Finansdepartementet fremmer forslag til endringer i lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet).
Det foreslås en ny bestemmelse om rapporteringsplikt for valgt revisor i institusjoner som er under tilsyn av Kredittilsynet. Revisor skal etter forslaget rapportere til Kredittilsynet ethvert forhold vedrørende virksomheten som kan innebære en overtredelse av regelverket dersom overtredelsen kan medføre tilbakekall av institusjonens tillatelse til å drive virksomhet, samt forhold som kan skade den fortsatte drift av institusjoner, eller medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold.
Departementet foreslår videre endringer i lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker, lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker, lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet samt lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Det foreslås innført et krav om at en norsk finansinstitusjon skal ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge.
Det foreslås videre en oppheving av kommunalbankloven § 10 tredje ledd om at det samlede beløp av bankens lånemidler og innskudd ikke må overstige det 10-dobbelte av grunnfondet med tillegg av inntil en halvdel av bankens andre fond. I lys av at Stortinget fastsetter en årlig garantiramme for Kommunalbankens innlån, og at Kommunalbanken har en betydelig egenkapital, anses bestemmelsen ikke lenger nødvendig eller hensiktsmessig.
Bakgrunnen for forslaget til endringer i kredittilsynsloven, finansieringsvirksomhetsloven m.v. er gjennomføringen av EØS-regler som svarer til Europaparlaments- og Rådsdirektiv 95/26 om endring av direktiv 77/780/EØF og 89/646/EØF om kredittinstitusjoner, direktiv 73/239/EØF og 92/49/EØF om skadeforsikring, direktiv 79/267/EØF og 92/96/EØF om livsforsikring, direktiv 93/22/EØF om investeringsforetak og direktiv 85/611/EØF om foretak for kollektiv investering i verdipapirer (heretter benevnt rammedirektiver) med henblikk på å styrke tilsynet. Reglene vil inngå i EØS-avtalens vedlegg IX om finansielle tjenester. EØS-komiteens beslutning nr. 2/96 av 26. januar 1996 er fattet med forbehold om Stortingets godkjennelse, fordi gjennomføringen i norsk rett krever lovendring. Det vises for øvrig til at Utenriksdepartementet i dag har fremmet St.prp. nr. 86 (1995-1996) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 2/96. I stortingsproposisjonen gis det en nærmere redegjørelse for direktivets innhold.
Lovforslaget bygger på et forslag utarbeidet i Kredittilsynet til lovendringer som anses nødvendig på bakgrunn av Rdir. 95/26 (BCCI-direktivet). Forslaget ble oversendt Finansdepartementet ved Kredittilsynets brev av 5. desember 1995.
Kredittilsynets forslag til regelverksendringer som følge av BCCI-direktivet ble sendt på høring 13. desember 1995. Høringsfristen ble satt til 12. mars 1996.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at BCCI-direktivet gjennomføres i norsk rett.
2.1 Sammendrag
2.1.1 Gjeldende rett
Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter institusjoner under tilsyn å la Kredittilsynet når som helst få gå igjennom sine protokoller, bøker, dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve. Dersom denne plikten ikke overholdes kan Kredittilsynet pålegge institusjonens revisor å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv A til lønns- og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning. Kredittilsynsloven pålegger ikke revisor å gi slike opplysninger uoppfordret til Kredittilsynet.
Norske finansinstitusjoner er pålagt å ha en kontrollkomité som skal føre tilsyn med institusjonens virksomhet og blant annet påse at virksomheten drives i samsvar med lov og vedtekter. En tilsvarende plikt foreligger ikke for verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. En kontrollkomité skal straks rapportere til Kredittilsynet betydelige forsømmelser, feil eller misligheter av større betydning eller rekkevidde som den får kjennskap til. Kredittilsynets normalinstruks for de forskjellige typer institusjoners kontrollkomiteer forutsetter et pliktig samarbeid mellom valgt revisor og komiteen. Det vises også til forretningsbankloven § 13 som bestemmer at revisjonen skal gi kontrollkomiteen alle opplysninger som den mener å trenge for å kunne utføre sitt verv.
2.1.2 EØS-reglene
BCCI-direktivet artikkel 5 fastsetter bestemmelser i rammedirektivene som pålegger valgt revisor i finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond (til sammen benevnt « finansforetak ») en plikt til straks å melde til tilsynsmyndighetene ethvert forhold eller vedtak som gjelder foretaket, og som vedkommende person har fått kjennskap til i forbindelse med utførelsen av sin oppgave, og som kan:
| - |
være en materiell overtredelse av de lover og forskrifter som fastlegger vilkårene for godkjenning, eller som særskilt omhandler virksomheten som finansforetak, eller |
| - |
skade den fortsatte drift av finansforetaket, eller |
| - |
medføre at regnskapene ikke godkjennes, eller at det tas forbehold. |
Direktivet pålegger revisor en tilsvarende plikt for forhold og vedtak revisor har fått kjennskap til i forbindelse med utførelse av revisjonsvirksomhet i et foretak som ved kontroll har nære forbindelser med institusjonen. En nær forbindelse foreligger i utgangspunktet når en fysisk eller juridisk person eier eller kontrollerer minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller der to eller flere fysiske eller juridiske personer er knyttet til hverandre ved kontroll. Begrepet kontroll er nærmere definert i direktivet.
Etter direktivets artikkel 5 nr. 2 skal det ikke anses for å være et brudd på revisors taushetsplikt å gi opplysninger i god tro til tilsynsmyndighetene. Videre fritas revisor i slike tilfeller for ethvert ansvar.
2.1.3 Departementets vurdering
BCCI-direktivet inneholder flere tiltak som vil bidra til å styrke tilsynet med finansielle tjenesteytere, både nasjonalt og på EØS-plan. Blant disse tiltak er innføring av en særskilt rapporteringsplikt for revisor i kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Departementet anser det viktig for tilsynet med de nevnte institusjoner, at en rapporteringsplikt i samsvar med direktivet gjennomføres i norsk rett. Eventuelle behov for samordning med forslag fra Revisorlovutvalget eller Banklovkommisjonen, vil vurderes i forbindelse med behandlingen av de nevnte utvalgs utredninger, på det tidspunkt disse foreligger.
Departementet foreslår i samsvar med Kredittilsynets forslag at rapporteringsplikten skal omfatte revisor i institusjoner som er under tilsyn av Kredittilsynet, dvs. institusjoner som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd. Forslaget går på dette punktet lenger enn det som følger av BCCI-direktivet. Av høringsinstansene er det bare NSRF som har hatt konkrete innvendinger mot forslaget på dette punkt. Departementet viser dessuten til at det i direktivets fortale er lagt til grunn at det er ønskelig å vedta lignende tiltak for hele sektoren for finansielle tjenester. På denne bakgrunn er departementet kommet til at den styrking av tilsynet revisors rapporteringsplikt vil medføre, bør gjøres gjeldende i forhold til de institusjoner Kredittilsynet fører tilsyn med, og ikke bare i forhold til finansinstitusjoner, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond.
Rapporteringsplikten foreslås i samsvar med Bankforeningens merknader, gjort gjeldende for valgt revisor. Dette innebærer at en institusjons interne revisor ikke vil være omfattet av rapporteringsplikten.
Det foreslås videre at bestemmelsen skal omfatte foretak som institusjonen har nære forbindelser med, dersom institusjonens revisor samtidig er revisor for dette foretaket. Det vises i denne forbindelse til finansieringsvirksomhetsloven 2a-11 tredje ledd som fastsetter at foretakene i finanskonsern skal ha samme revisor når ikke annet følger av lov eller forskrift. Direktivet inneholder en nærmere definisjon av « nære forbindelser ». Departementet foreslår i samsvar med høringsutkastet at det tas inn en forskriftshjemmel slik at det kan fastsettes nærmere regler om hva som menes med nære forbindelser. Kompetansen foreslås lagt til departementet. Det forutsettes at forskrift utarbeides i samsvar med direktivet.
Rapporteringsplikten etter direktivet omfatter som påpekt av enkelte høringsinstanser, bare forhold som valgt revisor får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet. Departementet foreslår en presisering av dette i forhold til høringsutkastet.
NSRF og Bankforeningen har lagt til grunn at det bør foreligge vesentlige forhold for at rapporteringsplikt skal inntre og at dette bør fremgå av lovteksten. Etter departementets syn bør rapporteringsplikten omfatte forhold som kan innebære overtredelse av bestemmelser som regulerer institusjonenes virksomhet og som kan gi grunnlag for tilbakekall av tillatelsen til å drive virksomhet. Det legges til grunn at regelbrudd som kan gi grunnlag for tilbakekall av tillatelse vil anses som materielle/vesentlige brudd i henhold til BCCI-direktivet.
Rapporteringsplikten etter direktivet omfatter i tillegg til materielle brudd på lover og forskrifter, også forhold som kan skade den fortsatte drift av foretaket. Bankforeningen har gitt uttrykk for at det bør stilles et vesentlighetskrav også i denne forbindelse. Etter departementets syn vil et forhold for å kunne skade foretakets videre drift, måtte være av en vesentlig karakter.
Bankforeningen har vist til at det følger av aksjeloven § 10-9 og revisorloven § 8 at revisor skal avgi revisjonsberetning og at det derfor ikke er nødvendig at det presiseres noen særskilt rapporteringsplikt i forbindelse med årsberetningen. Etter Bankforeningens syn dekkes de fire hovedgruppene av avvik fra en normalberetning som er fastsatt i NSRFs norm, av den rapporteringsplikt som følger av Kredittilsynets forslag for øvrig.
Etter direktivet skal det rapporteres om forhold som kan medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold. Departementet vil ikke se bort fra at slike forhold kan være av en slik art at de ikke nødvendigvis faller inn under de øvrige regler som foreslås. Det vises dessuten til at NSRFs « Norm vedrørende revisjonsberetningens form og innhold » ikke er å anse som en rettslig bindende norm. Departementet foreslår på denne bakgrunn en rapporteringsplikt i samsvar med direktivet.
Den foreslåtte rapporteringsplikten forhindrer ikke etter departementets syn, at revisor tar opp forholdet med ledelsen eller kontrollkomiteen i institusjonen. Det bør imidlertid være opp til revisor selv å vurdere om eventuelle umiddelbare tiltak fra selskapets ledelse kan medføre at rapporteringsplikten bortfaller. Etter det departementet er kjent med er denne forståelsen av direktivet i samsvar med den danske myndigheter har lagt til grunn.
