I proposisjonen fremmes forslag til endringer i den offentlige rettshjelpordning. Hovedformålet med revisjonen er å foreta en heving av inntektsgrensene og få en mer effektiv utnyttelse av ressursene. Hovedforslagene i proposisjonen går ut på å gjøre fri rettshjelp subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, innføre en videre adgang til å trekke tilbake innvilget fri rettshjelp dersom søkerens økonomiske situasjon bedres vesentlig, gi hjemmel til å sette en øvre grense for antall timer som skal kunne innvilges i visse type saker og å tilpasse advokaters adgang til å innvilge fri rettshjelp til forskriftene om stykkpris.
Etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp kunne fylkesmannen etter en konkret rimelighetsvurdering innvilge fri rettshjelp. For å kvalifisere til fri rettshjelp måtte man tilfredsstille visse økonomiske vilkår, og offentlig bistand måtte være nødvendig og rimelig. For enkelte saker var det adgang til å innvilge fri sakførsel uten behovsprøving, f.eks. i saker om tvangsinngrep. De økonomiske vilkårene var i 1981 årlig netto inntekt under kr 60.000-80.000 avhengig av forsørgelsesbyrde samt en nettoformuesgrense på kr 100.000. Søkere måtte betale en egenandel avhengig av rettshjelpmottakerens netto inntekt på mellom kr 100 og kr 1.000. I dag er egenandelen på kr 600 med tillegg på 20 % av de overskytende kostnader. Det gis fritak fra egenandelsbetaling dersom man har en årlig alminnelig inntekt på under kr 50.000 til kr 70.000 avhengig av forsørgelsesbyrde. I praksis får dermed de fleste som får innvilget søknad om fri rettshjelp også fritak fra egenandelen.
Fram til 1994 er rettshjelpordningen revidert flere ganger. Tilbudet om fri rettshjelp uten økonomisk behovsprøving er utvidet, mens saksområder der fri rettshjelp kan innvilges etter økonomisk behovsprøving er snevrere. Det er også innført en ordning med prioriterte og uprioriterte saksområder. De prioriterte områdene er positivt nevnt i loven. I disse sakene skal det innvilges fri rettshjelp dersom det er nødvendig med advokatbistand og det er rimelig at det offentlige betaler for bistanden. De økonomiske vilkår må også være oppfylt. For de uprioriterte saksområdene er utgangspunktet at det ikke innvilges fri rettshjelp med mindre helt særlige forhold gjør seg gjeldende. I 1984 ble det satt en grense for bruttoinntekt på kr 120.000. Inntektsgrensene ble i 1991 gjennomgående hevet med kr 5.000.
Departementet legger til grunn at det eksisterer et udekket rettshjelpsbehov som ikke fanges opp av private eller offentlige tilbud. Den modell vi har hatt siden 1981 er kostnadskrevende og departementet ønsker derfor en revisjon av ordningen. Departementet legger til grunn at den økonomiske behovsprøvingen i dag er for restriktiv og tar sikte på å heve inntektsgrensene, og forenkle reglene noe. Behovsprøvingen bør baseres på bruttoinntekt. Utgiftene til fri rettshjelp er fordoblet siden 1981 til tross for at inntektsgrensene har stått nærmest uendret. Utgiftsøkningen skyldes bl.a. at rettshjelpsordningen er blitt bedre kjent, at antall fremmedsaker har økt vesentlig, og at gjennomsnittlig timeantall pr. rettsråd har økt.
Våren 1993 nedsatte departementet en arbeidsgruppe for å analysere ordningen med fri rettshjelp og vurdere innsparingstiltak. Enkelte av forslagene fra arbeidsgruppen ble sendt på høring. Alle høringsinstansene stiller seg positive til en heving av inntektsgrensene. Også de fleste øvrige forslag til lovendringer har stort sett fått positiv mottakelse. Enkelte forslag som møtte sterk motstand i høringsrunden følges ikke opp i proposisjonen.
Komiteens merknader
Komiteen har tidligere i flere sammenhenger etterlyst en stortingsmelding om rettshjelpordningene. Som kjent ble St.meld. nr. 16 (1989-1990) trukket tilbake av regjeringen Syse før Stortinget hadde fått anledning til å behandle saken. Komiteen mener det er nødvendig å få en bredere gjennomgang av rettshjelpsordningene av flere grunner. Et hovedpoeng er som påpekt ovenfor og som også departementet fremhever - at det eksisterer et udekket rettshjelpbehov som ikke fanges opp av dagens ordninger. Komiteen mener at den klare utviklingen i retning av at stadig færre omfattes av ordningen gjør det nødvendig å drøfte alternative modeller for organisering av rettshjelpsvirksomheten. Den fremlagte proposisjon gir ikke grunnlag for en slik drøfting.
Komiteen er videre enig med departementet i at utgiftsveksten gjør det nødvendig å foreta en nærmere vurdering av rettshjelpsordningen. Komiteen vil i den forbindelse peke på at det største innsparingspotensiale finnes innenfor rettsrådsvirksomheten, og mener derfor at det er nødvendig å få utredet alternativer til gjeldende rettsrådsbistand. Komiteen vil i den forbindelse vise til de forslag regjeringen Harlem Brundtland presenterte i St.meld. nr. 16 (1989-1990) om etablering av forsøksvirksomhet med alternative og mindre kostbare rådgivningstilbud. Komiteen vil vise til at flere andre land, f.eks. Sverige, Nederland, England og Finland har organisert andre former for rettsrådsbistand som det er interessant å få vurdert, og eventuelt prøvet ut, også for norske forhold. Komiteen viser videre til et forslag fra Juss Buss om etablering av rettssentre som forutsettes bemannet dels med jurister og dels med studenter. Komiteen mener dette er en interessant tanke som bør vurderes nærmere. Det er videre behov for å få en plan for utbygging av et forsvarlig rettshjelpstilbud over hele landet - ikke minst i distriktene. Komiteen vil i den forbindelse vise til justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.72 (1979-1980).
Komiteen ser også behov for å få en drøfting av andre tiltak som kan redusere behovet for rettshjelp. Komiteen nevner i denne sammenheng f.eks. ordningen med rettsmekling, utvidet adgang til gruppesøksmål og forslaget fra Forbrukerrådet om etablering av et « Forbrukernes rettssikkerhetsfond ». En stortingsmelding vil, ved å trekke inn også denne type forslag og ordninger, kunne gi debatten om rettshjelpsordningen et mer helhetlig perspektiv. Komiteen viser endelig til at også spørsmål knyttet til inntektsgrensene, herunder forsørgelsesbyrde og gjeldsproblematikken, bør tas med i en stortingsmelding.
Komiteen ser ut fra det som er sagt ovenfor et klart behov for å få en stortingsmelding om rettshjelpsordningen så snart som mulig, og fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme en helhetlig melding om offentlig rettshjelp der dagens ordning vurderes på et bredt grunnlag sammen med alternative rettshjelpsmodeller. »
Komiteen slutter seg til departementets vurdering av at det er nødvendig å heve inntektsgrensene for fri rettshjelp, og å få en mest mulig effektiv bruk av ressursene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at økonomiske, sosiale eller geografiske forskjeller ikke skal være avgjørende for enkeltmenneskers muligheter for å få juridisk bistand og informasjon om sine rettigheter. Samtidig må det foretas en nøye vurdering av hvilke vilkår som må stilles for at den enkelte kan kreve å få dekket sine advokatutgifter av staten. Flertallet mener utgangspunktet må være at staten bare skal dekke utgiftene hvis dette er nødvendig eller rimelig ut fra sakens art eller søkerens økonomiske situasjon. Flertallet viser til at formålet med den fremlagte proposisjonen er å få en mer effektiv utnyttelse av ressursene til rettshjelp ved å heve inntektsgrensene for fri rettshjelp samtidig som man omfordeler midler mellom ulike sakstyper.
Flertallet er som det fremgår ovenfor enig i behovet for at man får en bredere gjennomgang av rettshjelpordningene gjennom en stortingsmelding der det særlig legges vekt på å drøfte nye rettshjelpordninger og muligheten for utprøving av alternative rettshjelptilbud. Flertallet viser til at det vil gå noen tid før en stortingsmelding vil være ferdig behandlet, og mener det derfor er nødvendig allerede nå å se nærmere på hvilke endringer som kan gjøres innenfor nåværende rammer og ordning for å få en mer effektiv rettshjelpordning. Flertallet legger i denne forbindelse vesentlig vekt på at rettshjelpordningen er blitt svært kostbar samtidig som hjelpen når stadig færre mennesker. Denne utviklingen gjør det nødvendig med justeringer av gjeldende regler så snart som mulig.
Flertallet viser til at hovedformålet med den foreslåtte revisjonen er å gi et bedre og mer målrettet rettshjelptilbud til de grupper i befolkningen som har størst behov, men som likevel faller utenfor etter dagens regler. Flertallet er enig i at inntektsgrensene er for lave, og mener det derfor er riktig i denne omgang å prioritere en heving av grensene slik at en større del av befolkningen omfattes av ordningen. Flertallet mener inntektsgrensene fortsatt bør reguleres i forskrifter og at det i denne omgang bør legges opp til at grensene for brutto inntekt heves opp til 150-170.000 kroner avhengig av forsørgelsesbyrde. En slik heving vil innebære at 12 % av husholdningene kommer innenfor grensene for fri rettshjelp mot 8 % i dag, dvs. en økning på 50 % Flertallet understreker at dette er en foreløpig vurdering, og forutsetter at man kommer tilbake til spørsmålet om hvordan inntektsgrensene bør trekkes i stortingsmeldingen.
Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for generelt å avvise alle innstrammingstiltak i gjeldende ordning under henvisning til behovet for å få en stortingsmelding om rettshjelpsordningene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet savner en mer omfattende vurdering av i hvilken grad de foreliggende forslag vil lede til en mer effektiv bruk av ressursene, slik formålet med endringene er. Disse medlemmer savner videre en vurdering av hvor inntektsgrensene for fri rettshjelp bør ligge.
Disse medlemmer viser til at da rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980 ble det antatt at 27 % av landets husholdninger var omfatta av ordninga. I dag er det knapt 8 % av befolkninga som kommer inn under inntektsgrensene. Inntektsgrensene ligger i dag langt lavere enn f.eks. standardsatsene for å kunne kreve sosialhjelp i Oslo (ca 13.000 kroner under). Dette står i grell kontrast til den målsettinga den daværende regjeringa Harlem Brundtland uttrykte i St.meld. nr. 16 (1989-1990) om at grupper som lever av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn bør omfattes av fri rettshjelp. Disse medlemmer savner også ei vurdering av hvor mye inntektsgrensen bør heves ut fra forsørgelsesbyrde. I dag heves inntektsgrensen med 10.000 kroner for den som forsørger flere enn seg selv uansett hvor mange som blir forsørget. Dette gjør at barnefamilier kommer enda dårligere ut enn enslige, og flerbarnsfamilier dårligere enn ettbarnsfamilier.
Det er heller ikke diskutert om gjeldsbyrde bør være et kriterium ved vurdering av fri rettshjelp. Folk med vanlige inntekter og stor gjeldsbelastning kan ha en disponibel inntekt som ligger under grensene for rettshjelp, uten at de får fri rettshjelp.
Disse medlemmer mener at grensene for hvem som skal omfattes av fri rettshjelp er et prinsipielt spørsmål som Stortinget bør ta stilling til.
Disse medlemmer mener at de konkrete forslag i Ot.prp. nr. 2 i hovedsak går ut på å stramme inn på de sakstyper som skal omfattes av fri rettshjelp. Dette er etter disse medlemmers mening i strid med et av de sentrale målene for rettshjelpsloven - at ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Disse medlemmer viser til at da rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980, gjaldt den alle rettsområder der det var behov for advokat og det var rimelig at det offentlige dekka advokatbistand. I 1984 ble de første begrensningene i sakstyper vedtatt. I St.meld. nr. 16 (1989-1990) påpekes det at ordninga med fri rettshjelp « bør prinsipielt omfatte alle typer juridiske problem som er av velferdsmessig betydning », og « departementet kan i en viss utstrekning være enig i kritikken mot begrensningene i fritt rettsråd. Riktignok er de saksfelter som er angitt i rettshjelpslovens § 13 jf. § 18 statistisk sett viktige, men det eksisterer også rettshjelpsbehov på en rekke andre områder som individuelt er av like stor betydning som de problemtyper som i dag er prioritert. » Disse medlemmer slutter seg til disse vurderingene.
Forslagene i Ot.prp. nr. 2 går stikk i strid med disse vurderingene fra den daværende Harlem Brundtland-regjeringa ved at det foreslås ytterligere innskrenkinger i de sakstyper som skal omfattes av fri rettshjelp.
Disse medlemmer viser til at et godt utbygget rettshjelpstilbud er av avgjørende betydning for rettssikkerhet og en reell likhet for loven. Likhet for loven innebærer at alle skal ha de samme muligheter for å sikre sine rettigheter, slik at den som har rett også skal få rett. Uten en godt utbygget rettshjelpsordning er ikke dette mulig, og i St.meld. nr. 16 (1989-1990) hevda også den daværende regjeringa at « dagens offentlige rettshjelpsordninger tilfredsstiller neppe likhetskravet i tilstrekkelig grad ».
Disse medlemmer finner ikke en ytterligere innskrenking i prioriterte rettsområder innafor rettshjelpsordningen forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil derfor gå imot endringsforslagene til rettshjelpsloven § 1, § 9, § 10, § 13, § 17 og § 18, og utlendingsloven § 42.
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet vil vise til intensjonane med rettshjelpslova da den vart vedteke i 1980. Desse medlemmene vil og vise til at justiskomiteen fleire gonger har etterlyst ei stortingsmelding som tek opp rettshjelpsordninga i full breidde.
Desse medlemmene meiner denne meldinga bør leggjast fram snarast og først når denne meldinga kjem, er det naturleg å vurdere nærare om enkelte saksområde, og i tilfelle kva for saksområde, som kan haldast utanfor rettshjelpsordninga. Desse medlemmene vil difor på dette tidspunkt gå mot alle innskrenkningane av saksområde som er foreslått i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil gå imot endringsforslagene til rettshjelpsloven § 1, § 9, § 10, § 13 andre og tredje ledd, samt § 17 og § 18.
3.1 Forslag som gjelder fri rettshjelp generelt
I høringsbrevet foreslo departementet å endre lovens § 9 slik at den som mottar fri rettshjelp med økonomisk behovsprøving alltid skulle betale egenandel. I dag har fylkesmannen hjemmel til å samtykke til at kravet til egenandel helt eller delvis frafalles. Adgangen benyttes i meget stor utstrekning. Det ble foreslått at adgangen til å frafalle hele egenandelen skulle falle bort, men at fylkesmennene fortsatt skulle kunne innvilge delvis frafall. Adgangen skulle praktiseres strengere enn i dag.
Noen av høringsinstansene støtter forslaget mens andre er kritiske til det.
Departementet viser til at heving av inntektsgrensene vil medføre en betydelig økning i utgiftene til fri rettshjelp. Personer med lav bruttoinntekt skal bare betale en obligatorisk grunnegenandel som ikke skal være høyere enn den er i dag. For øvrig skal det betales en prosentvis tilleggsegenandel. Innkrevingen av egenandelen foreslås lagt til Statens Innkrevingssentral. Den Norske Advokatforening bemerker at en slik innkrevningsordning kan bli arbeids- og omkostningskrevende i motsetning til i dag hvor egenandelskrav trekkes fra advokatens salærkrav. Departementet mener at SI er den instans som best vil ivareta behovet for en effektiv og rettferdig inndriving. En innkreving gjennom SI vil også bedre muligheten for kontroll og eventuelle justeringer.
Etter § 11 er det adgang til å kreve refusjon når rettshjelpen fører til en vesentlig bedring av søkerens økonomiske stilling. Det antas at spørsmålet om refusjon ikke er undergitt tilstrekkelig oppfølging i dag og at adgangen bør benyttes oftere. Det ble derfor fremmet forslag om at fylkesmannen skal foreta denne vurderingen i alle saker, og kreve refusjon dersom ikke særlige forhold gjør det urimelig. Et flertall av høringsinstansene går inn for forslaget, bare LO og studentrettshjelptiltakene er negative. Departementet følger opp forslaget i proposisjonen. De som yter rettshjelp må på forhånd informere rettshjelpssøkeren om at det kan bli tale om refusjon og de må informere rette myndighet om resultatet av rettshjelpen. Det foreslås at Statens Innkrevingssentral også tillegges innkrevingen av refusjonskravene.
I praksis tas det ofte forbehold om at bevilgningen til fri rettshjelp kan trekkes tilbake dersom det viser seg at søkeren likevel ikke oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp. Dette gjelder både tilfeller der rettshjelpen er innvilget på feil faktisk grunnlag og tilfeller hvor søkerens økonomiske situasjon blir vesentlig bedret etter søknadstidspunktet men før rettshjelpen er avsluttet, f.eks. ved at en arbeidsledig søker får fast arbeid. Et flertall av høringsinstansene går inn for at det skal være adgang til å trekke tilbake bevilgningen i de to ovennevnte tilfellene. Eidsivating lagmannsrett foreslår en mellomløsning ved at bevilgningen trekkes tilbake fra og med at den endrede økonomiske situasjon oppsto. Bare i ekstreme tilfeller mener lagmannsretten et tilbakekall av bevilgningen bør gis tilbakevirkende kraft.
Departementet mener det er rimelig å kreve at søkere refunderer rettshjelpen dersom det viser seg at vedkommende ikke oppfylte vilkårene. Det vil heller ikke være urimelig å trekke tilbake bevilgningen dersom søkeren får en vesentlig endret økonomisk situasjon på et senere tidspunkt. Fylkesmannen gis kompetanse til å fatte vedtak om å trekke bevilgningen tilbake. Det foreslås videre at SI skal foreta inndrivelsen.
Ulike forsikringsordninger dekker i dag også utgifter til rettshjelp, blant annet i husleiesaker og i visse erstatningssaker. De fleste private rettshjelpsforsikringer har en noe høyere egenandel enn den offentlige ordningen, og det er satt et tak på utbetaling som i dag er på kr 75.000. Departementet foreslo i høringsrunden at søker ikke skal få offentlig fri rettshjelp i de tilfeller vedkommende har tegnet rettshjelpsforsikring som dekker den saken det søkes om bistand til. Forslaget fikk bred oppslutning fra de fleste høringsinstansene. Det kom imidlertid også enkelte innvendinger, bl.a. ble det pekt på at forslaget innebærer en forskjellsbehandling av personer som ellers fyller lovens vilkår.
Departementet mener offentlig fri rettshjelp bør være forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter. Dersom søker ved å måtte benytte rettshjelpsforsikring vil få mindre bistand enn etter den offentlige ordningen, kan differansen søkes dekket. Departementet foreslår etter dette en regel i § 4 om at offentlig fri rettshjelp skal være subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikringer.
