I dokumentet fremmes følgende forslag:
« Vedtak til lov om endringer i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger.
I.
I lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger gjøres følgende endringer:
§ 2 andre ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke for utleie som ledd i drift av hotell, pensjonat eller annet herberge.
II.
Denne lov trer i kraft straks. »
Forslagsstilleren viser til at husleiereguleringslovens regler om særskilt husleieregulering (kap. II) bare gjelder for førkrigsboliger med mer enn to rom i Oslo, Bergen og Trondheim. I dokumentet redegjøres det for hvordan det siden tidlig på 1970-tallet har skjedd en utvikling som har medført at lovens § 2 gradvis har fått en utforming slik at den bare gjelder for den private delen av utleiemarkedet i de tre byene. Det pekes på at lovens forarbeider ikke tilsier at det har vært lovgivers hensikt å skape en slik forskjellsbehandling mellom leietakere som leier hos private og de som leier hos staten, en fylkeskommune eller en kommune.
Forslagsstilleren mener at det er skapt en utilsiktet juridisk situasjon ved at offentlige utleiere av førkrigsboliger med mer enn to rom og kjøkken i Oslo, Bergen og Trondheim kan heve husleiene uten hensyn til maksimalleier som gjelder tilsvarende boliger med andre eiere. Dermed står leietakerne uten den beskyttelse de ville hatt i husleiereguleringslovens kap. II, hvis utleieren var en privatperson eller et privateid selskap.
For å illustrere denne situasjonen er det i dokumentet gitt et eksempel fra Oslo kommune, B.F.gate, hvor en beboer, M.B, måtte flytte fra en kommunal leilighet da hun ikke klarte å betale den husleien som kommunen krevde.
På denne bakgrunn fremmes det i dokumentet forslag om endring av husleiereguleringsloven § 2 andre ledd, slik at utleie fra staten, fylkeskommune eller kommune ikke lenger unntas fra lovens virkeområde.