Til Odelstinget.
I proposisjonen fremmes forslag til endringer i behandlingen
av søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Dagens ordning med politiavhør av hver enkelt søker
foreslås avskaffet, og i stedet innføres et egenerklæringssystem.
Justisdepartementet behandler etter gjeldende ordning fritakssøknadene
som førsteinstans, domstolene er klageinstans og staten
er forpliktet til å bringe sakene inn for domstolene dersom
avgjørelsen ikke godtas av søkeren. Denne ordningen
foreslås opphevet. I stedet foreslås førsteinstansbehandlingen
lagt til Vernepliktsverket og Siviltjenesteadministrasjonene, med
klageadgang til Justisdepartementet. Det foreslås dessuten
ulike tiltak for å hindre misbruk av lovens fritakssystem,
herunder direkte overføring av søkere fra militær-
til siviltjeneste og begrensninger i adgangen til tilbakeføring
til militær stilling.
I St.meld. nr. 22 (1995-96) Om sivil tjenesteplikt, foreslo Regjeringen å avskaffe
politiavhøret ved fritakssøknader, og å innføre
et egenerklæringssystem. Forslaget fikk støtte
av et flertall i justiskomiteen, jf. Innst. S. nr. 177 (1995-96).
I dag blir alle søknader om siviltjeneste sendt til politiet
som foretar forberedende behandling, herunder avhør av
søkeren. Søknadene avgjøres deretter i
Justisdepartementet. Departementet avgjør årlig 2 000-2 500
søknader.
Blir det avslag, og søkeren ikke aksepterer avgjørelsen,
er staten i dag forpliktet til å reise sivilt fastsettelsessøksmål
mot ham ved domstolene. I 1996 ble det pådømt
ca. 170 saker i herreds- og byrettene, og ca. 30 saker i lagmannsrettene.
I Sverige, Danmark, Finland og Østerrike benyttes ikke
slike muntlige forklaringer som vi har i Norge. Det er i disse landene
normalt tilstrekkelig at søkeren avgir en erklæring
om at han ikke kan utføre militærtjeneste uten å komme
i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Også i Tyskland
blir avgjørelsen normalt fattet på grunnlag av
en skriftlig søknad.
I proposisjonen gjennomgås reglene i de nevnte landene.
Til tross for at de muntlige forklaringene tillegges stor vekt
ved avgjørelsene om fritak fra militærtjeneste,
vil de ofte gi liten veiledning mht. hvilket alvor og reelt innhold
den vernepliktiges overbevisning har. Den omstendelige prosedyren
for behandling av enkeltsøknader er dessuten ressurskrevende
og tar som regel uforholdsmessig lang tid.
Det foreslås derfor å avskaffe politiavhøret
og gå over til et egenerklæringssystem. Politiet
er gjennomgående positive til forslaget. Forsvarsdepartementet anser
det som viktig at egenerklæringsskjemaet får en slik
utforming at søkere som oppfyller lovens vilkår får
gjennomslag for sine søknader, og at andre ikke overføres.
Justisdepartementet uttaler at søknaden fortsatt skal
sendes den militære avdeling søkeren hører
til. Uttalelse fra militære myndigheter skal følge
saken. I tillegg skal det i nødvendig utstrekning innhentes
opplysninger om mannskapets alminnelige livsforhold, i praksis vil
dette innebære en kontroll opp mot straffe- og bøteregistre.
Ordinært vil mannskapets erklæring om å fylle
lovens vilkår bli lagt til grunn.
Det foreslås en bestemmelse om innhentelse av ytterligere
opplysninger fra søkeren i tilfeller der søknaden
ikke kan avgjøres på det foreliggende grunnlag. Søkeren
skal i den forbindelse kunne pålegges å møte personlig
for vedtaksorganene. Den som avgir falsk forklaring vil kunne rammes
av straffeloven § 166.
Statistikk fra andre europeiske land viser at man kan påregne
en økning i antallet fritakssøknader ved innføring
av et egenerklæringssystem, men tallene gir ikke et entydig
bilde av hvilket nivå man kan forvente. Etter departementets
syn bør det innarbeides et sikkerhetsnett i lovverket,
slik at man kan møte en eventuell situasjon med ukontrollert økning
i søkermassen. Det kan således bli nødvendig å innføre
en ordning der alle søkere, utover å innlevere
egenerklæringsskjema, også avgir muntlig forklaring.
Departementet foreslår at en bestemmelse av dette innhold
inntas i loven, med fullmakt for Kongen til å gi nærmere
bestemmelser.
I en situasjon med økte søkertall er det også en mulighet
for å gå tilbake til ordningen med politiavhør av
samtlige søkere. Dette vil kreve endringer i militærnekterloven.
