke nasjonalt verneverdig, og ut fra den informasjonen jeg har fått, er det ikke foretatt hogst i skog som er vurdert som nasjonalt verneverdig.

La meg så si at satsningen på skogvern har aldri vært høyere enn nå, med en bevilgning på 392 mill. kr i 2016, et nivå som vi foreslår å fastholde i 2017-budsjettet.

Stortinget behandlet før sommeren stortingsmeldingen om en handlingsplan for naturmangfold. I den meldingen fremgår det at skogvernarbeidet vil videreføres, og at det i all hovedsak vil skje gjennom vern av offentlig eid skog og ved frivillig vern av privateid skog. Frivillig skogvern har vært en stor suksess. Hittil er det vernet 300 skogområder gjennom denne ordningen, og ordningen har ført til at konfliktene i skogvernet er sterkt redusert, samtidig som tempoet i skogvernarbeidet har gått opp. Økt skogvern har nå bred aksept, både politisk og i skogeierorganisasjonene.

I saken i Krødsherad har departementet mottatt brev fra NORSKOG, som eier tømmerselskapet som gjennomfører hogsten. I brevet fra NORSKOG fremgår det at skogeier har vurdert frivillig vern, men at han ikke har ønsket dette. Det legger jeg avgjørende vekt på. Ut fra den informasjonen jeg har i dag, ønsker jeg ikke å bruke myndighetsbestemt vern i denne saken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg hører da at statsråden sier han ikke kommer til å foreta seg noe for å stoppe eller få vernet området ved Kroktjenn i Krødsherad. Det synes jeg selvfølgelig er trist, men det får jeg bare forholde meg til.

Jeg vil da gå over til å snakke om den nasjonale betydningen, både her og i andre områder. I stortingsmeldingen Natur for livet står det på side 128:

«I de store lavtliggende skogområdene på Østlandet er det mangel på skogvern. Her vil det være viktig å etablere nye naturreservater, også større verneområder, og det vil være nødvendig å verne skog som» – og her er et nøkkelmoment – «på sikt kan utvikle viktige naturkvaliteter.»

Området i Krødsherad ville vært en perfekt kandidat til noe sånt. Men la meg stille følgende spørsmål: Dette er jo ikke det eneste eksemplet på at det hogges i verneverdige skogsområder. Har klima- og miljøministeren tenkt å gjøre noe for å sikre at det ikke hogges i nasjonalt verdifulle områder i framtiden?

Statsråd Vidar Helgesen []: Målet om vern, som det ble referert til i representanten Eidsvoll Holmås’ sitat fra naturmangfoldsmeldingen, er et mål som vi deler, og som det ikke er noen uenighet om. Det det dreier seg om, er hvordan vi gjør det best mulig. Der har vi altså et system med frivillig vern når det gjelder privateid skog, som har fungert veldig bra, og som fungerer veldig godt, og jeg er opptatt av å beholde det systemet. Hvis vi skal nå den målsettingen vi har om 10 pst. vern, trenger vi at skogeierne kommer med arealer for frivillig vern, og da er vi avhengig av at det er en respekt for og en forståelse av at det er bærebjelken i vern av privat skog. Derfor vil jeg holde meg til dette som den klare hovedregel, at vi går for frivillig vern av privat skog.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg er for frivillig vern, og jeg synes det har vist seg som en suksess. Men det er sånn at med det tempoet som regjeringen nå legger opp til i forbindelse med vern, med de bevilgningene som ligger inne til frivillig vern, tar det 42 år, ifølge høringsinstansene som vi har hatt inne nå i denne budsjettrunden, før vi når målet om 10 pst. vern.

Den rød-grønne regjeringen la fram en opptrappingsplan for det frivillige vernet, og før valget i 2013 lovet Høyre å verne mer skog enn de rød-grønne, mer ambisiøst enn den opptrappingsplanen som vi hadde lagt fram. Men hvis vi hadde fulgt den opptrappingsplanen som SVs miljøminister la fram, ville vi hatt 630 mill. kr til skogvern neste år, mens dagens regjering foreslår 392 mill. kr. Hvorfor bevilger ikke regjeringen mer penger til skogvern, som de lovet, hvis målet er 10 pst. vern?

Statsråd Vidar Helgesen []: En ting er å legge frem planer, en annen ting er å legge pengene på bordet. Regjeringen har, sammen med samarbeidspartiene, en rekordsatsing på skogvern. Vi viderefører den neste år. Da vi overtok for tre–fire år siden, var det mangel på penger, da var det kø av skogområder og private eiere som ønsket å tilby områder for vern. Nå er de køene borte, så vi leverer på ambisjonen om økt skogvern. Tiden vil vise nøyaktig hvor lang tid det vil ta. Vi er avhengige av at skogeierne kommer frem med områder som de tilbyr for privat vern, pluss at vi selvsagt også vil verne offentlig eid skog. Men det er altså faglige kriterier som ligger til grunn for om vi velger vern av offentlig skog eller vern av privateid skog gjennom frivillig vern.

