Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Framstegspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, frå Kristeleg Folkeparti, Randi Karlstrøm, leiaren Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, frå Høgre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, frå Venstre, Terje Johansen, og frå Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til forretningsordenen § 19 sjuande og åttande ledd som lyder:
«Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet legges fram senest den 15. mai i budsjettåret, sammen med stortingsmelding om Revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstilling om disse (Budsjett-innst. S. II) senest annen fredag i juni.
Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over omtalte deler av et forslag, dersom forslagsstilleren motsetter seg dette.»
Komiteen viser til at Regjeringa i St.prp. nr. 67 (1998-99) har lagt fram forslag om omprioriteringar og tilleggsløyvingar på statsbudsjettet 1999, jf. Innst. S. nr. 236 (1998-99) som vart avgitt saman med denne innstillinga. Forslag til vedtak satt fram i denne innstillinga er samla under avsnitt 21 Tilråding frå komiteen, eller avsnitt 20 Forslag frå mindretal i Innst. S. nr. 236 (1998-99), jf. nemnde St.prp. nr. 67 (1998-99).
Regjeringen legger med dette fram meldingen
om Revidert nasjonalbudsjett 1999. Meldingen er utarbeidet i samarbeid
med de enkelte departementene og bygger på opplysninger
mottatt til og med 7. mai.
Regjeringens økonomiske politikk skal
legge til rette for arbeid til alle, en rettferdig fordeling og
en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig
i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik
at også framtidige generasjoner får nyte godt
av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen
legger vekt på å opprettholde en spredt bosetting
og vil gjennom den økonomiske politikken søke å bremse
den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene,
og gradvis snu flyttestrømmen.
Konjunkturoppgangen gjennom de siste seks årene har
vært bredt basert og meget sterk. Fra 1993 til 1998 vokste
BNP for Fastlands-Norge med gjennomsnittlig 3I pst.
pr. år. Sysselsettingen har økt sterkt gjennom hele
oppgangskonjunkturen. Fra 1993 til 1998 var økningen hele
226 300 personer, eller vel 11 pst. Det norske arbeidsmarkedet har
samtidig vist seg å være svært fleksibelt,
med en sterk oppgang også i arbeidsstyrken. Tilstrømmingen
av arbeidskraft har i betydelig grad bidratt til å dempe
presset i arbeidsmarkedet. Dette har vært en medvirkende årsak
til at norsk økonomi lenge klarte å kombinere
høy økonomisk vekst med moderat lønns-
og prisvekst. Gjennom 1997 og inn i 1998 ble det imidlertid etter
hvert klart at arbeidskraftreserven i deler av arbeidsmarkedet var
i ferd med å bli uttømt, noe som bl.a. kom til
uttrykk gjennom en markert nedgang i langtidsledigheten. Fallet
i ledigheten i 1998 var vesentlig sterkere enn tidligere år
i oppgangen.
Økende ubalanser i arbeidsmarkedet
bidro til at lønnsveksten gradvis tiltok. Årslønnsveksten
fra 1997 til 1998 anslås nå til 6,2 pst., som
er det dobbelte av lønnsveksten hos våre handelspartnere.
Etter lønnsoppgjørene i 1998 ble bildet av svekket
konkurranseevne for fastlandsbedriftene svært tydelig.
Samtidig falt oljeprisen kraftig. Som årsgjennomsnitt
ble oljeprisen redusert fra 136 kroner pr. fat i 1997 til 96 kroner
pr. fat i 1998. Sammen med sterk importvekst til fastlandsøkonomien
bidro oljeprisfallet til at et overskudd på driftsregnskapet
med utlandet i 1997 på om lag 56 mrd. kroner ble snudd
til et underskudd på om lag 16 mrd. kroner i 1998. Videre
oppsto det betydelig uro i internasjonal økonomi gjennom
fjoråret. Omfanget av Asia-krisen viste seg å bli
mer omfattende enn tidligere antatt, og det oppsto finanskriser
i Russland og i Latin-Amerika. Den internasjonale uroen spredte
seg til valutamarkedene i mange andre land, også Norge.
Den sterke lønnsveksten, den lave oljeprisen
og den internasjonale finansuroen førte til en kraftig
svekkelse av kronekursen og en dobling av det norske rentenivået i
fjor sommer.
Utviklingen så langt i år
tyder på at balansen i økonomien er i ferd med å bedres.
Lønnsoppgjørene som er gjennomført i
privat og offentlig sektor, kan peke i retning av en gjennomsnittlig årslønnsvekst
fra 1998 til 1999 på om lag 4H pst. Dette
legger i så fall et godt grunnlag for at lønnsveksten
neste år kan komme ned mot samme nivå som hos
våre handelspartnere. Videre har kronekursen styrket seg.
Siden slutten av mars har den ligget på om lag samme nivå som
før kronesvekkelsen tok til i fjor sommer. Norges Banks
renter er satt ned med til sammen 1,5 prosentenheter siden januar.
De viktigst faktorene bak denne utviklingen
er følgende:
– Et stramt
finanspolitisk opplegg for 1999 bidrar til å dempe pressproblemene
i norsk økonomi. Dette gir samtidig et klart signal til
finansmarkedene og partene i arbeidslivet om at finanspolitikken
rettes inn mot å stabilisere økonomien.
– Det inntektspolitiske samarbeidet
er styrket. I forkant av tariffoppgjøret var partene i
arbeidslivet og myndigheten i utvalget for forberedelse av inntektsoppgjøret
1999 (Arntsen-utvalget) enige om behovet for moderate inntektsoppgjør
i år og i årene framover.
– Oljeprisene har økt
betydelig i det siste som følge av bl.a. OPECs vedtak om
nye produksjonsbegrensninger. Oljeprisen var i første uken
av mai gjennomsnittlig 127 kroner pr. fat.
– Den pengepolitiske virkemiddelbruken
har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes
tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået er holdt
betydelig høyere enn i euroområdet. Sammen med
bl.a. oljeprisøkningen og utsikter til en kar avdemping
av kostnadsveksten, har dette bidratt til styrkingen av kronekursen.
Hovedutfordringen i den økonomiske
politikken er å sikre en balansert utvikling i norsk økonomi,
der pris- og kostnadsveksten kommer raskt ned på samme
nivå som hos våre handelspartnere. De positive
utviklingstrekkene hittil i år må føres
videre. For å få til dette, er det viktig å gjennomføre
et stramt finanspolitisk opplegg i år. Hvis ikke, reduseres
muligheten for å opprettholde et høyt nivå på sysselsettingen
og unngå en vesentlig økning i arbeidsledigheten.
Usikkerheten om den økonomiske utviklingen
er erfaringsmessig særlig stor under et konjunkturomslag.
Utviklingen i produksjonen og sysselsetting kan bli svakere enn
lagt til grunn i denne meldingen. Virkningene av den forventede
nedgangen i aktiviteten i petroleumssektoren er det i dag vanskelig gå ha
oversikt over, og verdensøkonomien kan utvikle seg svakere
enn antatt.
Den økonomiske veksten kan på den
annen side også bli sterkere enn anslått. Blant
annet kan veksten i det private forbruket være undervurdert.
Husholdningene har de senere årene bygd opp betydelige
finansielle reserver. Sammen med økte boligpriser og en
antatt rentenedgang, kan det utløse et fall i spareraten
i husholdningssektoren og dermed høyere vekst i det private
forbruket enn anslått.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det lagt til grunn
en gjennomsnittlig oljepris i år på 110 kroner
pr. fat. Denne forutsetningen er opprettholdt i denne meldingen.
Oljeprisen er imidlertid usikker. Nye begivenheter som slår
ut i oljeprisen, kan påvirke kronekursen og dermed renteutviklingen.
Uro kan igjen oppstå i de internasjonale finansmarkedene.
Dette smitter lett over på Norge.
Mange usikkerhetsfaktorer ligger utenfor myndighetenes
kontroll. Å bidra til å stabilisere norsk økonomi ved å gjennomføre
et stramt finanspolitisk opplegg for 1999, reduserer imidlertid
i vesentlig grad sårbarheten overfor skiftende forhold
i internasjonal økonomi.
Regjeringens økonomiske politikk er
basert på følgende hovedelementer:
– Finanspolitikken
brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel.
– Pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere
kronen overfor europeiske valutaer.
– Det inntektspolitiske samarbeidet
skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.
– Strukturpolitikken skal bidra
til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig.
Det legges i meldingen til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst
fra 1998 til 1999 på 4H pst. Konsumprisveksten
fra 1998 til 1999 anslås til 2,4 pst. Dette innebærer
at reallønnsveksten i år blir om lag 2 pst.
Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1999 er
nå:
– En finanspolitisk
innstramming på H pst. av BNP for Fastlands-Norge,
målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte
budsjettoverskuddet.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på knapt 1H pst.
fra 1998 til 1999.
– En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået
utenom barnetrygden som følge av vedtatte regelendringer
på om lag 620 mill. kroner målt i påløpt
verdi. Betalte skatter og avgifter anslås å øke
med om lag 370 mill. kroner fra 1998 til 1999.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
budsjettunderskudd anslås til 10,9 mrd. kroner. Underskuddet
dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.
– Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten anslås
til 37,7 mrd. kroner. Det samlede overskuddet i Statens petroleumsfond
og statsbudsjettet anslås til 30,5 mrd. kroner. Ved utgangen
av 1999 anslås den samlede kapitalen i petroleumsfondet
til om lag 203 mrd. kroner.
Utenom anslagsendringer foreslås det
at utgiftene i statsbudsjettet 1999 økes med 5,5 mrd. kroner
siden vedtatt budsjett. De største utgiftsøkningene
er knyttet til konflikten i Kosovo som utgjør 1,7 mrd.
kroner, ferdigstilling av det nye Rikshospitalet og gjennomføring av
eldreplanen på 4 år med hhv. 0,8 mrd. kroner og
0,2 mrd. kroner, samt økte bevilgninger til innsatsstyrt sykehusfinansiering
og forsvarets internasjonale operasjoner med hhv. 0,3 mrd. kroner
og 0,7 mrd. kroner.
I beløpet på 5,5 mrd. kroner
inngår både endringer som er foreslått
tidligere i år og forslagene i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett.
Tilleggsbevilgninger hittil i år og
bevilgnings- og innstrammingsforslag som fremmes i denne meldingen,
bidrar samlet til å øke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet
med 1 748 mill. kroner i forhold til det vedtatte budsjettet. Beløpet
tilsvarer de foreslåtte bevilgningene i forbindelse med
Kosovo-krisen. Regnskapstekniske justeringer fører dessuten
til en svekkelse av det oljekorrigerte budsjettet med 244 mill. kroner
fra det vedtatte budsjettet.
Regjeringen foreslår tiltak som samlet
reduserer utgiftene med 2,0 mrd. kroner og øker inntektene
med 1,5 mrd. kroner. Inndekningsforslagene på i alt 3,5 mrd.
kroner som fremmes i denne meldingen inkluderer utgiftskutt ved
bl.a. en reduksjon av Statsbyggs reguleringsfond med 0,3 mrd. kroner,
en reduksjon av kommunesektorens rammeoverføringer (hovedstadstilskuddet)
med 150 mill. kroner og en reduksjon av reserveavsetningen til uforutsette
utgifter på 0,9 mrd. kroner. Innenfor bistandsbudsjettet
er det tidligere foreslått noen utgiftsøkninger
i forbindelse med Kosovo-krisen, og det foreslås nå noen
utgiftsreduksjoner på enkelte andre poster. Økte
inntekter fra dokumentavgift og autodieselavgift utgjør
0,7 mrd. kroner. I tillegg foreslås inntektsøkninger
ved salg av eiendom og en overføring fra konsesjonsavgiftsfondet
på til sammen 0,5 mrd. kroner og økte aksjeutbytter
og inntekter under departementene på 0,3 mrd. kroner.
Følgende anslagsendringer bidrar til å øke
det oljekorrigerte underskuddet med 2,4 mrd. kroner fra vedtatt
budsjett til Revidert nasjonalbudsjett:
– Statens
netto renteinntekter er nedjustert med 1,5 mrd. kroner. Dette skyldes
bl.a. en nedjustering av gjennomsnittlig rentesats på statens
kontantbeholdning og på utlån i statsbankene.
For statsbankene har dette i stor grad sammenheng med at flere lånekunder
enn tidligere lagt til grunn har gått over til fastrentelån.
– Skatte- og avgiftsinntektene
er nedjustert med 0,5 mrd. kroner.
– Noe høyere anslått
arbeidsledighet bidrar til at utgiftene til dagpenger er oppjustert
med 0,4 mrd. kroner.
Tabell 3.6 i meldingen viser endringer i det
oljekorrigerte overskuddet fra Nasjonalbudsjettet 1999 og vedtatt
budsjett til Revidert nasjonalbudsjett.
Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten
på 37,7 mrd. kroner er nå anslått 18,4
mrd. kroner lavere enn i vedtatt budsjett for 1999. Inntekts-reduksjonen
skyldes først og fremst lavere produk-sjonsanslag, bl.a.
som følge av vedtatte produksjonsbegrensninger. I tillegg
er produksjons- og investeringskostnadene noe oppjustert siden vedtatt
budsjett. Den uforutsett lave oljeprisen mot slutten av fjoråret
fører dessuten til at betalte skatter i 1999 for skatteåret
1998 blir lavere enn tidligere lagt til grunn. Samlet fører disse
endringene til reduserte overføringer fra statens direkte økonomiske
engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE), lavere skatte-
og avgiftsinntekter fra oljeselskapene og en nedjustering av aksjeutbyttet fra
Statoil.
Fratrukket overføringen til statskassen
på 10,9 mrd. kroner anslås avsetningen i Statens
petroleumsfond til 26,8 mrd. kroner, som er 22,8 mrd. kroner lavere
enn i det vedtatte budsjettet for 1999. Inklusive renter og utbytte
i fondet på 3,7 mrd. kroner anslås det totale overskuddet
i Statens petroleumsfond til 30,5 mrd. kroner.
Netto finansinvesteringer i offentlig forvaltning,
som omfatter stats- og kommuneforvaltningens overskudd etter nasjonalregnskapets
definisjoner, anslås til 44,8 mrd. kroner i 1999. Overskuddet
utgjør 3,9 pst. av BNP, jf. tabell 3.7 i meldingen. Dette
tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for
offentlige finanser. Bruttogjelden i offentlig forvaltning, slik
den er definert i Maastricht-kravene, anslås nå til
om lag 290 mrd. kroner eller vel 25 pst. av BNP ved utgangen av
1999. Bruttofordringene i offentlig forvaltning er imidlertid høyere
enn gjelden, slik at nettofordringene ved utgangen av 1999 er anslått
til om lag 480 mrd. kroner eller om lag 42 pst. av BNP.
Regjeringens forslag er nærmere omtalt
i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet
1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at arbeid for alle er det overordnede målet for Arbeiderpartiet
i den økonomiske politikken. Gjennom solidaritetsalternativet
ble arbeidsledigheten i Norge presset ned i løpet av 1990-tallet.
Vi fikk vekst i sysselsettingen i industrien og i annen konkurranseutsatt
virksomhet.
Disse medlemmer viser til at
ledigheten i Norge i dag er lav. Samtidig ser vi klare tegn til økende
ledighet, spesielt innen skipsbygging, industri med store leveranser
til oljesektoren og bygg og anlegg. I 1998 gikk antallet arbeidsplasser
i industrien ned for første gang på fem år.
Disse medlemmer viser til at
konjunkturtoppen er passert og at det ligger an til et markert omslag
i fastlandsøkonomien i år og neste år.
Aktivitetsveksten ligger an til å bli den svakeste på 10 år.
Statistisk sentralbyrå og Norges Bank spår lav
vekst i fastlands-økonomien og økende arbeidsledighet.
Regjeringens prognose for vekst i fastlandsøkonomien er
nedjustert til 0,7 pst. for 1999. Regjeringen anslår at
AKU-ledigheten vil øke til 3,5 pst. i 1999 fra 3,2 pst.
i 1998. Et gjennomsnittlig ledighetsnivå i år
på 3,5 pst. innebærer at ledigheten vil øke
til om lag 4 pst. ved utgangen av året. Disse medlemmer viser
til at det innebærer at arbeidsledigheten med Regjeringens
egne prognoser kan øke med over 30 000 personer fra utgangen
av 1998 (AKU-ledighet 4. kvartal 1998: 59 000) til utgangen av 1999
(anslag på AKU-ledigheten i 4. kvartal 1999 på 4
pst. tilsvarer 92 000 ledige). Det er først og fremst oljerelatert
virksomhet, verkstedindustrien, annen industri og bygg og anlegg
som vil merke økt ledighet. Kraftig fall i investeringene,
redusert vekstbidrag fra husholdningene i forhold til tidligere år
og svake vekstimpulser fra utlandet forklarer den svake veksten.
Disse medlemmer viser til at
investeringene for Fastlands-Norge anslås å gå ned
med over 5 pst. i 1999. Dette må sees på bakgrunn
av en vekst på 2,0 pst. i 1998 og hele 9,7 pst. i 1997.
Både bedriftsinvesteringene og boliginvesteringene ventes å falle
med nærmere 6 pst. Regjeringen anslår et fall
i petroleumsinvesteringene på 13 pst. i 1999 og hele 30
pst. i 2000. Slike kraftige reduksjoner i investeringene gir store bidrag
til redusert aktivitet ellers i økonomien.
Disse medlemmer mener det er
viktig å innrette politikken slik at den kraftige investeringsnedgangen dempes.
Da blir de negative utslagene på aktivitet og sysselsetting
mindre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
viser til at norsk industri og annet konkurranseutsatt næringsliv
er avhengig av at vi har en pris- og kostnadsvekst som ikke er i
utakt med den vi finner i de land vi handler med. Med høyere
inflasjon og lønnsvekst enn i andre land, vil vårt
næringsliv svekke sin konkurranseevne. Resultatet blir
at bedrifter som ikke klarer det høye kostnadsnivået
må legge ned og arbeidsplasser går tapt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Norge i perioden fra 1990 til 1997, da Solidaritetsalternativet
lå til grunn for den økonomiske politikken, hadde
en vekst i priser og lønninger som var mindre enn gjennomsnittet
hos våre handelspartnere. Rentene lå på om
lag samme nivå. Fra 1989 til 1993 gikk industrisysselsettingen
tilbake. Fra bunnivået i 1993 til 1997 økte industrisysselsettingen
med 35 000 personer. Over hele perioden 1989-97 var økningen
9 000 sysselsatte.
Disse medlemmer viser til at
den finanspolitiske handlefriheten vi har på grunn av de
store petroleumsinntektene har fristet mange. Bruker vi for mye oljepenger
i økonomien, presser vi samtidig opp priser og lønninger.
Resultatet er at vi ødelegger for fastlandsindustrien som
vi er avhengig av i dag, men som vi i enda større grad
vil være avhengig av når oljeinntektene begynner å avta.
Den årlige innenlandske bruken av oljeinntekter bør
derfor være mest mulig stabil og tilpasset utviklingen
i norsk økonomi, mens "resten" puttes inn på oljefondet.
Priser, lønninger
og renter i Norge og hos handelspartnere
| 1981-89 | 1990-97 | 1998 | 1999* | 2000* |
Norge: | | | | | |
Konsumprisvekst | 8,1 | 2,5 | 2,3 | 2,4 | 2,0 |
Timelønnskostnader
i industrien, vekst | 9,4 | 4,3 | 6,0 | 4,5 | 3,0 |
Pengemarkedsrenter, 3 mnd.
NOK | 13,6 | 7,7 | 5,7 | 6,7 | |
Sysselsettingsvekst, 1
000 personer | 114,0 | 143,0 | 50,0 | 7,0 | -7,0 |
- herunder industri, 1
000 personer | -68,0 | 9,0 | -6,0 | | |
Handelspartnere: | | | | | |
Konsumprisvekst | 5,4 | 3,3 | 1,2 | 1,1 | 1,4 |
Timelønnskostnader
i industrien, vekst | 7,2 | 4,7 | 3,0 | 3,0 | 2,5 |
Pengemarkedsrenter, 3 mnd.
| 9,8 | 7,4 | 4,1 | 3,3 | 3,3 |
* Anslag fra RNB og OECD
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik i forbindelse med 1998-budsjettet lot seg friste til å bruke
mer oljepenger enn det som var forsvarlig. Dette var en viktig årsak
til det høye rentenivået vi fikk fra sommeren
1998 og som vi fortsatt sliter med.
Disse medlemmer viser videre
til at Regjeringen i forslaget til Revidert budsjett legger opp
til en svekket balanse og betydelig større bruk av oljepenger. På denne
bakgrunn er det uforståelig at Regjeringen ikke prøver å endre
innretningen på sitt budsjett slik at mulighetene for de
utsatte næringene i konkurranseutsatt sektor bedres. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen ikke kommer med tiltak
av betydning som kan lette situasjonen innen verkstedindustrien
for eksempel ved å framskynde byggeprosjekter. Regjeringen
foreslår heller ingen økning av antall plasser under
arbeidsmarkedstiltakene. Disse medlemmer viser til
at Regjeringens eneste tiltak mot økende ledighet er å bevilge
400 mill. kroner mer til dagpenger.
Disse medlemmer mener at fareen
for en todeling av arbeidsmarkedet, med press i enkelte deler og ledighet
i andre, tilsier at budsjettpolitikken må innrettes mot å balansere
utviklingen i norsk økonomi. Dette innebærer at
det fortsatt må legges opp til en stram finanspolitikk,
samtidig som budsjettet bør bidra til å stimulere
de delene av næringslivet som nå har problemer. Disse
medlemmer mener Regjeringens forslag til tiltak er helt
utilstrekkelige og at det f.eks. ikke vil få noen umiddelbar
virkning for verkstedindustrien.
Disse medlemmer mener tiltakene
må målrettes mot utsatte næringer i geografisk
avgrensede deler av landet. Videre må kompetansen styrkes
både for de som er i jobb og for de arbeidsledige. Økt
bruk av arbeidsmarkedstiltak vil bidra til større fleksibilitet
i arbeidsmarkedet. Samlet vil en slik endret innretning av den økonomiske
politikken bidra til en styrking av industriens konkurranseevne,
sikre arbeidsplassene og legge grunnlaget for en raskere og større
rentenedgang.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til budsjettet som trepartiregjeringa
la fram hausten 1998 og til avtalen om subsidiær støtte
frå Framstegspartiet og Høgre til eit justert
opplegg frå sentrumspartia. Innanfor eit stramt opplegg
vart det funne plass til viktige fordelingspolitiske oppgåver
som helse- og omsorg, distrikts- og næringstiltak, internasjonal utjamning
og miljø.
Desse medlemene vil vise til
at revidert budsjett vanlegvis berre skal omfatta dei endringane
som nye økonomiske vilkår har skapt. Framlegget
frå Regjeringa byggjer på det. Ein del ekstraordinære
utgifter har vorte inkludert i opplegget, dei største utgiftene
er knytt til innsatsen for Kosovo og dei store overskridingane på Rikshopitalet.
Desse medlemene vil streke under
at det framleis er eit hovudmål at opplegget er tilpassa
den økonomiske situasjonen slik at det norske rentenivået
på sikt kan koma ned mot eit europeisk nivå.
Desse medlemene legg vekt på at:
– Finanspolitikken
vert nytta til å stabilisere utviklinga i innanlandsk etterspurnad.
– Pengepolitikken vert retta inn
mot stabilisering av krona overfor europeiske valutaer.
– Det inntektspolitiske samarbeidet
skal hjelpa til med ein moderat vekst i prisar og kostnader.
– Strukturpolitikken skal hjelpa
til med å forvalte arbeidskraft, kapital og naturressursar
på best mogleg måte.
Desse medlemene støttar
Regjeringa sitt opplegg, som byggjer på at nye utgifter
skal verte dekte inn utanom 1,7 mrd. kroner. Dette svarar til Regjeringa
sitt framlegg til løyvingar knytt til aksjonane på Balkan
og for flyktningane frå Kosovo. Opplegget er etter desse medlemene sitt
syn tilstrekkeleg stramt til å medverka til ei balansert
utvikling i norsk økonomi. Den norske arbeidsmarknaden
er framleis stram. Tala for mai syner omlag 51 000 registrerte ledige. Desse medlemene vil
peike på at arbeidsløysa dei fem første
månadene i 1999 er 4 500 lågare enn i 1998. Arbeidsløysestatistikken
for første kvartal 1999 syner ei arbeidsløyse
på 3,2 pst. Dersom ein legg til grunn at arbeidsløysa
aukar jevnt gjennomgåande i inneverande år vil
ei arbeidsløyse i 4. kvartal i år på 3,8
pst. gje eit gjennomsnitt på 3,5 pst. over året.
Dersom dette er utviklinga vil det statistisk føre til
auka arbeidsløyse på vel 15 000 personar gjennom
1999. Desse medlemene kan derfor ikkje sjå korleis
ei AKU-arbeidsløyse på 3,5 pst. i inneverande år
vil liggje på 30 000 over nivået i fjoråret
ved utgangen av 1999. Det er difor ingenting i den noverande situasjon
som gjer dekning for påstandane om at det vil vere 30 000
fleire arbeidslause i 1999 enn i 1998. Desse medlemene syner
til omtalen i meldinga der prognosen for arbeidsløyse syner
ei svak auke i 1999, men at det er stor uvisse knytt til overslaga.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil
slå fast at vi framleis har ein stram arbeidsmarknad i
Noreg og at arbeidsløysa ligg under det som sysselsettingskommisjonen
rekna med skulle vere ein balansert "friksjonsløyse" i
størrelsesorden 3,5 - 4 pst. Desse medlemene ser
ikkje bort frå at situasjonen kan endra seg gjennom året
og at arbeidsløysa i enkelte sektorar og distrikt kan auke. Desse
medlemene syner til at det i meldinga (St.meld. nr. 2 (1998-99))
er gjort framlegg som kan medverka til å bremsa nedgangen
i oljeinvesteringane og stimulere verftsindustrien. Desse medlemene finn
ikkje grunnlag for påstanden om at Regjeringa ikkje varslar
aktive tiltak utover å løyve 400 mill. kroner
meir til trygd for arbeidsløyse. Tvert imot viser dei fremja
tiltaka overfor oljeindustrien og leverandørindustrien
at situasjonen blir teke på alvor og at konsekvensane av
lave oljeprisar og høgt kostnadsnivå vert freista
redusert. Desse medlemene har merket seg dei fremja
tiltaka som skal motvirke eit bratt fall i aktivitetsnivået
og sikre ei langsiktig ressursforvaltning. Det er gjort framlegg
om å løyve 100 mill. kroner til prosjektretta
teknologiutvikling som skal medverka til at kompetanse og konkurransekraft
i norsk industri vert oppretthalde, også i ein periode
med fallande aktivitetsnivå. Vidare har desse medlemene merka
seg at det vert lagt opp til ei gradvis nedtrapping av produksjonsavgifta.
Det er også fremja løyving på 2 mill.
kroner til internasjonalisering som skal medverka til å styrke
næringa si satsing i andre land. I tillegg er det fremja
endringar som skal medverka til å gjere fastsetjinga av
SDØE sine delar av felta i Nordsjøen meire påreknelege
til forlenginga av utvinningsløyve. Desse medlemene registrerer også at
det vert lagt opp til konkrete langtidsplanar for konsesjonsrundar
og andre tildelingar for å betre effektiviteten i leiteverksemda,
for eksempel rullerande 5-årsplanar. Regjeringa har varsla
at ein i tilknyting til ei ny oljemelding neste år vil
leggje opp til ei brei drøfting av oljepolitikken og om
rammevilkåra for oljeverksemda er tilpassa situasjonen
på sokkelen og den internasjonale utviklinga.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre syner til at uvissa i samband med
utviklinga i internasjonal økonomi framleis er stor. Mellom
anna kan veksten i Tyskland og Italia verte svakare. Dette kan etter
kvart og få verknad på norsk økonomi. Desse
medlemene vil streke under at den langsiktige utviklinga
i sysselsettinga i fyrste rekke vil vere avhengig av at vi får
ei pris - og kostnadsutvikling som er på linje med utviklinga
hjå våre handelspartnerar. Den solidariske haldninga
som arbeidstakarorganisajonane har synt ved oppgjeret i år,
gjev grunn til å håpe at vi allereie neste år
kan vere på linje med kostnadsutviklinga i dei industrilanda
vi konkurrerer med. Det er like fullt grunn til å peike
på at det vil verte mangel på ulike typar arbeidskraft
i dei komande åra. Dette kan få konsekvensar for
lønsutviklinga og gje press på offentlege budsjett.
Dette må også takast omsyn til gjennom grunnutdanninga
og etter- og vidareutdanning.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte har
merka seg at partane i arbeidslivet legg stor vekt på gjennomføringa av
kompetansereforma. Regjeringa har i samband med lønsoppgjeret
i år og i St.meld. nr. 2 (1998-99) lagt klåre
føringar for reformen sin vidare utvikling. Desse
medlemene støttar den innretninga dette har fått
og vil særleg leggja vekt på at den tek utgangspunkt
i behovet i arbeidslivet og at utdanningstilbodet blir tilpassa
situasjonen i arbeidsmarknaden.
For å oppretthalde busettinga
og nytte ut ressursane over heile landet er medlemene i komiteen
frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre samd
i Regjeringa sitt syn om at distriktspolitikken vert prioritert. Desse
medlemene har særleg merka seg at Regjeringa vil
følgje opp med kompenserande tiltak når det gjeld
endringar i den differensierte arbeidsgjevaravgifta som fylgje av EFTA-domstolen
si avgjerd.
Norsk økonomi er solid. Sjølv
om det vert kalkulert med at ein vil bruke om lag 11 mrd. kroner
for å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskotet, er
dette den lågaste bruken av oljepengar på statsbudsjettet
gjennom nittiåra. Desse medlemene vil peike
på at utviklinga i økonomien i stor grad er avhengig
av oljeprisen. Medelprisen den 1. juni 1999 var om lag 95 kroner
pr. fat, medan den i mai månad låg på om
lag 120 kroner. Desse medlemene har merka seg at Regjeringa
held fast på Nasjonalbudsjettet sitt anslag på 110
kroner pr. fat i gjennomsnitt for 1999.
Desse medlemene er tilfredse
med at den norske signalrenta er sett ned med 1,5 pst. så langt
i år. Det er óg venta fleire nedsettingar utover året.
Ein ytterlegare rentenedgang har positive verknader for både
private hushald, bedrifter og kommunal sektor.
Desse medlemene har merka seg
at veksttala for kommunesektoren sine realinntekter i 1999 er noko mindre
enn tidlegare rekna med fordi inntektsnivået i 1998, som
det vert samanlikna med, vart høgare enn venta i Nasjonalbudsjettet.
Nedjusteringa av den anslåtte løns- og prisauken
i 1999 har medverka til å auke realverdien av kommunesektoren
sine inntekter med vel 1 mrd. kroner.
Desse medlemene syner til at
vedtekne handlingsplanar medverkar til å auke øyremerka
tilskot sin del av kommunesektoren i 1999 og for nokre år
framover. Dette er ei utvikling som må dempast og som er i
utakt med desse medlemene sine langsiktige mål for
det kommunale inntektssystemet.
Desse medlemene har merka seg
at kommunane har vist stor innsats i samband med å leggja
til rette for dei eldre i kommunane slik det vart føresett
då eldreplanen vart vedteke. Desse medlemene vil streka
under at føresetnaden for at kommunene kan bruke seks år
på å gjennomføre planen må verte
følgd opp og at kommunane får støtte
innanfor dei rammer som er sett for heile planen.
Desse medlemene syner til den
breie støtta den norske humanitære innsatsen for å hjelpe
Kosovo-flyktningane har fått. Det vil vera naudsynt med
tiltak både i nærområdet og for dei flyktningane
som er komne til Noreg. På sikt vil det og vere naudsynt
med støtte til oppbygging av landet etter at krigshandlingane
er over.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Regjeringens finanspolitikk ikke er tilpasset den faktiske situasjonen.
Regjeringen har friskmeldt norsk økonomi, til tross for
at utviklingen på arbeidsmarkedet er mer usikker enn på svært
lenge, rentenivået fortsatt er betydelig høyere
enn for andre europeiske land og mange næringer sliter
i motbakke. Det mest oppsiktsvekkende med det fremlagte reviderte
budsjett er derfor at Regjeringen ikke foreslår tiltak
som er tilpasset den faktiske situasjonen, men velger å skyve
utfordringene foran seg. Etter disse medlemmers oppfatning
er dette en farlig vei å gå fordi problemene vil
være langt vanskeligere å løse hvis de
får sterkere grobunn i tiden fremover.
Disse medlemmer mener generelt
at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at
hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte
stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske
rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer
i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære
budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer viser til at
utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av
stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling blant annet konkluderer
med: "Revidert Nasjonalbudsjett forenkles og konsentreres om justeringer
i årets budsjett".
Disse medlemmer kan ikke se at
Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammen
av denne målsettingen, fordi det både foreslås bevilgninger
til nye tiltak uten at dette skyldes en ekstraordinær situasjon,
og fordi det ikke foreslås å løse de
akutte problemer norsk økonomi står ovenfor. Disse
medlemmer oppfatter situasjonen slik at Regjeringen har
overlatt til Stortinget å løse disse problemene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil videre hevde
at det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke viser vilje til klarere å prioritere
hva som skal være det offentliges finansieringsansvar. Disse
medlemmer vil understreke behovet for større strukturelle
reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere
den offentlige sektor og økonomiens virkemåte
som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn
klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell
ressursanvendelse. Disse medlemmer mener videre det
er nødvendig at det allerede nå gis signaler for
2000-budsjettet for å styrke markedets tiltro til styringen
av norsk økonomi og ulike næringers trygghet for
at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen på alvor.
Disse medlemmer viser til budsjettbehandlingen
for 1999, hvor det ble subsidiær enighet mellom Fremskrittspartiet,
Høyre og regjeringspartiene. Her ble det blant annet kjempet
hardt for tiltrengte midler til forsvaret, som Regjeringen nå har
klart å foreslå kuttet med 100 mill. kroner, til
tross for at dette altså var et sentralt moment i høstens
budsjettbehandling.
Videre var det sentralt at prosentsatsen for
den innsatsbaserte finansiering av sykehusene ble økt.
Ved begge budsjettforhandlingene i inneværende periode, har
dette vært sentralt tema, og disse medlemmer er
overrasket og skuffet over den manglende forståelsen som
Regjeringen synes å vise i sakens anledning. Det må være
opplagt at en økning av prosentsatsen også fører
til økt pasientbehandling og dermed økte utgifter
for staten. Det er derfor lite tilfredsstillende at det eksisterer
et gap mellom den tilleggsbevilgning Regjeringen har foreslått
og det fylkeskommunene faktisk hevder å ha krav på.
Dette illustrerer med all tydelighet behovet for at denne bevilgningen
må gjøres om til en overslagsbevilgning, og disse
medlemmer vil fremme forslag om at dette gjøres
i forbindelse med budsjettet for 2000. Disse medlemmer vil
videre påpeke at også justisbudsjettet var gjenstand for
omfattende forhandlinger i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.
Særlig var det viktig at politiets driftsbudsjett ble styrket. Disse
medlemmer kan ikke se at Regjeringen har fulgt opp denne
delen av budsjettavtalen og ser seg derfor nødt til, av
hensyn til politiets arbeidssituasjon og av hensyn til sikkerheten for
liv og eiendom, å foreslå en økning i
driftsmidlene til politiet. Videre vil disse medlemmer påpeke
at situasjonen for norske barnehager var et tema i forbindelse med
budsjettbehandlingen og i forhold til sak om kontantstøtte.
En forutsetning var at Regjeringen skulle tilrettelegge for større
grad av likebehandling mellom private og offentlige barnehager og
kan ikke se at Regjeringen har fulgt dette opp på en tilfredsstillende
måte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser for øvrig
til merknader i St.prp. nr. 67 (1998-99) og i Innst. S. nr. 236 (1988-99)
avsnitt 8.18 hvor flertallet legger fram forslag om å omgjøre
kap. 730, post 60 Innsatsstyrt finansiering, til en overslagsbevilgning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av statsbudsjettet for 1999 hvor Regjeringens forslag
til inndragning av en feriedag ikke ble vedtatt. Samtidig forutsatte
Regjeringen en underregulering av pensjonistoppgjøret,
knyttet til inndragning av en feriedag. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen har sikret nødvendige midler til full finansiering
av pensjonistoppgjøret, og at underreguleringen ikke fortsatt
er tema.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen synes åpenbart tilfreds med den økonomiske
utviklingen, og tillegger seg selv og sin finanspolitiske forståelse
mye av æren for dette. Disse medlemmer vil
minne om at det ble gjort betydelige endringer i forbindelse med
statsbudsjettet for 1999, blant annet ved at Fremskrittspartiet
og Høyre ikke ville akseptere de av Regjeringen foreslåtte
skatte- og avgiftsskjerpelser. Dette har åpenbart hatt
innvirkning på realøkonomien. Det skal dog legges
til at mye av årsaken til den bedrede situasjonen for norsk økonomi
skyldes oppgangen i oljeprisen, noe som ligger utenfor både Regjeringens
og Stortingets makt. Det er derfor foruroligende at Regjeringen
kan friskmelde norsk økonomi basert på en så vidt
usikker faktor som oljeprisen.
Disse medlemmer konstaterer at
den norske krone igjen har styrket seg betydelig den senere tid, noe
som åpenbart har sammenheng med den økte oljeprisen. Disse
medlemmer konstaterer videre det faktum at rentenivået
ikke har gått vesentlig ned. Disse medlemmer finner
grunn til å minne om innholdet i Dokument nr. 8:59 (1997-98)
om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål
og større uavhengighet for Norges Bank.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av presstendensene i norsk økonomi er politikerskapte,
og at det derfor er større systemendringer som er mest
nødvendig fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig
sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende
byråkrati fører til rigide systemer og lov- og
forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger
på en naturlig utvikling. Disse medlemmer vil
derfor anbefale at Regjeringen snarest setter i verk en gjennomgående
effektiviseringsplan for hele den offentlige sektor.
Disse medlemmer viser også til
senere rapporter fra OECD som viser at Norge er nesten på verdenstoppen
hva gjelder subsidier til norsk landbruk. Det kan ikke være
fornuftig ressursutnyttelse at man gjennom skatter og avgifter skal
subsidiere et allerede svært dyrt landbruk med mangfoldige
milliarder kroner pr. år, når det er mulig å kjøpe
gode og kvalitetssikre matvarer på verdensmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
de store variasjonene i oljeprisen illustrerer den usikkerhet som
er knyttet til verdien av Norges oljeformue. Kyotoavtalen ventes
også å føre til en varig reduksjon i
oljeprisen. Dette kan representere betydelige fall i årlig
realdisponibel inntekt for Norge i årene fremover. Disse medlemmer mener
det er stort behov for å bygge opp oljefondet slik at vi
blir i stand til å møte de betydelige kostnadene
som vil komme på lengre sikt, knyttet blant annet til fremtidige
pensjonsforpliktelser og økte utgifter til eldreomsorg.
Disse medlemmer vil også advare meget sterkt mot
Regjeringens forslag til endringer av retningslinjene for forvaltningen
av petroleumsfondet som vil kunne bidra til å svekke avkastningsmulighetene.
Det er vel og bra at Regjeringen er opptatt av miljø og
menneskerettigheter, men disse medlemmer mener Regjeringen
må arbeide med disse spørsmålene i internasjonale
politiske fora fremfor å utsette oljeformuen for denne
type usikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Tverrpolitisk Folkevalgte vil understreke behovet for
en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen ikke
svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig
høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne
seg med. Disse medlemmer er svært fristet
til å foreslå en rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag
i tilknytning til det reviderte budsjett, men vil igjen vise til
at hensikten med revidert budsjett primært er å revidere budsjettet
og ikke kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme bevilgningsforslag på de
områder problemene er mest akutt og forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en
ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk.
Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk
i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg. Disse
medlemmer vil peke på at den økonomiske
utviklingen er preget av muligheten for lavere sysselsetting og
relativt høye renter. Det er i en slik situasjon viktig
at den økonomiske politikken både innrettes med
kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer større
strukturelle endringer for økonomien.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det høye skatte- og avgiftsnivået
i Norge svekker den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i
norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener videre
at Regjeringen undervurderer effektene som kraftige prisforskjeller
på handelssensitive varer som tobakk, alkohol og drivstoff
har for detaljhandelen i grenseområdene. Disse medlemmer vil
vise til at avgiftsnivået isolert sett har bidratt til å forsterke
handelslekkasjen ut av Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil også peke
på at et meget høyt nivå på de norske
særavgiftene på drivstoff berører næringslivet grensenære
områder sterkest, men at det også er en trussel
mot konkurransekraften i alle næringer, ikke bare i transportnæringen. Disse
medlemmer mener at grensehandelen nå har så store
samfunnsmessige kostnader i form av tapte arbeidsplasser, redusert verdiskapning
og økt smugling og økt organisert kriminalitet,
at det er helt nødvendig å endre avgiftsstrukturen. Disse
medlemmer vil derfor be Regjeringen komme med en redegjørelse
om grensehandelen samt forslag til tiltak for å snu utviklingen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2000.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
med en redegjørelse om grensehandelssituasjonen samt forslag
til tiltak for å reversere utviklingen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til situasjonen etter krigen i Kosovo, herunder de konsekvenser
denne konflikten har for Norge gjennom den flyktningesituasjonen
som er oppstått og vår deltagelse i NATO-styrkene
i området. Konflikten har mange aspekter, og disse
medlemmer tar ikke opp disse i dette budsjettdokumentet.
Det er imidlertid klart at konflikten i Kosovo har ført
til utgifter ingen kunne forutse da statsbudsjettet ble utformet
sist høst. Norge skal selvfølgelig bidra med vår
del av de ressurser som er nødvendig i tilknytning til
denne situasjonen; i nærområdene i og rundt Kosovo
og i Norge, militært og sivilt.
Disse medlemmer viser til at
balansen i norsk økonomi etter Regjeringens syn er i ferd
med å bedres. Disse medlemmer mener det
er all grunn til å tro at de positive trekk ved utviklingen
vi har sett så langt i år ikke minst skyldes de
endringer Høyre fikk gjennomført i statsbudsjettet
for 1999. Utviklingen hittil i år har vist at Regjeringens
forslag om rekordartede skatte- og avgiftsøkninger, herunder
en konjunkturavgift for bygg- og anleggssektoren, var særdeles
dårlige forslag som ikke var tilpasset den økonomiske
situasjon landet stod overfor. Det er også verdt å minne
om at Regjeringen sist høst foreslo å fjerne en
feriedag.
Disse medlemmer er tilfreds med
at den økonomiske utviklingen så langt ikke ser
ut til å bli så dramatisk som enkelte fryktet,
men mener imidlertid det er flere bekymringsfulle trekk ved den
politikk sentrumsregjeringen presenter i St.meld. nr. 2 (1998-99):
– Stramheten
i budsjettet svekkes. Dette innebærer at rentenedgangen
kan komme senere enn den ellers ville gjort. Sentrumspartienes politikk
innebærer dermed at husholdninger med høye boliglån og/eller
studielån må betale regningen, i stedet for at
man gjennom en målrettet politikk strammer inn ved å redusere
offentlige utgifter på mindre prioriterte områder.
– Den underliggende, reelle veksten
i de offentlige utgiftene dobles, fra 0,75 pst. i vedtatt budsjett
til 1,5 pst. i Regjeringens forslag i revidert budsjett. Med Regjeringens
anslag innebærer dette at veksten i de offentlige utgiftene
er dobbelt så høy som veksten i BNP for Fastlands-Norge.
Dette er ikke en opprettholdbar utvikling over tid.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd øker, og generasjonsregnskapet viser et betydelig
underskudd.
Samtidig er det klart at næringslivets
konkurranseevne er svekket gjennom konjunkturoppgangen på 90-tallet,
gjennom høyere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere.
Et bidrag til denne kostnadsveksten er veksten i offentlige utgifter,
som fører til at offentlig sektor fortrenger private arbeidsplasser
gjennom lønnsdannelsen. Alvoret i denne situasjonen blir
illustrert gjennom at norsk eksportindustri ikke i tilstrekkelig
grad klarer konkurransen med utlandet. I løpet av de siste
tre årene har tapet av markedsandeler vært ca.
15 pst. ifølge tall fra SSB.
Fra 1992 til 1997 skjedde det en positiv utvikling
i offentlige utgifters andel av BNP, ved at andelen falt fra 52
pst. i 1992 til 44,2 pst. i 1997. Hovedårsaken til denne
utviklingen var konjunkturelle forhold, mer enn en bevisst satsing
på reduserte offentlige utgifter. Det må være
slik at offentlige utgifters andel av BNP faller i oppgangstider.
Desto mer bekymringsfull er utviklingen siden sentrumspartiene overtok
regjeringsmakten i høsten 1997. Til tross for fortsatt
konjunkturoppgang førte sentrumspartienes politikk til
at offentlige utgifters andel av BNP steg fra 44,2 pst. i 1997 til
46,5 pst. i 1998. Også for 1999 ser det ut til at offentlige
utgifters andel av BNP vil øke, til tross for de reduserte offentlige
utgifter Høyre fikk gjennomslag for i budsjettforhandlingene
høsten 1998.
Disse medlemmer er meget bekymret
for at de offentlige utgiftenes andel av BNP har økt så kraftig siden
sentrumspartiene overtok regjeringsmakten, ikke minst fordi Norge
fortsatt er i en situasjon med et historisk sett meget høyt
aktivitetsnivå. Det er grunn til å frykte den
utvikling i balansen mellom offentlig og privat sektor som kan bli
resultatet av en sentrumsregjering i kombinasjon med en mulig lavkonjunktur
i årene fremover. Det er stor risiko for at offentlig sektor
i enda større grad vil fortrenge konkurranseutsatt næringsliv
og den private sektor for øvrig. Dette kan få negative
konsekvenser for landets verdiskapning og evne til å leve
av annet enn "oljepengene" i fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
finansministeren på spørsmål fra Høyre
bekrefter at han er oppmerksom på denne utviklingen, og
underskuddet i generasjonsregnskapet. Finansministeren viser i sitt
svar til at Regjeringen "legger … vekt på langsiktige
hensyn ved utformingen av finanspolitikken", men viser liten vilje til å gjøre
noe konkret for å rette opp situasjonen. Å utsette
behandlingen av slike grunnleggende problemstillinger til langtidsprogrammet
for 2002-2005, slik Finansministeren tilsynelatende legger opp til,
vil forsterke problemene kraftig.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har gitt signaler om et nøytralt statsbudsjett
for år 2000. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av en meget moderat vekst i de offentlige utgiftene
i neste års statsbudsjett, slik at offentlig sektors andel
av BNP reduseres og det gis realøkonomisk rom for privat næringsvirksomhet.
