Sak nr. 1 [09:01:15]
Innstilling
fra familie- og kulturkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet
for 2020, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kulturdepartementet
og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2019–2020),
jf. Prop. 1 S (2019–2020))
Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil debatten deles i to, slik
at man først behandler budsjettkapitlene under rammeområde 2, og
deretter budsjettkapitlene under rammeområde 3.
Etter ønske fra
familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik:
I hver del av debatten blir den fordelte taletiden begrenset til
1 time og 20 minutter, og taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet
15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter,
Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter,
Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet
De Grønne 5 minutter, Rødt 5 minutter og medlemmer av regjeringen
5 minutter.
Videre vil det
i debattens del 1 og del 2 – innenfor den fordelte taletid – bli
gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra
partienes hovedtalspersoner og fem replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen.
Videre vil de som
måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, få en
taletid på inntil 3 minutter.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:02:43 ] (komiteens leder): Gode
oppvekstvilkår for barna våre er et prioritert område for regjeringen.
En god politikk for familiene legger grunnlag for livskvalitet.
Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, skal ha mulighet og frihet
til å skape sin egen framtid. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne
etablere stabile vennskap i oppveksten og føle seg verdifulle i
samfunnet.
Dessverre viser
nye tall fra Statistisk sentralbyrå at barnefattigdom er økende,
særlig i storbyene våre. Enslige forsørgere og familier med innvandrerbakgrunn
utgjør størstedelen av dem som lever med vedvarende lav inntekt.
Fra 2006 og fram til i dag har innvandrerfamilier med lav inntekt
økt med 38 pst. Kirkens bymisjon la nylig fram en rapport om barn
som vokser opp i lavinntektsfamilier. Barn og unge som er intervjuet,
forteller om skam ved ikke å ha utstyr og klær som andre og skam over
ikke å kunne delta på fritidsaktiviteter. Slik skal vi ikke ha det.
Takket være god
økonomi i Norge har vi mulighet til å ha inntektsutjevnende tiltak.
Barnetrygden ble økt for første gang på 20 år i mars, og nå økes
den ytterligere for barn opp til fylte 6 år med 3 600 kr i året.
Nasjonal tilskuddsordning for inkludering av barn og unge er styrket
med 200 mill. kr siden 2014. I statsbudsjettet i år innføres også
gradert foreldrebetaling i skolefritidsordningen og innføring av
gratis skolefritidsordning for barn med spesielle behov fra 5. til
7. klasse. Bostøtte til barnefamilier og store husstander er økt
med 126 mill. kr. Noen kommuner jobber godt med å utjevne inntektsforskjeller.
Jeg har lyst til å gi ros til min hjemkommune, Drammen, som har
innført gratis kjernetid i barnehager for lavinntektsfamilier, gratis
skolefritidsordning i utsatte bydeler og stor bruk av frivillige
organisasjoner til å betjene gratis utstyrsboder, leksehjelpordning
og ferieturer. Næringslivet er mobilisert, sammen med kommune og
frivillige, for å få flere med innvandrerbakgrunn i arbeid. Det
har vært en stor suksess.
Sammen med kommunene
og frivilligheten har regjeringen også undertegnet Fritidserklæringen.
Dette er et samarbeid om å tilby minst én fritidsaktivitet til alle barn
og unge. For å nå dette målet vil vi innføre fritidskort, slik at
alle barn skal få mulighet til å være med på et fast, organisert
fritidstilbud. Det er satt av 60 mill. kr i budsjettet til utprøving
av ordningen. Vi mener dette er noe av det som er med på å utjevne
inntektsforskjeller i Norge.
Vold og overgrep
mot barn er et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen bevilget i
2019 over 1 mrd. kr til handlingsplanen vi har mot vold og overgrep
– den forsterkes ytterligere nå. Vi skal ha et sterkt og godt barnevern,
for vi vet at en del barn er utsatt for alvorlig vold og overgrep.
Barnevernet skal være der når barn og familier trenger det. Noen
barn må være i fosterhjem eller på institusjon. Institusjonsbarnevernet
styrkes i dette budsjettet, da det er flere barn enn tidligere som
har omfattende behov for hjelp. Barnevernet har vært utsatt for kritikk,
og dette tar vi på alvor. Barnevernet er et offentlig ansvar, der
også private aktører kan bidra positivt til mangfold og utvikling
av tjenester. Høyre er opptatt av kvalitet og transparens hos private
leverandører – som hos offentlige. Regjeringen har nå igangsatt
en gjennomgang av rammevilkårene for institusjonsbarnevernet hos
private leverandører. Regjeringen gjennomgår nå hele institusjonsbarnevernet.
Barnevernet er en spesialisert tjeneste med stor kompleksitet. Videreutdanning
er derfor viktig og må styrkes. Vi har bevilget penger til dette.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [09:08:03 ] : Jeg
lyttet til representanten Ørmen Johnsens innlegg med interesse,
og det var en god situasjonsbeskrivelse av hvordan tilstanden er
i Norge, og spesielt for fattige barn. Det som er bemerkelsesverdig,
er at det synes ikke å gå inn i regjeringas erkjennelse at det nettopp
er den politikken som regjeringa fører, som bidrar til at forskjellene
i Norge øker, og at vi får flere fattige barn. Da nytter det ikke
å vise til at fattigdommen er stor også i innvandrerfamilier. Fattigdom
rammer alle, uavhengig av kulturbakgrunn og hvor de opprinnelig
er født. Mitt spørsmål til Ørmen Johnsen er: Hva mener Ørmen Johnsen
faktisk kan bidra til at forskjellene i Norge reduseres og ikke øker?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:09:05 ] : Vi vet at arbeid er
det viktigste for å utjevne forskjeller. Derfor jobber vi kontinuerlig
med å få flere i arbeid. Jeg tror vi må erkjenne at det er flere
med innvandrerbakgrunn som bruker tid på å komme i arbeid. Vi har
ganske mange nyankomne flyktninger. Det er en villet politikk. Dem er
vi forpliktet til å ta imot, og da tar det litt lengre tid før disse
familiene kommer i arbeid.
Vi har også startet
den store inkluderingsdugnaden, og vi jobber ikke minst med inntektsutjevnende
tiltak, som jeg nevnte i mitt innlegg. Vi har faktisk økt barnetrygden
for første gang på 20 år.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:10:09 ] : Komitélederen, jeg og
resten av komiteen har det siste året fått kjenne på at det er litt
for mye som lugger litt for mange steder i barnevernet. Vi i Senterpartiet
har ikke alle svarene. Vi har heller ikke alle pengene, og det opplever
jeg definitivt at regjeringen heller ikke har. Hva tenker komitélederen
om situasjonen nå? Bør regjeringen, og også alle vi andre og alle
andre partier, få fokuset litt høyere opp på dette feltet? Er det
så pass prekært, som jeg opplever at det er, at det nå er nødvendig
med mye større fokus både rundt regjeringsbordet og også i alle de
ulike partiene? Er det noe konkret komitélederen mener vi bør gjøre
i tillegg til det regjeringen gjør nå, så fort som mulig?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:11:03 ] : Barnevernet har vært
utsatt for kritikk, og det gjelder særlig enetiltak, altså barn
som isoleres på institusjoner. Jeg er iallfall glad for at det er
færre barn som er i enetiltak nå, enn det det har vært tidligere.
Det som skjer, er at Barne- og familiedepartementet sammen med Helse-
og omsorgsdepartementet har opprettet to institusjoner hvor man
skal ha barn som har disse spesielle behovene. Vi har også styrket
institusjonsbarnevernet i budsjettet med 300 mill. kr.
Men ja, jeg er
enig med representanten i at det er behov for å løfte barnevernet
mye tydeligere opp. Barnevernet starter i kommunene, og nå får vi
en ny lov om barnevernet. Jeg tror dette er en anledning til å diskutere barnevernet
i sin helhet. I loven vil det også bli foreslått at kommunene én
gang i året skal gi en tilstandsrapport om barnevernet. Da tror
jeg også politikerne i kommunene vil være mer opptatt av det.
Freddy André Øvstegård (SV) [09:12:20 ] : Flere representanter
fra partiet Høyre gjør fra denne talerstolen et poeng av at det
går så godt i norsk økonomi. Senest i finansdebatten gjorde den
parlamentariske lederen fra Høyre det. Spørsmålet er jo godt for
hvem. Det går kanskje godt for noen få på toppen. Det er blitt rekordmange
nye milliardærer i Norge, f.eks., mens for særlig barnefamiliene
er bildet et ganske annet. Det er 102 000 barn som vokser opp i
fattigdom. Det er rekord. En ny SSB-rapport viser at vi har et økende
fenomen med enslige forsørgere som er fattige på tross av å være
i jobb, altså «working poor». Blant gruppene med størst nedgang
i husholdningsinntektene finner vi barnefamiliene. Jeg lurer på
om representanten Ørmen Johnsen er enig med sin parlamentariske
leder i at det går godt i norsk økonomi, og i så fall godt for hvem.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:13:21 ] : Jeg er enig i at det
går godt i norsk økonomi, og det at det går godt i norsk økonomi,
gjør at vi nettopp har mulighet til å sette inn tiltak for dem som
trenger det mest. Med god norsk økonomi har vi bl.a. historisk lav
arbeidsledighet, og det skapes flere arbeidsplasser i privat næringsliv. Det
er viktig. Vi trenger skatteinntekter.
Ja, det er bekymringsfullt
at det blir flere fattige barn. Ett av tiltakene er barnetrygden.
Det vet jeg også SV har i sitt alternative budsjett. Vi har en opptrappingsplan
når det gjelder barnetrygd, og vi ønsker å øke den til 7 200 kr.
Det betyr at det blir færre fattige barn, iallfall som er under
den inntektsgrensen.
Vi gir også bostøtte.
Jeg tror det er et viktig supplement til foreldre som sliter, enten
de er enslige eller ikke, og så jobber vi med en inkluderingsdugnad.
Flere med innvandrerbakgrunn skal i arbeid.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kari Henriksen (A) [09:14:45 ] : Velferdssamfunnet bygd på
den norske modellen, på ideen om samarbeid, likeverdige muligheter,
små forskjeller og likestilling, er unikt. Men nå er denne modellen
under sterkt press. Mens OECD igjen, og tydeligere enn før, viser
til at modellen gir de beste samfunnsresultatene, svikter høyrepolitikken,
regjeringa og regjeringspartiene. Regjeringa reduserer betydningen
av å være fagorganisert, den reduserer og konkurranseutsetter offentlig
sektor, og den øker bevisst forskjellene mellom folk – mellom by
og land og mellom kvinner og menn.
Som enkeltpersoner,
som lokalsamfunn og som land rammes vi av regjeringas forskjellspolitikk.
Men barna rammes hardest av økende forskjeller og en hardt presset
kommuneøkonomi. De av barna våre som trenger samfunnet fordi hverdagen
hjemme ikke fungerer, møter et lokalt barnevern på lavbluss. Regjeringa
overser problemene under parolen: «Bare vent og se.» At det skal
komme et lovforslag, må være det dårligste svaret som er mulig å
oppdrive for barn som akutt trenger at samfunnet stiller opp.
Samtidig er det
umulig å få øye på oppfølging av Stortingets vedtak om å styrke
de offentlige og ideelle tilbudene på bekostning av de kommersielle.
Barn i familier med dårlig råd kan virkelig gis en ny hverdag gjennom
utlånsordningen BUA. Noen utlånssentraler forteller at hele skoleklasser
er med på aktivitetsdag for første gang, nettopp fordi BUA finnes.
Tilgjengelig og profesjonelt utlån av idretts- og fritidsutstyr
hindrer utenforskap og bidrar til smart og miljøvennlig ressursbruk.
Regjeringa bremser.
De bekrefter et betydelig gap mellom tilgjengelige midler og antall
søknader for å få opprettet tilbud. Det er behov for kartlegging,
og man vil ikke tilrettelegge for en plan som innbefatter hele landet.
Selvfølgelig er det ingen som starter opp tilbud om utlån der det
ikke er behov. Både inkludering, miljøhensyn og tilrettelegging
for mer fysisk aktivitet i hele befolkningen trengs. Her burde regjeringas
uthalingstaktikk vike for helt åpenbare samfunnsgevinster. Arbeiderpartiet
foreslår derfor 45 mill. kr til BUA-prosjekter.
Barne- og ungdomsorganisasjonene
trenger mer frie midler, også fordi de er i vekst. Gjennom momskompensasjonsordningen,
som er deres hovedsak, kan de inkludere flere og gi større aktivitet
og engasjement. Statsbudsjettforslaget er møtt med skuffelse, siden
oppfølgingen av momskompensasjonsordningen er svak. Når regjeringspartiene
så ganske respektløst i tillegg reduserer forslaget med 15 mill. kr,
er det nærmest utrolig. Ungdomsorganisasjonene får også ABE-kutt
fra regjeringa, må vite. Man forventer altså effektivisering også av
unge som skal lære å slå pålestikk.
Det er utdanning
og arbeid til foreldre som er det beste bidraget til å redusere
forskjellene som rammer barn i hverdagen. I tillegg trengs initiativene
som vi fremmer i vårt budsjett: felles innsats for en forsterket skolehelsetjeneste,
flere lavterskeltilbud og fjerning av egenandeler for hjelpetiltak
for barn, unge og familier. Vi vil fjerne kontantstøtten og sikre
alle barn barnehageplass med bedre kvalitet og lavere makspris.
25 200 barn i barnehagealder går ikke i barnehage. Mange av disse
går glipp av mye viktig ballast i møtet med skolehverdagen. Vi vil
starte innføring av skolemat, frukt og grønt og en ordning med én
times fysisk aktivitet hver dag, tilrettelegge for 100 nye miljøarbeidere,
gratis SFO for 1. klasse med fem timer per uke, kulturkort for ungdom
og en tilgjengelig BUA-ordning.
Arbeiderpartiet
avviser ikke at kontanter kan være et viktig bidrag til en bedre
hverdag for noen barn. Men som det ble understreket på Kirkens Bymisjons
møte om barnefattigdom nå nettopp, må det være sikret at pengene
faktisk går til barna, og at innelåsingseffekter er vurdert. Og
så må velferdstilbudene være på plass. De forvitrer dessverre under
denne regjeringa, der de største kontantytelsene går til de aller
rikeste, uten noen resultatoppnåelse – ja, bortsett fra at de rikeste
blir rikere og forskjellene øker.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tage Pettersen (H) [09:19:41 ] : Arbeiderpartiets svar på utfordringene
i barnevernet er et barnevern som driftes utelukkende i offentlig
eller ideell regi. Det er feil svar hva angår de reelle utfordringene
i barnevernet. Vi ser ingen forskjell i kvalitet mellom de offentlige og
de private. I tillegg ser vi dessverre uønskede hendelser i alle
typer institusjoner. Å tro at utfordringene vi står overfor i barnevernet
i dag, løses ved å legge ned de private, er skivebom.
Det aller viktigste
er selvsagt barna og kvaliteten på tilbudet som gis. Derfor må vi
bruke private aktører på en god måte. Vi må fastholde at det til
syvende og sist er det offentlige som har ansvaret for barnevernet
i Norge.
Brukerundersøkelser
viser at det ikke er noen forskjell i brukeropplevelsene, uavhengig
av organisasjonsform på institusjonene. Hva er da Arbeiderpartiets hovedbegrunnelse
for deres motstand mot de private, som f.eks. innenfor kategoriene
«adferd høy risiko» og «adferd lav risiko» står for det store flertallet
av plassene?
Kari Henriksen (A) [09:20:43 ] : Det som er forskjellen på
vår politikk og regjeringas politikk, er at vi vil bruke pengene
våre fornuftig. Vi vil ikke sløse bort pengene på kontantytelser
som vi ikke vet hva går til. Vi vil heller ikke bruke fellesskapets
midler til profitt som går til utlandet. Vi ser at Kristelig Folkeparti
i regjeringa var med oss for å foreslå en utfasing av de kommersielle
aktørene i barnevernet, nettopp fordi flere penger skal gå til de
ideelle og de offentlige tilbudene.
Det vi ser framvekst
av når konkurransen blir så stor, er nettopp at det mer blir en
forretningshemmelighet hvordan disse barna faktisk får det, enn
at det blir en deling av god kompetanse og god informasjonsflyt
mellom institusjonene. Det sikrer de offentlige og de ideelle organisasjonene
til fulle. De har lange og gode tradisjoner for å bidra sammen for
å gjøre det beste for ungene, noe de kommersielle ikke i den grad
har erfaring med.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [09:21:55 ] : Vi merker oss
at Arbeiderpartiet nok en gang velger å saldere sitt budsjett ved
å kutte i kontantstøtten. Og argumentene som brukes mot kontantstøtten,
er at den hindrer integrering. Ja, det virker som om Arbeiderpartiet
tenker at bare vi fjerner kontantstøtten, er alle integreringsutfordringer
løst.
Men både Fafo
og Brochmann-utvalget peker på at det ikke er økonomiske insentiver
som får innvandrerkvinner til å være hjemme med barna, men at dette handler
mer om kultur og verdier. Det er heller ikke sånn at jobbene står
i kø og venter på innvandrerkvinnene bare Arbeiderpartiet får presset
dem ut av hjemmet. Dette handler om språkutfordringer, og språk
er ofte nøkkelen til å komme i jobb. Derfor har Kristelig Folkeparti
ønsket å knytte kontantstøtten til språkopplæring. Vi tilbyr gratis
kjernetid i barnehage. I dag har vi også et botidskrav på fem år
for kontantstøttemottakere.
Tror virkelig
representanten Henriksen at noen blir bedre integrert ved at vi
fjerner kontantstøtten, eller rettere sagt straffer dem økonomisk,
eller er det bare slik at de dytter innvandrerkvinnene foran seg
i kampen mot familiers valgfrihet?
Kari Henriksen (A) [09:22:59 ] : Jeg kan berolige representanten
fra Kristelig Folkeparti med at Arbeiderpartiet dytter ingen kvinner,
og spesielt ikke innvandrerkvinner, noe sted.
Vi mener at å
gi 50 mrd. kr i kontantstøtte over så mange år uten at en har resultater
på integrering for kvinner, er en dårlig løsning. Vi mener at økt
engangsstønad uten engang å vurdere innelåsingseffekten for kvinner
er et dårlig tiltak. Og vi mener at 25–26 mrd. kr i året i skattekutt
til de rikeste er et dårlig tiltak. – Alt dette er eksempler på
kontantoverføringer som regjeringa bevilger i dette budsjettet,
og som regjeringa står for.
Vi vil i stedet
gi tolv måneders studiestøtte. Det stemte regjeringa ned. Vi vil
ha lave makspriser i barnehager og utvide SFO-ordningen. Vi har
BUA-ordningen, som jeg nevnte i mitt innlegg, skolemat og flere
ansatte i skolen. Det treffer alle.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [09:24:03 ] : Jeg hører hva
representanten Henriksen sier, men jeg synes det er beklagelig at
Arbeiderpartiet konsekvent argumenterer med arbeidslinje og integrering
når vi diskuterer familier og barns beste. Det at hele 60 pst. av
barnefamiliene velger å benytte seg av kontantstøtten, forteller
oss at dette så visst er en kjærkommen ordning, for det er ikke
alle ettåringer som er klare for å begynne i barnehagen. Mange ønsker
seg også mer tid med barna sine mens de er helt små. Da må vi som
politikere legge til rette for at det skal være en reell mulighet
også for dem som ikke tjener aller mest. Kristelig Folkeparti anerkjenner
at familier er forskjellige, at foreldre vet best hva som er godt
for deres barn, og vi vil gi dem valgfrihet til å være litt lenger
hjemme med ettåringen om de ønsker det.
Arbeiderpartiet,
derimot, gir småbarnsforeldrene valget mellom barnehage og barnehage.
Tenker representanten Kari Henriksen at det finnes bare én måte
å organisere småbarnslivet på, eller hva er Arbeiderpartiets politikk
med hensyn til å gi familiene mer valgfrihet og fleksibilitet?
Kari Henriksen (A) [09:25:05 ] : Jeg kan igjen berolige representanten
fra Kristelig Folkeparti med at representanten Kari Henriksen ikke
bare tenker på barnehage eller barnehage.
Arbeiderpartiet
har en politikk som virkelig favner de fattigste og de som trenger
et løft inn i fellesskapet. Som jeg sa, har vi en bred tilnærming
til velferdsordninger. Vi kutter ikke i briller til barn eller i
tannhelsetjenester til barn, vi kutter ikke i egenandeler til helsetjenester
til barn. Nei, Arbeiderpartiet lager og utvikler et velferdssamfunn
som gjør at alle kan bidra med det de har, og med de forutsetninger
de har for å delta.
Vi mener, og det
ser vi i statistikken også, at der det er andre velfungerende velferdsordninger,
vil bruken av kontantstøtte gå ned. Det skjer i minst grad for innvandrerkvinner.
Dermed er det egentlig Kristelig Folkeparti som blir stående med
det som er utfordringen: Hvordan få disse kvinnene ut i arbeid?
Presidenten: Da
er replikkordskiftet omme.
Ønsker representanten
Kari Henriksen å ta opp Arbeiderpartiets forslag?
Kari Henriksen (A) [09:26:15 ] : Det ønsker representanten.
Presidenten: Da
har representanten Kari Henriksen tatt opp de forslagene Arbeiderpartiet
har alene og sammen med andre.
Silje Hjemdal (FrP) [09:26:31 ] : Taushet kan ødelegge liv,
men kan også ta liv. Etter hva jeg har fått opplyst, er det siden
år 2000 rundt 150 kvinner og 18 menn som er blitt drept av sin partner
i Norge. Mange liv kunne vært reddet hvis volden hadde blitt stoppet
i tide. For å kunne hjelpe er vi nettopp avhengige av at folk der
ute sier ifra når de mistenker at noen blir utsatt for vold eller
overgrep.
Akkurat nå pågår
det en kampanje som heter «Taushet tar liv». Om jeg ikke tar feil,
avsluttes den i dag, samme dag som vi har debatt i denne salen.
Det er en kampanje mot vold mot kvinner, vold i nære relasjoner
og partnerdrap. I år er det kommunenes arbeid og tilbud knyttet
til vold mot kvinner og vold i nære relasjoner som er i fokus. For
meg er det veldig viktig å understreke at i Norge skal man kunne
leve i trygghet, og nettopp derfor er vold og overgrep mitt hovedfokus
i dagens debatt.
Tidligere i høst
hadde vi 30-årsmarkeringen for opprettelsen av FNs barnekonvensjon,
men som ved enhver milepæl vet man at dette var et jubileum til
ettertanke. Vi feiret at barn ble sikret egne rettigheter, men vi vet
også at en del arbeid gjenstår. Som barnas stortingsrepresentant
for Fremskrittspartiet er det mitt ansvar å tale barnas sak på Stortinget,
og for meg har det spesielt viktige i år vært å løfte fram artikkel
19 og 34 som noen av de aller viktigste artiklene i barnekonvensjonen:
«Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem» og
«Alle barn skal beskyttes mot seksuelt misbruk».
Den rapporten
som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom med
tidligere i år, viste at vi fremdeles har en lang vei å gå når det
gjelder kampen mot vold og overgrep mot barn. Det er et svært tabubelagt
tema. Som det kom fram i rapporten, er hvert femte barn utsatt for
vold fra foreldrene sine. 1 av 20 barn har vært utsatt for alvorlig
fysisk vold. Litt over 1 av 20 har vært utsatt for seksuelle overgrep
fra en voksen.
Overordnet viser
undersøkelsen at voldshendelser i barndommen svært sjelden skjer
isolert, og det er nettopp fordi dette dysses ned. Dette er dyster
lesning. Nettopp derfor var den studien så viktig i et år som dette.
Det er et alvorlig samfunnsproblem, samtidig som det som sagt er
tabubelagt. Jeg mener at vold mot barn uansett er uakseptabelt.
Når regjeringen
har løftet fram opptrappingsplanen mot vold og overgrep, viser det
også, som undersøkelsen avdekket, at barn med innvandrerforeldre
er langt mer utsatt for alvorlig vold og overgrep. Det er klare
tegn på at integreringen fortsatt har en vei å gå. Vold mot barn
er ukultur, uansett. Så enkelt er det. I Norge tar vi vare på barna
våre, og jeg mener at man må sette et skarpere søkelys på barns
ve og vel i integreringsdebatten.
Opptrappingsplanen
mot vold og overgrep får nå ca. 1 mrd. kr. Et av målene med disse
midlene er at ingen barn skal utsettes for vold og overgrep. Barn
er sårbare, og ofte avdekkes vold og overgrep mot barn dessverre for
sent.
Vi har mye å gjøre
når det gjelder å beskytte barn, men jeg synes det er et veldig
riktig skritt at man nå har rundet 1 mrd. kr på opptrappingsplanen,
og at regjeringen foreslår å øke satsingen med ytterligere 54 mill. kr
i 2020. Det er mange ulike gode tiltak i den planen, og viktigheten
av dette arbeidet kan rett og slett ikke overdrives. Derfor er jeg
svært glad for at regjeringen også har startet arbeidet med en ny
nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
Barnekonvensjonen
minner oss om at barn har ukrenkelige rettigheter, og at deres stemme
skal bli hørt. Barn skal ikke utsettes for vold. Det er en av mine
og Fremskrittspartiets viktigste kampsaker. Vi må rett og slett
ikke være naive. Vi politikere har også et ansvar for at disse barna
ikke skal utsettes for slikt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [09:31:53 ] : Kontantstøtte – 50 mrd. kr
ut av statskassa. 25–26 mrd. kr hvert år ut av statskassa i kontantoverføring,
eller skattekutt kan vi kalle det, til de aller rikeste, kutt i
tannhelse, briller, uføre og kutt til kronisk syke. Nå får vi også
ABE-kutt i frivillig sektor. Vi har et politi som ikke har tilstrekkelige midler,
dessverre, til å etterforske den volden som representanten Hjemdal
er opptatt av. Den bekymringen deles av hele Stortinget, men det
er altså ikke tilstrekkelige etterforskningsmidler til å følge opp
vold og overgrep i familier og mot barn.
Når vi da ser
statistikkene med at forskjellene øker og det blir flere fattige
barn opp mot disse kontantoverføringene, er det en politikk som
Fremskrittspartiet er fornøyd med?
Silje Hjemdal (FrP) [09:32:56 ] : Fremskrittspartiet er veldig
opptatt av det aller, aller viktigste grepet for å komme ut av fattigdom:
at folk kommer i arbeid. Derfor mener vi at det er viktig å sette
inn ytterligere støt når det gjelder integrering av bl.a. innvandrerkvinner.
Men jeg synes det er en veldig riktig vei Fremskrittspartiet har
vært med på å gå med bl.a. å sette et femårs botidskrav for å få
kontantstøtte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:33:46 ] : Jeg vil takke representanten
for det fokuset hun har på vold og overgrep i nære relasjoner. Det
var dyster statistikk som ble dratt opp, og den stiftet jeg nærmere
bekjentskap med, også med ganske visuelle bilder, da Senterkvinnene
i helgen hadde besøk av både Oslo-politiet og krisesentersekretariatet.
Det er ikke holdbart at det er et så stort omfang av dette.
Men etter at dette
har blitt avdekket, kommer barnevernet ofte inn og skal hjelpe til.
Jeg lurer på om representanten har det samme inntrykket som jeg,
at det er for mye som lugger for mange steder i barnevernet nå, og
om hun synes at regjeringen gjør nok. Og ikke minst: Hvordan i all
verden skal vi få nok fokus hos alle partier på akkurat dette området?
Silje Hjemdal (FrP) [09:34:44 ] : Takk til representanten for
et godt spørsmål.
Jeg savnet flere
av komiteens medlemmer under debatten i går, må jeg si. For det
var faktisk akkurat dette som var temaet i mitt innlegg. Det gjaldt
psykisk helse og hvordan man samarbeider nå med Helse- og Barne- og
familiedepartementet om hvordan man kan gjøre det bedre i barnevernet.
For meg har det vært veldig viktig. Fremskrittspartiet har understreket
flere ganger at disse barna har rett på helsehjelp, akkurat som
alle andre barn. Det var veldig viktig for meg å understreke i går,
og det mener jeg.
Nå er regjeringen
i gang med to prosjekter med disse behandlingssentrene. Det er absolutt
et skritt i riktig retning. Men jeg skal være den første til å erkjenne
at ikke alt som skjer i norsk barnevern, er bra.
Freddy André Øvstegård (SV) [09:35:56 ] : Fremskrittspartiet
er jo et parti med en stolt historie for å være en skarp kritiker
av politikernes skalting og valting med folks skattepenger. Partiet
for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep
har det i selve sjela si: Offentlig sløseri med våre skattepenger skal
ned.
Men likevel stopper
Fremskrittspartiets flammende engasjement med en gang det gjelder
skattepengene bevilget til barnevernet, av en eller annen grunn.
Akkurat de skattepengene har tvert imot Fremskrittspartiet et flammende
engasjement for at skal brukes på alt mulig annet, f.eks. sendes
på ferie til skatteparadiser for å bygge opp formuer til noen få.
Mitt spørsmål til representanten Hjemdal er for det første: Vet
representanten hvor mye penger som blir tatt ut i profitt fra våre
skattepenger til barnevernet? Og siden det tydeligvis er ok nå: Hvor
går egentlig grensen?
Silje Hjemdal (FrP) [09:36:55 ] : Det er ingen hemmelighet
at Fremskrittspartiet er opptatt av at barn skal få det beste tilbudet
og det som er mest forsvarlig. For Fremskrittspartiet spiller det
ikke noen rolle hva slags merke du har på uniformen. Jeg vet at
SV har en ideologisk krigføring mot private aktører, og det skal
de selvfølgelig få lov å fortsette med. Men for Fremskrittspartiet
er det viktig å gi barn den beste hjelpen som er mulig å gi. Da
tenker jeg at representantens spørsmål blir en avsporing av hele
debatten. I enhver form for bedrift kan man ha et overskudd. Det
er rett og slett derfor du får bedriften til å gå rundt. Men jeg
synes det er merkelig at en som er så glad i å bruke penger, utfordrer
Fremskrittspartiet på det, når man faktisk er glad i å øke skattene
og samtidig egentlig har lyst til å avvikle norsk olje og gass.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:38:12 ] : Norge er et av verdens
beste land å bo i, og vi skårer høyt på ulike internasjonale indekser.
Velferdsstaten er velutviklet, og verdier som likestilling, ytringsfrihet,
tillit, likeverd og toleranse står sentralt og bidrar til et godt
demokrati. Men det betyr ikke at vi ikke har utfordringer, for mye
av det som er bra nå, trues. Der regjeringspartiene ønsker én retning
for samfunnet, ønsker Senterpartiet en annen retning.
Dagens regjering
lever nemlig etter et sentraliseringsmantra. Forskjellene øker,
og avstanden til tjenestene øker for altfor mange i det langstrakte
landet vårt. Det burde egentlig være en selvfølge at kvaliteten
på tjenestene skal være likeverdig i hele landet, men det er den
ikke. Folk er frustrert og føler avmakt.
Senterpartiet
vil ta grep. Vi skal jobbe for et godt og likeverdig offentlig tjenestetilbud
i hele Norge, uavhengig av hvor man bor. Vi ønsker sosial, geografisk
og økonomisk utjevning, noe vårt alternative budsjett viser, med
mange tiltak for å stoppe sentraliseringen og gjøre forskjellene
mindre blant folk.
Når det kommer
til familiepolitikk, ønsker Senterpartiet en politikk som skal gi
foreldrene tid og rom til å være foreldre. Også her vil vi i vårt
alternative budsjett bidra til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller,
skape god livskvalitet og gi alle barn rett til en trygg og god oppvekst,
uansett hvor de bor i landet.
Vi vil forsterke
det offentlige ansvaret for barnevernstiltak med 150 mill. kr og
styrke psykisk helsehjelp for barn i barnevernet med 20 mill. kr.
Vi vil også gjeninnføre finnmarks- og svalbardtillegget i barnetrygden og
plusser da på 12 mill. kr til det i tillegg. Vi vil ellers styrke
førstelinjen i Nav med 220 mill. kr, reversere det usosiale kuttet
i støtte til barnebriller på 122 mill. kr og bruke 127 mill. kr
på å innføre gratis skolefrukt ved skoler med ungdomstrinn, samt
400 mill. kr for å fullfinansiere barnehagenormen.
Vi har en solid
satsing for barn og unge i lavinntektsfamilier, og ikke minst vil
Senterpartiet styrke kulturfeltet og frivillig sektor. Hele 211 mill. kr
mer enn regjeringen bruker vi til kultur- og frivillighetsformål,
noe som definitivt vil påvirke barn og unge og familier positivt, og
solide 140 mill. kr i tillegg til momskompensasjon for frivillige
lag og foreninger. På toppen av dette bruker vi 450 mill. kr på
å senke kulturmomsen fra 12 pst. til 10 pst., slik at det blir billigere
å benytte seg av kulturtilbud for den samme gruppen.
Men nå til noe
av det viktigste jeg opplever at vi politikere kan bry oss om, nemlig
barnevernet vårt. Hovedmålet med barnevernet er å sikre at barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp, til rett tid. Dette er et svært og komplekst
felt og et felt hvor det for tiden som sagt er for mye som lugger,
for mange steder. Det tror jeg samtlige i komiteen er enige om,
noe som også kom til uttrykk etter at vi i Senterpartiet arrangerte
seminar om situasjonen, med god deltakelse fra komiteen, og hvor det
etterlatte inntrykket mitt var at det er veldig mange utfordringer
vi må ta tak i, etter alle de nedslående rapportene, alle avsløringene
i media, dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol og heierna-kampanjen
til de ansatte.
En av våre viktigste
hovedprioriteringer på rammeområde 2 er derfor barnevernet. For
2020 foreslår vi 150 mill. kr til det kommunale barnevernet utover
de millionene de får fra regjeringen, for det er et økende behov
for å styrke bemanningen der. Mange steder er det høy grad av gjennomtrekk,
høyt sykefravær, arbeidspress og med det lang saksbehandlingstid.
Dette påvirker kvaliteten, ansattes arbeidsmiljø og muligheten til
å yte god og forsvarlig tjeneste. Fellesorganisasjonen og ikke minst
Barneombudet har ved flere anledninger pekt på at barnevernet må
få flere ansatte i kommunene. Det er derfor uforståelig at regjeringen
ikke tar disse signalene på alvor og ikke har noen tiltak for å
bedre den situasjonen.
Senterpartiet
er også bekymret for den økende forskjellen mellom fattige og rike
i samfunnet, der andelen barn i familier med vedvarende lav inntekt
bare fortsetter å øke. Fattigdommen i byene er høyere enn landsgjennomsnittet.
Det finnes i dag et mangfold av tiltak for å bekjempe barnefattigdommen,
men det er ikke alltid disse tiltakene treffer dem som trenger det
mest. Jeg er alvorlig bekymret for at barn ned i 10–11-årsalderen nå
rekrutteres som løpegutter til kriminelle miljøer. Det kunne vi
nylig se i tv-dokumentaren Norge bak fasaden. En tydelig motivasjon
for å bli involvert i kriminelle miljøer er lettjente penger og
goder. Fattigdom og foreldrenes stramme økonomi presser unge til
å ta disse valgene.
Barn og unge er
sårbare, og det sier seg selv at når andre barn daglig går rundt
dem med dyre merkeklær og telefoner, føler man på et enormt press.
Jeg skulle ønske det ikke var slik, og det er klart vi må jobbe
tverrsektorielt for å møte disse utfordringene. I vårt alternative
budsjett foreslår vi 5 mill. kr mer enn regjeringen til barne- og
ungdomstiltak i større bysamfunn, og vi foreslår 10 mill. kr til
satsing mot ungdomskriminalitet i Oslo og 5 mill. kr til organisasjoner
som driver med kriminalitetsforebygging.
Jeg må avrunde
nå på grunn av taletiden, men vil komme tilbake til våre prioriteringer
på andre områder i rammeområde 2 i et annet innlegg.
Jeg tar med det
opp våre forslag.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Silje Hjemdal (FrP) [09:43:28 ] : Tidligere var Senterpartiet
et sentrumsparti i norsk politikk. Nå synes det kanskje som om populismen
har ført dem inn i armene på den røde fløy, og jeg forundres litt
over at Senterpartiet er med på en så rød politikk i budsjettbehandlingen.
Fremskrittspartiet
mener at hensynet til barn og familier som er avhengige av gode
barnevernstjenester, overkjøres her. Det dreier seg faktisk mest
om å forhindre at private leverer gode barnevernstjenester. Tror
virkelig representanten fra Senterpartiet at private ikke kan levere
like gode og i noen tilfeller bedre barnevernstjenester enn f.eks.
det offentlige?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:44:20 ] : Det er gøy hele tiden
å bli dyttet rundt som senterpartist og på den ene siden høre at
vi har blitt populister, mens noen på den andre siden mener vi ligner
mer på representantens parti i andre ting.
Jeg er uenig både
i at vi ikke er et sentrumsparti og i at vi er populister. Når det
er sagt, er ikke grunnen til at vi som parti er imot at de kommersielle,
store konsernene skal få ta så masse av skattepengene våre videre
etter at de har utført tjenester, en del av en rød politikk. De kan
gjerne ha gode tjenester, men vi vil ikke at skattepengene våre
skal brukes på den måten. Jeg er helt sikker på at om vi bare hadde
støttet opp om vårt eget barnevern og det offentlige, ville det
vært like godt.
Når det så kommer
til det å fordele skattepengene på rettferdig vis, er det veldig
god sentrumspolitikk.
Silje Hjemdal (FrP) [09:45:22 ] : Jeg er ikke helt overbevist,
for tidligere sentrumsregjeringer har lagt til rette for at både
offentlige, ideelle og private aktører kan levere sånne tjenester.
Til og med den forrige rød-grønne regjeringen, som Senterpartiet
var en del av, gjorde dette i åtte år. De gjorde vel ingenting for
å stoppe bruken av verken ideelle eller private aktører, og jeg
undres om det skyldes at Senterpartiet og deres røde venner innerst
inne forstår at også private leverandører er nødvendige.
Er representanten
fra Senterpartiet villig til å ta ansvar for at barn og familier
i livskrise får et dårligere tilbud på grunn av en ideologisk drevet
kamp mot private aktører?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:46:10 ] : Her er det utrolig viktig
at representanten får med seg noe som Senterpartiet er veldig opptatt
av: Det er et stort skille, for vår del, mellom private ideelle
aktører og private store, kommersielle konserner som er mest opptatt
av profitt.
Vi har i alle
år ivret iherdig for at de ideelle aktørene skal kunne gi oss et
supplement, gjøre at kvaliteten blir bedre innenfor de offentlige
tjenestene. Men vi er ikke spesielt begeistret for at alle pengene
vi bruker på offentlige tjenester, ikke går tilbake til driften
og til de samme tjenestene.
Derfor har vi
dessverre sett en del eksempler på at man er litt for opptatt av
å ta ut profitt og tjene penger i en del private, kommersielle institusjoner,
og det synes vi rett og slett bare er feil.
Silje Hjemdal (FrP) [09:47:03 ] : Representanten snakket i
innlegget sitt mye om hva hun ville bruke penger på, men det representanten
fra Senterpartiet ikke snakket så mye om, var hvor hun ville kutte.
Ettersom barnevern nå er så viktig for Senterpartiet, undrer jeg
på hvordan man da for det første kan kutte 20 mill. kr i statlig
barnevern, for det andre kutte 28 mill. kr i administrasjon av innkjøp
for barnevernet og for det tredje kutte 70 mill. kr i kjøp av private
barnevernstjenester. Hvis man kutter dette over natten, er representanten
da villig til å ta ansvaret for hva dette vil bety når det står
barn der som ikke vil kunne få et tilbud?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:47:56 ] : Når vi legger et budsjett,
er det en totalvurdering man er opptatt av. Da handler det om å
kunne få til prioriteringer av det vi synes er viktigst, noe som
for vår del, innenfor disse rammene, er å skaffe mer penger til
det kommunale barnevernet. Da må vi hente fra andre steder der vi
mener det er mulig å ta. Derfor er det kutt i en del byråkrati,
noe som også er veldig tydelig Senterparti-politikk.
Når det kommer
til det å kutte i innkjøp av private barnevernstjenester, er det
også veldig villet politikk. Det er for å synliggjøre at vi som
parti er lei av at regjeringen ikke følger opp det anmodningsvedtaket
som har kommet fra Stortinget om at vi skal skalere ned bruken av
private.
I tillegg viser
det seg, har jeg sett, at aktiviteten når det gjelder behovet for
kjøp av private tjenester, ikke har vært så høy på noen områder.
Ministeren sier også at vi nå skal ned med enetiltakene, som jo
er ekstremt dyre. Det bebuder jo at vi ikke kommer til å trenge
en så stor sum.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Freddy André Øvstegård (SV) [09:49:23 ] : Ulikhetene i makt
og rikdom øker, og regjeringens egen stortingsmelding om de økende
forskjellene er ganske tydelig: De rikeste drar ifra, mens vanlige
folk blir hengende etter, og lavtlønte sitter igjen med stadig mindre
etter at regningene er betalt hver måned.
De økende klasseskillene
går særlig ut over familiene. 102 000 barn vokser nå opp i fattige
familier, familier med vedvarende lavinntekt. Det er rekord. En
ny SSB-rapport viser at vi har et økende problem med at enslige forsørgere
er fattige, på tross av at de er i jobb. Internasjonalt kalles det
«working poor», et fenomen vi ikke har hatt i Norge på mange tiår,
men det er tilbake i Norge. Blant gruppene med størst nedgang i
husholdningsinntektene, finner vi nettopp barnefamiliene.
Derfor er vi bekymret.
Vi er bekymret når vi ser at stadig flere familier kjenner på at
det er litt vanskeligere å få alt til å gå opp i hverdagen for hvert
år som går. Det er stadig flere familier som er redd for at de ikke
kan gi barna den julen de gleder seg til. Og da, når resultatet
er svart på hvitt fordi tallene ikke juger, blir regjeringens fordelingspolitikk
for familiene så smålig.
Selv om vi absolutt
er glad for økt barnetrygd, ser vi resultatet når barnetrygden ikke
kommer fram til dem som trenger det mest i de fleste kommuner, når
vi ser at det spises opp av usosiale kutt i alt fra støtte til briller
og regulering for barn til kutt i tillegg for uføre foreldre eller økte
barnehagepriser – alt mens de som har mest fra før, får stadig mer.
Det er en fordelingspolitikk fra barn til store bankkontoer. Den
fordelingspolitikken mener vi er smålig, og vi viser i vårt alternative
budsjett at det kan snus.
Vi bruker altså
870 mill. kr mer bare på budsjettramme 2, familiepolitikken. Det
kan vi gjøre fordi vi avlyser regjeringens store skattekutt til
dem med store bankkontoer. Vi bruker de store pengene på de små
i stedet, en fordelingspolitikk til fordel for familiene. Resultatet
av det er at vi kan øke barnetrygden med ytterligere 1,7 mrd. kr
og sørge for at den kommer fram til alle, også sosialhjelpsmottakerne.
Det gjør at vi kan innføre kommunal ventestøtte for dem som ennå
ikke har fått barnehageplass, og vi kan senke skattene for vanlige
familier, for alle med en inntekt under 600 000 kr, for å nevne
noe. Alt dette er velkjent SV-politikk som gir et betydelig løft
for lommebøkene til vanlige familier.
Men i årets alternative
budsjett har vi også gjort et ekstra løft og et nytt grep for det
avgjørende viktige første året i barns liv. I dag går det et stort
klasseskille mellom dem som har opptjent foreldrepenger, og dem
som ikke har det. Mange, særlig enslige forsørgere, har en løs tilknytning
til arbeidslivet og får derfor ikke rett til foreldrepenger. Det
går hardt ut over disse familienes økonomi. Alt de får, er en ganske
liten engangssum. Derfor velger SV å lytte til en lang, lang rekke
med offentlige utredninger og erstatte dagens engangsstøtte med
en minsteytelse, et gulv, med foreldrepenger for alle på omkring 200 000 kr
i året. Det vil gi et særlig løft for den gruppen med enslige forsørgere
som nå faller stadig lenger etter under denne regjeringens usosiale
fordelingspolitikk. Det vil være en stor investering i alle barns
første leveår, som er så viktig for en god og trygg oppvekst resten
av barndommen.
God fordelingspolitikk
og god familiepolitikk henger sammen. SV fordeler til barnas beste,
ikke til dem med store bankkontoer. Vi bruker de store pengene på de
små blant oss. Det mener jeg er et verdivalg om de store verdiene
i samfunnet vårt.
Med det anbefaler
jeg SVs forslag til saken.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tage Pettersen (H) [09:54:26 ] : Det er et gode at vi har et
mangfold av tilbydere på barnevernsområdet, og regjeringen ønsker
å legge til rette for dette. Målet er selvfølgelig høy kvalitet,
valgfrihet og tilpassing til det enkelte barns behov. Men det må
være klart at det offentlige har, og skal ha, ansvaret for barnevernet
i Norge, og det offentlige må ha kontroll med at barna og familiene
får et forsvarlig tilbud, og at ressursbruken er fornuftig. Ved
plassering på institusjon er det av og til slik at staten selv dekker
egne plasser før skjermede anbud for ideelle, og til slutt kommer
de kommersielle. Men til tross for denne silen ser vi at tjenesten
er helt avhengig av de private tilbyderne for å få dekket behovet.
Hvordan vil representanten
Øvstegård organisere institusjonsdelen av barnevernet for å sikre
kapasiteten, kvaliteten og mangfoldet vi er avhengig av for å ha
tjenester som treffer alle brukerne, ut fra deres behov?
Freddy André Øvstegård (SV) [09:55:22 ] : Takk for et godt
spørsmål. Jeg mener det er helt, helt avgjørende at vi skal satse
på de ideelle aktørene, som i mange, mange år har vært et viktig
supplement, og enda mer enn et supplement, for det offentlige institusjonsbarnevernet.
De ideelle aktørene melder i dag dessverre om at de blir skviset
ut av de kommersielle aktørene som Høyre legger sin velsignende
hånd over. Tidligere samarbeidet f.eks. de ideelle aktørene med
det offentlige, og de kunne utvikle nye metoder, drive innovasjon
og finne bedre måter å gi omsorg og beskyttelse for barn på. Men
nå melder de at det ikke går an. Fordi høyresiden har rigget barnevernet
til å bli markedstenkning og kommers, må den typen innovasjon beskyttes
som forretningshemmeligheter. Det er ikke en fornuftig organisering
av norsk barnevern.
Tage Pettersen (H) [09:56:24 ] : Ifølge SSB fant 56 pst. av
alle oppholdsdager i 2018 sted i privateide barnevernsinstitusjoner,
omsorgssentre og sentre for foreldre og barn. Fordelingen av aktiviteten
mellom private og offentlige institusjoner i barnevernet var som
i 2017. De private står for 51 pst. av driftsutgiftene til institusjonene.
Med 56 pst. av aktiviteten er de derfor noe rimeligere enn de offentlige
institusjonene. I tillegg vet vi at de private institusjonene har
noen av de mest ressurskrevende brukerne.
Vi vet da at lite
eller ingenting skiller kvaliteten, at stat og kommune er helt avhengig
av de private plassene for å få dekket behovet, og at offentlige
plasser er de mest kostbare. Da står vi igjen med at det kun kan
være ideologiske grunner til aversjonen mot det private fra SVs
side. Spørsmålet til representanten blir da: Hvordan ser han for
seg at våre skattekroner skal finansiere utbygging og drift uten
de private tilbyderne?
Freddy André Øvstegård (SV) [09:57:23 ] : Det er litt utfordrende
å svare på replikker som bygger på et feil premiss, nemlig premisset
hvor man ikke skiller mellom de ideelle private aktørene og de kommersielle
private aktørene, slik representanten Pettersen gjorde i sitt innlegg
nå, da han refererte til statistikk.
Jeg er veldig
opptatt av prinsipper her – det er jeg, og det tror jeg også er
fornuftig, for folk flest i Norge er helt enig med SV i vårt prinsipp
om at de skattepengene vi bevilger til velferd, skal gå til velferd.
Jeg tror også at akkurat når det gjelder barnevern, er nok støtten
til det prinsippet enda klarere enn på mange andre velferdsområder.
Ideen om at det skal være lov til å ta ut profitt og sende til tropiske
øyer med mange postkasser – og det når det gjelder barnevernet vårt
– den forstår ikke folk. Jeg vil gjerne invitere representanten
Pettersen til å forsvare det prinsippet.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [09:58:38 ] : Det å bli foreldre
for første gang er vel noe av det sterkeste og mest fantastiske
vi kan oppleve her i livet. Likevel er vi mange som kan skrive under
på at det er ganske overveldende. Man får livet snudd på hodet,
med nattevåk, amming, barnegråt og rot, langt flere ting å samarbeide om
osv. Derfor er vi i Kristelig Folkeparti veldig glad for at vi i
dette budsjettet har prioritert tilbud om samlivskurs til alle førstegangsforeldre.
SVs representant
har ved flere anledninger uttalt at han er imot dette, at det kun
oppleves som klamt og moraliserende, og at dette ikke handler om
barnet i sentrum. Men hvordan tenker representanten Øvstegård at et
tilbud om samlivskurs, altså et frivillig tilbud, kan oppleves klamt?
Og tror ikke Øvstegård at et lavt konfliktnivå i hjemmet, det at
foreldre kan kommunisere godt med hverandre, vil tjene nettopp barna
– også i de tilfellene der samlivsbrudd er et faktum?
Freddy André Øvstegård (SV) [09:59:39 ] : Det jeg opplever
som klamt og som en gal prioritering når det gjelder den familiestøttende
politikken – som er et viktig politikkområde, og jeg er glad for
å ha fått et spørsmål om det – er det å flytte 17,5 mill. kr fra
en støtteordning som setter barnets behov i sentrum, over til det som
virker som en ny storsatsing fra denne regjeringen ved Kristelig
Folkeparti i Barne- og familiedepartementet, nemlig samlivskurs.
Grunnen til at jeg mener det er en feil prioritering, er at man
da tar barnet vekk fra sentrum av støtteapparatet. Jeg mener for
så vidt at det kan være gode grunner til å støtte opp om samlivet
ved å ha samlivskurs – det kan være helt greit for meg. Men når man
flytter pengene vekk fra ordninger som skal handle om barnet, mener
jeg det er en feil prioritering. Rådet for psykisk helse har også
sagt veldig tydelig at det ikke nødvendigvis er samlivsformen som
er det viktigste. Det er omsorgen barnet får.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Grunde Almeland (V) [10:01:01 ] : Den aller første setningen
i Venstres prinsipprogram er: «Vårt mål er enkeltmenneskets frihet.»
Alle skal ha mulighet til å ha makten i eget liv, uavhengig av kjønn,
tro, livssyn, livssituasjon og bakgrunn. Det forutsetter en sterk
likestillingspolitikk, og da mener jeg en politikk som ønsker å likestille
og frigjøre alle mennesker, ikke bare dem som opplever begrensninger
og diskriminering på grunn av kjønn, men også dem som ikke får deltatt
aktivt i samfunnet eller oppfylt sitt potensial på grunn av funksjonsnedsettelse,
bakgrunn, kjønnsidentitet, legning eller noe annet. Venstre jobber
for å se hvert enkelt menneske for den det er, ikke kategorien det
tilhører. Alle skal ha like rettigheter og frihet til å skape seg
meningsfylte liv og delta i arbeidslivet og samfunnet for øvrig.
Det er fortsatt
mange som holdes utenfor fellesskap og nektes sine rettigheter i
dag. Diskriminering, hat og utdaterte holdninger og normer hever
terskelen for deltakelse og hindrer folk i å leve gode liv. Jeg
er spesielt bekymret for hatkriminalitet mot skeive og dobbeltminoriteter,
som ofte henlegges på grunn av for lite kompetanse eller kapasitet
i politiet. Jeg er bekymret for dem som føler at bare det å være
seg selv er farlig og slås hardt ned på av omgivelsene. VGs avsløringer
av ulike homoterapipraksiser som eksisterer i Norge, eller statistikken
knyttet til holdninger mot skeive, spesielt på Sørlandet, viser
at det fortsatt finnes mange som må leve med en begrensende frykt,
og da er vi ikke alle likestilte. Vi må gjøre mer. At vi på Stortinget
i tillegg til regjeringspartienes satsinger i budsjettet, bevilger
mer enn en halv million kroner utover regjeringens budsjettforslag til
foreningen Fri og Rosa kompetanse og arbeidet mot hatkriminalitet,
er ett av mange steg på den veien.
I fjor og i forfjor
var jeg også bekymret for menneskene bak metoo-avsløringene. At
så mange, særlig kvinner, opplevde seksuell trakassering på jobb,
utgjorde en stor likestillingsutfordring. Hva slags konsekvenser
har slike opplevelser for hvilke jobber man søker, hvor lenge man
orker å jobbe fulltid, eller hvor trygg man føler seg på arbeidsplassen?
Metoo utgjorde begynnelsen på en enorm holdningsendring i befolkningen
og i arbeidslivet som det kommer til å ta tid før vi er i mål med.
Jeg er veldig glad for at regjeringen med Venstre i spissen klarte
å få på plass et lavterskeltilbud for mennesker som opplever seksuell
trakassering, og at diskrimineringsnemnda og Likestillings- og diskrimineringsombudet derfor
får økte bevilgninger i dette budsjettet. Her har regjeringen gitt
et godt svar på en stor samfunnsutfordring og således fjernet i
hvert fall deler av min bekymring.
En annen gruppe
jeg synes det er bra at regjeringen har prioritert i budsjettet,
er barna som lever i familier med lavinntekt. Jeg representerer
selv bydelen i Norge med flest barn som lever i lavinntektsfamilier,
Gamle Oslo. I tre nabolag i min bydel, Nedre Tøyen, Grønland og
Enerhaugen, vokser over halvparten av barna opp i familier med dårlig
råd. Jeg startet innlegget mitt med å snakke om frihet, og en av
de kanskje største frihetshindrene er fattigdom. Å sørge for enkeltmenneskets
frihet uavhengig av bakgrunn betyr at vi har et ansvar for å gi barn
mulighet til å skape seg et bedre liv enn sine foreldre. I Norge
skal ikke inntekten eller bakgrunnen til foreldrene avgjøre hvordan
livet skal bli; det skal en selv og ens drømmer, ønsker og evner
gi en forutsetninger for å gjøre. Siden Venstre begynte å samarbeide
med Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for seks år
siden, har vi gjort mye for disse barna, både for å lindre opplevelsen
av fattigdom her og nå og for å forebygge at fattigdommen arves
av barna.
Å sikre alle menneskers
frihet og like muligheter krever at man begynner tidlig. Her må
regjeringens innsats på en rekke områder ses i sammenheng. Det viktigste
barna våre kan ha med i bagasjen, er fullført skolegang. Kunnskap
er avgjørende i morgendagens arbeidsliv, og arbeid er den enkleste
veien ut av fattigdom. Men gratis skolegang er ikke nok, barna må
også rustes for skolegang og aktiv deltakelse i samfunnet fra de
er små. Derfor har Venstre kjempet igjennom gratis kjernetid i barnehagen
for barna fra familiene som har minst. Det er derfor vi i 2020-budsjettet
har en satsing på SFO, eller AKS, som det heter her i byen, og jeg
er veldig glad for at vi fra neste år for første gang også målretter
barnetrygden. Vi er den første regjeringen på over 20 år som har gjort
noe med barnetrygden, nå skal vi altså gjøre noe ekstra for dem
som har barn under seks år.
Budsjettet for
2020 er på lag med dem med svakest stemme. Det er et mulighets-
og frihetsbudsjett.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [10:06:15 ] : Representanten snakket
om likestillingspolitikk. Stortinget skal få anledning til å diskutere
LHBTI-politikken i morgen, og jeg tipper at det blir en debatt med
store ord og mange flotte visjoner. I dag behandler vi rammeverket
for hvilken likestilling vi utfører i praksis.
Organisasjonene
på LHBTI-feltet, som FRI, Skeiv Verden, Skeiv Ungdom, Salam osv.,
som hver eneste dag gjør den virkelig viktige jobben der ute hvor
folk jobber og bor, med å jobbe med holdningsskapende arbeid, vet vi
at jobber i motvind nå, for de blir angrepet. De forteller om en
hverdag som blir stadig vanskeligere fordi bevilgningene har stått
stille og noen har fått kutt under denne regjeringen.
Hva synes representanten
Almeland om at disse organisasjonene sier at det blir vanskeligere
og ikke lettere å jobbe med holdningsskapende arbeid under denne regjeringen?
Grunde Almeland (V) [10:07:17 ] : Takk for spørsmålet, for
det gir meg anledning til å snakke om dette området, som jeg er
veldig opptatt av.
Den bekymringen
som flere av disse organisasjonene kommer med, skal vi ta på største
alvor, for disse organisasjonene gjør en veldig viktig jobb ute
i kommunene og i lokalsamfunnene med å sørge for å støtte opp under
grupper og folk som ofte har en tendens til ikke å bli hørt. Så
må regjeringens satsinger ses i sammenheng, som jeg også var inne
på i mitt innlegg. Vi gir en solid støtte til disse organisasjonene
– det skal vi fortsette med å gjøre – og vi sørger også for at vi
har satsinger på andre områder som støtter opp om dette arbeidet.
En sentral del av det er nettopp det som gjøres i kunnskapssektoren
med de nye læreplanene, for å sikre at også disse temaene blir tilstrekkelig
behandlet.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:08:30 ] : Jeg er glad for at representanten
løfter fram utfordringene med både hatkriminalitet og diskriminering
av LHBTI-personer i sitt innlegg. Det er mange områder i vårt rammeområde
vi diskuterer i akkurat denne debatten. Jeg er også glad for at
Senterpartiet deler den bekymringen, og at vi i tillegg til det
regjeringen gjør på det området, tilfører 2 mill. kr til Salam,
FRI og Rosa kompetanse.
Når det er sagt:
Representanten snakket ikke noe om mitt største anliggende i denne
debatten, nemlig barnevernet. Jeg lurer på hva slags holdning Venstre
har til status i barnevernet nå om dagen. Er det godt nok? Gjør
vi nok? Gjør regjeringen nok? Hvis svaret på det er nei, hva kan
vi gjøre for at både regjeringspartiene og alle andre partier løfter
dette området høyere?
Grunde Almeland (V) [10:09:22 ] : Takk for også dette spørsmålet.
Det er ikke alt
man får tid til å si på 5 minutter, men når vi ser mange av de avsløringene
som har kommet i ulike medier på barnevernets område, er det helt
klart at mye av dette ikke er bra nok. Derfor er jeg glad for at statsråden,
barne- og familieministeren, har vært så tydelig på nettopp det.
Nå er vi inne i flere prosesser rettet mot nettopp mange av de bekymringene
som jeg vet at representanten også deler. Det kommer en prosess
med en ny barnevernslov, der flere av disse spørsmålene skal behandles
konkret. Det ser jeg fram til. Og bare for å understreke det: Vi
i Venstre er heller ikke fornøyd med dagens tilstand, og det er
jo nettopp derfor vi ønsker å gjøre noe med den.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:10:24 ] : Jeg må utfordre representanten
fra Venstre videre vedrørende de organisasjonene som står helt i
front i kampen for skeives frihet og rettigheter. Det meldes jo
også i representanten Almelands innlegg om en økende bekymring når
det gjelder denne kampen, en slags backlash, dessverre, kan det
virke som på flere områder. Samtidig står altså støtten til de organisasjonene
– tilskuddene til de heltene – som står helt fremst i den kampen,
som møter alle de falske nyhetene, som møter all desinformasjonen,
og som er ute og jobber med holdninger, fortsatt på stedet hvil.
Resultatet er f.eks. at den nystiftede organisasjonen Salam, som
jobber for skeives rettigheter i muslimske miljøer, ikke får støtte.
Er representanten
Almeland fornøyd med det, i den tiden vi nå går inn i?
Grunde Almeland (V) [10:11:26 ] : Bare for først å adressere
denne backlashen som representanten nevner: Det er helt riktig –
det ser vi internasjonalt, og vi ser også at det forgrener seg i
Norge. Det viktigste svaret vårt er, mener jeg, at denne regjeringen
er såpass tydelig på hvilken støtte disse organisasjonene faktisk
har i sitt arbeid. Da denne regjeringen var vertskap for IDAHOT-konferansen
i fjor, og tok initiativ til en omforent uttalelse fra de landene
som deltok på den konferansen, var det i hvert fall et tydelig svar
på hvor Norge og denne regjeringen står i disse spørsmålene. Det
mener jeg er viktig fordi det også er et signal som går utenfor Norges
grenser.
Når det gjelder
bevilgningene til disse organisasjonene, stemmer det ikke helt,
det representanten her påstår, for noen av de grepene vi gjorde
på Stortinget ved behandlingen av dette budsjettet, var jo å øke
bevilgningen til bl.a. FRI, gjennom Rosa kompetanse.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:12:46 ] : Noe av det aller
viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å legge til rette for at
barna våre får en trygg og god oppvekst. Derfor er jeg glad for
at budsjettet vi har til behandling her i dag, er et budsjett for
barna.
For de aller fleste
av oss er familien den første og mest langvarige relasjonen vi har.
Bygger vi sterke familier, bygger vi trygge barn og også et varmere
samfunn. Gjennom de politiske prioriteringene vi har gjort i dette budsjettet,
styrker vi familiene, enten det er gjennom den historiske økningen
i barnetrygden, kontantstøtten – som gir familier en mulighet til
å velge den løsningen som passer deres barn best, fritidskortet
– som sikrer at alle barn og unge får delta i fritidsaktiviteter
uavhengig av foreldrenes økonomi, eller samlivskurs for førstegangsforeldre
for å gi dem de verktøyene de trenger for å ta fatt på familielivet.
Å investere i barna og familiene er å investere i framtiden.
Barnetrygden er
den enkeltstønaden som trolig har størst betydning for at færre
barn vokser opp i lavinntektsfamilier. I mars i år opplevde familiene
den første økningen i barnetrygden på over 20 år, og i dette budsjettet
følger vi opp med en ytterligere økning på 3 600 kr for familier
med barn mellom 1 og 6 år.
En av de sakene
Kristelig Folkeparti er stolt av å ha styrket de siste årene, er
kontantstøtten. Det er fordi vi vet at familier er forskjellige,
og at hvert barn er unikt. Når det gjelder småbarnslivet, er det
ikke slik at én mal passer alle – tvert imot. Derfor er det ekstra
beklagelig å merke seg at kontantstøtten er kuttet i flere av opposisjonens
budsjetter. Jeg synes det er underlig at disse partiene mener at
de vet bedre enn familiene selv hvordan man bør organisere sitt
familieliv. Når hele 60 pst. av familiene faktisk benytter seg av
kontantstøtten, er det et uttrykk for at det er en ønsket og kjærkommen
ordning. Derfor undrer jeg meg over at kritikerne er så ute etter
å fjerne denne støtten, som flertallet av barnefamiliene etterspør,
eller at de reduserer den så kraftig at den ikke er et reelt alternativ.
Ikke nok med at
kontantstøtten kuttes, Arbeiderpartiet reduserer også engangsstønaden
drastisk. Det kan da ikke være sånn i et land som trenger at det
fødes flere barn, at det bare er de som er i jobb, og som har tjent
seg opp fulle foreldrepengerettigheter, som skal ha råd til å sette
barn til verden. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet
øker engangsstønaden betydelig, og at vi også har fått på plass
et foreldrestipend.
Vi ser også at
presset på familiene øker fra samfunnet rundt dem. Da hjelper det
sannelig ikke at mange politiske partier sender sterke signaler
om at kvinner bør komme raskere tilbake i arbeid, at familiene ikke skal
kunne benytte seg av ordninger som gir dem økt valgfrihet, og at
staten og det offentlige skal ta over viktige oppgaver for familiene.
Dette presset er det siste familiene trenger. Her ligger det også
en klar ideologisk forskjell i synet på familiene. Når de andre
partiene i sine alternative budsjetter foreslår å fjerne kontantstøtten
med begrunnelse i at den er til hinder for arbeidslinja, blir familiene
redusert til et middel for å oppnå opposisjonens mål. Kristelig
Folkeparti vil heller fjerne hindre som står i veien for å bygge
sterke familier. For familiene er et mål i seg selv, og vi vil styrke
familiene, ikke styre dem.
En annen viktig
satsing vi har fått på plass for å styrke familiene, er tilbudet
om samlivskurs for førstegangsforeldre. Det er omtalt som moraliserende
av enkelte, men det har som mål å trygge og styrke familiene og
parforholdet. De av oss som har fått barn, vet at det er noe av
det mest fantastiske man kan oppleve i livet, men det er også en
veldig overveldende tid. Man får livet snudd på hodet på utrolig
mange måter, og et samlivskurs for dem som ønsker det, vil kunne
gi foreldrene gode verktøy når de går i gang med å bygge sin familie.
Et lavt konfliktnivå i hjemmet og god dialog foreldrene imellom tjener
nettopp barna.
Så ja, vi i Kristelig
Folkeparti er stolte av de prioriteringene vi har fått til for barna
og familiene i dette budsjettet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [10:17:19 ] : Det var et godt innlegg om
barn og familier. Vi er altså i en situasjon der barnefattigdommen
øker – 102 000 flere fattige barn. Vi har den svakeste kommuneøkonomien
som en regjering noen gang har levert, vi har en regjering som abdiserer
fra kriser i barnevernet, f.eks., og vi har barn og unge som opplever
trakassering, vold og utstøting fra sosiale fellesskap som betyr
mye for dem. Rapporter fra Fafo og bl.a. Hjelpekildens pamflett
for å hjelpe folk og barn som vokser opp i undertrykkende religiøse
miljøer, er viktig i den sammenhengen. Representanten peker på familier,
mens regjeringen kutter i tiltak, som briller, tannhelse osv., og
de kutter også i støtte til organisasjoner som kan bidra til at
barn og unge får det bedre. Mener Kristelig Folkepartis representant
at et homofilt par med to barn er en fullverdig familie?
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:18:26 ] : Nå var det svært
mange ting representanten tok opp i sitt innlegg. Når vi er opptatt
av familier, er det et oppriktig engasjement, og vi snakker om alle
familier. Hvis representanten Henriksen hører etter i mine innlegg,
snakker jeg hele tiden om at barn er forskjellige, og at familier
er forskjellige. Det handler ikke bare om familiekonstellasjonene,
selvfølgelig gjelder vår familiepolitikk for alle familier enten
det er innvandrerfamilier, homofamilier eller bonusfamilier. Det
gjelder alle, men vi er opptatt av at vi skal ha på plass løsninger som
gir valgfrihet og fleksibilitet, nettopp fordi de er så forskjellige.
Alle barn er unike, alle foreldre må få lov til å velge de løsningene
som skal til for at deres hverdag går i hop. Den valgfriheten ser
vi ikke at Arbeiderpartiet legger opp til; de gir dem bare valget
mellom barnehage og barnehage, noe representanten Henriksen ikke
svarte meg på i min replikk i sted.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:19:41 ] : Jeg vet ikke om jeg
ble helt klok på svaret på det siste spørsmålet fra representanten
Henriksen, om et barn med to homofile foreldre er en like bra familie.
Representanten må gjerne svare mer tydelig på det.
Som dere kanskje
har oppdaget, har jeg en spesiell forkjærlighet for å ta opp barnevernssituasjonen
i replikkordvekslingen i dag. Det er viktig for meg at vi kanskje
kraftsamler lite grann for i det hele tatt å klare å gjøre noe,
for situasjonen er ikke god nok – slik vi i Senterpartiet ser det.
Nå har jeg spurt alle og fått bekreftet at den ikke er god nok.
Vi må gjøre mer. Da er spørsmålet til Kristelig Folkepartis representant:
Hvis hun synes at situasjonen i barnevernet er dårligere enn den
burde vært, hvordan kan da regjeringen gjøre enda mer enn de har
planlagt, og ikke minst hvordan kan alle partier fokusere i større
grad på dette viktige området?
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:20:38 ] : Aller først: Alle
barn skal få være stolte av sine foreldre og sin familie. Vi har
en familiepolitikk som gjelder for absolutt alle typer familiekonstellasjoner.
Jeg opplever at
det er et tverrpolitisk engasjement for barnevernet. Det fokuseres
sterkt på det, og det er jeg utrolig glad for, for det å sikre at
barn får en trygg oppvekst, er det aller viktigste vi som storting,
regjering og sivilsamfunn kan sørge for. Så har vi litt ulike tanker
om hva som bør være de øverste prioriteringene for et barnevern
som helt tydelig har utfordringer. Vi tror at den store nøkkelen
til å styrke barnevernet er å øke kompetansen, sørge for videreutdanning,
sørge for at hvert barn får et tilbud som er tilpasset sin situasjon.
Vi vet at omsorgsovertakelse er det mest inngripende noen kan oppleve.
Da er det så viktig at de beslutninger som tas, blir riktige, og
at hvert barn får et tilbud som er skreddersydd for sitt behov.
Akkurat det må være selve kimen i alt vi gjør i barnevernet, at
barnet er i sentrum og får enda større medvirkning i alle beslutninger
som handler om seg selv.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:21:55 ] : Barna som trenger
hjelp av barnevernet, skal ikke være utsatt for profitt og marked.
Omsorg skal settes over omsetning, barn over butikk. De deler av
aktører som nå blir skviset, skulle prioriteres. Dette har Kristelig
Folkeparti vært enig med SV om, i alle fall før de gikk i regjering, for
før Kristelig Folkeparti gikk i regjering, var de med på å vedta
å øke ideell andel i barnevernet på bekostning av de kommersielle,
og de var med på å redusere bruken av enkeltkjøp, altså enkeltbarn
på anbud. Likevel er situasjonen stort sett den samme nå. De ideelle øker
ikke, og det har blitt flere barn på anbud – enkeltbarn. Ideelt
barnevernsforum melder om at de ikke har hørt noe mer om oppfølgingen
av Stortingets vedtak, det har stoppet opp. Mener Kristelig Folkeparti
fortsatt at ideell andel i barnevernet skal økes på de kommersielles
bekostning, og at praksisen med enkeltbarn på anbud må ned?
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:22:59 ] : Vi ser at de ideelle
aktørene har en helt spesiell kompetanse, de er veldig dyktige,
og vi har også en plattform som sier at vi vil styrke de ideelles
posisjon. Samtidig ser vi at vi trenger et mangfold av aktører.
Det handler om kompetanse, og det handler rett og slett om kapasitetsutfordringer.
Vi synes dette mangfoldet av aktører er det beste for å gi nettopp
de skreddersydde løsningene som jeg snakket til Sem-Jacobsen om,
til hvert enkelt barn.
Samtidig er vi
alle enige om at det er det offentlige som skal ha kontrollen med
barnevernet, og man må alltid følge med på utviklingen som skjer
når det gjelder balansen ved bruk av private aktører og private
kommersielle aktører opp mot det offentlige. Men jeg er veldig trygg
på at vi i tiden som kommer, med det fokuset vi setter på barnevernet,
vil ivareta det på en god måte.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:24:06 ] : Det å sikre sterke,
gode familier er noe av det mest meningsfulle en kan gjøre i politikken.
Vi vet at familien er det aller viktigste fellesskapet for de fleste
av oss, og det å ha gode, trygge familier sikrer enda flere barn
og unge en trygg og god oppvekst. Dessverre ser vi samtidig at det
er for mange som faller utenfor i samfunnet i dag. Derfor er regjeringas
profil og satsing i dette budsjettet veldig tydelig. Vi ønsker en
styrket innsats for familiene. Vi ønsker et bedre barnevern. Vi
ønsker mer kraftfulle tiltak for å bekjempe fattigdom og for å bekjempe
vold og overgrep.
For første gang
på over 20 år økte regjeringa barnetrygden med 1 000 kr i år, og
for neste år skal vi øke den med 3 600 kr for dem med barn under
seks år. Det er et viktig grep, spesielt for de familiene som har
dårlig økonomi, som vil gi dem større mulighet til å klare utfordringene
de har i hverdagen.
Samtidig har vi
en satsing på familievernet. Jeg fikk nettopp en NOU om et nytt,
forsterket og forbedret familievern, som det blir veldig spennende
å jobbe videre med. Det å ha et godt og sterkt familievern vet vi
er viktig for dem som har utfordringer i hverdagen. Det har vi alle,
derfor satser vi også på samlivskurs, spesielt rettet inn mot førstegangsforeldre.
Vi vet at overgangen fra to til tre kan være ekstra krevende, og
det å ha verktøy når en vet at utfordringene kommer, tror vi vil
være viktig. Det vil være viktig for dem som bor sammen, men det
vil også være viktig for ungene for at overgangen skal bli best
mulig.
Så er vi veldig
opptatt av å styrke barnevernet. Om det har vi hatt mange debatter
i denne sal, og i budsjettet for 2020 viderefører vi de viktige
satsingene for å styrke barnevernet. Jeg vil spesielt trekke fram
at vi øker kompetansesatsingen. Den er nå på rundt 90 mill. kr.
Det blir også viktig med videreutdanning – å styrke kompetansen
der – og jeg vil også si veiledning av de kommunene som vi vet sliter
mest. Komitélederen var inne på at de ulike kommunene skal få krav
om å ha rapporter om tilstanden i sin kommune, og vi jobber også
for å få enda bedre oversikt over landets kommuner, slik at vi kan
gå målrettet inn og hjelpe de kommunene som trenger det mest. Der
skal vi prøve ut en ny modell for hjelpetiltak for å forsterke den
tidlige innsatsen og for å unngå at en må gå til det steget å beslutte
omsorgsovertakelse.
Vi jobber også
med fosterhjem fordi vi vet at det vil være noen barn som trenger
et nytt sted å bo. Det aller viktigste er å få et trygt og godt
fosterhjem. Hvis man ikke lykkes med det eller barnet har ekstra
behov, skal vi ha gode institusjonsplasser. Det satses i budsjettet
for 2020 300 mill. kr mer, noe som betyr bedre tiltak for de aller
mest sårbare.
For ikke så veldig
lenge siden fikk jeg overrakt en rapport om vold og overgrep fra
NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: UEVO
– Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep. Der var
det over 9 000 barn og unge som hadde svart på spørsmål uten at
foreldrene hadde samtykket til det, og svarene er bekymringsfulle.
De bekrefter for så vidt mange av de tallene vi har sett fra før,
men at ett av fem barn og unge opplever vold og overgrep, er dramatisk.
Derfor er vi i full gang med å følge opp opptrappingsplanen mot
vold og overgrep.
Som representanten
Hjemdal var inne på i sitt innlegg, er det mange nye tiltak også
i neste års budsjett: programmene «SNAKKE» og «Jeg vet», en utvidelse
av Alternativ til vold for å få et nytt kontor i Finnmark, noe jeg
tror er spesielt viktig, og en egen lavterskel hjelpetelefon. Vi
satser mer på forskning – og der er UEVO-undersøkelsen viktig –
fordi vi vet at forskning, kunnskap, gjør at vi kan sette inn enda
mer treffsikre og viktige tiltak. Alt dette er viktig for å sikre
enda flere barn og unge en trygg og god oppvekst.
I budsjettet for
2020 har vi også en videre satsing på fritidskort. I 2019 har Vadsø
og Arendal gjennomført pilotprosjektet. Neste år øker vi støtten.
Vi bruker 60 mill. kr på å inkludere enda flere forsøkskommuner.
Målet er å kunne rulle ut en modell som sikrer alle barn og unge mellom
6 og 18 år et fritidskort der de selv kan velge aktivitetene som
de ønsker å delta i, for å få et enda bedre nettverk, få flere venner
og oppleve mestring, i tillegg til at vi i 2020 bruker over 300 mill.
kr på en tilskuddsordning for å hjelpe dem som lever i vedvarende
fattigdom, og å sikre dem et fritidstilbud og et ferietilbud.
Så ligger det
en stortingsmelding til behandling snart, Framtidas forbrukar –
grøn, smart og digital, som jeg ser fram til å diskutere i Stortinget.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [10:29:25 ] : FRI, Salam, Rosa kompetanse
og andre har fått kutt i sine bevilgninger. Hammerfest kommune er
nå anmeldt av Kristelig Folkeparti i Hammerfest fordi de har latt
FRI holde Rosa kompetanse-kurs, altså framføre den informasjonen
og den kunnskapen om seksuell orientering som er nedfelt i regjeringas
politikk etter oppdrag fra bl.a. Helsedirektoratet. Kristelig Folkeparti
sitter i regjeringa, og barne- og familieministeren er ansvarlig
for FRIs rolle som utøver av det oppdraget de har fått fra regjeringa. Vi
vet at mange barn og unge opplever det svært vanskelig å ha en annen
seksuell orientering enn det som er normen, derfor er dette oppdraget
viktig. Hvordan oppleves det å være ansvarlig for en politikk som
Kristelig Folkeparti lokalt anmelder en kommune for å utføre?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:30:28 ] : Nå kjenner ikke
jeg det konkrete eksempelet, og når det gjelder tilskuddene over
det budsjettet, er det kultur- og likestillingsministerens ansvar.
Hun kan sikkert svare godt på det. Når representanten påstår at
det kuttes, sitter hun og rister på hodet, så det betyr vel at det
ikke stemmer.
Når det gjelder
FRI, har vi også vært opptatt av det, og som representanten Grunde
Almeland sa i sitt innlegg, ble tilskuddet økt i Stortinget nå,
nettopp fordi det å ha kompetanse hos de ansatte om hvordan en møter barn
og unge med ulike legninger, er utrolig viktig. Som representanten
var inne på, vet vi at mange opplever at det å være homofil, det
å vokse opp og være usikker på egen legning, er krevende for veldig
mange. Derfor er jeg, som barne- og familieminister og som KrF-leder, opptatt
av at vi skal møte dem på en god og trygg måte. Derfor mener jeg
at det budsjettet vi har lagt fram, er godt på dette feltet, og
det er jeg helt sikker på at likestillingsministeren vil snakke
mer om siden.
Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.
Kari Henriksen (A) [10:31:27 ] : I barnevernssaken har vi fått
en utvikling der vi ikke ser spor av det flertallsvedtaket som Kristelig
Folkeparti var en del av da de var i opposisjon. Når de nå har kommet
i regjering, ser det ut som om de kanskje har lagt det forslaget
i en skuff – eller hvor det måtte ligge – i regjeringskontorene.
SV var inne på det tidligere her i dag, på spørsmål. Arbeiderpartiet
har foreslått en kommunalreform for barnevernet. Dette følger ikke
regjeringa opp i det hele tatt, og regjeringa ønsker heller ikke
å komme her og holde en redegjørelse om barnevernssituasjonen. Når det
gjelder private og ideelle, fikk alle inntrykk av at Kristelig Folkeparti
ville ha et barnevern i ideell og offentlig regi, og vi fremmet
saken for å få det til i fellesskap. Det finnes ingen spor av det
i budsjettet. Hvorfor svikter statsråden i denne saken?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:32:32 ] : Nå har jeg vel
svart på dette spørsmålet en rekke ganger i denne sal, men jeg skjønner
at det må gjentas veldig mange ganger for at det skal gå inn.
Dette er et forslag
som jeg selv stemte for, og et forslag som jeg er i full gang med
å følge opp. Vi er opptatt av å styrke de ideelles situasjon, og
som representanten Gleditsch Lossius var inne på i sitt innlegg
– de ideelle tilfører et mangfold, sammen med private, sammen med offentlige,
for å gi et best mulig tilbud til de mest sårbare ungene. Vi jobber
med å finne ut hvordan vi skal øke andelen ideelle på en best mulig
måte.
Jeg vil understreke
at når vi snakker om sårbare barn, er jeg skeptisk til å flytte
dem rundt bare for at vi skal oppfylle politiske målsettinger. Hvis
et barn bor i en offentlig eller privat institusjon og det fungerer
veldig godt, mener jeg det vil være uheldig å flytte det bare for å
oppfylle dette vedtaket.
Dette er et krav
fram til 2025, og det skal vi nå. Vi legger føringer for det. Et
av kravene jeg stiller, er at når Bufdir skal velge ut, så skal
de velge ideelle foran kommersielle. Dette følges opp i praksis,
og vi jobber iherdig med selve forslaget.
Kari Henriksen (A) [10:33:42 ] : Dette handler om tilbudene
til de barna som er blant de mest sårbare i vårt samfunn. Det er
ingen på Stortinget som har bedt regjeringa flytte rundt på barn.
Det vi har bedt om, er at barn skal sikres stabile forhold. De skal
sikres forutsigbarhet, og vi skal sikre at alle pengene blir brukt
på barna og ikke på kommersielle aktører eller at pengene blir flyttet
til utlandet. Statsråden kan gjenta og gjenta og gjenta, men det
vi ser, er en tilbakelent statsråd som ikke tar politisk styring
over barnevernet i det hele tatt, som ikke erkjenner at det faktisk
er krise i mange deler av barnevernstjenesten, og som ikke ønsker
å styrke verken forebygging eller det kommunale barnevernet med
en eneste krone. Det er ganske alvorlig. Men det som er det mest
alvorlige, er at han ikke følger opp Stortingets vedtak og bare
lar vente-og-se-holdningen dominere.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:34:53 ] : Det er en virkelighetsbeskrivelse
som jeg tar sterkt avstand fra. Er det noe jeg bruker tid på i departementet,
så er det barnevern, nettopp fordi det er viktig, og fordi det er
et felt som jeg har vært opptatt av i lang, lang tid – det å bekjempe
vold og overgrep, det å sikre at barn får en trygg oppvekst. Det
er viktig for meg som politiker. Derfor er jeg glad for at bemanningen
i det kommunale barnevernet har gått opp.
Ja, vi bruker
ikke øremerking, heller ikke på normen, som Arbeiderpartiet foreslår,
og som de ikke klarer å si hvordan skal fungere i praksis. Men kommunene
tar det ansvaret som de har, og det er jeg veldig glad for. Det er
kommunalt, og de må jo få lov til å ta det ansvaret. Vi gjennomfører
en kompetansesatsing. Nå er den på 90 mill. kr for neste år. Det
er en stor satsing, som betyr enormt mye for å løfte kompetansen
i barnevernet.
Og ja, jeg har
vært tydelig på at det er store utfordringer i barnevernet. Det
er jo derfor vi gjennomfører felt etter felt etter felt for å løfte
det. Dette er jeg helt sikker på at vi ikke kommer til å klare i
løpet av denne perioden. Det er et langsiktig arbeid, og derfor
kommer jeg til å komme med nye saker når det gjelder krav til kompetanse,
når det gjelder fosterhjem, osv. osv., for dette er et felt som
vi jobber iherdig med.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:36:13 ] : Jeg tror nok ministeren
bare må finne seg i at opposisjonen kommer til å følge veldig med
på hvorvidt han følger opp anmodningsvedtaket om å prioritere ideelle
framfor kommersielle aktører i barnevernet.
Når det er sagt,
har vi i dag i dette replikkordskiftet fått tydeliggjort at samtlige
partier mener at det som det jobbes med i barnevernet, ikke er bra
nok, og at vi må gjøre mer. Der hviler det et sterkt og tungt ansvar
på ministeren og på oss andre.
Et område som
det ikke er tatt så veldig mye tak i, er fosterhjemsproblematikken.
Vi i Senterpartiet gir 5 mill. kr ekstra til det. Men her er det
mangel på rekruttering, og det er også store utfordringer med at
man har litt dårlige vilkår, mener mange. Det er blitt hevdet at
vi snart bør lovregulere hvordan situasjonen skal være for både
familiene og fosterhjemsbarna. Dette er vi i Senterpartiet veldig
interessert i å se nærmere på. Vi tror at det vil hjelpe for rekruttering
og for vilkårene for fosterfamiliene. Hva mener ministeren?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:37:17 ] : Tusen takk for
et veldig viktig spørsmål.
Jeg er glad for
at opposisjonen følger med. Jeg tror vi trenger en utålmodig opposisjon,
et utålmodig storting, for at vi skal lykkes med et best mulig barnevern.
Fosterhjem er en veldig viktig del også av det arbeidet, fordi en vet
at det er der de aller fleste barna bor når en må gå til det skritt
som en omsorgsovertakelse er. Det er vel bare ca. 900 som bor på
institusjon.
For ikke lenge
siden kom det en NOU knyttet til fosterhjem. Der er vi veldig godt
i gang med arbeidet, og som representanten peker på, er vilkårene
man får som fosterforeldre, et av de viktige punktene. Der står
det – apropos den offentlige/private diskusjonen som er – at vilkårene
er mye bedre når det gjelder de private. Det må vi også jobbe med
når kommunene skal overta et større ansvar gjennom barnevernsreformen
fra 2022.
Men jeg vil understreke
at det jeg får mye tilbakemeldinger på, og som jeg er veldig opptatt
av, er oppfølgingen og veiledningen av fosterhjemmene. Det å ta
på seg den viktige, store oppgaven fordrer at det offentlige stiller
veldig godt opp, sånn at en får den hjelpen en trenger for å kunne
forbli fosterforeldre, og at barna skal slippe å måtte bytte hjem.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:38:34 ] : Det er en kritisk
tilstand i barnevernet. De ansatte har i snart ett år ropt varsku
om for lav bemanning. Barneombudet er sjokkert. Og ikke minst ut
fra det barna selv melder, forteller kun ett av fire barn barnevernet
om det viktigste.
Likevel rykker
statsråd Ropstad ut og sier at det går så mye bedre at det ikke
er noe behov for å komme og ha en redegjørelse om den saken her
i Stortinget. Men da lurer jeg fælt på: Hvordan vet egentlig barneministeren det?
Hvordan kan barneministeren vite at det går bedre når, ut fra det
barna selv sier, tre av fire ikke forteller om det viktigste til
barnevernet fordi de ikke føler seg trygge? Kan barneministeren
stå i denne salen og si: Ja, jeg vet at barna får det bedre, og
at barna selv er enig i den beskrivelsen?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:39:34 ] : Når jeg sa at det
er ting som går bedre i det norske barnevernet, er det fordi indikatorene
viser det. Og så pekte jeg på spesielt når det gjaldt undersøkelser,
at en gikk fra – jeg tror det var – 19 pst. fristbrudd til 7 pst.
fristbrudd de siste årene. Det mener jeg er positivt. Jeg viste
også til at oppfølgingen av fosterhjemmene, der fosterhjemmene selv sier
at de opplever god oppfølging, har økt de siste årene – nå husker
jeg ikke helt tallene i hodet.
Det er ikke dermed
sagt at alt er bedre i barnevernet, men det må være lov for de ansatte
som gjør en iherdig jobb hver eneste dag, også å få de positive
beskjedene, og at en framsnakker det positive de gjør. Derfor er
jeg veldig glad for at det er en høyere årlig vekst av antall ansatte
under denne regjeringa enn det var under SV og under den rød-grønne
regjeringa.
Kommunene er opptatt
av dette, og når vi f.eks. gir kommunestyrene i oppdrag å drøfte
situasjonen og tilstanden i sitt barnevern hvert eneste år, håper
og tror jeg at de tar et enda større ansvar, og at det også vil
bety at det kommunale barnevernet blir enda bedre.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Anette Trettebergstuen (A) [10:40:53 ] : Likestilling kommer
ikke av seg selv, og likestillingskampen kan ikke tas én gang for
alle, den må kjempes hele tiden. Etter seks år med høyreregjering
ser vi at Norge går tilbake på flere likestillingsindikatorer, ingen
nye initiativ er blitt tatt, og mange av de virkemidlene som har
gjort oss til et av verdens mest likestilte land, er kuttet i. Abortloven
er endret, kvinner har fått mindre bestemmelse over egen kropp her
hjemme. Mens vi også ser at land etter land rundt oss går til angrep
på kvinners reproduktive helse, skulle vi her hjemme i Norge ha
vært et fyrtårn som sto imot.
Arbeiderpartiet
vil en annen vei. Likestillingspolitikken er en helt sentral del
av vår frihetskamp, og utfordringene er mange. Fortsatt opplever
svært mange kvinner ufrihet i arbeidslivet, som enten deltidsansatt
eller midlertidig ansatt. Det er kvinnene som trakasseres på jobben.
Metoo må tas videre. Vi må riste grunnvollene i det ordinære arbeidslivet,
der damene på gulvet jobber.
Glasstaket eksisterer
fortsatt. Det er menn som når toppen. Færre kvinner gjør det. Men
viktigere enn glasstaket er det at veldig mange jenter – men også
gutter – nektes å delta på de fellesskapsarenaene vi tar som en selvfølge.
De lever med glassvegger rundt seg, de utsettes for sosial kontroll.
Vi vet at netthetsen
florerer. Det truer demokratiet vårt, og særlig jenter og kvinner
kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet på grunn av dette.
I land etter land rundt oss angripes kvinners og minoriteters rettigheter av
anti-feminist- og anti-LHBTI-grupperinger. Det har ikke vært større
behov for en kraftfull likestillingspolitikk verken her hjemme eller
i utenriks- og utviklingspolitikken på lenge. Allikevel ser vi at
høyreregjeringa velger en tilbakelent holdning, en holdning som
gjør at ting begynner å gå i feil retning, i tillegg til at den
kutter i og kutter ut ting som fungerer.
Tidligere i debatten
skrøt representanter for regjeringspartiene av kontantstøtten. Ja,
denne regjeringen prioriterer kontantstøtten, til tross for at rapport
etter rapport fra utvalg etter utvalg igjen og igjen slår fast at kontantstøtten
skaper kun dårligere integrering, den svekker arbeidslinjen, og
den svekker likestillingen. Det er bare Kristelig Folkeparti som
ikke tar dette inn over seg.
Det ble også nevnt
at Arbeiderpartiet kutter i engangsstønaden. Nei, Arbeiderpartiet
kutter ikke i engangsstønaden, vi er ikke med på økningen i engangsstønaden.
Men Arbeiderpartiet har en helt annen tilnærming i velferdspolitikken
enn dagens regjering. Vi tror på universelle tjenester, ikke kontantytelser
som kan låse folk inne – utenfor arbeid.
I vårt helhetlige
opplegg har vi billigere barnehage, billigere SFO og gratis skolemat,
og vi har også en politikk som gir ekstra støtte til de studentene
som måtte velge å få barn mens de studerer. Vi vil i tillegg bruke
litt i underkant av 1 mrd. kr på likestilling i vårt budsjett: heltid
i arbeidslivet så flere kvinner blir økonomisk selvstendige, trepartssamarbeid
for likestilling, heltidspott, arbeid mot sosial kontroll.
Vi vil styrke
LHBTI-organisasjonene, som jobber i motvind. De må få vår støtte.
I morgen skal vi diskutere bredere, men det er dagens debatt som
viser handlingsviljen til de ulike partiene, om man er villig til
å satse på dem man i festtalene hyller, f.eks. under Pride. Disse
organisasjonene og det holdningsskapende arbeidet de nå driver med,
det arbeidet de gjør med å informere om og bygge kunnskap om kjønns-
og seksualitetsmangfold, motarbeides. Ja, det motarbeides av krefter
og partier som faktisk sitter i regjering.
Det er fint at
statsråden sier at han ikke kjenner til dette, men hans eget fylkesparti
og lokalpartiet i Hammerfest har altså anmeldt Hammerfest kommune
fordi de driver med Rosa kompetanse-kurs. Dette høres kanskje litt
drøyt ut, men sånn er det i Norge i 2019. Vi kan altså ikke hvile
i likestillingskampen. Men dessverre er likestillingspolitikken
nå i sitt sjuende år med hvileskjær. Det trengs et skifte.
Tage Pettersen (H) [10:45:42 ] : Norge er et av landene i verden
med minst forskjeller. Riktignok har det økt noe de siste tiårene,
bl.a. som følge av økt innvandring. På samme tid oppgir stadig færre
at de har materielle mangler i Norge. SSB-tallene viser at endringene
i formuesskatten ikke er det som har hatt innvirkning på ulikheten.
Det som har ført til ulikheten eller økt den svakt, er skatteendringer
som det er bred enighet om i Stortinget.
Den største forskjellen
i Norge er mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har det.
Da må vi sørge for at flere kommer inn i arbeidslivet gjennom å
satse på kunnskap og kompetanse. Økt skatt løser ikke disse utfordringene.
SVs budsjett er
nettopp en oppskrift på færre jobber. Det er et parti som elsker
å bruke pengene, samtidig som de har liten forståelse for at verdiene
må skapes før de kan deles. SV øker skattene med 23 mrd. kr.
Samtidig uttaler
representanten Øvstegård freidig at barn og unge i fattige familier
vil få en tryggere hverdag og en bedre oppvekst med deres budsjett.
Jeg tror ikke det bare er å ta litt mye Møllers tran, men å sluke hele
flasken.
Arbeid er den
beste måte å komme ut av fattigdom på, og da må vi skape arbeidsplasser,
ikke stikke kjepper i hjulene for bedrifter over det ganske land.
Barn som vokser
opp i lavinntektsfamilier, skal ha de samme mulighetene og den samme
friheten til å skape sin egen framtid som alle andre. De skal få
god omsorg, bo trygt, kunne etablere stabile vennskap, ha håp og
føle seg verdifulle i samfunnet.
Vi ser at familier
med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere utgjør størstedelen
av dem som lever med vedvarende lavinntekt. Vi må sørge for at de
som kommer til Norge, blir integrert på en god måte. Det viktigste vi
kan gjøre for disse barna, er å sikre at foreldrene så raskt som
mulig kommer i jobb.
Vi har gjort,
og vi gjør, mye. Vi økte barnetrygden for alle barn for første gang
på 20 år i mars, og nå øker vi den igjen. Til neste år vil vi sette
i gang forsøk med fritidskortordninger for barn fra 6 år til fylte
18 år i enda flere ulike kommuner. Nasjonal tilskuddsordning for
inkludering av barn og unge som bidrar til at familier kan delta på
ferie- og fritidsaktiviteter, er styrket med om lag 200 mill. kr
siden 2014.
Det settes av
midler til innføring av en nasjonal moderasjonsordning med inntektsgradert
betaling i skolefritidsordningen og midler til gratis SFO for elever
med særskilte behov på 5.–7. trinn. Bostøtten til barnefamilier
og andre store husstander økte med 126 mill. kr i 2019. Dette gir
en helårsvirkning på 225 mill. kr i 2020. Områdesatsingen i utsatte
byområder pågår for fullt også i 2020, og vi bevilger 215 mill. kr
til tiltak innenfor dette feltet.
Regjeringspartiene
er opptatt av å nå målene i Fritidserklæringen. Dette krever et
godt samarbeid på tvers av organisasjoner og sektorer, både lokalt
og nasjonalt. Med bakgrunn i dette ber regjeringspartiene om en
endring av tilskuddsordningens regelverk for å sikre støtte til
bedre nasjonal koordinering.
Utstyrsbibliotek
er et annet godt tiltak. Jeg var selv med på å legge til rette for
at Kirkens Bymisjon i sin tid fikk åpnet Skattkammeret i Moss. Jeg
ønsker å minne Stortinget på at regjeringspartiene har bedt direktoratet vurdere
om utstyrssentraler drevet av frivillige organisasjoner kan få driftsstøtte
gjennom dagens ordninger. Med bakgrunn i dette vil vi avvente denne
utredningen før vi gjør eventuelle endringer i regelverket og vedtar en
opptrappingsplan for støtte.
Summen av dette
er hva representanten Kari Henriksen i finansdebatten kalte en demontering
av velferdsstaten, hvor vi bryter den ned i biter og gjør den uforståelig,
fremmed og uoversiktlig. Jeg vi si det er treffsikre tiltak som
hjelper dem som trenger det, i stedet for å smøre tynt utover og
i realiteten kanskje ikke hjelpe noen av dem som trenger det aller
mest.
Statsråd Trine Skei Grande [10:50:12 ] : Norge er et av verdens
mest likestilte land. Forskjellen mellom menn og kvinner var mindre
i 2018 enn den var i 2017. Vi beveger oss i riktig retning. Vi har
fortsatt store utfordringer, men vi er langt fra tilbakelent. Denne
regjeringa har nå gjennomført tredeling av foreldrepermisjonen,
og over 92 pst. av alle 1–5-åringer går nå i barnehage.
Men vi har fortsatt
et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked. Det går for sakte å få til et
mer likestilt arbeidsmarked, og det skaper kjønnsforskjeller både
innenfor lønn, arbeidstid, utviklingsmuligheter og karriere. I løpet
av 2020 skal vi jobbe sammen med partene i arbeidslivet for en strategi
for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.
Regjeringa har
også mottatt NOU 2019:19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom, der
et utvalg har gått gjennom likestillingsutfordringene blant barn
og unge. Vi sender nå NOU-en på høring, og etter det kommer vi til
også å jobbe med en strategi for en mer likestilt virkelighet for
gutter og jenter.
Norge er et av
Europas beste land når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer.
Regjeringas mål er å skape et åpent, trygt og mangfoldig samfunn,
og det er også rammen for regjeringas plan for skeive. Vi har startet
et arbeid med en omfattende levekårsundersøkelse for skeive i Norge,
og den forventes å være ferdigstilt neste år.
Politikken for
mennesker med nedsatt funksjonsevne skal bygge på likestilling,
menneskerettigheter, sjølbestemmelse, demokrati og inkludering.
En stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede
planlegges lagt fram våren 2020, og allerede i regjeringas forslag
til budsjett for neste år er det satt av 1,5 mill. kr til TV BRA,
en nett-tv-kanal av og for utviklingshemmede. TV BRA er en viktig
aktør for å synliggjøre personer med utviklingshemninger.
Tirsdag 3. desember
ble det lagt fram en ny handlingsplan for likestilling for personer
med funksjonsnedsettelse. Den følger opp strategien Et samfunn for
alle, som ble framlagt i 2018. Regjeringa foreslår i statsbudsjettet
for 2020 at det settes av ytterligere 7 mill. kr til oppfølging
av handlingsplanen for å styrke kunnskapen om rettighetene på dette
feltet, spesielt i kommunene.
Negative holdninger
til og fordommer mot ulike etniske og religiøse minoritetsgrupper
samt diskriminering på ulike samfunnsarenaer er godt dokumentert. Den
senere tida har også vist tendens til et hardere debattklima. Det
er bekymringsfullt og uakseptabelt. Rasisme og diskriminering skaper
frykt og mistillit og hindrer inkludering. Regjeringa skal lansere
en ny handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering.
I tillegg arbeider vi med å utvikle indikatorer på diskriminerings-
og likestillingssituasjonen for etniske minoriteter i Norge.
Det er viktig
å ha gode verktøy mot seksuell trakassering. Regjeringa vil sikre
en effektiv håndheving av saker om seksuell trakassering og etablerer
derfor et lavterskeltilbud for behandling av saker med seksuell
trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven. Vi styrker
også aktivitets- og redegjørelsesplikten, som innebærer at alle
arbeidsgivere skal forsøke å hindre trakassering, seksuell trakassering
og kjønnsbasert vold på arbeidsplassen. Arbeidsgivere blir også
fra 1. januar neste år pliktige til å dokumentere dette. Regjeringa
foreslår i statsbudsjettet for 2020 å øke bevilgningene til Diskrimineringsnemnda
og Likestillingsombudet med 3 mill. kr, nettopp for å følge opp
dette arbeidet.
Å jobbe for likestilling
er god politikk. Det er smart å gjøre, og det er riktig å gjøre.
Det er riktig å gjøre det for enkeltmennesket, men også for samfunnet.
Derfor må vi hele tida jobbe for å bli bedre. Jeg takker komiteen
for mange gode innspill på likestillings- og diskrimineringsområdet.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [10:54:48 ] : Som nevnt i mitt innlegg
vinner antifeminist- og anti-LHBTI-krefter terreng rundt oss. Kvinners
rettigheter innskrenkes – minoriteter trues. Vi ser også her hjemme
at LHBTI-bevegelsen er under angrep. Den siste tiden har bl.a. vi
politikere på Stortinget – sikkert representanter for regjeringen
også – fått en rekke e-post og brev fra kristenkonservative som
mener at barn ikke skal lære om kjønnsidentitet og ulike seksuelle
legninger, altså mangfold, i skolen og i barnehagen. Hammerfest
kommune har til og med blitt politianmeldt av Kristelig Folkeparti
lokalt for å ha fasilitert Rosa kompetanse-kurset til FRI. For de
som ikke vet hva det er, kurser de offentlig ansatte og bedrifter
i kjønns- og seksualitetsmangfold og er finansiert av Helsedirektoratet,
Utdanningsdirektoratet, Bufdir og Politidirektoratet. Arbeiderpartiet
har foreslått mer penger til Rosa kompetanse.
Hva synes likestillingsministeren
om at Kristelig Folkeparti lokalt anmelder en kommune for å ville
legge til rette for læring og mangfold?
Statsråd Trine Skei Grande [10:55:52 ] : Det syns jeg er gripende
dumt. Jeg mener at dette er prosjekter som er bra – bra for å løfte
alle de ungene som lever i disse brytningene, og bra for å styrke
de individene det er snakk om. Det er nettopp derfor vi i regjeringa
nå har lagt fram nye læreplaner der dette er blitt fokusert på. Som
likestillingsminister er jeg veldig glad for at alle innvendingene
og innspillene som kom fra de skeive bevegelsene, har blitt tatt
inn i arbeidet med læreplaner, for vi skal ha en skole som gjør
at alle sammen, uansett hvilken identitet man vokser opp med, skal
få muligheten til å utvikle seg og bli et helt og fullt menneske
ut fra den man er.
Anette Trettebergstuen (A) [10:56:36 ] : Jeg deler statsrådens
glede over at dette med kjønns- og seksualitetsmangfold endelig
er på plass i de nye læreplanene, for det så mørkt ut en stund.
Det var slik at LHBTI-organisasjonene som er opptatt av dette, måtte
protestere høylytt og offentlig, for i det siste utkastet var det
ikke på plass. Så kom det på plass, men veldig mange har lurt på
hva som her har skjedd – om det er krefter i regjeringen som egentlig
ikke ville ha dette inn i læreplanene. Nå er det på plass, men det
var altså ingen selvfølge.
Jeg er også glad
for at likestillingsministeren tar avstand fra at Kristelig Folkeparti
lokalt har anmeldt Hammerfest kommune for å legge til rette for
at barn kan lære om mangfold i skolen. Men dette er problemet med
dagens regjering. Vi har en likestillingsminister som er liberal,
men vi har andre krefter i regjeringen, f.eks. barne- og familieministeren,
som også sitter her, som helst ikke vil snakke om alt dette. Han
tilhører et parti der det i hvert fall er forskjell på liv og lære
– på det partiet gjør lokalt, og det regjeringen mener sentralt. Forstår
likestillingsministeren at dette skaper usikkerhet og ugreie blant
dem som er opptatt av LHBTI-politikk lokalt?
Statsråd Trine Skei Grande [10:57:44 ] : Som samordningsminister
på dette feltet har jeg ikke oppfattet det som veldig vanskelig,
så kanskje folk ikke er så ille som Arbeiderpartiet tror. For det
andre: Det var ikke krefter i regjeringa som prøvde å stoppe de
grepene som regjeringa har tatt. Det var derimot regjeringa som grep
inn overfor et byråkrati som ønsket å minimalisere læreplanene.
Jeg skjønner at mange av faginstansene vi har, ønsket læreplaner
som ikke var så omfangsrike. Men dette var et politisk grep som
regjeringa tok fordi vi ønsket å styrke de rettighetene i læreplanene.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:58:33 ] : Jeg setter pris på at
ministeren svarer direkte på en del av disse spørsmålene, og det
håper jeg du kan fortsette med.
Nå skal jeg spørre
om noe som jeg oppriktig lurer på. Senterpartiet og Venstre deler
en felles likestillingssak, nemlig at man skal få innført selvstendig
uttaksrett for far. Vi markerer det i budsjettet, men foreløpig
har det ikke noen budsjettmessige konsekvenser. Likevel: Vi skjønner
at det er vanskelig – Venstre har det i sitt program, vi har det
i vårt program. Ministeren sitter rundt regjeringsbordet og skal
snakke om dette som er et stort likestillingstiltak for menn.
Hva er grunnen
til at vi ikke klarer å få det innført, og når tror du vi klarer
det?
Presidenten: Presidenten
vil gjera merksam på at all tale skal gå via presidenten.
Statsråd Trine Skei Grande [10:59:32 ] : Takk for spørsmålet.
Dette er et spørsmål som vi jobber aktivt med i regjeringa for å
finne gode løsninger på – det er strengt tatt under barne- og familieministerens
ansvar – og vi har fått pålegg fra våre europeiske partnere som er
med og av og til drar oss i riktig retning mot et mer fritt, liberalt
og åpent samfunn. Det kan godt hende at vi må finne løsninger med
det regelverket som vi har i Europa på dette feltet. Jeg håper at
vi får til det viktige likestillingsgrepet det er å ha sjølstendig
uttaksrett, men hvordan vi skal gjøre det, må vi komme tilbake til.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:00:20 ] : Da jeg selv kom ut
av det berømte skapet, var jeg ganske optimistisk, jeg følte at
ting gikk framover. Men de siste par årene må jeg innrømme at jeg
har blitt litt mer usikker, f.eks. når vi har en situasjon der folk
blir slått ned rett på utsiden her, rett bak dette huset, fordi
de er skeive, på samme dag som Pride-paraden, men også når VG kan avsløre
omfattende sosial kontroll i religiøse miljøer.
Jeg skal ikke
spørre om homoterapi akkurat nå, men jeg vil spørre om de gode kreftene
i de religiøse miljøene som trenger vår hjelp, som Salam, organisasjonen
for skeive muslimer. De står helt fremst i denne kampen og trenger
vår hjelp. Likevel får de ikke støtte fra denne regjeringen, noe
som gjør at de nå legger ned sine skolebesøk. Er statsråden fornøyd
med det?
Statsråd Trine Skei Grande [11:01:27 ] : Nei, det er ikke statsråden
fornøyd med. Derfor jobber vi nå med å finne en løsning som gjør
at Salam skal kvalifisere seg til å kunne søke støtte gjennom Bufdir-ordningene,
som alle de andre skeive organisasjonene gjør. Det håper jeg vi
skal finne løsninger på, for de gjør en veldig god innsats. Vi er
imponert over den frivillige innsatsen de har gjort, og vi syns
de burde kvalifisert seg til å kunne søke sammen med de andre. Det
jobber vi med å finne gode løsninger på.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:01:53 ] : Takk til statsråden
for det svaret. Jeg håper virkelig at en slik løsning kommer. SV
har foreslått en ekstra bevilgning i årets budsjett, og jeg skulle
ønske at Salam kunne bli prioritert på samme måte også av regjeringen.
Dette er jo ikke
et isolert problem som kun gjelder den fantastiske innsatsen Salam
gjør. Det er stadig vekk sånn at mange organisasjoner på LHBTI-feltet
melder om at de har mer å gjøre fordi det er en backlash. Og så kommer
det også nye organisasjoner til, innenfor nye felt, heldigvis.
Da lurer jeg på:
I en sånn situasjon, med mer å gjøre, dessverre, men med flere organisasjoner,
heldigvis – hvordan skal den potten som nå har stått stille, strekke til
for at alt det gode, holdningsskapende arbeidet faktisk kan komme
fram, slik at vi kan snu den backlashen om til ny optimisme, som
jeg kjente på for noen år siden?
Statsråd Trine Skei Grande [11:02:54 ] : Vi har ikke kuttet
i disse pottene. Man har hatt vanlig lønns- og prisstigning og ikke
snev av ABE-kutt, som noen er veldig engstelige for, i disse pottene.
Men jeg ser også at organisasjonene får mer å jobbe med.
Det er viktig
for oss å støtte de frivillige organisasjonene, for vi tror de har
noe spesielt å tilføre på dette feltet. Så vi jobber med å finne
gode ordninger for de frivillige organisasjonene. Vi har også har
tatt inn over oss den spesielle situasjonen Salam er i, og vi håper
at vi kanskje får gjort noe med det før julen ringes inn.
Presidenten: Replikkordskiftet
er då omme.
Trond Giske (A) [11:03:52 ] : Det er sjelden i en jevn strøm
av viktige og uviktige nyheter at ting treffer oss midt i mellomgulvet.
Men da vi mandag sist uke så meldingene fra Tromsø hvor en mor og
tre unger var funnet livløse i sundet, var det som om alt stoppet
opp, og blodet i årene ble like iskaldt som vannet de fire lå i.
Saken rystet oss helt inn i hjerterota fordi vi føler så intenst
at det ikke er noen viktigere oppgave for enkeltmennesker eller
for et samfunn enn å sørge for at ungene våre er trygge, at en mor
er trygg, at en familie har det bra. Og selv om vi ikke vet hva
som har skjedd, eller hva som ligger bak, føler vi at også vi svikter,
fordi vi føler at det ikke bare er et individuelt ansvar, men et
felles ansvar at alle er trygge. Jeg er sikker på at statsråden
fra Kristelig Folkeparti føler det samme, jeg er sikker på at representantene
fra Høyre og Fremskrittspartiet føler det samme. Dette er noe som
knytter oss sammen som mennesker fordi det går til kjernen av det
å være i et fellesskap med andre.
Det er ikke alt
vi kan forhindre, og det er ikke alt vi kan forstå, men når slike
ting vekker oss opp fra alt det andre, uvesentlige, tenker vi: Kunne
vi finne noen områder som ikke handlet om politisk strid og spill,
men der vi sammen gjorde et løft for å sørge for at alle i Norge
var trygge?
Når det er ting
vi ikke kan forhindre og ikke kan gjøre noe med, er det desto viktigere
at vi bruker kreftene på det vi faktisk kan gjøre noe med. I Norge
er over 9 000 barn under fellesskapets omsorg. Det er 50 pst. flere
enn for 15 år siden, og det blir 1 500 nye hvert år. Hvordan tar vi
vare på de barna som vi har bestemt oss for at fellesskapet skal
passe på? Jo, ifølge en undersøkelse som Norsk institutt for by-
og regionforskning publiserte i midten av det første tiåret av 2000-tallet,
og som dekte årene 1990–2002, er dødeligheten blant barnevernsbarn
mye større enn blant barn for øvrig. I denne perioden døde 702 barn
– 114 bare det siste året. Antall selvmord blant barnevernsbarn
er åtte ganger så høyt som blant andre barn. Barn vi overtar omsorgen
for, er altså mindre trygge og har mindre overlevelse enn dem vi ikke
har tatt ansvaret for. Det fundamentale prinsippet er at alle personer
som befinner seg under statens omsorg, er i en særskilt sårbar posisjon,
og at myndighetene har en særskilt plikt til å verne om disse menneskene.
Jeg så at faktisk.no
hadde sjekket disse tallene i 2019 og funnet at de var riktige,
men det mest oppsiktsvekkende var at faktisk.no ikke fant noen nye
tall. Det var ingen statistikk siden 2001 som viste hvordan det
gikk med barnevernsbarna. Jeg sjekket på Bufdirs sider, og der sto
det mye om hjelpetiltak, antall omsorgsovertakelser, antall fosterhjem,
antall bekymringsmeldinger, manglende foreldreferdigheter, osv.,
og så var det litt statistikk om utdanningsfullføring, men ellers
sto det forsvinnende lite om resultatene av den innsatsen vi gjør.
Det fant jeg meget merkelig.
For 15 år siden
i år vedtok denne sal enstemmig å sørge for at alle unger i Norge
skulle få barnehageplass. Siden den gangen har antall barnehageplasser
gått fra 139 000 på fulltid til 268 000. Det er en dobling. Vi har gitt
130 000 flere barn barnehageplass. Det kostet 15 mrd. kr. Barnevernsbarna
spør ikke om 15 mrd. kr. De spør ikke om 1 mrd. kr. For meg er det
ikke viktig om vi samles om Arbeiderpartiets 200 mill. kr, SVs 250 mill. kr
eller Senterpartiets 150 mill. kr. For meg er det viktigste at denne
salen igjen enstemmig kunne gått sammen om å si: La oss nå sørge
for at alle unger i Norge er trygge, uavhengig av familie, uavhengig
av oppvekst, uavhengig av bakgrunn. For hvis vi ikke lykkes, og
dette fortsetter, skyldes det ikke ulykker og dødsfall som vi ikke
forstår eller ikke kan forklare, det skyldes oss selv.
Vetle Langedahl (H) [11:09:11 ] : I budsjettbehandlingen har
Senterpartiet bemerket at det er et økende behov for å styrke bemanningen
i det kommunale barnevernet. Jeg er langt på vei enig med Senterpartiet
i det, men vi har nok litt forskjellige midler for å nå målet.
Vi tar på alvor
at mange kommunale barnevernstjenester opplever kapasitetsutfordringer.
Regjeringen følger barnevernet tett, og vi i regjeringspartiene
skal sørge for at kvaliteten og bemanningssituasjonen blir vurdert jevnlig,
både i den enkelte kommune og på nasjonalt nivå. Siden 2014 har
vi økt bevilgningen til kommunalt barnevern med nesten 200 mill. kr.
Det tilsvarer 285 nye stillinger. Det ble også fra 2013 til 2018
1 300 flere årsverk i det kommunale barnevernet. SSB-tall fra 2018
tilsier heller ingen vekst i saker, noe som gir bedre forutsetninger
for det arbeidet som gjøres med det enkelte barn og den enkelte
familie.
Noe av denne økningen
skyldes øremerkede midler, men en stor del skyldes sterkere prioriteringer
i kommunene. Dette har regjeringen bidratt til gjennom å sørge for
økte økonomiske rammer for kommunene.
Jeg mener at lokale
politikere er best egnet til å gjøre vurderinger av behovet for
bemanning. De er best i stand til å prioritere ressurser og tiltak
der behovet og nytten er størst. Jeg mener økningen i årsverk viser
nettopp det – at øremerking ikke alltid er det beste virkemiddelet
for å få flere stillinger totalt sett.
I tillegg er ikke
flere stillinger i seg selv tilstrekkelig for å gi barn den hjelpen
de trenger. Regjeringen har derfor prioritert å satse på å bedre
kvaliteten i kommunalt barnevern, bl.a. gjennom kompetansesatsingen
og prosjektet DigiBarnevern. Det digitale løftet skal gi ansatte
mer tid til å følge opp det enkelte barn og familien.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet har vært ivrige etter å kritisere private aktører
i barnevernet. Der disse partiene snakker ned en viktig del av vårt
barnevern, er jeg for et mangfold av leverandører. Private gjør
en viktig jobb for både staten og kommunene når det gjelder barnevern.
I Granavolden-plattformen er vi også tydelige på at vi vil styrke
de ideelles posisjon spesielt. For det er ikke så viktig hvem som
tilbyr tjenesten, så lenge tilbudet er godt. Det er selvsagt det
offentlige som har det øverste ansvaret for barnevernet, det ligger
fast, men vi skal og vil bruke private aktører på en god måte så
lenge tjenesten de tilbyr, er god nok.
Oppgaver som innebærer
utøvelse av offentlig myndighet, kan ikke delegeres til private
med mindre det er nedfelt i særskilt lov. Derfor er dette ikke en
problemstilling. Kommunene kan imidlertid la seg bistå av private aktører
i enkelte tilfeller – under aktiv styring og ledelse av barnevernslederen.
Igjen er det kommunen og det offentlige som sitter med ansvaret.
Dette er ikke
en sak som kler ideologisk klagesang. Det handler om å gi barna
det best mulige tilbudet. Det er heller ikke snakk om at det offentlige
skal fraskrive seg et ansvar, for det ansvaret har vi til enhver
tid. Det handler om at det under et strengt regime skal være anledning
til å benytte seg av disse tjenestene for å kunne gi et godt tilbud
til barnevernsbarna.
I sitt alternative
budsjett gjør Senterpartiet store kutt i både det statlige og det
private barnevernet. Det mener jeg er feil retning å gå i. For selv
om det er viktig at det offentlige har et overordnet ansvar, må
det være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. For at det skal
være et sånt mangfold i tilbudet, ønsker jeg å styrke de ideelle leverandørene.
Det står sentralt i Granavolden-plattformen, og vi vurderer nå hvordan
dette bør følges opp, som følge av Stortingets anmodningsvedtak.
Barnevern er utvilsomt
et viktig satsingsområde for denne regjeringen, men vi er ennå ikke
fornøyd. Derfor har vi satset på – og skal fortsette å satse på
– kompetanseheving. Derfor øker vi rammene til kommunene, og derfor
løfter vi det ideelle barnevernet. For kun slik kan vi få løftet
barnevernet dit vi ønsker.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:14:01 ] : Barnevernet må
bli bedre. Senterpartiet vil styrke familievernet for å forebygge
og hjelpe familier. Barnevernet skal bidra til at barn og unge får
trygge oppvekstvilkår. Norge har en stolt tradisjon i å ta vare
på og beskytte barn, bl.a. med innføring av verdens første barnelov
og etablering av verdens første barneombud.
Det finnes godt
barnevern i dagens Norge, som hjelper og støtter familier og barn
med utfordringer. Men det finnes også dårlig barnevern, som kan
gjøre skade. Målet må være å utvikle et trygt barnevern for framtiden med
høy kvalitet, som har tillit i befolkningen. Folkevalgte må kunne
følge opp de lovpålagte oppgavene.
Senterpartiet
vil styrke fellesskapsløsningene. Vi mener at ansvar og drift av
viktige velferdstjenester fortsatt skal ligge hos kommuner og fylkeskommuner,
og mener at for utbredt bruk av anbud innen barnevernet er uheldig.
Det trengs en styrket bemanning i det kommunale barnevernet, og
vi prioriterer 150 mill. kr til det i vårt alternative statsbudsjett.
Flere steder er
det for stor gjennomtrekk og for høyt sykefravær, for stort arbeidspress
og lang saksbehandlingstid. Dette påvirker kvaliteten, arbeidsmiljøet
og muligheten til å yte gode og forsvarlige tjenester. Fellesorganisasjonen
og Barneombudet har gjentatt at barnevernet må få flere ansatte.
Det er derfor uforståelig at regjeringen ikke tar disse signalene
på alvor. I forslaget deres til statsbudsjett for 2020 er det få
tiltak for å bedre situasjonen, og i representant Langedahls logikk
her fra talerstolen nå nettopp har Senterpartiet over 4,4 mrd. kr til
kommunal sektor, der mye kan tilfalle barnevernet. Men så enkelt
er det ikke.
Vi vet at en høy
andel barn med tiltak i barnevernet sliter med psykiske lidelser
og har et sammensatt behov for helsetjenester. Samtidig kommer det
varselsignaler om at tilbudet er for dårlig. Senterpartiet mener
psykisk helsehjelp i barnevernet må styrkes, og har lagt inn et representantforslag
om saken. Videre er dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol
samt i tilbakemeldingene fra FNs barnekomité, Riksrevisjonen, Helsetilsynet
og Forandringsfabrikken tydelige på at det må flere tiltak til.
Det gjelder særlig barns medvirkning, barnevernets kompetanse, håndtering
av akuttsaker, samhandling med øvrig hjelpeapparat og kvaliteten
i barnevernsinstitusjonene. Barn i barnevernet opplever for mange
flyttinger, unødig bruk av tvang, utstrakt bruk av enetiltak og
manglende helsetiltak.
Regjeringspartiene
må erkjenne kritikk som er faglig forankret, med intensjon om å
styrke og forbedre barnevernet vårt. Forslaget til ny barnevernslov
foretar ikke en helhetlig nok gjennomgang av faglig status, og det
vil Senterpartiet følge opp. Vi mener det må tas politisk initiativ
til en helhetlig og faglig gjennomgang.
Kjersti Toppe (Sp) [11:17:16 ] : Barn i barnevernet har same
rett til nødvendig helsehjelp som andre barn. Det er godt dokumentert
at ein stor del av barna med tiltak i barnevernet også har ein høg
førekomst av psykiske lidingar og eit samansett behov for tenester.
Forsking viser at tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjonar
og halvparten av barna i fosterheim har psykiske lidingar. Det er
klare indikasjonar på at helsetilbodet til denne gruppa er utilstrekkeleg.
Det har skjedd
ein del positive ting. Det skal vera barnevernsansvarlege i psykisk
helsevern for barn og unge, alle barnevernsinstitusjonar skal ha
sin ein eigen helseansvarleg, ambulante team skal ha vorte styrkte,
og det er oppretta eigne omsorgs- og behandlingsinstitusjonar for
barn. Men dette er ikkje tilstrekkeleg.
I NOU-en til forslag
til ny barnevernslov står det at barnevernstilsette manglar kompetanse
i å vurdera medisinske behov hos barnet. Det kan bidra til at barn
ikkje vert viste vidare når dei skal. Behandlingsopplegg vert avbrotne
på grunn av mange flyttingar, og det er manglande døgnplassar i
BUP. Dette vert det altså skrive om i NOU-en.
Manglande døgnplassar
i barne- og ungdomspsykiatrien er til skade for barn i barnevernet.
Det har vore ein markert nedgang i døgnplassar i BUP sidan 2013. Mari
Trommald, som er direktør i Bufdir, sa til VG i haust at ei årsak
til auken i einetiltaka er at det er manglande døgnbehandling i
BUP. Alvorleg psykisk sjuke barn får altså einetiltak i barnevernet
– sjuke barn risikerer å hamna i barnevernet fordi helsetenestene
sviktar. Senterpartiet har levert inn forslag om at alle barn skal
ha ei helseundersøking ved omsorgsovertaking. I vårt budsjett legg
vi inn 20 mill. kr for at BUPs tilbod til barn i barnevernet skal
styrkjast.
Ein ting som har
vorte gjort i debatten i haust, er å visa til den nye barnevernsreforma
som eit svar på utfordringa i dagens barnevern. Denne reforma stemte
Senterpartiet imot i Stortinget. Reforma legg til rette for auka
kommersialisering av barnevernet og for at kommunane skal få auka
betalingsansvar for fosterheimar og høgare eigendel ved bruk av
institusjonsplass. Dei kallar det full prisdifferensiering, og økonomiske
insentiv i barnevernet skal da vera løysinga. VGs kartlegging av
samhandlingsreforma har vist at dette ikkje fungerer. Helseminister
Høie går inn for å avvikla økonomiske insentiv i helsetenesta. Dette
vil aldri vera løysinga eller redninga for norsk barnevern. Eg er
sterkt skeptisk til det som ligg i den nye barnevernsreforma på
dette området.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:20:30 ] : Som både presidenten
og salen kanskje forstår, er vi i Senterpartiet blitt veldig opptatt
av barnevern i det siste. Men under denne rammen i budsjettet er
det også mange andre viktige temaer, som bl.a. likestilling og familiepolitikk.
Jeg vil derfor si litt mer om foreldrepermisjon og selvstendig uttaksrett
for far, og hvorfor jeg synes det er så viktig.
For Senterpartiet
er det en målsetting å øke fars samvær med barnet i foreldrepermisjonstiden.
Fedrekvoten er viktig, og dersom utvidet fedrekvote skal ha den
ønskede effekten, som er mer likestilling og delt ansvar for barna,
må far få selvstendig uttaksrett til pappapermisjon. Slik det er
nå, mister far retten til å ta ut foreldrepenger dersom mor ikke
er i aktivitet. Det er diskriminering og forskjellsbehandling av
far. Senterpartiet har for 2020 foreslått i sitt alternative budsjett
å innføre selvstendig uttaksrett fra 1. september 2020. Det vil
ikke ha budsjettmessige konsekvenser for 2020, sier Finansdepartementet,
men vi vil likevel ha det med i budsjettdokumentet.
Jeg har også behov
for å snakke litt om forbrukerpolitikk i denne budsjettdebatten.
Høringen om forbrukermeldingen viste at her er det mange saker å
ta tak i for oss politikere, saker som kanskje burde hatt mye mer politisk
oppmerksomhet, både når det gjelder hvordan forbruket vårt kan bidra
til å nå klimamålene våre i større grad, og når det gjelder forbrukernes
rettigheter framover. Disse håper jeg blir løftet godt av komiteen,
gjerne en del av dem i fellesskap, når forbrukermeldingen skal behandles
på nyåret.
Senterpartiet
foreslår uansett i sitt alternative budsjett 3 mill. kr til forsterket
innsats mot aggressiv markedsføring av forbrukslån. Jeg minner om
at et enstemmig storting vedtok at regjeringen skulle komme tilbake med
forslag om å forby aggressiv markedsføring av forbrukslån senest
høsten 2018. Regjeringen har dessverre ikke fulgt opp dette vedtaket.
Det er synd, da gjeldsutviklingen i norske husholdninger er alarmerende.
Vi bruker masse penger vi ikke har. Det er ikke økonomisk bærekraftig.
Ifølge tall fra Finanstilsynet hadde nordmenn forbrukslån på rundt
117 mrd. kr i 2018. Markedet for forbrukskreditt har økt voldsomt
de siste årene, og tilsyn gjennomført av Finanstilsynet hos ledende
forbrukerlånsbanker viser at respekten for regelverket er for svak.
Vi trenger mer treffsikre reguleringer og økt innsats for å få ned
veksten i forbrukslån, noe jeg håper og tror vi i Senterpartiet
ikke blir like alene om å kjempe for på nyåret, under den nevnte
behandlingen av forbrukermeldingen, som vi er i denne debatten.
Karin Andersen (SV) [11:23:24 ] : For SV er det viktig at vi
ser alle barn og tar ansvar for dem. Vi har nå fått en barneminister
som sier at han skal slåss med nebb og klør mot noe som ikke finnes,
mens det har f.eks. vært veldig stille om de norske barna som sitter
i Al-Hol-leiren, som ikke kan noe for at de sitter der, og som regjeringen
samlet gjør alt de kan – ser det ut til – for at de ikke skal få
hjelp.
Det er mange enslige
mindreårige som kommer til Norge, og som blir forskjellsbehandlet.
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og FN sier
at vi bryter våre forpliktelser ved at disse barna og ungdommene
ikke får omsorg under barnevernet, slik som norske barn uten foreldre
og foresatte gjør. Jeg ser ikke at verken regjeringen eller barneministeren
bryr seg særlig mye om at vi her bryter våre forpliktelser.
Jeg ser en regjering
som systematisk går etter de mest vanskeligstilte familiene, med
usosiale kutt som sparker beina unna de foreldrene som prøver så
godt de kan å få endene til å møtes. Noen av dem er enslige forsørgere,
eller enestående, som jeg synes vi egentlig burde bruke som betegnelse
på dem, for jeg er så imponert over hva mange av dem får til. Men
regjeringen gjør det systematisk vanskeligere for dem hele tida
ved å stramme inn på nødvendige ordninger som gjør at de kan klare
seg bedre, og at ungene deres kan klare seg bedre.
Tvert imot har
vi en regjering som fremmer konkurranse på alle områder. Vi hadde
en skoledebatt her forleden, og det høres ut som man tror at bare
man konkurrerer mer og mer, skal de ungene som er født med stein
i skoa, kunne løpe fortere enn de andre. Det er ikke slik.
Barnetrygden er
kjempeviktig. Jeg var glad da Kristelig Folkeparti greide å løfte
barnetrygden litt, men det er dyrt å ha større unger også. Og det
forferdelige systemet vi har i dag, med at kommunene kan avkorte sosialhjelpen
for barnetrygden, står ved lag. Det hjelper ingenting at regjeringen
har hevet de veiledende satsene, for dem trenger ikke kommunen å
ta hensyn til. SV kommer til å fremme forslag om at loven må endres
slik at økninger i barnetrygden kommer også de fattigste barnefamiliene
til gode. Derfor har vi lagt inn penger til dette i vårt kommunebudsjett.
Til slutt: Noen
av barna er funksjonshemmet. Regjeringen la nå fram en handlingsplan
for universell utforming og likestilling – uten tidsfrister, ikke
engang for at skolene skal være universelt utformet, og for at alle
barn skal ha samme rett til å gå på nærskolen sin.
Ja, jeg er skuffet
over denne barneministeren.
Kari Henriksen (A) [11:26:41 ] : Jeg har lyst til å knytte
noen kommentarer til denne debatten. Jeg vil starte med det Freddy
André Øvstegård nevnte i sin replikkveksling med statsråden, og
det var utrygghet. Det er ikke den første jeg har møtt i Norge i
det siste som peker på større usikkerhet og større utrygghet. Utryggheten
er knyttet til å være den man er, eller til å ha en annen etnisitet,
komme fra et annet land. Det er bekymringsfullt når vi i et land
opplever at mennesker blir utrygge fordi de er den de er, og at
flere uttrykker det.
Når det gjelder
barnevernet, har jeg lyst til å si at det hver dag er barn som opplever
stor grad av utrygghet. Hver eneste dag er det barn i Norge som
fellesskapet ikke evner å ta vare på. Det er alvorlig. Det er kjempealvorlig.
Det mangler ikke på utfordringer. Jeg har stått her på denne talerstolen
tidligere og listet opp en haug av dem, og da brukte jeg nesten
tre minutter. Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal bare gjenta at
Barneombudet i en høring beskrev det som en politisk styringskrise.
Jeg opplever at
statsråden prøver å pynte på det ved å si at vi ikke ønsker å snakke
om de ansatte som gjør en god jobb. Jo, vi ønsker å snakke om de
ansatte som gjør en god jobb, og vi snakker om dem hele tida. Vi
har dem på laget. Heierna, fagorganisasjoner og barna i barnevernet
forteller oss at de trenger flere folk, fordi de vet hva utrygghet
er. Vi trenger ikke en pekefinger som sier at det er kommunene som
har ansvar. Det politiske styringsansvaret er godt plassert hos
statsråden.
Arbeidslinja ble
nevnt. Jeg ble utfordret på at arbeid var det eneste saliggjørende
i dette landet. Heldigvis har jeg med meg representanter fra både
Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre som har pekt på akkurat det
samme.
Representanten
Hjemdal var bekymret over kutt som skjer over natta. Vel, da vil
jeg bare friske opp minnet til regjeringspartiene. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap ble kuttet med 10 mill. kr, blindetelefonen
og biblioteket for blinde ble kuttet med 3 mill. kr, Forbrukerrådet
blir i år kuttet med 5 mill. kr. Ikke ett eneste varsel. Det er
denne regjeringa.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:29:59 ] : Det var som om det
gikk et gufs fra 1980-tallet gjennom salen under innlegget til en
av de tidligere talerne. Den taleren var representanten Tage Pettersen,
som holdt et innlegg om SVs politikk for å hjelpe flere familier
ut av fattigdom. Den funky 1980-talls følelsen jeg fikk av det innlegget,
var tanker om «trickle down»-økonomi, idet vi fikk kritikk fra representanten
Pettersen om at vårt skattesystem vil hindre flere i å komme seg
ut av vedvarende lavinntekt. Han viste til at regjeringens skatteletter
for de aller rikeste er det viktigste for å hjelpe flere barn ut
av vedvarende lavinntekt. Jeg trodde virkelig at den type voodoo-økonomi
for lengst var begravd. Jeg trodde at ideen om at bare vi gir mer
til de aller rikeste så vil det på magisk vis renne ned til de barna
som vokser opp i fattigdom, ikke lenger var gangbar. Men likevel
er det det vi hører fra talerstolen.
Jeg kan nevne
for representanten Pettersen at i vårt skatteopplegg får alle som
tjener under 600 000 kr, faktisk skattelette med SVs politikk. Så
øker vi skattene for dem som har aller mest, sånn at vi kan bruke
det bl.a. på å innføre foreldrepenger til alle – en skikkelig investering
i barns første leveår.
Jeg må også si
noe om likestilling. Vi står fortsatt i en situasjon hvor det er
sånn at kvinner i snitt tjener 87 kr for hver 100-lapp en mann tjener.
Seksuell trakassering hindrer kvinners muligheter i arbeidslivet,
og negativ sosial kontroll rammer særlig unge jenters frihet. Samtidig
har vi en regjering som gjør seg selv historisk – den gjør seg selv
historisk som den aller første på 40 år som innskrenker kvinners
rett til selvbestemt abort. Da er det på tide med et skikkelig taktskifte
i likestillingspolitikken, og det skisserer SV opp i sitt alternative
budsjett, hvor vi legger på om lag én milliard kroner i tiltak for
likestilling. Det gjelder bl.a. 50 mill. kr for tiltak mot negativ
sosial kontroll. Det dreier seg om å ordne opp i den uholdbare situasjonen
når det gjelder finansieringen av krisesentrene, hvor det nå er
fare for nedleggelser flere steder. Lavterskeltilbudene hvor voldsutsatte
skal kunne gå, står i fare for å bli lagt ned. Det foreslår vi en
endring på. Og vi foreslår også flere hundre millioner kroner i
økning for bedre bemanning – og heltid – for de heltene som står
fremst i velferden vår, som ofte er kvinner.
Silje Hjemdal (FrP) [11:33:18 ] : For Fremskrittspartiet er
samarbeidet mellom helsetjenesten og barnevernet et veldig viktig
tema. Barn og unge som er under barnevernets omsorg, skal ha både
fysisk og psykisk god helse, og da plikter vi å stille opp. Vi vet
dessverre også at en del av disse barn og unge har problemer knyttet
til rus.
Å sikre barn i
barnevernet et godt helsetilbud er nettopp prioritert høyt av denne
regjeringen. Barn og unge med tiltak i barnevernet skal selvfølgelig
ha nøyaktig samme rett til nødvendig helsehjelp som andre barn. Likevel
vet vi at samarbeidet mellom barnevern og helse fortsatt ikke er
godt nok, og det synes jeg vi skal være ærlige på.
Barn og ungdommer
i barnevernet får ikke kartlagt sine behov for helsehjelp godt nok,
og får man ikke kartlagt behovet for hjelp, er det vanskelig å sette
inn nødvendig eller riktig behandling. Det har det vært viktig å gjøre
noe med. For å sikre at barn i barnevernet får mer og bedre psykisk
helse-hjelp har regjeringen jobbet på flere nivå for å finne gode
løsninger. Blant annet har man et samhandlingsforløp for barnevernet
og BUP, men man ønsker også å styrke nærværet av ambulante BUP-team
i barnevernsinstitusjonene, og disse spiller en viktig rolle både
ved at de kan gi behandling der barn og unge bor, og ved at de kan
gi ansatte i barnevernsinstitusjoner veiledning.
Sist uke åpnet
statsråd Ropstad Lunde behandlingssenter, noe som illustrerer nettopp
hvordan regjeringen satser og ønsker å få til et godt tilbud der
– dette fordi vi ønsker å gi tjenester som gir barn og unge den
hjelpen de trenger, der de er, og der de bor, og som tilpasser seg barn
og unge og deres behov – og nettopp ikke motsatt.
Regjeringen tar
flere grep. Vi styrker samarbeidet mellom barnevernet og helsetjenesten
for å sikre rask kartlegging og rask behandling av psykiske lidelser
og ruslidelser for barn som trenger det. Vi sørger for bedre tilgang
til psykisk helse-hjelp på barnevernsinstitusjonene. Og vi hever
kompetansen på barnevern i helsetjenesten.
Barn og unge i
barnevernet må få den hjelpen de trenger, enten det er fra barnevernet,
fra helsetjenesten eller fra andre offentlige instanser.
Vi må innrømme
at vi kanskje ikke er helt i mål, men jeg synes regjeringen kvitterer
ut en god oppskrift på alt den har startet opp med, og veien videre.
Vi jobber nå med full styrke for at man nettopp skal kunne styrke barns
sikkerhetsnettverk.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:36:36 ] : Jeg er glad for at
vi i denne debatten har løftet barnevernet. Barnevernet er viktig.
Det skal være et sikkerhetsnett og tiltak for de barn som trenger
det, og ikke minst familiene.
Men jeg har lyst
til å dvele litt ved representanten Henriksen, som sier at regjeringen
abdiserer fra et kriserammet barnevern. Jeg mener Arbeiderpartiet
trenger en realitetsorientering og trenger å følge med på hva som
faktisk gjøres. Ja, vi kan være uenige om noen tiltak, men vi har
utfordringer, og regjeringen tar det på alvor.
Jeg skal repetere
noen av tiltakene. I dette budsjettet har kommunene fått en videreføring
av øremerking av stillinger, og kommunene har bedrede rammer. Det
har faktisk aldri vært så få kommuner på ROBEK-listen som nå. Kommuneøkonomien
gjør også at man prioriterer ansatte i barnevernet. Ja, vi kan være
uenige om stillinger skal øremerkes eller ikke, men dette handler
ikke om abdisering.
Kommunene har
også fått tilført midler for å heve kompetansen til dem som arbeider
i barnevernet, og ikke minst også kompetanse til å utvikle forskjellige
modeller for hvordan man kan samhandle mellom ansatte i barnevernet
og de familiene som trenger hjelp. Kompetansen gjelder flere områder.
Det gjelder innen juridisk kompetanse, det gjelder kompetanse på
det å forstå andre kulturer, det gjelder kompetanse på å se på hvordan
man kan jobbe med relasjoner mellom foreldre og barn, og hvordan
man ikke minst kan erkjenne at man har problemer i hjemmet.
Fosterforeldre
skal også få mer støtte. Det trenger de, og vi er helt avhengig
av å rekruttere gode fosterforeldre. Vi oppretter også egne institusjoner
for barn med spesielle behov og barn som har komplekse behov. Representanten
Hjemdal nevnte Lunde behandlingssenter. Vi arbeider også med en
ny lov for barnevernet.
Dette er ikke
å abdisere, dette er å ha tiltak som vi mener skal gjøre barnevernet
bedre for alle.
Grunde Almeland (V) [11:39:45 ] : Opposisjonen har i denne
debatten framført en del påstander om regjeringens likestillingspolitikk
som jeg har lyst til å bruke noen minutter på å adressere.
Det blir påstått
at det ikke er noen nye initiativ fra denne regjeringen på området.
Det faller jo på sin egen urimelighet bare med flere av de tingene
som har blitt nevnt i denne debatten. Vi kan se på hva regjeringen
har gjort på foreldrepenger, hva vi gjør på høyere utdanning nettopp
for å sikre likere tilgang, og hva vi eksempelvis gjør på området
med seksuell trakassering, der vi har fått opprettet et lavterskeltilbud
som jeg vet at flere partier i denne komiteen har vært opptatt av
skal komme på plass. Vi gir også penger til initiativer som Balansekunst, som
er med på å takle nettopp disse utfordringene fra grasrota, der
det gjøres best.
På LHBTI-området
blir vi også utfordret på at ingen nye initiativ skjer. Også det
faller på sin egen urimelighet. Det jeg skal gi opposisjonen, er
at jeg deler deres bekymring for hvilke trender vi har internasjonalt.
Det er, som jeg også svarte i en av replikkene mine tidligere i dag,
nettopp grunnen til at denne regjeringen bl.a. var vertskap for
IDAHOT-konferansen i mai i år, der vi fikk flere av de landene som
er viktige for å fremme skeives rettigheter på den internasjonale
arenaen, til å forplikte seg på flere punkter, nettopp for å kunne
fortsette å gjøre dette. Det er også derfor denne regjeringen ser
at Norge har et særskilt ansvar internasjonalt for å være et foregangsland.
Selv var jeg så
heldig å få være i Bogota i Columbia tidligere i år etter invitasjon
fra en norsk ambassade. Der ble det arrangert en stor konferanse
for skeive fra hele Latin-Amerika, nettopp for å være med og bygge
opp og styrke skeive stemmer rundt omkring i hele verdensdelen.
Mye av grunnen til at det var nesten hundre transpersoner og aktivister
på den konferansen, var at den norske utenrikstjenesten støttet
opp om nettopp dette arbeidet økonomisk. Det er også en måte denne
regjeringen viser at man tar dette ansvaret på.
I tillegg har
regjeringen internasjonalt satset på nettopp seksualitetsundervisning,
noe som også speiler seg i flere av de satsingene vi ser nasjonalt.
Norge er et foregangsland på dette, og det skal vi fortsette å være.
Morten Wold (FrP) [11:43:02 ] : De røde partiene er desperat
opptatt av at det er feil at noen tjener penger på barnevern. Dette
er en tendensiøs uttalelse. Den gir på ingen måte et riktig inntrykk
av hvordan barnevernet fungerer dag for dag.
La meg starte
med følgende: Er det slik at det er umoralsk å tjene penger på å
investere i barnevern, men ikke umoralsk å tjene penger på å jobbe
i barnevernet? Betyr det at de som bruker av sine oppsparte midler, kanskje
et pensjonsfond, på å oppføre bygg, kjøpe utstyr, senger, mat og
annet, er umoralske og ikke skal få lov til å få avkastning på sine
midler? Hva med håndverkerne, som bygger lokaler og fasiliteter?
Er de velferdsprofitører? Og hvorfor skal det være feil å tjene
penger på barnevern eller andre velferdstjenester når det ikke er
feil å tjene penger på å investere i andre virksomheter? Skal det
være slik at alle oppsparte midler i samfunnet skal ekskluderes
fra å kunne investeres i velferdstjenester til beste for folk flest?
Jeg forstår at
kommunistene i Rødt mener det, men jeg sliter med å forstå at andre
rød-grønne partier gjør det samme. Til og med Senterpartiet, som
hardnakket påstår at de er et sentrumsparti, er med på å stemple dem
som investerer i hardt tiltrengte barnevernstjenester, som umoralske.
Jeg mener at både
offentlige, ideelle og private som ønsker å hjelpe barn og familier
i livskrise, skal få lov til å tilby tjenestene sine på like vilkår.
For noen ganger er det faktisk en fordel med forskjellig utgangspunkt.
Vi vet bl.a. at fosterhjem i sin natur er private. Ingen her vil vel
at fosterhjem skal bestå utelukkende av offentlig ansatte.
Det må bli slutt
på at ideologiske skylapper skal forhindre en fornuftig bruk av
alle gode tilbud i barnevernet. For vi har alle et ansvar for å
skape et bedre barnevern her til lands. Det må være et mål at det
ikke skal bli nærmest en hverdagslig hendelse at Norge må svare
for seg i barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstol
i Strasbourg. Og da trenger vi sannelig alle gode krefter i den
tjenesten.
Trond Giske (A) [11:45:51 ] : Det er veldig positivt at det
er mange representanter fra flere partier som snakker om barnevern.
Ørmen Johnsen snakker varmt om ting regjeringen gjør, og det er
vel ingen i salen som påstår at regjeringen ikke gjør noe. Jeg tror
statsråden er engasjert, jeg tror embetsverket er engasjert, jeg
tror de enkelte ansatte i både private og offentlige barnevernsinstitusjoner
er engasjert og prøver å gjøre en best mulig jobb.
Saken er likevel
at jobben ikke blir gjort. Det er i hvert fall ikke opposisjonens
forslag om at mer av barnevernet bør bli offentlig, som er problemet,
for det er jo ikke vedtatt. Høyre og Fremskrittspartiet har styrt
i seks år. Det er ikke opposisjonens forslag som gjør at vi stadig vekk
taper nye saker i Den europeiske menneskerettsdomstol. Det er Høyre
og Fremskrittspartiet som har styrt i seks år.
Men det viktigste
er at dette heller ikke oppsto da Høyre og Fremskrittspartiet overtok
i 2013. Dette er et problem som er mange tiår gammelt, som vi bare
kan slutte å diskutere hvem som har skylden for, og heller snakke
om hvordan vi løser sammen. Det løses ikke med 10 mill. kr eller
20 mill. kr – det løses antagelig ikke med 200 mill. kr heller.
Men det løses med en omfattende reform hvor vi går gjennom hver
eneste ordning, tiltak, prosess, institusjon, tilbud og system for
å sørge for at ungene er trygge. Resultatet er ikke bra nok. Det
er det som burde få oss til å si at ok, statsråd Ropstad har nå hele
opposisjonen klar. Vi er med og gjennomfører dette enstemmig hvis
han kommer til oss med en skikkelig reform og sier at dette kan
vi gjøre sammen.
Jeg er helt sikker
på at om 5, 10, 15 eller 20 år kommer barnevernet til å eksplodere
i ansiktet på oss som en gigantskandale. Det er i ferd med å gjøre
det allerede. Men da heter ikke statsråden Anniken Hauglie, da heter statsråden
Ropstad. Jeg skjønner ikke hvordan man vil seg selv så vondt som
å sitte i en sånn stol som jeg har sittet i i nesten ti år, og ikke
si vel, kom igjen, få med alle partiene, la oss gjøre dette sammen,
la oss ta et felles løft.
Kanskje er det
sånn at vi har kommet til et samfunn hvor det er den sterkestes
rett som teller. Det er lobbyistene, som kan fortelle oss at vi
ikke skal ta inn noe av ekstraoverskuddet som skapes i oppdrettsnæringen,
det er de sterke giverne til valgkampene, som sier at de ikke kan
betale mer i formuesskatt, eller det er de som har penger til å
påvirke oss i salen mest, som har mastergrader, snakker mange språk
flytende og kan påvirke og delta i samfunnsdebatten. Barnevernsbarna,
Nav-klienter, de fattigste i samfunnet har ingen slike talspersoner hvis
ikke vi som sitter i denne salen, er det og tar et felles løft.
Karin Andersen (SV) [11:49:10 ] : Først til likestillingsdebatten:
Den største minoriteten i Norge satt og ventet på en handlingsplan
fra regjeringen, og da den kom, var skuffelsen enorm. For folk med
funksjonsnedsettelse har man satt alt på vent. Man har bare ramset opp
hva man han gjort før, og ikke satt én tidsfrist for at de skal
få være innbyggere i dette samfunnet på like fot med oss andre.
Det synes jeg regjeringen bør ta innover seg. Det trengs tidsfrister,
og man må legge penger på bordet for at det skal bli en realitet.
Når det gjelder
profitt i velferden, tror jeg forskjellen går på at vi ser at omsorg
og barnevern ikke er det samme som en pølsebu eller et bilverksted.
Det gjelder omsorg. Vi driver ikke med barnevern for at noen skal tjene
penger på det. Vi driver med barnevern fordi det er noen barn og
familier som trenger det, og da skal pengene vi bevilger til dette,
gå til formålet – gjerne ideelle, non-profit, men de skal gå til
formålet. Situasjonen nå er at det er ikke små ideelle leverandører
igjen i barnevernet. Det er store, internasjonale konsern som tar
ut milliarder og bygger opp disse institusjonene med offentlige
penger. Det er ikke sparepenger de investerer i dette. Dette bygger
de opp med våre skattepenger, og de sitter igjen med en enorm fortjeneste
som barna under barnevernet skulle hatt og heltene som jobber i
barnevernet, som fortjener god lønn og god pensjon.
Så til et område
som virkelig slår for mange av de fattigste barnefamiliene – at
det er blitt forferdelig dyrt å bo. Jeg lurer på om denne komiteen
vet hvor lite man må tjene i husholdningen, i gjennomsnittsinntekt,
for å få bostøtte – 130 000 kr for husholdningen! I snitt har disse
familiene nå 93 000 kr i boutgifter. Det er altså tusenvis av familier
som har falt ut av bostøtteordningen. Det er riktig at regjeringen
har bedret det litt for noen barnefamilier, men når vi ser på tallene,
får de likevel ikke tettet gapet mellom det inntektstapet de har
hatt, og de økte boutgiftene. Hvis de får, får de mindre nå til
å trygge det som er kanskje aller viktigst for barna, nemlig det
å ha et trygt hjem.
Jeg skjønner at
barneministeren ser ned i pulten, for det har han grunn til. Dette
er ikke bra, og det er helt unødvendig at vi skal være så forferdelig
gjerrige med de aller fattigste familiene. De trenger mer i bostøtte,
de trenger å få mer i barnetrygd, og vi trenger å verne barnetrygden
deres mot avkorting i sosialhjelpen.
Kjersti
Toppe (Sp) [11:52:25 ] : Til representanten Wold: Senterpartiet
er opptatt av dei private i barnevernet, men vi er opptatt av dei
private ideelle i barnevernet, som har gjort ein stor innsats historisk,
og som gjer ein stor innsats no, men som ikkje toler den konkurranse-
og anbodspolitikken som er under denne regjeringa.
Så til representanten
Hjemdal, som er prisverdig opptatt av barn i barnevernet og deira
behov og krav til helsehjelp. Eg forstår at ein som medlem av eit
regjeringsparti må få fram det som faktisk er gjort, og eg sa òg i
mitt innlegg at noko er gjort. Mitt poeng er at eg ser ikkje at
Stortinget eller regjeringa tar innover seg alvoret i situasjonen
som er der ute, med eit utruleg stort behov for å få eit system
som gir alle barn i barnevernet den same retten til helse som andre
barn.
Det vart vist
til Lunde behandlingssenter. Det er det andre sentret som har både
barnevern og helse under same tak. På Lunde er det seks behandlingsplassar.
I Bodø er det fem. Vi snakkar altså om elleve plassar nasjonalt.
Det er klart at dette er eit tiltak for dei med aller størst behov.
Det kan vere bra tiltak, men det er nærmast ein drope i havet ut
frå det som er behovet til alle dei barna i barnevernet som vi veit
har psykiske lidingar.
Det er fremja
ein opptrappingsplan for psykisk helse blant barn og unge – den
ligg i helsekomiteen no. Den opptrappingsplanen omhandlar ikkje
særskilt helsehjelp til barn i barnevernet. Han omhandlar heller
ikkje psykisk helsevern. Planen fekk full slakt i høyringa vi hadde.
Barneombodet bad komiteen vurdera å senda heile planen tilbake,
som Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV kjem til å gjera. Legeforeininga
meinte at planen ikkje kunne kallast ein opptrappingsplan – utan
midlar, utan mål og ei fin beskriving. Det er trist at det er slik,
for dette er eit område som treng å styrkjast generelt, men særleg
for barn i barnevernet.
Det vert hevda
at talet på døgnplassar har vorte auka i barne- og ungdomspsykiatrien.
Det stemmer ikkje i det heile. I 2013 var talet på døgnplassar i
BUP i heile Noreg 305. I 2015 hadde det falle til 247 – ein reduksjon
på 19 pst. Det gjekk litt opp i 2018, men likevel er det ein markant
nedgang. Dette er alvorleg, for det er ein av grunnane til auka
bruk av einetiltak. Barn i barnevernet som treng det, skal ha behandling.
Det får dei ikkje i tilstrekkeleg grad i dag.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Kari
Henriksen (A) [11:55:41 ] : Det var en stor reportasje om menneskerettsjurist
Gro Hillestad Thune i Aftenposten i helgen. Jeg vil bare sitere
hva hun sa i Debatten på NRK da vi diskuterte barnevern. Sluttreplikken
til menneskerettsjuristen Hillestad Thune var: Dere forstår ikke
alvoret.
Barneombudet har
vært helt tydelig på at ministeren har ansvar for å sørge for at
kommunene er i stand til å utføre de oppgavene de delegerer til
kommunene. I finansdebatten sa Tage Pettersen, representant fra
Høyre, at vi burde snu flere steiner når det gjaldt barnevernet.
I dag har representanten Silje Hjemdal sagt at vi kanskje kunne
gjøre mer. Det er en underdrivelse, men vi har en statsråd som ikke
engang vil løfte debatten i Stortinget. Det er beklagelig.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har hatt ordet to gonger tidlegare og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Freddy André Øvstegård (SV) [11:56:58 ] : I min replikkveksling
med statsråd Ropstad ga jeg ham en helt konkret utfordring, som
ikke ble svart på. Derfor vil jeg nå på tampen av debatten gi statsråden
en anledning til å svare, for jeg vet det er mange som er opptatt
av dette, og som følger med på denne debatten: Når statsråden har
gått ut og sagt at alt går så meget bedre i barnevernet at det ikke
er noen grunn til å komme og redegjøre for det her, er det mange
som lurer på hvor han får den informasjonen fra, når kun ett av
fire barn forteller om det viktigste, det mest alvorlige, til barnevernet
fordi de ikke føler seg trygge. Det stilles spørsmål ved om barneministeren
har sjekket den virkelighetsbeskrivelsen med dem det faktisk gjelder,
med barna. Derfor vil jeg igjen spørre statsråd Ropstad om han overfor
Stortinget kan svare på om barna faktisk er enig i den vurderingen.
Presidenten: Representanten
Silje Hjemdal har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Silje Hjemdal (FrP) [11:58:10 ] : Representanten Toppe hengte
seg opp i ett av veldig mange tiltak jeg nevnte, nemlig Lunde behandlingssenter.
Jeg sa at det var ett av mange tiltak, og det er i hvert fall en
viktig begynnelse. Så er jeg den første til å erkjenne at det i
seg selv ikke er nok. Man må ha ulike og flere tjenester satt sammen
for å kunne hjelpe. Men jeg er optimist. Nå skal vi få ny barnelov,
og arbeidet er påbegynt. Jeg må si at jeg har store forventninger
til et prosjekt som har vært utført av CARE, som går bl.a. på dette
med helsekartlegging ved akutte overtakelser. Jeg har sagt at fra Fremskrittspartiets
side er vi veldig interessert i å lære mer om dette prosjektet og
vurdere hva vi kan gjøre med dette i ny barnelov. Og det kan i hvert
fall være ett skritt til i riktig retning.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til del 1 av debatten.
Sidan klokka straks
er 12, vil presidenten no avbryta møtet i tråd med tidlegare annonsering.
Møtet vert sett igjen kl. 15.30 og startar då med del 2 av debatten,
jf. det vedtekne debattopplegget.
Stortinget tok
pause i forhandlingane kl. 11.59.
---
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl. 15.30.
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Presidenten: Den
innkalte vararepresentanten for Oslo, Didrik Beck , tar nå sete.
Stortinget fortsetter
nå debatten i sak nr. 1 og starter debattens del 2, rammeområde 3,
jf. det vedtatte debattopplegget.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:30:45 ] (komiteens leder): Det
er bred enighet om at kulturen skal fremme dannelse, demokrati og
refleksjon. Den skal være tilgjengelig, den bygger fellesskap, og
den tar vare på og skal formidle vår kulturarv. Kulturen skal utvikles
på egne premisser, uten statlig overstyring. Kulturen skal være
tilgjengelig i hele landet. Vår politikk skal støtte opp om dette,
og det er derfor gledelig at for andre år på rad øker kulturbudsjettet,
og det er for 2020 en økning på 6,7 pst.
Den største satsingen
er på nasjonale bygg og museer, hele 290 mill. kr til nasjonale
kulturbygg, med tilsagn på over 700 mill. kr, og det er en økning
på 340 mill. kr til museer, herunder også midler til det nye nasjonalmuseet.
Det er gledelig at det var rom for midler til bl.a. industriarbeidermuseet
på Vemork, nye lokaler til Operaen i Kristiansund og Østfoldmuseene,
for å nevne noe. Vi ser fram til den varslede museumsmeldingen,
som vi forventer adresserer en del av utfordringene i nettopp museumssektoren,
og det er digitalisering og tilgjengeliggjøring av museenes samlinger,
museenes rolle i samfunnet og ikke minst forskningsinnsatsen. I
budsjettet er også digitalisering løftet fram, og midler til Digitalarkivet
er økt. Likeledes er det en økt bevilgning til Nasjonalbiblioteket,
og det er økt kapasitet i Mo i Rana.
Kulturmeldingen
ble behandlet i mai, og flertallet i Stortinget ga tilslutning til
at regionene skal få større oppgaver og ansvar innen kulturfeltet.
Det er naturlig siden kulturen bygges nedenifra, og de nye fylkene
må spille en større rolle i tilrettelegging og støtte av kulturtilbud.
Men det er viktig å understreke at oppgaver som overføres til regionene,
fortsatt vil være en viktig del av den nasjonale kulturpolitikken.
Oppgavene er like viktige lokalt som nasjonalt, og også internasjonalt.
Vi ser fram til
at kunstnermeldingen legges fram for Stortinget. Det er en melding
der man gjennomgår statens kunstnerpolitiske virkemidler, og jeg
forventer at den vil bidra til målet om å styrke gode og lange vederlagsordninger
for kunstnere. Vi er også glad for at bevilgningene til kunstnerstipend
i dette budsjettet øker med 22 mill. kr, likeledes at Norwegian
Arts Abroad får midler til å promotere norsk kunst og kultur i verdensklasse
i utlandet.
Regjeringen arbeider
også nå med en scenekunststrategi. Vi er kjent med bekymringer fra
dansekompanier, som på grunn av omlegging av ordningen Fri scenekunst
har fått varsel om at de ikke kan få støtte. Jeg regner med at videre
ordninger for dansekompanier blir omtalt i scenekunststrategien,
og at man der ser på virkemidler som skal virke inn på hele scenekunstfeltet.
Frivillighet,
likestilling og mangfold er viktig i kulturlivet. Vi prioriterer
momskompensasjon for frivilligheten, og målet er 1,8 mrd. kr i 2020.
Siden 2013 er midler til dette formålet økt med hele 750 mill. kr.
Vi prioriterer også midler til strategi for likestilling og personer med
nedsatt funksjonsevne og midler til mangfold og bredde i kulturlivet.
Vi ønsker stor deltakelse.
Det må ikke være
tvil om at statlig finansiering skal være bunnplanken i kulturen,
men det er vesentlig at privatpersoner, næringsliv og stiftelser
i sivilsamfunnet ser verdien av kunst og kultur og ser verdien av
å engasjere seg finansielt. Gaveforsterkningsordningen er et viktig
virkemiddel som en ekstra finansieringskilde til kulturen, men også
en ordning som bidrar til å anerkjenne og oppmuntre sivilsamfunnets
engasjement for kulturlivet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [15:35:54 ] : Frivilligheten er
noe av det fineste ved det norske samfunnet – de tusener på tusener
som gir av sin tid og sine ressurser for at andre skal ha det bra.
Frivilligsentralene
er ofte samlingspunktet for frivilligheten i de fleste kommuner.
Ja, det er også et sted som fungerer som en sosial møteplass. Nå
har regjeringen endret finansieringsmodellen for frivilligsentralene, lagt
det inn i rammen, og det betyr store kutt for distriktskommunene
– sentralisering og økende forskjeller også på dette området. Veldig
mange av frivilligsentralene i distriktskommunene står nå i fare
for kutt eller nedleggelse: Lesja, Nord-Odal, Kongsvinger, Tynset,
Grue – jeg kunne listet opp veldig mange kommuner, også Flesberg,
Hole og Ål i representantens eget hjemfylke. Hva vil representanten
si til alle dem som nå står i fare for å miste frivilligsentralen
sin på grunn av høyreregjeringens kutt?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:36:53 ] : Ja, frivillighet er
viktig, og jeg forstår at kommuner som får en lavere overføring
i rammetilskuddet enn det de fikk da det var øremerket, er bekymret.
Samtidig har regjeringen styrket kommuneøkonomien, sånn at det skulle være
mulig å prioritere frivilligsentraler. Så vet vi også at vi har
frivilligsentraler i de privates regi, enten det er Røde Kors eller
det er andre som også jobber med frivillighet.
Nå er det faktisk
42 kommuner som ikke har frivilligsentraler. De vil jo også nyte
godt av de 200 millionene som nå fordeles.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:37:51 ] : Jeg synes det er så
trist at man bare har bestemt seg for å gjøre om på denne finansieringsformen.
Vi vet at det kommer til å ramme alle de små kommunene som nå får
direkte kutt for å kunne drifte sin frivilligsentral. Det er kommuner hvor
man sjelden har samlingspunkter på det nivået som en frivilligsentral
er for dem, både når det gjelder aktivitetsnivå, integrering, opplæring
og samhold rett og slett. Veldig mange storbyer som får mye mer
penger til frivilligsentraler nå, har veldig mange tilbud som kan dekke
opp for dette.
Da veterinærtilskuddet
ble endret på samme måte og skulle gå over kommunerammen ut fra
befolkning, forsto regjeringen at dette ble feil, og den snudde.
Det har vært store protester. Det er mange som nå er redde for frivilligsentralene
sine og for tilbudet sitt rundt omkring i Norge. Kan lederen for
familie- og kulturkomiteen se på en måte å få regjeringen til å
snu på også i dette tilfellet?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:38:59 ] : Nå er det jo sånn at
frivilligsentralene ikke blir borte. I forrige periode – noe også
Arbeiderpartiet var med på – ønsket man å legge dette inn i rammetilskuddet,
akkurat som man ønsker å legge andre ordninger inn i et rammetilskudd, og
så blir det slik at kommunene prioriterer dette.
Jeg skjønner bekymringen.
Samtidig er det viktig at også kommunene setter dette på dagsordenen.
Vi har tross alt styrket kommuneøkonomien, og det ligger også 200 mill. kr
inne til dette.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:39:45 ] : Til en annen del
av frivilligheten: Tippemidlene til kultur er viktig for å finansiere
korps, kor, amatørteater, husflidslag – ja, hele kulturfrivilligheten,
egentlig, som engasjerer godt over én million nordmenn. Men tippemidlene
til kultur har blitt brukt som salderingspost. Siden 2014 har det
kommet inn stadig flere formål som ikke har så mye med lokal grunnmur
eller kulturfrivillighet å gjøre. Så det er tydelig at regjeringen
har trengt et sted å saldere budsjettene sine når det har vært så
lave rammer, og det har blitt tippemidlene.
Jeg kan nevne
to eksempler, som er litt ulike. Det ene er gaveforsterkningsordningen,
som vi jo i utgangspunktet er kritiske til. Så kan jeg også nevne
utviklingsmidlene til arkiv, bibliotek og museum, som er en god ordning,
men som ikke hører hjemme i tippemidlene. Hvorfor er det sånn at
det er korpsene, korene og husflidslagene som skal ta regningen
for manglende prioriteringer?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:40:55 ] : Jeg er uenig i beskrivelsen.
Jeg synes det er naturlig når rammen for tippemidlene faktisk er
økt, at det er flere ordninger som kommer inn i tippemidlene. Det
kommer flere organisasjoner til gode.
Representanten
nevnte selv gaveforsterkningsordningen. Vi mener faktisk at ved
å legge den inn i tippemidlene har vi totalt fått mer ut av det.
Det er nå over 300 mill. kr som er bevilget til gaveforsterkningsordningen,
som har gått ut til alle mulige lag og organisasjoner, ikke minst
også i representantens hjemfylke.
Jeg mener det
er rimelig at vi også tar andre ordninger inn i tippemidlene, som
tross alt har økt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Anette Trettebergstuen (A) [15:41:52 ] : Etter seks år med
høyreregjeringens kuttpolitikk for å finansiere skattekutt til de
rikeste har spesielt kulturbudsjettet lidd under dette. Ja, den
nye – hvis jeg kan kalle henne ny – kulturministeren fra Venstre
skal ha for at hun har fått til en liten økning to år på rad, men
det er ikke nok. Kulturens andel av statsbudsjettet har i løpet
av den blå-blå perioden gått fra 1 pst. i 2014 til 0,88 pst. i årets budsjett.
Det betyr et gap på nesten 2 mrd. kr som kulturen går glipp av.
Vår hovedkritikk
av dette budsjettet går ikke på at enkeltprosjekter eller enkeltpengeposter
mangler, for det vil det alltid være. Vi bruker 600 mill. kr mer
på kultur i dette budsjettet enn regjeringen. Hovedkritikken er at
det overhodet ikke er samsvar mellom det regjeringen sier den skal
gjøre, og det den faktisk leverer.
Noen eksempler:
Regjeringen la fram kulturmeldingen og skrev at den skulle satse
på kultur. Men det endrer jo ikke på det faktum at de fleste i denne
perioden med høyreregjering enten har stått stille eller fått kutt
i budsjettet. Hvis man legger på den såkalte ABE-reformen, som egentlig
bare er et ostehøvelkutt, får de fleste mindre å rutte med. Man
kan ikke si man skal satse på kultur, og fortsatt beholde ABE-kuttene.
Regjeringen la
fram frivillighetsmeldingen og sa den skulle satse på frivillighet.
Men i budsjettet velger de å rasere finansieringen av frivilligsentralene,
og ikke bare det – de kutter 15 mill. kr i momskompensasjonsordningen,
som en samlet frivillighet mener er den aller, aller viktigste ordningen
for dem.
Regjeringen skal
legge fram en kunstnermelding, som sikkert er rett rundt hjørnet.
Veldig mange hadde sikkert forventet at dette budsjettet skulle
brukes til å styrke kunstnerøkonomien. Det skjer heller ikke. Regjeringen
har varslet en strategi for den internasjonale kultursatsingen,
men i dette budsjettet velger de igjen å kutte på den viktigste
ordningen for internasjonalisering av kunst og kulturlivet, UD-ordningen,
en ordning som høyreregjeringen faktisk har halvert de siste seks årene.
Regjeringen har
lagt fram en strategi for kultur og reiseliv. I dette budsjettet
kutter man i reiselivssatsingen, kutter i pengene som bidrar til
å vise fram kulturen og naturen til potensielle turister som vil
oppleve Norge som reisemål. Det er altså ikke samsvar mellom det
man sier man skal gjøre, og det man faktisk gjør. Kulturlivet kan
ikke leve av strategier, stortingsmeldinger og fine ord på et papir.
Arbeiderpartiets
mål for kulturpolitikken er at alle skal kunne skape, utøve og oppleve
kunst og kultur av høy kvalitet – i hele landet og uavhengig av
hvem en er, og hvor stor lommeboken er. Vår politikk om å bruke 1 pst.
av statsbudsjettet på kultur står fortsatt ved lag. Vi trapper opp,
og det betyr at vi bruker over 600 mill. kr mer enn regjeringen
til kulturformål i dette budsjettet.
Vi prioriterer
kultur over hele landet, senker terskler for deltakelse. I stedet
for å svekke en allerede skjør infrastruktur og bygge ned ordninger
vil vi bygge opp. Derfor foreslår vi nye regionale kulturfond som
et supplement til Kulturfondet.
Vi mener at kunstnere
ikke skal måtte stå med lua i handa og kjempe for anstendige vilkår.
Vi vil ha et kunstnerløft, og vi styrker derfor kunstnerøkonomien med
100 nye hjemler for kunstnerstipend utover regjeringens forslag,
permanente utstillingshonorar, økning til Skuespiller- og danseralliansen,
støtte til opprettelse av en musikerallianse og utvidelse av privatkopieringsvederlagsordningen,
slik at rettighetshavere skal få pengene de har krav på.
Vi styrker reelt
sett frivilligheten. Vi følger ikke regjeringens såkalte opptrappingsplan,
som allerede er utdatert, for momskompensasjon, men vi bevilger 100 mill. kr
ekstra til dette i vårt alternative budsjett. Vi vil ha frivilligsentralene
øremerket på budsjettet. Vi har aldri gått med på å legge dem over
i rammen, slik det ble sagt her i stad. Vi vil bygge opp frivilligheten
og ikke bygge den ned. For oss er frivilligsentralene noe av det
viktigste å satse på.
Vi vil føre en
kulturpolitikk der det er sammenheng mellom det vi sier at vi skal
gjøre, og hva vi faktisk gjør. Dette har vi vist tidligere gjennom
de kulturløftene og den kultursatsingen vi gjennomførte da vi satt
i regjering, og vi skal gjøre det igjen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Vetle Langedahl (H) [15:46:34 ] : Helt siden regionreformen
kom, har Arbeiderpartiet kritisert regjeringen for den – at det
ble brukt tvang, at oppgavene ikke kom først, og deretter at det
ikke ble gitt nok oppgaver. Jeg forstår jo at Arbeiderpartiet er
interessert i å ha flest mulig fylkesordførere, og at motstanden
mot reformen er et utslag av det. Det jeg imidlertid ikke forstår,
er kritikken Arbeiderpartiet nå kommer med, hvor vi blir kritisert
for å gi nettopp oppgaver til regionene på kulturfeltet. For meg
virker det som om representanten og hennes parti kommer med den
vanlige kritikken på autopilot kun for kritikkens del, når de aldri
er fornøyd med noe som helst. Derfor spør jeg representanten: Hvis
hun kunne flytte noe over til fylkene på kulturområdet i dag, hva
ville det vært?
Anette Trettebergstuen (A) [15:47:21 ] : Ja, vi er motstandere
av regjeringens prosjekt. For det første har regjeringen begynt
reformen i feil ende med først å tegne opp kartet, og så diskutere
hva slags rolle og hva slags oppgaver de nye regionene skulle ha.
Man burde begynt i en annen ende.
Det er ikke sånn
at det er om å gjøre å dele oppgaver ut til kommunene og til regionene;
man må gjøre det der det er hensiktsmessig. Da ekspertutvalget kom
med sine anbefalinger, og da regjeringen begynte å snakke om hva
man skulle gjøre, så vi nok en gang at det var et uttrykk for regjeringens
syn på kulturfeltet: Det var ikke så farlig. For kulturen skulle
ta en forholdsmessig stor del av belastningen med å bli flyttet
ut.
Nå er det heldigvis
slik at man har gått i dialog med fylkene og de nye regionene, men
fra Arbeiderpartiets side advarer vi mot ikke å lytte til kulturlivet
selv, som er sterkt imot å bryte opp en allerede svak infrastruktur.
Vi i Arbeiderpartiet har en annen løsning: Vi vil ha mer ansvar
ut til regionene, men vi trenger ikke å flytte det vi har, vi kan
bygge opp noe nytt, og derfor har vi foreslått nye regionale kulturfond.
Morten Wold (FrP) [15:48:41 ] : Gaveforsterkningsordningen
virker som et insentiv for kunst- og kulturinstitusjoner til selv
å skaffe seg privat finansiering. Den bidrar til at kulturlivet
blir belønnet med statlige midler når de jobber offensivt og lander
avtaler i det private markedet. Siden 2014 og til i dag er det utbetalt 357,5 mill. kr
i gaveforsterkning som friske midler til Norges kulturliv og helt
uten bindinger, noe som har gitt mye ekstra til kultur. Det gir
faktisk mer kultur til folk flest. Derfor lurer jeg på om representanten
kan gi Arbeiderpartiets og venstresidens syn på hvorfor det synes
som om de får både utslett og pustebesvær når de får høre alle de
positive sidene ved denne ordningen?
Anette Trettebergstuen (A) [15:49:37 ] : Jeg har ikke utslett
eller pustebesvær, men ja – vi er motstandere av gaveforsterkningsordningen.
Slik representanten legger det fram nå, høres det ut som at for
hver krone en institusjon får i spons, oppstår det bare helt nye,
friske statlige penger helt plutselig og utenfor alt annet som skal
gå inn og forsterke den private gaven. Sånn er det jo ikke.
Poenget er at
gaveforsterkningsordningen ble gitt over statsbudsjettet – nå er
den dyttet over på tippemidlene, dessverre – det er statlige penger
til noe private donorer bestemmer at det skal gå til, istedenfor
at det kunne bli brukt rettferdig på noe annet. Det er det som er
hele problemet. Ingen er imot at folk gir private gaver til institusjonene,
men vi er imot at de statlige pengene skal dirigeres etter det,
for det er urettferdig. Det er de store institusjonene i sentrale
strøk som stikker av med disse midlene, og det blir forholdsmessig
lite igjen til de små institusjonene som kanskje ikke er like attraktive, eller
som befinner seg i distriktene. Vi ville brukt de statlige midlene
på en mer rettferdig måte.
Grunde Almeland (V) [15:50:56 ] : En god nasjonal kulturpolitikk
liker vi gjerne å beskrive som sammenhengen mellom det vi gjør fra
statens side, det som skjer regionalt, og ikke minst det som skjer
lokalt. Nettopp det har vært denne regjeringens politikk: å ta det ansvaret
og styrke kulturbudsjettene. Det har vi gjort de to årene Venstre
har vært en del av denne regjeringen.
Samtidig ser vi
at i mange kommuner svekkes budsjettene. Et tydelig eksempel på
det er Stavanger, der det nye rød-grønne flertallet tok over, og
brukte den første anledningen til å høvle over hele kulturbudsjettet
og ramme frivilligheten.
Så mitt spørsmål
er: Er representanten enig i at en reell styrking av Kultur-Norge
er avhengig av satsinger på alle tre forvaltningsnivåer, eller mener
Arbeiderpartiet at kulturpolitikken styres best fra stortingssalen
og regjeringskontorene?
Anette Trettebergstuen (A) [15:51:58 ] : For Arbeiderpartiet
er det en selvfølge at kultur ikke bare er noe Stortinget og staten
og regjeringen skal ha et sterkt ansvar for, men som man også skal
prioritere lokalt og regionalt. Det gjør man stort sett også i Arbeiderparti-styrte
kommuner. Jeg kunne hatt gleden av å nevne hvordan det går i Venstre-kommuner,
men det er jo nesten ingen igjen av dem, så jeg får ikke anledning
til det.
Representanten
trekker fram et lite kutt i en enkeltkommune. Det er kanskje et
godt eksempel på det som er hele problemet med dagens situasjon:
den trangeste kommuneøkonomien på femten år med denne regjeringen
samtidig som kulturbudsjettet står nesten stille. Dette er hele
grunnen til at Arbeiderpartiet er skeptisk til å flytte mer ut til
kommunene: Vi ser at det er kunst og kultur som først ryker når
det blir trangere – og det blir det under denne regjeringen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er med det omme.
Morten Wold (FrP) [15:53:16 ] : I dag behandler vi kulturbudsjettet.
Kultur er viktig for folk flest, og vi har alle forskjellige inntrykk
og oppfatninger av hva som er god kultur for den enkelte. Det som
er god kultur for meg, er kanskje ikke det samme for deg.
Derfor er det
bra at komiteen har hatt gode diskusjoner, og også selvfølgelig
har åpenbare uenigheter, i tilnærmingen til hvordan man skal håndtere
kulturfeltet når det gjelder å fordele goder fra statskassen – denne for
opposisjonen Sareptas krukke, som jo som kjent aldri ble tom.
Slik er dessverre
ikke virkeligheten, men det norske kulturliv bør sannelig ikke ha
mye å klage over når man ser rausheten i det politiske Norge for
å sikre kulturlivet understøttelse og levedyktighet. Neste års kulturbudsjett
er på rett i underkant av 20 mrd. kr, og jeg skulle ha likt å se
det land på vår størrelse som bruker like mye penger på denne sektoren.
Budsjettet er økt med 4,9 mrd. kr fra saldert budsjett 2019. Man
kan slå fast at Kultur-Norge så absolutt ikke ligger på sotteseng,
men glede seg over et bevilgningssystem som sikrer bred aktivitet
og et rikt kulturliv.
Men i slike budsjettdebatter
blir jeg ofte slått av de ganske store forskjellene som ligger i
partienes kulturpolitikk. Det er ikke alltid forskjellene gir seg
utslag i så store flyttinger av kroner på budsjettet. Men det er
alltid spennende å forsøke å forstå hvorfor de ulike partiene bruker
penger på den ene eller den andre måten.
For Fremskrittspartiet
har det alltid vært slik at kultur skal skje på folks egne premisser.
Det betyr at både smale og brede publikumsgrupper vil få sin andel
av offentlige kulturmidler. For Fremskrittspartiet har det alltid
vært slik at ingen politiker eller byråkrat skal få bestemme hva
som er god eller hva som er dårlig kultur. Kultur som eliteprosjekt
for massene er helt uaktuelt for oss – og det bør være uaktuelt
for de fleste.
Likevel ser vi
noe interessant når kulturbudsjettet behandles, for det er faktisk
slik at de rød-grønne vil begrense og kutte midler som styres av
andre enn politikere og byråkrater. Et eksempel på dette er den
iver etter å kutte i gaveforsterkningsordningen som de rød-grønne viser.
Mens vi på borgerlig side øker og utvider ordningen, kutter de rød-grønne
i den.
Fremskrittspartiet
og Høyre innførte denne ordningen i 2014. Målet var og er å stimulere
til økt privat finansiering av kunst og kultur. De private tilskuddene
utløser en gaveforsterkning til mottakeren på normalt 25 pst. av
gavebeløpet. Det er altså så enkelt at for hver hundrelapp som gis,
sponser staten 25 kr.
Det har hele tiden
vært stor interesse for og oppslutning om ordningen. I begynnelsen
gjaldt den kun museer i det nasjonale museumsnettverket og museer
med fast driftsstøtte fra Sametinget. Men flere ville bli med i ordningen,
for de så at den var bra. Så ordningen ble utvidet til også å omfatte
gaver til alle museer, musikk-, litteratur- og scenekunstfeltet,
visuell kunst og kulturbygg.
Jeg mener det
er helt naturlig at folk flest og firmaer ser hvilken verdi kunst
og kultur har. Det er derfor flott at de ser verdien av å engasjere
seg finansielt. Ordningen er et viktig virkemiddel som en av flere
finansieringskilder for kulturen. Den bidrar til å knytte publikum
og kulturlivet sammen. Mange institusjoner er svært glade for og
er blitt ivrige brukere av ordningen. Kulturinstitusjonene ser at
de får mye igjen for arbeidet med å skaffe private midler. For det
dreier seg ikke bare om penger, det dreier seg også om nærhet til
sitt eget publikum.
Vi ser at institusjoner,
lag og festivaler fra alle landets fylker mottar midler fra ordningen.
Årets tildeling er nylig gjort offentlig, og den viser god bredde:
fra de store institusjonene og internasjonalt anerkjente kompanier
til mindre historielag, lokale kulturhus og festivaler.
Alt i alt er ordningen
med på å sette kulturen og publikum fri fra styringsglade politikere
og kulturbyråkrater. Derfor er det så leit at de rød-grønne angriper ordningen
og forsøker å kutte den. Ser de ikke at dette er godt for kulturen
og for publikum?
Avslutningsvis:
Som FrP-er drømmer jeg om kultur fritt for rød-grønne politikere
som kun gir penger til kultur som de mener er riktig og god, og
som ikke lar folk bestemme selv. Det vil aldri være aktuell politikk
for oss som representerer Fremskrittspartiet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [15:58:14 ] : Representanten sa
flere ganger at Fremskrittspartiet er imot elitekultur og nevnte
flere ganger motstand mot kulturbyråkrater. Kan representanten gi
meg ett konkret eksempel på hva Fremskrittspartiet mener er elitekultur?
Og hvilke kulturbyråkrater er det Fremskrittspartiet vil til livs?
Morten Wold (FrP) [15:58:36 ] : Jeg skal ikke begynne å ramse
opp hvilke byråkrater vi vil til livs, for jeg kjenner dem ikke.
De gjemmer seg ofte bak en form for grå skjerm, og de er litt vanskelige
å få øye på. De gjør helt sikkert jobben sin, men de opptrer kanskje
ikke på den måten vi ønsker.
Elitekultur –
man kan si det er vanskelig å definere akkurat hva det er, men det
er jo et begrep for den smale, litt spesielle kulturen som kanskje
ikke når fram til det brede lag av folket. De som kanskje ønsker
å hegne om den, er folk som mener at de har større greie på det
enn andre, f.eks. meg selv, og de forsøker på en måte å plassere
oss i en bås og si at de har større kunnskap om området enn vi har.
Samtidig er kultur fritt, åpent og for alle. Derfor har ingen rett
til å definere hva som er god kultur for andre enn for seg selv.
Anette Trettebergstuen (A) [15:59:33 ] : Kan representanten
da komme med et konkret eksempel på en sånn elitefinkultur som blir
påtvunget folk?
Morten Wold (FrP) [15:59:45 ] : Kultur tvinges jo ikke på folk,
kultur er noe folk selv velger å ta innover seg, hvis de ønsker.
Men det finnes smale kulturtilbud som får solide bidrag via statskassen,
og som kanskje bare når ut til et helt marginalt publikum. Vi har
hatt diskusjoner rundt det tidligere, men det er ikke riktig av meg
å peke på enkeltstående kulturarenaer nå, synes jeg, siden vi nå
diskuterer hele budsjettet under ett.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:00:24 ] : Det er interessant
å høre representanten Wold snakke om hvordan vi rød-grønne politikere
styrer kulturen og kun vil ha én type kultur, mens det samtidig
– i hvert fall hittil i denne kulturdebatten – kun er Fremskrittspartiets
representant som har satt ulike typer kulturliv opp mot hverandre
og sagt at vi må støtte den delen og ikke fullt så mye den andre.
Så jeg vil egentlig bare ha en kommentar fra representanten Wold
på akkurat det, for så vidt jeg har registrert, har i hvert fall
ikke noen i mitt parti tatt til orde for å skulle ha noe mer av
den kulturen og noe mindre av den. Det har vi ikke gjort.
Samtidig kan gjerne
representanten Wold også komme inn på dette med et par konkrete
tilfeller der stortingsrepresentanter fra hans parti har tatt til
orde for å strupe støtten til enkelte kulturuttrykk, f.eks. et teaterstykke
som var ganske mye omtalt her forleden. Er det å styre kulturen?
Morten Wold (FrP) [16:01:28 ] : For å ta det siste først: Alle
skjønner hvilket teaterstykke representanten sikter til. La meg
bare understreke at jeg var den aller første fra Fremskrittspartiet
som var umiddelbart ute og sa at det var helt uaktuelt for oss å
frata dem noen som helst støtte på bakgrunn av den forestillingen
som var, nettopp fordi jeg mener at vi ikke skal styre kunstuttrykket,
heller ikke for det aktuelle teateret. Så det var ikke en aktuell
problemstilling, selv om den ble reist av noen.
Som jeg har sagt,
velger vi selv hvilket kulturuttrykk vi ønsker å slippe innover
oss, og det som for noen er elitekultur, er det for andre ikke.
Det som for noen er et smalt kulturuttrykk, er det for andre ikke,
og sånn sett har kulturfeltet et ansvar for å tilby kultur som folk
ønsker og vil ha, også smale tilbud som kanskje bare noen få vil
ha.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:02:44 ] : Kulturen er utrolig
viktig for samfunnet vårt. Kunsten, kulturinstitusjonene, den lokale,
nasjonale og internasjonale kulturutfoldelsen og kulturopplevelsene
– alt dette bidrar på ulikt vis til offentlig meningsutveksling,
dannelse og rikere liv.
Kultur definerer
oss, skaper samhold, er bærebjelken i lokalsamfunnet vårt og viser
vei til den framtiden vi ønsker oss. Men markedet alene kan virkelig
ikke gi en variert flora av kulturinstitusjoner og et mangfold av kulturaktiviteter
og kulturuttrykk. Senterpartiet mener derfor at det offentlige må
føre en aktiv kulturpolitikk som legger til rette for at hele befolkningen,
over hele landet, skal kunne delta i og oppleve kunst og kultur. Dette
tar Senterpartiet på alvor, så i vårt alternative statsbudsjett
for 2020 har vi faktisk hele 4,5 mrd. kr mer å rutte med til kommuner
og fylkeskommuner, noe vi vet vil styrke kulturlivet rundt omkring
betraktelig. Vi bruker nesten en halv milliard kroner ekstra for
å redusere lavsatsen på moms bl.a. for kulturelle opplevelser, så
flere kan ta del i dem.
Dessuten bruker
vi godt over 350 mill. kr mer enn regjeringen på direkte styrking
av kultur, kulturtilbud og frivillighet over hele landet – altså
mer penger til tilskuddsordninger til musikere, kunstnere, festivaler,
teater, visuell kunst, friscenekunst og språkorganisasjoner, samt
til lesetiltak for å fremme lesing og litteratur i alle samfunnslag.
Senterpartiet
foreslår også en viktig økt bevilgning til Kulturfondet på 30 mill. kr
og andre tiltak som konkret løfter det lokale kulturlivet, som 10 mill. kr
ekstra til musikkutstyrsordningen, 3 mill. kr til UKM, 4 mill. kr
til amatørteatrene våre, samt 5 mill. kr til å få enda mer sving
på velforeninger, grendelag og frivilligsentraler.
I vårt alternative
budsjettforslag for 2020 foreslår vi ellers en helt nødvendig styrking
av innsatsen for å ta vare på kulturarven vår, noe jeg kommer tilbake
til senere, og også den er en aktiv bidragsyter til kultur og kulturformidling
over hele landet.
Vi må ta opp det
viktigste kravet fra frivilligheten vår, nemlig at de skal slippe
å betale skatt på dugnaden sin. Vi i Senterpartiet mener det er
grunnleggende feil at staten tjener penger på arbeid som utføres
av frivillige organisasjoner, som de gjør når de kjøper varer og
tjenester, for da må de betale moms. Vi har en rekke ganger fremmet
forslag om at momskompensasjonsordningen for frivilligheten må rettighetsfestes,
og at det innføres 100 pst. kompensasjon. Dessverre har vi ikke
fått gjennomslag for det. I 2018 var det om lag 24 000 frivillige
lag og organisasjoner som samlet søkte om i underkant av 2 mrd. kr
i momskompensasjon. Innvilget beløp ble kun 1,42 mrd. kr.
En beregning gjort
av Frivillighet Norge viser at avkortingen i 2019 kan bli et sted
mellom 19 pst. og 20 pst. Det er ikke bra, og konsekvensen av regjeringens
forslag i statsbudsjettet er at organisasjonene også i 2020 vil komme
til å få en altfor stor avkorting. Dette er penger som burde vært
brukt til aktiviteter lokalt. Vi må bare legge bedre til rette for
frivilligheten, som vi er så avhengige av. Vi i Senterpartiet bidrar
i hvert fall i vårt budsjettforslag med 140 mill. kr ekstra til
momskompensasjon til frivilligheten.
Mediebransjen
er fortsatt i en kritisk omstillingsfase om dagen på grunn av annonsesvikt,
stadige forandringer i brukermønsteret og behovet for digitalisering og
automatisering. Nyhetsmedienes integritet og posisjon som demokratibærere
er i tillegg under press etter framveksten av «fake news» og den
delen av alternative medier som sprer «fake news».
Senterpartiet
mener det er en grunnleggende demokratisk verdi at borgerne har
tilgang til ulike nyheter og meninger i medielandskapet, også de
som fremmes i alternative medier. Men disse må være faktabaserte
og etterprøvbare, slik at befolkningen ikke mister ytterligere tillit
til media som troverdig vaktbikkje i demokratiet vårt. Derfor vil
vi i Senterpartiet at seriøse redaktørstyrte nyhetsmedier over hele
landet skal sikres gode kår i de kommende årene. Pressestøtten har
vært en velfungerende og nødvendig ordning for å sikre mediemangfoldet
vårt, og det er derfor gledelig at regjeringen øker den for 2020.
Men regjeringen foreslår å omfordele pressestøtten til de minste
lokalavisene på bekostning av aviser som fram til nå har fått støtte
nettopp fordi de bidrar til mangfold i innhold og eierskap. Den
omfordelingen vil kunne få stor negativ betydning for dem som rammes.
Det er positivt at lokalavisene får et løft, jeg må nok en gang
understreke det, men det skal i mediemangfoldets navn ikke gå på
bekostning av de andre, like viktige, mediene.
I sitt alternative
budsjett foreslår derfor Senterpartiet 12 mill. kr ekstra i innovasjonsstøtte
og hjelpepakke til medier som blir rammet av regjeringens budsjettforslag.
I tillegg har vi 249 mill. kr ekstra for å sikre postombæring i
hele landet fem dager i uken og 244 mill. kr til mer bredbåndsutbygging,
som også er veldig viktig mediepolitikk.
Jeg vil tegne
meg til enda et innlegg senere, for jeg har mer på hjertet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Vetle Langedahl (H) [16:08:07 ] : Ingen setter så stor pris
på effektivisering og avbyråkratisering som Høyre-folk. Derfor var
det også en av de viktigste sakene vi gikk til valg på i 2013. Jeg
kan sette pris på at Senterpartiet også er opptatt av det. Men i
sitt alternative statsbudsjett legger Senterpartiet inn så store
kutt i – la oss kalle det – kulturelt byråkrati, som Kulturrådet
og Kulturdepartementet, at det f.eks. innebærer en nedleggelse av
distriktskontorene i Kulturrådet. Spørsmålet mitt til Senterpartiet
er derfor: Hvorfor kutter man og effektivt legger ned viktige kulturinstitusjoner
– eller kulturelt byråkrati, om en vil kalle det det – i distriktene?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:08:59 ] : Det var en voldsom beskrivelse,
som aldeles ikke stemmer. Når vi vil kutte i byråkratiet i Kulturrådet,
er det fordi vi bl.a. har sett at Kulturrådet i sin forrige årsrapport
viste at de brukte 18,7 pst. til konsulenter. Det kuttet vi gjør
her, er bare halvparten av summen de bruker til det. For Senterpartiet
er det faktisk en veldig bevisst politikk – som representanten er
innom – at vi vil kutte i byråkrati for å kanalisere penger til
førstelinjetjenesten og til kultur, kulturliv og kunst direkte.
Når det da har vært viktig for oss i vår budsjettprosess å sørge
for at det blir mer penger direkte til kulturen, er det ikke spesielt
vanskelig å kutte i poster som stort sett går til konsulentaktivitet.
Vetle Langedahl (H) [16:09:48 ] : Jeg hører representanten
si at dette ikke vil gå ut over disse arbeidsplassene i distriktene,
at man heller vil kutte i konsulenttjenester. Men faktum er at Senterpartiet
kutter nesten 20 mill. kr i Kulturrådets administrasjon. Det medfører nedleggelse
av kontorene i Trondheim og Bodø. De kutter totalt 60 mill. kr i
byråkrati på kulturbudsjettet. Det er rett og slett ikke mulig å
kutte så mye i byråkrati uten at det går ut over arbeidsplasser
som er flyttet ut av Oslo. Hvorfor legger Senterpartiet ned utflyttede
arbeidsplasser og bygger ned kulturens infrastruktur?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:10:28 ] : Da må jeg presisere
nok en gang at det ikke står i vårt budsjettforslag: Legg ned distriktdelen
av Kulturrådet. Det står kutt i byråkrati, og når det gjelder Kulturrådet,
har vi nå sett i deres forrige årsrapport at de bruker 35 mill. kr
til konsulentvirksomhet. Da er de vel 18 mill. kr vi bruker, ikke en
veldig stor del av det. Dessuten har heller ikke Kulturrådet vondt
av litt mer kutt i de administrative kostnadene.
Grunde Almeland (V) [16:11:09 ] : Konsekvensene av disse effektiviseringskuttene
til Senterpartiet er jo nettopp at de vil gå ut over kunstnere også
i distriktene når summene er så store som det er snakk om i Senterpartiets
alternative budsjett. Når man snakker om å kutte til Kulturrådet
på grunn av konsulentbruk, vil jeg bare påpeke at konsulentbruk
hovedsakelig er lønn til kunstnerne og fagekspertene på området
som skal bistå byråkratiet. Nettopp det vil ikke nødvendigvis være formålstjenlig,
i hvert fall ikke hvis formålet er å støtte opp om kunstnerne. Samtidig
ser vi i hele bredden av Senterpartiets budsjett at EØS-midler er
noe som kuttes veldig raskt. Ser ikke Senterpartiet at flere av
disse satsingene har en nytte, slik som EØS-satsingene, for å få til
gode internasjonale satsinger for kunstnerne våre?
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:12:13 ] : Takk for spørsmålet.
Når Senterpartiet
– jeg gjentar Senterpartiet – skal gjøre en totalvurdering av hva
vi synes er viktig kulturpolitikk, er det å få kulturlivet over
hele landet til å florere og blomstre. Ja, det kan være gode tiltak
innenfor EUs programmer, men vi vil – vi virkelig vil – heller ta
fra det byråkratiet som brukes til det, og også en del av de satsingene,
og bruke det på satsinger vi synes er mye viktigere, som musikkutstyrsordningen
og som å gi til Kulturfondet, slik at de får konkrete midler å gi
til de ulike kunst- og kulturformene. Det er en veldig enkel prioritering
for oss. Det er mulig Venstres representant ikke deler den, men
enhver senterpartist og de som sitter rundt omkring i Norges land
og ønsker å få mer penger til sine kulturprosjekter, kunstprosjekter
og lokalforeninger, tror jeg er ganske enige med oss.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:13:36 ] : Det kan beskrives
på mange måter hvor viktig kunst- og kulturlivet er for oss, som
frie ytringer som utvikler og utfordrer samfunnet, som byggere av
fellesskap og samfunn. Men jeg tenkte å være helt konkret i dag,
for viktigheten av kunst og kultur er så åpenbar – og isklar, står
den fram for meg – når jeg f.eks. besøker en fritidsklubb og ser
ungdommer i en dansegruppe som føler mestring, og som får uttrykt
seg på en måte som de ikke visste fantes engang – eller når en ung
fyr fra østkanten her i Oslo skriver en bok som endelig forteller
historien om akkurat hans oppvekst i Tante Ulrikkes vei, som mange kjenner
seg igjen i, eller når Ella Marie framfører århundrer med tradisjon
og vår nære historie med politisk kamp samtidig i en joik, primetime
på allmennkringkasterens hovedkanal.
Å prioritere kulturlivet
og kunsten handler om å prioritere et velferdsgode som vi alle trenger
i livet vårt. Det handler om å prioritere det å fortelle og uttrykke
historier, det handler om å prioritere demokratiet vårt. Derfor
kan vi ikke sette en prislapp på kulturen – den har en så kraftig
egenverdi – men vi må sette pris på kulturen, og det gjør SV i sitt
alternative budsjett. Av alle som er her i salen i dag, gjør vi
det vi pleier å gjøre hvert år, nemlig foreslår det budsjettet som
prioriterer kunsten og kulturen høyest. Det er en stolt tradisjon
for oss. Vi viste det også da vi styrte sammen med de andre rød-grønne partiene.
Vi nådde vårt mål om å bruke 1 pst. av statsbudsjettet på kulturformål,
og det handlet den gang, som nå, om å løfte kunsten og kulturen
opp i politikken, at den kulturelle infrastrukturen skulle bygges
ut. Det står seg ennå. For på tross av en kulturmelding fra kulturpartiet
Venstre ligger fortsatt andelen av statsbudsjettet som går nettopp
til kulturformål, stabilt godt under 2013-nivå, og det tilsvarer
faktisk 1,7 mrd. kr. Det har litt å si.
Derfor gjør vi
et stort jafs i dette budsjettet, som før, og vi øker kulturrammen
med nesten 800 mill. kr, i tillegg til kultursatsinger på andre
rammer. Og det er ikke en overbudspolitikk. Det er tvert imot et
politisk valg, en prioritering. Vi mener at alle skal få ta del
i et rikt og variert kunst- og kulturliv, uavhengig av hvor de bor,
og hvor stor lommeboka er. Skal vi få til det, må fellesskapet bygge
ut kunst- og kulturtilbudet, ikke overlate mer til marked og kommers,
slik som regjeringen gjør. Det viktigste grepet for å få kunst og
kultur for de mange er nettopp å bygge ut den kulturelle grunnmuren
– det kulturtilbudet som er til stede rundt omkring i hele landet, bibliotekene,
kulturskolen, fritidsklubbene, kulturfrivilligheten.
Det er nettopp
et slikt lokalt kulturløft vi skisserer i vårt alternative budsjett
i år. Vi fortsetter den nasjonale satsingen på bibliotekene, med
om lag 100 mill. kr, fordi bibliotekene i seg selv utjevner tilgangen.
Vi prioriterer å innføre en gratis kulturskoletime for barneskoleelevene,
slik at de altfor høye tersklene for å delta i det fantastiske tilbudet
blir redusert. Vi foreslår en ny støtteordning på kulturbudsjettet
for fritidsklubbene, slik at enda flere barn og unge kan gå på åpne
og gratis møteplasser for å drive med det kulturuttrykket som passer
dem, enten det er dans, musikk eller dataspill.
Vi gjør ikke minst
en stor jobb i dette budsjettet for kulturfrivilligheten, og det
vil jeg bruke litt ekstra tid på. Over én million nordmenn er med
i det frivillige kulturlivet, i alt fra korps og kor og amatørteater
til husflidslag, men støtten til kulturfrivilligheten svarer ikke
til størrelsen. For tippemidlene, den kanskje viktigste kilden til ressurser
for kulturfrivilligheten, er det tydelig. Pengene som skulle gått
til f.eks. utstyr og lokaler, til barne- og ungdomskultur osv.,
har høyreregjeringen i stedet brukt på mange andre ting. Tippemidlene
til kultur har blitt en salderingspost. Det velger vi å gjøre noe
med i årets budsjett. Vi foreslår en opprydning, og den opprydningen
resulterer i 200 mill. kr mer til kulturfrivilligheten. Det er slik
vi bygger ut den kulturelle grunnmuren, slik at alle får tilgang
på et rikt kunst- og kulturtilbud.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tage Pettersen (H) [16:18:55 ] : Regjeringspartiene er opptatt
av å stimulere til flere private investeringer og bidrag til kultur
over det ganske land. Tildelingen av gaveforsterkning skjer uavhengig
av geografi, og søknader om tilskudd behandles fortløpende så langt
det er tilgjengelige rammer. Gaveforsterkningsordningen bidrar,
som vi har hørt tidligere, til at kulturlivet blir belønnet med
statlige midler når de jobber offensivt og lander avtaler med det
private markedet. Totalt er det utbetalt 357,5 mill. kr i ordningen
fra 2014 til 2019. Dette er helt friske midler uten bindinger, og
de har bidratt til masse ekstra kultur. De samme årene har dette
mobilisert 1,4 mrd. kr fra private givere til kulturlivet.
Hvordan kan representanten
takke nei til nesten 1,8 mrd. kr som kulturlivet har mottatt gjennom
denne ordningen over seks år?
Freddy André Øvstegård (SV) [16:19:50 ] : Vi har lenge vært
kritiske til gaveforsterkningsordningen, særlig av én, spesielt
viktig, grunn. Den handler om at kulturpolitikken i Norge bør være
demokratisk styrt og gå etter faglig kvalitet og fagfellevurdering.
Det er de prinsippene vi har bygd den norske kulturpolitikken på, slik
at vi kan bruke de kulturkronene vi har, på de riktige tingene og
f.eks. bygge ut kulturtilbud i hele landet, ikke bare i sentrale
områder.
Gaveforsterkningsordningen
er det stikk motsatte av alt det. Gaveforsterkningsordningen handler
om at vi skal bevilge offentlige kroner der det gis private gaver,
og vi mener det er en lite demokratisk måte å styre kulturpolitikken
på.
På tampen vil
jeg gi representanten Pettersen en utfordring tilbake: Er det egentlig
sånn at vi vet at gaveforsterkningsordningen har mobilisert ekstra
private penger? Det er egentlig lite som tyder på det.
Tage Pettersen (H) [16:20:55 ] : «Hele landet», sa representanten.
At SV mener ordningen bør skrotes fordi kulturlivet i enkelte deler
av landet er dårlig til å mobilisere private givere, blir et merkelig
argument. Tvert imot: Hvis vi ser på mottakerne, er det en god variasjon i
hvilke fylker som gjør det best: Oppland, Oslo, Hordaland, Vest-Agder,
Telemark og Buskerud ligger på topp målt per innbygger, og alle
landets fylker er representert blant mottakerne.
Jeg besøkte selv
f.eks. Baroniet Rosendal i sommer, som lovpriste ordningen på vegne
av sitt sted, og lederen ba meg faktisk også hilse til SV og si
at de ikke måtte røre denne ordningen.
Ser vi på Østfold,
som representanten Øvstegård og jeg representerer, var mottakerne
sist år skolesatsingen til Blåseensemblet, Foreningen Halden Kulturhus,
Østfoldmuseene og Fargespill – for å trekke fram noen. Det er tiltak
som treffer barn og unge, og de treffer bredt.
Hvordan mener
representanten at institusjonene skal jobbe for å sikre seg de samme
inntektene som ordningen i dag mobiliserer i et spleiselag?
Freddy André Øvstegård (SV) [16:21:53 ] : Jeg mener representanten
Pettersen trekker opp en veldig fin liste med mange gode tiltak,
mange gode kulturinstitusjoner, som SV i sitt alternative statsbudsjett
foreslår å finansiere der i stedet. Da er jeg tilbake til det denne
saken handler om, nemlig at det bør være faglighet og demokrati
og ikke privat sponsing som bestemmer hvor de offentlige kronene
skal gå. Derfor velger vi i stedet å finansiere dem over andre deler
av statsbudsjettet – ikke over tippemidlene, der gaveforsterkningsordningen
ligger per dags dato.
Det er absolutt
et viktig argument når et lite antall mottakere som er lokalisert
sentralt på Østlandet eller i store byer andre steder, stikker av
med den aller største delen av denne ordningen, mens f.eks. Finnmark
får svært, svært lite. Det viser at denne ordningen ikke er rigget
for å bygge ut kulturtilbudet i hele landet, og det er problemet
med gaveforsterkningsordningen.
Morten Wold (FrP) [16:23:06 ] : I sitt alternative statsbudsjett
for neste år foreslår SV en netto økt skattebyrde på 22,8 mrd. kr.
SV sier at mye av dette er såkalte grønne skatter, men det er også
store deler av det som vil ramme norsk næringsliv. Norske virksomheter
som skal stå for verdiskapingen i samfunnet, får da stadig flere
byrder lagt på sine skuldre. SV synes å være blinde for at verdier
må skapes før de kan brukes og fordeles.
Denne næringsfiendtligheten
gjør seg også gjeldende i kulturbudsjettet. SV synes å like alt
som heter kultur, inntil det heter kulturnæring. Hvordan vil representanten
fra SV forklare at kultur er helt ålreit så lenge ingen private
tjener penger på den?
Freddy André Øvstegård (SV) [16:23:56 ] : Jeg kan svare på
den første delen av spørsmålet først: Med SVs alternative skatteopplegg
slår vi to fluer i én smekk. For det første omfordeler det veldig
tydelig. De som har mest fra før, vil betale mer inn til fellesskapet.
Det gir oss en helårseffekt på 22 mrd. kr ekstra, som representanten
Wold nevnte, som vi bl.a. kan bruke på en kraftig økning av kulturbudsjettet,
noe jeg mener er klokt. En annen ting vi gjør i vårt alternative
skatteopplegg, er å senke skattene for dem som tjener 600 000 kr
og mindre, så vi gir jo skattelette til folk flest, i motsetning
til Fremskrittspartiet, som gir skattelette til dem med mye fra
før.
Til den andre
delen av spørsmålet: Det er helt sant at vi også prioriterer i vårt
statsbudsjett. Det gjør vi, for vi mener at å sende kulturkroner
fra kulturbudsjettet over i Innovasjon Norge er en gal prioritering.
Den ordningen kan være god, men da mener vi de pengene bør prioriteres
over næringsbudsjettet – også på en sånn fin kultursatsing.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet omme.
Grunde Almeland (V) [16:25:14 ] : Et fritt kunst- og kulturliv
med lave terskler for å delta og oppleve er avgjørende for et demokrati,
og ikke minst sier det mye om hvilken type demokrati vi er. Når
regjeringen for andre år på rad legger fram et kulturbudsjett med
store økninger som legger opp til mer kultur for flere i hele landet,
er det en viktig verdimelding.
Kunst, kultur,
idrett og frivillighet er det som får hver og en til å føle at de
hører til, at de kan få bruke akkurat sine evner og talenter – og
mestre, eller bare kjenne glede og mening i det å lytte til eller
se på noe vakkert, noe annerledes eller noe som endrer perspektivet.
I Venstre er vi
tydelige på at kultur handler om ytringsfrihet. Det offentlige skal
verne om og legge til rette for alle uttrykkene og meningene som
løftes og brytes på scener, i atelierer og i klasserom, f.eks.
Men det er ikke
det offentlige som skal skape eller si hvilke ytringer som skal
få plass, for innholdet skal komme nedenfra. Vi vil at alle skal
ha tilgang til kultur, og at alle skal kunne delta i kultur. Det
handler om frihet og like muligheter, og det er det som legger grunnlaget
for demokratiet.
Derfor er det
så viktig med regjeringens satsing på mangfold. I 2020 settes det
av 18 millioner kulturkroner til prosjekter som skal bidra til mangfold,
integrering og bekjempelse av fattigdom. Satsingen er også forsterket ved
at vi på Stortinget har forhandlet oss fram til eksempelvis å styrke
Melahuset her i Oslo med ytterligere 1 mill. kr utover regjeringens
forslag.
Melahuset er et
viktig møtested for folk og kunst på tvers av kulturelle forskjeller.
Det er spesielt viktig her i byen, hvor mangfoldet av mennesker
og kulturer er større enn mange andre steder i landet. Slik er Melahuset også
med på å understreke et av Venstres viktigste poeng med kulturpolitikken:
Den må være relevant. Folk skal kunne kjenne seg igjen og se livet
og samfunnet sitt speilet i kunsten. Derfor må Oslo ha et melahus
og Vadsø ha et kvenmuseum. Derfor trenger vi at kulturministeren
leverer en barne- og ungdomskulturmelding som tar kunst og kultur
for unge på like stort alvor som for voksne.
God kultur er
ikke «one size fits all». Det finnes noe som passer for hver enkelt.
Derfor er det så viktig at kulturpolitikken er mangfoldig, har lokale
utspring og ikke overstyres av sentrale direktiver. Kultur er av
nasjonal betydning selv om den historisk og geografisk er plassert
lokalt.
I kulturmeldingen
vi behandlet for et år siden, er sammenhengen mellom de tre nivåene
– kommune, region og stat – et viktig tema. Målet var å rydde opp
og sørge for at de tre nivåene drar i samme retning, at lokale stemmer
og behov blir hørt når det skal gjøres prioriteringer på kulturfeltet.
Noen har vært
bekymret for hvordan det skulle gå om vi nå formelt skulle begynne
å lytte til lokale og regionale ønsker, og hvordan det ville gå
når fylkene skulle få flere kulturoppgaver. Da måtte jo også fylkes-
og lokalpolitikere begynne å prioritere kultur, og hvordan i all
verden skulle det gå bra?
Svaret er ja,
denne regjeringen flytter makt nedover. Flere oppgaver skal ut fra
hovedstaden og hjem til dem som blir berørt av dem. Det skal ikke
være større avstand mellom folk og beslutninger som gjelder livene
deres, enn det absolutt må være. Det er et liberalt og demokratisk
prinsipp, og ja, det betyr at kultur faktisk også må bli en prioritet
hos politikere i fylker og kommuner. Det er viktig for å skape levende
og attraktive lokalsamfunn. Flere oppgaver og mer innflytelse på
kultur i eget område burde ikke oppfattes som en trussel, men som
en selvfølgelighet. Staten skal selvsagt være med på finansierings-
og tilretteleggingssiden, men ikke være den viktigste eller eneste
premissleverandøren. Det gir mer makt til folk, og det gir mer frihet
til folk der de bor.
Det er mange flere
områder jeg gjerne skulle ha omtalt i et åpningsinnlegg, men når
vi hører frykt hos mange av opposisjonspolitikerne når de hører
ordet næring, vil jeg bare avslutte med å understreke at vi i Venstre ikke
vil finne opp næringer eller peke ut enkeltbransjer som er viktigere
enn andre. Det er ikke politikere som vet best hva som har størst
potensial eller blir viktigst i morgen, men vi må lage rettferdige
spilleregler og sørge for at kapitaltilgangen er god. Derfor er
eksempelvis gaveforsterkningsordningen viktig. Det er en insentivordning
for private som vil bidra til å finansiere kultur, og som har utløst
gaver for flere hundre millioner kroner.
Venstre ønsker
en fri og levende kulturbransje som bygges nedenfra.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:30:35 ] : Når jeg sitter og hører
på innlegget til representanten Almeland, sitter jeg og venter på
noe som jeg vet at Senterpartiet og Venstre har til felles, nemlig
et stort engasjement for kulturminner. Jeg håper at det kanskje
kommer litt mer om det fra representanten senere. Men når jeg først
har muligheten i en replikkveksling, er det veldig viktig for meg,
som var sammen med Venstres representant i komiteen om det tidligere,
å få på plass at vi skal få en nasjonal kulturminnemelding om ikke
så altfor lenge. I den felles merknaden som komiteen hadde da, skrev
vi også at vi trenger nasjonale mål i den meldingen. Det har vi
hatt til nå. Det er mål som regjeringen ikke har klart å følge opp.
Derfor er det stadig mindre penger på kulturminnefronten. Jeg er
veldig opptatt av å vite om Venstres representant i dagens komité
er like opptatt som meg av at det skal komme målbare, konkrete mål
i den nye kulturminnemeldingen.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Grunde Almeland (V) [16:31:38 ] : Takk for spørsmålet.
Jeg ser også fram
til at vi etter hvert til våren skal begynne å lukte litt mer på
denne kulturminnemeldingen, som vi har gledet oss veldig til, og
som også for Venstre-folk er veldig viktig. For kulturminnene er
ikke bare en gjenstand eller et sted eller en ting som er fint å
huske på, men også noe som forteller oss noe om hvem vi er, og hvor
vi kommer fra, og som ikke minst også kan ha andre effekter lokalt,
nemlig turisme og den type ting.
Jeg ser også fram
til at vi skal få en kulturminnemelding som gir klar pekepinn på
hvor vi vil, og jeg har også en forventning om at ministeren vil
legge sin tyngde i å følge opp nettopp de ambisjonene i god Venstre-ånd.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:32:41 ] : Den frie scenekunsten
er kanskje noe av det aller viktigste vi har for utvikling og nyskaping
i norsk kunst- og kulturliv. Det er viktig for det som skjer på
scenekunstfeltet generelt. Men likevel gjentar historien seg, virker
det som, nesten år for år under denne regjeringen, og vi står her igjen
i en varslet tragedie. Etablerte scenekunstkompanier som er helt
på verdenstoppen, faller mellom alle stoler, og nå står vi i en
situasjon hvor flere av dem vil stå uten støtte og vil kunne måtte
legges ned. Og så har vi et stortingsflertall som ikke tar ansvar
for det og verken lager en permanent løsning som kan passe denne typen
grupper, eller lager akuttløsninger. Hvorfor vil ikke Venstre, som
hyller den frie scenekunsten i festtaler, også ta ansvar for de
mest etablerte dyktige kompaniene våre?
Grunde Almeland (V) [16:33:51 ] : Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen
til representanten Øvstegård. Det er også helt riktig at mange av
de frie scenekunstmiljøene har vært nedprioritert over lang tid
av flere regjeringer. Denne regjeringen har sagt at nettopp derfor
er det noe vi må ta tak i.
Så er det ikke
sånn at denne regjeringen ikke gjør noe for de frie scenekunstmiljøene.
Vi har derimot gjort ganske mye. Vi har sørget for å være med og
styrke flere av de programmerende scenene. To eksempler er Black Box
her i min egen by, Oslo, eller Avant Garden og Rosendal Teater i
Trondheim. På den måten er vi også med på å skape de scenerommene
som gir grunnlag for nettopp mange av disse kompaniene til også
å kunne drive sin aktivitet. Og så ser jeg fram til den scenekunststrategien
som regjeringen skal legge fram, der flere av disse spørsmålene
vil adresseres konkret.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:34:54 ] : Representanten Almeland
nevner gode tiltak som SV støtter, men han svarer ikke på det jeg
spurte om.
Vi står nå i en
situasjon helt, helt konkret som innebærer at en rekke kompanier
som hylles, som har stor internasjonal status, fra nyttår av vil
stå uten støtte. De faller mellom stolene – det fins ikke støtteordninger som
driver med den typen langsiktig støttedrift som etablerte kompanier
i fri scenekunst trenger. Det er ikke noe nytt. Vi har tvert imot
stått i den situasjonen nå år etter år etter år, og de siste to
statsbudsjettene også med Venstre, som styrer Kulturdepartementet.
Så mitt spørsmål
til representanten Almeland er helt konkret hvorfor det ikke ble
etablert f.eks. en ny ordning under Kulturrådet, men utenfor Kulturfondet, som
kan brukes til den typen langsiktig støtte som disse kompaniene
trenger, sånn at vi slipper å miste det beste vi har på fri scenekunst.
Grunde Almeland (V) [16:36:00 ] : Flere av disse spørsmålene
vil, som jeg også svarte på den forrige replikken, nettopp komme
i den scenekunststrategien som regjeringen har varslet at kommer.
Så deler jeg også
bekymringen. Det var derfor også flertallet bl.a. i forbindelse
med fjorårets budsjett adresserte det og sørget for også å støtte
opp om den økningen som kom i nettopp de tilskuddene som skulle
omfatte flere av disse kompaniene.
Så ser vi at her
er det større strukturer som har satt seg over tid som vi må se
på, og de spørsmålene tror jeg håndteres best når de ses i sammenheng
med de andre ordningene som også eksisterer på feltet. Det er nettopp det
en scenekunststrategi gir oss anledning til å gjøre – se disse tingene
i sammenheng, sånn at man kan finne gode ordninger som treffer,
og sørger for at vi har et fritt scenekunstliv som kan blomstre
og vare også over tid.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:37:14 ] : Kristelig Folkeparti
vil ha et samfunn der vi bryr oss om og stiller opp for hverandre.
Frivillige og ideelle organisasjoner er helt avgjørende for nettopp
dette.
Jeg har stor respekt
for barne- og ungdomsorganisasjonene. De tilbyr en arena hvor barn
og unge møtes og utvikler seg. Der blir man en del av et fellesskap,
får utviklet og ikke minst utfordret både holdninger og verdier
i møte med andre. Der finnes kunnskap, demokrati, tilhørighet og
venner for livet. Ja, vi er så heldige å få bo i et land der vår
ungdom kan samles i interesseorganisasjoner og partipolitiske organisasjoner
for å diskutere, lære og bryte meninger med og mot hverandre. Dette
er selve grunnsteinen i demokratiet vårt. Det er slik vi som samfunn
utvikler oss. Barne- og ungdomsfrivilligheten setter et avtrykk
for framtiden. Og tenk – disse ungdommene skal kanskje stå her en
dag!
Barne- og ungdomsorganisasjonene
viser også et organisasjonsmangfold som bidrar med viktige fritidsarenaer
og aktiviteter. De representerer noe som det offentlige aldri kan
gi – aktiviteter hvor deltakerne selv legger premissene. Denne typen
virksomhet er svært viktig for oss som samfunn fordi vi ønsker at
barn og unge i Norge skal være aktive og delta i et mangfold av aktiviteter
og tilbud, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra. For oss politikere
er det avgjørende med samarbeid og kommunikasjon med de frivillige.
Når myndighetene og frivilligheten snakker godt sammen og kjenner
hverandre, klarer vi å løse oppgavene sammen. Derfor gleder jeg
meg til å se de positive virkningene fritidskortet vil ha for barne-
og ungdomsfrivilligheten. Allerede nå sender vi barn og unge ut
med fritidskort i lommen i flere pilotkommuner, og med en bevilgning
for 2020 på 60 mill. kr vil dette bidra til at barn og unge kan
delta i faste, organiserte aktiviteter.
En av barne- og
ungdomsfrivillighetens største utfordringer de siste årene har vært
at de ikke får god nok tilgang på lokaler til øvelser og samlinger.
Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor har vi i dette budsjettet
bevilget 2 mill. kr til LNUs prosjekt for å utvikle en digital portal
for lån av kommunale lokaler. Dette vil senke terskelen for å drive
med slik frivillighet og samtidig bidra til bærekraft og god delingsøkonomi.
Vi har tatt kontakt med flere aktører innen næringsliv og ideell
sektor som ønsker å stille sine lokaler til disposisjon for barne-
og ungdomsfrivilligheten på ettermiddagstid og i helger. Derfor
velger vi også å støtte at portalen åpnes for andre aktører som
ønsker å støtte opp om barne- og ungdomsfrivilligheten ved å låne
bort sine lokaler med samme betingelser som for de kommunale lokalene.
Jeg er svært positiv
til økt sosialt entreprenørskap i næringslivet og økt fokus på bærekraft
og delingsøkonomi. Norge er nemlig helt avhengig av de mange tusen enkeltpersonene
som gjør en uvurderlig frivillig innsats for sine lokalsamfunn på
mange ulike vis – enten det er idrett, korps, kor, ungdomsarbeid,
integrering, inkludering osv. Uten frivilligheten og dugnadsånden
stopper Norge opp.
Vi i Kristelig
Folkeparti tror at samfunnet bygges best nedenfra, og portalen for
lån av lokaler er et godt eksempel på dette. Når sånt skjer, betyr
det at de frivillige fellesskapene, foreningene og lagene, oppleves
som verdifulle. De er ikke bare kjekke å ha som et tillegg til staten
og kommunen, men de oppleves som utrolig verdifulle i seg selv,
for når folk velger å bruke sin tid på frivillig arbeid, da gir
de av seg selv til andre, og de får også veldig mye tilbake.
Kristelig Folkeparti
og Venstre styrket barne- og ungdomsfrivilligheten flere ganger
da vi forhandlet om statsbudsjett fra Stortinget. I årene 2016–2018
ble grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjoner økt med til
sammen 25 mill. kr. I regjering, og sammen med grasrota, vil vi
fortsette å skape gode rammebetingelser og legge til rette for vekst
og utvikling i barne- og ungdomsfrivilligheten.
Statsråd Trine Skei Grande [16:42:01 ] : Kunst og kultur er
ytringer med samfunnsbyggende kraft. Det var utgangspunktet for
kulturmeldinga Kulturens kraft som vi la fram her i fjor høst, og
som Stortinget behandlet.
Da Stortinget
sluttet seg til de målsettingene vi setter for kulturpolitikken,
ble det også sagt i denne salen at det er ingen vits hvis det bare
er fagre ord, man må faktisk vise det i praktisk handling. Det er
jeg faktisk enig i. Derfor er jeg ganske stolt av å legge fram et
historisk godt kulturbudsjett.
De samlede bevilgningene
over kulturbudsjettet i 2020 vil være på nær 20 mrd. kr. Det er
en svimlende sum, og vi trenger ikke bevege oss lenger enn til våre
naboland før vi ser at Norge bruker langt mer på å støtte kulturen
enn det andre land som det er naturlig å sammenligne oss med, gjør.
Hvis vi tar ut
de 6 mrd. kr som er knyttet til omlegging av finansieringen av NRK,
har kulturbudsjettet økt med 850 mill. kr i 2020. Det er en økning
på 6,7 pst. fra året før – altså en betydelig realvekst. I tillegg
bruker vi over 5 mrd. kr av spilleoverskuddet fra Norsk Tipping.
Et annet viktig
poeng i kulturmeldinga er å spre makt – spre makt i avgjørelser
i måten og strukturen vi bygger Kultur-Norge på, men også ved regionreform. Ansvars-
og arbeidsfordelinga på kulturfeltet holder vi nå på å forhandle
med samtlige fylkeskommuner om for å finne en god oppfølging av
regionreformen – flytte mer makt ned, gjøre kultur viktigere og
gjøre kultur til en viktig del av både den nasjonale og den regionale
politikken.
Vi har også lagt
fram en frivillighetsmelding, der vi løfter ønsket om både bredde
og mer mangfold. Der gjennomfører vi nå en opptrapping på nær 80 mill. kr innenfor
momskompensasjonsordningen. Målet er da å nå 1,8 mrd. kr i 2021.
I tillegg foreslår vi en ny ordning for å inkludere flere barn og
unge i det frivillige kulturfeltet og tiltak som kan gjøre det enklere
for frivillige organisasjoner å søke. Det betyr at vi fra i fjor
og til i år går fra 74,5 pst. dekning innenfor momskompensasjonsordningen
til 80 pst. dekning innenfor momskompensasjonsordningen. Jeg kan
jo bare nevne at under Stoltenberg II i 2012 var det 50 pst. dekning
innenfor momskompensasjonsordningen.
Målet er et kulturliv
med rom for alle. Derfor har vi en stor satsing på kulturelt mangfold
på 24,5 mill. kr i ulike tiltak og prosjekter på kulturområdet i
2020 for å stimulere til både mer mangfold og mer integrering.
Vi styrker også
kunstnerlivet gjennom at vi i 2020 øker stipend- og vederlagsordningen
for kunstnere. Vi finansierer 37 nye stipendhjemler, 32 arbeidsstipend,
5 langvarige stipend – til sammen er vi nå godt over 700 kunststipend,
og vi øker stipendsatsen med nær 8 600 kr. Vi styrker også vederlagsordningen,
og vi gjennomfører en ny og mer moderne avtale for bibliotekvederlaget.
Vi har den største
satsingen på arkiv og digitalisering av kulturarv noensinne. Kunnskap
om fortida er avgjørende for framtida. Vi bevilger 140 mill. kr
over fire år til en ny, stor satsing for å få til nye nasjonale
fellesløsninger og bruker 87 mill. kr ekstra på Nasjonalbiblioteket
i Mo i Rana. Dette er en satsing i verdenstoppen.
Vi bruker 1 mrd. kr
på nye kulturbygg, men i sum i statsbudsjettet i 2020 fordeler vi
tilskudd til museer og visuell kunst på til sammen 2,2 mrd. kr.
Det løftet vi nå gjør, er den største satsingen på museum og visuell kunst
i framtida.
Vi legger også
om mediestøtten for å få til mer bærekraft og styrke lokale medier.
Vi øker den direkte mediestøtten med 30 mill. kr, øker tilskuddet
til innovasjon og utvikling, legger om finansieringen til NRK, som
gjør at de fleste nå vil betale mindre i en ny ordning. Vi løfter mediene.
Våren 2020 legger
regjeringa fram en ny kulturmelding. Det nye nasjonale målet for
kulturminnefeltet skal forankres. I 2020 styrkes kulturminnefeltet
med en påplussing fra Kulturminnefondet, slik at flere private eiere
kan få støtte til å sette i stand vernede eiendommer. Vi styrket
samisk bygningsvern fra 2018 til 2019, og det blir videreført nå
i 2020.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) [16:47:23 ] : Kulturministeren skal ha ros
for at hun tar kulturlivet på alvor. Hun har fått til økte bevilgninger
på en god del områder, sikkert i en hard kamp i en regjering som
har mange ønsker og behov.
Nå er det klart
for en ny kulturmelding, som kulturministeren varslet. Det var i
kulturmeldingen til Valgerd Svarstad Haugland at opposisjonen la
sitt grunnlag for Kulturløftet. Vi tok den gamle franske ideen om
1 pst. av statsbudsjettet til kultur, løftet inn av hele kulturlivet, fordi
man visste at dette er et sårbart område, hvor interesse- og lobbyorganisasjonene
ikke er så sterke, men hvor litt penger gir veldig store resultater.
Vil kulturministeren
også i sin kulturmelding gå inn for det 1 pst.-målet, slik at hun
kan stå sterkere innad i regjeringen, og i samfunnet for øvrig,
for å få oppslutning om et kulturløft?
Statsråd Trine Skei Grande [16:48:31 ] : For meg handler kulturpolitikk
både om hvilke verdier man legger til grunn, og om hvordan man styrer
kunst og kultur, som legger grunnlag for at det skal være et mangfold
av både uttrykksformer og meninger. Dypest sett mener jeg at all
kunst og kultur er ytringer, så dette er ytringsfrihetspolitikk.
Derfor er det også et poeng å spre makt.
Det som ligger
i kulturmeldingen, er at det ikke bare er i denne salen man skal
forvalte makt innenfor kulturen, det er et poeng at makt spres innenfor
kulturfeltet. Det er derfor vi praktiserer armlengdes avstand når
det gjelder Kulturrådet, det er derfor vi ønsker armlengdes avstand
når det gjelder Mediestøtterådet, det er derfor vi nå ønsker å lage
samarbeidsavtaler med fylkene for å flytte mer makt ut til dem,
sånn at de kan bli mer aktive utviklere av det regionale kulturlivet.
Der vil jeg ha flere drivkrefter, jeg vil ha mer spredning av makt.
Dermed er det feil å ønske at mest mulig makt og mest mulig penger
skal være her. Jeg ønsker å gi penger ut til regionene også.
Trond Giske (A) [16:49:37 ] : Det er et litt humoristisk paradoks
at kulturministeren først holder et langt hovedinnlegg hvor hun
skryter av og ramser opp alle påplussingene sine, og så sier hun
etterpå at det er farlig med for mange påplussinger, for da blir
for mye makt samlet på Kulturdepartementets budsjett. Det er selvfølgelig
ikke slik at det hindrer regioner, frivillige eller private fra
å gå inn med mer penger til kultur selv om kulturbudsjettet utgjør
1 pst. av statsbudsjettet. Det henger ikke på greip.
Men til et annet
konkret spørsmål: I forbindelse med mediemeldingen i vår sa en samlet
komité at vi forventet at kulturministeren hadde tett dialog for
å sikre at de tilsatte i Mo i Rana som mister jobben når lisenskontoret
blir lagt om, ivaretas på en god måte, og også at man vurderer andre
oppgaver lagt til Mo i Rana, slik at de blir ivaretatt. Nå hører
vi fra ansatte at ganske mange av dem frykter å stå på gata når
dette avvikles, og at de ikke har fått seg jobb, og mitt spørsmål
til kulturministeren er: Hva har hun gjort og hva vil hun gjøre
for å ivareta de ansatte som rammes av denne omleggingen?
Statsråd Trine Skei Grande [16:50:44 ] : Jeg har stor medfølelse
med og forståelse for at de som har jobbet på lisenskontoret, skal
gjennom en stor omstilling når vi faktisk bestemmer oss for ikke
å kreve inn lisens lenger. Men vi opprettholder ikke lisensavdelingen
av den grunn. Det vi i stedet har gjort, er at vi har opprettet
80 nye stillinger, men det er ikke en ren overdragelse fra NRK til
Nasjonalbiblioteket. Det vi har tilbudt, er opplæring til ansatte,
og vi har tilbudt dem veiledning for å kunne søke på de nye jobbene
vi oppretter. Vi har også prøvd å bruke alle de virkemidlene vi
har som en god arbeidsgiver fra NRKs side, på å ta vare på folk
og finne alternativt arbeid for dem.
Sånne omstillinger
er ganske tøffe, men 80 stillinger mener jeg er en god start. Det
er ikke alltid vi har fått til den typen løft fra Nasjonalbibliotekets
side, så det ligger et grunnlag her (presidenten klubber), og jeg
håper at de fleste får seg ny jobb ganske fort.
Trond Giske (A) [16:51:52 ] : Det er jo fint å håpe, men når
det var 450, eller var det 500, søkere til de 80 stillingene som
Nasjonalbiblioteket opprettet, og de søkerne selvfølgelig kommer
fra hele landet, og – helt riktig – dette ikke kan regnes som noen
intern overdragelse eller forrang, krever det desto mer innsats
for å sørge for at man får jobb. Opplæring og veiledning er kjempefint,
men har man sørget for å få NRK, lokale Nav, andre private bedrifter
og andre institusjoner til å sette seg sammen og systematisk kartlegge
kompetansen og bidra til at hver enkelt arbeidstaker blir ivaretatt?
Det er ingen her
i Stortinget som mener at vi skulle opprettholdt lisenskontoret
for å holde folk i arbeid. Tvert imot fikk regjeringen støtte for
omleggingen av lisensen. Men desto viktigere var det faktisk for
en enstemmig komité at det ble lagt stort trykk på å hjelpe folk
inn i nytt arbeid.
Hva vil statsråden
gjøre framover for å hjelpe dem som ennå ikke har kommet inn i ny
karriere?
Statsråd Trine Skei Grande [16:52:57 ] : Vi jobber tett både
med NRK og med Nasjonalbiblioteket for å få til gode overganger.
Så må jeg jo si at jeg syns det er flott at det er mange søkere
til denne typen jobber, for vi trenger gode fagfolk. Mo i Rana er
også et område som ikke har så veldig høy arbeidsledighet, så det
skal være mulig å lage gode overganger for folk.
Vi jobber sammen
med NRK og vi jobber sammen med Nasjonalbiblioteket for at de skal
følge opp de ansatte på en god måte. Hvis noen av de ansatte mener
at det ikke er godt nok, skal vi styrke den dialogen framover, for
vi er opptatt av å behandle folk ordentlig.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:53:41 ] : Vi i Senterpartiet er
også veldig opptatt av at fellesmerknaden i komiteen om de ansatte
som mister jobben i Mo i Rana, blir fulgt opp av ministeren.
Men så til et
hjertebarn: kulturminner. Vi i Senterpartiet er veldig fornøyd med
at vi bruker 152,5 mill. kr mer enn regjeringen på kulturminner.
Men i går leste jeg et intervju med den nye fylkesdirektøren for
plan og næring i Trøndelag fylkeskommune, som nå frykter for kulturminnenes
skjebne etter regionreformen. Nå får de bare penger til 0,2 årsverk,
men de trenger 6 årsverk for i det hele tatt å kunne ivareta den
nye porteføljen sin. Venstre og ministeren har jo ivret for at regionreformen skal
være bra og har nå hatt dialog, men her viser det seg at pengene
følger ikke med. Det er det vi i Senterpartiet har fryktet hele
veien med regionreformen. Hvordan i all verden skal regjeringen
og ministeren sørge for at kulturminnefeltet nå virkelig (presidenten
klubber) ikke lider under regionreformen?
Statsråd Trine Skei Grande [16:54:52 ] : Dette faller ikke
helt under mitt konstitusjonelle område, men ettersom Ola Elvestuen
gjør en viktig jobb for Norge og for verden i Madrid akkurat nå,
skal jeg likevel prøve å svare på spørsmålet. Det er soleklart at
vi har en utfordring framover med å ta vare på de kulturminnene
vi har. Jeg er glad for at Senterpartiet alltid har vært på parti
med Venstre ved også å se her at dette er en form for gaveforsterkning,
der vi bidrar til også å få private penger inn i kulturminner, som
er helt avgjørende, og den borgerlige regjeringa har vært med og
virkelig løftet Kulturminnefondet. De problemstillingene som har kommet
opp i den høringsrunden som har vært, skal utkvitteres videre når
vi kommer med en kulturminnemelding om kun kort tid, la oss si våren
2020. Vi har fått 117 skriftlige innspill til hvordan vi bør ta
grepene framover for å kunne forvalte dette på en god måte, og jeg
er sikker på at klima- og miljøministeren kommer til å komme tilbake
med gode svar til representanten på dette området da.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:56:07 ] : Det var store forventninger
til litteraturpolitikken etter ganske tydelige løfter fra Venstre
før partiet gikk inn i regjering, og det har vært et flott bokår
nå i 2019. Men om få uker er det over, og vi kan registrere at vi
står uten en lesestrategi, samtidig som PISA-undersøkelsen nylig
viste at lesing blant unge på fritida går ned. Falske nyheter og desinformasjon
gjør kunnskapslitteraturen stadig viktigere. Likevel er innkjøpsordningen
for sakprosa like mangelfull i dag som da Venstre tok over, og skolebibliotekene
roper fortsatt etter en nasjonal politikk, som Venstre før har tatt
til orde for. I vårt budsjett foreslår vi 90 mill. kr ekstra for
å gjøre noe med akkurat disse tingene, få på plass en lesestrategi
bl.a. Er det meningen at norsk litteratursatsing skal være over
(presidenten klubber) om et par uker, når bokåret er over?
Presidenten: President
Trine Skei Grande får ordet. – Nei, statsråd Skei Grande, tenker
jeg vi sier!
Statsråd Trine Skei Grande [16:57:13 ] : Boksatsingen som vi
har hatt i år, har vært en stor suksess når det gjelder å åpne markeder
for mange norske forfattere og få til det, og vi tror vi nå har
passert over 1 000 litteraturarrangementer i Norge gjennom bokåret.
Men det vi også valgte å gjøre i bokåret, var å legge fram en ny
bibliotekstrategi. Den har ganske store forpliktelser framover,
og det handler også om den første bibliotekstrategien, der nettopp
skolebibliotek, folkebibliotek og universitetsbibliotek sammen går
inn i en strategi der vi vil løfte hele bibliotekbransjen videre.
Den forrige strategien, som også var veldig vellykket, åpnet jo
for bibliotekene som møteplass. Nå styrker vi dannelse og lesing gjennom
den nye bibliotekstrategien. Jeg ser for meg at vi må jobbe sammen
med bransjen om hvordan vi skal styrke lesingen framover, så vi
har begynt på en dialog med forlagene og mange av de andre aktørene
for å få til gode prosjekter framover, (presidenten klubber) der vi
kanskje kan jobbe sammen for å få til gode leseprosjekt.
Presidenten: Tittelforvirringen
i sted oppsto fordi presidenten lurte på om han måtte minne både
statsråd og representanter om å forholde seg til den tildelte taletid.
Replikkordskiftet
er omme.
Trond Giske (A) [16:58:56 ] : Jeg har lyst til å fortsette
der jeg slapp i replikkvekslingen, for jeg stusser over statsrådens
svar på spørsmålet om hvordan kulturmeldingen vil følges opp. Da
Meld. St. 48 for 2002–2003 ble behandlet, var den full av gode visjoner.
Det var en godt skrevet melding, helt sikkert av et utmerket embetsverk
som til dels fortsatt er der, men den manglet konkrete, forpliktende
satsinger. Det sto på annenhver side at man skulle ha «ei monaleg
auke», og mistanken i Stortinget var at dette hadde sluppet igjennom
fordi Per-Kristian Foss, som da var finansminister, trodde at «monaleg»
betydde det samme som «moderat». Det betydde det jo ikke.
Det var altså
ingen konkrete løfter og ingen visjoner før de rød-grønne gikk sammen
og sa at vi ønsket at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kultur.
Det ga rammen for at kulturministre deretter, meg selv inkludert, kunne
vinne fram i budsjettkonferansen. Jeg tror Trine Skei Grande, som
alle kulturministre, har kjempet hardt i budsjettkonferansen. Jeg
mistenker at de permene hun har med seg til de møtene, er like fulle
av ambisjoner, mål og økninger som enhver annen kulturminister har hatt.
Da Meld. St. 8
for 2018–2019 ble behandlet i vår, hadde vi håpet at man hadde den
typen konkrete målsettinger, men det hadde man altså ikke. Statsråden
sier at det er fordi at hvis kulturbudsjettet blir for stort, blir det
for mye makt samlet i Kulturdepartementets korridorer. Betyr det
da at kulturministeren har fått akkurat det hun ville på kulturbudsjettet
da hun satt i regjeringskonferansen? Hadde hun ingen notater, skilleark
og opplegg hvor hun gikk lenger enn det finansministeren tildelte
henne? Kanskje fikk hun mer fra finansministeren, men kulturministeren
sa: Nei takk, dette blir litt for mye, for nå blir det for mye makt
konsentrert i departementet?
Dette er et argument
vi har hørt fra høyresiden hele veien, gjennom alle de 15 årene
vi har drevet med den voldsomme kultursatsingen. Argumentet har
vært at hvis man øker kulturbudsjettet for mye, fratar man kunstnere
og kulturarbeidere frihet. Men hva er det som gir frihet for kunstnere
og kulturarbeidere? Er det å søke etter prosjektstøtte og bevilgninger
til stipend, satsinger, utstillinger, bokutgivelser og filmer og
få nei etter nei etter nei? Eller er det faktisk å få den friheten
gjennom støtte, både fra det offentlige og fra det private, slik at
man kan gjennomføre sine kunstneriske og kulturpolitiske prosjekt?
Det er jo det som gir frihet.
Sannheten er at
det statlige kulturløftet har utløst masse både kommunale, fylkeskommunale
og private penger, for når kulturministeren får gjennomslag for
å øke bevilgningen til orkestre, museer og andre lokale satsinger,
kommer kommunene og fylkene med sine andeler. Av og til hørte man
til og med at lokale politikere under Kulturløftet klaget fordi
den voldsomme statlige satsingen drev for mye penger over på kultur
innen kommunale og fylkeskommunale budsjett, men heldigvis økte
også de rammene ganske kraftig da vi satt i regjering, slik at det
var fullt mulig å gjennomføre det.
På nøyaktig samme
måte er det med de private. Det blir mer private publikumsinntekter
av at vi lager flere filmer. Det blir mer private publikumspenger
av at vi har flere utstillinger, flere bokutgivelser, flere musikere
som kan satse på turneer og musikkutgivelser, eller – som vi også
gjorde i vår tid – satser internasjonalt gjennom UD på å markedsføre
norske kunstnere og kulturarbeidere i utlandet. En av dem som virkelig
har blitt rammet av at vi ikke lenger har et kulturløft, er Utenriksdepartementets
kultursatsing, som blir barbert år for år. Selv om kulturbudsjettet
innenfor Kulturdepartementet opprettholdes, ser vi at dette er penger
som ble holdt oppe av at de var en integrert del av Kulturløftet,
men som siden har blitt rammet.
Arbeiderpartiet
har over en halv milliard kroner ekstra på sitt kulturbudsjett.
Vi har en kraftig økning på momskompensasjon for frivilligheten.
Vi har en kraftig økning på de områdene som ofte får minst – filmen, dansen,
den regionale kultursatsingen. Og min påstand er at det skal være
utrolig vanskelig å dokumentere at denne satsingen reduserer kunstens
frihet eller fører til for stor maktkonsentrasjon i Kulturdepartementet. Tvert
imot – det er denne satsingen som gir mulighet for at de mange blomster
kan blomstre, og økt frihet for kunstnere og kulturarbeiderne.
Tage Pettersen (H) [17:04:18 ] : Jeg velger å starte som kulturministeren
og si at kulturbudsjettet er vinneren i 2020 – selv om opposisjonen
er mest opptatt av å snakke det ned. Budsjettet er, som alle vet,
på nesten 20 mrd. kr, og ser vi bort fra NRKs bit, har man en økning
på 6,7 pst. fra 2019 – som representanten Trettebergstuen anerkjente
som en liten økning.
Jeg må igjen avlegge
en liten visitt til representanten Kari Henriksens innlegg i finansdebatten
for noen dager siden. Her framførte hun et innlegg som jeg bare
synes er trist for det politiske ordskiftet. Jeg siterer:
«Høyreregjeringas politikk og retorikk
demonterer velferdsstaten, bryter den ned i biter og gjør den uforståelig,
fremmed og uoversiktlig. Sånn økes avstanden mellom brukere og politikere,
og det er god gjødsel for mistillit.»
Nei, det er denne
typen innlegg som bidrar til økt mistillit.
Videre framstilte
Henriksen et regnestykke som sa at med det budsjettet vi vedtar
i dag, må frivilligheten selge 3,6 millioner ekstra ruller med dopapir
med vårt nivå på momskompensasjonen. Det er feil. Ved å bruke de
samme omregningsfaktorene kan jeg slå fast at vårt budsjett bidrar
til at den samme frivilligheten kan selge 18 millioner færre ruller
med toalettpapir neste år, og det med utgangspunkt i 2019. Og 2019
var et rekordår i utbetalinger av momskompensasjon, med 1,6 mrd. kr, en
økning på over 70 pst. siden 2013, og en historisk lav avkorting
på bare 18 pst.
Regjeringspartiene
har i frivillighetsmeldingen varslet at momskompensasjonsordningen
for frivillige organisasjoner skal være på 1,8 mrd. kr i 2021. Det
er et løfte vi også understreker i merknadene til budsjettet vi debatterer
i dag.
I 2019 er det
gjort noen endringer i beregningsmodellen, slik at ordningen nå
blir mer treffsikker for de små organisasjonene. I år er mer enn
90 pst. av mottakerne regionale og lokale foreninger, som betyr
økt lokal aktivitet i tråd med formålet.
Opposisjonen er
flinke til å skrive merknader der de lover gull og grønne skoger,
men ser vi på tallene, ser vi at det flere steder er mange millioner
mellom løftene og hva de faktisk legger inn av finansiering. Et
område hvor det er langt mellom liv og lære, er ABE-reformen. Arbeiderpartiet
sier at de går imot reformen, men har ikke lagt inn en krone for
å gjøre noe med det de er så sterkt imot – eller som de sier med
egne ord: Det er ikke mulig for Arbeiderpartiet å kompensere for
alle disse kuttene i ett alternativt budsjett. Den såkalte ABE-reformen
har uansett ikke vår støtte.
Så enkel er ikke
den virkelige verden.
I kulturbudsjettet
legger vi til grunn et generelt rammekutt på 0,5 pst. for de fleste
tilskuddspostene, utenom stipendordningene, mediestøtten og funksjonshemmedes
organisasjoner. Denne gevinsten er omdisponert til andre nytenkende
formål på det samme kulturbudsjettet.
Nytenkning og
innovasjon ser dessverre ikke ut til å være noe opposisjonen mener
veldig mye godt om. Senterpartiet kutter f.eks. hos Kulturrådet
og i Kreativt Europa, som vi har hørt tidligere i ettermiddag. SV
svinger øksa over Kulturtanken, X Games, kulturell og kreativ næring
og Talent Norge. Og gaveforsterkningsordningen vil de alle til livs.
Flere partier
problematiserer også finansieringen av kultur via spillemidlene
og ønsker å løfte flere kulturtiltak inn igjen på statsbudsjettet.
Da de rød-grønne styrte, løftet de faktisk en tredjedel av tippemidlene
fra kulturspillemidlene og inn på statsbudsjettet og svekket dermed
det de nå vil styrke, men det er selvfølgelig lov å angre seg.
Spillemidlene
har hatt en enorm utvikling på få år, og da er det ikke rettferdig
at bare de som har vært inne i ordningen fra før, skal få ta del
i økningen. Etter omleggingen av tippenøkkelen i 2015 og som følge
av økte spilleoverskudd, er tildelingene til kulturformål nå på over
800 mill. kr. Økningen gir selvfølgelig rom for å finansiere flere
kulturformål over spillemidlene.
Det har aldri
vært slik at spillemidlene har vært forbeholdt det SV kaller kulturfrivilligheten.
Det største formålet med spillemidlene har vært, og er fremdeles,
finansieringen av Den kulturelle skolesekken. Det er en ordning
som neppe kan puttes inn under paraplyen «kulturfrivillighet».
Jeg innledet med
å si at kulturen er budsjettvinner neste år. Aldri har de negative
oppslagene vært færre. Sjelden har skrytet vært større. La oss bruke
det momentet til sammen å framsnakke det vi alle er så opptatt av, nemlig
norsk kultur.
Presidenten: Presidenten
vil nok bemerke at det antakelig er enklere hvis vi forholder oss
til norske kroner i budsjettsammenheng.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:09:29 ] : Regjeringa er opptatt
av et livssynsåpent samfunn, et samfunn som legger til rette for
tro, og som verdsetter tro, og som aksepterer at det er helt greit
å ha ulik tro.
Det er viktig
for enkeltmennesket å kunne få uttrykke sin tro. Det betyr enormt
mye for enkeltmennesket, mange vil si at det er meningen med livet,
og det å legge til rette for at troende skal kunne ha gode muligheter
for å utøve sin tro, er viktig for regjeringa. Men det er også viktig
for samfunnet. Vi bruker ord som «samfunnsskapende kraft». Når en
tenker gjennom hva trossamfunn betyr for landet vårt, for de ulike
lokalsamfunnene rundt om, tror jeg vi iallfall ganske fort kan konkludere med
at uten det fantastisk viktige arbeidet som skjer rundt om i kommunene,
i lokalsamfunnene, hadde landet sett helt annerledes ut. Alt fra
babysang til seniortreff, til andre typer engasjement for å hjelpe
dem som trenger det mest, er veldig ofte drevet av ulike trossamfunn
eller organisasjoner med et kristent eller annet verdigrunnlag.
I statsbudsjettet
for 2020 løfter vi nettopp det å gjennomføre en aktivt støttende
politikk for å understøtte trossamfunnene. Derfor er jeg veldig
glad for at budsjettet fikk en god mottakelse. Det er et budsjett
som sikrer muligheten for folkekirka til å være landsdekkende, til
å være til stede i hele landet og ha den beredskapen den skal ha,
enten det er ved dåp eller ved begravelser, ved giftermål eller
ved tragiske hendelser der kirka veldig ofte blir et sted lokalsamfunnet
søker til. Det betyr enormt mye for lokalsamfunnene, den jobben
trossamfunn gjør.
I budsjettet for
2020 viderefører vi også den statlige satsingen på vedlikehold av
kulturhistorisk viktige kirker. Det at staten stiller opp, er et
viktig signal, og det danner også grunnlaget for den viktige jobben
komiteen skal gjøre knyttet til Opplysningsvesenets fond og den
meldinga som ligger i komiteen. I tillegg: Neste sak som komiteen
skal behandle, nysalderingen for 2019, viser også at det overføres
midler fra årets budsjett til neste år når det gjelder utbetaling
knyttet til vedlikehold av kirker. Samlet sett vil det neste år
bli utbetalt over 50 mill. kr til vedlikehold av de viktige kirkebyggene.
Nå ligger ny trossamfunnslov
og melding om Opplysningsvesenets fond i Stortinget til behandling,
og komiteen skal straks ha høring om det viktige arbeidet. Det slår
fast veldig tydelig dette med en aktivt støttende politikk for trossamfunnene,
men også at vi skal ha et livssynsåpent samfunn. Det er mange spennende
og viktige diskusjoner som jeg ser fram til at komiteen skal drøfte
knyttet til det lovverket.
I tillegg blir
det et veldig viktig arbeid knyttet til Opplysningsvesenets fond.
Etter vel 200 år med uenighet om eierskap til fondet, foreslår nå
regjeringa at verdiene som er i fondet, skal komme kirka til gode,
skal brukes som et stort løft for å kunne vedlikeholde de flotte
og kulturhistorisk viktige kirkebyggene vi har rundt om i landet,
samtidig som staten tar eierskapet til fondet for å kunne forvalte
det videre. Jeg ser fram til viktige diskusjoner knyttet til det.
Jeg vil understreke
at jeg mener det er viktig at vi prøver å finne samlende løsninger
for begge disse sakene, som skal behandles i komiteen. Det er i
hvert fall mitt mål å finne bærekraftige løsninger som kan stå seg
over tid. Ikke minst gjelder det signalene Stortinget kommer til
å sende rundt Opplysningsvesenets fond, som kan beløpe seg til flere
milliarder. Da er det viktig at Stortinget når en sender signaler
om å gjøre en endring, også forplikter seg framover. Dette vil ha
stor betydning for trossamfunn, for Den norske kirke, og jeg vil
også si for de lokalsamfunnene som i dag dessverre har kirkebygg
som ikke er satt godt nok i stand. Jeg håper at den dugnaden vi
skal ha sammen med kommunene, kommer til å sikre at enda flere av
byggene blir satt godt i stand.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [17:14:19 ] : Arbeiderpartiet og Kristelig
Folkeparti er enige om viktigheten av å kunne tro på det en vil,
og ha de meninger en har. Det som jeg opplever at statsråden ikke
tar inn over seg, er de signalene som kommer fra de lukkede tros-
og livssynssamfunn der det skjer overgrep, der det skjer trakassering, der
det skjer vold, der samfunn og regelverk rundt det å tro blir til
en undertrykkende kultur for enkeltmennesker, og spesielt barn og
unge. TV 2 hadde i går en tv-reportasje om lukkede trossamfunn.
Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hva vil statsråden gjøre for at
den type virksomhet ikke finner sted i lukkede tros- og livssynssamfunn?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:15:26 ] : Jeg er glad for
det spørsmålet. Den dokumentaren som TV 2 viste, dokumenterer ting,
hendelser og historier som opprører meg, og som jeg mener vi må
gjøre mer for å forhindre.
I et liberalt
demokrati er det ikke sånn at vi kun støtter de trossamfunnene vi
liker, og kutter til dem vi ikke liker, men i regelverket som regjeringa
har forslått til Stortinget, ligger det nå, som jeg var inne på,
klarere føringer knyttet til statsstøtte. Der ligger f.eks. brudd
på norsk lov, krenking av barns rettigheter og negativ sosial kontroll
som føringer. Men kanskje vel så viktig tror jeg det er at åpenhet
ligger der, det at vi skal få mer rapportering av hva som skjer,
at fylkesmennene kan følge opp når det er særlige ting som de er
opptatt av, for å kunne føre tilsyn med trossamfunnene. For det
å bare ta statsstøtte kan også føre til at trossamfunnene blir enda
mer lukket, og gjøre det enda verre for medlemmene.
Kari Henriksen (A) [17:16:32 ] : Jeg erkjenner – og synes det
er bra – at statsråden er så opptatt av det som skjer også i de
lukkede tros- og livssynssamfunnene. Det er bra.
Det som jeg finner
noe mer underlig og uklart, er når statsråden legger fram i meldinga
om tros- og livssyn at det skal være mulighet til å frata tros-
og livssynssamfunn støtten hvis de bryter norsk lov. Da stiller
jeg spørsmål når det gjelder diskrimineringsloven, f.eks., og likestillingsloven.
Vi har Jehovas vitner, som nekter folk å stemme, eller som ekskluderer
dem hvis de stemmer. Her går statsråden rundt grøten og er veldig
uklar. Så når statsråden sier at reglene er blitt klarere, lurer
jeg på: Vil f.eks. Jehovas vitner være en del av dem som kan miste støtten?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:17:38 ] : Takk for starten
av replikken, det setter jeg pris på. Jeg er glad for at representanten
også fokuserer på dette, og jeg håper at vi kan finne felles, gode
løsninger når det gjelder regelverket.
Det som er viktig
for meg å presisere, er at den vurderingen som jeg ba Fylkesmannen
gjøre når det gjelder Jehovas vitner, er bygget på dagens regelverk.
Hvis Stortinget vedtar det lovverket som vi har foreslått, vil det måtte
gjennomføres en ny vurdering. Så det å kunne si hva som vil være
tilfellet eller ikke, kan ikke jeg gjøre, det vil være opp til Fylkesmannen
å gjøre den vurderingen.
Men så vil jeg
igjen presisere at når et trossamfunn mister statsstøtte, kan det
høres ut som at saken da er løst. Men det vil jeg også advare ganske
sterkt mot, for mange av disse trossamfunnene har, som TV 2 dokumenterte
i går, veldig stor kapital, de har store inntekter, og støtten er
ikke så veldig viktig for dem, så konsekvensene av det kan faktisk
være det motsatte av det en ønsker å oppnå. Det er et viktig perspektiv
å ha med seg når vi skal behandle dette.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:18:58 ] : Jeg er veldig opptatt
av at vi skal få gjort noe politisk med tanke på det som ble avdekket
i går, men jeg er ikke sikker på hva, så dette blir interessant
framover.
Det jeg vil snakke
om, er egentlig kirkepolitikk. Vi i Senterpartiet er veldig opptatt
av å hjelpe Den norske kirke med å rekruttere til prestestillinger
ute i distriktene. Derfor har vi bevilget ekstra penger til det.
I går skjønte jeg at Universitetet i Tromsø har bestemt seg for å
fryse teologistudiet der, noe som fort fører til at det legges ned,
og så har vi nok et problem i nord med at det ikke er studieplasser
til viktige stillinger man trenger rekruttering til.
Jeg håper kirkeministeren
har noen klare meninger om faren ved å legge ned et slikt studietilbud
når vi har en utfordring med rekruttering til kirken – i hvert fall hvis
han er like opptatt som meg av at folkekirken faktisk trenger prester
for å kunne være levende rundt omkring i distriktene.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:20:03 ] : Dette er et område
som ligger under forsknings- og høyere utdanningsministeren, og
jeg har heller ikke lest denne saken, så her kan jeg ikke gi et
fullgodt svar. Men jeg deler fullt ut det engasjementet representanten
har.
Den norske kirke
har blitt et selvstendig rettssubjekt, så de skal få lov til å legge
sine strategier for rekruttering av prester selv. Det jeg også registrerer,
er at veldig mange som har tatt teologiutdannelsen, ikke jobber som
prester. Det å sikre muligheter for etter- og videreutdanning for
andre til å komme inn i yrket, tenker jeg kan være viktig.
Ellers vil jeg
si at det at en viderefører et så godt budsjett for Den norske kirke,
har betydning for mulighetene til å sikre rekruttering og gode arbeidsvilkår.
Jeg deler engasjementet til representanten, og så får folkekirken finne
de beste løsningene selv.
Freddy André Øvstegård (SV) [17:21:15 ] : Aftenposten har avdekket
ganske bekymringsverdige forhold flere steder hvor det foregår lukkede
undervisnings- eller fritidstilbud med langvarig overnatting. Vi vet
veldig lite om hva som foregår i de settingene, og det er altså
trossamfunn som arrangerer dette. Det er ikke åpent for allmennheten,
og det er ikke åpent for tilsyn. Vi vet ikke om det kan være sånn
som mange frykter, at det her foregår sterk negativ sosial kontroll og
segregering.
Samtidig mottar
trossamfunnene som gjennomfører disse tilbudene, hva enn de er,
statsstøtte – slik andre trossamfunn gjør. Derfor har SV varslet
at det bør være et krav om åpenhet rundt den typen tilbud hvis man mottar
statsstøtte. Er det noe statsråden også kan se for seg, sånn at
vi får avdekket hva som skjer?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:22:20 ] : Takk for et viktig
spørsmål. Et dilemma i denne saken er nettopp det representanten
er inne på: at det ikke er godt å vite hva det er, om det er SFO
eller et trossamfunn som bare har et fritidstilbud for barn og unge.
Åpenhet tenker også jeg er stikkordet, som representanten er inne
på, og som han helt sikkert godt vet, er det et kriterium i lovverket
som ligger til behandling i Stortinget.
Vi tror at nettopp
det å rapportere om ulike aktiviteter vil være viktig både for en
bevisstgjøring av trossamfunnene på mange felt, og også for å kunne
få bedre oversikt. Som jeg sa tidligere, vil det også danne et grunnlag
for at fylkesmennene ut fra opplysningene kan vurdere å be om enda
mer rapportering. Jeg tror også kommunen bør ha en god dialog med
trossamfunn for å vite hva som skjer lokalt.
Freddy André Øvstegård (SV) [17:23:18 ] : Takk for et godt
svar. Den andre problemstillingen i denne situasjonen er jo om det
fram til det eventuelt foreligger åpenhet og tilsyn med hva som
skjer i disse trossamfunnene, skal være sånn at norsk lov tillater
den typen tilbud. Det andre SV har varslet, er derfor at i den grad det
foregår lukkede overnattingstilbud over lengre tid med stor bekymring
for negativ sosial kontroll og segregering i regi av trossamfunn,
mener vi det ikke bør tillates.
Mener statsråd
Ropstad at denne typen tilbud, når de er lukkede, bør være lov?
Eller deler han SVs bekymring – at hvis sånt skjer i lukkede rom,
bør det ikke være tillatt etter norsk lov?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:24:07 ] : Jeg kan ikke uttale
meg om SVs konkrete forslag fordi jeg sliter litt med å se hva innrammingen
skal være. Jeg har kjempet imot døgnåpne barnehager og SFO-tilbud,
så den saken er grei. Men en vet jo også at det skjer veldig mange
aktiviteter i regi av ulike trossamfunn. Mange steder, inkludert
der jeg vokste opp, var de aller fleste i bygda med på ulike aktiviteter
på bedehuset. Tårnagentene – det er vel det opplegget til Den norske
kirke heter – har jo til og med overnatting i kirken.
Jeg skjønner at
det er stor forskjell på det og det som eventuelt kan skje her,
men det er også viktig at en ikke lager et regelverk som det er
umulig å forholde seg til og umulig å føre tilsyn med. Jeg er opptatt
av åpenhet for å vite hva som skjer, og jeg legger også et tungt
ansvar på dem som skal føre tilsyn. Når en aner at noe bør gjøres, forventer
jeg at det gjøres.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kari Henriksen (A) [17:25:23 ] : Et viktig kjennetegn ved Arbeiderpartiet
er at vi fører en omfordelende økonomisk politikk: De med minst
får mer. Et viktig kjennetegn ved Solberg-regjeringa er å dele ut
kontanter, særlig til dem med mest, på bekostning av dem som har minst.
Summen av skattekutt er årlig oppe i 25,5 mrd. kr, og akkumulerte
skatte- og avgiftskutt er oppe i 107 mrd. kr. Bevisst økes forskjellene,
og velferdssamfunnets tilbud svekkes gjennom for svak kommuneøkonomi.
Når det gjelder
frivilligheten, svikter høyreregjeringa totalt. La meg nevne tre
viktige påstander. Det første gjelder pensjon i frivillige organisasjoner:
I forrige uke fikk regjeringspartiene flertall for å endre innbetalingene
i pensjon til frivillige organisasjoner. Høyreregjeringa forteller
til f.eks. Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Sanitetskvinnene og Norges
Idrettsforbund at de nå må skaffe 180 mill. kr selv. Arbeiderpartiet
stilte seg ikke bak dette forslaget.
Det andre gjelder
momskompensasjon: Fra før har regjeringa levert et lite raust bidrag
til opptrapping av kompensasjonsordningen. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti valgte å ytterligere strupe bidraget, de
kuttet 15 mill. kr uten begrunnelse. I Aftenposten beskriver Frivillighet
Norge det slik – og til representanten Tage Pettersen: Dette er
ikke mitt regnestykke:
«15 millioner kroner tilsvarer at
barn og foreldre må selge 3,6 millioner ekstra ruller med dopapir
eller 750 000 ekstra kakebokser til naboer og kolleger.
Summen av alt utstyr som skal betales
for at barn og unge skal delta, blir bare større og større. Å kutte
penger til bredden i frivilligheten går derfor mest ut over de familiene
som har minst fra før.»
Gapet mellom søkere
og regjeringas bevilgning bare øker.
Det tredje punktet
er frivilligsentralene: Høyreregjeringas totale mangel på engasjement
for distriktspolitikk, i tillegg til manglende respekt for frivilligheten,
vises her. Frivilligsentralene har hatt et offensivt og trygt økonomisk
grunnlag, slik at vi har frivilligsentraler i alle deler av landet.
Høyreregjeringas politikk skaper utrygghet, dårligere tilbud og
til og med demontering og nedlegging av sentraler, til tross for
at alle ser det er en omfattende fordeling av midler fra lokalsamfunn
i distriktene til byer, og til tross for at mange små lokalsamfunn
allerede har mindre ressurser og færre og mer utsatte tilbud til
innbyggerne.
Da Stortinget
behandlet Innst. 333 S for 2014–2015 om oppgaveoverføring, var det
bred enighet om at også områder innen kultur og frivilligheten var
aktuelle for overføring fra staten. Jeg utfordret derfor statsråd
Skei Grande i Stortingets muntlige spørretime den 23. oktober i
år på at regjeringa på nytt endrer finansieringen til sentralene,
og jeg gjorde oppmerksom på de alvorlige konsekvensene dette fikk.
Da sa statsråden gjentatte ganger at Arbeiderpartiet var for, og
hadde stemt for, dette. Hun sa også følgende:
«Når det viser seg at man ikke liker
følgene, er det helt ok å snu, men ikke påstå at man ikke har vært
for det.»
Og hun siterte
innstillingen.
Kanskje er dette
vanskelig for kulturministeren, men det blir og er feil. Arbeiderpartiet
har vært og er tydelig på at vi ikke vil flytte frivilligsentralene.
Vi var og er opptatt av å sikre økonomien og aktiviteten i hele
landet, ikke kun i byene. Jeg vil derfor sitere det kulturministeren
behendig unnlot å sitere fra samme innstilling:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at høringsinstansene advarte
sterkt mot at statens finansiering av frivilligsentralene faller
vekk og at sentralene skal finansieres av kommunenes ramme. Frivilligsentraler
er ingen lovpålagt oppgave og er derfor svært utsatt når kommunale
budsjetter blir for trange. Disse medlemmer vil derfor gå imot dette
forslaget slik det er framlagt i denne meldingen.»
Det ville være
fint om statsråd Skei Grande istedenfor å framstille en fiktiv snuoperasjon
hos Arbeiderpartiet hadde brydd seg mer om de mange negative høringsinnspillene
i saken. Arbeiderpartiet sier, og sa, at frivillighetssentralene
bør støttes gjennom kulturbudsjettet. Kanskje særlig som statsråd
bør man avholde seg fra å sitere kun deler av en innstilling.
Kan statsråden
bekrefte at hun ikke siterte Arbeiderpartiets mening i den replikkvekslingen?
Og kan statsråden også bidra til at det lages nye talepunkter til komitéleder,
som så vidt jeg hørte, gjentok denne feilaktige påstanden i sitt
innlegg i stad?
Vetle Langedahl (H) [17:30:27 ] : I replikkvekslingen stilte
jeg spørsmål til representanten Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet
om hva hun ville satt ut av kulturoppgaver til regionene dersom
hun selv fikk velge fritt. Svaret var nedslående. For i Arbeiderpartiet
er man mer opptatt av å kritisere enn av å legge fram et alternativ. Det
skal reverseres, det skal brukes mer penger på alt, og verken eget
budsjett eller egen politikk skal ofres en eneste kritisk tanke.
Arbeiderpartiet
er ikke lenger det styringspartiet vi kjente fra norsk politikk.
Mens vi før kunne regne med at Arbeiderpartiet og Høyre sto sammen
om de store reformene, er den tiden nå forbi.
Det var nødvendig
med en regionreform for å kunne overføre flere oppgaver til fylkene
og på den måten flytte makt ut av Oslo til distriktene. Det har
faktisk Arbeiderpartiet også foreslått før. Det forslaget ble liggende
i en skuff.
Jeg skal innrømme
at det skuffer meg. For Høyre har det vært viktig å flytte oppgaver
ut av hovedstaden, også på kulturområdet. Det virker det ikke som
det er for Arbeiderpartiet. For å kunne gi oppgaver til fylkene
må vi nødvendigvis gi slipp på oppgaver i staten. Da må vi ha tillit
til at fylkene er i stand til å håndtere de oppgavene vi overfører.
Da må vi tørre å gi slipp på oppgavene selv om vi med årene har
blitt glad i å ha dem på statsbudsjettet.
For Høyre er det
viktigste i denne saken å flytte makt ut av Oslo. Det er desentralisering
i praksis, og det er skuffende å se at Arbeiderpartiet ikke ønsker
å være med på det.
Gaveforsterkningsordningen
har bidratt til at det er blitt utløst private gaver til kunst-
og kulturformål for flere hundre millioner kroner. Den virker som
et insentiv for institusjonene til selv å skaffe seg ekstern finansiering.
De som arbeider systematisk og er flinke til å skaffe private midler,
belønnes med gaveforsterkning. Slik representanten Wold refererte
til i stad, gis det 25 kr for hver hundrelapp. Det synes jeg er
en ganske rettferdig ordning. Tildelingen av gaveforsterkningen
skjer uavhengig av geografisk plassering. Søknader om tilskudd fra
gaveforsterkningsordningen behandles i kronologisk rekkefølge. De
som har levert en komplett søknad i samsvar med retningslinjene,
får tilskudd så lenge det er penger igjen innenfor rammeverket.
Det er altså ingen geografisk innebygd skjevdeling i gaveforsterkningsordningen.
Ordningen stimulerer
til flere private investeringer i kultur. Den gir grunnlag for mer
kunst og kultur ved at det blir mer penger til å gjennomføre planer
og prosjekter, og den gir flere institusjoner flere ben å stå på
og sikrer maktspredning. Det er totalt utbetalt 357,5 mill. kr i gaveforsterkning
i årene 2014–2019. Dette er friske midler uten bindinger som bidrar
til mer kultur i hele Norge.
Arbeiderpartiet
ønsker å fjerne gaveforsterkningsordningen. Hvorfor forstår jeg
ikke. De mener at midlene skjevdeles geografisk. Det har ikke noe
med ordningens innretning å gjøre, det handler rett og slett om
at man ikke har vært flink nok til å jobbe strategisk og systematisk
i alle deler av landet for å utløse gaveforsterkning. Her håper
jeg f.eks. mitt eget hjemfylke, Finnmark, i framtiden velger å jobbe
mer strategisk og systematisk med å innhente ekstern finansiering
for å kunne utløse gaveforsterkning i større grad enn i dag.
Man kan jo spørre
seg om Arbeiderpartiet er imot dette fordi de ønsker å styre midlene
i større grad. Det er i og for seg et legitimt argument, men jeg
er uenig. Jeg tror på et system der det skal lønne seg å jobbe for
å få ekstern finansiering, der det skal være mulig å bli belønnet
for langsiktig, strategisk og systematisk jobb med det, og der staten
fortsatt tar en del av regningen.
Jeg er stolt over
at Høyre innførte gaveforsterkningsordningen da vi kom i regjering.
For uansett hva man mener om geografien i ordningen, er det på det
rene at det har gitt over 350 mill. kr i friske midler til kultur
i dette landet, og det er utelukkende positivt.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:35:25 ] : Arkivverket er ikke
kommentert i innstillinga av andre enn Senterpartiet. Statsarkivenes
framtid er nå sentral. Fagfolk har lenge vært bekymret for framtida
ved omorganiseringen av Arkivverket, og Senterpartiet har fremmet
tre Dokument 8-forslag om saken – både i 2016, i 2017 og i 2018.
Vi har gått for
at en skal ha åtte regionale statsarkiv som egne institusjoner med
statsarkivarer som har en stedlig ledelse. Fagfolkene har imidlertid
hele tida opplevd at det har skjedd en forvitring av statsarkivene,
og vi er nå kommet i den situasjonen at de ulike statsarkivene ikke
har direkte e-post eller telefon til seg, og de har heller ikke
lenger Facebook-sider, slik at det er vanskelig for brukerne å nå
dem.
Det siste nå er
at Menon Economics på oppdrag fra Arkivverket i oktober i år la
fram rapporten «Arkivverkets geografiske oppgaveløsing og tilstedeværelse». Det
har vært opprettet en styringsgruppe for oppdraget, og i rapporten
heter det:
«Arkivverket har behov for økt handlingsrom og
styringsfleksibilitet i sin oppgaveløsing for å prioritere digitaliseringsarbeidet,
samtidig som det fysiske arkivmaterialet forvaltes på en tilfredsstillende
måte. Digitaliseringssatsingen holdes tilbake av at Arkivverket
har en geografisk tilstedeværelse og oppgaveløsing tilpasset forvaltning
av fysisk arkivmateriale.»
Videre heter det:
«Økt digitalisering innebærer at
Arkivverket har behov for økt økonomisk handlingsrom og styringsfleksibilitet
i sin oppgaveløsing.»
Vi har fått et
nytt uttrykk: «økt økonomisk handlingsrom» – det heter på godt norsk
«spare penger».
Det har kommet
til en situasjon der en foreslår å redusere antall arbeidssteder
fra åtte til to, eller at andre overtar ansvaret – og det er fylkeskommunen
eller kommunene – eller at de stedbundne oppgavene løses ved å sette
ut oppgavene, altså at private skal gjøre dem.
Regjeringas arbeid
med omorganisering av Arkivverket er nå kommet så langt at de som
har vært frustrert over dette lenge, erfarer at man nå er kommet
til statsarkivenes framtid. Det er brukt store offentlige ressurser på
å bygge opp statsarkivene som regionale kulturinstitusjoner. Det
er meget viktig. Digitalisering er meget viktig, men virkeligheten
i dag er at det er 270 km – hyllemeter – fysisk arkiv som skal digitaliseres,
og det tar lang tid. Det er et kulturpolitisk feilgrep å gå inn
på dette forslaget, og statsråden må derfor sikre statsarkivene.
Det sentrale spørsmålet blir: Hva vil statsråden gjøre for å stoppe
Riksarkivaren fra å gjennomføre dette?
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [17:38:43 ] : Det er hyggelig
at kulturministeren er tilbake i salen nå som jeg vil hilse fra
alle oss som kommer fra en liten eller mellomstor kommune, og som
snart vil kunne miste frivilligsentralen vår.
Fra 2021 vil midler
til frivillighet gjennom landets mange frivilligsentraler gå fra
å bli fordelt per frivilligsentral til en sum per innbygger som
en del av innbyggertilskuddet til kommunene. Dette blir en sentralisering
av midlene til frivilligheten som vil ramme mindre lokalsamfunn
hardt. Dette vet regjeringen.
Den totale summen
fra staten som vil bli fordelt, er omtrent den samme, men ny fordeling
får svært alvorlige konsekvenser for flertallet av kommunene i hele
landet. For frivilligsentralene vil det virke mot sin hensikt å fjerne
øremerkede midler som har fungert i 30 år. Tilskuddet går fra flere
hundre tusen kroner til skarve titusener i mange kommuner. Frivilligsentralene
gir folk møteplasser og binder det frivillige og det offentlige sammen.
Frivilligsentralene gjør at vi får til mer sammen og gir innbyggerne
mye for pengene.
Senterpartiet
har full tillit til lokalpolitikere, og vi får derfor også tydelige
tilbakemeldinger når tilskuddet til frivilligsentralene blir lagt
om og endret fra fordeling per kommune til fordeling per innbygger.
Det gjør at steder med færre innbyggere får langt trangere kår enn de
har hatt. De frykter for framtiden sin.
For statsbudsjettet
i 2019 ble det foreslått en tilsvarende endring for veterinærtilskudd.
Dette ble svart på med ramaskrik og protester. Hvorfor skal folkerike
strøk ha bedre økonomi for veterinærtilbudet enn strøk der det bor
færre mennesker? Regjeringen innså heldigvis også at det var en
dårlig idé, og det ble stoppet. I år får vi nøyaktig samme problemstilling
for frivilligsentralene. Jeg må spørre: Hvorfor skal folkerike strøk
ha bedre økonomi for frivilligsentralene enn strøk der det bor færre mennesker?
Vi er forkjempere
for lokalt selvstyre, men det må være økonomiske forutsetninger
på plass. Derfor er det vanskelig å skjønne hvorfor regjeringspartiene
ønsker å sette tillit og frivilligsentraler opp mot hverandre, på
bekostning av frivilligheten i distriktene. Folkevalgte i kommunene
skal få endene til å møtes, men kjærkomne midler til frivilligsentraler
må de nå lete fram mellom andre prioriteringer, som skole og eldreomsorg.
Senterpartiet plusser på 140 mill. kr til frivilligsentralene sammenlignet
med regjeringens forslag og er blant opposisjonspartiene også desidert
mest glad i frivilligsentralene. Det håper vi statsråden tar med
seg, og at kampen for frivilligsentralene ikke er over.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:41:45 ] : Religion og livssyn
er en grunnleggende dimensjon i mange menneskers liv. I tillegg
til å være et trossamfunn er Kirken en viktig tradisjons- og kulturbærer.
For å få den folkekirken som vi i Senterpartiet ønsker oss, og opprettholde
Kirkens tilstedeværelse lokalt gjennom et aktivt menighetsarbeid,
prestetjenester i alle sogn og trosopplæring mener Senterpartiet
at det er avgjørende å opprettholde en sterk og forutsigbar økonomi
for Den norske kirke. Senterpartiet foreslår derfor i sitt alternative
budsjett å øke bevilgningene til Den norske kirke. Vi foreslår 3 mill. kr
mer til diakonstillinger, 5 mill. kr til Sjømannskirken, 20 mill. kr
til kirkebygg og 4 mill. kr til et program for rekruttering av prester
i distriktene. Presterekruttering er for tiden den største utfordringen
for at alle lokalmiljø rundt om skal kunne ha en folkekirke i drift
– til bruk i de store øyeblikkene i livet, i de mest sorgfulle øyeblikkene
og som samlingspunkt både religiøst og når lokalsamfunnet har behov
for å møtes i fellesskap. Senterpartiet øker i tillegg støtten til
andre tros- og livssynssamfunn med 5,8 mill. kr i sitt alternative
budsjett.
Jeg nevnte 20
mill. kr ekstra fra oss i Senterpartiet til kirkebygg. Det er til
de fredede, verneverdige kirkebyggene våre som er yngre enn middelalderkirkene.
Middelalderkirkene har vi i Senterpartiet jobbet hardt for å få
istandsatt i mange år, og her trengs det mye penger. Men våre 30 mill. kr
ekstra på den posten utover det regjeringen har å tilby, er en god
start på et program for dette, som vi ønsker oss asap. Grunnen til
at vi er så opptatt av disse middelalderkirkene, er både Senterpartiets og
mitt eget store engasjement for kulturminnene våre, samfunnets kollektive
hukommelse. Kulturarven vår bidrar med kunnskap, fortellinger, opplevelser
og til å gi oss identitet, røtter og tradisjon.
Senterpartiet
har gjentatte ganger påpekt ved budsjettbehandlinger at regjeringen
ikke følger opp de nasjonale målene for kulturminnevernarbeidet.
År etter år leveres et svakere budsjett enn målene skulle tilsi,
så også i år. Det er skuffende. Men jeg vet at iallfall i komiteen
vår er det tverrpolitisk engasjement for kulturminner, noe bl.a.
fellesmerknaden om at Bane NOR nå må ta ansvaret sitt for Tinnosbanen,
viser. Jeg ser derfor fram til at komiteen i fellesskap skal jobbe
med den kommende kulturminnemeldingen. Fram til da kan jo alle som
er opptatt av at vi skal sikre, bevare og formidle kulturminnene
våre på best mulig vis, lene seg på at vi i Senterpartiet vil fortsette
å holde denne fanen høyt framover, slik vi gjør i vårt alternative
budsjett for 2020. Der prioriterer vi nemlig kulturminnevernet med
over 100 mill. kr mer enn regjeringen, i tillegg til de nevnte 50 mill. kr
til istandsetting og vedlikehold av middelalderkirker og andre kirker.
Så ser jeg fram
til å diskutere disse tingene også når vi etter jul skal behandle
meldingen om Opplysningsvesenets fond, som jeg er saksordfører for.
Det gleder jeg meg til.
Presidenten: Det
er godt å glede seg.
Tage Pettersen (H) [17:45:02 ] : Feil som gjentas, blir ikke
mindre feil av den grunn, og det er vel strengt tatt ikke noen grunn
til ikke å være redelig for å finne noe ved posisjonens politikk
å arrestere. Det er faktisk ikke slik at det kuttes i momskompensasjonsordningen
til neste år – den økes med 77 mill. kr i forhold til 2019, og gapet
mellom søknadene og budsjettets størrelse øker ikke, og øker ikke
fortløpende, som det ble sagt fra denne talerstolen. Som det tvert
imot er sagt ved to anledninger, er vi ved rekordlave 18 pst. avkorting
på momskompensasjonsordningen i år, og den har gått ned de to siste
årene. Å tegne et bilde av kommuneøkonomien som viser at kommunene
står overfor den økonomiske svartedauden, er vel heller ikke riktig
når vi vet at ved utgangen av dette året er det ti kommuner igjen
i ROBEK-registeret.
Debatten om frivilligsentraler
kan helt sikkert vinkles på flere måter, men uansett hvilket ståsted
man har, vil debatten stå seg bedre om vi alle velger å forholde
oss til de faktaene som faktisk foreligger. I 2020 tildeles det 200 mill. kr
over budsjettet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet til
frivilligsentralene, en økning fra 114,5 mill. kr i 2013, og økningen
fra i år til neste år er på 13 mill. kr, altså en økning – jeg bare
gjentar det. Men 42 av 356 kommuner har ikke en frivilligsentral
i 2020, og kommuner som har organisert frivillig arbeid på en annen
måte enn gjennom en sentral, mottar ikke penger gjennom dagens fordeling
av midlene. Det vil en innlemming av tilskuddet i kommunenes rammetilskudd
kunne bidra til, slik at man kan ha reelle lokalpolitiske prioriteringer.
Det er også grunn
til å minne om at forslaget om å overføre ansvaret for tilskudd
til frivilligsentralene ble fremmet i Meld. St. 14 for 2014–2015,
Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. I innstillingen sa
komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, at «kommunene bør
få et større og mer helhetlig ansvar innenfor frivillighet, forebygging og
folkehelse». Men det gjelder kanskje ikke denne type frivillighet.
Det blir også
et lite paradoks når KS’ landsstyre uttaler at de er positive til
at flere øremerkede tilskudd innlemmes i kommunesektorens rammetilskudd,
siden dette legger til rette for reelle lokalpolitiske prioriteringer,
men når det kommer til frivilligsentraler, gjelder ikke den samme
logikken lenger.
Jeg har stor tiltro
til at kommunepolitikerne – og jeg har lang erfaring selv – ønsker
å opprettholde gode tilbud for innbyggerne sine, ikke bare fordi
de får statlig støtte til det, men fordi de ser at det gagner deres
eget lokalsamfunn.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:48:13 ] : Frivillighet har vært
et tema i denne debatten, og det er veldig bra, for vi er alle avhengige
av stor frivillig innsats i Norge, det være seg innen kultur, idrettsarenaer
eller psykisk helse. Vi er avhengige av mange som ønsker å delta.
Jeg vil minne om at vi har en historisk økning på budsjettet når
det gjelder momskompensasjon. Jeg skjønner at opposisjonen ønsker
å framstille dette i et negativt lys, men det er en økning fra 2013
på over 700 mill. kr. Det betyr noe for de mange, og det er 80 pst.
som nå faktisk får avkorting av sin momskompensasjon. Det er også historisk.
Det ble sagt av
representanten Trettebergstuen at det var den trangeste kommuneøkonomien
på 15 år. Vi har en god kommuneøkonomi i Norge. Det er samme vekst
i frie inntekter per innbygger som under forrige regjering, og det
har aldri vært så få kommuner på den berømmelige ROBEK-listen. Vi
har gode driftsresultater i kommunene, og kommunenes utgifter til
personer er også noe mindre enn tidligere. Ved utgangen av 2019
var det bare 10 kommuner på ROBEK-listen, i 2016 var det faktisk
46, så det å framstille dette som en elendighetsbeskrivelse, er
ikke riktig.
Jeg har bare lyst
til å minne representanten fra Senterpartiet, som ønsker å kutte
i stillinger i Kulturrådet, om at de konsulentene det her er snakk
om, er kunstnere som deltar i fagfellevurdering av søknader. Jeg
tror det er utrolig viktig å beholde dem og beholde nettopp denne
armlengdes avstanden at det er Kulturrådet som bestemmer og ikke
departementet. Det har denne regjeringen vært veldig opptatt av,
og Kulturrådet har fått flere oppgaver.
Jeg vil også gi
en visitt til SV, som setter likhetstegn mellom gaveforsterkningsordningen
og marked og kommers, som det heter. Vi har ønsket å mobilisere
næringslivet, vi har ønsket å motivere næringslivet og ikke minst
institusjoner til å få næringslivet i sitt lokalsamfunn til å bidra.
De er kjempeflinke til å bidra innen idrett, men vi er også opptatt
av at de skal bidra innen kultur, og det har de gjort.
Anette Trettebergstuen (A) [17:51:23 ] : Som en litt samlende
kommentar til mange av innleggene fra posisjonen i dag er det nesten
litt fristende å be dem komme seg ut og se på virkeligheten. Det
er en del merkelige ting som blir sagt, og merkelige kommentarer
som blir knyttet til dette budsjettet, f.eks. på hele frivillighetsområdet.
Har man ikke fått med seg de store bekymringene og de store protestene
fra frivilligsentralene i de fleste kommuner? Alt som kan krype
og gå av frivillighet, protesterer på dette. E-post-innboksene våre
fylles med rette opp. Mediene er fulle av bekymringer fordi man
på nok et område foretar en sentralisering og øker forskjellene
mellom by og land. Frivilligsentralene i små kommuner i distriktene
står i fare for å bli lagt ned eller må tåle såpass store kutt at
de må redusere aktiviteten sin drastisk – mens her blir det bare
sagt at alt er fint og flott, at frivilligsentralene fortsatt skal
finnes, og at det til og med finnes noen private.
Hva hjelper det
for frivilligsentralen i Grue, på Tolga eller i Ås at det finnes
en privat frivilligsentral som går godt et sted når de selv står
i fare for å bli lagt ned? Det spiller ingen rolle at det er færre
kommuner på ROBEK-listen når de fleste kommunestyrerepresentanter
nå i høst sitter og vedtar store, smertefulle kutt i kommunebudsjetter
som ikke går opp. Det er det dårligste kommuneøkonomiopplegget på
15 år. Bare i Mjøsbyene, der jeg kommer fra, må man nå kutte for
en halv milliard kroner. Det er dette som er en av grunnene til
at Arbeiderpartiet advarer mot den såkalte regionaliseringsplanen
regjeringen har knyttet til kulturoppgavene. Vi ser at man velter
stadig flere oppgaver over på regionene og kommunene. Kanskje følger
pengene med i et par år, slik at det er synlig, men så gjør de ikke
det, og alt går i det samme sluket.
Hva er det som
taper når kultur skal settes opp mot lovpålagte oppgaver som handler
om liv og helse, i en stadig trangere økonomi, for det er det det
blir under denne regjeringen? Vi har sett det før. Den kulturelle spaserstokken
forsvant da den ble lagt inn i rammen. Nå skjer det samme med frivilligsentralene.
Vi vil ikke at dette skal skje. Vi er for et større regionalt og
lokalt engasjement for kulturoppgaver, men da må vi bygge det opp nedenfra,
ikke demontere det statlige virkemiddelapparatet og splitte det
opp. Det er derfor Arbeiderpartiet har en annen vei, en annen plan.
Vi vil bygge det opp. Vi vil ha regionale kulturfond. Det er det
som gir mulighet for opprettelse av nye oppgaver lokalt.
Gaveforsterkningsordningen
er ikke rettferdig bruk av statlige penger. Er man en riking som
f.eks. har en stiftelse, kan man gi penger til sin egen stiftelse,
og det utløser statsstøtte. Det er urettferdig bruk av penger.
Karin Andersen (SV) [17:54:39 ] : Kommuneøkonomien blir nevnt.
Jeg leder kommunalkomiteen, og jeg har nå spurt kommunestyrerepresentantene
land og strand rundt hvordan det står til. Jeg har fått en lang liste
med kutt.
Først kommer
påstanden om at man har vært veldig god på kommuneøkonomi. Ja, man
har gitt i snitt en årlig vekst på 1,2 pst., mens da de rød-grønne
satt, var den årlige veksten på 1,8 pst. Per år er det 2,4 mrd. kr
i forskjell, og det blir litt når man akkumulerer det over flere år.
Det merkes. Det er riktig at noen kommuner – og jeg sier noen –
har hatt økte inntekter, for det stemmer. Men for noen av kommunene
som har fått det, gjelder det at det er midlertidige inntekter.
De er borte nå, og nå har regjeringen forsøkt å vingeklippe kommunenes
muligheter til å ta inn egne inntekter gjennom eiendomsskatten.
Nå melder kommunene at de har dårlig råd: Hustadvika 42 mill. kr
ned, Vestre Toten 40 mill. kr ned, Bodø 300 mill. kr ned, Vågan
26 mill. kr ned, Salangen 19 mill. kr ned, Ørland 40 mill. kr ned,
Jevnaker 11 mill. kr ned, Stjørdal 15 mill. kr ned, Stange 20 mill. kr
ned, Senja 41 mill. kr ned – og jeg kunne fortsette.
Nå har jeg deltatt
i ganske mange debatter her, og i hver debatt når vi snakker om
eldreomsorg, er det sånn at da skal kommunene bruke pengene til
det. Så snakket vi om skole, og da var det penger til lærere. Nå
er det penger både til barnevern og til frivilligsentraler. Men det
er ikke det. Kommunene må sitte og velge mellom disse tingene, for
nå er ikke inntektene der, og kommuneøkonomien blir mye dårligere
til neste år. Da synes jeg man skulle høre både på frivilligsentralene
og på KS når de sier at det er nødvendig å øremerke dette. Forutsetningene
for å få dette til er ikke like. Da mister man den gode muligheten
til å utløse alt det frivillige arbeidet.
Representanten
Ørmen Johnsen var oppe og snakket om utgifter til særlig ressurskrevende
tjenester. Der har regjeringen økt den kommunale egenandelen siden de
tiltrådte, med over 1 mrd. kr. Det er penger som kommunene ikke
kan la være å bruke, for det er svært syke mennesker – man må nesten
rigge opp en liten sykehusavdeling, også fordi staten har en veldig
skarp utskrivingspolitikk. Det er i dette landskapet kulturen skal klare
å slåss om kronene. Det er i dette landskapet frivilligheten skal
klare å slåss om kronene. Det kommer ikke til å gå. Det blir fattigslig,
og det er dumt. SV vil priorite gode fellesskap som har såpass å
rå seg med at de også kan ha frivilligsentraler og kultur. Det er
best for folk.
Statsråd Trine Skei Grande [17:58:03 ] : Nå kom kommunalministeren
til salen. Det var et passende tidspunkt, så da kan sikkert noen
av de tingene besvares.
Jeg skal fort
prøve å si noe om hvilke prosesser vi har satt i gang når det gjelder
det spørsmålet representanten Lundteigen hadde.
Dette budsjettet
har den største digitaliseringssatsingen i historien. Vi kan nå
være i front i verden med å få digitalisert den norske kulturarven,
og på få år kan vi være à jour med veldig mange viktige databaser.
Men det pågår også mange andre, parallelle, prosesser – noen som
departementet har en klar styring med, og noen som vi har stor tillit
til at de ulike arkivinstansene våre skal jobbe med. Vi prøver også
å få til et sterkere samarbeid og en klar ansvarsdeling mellom Nasjonalbiblioteket
og Nasjonalarkivet, for de har begge viktige roller i å komme i
mål med dette.
Så har vi satt
i gang et arkivlovutvalg, som har levert sin innstilling til regjeringa,
og som vi nå har på høring for å finne ut hvordan vi skal få til
en rekkefølgebestemmelse i hvordan vi kommer til Stortinget med
de ulike lovendringene. Det er en så stor og fundamental endring
i måten å tenke arkiv på at vi må gjøre dette skrittvis hvis vi
skal klare å komme i mål.
Jeg er også kjent
med at Arkivverket sjøl har laget en utredning som går på antall
lokaliseringer og hvor de skal være. Den har vi ikke tatt noen som
helst stilling til. Det er en intern vurdering, og vi kommer til
å ta stilling når det kommer på vårt bord. Men vi må la vårt arkivverk
vurdere disse ulike lokaliseringene uten at vi skal instruere dem
fra dag én, så vi kommer vi tilbake til fordelingen mellom de ulike
lokaliseringene.
Så vil jeg bare
si to ting om tall og fakta i denne debatten som jeg syns har vært
litt leit. Man snakker hele tiden om kutt der man har påplussinger.
Jeg synes helt ærlig at vi kan diskutere uenigheter i kulturbudsjettet, men
av og til lurer jeg på om jeg hadde vært bedre til å skrive opposisjonsinnleggene
enn opposisjonen har vært, for opposisjonen finner på kutt som ikke
finnes. Momskompensasjonen har vi en svær økning på. Idretten fikk
for noen dager siden 94,1 mill. kr mer i momskompensasjon. Jeg tror
ikke idretten oppfatter det som et kutt. Vi har doblet pengebruken
til frivilligsentraler, og vi har hatt en stor oppbygging av mange
av disse støtteordningene.
Ta oss gjerne
der vi er uenige, men ikke påstå at vi har kuttet i ting der vi
helt systematisk har bygd opp.
Steinar Ness (Sp) [18:01:09 ] : Eg vil ta utgangspunkt i Kulturutgreiinga
2014, som vart leia av tidlegare kulturminister Anne Enger. Som
eit overordna mål for den nasjonale kulturpolitikken tok utvalet
fram tre faneord: demokrati, rettferd og mangfald – ikkje noko mindre. Utvalet
var oppteke av at den kulturelle grunnmuren måtte styrkjast. Konkret
vart det teke til orde for midlar til folkebibliotek, kulturskular,
kor, korps og øvingslokale m.m.
Eg er hjartans
samd med alle som her frå talarstolen har lagt vekt på kor viktig
deltakinga til dei unge er i kulturtiltak, både for å oppleve glede
over eiga meistring, for å få gode opplevingar, for å delta i fellesskap
og for den saks skuld for å få leselyst. Det er ein viktig del av
den danninga som skal gjere ein til gagns menneske i heim, skule
og samfunn, som det heitte i grunnskulelova tidlegare.
Eit punkt i Kulturutgreiinga
2014 som har fått mindre merksemd og mindre oppfølging, er to andre
viktige omgrep som vart trekte fram, nemleg ytringskultur og ueinigheitsfellesskap.
Eg skal tillate meg å sitere litt frå utgreiinga:
«Beskrivelsen av ytringskultur
viser hen til det som i andre sammenhenger kalles det offentlige rom
eller offentligheten. I konstateringen av at kulturvirksomheter
er en viktig del av det offentlige rommet, ligger det også at de
er en viktig del av demokratiets infrastruktur. Kulturvirksomheter
fremmer demokratiet ved å gi arenaer eller møteplasser for offentlig
samtale, ved å bidra til oppfyllelse av ytrings- og informasjonsfriheten
i samfunnet, ved å bidra til dannelsesprosesser, ved å være katalysatorer
for meningsdannelsesprosesser, ved at de har en siviliserende virkning
og ved å bidra til «uenighetsfellesskapet».»
Ueinigheitsfellesskap
– ein skal bidra til ein siviliserande verknad og bidra til eit
ueinigheitsfellesskap. Dette trur eg vi er for lite opptekne av
å diskutere, det gjeld både rolla til partia og rolla til kulturlivet.
Vi har ulike meiningar og ulike standpunkt i samfunnet vårt, men
å kunne leve i fredeleg sameksistens med ulike synspunkt og late
meiningar brytast i den offentlege samtalen er ei svært sentral
utfordring i demokratiet vårt. Det finst ikkje ei enkelt løyving
over Kulturdepartementets budsjett for dette, men vi kan alle bidra.
Grunde Almeland (V) [18:04:20 ] : Mye har vært sagt om kommuneøkonomien,
men jeg vil likevel poengtere at det også handler om hvordan lokalpolitikere
prioriterer. For under den samme rammen og med de samme vilkårene
ser vi faktisk også ute i Kommune-Norge at det er forskjell på hvordan
partiene prioriterer. I replikkvekslingen tidligere i dag trakk
jeg fram Stavanger som et eksempel der både SV, Arbeiderpartiet
og resten av flertallet har vært med på å bruke nettopp kultur og frivillighet
som en salderingspost, ikke fordi de måtte, men fordi de prioriterte
andre ting. Stavanger ble trukket fram som et eksempel bare fordi
det er det nyeste eksempelet. Så ble jeg kritisert av representanten
Trettebergstuen for at hun ikke klarte å finne noen Venstre-kommuner
der man kunne vise til prioriteringer, men kreativiteten hadde ikke
trengt å være så stor, man kunne bare sett på hva Venstre gjorde
i nettopp Stavanger rett før dette nye flertallet tok over.
Jeg kan også
peke på min egen by, her i Oslo, der vi også ser at flere kulturorganisasjoner
og -institusjoner får kutt, ikke minst rundt omkring i flere av
bydelene hvor Arbeiderpartiet har vært med på å styre. Der er det nettopp
frivilligheten som prioriteres bort. Det er noe med dette – reelle
prioriteringer.
Men grunnen til
at flere av oss i posisjonen reagerer når opposisjonen angriper
ordninger som gaveforsterkningsordningen, er ikke at den ordningen
er det eneste saliggjørende, men at den er et eksempel på hvordan
vi ser at man også kan bruke næringslivet for å bygge opp kulturen
– ikke for å erstatte det offentliges ansvar, ikke for å erstatte
vårt ansvar for å ha et godt kulturliv, men for å være med på å
bidra til å bygge det opp. I en trang kommuneøkonomisituasjon burde
nettopp det være et velkomment initiativ.
Som Venstre-representant
må jeg si at god gründerpolitikk også er god kunstnerpolitikk. Og
er det noe denne regjeringen, ledet an av Venstre, kan bedre enn opposisjonen,
er det nettopp det. For mens opposisjonen øker skattetrykket og
reverserer rabatten på gründerkapital, gjør de ingenting for å styrke
de ordningene som er viktigst for småbedrifter og for dem som driver for
seg selv, som kunstnerne ofte gjør. De bruker ikke én ekstra krone
på Kapitalfunn-ordningen, SkatteFUNN-ordningen eller opsjonsordningen.
Summen av dette blir mindre investeringsvilje i privat sektor, noe
som ikke kommer kunstnerne til gode. Man må se disse tingene i sammenheng,
og næringslivet kan også være med og bidra til å bygge opp et godt
og sterkt norsk kulturliv.
Kari Henriksen (A) [18:07:37 ] : Jeg blir litt forvirret over
regjeringspartienes tiltro til politikerne – eller mistro. På den
ene sida sier de at de skal overføre alle viktige oppgaver til kommunene,
og på den andre sida kritiserer de om kommunene f.eks. kutter i
det som ikke er lovpålagte oppgaver. Stavanger har prioritert barnevern
– en av kommunene som har gjort det. Men det betyr ikke at man kan
sitte og peke nedover på kommunepolitikerne hele tida. Det er faktisk
vi som vedtar budsjettene her på Stortinget, og det er den budsjettdebatten
vi er i.
Så litt til momskompensasjonsordningen,
for statsråden var litt bekymret over at vi snakket om kutt. Jeg kan
bare be statsråden svare på et enkelt spørsmål – hvis hun hører
etter nå. På Stortinget ble det foretatt en forhandling som bidro
til at 15 mill. kr forsvant ut av momskompensasjonsordningen. Hvis
ikke det er kutt, så vet ikke jeg. Statsråd Skei Grande svarte heller
ikke på mitt spørsmål i spontanspørretimen den 23. oktober. Da sa hun:
«Når det viser seg at man ikke
liker følgene, er det helt ok å snu, men ikke påstå at man ikke
har vært for det.»
Hun mente altså
at Arbeiderpartiet var for den finansieringsordningen med å flytte
frivilligsentralene til kommunene. Jeg vil bare vise til at litt
lenger ut i den samme innstillingen, som Skei Grande ikke kom fram til,
står det:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Venstre i viser til at høringsinstansene advarte sterkt mot at
statens finansiering av frivilligsentralene faller vekk og at sentralene
skal finansieres av kommunenes ramme. Frivilligsentraler er ingen
lovpålagt oppgave og er derfor svært utsatt når kommunale budsjetter
blir for trange. Disse medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget slik
det er framlagt i denne meldingen.»
Det ville være
fint om statsråd Skei Grande, i stedet for å framstille en fiktiv
snuoperasjon i Arbeiderpartiet, hadde brydd seg mer om de mange
negative høringsinnspillene i saken. Arbeiderpartiet sier, og sa,
at frivilligsentralene bør støttes gjennom kulturbudsjettet. Kanskje
særlig som statsråd bør man avholde seg fra å sitere deler av en
innstilling.
Kan hun bekrefte
at hun ikke siterte Arbeiderpartiets mening i den replikkvekslingen,
og vil hun lage nye talepunkter til Ørmen Johnsen, som også gjentok
den forklaringen fra talerstolen?
Statsråd Trine Skei Grande [18:10:37 ] : Ut fra mitt minne
siterte jeg rett fra innstillingen om at Arbeiderpartiet var enig
med oss om at frivillighet var et av de områdene det var viktig
at kommunene fikk mer styringsrett over. Og jeg må bare si at litt
fordi vi trodde dette ville skape motstand, har vi gått inn og doblet støtta
– så overgangen skulle bli mindre, at det skulle bli mer penger,
at det skulle bli lettere å gjøre det.
Jeg er litt opprørt
over de mange negative tilbakemeldingene og at man aldri bryr seg
om dem som aldri har råd til en flybillett til Oslo, alle dem som
jobber med frivillighet på andre måter, alle de kommunene som ikke
har vært så heldig å få en frivilligsentral, selv om vi har økt
med nesten 100 stykker, fordi de jobber frivillig på andre måter.
Vi, som er politikere i dette landet, skal sørge for å ta ansvar
for hele dette spektret av folk, også dem som aldri har tunge interessegrupper
bak seg som kan være med og stå på for at de skal ha alt bevart
som det er. Jeg er opptatt av at vi skal ha mest mulig frivillighet,
at frivilligheten ikke skal være styrt av staten, at frivilligheten
skal bygges nedenfra. Det å tro at man fra denne sal kan bestemme
det eneste saliggjørende for hva som er god frivillighetspolitikk
i kommunene, kan jeg ikke være enig i.
Man kan ha vurdert
mange ganger hvordan disse overgangsordningene skal være, og hvordan
det er, får kommunalministeren svare på. Men vi har hele tida ment
at et bredt flertall har ment at frivillighetspolitikk blir best
bygd nedenfra.
Det å framstille
80 mill. kr pluss som et minus, er ganske kreativt. Jeg mener heller
at opposisjonen kan kjefte på oss for ting vi virkelig ikke har
plusset på, for det fins poster. Jeg kan hjelpe opposisjonen med
å finne de postene hvis det er veldig problematisk for dem å finne
poster vi ikke har plusset på, men momskompensasjonen har vi plusset
på. Det er bare å ta et enkelt Google-søk, som jeg satt og gjorde
på min mobil her, på hvor mye mer organisasjonene nå får. Jeg nevnte
at det var over 94 mill. kr til idretten i momskompensasjon. Med et
enkelt søk fant jeg at kunstforeningene var superhappy over at de
fikk mange hundre tusen kroner ekstra i momskompensasjon i år fordi
det er plusset på så mye. Det går ikke an å framstille 80 mill. kr
i pluss som et minus. Det er ganske kreativ bokføring.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
Votering, se voteringskapittel