Spørsmål 7

Ketil Kjenseth (V) []: «28. mai i år vedtok medlemslandene i WHO et mål om at hepatitt C skal utryddes innen 2030. Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram en nasjonal strategi mot hepatittinfeksjoner. Både fra sykehushold og brukerorganisasjoner på rusfeltet har det kommet kritikk av at den nasjonale strategien både opererer med feil tall på nysmitte, og at Norge ikke følger opp forpliktelsene overfor WHO med å utrydde hepatitt C i Norge innen 2030.

Mener statsråden at den nasjonale strategien mot hepatittinfeksjoner vil utrydde hepatitt i Norge innen 2030?»

Statsråd Bent Høie []: Den nasjonale strategien gir retning for det videre arbeidet mot hepatitter i Norge. Strategien setter som mål at smitten holdes på dagens lave nivå, at smittespredningen i utsatte grupper reduseres, og at alle som blir alvorlig syke av en kronisk hepatittinfeksjon, får tilgang til trygg og effektiv behandling.

Når det gjelder oppgitte smittetall, er det som står i vedlegget til strategien, om at det årlig blir registrert 1 200–1 500 nye tilfeller av hepatitt C i Norge, noe upresist. Tallene er hentet fra smitteregisteret MSIS, men gjelder både personer som er smittet for lenge siden og som tilfeldigvis blir re-testet, og nysmitte. Nøyaktige tall på nysmitte er ikke lett å få dokumentert, men er sannsynligvis lavere enn de oppgitte tallene. I den nasjonale strategien burde dette kommet klarere fram, og det hadde altså vært mer riktig å oppgi tallene som antall meldte tilfeller, og ikke antall nye tilfeller.

Selv om det skjer store medisinske framskritt på dette feltet, kan vi ikke unngå at det også vil skje smitte i Norge så lenge hepatitter har høy utbredelse globalt. En total utryddelse av hepatitter i Norge er derfor avhengig av at Verdens helseorganisasjon lykkes med sitt arbeid. En del av dette vil være at vi i Norge følger opp vår nasjonale strategi, og at andre land gjør tilsvarende.

Ketil Kjenseth (V) []: Vi ønsker at alle skal ha et likeverdig helsetilbud, uavhengig av bakgrunn og livssituasjon. Hepatitt C rammer, som vi vet, først og fremst grupper som ofte er dem som har minst vern fra før. Svært mange er injiserende rusmisbrukere. Vi vet at denne gruppa nedprioriteres, til tross for løfter om en styrking i helsevesenet og andre sektorer. Opptrappingsplanen for rusfeltet er et av svarene på det, og jeg er veldig glad for at vi har fått til det. Men lavterskeltilbud som LASSO her i Oslo, sprøyterom, oppsøkende tjenester og LAR-tilbud er viktig for de aller mest sårbare og sykeste, og gode tilbud i hele landet vil gjøre det lettere å finne og hjelpe høyrisikogruppene for sykdom og sikre god diagnostikk og oppfølging for dem som trenger det aller mest.

Mener statsråden at de lavterskeltiltakene som vi har i opptrappingsplanen for rusfeltet, er tilstrekkelige for både å kartlegge, oppsøke og sikre god behandling av hepatitt C, også for de mest sårbare i smitterisikogruppen?

Statsråd Bent Høie []: Ja, jeg mener at de tiltakene som vi har i opptrappingsplanen, vil ha en betydelig effekt nettopp på dette området. Vi er godt i gang med opptrappingsplanen, bl.a. ved etablering av gatehospital i Bergen, ved nå å gi ressurser til utvikling av LASSO-tilbud også i flere andre byer, og ved at vi i budsjettet for 2017 har en opptrapping til kommunene på dette området. Så vil vi måtte følge resultatene av opptrappingsplanen etter hvert som den trer fram, og det er først når vi har gjennomført opptrappingsplanen at vi kan si hvordan den totale effekten ble.

Ketil Kjenseth (V) []: Det er viktig å holde takten oppe, for det helhetlige tilbudet er viktig. I en rapport fra Oslo Economics fra 2014 vises det til noen interessante beregninger knyttet til livsløpskostnader for behandling. Det utvikles nå nye medisiner, og prisene går heldigvis ned. Den rapporten viser at vi står overfor livsløpskostnader på opp mot 12 mrd. kr med dagens behandlingsregime. Jo flere som blir behandlet med nye legemidler, jo billigere blir det, og i tillegg vil en tidlig behandling gi økt livskvalitet for dem som har sykdommen.