Spørsmålet om hvilken stramhet neste års
budsjett skal ha bør være et spørsmål
om hvor store skattelettelser som skal gis, fremfor et spørsmål om økte
offentlige utgifter.
Disse medlemmer mener Regjeringen
fører en politikk som i et langsiktig perspektiv ikke er
bærekraftig.
Disse medlemmer viser til at
en bevisst nedbygging av formelle og uformelle handelshindringer,
en rivende teknologisk utvikling, ikke minst innen kommunikasjon
og økende grad av eierskap på tvers av landegrensene
er noen av faktorene som de siste tiårene har ført
til en stadig sterkere konkurranse mellom bedrifter på tvers
av landegrensene. Disse medlemmer understreker at
dette er en ønsket utvikling, som sannsynligvis heller
ikke lar seg stanse eller reversere selv om noen ser ut til å ønske
det. Like sterkt finner disse medlemmer grunn til å understreke
at denne utviklingen fører til at forskjeller i nasjonale rammebetingelser
får større og større betydning for bedriftenes
konkurranseevne. Det er derfor avgjørende at rammevilkårene
for næringslivet utvikles i takt med utviklingen i samfunnet
for øvrig. Når man fra politisk hold gjennomfører
fornuftige endringer for å fremme konkurranse over landegrensene,
følger det en klar forpliktelse til å sørge
for at rammebetingelsene ikke blir en hemsko for norske bedrifter. Disse
medlemmer mener stortingsflertallet så langt ikke
har tatt denne forpliktelsen inn over seg, til tross for gjentatte oppfordringer
fra Høyre.
Disse medlemmer er skuffet over
Regjeringens manglende vilje til å forbedre næringslivets
rammebetingelser. I stedet for å foreslå helt
nødvendige forbedringer i revidert budsjett, varsler Regjeringen
i andre sammenhenger økt skattleggingen av næringslivet.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen gir uklare og sterkt sprikende signaler om retningen
i skatte- og avgiftspolitikken,- særlig overfor næringslivet.
Gjennom utredningen "Flatere skatt" varsles vilje til å redusere
den marginale beskatningen av arbeidstakere samtidig som det advares
mot å øke kapitalbeskatningen i en åpen
internasjonal økonomi. Ved presentasjonen av den varslede
Stortingsmelding om utjamning av levekår varsles derimot
betydelig økning av beskatning av næringskapital
og næringsinntekter. I Regjeringens tiltredelseserklæring
varsles en utvidelse av momsgrunnlaget kombinert med redusert momssats for
produkter fra skjermede norske næringer.
På tilsvarende måte har Regjeringens
talsmenn gitt uttrykk for at en særnorsk investeringsavgift
og formuesskatt vanskelig lar seg opprettholde i en åpen
internasjonal økonomi.
Disse medlemmer er enige i et
slikt synspunkt, men konstaterer at Regjeringen så langt
utelukkende har foreslått fritak for investeringsavgift
en skjermet næring som norsk landbruk.
Disse medlemmer mener derfor
at det er et sterkt behov for å få presentert
et samlet syn på skatte- og avgiftspolitikken fra Regjeringens
side. Det gjelder ikke minst hvordan skattepolitikken kan inngå i
en strategi for å trygge og videreutvikle norske arbeidsplasser i
en tid med synkende petroleumsaktivitet. Det er også nødvendig å drøfte
hvordan de ulike signaler fra Regjeringen om skatte- og avgiftsendringer
kan innpasses innenfor en bærekraftig finanspolitikk i årene
fremover.
Disse medlemmer mener det er
behov for at Regjeringen i budsjettet for kommende år legger
frem et helhetlig syn på behovet for reformer i skatte-
og avgiftspolitikken og hvordan dette kan innpasses i en forsvarlig
finanspolitikk.
Disse medlemmer viser til sammenhengen
mellom finanspolitikk og rentenivå, og at blant annet sentralbanksjefen
i Norges Banks Inflasjonsrapport 1/99 sier at det sikreste
grunnlaget for en lavere rente er at en unngår svikt i
gjennomføringen av budsjettpolitikken. Videre viser disse
medlemmer til at Finansministeren ved flere anledninger
har uttalt at "rentenivået skal ned mot europeisk rentenivå". Disse medlemmer viser
til at det i St.meld. nr. 2 (1998-99) er lagt til grunn at eurorenten
vil være 2,5 pst. ut inneværende år,
og at Norges Banks foliorente pr. 7. mai var 6,5 pst. Disse
medlemmer viser til at Finansministeren har uttalt at han
mener det er grunnlag for en rentenedgang fra dette nivået
på om lag 1,5 prosentpoeng i løpet av året,
dvs. til 5 pst. Dersom dette blir den faktiske renteutviklingen
konstaterer disse medlemmer at rentenivået
i Norge i så fall fortsatt vil være det dobbelte
av eurorenten ved utgangen av året. Et rentenivå som
ligger 100 pst. over det europeiske rentenivået kan ikke
med rimelighet sies å være "ned mot europeisk
rentenivå". Disse medlemmer konstaterer
dermed at ikke engang Finansministeren selv har tro på at
sitt eget politiske løfte, om et rentenivå ned
mot europeisk rentenivå, vil bli oppfylt i 1999.
Derfor mener disse medlemmer det
er bekymringsfullt at Regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett
legger opp til en mindre stram finanspolitikk enn det som ble vedtatt
høsten 1999. Disse medlemmer mener Regjeringens
manglende evne til å prioritere ned offentlige utgifter
fører til at det er husholdninger med gjeld, som barnefamilier
og personer med studielån, som må bære
byrden gjennom et høyere rentenivå enn vi ellers
ville hatt. Disse medlemmer mener dette er en gal
politikk, og vil i stedet stramme inn gjennom reduserte offentlige
utgifter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99) foreslår
et budsjettopplegg som har et oljekorrigert underskudd som er 1,7 mrd.
kroner lavere enn Regjeringens forslag. Innefor denne rammen er
det samtidig funnet rom for en betydelig satsing på næringslivet,
gjennom reduserte avgifter for petroleumssektoren, redusert formuesskatt
og en grensehandelspakke med reduserte særavgifter på alkoholholdige
drikkevarer og tobakk. Samtidig foreslår Høyre
en reform i sykelønnsordningen, som vil føre til
betydelige besparelser for bedriftene i form av reduserte utgifter
til sykelønn. Videre foreslår Høyre blant
annet økt satsing på veier og trafikksikkerhet (200
mill. kroner), satsing på utdanning og forskning (114 mill.
kroner), satsing på helsevesenet gjennom økt bevilgning
til innsatsstyrt finansiering (200 mill. kroner), politi (50 mill.
kroner), økt tilskudd til barnehager (75 mill. kroner)
og økt tilskudd til ekspressbusser (20 mill. kroner). Disse
medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 236 (1998-99)
for en nærmere gjennomgang av Høyres forslag til
endringer i revidert budsjett 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i nasjonalbudsjettet
for 2000 legge frem sitt helhetlige og konkretiserte syn på skatte-
og avgiftspolitikken i årene fremover og innpassing av
dette i en langsiktig og bærekraftig finanspolitikk.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
fem hovedmål for sin økonomiske politikk:
– Arbeid
til alle.
– Solidaritets-Norge istedenfor
Forskjells-Norge.
– En mindre oljeavhengig økonomi
og et mer allsidig næringsliv.
– En bærekraftig økonomi
der skattesystemet stimulerer til miljøriktig adferd.
– Kommuner som er økonomisk
i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere.
Disse målene kan bare nås
ved aktiv politisk styring. Mulighetene for å nå disse
målene er store. Dette medlem vil blant
annet peke på følgende:
– Landet
har Europas mest solide statsfinanser.
– Over flere år har det
vært en utvikling med solide overskudd i de fleste bedrifter
og et flertall av husholdningene har fått en kraftig heving
i sin disponible inntekt.
– 6 års sammenhengende økonomisk
oppgang har gitt et økonomisk grunnlag for å kunne
sette i gang nye, store reformer.
– Oljeprisen ser nå ut
til å ha stabilisert seg på minst det nivå som
ble forutsatt i statsbudsjettet for 1999.
– Kronekursen har steget og det
er ikke sannsynlig at den skal synke under utgangsleiet igjen.
– Finanspolitikken ligger an til å bli
mindre stram, og dermed mindre arbeidsløshetsskapende enn
det som ble lagt opp til ved budsjettbehandlinga i fjor.
– Investeringsstrømmen
til Nordsjøen har stoppet opp og gir større muligheter
for investeringer i Fastlands-Norge.
Norge har en Regjering og et stortingsflertall
som ikke utnytter disse mulighetene. Regjeringen legger opp til
en politikk som fjerner oss lenger fra de mål Sosialistisk
Venstreparti har for sin økonomiske politikk.
Når det gjelder arbeidsledigheten vil dette
medlem vise til budsjettinnstillingen før jul,
Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99), der dette medlem uttalte
følgende:
«Dette medlem mener at faren for økt inflasjon
neste år er overdrevet. Det er større fare for økt
arbeidsledighet.»
Utviklingen har gitt dette utsagnet rett. I
anslaget for den økonomiske utvikling har Regjeringen måtte
oppjustere anslaget for ledigheten fra 3,3 pst. til 3,5 pst., mens
anslaget for konsumprisindeksen er nedjustert fra 3,2 pst. til 2,4
pst.
Regjeringen erkjenner nå omsider at
ledigheten kommer til å øke. Dette er en innrømmelse
som Sosialistisk Venstreparti har bedt om siden Sosialistisk Venstreparti
i en egen rapport i begynnelsen av desember la frem prognoser som
viste at alle andre økonomiske institusjoner regnet med
høyere ledighet. Men hensikten med en slik innrømmelse
er å legge om politikken slik at en kan unngå en
slik økning i ledigheten. Det gjør Regjeringen
ikke. Den forholder seg ikke til ledigheten på noen annen
måte enn å oppjustere ledighetstallene. I revidert
budsjett foreslår Sosialistisk Venstreparti følgende
7 hovedpunkter i en tiltakspakke for sysselsetting- og kompetanseoppbygging:
– Økt
satsing på forskning- og utvikling. Flere IT-studieplasser,
kjøp av utstyr og etterutdanning innen IT i ungdomsskolen, økt
satsing på alternativ energi og videreføring av
alle bevilgninger til FoU som Regjeringen har foreslått å kutte.
– 3 000 nye tiltaksplasser og
en ekstra satsing for å bringe yrkeshemmede inn i arbeidsmarkedet.
Ungdomsgarantien gjeninnføres og kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten
opprettholdes for å kunne være i stand til å omskolere
nye ledige til andre jobber.
– Tilskudd til igangsetting av
opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk og
ledningsnett.
– Et program for boligbygging.
400 ekstra studentboliger og bygging av andre utleieboliger i år.
Husbankens lånerammer øker med 500 mrd. kroner.
– En fordobling av investeringene
i fornyelse av ferjeflåten i år.
– Økt tilskudd til utbygging
av fiskerihavner.
– Startbevilgning til fornyelse
av havforskningsfartøyet G.O. Sars og bevilgninger til å fullføre
arbeidet med krigsskipet "Hestmanden".
Det er også nødvendig at Sentralbanken
straks setter ned renta. Kombinasjonen av meget sterk kronekurs
og langt høyere rentenivå enn OECD-snittet gir
svekker konkurranseutsatt sektor. Av hensyn til ledigheten vil det
være mer alvorlig om kronekursen fortsetter å bevege
seg i overkant av utgangsleiet enn om den skulle bevege seg tilbake
til underkanten.
Dette medlem har som sitt andre
mål at den økonomiske politikken skal gi bedre
fordeling av inntekt og levekår mellom sosiale grupper
og generasjoner. Dette medlem vil advare mot den
utvikling vi nå ser i retning av økende forskjeller
i levekår. Økende forskjeller truer stabiliteten
i det norske politiske og økonomiske modellen. Statistisk
sentralbyrås siste undersøkelse av fordelingen
av disponibel inntekt for husholdningene viser at forskjellene fortsetter å øke:
Prosentvis fordeling av
all disponibel inntekt for husholdninger:
År | Fattigste
tidel 1. desil | Mellomgruppe 6. desil | Rikeste tidel 10. desil |
1986 | 4,1 | 9,9 | 18,6 |
1991 | 4,0 | 9,9 | 19,0 |
1996 | 3,7 | 9,7 | 21,7 |
Kilde: SSB-Rapport 98/17
Mens den fattigste tidel har redusert sin andel
av all disponibel inntekt de siste 10 år har altså den
rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Den samme SSB-rapporten
viser også at:
– Bare den
rikeste tidelen av oss har økt sin andel av "inntektskaka"
de siste 10 år.
– Den fattigste tidelen har ikke
bare fått redusert sin andel, men har også som
eneste gruppe fått en nedgang i disponibel inntekt siste
10 år.
Enda skjevere fordelt er fordelingen av finansformue.
Siste oppdaterte tall gjelder 1997 og i Ukens statistikk nr. 18/1998
fremkommer følgende tall:
Prosentvis fordeling av
all brutto finanskapital for husholdninger:
År | Fattigste
tidel 1. desil | Mellomgruppe 6. desil | Rikeste tidel 10. desil |
1986 | 0 | 5,2 | 50,6 |
1991 | 0 | 4,1 | 57,2 |
1997 | 0 | 3,3 | 62,4 |
Kilde: SSB, Inntekts- og formuesundersøkinga
for hushald, 1997
Vi ser at den tidelen av befolkningen med høyest finansformue
disponerer godt over halvparten av all finansformue, og at deres
andel er økende på bekostning av andre grupper.
Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.
Det er også slik at det er en klar
sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det
går fram av SSBs Selvmeldingsstatistikk, 1997 offentliggjort
i Ukens stati-stikk 12/1999. Der går det blant
annet frem at den firedelen personer her i landet med høyest
bruttoinntekt eier over 80 pst. av den totale aksjeformuen. Videre
eier bare den rikeste 5-prosenten av oss hele 63 pst. av aksjeformuen.
Under den sittende Regjering har utviklingen
blitt forsterket i gal retning. I budsjettet for i høst
ble de borgerlige enige om en rekke usosiale nedskjæringer samtidig
som toppskatten ble redusert for høytlønte. Folk
med inntekter under 250 000 kroner får i år mellom
200 og 400 kroner i skattelette. Dette vil på ingen måte
kompensere for de økninger i egenbetalinger som budsjettforliket
la opp til. Heller ikke vil det kompensere for den skatteøkning
som forliket la opp til overfor alle fagorganiserte når
de reduserer verdien av fagforeningsfradraget. Grupper som har mindre
behov for det får derimot større skattelette:
Folk med inntekter over 350 000 kroner får fra 500 kroner og
oppover i lettelser, mens folk med inntekter over 750 000 kroner
får fra 1 300 kroner og oppover i skattelettelser.
I Revidert budsjett tas ingen skritt for å snu
utviklingen. Tvert imot inneholder Regjeringens opplegg tiltak som
vil forsterke forskjellene i levekår.
Dette medlems tredje hovedmål
er et mer allsidig næringsliv, blant annet for at den økonomiske utvikling
skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring.
I dag har Norge en svært oljeavhengig økonomi.
Skatteinntekter, investeringsnivå, arbeidsplasser og kronekursen
er uhyre følsomme for endringer i oljeprisen. Det gjør
landet sårbar på kort sikt, men avhengigheten
av en ressurs som kommer til å ta slutt gjør oss
også sårbare på lang sikt.
Derfor har dette medlem i flere år
foreslått å snu investeringsstrømmen
fra Nordsjøen til fastlandet. Utviklingen har i stedet
gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo som Stortinget
har lagt opp til har i stedet sprengt alle tidligere prognoser for
investeringer og utvinning. Meget verdifulle ressurser i form av menneskelig
kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet opp i petroleumsvirksomheten.
Etter en sterk økning i oljeinvesteringene i 1997 på 16
pst., økte investeringene med ytterligere en fjerdedel
i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene
står som et monument over uansvarlig politikk.
Sosialistisk Venstreparti har ønsket
en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået
i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar skjer
raskere på et kortere tidsrom og på en mer brutal måte
enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket i sine alternative
budsjetter.
Det må nå gjøres
tre ting samtidig:
– Bidra
til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivå ved å redusere
kostnader og fremskaffe nye oppdrag for verftsindustrien.
– Øke offentlige investeringer
innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.
– Sterkere innsats for å omstille
menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og
Etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.
Dette medlems fjerde hovedmål
er å utvikle en bærekraftig økonomi.
Utfordringene er både store og meningsfylte. De siste 50 årene
har menneskets virksomhet redusert størrelsen på verdens
livsviktige skoger, fjernet regnskog i rekordartet hastighet, forurenset vann,
luft og hav, redusert det biologiske mangfoldet, fylt havet med
gift og radioaktivt avfall og fisket det stadig tommere for fisk.
Mer og mer viktig jordsmonn har måttet gi tapt for industriell
virksomhet, byer og veier, og atmosfæren fylles stadig
med økende mengde gasser som vil føre til oppvarming
av klimaet. Ørkenen sprer seg over store deler av verden,
og grunnvannsnivået synker i stadig flere land.
Menneskets levevilkår og utviklingsmuligheter
er avhengig av at uttaket av jordas ressurser ikke overstiger naturens
bæreevne og at forurensingen ikke overstiger økosystemets
tåleevne. Grensene er presset og på noen områder
allerede overskredet. Ikke minst skjer dette i fattige land der
befolkningen øker kraftig og presset på naturressursene
er stort.
Norge har som et lite rikt land med politisk
stabilitet store muligheter og dermed et stort ansvar for å gå foran
i arbeidet med å bygge opp en bærekraftig økonomi.
Dette er viktig av flere grunner, blant annet fordi det er viktig å demonstrere
hvordan fremtidens økonomi kan gå hånd
i hånd med kravet til et sunt miljø. Vi kan vanskelig
kreve at de store befolkningene i fattige land skal legge om kursen
i en bærekraftig retning hvis vi ikke er villige til å vise
at vi, et av verdens rikeste land, er i stand til å klare
det samme.
Et av de viktigste virkemidlene vi har er skattesystemet.
Gjennom skatter og avgifter kan vi redusere bruken av miljøskadelige
aktiviteter og fremme bruken av andre. Sosialistisk Venstreparti
vil derfor øke skatten på energibruk, transport,
uttak- og bruk av naturressurser, og utslipp av gasser som bidrar
til klimaforandringer, som CO2, og redusere
skatten på arbeid og gradvis fjerne avgifter som bare har
en fiskal begrunnelse. Omleggingen av skattesystemet må inneholde
elementer av både oppmuntring og straff. Det skal lønne
seg å satse på ENØK, samtidig som overforbruk
må koste både for produsenten og forbrukeren.
En progressiv elavgift vil oppmuntre til både effektivisering
og sparing, og straffe unødig sløsing av en verdifull
ressurs.
Et slikt prinsipp i skattesystemet er ikke innrettet
på fordeling, da blir det desto mer viktig at resten av
skattesystemet virker til fordel for lavinntektsgrupper.
Dette medlems femte hovedmål
er å utvikle gode velferdskommuner. Kommunesektoren har ansvaret
for de viktigste områdene som angår folks hverdag,
skole, barnehage, helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad
til livsopphold. Disse tjenester er avgjørende for folks
levekår og er en uunnværlig infrastruktur for
næringslivet. Dette er derfor et område som Sosialistisk
Venstreparti vil prioritere høyt.
De siste års statsbudsjett har betydd
kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større
gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett
for 1999 betød et reelt kutt i forhold til 1998 med ca.
4,5 mrd. kroner på grunn av økte kostnader for
kommunesektoren. Mange kommuner må selge unna eiendom og
annen formue, tappe fond og skjærer ned standarden på tjenestene.
Dette er en finansieringsstrategi som ikke kan fungere særlig
lenge. Forskjellene øker mellom den standard innbyggerne
finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger,
og den standard som forventes i næringslivet og i private
hjem.
Situasjonen er dramatisk mange steder. Tilbudene reduseres,
kommunale avgifter øker og egenandeler innføres
på barnehager, skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester
osv.
Regnskapstallene for 1998 viser nå et
underskudd for kommunesektoren på 5 mrd. kroner. Det største siden
1989 som var en spesiell kriseperiode for norsk økonomi.
Det blir enda større i 1999. Når det nå beregnes
at bare 15 pst. av kommunene vil klare å budsjettere med
overskudd, burde Regjeringen ta alvoret inn over seg; å styrke
kommuneøkonomien. Det er særlig behov for økte
frie midler for å kunne utløse de øremerkede
midler Stortinget har bevilget til eldre og psykiatri, uten at kommunene
må kutte i tilbudet til barn og unge. Men også på dette
området viser Regjeringen en skuffende passivitet, og prioriterer å opprettholde
et godt forhold til høyrepartiene.
Fortsatt er det Regjeringens politikk at kommunene skal
ta ansvaret for det erklærte behovet for innstramminger,
mens de rikeste skal skjermes og endog få nye lettelser
på enkelte områder.
Medlemen i komiteen frå Tverrpoltisk Folkevalde har
som hovudmåla for sin økonomiske politikk i dei
næraste åra at:
– finanspolitikken
vert ført slik at han tryggjar ei stabil utvikling av etterspurnaden,
og
– pengepolitikken vert nytta aktivt
for å hindra store valutafluktasjonar, slik at me vert
tryggja full sysselsetjing, spreidd busetnad og ei berekraftig utnytting
av naturressursane.
Dette medlem meiner at det trong
for ein finanspolitkk og eit skatte- og avgiftsnivå som
betrar eksportvilkåra til dei norske aktørane,
og såleis fører til at me igjen får overskot
på utanrikshandelen.
Dette medlem ser med glede på at
Noregs Bank no ha nytolka valutaføresegnene, og dermed
byrja å trekkje inn inflasjonspørsmål
i samband med avgjerda om rentenivå. Rentenivået
bør avspegla dei grunnleggjande nasjonaløkonomiske
tilhøva, og ikkje berre einsidig fokusere på å hindra
valutakursendringar.
Dette medlem vil peika på at
Noreg, i motsetnad til mange av våre viktige handelspartnerar,
er avhengig av høge oljeprisar, difor bør Noreg
framleis ha kontroll over finans- og pengepolitikken. Dette for å kunna setja
i verk finans- og pengepolitiskeatgjerder ved store endringar av
oljeprisen.
Dette medlem syner til målsetnaden
om at revidert budsjett til vanleg berre skal femna om dei brigda som
nye økonomiske og finansielle vilkår har medført sidan
førehavinga av nasjonalbudsjettet skjedde hausten 1998. Dette
medlem har tilliks med Høgre og Framstegspartiet
hug til å fremja ei rad endringar av statsbudsjettet for
1999, og ser slikt minking av skatte- og avgiftsnivået. Dette
medlem meiner òg at det er viktig at staten ikkje
legg opp til endringar i utrengsmål, men fører
ein politikk på detta området som gjev gode høve
til planlegging/budsjettering av skatte- og avgiftskostnadene
til dei som skal svara dessa. Dette medlem har difor
avgrensa seg til å fremja løyvingsbrigde på dei
omkverve vanskane er størst og mest akutte.
Dette medlem vil syna attende
til sine merknader i St. meld. nr. 1 (1998-99) om kommuneøkonomien
og framlegga sine om rammetilskota til kommunane og fylkeskommunane
der det vart peika på at det er turvande å betra
kommuneøkonomien om ein ynskjer større satsing
innan helsestellet og skulesektoren. Dette medlem seg
lei for at Regjeringa ikkje fylgjer opp sin lovnad om å styrkja
kommuneøkonomien. Dette medlem meiner at
kommuneøkonomiopplegget til Regjeringa ikkje berre vil
minka tilbodet innan helsestellet og skulesektoren, men på lang
sikt truga lokaldemokratiet, då interessa for å taka
del i lokalpolitikken vert mindre attraktiv grunna små ressursar.
1998 ble det sjette året på rad
med sterk konjunkturoppgang. På årsbasis var veksten
i BNP for Fastlands-Norge 3G pst. ifølge foreløpige
nasjonalregnskapstall. Siden 1993 har dermed den gjennomsnittlige årlige veksten
i fastlandsøkonomien vært 3I pst.,
om lag ett prosentpoeng over den gjennomsnittlige veksten de siste
25 årene. Antall sysselsatte har økt med hele
226 300 personer, eller vel 11 pst. fra 1993 til 1998.
Konjunkturoppgangen de siste årene
var lenge rimelig balansert, uten at pris- og kostnadsveksten økte vesentlig.
Presset i økonomien tiltok imidlertid gradvis og ble særlig
tydelig i fjor. Klarest kom det til uttrykk gjennom inntektsoppgjørene
i fjor vår. Lønnsveksten fra 1997 til 1998 ble
i gjennomsnitt 6,2 pst. og var dermed dobbelt så høy
som hos våre viktigste handelspartnere.
Den økonomiske utviklingen gjennom
1998 kan tyde på at konjunkturtoppen ble passert i fjor.
Veksttakten i fastlandsøkonomien avtok markert mot slutten
av året. Fra 3. til 4. kvartal falt BNP for Fastlands-Norge sesongjustert
med 0,3 pst. fra kvartalet før. Både privat forbruk,
bedriftsinvesteringene i fastlandsøkonomien og veksten
i eksporten av tradisjonelle varer, som har økt betydelig
de siste årene, avtok mot slutten av fjoråret.
I Nasjonalbudsjettet 1999 så en for
seg om lag en halvering av veksttakten i norsk økonomi
fra 1998 til 1999. Utviklingen siden i fjor høst trekker
i retning av at veksten kan bli noe svakere enn dette, hovedsakelig som
følge av dårligere utsikter for investeringene
i fastlandsøkonomien og tradisjonell vareeksport.
Det er gjort nærmere rede for konjunktursituasjonen i
meldingen avsnitt 2.1.1 der bl.a. det private forbruket, aktiviteten
i store deler av industrien og i bygg og anlegg, sysselsettingen,
arbeidsledigheten og konsumprisene er gitt særskilt omtale.
Tabell 2.1 i meldingen oppsummerer de økonomiske utsiktene
for 1999 og 2000 slik de er anslått i meldingen. Det presenteres
også mellomlangsiktige beregninger av mer teknisk karakter
for årene 2001-2003. Anslagene for 2000 er bl.a. basert
på en teknisk framskrivning av statsbudsjettet for neste år.
De økonomiske utsiktene for neste år vil bli gjennomgått
nærmere i Nasjonalbudsjettet i forbindelse med utformingen
av det økonomiske opplegget for 2000. Anslagene er omtalt
i meldingen avsnitt 2.1.2 og 2.1.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen både legger fram et forslag til Revidert
budsjett som svekker balansen og øker det oljekorrigerte
underskuddet. I tillegg skyver Regjeringen en rekke regninger foran
seg, dette gjelder både utgifter på inneværende års
budsjett som det åpent ikke er tatt hensyn til, utgifter
på inneværende års budsjett som dekkes
av en rekke engangsinndekninger som salg av eiendommer og tapping
av fond og varslede utgifter for neste år hvor ny inndekning
nå finnes i neste års budsjett. Et eksempel på det
siste er Regjeringens retrett i sykepengesaken, jamfør
de fem borgerlige partienes vedtak om å ta fra de lavest
lønte retten til sykepenger.
Disse medlemmer viser til at
de regninger Regjeringen skyver foran seg samlet innebærer
et betydelig inndekningsbehov. Mye vil måtte dekkes i 2000-budsjettet,
men en stor del gjelder 1999-budsjettet. Disse medlemmer mener
derfor at svekkelsen av budsjettet er større enn utgiftene
i forbindelse med Kosovo, slik Regjeringen sier.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig av Regjeringen å legge fram et revidert budsjett
med til dels kraftig vekst i budsjettets utgifter og det oljekorrigerte
underskuddet. Særlig er dette tilfelle når Regjeringen
i Revidert nasjonalbudsjett selv sier følgende om generasjonsregnskapet
i Revidert nasjonalbudsjett:
«Oppdaterte generasjonsregnskapsberegninger antyder
nå at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde
vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere for å unngå økte
skattebyrder for framtidige generasjoner." (s. 39)
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er åpenbart at Regjeringen ikke har en
strategi for å løse de langsiktige problemene
i norsk økonomi. Forslaget til Revidert budsjett er nok
et tegn på det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til merknader
under pkt. 2.2.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt
2.2 og tek utgreiinga om hovudtrekka ved norsk økonomi
til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad under pkt. 2.2, der dette medlem understreker
at det sterke økonomiske oppgangen de siste årene
har skapt et økonomisk grunnlag for samfunnsreformer som
det ikke er politisk vilje hos Regjeringen og stortingsflertallet
til å utnytte.
Det er likevel en del faresignaler i den økonomiske utviklingen:
– Økt
ledighet kan komme til å binde opp de offentlige budsjetter
og svekke deler av arbeidsstyrkens produktivitet.
– Økningen i privat forbruk
ser ut til å bli langt sterkere enn Regjeringen har antatt.
Tall fra SSB som kom etter at RNB ble lagt frem viser at fra 1.
kvartal 1998 til 1. kvartal 1999 økte konsumet i husholdningene
med 4 pst., bare varekonsumet økte med 5,5 pst. Veksten
i detaljhandelomsetningen er nå like sterk som før
renteøkningen.
– Svikten i oljeeksporten og andre
råvarebaserte eksportnæringer kan ikke møtes
med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger. Stortingsflertallet
bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten
hadde i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende
tilbake til. Fallet i aktivitetsnivå må dempes,
men hovedfokuset må være rettet mot å utvikle
nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
Det er ventet at den sterke økonomiske
veksten i USA vil fortsette også i 1999, mens utsiktene
for Europa nå er svakere enn det som ble lagt til grunn
i Nasjonalbudsjettet 1999. Den økonomiske utviklingen i
Japan ventes å bli betydelig svakere enn tidligere antatt.
Den svake utviklingen for store deler av verdensøkonomien
må ses i sammenheng med de direkte og indirekte virkningene
av Asia-krisen, som har vært mer omfattende og langvarige
enn tidligere antatt. Det ventes at veksten internasjonalt gjennomgående
tar seg opp i 2000. Unntaket er USA, hvor det er ventet en avmatning
av den rekordlange konjunkturoppgangen. For industrilandene samlet
anslås nå BNP-veksten til om lag 2 pst. både
i 1999 og 2000. For Norges viktigste handelspartnere, der europeiske
land utgjør en stor andel, ventes BNP-veksten å øke
fra knappe 2 pst. i 1999 til om lag 2G pst. i 2000,
jf. tabell 2.4 i meldingen.
Anslagene for arbeidsledigheten i industrilandene
er noe nedjustert sammenliknet med anslagene i Nasjonalbudsjettet.
Dette må bl.a. ses i sammenheng med at ledigheten i en
del europeiske land har falt raskere enn ventet. For industrilandene
samlet anslås ledigheten å utgjøre om
lag 7 pst. i 1999. Svakere BNP-vekst vil virke dempende på sysselsettingsveksten
i Europa i inneværende år. Det er likevel ventet
en moderat nedgang i arbeidsledigheten i EU-landene. Arbeidsledigheten
i USA vil trolig holde seg lav de nærmeste årene. I
Japan ventes ledigheten å øke som følge
av svakere vekstutsikter og rasjonaliseringstiltak i foretakssektoren.
Prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere anslås
betydelig lavere enn i Nasjonalbudsjettet og ventes i 1999 å bli
om lag 1 pst. Hovedforklaringen på den historisk svært
lave prisveksten er fallet i importprisene, som bl.a. kan tilskrives
devalueringen i de kriserammede landene i Øst-Asia og lavere
etterspørsel etter olje og andre råvarer i verdensmarkedet.
I tillegg har moderat lønnsvekst og høy produktivitetsvekst bidratt
til lav kostnadsvekst hos mange av våre handelspartnere.
Det er imidlertid ventet at utviklingen i importprisene til dels
blir reversert etter hvert som veksten i verdensøkonomien
tiltar. Det er lagt til grunn at prisveksten vil ta seg opp til
i underkant av 1H pst. i 2000.
Usikkerheten knyttet til de økonomiske
utsiktene har avtatt og synes nå mer balansert enn ved
fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet. Muligheten for en svakere utvikling
enn det som er lagt til grunn i denne meldingen er imidlertid fortsatt
klart til stede, og knytter seg bl.a. til risikoen for fall i aksjekursene
i USA. Dow-Jones indeksen ligger nå godt over det tidligere
rekordnivået i juli 1998. Et stort fall i aksjekursene
vil kunne føre til at sparingen øker og til forventinger
om lavere økonomisk vekst. Videre bidrar ustabilitet i
såkalte nye framvoksende markeder fortsatt til betydelig
usikkerhet om den globale økonomiske utviklingen. Dette gjelder
selv om uroen i Brasil ser ut til å gi mindre smittevirkninger
enn tidligere fryktet. Det er imidlertid fortsatt risiko for en
devaluering i Kina, som vil kunne føre til en ny runde
med kapitalflukt fra framvoksende markeder. Utviklingen i japansk økonomi
er særlig usikker. Den negative utviklingen i privat innenlandsk etterspørsel
i Japan kan fortsette i lang tid, til tross for myndighetenes forsøk
på å stimulere aktiviteten. I tillegg kan de økte
ubalansene i utenriksøkonomien internasjonalt innebære
at enkelte land tyr til proteksjonistiske tiltak. En slik utvikling
vil ha en negativ virkning på den samlede veksten i verdensøkonomien. Handelskonflikten
mellom USA og EU den senere tid kan tyde på at terskelen
for slike tiltak er lavere enn den har vært de senere årene.
Endelig kan de store og økende skjevhetene i landenes utenriksøkonomi
føre til en betydelig ustabilitet i kursutviklingen mellom hovedvalutaene.
Den økonomiske politikken i de fleste
industrilandene har de siste årene vært preget
av stram finanspolitikk med sikte på å redusere
de store underskuddene i de offentlige budsjettene og den høye
offentlige gjelden. I EU-landene har innstrammingene vært
et ledd i arbeidet med å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske
og montere union (ØMU). Konsolideringen fortsatte også i
1998 for EU samlet, med reduksjonen i budsjettunderskuddet var langt
mer moderat. For EU samlet utgjorde underskuddet i offentlig budsjetter
1,6 pst. av BNP i 1998, mot 6,4 pst. i 1993. Med en nøytral eller
svakt kontraktiv finanspolitikk i EU de nærmere årene,
vil flere av landene kunne få problemer med å oppfylle
målsettingene i Vekst- og stabilitetspakten, som bl.a.
krever en gradvis reduksjon i budsjettunderskuddet til 1 pst. i
2001. I USA er det lagt til grunn fortsatt stram finanspolitikk,
og i inneværende år er det ventet at overskuddet
i budsjettet vil øke ytterligere. Etter en viss innstramming
i 1997 ble finanspolitikken i Japan igjen lagt om i ekspansiv retning
fra 1998 i et forsøk på å stimulere den
innenlandske etterspørselen. Underskuddet i offentlig forvaltning
svarte i 1998 til om lag 6 pst. av BNP, mens den samlede offentlige bruttogjelden økte
til over 100 pst. av BNP. Det er ventet en ytterligere økning
i underskuddet i år og neste år.
For industrilandene sett under ett har pengepolitikken
de siste årene vært relativt ekspansiv. Dette
reflekteres i de kortsiktige rentene som nå ligger på historisk lave
nivåer i de fleste industriland. Samtidig har de lange
rentene falt betydelig. Det er ikke ventet noen vesentlige endringer
i pengepolitikken i euroområdet og i USA i inneværende år.
Imidlertid ligger det an til en viss innstramming på litt
lengre sikt etter hvert som den økonomiske veksten tiltar.
I Japan er pengemarkedsrentene nå nær null, og
det ventes fortsatt lave renter.
Det er gjort nærmere rede for den internasjonale økonomiske
utviklingen i meldingen avsnitt 2.2 hvor USA, Japan, Tyskland og
de øvrige landene i euroområdet, Storbritannia
og Norden er gitt særskilt omtale.
Komiteen viser til
dei respektive fraksjonar sine merknader og forslag under avsnitt
2.2 og 6 og tek utgreiinga om internasjonal økonomi til
orientering.
De internasjonale valuta- og finansmarkedene
har vært relativt stabile det siste halvåret etter å ha
vært preget av sterk uro i august-oktober 1998. Valutakrisen i
Brasil har så langt i liten grad påvirket finansmarkedene
i industrilandene. Dette skyldes trolig at omfanget av kortsiktige,
lånfinansierte plasseringer i framvoksende markeder ble
markert redusert i kjølvannet av krisen i Russland, og
at devalueringen av den brasilianske valutaen, realen, langt på vei
var ventet av markedet.
Aksjekursene i flere av industrilandene er nå tilbake på om
lag samme nivå som på toppen i juli 1998. I USA
registrerte Dow-Jones indeksen nye toppnoteringer i april, og aksjekursene
er nå i gjennomsnitt om lag 18 pst. høyere enn
ved utgangen av 1998. Kursene er høye i forhold til forventet
inntjening i selskapene, og flere observatører har pekt
på muligheten for at det kan skje nye korreksjoner i tiden
framover. I Japan har tiltak for å løse bankkrisen
og annonseringen av ytterligere en offentlig stimulansepakke bidratt
til at aksjemarkedet har tatt seg opp siden slutten av 1998. Kursene
er nå tilbake på om lag samme nivå som
for ett år siden, men NIKKEI-indeksen er mer enn halvert siden
toppnivået i 1989.
Obligasjonsrentene i industrilandene viste en
klart fallende tendens gjennom 1998. I USA tok rentene seg opp mot
slutten av 1998 og i de første månedene i inneværende år.
Rentene i euroområdet har i hovedsak fulgt bevegelsene
i USA, mens nivået ligger i overkant av 1 prosentpoeng
lavere. Det er lagt til grunn at de lange rentene i Europa gradvis
vil øke i årene framover som følge av
høyere økonomisk vekst og inflasjon. I Japan har
obligasjonsrentene falt etter at sentralbanken satte ned styringsrentene.
Ekspansiv pengepolitikk har ført til
nedgang i de kortsiktige rentene i en rekke industriland. Dette
må ses i lys av svekkede vekstutsikter og lav inflasjon.
I USA har imidlertid styringsrentene vært uendret siden november
1998, og det er i denne meldingen ikke lagt til grunn noen endring
i inneværende år. Den europeiske sentralbanken
(ESB) satte i april ned den viktigste signalrenten fra 3 til 2,5
pst., og pengemarkedsrentene er kommet ned på om lag samme
nivå. Etter denne rentenedsettelsen og forventet tiltakende
prisvekst i euroområdet, er det ikke grunnlag for å vente
ytterligere reduksjoner i inneværende år. Det
er i anslagene til denne meldingen lagt til grunn at eurorenten
vil ligge på om lag 2,5 pst. ut inneværende år.
Den kortsiktige eurorenten ventes gradvis å ta seg opp
gjennom neste år og årene deretter, etter hvert
som den økonomiske veksten og inflasjonen tiltar. Videre
er det lagt til grunn at renten i Storbritannia, Sverige og Danmark på sikt
vil nærme seg nivået i euroområdet.
I valutamarkedene har amerikanske dollar styrket seg
mot de viktigste valutaene siden slutten av 1998. Målt
mot dollar har euroen falt med om lag 8H pst. siden
den nye valutaen ble innført i januar. Euroen har også svekket
seg mot japanske yen og britiske pund, noe som i hovedsak må tilskrives
nedjusteringene av vekstanslagene for euroområdet. Den
effektive eurokursen er nå om lag på samme nivå som
den tilsvarende teoretiske eurokursen i april 1998. På litt
lengre sikt er det imidlertid ventet at euroen vil styrke seg i forhold
til de andre hovedvalutaene.
Den norske kronekursen svekket seg betydelig
gjennom 1998. Fra et gjennomsnittlig nivå på 8,0
mot ecu, eller 100,3 i indeksert verdi, i 1997, svekket kronekursen
seg til 8,4 mot ecu, eller 105 mot indeksen, i slutten av juli 1998,
før den en kort periode i august 1998 kom helt ned til
9,2 mot ecu eller 115 på indeksen. Fra august til utgangen
av desember fluktuerte kronekursen kraftig, og var spesielt svak
i midten av oktober og midten av desember. Svekkelsen av den norske
kronen må ses i lys av den betydelige lønnsveksten
i 1998, uroen på de internasjonale finansmarkedene og den lave
oljeprisen. Siden nyttår har kronekursen blitt markert
sterkere. Målt mot euro har kronen styrket seg fra 8,89,
eller 111,2 i indeksert verdi, ved årsskiftet til 8,26 eller
103,3 på indeksen den 7. mai. Den pengepolitiske virkemiddelbruken
har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle
bringes tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået
er holdt betydelig høyere enn i euro-området.
Sammen med bl.a. oljeprisøkningen, en svak euro mot amerikanske
dollar, og utsikter til en klar avdemping av kostnadsveksten, har
dette bidratt til styrkingen av kronekursen.
Tremåneders pengemarkedsrenter har
falt fra om lag 8,0 pst. ved årsskiftet til 6,7 pst. den
7. mai. Dette må ses i sammenheng med styrkingen av den
norske kronen og nedsettelsen av de administrerte rentene i Norges
Bank den 28. januar, den 3. mars og den 26. april med totalt 1,5
prosentpoeng. Rentedifferansen mot europeiske pengemarkedsrenter
har også avtatt noe, og ligger den 7. mai på 4,0
prosentpoeng. Renten på femårs statsobligasjoner
har falt fra 5,4 pst. ved årsskiftet til 4,8 pst. den 7.
mai. Rentedifferansen til tilsvarende tyske renter har falt med
omtrent 0,5 prosentpoeng siden årsskiftet, og var den 7.
mai på 1,6 prosentpoeng. De implisitte renteforventningene,
slik de framgår av avkastningskurven i pengemarkedet, indikerer
at markedsaktørene forventer at de norske pengemarkedsrentene
skal fortsette å falle ned mot 5 pst. ved utgangen av året,
jf. boks 2.2 i meldingen.
Tolvmånedersveksten i publikums innenlandske bruttogjeld
var ved utgangen av mars 7,6 pst. Kredittveksten har avtatt etter å ha
nådd 10,8 pst. i mars 1998.
Komiteen viser til
dei respektive fraksjonane sine merknader og forslag under avsnitt
2.2 og 6 og tek utgreiinga om finans- og valutamarknadene til orientering.
Oljeprisen har styrket seg betraktelig etter
at OPEC-landene ble enige om å redusere oljeproduksjonen
med 1,7 millioner fat pr. dag fra april. I tillegg har andre oljeprodusenter
- deriblant Norge - også vedtatt å redusere oljeproduksjonen
med til sammen 0,4 millioner fat pr. dag. Den nye runden med produksjonsbegrensninger
innebærer dermed en reduksjon i verdens oljeproduksjon
på 2,1 millioner fat pr. dag. Produksjonsbegrensningene
og stor etterspørsel etter bensin i USA har bidratt til
at oljeprisen har økt fra i overkant av 80 kroner pr. fat
i begynnelsen av mars til i overkant av 125 kroner pr. fat i begynnelsen
av mai, jf. fig. 2.9A i meldingen.
Det Internasjonale Energibyrået (IEA)
anslår en vekst i verdens etterspørsel etter råolje
på 1,2 pst. i 1999, mot 0,5 pst. i 1998. Tilsvarende anslag
for 1999 fra Energy Information Administration (EIA) i USA ligger
noe høyere. EIA legger til grunn at lagrene av råolje
bygges ned både i 1999 og 2000.
Svingningene i oljeprisen det siste året
illustrerer at anslagene for oljeprisen er svært usikre.
På kort sikt er usikkerheten først og fremst knyttet
til i hvilken grad de vedtatte produksjonsbegrensningene blir overholdt. Saudi-Arabia
og enkelte andre nøkkelland i OPEC har påtatt
seg en relativt stor del av produksjonskuttene, og dette kan trekke
i retning av en høy grad av overholdelse. Prisoppgangen
den siste tiden tyder også på at markedsaktørene
har tro på at vedtakene blir fulgt opp. Flere av OPEC-landene
har allerede varslet sine kunder om reduserte leveranser. Produksjonsreguleringene
som er gjennomført i løpet av 1998 og 1999 innebærer
på den annen side at det i mange land er stor ledig produksjonskapasitet.
Det vil derfor lett kunne bli et press for å ta i bruk
denne ledige kapasiteten.
De lave oljeprisene gjennom 1998 og begynnelsen av
1999 har ført til at produksjonen er blitt nedstengt i en
rekke mindre felt og brønner. EIA anslår at oljeproduksjonen
i USA kan falle med 4G pst. i 1999. I tillegg har lave
oljepriser ført til at investeringsprosjekter er blitt
utsatt over hele verden. Utsettelse av investeringsprosjekter vil
ikke påvirke tilbudet av olje på kort sikt, men
på noe lengre sikt kan dette innebære at økningen i
tilbudet av olje fra land utenfor OPEC kan bli relativt lav.
Gjennomsnittlig spotpris på Brent Blend
hittil i år er på 96 kroner pr. fat, mens prisen
7. mai var 15,7 USD, svarende til 120 kroner pr. fat. Prisen for
framtidig levering på International Petroleum Exchange
i London viser et fallende forløp utover i 1999 med en
pris på 15,9 USD i desember, svarende til 124 kroner. For 1999
er det i denne meldingen lagt til grunn en oljepris på 110
kroner pr. fat. Beregningsteknisk er det lagt til grunn en moderat
prisoppgang på 5 kroner pr. år til 2001, og at
prisen deretter ligger fast på 120 1999-kroner fram til
2003.
Tabell 2.5 i meldingen viser hovedtall for utviklingen
i den norske petroleumsvirksomheten. I forhold til Nasjonalbudsjettet
1999, innebærer de nye anslagene for 1999 en nedjustering
av produksjonen av råolje og NGL på 21 millioner
standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.)
i 1999. Gassproduksjonen er derimot oppjustert med om lag 3 millioner
Sm3 o.e. De viktigste forklaringene på nedjusteringen
av råoljeproduksjonen er forsinket oppstartstidspunkt på enkelte
felt og produksjonsregulerende tiltak.
Av hensyn til effekten på norsk økonomi
og forvaltningen av petroleumsressursene, har Regjeringen besluttet å videreføre
og utvide produksjonsregulerende tiltak på norsk kontinentalsokkel
i 1999. Tiltaket innebærer at produksjonen reduseres med
totalt 200 000 fat pr. dag i gjennomsnitt de 9 siste månedene
av 1999. Reguleringen trådte i kraft 1. april og skal vare fram
til 31. desember 1999. Tiltaket vil bli opphevet dersom den tilsiktede
virkningen ikke oppnås. For de tre første månedene
av året gjaldt en produksjonsregulering på 100
000 fat pr. dag. Samlet gir dette en reduksjon i produksjonsanslaget
på om lag 10 millioner Sm3 o.e.
i 1999.
Produksjonsreguleringen bidrar til at råoljeproduksjonen
er anslått å øke med hele 19,0 pst. fra
1999 til 2000. Uten produksjonsregulerende tiltak ville veksten vært
anslått til om lag 12 pst., og har i første rekke
sammenheng med at feltene Åsgard, Balder, Jotun, Oseberg Øst,
Oseberg Sør, Gullfaks Sør, Rimfaks og Visund vil
komme i produksjon i 1999 og 2000. Veksten uten produksjonsregulering
er om lag som anslått i Nasjonalbudsjettet 1999, men nivåene
er noe nedjustert. Gasseksporten er anslått å øke
med 17,4 pst., mens NGL-produksjonen anslås å vokse
med 6,1 pst. Dette gir en vekst i samlet petroleumsproduksjon på 18,0
pst. fra 1999 til 2000 når en inkluderer effekten av produksjonsreguleringen.
Utviklingen i petroleumssektoren er videre omtalt
i meldingen avsnitt 2.4 hvor det bl.a. er redegjort for samlet petroleumsproduksjon,
statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og
totalformuen i petroleumsvirksomheten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslår en rekke tiltak overfor
utsatte næringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener det er viktig å gjennomføre tiltak for å dempe
fallet i investeringsaktiviteten i petroleumssektoren. Det er viktig
at tiltakene sikrer en bedre ressursutnyttelse og et en får
fram flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter.
Flertallet ønsker en
helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten
gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslår følgende tiltak:
Disse medlemmer viser
til at produksjonsavgiften i dag ilegges på de åtte
eldste feltene som er i produksjon. Avgiften hindrer samfunnsøkonomisk
lønnsomme tilleggsutbygginger og fører til at
felt og brønner stenger ned for tidlig. Samtidig har disse
feltene 65 pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning
som ventes besluttet de neste 10 år. Disse medlemmer ønsker
derfor en gradvis avvikling av produksjonsavgiften og vil gå inn
for at dette vedtas i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
og St. meld. nr. 37 (1998-99) om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten.
Fjerningen av produksjonsavgiften må skje feltvis slik
at det i størst mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for et nasjonalt
kvotesystem for klimagasser. Disse medlemmer mener
at petroleumsvirksomheten må inkluderes i dette kvotesystemet. Disse
medlemmer mener videre at et slikt systemet må på plass
så raskt som mulig fordi det er viktig å ha et
helhetlig og effektivt system for beskatning av CO2-utslipp.
På bakgrunn av ordretørken
i leverandørindustrien er disse medlemmer opptatt
av å forsere investeringsaktivitet i Nordsjøen
som er samfunnsøkonomisk lønnsom. Disse
medlemmer viser til at Arbeiderpartiet går inn
for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som
gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet.
Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak. Disse
medlemmer ber om at Regjeringen i nasjonalbudsjettet legger
fram et avgiftsopplegg i tråd med dette og som kan settes
i verk fra årsskiftet. Disse medlemmer mener
Regjeringen umiddelbart må ta initiativ til en dialog med
selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter. Ordningen
skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem for petroleumssektoren. Disse
medlemmer ber også Regjeringen om å komme
tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere hele offshoresektoren
i kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at de aller fleste nye påviste
felt i Nordsjøen er små, og lønnsomheten
vil ventelig være svakere enn for andre deler av kontinentalsokkelen.
For å gjøre nye investeringer interessante, må selskapene
gis større andeler i utvinningstillatelsene. Disse
medlemmer går derfor inn for å redusere
SDØE-deltakelsen i deler av Nordsjøen. SDØE
bør som hovedregel ikke delta i nye tillatelser i deler
av Nordsjøen med lite ressurspotensial og svak lønnsomhet.
I de tillatelser det er aktuelt å delta, bør SDØE-andelen
som hovedregel fastsettes til 25 pst. For tillatelser med høy
lønnsomhet eller stort ressurspotensiale kan andelen settes
høyere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener det er viktig at det er reell konkurranse på norsk
sokkel. Vi ber Regjeringen gjennomgå lov- og regelverket
med sikte på å redusere eventuelle barrierer for
nye selskaper som ønsker å investere på norsk
sokkel, ved blant annet å se på sider av skattesystemet
og lisenspolitikken.
Flertallet viser til
at usikkerheten knyttet til framtidig oljepris og mulighetene for
svingende og lave oljepriser har skapt behov for fortsatte kostnadsreduksjoner
på norsk sokkel. Utviklingen av ny teknologi og nye løsninger
er avgjørende for å redusere kostnadene og dermed øke
lønnsomheten i petroleumsvirksomheten. Flertallet mener
både myndighetene og selskapene må ta et ansvar
for dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiets sentralstyre i mars i år vedtok
at det bør opprettes et felles program der myndighetene
og selskapene går sammen om å finne ny teknologi
og nye løsninger som kan redusere kostnadene. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at det over statsbudsjettet
bevilges 100 mill. kroner for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling
på sokkelen. Dette skal bidra til å sikre en fortsatt
lønnsom utvikling av ressursene på norsk kontinentalsokkel,
og til at viktig kompetanse og konkurransekraft i norsk industri opprettholdes
også i en periode med fallende aktivitetsnivå på sokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre syner til at Regjeringa har varsla
at ein i tilknytning til ei ny oljemelding neste år vil
legge opp til ei brei drøfting av oljepolitikken og om
rammevilkåra for oljeverksemda er tilpassa situasjonen
på sokkelen og den internasjonale utviklinga og til at
det i meldinga (St. meld. nr. 2 for 1998-99) er gjort framlegg som
kan bidra til å bremsa nedgangen i oljeinvesteringane.
Desse medlemene ser og trongen
for tiltak som kan dempe dei store svingingane som har vore i aktiviteten
i petroleumsindustrien.
I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla
i St. meld. nr. 37 (1998-1999) som gradvis avvikling av produksjonsavgifta
og forslag om 100 mill. kroner til prosjektretta teknologifond ser
fleirtalet trongen for eit tettare samarbeid mellom Regjeringa,
leverandørindustrien, operatørselskapa og aktuelle
arbeidstakarorganisasjonar med sikte på å:
– Vurdere
kortsiktige tiltak for å hindre veksande sysselsetjingsproblem
og tap av kompetanse.
– Vurdere rammevilkåra
på norsk sokkel for mellom anna å sikre optimal
ressursutnytting gjennom auka utvinning i eksisterande felt, at
ressursane nær eksisterande felt vert betre utnytta, samt
sette i verk felt- spesifikke tiltak for å framskunde allereie
planlagte prosjekt på norsk sokkel.
Desse medlemene føreset
at Regjeringa tek initiativ snarast slik at ein gjennom eit samarbeid
med dei ulike aktørane, om eventuelle endringar i rammevilkåra,
kan oppnå forpliktande og konkrete resultat i form av investeringar
som gir større stabilitet i bransjen.
Desse medlemene vil og peike
på at det stramme finanspolitiske opplegget for 1999 har
som siktemål å bidra til redusert rentenivå.
Ei slik utvikling vil vere positiv for norsk offshore- relatert
verksemd.
Desse medlemene syner til at
Regjeringa legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta
på kontinentalsokkelen. Dette vil bidra til å betre
tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare
mot å redusere CO2- avgifta
i petroleumsverksemda. Ein reduksjon av CO2-
avgifta vil kunne vere eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel
for å auke aktivitetsnivået på norsk kontinentalsokkel.
CO2- avgifta er samstundes ein viktig
del av ei grøn skatteendring der rett prising av forbruk
og forureining vil gje ein meir miljøvennleg skatte- og
avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2- avgifta
vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn skatt.
Desse medlemene vil peike på at
CO2- avgifta også spelar ei
viktig rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal
reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2-
avgifta vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale
forpliktingar.
Desse medlemene vil vidare vise
til at ein forhandlingsrunde mellom oljeselskapa og departementet vil
komplisere systemet og lett kunne føre til forseinka utbygging,
snarare enn forsert. Resultatet vil då bli at tiltaket
har den motsatte verknad av å legge til rette for nye investeringar
på sokkelen. Desse medlemene vil også peike
på faren for at ordninga vil ha uheldige vridningseffektar
som følgje av at det kan fastsetjast ulik avgift på hovudfelt
og satelittfelt. Lågare CO2-avgift
på satelittfelt vil føre til at det vil bli lønnsomt å generere
utslepp frå hovudfeltet til satelittfeltet. Dermed vil
ordninga føre til uheldige utsleppsverknader. Desse
medlemene meiner derfor ei slik ordning vil vere lite treffsikker
i forhold til ønsket om å forsere investeringstakta
i Nordsjøen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at situasjonen på norsk sokkel er en helt annen i dag
enn da oljemeldingen ble lagt frem sommeren 1998. Sektoren opplever
nå stagnasjon og manglende lønnsomhet. Både
leteaktivitet og investeringer er ventet å gå ned.
Utfordringen vi står overfor er hvordan vi kan hindre at
nedgangen i olje- og gassvirksomheten forsterker nedgangstendensene
særlig i verftsindustrien langs kysten.
Disse medlemmer mener det nå er
behov for tiltak som kan øke aktivitetsnivået
på norsk sokkel. Rammebetingelsene for oljeindustrien må gjennomgås,
slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer
også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme.
Disse medlemmer vil vise til
at CO2 avgiften representerer en særlig
byrde for industrien. Avgiften er et bruttoskatteelement, og gir
alvorlige virkninger på kort sikt når det lave
prisnivået setter selskapene ut av skatteposisjon for kortere
eller lengre perioder. CO2 avgiften bør
derfor fjernes. Lønnsomheten i oljevirksomheten har historisk
ligget så høyt at det allerede i 1975 ble innført
særskatt. Disse medlemmer vil minne om Stortingets
føringer som ble lagt til grunn for innføring
av særskatten. Både nivå og system skulle
vurderes dersom markedssituasjonen ble vesentlig endret. Dette fulgte
Stortinget opp i 1980 og i 1986. Ved skattereformen i 1992 ble petroleumsskattesystemet
på nytt endret, denne gangen med økt samlet skattetrykk
for oljeselskapene som resultat. Disse medlemmer mener
det er nødvendig at Regjeringen vurderer reduksjoner i
denne beskatningen. Regjeringen bør også foreta
samme vurdering når det gjelder arealavgiften. Disse
medlemmer viser videre til at produksjonsavgiften i hovedsak
er avviklet, men at det fortsatt gjenstår for olje fra
felt som er besluttet utbygget før 1. januar 1986. Selv
om denne avgiften er av-viklet for nyere felt vil den ha betydning
for gamle felt og kan være utslagsgivende i selskapers
beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder
fra og med år 2000. Disse medlemmer vil
videre be Regjeringen foreta en helhetsvurdering av skatte- og avgiftssystemet
for dagens oljevirksomhet. Videre vil disse medlemmer be
Regjeringen vurdere en overgang til feltbeskatning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen opprette
et utvalg for å evaluere rammebetingelsene på norsk
sokkel, herunder:
– skattesystemet,
herunder en vurdering av feltbeskatning
– konsesjons- og letepolitikken
– statens eierandeler- SDØE
– småfelt og nye aktører
– sammensetningen i lisensene
– overordnet lov, forskrifter
og regelverk
– prekvalifisering
– krav til dokumentasjon
– tariffer, gassdisponering og
distriktslokaliseringskrav
– produksjonsavgift
Formålet med en slik utredning må være å legge
frem forslag til varig bedring av norsk kontinentalsokkels konkurranseposisjon,
og legges frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet
for 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at investeringene på norsk
sokkel forventes å falle betydelig fra andre halvår
1999. Usikkerheten om den fremtidige oljeprisen har ført
til at mange marginale utbyggingsprosjekter utsettes eller skrinlegges.
Kombinasjonen av reduserte investeringsrammer i oljeselskapene,
en moden sokkel og det høye norske skatte-, avgifts- og
kostnadsnivået rammer olje- og leverandørindustrien hardt. Disse
medlemmer er bekymret for at nedgangen kan bli så stor
at betydelige deler av det nasjonale kompetansemiljøet
innen petroleums- og offshoreindu-strien risikerer å gå tapt.
Det vil få betydelige negative konsekvenser for den fremtidige utnyttelsen
av olje- og gassressursene. På kort sikt kan det få alvorlige
følger for sysselsetting og verdiskaping langs kysten.
Disse medlemmer mener samtidig
den økende internasjonale konkurransen om investeringene
og de lave oljeprisene uansett krever omstilling og kostnadskutt
innenfor olje- og gassrelatert virksomhet. Det vil være
et stort feilgrep å skjerme industrien mot disse forandringene. Disse
medlemmer mener utfordringen er å finne virkemidler
som både fremmer omstilling og hindrer at nedbyggingen
av kapasiteten i leverandørindustrien blir større
en strengt nødvendig. I dagens situasjon er det behov for
umiddelbare og konkrete grep som kan bidra til at samfunnsøkonomisk lønnsomme
utbyggingsprosjekter blir realisert.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre allerede sommeren 1998 reiste spørsmålet
om å utrede sokkelens konkurransekraft. I Dokument nr. 8:3
(1998-99) ba Høyre Regjeringen foreta en analyse av sokkelens
konkurransekraft og fremme konkrete forslag som kan øke
sokkelens attraktivitet som investeringsområde. Disse
medlemmer viser til at utviklingen etter at forslaget ble
fremsatt, med fallet i oljeprisen, store strukturendringer i den
internasjonale oljevirksomheten og nedgangen i leteaktivitet og investeringer
på sokkelen, ytterligere har forsterket behovet for en
slik analyse. Disse medlemmer er glade for at departementet
nå har satt i gang et slikt analysearbeid med sikte på presentasjon
i petroleumsmeldingen våren 2000. Disse medlemmer mener det
er grunn til å rette særlig oppmerksomhet mot årsakene
til det høye norske kostnadsnivået og effekten
av særnorske skatter og avgifter. En slik omfattende vurdering
bør også omfatte petroleumsskattesystemet. Etter
10 års funksjonstid er petroleumsskattesystemet modent
for revisjon. Disse medlemmer viser blant annet til
behovet for bedre incentiver for kostnadskontroll og et skattesystem
som er bedre tilpasset den fremtidige feltstruktur. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til forslag om gjennomgang av
petroleumsbeskatningen under avsnitt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at de utfordringer som petroleumssektoren
står overfor skyldes mer enn utsiktene til lavere oljepriser.
Situasjonen er snarere at den lave prisen har avslørt,
fremskyndet og skjerpet underliggende problemer i norsk oljevirksomhet
og oljepolitikk. Norsk sokkel har vært preget av store
funn, og den høye oljeprisen har bidratt til store profitter
i bransjen. Dette forklarer det særlig høye skatte-
og avgiftsnivået og det strenge reguleringsregimet på sokkelen.
Høye inntekter og en uheldig incentivstruktur har samtidig ført
til redusert oppmerksomhet om kostnadskontroll. I dag er funnene
mer marginale, oljeprisen lavere og norsk sokkel møter
større konkurranse fra andre land som åpner sin
sokkel for utenlandske selskaper. Konkurransen om investeringer
er hard. Disse medlemmer vil derfor understreke at
vi står overfor et langsiktig problem. Det betyr at endringene
i rammebetingelsene må ha et langsiktig perspektiv og ha
som formål i bringe petroleumssektoren over i en ny fase hvor
sokkelens konkurransekraft styrkes og de norske oljeselskapenes
konkurranseevne øker.
Disse medlemmer mener at en ny
og mer markedsrettet petroleumspolitikk må ha som formål å sikre mangfoldet
og konkurransen på norsk sokkel. For å bedre mangfoldet
og konkurransen på norsk sokkel mener disse medlemmer det
bl.a. er behov for å redusere inngangsbarrierene for nye
aktører og å sikre en smidigere handel med lisensandeler.
Komiteens medlemmer fra Høyre ber Regjeringen
om å komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med
den varslede petroleumsmeldingen våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig å erkjenne
at internasjonaliseringen med økende internasjonal konkurranse,
felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet har ført
til at gamle styringsredskaper ikke lenger er effektive. Statlig
eierskap og detaljregulering er hverken egnet eller i stand til å styre
utviklingen. Dermed har også den viktigste begrunnelsen
for statlig eierskap og detaljstyring bortfalt. Dette gjelder også innenfor
petroleumssektoren. Det betyr ikke at politiske myndigheter står
uten virkemidler, men at virkemidlene må tilpasses den
nye virkeligheten. Disse medlemmer mener at hovedutfordringen
er å sikre at de norske oljeselskapene består
som solide oljemiljøer med hovedkontor i Norge om 10 til
15 år. De tradisjonelle politiske virkemidlene kan ikke
sikre dette. Det er først og fremst gjennom nye og konkurransedyktige
rammebetingelser og incentiver at de norske selskapene kan sikres
utviklingsmuligheter.
Disse medlemmerviser
til at bruttoavgifter som CO2-avgiften
og produksjonsavgiften kan føre til ineffektiv ressursbruk,
at marginale investeringsprosjekter ikke gjennomføres og
at felt og brønner stenges ned for tidlig. Dette har uheldige
konsekvenser for forvaltningen av petroleumsressursene og reduserer
den totale verdiskapingen i næringen. De negative konsekvensene
av bruttoavgiftene forsterkes av forventinger om lave oljepriser
fordi flere prosjekter får marginal lønnsomhet. Disse
medlemmer viser til at de mest aktuelle utbyggingsprosjektene
på norsk sokkel enten er knyttet til haleproduksjon på eksisterende
felt eller til nye felt med marginal lønnsomhet. Kombinasjonen av
modningsprosessen på sokkelen og forventningene om lave
oljepriser gjør at bruttoavgiftene blir spesielt skadelige
og kan hindre realisering av en rekke ellers lønnsomme
prosjekter. Haleproduksjon på felt bygd ut før
1986 rammes både av produksjonsavgiften og CO2-avgiften. Resultatet kan bli at det
ikke er lønnsomt å utnytte ellers lett tilgjengelige
ressurser som må hentes opp før hovedfeltet stenges.
Det norske samfunnet risikerer dermed at betydelige verdier går
tapt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser derfor
til merknader og forslag i avsnitt 5.1.2, der det foreslås
en reduksjon i CO2-avgiften på sokkelen
med 30 pst., samt forsert reduksjon eller fjerning av produksjonsavgiften
for aktuelle felt.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Høyres merknader til St.meld. nr. 37 (1998-99) for
en nærmere gjennomgang av Høyres petroleumspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine respektive merknader
under avsnitt 2.2 og 5.1.2 og tar redegjørelsen om petroleumsvirksomheten
til orientering.
Hovedtrekkene i budsjettpolitikken er omtalt
i meldingen avsnitt 3.1.1. Det vises også til omtalen av
statsregnskapet for 1998 i meldingen avsnitt 3.1.2. Omtalen av gjennomføringen
av finanspolitikken i 1999, jf. meldingen avsnitt 3.1.3, er tatt
inn under avsnitt 2 foran.
Finanspolitikken må ha et langsiktig
perspektiv. I tillegg til de langsiktige beregningene som presenteres
i kapittel 3.1.5 i meldingen, legges det vekt på å følge særskilt
opp utviklingen de nærmeste årene. Beregningene
for perioden 2000-2003 er basert på tekniske framskrivinger,
og gir ikke uttrykk for Regjeringens politiske prioriteringer. Følgende
hovedforutsetninger er lagt til grunn:
– En oljepris
på 115 1999-kroner pr. fat i 2000 og 120 1999-kroner pr.
fat i årene deretter.
– En reell, underliggende utgiftsvekst
på 1 pst. i hvert av årene.
– Et uendret reelt skatte- og
avgiftsnivå i forhold til 1999, inkludert de forslag som
fremmes i meldingen.
Med disse forutsetningene anslås det
oljekorrigerte budsjettunderskuddet å øke fra
10,9 mrd. kroner i 1999 til om lag 21 mrd. kroner i 2003.
Stigende skatte- og avgiftsinntekter fra petroleumsvirksomheten
og overføringer fra SDØE, samt lavere investeringer,
bidrar til å øke statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten fra 37,7 mrd. kroner i 1999 til 117 mrd.
kroner i 2003. Den årlige nettoavsetningen i Statens petroleumsfond
tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten
fratrukket overføringen til statskassen for å dekke
det oljekorrigerte underskuddet. Rente- og utbytteinntekter i Statens
petroleumsfond antas å stige fra 3,7 mrd. kroner i 1999
til 18 mrd. kroner i 2003. Med de forutsetningene som er lagt til
grunn anslås samlet kapital i fondet, målt til
markedsverdi, til om lag 620 mrd. kroner ved utgangen av år
2003.
Offentlig forvaltnings netto finansinvesteringer anslås å stige
fra 44,8 mrd. kroner eller 3,9 pst. av BNP i 1999 til 113 mrd. kroner
eller 8,2 pst. av BNP i år 2003. Økningen skyldes
i hovedsak økte inntekter fra petroleumsvirksomheten. De
store overskuddene i offentlige finanser i Norge står i
kontrast til utviklingen i EU og industrilandene, der netto finansinvesteringer
i lang tid har vært negative, jf. figur 3.3 i meldingen.
Bruttogjelden for offentlig forvaltning, slik
den er definert i Maastricht-kriteriene, anslås til om
lag 290 mrd. kroner eller vel 25 pst. av BNP ved utgangen av 1999.
Bruttogjelden anslås å stige til om lag 330 mrd. kroner
eller 24 pst. av BNP i 2003. Bruttofordringene i offentlig forvaltning
anslås imidlertid å være betydelig høyere
enn bruttogjelden gjennom hele framskrivingsperioden. Nettofordringene
antas å vokse fra om lag 480 mrd. kroner eller om lag 42
pst. av BNP i 1999, til i overkant av 900 mrd. kroner eller om lag
66 pst. av BNP ved utgangen av 2003.
Prognosene for utviklingen i statsfinansene
er usikre, og er bl.a. nært knyttet opp til anslagene for
utviklingen i oljeprisen og aktiviteten i norsk fastlandsøkonomi.
En endring i årlig gjennomsnittlig oljepris på 10 kroner
vil endre statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten med
opp mot 10 mrd. kroner. Så sent som i 1997 var den gjennomsnittlige
oljeprisen på 136 kroner pr. fat, mens den så langt
i 1999 har svingt fra 74 kroner pr. fat på det laveste
til 132 kroner pr. fat på det høyeste.
Utover i neste århundre vil økningen
i antall eldre og høyere tilleggspensjoner medføre
voksende offentlige utgifter til pensjoner. Samtidig vil den sterke
veksten i antall eldre over 80 år kreve økte ressurser
til pleie- og omsorgstjenester.
De langsiktige utfordringene i budsjettpolitikken
kan illustreres på ulike måter:
– I Langtidsprogrammet
1998-2001 ble det presentert makroøkonomiske framskrivinger,
herunder beregninger som illustrerte offentlig sektors finansielle
stilling. Oppdaterte beregninger av langtidsprogrammets basis- og
sprekkalternativer er presentert i de siste års nasjonalbudsjett.
– De siste årene har
nasjonalbudsjettet også inneholdt beregninger som belyser
de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av finanspolitikken, såkalte
generasjonsregnskapsberegninger.
Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 skisserte
en utvikling hvor det skapes rom for en gjennomsnittlig vekst i
offentlig sysselsetting på 0,5 pst. pr. år, samtidig
som skattenivået og nivået på overføringer holdes
uendret. Det ble ikke lagt til grunn økninger i egenbetalinger
for offentlige tjenester. En balansert utvikling i offentlige finanser
ble i framskrivingen sikret gjennom oppbygging av en betydelig finanskapital i
Petroleumsfondet i perioden med høye petroleumsinntekter.
Det er forutsatt at offentlige budsjetter skal være i balanse
ved slutten av framskrivingsperioden, dvs. i 2050.
En slik langsiktig balansert utvikling stiller
store krav til finanspolitikken og til at yrkesdeltakingen fortsatt
holdes på et høyt nivå. Etter at Langtidsprogrammet
ble lagt fram har det skjedd endringer, bl.a. i anslagene for framtidige
petroleumsinntekter, som bidrar til at en slik langsiktig balansert
utvikling for norsk økonomi nå framstår
som enda mer krevende.
I forhold til anslag presentert i Langtidsprogrammet 1998-2001
er nåverdien av statens netto kontantstrøm fra
petroleumssektoren nedjustert med vel 100 mrd. kroner. Hovedårsaken
til denne nedjusteringen er høyere anslag for investerings-
og driftsutgifter, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.4 i meldingen.
Lavere anslag for framtidige petroleumsinntekter innebærer
at den veksten i offentlig sysselsetting som ble lagt til grunn
i Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 ikke kan realiseres
uten at øvrige offentlige utgifter reduseres eller at inntektene økes. Beregninger
indikerer at med tilsvarende forutsetninger som i Langtidsprogrammet
er det behov for varig lavere nivå på disse øvrige
utgiftene og/eller høyere nivå på inntektene
samlet i størrelsesorden 1H til 2 pst. av
BNP i forhold til Basisalternativet i Langtidsprogrammet.
Generasjonsregnskapsberegninger bygger på følgende
hovedprinsipper:
– Betalte
skatter og mottatte overføringer for nålevende
generasjoner framskrives for en lang periode med utgangspunkt i
siste års budsjettsituasjon. Det tas bl.a. hensyn til demografiske
utviklingstrekk og forpliktelsene som er innebygd i dagens folketrygdsystem.
– Offentlige budsjetter forutsettes å gå i
balanse, sett over en lang periode.
– Et anslag på dagens
verdi av offentlig formue inngår i beregningene. Den største
enkeltkomponenten i formuen er statens andel av petroleumsformuen.
På denne bakgrunn kan en beregne hvor
høye nettoskatter, dvs. bruttoskatter fratrukket overføringer, framtidige
generasjoner må betale for å sikre langsiktig balanse
i offentlige budsjetter. For å vurdere de generasjonsmessige
fordelingsvirkningene av dagens finanspolitikk, kan den anslåtte
skattebelastningen for framtidige generasjoner sammenliknes med
skattebelastningen for nålevende generasjoner. Tilsvarende kan
en anslå hvor mye budsjettbalansen må styrkes
i dag for å unngå innstramminger overfor framtidige generasjoner.
Oppdaterte generasjonsregnskapsberegninger antyder
nå at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde
vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere for å unngå økte
skattebyrder for framtidige generasjoner. Beregningene innebærer
at de høye petroleumsinntektene i de nærmeste årene
bør slå ut i betydelige budsjettoverskudd for å sikre
generasjonsmessig balanse.
Den generasjonsmessige balansen avhenger i betydelig
grad av hvor stor den offentlige formuen anslås å være,
og særlig av statens andel av petroleumsressursene. Usikkerheten
som knytter seg til framtidige petroleumsinntekter trekker isolert
sett i retning av at budsjettbalansen bør styrkes ytterligere
i forhold til de beregningene som er presentert i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet advarte mot sterkere omslag enn det Regjeringen
la til grunn i Nasjonalbudsjettet for 1999. Nå bekreftes
dette av Regjeringens nye prognoser i Revidert nasjonalbudsjett
hvor vekstanslaget for fastlandsøkonomien halveres til
0,7 pst. i forhold til anslaget i Nasjonalbudsjettet. På bakgrunn av
en gjennomsnittlig vekst på om lag 3 pst. tidligere på 90-tallet
innebærer dette en kraftig oppbremsing av økonomien.
Det er videre verd å merke seg at de siste vekstanslagene
for fastlandsøkonomien fra både Norges Bank (Inflasjonsrapport
18. mars 1999) og Statistisk sentralbyrå (ØA 3.
juni 1999) ligger lavere enn Regjeringens anslag, hhv. G pst.
og 0,5 pst.
Disse medlemmer viser til at
et hovedformål med budsjettinnstramningen var å erstatte
den markedsførte innstramningen gjennom høye renter
med en finanspolitisk innstramning og få ned den særnorske høye
pris- og kostnadsveksten inklusive de høye norske rentene.
Disse medlemmer mener at situasjonen
i arbeidsmarkedet taler for å rette inn tiltak direkte
mot de næringer som antas å bli rammet. I industrien øker ledigheten,
færre industriledere klager på mangel på arbeidskraft,
ordretilgangen går ned og lagerbeholdningen opp. Situasjonen
i norsk økonomi kan oppsummeres med at veksten avtar eller
er slutt på de fleste områder, mens det er en
klar nedgang i industrien.
Disse medlemmer viser til at
når økonomien er ved et vendepunkt, som den har
vært siden i fjor høst, er det alltid vanskelig å vite
hvor fort endringene skjer. Tidligere har en ofte undervurdert styrken
i omslaget. Denne gangen er det også knyttet stor usikkerhet
til hvor raskt omslaget vil komme.
Disse medlemmer mener at det
i utformingen av det makroøkonomiske opplegget i forbindelse
med budsjettrevisjonen må legges vekt på følgende
forhold:
– Det er
viktig med et alternativt finanspolitisk opplegg som er strammere
enn Regjeringens forslag i Revidert budsjett. Mindre økninger
i enkelte avgifter vil bidra til å dempe det private konsumet
noe. Videre går en større del av utgiftene til
målrettede tiltak i utsatte næringer i geografisk
avgrensede deler av landet og til å øke kompetansen
for de ledige. Dette vil bidra til en styrking av industriens konkurranseevne,
sikre arbeidsplassene, øke arbeidsmarkedets fleksibilitet
og legge grunnlaget for en raskere og større rentenedgang.
– En alternativ finanspolitikk
må ha en innretning som bidrar til å balansere
utviklingen mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Satsingene må være
direkte rettet mot de deler av økonomien som går
dårlig. Det vil gjøre det samlede økonomiske
opplegg mer robust.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementets beregninger
viser at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde vært
i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere, eller
kanskje enda mer, for å unngå økte skattebyrder
for fremtidige generasjoner. Samtidig viser disse medlemmer til
de negative konsekvensene en økning av skattenivået
blant annet kan føre til for næringslivet, og
de generelle problemene en voksende offentlig sektor vil føre
til. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen
av at man effektiviserer offentlig forvaltning og foretar en klar
prioritering av tiltakene det offentlige bruker ressurser på.
Bare på denne måten kan man sikre fremtidens velferdsordninger
i kombinasjon med blant annet et konkurransedyktig næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin merknad under avsnitt 2.2, der disse medlemmer uttrykker
bekymring over Regjeringens politikk i et mer langsiktig tidsperspektiv.
Det vises også til Høyres forslag til endringer
i statsbudsjettet for 1999 i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99).
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt
2.2 og sluttar seg til Regjeringa sitt finanspolitiske opplegg.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer
at den finanspolitiske innstramming som Regjeringen og stortingsflertallet brukte
høstmånedene på å finne inndekning
til nå er i ferd med å dunste bort. Som kjent
skulle det strammes inn med 9 mrd. kroner og det endte opp med 7,8
mrd. kroner. Nå legger Regjeringen opp til å redusere
det samlede overskuddet ved at det oljekorrigerte underskuddet øker
fra 6,5 mrd. kroner til 11 mrd. kroner. Det samme beløp
som Sosialistisk Venstreparti foreslo som balanse i sitt alternative
statsbudsjett.
Det ligger også an til at de øvrige
partier vil akseptere en betydelig reduksjonen i statsbudsjettets
og Petroleumsfondets samlede overskudd i forhold til vedtatt budsjett.
Det er også grunn til å merke seg at mens Regjeringen
legger opp til å finne inndekning ved å benytte
seg av engangsinntekter som salg av eiendom, tapping av fond og
ved å forskyve inndekninger til 2000-budsjettet, la Sosialistisk
Venstreparti opp til en reell innstramming i privat forbruk.
Selv om den finanspolitiske innstrammingen er
halvert på 5 måneder så har det ikke
ført til en svekket kronekurs og høyere rente.
Det bidrag som finanspolitikken er i stand til å gi for å styrke
kronekurs og redusere renta er begrenset, og en forskjell på 4-5
mrd. kroner ser ikke ut til å spille noen rolle, slik dette
medlem også la til grunn i sitt budsjettalternativ.
Oljeprisen er en langt viktigere faktor for utviklingen i kronekurs,
og dette medlem støtter derfor Regjeringens
oppfølging av OPEC sine begrensninger i oljeutvinninga.
Dette medlem er tilfreds med
at finanspolitikken blir mindre stram. Det vil gjøre det
lettere å unngå en så sterk økning
av ledigheten i år som for eksempel SSB antok i ØA
1/99, der ledigheten ble anslått å øke 0,6
prosentpoeng som årsgjennomsnitt. I ØA 5/99
som kom etter at nasjonalbudsjettet ble lagt frem, var prognosen
for økningen nedjustert til 0,3 prosentpoeng.
Dette medlem vil i revidert budsjett
holde fast på den balanse og det innstrammingsnivå som
Sosialistisk Venstreparti la opp til i sitt alternative statsbudsjett. Med
den betydelige forskjell at dette medlem vil flytte
innstrammingseffekten fra offentlig til privat forbruk.
Dette medlem viser for øvrig
til sin merknad under avsnitt 2.2 samt sin fraksjonsmerknad.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til sine merknader under avsnitt 2.2.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det for 1999 lagt
opp til en vekst i kommunenes reelle inntekter på vel 1G pst., eller
om lag 2,6 mrd. kroner. Stortingsbehandlingen (vedtatt budsjett)
medførte en reduksjon i kommunesektorens inntekter på om
lag 450 mill. kroner sammenliknet med opplegget i Nasjonalbudsjettet.
Etter at Nasjonalbudsjettet 1999 ble lagt fram,
er inntektsnivået i 1998 oppjustert med om lag 1,6 mrd.
kroner. Av dette skyldes om lag 1,4 mrd. kroner økte skatteanslag.
Om lag 200 mill. kroner skyldes at statsregnskapstallene nå er
innarbeidet. Disse endringene påvirker ikke inntektsanslaget
for 1999.
De økonomiske rammene for 1999 ble
fastsatt med utgangspunkt i en prisvekst på kommunal tjenesteyting på 4G pst.
Dette anslaget er nå nedjustert til 3,7 pst., dels som
følge av at lønnsvekstanslaget er nedjustert. Det
legges nå til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra
1998 til 1999 på 4H pst., jf. omtale i avsnitt
2.1 i meldingen. Nedjusteringen av prisveksten medfører isolert
sett at realverdien av kommunesektorens inntekter øker
med vel 1 mrd. kroner.
Nedjusteringen av lønnsvekstanslaget
medfører at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter
er nedjustert med 450 mill. kroner i 1999. Videre er anslaget for
gebyrinntektene oppjustert med om lag 400 mill. kroner, i første
rekke fordi nye tall fra Statistisk sentralbyrå indikerer
en sterkere vekst i gebyrer knyttet til egen bolig enn det som tidligere
har vært lagt til grunn. Dette må blant annet
ses i sammenheng med økte kostnader for kommunene knyttet
til den nye avgiften på sluttbehandling av avfall.
I forbindelse med meldingen foreslås økte
bevilgninger til kommunesektoren på netto om lag 400 mill.
kroner. Blant annet foreslås det økte bevilgninger
til innsatsstyrt finansiering av sykehus (315 mill. kroner), investeringer
i tilknytning til eldresatsingen (159 mill. kroner) og tusenårssteder
i kommunene (87 mill. kroner). I motsatt retning trekker forslaget
om en reduksjon av hovedstadstilskuddet på 150 mill. kroner.
Disse forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer
og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999.
Til sammen medfører disse endringene
i anslag og bevilgninger at kommunesektorens realinntekter nå anslås
om lag 1,4 mrd. kroner høyere enn det som fulgte av det
vedtatte budsjettet. Oppjusteringen av inntektsnivået i
1998 innebærer likevel at inntektsveksten anslås
noe lavere enn det som fulgte av vedtatt budsjett. Den reelle veksten
i kommunesektorens samlede inntekter fra 1998 til 1999 anslås
nå til om lag 1 pst., tilsvarende om lag 2 mrd. kroner.
Kommunesektorens netto renteutgifter anslås å øke med
om lag 700 mill. kroner fra 1998 til 1999. Endringen i netto renteutgifter
vil ifølge anslagene langt på vei tilsvare endringen
i brutto renteutgifter, siden nivået på brutto
renteinntekter for kommunesektoren forventes å endre seg
lite fra 1998 til 1999. I gjennomsnitt fra 1999 til 2000 forventes
en rentenedgang. Det er grunn til å anta at netto renteutgifter
for kommunesektoren i 2000 vil nærme seg nivået
fra 1998.
Det legges til grunn en vekst i sysselsetting
og vareinnsats fra 1998 til 1999 på 1G pst.
Videre legges det til grunn en reell videreføring av investeringsnivået. Med
disse forutsetningene anslås kommuneforvaltningens underskudd
før lånetransaksjoner for 1999 til om lag 3,6
mrd. kroner. Størrelsen på underskuddet er til en
viss grad påvirket av finansieringen av utgifter til investeringer
i forbindelse med eldresatsingen, jf. omtale av finansieringsprinsippene
i pkt. 3.2.1 i meldingen.
I proposisjonen om kommuneøkonomien
for 2000, som legges fram samtidig med meldingen, legger Regjeringen
foreløpig opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede
inntekter på om lag 1G pst. fra 1999 til 2000.
Videre legges det opp til en reell vekst i frie inntekter på om
lag G pst. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet
til skatteanslagene for 1999. Dersom anslagene for kommunesektorens
skatteinntekter i 1999 blir endret i forhold til forutsetningene
i meldingen, kan vekstanslagene for kommunesektorens inntekter i
2000 bli endret i forbindelse med framleggingen av Nasjonalbudsjettet
2000.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen foregår
i primærkommunene og i fylkeskommunene. Disse medlemmer vil
legge til rette for at de helse-, omsorgs- og skolereformene som
Stortinget tidligere har vedtatt skal kunne gjennomføres som
planlagt. Arbeiderpartiet foreslår derfor en betydelig
styrking av tilskuddene til kommunesektoren.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet vil øke tilskuddet til barnehager med 114
mill. kroner, skolefritidsordningen styrkes med 56 mill. kroner,
50 mill. kroner bevilges til en utlånsordning for skole-bøker
i videregående skole og 33 mill. kroner til økt poliklinisk
behandling ved sykehusene. Arbeiderpartiet øker også kommunesektorens
frie inntekter med 100 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
overføringene til kommuneøkonomien samlet øker
med netto om lag 300 mill. kroner i Arbeiderpartiets alternativ
sammenliknet med Regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett.
Dette tilsvarer 600 mill. kroner på årsbasis.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa sitt framlegg
for inntekter til kommunesektoren for år 2000 inneber ei
stor satsing på eldreomsorg og helsestell, i tråd
med Stortinget sine føresetnader.
Desse medlemene er innforstått
med at ei så konsentrert satsing gjennom øyremerka
ordningar reduserer den kommunale økonomiske handlefridomen,
på tross av at det er lagt opp til en vekst i dei frie inntektene
på G pst.
Desse medlemene vil peike på at
det i framtida er viktig å auke kommunane sin handlefridom
ved at ein større del av inntektene kjem som frie midlar.
Dette vil vere et viktig bidrag til ein meir effektiv bruk av økonomiske
ressursar og betre tenesteyting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil primært fjerne skjønnspotten,
og gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere
den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og
basere den på den på objektive kriterier. Disse
medlemmer konstaterer at skjønnsmidlene i stor grad fordeles
til kommuner og fylkeskommuner som selv ikke vil beskikke sitt hus.
Disse medlemmerer fornøyd
med at innsatsstyrt finansiering av sykehusene fungerer etter hensikten,
og er således også misfornøyd med at
Regjeringen forsøker å ødelegge den innsatsstyrte
finansieringen ved å redusere på tilskuddssatsene. Disse
medlemmer vil derfor øke bevilgningen til innsatsstyrt
finansiering av sykehusene.
Disse medlemmerkonstaterer
at det er beregnet et økt behov for midler til å ferdigstille
sykehjemsplasser og omsorgsboliger og er således fornøyd
med Regjeringens forslag om å bevilge ytterligere 159 mill. kroner
til eldrepakken.
Disse medlemmer finner det imidlertid
urovekkende at hovedstaden foreslås gitt et ekstraordinært kutt
i hovedstadstilskuddet for å finansiere såkalte tusenårssteder
i hele landet, og vil gå imot begge deler.
Disse medlemmer er endelig urolig
for driften av de private barnehager, og er svært skuffet
over at det ikke er fremmet forslag til modell for fordelingen av offentlig
støtte til kommunale og private barnehager. Disse
medlemmer minner om at budsjettavtalen mellom Fremskrittspartiet,
Høyre og regjeringspartiene forutsetter at finansieringsordningen
kommer på plass.
Disse medlemmer viser til at
erfaringene med økt innsatsstyrt finansiering av sykehusene
er overveiende positive. Erfaringene med et vellykket finansieringssystem
for ett område kan med praktiske tilpasninger overføres
til nye områder. Eldreomsorgen peker seg ut som et område
som utmerket egnet for innsatsstyrt finansiering. Det er ikke vanskelig å fastsette stykkpris
på drift av for eksempel sykehjemsplasser, omsorgsboliger,
hjemmesykepleie eller hjemmehjelpstjenester. Oslo kommune har lenge
praktisert kjøp og salg av omsorgstjenester internt mellom
Oslos forskjellige bydeler og er i full gang med stykkprisfinansiering
av kjøp av eldreomsorgstjenester fra private tilbydere.
Også for eksempel Asker kommune gjennomfører svært
vellykket stykkprisfinansiering av omsorgstjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om innsatsstyrt finansiering av eldreomsorgen med virkning fra år
2000.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er
av den oppfatning at Regjeringen og stortingsflertallet overfokuserer
vektleggingen av inntektssiden i forhold til kommunaløkonomisk
handlefrihet og undervurderer kommunens mulighet til å påvirke
sin egen kostnadsside.
Disse medlemmer vil vise til
at en ekspansiv kommuneøkonomi i de kommende årene
kan bidra til lavere kommunaløkonomisk handlefrihet gjennom økt lønns-,
pris- og rentepress i norsk økonomi.
Disse medlemmer mener derfor
at det av hensyn til behovet for økende kommunaløkonomisk
handlefrihet i årene fremover er nødvendig å begrense
veksten i offentlige utgifter også i kommunene, og ha et økt
fokus på muligheten til kostnadsreduksjoner gjennom effektivisering
og konkurranseutsetting.
Disse medlemmer er skuffet over
at Regjeringen ikke tar initiativ for å redusere øremerkingen
av statlig overføring til kommunene. Det store omfanget av øremerkede
tilskudd reduserer den lokale handlefriheten og mulighetene å finne
de løsninger som passer best lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at fylkeskommunen er et unødvendig
og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning. Fylkeskommunens
oppgave kan med en annen organisering løses mer effektivt,
og med et bedre resultat for brukere.
Disse medlemmer mener at en må nedlegge
fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt nivå i
den offentlige forvaltningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
styrket kommuneøkonomi slik at kommunene skal bli i stand
til å yte bedre tjenester for sine innbyggere som et av
sine hovedmål i budsjettet. Det er særlig viktig å øke
kommunenes frie inntekter, slik at kommunene blir bedre i stand
til å utnytte øremerkede tilskudd uten å måtte
redusere innsatsen for barn og unge.
Dette medlem foreslår
at overføringene til kommuneøkonomien samlet skal øke
med netto 2 200 mill. kroner, hvorav 1 000 mill. kroner utgjør
frie inntekter. Dette medlem viser for øvrig
til sin merknad under 2.2 og sin fraksjonsmerknad.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til sine merknader under avsnitt 2.2.
Det er lang tradisjon for å innrette
norsk penge- og valutapolitikk mot fast eller stabil valutakurs.
Fra 1945 skjedde dette med utgangspunkt i Bretton Woods-avtalen
og fra 1972 ved deltakelse i den såkalte "valutaslangen"
i Europa. Fra 1978 til 1990 ble kronen holdt stabil mot en kurv
av valutaer som reflekterte sammensetningen av norsk utenrikshandel.
I 1990 ble kronen knyttet til ecu med en gitt sentralkurs. Systemet
med en definert sentralkurs og snevre svingningsmarginer rundt denne
viste seg etter hvert å være sårbart
for spekulative angrep, og forholdene i valutamarkedet gjorde det
nødvendig å forlate dette systemet den 10. desember
1992. Både sentralkursen og svingningsmarginene falt da
bort, og kronen ble formelt flytende. Gjennom 1993 og begynnelsen
av 1994 ble det i gjennomføringen av penge- og valutapolitikken
lagt vekt på at valutakursen skulle være stabil
målt mot europeiske valutaer.
Den 6. mai 1994 ble det ved kongelig resolusjon
fastsatt ny forskrift for kronens kursordning. I forskriftens § 2
heter det:
«Norges Banks løpende utøvelse
av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi
målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden
kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige
endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at
valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det gjelder
ikke svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges
Bank til å intervenere i valutamarkedet.»
Forskriften var en presisering og videreføring
av retningslinjene som var fulgt siden 1992. På denne måten holdt
man fast ved at hovedoppgaven for pengepolitikken var å bidra
til kursstabilitet, slik det også hadde vært under
de fastkursordningene man hadde fram til 10. desember 1992. Samtidig
videreførte man den fleksibiliteten som hadde ligget i
gjennomføringen av pengepolitikken etter 1992.
Siden fastkursregimet ble formelt avviklet i
desember 1992, må kursen på norske kroner i hovedsak
sies å ha vært stabil i forhold til europeiske
valutaer, jf. figur 3.6 i meldingen. De siste årene har
det imidlertid vært perioder med press både oppover
og nedover på kronekursen. I begynnelsen av 1997 ble kronen
utsatt for et vedvarende appresieringspress. På denne bakgrunn
ble Norges Banks renter redusert for å bidra til å stabilisere
kursen på norske kroner. Pengemarkedsrentene lå i
en periode lavere enn ecu-renten. Kronekursen vendte gradvis tilbake
til utgangsleiet. Fra sommeren 1998 oppsto det et press i motsatt
retning, bl.a. som følge av tiltakende presstendenser innenlands
og svekket utenriksøkonomi i kjølvannet av et
kraftig oljeprisfall. I tråd med valutakursforskriften
reagerte Norges Bank på denne situasjonen med å heve
sine rentesatser til et nivå godt over rentenivået
i euroområdet. Folio- og dagslånsrenten ble hevet
flere ganger i 1998, til hhv. 8 og 10 pst. i slutten av august.
