Vedlegg til særmerknader fra representanten Roy N Wetterstad.

Like mye tid med far som med mor - skadelig for barnet

Artikkel av Per Skau i LO-Aktuelt nr. 4/97.

       Hele fagbevegelsen bør komme på banen og delta i debatten om ny barnelov. Store grupper av LOs medlemmer har meninger om de endringene som nå blir foreslått og behandlet av Stortinget utover våren. Det er viktig at flere engasjerer seg for å påvirke våre politikere rundt om i landet slik at Stortinget til slutt faller ned på et standpunkt som er til fordel for barna og LOs medlemmer.

       Undertegnede viser til den meget vellykkede konferansen « Far, kar og proletar » som ble beskrevet i siste nummer av LO-Aktuelt. Videre viser jeg til kronikken fra Frode Thuen som kommer med sterk oppfordring til fagbevegelsen om å engasjere seg i forhold til ny barnelov og nye bidragsregler.

       Jeg vil her forsøke å bidra til å starte denne debatten ved å ta for meg et sentralt tema i forslaget til ny barnelov.

       Stortinget vil forhåpentligvis få seg forelagt forslaget til ny barnelov i nær fremtid. Denne loven, som skal ivareta barnets interesser på best mulig måte, er full av konfliktspørsmål. Dette gjelder i særlig grad de som er kommet opp i konflikter vedrørende barnefordelingssaker.

       Debatten så langt har vært preget av debattanter med dårlig erfaringsgrunnlag og sterkt oppbygget frustrasjon over motparten (det andre kjønn). Selv om de fleste debatt-innleggene starter med å hevde at de skal ivareta barnets interesser, skinner det ofte klart igjennom at det her ligger mange følelser på egne vegne.

       Det at det ligger følelser bak bør ikke skremme folk og politikere fra å være modige når vi nå skal få en ny barnelov. Tiden er nå moden, for ikke å si overmoden for radikale endringer av barneloven med sikte på å gjøre fedrene likeverdige med mødrene når det gjelder ansvaret overfor barna.

       Jeg vil i dette innlegget forsøke å argumentere for at loven skal innføre et likestillingsprinsipp for samvær med barna mellom far og mor, såkalt delt omsorg.

       Og for at alle dere som er imot delt omsorg, ikke skal stoppe å lese her, vil jeg først komme med konklusjonen på mitt innlegg.

       Jeg mener ikke at vi skal tvinge delt omsorg på noen. Jeg mener ikke at vi skal foreta oss noe som kan sies å være skadelig for barna. Mitt poeng baserer seg utelukkende på at loven bør ha som prinsipp at både far og mor skal stille like mye opp for barna.

       Jeg aksepterer at det fortsatt er en skeiv fordeling, med overvekt av mødre som tar hovedomsorgen for barna, til barnas beste.

       Men jeg mener at diskusjonen og loven skal ta utgangspunkt i at far og mor skal bruke like mye tid hver på barna etter en skilsmisse. Så får far heller argumentere for hvorfor ikke. Så får man diskutere hva som er best for barna. Men ikke som i dag, hvor man bare henviser til lov og praksis og innfinner seg med at mor tar hovedansvaret og far får en samværsavtale.

       Vi skylder våre barn en bedre ordning enn dette. I hvert fall bør vi starte diskusjonene på et annet nivå. Derfor: Delt omsorg som prinsipp i barneloven.

       Mitt ståsted er at jeg over en viss periode har hatt anledning til å jobbe med forslag til ny barnelov på Stortinget. Jeg har ikke personlige erfaringer når det gjelder barnefordelingssaker og er dermed ikke en som snakker for min syke far.

       Det har lenge vært et krav i samfunnet at kvinner skal få like muligheter i arbeidslivet, både når det gjelder lønn, men også karriere. På den motsatte side har det også vært et krav at menn skal delta i større grad på hjemmebane, ikke minst når det gjelder omsorgen for barna. Regjeringen legger også opp en slik politikk blant annet gjennom permisjonsreglene.

       Det synes som om det blir mer og mer aksept for at menn tar et større omsorgsansvar.

       På et viktig område følger man ikke opp en slik ønsket utvikling. Dette gjelder barneloven.

       Når det oppstår tvister i barnefordelingssaker og man skal bruke barneloven som verktøy, fører lovens utforming og praksis til at delt omsorg er omtrent utenkelig. Dette hevdes å være til beste for barna.

       Men hovedproblemet med dette er at dette gir kraftige signaler ut i samfunnet om at det er mor som har ansvaret for omsorgen og at far er en som skal « avlaste » mor.

       Dette fører til en kraftig oppbremsing av en utvikling som vi ønsker, hvor menn ikke bare bruker tid på barna, men faktisk tar et like stort ansvar for dem.

       Vi vet i dag at opp mot halvparten av ekteskapene vil ende med skilsmisse. Det betyr at samtidig som vi ber menn ta en større andel av omsorgen for barna, så vil i 90 prosent av tilfellene mennene oppleve at de degraderes til å være en avlastningsinstitusjon for barna. De får redusert ansvaret sitt og til gjengjeld noen hyggelige besøk innimellom.

       Dette får innvirkning på menns holdninger og er samtidig et kraftig signal om at de skal « hjelpe » til med omsorgen, men at det egentlig fortsatt er et kvinne-område som vi ikke skal komme og kreve noe på.

       Det rare er at de kvinnene som har stått hardest på barrikadene for at menn skal ta større del av hus og omsorgsarbeid, er de som er reddest for å endre loven slik at fedre også betraktes som omsorgspersoner på lik linje med dem.

       Og hvordan skal vi får større aksept i samfunnet for at menn skal ta del av omsorgen når de må gå til dyre rettssaker, og at de bare i 10 prosent av tilfellene får omsorgen for barna. Da vil det jo være det uvanlige at menn tar for eksempel fri fra jobb for å stille opp for barna. Og så lenge dette er det uvanlige, vil vi ikke få større aksept for slik aktivitet fra menn i arbeidsmarkedet.

       Alle som har satt seg inn i problemstillingen, mener at barn har bruk for både mor og far. De fleste mener det er uheldig at når vi har så mange enslige forsørgere, hvor hovedvekten er kvinner, så blir det for lite menn i barns oppvekst.

       Til nå har det offisielle svaret vært at menn lurer seg unna. Og selv om vi ikke kan si at den tid er forbi, så har det skjedd store forandringer som nå må tas med i betraktningen.

       Barna har krav på en far, og det må være noe mer enn en kinotur en gang i uka og kosehelg annen hver helg. Dette er ikke en farsrolle, ikke en oppdrager, men et pliktløp for barna, som selvfølgelig ofte er koselig nok.

       Det hevdes at dette med delt omsorg kan skje ved inngåelse av frivillige avtaler, og at når det oppstår konflikt så vil det være uheldig for barna å måtte « dele » seg mellom mor og far.

       Det som er et hovedproblem er at tallenes tale er klare: Den overveiende del av de som inngår frivillige avtaler følger lovens beskrivelse av det den kaller « vanlig samværsrett ».

       Hovedsakelig kan man oppsummere bakgrunnen til at folk velger denne løsningen, istedenfor delt omsorg, i tre punkter:

       Selv om det er slik at ordningen med «vanlig samværsrett» er et resultat av erfaring, og at det for mange er den mest praktiske løsningen, så kan man ikke i 1997 akseptere at utviklingen ikke har kommet lenger enn at loven beskriver en skjev fordeling av barnas samvær med foreldrene som «vanlig ».

       Hvis man tar utgangspunkt i at man ønsker en utvikling hvor menn skal mere på banen står man altså overfor følgende dilemma:

       Hvis man endrer loven til at den skal initiere delt omsorg for å få menn mer på banen - vil man risikere en skadevirkning overfor barna som da får en rotløs og konfliktfull oppvekst.

       Debatten om delt omsorg har til nå dreid seg om hvilken side av dette dilemmaet man tar side for. Da virker det åpenbart at barna skal komme i forsetet.

       Skrekkscenariet er barnet som pakkepost, hvor banet må skifte hele sitt miljø.

       Selv om vi ønsker menn inn på banen aldri så mye, kan en ikke sette barna i en slik situasjon. Da må hensynet til barna være det viktigste.

       Delt omsorg kan bare brukes når det er mest hensiktsmessig for barna. Det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved at det bare i under 10 prosent av tilfellene det ikke er uheldig for barna å få være like mye sammen med mor som med far eller omvendt.

       Det som må legges til når det gjelder dette skrekkscenariet, er at dagens ordning med « vanlig samværsrett » betyr at barnet må flytte mer på seg ved at det hver onsdag og annenhver helg skal til far. Dette blir flere « flyttedager » enn om barnet « flytter » for eksempel en gang hver 14. dag.

       Uansett holdning til disse spørsmålene er jeg enig i at bytte av det totale miljøet hver 14. dag for barnet må unngås. Her tenker jeg på barnehage, skole, vennekrets og nærmiljø. En forutsetning for innføring av delt omsorg kan derfor bare gjelde hvor begge foreldrene bor så nært hverandre at dette ikke blir tilfelle for barnet.

       Det finnes en vei som kombinerer begge hensyn, som både får menn på banen og som vil være til fordel for barna.

       Hvis man i loven former teksten slik at den gir uttrykk for, at i utgangspunktet har begge foreldrene like stor plikt på seg til å være sammen med barnet og at det skal være utgangspunktet for alle diskusjoner, også utover de frivillige avtalene, vil man gi et kraftig signal i retning av ønsket utvikling.

       Hvis man samtidig skriver inn i loven at dette er underordnet hensynet til barnets beste vil man hindre at barn kommer inn i en situasjon som av mange er beskrevet som skrekkscenariet, om stadig skifte av miljø.

       En slik løsning krever bl.a. uttrykket « vanlig samværsrett » tas ut av loven som et forelda tankesett.

       Alle vil at fedre skal stille opp like mye som mødrene overfor barna. Gjennom revidering av barneloven vil vi ha en sjanse til å ta et langt skritt i den retningen. Hvis vi ikke griper sjansen nå vil vi ta et skritt bakover i tiden ved å slå fast at det fortsatt i hovedsak vil være mor som skal ha ansvaret for barna.

       Problemet er at det til nå har synes som en vanskelig oppgave å få overbevist politikerne om at dette er vegen å gå. Derfor trenger vi et bredere engasjement i debatten og at fagbevegelsen ser at dette er en viktig del av debatten om hvordan vi skal organisere samfunns- og arbeidsliv i fremtiden.

       Hvorfor skal LO stå hardt på kravene om fleksible løsninger med hensyn til arbeidstid for fedre for at de skal delta mer i omsorgen, når vi har et lovverk som ikke er villig til å slå fast at både far og mor er like viktige for barn og barns oppvekst.

       Det viktigste er at dette blir en debatt om hvordan vi vil håndtere samlivsbrudd i fremtiden med vekt på de rollene vi da ønsker, og at vi ikke ser bakover og sier at vår erfaring er at det er tryggest at mor har hovedansvaret. Vi skylder likestillingen og ikke minst barna en mere fremtidsrettet tenking enn som så.