Til Stortinget
Grunnloven § 106 første punktum lyder:
«Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden
beneficerede Gods skulle blot anvendes til Geistlighedens Bedste
og Oplysningens Fremme.»
Med «det Geistligheden beneficerede Gods» forstås
i dag Opplysningsvesenets fond. Bestemmelsen innebærer altså at
kjøpesummer og inntekter fra midler og eiendommer eid av Opplysningsvesenets
fond bare kan brukes «til Geistlighedens Bedste og Oplysningens
Fremme». Forslagsstillerne har ingen intensjon om å endre på dette.
På grunn av begrensningen av bruken av fondets midler
kan det neppe betraktes som en integrert del av «statskassen». Fondet
er likevel underlagt statens overordnete forvaltning og styring.
Opplysningsvesenets fond forvaltes av Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets
fond, som i dag er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
I praksis har også statens forvaltning av fondet blitt
underlagt sterke begrensninger. Den begrensningen i bruken av fondets
midler som er nedfelt i Grunnloven § 106, har blitt tolket slik
at den også legger bånd på forvaltningen av fondets midler og eiendommer.
Etter forslagsstillernes syn er ikke dette klart forankret i grunnlovsbestemmelsen.
Det er grunn til å spørre om det er riktig at det ikke kan tas hensyn
til andre forhold – for eksempel samfunnshensyn i et videre perspektiv
– enn det som er til «Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme» også
ved forvaltningen av midlene.
Spørsmål om forvaltningen av Opplysningsvesenets
fond var oppe i Høyesterett i plenum i mai 2010 (saken er gjengitt
i Rt. 2010 s. 535). Saken gjaldt om en instruks gitt ved kongelig
resolusjon om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold
i statlige eller statsstyrte virksomheter kunne gjøres gjeldende
for Opplysningsvesenets fond. Instruksen innebar gunstigere vilkår
for festerne enn det som fulgte av tomtefesteloven, det vil si at
regjeringen ved forvaltningen av fondets eiendommer ikke bare hadde
tatt hensyn til hva som ville maksimere fondets profitt, men også
hva som var samfunnsmessig gunstig og gunstig for festerne av fondets
eiendommer. Spørsmålet var om dette var i strid med Grunnloven § 106.
Høyesterett delte seg i et flertall på ni dommere og
et mindretall på fire når det gjaldt dette. På vegne av flertallet
uttalte førstvoterende:
«(122) Min konklusjon så langt er at en […] systematisk
omdisponering av betydelige deler av fondets formue ikke er forenlig
med Grunnloven § 106. Bestemmelsen må forstås slik at den ikke bare
oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte
gods skal forbeholdes ‘Geistighedens Bedste og Oplysningens Fremme’,
men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres
og bevares til fordel for disse formål. […](143) Jeg kan etter dette
ikke se det annerledes enn at instruksen pålegger fondet å ivareta
alminnelige samfunnsinteresser og private særinteresser på bekostning
av de formål som Grunnloven § 106 skal ivareta, på en måte og i
et omfang som er i strid med bestemmelsen.»
Heller ikke forslagsstillerne mener at staten
har helt frie tøyler når det gjelder forvaltningen av fondets midler.
Men forslagsstillerne mener at det må være mulig å ta hensyn til
annet enn ren profittmaksimering ved forvaltning av en så betydelig
formuesmasse som Opplysningsvesenets fond, særlig sett i lys av
at de formålene fondet er ment å ivareta, i dag i all hovedsak ivaretas
av staten og kommunene. Uttalelsene til annenvoterende, på vegne
av mindretallet i høyesterettsdommen, er illustrerende for dette:
«(160) Jeg er enig i at de forhold førstvoterende fremhever,
gir grunnlag for å innfortolke i § 106 et krav til forvaltningen
av verdiene til Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet er imidlertid
hva som nærmere ligger i dette kravet – og mer konkret – om kravet
er til hinder for tomtefesteinstruksen. […](162) Slik jeg ser det,
må det ved avgjørelsen av om tomtefesteinstruksen bryter med kravet
til forsvarlig forvaltning, legges vesentlig vekt på hva som har
vært regjeringens formål med tomtefesteinstruksen, nemlig å løse
interessekollisjonen mellom offentlige bortfestere og deres festere
på en måte som etter regjeringens syn gir et mer rettferdig resultat enn
det tomtefesteloven gir anvisning på. […] (163) Også de vesentlige
endringer som har skjedd i fondets oppgaver siden 1814, må etter
mitt syn tillegges vekt. Som førstvoterende har pekt på, har fondet
i dag svært få av sine opprinnelige oppgaver i behold. Staten og
kommunene har overtatt hele det økonomiske ansvaret for skolevesen
og universiteter, og dekker også det vesentligste av kirkens utgifter.
Selv innenfor de begrensede kirkelige formål det fortsatt er meningen
at fondet skal ivareta, strekker ikke fondets midler til, og avkastningen
av fondet har etter hvert blitt redusert til en integrert del av
Stortingets årlige bevilgninger til kirken over statsbudsjettet.
Disse bevilgningene er betydelige – ifølge tall fra regjeringsadvokaten
1,3 milliarder kroner. […] (165) Sammenfatningsvis må det kunne
sies at det i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar
de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets
fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste forvalter
av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig
forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte
alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.»
Forslagsstillerne er enig i det mindretallet
i Høyesterett gir uttrykk for her. Staten bør kunne stå noe friere
i forvaltningen av Opplysningsvesenets fond enn det flertallet i
Høyesterett ga uttrykk for. Blant annet må det i større grad kunne
tas hensyn til hva som vil være til beste for samfunnet som helhet,
og ikke bare hva som vil maksimere fondets profitt. En systematisk
tapping av fondets midler vil imidlertid ikke være i tråd med formålsangivelsen
i § 106.
Dissensen i Høyesterett viser at det har vært
delte meninger om § 106 legger så sterke bånd på forvaltningen som
det Høyesteretts flertall ga uttrykk for. For å unngå at bestemmelsen
forstås slik i fremtiden, mener forslagsstillerne at § 106 bør endres.
Det foreslås derfor å ta inn en presisering
i § 106 av at det er regjeringen («kongen») som forvalter «det Geistligheden
beneficerede Gods». Det er som nevnt tilfelle også i dag, men ved
å presisere dette i bestemmelsen gis det et signal om at regjeringen
står noe friere til å bestemme prinsippene for forvaltningen, og
at disse er justert i forhold til den tolkningen som ble etablert
ved plenumsdommen nevnt ovenfor.
Forslagsstillerne vil foreslå at forvaltningen
legges til «kongen», det vil si til regjeringen. Men hensikten er
ikke å gi regjeringen en enerett til å bestemme over forvaltningen
(et såkalt prerogativ). Stortinget må kunne instruere regjeringen
om forvaltningen, slik Stortinget i prinsippet kan også i dag. I
forslaget nedenfor er det gitt tre alternativer som på ulike måter
får frem dette. Alle alternativene er utformet i to språkversjoner:
én i originalspråk og én på bokmål og nynorsk.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 106 første punktum skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Kongen vaager over, at Kjøbesummer
og Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods anvendes til
Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme, og
at det bestyres paa den af Storthinget bestemte Maade.
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Kongen påser at kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte
gods anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme,
og at det forvaltes slik Stortinget har bestemt.
–
Kongen ser til at kjøpesummar og inntekter av det benefiserte
godset til presteskapet nyttast til gagn for presteskapet og til
å fremje opplysinga, og at det blir forvalta slik Stortinget har
fastsett.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Kongen bestyrer Kjøbesummer og Indtægter af det Geistligheden
beneficerede Gods, som blot skulle anvendes til Geistlighedens Bedste
og Oplysningens Fremme.
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
Kongen forvalter kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte
gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.
–
Kongen forvaltar kjøpesummar og inntekter av det benefiserte
godset til presteskapet, som berre skal nyttast til gagn for presteskapet
og til å fremje opplysinga.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Kjøbesummer og Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods,
som blot skulle anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens
Fremme, bestyres af Kongen paa den af Storthinget bestemte Maade.
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods,
som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme, forvaltes av kongen på den måten Stortinget har bestemt.
–
Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet,
som berre skal nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje
opplysinga, forvaltast av kongen slik Stortinget har fastsett.
Sverre Myrli | Gerd Janne Kristoffersen | Steinar Gullvåg |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
president |
28. september 2012