2.1 Sammendrag

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en gradvis, langsiktig opprettholdbar innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Den økonomiske politikken må samtidig bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.

Regjeringen har forbedret rammevilkårene for næringsvirksomhet og iverksatt tiltak for å øke vekstevnen i økonomien. Regjeringens forslag til skattereform og moderniseringen av offentlig sektor er viktige elementer i denne sammenhengen. Et hovedmål for den økonomiske politikken er å opprettholde en sterk konkurranseutsatt sektor.

Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens omtale av hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil understreke at det på lang sikt er vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være avgjørende for velferden i Norge, og viser til at Regjeringen er opptatt av å gi gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet. For å få til en slik utvikling er det bl.a. viktig med moderate lønnsoppgjør, et forbedret skattesystem, internasjonalt konkurransedyktigskatte- og avgiftsnivå og en budsjettpolitikk som legger til rette for lav inflasjon.

Disse medlemmer vil også understreke at inntektene fra petroleumssektoren ikke er inntekter i vanlig forstand, da de har sitt motstykke i en redusert petroleumsformue. Handlingsregelens retningslinjer er derfor viktig for å ta vare på denne arven også for fremtidens generasjoner. Denne formuen må også sees i sammenheng med at veksten i pensjonsutbetalinger og omsorgsbehov vil øke sterkt frem mot 2050. I tillegg vil en for sterk innfasing av disse inntektene være negativt for den konkurranseutsatte industrien som er drivkraften i fastlandsøkonomien.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader under 3.2, 5.2 og 6.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen i Norge og at det derfor er avgjørende å fremme verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens avvisning av nødvendigheten av en mer aktiv næringspolitikk og en offensiv og vekstskapende økonomisk politikk som er viktig for å nå de skisserte mål.

Etter disse medlemmers oppfatning er det fortsatt ingen grunn til å holde fast i handlingsregelen, all den tid staten går med et enormt overskudd. Det er langt viktigere å holde fokus på vekstevnen i BNP for fastlandsøkonomien og tiltak som kan bidra til større produktivitet og effektivitet over tid. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen likevel velger å forholde seg til langt mer passiv. Så lenge dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi over tid. Disse medlemmer mener videre at Regjeringens håndtering av handlingsregelen i forbindelse med revidert budsjett med all tydelighet illustrerer at handlingsregelen nå bør avvikles.

Disse medlemmer understreker behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad vil bidra til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte som helhet.

Disse medlemmer har sett seg lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område, uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen, har for det politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.

Etter disse medlemmers oppfatning er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske debatten er preget av fravær av evne til å skille mellom hva pengene brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt kapasitet. Det er umulig å forstå hvordan et av verdens rikeste land har omfattende problemer både i helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar, manglende veiinvesteringer og høy arbeidsledighet.

Disse medlemmer vil understreke at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte og det er derfor større systemendringer som er mest nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre økonomien gjennom stadige og mindre endringer av skatter og avgifter.

Offentlig sektor har over tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer er skuffet over Regjeringens manglende evne til å effektivisere offentlig sektor. Det er nødvendig med en finanspolitikk innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med.

Disse medlemmer erkjenner samtidig at dette er budsjettrevisjon, hvor hensikten er å revidere budsjettet, ikke ta omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger fast ett år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme forslag på de områder problemene synes mest akutt. Disse medlemmer støtter heller ikke en rekke av de reduksjoner Regjeringen har foreslått. Under ordinær budsjettbehandling vil flere av disse kuttene være i tråd med Fremskrittspartiets politiske prioriteringer, men nettopp med hensyn til forutsigbarhet vil ikke disse medlemmer akseptere denne type ubegrunnede kutt midt i budsjettåret.

Regjeringens hovedargument for å foreta en rekke av disse kuttene skyldes veksten i utgifter over Folketrygden. Det blir etter disse medlemmers oppfatning ikke verken færre sykmeldte eller trygdede av slike kutt. Disse medlemmer er enig i at det er grunn til å bekymre seg over veksten i disse utgiftene, men mener at det da er nødvendig å se etter årsaken til denne veksten for deretter å gjøre noe med det.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedprioriteringer er:

• – kamp mot arbeidsledighet, herunder veibevilgninger

• – bedret sykehusøkonomi

• – økte midler til kriminalitetsbekjempelse

I tillegg har disse medlemmer foreslått å reversere alle de usosiale kutt som er foreslått av Regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette er en revisjon av budsjettopplegget for 2004. Disse medlemmers hovedprioriteringer i det økonomiske opplegget framgår derfor av merknadene i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) og de øvrige budsjettdokumentene. Merknader i denne innstillingen er derfor begrenset til saker der endrede forutsetninger gjør endringer nødvendig, og forhold Regjeringen har tatt opp.

Disse medlemmer understreker at det fremste problemet i norsk politikk er 113 000 voksne arbeidsføre mennesker som er arbeidsledige eller på tiltak. I tillegg kommer over 40 000 som er undersysselsatt.

Disse medlemmer påpeker at norsk økonomi nå er sterkt stimulert gjennom pengepolitikken, samtidig som det føres en liberal linje i forhold til bruk av oljepenger i finanspolitikken. Totalt gir dette klart ekspansiv økonomisk politikk. Resultatene har begynt å vise seg gjennom sterk økning i det private forbruket, og sterkere vekst. Inflasjonen er svært lav, men har tatt seg noe opp i det siste. Den ligger allikevel klart under inflasjonsmålet som Norges Bank styrer etter.

Men samtidig er det en vekst som nesten ikke skaper nye arbeidsplasser, og det legges nå til grunn at reduksjonen i ledigheten vil bli liten til langt ut i 2005. Det er derfor fortsatt behov for en mer målrettet stimulans av økonomien enn det pengepolitikken kan få til aleine. Disse medlemmer mener en viktig del av forklaringen på dette er for ensidig fokus på pengepolitikken i forhold til stabilisering av norsk økonomi. Disse medlemmer har markert klar avstand til at stabiliseringspolitikken i sin helhet overlates til pengepolitikken. Det rammer konkurranseutsatt næringsliv hardt i oppgangsperioder gjennom høy rente og sterk krone. Dette er næringsliv som er avhengig av langsiktig forutsigbarhet - det tar mange år å bygge opp bedrifter som kan konkurrere på det internasjonale markedet. Dagens pengepolitikk som går fra grøft til grøft - fra høy rente høsten 2002 til rekordlav rente våren 2004 - er det motsatte av norsk næringslivs behov. Ledighetsutviklingen viser også at sjøl en svært ekspansiv pengepolitikk, kun i begrenset grad klarer å redusere ledigheten. Disse medlemmer støtter den omleggingen som har skjedd i pengepolitikken, med et større fokus på arbeidsledighet og valutakurs, og viser i denne sammenheng til sine merknader til pkt. 6.2. Disse medlemmer understreker imidlertid at pengepolitikken alene ikke er tilstrekkelig til å løse ledighetsproblemene i norsk økonomi. For en mer utfyllende beskrivelse av disse medlemmers tiltak for å begrense arbeidsledigheten, vises det til pkt. 7.2.

Disse medlemmer frykter at summen av et lavt rentenivå som ser ut til å videreføres framover og Regjeringens ekspansive linje i budsjettpolitikken, kan gi for sterk stimulans til norsk økonomi. Privat forbruk anslås å øke med 4,5 pst. i år, og den økonomiske veksten i fastlands-Norge anslås til over 3 pst. Faren er at dette kan gi økt inflasjon, sterkere krone og høyere rente. For norsk næringsliv vil det være uheldig, og det vil være ødeleggende for kampen mot ledigheten.

Regjeringens økonomiske opplegg er etter disse medlemmers oppfatning åpenbart ekspansivt. I sitt budsjettforslag øker de bruken av oljepenger med 4,5 mrd. kroner, fra 16,5 til 21. Underskuddet (strukturelt, oljekorrigert) øker med nesten 5,75 mrd. kroner til 55 mrd. kroner. Det innebærer at det meste av reduserte skatteinntekter, økte dagpenger og endringer som følge av renteendringer (4,5 mrd. kroner) - ikke dekkes inn i budsjettet. Kun 1,25 mrd. kroner i reelle innstramminger er gjennomført.

En tolkning av handlingsregelen som tilsier at bruken av oljepenger bør tilpasses situasjonen i norsk økonomi, er i tråd med disse medlemmers forståelse av en fornuftig økonomisk politikk. Disse medlemmer velger å stole på Regjeringens forsikringer om at pengebruken er avpasset til den økonomiske situasjonen.

Innenfor den samme ramma som Regjeringen har foreslått, finner disse medlemmer rom til følgende satsinger:

• – kamp mot arbeidsledighet

• – styrket kommuneøkonomi og

• – bedret sykehusøkonomi

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004), der hovedmålene for Senterpartiets økonomiske politikk er gjort greie for.

Dette medlem viser til at Regjeringen i forslaget til Revidert nasjonalbudsjett for 2004 øker bruken av oljepenger med 4,5 mrd. kroner til 55,2 mrd. kroner. Oljepengene blir brukt til å dekke inn stigende sosiale utgifter: Sykepengene øker med 1,5 mrd. kroner, og utgiftene i forbindelse med uførhet stiger med 1,15 mrd. kroner. Senterpartiet la i sitt alternative statsbudsjett for 2004 opp til et strukturelt, oljekorrigert underskudd som er 1,3 mrd. kroner lavere enn Regjeringens forslag i Revidert. Dette medlem mener samtidig at en mer forutseende finanspolitikk, der man tenker forebyggende i forhold til helse og driver en aktiv næringspolitikk for å skape nye arbeidsplasser, ville ha skapt flere arbeidsplasser og motvirket den utsliting i og utstøting fra arbeidslivet, som er hovedårsaken til de økende sosiale utgiftene.

Dette medlem viser til at veksten i norsk økonomi er nå på ny like stor som under Sentrumsregjeringens glanstid; over 3 pst. i året. Derimot synker arbeidsledigheten lite, og sysselsettingen øker minimalt. I stedet ser vi konturene av en forbruksdrevet økonomisk vekst som ikke påvirker arbeidsmarkedet i nevneverdig grad. Samtidig gjennomfører Regjeringen kutt i budsjettene til veibygging, Innovasjon Norge, forsknings- og utviklingskontrakter og markedsføring av reiselivsnæringen, som heller ikke stimulerer til nye jobber.

Dette medlem slutter seg ellers til Regjeringens generelle mål for den økonomiske politikken; arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. I tillegg mener Senterpartiet at den økonomiske politikken bør ha en klarere geografisk og demokratisk forankring enn det Regjeringen legger opp til. Mer konkret: Dette medlem mener at for eksempel skattepolitikken og næringspolitikken bør kunne utformes på en måte som bidrar til en rettferdig fordeling av ressurser mellom distrikter, og samtidig legger forholdene til rette for en stabil og bærekraftig økonomisk utvikling i hele landet. Den norske næringsstrukturen er i utgangspunktet spesiell ved at om lag en fjerdedel av den totale verdiskapingen skjer innenfor naturressursbaserte næringer, på samme tid som naturressurser og videreforedlete produkter basert på naturressurser utgjør 2/3 av norsk eksport. Videreutvikling av disse ressursene forutsetter langt på vei fortsatt spredt bosetning og levende lokalsamfunn i tilknyting til ressursgrunnlagene, og politisk vilje og evne til å legge forholdene til rette for en slik samfunnsstruktur.

Dette medlem vil også peke på det er et demokratisk problem dersom målene for den økonomiske politikken over tid ikke er i samsvar med velgernes preferanser. Dette kan være tilfellet dersom folkevalgte organer i Norge må endre og justere målsetninger fordi midlene for å innfri disse ikke er i overensstemmelse med pålegg fra overnasjonale organer unntatt folkevalgt innflytelse og kontroll. Ett eksempel: EFTAs overvåkingsorgan ESA har de siste årene avgrenset Stortingets mulighet til å ta geografiske hensyn i skatte- og næringspolitikken, som det i årtier har vært bred enighet om er både ønsket og fornuftig. Ideelt sett burde og bør endringer i mål for den økonomiske politikken i stedet baseres på folkeviljen uttrykt ved valg eller i folkeavstemninger.

Komiteen sin medlem frå Kystpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).