Med omsyn til dei kapitla som ikkje er omtalte nedanfor har komiteen ingen merknader og sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.
For programkategori 13.10 som består
av kap. 500 Kommunal- og regionaldepartementet, kap. 502 Valgutgifter
og kap. 503 Arbeidsretten, meklingsinstitusjonen m.m., foreslås
en bevilgning for 2003 på 238,4 mill. kroner. Dette er
en økning på 9,5 pst. i forhold til saldert budsjett
2002. Det er særlig valgutgiftene som bidrar til reell økning.
KOSTRA (kap. 500 post 22) har vært
et flerårig utviklingsprosjekt innen offentlig
statistikk, finansiert med særskilt bevilgning over kap.
500. KOSTRA-modellen innebærer elektronisk rapportering,
forvaltning og publisering av kommunal styringsinformasjon og statistikk.
I 2002 har samtlige kommuner og fylkeskommuner rapportert etter
KOSTRAs opplegg. 2003 vil være første ordinære
driftsår for Statistisk sentralbyrå. På kap.
1620 foreslås 12,6 mill. kroner til dette formålet
i 2003, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Finansdepartementet. For
2003 foreslås den særskilte bevilgningen på kap.
500 post 22 redusert til 1,1 mill. kroner.
Valgutgiftene under kap. 502 dekker statens
utgifter i forbindelse med gjennomføringen av kommunestyre- og
fylkestingsvalget i 2003. Det foreslås bevilget 29 mill.
kr på denne posten i 2003. Kommuner og fylkeskommuner har
hittil fått dekket sine utgifter ved stortingsvalg gjennom
en refusjonsordning under kap. 502. I samsvar med Stortingets vedtak
ved behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2003, vil denne refusjonsordningen
innlemmes i inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene fra
og med 2003.
Forslag 2003: kr 197 357 000. Saldert budsjett
2002: kr 195 650 000.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til budsjettavtalen mellom
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet der det er foretatt et
driftskutt for alle departementene på til sammen 150 mill.
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at departementet kan rasjonaliseres betydelig. Administrasjonen
må gjøres så enkel og kostnadseffektiv
som mulig. Departementet må se på sine kostnader
og arbeidsoppgaver, og nøye vurdere hvor det kan spares
inn og kritisk vurdere hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres.
Dette vil etter disse medlemmers syn føre
til at flere ressurser går til aktiv tjenesteproduksjon.
I tillegg er det urimelig at det ikke kreves at departementet og
gjennomgår det samme rasjonalisering som landets kommuner. Disse medlemmer viser
derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor det foreslås
en reduksjon på post 1 med 12,166 mill. kroner.
Disse medlemmer viser videre
til at de ikke støttet opprettelsen av en utlendingsnemnd
for klagesaker på vedtak i Utlendingsdirektoratet, men
mener at behandlingen av klager fortsatt skal tilligge departementet. Disse
medlemmer viser derfor til sitt alternative budsjett, hvor
post 1 økes med 40 mill. kroner i forhold til Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser videre
til sitt alternative budsjett, hvor det kuttes 1 mill. kroner og
3,019 mill. kroner i hhv. post 21 og post 50. Dette medfører
at netto økning av kap. 500 i Fremskrittspartiets alternative budsjett
er på 23,815 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er oppsiktsvekkende at Regjeringen
ikke setter de samme effektivitetskrav til departementene som til
kommunene. Disse medlemmer mener dette viser at også Regjeringen
innser at generelle innsparings- og effektivitetsgevinster ikke
lar seg gjennomføre i praksis der en har god oversikt over
ressursbehovet i forhold til oppgaver. Disse medlemmer mener
at generelle uspesifiserte kutt er like useriøse i kommunesektoren som
de vil være i departementene.
Forslag 2003: kr 29 000 000. Saldert budsjett
2002: kr 10 400 000.
Komiteenviser til at endringane i reiseutgiftene
til nominasjonsmøte er ei oppfølging av forslag
i vallova, jf. Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) og Innst. O. nr. 81 (2001-2002).
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
peike på at Senterpartiet røysta mot denne endringa.
Forslag 2003: kr 12 000 000. Saldert budsjett
2002: kr 11 550 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke på dette tidspunktet å utrede kollektiv arbeidsrett
ytterligere. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett, hvor bevilgningen til post 21 reduseres med
1 mill. kroner.
De største utgiftspostene innenfor
programkategori 13.20 Innvandring er knyttet til integreringstilskuddet (kap.
521 post 60) som utbetales til kommuner ved bosetting av flyktninger,
utgifter til drift av mottak for asylsøkere (kap. 520 post
21) og til drift av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda (kap.
520 post 1 og kap. 524 post 1 og 21). Bevilgningsbehovet på feltet
er i stor grad avhengig av antallet personer som søker
asyl i Norge. Integreringstilskuddet er i tillegg avhengig av antall
bosatte i 2003 samt antallet bosatte de fire foregående årene.
Som følge av høye ankomsttall har utgiftene under
programkategorien økt de siste årene, fra 2,7
mrd. kroner i 2000 til 3,6 mrd. kroner i 2001 og 4,5 mrd kroner
i 2002. Budsjettforslaget for 2003 er på 4,7 mrd. kroner.
I tillegg er det en bevilgning på om lag 132 mill. kroner
under kap. 571 post 68 Forsøk med rammefinansiering av øremerkede
tilskudd.
I budsjettforslaget for 2003 er det lagt inn
midler til en styrking av kunnskapsnivået og kompetansen
i kommunene med tanke på at det skal innføres
en ordning med et obligatorisk individtilpasset introduksjonsprogram
for nyankomne innvandrere. Programmet skal være målrettet,
slik at nyankomne så raskt som mulig skal komme i arbeid
eller utdanning og bli økonomisk selvhjulpne.
En velfungerende utlendingsforvaltning står
sentralt i Regjeringens moderniseringsprogram. Det vil derfor også i
2003 være fokus på saksbehandling, produktivitet
og service både i Utlendingsdirektoratet og i Utlendingsnemnda.
Som et mer langsiktig tiltak for å sikre
en rask, smidig og korrekt behandling av saker etter utlendingsloven,
er det i 2003-budsjettet lagt inn midler til en særlig satsing
på utvikling og kvalitetssikring av tolketjenester.
Videre vil Regjeringen utvikle et mer helhetlig
tilbud til enslige mindreårige både i mottaks-
og bosettingsfasen. Særlig er det aktuelt å vurdere
alternative modeller for mottak og bedre oppfølgingen av
dem som bor hos slektninger. En ordning for enslige mindreårige
som kan erstatte eller komme i tillegg til dagens vergeordning,
er også nødvendig. I 2003 vil det bli bevilget
midler til utprøving av en alternativ vergeordning og modeller
for bosetting av enslige mindreårige.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til at målet
for flyktninge-, innvandrings- og integreringspolitikken er regulert
innvandring, beskyttelse av flyktninger, samt likestilling, deltakelse
og integrering i samfunnet.
Flertallet vil bemerke at Norge
de seneste årene har opplevd en kraftig økning
i antallet asylsøkere som kommer til landet. I 1997 kom
det ca. 2 271 asylsøkere. I år forventes det å komme
ca. 18 000 asylsøkere. I tillegg kommer familiegjenforening.
I år forventes det i underkant av 4 000 personer på familiegjenforening
til herboende som mottar integreringstilskudd.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at UDI har iverksatt en rekke tiltak for raskt å kunne
håndtere det høye antallet asylsøkere,
deriblant differensiert saksbehandling og differensierte tilbud
i mottak. Dette flertallet viser til sine respektive
merknader om UDI, jf. 4.2.5 kap. 520.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at det er mellom 35-40 mill. flyktninger eller internt fordrevne
mennesker på flukt i verden. Dette er av de største
menneskelige tragediene verdenssamfunnet står overfor og
som Norge må ta sitt medansvar for. Norsk asyl og flyktningepolitikk
må bygge på oppfyllelse av våre internasjonale forpliktelser,
reell rettssikkerhet og en aktiv og inkluderende integreringspolitikk.
Norge må stille krav til myndighetene i konfliktrammede
land om ikke å hevde suverenitetsprinsippet for å hindre
hjelp og beskyttelse av internt fordrevne flyktninger. Flertallet viser
til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).
Flertallet vil påpeke
at selv om antallet asylsøkere varierer fra år
til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier
at behovet vil minske. Arbeid med både utlendingssakene,
inkludering og integrering er ikke et midlertidig og kortsiktig
behov, men er en permanent og varig oppgave. Hele statsforvaltningen
og offentlig sektor må omstilles i forhold til et flerkulturelt
samfunn og tilegne seg nødvendig kunnskap og kompetanse.
Flertallet vil påpeke
at det norske samfunnet kommer til å være mer
mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha
dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt
og inkludering av minoriteter i samfunn og fellesskap. Holdninger
og verdisyn og normer er ulike. Dette stiller store krav til toleranse
og åpenhet både fra majoritet og minoritet.
Flertallet vil påpeke
at kun 30 pst. av de 24 460 som kom til Norge og fikk varig oppholds-
og arbeidstillatelse var flyktninger, asylsøkere som får
opphold på humanitært grunnlag eller deres familie.
Omkring halvparten av de som innvandret i 2001, 12 095, kom på familiegjenforening,
mens 4 967 fikk arbeids og oppholdstillatelse som spesialister eller
som EØS-borgere. Utover dette kommer alle andre fra de
nordiske landene. Dette understreker at behovet for en aktiv integreringspolitikk
ikke er avgrenset til kun å omfatte flyktninger og dem
som får opphold på humanitært grunnlag.
Flertallet understreker at det
norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene
og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og
premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva
slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter
i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser.
I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike
tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine
retter og plikter fullt ut. En politikk for likestilling må derfor
har et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell
likeverdighet.
I tillegg til en bedre og mer inkluderende politikk
for flyktninger, asylsøkerer og personer som kommer på familiegjenforening,
er det etter flertallets oppfatning et stort behov
for å få på plass et helhetlig lovverk mot
rasisme og etnisk diskriminering. Både arbeidsledighet,
problemer på boligmarkedet, sosiale konflikter og segregering
kan ha sin rot i diskriminering. Flertallet vil vise
til at Regjeringen nå vil fremme et slikt helhetlig lovverk
mot diskriminering innen årsskiftet 2003/2004.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener en hovedutfordring i integreringspolitikken er å skape
større forståelse og aksept. Alle mennesker skal
først og fremst behandles som enkeltindivider - ikke som
del av en gruppe. Dette flertallet mener at den offentlige fellesskolen
er den viktigste arenaen for integrering av barn og unge med minoritetsbakgrunn.
Kultur bør også brukes som et aktivt og berikende
virkemiddel i integreringspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at de to mest
sentrale elementer i integreringspolitikken skal være arbeid
og norskopplæring. Flertallet viser til
Innst. S. nr. 129 (2001-2002) der Regjeringen ble pålagt å snarest
mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både
for flyktninger og de som får opphold på humanitært grunnlag. Flertallet har
merket seg at Regjeringen følger opp dette. Manglende språkkunnskaper
og problemer med å få jobb er de største
problemene den etniske minioritetsbefolkningen har i dag. Flertallet mener
det er nødvendig å gi tilstrekkelig og obligatorisk
norskopplæring av god kvalitet og bedre godkjenningsordninger
for studiekompetanse fra utlandet.
Flertallet viser til at arbeidsledigheten
er høyere blant personer med minioritetsbakgrunn enn befolkningen
for øvrig, og mange er overkvalifiserte for de jobbene
de har. Blant de med de laveste inntektene, er personer med minioritetsbakgrunn
overrepresentert. Særlig gjelder dette kvinner. Flertallet mener
at det offentlige skal ha et spesielt ansvar for å rekruttere bredt
fra hele befolkningen. Om det er kvalifiserte søkere med
minioritetsbakgrunn til offentlige stillinger, skal minst en av
disse innkalles til intervju.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at god og tilstrekkelig opplæring i norsk
og samfunnskunnskap er viktig for å gi like muligheter
både i arbeidsmarkedet og i oppvekstmiljøet. Slik
opplæring må være obligatorisk, og ikke
noe man kan velge bort.
Dette flertallet kan ikke godta
en utvikling hvor mennesker med minioritetsbakgrunn systematisk
sliter med å komme inn på boligmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at integrering
og verdimangfold ikke betyr aksept for intoleranse og diskriminering.
Det norske samfunn bygger på noen grunnleggende normer
og verdier som ingen har rett til å bryte. Overgrep som
tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er krenkende og undertrykkende
og flertallet tar sterk avstand fra slike handlinger. Flertallet aksepterer ikke
at kultur eller religion brukes som begrunnelse for manglende frihet
og manglende likestilling.
Flertallet mener at det er behov
for en helhetlig gjennomgang av asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken
og vil avvente Regjeringens gjennomgang.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at Regjeringen har
forslag til lov om etnisk diskriminering på høring og
at Regjeringen har skissert tiltak i sin handlingsplan mot rasisme.
Komiteen er kjent
med at Regjeringen i oktober sendte på høring
et forslag om rettslig vern mot etnisk diskriminering. Her ber Regjeringen
om innspill til den pågående utredningen av et
felles håndhevingsapparat, et Diskrimineringstilsyn. Diskrimineringstilsynet
vil i første omgang være felles for diskriminering
på grunnlag av kjønn og etnisitet. Men det tas
også høyde for at andre diskrimineringsgrunnlag
kan inkluderes: religion eller tro, funksjonshemming, alder, seksuell
orientering. Komiteen imøteser høringsuttalelsene.
Komiteen vil slå fast
at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet
om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag.
Disse verdiene er ikke kultur- eller religionasrelativistiske. Dette verdigrunnlaget
er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn
og for å kunne lykkes arbeidet med å ivareta interessene
til minoriteter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er
også positive til de tiltak Regjeringen iverksetter for å styrke
arbeidet med likestilling mellom kvinner og menn på innvandringsfeltet. Flertallet er
enig i at økonomisk selvstendighet er en forutsetning for
likestilling mellom kjønnene, og viser i den forbindelse
til intensjonene med innføringen av den obligatoriske introduksjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at alle mennesker er født frie og like i verdighet
og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk,
religion, opprinnelse eller oppfatninger.
Disse medlemmer mener bedømmelse
av andre mennesker må derfor bygge på hva de gjør,
snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har.
En persons egenskaper er knyttet til det enkelte menneske, ikke
til hudfarge, religion og opprinnelse. Fordi alle mennesker er født
forskjellige, mener disse medlemmer at et samfunn
som bygger på likeverd må respektere menneskers
ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel.
Alternativet til mangfold er ensartethet, mener disse
medlemmer, og en politikk for ensretting innebærer å legge
føringer eller begrensninger på menneskers liv.
En politikk for toleranse og respekt for mangfold åpner
derimot for at vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med
vår individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det
vi ønsker, velge mellom alternativer, søke å realisere
våre personlige drømmer og la oss berike av de
impulser mangfoldet rundt oss bringer med seg.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: "Min frihet slutter
der din begynner". Dette betyr at vi ønsker å tillate
mennesker å leve sine egne liv, så lenge det ikke
går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er
samtidig innskrenkende.
Dette innebærer at disse medlemmer ikke aksepterer
at man for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette
medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Da
velger vi å stå opp for det enkelte menneske og
mot den kultur, livsoppfatning eller religion som tillater at noen
mister sin frihet. Det må alltid være hensynet
til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være
avgjørende for den politikk som føres.
Disse medlemmer viser til at
Aslam Ashan, som kom til Norge rundt 1970, har flere ganger nevnt
at i begynnelsen av 1970-årene følte han seg meget
velkommen i Norge, og ble møtt med varme og vennlighet overalt
hvor han han beveget seg.
Innflytelsesrike kretser forsøker å fortelle
oss at rasismen er på fremmarsj, men dette er ikke en forklaring,
men en bortforklaring. Hvis det norske folk hadde vært
rasistisk hadde antagelig Aslam Ashan merket det allerede i 1970-årene.
Disse medlemmer mener at det
neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje en økende
skepsis mot innvandringen, som det antas har to hovedårsaker.
Disse medlemmer vil først
peke på det store volumet på innvandringen.
Professor Stein Ringen (eneste nordmann som
er fast engasjert ved Oxford University) har beregnet antallet til
omkring 30 000 årlig, det må antas at han her
også har tatt med arbeidsinnvandrerne fra EØS-land
som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse i 2002 viser at
Norge ligger på andreplass i Europa når det gjelder antall
innvandrere i forhold til folketallet.
Til sammenlikning er antallet fødsler
i Norge omkring 60 000 årlig, og dette tallet omfatter
selvfølgelig barn av foreldre med ikke-vestlig bakgrunn.
I Oslo har omkring 32 pst. av elevene i grunnskolen fremmedspråklig
bakgrunn. Dette viser at den etniske sammensetningen av Norge forandres
meget raskt.
I 1999 alene økte antall innvandrere
i Norge med 22 000 mennesker, noe som er den største økningen
som noen gang er registrert ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB).
Følgende hypotese kan fremsettes: Skepsis
mot innvandrere (som noen kaller rasisme) øker proporsjonalt med
antall innvandrere.
For det andre mener disse medlemmer at
det er mange som er skremt av den relativt høye kriminaliteten
blant ikke vestlige utlendinger (eller norske borgere av ikke vestlig
opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten er uendelig
mye mer synlig enn lovlydigheten.
I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en
myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men
dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt
så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet
i hver kategori. Særlig når det gjelder vold,
narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.
Disse medlemmer viser til at
det fremgår av Oslo politikammers kriminalitetsrapport
for 1998 at de fleste ran i Oslo blir begått av personer
med innvandrerbakgrunn fra et ikke-vestlig land. Tallet er 54 pst., og
når man tar i betraktning at ikke vestlige innvandrere
utgjør under en fjerdedel av byens befolkningen kan man
trygt konkludere at tallet er skremmende høyt.
Disse medlemmer mener at man
på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse enn på hudfarge.
Problemet til mange ikke vestlige innvandrere er at den kompetansen
de måtte ha ikke er tilpasset et moderne norsk arbeidsliv.
Unge innvandrere som tar sin utdannelse i Norge og derved får
norske vitnemål bør normalt ikke ha problemer
hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker norsk men de må selvfølgelig
konkurrere på samme grunnlag som nordmenn, ikke kvoteres.
Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at
Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne
og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn
fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, støtter Regjeringen i å ville
gjeninnføre underholdskrav ved familiegjenforening, slik
det var krav om før 1997. Det betyr at personer som har
fått oppholdstillatelse i Norge, og som ønsker å få familien
sin hit, må kunne forsørge sin familie. Flertallet viser
til at det er to hovedgrunner til at Regjeringen nå endrer
politikk på dette området. For det første
er det ønskelig å få flere personer med innvandrerbakgrunn
i arbeid. Dessuten er det ønskelig å redusere
tilstrømningen av asylsøkere til Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil presisere at regler om underholdskrav skal gjelde for personer
som har fått oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag. Dette flertallet vil understreke at det
ikke gjelder for kvoteflyktninger eller personer som får
asyl, i forhold til de krav FNs Høykommisær for
flyktninger stiller. Dette flertallet vil også fremheve
at det i noen tilfeller vil kunne være sterke hensyn som
tilsier at en person bør gjenforenes med sin nærmeste
familie uavhengig av om vedkommende kan forsørge familien.
I disse tilfeller bør det fortsatt være mulig å kunne
gi dispensasjon fra underholdskravet. Dette flertallet støtter
Regjeringen i at kravet skal gjelde de tre første årene
de er i landet, og at ordningen med gjeninnføring av underholdskrav
skal evalueres etter to år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at forliket mellom Regjeringen
og Fremskrittspartiet innebærer et kutt på 87
mill. kroner. Halve beløpet refererer seg til gjeninnføring
av forsørgelseskrav ved familiegjenforening for personer
med opphold på humanitært grunnlag. Resten refererer
seg til antatt mindre utgifter til bosetting som følge
av reduserte prognoser.
Disse medlemmer vil vise til
at det ikke er foretatt noen analyse av hvilket nivå dette
kravet skal ligge på eller hvilke unntak som skal gjøres
fra kravet. Det er ingen dokumentasjon på hvordan en er
kommet fram til antallet, hvor mange som vil rammes av et slikt
generelt påbud og hvordan barns rettigheter til å kunne vokse
opp med begge foreldre skal ivaretas. Disse medlemmer vil
også påpeke at denne innstrammingen ikke er et
tiltak rettet mot å forhindre tvangsekteskap, men et konkret
tiltak for å begrense innvandringen. Disse medlemmer mener
Regjeringen med dette misbruker debatten rundt tvangsekteskap vinteren
2002, hvor Regjeringen i sin tiltakspakke i Innst. S. nr. 129 (2001-2002)
sa at de ville foreslå endringer i utlendingsforskriftens
bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening
på grunnlag av ekteskap. Dette tiltaket er etter disse
medlemmers oppfatning noe helt annet enn det krav om underhold
som nå ligger i budsjettforliket, som er et forslag som
direkte rammer asylsøkere som har fått opphold
på humanitært grunnlag fra land som for eksempel
Etiopia, Somalia og Irak. Disse medlemmer er også svært
kritiske til at Regjeringen foreslår denne innstramningen
uten å vurdere konsekvensene for den enkelte som får
opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer vil
her blant annet vise til at det er vanskeligere å bosette
enslige flyktninger enn flyktninger med familier, spesielt i områder
utenfor sentrale strøk. I tillegg er disse medlemmer bekymret
for hvilke konsekvenser dette vil ha for gjennomføringen
av introduksjonsprogram for den enkelte, siden familieforholdene
forblir uavklart. Disse medlemmer mener derfor det
ikke er i tråd med prinsipper om forsvarlig saksforberedelse å fremme
en sak av så prinsipiell karakter i forbindelse med et
budsjettforlik. Disse medlemmer ber om at saken utredes
i sin helhet og legges fram for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har foreslått å redusere
antallet kvoteflyktninger med 750 for neste år. Flertallet viser
til sine respektive forslag til alternativt budsjett der det foreslås å ta
imot 750 overføringsflyktninger flere enn det Regjeringen foreslår. Flertallet støtter
derfor ikke Regjeringen forslag om å redusere antall kvoteflyktninger. Flertallet viser
til at kvoten ikke er benyttet foregående år. Flertallet viser
til at det er behov for å få flere velstående
vestlige land til å påta seg ansvar for flere flyktninger.
Flertallet av verdens flyktninger er flyktninger til land med egne
store fattigdomsproblemer. Flertallet vil peke på at
overføringsflyktninger er de verst stilte av verdens flyktninger.
Disse menneskene har flyktet fra sitt hjemland og de kan ikke vende
hjem igjen. De kan heller ikke bosette seg på permanent basis
i det landet der de nå midlertidig bor. Flertallet vil
derfor foreslå at kvoten overføringsflyktninger
opprettholdes på 1 500.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er kjent med at om lag 1 700-1 800
personer i dag bor i mottak og venter på bosetting. Neste år
er det behov for å bosette 7 000 personer. Familiegjenforente
vil komme i tillegg. Kommunene makter ikke å bosette så mange
det er behov for. Disse medlemmer er enige med Regjeringen
i at kvoten for overføringsflyktninger for 2003 settes
til 750 plasser. Dette innebærer at kvoten for 3-årsperioden
2001-2003 reduseres med 750 plasser. Grunnet fleksibel vurdering
av kvoten innenfor treårsperioder og ubrukte plasser i
2001 og 2002, vil ca. 500 plasser kunne overføres til 2003.
Dette vil totalt gi 1 250 plasser neste år.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i tillegg har foreslått at midler tilsvarende
50 kvoteplasser kan brukes til arbeid for å gjøre
gjenbosettingsarbeidet mer effektivt både i og utenfor
Norge. Dette vil kunne styrke arbeidet med å få flere
land til å tilby gjenbosettingsplasser og for alternative
varige løsninger for utsatte flyktninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstrepart, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at Norge fortsatt
må samarbeide nært med UNHCR om bruken av kvoteplassene.
Ved uttak skal det som tidligere år, tas utgangspunkt i
den enkelte flyktnings bakgrunn, behov for å bli bosatt
i et nytt land og muligheten for å kunne delta og klare
seg selv i det norske samfunnet. Flertallet vil understreke
viktigheten av å legge opp til en tett dialog med UNHCR
om hvem Norge prioriterer for gjenbosetting. Flertallet er
enig i at utsatte kvinner er blant dem som bør tas ut,
og at det tas særlig hensyn i saker som inkluderer barn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
i sitt alternative forslag til budsjett ført opp en økning
under kap. 521 på 34,3 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 22 (2001-2002). Flertallet er
uenig i at asylsøkere med kjent identitet skal fratas midlertidig
arbeidstillatelse mens de venter på vedtak. Flertallet vil
påpeke at ventetiden i mottak fremdeles er svært
lang. UDIs egen statistikk fra oktober 2002 viser at mens 37 pst.
av asylsøkerne i januar var antatt grunnløse,
så hadde andelen sunket til 15 pst. i oktober. Dette medfører
at en stor del av de som kommer vil få lenger opphold i
mottak før endelig avgjørelse. Flertallet vil
også vise til at omgjøringsprosenten etter klage
er stor, særlig for de som får sin sak til full nemndsbehandling,
der omgjøringsprosenten i 2001 var 39,4 pst. og hittil
i år er over 40 pst. Dette er personer som i mange tilfeller
har lange opphold i mottak. Mange av de som nå ikke får
språktrening vil altså komme til å få opphold. Flertallet vil
vise til at lange perioder i passivitet er negativt. Erfaring tilsier
at jo før en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og
språkopplæring, jo bedre er det. De som blir sittende lenge
i mottak blir både sosialt og arbeidsmessig satt tilbake,
og muligheten til å lykkes med å inkludere og integrere
flyktningene i samfunnet reduseres kraftig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at uansett om asylsøkeren
får innvilget opphold eller ikke, vil et opphold som innebærer
aktivitet og opplæring gjøre situasjonen lettere
for alle parter. Det er en fordel enten opphold blir innvilget eller
ikke. Dagens praksis må endres til mer opplæring
og ikke mindre. Språk- og arbeidslivsopplæring
må settes inn på et langt tidligere tidspunkt
enn i dag. Disse medlemmer mener det er viktig å bryte
en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste
inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger
for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode
forbilder for sine barn og spesielt er det viktig for integreringen
i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer
i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
påpeker at endringen Regjeringen foreslår er stikk
i strid med alle signaler om å lære norsk og å komme
i gang med opplæring og arbeidstrening så raskt
som mulig. Dette er en kortsiktig og skadelig innsparingspolitikk.
I tillegg kan reduksjonen i meningsfulle tilbud og oppbremsingen
i integreringsarbeidet trolig føre til en økning
i utgiftene til psykisk helsevern for beboerne i mottakene. Dette
vil virke mot målsettingen om å få flere
kommuner til å ta imot flyktninger fordi kostnadene ved
skolegang og integrering utsettes og overføres til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at gjennomsnittlig behandlingstid
for asylsaker til søker som er antatt grunnløse
er på 5-6 måneder (per 30. september 2002), men
at saksbehandlingstiden for enkelte kan være betydelig
lengre. Disse medlemmer finner grunn til å tro
at kommunene vil vegre seg for å ta imot flyktninger som
har sittet passive uten norskopplæring over en så lang
periode. Regjeringen vil med forslaget sabotere for en effektiv
bosetting av flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil gi uttrykk for at det er svært
viktig at personer som får oppholdstillatelse og bosetter
seg i Norge lærer seg norsk. Det er viktig for at man skal
kunne delta aktivt i samfunnet. Det er viktig for barna at foreldrene
kan følge opp skolegangen. Og særlig viktig er det
for kvinner å kunne lære seg norsk, slik at det
blir lettere å engasjere seg i lokalmiljøet og
ellers i samfunnet. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringen i at det er viktig å sette inn ressursene
der det totalt sett gir størst gevinst for samfunnet og
for den enkelte. Disse medlemmer slutter seg også til
forslaget fra Regjeringen om at voksne asylsøkere med avslag
på søknad fra neste år ikke skal få tilbud
om norskopplæring i mottak. I dag får alle norskopplæring
i mottak. Disse medlemmer er kjent med at bare i
overkant av 20 pst. av søkerne får innvilget opphold
eller asyl i Norge. Disse medlemmer minner også om
at saksbehandlingstiden for asylsøknader er redusert, og at
oppholdstiden i mottak nå er kortere enn tidligere.
Disse medlemmer vil presisere
at asylsøkere som får innvilget opphold skal få norskopplæring
så snart vedtaket foreligger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig å aktivisere
dem som sitter i mottak og vil bemerke at Regjeringen har lagt inn
et beløp på 4,8 mill. kroner til å styrke
aktivitetstilbudet til denne gruppen asylsøkere. Det må være
et ansvar for det enkelte mottak å gi et kvalitativt godt
og meningsfullt aktivitetstilbud til beboerne. Disse medlemmer slutter
seg videre til Regjeringens ønske om å opprette
en ordning der frivillige organisasjoner gir informasjon til asylsøkeren
om asylsaksbehandlingen. Til dette formålet har Regjeringen
avsatt 5,2 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener de to mest sentrale elementene i integreringspolitikken skal
være arbeid og norskopplæring. Manglende språkkunnskaper
og problemer med å få jobb er av de største
problemene den etniske minoritetsbefolkningen har i dag. Flertallet mener
derfor at Regjeringens forslag om å fjerne norskopplæring
i asylmottak er uakseptabel. Flertallet viser til
sine respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 12 (2002-2003).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner
det synest underleg at Regjeringa ikkje engasjerer seg meir for
at dei om lag 100 000 ledige og dei mange funksjonshemma og eldre
arbeidstakarar som ynskjer tilknyting til arbeidslivet, får
høve til det. Fleirtalet vil peike på at
SSB sine tal nå fortel om ei urovekkjande høg
og aukande ledigheit blant innvandrarar som alt er i Norge. Fleirtalet vil
be Regjeringa intensivere innsatsen for å sikre at fleire
av desse kjem i arbeid før ein i 2003 nyttar den kvoten
som stortingsfleirtalet har opna for.
Komiteens medlemer frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det no er ein anna situasjon enn
då ein opna for ufaglært arbeidskraft utanfor
EØS-området. For desse partia har det vore viktig å ha
ei grundig utgreiing av konsekvensane av auka arbeidskraftinnvandring
frå låginntektsland.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen fører
en økonomisk politikk med henblikk på å redusere
arbeidsledigheten og skape et mer inkluderende arbeidsliv. Disse
medlemmene viser også til at Regjeringen innen
kort tid vil lansere en ordning med introduksjonsprogram som skal
gjøre det lettere for nyankomne flyktninger å komme
i arbeid. Disse medlemmer viser videre til Regjeringens
Handlingsplan mot fattigdom hvor Regjeringen foreslår å opprette
300 ekstra tiltaksplasser til arbeidsmarkedsrettet kvalifisering
for at flere innvandrere skal komme i jobb.
Disse medlemmer vil vise til
at arbeidsledigheten for øyeblikket er økende
i Norge, og da særlig blant innvandrere. Disse medlemmer viser
videre til at det likevel i mange sektorer i dag er behov for arbeidskraft.
På grunn av tregheter i arbeidsmarkedet, blant annet knyttet
til omskolering og mangelfull geografisk mobilitet, er det derfor
behov for å hente ufaglært arbeidskraft utenfor
EØS-området. Disse medlemmer vil
understreke at det i dagens arbeidsmarked i mange tilfeller er umulig å finne
arbeidskraft innenlands eller innen EØS-området
til stillinger for ufaglærte. Derfor mener disse
medlemmer at det er nødvendig å vurdere
nye løsninger slik at arbeidsgivere har en god reell mulighet
for å rekruttere ufaglært arbeidskraft når
dette er umulig innenlands eller innen EØS.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å ha et regelverk som er så fleksibelt
at arbeidsgiver har en god mulighet for å rekruttere ufaglært
arbeidskraft. Disse medlemmer mener det er viktig
at lønns- og arbeidsvilkårene i Norge ikke undergraves. De
som er ledige i Norge og som om nødvendig kan flytte på seg
for å finne annet arbeid, skal ikke bli fortrengt av dem
som rekrutteres fra utlandet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
er positive til at Regjeringen har åpnet for at en kvote
på 5 000 spesialister kan få arbeidstillatelse
i Norge årlig. Det er avgjørende for mange sektorer
at Norge klarer å tiltrekke seg kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen ønsker
en oppmyking av reglene for arbeidsinnvandring.
Disse medlemmer er opptatt av
at økt arbeidsinnvandring ikke skjer på bekostning
av de nesten 100 000 arbeidsledige her i landet.
Disse medlemmer mener at økt
arbeidsinnvandring av ufaglærte også må vurderes
opp mot at det er mange innvandrere her i landet som er arbeidsledige. Disse
medlemmer mener at det først og fremst må settes
i gang tiltak for å få de ledige ut i arbeidslivet. Disse
medlemmer forutsetter at Stortinget får seg forelagt
saken om oppmyking av regelverket dersom det er aktuelt med endringer
av dagens regler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslår å øke
tiltaksplassene med 1 700 i forhold til regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at personer som i dag får tillatelse til å jobbe
i Norge, må som utgangspunkt ha en kompetanse det er spesielt
behov for. Før innvandringsstoppen, som ble innført
i 1975, var reglene relativt liberale således det i praksis
var fri arbeidsinnvandring.
Dette lokket mange innvandrere til Norge. Man trodde
vel i utgangspunktet at innvandrerne ville reise tilbake til sine
hjemland etter at de hadde lagt seg opp penger i Norge, men erfarte
etter hvert at innvandrerene fant Norge mer attraktivt enn sine
egne hjemland og at de ikke bare ble i Norge, men hentet koner fra hjemlandet
og fikk barn her.
Disse medlemmer viser til at
ved innvandringsstoppen opphørte den frie innvandringen,
men Norge var bundet av avtaler med de øvrige nordiske
land, noe som innebar at det i Norden var et fritt arbeidsmarked som
også omfattet Norge, også etter 1975. Ved inngåelse
av avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde
i 1994 (EØS-avtalen) gjelder i praksis samme rettigheter
for borgere av land tilsluttet avtalen, som for nordiske borgere.
Utlendinger fra land som ikke er tilsluttet
EØS-avtalen må ha arbeidstillatelse. Dette gjelder
dermed også for borgere av land som USA, Canada, Australia
og New Zealand.
Når man søker om arbeidstillatelse
i Norge, må man ha et konkret tilbud om arbeid fra en arbeidsgiver
i Norge. Dette gjelder også hvis utlendingen søker
ny arbeidstillatelse for å skifte arbeid.
Arbeidsgiveren må garantere arbeid
med samme lønns- og arbeidsvilkår som for nordmenn
i tilsvarende arbeid. Den utenlandske arbeidstakeren må også ha skaffet
seg bolig i Norge for den tiden søknaden gjelder. Arbeidstilbudet
må stå åpent inntil søknaden
om arbeidstillatelse er behandlet.
Disse medlemmer registrerer at
som hovedregel skal søknaden fremmes ved norsk utenriksstasjon
i hjemlandet eller i det land der søkeren har hatt arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse de siste seks måneder. Tillatelsen
må være gitt før søkeren reiser
til Norge. Når søknaden er ferdigbehandlet, får
søkeren melding fra utenriksstasjonen der søknaden
er levert.
Arbeidstillatelsen er knyttet til et bestemt
arbeidsforhold og gjelder bare et begrenset tidsrom, vanligvis ett år.
Utlendingen må derfor søke om fornyelse av arbeidstillatelsen
i god tid før den utløper.
Noen av arbeidstillatelsene og oppholdstillatelsene er
av en slik art at de anses for å danne varig tilknytning til
Norge. Disse tillatelsene kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.
En bosettingstillatelse gir rett til varig opphold og generell adgang
til å arbeide i hele Norge uten tidsbegrensning.
Selv om en innvandrer har arbeidstillatelse,
kan vedkommende ikke uten videre starte egen næringsvirk-somhet
i Norge.
EØS-borgere og deres familiemedlemmer
har ifølge EØS-avtalen en utvidet og enklere adgang
til å ta opphold og arbeid i Norge. Utlendinger som er
omfattet av EØS-avtalen kan reise til Norge og både
være her og arbeide i inntil seks måneder uten
tillatelse. Når oppholdet eller arbeidet varer i mer enn
seks måneder må man ha oppholdstillatelse, men
innvilgelsen av denne tillatelsen er en ren formalitet.
Disse medlemmer viser til at
det store flertallet av utlendinger fra land utenfor EØS-området
som får arbeidstillatelse i Norge, får forskjellige
tidsbegrensede tillatelser. For at en spesialisttillatelse skal
kunne innvilges, må søkerens kompetanse være
absolutt nødvendig for bedriften. Det må også være
umulig å dekke kompetansebehovet med innenlandsk arbeidskraft, disse
medlemmer mener dette er en funksjonell praksis.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsledigheten for alle innvandrergrupper er sterkt økende.
Arbeidsledigheten er økt fra 7.8 pst. til 9.2 pst. det
siste året. Blant innvandrere fra Afrika er arbeidsledigheten
fem ganger så stor som resten av befolkningen, dette er
en økning på 2,8 pst. til hele 17,4 pst. Det viser
tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Samme undersøkelse
viser for henholdsvis Asia og Øst-Europa, 12,4 pst. og
9,7 pst. Ved utgangen av august i 2002 var det registrert 13 799
arbeidsledige innvandrere, dette utgjør altså 17
pst. eller hver sjette person. 11 564 av disse kommer fra ikke-vestlige
land, noe som utgjør 84 pst. Dette bekrefter etter disse
medlemmers mening, påstander om at integreringspolitikken,
sammen med en ønsket liberal innvandring har vært
totalt feilslått.
Disse medlemmer viser til at
i løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet
endret seg, fra stramhet ser prognosene til å gå i
retning av økende ledighet. I denne sammenhengen finner disse
medlemmer det direkte uansvarlig at regjeringen fortsatt arbeider
for å myke opp reglene for arbeidsinnvandring ytterligere.
Disse medlemmer vil påpeke
ar det er vanskelig å anslå hvor stor innvandringen
til Norge vil bli i årene framover. Som følge
av EØS-avtalen er Norge en del av det felles europeiske
arbeidsmarkedet som sikrer fri bevegelse av arbeidstakere mellom
medlemslandene. EU landene har 380 mill innbyggere. Den gjennomsnittlige
arbeidsledigheten er på ca. 10 pst. Det utgjør 16,3
mill. personer. Innenfor gruppen av arbeidsledige mener disse
medlemmer det er mange som har kvalifikasjoner som er etterspurt
i Norge.
Disse medlemmer vil også vise
til at EU er i gang med utvidelsesforhandlinger med flere av de østeuropeiske
landene. Når det europeiske arbeidsmarkedet åpnes
for østeuropeiske borgere, forventes økt arbeidsvandring
fra Øst-Europa til Vest-Europa som følge av lavere
levestandard i øst. Vi antar at også Norge vil
bli et utvandringsmål for østeuropeerne når de
nye søkerlandene blir innlemmet i det felles arbeidsmarkedet.
Bygger man på den store interessen
som personer fra disse landene har vist mht. å søke
arbeidstillatelser under ordningen med gruppearbeidstilatelser for
landbruks- og hagebrukssektoren og helsesektoren, synes det derfor å kunne
bli økte muligheter for å hente inn arbeidskraft
fra et framtidig utvidet EØS-arbeidsmarked.
Disse medlemmer viser til at
rekruttering av arbeidskraft utenlands også har virkninger
utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke bare arbeidskraft som kommer
hit, men mennesker med varierende behov for bl.a. bolig og offentlige
tjenester.
Disse medlemmer mener at, i den
grad det legges opp til økt arbeidsinnvandring av varig
karakter og åpnes for familiegjenforening, blir de samfunnsmessige
virkningene mer omfattende. Etterspørselen etter utenlandsk
arbeidskraft er gjerne størst i perioder med generelt press
i økonomien, høye boligpriser og økt flytting
til sentrale strøk. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft
til virksomhet i pressområdene vil kunne forsterke problemene,
dette vil selvfølgelig få forsterket virkning
når vi ikke sysselsetter de mennesker som allerede er ledige.
Disse medlemmer viser til at
et hovedprinsipp i norsk politikk er at alle som bor i Norge skal
ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta
i samfunnet og bruke sine ressurser. Det er bare noen få unntak
der rettigheter/plikter er knyttet til norsk statsborgerskap. Prinsippet
gjelder innvandrere som er bosatt her, men kun i begrenset utstrekning
for personer som oppholder seg i Norge midlertidig, for en kort
periode - på besøk eller for å utføre
et bestemt oppdrag.
Disse medlemmer mener man bør
se på fleksible ordninger for rekruttering av utenlandsk
arbeidskraft som innebærer at de som kommer får
en midlertidig og kortvarig tilknytning til Norge. De må reise
ut igjen når det ikke lenger er behov for deres arbeidskraft.
Disse medlemmer mener i tillegg
at det bør legges opp til at det offentliges ansvar og
den enkeltes rettigheter er svært begrenset den første
tida, eventuelt under hele oppholdet. Det betyr at det må gjøres
flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter osv.
Disse medlemmer mener det økte
behovet for arbeidskraft kan dekkes på mange måter.
Historisk har innenlandsk arbeidskraft i hovedsak blitt mobilisert, selv
om også utenlandsk arbeidskraft har vært med på å dekke
innenlandsk behov for arbeidskraft. Dette tilsier at bruk av utenlandsk
arbeidskraft også i framtida vil kunne være med
på å dekke behovet i næringer hvor det
er mangel på arbeidskraft.
Rekruttering av arbeidskraft fra utlandet kan
skje på ulike måter. Man kan:
– Legge
bedre til rette for at virksomheter har anledning til å rekruttere
hele eller deler av arbeidsstokken utenlands for å utføre
et tidsavgrenset oppdrag, f.eks et byggeoppdrag eller en vedlikeholdsjobb, eventuelt
bruke private formidlings- eller utleiefirmaer.
– Endre regelverket slik at det åpner
for mer bruk av sesongarbeidskraft i løpet av hele eller
deler av året.
– Satse på å rekruttere
nordisk arbeidskraft som er fleksibel i forhold til svingninger
i tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Mange reiser
hjem igjen når etterspørselen dempes.
– Formidle mer arbeidskraft fra
andre EØS-land, som også i stor grad reagerer
på konjunktursvingninger.
– Utvide adgangen til å hente
inn spesialister o l fra land utenfor EØS, enten avgrenset
til bestemte regioner eller generelt.
Disse medlemmer finner det også riktig å peke på at
det i Norge, foruten de registrerte arbeidsløse har en
meget stor arbeidskraftreserve. Norge ligger med god margin på verdenstoppen
når det gjelder antall uførhetstrygdete i forhold
til folketallet, og så vidt disse medlemmer har
forstått øker antallet (relativt) raskere enn
i noe annet land. For tiden er antallet på nærmere
300 000 mennesker. Disse medlemmer mener at det i
denne gruppen utvilsomt er mange som kunne tilbakeføres
(attføres) helt eller delvis til arbeidsmarkedet. Også blant
langtidssykemeldte er det en arbeidskraftreserve, som kunne ha vært
aktivisert ved å fremskynde operasjoner. Et mer effektivt
helsevesen ville ha kunnet bidra til å frigjøre
arbeidskraft. Det er kostbart for samfunnet i månedsvis å ha
mennesker ventende på en operasjon som kunne ha gjort dem arbeidsføre.
Disse medlemmer mener videre
at dagens skattesystemet og skattenivået virker som en
bremse når det gjelder å friste deltidsarbeidende
til å arbeide mer, samt å aktivisere pensjonister
som kunne tenke seg å spe på pensjonsinntekten.
Videre mener disse medlemmer at
vi kan frigjøre arbeidskraft med å reduserer offentlige
overføringer til næringslivet, og ikke minst ved
en effektivisering innen det offentlige forvaltningsapparat. Nedleggelse
av fylkeskommunen kan nevnes som et eksempel.
Disse medlemmer finner det også riktig å fokusere
på at innvandring trekker arbeidskraft ut av markedet da
innvandring i seg selv virker sysselsettende: Utlendingsdirektoratet
m/ 700 ansatte, innvandringskonsulenter, advokater, politi,
domstoler og fengselsvesen, samt sosialvesen, helsevesen, skole
og arbeidsmarkedseteat bruker mye tid på innvandrer- eller innvandrerrelaterte
saker.
Disse medlemmer mener det er
en helt klart mye større utfordring å ta ut den
arbeidskraft som allerede er til stede, enn å ta inn flere
innvandrere fra ikke-vestlige land når vi ikke klarer å sysselsette
de vi allerede har, dette er ikke veloverveid, ansvarlig politikk.
I Norge har man i særdeles liten grad vært i stand
til å nyttiggjøre seg den arbeidskraften man har
i landet. Det er dette som er problemet, og det er dette problemet som
først må løses.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at det er behov for å gi
asylsøkere med avslag, mulighet til å søke
arbeidstillatelse som spesialist eller fagarbeider på linje
med andre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
ellers vise til egne forslag om en Green Card-ordning.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
svar på spørsmål fra stortingsrepresentant
Heidi Grande Røys til kommunalministeren om å utvide
ordningen med oppholds- og arbeidstillatelse til ufaglærte
i fiskeindustrien i Finnmark, til å gjelde fiskeindustrien
mer generelt.
Disse medlemmer mener Regjeringens
begrunnelse er svak og ikke er hensiktsmessig verken for industriens
behov eller for behov for en mer åpen arbeidsmarkedspolitikk
i forhold til våre naboland i øst. Disse
medlemmer vil derfor be Regjeringen vurdere på nytt
om regelen kan utvides til å omfatte omsøkte behov.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen fra 1.
juli dette år åpnet for å utvide adgangen
for russisk ufaglært arbeidskraft fra Barentsregionen i
fiskeindustrien til også å gjelde Nordland, mot
før bare Finnmark og Troms. I tillegg ble tiden man kan
arbeide utvidet fra 1 til 2 år, etter ønske fra
fiskerinæringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil bemerke at det er UDI som betaler søkers
DNA-gebyr. Flertallet mener DNA-testing er viktig
for å kunne dokumentere slektskap. Dette gjelder særlig
i forhold til land hvor det ikke finnes sentrale registre, f.eks.
Somalia.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det i flere land ikke finnes
eller er svært liten tilgang på DNA-testing og
at å dokumentere slektskap gjennom slik test er ekstremt
kostbart. Dette medfører stor forskjellsbehandling utfra
hvilket land en kommer fra og personlig økonomi hos søker.
Måten dette kravet blir framsatt på i dag må derfor
gjennomgås og endres slik at metoden ikke diskriminerer
eller totalt utelukker personer som ellers ville hatt rett til familiegjenforening.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre Sosialistisk Venstreparti. Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, mener det haster med å få på plass
forskrifter til utlendingslovens bestemmelser for å klargjøre
hva som gir grunnlag for flyktningestatus, slik som kjønnsrelatert
forfølgelse, religionsforfølgelse, tilhørighet
til særlig sosial (etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger,
internt fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører.
Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en
nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger
som nå er lagt til Utlendingsnemnda.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener dette feltet er ivaretatt idet Lovutvalg
for ny utlendingslov, Utlendingslovutvalget, ble opprettet ved kgl.
res. i statsråd 14. desember 2001. Utvalgets hovedoppgave
er å utrede og utarbeide forslag til ny utlendingslov innen 31.
desember 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil spesielt vise til at situasjonen for
kvinner som risikerer forfølgelse og drap dersom de sendes
tilbake etter samlivsbrudd, er akutt. Avgjørelser i slike
saker bør ikke tas før avklaringen i forskriften
er på plass.
Disse medlemmer vil på den
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å stille
i bero effektuering av vedtak basert på bestemmelsen om
oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd eller de som hevder
at de har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse
inntil gjennomgangen av lovverket er gjennomført."
Komiteen viser til
at myndighetene har ansvar for å sikre ungdom og kvinner
retten til selv å ta sine valg uavhengig av tradisjonelle
maktstrukturer, inkludert det å tørre å stå imot
familiens pålegg om for eksempel valg av ektefelle. Nærmiljø og
hjelpeapparat må yte den hjelp og støtte det er
behov for for å sikre dette.
Problemene må møtes ved å by
på hjelp i akutte situasjoner og ved en omfattende serie
av tiltak, både juridiske, økonomiske og av holdningsskapende
art. For de fleste vil et brudd med familien være totalt
og med påfølgende tap av nettverk og rammer rundt
livet og ofte med sterke trusler hengende over seg. Komiteen vil
understreke viktigheten av at ungdom i en så kritisk fase
ikke blir overlatt til seg selv eller til kollektiver bare med ungdom
i samme situasjon. De trenger voksne som bryr seg og er til stede
for dem. Komiteen vil understreke at det er et sterkt
behov for fosterhjem for ungdom som bryter ut av familien. I tillegg trengs
boliger med god sikkerhet. Det er en absolutt nødvendighet
for å sikre liv og helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig legge fram helhetlige planer for finansiering av nødvendige krisetiltak,
herunder:
Flertallet mener at støtte
til organisasjoner vil måtte pågå i mange år
i samspill mellom myndigheter og minoriteter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har iverksatt
en rekke tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet
for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Disse medlemmer vil
vise til følgende hovedpunkt i tiltaksplanen:
– Bedre
språk- og samfunnskunnskaper hos barn og foreldre, og mer
foreldresamarbeid.
– Bedre oppfølging av
enslige mindreårige.
– Større deltakelse fra
innvandrerungdom i kultur og idrett.
– Bedre kriminalitetsforebyggende
arbeid i forhold til innvandrerungdom.
– Selvstendiggjøring
for bedre helse.
Disse medlemmer viser også til
"Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering" (2002-2006). Disse
medlemmer mener at en effektiv innsats mot rasisme og diskriminering
krever et kontinuerlig, fokusert og langsiktig arbeid. Handlingsplanen
er et ledd i et slikt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om å innføre krav om disponering av egen egnet
bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening
i Norge med utenlandsboende ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre
begge ektefeller har fylt 24 år."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når
det dreier seg om tvangsekteskap."
"Stortinget ber Regjeringen om å fremme
forslag om at familiegjenforening skal skje i det land der en familie
totalt sett har størst tilknytting."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil bemerke at Norge har og fortsatt skal ha en human politikk overfor
dem som trenger beskyttelse. I forhold til de som ikke trenger beskyttelse
er en best tjent med å føre en restriktiv politikk.
Alle asylsøkere som har fått
endelig avslag skal reise ut av landet. Flertallet mener
det er viktig å fastholde dette prinsippet, både
av hensyn til likebehandling og rettferdighet, men også av
preventive hensyn. Det skal ikke kunne lønne seg bevisst å skjule
sin identitet. Flertallet vil bemerke at forholdene
blir godt tilrettelagt for frivillig hjemreise. Blant annet er det inngått
et samarbeid med den internasjonale organisasjonen IOM ,som organiserer
hjemreise på en verdig måte. Disse medlemmer vil
påpeke at situasjonen for barnefamilier vurderes spesielt
når det fattes vedtak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at statsløse flyktninger
kan bli værende svært lenge i Norge, uten at det
er mulig å returnere. Det er behov for å få satt
tidsfrister for hvor lenge en slik midlertidighet skal vare. Disse
medlemmer ber Regjeringen fremme forslag om slike tidsfrister.
Disse medlemmer vil også påpeke
det uakseptable i at barn født under slike forhold heller
ikke får statsborgerskap i noe land. Norge må på selvstendig grunnlag
utrede og etablere en praksis på dette området som
sikrer at barn som er født i Norge av statsløse
foreldre får et statsborgerskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at asylsøkere
har krav på fritt rettsråd og støtter
Regjeringens forslag til endringer i ordningen. Disse medlemmer vil
også vise til at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomgå advokatordningen
for asylsøkere.
Disse medlemmer merker seg at
Justisdepartementet mener det er grunn til å redusere salærsatsene
til advokater i asylsaker i første instans fra fem til
tre ganger salærsatsen pr. sak.
Videre vil disse medlemmer påpeke
at frivillige organisasjoner i statsbudsjettet gis midler til økt
informasjonsvirksomhet overfor asylsøkere om asylsaksbehandlingen.
Det vises også til at Statsbudsjettet styrker tolketjenesten,
noe som vil styrke asylsøkernes rettssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at ordningen med fritt rettsråd
er en viktig del av norsk rettssikkerhetsystem og tradisjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen går inn for å redusere
salærsatsen til advokater i asylsaker i første
instans fra fem til tre ganger salærsatsen. I det fremlagte
budsjettforslaget opplyser ikke Regjeringen noen grunn for å redusere
den aktuelle advokathjelpen, som er en forutsetning for en human
og rettferdig forvaltning av asylsakene. Flertallet vil
peke på at spørsmålet om færre
advokattimer i asylsaker er ute til høring. En slik høring
vil ikke få noen reell betydning når de budsjettmessige
konsekvensene allerede vil inntreffe 1. januar 2003. Flertallet er
av den oppfatning at en slik fremgangsmåte fra Regjeringens
side er svært betenkelig fordi den demokratiske prosessen
ved lovendringen blir illusorisk. Flertallet vil
påpeke at den samlede rettshjelpen til asylsøkere
kvalitativt sett må være god. Flertallet forventer
derfor at den bebudede endringen av rettshjelpen overfor asylsøkere tar
fullt ut hensyn til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker viktigheten
av at internasjonalt samarbeid må ta utgangspunkt i beste
praksis og oppfyllelse av internasjonale forpliktelser. Politikkutforming
må skje i så tett samarbeid med UNHCR og norsk
tolkning at flyktningebegrepet må være like vid som
den UNHCR legger til grunn i sin håndbok.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at medlemskapet i Schengen har
bidratt sterkt til å gjøre det lettere å drive
med grenseoverskridende kriminalitet fordi det ikke lenger skal
føres kontroll på grensene. På tross
av svært strenge regler innen Schengen, må en anta
at svært mange befinner seg ulovlige innvandrere innenfor
grensene og mange med beskyttelsesbehov utenfor. Dette fordrer at
det tas en grundig analyse av situasjonen og virkemidlene. Det er
mye som tyder på at dagens regler og praksis rammer de
med reelt beskyttelsesbehov, men byr på små hindringer
for kriminelle. Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av at Norges innsats både bilateralt og gjennom
internasjonalt samarbeid også må rettes mot årsakene
til migrasjon som skyldes fattigdom, nød og forfølgelse. Fattigdom,
korrupsjon og maktmisbruk må bekjempes. Det må satses
langt mer på konfliktforebyggende tiltak, forsoning og
metoder for beskyttelse av menneskerettighetene. Norge må i
alle internasjonale fora og organisasjoner arbeide for at handels-,
finansierings- og utviklingsregimer må ha rettferdig fordeling,
kamp mot fattigdom og bærekraftig miljø som hovedmålsetting.
Disse medlemmer vil påpeke
at konsekvensen av felles visumpolitikk i praksis gjør
det umulig for flyktninger å komme lovlig til Norge. Disse
medlemmer vil vise til sine merknader i forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 19 (2002-2003) om innføring av gebyrer på visumbehandling
m.m.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke behovet for å få en avklaring
på hvordan myndighetene skal håndtere kirkeasyl,
spesielt med hensyn til barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartivil understreke
at barn i kirkeasyl har de samme rettigheter og de samme tilbud som
andre barn i det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den 5. juli 1993 sendte Justisdepartementet ut et skriv hvor
politiet ble pålagt ikke å hente ut asylanter
med makt. Dermed var ordningen med kirkeasyl et faktum i Norge.
Kirkeasyl hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak og setter
vårt lov- og rettssystem til side.
Disse medlemmer vil minne om
at norsk lov også gjelder inne i kirkebygningene.
Disse medlemmer viser til at
kirkeasyl var en ordning som tilhørte den katolske kirke
og forsvant i Norge med reformasjonen. I enkelte land besto asylpraksisen
også etter reformasjonen, men ble sporadisk brukt og under
forhold som ikke er sammenlignbare med dagens norske forhold.
Disse medlemmer viser til at
kirkeasyl ikke var noen etablert ordning i Norge før det
ble skapt av albanerne i 1993. I løpet av våren
1993 strømmet albanerne inn i kirker og bedehus. I løpet
av dette året befant det seg i overkant av 600 i kirkeasylanter
i Norge. Istedenfor å ta dette problemet ved roten, sendte
Justisdepartementet ut en instruks datert 5. juli 1993 til landets
politimestere hvor disse ble pålagt ikke å hente
ut asylanter fra kirkene. Disse medlemmer mener at
utfallet av dette var at myndighetene ikke ville håndheve
norsk (utlendings-) lov i kirkebygninger.
Etter 1993 har tallet på kirkeasylanter
variert, noe som bl.a. skyldes at de sittende justisministrene ved gjentatte
anledninger har latt kirkeasylantene få gjenopptatt sine
saker, noe som har ført til at nesten samtlige har fått
opphold til slutt på tross av sitt opprinnelige avslag, disse
medlemmer mener dette har vært meget uheldig og
vil advare mot denne type praksis.
Disse medlemmer peker på at
det i dag sitter svært få i kirkeasyl, selv om
ordningen i dag ikke omhandler et stort antall, kan dette raskt
endres ettersom uroligheter i verdensbilde kan gi betydelig økning i
presset mot Norge og myndighetene gir amnesti til dagens kirkeasylanter.
Disse medlemmer mener kirkeasyl
er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak
og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen trekke
tilbake skriv av 5. juli 1993 fra Justisdepartementet, om at politiet
ikke skal kunne gripe inn i kirker og bedehus for å hente
folk med makt."
Forslag 2003: kr 1 490 270 000. Saldert budsjett 2002:
kr 1 552 627 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, ser at
bevilgningsbehovet på innvandringsfeltet vil måtte
reguleres i forhold til antall personer i mottak, og at dette antallet igjen
er avhengig av antall personer som søker asyl, saksbehandlingstid
i asylsaker, andel innvilgelser og avslag, samt bosettingstakt og
effektuering av avslag. Selv om det er iverksatt mange gode tiltak,
vil nødvendigvis kostnadsanslag på dette området
være usikre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er derfor enig med
Regjeringen i at bevilgningsbehovet på kap. 520 post 21
vil kunne endre seg i løpet av budsjettperioden. Flertallet viser
til forslag IV fra Regjeringen om fullmakt om midlertidig innkvartering
av asylsøkere og flyktninger, og flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets generelle merknader og påpeker at med Fremskrittspartiets
politikk ville det vært et vesentlig lavere antall asylsøknader,
og derfor heller ikke et like stort behov for ressurser til å behandle
slike søknader. Disse medlemmer viser til
Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor bevilgningen til under
kap. 520 reduseres med 336 mill. kroner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i revidert
budsjett om å nedjustere årets budsjetterte mottak
av asylsøkere fra 16 000 til 8 000."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en "hurtigparagraf" i utlendingsloven slik at asylsøknader
som er "åpenbart grunnløse" avslås uten
ankerett. Asylsøkere fra medlemsland i Europarådet
skal avhøres på ankomststedet umiddelbart, og
avgjørelsen skal som hovedregel tas umiddelbart etter at
avhøret er sluttført. Dersom dette av praktiske
grunner er vanskelig, skal asylsøkeren holdes i forvaring
til avgjørelsen tas."
"Stortinget ber Regjeringen om å fremme
forslag som sørger for at asylsøkere som har fått
avslag på asylsøknad umiddelbart sendes ut av
landet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har
merket seg oppgave- og ansvarsdelingen mellom Kommunal- og regionaldepartementet,
Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Flertallet vil
understreke viktigheten av at Norge følger opp våre
internasjonale forpliktelser på innvandringsfeltet.
Flertallet er kjent med at UDI
tidligere hadde store kapasitetsproblemer og altfor lange ventetider
for svært mange søkere. Flertallet registrerer
at det nå er lagt opp til systemer som gir hurtigere saksbehandling
og som skal tilpasses den enkelte søker.
Flertallet er kjent med at UDI
vil overta en del av ankomstregistreringen av asylsøkere
fra politiet. Flertallet er enig i dette fordi det
vil gi en bedre og mer helhetlig saksbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gikk imot å overføre
intervjuene for asylsøkere til Utlendingsdirektoratet.
Disse medlemmer mener videre
at Utlendingsdirektoratet bør igjennom en effektiviserings-
og rasjonaliseringsprosess.
Komiteen finner det
riktig at personer med antatt grunnløse søknader
om asyl nå blir plassert i egne mottak og at det ikke gis
norskopplæring for denne gruppen søkere. Komiteen bifaller
at søknadene fra denne gruppen søkere blir behandlet
i løpet av 2 uker i gjennomsnitt, og at de som får
avslag skal returnere raskt til hjemlandet.
Komiteen viser til at det er
iverksatt en rekke tiltak for å redusere strømmen
av antatt grunnløse asylsøkere til Norge. Komiteen mener
det er nødvendig med informasjonstiltak, og viser til at
UDI og Utenriksdepartementet har innledet samarbeid med utenriksstasjonene
i en rekke land. Komiteen er enig i at informasjonstiltak
som opplyser om vilkårene for å få asyl
i Norge, kan være med på å forhindre
at folk reiser for å søke asyl i Norge på et
feilaktig grunnlag. Komiteen er positiv til at innsatsen
på dette feltet styrkes.
Komiteen vil likevel be Regjeringen
arbeide for enda raskere saksbehandling av antatt grunnløse
asylsøkere. Det mest korrekte signalet vi kan gi til nye grunnløse
asylsøkere er hurtig saksbehandling og uttransportering
uten venteperiode. Denne hurtigheten er også viktig av
hensyn til den enkelte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener at antallet grunnløse asylsøkere
bør reduseres. Derfor bør det innføres
en hurtigbehandling for asylsøkere fra enkelte land hvor
det med sikkerhet kan fastslås at det ikke finnes grunner
for å få innvilget asyl. Dette for å frigjøre saksbehandlingsressurser
til å behandle de asylsøknadene som har et reelt
innhold. Disse medlemmer vil understreke at hurtig
behandling av antatt grunnløse asylsøkere er nødvendig
ut fra menneskelige hensyn for den enkelte som skal tilbake til
sitt hjemland. Det er dessuten et viktig signal å gi til
nye grunnløse søkere. Disse medlemmer vil
be Regjeringen arbeide fram mot en hurtigst mulig saksbehandling
uten unødige forsinkelser, med 48 timers saksbehandling
som et mål for opplagt grunnløse søknader,
slik som andre land klarer å gjennomføre i opplagte
tilfeller. Disse medlemmer forutsetter selvfølgelig
at den enkeltes søknad fortsatt vurderes individuelt og
forsvarlig, og at den hurtige saksbehandlingen ikke går
på bekostning av rettssikkerheten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at rask saksbehandling
ikke må gå på bekostning av rettssikkerheten
til den enkelte asylsøker. Disse medlemmer er
her spesielt bekymret for om etniske grupper, som sigøynerne,
fra noen av de landene som kategoriseres som antatt grunnløse
land, får vurdert sin søknad om asyl på riktig
grunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil
hevde at kvalitet i mottakene må gå foran krav
til geografisk spredning. Flertallet vil vise til
at det er svært varierende kvalitet i mottaket og at enkelte
eiere har svært store fortjenester. Flertallet ber
Regjeringen kvalitetssikre kravene til mottakene, hva slags forutsetninger
de bør ha og hva kan de tilby.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det må settes grenser for
fortjenestemargin.
Disse medlemmermener
prinsippet om anbudsutsetting av drift av asylmottak med konkurranse
på pris ikke sikrer kvalitet i mottaket samtidig som det
gir en rekke asylmottak som er plassert på steder der grunnlaget
for integrering er mangelfull.
Disse medlemmer vil vise til
at SINTEF-rapporten fra 1999 avslørte at mange som bor
i mottak opplever ren fattigdom.
Kommunal- og regionaldepartementet skriver i
svar til komiteen av januar 2001 at "I visse tilfeller fører dette
til at beboere ikke har råd til nødvendige helsetjenester
og medisiner".
Disse medlemmer kan ikke se at
det på noen måte er tatt tak i og rettet opp i
dette forholdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at alle barn i mottak i alderen
fire til fem år skal ha halvdagsplass i barnehage. Flertallet ber
om at ordningen utvides til også å gjelde yngre
barn og til heldagstilbud. Det er helt avgjørende for barna å lære
seg norsk språk og kultur i tidlig alder. Det er også helt
avgjørende at de voksne kan være trygge for at
barna har det bra og får nødvendig opplæring
samtidig som de sjøl kan dra full nytte av introduksjonsprogram
eller annen type arbeid eller opplæring.
Flertallet understreker at kvinner
er spesielt utsatt i mottak der mange bor tett sammen og det er
mye frustrasjon. Regjeringen må straks opprette tiltak
for å beskytte kvinner mot uønsket oppmerksomhet
fra menn i alle mottak. Alle som bor i mottakene må få entydig
informasjon om hvilke rettigheter kvinner har til selvbestemmelse
og det må også etableres rutiner for kontakt med
lokale krisesenter og myndigheter hvis slike situasjoner oppstår.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
er tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp St.meld. nr. 17 (2000-2001)
i forhold til at det må være en prioritert oppgave å sikre
kvaliteten på driften av og standarden på mottakene,
særlig der det bor barn.
Dette flertallet er kjent med
at UDI har utarbeidet et nytt driftsreglement som skal gjelde for
ordinære mottak og mottak med øremerkede plasser
for enslige mindreårige. Det nye driftsreglementet med
tilhørende kravspesifikasjoner skal erstatte gjeldende
driftsreglement, plan- og økonomiinstruks og plankalender. Dette
flertallet er positive til at tilsynsinstruksen er fjernet
som styringsdokument for mottakene fordi det er en del av UDIs kvalitetsarbeid
med statlige mottak. Styringsdokumentene for mottak vil fra 1. januar 2003
bestå av det nye driftsreglementet med tilhørende kravsspesifikasjoner,
det årlige føringsbrevet og pengereglementet. Flertallet er
videre kjent med at det vil bli utarbeidet et eget reglement for
transittmottakene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil i tillegg vise til sine merknader i
Innst. S. nr. 22 (2001-2002) hvor disse medlemmer sa
seg enig i at det er et behov for å skjerme andre asylsøkere
og resten av samfunnet fra asylsøkere som bedriver kriminelle
handlinger i søkerfasen, og støttet at det etableres
egne ordninger for innkvartering av disse. Disse medlemmer sa seg
derimot ikke enig i at nevnte gruppe skal plasseres i samme mottak
som lovlydige asylsøkere som antas å ha grunnløs
søknad. De har like stort behov for skjerming som alle
andre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at Regjeringen
har iverksatt mange tiltak for å forbedre rutinene og bruke eksisterende
lovverk mer effektivt og målrettet. Flertallet er
også enig med Regjeringen i at det fortsatt er rom for
ytterligere slike tiltak. For flertallet er det viktig
at det fortsatt legges stor vekt på hurtig behandling av
saker etter utlendingsloven og rettssikkerheten til den enkelte
asylsøker.
Flertallet viser til at "15-månedersregelen"
fra 1. august 2002 er blitt forskriftsfestet. Den er samtidig presisert
til å kun gjelde dem som kan fremvise gyldig legitimasjon
når de melder seg for norske myndigheter. Dette innebærer
at for personer som ikke legger fram identitetspapirer gjelder ikke
15-månedersregelen. Flertallet vil i denne
sammenheng vise til at saksbehandlingstidene er sterkt redusert
det siste året og at de langt fleste saker nå behandles
hurtigere enn 15 måneder.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at det ikke må lønne seg å ikke legge
alle fakta på bordet for norske myndigheter når
man søker asyl i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil her vise til sine merknader i Innst.
S. nr. 255 (2001-2002), hvor disse medlemmer sluttet
seg til en forskriftsfesting av 15-månedersregelen og forutsatte
at det i forskriften tas nødvendig forbehold om at det
i enkelte land er umulig for asylsøkere/flyktninger
som er forfulgt å få identitetspapirer.
Disse medlemmer har i hovedsak
støttet Regjeringens opplegg til differensiert opplegg
for asylsaksbehandling. Imidlertid er disse medlemmer kritisk
til praksisen med å sende asylsøkere som hevder å være
tsjetsjenere med gresk visum til Hellas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å endre
enkelte paragrafer i utlendingsloven.
Disse medlemmer mener at 15-månedersregelen
skal oppheves.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fjerne "15-måneders regelen
for opphold på humanitært grunnlag", uten unntak."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta
asylsøkere. "
"Stortinget ber Regjeringen intensivere
etablering av "utvidede", lukkede UDI-mottak."
"Stortinget ber Regjeringen opprette
særskilte asylmottak organisert slik at det kan innføres
sterk begrensning i bevegelsesfriheten eller full forvaring av de
asylsøkere som myndighetene innfører slike begrensninger for."
I grove trekk ønsker Fremskrittspartiet
følgende endringer:
1) Familiegjenforeningssaker - krav om at herboende skal
kunne forsørge de det søkes om oppholdstillatelse for,
og også at herboende kan tilby høvelige boforhold:
Disse medlemmer mener at man
ved strengere krav enn de som praktiseres i dag vil oppnå flere
ting. For det første vil man unngå import av mennesker
som vil kunne ligge samfunnet til byrde og i verste fall vil være
sosialklienter resten av livet. For det andre vil man anspore de
herboende til å ta utdannelse og arbeid og derved fungere
bedre i det norske samfunn. For det tredje vil dette være
et viktig virkemiddel mot tvangsekteskap. For det fjerde vil det
være et virkemiddel mot bigami eller flerkoneri, som praktiseres
i enkelte innvandrermiljøer i Norge, og for det femte kan
det begrense antallet pro forma ekteskap. Dette er en type ekteskap
hvor en utenlandsk mann "kjøper" en norsk kone, ved at
han betaler henne en viss sum for ekteskap. Partene vil da late
som de bor sammen i tre år inntil mannen får bosettingstillatelse.
Da kan partene skille seg og mannen er likevel sikret fortsatt opphold
i Norge. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene i budsjettforliket for 2003 vil kreve "forsørgelsesgaranti".
Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig, og disse medlemmer vil
komme tilbake med ytterligere forslag når introduksjonsproposisjonen
foreligger.
2) Beholde asylretten, men begrense muligheten
for innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag
Disse medlemmer ønsker
selvfølgelig at Norge må overholde de internasjonale
avtaler landet har gitt sin tilslutning til uten at man glemmer
at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium.
Det forekommer egentlig noe dristig å gi utlendinger en
form for rett til opphold som automatisk kan utløses, ikke minst
tatt i betraktning at antallet potensielle asylsøkere i
verden kan være på mange hundre millioner mennesker. Disse
medlemmer mener norsk praksis går langt utover
de internasjonale avtaler Norge har underskrevet. Retten til asyl
må ikke misforstås med at Norge har en plikt til å gi
asyl.
Disse medlemmer mener utvandringspotensialet
fra verdens fattige land er enormt.
Underlig nok er det kun et mindretall av asylsøkerne som
søker ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn
i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Dermed starter
svært mange asylsøkere sitt opphold i Norge med
en ulovlig handling, samtidig som de lettere kan skjule sin reiserute
eller andre forhold som kan ha betydning for vurderingen av asylsøknaden.
Disse medlemmer antar at grunnen
til at flertallet av asylsøkerne søker om asyl
først etter at de ulovlig har passert grensen er at de
er blitt smuglet inn i landet. Menneskesmugling er en kriminell
geskjeft i sterk vekst. Et påbud om at asyl må søkes
ved norsk grense antas effektivt å stoppe en stor del av
menneskesmuglingen til Norge.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at asylsøknader blir å rette til norske
utenriksstasjoner eller til myndighet ved norsk grense."
3) Ikke behandle asylsøknader hvor
det ikke er helt klart at søkeren har oppgitt riktig identitet
og nasjonalitet
Disse medlemmer viser til data
fra Oslo politidistrikt som tilsier at 7 av 10 asylsøkere
uten reisedokumenter (billetter) eller dokumenter som kan bekrefte deres
identitet (som for eksempel pass eller nasjonalt identitetskort).
Bare i 2001 registrerte Oslo politidistrikt over 3 000 tilfeller
hvor det var grunn til å tvile på utlendingers
identitet. Identifisering av utlendinger er meget ressurskrevende,
og med de høye tallene det dreier seg om står
norske utlendingsmyndigheter overfor et formidabelt problem. I mange
tilfelle kreves det et omfattende og vanskelig etterforskningsarbeid
for å kunne fastslå hvem utlendingen egentlig
er og hvor han eller hun kommer fra. I mange tilfeller er utlendingen samarbeidsvillig
og man klarer med rimelig stor grad av sikkerhet å fastslå identitet
og opprinnelsesland. I andre tilfelle, og det er ikke få,
dekker utlendingen sin virkelige identitet og er lite samarbeidsvillig.
Disse medlemmer mener man kan
undre seg over hvorfor utlendinger som søker om asyl og
derved ønsker å slå seg ned i Norge og
er avhengig av norsk velvilje, ikke vil samarbeide med norske myndigheter når
det gjelder et så selvfølgelig krav fra myndighetenes
side som det å avklare hvem utlendingen egentlig er. Disse
medlemmer mener det nærliggende svaret er at utlendingen ønsker å skjule
noe for norske myndigheter, og da vil det neste spørsmålet
være: Hva ønsker utlendingen å skjule?
Antagelig er det forhold knyttet til asylsøknaden og som
kan svekke denne, men det kan også være forhold
knyttet til kriminalitet og terrorisme.
Falske opplysningene kan skjule forhold som
alvorlig kriminalitet, tilknytning til en terroristorganisasjon, eller
sogar tilknytning til en fremmed stats etterretningsvesen. Enkelte
utlendinger, som er bosatt i Norge, og kom hit som asylsøkere
føler seg utrygge i Norge fordi de mener at enkelte miljøer
av tidligere asylsøkere er infiltrert av etterretningsagenter
fra sine tidligere hjemland.
I lys av den risikoen Norge løper ved
gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan
ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de
som ikke vil oppgi riktig identitet. Det enkleste og mest effektive
vil være å avslå å behandle
asylsøknadene fra disse, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene
til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak
med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket
inntil søknaden er ferdig behandlet. "
3) Utvisning av kriminelle utlendinger
Disse medlemmer mener
det egentlig ikke burde være særlig kontroversielt å utvise
kriminelle utledninger da det gjøres i alle land. Uenigheten
i Norge dreier seg om hvor strenge vi skal være. Norsk praksis
er forholdsvis streng, men disse medlemmer ønsker å gjøre
praksisen enda strengere, da utlendingsloven § 29 annet
ledd har gitt rom for tolkninger og skjønn som har ført
til at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger
likevel har fått bli i Norge.
Disse medlemmer mener det går
et markert skille mellom kriminelle utlendinger som har skaffet seg
en familie i Norge og de som ikke har det. Når det gjelder
ugifte, enslige utenlandske kriminelle praktiseres loven relativt
konsekvent. For de som er gift og har barn er det et sjansespill.
Hvis man har en god advokat og gode støttespillere er det
gode muligheter for fortsatt opphold i Norge.
Disse medlemmer mener at utlendinger
som dømmes til ubetinget fengselsstraff i tre måneder
eller mer skal utvises.
Dette vil kunne forebygge kriminalitet, og det
må tilføyes at det er ikke mange effektive kriminalitetsforebyggende
tiltak som er blitt iverksatt i Norge i de senere år.
Disse medlemmer mener at en streng
utvisningspraksis vil redusere kriminaliteten blant utlendinger,
noe som også vil bidra til at utlendinger i mindre grad
blir assosiert med kriminalitet, og derved i mindre grad blir stigmatisert
som kriminelle. Det kan knapt fremheves sterkt nok hvor viktig en
streng utvisningspraksis er som kriminalitetsforebyggende tiltak. Mange
kriminelle utlendinger frykter utvisning mye mer enn norsk fengselsstraff,
som av mange knapt oppfattes som straff.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, støtter at visse innenlandske utgifter
knyttet til mottak av asylsøkere og flyktninger er godkjent
som offisiell utviklingshjelp (ODA).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet kan ikke støtte at midler avsatt
til humanitær innsats og til utviklingshjelp, skal brukes
for at Norge skal slippe å ta hånd om flyktninger
i Norge. Dette er midler som må brukes utfra utviklingspolitiske
mål for våre samarbeidsland og ikke som et pressmiddel
for å øke gjenbosetting eller tilbakevending.
Disse medlemmer støtter
ikke praksisen med å ta penger fra bistandsbudsjettet og
bruke dem på innenlandsk oppfølging av flyktninger.
Ordningen blir ikke bedre av at den er lovlig og praktiseres av
alle vestlige land. Disse medlemmer vil forslå at
denne praksis opphører og at slik bruk av ODA-godkjente
midler fases utover en periode på maksimalt 3 år
og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
bruken av ODA-godkjente midler til bosetting av flyktninger og tiltak for
innvandrere fases utover en periode på inntil 3 år."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at man i økt grad skal dekke kostnader med integrering
gjenom gjennom økte ODA-godkjente utgifter. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett,
hvor post 4 under kap. 3520 økes med 100 mill. kroner.
Forslag 2003: kr 3 111 914 000. Saldert budsjett 2002:
kr 2 809 340 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
målsettingen om at alle flyktninger skal bosettes innen
6 måneder etter at de har fått opphold i Norge
, og at enslige mindreårige må bosettes før
det har gått 3 måneder.
Flertallet viser til den nye
bosettingsstrategien som ble innført fra 2001, der kommunene
har sagt seg mer villige til å ta imot mange flere flyktninger
enn tidligere, spesielt i sentrale strøk. En av årsakene
til at kommunene har vært mer positive er tanken om en rask,
god og stabil bosetting under en viss form for kontroll og samarbeid
mellom kommunene og staten.
Flertallet er imidlertid bekymret
over at det nok fortsatt er vanskelig for kommunene, særlig
i Østlandsområdet, å skaffe et tilstrekkelig
antall boliger og ber Regjeringen om fortsatt å legge forholdene
til rette for rask og god bosetting.
Flertallet vil vise til at manglene
i boligmarkedet i Norge er årsak til at mange asylsøkere
og andre med dårlig økonomi får store
problemer både ved første gangs bosetting og ved
seinere flytting. Flertallet vil vise til at mange
kommuner melder at å finne bolig til rimelig pris er ett
av de største problemene i integreringsarbeidet. Flertallet merker
seg også at det er trolig foregår omfattende diskriminering
av etniske minoriteter på boligmarkedet og ser frem til
Regjeringens forslag til lov mot diskriminering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag om dette i Dokument nr. 8:82 (2000-2001), i Dokument
nr. 8:91 (2000-2001) om strakstiltak for bostedsløse og
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) om et statlig boliginvesteringsselskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at mangelen
på egnede boliger er en vesentlig årsak til at
kommuner vegrer seg mot å ta imot flyktninger. Flertallet viser
til at integreringstilskuddet er ment å dekke utgifter
også til bolig. Imidlertid har boligmarkedet, både
eie- og leiemarkedet, de siste årene blitt så presset
at det er vanskelig å finne egnede boliger. Flertallet viser
til at Regjeringen overfor kommunene har lovet boligfinansiering
gjennom Husbanken til å fremskaffe et tilstrekkelig antall
boliger til bosetting av flyktninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener imidlertid at de foreslåtte bevilgninger til boligtilskudd
ikke engang er tilstrekkelig til å dekke de innkomne søknader
om tilskudd til bostedsløse og flyktninger. Dette
flertallet viser til sine respektive merknader under 4.5.3
og 4.6.5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det nå sitter ca. 1 800 personer i mottak som har
fått oppholdstillatelse, men venter på å få bosetting
i en kommune. Kommunene har problemer med å ta i mot flyktningene
på grunn av mangel på hensiktsmessige boliger. Disse
medlemmer viser til sitt alternative budsjett der boligtilskuddet
er økt med 112 mill. kroner og lånerammen i Husbanken
med 2 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil påpeke
at en slik økning av boligtilskuddet og Husbankens rammer
vil kunne bidra til raskere bosetting.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at Regjeringen foreslår en bevilgning på 30
mill. kroner for å styrke kompetansen i kommunenes integreringsarbeid,
og at dette gjøres i forbindelse med lov om introduksjonsordning
for nyankomne flyktninger. Flertallet vil fremheve
at målet med introduksjonsprogrammet er at nyankomne så raskt
som mulig skal komme i arbeid eller i gang med utdanning og bli økonomisk
selvhjulpne. Flertallet vil også fremheve
at formålet med loven er å vri inntektssikringen
fra passiv sosialstønad til andre kvalifiseringstiltak.
Hensikten er å gi kommunene et bedre redskap i integreringsarbeidet
for nyankomne innvandrere.
Flertallet er positive til at
det i budsjettforslaget for 2003 er lagt inn midler til styrking
av kunnskapsnivået og kompetansen i kommunene slik at introduksjonsprogrammet
for nyankomne innvandrere kan iverksettes. Flertallet er
videre kjent med at Regjeringen i denne forbindelse fremmer forslag
om en lov om introduksjonsordning der målet er at nyankomne
så raskt som mulig skal komme i arbeid eller i gang med utdanning,
og bli økonomisk selvhjulpne. Flertallet mener
introduksjonsordningen vil styrke kommunenes integreringsarbeid
og bidra til å sikre like muligheter for alle innvandrere. Flertallet stiller
seg videre positive til Regjeringens uttalelse om å utnytte
bedre den utdanningen og den yrkeserfaringen som flyktningene besitter
og som kan være svært verdifull for det norske
samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke hvor viktig og avgjørende integreringen
er for at samspillet mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og
kultur skal fungere optimalt. Disse medlemmer vil
vise til Fremskrittspartiets kamp for at staten skal dekke de utgiftene
som er knyttet til utplassering av flyktninger i kommunene.
Disse medlemmer vil vise til
forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) om
at flyktninger som er utplassert i en norsk kommune med statlig
integreringstilskudd, ikke kan gis offentlig støtte til livsopphold
dersom de bosetter seg i en annen norsk kommune.
Disse medlemmer vil videre vise
til Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2003, hvor bevilgningen
til dette kapittel reduseres betydelig som en følge av
Fremskrittspartiets innstramming i innvandringspolitikken.
Disse medlemmer viser til at
Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik
gruppe som har snakket varmt om innvandring og lovprist det kulturelle
mangfold og det farverike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene
har vist at drømmen om det farverike fellesskap var basert
på en myte, og derfor snakkes det lite om det farverike
fellesskap i dag. Det har etter hvert gått opp for mange
i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk
sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell
bakgrunn er at minoriteten forsøker å tilpasse
seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig
fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse
medlemmer.
Disse medlemmer vil vise til
at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både
Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk og landene
kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel
representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere
ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle
seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA
tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha som utgangspunkt at nyankomne innvandrere er
typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk,
ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur, ikke
har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn.
Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske
samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet
og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne,
sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt
nye land.
Disse medlemmerviser
til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske
samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere
som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene
er eldre innvandrere som ferdige med sitt yrkesliv og verken har
behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse seg
nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller mindre
innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske samfunn.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer
av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan
betraktes ut fra summen av en rekke kriterier, eller verdier på forskjellige
skalaer.
Indikasjonene som forteller noe om graden av
integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale
og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell
vennekrets, og tilpasning til yrkeslivet.
Disse medlemmer vil peke på at
i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen
med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets)
kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan
ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men
i mange tilfelle vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur
og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.
Disse medlemmer registrerer at
Utlendingsdirektoratet i sin årsberetning for 1999 definert
begrepet integrering som følger:
"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som
vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige
deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle
eller etniske identitet."
Disse medlemmer mener det virker
litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon
av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller
etniske identitet, når det klart viktigste elementet er
innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.
Disse medlemmer mener vi bør
nøye oss med en definisjon hvor:
"En integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig
i det norske samfunn."
Slik disse medlemmer ser det,
er poenget at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne
fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrasjon,
men skal man bli fullt ut integrert forutsettes det også at
man aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne,
uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet
behøver å lide.
Slik disse medlemmer ser det,
er det svært sjelden at første generasjons innvandrere
blir assimilert, hvis de ikke er i besittelse av eksepsjonelle språklige og
sosiale ferdigheter.
Disse medlemmer mener annen og
tredje generasjons innvandrere burde bli assimilert, men det skjer ikke
nødvendigvis. Det er avhengig av foreldrenes tilknytning
til det tidligere hjemlandets kultur, og hvordan de formidler informasjon
til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det
er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig
nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som
selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger
til sine norske omgivelser.
Hva innebærer det å være
assimilert? Slik disse medlemmer ser det, innebærer
dette kort sagt det å fungere som en nordmann. Foruten
fullkommen beherskelse av språket innebærer det
også aksept av norske verdier, lover og regler.
Disse medlemmer vil påpeke
at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side.
Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg burde
ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye
land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge
seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales
innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at
mange har store problemer med å klare seg i det norske
samfunn og derfor er avhengig av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk
kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs,
så får de vise at de er det og da får
myndighetene stille de krav som er nødvendig.
Disse medlemmer mener at det
er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil
føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land,
noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil
innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i
offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetning mellom
folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp
om de samme verdier. Egentlig er hudfarve og etnisk opprinnelse irrelevant
når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i
et samfunn.
En ikke-integrert innvandrer uten språk,
sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det
norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom
et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn. Integrasjonsprosessen
er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til
en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer tror at de fleste
innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten
henger på mange områder sammen med graden av integrasjon.
Vi må vel kunne konkludere at integrasjon derfor er av
vesentlig betydning både for innvandreren selv og det norske
samfunnet.
Disse medlemmer mener at best
mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold
i Norge burde være et politisk mål for alle partier,
liksom det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det
i sitt program.
Disse medlemmer vil også påpeke
at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn
i verdensmålestokk har vært klart blant de mest
homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner,
forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og
forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Asylsøkerne
har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA
er det kommet noen få. Denne meget hetrogene folkegruppens
eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge.
Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:
1) Hindringer som skyldes forhold i det norske
samfunn
2) Hindringer som skyldes innvandrerne selv
Disse medlemmer vil påstå at
den foreløpig innfallsvinkelen til problemstillingen har
vært å fokusere meget sterkt på det første,
mens disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
har vektlagt det siste.
Disse medlemmer finner det også riktig
på at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke
er norske, og dermed finner man også et meget vidt spektrum
av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har
stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring
i egen kultur
Disse medlemmer vil påpeke
at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten,
og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både
i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder
av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder
også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon
om dette viktige området, mener disse medlemmer.
Disse medlemmer viser til at
det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger å fremheve
innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og
konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir
tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar
- man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper
ved å skrive noe negativt om dem.
Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner,
som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere,
fordelt etter opprinnelsesregion. Ikke overraskende er arbeidsløsheten
størst blant innvandrere fra ikke vestlige land. Tallene
fra august 2002 er som følger:
Afrika: | 17,4 pst. |
Øst-Europa: | 10,6 pst. |
Asia: | 12,4 pst. |
Syd- og Mellom-Amerika: | 9,7 pst. |
Disse medlemmer vil videre vise
til at arbeidsløsheten blant ikke-vestlige innvandrere
er vesentlig høyere enn for den øvrige befolkning,
og det i en tid da arbeidsledigheten er sterkt økende.
Disse medlemmer vil også peke
på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
– Uvilje
mot å lære norsk
– Uvilje mot å tilegne
seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
– Uvilje mot norsk kultur og norske
verdier
– Uvilje mot likestilling mellom
kjønnene
– Religiøse anfektelser
av en art som vanskeliggjør arbeid
– Kulturell etnosentrisitet (egen
kultur er overlegen)
– Uvilje mot kontakt med nordmenn
(holder seg til sine egne)
Disse medlemmer peker på at
det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger,
og hvis man ikke får incitamenter til å endre
holdninger er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre
synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I
streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap
har forsøkene på å integrere innvandrerne
vært lunkne og lite effektive.
Disse medlemmer mener manglende
integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille
noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper
av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje
mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner
kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes
det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært
brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte
innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmer mener nøkkelen
til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav.
Vi må i vesentlig større grad
stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk,
krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning
til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som f.eks. likestilling
mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye
seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør
stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke
vestlige innvandrere:
– Bedre
og mer omfattende norskopplæring
– Større vekt på opplæring
om norske samfunnsforhold
– Inspirere til skolegang og videre
utdannelse
– Knytte økonomisk bistand
til deltagelse på opplæringstiltak
– Bistå innvandrere med å finne
arbeid (gjerne utenfor Oslo)
Disse medlemmer er derfor særdeles
fornøyd med at Regjeringen er pålagt av Stortinget å komme
tilbake med et obligatorisk introduksjonprogram for ankomne flyktninger.
Komiteen vil påpeke
nødvendigheten av å få på plass
ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad
raskt og ber Regjeringen sørge for dette. Komiteen vil
understreke at norskundervisningen må være behovsbasert
og at det er viktig å kvalitetssikre introduksjonsprogrammene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til høringsuttalelsene
i forbindelse med høring om lov om introduksjonsprogrammer
der UDI gikk inn for at introduksjonsprogrammmene for å sikre integrering
burde tilbys alle som kommer til Norge uavhengig av bakgrunn og
dermed også som hovedregel burde gjelde de som kommer hit
ved familiegjenforening. Det vises i den anledning til at 1/4
av alle inngåtte ekteskap for nordmenn ble inngått
med folk med ikke-norsk statsborgerskap. Flertallet viser
til Innst. S. nr. 129 (2001-2002) (jf. Dokument nr. 8:50 (2001-2002))
der stortingsflertallet ber om å få dette forslaget økonomisk
og praktisk utredet i forbindelse med Regjeringens framlegging av
lov om introduksjonsprogrammer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det må være
et prioritert mål å rette innsatsen mot barn og
unge. Flertallet støtter Regjeringens forslag
om å avsette 9,5 mill. kroner til oppfølging av
handlingsplanen "Tiltak for å øke deltakelsen
i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn". Stadig flere
barn og unge kommer til Norge for å søke asyl,
og flertallet mener at den største satsingen
på asylfeltet må rettes mot enslige mindreårige asylsøkere.
For enslige mindreårige er rask bosetting svært
viktig, og flertallet vil understreke betydningen
av at Regjeringen fortsatt legger stor vekt på å unngå lang
saksbehandlingstid og lang ventetid på bosetting i kommunene. Flertallet er
kjent med at Regjeringen allerede er i gang med dette arbeidet,
og at det er satt i verk både strakstiltak og etablert
nye og bedre rutiner for å fange opp de ulike problemstillingene
som de mindreårige asylsøkerne er omfattet av. Det
er spesielt behov for å etablere en ordning som kan erstatte
eller komme i tillegg til dagens vergeordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil hevde som prinsipp at alle barn som
kommer til Norge uten foreldre eller foresatte er en bekymringssak
og derfor et ansvar for barnevernet. Praksis nå diskriminerer
enslige asylsøkere i forhold til norske barn, både
når det gjelder nivå på omsorg og tilsyn
i mottak, oppfølging ved plassering hos slektninger, ettersøking
ved forsvinning og mulighet til å gjenforenes med sine
foreldre dersom det er mulig. Enslige mindreårige asylsøkere må likestilles
med norske barn uten foreldre eller foresatte som kan ta hånd
om dem. Enslige mindreårige asylsøkere har ulikt
behov for oppfølging, men deres behov skal vurderes og
dekkes på lik linje med norske barn uten foreldre eller
foresatte. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at enslige mindreårige asylsøkere automatisk
skal være et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik
linje med norske barn under omsorg fra barnevernet."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at mottak for enslige mindreårige asylsøkere
gis status som barnevernsinstitusjoner."
For å følge opp
dette forslaget foreslår komiteens medlemmer fra
Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett å opprette
en ny post under kap. 521 post 61 til styrket bemanning og tiltak
for enslige mindreårige asylsøkere, på nivå med
tiltak for barn under barnevern med 50 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at noen enslige mindreårige
asylsøkere bosettes som privat plassering hos slektninger
eller personer med samme etniske bakgrunn som dem selv, uten vedtak
etter Lov om barnevern. Barnevernet har i liten grad har fulgt opp
disse barna og familiene har ikke fått veiledning eller
tilsyn. Dette er en ordning som har vesentlig lavere økonomiske
kostnader for myndighetene. Ordningen er ikke tilfredsstillende
og det er stor grunn til å stille seg kritisk til den slik
det fungerer i dag. Flertallet viser til at dette
har vært kjent lenge og er kritiske til at Regjeringen
ennå ikke har fått på plass alternative
modeller og flere fosterhjem etter samme kriterier som for norske
barn. Flertallet ber Regjeringen få fortgang
i utredningen om å benytte SOS Barnebyers modell for enslige
mindreårige asylsøkere.
Flertallet påpeker at
det er kritikkverdig at rutiner for barnefaglig vurdering ennå ikke
er på plass, selv om dette har vært påpekt
i flere år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også påpeke
at mangelen på verger er en flaskehals i behandlingen av
disse sakene. Disse medlemmer er derfor positive
til at Regjeringen gjør en innsats for å skaffe
flere frivillige verger og vurdere å innføre ordning
med avlønning av vergene eller tilskudd til organisasjoner
som forplikter seg til å stille med verger. Disse
medlemmer mener det må etableres en ny vergeordning
med faste honorar og opplæring av vergene.
Komiteen vil påpeke
at behovene innen psykiatrien er store og at det er behov for slike
tjenester ved alle mottak og der flyktninger bosettes. Tilgjengelighet på slike
tjenester må økes og tillegges stor vekt i mottaksplassering
og bosetting. Usikkerheten knyttet til opprettelse og nedleggelse
av flyktningemottak gjør at kommunene har liten mulighet
for langsiktig planlegging av tilstrekkelig gode helsetjenester
til beboerne på mottak. I tillegg kommer kommunens kostnader
som i mange tilfeller ikke kompenseres tilstrekkelig.
Mangelen på fagfolk innen dette feltet
gjør at det er behov for at Regjeringen og KS i samarbeid
lager en rekrutteringsplan og at denne er forpliktende og følges opp
i årsbudsjettene.
Komiteen har merket
seg at det ikke er så stort behov som antatt for midler
til halvdagsplass i barnehage for fire- og femåringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, er derfor enig i at noen av
midlene omdisponeres til tiltak for barn i ventetransitt. Flertallet vil
be Regjeringen sørge for at transittmottakene blir barnefaglig
sikret.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil imidlertid vise
til Innst. S. nr. 133 (2001-2002), hvor flertallet i komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, skrev at de
"vil understreke viktigheten av at alle barn i denne aldersgruppen
faktisk får dette tilbudet, med de intensjonene som ligger
bak tilbudet. "Barnebaser", som vi nå finner i enkelte
mottak, vil etter flertallets mening, ikke kunne gi barna et tilstrekkelig
godt opplæringstilbud. Det må derfor sikres at
også barn i mottak får et tilbud etter de krav
som er satt om opplæring i barnehager. Flertallet vil her
påpeke viktigheten av full barnehagedekning."
Flertallet forutsetter at tilbudet
blir gitt alle.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til avtalen mellom de tre
partier om å sikre at Human Rights Service får
prosjektmidler, jf. 1.1 foran. Midlene skal kun utdeles etter søknad,
og etter gjeldende regelverk for slike søknader. På dette
grunnlaget fremmer disse medlemmer følgende
forslag.
"Stortinget ber Regjeringen gi Human
Rights Service etter søknad prosjektutviklingsmidler på 1,1
mill. kroner fra kap. 521. post 71 Kunnskapsutvikling."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i budsjettforliket
under rammeområde 6 er blitt enige om å bevilge
1,1 mill. kroner til Human Rights Service for neste år. Flertallet har merket
seg at disse partiene allerede nå prioriterer en organisasjon
foran andre. Flertallet vil vise til at dette også skjedde
under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2002. Flertallet er
betenkt over at Regjeringen nå er med på å etablere
en slik praksis. Flertallet mener en slik behandling
er uheldig, uten at man er kjent med eller har den fulle oversikt
over søknadene til neste år. Flertallet viser
til at Statskonsult så sent som i 2000 evaluerte tilskudd
for innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet, for
at tildelingen skulle bli ryddig og rettferdig. Ut ifra denne evalueringen
er det nå utarbeidet nye retningslinjer, med presiseringer
av bl.a. målformuleringer og kriterier. Regjeringen må da
allerede nå sannsynlig se bort i fra disse reglene. Flertallet vil
påpeke behovet for å gi støtte til et
mangfold av organisasjoner med ulik tilnærming og metode
i arbeidet med integrering, kunnskapsoppbygging, flerkulturell forståelse
og konfliktløsning. Flertallet vil påpeke
at det er et stort ansvar for Regjeringen å sørge
for at myndighetene har et ryddig forhold til alle organisasjoner
og bidrar til bedre samarbeid mellom dem. Behandlingsmåten Regjeringen
og Fremskrittspartiet nå benytter, virker motsatt og kan
bidra til konflikt mellom organisasjonene.
Flertallet vil gå inn
for at Regjeringen fordeler kap. 521 post 71 og 73 etter de nye
retningslinjene som gjelder fra neste år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til mye godt integreringsarbeid
rundt om i de enkelte lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
det må legges til rette for å øke stimuleringen
til lokalt integrasjonsarbeid. Disse medlemmer viser
til Vardmodellen fra Haugesund som ett av flere eksempler på prosjekter med
overføringsverdi. Det er ikke minst verdfullt å få fram
gode eksempler som også kan benyttes andre steder i landet.
Disse medlemmer mener det frivillige
arbeidet er avgjørende for integrering og for å fremme
innvandrernes interesser i storsamfunnet. Disse
medlemmer mener bevilgningene til organisasjonene og det frivillige
arbeidet burde bli økt, spesielt fordi flere av organisasjonene
er for små eller ikke har tilstrekkelig utbredelse til å komme
inn under andre ordninger for nasjonale organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett der bevilgningen
på post 73 foreslås økt med 4 mill. kroner.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiets alternative budsjett som inneheld 5 mill. kroner
til lokalt integreringsarbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at mangelen
på tolker er en flaskehals i asylbehandlingen, og flertallet er
tilfredse med at det ligger inne en økning i budsjettet,
slik at tolketjenesten kan styrkes. Flertallet er
kjent med at det i dag er stor mangel på kvalifiserte tolker,
og at økningen i antallet asylsøkere har ført
til et større behov for tolketjenester.
Flertallet er positive til den
særlige satsingen på utvikling og kvalitetssikring
av tolketjenester og støtter at utdanningen konsentreres
om de språkene det er mest behov for . Det er dessuten
viktig at det innføres en ordning med kvalitetssikring
av tolketjenestene. Flertallet støtter planene
om å etablere et tolkeregister som skal kontinuerlig oppdateres
og dermed sørge for en mer effektiv bruk av de tolkene
som finnes.
De høye kravene vi har hatt til statsautorisasjon
av tolker har medført at denne tolkegruppa bare utgjør
en liten del av behovet for tolker. Mange tolkeoppdrag er imidlertid
slik at en kan bruke tolker med mindre kompetanse, men Norge mangler
et tilbud for kvalifisering til denne gruppa. Flertallet er
derfor tilfreds med at Regjeringen i dette budsjettet bevilger midler
for å rette opp denne situasjonen.
Det er etter komiteens
mening positivt at UDI og politiet samarbeider tett om uttransportering
av asylsøkere som har fått avslag på søknaden
om opphold. Komiteen ser det som helt vesentlig at
personer som er kriminelle er prioritert i dette arbeidet med hensyn på raskest
mulig utsendelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
UDI har innledet et samarbeid med IOM (International Organisation
of Migration) i returarbeidet. Flertallet er enig
i mål om at flest mulig asylsøkere med avslag
returnerer frivillig, og flertallet er kjent med
at dette samarbeidet med IOM både kan gi en mer verdig
hjemreise og reduserer utgifter til polititransport.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil be Regjeringen vurdere om organiseringen
av uttransporteringen av asylsøkere etter endelig avslag
kan gjøres mer effektiv. Dette er viktig både
av hensyn til den enkelte asylsøker og de høye,
unødvendige kostnadene ved å ha folk gående
og vente lenge etter endelig avslag. Videre er kombinasjonen av
rask behandling og uttransportering det beste signalet vi kan gi
til nye grunnløse søkere. Dette flertalletber derfor om en vurdering av mulige
nye tiltak innen 1. mars 2003. Dette må inkludere arbeidet
i den nedsatte gruppen mellom Justisdepartementet, Utenriksdepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet, med ventet ferdigstillelse
i januar 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen om en vurdering
av om det er nødvendig at politiet bistår ved
all uttransportering. Disse medlemmer vil understreke
at smidig samarbeid, også inkludert nye måter å arbeide
på, må inngå i disse nye tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å intensivere
arbeidet med å sende flyktninger hjem til sitt hjemland.
I samsvar med OECD/DACs statistikkdirektiv kan utgifter
til dette godkjennes om offisiell utviklingshjelp. Post 1 under dette
kapitlet bør derfor etter disse medlemmers syn økes
med 50 mill. kroner.
Disse medlemmer ønsker
imidlertid ikke å bruke midler på å betale
reiseutgifter til/fra utlandet over u-landsbudsjettet og
kutter derfor inntektene under post 3 med 15 mill. kroner.
Disse medlemmer ønsker
at en større andel av utgiftene knyttet til integreringstilskuddet
blir rapportert inn for godkjenning som offisiell utviklingshjelp, jf.
ovennevnte direktiv, slik at inntektene under post 4 økes
med 10 mill. kroner.
Forslag 2003: kr 6 300 000. Saldert budsjett
2002: kr 6 000 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at SMED etter
3 års drift har opparbeidet seg et godt erfarings- og kunnskapsgrunnlag
som er tilgjengelig for alle. Flertallet mener også at
rettshjelpsvirksomheten fungerer bra og at det er helt nødvendig
at slik rettshjelp er tilgjengelig, slik at de som har behov for
hjelp får det. Flertallet mener at det forekommer
diskriminering på flere områder i det norske samfunnet
og at det er et stort behov for å opprettholde et slikt
senter.
Flertallet mener det ikke er
mulig å anta at domstolene kan fylle denne rollen, i og
med at det ikke eksisterer et helhetlig lovverk mot diskriminering.
Det vil også være uhensiktsmessig og uklokt uansett å legge
opp til en praksis der flere saker enn nødvendig skulle
gå til domstolene. Det er derimot svært viktig
at samfunnet har andre mekanismer og ordninger som kan sette lys
på diskriminering, forebygge og bidra til løsning
av konflikter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at Fremskrittspartiet var imot å opprette Senter mot etnisk
diskriminering, og ønsker å legge ned driften. Disse
medlemmer mener at domstolene kan ivareta oppgaven som dette
senteret søker å oppfylle.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative
budsjett, hvor tilskuddet reduseres med 4 mill. kroner. Disse
medlemmer ønsker på sikt å fjerne
hele tilskuddet. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å legge ned Senter mot etnisk diskriminering."
Forslag 2003: kr 3 800 000. Saldert budsjett
2002: kr 3 650 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Kontaktutvalget
(KIM) har vært igjennom en evaluering og at Regjeringen foreslår å videreføre
KIM i henhold til konklusjonene i evalueringen. Flertallet er
enig i det. Det flerkulturelle samfunnet i Norge øker. Flertallet mener
at utvalget er nødvendig for kontakt og dialog mellom ulike
parter slik at vi får til en bedre integrering både
på lang og kort sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette kontaktutvalget
mellom innvandrere og myndighetene. Disse medlemmer viser
til sitt alternative budsjett, hvor bevilgningen til utvalget kuttes
med 2,8 mill. kroner, med sikte på å legge det
ned.
Disse medlemmer mener integrering
og forståelse for innvandrergrupper best kan ivaretas på fellesarenaer
hvor alle grupper uansett etnisitet eller opprinnelse kan delta. Disse
medlemmer mener videre at deltakelse i den generelle samfunnsorganiseringen
er den beste måte å videreutvikle dialogen mellom
innvandrere og offentlig myndighet.
Forslag 2003: kr 104 870 000. Saldert budsjett
2002: kr 109 800 000.
Komiteen er kjent
med at evalueringen av Utlendingsnemnda (UNE) ble påbegynt
høsten 2001 og at sluttrapporten vil foreligge i løpet
av første halvår 2003.
Komiteen vil avvente resultatet
av denne gjennomgangen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil bemerke at antall
innkomne saker til UNE er avhengig av antall negative vedtak i UDI.
UNE er et frittstående, domstollignende klageorgan, og flertallet vektlegger
at verken Stortinget, Regjeringen eller departementet kan instruere
UNE om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen
av den enkelte sak. Unntaket fra denne regelen er saker som vedrører
rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn.
Flertallet har merket seg at
Utlendingsnemnda har iverksatt flere egne prosjekter for å redusere
antall ubehandlede saker. Dette som ledd i arbeidet med å redusere
saksbehandlingstiden i utlendingssaker. Flertallet er
positiv til at både UDI og UNE har økt kapasiteten
og behandlet flere saker pr. måned enn tidligere år.
Flertallet har merket seg at
restansene i den senere tid har vist en nedadgående tendens.
Det er likevel en økning året sett under ett.
Flertallet har registrert at
omgjøringsprosenten i UNE ikke har endret seg vesentlig
siden UNE ble etablert, og at den ligger noe lavere enn da klagesakene ble
behandlet av Justisdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet var imot å opprette en egen
utlendingsnemnd som skulle overta klagesaksbehandlingen etter utlendingsloven.
Disse medlemmer mener bakgrunnen
for å etablere Utlendingsnemnda først og fremst
var å flytte ubehaget ved å måtte ta
stilling til enkeltsaker vekk fra de politiske myndigheter. Disse
medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative
budsjett, hvor hele bevilgningen under kap. 524 kuttes og ekstra
midler blir tilført departementet, slik at de kan gjenoppta klagesaksbehandlingen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å starte arbeidet med å nedlegge Utlendingsnemnda."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at utgangspunktet var at Utlendingsnemnda
ble opprettet for å styrke rettssikkerheten for asylsøkere
og andre utenlandske borgere og for å bedre tilliten til
utlendingsforvaltningen gjennom en mer smidig saksbehandling (se
bl.a. Ot.prp. nr. 38 (1995-1996), Innst. O. nr. 24 (1996-1997),
Innst. O. nr. 42 (1998-1999)), og at man dermed må kunne
legge til grunn at nemnda ville legge vekt nettopp på å oppfylle
disse intensjonene både i utarbeidelse av prosedyrer og
i sitt daglige virke. Disse medlemmer har få holdepunkter
for å se om intensjonene er oppfylt. Disse medlemmer viser til
at langt færre saker enn det som var anslått blir behandlet
i full nemnd og viser til at resultatet av behandlingsprosedyre
er svært ulik.
Disse medlemmer viser til at
i 2001 var omgjøringsprosenten totalt 8,7 pst. I nemnda
fordelte avslagene seg på følgende måte.
Nemndleder alene 4,2 pst., sekretariatet 6,2 pst., nemnd med og
uten personlig frammøte 39,4 pst. Foreløpige tall
fra 2002 viser det total antall på omgjøringer
var på 13 pst., nemndleder alene 2,2 pst., sekretariat
8,8 pst., full nemnd med personlig frammøte 51,4 pst. og
uten personlig frammøte 43,2 pst.
Disse medlemmer er klar over
at det kan være ulike grunner til de store ulikhetene. Disse
medlemmene vil allikevel uttrykke stor uro for at UNE ikke
gir den rettssikkerhetsgevinsten som var forutsatt ved nyordningen.
Disse medlemmer viser til at
nemndleder er gitt anledning til å behandle kurrante saker
på egen hånd uttrykket "kan-regel" er brukt. Det
er og sagt at den skal brukes med forsiktighet. Disse medlemmer viser
til hvordan det totale antall omgjøringer fordeler seg
og mener det er behov for å påpeke betydningen
av behandling i full nemnd samt anledning til personlig frammøte.
Det er et overordnet mål for Regjeringen
at alle skal ha like muligheter til å delta i samfunnet
og at personer som hører til minoriteter, skal gis mulighet
til å uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet.
Som nasjonale minoriteter regnes etniske, religiøse eller
språklige minoriteter med langvarig tilknytning til landet
de bor i. I Norge regnes kvener, romanifolket, rom, skogfinner og
jøder som nasjonale minoriteter. Etter Sametingets ønske
omfattes ikke samene av politikken overfor nasjonale minoriteter.
Politikken overfor nasjonale minoriteter skal
videreutvikles i dialog med minoritetenes organisasjoner. Tilskuddsordningen
for nasjonale minoriteter skal blant annet være med å legge
til rette for slik dialog.
Forslag 2003: kr 2 805 000. Saldert budsjett
2002: kr 2 700 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at politikken
overfor de nasjonale minoritetene skal ha som siktemål å følge opp
eksisterende norsk lovgivning på området og Norges
internasjonale forpliktelser. Flertallet ser det derfor
som positivt at det finnes tilskuddsordninger som støtter
virksomhet som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse for etniske,
religiøse og/eller språklige minoriteter
i landet.
Flertallet mener at kulturelt
mangfold er en rikdom for fellesskapet. Flertallet vil
at alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter
og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser
både innenfor sin egen gruppe og i møte med storsamfunnet. Flertallet mener
at de frivillige organisasjonene er svært viktige når
det gjelder å ivareta interessene til nasjonale minoriteter,
ikke minst når det gjelder dialog og samarbeid med offentlige
myndigheter. Flertallet vil i den sammenheng påpeke
at tilskuddsordningen nettopp er tiltenkt til å støtte
opp om driften av frivillige organisasjoner, samt prosjektstøtte
til prosjekter som tar sikte på formidling og dokumentasjon
av kunnskap om minoritetenes situasjon, holdningsskapende arbeid,
selvhjelpsvirksomhet, internasjonal kontakt og samarbeid m.m.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det ikke er ønskelig fra deres ståsted å gi
noen spesiell støtte til noen enkelte minioritets- eller
etniske grupper. Disse medlemmer mener videre at
offentlige midler til frivillige organisasjoner bør gis
på en måte som ikke ekskluderer noen, men gjør
det mulig for alle å søke på et likt
og rettferdig grunnlag.
Disse medlemmer viser derfor
til sitt alternative budsjett, hvor hele bevilgningen over kap.
526 fjernes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til merknader
i Innst. S. nr. 145 (2000-2001) og til at Regjeringen vil legge
fram en plan for gjennomføringen av tiltakene i løpet
av 2003 og forutsetter at saken legges fram for Stortinget.
Flertallet vil særlig
påpeke behovet for å vurdere om gjeldende erstatningsordninger
er dekkende for behovet samfunnet har for å rette eventuelle
overgrep eller forsømmelser som er begått, og
dekkende for det behov personer med minoritetsbakgrunn, som har
vært utsatt for overgrep, har for å få prøvd
sin sak.
Flertallet viser til at mange
forhold gjør at det er vanskelig å nå fram
med slike saker. Dette kan dreie seg om reglene om forelding av
krav, statens praksis ved søknad om frafall av påstand
om forelding, vanskeligheter med å dokumentere i tilstrekkelig
grad de overgrep som har hendt fordi flere relevante arkiv er blitt
destruert, og/eller at viktige dokumenter er blitt borte
fra de ulike arkivene som i dag finnes i Riksarkivet og at beviskravene
i slike saker kan være så tungt at det i realiteten
er vanskelig å få tilkjent erstatning.
En enstemmig komité ba i Innst. S.
nr. 145 ( 2000-2001) Regjeringen om i samråd med Billighetserstatningsutvalget å foreta
en vurdering av beviskrav og kravet til sammenlignbarhet i forhold
til hva som var akseptert på den tiden overgrepene ble
begått og melde tilbake om dette på egnet måte.
Et annet flertall, komiteens
medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil vise
til at i Innst. S. nr. 145 (2000-2001) ba komiteens medlemmer fra
Kristelig Folkeparti, Høyre Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti Regjeringen om å utrede å innføre
en lignende ordning som ble opprettet Sverige i 1999. Årsaken
til at man innførte en slik ordning var at overgrepene/steriliseringsinngrepene
var gjennomført med hjemmel i lov. Riksdagen i Sverige følte
i den forbindelse et særlig ansvar for å så langt
det lar seg gjøre bøte på uretten. Norge
bør på samme måte se sitt ansvar og få på plass
ordninger der disse sakene kan bli prøvet.
Komiteen viser til
at Regjeringen utreder en mulig innføring av den svenske
modellen. Komiteen ber Regjeringen legge utredningen
fram for Stortinget så snart som mulig.
Budsjettforslaget for 2003 er på 140,15
mill. kroner, mot 133,1 mill. kroner i saldert budsjett 2002. En vesentlig
del av økningen skyldes at Sametinget får overført
ytterligere 5 mill. kroner til tospråklighetsarbeidet i
kommuner og fylkeskommuner.
Grunnloven § 110 a og sameloven er
grunnlaget for Regjeringens målsetting om å legge
forholdene til rette for at den samiske befolkningen kan sikre og
utvikle sitt eget språk, samfunnsliv og sin egen kultur.
Regjeringen ønsker å gi Sametinget økt
innflytelse og selvstendighet i budsjettsammenheng. Det foreslås
at bevilgningen over Miljøverndepartementets budsjett til
samisk kulturminnevern bevilges på en 50-post. Bevilgningen
kan deretter overføres til Sametinget. Med dette er det
fem departementer som overfører midler til Sametinget over
50-poster, noe som vil øke Sametingets ansvar og frihet
med hensyn til ressursdisponeringen.
For å øke kunnskapen om urfolk
og denne delen av menneskerettighetene i både Nord-Norge
og i landet for øvrig er det opprettet et kompetansesenter
for urfolks rettigheter.
Regjeringen vil i 2003 videreføre satsingen
på samisk språk og informasjon om samiske forhold.
Det er satt av 2,5 mill. kroner til dette formålet i 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at Kommunal-
og regionaldepartementet har samordningsansvaret for statlig samepolitikk,
men at prinsippet om departementenes sektoransvar gjelder på alle
fagområder, også når det gjelder å følge
opp samepolitikken innenfor sine sektorer.
Flertallet er enig med Regjeringens
overordnede mål om å legge forholdene for at den
samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin
kultur og sitt samfunnsliv og at dette kan oppnås gjennom:
– økt
myndighet til Sametinget
– styrke samiske næringer
– mer aktiv bruk av samisk språk
– økt samisk forskning
og kunnskapsutvikling
– motvirke negative holdninger,
diskriminering og rasisme mot samer
– styrke nordisk og internasjonalt
urfolkssamarbeid.
Flertallet vil særlig
påpeke at Sametingets rolle er av stor betydning når
det gjelder å fremme samisk kultur. Flertallet har
merket seg at alle tilskuddsordningene og oppgavene som er delegert
til Sametinget siden etableringen i 1989, er av særlig
betydning for den samiske kulturs stilling.
Flertallet har merket seg at
det skal legges til rette for at samiske næringer skal
styrkes gjennom fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør
og ved stabile rammebetingelser for reindriftsnæringen.
Videre er flertallet enig med
Regjeringen i at bevilgningen til kommuner og fylkeskommuner som har
særlige utgifter i forbindelse med tospråklighet
må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at utgifter til tospråklighet
må dekkes fult ut.
Forslag 2003: kr 134 450 000. Saldert budsjett
2002: kr 127 500 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Sametingets
rolle bør styrkes, både som premissleverandør
overfor Regjeringen og som ansvarlig organ for utviklingen av det
samiske samfunnet. Flertallet mener derfor at overføring
av myndighet og ansvar til Sametinget må vurderes fortløpende. Flertallet vil
spesielt peke på at det er viktig at Sametinget involveres
på et tidlig stadium i prosessen i lovarbeid og lignende
med tanke på å sikre mulighet til reell innflytelse
og medbestemmelse. Flertallet er derfor enig i at
Regjeringen må vurdere endring av rutiner ved oppnevning
av lovutvalg, slik at Sametinget gis mulighet til representasjon,
eventuelt mulighet til å oppnevne eksperter til utvalg
hvor saker som særlig berører den samiske folkegruppen
skal utredes.
Flertallet har merket seg at
det er en økning i bevilgningen til Sametinget på 5,5
pst. fra 2002 til 2003, og at bevilgningen bl.a. omfatter en økning
på 5 mill. kroner som skal fordeles til kommuner og fylkeskommuner
med særlige utgifter til tospråklighet, jf. Kommuneproposisjonen
(St.prp. nr. 64 (2001-2002), punkt 19.11.2) og Innst. S. nr. 253
(2001-2002). Flertallet har videre merket seg at
Sametinget vil fra 2003 forvalte ca. 30 mill. kroner til samme formål.
I denne sammenheng vil flertallet påpeke
at det bør satses på en jevnlig dialog mellom
Sametinget og de aktuelle kommuner og fylkeskommuner om strategier, målsettinger
og resultater for utviklingen av tospråklig forvaltning
og tjenesteyting. Flertallet deler derfor Regjeringens
syn om at Sametinget i samråd med kommunene og fylkeskommunene
bør etablere forutsigbare tildelingskriterier for ordningen
med tanke på å oppnå effektiv og planmessig
satsing på tospråklighet.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen foreslår at Miljøverndepartementets
bevilgning til Sametinget overføres over en ny post 50
Tilskudd til samisk kulturminnevernarbeid og at bevilgningen økes
fra 1 mill. kroner til 2 mill. kroner i 2003.
Flertallet er kjent med, og mener
det er en god og hensiktsmessig ordning, at Sametinget fordeler
bevilgningen fra de ulike departementene etter egne prioriteringer,
men innenfor de rammer som er lagt i Stortingets budsjettvedtak.
Flertallet viser til Stortingets
vedtak av 16. juni 2000 om å bevilge 75 mill. kroner til
et "Samefolkets fond", og at formålet med fondet var at
avkastningen skal gå til forskjellige tiltak som vil styrke
samisk språk og kultur. Stortingets vedtak omtaler fondets opprettelse
som en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskningspolitikken
har påført det samiske folk. I budsjett for 2003
er avkastningen beregnet til ca. 4,6 mill. kroner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har merket seg Sametingets vedtak i forbindelse
med behandlingen av utkast til vedtekter til fondet, der Sametinget
ser på Samefolkets fond som et første ledd i forsoningen mellom
staten og samene, under forutsetning av at staten i samarbeid med
Sametinget iverksetter et arbeid for å utvikle nye samarbeidsformer
og tiltak overfor samene, og at Regjeringen setter i gang et arbeid
for å løse saken for de utdanningsskadelidte etter
andre verdenskrig. Dette flertallet viser til at
Regjeringen nå ser nærmere på saken og
situasjonen som har oppstått, og vurderer på hvilke
måter det er mulig og ønskelig å imøtekomme
Sametingets vedtak innenfor de rammer som er gitt i Stortingets
vedtak om opprettelsen av Samefolkets fond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Sametinget bør nedlegges. Dette har sin bakgrunn i motstand
mot en positiv forskjellsbehandling basert på etniske og
kulturelle kriterier som i seg selv skaper grunnlag for konflikter.
Disse medlemmer konstaterer at
det politiske flertall sin politikk synes å være
gradvis å øke Sametingets innflytelse over utviklingen
av store deler av Finnmark. Økt samisk makt og innflytelse
bidrar til å tilspisse konfliktsituasjonen i den opphetede
debatten om retten til land og vann i Finnmark.
Disse medlemmer mener det riktige
er at alle skal ha lik rett til land og vann i Finnmark, da dette
er den beste og mest rettferdige løsningen for alle som
bor i dette store fylket. Prinsippet om lik rett for alle er det utgangspunktet
som er det minst konfliktskapende alternativet for Finnmark.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer vise til sitt alternative budsjett, hvor bevilgningene
under kap. 540 reduseres med 60 mill. kroner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å starte arbeidet med å nedlegge Sametinget."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
Sametinget sitt høve til å drive utviklingsarbeid innanfor
dei samiske områda må styrkjast. Dette gjeld vidareføring
av vedteken politikk, generelt informasjonsarbeid, tiltak for likestilling
samt ei prisjustering av tiltak på Sametingets budsjett. Denne
medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett der løyvingane
til Sametinget vert auka med 10 mill. kroner for 2003.
Forslag 2003: kr 3 800 000. Saldert budsjett
2002: kr 5 600 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at 1,3
mill. kroner er satt av til tilskudd til samiske institusjoner og
organisasjoner med det formål å bevare, utvikle
og fremme samisk identitet, kultur og samfunnsliv. Flertallet er enig
i Regjeringens forslag om at ved tildeling av midlene i 2003 skal
ungdomstiltak prioriteres.
Flertallet er enig i Regjeringens
satsing på samisk språk og informasjon. Særlig
gjelder dette satsingen på å muliggjøre
samisk tegnsett i IT-sammenheng og å etablere et samisk
språkvalg på ODIN. Etter flertallets vurdering
er dette et viktig virkemiddel for å oppnå målsettingene
om økt bruk av samisk i det offentlige rom og øke
andelen offentlig informasjon til samer på samisk.
Flertallet er opptatt av det
holdningsskapende arbeidet i forhold til samer og samiske forhold.
Det er derfor viktig at Regjeringen satser på forskningsarbeid med
tanke på å kartlegge årsaker til negative
holdninger til samer og det samiske, og hvordan de kan motvirkes. Flertallet vil
påpeke at informasjon om samiske forhold til allmennheten
er viktig i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor bevilgningen
til samiske formål reduseres. Fremskrittspartiet ønsker
ikke å gi etniske minoriteter spesielle tilskuddsordninger.
Disse medlemmer vil påpeke
at minoritetene må søke støtte på lik
linje med alle innbyggerne i samfunnet.
Forslag 2003: kr 1 900 000. Kapitlet er nytt
fra budsjettåret 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
denne posten er overført fra kap. 541 fra og med 2003 og
at det i tillegg til bevilgningen frå Kommunal- og regionaldepartementet
foreslås en bevilgningen fra Utenriksdepartementet på 1,2
mill. kroner.
Flertallet sier seg tilfreds
med at det er opprettet kompetansesenter for urfolks rettigheter
der hensikten er å øke kunnskapen om denne delen
av menneskerettighetene både i Nord-Norge og i landet for øvrig.
Det er videre ønskelig fra flertallets side
at senteret skal skape et faglig nettverk til andre institusjoner
som arbeider med urfolksspørsmål både
nasjonalt og internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke å støtte opprettelsen av et eget kompetansesenter
for urfolks rettigheter. Alle mennesker er født frie og
like med de samme rettigheter og plikter.
Disse medlemmer mener at å gi
enkelte grupper særordninger er bare med på å forsterke
motsetninger i samfunnet, og ønsker derfor å kutte
bevilgningen under dette kapitlet.
Bevilgningen på programkategori 13.50
Regional- og distriktspolitikk foreslås satt til 1 513,5
mill. kroner for 2003. Dette er en nominell økning på 100
mill. kroner i forhold til 2002.
Prioriteringene på programkategorien
er i samsvar med kommunal- og regionalministerens redegjørelse holdt
i Stortinget 30. april 2002 og Stortingets behandling av St.meld.
nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt
og lokalt nivå.
Målet for Regjeringens regional- og
distriktspolitikk er å sikre bosetting og levedyktige lokalsamfunn
over hele landet. Målet med bevilgningen på programkategori
13.50 er å bidra til regional utvikling gjennom å utløse
mer av det verdiskapingspotensialet som finnes i regionene og å skape
mer attraktive regionale miljøer. For å nå ambisjonene
i regional- og distriktspolitikken vil Regjeringen arbeide etter
flere strategier. De fire viktigste strategiene er:
– bedre
rammebetingelsene for verdiskaping
– konsentrere den næringsrettede
innsatsen mer mot innovasjon og nyskaping
– legge til rette for utvikling
av vekstkraftige regioner over hele landet
– desentralisere virkemidler til
regionalt nivå
For budsjettåret 2003 foreslås
det innført en ny budsjettstruktur for programkategori
13.50 for å møte behovet for større regional
frihet til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale utfordringer
og behovet for forenkling og modernisering av offentlig sektor.
Programkategori 13.50 vil fra 2003 bestå av to kapitler
med til sammen tre poster, samt ett inntektskapittel. Vel 3/4
av bevilgningen foreslås fordelt til fylkeskommunene på kap.
551 post 60 Tilskudd til fylkeskommuner for regional utvikling.
Fylkeskommunene skal, i samarbeid med regionalt partnerskap, fordele
rammer til operative aktører som blant annet SNDs distriktskontor.
Fylkeskommunene og det regionale partnerskapet vil få større
frihet til å foreta vurderinger basert på lokale
og regionale forhold.
Kap. 552 post 72 Nasjonale tiltak for regional
utvikling skal benyttes til nasjonale programmer og utviklingstiltak.
Bevilgningen skal nyttes på områder der det er
formålstjenlig med nasjonal koordinering og samarbeid om
regional utvikling. Dette gjelder bl.a. områder hvor det
er kostnadseffektivt å tilby nasjonale fellesløsninger,
der den enkelte region alene vil ha begrenset kapasitet og kompetanse
eller der det er behov for nasjonal/internasjonal spisskompetanse. Kunnskapsgrunnlaget
for regional verdiskaping skal også utvikles bl.a. gjennom
internasjonal og nasjonal god praksis, utredninger og programmer
av eksperimentell karakter. Midlene vil i hovedsak bli forvaltet av
nasjonale virkemiddelaktører som SND, SIVA og Norges Forskningsråd.
På kap. 552 post 21 Kunnskapsutvikling,
informasjon, mv. foreslås en bevilgning på 10
mill. kroner for 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
målet for Regjeringens regional- og distriktspolitikk er
"å sikre bosetting og levedyktige lokalsamfunn over hele
landet, slik at den enkelte opplever frihet til å bosette
seg der han eller hun ønsker". Flertallet har
videre merket seg at Regjeringen uttaler at i "et tjueårsperspektiv
er visjonen en mer balansert og egenbasert utvikling, der alle landsdeler
har befolkningsvekst".
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve at disse partienes hovedmål for distrikts-
og regionalpolitikken er å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
og legge til rette for likeverdige levekår over hele landet.
Dette flertallet mener at Regjeringens
ambisjon er for passiv. Dette flertallet viser til
at det i de siste tjue år har vært befolkningsvekst
i alle landsdeler. Det har ikke forhindret at det har vært
en betydelig befolkningsnedgang i enkelte fylker og regioner. I Nord-Norge
har for eksempel landsdelen utenom Tromsø by hatt en klar
nedgang i folketallet. Befolkningsveksten i Tromsø har
imidlertid vært så stor at landsdelen samlet sett
har hatt vekst i folketallet. Tilsvarende utviklingstrekk ser vi
også i andre regioner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen har
en aktiv og realistisk holdning til befolkningsutviklingen, blant annet
har disse medlemmer merket seg at innvandrere ikke
bor i distriktene i samme grad som de som er født der.
Innvandrere slår seg primært ned i sentrale strøk,
noe som også virker sentraliserende for totalbefolkningen.
Disse medlemmer vil vise til
folketallsutviklingen i perioden 1980-2002, der de perifere områder
av landet har hatt størst tilbakegang. Disse medlemmer vil
påpeke at denne utviklingen har skjedd i en periode der
Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakten i store deler av perioden,
og vil bemerke at dette tyder på at det er lite samsvar
mellom partiets praktiske politikk i posisjon og den politikk det
blir argumentert for i opposisjon.
Komiteen viser til
at mange krefter i samfunnet virker sentraliserende. Flertallet
av befolkningen bor i byer eller bynære områder.
Mange distrikter opplever nedgang i folketallet. Komiteen mener
at utfordringen blir å møte de behov som befolkningsveksten
i bysentra medfører, samtidig som det gjøres attraktivt å bo
i distrikter og utkantstrøk. Komiteen ønsker
en aktiv bypolitikk som tar vare på byens kvaliteter og funksjoner
og en distriktspolitikk som ivaretar mangfold i alle deler av landet.
Komiteen mener at byenes rolle
i forhold til positiv regional utvikling må ivaretas og
utnyttes bedre. Komiteen er kjent med at Regjeringen
våren 2003 vil legge frem en egen storbymelding og forventer
at det i denne drøftes nærmere hvordan storbyene
i større grad kan være med å utvikle
sitt omland, sin region og sin landsdel.
Komiteen vil peke på at
byene og distriktene har ulike roller i den nasjonale verdiskapingen,
og at de representerer ulike kulturelle og naturmessige verdier
i det norske samfunnet. En vesentlig del av verdiskapingen skjer
med basis i ressurser som i stor grad ligger i distriktene. Samtidig
trenger vi bredere handels- og tjenestetilbud som vi finner i byene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med Regjeringens offensive
hovedmål for distrikts- og regionalpolitikken og støtter
en politikk som skal demme opp for en utvikling der Osloregionen
fortsetter å vokse langt raskere enn og på bekostning
av resten av landet. En bedre balanse regionene i mellom, vil sikre
at landet vårt kan opprettholde et desentralisert bosettingsmønster. Disse
medlemmer gir sin tilslutning til Regjeringens hovedstrategi
i distriktspolitikken hvor det arbeides etter fire hovedlinjer;
gode levevilkår i alle deler av landet, internasjonalt
konkurransedyktige rammebetingelser for norsk næringsliv,
forstreket innovasjonsevne og sterkere satsing på regioner
og sentra hvor vekstkraften er til stede.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at innsatsen for å virkeliggjøre målene
for distrikts- og regionalpolitikken må bygge på to
hovedgrep. For det første utvikling av samfunn som er mer
robuste for framtidige endringer. For det andre mobilisering for
en bred felles innsats for regional utvikling.
Flertallet mener at en vesentlig
strategi for å oppnå dette er å utvikle
robuste arbeids-, bo- og serviceregioner hvor befolkningen kan finne
et mest mulig helhetlig tilbud som dekker deres ønsker
og behov.
Flertallet mener at det samtidig
må rettes inn en særlig innsats overfor småsamfunn
med stor nedgang i folketallet og lang avstand til sentra.
Flertallet mener at en annen
vesentlig strategi er utvikling av et konkurransedyktig regionalt
næringsliv, hvor det legges vekt på å utnytte
regionale fortrinn og utvikle regionale verdiskapingsmiljøer.
Flertallet mener videre at mer
makt og myndighet må gis til regionalt nivå slik
at innsaten i større grad tilpasses lokale og regionale
forutsetninger.
Flertallet vil komme tilbake
til en bredere drøftelse av strategiene i distrikts- og
regionalpolitikken i tilknytning til den varslede stortingsmeldingen
om distrikts- og regionalpolitikken.
Flertallet viser til at det velferdstilbudet
som gis gjennom kommunene er av avgjørende betydning for å sikre
likeverdige levekår i alle deler av landet og for å sikre
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Flertallet mener også derfor
at det er nødvendig å styrke kommunesektorens økonomi. Flertallet viser til
sine respektive merknader om kommuneøkonomien under kap.
2 foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at næringslivet trenger positive signaler for å skape
optimisme og utløse investeringslyst i sentrale som rurale
strøk. Disse medlemmer viser til at hovedfundamentet
i partiets markedsliberalistiske politikk vil gi slike signaler. Disse
medlemmer vil fremheve viktigheten av en betydelig reduksjon
i skatte- og avgiftstrykket, effektivisering av den offentlige tjenesteproduksjon,
privatisering av fellesskapets oppgaver, sterk reduksjon i de offentlige
utgifter, og systematisk deregulering og avbyråkratisering
for å finansiere skatte- og avgiftslettelsene.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge er et land dominert av småbedrifter hvor hele
96 pst. av alle virksomheter har under 20 ansatte. Disse
medlemmer mener at det derfor må skapes en næringspolitikk som
også ivaretar slike virksomheters interesser. Små bedrifter
har vanligvis mindre muligheter til risikospredning. Derfor
er stabile rammevilkår spesielt viktig for nyetableringer,
med lønnsom utvikling i slike virksomheter.
Disse medlemmer viser videre
til Fremskrittspartiets kraftige kutt i drivstoffavgiften. Et slikt
kutt vil begunstige de som bor i distriktene og som ferdes over store
avstander.
Disse medlemmer mener at en fremtidsrettet distriktspolitikk
er å investere i infrastruktur på en slik måte
at dette mobiliserer kunnskap og arbeidskapital på en optimal
måte. Utbygging av et landsomfattende bredbåndsnettverk,
opprustning av veinettet samt legge til rette for reell konkurranse
innenfor samferdselsområdet, må i denne sammenheng
sees som viktige.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
alternativ finansiering av de videregående skolene og institusjonene innen
sosialomsorg, med basis i en stykkprisfinansiering."
"Stortinget ber Regjeringen endre
mandatet til planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres
på at fylkesplanlegging avvikles."
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
forsøk hvor kommuner som ønsker det kan få overta
ansvaret for kollektivtrafikk og tilhørende midler."
"Stortinget ber Regjeringen utvikle
forslag hvor enkeltkommuner og interkommunale samarbeidsorganer
får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og
dermed de virkemidler som tillegges fylkeskommunen knyttet til regional
næringsutvikling."
"Stortinget ber Regjeringen innvilge
forsøk med at kommuner overtar ansvaret for videregående
skoler hvis enkeltkommuner ønsker dette."
"Stortinget ber Regjeringen praktisk
iverksette forsøk med å overlate fylkeskommunens
oppgaver til kommunene og avvikle fylkeskommunen hvis et flertall
av befolkningen og kommuner i et fylke ønsker å delta
i et slikt forsøk."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti menerfolk må få bo der de vil
og at det er et politisk ansvar å gjøre det mulig.
Distriktspolitiske hensyn må derfor vurderes i alle saker.
Mer markedsstyring fører til økt sentralisering
og gir folk mindre valgfrihet i valg av bosted. Desto færre distriktshensyn
som legges inn i generell økonomisk politikk, i finanspolitikken,
i sektorpolitikken, jo vanskeligere og dyrere blir det å opprettholde
og utvikle en god distriktspolitikk gjennom spesielle distriktspolitiske
tiltak.
God distriktspolitikk forutsetter at en vet
hvordan politikk på forskjellige områder slår
ut i distriktene. Disse medlemmer viser til at det
skal nedsettes en distriktskommisjon. Den vil gi tilrådinger
i forhold til nye virkemidler, effekten av virkemidler og generell politikk.
Imidlertid er det umiddelbart behov for at de distriktspolitiske
konsekvensene av omlegginger av generell politikk må utredes
før vedtak fattes.
Disse medlemmer viser til forslag
om dette.
Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringen har endret bosettingsmålet til at det kun
skal være en balansert befolkningsutvikling i alle landsdeler.
Men å få folk til å flytte til Oslo,
Bergen, Trondheim eller Stavanger, er ikke distriktspolitikk. Østerdalen,
Lierne og Karasjok er distrikt. De trenger og har nytte av gode byer
og regioner, men de kan ikke overleve av det, særlig ikke
når all politikk ellers gjør det vanskeligere å være
der. En god distriktspolitikk fører til mindre press i
byene, og lavere boligpriser.
Disse medlemmer vil påpeke
at store deler av industrien og verdiskapningen i Norge skjer i
distriktene. Disse medlemmer vil føre en
solidarisk politikk med flere og kraftigere virkemidler til bedrifter som
skal starte opp, omstille eller utvikles og større volum
på virkemidler til disposisjon for lokale og regionale
folkevalgte aktører.
Det må satses mer på rådgivning
og risikolån. Det er større risiko i distriktene,
og det er færre tilbydere av lån til små gründere.
Kombinert med Sosialistisk Venstrepartis forslag om stor satsing
på utdanning og forskning, vil dette være
langt mer innovativt og nyskapende enn Regjeringens politikk som
gir store skatteletter til bedrifter som allerede går godt
og skattefritak på aksjeutbytte.
Det er ingen empirisk dokumentasjon på sammenhengen
mellom skattenivå og økonomisk utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er svært tilfreds med at
den urettferdige dobbelbeskatningen av aksjeutbytte er opphevet
fra 2002 og at aksjeutbytte nå beskattes på linje
med andre kapitalinntekter. Disse medlemmer viser
til at finanskomiteen 1998 sa følgende i Innst. S. nr.
133 (1997-1998) om det som av Sosialistisk Venstreparti framstilles
som "gaver til de rike":
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, viser til departementets grundige gjennomgang av negative
følger det vil få for norsk økonomi og
eierskap hvis man innfører dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.
Flertallet
er enig med departementet når man understreker at en ekstra
utbytteskatt vil diskriminere aksjeutbytte i forhold til bankinnskudd,
som ikke beskattes når pengene tas ut av banken. En slik
dobbeltbeskatning av utbytte vil dessuten trolig føre til
at aksjeeierne velger å tilbakeholde overskuddet istedenfor å betale det
ut. Utbytte som deles ut til privatpersoner og andre foretak kan
brukes i alternative anvendelser som styrker verdiskapningen og
gir bedre samfunnsmessig avkastning."
Disse medlemmer konstaterer at
betingelsene for god kapitalgang til næringsutvikling i
Distrikts-Norge forbedres betydelig gjennom fjerning av dobbelbeskatningen
på utbytte.
Disse medlemmer er tilfreds med
den nye skattefradragsordningen for forskning som omfatter alle bedrifter,
og som også gir bedrifter som ikke er i skatteposisjon
mulighet til å ta del i ordningen. Disse medlemmer er
av den oppfatning at den ordningen er et viktig bidrag til større
fokus på kunnskapsbasert innovasjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til de kraftige kuttene i distriktspolitikken som Regjeringen
la inn i budsjett for 2002. Forliket mellom regjeringspartiene og
Fremskrittspartiet om årets budsjett kutter ytterligere
100 mill. kroner og forsterker sentraliseringen. Føringer
for strukturpolitikken i forliket øker privatiseringspresset
i offentlig sektor. Sammen med kuttene i distriktspolitikken vil
dette ramme de delene av landet der det ikke er befolkningsgrunnlag
eller tilbydere som gir grunnlag for konkurranse ennå hardere
enn i sentrale områder. Urealistiske beregnede innsparinger
som Regjeringen forventer som følge av privatisering, vil
ikke kunne innfris. Det vil tvinge fram dyrere og dårligere offentlige
velferdstilbud og som rammer distriktsbefolkningen hardt og bidrar
til misnøye og fraflytting.
En god distriktspolitikk fordrer mer samarbeid,
både innad i offentlig sektor og mellom offentlig og privat sektor.
Mer konkurranse fokuserer ikke på helhet, totaltilbud,
kostnad og virkning for befolkningen, men på driftsresultatet
i enkeltenheter. Disse medlemmer vil påpeke
at dette er helt motstridende med det totalkostnadsprinsipp som
Regjeringen varslet i sin moderniseringsredegjørelsen 31.
januar 2002.
Disse medlemmer vil vise til
at lokale næringsfond har vært en forutsetning
for å drive næringsutviklingsarbeid i mange små utkantkommuner.
Slike samfunns hovedproblemer er manglende næringsetablering
og utvikling. De befinner seg i områder som har liten tilgang
på lokal kapital og kommunens mulighet til å bidra
til slike etableringer er derfor helt avgjørende.
Disse medlemmer har merket seg
at evalueringen av kommunale næringsfond har vist at mange
gode prosjekter ikke ville blitt realisert hvis kommunen ikke hadde
hatt næringsfondene. Rapportene fra 2001 viser at det ble
etablert 851 nye bedrifter og skapt 1 520 nye arbeidsplasser gjennom
ulike prosjekter med oppstartsmidler fra kommunale næringsfond. Disse
medlemmer forutsetter at kommunale næringsfond
kan få tilskudd innenfor tilskuddsrammen til fylkeskommunen.
Disse medlemmer er spesielt opptatt
av at staten fører en politikk som bidrar til utvikling
der behovene er størst. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)
er svært er sentral i arbeidet for innovasjon og nyskaping
i distriktene, og disse medlemmer har derfor hele
tiden vært svært kritiske til Regjeringens tidligere
forslag til svekkelser i SND. Disse medlemmer vil
styrke SNDs rolle i som tilrettelegger og bidragsyter for verdiskaping
i distriktene, og viser til finansinnstillingen der rammene over
næringsbudsjettet for SNDs virksomhet økes med
500 mill. kroner utover Regjeringas forslag.
Disse medlemmer er tilfreds med
at det i Regjeringens budsjettinnstilling er satt av tapsmidler
til den nye distriktsmilliarden.
Disse medlemmer vil vise til
følgende satsinger på Næringsdepartementets
budsjett som vil ha stor betydning for distriktspolitikken:
– 28 mill.
kroner ekstra til HØYKOM-satsing.
– 4 mill. kroner til et arbeid
for økt koordinering av nettutbyggingene, samt en nasjonal
høring omkring disse spørsmålene.
– Øke bevilgningen til
internasjonal markedsføring av Norge som reisemål
med 8 mill. kroner.
– 60 mill. kroner til forsknings-
og utviklingskontrakter i SND.
Disse medlemmer vil spesielt
understreke viktigheten av en langt mer offensiv forskningspolitikk, og
beklager sterkt at Regjeringen har kuttet i bevilgninger til forskning
på miljøvennlig energi og til ENOVA.
Disse medlemmer viser til at
bioenergi er en stor ressurs for innlandet og en viktig miljøvennlig energikilde.
På dette området hvor god miljøpolitikk og
god distriktspolitikk går hånd i hånd,
er det vært svært viktig å få i
gang mange nok prosjekter for å få mer lønnsomhet
og å få på plass et avgiftsregime som gjør
at bioenergi og annen fornybar miljøvennlig teknologi kan
bli konkurransedyktig i energisektoren. Da vil mye ny miljøvennlig
energi være tilgjengelig og mange nye framtidsrettede arbeidsplasser
bli skapt i distriktene.
Disse medlemmer viser til at
det må etableres et mer miljø og distriktsvennlig
regime for fiskerinæringen. Disse medlemmer ønsker å styrke
kystflåtens relative andel av fiskeressursene. Disse
medlemmer vil vise til at erfaringene fra samlekvoter er
svært positive og ber om at Regjeringa foretar en vurdering og
utrede de distriktspolitiske konsekvenser av å utvides
ordningen til hele kystflåten.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens forslag om drifts- og stimuleringsordninger i kystflåten ikke
er konsekvensutredet. Det betyr at Regjeringen hverken har oversikt
over eller vil synliggjøre eventuelle innvirkninger disse
forslagene får hvis de blir gjennomført slik de
foreligger. Disse medlemmer mener dette er uakseptabelt
og viser til forslag om å utrede distriktspolitiske konsekvenser.
Forslaget er også i strid med uttalte målsettinger
i norsk samepolitikk.
Disse medlemmer viser til at
verftsstøtten, som en følge av EUs regelverk og
EØS-avtalen, ble avviklet fra 1. januar 2001, og at det
således ikke ble bevilget midler til dette i 2003. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at dersom EU innfører
verftsstøtte, må Norge vurdere systemet på nytt.
Disse medlemmer viser til sine
merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003).
Disse medlemmer vil peke på situasjonen
i Indre Finnmark og vil påpeke at de tiltakene Regjeringen
viser til i meldingen på ingen måte kan rette
opp virkningen av Regjeringens usosiale fordelingspolitikk og manglende
satsing på fellesgodene. Regjeringens politikk øker
de sosiale ulikhetene og derfor vil ramme i områder med
opphoping av sosiale problemer særlig hardt. Regjeringens
kommuneøkonomi vil gi kutt i skolebudsjettene, dyrere SFO
og færre og dyrere fritidstilbud. Det vil ramme barn i
fattige familier hardt fordi de mer enn andre er avhengig av at
det finnes tilbud der ingen stenges ute fordi en ikke har råd.
Regjeringen mangler tiltak for å møte økende
arbeidsledighet, har usosiale kutt i ledighetstrygden og svært
store økninger i egenandeler for sjuke. Disse medlemmer viser
til merknader og forslag i budsjettet for 2003.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til at målsetjingane i distrikts- og regionalpolitikken
er blitt endra til å vere mindre offensive enn tidlegare. Denne
medlemen meiner hovudmålsetjinga i distrikts- og
regionalpolitikken skal vere spreiing av makt, kapital og busetting.
Gjennom å arbeide for gode lokalsamfunn både i
by og bygd, ynskjer denne medlemen å legge
til rette for ein slik politikk. Denne medlemen legg vekt på at
lokalsamfunna utgjer kjernen i Distrikts-Norge. Ein god distriktspolitikk
vil difor vere ein politikk som utviklar robuste og gode lokalsamfunn.
Ein viktig føresetnad for dette er ei optimal desentralisering
av det offentlege tenestetilbodet. Kort avstand til basistenestene
er viktig for velvære og tryggleik. Dette er og ein naudsynt
føresetnad for utvikling av næringsverksemd og
arbeidsplassar.
Denne medlemen meiner det må vere
god balanse mellom småsamfunn og regionale sentra. Distrikts-Norge
er avhengig av velfungerande regionsentra, men denne medlemen finn
likevel grunn for å streke under at ressursar for å utvikle
desse ikkje må medføre senka ambisjonar for mindre
stader.
Denne medlemen ynskjer ein distrikts-
og regionalpolitikk som inneheld verkemidlar til å utvikle robuste
samfunn gjennom utvikling av felles arbeidsmarknads-, bu- og serviceregionar.
Det er og naudsynt med spesiell innsats for å utvikle perifere
småsamfunn og motverke sterk befolkningsnedgang og sentralisering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at mange politiske avgjerder har innverknad på distriktspolitikken. Dette
gjeld både den økonomiske politikken, modernisering
av offentleg sektor og ei rad andre saker.
Fleirtalet vil difor fremje følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
til rette for rutinar ved saksutgreiinga som sikrar at konsekvensane
for distriktspolitikken kjem med som ein del av beslutningsgrunnlaget
når Stortinget skal avgjere om politikken innanfor ulike
samfunnsområde skal leggjast om."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil vise til at Regjeringen har varslet fremleggelse
av egen stortingsmelding om anvendelse og utbredelse av bredbånd,
og vil be om at bl.a. utvikling i markedet for bredbåndstjenester
og eventuelle statlige bredbåndsinvesteringer omtales i
denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet registrerer at det i dag skjer en ukoordinert
utbygging av fem ulike bredbåndsnett i Norge, uten at Regjeringen
tar ansvar for helheten eller koordineringen. Lik tilgang og pris på digital
motorveg i hele landet er en forutsetning for like muligheter til
utdanning og bedriftsetablering i distriktene.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til Dokument nr. 8:113 (2001-2002) frå Odd Roger Enoksen
og Marit Arnstad om breibandspolitikken. Denne medlemen viser òg
til forslag frå Senterpartiet i Budsjett-innst. S. nr.
8 (2002-2003).
Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil nedsette en politisk sammensatt distriktskommisjon
tidlig i 2003. Komiteen ser positivt på det.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støttar arbeidet med å sette ned ein distriktskommisjon. Fleirtalet vil peike
på at ein slik kommisjon ikkje må føre
til at vidareutvikling og nødvendige endringar i distriktspolitikken
blir utsett i påvente av kommisjonen sine konklusjonar. Fleirtalet viser
til at det finst tunge utgreiingar både frå embetsverk
og forskarmiljø som gir eit godt grunnlag for å vurdere
ulike tiltak og omfanga av desse. Fleirtalet er ikkje
nøgd med at kommisjonen enno ikkje er oppnemnd. Dette kan
ikkje tolkast på anna måte enn at Regjeringa er
lite viljuge til å prioritere slikt arbeid.
Fleirtalet vil understreke at
det avgjerende vil vere om det er vilje til å setje inn økonomiske
ressursar gjennom ein aktiv bruk av distriktspolitiske virkemidlar. Fleirtalet konstaterer
at Regjeringa støtta av Framstegspartiet har gjennomført
ei kraftig svekking av virkemidla. Dette vil forsterke problema
i distrikta.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at den differensierte
arbeidsgiveravgiften er det sterkeste og mest treffsikre distriktspolitiske
virkemidlet vi har. Flertallet mener det er av fundamental
betydning for norsk distriktspolitikk at Regjeringen arbeider for å videreføre
ordningen ut over 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet understreker den sentrale plassen den differensierte
arbeidsgiveravgiften har i norsk distriktspolitikk. En eventuell
fjerning eller reduksjon av denne differensieringen vil ha dramatiske
konsekvenser for næringsliv og bosetting i distriktene.
EFTA-domstolens vedtak av 20. mai 1999 slo fast at den geografisk
differensierte arbeidsgiveravgiften er å betrakte som statsstøtte
i henhold til EØS-avtalen. EØS-avtalen har et
generelt forbud mot statlig støtte til næringsvirksomhet,
og konsekvensen er at hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som
statsstøtte samtidig ble kjent ulovlig. Ordningen kunne
imidlertid videreføres etter EFTAs retningslinjer for regional
støtte (transportstøtte) fram til 2003 og må heretter
forvaltes som en regionsalstøtteordning underlagt EUs statsstøtteregelverk.
Dommen innebærer fundamentale og prinsipielle endringer
som tar ordningen ut av nasjonale hender og overfører beslutningene
til EU. Utvidelsen av EU østover vil vri EUs regionalpolitikk
i retning som legger mindre vekt på forhold som er mest
relevante i Norge, som avstander, klima og fraflytting.
Inntil 2003 kan ca. 95 pst. av ordningen videreføres.
Disse medlemmer er glad for at
Regjeringen omsider har innledet arbeidet for å finne en
videreføring av dagens ordning etter utløpet av
dagens ordning ved utgangen av 2003. Å få beholde
den differensierte arbeidsgiveravgiften til 2006 vil gi oss et pusterom
i forberedelsene til en eventuell oppheving fra 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
erstatte ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift med egne
helse- og trygdepremier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at flertallet i kommunalkomiteen
i innstillingen om distrikts- og regionalpolitikken (Innst. S. nr.
318 (2000-2001)) uttalte:
"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er einig i at fylkeskommunen si rolle vert styrka, og at fylkeskommunen
no blir ein politsk hovudaktør i den utviklingspolitikken
ein formar regionalt"
Flertallet viser til at komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, i budsjettinnstillinga for inneværende år uttalte:
"Flertallet mener at den distrikts- og regionalpolitske innsatsen
i større grad må tilpasses lokale og regionale forutsetninger.
Flertallet mener derfor at fylkeskommunene bør få større
frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer
innenfor rammen av nasjonale mål og strategier."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
videre til flertallets innstilling om nye oppgaver for lokaldemokratiet
- regionalt og lokalt nivå (Innst. S. nr. 268 (2001-2002))
hvor flertallet, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, uttalte
at de var
"… einig i at fylkeskommunen skal styrkjast
som regional utviklingsaktør. Det vil gjøre den
til ein viktigare samarbeidspartner for næringsliv, kommunar
og regionale statlege styresmakter. Fleirtalet slutter seg dessutan
til at fylkeskommunen skal få utvida ansvar og mynde når
det gjeld forvaltninga av distrikts- og regionalpolitiske verkemiddel.
Fylkeskommunen bør spele ei sentral rolle i det regionale
partnerskapet."
Dette flertallet viser til at
Regjeringen i tråd med dette foreslår at det fra
budsjettåret 2003 blir innført en ny budsjettstruktur
for programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk. Hovedtyngden
av midlene foreslås i sin helhet disponert av fylkeskommunene.
I denne posten, kap. 551 post 60 Tilskudd til fylkeskommuner for
regional utvikling, inngår formål som tidligere
var omfattet av ulike poster. De fleste øvrige tidligere
tiltak under denne programkategorien samles i en ny kap. 552 post
72 Nasjonale tiltak for regional utvikling. Dette flertallet er
enig i Regjeringens forslag til ny budsjettstruktur.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter
derfor at virkemidlene foreslås samlet i en overføring
til fylkeskommunene. Dette er helt i tråd med det Sosialistisk
Venstreparti har foreslått tidligere. Volumet på virkemidlene
er imidlertid for lite til at de skal kunne gi en kraftig nok impuls
til egenutvikling og motkraft mot de sterke incitamentene til sentralisering. Disse
medlemmer støtter at det gis større frihet
til å foreta lokale og regionale prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at fylkeskommune
gjennom en omfattende desentralisering av virkemiddelbruk fra staten,
forsterker sin posisjon som utviklingsaktør og rolle som
leder av det regionale partnerskapet. Denne ansvarsreformen er en
viktig del av moderniseringsarbeidet i offentlig sektor, hvor viktige
prinsipper er delegering og desentralisering. Disse medlemmer er
tilfreds med at den nye budsjettstrukturen flytter viktige beslutninger
nærmere innbyggerne, at saksbehandlingsrutiner blir forenklet og
byråkratiet redusert til fordel for utviklingsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at den nye budsjettstrukturen innebærer at fylkeskommunene
får ansvaret for å tilpasse tiltak til egne utfordringer
og selv prioritere grep som regionalt vil ha størst effekt. Flertallet mener
dette vil gi større mulighet til å mobilisere
for regional utvikling og underbygge vekstkraft.
Flertallet vil ikke legge for
sterke føringer på fylkeskommunene sine prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunalkomiteen kan
mene mye om strategier for regionalutvikling. Disse medlemmer vil
likevel understreke at også komiteen bør følge
opp den budsjettreform som er vedtatt. Ansvaret for disse midlene
er overført fra nasjonalt nivå til fylkeskommunene,
som på denne måten fritt skal lede regionale partnerskap
for regional utvikling.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at fylkeskommunene
må ha lederskapet i de regionale partnerskapene og må ta
de nødvendige initiativ for å videreutvikle dem. Dette flertallet vil
samtidig understreke at fylkeskommunene må legge opp til
et nært samarbeid med kommunene, regionale statlige myndigheter,
forsknings- og utdanningsinstitusjonene, næringslivet,
fagbevegelsen og andre i det regionale utviklingsarbeidet. Sametinget må delta
i partnerskapet i områder der det er naturlig.
Dette flertallet ser det som
viktig at ulike statlige institusjoner deltar i utviklingsarbeidet
med sine ressurser og sin kompetanse. I tillegg til SND må dette også gjelde
SIVA, Norges Forskningsråd, Norges Eksportråd,
Eksportutvalget for fisk og andre tunge aktører.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som viktig at fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør
ikke avgrenses til å forvalte de distrikts- og regionalpolitiske
virkemidlene. Dersom en skal utvikle et sterkt næringsliv
i regionen er også utvikling av kompetanse, kommunikasjoner
og kultur av stor viktighet. Fylkeskommunen må derfor i
det regionale utviklingsarbeidet har ansvar for og fokus mot en
bred utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at gjennom ledelse av
det regionale partnerskapet har fylkeskommunene ansvar for å koordinere
politikkområder og virkemidler, slik at ulike aktørers
innsats styrer mot felles regionale mål. Partnerskapet
må utvikles innenfor de rammer og oppgavefordeling som
er lagt til grunn ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (2001-2002).
Komiteen viser til
at den fylkeskommunale potten nå også omfatter
midler til finansiering av direkte bedriftsrettede tiltak gjennom
SNDs distriktskontorer. Komiteen er enig i at SND
på denne måten gis en todelt rolle som aktiv samarbeidspartner
og premissleverandør i det regionale partnerskapet og samtidig
som operatør gjennom forvaltning av de direkte bedriftsrettede
tiltakene på vegne av fylkeskommunen.
Komiteen legger stor vekt på den
kompetansen som er utviklet i SND. Komiteen ser det
som viktig å bevare og utvikle denne kompetansen på tvers
av fylkesgrensene. Gjennom SNDs samarbeidsavtale med bl.a. SIVA,
Norges forskningsråd, Eksportrådet og Norsk designråd,
får næringslivet tilgang til et bredt sammensatt
virkemiddelapparat.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det ville være svært uheldig om de enkelte
fylkeskommunene skulle utvikle andre systemer og bruke andre aktører
enn SND for å forvalte bedriftsrettede tiltak. SNDs lokale, regionale
og nasjonale kompetanse og system som over tid er bygd opp, vil
da blir svekket og brutt opp. Flertallet legger derfor
til grunn at selv om fylkeskommunene delegeres myndighet til å bestemme
hvor mye av bevilgningene som skal gå til bedriftsrettede tiltak,
så må forvaltningen av alle bedriftsrettede tiltak skje
gjennom SND.
Flertallet fremmer i tråd
med dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at alle direkte bedriftsrettede tiltak som tildeles med grunnlag
i fylkeskommunens disponering av bevilgningene over kap. 551 post
60, skal forvaltes gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti legger til grunn at fylkeskommunene
som regionale utviklingsaktører skal ha et strategisk hovedansvar
mens ulike deler av virkemiddelapparatet skal utøve det
operative ansvaret. Disse medlemmer erkjenner at
budsjettreformen på programområde 13.50 innebærer
store endringer for fylkeskommunene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det i en situasjon med store forandringer må unngås
unødig uro i viktige og kompetente deler av virkemiddelapparatet. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn understreke at
det er SND som i 2003 forvalter de bedriftsrettede tiltakene mens
fylkeskommunens rolle begrenses til å beslutte rammen for
de bedriftsrettede tiltakene i det enkelte fylket. Disse
medlemmer vil understreke at dette ikke vil være
til hinder for at man på et senere tidspunkt åpner
for konkurranse om hvem som skal forvalte de bedriftsrettede tiltakene.
Komiteen har merket seg at departementet
i proposisjonen opplyser:
"For at budsjettreformen isolert sett ikke skal innebære
en svekkelse av budsjettbalansen i framtidige statsbudsjett, vil
framtidige utgifter på rammeområde 13.50 bli redusert
i takt med inntektsreduksjoner på tilbakeføringsposten
på kap. 5327."
Departementet har i brev til komiteen av
31. oktober 2002 opplyst:
"Fra og med 2007 vil imidlertid tilbakeføringen
av tilsagn som ikke kommer til utbetaling i det alt vesentlige falle
bort, og fra og med 2008 falle bort i sin helhet. Regnskapstall
viser at det ble tilbakeført tilsagn som ikke kom til utbetaling
med 138 mill. kr i 1999, 104 mill. kr i 2000 og 122 mill. kr i 2001."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
kan ikke slutte seg til departementets forutsetning om at det i årene
framover skal skje en reduksjon i bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk
på vel 100 mill. kroner på årsbasis. Flertallet vil
ta stilling til bevilgningsnivået i de årlige
budsjettene.
Flertallet viser til at det har
vært bred enighet om at de sterkeste virkemidlene i distriktspolitikken
må rettes inn mot de områder som har de største
utfordringene blant annet knyttet til nedgang i folketallet.
Flertallet har merket seg at
departementet i proposisjonen legger til grunn at fylkenes rammer
til regional utvikling vil bli fastsatt etter både objektive
og skjønnsmessige kriterier. I tråd med utfasing
av inngåtte forpliktelser vil de objektive kriteriene ifølge
proposisjonen utgjøre en økende del av tildelingen.
Flertallet tar ikke nå stilling
til de detaljert tildelingskriteriene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti legger til grunn at departementet
legger opp til dialogformer med fylkeskommunene som sikrer en fordeling
som gjenspeiler de ulike fylkers utfordringer i distrikts- og regionalpolitikken hvor
objektive kriterier kan suppleres med skjønnsmessige vurderinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet i brev av 31. oktober 2002 har belyst
utviklingen i bevilgningene til de enkelte fylker for tiltak som
omfattes av ny kap. 551 post 60. Flertallet har merket
seg at oversikten viser at fylker med betydelige distriktspolitiske
utfordringer med automatikk kan få store reduksjoner i
bevilgningene til distriktspolitiske tiltak dersom det skjer en
fordeling alene etter de kriterier som departementet mener å legge
til grunn. Dertil kommer den reduksjonen i totalnivået
som er varslet framover, jf. omtalen av tilbakeføring av
tilskudd.
Flertallet ser det ikke som akseptabelt
at det innføres en fordeling etter objektive kriterier
som rent automatisk svekker bevilgningene til utsatte områder. Flertallet går
derfor mot en slik overgang til rent objektive kriterier. Flertallet mener
at fordelingen av rammene mellom fylkene må være
fleksibel i forhold til utviklingen i de enkelte regioner.
Flertallet har merket seg at
ny kap. 551 post 60 også er foreslått å omfatte
eventuelle tilskudd til områder med spesielle omstillingsutfordringer
som tidligere ble fordelt av departementet. Flertallet viser
til at slike særskilte utfordringer ikke vil være
jevnt fordelt mellom fylkene, kan variere mellom år og
kan oppstå raskt. Flertallet er enig i at
fylkeskommunene skal delegeres ansvar for å følge
opp kommuner med omstillingsstatus. Flertallet mener
imidlertid at det at et område i en nasjonal sammenheng
må anses å ha særskilte omstillingsproblemer,
i seg selv må begrunne særskilte bevilgninger. Flertallet mener
derfor at departementet fortsatt må ha ansvaret for å avklare
om en kommune i nasjonal sammenheng skal anses å ha særskilt
omstillingsstatus, og i så fall tilføre den aktuelle
fylkeskommune ekstraordinære midler for å følge opp
denne utfordringen.
Flertallet viser til at det i
fordelingen for 2003 ifølge departementet er tatt høyde
for oppfølging av kommuner med omstillingsstatus. Flertallet ber departementet
eventuelt komme tilbake til behov for ytterligere bevilgninger i
revidert budsjett dersom departementet ser behov for å gi
flere kommuner slik status.
Flertallet viser videre til at
utfordringene i fylkeskommunene kan variere mellom år bl.a.
ved at det i enkelte år kan være aktuelt med særskilt
store etableringer som krever ekstraordinær tilrettelegging
eller ekstraordinært store bevilgninger av investeringstilskudd.
Slike variasjoner er tidligere ivaretatt gjennom den nasjonale potten
under departementet og SND. Flertallet understreker
at en fordeling på fylkesnivå ikke må skape
en stivhet som gjør at ikke kan legge til rette for slike
store uttellinger i enkeltår.
Flertallet har merket seg at
departementet i brev til komiteen av 31. oktober 2002 uttaler at
reformen vil
"…gjøre det mulig for den enkelte
fylkeskommune å bygge opp "buffere" (fond el.l.) som kan
nyttes til større satsinger rettet mot særskilte
områder og/eller investeringsprosjekter."
Flertallet finner det rimelig
at fylkeskommunene over tid bygger opp slike buffere. I en situasjon
hvor rammene er betydelig redusert og blir ytterligere redusert
i 2003, mener flertallet imidlertid at det er lite rimelig å se
for seg at fylkeskommunene kan foreta en rask oppbygging av fond.
Det eksisterer heller ikke fond ved etableringen av ordningen. Flertallet mener
at det over tid må vurderes om det er nødvendig å holde
en del av bevilgningen i beredskap for slike særskilte
behov for enkelte fylkeskommuner i enkelte år. Flertallet ber
departementet følge særskilt nøye med
i situasjonen i fylkeskommunene i 2003 hvor det ikke eksisterer
noen oppbygde buffere for å ta slike utfordringer, og komme
tilbake med en redegjørelse i tilknytning til revidert
budsjett. Flertallet ber videre departementet vurdere
en særskilt konsultasjonsordning mellom fylkeskommunene
før rammene for det etterfølgende år
fastsettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti legger vekt på at ny budsjettstruktur
flytter beslutninger fra nasjonal til regionalt nivå i
forhold til innretningen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler.
Dette innebærer at fylkeskommunene påtar seg ansvaret
for prioritering av virkemidler og resultatene som skapes. Denne ansvarsreformen
innebærer også at fylkeskommunene må ta
ansvar for å vurdere omstillingsbehovet i enkeltkommuner
eller regioner, og prioritere eventuelle tiltak og omfanget av disse
rettet mot omstillingsområder. Disse medlemmer forutsetter
at det i dialogen mellom departementet og fylkeskommunene fanges opp
endringer i omstillingsbehov og at den årlige fylkesvise
fordelingen gjenspeiler slike endringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til nettverkskreditt
som et spennende og velegnet virkemiddel for næringsutvikling. Flertallet viser
til kvinnebanken Norgesnett som et vellykket opplegg for å etablere
kvinnearbeidsplasser og bygge nettverk mellom en- og fåpersonsforetak. Flertallet er
opptatt av å ha bredde i de næringspolitiske virkemidlene
og anser nettverkskreditts oppbygning og funksjon som verdifull. Flertallet viser
til at fylkeskommunene nå skal prioritere bruken av regionalmidlene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at et flertall i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts-
og regionalpolitikken (Innst. S. nr. 318 (2000-2001)) gikk inn for
at innsatsen i distrikts- og regionalpolitikken skulle være
minst så sterk som regjeringen Stoltenberg la opp til i
meldingen. Flertallet viser til at regjeringen Bondevik
II til tross for dette i sitt forslag til budsjett for 2002 foreslo
betydelige reduksjoner i forhold til det forslag som var lagt fram
av regjeringen Stoltenberg. Flertallet viser til
sine respektive partiers merknader om dette i fjorårets
budsjettinnstilling.
Flertallet viser til at Regjeringen
i sitt forslag for 2003 i hovedsak viderefører de kutt
som er gjennomført for 2002.
Flertallet har merket seg at
budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
betyr at bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk reduseres
med 100 mill. kroner i forhold til Regjeringens budsjettframlegg
for 2003. Det innebærer at bevilgningsnivået i
2003 reelt blir redusert med ytterligere 50 mill. kroner utover
det store kuttet som ble gjennomført for inneværende år.
Innsatsen i distrikts- og regionalpolitikken er betydelig svekket.
Flertallet viser til den store
utfordringen vi nå står overfor som følge
av den alvorlige svekkelsen av industri og annen konkurranseutsatt
virksomhet. Det siste halve året er om lag 2 000 industriarbeidsplasser gått
tapt hver måned. Svekkelsen av det konkurranseutsatte næringslivet
vil få klart størst konsekvenser for distriktene. Flertallet mener
at denne utfordringen må møtes med en langt mer
offensiv politikk for arbeid og verdiskaping enn den Regjeringen
legger opp til i sitt budsjettforslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti oppsummerer at den samlede innsatsen
på programområdet vil være på 1,414
mrd. kroner etter budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.
Dette er om lag samme nivå som for 2002. Disse medlemmer legger
til grunn at midlene vil benyttet mer treffsikkert og bidra til
bedre distrikts- og regionalpolitiske resultater gjennom budsjettreformen
som flytter beslutningene fra sentrale myndigheter til fylkeskommunene.
En god distriktspolitikk avgjøres ikke av bevilgningsnivå alene,
men i stor grad av hvordan midlene blir brukt i forhold til målet
om balansert regional vekst og utvikling. Disse medlemmer konstaterer
at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjettforslag for 2003 foretar
et kutt i bevilgningene på programområde 13.50
i forhold til regjeringens Stoltenbergs budsjettforslag for 2002
på 80 mill. kroner. I forhold til budsjettet for 2001 foreslår Arbeiderpartiet å redusere
bevilgningen med 262 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at den omtalte nedgangen fra
2001 i stor grad skyldes lånetransaksjoner, kapitalinnskudd, ekstraordinære
poster og bevilgningstekniske endringer. Når en ser bort
fra dette, foreslo regjeringen Stoltenberg å videreføre
bevilgningen til programområde distrikts- og regionalpolitikk
om lag på samme nivå i 2002 som i 2001.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det har vært svært
viktig for Regjeringen å holde et stramt budsjett for å gi
næringslivet gode konkurransevilkår.
Disse medlemmer har merket seg
at næringslivet selv støtter dette og vil i den
forbindelse vise til NHOs pressemelding datert 23. november 2002:
"Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
er en viktig avklaring for norsk næringsliv. Det er gledelig
at hensynet til konkurranseutsatt sektor preger forliket."
Videre vil disse medlemmer vise
til at NHO i pressemeldingen påpeker at budsjettet har
en riktig innretning. Det bidrar til å øke produktiviteten
i både offentlig og privat sektor, og at det bidrar til å gjøre norske
rammebetingelser konkurransedyktige med utlandet.
Disse medlemmer vil i tillegg
påpeke at Regjeringen øker satsingen på forskning
og utvikling i næringslivet, noe som etter disse
medlemmers mening er en forutsetning for et leve- og konkurransedyktig
næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett har foreslått
en tiltakspakke på nærmere 2,3 mrd. kroner til
næringsliv og arbeidsmarked. Disse medlemmer viser
til Arbeiderpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003).
Disse tiltakene vil i vesentlig grad ha virkning for næringsliv
og sysselsetting i distriktene. Som ledd i tiltakspakken foreslås å øke
bevilgningene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
(SND) og til regional utvikling med 400 mill. kroner for 2003, hvorav
180 mill. kroner bevilges over kap. 551 post 60 Tilskudd til fylkeskommuner
for regional utvikling.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet med dette foreslår en bevilgning til distrikts-
og regionalpolitikk som ligger 280 mill. kroner over det nivået som
følger av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og
Fremskrittspartiet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett er samlede
næringsrelaterte prioriteringer presentert og summerer
seg til 1,5 mrd. kroner mer til et grønnere og mer innovativt
næringsliv enn det Regjeringen foreslår.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sitt alternative budsjett, der satsinga på næringsutvikling
og distrikt vert betydeleg auka. Denne medlemen viser
til merknader frå Senterpartiet i Budsjett-innst. S. I
(2002-2003), der det mellom anna vert føreslege ei løyving
til kap. 2420 SND Post 70 Landsdekkende innovasjonsordning med om
lag 190 mill. kroner ut over Regjeringa sitt opplegg. Dette er ei
nivå på løyvingane som SND meiner kan
skape 6 000 nye arbeidsplassar i året. Denne medlemen viser
og til at Senterpartiet vil styrkje kap. 551 og 552 med i alt 420
mill. kroner ut over den framforhandla budsjettavtalen mellom regjeringspartia og
Framstegspartiet.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil vurdere virkemidlene og innsatsen i tiltakssonen
for Nord-Troms og Finnmark.
Forslag 2003: kr 1 166 500 000. Kapitlet er
nytt fra budsjettåret 2003. Kapitlet hadde tidligere betegnelsen Regional
næringsutvikling i fylker og kommuner. Fra og med 2003
vil bevilgningen bli tildelt over kap. 551.60, kap. 551.21 og kap.
552.72.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine merknader
over om endringene i budsjettstrukturen, herunder bevilgningene
til omstilling, ekstraordinære behov i enkeltår
og SNDs forvaltning av de direkte bedriftsrettede virkemidlene.
Flertallet ser det som viktig
at kommunene trekkes aktivt med i det regionale utviklingsarbeidet. Flertallet mener
at kommunale næringsfond kan være et godt virkemiddel
i et slikt arbeid.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at de offentlige virkemidlene de senere år er
dreid mer over mot å støtte opp under nyskaping
og innovasjon istedenfor generell investeringsstøtte. Dette
flertallet mener at støtte til nyskaping er viktig. Dette
flertallet ser det imidlertid som et selvstendig mål å skape
aktivitet i distriktene selv om virksomheten ikke er nyskapende. Det
tilsier etter dette flertallets syn at det fortsatt må gis
generell investeringsstøtte til næringsvirksomhet
i distriktene som er slik innrettet at det trekker investeringer
til virkeområdet. De distriktspolitiske virkemidlene favoriserer
lokalisering i områder med høyere støttesats
ved at de motvirker ulemper disse områdene har blant annet
med lange avstander. Dette flertallet mener at dersom
den generelle investeringsstøtten avvikles eller trappes
ned vil virkemidlene for lokalisering i de minst attraktive områdene
svekkes.
Dette flertallet understreker
at når de politiske myndighetene har fastlagt ulike maksimale
støttegrenser i ulike områder, så må også virkemiddelapparatet innrette
bruken i tråd med dette. Dette flertallet mener
derfor at ordinær differensiert investeringsstøtte må videreføres.
For at virksomheten skal ha konkurransekraft vil det imidlertid
alltid være viktig at den er basert på moderne
og framtidsrettet teknologi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens arbeid
med økt satsning på innovasjon, nyskaping og entreprenørskap.
Offentlige virkemidler må kompensere for markeds- og systemsvikt
og ikke benyttes på områder hvor det private kapitalmarkedet
fungerer tilfredsstillende. Offentlige virkemidler må understøtte
omstilling og endring og ikke bidra til å sementere virksomhet
med redusert lønnsomhet og dårlige fremtidsutsikter. Disse
medlemmer mener øket satsing på innovasjon
og nyskaping vil skape større vekstkraft i Distrikts-Norge,
sikre øket verdiskaping i hele landet og legge grunnlaget
for at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret kan videreføres.
Målrettet bruk av offentlige virkemidler må bidra til
at flere gode ideer utvikles til kommersiell aktivitet, både
innenfor etablert virksomhet og nye foretak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Arbeiderpartiets alternative budsjett hvor det foreslås
at bevilgningen på denne posten økes med 180 mill.
kroner. Økningen er i særlig grad begrunnet i ønske
om å styrke de bedriftsrettede virkemidlene gjennom SND.
I den samlede bevilgningen er det forutsatt å være
rom for at fylkeskommunene kan foreta bevilgninger til kommunale
næringsfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
prinsipielt imot statlige lokale og sentrale næringsfond. Disse
medlemmer viser til at med Fremskrittspartiets politikk
vil private ha muligheten til å opprette egne fond, uavhengig
av det offentlige. Dette vil etter disse medlemmers syn
også føre til en mer fornuftig bruk av midlene.
Bruken av næringsfond viser også at
det er helt vilkårlig hvilke tiltak som får støtte;
bygging av slalåmbakker, parkanlegg og oppkjøp
av melkekvoter er eksempler som etter disse medlemmers syn bekrefter
offentlige næringsfond ikke bidrar til næringsutvikling
og etablering av nye arbeidsplasser.
En satsning på bedrifter og virksomheter
som fungerer, gjennom skatte- og avgiftslettelser og et løft
på infrastruktur, vil gi flere og stabile arbeidsplasser
samt skape incitament til nybrottsarbeid.
Disse medlemmer mener og det
er med på kunstig å bevare fylkeskommunen som
forvaltningsnivå at denne nå skal få nye
oppgaver. På denne bakgrunn ønsker Fremskrittspartiet
i sitt alternative statsbudsjett å kutte i bevilgningene
under kapitlet med 500 mill. kroner.
Disse medlemmer vil ikke fjerne
hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet
ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over
flere år samtidig som det også må legges
midler igjen til allerede igangsatte prosjekter.
Disse medlemmer viser og til
sine merknader i Innst. S. nr. 268 (2001-2002) samt Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett, hvor det opprettes et landsdekkende såkornfond
som kan bidra med kapital til nyskapingsprosjekter over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag og bevilgninger i finansinnstillinga med økninger
til SND på 500 mill. kroner.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sitt alternative budsjett, der kap. 571 vert auka
med 320 mill. kroner ut over budsjettavtalen mellom regjeringspartia
og Framstegspartiet. Denne medlemen vil innanfor
denne løyvinga gje rom for løyvingar til kommunale
næringsfond og til merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkar.
Forslag 2003: kr 347 000 000. Kapitlet er nytt
fra budsjettåret 2003. Kapitlet hadde tidligere betegnelsen Nasjonale
programmer og tiltak for regional utvikling. Fra og med 2003 vil
bevilgning bli tildelt over kap. 551.60, kap. 552.21 og kap. 552.72.
Komiteen mener at
det i tillegg til de virkemidler som forvaltes og disponeres gjennom
fylkeskommunene også er behov for nasjonale tiltak. Dette
gjelder blant annet gjennom arenaer for læring og erfaringsoverføring
og gjennom nyskapende prosjekter som har nasjonal interesse.
Komiteen vil peke på betydningen
av strategiske programsatsinger som kan bidra til å øke
verdiskapingen i særskilte næringer eller sektorer
og satsinger som kan bidra til utvikling utover det enkelte fylke.
Komiteen har merket seg at det
kan være en vanskelig grensedragning mellom hvilke tiltak
som naturlig må vurderes i forhold til den fylkeskommunale
potten og hvilke tiltak som naturlig må vurderes i forhold til
den nasjonale poten. Komiteen mener at tiltak som
først og fremst er av betydning i en enkelt region naturlig
må vurderes i forhold til den fylkeskommunale potten, og
at tiltak under den nasjonale potten som hovedregel må ha
en betydning av mer strategisk eller nasjonal karakter. Komiteen ber
departementet i den varslede stortingsmeldingen om distrikts- og
regionalpolitikken å foreta en klarere grensedragning mellom formålene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å avvikle
statens rolle som næringsutvikler på den måten
som det legges opp til igjennom tiltak under kap. 552. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag,
som inneholder langt mer virkningsfulle grep for å tilstrebe vekst
i norsk næringsliv og sikre at næringslivets rammebetingelser
er så gunstige at det våges å satse alternativt
og fremtidsrettet.
Disse medlemmer vil ikke fjerne
hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet
ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over
flere år samtidig som det også må legges
midler igjen til allerede igangsatte prosjekter.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets generelle merknader samt merknader under
kap. 551.
Komiteen viser til
at Stortinget har vedtatt en opptrapping av den norske forskningsinnsatsen,
slik at de totale utgiftene til FoU i prosent av bruttonasjonalprodukt
når minst OECD-nivå innen 2005. Komiteen vil
peke på at det er viktig at en betydelig del av opptrappingen
knyttes opp til næringslivets utviklingsbehov, og at det
bidrar til å øke samspill og samarbeid mellom
næringslivet, høyskoler og universiteter. Komiteen er
kjent med at Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag
har invitert næringsliv og FoU-miljø innenfor
fem av de mest interessante og kompetansekrevende næringssektorene
i nord for å beskrive sektorenes verdiskapingspotensial
og næringslivets utviklingsbehov. Dette arbeidet skal lede frem
til konkrete forslag om næringsstyrte forsknings- og utviklingsprogrammer. Komiteen ser
det som viktig at næringslivet inviteres til å definere
sitt utviklingsbehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber Regjeringen
komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av Revidert
nasjonalbudsjett 2003.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sitt alternative budsjett, der løyvingane
til kap. 552 er auka med 174 mill. kroner ut over Regjeringa sitt
opplegg. Dette er 224 mill. kroner meir enn budsjettavtalen mellom
regjeringspartia og Framstegspartiet.
Av dette er det ei auka løyving på 150
mill. kroner til post 72 Nasjonalt samarbeid for regional utvikling. Denne
medlemen viser og til at Senterpartiet vil løyve
74 mill. kroner til kompensasjon for tapt arbeidsgjevaravgift til
14-kommunegruppa.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til Innst. S. nr. 318 (2000-2002) om distrikts- og regionalpolitikken der
det heiter:
"Fleirtalet ber Regjeringa syte for at erfaringar
frå ulike vellukka samarbeidsprosjekt og -nettverk vert samla
i ein erfaringsbase, som kan nyttast til idébank for andre."
På bakgrunn av dette fremjar fleirtalet følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa etablere
ein nasjonal erfaringsbase/idébank der erfaringar
frå gode lokale og regionale samarbeidsprosjekt vert samla
og formidla til andre."
Regjeringen følger opp Sem-erklæringen
innenfor programkategori 14 Bolig, bomiljø og bygningssaker. Regjeringens
holder fast ved målsetningene om at alle skal kunne disponere
en god bolig i et godt bomiljø og at bygg og anlegg skal
holde god kvalitet.
Regjeringen har i sitt arbeid med Tiltaksplan
mot fattigdom, lagt vekt på målretting og en individuell
tilrettelegging av offentlige virkemidler. Som et ledd i tiltaksplanen
mot fattigdom foreslår Regjeringen å forbedre
bostøttereglene gjennom å avvikle boligfinansieringskravet
for målgruppen barnefamilier i sin helhet fra 1. terminutbetaling
2003. Kravet om at boligen skal ha en nøktern og god standard
gjelder imidlertid fortsatt.
I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 14 (2002-2003) er
det forslått endring av stortingsvedtaket om bostøtteordninga som
følge av avviklingen av finansieringskravet for bostøtteordningen
og innføring av startlån, jf. romertallsforslag
VI.
Innsatsen for bostedsløse er prioritert
innenfor ordningen med boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger.
Bruken av hospits for bosetting av barnefamilier skal reduseres.
Boligpolitiske virkemidler skal også aktivt
brukes for å bidra til bosetting av flyktninger i kommunene.
Innenfor en samlet låneramme på 14
mrd. kroner skal Husbanken prioritere etablering og bygging av boliger for
vanskeligstilte. Regjeringen har opprettet en ny låneordning,
Startlån, som skal bidra til etablering for unge og vanskeligstilte
som har problemer med å oppnå kreditt på det
ordinære kredittmarkedet. Finansiering av nye barnehageplasser
er også høyt prioritert innenfor neste års
låneramme. Husbanken skal disponere lånerammen
til oppføring av boliger jevnt over året.
Regjeringen vil forlenge løpetiden
på lån til utleieboliger fra 30 til 50 år
slik at nedbetalingen blir fordelt over flere år og at
husleien dermed kan bli redusert.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 63 (2001-2002)
Om lov om endringer i lov av 4. februar 1960 nr. 2 om borettslag
og lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner (eierseksjonsloven),
sørget for at frivillige organisasjoner som engasjerer
seg i å skaffe botilbud som alternativer til hospits for
sosialt vanskeligstilte, lettere kan erverve boliger i sameier og
borettslag.
Komiteen mener det
er et mål at alle skal kunne disponere en rimelig bolig
i et godt bomiljø.
Komiteen mener at for å klare
dette må det føres en sosial boligpolitikk som
både fremmer nyboligbygging og som hjelper enkeltmennesker
med å etablere seg i boligmarkedet.
Komiteen vil påpeke
at tilrettelegging for at flest mulig kan eie sin egen bolig vil
være hovedstrategien i boligpolitikken også i
fremtiden.
Komiteen mener at Husbanken er
et viktig virkemiddel i boligpolitikken. Komiteen viser
til merknader under kapittel 4.6.3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,mener boutgiftene må stå i
rimelig forhold til inntekten. Flertallet mener at boligbyggingen
framover må dekke etterspørselen på det
ordinære boligmarkedet, samtidig som det må gis tilbud
til grupper med spesielle behov. Dette er ikke situasjonen i dag. Flertallet er
kjent med at Husbanken i inneværende år hadde
brukt opp utlånsrammen sin allerede på ettersommeren,
og at mange søknader er skjøvet over til 2003.
Flertallet ser det som særlig
viktig å sørge for økt nybygging og etablere
et fungerende utleiemarked. På den måten kan boligspekulasjon
motvirkes og prisene gå ned. Flertallet er
kjent med at unge mennesker som skal etablere seg for første
gang, mange steder møter et boligmarked med svært
dyr inngangsbillett. Dette bidrar til å skape forskjeller
mellom de som har kapital til å betjene store lån,
og de som ikke har. Også andre har problemer i et boligmarked
preget av høyere etterspørsel enn tilbud av boliger,
der særlig mindre leiligheter og boliger til en rimelig
pris er mangelvare. Ikke alle klarer å finansiere bolig
på egen inntekt. Flertallet mener at markedet
alene ikke er i stand til å sikre alle gode boliger og
boforhold og at Husbanken og Husbankens virkemiddel er viktige for å utjevne folks
muligheter for rimelige boutgifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt av å føre
en boligpolitikk som gir mulighet for vanskeligstilte å få til
en bolig. Disse medlemmer mener også at
det er viktig å sikre god oppfølging for å mestre
en bosituasjon. Disse medlemmer mener også at
det er viktig å gi unge med liten egenkapital mulighet
til å etablere seg i boligmarkedet. Disse medlemmer vil
også påpeke at det er viktig at de boligpolitiske
virkemidlene er tilstrekkelig fleksible slik at tiltakene når
dem som har behov for bistand for å mestre sin bosituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det er to faktorer
som styrer boligmarkedet mer enn noen andre, utlånsrenten
og menneskers personlige økonomi. Disse medlemmer er
derfor svært glad for det stramme budsjettet som kan bidra
til at renten bli senket. I tillegg er disse medlemmer positive
til Regjeringens arbeid for å forkorte saksbehandlingstiden
for byggesaker og vil vise til disse medlemmers merknader
til Ot.prp. nr. 112 (2002-2003), jf. Innst. O. nr. 38 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til Arbeiderpartiets alternative budsjett som er strammere
enn det budsjettet Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet
og Venstre sikrer flertall for. Disse medlemmer mener
derfor at Arbeiderpartiets alternativ er et bedre bidrag for å få senket
renten enn flertallets budsjett.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til svar fra Finansdepartementet
på spørsmål nr. 32 og 33 fra Arbeiderpartiet
vedrørende budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og
Fremskrittspartiet, hvor det fremgår:
"I Nasjonalbudsjettet 2003 pekes det på at
også sammensetningen av budsjettets utgifts- og inntektsside har
betydning for hvordan budsjettet samlet sett påvirker norsk økonomi,
noe som følger av at ulike budsjettposter har ulik betydning
for atferden til andre økonomiske aktører.
Arbeiderpartiets
budsjettforslag har både høyere inntekter og høyere
utgifter enn budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.
På utgiftssiden er det særlig offentlig forbruk
(sum stat og kommune) som må antas å ligge høyere.
Dette virker isolert sett ekspansivt. Nettoskattene (dvs. skatter
justert for overføringer) ligger også betydelig
høyere i Arbeiderpartiets forslag, som isolert sett virker
kontraktivt på økonomien. En økning i
skattene virker imidlertid mindre kontraktivt på økonomien
enn en reduksjon i offentlig forbruk. Når en tar hensyn
til dette, tilsier sammensetningen av Arbeiderpartiets budsjett
at det samlet sett ikke vil gi noe svakere vekst i samlet sysselsetting
enn det som følger av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Fremskrittspartiet. Det vil dermed heller ikke bidra til en lavere
lønns- og prisvekst."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er nødvendig å sette større
fart i boligbyggingen og at dette er en forutsetning for å få prisene
ned. Det vil kreve innsats både fra offentlige og fra private
aktører. Kommunesektoren må fortsatt være
et viktig redskap for å nå våre politiske
mål. Flertallet ser at utfordringene er
forskjellige fra kommune til kommune og at det i mange kommuner
er mangel på byggeklare tomter.
Flertallet mener at hver enkelt
kommune bør utarbeide en helhetlig boligplan som dekker
behovet for boligbygging i samarbeid med private utbyggere og boligkooperasjonene.
Flertallet vil understreke at
Husbankens ordning med lån til oppføring av nye
boliger er et av de viktigste tiltakene for å sikre høy
boligbygging og unngå ytterligere press på boligprisene. Flertallet mener
at Regjeringens politikk om at Husbankens ramme til neste år
stort sett skal brukes til kjøp av boliger blir feil. Dette
vil hindre nybygging og dermed medvirke til at færre boliger
blir bygd.
Flertallethar
merket seg at Statistisk sentralbyrå melder om en sterk
nedgang i nyboligbyggingen med 14-15 pst. nedgang pr. 3. kvartal
2002. Parallelt med dette har prisene på boligmarkedet
fortsatt å stige langt sterkere enn den generelle prisstigningen
i samfunnet med det resultat at terskelen for unge og andre som
skal kjøpe sin første bolig blir stadig høyere.
Dette flertallet viser i den anledning til NOU 2:2002 om boligmarkedene
og boligpolitikken som viser til at det har vært sterk
prisstigning det siste tiåret særlig i pressområdene og
særlig i Oslo-området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener dette henger sammen med økt
kjøpekraft i befolkningen og sterke sentraliseringstendenser
i samfunnet, men skyldes særlig at det ikke har vært
ført en sosial boligpolitikk for å tilrettelegge
for boligbygging der behovet har vært størst. Disse
medlemmer mener sentrale og lokale myndigheter må dele
ansvaret for ubalansen i boligmarkedet mellom folks boligbehov og
tilbudet av boliger i markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg Regjeringens holdning til at slik ubalanse best lar seg
rette opp ved å forkorte saksbehandlingstiden i byggesaker. Flertallet viser
i den anledning til de fremlagte forslagene i Ot.prp. nr. 112 (2001-2002)
om frister og forenklinger i byggesaksbehandlingen og viser til
sine respektive merknader i forbindelse med behandling av saken. Flertallet viser
imidlertid til at det ikke er tilstrekkelig å få ned
saksbehandlingstiden på boligprosjekter for at disse skal
realiseres. I Oslo har boligbyggingen gått ned, på tross
av en økning i antall innvilgede igangsettingstillatelser
i 2002.
Flertallet har i den anledning
merket seg at utbyggere har vansker med å få finansiert
boligprosjekter i private banker når Husbankens lånerammer
er brukt opp.
Flertallet ønsker ikke
at lånerammen i Husbanken skal være så knapp
at det bremse boligbyggingen, og viser til merknader om Husbanken
under 4.2.6.
Komiteen vil påpeke
at det er store forskjeller mellom boligmarkedet i Norge og de andre
nordiske landene. Det vises til at det norske boligmarkedet har en
langt større grad av eierboliger enn for eksempel det svenske
og at det har vært bred støtte til denne politikken
siden andre verdenskrig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, er av den oppfatning at denne politikken har
vært svært vellykket, og mener derfor at en direkte
sammenligning vil være misvisende.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det norske boligmarkedet skiller seg fra det øvrige
nordiske markedet på to vesentlige områder: Andelen
av befolkningen som eier eller har leierett til leiligheten de bor
i er høyere enn i våre naboland og ligger på 79
pst. Andelen av ikke-kommersielle utleieboliger er vesentlig lavere enn
i våre naboland og ligger på 4 pst. Den øvrige
delen av markedet, 17 pst., utgjøres av private mer eller
mindre kommersielle utleiere. Andelen av de ikke-kommersielle utleieboligene
som har lav leie er i virkeligheten enda lavere all den tid flere
kommuner, som Oslo og Bergen, velger å leie ut til gjengs
leie eller markedsleie.
Dette flertallet mener ubalansen
på boligmarkedet med lav nyboligbygging og manglende satsing på ikke-kommersielle
utleieboliger skaper flere vanskeligstilte og bostedsløse
på boligmarkedet. Dette flertallet mener
derfor det må satses aktivt for å oppnå en
høy nyboligbygging både av ordinære boliger og
ikke-kommersielle utleieboliger og lavinnskuddsboliger. For å få til
dette kreves det en plan for finansiering av boliger med fastsettelse
av rammer for husbanklån og tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er på sin plass å si at store deler av prisen
på en gjennomsnittsbolig er skatter og avgifter. Så dersom
man ønsker et høyere nivå på boligbyggingen
her til lands kunne man redusere skatte- og avgiftsnivået.
Dette er og tiltak som ville gi unge og vanskeligstilte en større økonomisk
handlefrihet, og dermed frigjøre midler til boligutgifter.
Disse medlemmer mener vider at
det er grunn til å avdramatisere det bildet som er oppstått
at Norge har en lav boligdekning. Norge har en svært god
boligdekning og er et av de landene med best boligdekning i Europa.
På landets 4,5 mill. innbyggere har vi nærmere
1,9 mill. boliger, det gir en boligdekning på 2,3 (1995-tall).
Videre er det slik at vi i Norge har 250 000 boliger som har potensiale
for kjeller- eller sokkelleilighet. Ved å stimulere private
boligeiere til å lage slike leiligheter vil man få tilgang
på enorme mengder mindre boenheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er positive til at Regjeringen ønsker å satse
på bostedsløse og viser til at NOU 2:2002 slår
fast at det finnes flere enn 6 200 bostedsløse her til
lands, og mener at dette er noe vi ikke kan være bekjent
av. Flertallet mener imidlertid at kuttene på posten
for boligtilskudd i budsjettet sammen med svake formuleringer i
handlingsplanen mot fattigdom viser at Regjeringen ikke mener alvor
når de varsler en slik satsing.
Flertallet mener av bruk at hospits
er dyrt og dårlig og må avvikles. Flertallet mener
det er nødvendig, med basis i de største byene, å gjennomføre
et eget prosjekt for gode boliger og sosialtjenester til bostedsløse
og andre som har vanskelig for å skaffe seg bolig i markedet.
Flertallet merker seg at Regjeringen
som en oppfølging av NOU 2:2002 varsler en stortingsmelding
om boligpolitikken til høsten 2003 og i den forbindelse varsler
et fokus på bostedsløse.
Komiteen vil vise
til at Regjeringen har utvidet "Prosjekt bostedsløse" til å gjelde
de syv største byene og at frivillige organisasjoner nå også skal
involveres. Komiteen er av den oppfatning at "Prosjekt
bostedsløse" er et viktig tiltak for å utvikle
en nasjonal strategi for bekjempelse av bostedsløshet. Komiteen viser
til at i forbindelse med Handlingsplan mot fattigdom har Regjeringen
foreslått å styrke oppfølgingen av bostedsløse
gjennom bolig- og oppfølgingsopplegg. Komiteen vil
også vise til at tilskudd til boliger til bostedsløse
har topp prioritet innenfor ordningen med boligtilskudd.
Komiteen vil vise
til Stortingets vedtak om at hospits ikke er egnet for barn og at
barnefamilier og barn derfor ikke skal bo på hospits. På tross
av dette bor barn i flere av landets kommuner på hospits
per dags dato. Dette er ikke akseptabelt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil derfor be Regjeringen sørge
for regelverk som sikrer at barn ikke blir henvist til å bo
på hospits.
Flertallet mener det er Regjeringens
ansvar å sørge for at Stortingets vedtak finansieres
og settes ut i live.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utforme
regelverk som sikrer at barn og barnefamilier ikke blir henvist
til å bo på hospits."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti, ber Regjeringen sikre at barn ikke
plasseres i hospits. Disse medlemmer ber samtidig
om at barn og barnefamilier sikres et akutt kortsiktig botilbud.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til tidligere vedtak i Stortinget
om å avskaffe all bruk av hospits for barnefamilier. Disse
medlemmer ber Regjeringen i forbindelse med budsjettene
legge frem dokumentasjon på at dette ikke forekommer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at mange kommuner utarbeider eller har utarbeidet boligsosiale handlingsplaner
som et verktøy i en aktiv kommunal boligpolitikk. De foreløpige
tall viser at kommunenes kartlegging og innrapporterte behov langt
overstiger hva Regjeringen stiller opp med av tilskuddsmidler og låneramme
i neste års budsjett. Etter flertallets oppfatning
kan en derfor ikke klage på at kommunen ikke oppfyller
sine forpliktelser på boligområdet.
Flertallet viser til respektive
merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av Dokument
nr. 8:141 (2001-2002) om tiltak for unge og vanskeligstilte på boligmarkedet.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det er behov for å byggje
opp ein skjerma marknad med bustader for personar som har problem
med å skaffe seg bustad. I Innst. S. nr. 100 (1998-1999)
seier fleirtalet i kommunalkomiteen at det er behov for å byggje
4 000-5 000 rimelege utleige- og låginnskotsbustader pr. år.
For å setje i gang eit slikt program, er det nødvendig med
ei stor løyving over tid. Desse medlemene meiner
at personar under 30 år ikkje skal betale dokumentavgift
ved kjøp av bustad.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
fremje følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget forslag om at inntektene frå dokumentavgifta
vert øyremerkt eit program for bygging av allmennyttige utleigebustader,
låginnskotsbustader og andre subsidierte bustader underlagt
prisregulering."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det i år kommer til å bli
gitt boligtilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser for neste år
på 3,2 mrd. kroner. Hoveddelen av disse har gått
til eldre. Disse medlemmer viser til at det til omsorgsboliger
for neste år vil gis et samlet tilskudd på 926
000 kroner med eneste kriterium at boligen er forbeholdt eldre beboer.
Tilskuddet er ikke rettet inn for å nå de som
trenger det aller mest, slik Regjeringen begrunner andre tiltak. NOU
2:2002 viser klart at det er i aldersgruppen unge og spesielt blant
enslige at man finner dem som har sterkest behov for finansiering
av boligtiltak.
Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringen ved nedtrapping av midler til eldrereformen og handlingsplanen
for psykiatri tilsvarende må trappe opp midlene som ytes
som tilskudd til bygging av utleieboliger blant annet for bostedsløse.
Komiteens flertall medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at på grunn av prisutviklingen har spesielt mange unge
og familier med én inntekt ikke økonomisk mulighet
til å disponere egen bolig. Mange som har kjøpt
bolig de siste årene, sliter med uforholdsmessig store
låneutgifter og høy rente. Tall fra 1998 viser
at 88 000 husstander mottok bostøtte og at 24 000 husstander
mottok både sosialhjelp og bostøtte. Innvandrere,
flyktninger og funksjonshemmede er overrepresentert i gruppene som mottar
bostøtte og sosialhjelp. Familier i etableringsfasen er
av de som sliter tyngst med store boutgifter. Flertallet mener
at ved å heve inntektstaket for å motta bostøtte
vil den økonomiske situasjonen for mange småbarnsfamilier
bli bedret. Flertallet mener at man i dag må ha
en inntekt som er svært lavt for å få bostøtte
og vil gå inn for en økning av taket.
Flertallet er kjent med at mange
får problemer med å betale husleia fordi bostøtten
utbetales etterskuddsvis for fire måneder av gangen. Flertallet mener
det bør være en månedlig utbetaling av
bostøtten. Det vil hjelpe husholdninger med svak økonomi, og
er dermed et sosialt treffsikkert virkemiddel.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er positive til styrkingen av bostøtteordningen som
ligger i budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Disse
medlemmer mener det er positivt at kravet om Husbankfinansiering
for barnefamilier i statsbudsjettet nå blir opphevet. Dette er
etter disse medlemmers mening et målrettet
tiltak som kommer vanskeligstilte boligfamilier til gode. I tillegg
vil disse medlemmer vise til at bostøtten i
statsbudsjettet for 2003 også får en generell
styrking og ordningen har aldri omfattet flere enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at manglende
betalingsevne kan avhjelpes gjennom tildeling av boligtilskudd.
Boligtilskudd kan gis til utbygging av utleieboliger eller lavinnskuddsboliger
og skal avskrives over tid. Dette er derfor et viktig bidrag for å sikre
utbygging av lavinnskudds- og utleieboliger. Disse medlemmer vil
derfor øke tilskuddene til å bygge utleieboliger
for unge og vanskeligstilte og lavinnskuddsboliger vesentlig i forhold
til Regjeringens og Fremskrittspartiets forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
også til at leietakers rettigheter gjennom flere lovendringer
de siste to stortingsperioder er blitt sterkt svekket ved innføring
av tidsavgrensede leiekontrakter og avskaffing av husleieregulering, slik
at Norge i dag har Nordens mest deregulerte boligmarked. Disse
medlemmer viser til at det offentlige på denne
måten verken bruker sin myndighet som lovgiver eller som
stor aktør til å utøve innflytelse over prisdannelsen
i leieboligmarkedet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at åleinebuande blir ei stadig større gruppe
i samfunnet. Dette medfører nye politiske utfordringar, mellom
anna i bustad-, skatte- og avgiftspolitikken. Einslege har andre
behov og problem enn tradisjonelle familiar. Ensliges Landsforbund
viser til at einslege toppar statistikkane for gjeldsbyrde og betalingsvanskar.
Einpersonshushald har og ofte langt høgare buutgifter pr.
person enn andre hushald. Denne medlemen meiner Regjeringa
bør utpeike ein statsråd som har samordningsansvaret
for politikken overfor einpersonshushald.
Denne medlemen viser til Senterpartiet
sitt alternative budsjett for 2003, som inneheld forslag om eit
eige skattefrådrag på kr 1 000 for einpersonshushald med
inntekt under 180 000 kroner.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det er behov for ein gjennomgang
når det gjeld situasjonen for åleinebuande. Dette
gjeld til dømes utforminga av bustadpolitikken og ulike
avgiftssystem som betre enn i dag er sikra mot uønskte
forskjellar. Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram ei eiga sak om einslege sin livssituasjon. Saka bør
m.a. innehalde ei vurdering av særskilde bustadspolitiske
tiltak samt ei vurdering av korleis offentlege avgifter kan utformast etter
eit system som hindrar uønskte økonomiske forskjellar."
Forslag 2003: kr 325 400 000. Saldert budsjett
2002: kr 313 400 000.
Forslag 2003 under Post 90 Lån til
Husbanken, overslagsbevilgning: kr 12 671 000 000. Saldert budsjett 2002:
11 267 000 000. Post 90 behandles av finanskomiteen, utenfor rammesystemet,
det vises til Budsjett-innst. S. nr. 6 (2002-2003).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener Husbankens rolle i boligfinansieringen må styrkes,
slik at den kan bidra med tilbud om lån på rimelige
vilkår og at den kan gjøre det mulig for alle å disponere
en god bolig i et godt bomiljø. En styrking av Husbanken
vil være virkemiddel for å øke boligbyggingen.
Flertallet viser til at igangsatte
boliger ved utgangen av 3. kvartal er redusert med 14-15 pst. i
forhold til samme tidsrom i 2001. At den største nedgangen
er i de største pressområdene med de høyeste
boligprisene er urovekkende.
Flertallet mener boliger som
oppfyller Husbankens krav til finansiering bør innvilges
lån i Husbanken. Flertallet mener egne låne-
og tilskuddsordninger for unge og vanskeligstilte må bedres
slik at alle får mulighet til å eie eller leie
en nøktern bolig. Samarbeid mellom kommuner, boligsamvirke
og andre er viktig for å realisere målet om rimelige
og nøkterne boliger for alle. Kommunene bør kunne
tilby finansiering ved hjelp av startlån og lempe på kravet
til behovsprøving.
Flertallet mener en stabil og
høy bygging av nye rimelige boliger er den viktigste forutsetningen
for balanse i boligmarkedet på sikt.
Flertallet mener rammene i Husbanken
i Regjeringens forslag ikke gir grunnlag for å holde oppe
den boligbyggingen som er nødvendig for landet som helhet.
Det er også høyst usikkert hvor mye av lånerammene
som vil kunnes brukes til nybygging for neste år. Flertallet viser
til at mens andelen av Husbankens lånemidler for nybygging
og utbedring lå på ca. 80 pst. i årene
1995-1997, har trenden vært at andelen som har gått
til nybygging og utbedring har vært synkende de siste årene. Flertallet frykter
at denne tendensen vil føre til at Husbanken får
en svekket rolle i nybyggingen.
Flertallet ber Regjeringen gå inn
for at minst 8 mrd. kroner av den totale rammen for 2003 skal gå til oppførings-
og utbedringslån for å motvirke en slik tendens.
Flertallet mener det er mange
grunner for at vi skal opprettholde dagens Husbank og viser til
at Husbanken har finansiert omtrent 50 pst. av all nybygging etter
krigen:
– Husbanken
medvirker til at det hvert år kommer et stort antall nøkterne
boliger på markedet.
– Husbanken medvirker til nøktern
ressursbruk.
– Husbanken er et svært
viktig redskap for å drive motkonjunkturpolitikk og sikre
at det bygges boliger også i nedgangstider.
– At det kan bli mye vanskeligere å finansiere
boligbygging i distriktene uten Husbanken sine generelle boliglån.
– Det er viktig å opprettholde
den brede kunnskap og kompetanse som Husbanken sitter med.
– Husbanken sine rentevilkår
for generelle lån er uavhengig av inntektene til lånekunden
og gir lavere rente uten at staten går inn og subsidierer.
Flertallet mener at en forutsigbar,
tilstrekkelig og rimelig kredittilgang er en forutsetning for å sikre
langsiktig planlegging og bygging av nok boliger her til lands.
Husbankens lån til oppføring og utbedring av boliger
er av avgjørende betydning for å oppnå dette målet. Flertallet vil
i den anledning vise til at i underkant av halvparten av alle nyoppførte
hus hadde finansiering av Husbanken.
Flertallet merker seg at selv
om Husbankens lånerammer siden 1996 har øket betydelig
har andelen av lånerammen som har gått til nyboligbygging
gått ned og stadig større andel har gått
til individrettede låneordninger i bruktboligmarkedet.
Flertallet mener Regjeringen
fører en bevisst politikk for å styrke de private
bankenes posisjon på bekostning av Husbanken og gjøre
Husbanken til en bank for folk som etablerer seg i bruktboligmarkedet, på bekostning
av Husbankens viktige rolle for å sikre en tilstrekkelig
høy boligbygging. Innføring av startlånet
fra 1. januar 2003 er nettopp et eksempel på dette. Dette
er høyrepolitikk der fellesskapet skal overlate boligpolitikken
til markedet.
Flertallet vil advare mot en
slik politikk og viser til at Regjeringens vegring mot å føre
en aktiv boligpolitikk, med for knappe lånerammer, har
ført til at boligbyggere har problemer med å få finansiert
boligprosjekter, med det resultat at boligbyggingen i 2002 år
har gått ned mens prisene har fortsatt å stige.
Dette fører etter flertallets oppfatning
til at stadig flere støtes ut av boligmarkedet.
Flertallet viser til at Regjeringen
selv i svar på spørsmål fra Sosialistisk
Venstreparti beregner at Regjeringens økning i lånerammer
til Husbanken kommer til å gå med til barnehagebygging.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen går inn for at rammene for neste år
skal være 14 mrd. kroner. Flertallet mener
14 mrd. kroner er for lave rammer til å opprettholde en
stabil boligbygging og viser til at Husbanken for inneværende år
hadde brukt opp størstedelen av bevilgningene allerede
i sommer og at resten av lånesøknadene i stor
grad måtte skyves over til 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet sine alternative statsbudsjett der det foreslås
en økning i Husbankens utlånsrammer med 2,5 mrd.
kroner utover Regjeringens forslag, for å bidra til å snu
trenden og nå et mål om 25 000 nye boliger neste år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietvil gå inn for at rammene utvides
med ytterligere 2 mrd. kroner til 16 mrd. kroner for 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at lånerammen
skal økes til 14 mrd. kroner. Denne lånerammen
er godt tilpasset den generelle økonomiske situasjonen
og situasjonen i boligmarkedet.
Disse medlemmer vil samtidig
vise til budsjettforliket med Fremskrittspartiet, der Husbankens
låneramme økes med 500 mill. kroner som er øremerket sykehjemsplasser,
eldreboliger og rehabiliteringsplasser i sydlige land.
Disse medlemmer vil vise til
at Husbankens totale ramme i 2003 vil bli 14,5 mrd. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Stoltenberg foreslo en ordning med startlån
som skulle være en ny og bedre ordning for unge og vanskeligstilte.
Den skulle være enkel for låntakerne og kommunene.
Låntakerne skulle få mulighet til å låne
i Husbanken og komme inn på boligmarkedet til en rimelig
pris. Det var Husbanken som skulle tilby kommunene å stå for
den tekniske låneforvaltningen, gjeldsbrev, inkasso mv.
Begrunnelsen for det var at svært mange kommuner i dag
ikke har kapasitet/kunnskaper nok på området og
at dette er dyrt å bygge opp for små kommuner.
Dermed brukes fordyrende ledd som gjør at lånekundene får
dyrere lån enn nødvendig. At ansvaret ble overført til
Husbanken slik at det kunne håndteres ett sentralt sted,
ville gi bedre effektivitet og rimeligere saksbehandling. Det ville
bli en mindre byråkratisk ordning. Kommunene kunne konsentrere
seg om å foreta selve innvilgningsarbeidet av lånene.
Husbanken stod for resten av arbeidet, og risikoen skulle deles
mellom staten og kommunene.
Flertallet viser til at Regjeringen
foreslår en helt annen ordning der kommunene får
større ansvar, økt risiko og må foreta
hele saksbehandlingen med innkreving osv. Realiteten er at kommunene
sitter igjen med topprisikoen for tap på inntil 25 pst. Flertallet mener
dette vil føre til at færre kommuner vil benytte seg
av ordningen og færre unge og vanskeligstilte vil kunne
benytte seg av startlånet fordi en del kommuner ikke vil
tilby slikt lån. Frem til 1. januar 2003 har disse hatt
anledning til å ta opp kjøpslån direkte
fra Husbanken.
Flertallet vil gå imot
den risikofordelingen som Regjeringen legger opp til med 75 pst.
risiko for staten, og slik at den mest risikoutsatte 25 prosentandelen
blir et ansvar for kommunen. Flertallet går
inn for en ordning der risikoen blir sidestilt og delt mellom staten og
kommunene med 50 pst. risiko hver. Det vil bety at dersom det oppstår
tap må de dekke 50 pst. hver fra første krone.
Husbanken skal også avlaste kommunene slik at Husbanken
kan ha hovedansvaret for startlånet etter at kommunen har
innvilget lånet.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
ordningen med Startlån blir innrettet slik at:
– risikoen
for stat og komme blir sidestilt, slik at stat og kommune hver tar
50 pst. risiko fra første krone
– kommunen kan gi Husbanken ansvaret
for forvaltning for Startlånet etter at kommunen har innvilget lånet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er oppmerksomme på at mange
nyetablerte sliter med høy gjeld på grunn av utdanning
og bolig. Disse medlemmer vil derfor støtte
en omlegging av Husbanken for i større grad å rette
låneordningene inn mot førstegangsetablerere og
vanskeligstilte. Det er videre viktig å legge til rette
for at Husbanken også må kunne gi lånefinansiering
til kjøp av brukt bolig og sørge for rimelig toppfinansiering
for unge som etablerer seg.
Disse medlemmer er positive til
at Regjeringen med virkning fra 1. januar 2003 har opprettet en
ny låneordning, Startlån. Disse medlemmer har
merket seg at ordningen med Startlån skal forenkle det offentlige
lånesystemet for husholdninger som har problemer med å oppnå kreditt
på det ordinære kredittmarkedet og som derfor
har vansker med å komme inn på boligmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
den foreslåtte modellen har en stor grad av fleksibilitet
i hensyn til lokale forhold og den enkelte søkers situasjon. Disse medlemmer mener
at ordningen vil være et godt boligpolitisk virkemiddel
for kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at boligmarkedet
i deler av landet er slik innrettet at nybygde boliger ikke har
en markedsverdi som tilsvarer byggekostnaden. Dette innebærer
i en del tilfeller at det er lettere å få husbanklån
til oppføring av ny bolig fremfor banklån til
kjøp og rehabilitering av eksisterende boliger fordi bankene mener
pant i boligen ikke gir tilstrekkelig sikkerhet. Slik praksis er
etter flertallets oppfatning dårlig samfunnsøkonomi. Flertallet mener
derfor at det i slike områder burde være mulig
for Husbanken å gi startlån og/eller
utbedringslån til enkeltpersoner ved kjøp av eksisterende
boliger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at mange kommuner pålegger i disse dager en del
eldre boliger å installere egne renseanlegg for kloakk.
Disse anleggene koster opp mot 100 000 kroner pr. bolig og for mange
eldre og vanskeligstilte kan det være svært vanskelig å kunne
ta opp et slikt lån i en vanlig bank. Mange kan bli nødt
for å selge boligen sin. Flertallet vil
gå inn for at en slik utbedring i boligen kan inngå i
kriteriene om utbedringslån fra Husbanken.
Komiteen viser til
at Regjeringen foreslår å øke løpetiden
for lån til utleieboliger fra 30 til 50 år og
viser til at dette vil gi lavere boutgifter for leietakerne. Komiteen er
enig i det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener likevel at en forlengelse av løpetiden ikke kan komme
som en erstatning for tilskudd til bygging av utleieboliger for bostedsløse
vanskeligstilte og ungdom. Å forlenge løpetiden
fører til at summen som nedbetales dobles og gjør
etter flertallets oppfatning boligene sårbare
for kostnadene ved større oppussingsarbeider som slike hardt
brukte utleieboliger må påregne med jevne mellomrom.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til flertallsmerknader i Innst.
S. nr. 5 (2001-2002) der et flertall går inn for at regionkontoret
i sør skal flyttes til Arendal og ber Regjeringen følge
opp dette. Dette flertallet har merket seg at regionkontor
sør i Arendal ikke er gjennomført, men at det
er opprettet et servicekontor på samme sted. Dette flertallet ber
Regjeringen følge opp vedtaket om regionkontor.
Dette flertallet viser til sine
respektive forslag om boligtiltak for unge og vanskeligstilte i
Dokument nr. 8:141 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Husbanken høsten
2002 opprettet servicekontor i Arendal. Det vises til at arbeidet
med oppbygging av et fullverdig regionkontor Sør i Arendal
er i rute.
Forslag 2003: kr 1 932 800 000. Saldert budsjett 2002:
kr 1 757 000 000.
Komiteen mener at
bostøtteordningen er et treffsikkert personrettet virkemiddel
for å hjelpe de som har problemer med høye bokostnader
i forhold til inntekt. Det er ulike vilkår for bostøtte
til trygdede og for andre målgrupper både når
det gjelder hva slags boliger man kan ha, hva slags inntekt man
kan ha og hva som inngår i beregningsgrunnlaget for bostøtta.
Komiteen viser til at i dag kan
barnefamilier bare få bostøtte dersom de bor i
boliger med påhvilende husbanklån. Komiteen er
enig med Regjeringen i at dette bør avvikles fra neste år.
Så lenge boligen ellers er innenfor de krav til nøkternhet
som stilles av Husbanken, må det være inntekt
og boutgift som skal være avgjørende for om du
kan få bostøtte.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å justere satsene i regelverket i tråd
med boutgifts- og inntektsutviklingen for bostøttemottakere.
Flertallet i komiteen, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at på grunn av prisutviklingen har spesielt mange
unge og familier med én inntekt fått problemer
med å finansiere egen bolig. Mange som har kjøpt
bolig de siste årene, sliter med uforholdsmessig store
låneutgifter og høy rente. Tall fra 1998 viser
at 88 000 husstander mottok bostøtte og at 24 000 husstander
mottok både sosialhjelp og bostøtte. Innvandrere,
flyktninger og funksjonshemmede er overrepresentert i gruppene som
mottar bostøtte og sosialhjelp. Familier i etableringsfasen
er av de som sliter tyngst med store boutgifter. Flertallet mener
at ved å heve inntektstaket for å motta bostøtte
vil den økonomiske situasjonen for mange småbarnsfamilier
bli bedret. Flertallet mener at man i dag må ha
en inntekt som er svært lavt for å få bostøtte
og vil gå inn for en økning av taket.
Flertalletmener
at inntektstaket for å motta bostøtte i dag er
lavt. Flertallet viser til at en enslig forsørger
med inntekt på over 141 000/148 000 kroner i dag
ikke har rett til bostøtte. Tilsvarende har en husstand
med to voksne og et barn en øvre inntektsgrense på over
155 000/161 000 kroner. Flertallet mener denne
grensen bør økes kraftig og at dette vil være
et meget målrettet virkemiddel for å møte
fattigdomsproblematikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil øke inntektstaket for å motta
bostøtte for barnefamilier med 30 000 kroner utover dagens
grense. Dette medfører at flere får støtte og
at de som får støtte i dag får mer støtte.
Forslaget gis virkning fra 3. termin 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative forslag til
statsbudsjett foreslår 24 mill. kroner til å heve
bokostnadstaket med 5 000 kroner i Oslo og 2 500 kroner i Bergen,
Trondheim, Stavanger og Tromsø. I tillegg foreslås
det å bruke 8 mill. kroner til heving av inntektstaket
for barnefamilier utover Regjeringens forslag.
Disse medlemmer mener at det
ved justering av inntekts-, bokostnads- og andre grenser for 2003
ikke må foretas økninger i andel rimelig boutgift
for bostøttemottakeren slik som for 2002, da andelen rimelig boutgift økte
fra 15-17 pst. Disse medlemmer mener andelen rimelig
boutgift igjen må reduseres til 15 pst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil øke bostøtten rettet mot barnefamilier. Flertallet mener
at en overgang til månedlige utbetalinger av bostøtta
er svært viktig og vil gjøre det lettere for de
som sliter med boutgiftene i dag. Flertallet viser
til at bostøtten utbetales for 4 måneder om gangen.
Dette skaper likvide problemer for mange fordi man må forskuttere
boutgiftene i 4 måneder før man får bostøtta
utbetalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at en omleggingen til månedlige utbetalinger kan ta
noe tid og vil gå inn for at det foretas månedlige
utbetalinger fra 3. termin 2003.
Disse medlemmer foreslår
derfor i sitt alternative budsjett at kap. 580 økes med
63 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det er Samarbeidsregjeringen
som har foreslått økninger av bostøtten
de to siste år, og at det er med støtte fra Fremskrittspartiet
at de har blitt vedtatt.
Disse medlemmer vil understreke
at årets økning er den største økningen
noen sinne til bostøtte. Bostøtten har aldri inkludert
flere, og ytelsene har aldri vært større enn i
dag.
Disse medlemmer viser til regjeringen
Stoltenbergs forslag til statsbudsjett for 2002 medførte
en reduksjon i bostøtten for alle i distrikts-Norge. Disse medlemmer viser
i denne anledning til Samarbeidsregjeringens statsbudsjett for 2003
hvor alle får økt bostøtte.
Disse medlemmer konstaterer lite
samsvar mellom Arbeiderpartiets manglende satsning og prioritering
i posisjon og partiets retorikk i opposisjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at bostøtten er et godt
målrettet og universelt rettighetsbasert system som fungerer
for å støtte folk som har høye bokostnader.
Ordningen er imidlertid i mange tilfeller ikke raus nok for dem
den omfatter og omfatter ikke aller grupper som har uforholdsmessig
stor bokostnadsandel av total inntekt. Spesielt er inntektstaket
for barnefamilier og bokostnadstaket i storbyene ikke høye nok,
samtidig som enslige, ofte med samværsrett med barn, ikke
omfattes av ordningen. Disse medlemmer viser til
at det i nasjonalbudsjettet regnes en prisstigning i boligmarkedet
på 5 pst. samtidig som den tidelen av befolkningen med
lavest inntekt og som ofte er blant dem som kvalifiserer for bostøtte,
har hatt en negativ reallønnsutvikling siste år.
Disse medlemmer viser til at
NOU 2:2002 slår fast at det i 2001 ble utbetalt 2, 4 mrd.
kroner i bostøtte gjennom sosialtjenesten og kommunale
bostøtteordninger og bare drøyt 1,7 mrd. kroner
gjennom den statlige bostøtteordningen. Disse medlemmer mener det
må være et mål at bostøtte innvilges
alle som har urimelig høy andel bokostnader, slik at disse
slipper å henvende seg til sosialkontoret for å underlegges behovsprøving
og skjønn. For å oppnå dette bør
bostøtten gradvis åpnes for enslige som har samværsrett
med barn, andre enslige og øvrige husholdninger.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett for 2003 legge frem forslag for Stortinget
for å gradvis åpne bostøtteordningen
for enslige med samværsrett med barn, andre enslige og øvrige
husholdninger."
Disse medlemmer viser ellers
til merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av Dokument nr.
8:141 (2001-2002) om boligtiltak for ungdom og vanskeligstilte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at flere av våre naboland
har valgt å etablere egne bostøtteordninger for
ulike målgrupper og at det også kan være
hensiktsmessig også i Norge. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:141 (2001-2002) som er til behandling i komiteen
og som også tar opp denne problemstillingen.
Forslag 2003: kr 837 700 000. Saldert budsjett
2002: kr 863 150 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener handlingsprogrammet for Oslo indre øst
kan vise til mange positive resultater for å bedre livskvaliteten
for beboerne i bydelen, med en oppussing av gatelegeme og byrom.
Samtidig har prosjekter knyttet til barn og unge gitt gode erfaringer,
blant annet prosjektet med gratis barnehage som disse partier ønsker å videreføre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ber
imidlertid Regjeringen vurdere om en større andel av pengene
som tildeles burde kanaliseres gjennom Husbanken.
Disse medlemmer viser til Sosialistisk
Venstrepartis alternativet budsjett der kap. 581 post 60 foreslås økt
med 3 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2002-2003)
der disse partiene foreslår en økning med 7 mill.
kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener tilskudd til boligkvalitet er en velfungerende ordning for å oppnå gode boliger
og gode bomiljø gjennom nybygging og rehabilitering gjennom
byfornyelse.
Flertallet merker seg at Regjeringen
foreslår å kutte en tredjedel av aktivitetsnivået
neste år samtidig som det ligger i kortene at byfornyelsen
skal få en lavere profil.
Flertallet viser til at 80 pst.
av dagens boligmasse vil komme til å være i bruk
i år 2015 når eldrebølgen slår
til for fullt. Flertallet mener derfor det er atskillig
bedre samfunnsøkonomi i å gi små tilskudd
til å oppgradere eksisterende boligmasse slik at flere
kan bo hjemme i egen bolig enn det er å satse store penger
på å bygge ny boligmasse når det nærmer
seg 2015 etter mønster av eldrereformen. Flertallet mener
også at samfunnet står overfor store utfordringer
i forbindelse med at store deler av etterkrigsboligmasser står
foran gjennomgripende rehabilitering i tillegg til at det ennå er
deler av førkrigsbebyggelsen som står i kø for å motta
tilskudd til byfornyelse. Store deler av denne bebyggelsen hoder
ikke livsløpsstandard noe som kunne vært bøtet
på dersom det hadde blitt avsatt tilskuddsmidler til heisbygging.
Tilskudd til bokvalitet har etter flertallets oppfatning
vist seg å være svært effektivt virkemiddel
for å utløse store private investeringer, slik
regjeringen blant annet beskriver det i forbindelse med tilskudd
til tilstandsvurdering.
Små tilskudd til boligkvalitet har
også vist seg effektive ved at det blir lettere for boligbyggere å bygge
inn kvaliteter som fjernvarme eller jordvarme, livsløpsstandard
eller annet som gjerne nedprioriteres for holde investeringskostnadene
nede for kjøper. Flertallet er av den oppfatning
av at det er lettere å styre kvalitetsutviklingen på den
samlede boligmassen ved hjelp av tilskuddsmidler enn utelukkende
ved hjelp av forskrifter og kontroll.
Flertallet mener tilskuddsordningen
for bokvalitet er viktig for å nå målet
om gode boliger og godt bomiljø for alle. Særlig
er det av betydning, etter avslutning av eldrereformen, at det finnes
låne- og tilskuddsordninger som kan bidra til å tilpasse
flere boliger til bruk for eldre gjennom bedret tilgjengelighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil derfor foreslå i sine alternative
budsjett at kap. 581 post 71 økes med 25 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der det foreslås
en økning i tilsagnsrammen med 45 mill. kroner,
en økning i tilsagnsfullmakten med 15 mill. kroner
og en økning i bevilgningen med 30 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag og
vil vise til at kuttene må ses i sammenheng med den generelle
individtilpasningen som Regjeringen legger opp til, også på dette
området.
Disse medlemmer mener dette er
langt mer målrettet og treffer dem som har det vanskeligst
på boligmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Økobygg gjør en viktig innsats for å skape
en mer miljøvennlig byggebransje. Disse medlemmer viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett i finansinnstillingen
der Sosialistisk Venstreparti foreslår en bevilgning på 6 mill.
kroner til Økobygg for at Økobygg skal kunne videreutvikle
sitt arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen sammen med Fremskrittspartiet reduserer
tilsagnsrammen på tilskuddene til etablering, utbedring
og utleieboliger med 62 mill. kroner i forhold til rammene for 2002. Flertallet mener
dette harmonerer dårlig med den varslede satsingen på bostedsløse,
bosetningen av flyktninger og den i Sem-erklæringens omtalte
satsing på utleieboliger for ungdom og vanskeligstilte.
Flertallet mener dessuten at
det harmonerer dårlig med de innrapporterte behovene som
fremkommer gjennom kommunens arbeid med de boligsosiale handlingsplanene.
Flertallet mener det er behov
for en vesentlig investering for å oppnå et mål
om at halvparten av utleiemarkedet, omkring 10 pst., skal være
ikke-kommersielle utleieboliger. Flertallet mener
Regjeringen og Fremskrittspartiet ikke gjennomfører det
nødvendige løftet for å nå et
mål om å avskaffe bostedsløshet.
Flertallet mener det må bygges
flere utleieboliger og lavinnskuddsboliger for ungdom og vanskeligstilte
enn det Regjeringen legger opp til for neste år. Dette
vil gjøre det lettere for disse gruppene å komme inn
på boligmarkedet i en tid der boligprisene på leiemarkedet
er svært høye og er stigende.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er nødvendig å vurdere
om kommuner og private som har mottatt tilskudd eller rentestøtte
fra staten for å bygge rimelige boliger skal kunne ha anledning
til å kreve markedspris for slike leiligheter, eller om
dette strider mot intensjonen med tilskuddet. Disse medlemmer viser
i den anledning til sine respektive merknader i forbindelse med
behandling av Dokument nr. 8:141 (2001-2002) om boligtiltak for
unge og vanskeligstilte.
Disse medlemmer mener det er
et mål for fellesskapet å få mest mulig
ut av tilskuddene som tildeles. I forbindelse med at Husbanken får
anledning til å tildele lån med løpetid
på 50 år mener disse medlemmer at
tilskudd bør tildeles prosjekter på tilsvarende
vilkår, nemlig ved at de bindes til prosjektet i 50 år.
I dag bindes tilskuddene til prosjektene i 20 år, disse
medlemmer finner grunn til å peke på at
dette er en kort periode i et boligperspektiv.
Disse medlemmer mener at det
må kunne vurderes tilsvarende i forhold til individrettede
tilskudd som i dag nedskrives med likt årlig beløp
over 10 år. I de tilfeller der leilighet som det er knyttet
tilskudd til selges går ikke nedskrevet del av til skuddet
tilbake til kommunen. Dette skjer helt ubyråkratisk ved
at tilskuddet ligger som en fordring knyttet til pantet på boligen.
I de tilfeller der tilskudd tilbakeføres til kommunen deles
dette ut til andre som har tilskuddsbehov. På den måten
kan tilskuddet brukes flere ganger og komme dem til gode som trenger
det. Etter disse medlemmers oppfatning må det
være mulig å bli vurdert for boligtilskudd for
annen gang når kommunen aksepterer flytting ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger
for den enkelte.
Det gis nå tilskudd til utleieboliger
som avviker Husbankens minstekrav til areal ut fra en tankegang
om at dette skal være leieboliger for unge i en begrenset
fase av livet. Etter disse medlemmers oppfatning
er det behov for å stille enda sterkere krav til at disse
leilighetene forblir leieleiligheter utover de 20 årene
som tilskuddet er bundet i prosjektet. Hvis ikke vil leilighetene
om 20 år lett bli å finne på det ordinære
boligmarkedet som 1-roms selveierleiligheter med understandard,
med stor fortjeneste og lite varig utnyttelse av tilskuddsmidlene
for fellesskapet.
Komiteens medlemmers fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil øke tilskuddene til å bygge
utleieboliger for unge og vanskeligstilte og lavinnskuddsboliger
med 112 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der det foreslås
en økning i tilsagnsrammen med 667 mill. kroner, en økning
i tilsagnsfullmakten med 167 mill. kroner og en økning
i bevilgningen med 500 mill. kroner. En slik økning vil
kunne gi opp mot 3 000 boliger med 30 pst. tilskudd hvorav 50 mill.
kroner av disse er øremerket bostedsløse med særlige
behov for oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens prioriteringer
av bostedsløse og flyktninger innenfor ordningen av boligtilskudd. Disse
medlemmer vil også vise til at maksimal løpetid
for lån er endret fra 30 til 50 år, noe som kan
bidra til lavere husleie og bokostnader.
Disse medlemmer vil vise til
Revidert nasjonalbudsjett for 2002 hvor posten boligtilskudd fikk
en engangsbevilgning på grunn av spesielle utfordringer til
flyktningeboliger. Disse medlemmer viser til at boligtilskuddet
er økt og ikke svekket i forhold til statsbudsjettet for
2002.
Forslag 2003: kr 160 000 000 under post 60 Rentekompensasjon.
Saldert budsjett 2002: kr 70 000 000.
Komiteen viser til
at det for 2002 blei innført ei ny ordning med rentekompensasjon
til kommunane og fylkeskommunane for å ruste opp skuleanlegg. Komiteen konstaterer
at det i St.prp. nr. 1 (2002-2003) blir foreslått å redusere
låneramma for 2003 med 50 pst. Regjeringa gjer framlegg
om ei låneramme for 2003 på 1 mrd. kroner og ein
rentekompensasjon på 160 mill. kroner.
Komiteen peiker på at
ordninga skal stimulere kommunane og fylkeskommunane til å rehabilitere, ruste
opp og leggje til rette for eksisterande skuleanlegg. Midlar kan
også brukast til å føre opp nye skulebygg.
Formålet er å gi elevane gode læringsforhold.
Komiteen meiner at behovet for
midlar til rehabilitering, opprustning og tilrettelegging av eksisterande skulebygg
og midlar til oppføring av nye skuleanlegg er minst like
stort i 2003 som i 2002.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, meiner at låneramma
til skuleanlegg i 2003 skal vere 2 mrd. kroner og at rentekompensasjonen
utgjer 192 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag, hvor utlånsrammen
til kommunene for bygging av skoleanlegg økes med 4 mrd.
kroner. Som en konsekvens av dette ønsker disse
medlemmer å øke posten for rentekompensasjon
med 60 mill. kroner, slik at posten tilsvarer den økte
utlånsrammen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at om lag halvparten av norske skoler ikke tilfredsstiller kravene
til forsvarlige skolebygninger. Forfalne klasserom med dårlig
inneklima ødelegger for elevenes helse, læring
og trivsel. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
foreslo å redusere låneramma i låneordningen
for opprustning av skolebygg fra 2 til 1 mrd. kroner for 2003, og
er glad for at låneramma ble økt til 2 mrd. kroner
igjen i budsjettforliket. Disse medlemmer mener likevel
at dagens låneordning ikke er tilstrekkelig for å få fortgang
i den nødvendige opprustningen av skolene. Mange kommuner
har ikke råd til å betale avdrag på slike
lån selv om rentene dekkes av staten. For å få fortgang
i opprustningen av norske skolebygninger, slik at alle skoler raskt
skal tilfredsstille offentlige krav til forsvarlig bygninger og
inneklima, foreslår Sosialistisk Venstreparti en tilskuddsordning,
der kommunene får kompensert sine utgifter til opprustning
av skolebygg. Disse medlemmer vil her vise til sitt
alternative budsjettforslag om 1,8 mrd. kroner i tilskudd til oppussing
av skolebygg i Budsjett-innst. S. I (2002-2003)
Forslag 2003: kr 4 650 000. Saldert budsjett
2002: kr 4 000 000.
Komiteen støtter
Regjeringens forslag.
Komiteen merker seg at Regjeringen
planlegger at Husleietvistutvalget skal få vesentlige midler
til markedsføringstiltak i året som kommer. Kjennskap
til utvalget og dens virksomhet er avgjørende for å kunne foreta
en evaluering av om tiltaket er vellykket. Komiteen ser
frem til å motta evalueringen våren 2003, men
mener det er grunn til å vente med å foreta en
endelig evaluering til etter 2003 når utvalget og dets arbeid
er blitt mer kjent.
Forslag 2003: kr 3 210 300 000. Saldert budsjett 2002:
kr 2 761 800 000.
Komiteen viser til
at Handlingsplanen for eldreomsorgen opprinnelig skulle gjennomføres
og avsluttet i 2002 med i alt 24 400 boenheter. Dette ble imidlertid er
utvidet med 5 000 enheter i 2001, og ytterligere utvidet med 4 000
i 2002.
Komiteen viser til avtalen mellom
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i kommuneproposisjonen 2003,
hvor ble handlingsplanen ble utvidet med ytterligere 5 000. Minimum
3 000 av disse er øremerket sykehjemsplasser. Det totale
måltallet er dermed 38 400 enheter. Komiteen viser
til at det under opptrappingsplanen for psykisk helse skal bygges
3 400 omsorgsboliger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
rammer, og at 3 000 enheter skal gis tilsagn i 2003 og måltallet
for Opptrappingsplanen for psykisk helse blir på 900. Dette
vil samlet gi et måltall på 3 900 boenheter i
2003.
Komiteen registrerer at Regjeringen
varsler en gjennomgang av videre finansieringsmodell for eldreomsorgen
i forbindelse med gjennomgangen av finansieringen av investeringer
i kommunesektoren. Komiteen imøteser dette,
og ber Regjeringen legge frem en slik modell i god tid før
handlingsplanen avsluttes.
Komiteen imøteser også en
stortingsmelding om kvaliteten i eldreomsorgen i 2003.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at kommunane hadde eit innmeldt behov på 9 300 einingar. Denne
medlemen viser til Innst. S. nr. 253 (2001-2002), og Innst.
S. nr. 263 (2001-2002) der det framgår at Senterpartiet
ville imøtekome alle desse søknadene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at det ved nedtrapping av eldrereformen
gradvis bør overføres tilskuddsmidler til bygging
av utleieboliger for ungdom, bostedsløse og andre vanskeligstilte.
Komiteen viser til
at mange kommuner melder om liten grad av fleksibilitet fra Husbankens
side ved rehabilitering og ombygging av eksisterende institusjonsmasse
til nye sykehjemsplasser. Dette kan i flere tilfeller ha ført
til en dramatisk fordyring av prosjekter uten at ekstrakostnadene
har stått rimelig forhold til den økte kvaliteten
som er oppnådd. Komiteen mener Husbanken
må strekke seg langt for å unngå at regelverk
står i veien for en for samfunnet best mulig utnyttelse
av knappe tilskuddsmidler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er behov for at Regjeringen foretar
en gjennomgang av reguleringsregimene av borettslagsorganiserte omsorgsboliger.
Det praktiseres forskjellige former for regulering av innskudd eller
totalpris på boligen som kan skape store konflikter mellom
beboere, kjøpere og eventuelle arvinger når de
20 årene nærmer seg. På det tidspunktet
vil differensen mellom regulert pris og markedspris være
opp mot 1 mill. kroner som siste beboer får beholde.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 112 (2001-2002)
Om lov om endringer i plan- og bygningsloven (tidsfrister i byggesaker,
forenklinger m.m.), foreslått forenklinger som vil medføre
mindre byråkrati og raskere offentlig saksbehandling av
byggesaker. Regjeringen vil videreføre arbeidet med Byggsøk,
systemet for elektronisk behandling av byggesaker, som gjør
det mulig å behandle alle deler av en byggesak over Internett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at et flertall bestående
av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet som en følge av Regjeringens kutt i Statens
kartverk i revidert nasjonalbudsjett krevde at Statens kartverk
måtte tilføres midler for å sikre et
riksdekkende digitalt kartgrunnlag. Flertallet viser
til at det samme flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003) krever at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med melding om kart og geodata innen
utgangen av 2003. Et slikt kartgrunnlag er en forutsetning for å kunne
realisere målet om en fullstendig elektronisk plan- og
byggesaksbehandling.
Regjeringen legger i budsjettforslaget for 2003
opp til at midlene til arbeidsmarkedstiltak, som tidligere har vært
fordelt på ordinære arbeidsmarkedstiltak (kap. 1591)
og spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede (kap. 1592),
samles under et nytt tiltakskapittel, kap. 1594 Arbeidsmarkedstiltak.
Formålet med sammenslåingen er mer fleksibel og
effektiv ressursbruk og økt vekt på målstyring
framfor virkemiddelstyring.
Ved utgangen av august 2002 var det registrert
82 500 (3,5 pst.) helt ledige arbeidssøkere. Dette er 15
500 eller 23 pst. flere enn året før.
I 1. halvår 2002 ble det i gjennomsnitt
gjennomført vel 10 100 tiltaksplasser under de ordinære
arbeidsmarkedstiltakene. I samme tidsrom ble det gjennomført
gjennomsnittlig 21 150 tiltaksplasser under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene
for yrkeshemmede.
Regjeringen foreslår et samlet tiltaksnivå under arbeidsmarkedstiltakene
på gjennomsnittlig 30 500 plasser eller en økning
på 600 plasser sammenlignet bevilgningen for inneværende år.
Tiltaksnivået for de ordinære arbeidsmarkedstiltakene
i 2. halvår 2003 vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.
Stønadssatsene under enkelte tiltak vil bli justert fra
1. oktober 2003.
Dagpengeordningen og ytelsene til yrkesrettet
attføring er de viktigste kildene til inntektssikring for
ledige og personer under yrkesrettet attføring. Det vil
derfor bli lagt vekt på at retten til dagpenger og yrkesrettet
attføring avklares raskest mulig, og at ytelsene utbetales uten
forsinkelser.
Studier de senere år viser at oppfølgingen
og krav til mottakerne av dagpenger er svært avgjørende
for hvor lang tid det tar for arbeidssøkere å komme
i ordinær jobb. Krav til å være aktive
arbeidssøkere og dagpengeperiodens lengde synes å være
viktigere for overgangen til jobb enn den mer direkte effekten som
følger av innholdet i ulike kvalifiseringsprogram.
Det har vært foretatt en gjennomgang
av dagpengeregelverket med sikte på et mer effektivt dagpengesystem
som gir arbeidssøkere gode incentiver til å søke jobb
og ta del i arbeidslivet uten store negative effekter for inntektssikring.
Samtidig legges det opp til en fast praktisering av dagpengeordningens
krav til disponibilitet for arbeidsmarkedet, geografisk og yrkesmessig. Det
vil bli fremmet en odelstingsproposisjon med forslag til endringer
i folketrygdloven. Endringsforslagene vil omfatte:
1. Antall ventedager
før dagpenger utbetales til arbeidssøkere økes
fra tre til fem.
2. Ferietillegget fjernes.
3. Dagpengeperioden reduseres fra tre til
to år.
4. Arbeidsgiverperioden økes fra
3 til 20 dager ved permitteringer.
5. Stillingsbrøk pr. uke for rett
til dagpenger for delvis sysselsatte økes fra 40 til 50
pst.
6. Heving av kvalifikasjonskrav til minsteinntekt
fra 1,25 G til 1,5 G.
I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 9 (2002-2003) foreslås
det igangsatt et forsøk med samordning trygdekontor, Aetat
og sosialkontor i Verdal kommune.
Komiteen vil påpeke
at menneskene er et lands viktigste ressurs. For den enkelte er
arbeid den viktigste sikring mot utstøtning og fattigdom.
Det er derfor fundamentalt viktig både for den enkelte
og for landet, at alle menneskers ressurser får utvikle
seg og komme til nytte. En sterk og aktiv arbeidsmarkedspolitikk
med ansvar for formidling og kvalifisering er derfor nødvendig.
Å ha folk gående på passive
ytelser er sløsing med personlige ressurser, og i tillegg
svært dårlig samfunnsøkonomi.
Komiteen viser til at det ved
utgangen av november var registrert 77 700 helt ledige. Dette utgjør
3,3 pst. av arbeidsstyrken. Siden oktober i fjor har tallet på arbeidsledige økt
med nesten 17 000 personer, noe som tilsvarer en økning
på 28 pst. Antall permitterte har økt, og antallet
ledige stillinger har sunket kraftig. Dette kan tyde på at
ledigheten kan fortsette å øke utover vinteren.
Situasjonen i konkurranseutsatt sektor pga. høy kronekurs
og høye renter må tas på alvor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye
utover vinteren. Dersom ledigheten fortsetter å øke,
må det foreslås ytterligere tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil samtidig påpeke at
noen sektorer har mangel på arbeidskraft, bl.a. gjelder
dette innenfor byggebransjen og helse- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer mener at dette viser at det er et betydelig misforhold
mellom tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft. Disse
medlemmer vil på bakgrunn av dette be Regjeringen
følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye,
og raskt sette inn tiltak som kan dempe ledigheten generelt, og
spesielt iverksette tiltak som kan redusere misforholdet mellom
tilbud og etterspørsel.
Komiteen vil vise
til at vi må tilbake til begynnelsen av 1990-årene
for å finne en tilsvarende økning i ledigheten
som den som har funnet sted det siste året, og at tendensen
for 2003 er at ledigheten vil øke. Komiteen viser
til at ledigheten øker sterkest i aldersgruppen 25-29 år.
Dette kan tyde på at nyutdannede har problemer med å komme
i jobb. Fungerende formidlingsbistand er derfor nødvendig.
Komiteen viser til at ledigheten øker
mye mer enn den relativt beskjedne økningen i tiltaksplasser.
Skulle forholdet mellom antall tiltaksplasser og antall ledige vært
det samme i 1997 og i 2003 hadde man trengt 10 000-15 000 flere
plasser neste år.
Komiteen viser til at antall
uføretrygdede for første gang er over 10 pst.
og sjukefraværet er høgt. Andel yrkeshemmede uten
arbeid øker. I 1999 var det registret 54 700 ledige yrkeshemmede.
Ved utgangen av september 2002 var det registrert 73 800 yrkeshemmede
ved Aetat. Det er en økning på 14 pst. fra samme tidspunkt
i fjor.
Komiteen påpeker
at dagens arbeidsliv ofte krever bytte av jobb flere ganger i livet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser
til at ledigheten er 2,7 ganger høgere blant innvandrere
enn for befolkningen i gjennomsnitt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er oppmerksom på at den store økningen
i registrerte yrkeshemmede er en kortsiktig konsekvens av en styrt
utvikling, da det i arbeidslinjen legges stor vekt på tilbakeføring
til arbeidslivet gjennom attføring. Målsettingen
er å gi flere mulighet til tilbakeføring til ordinært
arbeid. Ledigheten er 2,7 ganger høyere blant innvandrere
enn gjennomsnittet i befolkningen ellers. Disse medlemmer har
merket seg økningen i forhold til tidligere, men har forventninger
til at tiltak som Regjeringen har foreslått i budsjettet
vil redusere arbeidsledigheten blant denne gruppen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at av hensyn til den økte ledigheten og for at
jobbskiftene skal gå smidig, må innsatsen overfor
ledige og yrkeshemmede økes og ikke reduseres slik Regjeringen
foreslår.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Aetat må være
tilgjengelig, oppdatert og operativ med ressurser og kompetanse
til å oppmuntre, veilede og skreddersy tilbud og formidling.
Aetat må utvikles til en moderne etat som møter folk
tilnærmelsesvis på timen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at disse endringene ikke kan skje uten at Aetat styrkes.
Flertallet viser til sine merknader
under kap. 1590 Aetat.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at Regjeringen
i budsjettframlegget for 2003 foreslår å øke
bevilgningen til Aetat. Økningen gir grunnlag for å styrke
etaten med ca. 220 årsverk i 2003.
På bakgrunn av situasjonen i arbeidsmarkedet
er disse medlemmer enig med Regjeringen i at hovedutfordringen
i arbeidsmarkedspolitikken i 2003 vil være:
– Motvirke økt
ledighet.
– Motvirke avgang fra arbeidsstyrken,
– Integrere grupper med spesielle
problemer på arbeidsmarkedet, bl.a. yrkeshemmede, langtidsledige
og innvandrere.
– Fremme god flyt av arbeidskraft
fra bransjer i tilbakegang til bransjer i vekst, bl.a. gjennom kvalifisering
av arbeidstakere som blir ledige og gjennom formidling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at folk som mister jobben opplever dårlig
råd og får helsemessige, sosiale og økonomiske
problemer og de møter et hjelpeapparat som ofte ikke kan
hjelpe. Flertallet mener kutt i dagpengeytelsene
vil ramme mange av de arbeidsledige hardt, og vil føre
til at det blir vanskelig for mange å komme tilbake i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det i Regjeringens
forslag til budsjett for 2003 har vært viktig å opprettholde
dagpengesatsen for de arbeidsledige.
Komiteen viser til
at situasjonen på arbeidsmarknaden er vanskeleg. Mange
bedrifter legg ned eller flytter sin produksjon til lågkostland.
Som ei følgje av dette aukar arbeidsløysa.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peike på at både uvissa for fleire utsette
internasjonale bransjar, og problem i det eksisterande arbeidsmarknad
tilseier ein meir aktiv arbeidsmarknadspolitikk enn det Regjeringa legg
opp til i sitt budsjettforslag. Fleirtalet meiner
at ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk inneber både ei mobilisering
av dei som er undersysselsatt og å omstille dei arbeidsledige
til nye jobbar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet og
Kristeleg Folkeparti, viser òg til at den norske
krona har styrkja seg kraftig dei siste åra, og at lønsveksten
i Noreg i fleire år har vore høgare enn dei landa
vi konkurrerer med. Saman med ei allereie pressa lønsemd
og tap av marknadsdelar gjennom fleire år, resulterer dette
i oppseiingar i fleire bransjar. Både produksjon og sysselsetting
innan industrien har blitt redusert det siste året. Særleg
gjeld dette arbeidsintensiv industri som møbelindustri,
teknologiindustri, delar av byggevarebransen, fiskeriindustrien
og kjemisk industri.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peiker på at me samstundes ser at mange bedrifter manglar
arbeidskraft og arbeidsmarknadsetaten manglar ressurser. Dette
fleirtalet meiner at dette medverkar til at fleire enn naudsynt
blir gåande arbeidsledige og at bedrifter går
glipp av produksjon. Derfor er det viktig at Aetat får
nok bemanning og ressurser for å motverke desse utviklingstendensane.
Mellom anna viser dette fleirtalet til at det er
ei auke av personar som ventar på attføringstiltak. Dette
fleirtalet meiner at dette er eit teikn på dårleg
utnytting av dei offentlege ressursane. Fleire personar i passiv
ventekø kan i tillegg føre til at motivasjonen
og sjølvtilliten hjå dei som blir råka
blir redusert. I neste omgang kan trongen for å gå på offentlege ytingar
blir forlenga meir enn nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at konkurranseutsatt industri
lider under høy kronekurs. Årsakene er først
og fremst Norges Banks høye signalrente. En kronekursøkning
på opp mot 10 pst. siste år gir en tilsvarende
redusert konkurransekraft. Disse medlemmer viser
til forslag for å få renten og kronekursen ned
i Innst. S. I (2002-2003). På tross av at produktivitetsutviklingen,
ifølge OECD, de siste ti årene har vært
høyere enn i våre konkurrentland og en halv gang
høyere enn den amerikanske, har dette gitt en dramatisk
redusert konkurranseevne for utsatt næringsliv. Resultatet
har vært store oppsigelser i konkurranseutsatte bransjer.
Komiteen meiner at
gode arbeidsmarknadstiltak, gjennom yrkesretta kurs, hjelper dei
arbeidsledige å få ordinært arbeid samtidig
som det er med på å lette omstillingar i arbeidslivet
og tilfører verksemdene kvalifisert arbeidskraft. Undersøkingar
viser at å delta på slike tiltak aukar sjansane
for å få arbeid.
Komiteen registrerer at landet
har store ubrukte arbeidskraftressursar. Arbeidsløysa har
stige kraftig dei siste månadene og fleire blir utstøytte
frå arbeidslivet.
Komiteen er kjent med at fleire
bedrifter har god erfaring med prosjektet "Skole på byggeplass".
Det er særleg utdanning innafor dei tunge yrkesfaga som betong,
asfalt, armering og forskaling som prosjektet rettar seg mot. Målgruppa
er langtidsledig ungdom over 19 år og personar med innvandrarbakgrunn.
Prosjektet er i nært samarbeid med Aetat.
Komiteen meiner at dette er eit
godt prosjekt som rettar seg mot grupper i samfunnet som fell ut
av det ordinære opplæringssystemet samtidig som
det medverkar til å kvalifisere ledig arbeidskraft. På denne
bakgrunn ber komiteen om at prosjektet blir evaluert
og eventuelt tatt inn som ein del av det ordinære arbeidet
i Aetat.
Komiteen viser elles til at ei
av dei viktigaste oppgåvene til trygdeetaten er å bidra
til å hindre utstøting frå arbeidslivet. Komiteen har
merka seg arbeidet som er gjort når det gjeld å følgje
opp intensjonsavtalen om eit inkluderande arbeidsliv og arbeidet
med å forbetre kvaliteten i oppfølging av sjukemelde. Komiteen ser
vidare positivt på etaten sitt arbeid med kompetanseutvikling
gjennom samarbeid med høgskulesystemet med tanke på å utvikle
eit velferdsfag basert på høgskulemodular som
kan inngå i ein gradstruktur ved høgskulane.
Komiteen meiner at det må vere
ei høgt prioritert oppgåve å få bukt
med det aukande sjukefråværet og det aukande talet
på uføretrygding. Komiteen stiller store
von til realiseringa av intensjonsavtalen om eit inkluderande arbeidsliv.
Sjølv om det har tatt lang tid å komme i gang
med dei konkrete tiltaka, vil komiteen understreke
Regjeringa sitt ansvar for å trygge at staten etterlever
sin del av forpliktinga i avtala.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til
at avtala skal evaluerast etter vel eitt år. Desse
medlemene vil understreke at konsekvensar eller resultat
av intensjonsavtala kan først målast etter at
intensjonsavtala sine rammer og verkemidlar har hatt ei reell sjanse
til å bli utprøvd.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser
til at Arbeidarpartiet i sitt alternative budsjett har gjort framlegg
om ei tiltakspakke for næringsliv og sysselsetting på om
lag 2,3 mrd. kroner.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sitt alternative budsjett der satsing på auka
verdiskaping i næringslivet og sysselsetting er eit av
fleire hovudsatsingsområder, med løyvingar på i
alt 3,7 mrd kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til aksjoner
mot serverings- og utesteder høsten 2002 avdekket stort
omfang av svart arbeid. Dette innebærer at mange arbeidstakere
utsettes for arbeidsforhold som er helsefarlige, de er uten rettigheter,
lønns- og arbeidsforhold for hele bransjer undergraves
og næringsdrivende som driver lovlig settes i en umulig
konkurransesituasjon. De store skatteunndragelsene undergraver også befolkningens
motivasjon til å bidra til finansieringen av fellesgoder
gjennom skattesystemet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig må legge fram en sak om bekjempelse av svart
arbeid, der alle etater og kontrollorganer som har en rolle i dette arbeidet
gås igjennom med sikte på å avdekke behov for
kontrollressurser, lov- eller forskriftsendringer og behov for nye
rutiner."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen utrede hvordan innsatsen
for å bekjempe svart arbeid kan styrkes.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiets alternative budsjett som inneheld forslag om
25 mill. kroner til kamp mot svart økonomi.
Komiteen viser til
at det i 1999 var registrert 54 700 ledige yrkeshemmede. Ved utgangen
av september 2002 var det registrert 73 800 yrkeshemmede ved Aetat.
Det er en økning på 14 pst. fra samme tidspunkt i
fjor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at til tross for
at det har vært tverrpolitisk enighet om arbeidslinjen
både som mål og middel, har dette ikke ført
til en helhetlig gjennomgang av de etater som har ansvar for å gjennomføre
politikken. Brukerne opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og
lite koordinert. Arbeidslinjen har forsterket dette problemet, fordi
den forutsetter et godt samordnet apparat. Aetat, trygdeetat og
sosialkontor er separate etater med oppsplittet ansvar og de fleste
steder adskilte kontorer. Ingen av etatene har et overordnet ansvar,
verken lokalt eller sentralt. Oppsplittingene av oppgaver og ansvar
mellom etater, gjør at vi i realiteten ikke har noen helhetlig
administrasjon til å realiserer arbeidslinjen. Hjelpen
kan derfor være minst tilgjengelig for den som trenger
den mest. Flertallet vil vise til vedtak i Stortinget
av 14. desember 2001 og Regjeringens oppfølging i St.prp.
nr. 1 Tillegg nr. 9 (2002-2003) av forsøk med samordning
av trygdekontor, Aetat og sosialkontor i Verdal kommune. Flertallet viser
dessuten til merknader under kap. 2441 Dagpenger.
Komiteen viser til
svar fra departementet av 21. november 2002 der det går
fram at personer som kommer inn under ordningen beholder retten
til supplerende sosialhjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at forsøk med samordning
vil være verdifullt, men at det også er nødvendig
med en total gjennomgang av etatene for å styrke kvalitet
og tilgjengelighet og sørge for at målet om riktige
trygdeytelser og en helhetlig politikk for de som ønsker arbeid
kan realiseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at det er tverrpolitisk
enighet om arbeidslinjen både som mål og middel,
bl.a. har det vært en målsetting å gjøre
de offentlige etater mer tilgjengelige og brukervennlige. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Stortingets vedtak
av 14. desember 2001:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet
om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og
legge saken frem for Stortinget på egnet måte
i løpet av 2002."
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen har varslet en stortingsmelding om temaet i høstsesjonen.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til Regjeringens oppfølging av St.prp. nr. 1 Tillegg
nr. 9 (2002-2003) om forsøk med samordning av trygdekontor,
Aetat og sosialkontor i Verdal kommune. Regjeringens satsing i dette
forsøket bør sees i sammenheng med det arbeidet
som pågår med den varslede stortingsmelding om
dette tema.
Komiteen viser til
at funksjonshemmede mer enn andre trenger attføringstilbud,
tiltak og opplæring som kan møte arbeidslivets
høge krav til kompetanse.
Komiteen vil vise til at Arbeidsdirektoratet
i pressemelding fra 23. oktober 2002 skriver at:
"Skolegang gir mange yrkeshemmede jobb. Yrkeshemmede
som tar utdannelse kommer i større grad enn andre yrkeshemmede
tilbake i arbeid etter avsluttet attføring. Over halvparten
av yrkeshemmede som har tatt skolegang som en del av sin yrkesrettede
attføring kommer i jobb, framgår det av Rapport
om arbeidsmarkedet nr. 2-2002 fra Aetat Arbeidsdirektoratet.
Undersøkelsen
viser at 52 prosent av de yrkeshemmede som tok skolegang kom i arbeid
etterpå. Dette er mer enn tilsvarende tall for alle yrkeshemmede,
der 45 prosent kommer i jobb.
Mange yrkeshemmede
velger å fortsette med egenfinansiert utdannelse etter
at skoletilbudet som er finansiert av Aetat er avsluttet. I perioden
mai 2001 til september 2002 gjaldt det 9 prosent av gruppen. "
Komiteen viser til at det er
lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig sektor. Kun 0,7
pst. av 129 000 ansatte i staten er funksjonshemmede, til tross for
at dette er definert som et satsingsområde. Komiteen mener
derfor det er behov for en handlingsplan for å rekruttere
fysisk funksjonshemmede til stillinger i offentlig sektor, i likhet
med den man har for rekruttering av innvandrere.
Komiteen vil vise til opprettelsen
av Varig tilrettelagt arbeid (VTA) i budsjett for 2002. Komiteen vil påpeke
at det er behov for langt flere plasser i VTA bedriftene og at Regjeringen
ved behandlingen av budsjett for 2002 ble bedt om å legge
fram en plan for å trappe opp antall plasser slik at behovet
kan dekkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at dette ikke er fulgt opp.
Dette er et tilbud til arbeidstakere som ikke kan konkurrere i det vanlige
arbeidsmarkedet, og derfor legger flertallet til
grunn at departementet må se til at dette blir gjort snarest.
Komiteen mener at
det også er behov for å øke satsene for
statstilskudd til disse tiltakene, slik at driften og kvaliteten
i tilbudet kan sikres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det må utredes en differensiering
av tilskuddene, både for å sikre bedrifter som
ligge i områder med svakere markeder og for å kunne
gradere satsene etter arbeidstakernes funksjonsnivå.
Komiteen vil også be
Regjeringen utrede hvordan ansatte i disse bedriftene kan få lønn
og trygdeytelser mest mulig på linje med ordinært
yrkesliv. Komiteen vil påpeke at dårlig
kommuneøkonomi rammer VTA. Mange bedrifter har vansker
fordi kommunen ikke har råd til nødvendig og pålagt
ansvar for medfinansiering.
Komiteen viser til
merknader under kap. 1594 når det gjelder sammenslåing
av kap. 1591 og 1592.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at Stortinget i Innst. S. nr.
129 (2001-2002) ba Regjeringen om å innføre obligatorisk
introduksjonsprogram, og ber Regjeringen komme til Stortinget med
dette snarest mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser også til at Regjeringens
forslag om å kutte ut arbeidstillatelse og norskopplæring
i mottak for alle som venter på vedtak, vil være
sterkt hemmende på integreringen og føre til at
enda færre vil få arbeid raskt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at innvandrere deltar
i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen elles, og at dette
henger nært sammen med botid og landbakgrunn. Disse medlemmer er
opptatt av at det iverksettes tiltak rettet mot de gruppene som
faller utenfor arbeidslivet, og viser i denne sammenheng til at
Regjeringen som svar på Stortingets vedtak i Innst. S.
nr. 129 (2001-2002) vil legge fram en odelstingsproposisjon om dette
i løpet av 2003. Disse medlemmer vil videre
vise til at det allerede er lagt inn midler i budsjettet til styrking
av kunnskapsnivået og kompetansen i kommunene nettopp med
tanke på at dette obligatoriske individtilpassede introduksjonsprogrammet
skal innføres.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Regjeringa gjer framlegg om at verksemder som har til
formål å drive utleige og/eller formidling
av arbeidstakarar ikkje lenger blir plikta til å registrere
seg i Brønnøysundregisteret. Fleritalet meiner
at dette var ein viktig del av føresetnaden for ei større
opning for arbeidsutleige. Fleirtalet viser til at
det i Innst. O. nr. 34 (1999-2000) blei vedtatt ei evaluering av
lovendringa. Fleirtalet kan ikkje sjå at
den informasjonen som er gitt i proposisjonen er ei evaluering,
men kun informasjonsinnhenting. Fleirtalet forutset
at den vedtatte evalueringa blir gjennomført, og at Regjeringa
legg ho fram i løpet av 2003.
Fleirtalet ser ikkje at det er
framført gode argument for å oppheve denne plikta
til rapportering og meiner at det er viktig at det offentlege har
høve til å følgje utviklinga på dette
området. Når private firmaer får rett
til å formidle personar til arbeid, så bør
det offentlege også ha innsyn i verksemda. På denne
bakgrunn går fleirtalet imot framlegget
om at registreringsplikta i Brønnøysundregisteret
opphøyrer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er tilfredse med den evaluering
Regjeringen har gjennomført av hvordan det nye lovverket
har fungert, jf. Innst. O. nr. 34 (1999-2000). Disse medlemmer er
kjente med at virksomheter som har til formål å drive utleie
og/eller formidling av arbeidstakere, i følge dagens
regelverk er pliktige til å rapportere om aktiviteten til
Registerenheten i Brønnøysund. Disse medlemmer har
forståelse for ønsket om å forhindre at
virksomhetene blir stilt overfor unødige krav om rapportering
til offentlige registre, og har merket seg at hensiktsmessigheten
av å opprettholde rapporteringskravet har vært
vurdert. På bakgrunn av dette støtter derfor disse
medlemmer departementets forslag om at registreringsplikten
i Brønnøysundregisteret opphører.
Komiteen understreker
betydningen av at Aetat må avdekke lese og skrivevansker
så tidlig som mulig også hos ordinære
arbeidssøkere, og sette inn nødvendige og kvalitetssikrede
tiltak og opplæring. Komiteen understreker
at disse tiltakene krever at tiltakshaver har faglig kompetanse
på feltet og at samarbeid med andre relevante departementer
og faginstanser opprettes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen igjen påviser den positive sammenhengen
mellom tiltak og økende sannsynlighet for å få arbeid
eller skolegang. 43 pst. av personer med tiltak var i arbeid etter
6 måneder mot 27 pst. uten. Sett på bakgrunn av
denne dokumentasjonen er det umulig å forstå at
konsekvensen Regjeringen trekker av dette, er at færre
av de ledige skal få et tilbud som virker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til foreslåtte omlegginger i ytelsene. Endringene
vil ramme ledige og bedrifter hardt, skape mer utstøting
og fattigdom. En slik omlegging vil ramme de med minst inntekt .
Flertallet vil påpeke
at det ikke er gjort noen beregning eller anslag på hvor
mye av statens innsparing som følge av omleggingen som
nå skyves over på kommunene i form av økte
utgifter til sosialhjelp.
Flertallet vil, med unntak av
forslaget til å øke minsteytelsen for attføring
fra 1,6 til 1,8 G, gå imot de foreslåtte endringene
i regelverket for dagpenge- og attføringsmidler. Flertallet mener
strategien må legges om slik at flere ledige får
tilbud om tiltak raskere, og at satsingen på kompetanseheving
må styrkes. Å stramme inn på regelverket
midt i arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv, virker mot hensikten
og vil medføre større utrygghet både
for ansatte og bedrifter.
Flertallet merker seg at Regjeringen
vil utvide arbeidsgivers lønnspliktperiode fra tre til
20 dager ved permitteringer. En slik endring vil ha store konsekvenser
for enkelte bransjer og bedrifter, og er heller ikke konsekvensutredet.
Resultatet blir sannsynligvis økt ledighet og nedlegging
av bedrifter som strever med store svingninger i markedet. Flertallet vil
også påpeke at Regjeringens foreslåtte
endringer vil gi store ekstrakostnader i en periode med stort press,
høy rente og kronekurs.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til budsjettavtalen mellom
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, der det ble avtalt å ikke utvide
perioden for arbeidsgivers lønnsplikt under permittering
fra 3 til 20 dager.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at reduksjon av dagpengeperioden fra tre til to år
vil ramme mange av de med svakest tilknytning til arbeidsmarkedet.
Aetat må derfor intensivere innsatsen overfor ledige på et langt
tidligere stadium og ikke redusere innsatsen i forhold til formidling
og jobbsøking.
Flertallet viser til at Regjeringens
forslag om å øke kravet til reduksjon i arbeidstid
for å få dagpenger fra 40 til 50 pst. rammer de
med minst tilknytning til arbeidsmarkedet, lavest arbeidsinntekt
og særlig kvinner i helse og omsorg og servicenæringene.
Mange kvinner har sjøl tatt den økonomiske belastningen
ved slitasje ved å gå ned i små stillinger,
istedenfor å søke uføretrygd. De har
spart samfunnet for enorme summer og skal nå i tillegg
miste retten til dagpenger. I tillegg er mange ansatt i små stillinger
innen helse og omsorg uten mulighet til å øke
stillingsbrøken.
Flertallet mener det er helt
urimelig å øke kravet til reduksjon i arbeidstid
midt i arbeidet med inkluderende arbeidsliv. Dette samarbeidet forutsetter
at flere mennesker med helseproblemer skal tilbake i arbeid. Det
vil i mange tilfeller kunne bety tilsetting i stillinger under 50
pst. Å miste retten til dagpenger ved ledighet vil medføre
at færre vil våge å satse på arbeid
framfor trygd og at de som gjør det vil oppleve et urimelig
tap ved sykdom.
Flertallet vil gå imot å heve
kravet til minsteinntekt til 1,5 G. Dette vil også ramme
de med minst inntekt og minst tilknytning til arbeidslivet og kun
skyve utgifter over på sosialhjelpen.
Flertallet viser for øvrig
til merknader under 5.5 om kap. 2543 Ytelser til yrkesrettet attføring.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til de foreslåtte
omleggingene i dagpenge- og attføringsytelser fra Regjeringen
og avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Disse medlemmer har
merket seg at en rekke studier de senere år bl.a. har funnet
at oppfølgingen og krav til mottakerne av dagpenger er
svært avgjørende for hvor lang tid det tar for
arbeidssøkere å komme i ordinær jobb. Disse
medlemmer viser at erfaringene trekker i retning av at krav
til å være aktive arbeidssøkere og dagpengeperiodens
lengde synes å være viktigere for overgangen til
jobb enn den mer direkte effekten som følger av innholdet
i ulike kvalifiseringsprogram. Disse medlemmer ser
positivt på at Regjeringen med dette som utgangspunkt har
gjennomgått dagpengeregelverket med sikte på et
mer effektivt system som gir arbeidssøkere gode incentiver
til å søke jobb og ta del i arbeidslivet uten
store negative effekter for inntektssikring. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen har lagt fram en odelstingsproposisjon med forslag
til endringer i folketrygdloven som nettopp tar opp i seg disse
endringene i dagpenge- og attføringsytelsene.
Disse medlemmer vil vise til
at hovedvilkårene for rett til dagpenger under arbeidsløshet
er at man har tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker på grunn
av arbeidsløshet, samt at arbeidstiden er redusert. Videre stilles
det krav om at den tidligere arbeidsinntekten har et visst nivå. Disse
medlemmer viser til at kravene gjelder likt uansett om man
i utgangspunktet arbeider heltid eller deltid. Vurderingen av om
kravet til prosentvis reduksjonen i arbeidstiden er oppfylt gjøres
ut i fra den stillingen man hadde før ledigheten inntraff eller
før arbeidstiden ble redusert. Alle delvis sysselsatte
som tjener over 1,5G og som får redusert arbeidstid med
minst 50 pst., vil derfor kvalifisere til dagpenger ved Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at
det i dagens regelverk stilles krav til reduksjon i arbeidstid på minst
40 pst. av vedkommendes arbeidstid, både heltid og deltid,
forut for arbeidstidsreduksjonen. Videre skjer utbetaling av graderte
dagpenger når arbeidstidsreduksjonen pr. uke er på 40
pst. eller mer. Disse medlemmer har merket seg at
det Regjeringen nå ønsker å endre slik
at kravet til arbeidstidsreduksjon økes til 50 pst.
Disse medlemmer vil understreke
at en stor andel av delvis sysselsatte dagpengemottakere jobber innenfor
privat og offentlig tjenesteyting, bl.a. innen helse- og omsorgssektoren.
Erfaringer fra Aetat viser at det er vanskelig å motivere
arbeidssøkere med en mindre arbeidstidsreduksjon til å søke
annen jobb. Disse medlemmer mener derfor at en slik
skjerping av kravet til arbeidstidsreduksjon som Regjeringen har foreslått
fra 40 pst. til 50 pst., dermed kan bidra til at delvis sysselsatte
blir mer motivert til å søke heltidsjobb eller
bli hjulpet til annet deltidsarbeid i tillegg.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår at kravet til minsteinntekt økes
fra 67 700 kroner (1,25G) til 81 200 kroner (1,5G). Minsteinntekten
gjelder det sist avsluttede kalenderår. Disse medlemmer har
merket seg at alternativt vil kravet til minsteinntekt være
oppfylt dersom vedkommende på søknadstidspunktet
har hatt en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på minst grunnbeløpet
i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene
(54 170 kroner). Annen pensjonsgivende inntekt som dagpenger, sykepenger mv.,
regnes ikke med i minsteinntekten, men tas med når nivået
på dagpengeytelsen skal beregnes.
Disse medlemmer vil understreke
at dagpengeordningen først og fremst skal gi midlertidig
inntektssikring for de som har hatt en fast og reell tilknytning til
arbeidslivet, og som har hatt arbeidsinntekt som viktigste kilde
til livsopphold. For disse bør dagpengene gi en kompensasjon
som sikrer en rimelig levestandard. Disse vil ha høyere
inntekt enn 81 200 kroner pr. år. Studenter med erfaring
fra deltidsjobb/sommerjobb utgjør en betydelig
del av dagpengemottakere med inntektsgrunnlag på 1,25 -
1,5G (årsinntekt på 67 700 - 81 200 kroner). Grupper
med årsinntekt i dette intervallet vil ved ledighet motta
fra 3 250 til 3 900 kroner pr. måned i dagpenger. Disse
medlemmer vil vise til at dagpenger for denne gruppen i
første rekke må sees på som et inntektstilskudd
i tillegg til andre inntekter/ytelser. Kravet til arbeidsinntekt
de tre siste avsluttede kalenderårene foreslås
beholdt uendret slik regelverket er i dag for fortsatt å sikre
at personer med fast kort deltid eller varierende sysselsetting
på mer permanent basis, kan få dagpenger.
Disse medlemmer vil understreke
at de som mottar dagpenger skal ha arbeidssøking som sin hovedaktivitet
og skal som hovedregel søke etter heltidsarbeid. Disse
medlemmer har merket seg at mange med lav arbeidsinntekt
ikke vil ha hatt arbeid som sin hovedbeskjeftigelse forut for ledigheten.
Dette taler mot at de vil ha arbeidssøking etter fulltidsjobb som
hovedaktivitet etter at ledigheten inntreffer. Det taler også imot
at de vil ha behov for økonomisk sosialhjelp. Studenter
med avsluttet utdanning vil i de fleste tilfeller lett kunne få en
midlertidig jobb mens de søker etter mer kvalifisert arbeid
i samsvar med sin utdanning. Disse medlemmer viser
til at få dagpengemottakere mottar sosialhjelp. I 2000
mottok bare 6 pst. av dagpengemottakerne sosialhjelp.
Forslag 2003: kr 1 759 039 000. Saldert budsjett 2002:
1 566 360 000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstrepart, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til den viktige rollen
Aetat skal utøve, både i velferds- og næringspolitikken
men også i distrikts- og regionalpolitikken. Flertallet vil understreke
at det er et politisk ansvar å vedta målsettingene
for arbeidsmarkedspolitikken og sikre at ressursene er i samsvar
med målsettingene.
Aetat må være tilgjengelig,
oppdatert og operativ med ressurser og kompetanse til å oppmuntre,
veilede og skreddersy tilbud og formidling. Aetat må utvikles til
en moderne etat som møter folk tilnærmelsesvis
på timen.
Flertallet mener at Aetat må rustes
opp og bemannes i tråd med sine oppgaver og være
et optimalt apparat til å realisere et mer inkluderende
arbeidsliv. Da vil presset på folketrygden minke og det
blir mulig å opprettholde og bedre sikkerhetsnettet for
den som trenger det.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at økningen i antall årsverk
ikke oppveier kutt fra året før og på ingen måte
kan sies å være tilstrekkelig i forhold til økningen i
ledige og yrkeshemmede.
Komiteen viser til
at etaten har vært preget av køer, lang ventetid
og manglende individuell oppfølging. Dagens arbeidsliv
krever at Aetat tilbyr personlig oppfølging og skreddersøm
Etaten må være tilstede over hele landet og ha
bemanning nok til å være åpen for henvendelser
både personlig og pr. telefon hele dagen hver dag i uka.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at de store problemene i Aetat ikke kan løses
ved ensidig fokus på omorganisering og effektivisering.
Målsettinger for etaten må først defineres
klart og etaten må analyseres i forhold til de virkemidlene
som må til for å nå målene.
Komiteen vil understreke
at forutsetningen for vellykket omstilling og modernisering i offentlig
sektor, er brukermedvirkning og forankring hos de ansatte. I trontaledebatten
2001 sa arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman at:
"En prosess de ansatte er imot eller bare halvhjertet med
på vil ikke føre til målet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
kan ikke se at Regjeringen har holdt seg til sine egne prinsipper
i arbeidet med omorganisering og omlegginger i Aetat og viser til merknader
og forslag under behandlingen av Ot.prp. nr. 70 (2001-2000).
Flertallet viser til at endringen
i sysselsettingsloven i Ot.prp. nr. 70 (2001-2002), ble gjennomført
uten en grunnleggende gjennomgang og kartlegging av dagens situasjon
i Aetat med fokus på målsettinger, rammer, virkemidler
og ressurser. Nå foreslås nye endringer uten at
Stortinget får seg forelagt konsekvenser.
Flertallet viser til at det er
innført nytt saksbehandlings- og økonomibehandlingssystem,
og at det har skapt forsinkelser og problemer både i saksbehandlingen
og for utbetaling av ytelser.
Komiteen viser til
at Regjeringen foreslår adgang til å omdisponere
40 mill. kroner fra arbeidsmarkedstiltak for å øke
tallet på avklaringer, og at dette skal skje etter en type
innsatsfinansiering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med behovet for auka bemanning for å kunne auke
talet på avklaringar, men meiner at dette burde vere gjennomført
som ei direkte løyving, og er uenig i at det skal takast
pengar frå tiltaksposten for å dekkje opp for
manglande løyving til administrasjon. Fleirtalet viser
til at Regjeringa ikkje har lagt fram korleis ordninga er tenkt å fungere,
og viser til dårlege røynsler frå sist
Aetat arbeidde etter ein modell som implisitt førte til
overregistrering framfor fokus på kvalitet. Fleirtalet er
opptatt av å ikkje tilrå system som fører
til ein slik type tilpassingar og krev mykje byråkrati. Å løyve
nødvendige midlar direkte til Aetat vil føre til
langt mindre byråkrati, og leggje til rette for langsiktig
kompetanseoppbygging i Aetat, og gje rom for personalmessige disponeringar og
administrative rutiner som tek var på brukerane.
Fleirtalet registrerer at Regjeringa
gjer framlegg om ei auke i dei administrative ressursane tilsvarande 220 årsverk.
Dette er ikkje nok for å setje Aetat i stand til å løyse
dei viktige oppgåvene som etaten er tiltenkt. Fleirtalet viser
til at over 20 000 personar står i kø på yrkesretta
attføring. Andre utfordringar er å gje effektiv
hjelp til andre grupper som er vanskeleg stilla på arbeidsmarknaden.
Fleirtalet meiner at alle som
står i fare for å ramle ut av arbeidsmarknaden
av helsemessige årsaker, bør få eit tilbod
om yrkesretta attføring. Fleirtalet vil peike
på at det er ein samanheng mellom problem på arbeidsmarknaden
og helseproblem. Derfor er det viktig å ha eit effektivt
hjelpeapparat som kan handle raskt når arbeidsløysa
kjem. Fleirtalet har merka seg at alt for mange deltakarar
på yrkesretta attføring har vore registrert som
trygda eller arbeidsledig i relativt lang tid før dei får
tilbod om attføring.
Fleirtalet vil vidare peike på at
alle granskingar viser at dess lenger tid ein går passiv,
dess vanskelegare er det å kome attende i arbeid. Arbeidstilhøva
i Aetat har lenge vore under press og ei auke på 220 årsverk
vil ikkje motvirke den store nedbygginga som har blitt gjort i 2002.
Fleirtalet viser til at arbeidsløysa
aukar. Ved utgangen av november 2002 var det registrert 77 700 heilt
ledige arbeidssøkjarar, som er 3,3 pst. av arbeidsstyrken.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at antallet
personer som mottar ytelser til yrkesrettet attføring har økt
betydelig de siste årene. Disse medlemmer vil
vise til at dette er en ønsket utvikling for å sikre
at flest mulig får et tilbud om attføring før
de eventuelt tilstås uføretrygd. Disse medlemmer registrerer
imidlertid at tilstrømmingen har økt mer enn kapasiteten,
slik at antallet personer i kø i påvente av et
attføringstiltak har vokst. Disse medlemmer registrerer
derfor med tilfredshet at departementet har iverksatt en forsøksordning
som også skal virke i 2003, der Aetat mottar et fast beløp
pr. avklaring i forhold til attføringstiltak, og har forventninger
til at dette vil bidra til å redusere flaskehalsen.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
at landet treng ein arbeidsmarknadspolitikk som kan møte
denne utfordringa og viser til Arbeidarpartiets alternative budsjett
der ein gjer framlegg om å styrkje løyvingane
til Aetat med 50 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at Aetats viktigste arbeidsområde skal være å følge
opp de vanskeligst formidlingsbare arbeidssøkerne. Disse
medlemmer mener det er betydelig rom for effektivisering
og omlegging av Aetats arbeid, samtidig som man prioriterer dette
arbeidet.
Disse medlemmer registrerer at
det nå blir større fleksibilitet i arbeidsmarkedet
ved at utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt
er tillatt. Disse medlemmer imøteser dette
med interesse og viser til at partiet prinsipielt mener det er en
privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker.
Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at ordninger som gir et arbeidstilbud til yrkeshemmede,
fortsatt bør prioriteres. Gjennom slike virksomheter kan mennesker
med ulike yrkeshemninger delta i produksjonen og skapergleden på en
arbeidsplass.
Disse medlemmer viser til sitt
alternative budsjettforslag.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil med bakgrunn i den raskt aukande arbeidsløysa,
og dei problema Aetat no slit med som følgje av låg
kapasitet, auke løyvingane til Aetat med 25 mill. kroner
i sine respektive alternative budsjett.
Komiteen vise til
at Stortinget under behandlingen av Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) vedtok å be
Regjeringen legge fram forslag som sikrer brukermedvirkning i Aetat.
Medvirkning fra brukere må lovfestes i sysselsettingsloven
slik at Aetat blir pålagt å sikre brukernes rettigheter
og interesser blant annet gjennom et formalisert samarbeid med brukernes
organisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dette lovforslaget må raskt på plass,
og flertallet ber Regjeringen legge det fram innen
utgangen av vårsesjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen legge fram dette
lovforlaget så snart som mulig.
Komiteen vil påpeke
behovet for å styrke Aetats kompetanse og ressurser for å yte
bedre service og bistand til yrkeshemmede og til innvandrere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber Regjeringen sørge for at øremerkede stillinger
blir opprettet for å dekke behovet for opplæring
av etatens ansatte slik at kompetansen på disse områdene økes
i hele organisasjonen.
Forslag 2003: kr 4 086 190 000.
Komiteen vil understreke
at arbeid til alle er til det beste både for den enkelte
og for samfunnet. Det at folk står utanfor arbeidslivet
er den framste årsaka til fattigdom. Det viktigaste politiske
grep ein kan ta for å kjempe mot fattigdom er å få folk
ut i arbeid. Høg sysselsetting er dessutan det beste fordelingstiltak
for utjamning av forskjellane mellom folk. Derfor vil komiteen kvalifisere
flest mogleg av dei som står utanfor arbeidslivet til arbeid.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at situasjonen i arbeidsmarknaden er vanskeleg og arbeidsløysa
aukar kraftig. Gode kortvarige yrkesretta kurs hjelper dei arbeidsledige
til å få ordinært arbeid. Dessutan gir
slike kurs dei arbeidsledige ein meiningsfull kvardag. Fleirtalet viser
til ei undersøking gjort av SSB som viser at 43 pst. av
dei som hadde delteke på tiltak er i arbeid 6 månader
seinare.
Fleirtalet viser til at det i
dag er for få tiltaksplassar i forhold til talet på ledige.
Til dømes var det 23 024 deltakarar på tiltak
i 1997 då det var om lag 73 000 ledige. I 2003 legg Regjeringa
opp til 8 650 ordinære tiltaksplassar og arbeidsløysa
nærmar seg allereie 90 000 ledige.
Komiteen viser til
at eit stadig hardare arbeidsliv støter stadig fleire arbeidstakarar
ut i arbeidsløyse. Dette gjer det vanskelegare for yrkeshemma
og andre utsette grupper å kome ut i arbeid. Komiteen meiner at
arbeidsmarknadstiltak er med på å kvalifisere
yrkeshemma arbeidstakarar til arbeidslivet. Behovet for fleire tiltaksplassar
retta mot yrkeshemma har auka mellom anna som følgje av
et aukande tal på uføretrygda som skal få ei
ny sjanse i arbeidslivet.
Komiteen viser til at Regjeringa
gjer framlegg om å slå saman kap. 1591 og kap.
1592 til eit nytt kap. 1594. Regjeringa meiner at ei slik samanslåing
vil sikre eit betre arbeid overfor ordinære og yrkeshemma arbeidssøkjarar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tvilande til om ei samordning vil vere eit gode overfor yrkeshemma
arbeidssøkjarar. Fleirtalet meiner at dei
svakaste kan miste fokus og dermed komme dårlegare ut ved
ei samanslåing. På denne bakgrunn går fleirtalet mot
ei slik samanslåing.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at for 2003 forslår
Regjeringen at tiltakskapitlene kap 1591 Arbeidsmarkedstiltak og kap.
1592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede slås
sammen til et nytt tiltakskapittel kap 1594 Arbeidsmarkedstiltak. Disse
medlemmer viser til at kapittelsammenslåingen støtter
opp under endringen i tiltaksstrukturen som er gjennomført
fra 2002 og som bl.a. innebærer en mer helhetlig organisering
av arbeidet overfor ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere. Disse
medlemmer understreker at formålet med sammenslåingen
er å gi større fleksibilitet og effektivitet i
ressursbruken rettet mot viktige målgrupper i arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteen viser elles
til at stønadsordninga til VTA (Varig tilrettelagt arbeid)
fekk ei positiv auke i 2002. Komiteen er kjent med
at VTA-bedriftene sin økonomiske situasjon er blitt svakare
dei siste åra. Komiteen ber Regjeringa gjere
ei vurdering av den økonomiske situasjonen i desse bedriftene
i samband med revidert budsjett 2003.
Komiteen ba Regjeringa i fjor
om å utarbeide ein opptrappingsplan for fleire ASVO-plassar. Komiteen kan
ikkje sjå at dette er gjort og ber om at Regjeringa følgjer
dette opp. Komiteen vil også be om at departementet
iverksett ei undersøking av langtidsverknadene av arbeidsmarknadstiltaket
Arbeid med Bistand (AB).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i løpet
av 2002 vil være etablert om lag 340 nye plasser innenfor
tiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA). I tillegg kommer nye plasser som
følge av omleggingen av arbeidssamvirker og produksjonsverksteder
til Varig tilrettelagt arbeid. Samlet er dette en betydelig utbygging
som kommer personer til gode som ikke så lett kan dra nytte
av de øvrige attføringstiltakene. Disse
medlemmer ber Regjeringen fortsette satsingen for å øke
tilbudene til denne målgruppen innenfor budsjettrammen. Disse
medlemmer ber samtidig om at omstillingsarbeidet med arbeidssamvirkene
og produksjonsverkstedene fortsetter, og at en kommer tilbake til
Stortinget med erfaringer basert på det igangsatte forsøket
med differensierte satser for deltakerne i disse tiltakene.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive alternative
budsjett der dei gjer framlegg om 1 700 nye tiltaksplassar for 2003.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å fremheve
at det med Fremskrittspartiets politikk ville være en økt
etterspørsel etter arbeidskraft og at behovet for arbeidsmarkedstiltak derfor
ikke ville være like stort. På denne bakgrunn
forslår disse medlemmer i sitt alternative
budsjettfremlegg å kutte bevilgningen til ordinære
arbeidsmarkedstiltak med 300 mill. kroner.
Disse medlemmer mener tiltak
rettet mot yrkeshemmede bør prioriteres. Blant annet ønsker disse medlemmer å øke
tilskuddet til investeringer til skjermede tiltak med 50 mill. kroner,
slik at denne ordningen sikres er solid fremtid.
Disse medlemmer viser til sitt
alternative budsjett, samt forliksmerknad med Høyre og
Kristelig Folkeparti om den nye kapittelstrukturen.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil løyve
75 mill. kroner ekstra til arbeidsmarknadstiltak, der 50 mill. kroner
går til tiltaksplassar innanfor verkstadindustrien. Denne
medlemen viser til merknad under kap. 3.1.6 og 5.1.1 i denne
innstilling.
Forslag 2003: kr 440 000 000. Saldert budsjett
2002: kr 269 078 000.
Komiteen viser til
at ventelønnsordningen er hjemlet i lov av 4. mars 1983
nr. 3 og gir oppsagte tjenestemenn rett til ventelønn og
fortrinnsrett til annet statlig arbeid. I tillegg er oppsagte arbeidstakere
fra virksomheter som er skilt ut som statsforetak, blitt gitt tidsbegrenset
rett til ventelønn. Med virkning fra 1.juli 2002
blir ventelønnskostnader som utløses etter omdanning
til aksjeselskap dekket av selskapene selv gjennom refusjonsplikt.
Ved utgangen av juli 2002 hadde nær 3 000 personer rett
til ventelønn. Av en nytilgang på 600 personer
første halvår i 2002 kom to tredjedeler fra Posten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser også til at det neste år
vil bli utprøvet en ordning med resultatbasert bonus til
private formidlingsvirksomheter når arbeidssøkere
med ventelønn formidles til arbeid. Store omstillinger
i staten og et økende antall arbeidssøkere med
ventelønn er bakgrunnen for forslaget, og disse
medlemmer understreker betydningen av at Aetat vil legge
til rette for at andre tilbydere av formidlingstjenester skal kunne
formidle ventelønnsmottakere mot bonus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det i fremiden ikke bør være mulig å legge
inn slike ordninger i arbeidsavtaler i staten.
Disse medlemmer registrerer at
på tross av forskjellige virkemidler i omstillingsarbeidet
når det gjelder oppsagte tjenestemenn, øker behovet
for ventelønn.
Disse medlemmer mener en så sterk
begunstigelse av ansatte i offentlig sektor som ventelønnsordningen,
er uheldig, og kutter derfor i sitt alternative statsbudsjett bevilgningen
under kap. 1595 med 220 mill. kroner.
I 2003 ønsker Arbeids- og administrasjonsdepartementet
fortsatt å ha fokus på å:
1. Styrke innsatsen
for å fremme inkludering og forebygge utstøting
fra arbeidslivet.
2. Redusere risikoen for dødsfall
og skader som følge av brann og arbeidsulykker.
3. Fremheve virksomhetenes ansvar for å sørge
for arbeidsmiljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig drift, spesielt
med fokus på omstillingsprosesser.
Følgende hovedstrategier for arbeidsmiljø-
og sikkerhetsarbeidet skal føre til oppnåelse
av mål på kort og lang sikt:
– Systematisk
HMS-arbeid.
– Risikobasert virkemiddelbruk.
– Brukertilpasset, omstillingsdyktig
og effektiv HMS-forvaltning.
Forslag 2003: kr 270 700 000. Saldert budsjett
2002: kr 247 417 000.
Komiteen viser til
at Arbeidstilsynet har ei viktig rolle i arbeidet for å fremje
gode tiltak for arbeidstakarane si helse og i arbeidet med eit inkluderande arbeidsliv.
For at Arbeidstilsynet skal ha betre
moglegheit til å ta vare på sin viktige rolle
i dette arbeidet, vil fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, be Regjeringa
om å følgje utviklinga nøye. Vidare vil fleirtalet be
Regjeringa om å kome tilbake i revidert budsjett med ei
grundig vurdering av den økonomiske situasjonen for Arbeidstilsynet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, hvor dette kapitlet
kuttes med 30 mill. kroner. Disse medlemmer mener
at forbedrede rutiner for tilsynsvirksomheten og økt fokus
på internkontroll vil gi en effektivitetsgevinst innenfor
HMS-området som reduserer Arbeidstilsynets ressursbehov
uten at omfanget og kvaliteten reduseres.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at situasjonen på arbeidsmarkedet er tøft.
1 av 7 nordmenn i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidsmarkedet.
Mange ønsker å jobbe, men stenges ute. At forholdene
på arbeidsmarkedet er i tråd med lover og avtaler
er helt avgjørende for at vi skal lykkes med et inkluderende
arbeidsliv. Disse medlemmer vil derfor styrke Arbeidstilsynet
med 10 mill. kroner i sitt alternative budsjett.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på det viktige arbeidet Arbeidstilsynet gjør.
Et godt helse, miljø og sikkerhetsarbeid i arbeidslivet betinger
et godt kontrollapparat. Dette medlem vil derfor
styrke bevilgningen til Arbeidstilsynet med 10 mill. kroner i sitt
alternative budsjett.
Forslag 2003: kr 126 500 000. Saldert budsjett
2002: kr 122 654 000.
Komiteen konstaterer
med stor bekymring at Norge fortsatt troner på toppen av
internasjonale brannstatistikker. Dette skjer til tross for den
brede nasjonale innsatsen de senere årene for å få ned
antall branner her i landet.
Komiteen viser til at ifølge
"World Fire Statistic" utgjør de økonomiske tapene
ved branner i Norge 0,30 pst. av BNP, noe som er langt høyere
enn i noe annet land. Tilsvarende tall er for eksempel for Japan
er 0,09 pst., Finland 0,15 pst., USA 0,11 pst. og Danmark 0,20 pst.
Komiteen vil understreke at branner
er meget alvorlig samfunnsproblem. Strømfeil i el-installasjoner eller
feil bruk av el-utstyr utgjør nær 50 pst. av de kjente
brannårsakene i Norge.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
hvordan tilsyn i boliger kan bedres for å forebygge brann.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det lokale eltilsynet årlig gjennomfører stikkprøvekontroll
med det elektriske anlegget i 90 000-100 000 hustander. Dette tilsvare
at det i gjennomsnitt føres tilsyn med hver husstand hvert 20. år.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette er en for lav tilsynsfrekvens.
Disse medlemmer mener at et tilsynsintervall ned
mot 5 år må etterstrebes og ber Regjeringen arbeide
for dette mål. Så lenge feil ved el-installasjoner og
feil bruk av el-utstyr er en vel kjent brannårsak er det
mulig å målrette forebyggende tiltak inn mot denne brannårsaken.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen
prioritere arbeidet med å øke tilsynsfrekvensen
rettet mot el-installasjoner i private boliger samt i offentlige
og private institusjoner med eldre eller syke beboere. Målet
skal være at alle hustander i hele landet skal få utført
el-tilsyn hvert 5. år fra og med 2004.
Forslag 2003: kr 71 725 000. Saldert budsjett
2002: kr 68 374 000.
Komiteen viser til
at Statens arbeidsmiljøinstitutt er det nasjonale forskningsinstituttet
innenfor arbeidsmiljø-/arbeidshelseområdet.
Integrert i forskningsvirksomheten er service, utdanning og formidling.
Instituttets overordnede mål er å skape og formidle
kunnskap om arbeid og helse. Komiteen vil spesielt
peke på instituttets ønske om å styrke
innsatsen knyttet til vekselvirkningen mellom psykososiale/organisatorisk betingede
arbeidsmiljøforhold og kjemisk, biologisk og fysisk eksponering.
Komiteen er enig i at for 2003
bør instituttet som hovedmål arbeide for å oppnå dette
gjennom å skape kunnskap om sammenheng mellom arbeid, sykdom
og helse, kartlegge miljø og helseforhold, vurdere risiko og
foreslå forebyggende tiltak, samt å gjøre
kunnskap om sammenhengen mellom arbeid, sykdom og helse kjent. Komiteen er
enig i at bevilgningen kan overskrides mot tilsvarende merinntekter
under kap. 4573.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
registrerer også at Regjeringen i løpet av 2003
vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av en eventuell
fristilling av også Statens arbeidsmiljøinstitutt,
blant annet basert på erfaringene med omdanningen av Arbeidsforskningsinstituttet
til AS.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
går imot en fristilling av Statens arbeidsmiljøinstitutt
og mener erfaringene fra Arbeidsforskningsinstituttet taler imot
nettopp det.
Forslag 2003: kr 2 000 000. Saldert budsjett
2002: kr 25 400 000.
Forslaget omfatter midler til dekning av etableringskostnader
i forbindelse med omdanning fra forvaltningsorgan til aksjeselskap
(AFI AS). Basisbevilgning til instituttet foreslås under
kap. 1575 post 50.
Komiteen viser til
at Arbeidsforskningsinstituttet av Stortinget 5. juni 2002 ble vedtatt
omgjort til aksjeselskap fra og med 1. juli 2002, og at videre tilskudd
til selskapet vil bli kanalisert gjennom Norges forskningsråd.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil også peke på at
Arbeids- og administrasjonsdepartementet har fått fullmakt
til å avklare fremtidig eierskap for AFI AS, samt å selge
inntil 100 pst. av statens aksjer i AFI AS. Disse medlemmer registrerer
at denne fullmakten foreslås videreført i 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker
ikke å gi Regjeringen slik fullmakt, og viser til sine
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) og i Innst. S.
nr. 205 (2001-2002).
Forslag 2003: kr 44 244 000. Saldert budsjett
2002: kr 35 950 000.
Komiteen vil understreke
at deltidspersonell er en viktig del av den samlede brannberedskapen.
Fortsatt mangler imidlertid rundt 7 000 av landets deltidsbrannfolk
grunnutdanning. Manglende grunnutdanning hos deltidsbrannfolk har
lenge vært et vedvarende problem som svekker brannberedskapen
i kommunene. Det er derfor viktig at det nasjonalt finnes et godt
utdanningstilbud til både heltid- og deltidsbrannfolk slik
at kompetansen til landets brannfolk til enhver tid er best mulig.
Komiteen forutsetter derfor at
utdannelsen av deltidspersonell går som planlagt og at
målet om å gjennomføre grunnopplæring
for 700 deltidspersonell årlig nås slik at deltidspersonell
får oppgradert sin faglige kompetanse.