Stortingspresident Olemic Thommessen [10:05:14 ] : Stortingets
presidentskap avholdt i forrige uke et møte med finanskomiteen og
de parlamentariske lederne. Jeg ble der bedt om å holde en redegjørelse
for Stortinget om de pågående byggeprosjektene, og har selvfølgelig
sagt meg villig til å gjøre det.
Dette er det tredje presidentskapet
som behandler saker som gjelder Stortingets byggeprosjekter. De
to foregående presidentskap har tatt de overordnede beslutningene
om igangsetting og omfang av Stortingets byggeprosjekter. De fem
visepresidentene i det nåværende presidentskapet tiltrådte sine
verv i oktober 2017. Disse har følgelig ikke medvirket ved de foregående
presidentskapenes behandling av byggeprosjektene, men tar selvsagt
ansvar for behandlingen av prosjektene i dette presidentskapets
funksjonstid.
Byggeprosjektet vil med den siste
kostnadsøkningen som nå er varslet, ha gjennomgått tre større økninger
i kostnadsrammen. Det er sterkt beklagelig. Prosjektet har hatt
en utvikling som vi alle er svært bekymret for. Særlig er den siste
økningen urovekkende og vanskelig å forstå siden den kommer så kort
tid etter budsjettbehandlingen rett før jul.
Jeg vil gjøre grundig rede for den
dramatiske utviklingen i kostnadsbildet den senere tid, både hva
som har skjedd, og hvorfor. Dette inkluderer presidentskapets rolle
og ansvar.
Den 20. juni i fjor behandlet Stortinget
Riksrevisjonens rapport om gjennomgang av byggeprosjektet. Hovedformålet
med redegjørelsen i dag er å gi en forklaring på kostnadsutviklingen
etter dette tidspunktet. Før jeg går nærmere inn på det, vil jeg
likevel gi en oversikt over byggeprosjektet i et noe lengre tidsperspektiv.
Det tror jeg er nyttig som bakgrunn for det jeg senere vil si om den
siste kostnadsøkningen.
Rehabilitering av Prinsens gate
26 var nødvendig av flere grunner. Bygget hadde et stort behov for
oppgradering av alle tekniske anlegg. Dette omfattet ventilasjon, varme,
kjøling, sanitæranlegg, elkraft og tele. Videre hadde bygget svært
mangelfull brannteknisk tilstand. Trebjelkelaget hadde til dels
store deformasjoner, og bygget hadde store skader fra svelling av
alunskifer i grunnen.
Bombeangrepet mot regjeringskvartalet
22. juli 2011 førte til både tragiske tap av menneskeliv og meget
omfattende skader på flere bygninger rundt regjeringskvartalet.
De risikoanalysene Stortinget gjorde i ettertid av angrepet, viste
at Stortingets bygningsmasse hadde stort behov for oppgradering
med tanke på sikkerhet. Dette er bygg som nødvendigvis må ivareta
en høy grad av sikkerhet, noe som får store konsekvenser for kostnadsbildet.
Det ble innledningsvis vurdert to
alternativer for rehabilitering av Prinsens gate 26. Det ene alternativet
var å beholde den innvendige strukturen med etasjeskiller og bærekonstruksjoner.
Det andre var å rive bygget for deretter å oppføre en helt ny bygning.
Prinsens gate 26 ligger i et område
som er regulert for bevaring. Det innebærer at det nåværende eksteriøret ikke
skal endres uten tillatelse fra antikvariske myndigheter. Stortingets
administrasjon har jevnlig dialog med Riksantikvaren om vedlikehold
og endringer av Stortingets bygninger. Det var det også i utredningsfasen
for Prinsens gate 26, hvor det spesielt ble drøftet hvilke elementer
i bygget som skulle vernes.
På bakgrunn av denne dialogen besluttet
det daværende presidentskapet å beholde byggets historiske fasade.
Det er av flere blitt gjort et poeng av at dette ikke fulgte av
et pålegg fra antikvariske myndigheter. Dette ble imidlertid ikke
satt på spissen ettersom Riksantikvaren ga klare råd om at fasaden
burde bevares. Enhver annen gårdeier i Oslo ville sannsynligvis
ha blitt pålagt å bevare en tilsvarende fasade. De antikvariske
myndigheter har vært tilbakeholdne med å gi pålegg overfor Stortinget,
men det blir feil om landets nasjonalforsamling skal utnytte en
slik særstilling i spørsmål om bevaring av antikvariske verdier.
Konklusjonen ble at man valgte en
løsning som gikk ut på å rive bygget innvendig og bygge det opp
igjen innenfor den eksisterende fasaden. Dette var den beste løsningen
for å kunne sikre bygget på den mest forsvarlige måten. Denne løsningen
gjorde det også mulig å øke antallet kontorplasser fra ca. 100 til
ca. 180 og få et mer funksjonelt bygg tilpasset Stortingets behov.
For å få en permanent løsning på
problemet med svelling var det nødvendig å ta ut en større mengde
alunskifer under bygget. Dette gjorde det også mulig å få en ny
kjelleretasje som kan brukes til nødvendige tekniske installasjoner.
I januar 2013 besluttet det daværende
presidentskap å inkludere et nytt post- og varemottak i prosjektet, plassert
under Wessels plass. Risikoanalysen etter 22. juli 2011 hadde avdekket
sårbarhet rundt Stortingets varelevering, og det ble anbefalt å
etablere et nytt varemottak. Det nye anlegget ville gjøre det mulig
å kontrollere varer og kjøretøy på en effektiv og sikker måte samt å
skille vare- og persontrafikk.
Det ble utredet ulike alternative
løsninger for tilkomst til post- og varemottaket. Dagens post- og
varemottak er lokalisert i tilknytning til garasjeanlegget, som
har bare en inn- og utkjøring. Sikkerhetshensyn tilsa at det var
behov for en alternativ utkjøring fra stortingsgarasjen. Dette ble
påpekt i en risiko- og sårbarhetsanalyse i kjølvannet av hendelsen
22. juli 2011, utført av en gruppe med deltakere fra bl.a. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Statsbygg og
Forsvarsbygg.
Etter en prosess med Oslo kommune
ble det besluttet å etablere tilførselstunnel til post- og varemottaket
under Nedre Vollgate med innkjøring fra Rådhusgata. Det var enighet
om at dette funksjons- og sikkerhetsmessig var det beste alternativet.
Det ble i denne vurderingen tatt hensyn til bymiljøet, trafikkmønster
og sikkerhet for Stortinget og naboer, herunder skadeomfang ved eventuell
detonasjon av sprengstoff i forbindelse med forkontrollen ved innkjøring.
Første totalramme for byggeprosjektet
ble behandlet av Stortinget høsten 2014 i forbindelse med budsjettet for
2015. Det ble da vedtatt en kostnadsramme på 1,137 mrd. kr. Senere
er kostnadsrammen blitt økt til 1,442 mrd. kr i budsjettet for 2016,
deretter 1,8 mrd. kr i budsjettet for 2017, som ble vedtatt høsten
2016.
I desember 2017 ble den prisjusterte
kostnadsrammen på 1,838 mrd. kr fastholdt i budsjettet for 2018, men
det har altså allerede vist seg at denne rammen ikke ville holde.
Det er åpenbart grunn til å spørre hvordan det kan være mulig. Før
jeg går inn på det, vil jeg understreke at det dreier seg om et
usedvanlig komplisert byggeprosjekt, som åpenbart har blitt undervurdert,
både av oss som byggherre og av Multiconsult som prosjekterende.
Det å bygge et helt nytt bygg innenfor
en bevaringsverdig fasade fra 1800-tallet og grave ut en ekstra
etasje under denne har gitt store tekniske utfordringer. I tillegg er
det tale om et stort anlegg ved et kollektivknutepunkt i Oslo sentrum.
Det er mye infrastruktur i grunnen, som det også er oppdaget store
utfordringer med underveis i prosjektet.
Byggeprosjektets kompleksitet er
blitt kraftig forverret ved at det firma som er engasjert som prosjekterende,
Multiconsult, har levert tegninger og annet arbeidsgrunnlag som
for utførende entreprenører har vært av svært dårlig kvalitet. Mest
alvorlig er de omfattende manglene i entreprisegrunnlaget. Det har
ført til omfattende merarbeid og en voldsom økning av entreprisekostnadene.
Dette forklarer en vesentlig andel av de økte kostnadene i prosjektet.
Det har også gjort at prosjektet
har hatt en uvanlig og uheldig utvikling av risikoprofilen. Gjenstående
usikkerhet skulle normalt ha avtatt til det minimale så sent i prosjektet
som vi er nå. Det er imidlertid fortsatt stor usikkerhet i prosjektet,
noe jeg skal komme tilbake til.
Som kjent har vi valgt å gå til
det uvanlige og dramatiske skritt å saksøke Multiconsult for mangelfulle
og forsinkede leveranser som prosjekterende. Det foreløpige kravet
i stevningen er på inntil 125 mill. kr, men i lys av den senere
utviklingen vil det bli vurdert å øke dette kravet betraktelig.
Jeg nevner for ordens skyld at den erstatning eller tilbakebetaling
som vi eventuelt oppnår i saken mot Multiconsult, ikke er hensyntatt
i vurderingen av prosjektets økonomi.
Det er klart at det i dette prosjektet
også er mye vi som byggherre burde gjort annerledes. Store deler
av kostnadene hadde vært nødvendige, også om det hadde vært riktig
prosjektert fra starten av, men det er ingen tvil om at de totale
kostnader i prosjektet er blitt vesentlig større på grunn av de
betydelige manglene i Multiconsults leveranse.
Riksrevisjonens gjennomgang av byggeprosjektet viste
som kjent at det er grunn til å ta omfattende selvkritikk når det
gjelder hvordan vi som byggherre har håndtert prosjektet. Det ga
jeg også uttrykk for da Riksrevisjonens rapport ble behandlet i
Stortinget i juni i fjor.
Den viktigste lærdommen er at Stortinget
ikke bør håndtere slike byggeprosjekter i fremtiden selv. En arbeidsgruppe
oppnevnt av presidentskapet har som kjent anbefalt at Statsbygg
bør være byggherre for Stortinget i fremtidige større byggeprosjekter.
Det er en anbefaling presidentskapet kommer til å følge opp.
Jeg vil også fremheve at denne arbeidsgruppen
har anbefalt at Stortinget får et regelverk for byggesaker som tilsvarer
det som gjelder for staten for øvrig. Det betyr bl.a. at vi pålegges
samme krav til utredning og kvalitetssikring som ved store byggeprosjekter
i regi av andre statlige virksomheter.
Arbeidsgruppen har også sett på
hvordan denne typen saker kan få en bedre forankring i partigruppene
og i Stortingets plenum, samt fremmet forslag til hvordan kontrollen
med den administrative virksomheten i Stortinget kan styrkes.
Arbeidsgruppens rapport ble grundig
drøftet på presidentskapets heldagsseminar i januar i år, og videre
behandling av rapporten ble besluttet i presidentskapets møte 15.
februar. Rapporten ble deretter sendt til orientering til partigruppene.
Også i den videre oppfølgingen av dette arbeidet vil presidentskapet
ha dialog med stortingsgruppene, og det planlegges fremmet en egen
sak om dette for Stortinget før sommeren.
Så til det som har foranlediget
denne redegjørelsen. Hvorfor har det på så kort tid blitt nødvendig
med en ny økning av kostnadsrammen, og hvordan har beløpet blitt
så stort? For å svare på det er det nødvendig å se på hva som har
skjedd med kostnadsbildet siden juni i fjor og frem til i dag.
Prosjektet foretok i mai og juni
2017 en grundig gjennomgang av basiskalkylen og en ny usikkerhetsanalyse. Gjennomgangen
viste at økonomien i prosjektet var presset, slik rapporter fra
prosjektet allerede hadde antydet. De økonomiske reservene var blitt
vesentlig redusert i de forutgående månedene, og det ville være
nødvendig å iverksette kostnadsreduserende tiltak for å holde seg
innenfor kostnadsrammen på 1,838 mrd. kr.
Det ble imidlertid identifisert
kostnadsreduserende tiltak på totalt 75 mill. kr, noe som gjorde
at man holdt fast på kostnadsrammen. De kostnadsreduserende tiltakene
ble besluttet av presidentskapet i møte 7. august 2017.
Prosjektet hadde da tilgjengelige
reserver på ca. 10 pst. målt opp mot gjenværende produksjon. Den økonomiske
situasjonen ble vurdert å være presset, men under kontroll. Det
var sentralt i denne vurderingen at Multiconsult på dette tidspunktet
garanterte at alle tegninger skulle være ferdige innen kort tid,
og at de antatt mest kompliserte delene av prosjektet var avklart.
I september ble det siste møtet
i det forrige presidentskapet avholdt. I dette møtet ble prosjektets
månedsrapporter for juni og juli behandlet. Prosjektet orienterte
da om arbeidet med de kostnadsreduserende tiltakene for å sikre
at prosjektet skulle ha de nødvendige reserver i avslutningen.
Innsparingen på 75 mill. kr for
å holde kostnadsrammen ble fortsatt vurdert som realistisk, og prosjektrådet vurderte
det som forsvarlig fortsatt å styre prosjektet innenfor gjeldende
kostnadsramme.
Prosjektet har hatt jevnlige møter
med Multiconsult. Etter krav fra Stortinget styrket Multiconsult
i september 2017 arkitektgruppen med to nye arkitekter. Også Multiconsults
tilstedeværelse på byggeplassen er styrket for raskere å løse saker
som ikke var prosjektert ferdig.
Utover høsten 2017 viste det seg
likevel at Multiconsult hadde mye gjenstående prosjektering, og
det ble stadig levert nye og reviderte tegninger. Dette medførte at
entreprenørene fortsatte å levere et stort antall varsler om avvik
fra kontrakten og kreve endringsordrer for å gjennomføre arbeidene.
Prosjektet så seg derfor nødt til å bruke mer av de avsatte reservene.
Det første møtet i det nye presidentskapet
ble avholdt 9. oktober 2017. I møte den 19. oktober ble det gitt en
grundig orientering om status for byggeprosjektet. Den 26. oktober
behandlet det nye presidentskapet for første gang en månedsrapport
fra prosjektet, det vil si september-rapporten. Det ble der rapportert
at prosjektet styrte innenfor gjeldende kostnadsramme, men at prosjektets
økonomi var under press, og at det fortsatt var usikkerhet i prosjektet
knyttet til gjenstående arbeider.
Utfordringene med levering av tegninger
fra Multiconsult vedvarte utover høsten, og selskapet økte igjen timeprognosen
for gjenstående prosjekteringsarbeid. Det bidro sterkt til den negative
utviklingen i risikoprofilen, som jeg har vært inne på. På tross
av fremdrift i byggeprosessen var det vedvarende høy usikkerhet
i prosjektet.
I november var prosjektet, som tidligere,
tema på de ukentlige møtene i presidentskapet. Et sentralt tema
i denne perioden var arbeidet med søksmålet mot Multiconsult, der
stevning ble inngitt 8. desember.
I presidentskapets møte 7. desember
2017 ble månedsrapporten for oktober behandlet. Det fremkom der at
økonomien var ytterligere forverret, og at det meste av reservene
var brukt opp. Presidentskapet understreket at kostnadsrammen skulle
holdes. Prosjektrådet varslet at det – slik som allerede planlagt
– ville foreta en ny gjennomgang av kalkylene og en ny usikkerhetsanalyse
i desember/januar. Presidentskapet besluttet å invitere finanskomiteen
og de parlamentariske lederne til et møte om prosjektet i etterkant
av at ny kalkyle og usikkerhetsanalyse forelå.
Den 19. desember ble det gjennomført
et møte i prosjektrådet med grunnlag i månedsrapporten for november.
Prosjektet rapporterte da om antatt ytterligere økte kostnader og
økt usikkerhet, bl.a. på grunn av et stort antall nye endringsvarsler.
Det fremgikk av november-rapporten
at prosjektledelsen på grunn av de gjenstående usikkerhetene vurderte
reservene i prosjektet som ikke tilstrekkelige. Prosjektrådet var
i møtet 19. desember omforent om at økonomiutviklingen var kritisk
i forhold til kostnadsrammen. Det ble imidlertid besluttet at det
var nødvendig for prosjektet å gjøre ferdig gjennomgangen av kalkylen
og den nye usikkerhetsanalysen før det ble gjort en ytterligere
vurdering av økonomien i prosjektet.
Da jeg fra denne talerstolen dagen
etterpå, det vil si den 20. desember, i debatten om Stortingets
budsjett ga uttrykk for at kostnadsrammen sto fast, var verken jeg eller
andre medlemmer av presidentskapet kjent med møtet i prosjektrådet
den 19. desember. Vi var heller ikke gjort kjent med månedsrapporten
for november. Det er sterkt beklagelig at den oppdaterte og essensielle informasjonen
om den økonomiske statusen i prosjektet ikke ble meddelt meg og
resten av presidentskapet før dette innlegget ble holdt. Dette gjelder
selv om det som fremkom i november-rapporten, var noe helt annet
og langt mindre dramatisk enn det som senere har fremkommet som
resultat av den nye basiskalkylen og den nye usikkerhetsanalysen,
som ble ferdigstilt i begynnelsen av februar.
Tidligere direktør i Stortinget
har som kjent tatt konsekvensen av at hun ikke informerte presidentskapet tidligere
om den utviklingen som er beskrevet i november-rapporten. Informasjon
om den kritiske situasjonen beskrevet i november-rapporten tilkom
ikke presidentskapet før rapporten ble fremlagt i presidentskapets
møte 1. februar 2018.
Det er skapt et inntrykk av at presidentskapet
ikke har hatt kontakt med direktøren om byggeprosjektet i perioden
fra 19. desember til 1. februar. Dette medfører ikke riktighet.
Blant annet var oppfølging av Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektene
hovedtema på et heldags presidentskapsseminar 15. januar.
Presidentskapet har selvfølgelig
forventet at kritisk informasjon om byggeprosjektet ble formidlet
til oss også mellom møter hvor prosjektets månedsrapporter ble behandlet.
Her burde det selvfølgelig vært gjort. Det gjelder selv om det var
en felles oppfatning hos presidentskapet og direktøren om at en
grundig behandling av økonomien i prosjektet måtte skje på grunnlag
av resultatene fra gjennomgangen av kalkylen og den nye usikkerhetsanalysen.
Flere har stilt seg undrende til
hvorfor presidentskapet ikke aktivt har etterspurt informasjon om
kostnadsrammens holdbarhet i denne perioden. Til det er det å si at
forholdet mellom presidentskap og direktør nødvendigvis må være
basert på tillit, og ikke mistillit. I møtet 7. desember 2017 ga
presidentskapet klart uttrykk for at kostnadsrammen for prosjektene
skulle holdes. Det må da forventes at presidentskapet informeres
om forhold som kan tilsi at dette vil bli vanskeliggjort.
Det er også viktig med en forståelse
av prosjektorganiseringen og forholdet mellom presidentskapet på
den ene side og direktøren og prosjektet på den annen side. Prosjektledelsen
rapporterer ikke til Stortingets administrasjon, men til prosjektrådet,
som er prosjektorganisasjonens øverste organ. Prosjektrådet har
vært ledet av direktøren og har for øvrig bestått av andre ledere
fra administrasjonen. I tillegg er det leid inn to eksterne personer
med betydelig erfaring fra byggebransjen. Den ene av disse har bakgrunn
fra Statsbygg og var prosjektdirektør ved bygging av Operaen. Den
andre – som også er direktørens eksterne kvalitetssikrer i prosjektet
– har hatt prosjektrådsverv ved flere store og kompliserte offentlige
byggeprosjekter. Stortinget har for øvrig også leid inn eksterne
og meget erfarne ressurspersoner, fra anerkjente selskaper, i nøkkelposisjoner
i den operative prosjektorganisasjonen.
Prosjektrådet er ikke et beslutningsorgan,
men et rådgivende organ for direktøren, som også har ledet rådet.
Direktøren har således tatt alle overordnede beslutninger i prosjektet.
