I proposisjonen fremmes forslag til lovendringer som tar sikte på å styrke stillingen til kriminalitetsofre. Informasjonen overfor offeret blir styrket og fornærmedes rett til innsyn i sakens dokumenter foreslås økt. Hensynet til den belastning en rettssak kan være for fornærmede skal tillegges økt vekt, og kan bl.a. danne grunnlag for å beslutte at tiltalte skal forlate salen under fornærmedes forklaring.
Når det gjelder dommeravhør av barn i sedelighetssaker, foreslås det at dommeren som hovedregel skal tilkalle en skikket person til å bistå under avhøret. Reglene om dommeravhør skal kunne brukes også når offeret er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt.
Adgangen til å pålegge gjerningsmannen å betale offeret erstatning for skade av ikke-økonomisk art utvides. Det samme gjelder bistandsadvokatordningen.
Straffelovens bestemmelse om adgang til å ilegge forbud mot å oppholde seg et bestemt sted som tilleggsstraff, foreslås modernisert og noe utvidet. Det foreslås også en hjemmel for påtalemyndigheten til å vedta besøksforbud selv om det ikke skjer som ledd i en straffeforfølging.
Totalt antas reformene å koste ca 9,7 mill. kroner årlig. Proposisjonen er en oppfølging av Offerutvalgets utredning - NOU 1992:16 .
Etter gjeldende rett har fornærmede ikke krav på å bli underrettet om at tiltale er tatt ut, og heller ikke om berammelse av hovedforhandling med mindre vedkommende blir innkalt som vitne. Fornærmede har ikke krav på å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen, men i saker hvor fornærmede har advokat, skal advokaten gis en del informasjon i forbindelse med at tiltale tas ut. Offerutvalget foreslår at det skal gis underretning til fornærmede om at det er reist tiltale, og om at fornærmede har rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget, og de som går imot forslaget anfører at det er for ressurskrevende, både kostnads- og kapasitetsmessig. Departementet forutsetter at en underretning kan gis i standardisert form, og mener derfor at Offerutvalgets forslag ikke skulle medføre noen vesentlig arbeidsbelastning. Departementet foreslår imidlertid at slik underretning ikke automatisk skal gis i saker om mindre vinningsforbrytelser.
Det foreslås også at fornærmede skal få underretning hvis hans eller hennes erstatningskrav ikke blir fremmet i straffesaken der fornærmede har bedt om dette. En slik ordning vil gi skadelidte anledning til å protestere eller påklage avgjørelsen. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.
Det foreslås også at påtalemyndigheten skal opplyse en fornærmet om at det er begått en straffbar handling som han eller hun ikke kjenner til. Etter dagens regler i straffeprosessloven § 229 har politiet ikke noen plikt til å gi slik informasjon. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget.
Komiteens merknader
Komiteen mener det er viktig at fornærmedes mulighet til å benytte sine rettigheter sikres. Fornærmede må derfor få vite det dersom vedkommendes erstatningskrav ikke blir fremmet, slik at avgjørelsen kan påklages. Det er også et godt virkemiddel at påtalemyndigheten pålegges å opplyse en fornærmet om at det er begått en straffbar handling som vedkommende ikke kjenner til.
Komiteen har stor forståelse for at det kan være uholdbart for fornærmede ikke å få informasjon om hva som skjer i saken. Det kan lette en vanskelig situasjon om fornærmede slipper å leve i det uvisse, og får grei orientering om sakens utvikling. Fornærmedes spesielle rolle i saken tilsier at hun eller han skal få vite om at tiltale er reist, og også ha adgang til å få vite hva som står i tiltalebeslutningen. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om at fornærmede automatisk skal varsles om at det er reist tiltale, og om at fornærmede har rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen.
Selv om behovet for slik informasjon sannsynligvis vil være større jo mer alvorlig forbrytelsen er, understreker komiteen at behovet også kan være til stede i mindre vinningsforbrytelser. Så lenge informasjonen gis i standarisert form, bør det ikke kreve vesentlig merarbeid å informere fornærmede også i slike saker. Komiteen har derimot forståelse for at slik informasjon ikke gis når fornærmedes identitet ikke er kjent.
Offerutvalget foreslår at fornærmede skal ha samme rett til dokumentinnsyn etter at tiltale er tatt ut, som under etterforskningen. Fornærmede skal også kunne kreve utskrift av dokumentene etter at retten har avsluttet behandlingen av saken, uten at det, som i dag, kreves rettslig interesse fra fornærmede.
Etter dagens regler har ikke fornærmede noen lovfestet rett til alminnelig dokumentinnsyn etter at tiltalespørsmålet er avgjort. Før dette tidspunkt kan fornærmede kreve å få gjøre seg kjent med sakens dokumenter, dersom det kan skje uten skade for etterforskningen eller for tredjeperson. I saker der fornærmede har bistandsadvokat, skal bl.a. kopi av tiltalebeslutningen sendes denne. Dersom fornærmede har sluttet seg til forfølgningen i en offentlig straffesak, vil vedkommende som part i saken, ha rett til dokumentinnsyn. Det samme gjelder dersom fornærmede selv har fremmet et borgerlig krav (f.eks. et erstatningskrav) i saken.
Offerutvalget mener at fornærmede bør kunne gjøre seg kjent med sakens dokumenter, også etter at det er besluttet å reise tiltale. De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter utvalgets forslag. Det kommer imidlertid også fram enkelte motforestillinger der det bl.a. pekes på kapasitetsproblemer hos politiet, og at det vil være i strid med bevisumiddelbarhetsprinsippet om fornærmede får tilgang til sakspapirer og vitneforklaringer nær en hovedforhandling.
Departementet mener at hensynet til politiets arbeidsbyrde ikke tilsier at fornærmede ikke skal ha adgang til dokumentinnsyn etter at tiltale er tatt ut. Departementet er imidlertid enig i at retten ikke bør være absolutt, og viser til de begrensninger som gjelder etter dagens regler. Det foreslås at det sies uttrykkelig at et vilkår for innsyn etter at tiltale er tatt ut, er at det ikke skal være til fare eller skade for sakens behandling ved retten eller for en tredjeperson, jf. lovutkastet § 264 a.
Etter at retten har avsluttet behandlingen av saken, kan etter gjeldende regler enhver som har « rettslig interesse » kreve utskrift av dokumentene i straffesaken. Kravet om rettslig interesse innebærer at det må ha betydning for vedkommendes rettsstilling at han eller hun får innsyn. Offerutvalget mener at fornærmede vil kunne ha behov for innsyn også i tilfeller hvor det ikke foreligger rettslig interesse, og foreslår at dette vilkåret sløyfes.
De fleste høringsinstanser støtter utvalgets forslag, men det er også kommet sterke innvendinger ut fra personvernhensyn. Departementet er enig i at enkelte personopplysninger i sakens dokumenter bør være vernet mot fornærmedes innsyn. Departementet går inn for å gi fornærmede innsynsrett uten å stille krav om rettslig interesse, men slik at fornærmede ikke kan kreve utskrift av dokumenter som inneholder psykiatriske erklæringer, personundersøkelser og andre personopplysninger - også om andre enn siktede. Straffeprosessloven § 28 gir også andre begrensninger i retten til å få utskrift, bl.a. kan dette nektes når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet på urettmessig vis. Fornærmede skal ha tilgang til sakens dokumenter også i de tilfeller der det er truffet beslutning om å henlegge saken.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til vurderingen av at fornærmede bør ha rett til å få innsyn i sakens dokumenter også etter at det er besluttet å reise tiltale. Komiteen vil imidlertid også understreke at det er viktig at et slikt innsyn i hvert enkelt tilfelle må vurderes opp mot bevisumiddelbarhetsprinsippet. Vinninga må ikke gå opp i spinninga; den fordelen det vil være for fornærmede å få innsyn må ikke svekke vedkommendes egen troverdighet.
Komiteen mener at en adgang til slikt innsyn ikke vil være i strid med straffeprosessuelle retningslinjer og prinsipper, så lenge det settes vilkår for innsyn. Komiteen er enig at hensynene er ivaretatt ved å sette opp de samme vilkår som i dag gjelder for innsyn under etterforskning.
