1.1 Sammendrag
Departementet legger i proposisjonen fram utkast til ny lov om skatt til Svalbard og ny lov om skattlegging av personer på Jan Mayen. De foreslåtte lover skal erstatte lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt og lov av 30. november 1956 nr. 1 om skattlegging av personer på Jan Mayen.
Videre legges fram forslag til endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) og lov av 17. juli 1925 nr. 2 om avgift av kull, jordoljer og andre mineraler som utføres fra Svalbard. Forslagene til endringer i disse lovene er opprettinger som følge av forslaget til ny svalbardskattelov.
Departementet viser til at gjeldende lovgivning om skatt til Svalbard og skatt av inntekter opptjent på Jan Mayen til dels er uoversiktlig, mangelfull og foreldet. Dette gjelder både bestemmelsene om beregning av skattepliktig formue og inntekt, og bestemmelsene om ligningsforvaltning og skatteinnkreving. Gjennomføringen av skattereformen 1992 har også bidratt til å forsterke behovet for en revisjon av skattelovgivningen for Svalbard og Jan Mayen.
Departementet legger til grunn en videreføring av det hovedprinsipp at så vel personer bosatt på Svalbard som selskaper hjemmehørende der på visse vilkår skal ha alminnelig skatteplikt til Svalbard. I forhold til gjeldende rett foreslår departementet enkelte endringer i kriteriene for alminnelig skatteplikt til Svalbard. Personer og selskaper skal ha begrenset skatteplikt til Svalbard for inntekt vunnet ved arbeid eller virksomhet under opphold på Svalbard, samt for formue og inntekt av fast eiendom der. Departementets forslag innebærer visse endringer i forhold til gjeldende regler om begrenset skatteplikt til Svalbard. Det vises til nærmere omtale av reglene om skatteplikt til Svalbard i kapittel 5 i proposisjonen.
Hovedtrekkene i gjeldende system for fastsettelse av skattepliktig inntekt og formue til Svalbard foreslås videreført. Således skal lønnsinntekter fortsatt skattlegges etter en særskilt lønnstrekkordning. Skattleggingen gjennomføres ved at arbeidsgiveren trekker skatt ved lønnsutbetalingen. Formue og inntekt av annen art enn lønn skal på samme måte som i dag være gjenstand for ligning. På en rekke punkter foreslår departementet nærmere presiseringer og justeringer i forhold til reglene om fastsettelse av skattepliktig inntekt og formue i gjeldende svalbardskattelov. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7 og 10 i proposisjonen.
Departementet foreslår at bestemmelsene i ligningsloven gis anvendelse på Svalbard, med en del unntak. Det foreslås enkelte supplerende regler om ligningen. Gjennomføringen av lønnstrekkordningen nødvendiggjør også visse særregler. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11 i proposisjonen.
Også betaling og innkreving av skatt foreslås regulert med utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser for fastlandet. Departementet foreslår at en rekke bestemmelser i skattebetalingsloven gis anvendelse på Svalbard. Betaling og innkreving av skatt er behandlet i kapittel 12 i proposisjonen.
Departementet foreslår at lovgivningen om skatt av inntekt fra opphold på Jan Mayen fortsatt skal være knyttet til tilsvarende regler i svalbardskatteloven. Skattelovgivningen for Jan Mayen er nærmere omtalt i kapittel 14 i proposisjonen.
Departementet legger opp til at skattenivået på lønnsinntekter og andre inntekter som er definert som personinntekt i skatteloven skal være vesentlig lavere enn på fastlandet. Det legges opp til at slike inntekter skal skattlegges på grunnlag av ytelsenes brutto verdi etter en sats på 6 %, med tillegg av trygdeavgift. For lønnsinntekter innebærer dette isolert sett en skjerpelse i forhold til dagens sats på 4 %. I tillegg skal det svares trygdeavgift etter samme satser som på fastlandet. I forhold til gjeldende trygdeavgiftssatser innebærer dette en reduksjon på 1,1 prosentpoeng. Samlet blir det derfor en svært begrenset skjerpelse på 0,9 prosentpoeng. For kapitalinntekter legger departementet opp til at satsstrukturen skal være den samme som på fastlandet. Det vil si at skatt svares etter en sats på 28 %. Samtidig foreslås adgang til samordning av kapitalinntekter mellom Svalbard og fastlandet. Også beskatningen av formue foreslås basert på satsene på fastlandet. Satsstrukturen er nærmere omtalt i kapittel 6 i proposisjonen.
Ved utformingen av lovutkastet har departementet nøye vurdert forholdet til Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Foreliggende lovutkast antas å være forenlig med de grenser traktaten oppstiller for beskatning på Svalbard.
1.2 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Ola Apeland, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at gjeldende skattelov ble til da Svalbard var et isolert samfunn med et ensidig næringsliv. Utviklingen på Svalbard har forsterket behovet for en mer tidsmessig og fullstendig skattelovgivning.
Komiteen viser til at Regjeringen har varslet en stortingsmelding om Svalbard i 1997. I den forbindelse har både Svalbardrådet og Svalbard Næringsutvikling gitt uttrykk for at nåværende skattelov bør føres videre, eventuelt med enkelte nødvendige endringer, slik at ny skattelov kan vurderes i lys av de premisser som legges gjennom behandlingen av stortingsmeldingen.
Komiteen legger til grunn at de fastlagte målsettinger for utviklingen av Svalbardsamfunnet er tilstrekkelige for å kunne behandle forslaget til ny skattelov nå. Dette er ikke til hinder for at det seinere kan gjøres endringer og justeringer i Lov om skatt til Svalbard i tråd med vedtak og vurderinger som måtte følge av behandlingen av stortingsmeldingen.
2.1 Sammendrag
Ved kongelig resolusjon av 26. oktober 1984 ble det oppnevnt et utvalg for å vurdere gjeldende skatteregler for Svalbard.
Utvalgets innstilling, NOU 1990:10 Ny lov om skatt til Svalbard, ble avgitt til departementet 8. mai 1990. Med unntak for spørsmålet om innføring av barnetrygd og forsørgerfradrag i forbindelse med opphold på Svalbard, er forslagene i innstillingen enstemmige.
Det er i proposisjonen gjort nærmere rede for utvalgets innstilling.
Et sammendrag av utvalgets vurderinger og forslag er også gitt i NOU 1990:10 avsnitt 1.3.
NOU 1990:10 følger som utrykt vedlegg til proposisjonen.
Ved brev av 29. mai 1990 anmodet Finansdepartementet 36 instanser om å avgi uttalelse vedrørende NOU 1990:10 Ny lov om skatt til Svalbard. Departementet har mottatt 33 høringsuttalelser.
I kapittel 3 i proposisjonen oppsummeres generelle synspunkter på utvalgets forslag. Høringsuttalelsene følger proposisjonen som utrykt vedlegg.
Etter at utvalgets innstilling, NOU 1990:10 , ble avgitt til departementet er det gjennomført betydelige endringer i den norske skattelovgivningen, først og fremst i forbindelse med skattereformen 1992.
Det er i kapittel 4 i proposisjonen gjort nærmere rede for forholdet til skattereformen 1992.
3.1 Innledning
3.1.1 Sammendrag
Regelverket for skattlegging av inntekt og formue til Svalbard danner et eget og selvstendig skattesystem. Av praktiske grunner er det delvis bygget opp med elementer fra skattesystemet på det norske fastland.
En grunnleggende oppgave for regelverket om skatt til Svalbard er å gi vilkårene for at formue og inntekt med tilknytning til Svalbard skal skattlegges innenfor dette særskilte skattesystemet. Subjekt for skatteforpliktelsene kan være fysiske personer, selskaper eller andre juridiske personer. Det må tas nærmere standpunkt til under hvilke omstendigheter personer og selskaper m.v., med ulike grader av tilknytning til Svalbard, plikter å svare skatt til Svalbard av formue og inntekt.
Disse personer og selskaper kan imidlertid også ha skattemessig tilknytning til det norske fastland eller til utlandet. Det kan derfor oppstå overlappende skatteplikt, med dobbeltbeskatning som følge. Svalbard er ikke omfattet av Norges dobbeltbeskatningsavtaler. Uheldige overlappingseffekter som følge av samspillet mellom de aktuelle skattesystemer må derfor søkes unngått gjennom skattepliktavgrensningen innenfor det enkelte system.
En kan fra norsk side ikke øve innflytelse på hvordan andre land gjennom sine interne skatteregler behandler inntekt og formue som deres skattesubjekter måtte ha fra eller på Svalbard. Imidlertid er det mulig og nødvendig å avpasse de norske skattesystemer mot hverandre (den alminnelige fastlandsbeskatningen og svalbardbeskatningen samt eventuelt petroleumsbeskatningen). Avgrensningen av skatteplikten til Svalbard må således tilpasses skattepliktavgrensningene i den øvrige norske skattelovgivning slik at skattesystemene får hensiktsmessige grensesnitt mot hverandre.
3.2 Personers skatteplikt
Det er i avsnitt 5.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende personers skatteplikt (fastlandet), og reglene om skatteplikt til Svalbard.
3.2.1 Departementets vurderinger og forslag
3.2.1.1 Alminnelig skatteplikt for personer
3.2.1.1.1 Sammendrag
a) Skattemessig bosted på Svalbard
Svalbardskatteutvalgets forslag om å oppheve den alminnelige skatteplikt til Svalbard for personer, ved at personer ikke skal kunne anses skattemessig bosatt eller hjemmehørende på Svalbard, reiser prinsipielle spørsmål både når det gjelder omfanget av skatteplikten til Svalbard og når det gjelder omfanget av skatteplikten til det norske fastland. Til en viss grad bygger forslaget på en presumpsjon om at ingen eller få personer har eller vil få en varig eller livslang bostedsmessig tilknytning til Svalbard, men at de aller fleste har sin egentlige tilknytning enten til fastlandet eller til utlandet.
Når det gjelder personer som før flytting til Svalbard har hatt bostedsmessig tilknytning til det norske fastland, synes utvalget videre å presumere at en slik tilknytning til fastlandet består selv etter et langvarig opphold på Svalbard. Formue og inntekt som faller utenfor rammen av den stedbundne skattlegging til Svalbard, vil som konsekvens av utvalgets forslag komme til beskatning i vedkommendes tidligere bostedskommune på fastlandet.
Forskjellen mellom et system der personer anses som skattemessig bosatt på Svalbard og et system der dette ikke anses å være tilfelle trenger i praksis ikke å bli betydelig i normaltilfellene. Dette vil avhenge av hvilke unntak som fastsettes i forhold til en hovedregel om alminnelig skatteplikt til Svalbard, jf. svalbardskatteloven § 1 annet ledd, samt av omfanget av den begrensede skatteplikt til Svalbard for personer som anses for å være skattemessig bosatt utenfor Svalbard.
Departementet er prinsipielt sett enig i utvalgets understreking av at skatteflukt til Svalbard for personer med betydelig formue i fordringer og verdipapirer må forhindres. Dette problemet vil imidlertid langt på vei bli eliminert gjennom den samordningen av satsstrukturen på Svalbard og på fastlandet som departementet legger opp til. Departementet er videre enig i at skattereglene for Svalbard må ha samme virkning for personer som kommer fra det norske fastland og personer med utenlandsk opprinnelse. Departementet vil heller ikke undervurdere de praktiske og kontrollmessige problemer som kan være forbundet med å håndheve globalskatteplikt for utlendinger som oppholder seg på Svalbard. Men omfanget av disse problemer vil bero på hvilke unntak som fastsettes i skatteplikten for inntekt og formue med tilknytning til fastlandet eller utlandet.
Etter departementets oppfatning vil det ikke være i samsvar med de faktiske forhold å basere avgrensningen av den personlige skatteplikt til Svalbard på at få eller ingen personer har fast bostedsmessig tilknytning til Svalbard. Tvert imot kan departementet ikke se bort fra det faktum at mange personer har bosatt seg varig på Svalbard. Selv om de fleste muligens vil flytte til fastlandet eller til utlandet etter endt yrkesaktivitet, kan det heller ikke ses bort fra at enkelte vil ønske å tilbringe tid som pensjonister på Svalbard. Det kan således lett tenkes tilfeller der det ville være svært lite naturlig å basere reglene om skattestedet på at skattyterne i alle normaltilfeller vil ha tilhørighet til en kommune på fastlandet eller i utlandet, og at tilknytningen til Svalbard er svak eller midlertidig.
På denne bakgrunn finner departementet ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å oppheve den gjeldende ordning om at personer under visse forutsetninger anses som skattemessig hjemmehørende på Svalbard. Departementet finner også at det i slike tilfeller bør tas som utgangspunkt at skatteplikten til Svalbard skal omfatte all formue og inntekt uansett beliggenhet eller kilde. Det må imidlertid fastsettes hensiktsmessige unntak fra skatteplikten av hensyn til en fornuftig avgrensning mellom skatteplikten til Svalbard og skatteplikt til fastlandet eller utlandet. Etter departementets oppfatning vil de hensyn som utvalget har understreket og som departementet har sluttet seg til ovenfor, kunne ivaretas også innenfor et system med globalskatteplikt til Svalbard som hovedregel for personer som må anses hjemmehørende der.
Departementet finner det imidlertid klart at de gjeldende kriterier i skatteloven og svalbardskatteloven for når personer anses hjemmehørende på Svalbard bør endres. For det første bør kriteriene av prinsipielle grunner være de samme for personer som forut for oppholdet på Svalbard var hjemmehørende i Norge og personer som kommer til Svalbard fra utlandet. Bestemmelsen i svalbardskatteloven § 14 første ledd om at personer som oppholder seg på Svalbard uten å ha fast bopel annetsteds anses for hjemmehørende på Svalbard, bygger etter departementets oppfatning på et noe tilfeldig og vanskelig kontrollerbart kriterium. Departementet har derfor vurdert andre kriterier knyttet til varigheten av den enkelte persons opphold på Svalbard.
Ved den videre vurdering av hvilket krav som bør stilles til oppholdets varighet for at det skal regnes som bosettelse på Svalbard, har departementet funnet det mer naturlig å ta utgangspunkt i innflyttingsregelen i skatteloven § 17 annet ledd enn særbestemmelsen om midlertidige overflyttinger fra fastlandet til Svalbard slik denne nå er utformet i skatteloven § 17 femte ledd. Det prinsipielle kjernepunkt i regelen om innflytting til riket i § 17 annet ledd er at en person anses som bosatt innen riket når han har tatt opphold her og har til hensikt å bli i riket ikke bare midlertidig. Spørsmålet er imidlertid om bestemmelsens nærmere avgrensning av opphold på minst 6 måneder som varig (bosettelse) er egnet som kriterium på bosettelse også når det gjelder Svalbard. Det må blant annet her ses hen til at det ved « bosettelse » på Svalbard ikke gjelder skatteavtale med en nærmere regulering av hvor den bostedsmessige tilhørighet er sterkest når skattyteren beholder et bosted utenfor oppholdslandet.
Avgrensningen av hva som skal anses som et « varig » opphold på Svalbard bør på den ene side fange opp de tilfeller hvor det etableres en reell bostedsmessig tilknytning til Svalbard. På den annen side må en holde utenom alle kortvarige besøks- og mer tilfeldige arbeidsopphold. I denne sammenheng må det legges stor vekt på å hindre at det skattemessige bosted kan overflyttes til Svalbard av rene skattehensyn ved å oppholde seg en relativt kort periode på Svalbard. Siden oppfyllelse av de vilkår som fastsettes for å anses som skattemessig bosatt på Svalbard samtidig vil måtte innebære at vedkommende ikke skal anses som skattemessig bosatt på norsk fastland, må det legges stor vekt på å harmonisere disse vilkår med hvilke kriterier som kan anses akseptable for opphevelse av bostedsbasert skatteplikt til fastlandet.
Etter departementets vurdering er det naturlig å se hen til de vilkår som ellers stilles til fravær fra riket, for at den bostedsmessige tilknytning bortfaller under midlertidig opphold i utlandet. Etter skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum gjelder her et krav om minst ett års fravær når det godtgjøres at vedkommende blir skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet. Vilkåret om mer enn ett års fravær praktiseres slik at skatteplikten til Norge anses bortfalt allerede fra utreisedagen dersom skattyteren tar sikte på å oppholde seg i den fremmede stat i mer enn ett år. Etter departementets syn er det ikke grunn til å stille et strengere krav til varigheten av et opphold utenfor det norske fastland når vedkommende oppholder seg på Svalbard enn når oppholdet finner sted i et annet land hvor vedkommende blir skattepliktig.
På denne bakgrunn foreslår departementet at en person anses som bosatt på Svalbard ved opphold der av minst 12 måneders varighet. Vedkommende anses da bosatt på Svalbard fra oppholdets begynnelse. Det vises til lovutkastet § 2-1 første ledd.
Departementet foreslår en korresponderende endring i skatteloven om opphør av alminnelig skatteplikt til fastlandet. Departementet foreslår at den nåværende særbestemmelsen i skatteloven § 17 femte ledd om opphør av skatteplikt til fastlandet ved flytting til Svalbard oppheves. I stedet legges det opp til at alminnelige bestemmelser i skatteloven om opphør av skatteplikt ved utflytting skal få anvendelse. Det vises til utkastet til nytt tredje ledd i skatteloven § 15 hvoretter personer bosatt på Svalbard skal likestilles med i utlandet bosatte personer ved anvendelsen av skatteloven. Denne bestemmelsen vil innebære at alminnelig skatteplikt til fastlandet bortfaller når alminnelig skatteplikt til Svalbard inntrer. Det vil si allerede fra utreisedagen dersom skattyteren tar sikte på å oppholde seg på Svalbard i mer enn ett år, jf. skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum og utkastet til ny svalbardskattelov § 2-1 første ledd.
Ved at de ordinære utflyttingsbestemmelsene skal komme til anvendelse ved flytting fra fastlandet til Svalbard, vil også skatteloven § 15 første ledd bokstav e få betydning i denne situasjonen. Etter denne bestemmelsen består skatteplikten til riket for gevinster på aksjer og enkelte likestilte formuesobjekter som realiseres innen fem kalenderår etter opphør av bostedsbasert skatteplikt. Bestemmelsen er begrunnet med hensynet til å beskytte det norske skattefundamentet. Det kan argumenteres for at med samme skattesats på fastlandet og på Svalbard elimineres risikoen for flytting til Svalbard for å unnslippe fastlandsbeskatning av slike realisasjonsgevinster, og at det ikke er behov for en slik bestemmelse. Det må imidlertid tas i betraktning at skatteloven § 15 første ledd bokstav e ikke bare skal hindre arrangementer som nevnt. Bestemmelsen er også et utslag av at det er naturlig at verdistigning opparbeidet i beskatningsområdet kommer til beskatning der selv om realisasjonen skjer etter utflytting. Departementet foreslår derfor ikke noe særskilt unntak for denne bestemmelsen ved flytting fra Svalbard til fastlandet.
Departementet har vurdert behovet for å fastsette særlige regler for når skattemessig bosettelse opphører under fravær fra Svalbard. Tilsvarende som når det gjelder personer som forlater det norske fastland for godt, vil den bostedsmessige tilknytning opphøre når vedkommende varig forlater Svalbard. Dersom en person midlertidig forlater Svalbard for å oppholde seg kortere eller lengre tid på det norske fastland, vil vedkommende kunne bli å anse som skattemessig bosatt i riket etter reglene i skatteloven § 17 annet ledd (ved opphold av minst 6 måneders varighet). I så fall må den skattemessige bostedstilknytning til Svalbard bortfalle i den samme perioden. Tilsvarende bør gjelde dersom en person midlertidig forlater Svalbard for å oppholde seg i utlandet, og blir regnet som skattemessig bosatt i oppholdslandet.
Departementet foreslår at det fastsettes i svalbardskatteloven at bostedsmessig skatteplikt på Svalbard opphører under midlertidig opphold utenfor Svalbard, dersom det godtgjøres at vedkommende behandles som skattemessig bosatt på det norske fastland eller i utlandet. Det vises til utkast til § 2-1 første ledd.
For øvrig vil den skattemessige behandling av inntekt vunnet under midlertidig opphold utenfor Svalbard måtte vurderes i tilknytning til avgrensningen av omfanget av den alminnelige skatteplikt til Svalbard for personer som anses bosatt der.
b) Omfanget av alminnelig skatteplikt til Svalbard
Departementet foreslår at personer som anses skattemessig bosatt på Svalbard skal svare skatt til Svalbard av hele sin formue og inntekt, for så vidt annet ikke er nærmere fastsatt i loven.
Etter departementets oppfatning bør skattegrunnlaget etter svalbardskatteloven primært omfatte formue og inntekt med steds- eller kildemessig tilknytning til Svalbard. Imidlertid bør systemet i henhold til globalinntektsprinsippet i tillegg innfange formue og inntekt som ikke har en særlig tilknytning til fastlandet eller utlandet og som derfor ikke blir gjenstand for skattlegging der.
En avgrensning av skatteplikten etter disse hovedprinsipper vil sterkt redusere de kontrollmessige problemer som ville være forbundet med å håndheve et omfattende globalinntektsprinsipp på Svalbard, særlig overfor utlendinger.
Etter departementets vurdering er det således ikke grunn til å trekke inn under skatteplikten til Svalbard formue og inntekt som etter gjeldende regler er unntatt fra skatteplikten i medhold av svalbardskatteloven § 1 annet ledd. Dette gjelder i første rekke formue og inntekt av fast eiendom utenfor Svalbard og formue i og inntekt av næringsdrift som knytter seg til slik eiendom. Videre er unntatt annen inntekt som er gjenstand for skattlegging i Norge.
Lønn og annen inntekt av arbeid utført utenfor Svalbard, som en person bosatt på Svalbard kan erverve under midlertidig opphold på fastlandet eller i utlandet, vil normalt være gjenstand for beskatning der hvor inntekten opptjenes. Hensynet til å unngå dobbeltbeskatning av slik inntekt tilsier at det ikke oppstilles strenge krav for at inntekten unntas fra beskatning etter svalbardskatteloven. Det bør legges til grunn at arbeidsinntekt skattlegges etter reglene i opptjeningslandet. Dette samsvarer med skatteplikten til riket etter skatteloven § 15 første ledd d og petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1, og den gjeldende regel i svalbardskatteloven § 1 annet ledd. Tilsvarende bør gjelde ved arbeidsopphold i utlandet.
Dersom inntekt som nevnt faktisk ikke blir skattlagt eller er unntatt fra skatteplikt på fastlandet eller i utlandet, er det prinsipielt sett ikke grunn til å unnta inntekten fra skatteplikten til Svalbard. Departementet foreslår derfor at unntak fra skatteplikt til Svalbard gjøres betinget av at det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i utlandet.
Skatteplikten til Svalbard vil omfatte mottatt aksjeutbytte og andre kapitalinntekter, også når kilden for inntekten er fastlandet eller utlandet. Inntekter som eventuelt er fratrukket kildeskatt ved utbetalingen skal ikke regnes for å være skattepliktig ved annen ligning i utlandet, og skal etter forslaget således medtas til beskatning ved svalbardligningen. Kildeskatten vil i et slikt tilfelle kunne trekkes fra den skattepliktige inntekt, jf. skatteloven § 44 første ledd f.
Departementet er oppmerksom på at det kan innebære kontrollmessige vansker å opprettholde skatteplikt for inntekt opptjent utenfor Svalbard som har unngått beskatning ved kilden. Det gjelder i særlig grad for skattytere som har kapitalinntekter fra utlandet, eksempelvis renteinntekter fra bankinnskudd utenfor Svalbard eller fastlandet. For utlendinger som oppfyller vilkårene for alminnelig skatteplikt til Svalbard har skatteplikten i praksis ikke vært håndhevet strengt for annet enn lønnsinntekter, da andre inntekter ofte er små og problemene med å avdekke inntekter fra utlandet betydelige.
Etter departementets oppfatning kan slike hensyn ikke tilsi at omfanget av den materielle skatteplikten til Svalbard innsnevres, da en ellers kunne risikere at inntekten ikke ble fanget inn av noe skattesystem. I stedet må det legges opp til andre mekanismer som kan begrense praktiske problemer ved gjennomføringen.
Departementet viser i denne sammenheng til at det foreslås innført et bunnfradrag på kr 23.300 i alminnelig inntekt for personlige skattytere på Svalbard, jf. kapittel 6 i proposisjonen. Fradraget vil kun få virkning i forhold til kapitalinntekter i vid forstand. Det vil i praksis innebære at håndheving av skatteplikt til Svalbard for kapitalinntekter utenfor Svalbard først blir aktuelt når skattyterens samlede kapitalavkastning overstiger kr 23.300. I dag er kapitalinntekter skattepliktige fra første krone. Mulighetene for en reell gjennomføring av alminnelig skatteplikt til Svalbard som skissert vil derfor bli vesentlig bedre ved innføring av et slikt bunnfradrag.
Når det gjelder næringsinntekt vunnet ved virksomhet på fastlandet eller i utlandet, er det etter departementets vurdering ikke grunn til å kreve at denne skal ha tilknytning til fast eiendom eller anlegg utenfor Svalbard for at inntekten skal unntas fra skatteplikten til Svalbard. Departementet foreslår at slik inntekt unntas fra skatteplikt på samme vilkår som for lønnsinntekt.
Når det gjelder faste eiendommer eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet eller på fastlandet, foreslås at disse generelt unntas for formuesbeskatning på Svalbard.
Etter gjeldende lov § 1 annet ledd er fradragsretten for gjeld og gjeldsrenter begrenset til den forholdsmessige andel av skattyterens formue og inntekt som er skattepliktig til Svalbard. En tilsvarende bestemmelse, basert på den skattepliktige formue, er fastsatt i skatteloven § 45 annet ledd når det gjelder fordeling mellom det norske fastland og utlandet. Departementet forslår at denne bestemmelse gis tilsvarende anvendelse for Svalbard, jf. lovutkastet § 3-1.
For øvrig vises til lovutkastet § 2-1 annet til fjerde ledd.
3.2.1.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende skattemessig bosted på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-1 første ledd annen, tredje og fjerde setning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende omfanget av skatteplikt til Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-1 første setning, samt annet til fjerde ledd.
Når det gjelder forslaget om bunnfradrag viser komiteen til merknader under kapittel 4.1.1.2.
3.2.1.2 Begrenset skatteplikt for personer
3.2.1.2.1 Sammendrag
Hovedsiktemålet med avgrensningen av skatteplikten til Svalbard for personer som er skattemessig bosatt på fastlandet eller i utlandet, er å omfatte under svalbardskatteregimet inntekt av personlig arbeid, næringsvirksomhet eller selvstendig ervervsvirksomhet som har en reell tilknytning til Svalbard av en viss fasthet og varighet. Under hensyn til at slik inntekt som skattlegges til Svalbard ikke samtidig skal skattlegges på det norske fastland, må en ved avgrensningen søke å hindre at arbeidsopphold på Svalbard av mer tilfeldig eller rent forbigående art, samt næringsvirksomhet med liten reell tilknytning til Svalbard, blir omfattet av skatteplikten.
Personer og selskaper hjemmehørende utenfor Svalbard er etter gjeldende lov skattepliktig til Svalbard blant annet for formue i og inntekt av fast eiendom eller bergverksrettigheter på Svalbard, samt av formue i og inntekt av næringsdrift eller annen selvstendig ervervsvirksomhet som utøves på Svalbard med tilknytning til fast eiendom eller anlegg der, jf. svalbardskatteloven § 2 første ledd. I likhet med svalbardskatteutvalget anser departementet det klart at slik formue og inntekt fortsatt må være omfattet av skatteplikten til Svalbard.
Når det gjelder inntekt av næringsvirksomhet og annen selvstendig ervervsvirksomhet utøvet på Svalbard, har departementet vurdert en utvidelse av skatteplikten, slik at det ikke oppstilles krav om tilknytning til fast eiendom eller anlegg på Svalbard, jf. nedenfor.
Inntekt i form av lønn og annen godtgjørelse for arbeid på Svalbard er etter gjeldende lov skattepliktig til Svalbard dersom det enkelte opphold i forbindelse med arbeidsforholdet overstiger 30 døgn, se svalbardskatteloven § 12 og avsnitt 5.2.1.2 i proposisjonen. Svalbardskatteutvalget er som nevnt i avsnitt 5.2.2.2 blitt stående ved at denne avgrensningen bør videreføres. Utvalget forkastet et mulig alternativ basert på tilsvarende vilkår som i skatteloven § 15 første ledd d, blant annet med den begrunnelse at et krav om at inntekten må komme fra « herværende kilder » vil innebære en urimelig utelukkelse av en rekke arbeidsforhold fra svalbardskatteregimet.
Etter departementets oppfatning vil et eventuelt uttrykkelig krav om at lønnsinntekten må komme fra kilder på Svalbard ikke utelukke tilfeller hvor arbeid utføres på Svalbard, men hvor lønnen faktisk utbetales av arbeidsgiver på fastlandet eller i utlandet. Ut i fra kildebegrepet i skatteloven § 15 vil det være tilstrekkelig at lønnen knytter seg til arbeid utført på Svalbard for en arbeidsgiver som utøver eller deltar i næringsvirksomhet der. Departementet antar imidlertid, med en annen begrunnelse, at avgrensningen av skatteplikten for lønnsarbeid på Svalbard ikke bør bygges på bestemmelsen i skatteloven § 15 første ledd d. Departementet anser det nødvendig at det fortsatt oppstilles en minstegrense for arbeidsopphold på Svalbard for at inntekten skal være skattepliktig til Svalbard, og fritatt for skatteplikt etter skatteloven. En slik tidsgrense er ikke fastsatt i skatteloven § 15 første ledd c eller d.
Den gjeldende minstegrensen på 30 døgn for arbeidsopphold som medfører skatteplikt etter svalbardskatteloven kan etter departementets vurdering sies å tilfredsstille de minimumskrav som må stilles til opphold av en viss varighet. Bedre kommunikasjons- og oppholdsmuligheter for arbeidsopphold på Svalbard kombinert med større bredde i næringsmulighetene vil imidlertid kunne medføre en markert økning i antall midlertidige arbeidsopphold på Svalbard. Det kan dermed i årene fremover oppstå langt flere tilfeller der personer ved slike opphold trer ut av den løpende skatteplikt for arbeidsinntekten på det norske fastland, og blir omfattet av svalbardskattesystemet. Etter departementets vurdering kan dette tilsi en viss heving av terskelen for å komme inn under skatteplikten til Svalbard. Samtidig vil en slik heving av skattepliktsterskelen innebære at personer hjemmehørende i utlandet i færre tilfeller vil bli skattepliktige til Svalbard. Normalt vil vedkommende arbeidstakere være skattepliktige til sitt hjemland for lønnsinntekten ved kortvarige arbeidsopphold i utlandet.
Etter en samlet vurdering vil departementet likevel foreslå at minstegrensen for arbeidsopphold som medfører skatteplikt til Svalbard videreføres som i dag, det vil si at oppholdet må ha vart sammenhengende i minst 30 døgn.
Skatteplikten bør omfatte all inntekt som etter skatteloven § 42 første ledd anses vunnet ved arbeid. Departementet er enig med svalbardskatteutvalget i at skatteplikten til Svalbard også bør omfatte trygdeytelser som utbetales til erstatning for arbeidsinntekt, i tilfeller hvor skattyteren var i aktivt arbeid på Svalbard da retten til utbetaling oppsto. Det vises til lovutkastet § 2-2 annet ledd, samt nærmere omtale i avsnitt 7.2.1 i proposisjonen.
Når det gjelder inntekt vunnet ved næringsvirksomhet eller annen selvstendig ervervsvirksomhet utøvet på Svalbard, har departementet som nevnt ovenfor vurdert å oppheve det gjeldende vilkår om tilknytning til fast eiendom eller anlegg. Departementet er enig med svalbardskatteutvalget i at et slikt tilknytningskrav ikke bør opprettholdes. Som nevnt i avsnitt 5.2.2.3 har utvalget, av hensyn til å unngå at « skinnaktiviteter » kan skyte seg inn under skatteplikten til Svalbard, ikke funnet å kunne foreslå en avgrensning av skatteplikten som i skatteloven § 15 første ledd c. I stedet har utvalget søkt å finne frem til en hensiktsmessig avgrensning gjennom innføring og avgrensning av begrepet « fast driftssted ».
Begrepet « fast driftssted » eller et tilsvarende begrep benyttes ikke i norsk intern skattelovgivning som terskel for skatteplikt. Begrepet er utviklet i mellomnasjonale traktater, og har som funksjon å fastlegge kriterier for fordeling av statenes rett til å skattlegge den annen stats skattesubjekter. Begrepet forutsetter en nærmere definisjon og avgrensning i det avtale- eller regelverk der det benyttes. Selv om kjernen i begrepet fast driftssted er lik i de fleste skatteavtaler, varierer detaljavgrensningene i de skatteavtaler Norge har inngått.
Etter departementets vurdering er det lite vunnet ved å innføre det skatteavtalerettslige begrepet « fast driftssted » i loven, når innholdet av begrepet likevel må gis en nærmere avgrensning i lovteksten. Departementet vil peke på at utvalgets forslag generelt vil oppnå å etablere en høyere skattepliktterskel enn bestemmelsen i skatteloven § 15 første ledd c. Departementet er enig i at dette er nødvendig, men finner at utvalgets forslag på enkelte punkter vil medføre lite velbegrunnede forskjeller mellom klart sammenlignbare aktiviteter. Det kan for eksempel pekes på at alminnelige byggeentrepriser foreslås å skulle etablere fast driftssted hvis oppdraget varer i mer enn 12 måneder, mens byggeentrepriser i forbindelse med rørledning eller anlegg for transport av bergverks- eller petroleumsprodukter skal utgjøre fast driftssted ved varighet av mer enn 30 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Slike forskjeller må tilskrives at utvalgets forslag bygger på skatteavtalebestemmelser som er fremkommet som et resultat av en trinnvis forhandlingsprosess mellom stater. De motstridende hensyn som har styrt denne prosessen har ikke nødvendigvis samme relevans og innbyrdes vekt ved fastleggingen av grensesnittet mellom skatteregimet for Svalbard og det norske fastland og mellom Svalbard og utlandet.
Departementet har ikke funnet å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å avgrense skatteplikten til Svalbard gjennom bruk og definisjon av begrepet « fast driftssted ». Departementet finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke tilpasninger som kunne gjøres i utvalgets foreslåtte begrep for å oppnå en etter departementets oppfatning hensiktsmessig avgrensning.
Etter departementets vurdering bør grensen for næringsvirksomhet og annen selvstendig ervervsvirksomhet som skal medføre skatteplikt til Svalbard, trekkes ved en viss varighet av virksomheten som utøves på Svalbard, uten at det i utgangspunktet oppstilles særregler for visse typer av virksomhet. En slik regel er også foreslått av svalbardskatteutvalget som supplement til hovedregelen knyttet til fast driftssted. I sitt lovutkast § 2-1 nr. 2 c har utvalget foreslått skatteplikt for formue i og inntekt av personlig næringsvirksomhet i den utstrekning skattyteren selv aktivt har utøvet næringsvirksomheten under opphold på Svalbard, og forutsatt at det enkelte opphold i forbindelse med virksomheten overstiger 30 døgn. Departementet er enig i at det bør forutsettes at skattyteren personlig utøver eller deltar i næringsvirksomheten på Svalbard. Departementet har vurdert om en minstegrense ved 30 døgn er hensiktsmessig ut fra den utvikling i kommunikasjoner og næringsmuligheter som kan ventes i tiden fremover. Tilsvarende som når det gjelder lønnsarbeid, finner departementet at en grense på 30 dager kan legges til grunn. Det vises til lovutkastet § 2-2 første ledd.
For næringsvirksomhet av mer varig karakter, hvor næringsutøveren tar personlig del i driften men med enkeltopphold på Svalbard av kortere varighet enn 30 dager, vil det kunne være et alternativ å organisere virksomheten gjennom et selskap hjemmehørende på Svalbard. I så fall må det forutsettes at den reelle ledelsen av selskapet finner sted på Svalbard. Det vises til avsnitt 5.3.4.1 i proposisjonen.
3.2.1.2.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende begrenset skatteplikt for personer, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-2.
3.3 Selskapers skatteplikt
Det er i avsnitt 5.3 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende selskapenes skatteplikt.
3.3.1 Departementets vurdering og forslag
3.3.1.1 Alminnelig skatteplikt for selskaper
3.3.1.1.1 Sammendrag
I likhet med svalbardskatteutvalget finner departementet at ordningen med alminnelig skatteplikt til Svalbard for aksjeselskaper m.v. som må anses hjemmehørende der, bør videreføres. Når det gjelder innholdet av begrepet « hjemmehørende » på Svalbard, vises til departementets uttalelse av 31. oktober 1989 som er sitert i avsnitt 5.3.1.1, basert på den gjeldende bestemmelse i svalbardskatteloven § 14 annet ledd. Lovens kriterium « det sted hvor styret har sitt sete » er av departementet forstått slik at det peker på en forutsetning om at selskapets daglige ledelse har tilhold på Svalbard. Etter departementets vurdering bør stedet for selskapets (reelle) ledelse fortsatt være avgjørende for hvor selskapet skal anses skattemessig hjemmehørende.