En annen løsning kan være å øke
tjenestetiden for de sivile tjenestepliktige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen
og åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Tor Nymo,
viser til Innst. S. nr. 177 (1995-96), hvor et flertall i Stortinget
gikk inn for at ordningen med politiavhør i forbindelse
med søknad om fritak fra militærtjeneste skal
erstattes med en egenerklæring.
Flertallet viser til at det både i St.meld.
nr. 22 (1995-96) og i Ot.prp. nr. 83 (1997-98) kommer fram at dagens
ordning med politiavhør ofte sier lite om hvor alvorlig,
dyp og reell den vernepliktiges overbevisning er. Dessuten tar prosedyren
uforholdsmessig lang tid, og legger beslag på store ressurser.
Flertallet ser et klart behov for å gjøre
prosessen i forbindelse med søknad om fritak for militærtjeneste
enklere og mindre ressurskrevende, samtidig som man sikrer rettssikkerheten
for de personer det angår.
Flertallet støtter departementets forslag
om å innføre et egenerklæringssystem
ved søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Flertallet kan ikke se at det prinsipielt er naturlig
at det er politiet som skal foreta den forberedende behandlingen
av fritakssøknader. Det er viktig at det er reelle grunner
og argumenter som anføres for fritak fra militærtjeneste,
og da ser flertallet den nye, foreslåtte
ordningen som mer hensiktsmessig. Flertallet viser
for øvrig til at dette vil bli i overensstemmelse med den
ordningen som er i våre naboland.
Flertallet slutter seg til prosedyrene rundt egenerklæringen
som proposisjonen trekker opp. Flertallet understreker
at det selvfølgelig må være full adgang
til å skaffe flere opplysninger og mer informasjon dersom
søknaden ikke kan avgjøres på det grunnlaget
som ligger på bordet. Mer informasjon må også kunne
hentes inn ved å kalle søkeren personlig inn til
vedtaksorganet, men flertallet understreker at søknadsskjemaet
i utgangspunktet må være så utfyllende
at det ordinært er tilstrekkelig. Flertallet viser
til at de nye prosedyrene også er ment å totalt
sett være besparende.
Antall søknader om fritak fra militærtjeneste
svinger av mange årsaker fra år til år. Flertallet vil
understreke at innføring av egenerklæring vil
bli en av flere faktorer som kan påvirke antall søknader.
Flertallet slutter seg til departementets syn
om at det bør innarbeides et sikkerhetsnett i lovverket, slik
at man kan møte en eventuell situasjon med ukontrollert økning
i søkermassen.
Flertallet støtter proposisjonens forslag
om innføring av obligatorisk muntlig forklaring til offentlig
myndighet eller forlengelse av tjenestetiden dersom det etter innføring
av egenerklæring skulle bli en så ekstraordinær
stor økning i antall søknader at det gir grunn
til å tro at den oppgitte overbevisningen ikke er reell.
Stortinget bør bli gitt orientering om slike endringer
på egnet måte.
I en situasjon med betydelig økning i søkertallene kan
det etter flertallets syn være riktig å gå tilbake til
ordningen med politiavhør ved en lovendring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang, og fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, ønsker ikke
en innføring av et egenerklæringssystem for fritak
av militærtjeneste som innebærer at søkerne
bare undertegner en egenerklæring om at man fyller lovens vilkår
for fritak. Disse medlemmer er uenig i regjeringspartienes
verdinøytrale holdning til disse viktig prinsippene. På den
måten skapes det på en uheldig måte inntrykk
av at militær verneplikt og siviltjeneste er sidestilt
og likeverdig. Disse medlemmer vil understreke den
grunnleggende forskjell på å forsvare sitt land,
om nødvendig med våpen i hånd og med
livet som innsats og annen samfunnstjeneste.
Disse medlemmer viser videre til Innst. S. nr.
177 (1995-96) der komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og
Høyre bl.a. uttaler:
«Disse medlemmer mener at plikten til å verne
om sitt fedreland, om nødvendig ved militære midler,
er en så grunnleggende plikt for en samfunnsborger at det
skal svært mye til før det bør gis fritak.
Disse medlemmer mener derfor at argumentet om at saksbehandlingen
tar lang tid samt at den er økonomisk ressurskrevende i
denne sammenheng ikke kan tillegges avgjørende vekt.»
Disse medlemmer mener dessuten at i en situasjon
hvor politiavhøret fjernes øker risikoen for å få umotiverte
søknader om fritaking for militærtjeneste.
Disse medlemmer mener at dagens system med politiavhør
bør fortsette inntil eventuelle forslag om et bedre system
presenteres. Disse medlemmer ser at det kan være
behov for å finne fram til en mindre ressurskrevende måte å behandle
fritakssøknader på, men mener dette må gjøres
på en annen måte enn å avvikle en ordning
som innebærer en reell prøvelse av fritakssøkernes
overbevisning. Så langt har departementet ikke tatt til
orde for andre løsninger enn egenerklæring, og disse
medlemmer vil etter dette fremme følgende forslag:
Ǥ 2 skal lyde:
Når en vernepliktig ber om det, skal hans militære foresatte
og utskrivingsmyndighetene gi ham rettledning om adgangen til å søke
fritaking fra militærtjenesten og om framgangsmåten.
Søknad kan tidligst settes fram på sesjonen
eller etter at den vernepliktige på annen måte
er klassifisert. Søknaden skal være grunngitt
og følges av de bevitnelser søkeren vil bruke
som bevis.
Søknaden sendes den militære avdeling søkeren hører
til, eller, om den settes fram før fordelingen, til vedkommende
regionale vernepliktsavdeling. Den militære avdeling sender
i tilfelle søknaden til den vernepliktsavdelingen som søkeren
hører inn under. Denne sender søknaden til politimesteren
der søkeren bor, med de opplysninger de militære
myndigheter har om søkeren. Politimesteren innhenter søkerens muntlige
forklaring og skaffer såvidt mulig til veie opplysninger
om søkerens alminnelig livsforhold og annet som kan klargjøre
saken. Han sender deretter saken til vedtaksorganet med sin tilrådning.
Kan en søknad ikke avgjøres på det
foreliggende grunnlag, kan søkeren pålegges å tilveiebringe
ytterligere opplysninger. Søkeren kan herunder pålegges å møte
personlig for vedtaksorganene.
Kongen gir nærmere regler om behandling av søknadene.»
I høringsbrevet ble ordningen med at departementet skal
behandle sakene som førsteinstans foreslått opphevet.
Avgjørelsesmyndigheten ble foreslått lagt til
siviltjenesteadministrasjonene, med klageadgang til Justisdepartementet.
På bakgrunn av høringen foreslår Justisdepartementet
nå at Vernepliktsverket ved de regionale vernepliktsavdelinger
gis kompetanse til å innvilge fritakssøknader.
Saker som avdelingene ikke finner å innvilge, foreslås
avgjort av siviltjenesteadministrasjonene som førsteinstans,
med klageadgang til Justisdepartementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til forslaget
om avgjørelsesmyndigheten i behandlingen av søknadene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enige i at førsteinstansbehandlingen
bør legges til de regionale vernepliktsavdelinger med en
klageadgang til Justisdepartementet, og at det enkelte mannskap
selv må reise sak for domstolene. Disse medlemmer ser
imidlertid ikke nødvendigheten av at siviltjenesteadministrasjonene
skal ta del i saksbehandlingen, og mener alle vedtak i førsteinstans
bør fattes av vernepliktsavdelingene, også om
det gis avslag.
Har departementet ikke innvilget fritak for militærtjeneste,
og har den vernepliktige ikke akseptert dette, skal staten etter
dagens regler reise søksmål mot ham med påstand
om at vilkårene for fritak ikke er til stede. Begrunnelsen
for dagens ordning har bl.a. vært at det - utenom Kongen
i Statsråd - ikke finnes noe overordnet organ man kunne
ha klaget til. Etter omleggingen foreslår Justisdepartementet
at det i hovedsak overlates til den vernepliktige selv å få den
administrative avgjørelsen prøvd for domstolene.
Forsvarsdepartementet understreker at ordningen med fri sakførsel
fortsatt bør gjelde. For øvrig hadde ingen av
høringsinstansene merknader til departementets forslag.
Miltærnekterloven § 5 annet ledd gir
i dag staten hjemmel for å reise søksmål
mot en vernepliktig ved annen gangs søknad om fritak selv
om han undertegner en erklæring om villighet til å oppfylle
den militære verneplikt. Bestemmelsen foreslås
beholdt med en noe endret ordlyd. I tillegg vil det bli inntatt
en hjemmel for å reise sak der den vernepliktige gjentatte ganger
trekker tilbake søknaden før realitetsbehandling.
Av militærnekterloven § 7 annet ledd
fremgår bl.a. at gjenopptaking kan kreves så lenge
plikten til militær- eller sivil tjeneste er til stede.
Det foreslås å presisere at bestemmelsen skal
anses som et unntak fra den generelle regelen om at gjenopptakelse
må fremsettes innen en tremåneders frist.
Staten skal i utgangspunktet fortsatt dekke alle utgifter ved
behandlingen av militærnektersaker for domstolene.
Komiteen er enig i at det ikke er behov
for at staten automatisk reiser sak dersom en søker har
fått et avslag han ikke aksepterer, siden det nå vil
bli en reell klageadgang til Justisdepartementet, og at behandlingen
av fritakssaker slik kommer i overensstemmelse med det som ellers
er vanlig i norsk forvaltning.
Komiteen er også enig i at det må være
mulighet til å reise sak i tilfeller der formålet
er å avskjære misbruk av lovens fritaksregler
ved at søker trenerer saken ved å trekke tilbake
søknader gjentatte ganger.
Politiet er i dag pålagt oppgaven med å forkynne alle
avslag på søknader om fritak for militærtjeneste av
overbevisningsgrunner. Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet å erstatte
forkynnelsen med en ordinær underretning, men etter innvendinger
fra Forsvarsdepartementet foreslås dagens ordning med forkynning
opprettholdt.
Komiteen viser til at departementet
opprinnelig foreslo at politiets forkynnelse av avslag på søknader
skulle erstattes med ordinær underretning om sakens utfall,
men at Forsvarsdepartementet i høringsrunden hadde innvendinger
til dette. Komiteen har forståelse for at
det er behov for å sikre bevis for at mannskap faktisk
har fått beskjed om forvaltningens vedtak, ikke minst i
tilfeller der mannskap ikke møter opp som innkalt. Men komiteen viser
til at med egenerklæringen er prosedyrene nå rent
forvaltningsmessige, og politiet er ikke aktivt involvert i prosessen. Komiteen ser
det ikke som naturlig at politiet skal brukes til en slik oppgave.
Bevis for at mannskap har mottatt vedtaket kan sikres på andre
måter, for eksempel gjennom rekommandert brev.
Komiteen fremmer etter dette følgende
forslag:
«§ 4 første ledd skal lyde:
Ved avslag på søknad fra vernepliktig om fritaking
for militærtjeneste, eller ved avgjørelse av fritakingssak
etter begjæring av påtalemyndigheten, skal avgjørelsen
grunngis og meddeles den vernepliktige.»
Dagens system, hvor et mannskap i praksis alltid blir dimittert
etter fremsettelse av fritakssøknad medfører i
enkelte tilfelle at vernepliktige søker om overføring
til siviltjeneste for å oppnå utsettelse med,
eller opphold i tjenesten. Det foreslås nå et
system med direkte overføring fra militærtjeneste
til siviltjeneste av mannskaper som fremmer søknad under
tjenestegjøring, eller kort tid før tjenestestart.
Det er videre i dag fri adgang til tilbakeføring til militær
stilling. Departementet har erfaring for at enkelte i treneringsøyemed
søker seg frem og tilbake mellom siviltjeneste og militærtjeneste.
For å hindre dette har man vurdert å innføre
en ordning der overføring til siviltjeneste er endelig
og ikke gir mulighet for tilbakeføring til militær
stilling.
Forsvarsdepartementet er positiv til at det løses opp
noe på den binding som i dag ligger i militærnekterloven § 9
om umiddelbar dimittering. Også politiet er gjennomgående
positive til forslagene, men noen mener at det bør være
rom for å kunne søke seg tilbake til militær
stilling en gang.
Justisdepartementet foreslår etter dette at dersom fritakssøknaden
fremmes under tjenestegjøring, skal den vernepliktige som
et utgangspunkt forbli i tjeneste inntil søknaden er innvilget.
Vernepliktige som er innkalt til militærtjeneste, men søker
før tjenestestart, skal i utgangspunktet møte
i henhold til innkallingen, og fortsette tjenesten inntil overføring
til siviltjeneste er besluttet. Er søknaden innvilget før
fremmøtedato, skal siviltjenesten såvidt mulig
påbegynnes fra samme tidspunkt som militærtjenesten
skulle ha vært påbegynt. Søknader som
fremmes kort tid før tjenestestart eller under avtjening
av militærtjeneste må gis spesiell prioritet,
slik at ventetiden i militær stilling blir kortest mulig.
Saksbehandlingstiden for søknadene vil imidlertid kunne
variere, avhengig av forholdene i den enkelte sak. Det foreslås
derfor en lengste frist på 4 uker for tilbakeholdelse i
militær stilling.
Dersom det reises sak for domstolene, foreslås en regel
om umiddelbar utsettelse med eller dimittering fra militærtjeneste.
Årlig søker omlag 150 mannskaper om gjeninntreden
i militære ruller. Departementet foreslår nå at adgangen
til tilbakeføring i fredstid stenges for alle mannskaper
som er overført til siviltjeneste, uavhengig av om tjenesten
er påbegynt. Er Norge i krig, krig truer, eller rikets
selvstendighet eller sikkerhet står i fare, skal mannskapene,
etter bestemmelse av Kongen, gis mulighet til å søke
seg tilbake til militær stilling.
For øvrig ønsker departementet å beholde
militærnekterloven § 7 tredje ledd, som
gir forvaltningen mulighet til å omgjøre et tidligere
fritaksvedtak dersom det foreligger omstendigheter som kan begrunne
gjenopptaking.
Komiteen vil understreke at det er
viktig å ta i bruk tiltak som hindrer muligheter for misbruk
av reglene om fritak fra militærtjeneste.
Komiteen har merket seg at departementet har erfaring
for at muligheten til å søke seg tilbake til militær
stilling etter innvilget sivil verneplikt kan føre til at
enkelte søker seg fram og tilbake for å trenere
og få utsettelse med tjenesten.
Komiteen ser likevel betenkeligheter med helt å stenge
adgangen til å søke seg tilbake til militære ruller
i fredstid dersom man har fått innvilget søknad om
fritak for militærtjeneste. Komiteen foreslår derfor
at det fortsatt må være adgang til å søke
tilbakeføring, men bare etter at sivil førstegangstjeneste
er gjennomført. Da vil man ivareta muligheten for tilbakeføring
for de som virkelig måtte ha en reell holdningsendring
til militært forsvar av landet, mens det blir uinteressant
for eventuelle misbrukere av systemet siden tjenesten da er gjennomført.
Det forutsettes at ved tilbakeføring skal den vernepliktige
gjennomføre også en militær førstegangstjeneste,
jf. eksisterende ordning.
Komiteen foreslår at § 24
første ledd skal lyde:
«Vernepliktig som er fritatt for militærtjeneste
etter denne loven kan i ordinær fredstid ikke søke
om tilbakeføring til militær stilling, med mindre
sivil førstegangstjeneste er gjennomført.»
Komiteen støtter forslaget om å endre
dagens praksis med umiddelbar dimittering når mannskap
søker om fritak fra militærtjeneste rett før
tjenestestart eller under tjenestegjøring. Komiteen ser
at det her kan ligge en mulighet til å misbruke systemet
for å få utsette eller opphold i tjenesten.
Komiteen mener for øvrig at det er behov
for en bredere gjennomgang av fritaksreglene m.h.t når den
vernepliktige skal kunne søke fritak fra militærtjenesten,
og at det i den forbindelse vil være ønskelig å få informasjon
om praksis og lovregler på dette området i Nato-land
og andre vesteuropeiske land, også i lys av Den europeiske
menneskerettskonvensjon. Komiteen ber departementet
foreta en slik gjennomgang, og fremme en redegjørelse om
dette for Stortinget ved en egnet anledning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener også at
det kan være belastende for en søker å måtte
utføre militærtjeneste inntil søknaden
om overføring til siviltjeneste er avgjort, selv om det
settes en frist på inntil fire uker. Flertallet forutsetter
at dette er vurdert i forhold til menneskerettsreglene, og at ordningen
ikke vil stride mot disse. Flertallet forutsetter
at søkeren må kunne avtjene sin verneplikt også under
behandlingstiden på en måte som ikke vil stride
mot søkers overbevisning. Flertallet regner
med at forskriftene som skal utarbeides iht. § 9
siste ledd vil ta utgangspunkt i at tjenesten blir tilrettelagt
på slik måte.
Flertallet vil for øvrig understreke
viktigheten av at søknadene blir behandlet så fort
som mulig, og at det må være en målsetting å få avgjørelsene
tidligere enn etter 4 uker.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser for øvrig til vedtaket
om ny målformulering for siviltjenesten i Innst. S. nr.
177 (1995-96) der det heter:
«Stortinget ber Regjeringa leggja følgjande
målformulering til grunn for siviltenesta:
Siviltenesta
er ein del av den alminnelege verneplikta. Den skal vera vernerelatert
i høve til fredsskapande arbeid og i høve til å førebu
mannskapa på ein mogleg beredskapssituasjon. Det bør
leggjast vekt på konfliktførebyggjande, fredsbevarande
og samfunnsnyttig arbeid i tenesta.»
Dette innebærer at sivil og militær verneplikt
er sidestilt. Flertallet registrerer at Justisdepartementet
og dets underliggende organer som følge av dette har tatt
i bruk begrepet «sivil verneplikt» istedenfor «sivil
tjenesteplikt». Flertallet viser til Innst.
S. nr. 64 (1998-99) om samme begrepsendring for Stortingets organer,
Ombudsmannen og Ombudsmannsnemnda for sivile vernepliktige. Flertallet ser
det som naturlig og ryddig at lovverket gjennomgående benytter
samme betegnelse i lovteksten, og foreslår derfor at begrepet «sivil
verneplikt» og «sivil vernepliktig» konsekvent
benyttes i loven.
Flertallet fremmer i samråd med Justisdepartementet
følgende forslag til II i lovvedtaket:
«I følgende bestemmelser skal ordene «sivil(e) tjeneste», «siviltjeneste» og «sivil(e)
tjenesteplikt» endres til «sivil(e) verneplikt»: § 7, § 9,
kapitteloverskrift III, § 10, § 11, §§ 13
til 16, § 19, § 23 og § 24.
I følgende bestemmelser skal ordet «tjenestepliktig(e)» endres
til «vernepliktig(e)»: §12, § 13,
og §§ 15 til 23.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Senterpartiet mener at det bør foretas
en begrepsopprydding mellom bruken av ordet sivile tjenestepliktige
og sivile vernepliktige. I militærnekterloven brukes både
ordet tjenestepliktige og vernepliktige som departementet nå har
gjort til sin standard. Disse medlemmer mener denne
begrepsbruken på en uheldig måte sidestiller siviltjenesten
med militær verneplikt, og tilsynelatende indikerer at
siviltjenesten skal fremstå som likeverdig til militærtjeneste.
Disse medlemmer mener at man bør forholde
seg til den betegnelsen som er innarbeidet, nemlig sivil tjenesteplikt,
og vil derfor stemme imot II i lovvedtaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at enkelte vernepliktige spekulerer
i at søknader om fritak vil ta lang tid, spesielt når
sakene skal opp for domstolene. Disse medlemmer er
enig i at dersom egenerklæringssystemet skal innføres,
bør loven endres slik departementet foreslår,
nemlig at man i utgangspunktet ikke får utsettelse med
militærtjenesten eller kan dimitteres fra militæret
mens saken er til behandling. Disse medlemmer ønsker
imidlertid i motsetning til departementet ikke å sette
noen maksimalgrense for saksbehandlingstiden på 4 uker,
og vil heller ikke gå inn for umiddelbar dimittering der
søkeren har fått avslag og deretter bringer saken
inn for domstolene. Militærtjeneste kan eventuelt avtjenes
uten at den vernepliktige eksempelvis må ta våpen
i bruk mens saksbehandlingen pågår, og disse
medlemmer kan ikke se at fortsatt tjeneste i så fall
skulle innebære noen urimelig påkjenning for vedkommende.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 9
første ledd, tredje punktum.
Disse medlemmer fremmer dessuten følgende
forslag:
Ǥ 9 andre ledd, andre punktum skal lyde:
Reises sak etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt
til tjeneste, skal innkallingen opprettholdes eller tjenesten fortsette
inntil saken er avgjort av domstolene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vektlegger
at det er betydelig forskjell på å avtjene militær
verneplikt og sivil tjenesteplikt. Militærnekting og pasifisme
bør fortsatt være mindre velansett i Norge, og
begrepene bør være mer nyansert enn hva departementet
legger opp til. Disse medlemmer mener det er høyst
påkrevd at begrepene «militær verneplikt» og «sivil
tjenesteplikt» også skal brukes i fremtiden.
En overgang til et egenerklæringssystem vil innebære
besparelser for såvidt angår fritaksprosedyren hos
politiet, Regjeringsadvokaten og domstolene.
Siviltjenesteadministrasjonene, og Vernepliktsverket gjennom
de regionale vernepliktsavdelinger antas å kunne håndtere
fritakssøknadene gjennom den bemanning som er i dag.
Antallet søknader om fritak for militærtjeneste
har ligget ganske stabilt de siste 20 år. Justisdepartementet
anser det som sannsynlig at det blir en vekst i antall søkere
på 10 til 20 pst., hvor 10 pst. fremstår som mer sannsynlig
enn 20 pst. Slike økninger vil neppe ha noen praktisk betydning
for forsvarsevnen.
Ved innføring av egenerklæring forventes en
vesentlig reduksjon i andelen avslag, og en økning i de årlige
overføringer på ca. 150-200 mannskaper. I tillegg
vil man få virkningen av en eventuell økning i
antallet fritakssøknader. I St.meld. nr. 22 (1995-96 )
Om sivil tjenesteplikt antok departementet at innsparinger ved nedsettelse
av tjenestetiden ville kunne dekke opp for eventuelle økninger
i søkermassen. Antallet søknader til siviltjeneste
har imidlertid økt med ca. 300 i perioden 1995 til 1997,
mens andelen avslag er redusert fra 25 pst. til 10 pst. Dette har
resultert i høyere overføringstall enn det som
var forutsatt i ovennevnte stortingsmelding, og til en økning
i allerede eksisterende kø av mannskaper som venter på avtjening
av siviltjeneste. Departementet vil i budsjettsammenheng komme tilbake
til hvordan en eventuell ytterligere økning i antallet
overføringer skal håndteres.
Komiteen viser til at det med egenerklæringssystemet
kan være sannsynlig at man får en økning
i antall søknader på 10 - 20 pst., og at antall
avslag vil reduseres. Besparelsene vil finne sted hos politi, Regjeringsadvokaten
og domstolene, og ikke i siviltjenesteadministrasjonen. Komiteen vil
understreke at det er viktig at det ikke bygger seg opp køer
av mannskaper som venter på å få utføre
siviltjeneste.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner gjøres følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
Når en vernepliktig ber om det, skal hans militære foresatte og utskrivingsmyndighetene gi ham rettledning om adgangen til å søke fritaking fra militærtjenesten og om framgangsmåten.
Søknad kan tidligst settes fram på sesjonen eller etter at den vernepliktige på annen måte er klassifisert. Søknaden skal være grunngitt og følges av de bevitnelser søkeren vil bruke som bevis.
Søknaden sendes den militære avdeling søkeren hører til, eller, om den settes fram før fordelingen, til vedkommende regionale vernepliktsavdeling. Den militære avdeling sender i tilfelle søknaden til den vernepliktsavdelingen som søkeren hører inn under. Denne sender søknaden til politimesteren der søkeren bor, med de opplysninger de militære myndigheter har om søkeren. Politimesteren innhenter søkerens muntlige forklaring og skaffer såvidt mulig til veie opplysninger om søkerens alminnelig livsforhold og annet som kan klargjøre saken. Han sender deretter saken til vedtaksorganet med sin tilrådning.
Kan en søknad ikke avgjøres på det foreliggende grunnlag, kan søkeren pålegges å tilveiebringe ytterligere opplysninger. Søkeren kan herunder pålegges å møte personlig for vedtaksorganene.
Kongen gir nærmere regler om behandling av søknadene.
§ 9 andre ledd andre punktum skal lyde:
Reises sak etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt til tjeneste, skal innkallingen opprettholdes eller tjenesten fortsette inntil saken er avgjort av domstolene.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
I.
I lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som for han er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan påreknes brukt i dagens forsvar, fritas han for slik tjeneste i samsvar med reglene i denne lov.
Som vernepliktig regnes etter denne lov også utskrivningspliktig og heimevernspliktig.
§ 2 skal lyde:
Når en vernepliktig ber om det, skal hans militære foresatte og utskrivningsmyndighetene gi ham rettledning om adgangen til å søke fritaking fra militærtjenesten og om framgangsmåten.
Søknad kan tidligst settes fram på sesjonen eller etter at den vernepliktige på annen måte er klassifisert. Søknaden skal være skriftlig og inneholde en erklæring fra søkeren om at han fyller lovens vilkår for fritak, slik de fremgår av § 1 i denne lov. Søknad fremsettes på fastsatt blankett. Søknaden skal følges av de bevitnelser søkeren vil bruke som bevis.
Søknaden sendes den militære avdeling søkeren hører til, eller, om den settes fram før fordelingen, til vedkommende regionale vernepliktsavdeling. Den militære avdeling sender i tilfelle søknaden til den vernepliktsavdeling som søkeren hører inn under. I nødvendig utstrekning skaffer vedtaksorganene så vidt mulig til veie opplysninger om søkerens alminnelige livsforhold og annet som kan klargjøre saken.
Kan en søknad ikke avgjøres på det foreliggende grunnlag, kan søkeren pålegges å tilveiebringe ytterligere opplysninger. Søkeren kan herunder pålegges å møte personlig for vedtaksorganene.
Kongen gir nærmere regler om behandlingen av søknadene. Det kan herunder fastsettes regler om at vedtaksorganene eller særskilte nemnder rutinemessig kan la oppta muntlig forklaring av alle søkere.
Ny § 2a skal lyde:
Kongen fastsetter hvilke organer som avgjør søknader om fritaking og saker om omgjøring etter § 7 tredje ledd.
§ 3 annet ledd første punktum skal lyde:
Etterkommer han ikke oppfordringen, kan påtalemyndigheten på egen hånd begjære vedtaksorganenes avgjørelse av saken.
§ 4 første ledd skal lyde:
Ved avslag på søknad fra vernepliktig om fritaking for militærtjeneste, eller ved avgjørelse av fritakingssak etter begjæring av påtalemyndigheten, skal avgjørelsen grunngis og meddeles for den vernepliktige.
§ 4 annet og tredje ledd oppheves.
§ 5 skal lyde:
Vernepliktig som ikke har fått innvilget fritaking for militærtjeneste etter denne lov, kan reise søksmål for domstolene for overprøving av forvaltningens avgjørelse i saken.
Det kan bestemmes at det skal reises søksmål mot den vernepliktige med påstand om at vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter § 1 ikke er til stede, dersom en vernepliktig, etter å ha fått avslag på søknad om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, fremmer ny søknad som ikke gir grunn for fritak. Det samme gjelder dersom en vernepliktig gjentatte ganger trekker tilbake søknaden før realitetsbehandling i forvaltningen. Søknad fra den vernepliktige etter § 2 fører ikke til utsettelse.
Saken behandles etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål for så vidt ikke annet følger av bestemmelsene nedenfor.
§ 7 annet ledd skal lyde:
Gjenopptaking kan kreves så lenge plikten til militær eller sivil tjeneste er til stede, og også på grunn av forhold som først er oppstått etter at saken er avgjort ved rettskraftig dom. Lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 408 gjelder ikke.
§ 7 tredje ledd første punktum skal lyde:
Er fritaking innvilget, kan avgjørelsen omgjøres hvis det foreligger slike omstendigheter som kan begrunne gjenopptaking.
§ 9 skal lyde:
Vernepliktig som har søkt fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, kalles ikke inn til ordinær tjeneste i fred så lenge saken er under behandling i forvaltningen. Framkommer søknaden etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt til tjeneste, skal innkallingen opprettholdes eller tjenesten fortsette inntil søknaden er innvilget. Den vernepliktige kan for dette formål holdes tilbake i militær stilling inntil 4 uker. Framkommer søknaden før pålagt frammøtedato, regnes fristen fra den dag han etter innkallingen skal møte. Framkommer søknaden etter pålagt frammøtedato, løper fristen fra militære myndigheters mottak av søknaden. Innvilges søknaden, overføres den vernepliktige såvidt mulig direkte til avtjening av siviltjeneste.
Den vernepliktige kalles ikke inn til ordinær tjeneste i fred dersom det reises sak for domstolene, jf. § 5. Reises sak etter at den vernepliktige er innkalt eller har møtt til tjeneste, skal han gis utsettelse inntil saken er avgjort av domstolene. Departementet avgjør i det enkelte tilfellet hvorvidt begjæring om gjenopptakelse av dom i sak om fritaking skal ha tilsvarende virkninger.
Ved mobilisering eller annen innkalling til krigstjeneste eller til ekstraordinær tjeneste i fred har søknad om fritaking etter denne lov eller sak for domstolene ingen innvirkning på den vernepliktiges tjenesteforhold.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av militær tjeneste samtidig med at sak om fritaking er under behandling.
§ 12 annet ledd første punktum skal lyde:
Hvis den vernepliktige ikke selv har forårsaket utsettelsen eller avbruddet, bortfaller plikten til den tjeneste etter § 11 første, annet og tredje ledd som utsettelsen eller avbruddet gjelder, dersom avtjeningen ikke er påbegynt innen 3 år etter at fritaking for militærtjeneste ble besluttet av vedtaksorganene eller ved rettskraftig dom.
§ 24 skal lyde:
Vernepliktig som er fritatt for militærtjeneste etter denne loven kan i ordinær fredstid ikke søke om tilbakeføring til militær stilling, med mindre sivil førstegangstjeneste er gjennomført.
Kongen kan bestemme at det skal gis adgang til å søke om tilbakeføring i situasjoner der riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet står i fare.
Tilbakeføring til militær stilling kan ellers bare skje dersom vedtaket om fritaking for militærtjeneste blir omgjort etter reglene i § 7.
Den tilbakeførte plikter å utføre tjeneste i forsvaret av samme varighet som bestemt for vernepliktige (herunder heimevernspliktige) ellers. Sivil tjeneste godskrives som militær førstegangstjeneste dag for dag. Den tilbakeførte plikter likevel alltid å utføre minst 6 måneders militærtjeneste, hvis ikke plikten til førstegangstjeneste er falt bort etter vernepliktslovens § 12 annet ledd.
II.
I følgende bestemmelser skal ordene «sivil(e)tjeneste»,«siviltjeneste» og sivil(e) tjenesteplikt» endres til «sivil(e) verneplikt»: §7, § 9, kapitteloverskrift III, § 10, § 11, §§13 til 16, § 19, § 23 og § 24.
I følgende bestemmelser skal ordet «tjenestepliktig(e) endres til «vernepliktig(e)»: §12, §13 og §§ 15 til 23.
III.
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan gi overgangsbestemmelser for gjennomføring av loven.
Oslo, i justiskomiteen, den 8. desember 1998.
Kristin Krohn Devold, |
Ane Sofie Tømmerås, |
Jan Simonsen, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |