| 2. |
Hovudtrekka i den økonomiske politikken og utviklinga |
| 2.2 |
Merknader frå komiteen
|
| 3. |
Dei økonomiske utsiktene |
| 3.1 |
Hovudtrekk ved norsk økonomi |
| 3.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 3.2 |
Internasjonal økonomi |
| 3.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 3.3 |
Finans- og valutamarknadene |
| 3.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 3.4 |
Nærare om petroleumsverksemda |
| 3.4.2 |
Merknader frå komiteen
|
| 4. |
Den økonomiske politikken |
| 4.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.2 |
Nærare om kommuneforvaltinga sin økonomi |
| 4.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.3 |
Penge- og valutapolitikken |
| 4.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.4 |
Statens petroleumsfond |
| 4.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.5 |
Statsbankane og Folketrygdfondet |
| 4.5.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.6.2 |
Merknader frå komiteen |
| 4.7 |
Sysselsetjingspolitikken |
| 4.7.2 |
Merknader frå komiteen
|
| 5.1 |
Endringar i skatteopplegget |
| 5.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.1.2.1 |
Generelle merknader til skatteopplegget |
| 5.1.2.2 |
Arbeidsgivaravgifta på lønsinntekt over 16G |
| 5.1.2.3 |
Konjunkturavgift på investeringar |
| 5.1.2.4 |
Avsetjingsordning for næringslivet |
| 5.2 |
Endringar i avgiftsopplegget |
| 5.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.3 |
Innstrammingar i delingsmodellen |
| 5.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.4 |
Verknad av formuesskatt og aksjerabattar |
| 5.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.5 |
Enkelte skattespørsmål m.v. |
| 5.5.1 |
Beskatning av skipsaksjeselskap som er med i poolsamarbeid |
| 5.5.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.5.2 |
Produktavgift i fiskerinæringa |
| 5.5.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.5.3 |
Arveavgiftslovutvalet |
| 5.5.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.5.4 |
Utvalet som skal utgreie flatare skatt |
| 5.5.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6 |
Enkelte avgiftsspørsmål |
| 5.6.1 |
Avgifter på tyngre kjøretøy |
| 5.6.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.2 |
Eingongsavgift på motorvogner |
| 5.6.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.4 |
Avgift på kassettar |
| 5.6.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.5 |
Avgift på radio og fjernsynsmateriell |
| 5.6.5.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.6.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.7 |
Toll- og avgiftsreglar for cruiseskip i innanriksfart |
| 5.6.7.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.8 |
Import av storfekjøtt |
| 5.6.8.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.6.9 |
Skatt i delte og ikkje delte selskap |
| 5.6.9.2 |
Merknader frå komiteen |
| 5.7 |
Andre merknader og framlegg som gjeld skattar og avgifter |
| 5.7.1 |
Skattebegrensningsregelen i Stortingets skattevedtak |
| 5.7.3 |
Avgift på annenhåndsomsetning av aksjer |
| 5.7.6 |
Skatt av aksjeutbytte på mottakers hånd
|
| 6. |
Følgjer av den økonomiske og monetære unionen |
| 6.1 |
Gjennomføringa av Den økonomiske og monetære unionen og følgjene for EU-landa |
| 6.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.2 |
Økonomiske, rettslige og forvaltningsmessige konsekvensar av ØMU for Noreg |
| 6.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.3 |
Nærare om følgjene for finansmarknadene |
| 6.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4 |
Nærmare vurdering av behovet for regelverksendringar |
| 6.4.1 |
Spørsmålet om lovfesting av kontraktskontinuitet |
| 6.4.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4.2 |
Spørsmålet om endring av rekneskapslova |
| 6.4.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4.3 |
Spørsmålet om endring av aksjelova |
| 6.4.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4.4 |
Spørsmålet om endring av børslovgivinga |
| 6.4.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4.5 |
Spørsmålet om konvertering til euro skal sjåast på som realisasjon i høve til skattelova |
| 6.4.5.2 |
Merknader frå komiteen |
| 6.4.6 |
Om å byte ut tilvisningar til ECU med tilvisningar til euro |
| 6.4.6.2 |
Merknader frå komiteen
|
| 7. |
Nokre finansmarknadsspørsmål |
| 7.1 |
Strukturpolitikken på finansmarknaden |
| 7.1.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.2 |
Om endringar i kapitaldekningsregelverket m.m. for finansinstitusjonar |
| 7.2.2 |
Om Kredittilsynet sine generelle tilrådingar |
| 7.2.2.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.2.3 |
Om ei generell auking i minstekravet til kjernekapital |
| 7.2.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.2.4 |
Om auka risikovekting av boliglån |
| 7.2.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.2.5 |
Om innstramming av vilkåra for godkjenning av tidsavgrensa ansvarleg lånekapital |
| 7.2.5.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.2.6 |
Om utvida påleggsheimlar for Kredittilsynet m.m. |
| 7.2.6.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.3 |
Konkurransetilhøve og inntening i verdipapirføretak |
| 7.3.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.4 |
Korleis forsikringsselskapa kan plassere i aksjar |
| 7.4.2 |
Merknader frå komiteen |
| 7.5 |
Utgreiing om innskotsbaserte pensjonar i arbeidstilhøve |
| 7.5.2 |
Merknader frå komiteen
|
| 8.2 |
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre |
| 8.5 |
Sosialistisk Venstreparti |
| 8.5.1 |
Istedenfor renteøkning |
| 8.5.3 |
Kommunene - der den viktigste jobben gjøres |
| 8.5.4 |
En aktiv miljøpolitikk |
| 8.5.5 |
Internasjonal solidaritet og sikkerhetspolitikk |
| 8.5.6 |
En aktiv kulturpolitikk |
| 8.5.7 |
Forskjells-Norge - tiltak mot skjev fordeling |
| 8.5.8 |
Den økonomiske politikken må motvirke markedets svingninger |
| 8.5.9 |
Sentrumspartienes budsjettpakke |
| 8.5.10 |
Sosialistisk Venstrepartis hovedtall og balanse
|
| 9. |
Tilråding frå komiteen
|
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Framstegspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, frå Kristeleg Folkeparti, Randi Karlstrøm, leiaren Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, frå Høgre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, frå Venstre, Terje Johansen, og frå Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til forretningsordenen § 19 sjuande og åttande ledd som lyder:
|
« Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet legges fram senest den 15. mai i budsjettåret, sammen med stortingsmelding om Revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstilling om disse (B.innst.S.nr.II) senest annen fredag i juni. |
|
Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over omtalte deler av et forslag, dersom forslagsstilleren motsetter seg dette. » |
Komiteen viser til at Regjeringa i St.prp. nr. 65 (1997-1998) har lagt fram forslag om omprioriteringar og tilleggsløyvingar på statsbudsjettet 1998, jf. Innst.S.nr.252(1997-1998) som vart avgitt saman med denne innstillinga. Forslag til vedtak satt fram i denne innstillinga er samla under avsnitt 27 Tilråding frå komiteen, eller avsnitt 26 Forslag frå midretal i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. nemnde St.prp. nr. 65 (1997-1998).
2.1 Samandrag
Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1998. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 13. mai.
Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av landets ressurser og miljøet som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at den også kommer kommende generasjoner til gode, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke virkemidler i den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.
Velferdssamfunnet skal utvikles videre, slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal sikre verdighet i alderdommen, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.
En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til en stabil økonomisk utvikling, og bygge på gode og stabile rammebetingelser for næringslivet. Dette vil gi et langsiktig grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:
| - |
Finanspolitikken og den videre utbyggingen av oljesektoren brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. |
| - |
Pengepolitikken rettes inn mot å holde kronen stabil overfor europeiske valutaer. |
| - |
Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst. |
| - |
Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser utnyttes best mulig og til at en kan sikre en langsiktig bærekraftig utvikling, der det opprettholdes en spredt bosetting. |
Den økonomiske politikken er utformet bl.a. i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.
I arbeidet med denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5 %. En kan imidlertid ikke se bort fra at lønnsveksten kan bli høyere enn dette. Den anslåtte lønnsveksten forutsetter at arbeidstakere og arbeidsgivere viser moderasjon i oppgjørene som gjenstår og i lokale lønnsforhandlinger. I lokale forhandlinger bør partene legge vekt på at de sentrale lønnstilleggene sammen med lønnsoverhenget inn i 1998 alene vil sikre en betydelig reallønnsvekst.
Prisstigningen i 1998 anslås nå til 2,6 %. Dette er en liten oppjustering i forhold til anslaget i Tilleggsproposisjonen, som dels skyldes at det nå legges til grunn en sterkere lønnsvekst og dels at det foreslås å øke avgiften på elektrisk kraft. En gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 % vil, med den anslåtte prisstigningen, gi en reallønnsvekst på nesten 2 1/2 % i 1998.
Dersom ikke presset i norsk økonomi dempes og kostnadsveksten igjen kommer ned på linje med våre handelspartnere, vil det ha flere uheldige virkninger:
| - |
Industri og annen konkurranseutsatt virksomhet blir bygd ned fordi den taper pris- og kostnadsmessig konkurransedyktighet, og fordi tilliten til at det vil være varig lønnsomt å investere i slik virksomhet i Norge kan bli svekket. |
| - |
Virksomhet som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som retter seg mot det private forbruket, kan i en periode oppleve sterk vekst og høy lønnsomhet. En må imidlertid regne med betydelige avskallinger om noen år dersom veksten nå blir for sterk. |
| - |
Priser på boliger og annen eiendom vil fortsette å vokse sterkt i en periode, med betydelig fare for påfølgende prisfall og høye tap i finansnæringen. |
| - |
Nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og vekst i skjermet virksomhet kan føre til økt sentralisering. |
| - |
Svekket utenriksøkonomi og, etter noen tid, svekkede offentlige finanser vil øke landets avhengighet av framtidige oljeinntekter. |
Det er viktig å unngå at lønnsveksten fester seg på et høyt nivå og at prisstigningen igjen tiltar. Dette krever at tarifftilleggene i årene som kommer blir vesentlig lavere enn i år og at lønnsglidningen begrenses.
Erfaringer både fra Norge og andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette ofte krever tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen ser det som den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken å unngå at Norge igjen kommer inn i en slik utvikling. Det er derfor nødvendig med tiltak nå for å redusere presset i norsk økonomi.
Dersom veksten i norsk økonomi ikke bremses gjennom innstramminger i den økonomiske politikken, må en derfor regne med at det vil kunne ta lang tid før selvregulerende mekanismer i privat sektor bidrar til lavere vekst. I så fall kan det oppstå betydelige ubalanser, med påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten. De langsiktige skadevirkningene vil bli større jo lenger man venter med å iverksette innstrammingstiltak i den økonomiske politikken.
Regjeringen har, ved å forskyve oljeinvesteringene for alle funn under vurdering som trenger godkjennelse av myndighetene, bidratt til å redusere investeringsnivået med i utgangspunktet om lag 5 mrd. kroner i 1998 og 11 mrd. kroner i 1999. Regjeringen legger nå fram forslag om ytterligere innstramminger i den økonomiske politikken. I tillegg iverksetter Regjeringen tiltak for å sikre soliditeten i finansinstitusjonene, noe som samtidig kan bidra til å dempe utlånsveksten noe.
Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsendringer anslås å gi en merinntekt på om lag 700 mill. kroner i statsbudsjettet for 1998. Økningen i påløpte skatter og avgifter for 1998 er drøyt 1,3 mrd. kroner, mens den påløpte virkningen for 1999 anslås til 3,5-4 mrd. kroner.
Det foreslås nå utgiftsøkninger på statsbudsjettet for 1998 på om lag 2,8 mrd. kroner, dels som følge av økte anslag for utgiftene under folketrygden og økte utgifter forbundet med et høyere antall asylsøkere enn tidligere lagt til grunn, og dels for å finansiere økte satsinger på enkelte områder.
I tillegg har Regjeringen tidligere i år foreslått utgiftsøkninger på til sammen om lag 2,1 mrd. kroner. I dette beløpet inngår utgifter til kjøp av jernbanestrekningen Gardermoen-Eidsvoll på 1,7 mrd. kroner. Denne utgiften gjelder aktivitet i tidligere år og foreslås ikke dekket inn.
Regjeringen foreslår at mesteparten av de økte utgiftene dekkes inn ved reduserte utgifter på andre områder, ved avgiftsøkninger og ved økning i andre inntekter.
De foreslåtte utgiftsreduksjonene i 1998 utgjør til sammen 2,1 mrd. kroner. De foreslåtte inntektsøkningene beløper seg til om lag 800 mill. kroner, hvorav inntektsøkningene utenom avgiftene utgjør 100 mill. kroner. Forslagene er omtalt nærmere i St.prp. nr. 65 (1997-1998) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1998.
Selv om det er betydelige overskudd i utenriksøkonomien og på statsbudsjettet, er norsk økonomi fortsatt sårbar for fall i oljeprisen. Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 137 kroner pr. fat, mens det vedtatte budsjettet for inneværende år er basert på en oljepris på 125 kroner. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år har vært 105 kroner pr. fat, mens oljeprisen 13. mai var 109 kroner pr. fat. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 110 kroner pr. fat i 1998. Samtidig nedjusteres anslaget for oljeproduksjonen, dels som følge av nye anslag og dels som følge av de produksjonsbegrensningene som er vedtatt. Anslaget for statens netto kontantstrøm fra oljevirksomhet reduseres med disse forutsetningene fra 87 mrd. kroner i vedtatt budsjett til 60 mrd. kroner nå. Dette understreker betydningen av at budsjettpolitikken underlegges krav til langsiktighet, der det tas høyde for at den framtidige oljeprisen er usikker.
Hovedtrekkene i finanspolitikken er:
| - |
En finanspolitisk innstramming, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet, tilsvarende snaut 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge. Dette er 1/4 prosentenhet mer enn i det budsjettopplegget Stortinget vedtok i desember. Den beregnede økningen har bl.a. sammenheng med at høyere anslag for lønnsveksten og for sysselsettingsveksten fører til at lønnsinntektene utgjør en større andel enn tidligere anslått av de samlede inntektene som opptjenes i fastlandsøkonomien. Dels fordi lønns- og kapitalinntekter beskattes med ulike satser og betales inn på ulike tidspunkter, og dels som følge av progresjonen i personbeskatningen, fører denne omfordelingen i seg selv til økte skatteinntekter. Det korrigeres ikke for økte skatteinntekter som skyldes slike strukturelle endringer ved beregningen av den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. |
| - |
En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på vel 1 3/4 % fra 1997 til 1998, tilsvarende om lag 7 mrd. kroner. |
| - |
En reell økning i skatte- og avgiftsnivået for Fastlands-Norge, medregnet barnetrygden, på 3,2 mrd. kroner målt i påløpt verdi fra 1997 til 1998. Budsjettvirkningen i 1998 for stat og kommuner anslås til om lag 2,2 mrd. kroner. |
| - |
Et oljekorrigert budsjettunderskudd på 12,9 mrd. kroner, som er om lag 6,6 mrd. kroner lavere enn i vedtatt budsjett. Det lavere underskuddet, som innebærer tilsvarende mindre bruk av oljeinntekter på statsbudsjettet, skyldes i all hovedsak sterkere vekst og dermed høyere skatte- og avgiftsinngang fra fastlandsøkonomien enn tidligere anslått. |
Fratrukket overføringen til statskassen på 12,9 mrd. kroner anslås avsetningen til Statens petroleumsfond til 46,9 mrd. kroner, som er 20,9 mrd. mindre enn i vedtatt budsjett. Dette må ses i sammenheng med at netto kontantstrømmen fra olje nå anslås vesentlig lavere. Inklusive renteinntekter og utbytte i fondet på til sammen 5,2 mrd. kroner anslås det samlede overskuddet i statsbudsjettet og petroleumsfondet til 52,1 mrd. kroner.
Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer, som svarer til overskuddsbegrepet i Maastricht-kriteriet, anslås til 58,1 mrd. kroner eller 5,2 % av BNP i 1998. Bruttogjelden, slik den måles etter Maastricht-kriteriene, anslås til vel 300 mrd. kroner eller 27 % av BNP ved utgangen av 1998.
2.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ha et budsjettopplegg som gir bedre fordeling enn Regjeringens opplegg og som gjennom en strammere finanspolitikk sikrer sysselsettingen.
Disse medlemmer viser til at det i Arbeiderpartiets langtidsprogram ble advart sterkt mot en utgiftspolitikk som ikke var bærekraftig på lang sikt. En slik utvikling ble beskrevet gjennom det såkalte « sprekkalternativet ». I likhet med sprekkalternativet vil Regjeringens manglende styring av økonomien skape store problemer for velferd og sysselsetting i framtida.
Disse medlemmer viser til at finanspolitikken, som er selve bærebjelken for å stabilisere økonomien, ikke lenger blir brukt for å dempe den kraftige oppgangskonjunkturen. Økningen i boliglånsrentene er et tydelig eksempel på at finanspolitikken ikke virker. Finanspolitikken må også ta ansvar for at andre områder ikke lenger gir de bidrag til den økonomiske politikken som Solidaritetsalternativet forutsetter.
Disse medlemmer mener inntektspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes og sysselsettingen understøttes. Regjeringen må selv ta ansvar for den økende pris- og kostnadsveksten og bedriftenes tap av konkurranseevne. Disse problemene synes å tilta.
Disse medlemmer mener mangelen på finanspolitisk innstramning også kan sette kronekursen i fare. Solidaritetsalternativet forutsetter at pengepolitikken rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. Dette gir forutsigbarhet for våre konkurranseutsatte bedrifter. Særlig er dette viktig for de små og mellomstore bedriftene som konkurrerer på det europeiske markedet. Alternativet til en stabil kronekurs er høyere renter, sterkere krone, redusert konkurranseevne og svekket eksport. Med en finanspolitikk og inntektspolitikk som ikke er tilpasset situasjonen i norsk økonomi, vil de økende presstendensene på sikt kunne tvinge fram en omlegging av pengepolitikken. Dette må vi unngå.
Disse medlemmer viser til at det viktigste for Arbeiderpartiet er å sikre sysselsetting og velferd og god fordeling. For å unngå at næringsliv, arbeidsplasser og familier på ny bli truet av prisstigning og renteoppgang, er det nå nødvendig å kjøle ned økonomien. Arbeiderpartiet mener situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Fordelingsprofilen må bedres.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet foreslår økt beskatning for rederiene, de største formuene og de høyeste inntektene med til sammen over 3 milliarder kroner. Utgiftsveksten er lavere i Arbeiderpartiets alternativ enn i Regjeringens forslag. Dette vil dempe presstendensene i norsk økonomi på en mer effektiv måte enn Regjeringens opplegg. Økte avgifter øker prisveksten og vanskeliggjør lønnsoppgjørene.
Disse medlemmer viser til at om vi tar hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4 mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Disse medlemmer viser videre til at Arbeiderpartiet har redusert utgiftene over statsbudsjettet med over 1,6 mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at flertallsforslagene i denne innstillingen gir en svekkelsen av balansen med flere hundre millioner kroner sammenlignet med Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til statsministerens og finansministerens uttalelser om at det endelige budsjettopplegget må være minst like stramt som det opplegg Regjeringen la fram i sitt forslag til Revidert budsjett.
Disse medlemmer konstaterer at dette ikke blir tilfelle hvis forslagene i denne innstillingen vedtas. Innstrammingen, målt ved det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet reduseres i så fall fra 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge til 1/4 %.
Disse medlemmer konstaterer at de som hadde ansvaret for budsjettet i høst ikke har klart å revidere budsjettet slik at Regjeringens forslag til budsjettbalanse opprettholdes. Dette skjer til tross for at heller ikke Regjeringens forslag er tilstrekkelig til å stabilisere norsk økonomi. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets helhetlige budsjettopplegg som har en klart bedre fordelingsprofil og en klart sterkere innstramming enn Regjeringens forslag. Arbeiderpartiets opplegg innebærer en påløpt innstramming i 1998 på 2,4 mrd. kroner og en klar skatteskjerpelse for de rikeste. Disse medlemmer viser til at det ikke har vært mulig å få støtte for dette til tross for at Arbeiderpartiet strakk seg meget langt i forhandlinger med sentrumspartiene for å få et forsvarlig opplegg. Dessverre brøt sentrumspartiene disse forhandlingen fordi avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet om å skjerme de rikeste fra skatteøkninger blokkerte for en løsning med Arbeiderpartiet.
Disse medlemmer viser imidlertid til at det har vært mulig å få støtte for deler av våre forslag til utgiftskutt. Dette har bidratt til å begrense budsjettsvekkelsen betydelig. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at den økonomiske situasjonen tilsier et strammere opplegg enn det som det nå er flertall for, og at ansvaret for at dette ikke er mulig må legges på det borgerlige flertallet i Stortinget.
Disse medlemmer viser at sentrumspartiene ikke støtter Regjeringens forslag om utvidet arbeidsgiverperiode i sykepengene og tvungen avsetningsordning for næringslivet. Dersom sentrumspartiene hadde støttet Regjeringens forslag om utvidet sykepengeperiode, hadde det vært flertall for denne innstrammingen som har en abudsjettvirkning i 1998 på 225 mill. kroner og en virkning på årsbasis på 980 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene har lagt fram et pakkeforslag i fire punkter. Pakkeforslaget representerer ingen bidrag til innstramming av budsjettet. Tvert imot innebærer pakken omfattende skattelettelser f.o.m. 1999, uten at noen av de øvrige forslagene bidrar til inndekning. Udekkede regninger skyves fram i tid. Disse medlemmer vil stemme imot denne pakken.
Punkt 1 i pakken om å innføre en konjunkturavgift som er noe justert i forhold til Regjeringens forslag gir ingen budsjettvirkning før i år 2000.
Punkt 2 om å øke CO2-avgiften på sokkelen innebærer at statens inntekter fra oljesektoren øker. Dette har ingen virkning på budsjettindikatorene. Bruk av disse midlene til å saldere budsjettet innebærer økt bruk av oljeinntekter og vil således redusere stramheten i budsjettet. Det vises for øvrig til at økningen i avgiften har en begrenset nettovirkning. Den har ingen budsjettvirkning for 1998. Den påløpte budsjettvirkningen for 1998 er om lag 95 mill. kroner.
Punkt 3 om å gi Regjeringen fullmakt til å selge statsaksjer i 1998 har ingen virkning på budsjettbalansen. Dette representerer kun flytting av formue mellom offentlig og privat sektor. Opplegget innebærer privatisering av statlig virksomhet. Regjeringen vil ikke angi hvilke statlige aksjer som er aktuell å selge i 1998. Disse medlemmer mener at det er uholdbart at Stortinget ikke er innforstått med hvilke statsbedrifter som nå kan bli privatisert.
Punkt 4 om å innføre skattemessig likhet mellom ytelses- og innskuddsbaserte ordninger representerer betydelige skattelettelser. Dette skal Regjeringen komme tilbake til, slik at her går sentrumspartiene inn på en ordning som ikke er ferdig utredet, jf. at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har varslet at utredningen av en rekke spørsmål knyttet til skattefavoriserte innskuddsbaserte ordninger ventes å være klar 15. august. Disse medlemmer mener dette er uforsvarlig sett i lys av behovet for styring økonomien gjennom finanspolitikken.
Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i avsnitt 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener Regjeringens finanspolitikk ikke er tilpasset den situasjonsbeskrivelse som gis i Revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen oppjusterer anslagene for lønns- og prisvekst, og peker på det betydelige presset i norsk økonomi, og konsekvensene dersom ikke presset dempes. Samtidig fortsetter den å øse penger ut i økonomien, og klarer ikke engang å dekke inn utgiftsøkningene hittil i år. Samtidig varsler Regjeringen at det vil komme flere betydelige utgiftsøkninger i løpet av året, men ignorerer inndekkingsbehovet. Den faktiske utgiftsveksten i 1998 vil være høyere enn Regjeringens anslag i Revidert nasjonalbudsjett, og i verste fall over anslaget for veksten i BNP for Fastlands-Norge på 3,5 %. Dette er ikke holdbar politikk i en høykonjunktur.
Disse medlemmer vil peke på at heller ikke Arbeiderpartiets forslag til Revidert budsjett står i forhold Arbeiderpartiets egen situasjonsbeskrivelse. Arbeiderpartiets forslag innebærer kun utgiftsreduksjoner på 1,1 mrd. kroner med virkning for 1998-budsjettet. Samtidig er det klart at flere av skatteendringene Arbeiderpartiet foreslår med påløpt virkning for 1998, som f.eks. rederiskatten, i liten grad vil ha nevneverdig betydning for presset i økonomien. Det er videre klart at effekten for 1999 av Arbeiderpartiets forslag, når en ser påløpte og bokførte endringer sammen, i liten grad innebærer endringer i budsjettets stramhet i forhold til de forslag som Regjeringen har fremmet. Disse medlemmer mener det er viktig at det allerede nå også gis signaler for 1999-budsjettet. Dette er viktig for å gjenopprette markedets tillit til styringen av norsk økonomi.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde sluttar seg til Regjeringa si vurdering av den økonomiske utviklinga og hovudtrekka i den økonomiske politikken.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre meiner det er viktig å føre ein økonomisk politikk som gir ein god fordelingsprofil, og peiker på at Regjeringa sitt opplegg, mellom anna, med tanke på bl.a. kontantstøtta, auke i minstepensjonane og auka satsing på psykiatri og kreftomsorg kjem dette i møte, og at det vil vere behov for å følgje opp innstrammingspolitikken også for 1999. Dessutan viser disse medleme til at Regjeringa, ved å utsette og kritisk vurdere investeringstempoet i oljesektoren, viser vilje til innstraming.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at satsingen på psykiatri og kreftomsorg i inneværende års budsjett er kjempet frem av Fremskrittspartiet. Forslaget om kontantstøtte ble første gang fremmet for Stortinget av stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen i 1984.
Disse medlemmer beklager sterkt at flertallet i sosialkomiteen går inn for å naske mesteparten av økningen av minstepensjonen ut av minstepensjonistenes lommebøker.
Disse medlemmer viser til at behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjettet i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett er vedtatt. Disse medlemmer viser til at utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling bl.a. konkluderer med:
|
« Revidert Nasjonalbudsjett forenkles og konsentreres om justeringer i årets budsjett. » |
Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammene av denne målsettingen. Kun på noen få områder tar forslaget utgangspunkt i det vedtatte budsjettet for 1998 og mange av de bevilgningsendringer som foreslås dreier seg om langt mer enn tekniske justeringer. Det revidert budsjett er langt mer omfattende enn nødvendig og i tillegg skaper det stor uforutsigbarhet og ustabile rammebetingelser for næringslivet i Norge og økt avgiftsbyrde for den menige forbruker.
Disse medlemmer vil videre avvise påstander om at behandlingen av budsjettet for 1998 førte til en sterk svekkelse av stramheten i den økonomiske politikken. Da nasjonalbudsjettet omfatter nærmere 1000 milliarder kroner, betyr en endring på 2-3 milliarder i underkant av 3 promille. Dette betyr igjen at flikking med relativt beskjedne beløp neppe vil ha stor påvirkning på økonomien på kort sikt. Disse medlemmer vil hevde at norsk økonomi er særdeles sunn og meget sterk. Det som derimot er bekymringsverdig er den fraværende vilje til å klarere prioritere hva som skal være det offentliges finansieringsansvar og den langvarige perioden med stadig oppblåsing av den offentlige økonomi. Disse medlemmer vil derfor fremheve at det norsk økonomi og samfunnsliv trenger både på kort og lang sikt er større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Storting og regjering må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse. Det er videre noe underlig å observere de intense forsøk som gjøres fra enkelte politiske partier i forhold til å fraskrive seg ansvar for den økonomiske politikken. Det må være nødvendig å erkjenne at grunnlaget for norsk økonomi er lagt gjennom flere år, og det er ikke ett budsjettvedtak alene som skal til for å snu en utvikling.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens økonomiske politikk blant annet er basert på at det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst. Videre konstateres det at Regjeringen legger til grunn 5 % lønnsvekst for årets lønnsoppgjør, til tross for at Regjeringen ikke tror på det den selv skriver, nemlig at det forutsettes moderasjon i oppgjørene som gjenstår og i de lokale forhandlingene. Videre uttrykkes det eksplisitt at den stabile valutakursen har vært en forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet, samt forventninger om lav inflasjon. Disse medlemmer konstaterer at den norske krone har svekket seg betydelig gjennom den senere tid, hvilket har ført til at Norges Bank har hevet renten for å stabilisere den norske kronen. Dette er en konsekvens av det gjeldende pengepolitiske regime, som altså fremtvinger bruk av renten ene og alene for å stabilisere kronen, ikke som et middel for å styre inflasjonen. Norge har gjennom lang tid hatt lav inflasjon og med dette som rettesnor for pengepolitikken, ville det kanskje ikke vært behov for en umiddelbar renteøkning. Disse medlemmer vil vise til Dok.nr.8:59(1997-1998) om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens definisjon av press i økonomien er økende kredittvekst, en rask vekst i eiendomsprisene, økende knapphet på arbeidskraft og stor tilflytting til sentrale strøk. Regjeringen foreslår å øke avgiften på elektrisk kraft selv om dette direkte gir seg utslag i prisstigningen. Høyere privat konsumetterspørsel og sterk prisstigning på fast eiendom vil i tillegg kunne bidra til økte investeringer, særlig i bolig og forretningsbygg, fremholder Regjeringen. Samtidig skriver Regjeringen at husholdningssektoren i flere år har hatt en betydelig finansiell sparing og at de er i en situasjon med nettofordringer som svarer til ca 50 % av årlige inntekter. Også foretakssektorens finansielle stilling synes bedre enn på 80-tallet. I meldingen uttrykkes:
|
« en kan derfor ikke regne med at det er et generelt behov for finansiell konsolidering som vil bidra til å bremse etterspørselen fra husholdninger og foretak i nær fremtid. Og når vi har betydelige overskudd i utenriksøkonomien vil forholdene på valutamarkedet trolig ikke kreve vesentlig høyere renter i Norge enn i utlandet slik som fra midten av 80-tallet. » |
Disse medlemmer vil understreke at dagens situasjon på svært mange områder ikke kan sammenlignes med den på 80-tallet. Videre er det sentralt å påpeke at mange av presstendensene er politikerskapte, og at det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig og ikke økte skatte- og avgiftsbyrder på enkeltmennesker og næringsliv. Offentlig sektor har over lang tid, med stortingsflertallets velsignelse, fått vokse seg svært stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til svært rigide systemer og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer vil derfor anbefale regjeringen å iverksette en gjennomgående effektiviseringsplan for hele den offentlige sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i sitt budsjettforslag for 1998 sist høst, jf. B.innst.S.nr.I (1997-1998) foreslo et opplegg som var vesentlig bedre tilpasset behovene i norsk økonomi. Høyres budsjett var strammere enn forslagene fra Jagland- og Bondevik-regjeringene. Høyre foreslo en utgiftsvekst som var 6 mrd. kroner lavere enn Jagland-regjeringens forslag, og 10 mrd. kroner lavere enn Bondevik-regjeringens forslag. Samtidig foreslo Høyre et vesentlig lavere skatte- og avgiftsnivå, som ville bidratt til et mer moderat lønnsoppgjør i vår, ved at den samme reallønnsøkning etter skatter og avgifter kunne vært oppnådd med lavere nominelle tillegg. Videre gikk Høyre mot de bedriftsfiendtlige forslagene om økte sykelønnsutgifter for bedriftene og økt verdsetting av aksjer. Disse medlemmer mener historien nå har vist hvilket alternativ som hadde vært best for landet.
Disse medlemmer mener det er symptomatisk for denne Regjeringen at finansministeren overfor Stortinget har uttalt at Regjeringens forslag i Revidert budsjett ikke er tilstrekkelige. At Regjeringen ikke klarer å dekke inn løpende utgiftsøkninger gjennom året, fremstilles som en forsiktig begynnelse på en innstrammingspakke. Regjeringen har gitt visse signaler om at den vil stramme inn mer i 1999-budsjettet.
Disse medlemmer mener det haster med å gjennomføre innstrammingstiltak. Risikoen for at effekten av en innstramming først trår til for fullt etter at det er kommet et konjunkturomslag, øker dersom det ikke foretas reelle tiltak før i budsjettet for 1999.
Disse medlemmer viser til Høyres fraksjonsmerknad i avsnitt 8.4 for en nærmere gjennomgang av Høyres forslag til endringer i statsbudsjettet for 1998. Sammenlignet med Regjeringens forslag, er hovedtrekkene i Høyres endringsforslag følgende:
| - |
ingen økninger i skatter eller avgifter for 1998, |
| - |
netto reduserte offentlige utgifter med om lag 3 1/4 mrd. kroner i budsjettvirkning for 1998, og |
| - |
en innstramming i 1998-budsjettet på om lag 2 1/4 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. |
Disse medlemmer viser til at Høyres forslag til endringer i budsjettet vil gi en innstramming på ytterligere om lag 1/4 prosentpoeng målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren, basert på virkningene for 1998-budsjettet av forslagene. Helårsvirkningen av forslagene vil være om lag det dobbelte, når det også er tatt hensyn til helårsvirkningene av å gå mot forslagene om økt el-avgift og mineraloljeavgift m.m.
Disse medlemmer vil peke på at en videreføring i 1999 av de endringer Høyre foreslår, vil innebære et betydelig strammere budsjett også for 1999, sammenlignet med en videreføring av Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene har lagt fram forslag til en « pakke ».
Disse medlemmer viser til at to av forslagene i « pakken »; forslagene om innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger innenfor skatteloven og salg av statlige aksjer, er i tråd med Høyres politikk. Begge tiltakene kan ha en viss dempende effekt i økonomien, ved å bidra til økt sparing i privat sektor. En skattemessig likestilling av innskuddsbaserte og ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger vil videre føre til at langt flere ansatte i blant annet små og mellomstore bedrifter kan få et pensjonstilbud utover folketrygden. I dag står om lag 700.000 arbeidstakere uten noen form for slike tilbud. Forslaget om å selge ut statlige aksjer vil være et første skritt i retning av mindre statlig eierskap. Det vises i denne sammenheng også til disse medlemmers merknad om tjenestepensjon og salg av statlige aksjer andre steder i denne innstilling og i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Disse medlemmer har i avsnittet 5.1.2.3 uttrykt stor skepsis til forslaget om en konjunkturavgift på investeringer i bygg og anlegg. Disse medlemmer opprettholder denne skepsis, men konstaterer at forslaget fra sentrumspartiene om å unnta erverv av eksisterende bygg, nybygg i privat regi av barnehager, omsorgsboliger og sykehjem, samt nybygg i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, innebærer at enkelte av motforestillingene mot konjunkturavgiften kan tillegges mindre vekt.
Disse medlemmer konstaterer at en postvis avstemming vil gi som resultat at Regjeringens forslag om bl.a. økt el-avgift, økt mineraloljeavgift, utvidet arbeidsgiverperiode og tvungen avsetningsordning, ikke vil bli vedtatt.
Dermed har disse medlemmer fått gjennomslag for en rekke av de krav Høyre har stilt.
Disse medlemmer konstaterer videre at en postvis avstemming vil innebære en svekkelse av budsjettet for 1998 på omlag 300-400 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på at Høyres hovedinnvending mot budsjettforslaget fra Regjeringen, var den manglende stramhet i finanspolitikken. Disse medlemmer har i denne innstilling fremmet forslag til et alternativt finanspolitisk opplegg som vil gi en innstramming på 98-budsjettet på 2 1/4 mrd. kroner, utover Regjeringens forslag. Virkningen på årsbasis vil være mer enn det dobbelte.
Disse medlemmer mener 98-budsjettet burde vært langt strammere enn Regjeringens forslag, og finner det bekymringsfullt at Stortingets behandling vil gi et budsjett som er mindre stramt.
Disse medlemmer konstaterer at pakkeforslaget fra sentrumspartiene vil gi en viss innstramming i finanspolitikken sett i forhold til det som ellers vil bli resultatet av Stortingets behandling. Disse medlemmer konstaterer videre at den foreslåtte konjunkturavgift vil gi en innstrammende effekt i årene som kommer, sett i forhold til resultatet av Stortingets behandling for øvrig.
Disse medlemmer mener prinsipalt at innstrammingen i 98-budsjettet burde vært sterkere og hatt en annen innretning.
Etter en samlet vurdering, med vekt på at pakken samlet sett vil gi en strammere finanspolitikk enn det som ellers vil bli resultatet, finner disse medlemmer likevel å kunne gi subsidiær støtte til pakkeforslaget fra sentrumspartiene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at norsk økonomi er solid med store overskudd både i statsfinansene og i de fleste bedrifter. Det er rom for å satse mer på rettferdig fordeling, miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er imidlertid så mye aktivitet og penger i omløp at det skaper pressproblemer i økonomien. Da må økonomien kjøles noe ned. Men innstramminger må rettes mot de som har mest fra før. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere innstramminger hvor de rikeste skal skjermes.
Dette medlem mener at Regjeringa har lagt fram et budsjettopplegg som betyr at det i all hovedsak overlates til markedet å stramme inn økonomien. Da får vi rente- og prisoppgang. En slik innstramming er primitiv og usosial. Sosialistisk Venstreparti ønsker et finanspolitisk strammere opplegg og med en helt annen profil enn Regjeringa. De innstramminger som Regjeringa legger opp til vil først og fremst ramme folk flest, særlig gjennom redusert aktivitetsnivå i kommunene. Dette medlem kan bare akseptere innstramminger som samtidig opprettholder høy sysselsetting og gir bedre fordeling.
Veksten i privat forbruk ligger an til å bli meget høyt i år, anslaget er på 4 %, mens veksten i fastlands-BNP anslås til 3,5 %. Også i år anslås veksten i offentlig forbruk å bli lavere enn veksten i BNP, nemlig 2 %. Veksten i privat forbruk er altså større enn veksten i økonomien, mens veksten i offentlig forbruk er lavere. Derfor vil dette medlem rette innstrammingene mot de som har mest i privat sektor. I tillegg kan store offentlige investeringsprosjekter innen forsvaret og oljesektoren reduseres. I all hovedsak legger dette medlem opp til å skjerme offentlig sektor fra innstramminger. I dette medlems budsjettopplegg er det rom for å legge opp til økte inntekter for kommunene, og likevel ende opp med en bedre budsjettbalanse enn Regjeringa.
Det er to hovedmåter å stramme inn økonomien på. Den ene er å redusere offentlig forbruk. Den andre er å redusere privat forbruk. Sosialistisk Venstreparti velger å stramme inn i privat forbruk blant de som har mest for å gi rom for at kommunene kan løse sine velferdsoppgaver og for at store lønnstakergrupper ikke skal få « spist opp » lønnstilleggene.
Dette medlem legger opp til endringer i budsjettet som vil gi en innstramming på ytterligere snaut 0,2 prosentpoeng målt ved den olje-, rente,- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Det er viktig å starte innstramminger nå for erfaringsmessig tar det tid før finanspolitiske innstramminger får effekt på økonomien. Ventes det for lenge med å sette bremsene på risikerer enn at innstrammingene får effekt først når høykonjunkturen er over og markedet er i ferd med å sende økonomien ned i en lavkonjunktur. Da vil finanspolitikken bare gjøre vondt verre, ved å forsterke nedgangskonjunkturen. Det er også viktig å ikke stramme inn for mye, slik at ledigheten igjen begynner å øke. Både fordeling, tidspunktet og doseringsmengde av innstrammingene er altså viktig, og Regjeringa klarer ingen av delene.
Dette medlem viser til at regjeringspartiene i sluttfasen av budsjettforhandlingene la fram en pakke av innstrammingstiltak de ba om tilslutning til. Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte denne pakka fordi den innebærer en ytterligere høyredreining av budsjettopplegget.
Sentrumspartiene foreslår å skattesubsidiere innskuddsbaserte pensjonsordninger, og foregriper dermed innstillingen fra en arbeidsgruppe nedsatt av deres egen finansminister som skal komme 15. august. Ytterligere skattesubsidiering av de som har økonomisk evne til egne pensjonsordninger undergraver Folketrygdens omfordelende posisjon. Regjeringspartienes håp er at en slik ordning skal føre til økt sparing, og slik bidra til redusert press i økonomien. Det er høyst tvilsomt om ordningen vil ha en slik effekt. Sannsynligvis vil tiltaket bare føre til en flytting av sparepenger fra mindre gunstige spareordninger.
Sentrumspartiene foreslår å selge statsaksjer for 0,5 mrd. kroner i 1998. Sosialistisk Venstreparti er generelt skeptisk til privatisering av statlig eiendom, men det er særlig grunn til å være mot slik det legges opp til i dette tilfellet. Ved å kaste fram dette i slutten av budsjettforhandlingene, uten forutgående diskusjon og uten å informere ansatte og ledelse i bedriftene i tråd med det som er spillereglene i arbeidslivet, viser sentrumspartiene at de står for uryddig statlig eierskap.
Forslaget vil kun gi en engangsinntekt. Vi har ikke noen likviditetskrise i Staten, snarere tvert imot. Om så var kunne midler vært hentet inn fra Statens Petroleumsfond. Inntektene fra dette salget vil bedre budsjettbalansen et år og gi økte inntekter for Statens Petroleumsfond. Det lett komiske ved forslaget er at ved å selge statlige aksjer vil sentrumspartiene gjøre at Petroleumsfondet kommer til å kjøpe flere aksjer for staten. I tillegg er det heller ikke kjent i komiteen hvilke selskaper det planlegges aksjesalg i.
Sentrumspartiene foreslår som en del av pakka å øke CO2-avgifta på sokkelen med 18 øre. Et døgn før dette ble foreslått behandlet i finanskomiteen en proposisjon om grønne skatter hvor sentrumspartiene ikke foreslo å gjøre noe med CO2-avgiftas størrelse. Det er også paradoksalt å foreslå økningen bare på sokkelen, hvor avgiften er høyest fra før, og hvor en stor del av avgiften betales av Staten gjennom lavere skatt på grunn av redusert overskudd i sektoren.
For øvrig vises det til Sosialistisk Venstrepartis merknader om grønn skatt i Innst.S.nr.247(1997-1998).
Sentrumspartiene foreslår et opplegg for en konjunkturavgift for nybygg som har flere betenkelige sider. Sosialistisk Venstreparti mener at fritaket fra slik avgift må omfatte større deler av Distrikts-Norge enn Nord-Troms og Finnmark. Sosialistisk Venstreparti kan heller ikke akseptere at kommunene ytterligere skal rammes ved at de nå må betale slik avgift på byggeaktiviteter som for eksempel skoler. Sosialistisk Venstreparti konstaterer også at ved å unnta eksisterende bygg og anlegg fra avgiften bidrar sentrumspartiene til en prisøkning på disse og dermed en formuesøkning for eierne.
Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.
3.1 Hovudtrekk ved norsk økonomi
3.1.1 Samandrag
Norsk økonomi er nå inne i det sjette året i en sterk og bredt basert konjunkturoppgang. Oppgangen i 1997 var i første rekke knyttet til høye investeringer i fastlandsøkonomien og i oljevirksomheten, i tillegg til stor etterspørsel fra husholdningene. Ifølge reviderte nasjonalregnskapstall, som ble lagt fram i slutten av april, var BNP-veksten for Fastlands-Norge 4,1 % i 1996 og 3,8 % i 1997. Oppgangen i fjor ble dermed betydelig sterkere enn anslått i Tilleggsproposisjonen, hovedsakelig som følge av høyere investeringer i Fastlands-Norge enn tidligere anslått.
I tilleggsproposisjonen ble det lagt til grunn at høykonjunkturen i norsk økonomi ville fortsette i 1998, selv om det ble anslått at veksttakten ville avta noe. Flere forhold trekker nå i retning av at en slik konjunkturavmatning er mindre sannsynlig på kort sikt. Ny informasjon de siste månedene indikerer at den sterke veksten i etterspørselen fortsetter i inneværende år og at veksten kan bli sterkere enn tidligere antatt. Blant annet tyder en meget sterk vekst i sysselsettingen i 1. kvartal og høy skatteinngang til det offentlige på høy aktivitet i norsk økonomi.
Det er gjort nærmere rede for konjunktursituasjonen i meldingen avsnitt 2.1.1 der bl.a. det private forbruket, igangsettingen av nye boliger, eksporten av tradisjonelle varer, lønnsveksten og konsumprisene er gitt særskilt omtale.
Nærare om arbeidsmarknaden
Den sterke veksten i norsk økonomi har ført til en markert bedring i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen økte med 184.000 personer eller 9 % fra 1993 til 1997 og arbeidsledigheten avtok med 45.000 personer.
I fjor økte sysselsettingen i gjennomsnitt med hele 62.000 personer. Dette er den sterkeste veksten siden 1986. Oppgangen var særlig stor innen bygge- og anleggsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og varehandel. Sysselsettingen innen industri og kommunal tjenesteyting har også fortsatt å øke. Fra 1996 til 1997 økte antall sysselsatte personer med 8.000 i industrien og med 13.000 i kommunal tjenesteyting.
Sysselsettingsveksten har fortsatt i år, med en oppgang på hele 64.000 personer fra 1. kvartal i fjor til i år ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå. Dette er vesentlig mer enn tidligere lagt til grunn. Samtidig har tilgangen av ledige stillinger økt enda noe mer de siste månedene enn gjennom fjoråret. Dette tyder på fortsatt meget stor etterspørsel etter arbeidskraft. Høyere skatteinngang hittil i år enn i fjor på samme tid trekker i samme retning. Anslått sysselsettingsvekst er oppjustert med nesten 20.000 personer sammenliknet med Tilleggsproposisjonen, til i overkant av 50.000 i 1998. I 1999 anslås det foreløpig en økning på 30.000 personer.
Arbeidsmarkedet er nærmere omtalt i meldingen avsnitt 2.1.2.
Utsiktene for 1998 og 1999 og mellomlangsiktige framskrivingar
Tabell 2.1 i meldinga oppsummerer de økonomiske utsiktene for 1998 og 1999. I tabellen presenteres det også mellomlangsiktige framskrivinger av mer teknisk karakter for årene 2000-2002. Anslagene og framskrivingene er omtalt i meldingen hhv. avsnitt 2.1.3 og 2.1.4.
Nærare om uvissa i den makroøkonomiske utviklinga
Anslagene i meldingen er basert på den informasjon Finansdepartementet nå har om de økonomiske utsiktene. Anslag for den makroøkonomiske utviklingen i årene framover vil være svært usikre. Det er i meldingen avsnitt 2.1.5 gjort nærmere rede for usikkerheten knyttet til den makroøkonomiske utviklingen.
3.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om hovudtrekka ved norsk økonomi til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at situasjonen i norsk økonomi ved revideringen av 1998-budsjettet er preget av økende presstendenser, knapphet på arbeidskraft i en rekke bransjer og fare for ny pris- og kostnadsvekst med tap av konkurranseevne og økte boliglånsrenter.
Disse medlemmer viser til at vi er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Sysselsettingsveksten for i år anslås til vel 50.000 personer, det er nær en dobling i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet. Fra 1993 til 1998 vil sysselsettingen øke med mer enn 235.000 personer. Disse medlemmer viser til at den demografiske tilveksten i samme periode har vært om lag 75.000 personer. Dette er en sterkere sysselsettingsvekst over en femårsperiode enn det vi hadde midt på 1980-tallet.
Disse medlemmer mener den kraftige sysselsettingsveksten viser at vi har et fleksibelt arbeidsmarked og at den aktive utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken som ble ført fra begynnelsen av 1990-tallet har vært riktig. Det er også et nytt trekk de siste årene at det nordiske felles arbeidsmarked reelt sett gir gunstige bidrag til å avhjelpe presset i det norske arbeidsmarkedet. Mye taler for at den kraftige veksten i arbeidstilbudet vil avta i årene som kommer og at sysselsettingsveksten dermed vil komme mer på linje med den demografiske veksten i arbeidsstyrken. Disse medlemmer mener det ytterligere understreker behovet for en strammere finanspolitikk, som bygger opp under en inntektspolitikk med moderate lønnstillegg.
Disse medlemmer viser til at pris- og kostnadsveksten øker. Det ligger an til en markert sterkere lønnsvekst hos oss enn hos våre handelspartnere. Konkurranseevnen målt med relative lønnskostnader svekket seg svakt i fjor. Med en årslønnsvekst på 6 % eller mer i år, ventes en markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Fortsetter denne utviklingen kan vi tape tusener av arbeidsplasser i den konkurranseutsatte industrien som er bygd opp på 1990-tallet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens egne beregninger i Revidert nasjonalbudsjett over den økende lønnsveksten derfor er sterkt foruroligende. Med sterkere lønnsvekst enn det Regjeringen la til grunn i sitt forhøyede anslag i Revidert nasjonalbudsjett, er det ytterligere grunn til uro.
Disse medlemmer viser til at prisveksten i Norge har vært lav i flere år og om lag på linje med prisveksten i EU. For 1998 har Regjeringen justert opp veksten i konsumprisene fra 2 1/4 % i nasjonalbudsjettet til 2,6 % i Revidert nasjonalbudsjett. Sterkere lønnsvekst i 1998 enn det Regjeringen la til grunn i revidert nasjonalbudsjett vil økt prisveksten ytterligere, og den sterke lønnsveksten vil bidra til sterkere prisvekst framover. Disse medlemmer mener vi dermed står i fare for å komme i en situasjon med en særnorsk prisvekst om ikke finanspolitikken strammes til og inntektspolitikken tilpasses vår konkurransesituasjon.
Disse medlemmer mener at presstendensene har blitt klart sterkere siden behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. Arbeiderpartiet mener derfor at situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Dette er viktig for å opprettholde sysselsettingen og velferden på sikt og for å sikre fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener at finanspolitikkens bidrag til styringen av norsk økonomi vil være avgjørende for en videreføring av Solidaritetsalternativet.
Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre merkar seg tendensane til press i økonomien. Desse medlemene merkar seg at Regjeringa møter situasjonen med finanspolitisk innstramming og investeringsdempande tiltak.
Desse medlemene syner til at veksten i oljeinvesteringane er anslått å bidra til ein auke i den samla etterspørselsimpulsen retta mot fastlandsøkonomien på omlag 3/4 prosentpoeng i 1998. Anslaget for veksten i petroleumsinvesteringane frå 1997 til 1998 er oppjustert frå 1,3 % i Tilleggsproposisjonen til 13,5 % i denne meldinga. Desse medlemene merkar seg at dersom ikkje Regjeringa hadde beslutta å forskyve investeringane, kunne veksten ha blitt om lag 20 %.
Desse medlemene merkar seg at Regjeringa i denne situasjonen gjer framlegg om ein budsjettrevisjon med sosial profil. Under budsjettbehandlinga sist haust fekk Regjeringa gjennomslag for kontantstøtte og auke i minstepensjonen. I samband med Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringa m.a. prioritert auka satsing på psykiatri og kreftbehandling.
Desse medlemene vil i tillegg peike på at følgjande område vil ha ein positiv verknad med tanke på å dempe kjøpekrafta og oppretthalde ei stramheit i budsjettet:
| 1. |
Ytterlegare reduksjon av staten sine utgifter ut over det Regjeringa har gjort framlegg om. |
| 2. |
Vedtak om å innføre ei konjunkturavgift på 5 % for nybygg og nye anlegg. |
| 3. |
Å gje Regjeringa fullmakt til å gjennomføre sal av aksjar i 1998. |
| 4. |
Vedtak om å innføre skattemessig likskap mellom ytings- og innskotsbasert tenestepensjon. |
| 5. |
Vedtak om å auke CO2-avgifta på norsk sokkel frå 1. juli 1998.
|
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen foreslår konjunkturavgift, tvungen avsetningsordning, økt elavgift og økt mineraloljeavgift, og kan ikke med sin beste vilje se antydninger til sosial profil i disse forslagene. Det vedtatte budsjett har en sosial profil, jf. bl.a. kontantstøtte og økning i minstepensjonene, men forslaget til revisjon av budsjettet blir ikke mer sosialt av at disse tiltakene selvsagt videreføres. Revisjonen i seg selv består bl.a. i økte avgifter som rammer i blinde, helt uten sosial innretning.
Disse medlemmer konstaterer videre at regjeringspartiene brått finner det nødvendig å distansere seg fra Regjeringens forslag til budsjettrevisjon gjennom fremleggelse av nye punkter som dels er klart i strid med Regjeringens forslag.
Disse medlemmer noterer seg at ny sentrumspolitisk erkjennelse kan melde seg plutselig, og vil bemerke at det opplagt er fornuftig å redusere statens utgifter utover det Regjeringen har foreslått. Slik reduksjon er det imidlertid i høy grad nødvendig å ha som rettesnor for statsbudsjettet for 1999. Når det gjelder salg av statsaksjer vises til merknad under avsnitt 24.1.1 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Disse medlemmer har lenge vært opptatt av skattemessig likebehandling av ydelses- og innskuddsbasert tjenestepensjon, og hilser med glede at også sentrumspartiene nå varsler støtte til dette syn.
Disse medlemmer konstaterer videre at sentrumspartienes forslag om å ville innføre en konjunkturavgift på 5 % for nybygg og nye anlegg er mindre ille enn innføring av konjunkturavgift også for eksisterende bygg, men viser for øvrig til Fremskrittspartiets generelle merknader hvor dette er omtalt.
Disse medlemmer mener at sentrumspartienes forslag om å øke CO2-avgiften på norsk sokkel fra 1. juli 1998 vitner mer om øyeblikkets hunger etter mer av fiskalitetens velsignelser enn om miljøengasjement.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under avsnitt 2.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.
3.2 Internasjonal økonomi
3.2.1 Samandrag
Den økonomiske veksten internasjonalt ventes å bli svakere i 1998 og 1999 enn lagt til grunn i Tilleggsproposisjonen. Dette må ses i sammenheng med den økonomiske krisen i Asia, som ble langt alvorligere enn antatt i fjor høst. De økonomiske virkningene for Nord-Amerika og Europa ventes riktignok å bli nokså små ved at virkningene via utenrikshandelen trolig vil bli moderate. I tillegg ventes indirekte virkninger av krisen å bidra til høyere innenlandsk etterspørsel enn tidligere lagt til grunn. Utsiktene for den japanske økonomien er imidlertid betydelig svekket. Samlet sett ventes BNP-veksten for industrilandene å bli 1/4 prosentpoeng lavere både i 1998 og 1999 enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen. For Norges handelspartnere i gjennomsnitt, der europeiske land utgjør en større andel, er anslagene for BNP-veksten i 1998 og 1999 uendret sammenliknet med tilleggsproposisjonen.
Anslagene for arbeidsledigheten i industrilandene er bare svakt oppjustert.
Ledigheten i USA ventes å holde seg lav de nærmeste årene, og anslagene er lite endret siden tilleggsproposisjonen. I Europa legges det til grunn at arbeidsledigheten vil falle noe raskere enn tidligere antatt. Særlig ventes en mer positiv utvikling i de nordiske landene å bidra til dette.
Prisstigningen hos Norges handelspartnere anslås lavere enn i tilleggsproposisjonen og ventes i 1998 å holde seg på samme nivå som de siste par årene, dvs. 1 3/4 %. I 1999 ventes konsumprisene å øke med om lag 2 %.
Det er flere usikkerhetsfaktorer som kan gi en svakere økonomisk utvikling enn lagt til grunn. Særlig kan utviklingen i Japan bli langt svakere enn ventet. På den annen side kan også BNP-veksten bli høyere enn anslått for inneværende år, særlig i USA der en ennå ikke har sett klare tegn til den avmatningen av BNP-veksten som ventes. Dersom BNP-veksten i USA skulle bli vesentlig høyere enn lagt til grunn i år, kan tilstramminger i den økonomiske politikken for å unngå at inflasjonen tiltar føre til sterkere fall i den økonomiske aktiviteten i 1999 enn anslått.
Den økonomiske politikken i industrilandene har den senere tiden vært preget av stram finanspolitikk kombinert med nøytral eller ekspansiv innretting av pengepolitikken. Det ventes at finanspolitikken i Europa og USA vil bli nokså nøytral i årene framover. På den annen side er Japan utsatt for et betydelig internasjonalt press for å stimulere økonomien ved hjelp av finanspolitiske tiltak.
For industrilandene sett under ett ventes en svak innstramming i pengepolitikken i årene framover og dermed høyere pengemarkedsrenter. Det ventes at den europeiske sentralbanken vil gjennomføre visse innstramminger når den får ansvaret for den felles europeiske pengepolitikken i 1999. Dette må ses i sammenheng med behovet for å skape tillit til den nye valutaen og med at den økonomiske veksten ventelig vil ta seg ytterligere opp. I USA og Japan ventes ingen pengepolitiske endringer av betydning de nærmeste par årene.
Det er gjort nærmere rede for den internasjonale økonomiske utviklingen i meldingen avsnitt 2.2 hvor USA, Japan, Tyskland, det øvrige Kontinental-Europa, Storbritannia og Norden er gitt særskilt omtale.
3.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om internasjonal økonomi til orientering.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at internasjonalisering og globalisering av økonomien er en trussel mot norsk økonomi. Avtalen om Multilateral Agreement on Investment, MAI har vært fremforhandlet i løpet av tre år av de 29 rikeste landene i verden. Avtalen ble kjent ved en tilfeldighet i Canada i fjor vår. På grunn av store protester i en rekke land har nå forhandlingene tatt en pause til oktober 1998.
Avtalen skulle vært underskrevet av statsministeren den 28. april 1998, men undertegnelsen ble utsatt fordi man trengte en « tenkepause ».
Hva er så MAI? Jo, det er en avtale som skal sørge for at multinasjonale selskaper skal ha full beskyttelse for sine investeringer i et land etter beste vilkår, som det heter. Ikke på like vilkår med nasjonale selskaper, men bedre vilkår. Regjeringen i et land, samt nasjonalforsamlingen, forplikter seg til å legge forholdene til rette for disse selskapene og vedta de lover som er nødvendig. Dersom det er tvist om landets myndigheter oppfyller avtalen skal en domstol avgjøre tvisten og det blir neppe til nasjonalstatens fordel. Dette medlem viser til at det videre heter i avtalen at senking av standarder ikke bør anvendes. Altså er det fritt fram for lavere arbeids- og miljøstandarder, samt lønnsnivå. Det er heller ingen begrensning i å kjøpe opp kultur, les media, og da har man full kontroll. Avtalen kan ikke sies opp før det er gått fem år og en avtalepart kan ikke tre ut før etter 15 år etter oppsigelse. Altså er man bundet i 20 år. Ingen områder er beskyttet for å bli oppkjøpt i og med bestevilkårsprinsippet. Og det er klart at naturressurser, land, eiendom, fiskeindustri m.m. ligger fritt åpent for oppkjøp.
Dette medlem mener at det dreier seg om et nytt globalt totalitært system hvor den internasjonale kapital søker økonomisk og politisk verdensherredømme. Det er de fritt valgte regjeringer som gir sine borgeres rettigheter og sine lands frihet til internasjonale konsern.
Dette medlem er dypt bekymret over fraværet av debatt her i Norge om denne avtalen. Dersom denne da blir undertegnet av Regjeringen og ratifisert av Stortinget vil vårt arbeid som politikere og som budsjettansvarlige i framtiden være bortkastet.
3.3 Finans- og valutamarknadene
3.3.1 Samandrag
De internasjonale valuta- og finansmarkedene har det siste året vært preget av den finansielle krisen i Asia, der valuta- og aksjekursene i de mest berørte landene falt kraftig i siste halvdel av 1997.
Krisen bidro også til korreksjoner i aksjemarkedene i USA og Europa i slutten av oktober 1997, samt en viss ustabilitet de påfølgende månedene. I 1997 sett under ett steg imidlertid kursene meget sterkt, og denne utviklingen har fortsatt i inneværende år. Aksjeverdiene i USA og Europa er nå svært høye historisk sett. IMF og andre institusjoner har pekt på muligheten for at det kan skje nye korreksjoner, særlig hvis presset i den amerikanske økonomien tiltar ytterligere og fører til pengepolitiske tilstramminger. I Japan har børsverdiene utviklet seg svakt siden sommeren 1997, noe som kan tilskrives den generelt svake utviklingen i japansk økonomi.
Krisen i Asia har bidratt til lavere råvare- og importpriser i industrilandene. Dette har ført til lavere inflasjonsforventninger og reduserte obligasjonsrenter.
De kortsiktige rentene har vært relativt stabile i lang tid i USA og Japan. Dette avspeiler at innretningen av pengepolitikken i disse landene har vært uendret. For USA er det grunn til å anta at pengepolitikken ville ha vært strammet til uten Asia-krisen. Etter at Bundesbank økte den viktigste signalrenten, reporenten, i oktober 1997, har de kortsiktige rentene i Tyskland og andre kjerneland i ERM-samarbeidet lagt seg på et noe høyere nivå.
I valutamarkedene har den generelle styrkingen av amerikanske dollar i forhold til de øvrige hovedvalutaene, japanske yen og tyske mark, fortsatt.
Forholdene i det europeiske valutamarkedet har vært relativt stabile det siste året. Det kan ikke utelukkes at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil legge mindre vekt på utviklingen i eurokursen ved utformingen av pengepolitikken enn tilfellet har vært med Bundesbank, fordi euro-sonen som helhet vil bli en langt mer lukket økonomi enn dagens Tyskland. Dette kan i så fall bidra til større kursbevegelser mellom hovedvalutaene i verden.
Kronekursen, målt mot ECU-indeksen, har svekket seg fra vel 101 ved årsskiftet til 103,3 13. mai. Til sammenlikning var gjennomsnittet for kronekursen 100,3 i 1997 og 102,5 i 1996. Kronekursen er generelt følsom overfor endringer i oljeprisen, og svekkelsen siden årsskiftet skyldes antakelig i hovedsak den lave oljeprisen.
Pengemarkedsrentene har økt fra knapt 4 % ved årsskiftet til knapt 4,5 % 13. mai. Det må ses i sammenheng med svekkelsen av den norske kronen og hevingen av de administrerte rentene i Norges Bank 19. mars med 1/4 prosentpoeng. Rentedifferansen mot tyske pengemarkedsrenter har, som følge av den norsk renteøkningen, steget fra 0,1 prosentpoeng til 0,6 prosentpoeng siden årsskiftet.
3.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om finans- og valutamarknaden til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at mangel på finanspolitisk innstramming i Revidert nasjonalbudsjett har ført til svekket tillit til norsk økonomi i finans- og valutamarkedene. Etter en klar svekkelse av kronekursen måtte Norge Bank sette opp den administrerte renten med 1/2 prosentpoeng for å stabilisere kronekursen. Disse medlemmer viser til at bankene på bakgrunn av dette har varslet økte utlånsrenter på opptil rundt 1 prosentpoeng. Dette representerer en relativt betydelig renteøkning. Disse medlemmer mener at finanspolitikken er selve bærebjelken for å stabilisere økonomien. Mangel på finanspolitisk styring innebærer at det blir vanskelig for pengepolitikken og inntektspolitikken å levere sine bidrag til en forsvarlig økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener at Regjeringen må bære hovedansvaret for den svekkede tilliten til norsk økonomi som har oppstått i finans- og valutamarkedene. Disse medlemmer mener at økte renter er en dårlig måte å drive innstramming på ut fra de uheldige fordelingsvirkninger dette medfører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at tilliten til norsk økonomi er blitt svekket også etter fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett. Bakgrunnen var i stor grad at markedet vurderte forslagene i Revidert nasjonalbudsjett som et dårlig svar på de utfordringer norsk økonomi nå står overfor, blant annet som følge av et ekspansivt lønnsoppgjør og en svekket oljepris. For å opprettholde kronekursen satte Norges Bank opp renten med 1/2 prosentpoeng, i tillegg til den omtalte renteheving på 1/4 prosentpoeng 19. mars. Sammen med Regjeringens innstramming i risikovektingen av boliglån, førte dette til at bankene har varslet renteøkning på utlån med 3/4 til 1 prosentpoeng.
Disse medlemmer mener Regjeringen dermed har overlatt styringen av hvor innstrammingene i norsk økonomi skal finne sted, til markedet. Dersom Regjeringen i stedet hadde lagt frem et revidert budsjett med tilstrekkelig stramhet, ville den selv kunne påvirket hvilke grupper og sektorer den ønsket å skjerme fra en generell innstramming. Disse medlemmer noterer seg også at Regjeringen i stor grad velger å overlate styringen til markedet, ved å unnlate innstramming i finanspolitikken og dermed legge grunnlaget for en renteøkning.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil streke under at den norske valutapolitikken har vore vellukka etter at den vart lagt om frå 10. desember 1992. Valutapolitikken har etter den tid vore basert på ein fleksibel « fastkurspolitikk » i høve til ECU. I samsvar med instruksen til Norges Bank har ein innan avgrensa svingingsrammer lukkast i å halde ei låg rente og ein låg inflasjon, utan at krona har kome i sterkt press i nokon retning.
Desse medlemene vil streke under at presset i økonomien, og spesielt den avgrensa tilgangen på ny arbeidskraft, saman med låg oljepris, har innverknad på tilliten til norsk økonomi. Dette legg eit ansvar både på Regjeringa og på Stortinget om eit ansvarleg samarbeid av omsyn til tilliten til norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at den norske krone har svekket seg betydelig gjennom den senere tid, hvilket førte til at Norges Bank hevet renten for å stabilisere den norske kronen. Dette er en konsekvens av det gjeldende pengepolitiske regime, som altså fremtvinger bruk av renten ene og alene for å stabilisere kronen, ikke som et middel for å styre inflasjonen. Norge har gjennom lang tid hatt lav inflasjon og med dette som rettesnor for pengepolitikken, ville det neppe vært behov for en umiddelbar renteøkning. Disse medlemmer vil vise til at det ikke er usannsynlig at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil legge mindre vekt på utviklingen i eurokursen ved utformingen av pengepolitikken enn tilfellet har vært med Bundesbank, fordi eurosonen som helhet vil bli en langt mer lukket økonomi enn dagens Tyskland. Dette kan i så fall bidra til større kursbevegelser mellom hovedvalutaene i verden, noe som igjen kan komme til å påvirke den norske kronen i større grad. Ved Regjeringens erklærte mål om å knytte den norske kronen til euro, vil fastkurspolitikkens ulemper bare forsterke seg. Disse medlemmer vil derfor vise til Dok.nr.8:59(1997-1998) fra Siv Jensen, Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at faren for ytterligere renteøkninger ikke er over. Finanspolitikken er nå det eneste politiske styringsmiddel vi kan bruke for å sikre fortsatt lav rente, stabil kronekurs og demping av aktivitetsnivået i økonomien. Dette medlem mener at Regjeringas finanspolitiske opplegg ikke gir et tilstrekkelig bidrag til å holde renta på et fortsatt lavt nivå. Regjeringa vil stramme inn i kommuneøkonomien, men det er i privat sektor at veksten nå er særlig sterk.
Dette medlem merker seg Regjeringas analyse av at eurokursen vil svinge mer enn det som har vært tilfellet med tyske mark. Hvis krona bindes til å følge eurokursen må vi altså vente større svingninger i kronekursen. Det vil bidra til mer ustabile rammevilkår for de deler av norsk næringsliv som har sine konkurrenter utenfor euro-området.
3.4 Nærare om petroleumsverksemda
3.4.1 Samandrag
Flere analyser av tilbuds- og etterspørselsforhold framover i 1998 tyder på at det, til tross for de vedtatte produksjonsbegrensningene i OPEC-landene og enkelte andre produsentland, fortsatt vil være et tilbudsoverskudd av råolje gjennom store deler av 1998. Gjennomsnittlig oljepris har hittil i år vært 105 kroner pr. fat.
Det er svært usikkert hvordan etterspørselen og tilbudet av råolje vil utvikle seg i 1999. Dersom oljeprisen holder seg på et lavt nivå gjennom hele 1998, kan det tenkes at OPEC-landene vil fortsette å begrense produksjonen inn i 1999. Dersom oljeprisen stiger utover i 1998, er det mer sannsynlig at OPEC vil øke produksjonen i forhold til de vedtatte produksjonsbegrensningene. For 1999 er det derfor bare lagt til grunn en moderat økning i oljeprisen til 115 kroner pr. fat. Fra 2000 til rundt 2010 er det lagt til grunn en oljepris på 120 1998-kroner. Deretter er det beregningsteknisk forutsatt et fall i oljeprisen på 20 1998-kroner som følge av Kyoto-avtalen.
Utviklingen i petroleumssektoren er videre omtalt i meldingen avsnitt 2.4 hvor det bl.a. er redegjort for statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og totalformuen definert som nåverdien av nettokontantstrømmen.
I St.prp. nr. 52 (1997-1998) er det redegjort for forskyvningen av investeringer på sokkelen. Boks 2.4 i meldingen gir en kort gjennomgang av begrunnelsen for forskyvningene, hvordan de er gjennomført og hvilke konsekvenser dette har for den anslåtte utviklingen i oljeinvesteringene. I St.prp. nr. 65 (1997-1998) er det gitt en nærmere omtale av kostnads- og prosjektutviklingen på Kårstø og kostnadsoverskridelsene ved utbyggingen av Balderfeltet.
3.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om petroleumsverksemda til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at dette tilsier at behovet for stram finanspolitikk ikke bare er knyttet til dagens høye temperatur i norsk økonomi, men også er viktig for å ivareta framtidige forpliktelser. Ved siden av at det i fremtiden må tæres på oljeformuen, vil et sterkt norsk næringsliv være avgjørende for å sikre velferden. Flertallet understreker at finanspolitikken må innrettes slik at konkurranseevnen ikke svekkes i forhold til andre land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at fallet i oljeprisene illustrerer den usikkerhet som er knyttet til verdien av Norges oljeformue. Kyoto-avtalen ventes også å føre til en varig reduksjon i oljeprisen.
Dette kan, ifølge beregninger fra Regjeringen, representere et fall i oljeprisen på 15-20 % på sikt, noe som tilsvarer et fall i årlig realdisponibel inntekt for Norge i størrelsesorden 15-20 mrd. kroner.
Flertallet mener behovet er stort for å bygge opp oljefondet, slik at vi blir i stand til å møte de betydelige kostnadene som vil komme på lengre sikt, knyttet blant annet til fremtidige pensjonsforpliktelser og økte utgifter til eldreomsorg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til behandlingen av St.prp. nr. 52 (1997-2089).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at en finanspolitikk innrettet slik at konkurranseevnen ikke svekkes, også må omfatte et skatte- og avgiftsnivå som ikke er vesentlig høyere enn i andre land.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at veksten i oljeinvesteringane er stipulerte til å gje ein auke i den samla etterspørselsimpulsen, retta mot fastlandsøkonomien, på om lag 3/4 prosentpoeng i 1998. Anslaget for veksten i petroleumsinvesteringane frå 1997 til 1998 er oppjusterte frå 1,3 % i tilleggsproposisjonen til 13,5 % i denne meldinga. Desse medlemene har merka seg at dersom ikkje Regjeringa hadde beslutta å skyva investeringane ut i tid, kunne veksten vorte om lag 20 %
Desse medlemene vil streka under at den demping av oljeinvesteringane, slik Regjeringa har lagt opp til, er eit av dei aller sterkaste verkemiddel ein har for å motverka ei overoppheting av økonomien.
Desse medlemene viser til at uvissa, knytt til oljeprisutviklinga, har vore særleg stor den siste tida. Desse medlemene vil streke under at budsjettilskotet frå petroleumsfondet er redusert med om lag 6,5 mrd. kroner i Revidert nasjonalbudsjett i høve til det som vart vedteke i haust. Desse medlemene vil vise til at det er eit mål for regjeringspartia å redusere oljeavhengigheten, og at avsetjinga i oljefondet er stor nok til å møte framtidige forpliktelsar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått inn for å redusere oljeutvinningstempoet ved hver budsjettbehandling over flere år. Begrunnelsen har vært både økonomisk og økologisk. Et lavere utvinningstempo ville bidratt til en høyere oljepris og mindre utslipp av CO2. Økonomisk har det høye utvinningstempoet dreid ressurser fra fastlandsøkonomien og gjort oss mer sårbare fordi utviklingen i en næring, petroleumsnæringen, har fått en så dominerende betydning for norsk økonomi. Det høye investeringsnivået i Nordsjøen har et betydlig ansvar for presset i økonomien. Det er derfor merkelig at de samme partier som konkurrerer mest om å gi utrykk for bekymring for presset i norsk økonomi er de samme partier som er ansvarlig for det høye investeringsnivået.
Dette medlem er tilfreds med at Regjeringa nå legger opp til å forskyve investeringene på sokkelen. Regjeringa bør følge opp med å legge opp til et varig lavere investeringsnivå og utvinningstempo.
Dette medlem vil derfor anbefale Regjeringa at det opprettes et nytt tempoutvalg som skal komme med langsiktige anbefalinger om et økologisk og økonomisk bærekraftig utvinningstempo. Behovet for et slikt utvalg har blitt aktualisert av de siste tiders overinvesteringer og kostnadsoverskridelser på sokkelen, lavere oljepris og ikke minst Kyotoavtalen om reduksjon av globale klimagasser.
4.1 Finanspolitikken
4.1.1 Samandrag
Hovudtrekk i budsjettpolitikken
Hovedtrekkene i budsjettpolitikken for 1998 er omtalt i meldingens avsnitt 3.3.1. Det vises også til omtalen av statsregskapet for 1997 og gjennomløsningen av finanspolitikken i 1998 i meldingen hhv. avsnitt 3.1.2 og 3.1.3.
Utviklingstrekka i statsfinansene på mellomlang sikt
Finansdepartementet har tidligere laget framskrivinger av statsbudsjettet for perioden 1999-2001. De tekniske framskrivingene, som ikke gir uttrykk for de politiske prioriteringene som Regjeringen vil legge til grunn i perioden, er nå oppdatert og forlenget til år 2002. Følgende hovedforutsetninger lagt til grunn:
| - |
En oljepris på 113 1998-kroner pr. fat i 1999 og 120 kroner pr. fat i de påfølgende årene. |
| - |
En reell, underliggende utgiftsvekst på 1 % i hvert av årene. |
| - |
Et uendret reelt skatte- og avgiftsnivå fra 1999. |
Med disse forutsetningene anslås det oljekorrigerte budsjettunderskuddet å synke fra 12,9 mrd. kroner i 1998 til om lag 9 mrd. kroner i 2002.
Stigende skatte- og avgiftsinntekter fra petroleumsvirksomheten og overføringer fra SDØE, samt lavere investeringer, bidrar til å øke statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fra knapt 60 mrd. kroner i 1998 til 136 mrd. kroner i 2002.
Etter loven om Statens petroleumsfond skal nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten i sin helhet tilfalle fondet. Det er lagt opp til å overføre et beløp fra fondet til statskassen som tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet. Statsbudsjettet går etter dette i balanse.
Den årlige nettoavsetningen i Statens petroleumsfond tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fratrukket overføringen til statskassen. Allerede opparbeidet kapital forventes å gi en avkastning i form av renter og utbytte. Inklusive renter og utbytte anslås overskuddet i Statens petroleumsfond å stige fra vel 52 mrd. kroner i 1998 til 147 mrd. kroner i 2002.
Samlet kapital i fondet, målt til markedsverdi, kan med de forutsetningene som er lagt til grunn anslås til om lag 660 mrd. kroner ved utgangen av år 2002.
Framskrivingene er forbundet med betydelig usikkerhet, som særlig knytter seg til utviklingen i fastlandsøkonomien og oljeprisen, noe utviklingen i oljeprisen de siste månedene har vist. En lavere oljepris på 10 kroner pr. fat i 1998 innebærer isolert sett en lavere inntekt fra petroleumsvirksomheten i hvert av årene 1998 og 1999 på over 10 mrd. kroner.
Offentlig forvaltning omfatter statskassen inkl. folketrygden, Statens petroleumsfond og andre statsregnskap, herunder bl.a. Folketrygdfondet, samt kommuneforvaltningen. Offentlig forvaltnings finansinvesteringer anslås å stige fra 58,1 mrd. kroner eller 5,2 % av BNP i 1998 til 150 mrd. kroner eller 10,7 % av BNP i år 2002. Økningen skyldes i hovedsak økte inntekter fra petroleumsvirksomheten.
Langsiktige utfordringar i finanspolitikken
Endringer i befolkningssammensetningen utover i neste århundre vil medføre økte offentlige utgifter til pensjoner og til pleie og omsorg. Antall alders- og uførepensjonister kan øke med om lag 65 % fra 1995 til 2050. Forholdstallet mellom antallet yrkesaktive og antallet pensjonister reduseres sterkt, og bidrar til at statens utgifter til pensjoner kan øke fra om lag 8 til vel 17 % av BNP. Sterk økning i antall eldre over 80 år vil kreve økt ressursbruk innenfor pleie og omsorg. Beregninger tyder på at det vil være nødvendig med en vekst i antall utførte timeverk i kommunesektoren på om lag 0,7 % pr. år fram mot år 2050 for å opprettholde dagens standard og dekningsgrad i det kommunale tjenestetilbudet.
Store petroleumsinntekter gjør at Norge har langt bedre forutsetninger enn de fleste andre land for å møte utfordringene som følger av endringene i befolkningens aldersstruktur. Det krever imidlertid at inntektene forvaltes ut fra langsiktige hensyn. Vi må regne med at inntektene fra petroleumssektoren vil falle utover i neste århundre.
En langsiktig makroøkonomisk framskriving viser en utvikling der en lykkes i å opprettholde en jevn vekst i offentlig sysselsetting på lang sikt, også når petroleumsinntektene avtar. Men en slik utvikling vil være krevende. Ifølge framskrivingen må den årlige veksten i antall timeverk i offentlig forvaltning begrenses til i underkant av 1/2 % pr. år fram mot 2010 og 2030, og enda lavere fram mot 2050, dersom offentlige budsjetter skal være i balanse på lang sikt. Dersom det legges til grunn at utførte timeverk i staten holdes uendret, tilsvarer dette noe i underkant av det anslåtte behovet for økt sysselsetting for å kunne opprettholde dagens standard og dekningsgrad for kommunale tjenester. Dersom petroleumsinntektene tas for raskt inn i økonomien eller det legges for liten vekt på å opprettholde en stor og kompetent arbeidsstyrke, vil grunnlaget for et godt offentlig tjenestetilbud svekkes.
Framskrivingen tar utgangspunkt i at det opprettholdes en høy yrkesdeltaking framover, samtidig som gjennomsnittlig arbeidstid ikke reduseres i særlig grad. Selv om en lykkes i å opprettholde en høy yrkesdeltaking, må det forventes lav vekst i arbeidsstyrken framover mot 2050. Dette tilsier at veksten i samlet antall timeverk vil bli lav. Lavere yrkesdeltaking, lavere pensjonsalder, utvidede permisjonsordninger, lengre ferier eller kortere daglig arbeidstid enn forutsatt vil redusere grunnlaget for økt verdiskaping og for styrking av det offentlige tjenestetilbudet. Gjennomsnittlig pensjoneringsalder er betydelig lavere enn pensjonsalderen i folketrygden. Forskjellen har siden 1984 vært i størrelsesorden 6-8 år. Ytterligere reduksjoner i gjennomsnittlig pensjoneringsalder vil gjøre det mer krevende å møte de langsiktige finanspolitiske utfordringene.
4.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringens forslag om økte avgifter på kort sikt har den motsatte effekt av utgiftsreduksjoner. Pris- og kostnadsveksten vil øke. Avgiftsøkninger i den form Regjeringen har foreslått vil videre vanskeliggjøre lønnsoppgjørene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at det nå er åpenbare presstendenser i norsk økonomi. Om finanspolitikken ikke strammes til og innrettes i et langsiktig perspektiv, kan vi igjen oppleve en situasjon med økte renter, økt pris- og kostnadsvekst og svekket konkurranseevne. Det vil føre til økt ledighet og redusere våre muligheter for å opprettholde velferden i årene som kommer. Velferdsstatens basis må være en sterk fastlandsøkonomi. Oljeinntektene gir oss bare tilleggsmuligheter, og de skal vi dele med framtidige generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen skyver finansieringen av viktige reformer framover i tid og at store udekkede regninger i milliardklassen venter.
Disse medlemmer viser til følgende økte utgifter i 1998 som det ikke er foreslått nye bevilgninger til i Revidert budsjett:
| - |
Stats- og trygdeoppgjøret vil gi økte utbetalinger over statsbudsjettet på 3,2 mrd. kroner som ikke er dekket inn. |
| - |
Landbruksoppgjøret gir økte utbetalinger over årets budsjett på 338 mill. kroner, og det er usikkert om Ymseposten gir rom for dette. |
| - |
Regjeringen har også varslet økte utgifter i forbindelse med verftstøtten og erstatninger til jødene som samlet utgjør 1,3 mrd. kroner i 1998. |
Følgende utgifter er skjøvet til 1999:
| - |
1,15 mrd. kroner til eldrereformen er av Regjeringen foreslått finansiert i 1999 eller senere. De samme pengene brukes av Regjeringen til å finansiere nye utgifter i år. |
| - |
Regjeringens forslag om å fjerne investeringsavgiften for landbruket vil redusere statens inntekter med omlag 400 mill. kroner i 1999. |
| - |
Kontantstøtten vil koste 3 mrd. kroner i 1999. |
| - |
Årsvirkningen av merutgiftene i stats- og trygdeoppgjøret 1998 vil koste 5 mrd. kroner i 1999. |
Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i tillegg har lagt fram viktige opptrappingsplaner for innsatsen overfor kreft og psykiatri på til sammen 26 mrd. kroner. Dette skal finansieres i årene som kommer. I Regjeringens forslag til Revidert budsjett er det foreslått 80 mill. kroner for inneværende år. Det utgjør 0,3 % av det Regjeringen ønsker å satse på disse områdene. Det er ikke foretatt beregninger av alle løfter Regjeringen har kommet med i ulike sammenhenger.
Disse medlemmer mener at den kraftige reelle utgiftsvekst som vi nå opplever vil stille oss overfor betydelige prioriteringsproblemer i årene som kommer. Økte satsinger på et sted må finansieres og går ut over satsinger på andre områder. Bare de punktene som er nevnt over representerer udekkede regninger i 1998 på om lag 4,5-5 mrd. kroner. Dette kommer på toppen av et budsjett der utgiftene ble økt med 5 mrd. kroner ved budsjettbehandlingen i desember. I tillegg er enda større utgifter forskjøvet til neste år.
Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til Revidert budsjett ikke innebærer noen innstramning. Utgiftene vokser i forhold til vedtatt budsjett. Prisveksten øker. Lønnsveksten tiltar. Konkurranseevnen svekkes. Presstendensene i økonomien har blitt klart sterkere siden behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. I en slik situasjon mener disse medlemmer at det kreves et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Finanspolitikkens bidrag til styringen av norsk økonomi vil være avgjørende for en videreføring av Solidaritetsalternativet.
Disse medlemmer viser til at det er første gang en Regjering legger fram et budsjett uten at nye tiltak på utgiftssiden dekkes inn.
Disse medlemmer mener budsjettopplegget må bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi og sikre konkurranseevnen for norske bedrifter. Det må forhindre økt prisstigning og økte boliglånsrenter.
Disse medlemmer viser til at den automatiske veksten i folketrygdens utgifter i 1999 og senere år vil legge beslag på mesteparten av den vekst vi på forsvarlig vis kan ha i statsbudsjettet. Det øker kravene til en ansvarlig budsjettpolitikk og til å prioritere hva staten skal bruke penger på.
Disse medlemmer viser til at bare for 1999 utgjør forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen 6 mrd. kroner hvis Regjeringen unnlater å følge Arbeiderpartiets skatteforslag overfor de rikeste og utvider kontantstøtten til et nytt årskull. Dette inndekningsbehovet kommer på toppen av realveksten i folketrygden, u-hjelpa, opptrappingen av eldrereformen og den økte satsingen på kreft og psykiatri.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har et betydelig strammere opplegg enn Regjeringen. Tar vi hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4 mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Arbeiderpartiets opplegg innebærer videre reduserte utgifter over statsbudsjettet med over 1,6 mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ikke kan gå inn for en økning i energiavgiftene så sant dette ikke settes inn i en større sammenheng, enten i forbindelse med en videre provenynøytral overgang til grønne skatter eller en større skatteomlegging som har en god fordelingsprofil.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag har en dårlig fordelingsprofil. Arbeiderpartiet går inn for skatteøkninger for de rikeste som gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5 mrd. kroner. Dette vil også bidra til å dempe presset i økonomien selv om budsjettvirkningen av skatteforslagene på over 3 mrd. kroner først kommer neste år.
Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt finanspolitiske opplegg.
Desse medlemene syner til at utviklinga i norsk økonomi har ført til større behov for budsjettpolitiske tiltak som kan verke nedkjølande på økonomien. Økonomien er i sterk vekst for sjette år på rad.
Desse medlemene merkar seg at Regjeringa gjer framlegg om ein finanspolitisk innstramming, målt med endringa i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskotet, som svarar til 0,5 % av BNP for Fastlands-Norge, omlag 0,25 % meir enn i det vedtekne budsjettet for 1998.
Desse medlemene legg vekt på at budsjettpolitikken skal ha eit langsiktig perspektiv. Økonomisk handlefridom for å kunne drive ein aktiv motkonjukturpolitikk må sikrast gjennom sparing i Statens petroleumsfond. Desse medlemene merkar seg at det oljekorrigerte budsjettunderskotet er 6,6 mrd. kroner lågare enn i det vedtekne budsjettet. Samstundes er avsetjinga til Statens Petroleumsfond 20,9 mrd. kroner mindre enn rekna til i budsjettet, som fylgje av reduserte inntekter frå petroleumsverksemda. Dette syner kor avgjerande oljeprisen er for nivået på avsetjinga i Statens Petroleumsfond. Desse medlemene vil understreke at det difor er naudsynt med ein stram finanspolitikk for at fondet skal byggast opp slik at det kan bidra til å dekke auka pensjonsutgifter og aukande behov for pleie- og omsorgstenester når inntektene frå petroleumsverksemda etterkvart går ned.
Desse medlemene syner til at det frå 1993 til 1998 var ein auke i BNP for fastlandsøkonomien med nesten 20 %, eller meir enn 3,5 % som årleg gjennomsnitt. Ein så sterk vekst har vore mogleg dels av di kapasitetsutnyttinga var så låg i 1993 og dels av di sysselsetjinga auka meir enn rekna med. Desse medlemene legg til grunn at veksten i BNP vil vere lågare i åra som kjem. Desse medlemene merkar seg at med uendra yrkesfrekvensar vil sysselsetjinga berre auke med 10.000 - 15.000 personar i åra som kjem.
Desse medlemene legg til grunn at utgiftene på statsbudsjettet ikkje skal auke meir enn verdiskapinga. Samstundes vert det rekna med betydeleg vekst i utgiftene til folketrygda. Ut frå dette legg desse medlemene til grunn at det vil vere lite rom for å gjennomføre nye kostnadskrevjane reformer i dei næraste åra, utover det som som allereie er presentert for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg.
Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av økt aktivitet, stigende sysselsetting, lave renter og et stramt arbeidsmarked. I en slik situasjon er det viktig at den økonomiske politikken innrettes med langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien. Disse medlemmer viser til at det med det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge er uaktuelt å bruke skattepolitikken som et kontraktivt virkemiddel. En slik politikk vil virke ødeleggende på den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i norsk økonomi. Disse medlemmer mener en sterkere satsing på sparestimulanser vil være et bedre virkemiddel for å redusere den private del av konsumetterspørselen dersom dette kan sies å være problematisk.
Disse medlemmer mener Regjeringen undervurderer risikoen for at kraftige prisforskjeller på handelssensitive varer som tobakk, alkohol og drivstoff kan ha betydelige konsekvenser for detaljhandelen i grenseområdene. Disse medlemmer vil vise til at avgiftsnivået isolert sett har bidratt sterkt til å underbygge handelslekkasjen ut av Norge.
Disse medlemmer vil også peke på at et meget høyt nivå på de norske særavgiftene på drivstoff berører næringslivet i grensenære områder sterkest, men at det også er en trussel mot konkurransekraften i transportnæringen generelt. Disse medlemmer mener offentlige reguleringer og inngrep bidrar i dag aktivt til å forhindre vekst i sysselsettingen. For å gi grobunn for flere arbeidsplasser og gjøre det enklere for den enkelte å få innpass i arbeidsmarkedet kreves det et mer fleksibelt arbeidsmarked, med færre reguleringer og økonomiske belastninger for dem som søker eller tilbyr arbeid. OECD har tidligere anbefalt større fleksibilitet i arbeidsmarkedet gjennom dereguleringer, utbedring av de økonomiske incitamentene for arbeidssøking, og målrettede aktive arbeidsmarkedstiltakene. Disse medlemmer viser til at disse hovedanbefalingene faller sammen med disse medlemmers syn.
Disse medlemmer er også sterkt mot sentraldirigerte lønnsoppgjør og de klart korporative trekk som preger disse i Norge. Bak det relativt harmløst lydende begrepet « inntektspolitikk » ligger det et klar politisk mål om å få kontroll over prisen på den viktigste innsatsfaktoren i samfunnet - arbeidskraften. Disse medlemmer tar avstand fra en slik politikk. Politikerne må heller legge vekt på å sikre bedre fungerende markeder som selv kan regulere lønningene, samt føre en finanspolitikk som motvirker press som følge av knapphet på begrensede ressurser, slik som eksempelvis kompetent arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 8.4.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.
4.2 Nærare om kommuneforvaltinga sin økonomi
4.2.1 Samandrag
De økonomiske rammene for kommunesektoren ble fastsatt med utgangspunkt i en antatt gjennomsnittlig lønnsvekst på 3 1/2 %. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5 %. Anslaget for prisstigningen på kommunal tjenesteyting er på bakgrunn av dette oppjustert fra 2,9 % til 4,0 %. I dette anslaget er det også tatt hensyn til den virkningen økt lønnsvekst forventes å ha på prisene på øvrige innsatsfaktorer. Det økte prisvekstanslaget medfører isolert sett at realverdien av kommunesektorens inntekter reduseres med om lag 2 mrd. kroner. På den andre siden er anslaget på sektorens skatteinntekter oppjustert med vel 1,6 mrd. kroner. Dette skyldes både det økte lønnsvekstanslaget og økt sysselsettingsanslag. Anslaget for kommunesektorens gebyrinntekter er oppjustert med vel 150 mill. kroner, dels som følge av at den generelle kostnadsveksten nå forutsettes å bli høyere enn tidligere lagt til grunn.
Det foreslås økte bevilgninger til kommunesektoren på netto om lag 250 mill. kroner. Viktigst er økte bevilgninger i tilknytning til planen for økt satsing på utstyrsinvesteringer på sykehus.
Til sammen medfører disse endringene i anslag og bevilgninger en styrking av kommunesektorens realinntekter med om lag 50 mill. kroner i 1998 sammenliknet med forutsetningene i det vedtatte budsjettet. Det foreslås videre en omlegging av bevilgningssystemet for tilskudd til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Tilsagn om oppstartingstilskudd forventes å utvikle seg i samsvar med handlingsplanen for eldreomsorg. Utbetalingene av tilskudd forventes imidlertid å bli lavere i 1998 enn lagt til grunn i handlingsplanen, som følge av at utbyggingsprosjektene ferdigstilles senere enn tidligere antatt. Omleggingen av bevilgningssystemet og forsinket ferdigstillelse gir grunnlag for å redusere bevilgningene i statsbudsjettet for 1998 med 1.150 mill. kroner. Samtidig vil dette føre til tilsvarende økte utgifter i kommende budsjettår. Medregnet denne budsjettomleggingen anslås veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 1997 til 1998 til om lag 1 %. Uten budsjettomleggingen ville veksten vært vel 1/2 prosentenhet høyere.
Regjeringen foreslår å utvide arbeidsgiveransvaret i sykepengeordningen med 3 dager fra 1. september 1998. Ekstrakostnadene for kommunene som følge av dette anslås til om lag 50 mill. kroner i 1998. Kostnaden vil ikke bli kompensert. Kommunenes merutgifter vil imidlertid avhenge av i hvilken grad sykefraværet reduseres.
Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i investeringene fra 1997 til 1998. Tall fra kommunebudsjettene indikerer som ventet en sterk nedgang i investeringene i tilknytning til undervisningssektoren, og en sterk økning i investeringene knyttet til helse og omsorg. I denne meldingen er det lagt til grunn en nedgang i bruttorealinvesteringene i kommunesektoren på 3 %. Dette gir et noe lavere investeringsnivå enn lagt til grunn i vedtatt budsjett, og må blant annet ses i sammenheng med et generelt sterkt press i bygg- og anleggsbransjen. Videre legges det til grunn en vekst i sysselsetting og vareinnsats på 1 3/4 %, som er noe lavere enn året før. Med disse forutsetningene kan kommuneforvaltningens underskudd før lånetransaksjoner for 1998 anslås til om lag 3,3 mrd. kroner. Deler av underskuddet kan forklares ut fra investeringer i tilknytning til eldresatsingen.
I proposisjonen om kommuneøkonomien for 1999, som legges fram samtidig med denne meldingen, blir det varslet at Regjeringen foreløpig legger opp til en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 1-1 1/4 % fra 1998 til 1999. Innenfor denne rammen legges det opp til en vekst i frie inntekter som kan bli på inntil 1/4 %. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til skatteanslagene for 1998. Dersom anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1998 blir endret i forhold til forutsetningene i denne meldingen, kan vekstforutsetningene for kommunesektorens inntekter for 1999 bli endret i forbindelse med framleggingen av Nasjonalbudsjettet for 1999.
Det er redegjort nærmere for kommuneforvaltningens økonomi i meldingens avsnitt 3.2 hvor det også er gitt bakgrunnstal med hovedvekt på kommuneforvaltningens inntekter og utgifter i 1997.
4.2.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, syner til at det ikkje har vore vanleg å kompensere for lønsveksten i forhandlingsresultatet som arbeidsgjevaren sitt forhandlingsorgan, Kommunenes Sentralforbund, har eit sjølvstendig ansvar for.
Desse medlemene syner til at skatteinngongen varierer svært mykje frå kommune til kommune. Dette fører til at einskilde kommunar vil få meir enn kompensert sine auka utgifter ved auka skatteinngong, medan andre kommunar langt frå vil då dekt sine auka utgifter. Desse medlemene føreset at Regjeringa vil nytta dei verkemidla som er til rådvelde, t.d. betale ut skjønnsmidler på førehand, for å hindra at nokon kommunar må byggja ned velferdstilbodet sitt på grunn av mellombels likviditetsproblem som fylgje av lønsoppgjeret.
Desse medlemene vil be om at Regjeringa i statsbudsjettet til hausten kjem attende med tiltak som sikrar tilfredsstillande fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommunar og syner til forslag i innstillinga om kommuneøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at de samlede overføringene til kommunesektoren må tilpasses innenfor et helhetlig og forsvarlig økonomisk opplegg. Veksten i kommunesektorens inntekter har vært meget god de siste årene. Denne utviklingen fortsetter i år. Skatteinntektene vokser sterkt.
Disse medlemmer viser til at kommunesektorens økte lønnskostnader i forhold til anslagene i Regjeringens tilleggsproposisjon vil utgjøre om lag 2,9 mrd. kroner. Kommunesektorens merskattevekst vil utgjøre om lag 1,9 mrd. kroner. Kommunesektoren vil med andre ord få netto økte kostnader på om lag 1 mrd. kroner som følge av den høyere lønnsveksten.
Disse medlemmer viser til at utviklingen i kommuneøkonomien bidrar til større forskjeller mellom skattesvake og skattesterke kommuner. Regjeringen legger ikke opp til at de skattesvake kommunene skal få kompensasjon for den forventede økningen i lønnsutgiftene. Et stort flertall av landets primærkommuner vil dermed oppleve reell nedgang i sine inntekter i forhold til budsjettvedtaket før jul.
Disse medlemmer viser til at grunnen til at økt lønnsvekst slår så sterkt inn i kommuneøkonomien skyldes den raske effekten på prisen på kommunal tjenesteyting. På bakgrunn av nye lønnsvekstanslag kan prisstigningen på kommunal tjenesteyting oppjusteres fra 2,9 % til nesten 5 %. Primærkommuner uten merkbar økning i skatteinntektene får dermed bare ulempene av økte kostnader og ikke fordelene av økt skatteinngang. Bare om lag ti kommuner vil ha en skatteinngang som er så sterk at alle økte lønnskostnader dekkes.
Disse medlemmer vil understreke behovet for å gjennomføre omfordelende tiltak i kommuneopplegget for 1999 og viser i den forbindelse til Arbeiderpartiets merknader til kommuneøkonomiproposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for kommuneforvaltinga sin økonomi.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg at den reelle veksten i kommunesektoren sine inntekter frå 1997 til 1998 truleg vert om lag 1 %. Dette er 0,25 % lågare enn kva som vart rekna med i statsbudsjettet for 1998.
Desse medlemene vil syne til at skatteinntekta for kommunane i 1998 truleg vil vekse med 2,7 %. Dette er ei auke på 2,1 % i høve til det som vart rekna med i statsbudsjettet for 1998. Skatteveksten i fylka er rekna til 3,5 %, medan det i statsbudsjettet vart rekna til 2,5 %. Samla skattevekst for kommunesektoren utgjer 1.635 mill. kroner. Den samla inntektsveksten er rekna til 2 mrd. kroner i høve til statsbudsjettet for 1998.
Desse medlemene har merka seg at auka kostnader på grunn av løns- og prisvekst er rekna til 2 mrd. kroner i revidert nasjonalbudsjett. Dersom overslaga for lønsveksten hadde vore tilstrekkelege, ville inntektsveksten ha dekt opp for dei auka lønskostnadene på makroplan. Lønsoppgjeret i år vart likevel langt dyrare enn det som det vart lagt opp til, og dette fører med seg at kommunesektoren vil trenge ei inndekking på omlag 1 mrd. kroner etter at den kjente meirskatteveksten som vart rekna ut i revidert nasjonalbudsjett er trekt frå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar til etterretning omlegging av bevilgningssystemet og forsinket ferdigstillelse av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Disse medlemmer ser ingen grunn til å redusere bevilgningene i statsbudsjettet for 1998 med 1.150 mill. kroner. Dette er ikke en reell innsparing, men bare en forskyvning av utgiftene til neste budsjettår. Disse medlemmer er også uenig i regjeringen forslag om å utvide arbeidsgiveransvaret i sykelønnsordningen med 3 dager fra 1. september 1998. Dette er et forslag som vil ramme særlig småbedriftene hardt, og det vil også bli en økonomisk belastning for kommunene, på toppen av et kostbart lønnsoppgjør. Disse medlemmer mener det nå er viktig å se på måter å redusere den kraftige økningen i sykefraværet.
Disse medlemmer mener således at det absolutt er rom for, og behov for innstramninger i kommuneøkonomien uten at dette vil få negative følger for tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil av hensyn til kravet til forutsigbarhet for kommunene ikke fremme forslag om reduksjon i rammeoverføringene midt i budsjettåret.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at Regjeringens anslag for kommuneøkonomien bygger på en forutsetning om en gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 %
Disse medlemmer har merket seg usikkerheten knyttet til det justerte skatteanslaget for kommunene, og fordelingen av økningen mellom kommunene. Videre har disse medlemmer merket seg at det fra Regjeringens side legges opp til en reell vekst i kommunesektoren for 1998 på 2 mrd. kroner eller 1 %. I tillegg til dette kommer virkningene for kommunene som følge av trygdeoppgjøret.
Disse medlemmer vil peke på det alvorlige presset som har bygget seg opp i norsk økonomi. Dette fører til mangel på arbeidskraft, økt lønns- og prisvekst og et høyere rentenivå. Dette er skadelig også for offentlig sektor. Det er derfor et behov for å kjøle ned økonomien. Her må også kommunene bidra i innstramningen.
Kommunene har opplevd en sterk vekst i skatteinntektene inneværende år. For å dempe presset i norsk økonomi vil Høyre redusere rammeoverføringene til kommunene for inneværende år med 450 mill. kroner. Med en innstramming på 450 mill. kroner vil det i forhold til tallene fra Regjeringen fortsatt ligge an til en realvekst innen kommunesektoren på 1,55 mrd. kroner i forhold til 1997, eller 0,8 %
Det ligger betydelige effektiviseringsgevinster i innen kommunal sektor som ikke er tatt ut. Ved å utnytte disse kan kommunene frigjøre midler og øke sin tjenesteproduksjon ytterligere. Konkurranseutsetting og privatisering er gode virkemiddel for å oppnå slike produktivitetsforbedringer.
En konsekvens av den manglende styring av kommuneøkonomien er at omstillings- og effektiviseringsarbeidet i denne sektoren stopper opp, ved at kommunene nedprioriterer arbeidet med å finne måter å løse sine oppgaver på slik at resultatet blir best mulig kvalitet med minst mulig ressursbruk.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer med skuffelse at Regjeringa ikke har foretatt innstramminger med en fordelingsprofil som ivaretar kommunenes behov for å opprettholde et godt tjenestetilbud. Når Regjeringa ikke legger opp til å dekke inn kommunenes merkostnader med lønnsoppgjøret og økte rentekostnader betyr det at kommunene alene som må bære de økte merkostnader.
Dette medlem viser til at vi nå vet at lønnsoppgjøret for kommunene blir over 6 %. Dette medfører at Regjeringas oppjusterte anslag på 5 % i revidert nasjonalbudsjett også har sprukket.
Dette medlem viser til at Kommunenes Sentralforbund har beregnet kommunenes økte nettokostnader til å være nesten 1.000 mill. kroner. I tillegg kommer at 1 % økning i rentenivået på sikt gir opp mot 500 mill. kroner i økte utgifter for kommunene.
Dette medlem viser ellers til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst.S.nr.250(1997-1998), jf. St.prp. nr. 60 (1997-1998) Kommuneøkonomien 1999 m.v.
4.3 Penge- og valutapolitikken
4.3.1 Samandrag
Ved overgang til en felles valuta i EU vil euro erstatte ECU, og de nasjonale valutaene som inngår i ØMU vil opphøre å eksistere. Etter Regjeringens syn innebærer dette ingen vesentlige endringer i rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Avveiningene i valget mellom stabil eller flytende valutakurs og i spørsmålet om å stabilisere kronen mot en handelsveid kurv eller mot europeiske valutaer, vil ikke være vesentlig annerledes etter etableringen av ØMU.
Regjeringen har i flere sammenhenger slått fast at pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi mot europeiske valutaer. Regjeringens syn på dette har hatt bred oppslutning i Stortinget og blant partene i arbeidslivet.
Norges Bank gir i brev til Finansdepartementet av 24. april sin vurdering av ØMU og norsk pengepolitikk. Brevet følger som vedlegg til meldingen.
Regjeringen legger vekt på kontinuitet i pengepolitikken. I henhold til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, nedfelt i valutakursforskriften etter § 4 i sentralbankloven, skal pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Regjeringen legger derfor til grunn at denne retningslinjen vil bli videreført også etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år. Dette er i tråd med tilrådningen fra et flertall i Norges Banks hovedstyre.
Når det gjelder den operative gjennomføringen av penge- og valutapolitikken etter 1. januar 1999, viser Regjeringen til at Norges Bank i sitt brev av 24. april skriver at euro vil kunne inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ECU i dag er en sentral styringsparameter.
4.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at stabil valutakurs er viktig for å sikre stabile rammebetingelser for konkurranseutsatt næringsliv. Stabil valutakurs er videre en viktig forutsetning for at inntektspolitikken skal kunne bidra til lav pris- og kostnadsvekst. Arbeidsdelingen og samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken er av avgjørende betydning for en forsvarlig økonomisk utvikling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at mangel på finanspolitisk innstramming i dagens økonomiske situasjon setter målsettingen for pengepolitikken i fare. Flertallet legger til grunn at finanspolitikken må innrettes slik at den støtter opp underd målet om stabil valutakurs i pengepolitikken.
Flertallet viser til at etableringen av ØMU vil innebære endringer i de pengepolitiske omgivelsene Norge står overfor. Flertallet legger stor vekt på at en i størst mulig grad får en videreføring av dagens norske pengepolitikk når den valutaen vi stabiliserer kronen mot (ecu) forsvinner fra 1. januar 1999. Flertallet er derfor enig i at gjeldende valutaforskrift bør ligge fast, og legger til grunn at dagens kursstyring mot ecu blir erstattet med kursstyring mot euro.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Finansministerens beslutning 6. mai 1998 om å ikke foreta endringer i pengepolitikken når euroen introduseres, skapte uklarheter fordi Regjeringen overlot til Norges Bank å bestemme hva dette i praksis skulle innebære innenfor dagens kursforskrift. Etter at Norges Bank forut i brev til Finansdepartementet hadde klargjort at en videreføring av dagens pengepolitikk ville innebære at euro bør inngå som en viktig europeisk valuta på samme måte som ecu i dag er en sentral styringsparameter, mener disse medlemmer at Regjeringen selv skulle ha presisert hvilke holdepunkter Norges Bank skulle ha for den videre utøvelsen av pengepolitikken.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt penge- og valutapolitiske opplegg.
Desse medlemene merkar seg at Regjeringa legg vekt på kontinuitet i pengepolitikken. Desse medlemene merkar seg at Norges Bank i eit brev til Finansdepartementet vurderer gevinstane knytta til ei eventuell omlegging av kursmålet til ein handelsvegd kurv som relativt små og usikre. Desse medlemene merkar seg vidare at Norges Bank uttaler at når euro vert innført som ein ny valuta så vil gjeldande valutaforskrift kunne vidareførast utan at den internasjonale verdien til krona vert enda. Utgangsleiet for krona mot europeiske valutaer, slik dette er definert i valutaforskrifta, vil framleis kunne gjelde. Desse medlemene sluttar seg difor til at retningslina for pengepolitikken, slik ho er nedfelt i valutaforskriften etter § 4 i sentralbanklova, vert vidareførd etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar til etterretning at regjeringen ikke finner grunn til å endre rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer har ved flere anledninger fremholdt behovet for en omlegging til inflasjonsmål og mener at tidspunktet for en slik omlegging er særdeles gunstig nå. En fri og uavhengig sentralbank som har til oppgave å styre penge- og kredittpolitikken med lav inflasjon som hovedmål er nødvendig. Norges Bank bør gis uavhengighet for å sikre pengevernet på samme måte som Høyesterett har uavhengighet for å sikre rettsvernet.
En konsekvens av et mål om prisstabilitet vil være at fastkurspolitikken forlates. En konsekvens av dette igjen blir mer stabile renter. Renten vil imidlertid også være et virkemiddel i pengepolitikken som styres av Norges Bank - En fristilling av Norges Bank betyr derfor selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når det gjelder fastsettelsen av finanspolitikken. Fastkurspolitikken legger imidlertid en unødvendig beskrankning på finanspolitikken og som i tillegg medfører at renten brukes som et virkemiddel for å stabilisere kronekursen helt unødvendig.
En ytterligere konsekvens av at prisstabilitet skal være sentralbankens hovedmål vil være at valutakursen i hovedsak vil fluktuere i samsvar med inflasjonsforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere. Kronen vil imidlertid være mindre utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregimet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil framheve at hovedvalget i penge- og valutapolitikken består i om kursen skal være fast eller om kursen kan flyte for å oppnå andre økonomiske mål, vanligvis lavere inflasjon. Dette medlem ønsker en stabil kronekurs, og støtter derfor et fastkursmål utøvd med den fleksibilitet Norges Bank har vist de siste årene. Når fast kursmålet først er valgt er det hensynet til hva som gir størst troverdighet for at Norges Bank klarer å holde kursen som blir det viktigste.
Dette medlem ser at Regjeringa later til å tro at det som gir mest kontinuitet i pengepolitikken er å ikke endre valutaforskriften, men når verden endrer seg kan det gi større kontinuitet å endre noen forskrifter. ØMUs opprettelse og euroens inntreden på valutamarkedet er et gigantisk økonomisk og politisk eksperiment som uansett vil få stor betydning for norsk pengepolitikk. Dersom Norges Bank velger å ikke lenger inkludere britiske pund og danske og svenske kroner i kronas kursmål er det er en dramatisk endring og ikke en kontinuitet i pengepolitikken. Opprettelsen av ØMU krever at vi gjør en tilpasning i pengepolitikken, men Regjeringas kombinasjon av å ikke-endre-forskrift og dramatisk endre-politikk er et lite troverdig svar.
Dette medlem mener at krona bør stabiliseres mot en handelsveid kurv av de viktigste av våre handelspartneres valutaer. De 11 ØMU-landene står for bare 40 % av vår utenrikshandel. I kurven må øvrige europeiske valutaer, amerikanske dollar og japanske yen være med i tillegg til euro. Dette medlem mener at dette alternativet både gir større makroøkonomisk stabilitet og større troverdighet for at Norges Bank vil klare å holde kursen.
Dette medlem viser til Norges Banks brev til Finansdepartementet 24. april 1998 der det heter:
|
« ... at Norge siden midten av 80-tallet systematisk har hatt en annen konjunkturutvikling enn landene i Kontinental-Europa, mens samvariasjonen med våre andre handelspartnere i Europa og Nord-Amerika har vært noe bedre. Disse (....) en pengepolitikk der kronen knyttes tett opp mot pengepolitikken i Kontinental-Europa isolert sett kan bidra til å forsterke svingningene i økonomien og i den kostnadsmessige konkurranseevnen. » |
Videre heter det om å knytte kronen opp mot en handelsveid kurv:
|
« Muligheten til å få til en mindre prosyklisk pengepolitikk vil isolert sett også kunne øke tilliten til at det er mulig å nå de endelige målene for den økonomiske politikken, og en slik kurv kan derfor også bidra til å lette gjennomføringen av pengepolitikken ». |
Dette medlem mener at Regjeringa burde gitt disse momentene større tyngde i sin vurdering. Det som Norges Bank trekker fram som det som kan gjøre en handelsveid kurv lite troverdig er at en slik kurv vil ha flere parametre som skal justeres over tid og som dermed kan oppfattes som et system som gjør det lettere for myndighetene å depresiere kronekursen. Dette medlem mener at dette momentet blir mindre viktig hvis vi hadde etablert et forutsigbart system hvor parametre som for eksempel en valutas vekt bare kan endres på faste tidspunkt på basis av kjente tall.
Dette medlem vil understreke Norges spesielle posisjon som en stor energiprodusent, i kontrast til Tyskland som energiimportør. Dette forhold gjør at en lavere oljepris isolert sett vil bidra til lavkonjunktur i Norge og høykonjunktur i Tyskland. Da vil Norge ha behov for å føre en helt annen økonomisk politikk enn Tyskland. Med fast og troverdig valutakurs mot euro, vil renten i Norge være den samme i Norge som i Tyskland. Med inflasjonsmål for pengepolitikken i ØMU-EU, vil ESB (Den europeiske sentralbanken) øke rentene. Det vil gi økte renter både i Norge og i Tyskland. Det vil forsterke konjunktursvingningene i Norge, i dette tilfellet forsterke lavkonjunkturen (og redusere dem i Tyskland). Det betyr at finanspolitikken alene får pålagt oppgaven med å stabilisere. Denne oppgaven kan bli for tøff, når pengepolitikken drar i en annen retning. Dette medlem savner en drøfting av forholdet mellom penge- og finanspolitikken og hvordan den økonomiske politikken kan innrettes slik at vi beholder størst mulig handlefrihet til å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Dette medlem vil også understreke den usikkerhet som knytter seg til hele europrosjektet. For det første ved om valutaen vil være levedyktig som en troverdig felles valuta for 11 land med veldig ulikt økonomisk nivå. For det andre må vi vente større kurssvingninger enn tidligere. Både fordi ESB skal styre etter et inflasjonsmål for landene i valutaunionen sett under ett, og fordi ØMU-området vil bli en mer lukket økonomi enn Tyskland. Av den grunn kan vi anta at den ESB vil legge mindre vekt på fast kurs av hensyn til eksportindustrien enn det den tyske sentralbanken har gjort. Den usikkerhet som ligger i dette vil vi måtte betale for med sterkere svingninger i kronekursen enn tidligere. Sterkere valutakurssvingninger gir i snitt et høyere rentenivå. Da Norge ble knyttet til EUs tekniske felles valuta ecu, der markens kursutvikling var dominerende, ble vårt rentenivå sterkere knyttet til rentenivået i Tyskland. Det bidro til å forsterke nedgangskonjunkturene i Norge ved at Tysklands høye rentenivå som følge av gjenforeningen med øst ble overført til Norge.
Dette medlem mener at en pengepolitikk der euroen ensidig blir valutakursmål er en EU-tilpasning, i den forstand at vår økonomisk utvikling i enda sterkere grad blir avhengig av de konjunkturer som er i ØMU-EU. Det er beklagelig at det er « nei-regjeringen » som gjennomfører denne EU-tilpasningen. At Regjeringa må gjennomføre dette på grunn av systemtvang slik statsråd Lahnstein hevdet, er rett og slett ikke riktig.
4.4 Statens petroleumsfond
4.4.1 Samandrag
Ved årsskiftet 1997/1998 var innestående på Statens petroleumsfond vel 115 mrd. kroner. Framskrivingene for oppbyggingen av Statens petroleumsfond er nedjustert siden Nasjonalbudsjettet 1998. Ifølge de nye anslagene vil fondet målt til markedsverdi være på 173 mrd. kroner ved utgangen av 1998 og vel 660 mrd. kroner ved utgangen av 2002.
Renteinntektene i fondet i 1997 var på 3.342 mill. kroner. I tillegg hadde fondet netto valuta- og verdipapirgevinster på i alt 1.683 mill. kroner. Den samlede avkastningen utgjorde om lag 11 % av fondets gjennomsnittlige beholdning i 1997. Det vises til nærmere omtale i St.meld. nr. 3(1997-1998) Statsrekneskapen 1997. En tar sikte på å gi foreløpige tall for fondets avkastning i første halvår 1998 i Nasjonalbudsjettet 1999, i tråd med det opplegg for resultatrapportering for fondet som ble skissert i Revidert nasjonalbudsjett 1997.
Forvaltinga av fondet
Finansdepartementet har i brev av 23. mars 1998 fastsatt en øvre grense for ikke statsgaranterte obligasjoner i fondets portefølje på 10 % av den rentebærende porteføljens markedsverdi. Disse obligasjonene kan ikke ha høyere gjennomsnittlig renterisiko enn den øvrige rentebærende porteføljen. Fondets midler kan ikke investeres i obligasjoner med lavere kredittverdighet enn « Investment grade » hos noen av kredittvurderingsbyråene Moody's og Standard & Poor's. På verdensbasis har over 90 % av de utstedte obligasjonene en slik kredittverdighet eller høyere. Det er forutsatt at kredittrisikoen i porteføljen begrenses gjennom utstrakt grad av diversifisering.
Opp til 20 % av markedsverdien av petroleumsfondet kan plasseres som bankinnskudd med inntil 3 måneders løpetid i banker som er godkjent av sentralbanksjefen for plassering av valutareservene. Referanseporteføljen for den rentebærende delen av porteføljen inneholder bare statsobligasjoner. Finansdepartementet vil senere vurdere å inkludere private obligasjoner i referanseporteføljen.
Norges Bank har skilt ut kapitalforvaltningen i en egen avdeling i banken, mens kontrollarbeidet og rådgivning til Finansdepartementet utføres i en annen avdeling. Bemanningen er styrket for å ivareta disse funksjonene. Norges Bank står selv i hovedsak for investeringen i rentebærende papirer. Banken har ennå ikke inkludert private obligasjoner i porteføljen. For aksjeinvesteringene benytter banken foreløpig bare eksterne forvaltere.
Norges Bank har utpekt fire forvaltere som har fått i oppdrag å forvalte globale indeksmandater. Slike mandater innebærer at forvalterne må spre plasseringene på land og bedrifter slik at porteføljen oppnår en avkastning som er nær identisk med utviklingen i vel definerte aksjeindekser. Fondet er nå investert i over 2.000 selskaper. Norges Bank har som varslet i Nasjonalbudsjettet 1998 inngått en depotavtale for fondets aksjeportefølje. Depotinstitusjonen har bl.a. ansvaret for oppgjør av aksjetransaksjonene og deponering av aksjene. Med samme institusjon har banken inngått en avtale om utlån av verdipapirer fra aksjeporteføljen. Dette innebærer at verdipapirer lånes ut kortsiktig mot pant, vanligvis i form av kontanter.
Banken vil i 2. halvår i år utpeke mellom 5 og 10 forvaltere for aktiv forvaltning for en mindre del av porteføljen. Også for disse forvaltningsmandatene vil det bli tatt utgangspunkt i bestemte indekser som referanse for investeringene. Den tillatte grensen for avvik fra indeksen er imidlertid høyere for aktive mandater enn for indeksmandater.
Eventuelle endringar i retningslinene for Petroleumsfondet
Regjeringen har arbeidet med å supplere retningslinjene for forvaltning av fondet med sikte på økt vekt på hensynet til menneskerettigheter og miljø. Det har ligget til grunn for arbeidet med å legge økt vekt på hensynet til menneskerettigheter og miljø at en må kunne ivareta de hovedhensyn dagens forvaltning bygger på når det gjelder risikospredning og risikostyring. Samtidig må det legges vekt på at det gis betryggende muligheter til evaluering av og kontroll med forvaltningen, bl.a. gjennom en stor grad av åpenhet med hensyn til de restriksjoner som eventuelt legges på investeringsvalgene til de eksterne forvalterne Norges Bank benytter.
Når det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive, lett identifiserbare forhold.
For Statens petroleumsfond er det satt meget strenge begrensninger på hvilke land fondet kan investeres i. Fondet kan bare investeres i aksjer notert på børser i land med velfungerende og likvide finansmarkeder med betryggende selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning og i obligasjoner utstedt i slike land. I forskriften for forvaltning av fondet er investeringsområdet på denne bakgrunn begrenset til en liste på 21 land. Etter Regjeringens vurdering vil det være naturlig å gjennomgå denne listen med tanke på å utvide antall land Petroleumsfondet kan investere i. For det første kan det tenkes at flere land etter hvert vil oppfylle de kriteriene som er satt med hensyn til selskaps-, verdipapir- og børslovgivning. For det annet kan det vise seg hensiktsmessig å inkludere enkelte land som er på vei mot fullt utviklede og velregulerte markeder. Land det vil være aktuelt å vurdere i denne sammenhengen er bl.a. Sør-Afrika og enkelte land i Øst-Europa, Sør-Amerika og Asia. Regjeringen legger også vekt på at en ved å investere deler av fondet i disse landene kan bidra positivt til den økonomiske utviklingen og dermed til å styrke utviklingen mot større demokrati og bedre menneskerettigheter. Det må imidlertid legges stor vekt på at de aktuelle landene oppfyller minimumskrav til verdipapirmarkedenes funksjonsmåte, slik at forvaltningen av fondet kan foregå på en betryggende måte. Regjeringen vil vurdere dette nærmere med sikte på å komme tilbake til saken i løpet av neste år. En endring av landlisten kan da eventuelt iverksettes med virkning fra 1. januar 2000.
4.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at det er gitt adgang til å plassere deler av Statens Petroleumsfond i aksjemarkedene for å øke den langsiktige avkastningen av fondets midler. Flertallet viser til at det nå foreligger en første kvartalsrapport etter at Norges Bank har startet opptrappingen av aksjeinvesteringene, og at en så langt har oppnådd gode resultater. Flertallet vil imidlertid peke på at forvaltningen av Petroleumsfondet må følge en langsiktig strategi, og at avkastningen på kort sikt vil kunne svinge klart sterkere enn om hele fondet hadde vært plassert i obligasjoner og andre sikre papirer.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalde, sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar om retningslinene for fondet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til pressemelding fra Finansdepartementet 24. november 1997 der det bl.a. heter:
|
« I den gjennomgangen Regjeringa skal gjere må ein sjå korleis ein kan ta omsyn til menneskerettar og miljø. Regjeringa vil kome tilbake til Stortinget i løpet av våren med spørsmålet om supplering av retningslinjene for plassering av Petroleumsfondet ». |
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har klargjort nye retningslinjer for hvordan en kan ta hensyn til menneskerettigheter og miljø til tross for det som ble sagt i fjor høst og at det i god tid før revidert nasjonalbudsjett forelå et innspill fra Norges Bank som tar for seg ulike modeller for hvordan dette kan håndteres. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil vurdere spørsmålet videre med sikte på å komme tilbake til saken i løpet av neste år. Disse medlemmer avventer den nærmere vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener når det gjelder retningslinjer for å legge miljøhensyn til grunn for investeringene, at også dette vil kunne medføre problemer knyttet til utforming av de konkrete retningslinjene. Også her vil en i tillegg kunne møte etiske dilemmaer. Skal det f.eks. tas like strenge miljøhensyn i mindre utviklete land, som i velutviklete, vestlige land, tatt i betraktning av at mange av disse landene står overfor problemer som stiller miljøhensyn i skyggen.
Disse medlemmer mener imidlertid at det i stadig større grad vil kunne være en konkurransefordel for bedrifter å være i forkant med miljøteknologi m.m, i forhold til andre bedrifter innen samme bransje. Det må antas at stadig flere land vil skjerpe inn miljøkrav og tiltak, og bedrifter som er forberedt på dette vil kunne ha eller få en gunstig konkurranseposisjon. Dette kan innebære at satsing på investeringer i selskaper som ligger i bresjen rent miljømessig, ikke nødvendigvis vil være strid med gjeldende retningslinjer, der avkastning og risiko legges til grunn.
Disse medlemmer konstaterer at sentrumspartiene nå har tatt virkeligheten inn over seg, når de innrømmer at det ikke er mulig å utforme konsise retningslinjer for forvaltning av petroleumsfondet for å ivareta hensyn til menneskerettigheter og etikk, utover de krav som allerede ligger i eksisterende retningslinjer. Sentrumspartiene har dermed gått bort fra løftet de ga i Voksenåsen-erklæringen om å gjøre dette. Disse medlemmer er enig i at det er tilnærmet umulig å utforme slike retningslinjer som tilfredsstiller kravene til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og vil peke på at dette er bakgrunnen for at disse medlemmer heller ikke tidligere har støttet slike retningslinjer. Disse medlemmer vil også peke på det betydelige etiske dilemma som vil ligge i å gradere menneskerettighetsbrudd.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa arbeider med å supplere retningslinene for forvaltning av fondet med sikte på auka vekt på omsynet til menneskerettar og miljø. Dette er moment som må få stor vekt i retningslinene. Desse medlemene har merka seg at Regjeringa tek sikte på å føreslå retningsliner som er klåre, konsistense og praktiserbare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen har arbeidet med å supplere retningslinjene for forvaltning av petroleumsfondet, med sikte på økt vekt på menneskerettighets- og miljøhensyn. Norges Bank har advart mot dette. Regjeringen gir i revidert budsjett uttrykk for at den finner det vanskelig å finne klargjørende retningslinjer, men vil allikevel arbeide videre med dette. Disse medlemmer vil fraråde dette. Det er for det første viktig at retningslinjene for Petroleumsfondet ikke endres for ofte. Det skyldes blant annet at fondet er såpass stort at det å gjennomføre selv små endringer i retningslinjene vil kunne føre til betydelige transaksjonskostnader. Eventuelle nye retningslinjer bør heller ikke rokke ved den klare ansvarsfordelingen som er etablert mellom Finansdepartementet og Norges Bank i forvaltningen av Petroleumsfondet. Ved utarbeidelsen av fondets investeringsstrategi har det vært lagt stor vekt på å redusere fondets risiko ved å spre investeringene i hvert land på bransjer og bedrifter. Etiske retningslinjer kan øke risikoen i fondet fordi investeringene kan bli mindre diversifiserte. Det gjelder særlig dersom en velger å utelukke mange bedrifter eller enkelte bransjer fra investeringsmulighetene. Disse medlemmer mener det foreligger særdeles tungtveiende grunner for å la være å blande inn etiske spørsmål i denne forvaltningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at sentrumspartiene ikke følger opp de forpliktelser de har gitt om å utarbeide etiske, menneskerettslige og miljømessige krav til retningslinjene for forvaltningen av oljefondet. Statens petroleumsfond er en meget stor finansiell aktør som vi kunne sette en standard internasjonalt for å fremme miljø og sosial utvikling. Unnfallenheten fra Regjeringa i dette spørsmålet blir enda mer forunderlig når vi ser at i deler av næringslivet ellers er trenden at en legger større vekt på etikk og miljø, og at såkalte grønne investorfond ofte har høyere avkastning enn andre. Faneflukten blir spesielt synlig når denne Regjering har gjort det til en øvelse å snakke om verdier, mens våre oljemilliarder kan fritt investere i firmaer som bryter menneskerettigheter og forringer miljøet.
Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1997-1998) når det gjelder partiets prinsipielle syn på forvaltningen av petroleumsinntektene.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sin merknad i statsbudsjettet høsten 1997 som lyder:
|
« Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte mener at oljefondet skal sikre fremtiden for Norges kommende generasjoner. Plassering av fondet i utenlandske aksjer en høyst usikker investering og spesielt når det investeres i utenlandsk valuta. |
|
De utenlandske børsene kan falle sammen og alle plasseringer kan gå tapt. |
|
Ved hjemføring av eventuelle overskudd for å styrke norsk økonomi må vi kjøpe store mengder norske kroner, og det vil påvirke kronekursen som vil stige og dette vil bryte med den faste kurspolitikken som er vedtatt ført. |
|
Dette medlem mener midlene i større grad bør plasseres i folketrygdfondet og i øvrige fond i Norge. Dette medlem foreslår: |
| - |
Kjøp av gull som blir oppbevart i Norges Bank eller andre sikre steder |
| - |
Investering i fast eiendom innenlands, så vel som i utlandet og investeringer i u-land med avkastningskrav |
| - |
Kjøp av statsgaranterte obligasjoner i utlandet |
| - |
Investering i infrastruktur i Norge |
| - |
Sikring av varige arbeidsplasser i distriktene basert på fornybare ressurser ved lån og tilskudd, få i gang en skikkelig flåtefornying og opprustning på land |
| - |
Få i stand en skikkelig overvåkning og kontroll av uttaket av fornybare ressurser i havet |
| - |
Styrke forskningen på de fornybare naturressursene. Og kartlegge og sikring av havområdene og farledene |
| - |
Sikre en skikkelig infrastruktur slik at verdiskaping basert på høsting av naturressurser kan foregå rasjonelt og effektivt, jf. post, vei, jernbane, båt og bil |
| - |
Drive utlån gjennom Norges Bank til utlandet mot betaling av renter i norske kroner og mot sikre garantier. |
|
Ved investeringer i u-land der avkastning og vekst er målet, kan dette medlem slutte seg til en del av Sosialistisk Venstreparti sin merknad om moral og etikk. »
|
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen om Statens petroleumsfond til orientering.
4.5 Statsbankane og Folketrygdfondet
4.5.1 Samandrag
Regjeringen foreslår ingen endringer i statsbankenes lånerammer for 1998 i forhold til forslagene i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998). Den samlede lånerammen for statsbankene i 1998 er således 18.759 mill. kroner.
Kommunalbanken har fra 1996 betalt en garantiprovisjon til staten som betaling for statsgarantien som stilles for bankens innlån. Garantiprovisjonen ble fastsatt til 0,15 % i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1996. Regjeringen foreslår at provisjonen reduseres til 0,10 % med virkning fra 1. januar 1998. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (1997-1998).
I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 2(1996-1997) og Ot.prp.nr.2(1996-1997) ba Stortinget Regjeringen om å foreta en bred vurdering av Postbankens forretningsstrategi bl.a. innenfor rammene av statens samlede bankvirksomhet og av eventuelle følger for Postverket.
Regjeringen bebudet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) at den i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998 skulle komme tilbake med en vurdering av Postbankens forhold til andre statsbanker i samsvar med Stortingets vedtak, og spørsmålet om Postbanken skal gis adgang til å kjøpe opp låneporteføljer og finansinstitusjoner.
Regjeringen har ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå samordning mellom Postbanken og Kommunalbanken, Husbanken, Landbruksbanken, Lånekassen eller SND. Regjeringen ser det som viktig at Postbanken får adgang til å disponere de samme virkemidler som konkurrerende virksomheter. Regjeringen foreslår at Postbanken skal gis adgang til å søke konsesjon for å kjøpe låneporteføljer og finansinstitusjoner. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (1997-1998).
For 1998 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 2,0 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån til statskassen. Dette er samme ramme som fondet hadde i 1997.
4.5.2 Merknader frå komiteen
Komiteen viser når det gjeld statsbankane sine lånerammer og rentesatsar til merknader under høvesvis avsnitt 22.1 og 22.2 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteen viser når det gjeld garantiprovisjonen for Kommunalbanken til merknader under avsnitt 22.4 i Innst.S.nr.252(1997-1998) jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteen viser når det gjeld Postbanken sin forretningsstrategi og framlegg om å endra vilkåra for Postbanken slik at banken vert gitt høve til å kjøpe opp låneporteføljer og finansinstitusjonar til merknader under avsnitt 22.3 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, tek det som står i meldinga om Folketrygdfondet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det nå er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får adgang til å kjøpe utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.
Disse medlemmer er uenig i Regjeringens opplegg for å stille Postbanken fritt mht. fusjoner, oppkjøp m.v. Disse medlemmer forutsetter at Postbanken omdannes til aksjeselskap og gis en kjernekapital på linje med andre banker. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at Postbanken omdannes til aksjeselskap, jf. Innst.S.nr.252(1997-1998) avsnitt 22.3.2 og St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at en omdanning av Postbanken til aksjeselskap ikke medfører ytterligere statlige bevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at når det dreier seg om å positivt tilrettelegge rammebetingelser for statlig virksomhet og deres konkurranseevne har regjeringen svært få innvendinger, mens de stadig gjør det vanskeligere for privat virksomhet å tilpasse seg virkelighetens konkurransebilde. Disse medlemmer mener at så lenge vi har et omfattende statlig eierskap skal dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres en omfattende deregulering av regelverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eiet virksomhet. Disse medlemmer vil derfor ikke kunne støtte de foreslåtte endringer knyttet til Postbanken uten at det samtidig gjøres endringer på andre områder, og vil derfor anmode regjeringen om å legge frem en samlet plan for alle typer finansinstitusjoner i Norge hvor særlig nasjonale og internasjonale konkurranseaspekter blir vurdert, spesielt i et forbrukerperspektiv.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg finansministerens svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om mulig konsekvens av at Postbanken gis adgang til å inngå ulike typer allianser og samarbeid. I brev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 27. mai 1998 skriver han:
|
« Regjeringen har ingen planer om å endre eierstrukturen i Postbanken ». |
Dette medlem legger dette til grunn.
4.6 Inntektspolitikken
4.6.1 Samandrag
Årets inntektsoppgjør startet 9. mars med forhandlinger mellom LO og NHO om etter- og videreutdanning, lærlingordningen og avtalefestet pensjon (AFP). Partene tok sikte på å komme fram til en handlingsplan for kompetanse som grunnlag for partenes arbeid med en etter- og videreutdanningsreform. I den forbindelse forutsatte partene at Regjeringen tok stilling til enkelte elementer i en slik reform før de forbundsvise forhandlingene ble avsluttet. Merknader i statsministerens svarbrev av 26. mars til partene er gjengitt i meldingens avsnitt 3.6.
De sentrale forhandlingene mellom LO og NHO ble avsluttet 26. mars. Partene oppnådde enighet om en handlingsplan for kompetanse. Partene avtalte bl.a. følgende:
| - |
« Forutsetningen for vedtakelse av LO og NHOs handlingsplan for etter- og videreutdanning er at myndighetene medvirker og at lønns- og prisutviklingen for 1998 som helhet bidrar til å sikre sysselsetting og konkurranseevne. |
| - |
Ved mellomoppgjøret i 1999 vil LO og NHO vurdere den videre utvikling av etter- og videreutdanningsreformen på bakgrunn av utredninger som skal gjøres og hvordan forutsetningene i solidaritetsalternativet er fulgt opp. |
| - |
Handlingsplanen vil i årene fremover kreve økonomisk innsats fra alle involverte parter. LO og NHO er derfor innforstått med at gjennomføringen av planen vil være avhengig av en videreføring av solidaritetsalternativet som sikrer næringslivets konkurranseevne og den fremtidige sysselsetting. » |
Partene ble også enige om visse justeringer av AFP-ordningen.
Før de sentrale forhandlingene var ferdige, møttes flere av partene i de forbundsvise forhandlingene. 20. april ble partene innen verkstedindustrien enige om å anbefale Riksmeklingsmannens forslag som bl.a. omfattet et generelt tillegg på tre kroner pr. time. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst på i overkant av 3,5 % før lønnsglidning. Fristen for å meddele Riksmeklingsmannen resultatet av uravstemmingen er 15. mai.
21. april ble Handel og Kontor (HK) og Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon (HSH) enige om en ny tariffavtale som innebærer et generelt tillegg på 5 kroner pr. time, samt økte satser for ulempetillegg. Dersom avtalen blir retningsgivende for hele varehandelen, vil årslønnsveksten for denne gruppen kunne bli om lag 4 3/4 % før lønnsglidning. 23. april ble partene innen forbrukersamvirket enige om en liknende tariffavtale.
Som i verkstedindustrien, ble partene i byggfagene den 22. april enige om å anbefale meklingsmannens skisse. Avtalen omfatter et generelt tillegg på 3 kroner pr. time, samt økte minstelønninger. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst for arbeidere i byggevirksomhet på om lag 5 % før lønnsglidning.
Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Reiselivsbedriftenes Landsforening ble 24. april enige om å anbefale Riksmeklingsmannens forslag til tariffavtale. Avtalen omfatter et generelt tillegg på 3 kroner pr. time, lavlønnstillegg, økt minstelønn, likelønnstillegg og enkelte andre tillegg. De sentrale tilleggene og lønnsoverhenget bidrar til sammen til en årslønnsvekst for fastlønte arbeidere i hotell- og restaurantvirksomhet på om lag 6 1/2 %. Det er ikke lokale lønnsforhandlinger i dette området.
31. mars startet forhandlingene i både det kommunale og statlige tariffområdet. 30. april brøt partene forhandlingene, og oppgjørene gikk til mekling. Meklingen ble ikke avsluttet før denne meldingen ble ferdigstilt.
Natt til 14. mai ble det brudd i meklingen mellom Norsk
Rutebilarbeiderforbund og Norsk Transportarbeiderforbund, og om lag 3.000 bussjåfører i Oslo, Akershus og Sør-Trøndelag gikk ut i streik fra morgenen 14. mai.
Det er i meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1997 til 1998 for alle grupper under ett på 5 %. Dette anslaget er usikkert, bl.a. fordi det er vanskelig å anslå lønnsglidningen. Anslaget forutsetter at de lokale tilleggene blir moderate. Likevel vil lønnsutviklingen i inneværende år bli klart sterkere enn hos våre handelspartnere, og dermed bidra til en markert svekkelse av konkurranseevnen. Det blir en stor utfordring, både for partene i arbeidslivet og myndighetene, å bringe lønnsveksten i Norge tilbake i takt med lønnsveksten i utlandet.
4.6.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om inntektspolitikken til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det har blitt vanskeligere å få til et inntektspolitisk samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet i år. NHO har gitt opp samarbeidet med myndighetene om å få ned sykefraværet og årets lønnsoppgjør bryter en rekke med flere års lønnsmoderasjon.
Lederlønningene har skutt i været og fallskjermkulturen har nådd nye høyder. Regjeringen har på sin side ført en passiv finanspolitikk og overlatt ansvaret for den økonomiske utvikling til partene i arbeidslivet. På denne bakgrunn kom det ikke som en overraskelse at kravene ved årets lønnsoppgjør ble høye. Disse medlemmer viser til at utviklingen så langt viser at dette har vært en politikk som vil kunne sette Solidaritetsalternativet i fare. Disse medlemmer mener Regjeringen må ta ansvar for at Solidaritetsalternativet videreføres. Ingen er tjent med en utvikling som igjen gir økende pris- og kostnadsvekst, svekket konkurranseevne og tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt virksomhet. Det vil svekke grunnlaget for en varig høy sysselsetting og framtidig velferd.
Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i avsnitt 8.1 Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen nå har gått bort fra sitt anslag for lønnsveksten på 3,5 %, og i stedet anslår lønnsveksten til 5 %. Videre konstateres at også dette anslaget er for lavt, sett i forhold til de oppgjørene som nå er fullført. Disse medlemmer ser Regjeringens behov for ikke å lede an i lønnsoppgjørene gjennom høye lønnsanslag. Det må imidlertid kunne kreves noe større grad av realisme. Det vises til at det i St.meld. nr. 1(1996-1997) er angitt at gjennomsnittet av lønnsvekstanslagene for 1998 fra ulike institusjoner var på 4,6 %, mens Regjeringens anslag på om lag samme tidspunkt var 1,1 prosentpoeng lavere. Tatt i betraktning den effekt lønnsanslaget har for statsbudsjettet, er det viktig at anslaget er så realistisk at de ulike bevilgninger blir om lag i den nødvendige størrelsesorden. Disse medlemmer konstaterer at det faktiske resultat av lønnsoppgjøret ser ut til å innebære økte utgifter over statsbudsjettet på minst 2 mrd. kroner. Dette viser at realistiske anslag er avgjørende for utformingen av helhetlige budsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det mest alvorlige trekket ved Solidaritetsalternativet er at det for store grupper av lønnsmottagere er en bløff. Ikke engang LO er uenig i at bedrifter ikke må finne seg i et lønnsoppgjør som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene stadig taper flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor er det nødvendig at arbeidstagerne er solidariske med bedriftens interesser. Vi trenger dog ikke et solidaritetsalternativ for at arbeidstagere skal være interessert i å beholde jobbene sine. Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er den beste løsningen for pris- og rentestabilitet i Norge Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er det beste virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller Det er ikke riktig at solidaritetsalternativet er nødvendig for å opprettholde den nødvendige konkurransekraft i norsk næringsliv. Det som er riktig er at solidaritetsalternativet har holdt de største lønnsmottagergruppers lønnsutvikling nede.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil med « Teknisk beregningsutvalg » som kilde vise til at:
| - |
I perioden 1988-96 er lønnsutbetalingene økt med 38 %, mens eierinntektene (driftsresultatet) er økt med hele 85,5 % (BNP økte med 57 % i perioden). |
| - |
Andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakerne er redusert fra 53,1 % i 1988 til 46,6 % i 1996. |
| - |
Kapitaleiernes andel er økt fra 34,6 % i 1988 til 40,8 % i 1996. |
Den første halvdelen av denne perioden var preget av lavkonjunktur. Når vi nå befinner oss på toppen av en høykonjunktur hadde det vært en gyllen anledning til å snu trenden med større forskjell mellom lønns- og kapitalinntekt. Dersom kapitalsiden hadde vist moderasjon og finanspolitikken hadde virket stabiliserende og omfordelende ville dette medført mindre forskjeller. Dessverre er det lite som tyder på at dette vil skje.
Dette medlem vil uttrykke forståelse for lønnskravene fra mange lønnstakergrupper. Særlig er det viktig at offentlig ansatte ser ut til å få et godt oppgjør. Dette medlem ser fram til at oppgjøret kan få positiv betydning for rekruttering og motivasjon i offentlig sektor.
Store grupper har hatt reallønnsvekst de siste årene, men det er ikke alle som har deltatt i spleiselaget. Når det nå er behov for å kjøle ned økonomien må innstrammingene først og fremst rettes inn mot de som, bl.a. på grunn av skattereformen, har fått økte inntekter fra kapital og store formuer.
4.7 Sysselsetjingspolitikken
4.7.1 Samandrag
Ifølge Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (AKU) var ledigheten 3,3 % i 1. kvartal 1998 når en korrigerer for normale sesongvariasjoner. Tilgangen av ledige stillinger har økt sterkt hittil i 1998. Samtidig har beholdningen av stillinger økt enda sterkere, noe som tyder på at det nå tar lengre tid å besette stillingene. Det må antas å skyldes mangel på arbeidskraft.
Arbeidsmarkedet i Norge har vist seg å være meget fleksibelt. Fra 1993 til 1998 ligger det an til at sysselsettingen øker med mer enn 235.000 personer. Samtidig kan arbeidsstyrken øke med vel 175.000 personer, noe som er om lag 2 1/2 ganger så høy vekst som befolkningsutviklingen alene skulle tilsi. Tilstrømmingen av nye arbeidstakere har de siste årene vært klart sterkere enn tidligere regnet med, og yrkesfrekvensene er nå rekordhøye. Det er imidlertid usikkert hvor stort potensial det er for ytterligere økning i yrkesfrekvensene.
Arbeidsmarkedstiltakene er rettet inn mot at de arbeidsledige hurtigst mulig kommer i jobb. Samtidig er det viktig å unngå at arbeidskraft bindes opp unødig på arbeidsmarkedstiltak. Beredskapsbevilgningen (kap. 2310) for inneværende år er tilpasset et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 17.500 plasser. I lys av at arbeidsmarkedet er betydelig strammere enn lagt til grunn da budsjettet for inneværende år ble fastsatt, foreslår Regjeringen at bevilgningen under beredskapsplanen reduseres med 258,5 mill. kroner for inneværende år. Det gir rom for et tiltaksnivå på 10.000 plasser som gjennomsnitt for andre halvår 1998 og 15.000 plasser som gjennomsnitt for året. Innenfor en slik ramme skal Arbeidsmarkedsetaten gi høy prioritet til tiltak som kan bidra til å redusere flaskehalsproblemer i arbeidsmarkedet.
Bedringen på arbeidsmarkedet har slått særlig gunstig ut for ungdom i alderen 20-24 år. Siden omslaget på arbeidsmarkedet sommeren 1993 er arbeidsledigheten redusert sterkest for denne aldersgruppen. Ledige i denne aldersgruppen har siden andre halvår 1995 vært særlig prioritert ved tildeling av tiltaksplasser, noe som i mange tilfeller har bundet opp ungdom i tiltak framfor formidling til ordinært arbeid. Regjeringen vil derfor avvikle den særlige tiltaksinnsatsen overfor ungdom i alderen 20-24 år. Langtidsledige i denne aldersgruppen vil bli prioritert på lik linje med andre langtidsledige. For å sikre et tilbud til ledige 20-24-åringer som har sammensatte problemer og behov for mer omfattende bistand, vil arbeidsmarkedsetaten fortsette samarbeidet med andre etater, spesielt sosialetaten.
Arbeidsmarkedsetaten har, med visse unntak, monopol på formidling av arbeidskraft. I flere europeiske land er det foretatt en oppmykning av de statlige monopolene for formidling av arbeidskraft. Denne oppmykingen har dels vært begrunnet med at den kan bidra til å bedre arbeidsmarkedets funksjonsevne. Sysselsettingsloven setter et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft. Sysselsettingsutvalget anbefalte en prøveperiode med friere utleie enn dagens regler gir mulighet til, bl.a. fordi det vil bidra til at markedet for korttidsarbeid fungere bedre. For å utrede disse spørsmålene nærmere er det nedsatt et offentlig utvalg som skal gjennomgå gjeldende regelverk. Utvalget skal avgi sin innstilling innen juli i år.
Det er i meldingens avsnitt 3.7 redegjort nærmere for sysselsettingspolitikken.
4.7.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om sysselsetjingspolitikken til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at vi etter fem år med sterk vekst i sysselsettingen nå har stor mangel på enkelte typer arbeidskraft og at det er mange ledige jobber. Å sikre en tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft for å fylle de ledige stillingene er derfor en viktig utfordring i sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikken. Denne utfordringen blir langt større når sysselsettingen i årene som kommer forventes å vokse langt svakere enn de siste årene og mer på linje med den demografiske veksten i arbeidsstyrken.
Disse medlemmer vil understreke at den gunstige utviklingen i arbeidsmarkedet ikke må ta oppmerksomheten bort fra de langtidsledige som fortsatt sliter med å få jobb. Her har både arbeidslivet og arbeidsmarkedsetaten et stort ansvar.
Disse medlemmer mener arbeidskontorene må prioritere å få arbeidsledige og nye i arbeidsmarkedet inn i de ledige jobbene. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene må nå i stor grad brukes til å bedre de arbeidslediges kvalifikasjoner slik at de kan gå inn i de ledige jobbene.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår et betydelig kutt i arbeidsmarkedstiltakene i andre halvår. Det vil da ikke være mulig å opprettholde ungdomsgarantien for langtidsledig ungdom i aldersgruppen 20-24 år. Disse medlemmer kan ikke godta at de svakeste i arbeidsmarkedet skal betale for Regjeringen Bondeviks utgiftsøkninger.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet foreslår en styrking av arbeidsmarkedstiltakene i forhold til Regjeringens forslag. Arbeiderpartiets forslag innebærer at tiltaksgarantien for langtidsledig ungdom kan opprettholdes.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger til grunn et tiltaksnivået for yrkeshemmede blir noe lavere enn opprinnelig planlagt grunnet mindre overføringer fra 1997. Disse medlemmer tar dette til etterretning, men legger til grunn at attføringsinnsatsen i Arbeidsmarkedsbedriftene ikke rammes av det noe lavere tiltaksnivået for yrkeshemmede i år.
Disse medlemmer viser for øvrig til de alternative forslag til Revidert budsjett, jf. fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor . Disse medlemmer viser også til omprioriteringsproposisjonen og komiteens innstilling til denne, bl.a. vedrørende et forslag om at « tiltaksgarantien for langtidsledig ungdom i alderen 20-24 år opprettholdes ».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler Regjeringens oppfatning av at det norske arbeidsmarkedet er fleksibelt. Det kan likevel gjøres mer for å hindre at oppgangskonjunkturer skaper mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer. For det første bør ikke Regjeringen legge opp til å stimulere voksne arbeidstagere til å være hjemme. For det andre må innsatsen for å omskolere og etterutdanne styrkes betydelig. For det tredje må Regjeringen sammen med partene i arbeidslivet gjøre mer for å bryte ned misforståelser og fordommer som gjør at arbeidslivet ikke fullt ut nyttiggjør seg den kompetansen som minoritetsgruppene i Norge har.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å avvikle ungdomsgarantien for ungdom i alderen 20-24 år. Erfaringene både fra Norge og andre land viser entydig at denne gruppen har større problemer med å komme i jobb enn gjennomsnittet. At ledigheten har blitt sterkest redusert i denne gruppen siden 1993 er ikke et argument for å avskaffe ordningen, men et argument for at den fungerer.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte vil påpeke nødvendigheten av å samordne tiltak for ungdom mellom 20 og 25 år som har sluttført sin teoretiske yrkesrettede utdanning og som ikke har fått sitt fagbrev pga mangel på lærlingeplass etter at Reform 94 trådte i kraft. Disse ungdommene må få anledning til å benytte de virkemidler som finnes, gjennom samordning av arbeidsledighetstrygd, lønnstilskudd og opplæringstilskudd, slik at de kan bli tatt inn som lærlinger og få sitt fagbrev. Det er uverdig for samfunnet at disse ungdommene som ble motivert gjennom kampanjen « skitne fingre mot år 2000 » iverksatt i samarbeid mellom LO og NHO i realiteten er blitt lurt i og med Reform 94. Disse ungdommene dette gjelder livnærer seg i dag enten av arbeidsledighetstrygd eller kjører buss, drosje e.l. i stedet for å jobbe som fagarbeider i det yrket de er utdannet til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det nå er rom for ytterligere reduksjoner i tiltaksnivået, sett i lys av det stramme arbeidsmarkedet. Det er avgjørende at det ikke er arbeidstakere på tiltak som alternativt kunne ha vært i ordinær jobb. Videre mener disse medlemmer at det er bedriftene selv som vet best hva slags kompetanse og opplæringsbehov som er nødvendig, og at bedriftene nå i stor grad har incentiver til å bekoste dette selv. Da er det ingen grunn til at staten skal gjøre denne jobben, på en dårligere måte enn bedriften gjør den.
Disse medlemmer mener den stramme situasjonen på arbeidsmarkedet nødvendiggjør reformer i reguleringen av arbeidsmarkedet. Dette vil bidra til å bedre fleksibiliteten i arbeidsmarkedet, ved at arbeidssøkende lettere koples med ledige stillinger gjennom privat arbeidsformidling, ved at arbeidsgivere kan « dele » kompetanse gjennom privat utleie av arbeidskraft og ved at eksisterende arbeidskraft kan utnyttes bedre gjennom lempninger i arbeidsmiljøloven knyttet til frivillig overtid og midlertidige ansettelser. Ved å gjennomføre disse endringene, vil Norge på en langt bedre måte enn i dag kunne utnytte landets arbeidskraftressurser.
Disse medlemmer viser til at bevilgningene til, og antall årsverk i, Arbeidsmarkedsetaten har økt kraftig i løpet av det siste tiåret. Fra 1988 til 1997 økte antall årsverk med over 1.800. En del av økningen kan tilskrives at etaten i denne perioden har fått overført ansvaret for yrkesrettet attføring, men langt fra alt. I følge uttalelser fra arbeidsdirektøren innebar dette en økning på 1.200 ansatte. Disse medlemmer mener det er avgjørende for den økonomiske politikken at det offentlige apparat « trimmes » i takt med konjunkturutvikling og behov. Disse medlemmer kan ikke se at det skal være behov for langt flere ansatte i dag enn i 1988, som hadde en ledighet på om lag samme nivå som i dag. Samlet mener derfor disse medlemmer det er rom for betydelige reduksjoner i bevilgningene til Arbeidsmarkedsetaten.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser i denne sammenheng til forslag i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget 19. februar 1998 behandlet en pakke med tiltak foreslått av Høyre nettopp for å skape et mer fleksibelt og bedre fungerende arbeidsmarked. Disse medlemmer vil vise til at et resultat var at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på konsekvensene av å ratifisere ILO-konvensjon nr. 181 Denne konvensjonen anbefaler både privat arbeidsformidling og å liberalisere utleie av arbeidskraft slik at det som hovedregel skal tillates. Disse medlemmer vil vise til at det grenser til dobbeltmoral at både Jagland-regjeringen og LO stemmer for en slik ILO konvensjon, men ikke vil gjennomføre de anbefalte tiltakene i Norge. Disse medlemmer vil peke på at flere større reformer vil påvirke behovet for vikarer, midlertidig ansatte og overtid. Dette gjelder både kontantstøtte, eventuelle utvidelser av lønnet fødselspermisjon og etter- og videreutdanningsreformen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1999 legge frem tiltak for å gjøre norsk arbeidsmarked mer fleksibelt bl.a. mht. overtidsbestemmelser, adgang til å ha midlertidige ansettelser, tillate privat arbeidsformidling på generell basis og speilvende reglene for utleie av arbeidskraft i tråd med ILO-konvensjon nr. 181. »
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg at sysselsetjingsveksten har auka sterkt og at arbeidsløysa har hatt ein kraftig nedgang. Dette stiller andre krav til verkemidlar i sysselsetjingspolitikken enn tidlegare. I fleire bransjar er det vanskeleg å skaffa fagfolk. Ulike bransjar si betalingsevne er svært forskjellig. Dette kan føra med seg ei samfunnsmessig uheldig fordeling av den totale arbeidskraft.
Desse medlemene vil streka under at i denne situasjonen er det likevel grupper av arbeidstakarar som har vanskeleg for å få arbeid. Det er difor viktig med tiltak som avdempar dette, og som skaper ei så god fordeling som mulig av det totale utbodet av arbeidsplassar. Desse medlemene meiner difor at det m.a. er viktig å føra vidare intensjonane i « Ungdomsgarantien ».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at Regjeringen kun nøyer seg med å konstatere at det er et tiltagende press i deler av arbeidsmarkedet. Det stadig strammere arbeidsmarkedet kan imidlertid føre til at bedriftene nå i større grad vil etterspørre arbeidsledige, som er en fordel. Det bør også bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Allikevel vil disse medlemmer hevde at Regjeringen snarest må tilrettelegge for privat arbeidsformidling og lempe på overtidsbestemmelsene og reglene for utleie av arbeidskraft. En bedre utnyttelse av EØS-områdets arbeidskraft vil også kunne realiseres gjennom en slik liberalisering. Disse medlemmer viser til at store nye grupper har kommet inn i arbeidsmarkedet og dermed kortsiktig har bidratt til å avdempe presset i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer konstaterer at presset igjen er tiltagende og vil derfor understreke at for å sikre arbeidsmarkedets fleksibilitet er det nå viktig å foreta en videre liberalisering av reguleringer som fortsatt er til hinder for en ytterligere økning i arbeidsdeltakingen.
Disse medlemmer vil peke på at selv om statsbudsjettet viser et betydelig overskudd er Norge fremdeles i en situasjon der statens langsiktige finansielle situasjon er en stor utfordring. For å styrke vår mulighet til å møte fremtidens utfordringer er det ikke minst viktig å styrke det fastlandsbaserte næringsliv. Disse medlemmer vil konstatere at det nå er petroleumsaktiviteten som er drivkraften i den norske konjunkturoppgangen. Regjeringen har lenge gitt uttrykk for at det er nødvendig å styrke grunnlaget for det fastlandsbaserte næringsliv i fremtiden, men disse medlemmer har ikke registrert noen aktive forsøk på å tilrettelegge for nettopp dette. Skal Norge på sikt kunne møte en hverdag med lavere oljeinntekter, er det en forutsetning av vi legger forholdene til rette for å skaffe til veie inntekter på annet vis i fremtiden. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen gir uttrykk for et ønske om gode og stabile rammebetingelser for næringslivet.
|
« Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser utnyttes best mulig og til at en kan sikre en langsiktig bærekraftig utvikling, der det opprettholdes en spredt bosetting. » |
Disse medlemmer kan ikke se at det er samsvar mellom Regjeringens ønsketenkninger og det de faktisk foreslår av tiltak.
Disse medlemmer vil videre hevde at utviklingen i boligmarkedet og høye priser i sentrale strøk i stor grad skyldes mangel på regulerte boligtomter. Man kan ikke tvangsbosette befolkningen der man mener de skal bo, og nettopp derfor må det tas i bruk helt andre virkemidler. I mange deler av det sentrale østlandsområdet hindres man i å legge ut nye boligfelt blant annet fordi miljøverndepartementet har ulike begrunnelser for dette. Statlig regelverk, særlig den nye plan- og bygningsloven bidrar til å forverre situasjonen.
Disse medlemmer vil hevde at presstendensene og svært høye priser på boligmarkedet i sentrale strøk i svært stor grad skyldes manglende evne og vilje fra politikere til å regulere og tilrettelegge for nødvendig boligbygging. Disse medlemmer er selvfølgelig klar over at disse virkemidler utøves på kommunalt plan, men likefullt en realitet. Stortinget kan bidra ved å liberalisere Plan- og bygningsloven og endre dagens praksis knyttet til overstyring både fra Fylkesmenn og departementer. Disse medlemmer ber derfor regjeringen komme med en mer utfyllende vurdering av disse spørsmål så snart som mulig.
Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til reduksjon av tiltaksnivået synes fornuftig.
Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår et tiltaksnivå for 2. halvår 1998 på 5.000 plasser.
5.1 Endringar i skatteopplegget
5.1.1 Samandrag
Regjeringen foreslår å heve den ekstra arbeidsgiveravgiften på lønnsinntekter over 16 G, dvs. for lønnsinntekter utover 680.000 kroner (gitt grunnbeløpet fram til mai 1998). Ettersom det i grunnlaget for den ekstra arbeidsgiveravgiften ikke er mulig å skille mellom lønnsinntekt som er opptjent før og etter 1. juli 1998, foreslår Regjeringen at satsen økes fra 10 % til 12,5 % for inntektsåret 1998. Økningen regnet fra 1. juli 1998 blir 5 prosentpoeng. En videreføring av denne økningen i 1999 betyr at satsen for inntektsåret 1999 blir 15 %. Forslag for 1999 blir fremmet i budsjettet til høsten.
Forslaget om å heve satsen til 12,5 % for 1998 vil øke det offentliges inntekter med om lag 75 mill. kroner på årsbasis. Forslaget vil ikke gi budsjettvirkning i 1998.
Regjeringen foreslår å innføre en konjunkturavgift på investeringer i bygg og anlegg m.v. som foretas av skattepliktig virksomhet. Avgiften foreslås med virkning fra 1. januar 1999. Avgiftsgrunnlaget foreslås knyttet til erverv av driftsmidler som inngår i saldogruppene g og h i skatteloven § 44 A-2, dvs. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder m.v. og elektroteknisk utrustning i kraftforetak. Avgiftene vil omfatte erverv både av eksisterende og nye driftsmidler, samt påkostninger.
Avgiften legges på investeringer som erverves etter 1. januar 1999 og der kontrakt om investeringen er inngått etter 15. mai 1998. Avgiften vil bli fastsatt og forfalle til betaling etter utløpet av selvangivelsesfristen for 1999, dvs. tidligst ved utløpet av februar 2000. Avgiften skal være midlertidig og vil i framtiden bli vurdert i forhold til situasjonen i bygge- og anleggsnæringen.
Siden avgiften foreslås knyttet til gjeldende saldosystem, vil ikke ordningen føre til vesentlig merarbeid for de avgiftspliktige og ligningsmyndighetene. Avgiftsgrunnlaget vil allerede foreligge som en del av den ordinære ligningen.
En saldoavgift vil omfatte samtlige skattytere som erverver eller påkoster driftsmidler i saldogruppene for bygg og anlegg m.v. samt forretningsbygg. Ettersom offentlig sektor som hovedregel er fritatt for skatteplikt, vil staten, herunder statlige institusjoner, innretninger og fond, universiteter og offentlige skoler, forvaltningsbedrifter, f.eks. Jernbaneverket m.v, samt kommuner og fylkeskommuner, ikke bli omfattet av konjunkturavgiften. Det er dermed kun skattepliktig offentlig eid virksomhet som må betale denne avgiften. Dette gjelder bl.a.:
| - |
offentlig eide kraftforetak, |
| - |
statsforetak som omfattes av statsforetaksloven, herunder f.eks, og |
Det foreslås at overdragelse til arveavgiftspliktige eller til ektefelle ikke skal omfattes av avgiften. Dette innebærer at generasjonsskifte i næringsvirksomhet der driftsmidler i de aktuelle saldogruppene overdras, ikke skal omfattes av avgiften.
Den foreslåtte saldoavgiften samordnes ikke med andre skatte- eller avgiftsgrunnlag, og avgiftsplikten påløper selv om virksomheten går med underskudd. Avgiften kan ikke fradras i inntekten i investeringsåret, men må aktiveres sammen med investeringen og kommer dermed gradvis til fradrag gjennom avskrivningene.
Saldoavgiften vil kun omfatte skattesubjekter som selv erverver eller foretar påkostninger på sine driftsmidler. Entreprenørene som utfører arbeidet, herunder oppfører bygg eller anlegg m.v. for stat og kommune, skal m.a.o. ikke svare avgift av byggekostnadene i forbindelse med oppføring av bygget.
Formålet med avgiften er å dempe presset i bygge- og anleggsnæringen. Selv om de bokførte inntektene først kommer i år 2000, vil avgiften være kjent og bli tatt hensyn til når det fattes investeringsbeslutninger i siste halvdel av 1998 og i 1999. Avgiften vil derfor også få virkning på kort sikt.
Regjeringen foreslår at konjunkturavgiften settes til 5 %. Dette vil gi et proveny på 1-1,5 mrd. kroner på årsbasis. Anslaget er svært usikkert.
Regjeringen vil som en del av skatteopplegget for 1999 fremme forslag til vedtak og nærmere utforming av ordningen.
Regjeringen foreslår å innføre en midlertidig tvungen avsetningsordning for næringslivet med virkning fra 1. juli 1998, som også skal gjelde for 1999. Det foreslås at alle skattepliktige arbeidsgivere må foreta en innbetaling på 2 % av all lønn og annen arbeidsgodtgjørelse m.v. i virksomheten. Det foreslås at pengene kreves inn av skattemyndighetene og at de deretter settes på konto i Norges Bank, med en bindingstid på inntil 5 år før de blir tilbakebetalt. Midlene skal ikke være rentebærende.
Virksomheter som ikke er skattepliktige vil ikke rammes av ordningen med pålagte avsetninger. Det vil bl.a. gjelde mesteparten av offentlig sektor, samt den skattefrie virksomheten til frivillige organisasjoner m.v. Videre vil private husholdningers sysselsetting knyttet til barnepass m.v. være unntatt.
Det foreslås at innfordringen skjer sammen med innkrevingen av arbeidsgiveravgiften og med de samme oppgjørsterminene som denne, dvs. at skattemyndighetene står for innkrevingen. Dette er administrativt det enkleste, siden det i all næringsvirksomhet med sysselsatte vil foreligge et grunnlag for arbeidsgiveravgiften. Grunnlaget vil være periodisert etter terminene for innbetaling til ordningen.
Brutto pålagt avsetning kan anslås til knappe 3,4 mrd. kroner for inneværende år. For 1999 kan pålagt brutto avsetning anslås til om lag 7 mrd. kroner, slik at den totale brutto avsetningen i ordningen kan anslås til knapt 10,5 mrd. kroner samlet i 1998 og 1999. Alle størrelsene er påløpte tall.
Ordningen tar sikte på å bidra til å dempe investeringene og lønnsevnen i næringslivet. Den vil virke innstrammende bl.a. fordi de avsetningspliktige ikke får rente på avsetningen. Hvis den relevante markedsrenten etter skatt utgjør 4 % og det antas at avsetningen skjer jevnt gjennom året, kan den påløpte inndragningen anslås til om lag 35 mill. kroner i 1998, knappe 300 mill. kroner i 1999 og drøye 400 mill. kroner (i nåverdi) for hvert av de påfølgende bindingsårene.
Selve avsetningen vil for de fleste næringsdrivende avsetningspliktige i stor grad kunne oppfylles ved å trekke på eksisterende likviditetsreserver eller ved tilførsel fra kapitalmarkedet (lån m.v). Det kan imidlertid også ha en viss innstrammende effekt at ordningen binder likviditet i næringslivet.
Avsetningsordningen foreslås regulert i en midlertidig særlov med forskrifter. Departementet vil i løpet av mai 1998 fremme en odelstingsproposisjon om ordningen.
5.1.2 Merknader frå komiteen
5.1.2.1 Generelle merknader til skatteopplegget
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at fordelingsprofilen i Regjeringens skatte- og avgiftsforslag er for dårlig. Vanlige lønnsmottakere rammes av endringene, mens personer med høye inntekter i hovedsak unngår økte bidrag til felleskassen. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en klart bedre fordelingsprofil på skatteopplegget. Regjeringens forslag om økt arbeidsgiveravgift for høye lønnsinntekter og fjerning av taket i delingsmodellen for liberale yrker er skritt i riktig retning, men står ikke i et rimelig forhold til det vanlige lønnsmottakere må betale bl.a. gjennom forslaget til økt el-avgift. Disse medlemmer mener at det er nødvendig å øke skatten for de med høyest inntekt og formue, og foreslår å øke skatten for redere og personer med store formuer og inntekter for inntektsåret 1998. Forslagene gir en økning i påløpte skatteinntekter for de rikeste på om lag 3 mrd. kroner, mens Regjeringens forslag til sammenligning gir en økning i skatten på 135 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at rederibeskatningssystemet innebærer at selskapet ikke betaler skatt av overskuddet, men rederen skal betale 28 % skatt når det tas ut utbytte. Disse medlemmer viser til at dette innebærer at rederne selv kan bestemme når de vil betale skatt, og dermed i stor grad bestemme størrelsen på skatten. Disse medlemmer viser eksempelvis til at en reder får en samlet skattelette på 15 mill. kroner dersom rederiselskapet vedkommende eier har et årlig overskudd på 10 mill. kroner og rederen ikke tar ut utbytte før etter 10 år, sammenlignet med om rederiselskapet hadde blitt skattlagt på samme måte som andre bedrifter. Hvis rederen venter i 20 år med å ta ut utbytte, vil skattelettelsen være på over 100 mill. kroner.
Disse medlemmer viser for øvrig til fraksjonenes alternative forslag til revidert nasjonalbudsjett, jf. fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor og Innst.O.nr.75(1997-1998).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til undersøkelser som viser at forskjellene i Norge har økt de siste 10 år. De 10 % rikeste i Norge trekker ifra, mens de 10 % fattigste sakker akterut når det gjelder levekår. I Økonomiske analyser 5/97 fra Statistisk Sentralbyrå heter det: « det er først og fremst utviklingen i aksjeutbytte som har ført til at inntektsutviklingen har blitt mer ujevn ». Dette medlem mener derfor at dersom en virkelig ønsker bedre fordeling, kan en ikke skjerme aksjemarkedet.
Dette medlem foreslår på denne bakgrunn å fjerne nullskatten på aksjeutbytte, slik at mottakere av aksjeutbytte må betale 28 % i skatt. Dette medlem foreslår også en spekulasjonsavgift på annenhåndsomsetning av aksjer på 1 %, slik Norge hadde i 1988 og som ble fjernet med den begrunnelse at det skulle hjelpe til med å komme ut av lavkonjunkturen den gang. Ved siden av å skaffe inntekter til rettferdig fordeling er siktemålet med en slik avgift å dempe den spekulative aktiviteten på børsen.
Dette medlem viser forøvrig til Sosialistisk Venstrepartis alternative revidert nasjonalbudsjett i sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 og i Innst.O.nr.75(1997-1998).
5.1.2.2 Arbeidsgivaravgifta på lønsinntekt over 16G
Fleirtalet i komiteen, alle unnetake medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om å auke den ekstra arbeidsgivaravgifta på lønsinntekt over 16G til 12,5 % for inntektsåret 1998, jf. forslag til vedtak XVI i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er ikke enig med Regjeringen i at det er nødvendig å øke den eksterne arbeidsgiveravgiften på lønnsinntekt over 16 G til 12,5 %. Disse medlemmer mener dette er symbolpolitikk fra Regjeringens side som ikke vil ha den påståtte innstrammende effekt på økonomien.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen Bondevik har flagget kutt i arbeidsgiveravgiften høyt. Med bakgrunn i dette forhold er det overraskende at Regjeringen foreslår å heve arbeidsgiveravgiften - dog for de såkalte høye inntekter. Regjeringens begrunnelse for forslaget er bl.a. at det vil føre til mer moderasjon. I den periode man har hatt en høyere arbeidsgiveravgift på lønnsinntekt over 16G har den ikke hatt den virkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at avlønning av norske toppledere i næringslivet nærmer seg europeisk nivå. Dette er etter disse medlemmers oppfatning et resultat av at en stadig større del av norsk næringsliv konkurrerer internasjonalt og at rekruttering av toppledere i næringslivet foregår i et europeisk marked.
Disse medlemmer mener imidlertid at fallskjermordninger er å anse som en dobbelt kompensasjon for én og samme risiko; høy avlønning av toppledere avspeiler blant annet disse lederes risiko for å bli avsatt på kort varsel uten sikkerhetsnett. Disse medlemmer tar følgelig avstand fra den type fallskjermordninger som gir avsatte toppledere millionvederlag for å avslutte sitt ansettelsesforhold.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for et regelverk for statlig virksomhet, inkludert statsforetak, som setter en stopper for såkalte gyldne fallskjermer utover den generelle ventelønnsordningen, samt bruke statlig eierinnflytelse i aksjeselskaper til å eliminere fallskjermer i flest mulig bedrifter. »
5.1.2.3 Konjunkturavgift på investeringar
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er riktig å skyve en del investeringer i næringslivet noe ut i tid.
Disse medlemmer er sterkt tvilende til om Regjeringens forslag om å innføre en midlertidig konjunkturavgift på 5 % på investeringer i bygg og anlegg er det rette virkemiddelet. Presset i bygge- og anleggsbransjen er ikke like stort over hele landet, og det varierer også sterkt i ulike deler av bransjen. En slik generell avgift vil også i mange tilfeller føre til økt kostnadsvekst fremfor redusert aktivitet. Konjunkturavgiften vil ikke ha noen budsjettvirkning før år 2000. Disse medlemmer vil derfor først ta stilling til disse spørsmålene i forbindelse med budsjettet for 1999 og vil stemme imot Regjeringens forslag i behandlingen av Revidert budsjett.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er samd i at det som del av skatteoppleget for 1999 blir gjort framlegg om ei konjunkturavgift på investeringar i bygg og anlegg m.v. på 5 %.
Desse medlemene viser til at innføring av førebels konjunkturavgift er eit signal til næringslivet om å endre atferd i høve til investeringsavgjerder. Konjunkturavgifta vil slik dempe presset i bygge- og anleggsnæringa.
Desse medlemene fremjar følgjande forslag:
« Stortinget ber Regjeringa, i samband med Statsbudsjett for 1999, koma med forslag basert på følgjande element:
Det vert innført ei tidsavgrensa konjunkturavgift på investeringar på 5 %, slik det er gjort greie for i St.meld. nr. 2(1997-1998), med følgjande avgrensningar:
| - |
avgifta skal vurderast kvart år ut frå konjunktursituasjonen, |
| - |
avgifta skal berre gjelde nybygg, |
| - |
avgifta skal ikkje gjelde bygging av barnehagar, omsorgsbustader og sjukeheimar, |
| - |
avgifta skal ikkje omfatte tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark.»
|
Desse medlemene syner til at dette framlegget er ein del av pakkeframlegget under avsnitt 25 i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.2 og 8 vedrørende pakkeforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil advare mot den tenkning som ligger til grunn for innføring av denne type avgift.
Disse medlemmer kan ikke se at innføringen av en slik såkalt midlertidig avgift i nevneverdig grad vil bidra til å dempe investeringstakten. Det som derimot kan skje er konkurransevridning i forhold til offentlig virksomhet og at prisene på nybygg og eiendomsoverdragelser drives ytterligere opp som følge av en ekstra avgiftskile. Disse medlemmer vil heller ikke være med på at det midt i et budsjettår gjøres såvidt store inngrep, og fastholder tanken om at skatte- og avgiftsspørsmål skal behandles og vedtas av Stortinget en gang i året. Disse medlemmer vil derfor avvise spørsmålet i denne runde. Det er forøvrig interessant å merke seg at en av begrunnelsene fra Regjeringens side i forhold til innretningen på avgiften er å minimere det ofentliges arbeid med inndrivelse av avgiften. For disse medlemmer er det mer nærliggende å vurdere konsekvensene dette får for de som rammes av avgiften og ikke konsekvensene for de som skal inndrive den.
Komiteens medlemmer fra Høyre er ikke uenig i at det kan være ønskelig i dagens konjunktursituasjon å skyve en del investeringer noe ut i tid. Disse medlemmer kan imidlertid ikke støtte Regjeringens forslag om å innføre en konjunkturavgift på investeringer i bygg og anlegg i privat sektor. En slik avgift vil blant annet føre til konkurransevridning i sektorer hvor det er konkurranse mellom offentlig og privat virksomhet, eksempelvis barnehager. Samtidig er det klart at den foreslåtte avgiften vil innebære en kostnadsøkning for næringslivet. Disse medlemmer mener heller ikke det er redegjort tilstrekkelig for denne avgiftens virkninger for næringslivet og for økonomien som helhet i forhold til den fremtidige konjunkturutvikling. Disse medlemmer mener også det er uheldig at dette spørsmålet ikke blir endelig avklart nå, og vil peke på at Regjeringens forslag omfatter bygg og anlegg der kontrakter er inngått etter 15. mai 1998 og som erverves etter 1. januar 1999. En midlertidig konjunkturavgift medfører usikkerhet for næringslivet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er riktig å bidra til at en del investeringer i næringslivet skyves ut i tid. En konjunkturavgift vil påvirke lønnsomhetsvurderingene slik at enkelte prosjekter ikke lenger vi være lønnsomme. Det vil isolert sett dempe byggeaktiviteten. Dette medlem vil imidlertid påpeke at pressproblemene i byggebransjen er skjevt geografisk fordelt og foreslår derfor en geografisk differensiering av avgiften. Grovt sett foregår 80 % av investeringene i sentrale strøk der 40 % av befolkningen bor. Det samme beløp som Regjeringa foreslår kan derfor trekkes inn ved å sette avgiften til 6,25 % i disse sentrale strøk, og 0 for resten av landet.
Dette medlem ber Regjeringa om å fremme et forslag om en geografisk differensiering av avgiften i Statsbudsjettet for 1999.
Dette medlem vil påpeke at selv om avgiften ikke vil få budsjettvirkninger før seinere, ville det at et flertall støtter en slik avgift i Revidert antagelig få nokså umiddelbar betydning for investeringene i bygg- og anleggsbransjen. Vi kan regne med at bransjen med en gang tar høyde for at en slik avgift kommer i sine investeringsplaner.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte vil bemerke følgende: Det er ikke høykonjunktur i distriktene og i Nord-Norge. Dersom det skal legges på en slik avgift må denne avgiften pålegges i de områderene der presset finnes og det er på Østlandet og i Oslo området. Det er her de massive statlige investeringer blir kanalisert.
Dessuten må det i denne sammenhengen skilles mellom bygg og anlegg. Det er ikke riktig at det er høykonjunktur i anlegg, mens det er høyere aktivitet i bygg. Derfor vil en generell høykonjunkturavgift bli feil.
5.1.2.4 Avsetjingsordning for næringslivet
Komiteen viser når det gjeld framlegget om tvungen avsetjingsordning for næringslivet til Innst.O.nr.75(1997-1998), jf Ot.prp.nr.64(1997-1998).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener Regjeringens forslag om en tvungen avsetningsordning for næringslivet på 2 % av all lønn og arbeidsgodtgjørelse har samme effekt som en økning av arbeidsgiveravgiften. Forslaget vil kunne slå svært ulikt ut i forhold til forskjellige bedrifter og i forhold til hvor arbeidsintensive de enkelte næringer er. Virkningene kan også slå ulikt ut i forskjellige deler av landet. Flertallet viser til at forslaget nuller ut virkningen av forslaget til redusert arbeidsgiveravgift i proposisjonen om Grønne skatter. Flertallet går på denne bakgrunn imot forslaget om en tvungen avsetningsordning.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har, under handsaminga i Stortinget, merka seg at det er konstatert usikkerheit om verknadene av å innføra ei pliktig avsetjingsordning av skattepliktige verksemder sitt totale vederlag for arbeid. I forståing med Regjeringa ber desse medlemene om at det vert sett nærare på kor vidt ordninga kan føra med seg utilsikta, negative følgjer, før det eventuelt vert vurdert å leggja saka fram på ny i samband med Nasjonalbudsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det er viktig å understreke betydningen av at Stortinget skal fastsette skatte- og avgiftsnivået én gang i året og ikke skape usikkerhet og uforutsigbarhet gjennom skiftende skatte- og avgiftsinnretning flere ganger i året. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå mot innføringen av en slik avsetningsordning.
5.2 Endringar i avgiftsopplegget
5.2.1 Samandrag
Regjeringen foreslår å øke forbruksavgiften på elektrisk kraft med 2,9 øre/kWh fra 1. juli 1998. Økning i elektrisitetsavgiften vil på kort sikt motvirke nedgangen i elektrisitetsprisene. De bokførte inntektene i 2. halvår 1998 vil øke med 430 mill. kroner, mens helårsvirkningen vil være i overkant av 1,7 mrd. kroner.
Regjeringen foreslår at det innføres en grunnavgift på all avgiftsbelagt mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. Det foreslås at grunnavgiften svarer til økningen i elektrisitetsavgiften, regnet pr. kWh. Dette innebærer at grunnavgiften settes til 21,5 øre/liter. Dette vil øke statens bokførte inntekter med om lag 270 mill. kroner i 1998, mens helårsvirkningen vil være 650 mill. kroner. Grunnavgiften vil gjelde de anvendelsene som omfattes av dagens mineraloljeavgift. I tillegg til avgiftsbelagt autodiesel, blir også de anvendelsene som er fritatt for dagens mineraloljeavgift unntatt fra den nye grunnavgiften, f.eks. flyparafin og bruk av marin gassolje i innenriks godstransport. Dette innebærer på den annen side at industrien, deriblant treforedlings- og sildemelsindustrien, omfattes av avgiften. Den praktiske gjennomføringen på kort sikt skjer ved at mineraloljeavgiften økes og at autodieselavgiften reduseres tilsvarende satsen i den nye grunnavgiften.
Samlet sett vil elektrisitetsavgiften og grunnavgiften på mineralolje øke statens inntekter med om lag 700 mill. kroner i 1998. Helårsvirkningen er vel 2,35 mrd. kroner. De energi- og miljøpolitiske målene taler for at dagens fritak for industri og bruk av kraft i elektrokjeler blir vurdert på nytt. I lys av anbefalingene fra energiutredningen, vil Regjeringen foreta en slik vurdering i forbindelse med budsjettet for 1999, jf. omtale i St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter.
5.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener Regjeringens forslag om økt el-avgift og mineraloljeavgift rammer folk flest hardest. Økte avgifter øker prisveksten og vanskeliggjør lønnsoppgjøret. Disse medlemmer kan ikke gå med på en økning i energiavgiftene så sant dette ikke settes inn i en større sammenheng, enten i forbindelse med en videre overgang til grønne skatter eller en større skatteomlegging som har en god fordelingsprofil.
Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Bondevik få uker etter at den presenterte sitt opplegg for Grønne skatter, bryter prinsippet om at denne skatteomleggingen skal være provenynøytral. Regjeringen foreslår en ny « arbeidsgiveravgift », en tvungen avsetningsordning, som nuller ut virkningen av forslaget til redusert arbeidsgiveravgift i proposisjonen om Grønne skatter. Disse medlemmer mener at Regjeringen her bryter tidligere løfter.
Disse medlemmer viser forøvrig til Arbeiderpartiets alternative forslag til revidert budsjett som i sin helhet er referert i 8.1. i Arbeiderpartiets fraksjonsmerknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte støtter ikke Regjeringens forslag om å øke forbruksavgiften på elektrisk kraft eller innføre grunnavgift på all avgiftsbelagt mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. Disse medlemmer har med undring konstatert at det fra regjeringspartienes hold argumenteres med at siden prisen på elektrisk kraft nå er lav, er det riktig å øke avgiftsnivået. Prisen på kraft fastsettes i et fritt kraftmarked og vil variere avhengig av flere utenforliggende faktorer. Videre tilsier all erfaring at når en avgiftsøkning først får flertall i Stortinget, skal det svært mye til at den reduseres. I dette tilfellet burde en avgiftsøkning på elektrisk kraft nå ført til en reduksjon hvis kraftprisene økte, og disse medlemmer har ingen tillit til at så faktisk skjer. Disse medlemmer fastholder videre at skatte- og avgiftsnivået fastsettes av Stortinget en gang pr. år og mener videre at den eneste riktige veien å gå i forbindelse med behandlingen av neste års statsbudsjett er en kraftig reduksjon i nivået for flere avgifter. Disse medlemmer vil derfor gå mot disse forslagene.
Disse medlemmer vil derfor stemme imot endringer i elektrisitetsavgiften, mineraloljeavgiften og autodieselavgiften.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om ei grunnavgift på mineralolje, jf. forslag til vedtak XIX og XX og løyving under høvesvis kap. 5542 post 70 og i kap. 5536 post 77 i St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Desse medlemene fremjar følgjande forslag:
« a.
I Stortingets vedtak av 27. november 1997 om avgift på mineralolje for budsjetterminen 1998 gjøres følgende endringer:
A.
§ 1 første ledd skal lyde:
Fra 1. juli 1998 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på:
Petroleum, gassolje, solarolje, autodiesel, dieselolje og fyringsoljer. Avgift skal også, etter departementets nærmere bestemmelse, svares av annen mineralolje dersom denne oljen kan nyttes som fyringsolje. Avgiften svares etter følgende satser:
| 1. |
En grunnavgift med 21,5 øre pr. liter, |
| 2. |
en CO2-avgift med 44,5 øre pr. liter olje og |
| 3. |
en tilleggsavgift med 7 øre pr. liter for hver påbegynt 0,25 % vektandel svovel i oljen. Tilleggsavgift skal ikke svares for olje som inneholder 0,05 % vektandel svovel eller mindre.
|
B.
§ 3 skal lyde:
På vilkår departementet kan fastsette, fritas, refunderes eller ytes tilskudd for avgift på mineraloljer som:
| 1. |
Utføres til utlandet i mengder på minst 4.000 liter. |
| 2. |
Leveres til bruk om bord i skip i utenriks fart. |
| 3. |
Leveres til bruk om bord i fartøy som i næringsøyemed driver godstransport i innenriks sjøfart, begrenset til grunnavgiften og CO2-avgiften. Fritaket gjelder ikke fritidsbåter. |
| 4. |
Leveres til bruk om bord i fartøy som driver fiske og fangst, begrenset til grunnavgiften og CO2-avgiften. |
| 5. |
Leveres til bruk om bord i fartøy som driver fiske og fangst i fjerne farvann, det vil si havområder hvor avstanden til norskekysten (grunnlinjen) er 250 nautiske mil eller mer. Fritaket gjelder ikke fiske og fangst i Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen. |
| 6. |
Leveres til bruk på anlegg eller innretninger som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, til transport mellom land og slike anlegg eller innretninger, og for spesialskip som har oppdrag i slik virksomhet. |
| 7. |
Legges inn på tollager, når varene er bestemt til utførsel eller til bruk som nevnt i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1. |
| 8. |
Nyttes som råstoff i industriell virksomhet dersom mineraloljen i sin helhet inngår og forblir i det ferdige produkt. |
| 9. |
Bringes med som reisegods eller reiseutstyr til personlig bruk. |
| 10. |
Leveres til bruk i verneverdige fartøy, museumsjernbaner eller tekniske anlegg på museumssektoren.
|
b.
| Kap. 5542 |
Avgift på mineralolje m.v. |
| |
70 Avgift på mineralolje, forhøyes med |
kr |
360.000.000 |
| |
fra kr 1.895.000.000 til kr 2.255.000.000 » |
Desse medlemene syner til komiteen sine merknader nedanfor om leasing og fremjar vidare følgjande forslag:
« a.
I Stortingets vedtak av 27. november 1997 om avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd skal lyde:
Fra 1. juli 1998 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen med kr 3,22 pr. liter av følgende oljer:
Petroleum, gassolje, solarolje, autodiesel, dieselolje, lett fyringsolje, samt etter forskrift gitt av departementet, annen mineralolje dersom denne oljen kan brukes til framdrift av motorvogn.
§ 3 nr. 1 bokstav d skal lyde:
| d) |
motorvogner der innehaver eller leaser har løyve etter §§ 3 eller 7 i lov av 4. juni 1976 nr. 63 og kjøretøyet er registrert som personrutevogn, kombinert rutevogn eller turvogn, samt demonstrasjonsbusser i samme bevillingskjøring. Som turvogn menes i denne sammenheng busser med over 8 sitteplasser i tillegg til førersete og tillatt totalvekt over 5.000 kg.
|
b.
| Kap. 5536 |
Avgift på motorvogner m.m. |
| |
77 Avgift på mineralolje til framdrift av |
| |
motorvogn (autodieselavgift), |
| |
nedsettes med |
kr |
98.000.000 |
| |
fra kr 3.650.000.000 til kr 3.552.000.000 » |
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringa sitt forslag om å auke forbrukeravgifta på elektrisk kraft. Desse medlemene viser til at el-avgifta historisk sett har vore rekna som ei fiskal avgift. Desse medlemene tok i statsbudsjettet for 1998 til ordet for at el-avgift skal reknast som ein grøn skatt. Dette avviste stortingsfleirtalet. Likeins har Statistisk Sentralbyrå peikt på at el-avgift ikkje kan sjåast på som ein grøn skatt, fordi elektrisitet er « rein » energi.
Desse medlemene ser grøne skattar i ein vidare samanheng og meiner at det veksande energiforbruket er ei av hovudårsakene til dei menneskeskapte klimaendringane og ser det derfor som eit mål å redusere veksten i energiforbruket.
Desse medlemene er i tillegg opptatt av å dreie bruken av « kvalitetsenergi » som elektrisitet, over frå « lågverdige » formål som oppvarming til « høgverdige » formål. Ein føresetnad for å nå desse mål er at ein gjennom avgiftsbruk kan styre forbruksutviklinga og nivået.
Desse medlemene viser til at liberaliseringa av kraftmarknaden har medført fallande prisar på elektrisitet, men er samtidig uroa over at prisfallet medfører stigande etterspurnad og fjernar incitamenta til energisparing og økonomisering.
Desse medlemene opptatt av å bruke ei auke av el-avgifta til eit grønt skatteskifte ved at prisen på arbeidskraft vert senka ved å redusere arbeidsgjevaravgifta. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft, vil dette kunne slå ut i auka løns- og prispress. Desse medlemene vil peike på at ein står overfor ein situasjon der det kan vere påkravd med kutt i staten sin bruk av pengar, men foretrekkjer å oppretthalde og til dels auke den offentlege innsatsen innan forsking og utdanning, for dermed å gjere innsatsfaktoren arbeid og kompetanse meir konkurransedyktig, ved delvis å finansiere denne satsinga gjennom auke i el-avgifta og ved tilsvarande auke i mineraloljeavgifta for å hindre uønska dreiing over i auka forbruk av foss i energi.
Desse medlemene ser ikkje bort frå at ei generell auka i el-avgifta/mineraloljeavgifta kan føre med seg utilsikta verknader. Desse medlemene ber difor Regjeringa, i samband med statsbudsjettet for 1999, vurdere system som kan dempe slike evt. verknader. Eit alternativ kan t.d. vera eit minstekvantum som ikkje vert belasta med el-avgift. Desse medlemene syner elles til sine merknader i innstillinga frå finanskomiteen om grøne skattar.
Desse medlemene vil i forståing med Regjeringa gjere framlegg om å auke el-avgifta på 2,00 øre/kWh og fremjar følgjande forslag:
« a.
I Stortingets vedtak av 27. november 1997 om forbruksavgift på elektrisk kraft for budsjetterminen 1998 gjøres følgende endring:
§ 1 første ledd skal lyde:
Fra 1. juli 1998 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på elektrisk kraft som leveres eller innføres til bruk her i landet. Avgift skal betales også ved uttak av elektrisk kraft til eget bruk. Avgiftssatsen er 7,75 øre pr. kWh.
b.
| Kap. 5541 |
Avgift på elektrisk kraft |
| |
70 Forbruksavgift, |
| |
forhøyes med |
kr |
296.000.000 |
| |
fra kr 3.515.000.000 til kr 3.811.000.000 » |
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke imponert over sentrumspartienes beskrivelser av Regjeringens sosiale profil. Disse medlemmer viser til sentrumspartienes sosiale lovsang under kap. 2.2 og kap. 3.1.2, hvor el-avgiften lovprises som kjennetegnet på en revisjon med sosial profil. Den samme sosiale profilen er tydeligvis utvisket under dette kapittel, hvor de samme partier ser seg nødsaget til å foreslå et bunnfradrag i el-avgiften nettopp for å sikre den sosiale profilen i budsjettet.
Disse medlemmer konstaterer for øvrig at det i sentrumsterminologi er « lågverdig » å holde plussgrader innendørs midtvinters dersom man er avhengig av elektrisk kraft for å få det til. Disse medlemmer vil advare mot denne tankegangen som altfor ofte leder til forslag om ekstra avgifter på alt som er avgiftsbelagt fra før, for å styre utviklingen i politisk ønsket retning. Disse medlemmer konstaterer at den mest synlige og praktiske effekt av høyere el-avgift er et høyere avgiftsproveny til staten. Husholdningenes elforbruk er ikke særlig priselastisk, og miljøeffekten av høyere el-avgift er praktisk talt ikke merkbar overhodet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går imot forslaget fra Regjeringen om å øke forbruksavgifta på el-kraft med 2,9 øre/kWh. Isolert sett kan dette være et godt tiltak for å redusere strømforbruket, men avgiften må sees i en større sammenheng der skattesystemet legges om. Sosialistisk Venstreparti har gått i spissen for en omlegging av skattesystemet med større skatt på bruk av naturressurser og forurensing og mindre skatt på arbeid. Men det ene fordrer det andre. I sitt budsjettforslag gjør Regjeringen så godt den kan for å undergrave oppslutningen om grønne skatter. En kan ikke foreslå både økt el-avgift og en tvungen avsetningsordning som i realiteten betyr det samme som økt arbeidsgiveravgift uten å gi lettelser på andre områder. Det er heller ikke uproblematisk at det igjen er forbrukerne som skal betale mer for strømmen, mens industrien både slipper avgift og betaler mindre for strømmen. El-avgiftsøkningen kan sammen med renteøkningen føre til at lønnstilleggene som er gitt i år « spises opp » for lav- og mellominntektsgruppene.
Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa komme tilbake i statsbudsjettet for 1999, med en vurdering av el-avgiften både for husholdningene og industrien, med sikte på en oppfølging av målsettingen om et lavere energiforbruk. »
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte går imot grunnavgift på diesel. Vi har allerede Nordens dyreste diesel og dessuten er diesel og bensinprisene allerede alt for høye. I Nord-Norge ligger prisen på ca 9 kroner, mens den på Østlandet er på ca 7 kroner. Distriktene er lei av å subsidiere byene.
Autodieselavgift - leasede busser
Komiteen viser til at leasede busser ikke har fritak etter dagens ordning. Komiteen viser til at det nå er vedtatt at Gardermobanen ikke kan settes i drift etter planen. Komiteen vil peke på at det kan oppstå et behov for busselskaper å kunne lease busser for at beredskapsplanen kan iverksettes uten problemer. Komiteen vil på denne bakgrunn fremme forslag om at bussdrift med ruteløyve får fritak for autodieselavgift i inneværende år for leasede busser, jf. forslag til vedtak XX og bevilgning under kap. 5536 post 77 i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, fremmer følgende forslag:
« a.
I Stortingets vedtak av 27. november 1997 om avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) gjøres følgende endring:
I.
§ 3 nr. 1 bokstav d skal lyde:
| d) |
motorvogner der innehaver eller leaser har løyve etter §§ 3 eller 7 i lov av 4. juni 1976 nr. 63 og kjøretøyet er registrert som personrutevogn, kombinert rutevogn eller turvogn, samt demonstrasjonsbusser i samme bevillingskjøring. Som turvogn menes i denne sammenheng busser med over 8 sitteplasser i tillegg til førersete og tillatt totalvekt over 5.000 kg.
|
II.
Endringen trer i kraft 1. juli 1998.
b.
| Kap. 5536 |
Avgift på motorvogner m.m. |
| |
77 Avgift på mineralolje til framdrift av |
| |
motorvogn (autodieselavgift), |
| |
nedsettes med |
kr |
8.000.000 |
| |
fra kr 3.650.000.000 til kr 3.642.000.000 » |
|
|
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i Innst.S.nr.247(1997-1998) Grønne skatter, der det forutsettes at den foreslåtte refusjonsordning utformes slik at leasede busser inkluderes i den nye ordningen på lik linje med busser eid av løyvehaver.
5.3 Innstrammingar i delingsmodellen
5.3.1 Samandrag
Regjeringen foreslår enkelte innstramminger i delingsmodellen. Formålet er å bidra til at reell arbeidsavkastning beskattes som personinntekt. Forslag til lovendringer vil i løpet av mai 1998 bli lagt fram for Stortinget i en Odelstingsproposisjon. Disse innstrammingene er anslått å øke de påløpte skatteinntektene i 1998 med om lag 100 mill. kroner.
Tak for beregnet personinntekt
Regjeringen vil foreslå at en opphever taket for delingspliktige eiere i liberale yrker, slik at de i slik virksomhet skal tilordnes hele den beregnede personinntekten uten noen begrensning. For eiere i de øvrige bransjene beholdes dagens tak. Det foreslås at endringen får virkning fra inntektsåret 1998.
Å oppheve det høye taket vil påvirke skatten for forholdsvis få personer og øke de påløpte skatteinntektene med om lag 60 mill. kroner.
Deltakarlignet selskap med utdeling av særskilt arbeidsgodtgjørelse til aktive eiere (todelt overskudd)
Departementet vil foreslå en lovendring om at rett til særskilt arbeidsgodtgjørelse skal telle med i vurderingen av hvor stor overskuddsandel som aktive eiere har rett til. Det vil da bli full delingsplikt i selskapet når denne samlede overskuddsandel, inkl. særskilt arbeidsgodtgjørelse blir 2/3 eller mer.
Forslaget innebærer at i slike selskapskonstruksjoner vil restoverskuddet, etter at særskilt arbeidsgodtgjørelse er utdelt, bli skattlagt etter delingsmodellen. Ved lavt kapitalavkastningsgrunnlag innebærer dette at mesteparten av restoverskuddet blir skattlagt som personinntekt. Forslaget medfører at også arbeidsavkastning som ikke tas ut som særskilt arbeidsgodtgjørelse vil bli beskattet som personinntekt. Når formålet er å beskatte all arbeidsavkastning som personinntekt, innebærer forslaget at delingsmodellen vil fungere mer effektivt.
Det foreslås at endringen skal få virkning fra og med inntektsåret 1998.
300-timers kravet for aktivitet
I gjeldende regler er det krav om at arbeidsinnsatsen er mer enn 300 timer årlig for at en person skal kunne ses på som aktiv. Regjeringen foreslår å avvikle 300-timers kravet for liberale yrker. Kravet for å bli regnet som aktiv vil da være at arbeidsinnsatsen er mer enn sporadisk.
Avviklingen av 300-timers kravet for liberale yrker kan gjennomføres ved endring av delingsforskriften § 2-5. Endringen foreslås å få virkning fra inntektsåret 1999.
5.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen viser når det gjelder de foreslåtte lovendringer knyttet til delingsmodellen til merknader i Innst.O.nr.75(1997-1998), jf. Ot.prp.nr.64(1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å foreta betydelig større innstramminger i delingsmodellen for å ivareta fordelingshensyn. Disse medlemmer foreslår å fjerne takene i delingsmodellen, redusere kapitalavkastningsraten, innskjerpe lønnsfradraget og fjerne 300-timers regelen for inntektsåret 1998.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke tetter en åpenbar svakhet i delingsmodellen. Det vises til at den nåværende identifikasjonsregelen gjør det mulig å spare skatt ved overføring av aksjer til familiemedlemmer som ikke selv er involvert i selskapet, og som ikke selv bidrar til å skape verdier i selskapet. Disse medlemmer viser til at denne svakheten er godt dokumentert og at en har vært forespeilet lovendringer på dette området snarest mulig. For å rette opp denne svakheten fremmer disse medlemmer forslag om innstramminger i identifikasjonsregelen for inntektsåret 1998.
Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers alternative forslag til Revidert budsjett som i sin helhet er referert i disse partiers fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor og Innst.O.nr.75(1997-1998).
Disse medlemmer viser til at disse medlemmer bl.a. går inn for å redusere risikotillegget i kapitalavkastningsraten i delingsmodellen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Forslag til vedtak om endring i Stortingets skattevedtak av 27. november 1997 for inntektsåret 1998:
I Stortingets skattevedtak av 27. november 1997 nr. 1274 for inntektsåret 1998 gjøres følgende endring:
§ 7-1 skal lyde:
Kapitalavkastningsraten for fastsetting av personinntektsdel av nærings- og selskapsinntekt (deling)
Kapitalavkastningsraten som nevnt i § 60 annet ledd skal være maksimalt 10,0 %. »
Disse medlemmer mener at 300-timers kravet i delingsmodellen bør avvikles for alle.
Disse medlemmer viser til at de argumentene som proposisjonen anfører for å fjerne kravet for liberale yrker er generelle argumenter for å fjerne det for alle. Disse medlemmer viser til at 300-timers kravet er forankret i forskrift og at det tilligger departementet å fastsette forskrifter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre støttar Regjeringa sitt forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenig med Regjeringens forslag knyttet til innstramminger i delingsmodellen både hva gjelder å fjerne 300-timerskravet for liberale yrker fra og med inntektsåret 1999, å oppheve taket for delingspliktige eiere i liberale yrker med virkning fra 1998 og at rett til særskilt arbeidsgodtgjørelse skal telle med i vurderingen av hvor stor overskuddsandel som aktive eiere har rett til. Disse medlemmer vil påpeke at det siden delingsmodellen ble vedtatt ved flere tilfeller har vært gjennomført endringer i denne. Dette er en uholdbar måte å håndtere et skatteregime på og disse medlemmer vil derfor anbefale at Regjeringen legger frem en samlet vurdering av delingsmodellens virkemåte. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i finanskomiteens innstilling til Ot.prp.nr.64(1997-1998) Om endringer i lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven).
Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til Regjeringens forslag om å fjerne 300-timerskravet for liberale yrker fra og med inntektsåret 1999. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst.O.nr.75(1997-1998) hvor det fremgår at man avviser forverringer i delingsmodellen ved å oppheve personinntektstaket.
5.4 Verknad av formuesskatt og aksjerabattar
5.4.1 Samandrag
Et flertall i finanskomiteen ba i B.innst.S.nr.I (1997-1998) om en vurdering av konsekvensene av arveavgiften og aksjerabattene for kapitaldannelse, investeringer og næringsutvikling i Norge. I avsnitt 3.1.2 i innstillingen heter det:
|
« Eit fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner det er grunn til å vurdera dei konsekvensane arveavgifta og enkelte element i formuesskatten har for konkurransesituasjonen for dei små og mellomstore. Fleirtalet ber om ei orientering om dette i Revidert nasjonalbudsjett 1998, med ei vurdering av mogelege tiltak for forbetring. |
|
Fleirtalet ber om ei vurdering av om aksjerabattane ved berekning av formuesskatt vil gje negative verknader for norsk kapitaldanning, investeringar og etablering av næringsutvikling i Noreg. Fleirtalet ber om å verta orienterte om desse spørsmåla i Revidert nasjonalbudsjett våren 1998. » |
Regjeringen vil vurdere å redusere samlet arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Departementet vil om kort tid sette ned et utvalg som skal vurdere arveavgiften. Mandatet vil legge opp til en bred gjennomgang. Etter departementets oppfatning bør spørsmål knyttet til arveavgiften vurderes når utvalget har avgitt sin innstilling. Regjeringen vil likevel i budsjettforslaget for 1999 ta sikte på visse lempinger i dokumentavgiften ved generasjonsskifte.
Generelt om formuesskatten
Regjeringen gikk i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) om endringer i statsbudsjettet 1998 inn for å redusere formuesskattesatsene samtidig som formuesskattegrunnlaget ble utvidet gjennom å redusere aksjerabattene. Aksjerabatten for børsnoterte aksjer ble fjernet i forbindelse med 1998-budsjettet, mens den ble redusert fra 70 % til 35 % for ikke børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen på Oslo Børs. Regjeringen ser det imidlertid som viktig at det innenfor et system med formuesskatt videreføres gunstige verdsettingsregler for ikke børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs.
Verknaden av formuesskatt på sparing og investering
I en åpen økonomi med frie internasjonale kapitalbevegelser er det liten grunn til å tro at formuesskatten vil påvirke innenlandske investeringer i særlig grad.
Formuesskatten kan imidlertid ha en viss innvirkning på investeringsnivået innenlands dersom kapitalmarkedene ikke fungerer godt. Den sterke veksten i investeringer i Norge de siste årene tyder imidlertid ikke på at formuesskatten har hatt noen vesentlig negativ virkning på investeringene innenlands.
Verknaden av aksjerabatten på sparing og investering
Aksjerabatten i formuesskatten vil påvirke sammensetningen av sparingen, ettersom den bidrar til å øke den privatøkonomiske avkastningen etter skatt av å spare i aksjer framfor å spare i bankinnskudd m.v. Den vedtatte reduksjonen av aksjerabattene vil tilsvarende redusere den skattemessige favoriseringen av sparing i aksjer, noe som bidrar til større grad av skattemessig likebehandling av plassering i aksjer og plassering i bank m.v.
Det er imidlertid liten grunn til å tro at nordmenns plassering i aksjer er blitt vesentlig påvirket av de vedtatte reduksjonene i aksjerabattene, selv om dette har ført til en viss reduksjon i den samlede avkastningen etter skatt av plassering i aksjer sammenlignet med plassering i bank. Det skyldes for det første at det fortsatt en betydelig aksjerabatt knyttet til plassering i ikke børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen, selv om den skattemessige favoriseringen er mindre enn tidligere. For det andre har den forventede langsiktige avkastningen på plassering i aksjer vært vesentlig høyere enn innskuddsrenten i bank, noe som må antas å ha bidratt vesentlig til at husholdningene har plassert en stor del av sparingen i aksjer de senere år. En viss økning i formuesskatten på aksjer vil dermed neppe være avgjørende for valget mellom å spare i aksjer og å spare i bank m.v.
Aksjerabatten for ikke børsnoterte selskap gis for både norske og utenlandske aksjer. Den vil derfor ikke påvirke nordmenns valg mellom plassering i norske eller utenlandske aksjer.
Aksjerabatten innebærer at den effektive formuesskattesatsen på sparing i aksjer reduseres, ettersom grunnlaget for formuesskatten er lavere enn den reelle markedsverdien av aksjene. Reduksjonen av aksjerabattene vil dermed kunne bidra til å redusere sparingen innenlands ved at den isolert sett fører til en økning av samlet effektiv formuesskatt. Dette må imidlertid ses i sammenheng med at formuesskattesatsene også ble redusert. Samlet sett ble det gitt en lettelse i formuesskatten på om lag 450 mill. kroner i 1998. Den samlede virkningen på nivået på sparingen av omleggingen av formuesskatten fra og med 1998, er derfor trolig positiv.
5.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen viderefører aksjerabattene for ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen til tross for at gjennomgangen i revidert nasjonalbudsjett ikke har noen begrunnelse for det. Tvert i mot viser gjennomgangen i revidert nasjonalbudsjett til en rekke positive virkninger av å likebehandle ulike kapitalplasseringer i større grad. Disse medlemmer viser til at en avvikling av aksjerabattene i tillegg vil ha betydelige positive fordelingsvirkninger. Disse medlemmer går inn for å avvikle aksjerabattene og 80-prosentregelen for inntektsåret 1998. Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers alternative forslag til revidert budsjett, jf. fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor og Innst.O.nr.75(1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at et flertall i komiteen i B.innst.S.nr.1(1997-1998) ba om en vurdering av konsekvensene av arveavgiften og aksjerabattene for kapitaldannelse, investeringer og næringsutvikling. Disse medlemmer er misfornøyde med den gjennomgangen Regjeringen har foretatt, som er høyst mangelfull.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ved flere anledninger har lovet reduksjoner i arveavgiften ved generasjonsskifte i ikke børsnoterte selskap. Påpekningen av at det bare er spørsmålet knyttet til dokumentavgift ved generasjonsskifte som vil bli berørt i budsjettforslaget for 1999, er skuffende og tyder på at man har forlatt sine ambisiøse planer om å lette generasjonsskifte i denne type selskaper.
Disse medlemmer konstaterer at det er et flertall av partier på Stortinget som før valget i fjor høst har gitt uttrykk for at de enten vil fjerne arveavgiften eller lempe reglene for verdsettelse i forbindelse med generasjonsskifte i ikke børsnoterte selskap. På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at verdsettelsen i ikke børsnoterte selskaper i forbindelse med generasjonsskifte ikke innlemmes i den varslede store gjennomgang av arveavgiftsreglene. Disse medlemmer vil foreslå at denne delen av arveavgiftsreglene behandles raskere og gjøres ferdig slik at Regjeringen kan presentere et opplegg for redusert arveavgift i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1999.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999 fremme forslag om å endre arveavgiftsloven av 19. juni 1964 nr. 14 § 11 A, ved å redusere satsen for verdsettelse av aksjer og andeler i ikke børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. »
Disse medlemmer finner lite igjen av finansministerens prinsipielle motforestillinger mot formuesskatten i meldingen. Tvert imot forsøker Regjeringen å avdramatisere virkningene av at den etterhvert så særnorske formuesskatten på investeringsnivået i Norge. Formuesskatten representerer et hinder i bestrebelsene for å utvikle et bredt, privat og nasjonalt eierskap. Den bidrar til at det blir vanskeligere å oppnå bedre kapitaltilgang og effektiv ressursbruk. Dette skyldes at formuesskatten representerer en ekstra skatt på kapitalavkastning, og derved svekker motivasjonen for sparing og investering i Norge. I lys av dette var det et alvorlig skritt i gal retning å øke skattleggingen av aksjer i høst.
Tendensen i Europa er at flere og flere land avvikler formuesskatten. Fra 1997 har Danmark og Tyskland opphevet den, slik at av de 15 EU-landene er det kun seks land som nå har formuesskatt. Blant disse er Sverige, Sveriges skatteminister har nylig uttalt at formuesskatt på sikt bør avvikles der. Av de seks EU-landene som fortsatt har formuesskatt er det kun Luxembourg som ikke opererer med formelle lempninger i skattlegging av unoterte aksjer. Det foreligger lang praksis for å gi rabatt på unoterte aksjer. I 1982 ble det således introdusert en rabatt på 25 %, som ble økt til 50 % i 1983, kombinert med at verdsettelsen skulle baseres på selskapets likvidasjonsverdi. Dette verdsettelsesprinsipp gjaldt frem til 1992. Selve likvidasjonsverdien ble beregnet etter gunstige regler, hvoretter blant annet latente skatteforpliktelser både hos selskap og aksjonær ble tatt hensyn til.
En verdsettelse basert på 100 % av selskapets skattemessige verdier som ble vedtatt våren 1991, vakte sterke reaksjoner hos et samlet næringsliv. En verdsettelse basert på 100 % av selskapets skattemessige verdier medførte at verdien økte med minst 250 %. I flere tilfeller økte verdien med 400 % og mer. På sikt ville dessuten også selskapets skattemessige verdier over tid bli høyere enn tidligere, slik at dette i seg selv ville innebære en ytterligere skjerpelse. Dette fordi reformen medførte reduserte avskrivningssatser på de fleste driftsmidler. Reaksjonene foranlediget at rabatt ble vedtatt samme høst.
Disse medlemmer vil minne om at formuesskatten må betales uavhengig av betalingsevne: også i år der bedriften går underskudd må eierne betale formuesskatten fullt ut. For mindre bedrifter som har bygget opp en viss egenkapital, vil den foreslåtte økte formuesskatten utgjøre relativt store beløp for eierne. For å betale formuesskatten vil eierne måtte ta ut større utbytte, og dette tapper bedriftene for egenkapital. Mindre bedrifter kan normalt ikke basere seg på aksjemarkedet for å hente inn ny egenkapital, men finansiere vekster gjennom tilbakeholdt overskudd.
Eierne har ikke mulighet til å finansiere formuesskatt ved å selge ut deler av aksjekapitalen fordi det som regel ikke eksisterer noe marked for mindre poster i familieeide bedrifter. Det kan heller ikke være en ønskelig utvikling at entreprenører i mindre bedrifter må selge seg ut. Det er nettopp gjennom satsing i egen virksomhet mye av de private entreprenørenes styrke ligger. Dagens verdsettelsesregler reflekterer nettopp at ikke børsnoterte aksjer er lite likvide.
Forholdet er videre at verdien på næringsformue varierer med eierform. Unoterte aksjer er som nevnt ofte lite omsettelig. Den pris som oppnås ved salg av aksjene er derfor gjennomsnittlig betydelig lavere enn den selskapets verdier skulle tilsi. En rabatt på unoterte aksjer reflekterer derfor de faktiske forhold.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringa si omtale av aksjerabattar og til tidlegare merknader om dette.
5.5 Enkelte skattespørsmål m.v.
5.5.1 Beskatning av skipsaksjeselskap som er med i poolsamarbeid
5.5.1.1 Samandrag
Departementet tar sikte på i Statsbudsjettet for 1999 å fremme forslag om endringer i skatteloven § 51-A, slik at skipsaksjeselskap kan delta i ordinært poolsamarbeid uten at dette diskvalifiserer fra ligning etter rederibeskatningsordningen.
Departementet antar at en ikke ubetydelig del av norske skipsaksjeselskaper vil være diskvalifisert fra ligning etter rederibeskatningsordningen på dette grunnlaget. Dette kan ikke anses å være en tilsiktet konsekvens av regelverket. Departementet vil på denne bakgrunn fremme forslag i høst om endringer i skatteloven § 51-A , slik at andel i poolsamarbeid blir en tillatt eiendel for skipsaksjeselskapet. Poolsamarbeidet må oppfylle de samme krav til innhold og drift som andre tillatte underliggende selskap, med unntak av kravet om selv å eie fartøy. En slik utvidelse av kretsen av tillatte eiendeler vil ikke innebære noen risiko for at selskaper som ikke er skipseiende selskaper skal komme inn under rederibeskatningsordningen.
En slik lovendring kan gjøres gjeldende fra inntektsåret 1996.
5.5.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til departementet sine vurderinga om skattlegging av skipsaksjeselskapane som er med i poolsamarbeid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen, jf. avsnitt 5.7.2 nedenfor. Disse medlemmer tar til etterretning den oppretting som Regjeringen her foreslår vedrørende beskatning av skipsaksjeselskap som er med i poolsamarbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går imot Regjeringas forslag om å sørge for at flere rederier kommer inn under den nye tilnærmede nullskatteordningen for rederier. I en situasjon hvor mange bes om å tåle en innstramming blir det et galt signal å dele ut skattelettelser som indirekte går til rikfolk. Ekstra ille blir det når Regjeringen vil gi lettelsen tilbakevirkende kraft fra 1996.
Dette medlem konstaterer at finansministeren i et brev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, datert 20. mai d.å, heller ikke kan beregne hvor stor skatteletten vil være. At Finansdepartementet vil dele ut skattelettelser det ikke aner budsjettvirkningen av er oppsiktvekkende.
5.5.2 Produktavgift i fiskerinæringa
5.5.2.1 Samandrag
Regjeringen foreslår å redusere produktavgiften i fiskerinæringen fra 3,5 % til 2,8 %. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (1997-1998).
5.5.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen viser til merknader under avsnitt 5 i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
5.5.3 Arveavgiftslovutvalet
5.5.3.1 Samandrag
Regjeringen har varslet at den vil vurdere arveavgiften samlet arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Departementet vil om kort tid sette ned et utvalg for å vurdere arveavgiften. Det vil i mandatet legges opp til en bred gjennomgang.
5.5.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se nærmere på arveavgiften. Disse medlemmer vil avvente utredningen og Regjeringens vurdering av denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil peke på at et flertall i finanskomiteen, inkludert regjeringspartiene, i B.innst.S.nr.I (1997-1998), ba om en orientering og vurdering av mulig endringer i Revidert nasjonalbudsjett 1998, vedrørende konsekvensene av arveavgift og enkelte elementer i formuesskatten. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at Regjeringen ikke er beredt til å fremme sitt standpunkt for Stortinget, men sender saken ut på ytterligere utredning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på det sterkeste oppfordre Regjeringen til snarest å legge dette frem for Stortinget.
5.5.4 Utvalet som skal utgreie flatare skatt
5.5.4.1 Samandrag
Stortinget vedtok våren 1997 å be Regjeringen fremme en utredning om ulike sider ved et mer proporsjonalt skattesystem, dvs. en tilnærming av skattesatsene for arbeidsinntekter og kapitalinntekter. 18. februar 1998 nedsatte Finansdepartementet et ekspertutvalg ledet av forskningssjef Nils Martin Stølen i Statistisk sentralbyrå.
Utvalget har fått i mandat å gi en oversikt over ulike alternativer for en flatere skattesatsstruktur, herunder å vurdere i hvilken grad ulike fradragsordninger bør beholdes. Utvalget er også bedt om å vurdere fordelingsvirkninger av de ulike alternativene, samt virkninger på arbeidstilbud og lønnsdannelse, og behovet for en deling av næringsinntekt i de ulike alternativene. Utvalget skal legge til grunn at det samlede skatteprovenyet ikke skal reduseres. Bedriftsbeskatningen, herunder reglene for fastsettelse av næringsoverskudd, utbyttebeskatning og gevinstbeskatning skal i hovedsak ligge fast. Inntektsbegrepene skal også i hovedsak ligge fast.
Utvalget skal legge fram sin rapport innen 1. november 1998. Regjeringen vil vurdere virkningene av flatere beskatning etter at utvalget har avgitt sin rapport.
5.5.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med stor interesse frem til at Stølen-utvalget legger frem sin rapport og håper at Regjeringen vil forholde seg til denne type spørsmål med et åpent sinn og en positiv holdning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det trengs en gjenreising, ikke en ytterligere svekkelse, av skatt etter evneprinsippet. Derfor ser ikke Sosialistisk Venstreparti noe behov for å utrede flatere skatt, og stemte derfor mot å sette ned et utvalg for å vurdere dette.
5.6 Enkelte avgiftsspørsmål
5.6.1 Avgifter på tyngre kjøretøy
5.6.1.1 Samandrag
I B.innst.S.nr.I (1997-1998) viser finanskomiteens flertall til at det i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1997 ble fattet vedtak der Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om å harmonisere det norske avgiftssystemet for tyngre kjøretøy med det internasjonale avgiftssystemet. Finanskomiteens flertall ber om at dette vedtaket blir fulgt opp, og at det senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998 blir lagt fram forslag til endringer.
Avgiftene på tyngre kjøretøy har vært vurdert av en interdepartemental arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen pekte bl.a. på at avgiftssystemet i Norge i stor grad er harmonisert med systemene i andre land. De fleste land har et system med vektårsavgift og autodieselavgift, og i EU-landene er disse avgiftene regulert med minimumssatser. I tillegg har Danmark, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxembourg, og fra 1998 også Sverige, innført en felles vegbruksavgift (vignettordning), der avgift betalt i ett land gir adgang til alle deltakende lands hovedvegnett. Avgiften pålegges også transportører fra land som står utenfor ordningen, og som ønsker å benytte det avgiftsbelagte vegnettet. Vegbruksavgifter påvirker således ikke konkurransen mellom transportører fra ulike land. Videre er det i en del land, særlig i det sørlige Europa, vanlig med bompengeordninger. EU har imidlertid regler som begrenser adgangen til å ha vegbruksavgifter og bompenger samtidig.
Arbeidsgrupperapporten har nå vært på høring. I St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter er det gitt et sammendrag av høringsuttalelsene.
Departementet vil, bl.a. med utgangspunkt i arbeidsgruppens tilrådinger og høringsuttalelsene, foreta en nærmere vurdering av avgiftene på tyngre kjøretøy. I den forbindelse vil arbeidsgruppens forslag om miljødifferensiering av årsavgiften, reduksjon i vektårsavgiften til EUs minstesatser, samt spørsmålet om utjevning og nivå på drivstoffavgiftene bli vurdert. Som varslet i proposisjonen om grønne skatter, vil departementet komme tilbake med en slik vurdering og eventuelle forslag til endringer i budsjettet for 1999.
5.6.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om avgift på tyngre kjøretøy til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om konkrete justeringer i budsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at finanskomiteens flertall i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1997 ba Regjeringen om å legge fram forslag om å harmonisere det norske avgiftssystemet for tyngre kjøretøyer med det internasjonale senest i Revidert nasjonalbudsjett for 1998.
Disse medlemmer vil peke på at forbudet mot kabotasje vil bli opphevet fra 1. juli 1998, noe som vil føre til økt konkurranse fra tyngre kjøretøy fra utlandet. På grunn av stor forskjell mellom Sverige og Danmark på den ene siden med lav dieselavgift til Norge på den andre siden med høye dieselavgift, vil denne konkurransevridningen utgjøre en reell trussel for den innenlandske transportnæringen i Norge. Disse medlemmer vil peke på at i praksis kan tyngre kjøretøy komme fullastet og med fulle dieseltanker til Norge, vanligvis med ferje fra Danmark eller Tyskland, for deretter å konkurrere med norske transportører på det innenlandske markedet. Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette påpeke viktigheten av at en avgiftsharmonisering med EU-landene skjer raskest mulig, og da senest ved behandlingen av budsjettet for 1999.
5.6.2 Eingongsavgift på motorvogner
5.6.2.1 Samandrag
I B.innst.S.nr.I (1997-1998) pekte finanskomiteens flertall på behovet for en ny vurdering av progresjonen i engangsavgiften for motorvogner i forhold til proveny, miljø, hensyn til sikkerhet, samt sammensetningen av bilparken. Flertallet ba om å bli orientert om dette i Revidert nasjonalbudsjett 1998.
Generelt fører dermed progresjonen i avgiftssatsene til en omfordeling i avgiftsbelastningen fra de som kjøper små, lette biler til de som kjøper større og tyngre biler. Dette er gunstig ut fra fordelingshensyn. Den progressive utformingen av engangsavgiften må videre anses å ha positive virkninger for miljøet. Det er imidlertid mer uklart om progresjonen har noen betydning for sikkerheten, men omleggingen fra verdiavgift kan ha hatt en gunstig effekt. Bilparkens sammensetning påvirkes av at avgiftssystemet stimulerer til kjøp av mindre og lettere biler enn et mindre progressivt avgiftssystem. Videre er en noenlunde homogent sammensatt bilpark med hensyn til vekt også gunstig ut fra sikkerhetshensyn. Progresjonen i engangsavgiften kan således i liten grad antas å ha effekter som ikke er tilsiktet, eller som må betraktes som uheldige.
I meldingen avsnitt 4.6.2 er det gjort nærmere rede for departementets vurdering av engangsavgifter på motorvogner.
5.6.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om eingongsavgift på motorvogn til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til departementets vurdering av progresjonen i engangsavgiftene for motorvogner. Disse medlemmer konstaterer at omfordelingen og progresjonen i avgiftssystemet har ført til at de fleste kjøper personbiler med lave avgiftssatser. Dette har hatt en gunstig fordelings- og miljøvirkning. Det er videre ikke noe som tyder på at systemet virker negativt inn på sikkerhetsnivået.
Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet sto bak de vedtatte avgiftslettelser på 350 mill. kroner i B.innst.S.nr.1(1997-1998). Disse avgiftslettelsene retter seg ensidig mot de dyre og tyngre bilene. Disse medlemmer mener at dette er miljøpolitisk galt.
Disse medlemmer tar departementets redegjørelse til etterretning og fremmer følgende forslag:
« a.
I Stortingets vedtak av 27. november 1997 om avgift på motorvogner m.m. for 1998 I A. Engangsavgift på motorvogner m.m, gjøres det fra 1. juli 1998 følgende endringer:
I § 1 gjøres følgende endringer:
Avgiftsgruppe a skal lyde:
| 1. |
Bil gruppe M1 (personbil) |
| 2. |
Bil gruppe M2 (buss) og N1 (varebil) som ikke omfattes av avgiftsgruppe b. |
| 3. |
Bil gruppe N2 (lastebil) med seteplasser utover førerseteraden og tillatt totalvekt inntil 5.000 kg. |
| 4. |
Understell med motor for slike motorvogner:
|
|
| kr 23,88 |
pr kg av de første 1.150 kg av vektavgiftsgrunnlaget, |
| kr 47,75 |
pr kg av de neste 250 kg av vektavgiftsgrunnlaget |
| kr 95,50 |
pr kg av resten (vektavgift) |
| |
dessuten: |
| kr 7,05 |
pr cm3 av de første 1.200 cm3 av slagvolumet, |
| kr 18,46 |
pr cm3 av de neste 600 cm3 av slagvolumet, |
| kr 43,41 |
pr cm3 av de neste 400 cm3 av slagvolumet, og |
| kr 54,24 |
pr cm3 av resten (slagvolumavgift), |
| |
dessuten: |
| kr 92,23 |
pr kW av de første 65 kW av motoreffekten, |
| kr 336,40 |
pr kW av de neste 25 kW av motoreffekten, |
| kr 673,01 |
pr kW av de neste 40 kW av motoreffekten, |
| kr 1.139,07 |
pr kW av resten (motoreffektavgift), |
| |
dessuten: |
| |
100 % av verdiavgiftsgrunnlaget som overstiger kr 179.000 (verdiavgift). | |
Avgiftsgruppe b skal lyde:
| 1. |
Bil gruppe M2 (buss) under 6 m med inntil 17 seteplasser, hvorav minst ti er fastmontert i fartsretningen. |
| 2. |
Bil gruppe N1 (varebil) som: |
| - |
ikke har seteplasser utover førerseteraden |
| - |
kan laste inn et kolli med lengde 140 cm, bredde 90 cm og høyde 105 cm |
| - |
har hel beskyttelsesvegg bak førersetet. |
| 3. |
Understell med motor for slike motorvogner: 20 % av avgiften under avgiftsgruppe a, unntatt verdiavgift.
|
Avgiftsgruppe c skal lyde:
| 2. |
Understell med motor for slike motorvogner: 28 % av avgiften under avgiftsgruppe a, unntatt verdiavgift.
|
Avgiftsgruppe d oppheves.
Avgiftsgruppe e blir avgiftsgruppe d.
Avgiftsgruppe f blir avgiftsgruppe e.
Avgiftsgruppe g blir avgiftsgruppe f.
Avgiftsgruppe h blir avgiftsgruppe g.
Avgiftsgruppe i blir avgiftsgruppe h.
§ 2 første punktum skal lyde:
Av motorvogner i avgiftsgruppe a-c og f-h skal det i tillegg til avgiften under § 1 svares en vrakpantavgift på kr 900 pr. kjøretøy.
§ 4 første ledd første punktum skal lyde:
Ved vurdering av hvilken avgiftsgruppe motorvogner skal henføres under, legges definisjonene av kjøretøygruppene i Vegdirektoratets forskrift av 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy til grunn så langt de passer og ikke annet er bestemt.
b.
| Kap. 5536 |
Avgift på motorvogner m.m. |
| |
71 Engangsavgift på motorvogner m.m, |
| |
forhøyes med |
kr |
175.000.000 |
| |
fra kr 9.650.000.000 til kr 9.825.000.000 » |
|
|
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at i B.innst.S.nr.I (1997-1998) pekte finanskomiteens flertall på behovet for en ny vurdering av progresjonen i engangsavgiften for motorvogner i forhold til proveny, miljø, hensynet til sikkerhet, samt sammensetningen av bilparken. Disse medlemmer vil påpeke at dette var en del av budsjett forliket mellom disse partiene og sentrumspartiene. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at departementets gjennom Revidert nasjonalbudsjett ikke har gjennomført den uavhengige vurdering som var avtalt.
Disse medlemmer vil vise til at departementet blant annet har basert sin vurdering på den lite realistiske forutsetning at en omlegging fra et progressivt til et lineært system for beregning av engangsavgiften ikke vil påvirke sammensetningen av bilparken.
Disse medlemmer mener forutsetningen må være at engangsavgiften bør bidra til at den norske bilparken har en sammensetning som ivaretar folks transportbehov på en tilfredsstillende måte og samtidig fremmer sikkerhet og miljø i trafikken. Både avgiftsnivået og avgiftssystemet har her en viktig betydning. Her kan også vises til daværende regjerings uttalelse i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1995-1996) i forbindelse med omlegging av systemet for beregning av engangsavgiften på motorkjøretøyer:
|
« En ren stykkavgift, dvs. et likt kronebeløp i avgift for alle biler, er det alternativet som er enklest å administrere. Samtidig gir en stykkavgift minst vridning i sammensetningen av bilparken. Videre blir hensynet til miljøet og sikkerhet ivaretatt på en god måte, ved at ekstrautstyr og innebygde egenskaper som fremmer disse hensynene ikke medfører økt avgift. » |
Disse uttalelsene viser behovet for en uavhengig, sakkyndig vurdering av samfunnsøkonomiske og provenymessige sider ved en omlegging av avgiftssystemet til et enklere system uten progressive elementer, med hovedvekt på sikkerhet og miljø.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen innhente en uavhengig, sakkyndig utredning om progresjonen og nivået på engangsavgiften på motorvogner i forhold til den totale samfunnsøkonomi; sikkerhet i trafikken, miljø, sammensetning av bilparken (alder, bruktbilimport, nybilsalg m.m.) og proveny. Det forutsettes at denne utredningen kan behandles i tilknytning til statsbudsjettet for 1999.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen engasjere Transportøkonomisk institutt eller tilsvarende til å foreta en utredning om progresjonen og nivået på engangsavgiften på motorvogner i forhold til den totale samfunnsøkonomi, sikkerhet i trafikken, miljø, sammensetning av bilparken (alder, bruktbil import, nybilsalg m.m.) og proveny. »
Disse medlemmer vil vise til at et flertall i komiteen ved ulike anledninger har bedt Regjeringen vurdere å innføre en drivstoffkomponent i engangsavgifts systemet. Innføring av en slik ordning har vært vurdert ved flere anledninger, blant annet i St.meld. nr. 2 (1995-1996), Revidert nasjonalbudsjett 1996, St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1995-1996) og St.prp. nr. 1(1997-1998). Flertallet har tidligere sluttet seg til Regjeringens forslag om å ikke innføre drivstoffkomponent i engangsavgiften.
Disse medlemmer kan ikke se at det har vært foretatt en tilfredsstillende vurdering av å erstatte de motorrelaterte avgiftene med en drivstoffkomponent og ber derfor Regjeringen innhente en uavhengig, sakkyndig utredning om konsekvensene av å erstatte de motorrelaterte avgiftene med en drivstoffkomponent. en slik utredning bør omfatte en kombinasjon med tre ulike varianter av vektkomponenten; dagens vektavgift, en lineær vektavgift og en stykkavgift til erstatning for vektavgiften. Disse medlemmer forutsetter at denne utredningen kan behandles i tilknytning til statsbudsjettet for 1999.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen innhente en uavhengig, sakkyndig utredning om konsekvensene ved å erstatte de motorrelaterte avgiftene med en drivstoffkomponent. »
5.6.3 Flyseteavgift
5.6.3.1 Samandrag
Det har i den senere tid vært reist spørsmål om hvorvidt posisjonsflyging kan anses som ervervsmessig flyging som er omfattet av flyrute avgiften. Posisjonsflyging kan enten være flyging med tomt fly for å hente passasjerer, eller flyging i forbindelse med teknisk vedlikehold av fly. I forbindelse med utarbeidelsen av forskrift til den nye avgiften anså departementet at det ikke var naturlig å anse flyginger i forbindelse med teknisk vedlikehold som ervervsmessig flyging. Derimot fant en at flyging med tomt fly for å hente passasjerer burde anses som en del av den ervervsmessige flygingen.
Posisjonsflyging er et viktig element i flyselskapenes virksomhet, og seteavgiften får således konsekvenser for slike flyginger. Departementet har funnet det hensiktsmessig inntil videre å holde også posisjonsflyginger for å hente passasjerer utenfor avgiften. Departementet vil imidlertid vurdere spørsmålet løpende i forhold til om bransjen tilpasser seg dette fritaket.
På denne bakgrunn vil departementet justere forskriften slik at heller ikke posisjonsflyging med tomme fly for å hente passasjerer blir omfattet av avgiften.
5.6.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderinger om flyseteavgift til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er imidlertid bekymret over den konkurransevridning som avgiften på utenlandsflyginger særlig fører med seg ved flyginger til Finnmark og Nord-Troms. Som følge av avgiften ser en at utenlandske turister flys til Sverige eller Finland, i stedet for til norske flyplasser. Flertallet mener derfor det vil være riktig å unnta flyging til flyplasser i Finnmark og Nord-Troms fra avgiften på utenlandsflyginger, jf. forslag til vedtak XVIII og bevilgning under kap. 5580 post 72 i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
« a.
I.
I Stortingets vedtak av 21. november 1997 om avgift på flyging B. Flyseteavgift gjøres følgende endring:
§ 3 ny bokstav c skal lyde:
Flyging fra lufthavn i Finnmark og følgende kommuner i Nord-Troms: Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.
II.
Endringen trer i kraft 1. juli 1998.
b.
| Kap. 5580 |
Avgift på flyging av passasjerer |
| |
72 Avgift, nedsettes med |
kr |
500.000 |
| |
fra kr 910.000.000 til kr 909.500.000 » |
|
|
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, konstaterer at Regjeringen vil justere forskriften slik at posisjonsflyging med tomme fly ikke omfattes av avgiften.
Flertallet mener dette forsterker bildet av hvor uheldig denne avgiften er for flytrafikken i Norge og kanskje spesielt for distrikstflyvningene, og vil på det sterkeste anmode Regjeringen om å revurdere hele avgiften i forbindelse med fremlegget av statsbudsjettet for 1999.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte, er tilfreds med at Regjeringen vil justere forskriften slik at heller ikke posisjonflyging med tomme fly omfattes av avgiften.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet er imot Regjeringens omlegging til flyseteavgift. Disse medlemmer viser videre til Arbeiderpartiets merknader i innstillingen om Grønne skatter.
5.6.4 Avgift på kassettar
5.6.4.1 Samandrag
Departementet la i St.prp. nr. 1(1997-1998) Skatte-, avgifts- og tollvedtak opp til å foreta en nærmere vurdering av avgiften fram mot Revidert nasjonalbudsjett 1998.
Av budsjettmessige hensyn foreslås avgiften inntil videre opprettholdt. Departementet vil imidlertid vurdere avgiften i forhold til den teknologiske utviklingen.
5.6.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at den teknologiske utvikling har løpt fra denne avgiften. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen fremme forslag om å fjerne avgiften i statsbudsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte vil understreke at denne avgiften føyer seg inn i en lang rekke av rent fiskalt begrunnede avgifter som på ingen måte kan sies å ha en begrunnelse knyttet til ønske om atferdsstyring.
5.6.5 Avgift på radio og fjernsynsmateriell
5.6.5.1 Samandrag
Departementet la i St.prp. nr. 1(1997-1998) Skatte-, avgifts- og tollvedtak opp til å foreta en nærmere vurdering av avgiften på radio og fjernsynsmateriell fram mot Revidert nasjonalbudsjett 1998.
Fritaket for multimediautstyr tilknyttet datamaskiner medfører problemer ved vurderingen av om kombinerte produkter er avgiftspliktige eller ikke. En CD-spiller med opptaksmulighet kan motta eller gjengi kringkastede signaler på samme måte som en kassettspiller, og er således etter departementets oppfatning avgiftspliktig. En slik spiller vil imidlertid også kunne brukes i forbindelse med en PC og vil således kunne tenkes å være fritatt for avgift etter Stortingets vedtak om fritak for slikt utstyr. Dersom fritaket ble utvidet på denne måte, ville dette imidlertid innebære at avgiftens intensjon ble undergravet. Departementet tar sikte på å innarbeide disse produktene i forskriften som angir de avgiftspliktige produktene.
Av budsjettmessige hensyn foreslås avgiften videreført inntil videre. Departementet vil også her løpende vurdere avgiften i forhold til den teknologiske utviklingen.
5.6.5.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at den teknologiske utvikling har løpt fra denne avgiften. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen fremme forslag om å fjerne avgiften i statsbudsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte vil understreke at denne avgiften føyer seg inn i en lang rekke av rent fiskalt begrunnede avgifter som på ingen måte kan sies å ha en begrunnelse knyttet til ønske om atferdsstyring.
5.6.6 Grensehandel
5.6.6.1 Samandrag
Det vises til at Stortinget i tilknytning til en interpellasjon til finansministeren fra representanten Bjørn Hernæs 3. februar 1998 besluttet å oversende, uten realitetsvotering, til Regjeringen følgende to forslag fra Hernæs på vegne av Høyre:
| « 1. |
Det henstilles til Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett å legge frem en analyse av omfanget når det gjelder handelslekkasje og ulovlig import av produkter som for eksempel tobakk, vin og brennevin, samt utviklingen av sammenlignbart avgiftsnivå i nabolandene. |
| 2. |
Det henstilles til Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett å fremme forslag til konkrete tiltak som kan medvirke til å redusere grensehandelen og ulovlig import. » |
I meldingens avsnitt 4.6.6 er det gjort nærmere rede for grensehandelen m.v. Det fremgår bl.a. at Norge sammen med Danmark er det eneste landet i Europa som ikke praktiserer et system med lavere matmoms. I Voksenåsen-erklæringen er det sagt at det skal vurderes endringer i matmomsen ved en utvidelse av grunnlaget for merverdiavgiften til flere tjenester. Dette blir fulgt opp i forbindelse med den momsreformen som Regjeringen arbeider med.
Det er ønskelig med bedre kartlegging av omfanget og sammensetningen av grensehandel. Departementet vil derfor ta initiativ til at det blir utarbeidet nærmere undersøkelser av grensehandelen, og det vil bli vurdert om slike undersøkelser bør gjøres regelmessig.
Stortinget vedtok betydelige avgiftsøkninger på alkohol og tobakk fra siste årsskifte. Avgiftsøkningene fra årsskiftet og forslaget om å senke avgiftene på sigaretter i Sverige tilsier varsomhet med å foreta ytterligere økninger i avgiftene på alkohol og tobakk. Det er likevel viktig å påpeke at selv om prisene på norske varer som er utsatt for grensehandel ble kraftig redusert, er det ikke realistisk å tenke seg at all handel på svensk side skulle opphøre. Det er etter Regjeringens oppfatning heller ikke en farbar vei å prøve å unngå grensehandel ved å gjennomføre en kraftig reduksjon i avgiftene på alkohol- og tobakksvarer.
Regjeringen vil følge utviklingen i grensehandelen og smuglingen i tiden framover og vil eventuelt komme tilbake til Stortinget med nye opplysninger og vurderinger.
5.6.6.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om grensehandel til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil peke på at disse partier ved flere anledninger har advart mot de virkninger det særnorske avgiftsnivå ville ha for grensehandel og smugling, og det vises til forslag og merknader i B.innst.S.nr.1(1997-1998) Når flertallet i budsjettbehandlingen for 1998 vedtok en avgiftsøkning i disse avgiftene ble forholdene forverret for næringsdrivende i grensenære områder og situasjonen forverret seg ytterligere ved at Sverige besluttet å senke avgiften på tobakksvarer fra 1. august 1998. Regjeringen peker på at mye tyder på at det de senere år har vært en økning av smugling og da spesielt for sigaretter, men dette burde ikke komme som en overraskelse. Disse medlemmer er forundret over at Regjeringen ikke har oppfattet hvilken forverring disse vedtakene har ført til i en allerede vanskelig situasjon. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil følge utviklingen av grensehandelen og smuglingen i tiden fremover og eventuelt komme til Stortinget med nye opplysninger og vurderinger. Disse medlemmer vil videre påpeke at svært lite tyder på at høye avgifter på alkohol og tobakk fører til begrenset forbruk, snarere tvert i mot. Dette understreker bare at også disse avgiftene nå må sies å være fiskalt begrunnet, og disse medlemmer finner svært mange gode grunner for å foreta kraftige reduksjoner i disse avgiftene fra og med høsten 1999. Disse medlemmer merker seg for øvrig også at Regjeringen nå mener det er behov for varsomhet knyttet til ytterligere økninger i avgiftene på alkohol og tobakk, og er hjertens enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil bemerke at det alltid har forekommet grensehandel fortrinnsvis mellom Sverige og Norge, og at en slik handel alltid vil finne sted. Problemet med grensehandelen i dag er at den stort sett foregår ensidig fra Norge i Sverige. Grensehandelen har vært sterkt stigende i de senere år og tall fra Norges Bank i Fredrikstad vedrørende valutaomveksling, viser at grensehandelen fortsetter å øke. Disse medlemmer viser til interpellasjon til finansministeren fra representanten Bjørn Hernæs 3. februar 1998 hvor finansministeren ga uttrykk for at omfanget av grensehandelen ikke var noe stort problem for næringslivet i grensedistriktene. Disse medlemmer er bekymret for den utvikling som finner sted og enda mer bekymringsfullt er det at Regjeringen ikke har en god nok kartlegging av omfanget og sammensetningen av grensehandelen. Disse medlemmer viser til at valutaomvekslingen stadig øker og at denne ikke omfatter verken bankkort eller kredittkort. Når tallene for valutaomvekslingen er høy fra tidligere, utgjør 11 % økning i 1998 sett i forhold til samme tidsrom i 1997 et anselig beløp.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen trekker frem merverdiavgiften på matvarer i sin analyse av grensehandelen. Selv om det høye norske prisnivået på matvarer generelt kan bidra til grensehandelen, er det bred enighet om at det er særavgiftene på lokkevarer som alkohol, tobakk og drivstoff som har størst betydning for grensehandelen. Det vil være langt mer målrettet og virkningsfullt å redusere disse særavgiftene fremfor å redusere matmomsen.
Disse medlemmer viser til at blant annet sentrumspartiene i andre sammenhenger har fremført flere argumenter for redusert matmoms. Både hensynet til barnefamiliene og hensynet til landbruket trekkes frem. Disse medlemmer vil for det første påpeke at disse to hensyn er i motstrid. Dersom tiltaket gavner barnefamiliene, må effekten for landbruket bli mindre, og vice versa. Videre vil disse medlemmer peke på at lav matmoms uansett er et dårlig virkemiddel, både for å styrke barnefamilienes økonomi, og for å styrke landbruket.
Dersom man virkelig ønsker å styrke barnefamilienes økonomi, vil det være langt mer målrettet å bruke pengene på økt barnetrygd/kontantstøtte, eller gjennom skattesystemet. Samtidig er det klart at effekten av redusert matmoms vil være at de rikeste får mer penger enn andre, selv om andelen av inntekt vil være mindre for de rikeste.
Virkningen av redusert matmoms for landbruket er i beste fall usikker. Det er stor risiko for at detalj- og grossistleddene vil ta ut store deler av en avgiftslette i form av økt fortjeneste, slik at primærprodusentene i sitter igjen med en liten del av avgiftslettelsen. Når det fra landbrukets side tas til orde for å redusere momsen på matvarer, er det grunn til å tro at de tross ulempene ser gevinsten ved å få innført et subsidieelement i avgiftssystemet, som ikke omfattes av de årlige oppgjør. Dersom en evt redusert matmoms ble dekket inn krone for krone gjennom tilsvarende kutt i de direkte overføringene til landbruket, vil imidlertid disse medlemmer kunne være innstilt på en omlegging. Disse medlemmer har imidlertid liten tro på at landbruksorganisasjonene ville ønske en slik omlegging.
Disse medlemmer vil også peke på at argumentet om at matvarer er et nødvendighetsgode er merkelig. De aller fleste bruker den aller største delen av sin inntekt på nødvendige utgifter, enten dette er matvarer, bolig, klær, møbler mv. Dette er et generelt argument for et lavere skattenivå, men det er ingen grunn til å blinke ut en spesiell varegruppe.
Disse medlemmer vil også peke på avgrensningsproblemene som vil oppstå i et system med differensierte satser. Dette vil raskt kunne føre til en rekke merkelige utslag i systemet.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre ønsker et generelt lavere skatte- og avgiftsnivå. Disse medlemmer mener imidlertid at redusert moms på matvarer er et dårlig tiltak, enten målet er å redusere grensehandelen, å støtte barnefamiliene eller å støtte landbruket. Disse medlemmer mener derfor at redusert matmoms må komme svært langt ned på listen over ønskelige skatte- og avgiftsreduksjoner. Disse medlemmer ser ikke behov for at Regjeringen skal vurdere dette spørsmålet ytterligere, og ber Regjeringen legge til grunn i sitt videre arbeid at vi i Norge ikke skal ha et system med lavere merverdiavgiftssats for matvarer.
Disse medlemmer ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 legge frem forslag om reduksjon i avgiftene for alkohol og tobakksvarer slik at prisene i langt større grad kan harmonisere med avgiftsnivået i våre naboland.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme en grensehandelspakke i budsjettet for 1999 på basis av erfaringer og signaler med svenske avgiftslettelser, samt å frembringe et bedre statistisk grunnlagsmateriale. »
5.6.7 Toll- og avgiftsreglar for cruiseskip i innanriksfart
5.6.7.1 Samandrag
Etter en forespørsel fra Bergen kommune ble det i april 1997 nedsatt en arbeidsgruppe som skulle vurdere konsekvensene av å etablere et permanent toll- og avgiftsfritak for cruiseskip som benytter norsk snuhavn.
Arbeidsgruppen konstaterer i sin rapport at dagens dispensasjonsordning har hatt liten betydning. I de senere årene er det kun ett cruiseskip som har benyttet Bergen som snuhavn, og dette skipet har gradvis redusert aktiviteten. Det har samtidig vært en sterk vekst i den samlede cruisetrafikken internasjonalt og langs norskekysten. Arbeidsgruppen mener det er vanskelig å forutsi hvilket markedspotensial som kan ligge i et permanent toll- og avgiftsfritak for cruisetrafikk basert på norsk snuhavn. Selv om slik cruisetrafikk skulle få et visst omfang, er det likevel usikkert om norske skipshandlere ville få en stor andel av provianteringen til cruiseskipene. Cruisetrafikk basert på norsk snuhavn kan øke mulighetene for salg av norske varer og tjenester knyttet til vedlikehold, reparasjoner og utrustning av cruiseflåten.
Arbeidsgruppen viser til at et permanent toll- og avgiftsfritak vil etablere konkurransevridende rammebetingelser som er til ulempe for Hurtigruten. I motsetning til cruiseskipene som kun betjener utenlandske turister, betaler Hurtigruten toll og avgifter.
På bakgrunn av dette finner departementet det ikke hensiktsmessig å gi et permanent toll- og avgiftsfritak for cruiseskip i innenriksfart, men vil forlenge dispensasjonen med 3 år, dvs. t.o.m. år 2001.
5.6.7.2 Merknader frå komiteen
Komiteen syner til utgreiinga om toll- og avgiftsregla for cruiseskip i innanriksfart.
Komiteen viser til at Bergen kommune har søkt om å få en permanent status som snuhavn for Bergen Havn. Komiteen har merket seg at arbeidsgruppen som skulle vurdere konsekvensene av en permanent ordning mener det er vanskelig å forutsi hvilket markedspotensiale et permanent toll- og avgiftsfritak for cruisetrafikk basert på norsk snuhavn har. Komiteen er kjent med at oppbyggingen av et slikt konsept tar flere år. Det er viktig at det midlertidige unntaket blir forlenget for et så langt tidsrom at cruiseselskapene kan planlegge med Bergen Havn som snuhavn over flere år. Komiteen er av den oppfatning at å forlenge dispensasjonen med ytterligere tre år er et for kort tidsrom. Komiteen vil fremme forslag om at dispensasjonen blir gitt for 10 år. Dette vil gi tidsrom til å utvikle snuhavnprosjektet. En tiårsperiode vil dessuten gi et bedre grunnlag for en evaluering av snuhavnprosjektet og om det medfører konkurransevridende rammebetingelser for Hurtigruten.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Dispensasjon for toll- og avgiftsfritak for cruiseskip i innenriksfart forlenges med 10 år, dvs. t.o.m. år 2008. »
5.6.8 Import av storfekjøtt
5.6.8.1 Samandrag
Norge har i likhet med andre industriland et tollpreferansesystem overfor utviklingslandene (GSP). Systemet åpner for at det gis tollfrihet eller ilegges lavere tollavgifter ved import av varer fra GSP-landene (MUL) er det etablert særskilte importbetingelser innenfor GSP-systemet.
Når det gjelder storfekjøtt, har Norge innenfor WTO-avtalen en minsteadgangskvote som for 1998 er på 728 tonn. I tillegg gir GSP-ordningen MUL-landene, inkludert Botswana og Namibia, adgang til tollfri eksport til Norge. GSP-ordningen har imidlertid en sikkerhetsmekanisme, som innebærer at det kan treffes tiltak dersom varene « importeres i slike mengder og under slike omstendigheter at de forårsaker eller truer med å forårsake markedsforstyrrelser ». Regjeringen foreslår ingen endringer i GSP-ordningen, som vil fortsette som i dag.
Ut fra en vurdering av markedssituasjonen er en kommet fram til at reaksjonsmidler bør utløses dersom den samlede importen øker slik at den overskrider 4.100 tonn kjøtt med bein i 1998, som en sum innenfor GSP-ordningen og WTO-kvoten. Dette innebærer at GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme utløses dersom importen fra MUL-land når opp i 2.700 tonn ubeinet kjøtt (tilsvarende 3.375 tonn storfekjøtt med bein). Ved en import utover dette kvantumet utløses en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land. Dette gjelder for henholdsvis 1998 og 1999.
Videre vil Regjeringen gi MUL-landene tollfrihet innenfor WTO-ordningens minsteadgangskvote. Denne kvoten er på 728 tonn kjøtt med bein i 1998 og økes gradvis til 1.084 tonn i år 2000. Denne kvoten forutsettes for øvrig administrert etter gjeldende bestemmelser.
5.6.8.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Eit fleirtal i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Innst.S.nr.235(1997-1998) om Jordbruksoppgjeret 1998.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener handel med de minst utviklete landene er et av de beste virkemidlene til å fremme utviklingen i disse landene. For flere av disse landene er jordbruksprodukter, herunder kjøtt, blant de få produkter det er realistisk for landene å eksportere i nevneverdig omfang.
Det er særlig Botswana som eksporterer storfekjøtt til Norge. I 1997 utgjorde eksporten av storfekjøtt til Norge hele 12 % av Botswanas totale kjøtteksport.
Disse medlemmer konstaterer videre at det importerte storfekjøtt holder en høy kvalitet og hygienisk standard, og at produksjonen er underlagt EU-direktiver. Kontroll skjer både av EU-veterinærer i produksjonslandet og ved ankomst til Norge.
Det vises også til at Budsjettnemnda for jordbruket anslår importen av storfekjøtt i 1998 fra MUL-land til om lag 3.120 tonn uten bein, dvs. over grensen på 2.700 tonn uten bein som Regjeringen foreslår som tiltaksgrense. Disse medlemmer vil bemerke at det ville vært naturlig om det i meldingen var blitt orientert om at den foreslåtte tiltaksgrensen sannsynligvis vil bli overskredet i 1998.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en generell gjennomgang av toll på import fra u-land, med sikte på en utfasing av tollen. Lettelsene bør særlig rettes mot de produkter disse landene har forutsetninger for å eksportere (herunder landbruksvarer og tekovarer). »
Disse medlemmer mener det må være samsvar mellom det Norge står for i bistandssammenheng, og den handelspolitikken vi fører. Norge, som et av verdens rikeste land, må kunne strekke seg langt når det gjelder å tillate tollfri handel med de minst utviklete landene. De anslåtte kvanta er heller ikke av en slik størrelsesorden at det er grunn til å regne med vesentlige markedsforstyrrelser i Norge, selv om importen skulle komme opp i over 3.000 tonn ubeinet kjøtt. Disse medlemmer anmoder derfor Regjeringen om ikke å utløse GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme i 1998.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen foreslår et tak på u-landsimporten av kjølt/frosset kjøtt fra MUL-land som Botswana. Importen har knapt kommet i gang og fått satt seg før det nå kommer en ny importbegrensning. Hittil har forbrukerne bare fått anledning til å kjøpe slikt kvalitetskjøtt under begrensede testsalg i Oslo-området og i Trøndelag. Øvrige kvanta går til catering/storforbrukere og produksjon. Når en importlinje fra et u-land etter årelang planlegging og produktutvikling begynner å fungere, er det alltid en grunn til å sette bremsene på. Ref. den omtalte kjøttimporten og tilsvarende begrensninger i roseimporten fra Afrika. Likeledes vises det til innføringen av det såkalte « auksjonsprinsippet » for fordeling av importtillatelser for enkelte produkt fra GSP-land. Importlinjer er stoppet opp. Flere vareslag som ordningen omfatter, har nå tilnærmet null u-landsimport. Disse medlemmer deler ikke Regjeringens synspunkter på dette området.
Disse medlemmer vil påpeke at den norske delvis proteksjonistiske politikk, med subsidiering av egenproduksjon, fører til at norsk næringsliv blir dårlig tilpasset den internasjonale økonomi. På lengre sikt kan proteksjonisme skape store sysselsettings- og distriktsproblemer. Frihandel er en nødvendig forutsetning for at en internasjonal markedsøkonomi skal fungere. Da først vil forbrukerne få et reelt valg mellom norske og utenlandske varer. På lengre sikt lønner det seg heller ikke å stenge billige utenlandske produkter ute fra det norske markedet. Tilbudet av utenlandske varer fører til konkurranse på det norske markedet og vil stimulere til lønnsom produktutvikling.
Disse medlemmer mener videre at u-landene må gis muligheter for å leve av de varer de produserer. De må derfor få anledning til å selge sine varer til Norge uhindret av restriksjoner og spesielle avgifter. Disse medlemmer kan ikke godta en u-hjelpspolitikk som går ut på å bygge ut et produksjonsapparat i u-landene for deretter å nekte å importere produktene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Budsjettnemnda for jordbruket anslår importen av storfekjøtt i 1998 fra MUL-land til å bli om lag 3.120 tonn uten bein. Dette kan vanskelig sies å være i slike mengder at « de forårsaker eller truer med å forårsake markedsforstyrrelser » i Norge. Derimot vil Regjeringas forslag om toll forårsake mer alvorlige markedsforstyrrelser i MUL-landene Namibia og Botswana. Særlig Botswana har lang tradisjon for kjøtteksport til Norge, og salget til Norge har stor vekt i landets utenriksøkonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å ikke innføre toll på import av storfekjøtt fra MUL-land i 1998. »
5.6.9 Skatt i delte og ikkje delte selskap
5.6.9.1 Samandrag
I B.innst.S.nr.IV (1995-1996) ba finanskomiteen om en analyse av enkelte sider ved delingsmodellen:
|
« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Rød Valgallianse, viser til at Småbedriftsutvalget som ble nedsatt av Regjeringen etter vedtak i Stortinget, bl.a. peker på behovet for en analyse av delingsmodellens virkninger på flere forhold. Blant disse er om: |
| - |
kompleksiteten har utviklet seg slik at dette er et reelt problem for små bedrifter. |
| - |
hvilke endringer i organisasjonsform som har funnet sted som følge av delingsmodellen og i hvilken grad dette er skattemessige tilpasninger med betydelige økonomiske konsekvenser. |
| - |
hvilke konklusjoner gir analyser av nyere data om beskatning av aktive kontra passive eiere grunnlag for? |
| - |
utilsiktede virkninger av at beregnet personinntekt i visse tilfeller påvirker trygdeytelser m.v. |
|
Flertallet vil be Regjeringen følge opp Småbedriftsutvalgets vurderinger og foreta en analyse i tråd med ovennevnte og legge resultatet fram for Stortinget. » |
Det første, andre og fjerde strekpunktet ble analysert i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Avsnitt 4.7 i meldingen følger opp det tredje strekpunktet.
I gjeldende skattesystem skiller en mellom beskatningen av arbeidsinntekter og kapitalinntekter. En eier som ikke utøver aktivitet i eget selskap vil kun motta kapitalinntekter og beskattes deretter. En eier som utøver aktivitet i eget selskap vil kunne ta ut både lønn og utbytte av selskapet.
En viktig forskjell mellom aktivt og passivt eierskap, er at en aktiv eier i stor grad selv kan bestemme lønnsuttaket. En eier som ikke utøver aktivitet i eget selskap må ansette andre til å utføre det nødvendige arbeidet og normalt betale markedslønn til disse. Eiere i delte selskaper som tar ut mindre lønn enn markedslønnen får derfor en beregnet personinntekt som i prinsippet skal tilsvare differansen mellom markedslønnen og aktive eieres faktiske lønnsuttak. Delingsreglene skal sikre at en eier som utfører arbeidsinnsats i eget selskap får dette beskattet som arbeidsinntekt, uavhengig av eierens egen beslutning om lønnsuttak. Dette skal sikre likebehandling mellom:
| - |
eiere av delte og ikke delte selskaper, |
| - |
eiere av delingsselskaper og lønnstakere, og |
| - |
eiere av delingsselskaper og personlig næringsdrivende. |
Grunnet manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre en sammenlikning på eiernivå der en tar hensyn til både selskapets og eiernes inntekts- og skatteforhold. Analysen er derfor foretatt på selskapsnivå. Siktemålet med analysen har vært å finne ut om delte og ikke delte selskaper som ellers er mest mulig like, beskattes forskjellig for den samlede arbeidsavkastningen.
På grunnlag av ulike kriterier har departementet forsøkt å konstruere par av selskaper (typeselskaper) som er mest mulig like, med unntak av den skattemessige statusen. Analysen viser at det er til dels stor variasjon mellom ulike par av typeselskaper. Flertallet av delingsselskapene blir imidlertid skattemessig gunstig behandlet i den forstand at samlet lønn er lavere i delte selskaper enn i tilsvarende ikke delte selskaper, uten at dette slår ut i en tilsvarende høyere positiv beregnet personinntekt.
Departementet har også sett på investeringene i delte og ikke delte selskaper. Dersom delingsreglene har ført til at den samlede skatten på delte selskaper er høyere enn i tilsvarende ikke delte selskaper, vil en investering i et delingsselskap gi mindre avkastning etter skatt enn en tilsvarende investering i et ikke delt selskap. I så fall bør en forvente at investeringene på sikt flyttes fra delte til ikke delte selskaper. Det er imidlertid ingen tydelige forskjeller i investeringene i ikke delte og delte selskaper i de årene det er tilgjengelige data.
Departementet har videre sammenliknet utbyttetilbøyeligheten mellom delte og ikke delte selskaper. Tallene for 1992 viser ingen forskjeller, mens tilsvarende tall for 1995 indikerer at tilbøyeligheten til å betale ut utbytte er noe større i delte selskaper enn i ikke delte selskaper. Det er videre indikasjoner på at lønnsutbetalingene har falt svakt blant delte selskaper fra 1992 til 1995, mens de har økt blant ikke delte selskaper i samme periode. Eiere av delingsselskaper vil kunne redusere samlet skatt ved å redusere lønnsuttaket. Selv om beregnet personinntekt vil øke med det samme beløp som det reduserte lønnsuttaket, vil likevel samlet skattebelastning falle pga spart arbeidsgiveravgift. Gevinsten ved en slik tilpasning kan bli betydelig dersom beregnet personinntekt er negativ selv etter lønnsreduksjonen. Analysene indikerer at det har foregått en slik tilpasning blant delingsselskaper i perioden.
Det er i meldingens avsnitt 4.7 gjort nærmere rede for analyse av skatt i delte og ikke delte selskaper.
5.6.9.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om skatt i delte og ikkje-delte selskap til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre tar utredningen til foreløpig orientering, men vil komme nærmere tilbake med konkrete forslag til forbedringer av delingsmodellen for aktive eiere ved høstens budsjettbehandling.
5.7 Andre merknader og framlegg som gjeld skattar og avgifter
5.7.1 Skattebegrensningsregelen i Stortingets skattevedtak
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.1 nedenfor hvor det bl.a. foreslås å oppheve 80-prosentregelen (skattebegrensningsregelen). Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Forslag til endring av Stortingets skattevedtak av 27. november 1997 for inntektsåret 1998:
Kapittel 5 oppheves.
Nåværende kapittel 6 til 9 blir 5 til 8. »
5.7.2 Rederibeskatningen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.1 nedenfor hvor det bl.a. foreslås å oppheve de særskilte skattereglene for rederiselskaper. Disse medlemmer viser til at et lovforslag om å oppheve de særskilte skattereglene for rederiselskaper gjør det nødvendig med en arbeidskrevende utredning av overgangsregler. En av årsakene til dette er at selskaper innenfor ordningen ikke fører skattemessige verdier på eiendeler og gjeld, da dette ikke er nødvendig for skattemessige formål.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med nødvendige lovforslag for å oppheve den særskilte rederiskatteordningen med virkning fra og med inntektsåret 1998. »
5.7.3 Avgift på annenhåndsomsetning av aksjer
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår at det innføres avgift på annenhåndsomsetning av aksjer. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« a.
Avgift på sluttsedler av aksjer ved overføring av aksjer
§ 1.
Fra 1. august 1998 skal det i henhold til lov av 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift svares avgift til statskassen av sluttsedler vedrørende overføring av eiendomsrett til aksjer i norske eller utenlandske aksjeselskap som er notert på norsk eller utenlandsk børs, og som er underlagt norsk avgiftsmyndighet med 1 % av avgiftsgrunnlaget for hver sluttseddel.
§ 2.
Fritatt for avgift på vilkår som departementet kan fastsette, er:
| a) |
Første utlevering av aksjer fra aksjens utsteder. |
| b) |
Tegningsrettsbevis, tildelingsbevis, interimskvittering eller annet dokument som gir rett til forholdsmessig andel av eierkapital i aksjeselskap.
|
§ 3.
Oppstår det tvil om omfanget av avgiftsplikten, avgjøres spørsmålet av departementet.
§ 4.
Departementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales.
b.
| Kap. 5565 |
Dokumentavgift |
| |
72 (ny) Avgift på annenhåndsomsetning av aksjer, |
| |
bevilges med |
kr |
853.000.000 » |
5.7.4 Utleie av boliger
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at dagens skatteregler knyttet til utleie av egen bolig ofte forstås slik at leieinntekten er skattefri så fremt man leier ut mindre enn halve arealet. Dette er ikke den forståelse av reglene som skattemyndighetene legger til grunn. De som bor i pressområder der hybler er mer verdt pr. kvadratmeter enn familieleiligheter, kan få seg alvorlige og dyre overraskelser når de oppdager at det avgjørende i henhold til dagens regler er leieverdien; det holder ikke at utleiearealet er mindre enn halve arealet for å få leieinntekten skattefri.
Disse medlemmer vil foreslå et system der eier slipper å betale skatt på leieinntekt så lenge det dreier seg om utleie av et areal som er mindre enn det som man selv bebor.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen endre forskrift om prosentligning m.v. av bolig og fritidseiendommer § 6 slik at prosentligning foretas selv om en del av eiendommen leies ut, dersom arealet av den utleide del ikke er høyere enn arealet av den del som eieren benytter som egen bolig. »
5.7.5 CO2-avgift
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil fremje følgjande forslag:
« Frå 1. juli 1998 skal det i samsvar med lov av 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslepp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen betalast CO2-avgift til statskassen etter følgjande satsar:
| a) |
For gass 107 øre pr. standardkubikkmeter, |
| b) |
for olje eller kondensat 107 øre pr. liter.»
|
Desse medlemene syner til at dette framlegget er ein del av pakkeframlegget under kap. 25 i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til fraksjonsmerknader i kapittel 8 nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser i tillegg til sine respektive merknader i avsnitt 2.2 foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i avsnitt 3.1.2 foran.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte vil stemme imot de foreslåtte endringene.
5.7.6 Skatt av aksjeutbytte på mottakers hånd
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å fjerne nullskatten på aksjeutbytte, slik at mottakere av aksjeutbytte må betale 28 % i skatt. Dette medlem viser til Innst.O.nr.75(1997-1998) avsnitt 3.4 og sin fraksjonsmerknad i avsnitt 8.5 nedenfor.
Det er i meldingen gitt en omtale av økonomiske, rettslige og forvaltningsmessige virkninger av Den økonomiske og monetære union (ØMU).
6.1 Gjennomføringa av Den økonomiske og monetære unionen og følgjene for EU-landa
6.1.1 Samandrag
Stats- og regjeringssjefene i EU vedtok den 2. mai at 11 EU-land vil delta i tredje fase av Den økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1. januar 1999. Fra samme tidspunkt innføres en felles valuta, euro, i disse landene. De 11 deltakerlandene er: Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike.
Det er i meldingens avsnitt 5.2 gjort rede for følgende:
| - |
Overgangen til felles valuta. |
| - |
En felles pengepolitikk. |
| - |
Rammene for finanspolitikken. |
| - |
Økonomiske virkninger av ØMU for de deltakende landene. |
Når det gjelder EU-landene utenfor ØMU er det i meldingens avsnitt 5.2.6 gjort særskilt rede for følgende:
| - |
Penge- og valutapolitisk samarbeid. |
| - |
Landenes rettslige og politiske stilling i forhold til ØMU. |
| - |
Utredninger om økonomiske virkninger i Danmark og Sverige. |
6.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga til orientering.
6.2 Økonomiske, rettslige og forvaltningsmessige konsekvensar av ØMU for Noreg
6.2.1 Samandrag
Norge er sterkt sammenvevd med europeiske økonomier. ØMU vil dermed medføre endringer i rammebetingelsene for norsk næringsliv og for norske husholdninger. Iverksettelsen av ØMU antas imidlertid å få begrensede direkte økonomiske virkninger for Norge. De viktigste direkte virkningene vil komme i form av sterkere konkurranse, noe lavere transaksjonskostnader og redusert valutausikkerhet. I tillegg vil norsk økonomi bli påvirket av den makroøkonomiske utviklingen i ØMU-landene. I omfang ventes virkningene å bli mindre enn for de enkelte ØMU-landene. Virkningene vil være usikre og dessuten variere mellom næringer og bedrifter.
Etter Regjeringens oppfatning er det ikke behov for endringer i hovedlinjene i den økonomiske politikken som følge av etableringen av ØMU. Dette gjelder også penge- og valutapolitikken.
Enkelte rettslige og forvaltningsmessige konsekvenser av ØMU er omtalt i meldingens avsnitt 5.3.3 hvor det er særskilt gjort rede for følgende:
| - |
Endringer i lover og forskrifter. |
| - |
Behovet for endringer i statlige IT-systemer. |
| - |
Statens økonomiforvaltning. |
| - |
Informasjon om ØMU og euro. |
Når det gjelder retningslinjene for Statens petroleumsfond og valutareservene har Finansdepartementet bedt Norges Bank vurdere innføringen av euro i relasjon til retningslinjene for Petroleumsfondet og valutareservene. I svar av 16. april 1998 fra Norges Bank heter det:
|
« Retningslinjene for Petroleumsfondet bestemmer fondets investeringsunivers ved å angi hvilke land fondet kan investeres i og hvilke typer verdipapirer som kan kjøpes i hvert enkelt land. Ut over dette gir retningslinjene bare generelle føringer på hvordan fondet skal forvaltes, bl.a. ved å fastsette at mellom 40 og 60 % av fondet skal investeres i europeiske land. Den mer presise investeringsstrategien for Petroleumsfondet blir bestemt av den referanseporteføljen Finansdepartementet velger for fondet. Denne porteføljen angir hvor store andeler som bør plasseres i de enkelte land og hvordan fordelingen bør være på verdipapirer innenfor hvert land. Det samme opplegget gjelder for valutareservene. Mens retningslinjene bare setter vide rammer for reservenes fordeling, gir referanseporteføljen den presise fordelingen. |
|
Det er vanskelig å se at innføringen av euro skulle få konsekvenser for retningslinjene for Petroleumsfondet og valutareservene. Derimot kan det være nødvendig å foreta enkelte justeringer av referanseporteføljen til fondet og reservene når euro kommer. For tiden er de to referanseporteføljene satt sammen av anerkjente markedsindekser som de store investeringsbankene har utviklet. Disse bankene har varslet at det vil bli konstruert enkelte nye referanseindekser når euro blir innført. Det bør vurderes om disse nye indeksene skal benyttes for Petroleumsfondet og valutareservene. Siden prinsippene for beregning av disse indeksene vil bli offentliggjort i løpet av de neste månedene, er det naturlig å bruke andre halvdel av 1998 til å vurdere om referanseporteføljen for Petroleumsfondet og valutareservene skal endres. » |
Finansdepartementet er enig i Norges Banks vurderinger.
6.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga til orientering.
6.3 Nærare om følgjene for finansmarknadene
6.3.1 Samandrag
Finansmarkedene vil bli særlig berørt av innføringen av euro. I meldingens avsnitt 5.4 gjøres det nærmere rede for konsekvensene av ØMU for europeiske og norske finansmarkeder.
Gjennomføringen av det indre marked i EU og EØS har bidratt til økt integrasjon og konkurranse i de europeiske finansmarkedene. ØMU vil, sammen med generell internasjonalisering og teknologiske endringer, forsterke denne utviklingen og dermed medføre ytterligere omstillinger i finansnæringen i Europa.
Innføringen av euro og økt konkurranse i de europeiske finansmarkedene vil også endre rammebetingelsene for norsk finansnæring. Innføringen av euro antas på kort sikt å ha størst betydning for bankene. Utviklingen mot færre og større verdipapirmarkeder i Europa vil også kunne påvirke det norske verdipapirmarkedet.
Følgende forhold er særskilt omtalt i meldingen:
| - |
Utviklingen mot integrerte finansmarkeder innenfor ØMU. |
| - |
Strukturendringer i finansnæringen innenfor ØMU. |
| - |
Euroen som internasjonal hovedvaluta. |
| - |
Endrede rammebetingelser for norske banker. |
| - |
Virkninger for det norske verdipapirmarkedet og øvrige finansinstitusjoner. |
| - |
Konsekvenser av ØMU for norsk tilsynsarbeid. |
Når det gjelder næringslivets forventede bruk av euro, vises det til at Euro Info og flere næringslivsorganisasjoner i april i år utførte en spørreundersøkelse om forventet bruk av euro. Euro Info mottok svar fra 53 eksportbedrifter innen bl.a. prosess-, verksted-, møbel- og næringsmiddelindustri. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) fikk inn svar fra 35 medlemsbedrifter. Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har innhentet muntlige vurderinger fra medlemsbanker og -bedrifter.
Etter Finansdepartementets vurdering tyder undersøkelsen på at næringslivet i Norge i eksport- og importsammenheng vil benytte euroen i større utstrekning enn ØMU-valutaene samlet blir benyttet i dag, og at slik bruk vil øke over tid. Når det gjelder innenlandsk bruk av euro, er spørsmålet i Euro Infos og HSHs spørreskjema betinget av at bedriftene får betydelig omsetning i euro, noe som vanskeliggjør tolkningen av svarene. Også utvalget av bedrifter gjør at det er vanskelig å trekke slutninger om innenlandsk bruk av euro ut fra undersøkelsen.
Euroens betydning for norske aktører vil på kort sikt først og fremst være knyttet til transaksjoner med utlendinger. Flere forhold legger begrensninger på innenlandsk bruk av euro. Dette gjelder både regelverk og hensiktsmessighet. Ifølge forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering (valutaforskriften) § 8 er det forbudt å benytte utenlandske sedler ved betaling mellom innlendinger. Det er derimot tillatt å bruke kontopenger i utenlandsk valuta ved slike betalinger. Lønn, pensjoner, skatter og avgifter skal betales i norske kroner. Dette vil trolig være en viktig grunn til at både bedrifter og husholdninger vil ønske å holde fast ved bruk av norske kroner. Mer generelt vil en stor offentlig sektor, som krever at landets egen valuta blir benyttet ved inn- og utbetalinger, begrense en eventuell økt bruk av euro framfor den nasjonale valuta ved betalinger.
Når det gjelder betalingssystemer for euro vises det bl.a. til at de rutiner som benyttes for å gjøre opp transaksjoner mellom bankene er kjernen i betalingssystemet. Både sentralbankene i EU og banknæringen arbeider i dag med å utvikle nye oppgjørssystemer tilpasset euroen. Sentralbankenes grenseoverskridende oppgjørssystem TARGET (Trans-European Automated Real-Time Gross settlement Express Transfer) består av EU-landenes nasjonale systemer for oppgjør mellom bankene, koblet sammen gjennom et nettverk, kalt Interlink.
Systemet for endelig oppgjør mellom de norske bankene, og mellom norske og utenlandske banker, vil utgjøre et sentralt element i en norsk infrastruktur for eurotransaksjoner. Norges Bank er i dag oppgjørsbank på øverste nivå for norske bankers kronetransaksjoner. Bankforeningene har bl.a. ut fra konkurransehensyn tatt opp spørsmålet om Norges Bank også bør være oppgjørsbank for norske bankers framtidige eurotransaksjoner. Fra bankenes side er det også lagt vekt på Norges Banks stilling som nøytral oppgjørsbank som det ikke knyttes soliditetsproblemer til. Dessuten mener bankforeningene at Norges Bank, med henvisning til EØS-avtalen og norske bankers konkurransesituasjon, bør søke å oppnå en norsk tilknytning til TARGET-systemet, slik at norske banker får adgang til TARGET på like vilkår med banker i EU. En alternativ oppgjørsmodell er at transaksjonene gjøres opp i en norsk eller utenlandsk forretnings- eller sparebank som har en egen tilknytning til ØMU-området.
Norges Bank påpeker i brev til Finansdepartementet datert 24. april 1998 at det må klarlegges om det er teknisk og kostnadsmessig forsvarlig å etablere et system for oppgjør av euro-transaksjoner i Norges Bank. Norges Banks vurdering er at hensynet til effektive betalingssystemer, finansiell stabilitet og norske bankers konkurransevilkår vis-à-vis banker med hovedsete innenfor ØMU isolert sett kan tilsi at et slikt system etableres, mens pengepolitiske hensyn trekker i motsatt retning.
Når det gjelder hensynet til finansiell stabilitet viser Norges Bank til at store viktige transaksjoner vil måtte utføres med lavere grad av sikkerhet enn ønskelig dersom Norges Bank ikke er oppgjørsbank. Sentralbanken viser imidlertid samtidig til at disse spørsmålene også vil avhenge av den framtidige lovreguleringen på dette området.
Norges Bank peker på at det kan argumenteres for at de pengepolitiske konsekvensene av at Norges Bank blir oppgjørsbank for eurotransaksjoner, ikke vil være store. Det er i denne sammenhengen vist til at Norges Banks medvirkning til et system for euro-oppgjør og tilførsel av euro i seg selv neppe vil få stor betydning for bruken av euro innenlands. Næringslivet vil uansett ha mulighet til å sende betalingene gjennom utenlandske banker og landsdekkende norske banker som etablerer direkte tilknytning til euro-oppgjørssystemer og TARGET.
Norges Bank gir i brevet uttrykk for ønske om å åpne for at det kan innledes nærmere forhandlinger med bankene i Norge med sikte på å kartlegge teknisk utforming og å klarlegge kostnadsspørsmål ved en form for tilknytning til TARGET og et innenlands oppgjørssystem. Norges Bank gir videre uttrykk for at samtaler med EMI og sentralbanker i ØMU-området må videreføres og konkretiseres.
I brev fra Finansdepartementet til Norges Bank datert 15. mai framgår det at departementet tar til foreløpig etterretning at det arbeides videre med dette spørsmålet etter de linjer som trekkes opp i brevet fra Norges Bank. Det blir i brevet presisert at en premiss for om Norges Bank eventuelt tar på seg denne oppgaven er at dette gir sikrere og mer kostnadseffektive løsninger for TARGET-tilknytning enn andre alternativer. Ytterligere et sentralt moment er om deltakelse fra Norges Bank vil sikre mer likeverdige konkurransevilkår mellom norske banker enn det som følger av andre alternativer. Departementet legger til grunn at kostnadene knyttet til denne virksomheten vil bli dekket av bankene ved en deltakelse fra Norges Bank. Norske banker med filialer eller datterbanker i EU vil kunne få direkte tilgang til TARGET gjennom interne systemer. Det vil også være adgang til deltakelse uten fysisk representasjon i EU, såkalt distansetilknytning. Departementet understreker betydningen av raskest mulig framdrift i arbeidet med å klargjøre aktuelle alternativer for tilknytning til TARGET og et innenlands oppgjørssystem.
6.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om følgjene av ØMU for finansmarknadene til orientering. Komiteen sluttar seg til departementet sine vurderingar om oppgjersystemet TARGET.
6.4 Nærmare vurdering av behovet for regelverksendringar
6.4.1 Spørsmålet om lovfesting av kontraktskontinuitet
6.4.1.1 Samandrag
Etter norsk rett følger en viss rett til kontraktsrevisjon av den ulovfestede læren om bristende forutsetninger og avtaleloven § 36, dersom de nærmere vilkår for dette er oppfylt. To sentrale vurderingstemaer etter disse reglene vil være om det foreligger en oppfyllelseshindring, og om denne hindringen kan sies å ha vært upåregnelig ved avtaleinngåelsen. Videre kreves etter norsk rettspraksis svært mye for å kreve revisjon av inngåtte kontrakter mellom profesjonelle parter.
Finansdepartementet viser til at samtlige som har uttalt seg om spørsmålet er enige i at gjeldende norsk kontraktsrett ikke vil gi adgang til revisjon eller heving av kontrakter som følge av innføringen av euro, med mindre det foreligger svært spesielle forhold.
Finansdepartementet slutter seg til denne vurderingen av gjeldende rett.
Det kan imidlertid ikke på generelt grunnlag utelukkes at det aldri kan foretas kontraktsrevisjon som følge av innføringen av euro. Dette skyldes at kontraktsrevisjon etter norsk rett bl.a. vil bero på en vurdering av skjønnsmessige kriterier som f.eks. « urimelighet ». Finansdepartementet viser imidlertid til at ingen av de berørte markedsaktører har påvist praktiske eksempler på når kontraktsrevisjon vil kunne være aktuelt.
Finansdepartementet anser det på denne bakgrunn ikke nødvendig å lovfeste et prinsipp om kontraktskontinuitet i norsk rett.
Finansdepartementet mener at en eventuell lovregulering av kontraktskontinuitet vil kunne skape større usikkerhet for kontrakter knyttet til euro eller deltakende valutaer, enn å la gjeldende regler om kontraktsrevisjon få anvendelse.
I meldingen avsnitt 5.5.2 er det gjort nærmere rede for departementets vurderinger vedrørende spørsmålet om lovfesting av kontraktskontinuitet.
6.4.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderingar til orientering.
6.4.2 Spørsmålet om endring av rekneskapslova
6.4.2.1 Samandrag
Finansdepartementet kan ikke se at innføring av euro reiser særskilte rettslige problemstillinger i forhold til regnskapsreglene. Det er imidlertid mulig at antall dispensasjonssøknader vil kunne øke.
Det vil for øvrig fortsatt være anledning til å offentliggjøre et regnskap i utenlandsk valuta som et tillegg til regnskap i norske kroner.
6.4.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderinger til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til sine merknader i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.42(1997-1998) om lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven), jf. Innst.O.nr.61(1997-1998).
6.4.3 Spørsmålet om endring av aksjelova
6.4.3.1 Samandrag
Finansdepartementet anser det ikke aktuelt etter forslaget til ny regnskapslov å gi dispensasjon til at årsregnskapet i sin helhet føres i annen valuta enn norske kroner. Dette medfører at aksjekapitalen vil måtte angis i norske kroner. Det er på denne bakgrunn neppe behov for at aksjelovene skal kunne åpne for angivelse av aksjekapitalen i utenlandsk valuta. Dersom det skulle innføres en adgang til å føre årsregnskapet i utenlandsk valuta, vil dette imidlertid kunne få konsekvenser for aksjekapitalen. På bakgrunn av det foreliggende forslaget til ny regnskapslov finner Finansdepartementet ikke grunn til å gå inn på denne problemstillingen nå.
En selskapsrettslig konsekvens av innføringen av euro vil være at eventuell innbetaling av aksjekapital i euro - i likhet med annen fremmed valuta - må ses som et tingsinnskudd (dvs. aksjeinnskudd i annet enn penger) i relasjon til saksbehandlingsreglene om dette i aksjelovene.
6.4.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderingar til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil be Regjeringen legge frem en vurdering av dette senest i forbindelse med evalueringen av ny regnskapslov.
6.4.4 Spørsmålet om endring av børslovgivinga
6.4.4.1 Samandrag
Finansdepartementet ser ikke grunn til å foreslå endringer i børsregelverket på det nåværende tidspunkt som følge av innføringen av euro. Det vises for øvrig til at børslovutvalget som har blitt nedsatt for å vurdere endringer i børslovgivningen, vil kunne vurdere rettslige spørsmål knyttet til notering i fremmed valuta, herunder euro.
6.4.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderingar til orientering.
6.4.5 Spørsmålet om konvertering til euro skal sjåast på som realisasjon i høve til skattelova
6.4.5.1 Samandrag
Ved vurderingen av dette spørsmålet legger Finansdepartementet avgjørende vekt på at partenes stilling i realiteten ikke vil bli endret ved konverteringen til euro. Det underliggende avtaleforhold framstår ikke som nytt. Størrelsen på gjelden eller fordringen (målt i norske kroner), sikkerhetsstillelse, renter, forfallstidspunkt m.v. påvirkes ikke av konverteringen. Dessuten ligger konverteringen utenfor partenes herredømme, i motsetning til hva som er tilfelle ved f.eks. refinansiering.
På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at gjeld og fordring og lignende formuesobjekter tallfestet i valutaen til land i ØMU ikke kan anses realisert når den nåværende valutaen erstattes med euro. Dette følger i prinsippet av en tolkning av de aktuelle bestemmelser for skatteplikt og fradragsrett, og vil derfor ikke kreve særskilt lovregulering.
6.4.5.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderingar til orientering.
6.4.6 Om å byte ut tilvisningar til ECU med tilvisningar til euro
6.4.6.1 Samandrag
Flere steder i gjeldende lover og forskrifter finnes offentligrettslige regler med henvisninger til ECU, f.eks. i regelverket om kapitaldekningskrav til banker. Verdien av 1 euro skal fastsettes lik 1 ECU. For ordens skyld legger en opp til at ECU-henvisninger erstattes med henvisninger til euro. Det enkelte fagdepartement har ansvaret for å følge opp dette på sine respektive fagområder.
6.4.6.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek departementet sine vurderingar til orientering.
7.1 Strukturpolitikken på finansmarknaden
7.1.1 Samandrag
Finansdepartementet tar sikte på å legge fram for Stortinget en vurdering av strukturpolitikken på finansmarkedet.
7.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at alle bransjer bør kunne drives i fri konkurranse fordi dette i praksis gir de beste samfunnsmessige løsninger.
Skatte- og avgiftstrykket er en bremsekloss for utviklingen av et stabilt og lønnsomt privat næringsliv. For høye skatter og avgifter, særlig særavgifter, regulerer forbrukeratferden og tilbudssiden i økonomien slik at markedsmekanismene ødelegges og gir resultater som er langt verre enn en fri markedsøkonomi. Det har vist seg at skatter og avgifter som regel har en helt annen fordelingsmessig effekt enn de som var tilsiktet ved innføring.
Under budsjettbehandlingen for 1998 uttrykte disse medlemmer misnøye med regjeringen Bondeviks manglende evne til å prioritere. Den nye kursen glimrer fortsatt med sitt fravær. Regjeringen tviholder fortsatt på argumentasjonen knyttet til budsjettbalanse, mens disse medlemmer vil anføre at skatteøkninger og økt avgiftsbyrde ikke løser våre hovedutfordringer.
7.2 Om endringar i kapitaldekningsregelverket m.m. for finansinstitusjonar
7.2.1 Samandrag
I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) Om endring av St.prp. nr. 1 statsbudsjettet medregnet folketrygden 1998, heter det (s. 5):
|
« Veksten i husholdningenes og foretakenes lån er nå høyere enn noen gang siden 1988. Regjeringen er bekymret for den sterke kredittveksten og vil følge utviklingen nøye. Høy kredittvekst kan bidra til for sterk innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester og kan svekke finansinstitusjonenes langsiktige soliditet. Det er derfor viktig at tilsynsmyndighetene arbeider for å bedre standarden på finansinstitusjonenes rutiner for kredittvurdering. Finansdepartementet vil be Kredittilsynet vurdere om et skjerpet krav til kjernekapital kan være et hensiktsmessig tiltak for å styrke finansinstitusjonenes soliditet. » |
Kredittilsynet utarbeidet etter forespørsel fra Finansdepartementet en rapport datert 3. februar 1998 med bl.a. vurderinger av om det er hensiktsmessig å skjerpe kravene til kjernekapital for å styrke soliditeten for finansinstitusjoner, dvs. banker, forsikringsselskap og finansieringsforetak m.v.
Finansdepartementet sendte Kredittilsynets rapport på høring 18. februar 1998 med høringsfrist 2. april. Det er i meldingen avsnitt 6.1.2 bl.a. gjort rede for utviklingen på kredittmarkedet, soliditetsmessige konsekvenser av utlånsveksten i bankene og hovedtrekk i gjeldende kapitaldekningsregler.
7.2.2 Om Kredittilsynet sine generelle tilrådingar
7.2.2.1 Samandrag
I Kredittilsynets tilrådinger heter det:
|
« 1. Den samlede kredittutvikling må i første rekke påvirkes fra etterspørselssiden gjennom finanspolitikk, penge- og valutapolitikk (som påvirker renten) og skatteregler. Tiltak som kan dempe etterspørselen kan i dagens situasjon også bidra til å styrke finansinstitusjonenes soliditet. |
|
2. Regelverket for kapitaldekningen i finansinstitusjonene bør i hovedsak fortsatt være preget av stabilitet og forutsigbarhet, på linje med det som gjelder i andre EØS-land. » |
Departementet støtter de generelle hovedhensyn som Kredittilsynet og høringsinstansene trekker fram knyttet til betydningen av balansert etterspørsel og regelverk på linje med andre EØS-land. Departementet er enig i at det er behov for mest mulig stabile og forutsigbare kapitaldekningsregler. Siktemålet med eventuelle justeringer i kapitaldekningsreglene er å trygge soliditeten i norske finansinstitusjoner. Det har i de siste årene vært en tiltakende kredittvekst, særlig fra bankene. Utlånsveksten kan på sikt svekke bankenes soliditet betydelig dersom den ikke reduseres fra dagens høye nivå.
7.2.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, understreker at kapitaldekningsreglene er motivert ut fra hensynet til finansinstitusjonenes soliditet, og at strengere kapitalkrav ikke kan være en erstatning for manglende innstramminger i den generelle økonomiske politikken. Flertallet legger også avgjørende vekt på at regelverket i Norge må være på linje med reglene i andre land. Departementet peker i meldingen på at det forventes at blant annet fortsatt sterk konkurranse vil føre til at bankenes driftsresultat kan bli svakere i årene fremover. Utenlandske långivere har allerede om lag 30 % av alle utlån til norske foretak. Samtidig forventes økt konkurranse i finansmarkedene i årene fremover, blant annet som følge av innføringen av ØMU. Flertallet viser til at strengere kapitaldekningsregler i Norge enn i konkurrentland vil føre til at norske finansinstitusjoner diskrimineres på det norske markedet i forhold til utenlandske aktører, jf. at det er hjemlandets soliditetsregler som gjelder på det norske markedet. Dette vil svekke mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende inntjening, som er en forutsetning på lengre sikt for å tilfredsstille kravene til soliditet. Strengere krav til kapitaldekning vil derfor kunne virke stikk i strid med hensikten. Flertallet støtter derfor punktene 1 og 2 i Kredittilsynets tilråding, og går mot innstramminger i kapitaldekningsreglene.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre støtter Regjeringas syn på justeringer av kapitaldekningsreglene for å styrke finansinstitusjonars soliditet. Desse medlemene mener at den sterke prisveksten i boligmarkedet kan svekke bankenes soliditet ved eit eventuelt prisfall i boligmarkedet.
7.2.3 Om ei generell auking i minstekravet til kjernekapital
7.2.3.1 Samandrag
I Kredittilsynets tilrådinger heter det:
|
« 3. En økning i minstekravet for kjernekapitaldekning, f.eks. fra 4 % til 6 %, kan nå være ønskelig ut fra hensynet til finansinstitusjonenes soliditet. Tiltaket vil ha en viss, men begrenset virkning for samlet kredittutvikling. Etter å ha vurdert de negative virkningene for norskeide finansinstitusjoners konkurranseforhold og for mindre og mellomstore bedrifter som ikke har tilgang til lån fra utenlandske finansinstitusjoner, finner Kredittilsynet likevel foreløpig ikke tilstrekkelig grunn til å tilrå et slikt tiltak. » |
Departementet har merket seg Kredittilsynets og høringsinstansenes vurdering om at en økning i minstekravet til kjernekapital fra 4 % til f.eks. 6 % overfor norske finansinstitusjoner vil være betenkelig ut fra konkurransehensyn. Departementet vil påpeke at dette hensynet må veies mot andre hensyn når forslaget skal vurderes.
Etter anmodning om en oppdatering av rapporten har Finansdepartementet mottatt et brev fra Kredittilsynet datert 8. mai 1997, hvor det heter:
|
« (...) De største bankene har informert om at de vil forsøke å bremse noe på utlånsveksten. Tallene for mars viser at det synes å ta lang tid før disse bremsetiltak får nevneverdig virkning. Den sterke utlånsveksten påvirker isolert sett soliditeten negativt. Foreløpige tall fra de største bankene viser nedgang i kjernekapitaldekningen fra 1. kvartal 1997 til 1. kvartal 1998. Argumentene for tiltak med sikte på å styrke soliditeten er derfor generelt sett blitt noe sterkere enn før. Veksttakten ligger nå på et nivå, særlig for forretningsbankene, som er skadelig for bankenes langsiktige soliditet. De større bankene hevder selv at utlånsveksten vil bli avdempet vesentlig utover i året. Det er ennå for tidlig å si noe sikkert om hvorvidt bankene vil få til en slik reduksjon eller ikke. |
|
Dersom utlånsveksten fortsetter på det nåværende nivå også inn i annet halvår 1998, vil risikoen være stor for en merkbar svekkelse av bankenes soliditet. De vil da være dårlig rustet til å møte et tilbakeslag i norsk økonomi omkring århundreskiftet, slik bl.a. Norges Bank har påpekt risikoen for. En fortsatt utlånsvekst på det nåværende nivå kan således gjøre det nødvendig å overveie en generell heving av minstekravet til kjernekapital, til tross for de motforestillinger som foreligger. Dersom departementet ønsker det, vil Kredittilsynet være forberedt på å foreta en nærmere vurdering av situasjonen i august/september. » |
Departementet mener det er behov for mest mulig stabile og forutsigbare kapitaldekningsregler. Departementet er samtidig bekymret over virkningen på soliditeten i bankene av den sterke utlånsveksten som ser ut til å vedvare. Dette kan gjøre bankene dårligere rustet til å møte et framtidig tilbakeslag i norsk økonomi. Departementet viser til Kredittilsynets vurderinger i brevet av 8. mai 1998.
Regjeringen mener det er aktuelt å øke det generelle minstekravet til kjernekapital for finansinstitusjoner dersom den sterke nominelle veksten i utlån vedvarer eller tiltar.
7.2.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til merknad under pkt. 7.2.2.2, og kan ikke slutte seg til Regjeringens vurdering om at det er aktuelt å øke det generelle minstekravet til kjernekapital. Flertallet viser til at Regjeringen med sin vurdering går mot Kredittilsynets tilråding og de entydige anbefalinger som er gitt av samtlige høringsinstanser, herunder Norges Bank, Bankforeningen, Sparebankforeningen, Norges Forsikringsforbund, Oslo Børs, Konkurransetilsynet, LO, YS, Finansforbundet, NHO og HSH.
Flertallet mener at en generell økning i minstekravet til kjernekapital for finansinstitusjoner ikke er et hensiktsmessig virkemiddel dersom den sterke veksten i utlånene vedvarer eller tiltar, jf. merknader foran.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger til grunn at Regjeringen må vurdere andre tiltak dersom situasjonen krever det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte fremmer følgende forslag:
« Stortinget pålegger Regjeringen ikke å endre det generelle minstekravet til kjernekapital for finansinstitusjoner, uten forutgående stortingsbehandling. »
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre støtter Regjeringas syn på at det kan være aktuelt å auke det generelle minstekravet til kjernekapital for finansinstitusjonar dersom den høge utlånsveksten held fram eller tiltar. Desse medlemene understrekar at dette er viktig for bankenes soliditet når veksten i boligmarkedet er stor og det er fare for eit prisfall i boligmarkedet.
Desse medlemene vil dessutan streke under at ein vedvarande utlånsauke i kredittinstitusjonane har medverka til å forsterke det totale presset i økonomien.
7.2.4 Om auka risikovekting av boliglån
7.2.4.1 Samandrag
I Kredittilsynets tilrådinger heter det:
|
« 4. Det bør vurderes å begrense omfanget av den særlige begunstigelse som regelverket for kapitaldekning i dag gir for lån til boligformål. Kredittilsynet mener det kan være særlig aktuelt å skjerpe kravene ved at grensen for halv kapitaldekning for boliglån med særlig god sikkerhet senkes fra 80 til 60 prosent av antatt verdi. En slik innskjerping bør eventuelt gjelde inntil boligprisstigningen igjen kommer ned på eller under nivået for den alminnelige prisstigningen i samfunnet. Tiltaket vil bidra til å redusere risikoen i bankenes kredittgiving og ha en viss positiv effekt på bankenes soliditet, samtidig som det i noen grad kan bidra til lavere kredittvekst og redusere boligprisøkningen. » |
Lån med pantesikkerhet i bolig innenfor 80 % av forsvarlig verdigrunnlag har etter dagens regler en risikovekting på 50 % i henhold til kapitaldekningsforskriften § 5. Dette innebærer at boliglån innenfor 80 % av forsvarlig verdigrunnlag er gitt en særlig begunstiget stilling i kapitaldekningsregelverket. Dette er den eneste typen lån til privat sektor som ikke er undergitt 100 % risikovekting i det risikoveide beregningsgrunnlaget. Den lavere vektingen av boliglån er begrunnet med historisk relativt lave tap internasjonalt og nasjonalt for pantelån til boligformål.
Departementet legger vekt på at forslaget både reelt og gjennom signaleffekter trolig vil bidra til større varsomhet i kredittvurderingen, og til en viss grad vil kunne bremse den mest risikofylte delen av boligutlånene. Departementet legger videre vekt på at dette forslaget vil ha mindre konkurransevridende virkninger mellom norske og utenlandske finansinstitusjoner enn flere av de øvrige tiltakene Kredittilsynet har vurdert.
Økt risikovekting av boliglån som skissert, vil trolig gi en marginal renteøkning på boliglån sikret mellom 60 % og 80 % av forsvarlig verdigrunnlag, noe som igjen kan bidra til en liten demping av boligprisene.
Departementet er enig med høringsinstansene som gir uttrykk for at boliglån generelt er den minst risikoutsatte delen av bankenes utlånsporteføljer. Departementet vil således videreføre den særskilte begunstigelsen for boliglån i kapitaldekningsregelverket, men mener samtidig at det er grunnlag for en viss justering av grensene for hvilke typer boliglån som gis halv risikovekting. Boliglån sikret innenfor 60 % av forsvarlig verdigrunnlag vil fortsatt ha halvparten av risikovektingen til f.eks. næringslivslån.
Departementet er enig med høringsinstansene som gir uttrykk for at kapitaldekningsregelverket bør være preget av stabilitet og forutsigbarhet. På denne bakgrunn kan departementet ikke støtte Kredittilsynets tilråding om at endrede risikovekter på boliglån skal være et midlertidig tiltak i en tid med høy prisstigning på boliger. Departementet har derfor besluttet at det skal være en ikke tidsbegrenset endring i risikovektene på boliglån sikret mellom 60 % og 80 % av forsvarlig verdigrunnlag.
Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen i sin utredning nr. 1 om finansavtaler og finansoppdrag ( NOU 1994:19 ), har vurdert ulike typer regler som vil kunne medvirke til at låntagerne ikke tar opp lån når det allerede på tidspunktet for avtalens inngåelse foreligger en markert risiko for senere mislighold ved sviktende økonomi hos låntageren. Banklovkommisjonens mindretall foreslo en regel om frarådingsplikt. NOU 1994:19 er nå til behandling i Justisdepartementet, og det er planlagt å fremme en proposisjon våren 1999 med sikte på behandling i Stortinget samme vår.
7.2.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at departementet i meldingen skriver « Departementet er enig med høringsinstansene som gir uttrykk for at boliglån generelt er den minst risikoutsatte delen av bankenes utlånsporteføljer ». Flertallet av høringsinstansene går mot også dette forslaget, ikke minst med henvisning til at det ikke er boliglånene som har størst tapsrisiko. Tvert imot viser f.eks. Norges Bank til at erfaringene med bankkrisen viste at bankene fikk relativt lave tap på utlån til personmarkedet. Flertallet mener derfor økt risikovekting av boliglån er et dårlig og lite målrettet tiltak. Tiltaket vil i liten grad redusere eventuelle problemer med tap, og vil ramme blant annet unge i etableringsfasen. Tiltaket har ført til økte renter på berørte lån med om lag 1/4 prosentpoeng, som kommer i tillegg til den generelle renteøkningen som har fulgt av Regjeringens manglende økonomiske styring. Det kan også bemerkes at Kredittilsynet anbefaler dette som et midlertidig tiltak, som skal reverseres på sikt. Derfor er det oppsiktsvekkende at departementet foreslår å gjøre dette til et permanent tiltak, av hensyn til stabilitet og forutsigbarhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte mener at konklusjonen må være at det som følge av tiltakets svært marginale effekt og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet i regelverket, ikke gjennomføres endringer i risikovektingen av boliglån. Disse medlemmer mener også det er kritikkverdig av departementet å gjennomføre forskriftsendringen som er omtalt i Stortingsmeldingen, før Stortinget er gitt anledning til å uttale seg. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen å reversere forskriftsendringen for vekting av boliglån mellom 60 og 80 % av forsvarlig verdigrunnlag. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at tiltakets manglende treffsikkerhet og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet i regelverket, tilsier at departementet ikke burde gjennomført endringen i risikovektingen av boliglån. Disse medlemmer viser imidlertid til at det tilligger departementet å fastsette forskrifter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til departementet sine vurderingar om auka risikovekting av boliglån.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til Sparebankforeningen som i notat til finanskomiteen uttrykker følgende:
|
« Sparebankforeningen er kritisk til regjeringens forslag til økte avgifts- og avsetningsordninger. Tiltakene som både er selektive og uoversiktlige, har som mål å svekke bedriftenes økonomi og redusere investeringsveksten. Sparebankforeningen mener det ville vært langt ryddigere og mer oversiktlig med en generell renteøkning som ville gitt samme effekt når det gjelder demping av den økonomiske temperaturen i landet. Sparebankforeningen er meget skuffet over at regjeringen har vedtatt å skjerpe kapitaldekningsreglene for boliglån. Vedtaket er ulogisk og dårlig begrunnet fordi det tar sikte på å påvirke de utlån som vokser svakest og er best sikret, samtidig som effekten er tvilsom når det gjelder å dempe utlånsveksten. Foreningen er dessuten meget kritisk til at kapitaldekningsreglene benyttes som et konjunkturpolitisk virkemiddel. Foreningen mener at endringen vil ha konkurransevridende virkninger mellom norske og utenlandske finansinstitusjoner som ikke vil bli berørt av forslaget. Flere utenlandske banker er ganske aktive på boliglånsmarkedet, f.eks, Svenske Handelsbanken som har kontorer flere steder i landet. Det er dessuten urimelig å benytte et slikt virkemiddel som rammer alle banker når det åpenbart er et fåtall banker som svarer for den sterke utlånsveksten. Foreningen stiller seg undrende til at regjeringen allerede har gjennomført regelendringen uten å vente på Stortingets behandling som vil være klar om noen uker. » |
Disse medlemmer er hjertens enige i denne vurderingen, og vil på det sterkeste avvise skjerpelsen av kapitaldekningsreglene for boliglån.
7.2.5 Om innstramming av vilkåra for godkjenning av tidsavgrensa ansvarleg lånekapital
7.2.5.1 Samandrag
I Kredittilsynets tilrådinger heter det:
|
« 5. Kvaliteten på ansvarlig kapital må opprettholdes og vilkårene for godkjenning av ansvarlig lånekapital bør strammes inn. Godkjennelse av opptak av ny tidsbegrenset ansvarlig lånekapital bør normalt ikke gis dersom kjernekapitaldekningen er lavere enn 7 prosent. » |
Departementet er i likhet med Norges Bank enig med Kredittilsynet i at en restriktiv praksis ved godkjennelse av opptak av tidsbegrenset ansvarlig lånekapital vil kunne være et hensiktsmessig tiltak for å bidra til at disse institusjonenes ansvarlige kapital representerer en reell støtpute mot tap.
Flere av høringsinstansene uttrykker skepsis til å innføre en ny praksis knyttet til en 7 prostentgrense som synes å bli oppfattet som absolutt, da praksisen kan bli for firkantet. Departementet understreker at en slik grense må oppfattes som retningsgivende for hvordan praksis for godkjennelse av tidsbegrenset ansvarlig lån bør håndteres i normaltilfeller. En eksplisitt 7 prosentgrense er isolert sett en fordel ut fra hensynet til forutsigbarhet. Departementet mener likevel at det forsatt bør være rom for en viss fleksibilitet. For det første bør 7 prosentgrensen kunne fravikes for banker som ligger relativt nær denne grensen i kjernekapitaldekning og har lav risikoprofil. I tillegg til dette mener departementet at 7 prosentgrensen bør kunne fravikes for finansinstitusjoner med dokumentert svært god risikostyring for kreditt- og markedsrisiko og som ligger relativt nær denne grensen. På denne måten kan en gi incentiver til økt vekt på risikostyring, jf. at det er store variasjoner i hvor langt de ulike bankene har kommet på dette feltet.
Finansdepartementet har i brev av 15. mai 1998 gitt Kredittilsynet retningslinjer for innstramming i vilkårene for godkjenning av ny tidsbegrenset ansvarlig lånekapital, som i hovedsak ikke bør gis dersom kjernekapitaldekningen er under 7 %.
7.2.5.2 Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til departementet sine vurderingar om tidsavgrensa ansvarleg lånekapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at 7-prosent grensen skal oppfattes som retningsgivende, og at kravet må praktiseres på en fleksibel måte, vurdert ut fra situasjonen i den enkelte finansinstitusjon, blant annet mht risikoprofil og risikostyring.
7.2.6 Om utvida påleggsheimlar for Kredittilsynet m.m.
7.2.6.1 Samandrag
I Kredittilsynets tilrådinger heter det:
|
« 6. Det bør innføres en klar lovhjemmel slik at Kredittilsynet skal kunne stille vilkår knyttet til begrenset utlånsvekst, styrket egenkapital og begrenset utbytte dersom utlånsvekst truer med å bringe kjernekapitalen ned på under et nivå på f.eks. 6 ½ eller 7 prosent. Videre bør det kunne være aktuelt å gi banker som ikke makter å treffe nødvendige tiltak for å oppfylle en kjernekapitaldekning på 5 prosent, pålegg om tiltak som kapitalutvidelse, fusjon og bytte av administrerende direktør og styre. |
|
7. Kredittilsynet bør fortsette dialogen med og tilsynsarbeidet overfor enkeltinstitusjoner med sterk utlånsvekst og/eller lav kapitaldekning med sikte på å dempe utlånsveksten og bedre soliditeten. Med mindre institusjonen kan dokumentere at risikoen ved utlånsvirksomheten er lav og godt kontrollert må Kredittilsynet i medhold av gjeldende lov kunne gi pålegg om en kjernekapital som gir en rimelig buffer i forhold til gjeldende minstekrav, f.eks. slik at kjernekapitalen holdes på minst 5 prosent. |
|
8. Det bør utredes en ordning med tilleggsavsetninger i finansinstitusjoner for frivillig eller pliktig avsetning til fond som kan dekke uforutsette tap som kan oppstå og som ikke kan anses som påregnelige etter tapsforskriften. Slike ordninger vil eventuelt komme i tillegg til det utredningsarbeid som pågår med sikte på et bedre faglig grunnlag for praktisering av tapsforskriften i et lengre perspektiv. » |
Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig med tiltak i form av at Kredittilsynet gis hjemmel til å innføre særskilte restriksjoner overfor enkelte finansinstitusjoner på grunn av høy utlånsvekst, når de samtidig har en kjernekapitaldekning inntil 2,5-3 % over gjeldende minstekrav. Departementet er enig med høringsinstansene som mener at Kredittilsynets tilrådinger under punkt 6 vil være en sterkere reell innstramming i kjernekapitalkravet enn en generell økning i kjernekapitalkravet fra 4 % til 6 %
Ut fra tilsvarende resonnementer som under punkt 6 i Kredittilsynets tilrådinger, anser departementet det ikke hensiktsmessig at det legges opp til noen former for generelle tilleggskrav overfor enkeltbanker utover det gjeldende minstekrav.
Etter departementets vurdering bør Kredittilsynets ønske om utvidede hjemler til å gi pålegg utover det som følger av kredittilsynsloven § 4 nr. 6 og banksikringsloven § 3-2, være tilstrekkelig ivaretatt gjennom tilrådingen under punkt 5 som departementet i hovedsak slutter seg til. Det er etter departementets vurdering heller ikke noe i veien for at Kredittilsynet i sin dialog med finansinstitusjonene setter som betingelser at utlånsveksten og/eller utbytte begrenses for å forhindre urimelig fall i kapitaldekningen dersom dette vil medføre at det ikke foreligger forsvarlig kapitaldekning, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-9. Etterkommes ikke dette, har Kredittilsynet hjemmel i kredittilsynsloven § 4 nr. 6 til å kreve en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav.
Punkt 8 i Kredittilsynets tilrådinger ble av Finansdepartementet i sin utsendelse av høringsbrevet av 18. februar 1998 kommentert som følger:
|
« Kredittilsynet foreslår bl.a. å utrede en ordning med tilleggsavsetninger i finansinstitusjoner for frivillig eller pliktig avsetning til fond som kan dekke uforutsette tap som kan oppstå. Departementet mener at dette vil være et lite hensiktsmessig virkemiddel for å dempe utlånsveksten i bankene. Det vil bl.a. kunne bidra til svekket oppmerksomhet om kredittvurderingen, til økt risiko og økt utlånsvekst. Innføring av en ordning med et ev. element av langsiktig skattekreditt ville videre medført et stort tilbakeskritt i forhold til den oppryddingen som ble foretatt i skattereglene gjennom skattereformen 1992. Departementet tar således ikke sikte på noen nærmere utredning av dette spørsmålet. » |
7.2.6.2 Merknader frå komiteen
Komiteen sluttar seg til departementet sine vurderingar om påleggsheimlar for Kredittilsynet.
7.3 Konkurransetilhøve og inntening i verdipapirføretak
7.3.1 Samandrag
Konkurransetilsynet og Kredittilsynet har vurdert ulike tiltak med sikte på å øke konkurransen og effektiviteten i verdipapirmarkedet, herunder tiltak som kan bidra til at aktørene i verdipapirmarkedet får mest mulig lik tilgang på informasjon og tiltak for å øke fokus på prisen for de ulike tjenestene. Konkurransetilsynet og Kredittilsynet foreslår følgende tiltak og endringer i gjeldende regelverk:
| - |
Børsforskriften bør endres slik at det stilles krav til at utsteders kostnader forbundet med tilretteleggerens oppdrag oppgis i alle prospekter. |
| - |
Ved innføring av nytt handelssystem ved Oslo Børs bør det påses at en samtidig åpner for fjernmedlemskap (for verdipapirforetak innenfor EØS-området) og direkte sending av kundeordre via verdipapirforetaket direkte inn i handelssystemet via Internett. |
| - |
Oslo Børs bør anmodes om å vurdere praksisen med 15 minutters tidsforsinkelse av informasjon til allmennheten, med sikte på å gi alle aktørene i verdipapirmarkedet mest mulig lik og samtidig informasjon. |
| - |
Oslo Børs bør etablere en praksis med kvartalsvis offentliggjøring av børsmedlemmenes markedsandeler i annenhåndsmarkedet. |
| - |
Kredittilsynet bør etablere en praksis med kvartalsvis offentliggjøring av aggregerte tall for verdipapirforetakenes inntekter. |
| - |
VPS-lovgivningen bør vurderes revidert med sikte på å gi utenlandske foretak adgang til å delta i verdipapiroppgjøret. |
| - |
Det bør vurderes å gi andre enn verdipapirforetak (f.eks forvaltningsselskaper og livsforsikringsselskaper) adgang til å handle direkte i børsens handelssystem, dersom Oslo Børs ikke åpner for fjernmedlemskap og direkte sending av kundeordre via verdipapirforetaket direkte inn i handelssystemet. |
Finansdepartementet er enig med Kredittilsynet og Konkurransetilsynet i at tiltakene som foreslås i rapporten vil kunne bidra til økt konkurranse i verdipapirmarkedet.
Finansdepartementet har i brev 28. april 1998 bedt Oslo Børs (i samråd med Kredittilsynet) foreslå konkrete regelverksendringer i samsvar med rapportens forslag, slik at det vil stilles krav til at utsteders kostnader forbundet med tilretteleggerens oppdrag oppgis i alle prospekter. Oslo Børs ble videre bedt om å gjøre rede for hvordan rapportens anbefalinger vedrørende fjernmedlemskap for verdipapirforetak innenfor EØS-området og innlegging av kundeordre via verdipapirforetak direkte inn i handelssystemet vil bli fulgt opp ved innføring av nytt handelssystem høsten 1998. Oslo Børs ble også bedt om å vurdere dagens ordning med at transaksjonsdata offentliggjøres med 15 minutters forsinkelse til allmennheten, og videreføre en rutinemessig offentliggjøring av børsmedlemmenes markedsandeler i annenhåndsmarkedet.
7.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek utgreiinga om konkurransetilhøva og innteninga i verdipapirføretak til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å øke konkurransen og effektiviteten i verdipapirmarkedet bl.a. for å sikre at det ikke tas for høye priser. For høye priser innebærer at avlønningen i bransjen kan bli så høy at det strider mot det som ansees som allment aksepterte avlønningsnivåer. Disse medlemmer avventer nærmere forslag for å følge opp de tiltak som Kredittilsynet og Konkurransetilsynet har foreslått. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til innstramminger i delingsmodellen er av begrenset karakter. Disse medlemmer mener det er nødvendig å gå klart lenger for å sikre en høyere beskatning av høye inntekter, herunder for eiere innen verdipapirvirksomhet. Disse medlemmer viser for øvrig til de alternative forslag til Revidert budsjett, jf. fraksjonsmerknader i avsnitt 8 nedenfor og Innst.O.nr.75(1997-1998).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enige i at det kan være behov for tiltak som kan bedre konkurransen mellom verdipapirforetakene. Selv om det i en velfungerende markedsøkonomi må være rom for at svært dyktige personer kan få en meget god lønn, enten de er fotballspillere eller jobber med analyse/rådgivning eller aksjemegling, synes det som om det generelle lønnsnivået i enkelte deler av denne bransjen er høyt. Dette kan ha sammenheng med at konkurransepotensialet ikke er uttømt.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også er forhold på etterspørselssiden som innebærer at presset for lavere priser er mindre i denne bransjen enn i mange andre bransjer. Disse medlemmer vil påpeke at forslagene i rapporten fra Konkurransetilsynet og Kredittilsynet bærer preg av å « sprenge åpne dører ». Oslo Børs har allerede gjennomført, eller er i ferd med å gjennomføre, en rekke av tiltakene som nevnes. På andre områder er det ikke regelverket, men manglende interesse fra aktørene som er hovedårsak til dagens tilstand. Disse medlemmer konstaterer derfor at redegjørelsen i liten grad gir uttrykk for aktive tiltak fra Regjeringens side.
7.4 Korleis forsikringsselskapa kan plassere i aksjar
7.4.1 Samandrag
Finansdepartementet sendte 13. oktober 1997 på høring forslag om å endre eller oppheve bestemmelsen i kapitalforvaltningsforskriften som begrenser selskapenes aksjeplasseringsadgang til 20 % av de forsikringsmessige avsetningene.
Kredittilsynet mente at grensen burde heves til 35 %
Ut fra en samlet vurdering har Finansdepartementet i denne omgang besluttet å heve grensen i tråd med Kredittilsynets forslag, slik at livsforsikringsselskapene gis anledning til å plassere inntil 35 % i aksjer. Finansdepartementet mener at pensjonskassene bør likebehandles med forsikringsselskapene på dette området, og har latt pensjonskassene bli omfattet av endringen. Departementet viser videre til at dagens regelverk ikke skiller mellom livselskaper og skadeselskaper når det gjelder begrensningen i tillatt aksjeplassering, og har derfor gjort endringen gjeldende også for skadeselskapene. Departementet besluttet å gjøre den nye grensen på 35 % gjeldende også for de selskapene som i henhold til kapitalforvaltningsforskriften § 10 har hatt en utvidet adgang til å plassere inntil 30 % av de forsikringsmessige avsetningene i aksjer. Dette gjelder de såkalte P&I-selskapene og selskaper som kun driver forsikring av krigsrisiko til sjøs eller som omfattes av lov om Statens Varekrigsforsikring. Disse endringene trådte i kraft ved forskriftsendring 4. mai 1998.
Finansdepartementet legger vekt på at aksjeplasseringen må stå i forhold til det enkelte selskaps risikoevne, og at større eksponering for konjunkturavhengige svingninger i bufferkapitalen må følges opp av krav til selskapenes kapitalforvaltnings- og risikostyringssystemer og til det tilsynsmessige apparatet. Departementet har i brev av 14. mai 1998 bedt Kredittilsynet om å gi en nærmere redegjørelse for den aktuelle tilsynsmessige oppfølging i forhold til selskapenes bruk av tester og analyser for hvor store markedsmessige svingninger de kan tåle, såkalte stresstester. Departementets tar sikte på at en endring eller opphevelse av aksjebegrensningsregelen kan gjennomføres når den nærmere tilsynsmessige oppfølgingen er avklart.
Det er som nevnt selskapenes bufferkapital, spesielt i form av høyere tilleggsavsetninger og kursreserver, som danner basisen for selskapenes økte aksjeplasseringer. Tilleggsreservenes størrelse er bl.a. en konsekvens av hvordan selskapene vektlegger henholdsvis risiko og mulighet for økt avkastning og endelig tildeling av overskuddet til kunder og eiere. Dette er en beslutning som fattes av eierne innenfor rammene av gjeldende regler. Departementet har bedt Kredittilsynet vurdere selskapenes utbyttepolitikk og politikk for oppbygging av tilleggsreserver, og hvordan dette påvirker den risiko som reelt sett bæres av henholdsvis eierne og kundene.
7.4.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at forslaget om å øke adgangen for livsforsikringsselskapene m.fl. til å investere i aksjer fra 20 % til 35 %. Disse medlemmer forutsetter imidlertid at departementet i det videre arbeidet legger til grunn at aksjebegrensingsregelen oppheves når den nærmere tilsynsmessige oppfølgingen er avklart.
Disse medlemmer viser til at det i de senere årene er foretatt betydelige endringer i regelverket for forsikringsnæringen for å tilpasse reglene til EØS-avtalen. Disse medlemmer viser til at flere endringer er til vurdering, bl.a. krysseierskapsregelen og aksjebegrensingsregelen. Disse medlemmer viser til Banklovkommisjonens arbeid, og at dette arbeidet kan ha betydning for regelverket på forsikringsområdet. Disse medlemmer mener at en ikke nå bør sette i gang en full gjennomgang av rammevilkårene for forsikringsnæringen, men avvente Banklovkommisjonens arbeid for å se om det er behov for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er tilfreds med at departementet nå gir adgang til at livsforsikringsselskapene m.fl. kan investere en større andel av forvaltningskapitalen i aksjer, noe disse medlemmer ved flere anledninger har tatt til orde for. Det er også positivt at departementet tar sikte på ytterligere endringer eller opp-hevelse av aksjebegrensningsregelen når den tilsynsmessige oppfølgingen er avklart.
Denne endringen er imidlertid bare en del av de samlete rammevilkår som forsikringsnæringen er underlagt. Gjeldende lovgivning er i stor grad preget av en reguleringsfilosofi som i liten grad gir selskapene mulighet til å tilpasse produktene til kundenes behov.
Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med en full gjennomgang av rammevilkårene for forsikring, med sikte på generell deregulering, mindre detaljregulering av forsikringsprodukter og likestilling i forhold til andre land.
Forsikringsnæringen opererer i stadig større grad i konkurranse med utenlandske selskaper, og i konkurranse med andre grener av finansnæringen, som banker og verdipapirfond. Regelverket må derfor utformes med sikte på å skape like konkurransevilkår mellom forsikringsnæringen og innenlandske og utenlandske konkurrenter. Regelverket bør utformes slik at de grunnleggende hensyn til å oppfylle forpliktelser, effektiv ressursutnytting og stabilitet ivaretas gjennom mer generelle krav. Innenfor disse rammene bør selskapene gis stor grad av fleksibilitet mht enkel og rasjonell drift og tilpasning av egne produkter.
Disse medlemmer mener det er behov for en samlet gjennomgang av rammebetingelsene for forsikringsvirksomhet i Norge. Det er behov for en gjennomgang med sikte på mindre produktregulering og større vekt på kundebehov, konkurranse og solvens og for å sikre en solid og konkurransedyktig nasjonal finansnæring. Dagens norske regelverk for forsikringsvirksomhet bygger i stor grad på en detaljert og regelstyrt produktkontroll. Dagens norske regelverk inneholder på en rekke områder regelverk som gjør norske forsikringsselskaper mindre konkurransedyktige og mindre i stand til å utvikle produkter som dekker kundenes behov enn selskaper i andre land. Samtidig har vi fått et regelverk som blir uoversiktlig og komplisert både for forbrukerne, de ansatte i næringen og for myndighetene.
Disse medlemmer vil vise til at skillelinjene mellom bank, forsikring og andre typer finansinstitusjoner gradvis har blitt mindre utpreget i Norge. Særlig innenfor et bredt definert sparemarked oppleves produktene fra de ulike finansinstitusjonene i stadig sterkere grad som nærliggende alternativer. De ulike institusjonene opererer således i stadig sterkere grad i et felles marked. Denne utviklingen understreker behovet for å sikre rammebetingelser som ikke virker diskriminerende mellom ulike deler av finansnæringen.
Disse medlemmer vil påpeke at også Kredittilsynet ser behovet for tiltak innenfor forsikringsområdet (Kredittilsynets årsrapport 1997):
|
« Utviklingen av regelverket er en kontinuerlig prosess i et samfunn der finansnæringens rammebetingelser er i stadig endring, og det gjenstår fortsatt forenklingsarbeid. Spesielt innen forsikring har man fortsatt et meget omfattende og detaljert regelverk. »
|
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener en forenkling av regelverket er nødvendig av flere årsaker. Forsikringstakerne har problemer med å forstå både produktene i seg selv og den utforming de får fra selskapene. Forenkling er hovedingrediensen i enhver effektivisering. Forenkling av regelverket kan utløse et betydelig potensiale for kostnadsreduksjoner i forsikringsselskapene. Ikke minst er regelverket viktig i forhold til forsikringsselskapenes mulighet til å hevde seg i konkurransen, både i forhold til innenlandske leverandører av alternative produkter, og i forhold til utenlandske selskap. Det er generelt ønskelig med konkurranse i markedet. Konkurranse er det beste virkemiddel både for å presse kostnadene og prisene ned. Samtidig vil en slik prosess stimulere til produktutvikling som ivaretar kundenes behov. Når konkurrentene i et marked er underlagt strenge reguleringsregimer må det legges særlig vekt på at reguleringsregimene i seg selv ikke påvirker konkurranseforholdene i negativ retning for forbrukerne og aktørene. EØS-avtalen åpner for at utenlandske forsikringsselskaper kan tilby alle typer livsforsikring gjennom filial i Norge basert på hjemlandets regler både når det gjelder organisering og soliditet, samt delvis når det gjelder produktutforming. Det eneste unntaket har vært produkter som er underlagt spesielle skatteregler. Konkurransen fra utenlandske livselskaper vil øke i årene som kommer samtidig som den politiske og økonomiske integrasjon fortsetter. Det synes å være bred enighet om at det er viktig å sikre grunnlag for konkurransedyktige og nasjonale finansinstitusjoner som på en kostnadseffektiv måte kan tilby produkter som i større grad ivaretar kundenes behov. Konkurransen skal sikre kundene enkle produkter og en rimelig pris i forsikringsmarkedet.
Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet for vel et år siden foretok en omfattende gjennomgang av hvordan det meget detaljerte regelverket for fordeling og belastning av kostnader for forsikringstakerne fungerer. I brev til departementet av 14. februar 1997 viste Kredittilsynet til de nye IPA-reglene som innebærer at livsforsikring nå møter konkurransen også fra banker og verdipapirfond i det individuelle pensjonsmarkedet. I brevet fra Kredittilsynet heter det blant annet:
|
« § 3 (i kostnadsfordelingsforskriften) setter også så sterke begrensninger på produktutformingen at sparing i individuell livsforsikring kan bli lite konkurransedyktig sammenlignet med andre former for langsiktig sparing. Andre lands regelverk på dette området setter ikke slike begrensninger på produktutformingen som det norske regelverket. Dette medfører at utenlandske selskapers produkter vil være mer konkurransedyktige enn produkter som de norske selskapene kan markedsføre ... . I en slik situasjon må det vurderes om det er rimelig og riktig at norske livsforsikringsselskaper fortsatt skal pålegges strengere restriksjoner i sin produktutforming enn øvrige aktører i markedet. Kredittilsynet er heller ikke kjent med at tilsvarende restriksjoner eksisterer i andre lands regelverk for livsforsikringsselskaper. » |
Den samme problemstilling har vært reist i Sverige. I den svenske utredningen (SOU 1995:87) blir myndighetens oppgave beskrevet på følgende måte:
|
« Det är en central uppgift att se till att bolagen har fullgod solvens, dvs. att värdet av deras tilgångar med marginal överstiger värdet på deras försäkringsåtaganden. Regleringen skall däremot inte - såsom länge varit fallet på livsförsäkringsområdet - innebäre en detaljerad granskning av priser och produkter. En sådan reglering är till skada för försäkringstagarna såtillvida att den begränsar livsförsäkringsbolagens möljigheter att erbjuda produkter som anpassas till de enskilda konsumenternas behov. » |
Den svenske Riksdagen vedtok 29. mai 1998 med bredt politisk flertall en tjenestepensjonsreform som ivaretar forenklingshensyn og fleksibilitet.
Disse medlemmer mener det på denne bakgrunn er behov for å foreta en gjennomgang av rammebetingelsene med sikte på:
| - |
å sikre at selskapene kan drive kostnadseffektivt og tilpasse produktene til markedets behov, |
| - |
regler for utforming av produkter herunder graden av detaljregulering av livsforsikringsvirksomhet som ivaretar kundenes behov for og ønsker om et vidt produktspekter, |
| - |
revurdere Kredittilsynets tilsynsoppgaver- overgang fra produktkontroll til soliditetstilsyn, |
| - |
sikre mer fleksible regler om overskuddsdeling og oppbygging av bufferkapital, |
| - |
enklere regler om kapitalforvaltning, |
| - |
et regelverk som gjør at norsk forsikring får likeverdige konkurransevilkår som øvrig europeisk forsikring. |
Disse medlemmer viser til Banklovkommisjonen som ble nedsatt i 1990 i sitt arbeid de siste 8 årene drøftet ulike problemstillinger knyttet til forsikringsvirksomhet. Det er imidlertid en realitet at kommisjonens mandat og sammensetning ikke ble utformet med sikte på å foreta en gjennomgripende vurdering og utredning av det samlede regelverk for forsikring i Norge.
Disse medlemmer ber på denne bakgrunn Regjeringen sørge for at det foretas en rask gjennomgang av rammebetingelsene for forsikringsvirksomhet blant annet i lys av EØS-regelverket og endringer som er foreslått i Sverige med sikte på mindre produktregulering og større vekt på kundebehov og soliditet, og for å sikre en solid og konkurransedyktig nasjonal finansnæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen oppnevne et uavhengig og bredt sammensatt utvalg som skal kartlegge og vurdere forsikringsnæringens samlete rammevilkår, og fremme forslag om nytt regelverk med sikte på mindre produktregulering og større vekt å kundebehov og en konkurransedyktig norsk finansnæring. »
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde sluttar seg til departementet sine vurderingar om korleis forsikringsselskapa kan plassere i aksjar.
7.5 Utgreiing om innskotsbaserte pensjonar i arbeidstilhøve
7.5.1 Samandrag
Finansdepartementet nedsatte i mars i år en arbeidsgruppe med deltakere fra Finansdepartementet, Kredittilsynet og Sosial- og helsedepartementet for å utrede hovedspørsmålene knyttet til innskuddsbaserte pensjoner i arbeidsforhold.
Arbeidsgruppens rapport skal foreligge ca 15. august 1998.
Arbeidsgruppens rapport vil danne grunnlag for omtale av dette spørsmålet i Nasjonalbudsjettet 1999.
7.5.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tek dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er positivt at det utvikles nye spare- og forsikringsprodukter, som f.eks. innskuddsbaserte pensjonsordninger i arbeidsforhold. Disse medlemmer er imidlertid i mot at slike produkter skal skattefavoriseres. Dette gjelder særlig når produktene i stor grad har karakter av å være spareordninger. Velferdsstaten står overfor store utfordringer i årene framover, bl.a. knyttet til å sikre Folketrygdens finansiering og pleie- og omsorgstjenester. Disse medlemmer mener at det i denne situasjonen ikke er rom for en utvidelse av omfanget av skattefavoriserte private pensjonsordninger. Disse medlemmer viser til at skattefavorisering av private innskuddsbaserte ordninger innebærer betydelige skattelettelser, og reiser omfattende spørsmål bl.a. knyttet til likestilling mellom kvinner og menn når det gjelder pensjonsytelser.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal være klar 15. august 1998. Disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til dette i lys av Regjeringens vurdering av Arbeidsgruppens rapport i nasjonalbudsjettet for 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det bør innføres skattestimulans for innskuddsbaserte pensjoner, på linje med det som i dag gjelder for ytelsesbaserte ordninger. Dette spørsmålet er vurdert i en rekke sammenhenger. Hylland-utvalget, NOU 1994:6 , tilrådet at det ble åpnet for innskuddsbaserte ordninger. En arbeidsgruppe nedsatt av LO og NHO konkluderte i januar 1998 med at innskuddsbaserte ordninger kan fremstå som en mer fleksibel løsning, og dermed bidra til at antall arbeidstakere som omfattes av tjenestepensjon økes.
Om lag 700.000 arbeidstagere er i dag uten tjenestepensjonsordning. Det er dermed helt klart et behov for nye ordninger, som kan gjøre at flere får et pensjonstilbud utover folketrygden.
Ved siden av de generelle, gode argumentene for å innføre slike ordninger, mener disse medlemmer en snarlig innføring av denne ordningen vil kunne være gunstig i dagens høykonjunktur, ved at ordningen vil føre til økt sparing. Det er også mulig at arbeidstakere vil ta ut en del av sine lønnskrav i form av avsetninger til innskuddsbaserte ordninger, noe som vil bidra til å redusere presset i norsk økonomi. Dette tilsier at det haster med å innføre ordningen.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre en ordning med innskuddsbaserte tjenestepensjoner, som skattemessig likestilles med dagens ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger.
Ordningen iverksettes fra 1. januar 1999. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at livs- og pensjonsforsikring i Norge er gjenstand for en omfattende detaljregulering. Dagens norske regelverk inneholder på en rekke områder forskjeller som gjør norske forsikringsselskaper mindre konkurransedyktige og mindre i stand til å utvikle produkter som dekker kundens behov. Samtidig åpner EØS-avtalen for at utenlandske selskaper kan tilby alle typer livsforsikring gjennom filial i Norge basert på hjemlandets regler når det gjelder organisering, soliditet, samt delvis når det gjelder produktutforming. Sverige er i ferd med å gjennomføre en omfattende forenkling av sitt regelverk for livs- og pensjonsforsikring. Disse medlemmer vil understreke at i denne situasjonen vil det være problematisk at tradisjonelle ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger(TPES) som gir bedrifter anledning til å foreta begrensede investeringsvalg, ikke lenger blir tillatt i Norge. Dette er blant annet tilfelle med Storebrands Flexprodukt som dekker mer enn 38.000 ansatte i 18 av landets største bedrifter. Situasjonen for disse bedriftene, blir etter disse medlemmers oppfatning ytterligere problematisk når Kredittilsynet i tillegg hevder at det ikke skal være anledning til å opprette egne livselskaper for bedriftskunder som ønsker å gjøre egne investeringsvalg. Den uklarhet som her skapes kan påføre bedriftene høyere pensjonskostnader enn bedrifter som har sine ordninger i andre land og skaper usikkerhet om de ansattes rett til skattefritak i disse ordningene. Sett i lys av at Regjeringen har foreslått å innføre innskuddsbaserte kollektive pensjonsordninger, som vil gi investeringsvalg, er denne innstrammingen av tidligere praksis lite meningsfylt. Disse medlemmer vil derfor uttrykke bekymring for den usikkerhet som er skapt når det gjelder ansattes pensjonsforhold i en rekke norske bedrifter. Denne situasjonen fordrer en rask oppfølging fra Regjeringen for å sikre lovligheten av eksisterende produkter for norske bedrifters pensjonsordninger. Videre viser dette behovet for at Regjeringen raskt foretar en samlet gjennomgang av rammebetingelsene for livsforsikringsvirksomhet i Norge med sikte på mindre produktregulering og større vekt på kundebehov, for å sikre en solid og konkurransedyktig nasjonal finansnæring.
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til omtalen av det arbeid som er på gang når det gjeld innskotsbasert pensjon i arbeidstilhøve i meldinga om Revidert nasjonalbudsjett side 126. Arbeidsgruppa sin rapport vil etter planen liggje føre 15. august i år. Regjeringa vil så raskt som mogleg etter det leggje fram forslag til innskotsbaserte ordningar, primært som alternativ til dagens ytingsbaserte ordningar. Desse medlemene førutset at den/dei ordningane som vert fremja sikrar arbeidstakarane sine interesser og at dei provenymessige verknadane i tilstrekkeleg grad er tilpassa dei langsiktige omsyn til norsk økonomi. På noverande tidspunkt ligg det ikkje føre konkrete modellar.
Desse medlemene vil fremja følgjande forslag:
« Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre ei ordning med innskotsbasert tenestepensjon som skattemessig skal jamstellast med ytelsesbasert tenestepensjon, med sikte på gjennomføring i 1999. »
Desse medlemene syner til at dette framlegget er ein del av pakkeframlegget under kap. 25 i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.2 og 8 vedrørende pakkeforslaget.
8.1 Arbeidarpartiet
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Statsbudsjettet for 1998 i fjor høst ble vedtatt av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Arbeiderpartiet kunne ikke ta ansvar for et budsjett som ga skattelettelser til de rikeste og store utgiftsøkninger i en allerede presset økonomi.
Disse medlemmer viser til at vårens budsjettbehandling er en revisjon av dette budsjettet. Arbeiderpartiet har hele tiden ment at de fem borgerlige partiene på Stortinget må ta ansvaret for årets budsjett. Likevel har Arbeiderpartiet nå vært innstilt på å finne løsninger med sentrumspartiene, rett og slett fordi vi ser at det kan gå svært galt med norsk økonomi dersom det ikke blir et mer ansvarlig økonomisk opplegg. Arbeiderpartiet vil alltid være beredt til å ta medansvar for å sikre velferden. Men, hvis Arbeiderpartiet skal ta ansvar, må Arbeiderpartiet få gjennomslag for noen av våre saker.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet de siste dagene har gjennomført forhandlinger med sentrumspartiene med sikte på et samarbeid om Revidert budsjett. Sentrumspartiene brøt forhandlingene tirsdag kveld.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet hadde to viktige forutsetninger for en løsning:
| - |
budsjettet måtte være strammere enn Regjeringens forslag for å sikre arbeid og velferd |
| - |
fordelingsprofilen måtte bedres |
Disse medlemmer mener begge disse kravene burde være fullt ut «spiselig» for sentrumspartene - ikke minst fordi de selv har vektlagt at de minst må ha et like stramt opplegg som forslaget i Revidert nasjonalbudsjett, og at i alle fall enkelte av sentrumspartiene har hatt en svært høy profil når det gjelder å kritisere Jagland-regjeringens fordelingspolitikk.
Disse medlemmer viser til at bruddet i forhandlingene skyldes at sentrumspartiene har bundet seg opp i avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet om ikke å øke skatten for de rikeste i landet. En skjerming av de aller rikeste blokkerer med andre ord muligheten til å få et forsvarlig budsjettopplegg sammen med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet kan ikke være med å finansiere andre partiers utgifter, samtidig som de rikeste skal gå fri fra å betale regningen.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet strakk seg meget lagt i forhandlingene. Bl.a. la vi til side uenigheten om kontantstøtten i denne runden. Arbeiderpartiet kommer ikke til å stemme for kontantstøtten, men for å få en forsvarlig revisjon av budsjettet, var vi i denne omgangen innstilt på å la uenighet om kontantstøtten ikke være til hinder for en enighet på andre punkter ved behandlingen av Revidert budsjett 1998.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i sitt forslag til Revidert budsjett har holdt fast på å prioritere eldre og helse først. Arbeiderpartiet følger opp gjennomføringen av eldrereformen og øker bevilgningene til kreft, psykiatri og sykehusutstyr. Arbeiderpartiet vil opprettholde ungdomsgarantien og har også funnet plass til økte bevilgninger til forskning og studieplasser - områder der Regjeringen har kuttet. Samtidig har Arbeiderpartiet et opplegg som er 2,4 mrd. kroner strammere enn Regjeringens opplegg. Dette oppnås både gjennom utgiftskutt og gjennom økt skatt for de aller rikeste.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet fortsatt holdt døra åpen for nye drøftinger med regjeringspartiene dersom forhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet ikke førte fram, men da måtte også Arbeiderpartiet fått noe igjen som innebar en kursomlegging i fordelingspolitikken. Disse medlemmer registrerer at regjeringspartiene valgte å støtte seg på høyresiden i politikken også denne gangen.
Disse medlemmer viser til at flertallsforslagene i denne innstillingen gir en svekkelsen av balansen med flere hundre millioner kroner sammenlignet med Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til statsministerens og finansministerens uttalelser om at det endelige budsjettopplegget må være minst like stramt som det opplegg Regjeringen la fram i sitt forslag til Revidert budsjett.
Disse medlemmer konstaterer at dette ikke blir tilfelle hvis forslagene i denne innstillingen vedtas. Innstrammingen, målt ved det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet reduseres i så fall fra 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge til 1/4 %.
Disse medlemmer konstaterer at de som hadde ansvaret for budsjettet i høst ikke har klart å revidere budsjettet slik at Regjeringens forslag til budsjettbalanse opprettholdes. Dette skjer til tross for at heller ikke Regjeringens forslag er tilstrekkelig til å stabilisere norsk økonomi. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets helhetlige budsjettopplegg som har en klart bedre fordelingsprofil og en klart sterkere innstramming enn Regjeringens forslag. Arbeiderpartiets opplegg innebærer en påløpt innstramming i 1998 på 2,4 mrd. kroner og en klar skatteskjerpelse for de rikeste. Disse medlemmer viser til at det ikke har vært mulig å få støtte for dette, til tross for at Arbeiderpartiet strakk seg meget langt i forhandlinger med sentrumspartiene for å få et forsvarlig opplegg. Dessverre brøt sentrumspartiene disse forhandlingen, fordi avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet om å skjerme de rikeste fra skatteøkninger blokkerte for en løsning med Arbeiderpartiet.
Disse medlemmer viser imidlertid til at det har vært mulig å få støtte for deler av våre forslag til utgiftskutt. Dette har bidratt til å begrense budsjettsvekkelsen betydelig. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at den økonomiske situasjonen tilsier et strammere opplegg enn det som det nå er flertall for, og at ansvaret for at dette ikke er mulig må legges på det borgerlige flertallet i Stortinget.
Disse medlemmer viser at sentrumspartiene ikke støtter Regjeringens forslag om utvidet arbeidsgiverperiode i sykepengene og tvungen avsetningsordning for næringslivet. Dersom sentrumspartiene hadde støttet Regjeringens forslag om utvidet sykepengeperiode, hadde det vært flertall for denne innstrammingen som har en budsjettvirkning i 1998 på 225 mill. kroner, og en virkning på årsbasis på 980 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene har lagt fram et pakkeforslag i 4 punkter. Pakkeforslaget representerer ingen bidrag til innstramming av budsjettet. Tvert i mot innebærer pakken omfattende skattelettelser f.o.m. 1999, uten at noen av de øvrige forslagene bidrar til inndekning. Udekkede regninger skyves fram i tid.
Punkt 1 i pakken om å innføre en konjunkturavgift som er noe justert i forhold til Regjeringens forslag gir ingen budsjettvirkning før i år 2000.
Punkt 2 om å øke CO2-avgiften på sokkelen innebærer at statens inntekter fra oljesektoren øker. Dette har ingen virkning på budsjettindikatorene. Bruk av disse midlene til å saldere budsjettet innebærer økt bruk av oljeinntekter, og vil således redusere stramheten i budsjettet. Det vises for øvrig til at økningen i avgiften har en begrenset nettovirkning. Den har ingen budsjettvirkning for 1998. Den påløpte budsjettvirkningen for 1998 er om lag 95 mill. kroner.
Punkt 3 om å gi Regjeringen fullmakt til å selge statsaksjer i 1998 har ingen virkning på budsjettbalansen. Dette representerer kun flytting av formue mellom offentlig og privat sektor. Opplegget innebærer privatisering av statlig virksomhet. Regjeringen vil ikke angi hvilke statlige aksjer som er aktuell å selge i 1998. Disse medlemmer mener at det er uholdbart at Stortinget ikke er innforstått med hvilke statsbedrifter som nå kan bli privatisert.
Punkt 4 om å innføre skattemessig likhet mellom ytelses- og innskuddsbaserte ordninger representerer betydelige skattelettelser. Dette skal Regjeringen komme tilbake til, slik at her går sentrumspartiene inn på en ordning som ikke er ferdig utredet, jf. at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett har varslet at utredningen av en rekke spørsmål knyttet til skattefavoriserte innskuddsbaserte ordninger ventes å være klar 15. august. Disse medlemmer mener dette er uforsvarlig sett i lys av behovet for styring økonomien gjennom finanspolitikken.
Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett for 1998 som ble lagt fram 5. juni 1998:
Arbeiderpartiets alternativ til Revidert budsjett:
Bedre fordeling og strammere finanspolitikk sikrer sysselsettingen
Det viktigste for Arbeiderpartiet er å sikre sysselsetting og velferd. For å unngå at næringsliv, arbeidsplasser og familier på ny bli truet av prisstigning og renteoppgang, er det nå nødvendig å kjøle ned økonomien. Arbeiderpartiet mener situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Fordelingsprofilen må bedres.
Arbeiderpartiet foreslår økt beskatning for rederiene, de største formuene og de høyeste inntektene med til sammen over 3 mrd. kroner. Utgiftsveksten er lavere i Arbeiderpartiets alternativ enn i Regjeringens forslag. Dette vil dempe presstendensene i norsk økonomi på en mer effektiv måte enn Regjeringens opplegg. Økte avgifter øker prisveksten og vanskeliggjør lønnsoppgjørene.
Tar vi hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4 mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Arbeiderpartiet har redusert utgiftene over statsbudsjettet med over 1,6 mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens forslag.
Arbeiderpartiets 6 punkter for et samarbeid med andre partier om Revidert budsjett
Arbeiderpartiet viser til at budsjettet for i år ble vedtatt av sentrumspartiene med støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre. Når Stortinget nå skal foreta en revisjon av budsjettet, er det derfor fortsatt de borgerlige partiene som har et hovedansvar for budsjettet. Arbeiderpartiet konstaterer videre at disse fem partiene for kort tid siden inngikk en avtale om kontantstøtten og enkelte skattespørsmål for resten av stortingsperioden.
Budsjettopplegget må bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi og sikre konkurranseevnen for norske bedrifter. Det må forhindre økt prisstigning og økte boliglånsrenter. Regjeringen må ta ansvar for en forsvarlig budsjettmessig håndtering av lønns- og trygdeoppgjøret samt jordbruksoppgjøret.
Når Arbeiderpartiet går i mot innføringen av kontantstøtte skyldes dette bl.a. de budsjettmessige virkningene på lang sikt. For 1999 vil kontantstøtten ytterligere øke utgiftene over statsbudsjettet med 2,1 mrd. kroner. I tillegg skyver Regjeringen andre store utgifter foran seg. Summen av dette blir en uansvarlig finanspolitikk som Arbeiderpartiet ikke kan stille seg bak.
Et eventuelt samarbeid mellom Arbeiderpartiet og andre partier om Revidert budsjett må gi gjennomslag for viktige deler av Arbeiderpartiets budsjettopplegg.
Arbeiderpartiet ønsker en endring av den politiske kursen med spesiell vekt på fordelingspolitikken. For Arbeiderpartiet vil følgende 6 punkter være avgjørende for et samarbeid med andre partier om revideringen av årets statsbudsjett:
| 1. |
Budsjettopplegget må bidra til å sikre arbeid til alle og velferd på kort og lang sikt, derfor kreves det et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. |
| 2. |
Fordelingsprofilen i budsjettopplegget for 1998 må bedres. Økte avgifter øker prisveksten og vanskeliggjør lønnsoppgjørene. Arbeiderpartiet foreslår skatteforslag som bedrer fordelingsprofilen betydelig. Dette innebærer bl.a. fjerning av alle aksjerabatter, fjerning av alle tak i delingsmodellen og avskaffelse av den særskilte rederibeskatningen. Samlet utgjør dette økte skatter på over 3 mrd. kroner på årsbasis på de høyeste næringsinntektene, de største formuene og rederiene. |
| 3. |
Kommuneopplegget må gi en bedre fordeling mellom skattesvake og skattesterke kommuner. |
| 4. |
Tiltaksgarantien for langtidsledig ungdom i aldersgruppen 20-24 år må opprettholdes. |
| 5. |
Eldre og helse må prioriteres, eldrereformen må følges opp. |
| 6. |
Arbeiderpartiet går imot innføringen av kontantstøtte. |
Økende pris- og kostnadsvekst vil svekke grunnlaget for sysselsettingen
I Arbeiderpartiets langtidsprogram ble det advart sterkt, gjennom det såkalte « sprekkalternativet », mot en utgiftspolitikk som ikke var bærekraftig på lang sikt. I likhet med sprekkalternativet vil Regjeringens manglende styring av økonomien skape store problemer for velferd og sysselsetting i framtida.
Finanspolitikken, som er selve bærebjelken for å stabilisere økonomien, blir ikke lenger brukt for å dempe den kraftige oppgangskonjunkturen. Økningen i boliglånsrentene er et tydelig eksempel på at finanspolitikken ikke virker. Finanspolitikken må også ta ansvar for at andre områder ikke lenger gir de bidrag til den økonomiske politikken som Solidaritetsalternativet forutsetter.
Inntektspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes og sysselsettingen understøttes. Regjeringen må selv ta ansvar for den økende pris- og kostnadsveksten og bedriftenes tap av konkurranseevne. Disse problemene synes å tilta.
Mangel på finanspolitisk innstramning kan også sette kronekursen i fare. Solidaritetsalternativet forutsetter at pengepolitikken rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. Dette gir forutsigbarhet for våre konkurranseutsatte bedrifter. Særlig er dette viktig for de små og mellomstore bedriftene som konkurrerer på det europeiske markedet. Alternativet til en stabil kronekurs er høyere renter, sterkere krone, redusert konkurranseevne og svekket eksport. Med en finanspolitikk og inntektspolitikk som ikke er tilpasset situasjonen i norsk økonomi, vil de økende presstendensene på sikt kunne tvinge fram en omlegging av pengepolitikken. Dette må vi unngå.
Situasjonen i norsk økonomi før revideringen av 1998-budsjettet er preget av økende presstendenser:
| - |
Vi er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. BNP for Fastlands-Norge ventes reelt å øke med 3,5 % i 1998. Høy investeringsaktivitet og sterk vekst i privat konsum gir betydelige bidrag til den økonomiske veksten. Fra 1993 til 1998 blir veksten i BNP for Fastlands-Norge nær 20 %. |
| - |
Sysselsettingsveksten for i år anslås til vel 50.000 personer, det er nær en dobling i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet. Fra 1993 til 1998 vil sysselsettingen øke med mer enn 235.000 personer. Den demografiske tilveksten i samme periode har vært om lag 75.000 personer. Dette er en sterkere sysselsettingsvekst over en 5-årsperiode enn det vi hadde midt på 80-tallet. |
| - |
Den kraftige sysselsettingsveksten viser også at vi har et fleksibelt arbeidsmarked og at den aktive utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken som ble ført fra begynnelsen av 90-tallet har vært riktig. Det er også et nytt trekk de siste årene at det nordiske felles arbeidsmarked reelt sett gir gunstige bidrag til å avhjelpe presset i det norske arbeidsmarkedet. |
| - |
Det er knapphet på arbeidskraft i en rekke yrker og næringer. AKU-ledigheten i 1. kvartal 1998 var 3,3 % og den registrere ledigheten i mai var 53.000 helt ledige, en nedgang på 20.900 siden mai i fjor. |
| - |
Pris- og kostnadsveksten øker. Det ligger an til en markert sterkere lønnsvekst hos oss enn hos våre handelspartnere. Konkurranseevnen målt med relative lønnskostnader svekket seg svakt i fjor. Med en årslønnsvekst på 6 % eller mer i år, ventes en markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Fortsetter denne utviklingen kan vi tape tusener av arbeidsplasser i den konkurranseutsatte industrien som er bygd opp på 90-tallet. Regjeringens egne beregninger over den økende lønnsveksten er derfor sterkt foruroligende. Med sterkere lønnsvekst enn det Regjeringen la til grunn i sitt forhøyede anslag i Revidert nasjonalbudsjett, er det ytterligere grunn til uro. |
| - |
Prisveksten i Norge har vært lav i flere år og om lag på linje med prisveksten i EU. For 1998 har Regjeringen justert opp veksten i konsumprisene fra 2 ¼ % i nasjonalbudsjettet til 2,6 % i Revidert nasjonalbudsjett. Sterkere lønnsvekst i 1998 enn det Regjeringen la til grunn i revidert nasjonalbudsjett vil økt prisveksten ytterligere, og den sterke lønnsveksten vil bidra til sterkere prisvekst framover. Vi står dermed i fare for å komme i en situasjon med en særnorsk prisvekst om ikke finanspolitikken strammes til og inntektspolitikken tilpasses vår konkurransesituasjon. |
| - |
Husholdningenes disponible realinntekter ventes i Revidert nasjonalbudsjett å øke med hele 4 % i år etter en vekst på 3,5 % i fjor. Den høye lønnsveksten og flere sysselsatte forklarer økningen. Med økte boliglånsrenter og økt prisvekst vil mange familier derimot kunne komme i en situasjon der selv en svak økning i inflasjon og lånekostnader raskt spiser opp store deler av kjøpekraftsforbedringen. Dette bildet vil ikke bli nevneverdig endret av at lønnsveksten nå blir høyere enn Regjeringens anslag i Revidert budsjett. |
Oppsummert har presstendensene blitt klart sterkere siden behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. Arbeiderpartiet mener derfor at situasjonen i norsk økonomi krever et strammere budsjettopplegg enn Regjeringens forslag. Dette er viktig for å opprettholde sysselsettingen og velferden på sikt og for å sikre fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. Finanspolitikkens bidrag til styringen av norsk økonomi vil være avgjørende for en videreføring av Solidaritetsalternativet.
Kortsiktig politikk med « påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten »
Arbeiderpartiet mener at vi nå står i fare for å gjenta de feilene vi gjorde på 80-tallet som ga oss høy inflasjon, høye renter og svekket konkurranseevne med nedbygging av arbeidsplasser i industri og annen konkurranseutsatt virksomhet.
På den annen side er Arbeiderpartiet enig i Regjeringens analyse i Revidert nasjonalbudsjett om at situasjonen i norsk økonomi på mange måter er annerledes nå enn på midten av 80-tallet. Husholdningene har en betydelig finansiell sparing hvert år og nettofordringer som i gjennomsnitt tilsvarer en halv årsinntekt. Tilsvarende er bedriftenes og kommunesektorens finansielle stilling langt bedre enn midt på 80-tallet. Vi kan, som Regjeringen sier, derfor ikke regne med at et generelt behov for finansiell konsolidering vil bidra til å bremse etterspørselen fra husholdninger og bedrifter i nær framtid. Vesentlig høyere renter enn i EU kan vi heller ikke vente.
Dersom bremsene i norsk økonomi ikke settes på, vil det i en slik situasjon, hvor alle viktige sektorer i økonomien har « mye å gå på », kunne ta lang tid før såkalte selvregulerende mekanismer i privat sektor bidrar til å dempe presstendensene. « I så fall kan det oppstå betydelige ubalanser, med påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten », sier Regjeringen.
Arbeiderpartiet støtter en slik analyse. I motsetning til Regjeringen vil vi derimot gjøre noe med det. Arbeiderpartiet mener det er behov for strammere økonomiske tøyler enn de Regjeringen legger opp til i Revidert nasjonalbudsjett. Vi vil føre en ansvarlig og langsiktig økonomisk politikk så vi unngår de samme feilene som midt på 80-tallet.
Regjeringspartiene står bak budsjettet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet
Statsbudsjettet for 1998 ble vedtatt av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Sentrumspartiene ønsket utgiftsøkninger og fikk det. Fremskrittspartiet og Høyre ønsket skattelettelser for de rikeste og fikk det. Ingen av de fem borgerlige partiene bak budsjettforliket tok ansvar for helheten og virkningene på norsk økonomi. Resultatet ble at ytterligere 5 mrd. kroner ble sprøytet inn i en allerede presset økonomi. Statsbudsjettets underliggende utgiftsvekst ble doblet og den innstrammende effekt målt ved det olje-, rente og aktivitetskorrigerte overskudd ble nær fjernet. Fordelingspolitisk ble personer med høye inntekter og store formuer tilgodesett.
Hensynet til å få igjennom kontantstøtten gikk foran hensynet til et helhetlig økonomisk opplegg. Kontantstøtten innebærer at det neste år deles ut ytterligere 2,1 mrd. kroner i hovedsak til økt forbruk.
Utbetalinger av flere milliarder i kontantstøtte vil gi tilsvarende mindre til mer målrettet tjenestetilbud. Et av hovedpunktene i Sysselsettingskommisjonens rapport var å redusere veksten i overføringene over statsbudsjettet. Brundtland-regjeringen fulgte opp dette arbeidet systematisk i første halvdel av 90-tallet. Målet om å kutte overføringer tilsvarende 5 mrd. kroner ble nådd i løpet av en fireårsperiode. I historiens lys opphevet en hjertesak og et enkelt vedtak virkningene av flere års møysommelig arbeid.
Arbeiderpartiet står fast på at budsjettet som ble vedtatt før jul var uansvarlig, det hadde en dårlig fordelingsprofil, og det var ikke tilpasset de alvorlige utfordringer vi har i norsk økonomi.
De partier som vedtok budsjettet før jul må derfor ta et hovedansvar for revideringen av budsjettet. Arbeiderpartiet legger fram et eget alternativ til Revidert budsjett. Hvis regjeringspartiene ønsker samarbeid med Arbeiderpartiet må kursen legges radikalt om.
Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett er utilstrekkelig
Det er første gang en regjering legger fram et budsjett uten at nye tiltak på utgiftssiden dekkes inn. I tillegg har Regjeringen ikke avklart hvordan økte utgifter i stats- og trygdeoppgjøret skal dekkes inn. Regjeringen viser allerede her at den ikke vil forstå alvoret i den økonomiske situasjonen. Dermed øker presset i norsk økonomi.
Regjeringen Bondeviks forslag til Revidert budsjett innebærer ingen innstramning. Utgiftene vokser i forhold til vedtatt budsjett. Prisveksten øker. Regjeringens egne beregninger legger til grunn økende pris- og lønnsvekst i kommende år.
I forhold til framskrivningene i Jagland-regjeringens langtidsprogram styres det etter det såkalte sprekkalternativet. Utgiftsveksten vil ikke være opprettholdbar på lang sikt. Manglende styring over finanspolitikken vil skape store problemer for velferd og sysselsetting framover.
Arbeiderpartiets kommentarer til Bondevik-regjeringens forslag til Revidert budsjett kan oppsummeres i følgende punkter:
Økt utgiftsvekst dekkes ikke inn
Økte utgifter på over 300 mill. kroner er ikke dekket inn. Dette kommer på toppen av et budsjett hvor sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre doblet utgiftsveksten i statsbudsjettet i forhold til Jagland-regjeringens opplegg.
Finansieringen av eldrereformen skyves i tid og pengene brukes på andre utgifter
Utgifter avsatt til eldrereformen brukes til å finansiere andre utgifter. Regjeringen har valgt å legge om budsjetteringen av eldrereformen. Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser skal heretter budsjetteres i ferdigstillelsesåret. På denne måten blir hele finansieringen av eldrereformen skjøvet framover i tid. For 1998 regner Regjeringen med at 1,15 mrd. kroner blir utbetalt i senere år. Arbeiderpartiet krever av Regjeringen at denne budsjettekniske omleggingen ikke fører til forsinkelser i utbyggingen av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Utbyggingsaktiviteten må fortsette i samme tempo som eldrereformen opprinnelig la opp til. Arbeiderpartiet kritiserer derimot sterkt at Regjeringen lar utgiftsreduksjoner på årets budsjett, og som i følge Regjeringen ikke skal få innvirkning på aktiviteten i år, brukes til å dekke nye utgiftsøkninger på budsjettet.
Store udekkede regninger venter
I tillegg til eldrereformen skyver Regjeringen også andre store regninger foran seg. Årslønnsveksten anslås nå til omlag 6 % i 1998. De økte utgiftene over statsbudsjettet som følge av stats- og trygdeoppgjøret vil da bli om lag 3,2 mrd. kroner. Disse ekstrautgiftene er ikke dekket inn i budsjettet. Regjeringen legger til grunn at den økte skatteinngangen skal finansiere utgiftsøkningen. Revidert nasjonalbudsjett tar heller ikke hensyn til virkningene av landbruksoppgjøret. For i år fører landbruksavtalen til en bevilgning over statsbudsjettet på 338 mill. kroner. For avtaleperioden er virkningen 675 mill. kroner. I tillegg vil Regjeringen foreslå å fjerne investeringsavgiften for landbruket, noe som alene vil reduserer statens inntekter i 1999 med 400 mill. kroner. Regjeringen har også varslet andre tiltak som vil øke utgiftene i år og i årene som kommer, herunder verftsstøtten og erstatning til jødene som utgjør 1,3 mrd. kroner i 1998. Samlet beløper disse utgiftene seg til omlag 4,5-5 mrd. kroner bare i 1998. Regjeringen må ta ansvar for en forsvarlig budsjettmessig håndtering av disse utgiftene.
5 mrd. kroner i økte utgifter som ikke er tatt med i Regjeringens regnestykker
Legger vi til grunn at Regjeringen vil finansiere inntektsoppgjørene gjennom den økte skatteinngangen, og at utgiftsreduksjonene i forbindelse med eldrereformen er en ren budsjetteknisk endring, øker de aktivitetsskapende utgiftene over statsbudsjettet med over 5 mrd. kroner i 1998.
Underliggende utgiftsvekst langt større enn Regjeringen sier
Regjeringen har kunnet nedjustere den reelle underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter fra 1997 til 1998 med 1/2 prosentpoeng fra 2 1/4 % i Tilleggsproposisjonen til 1 3/4 % i Revidert nasjonalbudsjett. Nedjusteringen skyldes bl.a. sterkere prisstigning og er således ikke uten videre uttrykk for noen strammere budsjettpolitikk. Regjeringen har derimot ikke tatt hensyn til de økte utgiftene som følger av inntektsoppgjørene og de budsjettekniske omleggingene av eldrereformen. Gjør vi det, vil den reelle underliggende utgiftsveksten øke med 1 1/4 prosentpoeng til 3 %.
Innstrammende effekt borte
Med de samme forutsetninger om den reelle underliggende utgiftsvekst som over, vil det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettoverskuddet bli null. Det vil si at finanspolitikk ikke lenger gir noe bidrag til å dempe presset i økonomien. Det er alvorlig i en situasjon hvor økonomien er inne i den kraftigste vekstperioden vi har hatt i hele etterkrigstida. Arbeiderpartiet kan ikke være medansvarlig for en slik finanspolitikk.
Økte boliglånsrenter er Regjeringens ansvar
Regjeringens utgiftspolitikk og ansvarsfraskrivelse for presstendensene i norsk økonomi gir gale signaler til partene i arbeidslivet og andre viktige markedsaktører. Siden Jagland-regjeringens budsjettforslag er prisveksten for i år oppjustert fra 2 1/4 % til 2,6 %. Anslaget for den samlede årslønnsveksten antas nå å bli 6 %, mens anslaget i Regjeringen Bondeviks tilleggsproposisjon var 3,5 %. Regjeringen forventer høyere lønnsvekst i årene som kommer. Norges Bank har nettopp satt opp sine signalrenter med et halvt prosentpoeng og de stor bankene har økt boliglånsrentene med opp til 1 prosentpoeng. Ytterligere renteøkning kan komme. Økt pris- og kostvekst vil ramme den konkurranseutsatte industrien og husholdningenes kjøpekraft. Dette er en sosialt urettferdig måte å drive innstramningspolitikk på. Arbeiderpartiet avviser sterkt Regjeringens antydning om at partene i lønnsoppgjøret selv har ansvaret for de økningene i boliglånsrentene som vi nå har sett. Ansvaret er Regjeringens.
Dårlig fordelingsprofil, rike går fri, folk flest betaler
Forslaget til Revidert nasjonalbudsjett har en dårlig fordelingsprofil. Det er vanlige lønnsmottakere som betaler de økte utgiftene, mens rederne og personer med store formuer og inntekter går fri. Økningen i « kakseskatten » og fjerning av taket i delingsmodellen for liberale yrker utgjør småpenger i forhold til det vanlige lønnsmottakere vil merke av avgiftsøkninger grunnet forslaget om å øke el-avgiften med 2,9 øre pr. kilowattime og en tilsvarende økning i mineraloljeavgiften. Regjeringen Bondeviks forslag om å økt skatt for de rike på 135 mill. kroner på årsbasis står i grell kontrast til Arbeiderpartiets forslag om å øke skatten for de rikeste med vel 3 mrd. kroner. Regjeringens forslag gir ingen budsjettvirkning for 1998.
Skattesvake kommuner får reell nedgang i inntektene
Utviklingen i kommuneøkonomien bidrar til større forskjeller mellom skattesvake og skattesterke kommuner. Regjeringen legger ikke opp til at de skattesvake kommune skal få kompensasjon for den forventede økningen i lønnsutgiftene. Mange av landets primærkommuner, kanskje et flertall vil dermed oppleve reell nedgang i sine inntekter i forhold til budsjettvedtaket før jul. Grunnen til at økt lønnsvekst slår så sterkt inn i kommuneøkonomien skyldes den raske effekten på prisen på kommunal tjenesteyting. På bakgrunn av nye lønnsvekstanslag kan prisstigningen på kommunal tjenesteyting oppjusteres fra 2,9 % til nesten 5 %. Primærkommuner uten merkbar økning i skatteinntektene får dermed bare ulempene av økte kostnader og ikke fordelene av økt skatteinngang.
Ungdomsgarantien oppheves
Regjeringen foreslår et betydelig kutt i arbeidsmarkedstiltakene i andre halvår. Dette er i tråd med tradisjonell borgerlig politikk. Det vil da ikke være mulig å opprettholde ungdomsgarantien for langtidsledig ungdom i aldersgruppen 20-24 år. Opphevelsen av ungdomsgarantien annonseres rett fram i Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett. Arbeiderpartiet kan ikke godta at de svakeste i arbeidsmarkedet skal betale for Regjeringen Bondeviks utgiftsøkninger. Arbeiderpartiet vil opprettholde ungdomsgarantien.
Regjeringen bryter prinsippene for Grønn skatte-omlegging
Få uker etter at regjeringen Bondevik presenterer overfor Stortinget sitt opplegg for Grønne skatter bryter den prinsippet om at denne skatteomleggingen skal være provenynøytral. Regjeringen foreslår en ny « arbeidsgiveravgift », en tvungen avsetningsordning, som nuller ut virkningen av forslaget til redusert arbeidsgiveravgift i proposisjonen om Grønne skatter. Regjeringen bryter her tidligere løfter. Arbeiderpartiet kan ikke gå med på en økning i energiavgiftene så sant dette ikke settes inn i en større sammenheng, enten i forbindelse med en videre overgang til grønne skatter eller en større skatteomlegging som har en god fordelingsprofil. Arbeiderpartiet kan heller ikke gå med på en avsetningsordning for næringslivet som i hovedsak vil undergrave siktemålet med en grønn skatteomlegging.
Arbeiderpartiets forslag
Arbeiderpartiets opplegg er strammere enn Regjeringens forslag og har en bedre fordelingsprofil. På den måten vil det bli lettere å sikre arbeid til alle på kort og lang sikt. Vi må unngå at næringsliv, arbeidsplasser og familier på ny bli truet av prisstigning og renteoppgang.
Tar vi hensyn til den påløpte innstramningen for 1998 av Regjeringens og Arbeiderpartiets forskjellige skatteforslag, gir Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg en samlet innstramning som er over 2,4 mrd. kroner større enn i Regjeringens opplegg. Arbeiderpartiet har redusert utgiftene over statsbudsjettet med over 1,6 mrd. kroner netto i forhold til Regjeringens forslag.
Fordelingsprofilen må bedres
Forslagene om økt el-avgift og mineraloljeavgift rammer folk flest hardest. Arbeiderpartiet kan ikke gå inn for en økning i energiavgiftene så sant dette ikke settes inn i en større sammenheng, enten i forbindelse med en videre provenynøytral overgang til grønne skatter eller en større skatteomlegging som har en god fordelingsprofil.
Arbeiderpartiet foreslår økt beskatning for rederiene, de største formuene og de høyeste inntektene med til sammen over 3 mrd. kroner. Forslagene gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5 mrd. kroner, men gir først budsjettvirkning i 1999. Arbeiderpartiet foreslår å oppheve avgiftsletten for luksusbiler og tunge biler som ble resultat av budsjettforliket i desember i fjor.
Hovedtrekk i Arbeiderpartiets alternativ til Revidert budsjett
Arbeiderpartiets alternativ til Revidert budsjett viser en markert strammere finanspolitikk enn Regjeringens forslag. Med netto utgiftsreduksjoner på 1,6 mrd. kroner viser vi vilje til å gjennomføre tiltak som demper presset i økonomien. Regjeringens forslag om økte avgifter har på kort sikt den motsatte effekt, pris- og kostnadsveksten vil øke.
I tillegg går Arbeiderpartiet inn for skatteøkninger for de rikeste som gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5 mrd. kroner. Dette vil også bidra til å dempe presset i økonomien selv om budsjettvirkningen av skatteforslagene på over 3 mrd. kroner først kommer neste år.
Arbeiderpartiet godtar de fleste av Regjeringens inndekningsforslag. Vi godtar derimot ikke forslagene om økt el-avgift og mineraloljeavgift eller forslaget om å kutte så mye som 350 mill. kroner på sysselsettingstiltak. Et kutt på 250 mill. kroner på sysselsettingstiltak kan gjennomføres uten at ungdomsgarantien svekkes. Arbeiderpartiet fremmer egne utgiftskutt tilsvarende nesten 1,9 mrd. kroner for å oppnå den nødvendige stramhet i budsjettet.
Av Regjeringens forslag til utgiftsøkninger støtter Arbeiderpartiet anslagsendringer i folketrygden, økte utgifter for å dekke et høyere antall asylsøkere, videreføring av engasjement i Libanon og Bosnia, leie av sendemannsbolig i London og tidligere vedtak i forbindelse med overtakelse av jernbanestrekningen Gardemobanen-Eidsvoll og refusjon av merverdiavgift Gardermobanen.
Arbeiderpartiet støtter videre økte utgifter til tilrettelegging for krengetog, men vil dekke inn utgiftene andre steder på samferdselsdepartementets budsjett.
Ut fra en prioritering av helse og eldre først, støtter Arbeiderpartiet forslagene om startbevilgninger på nasjonal kreftplan og økt innsats i psykiatrien, samt at bevilgningen til investeringer i sykehusutstyr økes med 300 mill. kroner.
For å sikre fremtidsrettet virksomhet avviser Arbeiderpartiet Regjeringens forslag om å kutte bevilgningene til forskning med 57 mill. kroner. I tillegg foreslår Arbeiderpartiet å øke antall studieplasser i høyere utdanning med 2000 plasser fra høsten.
Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag om økte midler til ny energiteknologi og bioenergi, men ikke tilskudd til sysselsetting av sjøfolk og utgifter i forbindelse med innføring av kontantstøtte.
Når det gjelder den samlede støtten til rederinæringen og det maritime miljø, er det viktig å minne om at støtteordningen til sysselsetting av sjøfolk ble innført før regjeringspartiene med støtte av Fremskrittspartiet og Høyre innførte det nye nullskatteregimet for rederiene. Arbeidsmarkedet var den gang langt vanskeligere enn i dag. Samlet sett er støtten til den maritime næring så omfattende at Arbeiderpartiet opprettholder sitt tidligere forslag om å avvikle støtten til sysselsetting av sjøfolk.
Det er riktig å skyve en del investeringer i næringslivet noe ut i tid. Arbeiderpartiet er sterkt tvilende til om Regjeringens forslag om å innføre en midlertidig konjunkturavgift på 5 % på investeringer i bygg og anlegg er det rette virkemiddelet. Presset i bygg- og anleggsbransjen er ikke like stort over hele landet, og det varierer også sterkt i ulike deler av bransjen. En slik generell avgift vil også i mange tilfeller føre til økt kostnadsvekst fremfor redusert aktivitet. Konjunkturavgiften vil ikke ha noen budsjettvirkning før år 2000. Arbeiderpartiet vil derfor først ta stilling til disse spørsmålene i forbindelse med budsjettet for 1999.
Regjeringens forslag om en tvungen avsetningsordning for næringslivet på 2 % av all lønn og arbeidsgodtgjørelse har samme effekt som en økning av arbeidsgiveravgiften. Forslaget vil kunne slå svært ulikt ut i forhold til forskjellige bedrifter og i forhold til hvor arbeidsintensive de enkelte næringer er. Virkningene kan også slå ulikt ut i forskjellige deler av landet. Forslaget nuller ut virkningen av forslaget til redusert arbeidsgiveravgift i proposisjonen om Grønne skatter. Arbeiderpartiet går på denne bakgrunn imot forslaget om en tvungen avsetningsordning.
Skatteøkninger for høye formuer, de høyeste næringsinntektene og rederiene
Arbeiderpartiet foreslår skatteøkninger for de med høye formuer, de høyeste inntektene og rederiene på til sammen over 3 mrd. kroner. Forslagene gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5 mrd. kroner, men gir først budsjettvirkning i 1999. Forslagene er viktige for å oppnå bedre fordeling i samfunnet. Bedret fordelingsprofil vil være et viktig og positivt signal til bl.a. partene i arbeidslivet.
På tampen av 1996 og før sommeren i 1997 vedtok sentrumspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet omfattende skattelettelser til næringsdrivende med høye inntekter og til rederiene. Endringene bryter med prinsippene i skattereformen. Lettelsene gir økte inntektsforskjeller, økt privat forbruk og en uheldig vridning i investeringene.
Arbeiderpartiet har tidligere foreslått å øke skattene for aksjeeiere med store formuer, næringsdrivende med de høyeste inntektene og for rederiene. Forslagene i tabellen under avviker fra Jagland-regjeringens budsjett for 1998 ved at alle tak i delingsmodellen fjernes.
Provenymessige virkninger av å øke skattene for rederiene, aksjeeiere med store formuer og næringsdrivende med høye inntekter, helårsvirkninger 1998
| Fjerne rabatten på ikke-børsnoterte aksjer |
980 mill. kr |
| Fjerne rabatten på aksjer notert på SMB-lista |
100 mill. kr |
| Oppheve AMS-ordningen |
350 mill. kr |
| Oppheve 80-prosentregelen |
90 mill. kr |
| Fjerning av tak i delingsmodellen på 75 G for frie yrker |
60 mill. kr |
| Fjerning av tak i delingsmodellen på 16 G og 127 G for |
| andre næring |
500 mill. kr |
| Redusere kapitalavkastningsraten i delingsmodellen |
100 mill. kr |
| Innskjerpe lønnsfradraget i delingsmodellen |
100 mill. kr |
| Innskjerpe identifikasjonsregelen i delingsmodellen |
? mill. kr |
| Øke rederibeskatningen |
800 mill. kr |
| Sum |
3.080 mill. kr |
Av disse forslagene har Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett foreslått å fjerne taket i delingsmodellen på 75 G for såkalte frie yrker. Regjeringen regner ikke med at sitt forslag vil gi budsjettvirkning før i 1999.
Arbeiderpartiet forslår i sitt alternativ til Revidert budsjett at samtlige skatteforslag over, med unntak av AMS-ordningen, gjøres gjeldende for inntektsåret 1998. Forslagene vil gi budsjettvirkning først i 1999. Når det gjelder AMS-ordningen vil Arbeiderpartiet foreslå denne opphevet fra ligningsåret 1999.
Aksjerabattene og 80-prosentregelen
Arbeiderpartiet foreslår å oppheve de spesielle aksjerabattene som setter formuesverdien av ikke-noterte aksjer og aksjer notert på SMB-lista lavere enn deres faktiske verdi. Dette vil ha gode fordelingsvirkninger og likestille forskjellige typer sparing. Banksparing vil relativt sett komme bedre ut.
Provenyvirkningen av å fjerne den gjenværende rabatt på 35 % i formuesbeskatningen for ikke-børsnoterte aksjer anslås på årsbasis til 980 mill. kroner, mens provenyvirkningen for aksjer notert på SMB-lista anslås til omlag 150 mill. kroner.
Dagens 80-prosentregel innebærer fortsatt en betydelig skattelette til de som har store formuer.
Provenyvirkningen av å fjerne 80-prosentregelen anslås til 90 mill. kroner.
Delingsmodellen
Arbeiderpartiet mener at delingsmodellen i dag gir en alt for lempelig beskatning av næringsdrivende og aktive eiere med de høyeste inntektene. I forhold til lønnstakere som skattlegges fullt ut, er urettferdigheten stor.
Arbeiderpartiet foreslår at kapitalavkastningsraten senkes med 1 prosentpoeng. Provenyvirkningen anslås på helårsbasis til 100 mill. kroner.
Arbeidsinntektsdelen som overstiger 75 G, dvs. 3.187.500 kroner for såkalte frie yrker skattlegges kun med 28 %. Regjeringen går nå inn for å oppheve dette taket. Arbeiderpartiet støtter denne innstramningen som vil gi et økt proveny på 60 mill. kroner på helårsbasis.
For andre næringer er dagens regler slik at arbeidsinntekt mellom 16 G og 75 G, dvs mellom 680.000 og 3.187.500 kroner kun skattlegges med 28 %. Arbeidsinntekt mellom 75 G og 127 G skattlegges fullt ut. Mens arbeidsinntekt over 127 G, dvs. 5.397 500 kroner kun skattlegges med 28 %. Enkeltskatteytere har med dagens skattesystem hatt skattefritak i millionklassen i forhold til en delingsmodell uten skattehull. Arbeiderpartiet går inn for å fjerne takene på 16 G og 127 G for andre næringer. Dette vil gi et økt proveny på 500 mill. på helårsbasis.
Arbeiderpartiet vil videre foreslå innskjerping i lønnsfradraget og identifikasjonsregelen i delingsmodellen. Arbeiderpartiet foreslår at avviklingen av 300-timerskravet ikke bare skal gjelde for såkalte liberale yrker som Regjeringen foreslår, men gjelde generelt. Arbeiderpartiet støtter for øvrig Regjeringens forslag.
Rederibeskatningen
På slutten av 1996 vedtok sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet nye skatteregler for norsk skipsfart som i praksis gir rederiene skattefrihet med virkning for inntektsåret 1996. De nye reglene innebærer at det ikke betales skatt på løpende overskudd så lenge overskuddene blir i selskapet. Tas overskuddene ut skal det betales skatt.
I et system hvor eierne først beskattes når de tar ut utbytte fra selskapet, kan rederne selv bestemme når de vil betale skatt. De kan utsette beskatningen så lenge de ønsker. Det er derfor åpenbart at en skattelettelse for rederier vil innebære en skattelette for rederne. I nasjonalbudsjettet for 1998 vises det til de uheldige fordelingseffektene av den særskilte rederibeskatningen: « Eksempelvis vil en reder få en samlet skattelette på 15 mill. kroner dersom rederiselskapet vedkommende eier har et årlig overskudd på 10 mill. kroner og rederen ikke tar ut dette overskuddet som utbytte før etter 10 år, sammenliknet med om rederiselskapet hadde blitt skattlagt på samme måte som andre bedrifter. Hvis rederen venter i 20 år med å ta ut utbytte, vil skattelettelsen være på over 100 mill. kroner ».
Isteden for overskuddskatt skal rederier under den nye ordningen betale en symbolsk tonnasjeavgift.
Arbeiderpartiet foreslår at de særskilte skattereglene for rederiene oppheves fra inntektsåret 1998. Det må raskt utarbeides en proposisjon for å få det nye regelverket med overgangsregler på plass.
Arbeiderpartiets alternative forslag til Revidert budsjett
Sett i forhold til regjeringens forslag
Budsjettvirkning 1998
Tall i 1.000 kroner
| |
|
|
Økte utgifter |
| Kap. |
231 |
61 |
Fengselsundervisning |
5.000 |
| Kap. |
281 |
1 |
Høyere utdanning og forskning, |
| |
|
|
2.000 ekstra studieplasser |
90.000 |
| Kap. |
856 |
70 |
Tilskudd til andre barnehageformål |
900 |
| Kap. |
857 |
79 |
Tilskudd til internasjonalt ungdomsarbeid m.v |
1.400 |
| Kap. |
920 |
50 |
Norges forskningsråd, tilskudd |
50.000 |
| Kap. |
1137 |
50 |
FoU, forskningsprogrammer |
7.000 |
| Kap. |
1427 |
73 |
Erstatninger og forebyggende tiltak mot |
| |
|
|
rovviltskader |
5.000 |
| Kap. |
1590 |
1 |
Arbeidsmarkedsetaten, driftsutgifter |
1.000 |
| Kap. |
2310 |
70 |
Ekstraordinære sysselsettingstiltak |
100.000 |
| A: |
|
|
Sum økte utgifter |
260.300 |
| |
|
|
| |
|
|
Reduserte utgifter |
| Kap. |
41 |
1 |
Stortinget, driftsutgifter |
2.500 |
| Kap. |
43 |
1 |
Stortingets ombudsmann for forvaltningen, |
| |
|
|
driftsutgifter |
500 |
| Kap. |
51 |
1 |
Riksrevisjonen, driftsutgifter |
2.000 |
| Kap. |
163 |
70 |
Innskudd i Verdensbankgruppen |
60.000 |
| Kap. |
163 |
76 |
Innskudd i Nordisk utviklingsfond |
15.000 |
| Kap. |
210 |
70 |
Tilskudd til registrerte trossamfunn |
2.300 |
| Kap. |
240 |
70 |
Private skoler, tilskudd |
69.000 |
| Kap. |
253 |
70 |
Tilskudd til andre folkehøyskoler |
10.000 |
| Kap. |
282 |
70 |
Privat høgskoleutdanning, tilskudd |
15.000 |
| Kap. |
294 |
71 |
Kirkelig administrasjon |
2.000 |
| Kap. |
294 |
72 |
Tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene |
10.000 |
| Kap. |
295 |
1 |
Presteskapet, drift |
5.000 |
| Kap. |
440 |
1 |
Politi- og lensmannsetaten, driftsutgifter |
20.000 |
| Kap. |
500 |
1 |
Kommunal- og regionaldep,driftsutgifter |
5.000 |
| Kap. |
520 |
21 |
Statlige asylmottak, spesielle driftsutgifter |
40.000 |
| Kap. |
531 |
1 |
Statens arbeidsmiljøinstitutt |
1.500 |
| Kap. |
532 |
1 |
Produktregisteret |
1.000 |
| Kap. |
533 |
1 |
Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern |
1.500 |
| Kap. |
534 |
1 |
Arbeidsretten |
1.000 |
| Kap. |
535 |
1 |
Arbeidsforskningsinstituttet |
1.000 |
| Kap. |
536 |
70 |
Arbeidsmiljøtiltak |
1.000 |
| Kap. |
537 |
1 |
Produkt- og elektrisitetstilsynet |
1.500 |
| Kap. |
552 |
53 |
Nasjonale programmer og tiltak for regional |
| |
|
|
utvikling |
8.000 |
| Kap. |
552 |
55 |
SIVA, fond |
2.000 |
| Kap. |
581 |
70 |
Byfornyelse og boligkvalitet |
10.000 |
| Kap. |
751 |
70 |
Apotekvesenet |
13.000 |
| Kap. |
800 |
1 |
BFD, driftsutgifter |
3.300 |
| Kap. |
830 |
70 |
Samlivstiltak |
3.500 |
| Kap. |
841 |
60 |
Tilskudd til familievernkontor |
2.000 |
| Kap. |
844 |
21 |
Kontantstøtte, evaluering, informasjon m.v |
7.000 |
| Kap. |
844 |
70 |
Kontantstøtte, tilskudd |
760.000 |
| Kap. |
852 |
70 |
Tilskudd til foreldre som adopterer i utlandet |
2.500 |
| Kap. |
900 |
1 |
Næringsdepartementet, driftutgifter |
5.000 |
| Kap |
941 |
1 |
Sjøfartsdirektoratet, driftsutgifter |
5.000 |
| Kap. |
947 |
70 |
Tilskudd til sysselsetting av sjøfolk |
160.000 |
| Kap. |
1102 |
21 |
Fylkesmannens landbruksavdeling, spesielle |
| |
|
|
driftsutgifter |
4.436 |
| Kap. |
1145 |
1 |
Jordskifteverket, driftsutgifter |
4.000 |
| Kap. |
1301 |
21 |
Utredninger vedrørende miljø, |
| |
|
|
trafikksikkerhet m.v |
2.000 |
| Kap. |
1301 |
51 |
Transportforskning |
5.000 |
| Kap. |
1301 |
52 |
Telekommunikasjonsforskning |
6.000 |
| Kap. |
1301 |
70 |
Tilskudd til rasjonell og miljøvennlig |
| |
|
|
transport |
7.000 |
| Kap. |
1320 |
23 |
Trafikktilsyn, drift og vedlikehold av |
| |
|
|
riksveger |
30.000 |
| Kap. |
1320 |
30 |
Riksveginvesteringer, knytta til storbymidlene |
22.000 |
| Kap. |
1320 |
30 |
Riksveginvesteringer, knytta til Oslo |
75.000 |
| Kap. |
1406 |
70 |
Tilskudd til kalking |
15.000 |
| Kap. |
1427 |
33 |
Statlig erverv, barskogvern |
6.500 |
| Kap. |
1441 |
39 |
SFT, oppryddingstiltak for bilvrak |
5.000 |
| Kap. |
1441 |
63 |
Tilskudd til kommunale avløpstiltak |
10.000 |
| Kap. |
1441 |
72 |
Tilskudd til utvikling av miljøeffektiv |
| |
|
|
produksjon og forbruk |
2.000 |
| Kap. |
1442 |
70 |
Tilskudd kompetanseformidling om miljøvennlig |
| |
|
|
produksjon og forbruk |
7.000 |
| Kap. |
1463 |
74 |
Regional og lokal planlegging |
10.000 |
| Kap. |
1618 |
1 |
Skatteetaten, driftsutgifter |
15.000 |
| Kap. |
1618 |
45 |
Skatteetaten, større utstyrsanskaffelser |
5.000 |
| Kap. |
1760 |
45 |
Forsvar, større nyanskaffelser og vedlikehold |
100.000 |
| Kap. |
1810 |
21 |
Opprydding av havbunnen i Nordsjøen |
4.800 |
| Kap. |
1810 |
71 |
Tilskudd til Norsk Oljemuseum |
2.500 |
| Kap. |
1820 |
32 |
Tilskudd til Haldenkanalen |
2.500 |
| Kap. |
1820 |
72 |
Tilskudd til investeringer i ledningsnett |
3.000 |
| Kap. |
2410 |
70 |
Statens lånekasse, utdanningsstipend |
| |
|
|
(ingen økning i andelen) |
80.000 |
| Kap. |
2420 |
50 |
SND, utviklingstilskudd, fond |
45.000 |
| Kap. |
2420 |
51 |
Tapsfond, SND |
17.000 |
| Kap. |
2425 |
51 |
SND, distriktsutviklingstilskudd |
8.000 |
| Kap. |
2445 |
31 |
Statsbygg, videreføring av byggeprosjekter |
81.500 |
| Kap. |
2750 |
77 |
Syketransport (overføring til f.kom. 25 mill. |
| |
|
|
og økt egenandel 12 mill.) |
37.000 |
| B: |
|
|
Sum reduserte utgifter |
1.860.336 |
| |
|
|
| |
|
|
Reduserte avgifter |
| Kap. |
5536 |
77 |
Autodieselavgift |
-90.000 |
| Kap. |
5541 |
70 |
Forbruksavgift på elektrisk kraft |
430.000 |
| Kap. |
5542 |
70 |
Avgift på mineralolje |
360.000 |
| C: |
|
|
Sum reduserte avgifter |
700.000 |
| |
|
|
| |
|
|
Økte skatter |
| Kap. |
5536 |
71 |
Engangsavgifter på motorvogner |
175.000 |
| |
|
|
Økte påløpte skatter i 1998 med |
| |
|
|
budsjettvirkning først i 1999 |
2500.000 |
| D: |
|
|
Økte påløpte skatter i 1998 med |
| |
|
|
budsjettvirkning først i 1999 |
2.500.000 |
| E: |
|
|
Økte skatter med budsjettvirkning 1998 |
175.000 |
| B-A: |
|
|
Netto sum reduserte utgifter i forhold til regjeringens opplegg |
1600.036 |
| B-A+ |
| E-C: |
|
|
Bedring i balansen i forhold til regjeringens |
| |
|
|
opplegg |
1.075.036 |
| B+D- |
| A-C: |
|
|
Påløpt bedring i balansen i forhold til |
| |
|
|
regjeringens opplegg* |
2.410.036 |
* Justert for Regjeringens forslag som innebærer påløpte skatter i 1998 på 1165 mill. kroner som ikke omfattes av APs opplegg
8.2 Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til at norsk økonomi er solid, med sterk vekst i sysselsetting og eit høgt aktivitetsnivå. Dette er gode føresetnader for velferd og regional utjamning. Den vedvarande aktivitetsveksten og den stramme arbeidsmarknaden fører no til presstendensar som syner seg ved arbeidskraftressursen innan einskilde sektorar er for knapp. I 1997 var yrkesfrekvensen oppe i rekordhøge 72,5 %. Tal frå Arbeidskraftundersøkinga for 1. kvartal i 1998 tyder på at veksten i yrkesfrekvensane vil halde fram. Men potensialet for ytterlegare auke i yrkesdeltaking er mindre no enn tidlegare i oppgangskonjunkturen.
Vekstimpulsen i økonomien er sett saman av fleire element: det går godt for eksportindustrien, det private forbruket er høgt, likeins kredittveksten. Veksten i oljeinvesteringane er åleine anslått å bidra med ein auke i etterspørselsimpulsen retta mot fastlandsøkonomien på omlag 3/4 prosentpoeng i 1998. Offentleg sektor har og medverka til vekst i etterspurnaden, ikkje minst innan bygg- og anleggssektoren, pga 6-årsreformen, eldrereformen og store utbyggingsoppgåver innan samferdslesektoren.
Desse medlemene sluttar seg til det som er Regjeringa sitt svar på denne situasjonen:
| - |
ein stram finanspolitikk for å dempe etterspurnaden, |
| - |
investeringsdempande tiltak, |
| - |
tiltak for å auke sparinga, og |
| - |
tiltak for å auke soliditeten i bankvesenet. |
Desse medlemene merkar seg at det er brei politisk oppslutnad om behovet for finanspolitisk innstramming. Samstundes er det usemje om korleis innstramminga skal innrettast. Desse medlemene har i arbeidet med budsjettet i Stortinget lagt vekt på å få gjennomslag for det nivået på innstramminga som Regjeringa har gjort framlegg om, og samstundes halde på velferdsprofilen i innretninga. Desse medlemene legg vekt på at det i ein situasjon med behov for å stramme inn i offentlege budsjett skal vere rom for prioriterte tiltak som auka løyvingar til psykiatri, kreftomsorg og sjukehusutstyr. Desse medlemene ser det og som viktig at NSB BA får ei ekstraløyving til krengetogsatsinga. Dette er viktige politiske prioriteringar for Regjeringa.
Desse medlemene er nøgde med at Regjeringa har fått gjennomslag for å forskyve ein del av investeringane i petroleumssektoren. Desse medlemene ser framlegget om å innføre ei mellombels konjukturavgift som omfattar nybygg som eit målretta tiltak for å dempe aktiviteten innan denne sektoren. Ved å unnta nybygg for gjennomføring av reformer innan barnehage, utdanning, helse- og eldresektoren, og ved å unnta kommunar som fell under tiltakssone for Nord-Troms og Finmark, vert det teke viktige fordelingspolitiske omsyn ved implementeringa av avgifta.
Desse medlemene vil i forståing med Regjeringa gjere framlegg om tiltak som kan medverke til auka sparing. Det gjeld framlegg om å innføre skattemessig likskap mellom ytelse- og innskotsbasert tenestepensjon. Og det gjeld framlegg om sal av statlege aksjar.
Desse medlemene ser det som viktig for stabiliteten i norsk økonomi at Regjeringa har gjennomført tiltak for å styre soliditeten i bankane. Etter ein kraftig og langvarig prisoppgang i eigedomsmarknaden vil dette kunne motverke problem i finansnæringa dersom eigedomsprisane skulle falle.
Desse medlemene ser summen av tiltak frå Regjeringa som tilpassa den økonomiske situasjonen. Desse medlemene legg til grunn at Regjeringa vil fylgje opp tiltaka for å stabilisere økonomien i statsbudsjettet for 1999.
Desse medlemene har merka seg at det er sett fram forslag om å endre reiarlagsbeskatninga og akjserabattane m.a. av omsyn til fordelingsprofilen i skatte- og avgiftsopplegget. Desse medlemene meiner det er lite relevant å sjå desse skattepolitiske tiltaka i ein slik samanheng, fordi dette er næringspolitiske tiltak. Reiarlagsskatten har medverka til sterk vekst i maritim sektor i Noreg, og skaper positive ringverknader for næringsliv og sysselsetting i store delar av landet. Den såkalla « aksjerabatten » er eit godt verkemiddel for å sikre tilførsle av eigenkapital i verksemder som er viktige for nyskapinga i Noreg. Desse medlemene legg vekt på å sikre gode rammevilkår for småbedriftene av omsyn til mangfaldet i næringsstrukturen, og for at det norske velferdssamfunnet skal ha fleire bein å stå på. Desse medlemene vil i den samanheng også vise til St.prp. nr. 54 (1997-1998) om å innføre grøne skattar. Desse medlemene syner til at ein del av grunngjevinga for å legge auka vekt på grøne skattar er omsynet til å fremje ei næringsutvikling som er robust i høve til at miljøkrava som næringslivet vil møte i endå sterkare grad i framtida. I eit langsiktig perspektiv ser desse medlemene det som avgjerande for velferdsnivået i Noreg at finanspolitiske tiltak som er nødvendige av omsyn til den økonomiske situasjonen er balansert mot omsynet til at rammevilkår for nyskapande næringsverksemd ikkje blir svekka.
Desse medlemene vil peike på at det er ei langsiktig utfordring i den økonomiske politikken å føre ein stram finanspolitikk i oppgangstider. Det gjev eit bidrag til å stabilisere økonomien, samstundes som det er naudsynt for å sikre sparing i Petroleumsfondet med tanke på framtidige pensjonsutbetalingar. Desse medlemene ser det som naturleg at både privat og offentleg sektor må medverke til ein stram finanspolitikk.
8.3 Framstegspartiet
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer med en viss grad av undring at regjeringen i lengre tid har uttrykt frykt for en overopphetet økonomi, men at de samtidig foreslår tiltak i revidert budsjett som på ingen måte kan sies å ha en slik virkning. Regjeringen har åpenbart ikke forstått hvilke krefter som arbeider i markedet, når det legger relativt rigide beregningsmåter til grunn for å definere en såkalt innstramming i økonomien. Videre mister regjeringen en god del troverdighet når den skjermer offentlig sektor fra alle de såkalte innstrammingstiltak den ønsker iverksatt.
Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen mener det er svært nødvendig å kjøle ned økonomien med øyeblikkelig virkning, men disse medlemmer vil påpeke at endringer på noen få promille i forhold til nasjonalbudsjettet neppe vil få den tilsiktede effekt. Det som derimot er nødvendig er en kursendring som virker på sikt med hovedmål å effektivisere, rasjonalisere, deregulere og konkurranseutsette offentlig sektor. Det er en kjensgjerning at privat sektor er langt flinkere til å drive kostnadseffektivt. En klarere definisjon av hva som er offentlige primæroppgaver og hvordan disse kan løses på en ressursvennlig måte, er nødvendig. Den politiske løsningsorientering må dreie vekk fra at alle problemer kan løses gjennom økt skattebyrde og over til effektiv utnyttelse av hver eneste skattekrone.
Disse medlemmer kan ikke begripe hvorfor Regjeringen fortsetter å stimulere til økt aktivitet gjennom SND-ordninger i en tid hvor de selv påpeker knapphet på arbeidskraft og stadig økende investeringstakt. I den grad SND-ordninger skal være et offentlig tiltak, er det nettopp i lavkonjunkturperioder at denne form for stimuli bør aktiviseres. Det betyr videre at man i høykonjunkturer må bygge ned slike ordninger. Videre synes det rart for disse medlemmer at det er et selvstendig mål i seg selv for det politiske flertall å opprettholde et svært ineffektivt landbruk. Det har ved flere anledninger vært påvist at landbruket sysselsetter langt flere enn nødvendig og at det ligger store kostnadsbesparelser og muligheter for frigjort arbeidskraft i en omfattende effektivisering av norsk landbruk. For disse medlemmer må utgangspunktet for norske myndigheter være forbrukerrelatert og ikke ensidig relatert til en svært proteksjonistisk landbrukspolitikk. Disse medlemmer vil også understreke behovet for at offentlig sektor nå tilrettelegger for en langt mer omfattende bruk av konkurranseutsetting. Manglende momskompensasjon for en rekke tjenester innen offentlig sektor er hovedårsaken til at de ikke blir konkurranseutsatt. Det er en sentral forutsetning særlig for kommunene at denne ordningen blir utvidet, men staten bør også endre regelverket på dette punkt. Det offentlige betalte tjenestemarked utgjør i størrelsesorden 100 mrd. kroner. En konsekvent gjennomføring over tid vil kunne føre til besparelser i offentlige budsjetter på mellom 15 og 30 mrd. kroner samt frigjøre store arbeidskraftsressurser til nye oppgaver eller økt volum. Sett i lys av det meget sterke presset i arbeidsmarkedet er det også behov for å liberalisere regelverket knyttet til tilbudssiden i arbeidsmarkedet. Det er heller ingen grunn til, etter disse medlemmers syn, at arbeidsmarkedsetaten i tillegg til å håndtere arbeidsledige også skal være et kontor som tilsynelatende skal avhjelpe behov knyttet til arbeidsgiversiden. Ved å liberalisere regelverket oppnår man en mer effektiv utnyttelse av arbeidsstokken gjennom overtidsmuligheter, korttidsansettelser og vikarformidling og en bedre utnyttelse av det frie arbeidsmarked i Europa.
8.4 Høgre
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres forslag til endringer i statsbudsjettet for 1998 bygger på Høyres program for stortingsperioden 1997-2001 « Fra statlig makt til personlig ansvar ».
Disse medlemmer er bekymret for de langsiktige konsekvensene av den politikk som nå føres. Dersom det ikke føres en vesentlig strammere finanspolitikk i inneværende og kommende år, er det stor risiko for at økende lønns- og prisvekst vil føre til svekket konkurranseevne og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Dette kan føre til fornyet vekst i den offentlige sektor. En slik utvikling vil være svært vanskelig å reversere. Det er lett å rive ned, men uhyre vanskelig å bygge opp. Dermed er hovedutfordringen nå å unngå en utvikling der personlig ansvar og privat virksomhet blir erstattet av statlig makt og offentlig virksomhet.
Derfor er Høyres alternative forslag til endringer i statsbudsjettet for 1998 i all hovedsak konsentrert om behovet for en nødvendig innstramming i finanspolitikken. Samlet sett innebærer disse medlemmers forslag en innstramming i 1998-budsjettet i forhold til Regjeringens forslag på om lag 2,6 mrd. kroner eller om lag ¼ % målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Helårsvirkningen vil være om lag det dobbelte. Denne innstrammingen foreslås i sin helhet gjennomført gjennom kutt på budsjettets utgiftsside. Samlet sett foreslår disse medlemmer kutt i 1998-budsjettets utgifter på om lag 3,5 mrd. kroner.
En innstramming gjennom økte skatter og avgifter vil være et dårlig virkemiddel. Dette vil i seg selv bidra til å øke kostnadsnivået og dermed svekke konkurranseevnen. Samtidig risikerer man at skatte- og avgiftsøkninger vil føre til enda sterkere lønnskrav som kompensasjon. Da vil man komme inn i en ondartet spiral, med tiltakende lønns- og kostnadsvekst og fallende konkurranseevne. Når målet med en innstramming i finanspolitikken er å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv, er det for disse medlemmer selvsagt at det blir paradoksalt å øke skatter og avgifter. Derfor går disse medlemmer mot forslagene om økte skatter og avgifter fra Regjeringen.
Disse medlemmer viser til at det innenfor en betydelig innstramming på budsjettets utgiftsside, likevel er funnet rom for enkelte satsninger. Blant annet fremmes det forslag om å øke bevilgningene til forskning og utdanning ved universitetene med 100 mill. kroner. I tillegg går Høyre mot forslaget fra Regjeringen om betydelige kutt innenfor forskningsbevilgningene. Satsing på utdanning og forskning er langsiktige investeringer for samfunnet. Landet ikke har råd til å kutte ned innsatsen på disse områdene.
Disse medlemmer viser til at Høyres forslag til innstramminger er nærmere omtalt under de enkelte avsnitt i Innst.S.nr.252(1997-1998), sammen med forslag til enkelte omdisponeringer i budsjettforslaget fra Regjeringen. Hovedtrekkene i forslagene til innstramming er:
| - |
innføre egenandel i sykelønnsordningen (1,5 mrd. kroner), |
| - |
reduserte rammeoverføringer til kommuner og fylkeskommuner (0,8 mrd. kroner), |
| - |
redusert distriktsutviklingstilskudd (0,3 mrd. kroner), |
| - |
reduserte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak og arbeidsmarkedsetaten (0,3 mrd. kroner), |
| - |
redusere økningen i bevilgning til statlige flyktningemottak, under henvisning til forslag om visumplikt (0,19 mrd. kroner), |
| - |
reduserte overføringer til landbruket, gjennom økt bunnfradrag (0,17 mrd. kroner), |
| - |
avslutte engasjementet i Libanon (UNIFIL) (0,15 mrd. kroner), |
| - |
fjerne pressestøtten (0,06 mrd. kroner). |
I tillegg foreslås mindre reduksjoner for bevilgningene til SND og Statsbygg.
Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene har lagt fram forslag til en « pakke. »
Disse medlemmer viser til at to av forslagene i « pakken »; forslagene om innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger innenfor skatteloven og salg av statlige aksjer, er i tråd med Høyres politikk. Begge tiltakene kan ha en viss dempende effekt i økonomien, ved å bidra til økt sparing i privat sektor. En skattemessig likestilling av innskuddsbaserte og ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger vil videre føre til at langt flere ansatte i blant annet små og mellomstore bedrifter kan få et pensjonstilbud utover folketrygden. I dag står om lag 700.000 arbeidstakere uten noen form for slike tilbud. Forslaget om å selge ut statlige aksjer vil være et første skritt i retning av mindre statlig eierskap. Det vises i denne sammenheng også til disse medlemmers merknad om tjenestepensjon og salg av statlige aksjer andre steder i denne innstilling og i Innst.S.nr.252(1997-1998).
Disse medlemmer har i avsnittet 5.1.2.3 uttrykt stor skepsis til forslaget om en konjunkturavgift på investeringer i bygg og anlegg. Disse medlemmer opprettholder denne skepsis, men konstaterer at forslaget fra sentrumspartiene om å unnta erverv av eksisterende bygg, nybygg i privat regi av barnehager, omsorgsboliger og sykehjem, samt nybygg i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, innebærer at enkelte av motforestillingene mot konjunkturavgiften kan tillegges mindre vekt.
Disse medlemmer konstaterer at en postvis avstemming vil gi som resultat at Regjeringens forslag om bl.a. økt el-avgift, økt mineraloljeavgift, utvidet arbeidsgiverperiode og tvungen avsetningsordning, ikke vil bli vedtatt.
Dermed har disse medlemmer fått gjennomslag for en rekke av de krav Høyre har stilt.
Disse medlemmer konstaterer videre at en postvis avstemming vil innebære en svekkelse av budsjettet for 1998 på omlag 300-400 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på at Høyres hovedinnvending mot budsjettforslaget fra Regjeringen, var den manglende stramhet i finanspolitikken. Disse medlemmer har i denne innstilling fremmet forslag til et alternativt finanspolitisk opplegg som vil gi en innstramming på 98-budsjettet på 2 1/4 mrd. kroner, utover Regjeringens forslag. Virkningen på årsbasis vil være mer enn det dobbelte.
Disse medlemmer mener 98-budsjettet burde vært langt strammere enn Regjeringens forslag, og finner det bekymringsfullt at Stortingets behandling vil gi et budsjett som er mindre stramt.
Disse medlemmer konstaterer at pakkeforslaget fra sentrumspartiene vil gi en viss innstramming i finanspolitikken sett i forhold til det som ellers vil bli resultatet av Stortingets behandling. Disse medlemmer konstaterer videre at den foreslåtte konjunkturavgift vil gi en innstrammende effekt i årene som kommer, sett i forhold til resultatet av Stortingets behandling for øvrig.
Disse medlemmer mener prinsipalt at innstrammingen i 98-budsjettet burde vært sterkere og hatt en annen innretning.
Etter en samlet vurdering, med vekt på at pakken samlet sett vil gi en strammere finanspolitikk enn det som ellers vil bli resultatet, finner disse medlemmer likevel å kunne gi subsidiær støtte til pakkeforslaget fra sentrumspartiene.
Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte forslag.
8.5 Sosialistisk Venstreparti
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil framholde:
8.5.1 Istedenfor renteøkning
Sosialistisk Venstreparti legger opp til en forsiktig nedkjøling av økonomien ved å trekke inn kjøpekraft fra de som har mest. Regjeringas opplegg betyr at hovedjobben med å stramme inn overlates til markedet. Det betyr rente- og prisøkning. Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg vil bedre hindre ytterligere renteøkninger som vil ramme usosialt, særlig unge i etableringsfasen og småbarnsforeldre. De innstramminger som Stortinget har klart å bli enige om betyr innstramminger for folk flest, mens de rikeste skjermes. Det budsjettopplegg som sentrumsregjeringen får igjennom i Stortinget er et budsjett som vil gi en ytterligere dreining til høyre.
Selv om Sosialistisk Venstreparti legger opp til et strammere budsjettopplegg enn Regjeringa er det likevel rom for å satse mer på rettferdig fordeling, miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge.
8.5.2 Barn og unge først
Sosialistisk Venstreparti fremmer i dette alternative budsjettet en rekke forslag under mange budsjettområder som bedrer barn og unges hverdag.
Sosialistisk Venstreparti foreslår bl.a.:
| - |
En styrking av inneklima i skolebygg. Det bevilges 30 mill. kroner direkte, og kommuneøkonomien styrkes slik at kommunene settes bedre i stand til å oppfylle kravene til et forsvarlig inneklima. |
| - |
30 mill. kroner til et forsøksprosjekt med PCer til alle lærere i grunnskolen. Sogn og Fjordane foreslås som forsøksfylke. |
| - |
Tilleggsbevilgning på 5 mill. kroner til idrettsbygg ved Universitetet i Tromsø. |
| - |
En styrking av økonomien ved Universiteter og høyskoler på 145 mill. kroner. |
| - |
200 nye studieplasser for sykepleierutdanning. |
| - |
Satsing på forskning. Sosialistisk Venstreparti går imot de foreslåtte kutt på bl.a Norges Forskningsråd sine prosjekter. |
| - |
Renta i Statens Lånekasse skal igjen bli politisk styrt og under markedsrenta. |
Videre foreslår Sosialistisk Venstreparti å bruke 300 mill. kroner på alternativ til kontantstøtten, og på tiltak for å bedre barn og unges oppvekstvilkår:
| - |
10 mill. kroner til generelle forsøk med 6-timersdag og til forsøk med 6-timersdag for småbarnsforeldre i noen kommuner. Mens kontantstøtteordningen vil stimulere den som har lavest lønn til å være hjemme, vil 6-timers normalarbeidsdag med lønnskompensasjon, gjøre det lettere for foreldre å dele det lønna og ulønna arbeidet og lette tidspresset for hele familien. |
| - |
100 mill. kroner til selvstendige rettigheter for fedre til fødselspermisjon med lønn. Sosialistisk Venstreparti viser til at det er bred politisk enighet om at fedre må få rettigheter til fødselspermisjon uavhengig av mors stillingsbrøk eller om mor er under utdanning. Sosialistisk Venstreparti mener at regelverket nå må endres, og at det settes av midler slik at alle fedre kan få samme mulighet til tidlig relasjonsbygging med sine barn. |
| - |
140 mill. kroner mer til driftstilskudd til barnehager. Dette vil gjøre mulig å opprette flere barnehageplasser og senke oppholdsbetalingen. Sosialistisk Venstreparti vil peke på at valgfrihet for småbarnsfamilier forutsetter full barnehagedekning og lav oppholdsbetaling slik at alle foreldre har råd til å ha barna sine i barnehage. |
| - |
20 mill. kroner til tiltak i barnevernet. Sosialistisk Venstreparti vil peke på at barnevernet har stekt behov for en styrking - kompetanse og ressurser - for å kunne drive et helhetlig arbeid. Det er spesielt behov ressurser til å styrke det forebyggende arbeidet, og til å ivareta de nye oppgavene med ettervern for ungdom over 18 år. |
| - |
10 mill. kroner til forebyggende barne- og ungdomsarbeid. Sosialistisk Venstreparti vil peke på det viktige forebyggende barne.- og ungdomsarbeidet som drives av barne- og ungdomsorganisasjonene og gjennom Utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljø og Ungdomstiltak i større bysamfunn. Sosialistisk Venstreparti mener at det er stort behov midler til fritidsaktiviteter og kultur for barn og unge, men også for styrking av tiltak mot vold, mobbing og rasisme. |
8.5.3 Kommunene - der den viktigste jobben gjøres
Lønnsoppgjøret i offentlig sektor har ført til et nødvendig løft i lønna for store yrkesgrupper. Lønnsoppgjøret har imidlertid også som konsekvens økte utgifter i kommunesektoren, både som følge av økte lønnsutbetalinger, økte kostnader for tjenester kommunene og fylkeskommunene kjøper, og økte avsetninger til pensjonspremie. I tillegg kommer effekten av den renteoppgangen som har vært. Disse økte utgiftene blir bare delvis kompensert ved økte skatteinntekter. I tillegg kommer at mens de økte kostnadene er noenlunde jamt fordelt, kommer skatteveksten primært de skattesterke (fylkes)kommunene til gode.
Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at lønnsoppgjøret kan føre til redusert tilbud i en rekke kommuner. Det er kommunene som har den viktigste velferdsjobben. Sosialistisk Venstreparti går imot redusert tilbud av barnehageplasser, skoletilbud og helse- og sosialtjenester.
Derfor foreslår vi å øke rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner med til sammen 1,5 mrd. kroner. Det vil også gi rom for reelle forbedringer i kommunene for resten av året. Ved å øke rammetilskuddet sikres det at midlene fordeles jamt på (fylkes)kommunene uavhengig av skatteinngangen.
8.5.4 En aktiv miljøpolitikk
Budsjettforslaget fra regjeringen Bondevik innebærer at Norge fortsetter miljøpausen. Norges oppgave som pådriverland for å snu om i bærekraftig retning tas ikke på alvor. Sosialistisk Venstreparti går imot de foreslåtte kutt på miljøtiltak.
Stortinget har sluttet seg til Handlingsplanen for kalkingsvirksomheten i Norge fra Direktoratet for Naturforvaltning. Denne handlingsplanen forutsetter en opptrapping av tilskudd til kalkingsvirksomheten. Det er derfor uforståelig at regjeringen foreslår å skjære ytterligere ned på bevilgninger til dette formål, når en har kunnskap om hvor langt fra den vedtatte planen den opprinnelig bevilgningen var. Den foreslåtte reduksjonen vil føre til stans i igangsatte prosjekter, og dermed vil mye av det arbeidet som er nedlagt være forgjeves.
I stortingsmelding « Om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, dugnad for framtida », er flertallet svært opptatt av at det må satses på alternativ fornybar energi. Komiteen ønsker at Norge skal dekke sitt kraftbehov gjennom fornybare energikilder og komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, sier følgende om hva som må til:
|
« Dette må skje gjennom økt satsing på småkraftverk, kraftig økning i enøkinnsatsen, økt bruk av varmepumpeteknologi og satsing på nye fornybare energikilder som bioenergi, vindkraft og solenergi. » |
Sosialistisk Venstreparti mener at opprettelsen av Statens Miljøfond er et viktig bidrag i dette arbeidet, men det forutsetter at det stilles tilstrekkelig midler til disposisjon for slike tiltak.
8.5.5 Internasjonal solidaritet og sikkerhetspolitikk
Sosialistisk Venstreparti konstaterer at våre tidligere allierte i arbeidet med å øke norsk bistand til 1 % av BNI, i regjeringsposisjon legger opp til kutt i bistanden. Sosialistisk Venstreparti legger i revidert budsjett å øke bistanden med 100 mill. kroner i forhold til Regjeringens opplegg.
Regjeringen velger å fortsette praksisen med å ta penger fra bistandsbudsjettet for å bruke disse på flyktninger i Norge. Dette er i strid med hva Regjeringspartiene har uttalt tidligere. Sosialistisk Venstreparti mener at alle utgifter til opphold for asylsøkere og flyktninger i Norge bør føres opp under Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett, sammen med utgiftene til tilbakevending. Sosialistisk Venstreparti ønsker å opprettholde bistandsnivået uten å måtte overføre midler til tiltak for flyktninger i Norge, men kan akseptere en viss omprioritering mellom de ulike tiltak.
Regjeringen skriver i årets forsvarsbudsjett at « Norge, i likhet med våre allierte, ikke står overfor noen militær trussel ». Sosialistisk Venstreparti deler denne vurdering. Norges og Europas sikkerhet blir i økende grad påvirket av global miljøødeleggelse, sosial og etnisk uro i sentral- og Øst-Europa og økt skille mellom fattige og rike land. Sikkerhetspolitikk krever nytenkning, og de reelle truslene Norge står overfor kan ikke bare møtes med militære midler.
Sosialistisk Venstreparti foreslår å redusere forsvarsbudsjettet med 1 milliard. Først og fremst gjennom kutt i store nyanskaffelser.
Norge har skrevet under på den internasjonale protokollen mot antipersonellminer, og Sosialistisk Venstreparti vil at Norges bidrag i mineryddingsarbeidet økes. Sosialistisk Venstreparti mener derfor at bevilgningene innen for forsvarsområdet bør omprioriteres slik at en øker investeringene til spesialkjøretøy og annet utstyr som brukes i minerydding.
Sosialistisk Venstreparti er fornøyd med at Regjeringen vil videreføre den norske UNIFIL-styrken i Libanon ut året til nærmere vurderinger av styrkens framtid avklares.
8.5.6 En aktiv kulturpolitikk
Sosialistisk Venstreparti mener at det satses for lite på kunst og kultur i Norge. Kunst og kultur gjør samfunnet rikere på opplevelser, og gir oss muligheter til å utvikle skapende evner og identitet. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at barn og unge får muligheter til å være aktive deltakere i og til å oppleve kunst og kulturytringer. Det er viktig å gi rom for nyskaping, nytenking og å sikre mangfoldet. I dag er kulturlivet utsatt for et kommersielt press, et lønnsomhetskrav, som truer mangfoldet, nytenkingen og tilgjengelighet for alle. Markedet kan ikke sikre kvalitet og et utfordrende kunstliv. Sosialistisk Venstreparti mener derfor at Staten har, sammen med Kommune-Norge, et ansvar for å bedre økonomien i kulturlivet og dermed sikre at kunsten kan ivareta sin samfunnsrolle. Det vises i denne sammenhengen til forslag under de ulike kapitler i Kulturdepartementets budsjett i innstillingen om endringer i statsbudsjettet for 1998.
Hovedpunktene i forslaget er:
| - |
Allmenne kulturtiltak økes med 4 mill. kroner, herunder 3 mill. til frie sceniske grupper. |
| - |
Musikkformål økes med 2,8 mill. kroner. |
| - |
Museumsformål økes med 3 mill. kroner til Vestnorsk Industristadmuseum og Jugendsenteret. |
8.5.7 Forskjells-Norge - tiltak mot skjev fordeling
Publiserte selvangivelsesregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at inntektene er skjevt fordelt i Norge. Ut i fra selvangivelsesstatistikken kan vi se at de 5 % rikeste i Norge legger beslag på nesten 1/5 av inntektene i samfunnet. I gjennomsnitt hadde disse 5 prosentene en inntekt på kr 616.606 hver. Til sammenlikning hadde de 25 prosentene med lavest inntekter 5,3 % av inntektene. Tabellen under viser fordelingen på kvartaler (25 prosents inntektsintervaller, der 1. inntekter), og fra hvilken inntektskilde inntekten kommer.
Bruttoinntekt fordelt på kvartaler i prosent (1995)
| |
1. kvart |
2. kvart |
3. kvart |
4. kvart |
5 % rikeste |
| Bruttoinntekt |
5,3 |
16,2 |
27,5 |
51 |
18,3 |
| Lønn |
2,9 |
10,3 |
30,9 |
55,9 |
15,9 |
| Pensjoner/trygd |
17,3 |
46,1 |
24,2 |
12,4 |
3,2 |
| Næringsinntekt |
1,9 |
9,1 |
18,4 |
70,6 |
38 |
| Kapitalinntekter |
4,3 |
11,2 |
13,8 |
70,7 |
51,6 |
(Kilde: SSB, US nr 12/97)
Tabellen inneholder mye informasjon om hvordan inntektene er fordelt, hvem som nyter godt av gunstige skatteregler etc. For eksempel viser tallene at de 5 prosentene med de høyeste inntektene mottar 51,6 % av alle kapitalinntekter. Disse inntektene er som kjent beskattet betydelig lavere enn lønnsinntekter.
Noen av de viktigste konklusjonene fra selvangivelsesstatistikken er:
| - |
Rangering av personer etter bruttoinntekt viser at de 25 prosentene med lavest bruttoinntekt har 5,3 % av denne inntekten. De 25 prosentene med høyest bruttoinntekt har 51 % av all bruttoinntekt. |
| - |
De 5 prosentene med de aller høyeste inntektene har 18,3 % av all inntekt. Til sammenlikning har de 50 prosentene av befolkningen med lavest inntekter 21,5 % av inntekten. |
| - |
Fjerdedelen med høyest bruttoinntekt har mer enn 70 % av alle kapitalinntekter. De mottar 97,1 % av alt aksjeutbytte og nesten halvparten av alle renteinntektene. |
I tillegg kommer at Regjeringas anslår at det private forbruket vil vokse med 4 % i år. Det er 0,5 % mer enn økonomien totalt og 2 % mer enn offentlig forbruk. Det er på denne bakgrunn at Sosialistisk Venstreparti foreslår å skjerme folk med lave og vanlige inntekter fra innstramminger i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.
Fordelingsprofilen i Regjeringens skatte- og avgiftsforslag er for dårlig. Vanlige lønnsmottakere rammes av endringene, mens personer med høye inntekter i hovedsak unngår økte bidrag til felleskassen. Regjeringens forslag om økt arbeidsgiveravgift for høye lønnsinntekter og fjerning av taket i delingsmodellen for liberale yrker er skritt i riktig retning, men står ikke i et rimelig forhold til det vanlige lønnsmottakere må betale bl.a. gjennom forslaget til økt el-avgift. Det er nødvendig å øke skatten for de med høyest inntekt og formue, og Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke skatten for redere og personer med store formuer og inntekter for inntektsåret 1998. Forslagene gir en økning i påløpte skatteinntekter for de rikeste på om lag 3 mrd. kroner, mens Regjeringens forslag til sammenligning gir en økning i skatten på 135 mill. kroner
Rederibeskatningssystemet innebærer at selskapet ikke betaler skatt av overskuddet, men rederen skal betale 28 % skatt når det tas ut utbytte. Dette innebærer at rederne selv kan bestemme når de vil betale skatt, og dermed i stor grad bestemme størrelsen på skatten. Eksempelvis får en reder en samlet skattelette på 15 mill. kroner dersom rederiselskapet vedkommende eier har et årlig overskudd på 10 mill. kroner og rederen ikke tar ut utbytte før etter 10 år, sammenlignet med om rederiselskapet hadde blitt skattlagt på samme måte som andre bedrifter. Hvis rederen venter i 20 år med å ta ut utbytte, vil skattelettelsen være på over 100 mill. kroner.
I Økonomiske analyser 5/97 fra Statistisk Sentralbyrå heter det: « det er først og fremst utviklingen i aksjeutbytte som har ført til at inntektsutviklingen har blitt mer ujevn ». Sosialistisk Venstreparti mener derfor at dersom en virkelig ønsker bedre fordeling kan en ikke skjerme aksjemarkedet. Det vises også til at utbytteutbetalingen for 1997 har økt med omlag 20 % fra året før. Selv om en del av denne veksten skyldes store utbetalinger i statseide selskaper, betyr det også en ytterligere tilføring av privat rikdom i Norge.
Sosialistisk Venstreparti foreslår på denne bakgrunn å fjerne nullskatten på aksjeutbytte, slik at mottakere av aksjeutbytte må betale 28 % i skatt. Vi foreslår også en spekulasjonsavgift på annenhåndsomsetning av aksjer på 1 %, slik Norge hadde i 1988 og som ble fjernet med den begrunnelse at det skulle hjelpe til med å komme ut av lavkonjunkturen den gang. Ved siden av å skaffe inntekter til rettferdig fordeling er siktemålet med en slik avgift å dempe den spekulative aktiviteten på børsen. Sosialistisk Venstreparti vil gi forslagene om avgift på aksjeomsetning og avskaffelse av nullskatt på aksjeutbytte budsjettvirkning for 1998.
8.5.8 Den økonomiske politikken må motvirke markedets svingninger
Norsk økonomi er solid med store overskudd både i statsfinansene og i de fleste bedrifter. Det er rom for å satse mer på rettferdig fordeling, miljøtiltak og oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er imidlertid så mye aktivitet og penger i omløp at det skaper pressproblemer i økonomien. Da må økonomien kjøles noe ned. Men innstramminger må rettes mot de som har mest fra før. Sosialistisk Venstreparti kan ikke akseptere innstramminger hvor de rikeste skal skjermes.
Sosialistisk Venstrepartis prinsipielle syn er at finanspolitikken skal motvirke de svingninger i økonomien som markedet utsetter oss for. Når det er lavkonjunktur må den økonomiske politikken virke ekspansiv for å motvirke at folk mister arbeid og inntekter. Når det er høykonjunktur må den økonomiske politikken være kontraktiv for å hindre at pris- og rentepress styrker grunnlaget for en ny lavkonjunktur. En stabil økonomisk utvikling er best. Vi kan bruke et eksempel fra byggebransjen. For få år siden gikk mange bygningsarbeidere ledige. Nå opplever mange overtidspress og hardkjør på jobben. De fleste ville foretrukket å ha en heltidsjobb hele tida framfor å oppleve slike svingninger.
I tråd med dette klassisk sosialistiske og sosialdemokratiske synet har Sosialistisk Venstreparti i flere år foreslått mer ekspansive budsjetter enn vekslende regjeringer. Da var hovedoppgaven å få fart på økonomien for å få flere i arbeid. Når det nå er behov for å kjøle ned økonomien foreslår Sosialistisk Venstreparti et mer stramt budsjett enn Regjeringa.
Regjeringa har lagt fram et budsjettopplegg som betyr at det i all hovedsak overlates til markedet å stramme inn økonomien. Da får vi rente- og prisoppgang. En slik innstramming er primitiv og usosial. Sosialistisk Venstreparti ønsker et finanspolitisk strammere opplegg og med en helt annen profil enn Regjeringa. De innstramminger som Regjeringa legger opp til vil først og fremst ramme folk flest, særlig gjennom redusert aktivitetsnivå i kommunene. Sosialistisk Venstreparti kan bare akseptere innstramminger som samtidig opprettholder høy sysselsetting og gir bedre fordeling.
Veksten i privat forbruk ligger an til å bli meget høyt i år, anslaget er på 4 %, mens veksten i fastlands-BNP anslås til 3,5 %. Også i år anslås veksten i offentlig forbruk å bli lavere enn veksten i BNP, nemlig 2 %. Veksten i privat forbruk er altså større enn veksten i økonomien, mens veksten i offentlig forbruk er lavere. Derfor vil Sosialistisk Venstreparti at innstrammingene rettes mot de som har mest i privat sektor. I tillegg kan store offentlige investeringsprosjekter innen Forsvaret og oljesektoren reduseres. I all hovedsak legger Sosialistisk Venstreparti opp til å skjerme offentlig sektor fra innstramminger. I Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg er det rom for å legge opp til økte inntekter for kommunene, og likevel ende opp med en bedre budsjettbalanse enn Regjeringa.
Sosialistisk Venstreparti legger opp til endringer i budsjettet som vil gi en finanspolitisk innstramming på ytterligere snaut 0,2 prosentpoeng målt ved den olje-, rente-, og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Bedret budsjettbalanse gir i dag økt avsetning til Statens Petroleumsfond. Sosialistisk Venstreparti foreslo ved budsjettbehandlingen å heller gi rom for redusert oljeutvinning og avsetninger i alternative fonds for energiomstilling, nasjonalt eierskap, kunnskap og kompetanse og miljøvennlige transportformer.
Pengepolitikken
Sosialistisk Venstreparti ønsker en stabil kronekurs, og støtter derfor et fast kursmål utøvd med den fleksibilitet Norges Bank har vist de siste årene.
Regjeringa later til å tro at det som gir mest kontinuitet i pengepolitikken er å ikke endre valutaforskriften, men når verden endrer seg kan det gi større kontinuitet å endre noen forskrifter. ØMUs opprettelse og euroens inntreden på valutamarkedet er et gigantisk økonomisk og politisk eksperiment som uansett vil få stor betydning for norsk pengepolitikk. Dersom Norges Bank velger å ikke lenger inkludere britiske pund og danske og svenske kroner i kronas kursmål er det er en dramatisk endring og ikke en kontinuitet i pengepolitikken. Opprettelsen av ØMU krever at vi gjør en tilpasning i pengepolitikken, men Regjeringas kombinasjon av å ikke-endre-forskrift og dramatisk endre-politikk er et lite troverdig svar.
Sosialistisk Venstreparti mener at krona bør stabiliseres mot en handelsveid kurv av de viktigste av våre handelspartneres valutaer. De 11 ØMU-landene står for bare 40 % av vår utenrikshandel. I kurven må øvrige europeiske valutaer, amerikanske dollar og japanske yen være med i tillegg til euro. Dette alternativet ville gitt både større makroøkonomisk stabilitet og større troverdighet for at Norges Bank vil klare å holde kursen.
I Norges Banks brev til Finansdepartementet 24. april 1998 der det heter: « at Norge siden midten av 80-tallet systematisk har hatt en annen konjunkturutvikling enn landene i Kontinental-Europa, mens samvariasjonen med våre andre handelspartnere i Europa og Nord-Amerika har vært noe bedre. Disse (....) en pengepolitikk der kronen knyttes tett opp mot pengepolitikken i Kontinental-Europa isolert sett kan bidra til å forsterke svingningene i økonomien og i den kostnadsmessige konkurranseevnen. ». Videre heter det om å knytte kronen opp mot en handelsveid kurv: « Muligheten til å få til en mindre prosyklisk pengepolitikk vil isolert sett også kunne øke tilliten til at det er mulig å nå de endelige målene for den økonomiske politikken, og en slik kurv kan derfor også bidra til å lette gjennomføringen av pengepolitikken. ». Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringa burde gitt disse momentene større tyngde i sin vurdering.
Sosialistisk Venstreparti vil understreke Norges spesielle posisjon som en stor energiprodusent, i kontrast til Tyskland som energiimportør. Dette forhold gjør at en lavere oljepris isolert sett vil bidra til lavkonjunktur i Norge og høykonjunktur i Tyskland. Da vil Norge ha behov for å føre en helt annen økonomisk politikk enn Tyskland. Med fast og troverdig valutakurs mot euro, vil renten i Norge være den samme i Norge som i Tyskland. Med inflasjonsmål for pengepolitikken i ØMU-EU, vil ESB (Den europeiske sentralbanken) øke rentene. Det vil gi økte renter både i Norge og i Tyskland. Det vil forsterke konjunktursvingningene i Norge, i dette tilfellet forsterke lavkonjunkturen (og redusere dem i Tyskland). Det betyr at finanspolitikken alene får pålagt oppgaven med å stabilisere. Denne oppgaven kan bli for tøff, når pengepolitikken drar i en annen retning. Sosialistisk Venstreparti savner en drøfting fra Regjeringas side av forholdet mellom penge- og finanspolitikken og hvordan den økonomiske politikken kan innrettes slik at vi beholder størst mulig handlefrihet til å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Sosialistisk Venstreparti mener at en pengepolitikk der euroen ensidig blir valutakursmål er en EU-tilpasning, i den forstand at vår økonomisk utvikling i enda sterkere grad blir avhengig av de konjunkturer som er i ØMU-EU. Det er beklagelig at det er « nei-regjeringen » som gjennomfører denne EU-tilpasningen. At Regjeringa må gjennomføre dette på grunn av systemtvang slik statsråd Lahnstein hevdet, er rett og slett ikke riktig.
Arbeidsmarkedet
Sosialistisk Venstreparti deler Regjeringas oppfatning av at det norske arbeidsmarkedet er fleksibelt. Det kan likevel gjøres mer for å hindre at oppgangskonjunkturer skaper mangel på arbeidskraft i enkelte bransjer. For det første bør ikke Regjeringen legge opp til å stimulere voksne arbeidstagere til å være hjemme. For det andre må innsatsen for å omskolere og etterutdanne styrkes betydelig. Den positive utviklingen på arbeidsmarkedet må ikke ta oppmerksomheten bort fra de langtidsledige som fortsatt sliter med å få jobb. For det tredje må Regjeringen sammen med partene i arbeidslivet gjøre mer for å bryte ned misforståelser og fordommer som gjør at arbeidslivet ikke fullt ut nyttiggjør seg den kompetansen som minoritetsgruppene i Norge har.
Sosialistisk Venstreparti går imot Regjeringens forslag om å avvikle ungdomsgarantien for ungdom i alderen 20-24 år. Erfaringene både fra Norge og andre land viser entydig at denne gruppen har større problemer med å komme i jobb enn gjennomsnittet. At ledigheten har blitt sterkest redusert i denne gruppen siden 1993 er ikke et argument for å avskaffe ordningen, men et argument for at den fungerer. I alt vil Sosialistisk Venstreparti styrke nivået på arbeidsmarkedstiltakene med 100 mill. kroner i forhold til Regjeringas forslag.
8.5.9 Sentrumspartienes budsjettpakke
I sluttfasen av budsjettforhandlingene la regjeringspartiene fram en pakke av innstrammingstiltak de ba om tilslutning til. Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte denne pakka fordi den innebærer en ytterligere høyredreining av budsjettopplegget.
Sentrumspartiene foreslår å skattesubsidiere innskuddsbaserte pensjonsordninger, og foregriper dermed innstillingen fra en arbeidsgruppe nedsatt av deres egen finansminister som skal komme 15. august. Ytterligere skattesubsidiering av de som har økonomisk evne til egne pensjonsordninger undergraver Folketrygdens omfordelende posisjon. Regjeringspartienes håp er at en slik ordning skal føre til økt sparing, og slik bidra til redusert press i økonomien. Det er høyst tvilsomt om ordningen vil ha en slik effekt. Sannsynligvis vil tiltaket bare føre til en flytting av sparepenger fra mindre gunstige spareordninger.
Sentrumspartiene foreslår å selge statsaksjer for en halv milliard i 1998. Sosialistisk Venstreparti er generelt skeptisk til privatisering av statlig eiendom, men det er særlig grunn til å være mot slik det legges opp til i dette tilfellet. Ved å kaste fram dette i slutten av budsjettforhandlingene, uten forutgående diskusjon og uten å informere ansatte og ledelse i bedriftene i tråd med det som er spillereglene i arbeidslivet, viser sentrumspartiene at de står for uryddig statlig eierskap.
Forslaget vil kun gi en engangsinntekt. Vi har ikke noen likviditetskrise i Staten, snarere tvert imot. Om så var kunne midler vært hentet inn fra Statens Petroleumsfond. Inntektene fra dette salget vil bedre budsjettbalansen et år og gi økte inntekter for Statens Petroleumsfond. Det lett komiske ved forslaget er at ved å selge statlige aksjer vil sentrumspartiene gjøre at Petroleumsfondet kommer til å kjøpe flere aksjer for staten. I tillegg er det heller ikke kjent i komiteen hvilke selskaper det planlegges aksjesalg i.
Sentrumspartiene foreslår som en del av pakka å øke CO-avgifta på sokkelen med 18 øre. Et døgn før dette ble foreslått behandlet Finanskomiteen en proposisjon om grønne skatter hvor sentrumspartiene ikke foreslo å gjøre noe med CO-avgiftas størrelse. Det er også paradoksalt å foreslå økningen bare på sokkelen, hvor avgiften er høyest fra før, og hvor en stor del av avgiften betales av Staten gjennom lavere skatt på grunn av redusert overskudd i sektoren.
For øvrig vises det til Sosialistisk Venstrepartis merknader om grønn skatt i Innst.S.nr.247(1997-1998).
Sentrumspartiene foreslår et opplegg for en konjunkturavgift for nybygg som har flere betenkelige sider. Sosialistisk Venstreparti mener at fritaket fra slik avgift må omfatte større deler av Distrikts-Norge enn Nord-Troms og Finnmark. Sosialistisk Venstreparti kan heller ikke akseptere at kommunene ytterligere skal rammes ved at de nå må betale slik avgift på byggeaktiviteter som for eksempel skoler. Sosialistisk Venstreparti konstaterer også at ved å unnta eksisterende bygg og anlegg fra avgiften bidrar sentrumspartiene til en prisøkning på disse og dermed en formuesøkning for eierne.
8.5.10 Sosialistisk Venstrepartis hovedtall og balanse
Sosialistisk Venstrepartis alternative revidert budsjett
Sett i forhold til Regjeringas forslag
Alle tall i millioner
Økte utgifter
| |
|
|
Beløp |
| Kap/post |
Tekst |
Beløp |
90-post |
| 150-197 |
Diverse bistandstiltak |
100,0 |
|
| 231/61 |
Fengselsundervisning |
5,0 |
|
| 221/Ny |
Tilskudd til inneklimatiltak i grunnskolen |
30,0 |
|
| 229/Ny |
Forsøksprosjekt: PCer til lærere i grunnskolen |
30,0 |
| 263/74 |
Idrettsbygg, UiTø |
5,0 |
|
| 281/01 |
Generelt på universiteter/høyskoler |
145,0 |
|
| 920/50 |
Norges Forskningsråd |
50,0 |
|
| 1137/50 |
Forskningsprogrammer |
7,0 |
|
| 320/ |
Allmenne kulturtiltak |
4,0 |
|
| 323/ |
Musikkformål |
2,8 |
|
| 324/ |
Teater |
0,5 |
|
| 326/01 |
Døves tidsskrift |
0,5 |
|
| 328/ |
Museumsformål |
3,0 |
|
| 2419/90 |
Husbanken, økte lånerammer |
|
1.000,0 |
| 846/70 |
LHL |
0,1 |
|
| 846/72 |
Forsøk 6-timersdag |
10,0 |
|
| 854/01 |
Tiltak barne-/ungdomsvernet |
20,0 |
|
| 856/60 |
Barnehager, redusert foreldrebetaling |
140,0 |
|
| 857/div |
Barne- og ungdomstiltak |
10,4 |
|
| 2420/50 |
SND |
30,0 |
|
| 1406/70 |
Kalking |
5,0 |
|
| 2422/50 |
Miljøfond, grunnkapital |
50,0 |
|
| 2422/90 |
Miljøfond, lån |
|
250,0 |
| 2310/70 |
Ekstraordinære sysselsettingstiltak |
100,0 |
|
| 2530/70 |
Selvstendige rettigheter for fedre |
100,0 |
|
| 2670/70 |
Redusert arbeidsgiveransvar, sykepenger |
222,5 |
|
| 571/60 |
Rammetilskudd, kommuner |
1.000,0 |
|
| 572/60 |
Rammetilskudd, fylkeskommuner |
500,0 |
|
| 1050/71 |
Fiskeriformål, sosiale tiltak |
2,0 |
|
| 1427/73 |
Rovviltskader |
5,0 |
|
| 719/70 |
Forebyggende tiltak: Landsfor. mot HIV/AIDS |
0,3 |
|
| 1465/21 |
Statens Kartverk |
4,5 |
|
| 1590/01 |
Arbeidsmarkedsetaten, drift |
1,0 |
|
| 614/63 |
Tilskudd, rusmiddeltiltak |
10,0 |
|
| A |
SUM, Økte utgifter |
2.593,6 |
|
Reduserte utgifter
| 800/01 |
Kontantstøtteadm. |
1,0 |
|
| 844/21&70 |
Kontantstøtte |
767,0 |
|
| 3661/55 |
Sykepenger |
7,5 |
|
| 1719/43 |
Fellesinstitusjoner |
10,0 |
|
| 1720/01 |
Felles ledelse |
7,0 |
|
| 1725/01 |
Felles institusjoner |
25,0 |
|
| 1731/01 |
Hæren |
45,0 |
|
| 1732/01 |
Sjøforsvaret |
45,0 |
|
| 1733/01 |
Luftforsvaret |
110,0 |
|
| 1760/45 |
Nyanskaffelser |
690,0 |
|
| 1760/47 |
Nyanskaffelser |
110,0 |
|
| 2440/24.3 |
SDØE, Lete- og feltutviklingsutgifter |
300,0 |
|
| 210/70 |
Trossamfunn, privateide skole- og kirkeb. |
2,3 |
|
| 947/70 |
Tilskudd, sysselsetting av sjøfolk |
160,0 |
|
| 1145/01 |
Jordskifteverket |
4,0 |
|
| 552/55 |
SIVA-fond |
2,0 |
|
| 1102/21 |
Fylkesmannens landbruksavd. |
4,4 |
|
| 240/70 |
Tilskudd, private skoler |
69,0 |
|
| B. |
SUM, Reduserte utgifter |
2.359,2 |
|
Økte skatter og avgifter
| 5536/71 |
Engangsavgifter på motorvogner |
175,0 |
|
| Ny |
28% skatt på mottakers aksjeutbytte |
1.500,0 |
|
| NY |
Avgift, annenhåndsomsetning av aksjer |
853,0 |
|
| C |
SUM, Økt skatter med budsjettvirkning 1998 |
2.528,0 |
|
| |
|
|
| |
Økte påløpte skatter i 1998 med budsjettvirkning |
| |
først i 1999 |
|
| |
Økt rederibeskatning |
|
| |
Fjerne skatterabatten på aksjer |
|
| |
Oppheve 80-prosentregelen |
|
| |
Ytterligere endringer i delingsmodellen |
|
| D |
SUM |
2.500,0 |
|
Reduserte avgifter
| 5541/70 |
Forbruksavgift på elektrisk kraft |
430,0 |
|
| E |
SUM |
430,0 |
|
| A-B |
Netto sum økte utgifter |
234,4 |
|
| C-E |
Netto økte skatter med budsjettv. 1998 |
2.098,0 |
|
| C-E-(A-B) |
Bedring i balansen i forhold til Regjering |
1.863,6 |
|
Komiteen viser til at forslag sett fram i denne innstillinga er samla under Tilråding frå komiteen (avsnitt 27) eller Forslag frå mindretal (avsnitt 26) i Innst.S.nr.252(1997-1998), jf. St.prp. nr. 65 (1997-1998).
Komiteen viser til St.meld. nr. 2(1997-1998) og til det som står i denne innstillinga og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 2(1997-1998) Revidert nasjonalbudsjett 1998 - vert å leggje ved protokollen.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 16. juni 1998.
|
| Lars Gunnar Lie, |
Siv Jensen, |
| leiar og ordførar. |
sekretær. |