Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet,
valgfrihet, økt verdiskaping, rettferdig fordeling og langsiktig
bærekraftig utvikling. Det vises til St.meld. nr. 1 (2005-2006)
for nærmere omtale av hovedmålene.
Målene for Regjeringens økonomiske
politikk er arbeid til alle, en bærekraftig utvikling,
en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. De ulike
delene av politikken må virke sammen for å oppnå dette.
Regjeringen vil bygge videre på den nordiske modellen,
med godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært
samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig
privat sektor.
Den økonomiske politikken må bidra
til fortsatt økonomisk vekst innenfor rammer som sikrer
at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov
ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig økonomisk politikk
med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig
pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Verdiskapingen og sysselsettingen
må styrkes i alle deler av landet, bl.a. gjennom økt satsing
på forskning og utvikling og ved å styrke samfunnets
evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger
som barnehage, likeverdig utdanning, omsorg og helse.
For å styrke velferdsordningene og
tjenestetilbudet i offentlig sektor er det nødvendig med
en sterk konkurranseutsatt sektor. Gode rammebetingelser som bidrar til
innovasjon og nyskaping, vil være en viktig del av Regjeringens
næringspolitikk.
Regjeringen vil invitere til et tettere inntektspolitisk samarbeid
med partene i arbeidslivet. For å møte konkurransen
kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst
enn næringslivet hos våre handelspartnere.
Regjeringen vil forbedre, fornye og omstille
offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte, slik at tjenestene tilpasses
ulike behov. Det forebyggende arbeidet må styrkes. Det
er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene
skal reduseres og fattigdom avskaffes.
Regjeringen vil arbeide for et skattesystem
som gir stabile inntekter til fellesskapet, bidrar til en mer rettferdig
fordeling og et bedre miljø, fremmer sysselsettingen i
hele landet og bedrer økonomiens virkemåte. Regjeringen
vil videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået
fra 2004.
Aktiviteten i norsk økonomi er høy.
Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten avtar. Det ligger
an til at den gode utviklingen i norsk økonomi vil fortsette
neste år, og at veksten i 2006 for tredje år på rad
i vil ligge over gjennomsnittet for de siste 25 årene.
BNP for Fastlands-Norge anslås å øke
med 3,6 pst. i 2005 og 2,5 pst. i 2006. Anslaget for 2006 må ses
i sammenheng med at det som en teknisk forutsetning er lagt til
grunn en gradvis oppgang i rentenivået fra dagens nivå på om lag
2 1/2 pst., til rundt 4 pst. i slutten av 2008.
Forutsetningen er i tråd med forventningene i rentemarkedet.
Oppgangen i fastlandsøkonomien bidrar
til at bedringen i arbeidsmarkedet fortsetter. Sysselsettingen ventes
nå å øke med 22 000 personer
i 2006. Dette er 4 000 flere personer enn anslått
i budsjettet til regjeringen Bondevik II. Oppjusteringen må bl.a.
ses i sammenheng med at Regjeringen foreslår en markert økning
i kommunesektorens inntekter. Veksten i sysselsettingen ventes å bidra
til nedgang i arbeidsledigheten framover, fra 4,6 pst. av arbeidsstyrken
i inneværende år til 4,1 pst. i 2006.
Budsjettpolitikken må bidra til en
stabil økonomisk utvikling både på kort
og lang sikt. I tråd med dette ble det i Soria Moria-erklæringen
understreket at regjeringspartiene vil legge handlingsregelen til
grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen sier at petroleumsinntektene
skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med forventet
realavkastning av Statens petroleumsfond (anslått til 4
pst.). Slik vil bruken av petroleumsinntekter øke gradvis
til et opprettholdbart nivå.
Handlingsregelen gir rom for noe fleksibilitet.
I dårlige tider kan det være velbegrunnet å bruke
mer enn 4 pst. av fondskapitalen til å stimulere produksjon
og sysselsetting. Tilsvarende vil det være fornuftig å bruke
mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser
i økonomien. Hensynet til stabilitet ivaretas også av
muligheten til å fordele endringen i bruken av petroleumsinntekter
over flere år, dersom det skjer store endringer i fondskapital
eller strukturelt underskudd fra ett år til det neste.
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen
for å bidra til en stabil utvikling i etterspørsel og
produksjon. Samtidig med at handlingsregelen ble introdusert i 2001,
ble det også etablert nye retningslinjer for pengepolitikken.
Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon på om
lag 2 1/2 pst. På kort og mellomlang
sikt må Norges Banks rentesetting veie hensynet til lav
og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet i produksjon og
sysselsetting. Det betyr at pengepolitikken har en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen, jf. avsnitt 1.3.3 i proposisjonens tillegg.
Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Dagens høye
innbetalinger fra petroleumsvirksomheten kan derfor ikke betraktes
som inntekter i vanlig forstand, men er for en vesentlig del omgjøring
av olje- og gassressursene til finansielle plasseringer utenfor
Norge. Statens petroleumsfond gir et grunnlag for at bruken av inntektene
fra petroleumsvirksomheten kan frikobles fra de løpende
innbetalingene til staten og bidrar samtidig til å synliggjøre
hvor mye som årlig brukes av oljeinntektene. Netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten overføres i sin helhet til Petroleumsfondet, mens
bruken av petroleumsinntektene over tid skal følge utviklingen
i realavkastningen av fondskapitalen. Gjennom å investere
en vesentlig del av inntektene fra petroleumsvirksomheten i utlandet
legges det samtidig til rette for å stabilisere valutakursen.
Når staten bruker oljeinntekter til å finansiere økt offentlig
forbruk, må ressurser flyttes over fra andre næringer.
Disse ressursene vil i hovedsak hentes fra konkurranseutsatte næringer.
Det er svært viktig at disse næringene ikke tappes
for mer arbeidskraft enn at Norge kan bevare balanse i utenriksøkonomien
over tid. Dette krever at lønnsomheten i konkurranseutsatt virksomhet
i Norge er på linje med lønnsomheten i tilsvarende
virksomhet i andre land, noe som setter grenser for hvor store endringer
i kostnader, priser og valutakurs som kan bæres. Skal vi
få til en balansert utvikling, må bruken av oljeinntekter
ikke trappes for raskt eller for mye opp. Handlingsregelen ivaretar
dette hensynet og gir budsjettpolitikken et nødvendig ankerfeste,
samtidig som staten kan opprettholde en betydelig sparing i årene
framover. Dette er helt nødvendig for å kunne
møte den framtidige veksten i pensjoner og i utgiftene
til helse og omsorg.
Etter hvert som petroleumsreservene tappes ut,
vil veksten i Statens petroleumsfond stanse opp, og bruken av petroleumsinntekter
må flate ut. Samtidig vil aldring av befolkningen og økende
tilleggspensjoner i folketrygden gi et sterkt press i retning av økte
utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Selv om petroleumsinntektene
gir oss et godt utgangspunkt, er utgiftsveksten knyttet til en økende
andel eldre så sterk at den bare i begrenset grad kan finansieres
av inntektene fra Petroleumsfondet, også med de økte
anslagene for oljeprisen som ble lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet
2006, og som er videreført i dette tillegget til St.prp.
nr. 1 (2005-2006). En pensjonsreform som gjennomføres innenfor om
lag de samme økonomiske rammer som i forslaget fra Pensjonskommisjonen,
vil være et viktig skritt i riktig retning, men er ikke
alene tilstrekkelig til å lukke det anslåtte gapet
mellom statens utgifter og inntekter. Det vil derfor bli nødvendig
med ytterligere reformer som bygger opp under langsiktig bærekraft
i statsfinansene. Et svært viktig tiltak i denne forbindelse
er å fremme et inkluderende arbeidsliv og høy
yrkesdeltakelse.
Den økonomiske veksten er sterk. Oppgangen
ventes å fortsette neste år og føre til
en klar bedring i arbeidsmarkedet. Samtidig er bruken av petroleumsinntekter kommet
opp på et høyt nivå. Målt ved
det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet er det brukt
220 mrd. kroner av oljeinntektene over statsbudsjettet i de fire årene
etter at handlingsregelen ble introdusert. For inneværende år
anslås bruken av oljeinntekter til 62,3 mrd. kroner, som
er rundt 22 mrd. kroner mer enn den forventede realavkastningen
av Petroleumsfondet. Hensynet til en balansert utvikling i norsk økonomi, samt
behovet for statlig sparing knyttet til en aldrende befolkning,
tilsier at det legges vekt på raskt å vende tilbake
til 4 pst. banen for bruk av petroleumsinntekter.
Regjeringen vil føre en ansvarlig og
forutsigbar budsjettpolitikk basert på handlingsregelen,
og legger opp til samme bruk av oljeinntekter i 2006 som foreslått
av regjeringen Bondevik II. Innenfor denne rammen foreslås
det nye utgiftsøkninger på om lag 8,1 mrd. kroner. Handlingsrommet
i budsjettpolitikken er i hovedsak skaffet til veie gjennom å reversere
deler av skattelettelsene foreslått av regjeringen Bondevik
II, samt at påløpte skatter og avgifter foreslås økt
med 3 mrd. kroner sammenliknet med 2005. Bokførte skatte-
og avgiftsinntekter øker med om lag 6,4 mrd. kroner sammenliknet
med Bondevik II-regjeringens forslag. Videre er anslagene for utgifter
under regelstyrte ordninger satt ned med til sammen 1,2 mrd. kroner
som følge av ny informasjon etter at St.prp. nr. 1 (2005-2006)
ble lagt fram. For å kunne styrke prioriterte områder
foreslår Regjeringen også utgiftsreduksjoner utenom
anslagsendringer på vel 0,6 mrd. kroner.
Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til budsjett
for 2006 kan oppsummeres i følgende punkter:
– Budsjettet
har et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 65,9 mrd.
kroner, dvs. samme nivå som foreslått i Nasjonalbudsjettet
2006. Dette er vel 13 mrd. kroner mer enn forventet realavkastning
av kapitalen i Statens petroleumsfond ved inngangen til 2006. Som
følge av rask vekst i kapitalen i Petroleumsfondet reduseres
avstanden mellom underskudd og realavkastning med om lag med 9 mrd.
kroner fra 2005 til 2006.
– Regnet som andel av trend-BNP
for Fastlands-Norge er det strukturelle underskuddet uendret fra 2005
til 2006. Budsjettet anslås å være om
lag nøytralt i forhold til den økonomiske utviklingen.
– Realveksten i statsbudsjettets
underliggende utgifter kan anslås til vel 1 1/2
pst. Dette er en økning på nesten 3/4
prosentpoeng sammenliknet med anslaget i Nasjonalbudsjettet 2006.
– Regjeringen foreslår
skatte- og avgiftsendringer som øker skatter og avgifter
fra 2005 til 2006 med 3,0 mrd. kroner påløpt og
2,2 mrd. kroner bokført. Sammenliknet med forslaget til
regjeringen Bondevik II øker skatter og avgifter med 6,4
mrd. kroner bokført og 9,7 mrd. kroner påløpt.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd anslås til 70,8 mrd. kroner.
– Statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten anslås til om lag 328 mrd. kroner.
Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringen
til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til om lag 257
mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte av kapitalen i fondet.
Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Petroleumsfondet anslås
til i overkant av 316 mrd. kroner.
– Den samlede kapitalen i Statens
petroleumsfond ved utgangen av 2006 anslås til om lag 1 657
mrd. kroner, mens kapitalen ved utgangen av inneværende år
anslås til om lag 1 312 mrd. kroner.
Anslagene i tillegget til St.prp. nr. 1 viser
en kraftig økning i kapitalen i Petroleumsfondet de nærmeste årene,
om lag på linje med beregningene i Nasjonalbudsjettet 2006.
Samme strukturelle underskudd i 2007 som i 2006 vil nesten svare
til 4 pst. realavkastning av fondet. For de påfølgende årene
viser anslagene rom for økt bruk av petroleumsinntekter.
Med en slik gunstig utvikling i fondskapitalen vil det være
i tråd med retningslinjene om underskuddene noen år
blir liggende noe lavere enn realavkastningen av fondet. Tidligere
erfaringer har vist at anslagene for utviklingen i fondskapitalen
er usikre, bl.a. som følge av usikkerhet om oljeprisen.
Budsjettpolitikken må derfor utformes i lys av den faktiske
utviklingen i Petroleumsfondet og i norsk økonomi og med
tilbørlig vekt på de betydelige utfordringene
offentlige finanser står overfor på lengre sikt.
Budsjettpolitikken er nærmere omtalt
i avsnitt 1.3.1 i proposisjonens tillegg.
Regjeringens budsjettforslag for 2006 gir et
kraftig inntektsløft for kommunene, slik at sektoren sikres økt handlefrihet
til å løse viktige velferdsoppgaver. Forslaget
innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter i
2006 på 7,5 mrd. kroner, eller 3 1/3
pst. Den reelle veksten i de frie inntektene anslås til
5,7 mrd. kroner, tilsvarende vel 3 1/2 pst. Sammenliknet
med Nasjonalbudsjettet 2006 økes kommunenes frie inntekter
med 3,8 mrd. kroner.
Regjeringen foreslår at maksimalprisen
for en heltids barnehageplass reduseres til 2 250 kroner
pr. måned fra 1. januar 2006, og bevilgningene
til barnehager foreslås økt med vel 1,3 mrd. kroner
i forhold til Gul bok 2006. For kommunene vil de økte overføringene
til barnehager delvis ha en motpost på utgiftssiden, i
form av lavere foreldrebetaling i kommunale barnehager og økt
tilskudd fra kommunene til private barnehager.
Kommuneøkonomien er nærmere
omtalt i avsnitt 1.3.2 i proposisjonens tillegg.
Regjeringen foreslår flere nye tiltak
for å styrke innsatsen mot fattigdom. Disse tiltakene omfatter
flere departementers ansvarsområder og utgjør
samlet om lag 0,5 mrd. kroner.
Innsatsen mot arbeidsledighet og for inkludering
i arbeidslivet er en hovedsak for Regjeringen. Regjeringen vil føre
en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og foreslår 217 mill.
kroner til flere arbeidsmarkedstiltak. Styrkingen gir rom for et
tiltaksnivå på om lag 14 000 plasser
i første halvår 2006 og rundt 11 000
plasser i andre halvår 2006.
Regjeringen vil bedre de økonomiske
ytelsene under arbeidsledighet ved å reversere flere av
de innsparingstiltakene som er gjennomført under regjeringen
Bondevik II. Ferietillegget for dagpengemottakere foreslås gjeninnført
med virkning for opptjente dagpenger fra 1. juli 2006,
og retten til dagpenger under permittering utvides til 34 uker.
Regjeringen mener det er nødvendig å reversere svekkelser
i arbeidstakernes vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode.
Det fremmes derfor samtidig med denne budsjettproposisjonen en lovproposisjon om
endringer i arbeidsmiljøloven, slik at en ny arbeidsmiljølov
med godt vern av arbeidstakernes rettigheter kan tre i kraft 1. januar
2006.
Samferdselssektoren styrkes med om lag 460 mill. kroner
bl.a. gjennom økte bevilgninger til både investeringer
og drift og vedlikehold av riksveger og jernbanen.
Regjeringen foreslår en økning
på til sammen knapt 170 mill. kroner i kulturbevilgingene
knyttet til Kulturløftet.
For å få til en målrettet
og balansert satsing på justissektoren, foreslår
Regjeringen å øke bevilgningene til politiet og
kriminalomsorgen med til sammen vel 120 mill. kroner.
Mens regjeringen Bondevik II foreslo en omlegging av
refusjonsordningen for sjøfolk, foreslår Regjeringen å videreføre
gjeldende ordning i første halvår 2006. Fra 1. juli
2006 foreslås ordningen utvidet til også å omfatte
refusjonsberettigede sjøfolk om bord på konkurranseutsatte
skip i NOR. Samtidig foreslår Regjeringen at gjeldende
nettolønnsordning for utenriksfergene i NOR avgrenses til å gjelde
sikkerhets-bemanningen i henhold til skipenes alarminstruks fra 1. juli
2006. Bevilgningen foreslås økt med 165 mill. kroner.
I tråd med Soria Moria-erklæringen
foreslår Regjeringen å styrke de distriktspolitiske
virkemidlene. Bevilgningene til dette formålet foreslås økt
med 120 mill. kroner.
For å oppnå en bedre skjerming
for storbrukere av helsetjenester foreslås egenandelstak
II satt ned fra 3 500 kroner til 2 500 kroner
i 2006. Merutgiftene anslås til 50 mill. kroner.
Aktivitetsprognoser for hele 2005, basert på rapportert
aktivitet pr. 2. tertial 2005, indikerer en vekst i den aktivitetsfinansierte
behandlingen i helseforetakene på om lag 2,5 pst. i 2005.
For at det forhøyede aktivitetsnivået i 2005 skal
kunne videreføres i 2006, foreslås det en tilleggsbevilgning
på 500 mill. kroner i 2006.
Ansvarsoverføringen av det fylkeskommunale
barnevernet til staten fra 1. januar 2004 har medført
store omstillinger i barnevernet. Regjeringen foreslår
derfor å øke bevilgningen til det statlige barnevernet
med 150 mill. kroner i forhold til St.prp. nr. 1 (2005-2006).
Enkelte av prioriteringene i budsjettforslaget
til regjeringen Bondevik II er i tråd med Soria Moria-erklæringen.
Dette gjelder bl.a. økte bevilgninger til internasjonal
bistand, kollektivtransport og oppfølging av psykiatriplanen.
Disse satsingene videreføres i dette tillegget til St.prp.
nr. 1 (2005-2006). I tillegg videreføres også opptrappingen
av forskningsbevilgningene i 2006 og satsingen på økt
kvalitet i grunnopplæringen (kunnskapsløftet)
i all hovedsak som i Gul bok 2006.
Regjeringens forslag til utgiftsreduksjoner
omfatter bl.a. kontantstøtteordningen hvor regelverket
foreslås endret slik at støtten ikke utbetales
den måneden barnet fyller 3 år. Dette tilsvarer
regelverket for barnetrygden. I tillegg foreslås satsen
redusert med nær 10 pst. Til sammen gir dette en innsparing
i bevilgningen til kontantstøtte på vel 0,3 mrd.
kroner i forhold til forslaget i Gul bok 2006. Tilskuddene til bl.a.
frittstående skoler, omstrukturering i Jernbaneverket og
til gjennomføring av nasjonale prøver foreslås
også redusert. Til sammen utgjør utgiftsreduksjonene
utenom anslagsendringer vel 0,6 mrd. kroner.
Det vises til nærmere omtale av Regjeringens
forslag til bevilgningsendringer i kapittel 3 i proposisjonens tillegg.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at målene for den økonomiske politikken
skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling,
en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. De
ulike delene av politikken skal virke sammen for å oppnå dette.
Den nordiske modellen, som bygger på godt
utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid
med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat
sektor, kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. Et høyt
velferdsnivå, god produktivitet, god økonomisk
vekst og relativt lav arbeidsledighet er et resultat av en aktiv
offentlig sektor som sammen med næringsliv, organisasjoner
og befolkning har utviklet gode samfunn. Disse erfaringene vil vi bygge
videre på.
Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes
i alle deler av landet, blant annet gjennom økt innsats
på forskning og utvikling og gjennom å styrke
samfunnets evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger
som barnehage, utdanning, omsorg og helse.
Flertallet vil føre
en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk
vekst, og veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig
utvikling slik at ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke sine
behov undergraves. En bærekraftig utvikling forutsetter
at Norge og andre land forvalter miljø- og naturressursene
i et langsiktig perspektiv. Samtidig er ren luft, tilgang på rekreasjonsområder
og naturopplevelser også av uberørt natur, viktig
for folks livskvalitet og helsetilstand.
Flertallet vil styrke velferdsordningene
og tjenestetilbudet i offentlig sektor. Innretningen på de
offentlige budsjetter skal bidra til å styrke landets samlede konkurranseevne,
særlig gjennom satsing på utdanning, forskning,
samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre
skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede
tiltak som øker produktiviteten uten å gå ut
over de ansatte eller miljøet. Vilkårene for å drive
næringsvirksomhet skal være stabile og forutsigbare. Flertallet mener
det må legges til rette for et tettere inntektspolitisk
samarbeid med partene i arbeidslivet. For å møte
konkurransen kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst
enn hos våre handelspartnere.
Å finansiere framtidens velferdssamfunn
er en krevende oppgave. Befolkningssammensetningen vil endres slik
at det blir stadig færre yrkesaktive som skal finansiere
inntektene til stadig flere som mottar pensjon og trygd. Flertallet vil
sikre et godt og omfattende velferdssamfunn også på lang
sikt ved å bidra til økt verdiskaping, en ansvarlig økonomisk
politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig
pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Vi vil hele tiden forbedre,
fornye og omstille offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte,
slik at tjenestene tilpasses folks behov. Det forebyggende arbeid
må styrkes. Mye av velferdsstatens utgifter har sammenheng
med mangelfull forebygging av skader og at mange støtes
ut av arbeidsliv og samfunn.
For å kunne opprettholde og styrke
velferden er det nødvendig med en sterk konkurranseutsatt
sektor. Nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv er uheldig
for sysselsettingen, svekker distriktene og tapper landet for kompetanse.
Konkurranse kan bidra til å utvikle teknologi og kunnskap. Flertallet vil
føre en aktiv næringspolitikk med satsing på forskning
og utvikling, som styrker det næringslivet vi har og stimulerer
til at nye virksomheter vokser fram.
Det er et mål for flertallet at
de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom
avskaffes.
Flertallet vil legge Statsbudsjett-utvalgets
rapport om økt langsiktighet i statens budsjettering til
grunn for en gjennomgang av et mulig skille mellom drift og langsiktige
investeringer i statens budsjettpolitikk.
Flertallet vil arbeide for å utvikle
nye styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken
nasjonalt og globalt.
Flertallet vil føre
en finanspolitikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling
både på kort og lang sikt. Flertallet legger
til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken. Over tid skal
bruken av petroleumsinntekter tilsvare realavkastningen av Petroleumsfondet slik
at også kommende generasjoner får nyte godt av petroleumsformuen.
Finanspolitikken skal brukes til å jevne ut svingningene
i økonomien for å holde arbeidsledigheten nede.
Handlingsrommet i budsjettpolitikken skal benyttes til å styrke
sysselsettingen og vekstkraften i økonomien, og til å videreutvikle
velferdsordningene. Pengepolitikken skal virke sammen med finanspolitikken
og videreføres slik det er nedfelt i Forskrift om pengepolitikken,
der både hensyn til inflasjon, kronekurs og sysselsetting
tillegges vekt.
Flertallet slutter seg til det
budsjettopplegget for 2005 som Regjeringen har foreslått
i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006).
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Samarbeidsregjeringens
hovedmål for den økonomiske politikken var arbeid
til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske
velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Disse medlemmer vil slutte seg til dette,
og legge disse hovedmål til grunn for den økonomiske
politikken. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det veksten i fastlandsøkonomien
som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor, en målsetting Samarbeidsregjeringen har fulgt opp.
For å skape rom for privat sektor må veksten i
offentlige utgifter over tid ikke være større
enn veksten i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer viser
til at for fireårsperioden 2002-2005 anslås den
gjennomsnittlige, reelle utgiftsveksten til 1,9 pst., noe som er
under den gjennomsnittlige årlige veksten i BNP for Fastlands-Norge,
anslått til 2,3 pst. Med Samarbeidsregjeringens forslag
til budsjett for 2006 anslås den reelle, underliggende
veksten i statsbudsjettets utgifter til om lag 0,75 pst. regnet
i forhold til anslag på regnskap for 2005.
Disse medlemmer viser til at
norsk økonomi nå er solid. Den økonomiske
veksten er god, sysselsettingen er historisk høy og stigende
og arbeidsledigheten er på vei ned - en utvikling som er
ventet skal vare ved i 2006. Den negative utviklingen, med stigende arbeidsløshet
og særnorsk kostnadsvekst da Samarbeidsregjeringen tiltrådte,
er reversert. I 2001 var renten klart høyere enn hos våre
viktigste handelspartnere. Disse medlemmer viser
til at Samarbeidsregjeringens ansvarlige budsjetter, sammen med
mer moderate lønnsoppgjør og internasjonale konjunkturer,
har bidratt til at Norges Bank har redusert renten ned til, og endog
under, rentenivået hos våre handelspartnere. Fra en
rente på 7 pst. i 2001, begynte renten i 2003 å falle kraftig,
et fall som endte på 1,75 prosentpoeng i mars 2004, det
laveste rentenivået siden Norges Bank ble opprettet i 1816.
Den lave renten har stimulert økonomien direkte og har
også bidratt ved at kronekursen har blitt mer konkurransedyktig.
Den kraftige rentereduksjonen har også bidratt til å styrke
kommunenes økonomi. Den langsiktige rentebesparelsen for
kommunene ved en rentereduksjon på 1 prosentpoeng er om lag
800 mill. kroner. Når rentenivået er redusert
med om lag 5 prosentpoeng gir dette en klar effekt over tid. I en
tid med høye petroleumspriser, som også virker
inn ved å styrke kronekursen, understreker disse
medlemmer viktigheten av at finanspolitikken også i fremtiden
legger tilrette for at presset på renten skal være
lavest mulig. Dette er viktig for arbeidsplassene i industrien og
i andre deler av konkurranseutsatt sektor.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringens budsjettforslag for 2006, og budsjettforslagene i
forrige stortingsperiode, er i tråd med handlingsregelen
for bruk av petroleumsinntekter, som det var bred enighet om i Stortinget
ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Disse medlemmer viser
til at et siktemål for handlingsregelen er å jevne
ut konjunktursvinginger og at handlingsregelen derfor åpner
for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedgang for å kompensere
for fallende aktivitet i økonomien, og ved uventet fall
i verdien av Petroleumsfondet. På samme måte kan
det være nødvendig å bruke mindre enn
det fastlagte målet i oppgangskonjunkturer.
Disse medlemmer viser til at
olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Vår petroleumsformue
tilhører derfor alle generasjoner, også de som
ikke er født. Det er derfor viktig å frikoble
bruken av petroleumsinntekten fra de løpende innbetalingene
til staten.
Disse medlemmer viser til at
en politikk som legger til rette for at flere kommer i arbeid, er
det sikreste og mest varige som kan gjøres for å bekjempe
fattigdom. En næringsvennlig og arbeidsplassvennlig politikk
er derfor også en god politikk for å bekjempe fattigdom.
Disse medlemmer bygger videre
på den vellykkede politikken til Samarbeidsregjeringen,
og legger Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett for 2006 til grunn
i det felles budsjettforslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre for 2006. Siden Samarbeidsregjeringen la frem sitt forslag
til budsjett, har det økonomiske handlingsrommet økt
med 1,2 mrd. kroner. Det økte handlingsrommet skyldes endrete
anslagsestimater i regelstyrte ordninger, basert på oppdaterte
tall ved fremleggelse av Regjeringens tilleggsproposisjon.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen Stoltenberg IIs endringer av budsjettet sammenlignet med
Samarbeidsregjeringens budsjettforslag svekker vekstevnen i økonomien
og øker presset i økonomien, noe som kan gi utslag
i høyere rente. Dette til tross for at handlingsrommet
er økt. Disse medlemmer velger derimot å bruke
det økte handlingsrommet på å styrke
vekstevnen i økonomien og på å styrke
satsingen på prioriterte områder ytterligere.
Videre legger disse medlemmer vekt på at
statsbudsjettet i seg selv ikke skal bidra til ytterligere renteøkninger.
Budsjettforslaget har derfor både en lavere utgiftsvekst
enn forslaget fra regjeringen Stoltenberg II, og en noe lavere oljepengebruk.
Budsjettet disse medlemmer fremmer
er et budsjett som styrker velferden og verdiskapingen. En offensiv
satsing på forskning og innovasjon og en målrettet
skattepolitikk vil trygge arbeidsplassene og legge til rette for
vekst i økonomien.
Samlet oversikt over ytterligere
prioriteringer, utover forslaget fra Samarbeidsregjeringen
Kap | Post | Navn | Bokført
bevilgning 2006
Mill. kr |
225 | 68 | Opplæring innenfor
kriminalomsorgen | 20 |
225 | 76 | Leksehjelp, grunnopplæringen | 5 |
226 | 21 | Etterutdanning lærere | 10 |
257 | | "Ny sjanse - grunnopplæring
for voksne " | 20 |
270 | 75 | Studentboliger | 10 |
271 | 50 | Basisfinansiering realfagsstudier,
universiteter | 10 |
271 | 52 | Vitenskapelig utstyr, universiteter | 16 |
272 | 50 | Basisfinansiering realfagsstudier,
vitenskapelige høysk | 10 |
272 | 52 | Vitenskapelig utstyr, vitenskapelige
høyskoler | 4 |
275 | 70 | Private høyskoler | 10 |
281 | 77 | MIT FabLab,
ny post | 1,5 |
315 | 72 | Frifond | 15 |
320 | 51 | Allmenne kulturformål
post 51, fond for lyd og bilde, + 3 mill | 3 |
320 | 76 | Allmenne kulturformål,
ny post, Kompetansebyggende tiltak folkekultur | 5 |
324 | 78 | Teater og Operaformål
post 78 Norsk Amatørteaterråd | 2 |
325 | 73 | Samordningstiltak for arkiv,
bibliotek og museer, post 73 prosjekt og utviklingstiltak | 5 |
341 | 1 | Den norske kirke - prostereform | 10 |
440 | 1 | Barnas hus, justis | 2 |
440 | 21 | Politidirektoratet - politi-
og lensmannsetaten (jf.kap.3440) Post 21 Spesielle driftsutgifter | 11 |
511 | 21 | Entreprenørskap
blant innvandrere | 5 |
511 | 60 | Integreringstilskudd, kommunene | 40 |
511 | 62 | Forsøk med gratis
kjernetid i barnehager med mange minoritetsspråklige | 10 |
511 | 62 | Prosjekt for utsatt ungdomsgrupper
i samarbeid med kommunene og frivillig organisasjoner | 10 |
511 | 62 | Ytterligere oppfølgingsprosjekt
på 4 års språkkartlegging, særlig
vekt på barn som ikke har barnehagetilbud | 10 |
571 | 60 | Kommunesektoren - frie
midler, inkludert 45 mill. kroner til en ekstra uketime på barnetrinnet
i grunnskolen | 236,25 |
572 | 60 | Fylkeskommunen - frie midler | 63,75 |
580 | 70 | Bostøtte | 11 |
581 | 60 | Indre øst satsing | 15 |
582 | 60 | Rentekompensasjon skole
- 750 mill. kroner i økt låneramme | 10,5 |
582 | 70 | Rentekompensasjon kirke-
250 mill. kroner i øktlåneramme | 3,5 |
630 | 1 | Aetat, styrket bemanning
tiltaksplasser yrkeshemmede | 7 |
634 | 71 | Tiltaksplasser Yrkeshemmede | 43 |
732 | 70 | Helse - private rehabiliteringsinstitusjoner | 75 |
855 | 22 | Barnevern | 150 |
920 | 50.1 | Norges forskningsråd,
Næringsrettet brukerstyrt forskning | 20 |
920 | 50.2 | Norges forskningsråd,
Næringsrettet strategisk forskning | 12 |
1022 | 1 | NIFES - Norsk Institutt
For ernærings- og Sjømatforskning | 5 |
1030 | 1 | Fiskeridirektoratet, drift
- styrket ressurskontroll | 15 |
1330 | 60 | Særskilte kollektivtilskudd
(dvs. belønningsordning for bedre kollektivtransport i
byområdene) | 75 |
1350 | 30 | Investeringer i jernbanelinjen | 50 |
1427 | 30 | Statlige erverv, båndlegging
av friluftsområder | 50 |
1820 | 73 | Utjevning av nettariffen | 30 |
1831 | 21 | Spesielle driftsutgifter,
CO2-rensing | 25 |
2415 | 75 | Innovasjon Norge, Marint
Innovasjonsprogram | 10 |
2421 | 71 | Innovasjon Norge, Profilering
- styrket reiselivssatsing | 10 |
2421 | 72 | Innovasjon Norge, Industrielle
og offentlige FOU-kontrakter (IFU/OFU) | 20 |
2421 | 79 | Innovasjon Norge, MARUT
- Maritim utvikling | 10 |
5501 | 72 | Innføre midlertidig
unntak for 2005 for uttaksbeskatning for gaver fra næringsdrivende
til frivillige organisasjoner, ifm. jordskjelvskatastrofen i Asia | 10 |
5800 | 50 | Redusert press på renten
- redusert samlet budsjettramme og oljepengebruk | 250,1 |
| | SUM | 1 451,6 |
2309 | 1 | Generelt kutt
i statsadministrasjon og underliggende etater, (midlertidig postert på ymse) | 250 |
| | Netto omdisponering | 1 201,6 |
| | Økt handlingsrom
i tilleggspropen | 1 201,6 |
Disse medlemmer viser til at
rammevilkårene for privat næringsvirksomhet er
forbedret gjennom skattereform og skatte- og avgiftslettelser på i
alt 31 mrd. kroner medregnet forslag i budsjettet for 2006. Investeringsavgiften
og flypassasjeravgiften er avviklet og avskrivningssatser økt.
Alle inntektsgrupper har fått lavere skatt, og Samarbeidsregjeringen
foreslår i 2006 å fjerne 1/4 av formuesskatten,
som et første steg av avviklingen av formuesskatten på sikt.
Samarbeidsregjeringen har innført Skattefunnordningen,
som gir støtte til dekning av FoU-kostnader. Fleksibiliteten
i arbeidsmarkedet ble økt som følge av endringer
i arbeidsmarkedslovgivningen. Disse medlemmer viser
til at Samarbeidsregjeringens politikk gir resultater. I 2005 ble
det satt rekord i antallet nye bedrifter med over 28 000
etableringer, og det er fortsatt sterk vekst i 2005. Eksporten fortsetter å øke,
etter å ha nådd et historisk høyt nivå i
2004. For det private næringsliv er et lavt rentenivå og
en konkurransedyktig kronekurs viktig. Derfor er det budsjett som disse
medlemmer fremmer innrettet med tanke på at presset
på renten ikke skal øke. Den underliggende utgiftsveksten
er lav og den totale rammen på budsjettet er redusert sammenlignet
med Stoltenberg II-regjeringens budsjett, ved at bruken av oljepenger
er noe redusert.
Satsingen på innovasjon, forskning
og utdanning er forsterket under Samarbeidsregjeringen. De offentlige bevilgninger
til forskning er økt med 3 mrd. kroner i perioden fra 2002
til 2005. Samarbeidsregjeringen foreslo en samlet vekst i bevilgningene
til forskning og utvikling i 2006 på om lag 1,4 mrd. kroner
Samarbeidsregjeringen satser aktivt på forskning og innovasjon innenfor
områder Norge er gode på. For eksempel foreslår
Samarbeidsregjeringen en økning i de offentlige midlene
til forskning og utvikling innen petroleumssektoren på om
lag 100 mill. kroner.
Disse medlemmer trapper satsingen
på forskning, innovasjon og utdanning ytterligere
opp med om lag 110 mill. kroner, herunder økte bevilgninger
til næringsrettet forskning, Innovasjon Norge, reiseliv
og CO2-rensing. De totale bevilgningene
til forskning og utvikling over statsbudsjettet blir derved om lag
15,5 mrd. kroner. Disse medlemmer støtter
Samarbeidsregjeringens forslag om å øke kapitalen
i Fondet for forskning og nyskaping med 39 mrd. kroner, og viser
til at dette vil gi økte bevilgninger til forskning på om
lag 1,4 mrd. kroner i 2007.
Disse medlemmer støtter
opp om Kunnskapsløftet - reformen i grunnopplæringen
i skolen, som Samarbeidsregjeringen lanserte. Målet med
reformen er å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter,
blant annet ved å sette tydeligere kompetansemål
for fagene. Reformen omfatter nye læreplaner, ny fag- og
timefordeling, ny struktur i videregående opplæring,
kompetanseutvikling og videreutvikling av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.
Samarbeidsregjeringen foreslår en økning i bevilgningene
til Kunnskapsløftet på i overkant av 700 mill.
kroner fra 2005 til 2006. Totalt foreslår Samarbeidsregjeringen å bevilge
om lag 1,6 mrd. kroner til reformen i 2006. Disse medlemmer foreslår å ytterligere øke
satsingen på skole og utdanning med 160 mill. kroner. Det
inkluderer en ekstra uketime på barnetrinnet i grunnskolen,
5 mill. kroner til leksehjelp, ytterligere 10 mill. kroner til etterutdanning
av lærere (gir samlet bevilging til kompetanseutvikling
på 610 mill. kroner), ytterligere styrking av realfagsstudiene
på universiteter og høyskoler med 20 mill. kroner,
10 mill. kroner til private høyskoler og 16 mill. kroner
til kjøp av vitenskapelig utstyr. Disse medlemmer ønsker
også å foreta et løft for prosjektet
"Ny sjanse - grunnopplæring for voksne" og bevilger 20
mill. kroner, noe som innebærer mer enn en dobling av bevilgningen
til dette prosjektet. Satsingen på skolen styrkes også ved
at ordningen med rentefrie lån til oppussing av skolebygg økes
med 750 mill. kroner.
I stortingsperioden 2001-2005 økte
kommunenes inntekter med om lag 15 mrd. kroner, målt i
faste priser. De siste to år har inntektsveksten vært
på hele 6 mrd. kroner hvert år, noe som er den
høyeste inntektsveksten siden 1997. Den samlede realveksten
i kommunesektorens inntekter har i perioden 2002-2005 i gjennomsnitt vært
på 1,8 pst. Samarbeidsregjeringen foreslo en reell vekst
i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 2,9 mrd.
kroner. Av veksten i de samlede inntektene foreslo Samarbeidsregjeringen
at 1,9 mrd. kroner skulle være frie inntekter.
Kommunenes handlefrihet er styrket bl.a. gjennom økte
frie inntekter. Regjeringen har sørget for bedre samsvar
mellom oppgaver og finansiering i kommunesektoren bl.a. gjennom
ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere. Videre
er eldreomsorgen styrket. Samarbeidsregjeringen har godkjent utbygging og
modernisering av om lag 9 000 sykehjemsplasser og om lag
5 000 omsorgsboliger i stortingsperioden 2001-2005. Regjeringen
har dermed lagt til rette for at handlingsplanen for eldreomsorg
og eneromsreformen fullføres med totalt 38 600
plasser utbygd fra 1997 til 2005.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen har forbedret og styrket arbeidet med integrering
av innvandrere og flyktninger. Introduksjonsordningen og innføring
av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
er de to mest sentrale reformene. I tillegg kommer bedre juridisk
vern mot diskriminering og organisatorisk styrking av integrerings-
og mangfoldsarbeidet gjennom opprettelse av et eget direktorat.
Målsettingen er at nyankomne raskere skal komme inn i arbeidslivet
og klare seg selv, og dermed bli en bedre støtte for sine
barn i det norske samfunnet.
Disse medlemmer foreslår å styrke
kommuneøkonomien ytterligere med 400 mill. kroner.
Inkludert i denne satsingen er 75 mill. kroner til styrket integrering
av innvandrere, 11 mill. kroner i økt bostøtte,
15 mill. kroner til Indre Øst/Groruddalen og 45
mill. kroner til en ekstra uketime på barnetrinnet i grunnskolen. Inkludert
den ekstra uketimen på barnetrinnet øker de frie
inntektene til 2,2 mrd. kroner. Samlet øker kommunesektorens
inntekter med 3,3 mrd. kroner.
Samarbeidsregjeringen har styrket bevilgningene
til samferdsel og infrastruktur. Veiinvesteringene er økt med
om lag 20 pst. nominelt i perioden fra 2001 til 2005, og det er
bygget 400 km med ny vei. Modernisering av samferdselsetatene og
konkurranseutsetting av oppdrag gir i tillegg flere og bedre veier
for pengene.
Samarbeidsregjeringen har også satset
sterkt på kollektivtiltak. Bevilgningen er økt
med til sammen 1,7 mrd. kroner reelt i perioden fra 2001 til 2005.
Jernbaneinvesteringene er i samme periode økt med mer enn 50
pst. nominelt, og en rekke store prosjekter er igangsatt. Kollektivtrafikken
vokser, og har blitt styrket gjennom lav og gunstig merverdiavgiftssats,
bedre fremkommelighet, egen belønningsordning for storbyene
og 40 pst. rabatt for elever og studenter på lokal kollektivtrafikk. Disse
medlemmer foreslår å styrke satsingen
på kollektivtrafikk ytterligere og bevilger 50 mill. kroner
til investering i jernbane og 75 mill. kroner til belønningsordning
for bedre kollektivtransport i byområdene.
Disse medlemmer viser til at
aktiviteten i sykehusene fra 2001 har økt med om lag 11
pst. for inneliggende pasienter. Poliklinisk aktivitet har økt
vesentlig mer enn dette. Gjennomsnittlig ventetid for behandlede pasienter
er redusert med 16 dager, fra en gjennomsnittlig ventetid på 96
dager for de som fikk behandling i 1. tertial 2001 til
en gjennomsnittlig ventetid på 80 dager for de som fikk
behandling i første tertial 2005. Antall pasienter som
har ventet over ett år på behandling, er redusert
fra 47 000 i 1. tertial 2001 til 5 400
i tilsvarende periode i 2005.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen for 2006 foreslår å øke
bevilgningene med 700 mill. kroner mer til drift i helseforetakene,
noe som er en videreføring av vedtatt tilleggsbevilgning
i Revidert nasjonalbudsjett for 2005, 240 mill. kroner i økt
samlet støtte til ressurskrevende brukere i kommunene,
115 mill. kroner til fritak for egenbetaling ved helsetjenester
for barn under 12 år og 113 mill. kroner til styrking av
tiltak for rusmiddelmisbrukere.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen prioriterte psykisk helse høyt, og
er fornøyd med at opptrappingsplanen for psykisk helse
er fulgt opp. Det årlige bevilgningsnivået til
drift er økt med om lag 3 mrd. kroner fra 2001 til 2006.
Det er videre lagt til rette for 3 mrd. kroner i investeringer innen
spesialisthelsetjenesten og for om lag 2 700 omsorgsboliger
i kommunene. For 2006 foreslår Samarbeidsregjeringen om
lag 785 mill. kroner mer til drift gjennom opptrappingsplanen for
psykisk helse (1999-2008) sammenliknet med saldert budsjett 2005.
Bevilgningsforslaget innebærer dessuten at investeringsnivået
i spesialisthelsetjenesten på 760 mill. kroner i 2005 videreføres
til 2006. I tillegg til dette kommer utbyggingen av tilrettelagte
boliger i kommunene, hvor det er gitt tilsagn til utbygging av 3 400
boliger, og alle boligene er beregnet å stå ferdig
i 2006.
Disse medlemmer foreslår å styrke
satsingen innen helse ytterligere, ved å bevilge 75 mill.
kroner til private rehabiliteringsinstitusjoner.
Det er ført en aktiv miljøpolitikk
med nye virkemidler for reduksjon av klimagasser under Samarbeidsregjeringen. Disse
medlemmer viser til at Lavutslippsutvalget skal utrede ytterligere
reduksjoner. Vernearealet er økt med om lag 50 pst. i regjeringsperioden,
og det er opprettet 8 nye nasjonalparker. Kulturminnefondet er opprettet,
kulturminnevernet styrket og kampen mot miljøgifter forsterket.
Samarbeidsregjeringen foreslår å øke
Kulturminnefondets grunnkapital med 400 mill. kroner i 2006, til
i alt 800 mill. kroner.
Disse medlemmer foreslår å benytte
noe av det økte handlingsrommet til å styrke bevilgningene
til statlig erverv til kjøp av friluftsområder
med 50 mill. kroner, å øke satsing på miljøvennlig
samferdsel med 125 mill. kroner og til CO2-rensing
med 25 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
bevilgningen til kultur- og kirkeformål foreslås økt
med 225 mill. kroner, tilsvarende en nominell økning på 3,6
pst. i forhold til saldert budsjett 2005. Områder som er
prioritert, inkluderer:
– Styrking
og utvikling av museene i hele landet.
– Videreutvikling av Nasjonalmuseet
for kunst, arkitektur og design.
– Styrking av tilskuddet til Den
Norske Opera - omstilling av driften frem mot innflytting i nytt operahus.
– Styrking av tilskuddet til Hålogaland
Teater og Nordland Teater, som begge tar i bruk nytt bygg i løpet
av 2005.
– Nasjonalbiblioteket - drift
i rehabilitert hovedbygg i Oslo.
– Styrking av Arkivverket - nye
lokaler for Statsarkivet i Trondheim og drift i den utvidede riksarkivbygningen.
– Ibsen-markeringen i 2006.
– Styrking av tilskuddet til fri
scenekunst, musikkensembler og symfoniorkestre.
– Bevilgning til Stavanger som
europeisk kulturhovedstad i 2008.
– Styrket satsing på norsk
filmproduksjon.
– Fortsatt opptrapping av bevilgningen
til trosopplæring i Den norske kirke.
– Økning av bevilgningene
til den pågående omstillingen av prestetjenesten.
– Utvidelse av rentekompensasjonsordningen
for kirkebygg.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag, men foreslår i tillegg å styrke
bevilgningen til Frifond med 15 mill. kroner, fondet for lyd og
bilde med 3 mill. kroner, kompetansebyggende tiltak for folkekultur med
5 mill. kroner, teater og operaformål med 2 mill. kroner,
den norske kirke - prostereformen med 10 mill. kroner, og øke
de rentefrie lånene til vedlikehold og oppussing av kirkebygg
med 250 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
bevilgningene til internasjonal bistand er økt med mer
enn 6 mrd. kroner siden 2001, tilsvarende en nominell vekst på om
lag 50 pst. Bistandsbudsjettet er økt fra 0,89 pst. av
anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) i saldert budsjett
2001 til 0,95 pst. i 2005, i en situasjon hvor petroleumsinntekter
er økt kraftig. Bistand til Afrika, utdanning, hiv- og aidsbekjempelse
og godt styresett er særlig prioritert. Samtidig er hele
bistandsforvaltningen reformert og en har lagt større vekt
på bistand til Afrika som har de største utfordringene.
De fattigste utviklingslandene har fått full tollfrihet
og kvotefri adgang til norske markeder.
Norge er ett av de land som har gått
i bresjen for gjeldslette internasjonalt. Gjennom oppfølging
av gjeldsplanen fra 1998, som ble oppdatert og utvidet i 2004, hadde
Norge ved utgangen av 2004 slettet knapt 1,9 mrd. kroner av de fattigste
landenes gjeld til Norge. Dette er ikke belastet bistandsbudsjettet,
men kommer i tillegg til dette.
Disse medlemmer viser til at
siden 2002 har Samarbeidsregjeringen bidratt med nær 1,4
mrd. kroner til internasjonale gjeldsletteoperasjoner og relatert faglig
bistand. I tillegg er 1,5 mrd. kroner av utviklingslands gjeld til
Norge slettet uten bevilgning over bistandsbudsjettet. Samarbeidsregjeringen
foreslår at bistandsbudsjettets andel av anslått
BNI øker fra 0,95 pst. i saldert budsjett 2005 til 0,96
pst. i 2006, noe disse medlemmer støtter.
Samarbeidsregjeringen har som første
regjering igangsatt en målrettet tiltaksplan mot fattigdom
i Norge. I perioden fra 2002 til 2005 er bevilgningene innenfor
tiltaksplanen mot fattigdom økt nominelt med om lag 1,3
mrd. kroner. I 2006 foreslår Samarbeidsregjeringen en ytterligere økning
på 263 mill. kroner. Med dette har Regjeringen økt
nivået på bevilgningene til fattigdomstiltak,
inkl. tiltak for de tyngste rusmisbrukerne, med nær 1,6
mrd. kroner i perioden fra 2002 til 2006. Dette kommer i tillegg
til etablerte velferdsordninger under folketrygden og velferdstiltak
i regi av kommunene. Disse medlemmer viser til at
arbeid er viktigste vei ut av fattigdom. Derfor ønsker disse medlemmer å øke
antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede med 340 plasser utover
Samarbeidsregjeringens forslag, noe som bringer samlet antall plasser
i 2006 opp i 26 640 under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene
for yrkeshemmede. Utover satsingene til Samarbeidsregjeringen ønsker disse
medlemmer også å styrke bevilgningen til
bostøtten med 11 mill. kroner, integrering med 75 mill.
kroner, herunder forsøk med gratis kjernetid i barnehagen
med 10 mill. kroner, prosjekt for utsatte ungdomsgrupper i samarbeid med
kommunene og frivillige organisasjoner med 10 mill. kroner. Videre øker disse
medlemmer også støtten til prosjektet
"ny sjanse - grunnopplæring for voksne" med 20 mill. kroner,
og bevilgningen til private rehabiliteringsinstitusjoner med 75
mill. kroner Dette er tiltak som er av betydning for personer som ikke
har det så lett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2006 som tar
utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram
for perioden 2005-2009 og Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2006.
Disse medlemmer viser en alternativ
måte å løse de utfordringer Norge står
overfor, både innenfor den økonomiske politikken
så vel som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus
er behovet for en ny økonomisk politikk, og de prioriteringer
som foretas i dette budsjett må sees i den sammenheng.
Skillelinjen i norsk økonomisk-politisk
debatt går mellom Fremskrittspartiet på den ene
siden, som er opptatt av å stimulere tilbudssiden i økonomien
og vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP), og de andre partiene på den
andre siden, som i all hovedsak er enige om rammene for den økonomiske
politikken, og dermed gjør svært små endringer
over statsbudsjettet fra år til år.
Disse medlemmer viser til at
målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk
er økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort
og lang sikt, det vil si økt vekst i BNP. For å oppnå dette
er det nødvendig med en omlegging av den økonomiske
politikken. Disse medlemmer vil ha kraftige reduksjoner
i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det
private næringsliv, reduserte subsidier til blant annet
jordbruket, økte statlige realinvesteringer og effektivisering
av offentlig sektor.
Disse medlemmer fremmer forslag
til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjettet,
forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag
og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet.
Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis
har målbar virkning for kommende budsjettår. De vil
like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte
i tiden fremover.
For å bedre synliggjøre langsiktige
effekter i den økonomiske politikken, er det etter disse
medlemmers oppfatning nødvendig å innføre
langtidsbudsjettering i Norge. Dagens budsjettsystem synes mer og mer å være
det største hinderet for gjennomføring av store
og nødvendige reformer. Samtidig må man i større
grad være opptatt av å skille mellom penger brukt
til forbruk, penger som er investert og penger brukt innenlands
og utenlands, fordi det påvirker økonomien forskjellig.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har lagt vekt
på:
– Skattereduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen,
og som får virkning på kjøpekraften og
dermed også på fremtidige lønnsoppgjør
– Avgiftsreduksjoner som bidrar
til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse
– Investeringer som bidrar til økt
effektivitet og bedre ressursutnyttelse
– Lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.
Disse medlemmer er ikke tilfreds
med Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006. Hovedproblemet
er den manglende sosiale profilen, samt mangel på tilstrekkelige
tiltak for å redusere arbeidsledigheten og øke
veksten.
Det er viktig å understreke at det
er tilnærmet umulig for en stortingsgruppe med begrenset
ressurstilgang sammenlignet med regjeringsapparatet, å gjennomgå hver
eneste detalj i det fremlagte statsbudsjettet, for deretter å anvise
alternative løsninger. Derfor har disse medlemmer på en
del områder anvist retning og utformet forslag som overlater
gjennomføringen til Regjeringen.
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006
danner grunnlaget for vurderingene av norsk økonomisk politikk.
Hovedutfordringen for norsk økonomi
er etter disse medlemmers oppfatning først
og fremst den økonomiske veksten. Den underliggende veksten
i norsk økonomi er fortsatt ikke god nok. Dette først
og fremst fordi det er petroleumsinvesteringer og det private forbruket
som holder veksten oppe. Forbruksveksten er i stor grad rettet mot
importerte konsumvarer og veksten i eksporten av tradisjonelle varer
har flatet ut. Det kan derfor synes som om investeringer i industrien
vil falle i tiden fremover. Når vi samtidig har mottatt
varsler om betydelig utflagging i årene som kommer, er
det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes
annerledes. Prognosene viser også at fremtidige oljeinvesteringer
vil falle i de kommende årene. Disse medlemmer mener
vekst først og fremst burde komme som et resultat av større
skaperkraft i norsk næringsliv.
En høyere vekstrate vil ha betydelige
konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen. Klarer
vi eksempelvis å doble veksten i økonomien vil dette
føre til mer enn en fordobling av BNP i et langsiktig perspektiv,
og dermed en fordobling av levestandarden. Dette fordrer en økonomisk
politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser
og øker effektiviteten, og som på lang sikt har
ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.
Høyere vekst i BNP gir folk et høyere
velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået
vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter
for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.
For å bedre den økonomiske veksten både
på kort og lang sikt vil Fremskrittspartiet føre
en alternativ økonomisk politikk. En politikk som gir økt økonomisk
vekst i BNP.
Økonomisk vekst fremmes av politikk
som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi,
og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap
i norsk økonomi som følge av politisk styrt sløsing
med ressurser.
Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk:
– Lavere
skatte- og avgiftssatser
– Aktiv styrking av produktiviteten
i offentlig og skjermet sektor
– Aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av næringslivet
– En utdanningspolitikk som gir
oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem
– En forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskapning
– En infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for
– En energipolitikk som sikrer
stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser
– En arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling
I mange tilfeller er det umulig å styre
veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk
vekst kan komme fra både privat og offentlig sektor, og
det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor.
Men disse medlemmer erkjenner samtidig at Norge trenger
en langt mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytraliteten
slik Regjeringen legger opp til, svekker Norges konkurranseevne
i viktige næringer fordi det ikke legges til rette verken
for klyngedannelser eller forskningsutvikling som et viktig grunnlag
for ytterligere vekst. Norsk konkurranseutsatt virksomhet har liten
glede av nøytral konkurranse i Norge, når næringslivet
samtidig opplever å ha alt annet enn konkurransedyktige
rammebetingelser overfor sine utenlandske konkurrenter.
Disse medlemmer legger stor vekt
på å få bedre tjenester fra offentlig
sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering.
Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten
både i offentlig og privat verdiskapning. Disse
medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital
og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre.
Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse-
og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre
tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke
effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres
selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring
av tjenestene.
Ønsket om å foreta nødvendige
investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås
i den retning at Fremskrittspartiet ønsker en større
offentlig sektor. Tvert imot, disse medlemmer er
bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.
I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett
for 2006 foretas det vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer.
Fremskrittspartiet kutter betydelig i de løpende statlige
utgiftene, men omfordeler samtidig til blant annet helsevesenet,
justissektoren og samferdselssektoren.
Etter disse medlemmers oppfatning
er dette høyst nødvendige omprioriteringer. Dette
medfører blant annet:
– Bedring
av den sosiale profilen i budsjettet
– En bedring av helsevesenets
samlede økonomi og ressursutnyttelse, blant annet ved økt
pasientbehandling som over tid vil frigjøre midler over
trygdebudsjettet og føre flere tilbake til arbeidslivet
– Styrking av justissektoren,
som både øker kriminalitetsbekjempelsen og folks
trygghet
– Styrking av forsvaret, som er
helt nødvendig for å ivareta Norges interesser
– Økt satsning på veibygging
Samtidig reduserer Fremskrittspartiet den samlede skatte-
og avgiftsbelastningen med ca. 28 mrd kroner. Dette får
gunstige effekter på økonomien fordi:
– Det blir
mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe
som bedrer grunnlaget for vekst i BNP
– Varer og tjenester blir rimeligere
som følge av avgiftslettelser
– Grensehandelen reduseres som
følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting
samt mindre smugling og annen illegal virksomhet som følge
av dagens feilslåtte alkoholpolitikk
Fremskrittspartiet satser også betydelige
midler på forskning, veiinvesteringer og andre realinvesteringer som
samlet bidrar til å bedre grunnlaget for vekst i BNP.
Disse medlemmer anser dette for å være
en vel så nyttig statlig sparing for fremtiden som å ensidig spare
i oljefondet. Disse medlemmer flytter derfor noen
av midlene som i dag spares gjennom oljefondet til andre fond, som
forskningsfondet, fond for energi- og petroleumsforskning og til økte
realinvesteringer. Denne omplasseringen av formue innebærer
ikke reduserte muligheter til å møte fremtidige
forpliktelser, men et annet fokus på samlet sparing. Selv
en begrenset økning i den økonomiske veksten på noen
promiller vil gi en høyere verdiskapning i fremtiden enn
avkastningen på oljeformuen.
Samlet sett vil lavere skatter og avgifter, økt
forskning, og vekst i statlige realinvesteringer bidra
til økt vekst i norsk økonomi som i sin tur vil
føre til økt vekst i produksjon og inntekt og
dermed økte inntekter for nasjonen. Dette er viktig fordi
det bedrer statens muligheter til å finansiere fremtidige
pensjoner og andre velferdsordninger.
En aktiv tilbudssidepolitikk er beste medisin
i kampen mot arbeidsledighet.
Disse medlemmer vil føre
en økonomisk politikk som reduserer ledigheten og trygger
sysselsettingen. Disse medlemmer er fortsatt sterkt
bekymret over utviklingen i ledigheten.
Ifølge AKU (SSBs arbeidskraftsundersøkelse)
var det i perioden juni-august i år 116 000 arbeidssøkere uten
arbeidsinntekt, tilsvarende 4,8 pst. av arbeidsstyrken. Dette var
0,3 prosentpoeng, eller 9 000 personer, mer enn ett år
tidligere og 0,1 prosentpoeng mer enn i den foregående
tremånedersperioden.
Regjeringen anslår nå at sysselsettingen
ventes å øke med 22 000 personer i 2006.
Likevel innebærer dette at anslaget for arbeidsledigheten
for 2006 er 4,1 pst. av arbeidsstyrken.
Disse medlemmer fremmer forslag
om en rekke tiltak som vil bedre på situasjonen i forhold
til arbeidsledigheten. Forslagene består av både
kortsiktige og langsiktige virkemidler. Felles for dem er at de
både har positiv sysselsettingseffekt og bidrar til reell
langsiktig verdiskapning. Disse medlemmer foreslår investeringer
og større innsats innen veisektoren, skolesektoren, justissektoren,
forskning og utvikling, økt bemanning innen omsorg og tiltak
for å sikre kapitaltilgang for næringsutvikling.
Disse medlemmer støtter
ikke Regjeringens forslag om nok en gang å endre permitteringsreglene. Disse
medlemmer vil opprettholde permitteringsperioden på 42
uker og vil også foreslå at arbeidsgivers lønnspliktperiode
opprettholdes på 5 dager.
Permitteringsregelverket har vært endret
ved hver eneste budsjettbehandling i flere år. Slike uforutsigbare rammebetingelser
for bedriftene er svært uheldig. Ved å beholde
dagens regelverk sikrer man nødvendig fleksibilitet for
bedriftene når ordretilgang og konjunktursvingninger gjør
hurtige tiltak nødvendig. Disse medlemmer viser
også til at Stortinget har vedtatt at Regjeringen skulle
komme tilbake til Stortinget med en sak med gjennomgang av permitteringsordningen,
med sikte på å få varige permitteringsregler,
og etterlyser dette.
Byggenæringen er konjunkturfølsom,
og spesielt de ansatte i den utførende delen blir hardt
rammet ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen.
Det er fortsatt ledighet i denne næringen og det burde
derfor være store samfunnsmessige gevinster å hente
ved at det offentlige fremskynder igangsettingen av allerede besluttede
og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon
ser nødvendigheten av å realisere.
Kvaliteten på veinettet er avgjørende
for konkurransekraften i norsk næringsliv. Det er en rekke
industribedrifter rundt om i landet og for mange av disse utgjør transportutgifter
en stor del av kostnadene. Det er nødvendig med en betydelig
opprustning av veinettet i Norge. Forsering av noen av disse prosjektene
vil bidra til hurtigere bedret infrastruktur, som bedrer økonomiens
virkemåte, samt utnytte kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren.
Forskning er en investering i fremtidig livskvalitet
og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske
utviklingen, og er derfor viktig også for fremtidige generasjoner.
Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringsliv
blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive
bedrifter. Norge tar i dag ikke godt nok vare på sine industrielle
forskningsmiljøer, som i mange tilfeller befinner seg i
verdenstoppen. Vi kan dermed komme til å gi slipp på et
viktig konkurransefortrinn. Konsekvensen kan bli at industrien leter
etter kunnskap andre steder og svekker sin tilknytning til Norge. Disse
medlemmer mener at staten og næringslivet i fellesskap har
ansvar for å bygge en nasjonal kunnskapsbase innenfor viktige
næringer for Norge. Et eksempel kan være opprettelsen
av et statlig energi- og petroleumsforskningsfond. Dersom petroleumsnæringen
oppnår stabile rammebetingelser for forskning og utvikling, vil
det bidra til å sikre Norges plass i fremste rekke innenfor
avansert oljeteknologi og kompetanse. Dette er en forutsetning for
også i fremtiden å sikre norske arbeidsplasser
i oljeindustrien.
Disse medlemmer ønsker
en modell der det avsettes et forskningsfond på 10 mrd.
kroner, og hvor avkastningen av dette skal finansiere relevante
og fornuftige forskningsprosjekter. Dette sikrer forutsigbarhet og
legger grunnlag for langsiktig planlegging og gjennomføring
av forskningsprosjekter. Opprettelsen av et slikt fond vil medføre
at staten tar sitt nødvendige ansvar for forskningen, og
dette vil i stor grad være utgifter til bedring av fremtidig
inntektservervelse for staten.
Usikkerheten rundt kraftforsyningen skaper økt
usikkerhet vedrørende fremtidige investeringer i norsk kraftkrevende
industri. Disse medlemmer mener at man i langt større
grad må legge til rette for at norsk petroleumsproduksjon
også dekker energibehovet nasjonalt, og vil ta avstand
fra den pålagte miljøprektigheten som vises for
eksempel ved at eksport av gass til utenlandske gasskraftverk er ønsket,
mens bygging av miljøvennlige konvensjonelle gasskraftverk
i Norge er uønsket.
Behovet for økt tilgang til kraft er
av vesentlig betydning for å unngå store prisvariasjoner
og fare for strømrasjonering i fremtiden, både
for industrien og de private husholdninger. Norge bør spesielt
være interessert i å bli mindre avhengig av meteorologiske
forhold, enten gjennom ny kraftproduksjon som supplerer vannkraften,
eller ved å erstatte strøm med andre varmekilder. Økt
bruk av gass dekker begge disse forhold. Gasskraft blir over hele
verden sett på som en miljøvennlig og effektiv
energikilde, og Norge bør se det enorme potensialet som
gassen representerer. En mer offensiv energipolitikk er nødvendig,
både for å sikre eksisterende arbeidsplasser og
for å skape nye.
Norske myndigheter har vært en aktiv
pådriver for å eksportere store volum norsk gass
til kontinentet. De høye volumene har gjort det lønnsomt å bygge
nødvendige gassrørledninger fra Norge til det
europeiske gassmarkedet. Samtidig har man ikke bygget opp tilsvarende
infrastruktur i Norge. Den manglende infrastruktur i Norge har gjort
at bruken av gass til kraftproduksjon, eller verdiskapning og sysselsetting
i næringslivet, er liten.
Naturgass er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk
lønnsomt, men krever store investeringer i infrastruktur.
Det kreves høye gassvolumer for at et rørledningsprosjekt
skal være lønnsomt. I tillegg er levetiden på et
gassrør svært lang, og lånemessig vil
avdragene på lån, med langt kortere nedbetalingstid,
være svært store de første årene.
Kapitalbehovet og risikoen for aktører i næringslivet
blir dermed for stor til at det blir bygget særlig infrastruktur.
Norsk næringsliv besitter heller ikke tilstrekkelig kapital
til å ta dette ansvaret alene.
Disse medlemmer mener derfor
at staten må ta en langt mer aktiv rolle i å sikre
denne utbyggingen. Myndighetene har en viktig rolle blant annet
i utbygging av vei og strømnettet, og på samme
måte bør myndighetene sikre "hovedveiene" for
naturgass til bruk i Norge. Dette kan gjøres ved at myndighetsansvaret
for infrastrukturen legges til et statlig selskap med nødvendige
ressurser til å bygge ut hovedinfrastrukturen. Dette skal
selvsagt gjøres ut fra økonomiske kriterier, slik
at midlene tilfaller rørledninger i de områder
hvor de gir størst effekt. Utbygging av slik infrastruktur
vil skape økt sysselsetting og samtidig være et
viktig bidrag til fremtidig verdiskapning.
Disse medlemmer vil foreslå at
det etableres et nytt såkornfond, etter samme kriterier
som for de fond som er etablert. Såkornfondet foreslås
lagt til Tromsø.
Selv om disse medlemmer mener
det er viktig å verne om miljøet, må dette
skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige
nasjonale tiltak. Ensidige tiltak øker kostnadene for viktige
deler av norsk næringsliv og svekker dermed deres vekstmuligheter.
Våren 2001 ble den såkalte
handlingsregelen for bruk av oljepenger vedtatt av Stortinget. Stortingsflertallet
la vekt på at retningslinjer for bruk av oljeinntekter
skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor
i det løpende budsjettarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen,
og mener at Regjeringens statsbudsjett nok gang er en erkjennelse av
at regelen kan avvikles. Helt siden den ble innført våren
2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger,
avhengig av den sittende regjerings behov for å løse
de ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen
er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet.
En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder
seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes,
og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser,
offentlige realinvesteringer og offentlig forbruk. Handlingsregelen
har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført.
Det er ikke bare mulig, men høyst nødvendig å senke skatte-
og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk
ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids-
og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft
for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft
og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter.
Denne såkalte skattekilen er svært høy
i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftsnivået.
Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det
er svært mye å hente på økt arbeidstilbud
ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt. Fremskrittspartiets
langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere
og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt.
I forhold til land i Europa ligger Norge høyt
når vi ser på skatt som andel av BNP for personer
og selskaper, sammen med de øvrige skandinaviske landene.
Dette er en god illustrasjon på nødvendigheten
av å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket for å bedre
konkurranseevnen.
Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme
uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive
og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør
varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon
fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i
tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene,
og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.
Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede
og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse
medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging
av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges
til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har
ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming
til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner
på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter
utover allmenn merverdiavgift.
Det er nødvendig å skille
klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter.
Selv om en reduksjon i de høye skatte- og avgiftssatsene
medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort
sikt, er den langsiktige effekten på norsk økonomi
motsatt. Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en
dynamisk virkning på økonomien. Når produksjon
og inntekt stimuleres, utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget. Dermed
vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke
selv om satsene er lavere.
Disse medlemmer mener staten
forsømmer realinvesteringer i offentlig realkapital.
For å kunne tilby befolkningen et stadig bedre offentlig
tjenestetilbud, er det nødvendig å sørge
for offentlig realkapitaldannelse.
I de siste årene har offentlige realinvesteringer
som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært
lave. Disse medlemmer vil snu denne utviklingen.
Her tenkes det spesielt på den realkapital
som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen
må tas vare på, og den må økes.
Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv, og
det reduserer kostnader i det private næringsliv.
Det statlige forbruket, det vil si løpende
kostnader i offentlig forvaltning, bør ikke kompensere
for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er
bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies
av økte løpende kostnader i drift av offentlig
sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige
realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt
bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet,
samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse
medlemmer mener det er svært mange områder
innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette
vil redusere det statlige forbruket målt i kroner, uten
at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.
Overføringene utgjør en stadig
voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom
stønader til husholdninger og subsidier til næringslivet. Disse
medlemmer er generelt negativ til næringssubsidier,
og mener at økonomiens ressurser må brukes der
hvor disse kaster mest av seg i form av reell verdiskapning. Av
subsidier til næringslivet utgjør overføringer
til landbruket den aller største posten. Disse medlemmer vil
kutte betydelig i disse subsidiene. Samtidig vil disse medlemmer kutte
importvernet, som skjermer norsk landbruk og gjør mat dyrere
enn nødvendig. Reduserte overføringer til landbruket
vil frigjøre statlige midler til økt realinvestering.
Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene frigjøre
mye arbeidskraft og privat kapital for annen og lønnsom
produksjon. I forbindelse med de foreslåtte kutt legger disse
medlemmer opp til en omstillingsstøtte slik at
overgangen fra dagens system med store overføringer til landbruket
skal kunne foretas på en hensiktsmessig måte.
Disse medlemmer vil stå ved
mange forpliktelser med hensyn til stønader til husholdningene.
Det gjelder spesielt alle pensjonsrettighetene som arbeidstagerne
har opparbeidet seg. Vi vil imidlertid saumfare stønadsordningene
og over tid fjerne ordninger som har en utilsiktet skadelig og sosial
funksjon. Utover pensjon og uføretrygd skal sosiale stønader
fungere som et sikkerhetsnett. Stønadene må ikke
fungere slik at de medfører en utstøting av arbeidslivet
og usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil
føre en sosialpolitisk linje som sørger for at flest
mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger opp
dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett. Disse
medlemmer vil også vurdere et system med arbeidsplikt
knyttet til sosiale ytelser.
Svært mye av den økonomiske
debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde
oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare
ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik
linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne
med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til
ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I
tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte
som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.
Oljefondet ventes å være på 1 312
mrd. kroner ved utgangen av 2005. Netto avsetning i Statens petroleumsfond,
der overføringene til statsbudsjettet er trukket fra, anslås
til om lag 257 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet
og i Statens petroleumsfond, der også renter og utbytte
på kapitalen i fondet er medregnet, anslås til
vel 316 mrd. kroner. Den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond
ved utgangen av 2006 anslås til i underkant av 1 657
mrd. kroner, tilsvarende 85,6 pst. av BNP.
Følgende figur viser forskjellen på forventede
oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets
bruk av oljepenger for 2006:
Figur 2.1
[Figur:]
Disse medlemmer vil i sitt alternative
statsbudsjett øke bruken av løpende oljeinntekter
med ca. 17 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det betyr
at bruken av løpende oljeinntekter øker fra Regjeringens
forslag på ca. 70 mrd. kroner til ca. 86 mrd. kroner.
Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg
vil statsbudsjettets overskudd være på 300 mrd.
koner (uten renter og utbytte), og oljefondet kan derfor antas å vokse
til om lag 1 642 mrd. kroner ved utgangen av 2006.
Figur 2.2
[Figur:]
Disse medlemmer mener at en ansvarlig
og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk
vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres
til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært
lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue
i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre
real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd
eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering.
Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille
mellom forbruk og investering.
Disse medlemmer vil redusere
det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke
skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer.
Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital
og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må derfor sees på som
en form for investering på lik linje med plassering av
oljeinntekter i oljefondet. Fremskrittspartiet vil ikke forbruke
oljepengene. Vi investerer.
Disse medlemmer tar med andre
ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering
av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til
en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk, tilsier at fokus
må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen.
Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige
produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke
vekstraten i BNP, innebærer dette at vår målsetting
er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen legger
opp til.
Statsbudsjettet bestemmer nivået på og
sammensetningen av statens utgifter og inntekter. Derfor kan man bruke
statsbudsjettet som et redskap til å påvirke aktiviteten
i økonomien. Finanspolitikken omfatter alle vedtak som
tar sikte på å endre skatte- og avgiftsinntektene,
overføringer til private og kommunene, statlig sysselsetting,
statens kjøp av varer og tjenester og statlige investeringer.
Finanspolitikken påvirkes selvsagt
av budsjettrutiner og parlamentariske forhold. Handlingsfriheten
gjennom finanspolitikken er avhengig av mulighetene for omdisponeringer
og tidsforskyvninger av midler over statsbudsjettet. Med dagens
system innebærer dette at gjennomføringen av vedtatte
eller ønskede reformer kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken,
fordi man, i hvert fall retorisk, har ambisjoner om å dekke inn
reduserte inntekter eller økte utgifter "krone for krone"
gjennom budsjettbehandlingen. Dette er i seg selv det største
hindret for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige
reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende
behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet,
skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som
får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet
og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført
omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført
i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne
til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is.
Det er også verdt å merke
seg at i dag føres statens budsjett og regnskap etter kontantprinsippet,
det vil si et system der inntekter og utgifter budsjetteres og regnskapsføres
det året de innbetales og utbetales. I bedriftsøkonomiske
regnskap fordeles investeringer i realkapital i årlige
kapitalkostnader, mens statlige investeringer i dag i sin helhet
belastes statsbudsjettet det året investeringen foretas.
Statens årlige kostnader ved bruk av realkapital fremkommer
dermed ikke av statsbudsjettet eller statsregnskapet. Offentlig
regnskapsføring var før andre verdenskrig basert
på en målsetting om balanse i de offentlige finanser.
Innføring av en aktiv motkonjunkturpolitikk fokuserte på statsbudsjettets
rolle for å styre etterspørselen i økonomien,
og bruken av kontantprinsippet har derfor sin begrunnelse i etterkrigstidens
motkonjunkturpolitikk. De land som har gått over til bedriftsøkonomiske
budsjetteringsprinsipper har vært opptatt av reformer i
offentlig forvaltning.
Budsjettbehandlingen i Norge er ettårig,
ja til dels også halvårlig når man ser
hvor mange budsjettkapitler og -poster som det faktisk gjøres
endringer i gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.
Internasjonale utviklingstrekk viser at flerårig
budsjettering har fått økt utbredelse. Eksempelvis
har Sverige innført politisk bindende flerårige
budsjetter, mens Nederland har etablert utgiftstak for en 4-årsperiode.
Bindende flerårige vedtak skaper forutsigbarhet,
og legger et godt grunnlag for å kunne hente ut effektiviseringsgevinster
på mange områder. Utvelgelsen av enkeltaktiviteter
for flerårig budsjettering er selvsagt et politisk spørsmål.
Men noen områder, hvor perspektivet strekker seg over flere år, åpenbarer
seg klart. Investeringsprosjekter innen bygg og anlegg, store omstillingsprosesser
i offentlig sektor, gjennomføring av en større
skattereform og pensjonsreform, er noen eksempler.
I de årlige statsbudsjettene som fremlegges
av regjeringen er vi vitne til svært marginale endringer
fra år til år. Selv om Stortinget fatter de endelige
vedtak om statsbudsjettets innretning og innhold, er det åpenbart at
de endringer som skjer gjennom Stortingets behandling av budsjettet
et ytterst små, sett i forhold til budsjettets samlede
størrelse. Den reelle påvirkningen av budsjettet
ligger dermed ikke først og fremst i Stortingets hender,
men hos den til enhver tid sittende regjering.
Det er også slik at når Stortinget
foretar omprioriteringer i forhold til regjeringens innretning av
budsjettet, skjelner man ikke mellom forbruk og investering, ei
heller mellom penger brukt innenlands og utenlands. Dette er en
svakhet fordi det åpenbart har ulike effekter på norsk økonomi. Disse
medlemmer mener det er helt nødvendig å ha
en grundig politisk debatt om de helt åpenbare svakheter
ved dagens budsjettsystem. Dette fordi vi trenger å gjennomføre
reformer som over tid vil bidra til å effektivisere offentlig
forvaltning og øke vekstevnen i økonomien.
Mange partier har tatt til orde for effektivisering
av offentlig sektor, men lite skjer. Man kan heller ikke budsjettere
med slik effektivisering, fordi de aller fleste reformvedtak først
vil gi innsparingseffekter etter noe tid.
Det er også på høy
tid med en grunnleggende skattereform, men en reform med et annet
innhold enn det Regjeringen har foreslått. Fordi enhver
skattereduksjon oppfattes som en trussel mot statens inntektsside, ser
vi også av Regjeringens forslag kun mindre endringer som
dermed ikke tilfører økonomien de tilbudssideeffekter
noe kraftigere lut kunne bidratt med. Hvis vi derimot hadde hatt
et noe lengre budsjettperspektiv, ville det åpnet seg større
muligheter for helt nødvendige reformer som i dag fremstår
som for kostnadskrevende på kort sikt, blant annet fordi
man kunne veid store initielle skattetap mot langsiktige besparelser
gjennom effektivisering av offentlig sektor.
Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjon
som skjer i private bedrifter. Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk
vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet,
ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger,
senke avgiftene, en kraftig reduksjon og omlegging av skattesystemet
og økte investeringer i forskning, samferdsel og annen
offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode.
Det er også behov for langsiktige,
stabile og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet.
En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte
vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom
næringsdrift.
Privat næringsdrift er hemmet av en
rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning,
omstillinger og effektiv drift. Disse medlemmer vil
rydde opp i denne lov- og forskriftsjungelen og gjøre hverdagen
enklere for bedrifter og entreprenører. Ikke minst de små og
mellomstore bedriftene vil nyte godt av et enklere og mer forutsigbart
rammeverk for næringslivet.
Norske myndigheter har altfor lenge vegret seg
i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge
har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre
nasjoner.
Vi har også altfor mange eksempler
på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt
næringsliv fra nyetableringer, utvidelser og videre drift.
Særlig fremstår norsk miljøpolitikk i
dag som en av de mest næringsfiendtlige i verden. Enten
det gjelder tradisjonell norsk industri, fiskerivirksomhet, turisme
eller olje/gass er særnorske miljøbestemmelser
en vesentlig årsak til at mange bedrifter ikke tør
ta nye investeringer eller vurderer utflagging til land hvor rammebetingelsene
er bedre eller på linje med andre konkurrentland.
Selv om Norge er en del av et internasjonalt
kapitalmarked, betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig
for entreprenører og små bedrifter på betingelser
som er internasjonalt konkurransedyktige. Det er reelle transaksjonskostnader
knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Fremskrittspartiet
er derfor opptatt av at det legges til rette for økt privat
sparing og kapitaldannelse, noe som vil kreve en omlegging av finanspolitikken.
Videre må den statlige kapitalen som er oppspart i norske
fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører
og små bedrifter. Disse medlemmer vil ikke
ved formidling av skattebetalernes penger bidra til subsidiering
av privat næringsvirksomhet.
Utenlandsk kapital ser i økende grad
ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk
bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever
brå skift i sentrale skattebestemmelser, plutselige endringer
som i tillegg får tilbakevirkende kraft er ikke dette tillitvekkende
for investeringer i Norge. Derfor er det også svært
sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken
spiller på lag.
Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle
i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet.
Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at det i stor grad er
organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO
og NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen.
Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen
blir lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke
blir kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse
medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen
i lønnsdannelsen og for å redusere makten til
LO og NHO. Fagforbundet fungerer på mange måter
som en bremsekloss i forhold til nødvendig rasjonalisering
i kommunal sektor.
Det største potensialet for ytterligere
lettelser i skjemabelastningen ligger i overgangen til elektronisk
innrapportering. AltInn som er en internettbasert innrapporteringskanal
som forenkler næringslivets byrder ved innrapportering
til det offentlige, ble satt i full drift mai 2004. Målsettingen
er at denne løsningen skal bli den foretrukne elektroniske
kanalen for alle statlige etater som innhenter informasjon fra næringslivet.
Løsningen dekket i 2004 over 80 skjemaer til ulike registre. Disse
medlemmer ser et stort potensial i å videreutvikle
slike ordninger, men mener likevel at det også må være
en målsetting å i større grad samordne informasjonsinnhentingen.
Disse medlemmer vil også styrke
GIEKs garantiordning for utviklingsland gjennom å utvide
garantirammen. Rammen som i dag er på 1,5 mrd. kroner,
er fullt utnyttet, noe som betyr at norske bedrifter vanskelig kan
delta i lønnsomme prosjekter i utviklingsland som krever
langsiktig lånefinansiering pga. manglende finansieringsmuligheter
fra Norge. Mange norske selskaper er aktive i utviklingslandene.
Garantiene har vært brukt til å dekke både
kommersielle kreditter, bistandskreditter og investeringsgarantier.
Dette skyldes ikke minst at en rekke av prosjektene som tidligere ble
gavefinansiert, nå utvikles som kommersielle prosjekter.
Mange av de aktuelle landene er ikke kredittverdig under GIEKs alminnelige
ordning, selv om prosjektene er det.
Disse medlemmer mener at økte
garantirammer vil gi en multipliktatoreffekt av norsk bistand ved
at de samme garantirammer kan benyttes til å realisere
flere prosjekter, i motsetning til ren gavebistand som kun benyttes
en gang.
Det er et betydelig effektiviseringspotensial
i offentlig sektor. Dette ble påvist av det utvalget som
ble ledet av Victor Norman tidlig på 1990-tallet. Utvalget
anslo det samlede effektiviseringspotensialet til ca. 130 mrd. kroner årlig
i datidens kroneverdi.
Det er særlig grunn til å sette
søkelyset på effektiviteten i offentlig sektor.
Den har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge og legger beslag
på en stadig større del av Norges BNP. Det har
ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig
som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de
tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen
vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor
se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har
opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk
suboptimale løsninger.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte
folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det
betyr at ressursene først og fremst må settes
inn i tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati.
Dessverre synes utviklingen å gå i motsatt retning.
Effektivitet er først og fremst et
spørsmål om å oppnå resultater,
fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner
at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand,
da den har ansvar for en rekke fellesgoder, inntektsfordeling og ofte
opptrer som et korrektiv til privat sektor.
Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter
i offentlig sektor:
– kostnadseffektivisering;
frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag
– resultateffektivisering; oppnå overordnede
politiske mål billigere ved å fordele innsatsen
på ulike områder på annen måte
enn i dag
– kost/nytte-forbedringer;
omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen
kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster
mye av seg
Markedsøkonomien har særlig
vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå større effektivisering
og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til rimelige priser.
Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres.
Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret
for må utføres i offentlig regi. Det offentlige
bør konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved
overlate til private å produsere dem.
Disse medlemmer vil bruke virkemidler
som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten
i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering
er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle
nivå i offentlig forvaltning. Disse medlemmer er
innforstått med at det i en del tilfeller vil være
overgangsperioder hvor markedet tilpasser seg, og hvor effektiviseringstiltak
ikke gir umiddelbare effekter.
Dersom private bedrifter og offentlige etater
skal konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er
reell. Det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe
som ikke er tilfelle i dag. Det er enkelte forhold som gjør
at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. Det offentlige
må få en reell prising av sin tjenesteproduksjon.
I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal
prises, er ikke alle kostnader med i kalkylen.
Regjeringen fremmet i mars 2004 forslag til
omfattende endringer i skattesystemet, jf. St.meld. nr. 29 (2003-2004)
Om skattereform (skattemeldingen) og Innst. S. nr. 232 (2003-2004).
I skattemeldingen ble det lagt opp til at reformen skulle fases
inn over budsjettårene 2005, 2006 og 2007.
Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg er nærmere omtalt
i kapittel 4 i meldingen, i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts-
og lovvedtak og i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget
2006 - lovendringer.
Følgende hovedhensyn ligger til grunn
for Regjeringens forslag til endringer i skatte- og avgiftsopplegget for
2006:
– Bringe
skatte- og avgiftsnivået tilbake til 2004-nivå i
tråd med Regjeringens politiske plattform fra Soria Moria,
hvorav hoveddelen av revisjonen skjer i 2006.
– Bidra til stabilitet og forutsigbarhet
ved å beholde og bygge på systemmessig viktige
elementer i skattereformen.
– Styrke fordelingsprofilen i
budsjettet sammenliknet med Bondevik II-regjeringens forslag.
– Utvide skattegrunnlagene slik
at de i større grad gjenspeiler faktiske økonomiske
forhold.
Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen
at den vil videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået
fra 2004. Dette gir rom for å øke skatte- og avgiftsnivået med
om lag 4,9 mrd. kroner fra 2005. Regjeringen legger opp til at hoveddelen
av denne økningen, 3,0 mrd. kroner, gjennomføres
i 2006. Det gir et bokført beløp på 2,2
mrd. kroner på budsjettet for 2006. Sammenliknet med forslaget
fra forrige regjering, øker Regjeringen skatter og avgifter
med 6,4 mrd. kroner bokført og 9,7 mrd. kroner påløpt.
Regjeringens forslag innebærer likevel at de fleste vil
få skattelettelser i 2006.
Sammenliknet med regjeringen Bondevik IIs budsjettopplegg
vil Regjeringens forslag samlet sett gi en omfordeling fra de som
har mye til de som har mindre, samtidig som hensynet til et effektivt
skattesystem ivaretas. Hovedtrekkene i forslaget er:
– Lettelsen
i toppskatten og minstefradraget reduseres med 3,6 mrd. kroner i
forhold til Bondevik II-regjeringens forslag. Det vil likevel bli
lettelser sammenliknet med 2005. De med lavere inntekter vil få en
større andel av lettelsene i minstefradraget enn med Bondevik
II-regjeringens forslag.
– Regjeringen følger
ikke opp regjeringen Bondevik IIs forslag om lettelser i skatt på formue
og arv, men foreslår å øke formuesskatten
med 260 mill. kroner. Formuesskatten gis imidlertid en mer sosial
profil enn i dag ved at bunnfradraget økes og klasse 2
fjernes, samtidig som verdsettingen av aksjer, grunnfondsbevis,
verdipapirfondsandeler, bolig, fritidseiendom og annen fast eiendom økes. Dermed
blir det større samsvar med markedsverdier.
– Det innføres utbytteskatt
(skjermingsmetoden) slik Stortinget har vedtatt. Skjermingsmetoden
vil øke provenyet med vel 4 mrd. kroner i 2006 sammenliknet
med 2005-regler når en også tar hensyn til Regjeringens
forslag om endringer i fastsettelsen av skjermingsrenten.
– Sammenliknet med regjeringen
Bondevik IIs forslag strammes næringsbeskatningen inn med
om lag 1,9 mrd. kroner. Mesteparten av innstrammingen er knyttet
til reversering av forslaget om å øke avskrivningssatsen
på maskiner til 25 pst.
– regjeringen Bondevik IIs forslag
om å utvide skattegrunnlag som ledd i skattereformen beholdes, herunder
forslaget om endring i skattleggingen av telefon betalt av arbeidsgiver
og forslaget om innstramming i hjemme-PC ordningen.
– Det gjennomføres innstramminger
i avgiftene med til sammen om lag 1,3 mrd. kroner sammenliknet med
regjeringen Bondevik IIs forslag.
For nærmere omtale av skatte- og avgiftsopplegget vises
det til kapittel 2 i tillegget til St.prp. nr. 1 (2005-2006) og
til Ot.prp. nr. 26 (2005-2006) Om lov om endringer i skatte- og
avgiftslovgivningen (endret skatte- og avgiftsopplegg 2006 mv.).
Komiteen viser til
de respektive merknader om skatte- og avgiftsopplegget for 2006
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2005-2006) og i Innst. O. nr. 1 (2005-2006).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til opplegget som Regjeringen har foreslått
i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006).
Kommunesektoren har ansvaret for hoveddelen
av de offentlige velferdstjenestene. Gjennom moderniseringsprogrammet
bidrar Regjeringen til kommunenes arbeid med å modernisere
og effektivisere sin virksomhet. For å sikre kommuner og
fylkeskommuner størst mulig grad av frihet til å tilpasse
tjenesteytingen til brukernes behov, mener Regjeringen at rammefinansiering
skal være hovedmodellen for finansiering av kommunesektoren.
En sterk og sunn kommuneøkonomi er
en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. I tråd
med de signalene som ble gitt i Soria Moria-erklæringen innebærer
Regjeringens budsjettforslag for 2006 et kraftig løft for
kommunene. På denne måten sikres kommunesektoren
ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver.
I Nasjonalbudsjettet 2006 ble realveksten i
kommunesektorens inntekter i 2005 anslått til 2 1/2
pst., tilsvarende 5 1/4 mrd. kroner. De frie inntektene
ble anslått å øke med 1 3/4
pst., eller i overkant av 2 1/2 mrd. kroner. Det
er ikke framkommet ny informasjon om skatteinngangen som tilsier
at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 2005 endres i
forhold til Nasjonalbudsjettet 2006.
I Nasjonalbudsjettet 2006 ble den reelle veksten
i kommunesektorens samlede inntekter fra 2005 til 2006 anslått
til 2,9 mrd. kroner, tilsvarende drøyt 1 1/4
pst. Veksten i de frie inntektene ble anslått til 1,9 mrd.
kroner, eller 1 1/4 pst. Vekstanslagene for 2006
er i tråd med etablert praksis regnet i forhold til anslaget
for kommunenes inntekter i 2005 i Revidert nasjonalbudsjett 2005
og Kommuneproposisjonen 2006.
Regjeringens budsjettforslag innebærer
en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på 7,5
mrd. kroner, eller 3 1/3 pst. De frie inntektene
anslås å vokse med 5,7 mrd. kroner, eller vel
3 1/2 pst. Forsert utskifting av lærebøker
og andre læremidler i grunnskolen i forbindelse med Kunnskapsløftet
finansieres innenfor denne rammen. Det samme gjelder økt
regionaltilskudd på 225 mill. kroner.
Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet 2006 økes kommunesektorens
frie inntekter med 3,8 mrd. kroner. Regnet i forhold til anslag
på regnskap for 2005, der det er tatt hensyn til at skatteanslagene
og bevilgningsbehovet til ressurskrevende brukere for 2005 er justert opp
i forhold til anslagene i Revidert nasjonalbudsjett 2005, innebærer
Regjeringens forslag en reell økning i inntektene i 2006
på om lag 6,3 mrd. kroner, eller 2 3/4
pst. Den reelle veksten i de frie inntektene anslås til 4,8
mrd. kroner, tilsvarende 3 pst., regnet i forhold til anslag på regnskap
for 2005.
De foreslåtte endringene i skatteopplegget
innebærer isolert sett økte skatteinntekter til
kommunene og fylkeskommunene i 2006. Blant annet gir redusert minstefradrag
og økt formuesskatt økte skatteinntekter både til
staten og til kommunene. Det legges imidlertid opp til at økningen
i frie inntekter skal komme i form av høyere rammeoverføringer,
og ikke i form av høyere skatteinntekter. For å oppnå dette
foreslås den kommunale og fylkeskommunale skattøren
satt noe lavere enn i Nasjonalbudsjettet 2006. Økte rammeoverføringer innebærer
en jevnere fordeling mellom kommunene enn dersom inntektene skulle
bli tilført i form av økte skatteinntekter.
Den kommunale maksimalskattøren for
personlige skattytere i 2006 reduseres med 0,3 prosentpoeng i forhold
til forslaget i Nasjonalbudsjettet 2006, til 13,3 pst. Den fylkeskommunale
maksimalskattøren i 2006 reduseres med 0,1 prosentpoeng
i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet 2006, til 2,9 pst.
Kommunesektoren skatteinntekter anslås da å utgjøre
om lag 49 pst. av sektorens samlede inntekter i 2006, det vil si
den samme andelen som i 2005.
De øremerkede bevilgningene til barnehager
foreslås økt med 1,3 mrd. kroner sammenliknet
med Gul bok 2006. Denne økningen er i hovedsak knyttet
til redusert maksimalpris i barnehager, fra 2 830 kroner
pr. måned til 2 250 kroner pr. måned,
fra 1. januar 2006. De økte barnehagebevilgningene
til kommunene vil langt på vei bli motsvart av redusert
foreldrebetaling i kommunale barnehager (kommunale gebyrinntekter)
og økte tilskudd fra kommunene til private barnehager.
I tillegg styrkes kommuneøkonomien
med om lag 140 mill. kroner gjennom andre øremerkede overføringer.
Den største posten er tilskudd til regional næringsutvikling
med 80 mill. kroner. Andre økninger er blant annet tilskudd
til rusmiddeltiltak (30 mill. kroner) og bolig og miljøtiltak
i Oslo indre øst og Groruddalen (15 mill. kroner).
Inntektssystemutvalget overleverte sin utredning 10. oktober
2005 (NOU 2005:18 Fordeling, forenkling, forbedring - inntektssystemet
for kommuner og fylkeskommuner). Utredningen er sendt på høring
med frist 1. februar 2006. Regjeringen vil komme med sin vurdering
av utredningen og legge fram eventuelle forslag til endringer i
inntektssystemet for kommunene tidligst i Kommuneproposisjonen 2007.
I den sammenheng vil det også bli lagt fram en vurdering
av om det er hensiktsmessig at selskapsskatt skal være
en del av kommunenes inntektsgrunnlag.
I forbindelse med statsbudsjettet for 2005 ble
det besluttet å tilbakeføre en andel av selskapsskatten
til kommunene fra 2005. Selskapsskatten blir utbetalt som en del
av rammetilskuddet i 2005 og 2006 etter en såkalt skattesimuleringsmodell.
Tilføringen av selskapsskatt i 2005 og 2006 er basert på likningstall
for henholdsvis inntektsåret 2002 og 2003, med en kommunal
andel som utgjør 4,25 pst. av en samlet skattesats på alminnelig
inntekt på 28 pst.
Regjeringen Bondevik II la opp til at kommunene
fra og med 2007 skulle tilføres selskapsskatten via et
nytt felleskommunalt skattefond (skattefondsmodell), basert på likningstall
og skattører for inntektsåret 2005. Denne modellen
innebærer at kommunenes inntekter fra selskapsskatt ikke
vil være kjent for den enkelte kommune før budsjettårets
begynnelse, mens dagens modell innebærer at tallene legges
fram i kommuneproposisjonen året før. For å unngå framtidige
bindinger på utformingen av inntektssystemet og sikre at
fordelingen av inntekter på den enkelte kommune kan gjøres
kjent i kommuneproposisjonen, foreslås det at dagens ordning
med rammetilskudd videreføres inntil kommunal selskapsskatt
er nærmere utredet. Denne endringen innebærer
at skattørene for det felleskommunale skattefondet reduseres
fra 4,25 pst. til null for inntektsårene 2005 og 2006.
Den generelle momskompensasjonsordningen ble innført
i 2004 som en erstatning for en mer begrenset ordning. Det er behov
for en ny vurdering av hvordan momskompensasjonsordningen fungerer.
En slik vurdering vil omfatte både den gamle, begrensede
ordningen og den nye, generelle ordningen fra 2004. Regjeringen
vil komme med sin vurdering av ordningen og legge fram eventuelle
forslag til endringer på et senere tidspunkt.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre
at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige
forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå vil flertallet at
flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles
i nye, folkestyrte regioner.
Kommunene har det overordnede ansvar for velferdstilbudet
til sine innbyggere, og skal sikre ressurser og handlefrihet til å løse
viktige velferdsoppgaver. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler
skal styrkes. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktigst i
folks hverdag og derfor viktigst for å bygge grunnleggende
legitimitet til politisk demokrati.
Kommunenes brede samfunnsansvar handler om å ta utgangspunkt
i kommunenes grunnleggende legitimitet som politisk institusjon.
Flertallet legger betydelig vekt
på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering
av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester
av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets
behov.
Flertallet anser en sterk og
sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud
i hele landet. Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig
i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen
og eldreomsorgen kan bedres. Flertallet vil styrke
samhandlingen mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning
mellom staten og kommunal sektor vil flertallet sikre
at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor
utnyttes bedre. Det er viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner
involveres i dette arbeidet. Flertallet mener det
bør utarbeides en flerårig plan for oppretting
av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Kommunesektoren skal i all hovedsak være
rammefinansiert. Øremerkede tilskudd skal som hovedregel være
forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en
oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner
har ansvar for.
Inntektssystemet til kommunene skal sikre at
forholdet mellom inntekter og faktiske kostnader samsvarer bedre. Flertallet vil
foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til kommunene.
Målsettingen med en slik gjennomgang skal være å sikre
innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.
Flertallet mener at eiendomsskatt
også i framtiden skal være en frivillig kommunal
skatt.
Flertallet slutter seg til det
kommuneopplegget for 2006 som regjeringen Stoltenberg II har foreslått
i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) med en reell vekst i kommunesektorens
inntekter i 2006 på 7,5 mrd. kroner, eller 3 1/3
pst, og en reell vekst i de frie inntektene som anslås
til 5,7 mrd. kroner, tilsvarende vel 3 1/2 pst.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at kommunene har
hatt en anstrengt økonomi over en lengre periode. Disse
medlemmer er derfor glad for at inntektene til kommunene
har økt med om lag 15 mrd. kroner (faste priser) den siste
stortingsperioden. De to siste årene har inntektsveksten
vært på hele 6 mrd. kroner hvert år,
som er den høyeste inntektsveksten siden 1997. Den samlederealveksten
i kommunesektorens inntekter har i perioden 2002 til 2005 i gjennomsnitt vært
på 1,8 pst. Realveksten i de frie inntektene har i samme
periode utgjort gjennomsnittlig 1 pst. pr. år. Den svake
veksten i begynnelsen av perioden må også ses
i sammenheng med den vanskelige økonomiske situasjonene
landet var i. Regjeringen Bondevik II har vært med på å snu
den negative økonomiske utviklingen, noe som nå også resulterer
i større skatteinngang og lavere rente. Det er også vesentlig
for kommunene.
I regjeringen Bondevik IIs budsjettforslag for
2006, legges det opp til en realvekst i kommunesektorens inntekter
på 2,9 mrd. kroner. Hele 1,9 mrd. kroner av inntektsveksten
er frie inntekter. Disse medlemmer viser til at veksten
skal fordeles med 1,35 mrd. kroner til kommunene og 0,55 mrd. kroner
til fylkeskommunene. Fylkeskommunenes inntektsvekst er relativt
sett størst. Det skyldes en sterk vekst i elevtallet i
den videregående skolen.
Disse medlemmer vil påpeke
at regjeringen Bondevik II gjennom sitt budsjettforslag økte
inntektsveksten i 2006 betraktelig til skole, barnehager og psykiatri.
Det øremerkede tilskuddet til barnehager ble økt med
ca. 1,1 mrd. kroner. Det ville gitt rom for å etablere 7 600
nye barnehageplasser og gitt full barnehagedekning neste år.
Det ble videre foreslått ca. 1,6 mrd. kroner til gjennomføring
av Kunnskapsløftet i 2006, herav 775 mill. kroner direkte
til kommunene i form av tilskudd til kompetanseutvikling og nye
lærebøker. Videre vil disse medlemmer påpeke
at det øremerkede tilskuddet til opptrappingsplanen for
psykisk helse øker med 400 mill. kroner. Disse medlemmer er
også tilfreds med at investeringsrammen for skoleanlegg
ble økt med 2 mrd. kroner og at rammen til opprusting av
kirkebygg ble utvidet med 500 mill. kroner.
Disse medlemmer støtter
forslaget om å justere overgangsordningen for momsuttrekket
mellom kommuner og fylkeskommuner. Det er etter disse medlemmers oppfatning
nødvendig å gi kompensasjon til kommuner og fylkeskommuner
som fikk et for høyt uttrekk i 2004. Gjennom dette vil
kommuneøkonomien bli styrket ytterligere.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Regjeringen vil vurdere momskompensasjonsordningen og videreføre
dagens ordning med rammetilskudd inntil kommunal selskapsskatt er
nærmere utredet, og er bekymret for den usikkerhet en eventuell
reversering eller omlegging vil innebære.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
i sitt alternative budsjettforslag forslag om øremerking
av deler av rammetilskuddet til kommunene. Disse medlemmer ønsker
primært en finansieringsmodell som bygger på en
stykkprisfinansiering av de viktigste velferdstjenestene. Dette
vil sikre at innbyggerne får de tjenester de har krav på, uavhengig
av hvilken kommune de bor i. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette ved starten
av denne stortingsperioden. Dette forslaget fikk ikke tilslutning
fra noen andre partier, og ble dermed ikke vedtatt. Disse medlemmer tar
til etterretning at det foreløpig ikke er politisk flertall
for en slik finansieringsmodell. Derfor fremmer disse medlemmer nå forslag
om øremerking av deler av rammetilskuddet til kommunene. Dette
vil være eneste garanti, innenfor dagens finansieringsmodell,
for at man styrker eldreomsorgen og grunnopplæringen i
grunnskole og videregående skole. I Fremskrittspartiets
alternative budsjett foreslår vi at deler av styrkningen
av kommuneøkonomien overføres kommunene som øremerket
tilskudd til styrkning av eldreomsorgen, og som tilskudd for styrkning
av grunnopplæringen.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i
den norske krones nasjonale og internasjonale verdi. Av forskriften
følger det at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting og til stabile forventninger
om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som
over tid er nær 2 1/2 pst. I St.meld.
nr. 29 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske
politikken understrekes det at Norges Banks rentesetting skal være
framoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten
knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Det
skal tas hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer
får effekt, og en bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien
et nominelt ankerfeste. Over tid gir lav og stabil inflasjon et
godt grunnlag for vekst og velstand. Forskriften etablerer et fleksibelt
inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og
mellomlang sikt må pengepolitikken avveie hensynet til
lav og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet i produksjon
og sysselsetting.
Det norske rentenivået er svært
lavt, både nominelt og reelt, og pengepolitikken har gjennom
de siste årene gitt sterke vekstimpulser til norsk økonomi.
Dette har bidratt til at prisstigningen justert for avgiftsendringer og
utenom energivarer etter hvert har tatt seg opp, fra 0,3 pst. som
gjennomsnitt for 2004 til 1,3 pst. i september i år. Det
ventes at prisstigningen vil ta seg ytterligere opp framover.
Hensynet til å bringe inflasjonen tilbake
til målet og forankre inflasjonsforventningene kan tilsi
at renten holdes på et forholdsvis lavt nivå.
Samtidig trekker hensynet til å stabilisere utviklingen
i produksjon og sysselsetting i retning av høyere rente.
I avveiingen mellom disse hensynene har Norges Bank uttalt at banken
tar sikte på at styringsrenten gradvis - i små og
ikke hyppige skritt - bringes opp mot et mer normalt nivå.
I tråd med dette har Norges Banks styringsrente blitt hevet
to ganger i år med til sammen 1/2 prosentpoeng til
2 1/4 pst., etter å ha vært
på et historisk lavt nivå på 1,75 pst.
siden mars 2004.
Husholdningenes gjeld har vokst kraftig de siste årene.
Både lån med pant i bolig og forbrukslån øker sterkt.
Særlig blant unge er gjeldsgraden til dels svært høy.
Gjeldsveksten gjør husholdningene mer sårbare overfor økonomiske
forstyrrelser. Norges Bank har pekt på at med overgangen
til fleksibel inflasjonsstyring i pengepolitikken er risikoen blitt
mindre for at både realrenten og arbeidsledigheten vil
være høye samtidig, slik de var på begynnelsen
av 1990-tallet. Det er likevel nødvendig at husholdningene
tar høyde for at renten kan komme til å øke
raskere enn ventet. Bankene skal bidra til å gjøre
sine kunder bevisste på renterisikoen og på behovet
for sikkerhetsmarginer ved låneopptak.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at pengepolitikken skal virke sammen med finanspolitikken
og videreføres slik det er nedfelt i forskrift om pengepolitikken,
der både hensyn til inflasjon, kronekurs og sysselsetting
tillegges vekt.
Flertallet viser for øvrig
til sine merknader om den økonomiske politikken under avsnitt
2.1.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at ved behandlingen
av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet et flertall på Stortinget
seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som
innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar
innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i
takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen
ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken,
som flertallet på Stortinget stilte seg bak.
Disse medlemmer viser til forskrift
om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29. mars
2001, der det i retningslinjene heter at
"pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den
norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken
skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra
til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting."
Disse medlemmer mener at de gjeldende
retningslinjene for pengepolitikk er vel tilpasset til varierende
konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom
finans- og pengepolitikken. I tillegg har partene i arbeidslivet
et særskilt ansvar for at lønnsveksten er lik,
eller under, lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere.
Disse medlemmer viser til at
et hovedhensyn for Samarbeidsregjeringen har vært at budsjettpolitikken
innrettes slik at det har blitt rom for lettelser i pengepolitikken. Disse
medlemmer viser videre til at en politikk som øker
den offentlig utgiftsveksten vil kunne øke presset på renten,
selv om dette er finansiert av skatter og avgifter. En slik politikk
kan i dagens situasjon føre til at renten blir satt raskere
og høyere opp. En betydelig vekst i sysselsettingen i offentlig
sektor har ofte vist seg å gi økt lønnspress,
en bekymring sentralbanksjef Svein Gjedrem, blant andre, har gitt uttrykk
for. Skatte- og avgiftslettelser som øker incentivet til å arbeide, øker
vekstevnen i økonomien.
Disse medlemmer viser til at
styringsrenten var 7,0 pst. da Samarbeidsregjeringen tiltrådte,
langt høyere enn hos våre handelspartnere. Et
lavt rentenivå internasjonalt grunnet svak vekst, mer moderate
lønnsoppgjør og en ansvarlig finanspolitikk fra
regjeringen som skapte rom i pengepolitikken, var viktige faktorer for
at Norges Bank kunne redusere renten ned til 1,75 pst. - det laveste
rentenivået siden Norges Bank ble opprettet i 1816. Det
er ventet at rentenivået vil ta seg noe opp i tiden fremover,
men politikken som føres har stor innflytelse på utviklingen
i renten og kronen på sikt. Renten er i dag 2,25 pst, etter
rentehevninger 30. juni 2005 og 2. november 2005. Økonomisk
vekst og inflasjonstendenser internasjonalt gjør at markedet forventer
noe høyere rente i våre konkurrentland, men at
rentenivået i euroområdet relativt sett vil ligge
lavt. Forskjell mellom det norske og det internasjonale rentenivået
er en viktig faktor for utviklingen i kronekursen, og derved sysselsettingen
i konkurranseutsatt sektor. Med internasjonale og nasjonale utfordringer
for renten, er det viktig at finanspolitikken innrettes slik at presset
på renten, og derved kronekursen, blir lavest mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i en markedsøkonomi alltid være vil
endringer i de relative priser. Dette er helt nødvendig
for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til
enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser
må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning
i prisnivået. Fremskrittspartiets politikk vil selvfølgelig
føre til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg,
men det er ingen grunn til å hevde at vår politikk
derfor vil medføre en uønsket økning
i det generelle prisnivået.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget
foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken.
Etter at de andre partiene lenge strittet imot, ble inflasjonsmål
innført våren 2001.
Disse medlemmer vil gå et
skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste
inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun
gitt som en forskrift fra regjeringen til Norges Bank. Dette er
ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet.
De internasjonale finansmarkedene vet at regjeringen over natten kan
endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det innen viss usikkerhetspremie
i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet,
blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet,
eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed
vil det internasjonale finansmarkedet få større
tiltro til inflasjonsmålet.
I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet
vil disse medlemmer sørge for at den såkalte
instruksjonsretten til regjeringen overfor Norges Bank tas bort. Disse
medlemmer vil vise til at rutinene for oppnevning av hovedstyremedlemmer
til Norges Bank er endret. Dette er bra, selv om disse medlemmer mener
dette burde hatt en noe annen innretning.
Disse medlemmer har lenge også ment
at Norges Banks ledelse og hovedstyre bør ansvarliggjøres med
hensyn til at inflasjonsmålet etterleves. Det er derfor
gledelig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for
at Stortinget jevnlig skal informeres av sentralbanksjefen om inflasjonsutsiktene
og virkemiddelbruken. Gjennomføringen av pengepolitikken
bør skje i åpenhet. Alt dette, sammen med lovfesting
av inflasjonsmålet, vil ha en positiv effekt på troverdigheten
i pengepolitikken.
Med innføring av inflasjonsmålet
har kronen blitt flytende, det vil si at de bilaterale valutakurser
fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges Bank har noen målsettinger
om hvor kronekursen skal være, og normalt sett uten intervensjoner
fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre
kronekursen til en målvariabel i den økonomiske
politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både
inflasjonsmål og valutakursstyring.
I det lange løp vil kronekursen endres
i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort
sikt kan kronekursen endre seg av mange ulike faktorer. Det er kjent
at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen,
kan ha en effekt på kronekursen. Denne effekten virker
uavhengig av finanspolitikken.
I det lange løp kan ikke rentenivået
settes opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet
er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over
tid ikke kunne være noen merkbar forskjell på norsk
og internasjonal realrente. I det korte løp kan de være
avvik på grunn av imperfeksjoner i kapitalmarkedet og på grunn
av virkemiddelbruken til Norges Bank.
Disse medlemmer vil hevde at
Fremskrittspartiets politikk ikke vil føre til en økning
i det norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, det
vil si nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke
noen grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil
medføre et press på realrenten. Økte
realinvesteringer i det private næringsliv utover økningen
i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd,
det vil si ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det
er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene
at en økning i realinvesteringene, utover økningen
i sparingen, vil kunne medføre en viss økning
i realrenten. Det er liten grunn til å tro at eventuelle
imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.
Det er ikke noen entydig sammenheng mellom finanspolitikk
og forventet inflasjon. Det er i utgangspunktet kun når
eventuelle underskudd på statsbudsjettet finansieres med
låneopptak i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake
inflasjon. Dette er ingen aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon
kommer hovedsakelig av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien
for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil
holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges
Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen
av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges
om i den retning Fremskrittspartiet ønsker. Ergo er det
heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av offentlige
realinvesteringer skulle medføre en økning i forventet
inflasjon og dermed økt nominell rente.
Statens petroleumsfond ble opprettet ved lov
av 22. juni 1990 nr. 36 for å underbygge langsiktige
hensyn ved anvendelse av petroleumsinntektene. Inntektene i fondet
er definert som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten,
avkastningen av fondets plasseringer og netto finanstransaksjoner
knyttet til petroleumsvirksomheten. Fondets utgifter består
av en årlig overføring til statskassen etter vedtak
i Stortinget. Petroleumsfondet bidrar på denne måten
til å synliggjøre statens bruk av petroleumsinntekter.
Innbetalinger fra petroleumsvirksomheten er
basert på uttapping av en ikke-fornybar naturressurs og
kan derfor ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Oppbyggingen
av kapital i Statens petroleumsfond er for en vesentlig del omgjøring
av olje- og gassressurser til finansielle fordringer utenfor Norge.
Innbetalingene fra petroleumssektoren varierer
mye, bl.a. som følge av svingninger i oljeprisen. Petroleumsfondet
og handlingsregelen legger imidlertid til rette for at bruken av
inntektene er forutsigbar og frikoblet fra de løpende inntektsstrømmene.
Ved at fondet investeres i utlandet legges det samtidig til rette
for å stabilisere valutakursen. På denne måten
ivaretas viktige stabiliseringspolitiske og pengepolitiske hensyn.
Finansdepartementet er i loven gitt i oppgave å forvalte
Petroleumsfondet. Fondet skal forvaltes på en forsvarlig
måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor
moderat risiko. Finansdepartementet har valgt en investeringsstrategi
som er nedfelt i en referanseportefølje satt sammen av
aksje- og obligasjonsindekser fra de fleste av de landene fondet
investeres i. Avkastningen av fondet vil i stor grad følge
markedsutviklingen i de verdipapirene som inngår i referanseporteføljen.
Det har vært bred politisk enighet om fondets investeringsstrategi.
Departementet har delegert den operative forvaltningen
av fondets midler til Norges Bank. Rammeverket for den operative
forvaltningen er nedfelt i en egen forskrift, utfyllende presiseringer
av denne forskriften og en forvaltningsavtale mellom Finansdepartementet
og Norges Bank. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble det lagt opp til enkelte
endringer i rammeverket for Petroleumsfondet. En finner forslagene
i Nasjonalbudsjettet som hensiktsmessige og legger ikke opp til å endre disse
i denne proposisjonen.
I Nasjonalbudsjettet 2006 ble størrelsen
på Petroleumsfondet ved utgangen av 2005 anslått
til om lag 1 335 mrd. kroner. I denne proposisjonen er
anslaget på fondskapitalen ved utgangen av året
justert ned til 1 312 mrd. kroner. Nedgangen skyldes at
avkastningen i fondet målt i norske kroner siden august
har vært lavere enn forutsatt i Nasjonalbudsjettet 2006.
Det nye anslaget er basert på fondets verdi ved utgangen
av første halvår, utviklingen i fondets referanseportefølje
til oktober, en årlig realavkastning i utenlandsk valuta
på 4 pst. for resten av året samt en utvikling
i verdien av norske kroner i samsvar med terminvalutakursene. Anslaget
på netto overføring til Petroleumsfondet i løpet
av 2005 er om lag uendret i forhold til Nasjonalbudsjettet 2006.
I avtale om pensjonsreform inngått
mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre går det fram at Petroleumsfondet og Folketrygdfondet
skal omgjøres til Statens pensjonsfond. I tråd
med dette la regjeringen Bondevik II den 14. oktober 2005
fram forslag til lov om Statens pensjonsfond, jf. Ot.prp. nr. 2
(2005–2006). Det foreslås ikke endringer av forslagene
i Ot.prp. nr. 2 (2005-2006).
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener gjeldende retningslinjer for Petroleumsfondets plasseringer
legges til grunn. Flertallet vil videreføre
og videreutvikle de etiske retningslinjene for Statens petroleumsfond. Fondet
skal forvaltes slik at formuen gir god avkastning også på lang
sikt. Dette er avhengig av at man oppnår en bærekraftig
utvikling i økonomisk, økologisk og sosial forstand.
Petroleumsfondet skal ikke foreta investeringer som utgjør
en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger
eller unnlatelser.
Etter hvert som fondet høster erfaringer
med de nåværende etiske retningslinjer vil vi
vurdere å utvikle en mer aktiv investeringsprofil også for
etiske hensyn, for eksempel ved utøvelse av eiermakt.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse
medlemmer viser til at det har vært bred enighet
i Stortinget om Statens Petroleumsfond sin investeringsstrategi.
Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte,
hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat
risiko, for på den måten å bidra til å sikre
grunnlaget for fremtidig velferd.
Disse medlemmer viser til at
Norge har klart å sette til side om lag halvparten av alle
petroleumsinntekter siden produksjonsstart på 70-tallet.
Petroleumsinntektene tilhører alle generasjoner, også de
som ikke er født. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at petroleumsfondet forvaltes på en
måte som sikrer at også kommende generasjoner
får nyte godt av vår ressursrikdom.
Disse medlemmer viser til at
kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av første halvår
2005 utgjorde 1 183,9 mrd. kroner og at Petroleumsfondet ventes å vokse
til om lag 1 335 mrd. kroner ved utgangen av 2005.
Samarbeidsregjeringen har i Ot.prp. nr. 2 (2005-2005)
lagt frem forslag om å etablere Statens pensjonsfond, en
overbygging for dagens Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet.
Forslaget medfører at virksomhetene i Petroleumsfondet
og Folketrygdfondet videreføres som i dag, innenfor den
nye overbygningen, men at navnet på fondene omdøpes
til "Statens pensjonsfond - utland" og "Statens pensjonsfond - Norge",
respektivt. Dette er et forslag som disse medlemmer synes
er fornuftig, ved at det bidrar til å tydeliggjøre
behovet for en økonomisk politikk som sikrer finansieringen
av de fremtidige pensjonsutbetalingene i folketrygden.
Disse medlemmer deler Samarbeidsregjeringens
vurderinger av forslag til endringer i rammeverket for Statens petroleumsfond,
som fremsatt av Norges Banks brev til Finansdepartementet av 11. mars
2005.
Disse medlemmer viser til at
de etiske retningslinjene for Petroleumsfondet ble fastsatt 19. november 2004,
og at så langt har 10 selskaper blitt utelukket fra Petroleumsfondet. Disse
medlemmer er enig med Finansdepartementet og Norges Bank
i at de etiske retningslinjene bør følges opp
uten å påføre Petroleumsfondet unødige
kostnader, og at tilrådninger om uttrekk fra Petroleumsfondets
etiske råd derfor bør, som hovedregel, komme på faste
tidspunkt fire ganger i året.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens fremlagte forslag om etablering av et Statens pensjonsfond.
Lovforslaget vil bli behandlet i Stortinget i løpet av
inneværende sesjon. Statens pensjonsfond tar utgangspunkt
i Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Det legges opp til
at virksomheten i de to fondene videreføres som i dag innenfor
den nye overbygningen. De to delene av Pensjonsfondet vil hete henholdsvis
"Statens pensjonsfond - Utland" og "Statens pensjonsfond - Norge".
Disse medlemmer er prinsipielt
tilhenger av et pensjonsfond. Forutsetningen er imidlertid at et
pensjonsfond styres av et reglement som sikrer at fondets midler øremerkes
dagens og fremtidens pensjoner. Disse medlemmer vil
av den grunn ikke bifalle Regjeringens forslag.
I et internasjonalt perspektiv er det norske
arbeidsmarkedet kjennetegnet ved høy yrkesdeltakelse og
lav ledighet. Den sterke avgangen fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger
gjennom det siste tiåret er likevel svært bekymringsfull
og innebærer store utfordringer for den økonomiske
politikken. Siden 1995 har antallet personer som mottar avtalefestet
pensjon eller helserelaterte ytelser fra folketrygden, økt
med om lag 200 000. Hvis en også inkluderer dagpengemottakere, er
om lag en femdel av befolkningen i yrkesaktiv alder nå mottakere
av slike ytelser. Både sykefraværet og andelen
uføre er høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-land.
Sysselsettingspolitikken må rettes inn mot tiltak som bidrar
til å redusere avgangen fra arbeidslivet.
Arbeidskraften er vår viktigste ressurs,
og det er derfor viktig å sikre en stor og effektiv arbeidsstyrke.
For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet
og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk
som motvirker utstøting fra arbeidslivet. Samtidig må det
legges til rette for at arbeidssøkere kommer i arbeid.
I denne forbindelsen er det viktig å iverksette målrettede
tiltak overfor grupper med de svakeste kvalifikasjonene i arbeidsmarkedet.
Regjeringen foreslår å øke nivået
på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. Videre
foreslås det å reversere svekkelser i arbeidstakernes
vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Regjeringen foreslår
videre å gjeninnføre feriepenger til dagpengemottakere.
Yrkesdeltakingen i Norge er fortsatt høy
i forhold til gjennomsnittet for OECD-landene, og arbeidsledigheten
er lav. Avgangen fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger har
imidlertid økt sterkt de siste ti årene, jf. figur 1.3
i proposisjonen. Det er en betydelig utfordring, men helt nødvendig, å snu
denne utviklingen og å sikre arbeidslinjen. Siden 1995
har antallet som mottar helserelaterte ytelser som uføretrygd,
sykepenger, attføring og rehabilitering, samt mottakere
av avtalefestet pensjon (AFP) økt med om lag 200 000
personer. Ved utgangen av 3. kvartal 2005 var det registrert
i overkant av 317 000 uførepensjonister. Dette
er mer enn 80 000 flere enn for 10 år siden og
i underkant av 9 000 flere enn for ett år siden.
Sykefraværet steg samtidig uavbrutt fram til 2003, men
falt kraftig gjennom 2004. Siden 4. kvartal 2004 har sykefraværet
ligget relativt stabilt. Som følge av nedgangen gjennom
2004 var nivået på sykefraværet i 2. kvartal
2005 om lag 12 pst. lavere enn i samme periode ifjor.
Norsk økonomi er i oppgang, og etterspørselen
etter arbeidskraft øker, jf. avsnitt 1.2 i proposisjonen.
Veksten i sysselsatte personer har likevel vært mer moderat de
siste par årene enn det veksten i økonomien isolert sett
skulle tilsi. Dette må bl.a. ses i sammenheng med nedgangen
i sykefraværet, som har redusert behovet for nyansettelser.
Fallet i sykefraværet gjennom 2004 svarer til om lag 40 000 årsverk.
Den underliggende veksten i sysselsettingen har dermed vært
betydelig. Dette underbygges også av at summen av registrerte helt
ledige og personer på ordinære arbeidsmarkedstiltak
er redusert med om lag 14 000 personer fra oktober 2004
til oktober 2005. I proposisjonen er det lagt til grunn en vekst
i sysselsettingen på 22 000 personer fra 2005
til 2006, 4 000 flere enn anslaget i Nasjonalbudsjettet
2006. Oppjusteringen må ses i sammenheng med økt
aktivitet som følge av økte bevilgninger til kommunene
i 2006.
I andre halvår i år er det
planlagt for et gjennomsnittlig nivå på 12 700
plasser under ordinære arbeidsmarkedstiltak. I Nasjonalbudsjettet
2006 ble det lagt til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 10 400
plasser i 2006. Arbeidsmarkedet er i bedring. Regjeringen ønsker
imidlertid å styrke innsatsen overfor grupper med de svakeste
kvalifikasjonene i arbeidsmarkedet. Det foreslås å øke
nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak
med vel 2 000 plasser utover forslaget fra regjeringen
Bondevik II, til gjennomsnittlig 12 500 plasser i 2006,
fordelt på om lag 14 000 plasser i første
halvår og om lag 11 000 plasser i andre halvår.
I forrige stortingsperiode ble det gjennomført
flere endringer i dagpengeregelverket, bl.a. ble ferietillegget for
dagpengemottakere som hadde vært ledig i mer enn 8 uker,
avviklet fra 1. januar 2003. Det foreslås å gjeninnføre
ordningen med ferietillegg, med feriepengeopptjening fra og med
1. juli 2006. Dette sikrer at arbeidsledige som har vært
ledig i mer enn 8 uker, kan motta feriepenger i 2007.
Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
2005 ble det enighet om at den midlertidige utvidelsen av permitteringsordningen
som gir rett til dagpenger fra 26 til 42 uker skulle forlenges til
31. desember 2005. I Nasjonalbudsjettet 2006 foreslo regjeringen
Bondevik II at permitteringsperioden med rett til dagpenger ble satt
til 26 uker fra 1. januar 2006. Permitteringer benyttes
i første rekke i industrien og i bygge- og anleggsbransjen.
I disse næringene har ledigheten avtatt det siste året,
og også omfanget av permitteringer har avtatt. I perioden
januar-oktober 2005 var i gjennomsnitt 6 300 personer helt
eller delvis permitterte. Dette er 2 800 færre
personer enn i samme periode i fjor og tilsvarer en nedgang på om
lag 30 pst. Utviklingen i arbeidsmarkedet trekker i retning av at
behovet for å benytte permitteringer kan avta ytterligere.
Erfaringer viser at det er relativt liten avgang fra permitteringer
til annen jobb. En lang permitteringsperiode kan dermed bidra til å øke
den gjennomsnittlige ledighetsperioden. For å holde på kvalifisert
arbeidskraft kan det i enkelte segmenter av arbeidsmarkedet imidlertid
være behov for å benytte permitteringer i mer
enn et halvt år. På denne bakgrunn foreslås
det at permitteringsperioden settes til 34 uker fra 1. januar
2006, samtidig som arbeidsgiverperioden med lønnsplikt
settes til 10 dager slik regjeringen Bondevik II foreslo.
I forrige stortingsperiode ble det vedtatt å oppheve ordningen
med ventelønn for offentlige tjenestemenn som blir sagt
opp i forbindelse med omstilling eller nedbemanning fra 1. januar
2006. For å sikre opparbeidede rettigheter foreslår
Regjeringen å videreføre ordningen med ventelønn
for offentlige tjenestemenn.
Regjeringen foreslår flere endringer
for å styrke arbeidstakervernet i arbeidsmiljøloven,
jf. Ot.prp. nr. 24 (2005-2006). Regjeringen foreslår å fjerne
den generelle adgangen til å ansette midlertidig, som ble vedtatt
i den forrige stortingsperioden, og foreslår å beholde
dagens hovedregel om at det er adgang til å ansette midlertidig
når "arbeidets karakter tilsier det og arbeidets karakter
atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften".
Stillingsvernet foreslås også styrket ved å gjeninnføre
rett til å fortsette i stilling ved tvist om oppsigelse
inntil rettskraftig dom foreligger. Regjeringen foreslår
videre å gjeninnføre regler for overtid slik de
var før 2003. Det betyr bl.a. at dagens bestemmelser om
at arbeidsgiver og arbeidstaker individuelt kan avtale overtid inntil
400 timer pr. år erstattes med bestemmelser om at det kan
avtales overtid inntil 300 timer pr. år ved tariffavtale
og at Arbeidstilsynet kan samtykke til inntil 400 timer pr. år.
I dagens lønnsgarantiordning har arbeidstakeren
krav på garanti for lønn inntil 4 måneder
før konkurs og lønn i maksimalt 6 måneder
i oppsigelsestiden, begrenset oppad til 2 G. Lønnsgarantien
gjelder i forhold til arbeidsmiljøloven og tariffestet
oppsigelsestid. Etter arbeidsmiljøloven skal oppsigelsestiden
være minst en måned regnet fra den første
i måneden etter konkurs. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble
det bl.a. foreslått at lønnsgarantiordningen ikke
skal dekke lønn lenger enn en måned utover konkursdato.
Regjeringen mener det må gis garanti for lønn
i hele oppsigelsesperioden i samsvar med arbeidsmiljøloven.
For å sikre arbeidstakernes opparbeidede rettigheter bør
derfor lønnsgarantiordningen videreføres som i
dag.
Hovedformålet med inntektspolitikken
og det inntektspolitiske samarbeidet er å koordinere lønnsdannelsen
og dermed bidra til en moderat pris- og lønnsvekst. Dette
vil styrke grunnlaget for en varig høy sysselsetting og
lavere arbeidsledighet. Det inntektspolitiske samarbeidet har vært
en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom
hele etterkrigstiden. Samarbeidet har bidratt til at vi de siste
30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste
andre OECD-land. Regjeringen legger derfor stor vekt på det inntektspolitiske
samarbeidet.
Hos våre viktigste handelspartnere
anslås lønnsveksten til om lag 3 pst. både
i år og neste år. Årets inntektsoppgjør
ble gjennomført med moderate sentrale tillegg, og lønnsveksten
i inneværende år ligger an til å komme
ned mot lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere.
For 2006 ventes det en gjennomsnittlig årslønnsvekst
på 3 1/2 pst.
Kronen har styrket seg gjennom inneværende år. Målt
ved utviklingen i relative timelønnskostnader og justert
for valutakursutviklingen vil den kostnadsmessige konkurranseevnen
i 2006 nesten være tilbake på det svært
svake nivået fra 2002.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv
må være et hovedmål for politikken. Menneskene
er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid
den viktigste sikring for egen inntekt. For å nå målene
må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler. I tillegg
til en offensiv næringspolitikk gjelder dette blant annet
en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, styrkede arbeidstakerrettigheter
og tiltak mot sosial dumping. De årlige budsjettene bør
inneholde en oversikt over arbeidskraftreserven og tiltak for at
flere skal kunne delta i arbeidslivet.
For å bidra til høy yrkesdeltakelse,
lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig
med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er spesielt viktig å iverksette
målrettede tiltak overfor ungdom, langtidsledige, eldre
og yrkeshemmede. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er også nødvendig
for å bekjempe den høye arbeidsledigheten blant
innvandrere. For å hindre at de som er ledige støtes
varig ut av arbeidslivet, er det nødvendig med et differensiert
tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og
ordinære opplæringstiltak.
Flertallet vil gjennom opprettelsen
av den nye arbeids- og velferdsetaten bidra til at det blir en organisering
av arbeidsmarkedstjenestene som målretter innsatsen og
setter den enkelte bruker i sentrum. Flertallet vil
gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig
alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere
målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering
av personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Dette
vil innebære en vurdering av regelverk, stønader,
tiltak og tjenester der målet er å styrke innsatsen
for å få flere tilbake i jobb.
Det har vært en sterk økning
i antall personer som har behov for yrkesmessig attføring.
Attføringsarbeidet må bedres gjennom et samspill
mellom ulike etater og tiltaksarrangører, og gjennom styrking
av attføringsbedriftenes evne til å levere gode
attføringstjenester. Den bedriftsinterne attføring
må styrkes ved at bedriftene med assistanse fra den nye
arbeids- og velferdsforvaltningen får et selvstendig ansvar
for å holde folk i jobb i sykepengeperioden.
Lover, regelverk og avtaler mellom partene i
arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakernes livsvilkår og
muligheter til å arbeide. Norge har lang tradisjon for at
et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter
legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv.
Dette er det viktig å bygge videre
på. Derfor vil flertallet reversere svekkelser
i arbeidstakernes vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode.
Det må føres en arbeidslivspolitikk
hvor likestilling og likelønn, utviklingsmuligheter og
adgang til kompetanseoppbygging er sentrale elementer. Det er viktig å bekjempe
utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme
seg inn i arbeidslivet. Flertallet vil bygge videre
på avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv og sikre at
alle mål i avtalen blir vektlagt i arbeidet.
Flertallet peker på at
det i det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral
del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden.
Samarbeidet har bidratt til at vi de siste 30 årene har
hatt en annen arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Flertallet
legger derfor stor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidskraften
er vår viktigste ressurs. I internasjonal målestokk
er yrkesdeltakelsen høy og arbeidsledigheten lav og det
norske arbeidsmarked fungerer i all hovedsak godt. Det er gledelig
at den negative utviklingen på arbeidsmarkedet fra noen år
tilbake nå er snudd til en positiv utvikling. Sysselsettingen
har ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU)
aldri vært høyere enn i siste tremånedersperiode
Disse medlemmer viser til at
oppgangen i antall sysselsatte personer har vært noe svakere
enn veksten i fastlandsøkonomien isolert sett skulle tilsi.
Den kraftige reduksjonen i sykefraværet har virket inn,
ved at det tilsvarer anslagsvis 40 000 årsverk.
Videre har det vært en overgang fra deltids- til heltidssysselsetting, som
også har redusert behovet for nyansettelser. SSBs AKU-undersøkelse
for 3. kvartal 2005 viser at undersysselsettingen i 3. kvartal
i år sammenlignet med samme periode ifjor er redusert med
8 000 personer. Økningen i heltidsansatte har
ifølge SSB over samme periode vært på 19 000
personer.
Disse medlemmer viser til at økningen
i arbeidsledigheten hadde sitt utspring i svake internasjonale konjunkturer
og den særnorske kostnadsutfordringen som følge
av høye lønnsoppgjør over lengre tid,
høy rente og sterk kronekurs. Det er derfor gledelig at
den ansvarlige økonomiske politikken Samarbeidsregjeringen
førte bidro til mer moderate lønnsoppgjør, en
historisk lav rente og en mer konkurransedyktig kronekurs.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av tiltak for å motvirke avgang og utstøting
fra arbeidslivet og viser til at Samarbeidsregjeringen de siste årene har
iverksatt en rekke tiltak for å stimulere til arbeid. Det
siste tiår har antallet personer i yrkesaktiv alder som
mottar trygd økt med om lag 200 000 personer,
en økning på om lag 50 pst. Fortsetter denne utviklingen vil
det true velferdsstatens bæreevne. Det er gledelig at utviklingen
innen sykefraværet nå er positiv, og er markert
redusert gjennom 2004 og 2005, men fortsatt er nivået for
høyt. Viktige bidrag til denne positive utviklingen er
arbeidet med et inkluderende arbeidsliv, herunder intensjonsavtalen
om et inkluderende arbeidsliv og innstrammingene i regelverket for
sykepenger fra 2. halvår 2004. Disse medlemmene er
bekymret over utviklingen i uføretrygden, som har økt
jevnt med til sammen om lag 80 000 personer det siste tiår,
og understreker at det er viktig at det arbeides med tiltak for å styrke
incentivene for uføretrygdede med restarbeidsevne til å returnere,
helt eller delvis, til yrkeslivet. Et eksempel på et lovende
tiltak er ordningen med langvarige lønnstilskuddsordninger
rettet mot arbeidssøkere med særlige problemer
i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er også positive
til forslaget fremmet av Samarbeidsregjeringen om å øke
antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede ytterligere, slik at det blir
26 300 plasser i 2006, en økning på 1 200
plasser fra året før.
Disse medlemmer mener at offentlige
støtteordninger generelt skal stimulere til deltakelse
i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader.
Samarbeidsregjeringen fikk, etter en grundig
prosess, vedtatt endringer som oppdaterte og moderniserte arbeidsmiljøloven.
Disse helhetlige endringene ville gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt
og dermed bidratt til å styrke verdiskapingen og tryggheten
for jobbene. Endringene ville også gjort det enklere å komme
i arbeid for personer som har problemer med å komme inn
på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er bekymret
over at Regjeringen reverserer endringer i den vedtatte arbeidsmiljøloven,
noe som medfører et mindre fleksibelt arbeidsmarked og
høyere barrierer inn til arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at arbeidsledigheten i Norge fortsatt er høy. For disse
medlemmer er det en målsetting å redusere
ledigheten, blant annet ved å gi langt større
incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp
av skattelettelser. Det må også i større
grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.
Disse medlemmer er opptatt av å øke
arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe
seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både
yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver
tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt
vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og
støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere økonomisk
vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt
høyere lønnsvekst.
Disse medlemmer tar avstand fra
en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål
at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt
feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene.
Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke,
uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker.
For disse medlemmer er det derfor et mål å øke
lønningene på samme måte som det er et
mål å øke den økonomiske veksten
og produktiviteten.
Disse medlemmer er samtidig klar
over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensielt
stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået
høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for.
Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften.
Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses
ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger
i større grad blir bestemt individuelt eller på den
enkelte arbeidsplass. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes
makt på arbeidsmarkedet. "Solidaritetsalternativet" er
et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen
i sysselsettingen på.
Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen
i utgangspunktet bør skje lokalt i den enkelte bedrift,
og at dette må gjelde både i offentlig og privat
sektor. En slik ordning vil styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte
avtaler bidrar til å redusere de lokale parters ansvar
for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk
vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en
samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging
under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går
til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll, må kanaliseres
over i tjenesteyting.
Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad
vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering,
likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og
krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges
til rette for større differensiering lokalt, også innenfor
lønnspolitikken.
Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg
til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse tar ikke hensyn
til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet
arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur
og økte forskjeller mellom grupper med høyere
utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak
i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig i yrker
som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man
seg gjerne over til en jobb hvor man føler seg skikkelig
verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat
sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats-
og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.
Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir
bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter
arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger
for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet
og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes
på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse.
Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlige sektor, og
som legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for
lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske,
bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.
Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken
et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene
er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker
den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke
delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling.
Et ekspansivt lønnsoppgjør vil i større
grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn
det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten
er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av
inntektspolitikken.
Internasjonalt er det liten sammenheng mellom lønnsutviklingen
og inflasjon. Mange land i eurosonen har høyt lønnsnivå,
lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke
et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.
Som en oppfølging av Pensjonskommisjonens
utredning la Regjeringen i desember 2004 fram St.meld. nr. 12 (2004-2005)
om reform av pensjonssystemet. Meldingen ble behandlet i Stortinget
i vårsesjonen i år. I Stortingets vedtak av 26. mai
2005 om hovedprinsipper for en pensjonsreform heter det bl.a. at
dagens pensjonssystem står overfor store og økende økonomiske utfordringer
som følge av svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen,
høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser og stigende levealder.
Det heter videre at dagens pensjonssystem i for liten grad stimulerer
til arbeid, og at systemet har noen urettferdige sider, bl.a. ved
at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon.
Regjeringen følger opp Stortingets
vedtak om det videre arbeidet med pensjonsreform, jf. Innst. S.
nr. 195 (2004-2005). Regjeringen har lagt opp til å presentere
forslag til ny opptjeningsmodell i folketrygden i en egen stortingsmelding.
Forslaget skal bygge på prinsippet om at det skal lønne
seg å arbeide, og at det skal være en sammenheng
mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen. Videre
skal forslaget ha en god sosial profil og bidra til utjevning av
inntektsforskjeller. Vedtaket om å innføre en
ordning med levealdersjustering (delingstall) og endret justering
av løpende pensjoner følges opp i meldingen. I
tråd med vedtaket må det også arbeides
videre med utformingen av en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere
fra 62 år.
Som et ledd i pensjonsreformen oppnevnte Regjeringen
5. august 2005 et offentlig utvalg som innen 1. november
2006 skal vurdere og foreslå endringer i folketrygdens
uførepensjon. Utvalget skal bl.a. foreslå tiltak
for å hindre at uføreordningen svekker incentivene
til arbeid og vurdere hvordan opptjening og utmåling av
uførepensjon skal utformes når det kommer en ny
alderspensjon i folketrygden.
I tråd med vedtak i Stortinget la Regjeringen
den 7. oktober 2005 fram odelstingsproposisjon med forslag
til lovregler om obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold.
Forslaget om etablering av Statens pensjonsfond er også et
viktig ledd i oppfølgingen av pensjonsreformen.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene
i Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil ha en sosialt rettferdig reform av pensjonssystemet. Flertallet vil
legge spesielt vekt på å styrke Folketrygden,
sikre tjenestepensjon til alle, og kvinners rett til en god pensjon.
Folketrygdens alderspensjon skal ha en god sosial profil og bidra
til utjevning av inntektsforskjeller.
Alderspensjonen i Folketrygden skal bygge på prinsippet
om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor være
en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen,
og alle år må telle med. Flertallet vil
ha et pensjonssystem som samfunnet kan finansiere i framtida.
Pensjonsforliket mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, som ble inngått i
Stortinget våren 2005, skal gjennomføres som forutsatt
og vedtatt.
Lovverket må legge til rette for tjenestepensjonsordninger
med lavest mulig administrasjonsomkostninger. Flertallet vil
legge til rette for ikke kommersielle tjenestepensjonsordninger,
med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med Samarbeidsregjeringens
oppfølging av pensjonsreformen og Stortingets vedtak av
26. mai 2005, jf. Innst. S. nr. 195 (2004-2005). Disse
medlemmer viser også til den nye Regjeringens Soria
Moria-erklæring der det klart kommer til uttrykk at Stortingets
vedtak om hovedprinsipper for en pensjonsreform står fast.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Stortingets behandling av pensjonsreformen 26. mai
2005, jf. Innst. S. nr. 195 (2004-2005), og disse medlemmer viser
til de forslag og merknader som Fremskrittspartiet fremsatte i forbindelse med
behandlingen av saken.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har fremmet Ot.prp. nr. 10 (2005-2006) Om lov om obligatorisk
tjenestepensjon, og disse medlemmer vil komme tilbake
med sitt syn på saken når denne skal behandles. Disse
medlemmer viser også til at Regjeringen i St.meld.
nr. 1 (2005-2006) varsler andre saker fremmet for Stortinget som
oppfølging av Stortingets vedtak og vil komme med sine
merknader og forslag når sakene fremmes for behandling.
Økonomier som utnytter ressursene godt
og vokser raskt, er kjennetegnet ved høy omstillingstakt
og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måter å organisere
produksjonen på. Ressursene kanaliseres dit de kaster mest
av seg, og ledige ressurser fanges opp i produktive anvendelser.
Et effektivt skattesystem og et godt fungerende arbeidsmarked er
avgjørende for å realisere vekstpotensialet i økonomien,
jf. omtalen av skatter og avgifter og av sysselsettingspolitikken.
For å sikre effektiv ressursutnyttelse og høy
vekst legger Regjeringen i tillegg vekt på følgende:
– Arbeidet
med å modernisere offentlig sektor fortsetter. Handlingsplanen
Modernisering for velferd konkretiserer mål for moderniseringsarbeidet
i offentlig sektor for stortingsperioden 2005-2009. Planen inneholder
eksplisitte og etterprøvbare tiltak som Regjeringen mener
bør gjennomføres for å bidra til å forenkle
hverdagen for innbyggere og næringsliv, samt få en
mer målrettet og effektiv ressursbruk i offentlig sektor.
Borgernes møte med det offentlige skal gjøres
enklere, og det skal frigjøres ressurser for å styrke
velferdstilbudet.
– Effektiv ressursbruk i privat
sektor må sikres gjennom virksom konkurranse og reguleringsreformer. Regjeringen
har i løpet av det siste året iverksatt viktige
reformer bl.a. innenfor fiske og havbruk og i bokbransjen. Innenfor
jernbane- og postsektoren har reformer gitt rom for konkurranse
på områder der det tidligere bare har vært
produksjon i offentlig regi.
– Næringsstøtten
må målrettes med sikte på å bidra til økt
verdiskaping. Støtten bør bl.a. vris i retning av å styrke
forskning og utvikling. I løpet av de siste ti årene
er den samlede næringsstøtten over budsjettets
utgiftsside nær halvert som andel av BNP. Også støtten
til landbruket har i denne perioden gått ned relativt til
verdiskapingen i norsk økonomi, men sektorens andel av
den samlede budsjettstøtten ligger likevel nær
70 pst. Dette understreker nødvendigheten av Regjeringens arbeid
med omstilling og modernisering av næringen.
Miljøpolitikken bør innrettes
slik at ulike miljømål oppnås på en
mest mulig effektiv måte. Som ledd i oppfølgingen
av handlingsplanen for en bærekraftig utvikling presenterer
Regjeringen i denne meldingen et nasjonalt indikatorsett for bærekraftig
utvikling.
Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien
og oppfølgingen av handlingsplanen for bærekraftig
utvikling er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.
Regjeringen vil føre en politikk som
bidrar til en bærekraftig utvikling. Regjeringspartiene
var positive i Stortinget da regjeringen Bondevik II la fram en
nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda
21 (NA21) i Nasjonalbudsjettet 2004. Oppfølgingen av handlingsplanen
er omtalt i nasjonalbudsjettene for 2005 og 2006.
Regjeringen Bondevik II la i Nasjonalbudsjettet 2006
fram ulike forslag til det videre arbeidet med bærekraftig
utvikling. Det ble bl.a. foreslått at det opprettes en
nettportal for bedriftenes samfunnsansvar. Portalen skal samle informasjon
på ett sted om all pågående myndighetsaktivitet
knyttet til bedrifters samfunnsansvar (CSR).
Det ble videre foreslått et sett med
18 indikatorer for bærekraftig utvikling knyttet til klimagassutslipp,
forsuring, biologisk mangfold og kulturminner, naturressurser, miljøgifter,
bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, samt
forholdet til fattige land. Forslaget følger i stor grad
tilrådninger fra et offentlig utvalg i NOU 2005:5.
Regjeringen vil gi høy prioritet til
arbeidet med revisjon av handlingsplanen og vil starte opp arbeidet
allerede i år. Regjeringen stiller seg bak forslagene i
Nasjonalbudsjettet 2006 om en nettportal og et nasjonalt indikatorsett.
Det vil være behov for å videreutvikle det nasjonale
indikatorsettet. Arbeidet med indikatorsettet må blant
annet ses i sammenheng med revisjonen av handlingsplanen samlet.
Finansdepartementet vil fortsatt koordinere arbeidet med bærekraftig
utvikling i regjeringsapparatet.
Regjeringen vil følge opp arbeidet
for å utvikle styringsredskaper og modeller i den økonomiske
politikken nasjonalt og globalt slik det ble varslet i Soria Moria-erklæringen.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er ikke enig i regjeringen Bondevik IIs vektlegging av skattelettelser
og konkurranseutsetting i Nasjonalbudsjettet.
Flertallet viser til omtalen
av skatte- og avgiftspolitikken foran.
Flertallets mål er at
Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier
i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Norge
skal være er et godt land å drive næringsvirksomhet
i.
Næringslivet er avhengig at det føres
en økonomisk politikk som sikrer konkurranseevnen. Flertallet vil gi
stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser, og
føre en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert
i partnerskap med næringsliv og arbeidstakerne. Flertallet vil
etablere gode rammebetingelser som bidrar til innovasjon og nyskaping.
Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes og være en
fleksibel partner, ikke et byråkratisk hinder for næringslivet.
Staten skal engasjere seg på et bredt
felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping
og et konkurransedyktig næringsliv, innen forskning og
utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap
og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Strategiske nasjonale
satsinger skal bygge opp under målet om å skape
en bærekraftig utvikling, gjøre Norge til et miljøpolitisk
foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet. Flertallet vil
også ha fokus på tjenestenæringenes betydning
for næringsutviklingen.
Flertallet vil utvikle nasjonale
strategier innen de næringsområder hvor Norge
har kompetanse eller særlige fortrinn, som marin sektor,
maritim sektor, energi, miljø og reiseliv.
Flertallet ønsker en
sterk og effektiv offentlig sektor som gir innbyggerne gode tjenester,
valgfrihet og medbestemmelse. Offentlig sektor skal være
i stand til å ivareta hensynet til kvalitet, tilgjengelighet,
rettferdighet og økonomisk effektivitet. Innbyggerne har krav
på gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Fornyelse
og utvikling av offentlig sektor berører mange politikkområder,
og mange enkelttiltak og reformer vil derfor være omtalt
i andre deler av dette dokumentet.
Enkeltmenneskets behov skal stå i sentrum
både når det gjelder innholdet i, og organiseringen
av, velferdstilbudene. Tjenestene skal så langt som mulig
tilpasses den enkeltes behov. Gjennom hyppig og aktiv dialog med
den enkelte skal offentlige myndigheter forsikre seg om at tilbudet
som gis, samsvarer med de behov mottakeren har.
Valgfrihet for den enkelte skal ikke gå på bekostning av
andre. Alle former for valgfrihet forutsetter tilstrekkelig ressurser
og et bedre tilbud. Der det ikke finnes et tilbud, eller der tilbudet
er dårlig, vil valgfriheten uansett være fraværende
eller sterkt svekket.
Våre mål i fornyelsen av offentlig
sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon,
mer lokal frihet og mindre detaljstyring. Det må arbeides
med kvalitetsmål som både tar hensyn til faglig
kvalitet, folks tilfredshet, helsefremmende arbeidsmiljø,
kostnadskontroll og kontinuerlig kompetanseoppbygging. Det må utvikles
gode systemer for tilbakemelding og endring på regler og
rutiner som ikke fungerer hensiktsmessig.
Fornyelse og utvikling er nødvendig
for å unngå privatisering og kommersialisering
av velferdstjenestene. Økt lokal frihet betyr at kommunene
selv i enda større grad kan tilpasse velferdstjenestene
til lokale forhold, behov og ønsker. Kommersialisering
av velferdstjenestene vil føre til svekket valgfrihet.
Vi vil motarbeide et system hvor det er den enkeltes økonomiske
situasjon som avgjør kvaliteten på, og innholdet
i, velferdstjenestene. Alle skal gjennom det offentlige ha tilgang
til tilpassede velferdstjenester av god kvalitet.
Frivillige organisasjoner, stiftelser, samvirkeorganisasjoner
og andre deltar på mange områder som viktige bidragsytere
og supplement til offentlige tjenester. Flertallet vil
legge til rette for at frivillig sektor fortsatt skal ha gode vilkår
for å yte ikke-kommersielle tjenester.
Ny teknologi og Internett legger et godt grunnlag
for bedre service, nye tjenester og mindre skjemavelde. I tillegg
skal det legges til rette for utvidete åpningstider ved
offentlige kontorer.
De ansatte er vår viktigste ressurs
for å gjøre offentlig sektor enda bedre. Derfor
vil vi gjøre disse til medspillere i utviklings- og fornyelsesarbeid.
Gjennom skolering, tillit og inkluderende rammebetingelser vil vi
invitere alle offentlig ansatte med i dette arbeidet. Endringer
skal skje i kontakt og samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner.
Trygghet for arbeid og rett til opplæring/videreutdanning
er en nødvendig forutsetning for en vellykket videreutvikling
av tjenestetilbudet og fornyelse av offentlig sektor. Omstillingsprosesser
i offentlig sektor skal ikke bidra til økt sykefravær
og økt utstøting av arbeidslivet.
Flertallet vil fornye og utvikle
offentlig sektor ved økt brukermedvirkning, bedre samordning
serviceerklæringer, utvidete åpningstider og bedre
tjenester på Internett. Det må legges til rette
for å videreføre arbeidet for døgnåpen
forvaltning med tilgang til elektronisk informasjon og tjenester
fra det offentlige basert på brukernes premisser.
Flertallet vil øke satsingen
på ny universell utformet teknologi og gjennomføre
en offensiv IKT-politikk i offentlig sektor. Det må stimuleres
til arbeidsformidling og aktiv omskolering for eventuelt overtallige. Flertalletvil fortsette arbeidet med å redusere
antall skjemaer, korte ned behandlingstiden og forenkle saksbehandlingsrutiner
for å sikre et enklere Norge. Flertallet vil
stimulere til endrings- og utviklingsarbeid i kommunal sektor i
samarbeid med de ansatte. Det må legges til rette for at
frivillig sektor kan videreutvikle sin funksjon i å løse
samfunnsoppgaver. Flertallet går imot konkurranseutsetting
og privatisering innenfor viktige velferdsområder som utdanning,
helse og omsorg og arbeide for at arbeidstakernes lønns-, arbeids-
og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting
av offentlige tjenester. Flertallet vil øke
terskelverdien for anbudskonkurranser ved offentlige innkjøp
opp mot EU-nivå.
Flertallet mener Norge skal bli
et foregangsland i miljøpolitikken. For at framtidas generasjoner
skal ha tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet
til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar
oss. Norge skal bygge sin miljøpolitikk på prinsippet
om bærekraftig utvikling, som rommer et krav om solidaritet med
kommende generasjoner nasjonalt og internasjonalt. Dette innebærer
vern av livsnødvendige miljøressurser, og en forsvarlig
forvaltning av naturressursene.
Norge skal være en pådriver
i det internasjonale miljøarbeidet. Flertallet vil
utvikle FNs miljøprogram til en Verdens Miljøorganisasjon
med sanksjonsmuligheter. Flertallet vil øke
Norges innsats for tilgang på rent vann og ren energi.
Miljøvern handler om å forstå at
ressursene på jorda er begrenset. Hovedutfordringen er
at de rikeste av jordas befolkning belaster miljøet og
ressursene så sterkt at andre ikke får rom til
velstandsvekst, uten at jordas tålegrenser sprenges. På flere
områder er disse grensene allerede overskredet. I tillegg
rammer miljøødeleggelser dem som har minst mulighet
til å tilpasse seg store endringer.
Miljøpolitikken i Norge skal bygge
på føre-var-prinsippet som sier at tvilen skal
komme naturen til gode, på prinsippene om at forurenser
skal betale og om bruk av best tilgjengelig teknologi.
Skal vi løse miljøutfordringene,
må vi opprettholde naturmangfold og kulturlandskap, begrense
utslipp av ikke-nedbrytbare miljøgifter og klimagasser,
begrense luftforurensingen i særlig utsatte områder
og begrense bruk av ikke-fornybare ressurser og unngå overforbruk av
fornybare ressurser.
Disse miljøutfordringene krever endringer
både i produksjons- og forbruksmønstre.
Naturen skal tas vare på for framtida
fordi vi som mennesker er avhengig av den, men også fordi
den har verdi i seg selv. Allmennhetens tilgang til naturopplevelser
i Norge er utgangspunktet for manges naturglede og miljøengasjement,
og skal sikres.
Et sunt miljø er en forutsetning for
god helse. Luftforurensningen i de store byene må reduseres
gjennom en kraftig satsing på kollektivtransport, sykkel
og gange. Hensynet til natur og miljøvern skal gjennomsyre
planlegging i alle sektorer.
Norge skal gjenreises som foregangsland i miljøpolitikken
gjennom en langt mer aktiv miljøpolitikk, både nasjonalt
og internasjonalt. Miljøutfordringen krever internasjonalt
samarbeid, men også at vi er i stand til å tenke
globalt og handle lokalt.
Flertallet vil arbeide for å utvikle
nye styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken
nasjonalt og globalt.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at et viktig fokus
i den økonomiske politikken bør være å øke effektiviteten,
og derved verdiskapingspotensialet i økonomien
Disse medlemmer viser til Samarbeidsregjeringens
arbeid med å bedre skattesystemet, reformere pensjonssystemet,
modernisere offentlig sektor, sikre effektiv ressursbruk gjennom
virksom konkurranse og reguleringsformer og innrette næringsstøtten
med sikte på å bidra til økt verdiskaping.
Dette er viktige områder for å bedre økonomien
og verdiskapingen, og disse medlemmer understreker
viktigheten av at dette arbeidet fortsetter også i inneværende
stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at strukturpolitikk tillegges altfor liten vekt i den økonomiske
politikken.
Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået
på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger
og så videre, påvirker folks adferd med hensyn
til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens
tilbudsside. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens
langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig
vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.
Disse medlemmer vil fremme en
rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2006. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne
iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det
fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå,
slik at Regjeringen kan realisere og derved skape større
handlingsrom i økonomien i tiden fremover.