Hittil i 1999 har Norges Bank redusert rentene tre ganger, hver
gang med 0,5 prosentpoeng. Norges Banks foliorente er etter dette kommet
ned i 6,5 pst. Samtidig har kronekursen styrket seg, og har den
siste tiden ligger under 8,30 kroner per euro.
Målt ved månedsgjennomsnittet
har kronen variert mellom 7,73 og 8,90 kroner per ecu/euro
siden begynnelsen av 1997. Målt mot kursindeksen tilsvarer
dette en variasjon mellom 96,7 og 111,3. Disse utslagene i kronekursen
har funnet sted i en periode med store svingninger i oljeprisen
og tidvis betydelig uro i internasjonale valutamarkeder. I størstedelen
av denne perioden har kronen likevel ligget innenfor eller nær utgangsleiet,
slik dette er definert i valutakursforskriften. Utslagene i valutakursen
er relativt beskjedne sammenliknet med hva mange andre små land
med flytende valutakurs har erfart. Disse utslagene har heller ikke
vært større enn hva en hadde grunn til å se
for seg da gjeldende valutakursforskrift ble fastlagt våren 1994.
Stabilitet i valutakursen som retningslinje
for penge- og valutapolitikken har særlig bakgrunn i følgende
forhold, jf. omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 (1997-98), avsnitt
1.3.2:
– Det er
viktig å skjerme utviklingen i fastlandsøkonomien
mot de sterke svingningene i petroleumsinntektene. En pengepolitikk
rettet mot stabil valutakurs kan bidra til stabile rammevilkår
for det konkurranseutsatte næringslivet. Kapitalutgangen gjennom
Petroleumsfondet bidrar samtidig til å dempe oljeinntektens
innvirkning på kronekursen.
– For et lite land med åpen økonomi
er det vanskelig å holde lav inflasjon uten stor grad av
stabilitet i valutakursen. Ved at pengepolitikken innrettes mot å stabilisere
kronekursen i forhold til valutakursen i land som vektlegger lav
pris- og kostnadsvekst, kan en bidra til forventninger om fortsatt
lav inflasjon i Norge. Dette har igjen betydning for både
pris- og lønnsfastsettingen. Moderat pris- og kostnadsvekst
vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling
over tid.
– En stabil valutakurs bidrar
til å forankre lønnsoppgjørene. Gis det
lønnstillegg utover det produktivitetsutviklingen og prisutviklingen
i konkurrentlandene tilsier, har det umiddelbar konsekvens i form av
svekket kostnadsmessig konkurranseevne og dermed svakere sysselsettingsutvikling
i den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dette gir partene
i arbeidslivet et klart ansvar for å bidra til en stabil økonomisk
utvikling gjennom moderate inntektsoppgjør. Pengepolitikken
bidrar dermed til å stabilisere norsk økonomi
ved at den støtter opp under inntektspolitikken.
Når pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere
den norske kronen mot europeiske valutaer, er det grunn til å regne
med at det norske rentenivået over tid vil ligge nær
rentenivået i Europa. Innenfor den arbeidsdelingen som
er trukket opp mellom de ulike delene av den økonomiske
politikken, er det finanspolitikken som har hovedansvaret for at
den samlede etterspørselen ut-vikler seg på en
måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi.
Innenfor det handlingsrommet hensynet til en stabil valutakurs setter,
kan Norges Bank tilpasse de pengepolitiske virkemidlene til konjunkturutviklingen.
Dette ble det for eksempel vist til i Revidert nasjonalbudsjett
1996, der det bl.a. ble uttalt i avsnitt 3.4:
«Innenfor de rammene det operative målet
om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen
bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske
etterspørselen ikke blir så sterk at pris- og
kostnadsstigningen skyter fart.»
Ved vesentlige endringer i valutakursen skal
virkemidlene i pengepolitikken innrettes med sikte på at valutakursen
etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det er samtidig begrenset
hvor sterke virkemidler i form av renteendringer og kjøp
og salg av valuta Norges Bank kan benytte for å holde kronekursen
stabil. Dette er en viktig forskjell fra det fastkursregimet en hadde
inntil 10. desember 1992. Da var det i prinsippet ubegrenset plikt
for Norges Bank til å forsvare de fastsatte svingningsmarginene
for kronekursen. Retningslinjen om begrenset virkemiddelbruk må ses
i lys av erfaringene med fastkursregimene i Norge og andre land
tidlig på 1990-tallet. Oppfatninger om at virkemiddelbruken
i pengepolitikken i form av intervensjoner og rentenivå ikke
er opprettholdbar, vil svekke troverdigheten til politikken og kan
i seg selv utløse spekulative kapitalbevegelser. Ved vesentlige
endringer i valutakursen må Norges Bank således
løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner
hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen
i norsk økonomi.
Erfaringene både fra perioden før
fastkursregimet ble forlatt i 1992 og senere tilsier at det er begrensninger
på våre muligheter til å styre kronekursen
på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken
bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Dette stiller
også krav til at den økonomiske politikken samlet
sett er forenlig med lav pris- og kostnadsvekst.
Stortinget vedtok følgende under behandlingen
av Nasjonalbudsjettet 1999:
«Norge må ta initiativ til en strategisk
dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen
og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår
rolle som ledende energi- og miljønasjon må brukes
aktivt i en slik dialog. I en slik dialog kan det også undersøkes mulighetene
for å knytte den norske krone nærmere til euroen.»
Det har vært bred politisk enighet
om at det ikke er aktuelt å vende tilbake til det pengepolitiske
regimet som vi hadde før 1992. Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag
i dag for å tro at Norge kan ha utsikter til å oppnå et
sterkt og forpliktende valutakurssamarbeid med EU som kan gjøre
et nytt fastkursregime (dvs. et system med en erklært sentralkurs
og tilhørende svingningsmarginer) stabilt og motstandskraftig.
Vårt nåværende valutakursregime
gir ikke grunnlag for å søke gjensidig intervensjonssamarbeid
med andre land. Spesielt kan vi ikke be andre land om kreditt eller samarbeid
for å forsvare kursen når det ikke gjelder svingningsmarginer
med tilhørende plikt til å intervenere for vår
egen sentralbank. Hvis vi skulle ønske et nærmere
samarbeid med EU, måtte vi i så fall som ledd i
dette etablere et fastkursregime med intervensjonsplikt for Norges
Bank.
Statsministeren og finansministeren tok opp
spørsmålet om monetært samarbeid med
EU under sine møter i Brussel i januar 1999 med presidenten
for EU-kommisjonen Jacques Santer og medlem i EU-kommisjonen med
ansvar for økonomiske og monetære spørsmål
Yves-Thibault de Silguy. Samtalene fra disse møtene er
blitt fulgt opp gjennom brevveksling mellom finansministeren og
Yves-Thibault de Silguy, og møter på statssekretær-
og embetsmannsnivå.
Regjeringen har i sine samtaler med EU-kommisjonen
vært åpen for de muligheter som måtte
foreligge. Regjeringen har imidlertid hele tiden gjort det klart
at to helt sentrale forutsetninger må ligge til grunn for enhver
form for dialog og samarbeid:
– Det eksisterende
pengepolitiske regimet i Norge skal videreføres.
– Den norske regjeringen er sterkt
forpliktet av resultatene av folkeavstemningen i 1994 om EU-medlemskap.
På denne bakgrunn kan ikke Regjeringen la norsk økonomisk
politikk bli gjenstand for formelle overvåkingsprosedyrer
av EU-organer, som for eksempel de overvåkingsprosedyrene som
i dag gjelder for medlemslandene i EU.
Yves-Thibault de Silguy uttrykker i et brev
av 11. mars til finansministeren forståelse for disse forutsetningene. Han
foreslår i brevet at en tettere dialog framover om monetære
spørsmål skjer gjennom eksisterende arbeidsgrupper
og kanaler for kommunikasjon mellom EU og EFTA. Han ser dette som
en fordel både ved at dette allerede er veletablerte kanaler,
og at en også på denne måten vil involvere
de andre EFTA-landene i arbeidet.
Finansministeren har informert de øvrige
EFTA-landene om de Silguys forslag. Regjeringen ser positivt på forslaget,
og er innstilt på å følge det opp, forutsatt
at de øvrige EFTA-landene også stiller seg positive
til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte slutter seg
til Regjeringens penge- og valutapolitiske opplegg. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av et nærmere
monetært samarbeid med EU, og ber Regjeringen intensivere
arbeidet med å følge opp det initiativ medlem
av EU-kommisjonen de Silguy har tatt for å sikre en tettere
dialog framover om monetære spørsmål. Disse
medlemmer viser for øvrig til flertallsinnstillingen
i Budsjett-innst. S. I (1998-99).
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt
2.2 og sluttar seg til Regjeringa sitt penge- og valutapolitiske
opplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringen ikke finner grunn til å endre rammebetingelsene
for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer har
ved flere anledninger fremholdt behovet for en omlegging til inflasjonsmål
og mener at tidspunktet for en slik omlegging er gunstig. En fri
og uavhengig sentralbank som har til oppgave å styre penge-
og kredittpolitikken med lav inflasjon som hovedmål er
nødvendig. Norges Bank bør gis uavhengighet for å sikre
pengevernet på samme måte som Høyesterett
har uavhengighet for å sikre rettsvernet. En konsekvens
av et mål om prisstabilitet vil være at fastkurspolitikken
forlates. En konsekvens av dette igjen bli mer stabile renter. Renten
vil imidlertid også være et virkemiddel i pengepolitikken som
styres av Norges Bank. En fristilling av Norges Bank betyr derfor
selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når det gjelder
fastsettelse av finanspolitikken. Fastkurspolitikken legger imidlertid
en unødvendig beskrankning på finanspolitikken
og som i tillegg medfører at renten brukes som et virkemiddel
for å stabilisere kronekursen helt unødvendig.
En ytterligere konsekvens av at prisstabilitet skal være
sentralbankens hovedmål vil være at valutakursen
i hovedsak vil fluktuere i samsvar med inflasjonsforskjellen mellom Norge
og våre handelspartnere. Kronen vil imidlertid være
mindre utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregimet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
i hele stortingsperioden bedt om en mer fleksibel utøvelse
av pengepolitikken. Norges Bank var for raskt ute med å sette
opp renta på forsommeren i fjor. Den ble satt opp første
gang uten at kronekursen så langt i 1998 hadde vært
utenfor utgangsleiet en eneste dag. Norges Bank sine renteøkninger
på forsommeren hadde i beste fall ingen effekt for å motvirke
kronekursfallet på ettersommeren.
Dette medlem er tilfreds med
at den nye sentralbanksjefen tolker valutaforskriften mer fleksibelt.
For det første ved at Norges Bank startet rentereduksjonen uten
at kronekursen var tilbake i utgangsleiet. For det andre ved at
bankens nye ledelse ved flere anledninger har sagt at de pengepolitiske
virkemidler også må ta hensyn til konjunkturutviklingen.
Dette medlem finner imidlertid
grunn til å minne om at inflasjonsmål ikke er
innført. Når kronekursen nå er tilbake
til utgangsleiet er det grunnlag for raskere rentereduksjoner enn
det sentralbanken legger opp til. Når alle prognoser peker
på at ledigheten er på vei opp mens inflasjonen
er på vei ned, vil nye rentereduksjoner også være
et riktig svar når det skal tas hensyn til konjunktursituasjonen.
Sterkere kronekurs kombinert med høye renter svekker konkuranseutsatt
industri i en slik grad at det kan gi store utslag på ledigheten
neste år. Vi må unngå en utvikling som
i Storbritannia, der inflasjonsmål er innført.
Det har gitt som resultat at i høykonjunkturen fikk landet
både høye renter og sterk valutakurs. Det ga
et dramatisk fall i den britiske eksporten fra slutten av 1998.
Dette medlem er tilfreds med
Regjeringens håndtering av stortingsvedtaket om pengepolitikken som
Arbeiderpartiet og Høyre fikk igjennom ved behandlingen
av Nasjonalbudsjettet i fjor. Regjeringens undersøkelser
har vist at det ikke er mulig å innføre en tettere
tilknytning til euro uten å oppgi valutaforskriften og
innføre et ufleksibelt kursmål for krona. Det
er heller ikke mulig å la norsk økonomisk politikk bli
underlagt formelle overvåkingsprosedyrer knyttet til EUs
stabilitetspakt uten å komme i konflikt med folkeavstemmingsresultatet
om EU i 1994. Dette medlem konstaterer at Arbeiderpartiet
og Høyre må ta dette til etterretning.
Ved utgangen av 1998 var den bokførte
verdien av Statens petroleumsfond, fratrukket en mellomregning med
statskassen, 164 626 mill. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (1998-99)
Statsrekneskapen 1998. Dette svarer til egenkapitalen i fondet.
Mellomregningen på 3 018 mill. kroner mellom fondet og
statskassen skyldes at fondet i 1998 ble tilført mer midler
enn netto avsetningen til Petroleumsfondet etter statsregnskapet
skulle tilsi. Den bokførte verdien av fondets portefølje
av utenlandske verdipapirer var derfor 3 018 mill. kroner høyere
enn fondets egenkapital ved årsskiftet.
For nærmere omtale av forvaltningen
av Statens petroleumsfond samt retningslinjene for fondet vises til
meldingen avsnitt 3.4.1.1-3.4.1.4.
Når det gjelder spørsmålet
om supplerende retningslinjer for petroleumsfondet med hensyn til
menneskerettigheter, etikk og miljø, skrev Regjeringen
i Revidert nasjonalbudsjett 1998:
«Når det gjelder retningslinjer for etikk
og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer.
Så langt har en ikke funnet måter å gjøre
dette på som oppfyller de krav som må stilles
til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således
kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en
løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene,
eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje
og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene
innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere
definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge
på objektive, lett identifiserbare forhold.»
Det er en vanskelig oppgave å finne
fram til praktisk gjennomførbare retningslinjer som både
kan forventes å lede til reelle framskritt på det
miljømessige området og som er forenlige med de
kravene som må stilles når det gjelder avkastning
og risiko for petroleumsfondets portefølje og et akseptabelt
nivå på forvaltningskostnadene. På bakgrunn
av det arbeidet som er gjort, har Regjeringen kommet fram til tre
tiltak som etter Regjeringens mening representerer den beste avveiningen mellom
disse hensynene. På denne måten kan en gjennom
forvaltningen av Statens petroleumsfond i større grad bidra
til å fremme hensyn knyttet til etikk og miljø:
– Det skilles
ut en mindre del av fondet som forvaltes etter særskilte
miljøkriterier.
– Det åpnes for aktiv
bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme
hensynet til menneskerettigheter og miljø.
– Hele fondet forbys å investere
i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
Regjeringen legger vekt på at en ved å stille
krav til investeringene vil kunne virke som en pådriver
når det gjelder å bidra til forbedring av den
offentlig tilgjengelige virksomhet, blant annet gjennom å gi
oppdrag til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette.
Det vises til nærmere omtale av de enkelte tiltakene i
meldingen avsnitt 3.4.1.5.
Finansdepartementet har samarbeidet med Norges Bank
når det gjelder utredning av spørsmålet
om nye retningslinjer. Det har vært foretatt et omfattende arbeid
som har bygget videre på de konklusjonene Regjeringen la
fram i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Både Norges Bank
og departementet har benyttet en rekke eksterne rådgivere
både i Norge og utlandet for å samle informasjon
om bl.a. hvordan miljøkriteriene kan utformes, hva slags
informasjon som er nødvendig miljøinformasjon
om selskapene er tilgjengelig. De rådgiverne en har hatt
kontakt med omfatter bl.a. andre store fond, herunder en del som
driver forvaltning etter etiske kriterier, interesseorganisasjoner
og flere informasjonskonsulenter som holder kontinuerlig oversikt over
miljøforhold knyttet til enkeltselskaper.
Til tross for de problemene som er nevnt i meldingen avsnitt
3.4.1.5, har Regjeringen kommet til at de positive effektene av å innføre
supplerende retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet
mer enn overveier ulempene. Ved å stille krav til investeringene
vil en kunne virke som en pådriver når det gjelder å bidra til å bedre
offentlig tilgjengelig informasjon om miljøforhold ved
enkeltselskapers virksomhet, blant annet gjennom å gi oppdrag
til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette.
Dessuten vil slike tiltak være et signal til omverden om
at en tar slike problemer på alvor. Dette gir håp
om at andre investorer etter hvert vil stille tilsvarende krav til
sine investeringer, noe som forsterker effekten av de retningslinjene
som er valgt for petroleumsfondet.
Regjeringen tar sikte på at den delen
av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer
("miljøfondet") ved opprettelsen tildeles en kapital på 1 mrd.
kroner, og at framtidig avkastning og tap på denne kapitalen
tilfaller eller belaster denne delen av fondet. En portefølje
på 1 mrd. kroner tilsvarer om lag 1,5 pst. av fondets nåværende
aksjeplasseringer. Det legges vekt på at miljøfondets
størrelse ikke angis som en fast prosentsats av det samlede
fondet, ettersom dette ville kreve overføringer mellom
miljøfondet og resten av fondet i perioder der verdiutviklingen
for de to delene er ulik. Dette ville gi vesentlig større
transaksjonskostnader og mer komplisert resultatmåling
for begge delene av fondet.
Størrelsen på miljøfondet
vil bli vurdert på nytt om tre år, med tanke på en
eventuell økning av den innskutte kapitalen. Før
en utvider kapitalen må det imidlertid foretas en grundig
evaluering av de økonomiske og miljømessige resultatene.
Regjeringen anser 1 mrd. kroner i startkapital for å utgjøre
en passende størrelse på fondet i denne første
fasen.
Regjeringen legger i utgangspunktet opp til å fastsette
mest mulig detaljerte miljøkriterier og å benytte eksterne
konsulenter til å vurdere hvilke bedrifter som oppfyller
dem. Listen over godkjente bedrifter gis til Norges Bank, som selv
kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Det må gis
nærmere retningslinjer for dette. I første omgang
bør en antakelig sikte mot at banken fordeler investeringene
mellom de aktuelle selskapene i forhold til selskapenes markedsverdi.
Det må være en forutsetning
at kriteriene som brukes er mest mulig objektive og etterprøvbare.
En aktuell ordning kan være å basere kriteriene
på de ordningene som er under etablering i enkelte land
og som omtales som såkalt miljøsertifisering eller
krav til miljørapportering. Eksempler på miljøsertifikater
kan være ISO14001, EMAS eller CERES. Dette er positive
kriterier i den forstand at man inkluderer alle selskaper som oppfyller
kriterier. Disse kriteriene har den fordelen at de oppmuntrer bedriftene
til åpenhet om miljøforhold og oppslutning om
internasjonale standarder på området. Foreløpig
ser det imidlertid ut til at data om sertifisering og rapportering
bare er tilgjengelig for Nord-Amerika og enkelte land i Europa.
Det kan derfor bli nødvendig å avgrense miljøfondets
investeringer til disse regionene. En vil også vurdere å benytte miljøeffektivitet
som kriterium, blant annet basert på kriterier utarbeidet
av World Business Council for Sustainable Development. Konkrete
kriterier for miljøeffektivitet kan baseres på f.eks.
forurensningsnivå, energibruk eller ressursbruk pr. produsert
enhet. Foreløpig synes det imidlertid vanskelig å skaffe
det datagrunnlag som er nødvendig for å kunne
legge disse kriteriene til grunn. Det vises for øvrig til
omtalen av spørsmålet om utvidelse av petroleumsfondets
landliste i meldingen avsnitt 3.4.1.6. Dersom listen over land fondet
investeres i blir utvidet, anses det som urealistisk å få tilstrekkelig
informasjon til å anvende miljøkriterier for plasseringer
i de nye landene.
Regjeringen mener det må ligge fast
at både hovedfondet og det utskilte miljøfondet
skal ha lave eierandeler i enkeltselskaper, jf. at petroleumsfondet
i dag har en eierandelsbegrensning på 1 pst. i hvert enkelt selskap.
Det legges opp til at en tilsvarende ramme bør gjelde for
fondets samlede investeringer, dvs. for miljøfondet og
resten av fondet under ett.
Regjeringen tar sikte på at det første
innskuddet i miljøfondet skal skje så snart det
er praktisk mulig i løpet av år 2000. Innskuddet
vil i utgangspunktet skje i forbindelse med en av de kvartalsvise
overføringene til petroleumsfondet.
Regjeringen vil legge opp til at en skal søke å fremme
hensyn knyttet til menneskerettigheter og miljø gjennom å benytte
seg av stemmeretten knyttet til petroleumsfondets aksjer. Dette
vil kreve en endring av § 10 i forskrift for forvaltning
av petroleumsfondet av 3. oktober 1997 der det bl.a. heter: "Norges
Bank skal ikke utøve eierrettigheter knyttet til aksjer
med mindre det er nødvendig for å sikre fondets
finansielle interesser". Ved vurdering av bruk av stemmerett til å fremme
hensyn til menneskerettigheter og miljø, har en bl.a. lagt
vekt på at en slik ordning ikke vil påvirke porteføljens
sammensetning.
Det vil i første omgang bli lagt opp
til at stemmerettighetene benyttes i de tilfeller der det er fremmet
forslag i forbindelse med selskapenes årsmøter
knyttet til menneskerettigheter og miljø. En vil måtte
skaffe seg erfaring med de praktiske sidene ved gjennomføring
av dette før det eventuelt blir aktuelt å vurdere
om det på vegne av fondet skal fremmes egne forslag til
vedtak på slike områder. Det vil ikke være
mulig eller hensiktsmessig for departementet å være
i direkte dialog med enkeltselskaper om slike spørsmål
på andre måter enn dette. Det vil heller ikke
være mulig å ta stilling til eventuelle spørsmål
som måtte tas opp på selskapenes årsmøter
uten å ha vært sendt ut til aksjonærene
på forhånd. Dette må bl.a. ses i lys
av at fondet for tiden er investert i over 2 000 selskaper, og at
antallet selskaper i porteføljen må forventes å øke
i tiden framover. En tilfredsstillende oppfølging av bruk
av stemmeretter etter opplegget som er skissert her vil derfor i
seg selv være en svært krevende oppgave.
Antall forslag av denne karakter varierer fra
land til land. Dette har bl.a. sammenheng med lovreglene i de enkelte
land når det gjelder f.eks. antall aksjer som kreves for å fremme
egne forslag. Videre er det ulikheter mellom land når det
gjelder tradisjoner for at eiere forsøker å påvirke
bedriftene aktivt på denne måten. En vil derfor
i første omgang prioritere arbeidet med å etablere
tilfredsstillende systemer for å håndtere stemmegivning
i USA og enkelte vest-europeiske land. Departementet anslår
på usikkert grunnlag at det for petroleumsfondets portefølje
samlet vil være fra 100 til 300 slike forslag i året
som det skal tas stilling til. Utviklingen internasjonalt synes å gå i
retning av at flere investorer benytter stemmerettene knyttet til
sine aksjer for å fremme sosiale og etiske hensyn. Antallet forslag
en må ta hensyn til vil i så fall måtte
antas å øke over tid.
Regjeringen legger opp til at det utarbeides
et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten
knyttet til fondets aksjer. Slike stemmeregler vil forankres i Stortinget
ved at de legges fram i meldings form. Regjeringen legger opp til
at det ikke skal stemmes dersom det blir framsatt forslag som ikke
dekkes av de reglene som er satt opp på forhånd.
Det vil hvert år bli lagt fram en oversikt over hvordan
stemmeretten til aksjene har blitt brukt i ulike saker.
De praktiske sidene ved å utøve
eierrettigheter vil bli nærmere vurdert. Det finnes egne
selskaper som har spesialisert seg på å utøve
stemmerett på vegne av investorer etter kriterier som investorene
selv setter opp, og å håndtere de praktiske spørsmålene
knyttet til dette. Det vil være aktuelt å gi et
slikt selskap fullmakt til å utøve fondets eierrettigheter
etter bestemte retningslinjer, så langt disse selskapene
kan tilrettelegge for stemmegivning i de selskapene petroleumsfondet er
investert i. Et annet alternativ vil være at stemmeretten
utøves av fondets globale depotinstitusjon, dvs. den institusjonen
som på vegne av Norges Bank bl.a. deponerer verdipapirer
og registrerer eierrettigheter. I så fall må det
gis konkrete anvisninger for hvordan depotbanken skal stemme på petroleumsfondets
vegne i det enkelte tilfelle. Norges Bank vil ikke være
involvert i skjønnsmessige vurderinger når det
gjelder stemmegivningen.
Regjeringen vil videre gå inn for at
Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i
selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
Det vises i denne forbindelse særlig til at Verdens Helseorganisasjon
(WHO) har gjort kampen mot tobakk til et hovedsatsningsområde
på grunn av de alvorlige helsefarene knyttet til tobakksbruk.
Regjeringen legger også vekt på at det å utelukke
slik virksomhet vil være relativt enkelt å håndtere
i praksis, i motsetning til en rekke andre mulige utelukkelseskriterier.
Det kan tenkes ulike måter å skille
ut tobakksprodusenter på, ettersom mange av de aktuelle
selskapene også har betydelige aktiviteter innenfor andre
sektorer. Som nevnt ovenfor, vil det være av avgjørende
betydning for både avkastningsmåling og risikostyring
at tilpasningen skjer på en slik måte at fondet
fortsatt vil ha en representativ referanseportefølje. En
tilpasning av referanseporteføljen som innebærer
at en utelukker selskaper på tvers av den sektorinndelingen
som gjelder for de etablerte indeksene, ville medføre store praktiske
problemer og kostnader til vedlikehold av referanseporteføljen.
Den eneste løsning Regjeringen anser som aktuell i praksis
er således at klassifiseringen følger den sektorinndelingen
som brukes i aksjeindeksene som inngår i fondets referanseportefølje.
Restriksjoner på petroleumsfondets
muligheter til å investere i tobakksselskaper betyr at
fondet må avhende de eksisterende aksjene i disse selskapene. Disse
investeringene utgjorde ved utgangen av 1998 til sammen vel 500
mill. kroner eller vel 0,7 pst. av fondets samlede aksjeinvesteringer,
fordelt på 12 selskaper i ulike deler av verden. Det vil
bare være tobakksselskaper i de indeksene som inngår
i refe-ranseporteføljen som vil bli utelukket. Av hensyn
til faren for markedspåvirkning i forbindelse med avhending
av de eksisterende aksjene i disse selskapene, vil en gi Norges
Bank en viss tid til å avhende aksjene. En legger imidlertid
til grunn at aksjene vil være avhendet innen utgangen av
inneværende år.
I Revidert nasjonalbudsjett 1998 omtalte Regjeringen
også spørsmålet om eventuell utvidelse
av listen over land som fondet i henhold til § 6 i forvaltningsforskriften
kan investeres i.
Norges Bank har i brev til Finansdepartementet
av 16. mars 1999 gitt en vurdering av framvoksende markeder som
investeringsalternativ for petroleumsfondet. Brevet følger
meldingen som vedlegg.
Vurderingen tar utgangspunkt i målet
for forvaltningen av fondet, som er å sikre en størst
mulig internasjonal kjøpekraft i den fasen da det blir
nødvendig å trekke på fondet. Dette tilsier
at forvaltningen må innrettes mot å skape en høyest
mulig avkastning samtidig som det stilles betryggende krav til risikoen,
og at midlene må investeres ut fra et langsiktig perspektiv.
Norges Bank tar blant annet opp hvilke hovedhensyn som
må vektlegges når en vurderer hvilke land som eventuelt
kan inkluderes i landlisten. I brevet skriver Norges Bank følgende:
«Tre forhold er særlig viktige ved en vurdering
av en utvidelse av landlisten:– Markedene må være åpne
for utlendinger og tilfredsstille visse minstekrav til oppgjørssystemer, størrelse,
likviditet og regulering.
– Det må forutsettes
en viss grad av politisk og makroøkonomisk stabilitet i
de landene en investerer i for å begrense landrisikoen.
– En må også vurdere
virkningen av å inkludere nye land på Petroleumsfondets
avkastning og risiko.»
Det kan tenkes ulike måter å avgrense
de landene som må vurderes når en tar sikte på å inkludere
enkelte framvoksende økonomier i fondets landliste. Norges Bank
skriver følgende:
«Det eksisterer ikke et entydig sett av kriterier
som definerer framvoksende markeder. International Finan-ce Corporation
(IFC), som er en organisatorisk enhet underlagt Verdensbanken, nytter
et generelt økonomisk kriterium: gjennomsnittsinntekten
i landet (målt ved bruttonasjonalprodukt per innbygger).
Dersom landets gjennomsnittsinntekt ikke overstiger Verdensbankens
grense for høyinntektsland, defineres landet som en framvoksende økonomi.
Dette er en vanlig måte å definere framvoksende økonomier
på.»
Banken gir i brevet en oversikt over i hvilken
grad disse landene, ifølge Norges Banks foreløpige
undersøkelser, oppfyller kriteriene ovenfor.
Norges Banks undersøkelser hittil tyder
på at graden av åpenhet er akseptabel for de fleste
av de undersøkte landene. Når det gjelder oppgjørssystemer,
regulering og tilsyn, er dette generelt mindre utviklet i framvoksende
markeder, og er derfor en kilde til risiko. Den finnes imidlertid
indikatorer som kan brukes for å undersøke hvor
stor denne risikoen er i det enkelte land.
Markedets størrelse og likviditet er
av betydning for kostnadene ved kjøp og salg av aksjer.
Norges Bank gir i brevet en oversikt over hvordan de ulike landene
vurderes i forhold til et sett av kriterier for størrelse,
likviditet og operasjonell risiko.
Landrisiko er knyttet til politisk og makroøkonomisk stabilitet.
Det førstnevnte omfatter særlig risiko for ekspropriasjon
av eiendom, innføring av valuta- eller handelsrestriksjoner
eller endringer i skattelovgivning eller andre viktige reguleringer
som påvirker avkastningen eller verdien av investeringene.
Makroøkonomisk stabilitet er særlig knyttet til
finans- og pengepolitikk og utsatthet for økonomiske forstyrrelser. Landrisikoen
er vesentlig høyere ved investeringer i framvoksende enn
i velutviklede markeder. Det finnes imidlertid også metoder
for å vurdere den relative land-risikoen mellom land.
Investeringer i framvoksende økonomier
er isolert sett mer risikable enn investeringer i utviklede økonomier.
Slike investeringer kan likevel bidra til en lavere risiko eller
høyere avkastning for fondet samlet sett dersom avkastningen
i disse markedene har lav samvariasjon med avkastningen på fondets øvrige
investeringer. Norges Bank skriver i sitt brev at framvoksende markeder
i perioder har hatt langt høyere avkastning enn utviklede
markeder.
Som en oppsummering skriver Norges Bank følgende
om hvordan en bør gå fram for å velge
ut hvilke land det vil være aktuelt å inkludere
i fondets landliste:
«En vurdering av aktuelle land bør ta utgangspunkt
i IFCs definisjon og avgrensning av framvoksende markeder. Disse
markedene må deretter vurderes ut fra de krav som bør
stilles til oppgjørssystemer, størrelse og likviditet.
Noen relevante kriterier er skissert foran i brevet, og markeder
som tilfredsstiller visse minimumskrav er framhevet. Det generelle
inntrykket er at risikoen er større enn ved investeringer
i utviklede markeder.
Etter å ha innskrenket
mulighetsområdet basert på en vurdering av de
ulike markedenes åpenhet, oppgjørsrisiko, lovgivning
og likviditet, anbefaler Norges Bank å vurdere gjenværende
land ut fra krav til politisk og økonomisk stabilitet.
Slike vurderinger kan baseres på landrisikoindekser, som
beskrevet tidligere i brevet.
For å sikre
konsistens med gjeldende portefølje, bør gjenværende
kandidater deretter vurderes ut fra landenes bidrag til Petroleumsfondets
avkastning og risiko.»
Regjeringen er enig i denne vektleggingen av
de ulike kriteriene.
Et selvstendig spørsmål i
forbindelse med utvidelse av landlisten er hvorvidt Finansdepartementet
også skal inkludere de nye landene i referanseporteføljen
for fondet. Eksempler på investeringsmuligheter som i dag ligger
utenfor referanseporteføljen, men innenfor retningslinjene,
er obligasjoner fra tre av landene på landlisten og private
obligasjoner. Bakgrunnen for at disse ikke er tatt med i referanseporteføljen
har blant annet sammenheng med tilgjengeligheten av etablerte og representative
indekser. Det må også vurderes hvilken ramme en
skal sette for hvor stor del av fondet som kan investeres i framvoksende
markeder. Norges Bank anbefalte i sitt brev av 22. august 1997 om
retningslinjer for fondet at inntil 5 pst. av fondet skulle kunne investeres
i framvoksende markeder. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
i Nasjonalbudsjettet 2000 med en orientering om hvilke konkrete
land som skal inkluderes i landlisten for fondet. En tar sikte på at
endringen av landlisten vil kunne gjøres gjeldende fra
1. januar 2000. Norges Bank skriver i sitt brev av 16. mars:
«Før Norges Bank kan plassere midler i nye
land må systemer tilpasses og kompetanse må bygges
opp. Investeringer i framvoksende markeder stiller større krav
til kontinuerlig vurdering av om aktuelle land på et hvert
tidspunkt oppfyller de ulike kriteriene. Det vil derfor kunne ta
noe tid før Norges Bank operasjonelt kan gjennomføre
investeringer i framvoksende markeder. Dersom det fattes en beslutning
om å utvide landlisten, vil det kunne medføre
at Norges Bank må prioritere noe lavere enkelte andre områder
i den operative forvaltningen. Dette kan tilsi at en i prinsippet
burde se en eventuell utvidelse av landlisten i sammenheng med andre
viktige oppgaver i forvaltningen av fondet.»
Selv om endringer i retningslinjene trer i kraft
fra begynnelsen av 2000, vil det kunne ta noe lengre tid før Norges
Bank har fullført oppbyggingen av de operasjonelle systemene
som er nødvendige for å kunne gjennomføre
investeringer i framvoksende markeder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Petroleumsfondet etter Stortingets vedtak har to formål: Å være
en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske
politikken dersom oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien
svikter, og å være et redskap for å håndtere
de finansielle utfordringene knyttet til bl.a. en aldrende befolkning
og samtidig avtakende oljeinntekter. Petroleumsfondet er en særskilt
finansformue på statens hånd som reflekterer nedbyggingen
av oljeformuen, og som det kan tæres på når
oljeinntektene etter hvert reduseres. I denne sammenheng er altså Petroleumsfondet
et meget sentralt verktøy for å kunne møte
de betydelige langsiktige utfordringer norsk økonomi står overfor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, viser til at regjeringen Jagland i Revidert
nasjonalbudsjett 1997 gikk inn for at Petroleumsfondet skal være
et rendyrket redskap for finansiell sparing. Flertallet vil
advare mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet
som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre
mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle
sparing.
Flertallet viser til at det i
Regjeringens Voksen-åsenerklæring heter følgende
om Petroleumsfondet:
«En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for
plassering av oljefondet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter
og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»
I oppfølgingen av dette, gjennom Regjeringens
forslag om supplerende retningslinjer for Petroleumsfondet, er det
imidlertid bare forslaget om 1 mrd. kroner til miljøfond
og nedsalg av 500 mill. kroner i tobakksindustri som gjelder investeringsvalg. Flertallet konstaterer
at dette utgjør en meget liten andel av fondets samlede
portefølje, som anslås til om lag 200 mrd. kroner
ved utgangen av året.
Flertallet mener det er betenkelig
at det foreslås innført egne retningslinjer for
forvaltningen av statens formue gjennom Petroleumsfondet i utlandet,
mens det gjelder andre retningslinjer for forvaltningen av statens formue
i form av for eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands.
Gjennom statens direkte eierskap innenlands vil en fra tid til annen
stå overfor avveininger mellom etiske og miljømessige
hensyn på den ene siden og hensynet til avkastning og risiko
på den annen. Ettersom dette også kan gjelde norske (statseide)
selskapers engasjement i utlandet, er det ikke opplagt at det kan
trekkes presise skillelinjer mellom direkte eierskap innenlands,
og eierskap gjennom Petroleumsfondet. En vesentlig forskjell mellom Petroleumsfondets
eierskap og statens direkte eierskap, er at Petroleumsfondet skal
være rendyrket finansiell sparing og maksimalt kan eie
1 pst. av et selskap. Dette innebærer samtidig tilsvarende
mindre innflytelse for eieren og dermed mindre effekt på de
mål man ønsker å oppnå gjennom
slike etiske retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Høyre er enig i at en begrenset del av fondet skilles
ut og at denne skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer.
En slik prøveordning vil kunne gi mer innsikt i hvorvidt
finansiell forvaltning etter slike retningslinjer gir ulik avkastning
og hvilke miljøeffekter som kan oppnås av denne
form for plassering. Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen legger opp til å fastsette mest mulig detaljerte
miljøkriterier og at listen over godkjente bedrifter skal
gis til Norges Bank som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Disse
medlemmer mener at det ved utvelgelsen av bedriftene også skal
legges til grunn en årvåkenhet med hensyn til
at grunnleggende arbeidstakerrettigheter er oppfylt i de aktuelle
bedriftene.
Komtieens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at forslaget om 1 mrd. kroner til et "miljøfond" kan være
utilstrekkelig til å oppnå det ønskede grunnlag
for vurderinger av effekten av forslaget. På denne bakgrunn
foreslår disse medlemmer at det avsettes
2 mrd. kroner til den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte
miljøkriterier.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sette
av 2 mrd. kroner til den delen av petroleumsfondet som skal forvaltes
etter særskilte miljøkriterier.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
går mot Regjeringens forslag om å bruke stemmeretten knyttet
til Petroleumsfondets aksjer for å fremme hensynet til
miljø og menneskerettigheter. Med maksimalt 1 pst. eierandel
i selskapene fondet investerer i, anser flertallet at
dette forslaget vil ha mer symbolsk enn reell betydning. Forslaget
innebærer også at det må settes i gang
et omfattende arbeid med å skaffe seg oversikt over forslag
på årsmøter i et stort og økende
antall selskaper som fondet investerer i. Det legges opp til at det
skal utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve
stemmeretten knyttet til fondets aksjer, som igjen skal behandles
av Stortinget. En slik framgangsmåte vil da synliggjøre
den ulike praksis det legges opp til for statlig eierskap i utlandet
gjennom fondet og det innenlandske eierskapet, som indirekte også er
eierskap i utlandet. Flertallet kan ikke se at det
er en så prinsipiell forskjell mellom slikt eierskap at
det skulle foranledige egne retningslinjer for fondets stemmerettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
mener at Norge bør fortsette å arbeide gjennom
internasjonale organisasjoner som WTO for å oppnå våre
målsetninger for miljø og menneskerettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om at
Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i
selskaper som har produksjon av tobakk som sin hovedaktivitet. Flertallet vil
understreke at Petroleumsfondet skal være et redskap for rendyrket
finansiell sparing. Dersom man først åpner for å begrense
investeringsvalgene for fondet, vil flere andre begrensninger kunne
komme, og fondet vil da få dårligere spredning
av investeringene. Dette vil øke risikoen og resultatet
kan lett bli at fondet får mer karakter av strategisk investor
og mindre karakter av statsfinansiell sparing. Flertallet mener
at det kan argumenteres for at en rekke andre typer produksjon som
er helsefarlig og som kan ha skadevirkninger for miljøet
i så fall også burde utelukkes. Forslaget innebærer
videre at dersom tobakksproduksjon utgjør en mindre andel
av en bedrifts produksjonsvirksomhet, men ikke er hovedvirksomheten,
vil fondet fortsatt kunne investere i selskapet. Dette illustrerer
hvor vanskelig det er å legge føringer på fondets
investeringsvalg.
Flertallet viser til Regjeringens
opplegg for utvidet landliste for Petroleumsfondet, og legger til
grunn at en gjennomarbeidet plan for utvidet landliste forelegges
Stortinget på et senere tidspunkt. Det skal legges vekt
på de faglige råd som Norges Bank gir som fondsforvalter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt
opplegg for utvida landliste og supplerande retningsliner for forvaltninga
av Statens petroleumsfond.
Desse medlemene ser positivt
på at Regjeringa vil arbeide vidare med å utvide
retningslinene til fondet slik at det blir teke betre omsyn til
etikk og menneskerettar, samt arbeide med ei løysing der
miljøomsyn blir lagt til grunn for investeringane.
Desse medlemene ser det som viktig
at Regjeringa har gjort framlegg om å styrkje omsynet til
etikk og miljø ved at ein mindre del av fondet skal bli
forvalta etter særskilde miljøkriterium, at det
vert opna for aktiv bruk av stemmerettane knytta til aksjane i fondet for å fremje
omsynet til menneskerettar og miljø, og at det blir forbode
for heile fondet å investere i selskap som har produksjon
av tobakk som sin hovudaktivitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
positivt på muligheten for investeringer i miljørelatert
virksomhet under forutsetning av at det ikke er miljøhensyn,
men avkastning, som er retningsgivende for fondsforvalternes investeringsvurderinger.
Disse medlemmer vil gå mot
Regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sentrumsregjeringa både i sitt eget grunnlagsdokument,
Voksenåsen-erklæringa, og også i ulike
budsjettinnstillinger har understreket at de ønsker at
menneskeretter og miljø skal legges til grunn for de investeringsvalg
Petroleumsfondet skal foreta seg. Etter to års arbeid har
Regjeringa klart å komme opp med et lite miljøfond
på 1 mrd. kroner (uten retningslinjer så langt),
at fondet som helhet ikke skal investere i tobakksselskaper og at
man skal kunne stemmeretten i selskap fondet har investert i, hvis andre
foreslår noe som kan peke i retning av miljø og menneskerettigheter.
I sannhet berget som fødte en mus.
Dette medlem viser til at det
er mulig hvis man ønsker det å utarbeide retningslinjer
både for miljø og menneskerettigheter for oljefondet,
som er praktikable og ubyråkratiske, hvis man ønsker.
Sannheten er imidlertid den at man ikke ønsker det, og
at troen på at grønne og etiske kriterier vil
begrense avkastninga er det som tillegges vekt. Nå er det
ingen grunn til å tro at slike retningslinjer vil begrense
avkastning, tvert imot viser det seg at bedrifter som tar denne
type hensyn gjennomgående har vel så stor avkastning
som de som ikke har det.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utforme
retningslinjer for Statens Petroleumsfond som sikrer at investeringene
i fondet ikke investeres i selskaper som bryter med elementære
menneskerettslige, miljømessige og faglige rettigheter.»
Dette medlem vil nedenfor vise
til hvordan slike kriterier kan utformes:
Petroleumsfondet representerer det oppsamlede overskudd
av norsk petroleumsvirksomhet. Fondet har vært utsatt for
kritikk fordi det har blitt avslørt at det lider av en
rekke etiske mangler, primært fordi det ikke inneholder
noen kriterier for verken miljøvennlighet eller menneskerettigheter.
Kritikken har vært imøtegått fra representanter
for Regjeringen med at det er umulig å komme opp med slike
kriterier, det vil redusere lønnsomheten og være
umulig å styre.
Det finnes flere eksempler på at alle
disse motforestillingene er faktisk feil. For det første
finnes det flere eksempler på at slike kriterier ikke bare
er definert, men også ligger til grunn for investeringsprofiler
for flere fond både i Norge og i andre land. For det andre viser
det seg at de fond som benytter slike kriterier som grunnlag for
sine investeringer ikke gjør det verre enn andre, bare
profittstyrte aksjefond, snarere tvert imot. For det tredje er det å evaluere
bedrifter og investeringsobjekter etter miljø- og menneskerettighetskriterier
en voksende virksomhet for bedrifter og stiftelser som fra før
av driver med kvalitetssikring. Det Norske Veritas er et godt eksempel
på dette.
Det kan argumenteres med at å begrense
investeringer til de bedrifter som opererer med en anstendig miljø-
og menneskerettighetsprofil vil begrense antall mulige investeringsobjekter.
Dette er innlysende - i det øyeblikket man legger et hvilket
som helst krav til grunn reduseres antall mulig investeringsobjekter. Imidlertid
er det heller ingen tvil om at det er etisk problematisk for Norge
som nasjon at vi både har tjent oss rike på produksjon
og salg av et produkt som har skapt det største og vanskeligste
miljøproblem verden noensinne har stått overfor,
og investerer overskuddet i Union Carbide og andre bedrifter med
et frynset etisk rykte.
Det må være et mål
at hele fondet er underlagt miljø- og menneskerettigheter
innen 3 år.
En god innvending mot å legge for sterke
føringer på hva og hvordan det skal investeres
er den praktiske gjennomføringen. Det vil være
både upraktisk og dyrt dersom aksjeforvalterne skulle
gjennomføre en miljø og menneskerettighetsrevisjon
av hver enkelt bedrift man vurderte å investere penger
i. De forvalterne Norges Bank bruker har i dag ikke slik kompetanse.
Dette er da også påpekt som et av de store hindrene
for at petroleumsfondet skal operere med klare verdikriterier. Men
dette problemet lar seg i realiteten lett løse, og uten
at det behøver å koste forvalteren noe ekstra.
Når Norges Bank plasserer midler hos
en forvalter for investeringer på vegne av den norske stat,
er det allerede i dag sterke føringer på hvordan
det skal investeres. I forskrift av 3. oktober 1997 har Finansdepartementet
bl.a. fastslått at mellom 30-50 pst. av midlene skal plasseres
i aksjer, at investeringene skal skje i 21 utvalgte land og at fondet
ikke skal investere i mer enn 1 pst. av aksjekapitalen i ett enkelt
selskap. Videre har Norges Bank gitt mandater til hver forvalter
med klart definerte restriksjoner på hvor stor risiko de
kan ta. Innenfor disse begrensninger skal forvalterne søke å oppnå en
høyest mulig avkastning på porteføljen. Miljø-
og menneskerettighetskrav vil representere en ytterligere begrensning
i forvalternes mandater.
Det Norges Bank kan gjøre er å legge
et helt konkret krav til forvalterne om å avkreve investeringsobjektene
en egenerklæring knyttet til miljø og menneskerettigheter.
Egenerklæringen skal inneholde konkrete kriterier og krav,
og være en betingelse for at bedriften er interessant for
Norges Bank å investere i. Det skal gjøres helt
klart at bedriften både kan og vil bli evaluert i forhold
til denne egenmeldingen, på en "stikkprøve" basis,
og dersom virkeligheten er i strid med erklæringens innhold,
vil investeringene bli trukket ut.
Bedrifter som opplyser at de ikke kan oppfylle
alle delene av egenerklæringen kan likevel være
interessante for investeringer. Poenget er jo ikke bare å belønne
etisk forsvarlige bedrifter, men også å oppmuntre
til forandringer hos mer kritikkverdige konkurrenter. Realiteten
er jo dessuten at mange bedrifter er positive til forandringer,
men kanskje bare trenger en kraftig oppfordring. Her kan man gi
bedriften en ett års frist til å oppfylle manglene,
og hvis de ikke blir rettet opp, trekkes investeringene ut. I slike
situasjoner vil det norske petroleumsfondet kunne ha konkrete positive
følger på miljø- og menneskerettighetssiden.