Dette er et mulig Kinder-egg – hvis vi både greier å gi medisiner og billigere behandling, øke livskvaliteten og styrke smittevernet. Så det er viktig å holde takten oppe. Men da er spørsmålet om en egen handlingsplan, ikke bare en strategi, er på trappene for å sikre dette målet innen 2030.

Statsråd Bent Høie []: Vurderingen av om en handlingsplan er et riktig implementeringsverktøy, eller om det finnes andre måter å implementere mer konkrete tiltak på som oppfølging av strategien, er et arbeid som vi nå vurderer. En del av de anbefalingene som kom fra Folkehelseinstituttet knyttet til arbeidet med strategien, har en detaljeringsgrad som det ikke er naturlig å ta med i en nasjonal strategi. Men den nasjonale strategien skal følges opp med handling. Om en handlingsplan da er det rette verktøyet, eller om en skal gå mer på konkrete tiltak, er noe departementet nå jobber med. Det er også et representantforslag til behandling i komiteen knyttet til dette temaet, og i forbindelse med den saken vil jeg også komme tilbake med et mer utførlig svar til komiteen om det representantforslaget. Men jeg er helt enig med representanten i at skal en lykkes med strategien, kreves det også konkret handling.

Spørsmål 8

Fra representanten Kjersti Toppe til kunnskapsministeren:

«Fylkesmannen i Vestfold ynskjer klarare retningsliner for bruk av tvang og makt mot små barn i barnehagar. I ein reportasje i Aftenposten kjem det fram dømer der barn har blitt stengt inne på bad med sløkt lys, blitt fastsett i bøylestol mot sin vilje som 'straff', og bruk av bleie mot barnet si vilje.

Korleis vurderer statsråden denne situasjonen, og kva vil regjeringa gjere for å hindre bruk av tvang og makt mot barn i norske barnehagar og sikre at både barn og foreldre kan vere trygge på tilbodet?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 9

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og sosialministeren: «Når elever faller fra i videregående skole, prøver ofte rådgivere sammen med Nav å få dem inn i arbeidsmarkedstiltak. I Oslo er Nav til stede på to videregående skoler i et forsøk på å videreutvikle dette. Men fra 1. januar i år ble reglene endret slik at det ikke lenger kan gis tiltakspenger til dem under 18 år. Dette innskrenker kraftig mulighetene til å følge opp elever som er falt fra og få dem inn i tiltak og arbeid.

Vil statsråden vurdere den nevnte endringen i reglene på nytt for å unngå at ungdom havner i passivitet?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Hensikten med Nav-veiledere i skolen er i utgangspunktet å bidra til at ungdom forblir på skolen, at de fullfører og består. Formålet med tiltakspenger er dels å bidra til å dekke utgifter til livsopphold og dels å være et incitament for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. For å få tiltakspenger må en person delta på arbeidsmarkedstiltak og ikke motta andre livsoppholdsytelser. Tidligere kunne man få tiltakspenger fra fylte 16 år.

Fra 1. januar 2016 gis det tiltakspenger med lav sats – 257 kr per tiltaksdag – til tiltaksdeltakere under 19 år, og høy sats – 355 kr per tiltaksdag – til øvrige deltakere. Det kan også gis barnetillegg og tilleggsstønader for å dekke faktiske utgifter til f.eks. transport og barnetilsyn. Årsaken til at tiltaksdeltakere under 19 år får stønad etter lav sats, er at denne gruppen i hovedsak bor hjemme hos foreldrene sine.

Representanten Bøhler argumenterer for at tiltakspenger kan motivere unge utenfor utdanning og arbeid, som ellers ville vært passive, til deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. På den annen side kan stønaden også bidra til at unge velger bort ordinære utdanningsløp i videregående skole for å delta i arbeidsmarkedstiltak med tiltakspenger fra Nav. Det siste vi trenger, er ordninger som trekker ungdom ut av skolen. Samtidig sier barneloven at personer under 18 år skal være forsørget av sine foreldre. På denne bakgrunn ble den nedre aldersgrensen på 18 år for å få tiltakspenger innført med virkning for nye tilfeller fra l. januar 2016. Jeg kan ikke se at det nå er noe grunnlag for å reversere denne regelverksendringen.

Ungdom er en prioritert målgruppe innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Regjeringen foreslår nå en egen innsats overfor arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne under 30 år som står uten tilbud om arbeid, skoleplass eller annen hensiktsmessig aktivitet åtte uker etter at de ble registrert med behov for arbeidsrettet bistand fra arbeids- og velferdsetaten. Målet med ungdomsinnsatsen er å forhindre at unge blir gående passive, motivere til jobbsøking, gi økt jobbsøkerkompetanse og raskt få ledige unge over i arbeid, utdanning eller annen hensiktsmessig aktivitet.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret.

Jeg ble kontaktet om dette av dem som jobber med tiltak for unge som faller ut av videregående skole i bydeler i Oslo. En bydel nevnte at de har 30–40 unge som har gått på slike tiltakspenger inntil denne endringen kom. Forutsetningen har selvsagt vært at de er i aktive tiltak, som Nav har organisert sammen med bydelen. Resultatet nå blir at f.eks. disse 30–40 ikke får den typen tiltak, og det er stor fare for at de isteden blir gående passive. Altså, de har falt ut fra videregående, de er «dropouts». Noen er det, og det er i første omgang urealistisk å få dem tilbake til skolen.

Problemet er at Nav nå bare kan hjelpe dem med å søke ordinære jobber – det var f.eks. 450 søkere til en deltidsstilling i deres område og ingen sjans for disse unge. Hvis endringen fører til flere passive og flere potensielle «navere», som de er kalt i debatten, vil statsråden vurdere det en gang til? Jeg er litt skuffet over svaret.

Statsråd Anniken Hauglie []: Når det gjelder tiltakspenger til unge fra 16 år: De er å regne som barn. Vi er opptatt av at unge skal gå på skolen, at de skal fullføre og bestå, og vi er opptatt av at alle tiltakene og initiativene vi tar, skal støtte opp under akkurat det, nettopp fordi frafallet er et stort problem. Det er et stort samfunnsproblem, ikke minst er det et stort problem for den enkelte ungdom som faller utenfor.

Det er også bakgrunnen for at vi nå har en rekke tiltak for nettopp å støtte opp under det – Nav-veiledere var representanten innom i sitt hovedspørsmål – og i tillegg flere tiltak innenfor skolesektoren. Vi har 0–24-samarbeidet som skal styrke kommunenes og fylkeskommunenes innsats overfor utsatte barn, vi har senket aldersgrensen på utdanningstiltak fra 26 til 22 år, vi tetter gapet mellom ungdomsrett og voksenrett – for å nevne noe. Alt dette har til hensikt å sørge for at ungdommene blir på skolen, fullfører videregående og slik sett står sterkere rustet når de er ferdige.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for det svaret.

Jeg er helt enig i målet om at flest mulig skal bli på skolen – selvfølgelig – og at ordningene må stimulere til det. Men vi har altså en andel som faktisk dropper ut, faktisk faller fra og ikke blir på skolen. De står i fare for å bli helt passive og havne i forskjellige problemer, enten det er med rus, kriminalitet eller andre ting. Noen av dem greier også å komme seg inn i jobber, selv om det er veldig vanskelig uten utdanning.

De som jobber med dette, kjenner seg ikke igjen i at 4 000 kr i måneden – som utgjorde 250 kr per dag – skulle motivere til å slutte på skolen. Alle vet at man vil kunne få en mye bedre jobb ved å ta utdanning, slik at det ligger helt andre grunner bak at de slutter. Den ordningen, det forsøksprosjektet, med Nav-kontakter i den videregående skolen som statsråden forteller om, avvikles jo nå fra nyttår.

Så jeg vil spørre: Hva vil egentlig statsråden bidra med i aldersgruppen 16–18 år for at de som faller helt utenfor, ikke skal fortsette å gjøre det?

Statsråd Anniken Hauglie []: Hvorvidt 4 000 kr er tiltrekkende for ungdom – det er klart at 4 000 kr for en 16–17-åring ikke er en helt uvesentlig sum, og dette er også en aldersgruppe som i all hovedsak bor hjemme og skal bli forsørget av sine foreldre.

Jeg nevnte noen tiltak i mine tidligere svar. Vi har i tillegg også opprettet et toårig opplæringstiltak i Nav som retter seg mot arbeidssøkere som mangler nødvendig yrkeskompetanse, og som i dag har vanskeligheter med å finne opplæringstilbud som er nok individuelt tilpasset. Det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at de ungdommene som faller utenfor skolen, aller helst kommer tilbake igjen i det ordinære utdanningsløpet – alternativt at vi klarer å skreddersy opplæringsløp til de ungdommene på alternative måter som gjør at de klarer å fullføre et opplæringsløp, og som gir dem kompetanse, slik at de kan få seg en jobb. Vi trenger ikke ordninger som trekker ungdom ut av skolen, vi trenger tiltak som holder dem på skolen eller i opplæringsløp som gir dem grunnleggende kvalifikasjoner og kompetanse.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.

Forrige kapittel
Neste kapittel