Direktøren har rapportert til presidentskapet i egenskap av sin
stilling som leder av administrasjonen. Det følger av dette at presidentskapet
må kunne forholde seg til den informasjonen som mottas av direktøren,
også i den forstand at det er en selvfølge at informasjonen som
mottas, ikke bare er riktig, men også fullstendig og rettidig. Det
ligger i dette at det ikke er naturlig eller hensiktsmessig at presidentskapet
omgår direktøren og henvender seg direkte til prosjektet eller til medarbeidere
der. Det er også slik at informasjonen fra prosjektet nødvendigvis
må bearbeides og vurderes av administrasjonen før den presenteres
for presidentskapet.
Prosjektet anvender en rapporteringsform
som er typisk for større byggeprosjekter. Statusrapportering til prosjektrådet
omhandler bl.a. opplysninger om fremdrift, økonomi, risiko og sikkerhet,
helse og arbeidsmiljø. Stortingets kontraktsparter – det vil si
entreprenører og rådgivere – leverer rapporter pr. hver månedsslutt innen
den 10. i påfølgende måned.
Prosjektledelsen og den eksterne
kvalitetssikreren utarbeider deretter hver sine månedsrapporter
innen ca. den 20. hver måned. Disse gjennomgås av prosjektrådet
ca. den 25. hver måned, før de presenteres for presidentskapet normalt
tre–ti dager deretter. Av og til kan det gå noe lengre tid av forskjellige
årsaker, men det forutsetter selvfølgelig at presidentskapet får
kritisk informasjon så raskt som mulig og om nødvendig også utenom
de ordinære rapporteringsrutinene.
Med den tette oppfølging presidentskapet
har hatt av byggeprosjektet over tid, og særlig siden juni 2017, fremstår
det som uforståelig at direktøren ikke straks meddelte presidentskapet
den nye informasjonen som fremkom av november-rapporten.
Gjennomgang av basiskalkylen er
et svært omfattende arbeid. Basiskalkylen inneholder en mengde poster, og
alle skal vurderes og kontrolleres opp mot flere tusen endringsmeldinger.
Deretter skal alle poster vurderes separat med hensyn til usikkerhet.
Det som fremkom i november-rapporten,
og som ble diskutert på møtet i prosjektrådet den 19. desember,
var at kostnadsrammen neppe ville holde. Etter hva jeg senere har
fått informasjon om, ble prognosen da vurdert til å ligge et par
titalls millioner kroner over kostnadsrammen, som da var på 1,8 mrd. kr.
Det er alvorlig nok i seg selv, men det er selvfølgelig noe helt
annet enn det beløp det nå er tale om.
På møtet den 1. februar fikk presidentskapet
forelagt månedsrapportene for november og desember. Det var først
da presidentskapet ble kjent med at kostnadsrammen ikke lenger var
tilstrekkelig. Den sene behandlingen av rapporten for november skyldtes
at direktøren ønsket å gi et samlet bilde med utgangspunkt i rapportene
for både november og desember. Desember-rapporten ble behandlet
i møte i prosjektrådet 26. januar.
Presidentskapet ble i møtet 1. februar
informert om at prognosen da lå 55 mill. kr over kostnadsrammen,
og at det i dette ikke var medregnet en eventuell ytterligere økning
som følge av ny kalkyle og usikkerhetsanalyse. Presidentskapet besluttet
på dette møtet å fremskynde det planlagte møtet med finanskomiteen
og de parlamentariske lederne.
På presidentskapsmøtet den 8. februar
fikk presidentskapet en foreløpig orientering om usikkerhetsanalysen,
som da nesten var ferdigstilt. Foreløpige vurderinger fra analysen
viste at økonomien lå verre an enn antatt, og det ble besluttet
at presidentskapet skulle få en nærmere orientering på møtet 15. februar,
etter at prosjektrådet hadde behandlet den nye kalkylen og usikkerhetsanalysen.
I møtet den 15. februar fikk presidentskapet
presentert resultatene av nye kalkyler og ny usikkerhetsanalyse.
Det ble da informert om at det var behov for å øke kostnadsrammen
med 483 mill. kr, dvs. til 2,321 mrd. kr.
Dette var sjokkerende og svært overraskende
også for oss i presidentskapet. Jeg har forståelse for at det kan fremstå
som underlig, men basert på den omfattende informasjonen vi hadde
om prosjektet, var det faktisk ikke å vente at prosjektet skulle
ta en så brå vending på så kort tid.
Bare mellom 1. og 15. februar endret
det bildet som ble presentert for oss, seg dramatisk. Det var først
da gjennomgangen av kalkylen og den nye usikkerhetsanalysen var
ferdigstilt, at man fikk oversikt over de økonomiske konsekvensene
av den vedvarende usikkerheten i prosjektet.
Hvordan var det mulig? Det er åpenbart
at det har vært alvorlige svakheter i rapporteringen. Det er selvfølgelig
ikke slik at prosjektet reelt sett plutselig får et ekstra behov
for midler på nesten en halv milliard kroner. Det som ble avdekket
i gjennomgangen av kalkylene og usikkerhetsanalysen, burde vært
oppdaget og rapportert tidligere.
Det fremstår nå som klart at prosjektet
ikke i tilstrekkelig grad har avdekket nye kostnadselementer underveis.
De rapporterte prognosene har rett og slett vært mangelfulle. I
tillegg har reservene blitt disponert løpende uten at det i tilstrekkelig
grad samtidig er gjort vurderinger av gjenstående usikkerhet.
Det er byggherrens ansvar å ha kontroll
på kostnadene. Det gjelder selv om de underliggende årsakene i stor grad
kan tilbakeføres til mangelfulle leveranser fra prosjekteringsfirmaet.
Det er vårt ansvar å ta høyde for dette i våre prognoser.
Vi har undervurdert de negative
ringvirkningene av Multiconsults leveranser. Usikkerhetsanalysen
viste at det fortsatt er stor risiko knyttet til at det fremdeles
er langt flere endringsvarsler enn forventet, noe som medfører mer
tillegg til entreprenører. Videre har kostnadene forbundet med tidligere
endringsordrer vært for lavt estimert, og dette må tas med som en
usikkerhet knyttet til fremtidige endringer. Det er dessuten usikkerhet knyttet
til sluttoppgjøret når entreprisene er ferdige.
De desidert største risikoforholdene
i prosjektet har vært knyttet til mangler i det prosjekterte materialet
og vedvarende forsinkelser i tegningsleveransene. Dette har medført
at prosjektet i stor grad har måttet akseptere entreprenørenes krav
om tillegg for arbeider som går utover det som er regulert i entreprisekontraktene.
Dette har vært knyttet til arbeider som har vært helt nødvendige
å gjennomføre for å få et funksjonelt bygg.
Hva består så økningen på 483 mill. kr
av? For å svare på det må jeg først si noe om hvordan kostnadene
i et prosjekt som dette beregnes. Vi har her fulgt de prinsipper
som staten for øvrig anvender i slike prosjekter.
Kostnadsberegning av byggeprosjekter
følger en standard inndeling, med basiskalkyle, styringsmål og kostnadsramme.
Basiskalkylen er en beregnet sum av sannsynlig kostnad for alle
spesifiserte kostnadselementer samt uspesifiserte kostnader som
man av erfaring vet vil komme.
Styringsmålet er prosjektets forventede
kostnad, dvs. basiskalkylen pluss forventede tillegg, f.eks. et
forventet antall fremtidige endringer fra entreprenøren. Styringsmålet
omtales
gjerne som «P50» fordi det er beregnet
på en slik måte at det er 50 pst. sannsynlighet for at prosjektet
enten blir dyrere eller billigere enn dette – det er altså det mest
sannsynlige scenarioet.
Kostnadsrammen angir den totale
finansieringen som er satt av for å gjennomføre prosjektet. I kostnadsrammen
ligger det i tillegg til styringsmålet en usikkerhetsavsetning for
å oppnå økt sikkerhet for at finansieringen vil være tilstrekkelig.
Kostnadsrammen omtales gjerne som «P85» fordi den er beregnet ut
fra at det er 85 pst. sannsynlighet for at den endelige kostnaden
blir lavere enn kostnadsrammen. Det er kostnadsrammen for prosjektet
som synliggjøres for Stortinget i budsjettproposisjonen, og som
danner grunnlag for Stortingets vedtak av prosjektets ramme.
I den nye, beregnede kostnadsrammen
utgjør basiskalkylen 2,097 mrd. kr, som er en økning på 393 mill. kr
fra den vedtatte kostnadsrammen. Styringsmålet – altså «P50» – utgjør
2,237 mrd. kr, en økning på 460 mill. kr. Den nye, beregnede kostnadsrammen
utgjør 2,321 mrd. kr, en økning på 483 mill. kr fra den vedtatte
rammen på 1,838 mrd. kr.
Den største enkeltposten i økningen
fra den vedtatte kostnadsrammen er en økning på 95 mill. kr i Multiconsults
prosjekteringshonorarer. Dette tilsvarer økningen i Multiconsults
estimat over totale prosjekteringstimer fra medio 2016 – som var
grunnlaget for kostnadsrammen på 1,8 mrd. kr, vedtatt høsten 2016
– til i dag. Multiconsult har altså benyttet 95 mill. kr mer på
eget arbeid enn hva de selv trodde var nødvendig for mindre enn
to år siden. Andre store poster er økning i kostnader til f.eks.
bærekonstruksjoner i betong og stål, bygningsmessig innredning,
elektriske anlegg, tømmerarbeider og mengdejusteringer.
I tillegg til dette bidrar den gjenstående
usikkerheten i prosjektet vesentlig til beløpet på 483 mill. kr.
Som jeg har vært inne på, skulle gjenstående usikkerhet normalt avtatt
til det minimale så sent i prosjektet. Men med de mange usikkerhetsfaktorene
knyttet til mangelfull prosjektering, mangelfullt entreprisegrunnlag
osv. har man ikke fått denne effekten i dette prosjektet.
Jeg vil til slutt si noe om den
videre behandlingen av de budsjettmessige sidene av saken i Stortinget
og om tiltak for å sikre at det ikke kommer ytterligere kostnadsøkninger.
Presidentskapet vil etter debatten
foreslå at denne redegjørelsen oversendes finanskomiteen for behandling
der. Dersom Stortinget gir sin tilslutning til dette, vil presidentskapet
deretter oversende ytterligere dokumentasjon til finanskomiteen
for å gi den et forsvarlig grunnlag for behandling av saken. Presidentskapet
og administrasjonen vil selvfølgelig også bidra med slik ytterligere
informasjon og oppklaringer som komiteen senere eventuelt skulle
etterspørre. Jeg vil understreke at vi allerede har iverksatt tiltak
og jobber med ytterligere tiltak for å sikre kontroll med kostnadene
fremover i prosjektet.
Først vil jeg nevne at administrasjonen
allerede har engasjert en ekstern kompetanse for å gjennomføre kvalitetssikring
av tallmaterialet som ligger til grunn for ny kostnadsramme. Resultatet
av kvalitetssikringen vil bli stilt til disposisjon for finanskomiteen
straks den er ferdigstilt. Arbeidet vil i første omgang bestå av
en gjennomgang av prosjektets basiskalkyler og grunnlaget for disse.
Dernest vil det utføres en systematisk gjennomgang av de vurderinger
av usikkerhet som ble lagt til grunn i den analysen som ble ferdigstilt
i begynnelsen av februar.
For det andre vil jeg nevne at vi
– for å unngå ytterligere kostnadsøkninger og for å redusere usikkerheten
i prosjektet – vil iverksette nye tiltak overfor Multiconsult og
styrke prosjektorganisasjonen ytterligere.
På grunn av den situasjonen prosjektet
har kommet i, kan samlede bokførte utgifter og forpliktelser overstige
den vedtatte kostnadsrammen allerede i løpet av de to neste månedene.
Dersom det skjer, kan det ikke inngås nye forpliktelser i prosjektet,
og det vil da måtte stanses. Dette vil i så fall få store konsekvenser
for fremdriften i prosjektet og påføre Stortinget betydelig økte utgifter
i form av forsinkelseskostnader etc. En økning av kostnadsrammen
bør derfor være behandlet i Stortinget innen utgangen av april.
Videre vil årets bevilgning til
prosjektet på 470 mill. kr ikke være tilstrekkelig for å utbetale
de leverandørkrav som vil komme i løpet av året, dersom prosjektet
videreføres etter planen. Denne likviditetsutfordringen er ikke
like prekær som investeringsfullmakten, da det vil være tilstrekkelig
midler til utbetalinger iallfall frem til tidlig høst. Etter dette
vil det imidlertid være behov også for tilleggsbevilgning for å
gjennomføre utbetalinger.
Når det gjelder bevilgningen for
2018, er det følgelig en mulighet å avvente den til revidert nasjonalbudsjett. Presidentskapet
vil derfor foreslå at finanskomiteens behandling på grunnlag av
denne redegjørelsen begrenses til den investeringsfullmakten med
ny kostnadsramme som det er nødvendig å få på plass innen relativt
kort tid. Den nye kostnadsrammen er som nevnt beregnet til 2,321 mrd. kr,
som innebærer en økning på 483 mill. kr fra den gjeldende kostnadsrammen.
Det foreslås videre at presidentskapet
tar ansvar for å melde inn behov for ytterligere bevilgninger på
Stortingets budsjett for 2018, i den ordinære prosessen for revidert
nasjonalbudsjett. Vedtak om nødvendige, nye bevilgninger kan da
være på plass innen sommeren 2018.
Vår primære målsetting nå er å få
ferdigstilt byggeprosjektet i henhold til de planer som foreligger.
Fra byggeplassen rapporteres det om god fremdrift på de fleste områder,
og innen sommeren vil underetasjen og de neste fem etasjer være
ferdige, med innvendige arbeider.
Planen om overtakelse av Prinsens
gate 26 med nytt post- og varemottak høsten 2018 står fast, og det
er startet arbeid med planlegging av å ta bygget i bruk tidlig i 2019.
Her er det bl.a. god dialog med partigruppene for å avklare arealdisponering
i det nye bygget. Innkjøringstunnelen skal etter planen være ferdig
til slutten av november og vil bli tatt i bruk i første del av 2019
etter en omlegging av infrastruktur i Rådhusgata.
Når byggeprosjektene er ferdige,
vil vi få et moderne og funksjonelt bygg i Prinsens gate 26 med
betydelig økt kapasitet og økt sikkerhet for Stortingets virke.
Videre vil vi få trygg og effektiv levering og distribusjon av varer, adskilt
fra persontrafikk til stortingsgarasjen. Vi får dessuten en alternativ
evakueringsvei som samtidig ivaretar bymiljø og trafikale forhold,
og en løsning som ivaretar Stortingets behov for adgangskontroll.
Det vil i det videre arbeidet bli
lagt ytterligere vekt på å redusere usikkerhet i prosjektets prognoser
og for å sikre at styringsinformasjon gir en forutsigbarhet for Stortinget.
De tiltak som jeg her har nevnt, vil bidra til det. Presidentskapet
vil også sørge for at det ukentlig rapporteres om hendelser av betydning
for prosjektets kostnadsramme, og vi vil iverksette ytterligere
tiltak i den grad det viser seg nødvendig.
Slik Stortinget har bedt om, vil
vi gjennomføre en omfattende evaluering av prosjektet etter ferdigstillelse. Den
evalueringen vil selvfølgelig inkludere en grundig gjennomgang av
omstendighetene knyttet til denne siste kostnadsøkningen.
Presidenten: Presidenten
vil foreslå at videre behandling skjer i tråd med Stortingets forretningsorden § 45.
– Det anses vedtatt.
Det åpnes da et for ett innlegg
på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et eventuelt avsluttende
innlegg fra stortingspresidenten.
Jonas Gahr Støre (A) [10:45:53 ] : Jeg vil takke presidenten
for redegjørelsen.
Det er med ydmykhet vi er samlet
for å diskutere denne saken igjen, og det kreves i en sak hvor vi
har overskridelser i milliardklassen som skal dekkes inn av fellesskapets
midler.
Vi ba presidenten komme til Stortinget
i plenum i lys av den orienteringen han ga de parlamentariske lederne og
finanskomiteen for snart en uke siden. For mange spørsmål sto ubesvart,
som omstendighetene rundt den nye kostnadssprekken, et etterlatt
inntrykk av mangelfull styring og oppfølging av vedtaket i Stortinget
fra juni i fjor – og ikke minst usikkerheten knyttet til hvordan dette
prosjektet kan bringes til sin avslutning på en forsvarlig måte.
Bakteppet for å vurdere dagens kritiske
situasjon er behandlingen vi hadde her i Stortinget etter Riksrevisjonens
rapport i juni i fjor. Essensen i rapporten var at prosjektet ikke
hadde vært godt nok planlagt og gjennomført, ikke fulgt alle bestemmelser
og retningslinjer man skulle ha fulgt, at Stortinget i plenum ikke
har blitt godt nok orientert, og at store kostnadsøkninger ikke
har tilfredsstillende forklaringer.
Et samlet storting la i likhet med
Riksrevisjonen ansvaret for overskridelsene hos byggherren, nemlig
Stortingets presidentskap.
Stortinget fattet enstemmig vedtak
som bl.a.
ba
presidentskapet følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen
påla
en plikt til å påse at konstitusjonelle regler overholdes, og at
det legges til rette for at Stortinget kan ta reelle avgjørelser
på forsvarlig grunnlag
ba
om at presidentskapet skal gi korrekt og rettidig informasjon til
Stortinget i plenum og underrette om forhold av betydning, slik
at Stortinget er i stand til å foreta en forsvarlig vurdering av
innhold og virkning av de vedtakene som fattes.
Det er også verdt å merke seg romertallsvedtak
VII, som sa:
«Presidentskapet pålegges å rapportere
til Stortinget om den videre utvikling i økonomi og fremdrift i
byggeprosjektene hver for seg og samlet, samt å synliggjøre de tilleggskostnadene
Riksrevisjonen mener skulle vært tilordnet prosjektregnskapet.»
Presidenten forsikret om at presidentskapet
umiddelbart ville sette i gang arbeid med å følge opp anbefalingene
slik at de kunne videreføres av et nytt presidentskap, og ga forsikring
til de parlamentariske lederne om at prosjektrammen på l,8 mrd. kr
ville holde.
Arbeiderpartiet betviler på ingen
måte at presidenten og både nåværende og tidligere presidentskap
beklager overskridelsene på det sterkeste. Dette handler ikke om
skyld. Det vi må ta stilling til, er spørsmålet om tillit og politisk
ansvar. Arbeiderpartiet valgte å stille med nye representanter til
presidentskapet høsten 2017. Det var bl.a. som en konsekvens av
den sterke kritikken som var framkommet.
Da Høyre ikke fulgte denne linjen,
valgte vi å fremme en alternativ kandidat til vervet som stortingspresident. Den
sittende presidenten ble valgt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti. Det har vi forholdt oss til.
Når en ny stor overskridelse er
et faktum, må vi spørre: Er alt det et enstemmig storting vedtok
her i fjor, tatt på tilstrekkelig alvor? Er det tatt troverdige
grep for å sikre bedre kontroll, oppfølging og styring? Er Stortinget
holdt informert, slik vi tydelig ba om? Er det gitt korrekt og rettidig
informasjon?
Det er mot disse spørsmålene presidentens
redegjørelse må måles.
I sitt innlegg 20. desember ga presidenten
et svar på dette da han sa at han hadde «løpende og tett kontakt med
administrasjonen og prosjektledelsen».
Men i dag hører vi ikke lenger om
tett og løpende kontakt. Vi hører igjen at administrasjonen ikke
har gitt presidentskapet korrekt og rettidig informasjon. Vi hører
at presidentskapet ikke kan ta kontakt med prosjektledelsen, men
forholder seg til administrasjonen og direktøren. Vi hører en president
som beklager at han ikke er blitt meddelt, men hva har han gjort
for å få informasjon? Det er ikke et uttrykk for mistillit å følge
opp aktivt – som presidenten kunne gi inntrykk av.
Det lyder altså altfor sterkt som
et ekko av hva vi hørte her før behandlingen i salen 20. juni i
fjor. Og det var dette et enstemmig storting ville ha en endring
på. Ingen forventer at presidentskapet blir utøvende entreprenør.
Alle forstår at det må være en fornuftig deling mellom presidentskap,
administrasjon og prosjektledelse. Men det vi har fått kjennskap
til, forteller om en avstand bygget på en firkantet formalisme som
bryter med hva Stortinget kunne forvente av oppfølging.
Omstendighetene rundt presidentens
innlegg her i salen 20. desember, hans manglende kunnskap om innholdet
i prosjektrådets møte 19. desember og de mange ukene det tok før
de illevarslende prognosene nådde presidentskapet, er talende i
så måte. Det er ikke betryggende i lys av den faste ledelse som
vil være påkrevet i sluttfasen. Det er på dette grunnlag Arbeiderpartiet
mener det vil være naturlig at presidenten tar sitt ansvar og trekker
seg fra sitt tillitsverv.
Til slutt varsles det om at det
er behov for nye fullmakter for å hindre stopp i prosjektet, og
at presidentskapet vil be finanskomiteen om det. Det er en sak som må
behandles raskt
I tillegg mener Arbeiderpartiet
at det bør bli sendt et brev fra presidentskapet til Finansdepartementet,
slik at de nye budsjettopplysningene kan innarbeides i revidert
nasjonalbudsjett.
Trond Helleland (H) [10:51:19 ] : Først vil jeg takke presidenten
og presidentskapet for en grundig redegjørelse. Vi hadde jo en veldig
omfattende debatt her i juni, men det er et nytt storting og mange
nye representanter, og slik sett synes jeg det var naturlig at presidenten
redegjorde for opptakten til den saken vi har i dag.
Etter å ha lest flere medieutspill
den siste tiden og hørt representanten Gahr Støres innlegg i denne
saken, synes jeg det passer seg å sitere tidligere visepresident fra
Arbeiderpartiet Svein Roald Hansen – som antagelig også er i salen
– som i sitt innlegg i salen, da Riksrevisjonens rapport ble behandlet
i juni i fjor, sa:
«Senterpartiet og SV plasserer et
særskilt ansvar på stortingspresidenten. Det er riktig at stortingspresidenten
i vår statsskikk har en særlig rolle, vår fremste etter Kongen.
Men det er et uttrykk for Stortingets stilling i vår statsskikk.
I presidentskapet som kollegium og det ansvaret presidentskapet
har i og for Stortinget, har ikke presidenten en tilsvarende rolle. Presidentens
stilling er ikke, som statsministerens i regjeringen, den som har
det siste ordet i en sak. Presidentskapet er et kollegium, hvor
ingen av oss kan unndra seg ansvar for omforente beslutninger, uansett
hvor lavt eller høyt nummer vi har foran visepresidentbenevnelsen.
I denne saken er beslutningene underveis
enstemmige.»
Jeg antar at det også har vært slik
i dette presidentskapet at beslutningene har vært enstemmige, og
at informasjonen som er innhentet og gitt, også har vært fattet
i fellesskap. Det betyr ikke at dette er en sak som er enkel. Tvert
imot er den svært komplisert, og den setter vårt renommé som storting
og folkevalgte i en vanskelig situasjon.
Byggekostnadene knyttet til Prinsens
gate 26 og nytt post- og varemottak har sprukket tre ganger siden
prosjektet ble initiert – fra 1,1 mrd. kr til 2,3 mrd. kr nå. Det er
en alvorlig og til dels ubegripelig kostnadssprekk. Det er klart
at både kostnadsreduserende tiltak skulle vært iverksatt tidligere
og kompetansen i prosjektet skulle vært bedre. Likevel er det viktig
å ha med seg historikken som presidentskapet redegjorde for i dag.
Dette er et prosjekt som kom skjevt ut fra start ved at Stortinget ikke
åpnet opp for at Statsbygg kunne være byggherre – noe Stortinget
nå forhåpentligvis vil fastslå at det heretter skal være dersom
det blir nye byggeprosjekt. Jeg håper det blir en stund til.
Underveis har prosjektet vært igjennom
gjentatte utvidelser, nærmere 3 000 endringsmeldinger og store byggetekniske
utfordringer. Stortinget var svært tydelig overfor det forrige presidentskapet
da Stortinget før sommeren i fjor behandlet kontroll- og konstitusjonskomiteens
innstilling etter Riksrevisjonens rapport om byggeprosjektet. Punktene
fra behandlingen synes å være fulgt opp, men det synes ikke å ha
vært nok. På tross av det som skjedde før sommeren i fjor, står
vi her igjen og diskuterer byggeprosjektet og en ny kostnadssprekk
på opp mot 500 mill. kr. Hvordan det kunne skje, er vanskelig å
forstå, ikke bare for presidentskapet, men også for oss.
Det er presidentskapet, som våre
øverste tillitsvalgte, som har det overordnede ansvaret for å informere
Stortinget om Stortingets drift og prosjekt. Det er administrasjonen
som har ansvaret for å informere presidentskapet. Da det ikke skjedde,
var det en riktig beslutning av direktøren å gå av.
Saken skal nå til finanskomiteen.
Jeg er enig med stortingspresidenten når han tar til orde for at
Stortinget selv må dekke deler av kostnadssprekken over eget budsjett
– det er et viktig signal, selv om man ikke kan forventes å dekke
inn alle overskridelsene, naturligvis, på den ordinære driften –
det å innføre ansettelsesstopp, det å legge nye bygge- og oppussingsprosjekter
på is, at Stortingets administrasjon forbereder og legger fram en plan
med sikte på betydelige administrative besparelser, at det gjennomføres
en ny, ekstern kvalitetssikring av kostnadene knyttet til tunnelprosjektet,
og at framtidige byggeprosjekter for Stortinget skal gjennomføres av
Statsbygg.
Nå skal saken sendes til finanskomiteen,
der den skal behandles. I mellomtiden vil jeg innstendig be presidentskapet
tenke nøye igjennom hvordan de kan iverksette kostnadsreduserende
tiltak generelt og spesielt knyttet til dette prosjektet.
Stortingets renommé er svekket,
og det er vår jobb, gjennom hardt arbeid, å bidra til å gjenopprette
tilliten. Det må vi stå sammen om, samtidig som årsaken til den fatale
kostnadssprekken avdekkes. Når prosjektet er sluttført, har vi vedtatt
full evaluering. Dette må det hentes lærdom av, og Stortinget må
sette tæring etter næring.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:56:18 ] : Dette er historien om
praktisk talt alt som kan gå galt i en byggeprosess, om et prosjekt
som gang på gang har vokst utover rammene sine, og hvor nødvendige
kontrollspørsmål ikke har blitt stilt i tilstrekkelig grad og korrigerende
tiltak ikke har blitt iverksatt i tide. Stor usikkerhet i gjenstående
prosjekt har ikke blitt avdekket tidsnok. Fremskrittspartiet forsøkte.
Min forgjenger, Harald Tom Nesvik, foreslo som parlamentarisk leder
tiltak for å redusere kostnadene, men fikk ikke gehør. Fremskrittspartiet
mente det var riktig, senest i september 2016, å redusere ambisjonene
for byggeprosjektet og se på tiltak for å begrense kostnadene, men
slik gikk det ikke. I denne saken er spadene stukket i jorden, men hodene
dessverre i altfor stor grad stukket i sanden.
Jeg er glad for dagens redegjørelse,
som var helt nødvendig, fordi ansvaret for byggeprosjektet hviler
på Stortinget. Derfor er det viktig at hele Stortinget får ta del
i presidentens redegjørelse og får tilgang til all informasjon.
Det er litt spesielt at Arbeiderpartiets
leder, som selv etterspurte denne redegjørelsen, likevel ikke hadde
tid til å lytte til hva presidenten har å si til landets nasjonalforsamling
før han ba Olemic Thommessen om å trekke seg fra vervet som stortingspresident.
Det er verdt å stille spørsmål om hva Arbeiderpartiets medlemmer
i dette og tidligere presidentskap selv har gjort for å sikre økonomistyringen
i prosjektet, og minne om at de selv satt med presidentvervet da
beslutningen om at Stortinget selv skulle være byggherre, ble tatt
– en fatal beslutning som ikke ble korrigert underveis, til tross
for at prosjektet eskalerte og kontrollrutinene sviktet.
Stortinget bør nå ha to hovedfokus
i byggeprosjektet. Det ene er at vi sluttfører prosjektet uten ytterligere overraskelser.
Det andre er at vi finner inndekningen til kostnadssprekken uten
å sende en ny regning til skattebetalerne. I tillegg er det avgjørende
at Stortinget får en ny direktør med nødvendig kompetanse og evne
til å prioritere nøkternhet, innføre gode kontrollrutiner, gjenreise
respekten for fellesskapets midler og bidra til at Stortingets økonomiske
drift er i henhold til de krav vi stiller til alle andre instanser
i samfunnet. Vi trenger en helhetlig gjennomgang av kostnadene,
og vi trenger nødvendige kutt, som må gjennomføres ganske umiddelbart.
Vi trenger et presidentskap som forvalter ansvaret sitt proaktivt
og tilstedeværende, som stiller nødvendige spørsmål løpende, og
som holder Stortinget informert. Vi må rett og slett gjenreise tilliten
til at landets nasjonalforsamling evner å vise budsjettdisiplin
og har nødvendig respekt for skattebetalernes penger.
Marit Arnstad (Sp) [10:59:41 ] : Jeg vil også få lov å takke
for redegjørelsen.
Dette er en sak som nå har fulgt
oss i flere år, og som ble behørig behandlet av Riksrevisjonen i
fjor vår. Da hadde prosjektet sprukket først fra 1,1 mrd. til 1,4 mrd., til
1,8 mrd. og fram til nå til 2,3 mrd. kr. Det er ikke helt slik at
det ikke har vært sagt fra, for helt siden prosjektet lå på 1,4 mrd.
i februar 2016, har Senterpartiet tatt opp spørsmålet om å redusere
ambisjonene for dette prosjektet. Men det var ikke enkelt å ta opp
i møte med presidentskapet og de parlamentariske lederne, og det
var heller ikke noe gehør å få.
I fjor vår var kostnadsrammen på
1,8 mrd. Da kom Riksrevisjonens rapport om prosjektet. Tre av deres konklusjoner
er ganske talende for prosjektet.
Det ene er at det er lagt mer vekt
på tidsplanen enn på å sikre god kostnadskontroll. Med andre ord:
Dette prosjektet var ikke godt nok planlagt før det ble igangsatt.
Organiseringen av prosjektet har
ikke vært tilpasset et så stort og komplisert prosjekt. Med andre
ord: Stortinget burde ikke ha vært byggherre for et slikt prosjekt.
For det tredje – det har vært mangelfulle
utredninger og dårlig kvalitetssikring av kostbare valg i prosjektet. Med
andre ord: Noen hensyn, bl.a. sikkerhetshensyn, har fått lov å stå
uimotsagt og har ikke blitt gjennomgått.
I tillegg var Riksrevisjonen også
tydelig på at Stortinget i plenum ikke har vært godt nok orientert
om prosjektet. Prosjektet har i stor grad framstått som presidentskapets
og Stortingets administrasjons prosjekt. En har åpenbart også ment
at en sjøl er beslutningsorgan som kan operere utover og ved siden
av Stortinget som sådant. Det er sjølsagt en misoppfatning.
I dag står vi her igjen, og situasjonen
er at kostnadsrammen har blitt en halv milliard kroner dyrere. Jeg
er nødt til å si at redegjørelsen i dag langt fra er betryggende.
Det gjelder særlig to punkter.
Det ene er at ett av Riksrevisjonens
pålegg var at det skal bli bedre informasjon og rapportering til
hele Stortinget. Det er uforståelig at presidenten ikke aktivt søkte informasjon
i desember før han hadde innlegg i Stortinget om det den 20. desember.
Det framstår som åpenbart at man holdt på å miste kontrollen over
kostnadsrammen allerede den 7. desember da man fikk månedsrapporten
for oktober.
Jeg må si at jeg synes det er en
merkverdig forklaring at presidenten eller presidentskapet ikke
skal kunne henvende seg direkte til prosjektet. Stortinget er ikke noe
departement. Administrasjonen er ikke noe direktorat. Stortinget
er ikke delt i politisk ledelse og embetsverk. Stortinget er et
kollegialt organ, og sjølsagt bør presidenten og presidentskapet
kunne henvende seg direkte til akkurat hvem de vil for å få et oppdatert
bilde av kostnadene i prosjektet før de orienterer Stortinget i plenum
om det. Så det holder bare ikke å si at man ventet på å bli meddelt
en kostnadsramme. En burde også sjøl ha oppdatert seg, og særlig
før man går i salen og skal forsikre resten av Stortinget om at
kostnadsrammen blir holdt.
Det andre som bekymrer meg, er at
dette prosjektet fortsatt har betydelig usikkerhet. Og det er en
risiko for at det kan komme til å sprekke mer – rett og slett fordi Stortinget
som byggherre også har valgt en kontraktsform der de ikke har kontroll
over endringer og kostnader. Svært mye av risikoen for endringer
kommer til å ligge på byggherren.
I fjor vår da vi behandlet dette
knyttet til Riksrevisjonen, var presidenten helt bastant på at en
ramme på 1,8 mrd. skulle holdes. I dag sier han at det fortsatt
er stor usikkerhet i prosjektet. Det må bety at vi kanskje også kan
forvente oss ting i tida framover, og jeg vil gjerne be presidenten,
hvis han har et innlegg på slutten, om å utdype akkurat det. Betyr
det at vi kan forvente oss en ytterligere kostnadsøkning – og i
tilfelle hvor mye?
Så må jeg også til slutt få si at
jeg synes det er smått utrolig at Høyre og Fremskrittspartiet i
dag velger å bruke denne anledningen til en polemikk mot Arbeiderpartiet.
Det synes jeg er smått utrolig. Dette er en meget alvorlig situasjon.
Vi har behandlet dette i Stortinget opp til flere ganger. Det har
bare blitt verre og verre. Og det er sjølsagt helt riktig at det
handler om tillit, og det handler om politisk ansvar. Senterpartiet
har tidligere stemt for mistillit. Vi har også stemt for en annen
presidentkandidat. Vi står fortsatt for vårt syn i den saken, også
etter dagens redegjørelse. Vi mener at det hadde vært naturlig at
presidenten hadde tatt sitt ansvar, og at Høyre og Fremskrittspartiet
sørget for at han hadde trukket seg fra sitt verv.
Audun Lysbakken (SV) [11:05:01 ] : Jeg vil takke for redegjørelsen
– og så vil jeg si følgende: Stortingets nybygg kommer til å bli
stående som et monument over uvettig pengebruk, landets mest tragiske
tunnel. Stortinget mener noe om hvordan alle andre i det norske samfunnet
skal bruke penger, og derfor må vi ha ekstra god kontroll på hvordan
vi bruker penger selv. Vi trenger mer penger til skoler og sykehus,
ikke mer til eget varemottak og tunnel.
Vi har tidligere diskutert og konkludert
i spørsmålet om håndteringen av byggeprosjektet i årene fram til stortingsbehandlingen
av Riksrevisjonens rapport i juni 2017. Det viktige i dag er derfor
hva som skjedde etter at den rapporten ble behandlet, etter at presidentskapet fikk
sterk kritikk for dårlig styring av et samlet storting. De svarene
vi har fått i dag og i forrige uke, tyder på at den dårlige styringen
har fortsatt, og jeg mener det var for mye ansvarsfraskrivelse og
for lite ansvar i den redegjørelsen vi hørte i dag.
Da presidentskapet møttes i august,
oktober, november og desember 2017, ble det altså gitt klare signaler
om at økonomien i prosjektet var under sterkt press. I lys av det
er det fortsatt vanskelig å forstå at presidenten valgte å gå på
talerstolen 20. desember og si at prosjektet trolig ville holde
seg innenfor kostnadsrammen. Hovedspørsmålet her blir fortsatt hva
som skjedde i tiden mellom 19. desember og 1. februar, og hvordan
det er mulig at informasjon om kostnadssprekken ikke nådde fram
til presidentskapet. Vi har i dag fått vite noe om hva som skjedde,
men spørsmålet om hvordan det kunne skje, gjenstår fortsatt å besvare,
og det er vanskelig å komme utenom at det må bety at gode nok rutiner
for informasjon ikke har vært etablert.
Stortinget kan ikke stille lavere
krav til sine egne ansvarlige ledere enn vi gjør til andres ledere.
«Dersom alvorlige feil avdekkes og det ikke har vært lagt ned en
tilstrekkelig innsats for å hindre disse feilene, bør de ansvarlige
ta nettopp ansvaret for det.» Det skrev SV og Senterpartiet i innstillingen
i juni, og de ordene står ved lag.
Det er en viktig del av vårt demokratiske
system at feil får konsekvenser for ledere, og at politiske ledere
tar ansvar for feil som skjer på vår vakt. Det er ikke et spørsmål om
personlig skyld, det er et spørsmål om politisk ansvar. Det er relevant
for Stortinget å vite om problemene med Multiconsult og hva direktøren
har gjort og ikke gjort. Men å peke på dem fjerner ikke spørsmålet
om politisk ansvar.
Det er mulig at presidenten fortsatt
har makt til å bli sittende. Han har i utgangspunktet et flertall
bak seg. Men både det flertallet og presidenten selv må nå tenke grundig
gjennom om det er klokt – for samholdet på tvers av partigrensene
på Stortinget, for Stortingets omdømme og for tilliten mellom folk
og folkevalgte.
Vi har en stor jobb foran oss med
å rydde opp. Den jobben må vi gjøre sammen. I SV er vi beredt til
å være med på å ta det ansvaret, og framgangsmåten som her er skissert
for det, virker fornuftig. Men spørsmålet om ansvaret gjenstår,
og det at det ansvaret blir tatt, vil også gjøre det å gjøre den
nødvendige oppryddingen sammen, lettere. Ansvaret for skandalen
må erkjennes, og det må tas, og det kan bare presidenten gjøre.
Det riktige vil være at presidenten går av.
Jeg må si at jeg synes at innlegget
fra representanten Helleland var et lavmål i denne debatten. Jeg
håper det ikke er representativt for alle på borgerlig side. Denne saken
er for alvorlig til å gjøres om til et partipolitisk spill der lederen
for Høyres gruppe er mest opptatt av å beskytte sine egne.
Jeg vil på vegne av SVs gruppe be
presidenten om grundig å vurdere sin stilling.
Terje Breivik (V) [11:09:47 ] : Takk til presidenten for utgreiinga.
«Jeg mener at det er ettertrykkelig
bekreftet at Riksrevisjonens rapport, komiteens innstilling og sakens
faktum tas på alvor, og at presidentskapet kollektivt har tatt ansvar.
Det vil jeg si er veldig bra, men selvfølgelig også nødvendig for
at vi i denne sal kan si at Stortingets tillit og autoritet i befolkningen
kan opprettholdes.»
Sitat dåverande leiar i Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Kolberg, då Stortinget
20. juni 2017 handsama rapporten frå Riksrevisjonen vedkomande byggjeprosjektet
me i dag drøftar.
Eit godt halvår seinare har me diverre
ein førebels fasit som ikkje er i nærleiken av at Stortingets tillit
og autoritet i befolkninga er haldne ved lag. Tvert imot, stoda er
ytterlegare forverra med eit meirforbruk på svimlande 500 mill. kr,
og der sjansane for ytterlegare sprekk er urovekkjande store. Stortinget
som byggherre har kort og godt ikkje kontroll.
Hovudgrunnen er at me har sett i
gang eit byggjeprosjekt me ikkje har nok kompetanse innomhus til
verken å planleggja, kvalitetssikra eller styra. Riksrevisjonen
avdekte og slo eintydig fast at prosjektet har mangelfulle planar
og avgjerdsgrunnlag, at ein rimeleg suverent har sett vekk frå kost–nytte-analysar,
og der framdrift og funksjonalitet har trumfa kostnader. Og kanskje
verst: Rapporten underbyggjer oppfatninga av at Stortinget som byggherre
ikkje berre har eit avslappa forhold til pengebruk i eigen regi,
men òg ein mangelfull vilje til sjølvkritikk og audmjukdom.
Kostnaden fyrst: Ein har sagt ja
til å byggja eit nytt og tryggare vare- og postmottak – bokstaveleg
tala midt i stortingskomplekset – kombinert med ein ny innkjøringstunnel
som føreset full oppgraving av ei rimeleg lang gate midt i Oslo
by, utan grundig kost–nytte-analyse, utan kvalifiserte vurderingar
av om den såkalla meirtryggleiken forsvarar kostnadene. Ein har
heller ikkje vurdert alternativ plassering av vare- og postmottaket, verken
i eit kostnads- eller tryggleiksperspektiv.
Det er diverre vanskeleg å forklara
dette på anna vis enn at det er initiert og sett i gang i ein kultur
der kostnader og kostnadsomsyn ikkje er det ein primært er oppteken
av. Det er heller ikkje særleg roande at forklaringane, som ein
kanskje særleg frå administrasjonen si side underbygde presentasjonane
med i førre veke, i all hovudsak kviler på å gje det eksterne prosjekteringsselskapet
hovudskulda for kostnadsgaloppen. Eg tvilar ikkje på at Multiconsult
har gjort eit dårleg arbeid. Eg tillèt meg likevel å minna om at
det er ikkje Multiconsult som, punkt 1, er byggherre, som, punkt
2, har sett i gang tilleggsprosjekt etter tilleggsprosjekt på sviktande grunnlag
og har prioritert funksjonalitet framfor kostnader, eller som, punkt
3, har valt entrepriseform. Det er me, Stortinget.
Det er sjølvsagt bra at presidentskapet
har sett ned ei arbeidsgruppe for å vurdera og koma med tilrådingar om
korleis Stortinget styrer slike prosjekt, og korleis Stortinget
kan sikra betre og meir formelle interne reglar og rutinar. At Statsbygg
i framtida må styra store byggjeprosjekt i regi av Stortinget, er
openbert – og burde ha vore openbert òg for dette prosjektet. Andre
forslag frå arbeidsgruppa vil utvilsamt betra interne rutinar, gje
ei meir formalisert og nødvendig oppfylging av administrasjonen
og ikkje minst gje eit betre avgjerdsgrunnlag for Stortinget i plenum
enn kva som har vore tilfellet i denne saka.
Eg trur likevel at det kjem til
å ta tid før Stortinget vinn att tilliten og autoriteten Stortinget
nødvendigvis ikkje berre bør og skal ha i forvaltinga av fellesskapsmidlane,
men som me òg må visa i praktisk virke at me fortener. Som ein i
denne samanhengen meinig stortingsrepresentant føler eg eit tungt
ansvar i så måte, og eg har sjølv stilt spørsmål opp til fleire
gonger undervegs om me burde ha vore meir proaktive i utviklinga
av prosjektet. I eit slikt perspektiv er det ikkje vanskeleg å forstå
at direktøren valde å trekkja seg.
Korleis det politiske ansvaret skal
tydeleggjerast – utover det som er sett i verk – føreset eg at presidentskapet no
gjer grundige og heilt nødvendige vurderingar av.
Knut Arild Hareide (KrF) [11:14:46 ] : Eg vil takke for utgreiinga
i ei alvorleg sak, og fleire gonger brukte òg presidenten orda «sterkt
beklagelig». Det er viktig at me spesielt går inn i denne saka frå
tida frå juni 2017, da det blei gjort sju veldig tydelege vedtak
til korleis me skulle følgje opp denne saka.
Kristeleg Folkeparti forstår veldig
godt at dette er eit komplekst og veldig krevjande prosjekt. Eg
synest òg det er riktig å seie på dagen i dag at me stiller oss
òg bak behovet for oppgraderinga. Me skal òg vere klare over at det
kom ein 22. juli-rapport som peikte på eit sikkerheitsbehov som
gjorde at det var riktig å gå i gang med prosjektet.
Så er det sterkt beklageleg korleis
utføringa av prosjektet har blitt. I dag vil eg vere tydeleg på
at Kristeleg Folkeparti er einig i at dette prosjektet sjølvsagt
må fortsetje. Det vil bli svært lite kostnadsinnsparande å stoppe prosjektet
– ja, det vil vere motsett. Me er nøydde til å fortsetje det, og
me vil bidra til det. Kristeleg Folkeparti er derfor klar til den
behandlinga som ein no legg til grunn i finanskomiteen på bakgrunn
av denne utgreiinga.
Dette er altså eit prosjekt som
me fekk beskjed om hausten 2016 ville koste 1,8 mrd. kr. Det var
da eit nytt kostnadsoverslag. Det var 1,1 mrd. kr meir enn det som låg
som grunnlag for avgjerda i 2013, det var 650 mill. kr meir enn
det som var antyda i statsbudsjettet for 2015, og det var 350 mill. kr
over det som var antyda i statsbudsjettet for 2016 – altså tre gonger.
Så får me no ei ytterlegare kostnadsoverskriding, på nesten 500 mill. kr. Og
presidenten er tydeleg. Han seier: Det er byggherrens ansvar å ha
kontroll over kostnadene.
Så behandla det nye presidentskapet
7. desember rapporten frå oktober. Her kom det òg eit varsel om
at det meste av reservane var brukte opp. Det er derfor grunn til
å stille spørsmål om – og det er mitt spørsmål òg til presidenten
– korleis ein da 20. desember kunne leggje til grunn at kostnadsramma
ville bli halden?
Så veit me at prosjektrådet i sitt
møte 19. juni fekk ny informasjon. Her var òg presidenten tydeleg
på at det var «sterkt beklagelig» at denne informasjonen ikkje nådde
presidentskapet. Men det er òg grunn til å stille spørsmål om kva
ein har gjort for å skaffe seg informasjonen.
Det viktige når me går inn i og
ser denne saka, er dei sju vedtaka som blei gjorde 20. juni i denne
salen. Eg skal ikkje gå gjennom alle dei, men presidentskapet blir
altså pålagt
«å rapportere til Stortinget om
den videre utvikling i økonomi og fremdrift i byggeprosjektene hver
for seg og samlet, samt å synliggjøre de tilleggskostnadene Riksrevisjonen
mener skulle vært tilordnet prosjektregnskapet».
Kristeleg Folkeparti er einig i
at Stortinget ikkje bør ta på seg byggherreoppgåver for denne typen
prosjekt framover. Eg er òg einig i at regelverket som staten elles har,
òg bør gjelde for Stortinget.
Så blir det ein debatt og ei viktig
avgjerd for Stortinget å sjå på ansvar, men òg moglegheit og òg
skilje mellom det ansvaret som ligg her, og eventuelt den skylda
ein har i den typen saker.
Det er, som det òg er sagt frå denne
talarstolen, riktig at presidentskapet ikkje kan samanliknast med
ei regjering, og presidenten kan heller ikkje samanliknast med ein
statsråd.
Kristeleg Folkeparti vil ikkje drive
polemikk rundt denne saka. Til det er denne saka for alvorleg. Me
har ikkje konkludert i saka. Me vil gå inn i arbeidet som Stortinget
no skal gjere, før me konkluderer.
Per Espen Stoknes (MDG) [11:19:55 ] : For meg som møtende vararepresentant
på Stortinget siden desember har det vært en underlig tid. Den ene
skandalen har avløst den andre og dominert dagsordenen. Det kjennes
nesten pinlig å være politiker for tiden. Det som spesielt bekymrer
meg, er at dette svekker tilliten i det norske folk til politikere,
til Stortinget, demokratiet – særlig dersom politikere ikke klarer
å være åpne og ærlige, rydde opp og ta ansvar istedenfor å drive
med unnvikelse, skyldplassering og svarteperspill.
I Stortingets byggeprosjekt har
det vært mange uheldige valg siden starten i 2011 – siden før forrige
presidentskap. Beslutningen om at Stortinget selv skulle være byggherre,
er i etterpåklokskapens grelle lys definitivt tragisk. Å være byggherre
er ikke kjernekompetanse for stortingsdirektører eller presidenter,
men beslutningen om at Stortinget skulle ha byggherreansvaret, ble
nå tatt en gang. Riksrevisjonen har rettet flengende kritikk mot prosjektet
og prosjekthåndteringen, og budsjettoverskridelsene har steget jevnt
og trutt, uten at det synes å ha hatt tilstrekkelig effekt på prosjekthåndteringen.
Stortinget forlangte senest i juni
i fjor korrekt og rettidig informasjon, noe vi synes å ha fått først
nå – kanskje. Vi vet at noen av budsjettoverskridelsene er godt begrunnet.
Ingen av oss har store vansker med å se sikkerhetsproblemene etter
22. juli-terroren med å ha innkjøring av store varebiler under Stortinget.
Denne delen av prosjektet kom til senere enn restaureringen og forsvarer
derfor en del av kostnadsøkningen. Men et prosjekt som er så ute
av kontroll som dette prosjektet nå synes å være, bidrar til å undergrave
den tilliten hos folket og borgerne som Stortinget er helt avhengig
av. Hvordan kan Stortinget få tillit til å utforme hele landets budsjett
når vi her på huset ikke klarer vårt eget husholdningsbudsjett?
Noe av kritikken vi har mottatt
fra Riksrevisjonen, har vært at framdriften har vært avgjørende
og derfor også sannsynligvis bidratt til overskridelsene. Miljøpartiet
De Grønne mener at det kanskje er på tide å trykke på pauseknappen
selv om vi er i en sluttfase. Vi bør vurdere hvem som skal være
byggherre på den siste, gjenværende delen av prosjektet. Jeg vil
derfor rette en henvendelse til kommunalministeren og spørre hvilke
muligheter som finnes for at Statsbygg i en slik ekstraordinær situasjon
kan ta over oppgaven med å lose prosjektet i havn.
Budsjettsprekk i milliardklassen
er vanskelig å spare inn over et budsjettår. Det burde imidlertid
være et klart mål for Stortinget at store deler av dette beløpet
dekkes inn gjennom reduserte utgifter over Stortingets budsjett framover.
Her må vi snu alle steiner. Vi må både se på våre egne lønninger
og godtgjørelser og på komiteenes reisebudsjett, samtidig som vi
også ser på muligheten for å spare inn på driften på Stortinget.
Økte inntektsmuligheter må vi også se på, som betaling for stortingsparkeringsplasser.
Samtidig må Stortinget sikre at dette ikke går ut over uskyldige
ansatte som vaskepersonell, ansatte i IT-drift, vaktmester – altså
ansatte i administrasjonen.
Det er i ferd med å etableres en
ny lederfilosofi i Norge. Når noe går galt, sier lederne: «Jeg tar
ansvar.» Men de blir sittende, ofte fordi de selv ikke føler seg
ansvarlige for hendelsene. Men en leder må evne å vise ansvar gjennom
å ta konsekvensene når noe på vedkommendes vakt går galt. En leder
bærer alltid ansvaret for feil som skjer. Ida Børresen tok konsekvensen
av den siste utviklingen i prosjektet og gikk selv av. Det står
det respekt av. Den siste måneden har Olemic Thommessen vært mer opptatt
av å forklare hva han ikke visste, enn å ta ansvar for det han burde
ha visst. Det norske folk har ennå ikke mottatt en ektefølt beklagelse
eller grundig erkjennelse av egne feil i denne prosessen. Vi må
derfor tillate oss å spørre om ikke Olemic Thommessen nå burde kjenne sin
besøkelsestid og selv be om fornyet tillit eller gå av. Tiden for
å ta ansvar ved å bli sittende er nå forbi.
Bjørnar Moxnes (R) [11:25:10 ] : I filmen «Norske byggeklosser»
overdrives det til det absurde for å vise hvor skakkjørt et byggeprosjekt
kan være. Når det gjelder Stortingets byggeskandale, overgår virkeligheten fiksjonen.
Olemic Thommessen har ikke alene
ansvaret for situasjonen vi nå står i. Den som har det største ansvaret,
er Erna Solberg. Etter den første budsjettsprekken på 700 mill.
kr, Riksrevisjonens refs og kritikk fra et samlet storting ble Solberg
spurt om hva hun mente om gjenvalg av Thommessen som stortingspresident.
Solberg svarte at hun så ikke noen grunn til at ikke Thommessen
skulle fortsette. Hun bidro til at Thommessen ble gjenvalgt, og millionsløseriet
fortsatte med uforminsket styrke.
Rødt ønsker ingen heksejakt på stortingspresidenten,
men når stortingspresidenten fortsatt skyver ansvaret fra seg, når
fellesskapets millioner fortsetter å forsvinne ned i dragsuget,
har alle partiene på Stortinget et ansvar for å stoppe dette og
vise at feil får konsekvenser også for politikere. Derfor har Rødt
foreslått en ryddig framgangsmåte, nemlig nyvalg av stortingspresident. Merkelig
nok har ingen av de øvrige stortingspartiene, som daglig er sjokkert
og bekymret i media, gått inn for forslaget. Spørsmålet er hvorfor.
Kanskje skyldes det at de andre partiene har et langt større ansvar
for at skandalen har fortsatt enn de liker å innrømme. For mens byggeprosjektet
har gått på den ene store smellen etter den andre, har også presidentskapet
fått en rekke muligheter til å stanse kostnadsgaloppen. Hele seks
ganger har de fått overlevert konkrete forslag om innsparinger. Men
hva har så Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, SV og
Arbeiderpartiets folk i presidentskapet gjort? Jo, de har sagt nei
til innsparingene seks ganger. Dette er de samme partiene som foreløpig
ikke støtter Rødts forslag om nyvalg, og dermed holder sin hånd over
Thommessen og det vanstyrte byggeprosjektet, der budsjettsprekktaksameteret
fortsetter å tikke og tære på fellesskapets pengepott minutt for
minutt.
Kanskje er det ikke nok å bytte
ut stortingspresidenten. Vi kan ikke ha et presidentskap som fungerer
som en lukket losje. Kanskje trenger hele institusjonen en åpenhetsreform.
Det vil vi se på så snart vi har fått gjennom det mest akutte, nemlig
å stoppe kostnadsgaloppen.
Det jeg hører oftest fra velgerne
om byggesaken, er at den avdekker en privilegiumskultur der politikerne
beskytter hverandre, sånn at ingen stilles til ansvar selv for skandaler
som denne. Kontrasten til hvordan dette med ansvar fungerer i det
virkelige arbeidsliv, er skjærende. Ta f.eks. renholdsarbeideren
på et av Thons hoteller, som etter tjue år med knallhard jobbing
ble sagt opp mens hun var sykmeldt for en vond skulder, ta butikkansatte
som får sparken for å komme noen minutter for sent, eller ta småbedriftseiere
som må selge hus og bil etter en dårlig investering.
Jeg vil nå spørre Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre, Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV:
Hvordan skal dere forklare disse menneskene at en stortingspresident
som er ansvarlig for en budsjettsprekk i milliardklassen, ikke må
ta konsekvensen av det? Hittil sier presidenten at han tar ansvar
ved å beholde en privilegert jobb med 1,6 mill. kr i lønn. Tror dere
folk flest vil godta denne måten å ta ansvar for kostbare tabber
og sløsing med andres penger på?
Vi ser at det å be Olemic Thommessen
vurdere sin egen stilling, er som å be bukken passe havresekken.
Vår oppfordring til alle partiene på Stortinget er klar: Ta ansvar,
la handling følge ord, og støtt Rødts forslag om nyvalg av stortingspresident.
Stortingspresident Olemic Thommessen [11:30:28 ] : I tiden
etter at presidentskapet ble kjent med budsjettsprekken på nærmere
en halv milliard kroner, som jeg i dag har redegjort for, har vi
jobbet nær sagt dag og natt for å finne ut hva som gikk galt, men
viktigst: hvordan det kunne gå galt. Jeg har stilt meg spørsmålene: Burde
presidentskapet og jeg innført flere rapporteringsrutiner? Burde
vi ha etterspurt mer informasjon oftere, hatt flere møter, avkrevd
administrasjonen for flere svar? Svaret på det, i etterpåklokskapens
lys, er selvfølgelig ja, og jeg er, på vegne av presidentskapet
og resten av Stortinget, svært lei meg for at vi har havnet i den
situasjonen vi er i i dag.
Jeg har selvsagt også merket meg
den kritikken som er rettet direkte mot stortingspresidenten i denne
saken. Jeg tar kritikken på stort alvor, og det er ingen hemmelighet
at situasjonen de siste ukene har vært svært vanskelig og krevende.
Mitt utgangspunkt nå er at presidentskapet
skal legge til rette for at Stortinget kan håndtere denne saken
best mulig, og at vi får prosjektet inn på et riktig spor. Det gjelder
informasjon og dokumentasjon til finanskomiteens behandling, og
det gjelder de grep som må gjøres i det daglige arbeidet med byggeprosjektene.
Alt må nå settes inn på å fullføre arbeidene under den best mulige kostnadskontroll.
Dette er viktige anlegg for Stortinget – både for det daglige politiske
arbeidet i Stortinget og i partigruppene og for å få et tryggere
storting for dem som jobber her, og ikke minst for de mer enn 30 000
besøkende vi har hvert år, hvorav de fleste er barn og unge. Stortinget
skal være et trygt sted å besøke – sikkerhet er en rød tråd gjennom
hele dette prosjektet.
Arbeidet med den eksterne kvalitetssikringen
av den foreliggende kostnads- og risikoanalysen er i gang. Selskapet
Dovre Group Consulting er engasjert, og oppstartsmøtet har funnet
sted. Resultatet av gjennomgangen skal snarest mulig legges frem
for finanskomiteen, slik at den får et godt grunnlag å arbeide videre
på. I tillegg forteller den situasjonen vi er oppe i, til fulle
at vår egen prosjektorganisasjon ikke har evnet å frembringe den
informasjonen som har vært nødvendig for å sikre god oversikt over
kostnadsrisikoen i prosjektet. Derfor vil det så snart som mulig
bli gjennomført en kritisk gjennomgang av prosjektet, med henblikk
på prosjektorganisering og ressurser.
Presidentskapet vil også innen kort
tid starte arbeidet med kostnadsreduserende tiltak for Stortinget
selv og utsettelse av egne bygg- og rehabiliteringsprosjekter. Stortinget
må kritisk gjennomgå egne kostnader og gjøre et grundig arbeid for
å finne mer rasjonelle og kostnadsbesparende løsninger. Selv om
byggeprosjektet nå er kommet langt og større endringer vanskelig
er mulig, arbeides det dag for dag for å avgrense utgifter på mindre
og større poster. Eksempler på dette er besparende løsninger på
inventar og mindre tekniske installasjoner.
Så er det reist en rekke spørsmål
fra de parlamentariske lederne. Det vil føre for langt å kunne gå
inn og gi fyllestgjørende svar på det utover det jeg har redegjort for
i redegjørelsen. Jeg håper imidlertid at arbeidet i finanskomiteen
vil gi svar som er tilfredsstillende. Alle partier er der representert,
og presidentskapet skal gjøre sitt ytterste for å legge til rette,
slik at all tenkelig informasjon der kommer inn.
Så var det ett konkret spørsmål
jeg likevel har lyst til å avklare, nemlig spørsmålet om vi ikke
kunne snakke med prosjektet. Der vil jeg si at vi har snakket med
prosjektet, fordi prosjektet har vært til stede i hvert eneste presidentskapsmøte
sammen med administrasjonen. Vi har hatt mulighet til å stille spørsmål
direkte til dem som jobber med dette til daglig.
Avslutningsvis vil jeg si at dette
er en på alle måter svært krevende og uhyre kjedelig sak som har
ridd oss som en mare gjennom flere år. Vi har ennå ikke funnet alle
svarene på hvordan det kunne gå så galt som det gjorde, og noen
spørsmål får vi kanskje heller ikke svar på, selv om vi selvsagt
skal gjennomføre en grundig evaluering av prosjektet i etterkant.
Likevel har vi et byggeprosjekt
som skal ferdigstilles i 2018 som planlagt. Jeg vet at jeg har et
samlet presidentskap bak meg når jeg sier at vi alle opplever alvoret
i situasjonen, og at vi vil gjøre vårt ytterste for å få dette i land
på en best mulig måte.
Nils T. Bjørke hadde her
overteke presidentplassen.
Presidenten: Debatten
om utgreiinga er med dette avslutta, og presidenten vil føreslå
at utgreiinga om Stortingets byggjeprosjekt vert send til finanskomiteen. –
Det vert sett på som vedteke.