Svalbardskatteutvalget har foreslått å benytte kontor på Svalbard, eventuelt hovedkontor, som det primære kjennetegn på at selskapet er hjemmehørende på Svalbard. Dersom selskapet ikke har kontor, skal det etter forslaget anses hjemmehørende på Svalbard hvis det ledes fra Svalbard.
Departementet antar at stedet for selskapets ledelse bør oppstilles som det sentrale kriterium på hvor selskapet er å anse som hjemmehørende. For å redusere uklarheten i tilfeller hvor det kan reises tvil om den nødvendige tilknytning til Svalbard, bør det etter departementets vurdering samtidig oppstilles som vilkår at selskapet har kontor på Svalbard. Det vises til lovutkastet § 2-3 første ledd.
Skatteplikten for et selskap som er hjemmehørende på Svalbard må i utgangspunktet omfatte alle dets inntekter, uansett kilde. På samme måte som for personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, bør det gjøres unntak for inntekt av virksomhet utøvet utenfor Svalbard dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i utlandet, jf. lovutkastet § 2-3 annet ledd og avsnitt 5.2.4.1 ovenfor. Dersom selskapet utøver eller deltar i virksomhet på norsk fastland eller kontinentalsokkel som nevnt i skatteloven § 15 første ledd eller petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1, vil inntekten av denne virksomhet være skattepliktig til riket etter de nevnte lovbestemmelser.
3.3.1.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende alminnelig skatteplikt for selskaper, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-3.
3.3.1.2 Begrenset skatteplikt for selskaper
3.3.1.2.1 Sammendrag
Selskaper hjemmehørende på norsk fastland eller i utlandet bør i likhet med personer være skattepliktig til Svalbard for så vidt de utøver eller deltar i næringsvirksomhet på Svalbard, og virksomheten ikke har et tilfeldig preg. Det bør imidlertid ikke kreves, som i gjeldende lov, at virksomheten er knyttet til fast eiendom eller bergverksrettigheter på Svalbard. Også annen virksomhet, som kan utøves med andre typer av driftsmidler eller fra leide lokaler, bør omfattes av skatteplikten når virksomheten er av en viss varighet. Departementet antar at virksomhet som utøves på Svalbard av et fremmed selskap, normalt vil foregå med basis i et kontor, anlegg eller annen form for varig eller midlertidig etablering.
På samme måte som når det gjelder personers skatteplikt, finner departementet at det er lite hensiktsmessig å oppstille og definere begrepet « fast driftssted » som kriterium på skattepliktig nærvær på Svalbard. Som i skatteloven § 15 første ledd c og petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1 bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig at det utøves virksomhet innenfor det geografiske området som Svalbard utgjør, dog slik at det settes en nedre grense for varigheten av virksomheten. Departementet foreslår at den samme grense ved 30 dager som er foreslått for personlig virksomhet, også fastsettes for selskaper. Det vises til lovutkastet § 2-4 første ledd.
Inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør på Svalbard bør også for selskaper være stedbundet skattepliktig på Svalbard selv om eierselskapet ikke kan sies å utøve virksomhet tilknyttet eiendommen eller anlegget. Fradrag for gjeldsrenter bør kunne kreves fradratt inntekten for så vidt rentene knytter seg til gjeld stiftet til erverv av eiendommen eller anlegget. Det vises til lovutkastet § 2-4.
3.3.1.2.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende begrenset skatteplikt for selskaper, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 2-4.
3.4 Særlig om endringer i den norske skattelovgivningen
3.4.1 Sammendrag
Det geografiske anvendelsesområdet for den norske skatteloven er knyttet til begrepet « riket », jf. lovens § 15. Etter lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 er Svalbard en del av kongeriket Norge. En alminnelig språklig forståelse tilsier derfor at Svalbard er en del av « riket » i skattelovens forstand.
Gjennom svalbardskatteloven er imidlertid Svalbard gjort til eget beskatningsområde. Det innebærer at det er behov for å avgrense skatteplikten mellom Svalbard og fastlandet, på samme måte som mellom utlandet og fastlandet. Skatteloven inneholder i § 17 femte ledd og § 22 femte ledd bestemmelser som direkte regulerer forholdet mellom skatteplikt til fastlandet og til Svalbard. Svalbardskatteloven oppstiller bestemmelser som særskilt regulerer forholdet til skatteplikt til fastlandet i § 1 annet ledd, § 2 fjerde ledd og § 12 tredje ledd. Det vises til omtale av disse bestemmelsene foran i dette kapitlet. De nevnte bestemmelsene utgjør imidlertid ikke noe fullstendig system for avgrensing av skatteplikt mellom fastlandet og Svalbard. For å oppnå tilfredsstillende løsninger er det i stor utstrekning nødvendig å anvende bestemmelsene i skatteloven om utlandet analogisk i forhold til Svalbard.
Departementet finner det uheldig at forholdet mellom skatteplikt til fastlandet og til Svalbard ikke er mer presist og fullstendig regulert i den norske skatteloven. Den mest nærliggende løsning på dette problemet er å ta den fulle konsekvens av at Svalbard er gjort til eget beskatningsområde, og gi reglene i skatteloven om skattytere bosatt eller hjemmehørende i utlandet tilsvarende anvendelse i forhold til skattytere bosatt eller hjemmehørende på Svalbard. Det vises til utkast til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.
En slik løsning anses hensiktsmessig ut i fra behovet for et komplett regelsett for avgrensning av skatteplikten mellom beskatningsområdene. Det foreslås ingen tilsvarende alminnelig bestemmelse om at reglene i annen norsk skattelovgivning om forholdet til utlandet skal få tilsvarende anvendelse på Svalbard. Ved at Svalbard er gjort til eget beskatningsområde må det også etter disse bestemmelsene være en presumpsjon for at Svalbard skal følge reglene om utland, men den konkrete fortolkning av ulike bestemmelser kan lett lede til et annet resultat. Det vises i denne sammenheng også til at det foreslås en vid samordningsadgang av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet, jf. § 3-1 tredje og fjerde ledd i utkastet til ny svalbardskattelov. I forhold til disse bestemmelsene vil Svalbard og fastlandet i praksis være å anse som ett beskatningsområde.
Departementet vil understreke at forslaget om å gi reglene i skatteloven om forholdet til utlandet tilsvarende anvendelse for Svalbard kun er ment som en teknisk regulering av forholdet mellom ulike beskatningsområder. Forslaget tilsikter ikke virkninger ut over dette.
Departementet viser for øvrig til at det foreslås et alminnelig fritak for beskatning på fastlandet av formue og inntekt som er skattlagt til Svalbard. Det vises til utkast til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.
3.4.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å gi reglene i skatteloven om skattytere bosatt eller hjemmehørende i utlandet tilsvarende anvendelse i forhold til skattytere bosatt eller hjemmehørende på Svalbard, jf. forslag til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.
4.1 Skattesatser
Det er i avsnitt 6.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende skattesatser.
4.1.1 Departementets vurderinger og forslag
4.1.1.1 Sammendrag
Departementet legger til grunn at skattenivået på Svalbard fortsatt bør være vesentlig lavere enn på fastlandet. Det er viktig at skattesystemet for Svalbard gir stimulans til å opprettholde bosetting og sikring av nåværende og fremtidig sysselsetting på øygruppen.
Departementet viser til utvalgets oppfatning om at en viss justering av satsstrukturen på Svalbard er naturlig, og de argumenter utvalget anfører for dette. Departementet vil peke på følgende utviklingstrekk på Svalbard:
| - |
Levevilkårene på Svalbard er vesentlig endret de siste tiårene, med et godt utbygget skoleverk, bibliotektilbud, helsevesen m.v. Kommunikasjonsmulighetene med fastlandet er også kraftig forbedret. Fra 1. januar 1992 er det innført rett til barnetrygd på Svalbard. |
| - |
Det har vært en sterk økning i statlige overføringer til Svalbard de siste 20 årene: Statens utgifter til administrasjon på Svalbard dekkes over det særskilte svalbardbudsjettet. Frem til 1974 var det normalt balanse mellom utgifter og inntekter på svalbardbudsjettet. I budsjettet for 1974 var utgiftene 4,4 mill. kroner, og inntektene samme beløp. Fra 1975 er utgiftene på svalbardbudsjettet gradvis blitt opptrappet, uten en tilsvarende økning på inntektssiden. Underskuddet er dekket av et stadig voksende tilskudd over statsbudsjettet. I 1996 er samlede utgifter over svalbardbudsjettet omlag 77 mill. kroner, mens ordinære inntekter utgjør vel 19 mill. kroner (herav skatter og avgifter, eksklusive trygdeavgift, med ca 16 mill. kroner). Tilskuddet over statsbudsjettet til administrasjon utgjør følgelig vel 58 mill. kroner netto. Statens øvrige utgifter til Svalbard dekkes over forskjellige kapitler i det ordinære statsbudsjettet. Driftstilskudd til Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S ble bevilget første gang i statsbudsjettet for 1974, etter at Stortinget i 1973 ga samtykke til statlig engasjement i fortsatt gruvedrift på Svalbard. Tilskuddet til Store Norske, inkludert det senere utskilte Svalbard Samfunnsdrift A/S, har gradvis vokst fra vel 33 mill. kroner i 1974 til vel 200 mill. kroner i 1996 (nominelle kroner). Statens øvrige utgifter til Svalbard har økt fra om lag 42 mill. kroner i 1982 til ca 175 mill. kroner i budsjettet for 1996 (nominelle kroner). De største utgiftspostene er i 1996: Norsk Polarinstitutt med 60 mill. kroner, Svalbard lufthavn med 15 mill. kroner, og universitetsstudier i Longyearbyen med 30 mill. kroner. Samlede inntekter utenom Svalbardbudsjettet er for 1996 beregnet til 18 mill. kroner. For 1996 er største inntektspost driftsinntekter fra Svalbard lufthavn med 16 mill. kroner. Samlet sett er statens utgifter til Svalbard i 1996 budsjettert til vel 451 mill. kroner, mens sum ordinære inntekter forventes å bli vel 37 mill. kroner. |
Isolert sett kan disse faktorene tilsi en skjerpelse av skattenivået på Svalbard. Departementet finner likevel, ut i fra ønsket om å bevare og stimulere bosetting og sysselsetting på Svalbard, at det ikke er grunnlag for vesentlige økninger i det alminnelige skattenivået på Svalbard.
Departementet deler utvalgets syn på at lettelser i beskatningen på Svalbard må rettes inn mot virksomhet som kan gi stimulans til sysselsetting på øygruppen. Sett i en slik sammenheng er det hensiktsmessig å kanalisere den gunstigere beskatningen mot inntekt av personlig arbeid på Svalbard.
Ut i fra behovet for skattemessige incitamenter til fortsatt bosetting og sysselsetting på Svalbard, finner departementet at det ikke er grunnlag for noen vesentlig skjerpet beskatning av lønnsinntekter på Svalbard. Departementet finner at utvalgets forslag til beskatning av lønnsinntekter ikke bør gjennomføres. Utvalget legger opp til en økning i skattesatsen for lønnsinntekt fra 4 til 8 %. Utvalget foreslår samtidig en reduksjon i trygdeavgiftssatsene med 1,1 prosentpoeng, fra 8,9 % til 7,8 %. Det vil si en økning i beskatning av lønnsinntekter med 2,9 prosentpoeng for skatt og trygdeavgift sett under ett. Departementet legger i stedet opp til en økning av skattesatsen for lønnsinntekt fra 4 til 6 %, kombinert med en reduksjon av trygdeavgiftssatsene med 1,1 prosentpoeng. Det vil si en svært moderat økning av den totale beskatningen av lønnsinntekter for trygdede arbeidstakere med 0,9 prosentpoeng, fra 12,9 til 13,8 %
Departementet foreslår at delingsmodellen fortsatt skal gjelde på Svalbard som metode for å dele nærings- og selskapsoverskudd i kapitalinntekt og personinntekt, jf. kapittel 9. For beregnet personinntekt for næringsdrivende og aktive deltakere i selskaper foreslår departementet vesentlig lavere beskatning enn i dag. I dag svares skatt med 10 % av hele overskuddet i næringen eller selskapet, og for den del av overskuddet som tilordnes næringsdrivende eller selskapsdeltakere som personinntekt svares i tillegg trygdeavgift med 11,8 %. Departementet foreslår at det bare skal svares skatt etter lønnssats (6 %) av den del av foretakets overskudd som tilordnes næringsdrivende eller selskapsdeltakere som personinntekt. Bare den øvrige delen av overskuddet (kapitalinntektsdelen) skattlegges som alminnelig inntekt med den aktuelle, høyere kapital- og selskapsskattesats, jf. nedenfor. Beregnet personinntekt skal i prinsippet gjenspeile den næringsdrivendes eller selskapsdeltakeres arbeidsinnsats i foretaket, og departementet legger vekt på at ulike former for inntekt av arbeid blir skattlagt mest mulig likt. I tillegg til lønnsskattesats skal det svares trygdeavgift med samme sats som på fastlandet, det vil si 10,7 %. Mens den totale beskatningen av beregnet personinntekt (foretak og aktive sett under ett) i dag utgjør 21,8 % (10 % skatt pluss 11,8 % trygdeavgift), vil den totale beskatning etter departementets forslag utgjøre 16,7 % (6 % skatt pluss 10,7 % trygdeavgift). Departementet legger med andre ord opp til en reduksjon av beskatningen av beregnet personinntekt med 5,1 prosentpoeng. Skulle delingsmodellen anvendes på samme måte som i dag, men med den satsstrukturen utvalget foreslår 4), ville den totale beskatningen av beregnet personinntekt bli 24,7 % (14 % skatt pluss 10,7 % trygdeavgift).
Departementet foreslår at også annen inntekt som skatteloven definerer som personinntekt skal skattlegges med lønnssats. Det vil i praksis si at alle inntekter fra personlig utført arbeid og visse lignende ytelser, samt pensjoner, blir skattlagt med lønnssats. I tillegg svares trygdeavgift med samme satser som på fastlandet. For pensjoner innebærer det at summen av skatt og trygdeavgift utgjør 9 % av brutto ytelser (6 % skatt pluss 3 % trygdeavgift). I dag er skattesatsen på pensjoner 14,1 % (10 % skatt pluss 4,1 % trygdeavgift).
Det legges opp til at det fortsatt ikke skal svares toppskatt av personinntekt på Svalbard. I inntekter som skatteloven definerer som personinntekt forutsettes det at det ikke blir gitt fradrag av noen art i beregningsgrunnlaget for skatt.
Det lave satsnivået på arbeidsinntekt vil bidra til å sikre sysselsetting og bosetting på Svalbard. Det lave satsnivået på slik inntekt kan i noen grad bidra til at lønnskostnadene på Svalbard blir lavere enn på fastlandet, noe som også vil bidra til etablering av virksomhet på Svalbard.
Departementet deler utvalgets syn på at det ikke foreligger noe behov for å stimulere til at rene kapitalinntekter kanaliseres til Svalbard. Den lave beskatningen bør forbeholdes inntekter som har sammenheng med personlig arbeidsinnsats i ansettelsesforhold eller næringsvirksomhet under opphold på Svalbard. For kapitalinntekter vil et lavere skattenivå på Svalbard enn på fastlandet medføre risiko for omgåelser i forhold til fastlandslovgivningen, uten at det lavere satsnivået nødvendigvis gir ønskede effekter i form av sysselsetting og personlig aktivitet på Svalbard.
På denne bakgrunn legger departementet opp til at kapitalinntekter skal skattlegges med fastlandssats, det vil si med 28 %. Det samme gjelder for annen inntekt som ikke er avkastning av personlig arbeidsinnsats m.v., slik at satsen på 28 % vil gjelde generelt for alminnelig inntekt. Dette skal kombineres med adgang til samordning av alminnelig inntekt mellom Svalbard og fastlandet, jf. omtale nedenfor. Inntektsbegrepet alminnelig inntekt er noe avvikende fra tilsvarende inntektsbegrep på fastlandet, ved at det på Svalbard ikke omfatter inntekter som er definert som personinntekt, jf. nærmere om inntektsbegrepene i kapittel 9. I praksis innebærer dette at kapitalinntekter i vid forstand (alminnelig inntekt) blir skattlagt med 28 %, mens arbeidsinntekter i vid forstand og pensjoner (personinntekt) blir skattlagt med 6 % med tillegg av trygdeavgift.
For personlige skattytere legges det opp til et eget bunnfradrag tilsvarende kommunalt klassefradrag på fastlandet i klasse 1, det vil si kr 23.300. Fradraget vil bli gitt i alminnelig inntekt som skattlegges med 28 %. Egne bestemmelser om dette forutsettes gitt i skattevedtaket for Svalbard.
Departementets forslag til endret skattesats på kapitalinntekter (i vid forstand) på Svalbard innebærer en skjerpelse i den formelle beskatningen i forhold til dagens nivå på 10 %. Reelt sett begrenses virkningene av satsøkningen blant annet av at større selskaper på Svalbard går med underskudd, og at det ikke forventes overskudd fremover. Ved at det blir lagt opp til full adgang til å samordne alminnelig inntekt på Svalbard og fastlandet, bortfall av økonomisk dobbelbeskatning mellom selskap og aksjonær, innføring av bunnfradrag for personlige skattytere samt opphevelse av formuesskatt for aksjeselskaper, kan endringene i praksis representere en lettelse i beskatningen for en del skattytere. Samtidig må et felles kapitalskatteregime på Svalbard og på fastlandet ses i sammenheng med at det ikke er ønskelig med skattemessige stimulanser til at kapitalinntekter kanaliseres til Svalbard. Departementet viser til følgende forhold:
| - |
Lik skattesats for kapitalinntekter på Svalbard og på fastlandet innebærer at risikoen for omgåelser i forhold til fastlandslovgivningen langt på vei blir eliminert. |
| - |
Lik sats for kapitalinntekter på Svalbard og fastlandet gir mulighet for fullt samordnet beskatning av aksjonærer og selskap mellom Svalbard og fastlandet, herunder at reglene om aksjonærbidrag ved nystartet virksomhet kan benyttes mellom Svalbard og fastlandet. På samme måte blir det mulig å bruke reglene om konsernbidrag mellom Svalbard og fastlandet. Departementet foreslår at alle disse ordningene skal kunne nyttes mellom Svalbard og fastlandet. Lik sats muliggjør også adgang til underskuddsoverføring mellom Svalbard og fastlandet. En slik samordningsmulighet innebærer at økonomisk dobbeltbeskatning mellom aksjonærer og selskaper bortfaller, og blant annet at risikoen ved nyetablering av virksomhet på Svalbard blir redusert. For investeringslysten på Svalbard kan det være vel så viktig å ha fradragsmuligheter for tap med full skattevirkning i alminnelig inntekt på fastlandet, som å ha særlig lav skattesats for positiv kapitalavkastning dersom investeringen skulle være vellykket. Det vises til nærmere redegjørelse for dette i avsnitt 7.3.3 og 7.4 i proposisjonen. |
| - |
For mange selskaper som i dag er i drift på Svalbard vil en innføring av fastlandssats på kapitalinntekter ha begrenset praktisk betydning. En vesentlig del av selskapene på Svalbard som går med overskudd er mindre foretak med aktive deltakere. For disse kan delingsmodellen innebære at en betydelig del av selskapsoverskuddet blir beregnet personinntekt, som skattlegges med lav sats. For de største foretakene på Svalbard foreligger ikke noe skattepliktig overskudd. Endringer i inntektsbeskatningen må også ses i sammenheng med at formuesskatten for aksjeselskaper bortfaller. |
| - |
For mange personlige skattytere vil det foreslåtte bunnfradraget på kr 23.300 medføre lavere skatt på kapitalinntekter enn i dag. Fradraget vil kun få virkning i forhold til inntekter som skattlegges med 28 % sats, det vil si kapitalinntekter i vid forstand. Etter gjeldende system blir kapitalinntekter skattlagt fra første krone. I praksis vil derfor en omlegging som foreslått medføre redusert kapitalbeskatning for skattytere med mer normale kapitalinntekter. Først når samlet kapitalavkastning overstiger vel kr 36.000 innebærer den nye satsstrukturen en skatteskjerpelse. |
| - |
De samme reglene som gjelder for fastsettelse av alminnelig inntekt på fastlandet vil få anvendelse Svalbard, og det parallelle regelverket gjør det naturlig å gjennomføre en harmonisering av satsstrukturen. |
| - |
En sats på 28 % er fortsatt lav i internasjonal sammenheng. |
Også i forhold til utvalgets forslag om 14 % skattesats på kapitalinntekter innebærer departementets forslag til skattesats på slike inntekter en skjerpelse. Utvalgets forslag må imidlertid ses i sammenheng med at utvalget foreslår at personer ikke skal kunne ha alminnelig skatteplikt til Svalbard, men beholde sin eventuelle skattemessige tilknytning til fastlandet under oppholdet på Svalbard. For nordmenn innebærer dette at inntekter som ikke har mer direkte tilknytning til Svalbard, for eksempel renter av bankinnskudd, vil bli skattlagt på fastlandet med de satser som gjelder der. Da utvalget la frem sitt forslag i 1990 var skattesatsen på kapitalinntekter inntil 43 %.
Det må videre tas i betraktning at utvalget skisserer et opplegg for at enkelte næringer skal skattlegges på fastlandsnivå. Det gjelder næringer hvor inntekten i det vesentlige representerer avkastning av kapital. Gjennom et opplegg som kanaliserer skattefordelen direkte mot arbeidsinntekter m.v., bortfaller behovet for en slik utskillelse av visse næringer for skattlegging med høy sats. Som utvalget påpeker vil et system med ulike skattesatser for forskjellige næringer være vanskelig å gjennomføre i praksis.
For formuesskatt legges det opp til samme satsstruktur som på fastlandet (sum stat og kommune). Departementet foreslår at aksjeselskaper og likestilte selskaper og sammenslutninger ikke skal svare formuesskatt, det vil si tilsvarende fritak som på fastlandet. I dag er slike selskaper ikke fritatt for formuesskatt på Svalbard.
Det legges opp til at kun skatteklasse 0 og 1 skal benyttes på Svalbard.
Det legges opp til at Svalbard fortsatt skal følge reglene for arbeidsgiveravgift i sone 5, det vil si nullsats.
Departementet foreslår at det fortsatt ikke skal gis forsørgerfradrag i skatt til personer som oppholder seg på Svalbard, se nærmere om dette i avsnitt 7.5 i proposisjonen. Departementet legger til grunn at retten til barnetrygd for barn på Svalbard blir videreført. Samlet sett finner departementet at et opplegg som skissert vil være et effektivt incitament til fortsatt virksomhet og sysselsetting på Svalbard. Som en oppsummering kan det vises til fire hovedelementer i denne forbindelse:
| - |
Videreføring av lavt skattenivå på lønnsinntekter, med vesentlig lavere beskatning enn på fastlandet. |
| - |
Beskatning av beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet og selskaper med lav lønnssats, det vil si vesentlig redusert beskatning av slik inntekt i forhold til dagens nivå. |
| - |
Vid adgang til samordning av inntekter og fradrag mellom fastlandet og Svalbard gjennom samordnet aksjebeskatning, adgang til å benytte aksjonærbidrag og konsernbidrag på Svalbard og mellom Svalbard og fastlandet, samt full adgang til underskuddsoverføring mellom Svalbard og fastlandet. Etter gjeldende system foreligger ingen samordningsadgang mellom Svalbard og fastlandet. |
| - |
Videreføring av nullsats for arbeidsgiveravgift. |
En oversikt over gjeldende satser, utvalgets forslag samt departementets forslag er gitt i tabell 1.
|
Tabell 1. |
Skattesatser for Svalbard i dag, etter forslag i NOU 1990:10 og etter departementets forslag |
| |
|
Gjeldende |
NOU |
Dept.s |
| |
|
satser |
1990:10 |
forslag |
| a |
Trygdeavgift |
|
| |
Lav sats |
4,1 % |
3,0 % |
3,0 % |
| |
Mellomsats |
8,9 % |
7,8 % |
7,8 % |
| |
Høy sats |
11,8 % |
10,7 % |
10,7 % |
| b |
Toppskatt til staten |
- |
- |
- |
| c |
Skatt på lønnsinntekt |
4,0 % |
8,0 % |
6,0 % |
| |
Sum skatt og trygdeavgift på |
| |
lønnsinntekt |
12,9 % |
15,8 % |
13,8 % |
| d |
Skatt på pensjoner |
10,0 % |
14,0 % |
6,0 % |
| |
Sum skatt og trygdeavgift på |
| |
pensjoner |
14,1 % |
17,0 % |
9,0 % |
| e |
Skatt på personinntektsdelen av |
| |
overskudd i næringsvirksomhet |
10,0 % |
|
6,0 % |
| |
Sum skatt og trygdeavgift på |
| |
personinntektsdelen av overskudd |
| |
i næringsvirksomhet |
21,8 % |
|
16,7 % |
| f |
Skatt på kapitalinntektsdelen av |
| |
overskudd i næringsvirksomhet |
10 % |
|
28 % |
| g |
Skatt på kapitalinntekter for |
| |
øvrig |
10 % |
14 % |
28 % |
| h |
Bunnfradrag for personlige |
| |
skattytere i inntekt som nevnt |
| |
under f og g |
- |
|
23.300* |
| i |
Formuesskatt |
|
| |
Beløpsgrenser i 1996: |
| |
0 - 5.000 |
0,0 % |
|
0,0 % |
| |
5.000 - 120.000 |
0,02 % |
|
0,0 % |
| |
120.000 - 235.000 |
» |
|
1,1 % |
| |
235.000 - 530.000 |
» |
|
1,3 % |
| |
530.000 - |
» |
|
1,5 % |
| |
|
ikke fritak for A/S |
|
fritak for A/S |
| j |
Arbeidsgiveravgift (sone 5) |
0,0 % |
0,0 % |
0,0 % |
| * |
Tilsvarer klassefradrag i skatteklasse 1. |
Kilde: Finansdepartementet.
Tabell 2 viser noen eksempler på hvordan lønnsinntekt skattlegges når skattyter står overfor fradrag av ulik størrelse. Departementets forslag til nye skatteregler for Svalbard er sammenholdt med gjeldende regler, samt med de reglene som gjelder for Finnmark og Nord-Troms og for landet for øvrig. Finnmark og Nord-Troms har lempeligere beskatning enn fastlandet for øvrig. I forhold til gjeldende skattesatser innebærer departementets forslag til nye satser på Svalbard en skjerpelse på kr 1.575 ved en brutto lønnsinntekt på kr 175.000. Ved en brutto lønnsinntekt på kr 250.000 blir økningen kr 2.250. Tabell 2 illustrerer at beskatningen er langt mer lempelig enn for landet for øvrig.
Sett i forhold til resten av landet kommer skattyteren i eksempelet med en lønnsinntekt på kr 250.000 relativt best ut. Det skyldes at lønnsinntekt opptjent på Svalbard er fritatt for toppskatt.
Beregningene i tabell 2 illustrerer at skatten på Svalbard er uavhengig av størrelsen på fradragene. Dette skyldes at lønnsinntekten bruttobeskattes og at det dermed ikke gis fradrag i inntekten ved beregning av skatten.
|
Tabell 2. |
Skatt på Svalbard/Jan Mayen etter gjeldende regler og etter forslaget til nye regler, sammenliknet med skatt i Nord-Troms og Finnmark og i Norge for øvrig. 1995 |
| |
Fradrag |
|
Forslag |
| |
utover |
Gjeldende |
til nye |
|
Norge |
| Brutto |
standard- |
regler |
regler |
Nord-Troms |
for |
| lønnsinntekt |
fradrag |
Svalbard |
Svalbard |
og Finnmark |
øvrig |
| |
0 |
22.575 |
24.150 |
40.282 |
48.286 |
| 175.000 |
30.000 |
22.575 |
24.150 |
32.932 |
39.886 |
| |
60.000 |
22.575 |
24.150 |
25.582 |
31.486 |
| |
0 |
32.250 |
34.500 |
68.117 |
79.208 |
| 250.000 |
30.000 |
32.250 |
34.500 |
60.767 |
70.808 |
| |
60.000 |
32.250 |
34.500 |
53.417 |
62.408 |
Kilde: Finansdepartementet.
4.1.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til departementets prinsipielle vurderinger og mener at nåværende og fremtidig sysselsetting på Svalbard må sikres gjennom tilstrekkelig gunstige rammevilkår og at det derfor vil være nødvendig med skattemessige incitamenter for å stimulere til en fortsatt stabil bosetting på øygruppen.
Komiteen er enig i at det ikke er grunnlag for noen vesentlig skjerpelse av beskatning av lønnsinntekter på Svalbard. Komiteen ser det likevel som en fordel å harmonisere satsene for trygdeavgiften i forhold til satsene på fastlandet og slutter seg derfor til departementets forslag om en økning av bruttoskattesatsen for lønnsinntekter fra 4 til 6 % kombinert med en reduksjon av trygdeavgiftssatsen med 1,1 prosentpoeng. Dette innebærer dermed en moderat økning i den totale beskatning av lønnsinntekter på 0,9 prosentpoeng.
Denne økningen må også ses i lys av at svalbardsamfunnet i dag tar del i velferdsordninger som tidligere ikke eksisterte.
Komiteen slutter seg videre til forslaget om at skattesatsen for pensjoner reduseres fra 10 til 6 %. I tillegg skal det svares trygdeavgift med satser som på fastlandet, dvs. 3 %.
Komiteen går imot departementets forslag til skjerpelse i kapital- og selskapsskattesatsen. Etter komiteens vurdering innebærer dette forslaget en vesentlig skjerpelse i rammebetingelsene for næringslivet på Svalbard. En slik skjerpelse vil kunne bremse opp den positive utviklingen som er registrert de seinere årene av alternativ næringsvirksomhet til gruvedriften.
Komiteen ser det som viktig å få en bedre samordning mellom skatteregelene på Svalbard og tilsvarende regler på fastlandet. En slik samordning mellom skatteregimene vil likevel ha en begrensning ved at vilkårene for næringsdrift på Svalbard og på fastlandet er så vidt forskjellige.
Komiteen mener at de nåværende satsene i delingsmodellen og mht. selskaps- og kapitalbeskatningen ligger på et akseptabelt nivå og fungerer tilfredsstillende i forhold til målsettingene om bosetting og sysselsetting på Svalbard. Komiteen ser derfor ingen grunn til å endre på disse satsene som utgjør en så viktig forutsetning for næringsutviklingen på Svalbard.
Komiteen deler departementets syn mht. å unngå at rene kapitalinntekter kanaliseres til Svalbard. Imidlertid er det ingen indikasjoner på at det i dag foregår slik form for kapitalflukt til Svalbard selv med den nåværende lave kapitalsatsen på 10 % (Brev til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe datert 2. oktober 1996).
Komiteen går derfor inn for å videreføre dagens kapitalskattesats på 10 %.
Komiteen slutter seg for øvrig til forslaget om en harmonisering av trygdeavgiften, høy sats, med tilsvarende sats på fastlandet, dvs. 10,7 %.
Komiteen viser til at disse forslagene vil fjerne eller redusere begrunnelsen for de tiltak som er foreslått i proposisjonen for å motvirke skattebelastningen for skattytere av økt kapitalskattesats og som er basert på lik kapitalskattesats mellom Svalbard og fastlandet. For å videreføre en viss balanse i forhold til dagens beskatning av kapitalinntekter bør forslaget i proposisjonen derfor justeres i forhold til dette. Komiteen viser til at dette hovedsakelig vil gjelde forslagene om å innføre ordninger for samordning av inntekter mellom selskap og aksjonær på Svalbard jf. kapittel 5.3.3.2.2 og ordninger for samordning av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet jf. kapittel 8.2, forslag til inntektsbegrep og bruk av delingsmodellen jf. kapittel 7.2 og forslag om innføring av et bunnfradrag i alminnelig inntekt for personlige skattytere jf. kapittel 3.2.1.1.2. Komiteen viser til finansministerens svar på spørsmål nr. 6 fra Kristelig Folkeparti av 2. oktober 1996 hvor det heter:
|
« Hvis en derimot skulle opprettholde en lavere kapitalskattesats på Svalbard enn på fastlandet, mener departementet at det ville vært behov for særskilte tiltak for visse virksomheter for å unngå skattemessig motiverte etableringer som ikke reelt bidrar til økt aktivitet og bosetting. Svalbardskatteutvalget skisserte i NOU 1990:10 et opplegg med høyere skattesats på kapital for visse virksomheter. » |
Komiteen slutter seg til dette, og ber departementet komme tilbake med en vurdering av forslag til utforming av regler for innføring av høyere kapitalskattesats for enkelte typer virksomhet, og eventuelt forslag til utfyllende regler for å begrense muligheten for skattemotiverte etableringer på Svalbard.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Med en videreføring av en kapitalskattesats på 10 prosent blir et betydelig bunnfradrag mindre påkrevet ut i fra skatteevnebetraktninger. En så lav kapitalskattesats vil ut fra tilpasningsmuligheter tilsi at det ikke bør være et bunnfradrag. Departementet antar likevel at det ut fra praktiske hensyn bør fastsettes et fradrag, men lavere enn det som er foreslått i proposisjonen. Gjennom fradraget oppnår en at behovet for å ligne lønnstakere med mindre inntekter ved siden av lønn m.v. bortfaller. Det blir også lettere å praktisere globalinntektsprinsippet på en korrekt måte i forhold til utlendinger på Svalbard med alminnelig skatteplikt dit, og kapitalinntekter fra utenlandske kilder. Fradraget bør etter departementets syn settes til kr 10.000. Nærmere regler om fradraget bør fastsettes i det årlige skattevedtaket for Svalbard. » |
Komiteen slutter seg til at det innføres et bunnfradrag i alminnelig inntekt for personlige skattytere på kr 10.000. Komiteen slutter seg til at nærmere regler for fradraget fastsettes i det årlige skattevedtaket.
Komiteen vil etter dette gå inn for følgende opplegg for lov om skatt til Svalbard og lov om skattlegging av personer på Jan Mayen:
| - |
Gjennomføring av Regjeringens opplegg for personbeskatning, men bunnfradrag i alminnelig inntekt settes til kr 10.000. |
| - |
Videreføring av dagens kapitalskattesats på 10 %. |
I lys av dette vil komiteen foreslå endringer i forhold til proposisjonens forslag på følgende områder:
| - |
Ordninger for samordning av inntekter mellom selskap og aksjonær på Svalbard, jf. avsnitt 5.3.3 |
| - |
Ordninger for samordning av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet, jf. avsnitt 5.3.3 |
| - |
Inntektsbegrepene og bruk av delingsmodellen, jf. kapittel 7 |
| - |
Bruk av bunnfradrag ved skattlegging av alminnelig inntekt for personlige skattytere, jf. kapittel 4 |
| - |
Behovet for skattlegging av enkelte typer virksomhet med høyere skattesats, jf. kapittel 4. |
Komiteen mener at de foreslåtte endringene samlet sett vil innebære gode rammebetingelser for næringsdriften på Svalbard.
Komiteen viser til merknader under det enkelte kapittel.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er under sterk tvil med på komiteens avvisning av Regjeringens forslag til skjerping av kapitalskatten på Svalbard. Når det nå er enighet i komiteen om at den ordning som nå vedtas kan gjøre det nødvendig med «utfyllende regler for å begrense muligheten for skattemotiverte etableringer på Svalbard», så er dette en bekreftelse på at ett av de problemene som skulle løses med denne loven, det forblir uløst. Det viktigste må være å unngå så gunstige bedriftsbeskatningsregler at det fører til at virksomheter i framtida mer og mindre proforma blir plassert på Svalbard for å spare skatt. Og dette bør gjøres på en måte som regnskaps- og skatteteknisk er minst mulig komplisert. Dette medlem mener den mest hensiktsmessige ordninga på dette feltet vil være en framtidig ordning i tråd med Regjeringens forslag om 28 % skatt på kapitalinntekter kombinert med et bunnfradrag på omtrent den størrelse Regjeringen foreslår. Dette medlem mener derfor at Regjeringen også må vurdere å foreslå en slik ordning på nytt, når den på et senere tidspunkt skal komme tilbake med eventuelle forslag om å skattlegge enkelte typer virksomheter på Svalbard med en høyere skattesats enn de 10 % som følger av denne innstillinga. Dette medlem viser til at departementet selv sier det vil « være svært komplisert å gjennomføre hensiktsmessige avgrensinger her » og vil advare mot å lage nye, uoversiktlige og innfløkte regelverk.
4.2 Provenyvirkninger
4.2.1 Sammendrag
I tabell 3 er det gitt en oversikt over skatteprovenyet for personlig skattepliktige i 1994 og for aksjeselskaper for inntektsåret 1993. Provenyet var drøyt 34 mill. kroner for personlige skattytere og knapt 2 mill. kroner for aksjeselskaper.
Med utgangspunkt i påløpte skatter gjengitt i tabell 3 kan det lages anslag for provenyvirkningen av departementets forslag. Med en økning i bruttoskatten på lønnsinntekt fra 4 % til 6 % vil provenyet fra bruttoskatten på lønnsinntekt øke. Den foreslåtte reduksjon i trygdeavgiften vil trekke i motsatt retning. Den samlede provenyvirkning for beskatning av lønnsinntekt kan anslås til snaut 2 mill. kroner. Dette bygger på at lønnsinntektene er om lag uendret. Det er vanskelig å anslå provenyvirkningen av økningen i skattesatsen for alminnelig inntekt (som ikke er lønnsinntekt) og innføringen av bunnfradraget som tilsvarer klassefradraget.
Totalt sett er det grunn til å anta en økning i skatteprovenyet på Svalbard for personlige skattytere og aksjeselskaper i størrelsesorden 5 mill. kroner. Sett i forhold til tilsvarende inntekter på fastlandet vil likevel beskatningen på Svalbard fremstå som svært lempelig.
|
Tabell 3. |
Påløpte skatter på Svalbard. Personlige skattytere (1994) og aksjeselskaper (1993). 1.000 kroner* |
| Personlige skattytere: |
Påløpte skatter |
| Trygdeavgift |
|
| Høy sats (11,8 %) |
590 |
| Mellomsats (8,9 %) |
22.490 |
| Lav sats (4,1 %) |
81 |
| Skatt lønnsinntekt |
9.847 |
| Skatt annen inntekt |
1.023 |
| Skatt formue |
321 |
| Sum |
34.352 |
| Aksjeselskaper: |
|
| Skatt inntekt |
1.669 |
| Skatt formue |
266 |
| Sum |
1.935 |
| * |
Det ble for inntektsåret 1994 gitt et fradrag i personinntekt på kr 4.000 ved beregning av skatt.
Dette fradraget bortfalt med virkning fra 1. januar 1995. |
Kilde: Ligningsrådet for Svalbard.
4.2.2 Komiteens merknader
Når det gjelder provenyvirkninger av forslag i denne innstilling viser komiteen til brev fra finansministeren av 9. oktober 1996 der det blant annet heter:
|
« De provenymessige konsekvensene knyttet til endringer i kapital- og virksomhetsbeskatningen på Svalbard er usikre. ... Det er heftet stor usikkerhet ved anslaget da foreliggende tallmateriale i stor grad er totalsummer fra ligningen, og fordi det er flere forhold som trekker i ulik retning og som gjør det vanskelig å forutsi utslaget av endringer. » |
Komiteen viser til at forslag i denne innstilling provenymessig vil trekke i ulik retning. Det vises til at departementet i brevet anslår den samlede provenyøkning for beskatning av lønnsinntekt til snaut 2 mill. kroner. Ut over dette er det totalt sett grunn til å anta at virkningen blir liten i forhold til dagens system.
4.3 Formelle forhold
4.3.1 Sammendrag
Sett under ett vil det fortsatt være viktige avvik mellom skattesystemene på fastlandet og på Svalbard. Det gjelder med hensyn til så vel materielle skatteregler som satsnivå. Hovedmålsettingen med ny svalbardskattelov er å få tidsmessige regler som tar hensyn til de særlige behovene på Svalbard.
På ett hovedområde er behovet for harmonisering med fastlandssystemet fremtredende. Det gjelder beskatningen av kapitalinntekter og kapitalinntektsdelen av næringsoverskudd. Som det fremgår av fremstillingen foran blir det lagt opp til løsninger som forutsetter bruk av samme satser som på fastlandet ved beskatning av slik inntekt.
At elementer i skattesystemet for Svalbard bygger på en forutsetning om til dels samme satser som på fastlandet, innebærer ikke noen formell tilknytning til fastlandssystemet ut over dette. Fortsatt vil det bli lagt opp til at alle skatte- og trygdeavgiftssatser for Svalbard blir fastsatt i egne årlige stortingsvedtak, herunder også de skattesatsene som tilsvarer nivået på fastlandet. At en i noen grad har brukt uttrykket « fastlandssatser » om slike skattesatser på Svalbard, innebærer altså ikke noen manglende selvstendighet for disse, bare at de i nivå faller sammen med fastlandsnivået.
4.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader vedrørende skattesatser under pkt. 4.1.1.2. Komiteen har for øvrig ingen merknader.
5.1 Oversikt
5.1.1 Sammendrag
Inntektsbeskatningen til Svalbard skjer etter gjeldende rett dels i form av skattlegging av brutto arbeidsinntekt gjennom en særskilt lønnstrekkordning, dels på grunnlag av ordinær ligning gjennom henvisning til skattelovgivningen på fastlandet.
Lønn eller annen godtgjørelse for arbeid skattlegges etter svalbardskatteloven kapittel II etter en egen lønnstrekkordning. Skattleggingen gjennomføres ved at arbeidsgiveren trekker skatt ved lønnsutbetalingen. Grunnlaget for skattlegging er bruttoverdien av nevnte ytelser. Av dette beregningsgrunnlaget svares skatt med en sats på 4 %, jf. svalbardskatteloven § 12 annet ledd og skattevedtaket for Svalbard. Satsnivået må ses i forhold til at det ikke gis noen form for fradrag i bruttoverdien av lønnsytelsene. Det vises til nærmere omtale av inntekt av arbeid og pensjoner i avsnitt 7.2 i proposisjonen.
Inntekter av annen art enn vederlag for arbeid skattlegges etter ligning etter svalbardskatteloven kapittel I. Svalbardskatteloven inneholder i liten grad regler om beregning av skattepliktig inntekt.
Ved forskrift av 18. desember 1925, gitt med hjemmel i svalbardskatteloven § 3, § 4 og § 8, er en rekke av bestemmelsene i den norske skatteloven gitt anvendelse ved skattlegging til Svalbard. Annen skattelovgivning, eksempelvis den norske selskapsskatteloven, er ikke gjort gjeldende på Svalbard. Dette hjemmelsgrunnlaget innebærer at skattlegging av inntekt av næringsvirksomhet i utgangspunktet skjer etter samme regler som på fastlandet, men at dette i noen grad avhenger av hvordan virksomheten er organisert, jf. avsnitt 7.3 i proposisjonen. Også inntekt av kapital skattlegges i utgangspunktet etter samme regler som på fastlandet, se avsnitt 7.4.1 i proposisjonen. For kapitalgevinster som eksempelvis gevinst ved realisasjon av fast eiendom er skatteplikten relativt begrenset i forhold til på fastlandet. Det skyldes først og fremst at bare første ledd i skatteloven § 43 er gjort gjeldende på Svalbard, jf. avsnitt 7.4.2 i proposisjonen. For inntekter som lignes er skattesatsen 10 %.
De nevnte regler innebærer at samme skattyter kan bli skattlagt både ved lønnstrekk og ved ligning, avhengig av hva slags inntekter vedkommende har.
Hovedreglene på fastlandet om hvilke utgifter som er fradragsberettigede er også gjort gjeldende for Svalbard. Det kan innebære særlige avgrensningsspørsmål hvor skattyteren både har inntekter som er gjenstand for bruttobeskatning, uten rett til fradrag for utgifter til inntektens ervervelse, og inntekter som er gjenstand for skattlegging ved ligning, med rett til fradrag for utgifter til inntektens ervervelse. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om hvilke fradrag som kan anses « konsumert » av den sjablonmessige skattleggingen av lønnsvederlaget. Dette er nærmere omtalt nedenfor.
Det gis etter gjeldende rett også fradrag ved ligning for visse utgifter som ikke står i sammenheng med et bestemt inntektserverv, se avsnitt 7.5 i proposisjonen.
Etter det årlige svalbardskattevedtaket var deler av inntekten skattefri frem til og med 1994. Fritaket gjaldt alle typer inntekter, også arbeidsinntekter som gikk inn under lønnstrekkordningen. Fra og med inntektsåret er hele inntekten skattepliktig. Det vises til nærmere omtale av det tidligere klassefradraget og standardfradraget i kapittel 6 i proposisjonen.
Foruten skatt på inntekt svares også trygdeavgift på visse inntekter til Svalbard, se kapittel 6 og 8. Etter gjeldende rett inneholder svalbardskattelovgivningen også regler om formuesskatt, se kapittel 6 og 10 i proposisjonen.
Departementet foreslår en videreføring av hovedtrekkene i gjeldende skattesystem på Svalbard. Således skal lønnsinntekter etter departementets forslag fortsatt skattlegges etter en lønnstrekkordning. Inntekter av annen art og formue skal på samme måte som i dag skattlegges ved ligning.
Med hensyn til reglene om beskatning av inntekt som lignes legger departementet opp til at de fleste bestemmelser som gjelder på fastlandet skal gis tilsvarende anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at inntektsbegrepene som gjelder på fastlandet også legges til grunn i skattelovgivningen for Svalbard. Ved skattereformen 1992 ble det innført to inntektsbegreper i den norske skattelovgivningen, alminnelig inntekt og personinntekt. Alminnelig inntekt er et nettoinntektsbegrep. I alminnelig inntekt inngår alle skattepliktige inntekter fra arbeid, virksomhet og kapital, fradratt de utgifter som skattelovgivningen godkjenner. I personinntekt inngår inntekter fra personlig utført arbeid, og visse lignende ytelser. Personinntekt er et brutto inntektsbegrep. Personinntekt er grunnlag for beregning av toppskatt og trygdeavgift. På Svalbard legges det imidlertid opp til at det ikke skal svares toppskatt.
Departementet foreslår en betydelig utvidelse i muligheten for samordning av inntekter og fradrag mellom Svalbard og fastlandet. Det foreslås at underskudd i alminnelig inntekt på fastlandet skal kunne trekkes fra ved beregningen av alminnelig inntekt som er skattepliktig til Svalbard, og omvendt. Det foreslås også at Svalbard og fastlandet skal kunne ses under ett i forhold til reglene om aksjonærbidrag, konsernbidrag og utbytte- og gevinstbeskatning av aksjonærer og deltakere i likestilt selskap og sammenslutning.
Det legges opp til at den såkalte delingsmodellen fortsatt skal gjøres gjeldende for Svalbard som metode for å beregne personinntekt for næringsdrivende og aktive selskapsdeltakere. På grunn av den avvikende satsstrukturen på Svalbard er det nødvendig med visse tilpasninger i regelverket for delingsmodellen der, se kapittel 9.
For alminnelig inntekt foreslår departementet at skattesatsen skal være den samme som på fastlandet, det vil si 28 %. For arbeidsinntekt og annen inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven foreslår departementet en lempeligere beskatning enn på fastlandet. For slike inntekter legges det opp til en skattesats på 6 %, med tillegg av trygdeavgift. Departementet legger opp til at det ikke skal svares toppskatt på Svalbard. For en nærmere omtale av satsstrukturen vises til kapittel 6 i proposisjonen.
Departementets forslag innebærer at sondringen mellom inntekt som følger lønnstrekkordningen og inntekt som lignes får en noe annen betydning enn etter gjeldende rett. Som det fremgår av fremstillingen foran innebærer skattlegging ved lønnstrekk ikke bare at inntekten unntas fra ligningsbehandling, men også at skattleggingen skjer på brutto grunnlag med lav sats. Etter gjeldende rett er det en direkte sammenheng mellom lønnstrekkordningen og disse rettsvirkningene. Departementet foreslår en endring her ved at ikke bare inntekter som følger lønnstrekkordningen skal skattlegges på brutto grunnlag med lav sats, men også visse inntekter som lignes. Departementet foreslår at alle inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven skal skattlegges på rent brutto grunnlag med 6 % skattesats. Foruten lønn vil det si blant annet pensjoner og beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet eller selskap. Lønnstrekkordningen skal fortsatt kun omfatte lønnsytelser og visse andre spesifiserte ytelser. Etter departementets forslag vil lønnstrekkordningen få betydning som oppgjørs- og innbetalingsform, men ikke lenger angi rammene for hvilke inntekter som skal skattlegges på brutto grunnlag med lav sats.
Denne endringen må ses i sammenheng med at nøytralitetshensyn tilsier at ulike former for avkastning av eget arbeid blir skattlagt på samme måte. Blant annet bør det være samsvar mellom beskatningen av beregnet personinntekt fra personlig næringsvirksomhet eller selskap og lønnsytelser. For beregnet personinntekt er det imidlertid ikke hensiktsmessig å benytte en lønnstrekkordning. Beregnet personinntekt vil avhenge av overskuddet i næringen eller selskapet, og fastsettes ved hjelp av delingsmodellen. Det skattemessige overskuddet i næringen eller selskapet kan ikke ansettes uten en forutgående ligningsbehandling.
På fastlandet vil inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven også kunne inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt, og således bli ilagt skatt med 28 % i tillegg til toppskatt og trygdeavgift. På Svalbard er det imidlertid lagt opp til at den totale beskatningen av inntekter som er definert som personinntekt skal være lavere enn for annen inntekt. Det innebærer at inntekt som anses som personinntekt etter skatteloven ikke også kan inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt. Dette vil eksempelvis innebære at et selskap med aktive deltakere som oppfyller vilkårene for å få beregnet personinntekt av selskapsoverskuddet, ikke vil få hele selskapsoverskuddet fastsatt som skattepliktig alminnelig inntekt. Den delen av overskuddet som blir tilordnet deltakerne som personinntekt vil ikke bli skattlagt på selskapets hånd, men i stedet være grunnlag for beregning av trygdeavgift og skatt med lav sats hos deltakerne.
Departementet legger til grunn at det fortsatt skal svares formuesskatt på Svalbard. Også for formuesskatt foreslås det at regelverket og satsstrukturen baseres på fastlandssystemet.
5.1.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader vedrørende skattesatser under pkt. 4.1.1.2. Komiteen har for øvrig ingen merknader.
5.2 Inntekt av arbeid og pensjoner
5.2.1 Lønnsinntekter og annen godtgjørelse for arbeid
Det er i avsnitt 7.2.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag samt høringsuttalelser vedrørende skattlegging av lønnsinntekter og annen godtgjørelse for arbeid.
5.2.1.1 Departementets vurderinger og forslag
5.2.1.1.1 Sammendrag
Departementet har vurdert hvorvidt det er grunnlag for å videreføre systemet med skattlegging av vederlag i ansettelsesforhold etter en lønnstrekkordning.
Innenfor lønnstrekkordningen skjer beskatningen på brutto grunnlag. Fra et prinsipielt synspunkt kan det reises innvendinger mot rene bruttobeskatningssystemer. Slike systemer er basert på at satsen tilpasses det forhold at fradrag i bruttoinntekten ikke gis, slik at det på sjablonmessig grunnlag tas hensyn til « normale » fradrag i bruttoinntekten. Individuelle forskjeller fanges ikke opp i samme grad som ved ordinær ligning på bakgrunn av faktiske fradragsberettigede utgifter. Rene bruttobeskatningssystemer er således ikke fullt forenlige med det forhold at skatteevnen i stor grad henger sammen med faktisk nettoinntekt.
Departementet finner imidlertid at det må legges vekt på de særlige forholdene på Svalbard. Det legges opp til at skattenivået på personinntekt på Svalbard fortsatt skal være lavt. De lave satsene gjør det mindre betenkelig å benytte et sjablonmessig system.
Dertil kommer at bruttobeskatning av lønnsytelser (og annen personinntekt) vil bli supplert med direkte ligning av inntekter av annen art. I disse inntektene vil fradrag for korresponderende utgifter bli gitt på vanlig måte. De unøyaktigheter som skattlegging på sjablonmessig grunnlag kan medføre, vil således totalt sett bli redusert.
Departementet legger vekt på at lønnstrekkordningen er enkel å administrere, og er godt innarbeidet på Svalbard. Systemet har fungert tilfredsstillende siden det ble innført ved den någjeldende svalbardskattelov.
Departementet viser også til at en del skattytere tar opphold på Svalbard av forholdsvis kort varighet. De alminnelige reglene om lønnstakerbeskatning, skattetrekk, selvangivelsesplikt og etterfølgende avregningsoppgjør passer dårlig for denne gruppen. For et flertall av disse skattyterne vil man ha lite grunnlag for å fastsette riktig forskuddstrekk, og mange vil være i utlandet på tidspunktet for avregningsoppgjør. Det er viktig å sikre et mest mulig endelig skatteoppgjør under oppholdet på Svalbard.
Det må videre legges vekt på at svalbardskatteloven skal anvendes overfor skattytere som ikke har tilknytning til fastlandet. Blant annet i forhold til den betydelige russiske bosettingen på Svalbard har lønnstrekkordningen gjennom lang tid vist seg å være en praktikabel beskatningsmetode (gjennomført på en noe forenklet måte). Overgang til ordinær ligningsbehandling etter den norske skattelovgivningen for utenlandske grupperinger på Svalbard kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det gjelder også for utlendinger med lengre opphold på Svalbard.
Departementet viser for øvrig til at det ligger en rasjonaliseringsgevinst i helt å unngå ligningsbehandling for lønnsinntekter på Svalbard. En vesentlig del av skattyterne er ikke skattepliktige til Svalbard for annet enn lønnsinntekt. For inntektsåret 1993 var i alt 1684 lønnstakere registrert innenfor den ordinære lønnstrekkordningen. I tillegg til dette ble lønnstrekkordningen lagt til grunn i en noe modifisert form for 1751 russiske lønnstakere. Av disse i alt 3435 lønnstakerne var 748 også skattepliktige ved ligning, med ordinær selvangivelsesplikt. En avvikling av lønnstrekkordningen ville innebære at antallet ligningsoppgjør øket sterkt. Selv om ligningsoppgjørene for denne gruppen ville være enkle å foreta, ville innpassing i ordinære trekk-, lignings- og oppgjørsrutiner nødvendigvis medføre et økt ressursbehov i ligningsforvaltningen for Svalbard.
Departementet finner på denne bakgrunn at ordningen med en lønnstrekkordning bør videreføres.
Departementet har vurdert nærmere hvilke inntekter som skal behandles etter lønnstrekkordningen.
Hvorvidt arbeidet utføres som ledd i et ordinært ansettelsesforhold, eller om vedkommende som utfører arbeidet er å anse som selvstendig oppdragstaker utenfor næring, bør etter departementets syn ikke ha betydning for hvorvidt lønnstrekkordningen skal benyttes. Lønnstrekkordningen er egnet også for bruk i forhold til selvstendige oppdragstakere utenfor næring. Departementet foreslår således ikke at det skal oppstilles krav om eksempelvis inngått arbeidsavtale for å benytte lønnstrekkordningen.
Departementet legger til grunn at lønnstrekkordningen fortsatt ikke skal benyttes ved skattlegging av inntekt av selvstendig næringsvirksomhet. For næringsdrivende må overskuddet i virksomheten fastsettes ved ligningsbehandling. Det er derfor ikke mulig å basere beskatningen av selvstendig næringsdrivende på lønnstrekkordningen. For næringsdrivende forutsettes det at utligningen av skatt på personinntekt inngår i den alminnelige ligningsbehandlingen, og at skattebetaling baseres på det ordinære systemet med forskuddsskatt. Departementet finner således at lønnstrekkordningen fortsatt som utgangspunkt bør forbeholdes vederlag for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.
Departementet foreslår at all inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven skal skattlegges med en egen lav sats. Det gjelder også beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet. Det innebærer at anvendelsesområdet for lønnstrekkordningen ikke lenger vil være sammenfallende med hvilke inntekter som skal skattlegges med lav sats. Omfanget av lønnstrekkordningen bestemmer med andre ord ikke satsstrukturen på inntekter som faller utenfor trekkordningen. Lønnstrekkordningen har etter forslaget kun betydning som en egen oppgjørs-, avregnings- og betalingsmetode. Det vises til nærmere omtale av dette i avsnitt 7.1.
Etter gjeldende rett kan lønnstrekkordningen også benyttes ved utbetaling av vederlag av annen art enn kontant lønn. Departementet legger vekt på at lønnstrekkordningen fortsatt bør kunne benyttes selv om vederlaget blir gitt i annen form enn kontant lønn. I enkelte tilfeller er det hensiktsmessig å gi avlønning i annen form enn kontanter. Dersom adgangen til å benytte lønnstrekkordningen skal forbeholdes kontantytelser vil det innsnevre anvendelsesområdet for lønnstrekkordningen i for stor grad. En slik begrensing ville dessuten gi uønskede skattemessige vridningseffekter i forhold til vederlagets art. Disse momentene må imidlertid avveies mot visse praktiske hensyn.
Vederlag i form av naturalytelser reiser særskilte problemer. Bruk av lønnstrekkordningen overfor slike ytelser forutsetter at verdien kan fastsettes av arbeidsgiveren på en enkel og sikker måte når skattyteren mottar ytelsen, og at det er enkelt for myndighetene å foreta en etterkontroll av verdsettelsen. Et tilsvarende problem oppstår ved ordinær skattlegging ved ligning for naturalytelser som er gjenstand for forskuddstrekk. Ved ordinær skattlegging vil imidlertid verdifastsettelsen på trekktidspunktet ikke være det endelige grunnlag for verdsettelsen av fordelen. En avvikende verdsettelse kan bli lagt til grunn ved den etterfølgende ligningsbehandlingen. Etter lønnstrekkordningen utgjør verdsettelsen på utbetalingstidspunktet det endelige skattegrunnlaget. Det stiller store krav til de benyttede verdsettelsesreglene.
Tilsvarende problemer oppstår når den skattepliktige mottar godtgjørelser til dekning av utgifter vedkommende har hatt i forbindelse med arbeidet. Etter gjeldende ordning inngår bruttoverdien av godtgjørelsen i beregningsgrunnlaget for skatten, noe som har vært påkrevet av praktiske hensyn. Departementet finner at gjeldende system innebærer et brudd på det hovedprinsipp at utgiftsgodtgjørelser kun skal komme til beskatning i den grad de gir mottakeren overskudd eller dekker vedkommendes private utgifter.
Departementet foreslår at det blir gitt egne takserings- og trekkregler på Svalbard som kan ivareta behovet for en enkel, sjablonmessig verdsettelse av naturalytelser på det tidspunkt ytelsen gis, og som gjør det mulig å beregne hvorvidt en utgiftsgodtgjørelse gir mottakeren overskudd. I takseringsreglene vil det også kunne fastsettes retningslinjer for sjablonmessige inntektstillegg for yrkesgrupper som mottar drikkepenger og lignende. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11.
Departementet foreslår at visse ytelser fra folketrygden som er ment å komme til erstatning for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt, også skal være omfattet av lønnstrekkordningen. De samme hensyn som tilsier at beskatningen av lønnsytelser fortsatt skal skje etter lønnstrekkordningen gjør seg gjeldende i forhold til folketrygdens korttidsytelser, når disse trer til erstatning for lønnsinntekt på Svalbard. Departementet foreslår således at utbetaling av slike ytelser skal skattlegges ved lønnstrekk. De aktuelle ytelsene er sykepenger etter folketrygdloven kapittel 3, stønad ved fødsel og adopsjon etter lovens kapittel 3 A, samt dagpenger ved arbeidsledighet etter lovens kapittel 4. Det vises til utkast til § 5-1 annet ledd.
Departementet foreslår at skatt på sykepenger og fødselspenger utbetalt til selvstendig næringsdrivende skal fastsettes ved ligning, sammen med den næringsdrivendes øvrige inntekter.
Departementet foreslår at godtgjørelse som medlem av styre, representantskap, utvalg, råd og lignende, fortsatt skal gå inn under lønnstrekkordningen. Etter departementets forslag gjelder det selv om inntekten er innvunnet som ledd i medlemmets næringsvirksomhet. Departementet legger vekt på at det ikke skal være nødvendig på utbetalingstidspunktet å ta stilling til hvorvidt vederlaget er innvunnet som ledd i næringsvirksomhet. Det legges også vekt på at godtgjørelse av denne art er egnet for skattlegging på brutto grunnlag da det som oftest ikke er store individuelle variasjoner i utgiftene knyttet til slikt arbeid eller virksomhet. Departementet viser til at slik godtgjørelse i visse henseende behandles fullt ut som lønnsytelse på fastlandet, ved at trygdeavgift alltid svares etter mellomsats, og ved at ytelsen uten unntak inngår i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift. Det vises til utkast til § 5-1 tredje ledd.
Særskilte spørsmål oppstår i forbindelse med utgifter som er påløpt til erverv av inntekter som går inn under lønnstrekkordningen. Slike utgifter anses « konsumert » av lønnstrekket og kommer ikke til fradrag med de faktiske beløp. Også for annen inntekt som skattlegges med lav sats skjer beskatningen på rent brutto grunnlag, og den samme problemstillingen oppstår. For skattytere som både har inntekt som skattlegges med lav sats på brutto grunnlag og inntekter som skattlegges med ordinær sats på netto grunnlag, må det tas stilling til hvilken kategori inntekt utgiftene referer til. Eksempelvis vil problemet være aktuelt hvor skattyteren både har lønnsinntekt fra et arbeidsforhold og inntekt fra selvstendig næringsdrift. Det må da trekkes en grense mellom utgifter som anses konsumert av lønnstrekket og driftsutgifter i næringen. Problemstillingen er også aktuell etter gjeldende rett.
Utgifter til utdannelse er etter alminnelige skatterettslige prinsipper i noen utstrekning fradragsberettiget ved ligningen. Forutsetningen for fradragsrett er at utdanningen har betydning for et inntektserverv som skattyteren utøver, og at utdanningen er en betingelse for å fortsette i en stilling, eller utgiftene er påløpt i forbindelse med faglig ajourhold. Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav a er det oppstilt visse begrensninger i fradragsretten. Departementet foreslår at de samme regler skal få anvendelse på Svalbard. Fradragsrett for utgifter til faglig vedlikehold er også aktuelt for selvstendig næringsdrivende. Dersom tilknytningen til næringsvirksomheten er tilstrekkelig sterk, vil utgiftene være å anse som driftsutgifter i virksomheten. I arbeidsforhold konsumeres slike utgifter av lønnstrekket. Det innebærer at det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt omkostningene har tilknytning til et arbeidsforhold eller skattyterens næringsvirksomhet.
Skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 1 gir fradragsrett for omkostninger ved å få eller gå inn i et arbeidsforhold, samt omkostninger ved å utføre et arbeid. Som eksempler på utgifter av denne art kan nevnes kontorutgifter, reiseutgifter i yrket eller utgifter til litteratur og annet nødvendig materiell. Fradragsretten er etter bestemmelsens ordlyd knyttet til « tjenestestillinger », det vil si arbeidsforhold. Departementet antar imidlertid at bestemmelsen kun er å anse som en eksemplifisering av fradragsretten, og at en tilsvarende fradragsrett følger av den alminnelige bestemmelse om fradrag for utgifter til inntektens ervervelse i § 44 første ledd, uten begrensning til en bestemt type inntekter. Etter omstendighetene kan slike utgifter være fradragsberettigede driftsomkostninger i næringsvirksomheten. Dersom de aktuelle utgiftene har tilknytning til en inntekt som skattlegges på brutto grunnlag med lav sats, skal det ikke gis fradrag for de faktiske utgiftene. Det må således foretas en konkret vurdering av hvorvidt utgiftene er pådratt i forbindelse med et inntektserverv hvor beskatningen skjer på netto grunnlag. For å klargjøre at det ikke gis fradrag for faktiske utgifter av denne art i arbeidsforhold foreslår departementet at § 44 første ledd bokstav g nr. 1 ikke gis anvendelse på Svalbard.
Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav g nr. 2 gis fradrag for merutgifter ved å bo utenfor hjemmet, når dette er nødvendig av hensyn til arbeidet. Departementet anser ikke bestemmelsen for å være aktuell for anvendelse på Svalbard da det ikke forekommer pendling mellom hjem og arbeidssted som foranlediger behov for særlige skatteregler. For reiseutgifter i et inntektserverv følger fradragsretten også av hovedregelen om utgifter til inntektens ervervelse i § 44 første ledd. Også for slike reiseutgifter må det vurderes konkret om utgiftene er en omkostning knyttet til et inntektserverv hvor beskatningen skjer på netto grunnlag.
Skatteloven § 44 første ledd g nr. 4 innrømmer fradrag for utgifter til reise mellom hjem og arbeidssted med beløp som overstiger kr 6.000. Fradragsrett etter denne bestemmelsen er ikke begrenset til reiseutgifter i arbeidsforhold, men gjelder også for næringsdrivende. På grunnlag av det lave satsnivået for inntekt av arbeid på Svalbard, særlige geografiske og kommunikasjonsmessige forhold, samt ønsket om å forenkle ligningsoppgjøret, foreslår departementet at denne bestemmelsen ikke gis anvendelse på Svalbard. I arbeidsforhold måtte fradragsretten for slike utgifter uansett anses for å være konsumert av lønnstrekket. Ved at fradragsretten for utgifter til reise mellom hjem og arbeidssted avskjæres også utenom arbeidsforhold vil det ikke oppstå særskilte avgrensningsspørsmål her.
Departementet foreslår at skatteloven § 44 første ledd bokstav g unntas fra anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at det ikke skal oppstilles noe særskilt krav om opphold av en viss varighet for bruk av lønnstrekkordningen. For at inntekt av arbeid eller oppdrag skal kunne skattlegges ved lønnstrekk må imidlertid vilkårene for alminnelig eller begrenset skatteplikt til Svalbard være oppfylt. For skattytere med begrenset skatteplikt til Svalbard må således arbeidsoppholdet ha en varighet på minst 30 dager, jf. kapittel 5 i proposisjonen.
Særlige spørsmål oppstår når begrenset skattepliktige til Svalbard mottar ytelser fra folketrygden som er ment å komme til erstatning for midlertidig bortfall av lønnsinntekt på Svalbard, jf. drøftelsen foran. Departementet legger til grunn at den tid vedkommende mottar slike ytelser under opphold på Svalbard skal likestilles med opphold under arbeid på Svalbard. Vilkårene for bruk av lønnstrekk vil således være oppfylt dersom en arbeidstaker blir helt arbeidsufør etter 20 dagers opphold på Svalbard, og så mottar sykepenger i 10 dager under fortsatt opphold der. Departementet foreslår at det kan gjøres unntak fra kravet om opphold dersom vedkommende godtgjør at opphold utenfor Svalbard var påkrevet av medisinske årsaker.
Departementet foreslår en videreføring av gjeldende praksis hvoretter sykepenger og andre korttidsytelser fra folketrygden går innunder lønnstrekkordningen under midlertidig opphold på fastlandet. Det er imidlertid betinget av at kravet om 30 dagers opphold er oppfylt for begrenset skattepliktige, og at samlet opphold på fastlandet ikke overstiger 30 dager. Departementet finner en tidsbegrensning på 6 måneder som foreslått av utvalget for vid. Departementet viser til at utvalgets forslag på dette punkt må ses i sammenheng med forslaget om å oppheve alminnelig skatteplikt til Svalbard for personer. Innenfor et system med så vel alminnelig som begrenset skatteplikt til Svalbard, er det mindre behov for en så vid tidsbegrensning som utvalget foreslår. For personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard skal tidsbegrensningen ikke gjelde. Departementet legger til grunn at opphold av lengre varighet kan godtas dersom vedkommende godtgjør at oppholdet var påkrevet av medisinske årsaker.
Departementet fremmer forslag om egen fullmaktsbestemmelse hvoretter Kongen kan fastsette forskrift vedrørende forhold som nevnt. Det forutsettes at nærmere forskrifter blir utarbeidet med hjemmel i utkastet § 2-2 annet ledd.
5.2.1.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fastsettelse av skatt ved lønnstrekk.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om at reglene om fradragsrett etter skatteloven § 44 g ikke skal gjelde for Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd.
5.2.2 Attføringspenger og pensjonsytelser
Det er i avsnitt 7.2.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende skattlegging av attføringspenger og pensjonsytelser.
5.2.3 Departementets vurderinger og forslag
5.2.3.1 Sammendrag
Departementet viser til § 2-1 i utkastet til ny svalbardskattelov, hvoretter mottakere av attføringspenger og pensjonister blir skattepliktige til Svalbard når de er bosatt der.
Etter skatteloven § 55 første ledd anses pensjonsytelser som personinntekt. Det samme gjelder for attføringspenger, jf. den skatterettslige likebehandlingen av attføringspenger og pensjoner. Departementet legger opp til at alle inntekter som er definert som personinntekt etter skatteloven skal skattlegges med en egen sats på 6 %, med tillegg av trygdeavgift. Trygdeavgift på pensjoner (lav sats) er 3 %. Det vil si en samlet sats på 9 %.
Den lave skattesatsen må ses i sammenheng med at det ikke gis særfradrag for alder eller andre fradrag i bruttoverdien av pensjonsytelsene. Det vises også til at den særlige skattebegrensningsregelen ved liten skatteevne i skatteloven § 78 ikke foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
Departementet foreslår at skatt på pensjonsytelser skal fastsettes ved ligning. Departementet viser i denne sammenheng til at pensjoner bare vil være skattepliktige til Svalbard for personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, det vil si personer som er bosatt der. Personer med fast tilknytning til Svalbard vil i de aller fleste tilfeller ha inntekt av annen art (eksempelvis renteinntekter) eller formue som er skattepliktig til Svalbard slik at ligning likevel må foretas. For pensjoner gjør også andre hensyn seg gjeldende enn for lønnsinntekter, hvor det må legges vekt på at en vesentlig del av arbeidstakerne har kortvarig opphold på Svalbard. Ved at skatt på pensjoner skal fastsettes ved ligning vil det foreligge selvangivelsesplikt. For de tilfeller hvor pensjonisten ikke har annen inntekt eller formue, kan det fastsettes regler om selvangivelsesfritak med hjemmel i utkastet § 4-4.
5.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser når det gjelder skattesatser til merknader under pkt. 4.1.1.2.
Komiteen viser til at lønnstrekkordningen også kan gjøres gjeldende for pensjonsytelser, og at pensjonister med annen skattepliktig inntekt eller formue vil bli lignet. Komiteen går derfor imot forslaget om at pensjonsytelser ikke skal være omfattet av lønnstrekkordningen. Det vises til utkast til § 3-2 i denne innstilling.
5.3 Inntekt av næringsvirksomhet
5.3.1 Innledning og sammendrag
I kapittel 7.3 i proposisjonen behandles spørsmål vedrørende skattlegging av inntekt av næringsvirksomhet.
Som et utgangspunkt drøftes spørsmålene samlet for ulike typer virksomhet, uten hensyn til hvordan virksomheten er organisert. Enkelte spørsmål vil imidlertid ha særlig tilknytning til virksomhet utøvet av selvstendig næringsdrivende (eneeierforetak), andre til virksomhet utøvet av deltakerlignede selskaper eller aksjeselskaper.
Departementet legger vekt på å oppnå stor grad av regelenhet på Svalbard og på fastlandet. Departementet foreslår at de samme regler som gjelder ved skattlegging av næringsvirksomhet på fastlandet, i stor utstrekning skal få anvendelse på Svalbard.
Etter gjennomføringen av skattereformen av 1992 inneholder den norske skattelovgivningen færre særbestemmelser rettet inn mot bestemte grupper skattytere. Denne saneringen av ulike særordninger muliggjør stor grad av regelenhet mellom fastlandet og Svalbard. Behovet for avvikende bestemmelser i svalbardlovgivningen er vesentlig redusert i forhold til hva som var situasjonen da NOU 1990:10 ble fremlagt.
Departementet foreslår i liten grad avvikende regler for Svalbard ved den alminnelige næringsbeskatning. Det innebærer at skattleggingen av eneeierforetak langt på vei blir identisk med den som skjer på fastlandet. Departementet foreslår også at reglene i selskapsskatteloven kapittel 6 om skattlegging av deltakere i deltakerlignede selskaper med få unntak gis anvendelse på Svalbard. Således vil skattleggingen av deltakere i slike foretak i hovedtrekk foregå på samme måte som på fastlandet. Også beskatningen av aksjeselskaper og aksjonærer på Svalbard foreslås bygget opp etter de samme regler som på fastlandet.
Foruten at departementets forslag bygger på stor grad av samsvar i regelverket mellom Svalbard og fastlandet, legger departementet opp til samme satsstruktur for kapitalinntekter. Ved at slike inntekter skattlegges med samme sats på Svalbard og på fastlandet begrenses omgåelsesmulighetene kraftig. Det legges i denne sammenheng vekt på at norske skattesatser på kapitalinntekter er lave i internasjonal sammenheng. For lønnsinntekter og avkastning av arbeid i næringsvirksomhet og selskaper legges det opp til at skattenivået på Svalbard fortsatt skal være vesentlig lavere enn på fastlandet. Det vises til nærmere omtale av satsstrukturen i kapittel 6 i proposisjonen.
Departementet legger for øvrig opp til en utstrakt adgang til samordning av inntekt og fradrag mellom fastlandet og Svalbard. Det gjelder så vel for inntekt fra næringsvirksomhet som inntekt fra andre kilder. Departementet mener at adgang til samordning av inntekt mellom fastlandet og Svalbard i mange sammenhenger kan være et incitament til etablering av næringsvirksomhet på Svalbard. I dag foreligger ingen mulighet til inntektssamordning mellom fastlandet og Svalbard.
5.3.2 Alminnelig næringsbeskatning
5.3.2.1 Hovedprinsipper
5.3.2.1.1 Sammendrag
Etter gjeldende rett er den alminnelige bestemmelse om inntekt av virksomhet i skatteloven § 42 første ledd gjort gjeldende også for Svalbard. Det samme gjelder den alminnelige bestemmelse om fradrag for utgifter til inntektens ervervelse i skatteloven § 44 første ledd. Også med hensyn til periodisering (tidsmessig plassering) av inntekter og utgifter følges de samme prinsipper som på fastlandet. Dette innebærer at skattepliktig inntekt av næringsvirksomhet på Svalbard i all hovedsak fastsettes på samme måte som på fastlandet.
Utvalget finner at det i forhold til hva som skal regnes som skattepliktig formue og inntekt fra virksomhet, samt tidspunktet for skattleggingen, i utgangspunktet fortsatt bør gjelde regler tilsvarende de på fastlandet. Utvalget finner imidlertid at først og fremst de lavere skattesatsene på Svalbard kan tilsi at enkelte av skattereglene på fastlandet ikke blir gjort gjeldende på Svalbard. Utvalget viser i denne forbindelse særlig til ordninger som åpner for skattekreditter, såsom de dagjeldende (1990) fondsavsetningsordningene, og ordninger med skattemessige incentiver av distriktspolitisk karakter (eksempelvis distriktsskatteloven). Disse ordningene er senere opphevet. Det vises til nærmere omtale nedenfor i avsnitt 7.3.2.3 i proposisjonen.
Flere av høringsinstansene finner at skattereglene, herunder om næringsbeskatning, som utgangspunkt bør utformes likt på Svalbard og på fastlandet. Dette begrunnes blant annet med hensynet til oversiktlighet i det samlede regelverket. Enkelte av høringsinstansene poengterer imidlertid at dette utgangspunktet ikke må trekkes for langt, da de særlige forholdene på Svalbard kan tilsi avvikende løsninger. Et mindretall av instansene finner at skattereglene på Svalbard må utformes med utgangspunkt i de særlige forholdene på Svalbard, og at ønsket om rettsenhet mellom fastlandet og Svalbard bør komme i annen rekke.
Departementet deler utvalgets syn på at det er hensiktsmessig å ha like regler på Svalbard og på fastlandet for skattlegging av inntekter fra næringsvirksomhet. Departementet legger i denne sammenheng vekt på hensynet til oversiktlighet og enkelhet, med muligheter for en parallell utvikling av regelverket gjennom ligningspraksis, domstolspraksis og løpende regelendringer. Se omtalen av dette i forrige hovedavsnitt.
Departementet viser til at det er en utbredt oppfatning at den alminnelige næringsbeskatning på Svalbard som utgangspunkt skal følge tilsvarende regler og prinsipper som på fastlandet. Departementet foreslår at det ved inntektsbeskatningen skal legges til grunn samme avgrensing av skattepliktige inntekter og fradragsberettigede utgifter knyttet til næringsvirksomhet som på fastlandet. Departementet foreslår også at de samme periodiseringsprinsipper, prinsipper for verdsettelse av driftsmidler og andre eiendeler i virksomheten med videre, som gjelder på fastlandet, skal anvendes på Svalbard.
I forhold til alminnelig næringsbeskatning har diskusjonen om eventuelt avvikende regler på Svalbard og på fastlandet først og fremst vært knyttet til reglene om avskrivninger og fondsavsetninger. Det vises til drøftelsen nedenfor i dette avsnittet. Det vises også til omtalen av skattemessige incentiver i avsnitt 7.3.3.1 i proposisjonen.
Et særlig problem som oppstår i forhold til virksomhetsinntekter som skattlegges hos personlige skattytere, det vil si inntekt fra eneeierforetak eller deltakerlignede selskaper, er grensen mot fradrag som ikke er knyttet til dette inntektservervet. Problemet vil i praksis først og fremst oppstå når skattyteren også mottar lønn som vederlag i arbeidsforhold. Departementet foreslår at lønnsinntekt (og annen inntekt som er definert som personinntekt i skatteloven) skal skattlegges på brutto grunnlag. I næringsvirksomhet vil overskuddet være skattepliktig, etter fradrag for driftskostnader. Det er således påkrevet å skille mellom hvilke inntekter fradragene refererer til. Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen i avsnitt 7.2.1.4 i proposisjonen.
Spørsmål om deling av nærings- og selskapsoverskudd i kapitalinntekt og personinntekt er behandlet i kapittel 9 i proposisjonen.
5.3.2.1.2 Komiteens merknader
Komiteen er enig i at det i størst mulig grad er hensiktsmessig å ha like regler på Svalbard og på fastlandet for skattlegging av næringsvirksomhet. Når det gjelder reglene om avskrivninger og fondsavsetninger, viser komiteen til merknader under pkt. 5.3.2.2.2 og 5.3.2.3.2.
5.3.2.2 Særlig om avskrivning av driftsmidler
5.3.2.2.1 Sammendrag
Utgifter til driftsmidler i virksomhet kommer som hovedregel til fradrag gjennom årlige avskrivninger. Etter skatteloven § 44 A skal alle betydelige og varige driftsmidler avskrives. Et driftsmiddel regnes som betydelig når dets kostpris er kr 15.000 eller høyere. Som varige anses driftsmidler som antas å ha en brukstid på minst tre år ved ervervet. Som hovedregel avskrives driftsmidler etter saldosystemet, det vil si med en fast prosent av utgående balanse for den saldo vedkommende driftsmiddel tilhører.
Utvalget viser til at reglene om saldoavskriving slik de var utformet på det daværende tidspunkt ga mulighet for skattekreditter. Gjennom høyere avskrivningstakt enn den reelle verdiforringelse var det mulig å oppnå lavere skattemessig enn bedriftsøkonomisk overskudd. Utvalget legger til grunn at ordninger med skattemessige lempninger i utgangspunktet ikke bør gjelde på Svalbard. Utvalget finner likevel at fordelen med å ha mest mulig like regler på Svalbard og på fastlandet må være utslagsgivende i forhold til avskrivningsreglene, og at avskrivningsreglene som da gjaldt på fastlandet måtte få anvendelse på Svalbard. Det blir også tillagt vekt at de lave skattesatsene gjør virkningene av mulige skattekreditter mindre.
Utvalget foreslår at det føres særskilt saldo for driftsmidler på Svalbard når personer eller selskaper driver virksomhet både på fastlandet og på Svalbard. Utvalget foreslår i denne sammenheng også at det skal foretas et skattemessig salgsoppgjør når driftsmidler flyttes mellom Svalbard og fastlandet.
Departementet viser til at avskrivningsreglene er sentrale fradragsregler i skattesystemet. Det er viktig å utforme avskrivningsreglene slik at de ikke gir mulighet for utilsiktede skattekreditter. Det vises til at det ved skattereformen er foretatt endringer i avskrivningsgrunnlaget og avskrivningssatsene. Gjennom disse endringene har en oppnådd at mulige avskrivninger i stor grad faller sammen med driftsmidlers reelle verdifall. Dette gjelder totalt sett og også i forhold til de enkelte næringer. Det er lagt stor vekt på at enkelte næringer ikke bør tilgodeses gjennom særskilt høye avskrivningssatser, fastsatt ut i fra andre hensyn enn driftsmidlenes faktiske verdiforringelse.
På denne bakgrunn er det ikke lenger aktuelt å knytte spørsmålet om innføring av fastlandets avskrivningsregler til debatten om bruk av skattemessige incentiver på Svalbard.
Avskrivningssatsene på fastlandet er langt på vei fastsatt på grunnlag av empirisk materiale over driftsmidlers reelle verdiforringelse. I enkelte tilfeller kan særlige forhold på Svalbard, så som klima og begrensninger i markedet, innebære at visse driftsmidler faktisk forringes i annen takt enn på fastlandet. I så fall bør et slikt avvikende verdifall gjenspeile seg i andre avskrivningssatser.
Det vises i denne sammenheng til fullmaktsbestemmelsen i skatteloven § 44 A-5 annet ledd hvoretter departementet kan gi forskrift om at forretningsbygg i distriktene og bygg med kort levetid kan avskrives med inntil dobbel prosentsats. Denne bestemmelsen er gitt blant annet for å ivareta hensynet til at forretningsbygg i enkelte strøk på fastlandet kan ha større reelt verdifall enn det som ellers er vanlig. Ved forskrift av 15. mai 1992 er det gitt nærmere regler om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid. Fullmakten til å gi forskrifter i skatteloven § 44 A-5 er etter bestemmelsens ordlyd begrenset til forretningsbygg « i distriktene », og gir derfor ikke hjemmel for slike forskrifter på Svalbard.
Departementet foreslår en tilsvarende bestemmelse for Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1 siste ledd.
Departementet foreslår at reglene i skatteloven § 44 A om avskrivninger av driftsmidler også får virkning på Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1.
Departementet deler utvalgets syn på at det bør føres særskilte saldi for driftsmidler på Svalbard når personer eller selskaper driver virksomhet både på Svalbard og på fastlandet. Departementet viser til forslaget om at det skal føres særskilt regnskap for virksomheten på Svalbard i slike tilfelle, jf. kapittel 5 i proposisjonen.
Ved flytting av driftsmidler mellom Svalbard og fastlandet foreslår departementet at de ordinære bestemmelser om driftsmiddel som tas ut og inn av Norge i skatteloven § 44 B gis anvendelse på Svalbard. Det vises til utkast til § 3-1.
5.3.2.2.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende avskrivningssatser for forretningsbygg og bygg med kort levetid, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 siste ledd.
5.3.2.3 Særlig om fondsavsetninger, avsetninger etter god regnskapsskikk m.v.
5.3.2.3.1 Sammendrag
Diskusjonen omkring bruk av skatteincitamenter på Svalbard har også vært knyttet til hvorvidt forskjellige ordninger med innlagte avsetninger bør få anvendelse på Svalbard. Spørsmålet har vært aktuelt for ulike avsetninger etter skattelovgivningen, samt for avsetninger etter god regnskapsskikk.
Av avsetninger etter skattelovgivningen har bare reglene om avsetninger til klassifikasjonsfond i skatteloven § 44 første ledd bokstav i vært gjort direkte gjeldende for Svalbard, gjennom henvisningen til skatteloven § 44 i forskriften av 18. desember 1925.
God regnskapsskikk innebærer blant annet at avsetninger for kostnader kostnadsføres selv om utgiften ennå ikke er oppstått. Som eksempel kan nevnes avsetninger til dekning av forventede fremtidige tap eller til fremtidig periodisk vedlikehold. Foretatte avsetninger etter god regnskapsskikk hadde tidligere innvirkning på det skattemessige inntektsgrunnlaget.
Utvalget gir i NOU 1990:10 uttrykk for følgende (avsnitt 7.4.2.2 s. 71):
|
« Det er imidlertid utvalgets oppfatning at ordninger med innlagte skattemessige incentiver av distriktspolitisk karakter (eksempelvis distriktsskatteloven), ikke bør gjøres gjeldende for skattleggingen til Svalbard. Utvalget ser heller ikke behov for at andre fondsavsetningsordninger som gjelder på fastlandet skal gjøres gjeldende for Svalbard. Dette gjelder f.eks. lov av 14. desember 1962 om skattefrie fondsavsetninger og ordningene med avsetning til konsolideringsfond. De hensyn som ligger bak disse ordninger, vil for Svalbards vedkommende være tatt i betraktning gjennom de lavere skattesatsene som gjelder der. » |
Departementet viser til at samtlige avsetningsordninger etter skattelovgivningen er opphevet på fastlandet. Skatteloven § 50 femte ledd bestemmer nå at avsetninger etter god regnskapsskikk ikke skal ha innvirkning på det skattemessige inntektsgrunnlaget.
Departementet foreslår ingen særskilte avsetningsordninger for Svalbard.
5.3.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteen er enig i at det ikke bør være særskilte avsetningsordninger for Svalbard. Komiteen har for øvrig ingen merknader.
5.3.3 Særskilte ordninger for samordning av inntekter og fradrag
5.3.3.1 Innledning
5.3.3.1.1 Sammendrag
Utvalget foreslår enkelte former for adgang til samordning av inntekter som er skattepliktige til fastlandet, med inntekter som er skattepliktige til Svalbard. Utvalget går for det første inn for en ordning hvor underskudd i virksomhet som er skattepliktig til Svalbard kan overføres til fradrag i skattepliktig inntekt på fastlandet. Dernest foreslås det at skattytere på fastlandet som eier aksjer i selskap hjemmehørende på Svalbard, kan yte aksjonærbidrag til selskapet med fradragsrett ved ligningen på fastlandet. Utvalget går også inn for at en ordning med konsernbidrag gjøres gjeldende, slik at et selskap på fastlandet kan få fradrag for bidrag som ytes til et svalbardselskap i samme konsern. Utvalget mener likevel at man - i motsetning til hva som gjelder for konsernbidrag på fastlandet - bør begrense fradragsretten til et beløp som tilsvarer svalbardselskapets underskudd for det aktuelle år. For å beskytte kommunenes skattefundament foreslår utvalget at fradrag etter nevnte ordninger bare gis med virkning for statsskatten.
Utvalget finner at fradrag for bidrag og overføringer som nevnt ved ligningen på fastlandet vil være et viktig incitament til etablering av virksomhet på Svalbard.
Utvalget viser i denne sammenheng til næringsplanen for Svalbard. Næringsplanen er utarbeidet av konsulentfirmaet Barlindhaug A/S med bistand fra en prosjektgruppe, etter oppdrag fra Næringsdepartementet og Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. I næringsplanen anføres det at forholdene ikke er lagt til rette for at norske bedrifter på fastlandet skal kunne etablere virksomhet på Svalbard innenfor ordinære bedriftsøkonomiske risikokriterier. Nye skattemessige incentiver overfor selskaper hjemmehørende på fastlandet anses som et egnet virkemiddel for å stimulere til ønsket næringsutvikling på Svalbard. Som konkrete skattemessige tiltak foreslås det i næringsplanen adgang til underskuddsoverføring fra Svalbard til fastlandet, samt innføring av aksjonærbidrags- og konsernbidragsordninger fra fastlandet til Svalbard.
Foruten at utvalget i hovedtrekk støtter de konkrete forslagene som fremsettes i næringsplanen, deler utvalget stort sett de synspunkter og vurderinger som fremkommer i planen. For et mer utfyllende sammendrag av næringsplanen vises til NOU 1990:10 pkt. 3.15.
Utvalget anser det lite aktuelt å etablere regler om aksjonærbidrag eller konsernbidrag på Svalbard, eller fra Svalbard til fastlandet.
Enkelte av høringsinstansene, blant annet Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, slutter seg til utvalgets forslag om særskilte ordninger for samordning av inntekter og fradrag mellom Svalbard og fastlandet. Andre høringsinstanser går imot utvalgets forslag på dette punkt. Skattedirektoratet og Oslo ligningskontor tar avstand fra forslagene av ligningstekniske årsaker. Landsorganisasjonen i Norge finner det betenkelig å innføre nye særskilte fradragsordninger når en arbeider seg bort fra ulike særordninger i skattesystemet på fastlandet. Enkelte av høringsinstansene finner at de ordinære reglene om aksjonærbidrag eller konsernbidrag bør gis anvendelse på Svalbard.
Departementet slutter seg til at visse incentiver er nødvendige for å oppnå ønsket næringsutvikling på Svalbard. Innenfor et system med samme satsnivå og inntektsbegreper på Svalbard og på fastlandet, kan en vid adgang til samordning av inntekt mellom beskatningsområdene være et hensiktsmessig virkemiddel. Departementet foreslår forskjellige muligheter for samordning av inntekt mellom Svalbard og fastlandet. Det vises til omtale av de ulike forslagene nedenfor.
Også for formue foreslår departementet at det skal være en vid adgang til samordning mellom Svalbard og fastlandet. Det vises til nærmere omtale av dette i kapittel 10 i proposisjonen om formuesbeskatning.
5.3.3.1.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at forslagene i proposisjonen om samordning av inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet og samordning av inntekter mellom selskap og aksjonær på Svalbard er knyttet opp til forslaget om å heve kapitalskattesatsen til 28 %. Forslaget om å videreføre dagens kapitalskattesats på 10 %, jf. komiteens merknader under kapittel 4.1.1.2, tilsier at slik samordningsadgang ikke gis.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Opplegget i proposisjonen med en bedre tilpasning av inntektsbegreper og satsstruktur på Svalbard og på fastlandet gjør det mulig og hensiktsmessig å gjennomføre full samordning av inntekter og formue mellom Svalbard og fastlandet. I proposisjonen foreslås full adgang til å overføre underskudd i inntekt og formue mellom Svalbard og fastlandet, og at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til reglene om aksjonærbidrag, konsernbidrag, aksjegevinst- og utbyttebeskatning. |
|
Full samordningsadgang mellom Svalbard og fastlandet forutsetter i praksis samme satsstruktur i de to beskatningsområdene. En nødvendig forutsetning for slik samordningsadgang er at overføring av inntekts- eller formuesposter ikke påvirker skattenivået totalt sett. |
|
Departementet mener at en videreføring av den lave kapitalskattesatsen på Svalbard bør innebære at de foreslåtte samordningsmekanismene i Ot.prp. nr. 32 (1995-1996) må bortfalle. » |
Komiteen slutter seg til dette og viser til merknader under pkt. 5.3.3.2.2, pkt. 5.3.3.3.2, pkt. 5.3.3.4.2, pkt. 5.4.1.3.2 og pkt. 8.2.
5.3.3.2 Overføring av underskudd i alminnelig inntekt mellom Svalbard og fastlandet
5.3.3.2.1 Sammendrag
Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å overføre underskudd fra virksomhet på Svalbard til fradrag på fastlandet, eller omvendt.
Utvalget foreslår som nevnt at det gis fradrag ved statsskatteligningen på fastlandet for underskudd på Svalbard. Fradraget gis samme år som underskuddet på Svalbard oppstår. Utvalget drøfter to varianter av en slik ordning. Etter den ene varianten gis fradraget på fastlandet uten at selskapets fremførbare underskudd reduseres. I stedet gis det et tillegg - men beregnet etter svalbardskattesats i stedet for statsskattesats - på fastlandet samme år og i samme utstrekning som det fremførte underskuddet tas til inntekt. Etter den andre varianten reduseres selskapets fremførbare underskudd med det beløp som kommer til fradrag på fastlandet. Utvalget viser til at sistnevnte variant fører til at inntekt som skattlegges til Svalbard over tid blir høyere enn det virksomheten der kaster av seg. Likevel anbefaler utvalget en slik løsning, under henvisning til at den er enklere og mer oversiktlig både for skattyterne og ligningsmyndighetene.
Utvalget har også vurdert en ren forskutteringsordning. Ordningen innebærer at hele den tidligere skattereduksjonen ved statsskatteligningen tas igjen på fastlandet når selskapet senere gir overskudd. Utvalget avviser denne løsningen da den kun gir en skattekreditt, og således er mindre effektiv.
Utvalget foreslår at det ikke blir satt noen tidsgrense for hvor lenge det enkelte foretak kan benytte ordningen med underskuddsoverføring. I næringsplanen foreslås det at ordningens varighet for det enkelte foretak skal begrenses til 5 år. Utvalget legger imidlertid vekt på at det ikke bare er behov for å stimulere til nyetableringer på Svalbard, men også til videreføring av etablert virksomhet.
Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.
Som et alternativ til en ordning basert på fradrag ved statsskatteligningen på fastlandet, kunne en tenke seg at fradrag for underskudd ble gitt i alminnelig inntekt.
Et system for overføring av underskudd som omtalt innebærer at underskuddet overføres fra et beskatningsområde til et annet, og representerer for så vidt et brudd på alminnelige prinsipper for geografisk tilordning av beskatningsretten. Departementet legger imidlertid vekt på at prinsippet om samordnet beskatning av ulike inntektskilder ikke bør innskrenkes uten at sterke hensyn taler for det. Innenfor et system med i hovedsak samme inntektsbegreper og ensartet satsstruktur i de to beskatningsområdene er det hensiktsmessig å åpne for en relativt vid samordningsadgang.
Departementet finner at en utvidet adgang til samordning av underskudd mellom fastlandet og Svalbard kan være et effektivt incitament til investeringer på Svalbard. For investorer på Svalbard med fastlandsinntekt vil denne samordningsadgangen blant annet innebære en risikoreduksjon. Underskuddet fra Svalbard kan utnyttes umiddelbart i aksjonærens fastlandsinntekt i stedet for å fremføres på selskapets hånd mot et usikkert fremtidig driftsoverskudd.
Departementet legger stor vekt på de positive konsekvenser en vid samordningsadgang gir, og finner at det ikke er grunnlag for å avvise inntektssamordning mellom fastlandet og Svalbard ut i fra hensynet til beskyttelse av skattefundamentet innen hvert av beskatningsområdene. Det må i denne sammenheng også tas i betraktning at samordningsadgangen foreslås gjort gjeldende begge veier, slik at virkningene i noen grad vil utlignes.
Departementet foreslår generell adgang til samordning av underskudd i alminnelig inntekt mellom fastlandet og Svalbard, for selskaper og personer. Departementet foreslår at også underskudd i alminnelig inntekt utenom næringsvirksomhet skal kunne samordnes. Det vises til § 3-1 fjerde ledd i utkastet til ny svalbardskattelov, og til utkastet til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.
En overføring av underskudd mellom Svalbard og fastlandet skal etter forslaget kun ha virkninger i forhold til alminnelig inntekt. Overføringen skal ikke ha konsekvenser for fastsettelsen av personinntekt på Svalbard eller fastlandet. På samme måte som det ikke tas hensyn til fremførbart underskudd fra tidligere år ved beregning av personinntekt fra foretak etter delingsmodellen, legges det opp til at overført underskudd fra Svalbard eller fastlandet holdes utenfor virksomhetsinntekt som er gjenstand for deling.
5.3.3.2.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2 og 5.3.3.1.2 og går imot forslaget om adgang til samordning av underskudd i alminnelig inntekt mellom Svalbard og fastlandet for selskaper og personer, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 fjerde ledd og forslag til nytt tredje ledd fjerde setning i skatteloven § 15.
Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.
5.3.3.3 Aksjonærbidrag
5.3.3.3.1 Sammendrag
Selskapsskatteloven kapittel 4 inneholder regler om aksjonærbidrag. Ordningen med aksjonærbidrag innebærer at en aksjonær kan kreve inntektsfradrag for bidrag som innbetales kontant for å dekke underskudd i vedkommende aksjeselskap når selskapet driver ny virksomhet. Selskapets underskudd fordelt på aksjene danner rammen for hvor store bidrag som hvert år kan gjøres med fradragsrett. Etter selskapsskatteloven må aksjonæren være bosatt eller hjemmehørende i riket, og aksjeselskapet må være norsk. Etter reglene om aksjonærbidrag anses et aksjeselskap for å drive ny virksomhet i stiftelsesåret og i de påfølgende 4 kalenderår. Det er et vilkår at virksomheten ikke i det vesentlige er en videreføring av tidligere næringsvirksomhet. Innbetalt aksjonærbidrag regnes som skattepliktig inntekt for selskapet. Ved at innbetalingen skjer for å dekke underskudd, vil denne skatteplikten komme til uttrykk ved at fremførbart underskudd reduseres.
Ordningen med aksjonærbidrag er ikke gjort gjeldende for Svalbard.
Utvalget går inn for at en ordning med aksjonærbidrag, tilnærmet lik den som gjelder på fastlandet, blir gjort gjeldende for skattytere på fastlandet som eier aksjer i selskaper hjemmehørende på Svalbard. For ikke å svekke kommunenes skattefundament foreslår utvalget at det kun gis fradrag i statsskatten. Utvalget finner at det også ved anvendelsen av en aksjonærbidragsordning på Svalbard bør stilles krav om at selskapet driver ny virksomhet. Utvalget finner imidlertid at dette vilkåret ikke bør oppstilles i form av en absolutt tidsgrense slik som fireårsregelen som gjelder på fastlandet. I stedet er vilkåret om ny virksomhet tenkt som et ikke nærmere presisert skjønnsmoment.
Utvalget foreslår at ordningen med aksjonærbidrag skal begrenses til å gjelde aksjonærer hjemmehørende på fastlandet som eier aksjer i selskap på Svalbard. Utvalget finner at det ikke er behov for en ordning med aksjonærbidrag på Svalbard, eller fra aksjonær på Svalbard til selskap på fastlandet.
Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.
Som et alternativ til utvalgets forslag kunne en tenke seg at aksjonærer på fastlandet fikk fradrag i alminnelig inntekt for aksjonærbidrag til selskap på Svalbard. Til fordel for en slik ordning kan blant annet anføres at aksjonærenes tilskudd vil gi selskapet en likviditetsreserve i underskuddsperioder, og således bidra til å øke mulighetene for å foreta disposisjoner som kan gi et fremtidig overskudd. Ved at aksjonærbidragsordningen inneholder et incitament til likviditetstilførsel i underskuddsperioder, har ordningen dessuten en stabiliserende og konsoliderende funksjon.
Departementet viser til at aksjonærbidragsordningen åpner for samordning av inntekt mellom selskap og aksjonær. Selv om bruk av aksjonærbidragsordningen mellom Svalbard og fastlandet i visse sammenhenger kan stå i motsetning til ønsket om å beskytte skattefundamentet i hvert av beskatningsområdene, finner departementet at det ikke foreligger tilstrekkelig sterke hensyn til å avskjære en slik samordningsmulighet mellom Svalbard og fastlandet.
Departementet forslår på denne bakgrunn at aksjonærer hjemmehørende på fastlandet skal ha fradragsrett for aksjonærbidrag til selskap på Svalbard.
Departementet foreslår videre at aksjonærer hjemmehørende på Svalbard skal ha fradragsrett for aksjonærbidrag til selskap på fastlandet. Ved at det åpnes for bruk av ordningen begge veier, vil virkningene for skattefundamentet i hvert av beskatningsområdene helt eller delvis utlignes.
Det fremmes også forslag om fradragsrett for aksjonærbidrag for aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard og som har aksjer i selskap hjemmehørende på Svalbard.
For aksjonærer hjemmehørende på Svalbard kan lønnstrekkordningen i praksis bidra til å begrense utbredelsen av ordningen. Adgang til å få fradrag for innbetalt aksjonærbidrag vil bare være til stede for skattytere som har tilstrekkelig stor inntekt av annen art enn lønn. Dette må ses i sammenheng med at bruk av aksjonærbidrag sjelden vil være aktuelt med mindre alle aksjonærer foretar innbetaling. Departementet finner likevel at dette ikke kan være grunnlag for å avskjære retten til bruk av aksjonærbidrag for aksjonærer hjemmehørende på Svalbard.
Departementet finner at vilkårene for å yte aksjonærbidrag etter skattelovgivningen for Svalbard bør være de samme som på fastlandet. Også her bør det oppstilles en fireårsgrense for selskaper som anses å drive ny virksomhet. En ordning som utvalget foreslår uten en bestemt tidsgrense vil være lite hensiktsmessig sett fra en ligningsadministrativ synsvinkel.
Det vises til § 3-1 tredje ledd i utkastet til ny svalbardskattelov.
5.3.3.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2 og kapittel 5.3.3.1.2 og går imot Regjeringens forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 annen setning om at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til bestemmelsene om aksjonærbidrag.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonær på Svalbard til selskap på Svalbard bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 prosent. » |
Komiteen er enig i dette. Endringen vil innebære en lemping i forhold til dagens system. Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.
5.3.3.4 Konsernbidrag
5.3.3.4.1 Sammendrag
Selskapsskatteloven har regler om konsernbidrag i §§ 1-3 til 1-5. Dette er regler som gir adgang til å samordne underskudd i et selskap med overskudd i et annet selskap. Et konsernbidrag er en inntektsoverføring fra et konsernselskap til et annet. Etter disse bestemmelsene kan et konsernselskap (giver) overføre hele eller deler av årets overskudd som bidrag til et annet konsernselskap (mottaker), med skattemessig virkning for begge selskaper. Det er et lovfestet vilkår at både giver og mottaker er norske selskaper.
Selskapsskattelovens regler om konsernbidrag er ikke gjort tilsvarende gjeldende for Svalbard. Det er således verken anledning til å benytte konsernbidrag mellom konsernselskaper på Svalbard, eller mellom konsernselskaper på Svalbard og fastlandet.
Utvalget foreslår at det etableres en ordning hvor et aksjeselskap på fastlandet kan gis fradrag for konsernbidrag til mor-, søster- eller datterselskap hjemmehørende på Svalbard. Utvalget foreslår at fradragsretten for giverselskapet begrenses til et beløp som tilsvarer svalbardselskapets underskudd for det aktuelle år. Utvalget forutsetter at fradraget bare skal gis virkning for giverselskapets statsskatt.
Departementet viser til at utvalgets forslag ikke lar seg gjennomføre innenfor det nåværende skattesystem, i og med at det ikke lenger svares alminnelig statsskatt på fastlandet.
Dersom en tilsvarende ordning skal gjennomføres innenfor nåværende system må giverselskapet få fradrag for bidraget i alminnelig inntekt.
Departementet viser til at konsernbidrag mellom konsernselskaper i forskjellige land innebærer overføringer med direkte virkning for det nasjonale skattefundamentet. Av denne grunn er ordningen med konsernbidrag på fastlandet begrenset til å gjelde overføringer mellom norske selskaper. Innføring av fradragsrett ved fastlandsligningen for konsernbidrag til selskap på Svalbard, kan medføre en overflytting av beskatningsretten fra fastlandet til Svalbard.
Selv om bruk av konsernbidragsreglene mellom Svalbard og fastlandet i visse sammenhenger kan stå i motsetning til ønsket om å beskytte skattefundamentene i hvert av beskatningsområdene, finner departementet at det bør være adgang til slik inntektssamordning. I et system med samme satsstruktur og i hovedsak samme inntektsbegreper på Svalbard og på fastlandet, vil en slik samordningsmulighet være et naturlig element.
Departementet foreslår at konsernbidrag skal kunne ytes fra selskap på fastlandet til selskap på Svalbard, men også andre veien. Det innebærer at konsekvensene for skattefundamentet innen hver av beskatningsområdene helt eller delvis kan utlignes.
Departementet foreslår at det kun skal være adgang til å yte konsernbidrag mellom Svalbard og fastlandet så langt bidraget dekker underskudd i mottakerselskapet. Det vises til § 3-1 første og tredje ledd i utkastet til ny svalbardskattelov. Her gis selskapsskatteloven § 1-3 nr. 2 anvendelse for Svalbard. Etter denne bestemmelsen kommer konsernbidrag som overstiger underskudd i mottakerselskapet kun til fradrag dersom giverselskapet og mottakerselskapet er hjemmehørende i samme kommune.
Departementet finner at konsernbidrag mellom konsernselskaper på Svalbard i prinsippet vil kunne fylle den samme funksjon som disse reglene har på fastlandet. Formålet med reglene er å fjerne noe av den oppfordring som ellers ville ligge i skattereglene til å fusjonere i stedet for å organisere virksomheten i et konsern. Selv om konserndannelser på Svalbard også i fremtiden må forventes å være mindre aktuelt enn på fastlandet, finner departementet at det ikke er grunnlag for å avskjære retten til bruk av konsernbidrag mellom selskaper på Svalbard.
5.3.3.4.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 5.3.3.1.2 og går imot Regjeringens forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 tredje ledd, annen setning om at Svalbard og fastlandet skal ses under ett i forhold til bestemmelsene om konsernbidrag.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonær på Svalbard til selskap på Svalbard bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 prosent. Tilsvarende bør forslaget om adgang til bruk av konsernbidrag mellom selskaper på Svalbard gjennomføres. » |
Komiteen er enig i dette. Endringen vil innebære en lemping i forhold til dagens system. Det vises til forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 i denne innstilling.
5.3.4 Beskatning av visse typer virksomhet
5.3.4.1 Elektrisitetsverk
5.3.4.1.1 Sammendrag
Skatteloven § 19 inneholder visse særregler om skattlegging av elektrisitetsverk. Bestemmelsen gir foruten retningslinjer for fordeling av verkets formue mellom berørte kommuner, anvisning på at inntekten fra offentlig eide elektrisitetsverk under nærmere forutsetninger skal prosentlignes. Også enkelte kraftverk med andre eierinteresser kan prosentlignes etter skatteloven § 19.
Utvalget anser skatteloven § 19 uaktuell for anvendelse på Svalbard. Etter utvalgets oppfatning bør inntekt av elektrisitetsverk og andre energiverk på Svalbard skattlegges for faktisk formue og inntekt etter ordinære regler.
Departementet viser til at bestemmelsene i skatteloven § 19 om fordeling av formue og inntekt fra kraftverk mellom kommuner ikke vil ha betydning på Svalbard. Det vises i denne sammenheng også til § 3-1 annet ledd i utkastet til ny svalbardskattelov.
Bestemmelsene i skatteloven § 19 om prosentligning av kraftverk kan i prinsippet tenkes anvendt på Svalbard. Departementet finner at det ikke er grunnlag for å oppstille et særskilt unntak for disse bestemmelsene i skatteloven for Svalbard.
Departementet viser til at bestemmelsene i skatteloven om kraftverksbeskatning er under revisjon. I Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) foreslår departementet at offentlig eide kraftforetak skal betale skatt på overskudd (regnskapsligning) som andre foretak, og ikke skatt etter takst (prosentligning) som i dag. Departementet legger til grunn at de foreslåtte bestemmelsene om regnskapsligning av kraftverk ikke nødvendiggjør avvikende løsninger på Svalbard. Det er derfor ikke lagt opp til særskilte unntak for disse bestemmelsene i lov om skatt til Svalbard.
5.3.4.1.2 Komiteens merknader
Komiteen viser når det gjelder behandlingen av Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) til komiteens Innst.O.nr.62 (1995-1996). Komiteen er enig i at det ikke legges opp til særskilte bestemmelser om beskatning av elektrisitetsverk på Svalbard.
5.3.4.2 Visse primærnæringer o.a.
5.3.4.2.1 Sammendrag
Utvalget legger til grunn at skatteloven § 46 om ligning av gårdsbruk og om gjennomsnittsligning av reindrift, ikke vil ha praktisk interesse på Svalbard. Det samme gjelder skatteloven § 48 om ligning av skog og § 49 om inntekt av fiske.
Utvalget antar at skatteloven § 47 siste ledd om tilvekst i beholdning av fisk i fiskeoppdrettsanlegg vil kunne ha praktisk betydning på Svalbard. For øvrig antas § 47 ikke å ha praktisk interesse på Svalbard.
Utvalget foreslår ingen av de ovenfor nevnte bestemmelser unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Departementet deler utvalgets syn på at de aktuelle bestemmelsene vil ha begrenset praktisk betydning på Svalbard. Departementet finner likevel at det ikke er grunnlag for å gjøre særskilt unntak for disse bestemmelsene på Svalbard.
5.3.4.2.2 Komiteens merknader
Komiteen er enig i departementets vurderinger vedrørende behovet for særskilte regler om skattlegging av visse primærnæringer o.a.
5.3.4.3 Forsikringsselskap
5.3.4.3.1 Sammendrag
Skatteloven § 51 tredje til femte ledd inneholder særregler om forsikringsselskaper, blant annet om slike selskapers adgang til skattefrie fondsavsetninger.
Utvalget antar at det ikke er behov for å anvende disse bestemmelsene på Svalbard. Utvalget viser til at om et forsikringsselskap skulle etablere seg på Svalbard, må det med det lave skattenivået som er der, kunne tåle beskatning av den del av overskuddet som avsettes til fond som nevnt i bestemmelsene. Utvalget foreslår således disse bestemmelsene unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Departementet viser til at det ikke drives forsikringsvirksomhet på Svalbard. Det er imidlertid ikke utenkelig at forsikringsselskaper vil etablere seg på Svalbard. Det er således behov for en nærmere vurdering av hvorvidt skatteloven § 51 tredje til femte ledd skal få anvendelse på Svalbard.
Departementet viser også til særreglene i skatteloven § 39 annet ledd hvoretter forsikringsselskaper ved formuesansettelsen er berettiget til fradrag for visse fondsavsetninger.
Bakgrunnen for særreglene i skatteloven § 51 for forsikringsselskaper er blant annet konsolideringshensyn og hensynet til egenkapitaloppbygging i selskapene. Disse hensyn er igjen avledet av hensynet til forsikringstakernes sikkerhet.
Departementet finner at det innenfor et system med samme satsstruktur for selskaper på Svalbard og på fastlandet, ikke er grunnlag for å unnta disse bestemmelsene fra anvendelse på Svalbard.
5.3.4.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at formålet med særreglene for forsikringsselskaper i skatteloven § 51 er konsolideringshensyn og hensynet til egenkapitaloppbygging. Komiteen slutter seg til at disse bestemmelsene skal gjelde på Svalbard.
5.3.4.4 Boligselskap
5.3.4.4.1 Sammendrag
Utvalget antar at det kan bli aktuelt å opprette boligselskap (borettslag eller boligaksjeselskap) på Svalbard, og foreslår at særregelen om skattlegging av boligselskaper i skatteloven § 51 sjette ledd gis anvendelse også på Svalbard. Utvalget antar at det ikke vil være behov for å benytte særregelen i skatteloven § 51 syvende ledd om ligning av boligselskaper hvor en kommune er medeier på Svalbard. Utvalget foreslår således at § 51 syvende ledd ikke gis anvendelse på Svalbard.
Departementet viser til at skatteloven § 51 sjette ledd gir hjemmel for prosentligning av andelshaverne i boligselskaper. Alternativet til prosentligning av boligselskaper er etter skatteloven ordinær direkteligning av selve selskapet. Departementet legger vekt på at valget mellom å organisere et boligkompleks som et sameie eller boligselskap ikke bør styres av skattemessige hensyn. Adgangen til prosentligning av andelshaverne bør ikke avskjæres ved valg av borettslag eller boligaksjeselskap som organisasjonsform. Departementet gir derfor sin tilslutning til utvalgets forslag om at skatteloven § 51 sjette ledd gis anvendelse på Svalbard.
Departementet deler også utvalgets syn på at skatteloven § 51 syvende ledd om ligning av boligselskaper hvor en kommune er medeier ikke vil ha praktisk betydning på Svalbard. Departementet finner det likevel ikke påkrevet å unnta denne bestemmelsen særskilt fra anvendelse på Svalbard.
5.3.4.4.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger vedrørende skattlegging av boligselskap.
5.3.4.5 Samvirkeforetak
5.3.4.5.1 Sammendrag
Utvalget foreslår at særbestemmelsene i skatteloven om ligning av samvirkeforetak ikke gis anvendelse på Svalbard. Utvalget viser til at det ikke vil være behov for særregler om beskatning av slike foretak med det lave skattenivået på Svalbard.
Departementet viser til at særreglene om at samvirkeforetak lignes på grunnlag av foretakets formue, og ikke av inntekten av den drevne virksomhet, med ett unntak er opphevet. For boligbyggelag gjelder en slik ligningsmåte fortsatt, jf. skatteloven § 52-6. Skattepliktig inntekt for boligbyggelag fastsettes således sjablonmessig med 3,5 % av den nettoformue som er knyttet til virksomheten. Andre samvirkeforetak lignes nå etter inntekten av den drevne virksomhet etter alminnelige regler.
Deler av overskuddet i samvirkeforetak vil normalt bli tilbakeført til medlemmene i form av bonus eller kjøpsutbytte på bakgrunn av den omsetning andelshaverne har hatt med samvirkeforetaket. Skatteloven § 52-1 bestemmer at foretaket kan kreve fradrag i inntekten for slik bonus som utbetales til medlemmene, samt for avsetning til felleseid andelskapital med inntil 15 % av inntekten. Det gis bare fradrag i inntekt som skriver seg fra omsetning med medlemmene.
Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av reglene for skattlegging av boligbyggelag. En tar sikte på å fremme forslag til nye regler om dette på et senere tidspunkt. Departementet vil ikke foreslå avvikende regler for boligbyggelag på Svalbard nå, men eventuelt komme tilbake til dette når nye regler om skattlegging av boligbyggelag foreligger.
Departementet foreslår at reglene i skatteloven § 52-1 om fradrag i inntekten for bonus til medlemmene m.v., også gis anvendelse på Svalbard. Departementet legger i denne sammenheng stor vekt på at slikt utbytte mer har karakter av korreksjon av avregningsprisen mellom samvirkeforetaket og andelshaverne, enn av avkastning på den kapital som andelshaverne har i foretaket. Denne bestemmelsen er således ikke uttrykk for en skattemessig særbegunstigelse av samvirkeforetak. Departementet viser for øvrig til at mottatt utbytte vil bli skattlagt på andelshaverens hånd dersom deltakelsen i samvirkeforetaket har tilknytning til vedkommendes næringsvirksomhet.
5.3.4.5.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger vedrørende skattlegging av samvirkeforetak.
5.3.5 Selskapsligning og deltakerligning
5.3.5.1 Sammendrag
Etter skatteloven § 15 første ledd bokstav b er « under selvstendig bestyrelse stående selskaper » skattepliktige. Dette innebærer at skatteplikt påhviler selskaper med selvstendig selskapsformue. Skatteloven § 20 annet ledd oppstiller imidlertid et unntak fra dette utgangspunktet. Etter § 20 annet ledd skal selskap « hvor minst en av deltakerne har ubegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser » ikke lignes som selskap. I stedet lignes deltakerne hver for seg for deres andel i selskapets formue og inntekt. Det samme gjelder etter annet ledd siste punktum deltakere i ansvarlige selskaper med delt deltakeransvar (pro rata selskaper). Selskaper som etter skatteloven § 20 annet ledd ikke skal lignes som selskap, men hos deltakerne, er ansvarlige selskaper, partrederier og kommandittselskaper.
Et indre selskap er et selskap som ikke « opptrer som sådant overfor tredjemann », jf. selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav c). Partene opptrer med andre ord i egne navn utad. Indre selskaper har ingen egen selskapsformue, og faller derfor utenfor skatteloven § 15 første ledd bokstav b. Etter alminnelige skatterettslige prinsipper lignes indre selskaper hos deltakerne.
I selskapsskatteloven kapittel 6 er det gitt nærmere regler om beskatning av deltakere i ansvarlige selskaper, indre selskaper, partrederier og kommandittselskaper, samt stille deltakere. Med « stille deltaker » siktes til selskapsdeltaker som etter selskapsavtalen ikke skal fremtre som deltaker utad.
Etter selskapsskatteloven § 6-3 lignes deltakerlignede selskap etter en såkalt nettometode. Nettometoden innebærer at det blir foretatt et eget inntekts- og formuesoppgjør på selskapets hånd, som om selskapet var skattyter. Nettoresultatet fordeles deretter til beskatning eller fradrag hos andelshaverne på vanlig måte. Alle skattemessige disposisjoner i selskapet foretas på selskapets hånd, med bindende virkning for deltakerne.
Verken skatteloven § 15, § 22 eller selskapsskatteloven er gjort gjeldende for Svalbard. Det er heller ikke gitt andre særskilte regler om deltakerlignede selskaper på Svalbard.
Utvalget drøfter ikke skattlegging av deltakerlignede selskaper særskilt.
Departementet finner det påkrevet med en nærmere regulering av ligningen av deltakere som er skattepliktige til Svalbard for inntekt fra deltakerlignede selskaper. Departementet viser til at flere kommandittselskaper nå er etablert på Svalbard.
Departementet foreslår at skatteloven § 20 annet ledd blir gjort gjeldende på Svalbard. Selskaper hjemmehørende på Svalbard skal således deltakerlignes i den grad selskapstypen deltakerlignes på fastlandet.
Departementet legger videre til grunn at nettoligningsbestemmelsene i selskapsskatteloven kapittel 6 også gis anvendelse i svalbardskattelovgivningen. Det foreslås i denne forbindelse unntak for en av bestemmelsene i kapittelet. Lovens § 6-8 bestemmer hvilken kommune som skal ha beskatningsretten ved realisasjon av andel i et deltakerlignet selskap. Bestemmelsen vil ikke ha praktisk betydning på Svalbard og foreslås unntatt, jf. det alminnelige unntaket i utkastet § 3-1 tredje ledd for bestemmelser om fordeling av beskatningsretten mellom kommuner. For øvrig finner departementet at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene i lovens kapittel 6. Således skal ligningen blant annet skje etter en nettometode for deltakere som er skattepliktige til Svalbard. Det vises til de vurderinger som ligger bak disse reglene på fastlandet, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 17 (1992-1993) .
Reglene i selskapsskatteloven kapittel 6 er ikke avgrenset til å gjelde deltakere i innenlandske selskaper. Det innebærer at reglene etter departementets forslag kommer til anvendelse selv om skattyter med alminnelig skatteplikt til Svalbard er deltaker i et utenlandsk selskap, det vil si selskap stiftet i henhold til utenlandsk selskapslovgivning. Nettoligning skal i prinsippet skje selv om det bare er en deltaker som er skattepliktig til Svalbard i selskapet. Resultatet fra selskapet må da settes opp som et årsoppgjør etter ordinære skatteregler. Den forholdsmessig del av dette resultatet som faller på deltakerne på Svalbard etter deres deltakerandel skal som utgangspunkt komme til beskatning på Svalbard. Dette gjelder imidlertid bare dersom skattyter ikke kan godtgjøre at inntekten er skattepliktig utenfor Svalbard, se utkast til § 2-1 tredje ledd.
Underskudd i et utenlandsk deltakerlignet selskap skal komme til fradrag hos deltaker på Svalbard i samme utstrekning som et overskudd ville være skattepliktig dit, jf. skatteloven § 45 første ledd som foreslås gitt anvendelse på Svalbard. Departementet viser i denne forbindelse til selskapsskatteloven § 6-3 annet punktum hvoretter det er et vilkår for fradragsrett hos deltakeren at vedkommende uttrykkelig erklærer at alt underlagsmateriale vil bli fremlagt på ligningsmyndighetenes begjæring. Også denne bestemmelsen foreslås gitt tilsvarende anvendelse på Svalbard.
5.3.5.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag vedrørende selskapsligning og deltakerligning.
5.4 Inntekt av og gevinster på kapital
5.4.1 Kapitalinntekter og kapitalomkostninger
5.4.1.1 Utgangspunkter
Sammendrag
Skatteloven § 42 første ledd er gjort gjeldende for Svalbard. Det innebærer at det på Svalbard etter gjeldende rett er alminnelig hjemmel for å skattlegge inntekter av kapital. Også skatteloven § 44 er gjort gjeldende for Svalbard. I inntekt som lignes gis det således fradrag for renter og særskilte utgifter knyttet til ervervet av kapitalinntekten, jf. § 44 første ledd.
Utvalget foreslår ingen endringer i gjeldende rett her.
Departementet foreslår at skatteloven § 42 første ledd fortsatt gjøres gjeldende på Svalbard. Det skal således på samme måte som i dag være generell skatteplikt for kapitalinntekter. Departementet foreslår at det fortsatt skal være alminnelig fradragsrett for gjeldsrenter og for utgifter knyttet til kapital som inntektskilde.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag når det gjelder bestemmelser om kapitalinntekter og kapitalkostnader.
5.4.1.2 Særlig om inntekt av bolig og fritidseiendom
Sammendrag
Etter gjeldende rett er fordel ved bruk av egen bolig eller fritidseiendom skattepliktig til Svalbard etter de alminnelige regler i skatteloven § 42. Særreglene om prosentligning i skatteloven § 42 b er imidlertid ikke gjort direkte gjeldende på Svalbard.
Utvalget foreslår at de samme regler som gjelder på fastlandet vedrørende fordelsbeskatning av bolig- og fritidseiendommer gis anvendelse på Svalbard, herunder reglene om prosentligning.
Departementet viser til at få personlige skattytere eier egen bolig på Svalbard. Departementet tar imidlertid utgangspunkt i at det i fremtiden kan bli mer aktuelt å eie egen bolig eller andel i boligselskap på Svalbard. Det er således hensiktsmessig å legge opp til en enkel og praktikabel ligningsmåte for egen bolig og fritidseiendom på Svalbard. Departementet foreslår derfor at reglene om prosentligning av egen bolig og fritidseiendom i skatteloven § 42 b gis anvendelse på Svalbard.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at det ikke legges opp til egne regler fordelsbeskatning av bolig- og fritidseiendommer på Svalbard.
5.4.1.3 Særlig om aksjeutbytte
5.4.1.3.1 Sammendrag
Det er etter gjeldende rett ikke gitt særlige regler om beskatning av mottatt aksjeutbytte for aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard. På fastlandet reguleres utbyttebeskatning av aksjonærer i selskapsskatteloven kapittel 3. Disse bestemmelsene er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Skattlegging av aksjeutbytte hos aksjonærer foretas etter mer alminnelige regler. I utgangspunktet vil det således foreligge skatteplikt for mottatt aksjeutbytte etter den alminnelige regelen i skatteloven § 42 første ledd om skatt av inntekt av kapital eller virksomhet.
Aksjonærer på Svalbard som mottar utbytte fra selskap hjemmehørende på Svalbard vil likevel ikke bli skattlagt for utbyttet. Utbyttet er skattlagt på selskapets hånd. Skatteloven § 17 første ledd oppstiller et prinsipp om at dobbeltbeskatning ikke skal finne sted innen riket. Denne bestemmelsen er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Prinsippet som kommer til uttrykk i bestemmelsen anses likevel som gjeldende rett også for Svalbard, slik at beskatning ikke skal skje hos aksjonæren.
Aksjonærer hjemmehørende på Svalbard som mottar utbytte fra selskap på fastlandet svarer skatt av utbyttet. Etter selskapsskatteloven § 3-6 svares kildeskatt av aksjeutbytte fra selskap hjemmehørende på fastlandet til aksjonær hjemmehørende i utlandet. Departementet legger til grunn at Svalbard ikke er å anse som « utlandet » i denne forbindelse, slik at kildeskatt ikke skal svares av utbytte til aksjonær på Svalbard.
Aksjonærer på Svalbard som mottar utbytte fra selskap i utlandet svarer skatt av utbyttet. Utbytte fra selskaper hjemmehørende i utlandet vil i de aller fleste tilfeller være ilagt kildeskatt i selskapets hjemstat. Utenlandsk kildeskatt kommer ikke til fradrag i utlignet skatt på Svalbard. Derimot vil kildeskatten komme til fradrag i alminnelig inntekt på Svalbard, jf. skatteloven § 44 første ledd bokstav f som er gitt anvendelse på Svalbard.
Aksjonærer på fastlandet som mottar utbytte fra selskap på Svalbard blir etter gjeldende rett skattlagt for utbyttet. Selskapsskatteloven § 3-6 om kildeskatt av utbytte som utdeles til aksjonær hjemmehørende i utlandet er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Det foreligger heller ikke noen annen hjemmel for kildeskatt ved utbetalinger fra Svalbard. Det svares således ikke kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på fastlandet eller utenfor Svalbard.
Utvalget foreslår at aksjonær på Svalbard som mottar utbytte fra aksjeselskap på Svalbard ikke skal svare skatt av utbyttet. Det innebærer at en unngår såkalt kjedebeskatning for aksjeselskaper hjemmehørende på Svalbard. Etter utvalgets forslag vil det ikke være personlige aksjonærer med skatteplikt til Svalbard.
Utvalget foreslår at aksjonær på Svalbard som mottar aksjeutbytte fra selskap på fastlandet skattlegges for utbyttet. Utvalget foreslår at selskaper på fastlandet skal beregne kildeskatt ved utbetalinger til aksjonærer på Svalbard. Utvalget foreslår at satsen for kildeskatt tilpasses det forhold at det aksjeeiende selskap må svare skatt til Svalbard for utbyttet. Med utvalgets foreslåtte skattesats til Svalbard på 14 %, skal det således svares kildeskatt på fastlandet med 11 % (25 - 14 %). Utvalget påpeker at dette innebærer mulighet for kjedebeskatning når man ser fastlandet og Svalbard under ett. Kjedebeskatningen kan oppstå når selskapet på Svalbard eies av aksjonærer på fastlandet, og selskapet på Svalbard samtidig eier aksjer i selskaper på fastlandet. Utvalget foreslår at det tas hensyn til dette gjennom en ordning hvoretter kildeskatt på fastlandet etter søknad kan nedsettes helt eller delvis.
Utvalget foreslår at det ikke skal beregnes kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på fastlandet eller i utlandet.
Departementet legger til grunn at aksjeselskaper på Svalbard skal følge ordinære regler ved utdeling av utbytte. Utdelt utbytte fra selskap på Svalbard skal således ikke være fradragsberettiget på selskapets hånd. Det vises til at skatteloven § 51 annet ledd foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
Ved utformingen av regler for skattlegging av aksjonærer for mottatt utbytte legger departementet vekt på hensynet til å unngå dobbeltbeskatning, aksjonæren og selskapet sett under ett (såkalt økonomisk dobbeltbeskatning).
Ulike metoder kan tenkes for å unngå økonomisk dobbeltbeskatning hvor aksjonær på Svalbard mottar utbytte fra selskap på Svalbard. I og med at det ikke gis fradrag for utdelt utbytte på selskapets hånd, må det enten oppstilles skattefritak for utbytte på aksjonærens hånd, eller benyttes særskilte korreksjoner for utlignet skatt, dersom dobbeltbeskatning skal unngås.
På fastlandet er den såkalte godtgjørelsesmetoden vedtatt som metode for å korrigere for dobbeltbeskatning ved utdeling av utbytte, jf. selskapsskatteloven kapittel 3. Metoden innebærer at aksjonæren er skattepliktig for mottatt utbytte, men at vedkommende godtgjøres den skatten selskapet har betalt av den del av overskuddet som er utdelt som utbytte.
I praksis har dette til og med 1995 vært gjennomført ved at aksjonærens skattepliktige inntekt settes til mottatt utbytte med tillegg av en beregnet godtgjørelse. Godtgjørelsen utgjør mottatt utbytte multiplisert med selskapsskattesatsen delt på differansen mellom 1 og selskapsskattesatsen. Et beløp svarende til godtgjørelsen vil bli fratrukket i utlignet skatt på alminnelig inntekt. Med samme skattesats for aksjeselskap og aksjonær innebærer godtgjørelsesmetoden at det ikke blir noe skatt for aksjonæren å betale av utbyttet. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , jf. Innst.O.nr.72 (1994-1995), er det vedtatt endringer i godtgjørelsesmetoden. Metoden er forenklet ved at skattepliktig inntekt på aksjonærens hånd ikke skal økes med et beregnet godtgjørelsesbeløp i tillegg til mottatt utbytte. Fradraget i utlignet skatt blir tilsvarende endret. Dette gjelder fra 1996.
Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden skal få anvendelse når aksjonærer hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskaper på Svalbard.
Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden også skal komme til anvendelse når aksjonær hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskap på fastlandet. Dette forslaget må ses i sammenheng med at det legges opp til samme inntektsbegreper og skattesatser for kapitalinntekter på Svalbard og på fastlandet. Med samme skattesats på selskapets og aksjonærens hånd vil godtgjørelsesmetoden være en hensiktsmessig metode for å korrigere for økonomisk dobbeltbeskatning også mellom fastlandet og Svalbard.
Departementet har vurdert hvorvidt en slik løsning er forenlig med hensynet til å beskytte skattefundamentet på Svalbard. Som det fremgår av fremstillingen foran innebærer godtgjørelsesmetoden i realiteten at aksjonæren fritas for beskatning, mens det utdelte utbytte skattlegges fullt ut på selskapets hånd. Det vil således være fastlandet som i praksis tilkommer beskatningsretten når utbytte utdeles fra fastlandsselskaper til aksjonærer på Svalbard. Departementet finner at bruk av godtgjørelsesmetoden mellom Svalbard og fastlandet ikke kommer i konflikt med hensynet til beskyttelse av skattefundamentet på Svalbard. Det vises til at godtgjørelsesmetoden også foreslås anvendt ved utdeling av utbytte fra selskaper hjemmehørende på Svalbard til aksjonærer hjemmehørende på fastlandet, se nedenfor. Det vil dermed finne sted en utligning som begrenser de økonomiske virkningene av den valgte løsningen. Departementet viser også til at løsningen innebærer at beskatningsretten forbeholdes det skatteområde hvor inntekten faktisk er opptjent.
Det vises til utkast til § 3-1 tredje ledd.
Når aksjonær på Svalbard mottar utbytte fra utenlandsk selskap foreslår departementet en videreføring av gjeldende regler. Det vil si at i den grad kildeskatt skal svares i selskapets hjemstat, vil kildeskatten komme til fradrag i aksjonærens inntekt etter skatteloven § 44 første ledd bokstav f som foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
I selskapsskatteloven §§ 1-7 til 1-9 er det oppstilt særregler om skattlegging av utbytte mottatt fra utenlandsk datterselskap. Disse bestemmelsene hjemler unntak fra eller begrensinger i den alminnelige skatteplikten på mottatt utbytte. Formålet med bestemmelsene er hensynet til å unngå dobbelt- eller kjedebeskatning. Departementet foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse for morselskap hjemmehørende på Svalbard.
Departementet foreslår at godtgjørelsesmetoden skal komme til anvendelse når aksjonær på fastlandet mottar utbytte fra selskap på Svalbard. Det fremmes forslag om at det skal svares kildeskatt ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær i utlandet (ikke fastlandet). Det vises til at selskapsskatteloven § 3-6 foreslås gjort gjeldende på Svalbard. Det legges opp til at kildeskatt svares med samme sats som på fastlandet. Det forutsettes at Stortinget gjør særskilt vedtak om dette.
5.4.1.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 5.3.3.1.2.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Videreføring av et lavt satsnivå i kapitalbeskatningen på Svalbard reduserer behovet for mekanismer som korrigerer for økonomisk dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær. Dette momentet tilsier at godtgjørelsesmetoden og RISK-regulering ikke benyttes mellom Svalbard og fastlandet. » |
Videre heter det:
|
« Departementet antar at forslaget om å innføre rett til bruk av aksjonærbidrag fra aksjonærer på Svalbard til selskap på Svalbard, bør kunne gjennomføres også om kapitalskattesatsen blir fastsatt til 10 %. Det samme gjelder bruk av godtgjørelsesmetoden ved utdeling av utbytte fra selskap på Svalbard til aksjonær på Svalbard. » |
Komiteen slutter seg til dette herunder at godtgjørelsesmetoden skal få anvendelse når aksjonærer hjemmehørende på Svalbard mottar utbytte fra selskaper på Svalbard. Det vises til forslag i denne innstilling til lov om skatt på Svalbard § 3-1 tredje ledd.
5.4.2 Kapitalgevinster og kapitaltap
5.4.2.1 Utgangspunkter
Sammendrag
Etter gjeldende rett er den alminnelige bestemmelse i skatteloven § 43 annet ledd om skatteplikt for gevinst ved realisasjon av formuesobjekter ikke gjort gjeldende på Svalbard. Det er ikke oppstilt andre særlige regler om skattlegging av realisasjonsgevinster. Realisasjonsgevinster er således bare skattepliktige i den utstrekning realisasjonen er skjedd som ledd i skattyterens næringsvirksomhet, etter hovedregelen i skatteloven § 42 første ledd om fordeler vunnet ved virksomhet. Gjeldende regler innebærer at tap ved realisasjon av formuesobjekter bare kommer til fradrag i næringsvirksomhet, jf. skatteloven § 45 første ledd som er gjort gjeldende på Svalbard.
Utvalget foreslår at skatteloven § 43 gjøres gjeldende i sin helhet på Svalbard.
Departementet legger til grunn at kapitalgevinster som utgangspunkt bør være skattepliktige etter svalbardskatteloven. Det foreligger etter departementets syn ikke særlige hensyn som tilsier at kapitalgevinster bør være skattefrie på Svalbard i større grad enn på fastlandet. Departementet viser også til at skattefritak for kapitalgevinster vil kunne medføre uønskede vridningseffekter. På denne bakgrunn foreslår departementet at de alminnelige regler om skattlegging av kapitalgevinster utenfor næringsvirksomhet i skatteloven § 43 gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet foreslår at skatteloven § 45 første ledd fortsatt skal gjelde på Svalbard, slik at det gis fradrag for tap i samme utstrekning som en gevinst ville være skattepliktig.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at det på Svalbard skal gjelde samme regler vedrørende skattlegging av kapitalgevinster som på fastlandet, og i at det skal gis fradrag for tap i samme utstrekning som en gevinst ville være skattepliktig.
5.4.2.2 Særlig om gevinst ved realisasjon av bolig og fritidseiendom
Sammendrag
Departementets forslag innebærer at gevinst ved realisasjon av bolig- og fritidseiendommer blir skattepliktig i samme utstrekning som på fastlandet.
Reglene om skattlegging av gevinster på bolig- og fritidseiendommer ble på enkelte punkter endret i forbindelse med skattereformen 1992. Som et ledd i gjennomføringen av disse endringene er det fastsatt enkelte overgangsbestemmelser på fastlandet, blant annet om oppregulering av inngangsverdien på visse eiendommer frem til 1. januar 1992 (kostprisregulering). Departementet legger til grunn at disse overgangsreglene ikke gis anvendelse på Svalbard.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at gevinst ved realisasjon ved bolig- og fritidseiendommer blir skattepliktig i samme utstrekning som på fastlandet.
5.4.2.3 Særlig om aksjegevinster
5.4.2.3.1 Sammendrag
Etter gjeldende rett foreligger det ingen særskilt hjemmel for å skattlegge gevinster eller gi fradrag for tap ved realisasjon av aksjer tilhørende aksjonærer som er skattepliktige til Svalbard. Reglene om skatteplikt og fradragsrett for aksjegevinster og -tap i selskapsskatteloven kapittel 5 er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Den alminnelige bestemmelse i skatteloven § 43 annet ledd om skatteplikt for gevinst ved realisasjon av formuesobjekter er som nevnt ikke gjort gjeldende på Svalbard.
Det innebærer at gevinst på aksjer for skattytere som er skattepliktige til Svalbard, kun er skattepliktig dersom realisasjonsgevinsten er innvunnet som ledd i skattyterens næringsvirksomhet, jf. hovedregelen om inntekt av virksomhet i skatteloven § 42 første ledd. Tap vil være fradragsberettiget i samme utstrekning etter skatteloven § 45 første ledd.
Utvalget legger i sitt lovforslag til grunn at aksjegevinster skal skattlegges etter samme regler som på fastlandet.
Departementet viser til omtalen ovenfor om at kapitalgevinster på Svalbard som hovedregel bør være skattepliktig til Svalbard i samme utstrekning som slike gevinster er skattepliktige på fastlandet. Det foreligger ikke særskilte hensyn som tilsier at gevinster ved realisasjon av aksjer fritas for beskatning i større grad på Svalbard enn på fastlandet. Departementet foreslår således at det på Svalbard innføres alminnelig skatteplikt ved realisasjon av aksjer. Departementet viser til at den særlige bestemmelsen om skatteplikt ved realisasjon av aksjer m.v. i selskapsskatteloven § 5-2 foreslås gjort gjeldende på Svalbard. Alminnelig skatteplikt ved realisasjon av aksjer vil gjelde for alle skattytere som er skattepliktige til Svalbard, uansett om selskapet er hjemmehørende på Svalbard, på fastlandet eller i utlandet.
Et system med ubetinget skatteplikt for gevinst ved realisasjon av aksjer reiser særlige spørsmål ved gevinstberegningen. Det alminnelige utgangspunkt for gevinstberegning er differansen mellom faktisk vederlag og skattyters kostpris. Dersom man legger en slik gevinstberegning til grunn ved realisasjon av aksjer, vil det kunne oppstå en viss grad av dobbeltbeskatning når en ser selskapet og aksjonæren under ett (økonomisk dobbeltbeskatning). Økonomisk dobbeltbeskatning oppstår ved at verdistigningen på aksjene kan reflektere økning i tilbakeholdt overskudd i selskapet, som allerede er skattlagt på selskapets hånd.
For å unngå dobbeltbeskatning på aksjeinvesteringer er den såkalte RISK- metoden for beregning av gevinst ved realisasjon av aksjer innført på fastlandet, jf. selskapsskatteloven § 5-5. Metoden innebærer at aksjens inngangsverdi opp- eller nedreguleres med endringen i selskapets skattlagte kapital i det tidsrommet aksjonæren har eiet aksjen. For hvert inntektsår beregnes det hvor stor del av selskapets skattlagte overskudd for inntektsåret som er tilbakeholdt i selskapet. Selskapet fordeler dette beløpet på aksjene i selskapet etter pålydende, slik at endringen i skattlagt kapital for hver enkelt aksje fremkommer.
Gjennom bruk av RISK-metoden oppnås korreksjon mot dobbeltbeskatning. Departementet foreslår at RISK-metoden skal få anvendelse for aksjer i aksjeselskaper hjemmehørende på Svalbard. For selskapene vil dette nødvendiggjøre enkelte nye rutiner, ved at de på samme måte som på fastlandet må regne ut årlige RISK-beløp og sende meldinger til aksjonærene om disse.
Når RISK-regulering legges til grunn i så vel regelverket for Svalbard som for fastlandet er det hensiktsmessig også å benytte RISK-regulering når aksjonærer på Svalbard eier aksjer i fastlandsselskaper, og omvendt. Departementet legger således opp til at Svalbard og fastlandet ses under ett i forhold til reglene om RISK-regulering. Det vises til utkast til § 3-1 tredje ledd.
På samme måte som etter fastlandslovgivningen legges det opp til at RISK-regulering ikke skal foretas i forhold til aksjer i utenlandske selskaper.
5.4.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Videreføring av et lavt satsnivå i kapitalbeskatningen på Svalbard reduserer behovet for mekanismer som korrigerer for økonomisk dobbeltbeskatning mellom selskap og aksjonær. Dette momentet tilsier at godtgjørelsesmetoden og RISK-regulering ikke benyttes mellom Svalbard og fastlandet. » |
Videre heter det:
|
« Med en kapitalskattesats på 10 prosent bør det imidlertid ikke være adgang til å benytte RISK-regulering på Svalbard. Med et slikt satsnivå blir effekten av økonomisk dobbeltbeskatning liten. Departementet antar at bruk av RISK- regulering av aksjenes inngangsverdi blir uforholdsmessig komplisert i forhold til de effektene som oppnås. Det vil da etter departementets syn være lite hensiktsmessig om selskapene må beregne årlige RISK-beløp og underrette aksjonærene om disse. » |
Komiteen slutter seg til dette, jf. forslag § 3-1 tredje ledd.
5.5 Om fradrag for omkostninger som ikke står i direkte sammenheng med et inntektserverv
5.5.1 Sammendrag
Et utgangspunkt ved beskatning av inntekt er at det gis fradrag for utgifter som er påført skattyteren i sammenheng med inntektservervet, jf. skatteloven § 44 først ledd første punktum som gir fradrag for « utgifter -- til inntektens ervervelse ». Dette utgangspunktet er bygget på det syn at det er nettoavkastningen av inntektservervet som gjenspeiler skattyterens skatteevne.
I de foregående avsnitt er de viktigste inntektserverv drøftet; inntekt av arbeid, virksomhet og kapital. For inntekter som er definert som personinntekt i skatteloven § 55 foreslår departementet at beskatningen fullt ut skal skje på brutto grunnlag, og at slike inntekter ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for alminnelig inntekt. Ved beregningen av alminnelig inntekt vil det være fradragsrett for utgifter som er pådratt i sammenheng med inntektservervet.
Etter gjeldende rett gis det imidlertid også visse fradrag som ikke har sammenheng med et bestemt inntektserverv, eller som har mer indirekte sammenheng med inntektservervet. De fleste fradrag av denne art er hjemlet i skatteloven § 44. Skatteloven § 44 er gjort gjeldende i sin helhet på Svalbard. Fradrag etter § 44 ellevte ledd om boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS), gis imidlertid som et inntektsfradrag på Svalbard, ikke ved fradrag i utlignet skatt som på fastlandet. Se regjeringens resolusjon av 18. desember 1925 punkt I.
Utvalget foreslår at skatteloven § 44 annet, tredje, femte til fjortende samt sekstende ledd unntas fra anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at skatteloven § 44 første ledd bokstav e skal komme til anvendelse på Svalbard. Bestemmelsen gir fradragsrett for visse periodiske ytelser uavhengig av om ytelsene har tilknytning til et inntektserverv. Fradragsretten er betinget av at skattyter er forpliktet til ytelsen i henhold til lov eller avtale, og at ytelsene er skattepliktige på mottakers hånd. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det blant annet kreves fradrag for underholdsbidrag. Dersom bestemmelsen skulle unntas fra anvendelse på Svalbard, ville en naturlig konsekvens være at den korresponderende bestemmelsen for inntekter i skatteloven § 42 fjerde ledd også ble unntatt fra anvendelse. Det foreligger ikke spesielle hensyn som kan tilsi en slik løsning.
Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav h nr. 2 er tilskudd til pensjonsordninger i arbeidsforhold fradragsberettigede. Slike utgifter kan ikke anses som utgift til inntektens ervervelse, med fradragsrett allerede etter § 44 første punktum. Det er imidlertid naturlig å anse tilknytningen til arbeidsforholdet for så fremtredende at fradragsretten bør anses konsumert av lønnstrekket. Departementet foreslår derfor at fradragsretten for premier til pensjonsordninger i arbeidsforhold etter § 44 første ledd bokstav h nr. 2 unntas fra anvendelse på Svalbard.
Når arbeidsgiver betaler premie til pensjonsordning som nevnt, reguleres fradragsretten i skatteloven § 44 første ledd bokstav k. På samme måte som for arbeidstaker, kan premiebetalingen ikke ses som utgift til inntektens ervervelse for arbeidsgiver. Departementet legger til grunn at det lave skattenivået på lønnsinntekter på Svalbard reduserer behovet for særskilte fradragsordninger hos arbeidsgiver ved tilskudd til ansatte. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen unntas fra anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at fradragsretten for utgifter til egen pensjonsforsikring etter skatteloven § 44 annet ledd nr. 1 ikke blir gjort gjeldende på Svalbard. Departementet viser til at lønnstakere som går inn under lønntrekkordningen uansett ville være avskåret fra slikt fradrag i lønnsinntekten. Departementet legger vekt på at det lave satsnivået på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard reduserer behovet for slike fradragsregler. Hensynet til enkelhet i regelverket er også tillagt vekt ved denne vurderingen.
Skatteloven § 44 annet ledd nr. 2 og 3 gir fradragsrett for premie til syke- eller ulykkestrygd eller -forsikring. Departementet finner at utgifter av denne art bør likestilles med utgifter til erverv av pensjonsytelser med videre som er ment å supplere folketrygdens ytelser. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene ikke gis anvendelse på Svalbard.
Foreningskontingenter bør etter departementets syn komme til fradrag i inntekt i den utstrekning utgiften har tilstrekkelig sammenheng med et inntektserverv som er gjenstand for ligning. Fradragsrett for slike utgifter følger av den alminnelige regel i skatteloven § 44 første ledd. Det vil si at fradragsretten begrenses til kontingent til organisasjoner som fungerer som ledd i medlemmenes næringsvirksomhet, slik at medlemmene bare belastes for utgifter som ville vært fradragsberettigede dersom de var utredet av medlemmene selv. Fradrag ut over dette bør ikke gis. Departementet foreslår således at særreglene om fradrag for foreningskontingenter i skatteloven § 44 fjerde ledd unntas fra anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at det ved inntektsbeskatningen til Svalbard ikke skal være fradragsrett for tilskudd til vitenskapelig forskning og yrkesopplæring, jf. skatteloven § 44 femte ledd.
Departementet finner at reglene om foreldrefradrag i skatteloven § 44 sjette og syvende ledd ikke bør gis anvendelse på Svalbard. Lønnsmottakere som går inn under lønnstrekkordningen ville uansett ikke kunne kreve fradrag i lønnsinntekten for slike utgifter. Det ville således være mer tilfeldig ut i fra øvrige inntekts- og fradragsforhold hvilke skattytere som tilkom fradragsrett. På bakgrunn av sistnevnte forhold, samt under hensyn til det lave satsnivået på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard, foreslår departementet at bestemmelsene om foreldrefradrag unntas fra anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår likeledes at ordningen med forsørgerfradrag i skatt etter lov av 10. desember 1976 nr. 90 ikke gjøres gjeldende på Svalbard. Departementet legger til grunn at en ordning basert på fradrag i utlignet skatt er uhensiktsmessig å innpasse i lønnstrekkordningen. I den grad særskilte fradrag skal gis, kan det være mer hensiktsmessig å gi fradrag i inntekt gjennom eget klassefradrag for skattytere med forsørgelsesbyrde. Departementet viser til at en ordning med klassefradrag har vært praktisert tidligere på Svalbard, men at en nå har gått vekk fra denne ordningen. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.
Etter skatteloven § 44 åttende ledd gis fradrag for utgifter til fremlegging av trykt vitenskapelig arbeid i forbindelse med godkjenning av doktor- eller lisensiatgrad ved norske undervisningsinstitusjoner. Departementet foreslår at denne bestemmelsen ikke gis anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår videre at bestemmelsene om boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS) i skatteloven § 44 ellevte ledd ikke skal komme til anvendelse på Svalbard. Departementet viser til at gjennomføring av disse sparestimulerende ordningene på Svalbard virker kompliserende, særlig i forhold til lønnstrekkordningen. De lave skattesatsene på arbeidsinntekter m.v. på Svalbard gjør også at behovet for særskilte ordninger av denne art er mindre på Svalbard enn på fastlandet.
Etter skatteloven § 44 gis fradrag for gjeldsrenter uavhengig av om rentene har tilknytning til et inntektserverv. Etter bestemmelsens første ledd gis fradrag for gjeldsrenter generelt, mens bestemmelsens trettende ledd presiserer at fradragsretten for gjeldsrenter omfatter renter ved kredittkjøp. Departementet foreslår at det også på Svalbard skal være generell fradragsrett for renteutgifter ved beregningen av alminnelig inntekt. Departementet legger i denne sammenheng blant annet vekt på at det i praksis ofte vil være vanskelig å avgjøre om en renteutgift har tilknytning til et bestemt inntektserverv. Departementet foreslår således at den alminnelige bestemmelse om fradragsrett for gjeldsrenter i skatteloven § 44 første ledd, samt § 44 trettende ledd om renter ved kredittkjøp, gis anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår også at skatteloven § 44 fjortende ledd om særskilt krav til dokumentasjon av renter på gjeld til utenlandsk fordringshaver gjøres gjeldende på Svalbard.
§ 44 sekstende ledd inneholder visse begrensninger i den alminnelige fradragsretten for renter. Bestemmelsens første punktum regulerer ikke gjeldsrenter i egentlig forstand. Første punktum avskjærer fradragsretten for renter som sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper med videre, har utbetalt på grunnfondsbevis. Departementet viser til at renter på grunnfondsbevis utgjør en parallell til aksjeutbytte, og at fradragsretten bør følge de samme regler. Annet punktum bestemmer at renter på restskatt og resterende skatt ikke kommer til fradrag. Departementet foreslår at § 44 sekstende ledd gis anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at hele skattelovens femte kapittel unntas fra anvendelse på Svalbard, herunder bestemmelsene om særfradrag.
5.5.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at følgende bestemmelser i § 44 i skatteloven ikke skal gjelde for Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd:
| - |
første ledd bokstav h nr. 2 vedrørende arbeidstakers fradrag for tilskudd til pensjonsordninger i arbeidsforhold, |
| - |
annet ledd nr. 1 vedrørende fradrag for utgifter til egen pensjonsforsikring, |
| - |
annet ledd nr. 2 og 3 vedrørende fradrag for premie til syke- eller ulykkestrygd eller -forsikring, |
| - |
fjerde ledd vedrørende særreglene om fradrag for foreningskontingenter, |
| - |
femte ledd vedrørende fradrag for tilskudd til vitenskapelig forskning og yrkesopplæring, |
| - |
sjette og syvende ledd vedrørende foreldreansvar, |
| - |
åttende ledd vedrørende fradrag for utgifter til fremlegging av trykt vitenskapelig arbeid i forbindelse med doktor- eller lisensiatgrad ved norske undervisningsinstitusjoner, og |
| - |
ellevte ledd vedrørende boligsparing for ungdom (BSU) og aksjesparing med skattefradrag (AMS). |
Departementet foreslår også at skattelovens § 44 første ledd bokstav k ikke skal gjelde for Svalbard. Dette gjelder arbeidsgivers fradrag for premie til pensjonsordninger i arbeidsforhold. Komiteen anser det viktig å stimulere til at det etableres tilfredsstillende pensjonsordninger for ansatte og går derfor inn for at denne bestemmelsen også gjøres gjeldende for Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at hele skattelovens femte kapittel unntas fra anvendelse på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 3-1 annet ledd.
5.6 Særlig om skattefrie institusjoner
Sammendrag
Bestemmelsen om fritak for formues- og inntektsskatt i skatteloven § 26 er etter gjeldende rett ikke gitt anvendelse på Svalbard. Det er oppstilt egne bestemmelser om skattefritak på Svalbard i svalbardskatteloven § 16 og § 17. Etter § 16 er den norske stat samt selskaper og innretninger som ikke har erverv til formål fritatt for både formues- og inntektsskatt. Fritaket for den norske stat er etter § 16 annet ledd begrenset når den norske stat driver bergverksdrift på Svalbard. Begrensingen må ses i sammenheng med Svalbardtraktatens artikkel 8 hvoretter Norge er forpliktet til « å istandbringe en bergverksordning som særlig med hensyn til skatter...skal utelukke alle forrettigheter...til fordel for staten... ». § 17 oppstiller fritak for formuesskatt for blant annet private kirker, skoler og sykehus. Bestemmelsen gir også adgang til å foreta avskrivninger på slike bygg, selv om bygget ikke er driftsmiddel for skattyteren.
Utvalget finner at det på Svalbard ikke er behov for en så omfattende fritaksbestemmelse som skatteloven § 26 oppstiller. Utvalget foreslår i stedet en fritaksbestemmelse som i hovedsak tilsvarer § 16 i någjeldende svalbardskattelov.
Departementet deler utvalgets syn på at det ikke er behov for så omfattende fritak for formues- og inntektsskatt som skatteloven § 26 oppstiller. Departementet finner at fritakene bør begrenses til å gjelde den norske stat, visse undervisningsinstitusjoner, kirker o.l. samt selskaper og innretninger som ikke har erverv til formål. Departementet viser til utkastet § 1-4.
På samme måte som etter gjeldende rett foreslår departementet at det oppstilles begrensinger i skattefritaket så langt den norske stat driver bergverksdrift på Svalbard. Det vises til omtalen foran av Svalbardtraktaten artikkel 8.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fritak for skatt for institusjoner som omfattes av skatteloven § 26 bokstavene b, h, e og k, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 1-4 første ledd.
Komiteen er enig i at (en fortolkning av Svalbardtrakten som innebærer at) den norske stat skal være skattepliktig for formue og inntekt knyttet til statens bergverksdrift på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-1 annet ledd.
6.1 Kretsen av trygdede
Sammendrag
Det er i avsnitt 8.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende kretsen av trygdede etter folketrygdloven.
Departementet vil påpeke at spørsmålet om kretsen av trygdede etter folketrygdloven i første rekke er et sosialpolitisk forhold. Departementet finner at det ikke er naturlig i denne forbindelse å gå inn på realitetsvurderinger her. Det legges derfor i proposisjonen til grunn en videreføring av de materielle regler som gjelder i dag.
Komiteens merknader
Komiteen tar til etterretning at reglene vedrørende kretsen av trygdede etter folketrygdloven videreføres.
6.2 Fastsettelse av trygdeavgiftsgrunnlaget
Sammendrag
Det er i avsnitt 8.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende fastsettelse av trygdeavgiftsgrunnlaget.
Departementet legger vekt på at det er samsvar mellom plikten til å svare trygdeavgift og adgang til å opparbeide rettigheter eller motta ytelser etter folketrygdloven. Departementet legger til grunn at det ikke er påkrevet med justeringer i gjeldende regelverk i så henseende.
Nivået på trygdeavgiftene er nærmere behandlet i kapittel 6 i proposisjonen.
Departementet vil her gå nærmere inn på spørsmål i tilknytning til beregningsgrunnlaget for trygdeavgift.
Departementet legger til grunn at det på samme måte som på fastlandet skal være et nettoinntektsbegrep betegnet alminnelig inntekt, og et bruttoinntektsbegrep betegnet personinntekt. Departementet foreslår at det fortsatt ikke skal svares toppskatt av inntekter som er skattepliktige til Svalbard. På Svalbard vil fastsettelsen av personinntekt derfor kun ha funksjon som beregningsgrunnlag for bruttoskatt etter særskilt sats, samt for folketrygdavgift. Personinntekt vil dessuten inngå som ledd i beregning av pensjonsgivende inntekt. Det vises til nærmere redegjørelse for inntektsbegrepene i kapittel 7 og satsstruktur i kapittel 6 i proposisjonen.
Inntektsbegrepet alminnelig inntekt vil på Svalbard referere til inntekt som lignes. På Svalbard vil begrepet personinntekt omfatte både inntekt som er gjenstand for ligning samt arbeidsinntekter som går inn under lønnstrekkordningen. Se avsnitt 7.2 i proposisjonen om bruk av lønnstrekkordningen for arbeidsinntekter.
Om deling av nærings- og selskapsoverskudd i kapitalinntekt og personinntekt vises til kapittel 9 i proposisjonen.
Komiteens merknader
Komiteen viser når det gjelder nivået på trygdeavgiften til merknader under pkt. 4.1.1.2.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
6.3 Arbeidsgiveravgift
Sammendrag
Det er i avsnitt 8.3 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag, samt høringsuttalelser vedrørende arbeidsgiveravgift.
Gjeldende stortingsvedtak om bruk av nullsats for arbeidsgiveravgift på Svalbard reduserer den umiddelbare betydningen av regelverket for slik avgift. Departementet viser til at det etter gjeldende regelverk er samsvar mellom omfanget av plikten til å svare arbeidsgiveravgift, og hvem som helt eller delvis er trygdet etter folketrygdloven. Departementet foreslår ingen endringer på dette punkt.
Departementet legger opp til at det på lønn som overstiger 16 ganger folketrygdens grunnbeløp skal svares en særskilt arbeidsgiveravgift på 10 % av overskytende beløp. Det vil si samme ordning som gjelder på fastlandet, også i sone 5 (nullsats).
Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser bør inngå i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift i samme utstrekning som disse ytelsene tas med i skattegrunnlaget, se avsnitt 7.2.1.4 i proposisjonen. Departementet viser til at dette hensynet ivaretas fullt ut innenfor gjeldende lønnstrekkordning.
Hjemmelsgrunnlaget for fastsettelse av medlemsavgift til folketrygden og arbeidsgiveravgift på Svalbard og Jan Mayen er i dag uoversiktlig. Relevante rettskilder er i liten grad samlet. Departementet legger til grunn at det bør skje en nærmere gjennomgang av hjemlene, med sikte på forenklinger. Dette må skje i samarbeid med Sosialdepartementet.
Komiteens merknader
Komiteen imøteser en nærmere gjennomgang av hjemmelsgrunnlaget for fastsettelse av medlemsavgift til folketrygden og arbeidsgiveravgift på Svalbard og Jan Mayen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
7.1 Sammendrag
Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at delingsmodellen får anvendelse på Svalbard ved fastsettelsen av trygdeavgiftsgrunnlaget for næringsdrivende og aktive selskapsdeltakere. Det vises til nærmere redegjørelse for dette i avsnitt 8.2.1 i proposisjonen.
Departementet foreslår at de samme inntektsbegrepene som gjelder på fastlandet i utgangspunktet skal gjelde på Svalbard. Alminnelig inntekt er et netto inntektsbegrep. I alminnelig inntekt inngår på fastlandet alle skattepliktige inntekter fra arbeid, virksomhet og kapital, fradratt de utgifter som skattelovgivningen godkjenner. Personinntekt er et brutto inntektsbegrep. I personinntekt inngår inntekter fra personlig utført arbeid, og visse lignende ytelser. Personinntekt er grunnlag for beregning av toppskatt og trygdeavgift. På Svalbard legges det imidlertid opp til at det ikke skal svares toppskatt. I stedet foreslås det at det svares skatt med en egen lav sats (6 %) på personinntekt. Lønnsinntekter og andre inntekter som er definert som personinntekt skal ikke inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt (som skattlegges med 28 %). Her blir det altså en forskjellig definisjon av alminnelig inntekt på Svalbard og på fastlandet. Den totale beskatning av inntekter som er definert som personinntekt vil dermed bli 6 % med tillegg av trygdeavgifter. Sum skatt og trygdeavgift for personinntekt for lønnstakere blir 13,8 %, for næringsdrivende 16,7 % og for pensjonister 9 %.
På samme måte som på fastlandet vil det for næringsdrivende og aktive aksjonærer være behov for å foreta en sjablonmessig deling av inntekten i alminnelig inntekt og personinntekt. Departementet viser til at avkastningen som skyldes bruk av eiendeler (kapital) i virksomheten, sjelden vil fremkomme eksplisitt. Slik avkastning vil i stedet være integrert i næringsinntekten. Det er således påkrevet med en administrativ beregning av kapitalinntektsdelen eller personinntektsdelen. Delingsbehovet har imidlertid et motsatt fortegn, ved at personinntekt skal skattlegges lavere enn kapitalinntekt. Dette reiser særlige spørsmål.
Departementet har vurdert hvorvidt de særskilte forhold på Svalbard tilsier en annen løsning for administrativ inntektsdeling enn på fastlandet. Som slike særskilte forhold kan nevnes ønsket om et enkelt og oversiktlig regelverk og det begrensede antall skattytere på Svalbard.
Et mulig utgangspunkt for beregning av trygdeavgift for næringsdrivende kunne ha vært et system tilsvarende de tidligere regler for fastsettelse av pensjonsgivende inntekt i folketrygdloven § 6-4. I praksis anser imidlertid ikke departementet dette for å være et hensiktsmessig alternativ. Det vises i denne sammenheng til kritikken som ble rettet mot de tidligere reglene for fastsettelse av pensjonsgivende inntekt for næringsdrivende. Disse reglene kunne ha vilkårlige virkninger, og til dels gi urimelige resultater. Det må videre tas i betraktning at disse reglene ikke løser problemet med fastsettelse av bruttoskattegrunnlag for aktive aksjonærer. Departementet viser i denne forbindelse til omtalen av reglene i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) , og Innst.O.nr.80 for samme år.
Departementet finner at det ikke er naturlig å vurdere nærmere bruk av andre alternative modeller for fastsettelse av et beregningsgrunnlag for trygdeavgift. Departementet legger vekt på at enhet i regelverket bør ha betydelig egenverdi . Et administrativt system for fastsettelse av trygdeavgiftsgrunnlag må nødvendigvis få en forholdsvis komplisert utforming. Selv om en tenker seg at særlige forhold på Svalbard kunne ha gjort det hensiktsmessig å legge et noe avvikende system til grunn for fastsettelse av personinntekt, vil dette totalt sett gjøre regelverket vanskeligere tilgjengelig. Dertil tilsier ikke minst mulighetene for å supplere rettsreglene med en omfattende rettspraksis og forvaltningspraksis fra fastlandet at det legges vekt på regelenhet her.
Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at de samme regler for fastsettelse av en personinntektsdel og en alminnelig inntektsdel som gjelder på fastlandet, i utgangspunktet bør få anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår således at delingsmodellen fortsatt gis anvendelse på Svalbard.
Forskjellene i satsstruktur på Svalbard og på fastlandet nødvendiggjør imidlertid enkelte modifikasjoner i delingsmodellen. På fastlandet er personinntekt grunnlag for beregning av toppskatt og trygdeavgift, og inntekter som er definert som personinntekt inngår også i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt. På Svalbard skal personinntekt etter forslaget være grunnlag for beregning av en særskilt skatt med lav sats og trygdeavgift, og slike inntekter skal ikke inngå i grunnlaget for beregning av alminnelig inntekt. I motsetning til på fastlandet vil det være skattemessig lønnsomt å få beregnet en så høy personinntektsandel som mulig av det samlede overskudd. Presset mot omgåelser av delingsmodellen vil således gå i motsatt retning av hva som er tilfellet på fastlandet.
Dette forholdet må det for det første tas hensyn til gjennom fastsettelsen av kapitalavkastningsraten. Stortinget fastsetter den maksimale kapitalavkastningsraten for det enkelte inntektsår, jf. skatteloven § 60 annet ledd. På fastlandet kan skattyterne fritt velge å benytte en lavere kapitalavkastningsrate. På Svalbard må kapitalavkastningsraten utgjøre en fast sats, for å unngå at skattyterne gjennom valg av lav eller null kapitalavkastningsrate får hele overskuddet beregnet som personinntekt som skattlegges med en egen lav sats. Det vises til utkast til § 3-2 annet ledd.
For det andre må delingsmodellens regler om begrensning av personinntekten, de såkalte « tak », unntas ved svalbardbeskatningen. I motsatt fall ville personinntekten over taket bli underlagt en økt skatt, jf. at kapitalskattesatsen er høyere enn personskattesatsen.
Den foreslåtte satsstrukturen innebærer at aktive aksjonærer og deltakere i kommandittselskaper kan prøve å omgå delingsmodellen gjennom høyere formelle lønnsuttak enn det aktiviteten i selskapet skulle tilsi. Lønnsuttakene vil redusere delingspliktig overskudd fra virksomheten. Lønnsuttaket vil bli skattlagt med 6 % med tillegg av 7,8 % trygdeavgift, dvs. samlet 13,8 %. Den del av overskuddet som ikke tilordnes deltakerne som personinntekt vil bli skattlagt med 28 %. Den del av overskuddet som tilordnes selskapsdeltakerne som personinntekt vil bli skattlagt med 6 % med tillegg av 10,7 % trygdeavgift, dvs. samlet 16,7 %.
Departementet legger opp til at det på lønn som overstiger 16 ganger folketrygdlovens grunnbeløp skal svares den særskilte arbeidsgiveravgift på 10 % av overskytende beløp. Dette er samme ordning som gjelder på fastlandet, også i sone 5 (nullsats). Ved lønninger ut over 16 ganger folketrygdens grunnbeløp vil dermed den samlede skatte- og avgiftsbelastning bli 23,8 %. For svært høye inntekter vil forskjellene i beskatning av lønn og kapitalinntekter således ikke være like betydelige.
Departementet viser for øvrig til at ligningsmyndighetene med hjemmel i den ulovfestede gjennomskjæringsregelen kan sette overdrevne lønnsuttak til side ved ligningen. Lønnsuttak vil være lett synlige, slik at det vil være forholdsvis høy oppdagelsesrisiko for urealistisk høye uttak.
Departementet har ut over dette vurdert særskilte tiltak for å avskjære muligheten for å omgå delingsmodellen gjennom høye lønnsuttak. Delingsmodellen inneholder ikke elementer som kan beskytte mot høye lønnsuttak. Departementet har blant annet vurdert systemer hvor lønnsuttak til deltakere og aksjonærer som oppfyller vilkårene for deling, blir skattlagt med samme sats som selskapet betaler av sitt overskudd, med tillegg av trygdeavgift. For å kompensere for at lønn til aktive blir skattlagt med høyere sats enn annen arbeidsinntekt, kunne det da gis fradrag i skatt med et bestemt beløp eller gis annen kompensasjon. Departementet har også vurdert systemer med lavere grense for innslag av ekstra arbeidsgiveravgift på lønn.
Etter en samlet vurdering finner departementet at det foreløpig ikke er påkrevet med særskilte tiltak av denne art for å motvirke omgåelser av delingsmodellen.
Departementet vil imidlertid understreke at det senere kan bli aktuelt å vurdere tiltak dersom det viser seg å oppstå et press i retning av omgåelser av delingsmodellen på Svalbard gjennom overdrevne lønnsuttak til aksjonærer og deltakere i kommandittselskaper.
7.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 10. oktober 1996 hvor det blant annet heter:
|
« Etter gjeldende rett benyttes delingsmodellen som metode for å fastsette et trygdeavgiftsgrunnlag for næringsdrivende og aktive aksjonærer på Svalbard. Delingsmodellen fungerer på samme måte som på fastlandet. |
|
I proposisjonen foreslås det at delingsmodellen fortsatt skal gjelde på Svalbard. Inntektsbegrepene vil imidlertid få et noe annet innhold på Svalbard, noe som får konsekvenser for hvordan delingsmodellen virker. I forslaget er det lagt stor vekt på å skattlegge avkastning av arbeid og annen personlig aktivitet lavt, til dels vesentlig lavere enn i dag. Det er også lagt stor vekt på at beskatningen av ulike former for arbeid og innsats i næringsvirksomhet skal skattlegges nøytralt. Det innebærer at all personinntekt, også beregnet personinntekt etter delingsmodellen, skal skattlegges med lønnssats. |
|
For det første vil lavere beskatning av personinntektsdelen enn kapitaldelen innebære at selskapet ikke kan svare skatt med kapitalskattesats på hele overskuddet, men at den del av avkastningen som blir beregnet personinntekt skattlegges for seg hos den næringsdrivende/aktive. |
|
Dernest innebærer det avvikende delingsbehovet at det ikke benyttes valgfri kapitalavkastningsrate og at reglene om begrensning av personinntekten ( « tak ») ikke passer. |
|
Dersom dagens kapitalskattesats på 10 prosent skal videreføres vil differansen mellom skattesatsen for lønn og kapitalinntekt bli mindre. Det gjør det aktuelt å vurdere « ordinær » bruk av delingsmodellen, det vil si at virksomheten svarer skatt av hele avkastningen med en sats på 10 prosent, og at beregnet personinntekt kun blir grunnlag for å fastsette trygdeavgift hos den næringsdrivende/aktive. En slik løsning eliminerer behovet for særregler med hensyn til kapitalavkastningsrate og « tak » for personinntekten. En innvending mot en slik løsning kan være at beskatningen av lønn og beregnet personinntekt i delingsmodellen ikke blir nøytral. Lønn vil bli skattlagt med 6 prosent pluss trygdeavgift på 7,8 prosent (i alt 13,8 prosent), mens beregnet personinntekt vil bli skattlagt med 10 prosent pluss trygdeavgift på 10,7 prosent (i alt 20,7 prosent). |
|
Også med en kapitalskattesats på 10 prosent vil det være mulig å gjennomføre et opplegg med den lavere lønnssatsen på beregnet personinntekt, og « om.v.endt » delingsmodell. Departementet antar imidlertid at det vil være mest aktuelt å gjennomføre vanlig bruk av delingsmodellen på Svalbard når også kapitalavkastning skal være gjenstand for særlig lav beskatning. Dette vil gi et enkelt system. Fordelene ved en justert « om.v.endt » delingsmodell må anses begrenset i forhold til den økte kompleksiteten som ville følge av dette. » |
Komiteen slutter seg til dette og viser til forslag i denne innstilling til lov om skatt på Svalbard § 3-1.
8.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen avsnitt 10 redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende formuesbeskatning.
Departementet viser til at formuesskatt som skatteart har vært gjenstand for nærmere utredninger i sammenheng med gjennomføringen av Skattereformen 1992. Da Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) ble fremlagt hadde gruppen for utredning av bedrifts- og kapitalbeskatningen (Aarbakke-gruppen) ennå ikke avgitt sin utredning om formuesbeskatningen. Proposisjonen inneholdt følgelig ikke noen bred gjennomgåelse av formuesbeskatningen. Det ble likevel foreslått viktige endringer i formuesskatten, først og fremst opphevelse av plikten til å svare formuesskatt for aksjeselskaper. I proposisjonen ble det også vist til at et hovedproblem med formuesbeskatningen var et lite nøytralt skattegrunnlag, som følge av avvikende verdsettelsesmåter for ulike formuesobjekter. Departementet varslet derfor i proposisjonen en bred gjennomgåelse av verdsettelsesprinsipper og -praksis for ulike formuesobjekter, med sikte på å oppnå mer likeartet skattemessig behandling av formue.
Departementet fremla senere St.meld. nr. 12 (1991-1992) som utredet nærmere spørsmålet om reformer i formuesbeskatningen. I meldingen la departementet til grunn at formuesskatten skulle beholdes. En la ved denne vurderingen særlig vekt på hensynet til en rimelig fordeling av skattene, samt hensynet til å holde de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattesystemet lavest mulig. Gjennom en egen skatt på formue kan en fordele den samlede skattleggingen på flere grunnlag, fremfor å konsentrere beskatningen til enkelte skattetyper gjennom høyere skattesatser. Det vil være naturlig at grunnlagsutvidelser og eventuelle satsreduksjoner gjennomføres parallelt i tid. Det ble lagt vekt på behovet for høye bunnfradrag i formuesbeskatningen slik at skattytere med mindre og midlere formue skjermes. Eksempelvis burde skattytere med nøkterne boliger og som ikke har annen formue av særlig størrelse i stor grad skjermes mot formuesbeskatning.
Departementet viser til finanskomiteens merknader til stortingsmeldingen i Innst.S.nr.50 (1991-1992).
Det vises også til omtalen av formuesskatt i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) Evaluering av deler av skattereformen.
Departementet finner at den foretatte vurderingen av formuesskatten må tillegges stor vekt også i forhold til hvilken stilling formuesskatten skal ha på Svalbard.
Departementet vil påpeke at en opphevelse av formuesskatten fra et fiskalt synspunkt må kompenseres gjennom økte skattesatser for øvrig. Departementet finner det isolert sett ønskelig å ha et videst mulig skattegrunnlag også på Svalbard, slik at satsene kan holdes på et lavt nivå. En viser i denne sammenheng til nærmere redegjørelse i kapittel 6 i proposisjonen.
Fra et fordelingssynspunkt kan det være ønskelig med visse progressive elementer i tillegg til flate skattesatser på kapitalavkastning. Departementet viser til redegjørelsen for satsstrukturen i kapittel 6, og at det der foreslås flat beskatning av alminnelig inntekt, herunder avkastning av kapital. Formuesskatt vil typisk kombineres med bunnfradrag, eventuelt også satsprogresjon, og er derfor et egnet progressivt tilleggselement til flat kapitalbeskatning.
I tillegg til at formuesskatten gir mulighet for å bringe progressive elementer inn i en for øvrig flat satsstruktur, finner departementet at formuesskatten har gode fordelingsmessige virkninger gjennom muligheter for større samsvar mellom skatteevne og utskrevet skatt. Gjennom beskatning av kapitalavkastning oppnår en kun skattlegging av realisert avkastning av formuesobjektet. Formuesbeskatning muliggjør i tillegg beskatning av formuesobjektets potensielle avkastning. Dette er også viktig fra et effektivitetssynspunkt ved at skattlegging av kapitalavkastning alene favoriserer en ineffektiv formuesforvaltning.
Departementet viser videre til at formuesskatt kan tjene kontrollhensyn. Registrering av formue gir mulighet for å følge bevegelse i formuesutviklingen, og sammenholde denne med inntektsoppgaver.
Dette er hensyn som alle tilsier at formuesskatt opprettholdes på Svalbard. Det må imidlertid også legges vekt på å oppnå rimelig samsvar mellom provenyet fra formuesskatten og kostnadene med å administrere den. I denne forbindelse må det tas i betraktning at den formue som det er aktuelt å skattlegge etter svalbardskatteloven i stor grad har juridiske personer som eier, og igjen at en forholdsvis stor del av eierne er organisert som aksjeselskap. Departementet foreslår fritak for formuesskatt på Svalbard for aksjeselskaper, og en oppnår dermed i praksis at en vesentlig del av formuen blir unntatt fra skattlegging. Det kan stilles spørsmålstegn ved behovet for å bygge opp et eget regelsett og administrativt system for formuesbeskatning på Svalbard, når store deler av denne formuen favnes av et fritak. Departementet legger imidlertid vekt på at sum skattepliktig formue likevel kan utgjøre et betydelig beløp. Det er også sannsynlig at formue tilhørende andre skattytere enn aksjeselskaper i fremtiden vil øke, som følge av endringer i livsmønster og levevilkår på Svalbard.
Departementet finner på denne bakgrunn at formuesskatten som skatteart fortsatt bør bestå på Svalbard. Som nevnt ovenfor bør det imidlertid gjøres unntak for plikten til å svare formuesskatt for aksjeselskaper.
Fritak for formuesskatt for aksjeselskaper ble gjennomført på fastlandet som et ledd i skattereformen 1992, med virkning fra og med inntektsåret 1992. I Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) ble dette forslaget først og fremst begrunnet med at formuesskatt for aksjeselskaper innebærer en dobbeltbeskatning. I proposisjonen heter det på s. 316 første avsnitt:
|
« Det er aksjonærene som i virkeligheten kan sies å eie selskapsformuen i slike selskaper og som kan disponere over denne, enten ved å selge aksjene eller ved å oppløse selskapet. |
|
Da lov om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer ble vedtatt 19. juni 1969 (nr. 71), var innenlandske aksjeselskaper og selskaper som er likestilt med disse, fritatt for å svare skatt på formue. Ved lov av 10. desember 1971 nr. 99 ble dette unntaket endret slik at det bare gjeldt skatt av formue til kommunene. I St.prp. nr. 1 (1971-1972) uttaler Finansdepartementet: |
|
« Det er på det rene at den samlede verdi av aksjene i et selskap på aksjonærenes hånd som regel vil bli satt noe lavere enn det beløp som selskapets nettoformue etter vanlige regler ville bli satt til ved ligningen, jf. Ot.prp. nr. 19 (1968-1969) s. 8. Det er bl.a. på dette grunnlaget at det foreslås at skatten for selskapene beregnes etter en så vidt lempelig sats som 0,5 %. » |
|
De samme hensyn vil ikke lenger gjøre seg gjeldende i det departementet nå vil foreslå at formuesfastsettelsen når det gjelder aksjer i ikke børsnoterte selskaper skal ta utgangspunkt i aksjenes forholdsmessige andel av selskapets kapital, jf. nedenfor. Selskapsformuen vil derved bli beskattet fullt ut hos aksjonærene. » |
De samme hensyn gjør seg gjeldende ved svalbardskattelovgivningen. Departementet viser til at de samme verdsettelsesregler for selskapsandeler som gjelder på fastlandet foreslås gjort gjeldende på Svalbard, herunder reglene om verdsettelse av aksjer i selskapsskatteloven § 2-2.
For øvrig foreslår departementet at de alminnelige regler for fastsettelse av skattepliktig formue i skatteloven §§ 36 følgende, gis anvendelse på Svalbard. Det samme gjelder skatteloven § 50 annet ledd om verdsettelse av varelagre m.v. Det vises til utkast til § 3-1.
Disse bestemmelsene innebærer at avgrensningen av hva som er skattepliktig formue, og verdsettelsen av denne, blir lik på Svalbard og på fastlandet.
Departementet foreslår full samordningsadgang mellom skattepliktig formue på fastlandet og på Svalbard. Det vises til § 3-1 fjerde ledd i utkastet til ny svalbardskattelov, og til utkastet til nytt tredje ledd i skatteloven § 15.
Ved den konkrete verdsettelsen av ulike formuesobjekter er det hensiktsmessig å ha gode takseringsregler. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11 i proposisjonen.
8.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under kapittel 4.1.1.2 og går imot Regjeringens forslag til lov om skatt på Svalbard § 3-1 fjerde ledd, og nytt tredje ledd i skattelovens § 15 vedrørende full samordningsadgang mellom skattepliktig formue på fastlandet og på Svalbard.
9.1 Ligningsforvaltningens organisasjon og lokalisering
9.1.1 Sammendrag
Det er i proposisjonen avsnitt 11.1 redegjort for gjeldende rett, utvalgets forslag samt høringsuttalelser vedrørende ligningsforvaltningens organisasjon og lokalisering.
Departementet foreslår at personer skal kunne ha alminnelig skatteplikt til Svalbard, jf. kapittel 5 i proposisjonen. Det innebærer at mange personer som etter utvalgets forslag ville være skattemessig hjemmehørende på fastlandet, i stedet anses skattemessig hjemmehørende på Svalbard. Antall skattytere hjemmehørende på fastlandet med begrenset skatteplikt til Svalbard vil med andre ord bli sterkt redusert i forhold til utvalgets forslag.
Departementet finner det da mindre naturlig å splitte opp ligningsbehandlingen mellom Svalbard og fastlandet slik som utvalget foreslår. Departementet viser også til de innvendinger høringsinstansene fremsetter mot lokal utligning av svalbardskatt på fastlandet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at ligningsmyndighetene for Svalbard skal forestå all utligning av skatt til Svalbard.
I departementets forslag til skatteregler for Svalbard er det lagt opp til stor grad av samsvar med skattereglene på fastlandet. Departementet foreslår at gjennomføring av ligningen i betydelig grad skal reguleres gjennom henvisninger til ligningsloven, se avsnitt 11.2 i proposisjonen. På denne bakgrunn er det naturlig at også organiseringen av ligningsforvaltningen for Svalbard tar utgangspunkt i strukturen i ligningsforvaltningen for fastlandet.
Ligningsorganene for fastlandet kan inndeles i kategoriene sentrale ligningsmyndigheter, særskilte sentrale ligningsmyndigheter, regionale ligningsmyndigheter og lokale ligningsmyndigheter.
Sentrale ligningsmyndigheter på fastlandet er Skattedirektoratet og Riksskattenemnda, jf. ligningsloven § 2-3. Departementet legger til grunn at Skattedirektoratet også bør ha funksjon som øverste organ i ligningsforvaltningen på Svalbard, og således blant annet ha instruksjons- og omgjøringskompetanse overfor underordnet fagetat for Svalbard.
Riksskattenemnda er øverste klageorgan på fastlandet, og departementet finner at nemnda bør fylle den samme funksjon i ligningsforvaltningen på Svalbard.
I ligningsforvaltningen på fastlandet er det følgende særskilte sentrale ligningsmyndigheter; Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Sentralskattekontoret for storbedrifter. For begge disse organene er det etablert egne lignings- og overligningsnemnder. Videre er det organisert et eget sentralt ligningskontor, Oljeskattekontoret, med særskilte nemnder for ligning av inntekt av petroleumsutvinning og rørledningstransport på kontinentalsokkelen, jf. petroleumsskatteloven § 6.
Sentralskattekontoret for utenlandssaker er ligningskontor for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket samt for sjømenn bosatt i utlandet.
Bakgrunnen for innføring av regler om sentral ligning for disse skattyterne på fastlandet er først og fremst behovet for å konsentrere beskatningen på ett sted. Uten regler om sentral ligning for de aktuelle skattyterne ville beskatningen bli spredd på ulike kommuner hvor de har utøvet arbeid eller næringsvirksomhet. Sentral ligning for disse skattyterne sikrer således oppbygging av særkompetanse og samordning av praksis.
Departementet viser til at det på Svalbard ikke oppstår et tilsvarende problem med fordeling av beskatningen mellom flere kommuner. Ønsket om å konsentrere beskatningen av disse skattyterne kan ivaretas uten særregler. Departementet legger til grunn at ligningen av skattytere uten varig tilknytning til Svalbard kan utføres av de ordinære ligningsorganer for Svalbard. Det er således ikke behov for å tillegge Sentralskattekontoret for utenlandssaker funksjoner i ligningsforvaltningen for Svalbard.
Sentralskattekontoret for storbedrifter forestår ligningen av skattytere med særlig komplisert og sammensatt ligning. Skattedirektoratet treffer vedtak om overføring av ligningen av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Nærmere regler om overføringen er fastsatt av Finansdepartementet ved forskrift av 7. januar 1993.
Departementet finner at Skattedirektoratet bør ha adgang til å treffe vedtak om overføring av skattytere på Svalbard til sentral ligningsbehandling ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Det vil være aktuelt for skattytere som på grunn av omsetningens størrelse, konserntilknytning, utenlandstilknytning eller andre særlige forhold bør lignes av et organ med nødvendig spesialkompetanse.
Regionale ligningsmyndigheter på fastlandet er fylkesskattekontorene, fylkesskattenemndene og takstutvalgene i fylkene. Også i ligningsforvaltningen for Svalbard vil det være aktuelt å innpasse organer som utfører de samme funksjoner som fylkesskattekontorene og -nemndene. Vedrørende takstutvalg vises til omtalen i avsnitt 11.2.5 i proposisjonen.
Lokale ligningsmyndigheter på fastlandet er ligningskontorene, ligningsnemndene, overligningsnemndene samt takstutvalgene i kommunene. Departementet finner at det for Svalbard bør være et organ som utfører ligningskontorfunksjoner, samt ligningsnemnd og overligningsnemnd. Også i ligningsforvaltningen for Svalbard vil kontorets oppgave være å forberede de saker som skal behandles i ligningsnemnd og overligningsnemnd, jf. ligningsloven § 3-9 som foreslås gjort gjeldende. Departementet legger videre til grunn at kontoret i vid utstrekning får seg tildelegert myndighet fra ligningsnemnda til å foreta ligning. Det gjelder såvel i første instans som i endringssak, jf. ligningsloven § 8-4 og § 9-8 som foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
Departementet foreslår at ligningskontoret skal ha oppgaver i forbindelse med gjennomføring av lønnstrekkordningen. Det vises til omtalen i avsnitt 11.2 i proposisjonen og lovutkastet § 5-2.
Et spørsmål som oppstår ved etablering av ligningskontor, ligningsnemnd og overligningsnemnd for Svalbard, er hvor organene skal lokaliseres. Ligningskontorfunksjonene kan enten utføres av et eget ligningskontor på Svalbard, eller legges til et allerede eksisterende ligningskontor på fastlandet.
Lokaliseringsspørsmålet vil også ha konsekvenser for hvordan nemndsmedlemmer velges. På fastlandet velges både ligningsnemnd, overligningsnemnd og fylkesskattenemnd av folkevalgte organer. Svalbards forvaltningsmessige status er slik at området verken hører inn under noen kommune eller noe fylke. Det må derfor fastsettes særlige regler om valg av nemndsmedlemmer hvis det opprettes eget ligningskontor på Svalbard, med egne nemnder. En mulighet er da, som utvalget foreslår, at medlemmene oppnevnes av Kongen. Hvis ligningskontorfunksjonen legges til et allerede eksisterende ligningskontor på fastlandet, er det nærliggende å benytte nemndene i vedkommende kommune og fylke som nemnder i ligningsforvaltningen for Svalbard.
Departementet viser til at hensynet til kontakt mellom ligningsmyndighetene og skattyterne kan tilsi at det opprettes ligningskontor på Svalbard. Sett fra ligningsmyndighetenes side vil det ofte kunne lette ligningsarbeidet å være i nærheten av skattyterne. For skattyterne vil etablering av et eget ligningskontor på Svalbard innebære at muligheten for veiledning og bistand i ligningsfaglige spørsmål bedres. Dersom ligningskontorfunksjonen for Svalbard blir lagt til fastlandet, må ordningen med at ligningspersonell periodevis oppholder seg på Svalbard for å gi veiledning i skattespørsmål videreføres. Men mulighetene for å gi informasjon og yte service overfor skattyterne vil antakelig ikke være like gode ved en slik løsning som ved etablering av et mer permanent tilbud på Svalbard.
Det er imidlertid også en del forhold som taler imot å etablere ligningskontor på Svalbard.
Det må tas i betraktning at et ligningskontor på Svalbard mest sannsynlig vil bli bemannet med en eller to personer. Kontoret vil ha liten kontakt med fagmiljøet på fastlandet, samtidig som den beskjedne bemanningen ikke gir muligheter for frem.v.ekst av et eget fagmiljø. Mulighetene for faglig oppdatering gjennom kurs og andre opplæringstiltak vil være begrenset.
Det må tas i betraktning at skattereglene på Svalbard etter departementets forslag ligger nær opp til skattereglene i fastlandslovgivningen. Det taler i seg selv for å legge ligningskontorfunksjonen til fastlandet.
I mange tilfelle kan det være behov for bistand fra ligningsmyndighetene på fastlandet. Det vil da kunne være lite tilfredsstillende å være henvist til telefonisk og skriftlig kommunikasjon, eventuelt tidkrevende reiser. Det kan i enkelte sammenhenger også være behov for å engasjere sakkyndig ekspertise utenfor skatteetaten. Også mulighetene for å benytte slik hjelp kan tale for at ligningskontoret for Svalbard lokaliseres på fastlandet.
Det er også grunn til å anta at muligheten for rekruttering av personell til arbeid ved ligningskontoret for Svalbard bedres ved lokalisering på fastlandet.
Departementet fremmer ikke noe konkret lovforslag om organisering av ligningsmyndighetene for Svalbard. I stedet foreslås en fullmaktsbestemmelse hvoretter Kongen kan gi nærmere bestemmelser om organiseringen av ligningsforvaltningen. Det vises til utkast til § 4-2. Spørsmålet om lokalisering av ligningsforvaltningen for Svalbard vil bli nærmere vurdert, og det vil i denne forbindelse bli innhentet uttalelser fra berørte instanser, herunder lokalbefolkningen på Svalbard.
9.1.2 Komiteens merknader
Komiteen mener at likningsforvaltningen for Svalbard i utgangspunktet burde plasseres på Svalbard. Dette ivaretar best behovet for kontakt mellom skattytere og likningsmyndighetene. Komiteen ser likevel at det er flere praktiske forhold som bør tilrettelegges før en slik plassering av likningskontoret kan gjennomføres.
Komiteen har merket seg at spørsmålet om lokalisering av ligningsforvaltningen for Svalbard vil bli nærmere vurdert og slutter seg til den foreslåtte fullmaktsbestemmelse om organiseringen av likningsforvaltningen for Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard.
9.2 Gjennomføring av ligningen og lønnstrekket
9.2.1 Ligningslovens anvendelse på Svalbard
9.2.1.1 Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende ligningslovens anvendelse på Svalbard.
Departementet legger til grunn at det også med hensyn til reglene om gjennomføringen av ligningen bør tilstrebes rettsenhet mellom fastlandet og Svalbard. Også på dette punkt bør hensynet til rettsenhet ha betydelig egenverdi. Høy grad av overensstemmelse mellom reglene om ligningsforvaltning på Svalbard og fastlandet bidrar til å gjøre regelverket totalt sett mer oversiktlig. Det gir også mulighet for parallell utvikling av regelverket gjennom ligningspraksis, domstolspraksis og lovendringer.
Forslaget til regler om skattepliktens omfang på Svalbard bygger i stor utstrekning på fastlandslovgivningen. Også dette er et forhold som tilsier at reglene om gjennomføringen av ligningen ikke blir for ulike. Det må dessuten tas i betraktning at ligningslovens regler om gjennomføring av ligningen er spesielle forvaltningsregler som er tilpasset de særlige forholdene i ligningsforvaltningen. Også ved utligning av skatt til Svalbard vil ligningsmyndighetenes arbeid være kjennetegnet ved at det treffes mange og til dels vanskelige avgjørelser av stor økonomisk betydning, ofte under sterkt tidspress.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at ligningslovens bestemmelser om gjennomføring av ligningen i stor utstrekning gjøres gjeldende på Svalbard. Ligningsloven inneholder bestemmelser av denne art i kapittel 3 følgende.
Forskjellene i reglene om skattepliktens omfang og ligningsforvaltningens organisasjon gjør det likevel påkrevet eller hensiktsmessig å unnta deler av ligningsloven fra anvendelse på Svalbard. Til gjengjeld må det gis enkelte supplerende særbestemmelser for Svalbard.
Virkeområdet for de foreslåtte reglene er angitt i utkastet til § 4-1 og § 5-1, jf. § 5-2 første ledd.
Reglene skal for det første gjelde alle skatter som utlignes etter svalbardskatteloven. Det vil ikke være avgjørende om den skattepliktige er hjemmehørende på Svalbard, på fastlandet eller i utlandet.
På samme måte som på fastlandet foreslås det at loven også skal gjelde for utligning av medlemsavgift til folketrygden. Likeledes foreslår departementet at bestemmelsene ikke skal gjelde for fastsettelse av arbeidsgiveravgift. For regler om beregning, skjønnsfastsettelse og endring av arbeidsgiveravgift vises til folketrygdloven § 17-2, § 17-4 og § 17-5. Disse bestemmelsene er gjort gjeldende for Svalbard ved forskrift av 25. juli 1967 nr. 8899. Det legges til grunn at folketrygdloven § 17-2, § 17-4 og § 17-5 fortsatt gis anvendelse på Svalbard.
Det foreslås videre at bestemmelsene skal få anvendelse i forhold til lønnstrekkordningen.
Ved skattlegging etter lønnstrekkordningen finner det ikke sted noen ligningsansettelse av inntekten. Såvel skatt som trygdeavgift fastsettes gjennom arbeidsgiverens fradrag på utbetalingstidspunktet.
Departementet foreslår likevel at ligningsmyndighetene skal ha visse begrensede oppgaver etter lønnstrekkordningen. Ligningsmyndighetene skal kontrollere skattens og trygdeavgiftens størrelse, herunder kontrollere arbeidsgivers verdsetting av naturalytelser og vurdere beskatningen av utgiftsgodtgjørelser. Det kan også være aktuelt å foreta nærmere kontroll av om vilkårene for å benytte lønnstrekkordningen er oppfylt. For trygdede lønnstakere foretar ligningskontoret en beregning av pensjonsgivende inntekt i kalenderåret. Departementet foreslår at opplysninger om skatt og trygdeavgift fastsatt ved lønnstrekk skal medtas i skattelistene, og at melding skal sendes til skattyter om skatt, trygdeavgift og pensjonspoeng. Ligningsmyndighetenes oppgaver ved lønnstrekkordningen er angitt i utkastet til § 5-2.
I forhold til ligningsmyndighetenes oppgaver ved lønnstrekket vil det være naturlig å gi ligningslovens alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen, takseringsregler, skattyters og arbeidsgivers opplysningsplikt og sanksjonsbestemmelsene anvendelse. Slike bestemmelser vil komme til anvendelse så langt de passer. Det vises til utkastet § 5-2 første ledd. For de bestemmelser i ligningsloven som direkte knytter seg til ligning, er det spesifisert i lovutkastet at bestemmelsene skal gjelde tilsvarende ved lønnstrekk. Det er gjort i forhold til reglene om endring av ligning i ligningsloven kapittel 9, jf. utkast til § 5-3.
De foreslåtte bestemmelsene medfører visse rettigheter og plikter for skattepliktige til Svalbard. Men også rettssubjekter som ikke er skattepliktige til Svalbard kan ha rettigheter og plikter etter bestemmelsene. Vedkommende kan ha slik tilknytning til Svalbard at enkelte av bestemmelsene kommer til anvendelse, for eksempel om opplysningsplikt.
9.2.1.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til avgrensning av virkeområde for bestemmelsen om unntak fra ligningsloven, samt enkelte supplerende bestemmelser for Svalbard vedrørende ligning, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-1 og § 5-1.
Komiteen legger opp til en noe avvikende satsstruktur og noe avvikende inntektsbegreper i forhold til departementets forslag, og dette får konsekvenser for den lovtekniske redigeringen av bestemmelsene om ligningsforvaltning. Det vises til utkast til lovens kapittel 4.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
9.2.2 Alminnelige saksbehandlingsregler
Sammendrag
Det er i proposisjonen avsnitt 11.2.2 redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende alminnelige saksbehandlingsregler.
De alminnelige saksbehandlingsreglene i ligningsloven kapittel 3 regulerer i stor grad de samme forhold som de alminnelige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Bestemmelsene er imidlertid tilpasset de særlige behovene i ligningsforvaltningen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om veiledningsplikt (§ 3-1) og bestemmelsene om begrunnelse av vedtak (§ 3-11).
Departementet viser til at ligningsloven kapittel 3 er egnet som grunnlag for regulering av saksbehandlingen i ligningsforvaltningen for Svalbard. Departementet foreslår ikke særskilte unntak fra disse bestemmelsene eller supplerende bestemmelser for ligningsforvaltningen for Svalbard.
Bestemmelsene i ligningsloven kapittel 3 forutsettes også å få anvendelse i forhold til ligningsmyndighetenes oppgaver ved skattlegging etter lønnstrekk, jf. utkast til § 5-2 første ledd.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at ligningslovens kapittel 3 er egnet som grunnlag for regulering av saksbehandlingen i ligningsforvaltningen for Svalbard.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
9.2.3 Skattyternes opplysningsplikt om egne forhold
9.2.3.1 Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.3 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende skattyternes opplysningsplikt om egne forhold.
Det er av stor betydning for en riktig ligning at ligningsmyndighetene får så fullstendige og korrekte opplysninger som mulig om skattyternes formue og inntekt. I denne sammenheng står skattyternes opplysningsplikt om egne forhold sentralt. Opplysninger fra skattyterne selv kan dels ha funksjon som selvstendig informasjonsgrunnlag i ligningsarbeidet, dels tjene som sammenligningsgrunnlag for tredjemannsopplysninger.
Ligningsloven kapittel 4 inneholder bestemmelser om skattyternes opplysningsplikt om egne forhold. Departementet finner det naturlig at disse bestemmelsene danner utgangspunktet for en lovregulering av opplysningsplikt om egne forhold for skattytere som er skattepliktige til Svalbard.
En viktig del av skattyternes opplysningsplikt om egne forhold er selvangivelsesplikten. Kretsen av selvangivelsespliktige er angitt i ligningsloven § 4-2.
Departementet viser til at det for inntekter som er gjenstand for ligning fortsatt vil være behov for detaljerte opplysninger fra skattyter om inntekts-, fradrags- og formuesforhold. Departementet foreslår således at det fortsatt skal være alminnelig selvangivelsesplikt på Svalbard for inntekter som er skattepliktige til Svalbard ved ligning.
Det følger av lovutkastet § 4-3 at ligningsloven kapittel 4 om opplysningsplikt om egne forhold skal få tilsvarende anvendelse på Svalbard. Bestemmelsene i ligningsloven § 4-2, § 4-6 og § 4-7 om henholdsvis selvangivelsesplikt, leveringssted og tidsfrister lar seg imidlertid ikke anvende direkte på Svalbard. Departementet foreslår derfor en egen bestemmelse i svalbardskatteloven med tilsvarende løsninger tilpasset forholdene på Svalbard. Det vises til utkast til § 4-4.
For inntekter som går inn under lønnstrekkordningen praktiseres det i dag ingen selvangivelsesplikt. Ved at skattlegging etter lønnstrekkordningen skjer på grunnlag av ytelsenes brutto verdi, foreligger det intet behov for opplysninger om individuelle fradragsforhold. Departementet foreslår at det fortsatt ikke skal være selvangivelsesplikt knyttet til ytelser som skattlegges ved lønnstrekk. Har vedkommende lønnstaker inntekter av annen art eller formue, vil det imidlertid på samme måte som i dag foreligge selvangivelsesplikt. Det vises til utkast til § 5-2 første ledd.
Utvalget foreslår at utlendinger som bare har lønnstrekksinntekt, men som er trygdet etter folketrygdloven under opphold på Svalbard, skal ha plikt til å levere selvangivelse. Bakgrunnen for utvalgets forslag er blant annet hensynet til en sikker registrering av opptjente pensjonspoeng. Departementet slutter seg til det synspunkt at det kan være behov for rutiner som medfører en sikrere registrering av pensjonspoeng for disse skattyterne. For skattytere som ikke er hjemmehørende på Svalbard eller på fastlandet, vil det kunne by på praktiske problemer å få gjennomført endringer etter at vedkommende har returnert til sin hjemstat. Det bør derfor etableres ordninger som sikrer en korrekt registrering av pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng.
Departementet finner imidlertid at dette hensynet kan ivaretas på en tilfredsstillende måte uten å pålegge selvangivelsesplikt. Innenfor lønnstrekkordningen svares såvel skatt som trygdeavgift på grunnlag av brutto arbeidsinntekt. Ligningsmyndighetene har således ikke behov for de opplysninger om individuelle fradragsforhold som fremkommer i selvangivelsen. Departementet foreslår i stedet at lønnstakere skal motta oppgave over skatt, trygdeavgift og pensjonspoeng i tilknytning til arbeidsinntekt, og at det skal være alminnelig adgang til å påklage disse fastsettelsene. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 11.2.6. Et slikt system antas å gi tilfredsstillende sikkerhet for at feil i registreringen av pensjonspoeng m.v. blir oppdaget.
Departementet foreslår at de fleste bestemmelsene i ligningsloven kapittel 4 og kapittel 6 om kontrollopplysninger og opplysninger fra tredjemann (se avsnitt 11.2.4) gis anvendelse på Svalbard. Det innebærer at nødvendig hjemmelsgrunnlag for innføring av forenklet selvangivelse på Svalbard vil foreligge. Foreløpig er det ikke aktuelt å gjennomføre et system med forenklet selvangivelse på Svalbard. På sikt kan det imidlertid bli aktuelt å gjennomføre dette. En slik gjennomføring vil bero på en nærmere avveining av tekniske, administrative og økonomiske hensyn.
Departementet foreslår at ligningsloven § 4-4 om vedlegg til selvangivelsen gis anvendelse på Svalbard. I denne forbindelse vises til fullmaktsbestemmelsen i ligningsloven § 4-4 nr. 6 hvor departementet blant annet kan foreta nærmere avgrensing av oppgaveplikten.
Etter ligningsloven § 4-9 skal deltakere i selskaper som nettolignes levere selskapsoppgave for vedkommende år. Selskapsoppgaven skal inneholde spesifikasjon av selskapets brutto formue og inntekt, fradragsposter og ellers andre opplysninger som er av betydning ved ligningen av deltakerne. Bestemmelsen fritar ikke deltakeren for selv å gi nødvendige opplysninger om selskapsdeltakelsen i egen selvangivelse. Omfanget av oppgaveplikten i selvangivelsen kan imidlertid bli redusert når selskapsoppgave vedlegges. Departementet viser til at bestemmelsene om beskatning av deltakere i ansvarlig selskap, kommandittselskap m.v. i selskapsskatteloven kapittel 6, foreslås gjort gjeldende også på Svalbard, se nærmere omtale i avsnitt 7.3.5. Det innebærer at ligningsmyndighetene vil ha behov for en selskapsoppgave som supplement til selvangivelsen for deltakere i slike selskaper. Departementet foreslår at ligningsloven § 4-9 om selskapsoppgave gis anvendelse på Svalbard. Etter utkastet til fullmaktsbestemmelse i § 4-5 annet ledd kan departementet gi nærmere regler om levering av selskapsoppgave.
Ligningsloven § 4-10 gir ligningsmyndighetene adgang til å pålegge skattyteren å medvirke til spesielle undersøkelser. Ligningsmyndighetene kan således pålegge selvangivelsespliktige å fremlegge, utlevere eller sende inn nærmere angitte dokumenter av betydning for vedkommendes ligning. Bestemmelsen gir også ligningsmyndighetene hjemmel til å kreve adgang til befaring, besiktigelse, taksering, opptelling m.v. av eiendommer, anlegg og beholdninger. Adgangen til å treffe pålegg etter § 4-10 er ikke begrenset til regnskapspliktige skattytere.
Departementet viser til at det også ved ligningsarbeidet på Svalbard vil være av stor betydning å ha tilfredsstillende hjemler for kontrolltiltak hos skattyter. Departementet foreslår således at bestemmelsene om medvirkning til undersøkelse i ligningsloven § 4-10 gis anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår også en videreføring av gjeldende ordning hvoretter ligningsmyndighetene ved to revisorer kan forlange adgang til en skattyters regnskaper. Det vises til nærmere omtale i kapittel 13 og utkastet til § 4-8.
9.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at ligningsloven kapittel 4 om opplysningsplikt om egne forhold skal få tilsvarende anvendelse på Svalbard, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-3. Komiteen slutter seg videre til de foreslåtte bestemmelser om selvangivelsesplikt, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-4 og § 5-2 første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fullmakt til departementet om å gi nærmere regler om levering av selskapsoppgaver, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-5 annet ledd.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
9.2.4 Kontrollopplysninger og opplysninger fra tredjemann
Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.4 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende kontrollopplysninger og opplysninger fra tredjemann.
Av hensyn til ligningsmyndighetenes behov for fullstendige og korrekte opplysninger om skattyternes formue og inntekt, er det viktig at skattyternes egne opplysninger suppleres av opplysninger fra tredjemann.
Ligningsloven kapittel 6 inneholder bestemmelser om kontrollopplysninger og ligningsoppgaver fra tredjemann. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene også er egnet som utgangspunkt for en nærmere regulering av innhenting av tredjemannsopplysninger også på Svalbard.
Etter ligningsloven § 6-2 skal den som selv eller gjennom andre har ytet fordel som nevnt i bestemmelsen, ukrevet levere oppgjør over alt som i siste inntektsår er ytet til den enkelte mottaker (lønnsoppgave). Departementet foreslår at denne bestemmelsen også gis anvendelse på Svalbard.
Hovedbestemmelsen i § 6-2 nr. 1 bokstav a omfatter all godtgjøring for utført arbeid. Departementet viser i denne sammenheng til at lønnstrekkordningen foreslås videreført for arbeidsinntekter. Omfanget av oppgaveplikten etter § 6-2 nr. 1 bokstav a er i det vesentligste samsvarende med anvendelsesområdet for lønnstrekkordningen, jf. utkastet til § 5-1. Det vil etter departementets forslag ikke være noen selvangivelsesplikt knyttet til inntekter som er gjenstand for lønnstrekk. For slike inntekter vil opplysningene i lønnsoppgaven og oppgaver over utbetalte sykepenger og dagpenger m.v. være ligningsmyndighetenes eneste grunnlag for å beregne skatt og trygdeavgift og fastsette eventuelle pensjonspoeng.
For øvrig pålegger ligningsloven § 6-2 nr. 1 oppgaveplikt ved ulike utbetalinger av annen art enn lønn. Ligningsloven § 6-2 nr. 2 og nr. 3 gir nærmere presiseringer av hvilke opplysninger som skal gis i lønnsoppgaven. Etter § 6-2 nr. 4 kan Kongen gi nærmere forskrifter om særskilt oppgaveplikt for nærmere angitte ytelser. Departementet foreslår at også disse bestemmelsene gis anvendelse på Svalbard.
Ligningsloven § 6-2 nr. 5 fastsetter frist for levering av lønnsoppgave, og bestemmer hvor oppgavene skal leveres. Departementet foreslår at det for Svalbard fastsettes en egen bestemmelse om tid og sted for levering av lønnsoppgave. Det vises til utkast til § 5-2 annet ledd.
Departementet foreslår at øvrige bestemmelser om oppgaveplikt i ligningsloven kapittel 6 gis anvendelse på Svalbard. Behovet for tredjemannsoppgaver ved ligningen av inntekter og formue som er skattepliktig til Svalbard, er imidlertid i enkelte tilfelle et annet enn på fastlandet. Det vil derfor være aktuelt å foreta en nærmere avgrensning av oppgavepliktens omfang i forskrift. I flere av bestemmelsene i ligningsloven kapittel 6 er tid og sted for levering tilpasset forholdene på fastlandet. Det må fastsettes avvikende forskriftsbestemmelser om tid og sted for levering av oppgaver til ligningsmyndighetene for Svalbard. Departementet har hjemmel for å fastsette slike bestemmelser i utkastet til § 4-5 annet ledd, samt i ligningsloven § 6-16 som foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
Etter ligningsloven § 6-17 skal ulike oppgaver som leveres i maskinlesbar form avgis ukrevet, og inneholde skattyterens fødselsnummer eller foretaksnummer. Bestemmelsen foreslås gjort gjeldende på Svalbard.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fastsettelse av egen bestemmelse om tid og sted for levering av lønnsoppgaver, jf. forslag i denne innstilling til lov om skatt til Svalbard § 4-5 første ledd.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
9.2.5 Takseringsregler
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende takseringsregler.
En vesentlig del av de avgjørelser som treffes under ligningen er av skjønnsmessig karakter. Ikke minst gjelder dette verdsettelser av ulike formuesobjekter eller ytelser, som eksempelvis faste eiendommer eller ansattes private bruk av arbeidsgivers bil. Skjønnsavgjørelser av denne art kan ha stor betydning for skattens størrelse, samtidig som adgangen til å overprøve slike skjønnsavgjørelser ved domstolene er begrenset. Det er derfor nødvendig å etablere systemer som sikrer at skjønnsfastsettingene blir så gode som mulig. Bruk av særskilte takseringsregler er et hensiktsmessig hjelpemiddel i denne sammenheng.
Takseringsregler er for øvrig et nødvendig hjelpemiddel for å få avviklet en stor mengde delavgjørelser på grunnlag av sparsomme opplysninger om hvert enkelt tilfelle, samtidig som slike regler bidrar til ensartede skjønnsavgjørelser.
På fastlandet fastsettes det for hvert enkelt års ligning egne takseringsregler for formues-, inntekts- og fradragsposter. Takseringsreglene fastsettes av Skattedirektoratet, med hjemmel i ligningsloven § 7-1. Takseringsreglene legges til grunn ved ligningen med mindre forholdene i den enkelte sak tilsier et ikke ubetydelig avvik fra takseringsreglene.
Departementet foreslår at ligningsloven § 7-1 gis anvendelse på Svalbard. Det forutsettes at det blir utarbeidet nærmere takseringsregler med utgangspunkt i takseringsreglene på fastlandet, men at nødvendige tilpasninger til forholdene på Svalbard blir foretatt.
Som nevnt i avsnitt 7.2.1.4 oppstår særlige problemer ved verdsettelsen av naturalytelser ved bruk av lønnstrekkordningen. Ordinær bruk av lønnstrekkordningen overfor slike ytelser forutsetter at ytelsenes verdi kan fastsettes av arbeidsgiveren på en enkel og sikker måte når skattyteren mottar ytelsen. Problemstillingen kan et stykke på vei sammenlignes med situasjonen hvor arbeidsgiver skal foreta forskuddstrekk i naturalytelser som er gjenstand for ligning. Også i slike tilfelle er det påkrevet å fastsette verdien når den ansatte mottar ytelsen. På fastlandet er utgangspunktet nå at alle naturalytelser inngår i grunnlaget for beregning av forskuddstrekk. Ved forskrift av 21. juni 1993 er det fastsatt nærmere regler om forskuddstrekk i naturalytelser og om verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket.
Det må imidlertid tas i betraktning at ved ligning vil verdifastsettelsen på trekktidspunktet ikke være det endelige grunnlag for verdsettelse av fordelen. En avvikende verdsettelse kan bli lagt til grunn ved den etterfølgende ligningsbehandlingen, og feil på trekktidspunktet kan kompenseres gjennom rentebelastning eller -godskrivelse ved avregningen mot utlignet skatt.
Etter lønnstrekkordningen utgjør verdsettelsen på utbetalingstidspunktet det endelige skattegrunnlaget. Det stiller store krav til de benyttede verdsettelsesreglene, eller forutsetter særregler for naturalytelser ved lønnstrekkordningen.
Departementet forutsetter at det utarbeides nærmere forskrifter om gjennomføring av lønnstrekk i naturalytelser, etter mønster av reglene på fastlandet om forskuddstrekk i naturalytelser. Det legges videre opp til en videreføring av gjeldende ordning hvoretter arbeidsgiver holdes ansvarlig for lavt innbetalt lønnstrekk, jf. utkast til § 6-2 femte ledd. Det vil også gjelde for liten innbetaling som følge av feilaktige verdsettelser. En slik løsning er nødvendig da den ansatte ikke blir lignet, og det således ikke finner sted noe senere avregningsoppgjør overfor den ansatte.
Tilsvarende problemer oppstår i forhold til godtgjørelser for utgifter den ansatte har hatt i forbindelse med arbeidet. Det følger av alminnelige skatterettslige prinsipper at bare overskudd på slike utgiftsgodtgjørelser skal være skattepliktig for den ansatte. Gjeldende ordning for skattlegging av utgiftsgodtgjørelser i ansettelsesforhold er ikke i overensstemmelse med dette alminnelige utgangspunktet.
På utbetalingstidspunktet må arbeidsgiveren kunne fastslå om utgiftsgodtgjørelsene er skattepliktige. Ved vurderingen av om arbeidsgivers dekning av utgifter gir overskudd (dvs. er fordel vunnet ved arbeid) er det derfor nødvendig å ha standardiserte satser for hvilke utgifter som godtas. Takseringsreglene er et viktig hjelpemiddel i denne forbindelse. På fastlandet er det med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 tredje ledd fastsatt regler om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser ved forskrift av 14. oktober 1976 nr. 9830 . Departementet foreslår en fullmaktshjemmel hvoretter tilsvarende forskrifter kan fastsettes til bruk ved lønnstrekkordningen, jf. utkastet til § 5-2 siste ledd.
Av kontrollhensyn må det utarbeides rutiner hvoretter arbeidsgiver får særskilt plikt til å spesifisere naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser i lønnsoppgaven. Ligningsloven § 6-16 gir hjemmel for å kreve slik spesifikasjon.
Etter ligningsloven § 7-3 og § 7-4 skal det være egne takstutvalg i hver kommune og hvert fylke. Takstutvalgets oppgave er å gi veiledende takster etter anmodning fra ligningsmyndighetene i kommunen eller fylket. Takstutvalgets kompetanse er ikke begrenset til verdsettelse av fast eiendom, men utvalget er også tiltenkt oppgaver ved taksering av eksempelvis varelagre og større lystfartøyer. Departementet antar at behovet for individuelle takseringer av større formuesobjekter i forbindelse med ligningen vil bli lite på Svalbard. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i stedet engasjeres sakkyndige eller oppnevnes et særskilt takstutvalg etter ligningsloven § 7-5 når det er behov for bistand i forbindelse med verdsettelse av eiendommer og anlegg.
9.2.5.1 Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende arbeidsgivers ansvar for for lavt innbetalt lønnstrekk, jf. forslag i denne innstilling til lov om skatt til Svalbard § 5-2 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fullmaktshjemmel for forskrifter om lønnstrekk i utgiftsgodtgjørelser, jf. forslag til lov om skatt til Svalbard § 4-6 siste ledd.
Komiteen har for øvrig ingen merknader.
9.2.6 Ligning. Kontroll m.v. av lønnstrekk
Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.6 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende gjennomføring av ligningen og kontroll m.v. av lønnstrekk.
Departementet deler utvalgets syn på at bestemmelsene i ligningsloven kapittel 8 om ligning bør gis tilsvarende anvendelse på Svalbard.
Ligningsloven § 8-5 oppstiller regler om særskilt avgjørelsesmyndighet i enkelte spesielle tilfelle. Bestemmelsen foreslås ikke gjort gjeldende for Svalbard. I den grad det er behov for å legge særskilte avgjørelser til en spesiell ligningsmyndighet, kan Kongen treffe bestemmelser om dette med hjemmel i utkastet § 4-2 annet ledd.
Ligningsloven § 8-6 angir hvor ligning skal foretas. Denne bestemmelsen er tilpasset ligningsforvaltningen på fastlandet og foreslås ikke gjort gjeldende for Svalbard. Bestemmelser om fordeling av oppgaver mellom ligningsmyndighetene for Svalbard kan gis med hjemmel i § 4-2 annet ledd.
Bestemmelsene i ligningsloven kapittel 8 er direkte knyttet til ligning. I stor grad er det behov for en tilsvarende regulering av ligningsmyndighetenes oppgaver i forbindelse med lønnstrekkordningen. Departementet foreslår derfor at det gis tilsvarende bestemmelser for lønnstrekk. Det vises til utkastet til § 5-2 hvor det blant annet gis bestemmelser tilsvarende ligningsloven § 8-2 om skjønnsligning, § 8-3 om varsel om fravikelse av oppgaver, § 8-8 om skatteliste og § 8-9 om skatteseddel.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende gjennomføring av ligningen og kontroll av lønnstrekk.
9.2.7 Endring av ligning og endring av fastsatt lønnstrekk
Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.7 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende endring av ligning og endring av fastsatt lønnstrekk.
Departementet legger til grunn at alle endringsspørsmål i utgangspunktet bør behandles etter samme regler uansett hvem som har reist spørsmålet, og uansett om endringen er til gunst eller ugunst for skattyteren. Bestemmelsene i ligningsloven kapittel 9 om endring av ligning er bygget på en slik målsetting, hvor sonderinger etter ulike kategorier endringssaker bare finner sted i begrenset utstrekning. De tilsvarende bestemmelser i svalbardskatteloven er ikke tilfredsstillende fra et slikt synspunkt. Også i andre sammenhenger fremstår bestemmelsene om endring av ligning i svalbardskatteloven som lite i samsvar med endringsreglene i ligningsloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gi ligningsloven kapittel 9 tilsvarende anvendelse på Svalbard. Det vil blant annet innebære en utvidelse av adgangen til å endre ligningen i skattyterens favør.
Departementet foreslår at samtlige bestemmelser i ligningsloven kapittel 9 gis anvendelse på Svalbard. På grunn av forskjeller i ligningsforvaltningen for Svalbard og for fastlandet, vil det kunne være behov for justeringer i ligningsloven § 9-2 og § 9-8. Eventuelle korreksjoner i forhold til disse bestemmelsene kan gjennomføres ved forskrift med hjemmel i den foreslåtte fullmaktsbestemmelse i § 4-2 annet ledd.
Når inntekten skattlegges etter lønnstrekkordningen finner det ikke sted noen ligningsbehandling av inntekten. I visse sammenhenger kan det likevel være aktuelt å overprøve ulike ledd i skattleggingen etter en slik ordning.
Behovet for overprøving kan eksempelvis knytte seg til spørsmålet om grunnlaget for beregning av skatten er korrekt. Tvilsspørsmål kan blant annet tenkes å oppstå i forbindelse om en ytelse er foranlediget av et arbeidsforhold, og derfor skattepliktig som lønn. Det kan også tenkes at ønsket om endring er knyttet til uenighet vedrørende verdsettelsen av naturalytelser i arbeidsforhold.
Selv om grunnlaget for beregningen av skatt er korrekt, kan det senere ha skjedd feil som innebærer at skattyter eksempelvis får fastsatt et feil antall pensjonspoeng.
Departementet foreslår at det innføres en lovfestet endringsadgang også hvor skatten er fastsatt etter lønnstrekkordningen. Det vises til utkast til § 5-3. Det legges til grunn at utgangspunktet for klagefristen også i forhold til lønnstrekk skal være kunngjøringen av at skattelisten er utlagt, jf. ligningsloven § 9-2 nr. 4 og utkastet til § 5-2 femte ledd.
Endringsreglene som er omtalt foran gjelder endring i ligningsavgjørelser. Ved avgjørelser fattet under saksbehandlingen ellers etablerer ligningsloven i en viss utstrekning egne klageordninger. Det gjelder blant annet bestemmelsene om partsoffentlighet i § 3-4, om pålegg i § 3-6 og saksomkostningsbestemmelsene i § 9-11. Departementet foreslår at disse bestemmelsene også gis anvendelse på Svalbard.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til de foreslåtte bestemmelser vedrørende endring av ligning og endring av fastsatt lønnstrekk.
9.2.8 Sanksjoner
Sammendrag
Det er i avsnitt 11.2.8 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringer vedrørende sanksjoner.
Departementet foreslår at bestemmelsene om tilleggsskatt, forsinkelsesavgift, tvangsmulkt og gebyr ved for sent eller ikke innleverte oppgaver i ligningsloven kapittel 10 gis anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår også at straffebestemmelsene i ligningsloven kapittel 12 gis anvendelse.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende sanksjoner.
10.1 Sammendrag
Det er i kapittel 12 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende betaling og innkreving av skatt.
Et vesentlig ledd i utvalgets forslag er at betaling og innkreving av skatt til Svalbard for skattytere med alminnelig skatteplikt til fastlandet fullt ut skal inkorporeres i betalingen og innkrevingen av skatten på fastlandet. Dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at personer ikke lenger skal kunne ha skattemessig bosted på Svalbard, men kun ha begrenset skatteplikt dit. Personer fra det norske fastlandet vil under oppholdet på Svalbard anses for å ha sitt skattemessige bosted i sist kjente bostedskommune på fastlandet. Ved en slik løsning blir det etablert en sterk tilknytning til skattesystemet på fastlandet for alle personer på Svalbard som ikke anses hjemmehørende i en annen stat enn Norge. En fullstendig inkorporering i fastlandets skattebetalingssystem kan da være hensiktsmessig. Departementet foreslår derimot at personlige skattytere fortsatt skal kunne ha alminnelig skatteplikt til Svalbard. Det innebærer at antall skattytere med alminnelig skatteplikt til fastlandet under opphold på Svalbard reduseres i forhold til utvalgets forslag. Sett i en slik sammenheng blir det mindre naturlig å integrere utskrivingen av svalbardskatt i fastlandssystemet.
Departementet foreslår i stedet at betaling og innkreving av all skatt til Svalbard skal skje etter egne regler og innkreves av en egen myndighet. Skatteoppkreverfunksjonen for Svalbard må plasseres i lys av det valg som gjøres angående ligningsmyndighet for Svalbard, jf. avsnitt 11.1.4 foran.
Departementet foreslår at lønnstrekkordningen videreføres, jf. avsnitt 7.2. For inntekter som skattlegges etter lønnstrekkordningen blir skatten belastet skattyter allerede ved lønnsutbetalingen. Den skatt arbeidsgiver holder tilbake ved lønnsutbetalingen representerer endelig utlignet skatt, i motsetning til forskuddstrekk ved lønnsutbetalinger på fastlandet.
Det bør legges vekt på at lønnstrekkordningen får en så enkel utforming som mulig. Departementet finner av denne grunn ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om innføring av trekk etter skattekort, hvor trekkprosenten kan varieres av hensyn til andre skattepliktige inntekter enn lønn eller av hensyn til særskilte fradrag. Ordningen bør fortsatt baseres på trekk etter den vedtatte skattesats med eventuelt tillegg for trygdeavgift, uten bruk av skattekort.
I utkastet til § 6-2 foreslår departementet en nærmere regulering av spørsmål knyttet til skattebetaling ved lønnstrekk med innbetaling av trekket til skatteoppkreveren for Svalbard.
Avlønning i form av naturalytelser reiser særlige spørsmål om betaling av skatt ved lønnstrekk hvor skatten ikke kan dekkes av samtidig utbetalte kontantytelser. I utkastet til § 6-2 annet ledd foreslår departementet i slike tilfeller at skattebeløp som ikke dekkes av kontantytelser skal innbetales fra den ansatte til arbeidsgiver når ytelsen blir gitt.
Gjeldende svalbardskattelov inneholder ingen bestemmelse om hvordan lønnstrekkmidler hos arbeidsgiver skal behandles. Departementet finner at det er behov for en nærmere regulering på dette punkt. De samme hensyn gjør seg gjeldende her som ved arbeidsgivers plikter i forhold til forskuddstrekkmidler. Departementet foreslår derfor at skattebetalingsloven § 11 nr. 4 om arbeidsgivers behandling av forskuddstrekkmidler skal få anvendelse på Svalbard. Det vises til utkast til § 6-2 tredje ledd.
Departementet foreslår en videreføring av gjeldende system med innbetaling av lønnstrekk i halvårlige terminer. Utkastet til § 6-2 fjerde ledd medfører ingen vesentlige endringer i forhold til den tilsvarende bestemmelse i § 13 første ledd i gjeldende svalbardskattelov.
Selv om lønnstrekkordningen innebærer at skatten blir fastsatt allerede ved lønnsutbetalingen, kan det forekomme korreksjoner på senere tidspunkt. Det vil for eksempel kunne skje at naturalytelser blir feilaktig verdsatt når ytelsen gis. Det er derfor nødvendig med egne avregningsregler. Avregningsbestemmelsene i gjeldende svalbardskattelov § 13 er lite presise. Departementet viser til utkastet til nye avregningsregler i utkastet til § 6-2 femte ledd. Av hensyn til å gjøre avregningsoppgjøret enklest mulig, foreslås det ikke bestemmelser om renteberegning ved avregningen.
Etter utkastet til § 6-2 femte ledd vil arbeidsgiver bli holdt ansvarlig for skyldig skattebeløp hos ansatte. En slik bestemmelse er nødvendig for å sikre en effektiv inndrivelse av skattekrav, særlig i forhold til arbeidstakere med kortvarig opphold på Svalbard. For skattytere som har forlatt Svalbard før det er fastslått at lønnstrekket er for lavt fastsatt, vil det kunne være vanskelig å få kravet inndrevet. En bestemmelse om prinsipalt ansvar for arbeidsgiver innebærer at arbeidsgiveren får egeninteresse i at lønnstrekket ikke blir for lavt fastsatt. En slik bestemmelse vil derfor ha en preventiv virkning. Det forutsettes at arbeidsgiveren vil søke regress hos den ansatte for beløp som dekkes etter bestemmelsen. Dersom den ansatte ikke tilbakebetaler beløpet til arbeidsgiver, vil beløpet være en lønnsytelse som skal innberettes til ligningsmyndighetene og som er skattepliktig for den ansatte. I denne situasjon vil imidlertid ikke arbeidsgivers ansvar for skatten bli gjort gjeldende. Arbeidsgivers ansvar etter utkastet § 6-2 femte ledd vil kun inntre i forhold til lønnstrekk som er for lavt fastsatt på utbetalingstidspunktet. Det foreslås for øvrig at arbeidsgiver som må dekke en ansatts skattekrav skal ha motregningsrett for regresskravet i lønnsytelser til den ansatte. Forslaget representerer i så måte et unntak fra hovedprinsippet om motregningsforbud i lønnsytelser, jf. arbeidsmiljøloven § 55 nr. 3. Etter utkastet skal den ansatte holdes direkte ansvarlig for beløpet når kravet i forhold til arbeidsgiver må anses som uerholdelig.
For skatt som er fastsatt ved ligning har departementet vurdert å gi reglene i skattebetalingsloven anvendelse på Svalbard. Som det fremgår av avsnitt 12.1 er skattebetalingsloven ikke gjort gjeldende for Svalbard.
Bestemmelsene i svalbardskatteloven om etterskuddsvis innkreving og betaling av skatt har i hovedsak stått uendret siden loven ble vedtatt i 1925. De gjeldende regler om innkreving og betaling av skatt i svalbardskatteloven må ses i sammenheng med de regler som gjaldt om innkreving og betaling av skatt på fastlandet da loven ble vedtatt i 1925.
Da svalbardskatteloven ble vedtatt i 1925 ble skatten på fastlandet betalt inn etterskuddsvis. Regler om innbetaling av skatt i inntektsåret fantes ikke. Følgelig ble det lagt til grunn også i svalbardskatteloven at skatten skulle svares etterskuddsvis.
På fastlandet utviklet det seg i tiden omkring den annen verdenskrig en praksis hvoretter lønnstakere betalte skatten gjennom frivillig skattetrekk. Bortsett fra en midlertidig lov av 30. juni 1947 om forhåndstrekk av skatt gjaldt det imidlertid ikke lovregler om at skatten skulle betales i inntektsåret.
Ved skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2 ble det vedtatt regler som foretar en inndeling i to hovedgrupper etter skatteinnkrevingsmetoden: Forskuddspliktige og etterskuddspliktige. Oppdelingen innebærer som utgangspunkt at personlige skattytere, samt dødsboer, konkurs- og administrasjonsboer vedkommende slike skattytere er forskuddspliktige. Skattepliktige juridiske personer (selskaper og andre innretninger med eget styre) er etterskuddspliktige. Oppdelingen i forskuddspliktige og etterskuddspliktige er således basert på hvem som skal betale skatten, ikke på hva slags formue og inntekt utligningen gjelder.
Departementet finner at gjeldende bestemmelser om innkreving og betaling av skatt på Svalbard er lite tidsmessige. Såvel av hensyn til skattyternes behov for å ha oversikt over økonomiske disposisjoner som av hensyn til en effektiv innkreving av skatten er det ønskelig at reglene i større grad enn i dag legges opp til at skatten betales i samme år som den opptjenes. Det tilsier at bestemmelsene i skattebetalingsloven gis anvendelse ved betaling og innkreving av skatt til Svalbard som er fastsatt ved ligning.
Departementet viser til at det også er andre hensyn som tilsier at skattebetalingsloven kommer til anvendelse på Svalbard. Etter departementets forslag skal såvel bestemmelsene om skattepliktens omfang som bestemmelsene om ligningsforvaltning i stor grad følge fastlandslovgivningen. Ligningsforvaltningen vil bli lokalisert på fastlandet, og sammen med de gode kommunikasjonsmuligheter som i dag foreligger er det naturlig å innpasse også betaling og innkreving av skatt i fastlandssystemet.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at skattebetalingsloven gis anvendelse på Svalbard. Det gjelder såvel reglene om forskuddsskatt for andre inntekter enn lønn m.v. for personlige skattytere, samt reglene om etterskuddsskatt for skattepliktige juridiske personer.
Det er nødvendig å gjøre enkelte unntak fra skattebetalingslovens bestemmelser når disse skal anvendes på Svalbard.
Det er for det første ikke aktuelt å gi bestemmelsene i skattebetalingsloven kapittel II om forskuddstrekk i lønnsytelser anvendelse på Svalbard. For Svalbard er behovet for regler på dette området ivaretatt gjennom lønnstrekksbestemmelsene. Anvendelsesområdet for bestemmelsene om forskuddstrekk og lønnstrekk er i hovedsak sammenfallende, se skattebetalingsloven § 5 og § 5-1 i utkastet til ny svalbardskattelov. Reglene om forskuddstrekk i skattebetalingsloven kapittel II kan derfor i sin helhet unntas fra anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår at skattebetalingsloven § 3 unntas fra anvendelse på Svalbard, jf. utkastet til § 6-1 første ledd. Skattebetalingsloven § 3 gir en definisjon av skatt som er tilpasset forholdene på fastlandet, og regulerer for øvrig visse spørsmål vedrørende arbeids- og oppdragsforhold. Sistnevnte spørsmål vil for Svalbards vedkommende være regulert på selvstendig grunnlag i lønnstrekksbestemmelsene.
Departementet foreslår for øvrig unntak for bestemmelsene i skattebetalingsloven §§ 39 til 45. Skattebetalingsloven § 39 og § 40 gjelder skattyters forhold når skatt av samme formue og inntekt skattlegges i mer enn én kommune. Denne problemstillingen er uaktuell for skatt til Svalbard. Skattebetalingsloven § 41 og § 42 regulerer ettergivelse og nedsettelse av skatt. Departementet foreslår en egen bestemmelse om ettergivelse og nedsettelse av skatt til Svalbard i utkastet til § 6-3 annet ledd. Bestemmelsen skal gjelde såvel for skatt som er fastsatt ved ligning som for skatt som er fastsatt ved lønnstrekk. Se nærmere om utkastet til § 6-3 annet ledd nedenfor. Skattebetalingsloven §§ 43 til 45 regulerer fordeling av felles innkrevet skatt og folketrygdavgift mellom staten, fylket, kommunen og folketrygden. Disse bestemmelsene kan ikke benyttes for skatt til Svalbard.
For øvrig foreslås ikke eksplisitte unntak for særskilte bestemmelser. Enkelte andre bestemmelser i skattebetalingsloven vil ikke være aktuelle på Svalbard da de bygger på skattebestemmelser som ikke skal gis anvendelse der. Det gjelder eksempelvis skattebetalingsloven § 25 nr. 2 og § 37 som viser til skatteloven § 16 om skattlegging av ektefeller. Skatteloven § 16 foreslås ikke gjort gjeldende for Svalbard. Departementet finner at det ikke vil være hensiktsmessig å oppstille egne unntak i slike tilfelle, men at det nærmere anvendelsesområdet for bestemmelsene om betaling og innkreving av skatt til enhver tid bør være definert gjennom gjeldende skatteregler.
Innføring av et system med forskuddsskatt på Svalbard reiser enkelte spørsmål om den praktiske gjennomføringen. På fastlandet praktiseres rutiner som begrenser kretsen av forskuddsskattepliktige. Skattebetalingsloven § 7 nr. 2 gir ligningssjefen anledning til å fastsette forskuddstrekket slik at det også omfatter skatt av inntekt det kunne vært utskrevet forskuddsskatt for. Etter skattebetalingsloven § 14 nr. 1 skal det ved fastsettelsen av forskuddsskatt gjøres fradrag for beløp som må ventes dekket gjennom forskuddstrekk. I praksis gjennomføres dette ved at forskuddsskatt lavere enn kr 15.000 normalt vil bli tatt med i forskuddstrekket. En slik løsning virker forenklende for såvel ligningsmyndighetene som for skattyterne. Som omtalt ovenfor finner departementet likevel at det ikke vil være hensiktsmessig å innpasse tilsvarende rutiner på Svalbard, da lønnstrekkordningen ikke bør være basert på trekk etter skattekort med varierende satser. For mange skattytere på Svalbard vil det uansett ikke være aktuelt med forskuddsskatt, da en vesentlig del av skattyterne ikke har skattepliktig inntekt eller formue utenom lønnsinntekt. Departementet legger til grunn at det ikke bør utskrives forskuddsskatt på mer bagatellmessige beløp. En viser i denne forbindelse til at skattebetalingsloven § 14 nr. 3 som fastsatte at en beløpsgrense for utskriving av forskuddsskatt på kr 50 er opphevet med virkning fra og med inneværende inntektsår. Denne grensen var uforholdsmessig lav. Det er nå forutsatt at Skattedirektoratet i sine rutiner legger opp til et forsvarlig nivå på utskriving av forskuddsskatt på fastlandet. Departementet viser til at det også for skattytere på Svalbard vil bli lagt opp til rutiner for å unngå utskriving av forskuddsskatt på mindre beløp.
For personlige skattytere som lignes vil en overgang fra etterskuddsskatt til regler om forskuddsskatt kunne innebære en likviditetsbelastning ved at det i samme betalingsår skal svares skatt fra to inntektsår. For juridiske personer vil en overgang til skattebetalingslovens system innebære at betalingsterminen for skatt forskyves innenfor samme år. Det vil si fra innbetaling av hele beløpet innen 30. april i ligningsåret, til en fordeling på 4 betalingsterminer i ligningsåret etter skattebetalingsloven § 27 (to terminer med forhåndsskatt og to terminer med resterende skatt). Endringene vil med andre ord ikke innebære noen likviditetsbelastning for sistnevnte gruppe.
Utvalget foreslår en egen overgangsregel hvoretter skatt ikke skal ilignes et enkelt inntektsår for å avhjelpe den likviditetsbelastning som overgang fra etterskuddsskatt til forskuddsskatt kan medføre. Departementet viser til at en slik løsning vil innebære en forskjellsbehandling av lønnstakere i forhold til næringsdrivende og selskaper, da lønnstrekkordningen ikke er omfattet av forslaget. Forslaget innebærer også en vesentlig skattefordel for skattytere som er juridiske personer, uten at det for denne gruppen foreligger selvstendige hensyn som kan begrunne fritaket.
Departementet finner at det ikke er behov for særlige overgangsregler for å motvirke likviditetsbelastningen ved overgang fra etterskuddsskatt til forskuddsskatt. Departementet viser til at det i overgangsperioden ved behov kan gis utsettelse med eller fritak for innbetaling av forskuddsskatt i samsvar med skattebetalingsloven § 41, jf. nedenfor om utkastet til § 6-3 annet ledd. I særlige tilfelle vil det også kunne være aktuelt å nedsette eller ettergi selve skattekravet av billighetsårsaker.
I utkastet til § 6-1 annet ledd foreslår departementet en bestemmelse som legger ulike funksjoner etter skattebetalingsloven til henholdsvis ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard og skatteoppkreveren for Svalbard. Også fylkesskattesjefens oppgaver etter skattebetalingsloven foreslås overført til ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard. Fylkesskattesjefens funksjoner etter skattebetalingsloven fremgår av lovens § 15. Etter denne bestemmelsen kan fylkesskattesjefen ved forskuddsutskrivingen beslutte at det skal gjøres et prosentvis tillegg eller fradrag i forskuddsgrunnlaget for visse grupper skattytere, som det må forventes en alminnelig stigning eller nedgang i inntekten for. Departementet finner at denne funksjonen for Svalbards vedkommende bør tilligge ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard som må forutsettes å ha god kjennskap til lokale forhold.
Departementet legger til grunn at oppgaven med innkreving av skatt til Svalbard ikke bør spaltes mellom ulike organer. Det foreslås at oppgaven med innkreving av all svalbardskatt legges til skattefogden i det fylke hvor ligningsmyndighetene for Svalbard lokaliseres. Det vil si en videreføring av gjeldende system som har vist seg hensiktsmessig.
I utkastet til § 6-3 annet ledd foreslås en bestemmelse hvoretter departementet kan nedsette eller ettergi skatt i samsvar med skattebetalingsloven § 41. Bestemmelsen skal også gjelde for skatt fastsatt ved lønnstrekk. På samme måte som på fastlandet skal også rentebeløp kunne nedsettes. Hjemmel for nedsettelse av medlemsavgift til folketrygden og arbeidsgiveravgift vil bli gitt i forskrift om innkreving m.v. av slike avgifter, jf. nedenfor. Departementet legger for øvrig til grunn at avgjørelsesmyndigheten i saker om nedsettelse og ettergivelse av skatt vil bli delegert i vid utstrekning.
Departementet foreslår at søksmålsreglene i skattebetalingsloven § 48 skal komme til anvendelse på Svalbard, jf. utkastet til § 6-3 tredje ledd. Etter lovendring av 20. desember 1993 er partsstillingen i skattesaker overført til staten såvel i ligningssaker som innfordringssaker. Det innebærer at skattebetalingsloven § 48 nå er direkte anvendelig på Svalbard. Etter § 48 nr. 3 skal statens partsstilling som saksøkt utøves av fylkesskattekontoret i det distrikt hvor det angrepne forvaltningsvedtak er truffet i første instans etter ligningsloven § 8-6. Ligningsloven § 8-6 foreslås unntatt fra anvendelse på Svalbard. Løsningen for Svalbard vil bli vurdert i lys av valget av ligningsorganer for Svalbard, jf. avsnitt 11.1.4 i proposisjonen. På samme måte som på fastlandet forutsettes det at skatteoppkreveren vil utøve den faktiske partsstilling som saksøker i inndrivelsessaker, jf. § 48 nr. 2.
Departementet legger til grunn at reglene om betaling og innkreving av medlemsavgift til folketrygden fortsatt skal følge reglene for betaling og innkreving av skatt. For lønnsmottakere som er trygdet skal innbetalingen av trygdeavgift på samme måte som i dag skje etter lønnstrekksreglene, mens innbetaling av trygdeavgift for næringsdrivende skal følge skattebetalingslovens bestemmelser. Nærmere regler om innbetaling av medlemsavgift til folketrygden vil bli gitt i forskrift, på samme måte som i dag.
Departementet foreslår også en videreføring av gjeldende system for betaling og innkreving av arbeidsgiveravgift. Det vil si at de samme innkrevingsregler som gjelder på fastlandet blir gjort gjeldende, men med blant annet avvikende innbetalingsfrister. Også nærmere bestemmelser om dette forutsettes gitt i forskrift.
10.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til den likviditetsbelastning som påføres personlige skattytere ved overgang fra etterskuddsskatt til forskuddsskatt. Komiteen er enig i at et direkte fritak vil innebære en forskjellsbehandling men forutsetter at en ordning med utsettelse eller fritak for hel eller delvis innbetaling av forskuddsskatt etter skattebetalingslovens § 41 blir praktisert fleksibelt når forholdene tilsier dette. Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag vedrørende betaling og innkreving av skatt, herunder forslag i denne innstilling til lov om skatt til Svalbard kapittel 5.
Sammendrag
Det er i avsnitt 13.1 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende regnskaps- og revisjonsplikt.
Departementet viser til at det for tiden pågår et arbeid med revisjon av regnskapsloven og aksjeselskapsloven, og at det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere nærings- og selskapslovgivningens anvendelse på Svalbard. På denne bakgrunn vil departementet ikke gå inn på en nærmere drøftelse av hvorvidt regnskaps- og revisjonslovgivningen direkte bør få anvendelse på Svalbard.
Departementet foreslår en videreføring av regnskaps- og revisjonsplikten på Svalbard slik den foreligger etter gjeldende rett. Departementet foreslår herunder en videreføring av gjeldende system med en inngående regnskapskontroll ved bokettersyn, jf. utkast til § 4-7. Departementet foreslår i denne forbindelse at kvalifikasjonskravene til revisor presiseres slik at vedkommende må være registrert eller statsautorisert revisor.
Regnskapsplikten som gjelder på Svalbard er i stor grad sammenfallende med regnskapsplikten som gjelder på det norske fastlandet. Departementet foreslår en fullmaktsbestemmelse hvoretter det kan fastsettes nærmere krav til bokføringen eller årsoppgjøret for regnskapspliktige skattytere, jf. utkast til § 4-8.
For visse utenlandske etableringer på Svalbard har det erfaringsmessig vist seg vanskelig å innhente regnskapsopplysninger som fullt ut er i overensstemmelse med den gjeldende regnskapsplikten. Det skyldes blant annet at de aktuelle skattyterne driver særlige former for virksomhet som gjør det forsvarlig å benytte et noe avvikende regnskap som utgangspunkt for skatteberegningen. Det gjelder blant annet i forhold til russiske etableringer. Det må sies å være etablert en praksis for at inntektsfastsettelsen for disse skattyterne skjer på et til dels avvikende grunnlag. For disse har en godtatt mindre detaljerte regnskapsoppstillinger når regnskapene har vært tilstrekkelige til å belyse at virksomheten ikke gir noe skattepliktig overskudd, og det foreligger oppgaver som gir tilstrekkelig grunnlag for å fastsette utførselsavgift på kull etter lov av 17. juli 1925 nr. 2 . Dersom driften av de aktuelle virksomhetene skulle gå med overskudd, vil det også for disse bli krevet mer utførlige regnskaper. For å få denne praksis inn i mer regulerte former foreslår departementet en fullmaktsbestemmelse hvoretter departementet kan fastsette særskilte regler om regnskapsføringen for visse grupper regnskapspliktige, samt om innhenting av ligningsopplysninger fra visse skattytere. Det vises til utkast til § 4-8.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regnskaps- og revisjonsplikt og selskapsrettslig lovgivning, herunder forslag i denne innstilling til lov om skatt til Svalbard § 4-8 og § 4-9.
11.1 Selskapslovgivning
Sammendrag
Det er i avsnitt 13.2 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett i utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende selskapslovgivning.
Departementet viser til det igangsatte arbeid med revisjon av aksjeselskapsloven, og den interdepartementale arbeidsgruppen som for tiden vurderer nærings- og selskapslovgivningens anvendelse på Svalbard. På denne bakgrunn går departementet ikke inn på en nærmere drøftelse av norsk selskapslovgivnings anvendelse på Svalbard.
Komiteens merknader
Komiteen har ingen merknader.
Sammendrag
Det er i kapittel 14 i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag samt høringsuttalelser vedrørende skattlegging av inntekter vunnet ved opphold på Jan Mayen.
Departementet viser til at Jan Mayen i motsetning til Svalbard ikke er eget beskatningsområde eller særskilt skattedistrikt. Det vil således aldri være aktuelt å svare skatt til Jan Mayen.
Departementet har vurdert hvorvidt det er hensiktsmessig å videreføre en ordning med særlige regler om skattlegging av inntekter vunnet ved opphold på Jan Mayen. Fraværet av traktatmessige forpliktelser av betydning for norsk beskatningsrett på Jan Mayen bidrar til å redusere behovet for særregler. Departementet vil imidlertid vise til at også andre hensyn enn traktatmessige forpliktelser begrunner et eget regelsystem for Svalbard. I stor grad er dette hensyn som også gjør seg gjeldende på Jan Mayen. Som Justisdepartementet påpeker tilsier blant annet behovet for nødvendig rekruttering særordninger. Departementet viser også til at den lave utbyggingsgraden på Jan Mayen i seg selv begrunner gunstigere beskatning ved opphold der. Ved at særreglene for Jan Mayen følger bestemmelsene i svalbardskatteloven, er det dessuten begrenset hvor kompliserende reglene virker.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en videreføring av dagens system med særregler for inntekt vunnet ved opphold på Jan Mayen.
Departementet finner i likhet med utvalget at det ikke er behov for særskilte regler om skattlegging av næringsvirksomhet på Jan Mayen. Behovet for særskilte regler om skatt på inntekt opptjent på Jan Mayen er først og fremst knyttet til personer med arbeidsoppdrag der av lengre varighet. Departementet foreslår således at særreglene om skattlegging av inntekter fra Jan Mayen fortsatt skal være forbeholdt lønnsutbetalinger i arbeidsforhold.
Det er påkrevet med en nærmere avgrensning av hvilke arbeidsinntekter som skal skattlegges etter særreglene. Departementet finner at denne avgrensningen bør skje etter samme regler som gjelder for begrenset skatteplikt til Svalbard for personer. Det vil si at det oppstilles et krav om opphold av minst 30 dagers varighet, jf. utkastet til lov om skatt til Svalbard § 2-2.
Departementet foreslår at de administrative rutiner som er etablert rundt gjennomføringen av lønnstrekk på Jan Mayen videreføres.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til lov om skattlegging av personer på Jan Mayen.
Sammendrag
Departementet foreslår at ny lov om skatt til Svalbard og ny lov om skattlegging av personer på Jan Mayen skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1998.
Iverksettelsen av det nye regelsettet nødvendiggjør ulike overgangsbestemmelser. Det gjelder først og fremst i forhold til ny lov om skatt til Svalbard hvor det blir gjennomført en rekke endringer i forhold til gjeldende rett. Blant annet vil det være nødvendig med bestemmelser om fastsetting av inngangsverdi for formuesobjekter som etter gjeldende rett ikke er undergitt gevinstbeskatning, men som blir det etter de nye reglene. Et annet eksempel på områder hvor nærmere overgangsregler må fastsettes er overføring av verserende saker fra ligningsrådet for Svalbard til den nye ligningsforvaltningen for Svalbard. Det vises til § 7-2 i lovutkastet hvoretter departementet får fullmakt til å fastsette nødvendige overgangsregler.
En omlegging av ligningsforvaltningen for Svalbard får konsekvenser for lov av 17. juli 1925 om avgift av kull, jordoljer og andre mineraler som utføres fra Svalbard. Denne loven viser i flere bestemmelser til ligningsrådet for Svalbard og til nåværende innkrevingsmyndigheter for svalbardskatt. Det er nødvendig å korrigere disse henvisningene. Det vises til utkast til endringslov.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at ny lov om skatt til Svalbard og ny lov om skattlegging av personer på Jan Mayen skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1998. Komiteen slutter seg til de foreslåtte overgangsbestemmelser, samt forslag til lov om endringer i lov av 17. juli 1925 nr. 2 om avgift av kull, jordoljer og andre mineraler som utføres fra Svalbard.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om skatt til Svalbard.
Kapittel 1 - Alminnelige bestemmelser
§ 1-1. Lovens virkeområde
Denne lov gjelder skatt til Svalbard av formue og inntekt, herunder ligning, betaling og innkreving av slik skatt.
Svalbard omfatter de områder av kongeriket Norge som er nevnt i lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 § 1 annet ledd.
§ 1-2. Skattesatser
Stortinget fastsetter for hver budsjettermin skattesatsene etter denne lov.
§ 1-3. Skattesubjekter
Med person menes i denne lov fysiske personer samt boer etter slike.
Med selskap menes aksjeselskap samt likestilt selskap og sammenslutning som nevnt i selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65 samt boer etter slike.
§ 1-4. Fritak for skatt
Formues- og inntektsskatt etter denne lov kan ikke pålegges institusjoner m.v. som omfattes av skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 § 26 bokstavene b, h, i og k.
Den norske stat er likevel skattepliktig for formue og inntekt knyttet til statens bergverksdrift på Svalbard.
§ 1-5. Fullmaktshjemmel
Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne lov.
Kapittel 2 - Skatteplikt til Svalbard
§ 2-1. Alminnelig skatteplikt for personer
Personer som er bosatt på Svalbard skal svare skatt av hele sin formue og inntekt når ikke annet følger av denne lov. En person anses som bosatt på Svalbard når vedkommende har tatt varig opphold der. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes som bosettelse fra begynnelsen av oppholdet. Skatteplikten etter bestemmelsene i dette ledd faller bort når den skattepliktige tar opphold utenfor Svalbard og vedkommende blir skattepliktig som bosatt på fastlandet eller i fremmed stat.
Lønn og annen godtgjørelse for arbeid utført utenfor Svalbard er unntatt fra skatteplikten dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i fremmed stat.
Det samme gjelder inntekt vunnet ved næringsvirksomhet som er utøvet utenfor Svalbard.
Skatt skal ikke svares av formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard.
§ 2-2. Begrenset skatteplikt for personer
Personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og der utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet, skal svare skatt til Svalbard av inntekt vunnet ved slikt arbeid eller virksomhet dersom oppholdet varer sammenhengende i minst 30 dager.
Personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og der mottar ytelser som nevnt i skatteloven § 55 første ledd nr. 2 skal svare skatt til Svalbard av ytelsene dersom oppholdet varer sammenhengende i minst 30 dager, og vedkommende var i aktivt arbeid på Svalbard da retten til utbetaling oppstod. Kongen kan gi forskrift om at skatteplikten til Svalbard skal bestå ved midlertidig opphold utenfor Svalbard.
Personer hjemmehørende utenfor Svalbard skal svare skatt av formue i og inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger på Svalbard. Det kan kreves fradrag for gjeld stiftet til erverv av slik formue og renter av denne gjelden.
§ 2-3. Alminnelig skatteplikt for selskaper
Selskaper som er hjemmehørende på Svalbard skal svare skatt av hele sin inntekt når ikke annet følger av denne lov. Et selskap anses som hjemmehørende på Svalbard dersom det har kontor på Svalbard og selskapet ledes derfra.
Inntekt av næringsvirksomhet utøvet utenfor Svalbard unntas fra skatteplikt dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i fremmed stat.
§ 2-4. Begrenset skatteplikt for selskaper
Selskaper som er hjemmehørende utenfor Svalbard skal svare skatt av inntekt vunnet ved virksomhet utøvet på Svalbard, dersom virksomheten varer sammenhengende i minst 30 dager. § 2-2 tredje ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 3 - Skatt av formue og inntekt
§ 3-1. Skattlegging ved ligning
Formue og inntekt av annen art enn nevnt i § 3-2 skattlegges etter reglene i skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 og selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65, med mindre annet er bestemt.
I skatteloven unntas fra anvendelse bestemmelsene om vilkår for skatteplikt til riket, om fordeling av beskatningsretten mellom kommuner samt bestemmelsene om sambeskatning av ektefeller. Videre unntas § 26, § 44 første ledd bokstav g og h, annet til åttende ledd, ellevte ledd, femtende og syttende ledd, samt femte kapittel om ligningen.
I selskapsskatteloven unntas fra anvendelse bestemmelsene om fordeling av beskatningsretten mellom kommuner og bestemmelsene om beregning av gevinst og tap ved realisasjon av aksjer m.v.
Departementet kan gi nærmere regler om at forretningsbygg på Svalbard og bygg med kort levetid kan avskrives med inntil dobbel prosentsats.
§ 3-2. Skattlegging ved lønnstrekk
Skatt av lønn, pensjoner og annen ytelse som nevnt i skatteloven § 55 første ledd nr. 1 og 2 beregnes med en prosentvis fastsatt del av ytelsens bruttoverdi, jf. § 5-2.
Kapittel 4 - Ligningsforvaltning
§ 4-1. Bestemmelsenes virkeområde
Dette kapittelet gjelder utligning av skatt og trygdeavgift til Svalbard samt gjennomføring av lønnstrekk etter § 3-2.
Forvaltningsloven skal, med unntak for kapittel VII om forskrifter, ikke gjelde for behandlingen av saker som omfattes av dette kapittelet.
§ 4-2. Ligningsmyndigheter
Kongen bestemmer hvilke organer som skal være ligningsmyndigheter for Svalbard, herunder ligningskontor for Svalbard.
Kongen kan fastsette nærmere regler om organiseringen av ligningsforvaltningen for Svalbard, herunder om hvilke funksjoner ulike ligningsmyndigheter skal ha.
§ 4-3. Gjennomføring av ligning og lønnstrekk
Ved gjennomføring av ligning gjelder ligningsloven kapittel 3 til 12 med mindre annet er særskilt bestemt eller følger av denne lov. I ligningsloven unntas fra anvendelse kapittel 5 om regnskapsplikt, § 7-3 og § 7-4 om takstutvalg i kommunen og fylket, § 8-5 om særskilt avgjørelsesmyndighet samt § 8-6 om stedet for ligning.
Ved gjennomføring av lønnstrekk får ligningslovens alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen, skattyters og arbeidsgivers opplysningsplikt, takseringsregler og sanksjoner tilsvarende anvendelse.
§ 4-4. Selvangivelsesplikt
Selvangivelse skal leveres av personer og selskaper som er skattepliktige til Svalbard for formue eller inntekt som nevnt i § 3-1. Ligningskontoret kan pålegge andre å levere selvangivelse.
Selvangivelse med vedlegg leveres til ligningskontoret for Svalbard innen utgangen av februar året etter inntektsåret. For den som ligningskontoret pålegger å levere selvangivelse kan en senere frist fastsettes.
Departementet kan fastsette nærmere regler om plikt til å levere selvangivelse, herunder om omfanget av oppgaveplikten og tid og sted for levering.
§ 4-5. Kontrollopplysninger og ligningsoppgaver fra tredjemann
Lønnsoppgave leveres til skatteoppkreveren for Svalbard innen utgangen av januar året etter inntektsåret. Andre kontrollopplysninger og ligningsoppgaver som nevnt i ligningsloven kapittel 6 leveres til ligningskontoret for Svalbard innen utgangen av februar året etter inntektsåret.
Departementet kan fastsette nærmere regler om levering av oppgaver som nevnt i første ledd, herunder om omfanget av oppgaveplikten og tid og sted for levering.
§ 4-6. Kontroll m.v. av lønnstrekk
Ligningskontoret for Svalbard foretar kontroll av fastsatt lønnstrekk og beregner pensjonsgivende inntekt for kalenderåret. Fastsettelsen skjer etter ligningskontorets skjønn når fristen for levering av lønnsoppgave er oversittet.
Ligningskontoret kan fravike opplysningene i lønnsoppgaven når det er grunn til å anta at de er uriktige. Før opplysningene fravikes, skal arbeidsgiver og arbeidstaker gis en passende frist for uttalelse.
Skatteliste, jf. ligningsloven § 8-8, skal også inneholde opplysning om skatt og trygdeavgift fastsatt ved lønnstrekk. Samtidig med utleggingen av skattelisten sendes melding til skattyteren om skatt, trygdeavgift og pensjonspoeng.
Departementet kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av lønnstrekkordningen, herunder om lønnstrekk i naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser.
§ 4-7. Endring av ligning og lønnstrekk
Klage etter ligningsloven § 9-2 og § 9-3 leveres ligningskontoret for Svalbard.
Bestemmelsene om endring av ligning i ligningsloven kapittel 9 gjelder tilsvarende ved endring av skatt og trygdeavgift fastsatt ved lønnstrekk.
§ 4-8. Regnskapskontroll
Ligningsmyndighetene kan ved to registrerte eller statsautoriserte revisorer foreta en nærmere granskning av en skattyters regnskaper. Skattyteren skal gi revisorene adgang til å foreta de nødvendige undersøkelser, og gi de opplysninger og den bistand som kreves for å utføre oppdraget.
§ 4-9. Særlige bestemmelser for visse grupper skattytere
Departementet kan fastsette nærmere regler om omfanget av oppgaveplikten etter dette kapittelet for grupper av skattytere. Departementet kan også i forskrift fastsette nærmere krav til bokføringen eller årsoppgjøret for næringsdrivende og selskaper, eller for grupper av slike.
Kapittel 5 - Betaling og innkreving av skatt
§ 5-1. Skatt fastsatt ved ligning
Skattebetalingsloven får med unntak av kapittel II, § 3 og §§ 39 til 45 tilsvarende anvendelse for betaling og innkreving av skatt fastsatt etter § 3-1.
De funksjoner som etter skattebetalingsloven tilligger fylkesskattesjefen eller ligningssjefen i kommunen skal tilligge ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard. De funksjoner som etter skattebetalingsloven tilligger skatteoppkreveren i kommunen skal tilligge skatteoppkreveren for Svalbard.
§ 5-2. Skatt fastsatt ved lønnstrekk
Ved utbetaling av lønn og annen godtgjørelse for arbeid skal arbeidsgiver gjøre fradrag i ytelsens verdi for skatt fastsatt etter § 3-2.
Når den ansatte mottar naturalytelser gjøres fradrag for skatt så langt kontante ytelser rekker. Resterende skattebeløp skal innbetales fra den ansatte til arbeidsgiveren på ytelsestidspunktet.
Skattebetalingsloven § 11 nr. 4 gjelder tilsvarende.
Arbeidsgiveren skal innbetale lønnstrekk til skatteoppkreveren for Svalbard i halvårlige terminer. Terminene begynner 1. januar og 1. juli. Lønnstrekk innbetales senest 30 dager etter terminens slutt. Ved fristoversittelse påløper renter etter en sats som departementet fastsetter.
Er lønnstrekket for lavt skal arbeidsgiver innbetale differansen. Arbeidsgiver som dekker en ansatts skatt etter foregående punktum kan motregne regresskravet i lønn og annen godtgjørelse til den ansatte. Den ansatte kan holdes ansvarlig for beløpet når kravet i forhold til arbeidsgiver må anses som uerholdelig. Er lønnstrekket for høyt skal differansen tilbakebetales den ansatte.
Krav på skatt etter denne bestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder tilsvarende ved utbetaling av andre ytelser som nevnt i § 3-2.
§ 5-3. Skatteoppkrever
Kongen bestemmer hvilke organer som skal være skatteoppkrever for Svalbard, og kan fastsette nærmere regler om organiseringen av skatteoppkrevingen.
§ 5-4. Forskjellige bestemmelser
Departementet kan nedsette eller ettergi skatt i samsvar med skattebetalingsloven § 41.
Ved søksmål m.v. i saker om skatt til Svalbard gjelder skattebetalingsloven § 48 tilsvarende.
Kapittel 6 - Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
§ 6-1. Ikrafttredelse
Denne lov trer i kraft med virkning fra 1. januar 1998. Samtidig oppheves lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt.
§ 6-2. Overgangsbestemmelser
Departementet kan i forskrift fastsette overgangsregler til denne lov.
B.
Vedtak til lov
om skattlegging av personer på Jan Mayen.
§ 1.
Personer som oppholder seg på Jan Mayen svarer skatt av inntekt vunnet ved arbeid der etter bestemmelsene om lønnstrekk i lov om skatt til Svalbard. Lov om skatt til Svalbard § 2-2 gjelder tilsvarende.
§ 2.
Skatten beregnes etter samme satser som Stortinget for hver budsjettermin har vedtatt for Svalbard.
§ 3.
Skatten tilfaller den kommune hvor skattyteren etter reglene i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt anses bosatt.
§ 4.
Denne lov trer i kraft med virkning fra 1. januar 1998. Samtidig oppheves lov av 30. november 1956 nr. 1 om skattlegging av personer på Jan Mayen.
C.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 17. juli 1925 nr. 2 om avgift av kull, jordoljer og andre mineraler som utføres fra Svalbard.
I.
I lov av 17. juli 1925 nr. 2 om avgift av kull, jordoljer og andre mineraler som utføres fra Svalbard gjøres følgende endringer:
§ 3 annet punktum skal lyde:
Boken innsendes til ligningskontoret for Svalbard innen 31. desember, ledsaget av de bevisligheter, departementet foreskriver.
§ 3 siste punktum skal lyde:
Avskrift av regnskapet innsendes til ligningskontoret innen 31. desember.
§ 4 skal lyde:
Ligningskontoret beregner avgiften og i tilfelle de beløp for hvilke produsentene er medansvarlige på grunnlag av de meddelte opgaver. Det kan også forlange ytterligere oplysninger, som måtte være nødvendige for beregningen.
Undlater den avgiftspliktige å føre eller til bestemt tid å innsende boken med bilag til ligningskontoret, eller undlater han å efterkomme en opfordring fra ligningsmyndighetene for Svalbard om å meddele oplysninger, taper han retten til å inngi klage, medmindre han godtgjør omstendigheter, som finnes fyldestgjørende til undskyldning for forsømmelsen. Det samme gjelder når produsenten undlater å føre eller innsende pliktig regnskap eller å gi krevede oplysninger.
§ 5 skal lyde:
Når avgiften er beregnet skal ligningskontoret sende beregningen i rekommandert brev til den opgitte adresse i Norge for den avgiftspliktige selv (i tilfelle både utskiber og produsent) eller hans fullmektig. Har en avgiftspliktig, som ikke er hjemmehørende i Norge, undlatt å opgi fullmektig, utlegges brevet til avhentning på ligningskontoret.
Klage over beregningen må være innkommet til ligningskontoret innen 6 uker fra den dag, da beregningen i overensstemmelse med forrige ledd blev sendt den avgiftspliktige eller hans fullmektig eller utlagt på ligningskontoret. Dog kan ligningsmyndighetene på andragende innrømme forlengelse av klagefristen.
Klager, som ikke helt imøtekommes av ligningskontoret, skal det oversende til ligningsnemnda for Svalbard til avgjørelse. Før avgjørelse treffes skal der gis den avgiftspliktige anledning til fornyet uttalelse.
§ 6 første punktum skal lyde:
Avgiften innbetales til skatteoppkreveren for Svalbard innen 6 uker fra den dag, da beregningen blev sendt den avgiftspliktige eller hans fullmektig eller utlagt på ligningskontoret.
§ 9 skal lyde:
Undlatelse av å føre eller til bestemt tid å innsende den i § 3, første ledd omhandlede bok med bilag eller det i § 3, annet ledd omhandlede regnskap samt undlatelse av på forlangende å meddele nærmere oplysninger til ligningsmyndighetene straffes med bøter.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra 1. januar 1998.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).
I.
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 15 nytt tredje ledd skal lyde:
For skatt til Svalbard gjelder bestemmelser i egen lov. Personer bosatt på Svalbard og selskaper hjemmehørende på Svalbard skal ved anvendelsen av denne lov likestilles med i utlandet bosatte personer eller i utlandet hjemmehørende selskaper. Personer bosatt på fastlandet og selskaper hjemmehørende på fastlandet kan ikke ilignes skatt etter denne lov for inntekt og formue som er skattlagt til Svalbard.
§ 17 femte ledd oppheves.
§ 22 femte ledd oppheves. Nåværende sjette og syvende ledd blir nytt femte og sjette ledd.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra 1. januar 1998.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 15. oktober 1996.
|
| Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, |
Einar Steensnæs, |
Per-Kristian Foss, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |