Bakgrunn

Livet byr på små og store utfordringer som kan være vanskelige å takle, også for barn og unge. Det kan for eksempel være opplevelsen av manglende mestring, skilsmisser, mobbing, ensomhet, dødsfall eller andre krevende situasjoner.

Forskningen viser at Norge har en ungdomsgenerasjon som er seriøs og opptatt av skolen, men som kanskje er mer stresset enn tidligere. Det er tendenser til økte bekymringer, søvnløshet og håpløshet med tanke på fremtiden blant et relativt stort antall unge mennesker. Psykiske helseplager blant barn og unge er dermed en økende utfordring. Ny kunnskap viser at de fleste diagnosene oppstår før voksen alder og at tidlig intervensjon og forebygging har stor helseeffekt. I slike perioder kan mange ha behov for hjelp utenfra til å mestre tanker og situasjoner slik at en kan møte utfordringene, eller lære seg å leve med dem.

Folkehelseinstituttet viser til at mellom 15 og 20 pst. av barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker dem i hverdagen, og at omtrent halvparten av de psykiske lidelsene inntreffer før barn fyller 14 år. Psykiske vansker og lidelser fører til mistrivsel, lærevansker og funksjonsproblemer i hjem og skole.

Helsedirektoratet har beregnet at om lag 70 000 barn og unge mellom 3 og 18 år har så alvorlige symptomer at det kvalifiserer til en psykisk lidelse. Gutter og jenter har ofte ulike typer psykiske problemer. Før puberteten er det flere gutter enn jenter som har psykiske lidelser. Det er oftest atferdsvansker de får behandling for. Etter puberteten dobles forekomsten av emosjonelle problemer, særlig blant jenter, mens atferdsforstyrrelser reduseres. Dette betyr at samfunnet må møte utfordringene med ulike virkemidler.

Nyere forskning viser at tidlig intervensjon og rett behandling av psykiske symptomer kan hindre uønskede sykdomsforløp. For å forebygge psykiske lidelser hos barn og unge er det derfor helt avgjørende å sette inn tiltakene tidlig i barndommen – før symptomene er blitt kroniske. Forskning viser at flere faktorer kan være psykisk helsefremmende, som trygghet, tilhørighet, mestring og mening. Dette krever at man ikke bare jobber forebyggende overfor det enkelte barn, men også på et systemnivå med tanke på sosial utjevning, integrering, oppvekstmiljø, familier og barnehage/skole.

Skolehelsetjenesten sammen med helsestasjonene er gode lavterskeltilbud som bør styrkes. Det er et mål å sikre at barn og unge som sliter blir sett tidlig og får rask behandling. Regjeringen Stoltenberg II foreslo en økning på 180 mill. kroner til skolehelsetjenesten i 2014-budsjettet, men ifølge en undersøkelse gjennomført av «Sykepleien» ble bare 50 pst. brukt til formålet. Dette forslaget tar følgelig for seg skolehelsetjenesten som en hjørnestein i det forebyggende helsearbeidet for å bedre barn og unges psykiske helse.

Skolehelsetjenesten

Skolehelsetjenesten er elevenes egen lovpålagte helsetjeneste. I tillegg til lovpålagte oppgaver har tjenesten en unik mulighet til å treffe barn og unge på deres arena, og bidra til at de får rask hjelp når noe er vanskelig. Helsestasjonene treffer i utgangspunktet alle barn i kommunen og har sammen med skolehelsetjenesten unik lokal kompetanse om barn og unges helsetilstand.

Rundt halvparten av elevene i ungdomsskolen og videregående skole bruker tjenesten. Dette gjør det mulig å avdekke problemer tidlig og nå frem til alle barn og unge uavhengig av sosial bakgrunn.

Dagens situasjon er en skolehelsetjeneste som kun tilbyr det mest nødvendige, med ofte lange ventelister og liten mulighet til å være tilgjengelig for barn og unge. Tidsskriftet «Sykepleien» har gjennomført en undersøkelse som bekrefter det dystre bildet. Norge har altfor få helsesøstre til å hjelpe barn som trenger det. Sju av ti helsesøstre sier at de unnlater å stille spørsmål til elevene, fordi de ikke har tid til å følge opp.

Mangel på stillinger

I Norge mangler det ca. 1 500 stillinger i skolehelsetjenesten for at Helsedirektoratets anbefalte norm for tjenesten skal virkeliggjøres. Den anbefalte, minste normen er 800 elever pr. stilling i videregående, 500 elever pr. stilling i ungdomsskolen og 300 i barneskolen. Helsedirektoratet har konkludert med at det i dag er én helsesøster pr. 1 000 elever og at det vil koste mellom 560 og 800 mill. kroner å komme opp på anbefalt minstenivå. Regjeringen Stoltenberg II bevilget derfor 180 mill. kroner ekstra til skolehelsetjenesten og helsestasjonene i sitt forslag til statsbudsjett for 2014. «Sykepleien» viser til at bare halvparten av midlene ble brukt til å styrke skolehelsetjenesten. Regjeringen Solberg har varslet en ytterligere opptrapping av midlene. Når det viser seg at kommunene i så liten grad tar ansvar for forebygging av barns helse, bør det innføres øremerking som et ledd i en opptrappingsplan.

Ønsker flere menn

Utdanning og rekruttering av helsepersonell til skolehelsetjenesten og helsestasjoner er en utfordrende oppgave fremover. I dag er det kun fem menn som er helsesøstre, og det er få med minoritetsbakgrunn. Det er avgjørende å få en rekruttering som gjenspeiler kjønn og bakgrunn til barn og unge for å få et likeverdig tilbud til alle.

Det er viktig at ansatte i skolehelsetjenesten har god og riktig kompetanse på psykisk helsearbeid, både generelt og spesielt. For å sikre dette må kompetansenivået i skolehelsetjenesten kartlegges og videre styrkes der det er nødvendig gjennom kommunale kompetanseplaner. Skolehelsetjenesten bør også få økt kompetanse om vold og overgrep, psykisk helse og helseplager hos barn med fluktbakgrunn. I tillegg må helsesøstre ha god kunnskap om når meldeplikten til barnevernet trer inn. I folkehelsemeldingen heter det at skolehelsetjenesten skal være en støtte for barn og unge i en sårbar fase i livet.

Forebyggende arbeid

En viktig del av det forebyggende arbeidet til skolehelsetjenesten blir å identifisere hvem som trenger spesialisert helsehjelp og henvise til riktig instans. Barneombudet frykter at dagens henvisningsregler kan medvirke til at barn får senere hjelp enn nødvendig. Et av forslagene i NOU 2009:22 «Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge» var bl.a. at helsesøster bør få henvisningsrett til det psykiske helsevernet for barn og unge.

Det er den enkelte kommune som skal legge til rette for at helsesøstre kan bli i stand til å utøve en forsvarlig tjeneste. Da er det nødvendig at de som arbeider i skolehelsetjenesten blir bevisst at de bør rapportere om hvordan tjenesten fungerer, hvilke behov barn har, risikofaktorer i nærmiljøet og hvordan tjenesten kan bidra i kommunenes forebyggende arbeid.

Helsestasjon for ungdom er et gratis tilbud finnes i de fleste kommuner i landet. De fleste steder gir helsestasjon for ungdom et tilbud til ungdom mellom 13 og 20 år, mens noen steder er tilbudet opp til 23, 24 eller 25 år. Både gutter og jenter kan gå til helsestasjonen, og noen steder er det også egne guttetilbud. Der kan ungdom få veiledning om prevensjon og svar på andre spørsmål om seksuell helse i tillegg til å få hjelp med psykisk helse og veiledning i andre helsespørsmål. Skolehelsetjenesten bør kunne ha et samarbeid med tilbudet helsestasjon for ungdom.

Ledelse viktig

Skolehelsetjenesten mangler overordnet ledelse og styring, og erfaringer fra dem som arbeider i tjenesten blir knapt etterspurt av kommuneledelsen eller på politisk nivå. Det samme kommer tydelig frem i Helsetilsynets siste tilsynsrapport av helsestasjonene som kom i april 2014. Helsestasjoner i 78 kommuner og bydeler ble besøkt, og tilsynet avdekket betydelig svikt og risiko for svikt. Fylkesmennene fant minst ett lovbrudd i 56 av disse. Mange helsestasjoner har ikke tilstrekkelig styring, og barn fikk ikke tilbud om tjeneste i samsvar med nasjonale retningslinjer. Skolestartundersøkelsen som skal sikre hjelp før skolestart til barn med problemer som kan gi lærevansker, blir i mange kommuner først gjennomført et stykke ut i 1. klasse, og av og til så sent som i 2. klasse – eller ikke i det hele tatt. Det samme gjelder hørselsundersøkelsen som bør gjennomføres ved 4-årskontrollen. Tilsynet avdekket uklare ansvarsforhold og mangelfulle samarbeidsrutiner mellom helsestasjoner og fastleger i en fjerdedel av kommunene. Mangel på kvalifiserte tolketjenester innebærer også risiko for misforståelser som kan få alvorlige konsekvenser for barnets liv og helse.

Det er viktig at skolehelsetjenesten får større innpass i skolehverdagen, og at den blir mer lik og uavhengig av skole og kommune. Oversikter viser dessverre at det er store variasjoner i skolehelsetilbudet.

Behov for forsvarlig tilbud

Fylkesmennene har en viktig rolle i å avdekke og følge opp kommuner som ikke har et forsvarlig tilbud, men de har ulik praksis når det gjelder oppfølging, tilsyn og pålegg. Det er utfordrende å gjøre en forsvarlighetsvurdering når tjenesten ikke er normert, verken kvalitativt eller kvantitativt. Det er få elever og foresatte som er klar over muligheten til å klage på at tjenesten er lite tilgjengelig.

Det bør vurderes å etablere et fast samarbeid mellom skolehelsetjeneste og BUP der dette ikke finnes.

Barneombudet påpeker også at barn og unge ikke har direkte innflytelse på kommunale prosesser for å utforme gode kommunale helsetilbud. De er heller ikke kjent med at brukerundersøkelser eller høring av barn inngår som en del av tilsynet med kommunene, eller kommunenes internkontroll.

Frafall i videregående opplæring er en stor utfordring da én av tre elever ikke fullfører innen fem år. Mangel på utdanning kan ha livslange, negative konsekvenser, som for eksempel dårlig helse, problemer med å få arbeid, inntekt og mulighet til å etablere seg med familie og egen bolig. I den senere tid har det vært økt oppmerksomhet på at psykiske vansker påvirker frafallet. I en norsk undersøkelse fant man at over 42,2 pst. av dem som sluttet i videregående opplæring, oppga forhold utenfor skole/læreplass som hovedårsak. Psykiske problemer var den største gruppen. Psykiske vansker kan også påvirke prestasjonene negativt, motivasjon og læring. Elever og lærlinger på videregående skole er særlig sårbare, ikke bare som følge av den generelle pubertetsproblematikken, men også fordi det er mange som må takle hybeltilværelse i ung alder. Arbeidet med psykisk helse er derfor spesielt viktig for målgruppen 16–19 år. Det er i dette perspektivet en utfordring at skolehelsetjenesten er et kommunalt ansvar og at helsesøster er for lite til stede på de fylkeskommunale, videregående skolene. Et godt tilsyn og en god oppfølging av utviklingen av skolehelsetjenesten er nødvendig for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen vurdere å fastsette en kvalitetsbasert minimumsnorm for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (i barne-, ungdoms- og videregående skole).

• 2. Stortinget ber regjeringen innføre en mulighet for at helsesøstre kan videreformidle/henvise ungdom til BUP, med kopi til fastlegen.

• 3. Stortinget ber regjeringen sørge for at fylkesmennene følger tettere opp kommuner som ikke gir et forsvarlig helsestasjons- og skolehelsetilbud, at fylkesmennene videre gis et mandat til å gjennomføre strengere reaksjoner og bidrar til at barn og unge, inkludert elevrådene, blir hørt ved tilsyn.

• 4. Stortinget ber regjeringen sørge for å kartlegge kompetansenivået i helsestasjons- og skolehelsetjenesten og videre styrke arbeidet med kompetanseheving av ansatte gjennom kommunale kompetanseplaner der det er nødvendig.

• 5. Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2015, styrke finansiering av skolehelsetjenesten og helsestasjonene, herunder øremerking av midlene til tjenesten for hele skoleløpet i en opptrappingsperiode.

• 6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag til tiltak som integrerer skolehelsetjenesten bedre i arbeidet med frafall, spesielt i videregående opplæring.

• 7. Stortinget ber regjeringen sette i gang et større arbeid for å rekruttere flere menn og minoritetsspråklige til yrket som sykepleier.

• 8. Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt kvotering i utdanningen, kjønnspoeng eller lignende ordninger kan inngå som et rekrutteringstiltak av flere menn og minoritetsspråklige.

• 9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan man kan styrke samarbeidet mellom tjenester for barn, unge og deres familier, som barnevern, BUP, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, allmennlegetjenesten og PPT, herunder vurdere nye organisasjonsformer som svarer til de utfordringene barn, unge og deres familier har, jf. erfaringene med «Familiens hus»-modellen.