Til Stortinget
Psykiske lidelser er vår viktigste folkesykdom og en stor helsemessig
samfunnsutfordring. Én av tre personer i den norske befolkningen
vil ha hatt en psykisk lidelse i løpet av det siste året og rundt
halvparten i løpet av livet. Ifølge Verdens helseorganisasjon vil
trolig psykiske lidelser være den aller viktigste årsak til sykdomsbelastning
i vestlige land i 2020.
Det viktigste grepet for å forebygge psykiske lidelser er, etter
forslagsstillernes syn, å tilby innbyggerne bedre psykisk helsehjelp
i kommunene. Mange mennesker med psykiske plager og lidelser står
uten et tilbud om behandling, og etterspørselen etter psykologisk
behandling, informasjon og oppfølging er stor. Forslagsstillerne
mener på denne bakgrunn tilgjengeligheten av tjenester for personer
med både lettere og tyngre psykiske lidelser i dag er for dårlig, ventelistene
er for lange og det er for tilfeldig hvem som får hjelp og når.
Forslagsstillerne mener man trenger å tenke nytt innen psykisk helse.
Målet må være lavterskeltilbud i kommunene hvor det er mulig å få
rask hjelp uten henvisning.
Opptrappingsplanen for psykisk helse ble gjennomført fra 1998
til 2008. En evaluering av planen slo fast at personer med milde
og moderate psykiske lidelser eller med rusproblemer og eldre med
psykiske lidelser ikke hadde fått tilfredsstillende tilbud gjennom
denne perioden. Likevel slår en ny SINTEF-rapportSINTEF
diskusjonsrapport «Vurdering av foreslåtte modeller for kommunal
medfinansiering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialistbehandling» fast
at kommunene aldri har brukt mindre midler på psykisk helse siden
opptrappingsplanen for psykisk helse tok slutt i 2007. Forslagsstillerne
mener dette er en utvikling i helt feil retning og i strid med samhandlingsreformens
intensjon om å forebygge mer for å reparere mindre.
Forslagsstillerne vil peke på at det er stor usikkerhet knyttet
til finansieringsordningene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene,
og at dette sammen med en presset kommuneøkonomi hindrer kommunene
i å forberede seg til at samhandlingsreformen også skal inkludere
psykiske helsetjenester i 2016. Det er, etter forslagsstillernes
syn, svært uheldig at samhandlingsreformen synes å være en medvirkende
årsak til at det i dag kuttes i psykiske helsetjenester over hele
landet, spesielt i døgnplasser i spesialisthelsetjenesten, uten
at det psykiske helsetilbudet er bygget opp i kommunene.
Forslagsstillerne viser til at det ved utgangen av 2012 sto over
9 000 voksne og nesten 3 400 barn i kø for psykisk hjelp i Norge.
Tall fra Norsk pasientregister (NPR) viser at gjennomsnittlig ventetid
innen psykisk helsevern for voksne har økt fra 2011 til 2012. Samtidig
er det registrert 1 400 brudd på behandlingsgarantier, og ifølge
psykologforeningen blir det jukset med ventelister over hele landet.
Antall kliniske psykologer med driftsavtaler har de siste årene
gått ned. Forslagsstillerne mener dette er en svært uheldig utvikling.
Dagens kø gjør at små psykiske problemer blir store, alvorlige og
livstruendehttp://www.fhi.no/dokumenter/1b2e13863a.pdf.
Forslagsstillerne vil peke på at det i tillegg til de store belastningene
for individet, er svært høye samfunnsøkonomiske kostnader grunnet
psykiske lidelser. Folkehelseinstituttet anslår at de samlede samfunnsøkonomiske
kostnadene for psykiske lidelser i Norge beløper seg til mellom
60 og 70 mrd. kroner årlig2. Beløpet omfatter tapt arbeidsfortjeneste,
sykepenger, trygdeutgifter, sosiale ytelser og behandlingskostnader.
I 2011 var de totale behandlingskostnadene for psykisk helsevern
18,9 mrd. kronerhttp://www.sintef.no/Projectweb/Startsiden/SAMDATA-pa-nett/Psykisk-helsevern-2005/Ressursinnsats/Kostnader-og-finansiering/Kostnader-og-finansieringskilder---helseregioner/.
Ifølge Verdens helseorganisasjon er psykiske lidelser, målt i sykdomsbyrde,
den mest kostbare av alle sykdomsgrupper i Norge. Depresjoner er
den enkeltsykdom som koster staten mest, vesentlig mer enn henholdsvis
hjerte- og karlidelser, kreftsykdom, veitrafikkulykker og alkoholskader.
Ifølge Folkehelseinstituttet står psykiske lidelser for 40 pst. av
sykefraværet og 40 pst. av kostnadene for uførepensjon. Forslagsstillerne
vil også peke på at forskning viser at psykiske lidelser, rusmisbruk
og frafall i skolen er hovedårsaker til tidlig uførhet, noe som
gir god grunn til betraktelig innsatsøkning innen det forebyggende
psykiske helsearbeidet.
Forslagsstillerne mener et godt utbygd psykisk tjenestetilbud
i kommunen vil gi store besparelser for helsevesenet. Etter forslagsstillernes
syn kan mange psykiske vansker betraktes som normale reaksjoner på
uvanlig store belastninger, og gjennom en godt utbygd førstelinjetjeneste
i kommunene kan man forhindre at små problemer får utvikle seg til
å bli store og dyre helseutfordringer som havner i spesialisthelsetjenesten.
Til sammenligning utreder og behandler fastlegene ca. 90 pst. av
pasientene, og koster ca. 10 pst. av helsebudsjettet.
I 2009 mottok ca. 70 pst. av voksne med psykiske lidelser både
kommunale behandlingstjenester og behandling i spesialisthelsetjenesten.
Det er etter forslagsstillernes syn stor grunn til å tro at mange
problemer som havner i spesialisthelsetjenesten, ville blitt løst
i førstelinjetjenesten dersom det var et godt utbygd tilbud i kommunene.
I dag fører mangelen på lavterskeltilbud til at pasienter raskere
henvises videre, som igjen fører til lange ventelister og som kan føre
til at mange blir sykere mens de venter på hjelp. Dette er etter
forslagsstillernes syn samfunnsøkonomisk ulønnsomt, i tillegg til
at det forringer livskvaliteten til det enkelte mennesket.
Forslagsstillerne vil peke på at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
pålegger kommunene økt ansvar for innbyggernes helse. Forslagsstillerne viser
til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd hvor det står:
«Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper,
herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller
lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne».
Videre står det i § 3-2:
«For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant
annet tilby følgende:
1. Helsefremmende og forebyggende tjenester […]
4. Utredning, diagnostisering og behandling […]»
Forslagsstillerne vil peke på at kommunenes ansvar for å ivareta
det psykososiale miljøet og for å tilby tjenester spesielt til barn
og unge som strever psykisk, også er forankret i andre lover og
forskrifter, blant annet i opplæringsloven § 9a-3 og forskrift om kommunens
helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten
§ 1-1 og § 2-3.
Forslagsstillerne mener det er vanskelig for kommunene å innfri
disse forpliktelsene uten en sterkere satsing fra statens side.
Forslagsstillerne viser til at det er ansatt ca. 520 psykologer
i norske kommuner totalt, fordelt på ca. 270 i PPT og ca. 130 i
barnevernstjenesten, de resterende arbeider i ulike lavterskeltilbud.
Dette er etter forslagsstillernes syn altfor få, når samhandlingsreformens
ambisjon om økt forebygging innebærer å tilby lett tilgjengelig,
gratis psykisk helsehjelp med et minimum av henvisningsrutiner,
byråkrati og ventelister til alle innbyggere i alle kommuner. Forslagsstillerne
vil peke på at bare ca. 25 pst. av norske kommunerhar ansatt psykolog.
Etter forslagsstillernes syn er godt utbygde kommunale lavterskeltilbud
med psykologer, sosionomer, pedagoger og andre relevante faggrupper,
svært viktig for å redusere trykket på spesialisthelsetjenesten.
Samfunnets sikkerhetsnett i det forebyggende psykiske helsearbeidet
er summen av ulike tiltak som reduserer sjansen for skjevutvikling,
og det er etter forslagsstillernes syn nødvendig å videreutvikle
flere tilbud med mål om så tidlig intervensjon som mulig. Det er
også spesielt viktig at det er tilbud som gis innbyggere uten et
krav om henvisninger eller fastsatte diagnoser. I denne sammenhengen
vil forslagsstillerne understreke at symptomer ofte reduseres sterkt
eller forsvinner hos mange som får hjelp av ulike lavterskeltilbud,
og som igjen reduserer behovet for videre henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Forskning
understøtter dette synet sett i lys av metastudier som viser at
mange behandlingsmodeller får likt behandlingsutfall, og som viser
at relasjonen mellom behandler og bruker og utenomterapeutiske forhold
er viktige faktorer. Disse studiene styrker forslagsstillernes syn
om at lavterskeltilbud kan ha svært god forebyggende effekt samtidig
som de er svært samfunnsøkonomisk besparende.
Forslagsstillerne er kjent med Helsedirektoratets tilskuddsordning
«Psykologer i kommunehelsetjenesten». Forslagsstillerne mener dette
er et prisverdig virkemiddel som ble lansert i 2009 for å rekruttere flere
psykologer til kommunene. Forslagsstillerne vil imidlertid understreke
at dette langt fra er tilstrekkelig. Forslagsstillerne viser til
at to av tre kommuner i snitt ikke har psykologer ansatt. En midlertidig
tilskuddsordning er langt fra tilstrekkelig for å sette kommunen
i stand til å innfri forpliktelsene etter helse- og omsorgstjenesteloven
og for å kunne tilby innbyggerne et lavterskeltilbud som forslagsstillerne mener
er nødvendig.
Definisjon av lavterskeltjenester i psykisk helsearbeid er ifølge
Helsedirektoratethttp://helsedirektoratet.no/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsearbeid/lavterskeltilbud/Sider/default.aspx:
Direkte hjelp uten henvisning, venting
og lang saksbehandlingstid.
Kan oppsøkes av brukere uten betalingsevne.
Tilgjengelig for alle.
Kan tilby tidlige og adekvate tiltak, samt være en «los»
videre i systemet.
Har personell med kompetanse til å oppfylle tjenestens formål.
Har åpningstid tilpasset målgrupper og formål.
Høy grad av brukerinvolvering og aksept for brukerens ønsker/behov.
Fremstår som et synlig, tydelig, hensiktsmessig og tillitvekkende
sted for innbyggerne å benytte.
Forslagsstillerne vil peke på at formålet med lavterskeltilbud
er at alle kommunens innbyggere lett og raskt kan komme i kontakt
med tilbud som har kompetanse på psykisk helse. Eksempler på lavterskeltilbud
kan være en lokal psykiatritjeneste, familievernkontoret, kommunepsykologer,
psykisk helseteam, helsestasjonen, gruppetilbud i regi av frivillighetssentraler,
frivillige m.m. Forslagsstillerne vil peke på at lavterskeltilbud
vil kunne gi hjelp på individuelt nivå og også styrke det generelle
folkehelsearbeidet på systemnivå.
Forslagsstillerne vil peke på at veldig mange psykiske lidelser
kan forebygges. Dette synet ble støttet av 25 av verdens fremste
forskere på forebygging av depresjon, etter møtet i Global Consortium
for Depression Prevention i 2011. Om man skal lykkes med å forebygge
psykiske lidelser, mener forslagsstillerne man må ta i bruk eksisterende
kunnskap og erfaringer fra andre områder, blant annet somatikken,
hvor økt oppmerksomhet på årsaker har ført til bedret folkehelse.
Som eksempel på dette vil forslagsstillerne vise til at dødelighet
og sykelighet av hjerte- og karlidelser har falt kraftig, det samme
har dødelighet av hjerneslag, av trafikkulykker og av sigarettrøyking, for
å nevne noen områder. Forslagsstillerne vil peke på at det er en
sammenheng mellom forskningsinnsats og politisk oppmerksomhet om
hvorvidt samfunnet vil lykkes med å forebygge psykiske lidelser
i befolkningen.
Forslagsstillerne vil videre understreke betydningen av at mennesker
som strever psykisk, får hjelp så tidlig som mulig. Aller viktigst
er barn og unge med risiko for skjevutvikling. Forslagsstillerne
viser til at Flatøutvalget, i forbindelse med utformingen av samhandlingsreformen,
uttrykte behov for å styrke det kommunale tjenestetilbudet for å
sikre barn og unge kompetent psykisk helsehjelp. Med bakgrunn i
opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp. nr. 63 (1997–1998))
utarbeidet Helsedirektoratet en veileder om psykisk helsearbeid
for barn og unge i kommunen hvor kommunene blant annet pålegges:
«å gi hjelp og behandling for de som trenger det på laveste effektive
omsorgsnivå». Det heter videre at de som kan behandles i kommunen,
skal behandles i kommunen. Forslagsstillerne mener mange kommuner ikke
er i stand til å etterleve denne veilederen og vil understreke at
det psykiske helsetilbudet for barn og unge i kommunene må styrkes.
Forslagsstillerne viser til at det ifølge Folkehelseinstituttet
til enhver tid er ca. 15 pst. av alle barn som strever psykisk,
og at 5 pst. av disse får hjelp fra spesialisthelsetjenesten. De
resterende 10 pst. er i risikosonen for skjevutvikling og vil ha
behov for ulike kommunale hjelpetilbud i tillegg til det primærforebyggende
arbeidet rettet mot hele kommunens befolkning. Det betyr at det
vil være økt behov for ulik kompetanse innen psykisk helse og at
dette kan og bør utføres av ulike profesjoner innen helse- og omsorgssektoren.
Forslagsstillerne vil likevel peke på at det bare er leger og psykologer
som har autorisert diagnostiserings- og behandlingskompetanse, og
som gjør det viktig å styrke tilgangen til psykologer i kommunene.
Dette vil også være viktig fordi psykologer har høy kompetanse på
psykologisk normalutvikling og kan gjennom dette tidlig oppdage
skjevutvikling med tanke på forebygging. Den kompetansen vil være
svært viktig i det forebyggende arbeidet i kommunen.
Forslagsstillerne mener at helsestasjonen er en unik arena for
tidlig intervensjon, fordi helsestasjonene betjener nesten hele
barnebefolkningen og har derigjennom en unik mulighet til å fange
opp de som strever på et så tidlig tidspunkt som mulig. I tillegg
er barnehage og skole viktige arenaer for å oppdage og forebygge
skjevutvikling hos barn og unge. Forslagsstillerne mener at skolehelsetjenesten
er i en unik posisjon når det gjelder barn og unge og at det er
behov for en nasjonal opptrapping av tjenesten.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke tilskuddsordningene
slik at flere psykologer ansettes i kommunene.
II
Stortinget ber regjeringen gjenoppta og styrke opptrappingsplanen
for psykisk helse.
III
Stortinget ber regjeringen opprettholde tilbudet i spesialisthelsetjenesten
i en overgangsperiode, samtidig som kommunene sikres tid og ressurser
til å få bygget opp egen kompetanse.
IV
Stortinget ber regjeringen gjennomføre ulike pilotprosjekter
innen psykisk helsevern før kommunene får tilført nye oppgaver i
en fremtidig utvidelse av samhandlingsreformen.
V
Stortinget ber regjeringen opprette flere brukerstyrte plasser
knyttet til distriktspsykiatrisk senter (DPS) slik at innleggelser
kan skje tidlig, før det blir behov for tvangsbruk.
VI
Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen innen psykisk
helse og utvikle flere gode forebyggingsmetoder.
VII
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan
for familievernet.
VIII
Stortinget ber regjeringen øke satsingen på informasjon om psykisk
sykdom til befolkningen.
IX
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en nasjonal opptrapping
for helsestasjonene.
X
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke skolehelsetjenesten
gjennom en opptrapping av minimum 1 000 nye helsesøstre i skolen.
XI
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke tilskuddsordningene
til ambulerende psykisk helseteam.
14. mars 2013