2.1 Internasjonale utviklingstrekk av betydning for Norge

2.1.1 Utviklingen i NATO

Prosessen med å tilpasse NATO til endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser videreføres på basis av de beslutningene som ble truffet på toppmøtet i 1999. NATOs engasjement i KFOR, og konsekvensene for NATO av et intensivert sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med EU og NATOs forhold til Russland, påvirker i betydelig grad tilpasningen i alliansen. USAs planer om å etablere et nasjonalt missilforsvar og forholdet til ABM-avtalen har også fått stor oppmerksomhet i NATO, selv om dette er et spørsmål som direkte drøftes mellom USA og Russland. USA har holdt jevnlige orienteringer i NATO om framdriften i prosjektet og om samtalene med Russland.

Defence Capabilities Initiative (DCI) framstår som et av de viktigste punktene for oppfølging etter fjorårets toppmøte. Initiativet retter oppmerksomheten mot modernisering, felles anskaffelser av materiell og utvikling av økt interoperabilitet, og vil i tillegg kunne spille en rolle for etableringen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Intensjonen er å styrke alliansesamarbeidet generelt, og revitalisere samarbeidet på forsvarssiden spesielt. Det er ønskelig å øke oppmerksomheten rundt alliansens forsvarsplanlegging, herunder styrkemålsprosessen. Allierte lands forsvar er til dels vesentlig omformet de siste ti år. Forsvarsbudsjettene og styrkenivåene er samtidig redusert. NATOs generalsekretær har derfor anmodet medlemslandene om å unngå ytterligere budsjettreduk-sjoner.

Arbeidet med å integrere de tre nye medlemslandene pågår fortsatt. Ytterligere utvidelse vil sannsynligvis bli et tema på neste toppmøte i alliansen, som antakelig vil finne sted i 2002. I tillegg videreføres arbeidet med å forberede kandidatlandene på et eventuelt senere medlemskap. Fra norsk side uttrykkes støtte til de baltiske lands aspirasjoner om medlemskap.

Iverksettingen av den nye kommandostrukturen startet 1. mars 2000, og skal være endelig avsluttet i løpet av våren 2003. Norge er nå en del av en kommando med et langt større ansvarsområde (AFNORTH i Brunssum).

I NATO vurderes nå den framtidige styrkestrukturen. Flere medlemsland ønsker en økning av reaksjonsstyrker som kan ivareta krisehåndteringsoppgaver. Andelen av stående styrker øker i forhold til reservestyrkene. Tendensen går dessuten i retning av reduksjon i antallet stående styrker med svært høy beredskap. Fra norsk side er det viktig å opprettholde en struktur som også inkluderer såkalte "in place"- styrker. Disse er spesielt trent for og forberedt på operasjoner innenfor mer avgrensede geografiske deler av alliansens totale ansvarsområde. Samtidig støtter Norge en styrking av alliansens kapasitet for krisehåndtering. Det er viktig for Norge at kapasiteten til å utføre hele spekteret av NATOs oppgaver opprettholdes.

Ressursbehovene for de fellesfinansierte programmene i NATO, springer ut fra krav til blant annet ny kommandostruktur, NATOs utvidelse, internasjonale fredsoperasjoner, samarbeid med partner-landene, overvåkning og reaksjons- og forsterkningskapasiteter. Forventede behov på lengre sikt omfatter alliert bakkeovervåkning, tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. I tillegg vil det være behov for å videreutvikle NATOs militære kapasiteter i tråd med nytt strategisk konsept og resultatene fra toppmøtet i Washington i april 1999.

Utfordringene på ressurssiden er i første rekke knyttet til NATOs militærbudsjett. Til tross for en moderat økning av militærbudsjettet i 1999 og 2000, har rammene for budsjettet ikke vært tilstrekkelig til å dekke alle identifiserte behov. Dette er bekymringsfullt, ikke minst siden presset på driftssiden antas å øke i årene framover. Inkludert her er økte driftsutgifter som følge av nye kommando-, kontroll- og informasjonssystemer, modernisering av luftforsvarssystemene og utgifter knyttet til NATOs fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Mot denne bakgrunnen er rammene for militærbudsjettet i 2001 økt, og Norges bidrag til militærbudsjettet vil innebære en svak økning, jf. nærmere omtale under kap. 1719 post 78 Norges tilskudd til NATOs driftsbudsjett.

Situasjonen for investeringsprogrammet er annerledes. Midlene som medlemmene har stilt til disposisjon for NATO, er ikke utnyttet fullt ut. Mindreforbruket skyldes dels den betydelige endring av programmet som har funnet sted på 90-tallet, og dels treghet i forbindelse med godkjenning og iverksettelse av nye investeringsprosjekter. Det forventes imidlertid en sterk økning av behovene for infrastrukturmidler på sikt (2002-2007), særlig i forbindelse med moderniseringen av NATOs luftforsvarssystemer, utviklingen av reaksjons-/forsterkningskapasiteter og en videreutvikling av kommando-, kontroll- og informasjonssystemene.

