Til Odelstinget.
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i lov om sosiale tjenester m.v. med bestemmelser om
tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere uten eget samtykke m.m.
Som bakgrunn for proposisjonen framholdes det at behandlingen
av rusmiddelmisbrukere i Norge i hovedsak er basert på frivillighet,
men at det i noen tilfeller likevel kan være nødvendig å bruke
tvang i en avgrenset periode. Tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere
i institusjon med og uten eget samtykke er hjemlet i lov om sosiale
tjenester §§ 6-2 og 6-3 som trådte
i kraft 1. januar 1993. Fra 1. januar 1996 har loven dessuten en
egen bestemmelse om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere
(§ 6-2a).
Det vises til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr.
35 (1994-95) Velferdsmeldingen, ba Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene
om tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere fungerer slik at Stortingets
intensjoner med loven blir ivaretatt, og til at sosialkomiteen i
Innst. S. nr. 184 (1996-97) sluttet seg til en rekke forslag til
presiseringer og endringer i gjeldende bestemmelser som ble lagt
fram i St.meld. nr. 16 (1996-97) Narkotikapolitikken.
Det vises videre til at det i Innst. S. nr. 184 (1996-97) også ble
gitt uttrykk for at tvangsbestemmelsene synes å bli brukt
i for få av de tilfellene der det antas å være
aktuelt. Departementet foreslår derfor i proposisjonen
en rekke tiltak som skal bidra til en mer effektiv bruk av regelverket
i samsvar med Stortingets intensjoner.
Det foreslås at:
Kommunene skal pålegges plikt
til å utarbeide tiltaksplaner for den enkelte tvangsplasserte
rusmiddelmisbruker.
Meldinger fra pårørende om omfattende
misbruk skal gi sosialtjenesten plikt til å vurdere og
utrede om det bør fremmes tvangssak.
Det skal ikke lenger være et vilkår for
bruk av tvang etter sosialtjenesteloven § 6-2
at fylkesnemnda for sosiale saker tar stilling til om en konkret
institusjon er i stand til å tilby den konkrete klienten
tilfredsstillende hjelp.
Vilkåret om at avtale om tilbakeholdelse etter
sosialtjenesteloven § 6-3 må være
inngått før institusjonsoppholdet starter, oppheves
i forhold til rusmiddelmisbruker som innlegges direkte fra et opphold
med hjemmel i § 6-2 eller § 6-2a.
Institusjonen skal varsle den aktuelle tilsynsmyndigheten
ved samtykke i henhold til § 6-3 når
vedkommende allerede er innlagt med hjemmel i §§ 6-2
eller 6-2a.
Det gis hjemmel for forskrift om tilbakeføring
ved rømming fra institusjon.
For å styrke rettssikkerheten til personer som blir holdt
tilbake uten eget samtykke, foreslås at:
Det gis særskilte bestemmelser
om urinprøvetaking.
Lederen for fylkesnemnda for sosiale saker skal snarest
og om mulig innen 48 timer foreta en foreløpig godkjenning
av hastevedtak etter § 6-2.
Fristen for å fremme ordinær sak for fylkesnemnda
etter at det er fattet hastevedtak etter § 6-2,
blir redusert til to uker.
Institusjonen skal varsle den aktuelle tilsynsmyndigheten
ved innleggelse i medhold av §§ 6-2 og 6-2a.
Det påpekes at bestemmelsene om tilbakeholdelse uten
eget samtykke er kommet inn i lov om sosiale tjenester på forskjellige
tidspunkter, og at når de nå har virket en stund,
ser departementet behov for visse presiseringer og harmoniseringer.
Det foreslås bl.a. at begrepsbruken i sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a samordnes, og at det presiseres at midlertidige vedtak er enkeltvedtak.
Det foreslås videre at det gis hjemmel for forskrift som
skal sikre kvaliteten i behandlings- og rehabiliteringstiltak.
