Hovedregelen i prosesslovgivningen er at enhver plikter å forklare
seg for retten som vitne. Ut fra ønsket om å bevare
taushet om kildens identitet kan imidlertid mediene innenfor visse
rammer nekte å avgi forklaring for retten.
Forholdet mellom vitneplikten og retten til kildebeskyttelse
er i dag regulert i straffeprosessloven § 125
og tvistemålsloven § 209 a for
henholdsvis straffesaker og sivile saker. Utgangspunktet er at redaktøren
og de personer som er likestilt med redaktøren, har en
rett til å nekte å svare på spørsmål
om en kildes identitet. Retten har likevel adgang til å pålegge vitneplikt
hvis den finner det særlig viktig at forklaring gis, og
skal i så fall foreta en avveining av de stridende interesser.
Retten kan eventuelt velge den «mellomløsning» som
består i at navnet på kilden kun meddeles retten
og partene i møte for stengte dører og under pålegg
om taushetsplikt.
Utenfor området for kildevernet faller tilfeller hvor
en journalist ved egne iakttagelser har fått rede på straffbare
forhold. Retten kan videre kreve forklaring gitt hvis det må antas
at kilden ved overleveringen av opplysningene har gjort seg skyldig
i straffbart brudd på taushetsplikt.
Enkelte kjennelser som Høyesterett har avsagt på grunnlag
av gjeldende lovtekst, utdyper og konkretiserer gjeldende rett.
I proposisjonen gjennomgås flere sentrale rettsavgjørelser
på dette området i pkt. 3.2.1.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 bestemmer
at enhver har rett til ytringsfrihet. Ytringsfriheten omfatter også retten
til å forholde seg taus, og pressens rett til å verne
om sine kilder er en viktig del av denne negative ytringsfriheten.
I artikkel 10 nr. 2 oppstilles visse begrensninger i ytringsfriheten.
Dette gjelder bl.a. av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige
trygghet, for å forebygge kriminalitet, for å verne
andres omdømme eller rettigheter, eller for å forebygge
at fortrolige opplysninger blir røpet.
Det følger av en dom avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
i Strasbourg (27. mars 1996 Goodwin - Storbritannia) at
det må foreligge betydelig interesseovervekt for de motstående
hensyn for at kildevernet skal vike.
Det er enighet i Kildevernutvalget om at de gjeldende regler
ikke er fullt ut tilfredsstillende og at det bør skje en
viss styrking av rettsvernet for pressens kilder. Utvalget er imidlertid
delt i synet på hvor stor utvidelse av vernet som bør
foretas.
Det er ulike syn også blant høringsinstansene
på om det overhodet er grunn til å endre de gjeldende lovbestemmelsene
i retning av ytterligere innskrenket vitneplikt for pressefolk om
kildenes identitet.
Departementet uttaler bl.a. at et godt vern for pressens kilder
er av sentral betydning i et samfunn som bygger på demokrati
og ytringsfrihet. Hensynet til rettshåndhevelsen i sin
alminnelighet, og hensynet til dem som blir omtalt i pressen og
kan få beskyldninger rettet mot seg, blir etter departementets
syn tilstrekkelig varetatt selv om det stilles strenge vilkår
for å kunne pålegge pressefolk vitneplikt med
hensyn til identiteten av deres kilder.
Komiteen er enig med departementet
i at kildevernet er viktig for å sikre pressens muligheter
til å avdekke kritikkverdige forhold i vårt samfunn.
Manglende kildevern vil kunne forhindre at personer som sitter inne
med viktige opplysninger av interesse for allmennheten tør å bringe
disse videre til media. Samtidig vil komiteen påpeke
at et absolutt kildevern vil kunne få som konsekvens at
det blir utøvd kriminalitet som ellers kunne vært
forhindret. Komiteen vil også peke på faren
for at et absolutt kildevern vil gjøre det enklere for
personer å spre uriktige og ærekrenkende opplysninger
om andre privatpersoner i strid med norsk lov, eller spre private
opplysninger som rammes av straffelovens bestemmelse om beskyttelse
av privatlivets fred. Det er derfor viktig å finne en rimelig
balanse mellom de ulike hensyn.
Komiteen har merket seg at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
i Strasbourg har fortolket den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel
10 slik at det må foreligge betydelig interesseovervekt
for de motstående hensyn for at kildevernet skal vike.
Denne konvensjonen er også retningsgivende for norsk lovgivning,
og komiteen peker på at denne fortolkningen
derfor får konsekvenser for norsk lovgivning når
det gjelder kildevern, og for norske domstolers fortolkninger av
lovgivningen.
Reglene om kildevern er utformet slik at de gir journalister
m.fl. en rett til å nekte å svare på spørsmål om
en kildes identitet under visse forutsetninger.
Utvalget foreslår at det prinsipielle utgangspunktet
her endres til å bli en hovedregel om vitneforbud for pressefolk
om identiteten til en kilde. Det vil bety at domstolen av eget tiltak
skal nekte å ta imot opplysning om en kildes identitet,
også om journalisten skulle være villig til å gi
opplysningen til retten. Vitneforbudet skal ikke gjelde dersom kilden
selv samtykker i at vedkommendes identitet opplyses.
Få av høringsinstansene har uttalt seg om å endre hovedregelen
fra en fritaksrett til et vitneforbud, og bare noen få har
gått mot en slik endring. Enkelte presseinstanser tar avstand
fra utvalgets forslag om at kildevernet bortfaller ved kildens samtykke.
Departementet foreslår ikke en omforming av kildevernregelen
slik utvalget går inn for. Departementet er tvilende til
om en regel om vitneforbud vil ha nevneverdig betydning for pressens
tilgang på informasjon i forhold til en fritaksrett, og
rettslig sett vil det være inkonsekvent og problematisk å innføre
en slik regel.
Komiteen har merket seg at departementet
ikke foreslår en omforming av kildevernregelen slik at
hovedregelen blir et vitneforbud for pressefolk om identiteten til
kilden, og er enig i departementets vurdering og begrunnelse. Komiteen kan
heller ikke finne noen fornuftig begrunnelse for at kildevernet
ikke skulle bortfalle dersom kilden samtykker i å bli omtalt i
retten.
Komiteen støtter derfor Regjeringens
synspunkt om at det ikke kan være behov for å innføre
en uttrykkelig samtykkeregel.
Et mindretall i utvalget foreslår prinsipalt at det innføres
et absolutt forbud mot at pressen skal kunne pålegges vitneplikt
med hensyn til en kildes identitet. Utvalgets flertall mener derimot
at det ikke bør innføres et slikt absolutt forbud.
Det kan tenkes tilfeller hvor hensynet til kildens anonymitet må vike,
f.eks. ved kvalifiserte tilfeller av brudd på taushetsplikt.
Blant høringsinstansene støttes mindretallets
forslag om et absolutt vitneforbud av presseinstansene. De øvrige
høringsinstansene som har uttalt seg, går mot
forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall. En absolutt
og unntaksfri regel om at pressefolk aldri skal kunne pålegges
vitneplikt for domstolene med hensyn til en kildes identitet, vil
være svært vidtgående og ikke ta tilstrekkelig
hensyn til de tungtveiende interesser som kan tenkes å trekke
i motsatt retning.
Departementet foreslår at det utformes en ny § 209 a
i tvistemålsloven og en ny § 125 i straffeprosessloven,
som vil innebære en styrking av kildevernet i forhold til
gjeldende regler. Ordlyden vil klart presisere at vitneplikt bare
kan pålegges der vektige samfunnsinteresser og hensynet
til sakens opplysning tilsier det. Utgangspunktet vil være
at kilden skal vernes selv om det foreligger brudd på taushetsplikt.
Komiteen har merket seg at Kildevernutvalgets flertall
mener at det ikke bør innføres et absolutt forbud
mot å pålegge en pressemedarbeider å opplyse
en kildes identitet, og at departementet slutter seg til dette standpunktet. Komiteen er
enig med departementet i at en absolutt kildevernregel ikke vil
ta tilstrekkelig hensyn til de tungtveiende interessene som kan
tenkes å trekke i motsatt retning. Komiteen har for øvrig
merket seg at et slikt absolutt kildevern som er foreslått
av utvalgets mindretall ikke eksisterer i noen andre nordiske land.
Utvalget drøfter for det første om dagens skjønnsmessige
regler om unntak fra vitneplikten (jf. tvistemålsloven § 209 a
tredje ledd og straffeprosessloven § 125 tredje
ledd) bør erstattes av en mer konkret oppregning av de
forhold som skal kunne gi grunnlag for å pålegge
vitneplikt, men anbefaler ikke en slik løsning. Det påpekes
imidlertid at reglene ikke bør gi domstolene en for vid
skjønnsadgang.
Ingen av høringsinstansene går imot at unntaksreglene
fremdeles utformes skjønnsmessig. Departementet er enig
i dette.
Utvalget drøfter bl.a. hvilken løsning som
skal velges for tilfeller hvor kilden ved å gi sine opplysninger
til pressen har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt.
I de gjeldende bestemmelser heter det om dette at «forklaring
kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder
opplysninger som må antas å være gitt
ved straffbart brudd på taushetsplikt». Høyesterett
har uttalt at det i «må antas» ligger «beskjedne
beviskrav». Utvalget mener at dette er lite tilfredsstillende,
og det bør stilles et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt
før det skal gi grunnlag for å kunne forutsette
taushetsplikt. Utvalget mener også at brudd på taushetsplikt
som begrunnelse for pålegg om vitneplikt ikke alltid er
like velfundert.
Utvalget drøfter også tilfellene hvor f.eks.
en avisartikkel inneholder opplysninger om straffbare forhold som
er begått. Vitneplikt kan i slike tilfeller i dag pålegges
av retten, dersom retten «finner det særlig viktig
at forklaring gis». Utvalget utelukker ikke at vitneplikt
bør kunne pålegges i slike tilfeller, f.eks. der
det dreier seg om svært alvorlige forbrytelser, men forutsetter
at det normale bør være at politiet etterforsker
slike forhold ved andre metoder enn avhør av journalisten
om kilden. Utvalget tar ellers som utgangspunkt at vitneplikt som
hovedregel må kunne pålegges for å hindre
at noen uskyldig blir dømt, men finner ikke grunn til å gi
særlige regler om dette.
Endelig viser utvalget til de gjeldende bestemmelser om at forklaring
kan kreves gitt når vitnet vegrer seg for å gi
så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe
fra kilden uten å oppgi ham. Utvalget har ikke funnet noe
behov for å beholde denne særregelen.
Når det gjelder den nærmere utforming av nye regler
om unntak fra kildevernet, er utvalget enig om at retten alltid
skal foreta en samlet, skjønnsmessig vurdering av de motstridende
interesser. Det skal ikke være adgang til å pålegge
vitneplikt dersom retten antar at saken kan løses ved annen
etterforskning enn avhør av journalisten. Utvalget foreslår
ikke noe forbud mot alminnelig etterforskning etter kilden, slik
situasjonen til dels er etter svensk rett.
Når det gjelder hovedregelen i unntaksbestemmelsens
første punktum har utvalget delt seg i to fraksjoner. Uenigheten
dreier seg om hvorvidt lovens ordlyd skal kreve at henholdsvis «tungtveiende
samfunnsinteresser» (flertallet) eller «særlig
sterke samfunnsinteresser» (mindretallet), må tilsi
at opplysningen (kildens identitet) gis før vitneplikt
kan pålegges.
Blant høringsinstansene går de fleste inn for
flertallets forslag når det gjelder hovedregelen om når
vitneplikt kan pålegges. Mindretallets forslag støttes
av presseinstansene og Den Norske Advokatforening. Flere av disse
instansene har for øvrig gitt sin primære støtte
til forslaget om et absolutt vitneforbud.
Avgjørende for vitneplikten blir etter departementets
forslag om «vektige samfunnsinteresser» i de enkelte
tilfeller oppveier de hensyn som i samme tilfelle taler for et kildevern
for pressen. Innenfor samfunnsrelatert journalistikk bør
terskelen for å pålegge vitneplikt om kildens
navn være høy. Departementets formulering skal
ikke gi noe svakere kildevern enn det utvalget samlet forutsatte.
I de tvilstilfeller som kan komme til avgjørelse for domstolene,
bør alvorlig tvil heller falle ut til fordel for at vitneplikt
ikke pålegges, enn for det motsatte. Gjeldende særregel
om vitneplikt ved brudd på taushetsplikt opprettholdes
ikke.
Samfunnsinteresser kan noen ganger tale for oppklaring av en
sak der opplysninger eller beskyldninger er offentliggjort. For
at vitneplikt skal kunne pålegges må forholdene
være slik at ikke de samme samfunnsinteresser kan varetas
tilfredsstillende på annen måte enn ved at kilden
røpes.
Når det gjelder krenkelser av enkeltpersoner gjennom
mediene mener departementet at dersom det er aktuelle straffe- eller
erstatningsbestemmelser som kan anvendes overfor medieorganet, bør
man i utgangspunktet her nøye seg med dette og ikke sette
kildevernet til side. Krenkelser av private vil også ofte være
brudd på medienes egne etiske normer.
Der media har omtalt straffbare forhold som er begått,
og disse søkes oppklart gjennom å avdekke kilden,
forutsetter forslaget at man bare i særlige unntakstilfeller
skal pålegge vitneplikt om kildens identitet. Mindre taler
likevel for et kildevern hvis det gjennom pressen er gitt nye opplysninger
om forhold under etterforskning, og disse er fremkommet ved en «konkurrerende» etterforskning
fra pressens side som i seg selv har bidratt til å vanskeliggjøre
myndighetenes etterforskning. Hvis avdekking av kilden har betydning
for å avverge fremtidige lovovertredelser eller uønskede
hendinger, må pressemedarbeideren pålegges å oppgi
kilden der han etter annen lovgivning har plikt til å røpe
denne til rette vedkommende. Vitneplikt bør også pålegges
hvis en lovovertredelse synes begått med tanke på å få medieoppmerksomhet, og
forholdene peker mot at kilden selv er lovovertrederen, eller er
tilknyttet eller brukt som et redskap for lovovertrederen.
Utgangspunktene foran må generelt lempes i krig, der
samfunnet befinner seg i unntakstilstand eller der krisetider ellers
gjør det nødvendig.
Når det gjelder annet punktum i unntaksreglene fra kildevernet
er utvalget delt i tre fraksjoner. En fraksjon (forslag III) foreslår
en regel om at dersom kilden har villet avdekke forhold av «allmenn
interesse», skal retten ikke ha adgang til å pålegge
vitneplikt om kildens identitet. En annen fraksjon (forslag I) uttaler
bl.a. at uttrykket «allmenn interesse» er for
vagt, og fremmer et forslag som ikke innebærer noe absolutt
forbud mot pålegg av vitneplikt. Det foreslås
at dersom kilden har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig
betydning å få gjort kjent, bør vitnet ikke
pålegges å oppgi kilden. En tredje fraksjon er enig
i det sistnevnte kriteriet «samfunnsmessig betydning»,
men mener at for disse tilfellene bør retten ikke ha adgang
til å pålegge vitneplikt (forslag II).
Et flertall av høringsinstansene støtter forslag
I. Forslag II, som innebærer en løsning som «ligger
mellom» forslag I og forslag III, er ikke gitt klar støtte
fra noen høringsinstanser. Forslag III støttes
av flere presseorganisasjoner.
Departementets utgangspunkt når det gjelder særregelen
er at der pressen utøver sin rolle som en kritisk overvåker
av offentlig og privat virksomhet, bør kildevernet ha betydelig
styrke, og være nær absolutt. Departementet foreslår
at dette presiseres slik i lovteksten i tvistemålsloven § 209
a og i straffeprosessloven § 125:
«Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket
forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort
kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd
pålegges å oppgi navnet.»
Departementet antar bl.a. at hvis det avdekkes opplysninger om
alvorlige straffbare forhold som er ukjent for myndighetene, er
man innenfor regelens virkeområde, slik at terskelen for å pålegge
vitneplikt er særlig høy.
Når det gjelder sivile saker, forutsetter utvalget at det
sjelden vil være aktuelt å pålegge journalister å vitne
om en kildes identitet for å få opplyst sakene. Regjeringsadvokaten
uttaler bl.a. at også i sivile saker vil det kunne bli
spørsmål om å få rede på identiteten til
en kilde i forbindelse med at det i massemedia er gitt opplysninger
som er av betydning i saken, f.eks. der det er hevdet at forvaltningen
har tatt utenforliggende hensyn eller underslått faktum
i forbindelse med sin avgjørelse av en sak. Departementet
uttaler at i slike tilfeller vil et sterkt kildevern kunne bety
at flere relevante opplysninger kommer frem enn ellers. Disse tilfellene
bør derfor betraktes på linje med saker der media
har omtalt straffbare forhold som er begått.
Komiteen har merket seg at Kildevernutvalget er
delt når det gjelder forslag til utforming av nye regler
om vitneplikten. Departementet har på sin side foreslått
en formulering som ikke er identisk med noen av de tre forslagene
fra Kildevernutvalget, som er gjengitt ovenfor. Departementets forslag
har følgende ordlyd:
«Når vektige samfunnsinteresser tilsier
at opplysningen gis, og den er av vesentlig betydning for sakens
oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge
vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen
har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent,
kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd
pålegges å oppgi navnet.»
Komiteen er enig med departementet
i at det bør være en absolutt forutsetning for
at kildens navn skal kreves oppgitt at opplysningen er av vesentlig
betydning for sakens oppklaring.
Komiteen har merket seg at det sentrale begrepet
i departementets forslag er «vektige samfunnsinteresser». Komiteen vil
påpeke at både denne formuleringen, og andre mulige
formuleringer som f.eks. «tungtveiende samfunnsinteresser» eller «særlig
sterke samfunnsinteresser», som benyttes av Kildevernutvalget,
gir rom for retten til å utøve et betydelig skjønn,
og er enig med departementet i at det nødvendigvis må være
slik. Komiteen har ingen innvendinger mot departementets
formulering, men finner det nødvendig som lovgiver å gi
enkelte vurderinger av noen av de mange tvilstilfellene som vil
kunne dukke opp, og som er omtalt i proposisjonen.
Komiteen viser til at et sentralt spørsmål
som diskuteres i proposisjon er hvilken løsning som bør velges
i de tilfellene hvor det kan antas at kilden har brutt en lovbestemt
taushetsplikt og dermed gjort seg skyldig i et straffbart forhold. Komiteen har
merket seg at den gjeldende særregel om vitneplikt ved
brudd på taushetsplikten ikke blir opprettholdt i departementets
forslag, slik at det avgjørende for om navnet kan kreves
oppgitt blir en vurdering av om pliktbruddet må bedømmes
slik at tilstrekkelig vektige samfunnsinteresser tilsier at navnet
bør oppgis. Komiteen vurderer det slik at
denne endringen vil måtte føre til et bedre kildevern
i saker der taushetsplikten kan være brutt enn den rettspraksisen
som har vært ført til nå, og er enig
i departementets forslag om å fjerne dagens særregel.
Hensynet bak taushetspliktreglene kan ofte være lite tungtveiende,
f.eks. i de tilfeller der reglene kun er gitt for å verne
forvaltningsmessige og administrative forhold i seg selv, mens de
opplysningene som blir gitt fra en kilde i mange tilfeller kan være med
på å avdekke for offentligheten kritikkverdige forhold,
f.eks. myndighetsmisbruk innen offentlige organer.
Brudd på taushetsplikten kan også være
nødvendig for å gi offentligheten innsyn i praktisering
av fullmakter og skjønnsutøvelser som er viktig å få frem
av hensyn til den alminnelige samfunnsdebatten. F.eks. vil brudd
på et sosialkontors taushetsplikt som avdekker en konsekvent
utbetaling av sosialstønad som avviker fra de normale normene
og som derfor er egnet til å skape debatt og føre
til politisk inngripen, normalt ikke berettige at det pålegges
vitneplikt. Samtidig vil et sosialkontors brudd på taushetsplikten
i enkeltsaker der sosialklienters identitet vil kunne bli avslørt,
være et så alvorlig angrep på klientens
personvern at det må sies å foreligge vektige
samfunnsinteresser i å få kilden stilt til ansvar.
Komiteen vil påpeke at hensikten med
regler om taushetsplikt f.eks. kan være hensynet til landets sikkerhet,
hensynet til politiets arbeid med å oppklare en kriminalsak,
og hensynet til personvernet. Personvernhensyn kan f.eks. gjelde
helsearbeideres opplysninger om pasienters helsetilstand eller sosialkontorenes
opplysninger om enkeltpersoners økonomi og andre personlige
forhold.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at brudd på taushetsplikten
i disse tilfellene ofte vil være alvorlig, men at det likevel
skal en del til for at kildevernet ikke skal få gjennomslag,
jf kriteriet om at det må foreligge «vektige samfunnsinteresser» for å gjøre unntak
fra kildevernet. Ved grove taushetspliktbrudd som griper inn i retten
til respekt for privatlivet, kan det imidlertid være aktuelt å gjøre
unntak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatningen at brudd på taushetsplikten i saker
som nevnt ovenfor må anses for å være
alvorlig. I de fleste slike tilfeller vil det derfor være
naturlig å konkludere med at det foreligger «vektige
samfunnsinteresser» som unntaksbestemmelsen om kildevernet
krever, slik at retten kan kreve kildens navn oppgitt.
Komiteen viser til at et annet hovedspørsmål som
vies oppmerksomhet av Kildevernutvalget er spørsmålet
om kildevern i de tilfellene hvor en avisartikkel inneholder opplysninger
om straffbare forhold som er begått. I slike tilfeller
vil politiet ofte ha interesse av å få oppgitt
navnet på kilden for å kunne avhøre vedkommende,
enten som vitne eller som mistenkt. Kilden kan på sin side
ha blitt lovet anonymitet av journalisten. Dersom en journalist
har lovet anonymitet før han fikk tilgang til kildens opplysninger,
vil journalisten komme i et vanskelig moralsk dilemma dersom han
tvinges av en rett til å oppgi kildens navn og dermed bryte
sitt æresord. Komiteen er enig med Kildevernutvalget
som påpeker at mange opplysninger ikke vil kunne bli kjent
for offentligheten, og dermed heller ikke for politiet, dersom journalisten ikke
kan love en kilde full anonymitet. Disse opplysningene vil ofte
i seg selv være av positiv betydning for politiets arbeid. Komiteen er
derfor enig med Kildevernutvalget og departementet i at kildevernet må strekkes
langt i slike tilfeller.
Komiteen vil imidlertid understreke at heller ikke
i slike saker kan kildevernet være absolutt, og vil i likhet
med departementet påpeke at det kan finnes tungtveiende
hensyn som kan oppveie de hensyn som taler for kildevern, f.eks.
kan det tenkes i saker som dreier seg om særlig samfunnsskadelig
virksomhet, og særlig dersom en oppklaring kan hindre at
samme virksomhet fortsetter i fremtiden. Komiteen er
enig med Kildevernutvalget i at vitneplikt som hovedregel må kunne
pålegges i tilfeller hvor forklaringen fra kilden trengs
for å hindre at noen uskyldig blir dømt, og mener
at det også må gjelde dersom forklaringen kan frifinne
personer som allerede er dømt. Komiteen er
for øvrig enig med departementet i at pressemedarbeideren
må pålegges å oppgi kilden der han etter
annen lovgivning har plikt til å røpe denne til
rette vedkommende, dersom avdekking av kilden har betydning for å avverge
fremtidige lovovertredelser eller uønskede handlinger. Komiteen er
også enig i at vitneplikt må pålegges
hvis en lovovertredelse synes begått med tanke på å få mediaoppmerksomhet,
og forholdene peker mot at kilden selv er lovovertrederen, eller
er tilknyttet eller brukt som redskap for lovovertrederen.
Komiteen mener at hensynet til enkeltmenneskets
personvern og integritet tilsier at media ikke gjengir opplysninger
om personlige forhold i strid med straffelovens bestemmelser, eller
fremsetter opplysninger som er ærekrenkende.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det skal en del til før
kildevernet ikke vil få gjennomslag, også når
det fremsettes opplysninger som krenker enkeltpersoners integritet.
Det må etter Regjeringens forslag også i disse
tilfellene kreves «vektige samfunnsinteresser»,
og kildevernet bør ikke settes til side uten at den aktuelle
offentliggjøring klart og markert faller utenfor det samfunnsmessig
relevante. Flertallet er også enig med departementet
i at det normalt vil være tilstrekkelig for den som utsettes
for feilaktig omtale at medieorganet, redaktøren og eventuelt
pressemedarbeideren kan ilegges straffansvar eller erstatningsansvar,
og kan ikke se at det er behov for noen særregel på dette
området. Flertallet mener derfor at slike
saker skal behandles etter de aktuelle straffe- og erstatningsbestemmelser
rettet mot medieorganet.
Flertallet vil likevel understreke at det vil være
en merbelastning for den erstatningsberettigede ikke å få vite
hvem som er kilden til straffbare eller ærekrenkende opplysninger
om en selv. Flertallet forutsetter at det i erstatningsutmålingen
tas hensyn til dette, slik at det gis en kompensasjon for den belastning
det er at kilden vernes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at vi vil få et kvalitativt dårligere samfunn
dersom det aksepteres at pressen tråkker på enkeltindivid
gjennom å gjengi opplysninger om personlige forhold i strid
med straffelovens bestemmelser, eller fremsetter ærekrenkende
beskyldninger. Disse medlemmer mener derfor at det bør
vurderes som å være en vektig samfunnsinteresse å forhindre
at personer som er medskyldige i at pressen gjengir opplysninger
om enkeltmennesker i strid med straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser eller
vern om privatlivets fred, deretter kan skjule seg bak kildevernet.
Disse medlemmer er derfor uenig med departementet
som mener at det i de tilfellene der aktuelle straffe- eller erstatningsbestemmelser
kan anvendes er tilstrekkelig at dette gjøres overfor medieorganet,
redaktøren eller andre mediamedarbeidere. Hovedkilden bak
medias uthengning av enkeltpersoner bør ikke kunne unndra
seg erstatningssøksmål gjennom å bli
beskyttet av kildevernet. Disse medlemmer finner
det i denne sammenhengen lite relevant å vise til at krenkelser
av private ofte vil være brudd på medienes egne
etiske regler. Disse reglene er av liten betydning så lenge
de ikke blir fulgt.
Komiteen viser til at det i andre punktum i unntaksbestemmelsen
foreslås ytterligere begrensninger i adgangen til å pålegge
vitneplikt dersom kilden har avdekket forhold det var av samfunnsmessig
betydning å få gjort kjent. Komiteen viser
til at departementet støtter bruken av uttrykket «samfunnsmessig betydning» i
bestemmelsens andre punktum, men komiteen har spesielt
merket seg at departementets forslag avviker fra de ulike forslagene
fra Kildevernutvalget ved at utvalget mener at det er tilstrekkelig
at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold som
det er av samfunnsmessig betydning å få kjent,
mens departementet i sitt forslag krever at hjemmelsmannen har avdekket
forhold som var av samfunnsmessig betydning. Komiteen er
enig i departementets forslag.
Komiteen mener at det i sivile saker
sjelden vil være aktuelt å pålegge journalister å oppgi
navnet på kilden, og er enig med departementet i at et
sterkt kildevern vil være en fordel for å få frem
opplysninger som er av betydning i saker der f.eks. forvaltningen har
tatt utenforliggende hensyn. En svekkelse av kildevernet i slike
saker vil bare bidra til å forhindre at relevante opplysninger
blir kjent.
Forfattere av bøker kan i alminnelighet ikke påberope
seg bestemmelsene om kildevern. Høyesterett har likevel
i en kjennelse brukt loven som grunnlag for å gi forfatterne
av en bok vern om identiteten til kilder. Sentrale momenter bak
avgjørelsen var at forfatterne var journalister av yrke
og at boken var blitt til gjennom samfunnskritisk og oppsøkende
journalistikk.
Departementet er av den oppfatning at kjennelsen gir grunnlag
for en tilfredsstillende løsning av de spørsmål
som oppstår når pressemedarbeidere offentliggjør
betrodde opplysninger i bokform i stedet for gjennom media. Det
har blitt tatt til orde for en utvidelse av kildevernet til å omfatte
bøker generelt. Departementet foreslår imidlertid
ikke noen utvidelse i denne retning.
Komiteen viser til at Høyesterett
i en kjennelse gjengitt i Rt 1992 side 39 har brukt loven som grunnlag
for at forfatteren av en bok fikk vern om identiteten til kilder. Komiteen mener
at det med den presedens som denne dommen gir, ikke er nødvendig å utvide
kildevernet til å omfatte bøker generelt.
Utvalget foreslår at når vitneplikt pålegges,
skal forklaringen bare gis til retten og partene i møte
for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.
I dag har retten adgang, men ikke plikt, til å beslutte
lukkede dører.
Departementet foreslår at man beholder dagens utgangspunkt
om at dørene alltid kan, men ikke alltid skal, lukkes.
Til gjengjeld foreslås at dette også skal gjelde
hvis journalisten uten pålegg fra retten velger å oppgi
navn på en anonym kilde som har vern etter hovedregelen
om kildevern. Utgangspunktet må likevel være at
dersom journalisten ber om det, må dørene stenges
og taushetsplikt pålegges.
Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget ønsker
at forklaringen alltid skal skje bak lukkede dører og under
pålegg om taushetsplikt dersom vitneplikt blir pålagt,
mens departementet er fornøyd med dagens ordning om at
retten selv bestemmer om dørene skal lukkes og om det skal
pålegges taushetsplikt. Komiteen er enig
med departementet.
I saker der vitneplikt er pålagt for å gi politiet navn
på personer som har brutt taushetsplikten eller som politiet ønsker å avhøre
som vitne eller mistenkt i kriminalsaker, mener komiteen at
dørene som hovedsak bør lukkes og at det som hovedsak
bør pålegges taushetsplikt. I slike saker vil
politiet få de nødvendige opplysninger, samtidig
som det ikke vil være riktig å gi media anledning
til å navngi de aktuelle personene.
I saker der privatpersoner føler seg ærekrenket eller
mener at kilden har brutt straffelovens vern om privatlivets fred,
og derfor vurderer privat søksmål, er det imidlertid
viktig at disse personene får kunnskap om hvem kilden til
de ærekrenkende oppslagene er.
Brudd på vitneplikt kan sanksjoneres med fengslig forvaring
eller bøter. Utvalget har vurdert fengslingsregelen, men
har ikke funnet grunn til å foreslå den endret
eller opphevet.
Ingen av høringsinstansene har berørt spørsmålet om
bruk av tvangsmidler.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke synes å være
behov for endringer i disse reglene.
Komiteen konstaterer at verken Kildevernutvalget,
departementet eller noen av høringsinstansene har sett
noe behov for å endre dagens regler som sier at brudd på vitneplikten
kan sanksjoneres med fengsling, forvaring eller bøter,
og har ingen innvendinger mot departementets konklusjon.
De materielle vilkår for ransaking av redaksjonslokaler
er de samme som for ransaking av rom og bygninger m. v. ellers.
Grovt sagt kreves det at noen med skjellig grunn kan mistenkes for
en handling som kan straffes med fengsel. Andre lokaler enn den
mistenktes egne kan ransakes bl.a. dersom den straffbare handling
er foretatt eller den mistenkte er pågrepet der, eller
det for øvrig er særlig grunn til å anta
at det på det aktuelle sted kan finnes bevis eller ting
som kan beslaglegges.
Når det gjelder de formelle vilkår for ransaking,
er hovedregelen at uten skriftlig samtykke fra den det gjelder,
kan ransaking bare foretas etter beslutning av retten. Påtalemyndigheten
er imidlertid gitt sekundærkompetanse til å beslutte
ransaking hvis det er «fare ved opphold». Ved
ransaking av redaksjonslokaler er vilkårene for slik ransaking
skjerpet. Slik beslutning kan man bare treffe dersom det er sannsynlig
at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle
vente på rettens beslutning. I tillegg til de kompetanseregler
som er nevnt, er en vanlig polititjenestemann gitt adgang til å beslutte
ransaking på egen hånd i særlige tilfeller,
bl.a. når mistenkte treffes eller forfølges «på fersk
gjerning eller ferske spor».
Etter reglene i straffeprosessloven kap. 16 er den alminnelige
hovedregel at det kan tas beslag i ting som antas å ha
betydning som bevis, eller som antas å kunne inndras eller
kreves utlevert av fornærmede. Beslutning om beslag treffes
av påtalemyndigheten. Hvis påtalemyndigheten finner
at særlige grunner taler for det, kan den imidlertid bringe
spørsmålet om beslag inn for forhørsretten.
En polititjenestemann kan dessuten - uten beslutning av påtalemyndigheten -
ta beslag når han setter i verk beslutning om ransaking
eller pågripelse, og ellers når det er fare ved
opphold. Beslag kan videre tas av enhver når den mistenkte
treffes eller forfølges på fersk gjerning eller
ferske spor. Slike beslag skal straks meldes til påtalemyndigheten,
som må ta standpunkt til om beslaget skal opprettholdes.
Enhver som rammes av beslaget har rett til å kreve saken
brakt inn for retten.
Redaksjonelt materiale som inneholder opplysninger om identiteten
til kilder, går inn under § 204, som
unntar visse dokumenter fra beslagsadgangen. Påtalemyndigheten
kan derfor ikke treffe beslutning om beslag av dokumenter eller
annet som inneholder opplysninger om kilders identitet, med mindre
retten har pålagt forklaringsplikt. Politiet kan likevel
ta dokumentene med seg, men har ikke adgang til å gjennomgå dem
før retten eventuelt har truffet avgjørelse om
at de kan beslaglegges. Dette gjelder også ved beslag av
dokumenter som ikke befinner seg i et redaksjonslokale, men f.eks.
hjemme hos en journalist.
Kildevernutvalget har vurdert om ransaking av redaksjonslokaler
bare burde kunne besluttes av retten, men er kommet til at dette
ikke bør foreslås, selv om det vurderes som den
prinsipielt sett beste løsning.
Ingen av høringsinstansene foreslår endring
av reglene på dette punkt, og departementet er enig med utvalget.
Dagens bestemmelser legger kompetansen til å treffe
beslutning om ransaking av redaksjonslokale til påtalemyndigheten
generelt. Et flertall i utvalget mener at beslutningen alltid bør
treffes av statsadvokaten. Utvalgets mindretall mener at en ubetinget
regel om dette vil kunne skape uakseptable praktiske problemer og
foreslår subsidiær kompetanse til politimesteren.
Det er uenighet om kompetansespørsmålet bør
reguleres i påtaleinstruksen eller i loven selv.
Blant de høringsinstanser som har uttalt seg om kompetansespørsmålene,
har bare Bodø politikammer gått imot endringer
i den retning utvalget foreslår. Flertallets forslag støttes
av presseinstansene og Den Norske Advokatforening. Mindretallets
forslag støttes bl.a. av Riksadvokaten og flere politimestre.
Departementet følger opp lovforslaget slik at avgjørelsene
legges til statsadvokaten. Departementet mener at dette bør
fremgå av loven, jfr utkast til straffeprosessloven § 197
annet ledd annet punktum.
Utvalget foreslår også en endring i reglene
om polititjenestemenns adgang til å foreta ransaking på egen hånd.
Utvalget mener at det bør gjøres unntak for redaksjonslokaler
eller tilsvarende når det gjelder bestemmelsen som gir
en polititjenestemann adgang til ransaking når «det
er nærliggende fare for at formålet med ransakingen
ellers vil forspilles», forutsatt at det foreligger sterk
mistanke om en handling som kan medføre straff av fengsel
i mer enn 6 måneder.
Blant høringsinstansene støttes utvalgets forslag av
presseinstanser. Bergen politikammer mener de foreslåtte
regler vedrørende ransaking av en journalists hjemmekontor
vil kunne vanskeliggjøre etterforskningen i saker som ikke
gjelder redaksjonelt arbeid.
Departementet støtter utvalgets forslag, og viser bl.a.
til at den helt overveiende del av høringsinstansene har
ikke funnet grunn til å gå mot forslaget.
Etter gjeldende rett treffes rettens avgjørelse om ransaking
av redaksjonslokaler i form av en beslutning. Utvalget har vurdert
om det bør foreslås at rettens avgjørelse
skal treffes som kjennelse, men har kommet til at det ikke er behov
for endringer her.
Departementet er enig med utvalget.
Både de gjeldende og de foreslåtte særreglene
i straffeprosessloven §§ 197 og 198 knytter
seg til begrepet «redaksjonslokale». Utvalget
anser det uheldig at man etter dagens avgrensning må anta
at f.eks. hjemmekontorene til korrespondenter og frilansere faller
utenfor særreglene. Det foreslås at lovens uttrykk
endres til «redaksjonslokaler eller tilsvarende».
Forslaget støttes av flere høringsinstanser,
og departementet slutter seg til utvalgets forslag. Den foreslåtte
utvidelsen kan by på problematiske grensespørsmål,
men departementet legger vekt på de prinsipielle hensyn
som taler for regelen. Praktiske grunner må imidlertid
føre til at forståelsen blir noe snevrere enn
det utvalget og enkelte høringsinstanser har forutsatt.
For at noe skal kunne karakteriseres som «tilsvarende» et
redaksjonslokale, må det dreie seg om et klart avgrenset
(del av) lokale eller kontor hvor det foregår arbeid med
journalistisk materiale, og denne bestemte plassen må ha
ytre kjennetegn som tilsier at det dreier seg om et sted som for
en vesentlig del nyttes av en journalist til arbeidsplass.
Kildevernutvalget foretar en drøftelse av varslingsregelen
i straffeprosessloven § 200 annet ledd første
punktum, som lyder: «Skal noens bolig eller rom ransakes,
skal han eller - om han er fraværende - en av hans husstand
eller en nabo tilkalles når det kan skje uten opphold».
Utvalget foreslår en særregel om at ved ransaking
av redaksjonslokaler skal redaktøren eller dennes stedfortreder
søkes tilkalt.
Blant høringsinstansene har ingen gått mot
utvalgets forslag, mens flere støtter det. Departementet
er enig med utvalget i at det tas inn en regel i paragrafen om tilkalling
av redaktøren eller dennes stedfortreder når et «redaksjonslokale» skal
ransakes. Derimot foreslår departementet ikke en regel
om tilkalling av redaktøren når «tilsvarende» lokaler
skal ransakes.
Hverken utvalget eller departementet foreslår endringer
i reglene om beslag av redaksjonelt materiale.
Komiteen har ingen innvendinger mot
at de reglene som gjelder for ransaking av redaksjonslokaler også gjøres
gjeldende for hjemmekontorer til korrespondenter og frilansere,
dersom det dreier seg om et klart avgrenset lokale eller kontor
hvor det foregår arbeid med journalistisk materiale, og
slutter seg til departementets forslag om å endre lovens
uttrykk til «redaksjonslokaler eller tilsvarende».
Komiteen konstaterer at det ikke foreslås
noen endringer i reglene om beslag, og har ingen innvendinger til
det.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at beslutning om ransaking av
et redaksjonslokale har viktige sider til vernet om en fri presse
og til kildevernet. Disse lokalene har gjennom lovverket en særlig
beskyttelse i forhold til ransaking i rom og bygninger for øvrig.
Beslutning om ransaking vil ofte være mer kontroversielt i
disse sakene enn annen ransaking. Flertallet kan ikke
se at det er et stort praktisk behov for hurtige beslutninger om å ransake
redaksjonslokaler, slik at det at statsadvokatembetene ikke har
døgnkontinuerlig vakt neppe utgjør noe vesentlig
problem. Flertallet vil derimot understreke at politiets
ransaking av et redaksjonslokale kan oppfattes som anslag mot ytringsfriheten
generelt. Derfor bør man ha en solid og nøye gjennomtenkt
begrunnelse i det enkelte tilfelle, og beslutningen bør
fattes på et så høyt nivå som
mulig slik at det ikke kan skapes tvil om grunnlaget og motivene for
beslutningen.
Flertallet legger også vekt på Riksadvokatens uttalelse
om at en ordning der beslutninger om ransaking skal legges til statsadvokaten
ikke vil medføre nevneverdig merbelastning for statsadvokatene. Flertallet støtter
derfor Regjeringens syn om at beslutninger om ransaking av et redaksjonslokale
ikke skal kunne treffes på lavere nivå enn statsadvokaten.
Flertallet mener også at det er viktig å sikre best
mulig kunnskap om reglene, og mener derfor at regelen bør
tas inn i loven.
Flertallet viser videre til at ransaking av redaksjonslokaler
har sentrale sider til pressefrihet og kildevern, og støtter
Regjeringens forslag om at det tas inn en særregel i straffeprosesslovens § 200
om tilkalling av redaktøren ved ransaking av redaksjonslokaler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
liten grunn til at argumenter om presse- og trykkefrihet skal kunne
brukes for å gi politiet dårligere arbeidsmuligheter
i saker som gjelder ulovligheter begått av mediamedarbeidere,
enn det politiet har i forbindelse med etterforskning i saker der
de mistenkte er næringsdrivende eller privatpersoner. Prinsipielt
bør det gjelde samme regler for alle typer kriminelle handlinger. Disse
medlemmer vil vise til at det allerede i dagens lovgivning
er gitt skjerpede regler i forbindelse med ransaking i redaksjonslokaler,
gjennom straffeprosesslovens § 197, som sier at
påtalemyndigheten bare kan treffe beslutning om ransaking
dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende
dersom man skulle vente på rettens beslutning, og vil foreslå at
denne særordningen fjernes.
Disse medlemmer har imidlertid forståelse for
at det av hensyn til den offentlige debatten som slik ransaking
kan medføre vil være en fordel om beslutningen
om ransaking treffes på høyest mulig nivå, og
viser til at Riksadvokaten ikke har noen innvendinger mot at kompetansen
til å beslutte ransaking av redaksjonslokaler legges til
statsadvokaten, slik departementet foreslår. Riksadvokaten
påpeker imidlertid at det av praktiske grunner vil være ønskelig
at politimestrene kan treffe beslutninger dersom det er vanskelig å få tak
i statsadvokaten. Disse medlemmer har også merket
seg at flere politimestere gir utrykk for samme syn i sine høringsuttalelser. Politimesteren
i Bergen påpeker eksempelvis at en regel om at ransakingsbeslutning
bare skal kunne treffes av statsadvokaten når rettens beslutning
ikke i tide kan innhentes, vil kunne medføre vanskeligheter
og tidsspille til skade for etterforskningen, blant annet fordi
statsadvokatembetene ikke har noen vaktordning på kvelds-
og helgetid.
Disse medlemmer er derfor uenig i departementets
forslag om at bare statsadvokaten skal kunne treffe beslutningen
dersom det ikke er mulig å innhente rettens samtykke, og
støtter mindretallet i Kildevernutvalget som foreslår å gi
subsidiær kompetanse til politimesteren. Disse medlemmer er
enig med Riksadvokaten i at regelen kan inntas i påtaleinstruksen. Disse
medlemmer vil understreke at et hovedargument for disse
medlemmers standpunkt er at det ikke trengs vesentlig annerledes
regler for ransaking i redaksjonslokaler i forhold til ransaking
i rom og bygninger for øvrig, og at disse medlemmer ikke
har tatt stilling til om det er behov for en generell innstramning
i reglene for ransaking.
Disse medlemmer viser videre til at departementet
foreslår en særregel for pressen som sier at redaktøren
eller dennes stedfortreder skal søkes tilkalt dersom det
skal foretas ransaking av redaksjonslokaler. Disse medlemmer kan
ikke finne noen god grunn for at reglene for ransaking av redaksjonslokaler
skal være annerledes enn reglene for ransaking av eksempelvis
næringslokaler, og mener at straffeprosesslovens § 200
bør gjelde som i dag også for redaksjonslokaler. Disse
medlemmer har ikke tatt stilling til om denne paragrafen
generelt bør endres, men er imot at en eventuell regelendring
bare skal gjelde i forbindelse med redaksjonslokaler.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget
til endring av straffeprosessloven § 200 og fremmer
dessuten følgende forslag:
«I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker gjøres følgende endring:
§ 197 annet ledd skal lyde:
Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten.»
I løpet av tiden som er gått fra departementet
mottok Kildevernutvalgets innstilling, har departementet mottatt
en del henvendelser fra ulike hold om spørsmål
som er blitt vurdert i forbindelse med proposisjonen. Av dem som
ikke følges opp og heller ikke drøftes annet sted
i proposisjonen, nevnes bl.a. forslag om at det ikke skal være
adgang til å kreve vitneprov om eller utlevering av upublisert
redaksjonelt materiale. Departementet viser til at reglene om kildevern
vil gi vern for upublisert redaksjonelt materiale så langt
det er en sammenheng mellom materialet og en anonym kildes identitet,
og finner ikke grunn til å ta opp forslaget.
Fra pressehold er det også tatt til orde for et generelt
forbud mot etterforskning av hvem som er kilder til opplysninger
i konkrete saker. Dette vil bety at politiet heller ikke kan søke å finne
kilden om det brukes andre fremgangsmåter enn spørsmål
til eller beslag hos mediearbeidere. Departementet fastholder adgangen
til å etterforske saken på annen måte
enn ved vitnepålegg, ransaking og beslag mot pressen.
Komiteen er enig med departementet
i at det ikke bør innføres et generelt forbud
for politiet mot etterforskning av hvem som er kilden til opplysninger
i konkrete saker. Politiet må fortsatt ha adgang til å forsøke å finne
frem til personer som eksempelvis kan være nyttige vitner
i straffesaker, selv om disse har operert som anonyme kilder i forhold
til media.