Den umiddelbare situasjon er tilfredsstillende. Presset på driftssiden er imidlertid økende, og det vil bygge seg opp et press på investeringssiden i løpet av tre til fire år. Dette krever tiltak i nær framtid. Presset på driftssiden må møtes med kostnadsreduserende tiltak, samtidig som det legges opp til en gradvis økning av eksisterende budsjettrammer. Som en konsekvens av dette, besluttet NATOs råd i juni 2000 blant annet en moderat økning av rammene for investeringsbudsjettet. Økningen vil få ubetydelige konsekvenser for Norges bevilgning til investeringsprogrammet.

2.1.2 Utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

I forbindelse med EUs toppmøte i Helsinki i desember 1999 foretok EU-landene de prinsipielle beslutningene om opprettelse av sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer innenfor EUs ramme. Som en del av disse beslutningene etablerte EU-landene interimsordninger fra 1. mars 2000. De permanente ordningene skal etter planen være på plass ved årsskiftet 2000-2001. Dette innebærer at man etablerer en fast sikkerhetspolitisk komité, en militærkomité og en militær stab under EUs unionsråd. I Unionsrådet (rådet) møtes EU-landenes fagministre. Når EUs utenriksministre møtes i rådsformat benevnes dette Unionsrådet for generelle saker (General Affairs Council, GAC). Forsvarsministrene i EU vil foreløpig møte i GAC ved behov. I tillegg er det etablert en stilling som generalsekretær for GAC, som skal bistå EUs råd. Generalsekretæren er samtidig øverste representant for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Etter EUs toppmøte i Feira i juni 2000, og etter beslutning i NATO, er det nå igangsatt en prosess for å etablere et samarbeid mellom EU og NATO, som innebærer betydelig støtte fra alliansen i forbindelse med oppfyllelsen av EUs styrkemål. Fra norsk side støtter man aktivt at EU skal kunne trekke på NATOs militære ressurser og planleggingskapasitet for å gjennomføre krisehåndteringsoppgaver i regi av EU. Utviklingen av EU/NATO-samarbeidet vil derfor spesielt måtte sette fokus på EUs egne styrkemål, slik de vil presenteres gjennom det såkalte Headline Goal. Dette målet gjelder etableringen av en EU-ledet utrykningsstyrke for fredsoperasjoner på 50 000-60 000 personer med luft- og sjøstøtteelementer innen 2003. Det er tale om en styrke satt sammen av nasjonale eller flernasjonale styrkekomponenter. EUs samarbeid med tredjeland vil foregå innenfor 15+15 format (EU + EUs kandidatland + andre europeiske allierte ikke-EU-land), men med særskilte møter i 15+6-format (EU + europeiske NATO-land utenfor EU). Norge har sagt seg rede til å bidra med både militære og sivile ressurser til EU-ledede krisehåndteringsoperasjoner. De praktiske ordningene for dette vil utvikles i tiden framover, i takt med at EU skaper sine egne krisehåndteringssystemer.

2.1.3 Utviklingen i Russland

Russland preges fortsatt av vanskelige økonomiske og sosiale forhold. Situasjonen i Tsjetsjenia er fortsatt alvorlig, og en politisk løsning på konflikten er ikke i sikte. Valget av Vladimir Putin til ny president synes å ha ført til en viss politisk stabilisering i Russland. Fortsatt politisk rivalisering gjør det likevel vanskelig å utforme en langsiktig og konsistent politikk som kan legge grunnlaget for videre reformarbeid.

Til tross for innenrikspolitisk turbulens, er utviklingen i de væpnede styrker generelt i samsvar med Russlands forsvars- og sikkerhetspolitiske mål. Situasjonen kjennetegnes av to utviklingstrekk: På den ene siden legger Russland betydelig vekt på de strategiske kjernefysiske våpnene, noe som viser at Russland fremdeles betrakter seg selv som en stormakt med globale interesser. På den andre siden legges det også vekt på å utvikle en konvensjonell struktur med mobile avdelinger med høy reaksjonsevne. Disse styrkene er primært tiltenkt håndtering av lavintensitetskonflikter som bl.a. preger Russlands sørlige grenseområder. Den framtidige balansen mellom strategiske og konvensjonelle stridskrefter er uavklart. Taktiske kjernevåpen vil fortsatt spille en viktig rolle i Russlands forsvarspolitikk.

Målet om å skape en mindre, men mer fleksibel og moderne forsvarsstruktur, er bare delvis oppnådd. Gjennomføringen av nødvendige reformer hindres av Russlands økonomiske problemer. Nedleggelse av militære avdelinger utsettes på grunn av de sosiale følgene. Problemene forsterkes ytterligere som følge av intern uenighet om hvilken retning reformene skal ta. Russlands nye militærdoktrine uttrykker at de væpnede styrker må forbedres, slik at de kan møte nåværende og framtidige trusler, der lokale og regionale konflikter trekkes fram som de mest aktuelle. Doktrinen må også ses på bakgrunn av NATOs aksjoner mot Jugoslavia sist år, men er relativt avdempet når det gjelder kritikk av Vesten. Doktrinen vektlegger et integrert forsvar av Russlands yttergrenser.

