Vedr. oppheving av forbudet mot profesjonell boksing

       Det vises til brev av 5. jan. 1998 vedrørende forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 om forbud mot profesjonell boksing.

       Norsk idrettsmedisinsk forening oppnevnte i møte 25. januar et utvalg for å vurdere de medisinske skadevirkninger av boksing. Utvalget har bestått av overlege Ingunn Rise (leder, overlege dr.med Sverre Mæhlum og overlege dr.med Andres Walløe. Utvalget la frem sin uttalelse til behandling i styret i Norsk idrettsmedisinsk forening, som 21. april enstemmig sluttet seg til deres konklusjoner.

       Norsk idrettsmedisinsk forening viser til vedlagte rapport vedrørende de medisinske skadevirkningene av boksing. Rapporten dokumenterer at boksing har svært uheldige medisinske konsekvenser. Norsk idrettsmedisinsk forening går derfor sterkt imot at man opphever forbudet mot profesjonell boksing i Norge.

Undervedlegg.

Oslo 21. april 1998

Norsk Idrettsmedisinsk Forening

Utvalg for vurdering av medisinske skadevirkninger av boksing,
ved overlege Ingunn R Rise (leder), overlege dr.med Sverre Mæhlum og overlege dr.med Anders Walløe.

Det kongelige Kulturdepartement, ved ekspedisjonssjef Hans B Skaset

       Norsk Idrettsmedisinsk Forening er i brev av 5. januar 1998 fra Det kongelige Kulturdepartement anmodet om å avgi en uttalelse om de medisinske skadevirkningene av boksing i forbindelse med forslag om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing.

Medisinske skadevirkninger av boksing

       Ved medisinsk vurdering av boksing rettes fokus hovedsakelig mot hjerneskader idet disse kan ha en dødelig utgang eller gi alvorlige senskader. Vitenskapelige undersøkelser har vist at opp mot 90 % av profesjonelle boksere pådrar seg påvisbar hjerneskade. I tillegg til hode- og hjerneskader omfatter skadepanoramaet hos boksere alvorlige øyeskader, skade av indre organer, så som milt og lever, med påfølgende livstruende blødning fra disse. Det er også rapportert nakkeskader, skade på halspulsårene og bruddskader. De alvorligste skadene er hodeskadene, og denne uttalelsen vil i hovedsak omfatte disse.

       Det pågår omfattende internasjonalt arbeid for å forby profesjonell boksing, men også amatørboksing. American Medical Association, AMA, har fattet et vedtak som går ut på å forby all boksing (1). Det samme har de medisinske foreningene i Storbritannia og Australia gjort, foruten World Medical Associaton. American Academy of Neurology har allerede fra 1983 aktivt gått mot all boksing. De fremhever at både amatør- og proffboksere utsettes for stor risiko for å pådra seg akutte og kroniske skadevirkninger av boksing. Norges og Sveriges rolle som foregangsland i å forby profesjonell boksing fremheves internasjonalt (1).

Mekanismer ved hode- og hjerneskader

       Hjernen, inklusive hjernestammen og lillehjernen, styrer alle funksjoner i kroppen. for å kunne forstå hvordan hjernen skades når hodet utsettes for direkte slag er det viktig å vite at hjernen består av en myk masse på ca 1,4 kg som « flyter » i vann (hjernevæske). Vannet utenpå hjernen kommuniserer med vann i hulrom inne i hjernen. Denne væsken beskytter hjernen mot å ligge direkte an mot skallebenet. Hjernen og hjernevæsken omgis av en tynn og en tykk hjernehinne. Hjernen er forbundet med disse hinnene via tynne blodårer, såkalte brovener, som fører brukt blod ut av hjernen til de store samleårene som igjen fører blodet tilbake til hjertet. Utenfor hjernehinnene er hjerneskallen. Idet hjernen er omgitt - og begrenset av hjerneskallen, vil hjernens funksjon og dermed livet være truet om det tilkommer en rask masseøkning i innenfor skallen. En blodansamling kan presse hjernen til side og true dens funksjon. Trykket innenfor skallen øker (forhøyet intrakranielt trykk), og når det intrakranielle trykket nærmer seg blodtrykket kompromitteres blodsirkulasjonen inne i skallen slik at hjernen ikke lenger får tilstrekkelig blodtilførsel og ernæring. Når trykket innenfor skallen blir likt eller overstiger blodtrykket, stopper blodsirkulasjonen i hjernen helt, og døden inntreffer.

       Profesjonelle boksere er i stand til å avlevere slag med en kraft som tilsvarer mer enn 100 G (2). Når slike slag treffer et bevegelig hode, forskyves hjernen inne i skallen, og blodårer og nervefibre rives over. Slag direkte mot hodet resulterer i en trykkforplantning parallelt med slagets kraftretning og kan føre til knusningsskader av hjernen. De fleste slag mot hodet vil treffe utenfor hodets akse. Slaget fører derfor til en rotasjon av hodet. Dypereliggende strukturer i hjernen skades idet rotasjonskreftene gir opphav til overskjæring av nervetråder og nerveceller, såkalte « shearing injuries ». Rotasjonskreftene vil dessuten kunne føre til at brovenene som forbinder hjernen med hinnene, ryker, og en livstruende blødning mellom hjernen og hjernehinnene oppstår. Gjentatte slag mot hodet i en boksekamp vil hos boksere dessuten føre til redusert oppmerksomhet og konsentrasjon, noe som igjen øker risikoen for både akutte og kroniske hodeskader.

Akutte skader

       Det akutte subdurale hematom består av en blødning under den tykke hjernehinnen og skyldes overrivning av brovenene. Denne type blødning forårsaker 75 % av dødsfallene hos boksere.

       Det epidurale hematom består av en blødning innenfor skallen, men utenfor hjernehinnene. Denne type blødning forårsakes oftest av brudd i skallen der hvor skallebenet er tynnest, nemlig i tinningregionen. Denne skaden er i prinsippet livstruende.

Hjernerystelse og « the second impact syndrome »

       Den hyppigste hodeskaden i boksing er « knockout » og er i beste fall en hjernerystelse. Hjernerystelse har vært definert forskjellig, fra umiddelbare og forbigående forstyrrelser av blant annet bevissthet, syn og balanse pga hjernestammepåvirkning (Comittee of Head Injury Nomenclature of the Congress of Neurological Surgeons (1966)) til å bli definert på basis av bevisstløshetens eller hukommelsestapets varighet. Dødelig oppsvulming av hjernen kan oppstå etter en liten hodeskade hos en som fortsatt har symptomer fra en tidligere skade (hjernerystelse) (3,4). Denne tilstanden som kalles « the second impact syndrome », ble først beskrevet av Schneider i 1973 (5) og senere av Saundres og Harburg i 1984 (6). I løpet av sekunder eller minutter får man en markert økning i det intrakranielle trykket. Pasienten vil fra å være våken kunne gjennomgå en rask nevrologisk forverring til bevisstløshet og død i løpet av minutter. Til tross for raskt igangsatt behandling har denne tilstanden fortsatt en høy dødelighet. Faren for å pådra seg « the second impact syndrome » er større når symptomer fra en hjernerystelse neglisjeres.

Kroniske skader

       Hjernen kan i motsetning til andre deler av kroppen ikke trenes til å tåle gjentatte skader. Slag mot hodet med påvirkning av hjernens funksjoner øker risikoen for å utvikle hjerneskade. Boksere som utvikler demens, gjennomgår en forverring over tid også etter avsluttet karriere.

Punch drunk - Dementia pugilistica

       Allerede i 1928 beskrev Martland « punch drunk » syndromet, også kjent som « dementia pugilistica » - « boksedemens », hvor uklar artikulasjon, gangustøhet, nedsatt hukommelse og parkinsonistiske symptomer er karakteristisk (7). Det er anslått at minst 10-17 % av profesjonelle boksere får sikker kronisk hjerneskade med nedsatt hukommelse, demens, uklar tale og gangustøhet, personlighetsforandringer og sosial instabilitet (8,9). Det er vist at mer enn antall knockout eller tekniske knockout, er antall kamper avgjørende for om man utvikler slike senskader. Jo lengre en boksekarriere varer, jo større er risikoen for å pådra seg kronisk hjerneskade. Symptomene vil øke over tid, også etter at bokseren har avsluttet karrieren.

Alzheimers sykdom

       Ved undersøkelse av avdøde bokseres hjerner er det funnet forandringer som i stor grad ligner de man finner hos pasienter med Alzheimers sykdom (9). Det er holdepunkter for at hodeskader som gir overskjæringsskader av nevroner (hjerneceller) og/eller blodårer, kan igangsette prosesser som gir opphav til Alzheimers sykdom.

Hjerneatrofi - hjernesvinn

       Casson og medarbeidere undersøkte en gruppe aktive amerikanske proffboksere med CT (computertomografi) en uke etter knockout eller teknisk knockout (10). Hjernesvinn ble påvist hos 50 % av bokserne. Det var ikke mistanke om alvorlig akutt skade med blødning før undersøkelsen, og slik skade ble heller ikke påvist. Ingen av bokserne hadde mer enn 2 minutters hukommelsestap, og ingen var bevisstløs i mer enn ca 10 sekunder. Ingen av dem misbrukte alkohol, narkotika eller medikamenter. Bokserne var mellom 20 og 31 år. Slikt hjernesvinn som ble påvist sees uhyre sjelden hos ikke-boksere med hjernerystelse. Funnet av hjernesvinn settes i sammenheng med de repeterte slagene mot hodet boksere utsettes for.

       Kaste og medforfattere rapporterte i sin undersøkelse av 14 finske, skandinaviske og europeiske boksemestere (6 profesjonelle og 8 amatører) at 67 % av proffbokserne og 13 % av amatørbokserne hadde objektive tegn til hjernesvinn ved CT-undersøkelse (11).

       Det er også vist at 1 av 5 boksere har et ekstra hulrom i hjernen, et såkalt cavum septum pellucidum, mens dette kun er tilstede hos 1 av 20 i normalbefolkningen (12). Dette ekstra hulrommet sentralt i hjernen oppstår, dersom det ikke er medfødt, på grunn av overrivning i skilleveggen mellom de to sidehulrommene (sideventriklene) i hjernen, og væske samles i veggen, slik at en cyste dannes. En slik cyste vil altså være uttrykk for påvisbar hjerneskade og uttrykker ofte hjernesvinn.

       Ross og medarbeidere viste i 1983 at selv boksere med et moderat antall kamper kan pådra seg sentral hjerneatrofi. I tillegg viste de at atrofien hadde signifikant sammenheng med antall kamper (13).

       Det er reist kritikk mot undersøkelser som ved CT påviser hjernesvinn hos boksere, og det er hevdet at et slikt funn bare er en normalvariant. Jordan og medarbeidere viste imidlertid i en undersøkelse fra 1992, hvor 45 proffboksere i alderen 21 til 31 år ble undersøkt gjennom vel 2 år med gjentatte CT bilder, at 13 % utviklet sikkert hjernesvinn bedømt ved CT i løpet av denne tiden (14). Dette er en svært rask utvikling av hjernesvinn og langt raskere enn man ser hos eldre som utvikler demens. Bokserne som hadde hjernesvinn tenderte til å ha flere kamper og flere tap enn de som ikke fikk påvist progredierende forandringer.

Generell hjerneskade

       I en undersøkelse fra USA hvor bokserne ble undersøkt nevrologisk, nevropsykologisk, med CT og EEG (elektroencephalografi), viste 87 % sykelige forandringer ved to av undersøkelsesmetodene (15). Alle hadde nevropsykologiske utfall. Ved nevropsykologiske tester avdekkes funksjonssvikt av hjernen. Disse testene er standardiserte og brukes ellers blant annet for å undersøke løsemiddelskadete og personer med hjerneslag. Ingen av bokserne i denne undersøkelsen hadde misbrukt alkohol eller narkotika, de hadde ingen andre kjente sykdommer og alle, frasett 2, hadde 12 års skolegang eller mer.

       I en undersøkelse fra Glasgow av aktive amatørboksere hadde 35 % objektive nevrologiske utfall (16).

Andre skader

Øyeskader

       I en omfattende undersøkelse av Giovinazzo og medarbeidere fra New York ble 74 aktive boksere undersøkt med hensyn på øyeskader (17). Hos 66 % ble det påvist minst en øyeskade. Synstruende skade ble funnet hos 58 % av bokserne. En av 5 hadde avløsning av netthinnen. Jo flere kamper og jo flere tapte kamper, jo større var risikoen for slik avløsning. Hovedårsaken til blindhet hos boksere er avløsning av netthinnen (18).

Konklusjon

       Hjernen kan i motsetning til andre deler av kroppen ikke trenes til å tåle skader. Ethvert slag mot hodet innebærer en risiko for hjerneskade. Profesjonell boksing har slag mot hodet som den mest fundamentale måte å utøve aktiviteten på. Ved å sette motstanderens hjerne ut av funksjon (« knockout ») vinnes kampen. Profesjonelle boksere påføres akutte, svært alvorlige hode- og hjerneskader, som ikke sjelden resulterer i dødsfall. Nærmere 90 % av profesjonelle boksere påføres hjerneskade. Det er vist at jo lengre en boksekarriere varer, jo større er risikoen for å pådra seg kronisk hjerneskade, hvorav hjernesvinn, demens og hukommelsessvikt, Alzheimers sykdom, ustøhet og Parkinsonisme vil være blant de mest fryktede plagene. Plagene øker over tid, også etter avsluttet boksekarriere.

       På bakgrunn av de alvorlige akutte, og ikke minst de kroniske hjerneskadene profesjonelle boksere får, er det medisinsk sett ingen tvil om at boksing er svært skadelig for hjernen.

Referanser

Undervedlegg.

Professor Sigmund Loland,

Norges idrettshøgskole,

P.O.Box 4014, Ullevål Hageby

0806 Oslo

Vurdering av profesjonell boksings eventuelle forrående virkning på publikum

       Stortingsrepresentantene Simonsen og Sandberg la 1. november 1997 fram et forslag om å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing. Ett av argumentene som ble tillagt vekt i 1981 da loven ble vedtatt, var at profesjonell boksing hadde en forrående virkning på publikum. I forslaget fra Simonsen og Sandberg omtales argumentet som « ... en skjønnsmessig og ikke saklig begrunnet påstand ... » Jeg gjør her argumentet om profesjonell boksings eventuelt forrående virkning på publikum til gjenstand for en systematisk og kritisk drøfting.

       Drøftingen tar utgangspunkt i en direkte og konkret tolking av uttrykket « forrående virkning ». Dersom boksing virker forrående, vil det gi seg mer eller mindre umiddelbart utslag i aggresjon og vold blant utøvere og publikum. En slik hypotese kan enkelt testes empirisk. Drøftingen fortsetter med å forstå « forrående virkning » i mer langsiktig forstand. Utbredelse av boksing kan påvirke aggresjon og vold generelt i samfunnet på sikt. Og boksing kan påvirke våre grunnleggende moralske holdninger og innstillinger på en negativ måte. Slike hypoteser er vanskeligere å teste empirisk, spesielt med tanke på klare årsak-virkning forhold. De kan likevel gjøres til gjenstand for kritisk drøfting.

       Innledningsvis er det nødvendig med noen kommentarer til skillet mellom profesjonell boksing og amatørboksing.

Profesjonell boksing versus amatørboksing

       Skillet mellom amatørboksing og profesjonell boksing har lange historiske røtter. Profesjonell boksing har opphav i 1700- og 1800-tallets engelske prize fighting, harde nevekamper med få regler der pengepremier og gambling var en del av spillet. Amatørboksingen, som fant sin form i England på 1860-tallet, skulle framstå som en foreldet variant av prize fighting og ble forankret i den engelske overklassens ideer om moralsk oppdragelse gjennom the noble art of self defence.

       Mål og verdier i de to disiplinene synes like forskjellige i dag. I profesjonell boksing er seier avgjørende, og middelet til seier er tunge slag til kropp og hode. Knock out'en er den udiskutable og mest prestisjefylte form for seier. massemedia, først og fremst TV, har gjort profesjonell boksing til en stor underholdningsindustri med store profittmuligheter. Konsekvensen er at flere boksere satser hardere, er bedre trent, og er villige til å gi mer for å vinne. Profesjonell boksing har aldri vært hardere enn i dag.

       I amatørboksingen er det offisielle målet å få inn treff til hode og kropp og dermed score poeng uten å påføre skade. Amatørene går færre runder enn de profesjonelle, de har tykkere hansker og er siden Los Angeles-OL i 1984 utstyrt med hodebeskyttelse. Amatørboksingen fokuserer på tekniske og taktiske ferdigheter. Et nytt poengsystem, innført under OL i Seoul i 1988, øker betydningen av teknikk. Seier ved knock out er offisielt et lite prioritert mål.¹

       Selv om verdisystemene synes forskjellige, er det rimelig å anta at det er glidende overganger i reelle holdninger mellom amatørbokseren og den profesjonelle bokseren. I en del amatørmiljøer kan nok det profesjonelle ethos være dominerende. De internasjonale profesjonelle stjernene er idealer også blant amatørene, og de fleste profesjonelle rekrutteres fra amatørenes rekker.

       Likevel: Drøftingen som følger dreier seg først og fremst om profesjonell boksing og er ikke uten videre gyldig for amatørboksingen.

Katharsishypotesen

       Et argument som strider mot ideen om boksingens forrående virkning er at idretten gir både aktive og publikum et kontrollert og nyttig utløp for aggressive impulser. Aggressiv lek tapper utøvere for biologisk bestemt destruktiv energi. Mennesker, og spesielt menn, er født med behov for utladning av fysisk aggressivitet. Boksingen er en av de få arenaer i samfunnet som gir utløp for behovet. På denne bakgrunn hevdes det at kampidretter som boksing kan føre til minsket vold i samfunnet. Altså: Boksingen har ikke forrående virkning, snarere det motsatte.

       Katharsisteorien er omstridt. Den må også på mange måter sies å være tilbakevist (Coakley 1994). For det første er det en problematisk hypotese at mennesker, og da spesielt menn, er genetisk determinert for aggresjon. Mennesket har aktivitetsenergi og aktivitetsbehov, men det kan tas ut på mange vis hvorav aggresjon og vold er ett. Måten energien kanaliseres på, er sosialt og kulturelt bestemt. Maskulinitetsideal som inkluderer aggressivitet og vold er sosiale og kulturelle produkt, ikke naturbestemte absolutter.

       Det finnes mye empiri, både fra sosialpsykologi, sosiologi og antropologi, som støtter avvisning av katharsishypotesen. Antropologen Sipes (1976) har for eksempel vist i en klassisk studie hvordan kampidretter dominerer i 90 % av samfunn som kan klassifiseres som krigerske, men bare i 20 % av såkalte fredelige samfunn.

       Katharsishypotesen er vanskelig å underbygge. Videre kan hypotesen lett bli et skalkeskjul for inngående analyser av de økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle krefter som skaper praksiser der vold og aggresjon er viktige ingredienser.

Oppdragelse: moral eller umoral?

       Amatørideologien understreker verdien av boksing som moralsk oppdragelse. Argumentet høres også innimellom til fordel for profesjonell boksing. Bokseklubber har viktige roller som sosialt forebyggende institusjoner i belastede strøk. Til tross for at profesjonell boksing er rå og hard, er livet på gata et langt verre alternativ. Boksingen tilbyr an island of order i en kaotisk verden (Waquant 1992). Muligheten for profesjonelle karrierer kan redde ungdom i risikosonen. Igjen er argumentet at interesse for boksing i bestemte sosiale kontekster virker oppbyggende.

       Forskning på sammenhengene mellom idrett og moralsk utvikling generelt, og mellom kontaktidretter og moral spesielt, gir imidlertid grunn for skepsis. Bredemeier og Shields (1993) har i en rekke forskningsprosjekt vist hvordan idrett både kan kultivere og underminere moralsk utvikling. Den sosiale sammenhengen idrett drives i og den pedagogiske tilretteleggingen av virksomheten er helt avgjørende for resultatet (Trulson 1986). Presenteres idretten innenfor rammen av amatørideologien og med klare forestillinger om ikkevold, kan den virke oppdragende både på utøvere og publikum.

       I sammenheng med profesjonell boksing er ideen om moralsk oppdragelse åpenbart problematisk. Fokus på hard fysisk kamp og seier via knock out gjør ideer om ikkevold meningsløse. her premieres det å påføre smerte og skade på andre.

       Jeg tilbakeviser ikke med dette at bokseklubber kan ha viktige sosiale funksjoner blant ungdom i risikosoner. Men å gjøre dette til et pro-argument for boksing, er å snu saken på hodet. Boksingens funksjon i disse sammenhenger er heller en illustrasjon på barn og unges elendige oppvekstvilkår enn på boksingens velsignelser. Under normale forhold ville barn og unge strømmet til alle former for idrett med boksing som ett alternativ for de spesielt interesserte.

Fører profesjonell boksing til mer vold i samfunnet?

       Diskusjonen så langt har fokusert på bokserne, det nære publikum og de nære konsekvenser. Neste spørsmål er: Har utbredelsen av profesjonell boksing, først og fremst gjennom TV-mediet, en forrående virkning i samfunnet generelt?

       Det er så vidt jeg kjenner til bare gjort en empirisk studie på temaet. Den er til gjengjeld grundig, og den er publisert i et anerkjent tidsskrift: American Sociological Review. Her studerte Philips (1983) forholdet mellom TV-overførte profesjonelle boksekamper og mordfrekvensen i det amerikanske samfunnet. Funnene var oppsiktsvekkende. Mordfrekvensen økte signifikant i de tre døgnende som fulgte kampene. Philips fant også at når svarte boksere tapte, økte mordfrekvensen på fargede. Når hvite boksere tapte, økte mordfrekvensen på hvite. Kontrollanalyser på kontaktidretten amerikansk fotball viste ikke samme resultat. Philips forklarer sine funn ved at boksing er en individuell idrett der det er lettere å identifisere taperen som enkeltmenneske, og ved boksingens egenart som belønner slag mot konkurrenter med knock out som endelig mål.

       Philips analyser synes metodisk sterke, men forklaringen kan diskuteres. Spesielt er klare årsak-virkning forhold vanskelig å påvise. Forholdet mellom medieoverført aggresjon og voldelig adferd er undersøkt i en rekke andre sammenhenger uten entydige resultat. Forskerne er enige om at den viktigste forklaringen til voldelig adferd ligger i sosialiseringen i hjem og nærmiljø.

       Samtidig kan årsak-virkning forhold ikke utelukkes, og forskerne er enige om at medievold stimulerer allerede tilegnede voldelige tilbøyeligheter. Sist ute i norsk sammenheng var NOVA-forsker Hilde Pape som i regi av Regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene har studert norsk ungdom. En av fem gutter rapporterer at de får lyst til å slåss etter å ha sett medievold (Aftenposten 25. januar 1988). Profesjonell boksing kan ha et spesielt sterkt påvirkningspotensiale her fordi i motsetning til voldsfilmen som er fiktiv er boksekampen reell. Bildene viser virkeligheten.

       På denne bakgrunn kan det være grunn til å hevde at medieoverført profesjonell boksing kan føre til økt aggresjon og vold i det store publikum.

Smerte og skade - vold og etikk

       Spørsmålet om profesjonell boksing har en forrående virkning på publikum angår også våre moralske holdninger og innstillinger.

       Et sentralt argument i debatten om boksing generelt og profesjonell boksing spesielt er knyttet til skader. Deler av debatten er medisinsk. Selv om det er uenighet om gradering, bekrefter forskerne det alle med sunn fornuft vet: gjentatte slag til hode og kropp innebærer en betydelig helserisiko. Her er profesjonelle boksere spesielt utsatt. hodebeskyttelsen mangler, hanskene er tynnere, slagene hardere og rundene flere.

       Medisinske fakta om helseskade gir et grunnlag for videre argument. Idrettsutøvelse generelt innebærer ofte helserisiko. Men boksing skiller seg fra de fleste andre idrettsgrener fordi utøverne med vitende og vilje påfører andre utøvere smerte og skade og belønnes for det. I profesjonell boksing er den udiskutable og mest prestisjefylte seieren en real knock out. Slik, hevder kritikerne, bryter den profesjonelle boksingen med en grunnorm i siviliserte samfunn om å unngå å påføre andre mennesker unødig skade og smerte. Grunnormen bygger på et menneskesyn der hvert enkelt menneske anses å ha ukrenkelig verdi (Davis 1993-94). Profesjonell boksing blir vanskelig å forsvare moralsk.

       Motargumentet er gjerne at boksing er frivillig. her dreier det seg om voksne mennesker som er enige om å teste hverandre ut i boksingens ferdigheter, og de vet hvilken risiko de utsetter seg for. Smerten og skaden er ikke unødig. Risikoen gir boksingen verdi. Videre kan det hevdes at de fleste profesjonelle boksere viser disiplinert adferd både i ringen og i samfunnet. De belaster visstnok ikke kriminalsystemet mer enn andre idrettsutøvere.

       Slike vurderinger framstår som idealistiske, men gir i en viss forstand mening. Den åpne aggressiviteten før profesjonelle kamper har ofte et rituelt preg. Bokserne kan stå hverandre nær og ha gode vennskap utenfor ringen. Profesjonelle boksekamper kan bygge på mot, disiplin og gjensidig respekt mellom utøvere. Likevel: De store tittelmatchene dreier seg om vinn eller forsvinn der hver bokser etter beste evne forsøker å smerte og skade. I en slik sammenheng bruker de fleste alle tilgjengelige midler. I alle tilfeller er vurderinger av den profesjonelle boksingen mulige verdier for utøveren perifere i denne sammenheng. her er det virkningen på publikum som skal vurderes.

       John Hoberman (1997) har vurdert aggressive og voldelige idrettsutøveres innvirkning i så henseende. I en bredt anlagt historisk og sosiologisk studie om idrett og rasisme argumenterer han med styrke for at aggressive, voldelige idrettsstjerner som Mike Tyson har en svært negativ effekt på sitt publikum. Boksestjernene forsterker destruktive forestillinger om voldelig og dominerende maskulinitet. De representerer anti-intellektualitet, mangel på respekt mellom mennesker og mellom etniske grupper. Topputøverne maner til opprør mot etablerte normer og verdier. Slik legger idolene sten til byrden på en allerede svært utsatt gruppe amerikanere: svarte, unge menn. Hoberman mener at den profesjonelle idrettens destruktive stjerner har en langt større innvirkning på samfunnet enn det vi er klar over.

       Profesjonell boksing kan være med å forsterke innstillinger og holdninger i den interesserte del av befolkningen som det på moralsk grunnlag er vanskelig å forsvare.

Oppsummering

       Det synes som om profesjonell boksing kan ha en forrående virkning på publikum på to vis:

       Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg ikke tar stilling til de juridiske sider ved profesjonell boksing i Norge. Et samfunn kan mislike en virksomhet uten å forby den. Imidlertid vil vurderinger som er gjort overfor være en del av grunnlaget for en diskusjon om legalisering eller forbud.

Referanser

Barland, B.: « Du skal ikke slå i hjel - eller et slag i tomme lufta? »
Kroppsøving 2, 1993, ss. 9-10.

Bredemaier, B.J.L og D.L.L Shields: « Moral Psychology in the Context of Sports ».
I: Singer, r.N., Murphey, M. og Tennant, L.K. (eds.):
Handbook of Research on Sport Psychology.
MacMillan 1993, ss. 587-599.

Coacley, J.: Sport in Society. Issues and Controversies.
Mosby, St.Louis 1994.

Davis, Paul: « Ethical Issues in Boxing. »
Journal of the Philosophy of Sport XX-XXI, 1993-94, ss. 48-63.

Hoberman, John M.: Darwin's Athletes. How Sports Have Damaged Black America and Preserved the Myth of Race.
Houghton Mifflin, New York 1997.

McPherson, B.D, Curtis, J.E og Loy, J.W: The Social Significance of Sport.
Human Kinetics, Champaign Ill. 1989.

Næss, Arne: « Lek og sport med boksehansker. »
Kroppsøving 2, 1993, ss. 11-12.

Philips, D.P: « The Impact of Mass Media Violence on U.S. Homicides. »
American Sociological Review 48, 1983, ss. 560-578.

Sipes, R.G: « War, combative Sports, and Agression: A Preliminary Causal Model of Cultural Patterning. »
i: Nettleship, M.A. et.al. (eds.): War: Its Causes and Correlates.
Hag, 1975.

Trulson, M.E: « Martial Arts Training: A Novel Cure for Juvenile Delinquincy. »
Human Relations 39 (12) 1986, ss. 1131-1140.

Waquant, L.J.D: « The Social Logic of Boxing in Black Chicago: Toward A sociology of Pugilism. »
Sosiology of Sport Journal, 1992, ss.