Det vises til Utenrikskomiteens brev datert
19. november 2004, vedlagt spørsmål til St.prp.
nr. 1 (2004-2005) fra Sosialistisk Venstreparti. Nedenfor følger
spørsmålet og Utenriksdepartementets svar:
Kap. 170 post 72
Det legges opp til en reduksjon av de generelle
bidragene til UNICEF samtidig som en øker på programmet
for jenters utdanning. Denne økninga har full støtte fra
SV. Reduksjonen begrunnes med at UNICEF bør vise større
vilje til giverkoordinering og -harmonisering. Hva er bakgrunnen
for dette og er det mulig å utdype dette mer?
Det internasjonale utviklingssamarbeidet har
i løpet av de senere årene gjennomgått
store endringer. Endringene bunner i en økende erkjennelse
av at utviklingssamarbeid er en politisk prosess der flere
virkemidler må ses i sammenheng. Det er blant annet behov for:
– sterkere
fokus på resultater på landnivå;
– større grad av lokale
tilpasninger som krever økt delegering av beslutningsmyndighet
til blant annet FN-kontorer på landnivå;
– bedre sammenheng mellom ulike
politikkområder;
– endrede samarbeidsformer fra
enkeltprosjekter til mer helhetlig samarbeid som sektor- og budsjettstøtte;
– behov for mer og bedre samarbeid,
koordinering og arbeidsdeling mellom bilaterale og multilaterale givere.
I økende grad samordner nå internasjonale
givere sin innsats ved hjelp av instrumenter som setter mottakerlandets
myndigheter i førersetet, for eksempel nasjonale fattigdomsstrategier,
sektorprogrammer, og ved å finansiere tiltak i fellesskap.
For å komme denne utviklingen i møte
og sikre at FN-systemet også i fremtiden skal opprettholde
sin stilling som sentral aktør på landnivå,
må den enkelte FN-organisasjon være villig til
en betydelig grad av harmonisering og koordinering. Mens organisasjonene har
kommet ganske langt når det gjelder å gjennomføre Kofi
Annans første FN-reformpakke, gjenstår det mye når
det gjelder reformpakke nummer to, hvor nettopp instrumenter som
felles finansiering og tilknytning til sektorprogrammer står
sentralt.
Det er langt igjen til vi kan si at FN-organisasjonene opererer
som enhetlige team i alle land. Tvert om ser vi at de ulike FN-organisasjonene
ofte overlapper hverandre og har ulik tilnærming til harmonisering,
nasjonale fattigdomsstrategier og sektorprogrammer.
De ulike FN-organisasjonene deltar i ulik grad
i de reformer og tilpasninger som kreves. Fra ulike hold, inkludert
våre utenriksstasjoner, mottar vi stadig rapporter om at
UNICEF ikke i tilstrekkelig grad medvirker i harmoniseringsprosesser
på landnivå. Når det gjelder innordning
i mottakerlandenes sektorprogrammer, og medvirkning i felles programmer
og finansiering, holder UNICEF igjen. Dette kan Norge,
som en betydelig giver til UNICEF, ikke være tilfreds med. Forslaget
om kutt i kjernebidraget for 2005 er ment som et tydelig signal
til UNICEF om å styrke sin innsats på dette området.
Til sammenligning er FN-organisasjoner som UNDP og UNFPA mer positive
til slik samordning og koordinering.
Samtidig er det verdt å understreke
at det begrensede kuttet i kjernebidrag mer enn oppveies av økningen
i støtten til UNICEFs program for jenters utdanning. På denne
måten sikres økt fokus om satsing på barn
og ungdom, ikke minst jenter, samtidig som det gis signal om utålmodighet
med takten i UNICEFs reformarbeid.