Etter rettshjelploven § 1 kan departementet bestemme i hvilken grad saker om idømming eller fullbyrding av straff generelt skal omfattes av rettshjelploven. Straffeprosessloven har regler om oppnevning av forsvarer på det offentliges bekostning i saker om idømming av straff. I de fleste saker om fullbyrding av straff vil offentlige myndigheter kunne gi tilstrekkelig og nødvendig veiledning slik at advokatbistand ikke er nødvendig. Til anleggelse av private injuriesøksmål eller private straffesaker har det vært mulig å få innvilget fri rettshjelp, men det har vært ført en meget restriktiv praksis. I høringsbrevet ble det foreslått å unnta saker om straff fra rettshjelplovens anvendelsesområde, og det ble vist til at adgangen til å gi dispensasjon i enkeltsaker i henhold til § 6 ville gi den nødvendige sikkerhetsventil. De aller fleste høringsinstanser er positive til forslaget. Den Norske Advokatforening mener at muligheten til å oppnå dispensasjon etter § 6 ikke lenger vil være tilstede etter den avgrensningen som foreslås. Foreningen tar også avstand fra at det ikke er nødvendig med advokatbistand i saker om fullbyrding av straff. Departementet legger til grunn at straffeprosesslovens regler om forsvareroppnevnelse i utgangspunktet skal være uttømmende mht. offentlig støtte til advokatbistand i straffesaker og viderefører forslaget. Når det gjelder norske borgere som står under straffeforfølging i utlandet, viser departementet til at det arbeides med en ny ordning som vil ivareta norske borgeres interesser på en betryggende måte.
Saker om fastsettelse av farskap tilhører de prioriterte områdene etter rettshjelploven. Dersom de økonomiske vilkår er oppfylt, vil en klient således kunne få fri rettshjelp når det anses rimelig og nødvendig. På bakgrunn av det offentliges sterke rolle i disse sakene, samt sikkerheten ved DNA-analyser, anser departementet det unødvendig med juridisk bistand i saker om farskap. Det ble derfor foreslått at disse sakene ikke lenger skulle tilhøre de prioriterte saksområdene. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen og viser til at blodprøveresultatene kan utpeke barnefaren med nær 100 % sikkerhet. Behovet for juridisk bistand må derfor anses som lite.
Rettshjelp til leietakere i husleiesaker etter husleieloven er prioritert i rettshjelploven. Departementet foreslo å endre reglene slik at bare saker i forbindelse med utkastelse eller oppsigelse av leieforhold skulle være prioritert. Et klart flertall av høringsinstansene er positive til forslaget, men noen mener at rettshjelptilbudet på dette området bør forbli uendret. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen. Det presiseres at bestemmelsen kun skal omfatte husleiesaker om utkastelse og oppsigelse av bolig som leietakeren bebor.
For å begrense timeforbruket i prioriterte saker, har departementet bl.a. innført en prøveordning med godtgjørelse etter stykkprissatser. For uprioriterte sakstyper har man ikke satt i gang tilsvarende tiltak. I høringsbrevet ble dette foreslått. Høringsinstansene er for det meste positive til forslaget. Departementet bemerker at erfaringene med stykkpris er gode så langt. En mulighet til å ha en ordning med stykkpris også for uprioriterte sakstyper vil kunne gi en mer ensartet praksis ved innvilgelsen av rettshjelp til disse sakene.
Etter § 13 tredje ledd og § 17 annet ledd kan det innvilges rettshjelp i saker som ikke omfattes av hovedregelen i rettshjelploven. Ordlyden i de to reglene er noe forskjellige. Felles er det at det i utgangspunktet ikke skal ytes bistand, men at bistand likevel kan ytes etter en konkret rimelighetsvurdering. Departementet foreslo i høringsbrevet at adgangen til å innvilge fri rettshjelp til de uprioriterte saksområdene skulle endres, slik at det bare ville være aktuelt å gi bistand etter de nevnte bestemmelser i særlige unntakstilfeller. Ordlyden i de to reglene ble foreslått harmonisert. Høringsinstansene er gjennomgående positive til en harmonisering av de to reglene, og departementet viderefører dette forslaget i proposisjonen. Forslaget om å innsnevre adgangen til å innvilge fri rettshjelp etter de nevnte bestemmelsen har møtt stor motstand, og departementet fremmer derfor ikke denne delen av forslaget.
Komiteens merknader
Til § 11
Komiteen støtter forslaget til endring av § 11 og til ny § 11 a. Komiteen finner det naturlig at fri rettshjelp skal kunne trekkes tilbake dersom det er gitt feilaktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon, jf. utkastet § 11 a. Det samme gjelder dersom søkerens økonomiske situasjon bedrer seg vesentlig mens saka pågår. Det forutsettes at det utøves et rimelig skjønn i disse saker.
Komiteen er imidlertid ikke enig i at det at en arbeidsledig får jobb, og ved dette en antatt årsinntekt over den økonomiske grensen for fri rettshjelp, i seg selv skal være nok til at rettshjelp som er bevilget trekkes tilbake. Komiteen viser i den forbindelse til forutsetningen om at bedringen av økonomien skal være « vesentlig ».
Til § 7
Komiteen støtter forslag til endring av § 7 som gir departementet hjemmel til å sette en øvre grense for antall timer fri rettshjelp som kan innvilges. Komiteen forutsetter at det fortsatt vil være adgang til å innvilge ytterligere bistand slik at saker ikke stopper opp før de er sluttført.
Til § 9
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det helt fra rettshjelpordningen ble opprettet har vært regler om egenandeler. Forslaget i proposisjonen innebærer at det innføres en obligatorisk grunnegenandel i de tilfeller der det gis rettshjelp etter en økonomisk behovsprøving. I tillegg foreslås innstramminger i adgangen til å frafalle egenandelen. Ut fra forutsetningene i proposisjonen om at grunnegenandelen ikke skal være høyere enn i dag, dvs. kr 600, ser flertallet ikke tungtveiende grunner til å gå imot forslaget. Dersom en såvidt beskjeden egenandel kan muliggjøre høyere inntektsgrenser og dermed rettshjelp til flere, mener flertallet dette er en riktig prioritering. Flertallet viser videre til at innkreving gjennom Statens Innkrevingssentral vil gi mulighet til bedre kontroll og oversikt med bevilgningene, og støtter etter dette forslag til endring av § 9 og § 10 andre ledd.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at det i § 9 fremmes forslag om at departementet kan gi forskrifter for egenandelens størrelse og om fritak for egenandeler. Egenandelens størrelse er et så prinsipielt viktig spørsmål at det bør være Stortinget som fastlegger dette. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det er Stortinget som fastsetter f.eks. egenandelstak for legemidler. Stortinget bør også fastsette prinsipper for fritak for egenandeler. Disse medlemmer mener det fortsatt bør være adgang til å frafalle egenandel og ønsker ingen generell innstramming i dagens praksis. For folk med en nettoinntekt under 70.000 kroner er det fortsatt rimelig at egenandeler frafalles. Disse medlemmer går etter dette også imot endring av § 9 og § 10 andre ledd.
Til § 4
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig med departementet i at offentlig rettshjelp bør være subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer. Flertallet viser til at ordningen med rettshjelp bør være forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter til rettshjelpsutgiftene. Flertallet viser til ulike regler om egenandel eller regler om tak på bistanden kan medføre at søkere som tilfredsstiller vilkårene for fri rettshjelp vil få dårligere vilkår etter en privat ordning. Flertallet har merket seg at man i slike tilfeller vil kunne søke differansen dekket over fri rettshjelp-ordningen. Flertallet støtter etter dette endringen i § 4.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er i likhet med flertallet enig i at fri rettshjelp gjøres subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, jf. utkast til nytt andre ledd i rettshjelploven § 4. Men disse medlemmer vil peke på at selve spørsmålet om hvorvidt det foreligger forsikringsdekning kan nødvendiggjøre rettshjelp. Ved tvist mellom forsikringstaker og forsikringsselskap om hvorvidt tilfellet dekkes av polisen, bør det offentlige ha plikt til å forskuttere innafor lovens rammer. Disse medlemmer finner det heller ikke rimelig at den som fyller kriteriene for fri rettshjelp skal bli henvist til ei ordning som kan bli dyrere ved at det er en høgere egenandel i rettshjelpsforsikringa, eller ved at det i rettshjelpsforsikringa er satt et tak for bistanden. I slike tilfeller bør hovedregelen være at dekning etter fri rettshjelp kommer inn som et supplement til rettshjelpsforsikring, slik at ikke forsikringstaker taper på å bruke forsikringen. Disse medlemmer vil etter dette foreslå at ordet « delvis » tas ut av lovteksten i § 4 slik at regelen bare gjelder der søkerens forsikring helt ut dekker utgiftene.
Til § 1
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at domfelte iht. reglene i straffeprosessloven har forsvarer oppnevnt på det offentliges bekostning i alle saker om idømming av straff for forbrytelser. Flertallet er enig i at dette i hovedsak må antas å dekke det viktigste behovet, og at denne sakstypen kan unntas fra gruppen av prioriterte saker innen rettshjelpsordningen. Flertallet er dessuten i tvil om unntaket også bør gjelde saker om fullbyrding av straff, men legger vekt på at det i begge disse tilfellene fortsatt vil kunne innvilges fri rettshjelp iht. dispensasjonshjemmelen i rettshjelploven § 6. Flertallet forutsetter at dispensasjonshjemmelen blir benyttet i de få saker der det er et reelt behov for advokatbistand. Flertallet har for øvrig lagt vekt på at de aller fleste høringsinstanser er positive til forslaget.
Flertallet understreker betydningen av at politi og fengselsvesen oppfyller sitt veiledningsansvar overfor de domfelte i spørsmål om fullbyrdelse. I denne forbindelse vil flertallet be departementet sørge for at det settes i verk nødvendige opplæringstiltak overfor etaten, slik at de ansatte blir motivert og har nødvendige kunnskaper til å kunne ivareta veiledningsoppgaven på en betryggende måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet går, under henvisning til merknadene ovenfor under pkt. 2, mot endring av § 1.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i at det sjelden vil være behov for rettshjelp iht. rettshjelpsloven i saker som gjelder idømming av straff fordi behovet i hovedsak dekkes av straffeprosesslovens regler om offentlig forsvarer. Disse medlemmer mener likevel det ikke er grunn til å unnta slike saker fra rettshjelpsloven, og viser til at det dreier seg om svært få saker og at sakene vil være viktige for de det gjelder.
Når det gjelder saker om fullbyrding av straff, mener disse medlemmer at det er et klart behov for å prioritere slike saker innenfor rettshjelpsordningen. Saker om soningssituasjonen vil normalt ha svært stor betydning for de det gjelder. Disse medlemmer viser til at de offentlige instanser som har et veiledningsansvar i slike spørsmål ofte kan ha en todelt rolle - både som motpart og medhjelper. Spesielt i forhold til en gruppe det benyttes tvangstiltak overfor - slik tilfellet er her, er det viktig at de det gjelder kan søke bistand hos en utenforstående medhjelper. Disse medlemmer viser til en undersøkelse fra Juss-Buss der det fremgår at i omlag halvparten av de saker om straff-fullbyrding Juss-Buss hadde bistått i, ble vedtaket endret i positiv retning for klienten. Dette illustrerer at det er et markert behov for rettshjelpsbistand i slike saker. Disse medlemmer mener rettshjelptilbudet på dette området bør videreføres, og vil stemme imot forslag til endring av § 1.
Til § 18 første ledd nr. 1.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det offentlige har ansvaret for å få fastlagt farskap. Flertallet er enig i at det offentliges sterke rolle og ikke minst betydningen av at man har fått DNA-analyser som fastslår farskap med stor sikkerhet, gjør at det er lite behov for å benytte advokat i slike saker. Flertallet mener det derfor ikke er grunn til å prioritere disse sakene innenfor rettshjelpordningen, og slutter seg til forslaget om endring av § 18.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot endringen av § 18 første ledd nr. 1 under henvisning til disse medlemmers merknader under pkt. 2 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det reises ytterst få saker om farskap, og at det derfor er lite å hente av innsparinger på å begrense rettshjelpen i slike saker. Samtidig er dette saker som har svært stor velferdsmessig betydning for partene. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslag til endring av § 18 første ledd nr. 1.
Til § 18 første ledd nr. 3
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til forslaget om at man ved saker etter husleieloven, skal prioritere rettshjelp til de tvistene som gjelder utkastelse eller oppsigelse av leieforhold. Flertallet har merket seg at forslaget har fått bred støtte blant høringsinstansene. Flere fylkesmenn uttaler bl.a. at det er behov for å få klargjort reglene, og at det er et klart behov for innstramming på dette området. Flertallet viser til at ulike husleietvister ofte omfattes av rettshjelpsforsikringer, og at mange derfor vil ha god rettshjelpsdekning etter slike ordninger. Flertallet er enig i at offentlig rettshjelp bør søkes begrenset til de husleiesakene som har størst betydning for leietaker. Flertallet vil etter dette støtte forslag til endring av § 18 første ledd nr. 3.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet går imot forslaget til endring av § 18 første ledd nr. 3 under henvisning til merknadene ovenfor under pkt. 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at rettshjelpsordningen etter forslaget vil være subsidiær i forhold til rettshjelpsforsikring, og at rettshjelpsordningen derfor tar sikte på å nå de som ikke har forsikring. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning ikke et argument for å begrense det offentlige rettshjelptilbudet at mange har forsikring på området. Disse medlemmer mener at også andre husleiesaker enn saker om oppsigelse eller utkastelse kan ha stor velferdsmessig betydning for leietakerne. Disse medlemmer mener det er riktig å prioritere rettshjelp til saker som gjelder bolig, og viser til at tvister om f.eks. leiestørrelse i realiteten kan få konsekvenser for selve leieretten. Disse medlemmer vil etter dette gå imot forslag til endring av § 18 første ledd nr. 3.
Til § 13 tredje ledd og § 17 andre ledd
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at iht. § 13 og § 17 kan det innvilges fri rettshjelp etter en konkret rimelighetsvurdering i saker som ikke omfattes av hovedreglene i loven. De to reglene har vært noe ulikt formulert, mens man i praksis har nyttet de samme kriterier ved tolkning av bestemmelsene. Departementet foreslår derfor at de to reglene harmoniseres. Flertallet støtter en slik klargjøring av reglene, og viser til at høringsinstansene også har vært positive til en harmonisering. Flertallet understreker at endringen ikke innebærer noen innstramming av reglene, og at forslaget derfor ikke tilsikter noen realitetsendring.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener nåværende ordlyd i de to bestemmelser er å foretrekke fremfor forslaget, og støtter ikke endringsforslaget som i alle fall etter ordlyden fremstår som en innstramning i gjeldende regler. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av § 13 tredje ledd og § 17 annet ledd.
3.2 Fritt rettsråd
Ved søknad om fritt rettsråd i utlendingssaker skal rettsråd ytes uten økonomisk behovsprøving. Dette gjelder behandlingen av saken i første instans og en eventuell klage. Etter gjeldende praksis omfattes også klager over avslag om asyl i de tilfeller der det er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I høringsbrevet ga departementet uttrykk for at det ikke er rimelig å yte fritt rettsråd uten behovsprøving i disse tilfellene, de såkalte statusendringssakene. Fritt rettsråd uten behovsprøving ytes også i utvisningssaker uansett hvilket grunnlag utvisningen bygger på, dvs. også i de tilfeller der utvisning skjer som følge av straffbar handling. Departementet foreslo at det utvidede rettshjelptilbud skulle fjernes også i disse sakene. Det overveiende flertall av høringsinstanser var positive til forslagene, men enkelte hadde til dels sterke innvendinger. NOAS går imot forslagene og viser til at asylstatusen er av stor betydning i forhold til tilgangen til offentlige støtteordninger og for adgang til familiegjenforening. Når det gjelder utvisningssakene, vises det til de vanskelige, skjønnsmessige avveininger som må foretas i disse tilfellene. Utlendingsdirektoratet mener også at rettssikkerhetshensyn og hensyn til å unngå feil og misforståelser, tilsier bruk av advokat i utvisningssakene.
Departementet opprettholder i proposisjonen forslaget om å nedprioritere statusendringssakene. Rettshjelploven § 13 tredje ledd vil være en tilstrekkelig sikkerhet for at man likevel kan få fri rettshjelp i særlige tilfeller også i disse sakene. Departementet foreslår videre at det ikke gis fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning som følge av straffbare forhold. Dersom den som skal utvises har sterk tilknytning til landet, skal det føres en mer liberal praksis med henblikk på innvilgelse av fritt rettsråd enn i andre tilfeller.
Trygd- og pensjonssaker er i dag prioritert i rettshjelploven. Ettersom den bistand forvaltningen gir på dette området i rimelig grad skal dekke behovet for juridisk bistand foreslo departementet at trygde- og pensjonssaker skulle unntas fra de prioriterte saksområder. Høringsinstansenes syn på forslaget er noe delt. Departementet opprettholder forslaget i proposisjonen. Det understrekes at den foreslåtte endring ikke vedrører retten til å få fri sakførsel ved anke i trygdesaker, jf. § 22 første og annet ledd. Forslaget fjerner heller ikke muligheten for å få fritt rettsråd.
Rettshjelploven § 14 annet ledd gir advokater adgang til selv å innvilge fritt rettsråd i saker som nevnt i § 13 annet ledd dersom bistanden ikke antas å ville overstige 10 timer. Denne innvilgelsesadgangen benyttes i stor utstrekning. Reglene om advokatenes innvilgelsesadgang korresponderer dårlig med forskriftene om stykkpris. Etter stykkprissatsene vil advokatene i utgangspunktet motta stykkprisgodtgjørelse uavhengig av hvor mange timers arbeid som er utført. Departementet foreslo i høringsbrevet at man ga en forskriftshjemmel for å kunne presisere advokatens adgang til å innvilge fri rettshjelp i tråd med stykkprisordningen. De fleste høringsinstansene kommenterer ikke forslaget. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen. Forslaget vil i realiteten ikke medføre noen endring i advokatenes adgang til å innvilge fritt rettsråd. Det foreslås videre en forskriftshjemmel som gir adgang til å fastsette at advokatene skal kunne innvilge fritt rettsråd også i de prioriterte utlendingssakene i henhold til § 13 første ledd.
Komiteens merknader
Til § 14
Komiteen har ingen merknader til den foreslåtte endring i § 14 andre ledd.
Til § 13 første ledd, jf. utlendingsloven § 42
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at utlendingssaker utgjør en ikke ubetydelig andel av rettshjelpssakene, og at reglene i dag gir rett til fri rettshjelp uten behovsprøving. Det foreslås i proposisjonen at fritt rettsråd i saker om statusendring eller utvisning pga. kriminell aktivitet bare skal ytes etter en økonomisk behovsprøving. Flertallet viser til at en rekke saker av stor betydning for den enkelte er underlagt behovsprøving etter rettshjelploven. Flertallet mener at det i en situasjon med begrensede ressurser kan forsvares at de nevnte sakstyper ikke prioriteres høyere enn andre saker som omfattes av rettshjelploven og som underlegges samme behovsprøving. Flertallet har også merket seg at det i utvisningssakene skal føres en mer liberal praksis der søker har sterk tilknytning til landet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot forslaget om endring av § 13 første ledd og utlendingsloven § 42 idet det vises til disse medlemmers merknader ovenfor under pkt. 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at statusendringssaker har stor betydning for søkerne personlig og også får viktige praktiske konsekvenser. Reglene om familiegjenforening er f.eks. ulike for de som får politisk asyl og de som får opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer mener at spørsmål som har betydning for så viktige personlige interesser som statusendringssakene bør gis en utvidet adgang til rettshjelp.
Når det gjelder utvisningssakene, viser disse medlemmer til at Utlendingsdirektoratet gikk imot forslaget på dette punkt under henvisning til de vanskelige skjønnsmessige avveininger slike saker innebærer. Direktoratet uttaler bl.a. at både rettssikkerhetshensyn og hensynet til å unngå feil og misforståelser tilsier bruk av advokat i disse sakene. Disse medlemmer legger vesentlig vekt på at den instans som avgjør disse sakene selv ser behov for at søkerne lar seg bistå av advokat. Disse medlemmer viser til at spørsmål om utvisning gjelder helt vitale interesser for den som søker, og at « feil og misforståelser » kan få dramatiske konsekvenser for den enkelte. Disse medlemmer mener det burde være en selvfølge at slike spørsmål behandles på en mest mulig betryggende måte av norske myndigheter, og mener således at det er et klart behov for utvidet adgang til rettshjelp i disse sakene. Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av § 13 første ledd og § 42 i utlendingsloven.
Til § 13 annet ledd
Komiteen er oppmerksom på at forvaltningen har et veiledningsansvar i forhold til publikum i trygde- og pensjonssaker. Komiteen vil imidlertid peke på at den offentlige instans i slike saker som regel også vil være motpart dersom tvist oppstår, og mener det er et klart behov for at slike saker fortsatt skal være prioritert i rettshjelploven. Komiteen har tillit til at trygdekontorene m.v. gjør sitt beste for å veilede og hjelpe publikum, men mener det i enkelte konfliktsituasjoner vil være et reelt behov for bistand fra en uavhengig medhjelper. Komiteen viser til at rettshjelp bare skal gis der de økonomiske vilkår er oppfylt og bistand anses nødvendig og rimelig. Komiteen mener det er viktig å opprettholde denne mulighet for rettshjelp, og mener at ytterligere innstramminger vil medføre at søkere som har et berettiget behov for rettshjelp ikke får noe tilbud. Komiteen støtter etter dette ikke forslaget til endring av § 13 annet ledd.
3.3 Fri sakførsel
I rettshjelploven § 22 tredje ledd har sosialtjenesten fått myndighet til i visse saker å innvilge fri sakførsel uten økonomisk behovsprøving.
Ved lov om barnevernstjenester ble myndighet i tvangssaker overført fra de utvidede helse- og sosialstyrer til fylkesnemndene for sosiale saker som også fatter vedtak om fri rettshjelp. Sosialtjenesten har fortsatt kompetanse til å fatte midlertidige aktuttvedtak og de skal forberede tvangssakene for fylkesnemnda. På dette stadium skal det imidlertid ikke innvilges fri rettshjelp uten behovsprøving, og det er fylkesmannen som skal avgjøre dette.
Fylkesmannen avgjorde tidligere klager etter barnevernsloven § 5. Etter de nye reglene finnes ikke lenger en slik klageadgang idet fylkesnemndas vedtak er endelige. Fylkesmannen skal følgelig ikke lenger ha kompetanse til å innvilge fri rettshjelp i slike saker. Også i tvangssaker etter lov om sosiale tjenester er det fylkesnemndene som skal avgjøre spørsmålet om fri rettshjelp.
Vedtak om fri rettshjelp i saker for Kontrollkommisjonen i henhold til lov om psykisk helsevern skal fremdeles fattes av Kontrollkommisjonen, og ordlyden i § 22 tredje ledd er her misvisende.
Det foreslås å endre ordlyden i rettshjelploven § 22 med sikte på å klargjøre kompetansen til å innvilge fri rettshjelp i de nevnte tilfeller. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Departementet presiserer at det ikke dreier seg om noen realitetsendring.
Det foreligger ikke noen nøyaktig oversikt over hvor mye som benyttes til godtgjørelse til sakkyndige i saker hvor det ytes fri rettshjelp, og salærkravene til sakkyndige er svært varierende. Departementet foreslo i høringsbrevet at den som oppnevner sakkyndige skal kunne sette et tak for antall timer som kan godtgjøres i saken. For sivile saker som ikke omfattes av reglene om fri rettshjelp vil forslaget innebære at parter som selv må betale godtgjøring til de sakkyndige vil få en bedre forutberegnelighet med hensyn til utgiftene. Den sakkyndige kan eventuelt komme tilbake og etter søknad få adgang til å bruke et høyere antall timer. Et solid flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget gir det sin tilslutning. Departementet viderefører derfor forslaget i proposisjonen.
Komiteens merknader
Komiteen har ingen merknader til endringene i § 22 tredje ledd.
Komiteen støtter forslag til endring i § 10 i lov om vitners og sakkyndiges godtgjørelse. Dette forslaget vil bidra til bedre kontroll med utgiftene til sakkyndige. Det understrekes at det skal være mulig for den som oppnevner sakkyndige å forhøye den fastsatte godtgjørelsen når det kreves arbeid som gjør det nødvendig.
Komiteen har for øvrig i samråd med departementet foretatt enkelte tekniske rettelser i lovforslaget som ikke innebærer realitetsendringer.
Flere av lovendringene vil begrense utgiftene på rettshjelpbudsjettet. De foreslåtte lovendringer vil ikke medføre medarbeid av betydning for de aktuelle instanser med unntak av Statens Innkrevingssentral som antas å ha behov for 4-6 års årsverk for de nye innkrevingsoppgavene. Dette antas å tilsvare ca 3-4 mill. kroner.
Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet om det er nødvendig å tilføre økte ressurser til rettshjelpordningen. I denne forbindelse kan det bli aktuelt å vurdere om det er hensiktsmessig med en annen organisering av rettshjelpmyndigheten.
For å vurdere om de nye bestemmelsene har den tilsiktede virkning, tar departementet siktet på å foreta en etterkontroll. Etterkontrollen foretas 3 år etter lov- og forskriftsendringenes ikrafttredelse.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:
I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp skal § 4 nytt andre ledd første punktum lyde:
Fri rettshjelp gis ikke dersom søkeren har tegnet rettshjelpsforsikring som helt ut dekker søkerens utgifter til juridisk bistand i saken med mindre særlige forhold gjør det rimelig.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp og enkelte andre lover.
I.
I lov av 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.
skal § 10 første ledd lyde:
Oppnevnte sakkyndige som ikke har fast lønn og rettstolker skal foruten reisegodtgjøring ha godtgjøring for sin tjenestegjøring. Denne fastsetter retten for hver enkelt sak etter nærmere regler, som Kongen gir. Ved oppnevning av sakkyndige kan det fastsettes en øvre grense for godtgjøringen. Dersom den fastsatte grensen viser seg åpenbart utilstrekkelig, kan den forhøyes av oppnevnende myndighet. Er betalingen lovbestemt, foretar retten ingen fastsettelse; dog kan den forhøye den lovbestemte betaling i overensstemmelse med de regler Kongen gir, hvis den sakkyndiges tjenestegjøring har krevd særlig arbeid eller tidsanvendelse eller særlige fagkunnskaper.
II.
I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endringer:
§ 1 annet punktum skal lyde:
Loven gjelder ikke for saker om idømming eller fullbyrding av straff.
§ 4 nytt annet ledd skal lyde:
Fri rettshjelp gis ikke dersom søkeren har tegnet rettshjelpforsikring som helt eller delvis dekker søkerens utgifter til juridisk bistand i saken med mindre særlige forhold gjør det rimelig. Søknad om bistand til dekning av egenandel behandles etter reglene om fritt rettsråd og fri sakførsel.
§ 4 nåværende annet og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.
§ 7 nytt første ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette en øvre grense for det antall timer fri rettshjelp som kan innvilges.
§ 7 nåværende første ledd blir nytt annet ledd.
§ 9 skal lyde:
§ 9. Egenandel.
Klientene skal pålegges å betale en andel av utgiftene til bistand etter denne lov. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om egenandelens størrelse og om fritak for egenandel.
Fylkesmannen kan samtykke i at egenandelen delvis frafalles når særlige forhold gjør det rimelig.
Krav på betaling av egenandel er tvangsgrunnlag for utlegg.
Krav på betaling av egenandel innkreves av Statens Innkrevingssentral. Innkrevingssentralen kan inndrive kravet ved trekk i lønn eller andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravet ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.
§ 10 annet ledd oppheves.
§ 11 skal lyde:
§ 11. Refusjon av det offentliges utgifter.
Får noen sin økonomiske stilling vesentlig bedret gjennom bistand gitt etter denne lov, skal fylkesmannen kreve det offentliges utgifter i forbindelse med rettshjelpen erstattet dersom ikke særlige forhold gjør det urimelig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg. § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
I kap. II skal ny § 11a lyde:
§ 11a. Adgang til å trekke tilbake bevilling til fri rettshjelp.
Bevilling til bistand etter denne lov som innvilges etter økonomisk behovsprøving kan trekkes tilbake dersom det er gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger om søkerens økonomiske situasjon, eller dersom søkerens økonomiske situasjon er vesentlig bedret før rettshjelpen er avsluttet.
Utbetalt salær som etter vedtak i henhold til denne paragraf kreves refundert, er tvangsgrunnlag for utlegg. § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 13 første ledd skal lyde:
I saker etter utlendingsloven har utlending rett til fritt rettsråd uten behovsprøving som bestemt i utlendingsloven § 42 tredje ledd.
§ 13 tredje ledd skal lyde:
I andre saker enn nevnt i første og annet ledd, skal det som regel ikke gis fritt rettsråd. Når søkeren oppfyller de økonomiske vilkår i § 8, jf. § 10, kan fritt rettsråd likevel gis når det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp.
§ 14 annet ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om advokaters adgang til selv å innvilge fritt rettsråd i saker som nevnt i § 13 første og annet ledd.
§ 17 annet ledd skal lyde:
Fri sakførsel skal bare gis når søkeren oppfyller de økonomiske vilkår i § 8, jf. § 10, og det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på sakens art, søkerens mulighet til å vinne fram med sin sak og sakens eventuelle prinsipielle interesse.
§ 18 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. fra en eller begge parter i saker etter lov om ekteskap, lov om skifte, annen del, jf. kap. 4 eller barneloven kap. 5, 6 og 7, herunder også namsrettsbehandling.
§ 18 første ledd nr. 3 skal lyde:
fra leietaker i saker etter lov 16 juni 1939 nr. 6 om husleie § 38 og § 39 når saker gjelder bolig som leietaker bebor.
§ 22 tredje ledd innledningen og nr. 1 og 2 skal lyde:
Vedkommende forvaltningsorgan skal av eget tiltak og uten behovsprøving gi fri sakførsel i følgende saker:
1. saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 9 i lov om sosiale tjenester m.v.
2. saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 7 i lov om barneverntjenester.
III.
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
skal § 42 tredje ledd lyde:
I sak som nevnt i § 34 har utlending rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Dette gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til § 29 første ledd b, § 30 annet ledd b og § 58 første ledd b, eller når utlending som har søkt asyl, klager over bare å ha fått innvilget arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse etter § 8 annet ledd. I andre saker etter loven har utlending rett til ytelser etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp når de alminnelige vilkårene er oppfylt. Dersom retten tar til følge begjæring om å holde rettslig avhør etter § 36 i sak hvor utlending har krav på fritt rettsråd, skal også utgiftene til juridisk bistand under bevisopptaket dekkes etter lov om fri rettshjelp.
IV.
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser:
1. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
2. Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.
V.
Stortinget ber Regjeringen fremme en helhetlig melding om offentlig rettshjelp der dagens ordning vurderes på et bredt grunnlag sammen med alternative rettshjelpmodeller.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 23. mars 1994.
|
Lisbeth Holand, Olav Akselsen,
leder og ordfører. sekretær.