Til Stortinget
Einar Gerhardsen proklamerte sitt «ingen atomvåpen
på norsk jord i fredstid» på Nato-toppmøtet i Paris i 1957. Denne
politikken har ikke bare unison politisk støtte i Norge, men har
også tydelig aksept blant våre allierte.
Dagens tilstand er imidlertid ingen garanti
for fremtiden. En reversering av denne politikken for Norge som
atomvåpenfritt kan når som helst endres med et simpelt flertall
i Stortinget. Det er derfor forslagsstillernes syn at det verdigrunnlaget
som representeres gjennom at Norge er atomvåpenfritt territorium
bør grunnlovfestes.
Utover 1950-tallet vokste det frem en stadig
sterkere motstand i Norge mot atomopprustning. Spesielt inntrykk
gjorde de sovjetiske prøvesprengningene over Novaja Semlja bare
vel 60 mil fra Kirkenes. Det vakte voldsom oppsikt da man i januar
1958 fikk meldinger om at det var funnet økende mengder radioaktivt
strontium 90 i melken. Angsten for atomvåpnene grep om seg i befolkningen.
I 1957 appellerte nobelprisvinnerne Linus Pauling
og Albert Schweizer i Norge mot prøvesprengningene. Dette bidro
sterkt til å mobilisere opinionen. Schweizers appell samlet en kvart
million underskrifter i Norge. I juni 1958 gikk det første demonstrasjonstoget
mot prøvesprengningene i Oslo og samlet 5 000 deltakere. Da sprengningene
fortsatte, mobiliserte dette til enda større demonstrasjoner.
Samtidig oppsto det en betent situasjon etter Ungarn-oppstanden
i 1956. Mange arbeidet for utplassering av amerikanske atomvåpen
i alle NATOs medlemsland, inkludert Norge. Innen Arbeiderpartiet
var meningene delte. Utenriksminister Lange hevdet at Norge ikke
kunne reservere seg mot NATOs linje, fordi dette ville være det
samme som å melde seg ut. Andre var mer skeptiske. Et benkeforslag
om at ingen atomvåpen skulle lagres på norsk jord, ble enstemmig
vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det
stor oppmerksomhet da statsminister Gerhardsen utvetydig slo fast
på et NATO-toppmøte i desember 1957 at Norge ikke ønsket atomvåpen
i Norge.
Et grunnlovsforslag om å forby produksjon, innførsel,
bruk og utplassering av atomvåpen på norsk jord må ses i et større
perspektiv enn Norge alene. Det er bred politisk enighet om at Norge
skal spille en fortsatt pådriverrolle for internasjonal rustningskontroll
og nedrustning. Et enstemmig Storting støttet opp om dette ønsket
gjennom behandlingen av Nedrustningsmeldingen i 2008 (St.meld. nr.
27 (2007–2008) – om nedrustning og ikke-spredning, jf. Innst. S.
nr. 29 (2008–2009)).
Å imøtekomme ambisjonen om en atomvåpenfri verden
vil kreve en samlet global innsats på flere arenaer, og at noen
går foran og viser hvordan dette kan gjøres i praksis. Å introdusere
nasjonal grunnlovsgivning som forbyr bruk, produksjon, utplassering og
introduksjon av atomvåpen i Norge er en naturlig del av denne innsatsen.
I løpet av de siste årene har også kraften i
arbeidet for atomvåpennedrustning økt betraktelig, ledet an av Obamas
«reset»-initiativ overfor Russland og Ban Ki-moons fempunktsplan
for atomnedrustning. På tilsvarende måte har både FNs sikkerhetsråd
og NATO fremhevet at det nettopp er en atomvåpenfri verden som er
vår felles ambisjon. Dette ledet oss til Ikke-spredningsavtalens
tilsynskonferanse i mai 2010, hvor følgende tekst ble vedtatt:
«All States need to make special efforts to establish
the necessary framework to achieve and maintain a world without
nuclear weapons. »
På det internasjonale nivået har Norge en lang
og god tradisjon i å være blant de absolutt mest progressive på
dette feltet. Dette grunnlovsforslaget befester noe av denne tradisjonen
også i grunnloven. Forslaget er også en oppfølging av våre internasjonale
forpliktelser ved at vi med dette yter en ekstra innsats for å legge
til rette for en verden uten atomvåpen i eget lovverk. Som sluttdokumentet
fra den ovennevnte tilsynskonferansen også vektlegger, er det avgjørende
at stater bidrar til rettsliggjøring av atomnedrustningspolitikk
slik dette grunnlovsforslaget gjør.
I det nevnte sluttdokumentet poengterer statene på
konferansen deres «deep concern at the catastrophic humanitarian
consequences of any use of nuclear weapons, and reaffirm[ed] the
need for all states at all times to comply with applicable international
law, including international humanitarian law.»
Mange land har innført tilsvarende lovgivning, også
strengere enn det som her foreslås, for å forby atomvåpen nasjonalt.
I det neste følger en gjennomgang av denne lovgivning i New Zealand,
Filippinene, Østerrike, Mongolia og Bangladesh.
I New Zealand sementerte man landets antiatomvåpenpolitikk
i New Zealand Nuclear Free Zone, Disarmament, and Arms Control Act
i 1987. Denne lovgivningen forbyr produksjon, introduksjon og oppbevaring
av atomvåpen i landet. Lovgivningen ulovliggjør også landets borgeres
handlinger som bidrar til at andre personer gjør dette. Slike handlinger
er også forbudt for alle som handler på vegne av New Zealand, hvor
som helst i verden. Lovgivningen forbyr også transport av atomvåpen
på land eller i internasjonalt farvann, og dertil oppbevaring i
landets havner. Selv sivile atomdrevne fartøy forbys ferdsel innaskjærs
gjennom denne lovgivningen. Lovgivningen gir også statsministeren
rett til å nekte internasjonale fly å lande i New Zealand om de
bærer atomvåpen. New Zealands lovgivning på dette feltet er blant
de sterkeste i verden, ved at denne også umuliggjør inntreden i
atomparaplyer.
I 1987 adopterte Filippinene et grunnlovstillegg som
konstaterer at landet adopterer og vil forfølge en politikk for
et atomvåpenfritt Filippinene (Nuclear Weapons-Free Provision in
the Philippine Constitution: Artikkel II, seksjon 8, i grunnloven
av 1987). Denne grunnlovfestede politikken innebærer at regjeringen
ikke kan lagre, eller tillate andre å introdusere, atomvåpen på
filippinsk territorium.
Videre forbyr grunnloven fly, skip og kjøretøy som
bærer atomvåpen å ankomme landet. Denne politikken har vært et effektivt
redskap for å bygge nasjonal sikkerhetspolitisk autonomi. Eksempelvis kan
landets beslutning om å avslutte avtalen om militære baser i landet
med USA i 1992 anses som et resultat av dette.
I Østerrike ledet en folkeavstemning i 1978
til at man etablerte forbud mot introduksjon av atomkraft. Selv
om landet siden denne tid har importert atomkraft, er det annonsert
at også denne kraftimporten skal forbys innen 2015. Lovgivning på
dette feltet blir introdusert i 2012. Med denne atomkraftmotstanden
som bakteppe besluttet det østerrikske parlamentet i 1999 også å
adoptere landets Constitutional Law in favor of a Nuclear-Free Austria.
Denne lovgivningen forbyr testing, produksjon, lagring og transport av
atomvåpen på landets territorium. Under transport av atomvåpen forstås
her også alt nukleært materiale som ikke er produsert utelukkende
for fredelige og sivile formål.
I 1992, samme år som de siste russiske troppene trakk
seg tilbake fra Mongolia, erklærte Mongolia i FNs generalforsamling
at landets territorium skulle erklæres atomvåpenfri sone. Denne
loven forbyr individer, legale personer og fremmede stater å anskaffe,
være i besittelse av eller ha kontroll over atomvåpen. Loven forbyr
også utvikling, produksjon, stasjonering, utplassering, transport,
dumping og testing av atomvåpen på Mongolias territorium. I dette
forbudet mot atomvåpen inkluderes også annet radioaktivt materiale
produsert for våpenformål. Mongolias lovgivning er unik i at en
stat unilateralt erklærer seg som atomvåpenfri sone under FN. Denne
lovgivningen forplikter derfor FNs sikkerhetsråd til å koordinere
den internasjonale institusjonaliseringen av Mongolias atom frie
status.
Et annet interessant eksempel på unilateral
tilnærming til det å bli en nasjonal atomvåpenfri sone, finner vi
i Bangladesh. I 2011 ble det fremlagt lovforslag i parlamentet om
at landet skal etableres som en atomvåpenfri sone. Dette vil ifølge
forslaget forby alle handlinger som involverer trusler om bruk,
bruk, oppbevaring, lagring, besittelse, utvikling, testing og overførsel
av atomvåpen, eller bistand til slike handlinger. Alle borgere,
bofaste i Bangladesh og personer som opptrer på vegne av staten,
underlegges denne lovgivningen. Dette lovforslaget har som dette grunnlovsforslaget
til formål å styrke landets bidrag til global avskaffelse av atomvåpen.
Japan er det landet som i størst grad har kjent atomvåpnenes
virkning. På tross av at Japan, som Norge, har underlagt seg amerikansk
atomvåpenparaply, har Japan etablert en tydelig anti-atomvåpenlinje
etter krigen. De tre atomvåpenprinsippene i japansk politikk ble
formulert av statsminister Sato i 1967, tre år etter at Kina hadde
testet sitt første atomvåpen. Disse tre prinsippene sier at Japan
ikke skal introdusere, produsere eller besitte atomvåpen. Dette ble
formulert i en parlamentarisk resolusjon i 1971, selv om prinsippene
aldri er blitt lovfestet. Hver eneste sittende statsminister siden
Sato har imidlertid konfirmert at disse tre prinsippene ligger til
grunn for japansk atomvåpenpolitikk.
Siden det i inneværende periode også fremmes forslag
om å endre § 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet),
fremmes forslaget i to alternativer, tilpasset ulike mulige utfall
av behandlingen av det nevnte forslaget om endring av § 25. Begge
alternativene er utformet i originalspråk (alternativ A), og på
bokmål og nynorsk (alternativ B).
På denne bakgrunn fremmes derfor følgende
forslag:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 25 nytt tredje ledd skal lyde:
Atomvaaben maa ikke produseres, innføres, bruges eller udplasseres
i Riget.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 25 nytt tredje ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke produseres, innføres, brukes eller utplasseres
i riket.
–
Atomvåpen må ikkje produserast, førast inn, brukast eller setjast
ut i riket.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 25 nytt annet ledd skal lyde:
Atomvaaben maa ikke produseres, innføres, bruges eller udplasseres
i Riget.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
§ 25 nytt annet ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke produseres, innføres, brukes eller utplasseres
i riket.
–
Atomvåpen må ikkje produserast, førast inn, brukast eller setjast
ut i riket.
Hallgeir H. Langeland | Akhtar Chaudhry | Marit Nybakk |
| Jette F. Christensen | |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
President |
28. september 2012