De siste årene har behovene for en modernisering og fornyelse av de tekniske støttesystemene i stortingssalen gradvis forsterket seg. Presidentskapet behandlet saken og vedtok å starte moderniseringsarbeidet. 

Til høsten vil samtlige representantplasser bli utstyrt med et nytt betjeningspanel til erstatning for dagens løsning. Ved enkle knappetrykk skal representanten kunne be om innlegg eller replikk, frafalle tildelt taletid og avgi stemme.  

Nå følger en periode med testing av systemet i full skala inne i salen. Parallelt vil det bli foretatt opplæring av viktige brukergrupper som presidentskapet, stortingssekretariatet og teknisk driftspersonell.

Innføring i bruken av det nye panelet vil bli gitt i etterkant av det konstituerende møtet 1. oktober. Anlegget blir satt i produksjon fra mandag 27. september.

Bilder fra ombyggingen er å finne på Stortingets Flickr-konto.

Les mer om ombyggingsarbeidet.

Voteringsanleggets historie

Ønsket om et voteringsapparat i Stortinget er nesten like gammelt som stortingsbygningen selv. Allerede i 1868/69 sendte representanten Jaabæk et forslag om innkjøp av et slikt apparat. Saken ble sendt til komitébehandling, og etter hvert fikk komiteen ytterligere to apparater å vurdere. Det ene anvendte pneumatisk kraft, det andre elektrisk, mens det siste benyttet mekanisk bevegkraft.

I Vilhelm Haffners bok «Stortingets hus» (Gyldendal 1953) står det: «Komiteen stilte seg meget skeptisk til saken, og var bl.a. i tvil om denne voteringsmåte ville være ganske stemmende med forestillingen om hva der `tar seg vel ut i en sådan forsamling eller passer med dens karakter, når den ikke kom til å foregå for publikums øyne.´ Den kunne slå klikk eller bli galt benyttet m.m. Komiteen hadde også økonomiske betenkeligheter og innstilte på ikke-bifall, og dette ble enstemmig vedtatt.»

Den menneskelige stemme best

I 1871 ble det fremmet to forslag om anskaffelse av voteringsapparat, blant annet ut fra den begrunnelse at navneopprop ikke ble benyttet ofte nok, og at folket hadde krav på å få vite hva representantene mente om de ulike sakene. Igjen var komiteen avvisende. «Komiteen var nok enig i det nevnte krav, men fant, at den menneskelige stemme var det påliteligste voteringsapparat, og navneopprop ble benyttet så ofte rimelig var», skriver Haffner.

Anskaffelse av voteringsapparat ble igjen diskutert i årene 1872, 1880, 1882, 1884 og 1895, uten resultat. «Saken har i de senere år flere ganger vært på tale, uten å lede til noe resultat», skrev Haffner i 1953.

Ferdig i 1968

På 1960-tallet, derimot, ble det fart i arbeidet. Stortinget interesserte seg for voteringsanlegget i den svenske Riksdagen, og stortingspresident Bernt Ingvaldsen (H), som var utdannet elektroingeniør, engasjerte seg personlig i saken.

13. november 1968 ble det elektroniske voteringsanlegget i Stortinget tatt i bruk for første gang.