Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Dersom andre lover er i strid med den, må de vike.
Oscar A. Wergelands maleri «Eidsvold 1814». © Stortingsarkivet/Foto: Teigens fotoatelier as.
Grunnloven inneholder blant annet bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter og om fordelingen av makt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Den er en slags kontrakt mellom folket og de som styrer, med prinsippet om folkesuverenitet som grunnlag.
Stortinget er landets høyeste folkevalgte organ. Grunnloven slår fast at det er folket som legitimerer makten, og at de som styrer må være folkevalgte. § 49 innledes på følgende måte: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget ...»
§§ 49-85 i Grunnloven inneholder bestemmelser om den lovgivende makt. Paragrafene beskriver blant annet lovbehandlingen og regler for stortingsvalg og stemmerett. Stortingets viktigste oppgaver er definert i Grunnlovens § 75.
Regler for endring av Grunnloven fastslås i §112. Det er stortingsrepresentantene som legger frem forslag til grunnlovsendringer, men grunnlaget for forslaget kan komme fra andre. Forslagene må legges frem i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode. Endringer i Grunnloven behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtas i Stortinget i plenum. Grunnlovsendringene må vedtas med et 2/3 flertall, og 2/3 av representantene må være til stede når vedtaket fattes. Grunnlovsforslagene legges frem som et dokument for Stortinget (Dokument nr. 12).
Den 20. februar 2007 ble det innført omfattende endringer av Grunnloven, de mest omfattende endringene siden Grunnlovens opprinnelse. Parlamentarismen, som hadde vært en sedvanerett i over 100 år, ble tatt inn i Grunnloven, og ordningen med riksrett ble endret. Fra 1. oktober 2009 ble også lovbehandlingen endret (inndelingen i odelsting og lagting ble opphevet).
Grunnlovskonservatisme
Språket og rettskrivningen i gjeldende grunnlov stammer fra en forsiktig normalisering foretatt i 1903. Det gjennomføres gradvise endringer der nye grunnlovsendringer blir formulert i samme språkform som resten av Grunnloven. Enkelte mener at hele Grunnloven bør revideres, ikke bare språklig, men også politisk. Andre ønsker å beholde den i størst mulig grad slik den er. Konservatismen skyldes i stor grad en frykt for at en fullstendig revisjon vil medføre altfor mange vanskelige diskusjoner og problemer med å komme til enighet.
Grunnloven fra 1814
Norges første grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll den 16. mai 1814, og datert og underskrevet den 17. mai 1814. Den var moderne og fremsynt for sin tid, med inspirasjon fra blant annet USAs uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjon i 1789.
De viktigste prinsippene i Grunnloven fra 1814 var:
- Folkesuverenitet (folkets rett til å styre gjennom folkevalgte representanter)
- Maktfordeling (maktbalanse mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt)
- Menneskerettigheter (rettssikkerhet, tale- og ytringsfrihet)
Norges grunnlov av 4. november 1814:
Grunnloven fra 1814 ble skrevet av menn som ville løsrive Norge. Storpolitikken ville det annerledes, og Norge ble tvunget i union med Sverige senere samme år. Grunnloven ble beholdt, men den ble noe endret for å tilpasse den nye unionen med Sverige. De viktigste prinsippene i Grunnloven ble beholdt, og la grunnlag for unionsoppløsningen i 1905 og utviklingen av det norske demokratiet.
Sist oppdatert: 03.10.2012 09:15