"Statsministeren og de øvrige Statsraadets
medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende Dom, afskediges
af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning. Det
samme gjælder for de Embedsmænd, som ere ansatte ved Statsraadets
Kontorer eller ved Diplomatiet eller Konsulatvæsenet, civile og
geistlige Overøvrigheds-Personer, Regimenters og andre militære
Korpsers Chefer, Kommandanter i Fæstninger og Høistbefalende paa Krigsskibe."
Bestemmelsen deler embetsmenn inn i to grupper: Avsettelige og
uavsettelige. Inndelingen er noe søkt, for alle embetsmenn kan avsettes,
men noen kan avsettes direkte av Kongen, mens andre må avsettes
ved domLov av 4. mars 1983 nr. 3 (tjenestemannsloven)..
I dag må embetene som statsminister, statsråder og andre såkalt
politiske embeter, anses for å ha endret karakter i forhold til
den opprinnelige ordning. Etter innføringen av parlamentarismen
kan en legge til grunn at Kongens rett til å ikke avskjedige slike
embetsmenn er innskrenket, siden statsminister og statsrådene er
avhengig av Stortingets tillit for å inneha stillingene. En statsråd
eller en regjering som blir møtt med mistillit i Stortinget er konstitusjonelt
forpliktet til å gå av. Disse embetsstillingene må anses for å være
i en særstilling.
Stortinget har ved en anledning instruert en avskjedssak mot
en embetsmann. I den såkalte Smedal – Omstedsaken fra 1929 gikk
Stortinget til det uvanlige steg. I juridisk litteratur er dette
sakskomplekset ofte sett på som saken hvor Stortinget avstod fra
å instruere, men det må bero på en misforståelse.
På bakgrunn av overstående og argumentasjonen under omtalen av
Grunnloven § 21, hvor mange av de samme momenter er gjeldende i
forhold til Grunnloven § 22, fremmer forslagsstillerne følgende
forslag:
"Grunnloven § 22 oppheves."