Kriteriene er knyttet til miljø- og
menneskerettigheter. Det er ikke snakk om ekstreme eller uoppnåelige krav
- poenget er å sende helt klare signaler til bedrifter om
at det lønner seg å drive miljøvennlig
og å ta vare på helt grunnleggende menneskerettigheter.
I realiteten er det et krav til bedriftene om å oppføre
seg etisk forsvarlig, og å vise at Norge som nasjon ønsker å belønne
slik oppførsel. Kriteriene bør dessuten i høyest mulig
grad knytte seg til etablerte, internasjonale standarder, slik at
det blir mulig for en uavhengig instans å kontrollere bedriftene
på like fot.
Dette er noe vanskeligere når det gjelder
miljø enn når det gjelder menneskerettigheter.
Det er en realitet at det eksisterer en standard som dokumenterer
et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester (SA 8 000),
men at en tilsvarende standard ikke finnes for miljøproblemer,
særlig ikke av global karakter (drivhuseffekten for eksempel).
Imidlertid finnes det en standard som stiller krav til miljøriktig
produksjon, ISO 14 000. I tillegg til at sertifisering i henhold
til denne standarden gir et viktig signal om bedriften tenker miljø i
sin virksomhet, gir det også en mulighet til å evaluere
bedriftens virksomhet:
– produksjon,
distribusjon og salg av land-
miner,
– kjernekraftindustrien,
– produksjon av genmanipulerte
produkter
som er i strid med genteknologiloven, samt
produksjon av kjøtt med bruk av veksthor-
moner,
– tobakksselskaper, og
– rydding av tropisk regnskog.
Man må også kunne kreve
at bedriften heller ikke produserer varer som er i konflikt med internasjonale
miljøavtaler (som for eksempel karbonfluorkarboner, eller
KFK). Alternativt kan man kreve at den retter seg etter internasjonale
miljøavtaler. Man kan også vurdere om man skal
kreve at bedriften ikke er involvert i paraplyorganisasjoner som
aktivt arbeider mot Kyoto-protokollen og tiltak for å redusere utslipp
av CO2 (som Global Climate Coalition).
b) Menneskerettigheter
Bedriften må forplikte seg til å holde
seg innenfor kravene til den internasjonale standarden SA 8 000.
Det må kreves at bedriften ikke har vært dømt for
grove overgrep på menneskerettigheter verken på sine
ansatte eller andre, og at den ikke befinner seg i konflikt med
urbefolkninger i forbindelse med sin virksomhet. Det må videre
kreves at bedriften kan erklære at den ikke er involvert
i overgrep på menneskerettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonen,
og at den heller ikke driver virksomhet i konflikt med internasjonale
menneskerettighetsavtaler.
Elementer av
kriteriene fra SA 8 000:
– Forbud mot barnearbeid.
– Forbud mot tvangsarbeid.
– Standarder for helse og sikkerhet.
– Rett til fri organisering.
– Ingen diskriminering på bakgrunn
av rase, kaste, nasjonal tilhørighet, religion, handikap, kjønn,
seksuell legning, fagforenings tilhørighet eller politisk
tilknytning.
– Forbud mot fysisk avstraffelse
og annen mishandling.
– Begrensninger i arbeidstid.
– Krav om minimumslønn.
– Prosedyrer for effektiv ledelse.
Et grunnleggende element i dette systemet er
en grundig og uavhengig etterprøving og oppfølging
av bedriftens egenmelding. Poenget er at kontroll skal foregå etter
stikkprøve-prinsippet, og dermed unngå en stor,
tung og dyr vurdering av alle bedrifter petroleumsfondet er investert
i.
Kontroll av bedriftene i henhold til kriteriene
i egenmeldingen må utføres av en uavhengig instans
med erfaring i kvalitetskontroll basert på egenkontroll.
Som kjent utføres mye kvalitetskontroll av produksjon ved at
bedriften selv er ansvarlig for kontrollen, og så kontrolleres
bedriftens systemer ved stikkprøver av en uavhengig instans,
som for eksempel Det Norske Veritas. DnV er akkreditert av Council
of Economic Priorities(CEP) til å foreta
SA 8 000 revisjoner. Tilsvarende ekspertise finnes for revisjoner
av ISO 14 000 og andre miljøkriterier.
Poenget med kontrollen er å etterprøve
bedriftens egenerklæring, og å følge
opp eventuelle mangler fra tidligere inspeksjoner.
Det må utarbeides regler for brudd
på kriteriene. Det kan være at det fornuftigste
er å gi bedriften en viss periode (for eksempel et år)
på å rydde opp - dersom dette ikke skjer vil man
trekke investeringene tilbake.
Dette medlem viser
til de konkrete endringene i forvaltningen av fondet som Regjeringen
foreslår. Dette medlem vil subsidiært
støtte disse.
Folketrygdfondet kan i henhold til retningslinjene gitt
av Stortinget plassere sine midler i aksjer m.v., obligasjoner og
sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd.
I medhold av § 9 i retningslinjene kan Kongen gi nærmere
regler om fondsforvaltningen. Denne adgangen er ved kgl. resolusjon
av 17. januar 1992 delegert til Finansdepartementet. For 1999 har Finansdepartementet
fastsatt en øvre ramme på 1,5 mrd. kroner for
Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private
og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd
og aksjer m.v. I 1998 hadde Folketrygdfondet en tilsvarende ramme
på 2,0 mrd. kroner. Øvrig plasseringsøkning skal
skje i stats- eller statsgaranterte papirer eller som kontolån
i statskassen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
tek utgreiinga om Folketrygdfondet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er nødvendig å gi
Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet slik styret i fondet
har bedt om for å sikre rimelig balanse og risikoavlastning
i aksjeporteføljen. Ved å tillate at Folketrygdfondet
også får anledning til å kjøpe
utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil
ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Regjeringen bes utrede og legge
frem forslag om utvidet adgang til investeringer i utenlandske aksjer
for Folketrygdfondet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringen er mer ivrig til å tilrettelegge for gode
rammebetingelser for statlig virksomhet og deres konkurranseevne
enn for det private næringsliv.
Disse medlemmer mener at så lenge
vi har statlig eierskap må dette tilrettelegges slik at
eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men
vil understreke at det samtidig må gjennomføres
omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner
slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for
offentlig eid virksomhet.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
omtale av utviklingen i generasjonsregnskapet. Etter disse medlemmers oppfatning
er det svært vesentlig at politiske myndigheter har en
klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige
pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning
i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Disse medlemmer mener det
er nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning
på en slik måte at dette i størst mulig grad
kommer norske skattebetalere til gode og på en slik måte
at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side
unngås.
En betydelig del av aksjekapitalen på bedrifter
notert på Oslo Børs er statseid og disponert av
Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller
som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed
er sikret Regjeringen via eierskapsrollen, er meget betydelig. Muligheten
for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og
bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener
at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet den ene eller den andre må velges etter en
reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt
nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge
og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at
selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt
gylden aksje eiet av staten sikres veto i de spørsmål
som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige
eierskapet som et finansielt eierskap. Salg av alle statens eierandeler
i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som
begrunnelse, vil neppe ha norske kjøpere da omfanget er
for stort og det er stor mangel på norske finansielle investorer
i og med at de store pensjonsordninger er i statens hånd
gjennom Folketrygden. I tillegg har staten enorme pensjonsforpliktelser
gjennom Folketrygden som ikke er fondsbasert. Derfor mener disse
medlemmer at statens pensjonsforpliktelser og finansielle
eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre
statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet
til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal
fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når
slike aksjer er overført Folketrygdfondet vil muligheten
for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side
være bortfalt og maktspredning vil være oppfylt.
Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele
opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer,
administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold
til at Folketrygden disponerer avkastningen.
For å styrke Folketrygdfondets disposisjon
som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser kan også SDØE-eierandeler
overføres til Folketrygdfondet.
De nåværende statlige eierandeler
er betalt av norske skattebetalere og aksjene er derfor skattebetalernes eller
befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. Det
er befolkningen som gjennom staten eier selskaper som Telenor, Statoil,
Statkorn, Statsbygg, Statskraft og Postbanken, samt store eierandeler
i Hydro, DNL, DnB, Fokus, Kreditkassen osv. I forbindelse med en
omorganisering av disponeringen av det nåværende
eierskapet av flere selskaper vil disse medlemmer også at
en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres
direkte til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eierne
selv kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre
til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning
i det å være aksjonær og eier.
Disse medlemmer vil hevde at
det ikke er statlig eie av næringslivet i seg selv som
kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk og dårlig
utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring
av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond,
som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være
løst. Det forutsettes at styrene i fondene under Folketrygdfondet
oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende.
Samtidig forutsettes det at hvert fond har en entydig bestemmelse
om at de investeringer som skal foretas skal sikre en rimelig avkastning
og en rimelig risikoprofil. De vil da i praksis virke som institusjonelle
og profesjonelle investorer på lik linje med forsikringsselskaper,
investeringsfond, pensjonskasser og banker basert på forskjellige
miljøer og forskjellige vurderinger av de enkelte aksjeselskapene
fondene har eierinteresser i. For øvrig forutsettes det
også en betydelig grad av frihet når det gjelder
valg av investeringer i norske og utenlandske selskaper og fonds
fra folketrygdfondenes side.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede
ulike modeller for omorganisering av Folketrygdfondet med sikte
på en endring av statens eierskapshåndtering og
forvaltning av kapital og med sikte på å løse
de fremtidige pensjonsforpliktelser.»
Disse medlemmer mener videre
det er naturlig at Regjeringen ser hen til den næringspolitiske
utvikling som har funnet sted i land det er naturlig å sammenligne
seg med. Tendensen går mot mer næringsnøytrale
ordninger og virkemidler som stimulerer innovasjon og nyetableringer.
Mange land har også forsterket den offentlige innsatsen
for å fremskaffe investeringskapital for næringslivet.
Subsidienivået reduseres over tid i flere nordiske land.
Internasjonalisering og eksport ser ut til å være
sentralt.
Det er tendenser i det norske markedet til at
markedssvikten i kapitalmarkedene øker. Det er nærliggende å knytte
dette blant annet til nytt og strengere regelverk overfor banker,
fusjonsbølgen i norsk finansnæring men også til
det sett av rammebetingelser i Norge som ikke samsvarer med land
vi naturlig sammenligner oss med og som vårt næringsliv
konkurrerer med. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
har varslet at det skal nedsettes et ekspertutvalg for å se
på rammebetingelsene for norsk finansnæring. Dette
er svært nødvendig og disse medlemmer finner
det gledelig at Regjeringen tar dette initiativ, men det er også nødvendig å se
på tilsvarende forhold for en rekke andre næringer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen redegjøre
for på hvilke områder norsk lovgivning og norske
rammebetingelser divergerer vesentlig fra og dermed er et hinder
for næringsutvikling i forhold til EU.»
Stortingsrepresentantene Øystein Djupedal
og Kristin Halvorsen fremmet 19. oktober 1998 følgende
forslag (Dokument nr. 8:124 (1997-98)):
«Stortinget ber Regjeringen om å sette
ned et offentlig utvalg for å utrede en innføring
av en Tobin-avgift på valutahandel med sikte på å begrense
kortsiktig, spekulativ valutahandel. Utvalget må vurdere
konsekvensene ved innføring av en slik avgift på henholdsvis
nasjonal, regional og internasjonal basis.»
Med utgangspunkt i brev av 6. november fra finansminister
Gudmund Restad til finanskomiteen skriver finanskomiteen i sin innstilling
til forslaget (Innst. S. nr. 31 (1998-99)) blant annet følgende:
«Til forslagets pkt. 1 viser Regjeringen til at den
vil utrede og vurdere på bred basis betydningen av frie kapitalbevegelser
og muligheten for og ønskeligheten av å regulere
og begrense disse. I denne utredningen vil det bli gitt en oversikt
over hovedtrekk i det internasjonale regelverket på området,
vurderinger av muligheter for å forebygge internasjonale
finansielle kriser, vurderinger av ulike sider ved en såkalt
"Tobin-avgift", oversikt over ulike forhold som har betydning for finansiell
stabilitet som f.eks. informasjon, et effektivt tilsyn, et godt
kapitaldekningsregelverk og gode kreditt- og risikovurderingssystemer
i bankene. Komiteen sier seg tilfreds med at Regjeringen vil komme
tilbake med slike brede vurderinger i Revidert nasjonalbudsjett
1999.»
Det er i meldingen avsnitt 3.5 gjort en gjennomgang vedrørende
internasjonale kapitalbevegelser, finanskriser og reguleringer m.v.
Liberalisering av handel og kapitalstrømmer
har særlig vært motivert av fordelene ved økonomisk
integrasjon. Uten restriksjoner på kapitalstrømmene
vil investorene søke anvendelser der kapitalen kaster mest mulig
av seg, hensyn tatt til risiko. Dette gjelder i så vel innenlandske
som internasjonale finansmarkeder. I de framvoksende økonomiene
i bl.a. Asia, har tilgangen til eksportmarkeder og utenlandske investeringsmidler trolig
bidratt vesentlig til å stimulere den økonomiske oppgangen.
Egenskaper ved kapital- og finansmarkedenes
virkemåte innebærer imidlertid at det er nødvendig
med et system med effektivt tilsyn og tilstrekkelig oppfølging fra
myndighetenes side for å bidra til å sikre soliditet og
stabilitet i finanssektoren. Flere av de finanskrisene som har funnet
sted den senere tiden, har avdekket at det er behov for et bedre
internasjonalt regelverk på dette området.
Finansinstitusjonene har i økende grad
blitt integrert over landegrensene. Stabiliteten i innenlandske
finansmarkeder er derfor i større grad avhengig av utviklingen
også i utenlandske markeder. I lys av dette er det nødvendig
for den finansielle stabiliteten i et land at det er etablert betryggende
tilsynsordninger og regelverk på finansområdet
også i andre land. Det er større behov for internasjonale
standarder og samordning av tilsyn med finansmarkedene mellom land.
Gruppen av de syv største industrilandene (G-7) har, sammen
med myndighetene i viktige framvoksende økonomier og institusjoner
som bl.a. Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og
Bank for International Settlements (BIS), gått sammen om å utarbeide
forslag som kan bidra til å styrke det finansielle systemet.
Det arbeides med tiltak både for å motvirke finansielle
kriser og for å stå bedre rustet til å møte
finansielle kriser i framtiden.
Krisene som har oppstått den senere
tiden, har i varierende grad hatt realøkonomiske konsekvenser.
For flere framvoksende økonomier har krisene ført
til betydelig økonomisk tilbakegang og problemer for store deler
av befolkningen. For industrilandene har de realøkonomiske
konsekvensene av finansielle kriser vært mer begrensede
i den senere tiden. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at disse landene
har en finanssektor som er bedre i stand til å håndtere
raske omslag i kapitalstrømmer.
Det er også blitt foreslått
tiltak som har som formål å regulere kortsiktige
kapitalstrømmer mellom land. Chile har i flere år
regulert kortsiktige inngående kapitalstrømmer.
Sentralbanksjefen i USA, Alan Green-span, har nylig tatt til orde
for at det bør vurderes å innføre reservekrav
på lån mellom banker i forskjellige land. Slike
tiltak kan medvirke til å begrense omfanget av finanskriser
ved å redusere risikoen for store ubalanser som følge
av en sterk kapitalinngang.
Stortingsrepresentantene Djupedal og Halvorsen
tok i sitt Dokument 8-forslag til orde for å innføre
en avgift på valutatransaksjoner, den såkalte
Tobin-avgiften. En slik avgift vil kunne virke stabiliserende ved
at den begrenser omfanget av kortsiktige kapitalplasseringer. Skal
den ha noen effekt, kreves det imidlertid at avgiften blir gjennomført
på global basis. Det er også stor usikkerhet knyttet
til hvordan en slik avgift vil virke. En slik avgift ville fungere
som en skatt på all handel med varer til og fra Norge.
Lavere omsetning i markedet for norske kroner kan dessuten gjøre
at enkelttransaksjoner lettere vil påvirke valutakursen.
Den innenlandske finansnæringen ville også kunne
bli rammet, fordi store valutatransaksjoner med en ensidig avgift
i Norge trolig ville bli foretatt utenlands. Å innføre
en slik avgift ensidig i Norge ville også være
i strid med Norges internasjonale forpliktelser gjennom bl.a. EØS-avtalen.
Det gjøres et betydelig arbeid internasjonalt
for å bedre finansmarkedenes virkemåte for å bidra
til å redusere risikoen for finansielle kriser i framtiden.
Det vinnes stadig ny innsikt om feltet. Norge er i dag langt framme
når det gjelder gjennomføring av internasjonale
standarder for tilsyn og regelverk i finanssektoren. Det er viktig
at Norge fortsatt er med i arbeidet som skjer på dette
området internasjonalt, og at Norge er med på å bidra
til at slike standarder også tas i bruk i andre land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
tar departementets utgreiing til orientering.
Flertallet mener at arbeidet
med å etablere systemer for forebygging av internasjonale
finanskriser er særdeles viktig. Fra flere hold har blitt
tatt initiativ for å reformere de internasjonale finansielle
institusjonene og å bedre finansmarkedenes virkemåte. Flertallet viser
til at Norge er langt framme når det gjelder gjennomføring
av internasjonale standarder for tilsyn og regelverk i finanssektoren. Flertallet mener
det er viktig at Regjeringen arbeider aktivt i internasjonale fora
for å skape oppslutning om felles tiltak som kan begrense
og forebygge internasjonale finansielle kriser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at Regjeringen nå har
kommet til det syn disse medlemmer lenge har fremmet;
at det ikke er aktuelt å innføre ensidige tiltak
for å begrense valutahandel. Disse medlemmer støtter
departementets vurderinger knyttet til innføring av en
såkalt Tobin-avgift på valutahandel. Spesielt
vil disse medlemmer understreke de negative konsekvensene
det kan ha å gjennomføre ensidige tiltak i Norge,
blant annet risikoen for en mer ustabil valutakurs, at finansnæringen
rammes og at et slikt tiltak kan være i strid med Norges
internasjonale forpliktelser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
omtalen i Revidert nasjonalbudsjett vanskelig kan sies å "utrede
og vurdere på bred basis betydningen av frie kapitalbevegelser
og muligheten og ønskeligheten av å regulere og
begrense disse", slik Regjeringen sa den ville gjøre i
brev til finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
nr. 8:124 (1997-98). Regjeringen har nøyd seg med å referere
kjente argumenter for og særlig mot, kapitalbevegelser
generelt og valutatransaksjoner spesielt.
Dette medlem mener at Norge bør
støtte aktivt opp om det arbeid som foregår i
regi av OECD og IMF for å utvikle internasjonale standarder
for regelverk og tilsyn med kapitalbevegelser. Men etter dette
medlems oppfatning er slike tiltak ikke tilstrekkelige.
Det er nødvendig å komme med tiltak mot det som
er drivkraften bak spekulative, kortsiktige kapitalbevegelser, nemlig
muligheten for stor avkastning.
Dette medlem konstaterer at Regjeringen
skriver at en Tobin-avgift kan virke stabiliserende om den gjennomføres
på global basis, men at det også er stor usikkerhet
knyttet til hvordan en slik avgift vil virke. Dette medlem fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen på den
mest hensiktsmessige måte; ta opp spørsmålet
om en Tobin-avgift i OECD med tanke på å få gjennomført
en utredning i regi av organisasjonen.»
Dette medlem vil vise til at
bakgrunnen for finanskomiteens behandling av Dokument nr. 8:124 (1997-98)
var valutakurssjokket som rammet Norge i august 1998, slik også andre
land har blitt rammet med enda større negative konsekvenser.
Regjeringens omtale refererer ulike tiltak og forslag internasjonalt som
gjøres av land for å beskytte seg mot uheldige virkninger
av store kortsiktige kapitalbevegelser. Disse tiltakene og forslagene
kan også være aktuelt for Norge. Som et lite land
med en åpen økonomi som fortsatt i lang tid framover
vil ha sin valutakurs nært knyttet til prisen på en
råvare, må vi regne med å fortsatt kunne
bli utsatt for svingninger og press mot den norske krona. Slike
svingninger har vi i dag få muligheter til å hindre
at utvikler seg til valutakurssjokk fordi valutaspekulasjon i slike
situasjoner forsterker svingningene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å nedsette
et utvalg for å utrede hvordan Norge kan forebygge og håndtere valutakurssjokk.»
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte tar
Regjeringens redegjørelse til orientering.
For å styrke det inntektspolitiske
samarbeidet kom partene i arbeidslivet og Regjeringen sammen til
en inntektspolitisk konferanse i midten av desember 1998. Regjeringen
har fulgt opp drøftingene på denne konferansen
bl.a. ved å nedsette et utvalg for forberedelse av inntektsoppgjøret
1999 (Arntsen-utvalget), og et utvalg for å drøfte
strategier for sysselsetting og verdiskapning (Sysselsettingsutvalget).
Det er også nedsatt et utvalg for å gjennomgå arbeidsmiljøloven,
og et utvalg for å analysere dagens forhandlingssystem
og vurdere eventuelle forbedringer i institusjonelle rammer rundt
lønnsforhandlingene vil bli nedsatt i nær fremtid.
I tillegg er alle hovedorganisasjonene invitert til å delta
i Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene.
Grunnlaget for den norske lønnsforhandlingsmodellen,
der hensynet til konkurranseutsatt sektor tillegges vesentlig vekt,
ble drøftet i Arntsen-utvalget. For konkurranseutsatt sektor
under ett er lønnskostnadene den klart viktigste enkeltfaktor
for konkurranseevnen. Lønnskostnadene er viktig både
direkte, ved at de utgjør en betydelig del av produksjonskostnadene
i den enkelte bedrift, og indirekte fordi lønnen i andre bedrifter,
bl.a. underleverandører, er med på å bestemme
prisen på vareinnsatsen i produksjonen. Det var bred enighet
i Arntsen-utvalget om at pris- og kostnadsveksten i Norge over tid
må være på linje med kostnadsveksten
hos våre handelspartnere for å opprettholde størrelsen
på den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse.
Det er bare dersom produksjonen i Norge over tid innrettes mer effektivt
eller mer i samsvar med markedets ønsker enn det våre
handelspartnere klarer, at lønnsveksten kan være
høyere enn hos våre konkurrenter og Norge kan
opprettholde markedsandeler. Med den raske spredningen av teknologi som
i dag skjer over landegrensene og den sterke konkurransen i produktmarkedene,
vil slike forhold neppe gi grunnlag for noe vesentlig avvik i lønnsveksten
i Norge sammenliknet med våre handelspartnere.
For å ivareta hensynet til konkurranseutsatt
sektor i inntektsoppgjørene, pekte Arntsen-utvalget på følgende:
– Partene
i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen
sikres gjennom lave nominelle tillegg. På kort sikt kan
arbeidstakerne være tjent med høyere lønnsvekst,
men på lengre sikt vil det true arbeidsplassene og offentlige
velferdsgoder. Erfaringene både fra Norge og andre land
er at lav nominell lønnsvekst best ivaretas ved en koordinert
lønnsdannelse.
– Hensynet til konkurranseevnen
vil bli best ivaretatt ved at sektorer som er mest utsatt for internasjonal konkurranse,
forhandler først, og at disse forhandlingene på en
troverdig måte angir rammene for den totale lønnsveksten.
Disse rammene må så fungere som retningslinjer
for lønnsveksten i øvrige tariffområder,
men likevel slik at hvert område kan velge forhandlingsprofil
innenfor den angitte totalrammen.
Disse spørsmålene vil bli
diskutert videre i det offentlige utvalget som skal nedsettes for å vurdere forhandlingssystemet.
Utfordringene skissert ovenfor vil også være sentrale
i arbeidet for det nye Sysselsettingsutvalget.
Veksten i timelønnskostnadene i norsk
industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn hos våre handelspartnere.
I årene etter 1994 har veksten i lønnskostnadene
i norsk industri vært sterkere enn hos våre handelspartnere,
noe som isolert sett har bidratt til å svekke den kostnadsmessige
konkurranseevnen. Foreløpige tall indikerer at timelønnskostnadene
i norsk industri økte med drøyt 6 pst. i 1998,
mot drøyt 3 pst. hos våre viktigste handelspartnere.
I Arntsen-utvalget var det bred enighet om at lønnsveksten
raskt bør bringes ned på samme nivå som
hos våre handelspartnere.
I utvalget var det også enighet om
viktige elementer i en kompetansereform.
Det er i meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst
fra 1998 til 1999 for alle grupper under ett på 4 H pst.
Dette anslaget forutsetter at moderasjonslinjen følges
opp i de gjenstående oppgjørene, også på lokalt
nivå. Sammen med en anslått prisstigning på 2,4
pst. innebærer dette en gjennomsnittlig reallønnsvekst
fra 1998 til 1999 på om lang 2 pst. Dette er noe høyere
enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten
hittil på 1990-tallet.
I årets inntektsoppgjør er
kompetansereformen et sentralt forhandlingstema. I Arntsen-utvalget
var det bred enighet om hovedtrekkene i en kompetanse-reform. Under
et møte hos statsministeren 25. mars 1999 overleverte LO
og NHO et notat med en rekke ønsker om statlige bidrag
til en kompetansereform. Merknader i statsministerens svarbrev 10.
april 1999 til partene er gjengitt i meldingen avsnitt 3.6.1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er viktig at alle parter bidrar til det inntektspolitiske samarbeid.
Dette er viktig for å sikre arbeidsplasser, framtidig velferd
og et godt klima for en videreutvikling av inntektspolitikken innenfor
et forsterket solidaritetsalternativ.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at endringene i samfunnet
og arbeidslivet skjer raskere enn noen gang tidligere, og dette
stiller store krav til kunnskap og kompetanse hos den enkelte. Disse medlemmer viser
til at Stortinget har bedt Regjeringen fremme lovforslag om individuell
rett for voksne til grunnskoleopplæring og individuell
rett til utdanningspermisjon. Disse medlemmer viser
til brev fra statsministeren datert 10. april 1999, som er gjengitt
i St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett 1999, der det
står at Regjeringen skal legge frem forslag som "sikrer
tilbud om videregående opplæring for voksne født
før 1978". Disse medlemmer mener at dette
ikke er tilstrekkelig for å sikre voksnes utdanningsbehov,
og viser til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag
i Innst. S. nr. 78 (1998-99) om at voksne også skal få lovfestet
individuell rett til videregående opplæring.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til arbeidet frå Arntsen-utvalet
som drøfta ulike strategiar for sysselsetting og verdiskaping,
gjennomgåing av arbeidsmiljølova og nærare
analyse av forhandlingssystemet. Desse medlemene peiker
på at det vert sett ned eit utval i nær framtid
for å vurdere eventuelle forbetringar i institusjonelle
rammer rundt lønsforhandlingane. Desse medlemene syner
vidare til brei semje i Arntsen-utvalet om at pris- og kostnadsveksten
i Noreg over tid må koma på linje med kostnadsveksten
hos våre samarbeidspartnerar for å oppretthalde
norsk konkurranseevne, og at det er lagt til grunn ei gjennomsnittleg årslønsauke
frå 1998 til 1999 på 4,5 pst. Dette anslaget føreset
at moderasjonslinja vert ført vidare i dei resterande oppgjera,
også på lokalt nivå. Desse medlemene vil
også vise til sine merknader under punkt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at solidaritetsalternativet har vært en bløff
for store grupper lønnsmottagere. Ikke engang LO er uenig
i at bedrifter ikke må finne seg i et lønnsoppgjør
som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene stadig
taper flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor er det
nødvendig at arbeidstagerne er solidariske med bedriftens
interesser. Vi trenger dog ikke et solidaritetsalternativ for at
arbeidstagerne skal være interessert i beholde jobbene
sine. Det er heller ikke riktig at solidaritetsalternativet er den
beste løsningen for pris- og rentestabilitet i Norge. Det
er heller ikke riktig at solidaritetsalternativet er det beste virkemiddel
for å utjevne lønnsforskjeller eller for å opprettholde
eller skape nødvendig konkurransekraft i norsk næringsliv.
Disse medlemmer vil derimot fremheve
betydningen av tiltak som gjør næringslivet mer
konkurransedyktig, eksempelvis skatte- og avgiftslettelser, mindre
reguleringer og skjemavelde og ikke minst forutsigbare og langsiktige
rammebetingelser. Det er videre vesentlig at det norske regelverket
i størst mulig grad er harmonisert med land våre
bedrifter i utstrakt grad konkurrerer med.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at veksten i lønnskostnadene i norsk industri siden 1994
har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Vi er dermed inne i det femte året på rad hvor
lønnsveksten i Norge bidrar til svekket konkurranseevne.
Det er viktig for norsk næringslivs konkurranseevne at
lønnsutviklingen i årene fremover ikke blir høyere
enn hos våre konkurrenter. Samtidig viser imidlertid denne utviklingen
at norsk næringsliv kostnadsmessig er dårligere
rustet enn tidligere til å møte konkurransen fra utenlandske
bedrifter. Selv om både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden
har et betydelig ansvar for å rette opp næringslivets
konkurranseevne gjennom en moderat lønnsutvikling, mener disse
medlemmer at denne utviklingen forsterker behovet for å gjennomføre
tiltak som gjør næringslivet mer konkurransedyktige. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Høyres forslag
om reduserte avgifter, blant annet omtalt i avsnitt 2.2, og til
andre tiltak som vil virke positivt. Disse medlemmer understreker
at innsatsen for å gi næringslivet gode rammevilkår
og bedret konkurranseevne må komme på et bredt
felt, gjennom lønnsutviklingen, skatte- og avgiftsnivået, mindre
reguleringer, mindre skjemavelde m.m. Bare gjennom en slik bred
satsing kan det oppnås gode resultater.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til sine merknader under avsnitt 2.2.
Etter seks år med sterk vekst i fastlandsøkonomien har
sysselsettingen økt med hele 226 300 personer eller over
11 pst. fra 1993 til 1998. Den sterke sysselsettingsveksten har
både gitt flere innpass på arbeidsmarkedet og
ført til avtakende arbeidsledighet. Yrkesfrekvensen i aldersgruppen
16 til 74 år er nå høyere enn noen gang
og blant de høyeste i OECD-området. Arbeidsledigheten
ble nesten halvert fra 1993 til 1998, og bare Luxembourg og Island
av industrilandene har lavere arbeidsledighet enn Norge. Utviklingen
har ført til knapphet på arbeidskraft i flere
sektorer.
I meldingen er det lagt til grunn en avdemping
av sysselsettingsveksten framover. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten
er anslått å øke svakt fra 1998 til 1999.
I deler av arbeidsmarkedet vil det imidlertid fortsatt være
betydelig knapphet på arbeidskraft, spesielt i helse- og
omsorgssektoren og i utdanningssektoren. Dette er en viktig forskjell
sammenliknet med situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet
da sysselsettingen avtok i de aller fleste næringer i privat
sektor. Innenfor enkelte områder av økonomien,
særlig i verftsindustrien og oljerelatert virksomhet, vil
en imidlertid kunne oppleve en viss økning i ledigheten.
Dette må ses i lys av en nødvendig omstilling
i petroleumssektoren til et noe lavere aktivitetsnivå,
etter mange år med sterk vekst. Betydelig innvandring fra
andre nordiske land har bidratt til å dempe presset innen
bygge- og anleggssektoren de siste årene. Redusert aktivitet
vil kunne bidra til å snu tilstrømmingen av arbeidstakere
fra andre nordiske land. Dette vil i så fall dempe virkningene
på ledigheten av et fall i aktiviteten innen sektoren.
Ifølge anslagene i meldingen kan arbeidsledigheten neste år
komme opp mot det nivået som sysselsettingskommisjonen
anslo som nivået på den såkalte strukturledigheten
i Norge, dvs. om lag 3 H - 4 pst., jf. figur 3.7.C
i meldingen. Strukturledigheten kan defineres som det nivået
på ledigheten som er opprettholdbart over tid, gitt virkemåten
til det norske arbeidsmarkedet og under forutsetning av at den kostnadsmessige
konkurranseevnen overfor utlandet ikke svekkes.
I dagens situasjon på arbeidsmarkedet
må sysselsettingspolitikken innrettes mot å sikre
tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Eventuelt økt
arbeidsledighet innenfor enkelte næringer og geografiske
områder kan motvirkes ved økt mobilitet. I tillegg
bør en slik utvikling møtes ved aktiv bruk av
arbeidsmarkedstiltak og intensivert formidlingsinnsats.
I vedtatt budsjett ble gjennomsnittlig tiltaksnivå for 1999
fastsatt til 7 000 plasser. Innenfor denne rammen ble det lagt til
grunn et måltall for gjennomsnittlig tiltaksnivå på 8
000 plasser i første halvår og 6 000 plasser i
andre halvår. Forskjellen mellom første halvår
og andre halvår skyldes i stor grad sesongvariasjoner gjennom året.
Blant annet pga. større innslag av mindre kostbare tiltak,
har tiltaksnivået ligget noe over planlagt nivå hittil
i år. Videreføres dette også i resten av året,
vil nivået på arbeidsmarkedstiltakene kunne bli noe
over 6 000 plasser i andre halvår.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det lagt til grunn
at tiltaksnivået for andre halvår 1999 ville bli
nærmere vurdert i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
1999 i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Utviklingen hittil
i år tilsier ikke en vesentlig annerledes innretning av
arbeidsmarkedspolitikken enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet.
Ledighetsanslaget er noe oppjustert siden Nasjonalbudsjettet, men
oppjusteringen er moderat og har funnet sted fra et svært
lavt nivå. I tillegg vil det fortsatt være knapphet
på arbeidskraft i flere sektorer. På denne bakgrunn
har Regjeringen ikke foreslått endret bevilgning til arbeidsmarkedstiltak.
For å legge forholdene bedre til rette
for formidling og fleksibilitet i arbeidsmarkedet vil Regjeringen
i løpet av kort tid legge fram forslag om endringer i bestemmelsene
om arbeidsleie og formidling av arbeidskraft med utgangspunkt i
innstillingen til utvalget som vurderte regelverket for formidling
og arbeidsleie (Blaalid-utvalget). Utvalget foreslo at private aktører
skal kunne drive formidling av arbeidskraft, og at adgangen til
arbeidsleie utvides. Høringsinstansene har stort sett stilt
seg positive til hovedtrekkene i utvalgets forslag.
Regjeringen nedsatte 23. april 1999 et utvalg
for å drøfte strategier for sysselsetting og verdiskaping (Sysselsettingsutvalget).
Utvalget skal drøfte strategier som kan bidra til en balansert
utvikling i norsk økonomi over tid. I denne sammenhengen
skal det legges vekt på tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens
virkemåte og det skal drøftes hvordan konjunktursvingninger
kan reduseres. Utvalget skal redegjøre for hvilken rolle
inntektspolitikken kan spille. Videre skal utvalget vurdere næringslivets
rammebetingelser slik at de kan bidra til en sterk konkurranseutsatt
sektor, økt nyskaping i næringslivet og en mer
effektiv bruk av ressursene i de ulike deler av landet. Fristen
for utvalgets arbeid er satt til 1. juli 2000.
Arbeidslivsutvalget, som skal gjennomgå arbeidsmiljøloven,
ble nedsatt 19. mars 1999. Bakgrunnen for utvalget er de store endringene
i arbeidsmarkedet, bl.a. knyttet til inntreden av nye grupper på arbeidsmarkedet
og endringer i næringsstruktur, med mer tjenesteproduksjon
og kunnskapsbasert produksjon. Disse endringene kan øke
behovet blant både arbeidsgivere og arbeidstakere for nye
og mer fleksible måter å organisere arbeidet på.
Utvalget skal analysere hvordan disse behovene bedre kan ivaretas
på de fire hovedområdene arbeidsmiljø,
arbeidstid, stillingsvern og medbestemmelse. Utvalget skal ikke
komme med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, men
peke på hvilke områder som det bør arbeides
videre med etter at utvalget har avgitt sin innstilling innen 1.
november 1999.
Forsøksordningen med omsorgsvikariater
forlenges ut året. Regjeringen vil komme tilbake til saken
i budsjettet for 2000.
Under omtalen av Arbeidssamvirke i offentlig
sektor (ASVO) i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1998-99) heter det:
«Komiteen er kjent med at støttesatsene
over mange år ikke har vært i takt med den reelle
kostnadsutviklingen og at økningen på 3,6 pst.
ikke vil bety noen tilnærmelser på dette forholdet.
Komiteen er bekymret for at dette over tid vil føre til
at de svakeste vil skyves ut fordi kravet til egen inntjening stadig
er økende. Komiteen ber departementet vurdere dette forholdet
nærmere i sammenheng med det reviderte budsjettet for 1999.»
Veksten i støttesatsene for ASVO fram
til 1998 ser ut til å ha vært noe lavere enn den
generelle lønns- og prisutviklingen. Støttesatsen
er imidlertid økt med 5,8 pst. fra 1998 til 1999, som er
betydelig mer enn forventet lønnsvekst. Oppjusteringen,
som har sammenheng med Stortingets styrking av bevilgningen til
dette tiltaket, har bidratt til å forbedre den økonomiske
situasjonen i virksomheter som deltar i ASVO-tiltaket.
Det er mange forhold som påvirker den økonomiske situasjonen
i virksomheter som deltar i ASVO-tiltaket. I tillegg til driftsstøtten
fra det offentlige, vil også resultatet fra produksjonen
påvirke lønns- og kostnadsutviklingen i bedriftene.
Det er viktig at støtten er på et slikt nivå at
den sikrer et tilfredsstillende antall plasser i ASVO i forbindelse
med denne meldingen. Regjeringen vil imidlertid følge utviklingen
ved ASVO-tiltaket for å unngå at det oppstår
en situasjon der bedriftene ikke er i stand til å gjennomføre
den attføringsvirksomheten de er pålagt og at
de svakeste skyves ut.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at sysselsettingen har økt med hele 226 000 personer
siden bunnen i 1993. Etter mange år med oppgang er det
nå klare tegn til omslag i arbeidsmarkedet. Sysselsettingsveksten
har stoppet opp. Korttidsledigheten er økende. Industrisysselsettingen
faller. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen for 1.
kvartal er det allerede tegn til en viss nedgang i den samlede sysselsettingen
så langt i år.
Regjeringen anslår i Revidert nasjonalbudsjett
at AKU-ledigheten vil øke til 3,5 pst. i 1999 fra 3,2 pst.
i 1998. Et gjennomsnittlig ledighetsnivå i år
på 3,5 pst. innebærer at ledigheten vil øke
til om lag 4 pst. ved utgangen av året. Disse medlemmer viser
til at det innebærer en mulig økning i arbeidsledigheten
på over 30 000 personer fra utgangen av 1998 (AKU-ledighet 4.
kvartal 1998: 59 000) til utgangen av 1999 (anslag på AKU-ledigheten
i 4. kvartal 1999 på 4 pst. tilsvarer 92 000 ledige). Det
er først og fremst oljerelatert virksomhet, verkstedindustrien,
annen industri og bygg og anlegg som vil merke økt ledighet.
Disse medlemmer viser videre
til at andre deler av arbeidsmarkedet fortsatt vil være
stramt. Som årsgjennomsnitt venter Regjeringen en økning
i ledigheten på om lag 7 000 fra 1998 til 1999, og det
samme fra 1999 til 2000. I industrien har sysselsettingen allerede falt
med 22 000 de fire siste kvartalene fram til 1. kvartal i år.
Disse medlemmer mener at faren
for en reduksjon i aktiviteten i verftsindustrien, oljerelatert
industri og bygg- og anleggsbransjen, gjør det nødvendig å bygge
opp en beredskap mot økende arbeidsledighet. Vi mener ledigheten
må møtes med aktive tiltak framfor passiv utbetaling
av dagpenger. I budsjettet for 1999 mer enn halverte det borgerlige
stortingsflertallet arbeidsmarkedstiltakene, ned til 7 000 plasser.
I andre halvår av 1999 legger Regjeringen opp til et tiltaksnivå på 6
000 plasser. For å gjeninnføre ungdomsgarantien og
møte økende problemer innenfor enkelte bransjer vil disse
medlemmer foreslå en økning på 4
000 tiltaksplasser i 2. halvår. Bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak økes
med 200 mill. kroner og Arbeidsmarkedsetaten med 4 mill. kroner.
Tiltakene innrettes mot de mest utsatte bransjene.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringa sin omtale
av sysselsettingspolitikken der den gjennomsnittlege arbeidsløysa
er berekna å auke svakt frå 1998 til 1999. Den
strame arbeidsmarknaden tilseier ikkje endring i arbeidsmarknadspolitikken. Desse
medlemene er difor tilfreds med at Regjeringa legg opp til å føre
vidare løyvinga gitt i Nasjonalbudsjettet til arbeidsmarknadstiltak.
Desse medlemene vil likevel peike
på at til tross for at det i enkelte sektorar er mangel
på arbeidskraft, vil det særleg i verftsindustrien
og i oljerelaterte verksemder kunne oppstå ei viss auke
i arbeidsløysa.
Desse medlemene vil peike på forslaga
frå Regjeringa i Revidert nasjonalbudsjett som kan bidra til å stimulere
aktiviteten i verfts- og oljerelatert verksemd som t.d.:
– løyving
av 100 mill. kroner til prosjektretta teknologiutvikling i petroleumssektoren.
– vidareføring av tilskotsordning
for Hurtigruta med sikte på bygging av to nye hurtigruteskip
som skal stå ferdig i første halvår 2002.
– Utviding av Garantiinstituttet
for eksportkreditt si alminnelege garantidekning jamfør
forslag til vedtak XIV.
– -forslag om forprosjekt av nytt
forskningsfartøy med sikte på å byggestart
i år 2000.
Desse medlemene ser og trongen
for tiltak som kan dempe dei store svingingane som har vore i aktiviteten
i verfts- og petroleumsindustrien.
I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla
i St. meld. nr. 37 (1998-1999) som gradvis avvikling av produksjonsavgifta
og forslag om 100 mill. kroner til prosjektretta teknologifond ser desse
medlemene trongen for eit tettare samarbeid mellom Regjeringa, leverandørindustrien,
operatørselskapa og aktuelle arbeidstakarorganisasjonar
med sikte på å:
– Vurdere
kortsiktige tiltak for å hindre veksande sysselsetjingsproblem
og tap av kompetanse.
– Vurdere rammevilkåra
på norsk sokkel for mellom anna å sikre optimal
ressursutnytting gjennom auka utvinning i eksisterande felt, at
ressursane nær eksisterande felt vert betre utnytta, samt
sette i verk felt-spesifikke tiltak for å framskunde allereie planlagte
prosjekt på norsk sokkel.
Desse medlemene føreset
at Regjeringa tek initiativ snarast slik at ein gjennom eit samarbeid
med dei ulike aktørane, om eventuelle endringar i rammevilkåra,
kan oppnå forpliktande og konkrete resultat i form av investeringar
som gir større stabilitet i bransjen.
Desse medlemene vil og peike
på at det stramme finanspolitiske opplegget for 1999 har
som siktemål å bidra til redusert rentenivå.
Ei slik utvikling vil vere positiv for norsk offshore-relatert verksemd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over Regjeringens manglende holdninger i forhold til utviklingen
på arbeidsmarkedet. Et arbeidsmarked som i noen sektorer
fortsatt er meget stramt, mens det i andre sektorer er den stikk motsatte
situasjonen. Det er nå fortsatt slik at en oljearbeider
ikke kan bli sykepleier over natten. Det bør bli lettere å ansette
de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære
arbeidsmarkedet og privat arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene
og endring av reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra
til et mer fleksibelt arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil
også føre til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets
arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
at selv om statsbudsjettet viser en god økonomisk situasjon
for Norge, er det fremdeles slik at statens langsiktige finansielle
situasjon er en stor utfordring. For å styrke mulighetene
for å møte fremtidens utfordringer er det viktig å styrke
det fastlandsbaserte næringslivet. På kort sikt
er det også svært viktig at petroleumssektoren får
endrede rammebetingelser slik at den varslede nedgangen og tap av
arbeidsplasser kan reduseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til den langvarige økningen i sysselsettingen som har funnet
sted på 90-tallet, og at arbeidsledigheten i Norge er meget
lav i et internasjonalt perspektiv. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med en klar satsing på arbeidsplasser
og næringsvirksomhet i årene som kommer. En slik
satsing må skje gjennom generelle bedringer i næringslivets
rammevilkår, blant annet gjennom reduksjon eller fjerning
av særnorske skatter og avgifter som formuesskatt og investeringsavgift. Disse
medlemmers forslag om redusert CO2-avgift
på sokkelen, redusert formuesskatt og reduserte avgifter
på grensehandelsutsatte varer er et første skritt i
denne retning. Samtidig må det gjennomføre andre tiltak
på bred front, blant annet å gjøre arbeidsmarkedet
mer fleksibelt ved å myke opp arbeidsmiljøloven og
raskest mulig gjennomføre privat arbeidsformidling og utleie.
Lover og forskrifter må gjennomgås for å fjerne
unødige reguleringer som hemmer norsk næringslivs
konkurranseevne og dermed veksten i nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil advare mot
kortsiktige strakstiltak for å motvirke en viss økning
i ledigheten på kort sikt. Det er stor fare for at slike
tiltak motvirker nødvendige strukturendringer i næringslivet,
og dermed svekker grunnlaget for verdiskapning og sysselsetting
på lengre sikt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99) hvor dette
medlem uttalte følgende:
«Dette medlem mener at faren for økt inflasjon
neste år er overdrevet. Det er større fare for økt
arbeidsledighet.»
Utviklingen har gitt dette utsagnet rett. I
anslaget for den økonomiske utvikling har Regjeringen måtte
oppjustere anslaget for ledigheten fra 3,3 pst. til 3,5 pst., mens
anslaget for konsumprisindeksen er nedjustert fra 3,2 pst. til 2,4
pst.
Svikten i oljeeksporten og andre råvarebaserte eksportnæringer
kan ikke møtes med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger.
Stortingsflertallet bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten hadde
i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende
tilbake til. Fallet i aktivitetsnivået må dempes, men
hovedfokus må være rettet mot å utvikle
nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
I revidert budsjett foreslår Sosialistisk
Venstreparti en tiltakspakke for sysselsettings- og kompetanseoppbygging.
Den inneholder både strakstiltak for verftsindustrien og
bygg- og anleggssektoren og langsiktige tiltak for omstilling og
kompetanse for å utvikle ny næringsvirksomhet.