2.1.4 Sikkerhetspolitisk utvikling i Norden

Utviklingen av europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk i EU og Norges plass utenfor EU, gjør at den nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk får større betydning. Det er i Norges interesse å videreføre og utdype dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, og spesielt utformingen av ESDP. Sverige og Finland utvikler sitt samarbeid med alliansen gjennom sitt PfP-engasjement og gjennom medvirkning i NATO-ledede operasjoner på Balkan. Fra norsk side vil man legge vekt på å benytte ledelsen av KFOR-hovedkvarteret også til å styrke det nordiske samarbeidet i Kosovo.

De nordiske landene har gjennom felles deltakelse i fredsoperasjoner på Balkan opparbeidet seg meget nyttig erfaring om samarbeid i internasjonale operasjoner. En egen organisasjon er blitt etablert for bedre å samordne det nordiske engasjementet i denne typen operasjoner (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS). Det er også etablert en minekoordinatorgruppe for å styrke det nordiske samarbeidet om minerydding. Videre gjennomføres en felles nordisk "In the spirit of PfP"-øvelse, Nordic Peace, i Troms i 2001. Det er åpnet for at også Russland, de baltiske stater og Island kan delta.

2.1.5 Utviklingen i Østersjø-regionen

Forholdet mellom Russland og de baltiske stater vil være et sentralt element i utviklingen i Østersjø-regionen. En videre utbygging av relasjonene mellom Russland og de baltiske statene vil utgjøre en viktig forutsetning for å etablere stabile forhold på permanent basis i dette området. Også de nordiske statene har et betydelig ansvar for å sikre at utviklingen i området beveger seg i ønsket retning. Norge legger spesiell vekt på at samarbeidet i Baltikum tuftes på gjensidighet, åpenhet og respekt for nasjonal integritet.

2.1.6 Samarbeidet innenfor det euro-atlantiske partnerskapsrådet og partnerskap for fred

Samarbeidet med partnerlandene innenfor euro-atlantiske partnerskapsrådet (EAPC) og partnerskap for fred (PfP) er et viktig ledd i arbeidet med å utvikle nye samarbeidsmønstre i Europa og integrere østeuropeiske land i euro-atlantisk samarbeid. Partnersamarbeidet er en av alliansens fundamentale oppgaver. Fellesoperasjonene i Bosnia og Kosovo, hvor en rekke partnerland deltar, viser at samarbeidet også har en viktig operativ funksjon. Disse operasjonene har direkte innvirkning på utviklingen av samarbeidet med partnerlandene.

PfP er tilpasset partnerlandenes individuelle behov. Det har i den senere tid vært lagt særlig vekt på å gi partnerlandene større innflytelse på utformingen av PfP-aktiviteter. Det omfatter en egen planleggingsprosess (PfP Planning and Review Process (PARP)) som nå likner mye på alliansens egen forsvarsplanlegging. PARP har bidratt sterkt til at de PfP-landene som deltar, har kunnet utvikle militære enheter i samsvar med NATOs krav og standarder. Dette har vært et viktig grunnlag for at disse enhetene kan operere sammen med allierte styrker i NATO-ledede operasjoner, f.eks. på Balkan. Erfaringene med partnerskapssamarbeidet og partnerdeltakelse i ikke-artikkel 5- operasjoner har vært gode.

Nye initiativer har til hensikt å fremme den militære og politiske tilnærmingen mellom NATO og partnerlandene. Våren 1999 lanserte NATO en tiltaksplan (MAP – Membership Action Plan) for å assistere partnerland som ønsker medlemskap. Tiltaksplanen gir disse kandidatlandene konkrete råd for å omstille og modernisere de nasjonale forsvarsapparatene. En rekke øvrige initiativer utvikles likeledes innenfor rammen av EAPC/PfP, deriblant regionalt sikkerhetssamarbeid og opprettelsen av regionale treningssentre. Det regionale samarbeidet innenfor PfP/EAPC har dessuten fått økt betydning gjennom initiativet for samarbeid i Sørøst-Europa. Videre styrkes PfP-samarbeidet ved at partnerne i større grad involveres i PfP-relatert arbeid i NATOs militære hovedkvarter og i NATOs kommandostruktur på strategisk og regionalt nivå. Fra norsk side er det lagt stor vekt på å trekke partnerlandene inn i planlegging og gjennomføring av NATO-ledede krisehåndteringsoperasjoner. Dette er i tråd med intensjonene i det politisk-militære rammeverket for samarbeidet mellom NATO og partnerlandene.

Deltakelse i PfP er en forutsetning for framtidig medlemskap i NATO. Samtidig skal PfP være et tilfredsstillende alternativ for partnerland som på kort eller lang sikt ikke vil få tilbud om medlemskap i alliansen, eller som ikke ønsker medlemskap.

2.2 Hovedprioriteringer i 2001

2.2.1 Samarbeidet i NATO

NATO vil også i tiden som kommer spille den mest sentrale rollen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge må derfor bidra til et fortsatt sterkt NATO, både politisk og militært. Norge støtter den videre utviklingen av NATO i retning av økt fleksibilitet og utvidet evne til å engasjere seg i krisehåndteringsoperasjoner, slik det også kommer til uttrykk i alliansens nye strategiske konsept. Samtidig må NATO opprettholde evnen til å håndtere eventuelle framtidige artikkel 5-operasjoner eller kombinasjonen av artikkel 5- og ikke-artikkel 5-situasjoner.

De sentrale prosessene i NATO, i første rekke tilpasningen til nye militære oppgaver, forholdet til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk og revisjonen av alliansens styrkestruktur, vil få stor betydning for omleggingen av vårt eget forsvar. Det blir viktig for Norge å arbeide for at den videre omformingen av NATO, herunder den reviderte styrkestrukturen, tar hensyn til sentrale norske interesser. Norges framtidige forsvarsstruktur må innpasses i den samlede alliansestrukturen. Det er av stor betydning at vi gjennom omleggingen av det norske forsvaret lykkes med å iverksette de tiltakene i DCI som Norge har akseptert i den allierte styrkemålsprosessen. Enkelte av tiltakene vil være ressurskrevende, men de er svært viktige for at Norge bedre skal kunne operere sammen med allierte og partnerland i NATO-ledede operasjoner.

Våre nærmeste allierte vil bli løpende orientert om den omleggingsprosess det norske forsvaret nå skal igjennom.

Arbeidet med å få forholdet mellom NATO og Russland inn på et varig positivt spor blir ikke mindre viktig i 2001. En stabil og demokratisk utvikling i hele Europa er betinget av konstruktiv medvirkning fra Russland. Sett fra norsk side er det spesielt viktig at samarbeidet mellom NATO og Russland styrkes. Norges bilaterale forhold til Russland må ses i sammenheng med forholdet mellom Russland og de vestlige land. NATO ønsker å gjennomføre tiltak som lenge har vært under planlegging, bl.a. etablering av et NATO-informasjonskontor og et militært forbindelseskontor i Moskva. NATO bør etter norsk syn også arbeide aktivt for å styrke Russlands deltagelse i PfP-relaterte aktiviteter.

Utviklingen av ESDP i EU får konsekvenser for samarbeidet i NATO. Det tas sikte på at det i EU-ledede operasjoner kan trekkes på NATOs ressurser. Norge ønsker velkommen et tettere samarbeid mellom EU og NATO.

2.2.2 Forholdet til EU

Regjeringen har ved en rekke anledninger signalisert vilje til å stille norske bidrag til en EU-ledet krisehåndteringskapasitet. EU har bekreftet at norske bidrag er velkomne. De norske militære og sivile bidragene vil bli ytterligere konkretisert i takt med EUs eget arbeid med sine styrkemål. For å sikre at det norske bidraget er relevant, og for at beslutning om norsk deltagelse kan fattes hurtig, er det behov for gode kontaktordninger mellom EU og Norge i tilknytning til EUs styrkemål.

Fra norsk side blir det en viktig oppgave overfor EU å arbeide for at 15+6-samarbeidet får et mest mulig substansielt innhold (15+6: EU-landene + europeiske NATO-land utenfor EU). Vår ambisjon gjelder arbeidet med å etablere nært samarbeid med EUs sikkerhetspolitiske komité, en tilsvarende samarbeidsstruktur knyttet til EUs militærkomité, og et tett samarbeid med EUs militære stab. Innholdet i et samarbeid innenfor 15+6-rammen gjenstår å avklare, både på hvilke arbeidsnivå samarbeidet skal etableres, og mht. selve substansen i samarbeidet. Fra norsk side vil vi opprettholde ambisjonen om jevnlige møter, og til å knytte møter i 15+6-format både til konkrete operasjoner/planleggingsformål og til drøftelser av bredere europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål.

2.2.3 Forsvarsrelatert samarbeid med Russland

Den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet i våre nærområder utgjør fortsatt et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging. Samtidig er videreutviklingen av et nærmere sikkerhetspolitisk samar-beid med Russland en særdeles viktig målsetting for Norge og NATO. Samarbeidet mellom Norge og Russland finner sted både bilateralt, trilateralt (med USA) og innenfor rammen av PfP og Det permanente fellesrådet (PJC) i NATO. Som følge av Kosovo-konflikten la russerne det militære samarbeidet med Norge og de øvrige NATO-landene på is i mars 1999. Etter samtaler mellom NATOs generalsekretær og den russiske presidenten i februar 2000 har samarbeidet langsomt tatt seg opp igjen. En ny aktivitetsplan mellom Norge og Russland ble undertegnet sommeren 2000.

Det bilaterale samarbeidet er basert på to rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre avtalen gjelder forsvarsrelatert miljøsamarbeid. Antallet aktiviteter er relativt beskjedent, men har stor betydning for utviklingen av de politiske og forsvarsrelaterte forbindelsene mellom Norge og Russland.

Forsvarsdepartementets arbeid med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer startet formelt opp i mars 2000. Et 40-talls offiserer fra Nordflåten påbegynte omskolering til sivile arbeidsoppgaver, og flere kull vil bli omskolert i tiden framover.

I det arktiske militære miljøsamarbeidet (Arctic Military Environmental Cooperation - AMEC) deltar Norge, Russland og USA i 10 prosjekter som retter seg mot bl.a. forsvarlig håndtering av og lagring av brukt kjernebrensel, og fast og flytende radioaktivt avfall fra atomubåter. Det har imidlertid vært liten framgang i samarbeidet, ettersom en rekke gjennomføringsavtaler fremdeles ikke er på plass.

Det praktiske samarbeidet mellom det norske forsvaret og de russiske grensestyrkenes arktiske regionale direktorat videreføres. Samarbeidet omfatter felles oppgaver som grensekontroll, fiskerioppsyn og redningssamarbeid. Det er videre enighet om å videreføre samarbeidet om felles øvelser med norske og russiske styrker i grenseområdet.

2.2.4 Multinasjonalt forsvarssamarbeid

NATO har siden 1995 deltatt i og ledet en rekke større fredsoperasjoner (f.eks. IFOR, SFOR og KFOR) på vegne av det internasjonale samfunnet. Norges internasjonale militære innsats må derfor ses også innenfor denne rammen, som stiller nye krav til Forsvaret. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt og adekvat i en akutt krisesituasjon. For å få til dette, må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Derfor opprettes "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner". En rekke sentrale elementer i denne, samt systemet for løpende oppsetting av styrken, planlegges realisert i løpet av 2001. Som det er redegjort for i St.meld. nr. 38 (1998-1999), vil styrken gi større valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår, og også skape større forutsigbarhet i planleggingen av vårt uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge, hvis nødvendig, kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken - fra militære observatører til mindre støtteavdelinger.

De siste årene har internasjonalt samarbeid på dette feltet vært i sterk utvikling. To tendenser har gjort seg spesielt gjeldende. For det første ser vi en bevegelse mot at de multilaterale styrkestrukturene planlegges og organiseres og settes opp på forhånd. For det andre har det vært en klar tendens til større grad av arbeidsdeling mellom de relevante internasjonale organisasjonene, der FN i stadig større grad har overlatt de operative aspektene ved internasjonale operasjoner til regionale organisasjoner som NATO og til en viss grad OSSE.

2.2.5 Norges forsvarsrelaterte engasjement i Baltikum

Den norske forsvarsrelaterte støtten til de baltiske landene har økt betraktelig de siste årene. Støtten er hovedsakelig gitt gjennom større multilaterale samarbeidsprosjekter. Disse er i hovedsak konkrete prosjekter som vil øke landenes operative evne. En viktig forutsetning for prosjektstøtten er at de baltiske landene gradvis selv skal overta ansvaret og videreføringen av prosjektene. I tillegg til de multilaterale prosjektene, har Norge et omfattende bilateralt samarbeid med alle de tre baltiske landene. Også dette samarbeidet finner sted på bakgrunn av konkrete henvendelser og ønsker fra de baltiske lands side, delvis i tilknytning til de multilaterale samarbeidsprosjektene og delvis i separate former. Det legges stor vekt på å knytte norsk bistand opp til de baltiske staters styrkemål, slik de er identifisert gjennom deres samarbeid med NATO. Det gjennomføres årlig bilaterale møter på embetsplan med alle de baltiske landene.

2.2.6 Nordisk sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid

Samarbeidet innefor rammen av Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS) utgjør kjernen i det nordiske forsvarssamarbeidet. De nordiske forsvarsministrene besluttet våren 2000 å styrke dette samarbeidet ved å etablere et permanent militært planleggingselement. Stabselementet lokaliseres på permanent basis i Stockholm høsten 2000, og vil bestå av én til to stabsoffiserer fra hvert av de nordiske land. Planleggingselementet vil ha oppgaver innenfor hele det fagmilitære virkeområdet. Hovedfokus vil være arbeidet med å utvide det nordiske styrkeregisteret, hvorfra en felles nordisk enhet opp til brigade størrelse kan utgå. Det arbeides for å utvide styrkeregisteret i NORDCAPS, slik at en nordisk enhet kan oppstilles selv om ett av de nordiske landene ikke skulle se seg i stand til å delta i en gitt operasjon. Felles øvelser vil være et viktig element i utviklingen av NORDCAPS-samarbeidet. Høsten 1999 kom Norge og Sverige til enighet om å utvikle et tettere bilateralt militært trenings- og øvelsessamarbeid. En liknende avtale ble i 2000 inngått mellom Norge og Finland.

2.2.7 Konvensjonell rustningskontroll

Regjeringens mål er å fortsette å bidra til en balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa. CFE-avtalen (avtalen om konvensjonelle styrker i Europa) er en grunnpilar i arbeidet med å begrense offensiv militær kapasitet, sikre stabilitet ved å bidra til å hindre destabiliserende styrkekonsentrasjoner, også i framtidige krisesituasjoner. Tilpasningen av CFE-avtalen i 1999 til de nye sikkerhetspolitiske rammebetingelsene skal sikre at avtalen også i framtida bevarer sin sentrale plass i den nye sikkerhetsarkitektur.

Den reviderte avtalen trer i kraft når den er ratifisert av alle 30 medlemsstatene. Hittil har få land ønsket å påbegynne sin ratifikasjonsprosess på grunn av betydelige overskridelser av de tak som gjelder for Russlands flankeområde. Dette har sammenheng med den russiske styrkeoppbyggingen og krigføringen i den sørlige del av flanken (Nord-Kaukasus/Tsjetsjenia).

2.3 Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel

De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk vil fortsatt være å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling, å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser og å trygge norsk suverenitet. Det preventive aspektet er selve rasjonalet bak Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel. Forsvarets ressurser er derfor av avgjørende betydning for landets sikkerhetspolitikk. Forsvaret skal kunne bidra til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter, fra mindre episoder som krenkelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, til kriser med militær maktbruk. I siste instans skal det militære apparatet forsvare landet mot angrep. Dette forutsetter at landet har et godt og funksjonelt nasjonalt apparat for å håndtere kriser. Den nasjonale og territoriale dimensjonen ved Forsvaret har hittil vært dominerende i forsvars- og sikkerhetspolitisk planlegging. Utviklingen har imidlertid ført til at NATO og Norge ser de sikkerhetspolitiske utfordringene i et bredere perspektiv. Dette får også konsekvenser for Norges forsvar, som nå vil bli gjort til gjenstand for dyptgripende endringer. Det bi- og multilaterale samarbeidet blir stadig viktigere. Selv om NATO-dimensjonen fortsatt er den viktigste i norsk sikkerhetspolitikk, må deltakelse i andre multilaterale fora som FN og OSSE, samt medvirkning i utviklingen av en EU-basert sikkerhets- og forsvarspolitikk, understrekes. Ikke minst spiller det bi- og multilaterale samarbeidet i Norden en viktig rolle i norsk sikkerhetspolitikk.

2.3.1 Nasjonal krisehåndteringsevne i fred, krise og krig

Norge må ha en selvstendig evne til å forebygge og håndtere ulike kriser og episoder i norske ansvarsområder i fredstid. Effektiv krisehåndtering forutsetter rask tilstedeværelse av fleksible militære enheter, samt evne til forsterkning av disse, om nødvendig også fra våre allierte.

Forsvaret av Norge under alvorlige sikkerhetspolitiske kriser og i krig bygger på totalforsvarskonseptet. Totalforsvaret består av det militære forsvaret og den sivile beredskapen. Konseptet bygger på prinsippet om at samfunnets samlede ressurser skal kunne mobiliseres for forsvaret av landet. Dette innebærer blant annet at militære og sivile enheter må forsterke og utfylle hverandre. Det er anslått at mellom 60 og 70 pst. av Forsvarets behov for varer og tjenester i krig vil måtte hentes fra sivile aktører. Den økende internasjonalisering av eierstrukturene, sentralisering og nedbygging av lagerbeholdningene, spesialisering og globalisering av produksjon og virksomheter, utgjør i denne sammenheng en stor utfordring for totalforsvaret. En sentral utfordring i framtida vil dessuten være å legge forholdene til rette for å kunne møte uforutsette situasjoner i den lavere delen av krisespekteret, og å håndtere disse på en god måte. Evnen til å håndtere kriser i fred, krise og krig forutsetter et fleksibelt ledelsesapparat og koordinering mellom militære og sivile aktører og virkemidler.

2.3.2 Suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, tilstedeværelse og grenseoppsyn

Et hovedmål i norsk sikkerhetspolitikk er å sikre norsk suverenitet. Som kyststat og forvalter av et havområde som er sju ganger større enn fastlands-Norge, står vi overfor en rekke sikkerhetspolitiske utfordringer i våre nærområder. Det er derfor viktig at Forsvaret er i stand til å overvåke disse områdene og håndtere ulike episoder og kriser som skulle oppstå. Spesielt i de ressursrike havområdene der Norge har suverene rettigheter og et juridisk ansvar, er det viktig at Forsvaret er i stand til å utføre et effektivt oppsyn og en troverdig ressurskontroll. I denne sammenhengen spiller først og fremst Kystvakten en sentral rolle.

I forbindelse med at Schengen-avtalen trer i kraft fra mars 2001 får Forsvaret utvidede oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn og oppsyn med grensen mot Russland. Det vises til St.prp. nr. 1 (1999-2000) for nærmere redegjørelse.

2.3.3 Deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner

Behovet for internasjonale fredsoperasjoner og internasjonal krisehåndtering har økt etter den kalde krigen. FN og FNs sikkerhetsråd har det overordnede ansvar for dette arbeidet. Erfaringene viser at bruk av militære virkemidler sammen med humanitære tiltak fortsatt vil være avgjørende for det internasjonale samfunnets evne til krisehåndtering og konfliktløsing. Man skiller grovt mellom to typer internasjonale militære operasjoner: Individuelt og kollektivt selvforsvar innenfor NATO (artikkel 5-operasjoner), og internasjonale fredsoperasjoner. Sistnevnte kan være av fredsopprettende, fredsbevarende, konfliktforebyggende eller humanitær karakter.

Regjeringen tar fortsatt sikte på at Norge skal bidra betydelig til internasjonale fredsoperasjoner i regi av NATO, FN, OSSE eller EU. Norges innsats i fredsoperasjoner skal ikke begrenses til vår egen verdensdel, selv om fokuset nødvendigvis vil bli lagt til våre nærområder og det euro-atlantiske området. De grunnleggende prinsippene for vår deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner ligger fast: Norge skal kun delta i operasjoner som er hjemlet i folkeretten; norske bidrag skal fortrinnsvis være betydelige nok til å spille en reell rolle, samtidig som de skal være en del av en bred strategi der også økonomiske, politiske og humanitære virkemidler kommer til anvendelse.

Norge vil også i 2001 være en aktiv bidragsyter til internasjonale fredsoperasjoner, med den NATO-ledede internasjonale fredsstyrken i Kosovo, KFOR, som den viktigste. Styrken ble opprettet i juni 1999 og består høsten 2000 av ca. 45 000 soldater fra om lag 40 ulike land. Det norske bidraget til KFOR består av en mekanisert infanteribataljon på ca. 1 200 soldater. Den norske bataljonen tjenestegjør i den britisk-ledede sektoren, sammen med styrker fra Storbritannia, Finland og Sverige. NATO-hovedkvarterene på Jåtta (JHQ NORTH, Stavanger) og i Karup (Danmark) vil danne KFOR-hovedkvarteret i Kosovo i seks måneder i 2001. Hovedkvarteret vil ha norsk ledelse, da sjef JHQ NORTH, som også er øverstkommanderende for stridskreftene i Sør-Norge (ØKS), vil bli sjef KFOR. Dette oppdraget vil bli en stor operativ utfordring for Norge, samtidig som det vil heve vår kompetanse innenfor internasjonale operasjoner betydelig. Den NATO-ledede fredsstyrken i Bosnia-Hercegovina, SFOR, er redusert til ca. 19 000 soldater. Som følge av at Norge får ansvaret for å lede KFOR (5)-hovedkvarteret må det norske bidraget i SFOR trekkes tilbake. Foruten den omfattende deltakelsen på Balkan, bidrar Norge med et mindre antall militære observatører på Øst-Timor (UNTAET), i Midtøsten (UNTSO), i Sierra Leone (UNAMSIL) og på Prevlaka-halvøya i Kroatia (UNMOP), samt med personell i Sinai (MFO). Eventuelle endringer og nye oppdrag vil bli vurdert fortløpende.

2.3.4 Norges bidrag til PfP og samarbeidet med partnerland

Bestrebelsene med å trekke partnerlandene med i den europeiske sikkerhetsstrukturen ses som en komplementær prosess til NATO-samarbeidet. Ut fra en overordnet prioritering av PfP-innsatsen, retter Norge primært fokus på å styrke samarbeidet i vår egen region. Norges PfP-aktivitet omfatter først og fremst Russland, Baltikum og de nordiske landene. Norge har imidlertid også et samarbeid av noe mer begrenset omfang med sentrale partnerland i Sentral- og Sørøst-Europa (herunder Slovakia, Romania og Bulgaria) og med Ukraina. I praksis betyr dette at Norge er engasjert i en rekke støtteprogrammer og aktiviteter med partnerlandene, både innenfor en bilateral og multilateral ramme. Hovedtyngden av norsk PfP-aktivitet skjer innenfor rammen av "In the Spirit of"-PfP, det vil si gjennom samarbeid med prioriterte partnerland.

Det legges vekt på å bidra på de områder hvor Norge har spesiell ekspertise. I tillegg til å inngå konkrete samarbeidsplaner med prioriterte partnerland, tilbyr Norge gjennom PfPs arbeidsprogram ulike kurs og seminarer for alle partnerland. Det tilbys kurs i planlegging og deltakelse i internasjonale operasjoner, trening av logistikkpersonell for denne type operasjoner, vintertrening for offiserer, seminar om forsvarsplanlegging og budsjettering m.m. Disse tilbudene tilpasses de mål som er vedtatt av allierte og partnerland for videre utvikling av PfP.

2.4 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det er Regjeringens syn at forsvars- og sikkerhetspolitikken må gjenspeile de rammebetingelser som gjelder for landet og dets nærområder. Videre at vi innen NATO-alliansen har et selvstendig ansvar for dette. Komiteen understreker at norsk territorium og tilstøtende sjøområder fremdeles er strategisk, politisk og økonomisk viktig. Dette innebærer at landet må ha en tilstrekkelig evne og kompetanse til å ivareta viktige interesser, oppgaver, rettigheter og forpliktelser.

Komiteen har merket seg at situasjonen i Russland fortsatt preges av vanskelige økonomiske og sosiale forhold og at situasjonen i Tsjetsjenia fortsatt er alvorlig. Komiteen har videre merket seg at to utvik­lingstrekk peker seg ut for Russlands væpnede styrker. På den ene siden den betydelige vekt som legges på de strategiske kjernefysiske våpen, noe som tydelig viser at Russland fortsatt betrakter seg selv som en stormakt med globale interesser. På den annen side vektlegging av å utvikle en konvensjonell struktur med mobile avdelinger med høy reaksjonsevne.

Komiteen har videre merket seg at taktiske kjernevåpen fortsatt vil spille en viktig rolle i Russlands forsvarspolitikk.

Komiteen finner å ville understreke den betydning det har at store deler av Russlands maritime kjernefysiske kapasitet er lokalisert i nære grenseområder til Norge i nord.

Komiteen vil som Forsvarsdepartementet understreke at den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet i våre nærområder fortsatt må utgjøre et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging.

Komiteen registrerer at det arktisk militære miljøsamarbeidet (AMEC) mellom Norge, Russland og USA ikke har hatt særlig framgang etter som en rekke gjennomføringsavtaler ikke er på plass.

Komiteen har merket seg den utvikling som har funnet sted gjennom de siste år der FN i stadig større grad har overlatt de operative aspektene ved internasjonale operasjoner til regionale organisasjoner som NATO og til en viss grad OSSE.

Komiteen har i denne sammenheng merket seg konsekvensene av Defence Capabilities Initiative (DCI) og utviklingen av European Security and Defence Policy (ESDP) samt den utvikling som foregår i NATO når det gjelder styrkestrukturen. Komiteen er kjent med at flere land ønsker en økning av reaksjonsstyrker som kan ivareta krisehåndteringsoppgaver, mens det tradisjonelle forsvar utvikles slik at andelen av stående styrker økes i forhold til reservestyrkene.

Komiteen vil peke på den situasjon Norge geo-strategisk befinner seg i, noe som må få som konsekvens at det vil være viktig for Norge også i fremtiden å opprettholde en struktur som også innebærer nasjonalt øremerkede ("in place") styrker.

Komiteen vil i en slik sammenheng peke på at verneplikten må danne et ankerpunkt også i fremtidig struktur, og peker på at grunnlaget for rekruttering av frivillige til internasjonale operasjoner har sitt utspring nettopp i dette system. Komiteen vil også understreke den betydning det vernepliktige befal har som grunnstamme i kontingenter for internasjonale operasjoner, noe erfaringene fra så vel operasjoner i Libanon som i det tidligere Jugoslavia har vist.

Komiteen har merket seg at iverksettingen av den nye kommandostruktur i NATO skal være gjennomført innen våren 2003. Komiteen har merket seg at innføring av nye systemer for Kommando, Kontroll og Informasjon (KKI) i NATO vil øke presset på driftssiden innen alliansens fellesforsvar, samtidig med at det bygger seg opp et investeringspress i løpet av 3-4 år. Komiteen ser en slik utvikling som parallell til utviklingen i det norske forsvar og har merket seg at det fra NATOs hold iverksettes kostnadsreduserende tiltak samtidig som det legges opp til en gradvis økning av eksisterende budsjettrammer.

Komiteen legger, som Forsvarsdepartementet, til grunn at de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk fortsatt vil være å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling, å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser samt å trygge norsk suverenitet.

Komiteen slår derfor i likhet som Forsvarsdepartementet, fast at Forsvarets ressurser er av avgjørende betydning for landets sikkerhetspolitikk.

Komiteen har merket seg at det fortsatt arbeides med å utvide styrkeregistret i Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS), og at det nå er etablert et permanent militært planleggingselement for dette. Komiteen er enig i at dette arbeidet fortsetter basert på de erfaringer som allerede er vunnet.

Komiteen vil likevel peke på de positive erfaringer som er høstet gjennom militære operasjoner i det tidligere Jugoslavia i samarbeid med bla. polske, britiske og amerikanske styrker, og forutsetter at den nordiske planlegging gjennom NORDCAPS ikke må komme til fortrengsel for samarbeidet med andre nasjoner i eventuelle fremtidige operasjoner.

Komiteen vil peke på at deltagelse i NATO ledete operasjoner bør ha prioritet.

Komiteen viser til det pågående arbeid gjennom utviklingen av NATOs Defence Capabilities Initiative og European Security and Defence Policy. Komiteen er enig i at Norge bør delta med en kapasitet i dette arbeidet tilpasset våre militære og økonomiske ressurser der det balanseres med den nødvendige bibeholdelse av evne til å utøve suverenitetshevdelse og krisehåndtering nasjonalt holdt opp mot de ressurser det er nødvendig å bidra med internasjonalt. Komiteen viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999).

Komiteen vil vise til at en aktivering av styrker innmeldt til den planlagte EU-styrken, må baseres på at Norge, som øvrige NATO- medlemmer som ikke er EU-medlemmer, må ha full adgang til militær og politisk informasjon som leder opp mot en eventuell aktivering av styrker. Likedan at dersom Stortinget bifaller deltagelse i en fremtidig EU-ledet styrke må forutsetningen videre være full adgang til den samme informasjon politisk og militært som andre allierte deltagere under EUs ledelse får. Norsk militær deltagelse i det militære ledelsesapparat bør være tilpasset den styrke som deltar fra norsk side.

Komiteen viser i denne sammenheng til resolusjon nr. 298 vedtatt på NATOs parlamentariker forsamling (NAA) i Berlin i november 2000 der det heter:

"Restating that the six European Allies that are not EU members should be allowed to participate fully in EU-led military operations, including their upstream planning and preparations and in decision-making process for the operations in which they partcipate."

Komiteen understreker at norsk deltakelse i eventuelle EU-operasjoner ikke vil kunne skje uten at Regjeringen etter konsultasjoner med Stortinget har besluttet dette.

Komiteen vil også understreke at når Norge eventuelt deltar i EU ledete operasjoner der NATOs felles infrastruktur benyttes må det være klarlagt på hvilken måte en eventuell overgang skal møtes der såkalte Petersberg-operasjoner som EU kan lede kan gå over i en konflikt etter NATO artikkel 5 operasjoner med eventuelt bortfall av styrker fra ikke NATO-land.