Ine Eriksen Søreide (H) [10:04:46] (komiteens leder og ordfører for saken): I dag er en historisk dag. Det er 30 dager siden NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, mottok søknadene fra Finland og Sverige om NATO-medlemskap. Stortinget kommer i dag til å fatte et nesten enstemmig vedtak om å gi forhåndssamtykke til at Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. Jeg vil takke komiteen for både et godt samarbeid og ikke minst evne til rask saksbehandling av en viktig sak. Norge blir med dette et av de første NATO-landene til å gi samtykke til godkjenning av utkast til protokoller om Finlands og Sveriges tiltredelse til/i NATO.

Den finske og den svenske regjeringa fortjener anerkjennelse for på rekordtid å ha tatt konsekvensen av den sikkerhetspolitiske situasjonen og gjennomført en rask nyorientering bort fra alliansefrihet som den bærende sikkerhetspolitiske linjen.

Bakteppet er like dystert som det er alvorlig. De omveltende beslutningene i våre naboland kommer som en direkte følge av Russlands fornyede angrep på Ukraina gjennom den brutale invasjonen 24. februar og gjentatte russiske krav om innflytelse over finsk og svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Et revisjonistisk og autoritært Russland med en ledelse som nekter å akseptere oppløsningen av Sovjetunionen, og som igjen viser brutalitet overfor naboland når de ikke får gjennom sine krav om å bestemme over naboland som de mener ligger i deres interessesfære, har skapt en ny situasjon for våre to nordiske naboland.

I sin nyttårstale 1. januar sa Finlands president Niinistö at interessesfærer ikke hører hjemme på 2020-tallet. Den suverene retten alle stater har, er det grunnleggende prinsippet alle må respektere.

Både finske og svenske myndigheter har gitt tydelig beskjed om at Russland har seg selv å takke for at de to landene nå søker tryggheten og sikkerheten alliansen gir, og at NATO-medlemskap er det som best kan ivareta deres sikkerhetsbehov.

Det er i Finlands, Sveriges og vår sikkerhetspolitiske interesse at tiltredelsesforhandlingene går raskt. Jo mindre rom det er for både russisk og annet press, jo bedre er det for vår felles sikkerhet. Det er også et ansvar Tyrkia har. Tyrkia har, på linje med alle andre allierte, sine legitime sikkerhetsbehov, men det er svært uheldig at Tyrkia nå kobler ulike politikkområder, som bidrar til å skape uro og forsinkelser. Det er viktig med en rask tiltredelse for Finland og Sverige.

I fortalen til Atlanterhavspakten kommer hensikten med NATO og hvilket verdigrunnlag alliansen hviler på, tydelig fram:

«The Parties to this Treaty reaffirm their faith in the purposes and principles of the Charter of the United Nations and their desire to live in peace with all peoples and all governments.

They are determined to safeguard the freedom, common heritage and civilisation of their peoples, founded on the principles of democracy, individual liberty and the rule of law. They seek to promote stability and well-being in the North Atlantic area.

They are resolved to unite their efforts for collective defence and for the preservation of peace and security.»

Finlands og Sveriges beslutning er et veldig viktig bidrag til finsk og svensk, men også nordisk, europeisk og transatlantisk sikkerhet. At alle de nordiske landene nå blir en del av den samme politiske og militære alliansen, gir mange muligheter og gjør NATO sterkere. NATO er en defensiv allianse som ikke søker konflikt, men NATO vil heller ikke nøle med å forsvare alle deler av alliansens territorium hvis NATO blir angrepet.

For Norge har NATO vært bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk helt siden vi var med på å danne NATO i 1949. Det har tjent og tjener våre sikkerhetspolitiske interesser svært godt, og det har utvidet vårt politiske handlingsrom. Dette utenrikspolitiske handlingsrommet har alltid vært avhengig av vår evne til å inngå allianser. Vår alliansetilhørighet i NATO har oppveiet for noe av den enorme asymmetrien mellom Norge og Russland og har gjort det mulig for oss historisk sett å ha et praktisk og pragmatisk samarbeid med Russland på områder der vi har hatt felles interesser.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina etter anneksjonen av Krim i 2014 og den stadig sterkere autoritære dreiningen i Russland i samme periode har selvfølgelig hatt konsekvenser også for dette samarbeidet, men det er altså ikke vår evne til å snakke med Russland i nord som gir oss vår sikkerhet. Det er det NATO-medlemskapet vårt som gjør.

Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte. Det har aldri vært realistisk at Norge skal kunne forsvare seg alene. Til det er vi for få mennesker, og landet vårt er for stort. Ikke noe forsvarsbudsjett kan kompensere for det. Det er ingen alternativer for Norge til å være et aktivt og sterkt medlem i NATO. Sikkerhetsgarantiene er viktige for Norge både å gi til andre land og å få selv.

NATO har siden 1949 i over 70 år bidratt til fred og stabilitet i våre nærområder og bidratt konstruktivt til nedrustning og rustningskontroll. Siden slutten av den kalde krigen har NATO-land redusert antall atomvåpen i Europa med ca. 90 pst. Som Stortinget sluttet seg til i 2016, må nedrustning hvile på fire pilarer: Nedrustningen må være balansert, gjensidig, verifiserbar og irreversibel.

Tettere nordisk forsvarssamarbeid blir nå en realitet fordi det felles NATO-medlemskapet gjør det mulig. Vi blir nå underlagt den samme sikkerhetsgarantien gjennom artikkel 5 i Atlanterhavspakten, vi omfattes av det samme forsvarsplanverket, og vi kan se våre kapasiteter og vår geografi i større sammenheng. I praksis betyr det at det gode samarbeidet vi har utviklet og intensivert for planlegging, øving og trening de siste årene, nå vil kunne legges til grunn også i krise og krig, ikke bare i fredstid. Det er en betydelig endring, og det styrker vår felles sikkerhet. Intensjonsavtalen mellom Norge, Finland og Sverige fra 2020 er et konkret uttrykk for dette styrkede forsvarssamarbeidet.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil også bidra til tydeligere sikkerhetspolitiske rammer i vår del av Europa. På sikt vil det bety økt forutsigbarhet og stabilitet i nordområdene og i østersjøområdet. Terskelen vil heves for russisk militær maktbruk, og russisk handlingsrom for destabiliserende virksomhet i våre nærområder vil reduseres. Det er en nær strategisk forbindelse mellom Østersjøen og nordområdene, og denne koblingen er også av stor operativ betydning. Vekslende norske regjeringer har pekt på at en potensiell konflikt sannsynligvis ikke vil starte i nordområdene, men at den raskt kan få ringvirkninger der om den starter eksempelvis i østersjøområdet.

I nord har Russland det meste av sine kjernefysiske kapasiteter, og disse beskyttes gjennom bastionforsvarskonseptet. Derfor er det en strategisk og operativ kobling, og derfor innebærer det en stor endring at Østersjøen nå vil bli langt mindre tilgjengelig for russiske militære kapasiteter når Finland og Sverige blir NATO-medlemmer, og det vil over tid styrke vår felles sikkerhet.

Som for alle allierte vil det være opp til Finland og Sverige hvilke eventuelle begrensninger og restriksjoner de ønsker å pålegge seg selv innenfor rammene av NATO-medlemskapet. Kjernen i selvpålagte restriksjoner er at de nettopp er selvpålagte. De kan ikke pålegges av andre allierte eller av land utenfor alliansen som søker å påvirke et lands sikkerhetspolitiske kurs. Da Norge avga baseerklæringen i 1949, var det en ensidig norsk erklæring som vi selv la til grunn. Det var verken en avtale med Russland eller noe vi ble pålagt.

Norge har konsekvent forsvart alle lands rett til å bestemme sin sikkerhetspolitiske orientering og alliansetilhørighet. I Stortinget i dag vil ett parti stemme nei til denne selvsagte retten alle suverene stater har, og to partier står sammen i merknader som resten av Stortinget avviser. Både Sosialistisk Venstreparti og Rødt er sterkt imot NATO og har bl.a. programfestet at man vil melde Norge ut av NATO. SV har også programfestet at man ikke ønsker en NATO-utvidelse østover, dvs. mot Finland og Sverige.

Både Finland og Sverige har tatt sine egne beslutninger om å søke trygghet for sin befolkning gjennom å slutte seg til NATO og velge bort de alternativene SV og Rødt mener passer best for de to landene. Både Finland og Sverige oppfyller NATOs kriterier for medlemskap, og jeg reagerer sterkt på at Rødt vil hindre våre to naboland i å slutte seg til alliansen, og dermed nekte dem å velge sin egen sikkerhetspolitiske tilknytning. Dette er selvfølgelig helt i tråd med Rødts politikk, men det er både svært usolidarisk overfor Sverige og Finland og uklok sikkerhetspolitikk.

La meg avslutte med å sitere Finlands president Niinistö igjen. I nyttårstalen understreket han nettopp denne selvsagte retten. La det være sagt igjen, sa Niinistö: Finlands handlingsrom og frihet til å velge inkluderer muligheten for militære allianser og for å søke NATO-medlemskap dersom vi selv beslutter det.

Det er akkurat denne selvsagte retten til å velge den sikkerhetspolitikken som ivaretar suverenitet og trygghet for befolkningene, Finland og Sverige nå har valgt.

Åsmund Aukrust (A) [10:15:10]: Av og til får man følelsen av å leve i historiebøkene. Man ser hvordan verden forandrer seg foran øynene på en. Det har vi virkelig gjort denne våren. Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har forandret Europa – først og fremst for ukrainerne, som daglig lever med krig, smerte og lidelse. Men krigen har også gjort at alle vi andre må tenke nytt og annerledes. Krig i vår del av verden er ikke lenger utenkelig. Vi må samarbeide om fred og sikkerhet, for i politikken er det egentlig ingen oppgave som er større og viktigere enn akkurat det.

Da Norge signerte Atlanterhavspakten i 1949, var det et resultat av vår historie. Vi hadde vært under krig og okkupasjon, og vi så kuppet i Tsjekkoslovakia året før. Vi skjønte at vi var sårbare. Vi trengte å være en del av et fellesskap som forsvarer og beskytter hverandre. Vi sa at vi trengte en eksplisitt sikkerhetsgaranti. Svenskene så det annerledes; for dem holdt det med en følelse av sikkerhet. Det er den følelsen som nå er borte. Sverige og Finland vil som oss ha en sikkerhetsgaranti og vil inn i samme allianse som oss. De vil at et angrep på dem skal sees på som et angrep på hele vår allianse. Bare for få måneder siden var det vel knapt noen som trodde at dette skulle kunne skje, men verden er forandret, og derfor må også politikken forandres.

Jeg vil rose det finske lederskapet, med president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin, og den svenske statsministeren, Magdalena Andersson, for deres modige lederskap og evnen til å fatte raske beslutninger. I begge land har de hatt både politikk og folk med seg; dette er en avgjørelse med stor politisk og folkelig oppslutning.

Det er veldig viktig og avgjørende at Norge nå blir et av de første landene i NATO som gir sin godkjenning til dette. Jeg kom i går fra et møte med de nordiske sosialdemokratiske partiene hvor også Sveriges og Finlands statsminister deltok. Det varmet å høre deres store takk til den norske regjeringen for den støtten vi gir til dem, og for hvordan vi deler av våre erfaringer. Statsministeren, utenriksministeren og resten av regjeringen skal vite at de har vår fulle støtte til å gjøre hva de kan for å få Sverige og Finland med i vår allianse. Vi gir i dag vårt forhåndssamtykke, og skulle situasjonen endres, er vi fra Arbeiderpartiets side klare til å møtes igjen på kort varsel. For dette er kanskje det viktigste og mest historiske vedtaket Stortinget gjør dette året.

Det er bra at Stortinget i dag viser overveldende støtte til Sverige og Finland. Men det skulle da også bare mangle. Det utrolige er egentlig at dette ikke blir enstemmig, og at det er et parti – Rødt – som mener at Norge skulle være det landet som hindret våre to nærmeste naboer i å bestemme sin egen sikkerhetspolitikk. Ekstra utrolig er det når Rødt – i sitt forsøk på å skjule sin egen NATO-politikk – sier at de ikke vil melde seg ut av NATO nå fordi det ville være uansvarlig fordi det er krig. Men den sikkerheten vi nyter godt av, skal vi nekte våre nærmeste naboer. Krigen i Ukraina har på mange måter vist Rødts sanne ansikt i sikkerhetspolitikken, for mens tanks kjørte inn i Ukraina, ble det snakket om feil på begge sider. De har vært det eneste partiet som har vært motstander av å sende våpen sånn at ukrainerne får muligheten til å forsvare seg selv. De har ikke evnet å ta et oppgjør med konspirasjonsteorier i egne rekker, og nå vil de toppe det hele med å si at Norge skal være det landet som skal nekte Sverige og Finland NATO-medlemskap. Dette er en grunnleggende usolidarisk og uansvarlig politikk. Men la ikke deres sidespor i denne debatten skygge for det viktigste. Norge skal være Sveriges og Finlands største forsvarere. Vi ønsker deres avgjørelse varmt velkommen.

Den svenske nasjonalsangen avsluttes med at man synger «jag vill leva jag vill dö i Norden». Vi ser nå virkelig hva nordisk solidaritet og samhold betyr. Så la dagens vedtak bli et startpunkt for en ny diskusjon om hvordan vi nå kan arbeide med nordisk forsvarspolitikk med alle de nordiske landene i samme allianse.

Dette er en god dag. Det er en god dag for Sverige og for Finland, det er en god dag for Norge, og det er en god dag for sikkerhet i vår del av verden.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:20:00]: Dette er et historisk øyeblikk. Som folkevalgt – og også som offiser – er det sterkt å stå på talerstolen i dag og senere i ettermiddag samtykke til godkjenning av utkast til protokoller om Finlands og Sveriges tiltredelse til traktaten for det nordatlantiske område av 4. april 1949. Dette er en merkedag for våre gode og nære venner i Finland og Sverige, for Norge, for Norden og ikke minst for NATO. Det er svært positivt at regjeringen har lagt til rette for en rask norsk godkjenningsprosess, som komiteen har fulgt opp, og som vi vil prioritere dersom det skulle bli prosesser videre som vi må ta tak i på Stortinget.

Den 29. mars 1949 vedtok Stortinget at Norge skulle undertegne og ratifisere en traktat for det nordatlantiske området. Da sto det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Norges medlemskap i Atlanterhavspakten la ikke bare et nytt grunnlag for norsk sikkerhetspolitikk, men stadfestet at vi ikke kunne stille oss likegyldige til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre – akkurat det som er situasjonen i Europa i dag. Valget vi tok i 1949, var et krevende valg i datidens politiske landskap, men har hatt stor og helt avgjørende betydning for vår sikkerhet. Avtalen har gitt oss trygghet, kunnskap og ikke minst tilhørighet.

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har ført til en gjennomgripende endring i europeisk sikkerhetspolitikk. I Finland og Sverige førte krigen i Ukraina hurtig til økt oppslutning og debatt om mulig NATO-medlemskap. Nå har de to landene valgt å søke om å bli en del av den militære forsvarsalliansen. Senterpartiet støtter Sverige og Finlands valg om å ta del i NATO. Vi ønsker våre nordiske naboer velkommen, og vi vil gjøre vårt ytterste for at det gode nordiske forsvarssamarbeidet både styrkes og utvikles i tiden framover.

Både Sverige og Finland har lenge samarbeidet tett med NATO, spesielt etter Russlands annektering av Krim i 2014. Så har vi sett at disse to landene har styrket og fått et tett samarbeid med alliansen. I 1994 sluttet begge land seg til NATOs Partnerskap for fred, og de fikk med dette en tettere tilknytning til vår allianse. Samarbeidet har inkludert bl.a. øvelser og felles vurderinger av regional sikkerhet i østersjøområdet. Samarbeidet med Finland og Sverige i krisesituasjoner er i senere år styrket med inngåelse av avtaler om vertslandsstøtte. Også et nordisk militært samarbeid har vokst tett, i takt med Sverige og Finlands stadig tettere samarbeid med NATO. Allerede på 1990-tallet begynte nordiske land å samarbeide tett i internasjonale operasjoner på Balkan. Samarbeidet fortsatte i Afghanistan, og på begynnelsen av 2000-tallet startet finske og svenske militære avdelinger å delta på de internasjonale vinterøvelsene i Norge.

I tillegg har luftforsvarene i Finland, Sverige og Norge trent og øvd sammen hyppig siden slutten av 2000-tallet. I dag er det det nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO, som er rammen for det flernasjonale forsvarssamarbeidet og består som en viktig del av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Med Sverige og Finland med i NATO vil Norge være i et bindende forsvarssamarbeid med våre naboland. I tillegg til den geografiske nærheten vi har, vil vi være knyttet sammen gjennom en gjensidig sikkerhetsgaranti, og det er jo det som er den store forskjellen – en gjensidig sikkerhetsgaranti: NATOs artikkel 5. Det ville også kunne åpne for et mer integrert og omfattende samarbeid innen områder som øvelser og trening, militær fredstidsberedskap, totalforsvar og militær beredskapslagring.

Et nordisk samarbeid gjennom NATO vil få betydning for den sikkerhetspolitiske utvikling i vår del av verden. Geostrategisk vil det finske og svenske medlemskapet skape en helt annen dybde og dermed mulighet for NATO til å forsterke og forsvare både Nordkalotten og området rundt Østersjøen. Samtidig består de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Norge må styrke eget forsvar, tuftet på kapasiteter i alle forsvarsgrener. Norge forblir et land med et maritimt fokus og vil fortsette å bidra til en stabil og forutsigbar utvikling i nord og sikre de store havområdene utenfor kysten vår. Vi vil bidra til å styrke NATO, og vi vil videreutvikle våre tette bånd til USA, Storbritannia og andre allierte. Norge vil fortsette en forutsigbar og tydelig linje i nordområdene. Vi skal fortsette å legge til rette for alliert øving og trening i Norge for å sikre at våre allierte kan komme Norge og våre naboland til unnsetning i krise og krig.

Å legge til rette for økt alliert tilstedeværelse styrker evnen til avskrekking og forsvar. Det er viktig å styrke evnen til å ta imot og understøtte våre allierte, særlig i nord. Vi må styrke den nasjonale evnen til alliert mottak – utover det som framgår i langtidsplanen. Vi trenger mer mottakskapasitet og personell til å understøtte våre allierte når de trener og øver i Norge. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen har tydeliggjort behovet for en høyere ambisjon på dette området. Det allierte samholdet har vist sin styrke gjennom den krisen vi nå står oppe i. Norsk evne til å ta imot allierte forsterkninger vil være en viktig faktor også i forsvaret av Finland og Sverige. Norsk forsvarsevne skal altså ikke gå på bekostning av et samlet nordisk NATO-fellesskap, men gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrenser.

I tillegg til å være NATOs nærmeste er Finland og Sverige våre nærmeste naboer. Vi er bundet sammen gjennom språk, historie, geografi, verdier og kultur. Sammen med vårt interessefellesskap vil Finlands og Sveriges inntreden i NATO styrke den nordiske stemmen i alliansen og skape tillit på tvers av landegrenser.

Norsk forsvarsplanlegging må reflektere det som skjer rundt oss, og regjeringen har allerede igangsatt umiddelbare tiltak som skal styrke Forsvarets operative evne på kort og mellomlang sikt, og Meld. St. 10 for 2021–2022, som ble godkjent i Stortinget forrige fredag, anbefaler nye tiltak og framhever betydningen av kursjusteringer og omprioriteringer som reflekterer regjeringen i arbeidet mot en kommende helhetlig langtidsplan.

Som følge av krigen i Ukraina har det vært tett koordinering mellom NATO og EU. Norge har, sammen med våre europeiske partnere, igangsatt internasjonale sanksjoner som har rammet det russiske regimet og deres støttespillere. Dette har vært viktige tiltak. Regjeringen har hatt en klar linje gjennom hele krisen om at vi står sammen med våre naboland og EU for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt, men EU og NATO har likevel svært forskjellige roller. For selv om Lisboa-traktaten, som EU er bygget på, understreker solidaritet innad i unionen, har betydningen av NATO som en rendyrket kollektiv forsvarsallianse blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig.

Det er den realiteten Finland og Sverige nå står overfor. For til tross for at både Sverige og Finland har et tett samarbeid med NATO i dag, er det kun fullt medlemskap som gir sikkerhetsgarantien av NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar. Finland og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid med NATO viser at EU-medlemskap ikke er nok som følge av den endrede trusselsituasjonen. Den økte spenningen vi ser i Europa i dag, er et resultat av Russlands angrep på Ukraina. Angrepet og den usikkerheten det har skapt, er også årsaken til at Finland og Sverige søker medlemskap i NATO.

Til slutt: Det er underlig å påstå at finsk og svensk medlemskap vil øke spenningen i våre nærområder. Finsk og svensk NATO-medlemskap vil føre til det motsatte, nemlig en avklart og tydelig sikkerhetspolitisk ramme i vår region. Det er ikke til å komme utenom at Tyrkia har skapt usikkerhet om veien videre – noe jeg er sikker på at våre ministre som er til stede i salen, vil utdype – men det er i Norges sikkerhetspolitiske interesse med en rask godkjenning, og vi støtter våre naboers beslutning om å søke NATO-medlemskap.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:30:02]: Sverige og Finland har valgt å søke medlemskap i NATO. Landene har valgt å søke sammen og i solidaritet. Det innebærer at om ikke det ene landet får innpass, vil heller ikke det andre landet slutte seg til. Det er en fornuftig strategi.

Stoltenberg burde forutsett skepsisen mot Sverige og Finland, eller rettere sagt skepsisen mot Sverige, skriver Aftenposten i dag og refererer til en NATO-ekspert, som jeg ikke mange ganger tidligere har sett uttale seg så skråsikkert om noe som helst. Nå dukker de opp, alle de som er etterpåkloke. Men det er ikke først og fremst Stoltenberg som burde forstått, men Sverige selv som burde forstått. Sverige får nå betalt for sin, for mange, provoserende innvandringspolitikk over tid. Sveriges åpne dør for enhver som hevder å være forfulgt, har konsekvenser – potensielt farlige konsekvenser. De kan sikkert være på flukt, men samtidig flykter de fra berettigede anklager. Man høster som man sår. Fra en regjering som gjør seg helt avhengig av en kommunist, som mange mener representerer en terrororganisasjon, lyder ropet om brudd på menneskerettighetene hult. En avtale for å beholde makten for to uker siden virker da helt tonedøv. Men nå skal jeg la det ligge.

Et mulig NATO-medlemskap for Sverige og Finland vil samlet sett styrke NATO, men landene vil i betydelig grad ha ulikt å bidra med. Både i forsvarspolitikk og i utenrikspolitikk er Sverige og Finland svært ulike. Mens Sverige har nedprioritert sitt forsvar, har Finland opprettholdt et sterkt forsvar. Mens Sverige har bedrevet en politikk for evig fred, gjennom sympati for enhver opposisjonell røst, har Finland forholdt seg til realitetene. Finland i NATO betyr et kollektivt betydelig sterkere NATO, med et reelt potensial for økt avskrekking. NATOs grenser til Russland vil fordobles, og det vil øke beredskapen og NATOs samlede kampkraft.

Et eventuelt svensk medlemskap vil være politisk mer enn noe annet. Det vil styrke innholdet i navnet på alliansen – North Atlantic Treaty Organization. NATO er en forsvarsallianse og utgjør ingen aggressiv trussel mot noen. Rødt og SV snakker om angrepskrig. Det er et tveegget sverd. Aller først: Det er ikke NATOs 30 nasjoner som kollektivt har deltatt i ulike militære engasjement utenfor NATO-landenes territorium. NATO har kun én gang handlet kollektivt, og det var etter et angrep på USA.

I andre sammenhenger er det ikke NATO kollektivt som har engasjert seg, men «the Coalition of the Willing». Hva har disse landene vært villig til? Til å benytte «pre-emptive strikes» for å hindre terror i Europa, og det har alliansen lyktes med. Terroren i Europa er kraftig redusert. Det er selvsagt uansett lov til å sette spørsmålstegn ved legitimiteten til «out of area»-aksjoner, men da må man samtidig akseptere risikoen for terror på europeisk jord.

Det er ikke slik at enhver terrorist er en annens frihetsforkjemper. Noen ganger er en terrorist kun en terrorist, initiert av lands diktatorer for å ramme blindt – og det rammer uskyldige. Det er ikke noe som er oppe til debatt. La det være en refleksjon som både Rødt og SV kan dvele litt ved, at de ikke viser til tidligere tider, viser til demonstrasjoner og føler seg solidariske med velgere som ikke har forstått samtiden vi lever i.

Uavhengig av NATOs potensielle økte militære kampkraft ønsker selvsagt Fremskrittspartiet Sverige og Finland velkomne i NATO. Det vil være en sikkerhetspolitisk seier, og det vil potensielt styrke Norden innad i NATO. Men det er ikke helt sikkert – de nordiske landene er ikke én enhet, de er selvstendige nasjoner som gjør ulike vurderinger, og militært sett vil Finland være Nordens storebror, og det bør vi merke oss. Det er samtidig viktig at det sterkere Norden i NATO ikke må forlede nasjonene til å tenke på stordriftsfordeler. Man må ikke tillate å snakke om innsparingsmuligheter. Vi har alle et selvstendig ansvar, og vi kan ikke lene oss på hverandre.

Lærdommen fra Russlands krig i Ukraina er at landene i NATO individuelt må styrke sine forsvar og styrkingen må være i tråd med behov, ikke i henhold til forsvarsbudsjettene. Man definerer et behov, og så får man et forsvar etter behovet, på lik linje med hva vi gjør med andre oppgaver på statsbudsjettet, enten det gjelder Nav-utgifter, helseutgifter eller kunnskapsutgifter. Vi må finne behovet og så må vi finansiere det som er nødvendig.

Da må jeg få lov til å si, som jeg også sa til forsvarsministeren: Forsvarsministeren viste hele tiden til Hurdalsplattformen, men Hurdalsplattformen er ute av drift. Den gjelder ikke lenger. Realitetene er annerledes, og da må man ikke vise til et utdatert dokument. La oss innrømme at også Fremskrittspartiets forsvarspolitikk ikke er sterk nok. Vi trenger å styrke den, men det trenger regjeringen også, og det trenger de andre opposisjonspartiene. La oss være enige om det, slik at det ikke kommer en diskusjon og en kamp om hvem som har det flinkeste og beste forsvaret og de beste soldatene. Det er ikke sånn det fungerer. Nå må vi styrke på hele linjen – både regjeringen og opposisjonen.

Finland og Sverige i NATO vil styrke alliansen, men det vil også øke Norges militære forpliktelser. Som naboland er det naturlig nok forventninger om at Norge bidrar relativt sett mer i forsvaret av Sverige og Finland enn hva vår størrelse innad i NATO skulle tilsi. Men det er også vice versa. Mange har vist til potensialet for samarbeid innenfor forsvarsindustrien, men det er ikke helt sikkert. Utvikling og anskaffelser har en viktig politisk både undertone og overtone. Behov, utvikling, tidspunkter, kunnskap, erfaringer, arbeidsplasser og spin off-effekter er viktige, men vi snakker også om realpolitikk. Samarbeid skjer på mange plan. Det finnes forventninger – politisk realisme og politiske forventninger. Vi kan håpe på at NORDEFCO får en ny giv, men det er det ingen garanti for.

Jeg vil også trekke frem fremtidige NATO-øvelser på norsk jord. Norge må bli enda bedre på det vi er gode på. Vi må bli best i Norden i å ta imot allierte styrker, og da slutte å opptre som om Forsvaret kan gjøre dette alene. Vi må aktivt benytte sivil sektor, ikke ekskludere dem, som vi har sett tendensen til den senere tid. Beregninger viser at en amerikansk soldat som deltar i en øvelse i Norge, koster om lag 1 000 kr i døgnet. Det er en kostnad som Sverige og Finland helt selvsagt vil konkurrere om. At Sverige og Finland vil bli nye medlemmer, vil også øke ønsket om og behovet for NATOs øvelser på deres territorium. Det bør vi merke oss. Jeg utfordret forsvarsministeren på akkurat det punktet, og det hadde ikke forsvarsministeren tenkt på. Han skulle høre med sin egen stab om de skulle begynne å tenke på det. Det burde man bruke mye ressurser på. Det er helt avgjørende at vi får amerikansk tilstedeværelse i Norge under øvelser. Det er viktig for Norge, det er viktig for NATO, og det er viktig for samarbeidet over Atlanteren.

Jeg gjentar at det er Finland som nå bli storebror i NATO i Norden, ikke Norge, og det er viktig å få med seg. Det betyr at vi må styrke alliansens militære kampkraft, men det er også viktig at vi er realister. Samtidig vil jeg understreke at både Nammo, Kongsberg Gruppen og andre bedrifter i Norge ikke må gi fra seg høyteknologisk kompetanse i en slags fordeling av forsvarsindustrielle oppgaver. De er individuelt veldig viktige for disse distriktene, for landet og for spin off-effekter for en rekke andre bedrifter. Så er det slik at FSi, Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening, nå har over 110 medlemsbedrifter. Det sier litt om hva det betyr for Norge. Samarbeid må være på et nivå som er strategisk. Det er fremdeles naturlig at dette samarbeidet først og fremst har sitt utgangspunkt i USA. Det er der vi har de største politiske og industrielle fordelene, nettopp fordi USA har så store systemer hvor våre undersystemer passer inn. I Norden bør vi være jevnbyrdige med andre. Vi vil sannsynligvis miste en del kompetanse, for vi har måttet oppgi en del kompetanse. Vi er også lillebror i Norden når alt kommer til alt. Så vi må være oppmerksomme på det vi gjør i forsvarsindustrien – det vil være et viktig element.

Men igjen: Fremskrittspartiet ønsker Sverige og Finland velkomne i NATO. Det vil styrke NATO, men på helt ulikt vis. Det vil øke våre forpliktelser innad i NATO, som også er viktig å få med seg. Det er ikke bare NATO kollektivt som blir styrket, men også Norges forpliktelser utad blir styrket. Og vi kommer ikke til å snakke med én stemme, selv om det er et ønske. Vi kommer til å snakke med individuelle stemmer. Det må vi fordi et Norden som snakker med én stemme, vil også være en samlet stemme som kan være en slags utfordring for USA, Frankrike eller Storbritannia. Det skal vi ikke være. Vi skal forholde oss til de eksisterende store alliansemedlemslandene – ikke opptre som utfordrer, verken som Norden eller som individuelle land.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:39:58]: SV stemmer i dag for at Finland og Sverige kan bli medlemer av NATO. SV meiner det er i Noreg si interesse med eit forpliktande nordisk forsvarssamarbeid. Både geografisk naboskap og felles verdiar gjer det naturleg og rett at dei nordiske landa kjem kvarandre til unnsetning i tilfelle væpna angrep på nokon av statane sitt territorium.

SV meiner også at statar sin rett til sjølve å bestemma er eit svært viktig prinsipp i sikkerheitspolitikken som på andre område. Når Sverige og Finland no har teke sine val om ønskt alliansetilknyting, er det avgjerder som veg tungt for oss. Begge landa oppfyller dessutan krava til medlemskap i NATO.

Det er heller ikkje vanskeleg å forstå at mange finnar og svenskar er urolege etter Russlands ulovlege og brutale invasjon av Ukraina, og at dette har fått tidlegare tilhengarar av alliansefridom til å vilja søkja tilflukt i ein militærallianse som langt overgår Russland sin militære styrke.

Det er ikkje dermed sagt at ei utviding av NATO i Norden er eintydig positivt for sikkerheitssituasjonen i regionen vår, i Europa og i verda. Trass i ein svært rask prosess før avgjerda blei teken i Sverige og Finland, har det kome fram motførestillingar. To av partia i Riksdagen i Sverige går imot svensk medlemskap, og heller ikkje det finske parlamentet er samstemt – mykje på grunn av at dei vurderer at Sverige blir utsett for meir risiko og vil vera mindre trygt ved å bli medlem i ein atomvåpenallianse og ved å bli involvert i NATO-land sine krigar og konfliktar. Dei peikar også på at eit svensk NATO-medlemskap vil innebera at Arktis ikkje lenger kan sjåast på som eit lågspenningsområde. Dette er vurderingar som bør ha ein plass også i den norske sikkerheitspolitiske debatten.

Samtidig er det slik at svensk og finsk medlemskap gjev positive moglegheiter som SV meiner bør brukast. Eit sterkt nordisk fellesskap i NATO vil gje større tyngde til å kunna påverka alliansen i rett retning, dersom det er ønske og vilje til det. SV ser svært gjerne at Noreg tek initiativ til ein felles nordisk politikk for lågspenning i nord for at Norden skal vera ei atomvåpenfri sone, og for å ta eit størst mogleg ansvar for eigen sikkerheit ved å ha nasjonal og nordisk kontroll over overvaking og suverenitetshevding i nord og i Østersjøen. Det bør også vera eit uttalt mål for Noreg og dei andre nordiske landa at NATO igjen skal bli ein rein forsvarsallianse basert på artikkel 5 og ikkje lenger opna for «out of area»-operasjonar.

Til slutt til noko eg hadde håpa me kunne stå samla om i dag, og det er å seia nei til Tyrkia si utpressing mot særleg Sverige for å kunna godta dei som medlemer av NATO. Tyrkia driv i dag ein militær offensiv i Irak og planlegg ein tilsvarande krig i Syria, begge retta mot dei kurdisk-dominerte områda der. Tyrkia si aggressive krigføring, systematiske undertrykking av den kurdiske minoriteten og stadig meir autoritære styresett er ikkje grunnlagt i legitime sikkerheitsbekymringar. Å gje etter for tyrkisk press, selja dei våpen og omdefinera motstandskamp som terrorisme vil setja heile prosessen med svensk og finsk medlemskap i eit tvilsamt lys. Det som trengst, er å stå opp for demokrati, menneskerettar og folkeretten – over alt og ikkje berre der det passar oss.

Med det tek eg opp forslaget frå SV og Raudt.

Bjørnar Moxnes (R) [10:44:32]: Invasjonen av Ukraina har konsekvenser langt utenfor Ukrainas grenser. En stormakt vi deler grense med, overkjører folkeretten og prøver å påtvinge et fredelig naboland sin vilje med krig og vold. Det gjør at europeiske stater tenker nytt om forsvarspolitikk. I et demokrati hører det med at vi vekter faktorer ulikt og lander på ulike svar, som befolkningen og parlamentene i Sverige og Finland også har gjort.

Til forskjell fra hva både Arbeiderpartiet og Høyre prøver å skape inntrykk av, er det ikke det svenske eller finske selvstyret Stortinget stemmer over i dag. Regjeringen har bedt Stortinget ta en politisk beslutning for eller mot utvidelse av NATO i nord, og regjeringen skriver:

«Vedtak i NATO om utvidelse er i siste instans en politisk beslutning, ut ifra en helhetsvurdering basert på landets kvalifikasjoner for medlemskap og konsekvensene for euro-atlantisk sikkerhet og stabilitet.»

Behandlingsformen er nedfelt i NATOs artikkel 10 og § 26 i Norges grunnlov. Vi ville sett bort fra det norske selvstyret om vi i dag ikke gjorde en selvstendig helhetsvurdering av konsekvensene for både sikkerhet og stabilitet. Det er her Rødt har innvendinger – langs de samme linjer som Vänsterpartiet og Miljöpartiet i Sverige samt et mindretall i den finske riksdagen. De er naturligvis også opptatt av sikkerhet, og de stemte imot at landet deres skulle søke medlemskap i NATO.

Regjeringen skriver også:

«Det er samtidig verdt å være bevisst på at utvidelsen på flere områder vil endre forholdet mellom NATO og Russland. Det gjelder ikke minst geografien.»

Kontaktflaten mellom to atommakter, som begge har erklært seg villige til å slå til med atomvåpen først, skal dobles. Kan regjeringen vite at dette ikke skaper økt risiko og spenning i våre områder? Området hvor en mindre misforståelse kan eskalere, i verste fall til global konflikt og atomkrig, vil dobles.

I en helhetsvurdering må vi også vurdere hvordan sikkerhetsgarantien i NATO fungerer. Det er ikke sånn at et angrep på ett medlemsland automatisk betraktes som et angrep på alle medlemsland. Det kan kun et enstemmig NATO-råd avgjøre. Der er i dag 30 land representert, og disse utgjør, til forskjell fra Norden, ikke noe solidarisk verdifellesskap. Det autoritære regimet i Tyrkia bruker sin vetomakt i NATO til å prøve å presse fram støtte for brudd på menneskerettighetene og folkeretten. Tyrkia har tidligere blokkert NATOs plan for forsvar av Norge og Baltikum. Det kan være risikabelt å utelukkende basere militær støtte ved et angrep på et nordisk land på enstemmighet i NATO-rådet, altså tilslutning fra land som Tyrkia.

Rødt vil stå solidarisk med Sverige og Finland uavhengig av beslutninger fattet i NATO, og jeg vil derfor berømme regjeringen for å ha forpliktet Norge til forsvar av Sverige og Finland uten at de i dag er medlemmer av NATO, som også andre nordiske land har gjort.

Så mener Rødt at prosessen rundt medlemskapssøknadene samt også sårbarhetene i NATOs egen sikkerhetsgaranti viser at forpliktelsen bør gis uten vilkår eller tidsfrist. I motsatt fall vil regimer som Tyrkia og Ungarn kunne trenere og også blokkere forsvaret av våre naboland i det øyeblikket de blir NATO-medlemmer.

Rødt står for det motsatte av Erdogan. Rødt støtter ikke NATO, mens Erdogan er en sterk NATO-tilhenger. Debatten i dag handler ikke om å overstyre flertall i andre parlamenter eller i befolkningene. Det vet alle i salen at Rødt ikke er i posisjon til. For oss handler det om vi skal binde Norge og Norden ytterligere til stormaktsinteresser, også med økt risiko for økt spenning i nord. Der lander vi på en annen konklusjon enn det flertallet i denne salen gjør. Det er derfor vi også går imot utvidelsen av NATO.

Guri Melby (V) [10:49:12]: Innledningsvis vil jeg takke det brede flertallet i komiteen for at vi i dag står sammen om å ønske Finland og Sverige velkommen inn i NATO. Den beslutningen er et uttrykk for solidaritet med våre nordiske naboer, men det er også en fornuftig sikkerhetspolitisk beslutning som vil gjøre Norge tryggere og NATO sterkere. Det muliggjør også et mye tettere nordisk forsvarspolitisk samarbeid, som er bra for oss, og som jeg også er sikker på er bra for NATO.

Før den 24. februar uttalte jeg at dersom Putin lanserer en ny invasjon av Ukraina, vil han med det framtvinge en videre NATO-utvidelse, altså at en slik situasjon vil gjøre at andre land søker seg til alliansen. Da mener jeg at vi har en plikt til å ta imot dem med åpne armer. I denne omgang er det Sverige og Finland. I neste omgang kan det være Georgia. Jeg håper at den russiske makteliten ser dette: at den totalt feilslåtte invasjonen av Ukraina har samlet og styrket Vesten som aldri før siden jernteppet falt.

Dessverre, som flere har vært inne på, er ikke Stortinget enstemmig i denne saken, slik jeg skulle ønske vi hadde vært. I dag stemmer Rødt mot finsk og svensk NATO-medlemskap, uten at jeg opplever at de selv egentlig vil innrømme at det er det de gjør. De sier at de stemmer imot en NATO-utvidelse, men hva handler det egentlig om? Det handler om at Rødt smeller døra i fjeset til Sverige og Finland, to suverene og demokratiske land som vi deler både grense, kultur og historie med. Det er altså Rødts versjon av solidaritet her i dag.

Jeg mener dette viser den innebygde fallitten i solidaritetsbegrepet på ytterste venstreside i norsk politikk. I sitt eget prinsipprogram skriver Rødt at solidaritet er støtte til og samhandling med arbeidere og andre som står i en rettferdig kamp. Jeg blir jo da litt fristet til å spørre representanten Moxnes: Er ikke Finland og Sveriges kamp for NATO-medlemskap rettferdig? Eller mener representanten det er mer rettferdig å stenge dem ute av den alliansen som de selv ønsker medlemskap i? Dette mener jeg er det motsatte av solidaritet. Det er nasjonalistisk egoisme.

Rødt skriver også i prinsipprogrammet:

«Fellesskap er solidariske fellesløsninger. I de nordiske landene, hvor arbeiderbevegelsen har stått sterkt, har fellesskapsløsningene bidratt sterkt til høy sysselsetting, produktivitet og livskvalitet.»

Hva skjedde med troen på solidariske fellesløsninger da Rødt behandlet den saken vi skal votere over her i dag?

Det er en redelig sak å være imot norsk NATO-medlemskap. Det er til og med et redelig standpunkt å ville erstatte NATO-medlemskap med en nordisk forsvarsunion – om enn totalt urealistisk. Men hvor redelig er det egentlig å ville overlate skjebnen til to naboland som vi deler så mye med, til en autoritær stormakt? Hvor redelig er det å si til Sverige og Finland: Vi vet at dere ønsker NATO-medlemskap, inkludert en sikkerhetsgaranti fra USA, Storbritannia og Frankrike, men vi vet bedre hva som garanterer deres sikkerhet, nemlig en nordisk sikkerhetsgaranti.

Jeg må si det er ganske underlig når de partiene som egentlig ble dannet for å bekjempe imperialismen, går imperialismens ærend. Da har Rødt sviktet to nordiske stater for å unngå å provosere en diktator som har imperiale ambisjoner. Rødt står på et standpunkt der de ikke engang får følge av SV, men jeg mener likevel, selv om de ikke får gjennomslag i denne saken, at de har et ansvar. Og når historiebøkene skal skrives om denne voteringen, vil Rødt få en spesiell omtale som det partiet som ville utlevere Finland og Sverige til en utrygg eksistens på grensen til en imperial stormakt.

Våre naboland har tatt konsekvensen av 24. februar og på kort tid tatt modige valg i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Som Bengt Fasteraune sa: Sverige og Finland har innsett at EU ikke er nok. Danmark har innsett at NATO ikke er nok. De har besluttet å bli medlem av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. I Norge står vi derimot på stedet hvil. Selv om alle omtaler 24. februar som et veiskille, har ikke vår regjering tatt initiativ til en debatt om hvilke veivalg Norge burde ta i lys av at verden er forandret. Det er det motsatte av å ivareta norske interesser i en urolig verden.

Rasmus Hansson (MDG) [10:54:27]: Et troverdig forsvar av Norge forutsetter allianser og solidaritet. Vår sikkerhet er avhengig av andre lands solidaritet, og den solidariteten må vi til gjengjeld vise og unne andre land.

Miljøpartiet De Grønne er sterkt kritiske til flere av de utenlandsoperasjonene som NATO har vært med i, men for oss er det en selvfølge at NATO-medlemskapet til Norge består, og at vi bruker det medlemskapet til å arbeide for at forsvarsalliansen skal holde seg til kjerneoppdraget og utvikle seg sterkere i retning kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhetssamarbeid, og absolutt ikke bidra til overgrep mot andre.

Russland har nå prestert å få to land til å snu på flekken på et område som har vært uendret siden annen verdenskrig. Sverige har vært nøytrale gjennom to verdenskriger, Finland har etter andre verdenskrig vært tvunget til å stå utenfor alle allianser. Nå kan de ikke lenger forholde seg nøytrale til et land som uprovosert invaderer en fredelig nabo, og som utsletter byer og dreper og deporterer folk i tusenvis.

Hvis Sveriges og Finlands medlemskapsforhandlinger fører fram, vil det markere et veiskille i global, europeisk og nordisk sikkerhetspolitikk, og ikke minst for Norge. Det vil gjøre Norge tryggere, og det vil gjøre det mulig å koordinere forsvaret i Norden på en helt ny og mer effektiv måte. Dette er også grunnen til at Miljøpartiet De Grønne ikke stemte for baseavtalen med USA nå. Sveriges og Finlands inntreden i NATO kan nemlig gjøre det mulig å være mindre direkte avhengig av USA, som vi nå er avhengige av følger opp artikkel 5 i NATO-traktaten hvis Norge angripes. Det er viktig å være oppmerksom på dette nå når vi må se i øynene at USA kan bli en mindre forutsigbar alliansepartner om bare et valg eller to. Da trenger vi et sterkere alternativ.

Når Sverige og Finland skal i prosess for å bli med i NATO, kan det gi nye muligheter for hvordan Norge kan opptre i nord og forholde seg til NATO-medlemskapet og basespørsmålene. Vi må nå tenke nytt om hvordan Forsvaret vårt skal utvikles, hvordan et sterkere forsvarssamarbeid i Norden kan se ut, om mer av sikkerhetssamarbeidet skal kanaliseres til EU-samarbeidet, som nå vokser fram som en sterk sikkerhetspolitisk faktor i Europa, og i siste instans selvfølgelig om hvordan Norge må forholde seg til EU-unionen.

Jeg er glad for at flertallet nå støtter det svenske og finske folkets ønske om trygghet ved å bli NATO-medlemmer. Og det er dette som er så drøyt ved at akkurat Rødt sier nei. Det er logisk at Rødt ikke ønsker at noe land skal bli NATO-medlemmer, men denne saken handler jo ikke om hva Rødt eller SV eller andre mener om NATO. Den handler om at Norge, dette stortinget, må si ja for at Sverige og Finland skal kunne få bli medlem i NATO, og den handler om at hvis vi sier nei, får de ikke bli medlemmer. Den prinsipielle konsekvensen av Rødts standpunkt er at dersom partiet hadde hatt makt, ville de gjort som Erdo?an og trampet over folkeviljen i Sverige og Finland og blokkert det svenske og finske folks ønske om økt trygghet mot et Russland som er væpnet til tennene, og som har en ledelse som har gått fullstendig av skaftet. Den NATO-sikkerheten som Rødt faktisk selv ikke vil gi slipp på, enda de er NATO-motstandere, den sikkerheten unner altså Rødt ikke sine svenske og finske brødre og søstre.

Jeg har flere ganger lurt på hva Rødt legger i begrepet solidaritet, og jeg lurer enda mer på det nå. Solidaritet er ikke en luftig floskel, det er selve bærebjelken i Norges og andre lands sikkerhet, slik det er i NATO-paktens artikkel 3, som vi ser utspiller seg i Europa nå. Uten den solidariteten står hvert land alene og forsvarsløst.

Derfor må solidaritet være bærebjelken i all politikk – i handelspolitikk, i bistandspolitikk, i energi- og klimapolitikk, i asylpolitikk og i sikkerhetspolitikk. Derfor sier Miljøpartiet De Grønne nå ja til NATO som felles forsvarsallianse, og vi sier et rungende ja til Sveriges og Finlands ønske om å komme inn i NATO-alliansen.

Statsminister Jonas Gahr Støre [10:59:36]: Vi skriver historie i dag. Finlands og Sveriges NATO-medlemskap markerer et tidsskille for våre to naboland, for Norge, for Norden og for NATO. Jeg vil få takke Stortinget for en rask og tydelig behandling av denne saken. Norge sender i dag et klart signal: Vi er klare til å ønske Sverige og Finland velkommen i NATO. Begge land oppfyller med all tydelighet kravene til medlemskap. De er våre gode nordiske naboer. Det nære samarbeidet i Norden bygger på en solidaritet vi har utviklet gjennom generasjoner, en solidaritet som er forankret i felles demokratiske verdier og en felles tilnærming til en internasjonal rettsorden der alle stater kan føle seg trygge uavhengig av størrelse, og der bruken av makt er regulert.

Norden er en region for fred, sikkerhet, samarbeid og aktive bidrag til en mer rettferdig verden og et trygt Europa. Norden truer ingen, men Norden står samlet mot dem som måtte true Norden. Søknaden om NATO-medlemskap skjer mot et dystert og alvorlig bakteppe i Europa. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har gitt oss en ny sikkerhetspolitisk virkelighet på vårt kontinent, der forsvars- og sikkerhetsgarantier har blitt enda viktigere. Det er i dag et før og etter 24. februar i europeisk sikkerhetspolitisk historie.

Jeg har denne uken hatt inngående samtaler med finske og svenske ledere. Bildet som tegner seg, er tydelig og et vi kan kjenne igjen i Norge. Våre naboer ønsker seg en sikkerhetspolitisk forankring bygget på et moderne nasjonalt forsvar – og nå også forankret i en bredere sikkerhetsgaranti som følger av NATO-alliansens grunnprinsipp: én for alle, alle for én. Begge land tar historiske skritt sett opp mot hvert lands egen erfaring. Sverige søker medlemskap i en militær allianse etter 200 års identitet utenfor allianser. Finland tar sitt valg basert på egen historie og inngående kjennskap til sin egen geografi. Beslutningene er tatt på kort tid, men de har vært grundige og oppriktige.

Vi har fra norsk side vært tydelige på at beslutningen om å søke medlemskap har vært opp til Finland og Sverige alene. De skal ikke presses inn, og de skal ikke stenges ute, men når de søker, har de vår fulle støtte. Finland og Sverige har rett til en opptaksprosess uten forsøk på innblanding fra andre. De skal vurderes på grunnlag av kjente kriterier – kriterier som de også oppfyller.

Vi gjør det vi kan for å bidra til en rask og trygg overgang til NATO-medlemskap. Vi har delt våre erfaringer som NATO-medlem og nabo til Russland, som at Norge etter eget valg legger til rette for alliert øving, at vi ikke har baser, at vi ikke har atomvåpen på norsk jord, og at vi øver etter beslutninger som vi tar. Sammen med Danmark og Island har vi gitt Finland og Sverige klare sikkerhetsgarantier i tiden fram til de blir formelt tatt opp i alliansen. Vi har også sagt fra om at vi vil bistå med alle nødvendige midler dersom Sverige og Finland skulle bli utsatt for angrep før de blir medlem.

Det er ikke til å komme utenom at Tyrkia har skapt usikkerhet om veien videre, og at prosessen kan ta noe lengre tid enn man skulle ønske. Tyrkia har sikkerhetsbekymringer som vi skal ta på alvor. Jeg tror likevel det er mulig å finne gode og pragmatiske løsninger i fellesskap. Det er det god tradisjon for i NATO også i vanskelige spørsmål.

Til slutt: Inntil et NATO-medlemskap er formalisert for Sverige og Finland, kan vi gjøre et viktig arbeid. Vi kan ha nære konsultasjoner om sikkerhetspolitikk og forsvar. Vi kan videreføre det samarbeidet vi har om forsvar, felles øvelser og felles innkjøp – se Norden i sammenheng. For Norge endrer ikke NATO-medlemskapet karakter som sådant ved svensk og finsk medlemskap. Vi ligger der vi gjør; vi er NATOs øyne og ører i nord. Snakk om lillebror eller storebror er meningsløst i en allianse med solidarisk sikkerhet. Norge har sitt maritime utsyn og sin erfaring. Nå kan vi styrke samarbeidet fordi vi kan se det i sammenheng med de nabolandene vi har, Sverige og Finland.

Helt til slutt: Jeg mener at SV har en interessant tilnærming ved å si at vi ved å få Sverige og Finland i NATO – som de stemmer for – har en felles ramme for det nordiske samarbeidet innenfor sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det er et standpunkt jeg respekterer. Rødts standpunkt er et uttrykk for en grunnleggende usolidarisk holdning i en tid hvor de altså egentlig vil – som representanten Hansson sa – nekte Sverige og Finland å bli medlem av NATO. Det er tolkningen av det vedtaket de nå går inn for i Stortinget, at Norge skal si nei. Det er dypt usolidarisk, men jeg er glad for at Stortinget har en helt annen tilnærming.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:18:45]: Norge har konsekvent forsvart alle lands rett til selv å bestemme om sin sikkerhetspolitiske orientering og alliansetilhørighet, og det er i tråd med det som er grunnprinsippene i Helsingfors-erklæringen fra 1975. Alternativet til å legge prinsippet om selvbestemmelse til grunn er at stormaktene skal bestemme. Det var jo det president Putin forsøkte seg på da han før jul krevde at NATO ikke skulle ta opp flere medlemsland.

For Finland var dette kjente toner. I 1948 ble de presset til å inngå en vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtale med tidligere Sovjetunionen. Finland måtte da forholde seg nøytralt. De kunne ikke bestemme selv om de skulle bli medlem av NATO eller ikke, og de kunne ikke bli fullverdig medlem av EFTA. De kunne heller ikke motta Marshall-hjelp. Dette var fordi én stormakt hadde lagt begrensninger på finsk utenrikspolitikk. Den såkalte vennskapsavtalen var, sammen med kuppet i Tsjekkoslovakia samme år, en medvirkende årsak til at Norge valgte å bli medlem av NATO. Så retten til selv å bestemme sin sikkerhetspolitiske tilknytning er helt grunnleggende.

Tyrkia har med sine reservasjoner skapt usikkerhet om opptaksprosessen, og det mener jeg er uheldig. Jeg gjennomførte denne uka en lenge planlagt reise til Tyrkia, hvor jeg møtte min tyrkiske kollega i går. Vi diskuterte naturligvis Finlands og Sveriges søknader om NATO-medlemskap. Jeg var veldig tydelig på hvor viktig det er at finsk og svensk NATO-medlemskap er grunnleggende for Norge og sikkerheten i vår region. Jeg la også vekt på at Finland og Sverige vil bidra positivt til alliansen – det vil komme alle allierte til gode, også Tyrkia. Vi skal ta de tyrkiske sikkerhetsinteressene på alvor, men vi forventer også at våre sikkerhetsinteresser blir tatt på alvor. Det er viktig for Norge at NATO har åpne dører, og at det omfatter våre naboland når de nå ønsker å bli medlem av alliansen.

Det som er grunnleggende for diskusjonen her i salen, er at det er en veldig bred enighet mellom de politiske partiene. Det var det også for det svenske og det finske vedtaket. Det var 305 mot 44 stemmer i den svenske Riksdagen, og i Finland var det 188 mot 8 stemmer. Jeg mener det er en fordel at vi i de nordiske nabolandene har klart å skape ganske bred enighet om de sikkerhetspolitiske prioriteringene.

Regjeringa har de siste månedene holdt tett og løpende kontakt med finske og svenske myndigheter, og vi har fulgt opp flere forespørsler fra Sverige og Finland om ulike former for praktisk bistand i overgangsfasen på vei inn i NATO. Finsk og svensk NATO-medlemskap vil åpne for store muligheter for et forsterket nordisk forsvarssamarbeid. Vi må gi oss selv tid nå til å vurdere hvordan vi på best mulig måte kan ivareta dette samarbeidet i Norden. Da trenger vi altså grunnleggende prosesser, og det gjelder også samtaler med Stortinget om dette. Vi har avklart med forsvarskommisjonen at denne, i tråd med det som allerede er et veldig bredt mandat, også vil se på konsekvensene av finsk og svensk NATO-medlemskap. Selv om denne utvidelsen gir en rekke samarbeidsmuligheter, skal vi heller ikke glemme at vi fortsatt er selvstendige nasjoner, og noen ganger har vi også ulike prioriteringer og ulike utsyn og interesser i enkelte spørsmål. Finsk og svensk medlemskap gir muligheter for et nyttig nordisk samarbeid innad i NATO. Samtidig må vi være oppmerksom på at NATO er en konsensusorganisasjon hvor vi finner fram til felles løsninger.

De ord jeg har hørt fra Stortingets talerstol i dag, vitner om sterk støtte til to nabolands selvstendige, demokratiske beslutning om å søke NATO-medlemskap, og det vitner også om en sterk støtte til det nordiske samarbeidet og til vår nordatlantiske alliansetilknytning. Det er jeg veldig glad for å høre.

Rigmor Aasrud (A) [11:28:10]: Det at Sverige og Finland nå søker å bli en del av NATO-fellesskapet, er bra for Norge, for Norden og for NATO. Derfor er dagens debatt en dag for historien. Siden 1948 har det vært et sterkt ønske om et sterkt nordisk forsvarssamarbeid, forankret i samarbeid over Atlanteren. Siden det var ulike vurderinger av Sovjet som førte til at et sånt samarbeid ikke så dagens lys under den kalde krigen, er det et tankekors at det nå er Russland som fører oss nordiske land tettere sammen.

Partiene, regjeringene og parlamentene hos våre svenske og finske naboer har foretatt grundige vurderinger og justert posisjoner i tråd med en forverret sikkerhetssituasjon. Det å trygge egen befolkning er en av kjerneoppgavene vi har som folkevalgte. Den oppgaven tar vi i Arbeiderpartiet på alvor, og det er nettopp det våre finske og svenske kollegaer gjør når de har søkt om NATO-medlemskap.

Derfor er det merkelig når noen mener at finsk og svensk medlemskap vil øke spenningen i våre nærområder. Finsk og svensk NATO-medlemskap vil føre til en avklart sikkerhetspolitisk ramme i vår region, og det vil på sikt føre til økt forutsigbarhet og stabilitet.

Vi må heller ikke glemme at NATO er en forsvarsallianse. NATO truer ingen. Norden truer ingen. For Arbeiderpartiet er det ethvert lands suverene rett å føre en selvstendig utenrikspolitikk og selv velge alliansetilhørighet. Sverige og Finland har nå tatt et valg, og det burde derfor være opplagt at alle partier i dag støtter at Norge gir vårt forhåndssamtykke til svensk og finsk NATO-medlemskap, for fellesskap gir trygghet, spesielt i usikre tider.

I 2009 ledet Thorvald Stoltenberg et utvalg i Nordisk ministerråd. Da rapporten fra utvalget ble lagt fram, sa Stoltenberg:

«For meg synes én ting åpenbart: Det er en sikkerhetspolitisk situasjon som roper på et nærmere nordisk samarbeid om forsvar og sikkerhet.»

13 år etter er mye forandret, men behovet for samarbeid er åpenbart. Våre to naboland står oss nære på så mange måter, både geografisk, historisk og verdimessig. Begge land er i tillegg moderne demokratier med velfungerende institusjoner og et solid forsvar. Det svenske og finske forsvaret har i tiår etter tiår blitt stilt overfor krevende situasjoner uten en forsvarsallianse i ryggen.

Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer, vil det muliggjøre et sterkere forsvarssamarbeid i Norden og et sterkere Norden i NATO. Vi har trent og øvd sammen i mange år, men svensk og finsk NATO-medlemskap vil resultere i at vi også kan planlegge forsvaret av Norden sammen. Et sterkt Norden betyr også et tryggere Baltikum med en betydelig alliert luftstyrke i nord. Også internt i NATO vil vi kunne få en god forhandlingspartner, for som statsministeren sa i replikkvekslingen her i stad, står Sverige og Finland oss nærme i en rekke sikkerhetsspørsmål, som rustningskontroll og kvinner, fred og sikkerhet.

Vi kjenner alle til at det har oppstått noen floker i prosessen for svensk og finsk NATO-medlemskap. Sånn kan det være i en allianse med mange ulike land. Det gjør det bare enda viktigere at vi i Norge støtter finsk og svensk NATO-medlemskap i en situasjon der det er noen usikkerheter. For oss i Arbeiderpartiet er det solidaritet i praksis.

Hårek Elvenes (H) [11:33:00]: Det er Russlands grufulle invasjon og Kremls nasjonalistiske språkbruk som har forårsaket Finland og Sveriges NATO-søknad. Så sent som i januar sa den finske statsministeren at det ikke var sannsynlig med et finsk NATO-medlemskap, og den svenske statsministeren sa i mars at hun var imot NATO. Siden er mye endret. Sverige og Finland er kastet ut i en akutt situasjon der landenes suverenitet, sikkerhet og politiske handlefrihet ligger i potten. Russlands angrep på Ukraina har ført til at Finland og svenskene skiftet mening fort, og det kan Putin takke seg selv for.

Finnene har, som ukrainerne, følt Russlands brutalitet på kroppen: angrepet av Sovjetunionen i 1939 og gjennomlevd annen verdenskrig i en skvis, med fiender på alle kanter. Etter annen verdenskrig ble Finland påtvunget den såkalte vennskapsavtalen, som egentlig var alt annet enn vennskapelig. Det var et diktat fra Sovjet hva angår Finlands mulighet til å føre en egen utenrikspolitikk, og man var pålagt strenge begrensninger. Stalins Sovjetunionen og Putins Russland har akkurat samme oppfatning hva gjelder nabostatene som ikke har allierte, om hvordan de skal innrette seg i utenrikspolitikken. De skal adlyde Kreml. Stater i randsonen til Russland uten allierte lever i en konstant trussel og risiko for anneksjon og invasjon.

Som statsministeren sa, finnes det et før og et etter 24. februar 2022. Det går et sikkerhetspolitisk vannskille ved denne datoen. Krigen i Ukraina har tydelig vist forskjellen på det å være alliert og det å være partner. Ukraina får mye hjelp, men Ukraina får ingen soldater.

200 år med svensk nøytralitet og 124 år med finsk nøytralitet viser seg å ikke være tilstrekkelig for å ivareta disse nasjonenes nasjonale sikkerhet. Finland og Sverige har sterke historiske bånd og felles strategiske interesser og står nå last og brast med hverandre.

Finland og Sverige søker NATOs kollektive beskyttelse og traktatbestemte forsvarsgarantier, på samme måte som Norge gjorde i 1949. Norge skal selvsagt støtte det. Derfor er det så oppsiktsvekkende at partiet Rødt ikke vil gi denne støtten. Den sikkerhetsgarantien som har tjent Norge vel i 70 år, skal ikke våre to naboland få nyte godt av. På den annen side er det kanskje heller ikke oppsiktsvekkende– når partiet Rødt i sitt prinsipprogram faktisk har skrevet svart på hvitt at norsk NATO-medlemskap er å gamble med norsk sikkerhet. Men man kan spørre seg: Hva skal til for at dette partiet, Rødt, skal reorientere seg i den sikkerhetspolitiske tenkningen og parkere gamle dogmer? Partiet virker uanfektet av den sikkerhetspolitiske situasjonen som har oppstått i kjølvannet av Russlands invasjon. Russland er i gang med den største militære aggresjonen i Europa siden annen verdenskrig. Freden bevares ikke om Vesten handler i tråd med Kremls paranoide forventninger.

Et svensk og finsk medlemskap i NATO vil bety en betydelig styrking av NATO. Det er en viktig stadfestelse av prinsippet om staters selvbestemmelse, og et eventuelt angrep på de nordiske landene vil bli besvart. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil endres vesentlig med Sverige og Finlands inntreden i NATO. Operasjonsplanlegging kan samordnes og forsyningslinjene bli bedre, og dette kommer til å påvirke forsvarsplanleggingen i Norge.

Det må jo være et tankekors for partiet SV og Rødt – som har gått svanger med en nordisk forsvarsallianse som et alternativ til NATO – at denne forsvarsalliansen nå oppstår innenfor rammen av NATO. SV skal krediteres for at de da ser en mulighet, men Rødt er jo like forsteinet i sitt tankesett.

Til slutt: Vi må faktisk 499 år tilbake i tid for å se den samme muligheten for et sikkerhetspolitisk samarbeid, som man da hadde i Kalmarunionen – uten å trekke det for langt. Vi er altså kanskje tilbake der vi var for 499 år siden, og det er kanskje ikke for tidlig.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:38:24]: I dag skal Norge gi sitt samtykke til godkjenning av Finlands og Sveriges tiltredelse til Traktat for det nordatlantiske området av 4. april 1949. Det er historisk.

Etter at våre to medlemsland sendte sine søknader om NATO-medlemskap, har diskusjonen omkring nordisk forsvarssamarbeid pågått på mange områder og i mange flater – en diskusjon og et arbeid som vil fortsette i tiden som kommer, og spesielt for våre fagmilitære, Stortinget og regjering.

Norden er bundet sammen gjennom våre felles verdier, kultur og historie. Vi har samme klimatiske forhold i våre operasjonsområder og har i stor grad de samme operative utfordringene. De geografiske forhold, med den skandinaviske halvøy, framstår som et naturlig avgrenset operasjonsteater.

Utgangspunktet for et godt forsvarssamarbeid er solid. Sverige og Finland har over flere tiår hatt et tett samarbeid med NATO og Norge. Allerede i 1994 ble begge landene medlem av NATOs partnerskap for fred, og vår tids nordiske samarbeid startet i 2007.

Både Sverige og Finland har siden da tilpasset seg og nærmet seg NATO betydelig, og er i dag NATOs nærmeste partnere. Det nordiske forsvarssamarbeidet, NORDEFCO, har gjennom årene utviklet seg betraktelig. I år er det Norge som har formannskapet i NORDEFCO, og her kan Norge være en pådriver for utviklingen av arbeidet for å nå visjonen om et effektivt samarbeid i fred, krise og krig.

Både Sverige og Finland har bidratt i internasjonale operasjoner, og de har deltatt på NATO- øvelser med betydelige styrker. Deltakelsen på øvelser har vært et viktig bidrag og en markering av den geopolitiske betydningen den nordiske regionen har.

Norge har som NATO-medlem i over 70 år balansert forholdet mellom øst og vest på en god måte. I tidvis kraftig stormaktsrivalisering har vi opptrådt tydelig og forutsigbart. Vi har hatt selvpålagte restriksjoner, der norsk base-, atom- og anløpspolitikk har stått og står fjellstøtt. Dette har resultert i lavspenning i nord. Denne erfaringen må vi dele med Sverige og Finland, og vi kan allerede registrerer at fra våre naboland er vår langvarige politikk lagt merke til.

De samlede militære styrkene i Norge, Sverige og Finland er betydelige. For eksempel vil vi om få år ha nær 120 nye F-35 og i underkant av 90 JAS Gripen. Dette er en formidabel luftmilitær kapasitet, og alle land har som mål å bygge opp sitt forsvar i årene som kommer.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil åpne for forsterket nordisk forsvarssamarbeid. Hvordan det skal se ut, må vi gi oss selv, Sverige og Finland tid til å vurdere. At landene har ulik strategisk fokus i dag, er naturlig. Norge ser mot nord, men Sverige og Finland ser mot Østersjøen og Baltikum.

Dagens ulike fokus kan utnyttes ved å tenke muligheter for en komplementær styrkedisponering, men vi trenger uansett grundige prosesser i Norge, hos våre nordiske naboer og ikke minst i NATO. Forsvarskommisjonen har etter at søknaden fra Finland og Sverige ble levert, fått en ny dimensjon i sitt arbeid, og resultatet av kommisjonens arbeid blir lagt fram i mai neste år.

I diskusjonen om nye samarbeidsmuligheter må vi ikke glemme at vi fortsatt er selvstendige nasjoner. Vi vil ha ulike prioriteringer og interesser i enkeltspørsmål, men diskusjonen må være nyansert. Det vil være påkrevd at man finner løsninger som ivaretar hele spekteret av oppgaver som de nasjonale forsvarene skal løse, både nasjonalt, internasjonalt og i NATO. Men uavhengig av hvordan forsvarssamarbeidet innrettes, vil et finsk og svensk NATO-medlemskap bidra til økt sikkerhet for Norge og Norden.

Vårt nordiske forsvarssamarbeid har vart i flere tiår. Resultatene har i perioder ikke bestandig svart til forventningene, og samarbeidet har hatt varierende intensitet. Den viktigste forutsetningen for et vellykket samarbeid har likevel manglet. Norge har vært medlem av NATO. Det har ikke Sverige og Finland vært. Nå ser vi fram til et godt og viktig nordisk forsvarssamarbeid i rammen av NATO.

Ingjerd Schou (H) [11:43:45]: Proposisjonen fra regjeringen som vi har til behandling, er sjeldent kjærkommen. Det er en stor glede for det norske storting å gi vårt samtykke til godkjenning av utkastene til protokoller om Finlands og Sveriges innlemmelse i NATO.

Denne innlemmelsen vil være svært positiv for NATO-alliansen, og den vil bidra til å styrke svensk og finsk sikkerhet. Det vil også være positivt for sikkerheten i nord, for vår trygghet i Norge, og det vil bidra til økte muligheter for samarbeid i vårt nærområde. Det vil legge grunnlaget for økt militær samhandling med våre nordiske naboer.

Derimot må vi ikke glemme hva som er bakteppet for at Sverige og Finland i løpet av svært kort tid fattet beslutninger om å søke seg til alliansen. Krigen i Ukraina har medført store og raske endringer i europeisk politikk og tenkning, og Sverige og Finlands NATO-søknader er kanskje det klareste uttrykket for denne endringen.

Begge land har hittil valgt å holde seg utenfor – Sverige med utgangspunkt i sin tradisjonelle nøytralitet og Finland på grunn av sikkerhetspolitisk pragmatisme. Den hensynsløse og folkerettsstridige krigen Putins regime er ansvarlig for, vil med dette få en rettmessig konsekvens. Putin ønsket seg mindre NATO, og han ender med mer.

NATO har samlet seg som følge av krigen. Visse utfordringer gjenstår, spesielt med tanke på tyrkiske krav. Alle som ønsker det beste for NATO og for nordisk sikkerhet, håper på en rask og minnelig løsning.

Jeg er stolt av at et nær samlet storting støtter Sverige og Finlands søknader. Det er et positivt signal å sende våre finske og svenske venner, og et genuint uttrykk for de dype bånd som forbinder våre folk. Jeg vil likevel benytte anledningen til å påpeke de få medlemmene i denne sal som ikke gir sin tilslutning.

Representantene fra Rødt velger å la gammel ideologi og NATO-motstand gå foran vår, Norges, sikkerhet. De velger også å gjøre seg til overdommere over Sverige og Finland i deres sikkerhetsbetraktninger. Rødt mener de vet best hvordan våre naboland skal ivareta sin trygghet. Det er spesielt, når vi vet at Rødt mener dette ikke er tiden for å melde Norge ut av NATO. Rødt vil ikke gi den samme sikkerheten til Sverige og Finland som vi selv har.

For øvrige representanter i denne sal markerer denne proposisjonen begynnelsen på rike muligheter og samarbeid. De nordiske landene vil kunne utvikle vårt allerede gode forsvarssamarbeid videre, med flere øvelser, sterkere koordinering og økt sikkerhet. NATO vil bli vesentlig styrket, og vårt verdifulle nordiske samarbeid vil bli bekreftet i nok et forbund.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:47:19]: Jeg vil også benytte anledningen til å hilse fra vår forsvarsminister, som er i Brussel og har samtaler med sine nære allierte om problemstillinger som vi står midt oppe i.

Rødt er altså opptatt av å styrke vårt norske forsvar. Men de er altså ikke opptatt av vår samlede forsvarsevne, som NATO representerer. Det går så langt i retorikken fra Rødt i enkelte tilfeller at når de er imot innkjøp av F-35 – som jeg i prinsippet kan forstå ut fra et kostnadsperspektiv – så sier de at vi ikke kan bruke den kampkraften i vårt eget forsvar, men at det er en kampkraft som skal brukes til noe helt annet. Da tenker jeg: Hva da? Da går ideologien så langt at man egentlig glemmer at man snakker om et særdeles viktig område som man skal være særdeles opptatt av ikke å eksperimentere med.

Rødt ønsker en nordisk sikkerhetsgaranti for å ivareta tyngde og utholdenhet i vårt forsvar som en erstatning for NATO-medlemskap. Rødt nekter i dag å respektere Finlands og Sveriges valg – to nasjoner som Rødt er avhengig av i sitt forsvarspolitiske verdensbilde. Rødt argumenterer for at Sveriges og Finlands inntreden er et håp om et sterkere forsvarspolitisk samarbeid i Norden uavhengig av NATO. Det er ganske spesielt i en sånn situasjon som vi er i nå. Det er så langt utenom det som er mulig, som det går an å komme.

Forsvars- og sikkerhetspolitisk arbeid er ikke et forsøksprosjekt eller et eksperiment. Rødt har reelt sett en allianse som ikke eksisterer, og en forsvarspolitikk som ikke er troverdig. Det kommer klarere fram enn noen gang i denne debatten, og det er meget alvorlig.

Michael Tetzschner (H) [11:50:22]: Litt enkelt kan man si at et lands forsvarsorientering er preget av to grunnleggende drivere. Det ene er de historiske erfaringene, det andre er vurderingen av aktuelle trusler. De historiske erfaringer vil av naturlige grunner ligge konstant, men la oss bruke litt tid på det, siden mange her har vært inne på historikken. Den går tilbake til før annen verdenskrig, for hva skjedde da? Norden var fullstendig splittet. Hitler–Stalin-pakten muliggjorde et angrep på Finland i en hemmelig protokoll 30. november 1939. Norge og Danmark ble angrepet av den andre avtaleparten. Det finnes et berømt bilde av Goebbels i Stortinget, hvor han sitter et sted mellom der sekretæren og presidenten sitter nå. Så det er historiske erfaringer som ligger i disse landenes orientering for Norge og Danmarks vedkommende mot atlanterhavssamarbeidet etter annen verdenskrig. Finland ville også tilhøre den vestlige krets, men kunne ikke delta fordi sovjetisk utenrikspolitikk gikk ut på å fastholde de gevinstene de hadde fått ved inngåelsen av avtalen med Hitler. Senere var de jo også en del av seiersmaktene.

Derfor kan det bare ikke understrekes tydelig nok at dette er en historisk dag, ikke bare i etterkrigshistorien, men også fordi Norden nå blir en helhet, der vi var splittet fra 1930-årene. Det eneste landet som hadde rimelig gode erfaringer med å stå utenfor allianser, var Sverige, fordi de var villig til å satse på en ganske sterk bevæpning og med troverdighet kunne forsvare sin nøytralitet.

Det som skjer nå, er ikke bare det formelle, at man ikke skal gripe inn i demokratiske lands ønske om å bli med i NATO. Det er også den realitet at de aktuelle truslene, den andre driveren som preger forsvarspolitikken i ethvert land, har forandret seg, fordi Sverige og Finland ser at trusselbildet har endret seg. De er selv blitt truet, de ser igjen en repetisjon fra 1930-årene, hvor Russland – dette stolte, flotte og kulturelt rikt utstyrte landet – igjen er falt i hendene på en diktator som presser sine naboer, truer dem og ut fra stormannsgale visjoner går til angrep på et fredelig demokrati. Derfor er det så viktig, ikke bare av formelle grunner, men fordi vi reelt sett i dag høyner terskelen for angrep mot både Finland og Sverige og faktisk også kan gjøre NATOs garanti overfor Baltikum – vi har en tendens til å glemme at de også er en del av Norden – mer effektiv, fordi det blir lettere å komme dem til unnsetning. Det er en stor dag.

Stein Erik Lauvås (A) [11:53:37]: Det er krevende tider i verden og i Europa, men mest krevende er det kanskje for Ukraina, som har blitt utsatt for angrepskrig fra sin nabo Russland – den situasjonen mange trodde ikke var mulig, men som var det. Russland har gått til angrep på et fredelig naboland, og det har forandret sikkerhetssituasjonen dramatisk, så dramatisk at Sverige og Finland nå ønsker å bli medlem i forsvarsalliansen NATO. De skal være varmt velkommen, både Finland og Sverige.

Jeg har bodd ved svenskegrensen i størsteparten av mitt liv og har både privat og for så vidt i mitt politiske virke som både kommunestyrerepresentant, ordfører og stortingspolitiker hatt mye samarbeid med først og fremst Sverige, men også Finland nå, i mitt virke i Nordisk råd. Dette er våre gode naboer, og vi har felles utfordringer på mange områder, ikke minst sikkerhetspolitisk. Jeg er oppriktig glad for å kunne være med og ønske disse, våre gode naboer, velkommen som medlemmer i NATO. Det er dette den svenske og finske regjeringen selv ønsker, og vi bør derfor sterkt støtte deres søknad om NATO-medlemskap. Det vil styrke det nordiske samarbeidet og vår egen sikkerhet.

Jeg må få si at jeg stiller meg – jeg får holde meg til disse ordene – sterkt undrende og kritisk til SVs og Rødts holdninger i denne saken, bl.a. merknaden der det hevdes at NATO igjen må bli en forsvarsallianse. Det er godt gjort å ikke ha forstått at NATO alltid har vært en forsvarsallianse. NATO er en defensiv allianse, ikke en angrepsallianse. Det er forunderlig at dette faktumet har gått SV og Rødt hus forbi. Når det gjelder at SV og Rødt er sterke motstandere av NATO, var for så vidt det et enkelt budskap å framføre i et fredelig Etterkrigs-Europa, men med hensyn til den brutale virkeligheten, Russlands angrep på Ukraina, tålte ikke SVs og Rødts politiske standpunkter møtet med realitetene.

Jeg er helt overbevist om at Finland og Sveriges inntreden i NATO vil være bra for Norge, det vil være bra for NATO, og det vil være bra for hele den europeiske og nordiske sikkerhetspolitikken. Jeg hører påstander om at Sverige og Finlands medlemskap i NATO vil svekke mulighetene for fred i Norden og Europa. De påstandene er mildt sagt å sette hele situasjonen på hodet. At Rødt vil nekte Sverige og Finland å delta i forsvarsalliansen NATO, er en skam for det norske demokratiet.

Kirsti Bergstø (SV) [11:56:47]: Vi lever i en tid der verden er preget av store endringer på veldig kort tid. Vi står sammen om å fordømme Russlands ulovlige og brutale krigføring, vi står sammen om solidaritet med det ukrainske folket, og vi ser nå hvordan denne brutale krigføringen preger vårt nærområde. Flere land har nå endret sin utenriks- og forsvarspolitikk helt grunnleggende. Vi har sett det i Tyskland, vi ser det i våre nærmeste naboland. Det kan kanskje best beskrives med et utsagn fra Magdalena Andersson fra 8. mars i år. Hun sa:

Om Sverige skulle sende inn en NATO-søknad nå, ville det destabilisere sikkerheten i hele regionen.

Så vet vi hva som har skjedd etter det. Vi vet at Russlands harde ord og aggressive toner har økt og ført til en helomvending i den svenske oppfatningen. Sveriges regjering har gjort opp status, Finland har gjort det samme. De har gått fra nøytralitet til å søke medlemskap i NATO. Det er et valg SV respekterer. Men jeg tror ikke det har vært lett – heller ikke der.

Til representanten Lauvås, som hadde et innlegg her i sted, vil jeg bare si at jeg tror få partier inntar tunge standpunkt fordi det er lett. Jeg tror man gjør opp status fordi det er nødvendig. Jeg tror vi med fordel kunne hatt en bedre utenriks- og forsvarspolitisk debatt om flere partier gjorde det, ut fra den situasjonen man lever i, for når verden endrer seg, kan det være grunnlag for også å se på hvilke endringer man trenger å gjøre selv.

Nå når Norden samles i NATO, ser vi både fordeler og utfordringer med det. Vi ser store muligheter når det gjelder felles samarbeid, knyttet til både personell og materiell – jeg har drømt om JAS Gripen i mange år – og vi ser muligheter som går på logistikk, som går på cyber, som går på en helt annen type nærmere samarbeid. Vi har mulighet til å stå i lag med felles perspektiv, med fokus på å ha et forsvar i Norden innrettet for å overvåke og hevde suverenitet i egne områder. Men det er også noen utfordringer her, for det innebærer at man må våge å stå opp for en selvstendig utenrikspolitikk, at vi våger å stå for det vi tror på. Når verden er i store endringer, er det viktig at vi også holder fast ved noe. En ting vi må holde fast ved i dag, er at Erdogan ikke skal få definere den svenske politikken, verken innholdet i eller forståelsen av den.

Seher Aydar (R) [12:00:01]: NATO blir ofte omtalt som et verdifellesskap kun bestående av demokratier. Tvert imot kan et NATO-medlemskap – eller en søknad om det – utsette et demokrati for politisk press fra autoritære regimer. Tyrkias president, Erdogan, krever å få diktere Nordens politikk overfor Tyrkia og at NATO-land skal kriminalisere kurdere og sende opposisjonelle til tortur og fengsel. Finland og Sverige sier de er overrasket over at Tyrkia krever at de skal endre sine lover og innskrenke sitt demokrati som betingelse for å godkjenne NATO-medlemskapet. Det er ikke rart at de er sjokkerte, for de ble forespeilet et verdifellesskap som de kunne bli medlem av i løpet av uker.

Generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, har sagt at Tyrkias bekymringer er legitime, og at Tyrkia er det NATO-landet som har blitt rammet av flest terrorangrep. Statsminister Støre uttrykte noe lignende. Jeg synes det er flott at regjeringen har klart å ta avstand fra Putins propaganda, men jeg skjønner ikke hvorfor de ikke har en mer kritisk holdning til Erdogans propaganda. Faktum er at Tyrkia truer med en ny folkerettsstridig angrepskrig mot nabolandet sitt og forsøker å legitimere det med de samme såkalte sikkerhetshensynene. Slik de har gjort tidligere, vil Tyrkia angripe kurderne som har vært avgjørende i kampen mot IS i de områdene. Det betyr også risiko for sivile tap og alvorlige krigsforbrytelser og ikke minst risiko for etnisk rensing. Tyrkia har tidligere brukt ekstremister i sin krigføring, og den varslede okkupasjonskrigen kan føre til at sovende IS-celler våkner fra dvalen. Det er farlig.

Så nevnes terrorangrep – uten at det nevnes at målet for de fleste terrorangrepene, som har tatt flest sivile liv den siste tiden i Tyrkia, er rettet mot opposisjonen til Erdogans styre, f.eks. terrorangrepet mot fredsmarkeringen i Ankara i 2015. Der ble 103 personer drept. Det var fagforeninger, kurdere og fredsaktivister som var målet, nettopp de samme gruppene som Erdogan marginaliserer og forfølger. I Suruc ble 34 ungdommer som var på grensen til Kobane for å vise solidaritet, drept. Fortsatt den dag i dag blir folk som vil minnes dem som har blitt utsatt for disse terrorangrepene, både angrepet og pågrepet av tyrkisk politi. Ofrene for mange av terrorangrepene er de samme som står opp mot Erdogans styre i dag.

Støre og Stoltenberg kan forstå Erdogan så mye de vil, men jeg skulle ønske at de var tydeligere på å stå imot politisk press fra et autoritært NATO-medlem. Det er også viktig – en gang til – å påpeke at det ikke finnes noen legitime grunner til folkerettsstridig krig, menneskerettighetsbrudd eller undertrykkelse.

Trond Helleland (H) [12:03:15]: Det er historisk sus over debatten i dag. Jeg skal ikke bruke mye tid på Rødt, men det hadde vært interessant å vite om Rødt hadde stemt for svensk og finsk NATO-medlemskap dersom Erdogan ikke hadde blandet seg inn i prosessen. Jeg har nemlig følelsen av at Rødt uansett ville være imot en vestlig forsvarsallianse, som vi har nytt godt av i snart 75 år.

Selv ble jeg aktiv i ungdomspolitikken rundt 1979. Da hadde akkurat NATO fattet sitt dobbeltvedtak. Gjennom 1980-tallet var jeg også aktiv internasjonalt i ungdomspolitikken, og vi var like forundret hvert år over våre tyske venner i CDUs ungdomsorganisasjon som fremmet resolusjonsforslag om tysk gjenforening. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte at det var lite realistisk. Så falt muren og Sovjetunionen forsvant. Vi har sett et Sovjet som ble til Russland, og som først var i forfall, men som startet gjenoppbyggingen. Så kom Putin, og vi har sett hans voksende ambisjoner, hans anger for at Sovjetunionen fikk falle, og hans ønske om å gjenopprette det gamle riket.

Våre finske venner, som alltid har vært nøkterne og pragmatiske, og som i 40 år hadde en vennskapsavtale med Sovjet, kastet seg raskt rundt da muren falt, og søkte EU-medlemskap. Sverige og Norge fulgte på. Sverige ble EU-medlem, vi ble det ikke.

Så kom Russlands brutale krig mot Ukraina. Finland går i front og får følge av Sverige. Den nordiske sikkerhetspolitiske balansen som jeg lærte om på statsvitenskap, som sa at Norge, Danmark og Island var NATO-medlemmer, Sverige og Finland var nøytrale – og vi hadde også Finlands vennskapsavtale – gjorde at det egentlig var «deadlock» når det gjaldt sikkerhetspolitikk i Norden.

Nå har vi muligheten til å erstatte den gamle nordiske balansen, som for så vidt for lenge siden har forsvunnet, med nordisk likevekt, med samarbeid i NATO, med felles samhold i de nordiske land. Det er en sjanse vi naturligvis må gripe, og jeg er glad for at et samlet storting, med unntak av det før nevnte parti, nå går inn for dette. Det kommer til å bli viktig for Norge, det kommer til å bli viktig for forsvaret av Norge, og det kommer til å bli viktig for det nordiske samholdet, og derfor er det en stor dag at Stortinget allerede nå gir sitt forhåndstilsagn om svensk og finsk NATO-medlemskap.

Cecilie Myrseth (A) [12:06:25]: Hvordan vi stemmer og argumenterer i Norges nasjonalforsamling, må vi ta på alvor. Det er en historisk dag, som veldig mange har nevnt. Vi kan si ja til at NATO kan utvides med to av våre nærmeste naboland, Sverige og Finland. Dette kommer etter Russlands invasjon av et annet naboland. De har invadert Ukraina. Det har gjort at Sverige og Finland har fått et større behov for å være med i et sikkerhetsfellesskap, og det er jo det NATO-fellesskapet gir, og det har tjent Norge godt siden 1949. Jeg er glad for at det er nesten enstemmighet for det i dag, men jeg skulle virkelig ønske det hadde vært enstemmig.

At Rødt vil nekte Finland og Sverige den samme tryggheten som vi har nytt godt av selv, er dypt alvorlig, og det er dypt usolidarisk, men vi skal ta den holdningen på alvor. Det kommer altså av at det har vært demokratiske vedtak og nå prosesser i våre to naboland. Betyr ikke den typen demokratiske prosesser noe? At Rødt ønsker å melde Norge ut av NATO, er godt kjent, men det ville svekket Norges sikkerhet.

Så er det interessant å registrere at nå, etter at det har kommet kritikk mot dette standpunktet, har man også kommet med en ny form for argumentasjon, for nå anerkjenner man at det er viktig at Norge er en del av NATO. Vi skal ikke melde Norge ut av NATO nå. Først skal vi ruste opp Norge til alenegang. Ja vel, men hva er da Rødts plan for denne opprustningen? Hvordan har Rødt opp gjennom tidene sørget for at Norge kunne ha alenegang? Det var vel i 2018 de ønsket å kutte forsvarsbudsjettet med over 10 mrd. kr. Dette henger altså ikke sammen. Kanskje anerkjenner man at Norge trenger denne sikkerheten, men man vil ikke gi våre naboland den samme sikkerheten. Det er definisjonen på å være usolidarisk.

Jeg skjønner godt at Sverige og Finland nå kjenner på en større utrygghet – Finland med sin lange grense i øst. Man skriver i innstillingen at man ikke tar stilling til selvråderetten, men man mener at det ikke er i Norges interesse å utvide NATO. Det er meget spesielt.

Jeg bor og har vokst opp i nord. Jeg har deltatt aktivt i nordområdesamarbeidet, men det er også nå varig endret. Det vi får ved at disse to nabolandene blir en del av NATO, er større trygghet. Det betyr kortere avstand. Man kan bevege seg på begge sider av grensene. Det er muligheter for større samarbeid.

Dette er en historisk viktig dag. Jeg skulle bare ønske at det var enstemmig.

Lubna Boby Jaffery (A) [12:09:44]: Representanten Helleland sa at han ikke skulle bruke så mye tid på Rødt. Det har jeg tenkt å gjøre.

Rødt har profilert seg på honnørord som frihet og solidaritet, men spørsmålet blir da: Frihet og solidaritet for hvem? I 2018 kunne vil lese på hjemmesidene til Rødt: Rødt vil melde Norge ut av NATO fordi NATO gjør Norge mer utsatt for angrep og verden mer utrygg. I dagens partiprogram til Rødt kan vi lese:

«Den sterkt økte militære aktiviteten fra USA og Nato i nordområdene utgjør en trussel mot Norges viktige og gode naboskap med Russland.»

Etter landsstyremøtet i mai sa partileder Moxnes: Vi er imot NATO, men samtidig vil vi ikke legge landene helt forsvarsløse.

Dette er en spagat, og noen av oss som kanskje har vært i en spagat, vet at det kan være relativt smertefullt. På den ene siden mener man at NATO gjør verden utrygg, og på den andre siden mener man at en utmelding av NATO vil gjøre Norge forsvarsløst. Det henger faktisk ikke på greip. Og så er det slik at prinsippet om at stater selv skal velge sin alliansetilknytning, er bærende i utenrikspolitikken. Slik jeg forstår det, mener også Rødt dette. Da er det interessant at man i dag har tenkt å stemme imot at vi skal utvide og slippe inn Sverige og Finland i alliansen.

Man har hatt demokratiske prosesser i begge landene, i begge nasjonalforsamlingene. I Finland stemte åtte stykker imot i parlamentet, og i Riksdagen i Sverige var det to av ni partier som sa at de ikke ønsket å gå videre. Dette har vært forankret, diskutert, debattert og votert over i de to landene – og så skal vi som naboland si at de skal få velge alliansetilknytning selv, at vi ikke ønsker å melde oss ut av NATO, men at de ikke får lov å slippe inn.

Dette er litt underlig. Da er det ikke mye frihet og solidaritet å spore i Rødts utenriks- og forsvarspolitikk.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:12:17]: Representanten Bergstø sa i sitt innlegg at vi må våge å stå opp for det vi tror på, og det er akkurat det flertallet i salen gjør i dag. Vi tror på staters suverene rett til å bestemme sin egen sikkerhetspolitiske tilknytning. Vi tror på NATO som et sikkerhetsfellesskap som gir trygghet for allierte, og vi tror grunnleggende sett på allianser og samarbeid for å skape sikkerhet.

Det er ikke overraskende, men kanskje likevel verdt å bemerke i denne debatten hvilken politisk linje Rødt har lagt seg på. Rødt har over tid ment at de er bedre i stand til og mer berettiget til å bestemme hvilken sikkerhetspolitisk tilknytning Sverige og Finland skal ha, enn Sverige og Finland selv. De vil overstyre demokratiske prosesser i begge land fordi de mener noe annet. Jeg må legge til at Rødt ser ut til å arbeide etter en hypotese om at politikk ikke har konsekvenser, og at det at Rødt vil nekte Sverige og Finland NATO-medlemskap, på en eller annen måte er helt uten betydning. Men det er ingenting i veien med Rødts moralske patos når det gjelder angrepet på Ukraina fra Russland, der man står opp for Ukrainas rett til å kjempe for sin frihet, men nekter å donere våpen. Det er heller ingenting i veien med den moralske patosen i solidariteten med Sverige og Finland, men man nekter altså å gjøre det Sverige og Finland nå ønsker, nemlig å melde seg inn i NATO.

Den 31. mai la Rødt-politiker Andreas Tymi ut en status på Facebook, hvor han omtalte NATO som en «brutal, politisk og maktsentrert militærimperialistisk allianse». Rødts medlem i forsvarskommisjonen, Synne Bjørbæk, kommenterte at «vi ønsker ikkje å rekruttere til mordarbanden».

Partileder Bjørnar Moxnes var den som kommenterte på vegne av partiet. Han sa: «Bjørbæk har selv sagt at uttalelsen hennes var flåsete.» Så sier han videre: «Jeg tror i grunn veldig få har sansen for Listhaug som meningspoliti.» Deretter kom et nytt angrep på NATO.

Det er blitt veldig tydelig gjennom denne debatten at Rødt står sørgelig alene i sitt syn, men det er også blitt tydelig at det er flere partier, og da tenker jeg på SV, som også bør ta en ny runde med sine standpunkter for å se om konsekvensene av den politikken de legger for dagen, faktisk kommer til å tåle historiens lys.

Even Eriksen (A) [12:15:21]: Sverige og Finland er to av våre nærmeste allierte, og vi deler en felles tradisjon og kultur, med lange historiske bånd. Når våre naboland nå søker medlemskap i NATO og oppfyller kriteriene for å slutte seg til traktaten, er jeg glad for at det er et stort flertall på Stortinget som ønsker dem hjertelig velkommen.

Jeg reagerer sterkt på Rødts forsøk på å hindre landene i å slutte seg til NATO. Det er både usolidarisk og uklokt. Dette handler ikke om ja eller nei til norsk NATO-medlemskap, men om å lytte til våre naboland.

Sverige og Finland søker trygghet og sikkerhetsgarantier i en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Det har jeg forståelse for. Putins ulovlige angrepskrig i Ukraina er et brudd med folkeretten og skaper ustabilitet og usikkerhet. Vi er mange som er rystet over det som nå skjer i Ukraina. Tusenvis er drept, titusenvis er utsatt for umenneskelig behandling, og millioner er på flukt. Jeg er glad for at vi har en Arbeiderparti–Senterparti-regjering som er så tydelig på at vi skal hjelpe i Ukraina, og som framholder at en utvidelse av NATO vil gi Norden en tydeligere og tyngre stemme. Jeg er helt enig. Den militære kompetansen våre naboland kan tilføre alliansen, og de mulighetene dette kan skape for vår egen operativ evne i nord, er grunner til å samtykke til godkjenning av Sveriges og Finlands tiltredelse i traktaten – for ikke å prate om prinsippet om staters selvbestemmelsesrett. Tiden da store land kan bestemme over små land, er over.

Hvem er vi som skal nekte våre naboland, som oppfyller alle kriterier i henhold til traktaten, å bli NATO-medlemmer? Vi er i ferd med å skrive historie. Sverige og Finland som NATO-medlemmer vil gi Norden en tydeligere og tyngre stemme og vil styrke det nordiske forsvarssamarbeidet, innenfor rammen av NATO. Et samlet Norden i alliansen vil være historisk. Vi ønsker Sverige og Finland hjertelig velkommen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:17:57]: Jeg har ikke noe behov for å rettferdiggjøre president Erdogan i Tyrkia i det hele tatt. Men når representanten Aydar går på talerstolen og snakker om alle terrorangrepene, så tok jeg en liten Google-sjekk, og det var ikke få terrorangrep på Tyrkia – enten det var fra PKK, fra YPG, eller om det var fra IS. Det var en lang liste, det var bl.a. ni på ett år, og flere hundre var drept. Jeg vet ikke hvem som sto bak de ulike angrepene, men jeg mener det er helt utrolig at man kan finne på å stå her oppe og hevde at PKK er uskyldige og at Erdogan er en terrorist.

Jeg hadde en kommentar til statsminister Gahr Støre – men statsministeren har forlatt rommet – og det gjaldt påstanden om at Norge er NATO i nord. Det er en påstand jeg selv har fremhevet mange ganger. Men da komiteen var i Brussel og møtte Stoltenberg for et par uker siden, sa Stoltenberg at det er ikke bare Norge som er NATO i nord; Island er NATO i nord, Danmark er NATO i nord, Canada er NATO i nord, og USA er NATO i nord. Det kommer helt an på hvordan man ser på jordkloden. Så vi bør være litt varsomme med å definere det, for andre land kan være uenige i det.

Så har jeg lyst til å understreke igjen noe jeg sa fra talerstolen i sted, at det er Finland som blir kampkraften i Norden, og blir storebror i NATO i Norden. Det gjør at vi må forholde oss litt annerledes til forsvarspolitikk og vite at ikke alt skjer som før. Det at vi sammen, kollektivt, skal forsvare også Finland og Sverige, vil gjøre at innretningen på det norske forsvaret blir noe annerledes enn vi har hatt til nå. Det er også noe man i denne euforien har glemt. Så det skal man også registrere.

I denne euforien og gleden over at NATO nå eventuelt får Finland og Sverige inn, og det blir 32 medlemmer, foregår det også parallelt en krig i Europa. President Zelenskyj i Ukraina har hevdet at det er mellom 150 og 200 unge menn som dør hver eneste dag, og så hevder da NATO at det kan vi ikke gjøre noe med uten ved å sende våpen. Det er vel og bra, men kan NATO i det lange løp sitte og se på at Ukraina militært blir knust av Russland? Det synes jeg er et spørsmål som er vel så viktig å diskutere når det gjelder Sverige eller Finlands medlemskap i NATO. Jeg forstår at dette ikke er et spørsmål som denne salen kan avgjøre eller definere, men det er verdt å reflektere over at så mange demokratiske land samtidig må sitte og se på at Ukraina eventuelt blir knust av stormakten Russland.

Ola Elvestuen (V) [12:20:56]: Russlands angrep på Ukraina bringer Sverige og Finland inn i NATO, og et bredt flertall i Stortinget ønsker dem velkommen. Det er bra. Det styrker NATO og det styrker Norges, Sveriges og Finlands sikkerhet. Det styrker Norden og det åpner for et mye sterkere forsvarspolitisk samarbeid i årene framover.

I likhet med andre vil jeg si at det er oppsiktsvekkende at Rødt sier nei til Sveriges og Finlands eget ønske om medlemskap, og ikke respekterer at dette er det Sverige og Finland, gjennom sine demokratiske prosesser, som må avgjøre.

Så vil jeg litt inn på det som også Tybring-Gjedde snakket om til slutt, at det er viktig å huske på at Sveriges og Finlands medlemskap i NATO og søknad om medlemskap, er én reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina. Det er viktig og avgjørende nå at vi som medlemmer i NATO fortsatt holder oppmerksomheten på situasjonen i Ukraina. Hvordan krigen utvikler seg vil definere sikkerhetssituasjonen og trusselbildet vi står overfor i Norden, i Europa og i verden i lang tid framover. Det er avgjørende at Russland ikke vinner fram, men at Ukraina klarer å forsvare sin frihet og sitt demokrati og vinner krigen som nå pågår. Og hva en seier innebærer, må det være Ukraina som definerer.

Selv om Ukraina viser et enormt mot, går krigen ikke bra. Som det ble påpekt, 150–200 ukrainske soldater dør nå hver dag, det er Russland som rykker fram, og det er avgjørende nå at vi også øker vår støtte til Ukraina som NATO-land. De trenger tyngre våpen, mer moderne våpen, fra norsk side NSM og NASAMS. Tar det tid, så tar det tid, men det vil være behov, og de trenger også ammunisjon.

Vi, som andre land, må også forsterke våre sanksjoner mot Russland. Sveriges og Finlands medlemskap i NATO, når det blir klart, er et resultat av Russlands angrep. Men angrepet på Ukraina må også slås tilbake. Det er avgjørende nå at vi forsterker vårt samarbeid med Sverige og Finland, men vi må også støtte og styrke støtten til Ukraina samtidig.

Karianne B. Bråthen (A) [12:24:21]: Som finnmarking med besteforeldre som ble evakuert under annen verdenskrig, kjenner jeg på et alvor jeg aldri har kjent på tidligere. Historiene fra min bestemor Berntine, som ble evakuert med små barn, har alltid for meg vært spennende historier og noe som hører fortiden til. Aldri hadde jeg sett for meg at vi igjen skulle oppleve krig og overtramp på nært hold i vår bakgård. Det er derfor jeg også kjenner på det alvoret og det ansvaret vi nå i dag står overfor.

Vi vet at Norden har vært ute en vinternatt før. Våre nasjoner har en lang og delt historie, og våre lands separate historier er en samlende historie om Norden, om samarbeid og konflikt, om unioner og selvstendige stater. I moderne tid er historien om Norden en historie om sterkt samarbeid, om solidaritet i krevende tider. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi styrker det nordiske samarbeidet. Russlands brutale og aggressive krig i Ukraina har løftet betydningen og viktigheten av det samarbeidet også forsvarsmessig.

Det var få av oss som for få måneder siden hadde forestilt seg at vi skulle stå her i dag og behandle søknad om NATO-medlemskap fra Sverige og Finland, men i ekstraordinære tider kreves ekstraordinære handlinger. Jeg er glad for at vår regjering er handlekraftig og så tydelig på at avgjørelsen Sverige og Finland har tatt, er deres egen, og det må vi respektere. Det handler om demokrati og retten til å bestemme over eget land. Da er det med forundring jeg hører Rødt stå og kjempe for Oslo-innbyggernes rett til å bestemme over egen sykehusstruktur, men ikke la Sverige og Finland bestemme over hvordan de best mener de kan skape sikkerhet for sin befolkning.

Det er bra at Sverige og Finland nå søker dette medlemskapet. Det gjør at vi kan utvikle det nordiske samarbeidet ytterligere. Jeg tror at vi i de nordiske landene kan gjøre mer og bedre vår felles innsats for å styrke NATO.

Våre besteforeldre fikk kjenne på kroppen behovet for fellesskap og støtte. Derfor ønsker jeg våre nordiske naboer, Sverige og Finland, velkommen inn i dette forsvarsfellesskapet. Med å stemme ja i dag til deres henstilling om medlemskap sier vi ja til å beskytte friheten.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:26:59]: Russlands folkerettsstridige angrep på og krigføring i Ukraina er skremmende. Invasjonen viser hvordan Putin er villig til å gjøre barn foreldreløse, drepe unge menn og kvinner og se på at seksuelle overgrep blir begått mot ukrainere – ene og alene for sine stormaktsambisjoner. I møte med et autoritært regime som driver en ekspansiv angrepskrig i Europa, er det forståelig og naturlig at Finland og Sverige nå ønsker å gå inn i militæralliansen NATO.

Jeg har respekt for deres vurderinger, men det jeg ikke har respekt for, er at den tyrkiske presidenten ser sitt snitt til å utnytte situasjonen i Europa til å fremme en rekke urimelige krav. Tyrkia er et udemokratisk land, som systematisk undertrykker demokratiaktivister. Tyrkia er et av de landene i verden der flest journalister sitter i fengsel, Tyrkia er et land som viser manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og ikke minst er Tyrkia et land som systematisk undertrykker kurderne og andre minoriteter. Det er knapt ett år siden Tyrkia gjorde landets tredje største parti forbudt. Tyrkia fengsler folkevalgte politikere. Siden 2015 har over 5 000 medlemmer av det venstreliberale partiet HDP blitt arrestert og fengslet i Tyrkia, inkludert parlamentarikere som fremdeles er fengslet.

Jeg er urolig for at det Tyrkia kaller terrorbekjempelse, er et skalkeskjul for systematisk og brutal undertrykkelse av kurdere, og at de bruker denne anledningen til å sikre grønt lys og legitimitet for sitt brutale regime. Derfor blir jeg bekymret når jeg hører NATOs generalsekretær og Norges statsminister snakke om å vise forståelse for Tyrkias sikkerhetsutfordringer i denne prosessen. Hvordan Tyrkia har agert overfor Sverige og Finland, viser hvordan de nettopp bruker NATO som en politisk arena for å fremme krav som går på akkord med kjerneverdier i demokratier. Det er uakseptabelt og framhever svakheter ved NATO. For det første avsløres mangelen på et omforent system, prosess og regelverk som forhindrer at land som Tyrkia fremmer slike urimelige krav. For det andre viser uttalelsene til statsministeren om forståelse for Tyrkias sikkerhetsutfordringer, hvordan norsk utenrikspolitikk bindes opp av maktspillet i NATO.

I dag diskuterer vi en mulig innmeldelse i NATO av Sverige og Finland, men kanskje vi også burde diskutere Tyrkias medlemskap. Vi kan ikke akseptere at Tyrkia nå oppfører seg som en bølle i en skjebnetid i Europa. Tyrkia bruker makten sin i NATO til å utøve et press på Sverige og Finland, og derfor håper jeg at Stortinget kan samle seg bak forslaget om å si tydelig ifra at prosessen med finsk og svensk NATO-medlemskap ikke medfører å gi etter for tyrkisk press mot Sverige eller andre NATO-land.

Bjørnar Moxnes (R) [12:30:19]: Vi er uenig i konklusjonen, derfor bruker mange debatten til å snakke om Rødt. Det er synd at mange styrer utenom det uenigheten faktisk handler om. Jeg skal prøve å svare ut det jeg rekker på dette innlegget.

En rekke anklager Rødt for å være usolidariske, men det å redusere solidaritet til et spørsmål om NATO, er noe snevert. Rødt står solidarisk med ukrainerne. Vi har støttet de humanitære og økonomiske bidragene. Vi har fordømt, og fordømmer, Putins krigsforbrytelser, og vi støtter sanksjonene mot oligarkene. Rødt står også solidarisk med Sverige og Finland, uavhengig av NATO-medlemskap. Jeg skulle ønske meg et like stort engasjement for solidaritet også når det ikke handler om militæralliansen NATO.

Arbeiderpartiets talsperson begynte debatten med et ønske om ikke å la sidespor overskygge etter selv å ha brukt sitt innlegg på feilaktige framstillinger. Det stemmer ikke at Rødt reagerte på invasjonen med å snakke om feil på begge sider. Det er en blank løgn at Rødt ikke har tatt et oppgjør med konspirasjonsteorier. Rødt har hele veien vært tydelig på fordømmelsen av Russlands undergraving av Ukrainas territoriale suverenitet og også folkerettsbrudd.

Vi anklages også for å stå på samme linje som Erdogan i dette spørsmålet. Men det er tvert imot flertallspartiene som i dag vil bygge norsk og nordisk sikkerhetspolitikk på en pakt med Erdogan, ikke Rødt. Og gjennom NATO får det tyrkiske regimet makt til å prøve å påvirke og presse politikken og sikkerheten til demokratier som Sverige, Finland og Norge.

Så vil jeg be øvrige representanter om å ta en grundigere faktasjekk før de uttaler seg om Rødts forsvarsbudsjett. Skal vi sammenligne Finland og Norge, kan man også ta en titt på det finske invasjonsforsvaret, som andre partier for Norges vedkommende har bygd ned her til lands.

Rødt følger situasjonen i Ukraina fra dag til dag, som alle andre. Vi engasjerer oss for en solidarisk og ansvarlig utenriks- og sikkerhetspolitikk tilpasset situasjonen. Til slutt vil jeg gjenta – som alle i denne salen egentlig er fullt klar over – at Rødt ikke er i noen posisjon til å skulle overstyre parlamentene eller befolkningene i andre land. Det vi er bedt om av regjeringen, er å ta stilling til en utvidelse av NATO, herunder hva det vil ha å si for sikkerhet og stabilitet i våre områder. Det er det vi tar stilling til. Der er vi uenig med flertallet, og det er en ærlig sak. Det er synd vi ikke får en debatt om dette hovedspørsmålet, nemlig: Hvordan skaper vi sikkerhet og fred for Norge, Norden og Europa? Men kanskje kommer det andre sjanser til å få en reell debatt om det.

Hårek Elvenes (H) [12:33:35]: Når noen sier at de kan komme til å utslette deg og dine, da kan de komme til å gjøre det. Det er ikke gitt at de kommer til å gjøre det, men man bør ta høyde for det. Putin bestrider Ukrainas eksistensberettigelse og vil «deukrainisere» og denazifisere.

Rødts sikkerhetspolitikk er uforenlig med å ivareta Norges sikkerhet, Nordens sikkerhet og Vestens sikkerhet. Det står i Rødts prinsipprogram at man vil melde Norge ut av NATO, men man vil ikke gjøre Norge forsvarsløst. Spørsmålet som Stortinget har krav på et svar på, er: Hvordan vil Rødt innrette norsk forsvarspolitikk for å opprettholde et forsvar som har like sterk evne til å avskrekke og forsvare som det vi har i dag?

Representanten Moxnes nevnte nylig, i sitt innlegg, det finske invasjonsforsvaret. Da tør jeg minne om at det finske forsvarsbudsjettet er vesentlig lavere enn det norske. Rødt bør ta et oppgjør med seg selv. Det står nemlig en kamp i dag, en politisk og geopolitisk kamp, mellom demokrati og autokrati. Rødt bør bestemme seg for hvilken side man vil støtte, og om man vil støtte den frie verdens kamp for menneskerettigheter og demokrati.

Rødt vil nekte Finland og Sverige NATO-medlemskap. Med dette har partiet internalisert Kremls logikk i det samme spørsmålet, nemlig at finsk og svensk medlemskap er farlig for freden. Det er feil.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:35:56]: Da annen verdenskrig var over, innså vi at Norge ikke kunne stå alene. Vi måtte alliere oss for å ivareta friheten og freden for generasjoner framover. Derfor var Norge i 1949 med som en av grunnleggerne av forsvarsalliansen NATO, en allianse som i flere tiår har tjent Norge godt med sin viktigste oppgave: å sikre vår trygghet, frihet og sikkerhet. NATO er grunnpilaren i vårt forsvar og i forsvaret av demokratiet vårt.

Russlands invasjon av Ukraina har kraftig forverret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, i verden og i Norges nærområde. Det har bidratt til at Sverige og Finland – etter mange år med nøytralitet – nå innser at heller ikke de kan stå alene om å ivareta sin frihet og fred i møte med et aggressivt Russland som sin nærmeste nabo.

De siste årene har det vært en økt oppmerksomhet rundt forsvars- og sikkerhetspolitikken i nordområdene, og ingen andre steder i landet vårt henger innenrikspolitikken så tett sammen med utenriks- og forsvarspolitikken. Nordområdene er strategisk viktige for Norge, og derfor må vi ha en tydelig tilstedeværelse i nordområdene, både sivilt og militært. En utvidelse av NATO med Sverige og Finland vil være en klar styrke for NATO og det nordiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet.

I dag kommer det store flertallet på Stortinget til å gi sin støtte til svensk og finsk NATO-medlemskap. Men det er ett parti i denne salen som ikke kommer til å gi den støtten. Rødt går i dag imot at to demokratiske, uavhengige og selvstendige land som selv ønsker å bli med i NATO, skal få lov til det. Det er veldig lite solidarisk. For når vi ser at det igjen er krig i Europa, og vi ser ukrainere som lider og kjemper modig for sin frihet, er ikke svaret å trekke seg tilbake og ha mindre forsvarssamarbeid. Ukraina opplever nå sårbarheten ved å stå alene – den samme sårbarheten som Rødt mener at Norge skal ha.

Svensk og finsk NATO-medlemskap vil bidra til at vi står sterkere i møte med dem som vil knuse friheten og freden. Av og til trenger vi kanskje å minne oss selv på hvorfor vi er medlemmer av NATO, og hvorfor vi har et forsvar i Norge. Det er for å beskytte friheten og freden vår, ikke for å gå til krig. NATO er ikke krig, NATO er fred.

Seher Aydar (R) [12:38:46]: Jeg blir nødt til å svare ut påstandene som representanten Tybring-Gjedde har kommet med. Det er for så vidt mye å svare ut, men jeg vil for det første bare understreke at YPG finnes ikke i Tyrkia. Det har det aldri gjort. Et raskt Google-søk kan lede en til mange ulike steder. Jeg vil også informere om en viktig realitet, og det er at regimet i Tyrkia kontrollerer mesteparten av informasjonen som kommer ut av Tyrkia. Det vil jeg at man skal huske når Erdogan vil stemple noen som terrorister. Reportere Uten Grenser har skrevet:

«Å kritisere myndighetene, å være ansatt i et «mistenkelig» mediehus, å kontakte en sensitiv kilde eller til og med bare bruke krypterte meldingstjenester utgjør grunnlag for å fengsle journalister for terrorisme i Tyrkia.»

Da tror jeg at et raskt Google-søk i salen faktisk ikke er nok, for fakta på bakken er reelle. Journalister som skriver om fakta på bakken, blir fengslet eller blir nødt til å flykte. Politikere som snakker mot Erdogans politikk, kan risikere å bli fengslet og fratatt sine folkevalgte rettigheter. Det er realiteten i Tyrkia, og det er på et nivå som ikke er så langt unna det vi kjenner til fra f.eks. Russland. Folk som sier nei til krig, kan bli pågrepet.

Et eksempel på det er da medlemmer av legeforeningen kom med sitatet «Nei til krig, fred umiddelbart». De ble møtt med sanksjoner. Det samme har vi sett med akademikere som skriver under på fredsopprop. De blir enten fratatt sine jobber eller må flykte fra Tyrkia. Det er realiteten. Vi snakker om manglende ytringsfrihet.

Det er flott at man kan gjøre Google-søk, men jeg vil bare at vi forholder oss til fakta når vi snakker herfra. Og fakta er at Erdogans Tyrkia er et autoritært regime som undertrykker folk, og som har fratatt dem ytringsfriheten.

Så synes jeg det var interessant det som representanten Hårek Elvenes sa om at når noen sier at de vil utslette deg og dine, må man ta høyde for at de kan komme til å gjøre det. Det er nettopp det Tyrkia gjør når de igjen truer med å gå til krig i Nord-Syria. Vi er nødt til å stå tydelig imot enda en folkerettsstridig angrepskrig, for jeg tror vi har lært i Norge at folkerettsstridige angrepskriger bare er vondt for befolkningen, og det kan vi ikke ha mer av.

Trine Lise Sundnes (A) [12:41:41]: Ser ikke Rødt at de her i prinsippet gjør det samme som Erdogan – stiller seg i veien for et annet lands suverenitet? Det handler ikke om hvorvidt vi skal ta beslutningen på vegne av et annet land eller ikke. Det handler om hvorvidt vi stiller oss i veien eller ikke for et annet lands demokratisk fattede beslutning.

Jeg synes faktisk at representanten Trond Helleland har et poeng: I denne debatten burde Rødt klart ha svart ut hans spørsmål om hvorvidt Rødts standpunkt ville ha vært annerledes om Erdogans tilnærming var annerledes.

Representanten Moxnes trekker inn at andre partier beskylder Rødt for å være usolidariske. Men Rødt står jo ikke solidarisk sammen med Sverige og Finland. De står usolidarisk sammen med dem ved å støtte seg til mindretallet i disse landene i begrunnelsen for hvorfor de ikke stemmer med flertallet i dag.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet står på riktig side av historien her. Det er krig på europeisk jord.

Åsmund Aukrust (A) [12:43:26]: Rødt – og spesielt Bjørnar Moxnes i sitt siste innlegg – sa at jeg i mitt første innlegg for med blank løgn. Derfor tenker jeg at Rødt bør se seg selv i speilet og se på hva slags innlegg de selv har holdt i dag.

Hva var det jeg sa for noe? Jeg sa at Rødt hadde påpekt at det var feil på begge sider. Det mente Bjørnar Moxnes at aldri hadde funnet sted, selv om han selv på Facebook den 23. februar skrev at de fordømte Russlands angrep, og at de fordømte USAs framflytting nær Russlands grense. Geir Jørgensen sa:

«Jeg er sjokkert over det spillet som nå foregår fra begge sider når det gjelder Ukraina. USA og Storbritannia har kjørt en provokasjonslinje.»

Når det gjelder konspirasjonsteorier, kommer komitélederen med noen eksempler. Vi kan gå inn og se på hva Rødt har sagt om steigan.no, eller at det er mange Rødt-medlemmer som har vært på eiersiden av steigan.no, som fikk full støtte av Nordland Rødt. Jeg er helt enig med det Eivor Evenrud sa. Hun brukte et uparlamentarisk uttrykk, så jeg skal ikke gjenta hva hun sa, men hun beskrev hvor flaut hun synes Rødts linje i denne saken var, og hvordan dere ikke tok avstand fra konspirasjonsteorier i denne saken.

Rødt er opptatt av å bruke utestemme mot Erdogan. Jeg er uenig med Erdogan i veldig mye. Arbeiderpartiet har støttet opposisjonen i Tyrkia i mange sammenhenger. Paradokset er at Rødt håper at Erdogan skal lykkes, for de har det samme målet om at Sverige ikke skal kunne bli NATO-medlem. Det er det som er paradokset. Rødts søsterparti i Danmark har valgt en helt motsatt holdning. I Danmark ble det enstemmighet i parlamentet da de vedtok dette i forrige uke; de støtter Sveriges og Finlands selvstendighet.

Det ble sagt at alle vet at dette ikke handler om å overstyre Finland og Sverige. Jeg synes argumentasjonen som Rødt framfører, er ganske uærlig, for det er faktisk det det handler om. Det er lov å være uenig, men til sjuende og sist handler det om at land skal stille seg over demokratiske avgjørelser. Det er det Rødt har bedt om at Norge nå skal gjøre.

I arbeiderbevegelsen er de fineste ordene solidaritet og fellesskap, men det er mer enn ord. Det er først og fremst handlinger. I denne saken mener jeg at Rødt handler alt annet enn solidarisk. De sier nei til å ta land som selv ønsker det, inn i vårt fellesskap, og de har en argumentasjon som handler om at dette først og fremst går ut over oss i Norge. For det første faller det på sin egen urimelighet, og for det andre er det en ekstremt lite solidarisk argumentasjon fra Rødt.

Bjørnar Moxnes (R) [12:46:22]: Feilframstillingene fortsetter. Jeg får bare gjenta hva jeg skrev da invasjonen startet, nemlig:

«Rødt fordømmer på det sterkeste Russlands angrep mot Ukraina. Dette er et grovt og uakseptabelt brudd på folkeretten. Russland må stanse angrepet og trekke sine militære styrker ut!»

Så er det sånn at Tyrkias mål ikke er å stanse et svensk NATO-medlemskap, det er å prøve å diktere og gripe inn i svensk politikk når det gjelder støtten til kurderne og deres rettighetskamp.

Så tror jeg Rødts landsstyrevedtak fra mai vel er det kraftigste, tydeligste og hardeste oppgjøret med konspirasjonsteorier rundt krigen mot Ukraina. Jeg vil anbefale alle i salen å lese vedtaket – og gjerne bli enda klokere av å lese det.

Åsmund Aukrust (A) [12:47:34]: Da skal jeg avslutte med å komme med en stemmeforklaring.

Først vil jeg si at det er fint at Bjørnar Moxnes leser opp sine egne statuser, men når han slutter der neste poeng kommer, der det kommer en like sterk fordømmelse av det USA har holdt på med, forsvinner litt av poenget med å henvise til seg selv.

Så har jeg en stemmeforklaring, og det gjelder forslaget fra Rødt og SV. Jeg mener at det er å slå inn helt åpne dører. Det er ingen tvil om at Norge er den største forsvareren av Sverige og Finland. Vi gjør alt vi kan for å støtte opp om deres sak. Det har både det svenske og det finske lederskapet ved flere anledninger sagt. Så jeg mener at det forslaget egentlig er å slå inn åpne dører. Jeg tror ikke det heller vil gjøre debattklimaet noe enklere, med tanke på å få til det som Sverige og Finland nå ønsker seg: å bli NATO-medlemmer. Der skal de vite at de har Norge med seg.