Komiteen slutter seg også til forslaget om at fornærmede må få rett til innsyn i sakens dokumenter etter at saken er avsluttet selv om vedkommende ikke har rettslig interesse i saken. Det følger naturlig av at fornærmede har en helt spesiell interesse i saken også utover en eventuell rettslig interesse.
Komiteen ser det slik at personvernhensynene blir ivaretatt godt nok gjennom de begrensninger av innsyn som ligger i strpl. § 28, og de begrensninger av innsyn om personlige forhold om siktede og andre som departementet foreslår satt opp. Det synes som om dagens begrensninger av innsyn under etterforskning ivaretar personvernhensynene, og komiteen kan ikke se at disse hensynene svekkes ved at adgangen til innsyn utvides i tid, så lenge de samme begrensninger legges til grunn.
Retten kan i dag beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under avhør av et vitne dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Utvalget mener at også hensynet til fornærmede bør være grunnlag for å vedta at tiltalte skal forlate rettssalen.
Forslaget får støtte fra en rekke høringsinstanser som bl.a. uttaler at en endring vil innebære en betydelig lettelse for fornærmede, særlig i sedelighets- og kvinnemishandlingssaker. Enkelte høringsinstanser påpeker imidlertid også at et avhør mens tiltalte er til stede kan være en oppreisning for fornærmede. Bl.a. Riksadvokaten går imot forslaget, og anfører at det bør foreligge tungtveiende grunner dersom man skal fravike prinsippet om at tiltalte har rett til å være til stede når vitner forklarer seg. Også advokatenes organisasjoner går imot forslaget.
Departementet presiserer at det bare skal være en adgang til å beslutte at tiltalte skal forlate rettssalen, og viser til at det allerede i dag til en viss grad godtas at forklaring gis uten at tiltalte er til stede, f.eks. når det gjelder dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Departementet følger opp forslaget, likevel slik at det kreves særlige grunner for å beslutte at tiltalte skal forlate salen av hensyn til fornærmede.
Rettsmøter er offentlige hvis ikke annet er uttrykkelig bestemt, men retten har vid adgang til å beslutte å føre saken for lukkede dører eller med referatforbud. Utvalget mener det i større grad bør besluttes lukkede dører der det blir lagt fram sterkt belastende opplysninger om fornærmede. Dersom fornærmede er død, bør det kunne besluttes lukkede dører og/eller referatforbud av hensyn til fornærmedes ettermæle.
En rekke høringsinstanser støtter forslaget ut fra hensynet til fornærmedes ettermæle. Den norske Advokatforening og pressens organisasjoner går imot den generelle anbefalingen om i større grad å benytte lukkede dører og/eller nedlegge referatforbud. Pressens organisasjoner peker bl.a. på at en endring vil føre til en uthuling av offentlighetsprinsippet.
Departementet er enig med utvalget i at det bør fremgå uttrykkelig av loven at det er adgang til å lukke dørene eller nedlegge referatforbud av hensyn til fornærmedes ettermæle. Departementet mener at det dreier seg om en presisering, og ikke en innskrenking av området for offentlighet. Det er domstolene som må vurdere om hensynet til fornærmedes privatliv eller ettermæle tilsier lukkede dører eller referatforbud. Ved vurderingen må det bl.a. has for øye at straffesaken ikke i unødig grad skal være en ekstra belastning for offeret. Det foreslås for øvrig at dersom fornærmede ikke ønsker det, bør det ikke kreves at fornærmede oppgir sin adresse i påhør av tiltalte.
Komiteens merknader
Komiteen understreker at utgangspunktet er at alle rettsmøter skal være åpne, og at dette utgangspunktet ikke rokkes ved. Det er viktig for å ivareta rettssikkerheten, og for å sikre et nødvendig offentlig innsyn. Imidlertid ser komiteen at det i noen tilfeller av hensyn til saken eller de impliserte parter vil være påkrevd med begrensning av åpenheten.
Når det gjelder lukking av rettssalen og/eller referatforbud, viser komiteen til at dagens lovgivning gir mulighet til lukking av hensyn til fornærmede. Det kan ofte framkomme personlige opplysninger og påstander om fornærmede som kan være svært belastende for vedkommende. Komiteen peker på betydningen av at dommerne vurderer adgangen til lukking i hver enkelt sak hvor belastende opplysninger kan komme fram. Dette må like fullt gjelde hvor fornærmede er død.
Det er ikke et mål at åpenheten begrenses i flere saker enn nå, men at dommeren alltid foretar en vurdering i saker hvor det synes å være et særlig behov for å beskytte fornærmede.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget om at dommeren kan bestemme at tiltalte forlater rettssalen også av hensyn til fornærmede. Særlig i volds- og sedelighetssaker er ofte rettssaken en stor belastning for offeret, som kan gi store plager både før og etter rettssaken. Dette bidrar til at mange ofre kvier seg for i det hele tatt å anmelde overgrepet. Det mest belastende punktet er ofte når offeret skal avgi sin vitneforklaring. For mange ville det være en stor lettelse om tiltalte da ikke var til stede. På den annen side opplever noen ofre det som en oppreisning at tiltalte overværer avhøret.
Det kan være av stor betydning for tiltalte at han selv er til stede og opplever fornærmedes forklaring. Imidlertid kan ikke flertallet se at tiltaltes rettssikkerhet er truet om han må forlate rettssalen, siden vedkommendes forsvarer er til stede, dommer kan referere hva som ble sagt, og tiltalte kan få høre forklaringen på lydbånd. Flertallet mener det må ekstraordinære grunner til før tiltalte må forlate salen. Det er ikke nok at offeret føler ubehag ved tiltaltes tilstedeværelse. Flertallet vil for øvrig peke på muligheten av å flytte siktede/tiltalte til en mindre synbar plass i rettssalen for å redusere belastningen for offeret.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er uenig i forslaget om å utvide adgangen til å forlange at tiltalte skal fjernes fra rettslokalet når fornærmede avhøres som vitne. Dette medlem viser til at departementet selv slår fast at tiltalte vil ha best mulighet for å forsvare seg hvis han eller hun får se og høre fornærmede når fornærmede avgir forklaring, og at det er en tradisjon i norsk rettspleie å legge avgjørende vekt på tiltaltes rettssikkerhet. Dette medlem viser til at fornærmede i mange tilfeller vil være et hovedvitne. I utgangspunktet er tiltalte uskyldig inntil dom foreligger. For å kunne bevise sin eventuelle uskyld vil det være helt sentralt at tiltalte har anledning til å følge vitneavhøret til fornærmede i detalj, og også kunne observere fornærmedes kroppsspråk. Departementet legger også selv vekt på behovet for både å « se og høre fornærmede når fornærmede avgir forklaring ».
Dette medlem mener derfor at det ikke er tilfredsstillende når departementet for å avsvekke dette behovet viser til at tiltaltes forsvarer er til stede, og at tiltalte skal gjøres kjent med det som kommer frem under hans fravær. Informasjon via tredjeperson, enten fra forsvarer eller ved at dommeren gir et kort referat av det som anses viktig, vil lett føre til en lekkasje av informasjon som for tiltalte kunne vært avgjørende å få kommentert. Departementet antyder at informasjon om fornærmedes vitneavhør « eventuelt og der det er mulig », kan skje ved at forklaringen blir tatt opp på lydbånd som senere avspilles for tiltalte. Etter dette medlems vurdering gir denne formuleringen en lite tilfredsstillende garanti for at tiltaltes krav på informasjon vil bli ivaretatt. Det måtte eventuelt vært et helt ufravikelig krav med slikt lydbåndopptak. Selv en slik ordning vil ikke fullt ut kunne erstatte nytteverdien for den tiltalte av å kunne se og høre fornærmedes forklaring når denne finner sted.
Allerede i dag kan retten kreve at en tiltalt skal forlate rettssalen under avhør av et vitne, dersom det « er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt ». Av hensyn til å få frem nødvendige fakta i saken, mener dette medlem at denne ordningen kan aksepteres. Dette medlem mener også at dagens ordning er tilfredsstillende for fornærmede, som slipper å ha tiltalte i salen dersom det vil resultere i en så stor frykt at fornærmede ikke tør snakke sant. Det må også være mulighet for å bruke denne lovbestemmelsen i de tilfellene der den tiltaltes tilstedeværelse fører til at fornærmede kommer så sterkt ut av psykisk balanse at vedkommende ikke klarer å forklare seg på en måte som kan få frem nødvendige fakta i saken.
Dette medlem er selvsagt innforstått med at rettssaken ofte er en stor belastning for offeret, og at det mest belastende tidspunktet ofte vil være når offeret avgir sin forklaring. Faren for at en tiltalt risikerer å bli dømt til flere års fengsel for noe vedkommende kanskje ikke har gjort, fordi tiltalte ikke fikk anledning til å avsløre eventuelle feil i fornærmedes vitneforklaring, må imidlertid veies opp mot fornærmedes psykiske belastning under avhøret.
Dette medlem mener at denne belastningen kan reduseres ved at tiltalte flyttes til et annet sted i rettslokalet der vedkommende er mindre synlig fra fornærmedes plass i vitneboksen. I en slik avveining er altså dette medlem kommet til at sikkerhet må veie tyngst. Dette medlem vil etter dette stemme imot forslag til endring av straffeprosessloven § 245 første ledd og § 284.
Departementet har satt ned en rådgivningsgruppe som skal arbeide med spørsmål i tilknytning til dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Det kan bli aktuelt å foreslå ytterligere lovendringer som resultat av dette arbeidet.
Etter dagens regler skal avhør av vitner under 14 år i sedelighetssak foretas av en dommer utenfor rettsmøte når dommeren finner det ønskelig. Dommeren kan la seg bistå av en særlig skikket person ved avhøret. Dommeren kan stå for avhøret selv eller overlate det til den som blir tilkalt.
Offerutvalget mener det bør etableres et samarbeid mellom politi, domstoler og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker for avhør av barn i sedelighetssaker. Utvalget foreslår også at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret, og at denne som hovedregel bør foreta selve avhøret.
Høringsinstansene er delt i synet på om avhøret bør foretas av en dommer, etterforsker eller en utenforstående tilkalt person. Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening er kritisk til å bruke fagfolk innen barne- og ungdomspsykiatrien som avhørsperson fordi man kan komme i konflikt mellom behandlerrollen og rollen som forhører.
Etter departementets syn bør lovens hovedregel være at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å foreta avhøret eller bistå dommeren. Departementet antar at ingen yrkesgrupper i kraft av sin utdannelse vil være særlig skikket til å foreta dommeravhør, og at det kreves kompetanse på tvers av fagdisiplinene. Det vil være opp til dommeren å vurdere om bistandspersonen skal foreta avhøret eller på annen måte bistå dommeren.
Etter gjeldende rett har hverken siktede eller forsvarer rett til å være til stede under avhør av barn i sedelighetssaker, men det tillates i noen grad at forsvarer er til stede. Utvalget foreslår at forsvarer skal ha rett til å overvære avhøret, men ikke til å være til stede i avhørsrommet eller stille spørsmål direkte til barnet. Forslaget innebærer at det må oppnevnes forsvarer selv om det ikke er noen bestemt siktet i saken. Utvalget mener at slik Høyesterett har tolket Menneskerettighetsdomstolens praksis kan det lede til opphevelse av en fellende dom at siktedes forsvarer ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til barnet.
Mange av høringsinstansene er enige i at forsvarer bør ha adgang til å overvære dommeravhøret av barn. Flere er imidlertid også skeptiske, og særlig til den delen av forslaget som dreier seg om at det skal oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet. Det anses tvilsomt om en forsvarers tilstedeværelse vil kunne være noen rettssikkerhetsgaranti i et slikt tilfelle. Det reises også innvendinger av praktisk art.
Departementet bemerker at Menneskerettighetskommisjonen eller - domstolen ikke har behandlet spørsmålet om det er i strid med konvensjonen å bruke et dommeravhør som bevis uten at forsvarer har hatt anledning til å stille spørsmål til barnet. I en dom fra 1990 kom Høyesterett til at det ikke var i strid med konvensjonen at forsvarer ikke hadde hatt adgang til å stille barnet spørsmål i den aktuelle saken. I juridisk litteratur antas det imidlertid av flere at en domfellelse på grunnlag av dommeravhør vil kunne være konvensjonsstridig der forsvareren ikke er gitt anledning til å stille spørsmål. Etter departementets syn kan man imidlertid ikke slutte at konvensjonen krever en ubetinget rett for forsvareren til å overvære dommeravhøret.
I de tilfeller der ingen er siktet, er det bl.a. blitt innvendt fra høringsinstansene at etterforskningen vil kunne bli skadelidende ved at forsvarer får være til stede. Det er også pekt på at konsekvensene av forslaget krever en nærmere utredning. Departementet er enig i de innvendingene som er kommet, og vil ikke følge opp denne delen av forslaget.
Når det gjelder saker der det er en siktet, går departementet inn for at dommeren skal ha anledning til å la forsvareren overvære avhøret når det er mulig og ikke hensynet til barnet eller formålet med forklaringen taler imot det. Departementet vil ikke foreslå en regel om at siktedes forsvarer alltid skal ha rett til å overvære avhøret. Forsvareren må ha tilgang til å se videoopptaket fra avhøret, og må også kunne be om gjentatte avhør. Dommeren avgjør en begjæring om gjentatte avhør.
Under høringsrunden foreslo Straffelovrådet at reglene om dommeravhør skulle kunne anvendes også i forhold til psykisk utviklingshemmede. Forslaget ble sendt på særskilt høring, og støttes av en rekke høringsinstanser. Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede går imot forslaget, og uttaler bl.a. at det er prinsipielt uheldig å likestille psykisk utviklingshemmede med barn i rettslig henseende.
Departementet er enig i forslaget fra Straffelovrådet, og mener at det vil være en fordel, både ut fra hensynet til vitnet og ut fra hensynet til rettssikkerheten for de involverte parter, om reglene om dommeravhør kan anvendes i disse tilfellene. Forslaget likestiller vitner som har en tilsvarende funksjonssvikt med vitner med psykisk utviklingshemming. Departementet understreker at det ikke skal være noen automatikk i bruk av dommeravhør for denne gruppen.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til forslaget om at dommeren som hovedregel skal bistås av en fagperson ved dommeravhør. Hva slags fagperson som skal bistå må dommer avgjøre ut fra den enkelte sak og lokale forhold og muligheter. Komiteen vil peke på de mange fordelene som ligger i et utstrakt lokalt samarbeid mellom berørte instanser som domstol, politi, helsepersonell og skoleverk. Et slikt samarbeid og en skolering for å få fram kompetanse på området bør etter komiteens mening settes i organiserte former for å sikre hensynene til de avhørte, kvalitet på avhørene og en lik praksis over hele landet. Komiteen avventer og ser fram til innstillingen fra rådgivningsgruppen som departementet har nedsatt for å se på problemstillingene rundt dommeravhør.
Komiteen ser at det i noen tilfeller kan være formålstjenlig å anvende reglene om dommeravhør overfor psykisk utviklingshemmende og personer med tilsvarende funksjonssvikt. Komiteen understreker at dommeravhør bare skal brukes overfor denne gruppen når dommeren anser det som nødvendig, og at det må en konkret vurdering til i hver enkelt sak.
Når det gjelder forsvarerens tilstedeværelse under dommeravhørene, har komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merket seg at det antas at det ikke er i strid med menneskerettighetskonvensjonen å utelate en slik tilstedeværelse. Internasjonale domstoler har ikke behandlet spørsmålet om den norske ordningen er konvensjonsstridig, mens vår Høyesterett ikke har funnet den konvensjonsstridig. I juridisk litteratur antydes det at forsvarer bør kunne være til stede, og noen antar at en domfellelse på grunnlag av dommeravhøret vil kunne være konvensjonsstridig dersom forsvarer ikke har hatt adgang til å stille spørsmål.
Flertallet kan ikke se at det er behov for en forsvarers tilstedeværelse før noen er siktet. Etter at noen er å anse som siktet, må vedkommendes forsvarer gis anledning til å overvære avhøret.
Flertallet mener at etter at noen er siktet, er det uansett et viktig prinsipp at siktedes forsvarer får mulighet til å ivareta siktedes interesser, også ved å kunne overvære dommeravhør og å kunne la stille avhørte spørsmål. Dette må veies opp mot hensyn til barnet og hvilken belastning det er for det å ha tiltaltes forsvarer til stede selv om vedkommende ikke er synlig, og om en slik tilstedeværelse vil svekke avhørets kvalitet og formål. Flertallet mener det er en god løsning å gi adgang for forsvareren til å være til stede, men ikke i samme rom som avhøret finner sted, og ikke dersom hensyn til barnet eller formålet med avhøret taler imot. Dette innebærer at forsvarer som hovedregel skal gis adgang til å være til stede og vil kunne la stille den avhørte spørsmål. Flertallet forutsetter at man i tilfeller hvor forsvarer ikke overværer avhøret, etter en helhetsvurdering kan slå fast at tiltalte har fått en « fair trial », slik at forsvarerens manglende tilstedeværelse ikke kan sies å være konvensjonsstridig.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i forslaget om at dommeren som hovedregel skal bistås av en fagperson ved dommeravhør, slik praksis allerede er blitt mange steder. Dette medlem er også enig i at dommeren skal avgjøre ut fra den enkelte sak og lokale forhold hva slags fagpersonell som skal benyttes, men forutsetter at den personen dommeren plukker ut skal godkjennes både av påtalemyndigheten og forsvareren for å sikre at begge parter føler seg sikre på fagpersonens upartiskhet.
Dette medlem har merket seg at departementet mener at forsvarer skal ha anledning til å være til stede under dommeravhør etter at tiltale er tatt ut, men ikke på et tidspunkt hvor det kun foreligger mistanke, slik Offerutvalget går inn for. Dette medlem er enig med Offerutvalgets konklusjon, og uenig med departementet.
Dette medlem har merket seg at Offerutvalget begrunner sitt forslag med at det i flere saker har vært hevdet fra domfeltes side at det er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 nr. 1 og 3 d at forsvareren ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til et vitne i saken. Høyesterett har behandlet spørsmålet på bakgrunn av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens praksis, og Offerutvalget tolker Høyesteretts vurderinger slik at det kan lede til opphevelse av fellende dom at siktedes forsvarer ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til barnet. Særlig vil dette være aktuelt dersom barnets utsagn, avgitt i barneavhør, er det avgjørende bevis i saken. Dette medlem har også merket seg at departementet har en annen tolkning og mener at det neppe er i strid med menneskerettighetskonvensjonen å utelate forsvarers tilstedeværelse. Det innrømmes imidlertid at det er strid i den juridiske litteraturen om det strider mot konvensjonen at forsvareren ikke får adgang til å stille den avhørte spørsmål.
Dette medlem konkluderer med at proposisjonen klart viser at det er berettiget tvil om departementets synspunkt er i samsvar med reglene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og mener at dette taler for en endring av norsk lovgivning som fjerner denne tvilen.
Det viktigste argumentet for å tillate forsvarer å være til stede også før det er tatt ut siktelse, er imidlertid etter dette medlems vurdering at det er et sterkt behov for en slik ordning. Flere høringsinstanser har innvendt at etterforskningen vil kunne bli skadelidende ved en slik ordning. Dette medlem er av den motsatte oppfatningen. Oppgaven for etterforskere må alltid være todelt. Man skal finne ut om den mistenkte er skyldig, men også forsøke å finne ut om den mistenkte kan klareres ut av saken, slik at etterforskningen kan konsentrere seg om andre spor. For påtalemyndigheten må det være en viktig oppgave å unngå å sikte personer som siden viser seg enten å være beviselig uskyldige, eller som ikke kan straffeforfølges på grunn av manglende bevisførsel. Det er en betydelig belastning for en person å bli siktet for en alvorlig sedelighetsforbrytelse dersom vedkommende ikke er skyldig. Dessuten vil en siktelse av feil person lett kunne gi den skyldige et forsprang på etterforskerne som vil kunne være avgjørende for at vedkommende ikke blir tatt. Dette medlem mener at forsvarers tilstedeværelse under dommeravhør med rett til å stille spørsmål via den fagkyndige avhøreren vil kunne være til hjelp også for etterforskningen og for påtalemyndighetene som siden skal vurdere en mulig siktelse.
For å gjøre denne hjelpen enda bedre mener dette medlem at forsvareren bør ha rett til å delta i forberedelsene av dommeravhøret. Ut fra den ovennevnte begrunnelsen mener dette medlem at det også er galt, slik flere høringsinstanser gjør, å hevde at tilstedeværelse av en forsvarer som ikke har hatt anledning til å konferere med den mistenkte, neppe vil være noen rettssikkerhetsgaranti. I den grad forsvarerens tilstedeværelse kan bidra til å forhindre en unødvendig siktelse, med de skadede det vil forvolde en mulig uskyldig person, vil forsvarerens tilstedeværelse i høy grad bidra til å bedre den mistenktes rettssikkerhet. Dette medlem kan for øvrig vanskelig se på hvilken måte en forsvarers tilstedeværelse i et siderom, slik at han ikke kan bli sett av barnet, kan være til skade for etterforskningen. En slik påstand kan vanskelig sees å være dokumentert.
Dette medlem har merket seg at departementet kun foreslår at dommeren har anledning til å la forsvareren overvære avhøret i de tilfeller der det foreligger siktelse når det er mulig og ikke hensynet til barnet og formålet med forklaringen taler mot det. Dette medlem finner det meget uheldig at departementet på denne måten antyder at praktiske hensyn skal komme foran rettssikkerheten til den siktede. Dessuten har dette medlem problemer med å forstå på hvilken måte en slik tilstedeværelse kan skade barnet, ettersom det forutsettes at forsvareren bare skal kunne overvære avhøret fra et siderom, og ikke skal kunne stille spørsmål direkte til fornærmede, men må stille sine spørsmål gjennom avhørspersonen etter at avhøret for øvrig er avsluttet. Dette medlem er for øvrig enig i disse begrensningene av hensyn til barnet.
Dette medlem forutsetter at det offentlige dekker utgiftene til forsvarer fra det tidspunktet denne blir oppnevnt, selv om det ikke foreligger siktelse.
Dette medlem vil bemerke at det også i andre typer straffesaker enn sedelighetssaker mot barn kan være et helt spesielt behov for en person for å få hjelp av en forsvarer selv om det ikke foreligger siktelse, nettopp for å få en bistand som kan forhindre en slik siktelse. I dag blir det i slike tilfeller ikke gitt offentlig bistand til advokathjelp. Den mistenkte må betale sine utgifter selv, og er nødt til å be seg siktet for å få forsvareren betalt av det offentlige. I mange tilfeller er det nettopp en slik siktelse den mistenkte ønsker å unngå, fordi en siktelse,selv om den siden trekkes tilbake, vil medføre en betydelig personlig belastning. Dette medlem mener at det i slike særlige tilfeller der behovet for forsvarer er like stort som i forbindelse med en siktelse bør være en selvfølge at den mistenkte får dekket sine utgifter av det offentlige. Det er helt urimelig at personer som uforskyldt blir mistenkt for en ulovlig handling de ikke har begått risikerer å sitte igjen med et betydelig økonomisk tap. Dette medlem mener at Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen bør benytte anledningen til å rette opp denne skjevheten.
Dette medlem fremmer etter dette følgende forslag til endringer i straffeprosessloven:
« § 97 nytt annet ledd skal lyde:
Til avhør utenfor rettsmøte etter § 239 oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet i saken. »
« § 239 første ledd, nytt fjerde punktum skal lyde:
Siktedes forsvarer eller forsvarer som oppnevnt i medhold av § 97 annet ledd skal gis anledning til å overvære avhøret. »
Dette medlem vil dessuten fremsette følgende forslag som er tatt inn som forslag 5 og 6 til slutt i innstillingen:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler om offentlig bistand til advokathjelp i særlige tilfeller til personer som er mistenkte for en straffbar handling, men som ikke er siktet. »
og
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovregler som gir forsvarer rett til å delta i forberedelsene av avhør som nevnt i straffeprosessloven § 239. »
Offerutvalget foreslår en utvidelse av adgangen til å idømme erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Lovbryteren kan i dag pålegges å betale oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven dersom han forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på en person, er dømt for falsk anklage eller anmeldelse, grovere sedelighetsforbrytelser, forbrytelser mot den personlige frihet eller krenking av en annens fred. Offerutvalget foreslår at også legemsfornærmelse, innbrudd, utpressing og ran skal kunne gi grunnlag for oppreisningserstatning.
Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, bortsett fra advokatenes organisasjoner, er positive til en utvidet adgang til oppreisning. Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 begrunner sin skepsis med faren for at økonomiske motiver i økende grad skal ligge til grunn for anmeldelser. Likestillingsombudet ønsker at flere straffebud fra straffelovens sedelighetskapittel skal gi grunnlag for oppreisning.
Departementet kan ikke se at faren for falske anmeldelser gjør at man bør la være å følge opp Offerutvalgets forslag. Domstolene vil uansett foreta en rimelighetsvurdering ved avgjørelsen av om oppreisning skal tilkjennes. Departementet er videre enig med Likestillingsombudet i at flere av straffelovens bestemmelser om sedelighetsforbrytelser bør gi grunnlag for oppreisning. Det foreslås at straffeloven §§ 197-199 og 207-209 også skal gi grunnlag for slik erstatning. Når det derimot gjelder § 212 annet ledd (utuktig handling), viser departementet til at de alvorligste tilfellene av utuktig handling etter en lovendring i 1992 allerede gir grunnlag for oppreisning. Det vil være hensiktsmessig å se an erfaringene med denne lovendringen før erstatningsreglene utvides ytterligere.
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død kan pålegges å betale erstatning bl.a. til avdødes ektefelle. Det foreslås at en avdøds samboer gis tilsvarende rettigheter.
Hvis lovbryteren får betinget dom, skal retten sette som vilkår at domfelte betaler fornærmede slik erstatning som fornærmede har rett til, og som retten mener domfelte har evne til å betale, jf. straffeloven § 53 nr 4. Det foreslås å endre denne bestemmelsen slik at det kommer klart frem at også oppreisning er omfattet av bestemmelsen. Det foreslås også at andre skadelidte enn fornærmede likestilles med fornærmede i forhold til nevnte regel.
Komiteens merknader
Komiteen vil peke på at erstatningsnivået for ikke-økonomisk skade til kriminalitetsofre ligger svært lavt. Utviklingen har ikke fulgt nivået ellers i erstatningsretten, eller utviklingen i andre land. For at denne erstatningen skal kunne fungere som en oppreisning, og for at den skal kunne dekke noe av et eventuelt framtidig økonomisk tap eller utlegg, er det påkrevd at nivået er høyere.
Komiteen peker på hvor stor betydning det har for mange kriminalitetsofre å bli tilkjent en erstatning for ikke-økonomisk skade. Det kan føles som en oppreisning for offeret i forhold til lovbryteren. Det kan også fungere som et plaster på såret, og lette en vanskelig situasjon for offeret. Fornærmede opplever også ofte senvirkninger av ugjerningen, som faktisk også kan påføre fornærmede store økonomiske utgifter.
Komiteen ser derfor positivt på forslaget om å utvide adgangen til å idømme erstatning til flere typer lovovertredelser. Det må være forbrytelsens alvorlighetsgrad og hvor store skader offeret er påført som avgjør hvorvidt det skal idømmes erstatning. Komiteen frykter ikke at dette vil føre til flere økonomisk motiverte falske anmeldelser, og mener uansett at hensynet til de som virkelig er kriminalitetsofre må ivaretas gjennom en slik utvidelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til departementets syn om ikke å la en utvidelse også gjelde straffelovens § 212 annet ledd første punktum. Dette dreier seg oftest ikke om en typisk overgriper-offer-situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget til endring av skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at også andre enn ektefeller, barn og foreldre kan ha så nært forhold til en som blir drept at det er grunn til å utvide erstatningsansvaret. Etter disse medlemmers oppfatning bør derfor ansvaret, i tillegg til den utvidelse som Regjeringen har foreslått, også utvides til å omfatte personer som i lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag til nytt annet punktum i skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd:
« Også andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde kan på samme vilkår tilkjennes oppreisning som nevnt i første punktum. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg forslaget til ny paragraf 3-5 annet ledd i skadeserstatningsloven om å gi avdødes samboer like rettigheter med avdødes ektefelle om erstatning fra den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død.
Disse medlemmer vil påpeke at ektefeller hittil har hatt et særskilt lovvern og rettigheter framfor samboere. Over tid har disse medlemmer merket en utvikling som gir samboere rettigheter på lik linje med ektefeller uten at dette har vært gjenstand for en samlet vurdering.
Disse medlemmer vil legge vekt på å bevare ekteskapets fordeler i lovverket fordi dette er en mer stabil samlivsform enn samboerskap. Disse medlemmer mener ekteskapet bør prioriteres gjennom lovverket, ikke minst av hensyn til barna.
Disse medlemmer mener det er viktig ut fra sosiale hensyn å sikre den svake part i et samliv. Disse medlemmer viser til at endringen i skadeerstatningsloven tar sikte på å gi rettigheter til den part som uforskyldt blir utsatt for vold og fratas sin livsledsager.
Disse medlemmer mener det også kan være andre som kan lide smertelige følelsesmessige og økonomiske tap, og som kan berettige økonomisk erstatning. Disse medlemmer vil derfor foreslå at § 3-5 annet ledd i skadeserstatningsloven får følgende ordlyd:
« Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, barn, foreldre eller andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde, slik oppreisning som nevnt i første ledd. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Likestillingsombudet argumenterer for at også straffelovens § 212 annet ledd første punktum skal komme inn under utvidelsen av adgangen til å idømme oppreisningserstatning, og ser ingen tungtveiende motforestillinger mot dette forslaget. Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:
« I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 skal § 3-3 lyde:
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 207-209, 212 annet ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390 a. § 3-2a anvendes ikke. »
Ofre for grove sedelighetsforbrytelser har rett til hjelp av en bistandsadvokat. Det er også gitt regler om fri rettshjelp for ofre for kvinnemishandling og voldsofre. Offerutvalget foreslår at ordningen med bistandsadvokat utvides slik at også ofre for andre typer forbrytelser kan få oppnevnt bistandsadvokat der offeret er påført skade eller andre særlige forhold gjør det tilrådelig. Det foreslås at bistandsadvokaten som hovedregel bare skal følge straffesaken inntil fornærmede har avgitt forklaring.
I Sverige har fornærmede rett på bistandsadvokat i saker om sedelighetsforbrytelser. I andre nærmere bestemte sakstyper kan advokat oppnevnes når det er behov for det. Det er foreslått en utvidelse av ordningen slik at bistandsadvokat skal kunne oppnevnes ved flere typer lovbrudd. I Danmark skal det på begjæring oppnevnes advokat for fornærmede i saker om grove sedelighetsforbrytelser. Retten kan oppnevne advokat i saker om andre nærmere bestemte forhold.
De fleste høringsinstansene er positive til, eller har ingen innvending mot, at ordningen utvides. Det uttrykkes imidlertid skepsis fra noen der det påpekes at det er uheldig å innføre tre parter i en lang rekke saker. Oslo Politikammer foreslår at bistandsadvokat automatisk skal tilstås til ofre som er over en viss alder, f.eks. 67 eller 70 år. Blant annet Redd Barna foreslår en automatisk rett til bistandsadvokat for alle seksual-/voldsofre.
Det må antas at offerets stilling i straffesaker styrkes betydelig der de har bistandsadvokat, og departementet går derfor inn for at bistandsadvokatordningen utvides, men at ordningen skal være forbeholdt ofre som har særlig behov for slik hjelp. Retten til bistandsadvokat foreslås etter dette utvidet til å gjelde flere typer sedelighetsforbrytelser enn utuktig omgang, og vil omfatte overtredelser av § 197 (utuktig omgang med noen under 18 år som står under lovbryters myndighet eller oppsikt), §§ 198-199 (utuktig omgang ved misbruk av stilling eller overordningsforhold), § 207 (utuktig omgang med slektninger), § 209 (utuktig omgang med stebarn eller lignende person), og § 212 annet ledd annet punktum (utuktig handling med noen under 16 år under skjerpende omstendigheter). Når det gjelder andre typer forbrytelser, foreslår departementet at det skal være adgang til å oppnevne bistandsadvokat, dersom fornærmede vil få betydelig skade på legeme eller helbred og fornærmede har behov for bistandsadvokat.
Etter dagens regler skal bistandsadvokaten ikke stille spørsmål til siktede og andre vitner under hovedforhandlingen, men har rett til å uttale seg om et erstatningskrav, også når dette fremmes av påtalemyndigheten. Når bevisførselen er over, kan retten bestemme at bistandsadvokaten skal fratre. Offerutvalget mener at loven i dag er uklar mht. om bistandsadvokaten skal prosedere et erstatningskrav som fremmes av fornærmede under saken. Utvalget peker på at forberedelsen av erstatningskravet vil være en av de viktigste oppgavene for bistandsadvokaten, men mener at selve prosedyren av kravet som hovedregel bør utføres av påtalemyndigheten. Utvalget foreslår dessuten at bistandsadvokaten som hovedregel skal fratre når fornærmede har avgitt forklaring.
Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets forslag. Noen mener bistandsadvokaten er best egnet til å prosedere fornærmedes erstatningskrav, og at en slik ordning også vil gi fornærmede større reell medinnflytelse på erstatningskravet.
Departementet mener det er flere grunner som taler for at bistandsadvokaten bør kunne prosedere erstatningskravet. Bl.a. er det advokaten som har forberedt kravet, og det er unødvendig dobbeltarbeid at også aktor skal sette seg inn i erstatningskravet. Departementet slutter seg derfor ikke til utvalgets syn om at påtalemyndigheten som hovedregel skal prosedere erstatningskravet. I tråd med dette vil departementet heller ikke foreslå noen endring av regelen om når bistandsadvokaten skal fratre slik Offerutvalget har foreslått.
Komiteens merknader
Komiteen mener at bistandsadvokatordningen er en god ordning for å ivareta kriminalitetsofres interesser og velferd før, under og etter en rettssak, slik at ofrene opplever saken minst mulig belastende. Møtet med systemene som skal ivareta lov og orden kan være både komplekst og vanskelig, og det kan føles helt nødvendig for den fornærmede å ha en advokat på sin side. Komiteen ser at dette behovet godt kan være til stede i andre saker enn bare i de groveste sedelighetsforbrytelsene. Det er tatt et lite skritt på vei utover disse forbrytelsene gjennom reglene om fri rettshjelp, men komiteen understreker at det er viktig at advokaten som bistår kriminalitetsofrene har alle de rettigheter og plikter som en bistandsadvokat har.
Komiteen slutter seg derfor til forslaget om at det skal oppnevnes bistandsadvokat i de fleste typer sedelighetsforbrytelser. Komiteen er også enig i at ordningen skal gjelde for andre typer forbrytelser der det er grunn til å tro at fornærmede vil få en betydelig skade, men at det foretas en konkret vurdering av om fornærmede anses å ha behov for en bistandsadvokat. Komiteen understreker at en oppnevnt bistandsadvokat alltid skal ha de fulle rettigheter som er fastlagt i straffeprosessloven kapittel 9 a.
Komiteen understreker at bistandsadvokaten skal bistå fornærmede etter behov før, under og etter rettssaken slik at fornærmede opplever saken minst mulig belastende. Dette er forsøkt ivaretatt gjennom bistandsadvokatens pålagte oppgaver.
Komiteen slutter seg til departementets syn om at bistandsadvokaten fortsatt skal ha rett til å prosedere erstatningskravet. Det er bistandsadvokaten som er nærmest til å gjennomføre en slik prosedyre. Bistandsadvokaten har en helt annet kjennskap til fornærmede enn det aktoratet har mulighet til å skaffe seg, og er den som forbereder erstatningskravet. Aktoratet vil ha hendene fulle med selve straffespørsmålet, og er nødt til å prioritere det.
Komiteen ser det kan være svært nyttig for offeret å ha bistandsadvokaten til stede under hele hovedforhandlingen. Det er nødvendig når bistandsadvokaten prosederer erstatningskravet, og også dersom påtalemyndigheten prosederer, siden bistandsadvokaten da kan uttale seg om det. Også når det ikke er fremmet erstatningskrav ser komiteen at det kan ha stor betydning for å ivareta offerets interesser at bistandsadvokaten er til stede. Når toinstans-reformen blir gjennomført er det nødvendig at bistandsadvokaten har fått med seg hele førsteinstansbehandlingen av saken dersom den ankes. Bistandsadvokaten må også være til stede for å kunne avverge at det stilles irrelevante spørsmål til vitner som kan være svært belastende for offeret. En av bistandsadvokatens oppgaver er å forklare offeret hva som skjer i saken, og det kan også kreve en tilstedeværelse. Komiteen mener etter dette at bistandsadvokaten som hovedregel bør være til stede under hele hovedforhandlingen.
Det er et kjent problem at gjerningsmannen ofte vender tilbake til sitt offer og utsetter det for trusler eller trakassering. Straffeloven § 33 gir hjemmel for å forby en person å bo eller oppholde seg på bestemte steder. Forbudet kan ilegges som en tilleggsstraff, men brukes sjelden. Tilsvarende vilkår kan gis ved betinget dom og påtaleunnlatelse, eller som vilkår for prøveløslatelse eller sikringsdom. Offerutvalget og Straffelovkommisjonen mener at § 33 gir offeret en bedre beskyttelse enn et besøksforbud fastsatt som vilkår ved prøveløslatelse m.v. Dette bl.a. fordi forbudet kan var så lenge det ansees nødvendig, og fordi overtredelsen utløser strengere reaksjoner. Offerutvalget mener at adgangen til å ilegge besøksforbud bør brukes langt oftere enn tilfellet er i dag. Det er et krav etter § 33 at lovbryterens nærvær er forbundet med særlig fare for person eller eiendom. Utvalget mener det også bør være anledning til å ta andre hensyn. De høringsinstanser som har uttalt seg om saken, støtter utvalgets syn om at besøksforbud bør brukes i økende grad.
I NOU 1992:23 foreslår Straffelovkommisjonen en bestemmelse som skal avløse § 33 der det åpnes adgang til å ilegge forbud også der lovbryterens opphold på et bestemt område kan utgjøre en særlig plage for andre. Departementet fremmer forslag om endring av § 33 i tråd med dette forslaget.
Når det gjelder besøksforbud som ikke er et ledd i en strafferettslig reaksjon, finnes det ingen alminnelig regel om dette i norsk rett. Det er imidlertid gitt enkelte særregler bl.a. i ekteskapsloven. I Sverige er det vedtatt en egen lov om besøksforbud.
Offerutvalget foreslår at påtalemyndigheten skal kunne bestemme et besøksforbud når det pga. særlige forhold i den konkrete saken antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot ellers ville begå en straffbar handling overfor, eller på annet vis krenke, en annens fred. Forbudet kan ilegges på begjæring av den som skal beskyttes eller når det er påkrevet av allmenne hensyn. Forbudet skal bare gjelde for et begrenset tidsrom, høyst ett år. Det er også et vilkår at forbudet ikke skal ilegges hvis det ville være et uforholdsmessig inngrep. Overtredelse av forbudet foreslås gjort straffbart med fengsel inntil seks måneder og i gjentagelsestilfellene inntil to år.
Utvalget foreslår at påtalemyndigheten skal kunne ilegge forbudet. Den forbudet retter seg mot kan kreve saken innbragt for retten. Ingen av høringsinstansene går imot at det bør kunne ilegges besøksforbud. En del instanser mener imidlertid at forslaget går for langt, og noen mener at rettens avgjørelse bør kreves.
Departementet har forståelse for de høringsinstanser som mener at det bør være domstolene som ilegger besøksforbud, men mener at det kan være behov for at spørsmålet om forbud tas opp omgående. Dette tilsier at påtalemyndigheten bør ha kompetanse til å ilegge besøksforbudet. Departementet er ellers enig i kriteriene Offerutvalget har foreslått for å kunne ilegge besøksforbud, og fremmer forslag til ny § 222 a i straffeprosessloven i tråd med det.
Komiteens merknader
Komiteen mener at det å nedlegge besøksforbud for en person kan være en effektiv måte å gjøre hverdagen tryggere for kriminalitetsofre, og kan forhindre nye lovbrudd. Det kan også være overgriperens mulighet til å komme over på en annen vei uten kriminalitet. Det kan være alvorlig å begrense en persons frihet på denne måten, men hensynene for et slikt forbud gjør at komiteen mener at denne ordningen bør benyttes i større grad enn det som gjøres i dag.
Komiteen ser derfor positivt på forslaget om å endre straffelovens § 33 slik at det kan nedlegges besøksforbud ut fra flere hensyn enn etter gjeldende rett.
Komiteen støtter også forslaget om at det skal kunne nedlegges forbud for en person mot å oppholde seg et sted eller kontakte en person uten at det er en del av en strafferettslig reaksjon. Det kan være behov for å beskytte mennesker i situasjoner der det er særlige grunner til å tro at det er risiko for at vedkommende vil bli alvorlig plaget.
I mange av disse tilfellene vil det være behov for å få et slikt forbud nedlagt raskt.
Det er påkrevd med en ordning som gjør at et slikt forbud kan kan nedlegges uten ventetid. Samtidig er det viktig at rettssikkerheten er ivaretatt for den forbudet gjelder. Komiteen mener derfor at domstolen må ta den endelige avgjørelsen, men at påtalemyndigheten treffer foreløpig beslutning, og at denne beslutningen må bringes inn for retten snarest mulig og senest innen tre dager. Dersom påtalemyndigheten ikke finner å nedlegge besøksforbud, kan den person forbudet skal beskytte, begjære at spørsmålet på samme måte skal bringes inn for retten. Komiteen har etter dette i samråd med departementet endret lovutkastet på dette punkt.
Offerutvalgets utredning inneholder i tillegg til de forslag som er tatt opp foran, også andre lovforslag og en rekke forslag om tiltak av en annen art. I proposisjonen gjennomgås disse.
Utvalget har foreslått at det skal tas i bruk et skjema som den fornærmede skal fylle ut sammen med en representant for politiet, der det opplyses om eventuelle skader og økonomiske tap. Forslaget har fått til dels svært negativ mottagelse blant høringsinstansene, og departementet går derfor foreløpig ikke inn for en slik ordning.
Det vil bli foretatt en rekke endringer i påtaleinstruksen som følge av Offerutvalgets forslag. Endringene omfatter bl.a. tiltak som gir økt informasjon til fornærmede. Fornærmede som ønsker det, skal også kunne la en person de har tiltro til være til stede ved politiavhør.
Departementet arbeider med en generell informasjonsbrosjyre for kriminalitetsofre, og har også bedt politikamrene utarbeide lokale informasjonsskriv. Sosialdepartementet har gitt en utredningsgruppe i oppdrag å utarbeide en håndbok for ofre for kriminalitet og deres pårørende.
I løpet av 1994 skal det etableres et kompetansesenter for voldsofferarbeid, i første omgang for en periode på fire år. Senteret skal være en koordinerende instans for voldsofferarbeid, drive informasjon, tilby undervisning og drive forskning. Offerutvalget foreslår at det skal tas skritt til å bygge ut et hjelpeapparat for kriminalitetsofre, slik man har i enkelte andre land. I budsjettet er det forutsatt at det skal lages en forsøksordning med offermottak i noen større politidistrikter.
Utvalget foreslår også at det bevilges penger til å opprette egne hjelpesentre til eldre voldsofre. Det har i flere år blitt bevilget midler til prosjekter vedrørende vold mot eldre. Det arbeides med en informasjonsbrosjyre som tar utgangspunkt i prosjektet « Vern for eldre » fra Oslo.
Utvalget mener at det i hele landet bør etableres helsetjenester for ofre for voldtekt og andre seksuelle overgrep, og eventuelt også andre voldsofre. Kompetansesenteret for voldsofferarbeid vil få som en oppgave å stimulere til etablering av voldtekts- eller voldsoffermottak i de store byene.
Departementet har tatt initiativ overfor Politiskolen for å øke innsikten hos tjenestemenn i politiet når det gjelder forholdet til ofrene.
Kriminalstatistikken bør bygges ut slik at den gir mer relevante opplysninger om kriminalitetsofre. Det er utarbeidet retningslinjer for dette i en egen arbeidsgruppe. Offerutvalget peker på at det i flere land er satt ned komiteer som skal utrede årsaker til og virkninger av utviklingen for voldsforbrytelser, og peke på tiltak som kan demme opp for dem. Departementet er enig i at det er ønskelig med mest mulig kunnskap om disse spørsmålene, og viser til at Justis- og Kulturdepartementet samarbeider om en handlingsplan mot vold i billedmedia. Videre vil det ved Kompetansesenteret for voldsofferarbeid finne sted forskning om voldskriminalitet. Departementet arbeider også for å oppnå en heving av politiets etterforskningskompetanse i saker om seksuelle overgrep mot barn. Både Politihøyskolen og KRIPOS skal styrkes for å bedre kompetansen.
Komiteens merknader
Komiteen ser at det er et stort, udekket informasjonsbehov blant kriminalitetsofre. Komiteen ser derfor positivt på det arbeidet som gjøres med informasjonsbrosjyrer og -bøker, og forventer at framdriften i arbeidet holdes, og at dette også følges opp lokalt.
Komiteen ser også positivt poå opprettelsen av et kompetansesenter for voldsofferarbeid, og ser fram til utviklingen av prosjekt som bygger ut hjelpeapparatet for kriminalitetsofre.
Komiteen ser det videre som positivt at departementet har tatt initiativ overfor politihøgskolen for at offerperspektivet skal styrkes i politiutdannelsen. Det har meget stor betydning for kriminalitetsofre, og særlig for ofre for sedelighetsforbrytelser, hvordan de blir mottatt hos politiet. En god og innsiktsfull mottakelse hos politiet kan bidra til at flere overgrep blir anmeldt. I forlengelsen av dette ser komiteen det som riktig at det blir prioritert å styrke kompetansen på etterforskningen av saker om seksuelle overgrep mot barn.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har merket seg at maksimalbeløpet for statlig erstatning til voldsofre er hevet til 200.000 kroner, men er i tvil om dette er tilstrekkelig. Dette medlem vil i den anledning vise til en idé som ble fremsatt muntlig for komiteen fra Landsforeningen for voldsofre. Foreningen antydet at det kunne være en idé å opprette et statlig fond til dette formålet bygget opp ved å kreve en bestemt sum fra de som blir straffedømt. Hvert år blir ca 8-10.000 personer idømt betingede eller ubetingede straffer. Dersom hver enkelt av disse betalte inn 1.000 kroner hver til et slikt fond, som en tilleggsstraff, ville beløpet blir 8-10 mill. kroner pr. år. Dette medlem nevner dette bare som et eksempel, men mener at det kan være en idé som departementet bør vurdere videre for å se om den kan ha noe for seg. Beløpets størrelse vil selvsagt kunne vurderes.
De fleste forslagene i proposisjonen vil ha ingen eller bare små administrative og økonomiske konsekvenser. Forslaget om at dommeren som hovedregel skal tilkalle en person til å bistå ved dommeravhør av barn, antas å føre til merutgifter på ca 420.000 pr. år. Forslaget om at forsvareren skal kunne overvære avhøret, antas å medføre merutgifter på 895.000 kroner. Den foreslåtte utvidelsen av bistandsadvokatordningen antas å øke utgiftene med ca kr 8.355.400. Totalt vil forslagene innebære en utgiftsøkning for det offentlige på ca 9,7 mill. kroner.
Etter departementets oppfatning bør det etter ca 4 år undersøkes hvordan personer som har vært utsatt for kriminalitet vurderer sin situasjon i forhold til strafferettspleien. Det bør også undersøkes hvordan politi, påtalemyndighet, dommere og forsvarere vurderer forholdene for ofrene. Ordningen med besøksforbud uten sammenheng med straffesaker bør evalueres særskilt etter en periode på 3 år.
Forslag fra Senterpartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 skal § 3-5 annet ledd, nytt annet punktum, lyde:
Også andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde kan på samme vilkår tilkjennes oppreisning som nevnt i første punktum.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 skal § 3-5, annet ledd lyde:
Den som forsettlig eller grovt aktløs har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, barn, foreldre eller andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde, slik oppreisning som nevnt i første ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:
§ 97 nytt annet ledd skal lyde:
Til avhør utenfor rettsmøte etter § 239 oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet i saken.
§ 239 første ledd, nytt fjerde punktum skal lyde:
Siktedes forsvarer eller forsvarer som oppnevnt i medhold av § 97 annet ledd skal gis anledning til å overvære avhøret.
Forslag 4
I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 skal § 3-3 lyde:
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 207-209, 212 annet ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390 a. § 3-2a anvendes ikke.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler om offentlig bistand til advokathjelp i særlige tilfeller til personer som er mistenkte for en straffbar handling, men som ikke er siktet.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovregler som gir forsvarer rett til å delta i forberedelsene av avhør som nevnt i straffeprosessloven § 239.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven m.v. (styrking av kriminalitetsofres stilling).
I.
1. I Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr 10 gjøres følgende endringer:
§ 16 nr. 2 skal lyde:
2. Forbud mot å oppholde seg i bestemte områder (§ 33).
§ 33 skal lyde:
Den som har begått en straffbar handling, kan ved dom forbys å oppholde seg i bestemte områder hvis handlingen viser at lovbryterens opphold der kan være til særlig fare eller plage for andre.
Forhørsretten i den rettskrets forbudet gjelder, kan på begjæring fra den domfelte eller påtalemyndigheten endre eller oppheve forbudet.
Forbud som åpenbart ikke lenger er nødvendig, kan oppheves av statsadvokaten.
§ 53 nr. 4 skal lyde:
Som vilkår for utsettelsen skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmete eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som retten mener den domfelte har evne til å betale.
§ 342 annet ledd skal lyde:
Paa samme Maade straffes den, som ved Dom er forvist til eller fra bestemte Dele af Riget og som retsstridig atter indfinder sig noget Sted, hvor Ophold er ham forbudt, eller som krenker forbud ilagt etter straffeprosessloven § 222 a.
2. I lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) gjøres følgende endringer:
§ 126 første ledd skal lyde:
I straffesaker kan retten ved kjennelse beslutte forhandling for lukkede dører, når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, eller når den siktede er under 18 år eller når han eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyldestgjørende.
§ 131 femte ledd skal lyde:
Når hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, kan retten helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av forhandlingene og dommen.
3. I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 gjøres følgende endringer:
§ 3-3 skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 207-209, 212 annet ledd annet og tredje punktum, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390 a. § 3-2a anvendes ikke.
§ 3-5 annet ledd skal lyde:
Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.
4. I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 28 første ledd skal lyde:
Fornærmede kan kreve utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Slikt krav kan også fremsettes av enhver annen som det har rettslig interesse for.
§ 107 a første ledd skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192 til 199, 207, 209 eller 212 annet ledd annet og tredje punktum har fornærmede rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker det. I andre saker kan retten på begjæring oppnevne advokat for fornærmede hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.
Nytt kapittel 17 a tas inn etter § 222.
Overskriften til nytt kapittel 17 a skal lyde:
Kapittel 17 a. Besøksforbud m.v.
Ny § 222 a skal lyde:
Påtalemyndigheten kan forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, hvis det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den andres fred. Forbudet kan ilegges på begjæring av den forbudet skal beskytte, eller når det finnes påkrevet av allmenne hensyn. Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen.
Påtalemyndigheten må snarest mulig og senest 3 dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse. §§ 174, 175 første ledd, 177, 181 annet ledd og 184 gjelder tilsvarende så langt de passer. Spørsmålet om forbudet kan også bringes inn for retten på begjæring av den forbudet skal beskytte.
§ 229 annet ledd skal lyde:
Kreves det for påtale begjæring fra fornærmede, og det er grunn til å anta at han ikke er kjent med lovovertredelsen, skal påtalemyndigheten bringe de foreliggende opplysninger til hans kunnskap og spørre om han begjærer påtale.
§ 234 annet ledd skal lyde:
Avhør av vitne under 14 år i sak om forbrytelse eller forseelse mot sedeligheten bør fortrinnsvis begjæres foretatt etter reglene i § 239. Samme fremgangsmåte kan brukes ved avhør av et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt. Gjentatt avhør skal så vidt mulig unngås.
§ 239 første og annet ledd skal lyde:
Ved avhør av et vitne under 14 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt i en sak om forbrytelse eller forseelse mot sedelighet skal dommeren ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner. Dommeren skal i så fall som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Når det er mulig, og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det, skal forklaringen tas opp på videokassett eller på lydbånd. På samme vilkår skal som hovedregel siktedes forsvarer gis anledning til å overvære avhøret.
Samme fremgangsmåte kan brukes også i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det.
§ 245 første ledd skal lyde:
Retten kan beslutte at siktede skal forlate rettssalen mens et vitne blir avhørt, dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Andre personer kan av samme grunn pålegges å forlate rettssalen under avhøringen av et vitne eller en siktet. Ved avhør av fornærmede kan retten treffe slik beslutning også hvis særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det.
§ 264 a skal lyde:
Påtalemyndigheten underretter fornærmede om at det er tatt ut tiltale i saken og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen. Ved overtredelse av bestemmelser i straffeloven kapittel 24, 28, 31 og 40 skal slik underretning likevel bare gis på fornærmedes begjæring.
Fornærmede skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for sakens behandling ved retten eller for en tredjeperson. § 242 første ledd siste punktum og siste ledd gjelder tilsvarende.
I saker hvor det i medhold av § 107 a er oppnevnt advokat for fornærmede, skal kopi av tiltalebeslutningen, av bevisoppgaven og så vidt mulig av sakens dokumenter sendes til fornærmedes advokat. Påtalemyndigheten skal også angi når saken bør behandles. Dokumenter som ikke blir sendt til advokaten, skal gjøres tilgjengelig for denne på hensiktsmessig måte. Advokaten skal gis adgang til overfor retten å uttale seg om tidspunkt for hovedforhandlingen i saken.
§ 284 skal lyde:
Retten kan beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen mens en annen tiltalt eller et vitne blir avhørt, såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Også andre personer kan av samme grunn pålegges å forlate rettssalen. Ved avhør av fornærmede kan retten treffe slik beslutning også dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det.
§ 298 skal lyde:
I sak om forbrytelse eller forseelse mot sedelighet skal opplesing, videoopptak eller lydopptak av en forklaring som et vitne under 14 år har gitt for en domstol eller etter reglene i § 239, tre i stedet for personlig avhør, når ikke retten av særlige grunner finner at vitnet bør gi forklaring under hovedforhandlingen. Samme fremgangsmåte kan brukes der vitnet er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt.
I saker om andre straffbare forhold kan samme fremgangsmåte brukes når hensynet til vitnet taler for det.
§ 427 annet ledd skal lyde:
Krav mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handling kan bare nektes tatt med dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet ble fremmet i forbindelse med denne. Den umiddelbart skadelidende skal straks underrettes om en slik beslutning.
II.
Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 10. mai 1994.
|
|
Anders C Sjaastad, |
Ane Sofie Tømmerås, |
Olav Akselsen, |
|
fung.leder. |
ordfører. |
sekretær. |