Departementets forslag gir et felles lovgrunnlag for de fire statlige universitetene og de seks vitenskapelige høgskolene som er nevnt i gjeldende universitetslov, og de 26 statlige høgskolene som ble opprettet ved sammenslåinger i 1994. Lovforslaget regulerer forholdet mellom de sentrale myndigheter og institusjonene og gir et felles rammeverk for institusjonenes interne styring og organisering.
Bakgrunnen for lovforslaget er Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) og NOU 1988:28 . Lovforslaget bygger på Bernt-utvalgets innstilling NOU 1993:24 Lov om universiteter og høgskoler. Både utvalgsinnstillingen og departementets lovutkast har vært gjenstand for omfattende høringer.
Når det gjelder administrative og økonomiske konsekvenser, mener departementet at forslaget over tid vil kunne gi bedre ressursutnyttelse. Enkeltbestemmelser som isolert sett kan medføre økte utgifter på noen institusjonsbudsjetter, forutsettes dekket innenfor tildelte bevilgninger.
Komiteen viser til sin begrunnelse for å be departementet legge fram forslag til felles lov for høyere utdanning i Innst.S.nr.230 (1990-1991):
|
« Komiteen vil legge vekt på at Norgesnettet gir studentene større mulighet til å flytte fra en institusjon til en annen og til å kombinere fag fra flere læresteder. En forutsetning må være at eksamener, fag og grader fra en høyskole lettere lar seg innpasse og blir godkjent som likeverdig med tilsvarende utdanning ved annen høyskole eller universitet. Omorganiseringen i et Norgesnett innebærer at all høyere utdanning inngår i et samlet hele. På denne bakgrunn går komiteen inn for en felles lov om høyere utdanning, og ber departementet legge fram forslag om dette. » |
Komiteen mener at med framlegget til en lov som omfatter alle høgre utdanning, er en viktig del av reformarbeidet innenfor høgre utdanning falt på plass. Sammen med utviklingen av Norgesnettet danner lovforslaget et godt grunnlag for å opprettholde, befeste og utvikle et høyt faglig nivå såvel ved de statlige høgskolene som ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene.
Komiteen vil bemerke at lovframlegget har imøtekommet mange av de innsigelser som er kommet fram i høringsprosessene, og mener proposisjonen danner et godt grunnlag for Stortingets lovbehandling.
Komiteen vil understreke at det innenfor rammen av et felles lovverk er viktig at institusjonene gis mulighet for fleksible tilpasninger og utvikling ut fra institusjonenes tradisjoner, pålagte oppgaver, størrelse og egenart. Flertallet ønsker at institusjonene innenfor de rammer som loven setter og de oppgaver de blir pålagt å løse, skal ha størst mulig frihet og selvstendighet innenfor de økonomiske rammer som tildeles.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, finner at lovforslaget gir mulighet til å ivareta de forutsetninger Stortinget ga i Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) Om høgre utdanning, gjennom å gi et felles rammeverk for universitetene, de vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene både hva gjelder institusjonenes interne organisering og styring, forhold som gjelder studentene, og forholdet mellom de sentrale myndigheter og institusjonene.
Flertallet ser at lovforslaget ivaretar den faglige konsentrasjon og arbeidsdeling som forutsettes i Norgesnettet, legger forholdene til rette for økt studentmobilitet og ivaretar nødvendig nasjonal styring av den faglige utbygning og dimensjonering innen høgre utdanning.
Samtidig mener flertallet at det i Norgesnettet må gis rom for faglig utvikling og vekst også ved de institusjoner som i dag ikke er tildelt nasjonale ansvarsfelt. Flertallet vil i denne sammenheng uttrykke støtte til prinsippet om at alle institusjonene i Norgesnettet skal kunne gis knutepunktfunksjoner på områder hvor de besitter særlig kompetanse. Prinsippet uttrykker rom for faglig utvikling.
Flertallet vil slå fast at prinsippene i Norgesnettet, og herunder viktigheten av at utdanningspolitikken styres på nasjonalt nivå, danner fundamentet for den videre utvikling.
Det vil være avgjørende for utdanningsinstitusjonenes mulighet til å videreutvikle sin faglige styrke og profil at en nasjonal arbeidsdeling står fast. Dette vil også legge forholdene til rette for at den enkelte institusjon kan nyttegjøre seg andre institusjoners særlige kompetanse.
I arbeidsdelingen i Norgesnettet ligger at universitetene og de vitenskapelige høgskolene gis et særlig ansvar for grunnforskningen og forskerutdanningen. Dette innebærer at disse institusjonene skal ha hovedansvar for hovedfags- og doktorgradsstudier.
Flertallet er innforstått med at forskerutdanning på høyt internasjonalt nivå krever brede fagmiljøer og nødvendig spisskompetanse, og at slike faglige krav også i fremtiden må danne grunnlaget for gradsfordeling og forskningsansvar i Norgesnettet.
Flertallet mener likevel at det er viktig at utviklingen skjer i en form som sikrer at også fremtidig arbeidsdeling reflekteres i nasjonale behov og er i tråd med de overordnede prinsipper som ligger til grunn for Norgesnettet.
Flertallet vil vise til komiteens samlede uttalelse i Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991) Om høgre utdanning:
|
« Komiteen vil med dette understreke at faglig tyngde, kvalitet og kompetanse må være avgjørende for tildeling av oppgaver, ansvar og ressurser i Norgesnettet. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har fått hovedansvar for hovedfags- og forskerutdanningen. Komiteen mener at høyt kompetente forskningsmiljøer med tilstrekkelig tyngde i det regionale høgskolesystemet også må spille en viktig rolle, noe som kan sikres gjennom et godt organisert samarbeid mellom universiteter og regionale høgskolesentra. » |
Flertallet vil uttrykke tilfredshet med at denne merknaden følges opp av departementet gjennom oppretting av flere hovedfagsstudier på høgskoler som samarbeidsprosjekter med et universitet eller en vitenskapelig høgskole.
Flertallet er opptatt av at Norgesnettet skal tilrettelegge for mobilitet, noe som forutsetter at studentene kan bygge opp graden på grunnlag av utdanninger på flere steder. Dette betinger en ens oppbygging av gradssystemet.
Flertallet er også opptatt av at utdanninger med likt innhold og grad skal oppfattes som likeverdige og gi de samme muligheter for studenter og ansatte uavhengig av studiested. Studenter og ansatte på samme nivå og innenfor tilsvarende utdanninger må derfor ha likeverdige forhold hva gjelder innhold i arbeidet, titler og grader uavhengig av hvilken institusjon de er tilknyttet.
Flertallet forutsetter at utdanninger med likt innhold ansees som likeverdige både for videre studier og som inngangsbillett til arbeidslivet.
Flertallet er kjent med at departementet har tatt initiativ til å få nedsatt et utvalg for å gjennomgå gradsbetegnelsene på tvers av universitets- og høgskolesektoren, og antar at dette arbeidet gis høy prioritet.
Flertallet vil peke på betydningen av Norgesnettet som et samlet hele og med et felles samlet ansvar for høyere utdanning i Norge. Flertallet vil også understreke betydningen av at alle institusjoner som omfattes av loven, gis mulighet til dynamisk utvikling innen Norgesnettets rammer. Flertallet ser det som viktig i et samfunn i stadig forandring, at organisering av utdanningsinstitusjoner ikke blir for statisk, men gir mulighet for fleksibilitet og utvikling. Flertallet vil understreke at en felles lov samtidig må gi mulighet til en stadig vurdering og utvikling av institusjonene som inngår i Norgesnettet. Flertallet viser også til merknader under § 2.
Komiteens medlem representanten Christiansen mener at høyere utdanning i Norge burde organiseres og finansieres på en helt annen måte enn i dag. Dagens modell fører til feil ressursdisponering. Dette medlem ønsker at utdanningstilbudet skal markedstilpasses ved å gjøre universiteter og høgskoler direkte økonomisk avhengige av antall studenter som får en fullført utdannelse. Dette medlem ønsker derfor et finansieringssystem basert på en stykkpris pr. student. Dette medlem ser for seg en ordning hvor det fastsettes en bestemt stykkpris på hver enkelt type utdanning, slik at de mer kapitalkrevende studiene får en høyere stykkpris. I tillegg er dette medlem beredt til å gi direkte statstilskudd til de enkelte typer forskningsvirksomhet. Det må videre være full likebehandling av offentlige og private institusjoner når det gjelder rett til å motta stykkpris for sine studenter.
Dette medlem ønsker innenfor en slik finansieringsmodell at de enkelte universiteter og høgskoler skal gis full frihet så vel akademisk som økonomisk og organisasjonsmessig. Dette medlem mener videre at den enkelte institusjon skal stå fritt til å velge sin organisasjonsform og ledelsesstruktur og ønsker at alle høyere utdanningsinstitusjoner blir organisert som frittstående stiftelser. Det bør videre innføres fullt selvstyre hva angår hvilket studietilbud institusjonen vil satse på, så fremt disse studiene har et slikt kvalitativt nivå at de oppfyller de krav som settes. Dette medlem mener også at de krav de enkelte institusjoner setter til studenter som søker adgang, er en så viktig del av deres markedsposisjonering, at det vil være helt uhensiktsmessig å påtvinge dem en samordnet eller sentralbestemt opptaksprosess.
Departementets oppgave skal i dette systemet være å godkjenne hvilke studier som skal gi utbetaling i form av stykkpris og som skal gi rettigheter i forhold til Lånekassen.
Når det gjelder godkjenning av læresteder og studier ønsker dette medlem at dette skal skje på to forskjellige plan. Dette medlem ønsker en offentlig godkjenning av studier som skal være stipend- og låneberettiget, samt en godkjenning av studienes kvalitet for å bli inkludert i vekttallsystemet og for å kunne være grunnlag for tildeling av titler og grader basert på den kunnskap som rent faktisk tilføres studentene. Den offentlige godkjenningen skal altså være en minimumsgodkjenning. Når det gjelder kvalitetskrav utover denne minimumsstandarden, tror dette medlem at institusjonene i ren egeninteresse vil organisere seg slik - eksempelvis gjennom bransjeorganisasjoner - at det stilles strenge krav til medlemmenes faglige kvalitet. Dette medlem mener videre at en konkurranse institusjonene imellom både vil føre til at studentene settes mer i sentrum, og at lærestedene blir meget opptatt av å verne om sitt faglige renommé gjennom stadige kvalitetsforbedringer. Dette medlem er overbevist om at en slik modell for høyere utdanning vil gi et bedre, billigere og riktigere utdanningstilbud enn hva tilfellet er i dag.
Dette medlem erkjenner at det ikke er et flertall for en slik omorganisering i Stortinget. Dette medlem har derfor i sitt arbeid med loven konsentrert seg om å fremme forslag til endringer som ligger innenfor det vedtatte systemet og de føringene som ligger til grunn for Norgesnettet, og slutter seg dermed subsidiært til hovedtankene i merknadene fra komiteens flertall.
Dette medlem mener det er viktig å opprettholde skillet mellom vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Dette betyr imidlertid ikke at den delingen som er fastslått i § 1 skal opprettholdes for all fremtid. Dette medlem mener det må åpnes for muligheten for statlige høgskoler til å bli en vitenskapelig høgskole dersom det skulle bli utviklet et særskilt miljø innen spesielle områder. Dette medlem vil understreke at dette standpunktet knytter seg til muligheten til å utvikle seg i « høyden » og ikke i « bredden », og vil i denne sammenheng slå fast at dette medlem mener det ikke skal opprettes flere offentlige universiteter.
Komiteen mener at vektlegging av kvalitet og faglig jevnbyrdighet innebærer at private høgskoler deltar i Norgesnettet på de områder hvor de har sterk faglig kompetanse og etter de retningslinjer som Stortinget tidligere har trukket opp. En slik mulighet for deltakelse i Norgesnettet bør også innebære en adgang til å gi utdanningstilbud på høyt nivå innen disse områdene. Komiteen viser for øvrig til at de private høgskolenes virksomhet er hjemlet i lov om private høgskoler.
Komiteen viser til at institusjonene ikke bare skal drive med undervisning, men også forskning (jf. § 2 nr. 1 og 2). Komiteen viser videre til at loven ikke omfatter private utdanningsinstitusjoner.
Benevningen « Lov om høyere utdanning » som lovens overskrift kan derfor virke misvisende i forhold til de oppgaver og den egenart institusjonene er pålagt. Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå:
Lovens overskrift skal lyde: Lov om universiteter og høgskoler.
Departementet foreslår å navngi hvilke institusjoner loven skal gjelde for, dvs. universitetene og de vitenskapelige høgskolene som kommer inn under dagens universitetslov, og hver av de 26 nye høgskolene som ble etablert i 1994. Loven kan dessuten gjøres gjeldende, helt eller delvis, for andre statlige høgskoler ved kgl.res. Organiseringen av de statlige kunsthøgskolene er foreløpig under vurdering. For høgskoler som bare deler av loven skal gjelde for, bør det kunne fastsettes en annen myndighetstildeling enn det som er bestemt i loven. Det foreslås ikke åpnet adgang til å bringe private institusjoner helt eller delvis inn under loven. Vurderingene her bør gjøres etter at erfaringene med privathøgskoleloven er nærmere utredet.
Norges tekniske høgskole (NTH) skal bestå som en samlet enhet under nåværende navn innenfor Universitetet i Trondheim og er derfor nevnt i § 1 under dette universitetet.
Formålsparagrafen er konsentrert om primæroppgavene og gjenspeiler kravet til institusjonene om å samarbeide og utfylle hverandre innenfor Norgesnettet. Lovutkastet viderefører universitetslovens bestemmelse om at institusjonene ikke kan gis pålegg om innholdet i undervisningen, forskningen eller utviklingsarbeidet utover det som er hjemlet i lov. Kunstnerisk utviklingsarbeid er kommet inn i loven på linje med faglig FoU. Institusjonens ansvar for å bidra til etterutdanning på sine fagområder lovfestes.
Universitetene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder. Lovformuleringene her gir ingen endring i den funksjonsdeling som er godkjent.
§ 1. Institusjoner loven gjelder for
Komiteen slutter seg til departementets konklusjon om at alle institusjoner som loven skal omfatte, bør navngis.
Komiteen er enig i at « selv om det ikke vil være skarpe funksjonelle skiller mellom institusjonstypene, vil det likevel være hensiktsmessig å omtale institusjonene som universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler » (proposisjonen s. 13). For å unngå mulig mistolkning av at institusjonstypene i utkastet er inndelt med bokstavene a, b og c, vil komiteen foreslå bokstavene erstattet med strekpunkter.
Komiteen mener at dersom andre institusjoner, f.eks. de kunstfaglige høgskoler, helt eller delvis skal omfattes av loven, vil dette fordre lovendring. Komiteen mener derfor at utkast til § 1 nr. 2 skal utgå.
Komiteen mener at Norges fiskerihøgskole, som har vært etablert som en avdeling med navnet Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø, skal nevnes med navn i loven som en del av Universitetet i Tromsø.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at den beste løsningen på problematikken rundt Universitetet i Trondheim (UNIT) og Norges tekniske høgskole (NTH) er å omgjøre dagens universitet til et teknisk-naturvitenskapelig universitet. En slik modell vil sikre et samlet universitet og en god, framtidsrettet teknologisk utdanning. Samtidig vil dette sikre en videreføring av dagens samarbeid innen forskning og utdanning.
Eksempler på institusjoner som har lykkes i å utvikle gode konsepter er Massachusetts Institute of Technology (MIT). Flertallet vil imidlertid vise til at et Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) må finne sin egen form ut fra de tradisjoner og ressurser miljøet har.
Flertallet viser til de globale utfordringer vår sivilisasjon står overfor, f.eks. klima, energi, fattigdom, arbeidsledighet, helse, utdanning og kulturskifter.
Flertallet mener framskritt for å løse disse utfordringer må bygge på en helhetsforståelse. I et slikt perspektiv blir samarbeid og samspill mellom ulike forskningsdisipliner og tradisjoner en viktig oppgave.
Flertallet understreker den betydning teknologisk utdanning og forskning har for å løse flere av disse globale utfordringene. Men teknologiutvikling er avhengig av god innsats i grunnforskning innenfor matematisk-naturvitenskapelige disipliner.
Flertallet vil påpeke at teknologi påvirker mennesker og samfunn. Nettopp fordi teknologi ikke bare er teknikk, men like mye spørsmål om organisering og implementering, må teknologer ha innsikt i mellommenneskelige prosesser og påvirkning. Det kan de hente i de humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner.
Flertallet vil samtidig påpeke at det er av interesse for humaniora og samfunnsvitenskapene å studere teknologiens og naturvitenskapenes betydning. Men skal disse fagdisipliner kunne gi økt innsikt, må også disse disipliner drive god grunnforskning.
Flertallet mener det er behov for både konsentrasjon om de enkelte disipliner og å se helheter på tvers av fagdisipliner og kulturer. En slik tverrfaglighet i både forskning og utdanning kan åpne for ny erkjennelse og spennende løsninger. Flertallet mener det derfor er ønskelig med økt samhandling mellom teknisk-naturvitenskapelige miljø og humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljø. En slik tverrfaglighet er mulig uten en integrert styringsstruktur, men flertallet mener en integrert organisasjon i større grad sikrer tverrfaglig samarbeid og utvikling. Ny teknologi åpner for nye valg som må styres av etiske verdier.
Flertallet mener etableringen av et Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim vil bidra til å styrke og sikre Trondheim-miljøets plass i Norgesnettet. Denne institusjonen vil få en nøkkelfunksjon innen teknisk-naturvitenskapelig forskning og undervisning i Norgesnettet, i tillegg til de andre faglige spesialiteter institusjonen får gjennom sine kvalifiserte miljø innen medisin, humaniora og samfunnsvitenskapene.
Flertallet mener det vitenskapelige miljø knyttet til UNIT og NTH skulle inneha de kvaliteter som er nødvendig for å kunne etablere et teknisk-naturvitenskapelig universitet med nasjonal funksjon og av internasjonal høy standard.
Flertallet er klar over at institusjonen har ulike utdanningstradisjoner og fagkulturer. Etableringen av et teknisk-naturvitenskapelig universitet vil ikke kunne erstatte disse kulturer. Derfor må institusjonen være mangfoldig, der både programmerte profesjonsutdanninger og frie studier i klassiske disipliner får eksistere side ved side. Flertallet vil peke på at tradisjonelle humanistiske og klassiske universitetsfag på en positiv måte kan ta opp og dra nytte av den andre studiekulturen. Det kan spesielt gjelde begynnertrinnet i studiet.
Flertallet viser til at navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet uttrykker en hovedprofil for universitetet, teknologi og naturvitenskap. Dette innebærer at NTNU skal ivareta funksjonen som knutepunkt i Norgesnettet for den teknisk-naturvitenskapelige forskning og utdanning, herunder sivilingeniørutdanning, og at institusjonen samarbeider nært med industri, næringsliv, forskningsinstitusjoner som SINTEF, og forskningsmiljøer i andre land, som også bør komme til uttrykk i styringsorganenes sammensetning.
Flertallet vil understreke at NTNU er et universitet med et bredt fagtilbud. Det er dette brede fagtilbudet innen humaniora, samfunnsvitenskap, medisin og matematisk-naturvitenskapelige disipliner som berettiger navnet universitet. Sammen med teknologiutdanningen kan institusjonen få betegnelsen teknisk-naturvitenskapelig universitet.
Flertallet mener NTNU har en spesiell forpliktelse til å fremme samspillet mellom teknologi og naturvitenskap og humaniora, samfunnsvitenskap og medisin. I den grad andre disipliner også kan bidra til å videreutvikle og berike universitetets hovedprofil, kan disse tilbudene også knyttes til NTNU.
Flertallet vil understreke at skal dette samspillet bli fruktbart, må de ulike disiplinene ha mulighet til å drive grunnforskning på sine felt og ha en faglig frihet til å utvikle seg.
Flertallet mener de største fordeler av dette samspillet kan ligge på høyere nivå. Grunnutdanningen bør derfor legge vekt på de ulike disipliners egenart og tradisjon, mens man på høyere nivå bør oppmuntre til utdanningsprofiler, prosjekter og perspektiver som passer inn i NTNUs hovedprofil.
Flertallet mener det må foretas en nærmere utredning om hvordan studiene ved det nåværende universitet best kan realisere intensjonene bak konseptet om NTNU. Utredningen skal bidra til å styrke den teknisk-naturvitenskapelige profil ved at andre enheter retter inn deler av sin virksomhet mot institusjonens hovedprofil.
Flertallet mener videre at en organisering som et teknisk-naturvitenskapelig universitet må innebære at hverken Den allmennvitenskapelige høyskole (AVH) eller Norges tekniske høgskole (NTH) består som forvaltningsnivåer, og at de legges direkte under universitetets styre. Videre mener flertallet at NTNU skal bare ha én rektor.
Flertallet mener det er behov for både konsentrasjon om de enkelte fagdisipliner og å se helheter på tvers av fagdisipliner og kulturer. En slik tverrfaglighet i både forskning og utdanning kan åpne for ny erkjennelse og spennende løsninger. Flertallet mener derfor det er ønskelig med økt samhandling mellom teknisk-naturvitenskapelige miljø og humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljø, f.eks. gjennom en MIT-modell. Dette er mulig i en integrert organisasjon.
Flertallet mener det vitenskapelige miljø knyttet til Universitetet i Trondheim og Norges tekniske høgskole innehar de kvaliteter som er nødvendig for å kunne etablere et teknisk-naturvitenskapelig universitet med nasjonal funksjon og av internasjonal høy standard. Institusjonens ulike fagmiljø vil gi gode muligheter for fruktbare og spennende vekselvirkninger. Flertallet er klar over at institusjonene har ulike utdanningstradisjoner og fagkulturer. Etableringen av et teknisk-naturvitenskapelig universitet vil ikke kunne erstatte kulturer. Derfor må institusjonen være flerkulturell der både programmerte profesjonsutdanninger og frie studier i klassiske disipliner får eksistere side om side. Flertallet vil peke på at tradisjonelle humanistiske og klassiske universitetsfag på en positiv måte kan ta opp og dra nytte av den andre studiekulturen. Det kan spesielt gjelde begynnertrinnet i studiet.
Det må gjøres en nærmere utredning om hvordan studiene ved det nåværende universitet, i innhold og opplegg kan struktureres, slik at de best mulig kan realisere intensjonene bak konseptet « Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ». Flertallet vil be departementet sørge for at så skjer.
Flertallet vil også på denne måten styrke kontakten mellom de besluttende og bevilgende myndigheter og det teknisk-naturvitenskapelige forskningsmiljø. Etableringen av NTNU vil synliggjøre en overordnet orientering for universitetet, og gi tverrfagligheten et formål og organisatorisk uttrykk samtidig som næringslivet får innfridd sitt ønske om en hovedsatsing og en markering av innretningen.
Flertallet mener et nødvendig skritt for å realisere visjonene for NTNU er å få reist et nytt og hensiktsmessig realfagbygg på Gløshaugen. Flertallet vil be departementet forsere dette arbeidet.
Flertallet vil videre peke på muligheten for et nært samarbeid mellom NTNU og Norges forskningsråd om utvikling av forskningsprogrammer og prosjekter innen teknisk-naturvitenskapelige områder.
Flertallet fremmer etter dette følgende forslag til vedtak:
| «1. |
Universitetet i Trondheim med Norges tekniske høgskole (NTH) omgjøres til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med virkning fra 1. januar 1996. |
|
NTNU skal være én forvaltningsenhet med én rektor. Dette innebærer at hverken AVH eller NTH består som egne forvaltningsnivåer. Den administrative strukturen må ivareta både de teknologiske og naturvitenskapelige fagene og de humanistiske, samfunnsvitenskapelige og medisinske fagene. Stortinget ber Regjeringen om å fastlegge NTNUs organisasjon i tråd med dette. |
| 2. |
Stortinget ber Regjeringen utrede den framtidige fagstrukturen ved NTNU. NTNU skal ha et bredt fagtilbud innen teknologiske og naturvitenskapelige fag, humanistiske fag, samfunnsvitenskap og medisin, som gir rom både for grunnforskning og utdanning innen disse disipliner, og som skal fremme samarbeid mellom disse under institusjonens hovedprofil.»
|
Flertallet foreslår følgende endring av utkast til § 1 nr. 1 første strekpunkt:
«§ 1 nr. 1 første strekpunkt skal lyde:
| - |
Universitetene: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Tromsø med Norges fiskerihøgskole; »
|
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og representanten Christiansen viser til at problemstillinger knyttet til fremtidig organisering av Universitetet i Trondheim har stått sentralt ved behandling av lovforslaget. Ved opprettelsen av universitetet i 1968 utgjorde Norges tekniske høgskole en nødvendig basis og et viktig utgangspunkt for de studietilbud som i løpet av de 28 årene er utviklet med spesiell vektlegging av teknologiske fag. Disse medlemmer finner grunn til å understreke og fremheve det tette samarbeidet som har funnet sted, samtidig som NTHs særlige nasjonale ansvar for teknologisk utdanning og forskning har vært prioritert og fullt ut ivaretatt av NTH og den felles universitetsledelse gjennom årene. Disse medlemmer har imidlertid registrert en økende uro ved NTH i løpet av de siste årene hvor det spesielt henvises til endringene i universitetsloven i 1989 og omlegging til en felles bevilgning til Universitetet i Trondheim over statsbudsjettet. Det er bl.a. pekt på frykt for usynliggjøring av NTH som nasjonal utdanningsinstitusjon av sivilingeniører med de problemer dette kan skape for samarbeid med tilsvarende utenlandske institusjoner, og nedprioritering av NTHs viktige oppgaver innen teknologisk utdanning og forskning. Dette har resultert i et stigende ønske fra NTH om løsrivelse fra Universitetet til reetablering som selvstendig vitenskapelig høyskole med egne styringsorganer underlagt loven og med eget budsjettkapittel i statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre erkjenner at de ulike avveininger har vært vanskelige, og det kan anføres gode argumenter for såvel løsrivelse som for å videreføre NTH under en felles universitetsledelse. Etter en samlet vurdering har allikevel disse medlemmer konkludert med å anbefale at NTH etableres som en selvstendig vitenskapelig høyskole fra 1. januar l996 for å sikre en best mulig ivaretagelse av teknologisk utdanning og forskning innen institusjonen. Dette innebærer løsrivelse fra Universitetet i Trondheim, eget budsjett og egne styringsorganer direkte underlagt departementet og Stortinget og vil fremgå ved forslag til endring av § 1 a og b. De øvrige delene av universitetet blir fra samme tidspunkt benevnt Universitetet i Trondheim. Disse medlemmer mener det allikevel bør pålegges begge institusjoner et felles ansvar for et fortsatt nært samarbeid faglig og organisatorisk med en videreføring av etablerte felles administrative enheter som det vil være naturlig å opprettholde også etter løsrivelsen. Dette bør også kunne omfatte felles bygg for samlokalisering og integrering av spesielle fagmiljøer, jf. nytt Realfagbygg på Gløshaugen. I den grad dette samarbeidet bør formaliseres og nedfelles i loven, vil disse medlemmer be departementet utarbeide forslag til tillegg til loven.
Komiteens medlem representanten Christiansen viser til sine merknader og støtter konklusjonen til Senterpartiet og Høyre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og representanten Christiansen vil fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere behovet for å formalisere en videreføring av samarbeidet mellom Norges tekniske høgskole og Universitetet i Trondheim gjennom tillegg til lover. »
Disse medlemmer foreslår § 1 nr. 1 første og andre strekpunkt endret slik:
« § 1 nr. 1 første strekpunkt skal lyde:
| - |
universitetene: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Trondheim, Universitetet i Tromsø med Norges fiskerihøgskole. »
|
« § 1 nr. 1 andre strekpunkt skal lyde:
| - |
de vitenskapelige høgskolene: Arkitekthøgskolen i Oslo, Norges handelshøgskole, Norges idrettshøgskole, Norges landbrukshøgskole, Norges musikkhøgskole, Norges tekniske høgskole og Norges veterinærhøgskole.»
|
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til nedenstående merknad fra Høyre og fra Senterpartiet.
Flertallet vil understreke at det kun er proposisjonens organiseringsforslag vedrørende Universitetet i Trondheim som er utredet og som har vært ute på høring. Det betyr at hverken flertallets eller mindretallets forslag tidligere er utredet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har under arbeidet med proposisjonen hatt som intensjon å sikre NTH en fri stilling, synliggjøre det teknologiske miljø og gi gode vilkår for forskning innen dette området. Samtidig har disse medlemmer vært opptatt av å sikre Midt-Norge et sterkt universitet. AVH og NTH burde etter disse medlemmers mening få utvikle seg som likeverdige parter, i nært samarbeid med hverandre.
Flertallets modell avvikler to tradisjonsrike høyskoler og oppretter en modell som skaper stor usikkerhet for begge fagmiljøers framtid. Disse medlemmer er kritisk til å påtvinge universitetsmiljøet en slik modell med så omfattende organisatoriske og faglige konsekvenser. Modellen burde vært presentert tidligere i behandlingsprosessen, slik at miljøene hadde vært bedre kjent med det grunnlag som Stortinget skal fatte sin beslutning på.
Komiteens medlemmer fra Høyre må konstatere at den modell flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti nå plutselig i sluttfasen har presentert for et fremtidig universitet i Trondheim innebærer at det kastes vrak på Regjeringens forslag. Modellen innebærer også at såvel NTH som AVH opphører som høyskoler fra 1. januar 1996. Å påtvinge et samlet universitetsmiljø i Trondheim en slik modell uten å trekke fagmiljøene inn i en utredende og forberedende fase er høyst oppsiktsvekkende og bryter med hevdvunnen praksis. Det innebærer også at flertallet høyst uforberedt avvikler faglig sterke institusjoner det knyttes lange tradisjoner til.
Disse medlemmer mener det er uansvarlig å invitere Stortinget til å fatte denne beslutningen, som innebærer så store organisatoriske endringer, uten forutgående utredning og nærmere drøfting av konsekvenser på et faglig og politisk grunnlag. Disse medlemmer kan ikke være med på en slik behandlingsmåte, og vil på det sterkeste advare mot at Stortinget fatter vedtak med så uante og vidtrekkende konsekvenser på et så spinkelt grunnlag som flertallets forslag er basert på.
Disse medlemmer har under arbeidet med denne innstillingen hatt som intensjon å sikre NTH en friest mulig stilling i forhold til dagens situasjon.
Med det som utgangspunkt har disse medlemmer også vært beredt til å bidra til flertallsløsninger gjennom subsidiære merknader og forslag basert på Regjeringens forslag til lov.
Disse medlemmer må på denne bakgrunn ta til etterretning at grunnlaget for subsidiær stemmegivning knyttet til de lovparagrafer som omhandler Universitetet i Trondheim ikke lenger er til stede. Disse medlemmers standpunkt slik det fremgår av innstillingen, innebærer at NTH løsrives fra Universitetet i Trondheim og blir en selvstendig vitenskapelig høyskole og at de øvrige deler av universitetet utgjør Universitetet i Trondheim.
Komiteens medlem representanten Christiansen mener i utgangspunktet at den mest ideelle løsningen på problematikken rundt UNIT og NTH ville være å omgjøre dagens universitet til et teknisk-naturvitenskapelig universitet etter modell fra Massachusetts Institute of Technology (MIT). Et slikt universitet vil sikre viktigheten av en god, fremtidsrettet teknologisk utdanning, samtidig som også de studentene som ønsker andre utdanningsløp ved universitetet enn dagens NTH-studier kan få en verdifull innføring i teknologi. En videreutvikling av dagens samarbeid innen forskning vil også kunne ivaretas. Dette medlem mener imidlertid en slik omgjøring forutsetter at AVH og NTH i større grad må nærme seg hverandre, bl.a. ved at strukturen blir mer felles.
Dette medlem mener en riktig prioritering ville være en gjennomgang av strukturen ved AVH og en tilpasning av denne til NTHs struktur, bl.a. ved at studiene, i det minste ved lavere grad, blir lagt opp basert på programmert undervisning. Videre mener dette medlem at det måtte vurderes å innføre et obligatorisk første år for samtlige studenter med en generell teknisk-rettet grunnutdanning. Dette medlem vil vise til at MIT på linje med de fleste andre amerikanske universiteter er lagt opp med basis i en annen tradisjon enn den norske. Dette medlem mener det ville være interessant om et av Norges universiteter kunne ha fått en særegen profil, samtidig som tilbudet ved dette universitetet innen de frie studiene kunne gi en utdanning vinklet noe annerledes enn tilsvarende ved de andre universitetene innenfor dagens ramme av titler og grader. Dette medlem erkjenner at en overgang til programmert undervisning vil kunne bety en reduksjon av antall studenter ved AVH ettersom det neppe hverken er foreleser-/veilederkapasitet eller rent plassmessig kapasitet til å ha samme antall studenter i en slik situasjon. Dette medlem mener imidlertid at dette delvis kompenseres gjennom at en slik omlegging trolig også vil føre til en bedre gjennomstrømning.
Dette medlem mener at en satsning på et teknisk-naturvitenskaplig universitet ville forutsette at de teknologiske fagene ble styrket, samtidig som dagens AVH-fag i større grad ville måtte ha en tilknytning til teknologifagene. En opprettelse av et slikt universitet ville også slik dette medlem ser det, forutsette at styret og rådet ble sammensatt slik at man sikret at de prioriteringer som ligger i en slik omleggingen også ble gjenspeilet i den daglige driften. Dette medlem forutsetter at muligheten for å gjennomføre en slik omlegging først måtte gjøres til gjenstand for en utredning for å klarlegge om den ville være praktisk gjennomførbar.
Dette medlem konstaterer imidlertid at det ikke er flertall på Stortinget for en løsning i tråd med ovenstående, og vil derfor heller ikke fremme forslag om en utredning av denne muligheten. Flertallets løsning baserer seg etter dette medlems oppfatning ikke på en MIT-modell, men forutsetter en omlegging til et teknisk naturvitenskapelig universitet uten noen forutgående utredning og basert på at dette nye universitetet skal utvikle seg ut fra dagens tradisjoner. De føringer som er lagt forutsetter slik dette medlem ser det ikke noen endring av profilen på virksomheten ved AVH. Den skisserte løsningen betyr at kulturene ved de to delene av universitetet også i tiden fremover vil være så forskjellige at det vil være vanskelig å unngå opprivende konflikter innad. Dette medlem er også skeptisk til om det er mulig å ivareta behovet for en fremtidsrettet, teknologisk utdanning i tråd med de momenter NTH har påpekt nødvendigheten av, innenfor de rammer som flertallet beskriver.
Dette medlem har hele tiden understreket at det primære mål er å sikre at NTH også i fremtiden kan være en spydspiss innen teknologisk utvikling. Ut fra de forslag flertallet har fremmet mener dette medlem at NTH vil være mest tjent med en fristilling. Dette medlem vil derfor støtte forslag fra Senterpartiet og Høyre til endring av § 1. Dette medlem forutsetter at en slik fristilling ikke skal innebære økt ressursoverføring fra staten. Dette medlem understreker også at forskningssamarbeidet må sikres i fortsettelsen, og at institusjonene legger opp til å kjøpe undervisningstjenester av hverandre slik at man unngår å bygge opp parallelle tilbud.
Komiteen viser til omtale av siviløkonom- og sivilingeniørutdanningene i Innst.S.nr.230 (1990-1991). Komiteen vil understreke at Norges Handelshøyskole har et vitenskapelig hovedansvar for forskning og doktorgradsundervisning innen økonomiske fag, og at et tilsvarende ansvar for teknologi ligger til Trondheim.
Komiteen vil videre legge vekt på at da Bodø fikk siviløkonomutdanning og Stavanger sivilingeniørutdanning, var forutsetningen i Stortinget at utdanningene skulle ligge på samme faglige nivå som allerede eksisterende utdanninger, jf. også kgl.res. av 13. desember 1985. Komiteen vil vise til at sivilingeniørutdanningen i Narvik og Telemark og siviløkonomutdanningen i Agder og ved Stiftelsen BI også skal utvikles til å ha nasjonale knutepunktfunksjoner innen sine respektive særområder på samme nivå som de øvrige.
Komiteen mener på denne bakgrunn at siviløkonomutdanningene i Bodø og Agder og sivilingeniørutdanningene i Stavanger, Narvik og Telemark kan benytte sitt navn som undertittel til høyskolens navn. Bruk av undertittel for avdelinger skal gjelde profesjonsstudier og høyere grads studier. Navn på avdeling/fakultet skal godkjennes av departementet.
Komiteen foreslår at dette lovfestes slik:
« § 1 nytt nr. 2 skal lyde:
Siviløkonomutdanningene og sivilingeniørutdanningene ved de statlige høgskolene har anledning til å bruke eget navn som undertittel til institusjonens navn. »
§ 2. Institusjonenes virksomhet
Komiteen viser til hva som enstemmig ble uttalt i Innst.S.nr.230 (1990-1991), jf. St.meld. nr. 40 (1990-1991):
|
« Komiteen vil med dette understreke at faglig tyngde, kvalitet og kompetanse må være avgjørende for tildeling av oppgaver, ansvar og ressurser i Norgesnettet. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har fått et hovedansvar for hovedfags- og forskerutdanningen. Komiteen mener at høyt kompetente forskningsmiljøer med tilstrekkelig tyngde i det regionale høgskolesystemet også må kunne spille en viktig rolle, noe som kan sikres gjennom et godt organisert samarbeid mellom universitetene og de regionale høgskolesentra. Komiteen støtter i hovedsak departementets forslag til organisering av et slikt samarbeid. Komiteen er tilfreds med at institusjonene i det regionale høgskolesystemet skal ha spisskompetanse og knutepunktansvar innenfor sine spesialiteter. Komiteen vil vise til at en vesentlig kvalitet i det regionale system er den kontakt høgskolene har med egen region og ulike lokalsamfunn. Krav til kvalitet og anvendt forskning og utviklingsarbeid må i tillegg til høy faglig standard innebære formidling, brukerorientering og evne til å omsette forskningsresultater til nærings- og kulturutvikling i regionen. » |
Komiteen vil understreke at også de statlige høgskolene som har utviklet et stabilt og høyt faglig miljø, skal gis rammebetingelser for sin anvendte forskning, og i samsvar med den nasjonale arbeidsdelingen stimuleres til å videreutvikle sin forskning og sin kompetanse.
Komiteen er enig i den sterke understrekning i § 2 av det felles ansvar alle institusjoner under loven har for høyere utdanning og forskning. Komiteen vil understreke at universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig ansvar i forhold til forskningen. Dette må ikke sees på som ekskluderende i forhold til andre institusjoner som også må kunne drive forskningsarbeid og ha internasjonalt samarbeid på spesielle områder.
Komiteen vil vise til det som ble uttalt fra en samlet komité i B.innst.S.nr.12 (1994-1995):
|
« Dei regionale høgskulane skal primært stå for eit breitt tilbod av yrkesretta utdanning, og i tillegg skal dei, i likhet med universiteta gje utdanning på grunnfags- og mellomfagsnivå. Dei kan og ha rett til å ha eigne hovudfag på dei område der dei har knutepunktansvar i Norgesnettet i tråd med komiteen sine merknader i Innst.S.nr.230. Dei kan drive forskning og utviklingsarbeid. Mykje av dette arbeidet vil vere knytt til praksisfelt for utdanningane eller til problem av interesse for eigen region, t.d. retta mot små og mellomstore verksemder. » |
I B.innst.S.nr.12 (1994-1995) sa en enstemmig komité følgende:
|
« Komiteen ser det som viktig å gjennomføre tiltak for å øke studieplasser på hovedfagsnivå, primært ved universitet og vitenskapelige høyskoler, men også i det statlige høyskolesystemet der det finnes tilstrekkelig kompetanse. » |
Komiteen vil med basis i ovenstående understreke at studier på hovedfagsnivå også kan gis ved statlige høgskoler. Beslutning om dette tas i hvert enkelt tilfelle av departementet. Ved oppretting av nye studier på hovedfagsnivå ved de statlige høgskoler skal det legges avgjørende vekt på den faglige kvalitet institusjonen kan tilby på det aktuelle fagområdet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ber departementet vurdere å opprette et utvalg som skal foreta en faglig vurdering av søknadene om å opprette hovedfagsstudium. Dette utvalget bør ha en bred faglig sammensetning. Utvalget skal legge avgjørende vekt på den faglige kvalitet institusjonen kan tilby over tid på det aktuelle fagområde for å kunne anbefale et hovedfagsstudium. Flertallet ber departementet komme tilbake til Stortinget med sin vurdering i budsjettproposisjonen for 1996.
Komiteen vil understreke at § 2 nr. 3 må tolkes som en aksept for prinsippet om institusjonenes forsknings- og lærefrihet innenfor de verdimessige rammer som ligger til grunn for norsk høyere utdanning.
Komiteen er tilfreds med at institusjonens ansvar for å etablere etterutdanningstilbud blir nedfelt i loven. Selv om institusjonene i dag har et slikt ansvar, innebærer bestemmelsen under § 2 nr. 5 et klart signal om at etterutdanning vil bli en viktig oppgave for utdanningssektoren i årene som kommer.
Komiteen har merket seg at departementet har ønsket å gi universitetene et særskilt ansvar for grunnforskning og forskeropplæring i § 2 nr. 6. Komiteen mener imidlertid at også de vitenskapelige høgskolene har et slikt ansvar innenfor sine kompetansefelt og at dette også bør fastslås i lovs form. Komiteen vil fremme forslag om dette:
« § 2 nr. 6 første punktum skal lyde:
Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. »
Norsk som undervisningsspråk
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Berntutvalget i NOU 1993:24 drøfter og foreslår at det i hovedregelen er norsk som skal være undervisningsspråk i høyere utdanning. Flertallet mener det er viktig å slå dette fast i lovs form fordi høyere utdanningsinstitusjoner bør ha et særlig ansvar i arbeidet med å styrke norsk språkkultur. Dette er også et spørsmål om formidling og tilgjengelighet av forskning og vitenskap.
Flertallet mener hovedregelen bør være norsk undervisningsspråk, men at det gjøres unntak for situasjoner der fagets innhold krever det, f.eks. i språkfagene, eller der undervisningsmateriell, gjesteforelesere, undervisningens internasjonale profil eller andre forhold gjør det vanskelig å etterleve bestemmelsen. Det samme vil gjelde situasjoner der samisk språk er mer naturlig.
Flertallet foreslår:
« § 2 nytt nr. 7 skal lyde:
Undervisningsspråket er til vanlig norsk. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen regner det som selvsagt at norsk i hovedregelen er undervisningsspråk ved norske utdanningsinstitusjoner. Disse medlemmer finner det imidlertid i likhet med departementet noe kunstig å skulle lovfeste dette i felles lov for universiteter og høyskoler. Derved må det gjøres unntak fra en slik lov for å fastslå som like selvsagt at undervisning i ulike språkfag er basert på disse språkene, og at lærebøker til grunn for undervisning i høyere utdanning ofte er på et eller flere av verdensspråkene. Disse medlemmer vil også understreke betydningen av å kunne ansette dyktige utenlandske forelesere ved institusjoner i norsk høyere utdanning uten at kravet til forkunnskaper i norsk språk skal hindre det. Utviklingen av ulike tilbud som fører frem til internasjonal grad ved norske institusjoner er i seg selv positiv og bør oppmuntres, fremfor å bli hindret av en slik lovbestemmelse. På denne bakgrunn vil disse medlemmer støtte departementets forslag og går imot slik lovforandring.
Komiteens medlem representanten Christiansen mener det må være opp til den enkelte institusjon å legge opp undervisningen på den måten de selv finner mest hensiktsmessig. Dette medlem vil også peke på at det kan være formålstjenlig å legge opp en del oppgaver slik at man også legger vekt på kjennskap til fremmedspråk i kombinasjon med andre fag innen eksempelvis økonomi- og ingeniørutdanning.
Tilrettelegging for funksjonshemmede
Komiteen vil påpeke det ansvar institusjonene har for å tilrettelegge studier og studieforhold for studenter med ulike funksjonshemninger.
I Innst.S.nr.101 (1993-1994) uttalte komiteen:
|
« Komiteen legger som departementet til grunn at full deltakelse og likestilling er overordnede nasjonale mål i arbeidet for de funksjonshemmede i samfunnet. Komiteen mener utfordringen i høyere utdanning er å sikre funksjonshemmedes mulighet til å påbegynne og fullføre høyere utdanning. En rekke undersøkelser viser at funksjonshemmede også i dag gjennomgående har lavere utdanningsnivå enn ikke-funksjonshemmede. Forholdene må legges til rette slik at funksjonshemmede sikres like muligheter til å ta utdanning. » |
Komiteen forstår at det ennå kan ta noen tid før alle studier ved alle institusjoner er like godt tilrettelagt for funksjonshemmede, men forutsetter at ingen utestenges fra et studium som de ellers har forutsetninger for å gjennomføre på grunn av sin funksjonshemning.Komiteen vil understreke viktigheten av at studiemiljø og arbeidsforhold blir tilrettelagt for studenter med spesielle behov og funksjonshemninger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be om at departementet utarbeider en plan for funksjonshemmedes tilgjengelighet til høgre utdanning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at innen Norgesnettet må funksjonshemmede sikres adgang til minst to alternative læresteder innen samme fagområde.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å tydeliggjøre ansvaret for tilrettelegging av både fysisk tilgjengelighet og pedagogisk tilrettelegging for funksjonshemmede. Dette medlem vil foreslå et nytt nr. 8 under § 2 der institusjonenes ansvar og funksjonshemmedes rettigheter blir fastsatt.
Dette medlem vil fremme følgende forslag:
« § 2 nytt nr. 8 skal lyde:
Institusjonene har ansvar for å tilrettelegge forholdene for funksjonshemmede studenter så vel fysisk som pedagogisk. »
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, forutsetter videre at minst 5 % av vedlikeholdsbevilgningene systematisk benyttes i arbeidet for fysisk tilrettelegging for funksjonshemmede som forutsatt i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-97, og at departementet løpende vurderer om denne prosentsatsen bør økes for å nå de mål som tidligere er uttalt.
Komiteens medlem representanten Christiansen vil understreke de store forskjellene i forutsetninger for å tilrettelegge forholdene for funksjonshemmede som finnes mellom de forskjellige institusjonene. Dette medlem vil peke på at en fast prosentandel av vedlikeholdsbevilgningene til slike tiltak er en meget firkantet bestemmelse, og mener at bevilgningene til dette formålet i stedet bør fastsettes i de enkelte budsjetter og at de beløp som bevilges må sikres å gå til de prosjekter som gir størst uttelling.
Lovforslaget bygger på at styret skal være det øverste ansvarlige organ ved institusjonen, med avgjørelsesmyndighet og tilsynsansvar i alle saker. Loven angir hvilke forvaltningsnivåer styret kan delegere til, enkelte beskrankninger i forhold til interndelegasjon, men også en hjemmel for departementet til, etter forslag fra institusjonens styre, å oppheve delegasjonssperrene i nærmere angitte tilfeller.
Departementet foreslår at styret skal ha 9, 11 eller 13 medlemmer, med rektor og prorektor som leder og nestleder. Alle grupper ved institusjonen skal være representert i styret. Tilsatte i undervisnings- og forskerstilling skal ha fra 2 til 5 plasser i styret, de teknisk og administrativt tilsatte skal ha 1 eller 2 og studentene 2 eller 3 plasser. I tillegg skal det være fra 2 til 4 eksterne medlemmer. Tilsatte i undervisnings- og forskerstilling skal ha flertall alene eller sammen med studentrepresentantene. Den endelige fastsetting av styrets sammensetning og størrelse gjøres av institusjonens råd. Styret velges ved valg på institusjonen. Eksterne medlemmer velges av institusjonens råd. Valget godkjennes av departementet.
Loven åpner for at departementet i særlige tilfeller kan fastsette en annen styringsordning, med et flertall av eksterne medlemmer i styret og en annen oppnevningsprosedyre for disse.
Etter forslaget skal et universitets- eller høgskoleråd være rådgivende organ for styret. Rådet skal normalt være større og bredere sammensatt enn styret, med hovedvekt på representasjon fra de ulike fagmiljøene og med tilsatte i undervisnings- og forskerstilling i flertall.
§ 4. Styrets oppgaver og § 5. Delegasjon
Komiteen understreker at institusjonene har det overordnede ansvar for studentenes helhetlige læringsmiljø, og viser til at dette er lovfestet i § 44. Det vises for øvrig til Innst.S.nr.101 (1993-1994), jf. St.meld. nr. 14 (1993-1994).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til utkastet til § 4 og § 5.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at styret bør ha et større ansvar for det helhetlige studentmiljøet. Disse medlemmer foreslår derfor at styret skal ha ansvar for å få utarbeidet en rullerende plan for det helhetlige utdanningsmiljøet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 4 nytt nr. 3 skal lyde:
Styret har ansvaret for at institusjonen har en plan for det helhetlige utdanningsmiljøet.
Nr. 3, 4 og 5 blir hhv. nytt nr. 4, 5 og 6. »
§ 6. Styrets sammensetning
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, er tilfreds med at det åpnes for at tilsatte i undervisnings- og forskningsstilling og studenter kan ha flertall i institusjonens styre. Flertallet mener denne modellen er viktig, fordi den sikrer en viss grad av « brukerstyring » ved institusjonene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet åpner for andre modeller for styrets sammensetning i § 6 nr. 7. Dette vil kunne åpne for f.eks. flertall av ekstern representasjon i styrene, noe som vil kunne gå på bekostning av akademiske frihet. Dette medlem mener det kan vurderes forsøksordninger med andre styreordninger, men mener at dette ikke bør lovfestes. Dette medlem vil derfor foreslå at § 6 nr. 7 utgår.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 6 nr. 7 utgår. »
Komiteens medlem representanten Christiansen mener prinsipielt det er viktig at ingen gruppe i styret har flertall alene. Dette medlem vil fremme forslag om dette. Dette medlem føler seg overbevist om at de faglig ansatte er i stand til å argumentere godt nok for sine synspunkter til å skape flertall for fornuftige beslutninger, og ser derfor ingen grunn til at denne gruppen skal ha flertall alene.
Dette medlem ser i utgangspunktet mange gode argumenter for at det i styrene bør være eksterne flertall. (I forhold til tanken om at ingen gruppe alene skal ha flertall, vil dette medlem i denne sammenheng bemerke at eksterne representanter ikke kan sees på som noen gruppe med felles interesser, men som enkeltrepresentanter som kun representerer seg selv. En ordning med eksternt flertall vil derfor ikke være i strid med dette medlems prinsipielle oppfatning om at ingen gruppe i styret alene skal ha flertall.) Dette medlem mener imidlertid at det i denne omgang vil være riktig å gå inn for en ordning med lovfesting av et minimum av eksterne representanter, og at det bør være fritt for den enkelte institusjon å oppnevne flere. Dette medlem vil fremme følgende forslag:
« § 6 nr. 2 skal lyde:
Styret består av rektor, prorektor, fra to til fem medlemmer valgt blant tilsatte i undervisnings- og forskerstilling, ett eller to medlemmer valgt blant de teknisk og administrativt tilsatte, to eller tre medlemmer valgt blant studentene, og minst to eksterne medlemmer. »
« § 6 nr. 3 skal lyde:
Ingen av de grupper som er nevnt i nr. 2 skal ha flertall i styret alene. »
§ 8. Universitets- eller høgskolerådets sammensetning
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen, slutter seg til utkast til § 8 i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en modell med flertall av vitenskapelig ansatte og studenter i universitets- og høgskolerådene bør tilstrebes. Disse medlemmer mener derfor delingsforholdet mellom de enkelte grupper representanter bør endres. Dette bør skje ved at delingsnøkkelen for fast tilsatte i undervisnings- og forskningsstilling reduseres til under 50 %, delingstallene for studenter og teknisk og administrativt ansatte økes noe. Under § 8 nr. 1 vil disse medlemmer endre fordelingsforholdet mellom de ulike grupper representanter.
Disse medlemmer fremmer forslag i tråd med dette:
« § 8 nr. 1 skal lyde:
Universitets- eller høgskolerådet skal ha minst 15 medlemmer, jf. likevel nr. 4. Medlemmene skal ha følgende fordeling:
| a. |
Fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
40-49 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt ansatte |
15-25 % |
§ 11. Valg av styre og råd
Komiteen mener hensikten med ekstern representasjon er å tilføre styret kompetanse utenfra og impulser fra næringsliv, kulturliv og samfunnsliv. Komiteen vil understreke at man når man innstiller kandidater til disse vervene, må sørge for at de som foreslås besitter engasjement, gode kunnskaper om næringsliv, kulturliv eller samfunnsliv generelt. Samtidig er det en forutsetning at de er villige til å bruke den nødvendige tiden som kreves for å ivareta sin oppgave som styremedlem. Ettersom intensjonen er å tilføre institusjonene impulser utenfra, mener komiteen at de eksterne representantene som hovedregel ikke bør være representanter fra andre institusjoner som omfattes av denne loven, men komme fra andre områder i samfunnet. Særlig mener komiteen det er viktig at næringslivet og partene i arbeidslivet trekkes med i større grad enn i dag.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, forutsetter at departementet ved oppnevningen tar hensyn til at det skal være kjønnsmessig balanse mellom styrets eksterne medlemmer, og at det ved innstilling gis grunnlag for dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at institusjonen og fylkestinget, etter å ha hørt partene i arbeidslivet, skal innstille kandidater til departementet som foretar oppnevningen.
Flertallet foreslår:
« § 11 nr. 3 skal lyde:
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse innstilles med samme antall fra institusjonens råd og fra fylkestinget i det fylket hvor institusjonen ligger. Departementet oppnevner eksterne medlemmer og varamedlemmer for disse. »
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen mener at eksterne representanter i styrer skal representere en bred samfunnskontakt og ha personlig kompetanse som tilfører institusjonene erfaring og innsikt.
Disse medlemmer mener at fylkestinget ikke skal ha innstillingsrett i forhold til ekstern representasjon, fordi dette i realiteten vil innebære partirepresentanter, slik at hensyn som skissert ovenfor ikke blir ivaretatt.
Disse medlemmer mener som departementet at institusjonens råd skal oppnevne eksterne representanter til styret, som godkjennes av departementet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag i samsvar med dette:
« § 11 nr. 3 skal lyde:
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse velges av rådet for tre år. Departementet skal godkjenne valget. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser det som en styrke at alle institusjoner skal ha eksterne medlemmer. Disse medlemmer mener imidlertid at disse skal foreslås av fylkestinget i det fylket der institusjonen er plassert, og oppnevnes av departementet. Ved valg av eksterne medlemmer skal det legges vekt på å skaffe institusjonen erfaring fra nærings- og samfunnsliv. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 11 nr. 3 skal lyde:
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse innstilles av fylkestinget i det fylket hvor institusjonen ligger. Departementet oppnevner eksterne medlemmer og varamedlemmer for disse. »
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis forslag (innstillingen).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener primært at de eksterne styremedlemmer oppnevnes av rådet og godkjennes av departementet. Fylkeskommunen skal ha adgang til å foreslå kandidater overfor rådet. Dette ville gi mulighet for folkevalgt deltakelse samtidig som institusjonene fikk oppnevne medlemmer som tilfører styret kompetanse og politisk innsikt. For å skape flertall, vil dette medlem allikevel støtte innstillingen.
Departementet foreslår at institusjonene blir organisert etter en modell med to nivåer for faglige vurderinger, avdelinger fastsatt av departementet etter innstilling fra institusjonens styre, og grunnenheter underlagt den enkelte avdeling og opprettet av styret. Departementet kan, etter forslag fra styret, gjøre unntak fra avdelingsinndeling. Lovutkastet åpner også for muligheten til å etablere tverrfakultære eller frittstående grunnenheter. De to faglige nivåene, avdelingen og grunnenheten, skal ledes av hvert sitt styre der tilsatte i undervisnings- og forskerstilling skal ha flertall. Betegnelsen på avdelingene fastsettes av departementet. Tittelen til den valgte leder skal godkjennes av departementet dersom annen tittel enn avdelingsleder skal brukes.
Gjeldende særregler for Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø mht. et eget organisatorisk nivå mellom avdeling og styre er ikke foreslått opprettholdt. Lovforslaget innebærer at Norges Tekniske Høgskole (NTH), som avdeling i lovens forstand, er i en særstilling i forhold til andre enheter på dette nivå. NTH er i lovutkastet § 1 nevnt som del av Universitetet i Trondheim, og det er lagt inn visse generelle unntaksbestemmelser som kan gi NTH en styringsordning og en handlefrihet tilsvarende den høgskolen har etter dagens lov.
§ 12. Organisering i avdelinger og grunnenheter
Komiteen forstår § 12 nr. 1 slik at institusjonene kan organisere seg i kun én avdeling der hvor dette er hensiktsmessig.
Komiteen forutsetter at loven gir rom for fortsatt å bruke begrepet fakultet om en avdeling hvis institusjonen ønsker det, slik universitetene har lange tradisjoner for.
Komiteen vil på denne bakgrunn gå inn for følgende tillegg i § 12:
« § 12 nr. 1 nytt tredje punktum skal lyde:
Avdelinger kan også benevnes fakultet. »
Komiteen vil vise til at navn for mange institusjoner er viktig i forhold til å markere sin egen identitet, og mener derfor at de enkelte utdanningene ved de statlige høgskolene må kunne identifisere sin egenart til tross for at de er en del av en større enhet. Dette vil bl.a. gjelde de tidligere musikkonservatoriene. I dette legger komiteen at utdanningene på brevark, på vitnemål og i andre sammenhenger hvor avdelingene kommuniserer med eksterne gis anledning til å benytte egne navnebetegnelser som undertittel til høgskolens navn.
Komiteen mener at det tilligger institusjonens styre å avgjøre navnebetegnelse på underavdelinger.
§ 13. Styringsorganer ved avdeling og grunnenhet
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader til § 8 og mener tilsvarende fordelingsnøkkel bør gjelde for andre styringsorganer ved institusjonene. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 13 nr. 4 skal lyde:
Sammensetningen av avdelingsstyre skal være basert på følgende fordeling:
| a. |
fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
40-49 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt tilsatte |
15-25 % |
| e. |
Representanter for praksisopplæring |
0-20 % |
| f. |
Eksterne medlemmer |
0-20 %» |
§ 14. Avdelingsleder. Leder for grunnenhet
Komiteen vil peke på at tittelen dekanus på valgt leder av avdeling har en lang tradisjon ved våre universiteter og ved enkelte høgskoler.
Komiteen mener institusjonen selv skal avgjøre om man ønsker å benytte denne tittelen eller å ta i bruk tittelen avdelingsleder:
« § 14 nr. 1 tredje og nytt fjerde punktum skal lyde:
Institusjonene avgjør selv om tittelen dekanus eller avdelingsleder skal benyttes. Bruk av annen tittel skal godkjennes av departementet. »
Komiteen mener at ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø kan tittelen høgskolerektor benyttes, og foreslår:
« § 14 nr. 1 nytt femte punktum skal lyde:
Ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø kan tittelen høgskolerektor benyttes. »
Etter lovforslaget skal hver institusjon ha en administrerende direktør, som er leder for det samlede administrative apparat, også på avdelings- og grunnenhetsnivå. Disponeringen over institusjonens økonomiske ressurser og eiendom er et felles ansvar for styret og direktøren, med styret som øverste organ. Det er likevel lovfestet at direktøren har et selvstendig ansvar for den samlede økonomi- og formuesforvaltning. Departementet kan gi retningslinjer for institusjonenes opprettelse av eller deltakelse i stiftelser og selskaper. Lovutkastet inneholder også en ny bestemmelse om at driften av en nasjonal fellesoppgave, f.eks. koordinering av fjernundervisning, kan legges til en institusjon uten at institusjonens egne styringsorganer trenger å være faglig ansvarlig for virksomheten.
Komiteen har ingen merknader.
Lovutkastet inneholder regler om oppnevning av andre utvalg og styrer enn det som er fastsatt i loven, om plikt til å utføre tillitsverv og om møteordning og avstemningsregler i styringsorganer ved institusjonen. Møteprinsippet gjelder generelt i alle sammenhenger hvor loven bestemmer at en avgjørelse kan treffes av et kollegialt organ. I lovutkastet fastslås at møter i andre styringsorganer, styrer eller utvalg enn Universitets- eller Høgskolerådet holdes for lukkede dører, med mindre institusjonens styre eller vedkommende organ vedtar noe annet. Hensikten er at disse organene skal kunne fungere som interne fora for meningsbrytning og saksutredning. Sakspapirene er som alminnelig regel offentlige hvis organet skal treffe vedtak i saken. Unntak er regulert i offentlighetsloven § 5.
§ 19. Oppnevning av utvalg og styrer
Komiteen viser til at § 19 nr. 3 åpner for at det kan være bare en studentrepresentant ved kollegiale organer. Komiteen mener det er av vesentlig betydning at studentene sikres minst to representanter i organene, i tråd med Bernt-utvalgets innstilling ( NOU 1993:24 ).
Komiteen foreslår følgende:
« § 19 nr. 3 skal lyde:
Studentene skal ha minst to medlemmer i alle kollegiale organ som tildeles beslutningsmyndighet, hvis ikke det delegerende organ enstemmig bestemmer noe annet. »
§ 21. Møter i styringsorganer, styrer og utvalg
Komiteen mener at åpenhet er viktig fordi det gir allmennheten innsyn og mulighet for kontroll. Det skaper også større interesse for virksomheten. Komiteen vil foreslå endring av § 21 nr. 5. Møter som de som her er nevnt, bør i utgangspunktet være åpne, men må kunne lukkes helt eller for deler av av sakslisten, dersom styret eller organet selv gjør vedtak om det, eller ut fra de hensyn som ligger til grunn for offentlighetslovens unntaksbestemmelser for dokumenter.
Komiteen foreslår:
« § 21 nr. 5 skal lyde:
Møter i styringsorganer, styrer eller utvalg holdes for åpne dører. Vedkommende styringsorgan, styre eller utvalg kan fastsette at møtene skal holdes for lukkede dører, eller at bestemte saker skal behandles for lukkede dører. Behandling av sak etter annet punktum skjer for lukkede dører. »
I lovutkastet videreføres gjeldende bestemmelser om at styret selv kan oppnevne en klagenemnd som avgjør klager på vegne av styret, saker om tilsetting og avskjed unntatt. Klagenemnda skal ha fem medlemmer, herav to studenter. Leder og personlig varamedlem for leder skal fylle kravene for utnevnte dommere, jf. domstolsloven. Eksterne jurister kan benyttes etter behov i samsvar med dagens praksis.
§ 25. Klagenemndas sammensetning
For å sikre størst mulig grad av uhildet saksbehandling mener komiteen at hverken leder eller varamedlem for leder skal være tilsatt ved institusjonen og foreslår:
« § 25 nr. 1 fjerde punktum skal lyde:
Leder og varamedlem for leder skal ikke være tilsatt ved institusjonen. »
Studentene ved institusjonen kan opprette et studentorgan for å ivareta sine interesser overfor institusjonens styre og råd, og tilsvarende ved den enkelte avdeling eller grunnenhet. Departementet understreker at disse organene er et ledd i det generelle organisasjonssystem ved institusjonen og skal høres i alle saker som angår studentene.
Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, vil peke på betydningen av størst mulig representativitet ved valg til studentorganene gjennom aktiv deltagelse fra studentenes side. Flertallet mener derfor det bør være mulig å kreve urneavstemning ved valg. Urneavstemninger kan gi større valgdeltagelse og vil understreke at dette er viktig både for studentorganets tillit og for at studentorganet er politisk representativt i forhold til egen velgermasse. Flertallet mener derfor at dette bør lovfestes og vil fremme forslag i samsvar med dette.
Det vises til § 11 nr. 6 om at departementet gir nærmere regler om valg til styre og råd. Flertallet ber departementet ta utgangspunkt i prinsippet i § 27 nytt nr. 2 når de fastsetter regler om valg av studentrepresentanter til disse styrer og råd. Flertallet foreslår:
« § 27 nytt nr. 2 skal lyde:
Ved valg til organ som nevnt i nr. 1 skal det avholdes urnevalg blant studentene.
Nr. 2 og 3 blir hhv. nytt nr. 3 og 4. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener primært at det må være opp til studentorganene selv å bestemme hvordan valg til studentorganene skal foregå. Når dette likevel blir tema, mener dette medlem at allmøtet bør være det høyeste organ for studentene ved institusjonen, dette for å sikre aktiv deltakelse. Dette medlem mener videre at det kan avvikles urneavstemming når en tredjedel av deltakerne på allmøtet krever det. Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 27 nytt nr. 2 skal lyde:
Ved valg på allmøte blant studentene til studentorganene skal det, når en tredjedel av de frammøtte krever det, avholdes urnevalg. »
For tilsettingsforhold ved universiteter og høgskoler gjelder det generelle lov- og avtaleverk, men visse særregler foreslås for stillinger som omfattes av tjenestemannsloven. Den viktigste særregelen er at innstilling og tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger skal skje i styringsorganene, og ikke i egne partssammensatte organer. Det foreslås lovfestet at utlysningen foretas av det organ som skal foreta tilsettingen, styret eller avdelingen.
Styret skal fortsatt foreta tilsetting i professorat. Tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger foretas av vedkommende avdeling eller av et tilsettingsråd oppnevnt av styret, om ikke av styret selv. Ved tilsetting i undervisnings- og forskerstilling foreslår departementet å lovfeste at begge kjønn om mulig skal være representert blant de sakkyndige. Styret skal tilsette administrerende direktør og andre sentrale administrative ledere ved institusjonen. Tilsetting kan skje på åremål.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen har merket seg at mange institusjoner frykter for at den nye regelen i arbeidsmiljøloven om midlertidig ansettelse kan få uheldige konsekvenser. Disse medlemmer vil vise til at departementet i brev til komiteen den 9. mars 1995 slår fast at den nevnte bestemmelsen i arbeidsmiljøloven vil gjelde for enkelte typer arbeidsforhold ved universitetene og høgskolene. Dette gjelder timelærere, forelesere og hjelpelærere, øvingslærere og praksisveiledende med mindre enn 37,5 % av full stilling, samt eksamenssensorer og eksamensinspektører. Disse medlemmer vil peke på at dette åpenbart vil kunne bety store problemer for disse institusjonene, og vil be om at Regjeringen legger frem forslag til hvordan dette kan løses:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av arbeidsmiljøloven for å løse de problemer som bestemmelsen om midlertidig ansettelser vil kunne innebære for universiteter og høgskoler. »
§ 30. Utlysning av og tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, vil understreke viktigheten av en bedre kjønnsmessig fordeling av stillinger på høyere nivå. Kvinner er i dag sterkt underrepresentert i slike stillinger. For å rekruttere flere kvinner i slike stillinger vil flertallet be om at det i statsbudsjettet innarbeides en øremerket post for rekrutteringstiltak for kvinner til dette formål.
Flertallet konstaterer at andelen kvinner i de høyere undervisnings- og forskerstillingene og i de høyere administrative stillingene ved universitetene og høgskolene er lav. Flertallet ser ikke at denne situasjonen vil endre seg i fremtiden uten at særskilte tiltak iverksettes.
Flertallet er av den oppfatning at høyere utdanning er blant de områder i samfunnslivet hvor det er særlig viktig at kvinners erfaring og prioriteringer må prege utviklingen med samme tyngde som mennenes. Flertallet mener at inntil begge kjønn er tilnærmet likt representert i de høyere stillinger ved institusjonene, er det nødvendig å styrke det underrepresenterte kjønns muligheter til å besette disse.
Flertallet vil foreslå:
« § 30 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Begge kjønn skal være representert blant de sakkyndige. »
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at styret må ha anledning til å lyse ut enkelte stillinger på høyere nivå der bare kvinner kan søke.
Flertallet foreslår derfor:
« § 30 nr. 3 nytt tredje, fjerde og femte punktum skal lyde:
Hvis det ene kjønn er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategori på vedkommende fagområde, skal de som er av dette kjønn spesielt inviteres til å søke. Det skal legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting. Styret kan bestemme at en stilling kun skal utlyses for det underrepresenterte kjønn. »
Komiteens medlemmer fra Høyre vil fremme slikt forslag:
« § 30 nr. 3 nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:
Hvis det ene kjønn er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategori på vedkommende fagområde, kan de som er av dette kjønn spesielt inviteres til å søke. Under ellers like vilkår bør det legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting. »
Komiteens medlem representanten Christiansen er prinsipielt motstander av å lyse ut stillinger kun for kvinner eller å øremerke midler for å rekruttere kvinner spesielt. Dette medlem mener andelen kvinner i de høyere undervisnings- og forskerstillingene ikke kan sees uavhengig av alderssammensetningen i denne gruppen totalt. Dette medlem vil videre understreke at det er meget begrenset hvor mange av disse stillingene som frigjøres pr. år. Dette medlem tror derfor at det faktum at andelen kvinner i disse stillingene er meget lav til tross for at mange jenter de siste årene har tatt utdanning på høyere nivå, til en viss grad har sammenheng med at det finnes få stillinger disse kan rekrutteres til. Dette medlem har tro på at sammensetningen vil se noe annerledes ut når det etterhvert kommer generasjonsskifter ved de forskjellige institusjonene.
Dette medlem mener det er galt å øremerke enkelte stillinger til kvinner. Det bør alltid være slik at man sikrer seg den best kvalifiserte søkeren. Dette bør imidlertid ikke være til hinder for at man også vurderer at det å tilhøre en underrepresentert gruppe kan være en kvalifikasjon som tas med i den totale vurderingen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 30 nr. 4 annet punktum utgår. »
Departementet understreker at utdanningspolitikken mht. adgang til studier og eksamen må samordnes på nasjonalt nivå for å hindre ubegrunnede ulikheter. Generell studiekompetanse ved én institusjon gir adgang til åpne studier ved de øvrige. Departementet kan fastsette opptaksgrunnlaget, gi retningslinjer for vektlegging av yrkespraksis og bestemmelser om nasjonal samordning av opptakene.
Etter forslag fra styret kan departementet unnta enkelte fag fra kravene til generell studiekompetanse eller sette spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. Styret kan fastsette særlige minstekrav ved opptak til høyere grads studier.
Departementet kan regulere adgangen til hele eller deler av studier når kapasitetshensyn krever det eller ut fra en helhetsvurdering av utdanningen i landet, og gi regler om rangeringen av søkerne til slike studier. Fri eksamensrett skal fortsatt gjelde, etter forslaget også innenfor den statlige høgskolesektoren. Merutgiftene ved dette kan dekkes ved eksamensgebyr. Studentene skal ha taushetsplikt tilsvarende profesjonelle yrkesutøvere. Falsk vitnemål kan rapporteres til andre institusjoner.
Styret gis mulighet til å vise bort eller utestenge en student på nærmere angitt grunnlag. Styrets vedtak, som treffes med 2/3 flertall, kan påklages. Studentens utgifter til advokatbistand dekkes av institusjonen, likeledes alle utgifter ved domstolsprøvning.
Bortvisning i inntil ett år og etter skriftlig advarsel er en ny og mildere reaksjonsform som kan begrenses til de områder eller sammenhenger hvor problemene oppstår, f.eks. laboratorier, i den hensikt å beskytte tilsatte og medstudenter. Utestegning i inntil tre år kan være aktuelt dersom en student skaper fare for liv eller helse under klinisk undervisning eller praksisopplæring. Det samme gjelder grove brudd på taushetsplikten eller grovt usømmelig opptreden. Hensikten er å sikre at pasienter, klienter, barnehagebarn og elever har samme vern mot overtredelser som de har i forhold til profesjonelle yrkesutøvere. Studenten beholder eksamensretten.
For visse straffbare handlinger som er foretatt utenfor selve studiesituasjonen, men som kommer fram under yrkesutdanning, kan det bli aktuelt med utestegning i inntil tre år, inntil endelig dom er falt eller for alltid dersom forholdet gjør studenten varig uskikket til yrket. Bestemmelsen gjelder bare studenter som i praktisk opplæring har å gjøre med pasienter, klienter, barnehagebarn og elever. Hensikten er å stille samme krav til studenter i slike yrkesutdanninger som til utøvere av yrket.
Den frie eksamensretten har lange tradisjoner i Norge. Komiteen mener det er viktig å ta vare på adgangen til å gå opp til eksamen for å få prøvd sin realkompetanse som er skaffet på annen måte enn gjennom de vanlige studietilbudene. Komiteen er derfor tilfreds med at denne retten er foreslått videreført og utvidet til også å gjelde de statlige høgskolene, jf. § 40 nr. 1.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til at de merutgifter privatistordningen vil medføre, må kunne kompenseres ved at institusjonene får anledning til å kreve eksamensavgifter for privatister.
Dersom en institusjon av kapasitetshensyn ikke kan avvikle eksamen for alle oppmeldte, mener et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, at de registrerte studenter gis forrang.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, konstaterer at privatistbegrepet har fått et annet innhold enn hva som var vanlig tidligere. Mange studenter skaffer seg kunnskaper ved nettopp å følge de frie forelesningene ved universitetene. Dette kan skape kapasitetsproblemer i forhold til lesesaler, veiledning m.m. og kan gi universitetene uforutsett ekstraarbeid. Men privatister er imidlertid pålagt å betale semesteravgift til studentsamskipnaden for å kunne melde seg opp til eksamen.
For inneværende år har også privatister rett til stipend og lån fra Statens lånekasse for utdanning på lik linje med vanlige studenter. Flertallet ser behovet for en grundigere gjennomgang av alle sider ved privatistordningen og ber departementet komme tilbake til Stortinget med dette som egen sak.
I påvente av dette ber flertallet om at følgende blir lagt til grunn for privatistordningen: Retten til utdanningsstøtte bør fortsatt gjelde. All støtte gis i utgangspunktet i form av lån. Ved avlagt eksamen omgjøres en del av lånet til stipend etter gjeldende satser for stipend. Flertallet vil anbefale at det inngås en kontrakt med privatister der det framgår hvilke eksamener privatisten har til hensikt å gå opp i. Forutsetningen for å få deler av lån omgjort til stipend må være avlagt eksamen tilsvarende 15 vekttall innen 1 år. Flertallet mener videre at dersom eksamen ikke avlegges, skal lånet rentebæres fra den dag det ble opptatt, med mindre helt spesielle grunner som f.eks. sykdom, fødsel o.l. kan dokumenteres som årsak.
Flertallet vil foreslå vedtak i samsvar med dette:
| « 1. |
Stortinget ber Regjeringen inntil videre praktisere en ordning med utdanningsstøtte til privatister i henhold til merknader i Innst.O.nr.40 (1994-1995). |
| 2. |
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om privatister i høyere utdanning.»
|
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen mener videre at det må innføres adgang for institusjonene til i noen grad å kreve egenbetaling fra studenter som tar høyere grads utdanning eksempelvis på masternivå, i tråd med det som er vanlig i flere av våre naboland. Disse medlemmer vil fremme forslag om dette:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om innføring av egenbetaling for studier på masternivå. »
Komiteens medlem representanten Christiansen ser ikke på høyere utdanning som en rettighet som alle skal ha dersom de oppfyller det minimum som i dag ligger i begrepet « generell studiekompetanse ». Det å avslutte den videregående skolen med laveste ståkarakter er etter dette medlems syn ikke nok til å ansees som kvalifisert til å starte på en høyere utdanning. Dette medlem mener studiekompetanse i større grad bør differensieres slik at kravene som stilles varierer fra utdanning til utdanning. De krav som stilles for opptak til de forskjellige utdanningene kan enten fastsettes av departementet eller av de enkelte institusjoner. I tillegg til slike basiskrav bør det i større grad innføres opptaksprøver knyttet opp mot den utdanningen studenten søker. Dette medlem vil fremme forslag om at departementet fremmer forslag om en omlegging til en slik ordning med differensiert studiekompetanse:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med differensiert studiekompetanse, slik at det fastsettes faglige minstekrav for opptak til de enkelte studier innen høyere utdanning i Norge. »
Dette medlem mener det er galt å kreve at privatister betaler semesteravgift til studentsamskipnadene for å få avlagt eksamen og vil understreke at det ikke finnes noen logisk sammenheng i dette kravet. Dette medlem vil fremme forslag om å endre denne praksisen. Dette medlem har imidlertid ikke noen motforestillinger mot å innføre en ordning hvor privatister må betale kostnaden ved det å gå opp til eksamen.
Dette medlem vil vise til tidligere merknader og konklusjon om at alle studier i utgangspunktet bør være lukkede. Dette medlem mener videre at det ikke uten videre er en naturlig sammenheng mellom retten til å ta eksamen og retten til å motta studiefinansiering. Dette medlem mener således at retten til å motta lån og stipend fra Lånekassen bør kobles opp mot studieplass. Dette medlem erkjenner at det kan være mange grunner for at noen velger å ta en utdanning som privatist selv om vedkommende i utgangspunktet ville fått studieplass dersom vedkommende søkte om dette, og at det selvsagt bør være opp til den enkelte student selv å velge hvordan vedkommende vil ta sin utdanning. Imidlertid ser ikke dette medlem noen grunn til at det å ta eksamener umiddelbart skal utløse subsidier fra staten og vil minne om at det er vedkommende selv som nyter godt av det å få formalisert sin kompetanse. Dette medlem vil konkludere med at rett til studiefinansiering bør knyttes opp mot det å være student i snever forstand, og vil derfor gå imot at privatister skal ha rettigheter i Lånekassen.
§ 37. Utdanningskrav for opptak til høgre utdanning og § 38 Studentopptaket
Elever fra Steinerskolene har hatt en spesiell ordning med hensyn til opptak til høyere utdanning. Komiteen forutsetter at denne ordningen fortsetter og at dette er hjemlet i lovens § 37 nr. 1 siste setning: « Departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning skal være generelt opptaksgrunnlag. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser at lovforslaget ikke representerer noe nytt i forhold til tidligere lovgivning og praksis.
Foruten for universitetsloven av 1989 ble det med hjemmel i lov av 19. juni 1970 om eksamen og grader ved universiteter og høgskoler (eksamensloven) fastsatt en rekke bestemmelser som inneholdt tilsvarende bestemmelser. For alle universitetene gjaldt eksamensregler for visse studier som enten ga bestemte karakterkrav for opptak, eller som hjemlet for styret å sette minstekrav til karakteren for den eksamen som dannet grunnlaget for hovedfaget.
I universitetsloven av 1989 ble det presisert at forslag om adgangsregulering til hovedfag måtte begrunnes ut fra kapasitets- og ressurshensyn.
Flertallet viser til hva komiteens flertall uttalte i Innst.S.nr.230 (1990-1991):
|
« Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, vil gå imot at adgangen til å gå videre fra cand.mag. til hovedfag kvotereguleres. Flertallet mener dagens ordning med karaktergrense gir en bredere rekruttering. Etter flertallets syn må kvoter kun tas i bruk dersom karaktergrense gir for få hovedfagsstudenter. » |
Flertallet peker på at det har vært presisert at karakterkrav til hovedfag skal være en fast nedre grense som garanterer opptak, men som ikke nødvendigvis er den endelige opptaksgrense. Hensikten har vært å unngå at sterkt skiftende opptakskrav til hovedfag gjør det vanskelig for studentene å planlegge studieløpet.
Flertallet er allikevel bekymret for at en fast nedre karaktergrense for opptak ikke får den tilsiktede forutsigbare effekt for studentene slik situasjonen har vært de siste årene med for få hovedfagsplasser i forhold til det faktiske behovet. Å fjerne slike flaskehalser må derfor være en prioritert oppgave for såvel institusjonene som for departementet og Stortinget for å hindre at studenter som kvalifiserer for opptak blir forsinket i sin studieprogresjon.
Flertallet slutter seg til utkastet til § 37.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det vil ha flere uheldige virkninger at den enkelte institusjon kan fastsette egne faglige krav ved opptak til høgre grads studier. Dette kan lett føre med seg at likeverdigheten mellom studiestedene blir svekket. Det kan også ha som virkning at vi får et uheldig karakterjag og økt antall nye prøver som vil være lite hensiktsmessig og kostnadskrevende for både studenter og institusjoner. Begrensninger i opptak bør derfor bare skje gjennom kapasitetsmessige sperrer. Disse medlemmer er derfor ikke enig i § 37 nr. 5 i forslaget der det heter at styret kan fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak til høgre grads studier. Disse medlemmer foreslår at dette punktet sløyfes:
« § 37 nr. 5 utgår.
Nr. 6 blir nytt nr. 5. »
Komiteens medlem representanten Christiansen mener at opptakskrav bør fastsettes av den enkelte institusjon. Dette medlem vil imidlertid understreke at institusjonene bør fastsette opptakskrav som gjør det mulig for unge mennesker å planlegge, og ikke endre kravene fra ett år til et annet. Den enkelte institusjon må også ha adgang til å bruke andre former for vurdering av søkerne enn det som er vanlig i dag. Dette medlem vil spesielt peke på at det bør være mulig for en institusjon å innføre opptaksprøver til bestemte studier eller på generell basis, og fremmer forslag om dette. I tråd med ovennevnte støtter dette medlem at institusjonene skal ha adgang til å fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak av høyere grads studier. Dette medlem mener imidlertid at et slikt faglig minstekrav må settes ut fra faglig begrunnelse, og vil anta at dette vil ligge lavere enn det som i dag ut fra kapasitetsmessige hensyn er fastsatt. Dette medlem ser derfor at en ordning med faglig minstekrav ikke vil få noen særlig betydning så lenge det er så stor søking til høyere nivå.
Dette medlem fremmer følgende forslag til endringer i § 37:
« § 37 nr. 1 skal lyde:
Det generelle grunnlag for opptak som student er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Institusjonene selv har adgang til å fastsette tilleggskrav.
Nr. 3 skal lyde:
Institusjonene kan selv innføre opptaksprøver til bestemte studier eller på generell basis.
Nr. 4 og nr. 6 utgår. »
Dette medlem vil når det gjelder forslaget til § 38 nr. 2, støtte forslaget om mulighet for nasjonalt opptak under den forutsetning at dette kun baseres på en praktisk gjennomføring ved at informasjon, søknadsfrister og den praktiske gjennomføringen samordnes.Komiteen slutter seg til utkastet til § 38.
§ 39. Opptaksregulering
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, mener at hovedregelen bør være at studietilbudene skal være åpne for utdanningssøkende med studiekompetanse. Unntak fra denne hovedregelen gjøres for tradisjonelt lukkede studier innen lengre profesjonsutdanninger og etter en samlet vurdering av utdanningen i landet. Åpne studietilbud vil best kunne ivareta studentenes behov for å kunne velge fag.
Imidlertid viser det seg i praksis vanskelig å gjennomføre slike ordninger bl.a. ut fra plasshensyn. I dagens regelverk er det departementet som fatter vedtak om adgangsregulering.
Et flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at departementet for framtiden bør legge slike saker fram for Stortinget.
Dette flertallet viser i den forbindelse til Innst.O.nr.6 (1986-1987), jf Ot.prp. nr. 1 (1986-1987) , og Stortingets enstemmige vedtak om å overføre slik myndighet fra Stortinget til departementet. Dette flertallet har registrert at sterk økning i søkertallet til høyere utdanning de senere årene har ført til at de fleste tradisjonelt åpne universitetsstudiene har vært adgangsbegrenset i flere år og fortsatt er adgangsbegrenset. Dette flertallet regner med at med en utflating av ungdomskullene vil det være mulig å oppheve adgangsbegrensningen. Dette flertallet ønsker derfor igjen å tilbakeføre myndigheten til å beslutte adgangsbegrensning fra departementet til Stortinget. Dette flertallet vil foreslå endring av § 39 nr. 1 i samsvar med dette og forutsetter at endringen trer i kraft med virkning fra studieåret 1996/97:
« § 39 nr. 1 første punktum skal lyde:
Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan Kongen med samtykke av Stortinget, og etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at studier bør være åpne i så stor grad som mulig, og ser på adgangsbegrensning som et tiltak som bare må nyttes når situasjonen absolutt krever det.
Fram til at ny universitetslov trådte i kraft 16. juni 1989, var det Stortinget som gjorde vedtak om adgangsbegrensning første gang, mens departementet hadde fullmakt til å foreta den årlige reguleringen av opptakstallene etter forslag fra institusjonene.
For høgskolene har det hele tiden vært de regionale høgskolestyrene eller departementet som har fastsatt studenttallene som inngår i budsjettforslagene.
Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 66 (1984-1985) om høyere utdanning der det heter:
|
« Etter departementets vurdering må det primært være opp til universitetene å vurdere når studier bør adgangsreguleres. Departementet mener at man ved vurderingen av slike saker må legge en helhetsvurdering til grunn. Man bør etter departementets vurdering være innstilt på å godta adgangsregulering på et så tidlig tidspunkt at det ikke oppstår situasjoner som grenser til det uforsvarlige. » |
Videre heter det:
|
« Departementet mener det vil være mest tjenlig at også adgangen til å regulere de gjenværende åpne studiene legges til departementet. » |
I Innst.O.nr.6 (1986-1987) endret en samlet komité § 38 i samsvar med dette. Departementet kan etter denne paragraf avgrense adgangen til de enkelte studiene etter tilrådning fra kollegier når « plasshensyn eller andre særlige grunner gjør det nødvendig ».
Disse medlemmer mener at den nåværende bestemmelse er nødvendig ut fra praktiske forhold med store studenttall, store søknadsmengder og tidspress i forhold til avgjørelser som oftest må tas om sommeren. Disse medlemmer mener også at det er riktig at departementet har denne avgjørelsesmyndighet, og at dette er bedre i samsvar med nåværende arbeidsdeling mellom Storting og Regjering.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« § 39 nr. 1 første punktum skal lyde:
Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan departementet, etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. »
I tråd med Bernt-utvalgets innstilling (NOU) mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Christiansen, at vedtak om adgangsregulering skal fattes for ett år av gangen. Hvis ikke vil treghet i systemet føre til at det settes adgangsbegrensninger som blir stående uten at det er kapasitetsmessig grunnlag for det. På dette grunnlag foreslår flertallet:
« § 39 nr. 1 nytt annet punktum skal lyde:
Slik regulering kan bare gjelde for et år av gangen. »
Komiteens medlem representanten Christiansen vil vise til sin modell for finansiering av universiteter og høgskoler som innebærer at institusjonene får tilført midler basert på antall uteksaminerte studenter. Dette medlem mener derfor prinsipielt at det må være opp til den enkelte institusjon å fastsette antall studenter. Dette medlem erkjenner imidlertid at det ikke er flertall for en slik finansiering, og vil derfor støtte forslaget til § 39 med unntak av nr. 3. Dette medlem vil stryke dette siste punktet under henvisning til oppfatningen om at institusjonene selv må kunne fastsette slike regler:
« § 39 nr. 3 utgår. »
§ 42. Bortvisning. Utestengning
Komiteen mener at bestemmelsene om bortvisning og utestenging reiser en rekke spørsmål bl.a. i forhold til rettssikkerhet og styrets kompetanse. § 42 nr. 1 gir styret anledning til å bortvise studenter som opptrer grovt forstyrrende for andre studenter eller institusjonen for øvrig. Hvis bortvisningen ikke respekteres, kan styret vedta å utestenge vedkommende fra institusjonen for inntil ett år. Proposisjonen drøfter ikke om dette innebærer at vedkommende også fratas eksamensretten. Komiteen mener en rimelig tolkning av § 42 nr. 1 er at eksamensretten ikke blir fratatt studenten, selv om vedkommende er utestengt fra institusjonen.
§ 42 nr. 2 omfatter forhold som vil kunne omfattes av straffeprosessloven § 222, selv om sanksjonene i utdanningsloven er sterkere enn tilsvarende i straffeprosessloven. Komiteen mener likevel at institusjonens styre skal ha adgang til å utestenge studenter som har opptrådt grovt klanderverdig med fare for liv eller helse, alvorlige brudd på taushetsplikt eller grovt usømmelig opptreden.
Komiteen mener imidlertid at bestemmelsen i § 42 nr. 3 går ut over det som er styrets kompetanseområde, og innebærer brudd med det rettsvern personer bør ha. Komiteen ber departementet komme tilbake med forslag til endringer i loven som ivaretar intensjonene med utkastet til § 42 nr. 3.
Komiteen vil derfor foreslå følgende:
« § 42 nr. 3 utgår.
Nr. 4, 5 og 6 blir hhv. nytt nr. 3, 4 og 5. »
Lovutkastet endrer ikke dagens myndighetsfordeling mht. å fastsette hvilke fagtilbud den enkelte institusjon skal kunne gi. Norgesnettmodellen forutsetter en samlet politikk når det gjelder avgjørelser om hvilke grader, yrkesutdanninger og fag som skal bygges ut, og hvordan tilbud og kapasitet skal fordeles mellom institusjoner og regioner. Sentrale myndigheter avgjør spørsmål som gjelder gradsstruktur, titler, hvilke fagtilbud den enkelte institusjon skal kunne gi, og nasjonale standardkrav mht. fagsammensetning, faglig bredde, fordypning og normert studietid. Rammeplaner for visse yrkesutdanninger fastsettes sentralt. Minst to sensorer ved hver eksamen, hvorav bare en tilknyttet institusjonen, foreslås lovfestet, men med mulighet for unntak.
§ 44. Læringsmiljø
Komiteen viser til merknader under § 2 for så vidt angår tilrettelegging av studiemiljø og arbeidsforhold for studenter med ulike funksjonshemninger.
Komiteen vil endre § 44 nr. 3 som regulerer muligheter for unntak for offentlige forelesninger. Komiteen mener at proposisjonen legger opp til en for vidtrekkende fortolkning av unntaksbestemmelsene og vil foreslå en innstramming på dette punkt.
Komiteen foreslår:
« § 44 nr. 3 annet punktum skal lyde:
Når forelesningenes art tilsier det, kan styret likevel bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller visse grupper av studenter. »
§ 45. Grader, yrkesutdanninger og andre utdanningsprogram. Titler
Komiteen vil til § 45 uttale at det er avgjørende for likeverdigheten mellom de forskjellige utdanninger at det gjennomføres en enhetlig praksis mellom institusjonene mht. bruk av titler og navn på grader. Utdanning på samme felt og nivå må gi rett til bruk av samme tittel uavhengig av hvilken institusjon utdanningen har foregått ved.
§ 48. Godkjenning av grad eller utdanning fra utlandet m.v.
Komiteen går inn for at det fortsatt skal være mulig å kunne søke om å benytte norske beskyttede titler på utdanning som er tatt i utlandet. De eksisterende nemnder for godkjenning av siviløkonom- og sivilingeniørtittelen bør opprettholdes. Komiteen vil i samsvar med dette foreslå følgende endring i § 48:
« § 48 nr. 1 første punktum skal lyde:
Den som har grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under denne lov, kan søke institusjon under loven om å få graden eller utdanningen godkjent som del av generell grad eller som jevngod med grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram som gis ved institusjonen med hjemmel i § 45.
Nr. 1 annet punktum og nytt tredje punktum skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om godkjenning, og kan for visse typer utdanning opprette nemnder som skal avgjøre hvilke utenlandske læresteders grader m.m. som skal få generell godkjenning. Er nemnd opprettet, er den klageorgan for institusjonens avgjørelse av søknader.
Nytt nr. 2 skal lyde:
Godkjenning som faglig jevngod med grad fastsatt med hjemmel i § 45 kan gis på grunnlag av enkelteksamener. Ingen av dem behøver å være avlagt ved norsk institusjon.
Nr. 2 blir nr. 3.
Nytt nr. 4 skal lyde:
Godkjenning gir rett til å bruke tittel som er fastsatt for den grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram som det er jevnført med. »
I lovutkastet videreføres gjeldende bestemmelser om partskompetanse ved søksmål.
Gjeldende bestemmelser om enerett til bruk av visse stillingstitler videreføres med den forskjell at kunstnerisk utviklingsarbeid blir likestilt med forskning. Kongen skal kunne bestemme at også andre vitenskapelige stillingstitler enn professorater skal kunne forbeholdes tilsatte ved institusjoner som kommer inn under loven. Departementet kan gi ikke-statlige utdanningsinstitusjoner rett til å bruke vernet stillingstittel.
Komiteen viser til kap. 12 § 57 nr. 3 og mener at godkjenningsordningen for private høgskoler legger vekt på faglige kvalifikasjoner og vurderinger. Ut fra en slik kvalitetsvurdering bør disse høgskolene ha adgang til å benytte beskyttede stillingsbenevnelser etter § 57 nr. 1.
Komiteen foreslår følgende endring i § 57 nr. 3 om dette:
« § 57 nr. 3 annet og tredje punktum skal lyde:
Ikke-statlig institusjon som er godkjent etter reglene i lov av 11. juni 1986 nr. 53 kan bruke tittel som er vernet etter nr. 1. Bedømmelsen av kvalifikasjonene skal i det vesentlige være den samme som ved institusjon som går inn under denne lov. »
I sluttbestemmelsene foreslås universitetsloven og lov om Statens reseptarhøgskole opphevet og enkelte andre tekniske endringer i gjeldende lovverk.
I lærerutdanningsloven vil en rekke bestemmelser bli dekket av tilsvarende generelle bestemmelser i lovutkastet og foreslås dermed opphevet. Det vil gjelde ordensforhold for studenter (§ 25), organisering og styring (§§ 26-32), vurdering og lærervitnemål (§ 24), men likevel slik at punktet om skikkethet til læreryrket blir stående i loven. Departementet vil vurdere om hjemmelen for sertifisering som lærer bør tas inn i det nye skolelovverket som er under utarbeidelse. §§ 19-23 om det faglige og pedagogiske innholdet i lærerutdanningen foreslås opphevet, mens § 2 med siktemålet for all lærerutdanning blir stående. Departementet vil vurdere om det er ønskelig å opprettholde en egen målformulering for lærerutdanningen i et revidert lovverk for skoleverket. Lovfestingen av Lærerutdanningsrådet foreslås opphevet (§ 33).
Med hensyn til ikrafttredelse foreslår komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
« § 63 nr. 1 skal lyde:
| 1. |
Denne lov trer i kraft fra 1. januar 1996.»
|
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og representanten Christiansen slutter seg til proposisjonen og fremmer følgende forslag om lovens ikrafttredelse:
« § 63 nr. 1 skal lyde:
| 1. |
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.»
|
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, mener at det er viktig å ha en sterk nasjonal styring med lærerutdanningen og innholdet i denne. For stor frihet her kan åpne for ikke bare ulik organisering av denne utdanningen, men også gi forskjeller i innhold av vesentlig omfang. I neste omgang kan dette få betydning for prinsippet om likeverdig utdanning. Konsekvensene kan bli en svekkelse av enhetsskolen som har vært et sentralt element i hele vårt lands utdanningspolitikk, og som flertallet ser som en viktig oppgave å verne om.
Komiteen viser til at det for tiden pågår et arbeid med vurdering av alle utdanningslovene. Komiteen vil be om at spørsmålet om lærerutdanningens innhold og organisering for enhetsskoletanken blir vurdert av dette utvalget. Inntil slik vurdering foreligger, vil komiteen foreslå at § 19, § 20, § 21, § 22 og § 24 i lærerutdanningsloven opprettholdes, med de nødvendige tilpasninger i lovteksten.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
§ 8 nr. 1 skal lyde:
Universitets- eller høgskolerådet skal ha minst 15 medlemmer, jf. likevel nr. 4. Medlemmene skal ha følgende fordeling:
| a. |
Fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
40-49 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt ansatte |
15-25 % |
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
§ 39 nr. 1 første punktum skal lyde:
Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan departementet, etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det.
Forslag fra Senterpartiet, Høyre og representanten Christiansen:
Forslag 3
§ 1 nr. 1 første strekpunkt skal lyde:
| - |
universitetene: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Trondheim, Universitetet i Tromsø med Norges fiskerihøgskole. |
§ 1 nr. 1 andre strekpunkt skal lyde:
| - |
de vitenskapelige høgskolene: Arkitekthøgskolen i Oslo, Norges handelshøgskole, Norges idrettshøgskole, Norges landbrukshøgskole, Norges musikkhøgskole, Norges tekniske høgskole og Norges veterinærhøgskole.
|
Forslag 4
§ 63 nr. 1 skal lyde:
| 1. |
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
|
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen vurdere behovet for å formalisere en videreføring av samarbeidet mellom Norges tekniske høgskole og Universitetet i Trondheim gjennom tillegg til lover.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 6
§ 37 nr. 5 utgår. Nr. 6 blir nytt nr. 5.
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:
Forslag 7
§ 11 nr. 3 skal lyde:
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse velges av rådet for tre år. Departementet skal godkjenne valget.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av arbeidsmiljøloven for å løse de problemer som bestemmelser om midlertidige ansettelser vil kunne innebære for universiteter og høgskoler.
Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti :
Forslag 9
§ 4 nytt nr. 3 skal lyde:
Styret har ansvaret for at institusjonen har en plan for det helhetlige utdanningsmiljøet.
Nr. 3, 4 og 5 blir hhv. nytt nr. 4, 5 og 6.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 10
§ 11 nr. 3 skal lyde:
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse innstilles av fylkestinget i det fylket hvor institusjonen ligger. Departementet oppnevner eksterne medlemmer og varamedlemmer for disse.
Forslag fra Høyre og representanten Christiansen:
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om innføring av egenbetaling for studier på masternivå.
Forslag fra Høyre:
Forslag 12
§ 30 nr. 3 nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:
Hvis det ene kjønn er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategori på vedkommende fagområde, kan de som er av dette kjønn spesielt inviteres til å søke. Under ellers like vilkår bør det legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 13
§ 2 nytt nr. 8 skal lyde:
Institusjonene har ansvar for å tilrettelegge forholdene for funksjonshemmede studenter så vel fysisk som pedagogisk.
Forslag 14
§ 6 nr. 7 utgår.
Forslag 15
§ 13 nr. 4 skal lyde:
Sammensetningen av avdelingsstyre skal være basert på følgende fordeling:
| a. |
fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
40-49 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt tilsatte |
15-25 % |
| e. |
Representanter for praksisopplæring |
0-20 % |
| f. |
Eksterne medlemmer |
0-20 %
|
Forslag 16
§ 27 nytt nr. 2 skal lyde:
Ved valg på allmøte blant studentene til studentorganene skal det, når en tredjedel av de frammøtte krever det, avholdes urnevalg.
Nr. 2, 3 og 4 blir nytt nr. 3, 4 og 5.
Forslag fra representanten Christiansen:
Forslag 17
§ 6 nr. 2 skal lyde:
Styret består av rektor, prorektor, fra to til fem medlemmer valgt blant tilsatte i undervisnings- og forskerstilling, et eller to medlemmer valgt blant de teknisk og administrativt tilsatte, to eller tre medlemmer valgt blant studentene, og minst to eksterne medlemmer.
Forslag 18
§ 6 nr. 3 skal lyde:
Ingen av de gruppene som er nevnt i nr. 2 skal ha flertall i styret alene.
Forslag 19
§ 30 nr. 4 annet punktum utgår.
Forslag 20
§ 37 nr. 1 skal lyde:
Det generelle grunnlag for opptak som student er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Institusjonene selv har adgang til å fastsette tilleggskrav.
Nr. 3 skal lyde:
Institusjonene kan selv innføre opptaksprøver til bestemte studier eller på generell basis.
Nr. 4 og nr. 6 utgår.
Forslag 21
§ 39 nr. 3 utgår.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med differensiert studiekompetanse, slik at det fastsettes faglige minstekrav for opptak til de enkelte studier innen høyere utdanning i Norge.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
vedtak til lov
om universiteter og høgskoler.
KAPITTEL 1. VIRKEOMRÅDE OG FORMÅL
§ 1. Institusjoner loven gjelder for
| 1. |
Denne lov gjelder for: |
| - |
universitetene: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Tromsø med Norges fiskerihøgskole; |
| - |
de vitenskapelige høgskolene: Arkitekthøgskolen i Oslo, Norges handelshøgskole, Norges idrettshøgskole, Norges landbrukshøgskole, Norges musikkhøgskole og Norges veterinærhøgskole; |
| - |
de statlige høgskolene: Høgskolen i Agder, Høgskolen i Akershus, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Bodø, Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Finnmark, Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Harstad, Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Molde, Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Nesna, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Stavanger, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Tromsø, Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Volda, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Ålesund og Sàmi allaskuvla/Samisk høgskole. |
| 2. |
Siviløkonomutdanningene og sivilingeniørutdanningene ved de statlige høgskolene har anledning til å bruke eget navn som undertittel til institusjonens navn. |
§ 2. Institusjonenes virksomhet
| 1. |
Institusjonene under denne lov skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning (Norgesnettet) skal institusjonene samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter. Utdanningstilbud skal utformes og ses i sammenheng med andre nasjonale og internasjonale utdanningstilbud. |
| 2. |
Institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid. |
| 3. |
Institusjonene kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid. |
| 4. |
Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater. |
| 5. |
Institusjonene har ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. |
| 6. |
Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker og muséer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder. |
| 7. |
Undervisningsspråket er til vanlig norsk. |
KAPITTEL 2. INSTITUSJONENS STYRINGSORGANER
§ 3. Sentrale styringsorganer
| 1. |
Institusjonen ledes av et styre og et universitets- eller høgskoleråd. |
| 2. |
Departementet kan bestemme at institusjonen ikke skal ha et råd og treffer da beslutning om hvilke organer som skal utøve de funksjoner som etter loven er lagt til rådet. |
§ 4. Styrets oppgaver
| 1. |
Styret er det øverste organ ved institusjonen. Det har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder og de rammer og mål som gis av overordnet myndighet. |
| 2. |
Styret skal trekke opp strategien for institusjonens utdannings-, forsknings- og annen faglig virksomhet og legge planer for den faglige utvikling i samsvar med de mål som er gitt av overordnet myndighet for sektoren og institusjonen. |
| 3. |
Styret har ansvaret for at institusjonens økonomiske ressurser og eiendom disponeres i overensstemmelse med bestemmelser om dette gitt av departementet, og etter forutsetninger for tildelte bevilgninger eller andre bindende vedtak. |
| 4. |
Styret har ansvaret for at virksomhetens interne organisering er hensiktsmessig og kostnadseffektiv og i overensstemmelse med regler og rammer gitt av overordnet myndighet. |
| 5. |
Styret skal hvert år, etter nærmere retningslinjer gitt av departementet, avgi årsregnskap med redegjørelse for resultatene av virksomheten og legge frem forslag til budsjett for kommende år. |
§ 5. Delegasjon
| 1. |
Alle beslutninger ved institusjonen truffet av andre organer enn styret, treffes etter delegasjon på styrets vegne og på dettes ansvar. |
| 2. |
Styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre organer ved institusjonen i den utstrekning det ikke følger av denne lov at styret selv skal treffe vedtak, eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere. Delegasjon kan skje til rektor, til administrerende direktør, til avdeling ved institusjonen, eller til utvalg eller styre oppnevnt av styret. |
| 3. |
For så vidt gjelder § 32, § 37, § 40 og § 50 kan departementet, etter forslag fra styret, bestemme at styret kan delegere myndighet til avdeling ved institusjonen. |
| 4. |
Den enkelte avdeling kan videredelegere myndighet til grunnenhetene i den utstrekning det ikke følger av denne lov eller av styrets delegasjonsvedtak at avdelingen selv skal treffe vedtak. |
| 5. |
Styret avgjør klage over vedtak truffet av organ som har fått delegert myndighet etter § 5 nr. 2, i den utstrekning dette ikke er delegert til styrets klagenemnd, jf. § 24 nr. 1. Tilsvarende avgjør avdelingen klage over vedtak truffet av grunnenhet, jf. § 5 nr. 4. |
§ 6. Styrets sammensetning
| 1. |
Styret skal ha 9, 11 eller 13 medlemmer. |
| 2. |
Styret består av rektor, prorektor, fra to til fem medlemmer valgt blant tilsatte i undervisnings- og forskerstilling, ett eller to medlemmer valgt blant de teknisk og administrativt tilsatte, to eller tre medlemmer valgt blant studentene, og fra to til fire eksterne medlemmer. Rektor er styrets leder. |
| 3. |
Flertallet av styrets medlemmer skal bestå av tilsatte i undervisnings- og forskerstilling alene, eller av tilsatte i undervisnings- og forskerstilling og studenter ved institusjonen. |
| 4. |
Universitets- eller høgskolerådet fastsetter styrets størrelse og nærmere sammensetning. Dersom institusjonen ikke har slikt råd, fastsetter departementet styrets størrelse og sammensetning, etter forslag fra styret. |
| 5. |
Medlemmene av styret er fritatt fra ordinær arbeidsplikt i funksjonsperioden i den grad vervene gjør det nødvendig. Universitets- eller høgskolerådet fastsetter fritakets omfang og innhold. |
| 6. |
Eksterne styremedlemmer og studenter har krav på en rimelig godtgjøring for vervet, etter regler fastsatt av universitets- eller høgskolerådet. |
| 7. |
Departementet kan i særlige tilfeller fastsette annen styringsordning enn bestemt i nr. 2, 3 og 4. Rådet skal ha anledning til å uttale seg før slikt vedtak gjøres. |
§ 7. Universitets- eller høgskolerådets oppgaver
| 1. |
Universitets- eller høgskolerådet er rådgivende organ for styret i saker som vedrører hovedlinjene for institusjonens virksomhet eller som er av stor prinsipiell betydning for denne. Rådet skal fungere som informasjons- og kontaktorgan mellom styret og fagmiljøene, og mellom fagmiljøene. |
| 2. |
Rådet kan behandle og avgi uttalelse i saker som angår: |
| a. |
langsiktig planlegging av virksomheten |
| b. |
retningslinjer og prinsipper for ressursbruken |
| c. |
langtidsbudsjett og institusjonens forslag til årsbudsjett til departementet, samt andre saker med betydelige økonomiske konsekvenser for institusjonen |
| d. |
prinsipper for utvikling og samordning av studietilbudene |
| e. |
eksterne tiltak institusjonen er med i |
| f. |
større endringer i organiseringen av institusjonens virksomhet |
| g. |
vesentlige endringer i reglene om sammensetning og valg av styringsorganer ved institusjonen, jf. § 8 nr. 5. |
| 3. |
Styret, rektor og direktør kan ellers be om rådets uttalelse i en hvilken som helst sak. |
| 4. |
Rådet kan be seg forelagt en hvilken som helst sak til uttalelse, med unntak av tilsettingssaker og andre saker vedrørende enkeltpersoner. |
| 5. |
Rådets møter er åpne. Rådet kan likevel med alminnelig flertall vedta å lukke dørene under behandlingen av en sak hvis hensynet til personvern eller institusjonens drift tilsier dette. Drøftelsen av om dørene skal lukkes, skjer for lukkede dører hvis ett av rådets medlemmer ber om dette. |
§ 8. Universitets- eller høgskolerådets sammensetning
| 1. |
Universitets- eller høgskolerådet skal ha minst 15 medlemmer, jf. likevel nr. 4. Medlemmene skal ha følgende fordeling: |
| a. |
Fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
51-60 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt tilsatte |
5-25 % |
| 2. |
Den som er styremedlem, kan ikke velges som rådsmedlem. Hvis rådsmedlem velges som styremedlem, fratrer vedkommende sitt verv i rådet, og varamedlem rykker inn som fast medlem. |
| 3. |
Avdelingslederne er medlemmer av universitets- eller høgskolerådet i kraft av sine verv, og regnes med i gruppe a). |
| 4. |
Styret selv fastsetter rådets størrelse og nærmere sammensetning etter å ha hørt avdelingenes og rådets mening. Det kan bestemmes at innehaver av bestemt stilling eller verv skal være medlem av rådet i kraft av stillingen eller vervet. Når særlige hensyn ved institusjonen tilsier det, kan styret fastsette en annen størrelse og sammensetning av rådet enn det som følger av nr. 1 i denne paragraf. |
| 5. |
Rådet velger hvert år leder og nestleder blant sine medlemmer. |
| 6. |
Rektor, prorektor og styrets øvrige medlemmer kan møte i rådet med talerett. |
§ 9. Rektor og prorektor
| 1. |
Rektor er styrets leder. Rektor har på styrets vegne det overordnede ansvar for og ledelse av institusjonens virksomhet og fører tilsyn med denne. Rektor, og i dennes sted prorektor, har rett til å delta i møter i alle institusjonens styrer, råd og utvalg. |
| 2. |
Rektor er institusjonens rettslige representant og institusjonens talsperson overfor offentlige myndigheter og allmennheten. |
| 3. |
Rektor avgjør saker i det omfang disse ikke kan utsettes til styret kan komme sammen i møte. Rektor kan også gis fullmakt til å avgjøre løpende saker som bør avgjøres før neste ordinære styremøte, og som ikke anses som viktige nok til at ekstraordinært møte innkalles. I personalsaker kan rektor bare beslutte kortvarig suspensjon i tjenesten, i påvente av styrets behandling. |
| 4. |
Har rektor forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av sin funksjonstid, overtar prorektor. Fratrer rektor før dette tidspunkt, velges ny rektor. |
| 5. |
Rektor fritas etter styrets bestemmelse helt eller delvis fra undervisning og forskning i funksjonsperioden. Når den er ute, har rektor rett til forskning eller faglig oppdatering i to semestre. |
§ 10. Valg av rektor og prorektor
| 1. |
Rektor og prorektor velges for tre år om gangen. |
| 2. |
Valgbare som rektor og prorektor er institusjonens fast tilsatte i minst halv undervisnings- og forskerstilling. Ingen kan gjenvelges som rektor eller prorektor hvis vedkommende vil ha fungert i dette verv i et sammenhengende tidsrom på 6 år ved den nye valgperiodes begynnelse. |
| 3. |
Departementet gir nærmere regler om valgene. |
§ 11. Valg av styre og råd
| 1. |
Styremedlemmer og rådsmedlemmer som er tilsatt ved institusjonen, og varamedlemmer for disse, velges for tre år. Valget foretas særskilt for de to gruppene fast tilsatte og midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling, jf. § 8, og tilsatte i teknisk eller administrativ stilling, jf. § 6 nr. 1, 2 og 3. |
| 2. |
Styremedlemmer og rådsmedlemmer fra studentgruppen, og varamedlemmer for disse, velges for ett år. |
| 3. |
Eksterne styremedlemmer og varamedlemmer for disse innstilles med samme antall fra institusjonens råd og fra fylkestinget i det fylket hvor institusjonen ligger. Departementet oppnevner eksterne medlemmer og varamedlemmer for disse. |
| 4. |
Tilsatt i administrativ lederstilling er ikke valgbar til institusjonens styre. Styret selv gir regler om hvilke lederstillinger som omfattes av denne bestemmelsen. |
| 5. |
Ingen kan gjenvelges som styremedlem hvis vedkommende vil ha fungert i dette verv i et sammenhengende tidsrom på seks år ved begynnelsen av den nye valgperioden. |
| 6. |
Departementet gir nærmere regler om valgene. |
KAPITTEL 3. AVDELINGER OG GRUNNENHETER
§ 12. Organisering i avdelinger og grunnenheter
| 1. |
Den faglige virksomhet ved institusjonene er organisert i avdelinger, jf. likevel nr. 2, 5 og 6. Departementet fastsetter avdelingsinndelingen og betegnelsen på de enkelte avdelinger på grunnlag av innstilling fra institusjonens styre. Avdelinger kan også benevnes fakultet. |
| 2. |
Departementet kan, etter innstilling fra institusjonens styre, fastsette at det ikke skal være avdelinger. Institusjonens styre, eller et eget utvalg eller styre underlagt institusjonens styre, har da ansvaret for de funksjoner som etter denne lov er tillagt avdelingen. |
| 3. |
Institusjonens styre kan selv opprette grunnenheter underlagt den enkelte avdeling. Grunnenhetene er etter avdelingens bestemmelse ansvarlig for undervisning, forskning, faglig utviklingsarbeid og annen faglig virksomhet på bestemte fagområder. |
| 4. |
Etter forslag fra styret kan departementet, når særlige grunner taler for det, bestemme at en under en avdeling kan ha to organisatoriske nivå. |
| 5. |
Hvor særlige grunner taler for det, kan en grunnenhet legges direkte under styret. Styret selv har da ansvaret for de funksjoner som etter denne lov er tillagt avdelingen. |
| 6. |
Bibliotek, vitenskapelige samlinger e.l. ved institusjonen som ikke er organisert som egen avdeling eller grunnenhet, eller som del av slike, skal enten ledes av et eget styre som er direkte underlagt institusjonsstyret eller være underlagt direktøren som en del av administrasjonen. |
§ 13. Styringsorganer ved avdeling og grunnenhet
| 1. |
Avdelingen ledes av et avdelingsstyre. Grunnenheten ledes av et grunnenhetsstyre. |
| 2. |
Styrer som nevnt i nr. 1 kan ha arbeidsutvalg oppnevnt blant styrets medlemmer. |
| 3. |
Institusjonens styre fastsetter, etter innstilling fra universitets- eller høgskolerådet, om den enkelte avdeling eller grunnenhet skal ha arbeidsutvalg og bestemmer styringsorganenes størrelse og sammensetning, jf. nr. 1 og 2. |
| 4. |
Sammensetningen av avdelingsstyre skal være basert på følgende fordeling: |
| a. |
Fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
51-60 % |
| b. |
Midlertidig tilsatte i undervisnings- og forskerstilling |
0-10 % |
| c. |
Teknisk og administrativt tilsatte |
5-25 % |
| e. |
Representanter for praksisopplæring |
0-20 % |
| f. |
Eksterne medlemmer |
0-20 % |
| 5. |
Når særlige grunner taler for det, kan institusjonens styre selv bestemme at avdelingsstyret skal ha en sammensetning etter reglene i § 6. |
| 6. |
Tilsatt i administrativ lederstilling som ikke er valgbar til styret etter § 11 nr. 4, kan ikke være medlem av styringsorgan ved avdeling eller grunnenhet. |
| 7. |
Institusjonens styre gir regler om valg og funksjonstid for medlemmer av avdelingens og grunnenhetens styringsorganer. |
§ 14. Avdelingsleder. Leder for grunnenhet
| 1. |
Det skal velges en leder og nestleder for hver avdeling blant de fast tilsatte i undervisnings- og forskerstilling. Institusjonens styre gir regler om valget. Institusjonene avgjør selv om tittelen dekanus eller avdelingsleder skal benyttes. Bruk av annen tittel skal godkjennes av departementet. Ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø kan tittelen høgskolerektor benyttes. |
| 2. |
Avdelingslederen leder avdelingens styre, og fører på dettes vegne tilsyn med avdelingens virksomhet. Avdelingslederen og i dennes sted nestlederen har rett til å delta i møter i alle styrer, råd og utvalg ved avdelingen eller grunnenheter under denne. |
| 3. |
Avdelingslederen avgjør saker i det omfang disse ikke kan utsettes til styre eller evt. arbeidsutvalg kan komme sammen i møte. Avdelingslederen kan også gis fullmakt til å avgjøre løpende saker som bør avgjøres før neste ordinære møte, og som ikke anses som viktige nok til at ekstraordinært møte innkalles. |
| 4. |
Har avdelingslederen forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av sin funksjonstid, overtar nestleder. Fratrer lederen før dette tidspunkt, velges ny leder. |
| 5. |
Reglene ovenfor gjelder tilsvarende for leder av grunnenhet, hvis ikke institusjonens styre har bestemt noe annet. |
KAPITTEL 4. ADMINISTRASJON. ØKONOMI- OG EIENDOMSFORVALTNING
§ 15. Institusjonens administrerende direktør
| 1. |
Ved hver institusjon skal det være en administrerende direktør. |
| 2. |
Direktøren er den øverste leder for den samlede administrasjon ved institusjonen, innenfor de rammer som styret fastsetter. |
| 3. |
Direktøren er sekretær for styret og skal, etter samråd med rektor, forberede og gi tilråding i de saker som legges fram for dette. Direktøren er også, personlig eller ved en av sine underordnede, sekretær for de øvrige styringsorganer ved institusjonen. |
| 4. |
Direktøren er ansvarlig for iverksettingen av de vedtak som treffes i institusjonens styringsorganer, og for disponering av ressurser og eiendom i samsvar med de vedtak som er gjort av styret. |
| 5. |
Direktøren er ansvarlig for at den samlede økonomi- og formuesforvaltning skjer i samsvar med departementets generelle bestemmelser om økonomiforvaltningen og forutsetninger for tildeling av bevilgninger. Direktøren utarbeider og legger fram for styret budsjettforslag og årsregnskap, og holder rektor og styret løpende orientert om regnskapets stilling i forhold til budsjettet og om andre forhold av betydning for institusjonens virksomhet. |
| 6. |
Er styre, rektor eller direktør i tvil om et styrevedtak vil ligge innenfor bestemmelsene eller forutsetningene for bevilgningene m.m., skal departementet avgjøre tvilsspørsmålet. |
| 7. |
Direktøren har generell anvisningsmyndighet og er legitimert til å utferdige bindende dokument om institusjonens eiendommer, jf. § 16, så langt ikke annet følger av lov eller framgår av vedkommende hjemmelsdokument. |
§ 16. Eiendomsforvaltning
| 1. |
Styret ved en institusjon som har forvaltningsansvar for egne eiendommer, kan selv avhende fast eiendom med departementets samtykke eller etter generelle regler gitt av departementet. |
| 2. |
Departementet kan gi regler om leie og bortleie av fast eiendom. |
§ 17. Samarbeid og deltakelse i andre tiltak
| 1. |
En institusjon kan, innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver. |
| 2. |
Departementet skal gis årlig melding om institusjonens deltakelse i slikt samarbeid og om den betydning dette har for institusjonens øvrige virksomhet. Departementet kan pålegge institusjonen å tre ut av slikt samarbeid hvis dette anses nødvendig av hensyn til institusjonens primæroppgaver. |
§ 18. Driftsansvar for nasjonale fellesoppgaver
Departementet kan i samråd med institusjonen legge driften av en nasjonal fellesoppgave til en bestemt institusjon, uten at institusjonens egne styringsorgan har ansvaret for den faglige virksomheten.
KAPITTEL 5. GENERELLE REGLER OM STYRINGSORGANER
§ 19. Oppnevning av utvalg og styrer
| 1. |
Et styringsorgan kan opprette særskilte utvalg og styrer for bestemte saksområder eller bestemte sakstyper. Styringsorganet kan delegere avgjørelsesmyndighet til slikt utvalg eller styre i enkeltsaker eller typer saker innenfor sitt kompetanseområde, så langt det ikke framgår av loven eller av vedtaket om kompetansetildeling til styringsorganet at denne type avgjørelser må treffes av organet selv. |
| 2. |
Tilsatt i administrativ lederstilling som ikke er valgbar til styret etter § 11 nr. 4, kan ikke være medlem av utvalg eller styre som tildeles avgjørelsesmyndighet i andre saker enn tilsettingssaker. |
| 3. |
Studentene skal ha minst to medlemmer i alle kollegiale organ som tildeles beslutningsmyndighet, hvis ikke det delegerende organ enstemmig bestemmer noe annet. |
§ 20. Plikt til å ta imot og utføre tillitsverv
| 1. |
Tilsatt som blir valgt til tillitsverv etter denne lov, har plikt til å ta imot vervet. Den som har gjort tjeneste i et tillitsverv, har rett til fritak fra gjenvalg til dette i like lang tid som vedkommende har fungert i vervet. Varamedlem som har møtt som medlem minst halve valgperioden, kan kreve seg fritatt for valg som medlem i neste periode. |
| 2. |
Innehaver av tillitsverv skal fratre når valgbarheten opphører. |
| 3. |
Medlem av styringsorgan, styre eller utvalg har plikt til å møte hvis ikke vedkommende har gyldig forfall. |
| 4. |
Medlem av styringsorgan, styre eller utvalg har plikt til å delta i forhandlingene og avgi stemme. Det kan ikke stemmes blankt annet enn ved valg. |
| 5. |
Styret selv gir nærmere regler om valgbarhet til de enkelte verv, hva som regnes som gyldig fravær m.v. |
§ 21. Møter i styringsorganer, styrer og utvalg
| 1. |
Styringsorganer, styrer og utvalg treffer sine vedtak i møte. |
| 2. |
Lederen for det enkelte styringsorgan, styre eller utvalg sørger for at det holdes møter når det trengs. Innkalling til møte skal skje med rimelig varsel. |
| 3. |
Institusjonens styre skal innkalles hvis medlem av dette eller administrerende direktør krever det. De øvrige styringsorganer, styrer eller utvalg skal innkalles når rektor eller minst en femdel av medlemmene krever dette. |
| 4. |
Styringsorganer, styrer og utvalg er vedtaksføre når mer enn halvparten av medlemmene er til stede og avgir stemme. |
| 5. |
Møter i styringsorganer, styrer eller utvalg holdes for åpne dører. Vedkommende styringsorgan, styre eller utvalg kan fastsette at møtene skal holdes for lukkede dører, eller at bestemte saker skal behandles for lukkede dører. Behandling av sak etter annet punktum skjer for lukkede dører. |
| 6. |
Styret eller vedkommende organ, styre eller utvalg gir nærmere regler om møteordningen. |
§ 22. Avstemninger
| 1. |
Vedtak treffes med alminnelig flertall av de avgitte stemmer hvis ikke annet er fastsatt i denne lov eller i reglement for vedkommende organ. Ved stemmelikhet i andre saker enn valg er møteleders stemme avgjørende. Ved stemmelikhet ved valg avgjøres dette ved loddtrekning. |
| 2. |
Avstemning i andre saker enn valg og tilsetting skjer ved stemmetegn. Avstemning ved valg og tilsetting skal skje skriftlig hvis ett av de møtende medlemmer krever dette. |
§ 23. Møtebok
Det skal føres møtebok for styret, universitets- eller høgskolerådet og for andre styringsorganer, styrer og utvalg med vedtakskompetanse. Det oppnevnende organ kan bestemme at det også skal føres møtebok for andre utvalg.
KAPITTEL 6. STYRETS KLAGENEMND
§ 24. Klagenemndas oppgaver
| 1. |
Styret kan selv oppnevne en klagenemnd som avgjør klager på vegne av styret. Klagenemndas saksområde fastsettes ved generell instruks gitt av styret selv. |
| 2. |
En tilsettingssak som skal avgjøres av styret etter krav fra et medlem av et annet tilsettingsorgan, kan ikke henvises til klagenemnda. Klagenemnda kan heller ikke avgjøre klager over vedtak som nevnt i § 34. |
§ 25. Klagenemndas sammensetning
| 1. |
Klagenemnda skal ha 5 medlemmer med personlige varamedlemmer. To av medlemmene skal være studenter. Leder og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte krav for dommere. Leder og varamedlem for leder skal ikke være tilsatt ved institusjonen. |
| 2. |
Medlem av institusjonens styre kan ikke være medlem av klagenemnda. Medlem som har medvirket ved saksbehandling eller avgjørelse i det påklagde saksforhold, kan ikke delta ved behandlingen av klage over dette i klagenemnda. |
§ 26. Klagenemndas avgjørelse
| 1. |
Klagenemnda er vedtaksfør når lederen og tre andre medlemmer er til stede. |
| 2. |
Klagenemndas vedtak kan ikke påklages. |
| 3. |
Styret kan gi utfyllende regler om saksbehandlingen i klagesaker etter dette kapittel. |
KAPITTEL 7. STUDENTORGANENE
§ 27. Studentorganenes formål
| 1. |
Studentene ved institusjonen kan opprette et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre og råd. Tilsvarende kan studentene ved den enkelte avdeling eller grunnenhet opprette studentorgan for denne. |
| 2. |
Ved valg til organ som nevnt i nr. 1 skal det avholdes urnevalg blant studentene. |
| 3. |
Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. |
| 4. |
Studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene på det aktuelle nivå. |
§ 28. Konstituerende møte. Vedtekter
| 1. |
Innkalling til konstituerende møte for studentorgan foretas etter anmodning fra rektor eller et rimelig antall studenter. Innkalling til konstituerende møte for studentorgan for avdeling eller grunnenhet foretas også etter anmodning fra leder for studentorgan for hele institusjonen eller leder for vedkommende avdeling eller grunnenhet. |
| 2. |
Rektor eller den rektor utpeker, innkaller til møtet og leder dette til møteleder er valgt. |
| 3. |
Innkalling til konstituerende møte kunngjøres på institusjonen med minst tre ukers varsel. |
| 4. |
Det konstituerende møte fastsetter vedtektene for vedkommende studentorgan med vanlig flertall. Møtet kan vedta regler om kvalifisert flertall for endring av vedtektene, men likevel aldri krav om mer enn to tredeler av de avgitte stemmer. Bestemmelsene i kap. 5 gjelder ikke for studentorganer. |
| 5. |
Møteleder sender gjenpart av møteboken til rektor og eventuelt leder for vedkommende avdeling eller grunnenhet. |
KAPITTEL 8. TILSETTINGSFORHOLD
§ 29. Forholdet til tjenestemannslovgivningen
Ved tilsettinger m.m. ved institusjoner under denne lov gjelder de alminnelige regler i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m., med de særregler som følger av loven her, for stillinger som omfattes av tjenestemannsloven.
§ 30. Utlysing av og tilsetting i undervisnings- og forskerstillinger
| 1. |
Tilsetting i professorat eller vedtak om opprykk til professor foretas av styret selv. Styret kan bestemme at det selv skal treffe vedtak om tilsetting eller opprykk også i andre undervisnings- og forskerstillinger. |
| 2. |
Hvis ikke styret skal treffe vedtak om tilsetting, foretas tilsetting i undervisnings- og forskerstilling etter styrets bestemmelse av vedkommende avdelingsstyre, eller av et tilsettingsutvalg valgt av og blant medlemmene av avdelingsstyret med tilnærmet den samme forholdsmessige sammensetning som dette organ. Styret selv kan fastsette at det skal være felles tilsettingsutvalg for flere avdelinger, og kan oppnevne et eget tilsettingsutvalg for undervisnings- og forskerstillinger som er uten avdelingstilknytning eller knyttet til flere avdelinger. Styret selv fastsetter hvordan felles tilsettingsutvalg skal sammensettes. |
| 3. |
Tilsettingsorganet utlyser selv undervisnings- og forskerstillinger. Medlem av avdelingens styre eller tilsettingsutvalget kan likevel alltid kreve at styret selv foretar utlysingen. Hvis det ene kjønn er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategori på vedkommende fagområde, skal de som er av dette kjønn spesielt inviteres til å søke. Det skal legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting. Styret kan bestemme at en stilling kun skal utlyses for det underrepresenterte kjønn. |
| 4. |
Tilsetting skjer på grunnlag av sakkyndig bedømmelse ut fra den stillingsbeskrivelse som er gitt i utlysing og betenkning. Begge kjønn skal være representert blant de sakkyndige. I stillinger hvor det stilles krav om pedagogiske kvalifikasjoner, skal det foretas en særskilt vurdering av om søkerne oppfyller disse. Styret gir nærmere regler om bedømmelsen, jf. likevel nr. 7. |
| 5. |
Etter forslag fra de sakkyndige eller tilsettingsorganet kan styret bestemme at det skal holdes prøveforelesninger eller andre prøver før tilsetting foretas. |
| 6. |
Hvis styret skal foreta tilsetting, skjer dette på grunnlag av innstilling fra vedkommende avdelingsstyre selv. Dersom det er opprettet et eget tilsettingsutvalg for undervisnings- og forskerstillinger som er uten avdelingstilknytning, avgir dette organ innstilling for de stillinger hvor styret skal tilsette. Hvis et avdelingsstyre eller tilsettingsutvalg skal foreta tilsetting, fastsetter styret selv hvem som skal innstille. Styret selv fastsetter nærmere regler om innstilling m.m. Det tilsettende organ kan bestemme at tilsetting skal skje med en prøvetid på inntil 6 måneder. |
| 7. |
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om framgangsmåte og kriterier for tilsetting eller opprykk i undervisnings- og forskerstilling. |
§ 31. Generelle regler for tilsetting i tekniske og administrative stillinger
Tilsetting i teknisk eller administrativ stilling skjer i tilsettingsråd oppnevnt etter reglene i tjenestemannsloven, hvis ikke styret selv skal foreta tilsetting, jf. § 32 nr. 1. Styret selv bestemmer om det skal være ett eller flere tilsettingsråd ved institusjonen.
§ 32. Tilsetting i administrative lederstillinger
| 1. |
Styret foretar selv utlysing og tilsetter administrerende direktør for institusjonen, administrerende direktørs stedfortreder ved institusjoner med slik stilling, leder av universitets- eller høgskolebibliotek, og avdelingsdirektør eller annen administrativ leder for avdeling, og etter styrets nærmere bestemmelser andre administrative ledere. Tilsetting i stilling som administrerende direktør kan skje på åremål, etter nærmere regler fastsatt av departementet. |
| 2. |
Tilsetting som administrerende direktør skjer på grunnlag av innstilling fra et innstillingsutvalg oppnevnt av styret. Tilsetting i andre stillinger etter denne paragraf skjer på grunnlag av innstilling fra administrerende direktør. |
§ 33. Saksbehandlingsregler ved tilsetting
| 1. |
Når styret tilsetter, gjelder ikke tjenestemannslovens § 5 nr. 3. Når et annet organ tilsetter, bringes saker etter tjenestemannslovens § 5 nr. 3 inn for styret til avgjørelse. Krav om dette må framsettes i det møte hvor tilsettingssaken behandles. |
| 2. |
I de tilfeller som omhandles av tjenestemannslovens § 4 nr. 5, er departementet avgjørelsesmyndighet når styret tilsetter, og styret selv er avgjørelsesmyndighet når et annet organ tilsetter. |
§ 34. Avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff
| 1. |
Tilsettingsorganet selv avgjør sak etter tjenestemannsloven § 17 nr. 3 om avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff. |
| 2. |
For saksbehandlingen i styret gjelder ikke tjenestemannsloven § 18 nr. 2. Når vedtaket skal fattes av et annet organ enn styret, kan saker etter tjenestemannsloven § 18 nr. 2 bringes inn til styret selv for avgjørelse. Krav om dette må framsettes i det møte hvor vedtaket skulle treffes. |
§ 35. Klage over vedtak om avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff
Klage over vedtak om avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff avgjøres av departementet når vedtaket er fattet av styret, og ellers av styret selv.
§ 36. Utfyllende regler om kombinerte stillinger
Departementet kan gi utfyllende regler om framgangsmåten ved behandlingen av saker om tilsetting i undervisnings- og forskerstilling som er kombinert med stilling utenfor institusjonen.
KAPITTEL 9. OPPTAK SOM STUDENT. RETT TIL Å GÅ OPP TIL EKSAMEN. BORTVISNING OG UTESTENGING
§ 37. Utdanningskrav for opptak til høgre utdanning
| 1. |
Det generelle grunnlag for opptak som student (generell studiekompetanse) er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning skal være generelt opptaksgrunnlag. |
| 2. |
Yrkespraksis kombinert med annen utdanning enn den som er angitt i nr. 1, kan danne grunnlag for opptak etter retningslinjer fastsatt av departementet. |
| 3. |
Departementet kan, etter innstilling fra styret, unnta enkelte studier eller fag for kravene til generell studiekompetanse. |
| 4. |
Departementet kan, etter innstilling fra styret, fastsette spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig. |
| 5. |
Styret selv kan fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak til høgre grads studier. |
| 6. |
Den som er tatt opp som student ved én institusjon under loven, har adgang til åpne studier ved de øvrige, så fremt opptakskravet er generell studiekompetanse og søkeren ikke er tatt opp med hjemmel i nr. 3. |
§ 38. Studentopptaket
| 1. |
Studentopptaket foretas av en eller flere opptakskomiteer oppnevnt av styret. Det skal være eget opptak til høgre grads studier. |
| 2. |
Departementet kan gi bestemmelser om nasjonal samordning av opptakene. |
| 3. |
Dersom en institusjon oppdager at en søker har levert falskt vitnemål eller andre falske dokumenter, kan andre institusjoner under denne lov informeres. Departementet gir nærmere regler om informasjonsrutiner m.v. |
§ 39. Opptaksregulering
| 1. |
Når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan Kongen med samtykke av Stortinget, og etter forslag fra styret, regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det. Slik regulering kan bare gjelde for et år av gangen. |
| 2. |
Departementet kan fastsette adgangsregulering når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet. |
| 3. |
Departementet gir regler om rangering av søkerne. |
§ 40. Rett til å gå opp til eksamen
| 1. |
Den som oppfyller de generelle og eventuelt spesielle opptakskrav og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet. Opptakskomiteen (jf. nr. 3) kan etter søknad lempe på krav til forutdanning m.m. når det er sannsynliggjort at søkeren har de nødvendige kunnskaper. |
| 2. |
Oppmelding etter denne paragraf kan nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis. |
| 3. |
Styret selv gir nærmere regler om adgangen til å gå opp til eksamen uten å være opptatt som student, og kan fastsette særskilt oppmeldingsfrist for slike eksamenskandidater og frist for å søke om lempning av krav til forutdanning m.m. Spørsmålet om vilkårene for oppmelding er oppfylt, avgjøres av en eller flere opptakskomiteer oppnevnt av styret. |
| 4. |
Styret selv kan fastsette at eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter ved institusjonen, skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Et mindretall i styret kan i møte hvor saken behandles, kreve at vedtak om vederlag skal forelegges departementet for godkjenning. Departementet kan gi nærmere regler. |
§ 41. Studenters taushetsplikt
En student som i studiesammenheng får kjennskap om noens personlige forhold, har taushetsplikt etter de regler som gjelder for yrkesutøvere på vedkommende livsområde. Institusjonen skal utarbeide taushetsplikterklæring som må underskrives av de studenter dette er aktuelt for.
§ 42. Bortvisning. Utestenging
| 1. |
En student som tross skriftlig advarsel fra styret gjentatte ganger opptrer på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers, kan etter vedtak av styret selv bortvises fra nærmere bestemte områder ved institusjonen for inntil ett år. Hvis en student etter skriftlig advarsel fra styret fortsatt ikke respekterer slik bortvisning, kan styret selv utestenge ham eller henne fra studiet inntil ett år. |
| 2. |
En student som grovt klanderverdig har opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller andre som studenten har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisopplæring, eller som gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt eller i grovt usømmelig opptreden overfor disse, kan etter vedtak av styret selv utestenges fra studiet i inntil 3 år. |
| 3. |
En student som har opptrådt slik som beskrevet i § 54 nr. 1 eller 2, kan ved vedtak av styret selv utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner under denne lov i inntil ett år. Departementet gir nærmere regler om informasjonsrutiner m.v. |
| 4. |
Vedtak om bortvisning eller utestenging treffes med minst to tredelers flertall. Vedtak om slik reaksjon kan påklages av studenten etter reglene i forvaltningsloven. Departementet er klageinstans. |
| 5. |
Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen talsperson fra sak om bortvisning eller utestenging er reist, eventuelt fra skriftlig advarsel etter nr. 1 er gitt. Utgiftene ved dette dekkes av institusjonen. |
§ 43. Domstolsprøving av vedtak om bortvisning eller utestenging
| 1. |
Studentene kan bringe vedtak om bortvisning eller utestenging inn for prøving ved herreds- eller byretten i den rettskrets institusjonens administrasjon har sitt sete. Slikt søksmål må reises innen tre måneder etter at endelig vedtak foreligger. |
| 2. |
Forliksmegling foretas ikke. Institusjonen dekker alle omkostninger ved søksmålet, herunder også honorar til saksøkers advokat. |
| 3. |
Retten prøver alle sider av vedtaket. |
KAPITTEL 10. UNDERVISNING. GRADER. EKSAMEN
§ 44. Læringsmiljø. Undervisning
| 1. |
Institusjonene har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Institusjonens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. |
| 2. |
Styret selv fastsetter med departementets godkjenning undervisningsterminene ved hver avdeling. Det kan treffes særskilte bestemmelser om terminene for enkelte fag og faggrupper. |
| 3. |
Forelesninger er offentlige. Når forelesningenes art tilsier det, kan styret likevel bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller visse grupper av studenter. |
| 4. |
Styret kan bestemme at andre enn fagets studenter skal få delta i kurs og øvelser når det er ledig kapasitet. |
§ 45. Grader, yrkesutdanninger og andre utdanningsprogram. Titler
| 1. |
Kongen bestemmer hvilke grader, yrkesutdanninger eller andre utdanningsprogram institusjonen kan gi, krav til bredde og fordypning, den tid det enkelte studium skal kunne gjennomføres på, og hvilken tittel graden, yrkesutdanningen eller utdanningsprogrammet gir rett til. |
| 2. |
En institusjon som har rett til å gi doktorgrad, kan på de samme fagområder tildele graden æresdoktor (doctor honoris causa) for betydningsfull vitenskapelig innsats eller fremragende arbeid til gavn for vitenskapen. |
| 3. |
Kongen kan, ved forskrift eller enkeltvedtak, forby bruk av titler som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som titler som er beskyttet etter nr. 1 eller nr. 2, eller som på en misvisende måte er egnet til å forveksles med disse. |
| 4. |
Den som forsettlig eller uaktsomt tildeler eller bruker en tittel, alene eller som del av en annen tittel, uten å ha rett til dette etter nr. 1 eller nr. 2, eller i strid med bestemmelse gitt i medhold av nr. 3, straffes med bøter. |
§ 46. Fag og emner. Rammeplan. Studieplan
| 1. |
Departementet bestemmer hvilke fag, emner e.l. som institusjonen kan tilby og som skal inngå i grunnlaget for en grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram fastsatt med hjemmel i § 45 nr. 1. Departementet bestemmer om et fag skal kunne tilbys desentralisert. |
| 2. |
Departementet kan fastsette nasjonale rammeplaner for enkelte yrkesutdanninger og enkeltfag som inngår i en yrkesutdanning. |
| 3. |
Styret, eller vedkommende avdeling etter styrets bestemmelse, fastsetter studieplan for de enkelte fag og emner, herunder bestemmelser om obligatoriske kurs og praksis, og om forberedende prøver for de enkelte fag og emner. |
§ 47. Godskriving av grad, yrkesutdanning, fag eller emne fra institusjon underdenne lov
Grad, yrkesutdanning, fag eller emne fra en institusjon som går inn under denne lov, skal godskrives studenten ved de andre institusjonene etter nærmere regler fastsatt av departementet. Styret bestemmer om vedkommende avdeling eller særskilt organ ved institusjonen skal avgjøre søknaden. Vedkommende institusjon skal påse at det ikke gis dobbelt uttelling for samme faginnhold.
§ 48. Godkjenning av grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under denne lov
| 1. |
Den som har grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under denne lov, kan søke institusjon under loven om å få graden eller utdanningen godkjent som del av generell grad eller som jevngod med grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram som gis ved institusjonen med hjemmel i § 45. Departementet kan gi forskrift om godkjenning og kan for visse typer utdanning opprette nemnder som skal avgjøre hvilke utenlandske læresteders grader m.m. som skal få generell godkjenning. Er nemnd opprettet, er den klageorgan for institusjonens avgjørelse av søknader. |
| 2. |
Godkjenning som faglig jevngod med grad fastsatt med hjemmel i § 45 kan gis på grunnlag av enkelteksamener. Ingen av dem behøver å være avlagt ved norsk institusjon. |
| 3. |
I særlige tilfeller kan godkjenning gis helt eller delvis på grunnlag av kunnskaper som er dokumentert på annen måte enn ved eksamen. Prøve til kontroll av de dokumenterte kunnskaper eller tilleggsprøve kan kreves avlagt. |
| 4. |
Godkjenning gir rett til å bruke tittel som er fastsatt for den grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram som det er jevnført med. |
§ 49. Fritak for eksamen eller prøve
Fritak for eksamen eller prøve skal gis når det godtgjøres at tilsvarende eksamen eller prøve er avlagt ved samme eller annen institusjon. Det kan også gis slikt fritak på grunnlag av annen velegnet eksamen eller prøve. Styret bestemmer om vedkommende avdeling eller særskilt organ ved institusjonen skal avgjøre saker om fritak. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksis.
§ 50. Eksamen og sensur
| 1. |
Styret skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivå ved vedkommende studium. |
| 2. |
Styret, eller vedkommende avdeling selv etter styrets bestemmelse, oppnevner sensorene ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Det skal være minst to sensorer ved bedømmelsen av den enkelte kandidat, hvorav minst én ekstern. Styret selv kan gjøre unntak fra bestemmelsen i forrige punktum i forbindelse med avviklingen av den enkelte eksamen hvis det ikke er mulig å skaffe kvalifisert ekstern sensor, eller ved vurdering av praksisopplæring, o.l. |
| 3. |
Den muntlige del av eksamener og prøver skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen av eksamenen eller prøven tilsier noe annet. Styret kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen i det enkelte tilfelle etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat, når tungtveiende hensyn taler for det. |
| 4. |
Sensuren skal foreligge innen tre uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. Styret selv kan gjøre unntak for enkelteksamener og kan i midlertidig forskrift etter nr. 6 fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe det antall kvalifiserte sensorer som er nødvendig for å avvikle sensuren på tre uker. Styret selv kan i forskrift etter nr. 6 fastsette lengre frist for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider. |
| 5. |
Ved ny sensurering etter § 51 nr. 2 og § 52 nr. 4 benyttes nye sensorer. Endring kan gjøres både til gunst og til ugunst for klager. Hvis den endelige karakter er fastsatt på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve, og klager får medhold i klage på sensuren over den skriftlige del av eksamenen, holdes ny muntlig prøve til fastsetting av endelig karakter. |
| 6. |
Styret selv gir forskrift om avleggelse av og gjennomføring av eksamener og prøver, herunder vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt eller for adgang til ny praksisperiode, og bestemmelser om oppmelding og vilkår for oppmelding. For yrkesutdanninger med nasjonale rammeplaner fastsatt etter § 46 nr. 2 må forskriften ta utgangspunkt i de generelle bestemmelser om eksamen og sensur som gis i rammeplanen. Styret kan delegere til den enkelte avdeling selv å gi utfyllende regler om forhold som er særegne for den enkelte eksamen. |
§ 51. Klage over formelle feil ved eksamen
| 1. |
Den som har vært oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at han eller hun er eller burde være kjent med det forhold som begrunner klagen. Slik klage avgjøres av styret selv eller av styrets klagenemnd på vegne av styret. |
| 2. |
Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal sensurvedtaket oppheves. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretas ny sensurering. I motsatt fall holdes ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan påklages etter reglene i § 52. |
| 3. |
Er krav om begrunnelse for eller klage over karakterfastsettingen framsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra studenten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. |
| 4. |
Finner styret eller styrets klagenemnd at det er begått formelle feil, og det er rimelig å anta at dette kan ha hatt betydning for en eller flere kandidaters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan det bestemmes at det skal foretas ny sensurering eller holdes ny eksamen eller prøve. |
§ 52. Begrunnelse for og klage over karakterfastsetting
| 1. |
Studenten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sine prestasjoner. Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om slik begrunnelse framsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt. Ved annen bedømmelse må krav om begrunnelse framsettes innen én uke fra kandidaten fikk kjennskap til karakteren, dog aldri mer enn tre uker fra karakteren ble kunngjort. |
| 2. |
Begrunnelse skal normalt være gitt innen to uker etter at kandidaten har bedt om dette. I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn for bedømmelsen og for bedømmelsen av kandidatens prestasjon. Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg. |
| 3. |
Hvis det er gitt skriftlige retningslinjer for bedømmelsen, skal disse være tilgjengelig for studentene etter at karakterer er fastsatt. |
| 4. |
En student kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas. Er krav om begrunnelse for karakterfastsettingen eller klage over feil ved oppgavegiving, eksamensavvikling eller gjennomføring av sensuren framsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra studenten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. |
| 5. |
Bedømmelse av muntlig prestasjon eller annen bedømmelse som på grunn av prøvens art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Forprøver kan bare påklages når eksamen ikke er bestått. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan ikke påklages. |
§ 53. Vitnemål
| 1. |
Institusjonen, eller etter styrets bestemmelse vedkommende avdeling, utferdiger vitnemål om fullført grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram. |
| 2. |
Den som ikke har avsluttet grad, yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram, skal på anmodning gis karakterutskrift for de eksamener eller prøver som han eller hun har bestått. |
§ 54. Annullering av eksamen eller prøve
| 1. |
Styret selv kan annullere eksamen eller prøve, eller godkjenning av kurs, hvis studenten |
| a. |
ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til vedkommende eksamen eller prøve, eller til å delta i vedkommende kurs, eller |
| b. |
har fusket eller forsøkt å fuske ved avleggelsen av, eller forut for endelig sensur av, vedkommende eksamen eller prøve, eller under gjennomføringen av vedkommende kurs. |
| 2. |
Styret selv kan annullere godskriving eller godkjenning av utdanning, eller fritak for eksamen eller prøve, hvis studenten har oppnådd dette ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden. |
| 3. |
Vedtak om annullering etter nr. 1 ellernr. 2 kan påklages til departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av dette. |
| 4. |
Adgangen til annullering foreldes ikke. |
| 5. |
Etter avgjørelse om annullering pliktes eventuelt vitnemål eller karakterutskrift tilbakelevert institusjonen. Blir ikke vitnemålet eller karakterutskriften tilbakelevert institusjonen i rett tid, kan denne kreve namsmannens hjelp til tilbakelevering i samsvar med reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kap. 13. |
| 6. |
Hvis vitnemålet kan danne grunnlag for autorisasjon for yrkesutøving, skal institusjonen gi melding om annulleringen til vedkommende myndighet. |
| 7. |
Andre institusjoner under denne lov kan informeres om annullering av eksamen eller prøve. Departementet gir nærmere regler om informasjonsrutiner m.v. |
KAPITTEL 11. SØKSMÅL
§ 55. Partsforholdet
| 1. |
Staten ved departementet er part i søksmål som vedrører institusjonens forhold, hvis ikke annet følger av nr. 2. |
| 2. |
Staten ved institusjonen er part når gjenstanden for tvisten skriver seg fra institusjonens enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og det ikke er adgang til å påklage vedtaket til departementet eller annet organ utenfor institusjonen. |
| 3. |
Departementet kan bestemme at staten ved institusjonen skal være part også i andre saksforhold som vedrører institusjonen. |
§ 56. Institusjonens lovlige stedfortreder
| 1. |
Rektor er lovlig stedfortreder for institusjonen i saker som kommer inn under § 55 nr. 2 eller nr. 3. |
| 2. |
I den enkelte sak kan rektor oppnevne stedfortreder i sitt sted. Som stedfortreder kan oppnevnes medlem av styret, administrerende direktør eller den administrerende direktør utpeker. |
KAPITTEL 12. FORSKJELLIGE BESTEMMELSER
§ 57. Enerett til bruk av visse stillingstitler
| 1. |
Stillingsbetegnelsen professor kan bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved institusjoner som går inn under denne lov. |
| 2. |
Kongen kan i forskrift bestemme at regelen i nr. 1 skal gjelde tilsvarende for visse andre titler på undervisnings- og forskerstillinger. |
| 3. |
Departementet kan gi ikke-statlige institusjoner som driver høgre utdanning og forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid, løyve til å bruke tittel som er vernet etter nr. 1 og 2. Ikke-statlig institusjon som er godkjent etter reglene i lov av 11. juni 1986 nr. 53 kan bruke tittel som nevnt etter nr. 1. Bedømmelsen av kvalifikasjonene skal i det vesentlige være den samme som ved institusjon som går inn under denne lov. |
§ 58. Bruk av vernet tittel etter tilsettingsforholdets opphør
| 1. |
Den som har hatt stilling med vernet tittel etter § 57 nr. 1 i minst 10 år, eller som etter kortere tjenestetid blir pensjonert fra slik stilling, har rett til fortsatt å bruke tittelen. |
| 2. |
Den som er avskjediget fra eller fradømt sin stilling, har ikke rett til å bruke vernet tittel. |
§ 59. Brudd på tittelvernet
Den som i strid med bestemmelsene i dette kapitlet forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet tittel, alene eller som del av en tittel, straffes med bøter.
§ 60. Utnevnte i embete
Bestemmelsene i kapittel 8 i denne lov endrer ikke tilsettingsforholdet for dem som er utnevnt i embete før 1. januar 1990.
§ 61. Tilsatte ved vitenskapelig samling
Den som er tilsatt ved vitenskapelig samling, må ikke uten samtykke fra styret holde egne samlinger av samme eller lignende art, eller for egen regning drive handel eller bytte med saker som hører til slik samling.
§ 62. Grunnlagsmateriale for almanakker
Universitetet i Oslo skal utarbeide det astronomiske grunnlagsmaterialet som trengs for utgivelse av almanakker og kalendre i Norge.
KAPITTEL 13. SLUTTBESTEMMELSER
§ 63. Ikrafttredelse
| 1. |
Denne lov trer i kraft fra 1. januar 1996. |
| 2. |
Departementet kan gi overgangsregler. |
§ 64. Oppheving av lover
Fra den tid loven trer i kraft, oppheves:
| 1. |
Lov 16. juni 1989 nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler (universitetsloven). |
| 2. |
Lov 16. juni 1972 nr. 45 om Statens reseptarskole. |
§ 65. Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, foretas følgende endringer i andre lover:
| 1. |
I lov 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster skal § 2 første ledd nr. 1 lyde: |
| 1. |
gjennomgått utdanning og bestått avgangseksamen ved norsk statlig høgskole som gir slik utdanning,
|
| 2. |
I lov 11. juni 1971 nr 54 om ortopediingeniører og omsetning av ortopediske hjelpemidler: |
§ 4 første ledd nr. 1 skal lyde:
|
Gjennomgått utdanning og bestått avgangseksamen ved statlig høgskole som gir slik utdanning. |
§ 4 tredje ledd bokstav a skal lyde:
|
å ha bestått eksamen ved norsk privat eller utenlandsk høgskole som departementet finner å kunne sidestille med tilsvarende norsk statlig høgskole, eller
|
| 3. |
I lov 8. juni 1973 nr. 49 om lærarutdanning: |
§ 1 nr. 2 skal lyde:
Skipnad og verksemd ved offentlige høgskole som tilbyr utdanning som nevnt i § 20.
Kongen kan fastsetje at føresegner som gjeld desse også skal gjelde for privat lærarutdanningsinstitusjon dersom denne har eksamensrett eller får statstilskott.
Ny § 5a skal lyde:
§ 5a. Lærarvitnemål
Ved slutten av ei lærarutdanning skal utdanningsinstitusjonen ta endeleg stilling til om kandidaten er skikka for læraryrket, og i tilfelle gje han lærarvitnemål. Vitnemålet skal gje opplysningar om kva for undervisning eller andre oppgåver i skolen utdanninga særleg høver for. Andre kandidatar får vitnemål for dei studia dei har fullført med godkjent resultat.
Overskriften i kap. V skal lyde:
Kap. V. Høgskole som tilbyr lærarutdanning. Verksemd og skipnad.
§ 19 skal lyde:
Høgskole som tilbyr utdanning som nevnt i § 20 skal førebu for undervisning og andre pedagogiske og administrative oppgåver i skolen.
Det skal leggjast vekt på å fremje yrkesetisk holdning og allsidig samtids- og kulturorientering. Studentane skal stimulerast til å ta del i sosiale aktivitetar i skole- og lokalsamfunnet.
Høgskole som nemnt i første ledd skal drive pedagogisk utviklingsarbeid med sikte på å styrkje lærarutdanninga og fremje den pedagogiske og faglege utviklinga i dei skoleslag dei utdannar lærarar for.
§ 20 skal lyde:
Etter departementets vedtak kan høgskole gje eit eller fleire av desse tilboda:
| a. |
Førskolelærarutdanning. |
| b. |
Allmennlærarutdanning. |
| d. |
Praktisk pedagogisk utdanning for lærarar i yrkesfag og for studentar som har fagleg utdanning frå universitet eller andre institusjonar. |
| e. |
Utdanning i fag, fagområde eller arbeidsområde, skipa som einingar på 1/2, 1 eller 2 år. |
Høgskole som tilbyr utdanning som nemnt i 1. ledd skal til vanleg gje etterutdanning.
§ 21. Første ledd nr. 6 og annet ledd utgår.
§ 22 nr. 3 skal lyde:
Til utdanning som nemnt i § 20 første ledd skal det til vanleg vere knytt særskilde øvingsskolar for praktisk lærarutdanning, forsøks- og demonstrasjonsverksemd.
§ 23, § 25, § 26, § 27, § 28, § 29, § 30, § 31 og § 32 oppheves.
Kapittel VI oppheves.
B.
Universitetet i Trondheim med Norges tekniske høgskole (NTH) omgjøres til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med virkning fra 1. januar 1996.
NTNU skal være én forvaltningsenhet med én rektor. Dette innebærer at hverken AVH eller NTH består som egne forvaltningsnivåer. Den administrative strukturen må ivareta både de teknologiske og naturvitenskapelige fagene og de humanistiske, samfunnsvitenskapelige og medisinske fagene. Stortinget ber Regjeringen om å fastlegge NTNUs organisasjon i tråd med dette.
C.
Stortinget ber Regjeringen utrede den framtidige fagstrukturen ved NTNU. NTNU skal ha et bredt fagtilbud innen teknologiske og naturvitenskapelige fag, humanistiske fag, samfunnsvitenskap og medisin, som gir rom både for grunnforskning og utdanning innen disse disipliner, og som skal fremme samarbeid mellom disse under institusjonens hovedprofil.
D.
Stortinget ber Regjeringen inntil videre praktisere en ordning med utdanningsstøtte til privatister i henhold til merknader i Innst.O.nr.40 (1994-1995).
E.
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak om privatister i høyere utdanning.
|
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 16. mars 1995.
|
| Jon Lilletun, |
Sigurd Manneråk, |
Siri Frost Sterri, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |