Departementet finner det klart at det er behov for en lovregulering
av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag, og slutter seg til Banklovkommisjonens
forslag om et felles kapittel som regulerer kontohold, innskudd
og betalingstjenester, jf. kap. 2.
Ingen høringsinstanser har generelle merknader til forslaget
om en lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag.
Banklovkommisjonen foreslår at lovutkastet som utgangspunkt
også skal gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet,
likevel med unntak for bestemmelsene om renteberegning og erstatning
for rentetap. Banklovkommisjonen foreslår dessuten en forskriftshjemmel
for nærmere regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet.
Direktivet om pengeoverføringer på tvers av
landegrensene er kommet etter at Banklovkommisjonens utredning forelå.
Ved utformingen av de enkelte bestemmelsene i kapittel 2 har departementet
lagt vekt på at det ikke bør være ubegrunnede
forskjeller mellom reglene for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer.
På enkelte punkter i lovutkastet har departementet derfor
valgt å følge direktivets løsning.
Regulering av pengeoverføringer over landegrensene skal
skje gjennom en egen forskrift med hjemmel i § 9. Fristen
for nasjonal tilpasning til direktivet om pengeoverføringer
på tvers av landegrensene er 14. august 1999.
Departementet legger opp til at forskriftene fastsettes før
denne fristen.
Komiteen peker på at formålet
med loven er like relevant for betalingsoppdrag til og fra utlandet, og
slutter seg derfor til at loven i hovedsak også gjelder
her. Komiteen gir sin fulle tilslutning til at det ikke
bør være ubegrunnede forskjeller mellom reglene
for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer.
Siden noen forhold ved grenseoverskridende overføringer
er spesielle, ser komiteen at det kan være
hensiktsmessig å regulere dette i forskrifter. Komiteen understreker
at med så vide forskriftshjemler er det spesielt viktig
at lovens intensjoner blir fulgt opp.
Banklovkommisjonen foreslår at institusjonen, før
det blir inngått en kontoavtale, skriftlig skal gi kunden
opplysninger om bl.a. nominell og effektiv rente, kostnader ved
bruk av kontoen, eventuelle begrensninger for bruk av kontoen, ansvarsforhold
og gjeldende regler om innskuddsgaranti. Reglene om opplysningsplikt
skal gjelde både i næringsforhold og i forbrukerforhold.
Flere instanser mener at Banklovkommisjonens forslag innebærer
en for omfattende opplysningsplikt. Enkelte høringsinstanser
har også merknader til at opplysningene skal gis skriftlig.
Banklovkommisjonens forslag støttes imidlertid også av
flere instanser.
I forhold til forbrukere foreslår departementet regler
om opplysningsplikt som i det vesentlige svarer til Banklovkommisjonens
utkast, se utkastet § 15 annet ledd. Departementet
er imidlertid kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt
plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder,
og legger vekt på at mange næringsdrivende ikke
vil ha behov for så mange og så detaljerte opplysninger
på forhånd som det lovutkastet innebærer.
Skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 15
annet ledd skal imidlertid være tilgjengelig for alle kunder. I
tillegg skal de aktuelle opplysningene også inngå som
en del av avtalen.
Komiteen mener det er viktig å sikre
at kunden har mulighet til å ha full oversikt over betingelsene
før en kontoavtale inngås. Komiteen støtter
derfor et todelt system med skriftlig forhåndsinformasjon
fra finansinstitusjonen om alle forhold rundt avtalen før den
inngås skriftlig, og der den samme informasjonen dessuten
framkommer i selve avtalen.
Komiteen har merket seg innvendingene om at dette
systemet kan bli tungvint i næringslivssammenheng, og slutter
seg til at disse reglene kan fravikes der. Det er imidlertid viktig
at den samme informasjonen må foreligge skriftlig og er
lett og raskt tilgjengelig før avtaleinngåelsen
også for næringslivskunder.
De fleste finansinstitusjoner tilbyr mer omfattende og sammensatte
betalingstjenester enn utføring av enkeltstående
betalingsoppdrag. Det kan sondres mellom avtaler om faste betalingsoppdrag
og avtaler om direkte debitering. En avtale om faste betalingsoppdrag
går ut på at institusjonen skal betale en eller
flere regninger for kontohaveren. En ordning med direkte debitering
gir betalingsmottakeren (kreditor) muligheten til å belaste
betalerens (debitors) konto ved forfall. I dag tilbyr bankene i
første rekke to former for direkte debitering: autogiro
og avtalegiro. Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering
av både faste betalingsoppdrag og direkte debitering (også kalt
avtale om belastningsfullmakt).
Det foreslås at kontohaveren skal gi sin institusjon skriftlig
melding om de belastningsfullmakter han eller hun utsteder. Institusjonen
pålegges å kontrollere at de krav som kommer fra
betalingsmottakeren er i samsvar med fullmakten.
Banklovkommisjonen foreslår også regler om
hva en belastningsfullmakt skal inneholde. Disse reglene skal gjelde
tilsvarende også for faste betalingsoppdrag. Fullmakten
skal bl.a. inneholde nærmere bestemte opplysninger om identifikasjon,
varighet, beløpsgrense og betalingstidspunkt. Belastningsfullmakten
kan endres eller tilbakekalles ved melding til institusjonen. Det
samme gjelder ved faste betalingsoppdrag.
Et flertall foreslår at institusjonen skal varsle kontohaveren
senest syv virkedager før kontoen belastes, både
ved belastningsfullmakt og faste oppdrag. Et mindretall mener at
institusjonen ikke bør ha noen lovpålagt varslingsplikt.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene om faste betalingsoppdrag
skal være fravikelige både i forbruker- og næringsforhold.
Reglene om belastningsfullmakter er derimot foreslått å være
ufravikelige i forbrukerforhold.
Høringsinstansene er delt i sitt syn på Banklovkommisjonens
forslag. Grovt sagt støtter forbrukersiden forslaget, mens
finansnæringen og enkelte representanter for betalingsmottakersiden
har kritiske merknader, jf. proposisjonen s. 31 og 32.
Departementet mener det er viktig at det innføres lovregler
om faste betalingsoppdrag og direkte debitering. Lovreglene bør
utformes slik at de blir enkle å praktisere og samtidig
gir rom for utvikling av nye rasjonelle betalingstjenester. Forslaget
er noe endret i forhold til kommisjonens, jf. § 26, og
departementet går inn for felles regler for faste betalingsoppdrag
og direkte debiteringer.
Det vises til at flere høringsinstanser har merknader
til Banklovkommisjonens forslag om at fullmaktsavtalen skal angi
betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer. Etter departementets
syn er det vesentlige i denne sammenheng at fullmakten på en
entydig måte identifiserer betalingsmottakeren, jf. utkastet § 26
fjerde ledd.
Under høringen er det også kommet innvendinger mot
at belastningsfullmakten skal angi betalingstidspunktet og betalingsoppdragets
varighet. Etter departementets mening kan forslaget om at betalingstidspunktet
skal angis utgå hvis beløpsgrensen knyttes til en
trekkperiode. Etter departementets mening er det heller ikke nødvendig å lovfeste
et krav om at varigheten skal angis. Departementet legger vekt på at
de fleste fullmakter trolig vil løpe på ubestemt
tid.
Når det gjelder flertallets forslag om varslingsplikt,
følger departementet opp forslaget om at varslingsfristen
settes til syv dager, men mener det også i forbrukerforhold
bør være adgang til å avtale unntak fra
varslingsplikten. Departementet mener at ansvaret for å gi
varsel primært må ligge på institusjonen,
men at det ikke er noe i veien for at varslingen faktisk utføres
av betalingsmottakeren.
Komiteen viser til at det har vokst
fram ulike former for betalingsoppdrag den siste tiden, så som autogiro
og avtalegiro. Mange forbrukere ser på dette som prisverdige
måter å forenkle rutinene ved betaling av regningene
sine på.
Komiteen vil imidlertid peke på at det
i slike forhold er svært viktig å sikre at betaleren
fortsatt lettvint kan ha full oversikt over hvilke utbetalinger
som skjer til hvem, hvor store de er, og når de skjer.
Det er viktig å sikre at kontohaveren har full kontroll
over hvilke fullmakter som er registrert på kontoen, og inneholdet
i disse. Komiteen mener det er riktig å pålegge
finansinstitusjonene å kontrollere at betalingskravene
er i tråd med fullmaktene, og at svikt i denne kontrollen
kan medføre erstatningsansvar. Det må ikke være
betaleren som belastes dersom fullmaktene overskrides eller det
forekommer annen svikt i betalingssystemet.
Komiteen er enig i at det i næringsforhold
kan være praktisk å ha adgang til å avtale
avvik fra lovreglene til fordel for et opplegg kunden
anser som mer hensiktsmessig for seg.
For forbrukerforhold mener komiteen at disse reglene
må være absolutte, men slutter seg til unntaket for
varslingsregelen. Denne må kunne fravikes etter kundens ønske,
dersom kunden har skriftlig klart gitt uttrykk for det i avtalen.
Det kan tenkes oppdrag som er av en slik karakter at kunden anser
det som byråkratisk istedenfor opplysende å få slike
varsel.
Dagens praksis for renteberegning innebærer at et beløp
som overføres fra en konto til en annen - f.eks. gjennom
girosystemet - i en viss periode ikke er rentebærende hverken
for betaleren eller betalingsmottakeren. Denne perioden går
under betegnelsen float-periode, og den kostnadsbesparelse som betalingsformidleren
oppnår ved ikke å betale renter, kalles ofte float-inntekt.
Det er i dag institusjonene selv som fastsetter regler for renteberegning
i forbindelse med innskudd, uttak og betalingsoverføring
(valuteringsregler). Antall float-dager for blankettbaserte gireringer
anslås til 2-4 dager, mens den for elektroniske gireringer
anslås til gjennomsnittlig 1 dag.
Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering av institusjonenes
renteberegningspraksis som begrenser deres adgang til å beregne
float-inntekter. Flertallets og mindretallets forslag har samme
lovtekniske oppbygging og er også på flere punkter
helt sammenfallende. Mindretallet ønsker imidlertid ikke å begrense
adgangen til å beregne float-inntekt i samme grad som flertallet.
De reglene som Banklovkommisjonens flertall foreslår
bygger på et hovedprinsipp om et float-fritt betalingssystem.
Kommisjonens mindretall foreslår en noe mindre stram regulering
når det gjelder adgangen til å beregne float-inntekter
ved overføringer mellom kontoer og ved kontantinnskudd.
For kontantuttak er det ingen dissens i kommisjonen. I proposisjonen
s. 35 gjøres nærmere rede for de ulike forslagene mht.
når renter skal godskrives kontohaver.
Flertallets forslag får bred støtte av høringsinstansene.
Enkelte ønsker å begrense adgangen til å oppebære
float-inntekter ytterligere i forhold til flertallets forslag. Høringsinstanser
fra finansnæringen, støtter imidlertid mindretallets
forslag.
Som Banklovkommisjonens flertall mener departementet det er ønskelig
at betalingssystemene i det vesentlige er float-frie. Float må anses
som en uheldig måte å prise tjenestene på.
Departementet kan, som Banklovkommisjonens flertall, ikke se
at forslaget i særlig grad kan svekke norske institusjoners
konkurranseevne i forhold til utenlandske institusjoner som opererer
i Norge. Utenlandske institusjoner vil i utgangspunktet være
underlagt norske kontraktsrettslige regler for sin virksomhet i
Norge. De foreslåtte reglene vil imidlertid ikke bli gjort
gjeldende for grenseoverskridende betalingsoverføringer.
Unntakene som foreslås fra utgangspunktet om et float-fritt
system er begrunnet ut fra de særlige hensyn som gjør
seg gjeldende i forhold til kontanthåndtering. Departementet
har etter dette utformet et forslag til renteberegning ved godskriving/belastning
av konto som i det vesentlige samsvarer med flertallets forslag,
se utkastet § 27.
Komiteen har som utgangspunkt at vi
skal ha et betalingssystem uten såkalte float-inntekter.
På dette området har finansinstitusjonene tatt
seg til rette og fått en inntektskilde det ikke er noen
saklig grunn til å opprettholde. Komiteen ser
på det som prinsipielt galt at finansinstitusjonene på denne
måten tar renteinntekter som bør komme kundene
til gode. Siden det er finansinstitusjonene selv som fastsetter
reglene for renteberegning ved innskudd, uttak og betalingsoverføringer,
og kunden som regel ikke har informasjon om ulike bankers praksis,
blir det en tilfeldig ulikhet for kundene. Komiteen har
merket seg opplysningen om at det ikke er tekniske forhold som skulle
tilsi at float skulle opprettholdes ved betalingsoppdrag. Komiteen har
også merket seg innvendingen om at et slikt system kan
undergrave effektiviteten, siden float-inntektene øker
dersom betalingsoppdraget forsinkes. Komiteen mener
dette er en form for prising av tjenester som er uønsket,
siden den ikke er knyttet til kostnadene ved tjenesten, og den vanskelig kan
kontrolleres av kunden.
Komiteen slutter seg etter dette til departementets
forslag, som i det vesentlige samsvarer med flertallet i kommisjonens
forslag.
Komiteen er enig i at det er all grunn til å gjøre reglene
mot float-inntekter gjeldende også for filialer av utenlandske
banker, men ser at det vil bli vanskelig å la disse reglene
gjelde for grenseoverskridende betalingsoverføringer. Komiteen slutter
seg også til at disse reglene er av en slik karakter at
de bør være ufravikelige også utenfor
forbrukerforhold. Adgangen til float-inntekter er uønsket
også fra et samfunnsmessig synspunkt.
Motregning er en oppgjørs- og dekningsmåte
av stor betydning i kravsforhold. Den går ut på at
to krav avregnes mot hverandre og faller bort i den utstrekning
de dekker hverandre. Motregningsretten er praktisk og gir kreditor
sikkerhet for å få dekket sitt krav selv om debitor
ikke kan betale. Motregning innebærer også at
søksmålsbyrden skyves over på kunden.
Finansinstitusjoner vil oftere enn andre kreditorer være
i kreditor- og debitorposisjon samtidig og dermed kunne nyttiggjøre
seg en eventuell motregningsrett. I juridisk teori har det vært
betydelig skepsis overfor bankenes motregningsrett.
Flertallet i kommisjonen foreslår et alminnelig forbud
mot å motregne i innskuddskontoer med annet enn krav som
springer ut av kontoavtalen. Motregningsforbudet skal være
ufravikelig også utenfor forbrukerforhold. Et mer begrenset
forbud foreslås ved konkurs og gjeldsforhandling.
Mindretallet foreslår at motregningsforbudet bare skal
omfatte typiske betalingsformidlingskontoer (lønnskontoer,
brukskontoer og driftskontoer), og videre at det skal være
begrenset til forbrukerforhold. Subsidiært foreslås
det at motregningsforbudet skal være fravikelig i næringsforhold.
En samlet kommisjon foreslår et absolutt motregningsforbud
ved betalingsformidling. Flertallet foreslår at forbudet
også skal være ufravikelig utenfor forbrukerforhold.
Høringsinstansenes merknader knytter seg først og
fremst til reglene om motregning i innskuddskontoer. Flere instanser
støtter flertallets forslag og mener det er positivt at
bankenes motregningsrett begrenses. Bank- og finansnæringen
støtter i stor grad mindretallets forslag.
Som kommisjonens flertall mener departementet at det i utgangspunktet
bør gjelde et alminnelig forbud mot å motregne
i innskuddskontoer med annet enn krav som springer ut av kontoavtalen,
jf. utkastet § 29. En generell motregningsadgang for finansinstitusjoner
vil rent faktisk innebære at disse stilles i en særstilling
i forhold til de øvrige kreditorer. Generelt er det ikke
grunn til å gi dem en slik særstilling. Departementet
er likevel kommet til at forbudet utenfor forbrukerforhold bør
kunne fravikes ved avtale. En ufravikelig motregningsregel ville
være til hinder for videreføring av ordninger
som til dels har fått stor utbredelse i praksis, og som
fyller viktige funksjoner.
I motsetning til Banklovkommisjonen mener departementet videre
at et generelt motregningsforbud må gjelde også ved
konkurs og gjeldsforhandling, og foreslår ikke noen særregel
for konkurstilfellene.
Bankforeningen og Sparebankforeningen har tatt opp spørsmålet
om motregning der motkravet er oppstått som følge
av straffbare eller grovt klanderverdige forhold fra kundens side.
Departementet foreslår en generell motregningsadgang for
krav som er oppstått som følge av straffbart forhold.
Komiteen slutter seg til at det er
svært betenkelig at finansinstitusjoner skal ha en utstrakt
motregningsrett, siden de står i en særstilling
ved at de ofte er i både en kreditor- og debitorsituasjon
i forhold til kunden. Komiteen støtter derfor
forslaget om et forbud mot å motregne i innskuddskontoer
med annet krav enn det som springer ut av kontoavtalen, og et absolutt
forbud mot motregning ved betalingsformidling.
Komiteen mener at det i utgangspunktet heller ikke
skulle være grunn til å gi finansinstitusjoner
motregningsrett innenfor næringslivsforhold. Komiteen har
imidlertid merket seg innvendingene om at det i næringslivsforhold
har utviklet seg formålstjenlige ordninger med et element
av motregningsrett i seg. Komiteen støtter
derfor at det er adgang til å avtale motregningsrett innenfor
næringslivsforhold, men ikke så lenge det gjelder
betalingsformidling.
Komiteen er også enig i at det ikke bør
være noen særregler ved konkurstilfeller. Komiteen ser det
videre som rimelig at det skal være en motregningsrett
for krav som er oppstått som følge av straffbare
forhold.
Der en tredjeperson har misbrukt kontoen oppstår spørsmålet
om institusjonen eller kontohaveren bør bære tapet,
eventuelt bør ha belastningen med å kreve misbrukeren
for beløpet. I dag er dette problemet i det vesentlige
ikke lovregulert. Den eksisterende reguleringen i kredittkjøpsloven
får bare anvendelse på visse typer av betalingskort.
Etter kredittkjøpsloven § 13 er korthaverens
objektive ansvar begrenset oppad til 500 kroner. Et mer vidtgående
ansvar for korthaveren inntrer bl.a. der han eller hun har utvist
grov uaktsomhet eller forsett, og der korthaveren ikke har meldt
fra om at kortet er tapt så snart han fikk kunnskap om
dette, eller innen rimelig tid etter tapet.
I mønsteravtalen mellom bank og kontoholder om bruk
av elektroniske uttaks- og betalingskort er risikofordelingen omtrent
som etter kredittkjøpsloven § 13. For
betalingskort utstedt av forretnings- og sparebankene er det i tillegg
lagt inn et tak i form av normalansvar i størrelsesorden
5 000-10 000 kroner. Ytterligere ansvar kan bare
ilegges ved dom eller etter behandling i Bankklagenemnda.
Banklovkommisjonens forslag til regler om ansvarsfordelingen
mellom kontohaveren og institusjonen der en innskuddskonto er misbrukt
av en tredjeperson bygger i stor grad på reglene i kredittkjøpsloven
og i de eksisterende standardavtalene.
Kontohaverens ansvar er betinget av at den som har foretatt misbruket
har legitimert seg, og at belastningen har vært mulig som
følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontohaveren.
Utgangspunktet er da at han må bære hele tapet.
Det er imidlertid foreslått enkelte unntak som begrenser
kontohaverens ansvar også i disse tilfellene, bl.a. til
disponibelt beløp på kontoen på belastningstidspunktet.
Der kontohaveren har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen, svarer
han for alle tap uansett om misbrukeren har legitimert seg i samsvar
med kontoavtalen eller ikke.
Betalingskort innebærer en særlig risiko for
urettmessige belastninger. Banklovkommisjonens forslag til særregler
om misbruk av slike kort innebærer for det første
at kunden skal ha et objektivt ansvar på inntil 500 kroner,
forutsatt at kortets kode er benyttet ved misbruket. Utover dette
skal kunden bare være ansvarlig dersom han eller hun har
utvist grov uaktsomhet, eller korthaveren har unnlatt å underrette
institusjonen snarest mulig etter å ha fått/burde
fått kjennskap til at kortet er kommet bort. Selv om disse vilkårene
er oppfylt, skal det maksimale ansvaret være 8 000
kroner. Ansvarsbegrensningene gjelder ikke dersom kontohaveren eller
noen kortet er overlatt til forsettlig har muliggjort bruken av
kortet, eller har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen.
Det er videre foreslått en regel om lemping av konto-
eller korthaverens ansvar.
Institusjonen skal i utgangspunktet tilbakeføre beløpet
og erstatte rentetapet dersom kontohaveren ikke skriftlig erkjenner å ha
ansvaret. For å slippe tilbakeføring må institusjonen
enten anlegge søksmål eller bringe saken inn for
en nemnd innen tre uker etter at de mottok skriftlig innsigelse
fra kontohaveren. Etter dagens regler er det kontohaver som har
søksmålsbyrden.
De fleste høringsinstansene støtter hovedprinsippene
i Banklovkommisjonens forslag. Flere høringsinstanser har
likevel merknader til enkelte av forslagene, der forbrukerinstansene
foreslår enkelte justeringer til fordel for kontohaver,
mens finansinstitusjonene foreslår justeringer i motsatt
retning, jf. proposisjonen side 42 og 43.
Departementet slutter seg til at kontohaveren i utgangspunktet
bare skal bære tapet der denne har utvist grov uaktsomhet
eller forsett, jf. § 35. Departementet slutter seg også til
forslaget om at ansvaret ved grov uaktsomhet skal være
begrenset til innestående på innskuddskontoen
og til tap som oppstår før institusjonen får
melding om tap av betalingskort m.v.
Banklovkommisjonen har trukket et hovedskille mellom betalingskort
og andre betalingsinstrumenter, og regulert disse gruppene på forskjellig
måte. Departementet har valgt å holde fast ved
denne inndelingen, men har også fulgt opp forslaget om
en forskriftshjemmel som gjør det mulig å gjøre
reglene for betalingskort gjeldende for andre typer betalingsinstrumenter.
Departementet har også i det vesentlige fulgt opp Banklovkommisjonens
forslag til regulering av ansvaret ved misbruk av betalingskort,
men mener egenandelen bør settes til 800 kroner. Departementet
mener dessuten det bør presiseres at maksimumsgrensen på 8 000
kroner heller ikke gjelder der korthaveren får kjennskap
til at kortet faktisk er misbrukt og likevel ikke underretter institusjonen.
Banklovkommisjonen har videre foreslått en ordning som
innebærer at prosessbyrden legges på institusjonen.
Departementet slutter seg til forslaget, jf. § 37.
Banklovkommisjonen har vurdert bestemmelsene i den danske betalingskortloven,
som bl.a. innebærer at kortutstederen har bevisbyrden for
de faktiske forhold omkring et misbruk. Departementet er enig med
Banklovkommisjonen i at det vil være å gå for langt å innføre
en særskilt bevisbyrderegel på dette området.
Banklovkommisjonen legger opp til at institusjonen skal ha en
frist på tre uker til å anlegge sak. Departementet
er enig i det som er påpekt under høringen om
at en slik frist kan være for kort, og foreslår
at fristen settes til fire uker.
Komiteen viser til at vi i dag har
noen reguleringer på dette området gjennom kredittkjøpsloven, og
at det eksisterer standardavtaler på området. Komiteen vil
understreke at med dagens elektroniske tjenester og mange muligheter
til tilgang på en konto, er det viktig at kunden kan være
trygg på at pengene ikke blir misbrukt så lenge
man selv ikke er grovt uaktsom. Komiteen ser det
som rimelig at kontohaveren ikke skal belastes et misbruk så lenge
kontohaveren ikke har opptrådt med forsett eller grov uaktsomhet.
Selv om kontohaveren har opptrådt klanderverdig, mener komiteen at
det likevel ikke vil være rimelig å belaste vedkommende
med mer enn det disponible beløpet på kontoen,
og komiteen støtter også det foreslåtte
maksimumsbeløpet på kr 8 000 ved
misbruk av betalingskort.
Komiteen ser det også som rimelig at
disse reglene kan fravikes begge veier - ved medvirkning til misbruket
fra kontohaver eller ved manglende aktsomhet fra finansinstitusjonens
side.
Komiteen støtter forslaget om at prosessbyrden
legges på institusjonen ved at det er denne, og ikke kontohaveren
som må gå til eventuelt søksmål. Det
er naturlig at det er den sterkeste parten som bærer prosessbyrden.
Kontohaveren får dermed raskt tilbakeført sitt
tapte beløp. Komiteen understreker at selv
om det ikke legges en særskilt bevisbyrderegel på kortutsteder
ved et eventuelt søksmål, må det være
klare holdepunkter før det kan slås fast at kontohaveren
har opptrådt grovt uaktsomt. Når det gjelder misbruk
hvor PIN-koden er brukt, støtter komiteen det
syn at det ikke er tilstrekkelig at det er uklart hvordan misbrukeren
har fått tak i koden.
Komiteen støtter for øvrig også departementets forslag.
Generelle lovregler som berører spørsmål
knyttet til betalingsmåte og betalingstidspunkt finnes
i dag i gjeldsbrevloven og sentralbankloven. Sentralbankloven § 14
fastslår at norske sedler og mynter er tvunget betalingsmiddel
i Norge. Hovedregelen etter gjeldsbrevloven § 3
er at betaling skal skje hos mottakeren. Det er også flere
lover som uttrykkelig gir betaleren rett til å betale ved
godskriving av konto.
Selve betalingen er skjedd når beløpet er kommet frem
til betalingsmottakeren. I juridisk teori har det vært
antatt at ved overføring til konto må betalingen anses
for å være skjedd når beløpet
er godskrevet mottakerens konto. Overføres beløpet
gjennom bruk av utbetalingsanvisning eller sjekk, er det tilstrekkelig
at kreditor har mottatt anvisningen eller sjekken.
Banklovkommisjonens forslag til regler om forholdet mellom betaleren
og mottakeren ved betalingsoverføringer skiller seg systematisk
fra de øvrige bestemmelser i utkastet, som i første
rekke gjelder forholdet mellom kunde og institusjon. Reglene om betalingstidspunktet
er foreslått ufravikelige i forbrukerforhold, mens reglene
om oppgjørsmåten kan fravikes ved avtale.
Betaleren skal etter forslaget i tråd med dagens praksis,
ha rett til å overføre beløpet til mottakerens konto,
om ikke en annen oppgjørsform er avtalt eller mottakeren
har bedt om utbetaling i kontanter. Mottakeren skal kunne gi nærmere
anvisninger om betalingsmåten dersom dette ikke medfører «merutgift eller
vesentlig ulempe» for betaleren. Om ikke annet er avtalt,
skal mottakeren etter forslaget ha plikt til å motta oppgjør
med kontant betaling innenfor forretningstiden for ytelser som mottas
på stedet.
Ved overføring til mottakerens konto vil betalingen
ha skjedd med frigjørende virkning når mottakerens
institusjon er blitt forpliktet overfor mottakeren for beløpet
(normalt ved kreditering av mottakers konto).
Banklovkommisjonen foreslår imidlertid vesentlige unntak
fra utgangspunktet. I de tilfellene mottakeren har bedt om betaling
på en bestemt måte, vil betalingen ha skjedd når
betalerens oppdrag er mottatt av institusjonen. Den foreslåtte
særregelen fremstår som den praktiske hovedregelen.
Banklovkommisjonen foreslår videre en regel om avbrudd
av betalingsfristen i visse tilfeller.
Bankforeningen er kritisk til at en lov om finansavtaler inneholder
regulering som gjelder forholdet mellom betaler og betalingsmottaker.
Enkelte høringsinstanser støtter kommisjonens
forslag til regler om hhv. oppgjørsmåten og om
betalingstidspunkt og fristavbrudd, men flere av høringsinstansene
har merknader til ett eller flere av elementene i forslagene, jf.
s. 46-48 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at en lov om finansavtaler og finansoppdrag også bør
inneholde enkelte regler som regulerer forholdet mellom betaler
og betalingsmottaker.
Når det gjelder oppgjørsmåten slutter
departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at betaleren
når ikke annet er avtalt, skal kunne velge å foreta
betaling til mottakerens konto, jf. utkastet § 38. Som
påpekt av enkelte høringsinstanser, bør
kriteriet for at betalingsmottakeren skal være avskåret
fra å be om en bestemt betalingsmåte, være
om dette medfører «vesentlig merutgift eller andre
ulemper for betaleren». Det bør ikke være
nok til at mottakeren kan motsette seg en bestemt betalingsmåte,
at denne medfører en viss utgift for betaleren. Departementet
er dessuten kommet til at en forbruker også bør
ha en generell rett til å betale med kontante midler hos
mottakeren, selv om man ikke kan si at en annen oppgjørsmåte
vil medføre vesentlig merutgift eller vesentlig ulempe
for ham eller henne.
Betaling ved overføring til mottakerens konto skulle
etter forslaget som hovedregel anses for å ha skjedd når
mottakerens institusjon «er blitt forpliktet overfor» betalingsmottakeren.
Flere av høringsinstansene har gitt uttrykk for at betalingen
i stedet bør anses skjedd når mottakerens institusjon
har fått midlene til disposisjon. På denne måten
blir regelen klarere, og dessuten bygger direktivet om pengeoverføringer
på tvers av landegrensene på et slikt skille.
Departementet har etter dette valgt å formulere skjæringstidspunktet
som tidspunktet «når beløpet er godskrevet
mottakerens institusjon». Der partene benytter den samme institusjonen,
må det kreves at mottakeren har fått beløpet
til rådighet på sin konto.
Banklovkommisjonen foreslår vesentlige unntak fra hovedregelen
om betalingstidspunkt. Etter departementets syn bør det
ikke gjøres unntak fra hovedregelen. Hvis betaleren er
forbruker bør det likevel gjelde en regel om at fastsatt
betalingsfrist anses avbrutt når betalerens oppdrag er
mottatt av en finansinstitusjon. Regelen kan fravikes ved avtale.
Departementet bemerker generelt at den videre tekniske utviklingen
innenfor betalingsformidling kan gi grunn til en ny vurdering av
de foreslåtte reglene på et senere tidspunkt.
Komiteen slutter seg til at regler
som regulerer forholdet mellom betaler og mottaker tas inn i finansavtaleloven,
selv om de øvrige reglene dreier seg om forholdet mellom
finansinstitusjonen og brukerne av disse.
Komiteen mener det er viktig å holde
fast på prinsippet om full adgang til å gjøre
opp for seg kontant, og slutter seg til forslaget på dette
punktet. Komiteen slutter seg for øvrig
også til forslagene, og peker på at de i stor
grad er i samsvar med praksis og øvrig lovgivning og direktiv
på området.