Sosialistisk Venstreparti foreslår følgende 7
hovedpunkter:
– Økt
satsing på forskning og utvikling. Flere IT-studieplasser,
kjøp av utstyr og etterutdanning innen IT i ungdomsskolen, økt
satsing på alternativ energi og videreføring av
alle bevilgninger til FOU som Regjeringen har foreslått å kutte.
– 3 000 nye tiltaksplasser og
en ekstra satsing for å bringe yrkeshemmede inn i arbeidsmarkedet.
Ungdomsgarantien gjeninnføres og kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten
opprettholdes for å kunne være i stand til å omskolere
nye ledige til andre jobber.
– Tilskudd til igangsetting av
opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk og
ledningsnett.
– Et program for boligbygging.
400 ekstra studentboliger og bygging av andre utleieboliger i år. Husbankens
lånerammer øker med 500 mrd. kroner.
– En fordobling av investeringene
i fornyelse av ferjeflåten i år.
– Økt tilskudd til utbygging
av fiskerihavner.
– Startbevilgning til fornyelse
av havforskningsfartøyet G.O. Sars og bevilgninger til å fullføre
arbeidet med krigsskipet "Hestmanden".
Det er også nødvendig at Sentralbanken
straks setter ned renta. Kombinasjonen av meget sterk kronekurs
og langt høyere rentenivå enn OECD-snittet gir
svekker konkurranseutsatt sektor. Av hensyn til ledigheten vil det
være mer alvorlig om kronekursen fortsetter å bevege
seg i overkant av utgangsleiet enn om den skulle bevege seg tilbake
til underkanten.
Dette medlem ønsker
et allsidig næringsliv, blant annet for at den økonomiske
utvikling skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring.
Derfor har dette medlem i flere år foreslått å snu
investeringsstrømmen fra Nordsjøen til fastlandet. Utviklingen
har i stedet gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo
som Stortinget har lagt opp til har i stedet sprengt alle tidligere
prognoser for investeringer og utvinning. Meget verdifulle ressurser
i form av menneskelig kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet
opp i petroleumsvirksomheten. Etter en sterk økning i oljeinvesteringene
i 1997 på 16 pst., økte investeringene med ytterligere
en fjerdedel i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene
står som et monument over uansvarlig politikk.
Dette medlem har ønsket
en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået
i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar
skjer raskere på et kortere tidsrom og på en mer
brutal måte enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket
i sine alternative budsjetter.
Det må nå gjøres
tre ting samtidig:
– Bidra
til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivået
ved å redusere kostnader og fremskaffe nye oppdrag for
verftsindustrien.
– Øke offentlige investeringer
innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.
– Sterkere innsats for å omstille
menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og
Etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til sine merknader under avsnitt 2.2.
Det følger av lov 10. juni 1988 nr.
40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9
at finansinstitusjoner til enhver tid skal ha en forsvarlig kapitaldekning.
Det følger videre av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsik-ringsvirksomhet
(forsikringsvirksomhetsloven) § 7-3, lov 24. mai 1961 om
forretningsbanker (forretningsbankloven) § 21 og lov 24.
mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 25, jf.
forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning
i finansinstitusjoner (kapitaldekningsforskriften), at en institusjon
skal ha en ansvarlig kapital som utgjør minst 8 pst. av
risikoveiet balanse. Regler som skal sikre at den ansvarlige kapitalen
som nyttes til å oppfylle kapitalkravene tilfredsstiller
visse minstemål til kvalitet, er fastsatt i forskrift 1.
juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner
og verdipapirforetak (beregningsforskriften).
Etter beregningsforskriften § 7 bokstav
e og f (heretter §§ 7e og 7f), de såkalte
krysseiebestemmelsene, skal det ved beregning av ansvarlig kapital
gjøres fradrag for ansvarlig kapital skutt inn i andre
finansinstitusjoner ut over visse grenser fastsatt i forskriften.
Fradraget etter § 7e relaterer seg til bokførte
verdier av enhver form for ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner
og verdipapirforetak for den del av den ansvarlige kapital i den
mottakende finansinstitusjon eller verdipapirforetak som overstiger
2 pst. Fradraget etter § 7f relaterer seg til summen av
slik ansvarlig kapital som ikke trekkes fra etter § 7e.
Inntil den forskriftsendringen som ble foretatt 10. mai 1999, skulle
det for alle finansinstitusjoner gjøres fradrag for summen
av slik ansvarlig kapital som oversteg 10 pst. av finansinstitusjonens
eller verdipapirforetakets egen ansvarlige kapital.
Kredittilsynet finner det i brev 18. mars 1999
tilrådelig med en viss oppmykning av fradragsbestemmelsene
for livsforsikringsselskapene. Kredittilsynets styre foreslår
på denne bakgrunn at størrelsen på fradraget
i den ansvarlige kapital etter bestemmelsen i § 7f endres
slik at livselskapenes investeringer i ansvarlig kapital i andre
finansinstitusjoner gis en vekt på 50 pst. før
fradragene beregnes. Kredittilsynet foreslår ingen endringer
i reglene i forhold til kredittinstitusjoner og skadeforsikringsselskapene.
Etter departementets syn gir Kredittilsynets
redegjørelse en grundig behandling av problemstillinger
i tilknytning til krysseierbestemmelsene. Departementet har i behandlingen
av Kredittilsynets forslag lagt særlig vekt på å vurdere
grunnlaget for å foreta en endring. Departementet har også foretatt
en vurdering av hensiktsmessigheten av den løsningen som
Kredittilsynet foreslår, sammenlignet med en eventuell
endring av prosentsatsene i beregningsforskriften § 7f.
Videre har departementet lagt vekt på klargjøre
reglenes anvendelse for selskaper som tilbyr livsforsikring med
investeringsvalg, hvor det er av betydning om de tilbudte produktene
gir avkastningsgaranti eller ikke.
Departementet har etter en samlet vurdering
endret grensen i § 7f til 50 pst. av egen ansvarlig kapital
for forsikringsselskaper, både for livselskaper og skadeselskaper.
Departementet har kommet til at unntaket også skal gjelde
for livsforsikring med investeringsvalg uten avkastningsgaranti.
Disse endringene er foretatt ved forskriftsendring 10. mai 1999.
Departementet understreker at det vil være
det enkelte selskaps ansvar å tilpasse investeringene i finansaksjer
i forhold til hva som til enhver tid er forsvarlig ut fra soliditets-
og kapitaldekningsmessige forhold. I det følgende er det
gitt en nærmere vurdering og omtale av betydningen av disse
endringene.
Departementet er av den oppfatning at en endring
av fradragsordningene for forsikringsselskaper bør baseres
på hva som er forsvarlig ut fra hensynet til systemmessig
stabilitet. Når det gjelder hensynet til selskapenes individuelle
soliditet, viser departementet til at dette i hovedsak ivaretas
gjennom andre særskilte soliditetsregler, og ikke først
og fremst gjennom de aktuelle fradragsbestemmelsene.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets
oppfatning om at det er viktig at finansinstitusjonene i hovedsak
bygger opp egen ansvarlig kapital eller tilføres slik kapital
fra kilder utenfor finanssektoren. Departementet viser videre til
at når det gjelder plasseringer i norske finansaksjer kan
en strengere grense i § 7e enn det som følger
av EU-direktivets minstekrav ha sin begrunnelse i at det norske
markedet er lite. Departementet har bl.a. på bakgrunn av
at det anses uheldig å innføre regler som forskjellsbehandler
norske og utenlandske finansinvesteringer, besluttet å behandle
plasseringer i norske og utenlandske finansaksjer likt i forhold
til § 7e.
Departementet legger til grunn at det pr. i
dag ikke er forsvarlig fullt ut å unnta forsikringsselskaper
fra fradragsbestemmelsene i §§ 7e og 7f.
Departementet slutter seg i hovedsak til Kredittilsynets
vurderinger når det gjelder fradragsbestemmelsens anvendelse
for kredittinstitusjoner. Når det gjelder fradragsbestemmelsenes
praktiske betydning for kredittinstitusjoner er departementet enig
med Kredittilsynet i at den type investeringer det her er snakk
om, ikke er en sentral del av disse finansinstitusjoners virksomhet.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets
vurdering av at flere forhold taler for en viss oppmykning av fradragsbestemmelsene
for livsforsikringsselskaper.
Etter departementets oppfatning vil det ikke
ha særlig betydning for risikoforholdene i livselskapene
at utlånsvirksomhet i stor grad er erstattet av investeringer
i aksjer og obligasjoner. Etter departementets oppfatning er imidlertid
bedre muligheter for diversifisering og omsetning av verdipapirer
gjennom bedre fungerende nasjonale og internasjonale verdipapirmarkeder
et relevant argument i en vurdering av om det er forsvarlig å endre
denne regelen. Dette taler etter departementets syn også for
at en lemping i kravene gjennom en endring av § 7f er mer
hensiktsmessig enn en endring av § 7e som knytter seg til
enkeltrisiki. Etter departementets syn taler lite for at risikoen
knyttet til en enkeltinvestering er vesentlig endret, mens det kan argumenteres
for at et bedre fungerende finansmarked innebærer at investering
i porteføljer av finansaksjer kan være noe mindre
risikofylt enn tidligere.
Departementet understreker at hovedbegrunnelsen for å ha
et regelverk om fradrag i ansvarlig kapital for ansvarlig kapital
skutt inn i andre finansinstitusjoner er at en vil unngå fare
for smitteeffekter, og at det bygges opp "fiktiv" ansvarlig kapital.
Dette kan unngås ved å hindre at finansinstitusjoner
har store plasseringer hos hverandre uten at det foretas konsolidering
eller at en finansinstitusjon er for ensidig eksponert mot finansplasseringer.
Etter departementets oppfatning ivaretas disse hensynene på en
klarere måte gjennom en grense tilsvarende den som også hittil
har fulgt av § 7f.
Materielt sett virker Kredittilsynets forslag
og den løsning departementet har valgt noe forskjellig.
Kreditttilsynets forslag om en 50 pst. vekting av finansaksjer før
beregning av fradraget etter § 7f, vil gi en reduksjon i
fradragene i forhold til fradrag etter dagens regler, uavhengig
av fradragets størrelse. Det kan hevdes at Kredittilsynets
forslag således ville "favorisere" (tilstrekkelig) store
investeringer, fordi dette innebærer at alle investeringer
over 10 pst. gir redusert fradrag. Etter departementets oppfatning
bør et hovedpoeng være at de som er svært
ensidig eksponert i finansaksjer må gjøre en ekstra
kapitalavsetning. Departementet har kommet til at det er hensiktsmessig å sette
grensen i § 7f til 50 pst. av egen ansvarlig kapital. Opp
til denne grensen gis ikke finansaksjer noen ekstra kapitalvekt,
mens de over denne grensen gis 100 pst. vekt.
Departementet viser til at det er en vesentlig
forskjell mellom selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg
uten avkastningsgaranti og de som tilbyr avkastningsgaranti. I sistnevnte
tilfelle vil selskapene bære en større del av
risikoen enn i førstnevnte tilfelle. Etter departementets
oppfatning bør dette gi seg utslag i hvordan en behandler
disse selskapene i forhold til krysseiebestemmelsene, jf. prinsippene
for de alminnelige kapitaldekningsreglene. I og med at livsforsikring
med investeringsvalg med avkastningsgaranti har store likheter med
ordinær livsforsikring bør disse forsikringstypene
etter departementets oppfatning likebehandles. Departementet har
på denne bakgrunn gjort unntaket fra fradragsbestemmelsene
i §§ 7e og 7f gjeldende kun for livsforsikring
med investeringsvalg uten avkastningsgaranti.
Etter en samlet vurdering mener departementet
at det nå ikke er tilstrekkelig grunn til å skille
mellom skadeforsikringsselskapene og livsforsikringsselskapene når det
gjelder fradragsbestemmelsenes anvendelse. Departementet har derfor
lagt til grunn at den lempingen i kravene som gjøres for
livsforsikringsselskapene også bør gjøres
gjeldende for skadeforsikringsselskapene.
Departementet viser til at bruk av fradragsreglene
på konsolidert basis vil ha særlig betydning når
reglene utformes ulikt for bank og forsikring. Departementet har
foretatt en gjennomgang av konsolideringsspørsmålet.
Departementet viser til at finansinstitusjoner
ved anvendelse av reglene i kapitaldekningsforskriften skal foreta
konsolidering etter regler gitt i forskrift 25. mars 1991 nr. 214
om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis
m.v. (konsolideringsforskriften). Etter § 2 i forskriften
skal kapitalkravet for morselskapet, herunder morselskap i underkonsern
legges til grunn, med mindre annet er fastsatt i konsesjonsvilkår.
Departementet viser til at bestemmelsene i konsolideringsforskriften
innebærer at dersom eierselskapet er et forsikringsselskap
skal de til enhver tid gjeldende regler for forsikring benyttes
ved konsolidering, mens hvis eierselskapet er en bank eller et finansieringsselskap
skal reglene for bank benyttes. Kapitaldekningsreglenes anvendelse
på konsolidert basis vil få særlig stor
betydning når flere forsikringsselskaper inngår
i et konsern. I et forsikringskonsern, herunder underkonsern, mener
departementet at kapitaldekning på konsolidert basis skal
beregnes etter de til enhver tid gjeldende regler for forsikring.
Departementet har foretatt enkelte justeringer i konsolideringsforskriften
for å sikre at dette hensynet ivaretas.
I blandede konsern med en holding på toppen
skal dette holdingselskapet benytte de reglene som gjelder for bank.
Departementet antar den reduserte effekten av lempeligere fradragsbestemmelser
for forsikringsselskaper som inngår i et blandet konsern
vil ha mindre betydning når det gjelder konsolidering mellom
banker og forsikringsselskaper i et konsern. Dette skyldes at bankers
fradrag etter § 7f generelt utgjør en liten del
av et konserns totale fradrag etter § 7f. Imidlertid vil
dette kunne ha betydning for konserner som består av et
stort forsikringsselskap og en liten bank. I de tilfeller hvor det
på et visst nivå vil være aktuelt å konsolidere
en stor forsikringsvirksomhet og virksomheten fra en liten bank
eller et lite finansieringsforetak, bør det etter departementets
oppfatning være mulig å unnta bank- og finansieringsforetaksvirksomheten
fra konsolideringen. Departementet viser i denne forbindelse til
at Kredittilsynet etter § 3 i konsolideringsforskriften
kan bestemme at en finansinstitusjon helt eller delvis skal være
unntatt fra konsolideringsplikten for så vidt minstekravet
til kapitaldekning på konsolidert basis ikke vil avvike
vesentlig fra minstekravet til kapitaldekning for institusjonen
selv.
Finansdepartementet viser til løsningen
som er foreslått av et mindretall i Kredittilsynet om å skille
mellom eierandeler eid av konsernets livselskaper og eierandeler
eid av andre selskaper i konsernet ved beregning av fradrag i andre
finansinstitusjoner på konsolidert basis. Dette forslaget
ville innebærer at de ulike selskapene ville inngå i
konsolideringen med sin relative andel av den ansvarlige kapitalen.
Dette ville virke nøytralt i forhold til konsern med ulik
bransjesammensetning. Etter departementets syn må imidlertid
en bredere vurdering av spørsmålet om konsolidering
baseres på en nærmere utredning. Departementet legger
til grunn at i og med at det både nasjonalt og internasjonalt
arbeides med spørsmål knyttet til kapitaldekningsreglers
anvendelse på konsolidert basis vil det ikke være
hensiktsmessig å gjøre store endringer i disse
reglene på det nåværende tidspunkt. Arbeidet internasjonalt
dreier seg bl.a. om betydningen av konsolidering av bank og forsikring.
Dette arbeidet kan ta noe tid.
Komiteen sluttar seg
til Regjeringa sine forslag til endringar i reglane om frådrag
ved berekning av ansvarleg kapital.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser
til at flertallet i finanskomiteen har bedt om en oppmykning av
de særnorske krysseierreglene for finansaksjer. Flertallet konstaterer
at departementets gjennomførte oppmykning er et skritt
i riktig retning. Det vises til at krysseiereglene for tiden reguleres
i forskrift, men at disse reglene vil inngå i den kommende
lov om finansforetak som en oppfølging av Banklovkommisjonens
arbeid. Flertallet ber Regjeringen vurdere endringer
som innebærer at forsikringsnæringen underlegges
samme regelverk for krysseie som i EU i forbindelse med proposisjonen
knyttet til Banklovkommisjonens delutredning.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til lov av 10. juni 1988 nr. 40 der det kjem fram at finansinstitusjonar
til ei kvar tid skal ha ei forsvarleg kapitaldekning. Vidare er
det fleire andre lover og forskrifter som regulerar minstekrava
til kapitaldekning og utrekning av kryss-eige. Desse medlemene viser
til situasjonen for norsk finansnæring, og viser til departementet
sitt vedtak om endring i beregningsforskrifta § 7 f som
fastset prosentsatsen til 50 pst. av eigen ansvarleg kapital for både
livsforsikringsselskap og skadeforsikringsselskap, og dessutan for
livsforsikringsselskap med investeringsvalg utan avkastingsgaranti.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at finanskomiteens flertall
tidligere har gitt uttrykk for at det er viktig med en oppmyking
av reglene for krysseie i beregningsforskriften. Finansdepartementets
endring i krysseie-reglene er etter disse medlemmers syn
et skritt i riktig regning, men resultatet vil fortsatt være
at det norske regelverket er strengere enn det som gjelder i EU.
For det første er forsikringsselskaper ikke omfattet av
dette regelverket, som i EU gjelder kredittinstitusjoner. For det
andre er grensene som gjelder for banker og andre kredittinstitusjoner
før det må gjøres fradrag i egen ansvarlig
kapital, høyere i EU enn i Norge. Finansdepartementets
forslag til endring vil fortsatt innebære at norske forsikringsselskaper
vil ha høyere kostnader ved å investere i finansaksjer
sammenlignet med andre investeringer, herunder utenlandske aksjer og
obligasjoner. Disse medlemmer viser til at det i
høringsrunden til Banklovkommisjonens 4. utredning om lov
om finansforetak var bred oppslutning om at de særnorske
krysseiereglene må mykes opp. Blant annet har Norges Bank
anbefalt tilnærmet oppheving av krysseiereglene.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:57 (1997-98) fra stortingsrepresentant Siv Jensen om å unnta
forsikringsselskapene fra krysseiebestemmelsene, og vil fremme følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide
nødvendige endringer i forsikringsvirksomhetsloven, slik
at regulering av forsikringsselskaper kommer på linje med
det som gjelder i EU.»
Ved Lov 7. juni 1996 nr. 30 ble et foretatt
visse endringer i reglene for tiltak mot hvitvasking av penger. Blant
disse var en utvidelse av hvitvaskingsbestemmelsens anvendelsesområde
fra å omfatte finansinstitusjoner til også å gjelde
Norges Bank, Postbanken, forvaltningsselskap for verdipapirfond
samt visse meglerforetak.
I Ot.prp. nr. 22 (1995-96) som lå til
grunn for endringene var det foreslått at finansieringsvirksomhetsloven § 2-17
også skulle gjelde for eiendoms- og investeringsselskaper
og enhver som ervervsmessig driver rådgivning om plassering
eller investering av kapital og inkassatorer. Finanskomiteen gikk
imot å utvide hvitvaskingsbestemmelsen til også å omfatte
disse, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-96) side 6. Flertallet i komiteen mente
det ikke ville være "hensiktsmessig å behandle et
slikt prinsipielt spørsmål før utvalget
som er nedsatt for å vurdere endringer i personregisterloven
(Skauge-utvalget) har lagt fram sin innstilling og det er lagt fram for
Stortinget av Regjeringen på en egnet måte". Finanskomiteens
flertall ba videre Regjeringen i stedet om å legge fram
"en bred gjennomgang av hvitvaskingsbestemmelsene" i forbindelse
med oppfølgingen av innstillingen fra Skauge-utvalget.
jf. Innst. O. nr. 50 (1995-96) side 6.
Justisdepartementet tar sikte på å fremme
forslag til ny personopplysningslov våren 1999. Finansdepartementet
vil foreta en gjennomgang av anvendelsesområdet for hvitvaskingsbestemmelsen
i finansierings-virksomhetsloven etter at proposisjon
om ny personopplysningslov er behandlet av Stortinget.
Komiteen tek utgreiinga om regelverket
for tiltak mot kvitvasking av pengar til orientering.
På enkelte felt på norsk kontinentalsokkel
betales det en produksjonsavgift på verdien av utvunnet
olje. Avgiften betales for åtte oljefelt med godkjent utbyggingsplan
før 1986 og utgjør mellom 8 og 16 pst. av bruttoproduksjonsverdien.
Produksjonsavgift betales ikke for petroleum produsert fra forekomster
hvor utbyggingsplanen er godkjent eller hvor krav til plan for utbygging
og drift er frafalt etter 1. januar 1986.
Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling
av produksjonsavgiften på kontinentalsokkelen. Tempoet i
avviklingen vurderes særskilt for det enkelte produksjonsfelt.
Regjeringen vil komme tilbake til mer konkrete nedtrappingsplaner
i Nasjonalbudsjettet 2000.
CO2-avgiften på kontinentalsokkelen
er innført for å bidra til å redusere
utslippene av klimagassen CO2, og inngår
som et viktig element i en helhetlig klimapolitikk. Avgiften vil
påvirke produksjons- og investeringsbeslutninger på kontinentalsokkelen.
Et offentlig utvalg er i ferd med å utrede et system for
omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Kvotesystemet kan bli et
supplerende eller alternativt virkemiddel til CO2-avgiften.
Utvalget skal avgi sin innstilling til Miljøverndepartementet
innen 31. desember 1999. Regjeringen vil evt. komme tilbake til
strukturen i CO2-avgiftssystemet, deriblant
eventuelle endringer for kontinentalsokkelen, etter at kvoteutvalget
har levert sin innstilling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser
til at mens generelle skatte- og avgiftslettelser i petroleumssektoren
først og fremst vil begunstige eksisterende felt, må tiltakene
i oljevirksomheten være rettet mot å øke
lønnsomheten i nye marginale utbygginger/haleproduksjon
slik at man realiserer flere prosjekter. En avvikling av produksjonsavgiften
som kun gjelder på de åtte eldste feltene som
er i produksjon, har en slik innretning. Disse feltene har også 65
pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning
som ventes besluttet de neste 10 år. Flertallet ønsker
derfor en avvikling av produksjonsavgiften og mener at slik avvikling
bør starte allerede inneværende år.
Flertallet viser videre til at
produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon
og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle
feltene. Flertallet har merket seg at Regjeringen
vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums-
og leverandørindustrien og behovet for å få frem
nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette
ikke er tidsnok. Flertallet viser til at Regjeringen
har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften
på det enkelte felt. Flertallet ber Regjeringen
om å bruke denne fullmakten til å redusere eller fjerne
produksjonsavgiften på enkelte felt. Hensikten er å bringe
frem marginale prosjekter og investeringer i haleproduksjon til
beslutning allerede høsten 1999.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen bruke
sin fullmakt til å fjerne produksjonsavgiften på enkelte
felt, med den hensikt å bringe frem marginale prosjekter
og investeringer i haleproduksjon til beslutning allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
en avvikling av produksjonsavgiften. Avviklingen av produksjonsavgiften
må skje feltvis og gradvis slik at det i størst
mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer går
inn for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som
gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet.
Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak.
Regjeringen må i Nasjonalbudsjettet legge fram et avgiftsopplegg
i tråd med dette og som kan settes i verk fra årsskiftet.
Regjeringen må umiddelbart ta initiativ til en dialog med
selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter.
Ordningen skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem
for petroleumssektoren. Disse medlemmer ber også Regjeringen
om å komme tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere
hele offshoresektoren i kvotesystemet.
Disse medlemmer ønsker
en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten
gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen for nye
feltutbygginger åpne for at CO2-avgiften
for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen fastsettes
ned mot det som gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet. Dette
må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak.»
Disse medlemmer vil
subsidiært slutte seg til fellesforslaget fra komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre nedenfor, om
reduksjon av CO2-avgiften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at produksjonsavgiften i hovedsak er avviklet, men at det fortsatt
gjenstår for olje fra felt som er besluttet utbygget før
1. januar 1986. Selv om denne avgiften er avviklet for nyere felt
vil den ha betydning for gamle felt og kan være utslagsgivende
i selskapers beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader under kap. 3.4.2.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget
ber Regjeringen avvikle produksjonsavgiften snarest.
2. Avgiftsvedtaket om CO2-avgift
i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for budsjetterminen
1999 oppheves med virkning fra 1. juli 1999.»
Disse medlemmer vil subsidiært
gå inn for reduksjon av CO2-avgiften,
jf. forslag nedenfor.
Disse medlemmer mener det er
viktig å understreke betydningen av at Stortinget skal
fastsette skatte- og avgiftsnivået en gang i året
og ikke skape usikkerhet og uforutsigbarhet gjennom skiftende skatte-
og avgiftsinnretning flere ganger i året, med mindre helt
spesielle, akutte forhold gjør slike endringer nødvendig. Disse
medlemmer vil derfor kun fremme forslag om bortfall av CO2 avgiften med henvisning til den spesielle
situasjonen i oljeindustrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at CO2-avgiften er en særnorsk
avgift som direkte påvirker norsk sokkels konkurransekraft
overfor andre investeringsområder. Avgiften er i dag betydelig
høyere enn for annen industri, og disse medlemmer foreslår å redusere
avgiften med 30 pst. fra 1. juli 1999. Disse medlemmer viser
for øvrig til Høyres merknader under 3.4.2 og
fremsetter følgende forslag:
«Fra 1. juli 1999 skal det i henhold
til lov av 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp
av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen
betales CO2-avgift til statskassen etter
følgende satser:
Disse medlemmer vil subsidiært
gå inn for forslaget fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet nedenfor.
Disse medlemmer peker på at
det er viktige prinsipielle og praktiske problemer knyttet til å redusere
CO2-avgiften for noen få utvalgte
felt. Det vises i den forbindelse til olje- og energiministerens
brev til energi- og miljøkomiteen av 31. mai 1999 der det heter:
«Det vil imidlertid være problematisk å ha
ulike avgiftssatser på felt som er tilknyttet samme innretning.
I slike tilfeller vil det være vanskelig å skille
mellom hvilket gass-/dieselforbruk som stammer fra respektive
felt, og dermed etablere et godt avgiftsgrunnlag. Dette forholdet
vil være særlig relevant for satelittfelt som
knyttes til eksisterende innretninger.»
Disse medlemmer viser videre
til at en differensiering av CO2-avgiften
mellom nye og eksisterende felt kan føre til en samfunnsøkonomisk
uheldig vridning av investeringene fra nye prosjekter/haleproduksjon
i eksisterende felt til investeringer i nye felt.
Disse medlemmer viser til at
produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon
og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle
feltene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums-
og leverandørindustrien og behovet for å få frem
nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette
ikke er tidsnok. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften
på det enkelte felt og ber Regjeringen om å bruke
denne fullmakten. Hensikten er å bringe fram marginale
prosjekter til investeringsbeslutning allerede høsten 1999. Disse medlemmer fremsetter
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen redusere
eller fjerne produksjonsavgiften på aktuelle felt. Hensikten
er å bringe marginale investeringsprosjekter fram til investeringsbeslutning
allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man skal inkludere
hele offshoresektoren i kvotesystemet for CO2 i
løpet av år 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre gir subsidiær støtte
til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknad
foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for år 2000 legge frem forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren
er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten for å differensiere
mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere
til økt feltutbygging.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet gir
subsidiær støtte til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknader
foran.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen igangsette
et utredningsarbeid med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen
og fremme forslag til endringer overfor Stortinget i løpet
av år 2000.»
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte sluttar
seg til Regjeringa sine vurderingar om ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen.
Desse medlemene sluttar seg vidare
til Regjeringa sine vurderingar om CO2-avgifta
på kontinentalsokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil peike på at Regjeringa
legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen.
Dette vil bidra til å betre tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare
mot å redusere CO2-avgifta.
Ein reduksjon av CO2-avgifta vil vere
eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel for å auke aktivitetsnivået
på norsk kontinentalsokkel. CO2-avgifta
er samstundes ein viktig del av ei grøn skatteendring der
rett prising av forbruk og forureining vil gje ein meir miljøvennleg
skatte- og avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2-avgifta
vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn
skatt.
Desse medlemene vil peike på at
CO2-avgifta også spelar ei viktig
rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal
reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2-avgifta
vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale
forpliktingar.
Desse medlemene meiner CO2-avgifta på norsk kontinentalsokkel
er ein viktig del av den norske klimapolitikken. CO2-avgifta
er utelukkande miljøvernpolitisk begrunna og skal stimulere
m.a. oljeselskapa til å redusere sine CO2-utslepp
ved konkrete utsleppsreduserande tiltak. Ein reduksjon i avgifta
på norsk kontinentalsokkelen vil føre til auka
CO2-utslipp nasjonalt ved at incentivet
til utsleppsreduserande tiltak blir svekkja. Dette vil gjere det
vanskelegare å oppnå Kyoto-forpliktinga, og vil
måtte føre til større utsleppsreduksjonar
og trong for sterkare verkemiddelbruk overfor andre bransjar og
sektorar dersom Kyoto- forpliktinga skal haldast. Dette vil igjen
kunne gje store økonomiske konsekvensar for desse sektorane. Dersom
ein i slike tilhøve ikkje skal kunne bruke miljøvernpolitiske
verkemiddel for å regulere aktiviteten i disse sektorane,
vil vi ende opp i ein vond sirkel som ikkje vil bidra til at forpliktingane
våre kan nåast. I beste fall vil vi komme i ein
situasjon som medverkar til at vår Kyoto-forplikting ikkje
kan nåast til lågast moglege kostnader for landet,
ved at einskilde sektorar må bere ein uforholdsmessig stor
byrde av forpliktinga.
Desse medlemene vil og peike
på at utvalet som skal utgreie eit nasjonalt kvotesystem
for klimagassar, (Kvoteutvalet), skal leggje fram si innstilling
ved utgangen av året. Regjeringa skal komme nærare
tilbake med eventuelle endringar i CO2-avgiftsstrukturen etter
at kvoteutvalet har gitt si innstilling.
Det vil vere lite føremålstenleg å føreta
endringar i CO2-avgiftene før
ein har vurdert ein heilskapleg verkemiddelstrategi overfor klimautslepp
m.a. basert på Kvoteutvalet si innstilling. Forutsigbare
rammetilhøve bør og tilleggjast vekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler
Regjeringens syn på CO2-avgiften
på sokkelen. CO2-avgiften har
bidratt til at selskapene på sokkelen på en helt
annen måte enn tidligere har utviklet teknologi for å redusere
klimagassutslippene. Dette er helt nødvendig skal Norge
nå de mål som er satt i Kyoto-avtalen. Når
det fra bransjen argumenteres med at dette er en særnorsk
avgift de ønsker å redusere, er dette en meget
kortsiktig måte å tenke på. Alle industriland
må innen 2010 redusere sine utslipp, og det betyr at norsk
sokkel har skapt seg betydelige konkurransefortrinn ved at de allerede
er bevisst at petroleumssektoren må redusere sine utslipp
vesentlig. Dette medlem vil peke på at petroleumssektoren står
for 24 pst. av de samlede CO2-utslipp
i Norge, og som sådan må være forberedt
på at denne sektoren står overfor betydelige omstillinger
i årene som kommer.
Dette medlem vil understreke
at Norge i all overskuelig framtid vil være en betydelig
aktør innen olje og gass, og at det må være
et mål å skape langsiktige, forutsigbare rammebetingelser
for bransjen. Den kortsiktighet som har preget petroleumssektoren
er verken bransjen eller det norske samfunn tjent med. Dettemedlem vil
derfor sterkt advare mot å endre CO2-avgiften
før et eventuelt kvoteregime er etablert, og viser i den
sammenheng til det kvoteutvalg Regjeringen har satt ned.
Dette medlem har ved en rekke
anledninger pekt på at det burde vært nedsatt
et "Tempoutvalg" for å se på de langsiktige økologiske
og økonomiske betingelsene for petroleumssektoren.
Dette medlem vil understreke
at det er av avgjørende betydning for petroleumssektoren å ha
langsiktige rammebetingelser, og vil på den bakgrunn fremme forslag
om at det utarbeides en egen stortingsmelding der petroleumssektorens økologiske
rammebetingelser fastlegges. En slik melding vil være en
naturlig oppfølging av kvoteutvalgets innstilling. Målsettingen
må være å etablere økologiske
og økonomiske rammebetingelser for en bærekraftig
petroleumssektor.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringa utarbeide
en stortingsmelding om de langsiktige økologiske og økonomiske rammebetingelser
for petroleumssektoren.»
Det vises til omtalen av den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften
i Nasjonalbudsjettet 1999, avsnitt 4.2.6.
EFTAs overvåkingsorgan ESA påla
i sitt vedtak av 2. juli 1998 Norge å gjøre visse
endringer i den differensierte arbeidsgiveravgiften, ut fra det
syn at differensieringen utgjør statsstøtte etter
EØS-avtalen. ESA satte i sitt vedtak 31. desember 1998
som frist for Norge til å gjennomføre endringene.
Ved stevning av 2. september 1998 brakte Regjeringen ESAs vedtak inn
for EFTA-domstolen.
I løpet av høsten 1998 ble
det klart at saken ikke ville bli avgjort av domstolen før
fristen som ESA hadde satt for å gjennomføre vedtaket
gikk ut. En søkte derfor fra norsk side om at domstolen
skulle gi vedtaket utsettende virkning. Norge fikk dette innvilget
ved domstolens beslutning av 11. desember 1998. Det vil si at Norge
uansett sakens utfall ikke er forpliktet til å oppfylle
vedtaket før dommen foreligger.
Regjeringen har under rettssaken holdt fast
ved sitt tidligere syn om at den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften
er en del av det generelle skattesystemet og derfor faller utenfor
EØS-avtalen. ESA fastholdt det syn deres vedtak bygger
på. Disse synspunktene er blitt utdypet i partenes innlegg
for EFTA-domstolen. Muntlig prosedyre ble holdt i Luxemburg 3. mars 1999.
Den muntlige prosedyren utgjør partenes siste innlegg for
domstolen. Fra partenes side er saken således ferdigbehandlet
for domstolen. Dom i saken ventes før sommeren.
Komiteen viser til
sine respektive merknader i Innst. S. nr. 236 (1998-99) avsnitt
7.4, og tek utgreiinga om differensiert arbeidsgjevaravgift til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at Norge 20. mai
1999, tapte ankesaken i EFTA-domstolen om den differensierte arbeidsgiveravgifta.
ESA fikk medhold i at denne avgiften ikke er et nasjonalt skatte-
og avgiftsspørsmål, men regionalpolitikk underlagt
EØS.
Norges mulighet til å drive distrikts-
og regionalpolitikk etter egne behov og prioriteringer er gjennom dette
sterkt redusert. 95 pst. av støtten kan foreløpig videreføres
ut 2003 innenfor ESAs regler for transportstøtte.
Disse medlemmer vil påpeke
at det flertallet som gikk inn for EØS avtalen forsikret
om at dette ikke kunne eller skulle skje. Nei-siden hevdet under
debatten at Ja-partiene tok feil og at de førte folk bak
lyset ved å gi inntrykk av at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
kunne bestå innafor EØS.
Disse medlemmer slår
fast at dommen får alvorlige følger for norsk
distrikts- og regionalpolitikk. EUs utvidelse østover vil
føre til endringer i regelverket for regionalpolitikken.
Slike endringer vil nå slå direkte inn i nesten
alle sider av norsk distriktspolitikk.
Disse medlemmer vil hevde at
Regjeringen av politiske grunner forsøker å bagatellisere
de alvorlige prinsipielle endringene dommen fører til med
hensyn til innskrenkinger i norsk handlingsrom. Ved bare å fokusere
på de kortsiktige og praktiske konsekvensene, gis det inntrykk
av at dette ikke betyr så mye.
Disse medlemmer vil vise til
spørsmål i Stortingets spørretime 6.
februar 1999 der statsminister Bondevik også refererer
til et pågående arbeid innafor EU som skal føre
til retningslinjer som skal avklare forhold rundt statsstøtte
og skatt. Dette arbeidet vil sannsynligvis bli tatt inn i ESA-regelverket
og derved også få direkte virkning i Norge.
Disse medlemmer vil vise til
brev til Statsminister Bondevik fra Sosialistisk Venstrepartis gruppe av
4. juni 1999, der det bes om avklaringer i forhold til dette arbeidet
og om å få framlagt de prinsipielle konsekvensene
av dommen i EFTA-domstolen, en vurdering av en omlegging av ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift til en transportstøtteordning
og en rekke andre spørsmål som nå avklares.
Finansdepartementet er bedt om å vurdere
skatte-reglene for utenlandsansatte i norske bistandsorganisasjoner.
Organisasjonene har påpekt at overgangen til kreditmetoden
påfører organisasjonene økte kostnader.
Kreditmetoden innebærer at det i den norske skatten kan
kreves fradrag for skatt betalt i utlandet på den samme
inntekten. Det er også anført at det hersker en betydelig
usikkerhet med hensyn til ligningspraksis på området.
Et spørsmål som særlig er reist, gjelder
det forhold at dersom oppholdslandet har gitt skattefritak for personer
som deltar i humanitært og ideelt arbeid, så vil
personen kunne bli fullt ut skattepliktig til Norge.
Skatteplikten som bosatt i Norge kan falle bort
ved minst ett års opphold i utlandet, dersom skattyteren godtgjør
at han er skattepliktig som innenlandsboende i det landet han oppholder
seg, jf. skatteloven § 17 tredje ledd. Denne bestemmelsen
kalles "ettårsregelen". Bestemmelsen er en regel for å unngå dobbeltbeskatning;
det er ikke en skattefrihetsregel. Det er først i de tilfellene
der skattyteren rent faktisk er skattepliktig som innenlandsboende
i oppholdslandet at det foreligger sterke hensyn for å unnta
vedkommende fra skatteplikten i Norge. Dersom skattyteren ikke godtgjør
at han/hun er skattepliktig som innenlandsboende, vil han/hun
bli skattlagt fullt ut i Norge. For det tilfelle at han/hun
er begrenset skattepliktig i oppholdslandet, vil vedkommende kunne
kreve skattefradrag for den utenlandske skatten etter nærmere
regler, jf. skatteloven § 22 A. Organisasjonene understreker
at selv en lav "livsoppholdslønn" kan være høy
og bli sterkt progressivt beskattet i oppholdslandet.
Finansdepartementet vurderer nå spørsmålet
om skattlegging av utenlandsstasjonerte i frivillige organisasjoner
i samband med en generell gjennomgang av den såkalte ettårsregelen
(skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum). Et tema er
hva som er rimelige dokumentasjonskrav fra ligningskontorene med
hensyn til opplysninger om betalt skatt i utlandet. Finansdepartementet
tar sikte på å sende et forslag ut på høring
i løpet av høsten og vil deretter legge fram saken
for Stortinget på nytt.
Det har også blitt reist spørsmål
om verdsettelse av naturalytelser som den utenlandsstasjonerte mottar. Det
kan hevdes at man ved verdsettelsen av naturalytelser mottatt under
arbeidsopphold i utlandet ikke nødvendigvis bør
følge norske verdsettelsesnivåer. Departementet
har i brev av 7. mai 1999 bedt Skatte-direktoratet om å foreta
en vurdering av regelverket for verdsettelse av enkelte naturalytelser
i utlandet.
Komiteen tek utgreiinga
om skattespørsmål for utanlandstilsette i humanitære
organisasjonar og misjonsorganisasjonar til orientering.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Høgre, Senterpartiet, og Venstre viser til meldinga
sin omtale av problema for humanitære organisasjonar med
endra likning for utanlandsansatte. Desse medlemene vil
understreke den viktige innsats desse organisasjonane gjer for menneske
i nød og for å skapa respekt for menneskerettar
og humane verdiar i mange delar av verda. Desse medlemene har
merka seg at dei generelle konsekvensar av omlegging til "kreditmetoden"
i samband med skattereforma av 1992 ikkje var spesielt vurdert for
utanlandstilsette i utviklingsland. Omlegging til "kreditmetoden"
kan såleis ha fått med seg utilsikta konsekvensar
for denne gruppa. Desse medlemene er kjent med at
omlegginga har skapt usikkerhet i humanitære organisasjonar
og misjonselskap med hensyn til avlønning av medarbeidarane
i utlandet. Dei budsjettmessige konsekvensar av ein eventuell endra likningspraksis
kan verte svært store. Det er difor viktig at departementet
avklarar desse spørsmåla i budsjettet til hausten,
slik meldinga varslar.
Under behandlingen av budsjettet for 1999 ba
Stortinget Regjeringen om å komme med en vurdering av en
systemomlegging av emballasjeavgiften på all drikkevareemballasje
basert på emballasjens art i Revidert nasjonalbudsjett
1999. Stortinget forutsatte at forslag til endelig systemomlegging
fremmes i budsjettet for 2000.
Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består
av en miljøavgift som differensieres etter innhold og graderes
etter returandel slik at avgiftssatsen reduseres når returandelen øker.
I tillegg ilegges engangsemballasje, dvs. drikkevareemballasje som ikke
kan brukes om igjen i sin opprinnelige form, en grunnavgift.
I St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter
ble det gitt en bred omtale av prinsippene bak og utformingen av systemet
for emballasjeavgifter for drikkevarer. Det ble bl.a. konkludert
med at avgiftene bør differensieres etter emballasjens
innhold. Differensiering etter innhold ble begrunnet med at innholdet
er av betydning for bruksområde og sannsynligheten for
forsøpling av naturen. Finansdepartementet vurderte det
som viktig ut fra miljøhensyn å fastholde graderingen
etter retur-andel. Det ble konkludert med at en ikke fant grunn
til å endre dagens system for drikkevareemballasje før spørsmålet
om grunnavgiften på engangsemballasje er nærmere
avklart.
Vurderingene bygde bl.a. på en rapport
fra Østlandsforskning (ØF) (ØF rapport
nr. 09/1997 Miljøavgifter på drikkevareemballasje).
I rapporten ble det antydet at emballasjens materiale kan ha betydning
for forsøplingsproblemet som en emballasjeenhet forårsaker. ØF fant
imidlertid ikke noe entydig grunnlag for å foreslå endringer
i gjeldende avgiftssystem.
Grunnavgiften ilegges kun engangsemballasje. EFTAs
overvåkningsorgan, ESA, mener i sin grunngitte uttalelse
(reasoned opinion) av 13. november 1996 at grunnavgiften rammer
importerte produkter i større grad enn innenlandsproduserte
og at avgiften derfor strider mot EØS-avtalens artikkel
14 (prinsippet om ikke-diskriminering). ESA mener videre at Norge ikke
har dokumentert at det ut fra miljøhensyn er behov for å stimulere
ombruk framfor gjenvinning. Flere EU-land er i dialog med EU-kommisjonen
angående virkemidler for favorisering av ombruk framfor gjenvinning.
ESA har ikke fulgt opp sin uttalelse. I rapporten fra ØF
sies det om grunnavgiften at:
«Vi finner ikke faglig begrunnelse for den differensiering
mellom ombruk og materialgjenvinning grunnavgiften innebærer.»
ØFs konklusjon er dermed med på å bygge
opp om ESAs syn.
Stortinget har bedt Regjeringen om å fremme
et forslag til omlegging av avgiftssystemet etter emballasjens art
uavhengig av spørsmålet om grunnavgiften. Finansdepartementet
har i samarbeid med Miljøverndepartementet bl.a. engasjert Østlandsforskning
på nytt for å foreta en oppdatert vurdering av
miljøkostnadene knyttet til ulike former for drikkevareemballasje.
Dette arbeidet vil være en viktig premiss for eventuelle
forslag til systemomlegginger i statsbudsjettet for 2000.
Det er i meldingen avsnitt 4.6.2 og 4.6.3 gjort
rede for dagens avgiftssystem og miljøkostnadene ved drikkevareemballasje.
I meldingen avsnitt 4.6.4 - 4.6.6 er det foretatt vurderinger av å differensiere
emballasjeavgiftene etter emballasjens art, etter returandel og etter
type retursystem.
Det er flere forhold som taler for at avgiften
på drikkevareemballasje også bør differensieres
etter materialtype. Regjeringen vil imidlertid fastholde at emballasjens
innhold er viktig for sannsynligheten for forsøpling av
naturen. Emballasjens art har imidlertid betydning for de helse-
og miljøskadene som kan oppstå når emballasjen
først er havnet i naturen. Ved utformingen av avgiftssystemet
kan det også være behov for å se nærmere
på forholdet mellom retursystemer med og uten pant, grensene
for avgiftsreduksjon etter returhandel, samt fastsettelsen av pantesatsene.
Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til
Stortinget med et forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet
for 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, tar departementets vurderinger til orientering. Flertallet mener at
en bør vektlegge returandel som grunnlag for reduksjon
av en avgift basert på emballasjens art. Dersom en søker å inkludere
emballasjens innhold i et nytt system vil dette kunne være
unødig millimetersøkende. Flertallet ber
Regjeringen komme med forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet
for 2000. I denne sammenheng bes Regjeringen også utarbeide
forslag til en bredere ordning med pant og gjenbruksemballasje på Vinmonopolets
produkter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sine
vurderinger om avgiftene på drikkevareemballasje, og tek
elles utgreiinga til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at grunnavgiften som i legges engangsemballasje er et
riktig miljøtiltak, og at det bidrar til å stimulere
ombruk. Dette medlem vil videre understreke at emballasjens
innhold også er viktig for sannsynligheten for forsøpling
av naturen. Dette medlem tar omtalen til orientering.
I NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk
for bedre miljø og høy sysselsetting, ble det
foreslått en nærmere utredning av avgifter på helse-
og miljøskadelige kjemikalier. En interdepartemental arbeidsgruppe
har vurdert utformingen av avgifter på enkelte slike kjemikalier
og har foreslått at det innføres avgifter på trykk-impregnert
trevirke, trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER).
Arbeidsgruppens rapporter har vært
på høring. På bakgrunn av synspunkter
fra høringsrunden, var det behov for ytterligere avklaringer
før avgiftene evt. kan foreslås innført.
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det derfor varslet at Regjeringen
tok sikte på å fremme forslag om avgift på TRI
og PER i Revidert nasjonalbudsjett 1999. For trykkimpregnert trevirke
ble det vist til at det var behov for noen prinsipielle og praktiske
avklaringer før forslag om avgift eventuelt kunne fremmes.
Arbeidsgrupperapportene inneholdt utkast til
regelverk. I forbindelse med høringen av arbeidsgrupperapportene
la høringsinstansene hovedvekten på spørsmålet
om avgift burde innføres eller ikke. Utformingen av regelverket,
herunder de avgiftstekniske løsningene, ble i liten grad
vurdert.
På bakgrunn av en ny avgiftsteknisk
gjennomgang av avgiftene på TRI og PER, er det etter departementets
oppfatning behov for å vurdere visse endringer i regelverket
i forhold til det som ble sendt på høring. Dette
gjelder bl.a. avgiftsberegningen for produkter der TRI og PER inngår
som bestanddel. Av hensyn til eventuelle omgåelser av avgiften,
kan det videre være grunn til å vurdere å la
avgiften omfatte TRI og PER som befinner seg på lager på det
tidspunkt avgiften trer i kraft.
Departementet ser derfor behov for en ny høring
om forslag til regelverk før det fremmer konkrete forslag om
avgift på TRI og PER. Departementet tar sikte på å komme
tilbake til dette i forbindelse med budsjettet for 2000.
Som nevnt i Nasjonalbudsjettet 1999, er det
for trykk-impregnert trevirke behov for en del prinsipielle og praktiske
avklaringer. Departementet vil også komme tilbake til dette
spørsmålet i budsjettet for 2000.
Komiteen tek utgreiinga
om avgifter på helse- og miljøskadelege kjemikal
til orientering.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i åpningsbrev av
16. desember 1998 ansett at den norske flyseteavgiften slik den
er utformet i dag, er i strid med EØS-avtalens art. 36
om at det ikke skal være restriksjoner på adgangen
til å yte tjenester innen EØS-området,
jf. omtale i St.prp. nr. 53 (1998-99). I åpningsbrevet
viser ESA til at tilsvarende gjelder den tidligere passasjeravgiften.
Stortingets vedtak om å erstatte dagens flyseteavgift med
en avgift på flyging av passasjerer får således
i utgangspunktet ikke avgjørende betydning for saken for
ESA.
Regjeringen har i St.prp. nr. 53 (1998-99) vist
til at det er hensiktsmessig at eventuelle forslag om endringer
i satsstrukturen vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
1999. På denne bakgrunn ble det bedt om utsettelse av svarfristen
til ESA, som opprinnelig var 16. mars 1999. Etter anmodning om fristforlengelse
fram til Revidert nasjonalbudsjett 1999, forlenget ESA svarfristen
fram til 16. april 1999.
En endring av avgiften i tråd med ESAs
syn vil innebære omfattende endringer i avgiftsstrukturen.
Blant annet vil det innebære at det må benyttes
samme sats på utenlands- og innenlandsruter. I utgangspunktet
må avgiftsplikten også være generell
både for innenlands- og utenlandsflyginger. Såpass
store endringer gjør det nødvendig å vurdere
både samfunnsøkonomiske, distriktspolitiske og
budsjettmessige konsekvenser. Dette taler for at spørsmålet
bør behandles i forbindelse med den ordinære statsbudsjettbehandlingen
til høsten. Vurderingene fra det hurtigarbeidende utvalget
vil kunne gi viktige innspill til dette arbeidet. Regjeringen anser
det derfor mest hensiktsmessig at den endelige vurderingen av saken
foretas i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000.
ESA er orientert om dette i Finansdepartementets brev av 19. april
1999.
Komiteen tek utgreiinga
om saka for ESA om avgift på flyging til orientering.
Etter gjeldende merverdiavgiftsregelverk blir
det forskjellig avgiftsbelastning for private tomteselskaper og
kommuner ved utbygging av vann- og kloakkanlegg. Utbygging av kommunale
vann- og kloakkanlegg blir ikke belastet merverdiavgift fordi kommunen
har fradragsrett for avgiften. Anlegg bygget i regi av private tomteselskaper
blir belastet med full merverdiavgift fordi det ikke foreligger
fradragsrett.
Årsaken til forskjellen mht. fradragsretten
er at kommunene har avgiftspliktig omsetning knyttet til anskaffelsen
av vann- og kloakkanlegget. Omsetning av varer (vann) og tjenester
som gjelder bortføring av spillvann og overvann (kloakk)
er omfattet av avgiftsområdet. Kommunens vederlag for levering
av slike tjenester er derfor merverdiavgiftspliktig. Private tomteselskaper som
bygger ut vann- og kloakkanlegg uten å omsette slike tjenester,
har ikke avgiftspliktig omsetning knyttet til anlegget.
Omsetning og utleie av fast eiendom er ikke
avgiftspliktig. Dette innebærer at merverdiavgift ved anskaffelser
av varer og avgiftspliktige tjenester til slik virksomhet ikke er
fradragsberettiget. Virksomheter som omsetter varer eller tjenester
utenfor merverdiavgiftsområdet er når det gjelder
merverdiavgiften således likestilt med forbrukere. Dette
er en konsekvens av at merverdiavgiften er en avgift på forbruk
og hvor omsetning av fast eiendom og en rekke tjenester er holdt
utenfor avgiftssystemet.
I en del tilfeller der private tomteselskap
m.v. bygger ut vann- og kloakkanlegg, blir eiendomsretten til anlegget
etter noe tid overført til kommunen mot at kommunen overtar
driften av anlegget. For private utbyggere av slike anlegg, vil
merverdiavgiften være en kostnad i forbindelse med anskaffelsen
selv om kommunen overtar anlegget og driften på et senere tidspunkt.
Denne forskjellsbehandlingen er uheldig.
Finansdepartementet tar sikte på å foreslå tiltak
som kan bidra til større grad av avgiftsmessig likebehandling.
En løsning innenfor merverdiavgiftssystemet vil imidlertid
innebære en prinsipiell særordning og vil komplisere
regelverket. En løsning som vil bli vurdert er å utarbeide
en forskrift med sikte på likebehandling forankret i den
generelle forskriftsfullmakten til merverdiavgiftsloven. Det vil
arbeides videre for å finne fram til den best mulige løsningen
rent lovteknisk.
Forslag som innebærer større
grad av avgiftsmessig likebehandling av privat og kommunal utbygging
av vann- og kloakkanlegg vil bli vurdert i statsbudsjettet for 2000.
Komiteen sluttar seg
til Regjeringa sine vurderingar om meirverdiavgift ved privat utbygging
av vatn- og kloakkanlegg, og tek elles utgreiinga til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk
Folkevalgte, vil påpeke at spørsmålet
om merverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg
har tatt lang tid å få avklaring på. Flertallet mener
at det ved framlegg til vedtak for neste års budsjett også må vurderes å la
vedtaket gjøres gjeldende for de saker som ikke er ferdigbehandlet
i departementet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
ingen grunn til å ta vekk en ordning som gjør
kommunen i stand til å bygge ut vann- og kloakktjenester
til folk på billigst mulig måte. Det er uklokt å sette
hensyn til konkurransepolitikk som egner seg i privat sektor foran
helhetlige hensyn til hvordan offentlig sektor best skal kunne utføre
hele sitt helhetlige ansvar for fordeling, drift og forvaltning. Det
som kan se ut som om et fortrinn på ett område
må ses opp mot konkurranseulemper som følger av
helhets- og beredskapsansvar på andre områder. Å ta
ut en liten bit og se på den løsrevet fra helheten,
kan rive vekk viktige byggesteiner som holder helheten oppe.
Dette medlem ser det derfor ikke
som ønskelig med endringer i forhold til merverdiavgiften.
I Budsjett-innst. S. nr. 13. Tillegg nr. 1 (1995-96) heter
det:
«Komiteen er kjent med at det forekommer tilfeller hvor
formell omregistrering av kjøretøy skjer innen samme
bedriftsorganisasjon for eksempel i forbindelse med intern omorganisering
uten at omregistrering medfører noe reelt eierskifte. Komiteen
mener søknader om fritak for omregistreringsavgift i slike
tilfeller normalt bør kunne imøtekommes i medhold
av § 4.»
I Revidert nasjonalbudsjett for 1996 ble det
gitt en redegjørelse for praktiseringen av reglene for
omregistreringsavgift og det ble foreslått at det ikke
ble gjort endringer i denne. Stortinget kommenterte ikke dette. Praktiseringen
av dispensasjonsbestemmelsen for avgiften ble derfor ikke endret.
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 1999 vedtok Stortinget fritak for omregistreringsavgift for
fusjoner mellom aksjeselskaper i samsvar med forslag fra Næringslovutvalget.
I St.prp. nr. 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det
vurdert om fritaket bør omfatte andre typer omdannelser
av selskaper, f.eks. ved omorganisering fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap,
der overdrager og overtaker representerer samme eierinteresser.
Av administrative og kontrollmessige hensyn ble det ikke fremmet
forslag om å utvide fritaket til også å omfatte
andre tilfeller enn fusjoner mellom aksjeselskap.
Finansdepartementet har etter en nærmere
vurdering funnet at det kan anses som urimelig å oppkreve
omregistreringsavgift for omregistreringer hvor ny og tidligere
eier reelt er fullt ut identiske. En vil derfor åpne for
bruk av dispensasjonsfullmakten i avgiftsvedtaket § 4 for
denne avgiften i slike tilfeller. Departementet vil utarbeide nærmere
retningslinjer for det skjønnet som skal utøves,
bl.a. for å sikre likebehandling og forutsigbarhet og for å motvirke
en uthuling av avgiften. Samtidig må det stilles strenge
krav til dokumentasjon av eierforholdet. Derfor legges det opp til
en restriktiv praktisering av fullmakten også i disse tilfellene,
og det vil fortsatt være det formelle eierforholdet som
vil være det klare utgangspunkt for avgiftsplikten. Departementet
vil etter noe tid evaluere de administrative og praktiske sider
ved en slik utvidelse av praktiseringen av dispensasjonsfullmakten
for denne avgiften.
Komiteen sluttar seg
til Regjeringa sine vurderingar om omregistreringsavgift ved interne
omorganiseringar, og tek elles utreiinga til orientering.
I forbindelse med jordbruksoppgjøret
i 1998 ble det foretatt en vurdering av markedssituasjonen for storfekjøtt.
Regjeringen foreslo at den generelle sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen
skulle utløses dersom importen av storfekjøtt
fra MUL i 1998 eller 1999 oversteg 2 700 tonn utbeinet kjøtt
(tilsvarende 3 375 tonn storfekjøtt med bein). Ved en import
utover 2 700 tonn ville en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land
bli benyttet. Norge har også i henhold til WTO-avtalen
etablert en minsteadgangskvote for storfekjøtt (903 tonn
i 1999). Denne importen kan også skje tollfritt fra MUL-land.
Importen under WTO-kvoten skal ikke regnes med i begrensningen på 2
700 tonn.
I 1998 ble det importert 2 100 tonn utbeinet
storfekjøtt fra Botswana og Namibia, slik at det ikke var aktuelt å benytte
GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme. Regjeringen foreslår
at den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordningen også i
2000 skal utløses dersom storfekjøttimporten fra
MUL overstiger 2 700 tonn utbeinet kjøtt.
I innstillingen fra næringskomiteen
om jordbruksoppgjøret 1998 (Innst. S. nr. 235 (1997-98))
viser næringskomiteens flertall til at den
«har registrert at landbruksnæringen er
opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som
uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker
at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget.
Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med
fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en
kan bidra til å nå ulike målsettinger.
Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen
skaper varige verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men
også at importen kan skje på slik måte
at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst
mulig grad. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det
kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det legges opp til å gjennomføre
en ekstern utredning for å belyse ulike sider ved importen
av kjøtt fra MUL-landene. Utredningen skal bl.a. kartlegge importprisene
inn til Norge og inn til EU, og avdekke og forklare eventuelle forskjeller
i prisnivået. Det vil bli lagt vekt på å analysere
hvorvidt prispåslag i det norske markedet skyldes kvoteprofitt
og/eller er uttrykk for høyere kostnader og risiko
enn ved omsetning av norsk kjøtt.
Et viktig siktemål med et auksjonssystem
er å begrense eventuelle urimelige fortjenestemuligheter blant
norske importører av MUL-kjøtt. Samtidig skal auksjonssystemet
ikke legge særskilte begrensninger på importen
fra MUL-landene. Tvert imot er det et mål at auksjonen
skal bidra til at importen kan øke innenfor det volumet
som Regjeringen anser som forsvarlig (2 700 tonn i 2000, jf. ovenfor).
Utredningen skal ta for seg hvordan en auksjonsordning best kan
utformes for å imøtekomme disse målene.
Utredningen skal i den sammenheng bl.a. vurdere de ulike elementene
som inngår i eksisterende auksjonsordninger for GSP- og WTO-kvoter,
og bl.a. undersøke hvorfor flere av GSP-kvotene ikke er
fullt utnyttet. Dette betyr at spørsmål om tidspunkt
for auksjon, kvotenes omsettelighet og begrensninger med hensyn
til hvor stor andel av kvantumet hver enkelt budgiver kan få tildelt
vil bli nærmere belyst.
Utredningen vil bli fulgt opp av berørte
departementer, dvs. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne-
og familiedepartementet, Finansdepartementet, Landbruksdepartementet,
Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet.
Det forutsettes at utredningen ferdigstilles innen 15. september
1999 og gir grunnlag for å utforme en auksjonsordning med virkning
fra og med 2000. Det foretas en evaluering av auksjonsordningen
høsten 2000 for å vurdere om de forutsetningene
som er lagt til grunn for ordningen er blitt fulgt opp. Dette omfatter
også hensynet til å opprettholde nivået
på MUL-importen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg
for den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordninga i 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til omtalen av Regjeringens arbeid
med innføring av auksjon av tollfri import av storfekjøtt
fra MUL. Tilsvarende orientering er også gitt i St.prp.
nr. 75 (1998-99), om jordbruksoppgjøret for 1999. Flertallet viser
til at bakgrunnen for at det nå planlegges innføring
av auksjon på MUL-import blant annet er å finne
i innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret
for 1998, Innst. S. nr. 235 (1997-98), hvor næringskomiteens
flertall uttaler:
«Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det
kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det er altså ikke uttalt at det skal
innføres auksjon på MUL-import.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen nå gjennomfører en ekstern utredning
der ulike sider ved en slik auksjonsordning utredes. Denne utredningen
skal være avsluttet innen 15. september 1999.
Flertallet mener at spørsmålene
om MUL-import er en stor og viktig sak. Regjeringen har lagt en
tidsplan hvor den eksterne utredningen skal avsluttes innen 15.
september i år. Auksjonssystemet planlegges innført
fra nyttår. Det er dermed tid til å forelegge saken
for Stortinget. Flertallet ber om at dette skjer på en
egnet måte.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt
opplegg for ei utgreiing om ulike sider ved importen av kjøt
frå MUL-landa.
Desse medlemene har merka seg
at fleirtalet i næringskomiteen bad Regjeringa vurdere
korleis eit auksjonssystem for MUL-importen kan innførast. Desse
medlemene meiner i denne samanheng at ei ekstern utgreiing
for å belyse dei ulike sidene av denne importen er sunt,
men vil samstundes presisera at det er viktig at innføring
av auksjonsordninga ikkje bergensar nivået på importen
eller råke dei landa som i dag nyt godt av ordninga. Vidare
vil desse medlemene merka seg at det er framlegg
om ei evaluering av auksjonsordninga hausten 2000 for å vurdere
om dei føresetnadene som er lagt til grunn for ordninga vert
følgt opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Sosialistisk Venstreparti mener handel med de minst utviklede
landene er et godt virkemiddel til å fremme utviklingen
i disse landene. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer tidligere
har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen
i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører
toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører
til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør
det vanskeligere å etablere handel.
Disse medlemmer viser videre
til at disse medlemmer i Innst. S. nr. 235 (1997-98) gikk mot at
en auksjonsordning skulle vurderes for den tollfrie kjøttimporten
fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre
til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales
inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort.
Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete
landene får en lavere pris for sine produkter, eller at
de norske importørene får redusert sin fortjeneste
ved importen. I det sistnevnte tilfellet vil dette føre
til at importørenes incentiver til å etablere
handel med de minst utviklete landene reduseres, med påfølgende
risiko for at kjøpene av kjøtt i de minst utviklete landene
går ned. Dermed er faren meget stor for at resultatet av
Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning
for den tollfrie importen fra MUL blir at disse landene blir stående
igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn
dårlig bistandspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidler
til å fremme utviklingen i disse landene. For flere av
disse landene er jordbruksvarer, herunder kjøtt, blant
de få produkter det er realistisk for landene å eksportere
i nevneverdig omfang.
Det må være samsvar mellom
det Norge står for i bistandssammenheng og den handelspolitikk
vi fører. Norge, som et av verdens rikeste land, må kunne strekke
seg langt når det gjelder å tillate tollfri handel med
de minst utviklede landene. De anslåtte kvanta er heller
ikke av en slik størrelsesorden at det er grunn til å regne
med vesentlige markedsforstyrrelser i Norge, selv om importen skulle
komme opp i over 3000 tonn utbenet kjøtt. Disse
medlemmer mener Regjeringen går i gal retning ved å lage
nye hindringer for å kunne redusere importen av matvarer
fra utviklingsland. I revidert budsjett foreslås det å innføre
auksjonsprinsippet fra 1. januar 2000 også på kjøtt
fra MUL-land som Namibia og Botswana. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette innebære at norske importører må kjempe
om å få kjøpe importtillatelse på en
spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette
er en særegen ordning som betyr et pålegg om avgift
på u-landsvaren. Dette er etter disse medlemmers oppfatning
en ensidig diskriminering av u-landseksportørene. Disse
medlemmer oppfatter dette stikk i strid med stortingsflertallets
oppfatning av saken, hvor det tidligere er uttrykt ønske
om tilretteleggelse for markedsadgang og økt samhandel med
u-land.
Disse medlemmer mener ordningen
er prisdrivende og langt fra i norske forbrukeres interesser. Etter disse
medlemmers syn har Regjeringen lagt mer vekt på norske
landbruksinteresser i denne saken. Disse medlemmer vil
gå mot innføringen av auksjonsprinsippet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ikke
innføre toll på MUL-import av storfekjøtt
i 2000, samt ikke innføre en auksjonsordning for slik import.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener
den svenske ordningen med differensiert avgift på diesel
kan bidra til å motivere overgang til mer miljøvennlig
diesel. I svar fra departementet av 27. mai 1999 heter det bl.a.
at:
«Autodiesel avgiftslegges i Sverige med CO2-avgift og "energiskatt". Energiskatten
kan sammenlignes med autodieselavgiften i Norge med den forskjell
at den også er ment å dekke kostnader ved svovelutslipp. I
Sverige er avgiftsbelagt dieselolje siden 1991 differensiert utfra
3 miljøkategorier; MK1, MK2 og MK3, der MK1 har best miljøkvalitet.
Avgiftsdifferensieringen gjelder kun for energiskatten. CO2-avgiften er den samme for alle miljøkategoriene. … Det
er en forskjell i avgifter mellom MK1 og MK3 på 48 øre
pr. liter målt i norske kr. Vi kjenner ikke til om disse
forskjellene i avgift utelukkende er basert på beregninger av
miljøkostnader. MK1 har et lavere innhold av svovel og
PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) enn de øvrige
kategoriene av diesel. PAH kan bl.a. virke kreftfremkallende. MK1
har en andel på 88 pst. av det totale salget av avgiftspliktig
diesel i Sverige, og er den eneste typen diesel som selges gjennom
pumper på bensinstasjonene. Salget av MK2 utgjør
kun 2 pst., mens MK3 utgjør 10 pst. av omsetningen av diesel. Som
følge av vedtak i EU om bedre dieselkvalitet (oppfølging
av Auto-Oil programmet) vil det også i Sverige bli vurdert
endringer i miljøkvalitet og avgifter for de ulike kategoriene
av diesel. Det er et grunnleggende prinsipp at avgiftene på drivstoff
skal avspeile de eksterne kostnader bruken av drivstoffet påfører samfunnet.
For å oppnå en mest mulig korrekt differensiering
av avgiftene må det derfor gjøres anslag for verdien
av miljøgevinsten ved bruk av miljødiesel. I en samfunnsøkonomisk
analyse bør også kostnadene ved å produsere
miljødiesel trekkes inn. Dersom disse overstiger miljøgevinsten
vil det samfunnsøkonomisk ikke være noe å hente
på å differensiere avgiften. Korrekt fastsatte
avgifter vil i en slik sammenheng ikke gi overgang til miljødiesel.
F.eks. har Norsk Petroleumsinstitutt (NP) uttalt at den svenske
miljødieselen er for kostbar å produsere i forhold
til den miljøeffekten den gir. Det må også stilles
spørsmål om det er riktig å differensiere
etter de miljøkjennetegn som er gjort i Sverige. MK1 og
MK2 differensieres som nevnt bl.a. etter svovelinnhold og PAH. Det
er imidlertid andre miljøfaktorer hvor det er mindre/ingen
forskjeller mellom MK1 og MK2, men hvor forskjellene til MK3 kan være
større. Det stilles som nevnt ikke miljøkrav overfor
denne tredje dieselkategorien. Dersom en dieselkvalitet avgiftslegges
betydelig lavere enn andre kvaliteter, vil denne kvaliteten, dersom
den kan benyttes i kjøretøy uten større
endringer i kjøretøyet, etter hvert sannsynligvis
dominere markedet. Dette skjedde ved introduksjonen av blyfri bensin,
hvor salg av den lavere avgiftsbelagte blyfrie bensinen i dag utgjør
nærmest hele bensinomsetningen. Selve omleggingen til differensiert
dieselavgift vil kunne gjøres provenynøytralt.
Med bakgrunn i at den minst avgiftsbelagte dieselen etter hvert
antas å dominere markedet, vil det imidlertid på lengre
sikt bli mindre inntekter til staten enn hva som vil være
tilfelle ved en videreføring av dagens avgiftssystem for
autodiesel. Provenynøytralitet over tid krever derfor at
avgiftene på de ulike kvalitetene generelt økes.
Som oppfølging av Auto-Oil programmet i EU er det vedtatt
et direktiv om kvalitetskrav for bl.a. diesel som gjøres
gjeldende fra 1.1.2000. Direktivet vil trolig måtte gjennomføres
i norsk rett som en del av EØS-avtalen. Det arbeides nå med
dette. En inndeling i standarder for dieselkvaliteter bør
vurderes på bakgrunn av vedtatte kvalitetskrav m.v. for
diesel i EU. Det vil derfor være hensiktsmessig å avvente
en differensiering av autodieselavgiften etter miljøkjennetegn
til man vet hvordan disse kravene vil fremstå i praksis.
Dette skyldes at en eventuell differensiering vil måtte
baseres på strengere krav enn de som til enhver tid gjelder.
I Norge vil differensiering av drivstoffavgiftene etter miljøkjennetegn
kunne skje enten via svovelavgiften eller autodieselavgiften. Dette
vil også avhenge av hvilke krav man har til de ulike kategorier
diesel man eventuelt foreslår å innføre.
Dette må vurderes nærmere. Regjeringen vil fram mot
budsjettet for 2000 vurdere om en sterkere differensiering av svovelavgiften
for autodiesel kan påvirke andre miljøforhold
enn svovelutslipp. Avgiftstekniske forhold vil også måtte
vurderes.»
Flertallet ber Regjeringen arbeide
videre med en omlegging av dieselavgiften slik at de mest miljøriktige
kvaliteter gis fortrinn. Det vises i denne sammenheng til den svenske
ordningen, og at dette arbeidet ses i sammenheng med vedtatte kvalitetskrav
til diesel i EU. Flertallet ber Regjeringen komme
tilbake til saken i forbindelse med budsjettet for 2000.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at budsjettet for 1999 ble vedtatt av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet
og Høyre.
Disse medlemmer registrerer at
sentrumspartiene i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett
ikke har klart å få på plass et helhetlig
budsjettopplegg sammen med Fremskrittspartiet og Høyre.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene ikke har ført forhandlinger med opposisjonen
om revidert budsjett. Disse medlemmer mener at det
i en slik situasjon tilligger regjeringen å ta ansvar for
helheten og eventuelle svekkelser av budsjettet.
Disse medlemmer viser til at
det gjennom arbeidet med denne innstillingen vil bli flertall for
viktige deler av Arbeiderpartiets næringspakke, dette gjelder
både tiltakene overfor petroleumsvirksomheten og tiltakene
overfor verkstedindustrien. Disse medlemmer mener
dette er viktig for å dempe den forventede nedgangen i
disse næringene. Dette vil bidra til at ledighetsøkningen
ikke vil bli så stor i disse næringene.
Disse medlemmer mener det er
viktig med et finanspolitisk opplegg som er strammere enn Regjeringens
forslag. En større del av utgiftene må målrettes mot
tiltak i utsatte næringer i geografisk avgrensede deler
av landet og til å øke kompetansen for de ledige. Dette
vil bidra til en styrking av industriens konkurranseevne, sikre
arbeidsplassene og legge grunnlaget for en raskere og større
rentenedgang. Arbeiderpartiets forslag bidrar til å styrke
budsjettet med 600 mill. kroner.
Disse medlemmer mener det er
viktig at innretningen av budsjettet bidrar til å balansere
utviklingen mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Det forhold
at viktige deler av Arbeiderpartiets alternative satsinger er direkte
rettet mot de deler av økonomien som går dårlig
gjør vårt samlede økonomiske opplegg
mer robust.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet har en betydelig satsing i sitt alternative økonomiske opplegg
for å sikre arbeidsplassene i utsatte industrier som petroleumsnæringen,
verkstedindustrien og bygg- og anleggsnæringen. Videre øker
Arbeiderpartiet antall tiltaksplasser med 4 000 ut over Regjeringens forslag
på 6 000.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet øker bevilgningene og fremmer forslag til
fornyelse av fiskeflåten og ferger, ombygging av landgangsfartøy og
fornyelse av havforskningsfartøyet G. O. Sars med til sammen
140 mill. kroner.
Disse medlemmer foreslår
midlertidig fjerning av investeringsavgiften på bygging
og opprustning av vannkraftverk i 2 år, økt tilskudd
til bygging av fiskerihavner på 20 mill. kroner og økt
tilskudd til bygging av studentboliger som tiltak for bygg- og anleggsnæringen.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet øker støtten til forsknings- og
utviklingstilskudd og utviklingskontrakter med 23 mill. kroner.
Vi støtter forslaget til fond for teknologiutvikling i
petroleumsvirksomheten på 100 mill. kroner. Videre er det
bra at Regjeringen har fulgt opp Arbeiderpartiets forslag fra i fjor
høst om et forskningsfond. Fondet er på 3 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil styrke kommuneøkonomien
med nær 300 mill. kroner, herunder 100 mill. kroner i frie
midler.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet foreslår å kutte kontantstøtten
fra 1. august 1999.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet går inn for at det bygges 5 000 flere barnehageplasser og
legger inn et stimuleringstilskudd på 10 000 kroner pr.
plass. Tilskuddet til skolefritidsordningen øker med 56
mill. kroner og forebyggende barnevern med 30 mill. kroner. Gratis
barnehageplass for både 4- og 5-åringene i Oslo
indre øst.
Disse medlemmer vil ha en utlånsordning
for skolebøker i videregående skole, 560 nye studieplasser innenfor
IT og økt satsing på desentralisert høyere utdanning
og kunsthøyskolene.
Disse medlemmer vil i budsjettet
for 2000 fremme forslag til en fordelingspolitisk omlegging, en skattereform
for de lavest lønte:
Arbeiderpartiet ønsker å øke
progressiviteten i skattesystemet gjennom nye skatteregler som gir
lettelser for de lavest lønte. Dette skatteopplegget vil
gå i motsatt retning av de anbefalingene som kom fra det såkalte
flat skatt-utvalget. De enkelte elementene og tallstørrelsene
vil bli presentert senere og opplegget skal inngå i Arbeiderpartiets
budsjett for 2000.
Hensikten med dette forslaget til skatteopplegg
er å oppnå et skattesystem som bidrar til større
grad av omfordeling enn dagens system gjør. Framtidige
utfordringer for velferdssamfunnet tilsier også at det
bør gjennomføres reformer som sikrer at flest
mulig er i arbeid. En skattereform for de lavest lønte
er derfor også et bidrag til å støtte
opp under arbeidslinja i velferdspolitikken.
Omfattende økonomisk forskning og statistiske undersøkelser
i mange land har etter hvert gitt et godt grunnlag for å si
at lavere skatt vil påvirke arbeidstilbudet til folk med
lave inntekter langt mer enn det påvirker arbeidstilbudet
til de med høyere inntekter. Det ser ut til at spesielt
deltidsarbeidende og lavlønte kvinner lar seg påvirke
av endringer i skattesatsene. De som har heltidsjobb og god inntekt
er derimot mindre følsomme overfor endringer i lønn
etter skatt.
For å finansiere en slik reform vil
Arbeiderpartiet hente inn skatteinntekter bl.a. ved å tette
hull i skattesystemet. Arbeiderpartiet vil komme tilbake til et
samlet skatteopplegg som gir en betydelig omfordeling i forbindelse
med budsjettet for 2000.
Disse medlemmer viser også til
at Arbeiderpartiet vil foreslå en alternativ barne- og
ungdomspolitikk i budsjettet for 2000:
Arbeiderpartiet ser det som viktig at man møter
et nytt årtusen med en fremtidsrettet politikk. Arbeiderpartiet
vil derfor i budsjettet for år 2000 foreslå en omfattende
barne- og ungdomspakke.
Vi vil satse på tiltak rettet inn mot
barn og unge. Vi ser det som viktig å gi barn og unge et
helhetlig tilbud, og vi vil satse på å bygge ut
offentlige velferdsgoder som kan gi alle barn og unge like muligheter
for en trygg og god oppvekst. Dette innebærer satsing på barnehager
og skole. Samtidig skal brukerbetalingen være slik at alle
har råd til å ha en barnehageplass eller en plass
i skolefritidsordningen.
– Alle som ønsker
det skal få tilbud om en plass i barnehage eller SFO. Arbeiderpartiet
vil arbeide for reduksjon i foreldrebetalingen.
– Arbeiderpartiet mener skolefritidsordningen
er viktig for å skape trygge og gode oppvekstvilkår for
barn. Ordningen må videreutvikles som en integrert del
av skolens totale virksomhet, og vi vil følge opp våre
forslag om pedagogisk ledelse av skolefritidsordningen.
– Arbeiderpartiet vil utvide det
gratis barnehagetilbudet til innvandrerbarn i Oslo indre øst
til å omfatte flere aldersgrupper. Samtidig er det viktig å gi
de ansatte i barnehagene mulighet til kompetanseheving.
– De private barnehagene sliter,
og Arbeiderpartiet vil arbeide for permanente løsninger
for å sikre videre drift i disse barnehagene. Dette kan
kobles med krav til de private barnehagene bl.a. hva gjelder driftsform,
inntak, arbeidsforhold og barn med spesielle behov.
– Vi ønsker å utvide
fedres mulighet til å ta del i barns oppvekst gjennom å legge
til rette for selvstendig opptjeningsrett av fødselspenger
og en utvidelse av fedrekvoten. Det er viktig at foreldre kan få mer
tid sammen med sine barn. Fødselspermisjon er et viktig
virkemiddel her.
– Alle unge har fått
en lovfestet rett til treårig videregående opplæring.
Den bør være gratis, og Arbeiderpartiet vil derfor å etablere
en utlånsordning for skolebøker knyttet til den
enkelte videregående skole.
– Ungdom under 25 år
som ikke har jobb eller går på skole sikres tilbud
om skole, jobb eller arbeidsmarkedstiltak gjennom ungdomsgarantien.
– Arbeiderpartiet vil satse på barne-
og ungdomsvernet, på å styrke fosterhjemmene og øke
tilsynet til barnevernsinstitusjonene.
Medlemane i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre syner til sine merknader i denne
innstillinga og i Innst. S. nr. 236 (1998-99).
Desse medlemene vil peike på at
norsk økonomi er solid. Gjennom ein stram finanspolitikk
er det lagt grunnlag for stabilitet og rentenedgang. Så langt
i år er signalrenta sett ned med 1,5 pst. Ein ytterlegare rentenedgang
vil ha positive verknader både for private hushald, bedrifter
og offentleg sektor.
Desse medlemene vil og peike
på at det innanfor eit stramt opplegg for 1999 vart funne
plass til viktige fordelingspolitiske oppgåver som helse
og om-sorg, distrikts- og næringstiltak, internasjonal
utjamning og miljø.
Desse medlemene vil peike på at
arbeidsløysa dei fem første månadene
i 1999 er 4 500 lågare enn i 1998. Arbeidsløysestatistikken
for første kvartal 1999 syner ei arbeidsløyse
på 3,2 pst. Desse medlemene syner likevel
til at det til tross for at det i enkelte sektorar er mangel på arbeidskraft,
vil det særleg i verftsindustrien og i oljerelaterte verksemder
kunne oppstå ei viss auke i arbeidsløysa. Desse
medlemene vil i denne samanheng syne til forslaga frå Regjeringa
i revidert nasjonalbudsjett for å auke aktiviteten i verfts-
og oljerelatert verksemd. Det stramme finanspolitiske opplegget
for 1999 har som siktemål å medverka til redusert
rentenivå. Ei slik utvikling vil og vere positiv for norsk
verfts- og offshore-relatert verksemd.
Desse medlemene vil streke under
at den langsiktige utviklinga i sysselsettinga i fyrste rekke vil
vere avhengig av at vi får ei inntekts- og kostnadsutvikling som
er på linje med utviklinga hjå våre handelspartnarar.
Den solidariske haldninga som arbeidstakarorganisasjonane har synt
ved oppgjeret i år, er svært positiv med tanke
på kostnadsutviklinga i høve til dei industrilanda
vi konkurrerer med.
Desse medlemene vil til slutt
syne til den breie støtta den norske humanitære
innsatsen for å hjelpe Kosovo-flyktningane har fått.
Det vil vera naudsynt med tiltak både i nærområdet
og for dei flyktningane som er komne til Noreg. På sikt
vil det og vere naudsynt med støtte til oppbygging av landet
etter at krigshandlingane er over.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at sentrumspartiene har kommet Fremskrittspartiet i møte
på viktige budsjettkapitler. Disse medlemmer vil
spesielt fremheve at Forsvaret er skjermet for kutt i Revidert nasjonalbudsjett, at
politiet blir tilført et nødvendig minimum av
ressurser for å sørge for at nyutdannede politifolk
kan gå ut i meningsfylt tjeneste for samfunnet, og at innsatsstyrt finansiering
av sykehusene er sikret opprettholdt på et forsvarlig nivå.
Disse medlemmer viser videre
til Budsjettinnstillingen vedr. St.prp. nr. 67 (1998-1999) hvor
disse medlemmers subsidiære tilslutning til en rekke småjusteringer
foreslått av sentrumspartiene er behandlet i detalj.
Disse medlemmer viser endelig
til sine øvrige merknader i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 1999, jf. blant annet
Budsjett-innst. S. I (1998-99), og Høyres program for stortingsperioden
1997-2001; "Fra statlig makt til personlig ansvar.»
Disse medlemmer viser videre
til situasjonen etter krigen i Kosovo, herunder de konsekvenser
denne konflikten har for Norge gjennom den flyktningesituasjonen
som er oppstått og vår deltagelse i NATO-styrkene
i området. Konflikten har mange aspekter, og disse
medlemmer tar ikke opp disse i dette budsjettdokumentet.
Det er imidlertid klart at konflikten i Kosovo har ført
til utgifter ingen kunne forutse da statsbudsjettet ble utformet
sist høst. Norge skal selvfølgelig bidra med vår
del av de ressurser som er nødvendig i tilknytning til
denne situasjonen; i nærområdene i og rundt Kosovo
og i Norge, militært og sivilt.
Disse medlemmer viser til at
balansen i norsk økonomi etter Regjeringens syn er i ferd
med å bedres. Disse medlemmer mener det
er all grunn til å tro at de positive trekk ved utviklingen
vi har sett så langt i år ikke minst skyldes de
endringer Høyre fikk gjennomført i statsbudsjettet
for 1999. Utviklingen hittil i år har vist at Regjeringens
forslag om rekordartede skatte- og avgiftsøkninger, herunder
en konjunkturavgift for bygg- og anleggssektoren, var særdeles
dårlige forslag som ikke var tilpasset den økonomiske
situasjon landet stod overfor. Det er også verdt å minne
om at Regjeringen sist høst foreslo å fjerne en
feriedag.
Disse medlemmer er tilfreds med
at den økonomiske utviklingen så langt ikke ser
ut til å bli så dramatisk som enkelte fryktet,
men mener imidlertid det er flere bekymringsfulle trekk ved den
politikk sentrumsregjeringen presenter i St.meld. nr. 2 (1998-1999):
– Stramheten
i budsjettet svekkes. Dette innebærer at rentenedgangen
kan komme senere enn den ellers ville gjort. Sentrumspartienes politikk
innebærer dermed at husholdninger med høye boliglån og/eller
studielån må betale regningen, i stedet for at
man gjennom en målrettet politikk strammer inn ved å redusere
offentlige utgifter på mindre prioriterte områder.
– Den underliggende, reelle veksten
i de offentlige utgiftene dobles, fra 0,75 pst. i vedtatt budsjett
til 1,5 pst. i Regjeringens forslag i revidert budsjett. Med Regjeringens
anslag innebærer dette at veksten i de offentlige utgiftene
er dobbelt så høy som veksten i BNP for Fastlands-Norge.
Dette er ikke en opprettholdbar utvikling over tid.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd øker, og generasjonsregnskapet viser et betydelig
underskudd.
Samtidig er det klart at næringslivets
konkurranseevne er svekket gjennom konjunkturoppgangen på 90-tallet,
gjennom høyere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere.
Et bidrag til denne kostnadsveksten er veksten i offentlige utgifter,
som fører til at offentlig sektor fortrenger private arbeidsplasser
gjennom lønnsdannelsen. Alvoret i denne situasjonen blir
illu-strert gjennom at norsk eksportindustri ikke i tilstrekkelig
grad klarer å hevde seg i konkurransen med utlandet. I
løpet av de siste tre årene har tapet av markedsandeler
vært ca. 15 pst. i følge tall fra SSB.
Fra 1992 til 1997 skjedde det en positiv utvikling
i offentlige utgifters andel av BNP, ved at andelen falt fra 52
pst. i 1992 til 44,2 pst. i 1997. Hovedårsaken til denne
utviklingen var konjunkturelle forhold, mer enn en bevisst satsing
på reduserte offentlige utgifter. Det må være
slik at offentlige utgifters andel av BNP faller i oppgangstider.
Desto mer bekymringsfull er utviklingen siden sentrumspartiene overtok
regjeringsmakten i høsten 1997. Til tross for fortsatt
konjunkturoppgang førte sentrumspartienes politikk til
at offentlige utgifters andel av BNP steg fra 44,2 pst. i 1997 til
46,5 pst. i 1998. Også for 1999 ser det ut til at offentlige
utgifters andel av BNP vil øke, til tross for de reduserte offentlige
utgifter Høyre fikk gjennomslag for i budsjettforhandlingene
høsten 1998.
Disse medlemmer er meget bekymret
for at de offentlige utgiftenes andel av BNP har økt så kraftig siden
sentrumspartiene overtok regjeringsmakten, ikke minst fordi Norge
fortsatt er i en situasjon med et historisk sett meget høyt
aktivitetsnivå. Det er grunn til å frykte den
utvikling i balansen mellom offentlig og privat sektor som kan bli
resultatet av en sentrumsregjering i kombinasjon med en mulig lavkonjunktur
i årene fremover. Det er stor risiko for at offentlig sektor
i enda større grad vil fortrenge konkurranseutsatt næringsliv
og den private sektor for øvrig. Dette kan få negative
konsekvenser for landets verdiskapning og evne til å leve
av annet enn "oljepengene" i fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
Finansministeren på spørsmål fra Høyre
bekrefter at han er oppmerksom på denne utviklingen, og
underskuddet i generasjonsregnskapet. Finansministeren viser i sitt
svar til at Regjeringen
«legger … vekt på langsiktige hensyn
ved utformingen av finanspolitikken",
men viser liten vilje til å gjøre
noe konkret for å rette opp situasjonen. Å utsette
behandlingen av slike grunnleggende problemstillinger til langtidsprogrammet
for 2002-2005, slik Finansministeren tilsynelatende legger opp til,
vil forsterke problemene kraftig.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har gitt signaler om et nøytralt statsbudsjett
for år 2000. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av en meget moderat vekst i de offentlige utgiftene
i neste års statsbudsjett, slik at offentlig sektors andel
av BNP reduseres og det gis realøkonomisk rom for privat næringsvirksomhet.
Spørsmålet om hvilken stramhet neste års
budsjett skal ha bør være et spørsmål
om hvor store skattelettelser som skal gis, fremfor et spørsmål om økte
offentlige utgifter.
Disse medlemmer mener Regjeringen
fører en politikk som i et langsiktig perspektiv ikke er
bærekraftig.
Disse medlemmer viser til at
en bevisst nedbygging av formelle og uformelle handelshindringer,
en rivende teknologisk utvikling, ikke minst innen kommunikasjon
og økende grad av eierskap på tvers av landegrensene
er noen av faktorene som de siste tiårene har ført
til en stadig sterkere konkurranse mellom bedrifter på tvers
av landegrensene. Disse medlemmer understreker at
dette er en ønsket utvikling, som sannsynligvis heller
ikke lar seg stanse eller reversere selv om noen ser ut til å ønske
det. Like sterkt finner disse medlemmer grunn til å understreke
at denne utviklingen fører til at forskjeller i nasjonale rammebetingelser
får større og større betydning for bedriftenes
konkurranseevne. Det er derfor avgjørende at rammevilkårene
for næringslivet utvikles i takt med utviklingen i samfunnet
for øvrig. Når man fra politisk hold gjennomfører
fornuftige endringer for å fremme konkurranse over landegrensene,
følger det en klar forpliktelse til å sørge
for at rammebetingelsene ikke blir en hemsko for norske bedrifter. Disse
medlemmer mener stortingsflertallet så langt ikke
har tatt denne forpliktelsen inn over seg, til tross for gjentatte oppfordringer
fra Høyre.
Disse medlemmer er skuffet over
sentrumsregjeringens manglende vilje til å forbedre næringslivets rammebetingelser.
I stedet for å foreslå helt nødvendige
forbedringer i revidert budsjett, varsler Regjeringen i andre sammenhenger økt
skattleggingen av næringslivet.
Disse medlemmer viser til sammenhengen
mellom finanspolitikk og rentenivå, og at blant annet sentralbanksjefen
i Norges Banks Inflasjonsrapport 1/99 sier at det sikreste
grunnlaget for en lavere rente er at en unngår svikt i
gjennomføringen av budsjettpolitikken. Videre viser disse
medlemmer til at Finansministeren ved flere anledninger
har uttalt at
«rentenivået skal ned mot europeisk rentenivå".
Disse medlemmer viser til at
det i St.meld. nr. 2 (1998-99) er lagt til grunn at eurorenten vil
være 2,5 pst. ut inneværende år, og at
Norges Banks foliorente pr. 7. mai var 6,5 pst. Disse medlemmer viser
til at Finansministeren har uttalt at han mener det er grunnlag
for en rentenedgang fra dette nivået på om lag 1,5
prosentpoeng i løpet av året, dvs. til 5 pst.
Dersom dette blir den faktiske renteutviklingen konstaterer disse
medlemmer at rentenivået i Norge i så fall fortsatt
vil være det dobbelte av eurorenten ved utgangen av året.
Et rentenivå som ligger 100 pst. over det europeiske rentenivået
kan ikke med rimelighet sies å være "ned mot europeisk
rentenivå". Disse medlemmer konstaterer
dermed at ikke engang Finansministeren selv har tro på at
sitt eget politiske løfte, om et rentenivå ned
mot europeisk rentenivå, vil bli oppfylt i 1999.
Derfor mener disse medlemmer det
er bekymringsfullt at Regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett
legger opp til en mindre stram finanspolitikk enn det som ble vedtatt
høsten 1999. Disse medlemmer mener Regjeringens
manglende evne til å prioritere ned offentlige utgifter
fører til at det er husholdninger med gjeld, som barnefamilier
og personer med studielån, som må bære
byrden gjennom et høyere rentenivå enn vi ellers
ville hatt. Disse medlemmer mener dette er en gal
politikk, og vil i stedet stramme inn gjennom reduserte offentlige
utgifter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99) foreslår
et budsjettopplegg som har et oljekorrigert underskudd som er 1,7 mrd
lavere enn Regjeringens forslag. For disse medlemmer er
det viktig at denne revisjonen av budsjettet retter opp de budsjettsvekkelser
som er oppstått hittil i år, og som Regjeringen
ikke klarer å rette opp.
Innenfor denne rammen er det samtidig funnet
rom for en betydelig satsing på næringslivet,
gjennom reduserte avgifter for petroleumssektoren, redusert formuesskatt
(185 mill. kroner.) og en grensehandelspakke med reduserte særavgifter
på alkoholholdige drikkevarer (-10 pst.) og tobakk (-3
pst.). Samtidig foreslår Høyre en reform i sykelønnsordningen,
som vil føre til betydelige besparelser for bedriftene
i form av reduserte utgifter til sykelønn. Videre foreslår
Høyre blant annet økt satsing på veier
og trafikksikkerhet (200 mill. kroner.), satsing på utdanning
og forskning (114 mill. kroner), satsing på helsevesenet
gjennom økt bevilgning til innsatsstyrt finansiering (200
mill. kroner), politi (50 mill. kroner), økt tilskudd til
barnehager (75 mill. kroner) og økt tilskudd til ekspressbusser
(20 mill. kroner). Disse medlemmer viser til Budsjett-innst.
S. nr. 236 (1998-99) for en nærmere gjennomgang av Høyres
forslag til endringer i revidert budsjett 1999.
For å dekke inn Regjeringens svekkelse
på 1,7 mrd. kroner av det budsjettet som ble vedtatt sist
høst og finansiere disse medlemmers forslag
til satsing på enkelte andre områder, foreslås å redusere
bruken av offentlige midler på en rekke mindre prioriterte
områder. Det vises i denne sammenheng til forslag under
de enkelte kap. og poster i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99).
Disse medlemmer har lagt merke
til at enkelte, blant annet fra sentrumspartiene, mener Høyres
forslag i forbindelse med revidert budsjett for 1999 er for omfattende.
Dette til tross for at de forslag til satsinger som disse
medlemmer fremmer i denne innstilling er av et meget beskjedent
omfang. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens
manglende evne til å finne inndekking for økte
utgifter har ført til en betydelig svekkelse av budsjettet
i forhold til det budsjettet det ble inngått forlik om
sist høst. Det er oppsiktsvekkende at talsmenn for sentrumspartiene
angriper Høyre for å foreslå tiltak som
bidrar til å opprettholde hovedlinjene fra budsjettforliket
sist høst. Det er ikke disse medlemmers
forslag som er problemet, men Regjeringens manglende evne til å opprettholde
stramheten i budsjettet for 1999.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
framholde:
Sosialistisk Venstreparti har fem hovedmål
for sin økonomiske politikk:
– Arbeid
til alle.
– Solidaritets-Norge istedenfor
Forskjells-Norge.
– En mindre oljeavhengig økonomi
og et mer allsidig næringsliv.
– En bærekraftig økonomi
der skattesystemet stimulerer til miljøriktig adferd.
– Kommuner som er økonomisk
i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere.
Disse målene kan bare nås
ved aktiv politisk styring. Mulighetene for å nå disse
målene er store. Det kan blant annet pekes på følgende:
– Landet
har Europas mest solide statsfinanser.
– Over flere år har det
vært en utvikling med solide overskudd i de fleste bedrifter
og et flertall av husholdningene har fått en kraftig heving
i sin disponible inntekt.
– Seks års sammenhengende økonomisk
oppgang har gitt et økonomisk grunnlag for å kunne
sette i gang nye, store reformer.
– Oljeprisen ser nå ut
til å ha stabilisert seg på minst det nivå som
ble forutsatt i statsbudsjettet for 1999.
– Kronekursen har steget og det
er ikke sannsynlig at den skal synke under utgangsleiet igjen.
– Finanspolitikken ligger an til å bli
mindre stram, og dermed mindre arbeidsløshetsskapende enn
det som ble lagt opp til ved budsjettbehandlinga i fjor.
– Investeringsstrømmen
til Nordsjøen har stoppet opp og gir større muligheter
for investeringer i Fastlands-Norge.
Norge har en regjering og et stortingsflertall
som ikke utnytter disse mulighetene. Regjeringen legger opp til
en politikk som fjerner oss lenger fra de mål Sosialistisk
Venstreparti har for sin økonomiske politikk.
Den sterke økonomiske oppgangen de
siste årene har skapt et økonomisk grunnlag for
samfunnsreformer som det ikke er politisk vilje hos Regjeringen
og stortingsflertallet til å utnytte.
Det er likevel en del faresignaler i den økonomiske utviklingen:
– Økt
ledighet kan komme til å binde opp de offentlige budsjetter
og svekke deler av arbeidsstyrkens produktivitet.
– Økningen i privat forbruk
ser ut til å bli langt sterkere enn Regjeringen har antatt.
Tall fra Statistisk sentralbyrå som kom etter at Revidert
nasjonalbudsjett ble lagt frem viser at fra 1. kvartal i 1998 til
1. kvartal i 1999 økte konsumet i husholdningene med 4
pst.; bare varekonsumet økte med 5,5 pst. Veksten i detaljhandelomsetningen
er nå like sterk som før renteøkningen.
– Svikten i oljeeksporten og andre
råvarebaserte eksportnæringer kan ikke møtes
med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger. Stortingsflertallet
bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten
hadde i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende
tilbake til. Fallet i aktivitetsnivå må dempes,
men hovedfokuset må være rettet mot å utvikle
nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
Den finanspolitiske innstramming som Regjeringen og
stortingsflertallet brukte høstmånedene på å finne inndekning
til er nå i ferd med å dunste bort. Som kjent skulle
det strammes inn med 9 mrd. kroner og det endte opp med 7,8 mrd.
kroner. Da revidert budsjett ble lagt frem la Regjeringen opp til å redusere
det samlede overskuddet ved at det oljekorrigerte underskuddet øker
fra 6,5 mrd. kroner til 11 mrd kroner. Det samme beløp
som Sosialistisk Venstreparti foreslo som balanse i sitt alternative
statsbudsjett.
Det ligger også an til at de øvrige
partier vil akseptere en betydelig reduksjonen i statsbudsjettets
og Petroleumsfondets samlede overskudd i forhold til vedtatt budsjett.
Det er også grunn til å merke seg at mens Regjeringen
legger opp til å finne inndekning ved å benytte
seg av engangsinntekter som salg av eiendom, tapping av fond og
ved å forskyve inndekninger til 2000-budsjettet, la Sosialistisk
Venstreparti opp til en reell innstramming i privat forbruk.
Selv om den finanspolitiske innstrammingen er
halvert på 5 måneder så har det ikke
ført til en svekket kronekurs og høyere rente.
Det bidrag som finanspolitikken er i stand til å gi for å styrke
kronekurs og redusere renta er begrenset og en forskjell på 4-5
mrd. kroner ser ikke ut til å spille noen rolle, slik vi
også la til grunn i vårt budsjettalternativ. Oljeprisen
er en langt viktigere faktor for utviklingen i kronekurs, og Sosialistisk
Venstreparti støtter derfor Regjeringens oppfølging
av OPEC sine begrensninger i oljeutvinningen.
Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at
finanspolitikken blir mindre stram. Det vil gjøre det lettere å unngå en
så sterk økning av ledigheten i år som
for eksempel Statistisk sentralbyrå antok i ØA
1/99, der ledigheten ble anslått å øke
0,6 prosentpoeng som årsgjennomsnitt. I ØA 5/99
som kom etter at nasjonalbudsjettet ble lagt frem, var prognosen
for økningen nedjustert til 0,3 prosentpoeng.
Sosialistisk Venstreparti vil i revidert budsjett
holde fast på den balanse og det innstrammingsnivå som
partiet la opp til i sitt alternative statsbudsjett for 1999. Med
den betydelige forskjell at innstrammingseffekten flyttes fra offentlig
til privat forbruk.
Sosialistisk Venstreparti har i hele stortingsperioden bedt
om en mer fleksibel utøvelse av pengepolitikken. Norges
Bank var for raskt ute med å sette opp renta på forsommeren
i fjor. Den ble satt opp første gang uten at kronekursen
så langt i 1998 hadde vært utenfor utgangs-leiet
en eneste dag. Norges Bank sine renteøkninger på forsommeren
hadde, i beste fall, ingen effekt for å motvirke kronekursfallet
på ettersommeren.
Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at
den nye sentralbanksjefen tolker valutaforskriften mer fleksibelt.
For det første ved at Norges Bank startet rentereduksjonen
uten at kronekursen var tilbake i utgangsleiet. For det andre ved
at bankens nye ledelse ved flere anledninger har sagt at de pengepolitiske
virkemidler også må ta hensyn til konjunkturutviklingen.
Vi finner imidlertid grunn til å minne
om at inflasjonsmål ikke er innført. Når
kronekursen nå er tilbake til utgangsleiet er det grunnlag
for raskere rentereduksjoner enn det sentralbanken legger opp til.
Når alle prognoser peker på at ledigheten er på vei
opp mens inflasjonen er på vei ned, vil nye rentereduksjoner
også være et riktig svar når det skal
tas hensyn til konjunktursituasjonen. Sterkere kronekurs kombinert
med høye renter svekker konkurranseutsatt industri i en
slik grad at det kan gi store utslag på ledigheten neste år.
Vi må unngå en utvikling som i Storbritannia,
der inflasjonsmål er innført. Det har gitt som
resultat at i høykonjunkturen fikk landet både
høye renter og sterk valutakurs. Det ga et dramatisk fall
i den britiske eksporten fra slutten av 1998.
Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med Regjeringens
håndtering av stortingsvedtaket om pengepolitikken som
Arbeiderpartiet og Høyre fikk igjennom ved behandlingen
av Nasjonalbudsjettet i fjor. Regjeringens undersøkelser
har vist at det ikke er mulig å innføre en tettere
tilknytning til euro uten å oppgi valutaforskriften og
innføre et ufleksibelt kursmål for krona. Det
er heller ikke mulig å la norsk økonomisk politikk bli
underlagt formelle overvåkingsprosedyrer knyttet til EUs
stabilitetspakt uten å komme i konflikt med folkeavstemmingsresultatet
om EU i 1994. Vi konstaterer at Arbeiderpartiet og Høyre
må ta dette til etterretning.
Det er barn og unge som mest har fått
merke konsekvensene av det borgerlige budsjettsamarbeidet de to siste årene.
Barnehageutbyggingen har stoppet opp, skolefritidsordningen er svekket
og ungdomstiltak er redusert. Innstrammingene overfor kommunene
har svekket kommunenes evne til å vedlikeholde skoler og opprettholde
ungdomstilbud.
Å snu denne utviklingen er framtidsretta
politikk. En god politikk for barn og unge kan forebygge problemer i
framtida.
På 1990-tallet har barneskolen og videregående skole
gjennomgått reformer, mens ungdomsskoletrinnet ikke har
blitt viet mye oppmerksomhet. Både bygnings-, utstyrs-
og innholdsmessig trenger skolen opprustning. I dag er det alt for
mange elever og lærere som mistrives.
I en reform 2001 for ungdomsskolen vil Sosialistisk Venstreparti
særlig satse på følgende:
– En bit
av IT-Fornebu til alle landets klasserom. Alle skoleklasser må ha
PC med internettilknytning.
– Sats på pedagogisk
mangfold. Øk bevilgningene som skoler kan søke
på til forsøksarbeid og gi større plass
i læreplanene for lokale prioriteringer.
– Det trengs et krafttak for å pusse
opp mange av landets ungdomsskoler og vedlikeholdet må bedres.
– Åpen skole. La skolene
være åpne om kveldene for aktiviteter i nærmiljøet.
– Økt elevinnflytelse.
Elevene må få mer å si enn i dag, også når
det gjelder valg av undervisningsformer.
– Forpliktende etter- og videreutdanningsplaner.
Det ambisjonsnivået vi har for ungdomsskolens innhold krever
en langt sterkere satsing på lærernes kompetanse.
– Alle barn skal ha like muligheter
til å delta i skolens aktiviteter. Utviklingen i retning
av at foreldrene må betale stadig mer egenandeler må snus. Leirskoleopphold
må bli gratis.
Som et første steg foreslår
Sosialistisk Venstreparti i Revidert nasjonalbudsjett å sette
av 25 mill. kroner til utviklingstiltak for ungdomsskolen. Pengene
skal tildeles skoler som ønsker å iverksette ulike
forsøk med alternativ organisering av undervisningen og
skoledagen. Forsøkene må omfatte den praktiske
organisering som skoledagens lengde og inndeling i timer og økter med
ulike fag og pedagogiske alternativer der praktiske arbeidsmåter
inngår som arbeidsform også i de tradisjonelle
teoretiske fag.
Sosialistisk Venstreparti vil i forbindelse
med budsjettet for 2000 foreslå midler til en ungdomsskolereform år
2001.
– 10 mill.
kroner til investeringer i utstyr innen IT i grunnskolen. Dette
må ses i sammenheng med en samlet plan for IT i grunnskolen.
– 10 mill. kroner til etter- og
videreutdanningsmidler innen IT for lærere i grunnskolen.
– 1 mill. kroner til et stimuleringstilskudd øremerket fylkeskommunen
til kjøp av skoleplasser for elever som ønsker å ta
videregående opplæring ved tekniske fagskoler.
– 50 mill. kroner til en utlånsordning
for skolebøker i videregående skole. I løpet
av perioden bør skolebøker og annet obligatorisk
undervisningsmateriell (yrkesfaglige studieretninger) bli gratis.
– 56 mill. kroner til å styrke
skolefritidsordningen. Det samme beløp som de borgerlige
partiene kuttet med i budsjettet for i år.
Tall fra Husbanken viser at det så langt
i år er søkt om lån til 822 nye barnehageplasser.
I 1998 ble det opprettet 3 200 nye plasser og i 1997 var antallet
16 400 plasser. Stortinget har vedtatt at man skal ha full barnehagedekning
innen utgangen av år 2000. Pr. i dag er det et udekket
behov på mellom 10 000 og 30 000 barnehageplasser, og Regjeringen
har erkjent at med det tempo som den legger opp til er målet
om full barnehagedekning umulig å oppfylle. De som har
fått barnehageplass har fått oppleve at prisen
på en plass øker mye sterkere enn prisen på andre
varer og tjenester. Dermed gis ikke alle småbarnsforeldre
noen reell valgfrihet til å velge barnehage som barnepassform.
Tilbudet om deltidsplasser i barnehager har
blitt betydelig redusert i mange kommuner i løpet av de siste årene.
Mange foreldre ønsker barnehageplass for sine barn noen
timer pr. dag, og har ikke mulighet til å velge dette -
hvis de ikke er villige til å betale for full barnehagedekning.
Det er viktig å gi mulighet for mer
fleksible oppholdstider i barnehager, samt større mulighet
for at foreldre kan redusere sin egen arbeidstid. Høye
oppholdsutgifter i barnehagene er med på å gjøre
dette teoretisk og ikke praktisk mulig.
Barnehagesatsing må være variert
og også åpne for økt bruk av og satsing
på naturbarnehager. I tillegg er det fremdeles viktig å integrere
barn med innvandrerbakgrunn i barnehagene. Betydningen av at barn
med innvandrerbakgrunn tilegner seg det norske språket tidligst
mulig bør ikke undervurderes. Det er viktig å videreføre
gratis korttidsbarnehagetilbud for 5-åringer i bydel 6
i Oslo indre øst. Tilbudet kan markedsføres bedre
enn det man til nå har gjort, det viser en ny undersøkelse
som er gjort blant småbarnsfamilier med innvandrerbakgrunn
i Oslo indre øst.
Det er et helt feil signal i forhold til mål
om full barnehagedekning innen utgangen av år 2000 å kutte
16 mill. kroner i bevilgningen driftstilskudd til barnehager. Det
har ikke vært opprettet så få nye barnehageplasser
siden 1974 som det som er tilfelle i 1998 og til nå i 1999.
Hvis småbarnsforeldre skal ha reelle valg i forhold til
valg av barnepass, er det av stor viktighet at opptrapping av opprettelse
av nye barnehageplasser både for aldersgruppen under 3 år
og aldersgruppen 3-5 år prioriteres og oppmuntres med statlige
midler.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
– 70 mill.
kroner i statlige midler til å igangsette bygging av 10
000 ekstra barnehageplasser i 2. halvår 1999.
– 50 mill. kroner til en ordning
hvor kommunene får et ekstra tilskudd for hver nye barnehageplass
de klarer å åpne innen 10. januar 2000.
– 780 mill. kroner til å redusere
barnehagetakstene. Barnehagene skal kunne være tilgjengelige
for barn uten at foreldrene opplever oppholdsbetalingen i barnehagene
som en økonomisk byrde.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
– Gå imot
9 mill. kroner til ungdomstiltak i større bysamfunn. Fritidsaktiviteter
og kultur er avgjørende for barn og unges livskvalitet.
– 2 mill. kroner til ungdomstiltak
i distriktene.
– 15 mill. kroner til styrking
av barnevernet. Barnevernet rapporterer om manglende ressurser til å kunne
følge opp barn i krise.
I Budsjett-innst. S. I (1998-99) Tillegg nr.
1 uttalte Sosialistisk Venstreparti følgende:
«Dette medlem mener at faren for økt inflasjon
neste år er overdrevet. Det er større fare for økt
arbeidsledighet.»
Utviklingen har gitt dette utsagnet rett. I
anslaget for den økonomiske utvikling har Regjeringen måtte
oppjustere anslaget for ledigheten fra 3,3 pst. til 3,5 pst., mens
anslaget for konsumprisindeksen er nedjustert fra 3,2 pst. til 2,4
pst. Regjeringen erkjenner nå omsider at ledigheten kommer
til å øke. Dette er en innrømmelse som
partiet har bedt om siden Sosialistisk Venstreparti i en egen rapport
i begynnelsen av desember la frem prognoser som viste at alle andre økonomiske institusjoner
regnet med høyere ledighet. Men vår hensikt med å få til
innrømmelsen var å få Regjeringen til å legge
om politikken slik at en kan unngå at ledighetsprognosene
slår til. Det gjør Regjeringen foreløpig ikke.
Den forholder seg ikke til ledigheten på noen annen måte
enn å oppjustere posten for dagpengeutbetalinger med 400
mill. kroner.
Svikten i oljeeksporten og andre råvarebaserte eksportnæringer
kan ikke møtes med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger.
Stortingsflertallet bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten hadde
i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende
tilbake til. Fallet i aktivitetsnivå må dempes, men
hovedfokuset må være rettet mot å utvikle
nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
I revidert budsjett foreslår Sosialistisk
Venstreparti en tiltakspakke for sysselsetting- og kompetanseoppbygging.
Den inneholder både strakstiltak for verftsindustrien og
bygg- og anleggssektoren og langsiktige tiltak for omstilling og
kompetanse for å utvikle nye næringsvirksomhet.
Sosialistisk Venstreparti foreslår følgende 7
hovedpunkter:
– Økt
satsing på forskning- og utvikling. Flere IT-studieplasser,
kjøp av utstyr og etterutdanning innen IT i ungdomsskolen, økt
satsing på alternativ energi og videreføring av
alle bevilgninger til FOU som Regjeringen har foreslått å kutte.
– 3 000 nye tiltaksplasser og
en ekstra satsing for å bringe yrkeshemmede inn i arbeidsmarkedet.
Ungdomsgarantien gjeninnføres og kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten
opprettholdes for å kunne være i stand til å omskolere
nye ledige til andre jobber.
– 50 mill. kroner i tilskudd til
igangsetting av opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk
og ledningsnett.
– Et program for boligbygging.
100 mill. kroner i ekstra statlig tilskudd til 400 ekstra studentboliger og
bygging av andre utleieboliger i år. Husbankens lånerammer øker
med 500 mrd. kroner.
– En fordobling av investeringene
i fornyelse av ferjeflåten i år.
– 20 mill. kroner til i økt
tilskudd til utbygging av fiskerihavner.
– 8,5 mill. kroner til en startbevilgning
til fornyelse av havforskningsfartøyet G.O. Sars og bevilgninger
til å fullføre arbeidet med krigsskipet "Hestmanden".
Det er også nødvendig at sentralbanken
straks setter ned renta. Kombinasjonen av meget sterk kronekurs
og langt høyere rentenivå enn OECD-snittet svekker
konkurranseutsatt sektor. Av hensyn til ledigheten vil det være
mer alvorlig om kronekursen fortsetter å bevege seg i overkant
av utgangsleiet enn om den skulle bevege seg tilbake til underkanten.
Sosialistisk Venstreparti ønsker et
allsidig næringsliv, blant annet for at den økonomiske
utvikling skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring.
Derfor har vi i flere år foreslått å snu
investeringsstrømmen fra Nordsjøen til fastlandet.
Utviklingen har i stedet gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo som
Stortinget har lagt opp til har i stedet sprengt alle tidligere
prognoser for investeringer og utvinning. Meget verdifulle ressurser
i form av menneskelig kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet
opp i petroleumsvirksomheten. Etter en sterk økning i oljeinvesteringene
i 1997 på 16 pst., økte investeringene med ytterligere
en fjerdedel i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene
står som et monument over uansvarlig politikk.
Sosialistisk Venstreparti har ønsket
en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået
i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar skjer
raskere på et kortere tidsrom og på en mer brutal måte
enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket i sine alternative
budsjetter.
Det må nå gjøres
tre ting samtidig:
– Bidra
til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivå ved å redusere
kostnader og fremskaffe nye oppdrag for verftsindustrien.
– Øke offentlige investeringer
innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.
– Sterkere innsats for å omstille
menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og
Etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.
Sentrumsregjeringens miljøpolitikk
er uten retning og er preget av handlingslammelse overfor et miljøoverkjørende
stortingsflertall. Revidert nasjonalbudsjett er ikke noe unntak.
Derfor blir miljøpolitikken grå.
Den største oppgaven i miljøpolitikken
er intet mindre enn å utvikle en bærekraftig økonomi.
Utfordringene er både store og meningsfylte. De siste 50 årene har
menneskets virksomhet redusert størrelsen på verdens
livsviktige skoger, fjernet regnskog i rekordartet hastighet, forurenset
vann, luft og hav, redusert det biologiske mangfoldet, fylt havet
med gift og radioaktivt avfall og fisket det stadig tommere for
fisk. Mer og mer viktig jordsmonn har måttet gi tapt for
industriell virksomhet, byer og veier, og atmosfæren fylles
stadig med økende mengde gasser som vil føre til
oppvarming av klimaet. Ørkenen sprer seg over store deler
av verden, og grunnvannsnivået synker i stadig flere land.
Menneskets levevilkår og utviklingsmuligheter
er avhengig av at uttaket av jordas ressurser ikke overstiger naturens
bæreevne og at forurensingen ikke overstiger økosystemets
tåleevne. Grensene er presset og på noen områder
allerede overskredet. Ikke minst skjer dette i fattige land der
befolkningen øker kraftig og presset på naturressursene
er stort.
Norge har som et lite rikt land med politisk
stabilitet store muligheter og dermed et stort ansvar for å gå foran
i arbeidet med å bygge opp en bærekraftig økonomi.
Dette er viktig av flere grunner, blant annet fordi det er viktig å demonstrere
hvordan fremtidens økonomi kan gå hånd
i hånd med kravet til et sunt miljø. Vi kan vanskelig
kreve at de store befolkningene i fattige land skal legge om kursen
i en bærekraftig retning hvis vi ikke er villige til å vise
at vi, et av verdens rikeste land, er i stand til å klare
det samme.
Et av de viktigste virkemidlene vi har er skattesystemet.
Gjennom skatter og avgifter kan vi redusere bruken av miljøskadelige
aktiviteter og fremme bruken av andre. Sosialistisk Venstreparti
vil derfor øke skatten på energibruk, transport,
uttak og bruk av naturressurser, og utslipp av gasser som bidrar
til klimaforandringer, som CO2, og redusere
skatten på arbeid og gradvis fjerne avgifter som bare har
en fiskal begrunnelse. Omleggingen av skattesystemet må inneholde
elementer av både oppmuntring og straff. Det skal lønne
seg å satse på ENØK, samtidig som overforbruk
må koste både for produsenten og forbrukeren.
En progressiv el-avgift vil oppmuntre til både effektivisering
og sparing, og straffe unødig sløsing av en verdifull
ressurs.
Et slikt prinsipp i skattesystemet er ikke innrettet
på fordeling, da blir det desto mer viktig at resten av skattesystemet
virker til fordel for lavinntektsgrupper.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
– 4 mill.
kroner ekstra til miljøtiltak i landbruket. Dette vil blant
annet bidra til å bedre forholdene for økologisk
landbruk
– Å gå imot å fjerne
miljøavgiften på kunstgjødsel. Denne
avgiften har til hensikt å redusere bruken av kunstgjødsel,
som har store miljømessige konsekvenser.
– 54 mill. kroner ekstra til kollektivtrafikk.
Norge ligger på bunn i Europa når det gjelder
tilskudd til offentlig kommunikasjon, og denne summen vil bidra
til å bedre situasjonen.
– Å gå imot
kuttet på 10 mill. kroner i tilskudd til utvikling av rasjonell
og miljøvennlig transport. Disse midlene trenges blant
annet for å få kunnskap om kollektivtrafikk i
storbyområdene, bl.a. knyttet til integrering av funksjonshemmede
i deler av transportpolitikken.
– 5 mill. kroner ekstra til kalking.
Sur nedbør er fremdeles et stort og alvorlig problem i
mange vassdrag.
– Å gå imot
kuttet på 2,5 mill. kroner til sikring av friluftsområder
for allmennheten.
– 1 mill. kroner til miljøtiltak
i forbindelse med opprydding av Sulitjelma gruver. Staten var siste
eier, og har et spesielt ansvar for dette oppryddingsarbeidet.
– 15 mill. kroner ekstra til energiforskning.
Forskning på ny og effektiv energiteknologi er et viktig tiltak
for å få ned energibruken i fremtiden.
– 30 øre ekstra CO2-avgift pr. liter/kg på mineralolje, kull,
koks og bensin. Denne avgiften er nødvendig for å stanse
veksten i CO2-utslippene.
– Økning på 1,8 øre
pr. kWh i forbruksavgift på elektrisk kraft. Økingen
i forbruksavgiften vil bidra til å dempe den kraftige veksten
i elektrisitetsbruken.
– Innføring av grunnavgift
på fyringsolje med 13,4 øre pr. liter. Fyringsolje
er en alvorlig forurensingskilde, og denne grunnavgiften vil bidra
til å flytte bruken over på mer miljøvennlige
alternativer.
Sosialistisk Venstreparti vil bedre fordelingen
av inntekt og levekår mellom sosiale grupper og generasjoner.
Det er grunn til å advare mot den utvikling vi nå ser
i retning av økende forskjeller i levekår. Økende forskjeller
truer stabiliteten i den norske politiske og økonomiske
modellen. Statistisk sentralbyrås siste undersøkelse
av fordelingen av disponibel inntekt for husholdningene viser at
forskjellene fortsetter å øke:
Prosentvis fordeling av
all disponibel inntekt for husholdninger
År | Fattigste
tidel 1. desil | Mellomgruppe 6. desil | Rikeste tidel 10. desil |
1986 | 4,1 | 9,9 | 18,6 |
1991 | 4,0 | 9,9 | 19,0 |
1996 | 3,7 | 9,7 | 21,7 |
Kilde: SSB-Rapport 98/17
Mens den fattigste tidel har redusert sin andel
av all disponibel inntekt de siste 10 år har altså den
rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Den samme Statistisk
sentralbyrå-rapporten viser også at:
– Bare den
rikeste tidelen av oss har økt sin andel av "inntektskaka"
de siste 10 år.
– Den fattigste tidelen har ikke
bare fått redusert sin andel, men har også som
eneste gruppe fått en nedgang i disponibel inntekt siste
10 år.
Enda skjevere fordelt er fordelingen av finansformue.
Siste oppdaterte tall gjelder 1997 og i Ukens statistikk nr. 18/1998
fremkommer følgende tall:
Prosentvis fordeling av
all brutto finanskapital for husholdninger
År | Fattigste
tidel 1. desil | Mellomgruppe 6. desil | Rikeste tidel 10. desil |
1986 | 0 | 5,2 | 50,6 |
1991 | 0 | 4,1 | 57,2 |
1997 | 0 | 3,3 | 62,4 |
Kilde: SSB, Inntekts- og formuesundersøkinga
for hushald, 1997
Vi ser at den tidelen av befolkningen med høyest finansformue
disponerer godt over halvparten av all finansformue, og at deres
andel er økende på bekostning av andre grupper.
Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.
Det er også slik at det er en klar
sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det
går fram av Statistisk sentralbyrås Selvmeldingsstatistikk
1997, offentliggjort i Ukens statistikk 12/1999. Der går
det blant annet frem at den firedelen personer her i landet med høyest
bruttoinntekt eier over 80 pst. av den totale aksjeformuen. Videre
eier bare den rikeste 5-prosenten av oss hele 63 pst. av aksjeformuen.
Under den sittende Regjering har utviklingen
blitt forsterket i gal retning. I budsjettet for i høst
ble de borgerlige enige om en rekke usosiale nedskjæringer
samtidig som toppskatten ble redusert for høytlønte.
Folk med inntekter under 250 000 kroner får i år
mellom 200 og 400 kroner i skattelette. Dette vil på ingen
måte kompensere for de økninger i egenbetalinger
som budsjettforliket la opp til. Heller ikke vil det kompensere for
den skatteøkning som forliket la opp til overfor alle fagorganiserte
når de reduserer verdien av fagforeningsfradraget. Grupper
som har mindre behov for det får derimot større
skattelette: Folk med inntekter over 350 000 kroner får
fra 500 kroner og oppover i lettelser, mens folk med inntekter over
750 000 kroner får fra 1 300 kroner og oppover i skattelettelser.
I revidert budsjett tas ingen skritt for å snu
utviklingen. Tvert imot inneholder Regjeringens opplegg tiltak som
vil forsterke forskjellene i levekår.
Ulikheten i fordeling av arv er en vesentlig årsak
til skjev fordeling mellom generasjoner og grupper. I arveavgiftstatistikken
presentert i US 50/98 går det frem at gjennomsnittsalderen
for dem som mottar arv er 51 år. Altså i den alderen
hvor de fleste befinner seg på toppunktet i sin disponible
inntekt i løpet av livet. Videre er arv også skjevt
fordelt mellom inntektsgrupper, slik at de som allerede har høy
inntekt har høyest arv. Den omtalte statistikken viser
at arvemottakere med bruttoinntekt over 500 000 kroner gikk gjennomsnittlig
464 000 kroner i arv, mens de med bruttoinntekt lavere enn 150 000
kroner arvet 283 000 kroner i gjennomsnitt.
Sosialistisk Venstreparti støttet Regjeringens
forslag i statsbudsjettbehandlingen i fjor om å heve minstegrensene
for betaling av arv, slik at arvebeløp under 200 000 kroner
ikke er avgiftspliktig. Vi ønsker imidlertid å øke
arveavgiften på de høyeste arveoverføringene.
Skjevheten i fordeling av aksjeutbytte er den
viktigste enkeltårsak til økte inntektforskjeller.
Derfor foreslår Sosialistisk Venstreparti det enkeltgrep
som mest effektivt kan rette opp skjevhetene som har oppstått
de siste årene: Å gjeninnføre beskatning
av aksjeutbytte på mottakers hånd med den faste
satsen for alminnelig inntekt.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
– 28 pst.
skatt på aksjeutbytte på mottakers hånd.
– Økt arveavgift for
arv over 200 000 kroner.
– Bedre kommuneøkonomi
– 43 mill. kroner for å redusere
skatten på sykdom.
– Retten til å kunne
motta sykepenger utvides til å omfatte de lave inntektsgrupper
som mistet retten 1. januar 1999.
Kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene
som angår folks hverdag, skole, barnehage, helse, omsorg,
kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenesten
er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig
infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område
som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt.
De siste års statsbudsjett har betydd
kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større
gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett
for 1999 betød et reelt kutt i forhold til 1998 med ca.
4,5 mrd. kroner på grunn av økte kostnader for
kommunesektoren. Mange kommuner må selge unna eiendom og
annen formue, tappe fond og skjærer ned standarden på tjenestene.
Dette er en finansieringsstrategi som ikke kan fungere særlig
lenge. Forskjellene øker mellom den standard innbyggerne
finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger,
og den standard som forventes i næringslivet og i private
hjem.
Situasjonen er dramatisk mange steder. Tilbudene reduseres,
kommunale avgifter øker og egenandeler innføres
på barnehager, skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester
osv.
Regnskapstallene for 1998 viser nå et
underskudd for kommunesektoren på 5 mrd. kroner. Det største siden
1989 som var en spesiell kriseperiode for norsk økonomi.
Det blir enda større i 1999. Når det nå beregnes
at bare 15 pst. av kommunene vil klare å budsjettere med
overskudd, burde Regjeringen ta alvoret inn over seg; å styrke
kommuneøkonomien. Det er særlig behov for økte
frie midler for å kunne utløse de øremerkede
midler Stortinget har bevilget til eldre og psykiatri, uten at kommunene
må kutte i tilbudet til barn og unge. Men også på dette
området viser Regjeringen en skuffende passivitet, og prioriterer å opprettholde
et godt forhold til høyrepartiene.
Fortsatt er det Regjeringens politikk at kommunene skal
ta ansvaret for det erklærte behovet for innstramminger,
mens de rikeste skal skjermes og endog få nye lettelser
på enkelte områder.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
Konfliktene har rast på Balkan i mange år,
og har kuliminert med krigen i Kosovo. Det er behov for humanitær
hjelp, både av kort og langsiktig karakter. Slik humanitær
bistand må inkludere akutt nødhjelp, hjelp til
tilbakevending, administrativ hjelp i forbindelse med institusjoner
og viktige registre, fysisk gjenoppbygging av hus, fabrikker, sykehus,
skoler, broer og annen viktig infrastruktur, trygging og sikring
av omgivelser for trusler av militær og miljømessig karakter,
samt konfliktløsende arbeid på tvers av etniske
grenser. Slikt arbeid vil koste penger, og Sosialistisk Venstreparti
vil fremme forslag om bevilgning av 1 milliard kroner til dette
formålet under behandlingen av St.prp. nr. 88 (1998-99)
Om humanitær bistand i forbindelse med krisen i Kosovo.
Før fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett
ble det fra statsministeren sagt at det ikke er de fattige i andre
deler av verden som skal betale Norges økte utgifter med
Kosovo-krisen. Regjeringen legger likevel opp til dette. Sett i
lys av disse uttalelsene er det uforståelig at bistandsbudsjettet
er belastet 180 mill. kroner til Kosovo-relaterte utgifter. Dette
gjør at viktig bistandsarbeid i Afrika, menneskerettsarbeid
og gjeld-slettetiltak for fattige land må betale for krigen
i Kosovo.
Den felles målsetting Sosialistisk
Venstreparti og Regjeringen har om en reell økning i Norges
bistandsmidler har fjernet seg enda et skritt.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
Sosialistisk Venstreparti mener at det satses
for lite på kunst og kultur i Norge. Kunst og kultur gjør
samfunnet rikere på opplevelser, og gir oss muligheter
til å utvikle skapende evner og identitet. For oss er det
viktig at barn og unge får muligheter til å være
aktive deltakere i og til å oppleve kunst- og kulturytringer.
Det er viktig å gi rom for nyskaping, nytenking og å sikre
et kulturelt mangfold. Gjennom å støtte opp om
flerkulturelle møter, vil vår kultur få nye
og verdifulle impulser, og det vil motvirke fremmedfrykt og rasisme.
I dag er kulturlivet utsatt for et kommersielt press, et lønnsomhetskrav,
som truer mangfoldet, nytenkingen og tilgjengeligheten for alle.
Markedet kan ikke sikre kvalitet og et utfordrende kulturliv med
stort mangfold. Sosialistisk Venstreparti mener derfor at staten, sammen
med Kommune-Norge, har et ansvar for å sikre bedre økonomi
i kulturlivet og dermed sikre at kunst- og kulturlivet kan ivareta
sin samfunnsrolle. I sitt alternative statsbudsjett for 1999 foreslo
Sosialistisk Venstreparti å styrke kulturkapitlet med 270
mill. kroner mer enn det stortingsflertallet gjorde. Sosialistisk
Venstreparti foreslår i Revidert nasjonalbudsjett midler
til en rekke kulturprosjekter som er i akutt behov for midler. Midlene
som trengs er ofte små i en budsjettsammenheng, men har
en stor positiv effekt.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
Det trengs omstillingsmidler i forbindelse med
blant annet tilpasning til etter- og videreutdanningsreformen (kompetansereformen).
Gjennomføring av kompetansereformen forutsetter at det
finnes tilbydere av utdanning. Universitetene og høyskolene
må utvikle nye utdanningstilbud faglig og pedagogisk rettet
inn mot en ny gruppe utdanningssøkere.
Gjennom Norgesnettet må de ulike institusjonene
i sterke grad samordne utdanningstilbudene for blant annet å møte
konkurransen fra private tilbydere.
Bevilgningen fordeles til de ulike institusjonene
på grunnlag av søknader.
Det er et stort behov for ekstra utdanningsplasser innen
IT. Sosialistisk Venstreparti vil særlig legge vekt på det økte
behovet for IT som integrert del i andre utdanninger. Sosialistisk
Venstreparti foreslår økte midler, der særlig
utdanningsinstitusjoner med spesiell kompetanse på høyere
utdanning innen IT bør prioriteres.
Sosialistisk Venstreparti foreslår:
– 13 mill.
kroner til forsøk med 6-timers dag.
– 400 000 kroner i ekstra tilskudd
til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.
– 10 pst. kutt i produktavgiften
på brennevin som et ledd i tiltak mot grensehandel.
– 20 mill. kroner ekstra til behandling
av rusmisbrukere.
– 25 mill. kroner ekstra til pressestøtte.
Omtalen i Revidert nasjonalbudsjett kan vanskelig
sies å "utrede og vurdere på bred basis betydningen
av frie kapitalbevegelser og muligheten og ønskeligheten av å regulere
og begrense disse", slik Regjeringen sa den ville gjøre
i brev til finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
nr. 8:124 (1997-98) fra Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal.
Regjeringen har nøyd seg med å referere kjente
argumenter for, og særlig mot, kapitalbevegelser generelt
og valutatransaksjoner spesielt.
Norge bør støtte aktivt opp
om det arbeid som foregår i regi av OECD og IMF for å utvikle
internasjonale standarder for regelverk og tilsyn med kapitalbevegelser.
Men etter Sosialistisk Venstreparti oppfatning er slike tiltak ikke
tilstrekkelige. Det er nødvendig å komme med tiltak
mot det som er drivkraften bak spekulative, kortsiktige kapitalbevegelser,
nemlig muligheten for stor avkastning.
Regjeringen skriver at en Tobin-avgift kan virke
stabiliserende om den gjennomføres på global basis,
men at det også er stor usikkerhet knyttet til hvordan
en slik avgift vil virke. Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen på den
mest hensiktsmessige måte å ta opp spørsmålet
om en Tobin-avgift i OECD med tanke på å få gjennomført
en utredning i regi av organisasjonen.»
Sosialistisk Venstreparti vil vise til at bakgrunnen for
finanskomiteens behandling av Dokument nr. 8:124 (1997-98) var valutakurssjokket
som rammet Norge i august 1998, slik også andre land har
blitt rammet med enda større negative konsekvenser. Regjeringens
omtale referer ulike tiltak og forslag internasjonalt som gjøres
av land for å beskytte seg mot uheldige virkninger av store
kortsiktige kapitalbevegelser. Disse tiltakene og forslagene kan
også være aktuelt for Norge. Som et lite land
med en åpen økonomi som fortsatt i lang tid framover
vil ha sin valutakurs nært knyttet til prisen på en
råvare, må vi regne med å fortsatt kunne
bli utsatt for svingninger og press mot den norske krona. Slike
svingninger har vi i dag få muligheter til å hindre
at utvikler seg til valutakurssjokk fordi valuta-spekulasjon i slike
situasjoner forsterker svingningene.
Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å nedsette
et utvalg for å utrede hvordan Norge kan forebygge og håndtere valutakurssjokk.»
Sentrumsregjeringen har både i sitt
eget grunnlagsdokument, Voksenåserklæringa og
også i ulike budsjettinnstillinger understreket at de ønsker
at menneskeretter og miljø skal legges til grunn for de investeringsvalg
Petroleumsfondet skal foreta seg. Etter to års arbeid har
Regjeringen klart å komme opp med et lite miljøfond
på 1 mrd. kroner (uten retningslinjer så langt),
at fondet som helhet ikke skal investere i tobakksselskaper og at
man skal kunne bruke stemmeretten i selskap fondet har investert
i , hvis andre foreslår noe som kan peke i retning av miljø og
menneskerettigheter. I sannhet berget som fødte en mus.
Sosialistisk Venstreparti viser til at det er
mulig hvis man ønsker det å utarbeide retningslinjer
både for miljø og menneskerettigheter for oljefondet,
som er praktikable og ubyråkratiske, hvis man ønsker.
Sannheten er imidlertid den at man ikke ønsker det, og
at troen på at grønne og etiske kriterier vil
begrense avkastninga er det som tillegges vekt. Nå er det
ingen grunn til å tro at slike retningslinjer vil begrense avkastning,
tvert imot viser det seg at bedrifter som tar denne type hensyn
gjennomgående har vel så stor avkastning som de
som ikke har det.
Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utforme
retningslinjer for Statens Petroleumsfond som sikrer at investeringene
i fondet ikke investeres i selskaper som bryter med elementære
menneskerettslige, miljømessige og faglige rettigheter.»
Å knytte kriterier til miljø-
og menneskerettigheter for investeringsvalg vil ikke innebære
ekstreme eller uoppnåelige krav - poenget er å sende
helt klare signaler til bedrifter om at det lønner seg å drive
miljøvennlig og å ta vare på helt grunnleggende
menneskerettigheter. I realiteten er det et krav til bedriftene
om å oppføre seg etisk forsvarlig, og å vise
at Norge som nasjon ønsker å belønne
slik oppførsel. Kriteriene bør dessuten i høyest
mulig grad knytte seg til etablerte, internasjonale standarder,
slik at det blir mulig for en uavhengig instans å kontrollere
bedriftene på like fot.
Dette er noe vanskeligere når det gjelder
miljø enn når det gjelder menneskerettigheter.
Det eksisterer en standard som dokumenterer et etisk grunnlag for
produksjon av varer og tjenester (SA 8000), men at en tilsvarende
standard ikke finnes for miljøproblemer, særlig
ikke av global karakter (drivhuseffekten for eksempel). Imidlertid
finnes det en standard som stiller krav til miljøriktig
produksjon, ISO 14000. I tillegg til at sertifisering i henhold
til denne standarden gir et viktig signal om bedriften tenker miljø i
sin virksomhet, gir det også en mulighet til å evaluere
bedriftens virksomhet.
Miljøkriteriene bør ha tre
elementer ved seg:
1. Bedriften skal ha en miljøstrategi,
og at denne skal være tilgjengelig.
2. Bedriften skal være sertifisert
i henhold til den internasjonale miljøstandarden ISO 14000.
3. Bedriften eller noen av dets datterselskaper skal
ikke være involvert i noen av de følgende fem
aktiviteter:
– Produksjon,
distribusjon og salg av land-
miner.
– Kjernekraftindustrien.
– Produksjon av genmanipulerte
produkter
som er i strid med genteknologiloven, samt
produksjon av kjøtt med bruk av vekst-
hormoner.
– Tobakkselskaper.
– Rydding av tropisk regnskog.
Man må også kunne kreve at
bedriften heller ikke produserer varer som er i konflikt med internasjonale
miljøavtaler (som for eksempel karbonfluorkarboner eller KFK).
Alternativt kan man kreve at den retter seg etter internasjonale
miljøavtaler. Man kan også vurdere om man skal
kreve at bedriften ikke er involvert i paraplyorganisasjoner som
aktivt arbeider mot Kyoto-protokollen og tiltak for å redusere
utslipp av CO2 (som Global Climate Coalition).
b) Menneskerettigheter
Bedriften må forplikte seg til å holde
seg innenfor kravene til den internasjonale standarden SA8000. Det
må kreves at bedriften ikke har vært dømt
for grove overgrep på menneskerettigheter verken på sine
ansatte eller andre, og at den ikke befinner seg i konflikt med
urbefolkninger i forbindelse med sin virksomhet. Det må videre
kreves at bedriften kan erklære at den ikke er involvert
i overgrep på menneskerettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonen,
og at den heller ikke driver virksomhet i konflikt med internasjonale
menneskerettighetsavtaler.
Elementer av kriteriene fra SA8000:
– Forbud
mot barnearbeid
– Forbud mot tvangsarbeid
– Standarder for helse og sikkerhet
– Rett til fri organisering
– Ingen diskriminering på bakgrunn
av rase, kaste, nasjonal tilhørighet, religion, handikap, kjønn,
seksuell legning, fagforeningstilhørighet eller politisk
tilknytning
– Forbud mot fysisk avstraffelse
og annen mishandling
– Begrensninger i arbeidstid
– Krav om minimumslønn
– Prosedyrer for effektiv ledelse
Sosialistisk Venstrepartis
alternative reviderte budsjett 1999
Sett i forhold til Regjeringens
opplegg (Tall i millioner kroner, budsjettvirkning for 1999)
Barn og unge
først | |
Flere barnehageplasser
og lavere foreldrebetaling | 900,0 |
Utvikling av ungdomsskolen
| 25,0 |
Ungdomstiltak | 11,0 |
Barnevernet | 15,0 |
Økt tilskudd til
skolefritidsording | 56,0 |
Skolebøker i videregående,
tekniske fagskoler | 51,0 |
Frie midler til kommunene
og mot trekk i hovedstadstilskudd | 1150,0 |
Sum | 2208,0 |
Sysselsetting-
og kompetansepakke | |
IT-studieplasser og IT-utvikling
i ungdomsskolen | 45,0 |
Tilpasning til kompetansereformen
på universitetene | 10,0 |
Bygging av 400 ekstra studentboliger og
andre utleieboliger | 100,0 |
Fornyelse av G.O. Sars
og fullføring av krigsseilerskipet Hestmanden | 8,5 |
Økt tilskudd til
fiskerihavner | 20,0 |
Tilskudd til opprusting
og effektivisering av eksisterende vannkraftverk | 50,0 |
Dobling av fornyelsestakten
av ferjeflåten | 40,0 |
Økt støtte
til forskning og utvikling | 33,0 |
300 ekstra tiltaksplasser
og tiltak overfor yrkeshemmede | 199,1 |
Sum | 505,6 |
Styrking
av budsjettets miljøprofil | |
Miljøtiltak i
landbruket | 4,0 |
Tilskudd kollektivtrafikk
for ikke oppnådd gevinst ved anbud | 54,0 |
Tilskudd til rasjonell
og miljøvennlig transport | 10,0 |
Kalking | 5,0 |
Båndlegging friluftsområder,
opprydding Sulitjema gruver | 3,5 |
Energiforskning | 15,0 |
Sum | 91,5 |
Grønne skatter
(CO2-avgift, avgift el og fyringsolje
| 1190,0 |
Andre satsinger | |
Bistand | 180,0 |
Kunst og kultur | 12,1 |
Pressestøtte | 25,5 |
Kriminalitetsforebyggende
tiltak | 16,0 |
A-etaten, Brønnøysundregistrene,
Oljedirektoratet, næringsstøtte Svalbard | 15,5 |
HIV-tiltak, behandling
av rusmisbrukere | 20,3 |
Redusert skatt på sykdom
| 43,0 |
Forsøk 6-timers
dag, tilskudd Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring
| 13,4 |
Ikke salg av Villa Stenersen
og Villa Grande | 80,0 |
Tiltak mot grensehandel
(10% kutt i avgift på brennevin) | 25,0 |
Minsteinntekt for rett
til sykepenger reduseres til ordning før 1.1.99 | 132,0 |
Diverse | 5,0 |
Sum | 567,8 |
Inndekninger | |
Tilskudd private skoler
og private høgskoler | 137,0 |
Kontantstøtten
avvikles fra 1.8.99 | 900,0 |
Tilskudd sysselsetting av sjøfolk
| 100,0 |
Tilskudd undersøkelse
av ny gruvedrift på Svalbard | 27,0 |
Dagpenger | 50,0 |
Større utstyrsanskaffelser
i Forsvaret | 400,0 |
Røde skatter (28% skatt
på aksjeutbytte, arveavgift) | 848,0 |
Administrering av K-støtten
i trygdeetaten | 19,0 |
Sum | 2481,0 |
Balanse | |
Sum alle satsinger (Barn
og unge, sysselsetting, miljø og andre) | 3372,9 |
Sum inndekninger og skatter
| 3671,0 |
Balanse | 298,1 |
Komiteen viser til at forslag sett fram i denne innstillinga er samla under Tilråding frå komiteen (avsnitt 21) eller Forslag frå mindretal (avsnitt 20) i Innst. S. nr. 236 (1998-99), jf. St.prp. nr. 67 (1998-99).
Komiteen viser til St.meld. nr. 2 (1998-99) og til det som står i denne innstillinga og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 2 (1998-99) - Revidert nasjonalbudsjett 1999 - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 11. juni 1999.
Lars Gunnar Lie,
leiar og ordførar. |
Siv Jensen,
sekretær. |