I Ot.prp. nr. 97 (1992-1993) om lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v., ble det foreslått at fylkeskommunene skal kunne inngå avtaler med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt om kjøp av laboratorie- og radiologitjenester.

       Sosialkomiteen vedtok i Innst.O.nr.130 (1992-1993) å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen for ny framleggelse når ordningen var sett i en større sammenheng, f.eks. i en stortingsmelding.

       På bakgrunn av Regjeringens budsjettforslag for 1995 og av at St.meld. nr. 50 (1993-1994) nå foreligger, fremmer departementet forslaget på nytt.

       Departementet anfører at det er stort behov for at fylkeskommunene får kontroll med sine utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutter. Dagens mangel på kontroll kan ta ressurser unødig fra andre høyt prioriterte formål, slik som oppfyllelse av ventetidsgarantien og psykisk helsevern. Fylkeskommunene har likeledes stort behov for å kunne planlegge virksomheten i egne sykehus og private laboratorier og røntgeninstitutter i en totalsammenheng.

       Fylkeskommunene har ansvaret for de medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Fylkeskommunene fikk dette ansvaret etter at sykehusloven ble endret med virkning fra 1. april 1994.

       Når det gjelder finansieringen, er ansvaret delt mellom fylkeskommunene og folketrygden/staten. Dagens finansieringsordning innebærer at fylkeskommunene og folketrygden/staten yter refusjon for utførte analyser etter et takstsystem.

       Det redegjøres i proposisjonen for gjeldende forskrifter og refusjonsregler.

       Det gis videre en kort historikk med vekt på utviklingen etter at spesialisttjenestereformen trådte i kraft 1. april 1984. Det vises bl.a. til at de private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt i hovedsak er konsentrert til Oslo og Østlandet for øvrig.

       Folketrygdens utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt er økt fra 127 mill. kroner i 1986 til 257 mill. kroner i 1993, dvs. med 102 %. Inkludert fylkeskommunal betaling var utgiftene i 1993 over 400 mill. kroner. De statlige refusjonene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet økte fra 292 mill. kroner i 1986 til 614 mill. kroner i 1993, dvs. med 110 %.

       I forslaget til statsbudsjettet for 1995, jf. St.prp. nr. 1 (1994-1995) Folketrygdens utgifter og inntekter, er det uttalt:

       Videre orienteres det om de relevante avtaler mellom Den norske lægeforening, Kommunenes Sentralforbund og staten, og om spesielle forhold ved finansieringen av henholdsvis laboratorievirksomhet og radiologi.

       Om fylkeskommunenes stilling i dagens ordning heter det bl.a. at de finner dagens finansieringsordning urimelig, siden en verken har styringsmuligheter eller innsyn i de private virksomheter det gjelder. Dagens ordning innebærer at fylkeskommunene uten begrensninger plikter å betale refusjon til laboratorier og røntgeninstitutt for utførte analyser.

       Med unntak av fylkeskommunenes egne legespesialister kan fylkeskommunen ikke innenfor dagens system bestemme hvilke laboratorier de enkelte leger skal benytte ved prøveanalyser, eller hvilke laboratorier og røntgeninstitutt fylkeskommunen skal yte refusjon til.

       Departementet har innhentet opplysninger fra fylkeskommunene og deres refusjonsutgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt de siste tre år, og bedt om en beskrivelse vedrørende bruken av private i forhold til offentlige laboratorier, samt bedt om opplysninger om eventuell ledig kapasitet ved sykehuslaboratoriene.

       Det gjengis i proposisjonen en oversikt der det bl.a. framgår at utgiftene til private laboratorier og røntgeninstitutt er høyest og har hatt størst vekst i østlandsfylkene. Det framholdes at dette må ses i sammenheng med at det er der de fleste private institusjonene befinner seg. Mange av de øvrige fylkene har hatt en til dels betydelig reduksjon i utgiftene fra 1990 til 1992.

       Flertallet av fylkeskommunene er av den oppfatning at det er ledig kapasitet ved fylkeskommunenes egne medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, eller at de ved beskjedne investeringer kan skaffe seg økt kapasitet, slik at de har mulighet til å overta en del av den virksomheten som i dag skjer privat.

       I redegjørelsen for erfaringer med dagens ordning framholder departementet at denne ikke gjør det mulig ved direkte tiltak å begrense veksten i antall røntgen- og laboratorieundersøkelser, og dermed også direkte styre veksten i fylkeskommunens og trygdens utgifter til laboratorie- og røntgenvirksomhet.

       Det påpekes at for de private institusjonene gir dagens takster ofte et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for en utvidelse av kapasiteten. Overskuddene fra aktiviteten ved de private laboratorier kan anvendes til en ytterligere økning av tilbudet, mens tilsvarende merinntekter ved de offentlige laboratorier tilfaller sykehuset som sådan. Disponeringen av disse midlene må konkurrere med andre prioriterte formål. Denne organisatoriske ulikheten fører bl.a. til at de private laboratoriene lettere kan øke sin prøvekapasitet og derved befeste sin posisjon i markedet. Ulikhetene medvirker også til at de private enhetene lettere kan gi bedre tilbud enn de offentlige laboratorier når det gjelder service. Departementet finner grunn til å anta at større offentlige laboratorier i egenskap av regionsykehus-laboratorier også utfører mer kompliserte og ressurskrevende analyser enn de private laboratoriene.

       Det kan ifølge proposisjonen ikke være tvil om at det i dag samlet sett forekommer en overrekvirering av laboratorie- og røntgentjenester.

       Departementet foreslår følgende omlegging av finansieringsordningen for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt:

       Etter departementets forslag til lovendring vil fylkeskommunene få anledning til å inngå avtale med private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt når det gjelder hvilke undersøkelser og analyser de ønsker utført, og omfang og pris for dette. Fylkeskommunen bestemmer derved hvor legene skal sende prøvene for at fylkeskommunen skal (del)finansiere analysene. Fylkeskommunen plikter å opplyse om hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Legene står imidlertid i prinsippet fritt til å sende prøver til ethvert godkjent medisinsk laboratorium eller røntgeninstitutt, men de kan ikke være sikre på at prøven vil bli mottatt hos et laboratorium/røntgeninstitutt uten avtale med vedkommende fylkeskommune. Institusjonene vil i disse tilfellene bare få trygderefusjon for analysene.

       Forslaget innebærer også en overgangsordning, slik at alle medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som fyller oppstilte krav, skal være sikret avtale med fylkeskommunen i 3 år etter at lovendringen har trådt i kraft.

       Forslaget vil ifølge departementet gi fylkeskommunene langt bedre kontroll med utgiftene til medisinske laboratorier og røntgeninstitutt enn slik forholdene er i dag. Departementet ser på dette som en klar fordel for fylkeskommunene.

       Folketrygdens stilling vil ikke endres som følge av forslaget til endring i sykehusloven. De laboratorier og røntgeninstitutt som har rett til trygderefusjon, vil fortsatt kunne sende regning til trygden for alle utførte undersøkelser og analyser, uavhengig av om disse faller inn under avtaler inngått med fylkeskommuner eller ikke. Trygderefusjonene vil imidlertid bli redusert med 1/3, fra 60 % til 40 %. Både utgiftsnivået og utgiftsveksten vil dermed bli dempet. Det samme gjelder statens utgifter til de offentlige institusjonene.

       I statsbudsjettet for 1995 er det forutsatt at den nye finansieringsordningen skal tre i kraft 1. juli 1995, samtidig med den nye avtaleperioden for privatpraktiserende leger.

       Det foreslås at endringen av sykehusloven § 12 første ledd og de medfølgende endringene i takstsystemet gjennomføres pr. 1. juli 1995. Innen 1. mai 1995 må fylkeskommunene inngå alle nødvendige avtaler med laboratorier og røntgeninstitutt.

       Departementet mener at det vil være hensiktsmessig å løsrive takstene for radiologi og laboratorievirksomhet fra de årlige forhandlingene om normaltariffer som i hovedsak angår allmennleger og kliniske spesialister. Departementet vil ta dette opp i forbindelse med forhandlingene i 1995.

       Det anføres at etter gjennomføring av forslaget vil fylkeskommunen få en bedre kontroll med hvor produksjonen skjer, og med utgiftene til medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Fylkeskommunen vil i større grad enn i dag kunne forutsi utgiftene til denne tjenesten pr. år.

       Endringen vil medføre at fylkeskommunen inngår nødvendige avtaler med medisinske laboratorier og røntgeninstitutt. Det forutsettes at forhandlinger og utforming av slike avtaler inngår som en del av arbeidet i fylkesadministrasjonen, og at det ikke vil bli behov for å lage noe eget organ for dette.

       Etter forslaget antar departementet at sykehusenes egne laboratorier mange steder i større grad vil bli benyttet til prøvetaking og analysering.

       Det ventes en økt konkurranse på det private markedet. De private bedriftene blir likevel ikke fullstendig prisgitt fylkeskommunene, fordi trygden fortsatt opprettholder en viss delfinansiering.

       Redusert trygderefusjonsandel vil begrense laboratorienes og røntgeninstituttenes muligheter til å ta imot prøver utenom avtalene med fylkeskommunene. Slik får fylkeskommunene større styringsmuligheter.

       Forslaget innebærer ingen endring for pasientenes vedkommende når det gjelder betaling for tjenester utført ved medisinske laboratorier og røntgeninstitutt.

       De samlede offentlige utgiftene til private institusjoner utgjør om lag 430 mill. kroner på årsbasis. Det anses realistisk å regne med at den foreslåtte omleggingen kan gi innsparinger på 50 mill. kroner.

       Folketrygden vil få reduserte utgifter og redusert utgiftsvekst etter forslaget. I utgangspunktet anslås reduksjonen i takstene å gi en innsparing for folketrygden på ca 85 mill. kroner. Det trygden sparer inn, vil delvis bli veltet over på fylkeskommunene som økte utgifter. Dette må kompenseres gjennom økning i rammetilskuddet. Med de presenterte forutsetningene antas det at en økning i rammetilskuddet på 35 mill. kroner vil gi tilstrekkelig kompensasjon til fylkeskommunene.

       Utgiftene til offentlig laboratorie- og røntgenvirksomhet har økt kraftig i perioden 1991-93. Det tas sikte på å redusere takstene til offentlig virksomhet til samme nivå som trygdefusjonene til private institusjoner. Fordi disse takstene i dag ligger noe lavere enn takstene i Normaltariffen, blir reduksjonen prosentvis noe mindre. Det antas at reduksjonen blir ca 20 %, og at omlag 120 mill. kroner vil bli overført fra refusjonsposten for offentlige poliklinikker til rammetilskudd til fylkeskommunene.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at spørsmålet om endret finansieringsordning for medisinske laboratorier og røntgeninstitutt skal drøftes i St.meld. nr. 50 (1993-1994) Om Samarbeid og styring - Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.

       Flertallet viser også til sine merknader i B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.11 (1994-1995). Det signaliseres her at flertallet vil komme tilbake til saken ved behandlingen av nevnte stortingsmelding. Flertallet fremmer følgende forslag:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag om å endre finansieringsordningen for private laboratorie- og røntgeninstitutt som vil innebære at fylkeskommunenes ansvar for finansieringen løsrives fra faste refusjonstakster og erstattes av oppgjør som baseres på avtaler mellom fylkeskommunene og den enkelte laboratorie- og røntgeninstitusjon.

       Disse medlemmer har merket seg at eksisterende ordning verken gir fylkeskommunene eller trygdeetaten mulighet til å styre utgiftene, som har økt sterkt de seneste årene. Videre har disse medlemmer merket seg at fylkeskommunenes egne sykehuslaboratorier har kapasitet til å ta større deler av prøvene enn det som gjøres i dag.

       Disse medlemmer legger vekt på den kostnadsbesparelse og utgiftskontroll forslaget vil medføre. Endringene bidrar for øvrig til en økt kapasitetsutnyttelse i den fylkeskommunale helsetjenesten. Disse medlemmer vil understreke at Kommunenes Sentralforbund og de fylkeskommuner som har uttalt seg direkte, sterkt støtter den foreslåtte finansieringsordning for private laboratorier og røntgeninstitutt. Disse medlemmer merker seg ellers at laboratorier og røntgeninstitutt som fylkeskommunene i dag betaler refusjon til over et fastsatt minimum, vil ha rett til en avtale med fylkeskommunene i en overgangsperiode på 3 år.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

VII.

       « I lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres følgende endringer:

§ 12 første ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen dekker utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i plan etter § 2 og ved private forpleiningssteder som er knyttet til sykehus, jf. § 5. Utgifter til spesialistpraksis som drives etter avtale med fylkeskommunen, skal delvis dekkes av fylkeskommunen etter nærmere avtale mellom den privatpraktiserende spesialist og fylkeskommunen. Fylkeskommunen kan inngå avtale med medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som nevnt i § 1 første ledd og som inngår i plan etter § 2, når det gjelder prøve- eller analysespekter, omfang og pris på tjenestene. For at utgifter til laboratorie- og røntgentjenester skal dekkes av pasientens bostedsfylke, må bostedsfylket ha inngått avtale med medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt. Medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt som nevnt i denne paragrafs tredje punktum, har krav på avtale med fylkeskommunen i inntil 3 år etter at denne lovendring trer i kraft, dersom laboratoriet eller røntgeninstituttet har utført årlige tjenester for fylkeskommunen over et minimum fastsatt av departementet. Fylkeskommunen plikter å bekjentgjøre hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. »

« X. Ikrafttredelse

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet kjenner til at dagens ordning innebærer at legene fritt kan rekvirere det antall prøver de ønsker, og bestemme hvilket laboratorium som skal ta seg av analysen av prøvene. Ettersom det er faste refusjonstakster, er det heller ikke konkurranse på pris. Disse ordningene medfører at verken fylkeskommunen eller trygdeetat har mulighet til å styre utgiftene, noe som har ført til en stor utgiftsøkning de seneste årene.