Det redegjøres for en høringsrunde om forslagene,
og det uttales at et stort flertall av høringsinstansene
i det vesentlige er positive til de foreslåtte lovendringene.
Komiteen har ingen merknader.
Ifølge sosialtjenesteloven har kommunen hovedansvaret
for tiltak for rusmiddelmisbrukere. Den kommunale sosialtjenesten
har ansvaret lokalt for at rusmiddelmisbrukere får råd,
veiledning og tilbud om tiltak med sikte på å komme
bort fra rusmiddelmisbruket. Dette ansvaret har kommunen også når
klienten er søkt inn i eller oppholder seg på en
institusjon, uavhengig av om institusjonen er fylkeskommunal eller
privat drevet. Sosialtjenesten plikter å følge
opp vedkommende under oppholdet, og å legge til rette nødvendige
tiltak også etter institusjonsoppholdet.
Det foreslås i proposisjonen et nytt femte ledd i sosialtjenesteloven § 6-1
som pålegger kommunene å lage en tiltaksplan for
den enkelte tvangsinnlagte, og at det hjemles adgang for i forskrift å gi
nærmere bestemmelser om innholdet i tiltaksplanen. Det
uttales at hensikten med forslaget er å presisere det ansvar
kommunen allerede har, og å sikre at ansvaret følges
opp, noe som anses særlig viktig i forhold til ettervernet. Departementet
vil gi de nødvendige presiseringer med hensyn til planens
omfang, frist for utarbeidelse, brukermedvirkning, samarbeid og
kommunens oppfølgingsansvar i retningslinjer og annet veiledningsmateriell.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Woie Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Høegh og
Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, slutter seg til det framlagte forslag,
men ønsker at forskriftene også pålegger
kommunene å lage tiltaksplaner for rusmiddelmisbrukere
som oppholder seg frivillig i institusjon.
Komiteen mener ettervern må prioriteres
for alle som har gjort noe for å bli rusfrie, og at dette
er mye av nøkkelen til å få rehabilitert
tidligere rusmiddelmisbrukere. For det store flertall av rusmiddelmisbrukere
handler det å komme ut av institusjon og stå på egne
ben om å starte nytt liv, hvor det er av stor viktighet å bidra
til å styrke selvtillit og selvfølelse, samt å sikre
et tilbud om nye miljøer med kontaktpersoner som kan erstatte
kontaktene i rusmiljøet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at man i forbindelse med behandlingen av St.meld.
nr. 16 (1996-97) var opptatt av et godt ettervern generelt for rusmiddelmisbrukere som
forsøker å bli rusfrie. Dersom Regjeringens foreliggende
forslag medfører at rusmisbrukere på tvangstiltak
skal få egne tiltaksplaner i regi av kommunene, og der
det i tillegg legges opp til egne tiltaksplaner for de som får
metadon, så kan konsekvensen bli at de som frivillig gjør
noe for å endre sine misbruksvaner og blir rusfrie, er
de som har det dårligste tilbudet etter endt institusjonsopphold.
Dette medlem henviser ellers til Sosialistisk Venstrepartis
merknader i Innst. S. nr. 184 (1996-97).
Det foreslås i proposisjonen en ny § 6-1a
i sosialtjenesteloven, som pålegger sosialtjenesten å foreta nødvendige
undersøkelser og vurdere om det skal fremmes tvangssak
ved meldinger fra pårørende om omfattende misbruk
av rusmidler, og at den pårørende når
saken er ferdig utredet, skal ha tilbakemelding om dette.
Sosial- og helsedepartementet bemerker at pårørendes
bekymring for, og ønske om å gjøre noe
for rusmiddelmisbrukeren ofte er sterk og svært forståelig,
men at innføring av en ordning som her er foreslått,
samtidig reiser viktige prinsipielle spørsmål, ikke
minst i forhold til rusmiddelmisbrukerens integritet. I noen tilfeller
vil bestemmelsen kunne føre til at et allerede konfliktfylt
forhold forverres ytterligere. Departementet har likevel lagt vekt
på at pårørendes støtte og samarbeid
for mange rusmiddelmisbrukere vil være en avgjørende
faktor i behandling og rehabilitering, og at det er viktig å ta
deres vurderinger på alvor. Det framholdes at forslaget
ikke innebærer at de pårørende får
selvstendige partsrettigheter i saken. Departementet foreslår
ikke at det innføres klageadgang over vurdering gjort på grunnlag
av meldinger fra pårørende eller på tilbakemelding
til pårørende.