Departementet viser for øvrig til at den foreslåtte bestemmelse om revisors rapporteringsplikt omfatter de forhold som revisor i finansinstitusjon er foreslått å ha rapporteringsplikt for etter forslaget i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) om lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner § 3-1 annet ledd. På det tidspunkt det eventuelt vedtas endringer i tilsynsloven, vil derfor eventuelle vedtatte regler i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) § 3-1 annet ledd kunne oppheves.
Etter lov av 14. mars 1964 nr. 2 om revisjon og revisorer § 15 er revisorer, med de unntak som følger av lov, forpliktet til å bevare taushet om alt de under sin virksomhet får kjennskap til. Departementet antar at det av denne grunn er nødvendig å ta inn en særskilt lovbestemmelse i samsvar med BCCI-direktivet artikkel 5 nr. 2 om at det ikke skal anses for å være et brudd på revisors taushetsplikt etter lov, forskrift eller avtale å gi opplysninger i god tro til Kredittilsynet. På bakgrunn av merknadene fra Norges Registrerte Revisorers Forening foreslår departementet en presisering av at det er den aktsomme gode tro som beskyttes. Bestemmelsen vil ha betydning i tilfeller der det i ettertid må antas at det ikke forelå noen rapporteringsplikt. I tillegg foreslås det tatt inn en bestemmelse om at revisor i slike tilfeller fritas for ethvert ansvar forbundet med slik rapportering.
2.2 Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til Regjeringens forslag om å pålegge valgt revisor i institusjoner som er under Kredittilsynets tilsyn en konkret varslingsplikt i de tilfeller det avdekkes alvorlige regelbrudd. Komiteen vil understreke at plikten er ganske vidtgående og gir forslaget sin støtte. Komiteen viser for det første til at departementet går lenger enn det BCCI-direktivet krever når det gjelder hvilke pliktsubjekter som omfattes. Komiteen er enig i at det er naturlig at varslingsplikten blir gjort gjeldende for de institusjoner som etter loven er underlagt Kredittilsynets kontroll. For det andre viser komiteen til forslaget til ny § 3 a første ledd nr. 3 som krever revisorvarsel om ethvert forhold som kan « medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold ». Denne formulering omfatter en rekke forhold. Den foreslåtte varslingsplikten understreker således at revisor har en uavhengig stilling i forhold til den finansinstitusjon som gir revisoroppdraget. Komiteen vil påpeke at revisors uavhengige stilling og generelle aktsomhetsplikt er en viktig garanti for alle som skal forholde seg til finansinstitusjonen. I mange tilfeller vil revisor være den eneste som har praktisk mulighet for å avsløre irregulære forhold i tide. Revisor har derfor et stort ansvar. Komiteen antar imidlertid at eventuell manglende oppfyllelse av revisors plikter vil ha betydning i en rekke forhold, herunder når det gjelder eventuelt etterfølgende erstatningsansvar. Rettspraksis om revisors erstatningsansvar så langt har vist at det skal mye til før revisor blir ilagt et ansvar for tap lidt av tredjemann for upåtalte regelovertredelser i revisorgodkjente regnskap, også i finansinstitusjoner. Det er etter komiteens syn riktig å få konkretisert revisoransvaret ved at det oppstilles konkret krav til varsling av Kredittilsynet i forbindelse med alvorlige overtredelser av regelverket for finansinstitusjoner.
Komiteen er enig med departementet i at den foreslåtte rapporteringsplikt ikke forhindrer at revisor reiser spørsmålet med ledelsen eller kontrollkomiteen i den berørte institusjon. Komiteen vil likevel understreke at revisor kan velge å rapportere i.h.t. varslingsplikten også i tilfeller der revisor ennå ikke har reist spørsmålet med den aktuelle finansinstitusjonen.
Komiteen ser det som positivt at revisors varslingsplikt i.h.t. forslaget inkluderer forhold i foretak som finansinstitusjonen har nære forbindelser med; herunder hel- eller deleide datterselskap.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at Regjeringen foreslo en vid forskriftshjemmel. Stortinget bør, så langt det er råd, vedta lovers innhold uttømmende. Bare der det er behov for utfylling eller løpende justeringer utover det som naturlig bringes tilbake til Stortinget skal det delegeres myndighet til departementet. Flertallet vil derfor innta flere momenter i lovteksten og derved innsnevre det saklige området for forskriftshjemmelen.
Flertallet vil i samsvar med dette fremme et mer konkret forslag til kredittilsynsloven ny § 3 a annet ledd. Forslaget følger i all hovedsak definisjonen i BCCI -direktivet, som departementet opplyser var tenkt å danne grunnlag for innholdet av forskrift. Samtidig beholdes Regjeringens forslag til forskriftshjemmel i siste punktum i nevnte bestemmelse med den forutsetning at denne delegasjon av myndighet til departementet skal gi mulighet til nødvendig presisering i tillegg til den definisjon flertallet foreslår. Flertallet har, i motsetning til det som følger av BCCI-direktivets definisjon, ikke inntatt henvisning til sjuende selskapsdirektiv. Departementet kan derfor, med hjemmel i delegert myndighet, ta inn i forskriften det innhold fra syvende selskapsdirektiv som er aktuelt for å få en utfyllende og helt presis definisjon.
Det vises til at departementet i brev av 28. november 1996 til finanskomiteen har opplyst at sjuende selskapsdirektiv ennå ikke er innarbeidet i norsk rett.
Flertallet foreslår på denne bakgrunn følgende forslag til kredittilsynsloven ny § 3 a annet ledd:
« Rapporteringsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende for forhold som revisor får kjennskap til under utøvelse av sin revisjonsvirksomhet for foretak som institusjonen har nære forbindelser med. Med « nære forbindelser » menes en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer som er knyttet til hverandre ved
| a) |
kapitalinteresse, dvs. ved å ha eller kontrollere minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller |
| b) |
kontroll, dvs. ved en forbindelse mellom et hovedforetak og et underforetak eller ved en tilsvarende forbindelse mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak. Kontroll ansees som hovedregel å foreligge der personer eller foretak eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i institusjonen, og der institusjonen eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i et foretak, eller der foretak inngår i samme konsern som institusjonen. Ethvert underforetak av et underforetak anses også som datterforetak av hovedforetaket som står i spissen for foretakene. En situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er varig knyttet til en person ved kontroll, anses også som en nær forbindelse mellom slike personer. Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som nære forbindelser. »
|
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil stemme imot flertallets forslag til n y § 3 a annet ledd. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag på dette punkt, som er identisk med første og siste punktum i flertallets forslag.
3.1 Sammendrag
3.1.1 Gjeldende rett
Det stilles ikke direkte krav i norsk finanslovgivning om at norske finansinstitusjoner skal ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge. Lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel § 3-3 tredje ledd punkt 1 inneholder imidlertid et slikt krav for verdipapirforetak (jf. endringslov 7. juni 1996). Bestemmelsen trer i kraft 31. desember 1996.
3.1.2 EØS-reglene
BCCI-direktivet artikkel 3 inneholder en bestemmelse om at myndighetene skal kreve at en finansinstitusjon (som er juridisk person) har både forretningskontor og hovedkontor i samme medlemsstat. Tilsvarende bestemmelser er fastsatt for verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond i Rdir. 93/22 og Rdir. 85/611 .
Departementet legger til grunn at det med forretningskontor menes vedtaksfestet forretningskontor. Det vises til lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper § 2-2 nr. 2 der det fremgår at vedtektene skal angi den kommune i riket hvor selskapet skal ha sitt forretningskontor.
Kravet skal gjelde som vilkår for at tillatelse kan gis. Etter rammedirektivenes bestemmelser vil tillatelsen kunne tilbakekalles dersom institusjonen ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for tillatelsen. Det fremgår for øvrig av direktivets fortale at myndighetene skal kunne nekte å gi tillatelse, eventuelt kalle den tilbake, dersom det fremkommer forhold i driftsplanen, den geografiske plassering, eller den virksomhet som faktisk utøves, som klart viser at finansinstitusjonen har valgt rettssystemet i den aktuelle medlemsstat for å unndra seg strengere standarder i en annen medlemsstat der institusjonen har til hensikt å drive eller allerede driver størstedelen av sin virksomhet.
3.1.3 Departementets vurdering
I samsvar med BCCI-direktivet artikkel 3 foreslår departementet at det innføres et krav om at norske finansinstitusjoner skal ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge. Dette foreslås gjennomført ved at det foretas endringer i konsesjonsbestemmelsene i de enkelte særlover, dvs. sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven. Det vises til at konsesjonsbestemmelsene i sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven ble endret ved Stortingets vedtak 22. juni 1996, jf. Innst.O.nr.72 (1995-1996) om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m. Endringsforslagene i proposisjonen her bygger på de aktuelle bestemmelsene slik de lyder etter Stortingets vedtak.
Departementet legger til grunn at finanslovgivningen inneholder tilstrekkelige hjemler for tilsynsmyndighetene til å kunne tilbakekalle en tillatelse dersom kravet til å ha forretningskontor i Norge ikke oppfylles. Tilsvarende gjelder dersom det klart viser seg at en finansinstitusjon utelukkende har valgt å etablere seg i Norge for å unndra seg strengere regler i et annet EØS-land, eller rent faktisk ikke utøver virksomhet i Norge. Det vises i denne sammenheng til sparebankloven § 48, forretningsbankloven § 8, finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 og forsikringsvirksomhetsloven § 2-2.
3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader i Innst.O.nr.48 (1995-1996) der en enstemmig komité (se pkt. 3.2.5.1.2. side 14) går inn for at en kredittinstitusjon eller et aksjeselskap må ha forretningskontor og hovedkontor i Norge for å yte investeringstjenester. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om å innføre et krav til at norske finansinstitusjoner skal ha både det vedtektsbestemte forretningskontor og hovedkontoret i Norge, slik at også institusjoner som ikke yter investeringstjenester må oppfylle det samme krav.
4.1 Sammendrag
4.1.1 Gjeldende rett
Det følger av Kredittilsynsloven § 7 at Kredittilsynets styremedlemmer og tjenestemenn har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten gjelder ikke overfor Norges Bank. Kredittilsynet har i tillegg taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 flg.
I verdipapirhandelloven § 7-3 (etter endringslov 7. juni 1996) er det vist til at Kredittilsynet har taushetsplikt etter tilsynsloven § 7. Det er videre fastsatt at dersom Kredittilsynets kontroll gir grunn til å anta at det er utvist rettsstridig forhold i forbindelse med handel og finansielle instrumenter, og dette har påført eller vil påføre noen tap, kan vedkommende underrettes om forholdet dersom dette er nødvendig for at han eller hun skal kunne vareta sine rettigheter overfor verdipapirforetaket. Tilsvarende gjelder dersom det ellers er grunn til å anta at noen er eller vil bli påført tap som følge av at verdipapirhandellovens bestemmelser ikke er overholdt. Kredittilsynet kan dessuten meddele børsen forhold som gjelder overtredelse av verdipapirhandelloven.
Etter sentralbankloven § 12 har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for sentralbanken, plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om bankens eller andres forretningsmessige forhold eller om noens personlige forhold. Taushetsplikten gjelder ikke overfor Kredittilsynet. Forvaltningsloven § 13 annet og tredje ledd og § 13a og § 13e får anvendelse.
4.1.2 EØS-reglene
BCCI-direktivet utvider den adgang som foreligger etter gjeldende regler til å gjøre unntak fra tilsynsmyndighetenes taushetsplikt, herunder kretsen av de myndigheter og organer det skal kunne utveksles opplysninger med, jf. direktivets art. 4. Utvidelsene er mest omfattende for så vidt gjelder forvaltningsselskap for verdipapirfond. Dette skyldes ulike regler i rammedirektivene. Etter gjennomføringen av BCCI-direktivet vil reglene om taushetsplikt og adgangen til å utveksle opplysninger være den samme i alle rammedirektivene.
Etter direktivets art. 4 skal taushetspliktreglene ikke være til hinder for utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndighet og:
| - |
myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med organer som medvirker ved avvikling og konkursbehandling av finansinstitusjoner, forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirforetak (og lignende fremgangsmåter) |
| - |
myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med personer som skal foreta lovfestet revisjon av finansinstitusjoner, forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirforetaks regnskaper. |
Taushetsplikt etter sikringsdirektivene skal heller ikke være til hinder for utveksling av opplysninger med uavhengige aktuarer som fører lovfestet tilsyn med forsikringsselskaper, samt organer med ansvar for å føre tilsyn med disse aktuarer.
Det er videre fastsatt at taushetsplikten ikke skal være til hinder for utveksling av opplysninger med myndigheter eller organer som er ansvarlig for å undersøke og etterforske overtredelser av bestemmelser i selskapsretten m.v., når utveksling av opplysninger foretas for å styrke finanssystemets stabilitet og integritet. Dersom slike myndigheter innhenter bistand fra personer som på grunn av deres særskilte kompetanse gis fullmakt for dette formål, og som ikke er ansatt i offentlig sektor, kan adgangen til utveksling av opplysninger utvides til disse personene. Det er fastsatt særskilte vilkår for utveksling av opplysninger som kommer fra en annen medlemsstat til personer som nevnt.
Tilsynsmyndigheten som benytter seg av den utvidede adgangen til å utveksle opplysninger skal kreve at minst følgende betingelser er oppfylt:
| - |
opplysningene skal brukes til utøvelse av de oppgaver det aktuelle organet eller person har ansvar for, |
| - |
opplysningene skal være underlagt taushetsplikt hos mottaker, |
| - |
dersom opplysningene kommer fra en annen medlemsstat kan de ikke gis videre uten uttrykkelig samtykke fra vedkommende myndigheter som har gitt opplysningene og eventuelt bare til det formål som ligger til grunn for samtykket. |
Taushetspliktreglene skal heller ikke være til hinder for at tilsynsmyndighetene gir opplysninger til sentralbanker og andre organer med lignende funksjoner i deres egenskap av pengepolitiske myndigheter og eventuelle andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer. Tilsvarende gjelder i forhold til oppgjørssentraler dersom myndighetene mener det er nødvendig å gi opplysningene videre for å sikre at disse organene virker tilfredsstillende i forbindelse med en markedsdeltakers mislighold eller potensielle mislighold.
4.1.3 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at det bør fastsettes enkelte nærmere bestemmelser om norske myndigheters adgang til å utveksle opplysninger med de myndigheter og andre organer som er nevnt i BCCI-direktivet. Etter departementets syn vil dette mest hensiktsmessig kunne gjøres ved at de aktuelle unntak tas inn i kredittilsynsloven § 7.
BCCI-direktivet inneholder en adgang for myndighetene til å gjøre unntak fra taushetsplikten. De enkelte myndigheter må antas å stå fritt med hensyn til i hvilken grad de benytter denne adgangen. I den grad adgangen benyttes, må imidlertid de vilkår direktivet fastsetter mht. bl.a. at opplysningene skal være underlagt taushetsplikt, oppfylles.
Etter departementets syn bør Kredittilsynet ikke utveksle opplysninger som i utgangspunktet faller inn under taushetsplikten, med andre organer i utlandet enn de tilsvarende myndigheter der. Dersom utenlandske sentralbanker eller oppgjørssentraler anser det nødvendig å innhente opplysninger fra Kredittilsynet, bør de etter departementets syn be sitt hjemlands tilsynsmyndigheter om å innhente disse. Departementet legger til grunn at tilsynsmyndigheter fra andre EØS-land ikke kan anses som uvedkommende i forhold til Kredittilsynets taushetsplikt etter kredittilsynsloven. Departementet anser det likevel hensiktsmessig at det i tilsynsloven tas inn en bestemmelse om at taushetsplikten etter denne loven og etter forvaltningsloven, ikke er til hinder for utveksling av opplysninger med slike myndigheter. Departementet foreslår at det gis hjemmel i tilsynsloven til å gi forskrifter om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i land utenfor EØS- området. Det vises for øvrig til at utenlandske myndigheters adgang til å videreformidle opplysninger mottatt fra Kredittilsynet vil avhenge av det aktuelle lands regelverk samt tilsynsavtaler og internasjonale avtaler de aktuelle land har inngått.
Etter sentralbankloven § 12 har ansatte og tjenestemenn i sentralbanken taushetsplikt for det han i forbindelse med arbeidet får vite om bankens eller andres forretningsmessige forhold eller om noens personlige forhold. Departementet legger i likhet med det som gjelder Kredittilsynets taushetsplikt, til grunn at BCCI-direktivet ikke nødvendiggjør endringer i sentralbankloven. Det vises til den adgang til utveksling av opplysninger som følger av forvaltningsloven § 13 b, samt den nylig vedtatte endring i valutareguleringslovens taushetspliktsbestemmelse, jf. Innst.O.nr.50 (1995-1996) (tiltak mot hvitvasking av penger). Det vises dessuten til at Norges Banks taushetsplikt etter sentralbankloven ikke gjelder overfor Kredittilsynet.
Når det gjelder de konkrete unntak fra taushetsplikten som fremgår av direktivet, er enkelte av disse lite aktuelle som følge av det norske tilsynssystemet. Dette gjelder bl.a. adgangen til å utveksle opplysninger med myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med personer som skal foreta lovfestet revisjon i foretakene og med myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med organer som medvirker ved avvikling av foretakene. Ettersom Kredittilsynet fører tilsyn med både finansinstitusjonene, revisorer og finansinstitusjoner under avvikling, herunder avviklingsstyret, vil disse unntakene ha liten praktisk betydning. Departementet antar for øvrig i likhet med Kredittilsynet at skifteretten ikke vil være å anse som uvedkommende i relasjon til taushetsplikten.
Departementet legger til grunn at de av direktivets unntak som er praktiske i forhold til Kredittilsynets taushetsplikt, er adgangen til å utveksle opplysninger med sentralbanken og oppgjørssentraler. Det følger allerede av kredittilsynsloven § 7 at taushetsplikten ikke gjelder overfor Norges Bank. Departementet foreslår en tilsvarende bestemmelse i forhold til Verdipapirsentralen, oppgjørssentral som nevnt i verdipapirhandelloven §§ 2-3 eller 4-8 og børs med tillatelse etter børsloven § 1-2, for så vidt gjelder forhold som er nødvendige for utførelsen av disse institusjoners lovbestemte oppgaver. Det legges til grunn at den foreslåtte formulering er i samsvar med direktivets krav til at det skal anses nødvendig å utveksle opplysningene for å sikre at oppgjørssentraler virker tilfredsstillende i forbindelse med en markedsdeltakers mislighold eller potensielle mislighold. Departementet foreslår for øvrig en presisering av at unntaket fra taushetsplikten også omfatter taushetsplikt etter forvaltningsloven.
Departementet foreslår at nærmere regler om Kredittilsynets utveksling av opplysninger med andre myndigheter eller organer kan fastsettes i forskrift. Det forutsettes at forskrift utarbeides i samsvar med BCCI-direktivet. Dette medfører at det bl.a. bør fastsettes regler om videre formidling av opplysninger som kommer fra en annen EØS-stat. Det vises for øvrig til at en forskrift vil kunne omfatte nærmere praktiske regler og vilkår for utveksling av opplysninger både i forhold til organer som er uttrykkelig nevnt i loven som organer taushetsplikten ikke gjelder overfor som følge av en tolkning av gjeldende taushetspliktsbestemmelser.
4.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at BCCI-direktivets bestemmelser kom til som et resultat av mange småinvestorers dyrkjøpte erfaringer i forbindelse med at et stort, internasjonalt og meget uoversiktlig finanskonsern brøt sammen. Departementets forslag til unntak fra myndighetenes taushetsplikt, særlig overfor andre lands myndigheter, er basert på sentrale bestemmelser i BCCI-direktivet i så henseende. Ønsket om å bekjempe internasjonal økonomisk kriminalitet og hensynet til mindre innskytere må overordnes fortrolighetssforpliktelsene hvis det skal være mulig å forhindre flere BCCI-skandaler. Komiteen vil derfor støtte departementets forslag til unntak fra taushetsplikten for å muliggjøre utveksling av opplysninger.
5.1 Sammendrag
BCCI-direktivet art. 2 fastsetter at et vilkår for å gi tillatelse til å drive virksomhet som finansinstitusjon eller verdipapirforetak, skal være at foretaket ikke har « nære forbindelser » med andre juridiske eller fysiske personer som er til hinder for at tilsynsmyndigheten kan føre et forsvarlig tilsyn. Tillatelse skal også nektes dersom tilsynsmyndigheten hindres i å føre forsvarlig tilsyn fordi en eller flere juridiske personer som foretaket har nære forbindelser med, er underlagt tredjelands lover og forskrifter, eller fordi anvendelsen av disse lover og forskrifter fører til vanskeligheter. En nær forbindelse foreligger i utgangspunktet når en fysisk eller juridisk person eier eller kontrollerer minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital.
Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd kan som hovedregel ingen eie mer enn 10 % av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det kan etableres konsernforhold i samsvar med § 2-2 annet ledd. Kongen (Finansdepartementet) kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra eierbegrensningen i første ledd, jf. annet ledd nr. 9. Etter departementets syn vil krav til at eierforholdene er oversiktlige og ikke til hinder for et forsvarlig tilsyn, være et relevant hensyn ved avgjørelsen av om det skal gjøres unntak fra eierbegrensningsreglene. Slike krav bør også kunne stilles i forbindelse med godkjenning av konsernstruktur eller finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 a. Det anses derfor ikke nødvendig å foreslå regelendringer for å gjennomføre direktivets krav til oversiktlige eierforhold for så vidt gjelder finansinstitusjonene.
Når det gjelder verdipapirforetak, viser departementet til verdipapirhandelloven § 3-3 tredje ledd nr. 3 og § 3-5 (etter endringslov 7. juni 1996) som stiller krav til at aksjonær med betydelig eierandel i selskapet skal anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Dette kravet vil kunne relateres til at forvaltningen foretas i samsvar med de regler som er gitt, herunder at aksjonærens innflytelse i foretaket ikke er til hinder for et effektivt tilsyn med virksomheten, jf. Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) . BCCI-direktivet anses derfor ikke å nødvendiggjøre regelendringer på dette punktet.
5.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2. Komiteen viser til at eierforholdene ikke alltid er klare i norske foretak. Dette skyldes imidlertid ikke manglende regelverk men manglende etterlevelse av eksisterende regler. Komiteen er derfor enig med Regjeringen om at BCG-direktivet artikkel 2 ikke krever endring i norsk lov.
6.1 Sammendrag
§ 10 tredje ledd i kommunalbankloven fastsetter en begrensning på Kommunalbankens innlån ut fra størrelsen på den ansvarlige kapitalen. For å skape helhet og oversikt i finanspolitikken, og samtidighet i behandling av garantisaker og statsbudsjettet, har Stortinget fra og med Statsbudsjettet 1989 fastsatt en årlig ramme for Kommunalbankens statsgaranterte innlån. Den årlige garantirammen representerer sammen med de begrensningene som følger av nevnte bestemmelse i kommunalbankloven, en dobbeltstyring av Kommunalbankens innlån. Så lenge Kommunalbanken har en svært høy ansvarlig kapital, vil den effektive begrensningen ligge i den fastsatte garantirammen.
Ved salderingen av Statsbudsjettet for 1995 ble det vedtatt å overføre 1,1 mrd. kroner av Kommunalbankens reservefond til statskassen. I salderingsproposisjonen, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 10 (1995-1996) heter det:
|
« Kommunalbanklovens § 10 siste ledd sier at bankens lånemidler og innskudd ikke må overstige det 10-dobbelte av grunnfondet med tillegg av inntil en halvdel av bankens andre fond. I tillegg fastsettes det ved vedtak i Stortinget en garantiramme for bankens innlån. En vil senere vurdere om den foreslåtte overføringen av reservefondet bør medføre at en justerer bankens garantiramme, og videre om det er påkrevet å foreta andre endringer i lys av nevnte bestemmelse i kommunalbankloven. En vil komme tilbake til disse spørsmålene senere. » |
I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 58 (1995-1996), har Stortinget vedtatt å øke garantirammen for Kommunalbankens innlån fra 30 til 31 mrd. kroner. Med en slik økning av garantirammen kan den vedtatte overføringen av reservefondsmidlene finne sted uten at det får vesentlige konsekvenser for bankens likviditet eller aktivitetsnivå.
Når reservefondet reduseres, kan bestemmelsen i kommunalbankloven § 10 tredje ledd føre til at banken ikke kan utnytte lånefullmakten på 31 mrd. kroner. Kommunalbanken har en betydelig egenkapital, og staten garanterer i tillegg for bankens innlån. Med utgangspunkt i tall fra utgangen av 1995, vil en reduksjon av reservefondet på 1,1 mrd. kroner redusere Kommunalbankens risikovektede kapitaldekning fra 73,7 % til 54,7 %. Ved utgangen av 1995 var kapitaldekningen sett under ett i forretningsbankene 11,9 %, i sparebankene 15,4 % og i kredittforetakene 18,8 %.
I lys av at Stortinget fastsetter en årlig garantiramme for Kommunalbankens innlån, og at Kommunalbanken har en betydelig egenkapital, anses ikke § 10 tredje ledd i kommunalbankloven lenger for nødvendig eller hensiktsmessig. En vil på denne bakgrunn foreslå å oppheve lovens § 10 tredje ledd.
6.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at Kommunalbankens aktivitetsnivå fastsettes gjennom årlige vedtak i Stortinget om netto utlånsendringer.
Komiteen er på denne bakgrunn enig i at Kommunalbankens pkt. 10 tredje ledd er unødvendig og uhensiktsmessig og mener at den på en uheldig måte kan begrense Stortingets handlefrihet. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om å oppheve denne bestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at forslaget om å oppheve kommunalbankloven § 10 tredje ledd har sin bakgrunn i at Stortingets flertall, mot disse partiers stemmer, vedtok i salderingen for statsbudsjett for 1996 å overføre 1,1 mrd. kroner av Kommunalbankens reservefond til statskassen. Disse medlemmer viser til sin merknad i B.innst.S.nr.II (1995-1996), side 27:
|
« Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser videre til at stortingsflertallet høsten 1992 vedtok å inndra 2 mrd. kroner fra Kommunalbankens egenkapital. I salderingsproposisjonen for 1996 foreslår Regjeringen at ytterligere 1,1 mrd. kroner overføres til statskassen fra Kommunalbankens reservefond. Disse medlemmer går imot denne tappingen av egenkapital som vil svekke Kommunalbankens stilling og soliditet. » |
Disse medlemmer viser til at dersom Sosialistisk Venstrepartis synspunkt hadde vært fulgt, ville Kommunalbankloven § 10 tredje ledd kunnet videreføres. Disse medlemmer ser det som uheldig at stortingsflertallet i flere omganger har svekket Kommunalbankens stilling og soliditet.
Lovforslaget antas ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteen har ingen merknader.
I (endringer i lov om Norges Kommunalbank)
Bakgrunnen for forslaget om opphevelse av lovens § 10 tredje ledd er omtalt under punkt 6.
II (endringer i Kredittilsynsloven)
§ 3 a
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til forslag om endring av Regjeringens forslag under punkt 2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 2 og slutter seg til Regjeringens forslag.
§ 7 første ledd
Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
III (endringer i lov om sparebanker)
Endringen er nærmere omtalt i punkt 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
IV (endringer i lov om forretningsbanker)
Endringen er nærmere omtalt i punkt 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
V (endringer i lov om forsikringsvirksomhet)
Endringen er nærmere omtalt i punkt 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
VI (endringer i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner)
Endringen er nærmere omtalt i punkt 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) (EØS-tilpasning) og lov av 15. juli 1949 nr. 1 om Norges Kommunalbank m.m.
I.
I lov av 15. juli 1949 nr. 1 om Norges Kommunalbank gjøres følgende endringer:
§ 10 tredje ledd oppheves.
II.
I lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) gjøres følgende endringer:
Ny § 3a skal lyde:
Valgt revisor i institusjoner som nevnt i § 1 første ledd plikter straks å rapportere til Kredittilsynet ethvert forhold vedrørende virksomheten som denne får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet som kan
| 1. |
innebære en overtredelse av bestemmelser som regulerer institusjonens virksomhet, dersom overtredelsen kan medføre tilbakekall av institusjonens tillatelse til å drive virksomhet, |
| 2. |
skade den fortsatte drift av institusjonen, eller |
| 3. |
medføre at regnskapene ikke godkjennes eller at det tas forbehold. |
Rapporteringsplikten etter første ledd gjelder tilsvarende for forhold som revisor får kjennskap til under utøvelse av sin revisjonsvirksomhet for foretak som institusjonen har nære forbindelser med. Med «nære forbindelser» menes en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer som er knyttet til hverandre ved
| a) |
kapitalinteresse, dvs. ved å ha eller kontrollere minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller |
| b) |
kontroll, dvs. ved en forbindelse mellom et hovedforetak og et underforetak eller ved en tilsvarende forbindelse mellom enhver fysisk eller juridisk person og et foretak. Kontroll ansees som hovedregel å foreligge der personer eller foretak eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i institusjonen, og der institusjonen eier eller kontrollerer minst 20 % av aksjene eller stemmene i et foretak, eller der foretak inngår i samme konsern som institusjonen. Ethvert underforetak av et underforetak anses også som datterforetak av hovedforetaket som står i spissen for foretakene. En situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er varig knyttet til en person ved kontroll, anses også som en nær forbindelse mellom slike personer. |
Departementet kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som nære forbindelser.
Forhold som revisor rapporterer i aktsom god tro til Kredittilsynet skal ikke anses som brudd på taushetsplikten etter lov, forskrift eller avtale, og ikke medføre ansvar.
§ 7 første ledd skal lyde:
Tilsynets styremedlemmer og tjenestemenn har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten etter denne bestemmelse og forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank eller tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som fører tilsyn som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 13, eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at Kredittilsynet gir opplysninger til børs med tillatelse etter børsloven § 1-2, Verdipapirsentralen eller oppgjørssentral som nevnt i verdipapirhandelloven §§ 2-3 eller 4- 8, om forhold som er nødvendig for utførelsen av disse institusjonenes lovbestemte oppgaver. Departementet kan gi regler om at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor tilsynsmyndigheter fra annet enn EØS-land når disse fører tilsyn som nevnt i tredje punktum. Departementet kan gi nærmere regler om Kredittilsynets utveksling av opplysninger med de myndigheter og organer taushetsplikten ikke gjelder overfor.
III.
I lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker gjøres følgende endring:
§ 3 første ledd skal lyde:
En sparebank kan ikke drive bankvirksomhet uten tillatelse av Kongen og kan ikke begynne virksomheten før vedtektene er godkjent av Kongen. En sparebank skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge. Med tillatelse av Kredittilsynet kan en sparebank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sitt sete, og med tillatelse av Kongen også utenfor denne kommune.
IV.
I lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker gjøres følgende endring:
§ 8 første ledd skal lyde:
En forretningsbank kan ikke bli registrert før Kongen har gitt den tillatelse til å drive bankvirksomhet. En forretningsbank skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge. Med tillatelse av Kredittilsynet kan en forretningsbank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sitt sete, og med tillatelse av Kongen også utenfor denne kommune.
V.
I lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endringer:
§ 2-1 første ledd skal lyde:
Et forsikringsselskap kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av Kongen, som kan sette vilkår for tillatelsen. Et forsikringsselskap skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge.
VI.
I lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 3-3 første ledd skal lyde:
Finansieringsforetak kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av Kongen. Dette gjelder ikke foretak som nevnt i § 1-4 annet ledd. Finansieringsforetak skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge.
VII.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 28. november 1996.
|
| Bjørnar Olsen, |
Magnhild Meltveit Kleppa, |
Per-Kristian Foss, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |