Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til ny helsepersonellov. Det foreslås en felles helsepersonellov
for alt helsepersonell som skal erstatte følgende 9 lover:
lov om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster
av 13. juli 1956
lov om godkjenning av sykepleiere av 8. januar 1960 nr.
1
lov om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske
hjelpemidler av 11. juni 1971 nr. 54
lov om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske
sjukehus av 23. juni 1972 nr. 69
lov om godkjenning mv av psykologer av 9. mars 1973 nr.
13
lov om godkjenning m.v. av helsepersonell av 14. juni
1974 nr. 47
lov om leger av 13. juni 1980 nr. 42
lov om tannleger av 13. juni 1980 nr. 43
lov om jordmødre av 26. april 1985 nr. 23
Lovrevisjonen tar sikte på å samle reguleringer
av helsepersonell i en felles lov for på en bedre måte å ivareta
krav til kvalitet og pasienters sikkerhet i helsetjenesten og motvirke
en uakseptabel profesjonskamp. Det uttales at forslaget innebærer
et mer tilgjengelig og ensartet regelverk og videre en presisering,
forenkling og på visse punkter en endring av gjeldende
regelverk.
Autorisasjonsordningen skal som i dag være et statlig
styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet i helsetjenesten.
Styringsmiddelet knyttes til kontroll med yrkesutøvelsen,
ved at en viss yrkesutøvelse forutsetter autorisasjon,
og at denne kan nektes utstedt og kan tilbakekalles. Departementet
foreslår at helsepersonellgrupper får autorisasjon
ved oppfyllelse av vilkår knyttet til utdanningens innhold,
yrkesrollens innhold og selvstendighet og internasjonale forhold. Begrepet «offentlig
godkjenning» foreslås anvendt i forhold til spesialistgodkjenning,
mens begrepet «autorisasjon» erstatter det som
tidligere var offentlig godkjenning og autorisasjon.
Kravene som stilles til helsepersonells yrkesutøvelse
og behandling av pasientopplysninger er i hovedtrekk en videreføring
og generalisering av gjeldende rett for de grupper som i dag er
offentlig godkjent/autorisert. Plikter som tidligere var
forbeholdt noen grupper, for eksempel plikt til å involvere
pasienter i behandlingen, plikt til å informere, plikt
til forsvarlig ressursbruk og plikt til å tegne forsikring
gjelder etter forslaget for flere grupper. Det er nytt at også annet
personell i helsetjenesten enn offentlig autoriserte reguleres direkte
av loven. Det er foreslått enkelte nye reguleringer, for
eksempel om organisering av helsetjenester, herunder plikt til internkontroll,
om markedsføring av virksomhet, og om pliktmessig avhold
m.m.
Departementet foreslår en rett for pasienter til å bringe
saker inn for tilsynsmyndighetene. Pasientene får imidlertid
ingen klageadgang overfor den foreslåtte helsepersonellnemnda
som i hovedsak skal ivareta helsepersonells rettssikkerhet. I denne
sammenhengen foreslås det også visse endringer
av tilsynsloven, og det foreslås opprettet en helsepersonellnemnd
som klageinstans for helsepersonells klager på administrative
reaksjoner. De ulike profesjonsråd foreslås nedlagt.
Videre foreslås det et forenklet og ensartet system for
reaksjoner mot helsepersonell, og at det gis en viss veiledning
med hensyn til formål og innhold i de forskjellige reaksjonsformer.
Med visse unntak foreslår departementet at helsepersonelloven
i hovedsak skal inneholde reguleringer av det enkelte helsepersonells
plikter og ansvar - og ikke reguleringer av bestemte faglige ledelsesforhold eller
organisasjonsformer i helsetjenesten. Bortsett fra de spesifiserte
unntak bør etter departementets vurdering organisatoriske
forhold overlates til arbeidsgiver/eier, eventuelt reguleres
i tjenestelovgivningen eller i særlovgivningen.
Det vises til at på bakgrunn av behandlingen av S.meld.
nr. 41 (1987-88) - Helsepolitikken mot år 2000, jf. Innst.
S. nr. 120 (1988-89) igangsatte Sosial- og helsedepartementet arbeidet
med å utrede ny helsepersonellov med sikte på ny
regulering av helsepersonell. Utredning om helsepersonellovgivningen
forelå i 1993 (NOU 1993:33), og det redegjøres
fra høringsrunden til denne.
I gjeldende rett er helsepersonells yrkesutøvelse regulert
av ni profesjonslover og kvakksalverloven. I tillegg finnes det
særlover knyttet til ulike typer temaer, formål,
oppgaver eller tiltak som abortloven, transplantasjonsloven, tobakkskadeloven,
lov om medisinsk bruk av bioteknologi, smittevernloven m.v. Tilsynsloven
regulerer tilsynsmyndighetenes tilsynskompetanse overfor helsepersonell
og helsetjenesten, herunder myndighet til å sanksjonere
lovbrudd. Regulering av autorisert og offentlig godkjent personell
finnes i ulike lover for forskjellige grupper av helsepersonell,
og gjelder uavhengig av om yrkesutøvelsen skjer i eller
utenfor offentlig helsetjeneste. Offentlig autoriserte/godkjente
yrkesgrupper er regulert i egne lover, eller i forskrift med hjemmel
i den generelle loven om offentlig godkjenning av helsepersonell.
I lov om godkjenning m.v. av helsepersonell gis Kongen fullmakt
til i forskrift å regulere helsepersonell som ikke omfattes
av spesiallovgivningen. I medhold av fullmaktsbestemmelsen er i
dag følgende grupper offentlig godkjent og regulert i forskrift:
hjelpepleiere, radiografer, ergoterapeuter, vernepleiere, fotterapeuter,
bioingeniører, optikere, tannpleiere og kiropraktorer.
Det er i alt 17 helseprofesjonsgrupper som omfattes av godkjenningsordninger
etablert ved lov eller med hjemmel i lov. Det uttales at eksisterende
lovgivning bærer preg av store ulikheter med hensyn til
utforming og innhold, og at det utvilsomt er behov for å harmonisere,
samordne og gjøre regelverket mer fullstendig.
Det redegjøres for hvordan regulering av helsepersonell
foregår i EU/EØS og i Norden. Helsepersonell
omfattes av bestemmelsene om fri bevegelighet for personer i EU/EØS,
der lik rett til etablering og til å yte tjenester og til å søke
og ta arbeid innen EØS-området er et grunnleggende
prinsipp. Helsepersonell berøres også direkte
av en rekke direktiver om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis,
som er en del av EØS-avtalen. En rekke av de helsepersonellgruppene
som ikke er regulert ved sektordirektiver, omfattes av generelle
godkjenningsregler. For Norges vedkommende omfattes bioingeniører,
ergoterapeuter, fysioterapeuter, kiropraktorer, optikere, ortopediingeniører,
psykologer, radiografer, vernepleiere, reseptarer, tannpleiere,
hjelpepleiere og fotterapeuter. De generelle direktivene oppstiller
ikke krav til de enkelte utdanninger. Forutsetningen er at utøvere
av en profesjon i et EØS-land skal anses kvalifisert til å utøve vedkommende
yrke også i andre EØS-land. I forhold til utforming
av ny norsk lovgivning om helsepersonell begrenser EF-direktivene
om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis lovgivers frihet
bare med hensyn til minimumskrav til utdanning. Helsepersonell fra
andre EØS-land innen profesjoner som er regulert her i
landet, skal fortsatt ha norsk godkjenning eller autorisasjon for å utøve
yrket i Norge. Etter EØS-avtalen kan det likevel ikke stilles «nasjonale
tilleggskrav» med hensyn til språkkunnskaper,
særlige norske fag, norsk turnus eller lignende som vilkår
for godkjenning. Arbeidsgiver kan likevel stille krav til slike kunnskaper
for vedkommende stilling.
I Sverige har lovgivningen etablert godkjenningsordninger for
tolv profesjonsgrupper (leger, tannleger, psykologer, psykoterapeuter,
fysioterapeuter, sykepleiere, tannpleiere, jordmødre, optikere,
kiropraktorer, naprapater og logopeder). Høsten 1996 sluttførte Socialdepartementet
i Sverige et utredningsarbeid blant annet om hvilke grupper som
skal autoriseres. Sverige har utvidet virkeområdet for
lovgivningen om helsepersonell ved å utferdige en generell
lov om helsepersonell, det vil si at loven gjelder for alle yrkeskategorier
som driver pasientbehandling, ikke bare for helsepersonell som innehar
autorisasjon. Spørsmål vedrørende ledelsesansvar
er i svensk rett regulert i institusjonslovgivningen. Sanksjonssaker
i svensk helsetjeneste tas hånd om av et uavhengig disiplinærorgan.
I Danmark har leger, tannleger, tannpleiere, kliniske tannteknikere,
kiropraktorer, psykologer, optikere, kliniske ernæringsveiledere,
fysioterapeuter, ergoterapeuter, fotterapeuter, sykepleiere og jordmødre offentlig
autorisasjon. I tillegg har et antall personellgrupper innenfor
helsevesenet offentlig godkjent utdanningsbevis uten å inneha
autorisasjon.
I Finland har man nylig samlet reglene om helsepersonell i en
egen lov om helsepersonell med yrkesutdanning. Den finske loven
inneholder i all hovedsak alle overgripende bestemmelser om personell
med yrkesutdanning innen helsevesenet.
I Island gjelder en lovbestemt rett til å utøve
et yrke i helsevesenet for følgende fjorten profesjonsgrupper:
leger, tannleger, sykepleiere, apotekere, fysioterapeuter, ergoterapeuter,
jordmødre, optikere, reseptarer, røntgenassistenter,
tandhygienister, tannpleiere, hjelpepleiere og kiropraktorer. Island
har egne lover om helsepersonells yrkesutøvelse gjeldende
for de ulike profesjonsgruppene. Disse enkeltlovene beskytter både
yrkesbetegnelsen og retten til å utøve de respektive
yrker.
Det redegjøres for annen norsk lovgivning som har relevans
for helsepersonellovgivningen, herunder kommunehelsetjenesteloven,
tannhelsetjenesteloven, smittevernloven, lov om barneverntjenester,
lov om sosiale tjenester m.v. og kommuneloven. Det redegjøres
videre for at det vil bli fremmet forslag til ny lov om erstatning
ved pasientskader, ny lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger,
og at det samtidig med forslag til ny helsepersonellov legges fram
forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten, ny lov om pasientrettigheter
og ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
Det framholdes at hovedformålet med å ha en
særskilt ordning med godkjenning/autorisasjon
av helsepersonell er å bidra til nødvendig kompetanse
og kvalitet i helsetjenesten og skape forutsigbarhet og sikkerhet
for at brukere av disse titler har bestemte kvalifikasjoner. Et
eget sanksjonssystem for helsepersonell kan dessuten ivareta helsepersonells
og pasienters behov for evaluering av helsehjelp som er gitt, og dermed
motvirke at domstolene belastes med slike søksmål.
Det understrekes at en felles lov vil gjøre regelverket
lettere tilgjengelig for de personellgrupper som omfattes av bestemmelsene,
og at det dermed vil bli en pedagogisk lettere oppgave å formidle
sentrale rettighets- og pliktbestemmelser til helsepersonell og
andre brukere. Det blir også enklere for helsepersonell å kunne
sette seg inn i hvilke bestemmelser de plikter å etterleve.
Videre framholdes at en felles lov vil tilrettelegge for samarbeid
og kunne bidra til fellesskapsfølelse og helhetstenkning
i en helsetjeneste som er preget av spesialisering og profesjonstenkning.
Generelt om lovforslaget uttales det at lovforslaget i hovedsak
inneholder noen grunnleggende offentlige krav som stilles til helsepersonell
uavhengig av hvor de arbeider, organisatorisk eller geografisk.
Dette tilsier at loven blir av generell karakter, men det åpnes
også for at mer detaljerte reguleringer av visse forhold,
for eksempel journalføringsplikten, kan gjøres
i forskrift.
Det har vært et formål å motvirke
uhensiktsmessige og statiske krav til arbeidsfordeling. Loven er
en personansvarslov med utgangspunkt i plikten til forsvarlig yrkesutøvelse.
Det åpnes i lovforslaget for en fleksibel og rasjonell
arbeidsfordeling der det er mulig, slik at helsepersonell som har
ansvar for at bestemte oppgaver blir gjort, kan overlate til andre å utføre
oppgaven ved bruk av medhjelper.
Om lovens virrkeområde understrekes det at det overordnede
formål om kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten tilsier
at alt personell som yter helsehjelp i en eller annen form, omfattes
av reguleringen. Hensynet til pasienters sikkerhet tilsier etter
departementets mening at det personell som foretar handlinger overfor
en pasient, har et selvstendig ansvar for det de gjør. Et
slikt selvstendig ansvar bør etter departementets mening
ikke være avhengig av en bestemt profesjon eller offentlig
godkjenning/autorisasjon. Departementet mener derfor at
formålet med lovreguleringen forutsetter at enhver som
i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller
på annen måte følger opp en pasient,
må omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer
en utvidelse av virkeområdet i forhold til dagens helsepersonellovgivning.
Loven gjelder helsepersonells yrkesutøvelse uavhengig
av arbeidssted. Enkelte av lovens bestemmelser kommer også til
anvendelse når helsepersonell blir kontaktet i privat sammenheng
i egenskap av å være helsepersonell.
Det påpekes at utvidelsen av helsepersonellovens virkeområde
innebærer at autorisasjonsordningen mister noe av den sentrale
betydning den har i dag.
Det uttales at det i dag kan virke noe tilfeldig hvem som omfattes
av dagens autorisasjonsordning. En gjennomgang av ulike grupper
på bakgrunn av visse fastsatte kriterier begrunner departementets
forslag om å autorisere flere grupper i tillegg til de
som omfattes av dagens ordning. Det gjelder ambulansearbeidere med
fagbrev (og Vegdirektoratets kompetansebevis), omsorgsarbeidere,
audiografer, farmasøyter, helsesekretærer, tannhelsesekretærer,
tannteknikere, perfusjonister og kliniske ernæringsfysiologer.
Kvakksalverloven fra 1936 foreslås innskrenket til kun å gjelde
personell som faller utenfor helsepersonellovens anvendelsesområde.
Det foreslås å nedlegge dagens profesjonsråd,
og i stedet opprette en Statens helsepersonellnemnd.
En rekke plikter som i dag er lovregulert for noen grupper, gjøres
generelle for alt helsepersonell. Det gjelder plikten til forsvarlighet,
plikten til øyeblikkelig hjelp, plikter i forbindelse med
pasientopplysninger m. fl. I tillegg gis det nye bestemmelser om
en rekke plikter.
For å ivareta hovedformålet med loven, foreslår departementet
at pasienters adgang til å bringe saker inn for helsemyndigheten
formaliseres, i likhet med svensk, dansk og finsk lovgivning, men
at den begrenses til å gjelde overfor tilsynsmyndigheten.
Videre foreslås det et forenklet og ensartet system for
alt helsepersonell, og at det i reaksjonssystemet gis en viss veiledning
med hensyn til formål og innhold i de forskjellige reaksjonsformer.
Hensynet til rettssikkerhet for helsepersonell begrunner forslaget
om at det gis klageadgang på administrative reaksjoner
og at det opprettes en helsepersonellnemnd som klageinstans.
I forslaget til lov om helsepersonell er det i § 4 foreslått
en hovedbestemmelse som fastslår plikten til forsvarlighet
i helsepersonells yrkesutøvelse.
Departementet mener at en lovfesting og konkretisering av forsvarlighetskravet
vil tydeliggjøre kravet og dets innhold. Departementet
legger videre til grunn at forsvarlighet er mer enn aktsomhet, slik
at det som er uaktsomt alltid vil være uforsvarlig. Ved
uforsvarlighet kan tilsynsmyndighetene reagere selv om handlingen
ikke har ført til skade.
Departementet har funnet grunn til å understreke at
arbeidsgiver må innrette virksomheten slik at helsepersonellet
blir i stand til å overholde lovpålagte plikter.
Det innebærer bl.a. at arbeidsgiver organisatorisk må legge
til rette for at helsepersonell kan opptre i samsvar med sine plikter.
Det understrekes at det enkelte helsepersonell foruten sine tjenesteplikter
har et selvstendig ansvar for ivaretakelse av plikter i forbindelse
med yrkesutøvelsen.
Som et hovedelement i forsvarlighetskravet nevnes at helsepersonell
som utgangspunkt ikke skal gå inn i situasjoner de ikke
er kvalifisert til å håndtere, og at kravet innbefatter
en plikt til faglig ajourhold. Videre understrekes det at forsvarlighetskravet
omfatter en etisk standard; dvs. at helsepersonell bl.a. plikter å oppføre
seg hensynsfullt og ordentlig overfor pasientene.
Departementet mener at en generell plikt til forsvarlighet bør
inntas i helsepersonelloven som en felles norm i forhold til administrative
reaksjoner og straff.
Det drøftes nærmere i proposisjonen hvilke
krav forsvarlighetskravet stiller til utstyr, legemidler, personell
m.v. og til å innhente nødvendig tilgjengelig
informasjon om pasienten og samtykke til helsehjelp. Det understrekes
at det må foreligge et skjerpet krav til forsvarlighet
ved forsøksvirksomhet og bruk av utradisjonelle metoder.
Departementet legger til grunn at forsvarlig yrkesutøvelse
også innebærer at helsepersonell ikke utnytter
det avhengighetsforhold som kan oppstå mellom pasient og
helsepersonell.
Det presiseres at det ikke er krav om at det har inntrådt
en skade for at en handling eller unnlatelse anses uforsvarlig.
Kravet til forsvarlighet skjerpes imidlertid ved økt risiko
for skade. Det framholdes at rammebetingelsene for yrkesutøvelsen
er et sentralt moment i forsvarlighetsvurderingen og at dette er
foreslått inntatt i lovteksten.
Departementet bemerker at forsvarlighetskravet også vil
gjelde helsepersonells utøvelse av alternative behandlingsformer.
Plikten til forsvarlighet i ulike stadier i pasientbehandlingen
drøftes nærmere i proposisjonen.
Under drøftingen av forsvarlighet, samhandling og ansvar
tas i proposisjonen opp spørsmålet om det skal
bestemmes at bestemte typer helsepersonell skal ha en overordnet
posisjon, og dermed gi rett til å gi instrukser til andre
(spørsmålet om særskilt regulering av
medisinskfaglig ansvar).
Departementet er kommet til at helsetjenester og helseinstitusjoner
utgjør et så mangfoldig og komplisert bilde, at
det vanskelig lar seg gjøre gjennom helsepersonelloven
og tilknyttede fullmakter å fastsette gjennomgående
bestemmelser om medisinskfaglig ansvar og fullmakter. Departementet
legger til grunn at det primære ansvaret for kontinuerlig å finne
fram til gode samhandlingsmønstre, der også ansvarsforholdene
er tilstrekkelig avklarte, primært må ligge hos fagene
selv og hos de ulike fagansvarlige. Departementet foreslår
imidlertid en særskilt regulering av diagnose- og behandlingssituasjonene
som innebærer at i slike situasjoner er det leger som skal
ta beslutninger om spesifikke medisinske spørsmål.
Annet helsepersonell må bøye seg for de avgjørelser
legen treffer, og innrette seg etter de instruksjoner som gis.
Etter departementets mening er det ikke hensiktsmessig å gi
leger instruksjonsmyndighet i spørsmål der andre
profesjoner har like høy eller høyere kompetanse.
Det foreslås ikke særskilte bestemmelser om
instruksjonsfrihet for helsepersonell, men det påpekes
at plikten til å følge en instruks ikke er absolutt
idet det enkelte helsepersonell har et selvstendig ansvar for at deres
virksomhet er forsvarlig. For å unngå at det oppstår
motstrid mellom de pålegg som gis i kraft av styringsretten
og kravet til forsvarlighet etter § 4, er det i § 16
foreslått en bestemmelse som pålegger virksomhet
som yter helsetjenester, en plikt til å organisere virksomheten
slik at helsepersonell gis nødvendig handlefrihet til å overholde
sine lovbestemte plikter.
Departementet har valgt ikke å foreslå noen
særregler om monopoler på bestemt yrkesutøvelse
for enkelte grupper av helsepersonell. Departementet antar at hensynet
til beskyttelsen av pasientene er tilstrekkelig ivaretatt gjennom
forsvarlighetskravet som innebærer at enkelte typer handlinger
er forbeholdt særskilt kvalifisert helsepersonell.
Departementet fremmer forslag om å innføre
rett for helsepersonell til å overlate oppgaver til annet
personell hvis det er forsvarlig ut fra egne kvalifikasjoner, oppgavens
art, personellets kompetanse og den oppfølgning som gis.
Forslaget innebærer også at elever og studenter
vil kunne være medhjelpere.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å knytte
ledelse til profesjonstilhørighet uavhengig av tjenestens
art og reelle kvalifikasjoner og uttaler at en slik bestemmelse
vil binde arbeidsgiver i forbindelse med organisering av virksomheten.
Organisering av virksomheter bør etter departementets oppfatning
skje etter hva som er hensiktsmessig ut fra virksomhetens oppgaver,
størrelse og kompetanse, samt personellets kvalifikasjoner.
Departementet mener at innholdet i den eksisterende plikten for
helsepersonell til å yte øyeblikkelig hjelp bør
videreføres, og at ethvert helsepersonell bør ha
plikt til å yte øyeblikkelig hjelp.
Det framholdes som et alminnelig utgangspunkt at øyeblikkelig
hjelp-plikten vil omfatte situasjoner der det oppstår et
akutt behov for undersøkelse og behandling i bl.a. følgende
tilfeller:
for å gjenopprette og/eller
vedlikeholde vitale funksjoner
for å forhindre og/eller begrense alvorlig
funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom
for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig
art
Det påpekes at helsepersonells plikt til å hjelpe
må sees i sammenheng med pasienters rett til å motsette seg
helsehjelp, jf. forslaget til pasientrettighetslov der det er foreslått
at helsepersonell skal være avskåret fra å gripe
inn i tilfeller der en person nekter å motta blod eller
blodprodukter på grunn av alvorlig overbevisning, nekter å avbryte
en pågående sultestreik eller dersom en person
som er døende motsetter seg livsforlengende behandling,
som i realiteten er en forlengelse av en pågående
dødsprosess. Dette innebærer at helsepersonellet
i slike tilfeller heller ikke har rett til å yte hjelp.
Det understrekes i proposisjonen at pasientens rett til å bestemme
over sitt eget liv og sin egen helse er en grunnleggende rett, noe
som bl.a. innebærer at det i forbindelse med alle ytelser
av helsetjenester må forutsettes et samtykke fra pasienten.
Det er i dag gitt bestemmelser om informasjon og medvirkning i legeloven,
tannlegeloven og jordmorloven som antas å gi uttrykk for
generelle prinsipper som gjelder på tilsvarende måte
for annet helsepersonell. Det vises til at pasientens rett til medvirkning,
informasjon og selvbestemmelse er foreslått lovfestet i
egen lov om pasientrettigheter.
Det redegjøres for de aktuelle bestemmelser i legeloven,
tannlegeloven og jordmorloven og for særskilte informasjonsregler
i det øvrige lovverk.
Bestemmelsen om informasjonsplikt som foreslås, omfatter
en plikt til å gi informasjon til pasient, og plikt til å sørge
for at pasienten mottar den informasjon som er nødvendig
for å kunne få innsikt i egen helsetilstand samt
innholdet i den helsehjelpen som foreslås gitt. Departementet
foreslår at det i sykehus og andre helseinstitusjoner utpekes
en person som skal ha ansvaret for den informasjon som gis til pasienten,
og det påpekes at forslaget må sees i sammenheng
med forslag i utkast til spesialisthelsetjenestelov om hjemmel til å gi
forskrift om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for
annet helsepersonell.
Departementet understreker at en forutsetning for at informasjonen
skal nå fram, vil være at den tilpasses pasientens
individuelle forutsetninger.
Det uttales at helsepersonell som yter helsehjelp, også skal
sørge for at pasientens samtykke er innhentet, og at dette
innebærer at informasjonen må være tilstrekkelig,
slik at pasienten kan samtykke til videre behandling. Det understrekes
at Helsepersonells plikt til å gi informasjon henger nært
sammen med pasientens rett til medvirkning og informasjon, og at
helsepersonell som yter helsehjelp, skal sørge for at de
krav til pasientens medvirkning som følger av pasientrettighetsloven
blir oppfylt. Pasientens rett til å medvirke vil likevel
ikke under noen omstendighet frita helsepersonellet fra å treffe
avgjørelser som sikrer forsvarlig helsehjelp til pasienten.
Plikten til å gi pasienten informasjon inkluderer også informasjon
om mulige skader som kan følge av helsehjelpen.
Det vises til at gjeldende rett ikke har noen uttrykkelige bestemmelser
om pliktmessig avhold for helsepersonell, men at det utvilsomt vil
kunne komme i konflikt med forsvarlighetskravet dersom helsepersonell
er påvirket av rusmiddel under utøvelse av virksomhet.
Det foreslås en bestemmelse om at helsepersonell ikke
må nyte alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Departementet ønsker
med forslaget å synliggjøre plikten til avholdenhet
for helsepersonell i forbindelse med deres arbeid, og mener det
er ønskelig med en hjemmel for å kunne fremstille
helsepersonell for blodprøve og urinprøve. Det åpnes
i forslaget for at det i forskrift kan gis eksakte tidsgrenser for
bruk av rusmidler forut for arbeidstiden.
Forslaget gjør unntak fra forbudet mot å innta
legemidler med berusende eller bedøvende virkninger hvis
det på grunn av sykdom anses nødvendig. I disse tilfellene
skal arbeidsgiver orienteres.
Spørsmålet om helsepersonells adgang til å motta gaver,
provisjon, eller lignende er ikke direkte regulert i dagens lovgivning,
med unntak av gaver og lignende i forbindelse med legemidler.
Det vises til at det fra praksis finnes flere eksempler på at
helsepersonell er ilagt reaksjoner på bakgrunn av disposisjoner
som er begrunnet i kommersielle hensyn, eller hvor helsepersonell
ikke har opptrådt forsvarlig etter egen eller andres utilbørlige påvirkning.
Departementet foreslår at et forbud mot gaver og andre
ytelser til helsepersonell som er egnet til å påvirke
på en utilbørlig måte, inntas i helsepersonelloven.
Departementet mener det er behov for en bestemmelse som omfatter
alt helsepersonell, og at en slik lovbestemmelse bør formuleres
vidt med tanke på at alle former for ytelser som har preg
av uheldig påvirkning, og som er egnet til å påvirke
helsepersonells atferd, bør omfattes.
Forholdet til legemiddelindustrien drøftes særskilt,
og departementet understreker at deler av den samhandlingen som
er mellom helsepersonell og legemiddelindustri vil falle utenfor
området for utilbørlighetsvilkåret. Dette
er slik når det dreier seg om faglig forsvarlig og produkt-
og produsentuavhengig informasjon som har rent opplæringsformål,
som eksempelvis større internasjonale vitenskapelige kongresser
eller forskningssamlinger som er sponset av legemiddelindustrien.
Det understrekes på den annen side at dersom sponsingen
mer eller mindre åpenlyst har til hensikt å påvirke
helsepersonell til å bruke et bestemt produkt i sin behandling,
og at bruk av slikt produkt er et vilkår for ytelsen, vil
dette klart rammes av utilbørlighetskravet. Departementet
tilrår at innholdet i utilbørlighetskravet når
det gjelder ekstern sponsing av forskning, etterutdanning m.v. kan
reguleres nærmere i forskrift.
Det uttales at gaver fra pasienter til helsepersonell vil rammes
av forbudet dersom de er egnet til utilbørlig påvirkning.
Departementet finner det vanskelig å håndheve
en bestemmelse som kategorisk forbyr helsepersonell å motta
gaver etc. fra pasienter, men går inn for et forbud mot å motta
gaver som ikke er av ubetydelig verdi.
Det fastsettes ingen fast verdigrense, men det antydes at 1 000
1998-kroner er et utgangspunkt, som kan lempes ved spesielle anledninger.
Det vises til at legeloven i dag har en bestemmelse om leges
plikt til å ta blodprøve og annen undersøkelse
av mistenkte. Plikten oppstår når slik blodprøve eller
undersøkelse er hjemlet i lov og politiet anmoder legen
om det.
Departementet foreslår i hovedtrekk å videreføre denne
bestemmelsen i legeloven, men plikten til å ta blodprøver
foreslås generalisert til å gjelde for sykepleier
eller bioingeniør i samsvar med vegtrafikkloven.
Helsesektorens plikt til å føre internkontroll
er i dag hjemlet i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Departementet
mener at det er behov for en gjennomgang av regelverket når
det gjelder tilsyn og internkontroll, og vil ta initiativ til at
et slikt arbeid settes i gang. Departementet fastholder at organisering
og utarbeidelse av systemer for internkontroll er et virksomhetsansvar,
men ønsker å understreke virksomhetens plikt til
internkontroll også i helsepersonelloven. Etter departementets
syn er det også behov for å pålegge helsepersonell
som driver selvstendig virksomhet med annet helsepersonell som ansatte, å etablere internkontroll.
Det foreslås i proposisjonen en generell meldeplikt
for helsepersonell til kommunen eller fylkeskommunen, når
vedkommende åpner, overtar eller trer inn i privat virksomhet.
Tilsvarende gjelder der virksomheten flyttes, opphører,
overdras, eller hvor helsepersonell trer ut av virksomhet. Meldeplikten gjelder
også til andre kommuner og fylkeskommuner når
virksomheten utøves regelmessig der. Videre pålegges
kommunen og fylkeskommunen å underrette fylkeslegen og
Statens helsetilsyn om slike meldinger. Departementet foreslår
at blant annet tidspunkt for når melding skal gis, reguleres
i forskrift.
Gjeldende rett har ingen lov- eller forskriftsbestemmelser som
direkte regulerer helsepersonells bierverv, men det framholdes at
kravet til forsvarlig yrkesutøvelse i en viss grad vil
kunne forhindre bierverv hos helsepersonell der dette går
ut over hovedarbeidet. Det finnes i dag heller ikke noen regler
som direkte regulerer plikten til å melde fra om bierverv
til arbeidsgiver. Det redegjøres for situasjonen i Sverige der
en kollektivavtale innebærer at en offentlig arbeidsgiver
kan pålegge leger å gi opplysninger om bierverv,
og i Danmark der overenskomsten for overleger pålegger
disse tilsvarende medleplikt ved bierverv ved private sykehus eller
liknende institusjoner. Departementet foreslår i proposisjonen
at det innføres en bestemmelse om meldeplikt i forbindelse
med bierverv, og har kommet fram til at det er mest hensiktsmessig å hjemle
regler om helsepersonells meldeplikt i forhold til bierverv i lov
om helsepersonell, da den omfatter den personkrets man er interessert
i å regulere. Det uttales at det i utgangspunktet er helsepersonellfaglige
bierverv som bør omfattes av en meldeplikt, men at helsepersonell
også bør være pliktig til å melde
fra av eget tiltak om de bierverv som kan føre til interessekonflikter
med arbeidsgiver som for eksempel ved eierinteresser m.v. i virksomhet
som driver helsepersonellvirksomhet. Det understrekes at virksomhet
som er nært knyttet til helsepersonellvirksomhet, som for
eksempel arbeid i private medisinske laboratorier og røntgeninstitutter,
forskningsarbeid, og salg og markedsføring av legemidler,
vil omfattes av meldeplikten.
Under drøftingen av beordring av helsepersonell uttales
det at departementet vurderer at ny lov om helsepersonell ikke bør
inneholde bestemmelser som naturlig hører inn under lov
om helsemessig og sosial beredskap, som for eksempel beordring under
ekstraordinære forhold som naturkatastrofer o.l.
Departementet vil i helsepersonelloven foreslå hjemmel
for departementet til direkte å pålegge helsepersonell å delta
i vaktordninger og til å utferdige forskrifter om at helsepersonell
skal delta i vaktordning på eget bosted eller arbeidssted.
Bestemmelsen gir en generell hjemmel til å etablere vaktordninger
for helsepersonell som for eksempel leger, tannleger, psykologer
og ambulansearbeidere.
Departementet mener det er behov for regler som supplerer markedsføringslovens
system når det gjelder markedsføring av helsetjenester.
På bakgrunn av den senere tids utvikling og kommersialisering
av helsetjenester mener departementet det kan være behov for å regulere
adgangen til markedsføring i helsepersonelloven. For å motvirke
at det alene er kommersielle interesser som avgjør hvilken
informasjon pasienten mottar i forbindelse med tjenestetilbudet,
mener departementet det er behov for å kunne regulere dette forhold
i forskrift.
Departementet foreslår en generell plikt for helsepersonell
til å påse at pasienter, helseinstitusjoner og trygden
ikke påføres unødvendig tidstap eller
utgifter. Plikten gjelder ved organisering av virksomheten, herunder
prioritering av pasienter i tillegg til ved diagnostisering, behandling
og oppfølging av den enkelte pasient. Bestemmelsen er i
store trekk en videreføring av gjeldende rett uttrykt i
lege- og tannlegeloven. Det understrekes at plikt til hensiktsmessig
ressursbruk ikke må gå ut over kravet til forsvarlig
virksomhet.
Det foreslås i lovutkastet en generell plikt for helsepersonell
i privat virksomhet med autorisasjon og lisens til ved forsikring å stille
sikkerhet for det økonomiske ansvar de på grunn
av virksomheten kan pådra seg overfor pasienter. Departementet
skal kunne gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.
Pliktens omfang og forsikringens dekningsområde vil for øvrig
fremgå av lov om erstatning ved pasientskader. Bestemmelsen
er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett
om sikkerhetsstillelse.
Det understrekes at en forutsetning for et effektivt tilsyn med
helsetjenesten og helsepersonell er at helsepersonell gir opplysninger
og samarbeider med tilsynsmyndigheten, dvs. med Statens helsetilsyn
og fylkeslegene. Departementet foreslår at denne plikten presiseres
i loven, og mener at den personkrets som skal omfattes av loven,
må pålegges en slik plikt, uavhengig av autorisasjon.
Departementet vil framheve at det i utgangspunktet er opp til tilsynsmyndighetens skjønn å avgjøre
hvilke opplysninger som anses nødvendige for å kunne
utføre tilsynsoppgavene på en tilfredsstillende
måte, slik at opplysninger utleveres etter tilsynsmyndighetens
anmodning. Det enkelte helsepersonell må likevel sørge
for at tilsynsmyndigheten får de opplysninger som er relevante.
Det understrekes at taushetsplikten utgjør et sentralt
element av personvernet, og at et sterkt vern om taushetsplikten
er viktig av hensyn til tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell.
Offentlig ansatt helsepersonell vil være bundet både
av den forvaltningsmessige og den profesjonsbestemte taushetsplikt.
I praksis vil den profesjonsbestemte taushetsplikt bli lagt til
grunn fordi den går lengre enn den forvaltningsmessige
taushetsplikt.
Departementet påpeker at alt helsepersonell i dag har
taushetsplikt hjemlet i ulike profesjonslover, og at legelovens
anvendes som grunnlag for tolkning og utfylling. Departementet foreslår
en redaksjonell opprydning i helsepersonellovgivningen bl.a. ved
at det foreslås en egen hovedregel og en bestemmelse om grunnlag
for tilsidesettelse av taushetsplikten. Denne viser til de relevante
rettsgrunnlag for tilsidesettelse av taushetsplikten og krav til
prosedyrer ved slik tilsidesettelse. I tillegg gis en generell unntaksbestemmelse.
Det framholdes at de foreslåtte bestemmelser ikke innebærer
noen endring av gjeldende rett.
Det er i § 22 foreslått en egen bestemmelse
om samtykke som i hovedsak innebærer en videreføring av
gjeldende rett. Bestemmelsen er harmonisert med pasientrettighetslovens
regler om samtykkekompetanse. Det framholdes at pårørendes
krav på informasjon som hovedregel vil stå tilbake
for pasientens ønsker, herunder pasientens krav på taushet,
og departementet foreslår at dette kommer uttrykkelig fram
i lovteksten.
Lovutkastet inneholder i § 23 nr. 4 en generell unntaksbestemmelse
fra taushetsplikten. Bestemmelsen vil bl.a. være aktuell
i ulike nødrettssituasjoner. Det understrekes at ved vurderingen
av hvorvidt taushetsplikten skal settes til side, må de
hensyn som taler for å gi opplysninger, veie langt tyngre
enn de hensyn som taler for å bevare taushet.
Lovforslaget viderefører forslaget i NOU 1993:33 og
i høringsnotatet om taushetsplikt i forhold til samarbeidende
personell. Det framholdes at pasienten har rett til å motsette
seg at opplysninger gis annet personell. Departementet er klar over
at det i en del tilfeller kan synes faglig nødvendig å drøfte
en pasient uten vedkommendes samtykke, men vil likevel ikke åpne adgang
til dette p.g.a. den antatte faren for utglidning og misbruk. Departementet
understreker at et tverrfaglig samarbeid primært bør
være forankret i pasientens/klientens medvirkning
og samtykke.
Angående dispensasjon fra taushetsplikten til forskningsformål,
foreslås det at denne adgangen videreføres i en
ny felles lov om helsepersonell.
Det framholdes at det i en rekke tilfeller er reist tvil om bedriftshelsetjenestens
taushetsplikt i forhold til arbeidsgiver, under henvisning til at
legene er arbeidsgivers sakkyndige, og at de samme problemer oppstår
når legen skal avgi uttalelse til forsikringsselskap i
forbindelse med at pasienten har fremmet søknad om forsikringsavtale.
Det uttales at slike tilfeller i størst mulig grad bør
søkes løst ved å få pasientens samtykke
til eventuell kommunikasjon til oppdragsgiver.
Det påpekes at det kan reises spørsmål
om pasienten overfor forsikringsselskap er i en slik situasjon at gyldig
samtykke kan gis, med andre ord om det foreligger tilstrekkelig
grad av frivillighet, eller om det er tillatt å innhente
slik informasjon. Det uttales at det i slike tilfeller antakelig
primært bør anbefales at legen kun forholder seg
til sin pasient, eventuelt pasientens pårørende
dersom pasienten er død, og bare utleverer opplysningene
til pasienten eller pårørende, som så i neste
omgang gir disse videre til forsikringsselskapet. Departementet
har nedsatt et utvalg som skal utrede utlevering av helseopplysninger
til forsikringsselskaper, og foreslå regulering på området.
Det framholdes at i de tilfeller bedriftshelsepersonell er behandlende
personell i forhold til pasienten, har de vanlig taushetsplikt,
og at i den grad opplysninger skriver seg fra vanlig kurativ virksomhet,
må eventuell videreformidling av opplysningene bero på samtykke
fra den opplysningene angår.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som innebærer
at det kan gis adgang til å gi opplysninger om en arbeidstakers
helseforhold videre til arbeidsgiveren i den grad opplysningene
gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.
Dagens helselovgivning har ingen særskilt bestemmelse
som regulerer administrative organers tilgang til pasientopplysninger.
Det uttales at med dagens mer omfattende administrasjon, med ventelister, økonomiske
oppgjørsordninger mellom fylkeskommuner, sykehusfinansiering
basert på diagnose m.m., er det behov for omfattende administrative
registre, som også til en viss grad må inneholde
medisinske opplysninger. Departementet mener det er behov for å ha
et klarere hjemmelsgrunnlag for å tilsidesette taushetsplikten
ved å gi opplysninger til pasientadministrative systemer,
og foreslår at det inntas et eget unntak fra taushetsplikten
for disse opplysningene.
Det uttales at hensynet til offentlige interesser, pårørende
eller andre privatpersoner kan veie tyngre etter en persons død,
og at det i enkelte situasjoner kan antas å være
i den avdødes egen interesse at opplysninger gis. Det er
i lovforslaget tatt inn en egen bestemmelse om opplysninger etter
en persons død.
Departementet foreslår at det inntas en egen bestemmelse
om at taushetspliktreglene også gjelder for personer som
bistår med elektronisk databehandling.
Det foreslås en ny bestemmelse om tilsidesettelse av
taushetsplikten ved samarbeid mellom nødetater, bl.a. på bakgrunn
av den usikkerhet som råder om taushetsplikten i disse
situasjoner. I hovedtrekk innebærer bestemmelsen en presisering
av nødrett i disse situasjoner. I bestemmelsen er det dessuten åpnet
for at helsepersonell også ellers kan gi opplysninger for å avverge
alvorlige skader på eiendom. Også i tilfeller der
det er nødvendig for å hindre voldsutøvelse
vil det kunne foreligge en opplysningsrett etter denne bestemmelsen.
Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell
kan kontakte politiet for å hindre at en person som er
påvirket av legemidler eller alkohol, kjører bil.
Oppsummeringsvis uttales det at departementet ikke har ansett
at det foreligger grunnlag for vesentlig liberalisering av helsepersonells
taushetsplikt. Departementet foreslår at dagens regelverk
i hovedsak beholdes med visse presiseringer og endringer som anses
nødvendig dels for å sikre mer ensartet og korrekt praksis,
og dels for å åpne for at opplysninger kan gis i
flere situasjoner enn i dag.
Det understrekes at hensynet til pasientens personvern og integritet
og behovet for tillit mellom helsepersonell og pasient tilsier taushetsplikt,
men at undertiden vil den enkeltes interesse av konfidensialitet komme
i konflikt med andre interesser, og det er derfor gjort en rekke
unntak i taushetsplikten gjennom bestemmelser om opplysnings- og
meldeplikt. Det redegjøres for foreliggende situasjon med
hensyn til opplysningsplikt for helsepersonell i forhold til folketrygden,
ved pasientoppgjør og ventelisteordning, i forhold til
kommunerevisjon og kommunal internkontroll og i forhold til ligningsmyndighetene.
Det framholdes at de gjeldende bestemmelser om dette er gitt av
hensyn til samfunnets behov for å etterprøve og kontrollere
grunnlaget for krav som er tilknyttet offentlig betalingsplikt eller
refusjon, eller som det offentlige trenger for å kontrollere
inntektsgrunnlaget i forbindelse med skatteoppgjør. Det
gjøres ingen endringer i disse særbestemmelsene
gjennom det foreliggende forslaget til ny helsepersonellov.
Når det gjelder opplysningsplikt til sosial- og barnevernstjenesten,
foreslår departementet for å forhindre mulig ansvarpulverisering
at opplysningsplikter innen helseinstitusjoner må knyttes
til en person som utpekes av institusjonen til å ha hovedansvaret
for å gi slike opplysninger. Det understrekes at det bør
være en utfordring for helsepersonell å innfri
formålet med opplysningsplikten og samtidig opprettholde
et tillitsforhold til pasienten. Departementet ønsker å synliggjøre
dette ved å anbefale at samtykke forsøkes innhentet
der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet
med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan
medføre skade. Det uttales at dersom vilkårene
for opplysningsplikt er oppfylt, men pasienten motsetter seg slikt
samarbeid, vil opplysninger måtte gis uten samtykke, og
at det unntaksvis kan være situasjoner hvor hensyn til
barn kan tilsi at foreldre/foresatte ikke gis informasjon.
Det foreslås i lovutkastet en bestemmelse om at lege,
psykolog og optiker som har undersøkt en pasient, skal
ha meldeplikt til myndighetene hvis vedkommende ikke fyller de helsemessige
krav som stilles til å inneha førerkort for motorvogn
eller sertifikat utstedt av luftfartsmyndighetene.
Når det gjelder meldeplikt om sykdom, fødsel
og død og meldeplikt til helseregistre fremmer departementet
forslag om at meldeplikten til Medisinsk fødselsregister
hjemles særskilt, samtidig som bestemmelsen forutsetter
at meldeplikten spesifiseres i forskrifter gitt av Kongen. Det redegjøres
for hvorfor departementet går inn for at dødsmeldinger
fortsatt bør sendes kommuneleger, og at kommunelegen bør pålegges
en plikt til oppfølgning. Det foreslås derfor også en
endring av kommunehelsetjenesteloven § 3-4 (ny § 3-5).
Departementet foreslår at det gis hjemmel for Kongen til å opprette
og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig
for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Det uttales
at bestemmelsen må ses i sammenheng med forslag til ny
lov om helseregistre, som vil bli fremmet i løpet av 1999.
Departementet foreslår ingen endring i de opplysnings-
og meldepliktordninger som er fastsatt i egen lov.
Departementet ønsker å knytte ansvaret for
journalføring til den helsehjelp som gis, og ikke som tidligere
til enkelte profesjonsgruppper, og foreslår derfor at alt
helsepersonell som yter helsehjelp på selvstendig grunnlag,
skal ha plikt til å føre journal. At plikten påhviler
den som yter helsehjelp på selvstendig grunnlag, innebærer
at den som kun har støttende funksjon, ikke skal ha journalføringsplikt.
Den som har plikt til å føre journal, skal kunne
overlate utførelsen til andre. Det foreslås at
det på helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal
ha det overordnede ansvaret for hver enkelt journal.
Bare den som har behov for opplysninger i behandlings- eller
pleieøyemed, skal ha tilgang til journalopplysninger. Adgangen
til journalopplysninger begrenser seg til nødvendige opplysninger,
dvs. at det må foreligge et konkret behov i det enkelte
tilfelle. Pasienten skal, så langt råd er, vite
når det utleveres opplysninger om vedkommende i samarbeidsøyemed,
og skal kunne motsette seg at dette skjer, men departementet mener
det bør åpnes en mulighet for at journalen kan
overføres eller lånes ut til tross for at pasienten har
motsatt seg det, dersom det er av særlig stor betydning
for helsehjelpen.
Departementet mener at det normalt vil være hensiktsmessig
med én journal og ikke flere avdelingsvise journaler ved
sykehus m. v. slik at alle opplysninger om den enkelte pasient samles
ett sted. Departementet vil i loven ikke stille krav om papirjournal, men
vil åpne for at det i forskrift kan stilles krav til sikkerhet,
tilgjengelighet, oppbevaring m. m. ved bruk av edb. Departementet
foreslår at det gis adgang til at opplysninger som er nødvendige
for internkontroll og kvalitetssikring og for å gi tilstrekkelig
grunnlagsmateriale for effektiv styring, kan gis til helsetjenestens
administrative systemer.
Departementet foreslår at loven skal inneholde en hjemmel
til å bestemme ved forskrift at epikrise skal sendes innleggende
lege uavhengig av om opplysningene trengs av hensyn til behandlingen,
og vil i forskrift begrense overføring av pasientopplysninger
ved bruk av telefaks og andre typer elektronisk overføring.
Departementet foreslår at adgangen til å rette
feilaktige opplysninger i journal for pasient stort sett videreføres
i samsvar med gjeldende rett, men vil foreslå at det blir
større muligheter til å få slettet uriktige opplysninger
i journal. Slettingsadgangen foreslås begrenset til tilfeller
der det av allmenne hensyn ikke finnes grunn til å bevare
opplysningene, og pasientjournalen eller den del som skal slettes,
inneholder feilaktige eller misvisende opplysninger og opplysningene
føles belastende for pasienten eller andre som er nevnt
i journalen. Dessuten skal det etter forslaget være adgang
til sletting i tilfeller der det er åpenbart at opplysningene
ikke behøves for å gi pasienten helsehjelp. Departementet
foreslår at det er den som fører journalen, som
er pliktsubjekt og i institusjoner den som har det overordnede ansvaret
for journalen. Fylkeslegen skal - etter å ha innhentet
uttalelse fra Datatilsynet - kunne overprøve avslag på anmodning
om retting og sletting av journalopplysninger.
Egenjournal er et sett av helseopplysninger om en person, som
er i samme persons eie og varetekt, og som personen selv forventes å gi
videre til helsepersonell som har behov for dem. Det foreligger
i dag ikke rettsregler som hindrer bruk av egenjournal, forutsatt at
denne er pasientens eiendom og bruken er frivillig både
fra pasientens og helsepersonellets side. Det foreligger ikke hjemmel
for å pålegge helsepersonell eller pasient å føre
inn opplysninger i egenjournal. Departementet foreslår
at det i loven skal gis en forskriftshjemmel til å pålegge
helsepersonell plikt til å føre egenjournal. Forskriften
vil regulere nærmere hvilke opplysninger egenjournalen
skal inneholde, og for hvilke pasientgrupper det vil være
aktuelt å innføre egenjournal.
Etter dagens lovgivning har pasienter rett til innsyn i egen
journal. Retten er videreført i forslaget til pasientrettighetslov.
Det foreliggende lovutkastet pålegger den som yter helsehjelp,
en plikt til å gi pasienten innsyn i samsvar med pasientrettighetsloven.
I helseinstitusjoner er det den personen som har det overordnede
ansvaret for journalen, som skal sørge for at innsynsretten
blir oppfylt.
Det er i dag 17 helsepersonellgrupper som omfattes av godkjenningsordninger
etablert ved lov eller med hjemmel i lov. Fylkeslegen skal i det
enkelte fylket føre tilsyn med at de offentlige autoriserte
yrkesutøvere oppfyller sine forpliktelser. Tilsynsmyndigheten
har adgang til å tilbakekalle autorisasjonen til yrkesutøvere
som begår alvorlige pliktbrudd.
Det uttales at det kan synes noe tilfeldig hvilke grupper som
omfattes av dagens autorisasjonsordning.
Utdanning, yrkesrollens innhold og internasjonale forhold framholdes
som viktige momenter for vurderingen av helsepersonellgruppers autorisasjon:
Etter departementets syn er det grunn til å drøfte om
det finnes andre måter å regulere helsepersonellgruppers
kvalifikasjoner og yrkesutøvelse på enn gjennom
en autorisasjonsordning, men konkluderer med at man ved å fjerne
autorisasjonsordningen vil tape et viktig offentlig styringsmiddel
innen helsevesenet. Det understrekes at ved at helsemyndighetene kan
tilbakekalle en autorisasjon hvis vedkommende finnes uskikket, har
man en viktig mulighet for kontroll av helsepersonells yrkesutøvelse,
og at uten en autorisasjonsordning gis uegnet helsepersonell større mulighet
til å fortsette yrkesutøvelse med den risiko dette
innebærer for pasientene. Departementet vil derfor ikke
gå inn for å oppheve autorisasjonsordningen.
Departementet drøfter i proposisjonen noen mulige kriterier
for at autorisasjon skal tildeles bestemte yrkesgrupper innen helsetjenesten,
og framholder at et viktig utgangspunkt bør være
om utdanningen tar sikte på å utdanne personell
for arbeid innenfor helsevesenet til daglig pasientkontakt og det
ansvar dette innebærer. Etter departementets syn er det
en betingelse for en autorisasjonsordning at helsemyndighetene finner
det helsefaglige innholdet i utdanningene tilfredsstillende. Utdanningens
nivå nevnes også som et relevant kriterium ved
vurderingen av hvorvidt en personellgruppe skal gis autorisasjon,
men etter departementets oppfatning bør det ikke stilles
opp en formell grense for hvilket nivå en utdanning skal
ligge på. Det framholdes videre at det kan ha betydning
for vurdering av autorisasjon om yrket bygger på spesiell grunnutdanning
eller har sin bakgrunn gjennom en tilleggsutdanning. Det uttales
at dersom det finnes en autorisasjonsgivende grunnutdanning, kan
det være mindre relevant å karakterisere tilleggsutdanningen som
autorisasjonsgivende. Departementet foreslår at det skal
bli mulig å opprette spesialistgodkjenninger for flere
helsepersonellgrupper enn i dag, og mener at dette reduserer noe
av behovet for autorisasjon for enkelte grupper, eksempelvis anestesisykepleiere,
optometrister, ortoptister m. fl.
Det uttales at det særlig er i de tilfeller der helsepersonellet
i sin yrkesutøvelse har selvstendig pasientkontakt, at
det kan være grunn til å innføre en slik styringsmekanisme
som en autorisasjonsordning innebærer, men at også i
tilfeller der yrkesutøveren ikke har direkte pasientkontakt,
kan hans eller hennes bidrag til vurdering eller oppfølging
av pasientens helsetilstand ha betydning. I slike situasjoner kan
annet helsepersonell ha behov for sikkerhet og forutberegnelighet
for at dette personellet har de rette kvalifikasjoner. Departementet
mener også at det bør tillegges vekt at yrkesrollen
kan innebære selvstendig næringsvirksomhet, men
vil understreke at muligheter for yrkesutøvelse i form
av selvstendig næringsvirksomhet ikke bør være
noen absolutt betingelse for å få autorisasjon.
Det vises i proposisjonen til at det i Norden er inngått
avtale om gjensidig godkjenning av autorisasjon av helsepersonell,
og det uttales at det er av vesentlig betydning at reglene i de
nordiske landene er harmonisert, fordi utveksling av helsepersonell
er en av de viktigste områdene for arbeidsutveksling i
Norden. I de andre nordiske land går utviklingen mot at
flere grupper autoriseres. I Sverige er det i dag 15 autoriserte
grupper, i Finland er 26 grupper autorisert, i Danmark 13 og i Island
12 grupper.
Det understrekes at norske autorisasjonsregler må være
i overensstemmelse med EØS-avtalen og EF-direktivene som
er en del av Norges forpliktelser etter avtalen. Norge er etter
EF-direktivene ikke direkte forpliktet til å autorisere
noen bestemte grupper innen helsevesenet. EF-direktivene omfatter
imidlertid krav om ikke-diskriminering, gjensidig godkjenning og krav
til utdanningenes innhold. Gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis
er regulert gjennom to ulike typer av direktiv, sektordirektiv og
generelle direktiv. Sektordirektivene regulerer spesifikke yrkesgrupper,
og innen helsevesenet finnes det slike direktiver for leger, tannleger,
sykepleiere, jordmødre og farmasøyter. Sektordirektivene
pålegger ikke Norge å ha en offentlig autorisasjonsordning
for noen yrkesgruppe, men utøvere fra andre EØS
land må behandles likt med norske utøvere.
Det første generelle direktiv gir en generell ordning
for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanninger på universitets-
og høyskolenivå av minst tre års varighet.
For Norges vedkommende omfattes bioingeniører, ergoterapeuter,
fysioterapeuter, kiropraktorer, optikere, ortopediingeniører,
psykologer, radiografer og vernepleiere av dette direktivet. Det andre
generelle direktiv dreier seg om yrkesgrupper med utdanning av kortere
varighet eller på lavere nivå og omfatter for
Norges vedkommende reseptarer, tannpleiere, hjelpepleiere og fotterapeuter.
Følgende grupper er i dag omfattet av godkjenningsordninger
i lov eller forskrift: Leger, tannleger, tannpleiere, fysioterapeuter,
sykepleiere, kiropraktorer, psykologer, jordmødre, hjelpepleiere,
vernepleiere, optikere, ergoterapeuter, ortopediingeniører,
bioingeniører, fotterapeuter, radiografer og pleiere i
psykiatriske sykehus(overgangsordning).
Det gjøres i proposisjonen en gjennomgang og vurdering
av dagens autoriserte/offentlig godkjente personellgrupper
i forhold til de kriterier som departementet foreslår skal
ligge til grunn. Utgangspunktet for vurderingen er hensynet til
pasienters sikkerhet, og om helsepersonell i sin yrkesutøvelse
tar beslutninger eller utfører handlinger som kan innvirke
på pasientsikkerheten. Det legges videre vekt på om
utdanningen leder til arbeid innenfor helsevesenet og om yrkesrollen
innebærer en viss selvstendig pasientkontakt. Departementet
finner ikke at alle kriteriene må innfris. Departementets
konklusjon er at alle de personellgrupper som i dag har autorisasjon/offentlig
godkjenning, fortsatt skal autoriseres med unntak av pleiere i psykiatriske
sykehus som har hatt en overgangsordning, og departementet antar
at godkjenning for denne gruppen ikke lenger er aktuelt.
Det foretas i proposisjonen også en gjennomgang av følgende
andre grupper, og departementet foreslår at følgende
nye grupper autoriseres: Ambulansearbeidere, omsorgsarbeidere, audiografer,
farmasøyter, kliniske ernæringsfysiologer, helsesekretærer
og tannhelsesekretærer. Perfusjonister foreslås
autorisert forutsatt at det faglige innhold i utdanningen blir godkjent
av norske helsemyndigheter, og tannteknikere forutsatt at den nye
høgskoleutdanningen kommer i gang.
Departementet vil ikke foreslå autorisasjon for ortoptister,
medisinske fysikere, barnevernspedagoger, sosionomer, aktivitører,
hudterapeuter, logopeder, kliniske pedagoger eller apotekteknikere.
Når det gjelder spørsmålet om egen
autorisasjon av akupunktører og homøopater, uttales
det at departementet vil avvente Aarbakke-utvalgets innstilling.
I forbindelse med autorisering av nye grupper, vil departementet
vurdere overgangsordninger for medlemmer av yrkesgruppene som har
utdanning fra før loven trer i kraft.
Det foreslås at departementet i forskrift skal kunne
bestemme at helsepersonellgrupper som ikke eksplisitt er nevnt i
loven, skal kunne gis autorisasjon etter søknad, og videre
fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe.
Etter gjeldende rett er gjennomgått utdanning som fyller
de gjeldende faglige krav, et grunnleggende vilkår for å få godkjenning
som helsepersonell. De ulike nåværende helsepersonellovene
forutsetter videre at en er skikket til å utøve
yrket for at en skal kunne oppnå autorisasjon. Hvis søkeren
oppfyller vilkårene for autorisasjon for vedkommende gruppe,
har søkeren rettskrav på autorisasjon.
Departementet foreslår å videreføre
retten til autorisasjon ved oppfylte vilkår i samsvar med
gjeldende rett og forslaget i NOU 1993:33. Etter departementets syn
skal vilkårene for å oppnå autorisasjon
framgå av loven, og helsemyndighetenes frihet til å bestemme over
avgjørelsens innhold skal fortsatt være begrenset av
de hensyn som framgår av lov og forskrift. Departementet
foreslår at det er et vilkår for autorisasjon
at søkeren er skikket for yrkesutøvelse, og at
når helsepersonell er uskikket, er også vilkåret
for tilbakekall av autorisasjon oppfylt.
Helsemyndighetene gir i dag faglige anbefalinger i forhold til
utdanningen av helsepersonell ved høgskoler og i videregående
skole. Gjennom godkjenning av rammeplaner og fagplaner utøves
indirekte kontroll med helsearbeidernes kvalifikasjoner. Etter universitetslovgivningen
er ikke universitetene pålagt å få de
helsefaglige utdanningene godkjent av helsemyndighetene. Helsemyndighetenes
behov for å påvirke det faglige innhold i helsefagutdanningene
er etter departementets oppfatning tilfredsstillende ivaretatt gjennom
dagens ordninger.
Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering er det viktig å ha
regler for utestenging under studiet, slik som i universitets- og
høgskoleloven. Bakgrunnen for dette er at pasienter bør
ha samme krav på trygghet i behandlingen/undervisningen
uavhengig av om det er studenter eller autoriserte helsearbeidere som
foretar handlingen.
Det understrekes at krav til personlige kvalifikasjoner som et
minimum innebærer at søkeren åpenbart ikke
er uskikket til å inneha autorisasjon. Etter departementets
oppfatning bør det stilles vilkår om at det ikke
foreligger forhold som tilsier tilbakekall. Etter Sosial- og helsedepartementets
vurdering er det nødvendig med informasjonsplikt for utdanningsinstitusjonene
om forhold som viser at en student ikke er egnet til å drive
virksomhet som helsepersonell.
Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering bør det
etableres lovhjemmel i universitets- og høgskoleloven som
fastslår plikt for utdanningsinstitusjonene til av eget
tiltak å informere autorisasjonsmyndighetene, og at informasjonsplikten
bør omfatte at kandidaten har vært utvist og på hvilket
grunnlag utvisningen skjedde. Departementet er videre av den oppfatning
at det er nødvendig å etablere en forskriftshjemmel
i tilknytning til bestemmelsen, hvor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
kan gi nærmere regler om informasjonsplikten.
Når det gjelder elever/lærlinger under
videregående opplæring, finner ikke departementet
at det er behovet for informasjon om studenter som rammes av relegasjonsbestemmelsen
i lov om videregående opplæring, siden denne ikke
er like vidtrekkende som universitets- og høgskolelovens
relegasjonsbestemmelser.
Departementet foreslår en bestemmelse i ny helsepersonellov
som etablerer adgang til å gi pålegg om sakkyndig
undersøkelse før autorisasjonsutstedelse.
Offentlig godkjenning/autorisasjon utløser
rett til å benytte beskyttet tittel og rett til å benytte
bestemte undersøkelses- eller behandlingsmetoder. I tillegg innebærer
autorisasjon en rekke forpliktelser. Ved mislighold av forpliktelser
etter loven, kan autorisert helsepersonell tape autorisasjonen og
de virkningene denne utløser.
Når det gjelder beskyttelse av tittel, mener departementet
at formålet med tittelbeskyttelse tilsier at et minimum
må være at selve yrkesbetegnelsen er beskyttet,
men at formålet med tittelbeskyttelse tilsier at det bør
være forbudt å bruke også andre yrkesbetegnelser
enn selve yrkestittelen, særlig hvis slike andre yrkesbetegnelser
er egnet til å villede publikum til å tro at vedkommende
tilhører en autorisert helsepersonellgruppe.
Det understrekes at hovedformålet med en regulering
av helsepersonells yrkesutøvelse ikke er å sikre enkelte
grupper enerett til visse behandlingsmetoder o.l., men å beskytte
pasientene i hensiktsmessig utstrekning mot ukyndig behandling.
Det framholdes videre at å opprettholde enerett til yrkesutøvelse
for visse grupper helsepersonell ikke behøver å svare
til gruppens faktiske kompetanse, og at dette kan bidra til å forsterke
motsetninger mellom helsepersonellgruppene og hindre fleksible løsninger
yrkesgruppene imellom, i strid med departementets målsetting
om mindre profesjonstenkning og fjerning av formelle hindre for
rasjonell bruk av helsepersonell. Det uttales at en oppramsing av
hvilke metoder og sykdommer som skal være forbeholdt visse
grupper, fort kan få et for snevert virkeområde
og også føre til at risikofylte metoder ikke rammes
av loven.
Kvakksalverlovens virkeområde foreslås begrenset
til personell som ikke faller inn under helsepersonelloven. Personell
som kommer inn under helsepersonellovens anvendelsesområde,
vil omfattes av det statlige tilsyn, og reaksjoner etter denne loven
kan bli aktuelle hvis de går utover sin faglige kompetanse.
I forslaget til ny lov om helsepersonell tilstreber departementet å få et
mer oversiktlig system med en felles regel vedrørende innskrenkninger
i yrkesutøvelse etter kvalifikasjoner. Regelen vil omfatte
en fleksibel rettslig standard som kan fange opp nye undersøkelsesmetoder,
behandlingsformer o. l. Etter departementets forslag vil det ikke
være forbeholdt yrkesgrupper som sådan å foreta
visse typer yrkesutøvelse. Imidlertid vil det tilligge
en lege å ta beslutninger i spørsmål
av medisinsk art og tannlege i odontologiske spørsmål.
Det understrekes at avgrensninger i forhold til hvem som kan gjøre
hva, i første hånd må skje innad i gruppene,
og at det avgjørende må være hvilken
faglig kompetanse det enkelte helsepersonell innehar.
Etter departementets vurdering er det naturlig at helsepersonelloven
gir hovedreglene om helsepersonells rett til å rekvirere
legemidler, men at det ikke kan være noen uttømmende
regulering idet viktige regler om legemiddelrekvirering naturlig
hører hjemme både i legemiddelloven og apotekloven
og i forskrifter gitt i medhold av disse lovene. I tillegg til helsepersonellovens
regulering mener departementet det er nødvendig med enkelte
endringer i legemiddelloven, slik at det oppnås sammenheng
i regelverket om rekvirering av legemidler.
Etter gjeldende profesjonslover og forskrifter gitt i medhold
av helsepersonelloven er det Kongen/Sosial- og helsedepartementet/Statens
helsetilsyn som har myndighet til å godkjenne helsepersonell.
Godkjenning av norskutdannet helsepersonell innen følgende grupper
er delegert til Fylkeslegen i Oslo: Jordmødre, tannleger,
leger, kiropraktorer, radiografer, ortopediingeniører,
psykologer og fysioterapeuter. For de øvrige gruppene er
kompetansen delegert til alle fylkeslegene. Fylkeslegen i Oslo godkjenner
alt utenlandsk utdannet helsepersonell, med unntak av nordiske leger som
det enkelte fylkeslegekontor godkjenner.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av om administrasjon
av autorisasjonsordningene skal kunne delegeres for eksempel til
utdanningsinstitusjonene. Etter departementets oppfatning må det
vurderes om det vil kunne innebære en mer rasjonell og
effektiv administrering av autorisasjonsordningen hvis utdanningsinstitusjonene
får kompetanse til å tildele enkelte grupper helsepersonell
autorisasjon, men departementet ønsker ikke å foreslå dette
nå.
Autorisasjon av helsepersonell er etter Sosial- og helsedepartementets
vurdering ingen automatisk rettighet, men et bevis fra helsemyndighetene
på at personellet fyller de krav som stilles i lov eller
forskrift til vedkommende yrkesgruppe. Det framholdes at autorisasjonsordningen
er et offentlig styringsmiddel som det krever ressurser å forvalte
og departementet foreslår at det innføres adgang
til å kreve gebyr for å få søknad
om autorisasjon behandlet.
Det påpekes at det i helsetjenesten er snakk om to kontroll-
og tilsynssystemer; ett som følger av arbeidsforholdet,
der arbeidsgiver gjennom sin styrings- og instruksjonsmyndighet
er tillagt kontrollfunksjonen, og ett som følger av at
helsepersonell gjennom lov er pålagt egne plikter, og der
statlige tilsynsorganer kontrollerer at personellet opptrer i samsvar
med disse. De forskjellige lover om helsepersonell gir hjemmel for
administrative reaksjoner og straff mot helsepersonell. Administrative
reaksjoner kan ilegges av Statens helsetilsyn ved brudd på plikter
i lov og forskrift. Pliktbrudd og lovbrudd kan danne grunnlag for straff
fra påtalemyndigheten og domstolene, og helsepersonells
atferd kan danne grunnlag for at pasienter eller pasienters pårørende
får kompensasjon fra staten, skadevolder eller dennes arbeidsgiver.
Departementet understreker at administrative reaksjoner og arbeidsgivers
sanksjoner skal ivareta forskjellige hensyn og må kunne
ilegges uavhengig av hverandre.
Det redegjøres i proposisjonen for eksisterende lovreguleringer
av reaksjoner som en finner i legeloven, tannlegeloven, psykologloven,
sykepleierloven, jordmorloven, fysioterapeutloven, lov om godkjenning
m.v. av helsepersonell, kiropraktorforskriften, lov om ortopediingeniører
og lov om pleiere i psykiatriske sykehus.
Det vises til at Statens helsetilsyn de senere år har utviklet
praksis med å gi uformell kritikk mot helsepersonell som
har overtrådt sine plikter. Dette er en form for tilsynsutøvelse
som går lengre enn alminnelige tilbakemeldinger og rådgivning.
Reaksjonen anses hjemlet i tilsynsloven.
Statens helsetilsyn foretok i løpet av 1995/96
en gjennomgang og evaluering av sin egen og fylkeslegenes praksis
når det gjaldt behandling av saker om administrative reaksjoner
mot helsepersonell og utga en rapport (Klagesaksprosjektet). Rapporten
viste at det er stor forskjell i praksis mellom landets 19 fylkesleger
med hensyn til hvilke saker som oversendes Helsetilsynet for ileggelse
av administrative reaksjoner.
Alle de ovennevnte helsepersonellover, med unntak av sykepleierloven
og lov om pleiere i psykiatriske sykehus, gir hjemmel for straff.
I praksis er det kun de grove overtredelser av bestemmelsene i profesjonslovgivningen
som politianmeldes. Grove pliktbrudd fra helsepersonells side kan
også være brudd på den øvrige
straffelovgivningen. Etter straffeloven kan en person idømmes
tap av offentlig stilling han/hun har vist seg uskikket
eller uverdig til ved den straffbare handling. En kan også tape
retten til å inneha stilling som i særlig grad
krever allmenn tillit, hvis man ved den straffbare handling har
vist seg uskikket. Helsepersonell som ikke er leger eller tannleger,
kan også straffes for brudd på kvakksalverlovens
bestemmelser.
Institusjoner eller virksomheter kan også komme i straffeansvar.
Det kan skyldes brudd på plikter i helselovgivningen belagt
med straff, brudd på alminnelig straffelov og/eller
brudd på straffebud i andre lover. Grunnlaget for å straffe
en virksomhet er at «et straffebud er overtrådt
av noen som har handlet på vegne av et foretak».
Et sykehus kan med andre ord straffes for brudd på en helsepersonellov,
både når helsepersonell har skyld i overtredelsen
og når ingen enkeltpersoner kan straffes.
En skadelidt pasient kan gå til privat erstatningssøksmål
mot helsepersonell som har forvoldt skaden, uavhengig av det administrative
reaksjonssystemet iverksatt av sentrale helsemyndigheter. Etter
skadeserstatningsloven vil en arbeidsgiver kunne bli ansvarlig for
skade arbeidstakeren har påført noen forsettlig eller
uaktsomt under utførelsen av arbeidet. For pasienter som
er blitt påført fysisk skade i forbindelse med utredning
og behandling ved offentlige somatiske og psykiatriske sykehus/poliklinikker
og kommunelegetjenesten/kommunal legevakt, er det opprettet
en egen erstatningsordning, Norsk Pasientskadeerstatning som finansieres
av staten og fylkeskommunene. I enkelte tilfeller kan pasienter
som har blitt utsatt for skade, tildeles billighetserstatning fra
statskassen. For personer som har blitt skadet som følge
av bruk av legemidler, er det særregler om produsentens
ansvar i produktansvarsloven.
Med alminnelige reaksjoner sikter departementet til de reaksjoner
som kan gis alt helsepersonell, og ikke tap av autorisasjon, lisens,
spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett (forskrivningsrett)
som bare er aktuelt for autorisert helsepersonell.
Det understrekes at de fleste saker om helsepersonells brudd
på plikter forutsettes avgjort av forvaltningen i stedet
for av domstolene i sivile søksmål og straffesaker.
Departementet foreslår at pasienter og deres pårørende
kan bringe saker inn for tilsynsmyndighetene, som vurderer henvendelsen
i forhold til om pliktbrudd har funnet sted, jf. også forslag
til pasientrettighetslov.
Departementet mener det er behov for styring gjennom et ensartet
regelverk. I lovforslaget foreslås de samme reaksjonsmuligheter
overfor alle grupper helsepersonell, med unntak av tilbakekallsreaksjonene,
som kun kan gjøres gjeldende overfor autorisert personell.
Departementet er av den oppfatning at et felles reaksjonssystem
i seg selv vil bidra til mer ensartet praksis.
Departementet finner grunn til å skille ut to hovedtyper
av reaksjoner med hensyn til hvilke formål som bør
tillegges mest vekt. Den ene typen utgjøres av de alvorligste
administrative reaksjonene som tap av rekvireringsrett eller autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning. Når helsepersonell
blir fratatt autorisasjonen som følge av ett eller flere
alvorlige pliktbrudd, vil hovedformålet med dette være å hindre fortsatt
aktivitet for å ivareta fremtidige pasienters sikkerhet.
Den andre typen består av de administrative reaksjoner
som ikke går ut på tap av rettigheter. Slike reaksjoner
bærer først og fremst preg av å være
pedagogiske virkemidler for tilsynsmyndigheten, og skal bidra til å sikre
eller forbedre kvalitet i den enkeltes yrkesutøvelse.
Det understrekes at ved vurdering og ileggelse av administrative
reaksjoner må det administrative systemet ivareta rettssikkerheten
til helsepersonell på en betryggende måte.
Departementet foreslår at begrepet tilrettevisning videreføres,
og at begrepet skal omfatte både uformell kritikk og tilrettevisning
slik denne reaksjonsformen nyttes i dag. Det foreslås at
kompetansen til å ilegge denne mildeste reaksjonen tillegges
fylkeslegen, og at dette framgår uttrykkelig av loven.
Departementet ønsker å gjøre det tydeligere
at administrative reaksjoner ikke er en straff for helsepersonellet,
men at de har som formål å bidra til å sikre kvalitet
i og tillit til helsetjenesten. Det foreslås derfor at
en tilrettevisning skal være unntatt offentlighet, altså at
den primært er en sak mellom tilsynsmyndighetene og vedkommende
helsepersonell. En tilrettevisning skal ikke være å anse
som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, og det vil dermed
heller ikke være anledning for helsepersonell å klage
på en tilrettevisning.
Departementet foreslår at det skal presiseres i loven
at det er ved de forsettlige eller uaktsomme pliktbrudd advarsel
kan gis. Forslaget går ut på at ved alvorlige
pliktbrudd som må karakteriseres som forsettlige eller
uaktsomme, og som dessuten har ført til fare for sikkerhet
eller unødvendig belastning for pasienten, kan helsepersonellet
bli ilagt en advarsel. Det foreslås at en advarsel skal
være å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven,
og at helsepersonellet må ha adgang til å påklage
det for å kunne ivareta sin rettssikkerhet.
Det framholdes at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
skal sikre at enkelte grupper helsepersonell innehar særskilte
kvalifikasjoner for yrkesutøvelse og sikre offentlig styring
ved å knytte virkemidler til dette. Det foreslås
i proposisjonen en felles bestemmelse og like vilkår for
tap av autorisasjon for alle grupper autorisert helsepersonell.
Forslaget svarer på de fleste punkter til tapsvilkårene
i gjeldende lege- og tannlegelov. Det blir også foreslått å innføre
et, for noen grupper, nytt tapsvilkår i tilfeller der helsepersonell
til tross for advarsel ikke innretter seg etter lovbestemte krav.
Departementet er av den oppfatning at uskikkethet skal videreføres
som grunnvilkår for tilbakekall av autorisasjon, lisens
og spesialistgodkjenning. Departementet vil videre foreslå at
alvorlig sinnslidelse som tapsvilkår videreføres
i samsvar med gjeldende rett. Det foreslås at tapsvilkåret
fysisk eller psykisk svekkelse videreføres og gis et videre
omfang enn hva forarbeidene til gjeldende lege-/tannlegelov
gir uttrykk for.
Departementet viser til at langt fravær fra yrket er et
tapsvilkår som vil kunne skape tolkningstvil i enkelte
tilfeller. Det vil ikke bli spørsmål om å vurdere tilbakekall
så lenge helsepersonell innretter seg i tråd med
plikten til forsvarlig virksomhet. Departementet foreslår
at langt fravær fra yrket videreføres som tapsvilkår
i samsvar med gjeldende bestemmelser i lege-/tannlegeloven.
Departementet anser at det er et klart behov for at det fortsatt
bør være adgang til å tilbakekalle autorisasjon
og lisens i tilfeller der bruk av alkohol, narkotika eller midler
med lignende virkning gjør helsepersonell uskikket til å utøve
yrket.
Departementet foreslår at grov mangel på faglig innsikt
fortsatt skal være tapsvilkår, og det samme gjelder
uforsvarlig virksomhet.
Departementet antar at det i praksis fortsatt er behov for et
tapsvilkår som på mer generelt grunnlag kan begrunne
tilbakekall av autorisasjon eller lisens, og dette vilkåret
foreslås uttrykt som «atferd som anses uforenlig
med yrkesutøvelsen». Det uttales at tilsynsmyndigheten
bare i helt spesielle unntakstilfeller bør gripe inn overfor
helsepersonell i forhold som ikke har nær forbindelse med
yrket.
Departementet antar at det kan være behov for å kunne
tilbakekalle autorisasjon i tilfeller der helsepersonell har begått
grove pliktbrudd etter loven. Dette vilkåret vil i mange
tilfeller omfatte de samme situasjoner som rammes av uforsvarlig
virksomhet. Vilkåret vil imidlertid også kunne
ramme andre forhold, for eksempel der hvor helsepersonell unndrar
seg tilsyn og kontroll.
Departementet viser til at det i praksis har vist seg å være
behov for en klarere hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon
hvor helsepersonell ikke har innrettet sin virksomhet i tråd
med advarsel fra tilsynsmyndigheten. At advarsel er blitt gitt og
ikke fulgt opp av helsepersonellet, vil være tilstrekkelig
tilbakekallsgrunn etter dette alternativet. Det framholdes at tilbakekallet vil
opphøre når helsepersonellet faktisk har innrettet seg
etter lovens krav.
Departementet foreslår å videreføre
bestemmelsen som i dag finnes i lege- og tannlegeloven, om tilbakekall
der autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er gitt på grunnlag
av godkjenning fra et annet land, og hvor godkjenningen der taper
sin gyldighet. Slikt tilbakekall skal ikke skje automatisk, men
må vurderes konkret i hvert tilfelle, hvis ikke annet følger
av internasjonal overenskomst.
Det framholdes at tilbakekall av spesialistgodkjenning reiser
en del særlige problemer. Det uttales at det av hensyn
til pasientene kan virke lite betryggende at helsepersonell skal
stå fritt til å utøve virksomhet innen
alle andre områder autorisasjonen dekker, unntatt den opprinnelige
spesialiteten vedkommende forutsettes å beherske best.
Det framholdes at det imidlertid vil kunne forekomme tilfeller hvor uskikkethet
for eksempel er knyttet opp til særlige undersøkelses-
eller behandlingsmetoder som anvendes i særlig grad innenfor
en spesialitet. Departementet antar det vil være behov
for å kunne tilbakekalle spesialistgodkjenning i slike
unntakstilfeller, og foreslår en adgang til å kunne
tilbakekalle spesialistgodkjenning etter en konkret vurdering.
Det pekes på at suspensjon er en reaksjon som benyttes
relativt ofte etter gjeldende rett i forbindelse med vurdering av
tilbakekall av autorisasjon. Forslaget gir adgang til å suspendere
en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning der det er grunn
til å tro at vilkårene for tilbakekall er til
stede, og der helsepersonellet anses å være til
fare for sikkerheten i helsetjenesten. Det understrekes at hensynet
til helsepersonells rettssikkerhet tilsier at suspensjonsadgangen brukes
med varsomhet, og at dette også kan tilsi at det bør
settes en frist på hvor lenge et suspensjonsvedtak kan
gjøres gjeldende. Departementet foreslår derfor
at et vedtak om suspensjon skal kunne gjøres gjeldende i
seks måneder og skal kunne forlenges med ytterligere seks
måneder.
I gjeldende rett gir jordmorloven og sykepleierloven hjemmel
til begrensning av godkjenning. Det vises til at det i Sverige foreligger
et forslag om en utvidelse av reaksjonssystemet ved å innføre
adgang til å gi betinget tilbakekall. Departementet finner
at det bør være mulighet til å begrense
en autorisasjon i situasjoner hvor helsepersonell, til tross for
at grunnlaget for tilbakekall av autorisasjon foreligger, anses
egnet til å kunne utøve virksomhet på et
begrenset felt under tilsyn eller veiledning. Det uttales at forslaget
i realiteten ikke vil endre dagens rettstilstand, men kun forenkle
saksbehandlingsprosedyrene.
Departementet foreslår at adgangen til å kunne pålegge
sakkyndig undersøkelse i forbindelse med vurdering om tilbakekall
som finnes i gjeldende lege-, tannlege- og jordmorlov videreføres
og gjøres gjeldende for alt autorisert helsepersonell.
Det foreslås også i proposisjonen lovfestet
en adgang for helsepersonell til selv å gi avkall på sin
autorisasjon, jf. dagens lege- og tannlegelov, og at fylkeslegen
skal være eneste adressat for slike avkall.
Departementet forslår en egen bestemmelse om rett til å få tilbake
autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.
I det foreliggende forslaget begrenses tap av rekvireringsrett
til å gjelde legemidler i gruppe A og B. En lege eller
tannlege skal etter søknad kunne gis tilbake forskrivningsretten,
hvis Statens helsetilsyn finner det forsvarlig.
Departementet foreslår videreført adgangen
etter gjeldende rett til å kreve erstatning ved ugyldige
fattede vedtak om tilbakekall og suspensjon.
Departementet forslår en generell hjemmel for straff
mot alt helsepersonell. Skyldkravet er forsettlig eller grov uaktsom
overtredelse av lovens pliktbestemmelser. Offentlig påtale
skal finne sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring
fra Statens helsetilsyn. Det framholdes at tilsynsmyndigheten i
utgangspunktet står fritt til å vurdere tilbakekall av
autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, selv om helsepersonell
ikke har blitt idømt rettighetstap i en straffesak.
Det vises til at spørsmål om retten til å tilbakekalle autorisasjon
eller annet kompetansebevis m.v. kan kunne omfattes av Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon (EMK), men lovforslaget medfører etter
departementets oppfatning ikke noe problem i forhold til Norges
forpliktelser etter konvensjonen.
Det redegjøres i proposisjonen for det administrative
reaksjonssystemet etter gjeldende rett, og spesielt om de ulike
profesjonsrådenes rolle. Det redegjøres videre
for hvordan reaksjonssystemet er lagt opp i Sverige, Danmark og
Finland. Spesielt blir det orientert om hvordan Hälso-
og sjukvårdens ansvarsnämnd i Sverige som har
vært en sjølstendig myndighet siden 1980, er organisert.
Departementet foreslår at fylkeslegen gis formell kompetanse
til å ilegge den mildeste reaksjonsformen, tilrettevisning.
Statens helsetilsyn vil etter forslaget, som etter gjeldende rett,
ha kompetanse til å ilegge alle administrative reaksjoner
i loven. Som overordnet fylkeslegen i saker av denne karakter og
fordi fylkeslegene og Helsetilsynet er en etat, anses også Helsetilsynet å ha
adgang til å gi tilrettevisninger, selv om denne kompetansen
er lagt direkte til fylkeslegen i loven. Helsetilsynet vil behandle
saker fylkeslegen oversender for ileggelse av reaksjonene advarsel
og tilbakekall, samt behandle pasientklager over fylkeslegens avgjørelser.
Helsetilsynet vil være siste instans for så vidt
gjelder den mildeste reaksjonen, tilrettevisning, og første
instans for så vidt gjelder advarsel og tilbakekallsreaksjonene.
Departementet foreslår også å opprette
en uavhengig klageinstans kalt Statens helsepersonellnemnd. Dette
blir et nytt nivå i den forvaltningsmessige behandlingen
av administrative reaksjoner mot helsepersonell. Statens helsepersonellnemnd
skal være en fullstendig uavhengig instans uten noen formell
tilknytning til tilsynsmyndighetene. Forslaget innebærer
ikke noen realitetsendring i tilsynsmyndighetenes oppgaver slik
de står i dag, idet det nye nivået vil være en
ren klageinstans. Som en følge av departementets forslag
vil dagens ordning med profesjonsråd oppheves.
Statens helsepersonellnemnd skal stå fritt til å prøve
alle sider av Statens helsetilsyns vedtak om administrative reaksjoner.
Når det gjelder nemndas sammensetning, foreslår
departementet at den skal bestå av syv faste medlemmer.
Tre skal være jurister hvorav en er leder av nemnda, og
tre skal ha helsefaglig bakgrunn. Det siste medlemmet skal være
en legrepresentant. I tillegg til dette skal det være adgang
for to sakkyndige til å supplere nemnda i den enkelte sak
hvis det er behov for dette.
Departementet foreslår innført administrativ
klageadgang for helsepersonell på de av Statens helsetilsyns
administrative reaksjoner som er enkeltvedtak. Enkeltvedtak om reaksjon
i Statens helsetilsyn skal kunne påklages til Statens helsepersonellnemnd,
som kan prøve alle sider av saken på nytt. En
avgjørelse i Statens helsepersonellnemnd skal ikke kunne
påklages. Saken må da bringes inn for retten,
som kan prøve alle sider av saken, også skjønnsutøvelsen.
Etter gjeldende rett har pasienter eller pårørende ingen
formell rett til å klage på navngitt helsepersonell
til tilsynsmyndighetene. I praksis tar imidlertid tilsynsmyndigheten
imot og behandler slike henvendelser. Det understrekes at pasienters
henvendelser om kritikkverdige forhold vedrørende helsepersonell er
en viktig kilde til avdekking av feil og skader oppstått
i helsevesenet.
Det redegjøres for hvordan pasienters klageadgang er
regulert i Sverige og Danmark.
Departementet foreslår at retten til å bringe
saker vedrørende helsepersonells pliktbrudd inn for tilsynsmyndighetene,
formaliseres for pasienter og pårørende som mener
seg utsatt for pliktbrudd fra helsepersonell. Av hensyn til rasjonalisering
av saksbehandlingen foreslår departementet at saksbehandlingen avsluttes
hos fylkeslegen. Fylkeslegens avgjørelse om å gi
en tilrettevisning skal også være endelig for
helsepersonellet og skal ikke kunne påklages. Av alminnelige
forvaltningsrettslige prinsipper følger at fylkeslegen
og Helsetilsynet kan avvise saker uten realitetsbehandling der klagen
er åpenbart ugrunnet.
Når det gjelder pasienters rett til å klage,
vises det i proposisjonen for øvrig til forslag til ny
lov om pasientrettigheter.
Kvakksalverlovens virkeområde foreslås innskrenket
til kun å gjelde personell som faller utenfor helsepersonellovens
anvendelsesområde. Det vises til utvalget for utredning
av alternative behandlere og eventuelle godkjenningsordninger (Aarbakke-utvalget),
og det framholdes at en regulering av andre behandlere enn helsepersonell
i helsepersonelloven uansett vil bli midlertidig. Departementet ønsker
derfor å opprettholde kvakksalverlovens straffebestemmelser for
så vidt gjelder disse pliktsubjektene. Departementet vil
videre foreslå at kvakksalverloven § 5
som krever botid i Norge før en kan ta syke i kur, oppheves idet
bestemmelsen antas å være i strid med Norges internasjonale
forpliktelser og ikke har noen praktisk betydning i dag.
Departementet foreslår at det i kommunehelsetjenesteloven
inntas en bestemmelse som innebærer at kommunene pålegges
en plikt til å planlegge, organisere og tilrettelegge for
at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav
fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet
vil presisere at kommunens ansvar også omfatter privat
virksomhet som kommunene eventuelt inngår kontrakt med
om utførelse av kommunale helsetjenester.
Kommunehelsetjenesteloven § 6-6b omfatter opplysningsplikt
til barnevernet, og departementet foreslår at bestemmelsen
oppheves, og at helsepersonells opplysningsplikt overfor barneverntjenesten
tas inn i helsepersonelloven. Barnevernloven §6-4 tredje ledd
foreslås endret til å gjelde helsepersonell etter
lov om helsepersonell § 3.
I legemiddelloven foreslås at ordet forskrive erstattes
med ordet rekvirere idet ordet rekvirere søkes brukt konsekvent
i lov- og forskriftsverket om adgangen til å få utlevert
reseptpliktige legemidler til pasient, til egen praksis, til helseinstitusjon
m.v.
Det uttales at de økonomiske konsekvensene for staten
i tilknytning til utvidelsen av lovens virkeområde i hovedsak
vil dreie seg om en eventuell økning i tilsynsmyndighetens
ressursbruk, men at det er tvilsomt om økningen blir betydelig
i og med at tilsynsmyndigheten allerede i dag har et generelt tilsynsansvar
med helsepersonell og helsetjenesten.
Forslaget innebærer administrative konsekvenser for
godkjenningsmyndigheten. Det foreslås at utstedelsen av
autorisasjon skal skje mot gebyr fra det enkelte helsepersonell.
Forslag om mulighet til å opprette spesialistgodkjenninger
for flere grupper helsepersonell vil også kunne medføre
administrative kostnader. Departementet antar imidlertid at slike
godkjenninger vil bli opprettet i nær samarbeid med yrkesorganisasjonene, slik
tilfellet er i dag, noe som vil redusere de potensielle statlige
administrative kostnadene.
Lovforslaget innebærer en utvidelse av antall personell
som blir regulert, og som derigjennom tillegges plikter. Departementet
antar at dette vil føre til en økning av klagesaker
på helsepersonell. Det vises til at de økonomiske
og administrative konsekvenser av forventet økning i pasientklager
omtales i Ot. prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter.
Det framholdes at lovforslaget innebærer en systematisering
av regelverket slik at det blir ensartede klageregler og reaksjonssystemer,
og at dette vil kunne forenkle saksbehandlingsprosedyrene hos fylkeslegene
og mellom fylkeslegene og Statens helsetilsyn. Det understrekes
at de fleste saker om helsepersonells brudd på plikter
vil avgjøres av forvaltningen i stedet for av domstolene
i sivile søksmål og straffesaker.
Fylkeslegen skal få adgang til å ilegge tilrettevisning,
og departementet antar at dette vil kunne bidra til nedsatt saksbehandlingstid
hos tilsynsmyndigheten.
Forslaget om en ny helsepersonellnemnd vil medføre at
nye stillinger må opprettes og ny kompetanse utvikles.
Utgifter til Helsepersonellnemnda stipuleres til ca. 3 årsverk
for de faste representantene og ca. 2 årsverk til sakkyndige
og et eventuelt sekretariat. Det forventes en innsparing på ca.
kr 115 000,- ved at stillingene knyttet til profesjonsrådene
foreslås lagt ned. Helsetilsynet har sekretærfunksjon
i profesjonsrådene og ressursbruken er stipulert til litt
i overkant av 1/2 årsverk.
Det uttales at endring i kvakksalverloven og fjerning av legenes
autonomibestemmelse i gjeldende lovverk kan føre til at
ledelses- og organisasjonsformene bedre kan tilpasses de ulike tjenestene
og personellets reelle kompetanse, og at dette kan få stor
betydning for effektivisering og hensiktsmessig bruk av personellressurser
i helsetjenesten.
Det framholdes at når det i lovverket fokuseres sterkere
på eget ansvar framfor yrkesgruppetilhørighet,
vil dette bety større vektlegging av egeninnsats framfor
diskusjon om hvem som har myndighet til hva, noe som kan bidra til å redusere
profesjonskonflikter.
Sosial- og helsedepartementets samlede vurdering er at en samlet
lov om helsepersonell kan ha en effektiviserende virkning, både
på helsetjenesten selv og på de statlige forvaltningsoppgavene
overfor helsepersonellet, men at effekten ikke lar seg kvantifisere økonomisk.
Det uttales at mot det ukvantifiserbare potensialet for rasjonalisering
må man vurdere de moderate økte kostnadene som
autorisasjon av ni nye yrkesgrupper og Statens helsepersonellnemnd
utgjør.