Det foreslås at ektefelle/registrert partner,
person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken
skal anses som pårørende. For å hindre
meldinger fra pårørende som ikke har det nødvendige
kjennskap til rusmiddelmisbrukerens situasjon, foreslås
det satt som vilkår at den pårørende som
melder, må ha varig og løpende kontakt med rusmiddelmisbrukeren.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg
til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke disse partiers
generelle skepsis til bruk av tvang for behandling, det være
seg av rusmiddelmisbrukere eller pasienter av andre kategorier. Bruk
av tvang må kun etter disse medlemmers mening
skje i spesielle situasjoner der pasienten/klienten er
til fare for seg selv eller andre. På disse premisser aksepterer disse
medlemmer bruk av tvang i svært begrenset omfang.
Disse medlemmer stiller seg noe skeptisk til forslaget
i proposisjonen § 6-1a hvor sosialtjenesten pliktes å vurdere
bruk av tvang etter melding fra pårørende. Disse
medlemmer ser ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner
der dette er nødvendig, men på den annen side
er disse medlemmer redd for at det her kan skje et
misbruk, og at pårørendes interesser i forhold
til tvangsbruk kan ha ulike motiver. Dette gjelder generelt også i
forhold til både psykiatri og rusmiddelmisbrukere. Disse
medlemmer vil imidlertid ikke stemme imot den nye § 6-1a,
men vil gjerne gi uttrykk for at bruk av opplysninger fra de pårørende
nøye må vurderes av sosialetaten før
man går til tvangsinnleggelse av voksne personer på denne bakgrunn. Disse
medlemmer mener imidlertid at ønske om tvangsinnleggelse
fra de pårørende når det gjelder barn
og ungdom, må tillegges større vekt enn slike ønsker
om tvang i forhold til voksne misbrukere. Disse medlemmer støtter
for øvrig at de pårørende ikke blir part
i saken når det gjelder tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere.
Ved bruk av tvang etter sosialtjenesteloven § 6-2 skal
etter gjeldende rett fylkesnemnda for sosiale saker i den enkelte
sak ta stilling til om den foreslåtte institusjonen er
i stand til å tilby den aktuelle rusmiddelmisbrukeren tilfredsstillende
hjelp. Dette innebærer at det må være
stilt en institusjonsplass til disposisjon når nemnda behandler
sosialtjenestens framlegg til vedtak. Det uttales at det har vist
seg at det kan være vanskelig for kommunene raskt å finne
en egnet, ledig institusjonsplass, og at dette fører til
at det kan ta lang tid fra behovet for slik plassering blir fastslått
til vedtak om plassering fattes. Det påpekes at for sterkt
nedkjørte rusmiddelmisbrukere kan det være et
problem at tvang ikke blir prøvet, eller at det gjøres
for sent.
Departementet foreslår at vilkåret om at fylkesnemnda
skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen, oppheves,
og anser at når en institusjon først er utpekt
for tvang generelt, er det tilstrekkelig at sosialtjenesten vurderer
om den er egnet i det konkrete tilfellet. Det uttales at dersom
fylkesnemnda ønsker det, kan den fortsatt sette som vilkår
i en konkret sak at plassering skal skje i en bestemt institusjon.
Dersom rusmiddelmisbrukeren er uenig i tvangsvedtaket, kan spørsmålet
bringes inn for domstolen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg
til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at § 6-2
andre ledd i sosialtjenesteloven må opprettholdes, og at
fylkesnemnda med vedtak om tvang også skal ta stilling
til om en konkret institusjon er faglig og materielt i stand til å tilby
den konkrete klienten tilfredsstillende hjelp. Disse medlemmer vil
således stemme imot opphevelse av § 6-2
andre ledd i nåværende sosialtjenestelov. Det
er etter disse medlemmers skjønn et alvorlig
inngrep overfor en person som har rusproblemer, å tvangsinnlegge
denne i en institusjon. Disse medlemmer mener at
det bør skje bare i spesielle tilfeller og gir sin tilslutning
til det. Det disse medlemmer imidlertid setter som
en absolutt betingelse for tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere,
er at innleggelsen skjer i en institusjon som på forhånd
er godkjent, og som har faglig og fysisk mulighet til å ivareta
denne klienten på en forsvarlig og rettssikkerhetsmessig
måte.
Etter gjeldende rett kan institusjonen ved frivillige opphold
sette som vilkår at misbrukeren samtykker i tilbakeholdelse.
Forutsetningen er at samtykke er gitt skriftlig og senest når
oppholdet begynner. Dette innebærer bl.a. at samtykket
ikke er gyldig hvis det er avgitt under et institusjonsopphold.
Departementet foreslår at vilkåret om at samtykke skal
avgis før institusjonsoppholdet begynner, oppheves i forhold
til dem som går direkte over fra vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a. Hovedbegrunnelsen er at departementet ser at en prosedyre som
i større grad enn i dag bygger på og oppmuntrer misbrukerens
motivasjon, kan være en fordel. Det foreslås videre
at institusjonen uten ugrunnet opphold skal varsle tilsynsmyndigheten
når samtykke gis av en person som er innlagt med hjemmel
i vedtak etter disse bestemmelsene.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det framholdes at det etter gjeldende rett er uklarheter omkring
ansvarsforhold og praktisk gjennomføring ved tilbakeføring
etter rømming med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2,
6-2a og 6-3. Det er ikke gitt saksbehandlingsregler eller regler
om hvem som kan foreta den praktiske tilbakeføringen.
Sosial- og helsedepartementet er kommet til at det er mest hensiktsmessig å behandle
disse spørsmålene i forskrift bl.a. fordi det
er mange tekniske og detaljerte forhold det må tas stilling
til. Det foreslås derfor at det gis hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-11
tredje ledd for at Kongen kan gi forskrift om tilbakeføring ved
rømming. Det uttales at forskriften vil kunne inneholde
bestemmelser om hvem som er ansvarlig for at klienten hentes tilbake,
hvem som skal og kan gjøre hva i forbindelse med tilbakeføring,
og om at det er politiet som har adgang til å bruke makt
i slike tilfeller.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Med hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-11 siste ledd
bokstav a, er adgangen til å ta urinprøver nærmere
regulert i forskrift. Det uttales at det i praksis har vist seg
at reguleringen er noe uklar.
Departementet anser adgangen til urinkontroll som et nødvendig
virkemiddel for å forebygge rusmiddelmisbruk i institusjonene,
og ser det som viktig at denne underlegges best mulig rettssikkerhetsmessig
kontroll. Med henblikk på dette, og også for å sikre ensartet
praksis, foreslår departementet at det skal være
fylkesnemndene for sosiale saker som skal ta stilling til om det
skal kunne tas urinprøver av tvangsinnlagte.
Departementet bemerker at adgangen til å ta urinprøver
bør begrenses til de situasjonene der det er nødvendig
for å gjennomføre et behandlingsopplegg. Det er
derfor ikke aktuelt å foreslå adgang til å ta
urinprøver utenom institusjon. Departementet er videre kommet
til at det ikke bør være adgang til å ta
urinprøver når klienten er innlagt med hjemmel
i et midlertidig vedtak.
Departementet foreslår at fylkesnemnda for sosiale saker
i forbindelse med behandlingen av ordinære saker etter
sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a skal
ta stilling til om det skal være adgang til å ta
urinprøver. Det foreslås videre at § 6-3
presiseres slik at det framgår at det, før oppholdet
begynner, kan avtales at det skal være adgang til å ta
urinprøver. Departementet foreslår også at
Kongen gis en egen forskriftshjemmel for å regulere urinprøvetaking
i institusjon etter sosialtjenesteloven.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det er i dag ikke krav om foreløpig godkjenning av midlertidige
vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2. Midlertidige
vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2a skal derimot
sendes fylkesnemndas leder for foreløpig godkjenning straks,
og helst innen 48 timer.
Departementet anser at det av hensyn til klientenes rettssikkerhet
vil være en fordel med en maksimumsfrist for godkjenning
av midlertidige vedtak, og foreslår at det innføres
et krav om at fylkesnemndas leder skal foreta en foreløpig
godkjenning av sosialtjenestens midlertidige vedtak, om mulig innen
48 timer, etter sosialtjenesteloven § 6-2. Det
foreslås dessuten at presiseringen av at 48-timersfristen
gjelder fylkesnemndsleders foreløpige godkjenning av midlertidige
vedtak, også skal tas inn i § 6-2a.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Når det er fattet et midlertidig vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2,
er det tre ukers frist for å fremme ordinær sak
for fylkesnemnda for sosiale saker. For vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2a
er fristen satt til to uker. Også etter barneverntjenesteloven § 4-6 fjerde
ledd er fristen to uker.
Sosial- og helsedepartementet bemerker at fristene for å fremme
ordinære saker for fylkesnemnda bør være
like for alle sakstyper, med mindre det er tungtveiende grunner
som taler imot dette. Det framholdes at fristen av rettssikkerhetshensyn
bør være så kort som praktisk mulig.
Departementet foreslår at fristen for å fremme
ordinær sak etter at det er fattet et midlertidig vedtak
etter sosialtjenesteloven § 6-2, skal være
to uker.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Sosial- og helsedepartementet har med hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-9
fastsatt i forskrift at det i institusjoner opprettet etter lov
om sosiale tjenester skal gjennomføres tilsynsbesøk
minst fire ganger i året. Det er i dag ikke noen automatikk
i at tilsynsmyndigheten blir informert om innleggelser etter tvangsbestemmelsene
i sosialtjenesteloven.
Sosial- og helsedepartementet foreslår i proposisjonen
en bestemmelse om at institusjonen uten ugrunnet opphold skal varsle
tilsynsmyndigheten.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Ifølge sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a kan sosialtjenesten på visse vilkår fatte
vedtak i påvente av at ordinær sak fremmes og
behandles i fylkesnemnda for sosiale saker. I sosialtjenesteloven § 6-2
femte og sjette ledd er disse avgjørelsene kalt «foreløpig
vedtak» og i sosialtjenesteloven § 6-2a
femte ledd «midlertidig vedtak».
Departementet foreslår at «foreløpig» i
sosialtjenesteloven § 6-2 erstattes med «midlertidig».
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det uttales at det i dag ikke går klart fram av loven
om rusmiddelmisbrukere kan påklage midlertidige vedtak
etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a,
og i tilfelle hvilken instans som er klageorgan. Sosial- og helsedepartementet
har i rundskriv presisert at klager over midlertidige vedtak er
enkeltvedtak, og at eventuell klage skal behandles av fylkesnemnda
for sosiale saker.
Departementet foreslår at det tas inn bestemmelser i
loven om at sosialtjenestens midlertidige vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a skal være enkeltvedtak, og at fylkesnemnda for
sosiale saker skal være klageinstans. Sosialtjenestens
midlertidige vedtak kan påklages til fylkesnemnda før
eller etter fylkesnemndslederens foreløpige godkjennelse.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det er ikke tatt inn henvisninger til sosialtjenesteloven § 6-2a
i sosialtjenesteloven § 7-6 tredje ledd (sosialtjenesten
skal samtykke i utskriving av tvangsinnlagte rusmiddelmisbrukere),
sosialtjenesteloven § 7-11 andre ledd andre punktum
(institusjonens adgang til å begrense adgangen til å forlate
institusjonen) og sosialtjenesteloven § 10-4 første
ledd første punktum (oppholdskommunens ansvar for å reise tvangssak).
Departementet foreslår at det tas inn henvisninger til
sosialtjenesteloven § 6-2a i de aktuelle lovbestemmelsene.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det framholdes at sosialtjenesteloven ikke har bestemmelser som
stiller krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak,
men at det i praksis stilles visse krav til kvalitet til behandlingstilbudet
ved at de enkelte institusjoner blir tatt inn i fylkeskommunens plan.
Departementet foreslår ny § 7-14 i
sosialtjenesteloven som gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter
som skal bidra til å sikre ivaretakelse av rusmiddelmisbrukernes
behov når de er i behandlings- og rehabiliteringstiltak.
Bestemmelsen vil gi hjemmel for forskrifter som omfatter alle typer
behandlings- og rehabiliteringstiltak for rusmiddelmisbrukere, ikke
bare de som er utpekt til å ta imot tvangsplasserte.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag.
Komiteen mener det kan være viktig å få en
offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr tiltak
for rusmiddelmisbrukere. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger,
sosionomer og vernepleiere (FO) har flere ganger påpekt
at man i Norge i dag mangler en ordning med forhåndsgodkjenning
av institusjoner.
Komiteen mener at bruk av tvang kan brukes i enda
mindre grad hvis man gjør noe konkret for å få ned
den tid som brukes til administrativ behandling av søknader
om opphold i institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Slik situasjonen
er i dag, kan misbruker være på avrusning/akuttinstitusjon
inntil ca. 4 uker. I dette tidsrommet skal det skaffes plass på institusjon, og
i mange tilfeller klarer man ikke å ferdigbehandle slike
søknader i løpet av det tidsrommet. Det gjelder spesielt
der hvor det skal bevilges midler til institusjonsplass utenfor
fylket, og hvor kostnadene er større.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at det store flertallet
- 2/3 -
av institusjoner er eid av private. Uten noen form for godkjenning
er det åpent for at hvem som helst kan komme inn på dette markedet
og åpne institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Kvaliteten,
slik den er i dag, er sterkt varierende og det samme gjelder det
faglige innholdet. Hvis man skal ha institusjoner som gavner misbrukerne,
er alle tjent med at man også har en offentlig forhåndsgodkjenning.
Det vil også gjøre det mulig for den enkelte rusmiddelmisbruker å få et
større tilbud om behandling, da en slik liste må kunne
ligge til grunn for hvor brukerne får tilbud om plass og
behandling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning med forhåndsgodkjenning
av institusjoner for rusmiddelmisbrukere.»
Det uttales at pålegget om å utarbeide tiltaksplaner
for tvangsinnlagte klienter i hovedsak er en presisering av gjeldende
rett, og at lovendringen derfor vil få små administrative
og økonomiske konsekvenser for kommunene.
Det uttales videre at forkortelsen av fristen for å fremme
ordinær sak etter § 6-2 gir kommunen
mindre tid til å forberede saken, men at dette oppveies
av at vilkåret om at fylkesnemnda for sosiale saker skal
ta stilling til den konkrete institusjonsplassen blir opphevet.
Det at pårørende gis adgang til å kreve
vurdering av om tvangssak skal fremmes, vil kunne føre
til et visst merarbeid for kommunene. Plikten til å gi
tilbakemelding til den pårørende når
vurderingen er foretatt er ny, og det uttales at dette vil være
en lite arbeidskrevende rutine.
Det uttales at de foreslåtte endringene vil kunne bidra
til å endre praksis slik at intensjonene i sosialtjenesteloven
om bruk av tvang der det er hensiktsmessig, blir fulgt opp, og at
dette vil kunne føre til noe økte kostnader for
kommuner og fylkeskommuner. Disse kostnadene forutsettes dekket
innenfor de generelle rammetilskuddene.
Foreløpig godkjenning av midlertidige vedtak etter § 6-2
vil føre til en viss økning i arbeidsbyrden for fylkesnemndene,
men det framholdes at det ikke er snakk om noen inngående
prøving. Det blir dessuten presisert at nemnda skal ta
stilling til adgangen til å ta urinprøver. Saker
som gjelder rusmiddelmisbrukere, utgjør i dag en relativt
beskjeden del av nemndenes totale arbeidsbyrde. Departementet antar
derfor at disse oppgavene vil kunne ivaretas innen de eksisterende bevilgningsrammene.
De økonomiske og administrative konsekvensene av innføringen
av krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak for
rusmiddelmisbrukere vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelse
av forskriften.
De øvrige lovendringene antas ikke å få økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteen vil påpeke at en årsak
til at rusmiddelmisbrukere ikke mottar adekvat behandlingstilbud, kan
være at en del av de behandlingsplassene som foreligger,
enten ikke tilfredsstiller kvalitetsmessige mål og/eller
har et kostnadsnivå som gjør at disse ikke benyttes.
I en del tilfeller kan også misbrukerens vegring mot å motta
behandling på frivillig basis skyldes manglende tiltro
til det eksisterende behandlingstilbudet. Dersom det gjennomføres
flere tvangsvedtak som en konsekvens av en endring av dagens lovverk,
vil presset på et fra før av mangelfullt behandlingsapparat øke
ytterligere. Komiteen ser det derfor som sentralt
at det finner sted en kartlegging av det faktiske behovet for behandlingstilbud,
både knyttet til institusjonsplasser, og når det
gjelder ettervernet, ikke bare når det gjelder antall plasser,
men også hva angår innholdet i det tilbudet som
gis. Komiteen vil ut fra denne begrunnelse foreslå at
departementet foretar en kartlegging av det samlede tilbudet som
i dag foreligger på dette området, som ledd i å vurdere
i hvilken grad en endring av behandlingstilbudet må finne
sted.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere det samlede behovet
for behandlingsplasser for rusmiddelmisbrukere, inkludert behovet
for et ettervernstilbud.»
Det er etter departementets mening viktig at de foreslåtte
endringene trer i kraft så snart som mulig, og det foreslås
at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedak til lov
om endringer i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
m.v.
I.
I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
gjøres følgende endringer:
§ 6-1
Nytt femte ledd skal lyde:
Sosialtjenesten skal utarbeide tiltaksplan for
rusmiddelmisbruker som er i institusjon etter vedtak med hjemmel
i §§ 6-2 eller 6-2a. Kongen kan gi forskrifter om
innholdet i tiltaksplanen.
Ny § 6-1a skal lyde:
§ 6-1a. Sosialtjenestens plikt til å vurdere
bruk av tvang etter melding fra pårørende
Sosialtjenesten skal ved melding fra pårørende om
omfattende rusmiddelmisbruk foreta de nødvendige undersøkelser
i saken, og vurdere om det skal fremmes sak etter §§ 6-2
eller 6-2a. Når saken er utredet, skal den pårørende
ha tilbakemelding om dette.
En persons pårørende etter første
ledd er ektefelle, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken.
Den pårørende må ha varig og løpende
kontakt med rusmiddelmisbrukeren.
§ 6-2
Nåværende annet ledd oppheves.
Nåværende tredje til sjette ledd blir
nye annet til femte ledd og skal lyde:
Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda
etter reglene i kapittel 9. Fylkesnemnda skal samtidig
ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver
av klienten under institusjonsoppholdet.
Fylkesnemndas vedtak etter første ledd
kan bare settes i verk dersom institusjonen faglig og materielt er
i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp
sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen.
Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak
i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen
seks uker, faller det bort.
Et midlertidig vedtak etter første
ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal
ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak
ikke treffes og gjennomføres straks. Lederen i fylkesnemnda
skal snarest, og om mulig innen 48 timer, treffe vedtak om foreløpig
godkjennelse av det midlertidige vedtaket. Midlertidige vedtak etter
denne bestemmelsen er enkeltvedtak. Fylkesnemnda er klageinstans.
Er det truffet midlertidig vedtak, skal
et forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda
innen to uker. Dersom saken ikke er sendt til
fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.
Nytt sjette ledd skal lyde:
Institusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten
ved innleggelser etter denne bestemmelsen.
§ 6-2a
Første ledd skal lyde:
Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker uten eget
samtykke skal tas inn på institusjon og holdes tilbake
der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det
er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade,
og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda
skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver
av klienten under institusjonsoppholdet.
Femte og nye sjette og sjuende ledd skal lyde:
Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av
sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan
bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres
straks. Lederen i fylkesnemnda skal snarest, og om mulig
innen 48 timer, treffe vedtak om foreløpig godkjennelse
av det midlertidige vedtaket. Midlertidige vedtak etter denne bestemmelsen
er enkeltvedtak. Fylkesnemnda er klageinstans.
Er det truffet midlertidig vedtak, skal forslag
til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken
ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket
bort.
Institusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten
ved innleggelser etter denne bestemmelsen.
§ 6-3
Tredje ledd skal lyde:
Samtykket skal være skriftlig og skal gis til
institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke
kan også gis ved direkte overgang fra opphold med hjemmel
i §§ 6-2 og 6-2a. Før misbrukeren gir
sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle
vilkår som nevnt i første og annet ledd. Institusjonen
skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten dersom samtykket
er gitt ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 6-2
eller 6-2a.
Nytt fjerde ledd skal lyde:
Institusjonen kan sette som vilkår for
oppholdet at klienten før oppholdet begynner, gir samtykke
til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
§ 7-6
Tredje ledd skal lyde:
Hvis oppholdet bygger på vedtak som nevnt i §§ 6-2 eller
6-2a, kan beboeren ikke utskrives før tiden uten
samtykke fra sosialtjenesten.
§ 7-11
Annet ledd skal lyde:
Beboerne skal ha rett til å bevege seg både
i og utenfor institusjonen/boligen med de begrensninger som
institusjonen/boligen fastsetter av hensyn til behovet
for trygghet og trivsel. Er en person plassert i en institusjon
på grunnlag av et vedtak eller samtykke som nevnt i § 6-2, § 6-2a eller § 6-3,
kan institusjonen begrense adgangen til å forlate institusjonen
i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.
Nytt tredje ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter med nærmere
bestemmelser om tilbakeføring ved rømming fra
institusjon etter plassering med hjemmel i § 6-2, § 6-2a
eller § 6-3, herunder regler om ansvar for innbringing,
praktisk gjennomføring og saksbehandling.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd og skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter
a) til utfylling
av bestemmelsene foran, herunder om bruk av tvangsmidler,
b) om urinprøvetaking,
c) med sikte på å hindre at rusmidler
eller farlige gjenstander bringes inn i institusjonen/boligen,
d) om forvaltning av beboernes midler.
Ny § 7-14 skal lyde:
§ 7-14. Kvalitetskrav i behandlings-
og
rehabiliteringstiltak
Kongen kan gi forskrifter med nærmere
bestemmelser om krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak.
§ 10-4
Første ledd første punktum skal lyde:
Ansvaret for å reise sak etter §§ 6-2 og
6-2a har sosialtjenesten i den kommunen der rusmiddelmisbrukeren
oppholder seg.
II.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning med forhåndsgodkjenning
av institusjoner for rusmiddelmisbrukere.
C.
Stortinget ber Regjeringen vurdere det samlede behovet for behandlingsplasser
for rusmiddelmisbrukere, inkludert behovet for et ettervernstilbud.
Oslo, i sosialkomiteen, den 17. november 1998.
John I. Alvheim, |
Einar Olav Skogholt, |
Are Næss, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |