Til Stortinget
Forslagsstillerne mener at mye kan tyde på at Norge oftere tyr
til tvang i psykisk helsevern enn mange andre land. Til enhver tid
er omtrent 1 000 personer tvangsinnlagt i Norge. Det betyr at ca. 5 000–10 000
berøres selv av dette hvert år. Dessuten blir ca. 1 000 pasienter
tvangsmedisinert i året utenfor institusjon, og det kan vare i flere
år. Omfanget varierer fra sted til sted.
Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert
at tvang har en positiv virkning. Mange hevder at menneskerettighetene
brytes gjennom den utbredte tvangsbruken i Norge. Konklusjonen til
arbeidsgruppen som Helsedirektoratet satte ned på oppdrag fra Helse-
og omsorgsdepartementet for å vurdere bedringskriteriet og tvangsbehandling, viser
nettopp denne uenigheten. I arbeidsgruppens konklusjon er det en
splittelse med to mindretall og et flertall knyttet til denne problemstillingen.
Mange hevder at behovet for akutt hjelp og tvang i det psykiske
helsevernet egentlig er et konstruert behov, fordi helsevesenet
ikke har klart å fange opp dem som trenger hjelp på et tidlig stadium
og ikke klarer å gi oppfølging og behandling som unngår de store
svingningene i lidelsene. Det er tankevekkende når det er store
forskjeller i bruk av tvang fra institusjon til institusjon. Det
kan handle om ressurser, bemanning og holdninger. Det viser seg
at de som har jobbet bevisst med å redusere bruken av tvang, har klart
å nå målsettingen og har mer dialog med sine pasienter og brukere.
Det er store mørketall knyttet til bruk av tvang i psykiatrien.
Ifølge SINTEF og tall fra Norsk pasientregister innlegges to av
tre til psykiatrisk behandling frivillig. I 2006 ble 36 pst. tatt
inn til en psykiatrisk avdeling mot egen vilje, tvangshenvist av
en primærlege. Av disse får én av fire tvangsvedtaket omgjort.
Det vil si at av alle innleggelser i det psykiske helsevernet
er det om lag 10 pst. som blir gjort om fra tvang til frivillig,
og som ikke fanges opp i tallene om tvangsbruk.
I en rapport fra Statens helsetilsyn fra juli 2007 konkluderes
det med at til tross for styrking over flere år, så er tjenestene
til mange av dem med psykiske lidelser som trenger det mest omfattende
tilbudet, fortsatt utilstrekkelig og ikke tilpasset behovene. Rapporten
konkluderte med at det er behov for å vurdere om virkemidlene er
gode nok. I St.prp. nr. 1 (2006–2007) om Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett står det at kartlegging viser et tilleggsbehov på om lag
2 800 boliger til psykisk syke. Tjenestebehovet anslås til om lag
1 800 årsverk utover opptrappingsplanens måltall for årsverk innen
tiltak for voksne mennesker med psykiske lidelser knyttet til revidert boligbehov.
Det kreves en helhetlig strategi og mange ulike tiltak for å
redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Først og fremst
er det viktig å sikre tilstrekkelig med ressurser til å møte de
utfordringene som finnes. Det er nødvendig å forebygge psykiske lidelser
gjennom lavterskeltilbud som skolehelsetjeneste, helsestasjoner
og ikke minst tilbud av sosial karakter. Den enkelte må få hjelp
når det trengs for å forebygge alvorlige psykiske lidelser. Samtidig
må det arbeides aktivt med holdninger hos helsepersonell knyttet
til et minimum i bruk av tvang. Her finnes det gode eksempler flere
steder i landet som har god effekt.
Debatten om bruk av tvang i det psykiske helsevernet må opp på
den politiske dagsordenen. Det er alvorlige spørsmål som handler
om menneskerettigheter og brudd på disse og hvilke grenser det er
nødvendig å sette. Det er ikke opp til helsepersonell alene å definere
når det er lov å bruke tvang i det psykiske helsevernet. Samtidig
er det mange tiltak som bør settes i verk for å redusere bruken
av tvang. En stortingsmelding om å redusere bruken av tvang i det psykiske
helsevernet vil være konstruktivt.
Kunnskap er en svært viktig faktor, skal en klare å få løst utfordringene
i det psykiske helsevernet. Forslagsstillerne mener det ikke er
holdbart at en vet for lite om konsekvensene av bruk av tvang spesielt knyttet
til tvangsmedisinering. Det er derfor nødvendig å sette i gang en
kartlegging av konsekvensene av tvangsbruk og i hvor stor utstrekning
tvang egentlig har blitt brukt de siste årene og blir brukt i dag.
Det er bekymringsfullt at det er store forskjeller i bruk av
tvang på ulike institusjoner og fra område til område i landet.
Det er tankevekkende at man noen steder har redusert bruken av tvang
betraktelig gjennom et møysommelig arbeid. Det burde være et mål at
flere steder gjennomfører nye rutiner og går gjennom sin praksis.
Det bør opprettes et nasjonalt råd for psykisk helsevern som lager
nettopp slike retningslinjer og skaper en felles forståelse for
oppfølging og behandling av mennesker med psykiske lidelser.
Å redusere bruken av tvang er et komplekst tema, men en av forutsetningene
for å nå dette målet er at det eksisterer et tilstrekkelig omsorgstilbud.
Etter at opptrappingsplanen for psykisk helse opphørte, og midlene
til psykisk helsevern ikke lenger skal være øremerket, er det behov
for en plan for psykisk helse der kapasitet, videre omstilling og
organisering av tjenestene er konkretisert.
Da opptrappingsmidlene til psykiatrien opphørte, burde en ha
sikret videre øremerking av dette viktige feltet. Det er fare for
at psykiatri ikke lenger vil være et høyt prioritert område, og
det vil igjen bety et dårligere tilbud til dem som har psykiske
lidelser. I det lange løp kan dette føre til mer langvarige og mer
alvorlige lidelser fordi lavterskeltilbud og oppfølging ikke blir
prioritert pga. et vanskelig kommunebudsjett. Det vil igjen bety
behov for mer bruk av tvang, fordi man ikke har kapasitet til å
gi den enkelte den hjelpen som trengs.
Det er svært viktig å forebygge alvorlige psykiske lidelser og
sørge for rask og nødvendig hjelp til dem som trenger det på et
tidlig tidspunkt. Skolehelsetjenesten møter elever i deres hverdag
og kan hjelpe mennesker tidlig og derfor bør skolehelsetjenesten også
inneholde en skolepsykolog. Studenthelsetjenestene driver et viktig
behandlings- og forebyggingsarbeid, og må få mulighet til å utvide
behandlingstid og kapasitet.
Et sosialt nettverk, gjennom et sted å møtes, arrangering av
turer og noen å snakke med, er avgjørende for at personer med psykiske
lidelser, som hjelp i en prosess gjennom lidelser og tilbake til
å delta aktivt i samfunnet igjen, og også for å unngå tilbakefall
og ikke minst for å unngå store svingninger. Slike sosiale omsorgstilbud
som for eksempel "Huset" i Larvik og "Fontenehusene" må sikres økonomisk
finansiering.
Tett oppfølging, dialog og felles forståelse mellom bruker og
psykisk helsepersonell vil redusere bruken av tvang og forebygge
akutte behov. Ambulante psykiatriske team vil kunne hjelpe personer med
psykiske lidelser hjemme og unngå innleggelser, og vil kunne erstatte
politiet eller bistå politiet ved tvangsinnleggelser.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen legge
frem en stortingsmelding om bruk av tvang i det psykiske helsevernet,
som skal bidra til å redusere tvangsbehandling og tvangsmedisinering
og som vurderer å fjerne bedringskriteriet (kalt behandlingskriteriet).
2. Stortinget ber Regjeringen sette i gang en kartlegging
av konsekvensene ved bruk av tvang i psykisk helsevern.
3. Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt råd
for psykisk helsevern som skal lage nasjonale retningslinjer for
bruken av tvang med målsetting om å redusere tvangsbruk i psykiatrien.
4. Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan for videre
satsing etter opptrappingsplanen for psykisk helse, der kapasitet,
videre omstilling og organisering av tjenestene er konkretisert.
5. Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre øremerking av
midler til psykiatrien slik at målsettingen i opptrappingsplanen
kan nås.
6. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en nasjonal
minstestandard for skolehelsetjenesten og styrke det psykiske helseverntilbudet
knyttet til studenthelsetjenesten.
7. Stortinget ber Regjeringen sikre økonomisk finansiering
av sosiale lavterskeltilbud.
8. Stortinget ber Regjeringen vurdere opprettelsen av ambulante
team i det psykiske helsevernet, for eksempel i tilknytning til
de distriktsmedisinske sentrene som kan dekke hele Norge.
Oslo, 1. desember 2009