Innovasjon Norge ble startet opp av regjeringen Bondevik II 1. januar
2004 med det formål å "fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom
næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners
næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering
og profilering." Organisasjonen erstattet fire tidligere aktører
i det norske innovasjonspolitiske virkemiddelapparatet: Norges Eksportråd,
Norges Turistråd, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)
og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO).
Det har generelt vært lite offentlig debatt om Innovasjon Norge
i de rundt fem årene selskapet har vært i virksomhet. Det gjenspeiler
sannsynligvis både den brede tilslutningen opprettelsen av selskapet
hadde i så vel det politiske miljøet som innovasjonssystemet for
øvrig, og den relativt sett svake medieinteressen for nærings- og
innovasjonspolitikk kombinert med en regjering/forvaltning som i
stor grad bruker Innovasjon Norge som et politisk administrativt
redskap for seg.
Innovasjon Norges virksomhet er regulert i en egen lov: Lov om
Innovasjon Norge, hvor det heter at;
"Innovasjon Norge skal fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters
og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon,
internasjonalisering og profilering."
I årene 2005, 2006 og 2007 har 70 pst. av tilsagnene og støtten
fra Innovasjon Norge gått til primær- og sekundærnæringene, men
støtteandelen for andre bransjer ligger jevnt over under 10 pst.
Støtteandelene for de konkrete bransjesatsingene som Innovasjon Norge
har utpekt utover primærnæringene, ligger mellom 0 pst. og 3 pst.,
med unntak av reiseliv.
Innovasjon Norge er m.a.o. i hovedsak et virkemiddel for primær-
og sekundærnæringene. Dette er i stor grad historisk betinget og
henger i dag sammen med hvilke departementer som bevilger penger
til Innovasjon Norge. Innovasjon Norge stiller i stor grad med "bundet
mandat" og har derfor ikke tilstrekkelig spillerom til å følge opp
egne satsingsområder i form av økte tilsagn, noe som generelt gjør
det vanskelig å satse på bransjer og næringer med høyere kunnskapsinnhold.
Undersøkelser viser at bare halvparten av prosjektene som får
støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av
disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det
ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det
er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk
går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå
selskapets mål om å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom
næringsutvikling. Dersom vi legger til grunn en streng bruk av begrepet
innovasjon, der vi avgrenser til innovasjon på nasjonalt og internasjonalt
nivå, var det bare 18 pst. av midlene i 2007 som gikk til prosjekter
med innovasjon.
Den høyeste andelen av innovasjon finner vi i prosjekter i de
sentrale deler av landet, men generelt er ikke andelen av midler
som går til prosjekter med innovasjon som sitt primære formål, spesielt
høy i noen områder. Den høyeste andelen har Oslo med 34 pst., og
heller ikke i midler som bevilges fra Nærings- og handelsdepartementet
er andelen spesielt høy, den ligger bare på 23 pst.
Det er liten tvil om at utviklingen, spesielt de siste fire årene,
har gått i en retning av å gjøre Innovasjon Norge til et mer og
mer politisk verktøy for den sittende regjering. Det gjenspeiles
både i de etter hvert svært så omfattende og detaljerte tildelingsbrevene som
Innovasjon Norge får fra finansieringskildene i ulike departement,
det faktum at fylkeskommunene har fått større politisk innflytelse
over Innovasjon Norge og i en rekke enkeltsaker som for eksempel:
Politisk overstyring av Innovasjon
Norge for å bevilge 42 mill. kroner til en dørfabrikk i Årdal i kjølvannet
av Hydros beslutning om å legge ned deler av sin aluminiumsproduksjon
på samme sted.
Innføringen av den såkalte omstillingsloven våren 2008.
Loven gjør Innovasjon Norge til part i obligatoriske drøftelser
mellom myndigheter og bedrifter som planlegger nedleggelse. Hensikten med
drøftelsene er å vurdere muligheter for fortsatt drift eller andre
omstillingsvedtak. Innovasjon Norge skal altså bruke tid på å hindre
nedleggelser, på bekostning av å stimulere innovasjon og nyskaping.
Innovasjon Norge er tildelt en oppgave i å utvikle et støtteregime
for et å opprette et industrikraftkonsortium slik at Regjeringen
skal komme seg ut av et mer eller mindre håpløst valgkampløfte om
billigere strøm til kraftkrevende industri.
Samlet gir dette etter forslagsstillernes syn et Innovasjon Norge
som i større og større grad bidrar mer til å opprettholde eksisterende
næringsstruktur enn å stimulere til omstilling i norsk næringsliv.
Distriktspolitiske hensyn har forrang fremfor hensynet til å fremme
innovasjon. Også dette er basert på en politisk villet styring og
politikk.
Det er ingen tvil om at det er de politiske rammebetingelsene
Innovasjon Norge arbeider innenfor, som setter de viktigste begrensningene
for i hvilken grad selskapet kan prioritere innovasjonsprosjekter. Men
samtidig vil selvsagt Innovasjon Norge selv også ha et potensial
for å dreie forvaltningen av sine tjenester slik at innovasjon prioriteres
sterkere.
Den viktigste forutsetningen for at Innovasjon Norge kan utvikle
en tydeligere innovasjonsprofil, vil være at vi har en regjering
som har en tydeligere innovasjonspolitikk, der prioriteringen av
innovasjon blir mye tydeligere enn den er i dagens politikk.
Det mangler for eksempel systematisk kunnskap om hvilket omfang
det er av vekstbedrifter, hvilket potensial det er for å stimulere
slike bedrifter, spesielt i det distriktspolitiske virkemiddelområdet,
og det mangler dermed også god kunnskap om hvilket behov det er
for virkemidler mot denne målgruppen.
På den annen side kan en større grad av fristilling av Innovasjon
Norge også medføre at vi får en sterkere innovasjonssatsing litt
uavhengig av politiske myndigheters forgodtbefinnende. Når det gjelder Innovasjon
Norges egen rolle, er det viktig at selskapet selv tar en mer proaktiv
rolle i å profilere innovasjon som et sentralt mål for forvaltningen
av virkemidlene.
Generelt bør Innovasjon Norge etter forslagsstillernes syn få
mye mer av en ombudsrolle overfor gründere og bedrifter etter modell
fra EUs "SME Envoy" og etter hovedprinsippene i det svenske Tilväxtverket
(basert på gamle NUTEK).
Forslagsstillerne er bekymret for den økende kompleksiteten i
det offentlige virkemiddelapparatet mot næringslivet. Ulike virkemidler
og offentlige støtteordninger, med til dels lite innbyrdes sammenheng
og uoversiktlige koblinger, bidrar til å hemme verdifull nyskaping.
Det er en fare for at kompleksiteten i virkemiddelapparatet bidrar
til å skape uhensiktsmessig sterke bindinger mellom virkemiddelapparatet
og den enkelte gründer, og belønne dem som er flinkest til å orientere
seg i støtteapparatet snarere enn dem som har de beste ideene. Dessuten
mangler det et dedikert organ som kan komme med innspill til myndigheter
om nødvendige endringer og forslag til forbedringer og forenklinger.
Forslagsstillerne vil derfor omorganisere, fornye og fristille
Innovasjon Norge (IN) slik at IN kan bli en samlende aktør innenfor
dette området slik hensikten en gang var. Skal dette lykkes, må
Innovasjon Norge få en langt friere rolle i forhold til politiske myndigheter.
Innovasjon Norge må også i langt større grad være en premissleverandør
mot myndigheter og det politiske miljø når det gjelder å foreslå
og formidle tiltak for økt entreprenørskap, innovasjon og forenkling.
Dessuten må Innovasjon Norge deles i to ulike enheter. Den ene
delen skal være en målrettet nyskapingsdel for gründere og bedrifter
i hele landet. Formålet med denne delen er å stimulere til at gode ideer
settes ut i livet uavhengig av hvor i landet de oppsto. Den andre
delen skal ta distriktshensyn og ha et virkemiddelapparat for distriktsutbygging
med hovedhensikt å sikre bosetting og landbrukspolitiske mål. Bygdeutviklingsmidlene
skal beholdes i distriktsdelen og stimulere utvikling og etablering
av tilleggsnæringer i tilknytning til tradisjonelt landbruk.
I tillegg til å dele Innovasjon Norge i to ulike enheter hvor
den ene (og nye) delen skal være en målrettet nyskapingsdel for
gründere og bedrifter i hele landet, mener forslagsstillerne det
er behov for å tydeliggjøre noen grunnleggende hovedretningslinjer for
hele Innovasjon Norge som følger:
Styrke vekstmulighetene innenfor bærekraftige næringer
og kreative områder
Støtte og stimulere bedrifter og entreprenørskap for kvinner
og menn
Veilede med riktig informasjon som bidrar til utvikling
og oppstart av nye bedrifter
Måle og analysere ulike reglers og
rapporteringers effekter for bedriftene
Foreslå og utvikle forenklinger overfor offentlige myndigheter
Hjelpe alle som vil ha informasjon om det å starte og drive
bedrifter
Bistå både bedrifter og offentlige
myndigheter med kunnskap og kompetanse om nyskaping
Bidra til å spre erfaring og gode ideer til sentrale, regionale
og lokale aktører.
Til en viss grad kan man si at dette er noe Innovasjon Norge
allerede driver med, men forslagsstillerne mener det er behov for
å tydeliggjøre dette som bærende prinsipper for all aktivitet i
Innovasjon Norge.
Forslagsstillerne har videre merket seg at spesielt forslag om
å dele Innovasjon Norge i en distriktsdel og en innovasjonsdel fikk
bred tilslutning fra så vel forsknings- og høyere utdanningsminister
Tora Aasland (Sosialistisk Venstreparti), stortingsrepresentant Ine
Marie Eriksen Søreide (H) og publikum på NHOs Småting som ble arrangert
21. august 2009.