Til Odelstinget
Departementet fremmer i proposisjonen forslag til lov om foretakspensjon.
Loven erstatter de någjeldende regler i forskrift av 28.
juni 1968 nr. 3 og forskrift av 27. oktober 1969 nr. 9451 om private
tjenestepensjonsordninger fastsatt med hjemmel i skatteloven, heretter
kalt 1968-reglene. De gjeldende regler inneholder til dels løsninger
som ikke er tilpasset dagens situasjon, og løser ikke sentrale
problemstillinger. Departementets forslag til nye regler inneholder prinsipielle
nyskapninger på flere områder, samtidig som det
innebærer en modernisering, opprydding og utfylling i forhold
til de gjeldende regler. På grunn av mangler ved det eksisterende
regelverk, utgjør praksis en betydelig del av rettsbildet
på området. Hvor dette har vært ansett
hensiktsmessig, foreslås praksis videreført gjennom
skrevne regler. Departementets forslag bygger på de tidligere
utredninger på feltet opp til november 1998.
Det vises til proposisjonens avsnitt 1.2 - 1.18 for et sammendrag
av lovforslagets kapitler.
Forut for 1952 forelå det en meget vid adgang for rett
til inntektsfradrag med direkte hjemmel i skattelovene for bedrifters
utgifter til pensjonsordninger. Det eksisterte imidlertid ingen
nærmere krav til ordningen for rett til inntektsfradrag.
På bakgrunn av forslag fra det såkalte Skattelovutvalget
for pensjonsordninger vedtok Stortinget 12. desember 1952 regler
i skattelovene om rett til inntektsfradrag for premier og tilskudd
til bedriftspensjonsordninger. Samtidig ble det med hjemmel i skattelovene
fastsatt nærmere regler i forskrift om krav og vilkår
til ordningen.
I forbindelse med opprettelsen av folketrygden og innføringen
av obligatorisk tilleggspensjon ble det foretatt en omfattende revisjon
av reglene om kollektiv tjenestepensjon. De någjeldende
bestemmelser om skattefavoriserte private tjenestepensjoner følger
av skatteloven av 1911 § 44 annet ledd bokstav
k, jf. forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger
i henhold til skatteloven § 44 første ledd
bokstav k, samt forskrift av 27. oktober 1969 nr. 9451 om private
tjenestepensjonsordninger.
Det vises til proposisjonens avsnitt 2.2 - 2.9 for en gjennomgang
om tidligere utredninger, Velferdsmeldingen, Selvig-utvalget, høringen
og arbeidet med innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.
Om lag 35 pst. av alle ansatte i privat sektor er i dag tilknyttet
en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Departementet har
hatt som siktemål å utarbeide klarere, mer oversiktlige
og lettere tilgjengelige regler i lov om foretakspensjon.
Det har vist seg å være et klart behov for opprydning
i og modernisering av disse reglene.
Enkelte høringsinstanser har generelle merknader til
lovforslaget. Departementet gjengir de mest sentrale i proposisjonens
avsnitt 3.1.1.
I forbindelse med lovfesting av reglene om foretakspensjonsordninger
med rett til inntektsfradrag etter skatteloven har det vært
et siktemål å inkludere så mange som
mulig av foretakets ansatte. Videre har det vært en målsetning å lage
et fleksibelt regelverk. Fra NOU 1998:1 side 9 siteres:
«For foretaket er foretakspensjon en frivillig
ordning, og utvalget har derfor sett det som sin oppgave å lage
regler som ikke er for rigide for foretaket: en foretakspensjonsordning
skal verken være for kostbar eller for bindende. Lovverket
består i normalregler for enhver pensjonsordning, og på områder
der det er slikt behov er reglene fleksible.»
Departementet er av den oppfatning at forslaget til lov om foretakspensjon
oppfyller denne målsetningen. Der det er ønskelig
med fleksibilitet, åpner loven flere steder for en normalordning
som foretakene kan fravike.
Departementet vil påpeke at det dreier seg om en ordning
som er skattefavorisert, og departementet ser det ikke som urimelig
at myndighetene stiller krav til en slik ordning. Ved behandlingen
av Velferdsmeldingen uttalte et flertall i sosialkomiteen at tjenestepensjonsordningene
skal støtte opp om folketrygden, og at de skal oppfylle
visse fordelingspolitiske krav. Det bør også påpekes
at ingen foretak pålegges å innføre foretakspensjonsordninger
for sine ansatte. De står videre fritt til å velge
ordninger som ligger utenfor dette regelverket, men da uten skattefordel.
Departementet finner det rimelig at pensjonsordninger som nyter
godt av lempelige skatteregler har en viss sosial profil, for eksempel
ved at flest mulig av de ansatte i foretaket kan nyte godt av ordningene.
Dette hensynet er etter departementets syn godt ivaretatt ved det
lovutkastet som nå foreligger.
Mange av de spørsmål som er foreslått
regulert i utkast til lov om foretakspensjon, baserer seg på de føringer
som er lagt av Stortinget i innstillingen til Velferdsmeldingen.
Etter departementets syn står verken utvalget eller departementet
fritt på disse punktene.
Enkelte av høringsinstansene har ytret ønske
om at fremleggelse av proposisjon om foretakspensjon utsettes, slik
at alle pensjonspolitiske spørsmål kan ses under
ett. Etter departementets syn er det uheldig dersom endringer i
dette regelverket nå utsettes på ubestemt tid.
Det er et stort behov for opprydning i og modernisering av regelverket.
Dette arbeidet har pågått over flere år,
og bør nå sluttføres. En samlet presentasjon
av de pensjonspolitiske spørsmål som er under
utredning, ville medføre at det vil gå flere år
før nye forslag kan behandles av Stortinget.
Flere av høringsinstansene ønsker at lov om
foretakspensjon skal ses i sammenheng med innskuddsbaserte pensjoner.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å utsette
fremleggelsen av proposisjon om lov om foretakspensjon i påvente
av lovarbeidet som gjenstår for innskuddsbaserte ordninger.
De pensjonspolitiske hovedlinjene som Stortinget vektlegger i behandlingen
av lov om foretakspensjon, vil være de samme og danne grunnlag
for tilsvarende linjer i en lov om innskuddsbaserte ordninger. Departementet legger
også opp til at lov om foretakspensjon skal tre i kraft
fra 1. januar 2001, jf. avsnitt 18.1. Dette antas å muliggjøre
en parallell ikrafttredelse for de to regelsettene. For øvrig
henvises det til omtalen av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger
i proposisjonens avsnitt 2.9.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag
Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond
Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti,
Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn,
fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet,
Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, øystein Djupedal, fra
Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen,
legger vekt på at forslaget til lov om foretakspensjon
regulerer et frivillig forhold. Ingen foretak pålegges å innføre
foretakspensjonsordninger for sine ansatte, og foretakene står fritt
til å velge ordninger som ligger utenfor regelverket, men
da uten skattefordel. Komiteen viser videre til at
bare 35 pst. av alle ansatte i privat sektor i dag er tilknyttet
en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Dermed står
et klart flertall av de ansatte i privat sektor, snaut 1 million
arbeidstagere, uten tjenestepensjonsordning. Komiteen mener
det er et mål at flere skal få tilbud om foretakspensjon
som et supplement til folketrygdens ytelser.
Komiteen legger til grunn at Regjeringen kommer
tilbake til eventuelle behov for endringer i lov om foretakspensjon
i proposisjonen om innskuddsbaserte ordninger.
Komiteen viser til at to større utredninger
om pensjonspolitiske spørsmål ble avgitt i 1998;
NOU 1998:10 Fondering av folketrygden og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Bakgrunnen for disse utredningene er blant annet den demografiske
utviklingen, med økende andel eldre og høyere
gjennomsnittlige pensjonsytelser fra folketrygden, og de utfordringer denne
utviklingen stiller Norge overfor. Komiteen viser
til at også oppfølgingen av disse utredningene kan
innebære endringer som har konsekvenser for utformingene
av reglene for foretakspensjon.
Komiteen mener derfor det er viktig at regelverket
ikke fremstår som stivbent eller kostnadskrevende, da dette
vil svekke foretakenes interesse for å opprette foretakspensjonsordninger
for sine ansatte. Komiteen mener et fleksibelt regelverk
med stor grad av valgfrihet med hensyn til utformingen av foretakspensjonsordningen
i det enkelte foretak vil bidra til at flere får tilbud
om foretakspensjon. Komiteen understreker at foretakene
i mange henseender vil stå fritt til å tilby sine
ansatte gunstigere vilkår enn det som fremgår
av lovens minstekrav, men at dette i hvert enkelt tilfelle må tilpasses
situasjonen i det enkelte foretak.
Komiteen viser også til forslag om de
såkalte innskuddsbaserte pensjonsordninger, eller innskuddspensjoner
i arbeidsforhold, som vil bli lagt frem for Stortinget, slik at
også innskuddsbaserte ordninger trer i kraft fra 1. januar
2001. Komiteen legger stor vekt på at Regjeringen
fremmer forslag om innskuddsbaserte ordninger snarest mulig, slik
at parallell ikrafttredelse fra 1. januar 2001 blir mulig. Innskuddsbaserte
ordninger vil gi ytterligere valgfrihet i pensjonsordningene foretakene
kan tilby sine ansatte, og dermed bidra til at flere arbeidstagere
kan få supplerende pensjonsordninger i tillegg til folketrygden. Komiteen viser
til at innføring av innskuddspensjoner vil reise en rekke
spørsmål i tilknytning til forholdet mellom ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte pensjonsordninger. Dette kan innebære
et behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjoner
som komiteen ikke har tilstrekkelig oversikt over
på det nåværende tidspunkt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen,
viser til at dette var bakgrunnen for at dette flertallet i
Budsjett-innst. S. I (1998-99) gikk inn for at de to lovene burde
ses i sammenheng. Dette flertallet konstaterer at
Regjeringen har valgt en annen fremgangsmåte, og at det
derfor kan bli behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjon
i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil blant annet peke på at det vil kunne
være svært aktuelt for det enkelte foretak og
dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte
ordninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at Regjeringen fremmer forslag om lov om innskuddspensjon i løpet
av våren. Disse medlemmer avventer dette lovforslaget
før det tas stilling til behov for endring i lov om foretakspensjon,
og eventuelle kombinasjoner av ytelsesbasert og innskuddsbaserte
pensjonsordninger i det enkelte foretak.
Departementet er av den oppfatning at «tjenestepensjon» er
en foreldet tittel, som i stor grad henleder oppmerksomheten på 1968-regelverket.
Utvalgets begrunnelse for å velge en annen tittel på loven
var bl.a. for å understreke at det dreier seg om en foretaksopprettet
pensjonsordning for foretakets ansatte. Departementet slutter seg
til utvalgets syn på lovens tittel, og går inn
for at loven skal hete «lov om foretakspensjon».
Når det gjelder bruk av begrepet «foretakspensjonsordninger
med skattefordel», vises det til departementets forslag
til endring i § 1-1 første ledd, omtalt under
departementets vurdering i proposisjonens avsnitt 3.2 om saklig
virkeområde.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lovens tittel.
Som utvalget påpeker vil forskriftenes utforming avhenge
av den endelige utforming av lovteksten. Departementet finner det
derfor ikke hensiktsmessig å utforme forskrifter før
loven er endelig vedtatt. Departementet er imidlertid innforstått
med at flere forskrifter må foreligge innen lovens ikrafttreden,
og vil utarbeide disse før dette tidspunkt. Utkast til
forskrifter vil bli sendt på høring.
Departementet foreslår at den generelle forskriftshjemmelen
i § 1-3 innskrenkes noe i forhold til utvalgets
forslag. Det foreslås at Kongen kan fastsette nærmere
regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene
i lov om foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag til forskriftshjemmel i § 1-3, men understreker
at forskriftsarbeidet ikke må være til hinder
for en ikrafttreden av lov om foretakspensjon fra 1. januar
2001, parallelt med ikrafttreden av lov om innskuddsbaserte ordninger.
Departementet viser til utvalgets mandat. Ifølge mandatet
punkt 4 skulle gruppen etablere kontakt med interessegrupper om
spesielle spørsmål som utvalget fant det hensiktsmessig å drøfte
eksternt. Dette ble gjort ved at utvalget knyttet til seg en referansegruppe hvor
berørte parter fikk mulighet til å komme med merknader
underveis i utvalgets arbeid. Referansegruppen hadde representanter
fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen
i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes
Sentralforbund, Norges Forsikringsforbund og Norske Pensjonskassers
Forening.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre tar dette til etterretning, men mener det ikke
er tilfredsstillende at verken arbeidsgiver- eller arbeidstagerorganisasjonene
eller forsikringsnæringen ikke har vært representert
i utvalget.
Utkastets § 1-1 første ledd angir
for det første hva loven omfatter, m.a.o. dens saklige
virkeområde. Videre angir bestemmelsen i annet ledd hvilke
pensjonsinnretninger en foretakspensjonsordning med skattefordel
kan være organisert i. Til sist gis det i tredje ledd hjemmel
for at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde
for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Utvalget har foreslått at § 1-1 skal
angi lovens virkeområde til å være «foretakspensjonsordninger med
skattefordel» i motsetning til 1968-reglene som angir sitt
virkeområde til å være «Privat
tjenestepensjonsordning, som nevnt i skatteloven § 44
første ledd bokstav k (...)».
Utkastet § 1-1 annet ledd angir hvilke pensjonsordninger
som omfattes av loven og hvordan foretakspensjon med skattefordel
kan være organisert. Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning
med skattefordel kan organiseres som pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap,
pensjonskasse som er bygd opp etter forsikringstekniske regler og
godkjent av Kredittilsynet, eller tariffestet pensjonsordning som bygger
på avtale mellom organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere
og som er godkjent av departementet. Dette forslaget er i all hovedsak
en videreføring av gjeldende rett.
§ 1-1 tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å bestemme
at loven helt eller delvis også skal gjelde for pensjonsordning
opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.
Lov om foretakspensjon regulerer vilkårene for en skattefavorisert
ordning. Dette taler for at det bør foreligge en direkte
kobling mellom loven og skattelovens regler. Det sentrale i skattefavoriseringen
er retten til inntektsfradrag. En henvisning til skatteloven § 6-46 vil
hindre uklarhet om hvorvidt andre kollektive ordninger omfattes
av lov om foretakspensjon. Departementet mener at i en lov med en
så sterk tilknytning til skatteloven, angis virkeområdet
klarest med en henvisning til skatteloven. Dette er også en
videreføring av det system som er brukt i 1968-reglene,
og er velkjent for de som vil bli brukere av lov om foretakspensjon.
Utvalget har foreslått en endring i skatteloven § 44
første ledd bokstav k (ny skattelov § 6-46) slik
at fradragsrett for arbeidsgiver forutsetter at ordningen følger
vilkårene i lov om foretakspensjon. Departementet mener
at henvisningen bør skje begge veier, slik at skatteloven § 6-46
er knyttet opp mot lov om foretakspensjon, og at lov om foretakspensjon knyttes
opp mot denne bestemmelsen i skatteloven.
Departementet foreslår en endring i utvalgets utkast § 1-1
første ledd slik at det fremgår at loven gjelder
foretakspensjonsordning hvor det gis eller har vært gitt
inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46 og foretak
som har eller oppretter slik pensjonsordning. Som en konsekvens
av dette må henvisningen til skatteloven i § 1-2
annet ledd bokstav a endres. Det foreslås at foretak i § 1-2
annet ledd bokstav a defineres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap,
ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak, og ethvert annet rettssubjekt
som har arbeidstaker i sin tjeneste.
Departementet er for øvrig enig i utvalgets utkast til § 1-1
annet ledd, men foreslår en presisering av bokstav b, slik
at det fremgår at foretakspensjonsordning kan være
en ordning i pensjonskasse. Ingen av høringsinstansene
har nevnt forslaget om å videreføre adgangen til å ha
pensjonsordning basert på tariffavtale mellom arbeidsgivers
og arbeidstakers organisasjoner. Så langt departementet
har brakt i erfaring, er ikke denne adgangen i bruk. Departementet
foreslår derfor at adgangen ikke videreføres da
det ikke anses å være behov for det.
Utvalgets utkast § 1-1 tredje ledd er omtalt
i avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til saklig virkeområde i § 1-1
(1) og (2).
Utvalget forutsetter at loven skal omfatte skattefavoriserte
pensjonsordninger til samtlige skattepliktige foretak. I NOU 1998:1
side 175 sies det at:
«Foretak som eies av stat eller kommune og som har
skatteplikt vil således omfattes. Andre statlige og kommunale
pensjonsordninger omfattes ikke av loven.»
Det gis i medhold av den någjeldende skatteloven § 44
første ledd bokstav a inntektsfradrag for tilskudd til
lovpålagte pensjonsordninger, som f.eks. Statens Pensjonskasse.
Videre gis det inntektsfradrag for tilskudd til tjenestepensjonsordninger
som oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett
for tilskudd til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller
1968-reglene, og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte.
Kommunal Landspensjonskasse Forsikring tar i sin høringsuttalelse
opp forholdet til kommunalt eide, men for øvrig fristilte
foretak, og hevder bl.a. at disse foretakene har fått inntektsfradrag
for den premien som er innbetalt. Departementet vil peke på at
det ikke er hjemmel i den någjeldende skatteloven § 44
for å gi inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger
som ikke er pålagt i eller i henhold til lov og som heller ikke
oppfyller vilkårene for privat tjenestepensjonsordning
etter skatteloven (1968-reglene). Dersom kommunale, fristilte foretak
har fått inntektsfradrag, må dette ha skjedd på feilaktig
grunnlag og ikke i tråd med gjeldende regelverk.
De kommunale pensjonsordningene og Statens Pensjonskasse har
på enkelte områder gunstigere vilkår
enn det private foretak kan ha i sine tjenestepensjonsordninger
som gir rett til inntektsfradrag etter skatteloven (1968-reglene).
Dette innebærer at skattepliktige, fristilte, statlige
foretak som fortsatt har medlemskap for sine ansatte i Statens Pensjonskasse, vil
kunne ha et konkurransefortrinn i forhold til privat og kommunal
virksomhet.
Lempeligere fradragsregler for fristilte kommunale eller statlige
foretak enn for tilsvarende privat virksomhet, vil etter departementets
oppfatning medføre en uheldig forskjellsbehandling mellom
foretak i privat og offentlig sektor som driver skattepliktig virksomhet.
Etter departementets syn må også de fristilte
offentlige foretakene tilpasse pensjonsordningen til kravene som
gjelder for private foretakspensjoner som forutsetning for skattefavorisering.
Hvis ikke gis foretakene et konkurransefortrinn i forhold til private foretak
som driver konkurrerende virksomhet.
Etter departementets syn skal vilkårene som oppstilles
i lov om foretakspensjon gjelde alle typer kollektive pensjonsordninger
som skal skattefavoriseres. Departementet går inn for at
kommunale, fristilte, skattepliktige foretak må tilby pensjonsordninger
som oppfyller kravene i lov om foretakspensjon for å få rett
til inntektsfradrag for tilskudd til ordningene. Dette kan gjøres
på to måter; fortsatt tilknytning til den kommunale
pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et
produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at
de går ut av den kommunale pensjonskasse og etablerer pensjonsordning
i et forsikringsselskap eller oppretter egen pensjonskasse. Kommunale
pensjonsordninger som ikke oppfyller vilkårene, vil således
ikke skattefavoriseres.
Pensjonsordning i fristilt kommunalt foretak vil normalt være
basert på tariffavtale. Det innebærer at det i
praksis vil være vanskelig for foretaket å få endret
innholdet i pensjonsordningen da det forutsetter en endring av tariffavtalen.
En fristillelse av foretaket fra kommunen kan skape uttrygghet hos
de ansatte. Videreføring av pensjonsordningen på samme
vilkår kan skape større forutberegnelighet og
dermed trygghet for arbeidstakeren. Dette gjør at det kan
ta tid å få de ansatte til å akseptere
overgang til en ny pensjonsordning. Endring av pensjonsordning vil
i praksis også kunne medføre at foretaket må etablere
pensjonsordning i et forsikringsselskap. Årsaken til det
er at Kommunal Landspensjonskasse kun har tilbudt pensjonsordninger
som bygger på hovedavtalen i kommunene.
Departementet har forståelse for at det kan ta tid for
de fristilte kommunale foretakene å få gjennomført
nødvendige endringer i pensjonsordningene. Dette tilsier
at kommunalt eide foretak bør gis en rimelig overgangsperiode
til å oppfylle lovens vilkår selv om de ikke oppfyller
de gjeldende vilkår for inntektsfradrag. Departementet
foreslår at det gis en overgangsbestemmelse til skatteloven
hvor departementet kan dispensere fra lovens krav til pensjonsordningen
for kommunalt eiet foretak de første fem år etter
at loven har trådt i kraft.
Det forutsettes at dispensasjon kun vil bli gitt for pensjonsordning
som oppfyller de vilkår som gjelder for pensjonsordning
i kommunene og hvor den kommunale eierandel i foretaket minst utgjør
98 pst. Når det ikke stilles krav om 100 pst. kommunalt
eierskap har dette sammenheng med et ønske om å ikke
utelukke foretak hvor de ansatte er gitt adgang til å bli
medeiere. Kravet om minst 98 pst. kommunal eierandel er i samsvar
med de krav som har vært stilt overfor ordninger i kommunale
kraftforetak som er innvilget dispensasjon med hjemmel i 1968-reglene § 15.
En overgangsperiode for fristilte kommunale foretak på fem år
innebærer at pensjonsordningen må oppfylle lovens
alminnelige vilkår fra og med inntektsåret 2006
forutsatt at loven trer i kraft fra og med inntektsåret
2001. Etter departementets vurdering bør en dispensasjon
fra de alminnelige kravene til pensjonsordningen også gjelde
frem til loven trer i kraft. Dette kan gjøres ved at det
gis dispensasjon i medhold av § 15 i 1968-reglene
for inntektsårene 1999 og 2000, jf. dispensasjoner for
offentlig eide kraftforetak. Dette medfører at foretakene
til sammen vil ha fem år på å oppfylle
de alminnelige vilkårene for at pensjonsordningen skal
være skattefavorisert.
Departementet legger til grunn at fristilt statlig virksomhet
inntil videre skal kunne opprettholde sitt medlemskap i Statens
Pensjonskasse. Departementet foreslår i denne omgang ingen
materielle endringer i skatteloven § 44 første
ledd bokstav a fjerde punktum. På sikt må imidlertid
også fristilt statlig virksomhet tilpasse seg vilkårene
i lov om foretakspensjon for å beholde retten til inntektsfradrag.
For fristilt statlig virksomhet foreligger to muligheter til en
slik tilpasning; fortsatt tilknytning til Statens Pensjonskasse,
men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med
reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av
Statens Pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap
eller ved å opprette egen pensjonskasse.
Departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes
nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne
tilby pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon
innenfor Statens Pensjonskasse. Etter departementets oppfatning
er det på nåværende tidspunkt for tidlig å ta
stilling til hvorvidt Statens Pensjonskasse skal gis rammevilkår
på linje med de regler som gjelder for privat sektor. Avklaringer
om dette kan først foreligge etter at det er foretatt nærmere utredninger.
Utredningen må bl.a. knyttes til spørsmålet
om:
adgang til å kombinere avtalefestet
pensjon og tjenestepensjon fra 65 år,
erstatning av 85-årsregelen med særaldersgrenser etter
vurdering,
omlegging av bruttoordningen i Statens Pensjonskasse,
oppheving eller endring av knekkpunktsreglene i lov om Statens
Pensjonskasse,
eventuell videreføring av overføringsavtalen.
Som nevnt ovenfor foreslår departementet en overgangsordning
for fristilte kommunale foretak. Departementet forutsetter at lovens
anvendelse for fristilte statlige foretak skal være avklart
i god tid før utløpet av denne overgangsperioden.
Utvalget har i utkast til § 1-1 tredje ledd
foreslått at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis
skal gjelde også for pensjonsordning opprettet av virksomhet
som ikke er skattepliktig. Departementet vil peke på at
lov om foretakspensjon stiller krav til hvordan pensjonsordninger
som gis en gunstig skattemessig behandling skal være utformet.
Foretak som ikke er skattepliktige, og som dermed ikke krever inntektsfradrag
for tilskudd til foretakets pensjonsordning, bør etter
departementets oppfatning ikke bli pålagt å følge de
reguleringer som det legges opp til i lov om foretakspensjon. Departementet
foreslår derfor ikke en bestemmelse i tråd med
utvalgets utkast til § 1-1 tredje ledd.
Komiteen viser til komiteens merknader
i Innst. O. nr. 12 (1999-2000) avsnitt 31.1 om fradragsrett for
tilskudd til kommunal tjenestepensjon. Komiteen viser
til at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon
i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie. Komiteeen viser
videre til at en videreføring av slik praksis vil kreve
en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (1998-99), jf.
departementets vurderinger under avsnitt 3.2.2 i proposisjonen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-45 nytt annet og tredje punktum
skal lyde:
Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig
pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift
om vilkår for fradrag m.v. etter annet punktum.»
Komiteen foreslår at forslag til § 6-45
nytt annet og tredje punktum trer i kraft straks med virkning fra
og med 1. januar 2000.
Komiteen viser til at fradragsretten skal omfatte
statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen mener
det bør settes som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke
har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens
Pensjonskasse.
Komiteen antar at den foreslåtte overgangsregelen
til skatteloven § 6-46 fjerde ledd blir unødvendig
når skattefradraget for offentlige pensjonsordninger lovfestes.
Det vises til komiteens merknad i avsnitt 19.8.1.
Komiteen viser videre til at departementet vil ta
initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt
statlig fristilt virksomhet skal kunne tilby pensjonsordninger i
tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse,
og at det i denne sammenheng er flere spørsmål
som må utredes.
I utkast til lov om foretakspensjon § 1-2 er
det tatt inn forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper.
Når det gjelder begrepene forsikrede/sikrede,
ser departementet at definisjonen av forsikrede i forslag til lov
om foretakspensjon avviker fra den definisjonen som benyttes i forsikringsavtaleloven.
Etter departementets syn er imidlertid ikke dette problematisk fordi
definisjonen klart angir hva begrepet innebærer. Departementet
velger derfor å holde fast ved den definisjonen som er
valgt.
Når det gjelder definisjonen av samboere, viser departementet
til at dette er definert i bl.a. lov om husstandsfellesskap, folketrygdloven § 1-5
tredje ledd, forsikringsavtaleloven § 4-11 annet
ledd b og IPA-forskriften § 1-2. Det er etter
departementets oppfatning viktig å være klar over
at disse definisjonene ikke er like, og at de alle er ment å være
formålstjenlige i forhold til den aktuelle loven som definisjonen
gjelder for. Definisjonen i lov om husstandsfellesskap fremstår
som den mest generelle definisjonen, men departementet finner det
ikke hensiktsmessig å endre definisjonen av samboere i
tråd med lov om hustandsfellesskap. Heller ikke forsikringsavtalelovens definisjon
er etter departementets syn klargjørende for formålet.
Tilsvarende gjelder for folketrygdloven, hvor definisjonen er utformet
ut i fra de konkrete behov som følger av loven. Departementet
vil videre påpeke at definisjonen av samboere i forslag
til lov om foretakspensjon er lik definisjonen av samboere i IPA-forskriften.
Slik departementet ser det er dette en hensiktsmessig løsning.
Departementet foreslår at det tas inn følgende definisjon
av konsern i § 1-2 annet ledd bokstav b: Konsern
som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3,
likevel slik at morselskapet ikke må være aksjeselskap
eller allmennaksjeselskap. Begrepet konsern er benyttet i lovforslaget
kap. 12.
Departementet foreslår at premiereserve defineres som «Avsetning
til dekning av kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede,
inklusive administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader». Til
spørsmålet om hva som ligger i begrepet kontantverdi,
viser departementet til at lovforslaget §§ 4-5,
4-9 og 4-15 bruker begrepet forsikringsteknisk kontantverdi. Forsikringsteknisk
kontantverdi er nåverdien av en framtidig betalingsstrøm
hvor det ved diskonteringen er tatt hensyn til renten samt øvrige
elementer i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til definisjoner i § 1-2 (1) og (2) bokstavene
a, b, d, e, f og g, men komiteen viser til at den
foreslåtte definisjonen av samboere i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) avviker
fra definisjonen av samboere i enkelte andre lover. Komiteen mener
det kan virke urimelig at man i enkelte henseender defineres som
samboer i lovmessig forstand, mens man i andre sammenhenger ikke
er lovmessig definert som samboer.
Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en nærmere vurdering og eventuelle forslag til endringer
av samboerdefinisjonene i forbindelse med oppfølgingen
av NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at som følge
av disse medlemmers respektive merknader og forslag
til § 3-10 (2) i avsnitt 5.8, må § 1-2
(2) bokstav c endres.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder og uførepensjonist
som har blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.
Når det følger av regelverket, skal arbeidstaker som
slutter hos forsikringstaker før oppnådd pensjonsalder
og samtidig mottar Avtalefestet Pensjon (AFP), regnes som medlem.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg til Regjeringens forslag til § 1-2
(2) bokstav c. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag i samsvar med proposisjonen:
«Lov om foretakspensjon
§ 1-2 (2) bokstav c skal lyde:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist
som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.»
Departementet legger til grunn at det ikke vil være i
strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen å stille
krav om at selskap som tilbyr skattefavorisert foretakspensjon må være
etablert her i landet gjennom datterselskap eller filial. Etter
departementet sitt syn er et slikt krav nødvendig for å kunne
ivareta hensynet til effektiv skattekontroll. Det vises her til
at det ikke vil være mulig for norske myndigheter å foreta
kontroll med selskaper uten slik etablering, og håndheve eventuelle
sanksjoner overfor disse. Kravet om etablering her i landet innebærer
at foretakspensjonsordninger ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende
virksomhet.
Departementet foreslår inntatt regler i lovforslaget § 1-1
annet ledd hvor det framgår at foretakspensjonsordning
bare kan organiseres i to former. Dette vil for det første
være gjennom pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap
som har forretningssted og adgang til å drive slik virksomhet
her i riket. Videre vil slik ordning kunne organiseres gjennom pensjonskasse
som er forsikringsteknisk oppbygget og godkjent av Kredittilsynet.
Pensjonskasse med vedtekter godkjent av Kredittilsynet vil være
pensjonskasse opprettet i Norge. EØS-forpliktelsene etter
livsforsikringsdirektivene, som er inntatt i EØS-avtalen,
omfatter ikke krav til regulering av pensjonskasser. Ved disse reglene
anser departementet hensynet til effektiv skattekontroll for ivaretatt.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Etter gjeldende rett er skatteloven § 44 første
ledd bokstav k om tilskudd til privat tjenestepensjon gjort gjeldende
på Svalbard. Dette fremgår av lov av 29. november
1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (Svalbardskatteloven) § 3-1,
da § 44 første ledd bokstav k ikke er
med i den positive opplistingen av de bestemmelsene i skatteloven
som ikke gis anvendelse på Svalbard.
På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard
etter den någjeldende skattelov § 44
første ledd bokstav k bør lov om foretakspensjon
også gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet
viser til forslaget § 1-1 tredje ledd der det
fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse på Svalbard.
Når det gjelder anvendelsen av lov om foretakspensjon
på Svalbard foreligger det etter departementets vurdering
ikke forhold som skulle tilsi særlige tilpasninger mht
at loven gjøres gjeldende også der. De vilkår
loven oppstiller vil derfor være de samme på Svalbard
som på fastlandet. Dette innebærer f.eks. at vilkåret
som følger av forslaget § 3-2 tredje
ledd om at personer som skal være medlem av pensjonsordningen
må være pliktig medlem i folketrygden etter lov om
folketrygd med rett til opptjening av pensjonsrettigheter (med mindre
annet følger av forskrift fastsatt av Kongen), også gjelder
på Svalbard. Etter folketrygdloven § 2-1
første ledd er personer som er bosatt i Norge pliktige
medlemmer i folketrygden. Begrepet «Norge» omfatter
også Svalbard, men for Svalbard er det oppstilt særlige
bestemmelser om hvem som er trygdet, jf. folketrygdloven § 2-3.
Det fremgår av denne bestemmelsens første ledd
at et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard beholder
medlemskapet. En person som ikke er medlem i trygden blir medlem
dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver
virksomhet på Svalbard, jf. § 2-3 annet
ledd. Vilkåret om norsk arbeidsgiver innebærer
at den som f.eks. tar arbeid på Svalbard i russisk tjeneste
(uten å ha vært trygdet tidligere) ikke blir trygdet
ved arbeidsforholdet. Den som oppfyller vilkåret for å være
trygdet etter første ledd vil imidlertid fortsatt være
trygdet selv om han eller hun kommer i slikt arbeid.
De endringene som foreslås gjennomført i skatteloven
gjøres gjeldende på Svalbard i den grad det følger
av Svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsen gis
anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de
endringene som foreslås i skatteloven § 6-46
(någjeldende skattelov § 44 første
ledd bokstav k) også legges til grunn på Svalbard.
Det følger av Svalbardskatteloven § 3-1
annet ledd at någjeldende skattelov § 44 første
ledd bokstav h og annet ledd er unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Dette innebærer at de endringene som er foreslått
i disse bestemmelsene ikke får virkning på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at loven gjøres gjeldende på Svalbard,
jf. § 1-1 (3).
I Innst. S. nr. 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen (St.meld.
nr. 35 (1994-95)) fremmet et flertall i sosialkomiteen bestående
av Arbeiderpartiet og Høyre følgende forslag:
«Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med
forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer
tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra
30 til 35 år for rett til full pensjon både når
det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring
av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende
ordninger.»
Bakgrunnen for dette var forslaget i Velferdsmeldingen om å øke
opptjeningstiden til 40 år innen privat tjenestepensjon
etter skatteloven (TPES) og - som del av dette - å innføre
omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger, med adgang
til å lukke nåværende ordninger på grunn
av kostnadsforholdene ved innføring av omsorgsopptjening.
Som det fremgår av sosialkomiteens vedtak ble Regjeringen
bedt om å komme tilbake med en utredning av økt
minste opptjeningstid fra 30 til 35 år, og om innføring
av omsorgsopptjening for å kompensere de gruppene som etter
slik økning vanskelig ville kunne opptjene full pensjon.
På bakgrunn av vedtaket opprettet Finansdepartementet en
arbeidsgruppe som avleverte sin rapport til Selvig-utvalget, og
som dannet bakgrunn for utvalgets utkast til regler. Arbeidsgruppens
rapport følger proposisjonen som utrykt vedlegg. Rapporten
er for øvrig også vedlagt NOU 1998:1 som vedlegg
1 i trykt form.
Dette behandles i kap. 6. Departementet foreslår her
at minste opptjeningstid ikke økes, og at omsorgsopptjening
dermed heller ikke foreslås innført.
Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader
og forslag under avsnitt 6.2.2 - 6.2.3 og 18.2.3 nedenfor.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-2
en ny regel i forhold til gjeldende rett ved å oppstille
to alternative vilkår som må oppfylles for å kunne
opprette en foretakspensjonsordning. For det første skal
foretakspensjonsordning kunne opprettes dersom ordningen omfatter
minst to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør
minst 75 pst. av full stilling. For det andre skal det kunne opprettes
slik ordning i foretak med bare en ansatt, forutsatt at vedkommende
har en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75
pst. av full stilling og ikke har eierinteresser i foretaket.
Utvalget mener forslaget med to alternative medlemsbetingelser
vil kunne redusere antall skattemotiverte foretakspensjonsordninger,
samtidig som det vil tas hensyn til behovet for foretakspensjonsordninger
i mindre virksomheter.
Etter departementets syn må det oppstilles visse rammer
for når det kan opprettes skattefavorisert pensjonsordning,
slik at hensynet til ansatte blir tilstrekkelig ivaretatt.
Departementet viser til at personer som driver virksomhet i form
av enkeltmannsforetak vil kunne oppnå en skattemessig gunstigere
posisjon ved opprettelse av en foretakspensjonsordning enn ved inngåelse
av en IPA-kontrakt, dersom vedkommende er eneste ansatte i foretaket.
Det samme gjelder personer som arbeider i et aksjeselskap eller
ansvarlig selskap, hvor vedkommende har eierinteresser og er den
eneste ansatte. Dette åpner etter departementets syn for
uheldig forskjellsbehandling. Departementet legger til grunn at
det bør etableres klare skillelinjer mellom individuelle
og kollektive pensjonsordninger. I utgangspunktet bør det
etter departementets syn kreves minimum to ansatte for at foretak
skal kunne oppnå de skattefordeler som er knyttet til en
foretakspensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets
forslag på dette punktet. Videre slutter departementet
seg til utvalgets forslag om at de to ansatte må ha en
arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 pst. av full
stilling.
Utvalget foreslår at foretak med én ansatt
skal kunne opprette foretakspensjonsordning dersom vedkommende ikke
har eierinteresser i foretaket. Etter departementets syn er ikke
de tilsvarende uheldige sider ved å la foretak med én
ansatt opprette foretakspensjonsordning, tilstede i samme grad dersom
vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Det har bl.a. sammenheng
med at forholdsmessighetsprinsippet vil forhindre spekulasjoner
der visse eiere ønsker å ta ut betydelige pensjoner.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette
punktet. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse
som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-2 (1) om minstekrav til antall
medlemmer i foretakspensjonsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner det naturlig at også eiere av selskaper
som selv er eneste ansatte i selskapet skal ha anledning til å opprette
foretakspensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-2 (1) skal lyde:
Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket
som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 pst. eller mer av full stilling.»
Utvalget foreslår i utkastet § 2-2
tredje ledd at en pensjonskasse i utgangspunktet må ha
minst 15 medlemmer. Dersom pensjonskassen har mindre enn 50 medlemmer,
foreslås at pensjonskassens vedtekter må ha bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko
knyttet til kapitalforvaltningen slik at medlemmenes rett til pensjon
er betryggende sikret. Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere
regler om krav til slike vedtektsbestemmelser. Utvalget synes å legge
til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse kan stille krav om
gjenforsikring i livsforsikringsselskap som «selger kollektiv
pensjonsforsikring i Norge». Under henvisning til at antall
ansatte i et foretak kan svinge over tid, foreslår utvalget at
en pensjonskasse skal kunne fortsette sin virksomhet med minst 10
medlemmer, forutsatt at kravet om reassuranse er oppfylt. Utvalget
foreslår videre at Kredittilsynet i særlige tilfeller
skal kunne samtykke i at pensjonskassen fortsetter sin virksomhet
med mindre enn 10 medlemmer.
Departementet vil ikke foreslå særskilte krav
til antall medlemmer i en pensjonskasse, ut over de generelle krav
til antall ansatte for å kunne opprette foretakspensjonsordninger.
Utvalget foreslår at pensjonskasser med mindre enn 50
medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning
av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Kredittilsynet skal
etter forslaget kunne gi nærmere regler om dette. Departementet
viser til at plikten til å etablere et forsvarlig gjenforsikringsprogram
er noe uklart forankret i gjeldende regelverk. Departementet viser
videre til at forsvarlig gjenforsikring er av avgjørende
betydning for mindre pensjonskasser. Departementet vil derfor i
likhet med utvalget foreslå å lovfeste at pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige
bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning
av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Videre slutter departementet
seg til forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere
regler om dette.
Flere høringsinstanser har tolket utvalgets omtale dithen
at gjenforsikringsavtale bare skal kunne inngås med et
norsk livsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er
grunnlag for å tolke utvalgets omtale på denne
måten.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-2 (2) om krav til pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer m.v.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
slutte seg til Regjeringens forslag til minstekrav til antall medlemmer
i foretakspensjonsordninger, herunder forslag vedrørende pensjonskasser.
Når det gjelder kravet til pensjonskasser har disse
medlemmer merket seg Kredittilsynets anførsler
om at små pensjonskasser innebærer uforholdsmessig
store tilsynsutgifter. Disse medlemmer legger til
grunn at tilsynsutgiftene fordeles på pensjonskassene ut
fra omfanget av tilsynsarbeid. Disse medlemmer ønsker
en velfungerende konkurranse under likeverdige konkurranseforhold
innen livsforsikring. Disse medlemmer mener likevel
at de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være
annet enn et unødvendig mellomlegg mellom de berettigede
og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig reassurandøren. Disse medlemmer er
derfor enig med Regjeringen i at det bør lovfestes at pensjonskasser
med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser
om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko
knyttet til kapitalforvaltningen.
I henhold til utvalgets utkast til § 1-2 første
ledd bokstav b, utgjør regelverket for en pensjonsordning den
avtale foretaket inngår med livsforsikringsselskapet med
tilhørende vilkår og pensjonsplan. I en pensjonskasse
består regelverket av pensjonskassens vedtekter med tilhørende
pensjonsplan. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som uttrykkelig
krever at regelverket i pensjonsordningen skal være i samsvar med
loven og dens forskrifter, jf. forslag § 2-1 tredje ledd.
Bestemmelsens formål skal være å sikre
at skattemessig særbehandling bare gis de pensjonsordninger
som er i samsvar med regelverket, jf. NOU 1998:1 side 82 og side
177.
Utvalget foreslår at pensjonsordningens ytelser skal
fastsettes i pensjonsplan. Av pensjonsplanen skal det fremgå hvilke
former for ytelser pensjonsordningen tilbyr, omfanget av ytelsene
og vilkårene for å få rett til disse.
Pensjonsplanen vil inngå i pensjonsordningens regelverk.
Utvalget foreslår at det stilles visse minimumskrav til
en pensjonsplan, som dermed vil være krav til pensjonsordningen
som sådan.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-1
andre ledd at foretak som har pensjonsordning, dvs. ordning for opptjening
av alderspensjon, kan opprette særskilt pensjonsordning
for uførepensjon. Slik ordning kan være opprettet
i et annet livsforsikringsselskap. Adgangen er foreslått
ut fra konkurransehensyn.
Departementet mener i likhet med utvalget at foretakspensjonsordningene
bør ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at pensjonsplanen skal
fastsette ordningens ytelser. Videre skal vilkårene for
og omfanget av pensjonsytelsene fremgå av pensjonsplanen.
Departementet viser til at pensjonsplaner vil gi medlemmene en mulighet
til å forutsi sin egen økonomiske stilling som
pensjonister, slik at en bl.a. vil kunne vurdere behovet for ytterligere
sparing. Utvalget foreslår å lovfeste at «(...)
pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere og andre forsikrede som
omfattes av pensjonsordningen, med mindre annet følger
av loven her med tilhørende forskrift», jf. utkastets § 2-3
første ledd andre punktum. Departementet slutter seg til
utvalgets forslag.
Utvalget foreslår visse generelle krav til opprettelse
av en pensjonsordning. Det foreslås at ordningen skal være
en såkalt nettoordning, dvs. at pensjonsordningen garanterer
pensjonsytelser som kommer i tillegg til folketrygdens ytelser,
jf. utkastet § 2-1 første ledd. Dette
i motsetning til bruttoordninger, hvor ordningens ytelser sammen
med folketrygdens ytelser er garantert å skulle gi et visst
pensjonsnivå. Det kan nevnes at de offentlige tjenestepensjonsordningene
er bruttoordninger, hvor arbeidsgiver garanterer at ytelsen skal
utgjøre minst 66 pst. av sluttlønn. Ved bruttoordninger
vil således f.eks. reduksjon i folketrygdens ytelser kompenseres
av tjenestepensjonsordningen, og i så fall vil en slik
kompensasjon også være skattefavorisert. Foretakspensjon
skal være supplerende til folketrygden, ikke et alternativ.
Foretakspensjon skal dessuten sikres gjennom forsvarlige fond, enten
i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Det ville ikke være
i tråd med målet om at folketrygden skal være
den felles trygdeordningen for alle, om det innenfor de særlige
skattereglene som gjelder for foretakspensjonsordninger, skulle
være adgang til å bygge opp fond med sikte på å virke
som en sikkerhet mot eventuelle reduksjoner i folketrygdytelsene. En
kan videre vanskelig se for seg hvordan en slik eventuell fondsoppbygging
skulle kvantifiseres. Departementet mener at eventuelle endringer
i folketrygden bør få betydning for alle. Videre
slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det kan settes som
vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede
setter frem krav mot folketrygden, som følger av prinsippet
om at ytelsen skal være et supplement til folketrygden.
Utvalget foreslår å lovfeste at pensjonsordningen skal
yte alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former
for pensjon, jf. utkastet § 2-1 andre ledd. Departementet
slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet. Departementet
slutter seg videre til utvalgets forslag om å lovfeste
at regelverket skal være i samsvar med loven og tilhørende
forskrifter. Formålet med bestemmelsen er å sikre
at bare de pensjonsordninger som er i samsvar med loven, gir rett
til inntektsfradrag ved skatteligningen for innbetalinger av premie
og tilskudd til fond, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-46.
De nærmere krav til regelverkets utforming fremgår
under omtalen av de enkelte særbestemmelser om pensjonsordningen.
Departementet foreslår at det presiseres i § 2-1
(3) at ordningene skal være ytelsesbaserte.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-3 (1) 1. punktum om at foretakspensjonsordningene
skal ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan,
der det fremgår hvilke former for ytelser ordningen tilbyr,
omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett
til disse. Det er viktig at den enkelte i størst mulig
grad får innsikt i sine pensjonsrettigheter, blant annet
for å kunne planlegge sin økonomiske stilling som
pensjonist.
Komiteen slutter seg også til forslag
om at ytelser opptjent etter planen skal være garantert
av forsikringsselskapet eller pensjonskassen, jf. § 2-3
(1) andre punktum.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag,
jf. § 2-1 (1) om at pensjonsordningene skal være
såkalte nettoordninger, dvs. at eventuelle reduksjoner
i Folketrygdens ytelser ikke kompenseres gjennom foretakspensjonsordningene.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag
til § 2-3 (2) annet punktum om at det kan settes som
vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede
setter fram krav mot folketrygden.
Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag
til § 2-1 (2) om at pensjonsordningen skal gi rett
til alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former
for pensjon.
Komiteen slutter seg også til forslaget
om å lovfeste at regelverket for pensjonsordningen i sin helhet
skal være i samsvar med lov om foretakspensjoner med tilhørende
forskrifter, jf. § 2-1 (3), samt forslaget om
at ordningen skal være ytelsesbasert, jf. § 2-1
(3).
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
vurderinger, og vil i tilknytning til forslaget om at ordningene
må være ytelsesbaserte vise til at innskuddsbaserte
ordninger vil bli regulert i egen lov og at eventuelle kombinasjonsmuligheter
må tas opp i forbindelse med behandlingen av lov om innskuddspensjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til at det i proposisjonen uttales
at «Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden
bør få betydning for alle». Disse
medlemmer er enig i dette, og vil peke på at dette
ikke er tilfelle i bruttoordningene som er blant annet i Statens
Pensjonskasse. Disse medlemmer viser til at Regjeringens
forslag avviker vesentlig fra det som nylig har blitt innført
i Sverige. Der innføres det nå stor grad av avtalefrihet
i tjenestepensjonsordningen. Det er blant annet bestemt å gå bort
fra det lovfastsatte krav om pensjonsplan, og man legger i stedet
opp til at dette skal være forhandlingstema mellom de ulike
grupper i et foretak eller konsern. Det vil etter disse medlemmers oppfatning
være en klar fordel om norske pensjonsprodukter kan utformes
mest mulig parallelt til ordninger i andre land som for eksempel
Sverige. Dette gjelder ikke minst med tanke på utviklingen
med økt integrasjon i næringslivet i Norden.
Disse medlemmer vil peke på at ulike
arbeidstagergrupper kan ha ulike behov for hva en supplerende pensjonsordning
skal omfatte og hvor god kvaliteten på ordningen skal være.
Det er viktig at det norske lovverket ikke for sterkt begrenser
mulighetene for forhandlinger mellom de ulike grupper i et foretak
eller konsern. Disse medlemmer mener det skal være
adgang til parallelle innskudds- og ytelsesbaserte ordninger i et
foretak. Dette vil i praksis innebære ulike pensjonsplaner
for ulike grupper i et foretak, noe regelverket ikke bør
stenge for. Disse medlemmer kan slutte seg til en
fastsatt hovedregel om felles pensjonsplan for ytelsesbaserte ordninger,
men mener likevel at det bør være noe større valgmuligheter
og fleksibilitet enn det som foreslås av Regjeringen gjennom
et unntak fra hovedregelen om felles pensjonsplan i et foretak eller
konsern. Det er spesielt viktig at det ikke stenges for mulig differensiering
av pensjonsplaner innen et konsern.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet
om parallelle ordninger vil avklares ved behandlingen av lov om
innskuddsbaserte ordninger.
Etter departementets syn er det særlig viktig at pensjonsordningens
midler forvaltes slik at de til enhver tid er tilstrekkelige til å dekke
pensjonsforpliktelsene.
Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning ikke skal
kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forslaget
innebærer en videreføring av gjeldende rett for
så vidt gjelder avtaler med norske forsikringsselskaper.
Departementet viser til at gjeldende forbud mot å inngå TPES
som livsforsikring med investeringsvalg ble innført ved
endringer fastsatt 20. desember 1996 i dagjeldende forskrift 8.
september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning, og som spesielt regulerte
innføringen av livsforsikring med investeringsvalg. Forskriften
er erstattet av forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers
kapitalforvaltning.
Det er anført at livsforsikringsselskapene vil ha en konkurransemessig
ulempe i forhold til pensjonskasser dersom det ikke gis adgang til å tilby
foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg,
bl.a. fordi en pensjonskasse antas å kunne gi foretaket
en indirekte adgang til å påvirke forvaltningen
av pensjonskassens midler. Departementet viser til at pensjonskasser
er underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene i forskrift
23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Kapitalforvaltningen
i selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg er underlagt
en vesentlig mer liberal regulering enn pensjonskasser. Slike selskaper
er ikke underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene, jf.
kapitalforvaltningsforskriften kap. 3. Det er derfor ikke grunnlag
for å hevde at en adgang til å tilby foretakspensjonsordninger
som livsforsikring med investeringsvalg, vil likestille livsforsikringsselskaper
og pensjonskasser mht. foretakets adgang til å påvirke plasseringen
av pensjonsmidlene.
Departementet viser til at livsforsikring med investeringsvalg
i forhold til kollektive ordninger reiser en rekke prinsipielle
og tekniske spørsmål som ikke reguleres av gjeldende
regelverk, bl.a. i forhold til risiko- og kostnadsfordeling og regler
om avkastningsgaranti, og spørsmålet om annen
avkastningsgaranti enn den ordinære garantien selskapet
bruker. En viser også til at livsforsikring med investeringsvalg
vil være en aktuell form ved innføring av innskuddsbaserte
ordninger og vil bli vurdert da, slik det ble varslet i Nasjonalbudsjettet
1999. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre
gjeldende forbud mot at foretakspensjonsordninger skal kunne inngås som
livsforsikring med investeringsvalg, jf. forslaget § 2-2
fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi
adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller
seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser
samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store
og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en
slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet
om at en adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger
vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti
m.m. Flertallet mener derfor det kan være
hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell
adgang til investeringsvalg iverksettes.
Flertallet legger videre til grunn at departementet
utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser,
slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti,
også slik at det på dette området sikres
størst mulig grad av likebehandling mellom livselskap og
pensjonskasser.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med
proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn
foreslår dette flertallet at § 2-2
(4) utgår. Dette flertallet viser til at
mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets
forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som
livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt
at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet
for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring
og redusere livselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette
flertallet viser også til at Kredittilsynet mener
det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg
med avkastningsgaranti.
Dette flertallet kan ikke se at departementet fremfører
tungtveiende argumenter for sitt forslag om å forby investeringsvalg.
Departementets argumentasjon går i hovedsak ut på at
dette ikke har vært tillatt til nå, noe som i
seg selv ikke kan tillegges avgjørende vekt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre ønsker altså ikke å ta
endelig stilling til om en bør tillate investeringsvalg
i en ytelsesbasert ordning, herunder hvilke vilkår som
i så fall må oppfylles, i tilknytning til behandlingen
av innskuddspensjon, som Regjeringen vil fremme proposisjon om senere
i vår. I denne omgang legger disse medlemmer derfor
ikke opp til å vedta forslag til § 2-2
(4), men vil vedta lovteksten på dette punkt senere i vår.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at livsforsikring med investeringsvalg vil bryte
med det ytelsesbaserte systemet for kollektive pensjoner. I en ytelsesbasert
ordning hvor arbeidsgiver påtar seg å garantere
en ytelse i forhold til sluttlønn, kan en, om en gir adgang
til livsforsikring med investeringsvalg, komme i den situasjon av
risiko må bæres av arbeidstaker. Dersom arbeidsgiver
ikke er i stand til å dekke opp for eventuelle tap på grunn
av svak økonomisk stilling, vil risikoen reelt sett bli
overført til medlemmene.
Dette medlem vil likevel peke på at det
kan være hensiktsmessig at spørsmålet
om livsforsikring med investeringsvalg utredes, og ber regjeringen
komme tilbake med en grundig vurdering i forbindelse med proposisjonen
om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette
medlem at Regjeringens forslag til § 2-2
(4) utgår.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-4 å videreføre
gjeldende regler om styrer i pensjonskasser. Videre foreslår
utvalget å innføre et krav om styringsgruppe for
pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap for å sikre
at medlemmene tas med på råd i saker som angår pensjonsordningen.
For pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap, foreslår
utvalget å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe
med representasjon for de ansatte for foretak med færre
enn 15 ansatte.
Utvalget foreslår at styringsgruppen skal bestå av minimum
tre personer, hvorav minst en skal velges av og blant medlemmene
i ordningen. For å «gi fleksibilitet»,
foreslår utvalget at Kredittilsynet i særlige
tilfeller skal kunne gjøre unntak fra kravet om at minst en
person i styringsgruppen skal velges blant medlemmene.
Utvalget legger opp til at styringsgruppen skal fungere som et
diskusjonsforum, men at gruppen ikke skal treffe reelle avgjørelser.
Styret i en pensjonskasse vil imidlertid i samsvar med gjeldende
rett kunne treffe bindende vedtak i forhold til pensjonskassen. Utvalgets
utkast til regel om styre og styringsgruppe er nærmere
beskrevet i NOU 1998:1 side 83-84.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre
krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap.
Departementet viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og finner det derfor naturlig å formalisere
et krav om at medlemmene skal tas med på råd ved
utformingen og forvaltningen av ordningen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjøre
unntak fra kravet om styringsgruppe i ordninger med færre
enn 15 medlemmer. Departementet mener at krav om styringsgruppe
i mindre foretak vil kunne virke unødvendig byråkratisk
og tungvint. Det vises også til at styringsgruppens hovedformål
er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov, og at gruppen
ikke vil ha reell beslutningsmyndighet. Etter departementets syn
vil et slikt informasjonsbehov lettere kunne tilfredsstilles på andre
måter, samtidig som det vil være mindre i foretak
med færre enn 15 ansatte enn i større foretak.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
styringsgruppen må bestå av minst tre personer,
og at minst én av personene i styringsgruppen skal velges
av og blant medlemmene i pensjonsordningen. Utvalget foreslår
her en dispensasjonshjemmel. Departementet mener det imidlertid
bør være et ubetinget krav at minst én
av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene
i ordningen. Departementet ser derfor ikke behov for å gi
Kredittilsynet en dispensasjonsadgang som foreslått av
utvalget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om kompetansen
til styringsgrupper. Styringsgruppen vil kun være et rådgivende
organ for foretaket, i motsetning til styret i en pensjonskasse som
i henhold til pensjonskasseforskriften og forsikringsvirksomhetsloven
vil fatte reelle avgjørelser i forhold til pensjonskassen.
Utvalget foreslår å lovfeste at styret i pensjonskasser
forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen,
jf. utkastets § 2-4 første ledd. Departementet
viser til at kapitalforvaltningsforskriften § 4
gjelder for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 9
første ledd nr. 1. I kapitalforvaltningsforskriften § 4
reguleres styrets ansvar for kapitalforvaltningen i pensjonskassen.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å understreke
styrets ansvar for kapitalforvaltningen i lov om foretakspensjon.
Departementet legger til grunn at styre eller styringsgruppe
bør forelegges spørsmål av betydning
for de pensjonsberettigede medlemmene, f.eks. spørsmål knyttet
til sammenslåing og deling av foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-4 (1) om at styret i en pensjonskasse
forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i foretakenes pensjonsordninger og at medlemmene derfor
bør tas med på råd vedrørende
utformingen og forvaltningen av ordningene. Disse medlemmer viser
til at pensjonsordningene utgjør en viktig del av arbeidstakernes
lønns- og ansettelsesvilkår. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng peke på betydningen av at de ansatte
løpende gis god mulighet til å holde seg oppdatert
om regelverket og øvrige vilkår for pensjonsordningene. Disse
medlemmer mener at disse hensyn også gjør
seg gjeldende i mindre foretak med færre enn 15 medlemmer
i pensjonsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 2-4 annet ledd skal
lyde:
(2) Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette
en styringsgruppe for pensjonsordningen på minst to personer.
Minst en av personene skal velges av og blant medlemmene.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og § 2-4 (3) om å innføre
krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap
i foretak som omfatter 15 eller flere medlemmer, og at minst en
av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene. Disse
medlemmer viser til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og det er derfor naturlig at medlemmene
tas med på råd ved utformingen og forvaltningen
av ordningen.
Når det gjelder Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og (3) viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre til at de ansatte har sterke økonomiske
interesser i pensjonsordningen, og er enig i at det er tjenlig at
de ansatte får god informasjon om pensjonsordningen og
gis mulighet for å bli tatt med på råd
om utformingen av ordningen. Disse medlemmer mener
imidlertid at spørsmålet om hvordan dette skal
organiseres ikke bør reguleres i loven gjennom en påbudt
styringsgruppe, men overlates til partene i det enkelte foretak. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at departementet i proposisjonen understreker
at styringsgruppen ikke vil ha reell beslutningsmyndighet og at hovedformålet
er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov. Disse
medlemmer mener forslaget om en lovpålagt styringsgruppe
for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap innebærer
en unødig byråkratisering, og går etter
dette mot Regjeringens forslag til § 2-4 (2) og
(3).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
Regjeringens forslag til § 2-4
(2) og (3) utgår.»
Disse medlemmer viser til at forslaget om
at § 2-4 (2) og (3) utgår, nødvendiggjør
endringer i §§ 2-7 (4), 10-4 (2) og 15-1
(1). Disse medlemmer viser til sine merknader i avsnittene
4.8, 12 og 17.1.
Disse medlemmer vil subsidiært støtte Regjeringens
forslag til § 2-4 (2) og (3).
Etter departementets syn er det viktig å statuere det
ansvar som påligger et forsikringsselskap ved inngåelse
av avtale om pensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til
utvalgets forslag om at livsforsikringsselskapet skal
ha ansvar for å påse at de avtaler som selskapet
inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf. § 2-5.
Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og anses
nødvendig for å lette den offentlige kontroll
med foretakspensjonsordninger. Forslaget innebærer imidlertid
ingen begrensning av Kredittilsynets tilsynsansvar for slike ordninger,
jf. forslaget § 2-7.
Kredittilsynet foreslår at livsforsikringsselskapet skal
pålegges å «gå god for riktigheten» av
de erklæringer foretaket avgir. Departementet viser til
at livsforsikringsselskapet har en selvstendig plikt til å påse
at de kontrakter selskapet inngår er i samsvar med gjeldende
regelverk, jf. forslaget § 2-5 første ledd.
Departementet foreslår i § 2-5 annet
ledd at livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket
avgir erklæring om at det ikke har opprettet eller er tilsluttet
annen pensjonsordning. Hvis foretak ikke kan avgi slik erklæring,
skal livsforsikringsselskapet påse at samtlige pensjonsordninger
under ett oppfyller lovens krav.
Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle
livsforsikringsselskaper og pensjonskasser på dette felt,
og foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse
for pensjonskasser, jf. forslaget § 2-5 tredje
ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til § 2-5 om livsforsikringsselskapers
og pensjonskassers plikter.
Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår
vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd
til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen
av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene
for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende
regler foreslås det i § 2-6 et system
hvor kvitteringer m.v. som oversendes ligningsmyndighetene skal
gis påtegning om at det gjelder innbetaling m.v. knyttet
til en ordning som oppfyller lovens vilkår. Dette innebærer
at pensjonsinnretningen innestår for at ordningen er i
samsvar med lovens krav. Videre kan ligningsmyndighetene legge dette
til grunn ved ligningen uten å måtte foreta nærmere
undersøkelser av om ordningen oppfyller lovens vilkår.
Som påpekt av Ligningsutvalget mener også departementet
at det ikke vil være praktikabelt med et system hvor det
enkelte likningskontor foretar kontroll av om vilkårene
er oppfylt i tilknytning til den enkelte ligning. Det vises i denne
sammenheng også til at et slikt system med påtegning
har vært praktisert siden 1952.
For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig
at de kvitteringer m.v. som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets
premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt
for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer
også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret
for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte.
Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon
som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette
punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse
vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle
vært gitt av en annen.
Dersom ordningen ikke er i samsvar med lovens vilkår,
vil konsekvensen være at innbetalinger m.v. til ordningen
ikke er fradragsberettiget ved ligningen. Dette følger
av skattelovens forutsetning om at ordningen må være
i samsvar med de krav som oppstilles for skattefavorisert foretakspensjon.
Følgene vil kunne bli de samme dersom foretaket ikke oppfyller dokumentasjonskravene
for en påberopt fradragsrett. Hvor foretaket gir uriktige
eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, og dette
har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav skatt,
vil det være anledning til å ilegge foretaket
tilleggsskatt i henhold til ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24
kap. 10. Dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet i tilknytning
til slike forhold, kan det være aktuelt med straffansvar
for overtredelse av ligningslovens bestemmelser om skattesvik. Slikt
ansvar vil også kunne gjøres gjeldende overfor
foretaket, jf. straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 §§ 48
a og 48 b. Det samme vil gjelde i forhold til forsikringsselskap m.v.
som uriktig gir kvittering el. for innbetaling av premie til pensjonsordning.
Det vises her til ligningsloven § 12-1 bokstav
b som rammer den som forsettelig eller grovt uaktsomt «utferdiger
uriktig dokument når han forstår eller bør
forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte-
eller avgiftsmessige fordeler».
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger, forslag til § 2-6 om dokumentasjon
for at vilkårene for skattefavorisering er til stede.
Utvalget foreslår i utkastet § 2-7
at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet
skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Departementet
vil understreke at slikt tilsyn vil supplere det alminnelige tilsyn
av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Når det
gjelder tilsyn av foretakspensjonsordninger i norske filialer av
livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat,
vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet
i det vesentligste slutter seg til. Departementet slutter seg videre
til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne kreve endringer
innen en fastsatt frist i pensjonsordninger som er eller forvaltes
i strid med regelverket.
Departementet mener i likhet med utvalget at Kredittilsynet skal
føre tilsyn med at beregning og fordeling av midler er
foretatt i samsvar med regelverket. Utvalget foreslår videre
at Kredittilsynet skal kunne overprøve de skjønnsmessige
vurderinger om beregning og fordeling av midler i tilfeller dette
virker «klart urimelig», selv om regelverket ikke
kan sies å være brutt. Departementet går
i mot utvalgets forslag om å gi Kredittilsynet adgang til å overprøve
foretakenes skjønnsutøvelse. Loven inneholder
en rekke klare regler om f.eks. anvendelse av premiefondsmidler
og maksimale grenser for samlede pensjonsytelser til de enkelte.
Etter departementets syn reduserer disse reglene behovet for å gi
Kredittilsynet kompetanse til å overprøve det
skjønnet som i visse tilfeller kan utøves.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilke sanksjoner
Kredittilsynet skal ha til rådighet dersom pålegg
om retting innen en fastsatt frist ikke overholdes. Kredittilsynet
skal kunne gi nærmere retningslinjer for virksomheten,
oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordninger,
eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller
avvikles. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998:1 side
179-180.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-7 (1), (2), (3) og (5).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 2-7 (4).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sin merknad under avsnitt 4.5 hvor disse
medlemmer går mot Regjeringens forslag om at det
skal opprettes styringsgruppe i foretak som har pensjonsforsikring
som omfatter 15 eller flere medlemmer. Dette nødvendiggjør endring
i Regjeringens forslag til § 2-7 (4).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 2-7 (4) skal lyde:
(4) Dersom frist gitt i medhold av annet og tredje ledd
ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer
for virksomheten, oppnevne nytt styre for pensjonsordningen, eller
bestemme at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles
etter bestemmelsene i kapittel 15.»
Departementet støtter utvalgets synspunkt om at alle
ansatte i et foretak i utgangspunktet bør ha rett til å bli
medlemmer av foretakspensjonsordningen som foretaket måtte
ha. Medlemskap forutsetter etter utvalgets forslag i § 3-2
tredje ledd at man er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd.
Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. 1968-reglene § 4
nr. 1 første punktum. Departementet støtter forslaget, men
foreslår at uttrykket «obligatorisk trygdet etter lov
om folketrygd» erstattes med et krav om at man er pliktig
medlem i folketrygden etter lov om folketrygd, i tråd med
ordlyden i den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19. Folketrygdloven
har bestemmelser om medlemskap i kap. 2. Personer som er bosatt
i Norge, er pliktige medlemmer i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-1.
En person som ikke er medlem i folketrygden etter § 2-1,
er som hovedregel likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller
hun er arbeidstaker i Norge, jf. folketrygdloven § 2-2.
Folketrygdloven § 2-5 gir pliktig medlemskap i
folketrygden til grupper i arbeid i utlandet med sterk tilknytning
til Norge. For de fleste er det vilkår om norsk statsborgerskap.
For sjøfolk og personer som arbeider på norsk kontinentalsokkel
gjelder særregler. Ifølge § 2-4
er arbeidstakere på norsk sokkel bare medlem i trygden dersom
vedkommende fyller vilkårene i § 2-1,
dvs. krav om bosettelse i Norge. En arbeidstaker som ikke er medlem,
får likevel ytelser ved yrkesskade.
En utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, er etter
nærmere vilkår i folketrygdloven § 2-6
pliktig medlem i trygden med rett til ytelser ved yrkesskade og
dødsfall. Slik begrenset trygdedekning gis bl.a. til arbeidstaker
på et norsk skip i utenriksfart som er registrert i det
ordinære norske skipsregisteret, unntatt når vedkommende
er arbeidstaker hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om
bord, jf. folketrygdloven § 2-6 første
ledd bokstav a.
Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord
på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister,
er etter folketrygdloven § 2-12 unntatt fra pliktig
medlemskap.
Bakgrunnen for å sette som vilkår at man er
pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd for å bli
medlem i en foretakspensjonsordning, er at en foretakspensjonsordning
vil være en nettoordning, dvs. en pensjonsordning som garanterer
pensjonsytelser som utgjør tillegg til folketrygdens ytelser. Folketrygden
ligger i bunnen når pensjonsytelsene beregnes. På grunn
av foretakspensjonsordningers karakter som nettoordninger, bør
grunnlaget for rett til medlemskap etter departementets syn være
basert på rett til alderspensjon fra folketrygden. Departementet går
derfor inn for at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet
i folketrygden er av en slik art at det omfatter opptjening av alderspensjonsrettigheter
i folketrygden, jf. forslaget § 3-2 tredje ledd.
Av ulike årsaker kan det likevel være ønskelig
at arbeidstakere som ikke har en slik tilknytning til folketrygden,
skal ha anledning til å bli medlem i en foretakspensjonsordning.
Departementet går derfor inn for at Kongen i forskrift
kan gjøre unntak fra kravet om en slik tilknytning til
folketrygden for rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning,
jf. forslaget § 3-2 tredje ledd.
EØS-borgeres adgang til å bli medlem i foretakspensjonsordningen,
vil bero på om de er pliktig medlem i folketrygden med
opptjening av alderspensjon etter lov om folketrygd. Prinsippet
om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS er nærmere omtalt
i proposisjonen avsnitt 5.2.3.
Departementet er enig i utvalgets synspunkt om at yngre arbeidstakere
bør ha samme rett til medlemskap i ordningen som eldre
arbeidstakere, og synes forslaget i § 3-3 første
ledd om en aldersgrense på 20 år for rett til
opptak i ordningen er hensiktsmessig. Dette er hovedregelen. En
viss fleksibilitet er ivaretatt ved at arbeidsgiveren kan fastsette
en lavere alder i regelverket, jf. første ledd andre punktum.
Departementet støtter utvalgets utkast § 3-3
annet ledd om at en arbeidstaker skal være medlem selv
om det for tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene
etter lov om folketrygd. På denne måten får
man synliggjort i loven at retten til medlemskap ikke sikrer noen utbetalt
foretakspensjon i tillegg til folketrygden. Departementet vil understreke
at medlemskap ikke bare er av betydning for opptjening av pensjonsrettigheter, men
også for anledningen til å være dekket
av en uførepensjon og pensjon til etterlatte i den utstrekning disse
elementene inngår i ordningen. Departementet ser at innstrammingene
i forhold til gjeldende rett vil innebære økte
kostnader for bedriftene, men legger vekt på at medlemskap
i en foretakspensjonsordning skal være en del av lønns-
og arbeidsvilkårene i foretaket, og grunnlaget for skattefavorisering
tilsier at flest mulig av de ansatte omfattes. Dette taler for at medlemskap
er noe som bør komme flest mulig ansatte til gode.
For øvrig støtter departementet utvalgets forslag til
regler i lovforslaget §§ 3-1 til 3-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler målet om
at flest mulig i foretaket bør få anledning til å bli
medlemmer av pensjonsordningen. Kombinasjoner og veksling mellom
utdanning og arbeid blir stadig mer utbredt, og ordningen bør
legge til rette for at også den som velger å gå tidlig
ut i arbeidslivet skal ha anledning til å bli med i virksomhetens
pensjonsordning. Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag
til § 3-3 (1) om at alle ansatte over 20 år
skal være medlemmer av pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementet i § 3-3
(1) foreslår at alle ansatte over 20 år skal være
medlem av pensjonsordningen, samtidig som alle ansatte med mer enn
20 pst. av full stilling skal være med i ordningen. I tillegg
foreslås at arbeidstakeren skal tas opp i ordningen fra
første dag.
Disse medlemmer viser til at kombinasjonen av
disse forslagene innebærer en betydelig utvidelse av foretakspensjonsordningene,
og dermed vesentlig økte kostnader for bedriftene. En slik
kostnadsøkning kan innebære at det for en rekke
foretak, særlig innenfor bransjer som dagligvarehandelen
med stort innslag av yngre deltidsarbeidende, blir mindre attraktivt å opprette
foretakspensjonsordninger. En slik utvikling er ikke ønskelig,
og vil i særlig grad kunne ramme de ansatte som har sin
hovedaktivitet og yrkesaktive karriere i disse bransjene.
Disse medlemmer legger vekt på at regelverket
skal legge til rette for at man i løpet av en normal yrkesaktiv
karriere skal gi god mulighet til å opptjene full pensjon. Disse
medlemmer mener den foreslåtte opptjeningstiden
på 30 år gir godt rom for full opptjening av foretakspensjon,
selv om aldersgrensen for rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen
videreføres på dagens 25 år. Disse medlemmer går
derfor inn for å videreføre dagens aldersgrense
på 25 år, men med en fleksibilitet slik at arbeidsgiveren
kan fastsette en lavere aldersgrense. En høyere aldersgrense
enn det som er foreslått gjør det samtidig mindre
kostnadskrevende for foretakene at deltidsgrensen settes ned, og
at retten til medlemskap skal være fra første
dag, jf. avsnittene 5.2 og 5.6.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-3 (1) skal lyde:
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i
foretaket som har fylt 25 år, med mindre annet følger
av regler i loven her med tilhørende forskrifter. Det kan
fastsettes lavere alder i regelverket.»
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 18.2.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-3 (2) og (3).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til sine merknader til kapittel 4.2.3.
Departementet støtter utvalgets synspunkt om at nye
arbeidstakere bør tas opp som medlemmer på et tidlig
tidspunkt. Dagens regelverk som gir adgang til å kreve
inntil fem års ansettelse for at ungdom under 25 år
skal tas opp i pensjonsordningen, harmonerer ikke med departementets
oppfatning om at flest mulig i foretaket bør få anledning
til å bli medlemmer av pensjonsordningen. Departementet
er enig i utkastet § 3-4 første ledd
om at en arbeidstaker som ansettes av foretaket og fyller vilkårene
for medlemskap i pensjonsordningen, skal opptas som medlem fra første
arbeidsdag i foretaket. Dette gir en entydig regel for når en
arbeidstaker skal innmeldes i ordningen. Forslaget må også ses
i sammenheng med de foreslåtte vilkår for eiendomsrett
til opptjent pensjon. Det stilles krav til tolv måneders
medlemstid for rett til opptjent pensjon og tilhørende
premiereserve. Det stilles også krav til minstebeløp
av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise. Forslaget
innebærer derfor at antallet fripoliser likevel blir begrenset.
Dette sparer foretaket for administrasjonskostnader. Siden opptak
fra første dag kombineres med en regel om at medlemmer
som har kortere medlemstid enn tolv måneder mister retten til
opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, vil midler
innbetalt til personer som ikke får fast ansettelse etter
prøvetiden, tilfalle pensjonsordningen. Departementet er
ikke enig i at forslaget innebærer en uthuling av prøvetiden
og støtter ikke AktuarKonsulenters Forum og Bankenes Arbeidsgiverforenings synspunkt
om at ansatte i prøvetiden skal kunne holdes utenfor ordningen.
Departementet viser til utvalgets utkast § 3-4
annet ledd om at foretaket kan kreve at en ny arbeidstaker med opptjent
pensjon fra annet arbeidsforhold gir forsikringsselskapet eller
pensjonskassen opplysninger om slike rettigheter når han
opptas som medlem i foretakets pensjonsordning. Denne regelen er
gitt på grunn av utvalgets utkast til medregningsbestemmelser.
Departementet foreslår andre medregningsbestemmelser i § 4-11,
og bestemmelser i utvalgets utkast er dermed overflødig.
Medregning er for øvrig omtalt i proposisjonens avsnitt
6.2.10.
Departementet er enig i utvalgets utkast i § 3-4 tredje
ledd om at forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med
tilhørende forskrift bør gjelde ved flytting til
pensjonsordningen av premiereserve og andre midler knyttet til fripolise
for opptjent pensjon. Flytting av midler knyttet til fripolise er
en rettighet for fripoliseinnehaveren, og departementet er enig
i utvalgets forslag om at det ikke kan settes som vilkår
for medlemskap at midlene blir flyttet til pensjonsordningen, se
forslag til § 3-4 annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-4 (1) om opptak i foretakspensjonsordningen fra
første arbeidsdag.
Komiteen mener det er viktig å legge
til rette for økt mobilitet i arbeidsmarkedet, og mener
at en hovedregel om opptak i foretakspensjonsordningen fra første
dag vil bidra til dette. Komiteen legger vekt på at økningen
i administrasjonskostnadene ved opptak fra første dag reduseres
ved at det stilles krav om 12 måneders medlemstid for rett
til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, sammen
med kravet om minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter
for rett til fripolise.
Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag
til § 3-4 (2) om flytting av premiereserve m.v.
Departementet har pekt på at medlemskap i en foretakspensjonsordning
bør regnes som en del av virksomhetens ordinære
lønns- og arbeidsvilkår, noe som taler for at
alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Som utvalget
peker på er foretakspensjonsordninger dessuten en del av
det sosiale sikringssystemet. Dette gjelder ikke bare den ansatte, men
kan også være aktuelt for vedkommendes nærstående
f.eks. i forbindelse med arbeidstakers uførhet og død,
dersom ordningen omfatter uførepensjon eller rett til etterlattepensjon.
Det kan reises spørsmål om reservasjonsrett bør
tillates i de tilfeller der arbeidstakeren må dekke en
andel av premieinnbetalingen, eller der ordningen ikke omfatter uførepensjon
eller rett til etterlattepensjon. Også forsikringstekniske
hensyn taler mot slik reservasjonsadgang. Departementet mener det
ikke bør gjøres unntak i disse tilfellene, og
støtter utvalgets forslag til § 3-3 første
ledd, 3-4 første ledd og § 4-6 som innebærer
at arbeidstakeren ikke har anledning til å reservere seg mot å bli
opptatt som medlem i pensjonsordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag om at arbeidstakeren ikke har anledning til å reservere
seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen, jf. §§ 3-3
(1), 3-4 (1) og 4-6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å gi
arbeidstagere rett til å reservere seg mot medlemskap i
pensjonsordningen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enig i at det ikke skal være adgang for arbeidstagere
til å reservere seg mot medlemskap. Dette kan særlig
aktualisere seg i forhold til eldre arbeidstagere som i noen tilfeller
kan være mer attraktive som arbeidskraft under slike forhold.
Det fremgår av departementets vurdering i proposisjonens
avsnitt 5.2.1 at departementet går inn for at rett til
medlemskap i en foretakspensjonsordning forutsetter at man er pliktig
medlem i folketrygden etter lov om folketrygd. Dette er i tråd
med utvalgets forslag. Departementet mener at det er feil å legge
til grunn at utvalgets forslag innebærer at EØS-borgere uten
pliktig medlemskap i folketrygden får rett til medlemskap
i foretakspensjonsordningen. For rett til medlemskap foreslår
departementet at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet
i trygden etter lov om folketrygd er av en slik art at det omfatter
opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden, jf. departementets
vurdering i proposisjonens avsnitt 5.2.1.
EØS-borgeres rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning
vil således bero på om de opptjener pensjon i
folketrygden i Norge etter lov om folketrygd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Rådsdirektiv 96/97/EF - tillegg til
rådsdirektiv 86/378/EØF om likebehandling
av kvinner og menn i yrkesbaserte og avtalebaserte pensjonsordninger
i tjenesteforhold, ble innlemmet i EØS-avtalen 6. mars 1998,
jf. EØS-beslutning nr. 14/98, og trådte
i kraft 7. mars 1998. TPES-ordninger blir av Finansdepartementet
ansett for å oppfylle direktivets krav til likebehandling
av kvinner og menn. Etter departementets vurdering oppfyller forslaget
til lov om foretakspensjon EØS-reglene om likebehandling
av kvinner og menn. Lik behandling av kvinner og menn er også omtalt
under utvalgets forslag i proposisjonens avsnitt 5.2.6.1 om minstekrav
til deltidsarbeid. For øvrig viser departementet til at
spørsmålet om likebehandling av kvinner og menn
også er omtalt i St.meld. nr. 1 (1998-99) Nasjonalbudsjettet
1999 side 167. Omtalen er et ledd i en presentasjon av hovedspørsmål
ved innskuddsbasert tjenestepensjon.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Etter departementets oppfatning bør samtlige ansatte
i utgangspunktet være med i foretakets pensjonsordning.
Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at enhver arbeidsinnsats i
foretaket skal begrunne medlemskap i pensjonsordningen. På den
annen side er departementet av den oppfatning at dagens adgang til å kreve
50 pst. stilling for rett til medlemskap innebærer at personer
med betydelig tilknytning til foretaket ikke oppnår pensjonsrettigheter.
Det er også et spørsmål om gjeldende
50 prosentgrense bør settes lavere, for å sikre
at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen.
Departementet støtter utvalgets forslag i utkastet § 3-5
første ledd om at arbeidstaker som har 20 pst. stilling
skal ha rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. Dette innebærer
at en arbeidstaker som arbeider én dag i uken, vil ha rett
til medlemskap. I § 3-6 foreslås det
en egen bestemmelse om medlemskap for sesongarbeidere. Denne systematikken
innebærer at arbeidstakere som ikke arbeider i 20 pst.
stilling gjennom hele året, men som i sesonger i løpet
av året utfører arbeid for foretaket tilsvarende
20 pst. stilling, kan ha rett til medlemskap etter regelen om sesongarbeidere
i § 3-6.
Departementet finner det lite tilfredsstillende at dagens regler
ikke gir anvisning på beregningen av pensjonsytelser til
deltidsansatte. Den foreslåtte regel med beregning av pensjon
på grunnlag av 100 pst. stilling for deretter å avkorte,
gir også deltidsansatte en mer riktig beregnet pensjon
sett i forhold til arbeidsinnsats og folketrygdytelser.
Departementet vil også peke på at medlemskap ved
deltid vil føre til godskrevet opptjeningstid, som er viktig
ved senere lønnsøkning eller overgang til full stilling.
Det lineære opptjeningsprinsippet fører i denne
sammenheng til at dette er viktigere enn under det tradisjonelle
opptjeningssystemet.
Slik det fremgår støtter departementet også utvalgets
forslag til beregning av pensjon for deltidsansatte, jf. § 3-5
annet ledd. Denne beregningen vil gi deltidsansatte høyere
pensjon enn i dag. Utvalgets forslag må anses som en direkte
oppfølging av sosialkomiteens standpunkt om at deltidsarbeidende
og lavtlønte burde gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger.
Departementet mener at forslaget også vil føre
til større pensjonsmessig likestilling mellom kvinner og
menn, siden det i stor grad er kvinner som arbeider deltid og som
med dagens regler kan utelukkes fra medlemskap i tjenestepensjonsordninger.
Departementet legger vekt på at deltakelse i yrkeslivet
skal innebære opptjening av pensjonsrettigheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, mener dagens adgang til å kreve
50 pst. stilling for medlemskap i pensjonsordningen er
for streng. Flertallet slutter seg til forslaget
fra utvalget og Regjeringen om en nedre grense på 20 pst.
stilling for å få rett til medlemskap i pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg til at det ikke er hensiktsmessig at
enhver arbeidsinnsats i foretaket skal gi rett til medlemskap i
pensjonsordningen, men at dagens adgang til å kreve 50
pst. stilling for medlemskap kan innebære en for kraftig
begrensning på adgangen til medlemskap.
Disse medlemmer viser til at forslaget om 20 pst.
stilling for rett til medlemskap i pensjonsordning, i kombinasjon
med forslaget om at pensjonen skal beregnes forholdsmessig i forhold
til beregnet pensjon for full stilling, innebærer en kraftig økning
i kostnadene for mange foretak. Næringslivets Hovedorganisasjon
har beregnet at dette gir en gjennomsnittlig økning i utgiftene
til pensjonsordninger med 5 pst., og at økningen for spesielt
utsatte bedrifter vil være langt høyere.
En slik kostnadsøkning kan få som resultat
at det blir mindre attraktivt å tilby foretakspensjonsordninger
til de ansatte, eventuelt at det blir mindre interessant å tilby
deltidsarbeid.
Disse medlemmer viser også til at forslaget i
mange tilfeller vil kunne gi en pensjon som overkompenserer i forhold
til lønnen som yrkesaktiv. Disse medlemmer mener
det ikke er hensikten at deltidsarbeidende skal kunne oppnå en
samlet pensjon på mer enn 100 pst. av lønnen som
yrkesaktiv, mens heltidsansatte får en kompensasjon på f.eks.
66 pst.
Disse medlemmer mener disse forholdene trekker
i retning av at forslaget om en deltidsgrense på 20 pst.
er for lav. Også for å bidra til likestilling
mellom offentlige og private ordninger foreslår disse medlemmer at
deltidsprosenten for foretakspensjon settes lik den laveste grensen
i Statens Pensjonskasse, det vil si 35 pst.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-5 (1) skal lyde:
(1) Arbeidstaker med stilling som utgjør mindre enn
35 pst. av full stilling i foretaket, skal ikke være medlem
av pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt i regelverket.»
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 18.2.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-5 (2) om forholdsmessig opptjening
for deltidsansatte.
På lik linje med de synspunkter som er gjort gjeldende
for deltidsansatte mener departementet at samtlige ansatte i utgangspunktet
bør være medlemmer av foretakets pensjonsordning.
Dette gjelder både i forhold til stillingsandel og sesongtilknytning.
Departementet støtter utvalgets forslag som innebærer
at sesongarbeidere i større grad får anledning
til å bli medlemmer i foretakets pensjonsordning. Departementet
legger også vekt på at forslaget er et resultat
av sosialkomiteens synspunkt om at sesongarbeidere burde gis en
sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift. Etter
gjeldende regler kan det stilles vilkår om at sesongarbeidere
har arbeidet minst 130 uker i løpet av de siste fem år
(tilsvarer 50 pst. stilling) og 20 uker eller mer i hvert av disse årene (tilsvarer
nærmere 40 pst. stilling). Å stille mindre krav
til omfanget av det arbeid som må være utført
i foretaket for å ha rett til å bli medlem, er
dermed en måte å gi sesongarbeidere en sterkere
tilknytning til foretakspensjonsordningen. Som utvalget påpeker
opereres det med et krav om 20 pst. stilling for rett til å bli
tatt opp i foretakspensjonsordningen både for deltidsansatte
og for sesongarbeidere. Skoleungdom som arbeider en dag pr uke i
tre sammenhengende år, vil ha rett til å bli medlem
i kraft av bestemmelsen om deltidsarbeid i § 3-5,
men bare dersom vedkommende er over 20 år, jf. det alminnelige
alderskravet i § 3-3 første ledd.
En person som kan få rett til medlemskap etter § 3-6
første ledd vil typisk være en arbeidstaker som
i løpet av et kalenderår utfører arbeid
som tilsvarer 20 pst. stilling, men at dette arbeidet utføres
ved å jobbe intensivt i sesonger, f.eks. ved å jobbe
100 pst. i to og en halv måned i strekk. Arbeidsgiver kan
av økonomiske og administrative hensyn ønske å begrense medlemskretsen
i pensjonsordningene. Arbeidsgiveren er gitt fleksibilitet ved at
han etter § 3-6 annet ledd kan fastsette en strengere
regel for opptak av sesongarbeidere dersom han ønsker det.
Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren kreve at sesongarbeideren
bare skal tas opp som medlem dersom han i hvert av de siste tre år
har utført arbeid tilsvarende 20 pst. stilling. Departementet
finner det rimelig at en så jevn og langvarig tilknytning
til foretaket gir sesongarbeideren rett til medlemskap. Etter departementets syn
tilsier hensynet til sesongarbeidstakeres rettigheter at arbeidsgiver
ikke bør kunne fastsette strengere opptaksvilkår
enn dette. Departementet viser også til at det vil kreves
12 måneders ansettelse før den ansatte får
rett til opptjent pensjon, jf. § 4-6 annet ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader knyttet
til medlemskap for deltidsansatte, og slutter seg til departementets
forslag om at grensen for medlemskap skal være 20 pst.
også for sesongarbeidere, jf. Regjeringens forslag til § 3-6
(1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at mange av synspunktene som er gjort
gjeldende for deltidsansatte også vil være gjeldende
for sesongarbeidere. Departementets forslag om at en sesongarbeider
skal tas opp som medlem kun dersom det arbeid som er utført i
løpet av de siste tre år, for hvert år
minst utgjør en femtedel av fulltidsstilling, er administrativt
vanskelig, og innebærer at det vil gå tre år
før det er klart om vedkommende skal tas opp i ordningen.
Etter disse medlemmers oppfatning er problemet med
sesongarbeidere uansett vanskelig, og med tanke på den
beskjedne pensjonsrett som i tilfelle blir opptjent, stiller disse
medlemmer seg tvilende til om sesongarbeidere skal omfattes
av en obligatorisk regel. Disse medlemmer vil derfor
primært gå inn for at det overlates til partene å regulere
hvordan det skal forholde seg med sesongbetonte arbeidsforhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke bør
fastsettes strengere opptaksvilkår enn i første
ledd. Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens
forslag til § 3-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Bastesen slutter
seg til Regjeringens forslag til § 3-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader til § 3-6
(1) hvor disse medlemmer går inn for at det overlates til
partene å regulere hvordan det skal forholde seg med sesongarbeidere. Disse
medlemmer slutter seg subsidiært til Regjeringens
forslag til § 3-6 (2) under henvisning til at
Regjeringens forslag til at § 3-6 (1) får
flertall.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Bastesen går
inn for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år
for oppfyllelse av vilkårene i § 3-6.
Det vises til merknader i avsnitt 18.2.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringens forslag til § 3-6
har flertall i komiteen med subsidiær støtte fra disse
medlemmer. Disse medlemmer går inn
for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år
for oppfyllelse av Regjeringens forslag til § 3-6.
Det vises til merknader i avsnitt 18.2.1.
Etter departementets oppfatning er det viktig at man i lov om
foretakspensjon foretar en regulering av arbeidstakers rettsstilling
i permisjonssituasjoner. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag når det gjelder permisjoner i forbindelse med sykdom,
pliktig militærtjeneste, lovbestemt permisjon ved svangerskap
og adopsjon som omfattes av første ledd. Forslaget om at
arbeidstakere som har permisjon for et fastsatt tidsrom, og som
forutsettes å gjenoppta arbeid i foretaket etter endt permisjon,
skal være medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden, sikrer
likebehandling av arbeidstakeres muligheter til å opptjene
pensjon innenfor foretakspensjon. Dette anser departementet som ønskelig.
Departementet er enig i utvalgets utkast § 3-7
annet ledd om at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette andre
regler om medlemskap/opptjening for permisjon i henhold
til avtale. Slike særregler kan altså bare fastsettes
for permisjoner i henhold til avtale, ikke for permisjoner man har
rett til i henhold til lov. Regelen omfatter permisjon som følge
av skifte av stilling. For slike permisjoner er det foreslått
at arbeidsgiver kan fastsette at medlemskapet skal opphøre
fra permisjonstidspunktet, eller fastsette særlige regler
om opptjening av pensjon mens permisjonen varer. De regler arbeidsgiveren
fastsetter skal gjelde for alle arbeidstakere som har permisjon
i henhold til avtale. Departementet forslår i § 3-7
tredje ledd at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette at arbeidstakere
som er permitterte pga. innskrenkinger m.v., kan fortsette som medlemmer
av pensjonsordningen. Bestemmelsen er en videreføring av
1968-reglene § 4 nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-7 om medlemskap i pensjonsordningen
for arbeidstakere med permisjon.
Regelen i utvalgets utkast § 3-8 har sin bakgrunn i
forsikringstekniske faktorer der beregningen av risiko skjer ut
fra friske arbeidstakere som tas opp i ordningen og sannsynlighetsberegninger
over bl.a. dødelighet og uførhet som ventes å inntre
i framtiden. Departementet mener i likhet med utvalget at man derfor bør
videreføre dagens adgang til å kreve at arbeidstakeren
er arbeidsfør for å bli medlem i foretakspensjonsordningen.
Opphør av et arbeidsforhold vil normalt avløses
av et annet. Dette innebærer i de fleste tilfeller også kontinuitet
vedrørende medlemskap i pensjonsordning i den utstrekning
begge arbeidssteder har foretakspensjonsordning. Departementet finner
det ikke hensiktsmessig å regulere at arbeidstakere som befinner
seg i en periode uten ansettelsesforhold likevel skal være
medlem av en foretakspensjonsordning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-8 om medlemskap for arbeidstakere
som ikke er arbeidsføre.
Etter departementets syn er det viktig at også eldre arbeidstakere
i størst mulig grad inkluderes i ordningen. Etter det någjeldende
premieberegningssystem kan det være forbundet med betydelige
kostnader å inkludere eldre nyansatte arbeidstakere i pensjonsordningen,
særlig i sammenheng med medregning. Med overgangen til
et lineært system vil innbetalingene for eldre arbeidstakere
kunne bli noe lavere enn etter dagens system. Denne realitetsendringen
er av en slik karakter at adgangen til å utelukke eldre
arbeidstakere bør reduseres. Dette tilsier at hovedregelen
i loven bør være medlemskap for denne gruppen,
slik at medlemskap er hovedregelen hvis ikke arbeidsgiveren har fastsatt
noe annet. Departementet støtter derfor utvalgets utkast
i § 3-9 første ledd om at en arbeidstaker med
mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen som hovedregel
skal være medlem av pensjonsordningen. Det foreslås
imidlertid en presisering av ordlyden slik at det fremgår
at bestemmelsen gjelder opptak av eldre arbeidstakere som ved ansettelsen
har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen.
Departementet er enig i at det skal være adgang til å gjøre
unntak fra denne hovedregelen, jf. forslaget § 3-9
annet ledd. Departementet mener at hensynet til eldre arbeidstakere
tilsier at det må fastsettes særskilt i pensjonsordningens
regelverk dersom nyansatte eldre arbeidstakere ikke skal tas opp
som medlemmer, eller bare skal opptas på særskilte
vilkår. Sosialkomiteen gikk i innstillingen til Velferdsmeldingen
inn for at dagens adgang til å holde nyansatte med mindre
enn ti år igjen til ordningens pensjonsalder utenfor bedriftens
tjenestepensjonsordning skulle opprettholdes. Som Sosial- og helsedepartementet
peker på, kan det sies å være mer i samsvar
med sosialkomiteens innstilling dersom regelen snus slik at hovedregelen blir
at arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen
skal holdes utenfor, med mindre regelverket bestemmer noe annet.
Departementet legger imidlertid vekt på at utvalgets forslag
til hovedregel henger best sammen med argumentasjonen for lineær opptjening.
Gjennom forslaget til unntaksbestemmelse er sosialkomiteens standpunkt
om at det fortsatt bør være adgang til å holde
eldre arbeidstakere utenfor pensjonsordningen ivaretatt. Flere høringsinstanser
mener det burde være obligatorisk at også arbeidstakere
med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal være
medlem av pensjonsordningen. Departementet mener at dette er i strid
med sosialkomiteens standpunkt.
Ved å utelukke arbeidstakere med mer enn ti år
igjen til pensjonsalder fra å opptas i pensjonsordningen, åpnes
det for et brudd på hovedprinsippet om at samtlige arbeidstakere
skal være medlem. Videre er det et brudd på forholdsmessighetsprinsippet
i lovforslaget § 5-3 at det kan fastsettes dårligere
vilkår for eldre arbeidstakere ved at ytelsene kan settes
lavere, og at medregning kan unnlates for denne gruppen. Departementet
finner likevel at nevnte avvik fra forholdsmessighetsprinsippet
må kunne aksepteres av hensyn til foretakenes pensjonsutgifter.
Departementet er for øvrig enig i utvalgets forslag om
at bestemmelser i regelverket om medregning av tidligere tjenestetid
som hovedregel ikke skal gjelde for arbeidstakere som på opptakstidspunktet
har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen. En slik
regel er hensiktsmessig fordi den kan dempe kostnadene forbundet
med medregning i forhold til eldre arbeidstakere. Arbeidsgiver har
imidlertid adgang til å fravike denne bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-9 om eldre arbeidstakere. Komiteen mener det
er viktig at også eldre arbeidstakere i størst
mulig grad inkluderes i pensjonsordningene. Komiteen viser
til at overgangen til et lineært system for innbetalingene
vil redusere de pensjonsmessige ulempene med å ansette
eldre arbeidstakere, og at det derfor er naturlig at hovedregelen
er at også eldre arbeidstakere skal tas opp i pensjonsordningene. Komiteen finner
det likevel hensiktsmessig å videreføre det konkurransefortrinn
det vil kunne være for eldre arbeidstakere å stå utenfor
ordningen, helt eller delvis, gjennom en adgang for foretakene til å gjøre
unntak fra denne regelen.
Utvalget uttaler om dette (NOU 1998:1 side 89):
«Som hovedregel vil opptjening av rettigheter
i en foretakspensjonsordning forutsette at man fortsatt er i arbeid.
Når arbeidstakeren går av med pensjon, er det naturlig
at opptjening i ordningen opphører. På denne bakgrunn
foreslår utvalget i utkastet § 3-10 (1)
at førtidspensjonerte arbeidstakere som hovedregel ikke skal
fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Forslaget innebærer
imidlertid fleksibilitet for arbeidsgiver ved at annet kan fastsettes
i regelverket eller i avtale om førtidspensjonering. Utnyttes
denne muligheten, vil førtidig fratreden ikke føre
til avkortning i pensjonsytelsene.
Mange eldre ønsker
fleksible muligheter for overgang fra arbeid til pensjon, for eksempel
ved å kombinere arbeid og pensjon. Ordningene med Avtalefestet Pensjon
(AFP) er innført for å imøtekomme eldre
arbeidstakeres behov for fleksibilitet i forhold til et pensjoneringstidspunkt
som er tidligere enn pensjonsalderen i folketrygden. Ordningene
kom i stand etter sentrale forhandlinger mellom LO og NHO. Andre
organisasjoner i arbeidslivet har senere fulgt etter. Spørsmålet
om fleksibel pensjonsalder for yrkesaktive ble tatt opp i forbindelse
med lønnsoppgjøret i 1988. I brev av 24.2.1988
til Landsorganisasjonen i Norge og daværende Norsk Arbeidsgiverforening
om inntektsoppgjøret for 1988, ga Regjeringen tilsagn om medvirkning
i oppgjøret under bestemte forutsetninger. På bl.a.
denne bakgrunn ble det inngått avtale med følgende
protokoll mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening
hvor det blant annet heter (utdrag):
«5.
AVTALEFESTET PENSJON (AFP)
AFP
gir eldre arbeidstakere med et langt arbeidsliv bak seg muligheten
til en verdig uttreden av arbeidslivet, selv om dette skjer før
pensjonsalder. Særlig i tider med stor arbeidsledighet
og svak økonomi, kan gode tidlig-pensjonsordninger brukes for å gi
eldre en kompensasjon for at de går ut av arbeidslivet.
På den andre side er det viktig at forholdene legges til
rette for at flere eldre fortsetter sin yrkesdeltakelse lenger enn
til pensjonsalderen, dersom de ønsker det. Eldre arbeidstakere
sitter inne med erfaring og ekspertise som er verdifull for foretakene. Utvalget
har vurdert om arbeidstakere som benytter seg av AFP, skal fortsette å tjene
opp pensjonsrettigheter fram til 67 år i en foretakspensjonsordning. Dersom
eldre arbeidstakere taper for mye når det gjelder muligheten
til opptjening av pensjon, vil ikke ordningen innebære
noe reelt alternativ for den enkelte arbeidstaker.
Utvalget
har lagt vekt på at AFP må innebære reell fleksibilitet,
og foreslår i utkastet § 3-10 (2) at
arbeidstakere som mottar AFP kan fortsette som medlem av pensjonsordningen
når dette følger av regelverket. Enten arbeidsgiveren
velger å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som
medlemmer, eller å la medlemskapet opphøre, skal
den regelen som velges gjelde alle arbeidstakere i foretaket som
benytter seg av AFP-ordningen.»
Departementet er enig i utvalgets forslag til hovedregel om at
førtidspensjonert arbeidstaker ikke skal være
medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer at opptjening
av pensjon i ordningen opphører, og at det ikke blir godskrevet
tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem
til oppnådd pensjonsalder på 67 år. At
førtidspensjonert arbeidstaker ikke regnes som medlem av
pensjonsordningen, fremgår av definisjonen av medlemmer
i § 1-2 annet ledd. Som medlem regnes for det
første arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Videre
regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstaker ved
oppnådd pensjonsalder, som medlem. Når medlemskapet
opphører og den førtidspensjonerte arbeidstakeren
trer ut av foretakspensjonsordningen, vil vedkommende få rett
til en fripolise. Denne kan inneholde uføredekning og pensjoner
til etterlatte, men den gir altså ikke godskrivning av
tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem
til førtidspensjonisten fyller 67 år og utbetaling
av alderspensjon starter.
For øvrig går departementet ikke inn for unntaksregelen
om at det skal kunne avtales eller fastsettes i regelverket at førtidspensjonerte
skal fortsette som medlem av pensjonsordningen og dermed tjene opp pensjon
etter førtidspensjoneringen. Departementet er innforstått
med at utkastet til unntaksregel er i samsvar med praksis, men mener
at prinsippet om deltakelse i arbeidslivet som en forutsetning for
pensjonsopptjening må veie tungt i denne sammenheng.
Departementet legger vekt på at fortsatt pensjonsopptjening
kan være et viktig moment for at en arbeidstaker velger å la
seg førtidspensjonere. En slik mulig virkning er uheldig,
da det etter departementets syn er ønskelig å stimulere
til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder. Dette
er nødvendig for å begrense økningen
i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Det vises
i denne sammenheng til at det foreslås i § 4-1
at pensjonsalderen ikke skal kunne settes lavere enn 67 år.
Det er i folketrygdloven innført forbedrede avkortingsregler
for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år.
Samtidig har man opphevet regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke
skal overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette er gjort for å belønne
arbeidsinnsats etter fylte 67 år. Å skape insentiver
i folketrygdlovgivningen for å få folk til å stå lenger
i arbeid harmonerer ikke med regler som innebærer at det
ikke vil få noen pensjonsmessige konsekvenser å gå av
med pensjon før man er 67 år i private pensjonsordninger.
Adgangen til å gå av med Avtalefestet Pensjon
(AFP) gir fleksibilitet i pensjonssystemet, ved at personer helt
ned i 62 år kan gå av etter eget valg med pensjon.
Finansdepartementet deler Sosial- og helsedepartementets syn om
at fleksibilitet og valgfrihet også bør kunne
koste noe for den som velger.
Departementet vil for øvrig vise til at Førtidspensjonsutvalget
har tatt stilling til dette spørsmålet i utredningen
om Fleksibel pensjonering (NOU 1998:19 side 62), avgitt til Finans-
og tolldepartementet 27. november 1998. Førtidspensjonsutvalget
skriver at det fra 1983 er blitt mulig å la førtidspensjonerte bli
stående i pensjonsordningen. Dette innebærer fortsatt
pensjonsopptjening i tjenestepensjonsordningen også etter
førtidspensjonering. Førtidspensjonsutvalget viser
til at denne unntaksregelen er foreslått videreført
i NOU 1998: 1. Førtidspensjonsutvalget mener at fortsatt
opptjening av tjenestepensjon kan nøytralisere eller motvirke
det insentivet til å stå i arbeid som ligger i
en avkortet pensjon ved et eventuelt tidliguttak. På denne
bakgrunn foreslår Førtidspensjonsutvalget at gjeldende
regler om private tjenestepensjonsordninger endres, slik at det
ikke lenger blir tillatt å opprettholde medlemskap i pensjonsordningen
for personer som mottar førtidspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-10 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer følgende
forslag til nytt annet ledd i § 3-10:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-10 (2) skal lyde:
(2) Arbeidstaker som mottar Avtalefestet Pensjon (AFP)
kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette
følger av regelverket.»
Som følge av dette forslaget må definisjonen
i § 1-2 (2) bokstav c endres. Det vises til flertallets merknader
i avsnitt 3.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at partene i arbeidslivet
har blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon (AFP)
med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre
tidligere enn den fastsatte pensjonsalderen på 67 år. Disse
medlemmer legger vekt på at AFP bør innebære
en reell fleksibilitet for arbeidstakerne. Disse medlemmer viser
til at Regjeringens forslag på dette punkt vil innebære
at mange eldre arbeidstakere i betydelig grad vil få avkortet
pensjonen dersom de benytter AFP-ordningen. Disse medlemmer viser
til at dette kan innebære at ordningen ikke blir noe reelt
alternativ for den enkelte arbeidstaker.
Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere
til høy yrkesdeltaking blant eldre, bl.a. for å ivareta
hensynene til økt forsørgelsesbyrde i framtida. Disse
medlemmer mener likevel at slike mål i første
rekke bør søkes oppfylt på annen måte
enn gjennom en svekkelse av rettighetene knyttet til inngåtte
avtaler. Disse medlemmer legger også vekt
på at arbeidsgiver uansett kan gi arbeidstakere fortsatt
opptjening etter fratreden, for eksempel gjennom kollektiv eller
individuell livrente, eller Individuell pensjonsavtale (IPA).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre er kjent med at Regjeringen etter
møte i Kontaktutvalget vil sette ned et forum for seniorpolitikk.
En del av forumets oppgaver/mandat vil være å vurdere
forholdet mellom pensjonsordninger og mulighetene for å gi
arbeidstakere som nærmer seg eller passerer pensjonsalderen økte
incentiver til å forbli yrkesaktive, samtidig som de som
har behov for det skal kunne tre tilbake fra yrkeslivet. I forståelse
med departementet har disse medlemmer derfor kommet
til at det ikke er naturlig nå å foreslå en
endring i forhold til dagens praksis, der det er mulig å opptjene
rettigheter i pensjonsordninger også for førtidspensjonerte
(med avtalefestet pensjon).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg til departementets vurdering om at
et tungtveiende prinsipp for pensjonsopptjening i skattestimulerte
pensjonsordninger må være deltakelse i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
mulighet for fortsatt pensjonsopptjening etter at man er førtidspensjonert
gjør førtidspensjonering mer attraktivt, og at
en slik mulighet dermed forsterker tendensen til lavere gjennomsnittlig
pensjoneringsalder.
Disse medlemmer legger stor vekt på å stimulere
til høy yrkesdeltaking blant eldre for å begrense økningen
i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Ved siden
av å redusere forsørgingsbyrden vil høy
yrkesdeltaking blant eldre i seg selv bidra til økt verdiskapning
og velferd i samfunnet. Disse medlemmer finner det
derfor rimelig at det stilles krav til de skattestimulerte foretakspensjonsordningene
som bidrar til en ønsket samfunnsutvikling, der tendensen
til økt tidligpensjonering reverseres.
Disse medlemmer viser til at dette spørsmålet
også har nær sammenheng med spørsmålet
om fleksibel pensjonering, som Regjeringen vil komme tilbake til
senere. Disse medlemmer mener det vil være
uheldig å fortsette å gi incentiver til tidligpensjonering
inntil det er etablert gode ordninger som også sikrer uttelling
ved å fortsette i arbeid utover den ordinære pensjonsalder,
slik at det gis klare incentiver til å stå lengre
i arbeid for dem som måtte ønske det.
Disse medlemmer slutter seg på denne bakgrunn
til departementets vurderinger og Regjeringens forslag om at førtidspensjonerte
arbeidstakere ikke skal være medlem av pensjonsordninger,
jf. § 3-10 (1).
Departementet er av den oppfatning at det er viktig å legge
til rette for at eldre og pensjonerte arbeidstakere kan stå i
arbeid etter inntrådt pensjonsalder. Denne fleksibiliteten
må også gjelde dersom vedkommende ønsker å fortsette
i redusert stilling. Det er flere hensyn som begrunner en slik løsning.
En høy grad av sysselsetting vil innebære at mange
er med på å finansiere velferdsgodene. For den
pensjonsberettigede som ønsker å bruke sine ressurser
på meningsfullt arbeid, er det viktig at arbeid etter pensjonsalderen
ikke fører til avkortning i pensjonen. Som omtalt under
utvalgets forslag er det i folketrygdloven innført forbedrede
avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom
67 og 70 år. Samtidig har man opphevet regelen om at summen
av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt.
Dette er gjort for å belønne arbeidsinnsats etter
fylte 67 år. Dersom slikt arbeid også fører
til økte pensjonsrettigheter, er det sannsynlig at dette
motiverer flere pensjonsberettigede til arbeidsinnsats.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag i lovforslaget § 3-11
første ledd om at arbeidstakere som fortsetter å arbeide
i foretaket etter oppnådd pensjonsalder beholder sitt medlemskap
i ordningen. Departementet foreslår at det i tillegg tilføyes
at de har opptjening etter § 4-5.
Departementet støtter forslaget i utkastet § 3-11 annet
ledd om at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen
bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren
mottar lønn fra foretaket. Bestemmelsen innebærer
at en arbeidstaker som har full lønn, ikke samtidig kan
få pensjon fra foretakets pensjonsordning. Departementet
mener i likhet med Kredittilsynet at utbetalingsbestemmelsen må forstås slik
at en arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder har
deltidsstilling og mottar f.eks. 75 pst. av den lønn han
mottok før pensjonsalderen, vil ha rett til 25 pst. av
den pensjon han ville ha vært berettiget til uten fortsatt
arbeid. Dersom lønnen blir lavere etter pensjonsalder,
skal en del av pensjonen kunne utbetales i tillegg til vedkommendes
lønn etter pensjonsalder, slik at f.eks. en lønnsnedgang
på 50 pst. vil gi rett til halv pensjon.
Når det gjelder opptjening av pensjonsrettigheter ved
arbeid etter pensjonsalderen, vises det til proposisjonens avsnitt
6.2.6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 3-11 om arbeidstakere som har oppnådd
pensjonsalderen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
departementets oppfatning hva gjelder adgangen til å stå i
arbeid etter inntrådt pensjonsalder, også hvis
vedkommende ønsker å fortsette i redusert stilling.
Det er derfor viktig at slik adgang også betyr adgang til
fortsatt deltagelse i pensjonsordning. Disse medlemmer er
derimot skeptisk til forslaget om at arbeidstagere som arbeider i
foretaket utover pensjonsalderen ikke skal ha rett til å få utbetalt
pensjon så lenge det arbeides. Dette betyr at arbeidstager
og arbeidsgiver mister den fleksibilitet de nå har til å avtale
kombinasjoner av pensjon og lønn. Etter disse medlemmers oppfatning
bør regelverket også være det samme enten
arbeidstakeren arbeider hos ny eller gammel arbeidsgiver.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at
arbeidstagere som arbeider i foretaket utover pensjonsalderen skal
ha rett til å få ubetalt pensjon, slik at det
blir mulig å fortsette den fleksibiliteten som ligger i
at partene kan avtale kombinasjoner av pensjon og lønn.»
Departementet går i likhet med utvalget inn for å videreføre
den alminnelige aldersgrensen på 67 år i tjenestepensjonsordninger,
jf. utvalgets utkast § 4-1. Departementet viser
til at en oppfølging av Velferdsmeldingen på dette
punktet er sentralt av hensyn til langsiktige arbeidsmarkeds- og
forsørgelseshensyn, og for å sikre at tjenestepensjonene
fortsatt skal være et supplement til folketrygden.
Departementet understreker at grunnlaget for skattefavorisering
av pensjonsordninger er at det er knyttet betingelser til ordningen
som bidrar til at bestemte pensjonspolitiske målsetninger
oppnås. Krav til pensjonsalder er én slik betingelse
som skal medvirke til at folk står lenge i arbeid. Det
vises i denne forbindelse til at yrkesdeltagelsen blant eldre gjennom lang
tid har vært avtakende og at det er viktig å snu denne
utviklingen. Dette er viktig blant annet for å sikre den
fremtidige finansieringen av pensjonsutbetalinger. Departementet
viser til at det både innen offentlig og privat sektor
er mulig å gå av med pensjon etter AFP-ordninger,
som på visse vilkår gir yrkesaktive adgang til å gå av
med tidligpensjon. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens
uførepensjon samt et AFP-tillegg. Ordningen i privat sektor
omfatter i dag tariffbundne medlemsbedrifter i NHO og bedrifter
utenfor NHO som har tariffavtaler med forbund innen LO. YS har en
tilsvarende avtale, og det er også opprettet en AFP-ordning
for ansatte innen bank- og finansnæringen. I offentlig
sektor er det avtalt en tilsvarende adgang til å gå av
med tidligpensjon. Det er en grunnleggende forskjell på disse
ordningene fordi tjenestepensjonen gir opptjente rettigheter som
beholdes selv om arbeidstakeren slutter før pensjonsalder,
mens adgangen til avtalefestet pensjon bortfaller hvis arbeidstaker
slutter i foretak med AFP-ordning på annen måte
eller tidspunkt enn med overgang til avtalefestet pensjon.
Videre er det både i privat og offentlig sektor fastsatt
lavere pensjonsalder innen visse yrkesgrupper for stillinger som
medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de
ansatte, eller krever at de ansatte har særlige fysiske
eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende
utført på forsvarlig måte. Disse bestemmelsene
er foreslått videreført i ny lov om foretakspensjon.
En generell adgang til å fastsette en lavere aldersgrense
i skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger gir etter departementets
syn en for dårlig mulighet for kontroll av om det er reelle
behov som ligger bak den lavere aldersgrensen.
Som nevnt ovenfor er målsettingen å heve den gjennomsnittlige
pensjoneringsalderen. Departementet viser i denne forbindelse til
at utvalget som har utredet fleksibel pensjonering (Førtidspensjonsutvalget), jf.
NOU 1998:19, mener at særaldersgrensene bør gjennomgås
av et uavhengig ekspertutvalg. Målet for en slik gjennomgang
må etter utvalgets mening være at omfanget av
særaldersgrenser reduseres og at aldersgrensene heves.
Etter Førtidspensjonsutvalgets oppfatning bør
imidlertid en omlegging av særaldersgrensesystemet være
forutsigbar, slik at personer med kort tid igjen til nådd
aldersgrense ikke omfattes av endringen. Departementet understreker
at personer som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette å arbeide
frem til fylte 67 år vil ha krav på uførepensjon fra
folketrygden. Departementet viser til at også mange tjenestepensjonsordninger
omfatter rett til uførepensjon.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å videreføre den alminnelige pensjonsalderen
på 67 år, sammen med adgangen til å fastsette
lavere pensjonsalder for visse stillinger, jf. § 4-1.
Komiteen viser til at spørsmålet
om pensjonsalder er drøftet blant annet i NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering
og i St.meld. nr. 1 (1999-2000) Nasjonalbudsjettet 2000.
Komiteen mener det er behov for økt fleksibilitet
og å snu trenden i retning av økende tidligpensjonering.
Tiltak for å oppnå dette må imidlertid
settes inn på alle relevante områder, ikke i regelverket
for private foretakspensjonsordninger alene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, mener det er viktig ut fra et rettferdighetsprinsipp
at det gjelder felles regler for pensjonsalder i private og offentlige
ordninger, og at det må være konsistens mellom
de supplerende pensjonsordningene og folketrygdens regelverk med
hensyn til pensjonsalder. Videre må utformingen av pensjonsordningene
og folketrygden ses i sammenheng med andre virkemidler for økt
fleksibilitet og mindre tidligpensjonering, som for eksempel skattesystemet.
Flertallet viser til at Regjeringen har varslet
at den vil arbeide videre med disse problemstillingene frem mot
Langtidsprogrammet 2002-2005, og mener det er hensiktsmessig å avvente
en samlet vurdering av eventuelle endringer.
Utvalget foreslår en heving av minstekravet til tjenestetid
fra 30 til 35 år for rett til fulle pensjonsytelser, jf.
utkastet § 4-2. Kravet kan settes høyere
enn dette, men ikke ut over 40 års tjenestetid. Tjenestetiden
regnes fra første arbeidsdag i foretaket.
Departementet går inn for å videreføre
minstekravet til opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser
på 30 år.
Departementet viser til at utvalgets forslag om økt minstekrav
til opptjeningstid fra 30 til 35 år har sin bakgrunn i
et ønske om å styrke motivasjonen til lengre yrkesdeltagelse.
Periodiseringen av pensjonsopptjeningen og premiebetalingen skjer
helt frem til pensjonsalder, uavhengig av hvilket tjenestetidskrav som
stilles for rett til fulle pensjonsytelser. Tjenestetidskravet sier
i utgangspunktet ingenting om når pensjonen er fullt opptjent,
kun om man har rett til full eller avkortet pensjon ved nådd
pensjonsalder. For arbeidstakere som ble tidlig yrkesaktive, vil
en slik økning av opptjeningstid ikke ha noen effekt ettersom krav
om tjenestetid uansett ikke vil utgjøre en begrensning
for muligheten til å oppnå full pensjon, selv
ved tidligpensjonering. Imidlertid vil et økt krav til
minste opptjeningstid for rett til full pensjon medvirke til at visse
grupper av arbeidstakere ville velge å stå lengre i
arbeid.
Departementet viser til at anmodningen til daværende
regjering fra et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen
om å utrede økt minstekrav til opptjeningstid
fra 30 til 35 år var betinget av at det skulle gjelde både
i offentlig og privat sektor. Pensjonsordningene i offentlig sektor
er organisert på en annen måte enn i privat sektor.
I statlig sektor er ordningen lovfestet i lov om Statens Pensjonskasse.
De kommunale ordningene er tariffestet. I henhold til forskrifter
kan en kommunal tjenestepensjon ikke gi bedre ytelser enn Statens
Pensjonskasse. En rekke mer spesielle forhold ved ordningene genererer
et samlet sett komplisert regelverk, og organiseringen innebærer
at endringer må gjennom omfattende prosedyrer. Departementet
viser videre til at spørsmålet om opptjeningstid
har viktige berøringspunkter med spørsmålet
om fleksibel pensjonering, jf. bl.a. NOU 1998:19. Det vil derfor
være behov for å vurdere spørsmålet
om opptjeningstid i en større sammenheng. På denne
bakgrunn har departementet ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå å øke
minstekravet til opptjening i de private tjenestepensjonsordningene
nå.
Departementet ser det ikke som hensiktsmessig at det innføres
en «besteårsregel» på for eksempel
30 år slik Likestillingsombudet foreslår. En slik
regel ville innebære at tjenestepensjonen ble beregnet
på grunnlag av de 30 årene i arbeidstakerens yrkeskarriere
som gir høyest pensjonsgrunnlag. Departementet viser blant
annet til at ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger bygger på et
konsept om at det er sluttlønnen som danner grunnlaget
for beregningen av pensjonen. En slik regel vil dessuten kunne bidra
til uklarhet med hensyn til fordelingen av kostnader i tilfeller hvor
opptjeningen skjer hos flere arbeidsgivere og det benyttes medregning.
Når det gjelder den foreslåtte maksimumsgrensen for
krav til minste opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser,
anser departementet det naturlig å legge folketrygdens
opptjeningstid på 40 år til grunn.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å videreføre minstekravet til opptjeningstid
for rett til fulle pensjonsytelser på 30 år i
de private foretakspensjonsordningene, jf. § 4-2.
Komiteen viser til at et flertall i sosialkomiteen ved
behandlingen av velferdsmeldingen gikk inn for å utrede økt
minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år, under betingelse
av at dette skulle gjelde både i offentlig og privat sektor.
Innføring av omsorgsopptjening var også et viktig
element ved en eventuell økning av minstekravet til opptjeningstid.
Komiteen viser til at departementet mener eventuelle
endringer i opptjeningstiden i de offentlige ordningene krever omfattende
prosedyrer og derfor vanskelig kan gjennomføres nå.
Dermed vil en eventuell endring i opptjeningstiden for foretakspensjon kun
gjelde i privat sektor, i strid med målet om likebehandling
mellom offentlige og private ordninger. Videre viser komiteen til
at utredningen om omsorgsopptjening har vist at det er vanskelig å lage
en modell som gir raske effekter og som er enkel å administrere,
og at det blant annet derfor ikke foreslås innført
en ordning med omsorgsopptjening.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, viser videre til at spørsmålet
om opptjeningstid har viktige berøringspunkter med spørsmålet
om fleksibel pensjonering, og derfor bør tas med i den
videre behandling av dette spørsmålet.
Departementet viser til at flertallet i sosialkomiteen ved behandlingen
av Velferdsmeldingen ba om at Regjeringen i forbindelse med forslag
om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven skulle komme tilbake
med utredning om innføring av omsorgsopptjening. Forslaget
om omsorgsopptjening må etter departementets syn ses i
sammenheng med forslaget om å øke minstekravet
til opptjeningstid til 35 år for rett til full pensjon.
Omsorgsopptjeningen skulle sørge for at personer med omsorg
for barn fortsatt skulle ha en reell mulighet til å opptjene
full pensjon.
Departementet har på bakgrunn av at det ikke foreslås å øke
minstekravet til opptjeningstid vurdert at det ikke er hensiktsmessig å innføre
en ordning med omsorgsopptjening i de private tjenestepensjonsordningene.
Departementet vil også peke på at lovfestet rett
til medlemskap under lovfestet permisjon, jf. § 3-7
første ledd, reduserer behovet for egne regler for omsorgsopptjent
pensjon.
Departementet viser i denne sammenheng til at arbeidsgruppen
som utredet omsorgsopptjening har pekt på at det med utgangspunkt
i omtalen av omsorgsopptjening i Velferdsmeldingen og innstillingen
til denne, ikke har vært mulig å utforme en modell
som gir raske effekter og som er enkel å administrere.
I forslaget var det lagt opp til å følge de samme vilkårene
for omsorgsopptjening som i folketrygden, først og fremst
fordi man da kunne basere seg på allerede kjente opplysninger.
Forslaget hadde imidlertid flere svakheter.
Departementet viser til at forslaget blant annet inneholdt en
regel om at en person som har opptjent rett til foretakspensjon
eller lignende under omsorgsfravær, ikke for samme tidsrom
kunne tjene opp omsorgspensjon. I og med at inntekten i et kalenderår ikke
nødvendigvis sammenfaller med perioden for omsorgsfravær
og - opptjening, og fordi man måtte ha vært utmeldt
av pensjonsordningen for å ha rett til omsorgspensjon,
ville en person som har hatt inntekt (over et visst nivå)
ikke omfattes av forslaget. Det er riktig som enkelte høringsinstanser
påpeker at dette forholdet i visse tilfeller vil føre
til overkompensasjon, eller rettere sagt overopptjening, for personer med
omsorgsfravær. Likeledes vil det forhold at et opptjeningsår
skulle gi rett til 1/35 av fulle ytelser etter pensjonsplanen
også kunne føre til noe overkompensasjon for personer
med omsorgsfravær, sett i forhold til personer som opptjener
pensjonen sin over en lengre periode enn 35 år og som følgelig
opptjener mindre enn 1/35 av fulle ytelser hvert år.
Komiteen viser til at en eventuell
innføring av omsorgsopptjening bør ses i sammenheng
med eventuell økt opptjeningstid for rett til full pensjon,
og at departementet mener det vil være problemer knyttet til
en ordning for omsorgsopptjening. Komiteen slutter
seg derfor til at det ikke innføres en slik ordning.
Som en oppfølging av Stortingets tilslutning i forbindelse
med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår utvalget
innføring av obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp
for tjenestepensjonsordninger, jf. utkastet § 4-3.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket
følges opp ved at det innføres et obligatorisk
lineært opptjeningsprinsipp i tjenestepensjonsordninger.
Departementet viser til at lineær opptjening innebærer
at pensjonsrettigheter opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid,
ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn.
Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven
et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen
som oppstod det året. Departementet har lagt vekt på at lineær
opptjening bidrar til at pensjonskostnader blir bedre synliggjort
ved at det ikke lenger vil være mulig for foretaket å skyve
pensjonskostnader foran seg som etter det tradisjonelle opptjeningsprinsipp.
Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning
av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet på grunn av høye
pensjonskostnader mot slutten av yrkeskarrieren. Videre er departementet
av den oppfatning at et lineært opptjeningsprinsipp virker
rimelig ved at det hvert år avsettes midler som tilsvarer
de pensjonsmessige merforpliktelsene som faktisk påløper
det året. Dette sikrer også sammenheng rent tidsmessig
mellom lønnsøkninger og de økte premieinnbetalinger disse økningene
medfører.
Departementet viser til at eventuelle økte pensjonskostnader
for bedriftene ved overgangen til lineær opptjening vil
være et midlertidig innfasingsspørsmål, avhengig
av alderssammensetningen i arbeidsstokken. I en overgangsfase kan
enkelte bedrifter få økte utgifter, mens andre
kan få reduserte. Kostnadene over hele innbetalingsperioden
vil imidlertid ikke endres nevneverdig, forutsatt at medlemmene blir
stående i ordningen frem til pensjonsalderen. Bedriftenes
kostnader kan imidlertid bli endret som følge av at personer
som slutter i bedriften før pensjonsalder vil kunne få endret
opptjent pensjon, og dermed endret fripolise, i forhold til dagens
system. Videre viser departementet til at tilskudd til premiefondet
også er berettiget til inntektsfradrag og at foretakene
dermed har en betydelig anledning til å utjevne utbetalingsevne
over tid.
Departementet viser videre til at det er foreslått en overgangsperiode
på 10 år i denne sammenhengen, jf. proposisjonens
avsnitt 18.4.2. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak
ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende
premiereserve. Midler i premiefondet vil kunne benyttes til å dekke
opp manglende premiereserve.
Komiteen slutter seg til forslaget
i § 4-3 om at det innføres et obligatorisk
lineært opptjeningsprinsipp i foretakspensjonsordningene.
Det bidrar til at pensjonskostnadene blir bedre synliggjort, ved
at det ikke blir mulig å skyve pensjonskostnadene på samme måte
som det er mulighet for med dagens opptjeningsprinsipp. Komiteen legger
vekt på at dette kan bidra til å motvirke tendensene
til utstøting av eldre arbeidstagere fra arbeidsmarkedet.
Som nevnt i proposisjonens avsnitt 5.2.5, legger utvalget, for å følge
arbeidslinjen i Velferdsmeldingen, vekt på å styrke
deltidsansattes muligheter for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger.
Etter utkastet § 3-5 annet ledd skal opptjent
pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling utgjøre en forholdsmessig
del av den pensjon som ville vært opptjent dersom arbeidstakeren
hadde hatt fulltidsstilling. Grensen for å kunne holde
deltidsansatte utenfor ordningen foreslås redusert fra
arbeidstid tilsvarende 50 pst. av full stilling til 20 pst. av full
stilling, jf. utkastet § 3-5 første ledd.
Utvalget foreslår ut fra dette at ved overgang fra fulltidsstilling
til deltidsstilling innen et foretak, skal opptjent pensjon for
tjenestetid etter stillingsskiftet utgjøre en forholdsmessig
del av pensjonen som ville vært opptjent i full stilling,
jf. utkastet § 4-4 første ledd. Utvalget
foreslår at dersom en arbeidstaker ved oppnådd
pensjonsalder har en samlet tjenestetid i det samme foretaket ut
over det som følger av utkastet § 4-2
kan det ses bort fra at tjenestetid ut over det fastsatte minste
antall år er i deltidsstilling.
Ved skifte av stilling som medfører redusert lønn, uten
endring av stillingsandel, foreslår utvalget at retten
til pensjon etter pensjonsplanen fra og med endringstidspunktet
beregnes etter den nye lønnen med mindre regelverket fastsetter
at høyere lønn skal legges til grunn, jf. § 4-4
annet ledd bokstav a. I henhold til utkastet § 4-4
annet ledd bokstav b skal tjenestetiden før endringstidspunktet
medregnes. Utvalget foreslår at det skal utstedes en fripolise
etter reglene i §§ 4-7 til 4-9 som sikrer
arbeidstakeren rett til opptjent pensjon knyttet til differansen
mellom ny og gammel lønn ved lønnsendring som
nevnt ovenfor, jf. utkastet § 4-4 annet ledd bokstav
c.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at opptjent
pensjon etter overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling
i et foretak skal utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen
som ville vært opptjent ved full stilling. Departementet
legger vekt på at forslaget styrker de deltidsansattes
mulighet til opptjening av pensjon i forhold til dagens regler.
Når det gjelder utvalgets forslag om at det ved skifte
av stilling som medfører redusert lønn skal være mulig å se
bort fra lønnsreduksjonen ved beregning av pensjon, viser
Kredittilsynet i sin høringsuttalelse til at dette vil
stride mot forholdsmessighetsprinsippet. Kredittilsynet mener at
dersom forslaget opprettholdes, bør det kun gis anledning
til å se bort fra lønnsreduksjoner de siste årene
før pensjonsalderen. Departementet slutter seg til Kredittilsynets
vurderinger på dette punktet. Departementet mener imidlertid
at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at denne perioden utvides
i forhold til Kredittilsynets forslag. Departementet vil på denne
bakgrunn foreslå at det ved beregning av pensjon skal være
mulig å se bort fra lønnsreduksjoner ved skifte
av stilling som medfører redusert lønn de siste
10 årene før pensjonsalder.
Når det gjelder forslaget om at utstedelse av fripolise
ved stillingsendring som medfører redusert lønn, viser
departementet til at det er foreslått en adgang til å slå sammen
fripoliser. Departementet viser videre til at opprettelsen av et
fripoliseregister som foreslått, jf. proposisjonens avsnitt
6.2.11, kan avhjelpe den eventuelle manglende oversikt et stort
antall fripoliser måtte medføre.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-4 om skifte av stilling i foretaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre visert til at departementet her foreslår
utstedelse av fripolise med stillingsendring som medfører
redusert lønn. Med de foreslåtte metoder vil antallet
fripoliser kunne stige vesentlig. Disse medlemmer foreslår
derfor at det ikke utstedes fripolise der den forsikrede fortsatt er
medlem av ordningen, men blir stående med fripolisebeløpet
som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.
Departementet viser til at det er foreslått adgang til å slå sammen
fripoliser, samt opprettelse av et fripoliseregister, og at dette
vil avhjelpe den eventuelle manglende oversikt over et stort antall
fripoliser. Disse medlemmer mener dette ikke er tilstrekkelig
argument, og vil derfor fremme forslag om endringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at
det ikke utstedes fripoliser der den forsikrede fortsatt er medlem
av pensjonsordningen. Fripolisebeløpet blir stående
som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.»
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstakere
som ikke har oppnådd full pensjon ved nådd pensjonsalder
og som fortsetter i stillingen etter dette, skal godskrives etterfølgende
tjenestetid. Etter departementets syn er forslaget viktig ved at
det gir insentiver til fortsatt yrkesdeltagelse. Av samme årsak
støtter departementet utvalgets forslag om at det for arbeidstakere
som ved oppnådd pensjonsalder allerede har opptjent full
pensjon skal foretas omregning av pensjonen ved fratredelse på grunnlag
av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon dersom
arbeidstakeren velger å fortsette i arbeid.
Departementet viser i denne forbindelse til NHOs høringsuttalelse
om at det er uakseptabelt at pensjonene skal være fullfinansiert
på et tidligere tidspunkt enn etter dagens regler. Departementet
understreker at det kun er i de tilfellene medlemmet ikke har opptjent
full pensjon ved oppnådd pensjonsalder at det skal være
mulig å fortsette å opptjene pensjon.
Departementet er ikke enig med Norsk Flygerforbund i at retten
til omregning av ytelsene ved fratredelsestidspunktet også bør
gjelde en arbeidstaker som ved arbeid etter pensjonsalder har oppnådd
høyere eller full opptjening. Departementet viser til at
et av vilkårene for skattefavorisering av tjenestepensjonsordningene
er begrensninger i pensjonsytelsene. Departementet vil derfor ikke
gå inn på forslag som innebærer at det
blir mulig å tjene opp mer enn full pensjon. For å stimulere
eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid, mener departementet
likevel det er rimelig å belønne arbeidsinnsats
ut over pensjonsalderen som foreslått.
At arbeidstakere skal ha krav på å arbeide
utover aldersgrensen, samtidig som de skal kunne opptjene ytterligere
pensjonsrett, vil isolert sett innebære kostnader for foretakene.
Gitt at det er behov for arbeidskraften, vil imidlertid alternativet
for bedriften være å ansette en ny arbeider som
måtte innmeldes i pensjonsordningen og som det også måtte
foretas innbetalinger til pensjonsordningen for. Overgangen til
et lineært opptjeningsprinsipp bidrar dessuten til at økningen
i premieinnbetalingene blir svakere enn ved tradisjonell opptjening
i den siste delen av yrkeskarrieren.
Departementet viser videre til at for personer som fortsetter
i stillingen etter nådd pensjonsalder vil pensjonen omregnes
slik at de vil få utbetalt høyere pensjon i den
resterende levetid. Dette forholdet gjør at en del eldre
arbeidstakere i praksis kan godta lavere lønn eller ingen
lønnsstigning i den aktuelle perioden. Departementet antar
at bedriftens merkostnader ved å la personer opptjene pensjon
i de tre årene etter nådd pensjonsalder således
vil være beskjedne.
Departementet viser til at foretakene i praksis har hatt stor
innflytelse når det gjelder å avgjøre
om eldre arbeidstakere får fortsette i stillingen utover
den fastsatte pensjonsalderen. Det vises i denne forbindelse til NOU
1994:2 «Fra arbeid til pensjon» side 212 hvor det
heter:
«Det er blant annet praksis for, alminnelig antatt og
dessuten fastslått i norsk rettspraksis at en arbeidstaker
plikter å fratre - endog uten oppsigelse - dersom det ved
bedriften er innført en forsvarlig tjenestepensjonsordning
med lavere uttaksalder enn 70 år, eksempelvis 67 år.
En har også eksempler på dommer om oppsigelse
ved lavere alder i yrker hvor det er avtaler med slike aldersbestemmelser.»
I Velferdsmeldingen er det vist til at pensjonsforsikringsutvalget
har foreslått lovendring som gjør slutt på den
foreliggende praksisen. Etter utvalgets mening skal hovedregelen
være at frem til fylte 70 år skal det faktum at
arbeidstakeren har rett til pensjon, enten det er fra folketrygden,
fra en offentlig eller privat tjenestepensjonsordning eller fra
en hvilken som helst annen kilde, aldri i seg selv være
grunn til saklig oppsigelse, eller på annen måte
bringe arbeidsforholdet til opphør uten arbeidstakerens
samtykke. Dette er planlagt fulgt opp ved en endring av arbeidsmiljøloven § 60
nr. 3 om oppsigelsesvern. Spørsmålet om medlemskap
i tjenestepensjonsordning som grunnlag for oppsigelse er fulgt opp
i utredningen fra Førtidspensjonsutvalget, jf. NOU 1998:19 «Fleksibel
pensjonering». Førtidspensjonsutvalget viser til
at det både i Lund-utvalget, Hylland-utvalget og i Velferdsmeldingen
ble ansett som viktig at nådd pensjonsalder i seg selv
ikke skulle være saklig grunn til oppsigelse og påpeker
at det ikke er fremmet noe lovforslag for å forhindre en
slik praksis. Dette utvalget uttaler videre, jf. punkt 3.3.1.5:
«Problemstillingen knytter seg til den saklighetsvurdering
som skal foretas ved oppsigelse. De eldre er en viktig ressurs og
bør ha tilsvarende rett til arbeid som personer i andre
aldersgrupper. Eldre bør derfor sikres reell valgfrihet
til å fortsette fram til fylte 70 år.
(...)
Utvalget
foreslår at det fremmes forslag om lovendring som utelukker
at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse.
Utvalget mener det er påkrevet at et slikt forslag fremmes
snarest mulig.»
Departementet støtter utvalgets oppfatning av Stortingets
innstilling til Velferdsmeldingen, og er enig i at det ikke skal
være aktuelt å godta oppnådd aldersgrense
i tjenestepensjonsordning som oppsigelsesgrunn. Departementet har
vurdert å spesifisere dette i § 5-1,
men har som utvalget kommet til at prinsippet om fortsatt opptjening
etter §§ 3-11 og 4-5 klart tilsier at
oppnådd aldersgrense ikke kan være oppsigelsesgrunn.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-5, og viser til at spørsmålet
om pensjonsregler for medlemmer som fortsetter i stillingen etter å ha nådd
pensjonsalderen vil være et viktig spørsmål
i Regjeringens videre arbeid med fleksibel pensjonering.
Utvalget legger til grunn at et medlem som slutter i foretaket
uten rett til straks begynnende pensjon, opphører å være
medlem av pensjonsordningen ved fratredelsen.
Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid
for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve
ved fratreden til 12 måneder, jf. utkastet § 4-6
annet ledd.
Departementet mener, i tråd med utvalgets forslag, at
Stortingets tilslutning til Velferdsmeldingen bør følges
opp ved at minstekravet til medlemstid for rett til å beholde
pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden reduseres
til 12 måneder. Departementet slutter seg også til
utvalgets forslag om at arbeidstakerne skal tas opp som medlem i
pensjonsordningen allerede fra første arbeidsdag i foretaket.
Etter dagens regler kan det gå tre år før
arbeidstaker har rett til å beholde opptjente rettigheter,
og opp til fem år før (yngre) arbeidstakere ble
tatt opp i ordningen. Departementet er enig i at utvalgets forslag
på dette punktet ivaretar det som er sagt i Velferdsmeldingen.
Departementet mener i likhet med utvalget at pensjonen er en del
av arbeidsavtalen og at 3 år uten rett til å få med seg
opptjente rettigheter ved fratreden er for lenge og vil kunne hindre
mobiliteten i arbeidsmarkedet. Når det gjelder eventuelt økte
kostnader som følge av at et større antall fripoliser
enn tidligere skal administreres, mener departementet at dette ikke
er et tilstrekkelig argument mot å gi arbeidstakerne de
rettigheter de bør ha krav på. Departementet viser
dessuten til at utvalgets forslag vedrørende fripoliser,
jf. omtalen i proposisjonens avsnitt 6.2.8, vil bidra til å forenkle
administrasjonen ved at forslaget innebærer at det vil
bli utstedt færre små fripoliser.
Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å særskilt
regulere opphør av medlemskap for en som arbeidsgiver mener
har gjort seg skyldig i noe som gir grunnlag for oppsigelse. Medlemskapet
skal opphøre på samme tidspunkt som ansettelsesforholdet
opphører.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-6 om opphør av medlemskap.
Utvalget fastslår i utkastet § 4-7
retten til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med
opptjent pensjon. Er opptjent årlig alderspensjon mindre
enn 10 pst. av G, har medlemmet likevel bare rett til at tilhørende
premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning,
Individuell pensjonsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring.
I foretakspensjonsordninger organisert i livsforsikringsselskaper,
skal livsforsikringsselskapet utstede fripoliser til personer som
slutter i foretaket med rett til fripolise, jf. utkastet § 4-7
annet ledd. Pensjonskasser skal som hovedregel inngå avtale
med et livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser, jf. utkastet § 4-8.
Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom livsforsikringsselskapet
eller pensjonskassen som utsteder fripolisen og mottakeren, jf.
utkastet § 4-9 første ledd.
Etter utkastet § 4-9 annet ledd skal fortsettelsesforsikring
som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 tegnes
på samme vilkår som fripolisen, men likevel slik
at forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon
og pensjon til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon.
Utkastet § 4-9 annet ledd går gjennom
denne utvidelsesadgangen lenger enn forsikringsavtaleloven § 19-7.
Utvalget mener at reglene ikke bør stenge for muligheten
til å velge slike utvidelser. Nærmere vilkår
for en utvidelse som nevnt i utkastet § 4-9 annet
ledd må imidlertid avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet.
For å unngå mulig seleksjon kan det f.eks. tenkes
at det kan være aktuelt med krav om helseprøving
m.v. og at det benyttes en annen premietariff for at livsforsikringsselskapet
skal godta en slik utvidelse. Dette er forhold som livsforsikringsselskapet
må ta stilling til.
Mobiliteten i arbeidsmarkedet er stigende, og det er i større
grad blitt aktuelt at personer i løpet av yrkeskarrieren
er medlem av ulike foretakspensjonsordninger med ulik pensjonsalder.
Hvis fratredelsesalder er høyere enn pensjonsalder etter
fripolisen, ønsker utvalget å gi adgang til å omregne
ytelsene fra fripolisen slik at disse kommer til utbetaling fra
faktisk fratreden. Dette er tatt inn i utkastet § 4-9
tredje ledd. For tilfeller hvor fripoliser har pensjonsalder over
67 år, foreslår utvalget i § 4-9
fjerde ledd at arbeidstaker kan kreve å få utbetalt
ytelsene fra fripolisen tidligere, men ikke tidligere enn den alminnelige
pensjonsalderen i foretakspensjonsordninger på 67 år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til hovedregel
om rett til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med
opptjent pensjon.
Utvalget foreslår at dersom opptjent årlig
alderspensjon er mindre enn 10 pst. av G, skal medlemmet bare ha
rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført
til annen tjenestepensjonsordning, individuell pensjonsforsikringsavtale
(IPA) eller fortsettelsesforsikring. Departementet vil understreke
at overføring til IPA må skje til en pensjonsforsikringsavtale og
ikke til en ren spareavtale.
Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse
fra Kredittilsynet og har merket seg at det er motstrid mellom utvalgets
lovforslag og kommentarene til lovforslaget med hensyn til om den nevnte
grense gjelder opptjent årlig alderspensjon eller opparbeidet
premiereserve.
Hvilken grense som skal oppstilles, må etter departementets
oppfatning bygge på en avveining mellom hensynet til arbeidstakernes
rettigheter og administrative forhold. Gjennomsnittlig årlig
premie for personer tilknyttet tjenestepensjonsordninger ligger
i dag på om lag kr 16 000. Departementet
viser til at det for mange arbeidstakere vil ta lang tid å tjene
opp en reserve som tilsvarer en årlig pensjon på 10
pst. av G. Dette gjelder spesielt lavtlønte arbeidstakere.
Departementet viser videre til at sammenhengen mellom årlig
premie og årlig opptjent pensjon vil avhenge av i hvilken
del av opptjeningsperioden opptjeningen skjer. En årlig
premie på kr 16 000 vil eksempelvis gi rett
til en langt høyere årlig alderspensjon dersom
innbetalingen skjer tidlig i opptjeningsperioden enn dersom den
skjer nærmere pensjonsalderen. Departementet finner det
ikke hensiktsmessig å la rettigheten til fripolise avhenge
av arbeidstakerens alder slik utvalgets forslag i praksis gjør,
og foreslår i stedet å knytte retten til fripolise
til opptjent premiereserve.
Departementet legger imidlertid vekt på at det er visse
faste kostnader knyttet til administrasjonen av premiereserver,
slik at kostnadene forbundet med administrasjonen av svært
små premiereserver vil kunne overstige forventet avkastningen
på reservene. Det anses derfor ikke hensiktsmessig at premiereserver
på under 50 pst. av G for medlemmer som slutter i foretaket
overføres til fripolise. Denne grensen ivaretar etter departementets
oppfatning realiteten i utvalgets forslag. Departementet viser til
at utvalgets forslag både når det gjelder rett
til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold og rett til fripolise
utvider arbeidstakernes rettigheter betraktelig i forhold til dagens
regelverk. Videre viser departementet til at retten til å slå sammen
fripoliser vil føre til at flere små fripoliser
kan slås sammen og dermed til at færre rettigheter
vil gå tapt for arbeidstakerne.
Departementet viser til at det ikke er tatt inn regler om helseprøving
i lovforslaget. Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning
av at vilkår for en eventuell utvidelse av fortsettelsesforsikring
til også å omfatte uførepensjon og pensjon
til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon må avtales
mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. Et eventuelt krav om
helseprøving i denne forbindelse må således
vurderes av forsikringsselskapet.
Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering når
det gjelder å endre formuleringen «rett til å kreve at
tilhørende premiereserve» til «rett til
at tilhørende premiereserve» i § 4-7
første ledd siste punktum, og har tatt Kredittilsynets
forslag til følge.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til regler om fripolise, jf. §§ 4-7,
4-8 og 4-9.
Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen
om forbud mot flytting av fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Utvalget foreslår likevel
unntak for utenlandske statsborgere med mindre enn tre års
botid i Norge. Utenlandske statsborgere med mindre enn tre års
botid i Norge har ikke krav på alderspensjon fra folketrygden,
jf. folketrygdloven §§ 19-2 og 3-5 siste
ledd. Foretakspensjonsordninger er nettoordninger knyttet til standardberegnet
folketrygd. Personer som ikke er obligatorisk trygdet etter lov
om folketrygd, kan ikke være medlem i foretakspensjonsordninger
med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen,
jf. § 3-2 tredje ledd i utkastet. For utenlandske
statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, som
slutter i foretaket med rett til opptjent pensjon og som deretter bosetter
seg i utlandet, bør det derfor etter utvalgets vurdering
være adgang til å flytte fripoliserettigheter til
livsforsikringsselskap i utlandet, jf. utkastet § 4-10 første
ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt skal være
forbud mot å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Hovedbegrunnelsen for dette er at
utenlandske livsforsikringsselskaper normalt ikke oppfyller de produktkrav
som stilles som vilkår for skattefavorisering i Norge.
Det vises i denne forbindelse til at det ikke skal kunne tegnes
kontrakt om foretakspensjon i utenlandsk livsforsikringsselskap
som ikke er etablert i Norge. Departementet støtter imidlertid
utvalgets forslag om at det i enkelte særskilte tilfeller
skal være mulig å flytte fripoliserettigheter
til utlandet. Departementet understreker at dette kun vil gjelde
relativt små fripoliser for personer som ikke lengre har
tilknytning til Norge og som således heller ikke er medlem
i norsk folketrygd. Disse fripolisene vil som oftest utgjøre
en liten del av den pensjon vedkommende opparbeider seg over et
helt arbeidsliv. Departementet anser det uproblematisk at det åpnes
for en slik adgang i særskilte tilfeller. I de tilfeller
der de opptjente rettigheter/premiereserven er svært
små anses det uhensiktsmessig å pålegge
norske foretak å fortsette å administrere ordningen
for tidligere korttidstilsatte uten tilknytning til Norge. Departementet
anser det heller ikke hensiktsmessig å i hver enkelt sak
vurdere om det utenlandske selskapet det søkes om flytting
til oppfyller vilkårene etter norsk lovgivning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-10 om utenlandske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bestemmelsen om utenlandske statsborgere i større grad
bør vurderes i lys av en forventet utvikling innenfor et
nordisk arbeidsmarked med større mobilitet og konserndannelser over
landegrensene.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket
følges opp ved at regelen om valgfri medregning videreføres.
Departementet er videre enig i at det av hensyn til arbeidstakerne
er behov for mer sammenfallende prosedyrer mellom foretakene når
medregning benyttes.
Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at det
ikke skal kunne stilles som vilkår at premiereserven overføres
til ny ordning dersom medregning benyttes. Departementet viser i
denne forbindelse til at fripolisen utgjør et eget rettsforhold
mellom arbeidstakeren og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen
som har utstedt den, jf. lovutkastet § 4-9 første
ledd. Dette innebærer at de forsikrede har eiendomsretten
til de opptjente rettigheter og at det ikke kan disponeres over
disse midlene uten samtykke fra eierne.
Når det gjelder forslaget fra utvalgets mindretall om
at medregningsreglene gis en tilføyelse som gir arbeidsgiver
adgang til å redusere pensjonene med et beløp
tilsvarende differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere
pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til i
den nye ordningen, er departementet enig i at det virker rimelig
at en arbeidstaker som skifter arbeidsgiver ikke skal kunne opptjene
en større samlet pensjon enn en arbeidstaker som blir værende
hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Departementet
legger imidlertid vekt på at en slik tilføyelse
vil kunne føre til administrative merkostnader ved medregning
i de tilfeller der premiereserven ikke overføres, dersom
en samtidig krever en årlig omregning av ytelser for å ta
hensyn til endringer i verdien av fripoliser. Alternativt kan justering
for tidligere opptjente rettigheter foretas når arbeidstakeren
blir alderspensjonist, eller eventuelt ved tidligere inntruffet
uførhet eller død. Dette ville imidlertid føre
til dårligere oversikt over de til enhver tid opptjente
rettigheter.
Departementet anser det mer hensiktsmessig som Kredittilsynet
alternativt foreslår å stille som vilkår for
medregning at tilhørende premiereserve overføres. En
slik løsning fremstår etter departementets vurdering
som en rimelig avveining mellom de ulike hensyn og medfører
ikke merkostnader for foretakene. Reglene for medregning, jf. §§ 4-11
og 4-13 er endret i tråd med dette. Som nevnt legger departementet
vekt på å sikre medlemmene rett til å motsette
seg overføring av premiereserve fra en gammel til en ny tjenestepensjonsordning
som har fastsatt regler for medregning. På denne bakgrunn
er det i § 4-11 tredje ledd annet punktum tatt
inn en regel som fastslår at overføring krever
samtykke fra medlemmet.
Bankenes Arbeidsgiverforening mener det er en forutsetning ved
medregning at fripoliser med ulik dekning når det gjelder
etterlattepensjoner kan slås sammen og omregnes slik at
de passer i en ny pensjonsplan. Departementet viser i denne forbindelse
til at det i § 4-15 er foreslått regler
om sammenslåing av fripoliser. § 4-15
tredje ledd fastslår at Kongen kan fastsette nærmere
regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås
sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner.
Departementet vil i denne sammenheng understreke at det ikke vil
være mulig å overføre fripolise knyttet
til uføre- eller etterlattepensjon for å dekke
opp eventuell manglende premiereserve knyttet til alderspensjon
i en ny ordning. Dersom medlemskap i en ny ordning kun gir rett
til alderspensjon, kan fripolise knyttet til uføre- eller
etterlattepensjon ikke overføres.
Departementet viser til at de offentlige pensjonsordningene normalt
ikke tar hensyn til rettigheter opptjent i private pensjonsordninger.
Dette har sammenheng med at de private pensjonsordningene ikke går
inn under Samordningslovens bestemmelser og at de offentlige ordningene
er bruttoordninger, mens de private er nettoordninger. Akademikerne
gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at en forutsetning
for å lovfeste medregning mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger
er at dette også skal gjelde overgang fra det private til
det offentlige. Departementet understreker at det ikke vil være
aktuelt å gjøre prinsippet om medregning av tidligere
rettigheter gjeldende ved overgang fra det private til det offentlige,
blant annet fordi dette ville innebære at bruttogarantien
måtte gjøres gjeldende også for den delen av
opptjeningen som har skjedd i privat sektor.
Departementet viser til at vilkåret om overføring av
premiereserve ved medregning av tidligere opptjente rettigheter
medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å medregne
opptjente rettigheter fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse
Forsikring til private tjenestepensjonsordninger. Også det
faktum at de offentlige pensjonsordningene på en rekke
punkter er svært forskjellig fra de private pensjonsordningene
kan tilsi at oppsatte rettigheter i offentlige ordninger heller
ikke bør danne grunnlag for medregning i private ordninger.
Departementet har lagt vekt på å likebehandle
de to ovenfor nevnte tilfellene i forhold til medregning av tidligere
opptjente rettigheter. Departementet har på denne bakgrunn
foreslått at det verken skal være adgang til å medregne
rettigheter opptjent i offentlige tjenestepensjonsordninger i private
tjenestepensjonsordninger, eller omvendt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 4-12 (1) og (2) og § 4-13
(1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at
departementets forslag til § 4-12 innebærer
en komplisert og fordyrende prosess hver gang en arbeidstager skifter
stilling og flytter til en bedrift som medregner ansiennitet. I
hvert slikt tilfelle må aktuar foreta en komplisert beregning
av hvor lang tjenestetid premiereserven fra den ene pensjonsordningen
gir av tjenestetid i den neste. Samtidig kan det være vanskelig å kontrollere
regnestykket, og en slik regel kan også bidra til forvirring
om hvilken opptjeningstid man faktisk har.
Flertallet vil videre peke på at den
foreslåtte regel vil kunne innebære at godskrevet
ansiennitet blir mindre jo større lønnsøkning
arbeidstakeren får ved skifte av stilling, og at regelen
lett kan omgås ved at lønnsøkningen først
gjennomføres etter noen måneder, det vil si etter
at medregnings-beregningen er gjort.
Flertallet viser videre til at også § 4-12
vil kunne innebære store administrative kostnader i forhold
til de som regel marginale overskudd som sikres gjennom fripolise.
Flertallet foreslår derfor at det som
en forenkling gis adgang til at tillegget i tjenestetid settes lik tjenestetiden
i den foregående ordningen, samtidig som premiereserven
overføres i sin helhet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 4-12 nytt 3. ledd skal lyde:
(3) Foretaket kan likevel beslutte at ved medregning av
tjenestetid for medlemskap i annen pensjonsordning skal tillegget
i tjenestetid settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen,
og fradraget i pensjonsytelsene lik de pensjonsytelser som vil tilsvare
premiereservern fra den tidligere ordningen.»
Utvalget har i tråd med vurderingene i Velferdsmeldingen
og i Stortingets innstilling sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge
hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister i utkastet.
Utvalget viser til at også for offentlige utredningsoppgaver
og til generelle statistikkformål vil slik oversikt være
av stor nytte. Utvalget viser også til at registeret dekker
de registerbehov som en omsorgspoolen, jf. utkastet § 4-15,
vil ha når det gjelder medlemskap i foretakspensjonsordninger,
og således vil lette registreringen av omsorgsopptjent
pensjon.
Utkastet § 4-20 sier at fripoliser fra foretakspensjonsordninger
som er godkjent etter denne loven skal registreres i registeret.
Også eldre fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven skal registreres, om ikke sterke praktiske hensyn
taler for andre løsninger. Selve utformingen av registeret
vil gjøres gjennom forskrift med hjemmel i denne lov, når
det besluttes opprettet.
Utvalget foreslår i § 4-21 at en arbeidstaker
som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, kan
kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen
og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede
rettigheter. Dette gjelder også i tilfelle av flytting
som nevnt i § 4-9.
Ved sammenslåingen av fripoliser som gir ulike rettigheter,
foreslår utvalget at det skal foretas omregning av alderspensjon
på grunnlag av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet,
jf. utkastet § 4-21. Samlet kontantverdi skal
være den samme før og etter omregningen. Det kan
ikke legges til grunn en lavere pensjonsalder enn 67 år
med mindre pensjonsalderen etter alle fripolisene er lavere enn 67 år.
Fripolise som gir rett til utbetaling av pensjon når krav
om sammenslåing fremsettes, omfattes ikke av sammenslåing
med mindre pensjonsinnretningen samtykker.
Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av
rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder
regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner
fordi slike kan by på særlige forsikringstekniske
omregningsproblemer.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å følge
opp Stortingets merknad ved å foreslå en hjemmel
for opprettelse av et fripoliseregister. Departementet viser til
at bestemmelser i det nye lovforslaget kan medføre at det
blir utstedt flere fripoliser enn tidligere, og at det kan være
behov for en samlet oversikt over opptjente rettigheter.
Kostnadene ved etableringen av et slikt register vil avhenge
av at det etableres effektiv informasjonsutlevering. Som Norges
Forsikringsforbund påpeker er tilsvarende opplysninger
allerede i dag tilgjengelige i selskapene. Et slikt register vil
også være av stor nytte for offentlige utredningsoppgaver
og til generelle statistikkformål. Den nærmere
bruken av registeret vil eventuelt fastsettes i forskrift.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstaker
som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, skal
kunne kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen
og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede
rettigheter. Departementet registrerer at den foreslåtte
adgangen til å slå sammen fripoliser har fått
tilslutning blant de høringsinstansene som har uttalt seg.
Departementet ser slik sammenslåingsadgang som nyttig,
i det den vil redusere antallet fripoliser og dermed omfanget av administrasjon
knyttet til disse.
Departementet er enig med høringsinstanser som påpeker
at adgangen til å slå sammen fripoliser isolert sett
vil redusere antall fripoliser. Dette må også ses
i sammenheng med forsikringstakers adgang til flytting av fripoliser,
som innebærer at fripolisene kan flyttes til samme pensjonsordning
før sammenslåing. Et fripoliseregister vil likevel
kunne gi nyttig informasjon om omfang og verdi av fripoliser. Departementet
vil derfor ved vurderingen av om et slikt register faktisk skal
opprettes blant annet ta hensyn til om adgangen til å slå sammen
fripoliser i vesentlig grad vil redusere et slikt behov.
Når det gjelder retten til å velge i hvilket
livsforsikringsselskap en fripolise skal stå,
viser departementet til at lovforslaget § 4-9
femte ledd viderefører gjeldende flytterett for fripoliser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til hjemmel for opprettelse av fripoliseregister, jf. § 4-14.
Komiteen vil understreke behovet for at den enkelte
ansatte får en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter
i ulike arbeidsforhold, og at en eventuell opprettelse av et fripoliseregister
vil kunne bidra til dette. Komiteen mener videre
det vil være naturlig om også de offentlige tjenestepensjonsordningene
blir inkludert i et slikt fripoliseregister, slik at all informasjon
blir samlet på ett sted. Komiteen ber Regjeringen
komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag knyttet til
dette før et fripoliseregister eventuelt opprettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-15
om sammenslåing av fripoliser.
Utvalget har i sitt utkast lagt vekt på å lage
regler for utformingen av alderspensjon som følger forholdsmessighetsprinsippet
og som ellers er i overensstemmelse med de retningslinjer Stortinget
har gitt, særlig med hensyn til forholdet til folketrygden.
Foretakspensjon er en supplerende ytelse til folketrygden, og det
må derfor ligge en folketrygdytelse i bunnen.
Alderspensjon skal etter utkastet § 5-1 første
ledd ytes fra den pensjonsalder regelverket fastsetter, og skal
løpe så lenge medlemmet lever. Utvalget foreslår at
det ikke skal kunne fastsettes i regelverket at alderspensjon skal
opphøre, eller at pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt
antall år etter pensjonsalder.
For stillinger med lavere pensjonsalder (særaldersgrenser)
enn 67 år kan det i regelverket fastsettes at pensjonen
bare skal løpe til fylte 67 år, eller at pensjonsytelsen
skal settes ned ved fylte 67 år. I noen få unntak
er det åpnet for at ytelser fra foretakspensjonsordningen
kan tas ut før folketrygdytelsen. I slike tilfeller vil
pensjonsordningen utbetale en full pensjonsytelse frem til folketrygden
kommer til utbetaling ved fylte 67 år. Da vil ytelsene
reduseres til et supplement til folketrygdens alderspensjon, jf.
utkastet § 5-1 andre ledd.
Velferdsmeldingen la særlig vekt på de langsiktige
konsekvensene ved vurderingen av aldersgrensespørsmålet
i tjenestepensjonsordningene og viste til behovet for å øke
den faktiske pensjoneringsalderen i Norge. Daværende regjering
gikk derfor inn for at en som et nødvendig bidrag til dette
opprettholder en normal aldersgrense på 67 år
i de pensjonsordningene som i dag reguleres av 1968-reglene. Stortinget
sluttet seg til at folketrygden skal være bærebjelken
i pensjonssystemet, og det er derfor naturlig at aldersgrensen for
uttak av tjenestepensjon er den samme som pensjonsalderen i folketrygden. Ønsket
om tidligere avgang fra arbeidslivet bør dekkes innenfor
ordningene med Avtalefestet førtidspensjon (AFP). Departementet
støtter derfor utvalgets forslag om å anvende samme
aldersgrense i foretakspensjonsordninger som folketrygden.
Flere av høringsinstansene foreslår at pensjonsytelsene
bør reduseres med alder. Dette spørsmålet
har etter departementets oppfatning flere aspekter. En pensjonsordning
med kort utbetalingstid vil kreve lavere årlige innbetalinger
og således være rimeligere for foretaket, fordi
de samlede utbetalinger skal være lavere enn i en livsvarig
ordning. Spørsmålet er om en kortere utbetalingshorisont
oppfyller de krav som bør stilles til en pensjonsordning
med skattemessig særbehandling. Under behandlingen av Velferdsmeldingen mente
et flertall i sosialkomiteen bestående av Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer at det bør stilles
krav om livsvarige ytelser i tjenestepensjonsordninger. Departementet
er av den oppfatning at hensikten med en pensjonsordning er å kompensere
for bortfalt inntekt, og at siden dette bortfallet er livsvarig,
bør også pensjonsytelsen være det.
Gjennomsnittlig levealder har i mange tiår vært økende,
og nye pensjonister kan statistisk sett forvente å leve
stadig lenger. Dette bidrar til at opphørende ytelser for
yngre medlemmer i pensjonsordninger i dag vil føre til
at disse vil ha en mye lengre periode uten slik pensjonsytelse enn
tidligere pensjonister. Opphørende pensjon vil også ha
større konsekvenser for kvinner, som statistisk sett lever
lenger enn menn og dermed vil leve lenger uten pensjon hvis denne
er opphørende.
Departementet vil særlig understreke at det ikke er
dekning for å skille mellom den første fasen som pensjonist
og senere faser, slik enkelte av høringsinstansene gjør.
Eldre pensjonister kan ha særlig stort behov for midler
for å tilpasse sin livssituasjon til en endret helsesituasjon
m.v., og slike behov bør ikke være underordnet
behovet for et såkalt aktivt liv de første pensjonsårene.
Det samme forholdet gjør seg ikke gjeldende i individuelle
pensjonsavtaler, fordi slike avtaler nettopp gjør det mulig
for den enkelte å planlegge sin egen pensjonisttilværelse.
Foretakspensjonsavtaler er kollektive avtaler som ikke kan gis individuell
utforming og som skal oppfylle andre pensjonsmessige hensyn enn
individuelle ordninger.
Departementet støtter en formalisering av dagens praksis,
der tjenestepensjonsordningen for grupper med godkjent særaldersgrense
kan kompensere for at det ikke foreligger en grunnytelse fra folketrygden
i perioden fra særaldersgrensen og frem til folketrygdens
aldersgrense. Det er i proposisjonen mulig å utforme dette
enten ved at foretakspensjonsordningen kan utformes bare for grupper
med særaldersgrense, og dermed gir disse en ytelse inntil
folketrygden kommer til utbetaling. Dette anses ikke å stride
mot forholdsmessighetsprinsippet. Alternativt kan foretakspensjonsordningen
omfatte alle ansatte, og utformes da slik at utbetalingen til eventuelle
grupper med særaldersgrense ikke bortfaller,
men settes ned til når disse når folketrygdens
pensjonsalder og mottar alderspensjon. Selv om foretakspensjonen
isolert sett reduseres, opprettholdes da det samlede pensjonsnivå. Forholdsmessighetsprinsippet
vil kreve at pensjonsplanen fra aldersgrensen er den samme for alle
grupper.
Departementet vil spesifisere hvilke grupper som har særaldersgrense
i egen forskrift.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at aldersgrensen
for uttak av tjenestepensjon som en hovedregel bør være
den samme som pensjonsalderen i folketrygden, og slutter seg til
forslaget om at alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalderen
som er fastsatt i § 4-1.
Flertallet viser til at det fra flere hold er
kommet innspill om at forslaget om at det skal kreves en livsvarig,
fast ytelse er svært rigid og kostnadskrevende. Flertallet kan
i stor grad slutte seg til departementets argumentasjon om de isolerte
fordelene ved en fast livsvarig ytelse. Flertallet mener
imidlertid at det samtidig må legges stor vekt på at
det i mange tilfeller ikke vil være et valg mellom tidsbegrenset eller
livsvarig ytelse, men på grunn av kostnadselementet i stedet
være et valg mellom tidsbegrenset ytelse eller ingen ytelse.
Flertallet mener derfor at spørsmålet
om ytelsenes varighet i stor grad bør overlates til partene, slik
at dette kan tilpasses forholdene i det enkelte foretak. Flertallet finner
det likevel rimelig at det settes visse krav til varighet på ytelsen,
og mener at et krav om 10 års full ytelse er et rimelig
krav å stille til en skattefinansiert ordning. Utover 10 år
bør det være adgang til å avtale at pensjonen
skal opphøre, eller ulike former for avtrapping av ytelsene.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-1 (1) skal lyde:
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket
fastsetter etter § 4-1. Det kan fastsettes i regelverket
at alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes
ned etter 10 år eller senere.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten
Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-1
(1). Disse medlemmer deler det syn at hensikten med
en pensjonsordning er å kompensere for bortfallet av inntekt,
og siden bortfallet av inntekt er livsvarig bør også pensjonen
være livsvarig. Enhver har selvsagt mulighet til selv å investere eller
sette av midler til alderdommen etter eget ønske. Disse
medlemmer mener imidlertid det bør stilles krav
om livsvarig ytelse til en pensjonsordning som skal gi rett til
skattefradrag. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til § 5-1 (1) i samsvar med proposisjonen:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-1 (1) skal lyde:
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket
fastsetter etter § 4-1, og skal løpe
så lenge medlemmet lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at
alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes
ned etter et bestemt antall år.»
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-1 (2).
I de fleste tilfeller er det etter departementets syn grunn til å tro
at alderspensjonen fastsettes ut fra lønn som omhandlet
i forslaget § 5-2 første ledd, alternativene
a eller b. Etter bokstav a skal pensjonen fastsettes sammen med
en standardberegnet folketrygd, dvs. parallelt med begrensingen
som er gitt etter forholdsmessighetsprinsippet. En pensjon etter
dette alternativet vil gi både absolutt, og som andel av
lønn, høyere pensjon fra foretakspensjonsordningen
isolert sett til høytlønte enn til lavtlønte.
Etter bokstav b skal pensjonen utgjøre en fast andel av
lønn for alle ansatte. Dette oppfyller også kravet
til forholdsmessighet.
Blant høringsinstansene reises spørsmål
om pensjonen etter bokstav a også kan utformes kun som
en kompensasjon for redusert opptjening av folketrygdens tilleggspensjon
over knekkpunktet på 6 G. Departementet legger vekt på at
denne utformingen vil føre til at ordningen vil være
forbeholdt grupper med høyere lønn i foretaket.
Ordninger som kun supplerer folketrygden i et begrenset lønnsintervall,
der folketrygdens fordelingsprofil medfører reduserte ytelser,
oppfyller ikke rollen som supplerende pensjonsordning på noen
god måte.
Departementet ser det som åpenbart at en minste pensjon,
jf. forslaget § 5-2 bokstav c må følge
forholdsmessighetsprinsippet, og dermed opptjenes over samme tidsrom
som annen pensjon for å gi full uttelling. Departementet
har merket seg at utvalget foreslår at pensjon etter bokstav
e ikke skal gi rett til fripolise ved fratreden før pensjonsalder.
Ved å spesifisere at opptjeningen skal skje som for annen
pensjon, ser ikke departementet behov for slike begrensninger.
I forslaget § 5-2 annet ledd spesifiseres det
at ytelsesprinsippet krever at en lønnsøkning
skal medføre økt opptjent pensjon fra det tidspunkt
endringen trer i kraft. Dette må ses i sammenheng med § 5-6 bokstav
a der det gis adgang til å se bort fra tidligere tjenestetid
hvis endringen i lønn går ut over den alminnelige
lønnsutvikling i foretaket. Adgangen i § 5-6
er gitt for å unngå at søkere med lang
opptjeningstid i foretaket skal stå svakere enn eksterne
søkere ved opprykk. Uten slik adgang vil internt opprykk
i enkelte tilfeller kunne utløse særdeles store
engangspremier under det lineære prinsipp. Det vil naturligvis
være anledning til å avtale lønnsopprykk særskilt,
og hovedregelen i § 5-2 annet ledd vil da kreve
at dette legges til grunn for opptjent pensjon straks det trer i
kraft. Departementet støtter at lønnsøkning
skal legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-6 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i forslagets § 5-6
(2) gis adgang til at pensjonens løpetid skal settes ned
til det hele antall år som er nødvendig for at årlig
pensjon skal komme opp på et nivå som tilsvarer
om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Disse medlemmer viser samtidig til at disse
medlemmer i kap. 7.1 går mot forslaget om krav
til livsvarig ytelse. Disse medlemmer mener det i
tillegg til den valgfrihet som følger av dette, er rimelig
at det gis valgfrihet til å sette ned pensjonens løpetid
til det hele år som er nødvendig for at årlig pensjon
skal komme opp på et nivå tilsvarende om lag 50
pst. av folketrygdens grunnbeløp, i stedet for langvarige
ytelser av relativt lite omfang. Disse medlemmer viser
til at dette gir adgang til å sette ned pensjonens løpetid
slik at månedlig utbetalt pensjon blir snaut 2 000
kroner med dagens grunnbeløp, i de årene det utbetales
pensjon. Departementets forslag om 20 pst. av grunnbeløp
vil til sammenligning gi en månedlig utbetalt pensjon på snaut
800 kroner i de årene det utbetales pensjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-6 (2) skal lyde:
Regelverket kan fastsette at pensjonens løpetid skal
settes ned til det antall hele år som er nødvendig for
at årlig pensjon kommer opp på et nivå tilsvarende om
lag 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forsikringsteknisk
kontantverdi av pensjonen skal være den samme før
og etter omregningen.»
I utkastet § 5-3 annet ledd fastslås
det at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet
folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget
for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør
for arbeidstakere med lavere lønn. Hensikten er å unngå at
ordningene misbrukes til å gi særfordeler til
grupper med høy lønn.
For medlemmer som omfattes av andre pensjonsordninger som foretaket
har betalt eller betaler premie til, skal ytelser fra slike ordninger
også inngå ved beregningen av de samlede pensjonsytelser.
Slike ordninger kan f.eks. være lukkede tjenestepensjonsordninger
fra før 1968, som da må følge forskriften
fra 1952.
Utvalget ser ikke noen grunner til at rederier fortsatt skal
kunne ha pensjonsordning innenfor skattefavoriseringen for en mindre
del av de ansatte, nemlig kontoransatte, mens seilende personell
holdes utenfor. Blant andre foretak gjelder forholdsmessighetsprinsippet,
dvs. at pensjonsordningen ikke kan forbeholdes en gruppe av ansatte.
Utvalget vil derfor ikke videreføre særbestemmelsen
i 1968-reglene som åpner for dette. De pensjonsordningene
som ikke har tatt opp sjømenn i pensjonsordningen, bør
få en rimelig frist til å oppfylle det nye lovverkets
krav eller avvikle ordningen og opprette ny ordning utenfor skattefavoriseringen.
Utvalget antar at en tre års frist bør gi de aktuelle
rederier tilstrekkelig tid til å tilpasse pensjonsordningen
til loven på dette punkt, jf. forslag til overgangsregel
i utkastet § 16-2 tredje ledd. Det kreves ikke
at tjenestetid i foretaket før opptak i pensjonsordningen
skal medregnes om seilende personell tas opp, selv om ordningen
ellers praktiserer medregning.
Verken i Velferdsmeldingen eller i innstillingen til Velferdsmeldingen
ble det sagt noe generelt om hvilket kompensasjonsnivå ordningene
bør ligge på. Slik det fremgår har utvalget
sett det som vanskelig å fastsette hvilke grenser som bør
gjelde. Departementet mener det ville være klart urimelig
hvis pensjonsnivået skal kunne være høyere
enn pensjonsgivende lønn. På grunn av de spesielle
skattefordelene som gjelder for pensjonister, vil også forholdet
mellom pensjon og lønn etter skatt gå i pensjonistens
fordel. Pensjon opp mot lønn vil derfor også rammes
av dette hensynet. Foretakspensjonsordninger skal være
supplerende til folketrygden, og dette må være
retningsgivende for valg av kompensasjonsnivå. Departementet
viser til at pensjonsnivået i de offentlige ordningene
er 2/3 av lønn opp til 8 G, og lavere for lønn
over dette. I behandlingen av Velferdsmeldingen slutter flertallet
i sosialkomiteen seg til Regjeringens vurdering om at pensjonsnivået
i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt. Pensjonsnivå vesentlig
høyere enn det må oppfattes som urimelige.
De fleste høringsinstansene støtter forholdsmessighetsprinsippets
sentrale rolle, og det forslag til utforming av prinsippet som utvalget
har kommet frem til. Departementets støtter utvalgets forslag.
Departementet finner grunn til å understreke at forholdsmessighetsprinsippet
ble formalisert allerede i reglene fra 1952. Som utvalget peker
på, har rederiene fortsatt pensjonsordninger som er forbeholdt
ansatte på land (kontoransatte). Departementet kan ikke se
at dette er i overensstemmelse med forholdsmessighetsprinsippet,
og støtter utvalget i at det ikke er noen grunn til å videreføre
dette unntaket ut over en rimelig overgangsperiode.
Som det også fremgår av foreslått § 3-2,
gjør det seg gjeldende særskilte spørsmål
for arbeidskraft som ikke har samme tilknytning til Norge som flertallet
av folketrygdens medlemmer. En betingelse for medlemskap i foretakspensjonsordning
er at den ansatte er pliktig medlem i folketrygden. Hovedregelen
i § 2-1 i lov om folketrygd er at personer som
er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, jf. forslaget § 3-2
tredje ledd og proposisjonens avsnitt 5.2.1.
En person som ikke er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-1,
er likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker
i Norge, men ikke bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-6.
En arbeidstaker som arbeider med leting etter eller utvinning av
olje, gass eller andre naturressurser på den norske delen
av kontinentalsokkelen, er medlem i trygden bare dersom vedkommende
fyller vilkårene for medlemskap etter folketrygdloven § 2-1.
Videre vil en person som oppholder seg utenfor Norge, være pliktig
medlem i trygden dersom han eller hun er norsk statsborger og arbeidstaker
på et norskregistrert skip, jf. folketrygdloven § 2-5
bokstav f. Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet
om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister,
er imidlertid unntatt fra pliktig medlemskap. Slike personer skal
heller ikke gis frivillig medlemskap i folketrygden.
Etter folketrygdloven § 2-6 er en utenlandsk
statsborger som ikke er bosatt i Norge, men som er arbeidstaker
på et norsk fiskefartøy eller norsk skip i utenriksfart
som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret,
pliktig medlem i folketrygden med rett til ytelser ved yrkesskade
og dødsfall. Ved yrkesskade har disse medlemmer rett til
stønad ved helsetjenester, sykepenger, ytelser under medisinsk rehabilitering,
ytelser under yrkesrettet attføring og uførepensjon.
Ved dødsfall ytes det gravferdsstønad og etterlattepensjon.
Etter departementets vurdering er medlemskap etter lov om folketrygd § 2-6
ikke tilstrekkelig til å være medlem etter forslaget
til lov om foretakspensjon § 3-2 tredje ledd.
Etter 1968-reglene kan det settes som alminnelig vilkår
for opptak i pensjonsordningen at arbeidstakeren ikke går
inn under annen tjenestepensjonsordning som arbeidsgiveren betaler
premie eller avgift til, og som gir ytelser av minst tilsvarende
verdi, jf. § 4 nr. 2 bokstav e (forskrift av 28.
juni 1968 nr. 3). Etter 1968-reglene § 4 Punkt
2 (forskrift av 27. oktober 1969 nr. 9451) anses dette tilfredsstilt
dersom et rederi oppretter privat tjenestepensjonsordning som ikke,
eller bare delvis, omfatter de grupper av arbeidstakere som går inn
under Pensjonstrygden for sjømenn, om alderspensjon og
uførepensjon fra den private tjenestepensjonsordningen
- sammen med pensjon fra folketrygden og eventuell sjømannspensjon
- ikke overstiger 66 pst. av lønnen. Tilsvarende må den
samlede enkepensjon ikke overstige 50 pst. av lønnen, likevel slik
at den supplerende enkepensjon kan utgjøre inntil 55 pst.
av den supplerende alderspensjon etter fylte 70 år. Ved
beregning av folketrygdens ytelser kan det regnes med 75 pst. av
grunnbeløpet uten hensyn til om vedkommende er gift eller
ugift. Departementet støtter utvalgets synspunkt at slike
krav til ytelsene i rederiets tjenestepensjonsordning ikke videreføres
i lov om foretakspensjon.
Som i 1968-reglene er det i lov om foretakspensjon foreslått
at arbeidstakere som er medlemmer i annen pensjonsordning som foretaket
betaler premie eller avgift til og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi,
ikke skal være medlemmer i ordningen, jf. forslaget § 3-3
tredje ledd. I nevnte paragraf er det imidlertid gitt anledning
til å fastsette i ordningens regelverk at slike medlemmer
også tas opp i ordningen. Etter departementets vurdering
er Pensjonstrygden for sjømenn og ordningene med avtalefestet
pensjon i mange henseender sammenlignbare ordninger. Medlemskap
i AFP-ordning regnes ikke å være i strid med 1968-reglenes § 4,
og vil heller ikke være i strid med forslaget § 3-3
tredje ledd. 1968-reglenes § 4 og forslaget § 3-3
tredje ledd har bl.a. bakgrunn i adgangen til å lukke eksisterende
pensjonsordninger i 1968, og tok sikte på å hindre
dobbeltopptjening gjennom medlemskap i både lukket ordning
og i ny ordning. Departementet anser ikke medlemskap i Pensjonstrygden
for sjømenn som grunn til å la være å ta
opp slike medlemmer i en foretakspensjonsordning.
Ifølge § 2 i forskrift om premier
og forsikringsfond i livsforsikring av 15. september 1997
nr. 1005 kan ikke premien på livsforsikringskontrakter
beregnes på grunnlag av en avkastning av forvaltet kapital som
er høyere enn 3 pst. p.a. Bestemmelsene gjelder livsforsikringskontrakter
som inngås etter at forskriften trådte i kraft,
og det er gitt særregler som sikrer at eldre kontrakter
ved flytting kan opprettholdes med en grunnlagsrente på inntil
4 pst. p.a. Kredittilsynet kan fastsette at bestemmelsene også skal
gjelde ved opptak av nye medlemmer i kollektive pensjonsordninger.
Departementet foreslår en bestemmelse i overgangsreglene,
jf. § 16-2 tredje ledd, som spesifiserer at foretak
som tar opp medlemmer i pensjonsordning som tidligere har vært
holdt utenfor etter 1968-reglene § 4 Punkt 2,
kan fortsette med samme eller lavere grunnlagsrente enn den opprinnelige
livsforsikringskontrakten. Denne grunnlagsrenten kan likevel ikke settes
høyere enn 4 pst. p.a.
Departementet vurderer disse tre endringene knyttet til rederiers
adgang til å opprette foretakspensjonsordning som en hensiktsmessig
forandring av 1968-reglene. Rederiene må ta opp alle de
arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden med opptjening
av alderspensjon, i sin pensjonsordning, men får anledning
til å videreføre slike ordninger med eksisterende
beregningsgrunnlag. De spesielle begrensningene i ytelser som er
pålagt rederiene videreføres ikke. Departementet
vurderer det også slik at eksisterende ordninger bør
få en rimelig periode til å ta opp et så høyt
antall nye medlemmer, og foreslår i § 16-2
tredje ledd at fristen settes til ti år etter lovens ikrafttredelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-3 om forholdsmessighetsprinsippet.
Forholdsmessighetsprinsippet tar utgangspunkt i summen av beregnet
folketrygd og tjenestepensjon. Beregningen av folketrygden skal
ta utgangspunkt i folketrygdens regler på beregningstidspunktet,
pensjonsgivende lønn og personens alder. Utvalget har lagt
vekt på at det lønnsbegrepet som ligger til grunn for
fastsettelse av pensjoner, må støtte opp under
forholdsmessighetsprinsippet. I dette ligger at foretaket ikke kan
velge ulike lønnsbegrep for ulike ansatte, og på den
måten omgå forholdsmessighetsprinsippet.
Utvalget foreslår at ved fastsettelse av pensjonsytelsene
skal, som et medlems lønn, regnes den skattepliktige lønnsinntekt
(eller beregnet personinntekt etter skatteloven) som medlemmet mottar
fra foretaket i et år. Den pensjonsgivende lønn
som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon,
består dermed i de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette
som lønn og annen økonomisk godtgjørelse
for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf.
utkastet § 5-4.
Dette gjelder ikke når arbeidet eller oppdraget er utført
som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I ordningens
regelverk kan det videre fastsettes at godtgjørelse for
overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas.
Videre kan den enkelte ordning i sitt regelverk også fastsette
at siste års lønn, eller gjennomsnittet av de
to eller tre siste års lønn før pensjonsalderen
oppnås, skal legges til grunn. Ordningen kan også bestemme
at det av hensiktsmessighetsgrunner kan benyttes et normert lønnsgrunnlag
for en eller flere grupper av medlemmer. Det er imidlertid en betingelse
at dette ikke gir vesentlig annet resultat enn om det enkelte medlems
lønn ble lagt til grunn.
I utkastet § 5-6 er det videre formulert regler
som skal gjøre det mulig å unngå at premien
under det lineære prinsipp blir så høy
i enkelte situasjoner at foretaket avstår fra å gi
lønnsøkning eller å ansette eldre arbeidskraft.
Ved særlig store lønnsøkninger, slike som
særlig vil være knyttet til skifte av stilling,
kan en se bort fra tidligere tjenestetid når opptjent pensjon skal
beregnes. Bare tiden frem mot pensjonsalder skal telle med. Tidligere
opptjent pensjon kan selvfølgelig ikke angripes.
Mot slutten av yrkeskarrieren vil svært store beløp måtte
innbetales ved lønnsøkning, og dette vil ofte
innebære at eldre arbeidskraft møter både
restriksjoner på lønnstillegg og hindringer i
arbeidsmarkedet. Utvalget mener derfor at den enkelte ordning kan
nedfelle i sitt regelverk at pensjonsgrunnlaget de siste ti år før
pensjonsalder ikke nødvendigvis skal justeres i forhold
til den virkelige lønnsøkning medlemmet har, om
denne går ut over den alminnelige lønnsøkning
i foretaket. I slike tilfeller kan økningen i pensjonsgrunnlag
begrenses til den lønnsutvikling foretaket har for sine øvrige
ansatte.
Som det framgår under utvalgets forslag, har utvalget
sett det som ønskelig å definere lønnsbegrepet.
Forholdsmessighetskravet tilsier at alle ansatte skal inkluderes
og at pensjonsytelsen skal stå i et gitt forhold til lønn.
Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil en kunne
velge avgrensinger som gjør at grupper av ansatte ikke
vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross
av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør
fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes,
bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt
uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.
Høringsuttalelsene viser at mange foretak anvender lønnsbegreper
som er lavere enn skattepliktig lønn. For disse foretakene
vil overgang til skattepliktig lønn kunne gi øking
av pensjonspremien om ikke pensjonsordningene endres. I denne sammenheng
er det etter departementets syn nødvendig å peke
på den automatikk som ligger i at overgang til skattepliktig lønn
som pensjonsgrunnlag i første omgang vil føre
til at pensjonene økes tilsvarende, uten foregående enighet
eller forhandlinger. Dette burde etter departementets syn gi grunnlag
for å foreta formelle endringer av pensjonsordningene slik
at pensjonene holdes konstant i beløp, mens prosentsatsen
reduseres like mye som pensjonsgrunnlaget økes.
Departementet vil likevel foreslå at det skal være en
adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra
skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser.
Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og
gjøre det gjeldende for alle medlemmene.
Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon
av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen.
Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets
mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige
begrepet, og har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag hvor
forholdsmessighetsprinsippet ivaretas på en tilfredsstillende
måte. Departementet er likevel innstilt på å lempe
noe på grunnlaget. Det er i denne sammenheng lagt vekt
på den betydelige motstand som høringsinstansene
har gitt uttrykk for. Videre mener departementet at reglene om knekkpunkt
og redusert kompensasjonsgrad for høye inntekter likevel
vil begrense mulighetene for å uthule forholdsmessighetsprinsippet.
Inkludering av ulike tilleggsytelser som skattemessig behandles
som lønn, kan medføre at lønnsgrunnlaget økes
mest for høytlønte. Det er ofte denne gruppen
som har naturalytelser av noen grad i tillegg til lønn.
Departementet vil peke på at dette sett i sammenheng med
forslaget om knekkpunkt og redusert kompensasjonsgrad for høye
inntekter ikke nødvendigvis impliserer økt opptjent
pensjon og dermed høyere pensjonspremier for disse. For
grupper med lavere inntekter vil en eventuell utvidelse av pensjonsgrunnlaget
kunne medføre økt opptjent pensjon.
Videre viser departementet til at det ved overgang til skattepliktig
lønn som beregningsgrunnlag kan være behov for
en mer alminnelig anledning til å endre pensjonsgrunnlaget
og dermed holde de samlede pensjonskostnader på samme nivå som
tidligere. Det foreslås derfor at det skal være
en alminnelig adgang til å se bort fra en del av skattepliktig
lønn. Denne delen skal ikke overstige 10 pst. og være
den samme for alle medlemmer. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at det i pensjonsordningens regelverk etter forslaget § 5-4
annet ledd ved siden av de foreslåtte alternativer kan
nedfelles ytterligere adgang til å se bort fra en andel
av skattepliktig lønn. Hvis regelverket inneholder denne
bestemmelse, kan det ikke inneholde regler etter bestemmelsens bokstav
a.
For alle alternativer etter forslaget § 5-4
annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes
identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet
for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved
utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis
en vil unngå at foretak avstår fra å opprette
pensjonsordninger av frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene
overfor valg som til slutt fører til at de avstår
fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store
flertall av arbeidstakere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-4 om beregning av lønn.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gis regler
for hvordan folketrygden skal beregnes som pensjonsgrunnlag i foretakspensjonsordninger,
jf. utvalgets utkast § 5-5. I utvalgets forslag står
foretaket fritt til å avgjøre om folketrygdens
grunnpensjon skal beregnes ut fra grunnpensjon til enslig pensjonist
eller til gift pensjonist. Siden folketrygdens grunnpensjon er lavere
for en gift pensjonist enn for en enslig pensjonist, vil pensjonsordningens
ytelser og dermed samlet pensjon være høyere hvis
medlemmene behandles som gifte. Departementet ser at denne adgangen sjelden
brukes ut fra at foretaket har overvekt av gifte medlemmer, men
for å gi alle medlemmene en høyere pensjonsytelse.
En pensjonsordning som legger til grunn 3/4 G betegnes
derfor gjerne som «god». Foretaket må imidlertid
behandle alle sine ansatte likt, og departementet vil støtte
denne videreføring av 1968-reglene.
Departementet er ikke enig i at en skal se bort fra folketrygdens
særtillegg i beregning av folketrygd. Særtillegget
ble innført i 1969 og har siden vært en del av
grunnytelsen til alders-, uføre- og etterlattepensjonister.
Over denne perioden har særtillegget blitt økt
fra 7,5 pst. til 79,33 pst. av grunnbeløpet for en enslig
pensjonist. Særtillegget har i dag stor betydning, og om
lag 42 pst. av alle alderspensjonister i folketrygden fikk utbetalt
særtillegg pr 30. juni 1998. Departementet finner det urimelig
at en så viktig del av folketrygden ikke inkluderes, og
foreslår derfor å legge til dette i forslaget § 5-5
første ledd bokstav b. Særtillegget har over tid
vært ulikt for ulike grupper. Departementet foreslår
at særtillegget for en enslig pensjonist legges til grunn.
Fordi folketrygden ble innført i 1967 med krav om 40
poengår for fulle ytelser, vil ikke nye pensjonister ha
mulighet til å tjene opp en full tilleggspensjon før 2007.
Dette gjelder pensjon utover overkompensasjonsregelen. Forslaget § 5-5
annet ledd er en videreføring av dagens anledning til å la
pensjonsordningen dekke differansen mellom en fullt opptjent folketrygd
etter hovedreglene og den lavere opptjening nye pensjonister frem
til 2007 vil ha. Beregningen av tilleggspensjon for disse generasjonene
skal ta utgangspunkt i beregnet pensjon med lavere antall poengår
(og med overkompensasjonsregelen). Medlemmer som når pensjonsalderen
frem til 2007 vil dermed opptjene en høyere pensjon fra
foretakspensjonsordningen enn yngre medlemmer, men får
samtidig en lavere folketrygdytelse. Samlet beregnet ytelse vil
være lik. Departementet støtter videreføring av
1968-reglene frem til 2007 på dette punktet.
Departementet støtter utvalgets forslag til § 5-5 første
ledd bokstav c som fastslår at endringer i folketrygdens
regelverk ikke skal ha betydning for allerede opptjent pensjon.
Dette innebærer at arbeidsgiver ikke automatisk skal kompensere
ved eventuelle reduksjoner i folketrygdens ytelser, og at opptjent
pensjon ikke kan reduseres ved eventuell økning av folketrygdens
ytelser. Departementet mener det er av sentral betydning at dette
blir tatt inn i loven, fordi det tilsvarende forhold f.eks. i forbindelse
med reformen i folketrygden i 1992, skapte stor usikkerhet både blant
arbeidsgivere og arbeidstakere.
I forslaget § 5-5 tredje ledd foreslår
departementet at standardberegnet folketrygd ved deltidsstilling
skal beregnes som en forholdsmessig del av den pensjon som ville
blitt opptjent i full stilling. Dette er samme fremgangsmåte
som er foreslått for opptjent pensjon fra foretakspensjonsordning
for arbeidstaker i deltidsstilling i forslaget § 3-5
andre ledd, jf. proposisjonens avsnitt 5.2.6.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag tiil § 5-5 om beregnet folketrygd.
Departementet vil peke på at forslaget § 5-7
første ledd er en oppfølging av Sosialkomiteens
innstilling til Velferdsmeldingen, der komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, gikk inn for at fordelingsprofilen for skattefavoriserte
tjenestepensjoner forbedres gjennom innføring av knekkpunkt
og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag.
Utvalgets utforming av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader
innenfor ulike lønnsgrunnlag tar også etter det
departementet kan se hensyn til at det i Hylland-utvalgets utredning
(NOU 1994:6), og senere i Velferdsmeldingen, ble påpekt
at uten en generell begrensing av pensjonsnivå i forhold
til pensjonsgivende lønn er det åpent for å gi
ubegrenset kompensasjon med skattefavorisering innenfor tjenestepensjonsordningene.
Departementet har registrert at en rekke av høringsinstansene
er negative til forslaget om knekkpunkt og maksimal dekningsgrad.
Etter departementets vurdering kan begrensninger som skal være ulike
på ulike inntektsnivåer neppe utformes på en
enklere måte. Flere instanser foreslår et system
med bare en maksimal pensjonsprosent som skal gjøres gjeldende
for alle inntektsnivåer. En slik innretning vil redusere
ytelsene fra foretakspensjon mest for medlemmer med lave inntekter,
siden de har høyest kompensasjonsgrad fra folketrygden.
Departementet mener derfor at denne løsningen gir uheldige
virkninger. Andre høringsinstanser foreslår å anvende
det offentlige systemet, der inntekt over 8 G bare teller med 1/3
i beregningsgrunnlaget. Dette siste vil gi en mye sterkere reduksjon
av høytløntes pensjoner enn det foreslåtte systemet.
I tillegg vil departementet bemerke at en slikt system fungerer
bedre i en bruttoordning, der bare sluttlønn er viktig,
enn i en nettordning der opptjente rettigheter skal finansieres
hvert år.
Departementet har lagt til grunn at utvalget har forholdt seg
til ordlyden i Velferdsmeldingen på dette punkt, der det
ble foreslått en maksimal tillatt kompensasjonsgrad (for
TPES og folketrygden samlet) på 90 pst. for lønnsgrunnlag
mellom 6 og 9 G, og 60 pst. mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Dette
ble i Velferdsmeldingen betegnet som fordelingsmessige minstekrav,
og det ble varslet at strammere krav kunne vurderes i oppfølgingsarbeidet,
se Velferdsmeldingen avsnitt 12.4.1. Utvalget har forsterket kravene
noe, og departementet støtter utvalgets forslag. De foreslåtte
maksimalgrensene bør være tilstrekkelig romslige
til å dekke de fleste supplerende pensjonsbehov til folketrygden,
samtidig som en er sikret at de skattemessige fordelene ikke har
en direkte urimelig fordelingsprofil.
Det legges videre til grunn at en slik endring ikke må gis
tilbakevirkende kraft, dvs. at påbegynt opptjening i en
ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger,
jf. overgangsbestemmelsene i forslaget § 16-2
tiende ledd.
I forslaget § 5-7 annet ledd fastslås
det at grensen for samlede pensjonsytelser ved deltidsstilling skal beregnes
som en forholdsmessig del av den grense som ville vært
gjeldende hvis medlemmet hadde hatt full stilling. Dette er samme
fremgangsmåte som er foreslått for opptjent pensjon
i § 3-5 annet ledd, jf. proposisjonens avsnitt
5.2.6.1, og standardberegnet folketrygd i § 5-5,
jf. proposisjonens avsnitt 7.2.5.
Utvalget har videre spesifisert at den lønn som legges
til grunn for pensjonsytelsene, ikke skal kunne økes dramatisk
de siste år før medlemmet når pensjonsalder.
Utvalget gjør dette for å forhindre omgåelser
av de foregående begrensninger gjennom store lønnstillegg
i pensjoneringsåret eller de to siste årene forut
for pensjoneringsåret i kombinasjon med sluttlønnsprinsippet
for fastsetting av pensjon. Departementet er enig i at slik omgåelse
av begrensningene bør hindres.
Komiteen viser til viktigheten av et
bredt kompromiss og forutsigbarhet når det gjelder fremtidige pensjonsutbetalinger
og vil derfor fremme forslag om en modell med et flatt tak på 70 pst.
for lønnsregulering mellom 6 G og 12 G.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-7 skal lyde:
1. Pensjonsytelsene skal fastsettes slik at de samlede
pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd for
hvert medlem ikke vil overstige:
a. 100 pst. av medlemmets lønn
inntil 6 G
b. 70 pst. av den del av medlemmets lønn som ligger mellom
6 G og 12 G, og
c. 0 pst. av den del av medlemmets lønn som overstiger
12 G.»
Departementet støtter utvalgets forslag § 5-8,
som er utformet for å sikre at opptjente rettigheter ikke
kan reduseres. I forslaget § 5-8 første
ledd settes en hindring for at regelverket for pensjonsordningen
endres på en slik måte at opptjente rettigheter,
dvs. både opptjent pensjon og premiereserve reduseres.
De samme opptjente rettigheter påvirkes heller ikke av endringer
i beregningsgrunnlaget, jf. forslaget § 5-8 annet
ledd.
Pensjonsordningens ytelser kan endres med virkning for fremtidig
opptjening gjennom endring av ordningens regelverk. Utvalget foreslår
i § 5-9 at foretakspensjonsordningen skal praktisere
medregning ved slik endring. Departementet presiserer at loven åpner
for at foretaket uansett kan avslutte ordningen og starte en ny
ordning på senere tidspunkt. Bestemmelsen medfører
at foretaket får anledning til å praktisere medregning
ved endringer i pensjonsplanen, og er utformet slik at hvis foretaket
velger denne løsningen, må alle medlemmer behandles
likt. Under det lineære prinsipp har medregning av tjenestetid
særlig betydning, fordi enkelte medlemmer, særlig
lavtlønte, kan ha tjenestetid av betraktelig lengde uten å ha opptjent
rett til pensjon. Ved en senere lønnsøkning kan
medregning av tjenestetid være særlig viktig for disse.
Departementet støtter forslaget.
Utvalget har foreslått en bestemmelse i § 5-10 som
viderefører adgangen til å fastsette i regelverket at
pensjonsytelsene kan settes ned hvis det skjer vesentlige endringer
i folketrygden. Dette er et brudd med hovedreglene i forslaget §§ 5-5
tredje ledd og 5-8. Departementet har vurdert regelen opp mot nettoprinsippet,
som kan sies å brytes i denne sammenheng. Departementet
vil ikke foreslå en slik bestemmelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 5-8 og 5-9 om endringer
i pensjonsplanen.
Departementet mener i likhet med utvalget at det er hensiktsmessig
at laveste tillatte nedre grense for tap av ervervsevne for rett
til uførepensjon settes til 20 pst., jf. utvalgets utkast § 6-1.
Dette er tilsvarende forslag som ble fremmet for de offentlige ordningene i
Velferdsmeldingen.
Departementet finner det naturlig å følge opp Stortingets
intensjoner om å løsrive perioder med attføring
fra varig uførhet også i tjenestepensjonsordningene,
slik også utvalget har gjort. Departementet støtter
derfor utvalgets forslag om å kreve at hensiktsmessig attføring
skal være prøvd før uførepensjon
kommer til utbetaling, jf. forslaget § 6-1 andre
ledd.
Departementet støtter utvalgets forslag knyttet til fastsettelse
av uføregrad i § 6-2 og til fastsettelse
av uførepensjonens størrelse i § 6-3.
Uførepensjonens størrelse skal være lik
den alderspensjon medlemmet ville fått ved pensjonsalder
ut fra lønn og opptjeningstid, hensyn tatt til uføregraden.
Opptjeningstiden skal beregnes som summen av oppnådd opptjeningstid
på uføretidspunktet og gjenstående mulig
opptjeningstid til pensjonsalder. I både § 6-2
og § 6-3 er det nødvendig å innføre
regler for uføregrad under 50 pst., som er laveste uføregrad
i folketrygden. Departementet foreslår at for uføregrad
ned til 50 pst. legges folketrygdens uføregrad til grunn,
jf. forslaget § 6-2 første ledd. Ved
lavere uføregrad skal også folketrygdens regler
anvendes. Fordi folketrygden ikke vil komme til utbetaling ved uføregrader
under 50 pst., kan i disse tilfellene foretakspensjonsordningen
utbetale en pensjon som kompenserer for folketrygd, jf. forslaget § 6-3
andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-1 (1), (2) og (4) om rett til
uførepensjon, § 6-2 og fastsettelse av
uføregraden og § 6-3 om uførepensjonens
størrelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-1 (3).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det bør være opp til forsikringstager å kunne
fastsette en uførepensjon som avviker fra alderspensjonen.
Det er ønskelig at det åpnes for at uførepensjonen
både kan være høyere eller lavere enn
alderspensjonen. Det er i dag eksempler på produkter hvor
uførepensjonen er noe høyere enn alderspensjonen
og det er ønskelig å videreføre denne
fleksibiliteten. Det bør også gis en frihet med
hensyn til størrelsen på uførepensjonen
etter nærmere forsikringstekniske begrensninger.
Disse medlemmer viser til at forslaget i § 6-1
tredje ledd innebærer at man ikke kan utbetale uførepensjon
fra pensjonsordningen før utbetaling av attføringspenger
er stoppet. Tidligere kunne utbetaling av uførepensjon
skje i det sykepengeperioden var over. Attføringspengene
var da om lag lik den uførepensjonen vedkommende ville
få, og pensjonen fra tjenestepensjonsordningen var tilpasset
dette. Etter departementets forslag kan den uføre risikere,
etter at sykepengeperioden er opphørt, å sitte
en periode bare med attføringspenger uten pensjon fra tjenestepensjonsordning,
noe som ikke er i tråd med praksis fra offentlige ordninger.
Offentlige ordninger har praksis som de private i dag. Disse
medlemmer mener derfor at § 6-1 tredje
ledd bør utgå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«1. § 6-1
tredje ledd utgår.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at § 6-3
første ledd endres slik at det blir adgang til å fastsette
en uførepensjon som i størrelse avviker fra alderspensjonen.»
Departementet er enig med utvalget at regelverket skal fastsette
om det skal gjøres fradrag i uførepensjonen for
erstatning for tap i ervervsevne fra yrkesskadeforsikring. I tilfelle
skal det også inntas regler for beregning av slike fradrag.
Fradraget skal gjennomføres ved utbetaling, se forslaget § 6-4.
I tidligere regler var det en rekke andre ytelser som kunne medføre
avkortning i uførepensjon fra tjenestepensjonsordning.
Departementet finner det hensiktsmessig å opprettholde
adgangen til slik avkortning for obligatoriske forsikringsforhold,
mens en forenkler regelverket ved å fjerne de øvrige.
Departementet mener at en reduksjon i adgangen til å foreta
slik avkortning ikke påvirker tidligere vurderinger knyttet
til inndeling i forsikringsklasser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-4 om fradrag for andre ytelser
i uførepensjonen.
I noen tilfeller vil den uførepensjon medlemmet har
rett til, være så lav at verken medlem eller pensjonsinnretning
er tjent med at en lav ytelse utbetales i mange år. Det
er da rimelig å utbetale premiereserven som ligger bak
ytelsen i form av høyere beløp over en kortere
periode. Utvalget mener at en hensiktsmessig grense for slike beløp
ligger på om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp
pr. år, jf. utkastet § 6-5.
Departementet støtter utvalgets forslag, og viser til
at tidligere understrekninger av at opptjente rettigheter ikke kan
angripes tilsier at omregningen skal skje på forsikringsteknisk
grunnlag, se forslaget § 6-5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-5 om nedsetting av pensjonens
løpetid.
Når pensjonsordningen ikke omfatter uførepensjon,
foreslår utvalget i utkastet § 6-6 at
det kan fastsettes i regelverket at det skal utbetales alderspensjon til
medlem som uførepensjoneres i folketrygden etter følgende
regler:
Dersom et medlem i en foretakspensjonsordning tilstås
uførepensjon fra folketrygden på grunnlag av minst
75 pst. ervervsuførhet og ikke er sikret uførepensjon
i pensjonsordningen, kan utbetaling av alderspensjon ta til inntil
fem år før pensjonsalderen. Hvis aldersgrensen
i ordningen er høyere enn 67 år, kan utbetalingene
ta til fra fylte 62 år. Det er premiereserven for alderspensjon
som sammen med beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen som skal
danne grunnlag for denne ytelsen. Alderspensjonen vil i et slikt
tilfelle derfor bestå av en lavere årlig ytelse
enn opprinnelig sikret alderspensjon, men vil komme til utbetaling
over flere år. Regelverket kan fastsette at pensjonens
løpetid skal settes ned til det antall hele år som
er nødvendig for at årlig uførepensjon
kommer opp på et nivå tilsvarende om lag 20 pst.
av folketrygdens grunnbeløp.
Fordi den alderspensjonsreserve som er innbetalt når
uførhet inntrer kan være lav og dermed bare sikre en
lav fremtidig alderspensjon, mener utvalget at en pensjonsordning
bør ha premiefritak under uførhet, jf. utkastet § 6-7.
Slikt fritak innebærer at en alderspensjon basert på den
lønn medlemmet hadde da det ble ufør, vil bli
fullfinansiert ved pensjonsalder. Slikt premiefritak er ikke gjort
obligatorisk for alle tjenestepensjonsordninger, men er frivillig
ved at ordningen kan nedfelle slike regler i sitt regelverk.
Kravet til foretakspensjonsordninger er at de skal inneholde
alderspensjon, og departementet mener derfor at premiefritak ved
uførhet bør være frivillig for den enkelte
pensjonsordning, jf. forslaget § 6-7. Hvis pensjonsordningen
omfatter uførepensjon, skal den inkludere premiefritak.
Departementet støtter utvalgets forslag om å definere
premiefritak som en egen ytelse.
Departementet mener at det er uheldig at midler som er avsatt
til pensjonsformål for medlemmene anvendes til andre formål,
selv om disse formålene kan virke nærliggende
når det dreier seg om å utbetale alderspensjon
til medlemmer som pensjoneres av andre grunner. På den
annen side er de uføre i en situasjon hvor det oppstår
behov for utbetaling fra ordningen. Departementet støtter
derfor utvalgets forslag om utbetaling av førtidig alderspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-6 om førtidig alderspensjon
til ervervsuført medlem og § 6-7 om premiefritak
under uførhet.
Departementet er enig med utvalget i at pensjonsordningen bør
kunne inkludere barnepensjon. Et sentralt spørsmål
er når ytelsen skal begynne å løpe, og frem
til hvilket tidspunkt den skal løpe.
I IPA kan etterlatte arve midlene i avdødes sparingsavtale,
mens i kollektive tjenestepensjonsforsikringer skal gjenværende
midler tilfalle forsikringskollektivet. Departementet vil peke på at
pensjon definisjonsmessig er en ytelse som kommer til erstatning
for bortfall av inntekt eller forsørgelse, og ikke som
arv til etterlatte. Departementet vil også peke på at
foretaket kan sette en lavere alder i sitt regelverk, f.eks. myndighetsalderen.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag om adgang
til å yte barnepensjon frem til 21 år for barn
som medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge
ved sin død, jf. forslaget § 7-1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 7-1 om barnepensjon.
Utvalget foreslår i utkastet § 7-2
at dersom pensjonsordningen omfatter ektefellepensjon, skal regelverket
inneholde vilkårene for slik pensjon. Det kan ikke fastsettes
forskjellige regler for ektefeller av ulike kjønn. Ektefellepensjon
skal løpe fra medlemmets død og skal opphøre
senest ved ektefellens død. Det foreslås av et
flertall i utvalget at regelverket kan fastsette at ektefellepensjonen
skal opphøre når det er utbetalt ektefellepensjon
i minst 10 år eller, dersom det også utbetales
barnepensjon, på et senere tidspunkt når retten
til barnepensjon opphører. Mindretallet mener ektefellepensjon
bør være livsvarig.
Fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon skal etter utvalgets
forslag, jf. § 7-3 bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen.
Omfatter pensjonsordningen ektefellepensjon, skal den også omfatte
etterlattepensjon til registrert partner. Reglene i §§ 7-2
til 7-6 gjelder tilsvarende for etterlattepensjon til registrert partner.
Pensjonsordningen kan omfatte etterlattepensjon til samboer på det
tidspunkt medlemmet dør, jf. utkastet § 7-8.
Reglene i §§ 7-2 til 7-6 gjelder i tilfelle tilsvarende
for etterlattepensjon til samboer. Samboer er definert i utkastet § 1-2
bokstav e og tilsvarer IPA-forskriftens definisjon. Retten til etterlattepensjon
for ektefelle eller registrert partner går foran rett til
samboerpensjon.
Hadde medlemmet ved sin død fraskilt ektefelle eller
partner, ytes samboerpensjon med det beløp som samboeren
ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var
inngått med medlemmet da samboerforholdet ble etablert.
Dette gjelder også når ekteskap eller registrert
partnerskap er inngått under samboerforholdet, jf. utkastet § 7-8
tredje ledd.
Utkastet §§ 7-2 og 7-7 likestiller
ektefelle og registrert partner som etterlatt. Pensjon til fraskilt
ektefelle bestemmes etter reglene i ekteskapslovgivningen, jf. utkastet § 7-3.
Ifølge folketrygdloven har fraskilt ektefelle rett til
pensjon som etterlatt dersom dødsfallet finner sted innen
5 år etter skilsmissen. Ekteskapet må i tillegg
ha vart i minst 25 år, eller i minst 15 år dersom
det er barn i ekteskapet.
Utvalget skriver at det ved delingen i et skilsmisseoppgjør
i mange tilfeller vil kunne være slik at pensjonsrettigheter
kan holdes utenfor. Dersom en fraskilt ektefelle med slike «udelte» pensjonsrettigheter
dør, kan den gjenlevende ektefellen også få del
i avdødes eventuelle rettigheter i pensjonsordninger utenfor
folketrygden, jf. ekteskapsloven §§ 86 og
87. Retten til slik ektefellepensjon er betinget av at avdøde
ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning
utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. Ekteskapet må ha
vart i minst 10 år og den fraskilte må ha vært
minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes
offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk
tilslutning, mens individuelle pensjonsforsikringer og foreningsforsikringer
faller utenfor. Retten til denne type pensjon til etterlatte ble
gjort strengere ved den nye ekteskapsloven. Kravet til ekteskapets
varighet ble økt fra 5 til 10 år og kravet til alder
ved skilsmisse ble økt fra 35 til 45 år. Dersom avdøde
hadde flere fraskilte ektefeller som oppfyller kravene, vil pensjonen
deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år
hver av dem var gift med avdøde. Ifølge lovens
forarbeider (NOU 1987:30 side 156), kan fraskilt ektefelles rett
til ektefellepensjon dels begrunnes med formuesrettslige synspunkter.
Pensjonsretten vil for en stor del kunne være opptjent
gjennom innbetaling under det tidligere ekteskap. Utbetaling til
fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt
deling av disse verdier.
Hvis det er spesifisert i regelverket, kan pensjonsordningen
omfatte pensjon til etterlatt samboer på det tidspunkt
medlemmet dør. Retten til pensjon for ektefelle og registrert
partner vil gå foran samboers rett til pensjon. Om medlemmet
ved sin død har fraskilt ektefelle eller partner, og samboer,
ytes pensjon til samboer ut fra den tid som er gått siden
samboerforholdet ble etablert. Det vil være denne tiden
som gjelder selv om det også er inngått ekteskap
eller registrert partnerskap under samboerforholdet.
I § 7-3 har utvalget foreslått at
fraskilt ektefelles rett til pensjon skal bestemmes av ekteskapslovgivningen.
Departementet vil peke på at selv om det virker rimelig å vurdere
nærmere flere av de kommentarer høringsinstansene
har gitt, er disse forhold regulert i annen lov og ligger utenfor
lov om foretakspensjon. Departementet legger vekt på det
forenklende i å følge andre lover, og støtter
utvalget i at f.eks. fordelingen i skifte mellom ektefeller reguleres
best i ekteskapslovgivningen der eventuelle pensjonsrettigheter
kan ses sammen med annen formue. Departementet støtter
også utvalget i likebehandlingen av ektefelle og partner
som kommer til uttrykk i § 7-7.
Videre har utvalget i § 7-8 åpnet
for at pensjonsordningen kan yte samboerpensjon. Departementet ser at
definisjonen av samboer i § 1-2 bokstav e er i
overensstemmelse med definisjonen i IPA-forskriften. Departementet
støtter at pensjonsordningen skal kunne gi samboerpensjon,
og mener at forslaget i § 7-8 gir en hensiktsmessig
avgrensing av rettighetsforholdene både mellom samboer
og ektefelle og mellom samboer og tidligere ektefelle.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 7-3 om at fraskilt ektefelles rett
til etterlattepensjon bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen. Komiteen slutter
seg videre til Regjeringens forslag om likebehandling av ektefelle
og registrert partner, jf, § 7-7. Komiteen slutter
seg også til forslag til § 7-8 om samboerpensjon.
Departementet støtter utvalgets utforming av ektefellepensjon
i § 7-2, og mener det er hensiktsmessig å fastsette
at regelverket skal inneholde vilkårene for slik pensjon.
I § 7-2 annet ledd har utvalget åpnet
for at ektefellepensjon kan være tidsbegrenset. Departementet
viser til at Stortingets flertall i innstillingen til Velferdsmeldingen
pekte på at behovet og begrunnelsen for slike ytelser til
etterlatte i fremtiden vil reduseres som følge av at yrkesaktiviteten
blant kvinner økte sterkt på 70- og 80-tallet
med derav opparbeidet egen tilleggspensjon, kombinert med gradvis
effekt av ordningen med opptjening av pensjonspoeng for omsorg i
hjemmet. Ektefellepensjonens funksjon og betydning vil på lang
sikt forsvinne. Departementet støtter derfor at ektefellepensjonen
bør kunne utformes for å gi etterlatt ektefelle
støtte i en overgangsperiode, uten å skulle utgjøre
en livsvarig inntekt.
Den størrelse utvalget har foreslått for ektefellepensjonens
størrelse i § 7-4, oppfyller etter departementets
syn alle de krav som kan settes til en slik pensjon. Utmåling
basert på den tjenestetid medlemmet har eller kunne ha
oppnådd i pensjonsordningen, er parallelt til utmålingsprinsippene
i uførepensjon og alderspensjon. Departementet støtter
dette prinsippet, og viser til forslaget § 7-4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 7-2 om ektefellepensjon, og § 7-4
om ektefellepensjonens størrelse.
Utvalget har foreslått adgang til avkortning av ektefellepensjon
i §§ 7-4 annet ledd, 7-5 og 7-6. Den
enkelte pensjonsordning kan avgjøre om adgang til slik avkortning
skal inntas i ordningens regelverk. Departementet vil bemerke at
den foreslåtte avkortning for ektefelle som ikke har fylt
67 år, først vil gjøre seg gjeldende
når ektefellepensjon fra folketrygden er sterkt redusert
på grunn av avkortning. For eldre etterlatte er de samme
grenser fastsatt i § 7-8. En pensjonsordning kan
dermed ha avkortning overfor yngre etterlatte, men ikke overfor
eldre (eller motsatt). I folketrygden er avkortning av ektefellepensjon foreslått
som et ledd i arbeidslinjen, for å oppfordre til aktiv
yrkesdeltakelse istedenfor passivitet. Departementet støtter
utvalget i at Stortingets utsagn i innstillingen til Velferdsmeldingen
om ektefellepensjon i folketrygden bør få en oppfølging
i form av formalisering av hvilke regler som bør gjelde
for avkortning, og at det bør være opp til den
enkelte pensjonsordning om slik avkortning skal gjøres
gjeldende gjennom ordningens regelverk, se departementets forslag
til §§ 7-4 andre ledd, 7-5 og 7-6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 7-5 og 7-6, jf. § 7-4
(2) om avkorting av pensjon til etterlatte mot arbeidsdinntekt.
Utvalgets vurderinger og forslag vedrørende pensjonsordningens
midler er omtalt i proposisjonens avsnitt 10.2 hvor bl.a. pensjonskassens
forhold til foretaket, kapitalforvaltningen og krav til ansvarlig kapital
i pensjonskassene er gitt særskilt omtale.
I forbindelse med forvaltningen av pensjonsordningens midler
understreker departementet at det overordnede hensyn er at livsforsikringsselskapene
og pensjonskassene til enhver tid skal være i stand til å oppfylle
sine pensjonsforpliktelser. Derfor er det stilt visse soliditetskrav,
slik som krav til ansvarlig kapital og forsikringstekniske avsetninger.
Videre er det nødvendig å stille klare krav til
disponering av midlene i en kollektiv pensjonsordning som er skattefavorisert. Disse
forhold er etter departementets syn ivaretatt i lovforslaget.
Departementet er enig med utvalget i at det er viktig at loven
klart angir hvilke midler som er knyttet til pensjonsordningen.
Dette er angitt i lovutkastets § 8-1, og omfatter
premiereserve, premiefond, pensjonistenes overskuddsfond, tilleggsavsetninger
og kursreserve.
Etter departementets syn må foretakets disposisjonsrett
over pensjonsordningens midler begrenses av hensyn til sikring av
medlemmenes rettigheter. Dette er også i samsvar med det
syn utvalget har. Det er bl.a. viktig å ha regler om at
pensjonsordningens midler ikke kan nyttes til sikring eller dekning
av foretakets gjeld, jf. § 8-3 annet ledd. For øvrig
er det inntatt en egen bestemmelse i § 8-4 om
kapitalforvaltning. Departementet mener at det bør reguleres
særskilt at lån til foretaket eller medlemmene
gis til ordinære betingelser. Særlig kan det være
grunn til å fremheve dette i relasjon til pensjonskassene
med den nærhet disse reelt har til det foretak som har
opprettet kassen. Den nærhet som det er mellom et foretak
og den pensjonskasse det har opprettet sin pensjonsordning i, er bakgrunnen
for at utvalget foreslår at utkastet § 8-3 om
det økonomiske skillet mellom foretaket og pensjonsordningen
også gjøres gjeldende for pensjonskasser, se § 8-6
tredje ledd. Det skulle i og for seg være unødvendig å presisere
dette etter som en pensjonskasse er et eget rettssubjekt, og departementet har
derfor vurdert om bestemmelsen burde utgå. En antar imidlertid
at det på området kan være behov for helt
klare linjer, og er derfor blitt stående ved å videreføre
dette forslaget.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gis klarere
regler mht fordeling av overskudd som tilordnes pensjonsordningen.
Utgangspunktet er at forsikringsavtaleloven § 19-2
annet ledd krever at en kollektiv pensjonsforsikringsavtale skal
fastsette om forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstaker
eller medlemmene. Departementet er enig med utvalget i at det overskudd
ordningen får, skal godskrives foretaket og overføres
til premiefondet, jf. lovforslaget § 8-5.
De alminnelige regler i forsikringsvirksomhetsloven om flytting
av midler knyttet til pensjonsordninger, foreslås videreført
av utvalget. Departementet er enig i dette. Enkelte presiseringer
er tatt inn i lovforslaget § 8-7.
Departementet mener at det er hensiktsmessig og ryddig at det
opprettes et nytt fond kalt «pensjonistenes overskuddsfond»,
hvor en tilfører overskuddsmidler knyttet til premiereserven
for pensjoner under utbetaling. Formålet med dette forslaget
er å etablere en ordning for oppregulering av pensjoner under
utbetaling. En begrenser den årlige oppjustering til økning
av folketrygdens grunnbeløp, jf. lovforslaget § 11-2
tredje ledd og § 11-4. Det blir etter dette systemet
en plikt til oppregulering. I høringsrunden har Handels-
og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttalt at den er
skeptisk til utvalgets forslag om å la overskudd knyttet
til premiereserve for pensjoner under utbetaling tilfalle pensjonistenes
overskuddsfond, fremfor at det som etter dagens regler tilfaller
premiefondet. Departementet mener at overskuddet knyttet til denne
del av premiereserven bør gå til pensjonistene,
og ikke til premiefondet. Etableringen av pensjonistenes overskuddsfond
bidrar i noen grad til regulering av pensjonene i takt med pris-
og lønnsutviklingen. Departementet viser her til at midlene tilfaller
pensjonistene så lenge dette er nødvendig for å sikre
en regulering i samsvar med reguleringen av grunnbeløpet
i folketrygden, (se lovforslaget §§ 8-5 annet
ledd, 11-2 tredje ledd og 11-4). Det overskytende går til
premiefondet.
Departementet er ellers enig med utvalget i at premiefondet bare
kan nyttes til pensjonsformål for medlemmene av ordningen,
jf. § 8-2 annet ledd. Premiefondets hovedformål
er å sikre at pensjonsordningen videreføres -
ved at premie betales - selv om foretaket får økonomiske
problemer. Departementet har således ikke sluttet seg til
uttalelsen fra Norske Pensjonskassers Forening, om at midlene fortsatt
bør kunne disponeres til fordel for andre enn medlemmene.
Foretaket kan imidlertid tilgodese ikke-medlemmer, men dette må i
så fall skje som en ordinær utbetaling over foretakets
drift. I den grad foretaket får overført midler
fra premiefondet, jf. departementets vurderinger vedrørende
premiefond i proposisjonens avsnitt 12.2, kan selvsagt slike midler, som
vil kunne nyttes fritt av foretaket til ethvert formål,
kunne benyttes også til dette. Dette vil være
en ordinær driftsbeslutning for foretaket. Pensjonsordningens
midler må reserveres medlemmer. I lovforslaget er for øvrig
medlemskretsen utvidet i forhold til 1968-reglene, se særlig §§ 3-3
til 3-8 og spesialmerknadene.
I tilknytning til Kredittilsynets uttalelse vil departementet
bemerke at hensikten med § 8-4 første
ledd er å få tydelig frem at lov om foretakspensjon
ikke har særregler for forvaltningen av en pensjonsordnings midler.
Helt tilsvarende er det naturlig å få tydelig fram
at pensjonsmidlene må lånes ut til ordinære
forretningsmessige betingelser, da dette kan være en relevant
problemstilling i relasjon til foretaket og de forsikrede.
Kredittilsynet mener at § 8-6 annet ledd bør
presiseres, ved at en får fram at det er hele overskuddet en
bør referere til. Departementet er enig i dette, og har
presisert § 8-6 annet ledd i forhold til utvalgets forslag.
Departementet er også enig med Kredittilsynet i at § 8-7
annet ledd bør presiseres ved at det ikke bare er premiereserven
som deles, men alle midler, jf. § 8-1 knyttet
til pensjonsordningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 8-1 til 8-7 om pensjonsordningens
midler.
Utvalgets vurderinger og forslag vedrørende premie,
premiereserve m.v. er omtalt i proposisjonens avsnitt 11.2 hvor
bl.a. arbeidstakers premieinnbetaling og endringer av det forsikringstekniske
beregningsgrunnlaget er gitt særskilt omtale.
Departementet mener det er et overordnet hensyn at pensjonsordninger
er sikret i et livsforsikringsselskap eller i forsikringsteknisk
oppbygget pensjonskasse. Videre er det viktig å operere
med klare regler om rettighetsopptjening, og å sikre at
det må innbetales premie slik at rettighetene materielt
sett er sikret. Den norske Aktuarforening har i høringsrunden
pekt på at loven i seg selv fastslår rettighetene,
og at premiebetalinger innenfor en slik ramme ikke har noen rettighetsskapende
virkning. Departementet kan ikke slutte seg til disse innvendinger.
I lovforslaget § 4-3 er de aktuelle rettighetene
definert. Disse rettighetene er i henhold til § 9-1
sikret med fondsbasering. For å sikre at fondsbaseringen
faktisk foretas, er det satt krav om premieinnbetalinger i § 9-2.
Det følger av dette at §§ 4-3,
9-1 og 9-2 hører sammen i et hele. Rettigheter ervervet
etter § 4-3 må være tilstrekkelig
sikret, noe §§ 9-1 og 9-2 tar hensyn
til.
Den norske Aktuarforening har anført at de opptjente
pensjoner er definert statisk, og at det kan være grunn
til å føre inn et dynamisk element ved at fremtidig
lønn trekkes inn. Departementet vil peke på at
både etter gjeldende regler og etter utvalgets forslag er
det dagens lønn som danner utgangspunktet for de krav som
stilles. Det er etter departementets syn ikke aktuelt å foreta
en betydelig og prinsipiell omlegging av ordningen ved å kreve
rettighetsopptjening eller premieinnbetaling basert på anslag
om fremtidig lønnsutvikling.
Departementet vil trekke fram de betydelige fordelene som ligger
i det lineære prinsipp, som fører til at opptjent
pensjon enkelt kan avledes fra lønn og tjenestetid, og
at innbetalt premiereserve til enhver tid skal være tilstrekkelig
til å dekke disse rettighetene. En unngår med
dette at premiebetalinger skyves utover i tid. Det vil imidlertid
ta noe tid før det lineære prinsipp er fullt gjeldende,
jf. overgangsreglene.
Pensjon til medlemmenes etterlatte ved død, er en ren
risikoytelse. Departementet foreslår derfor i § 9-3 fjerde
ledd at denne skal være fullt finansiert ved vanlige forsikringsprinsipper
på ethvert tidspunkt. Det skal derfor ikke betales ytterligere
premier til etterlattepensjon hvis medlemmet dør før
pensjonsalder.
Hvis det i avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne er bestemt
at arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, har
utvalget foreslått at slikt tilskudd i så fall
ikke kan settes høyere enn 4 pst. av arbeidstakernes lønn,
og kan ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av
den premie uten omkostningstillegg som arbeidsgiver skal betale.
Departementet er enig med utvalget i at når det er etablert
en kollektiv pensjonsordning, bør arbeidstakers tilskudd settes
relativt lavt. Departementet mener utvalgets forslag gir en rimelig
løsning, se § 9-4 i lovforslaget.
Departementet er enig med utvalget i at Kredittilsynet kan kreve
at beregningsgrunnlaget for pensjonsordninger endres dersom beregningsgrunnlaget
ikke gir betryggende sikkerhet for medlemmenes opptjente pensjon.
I tilfelle slikt pålegg skulle bli gitt, foreslås det
at manglende premiereserve etter nytt beregningsgrunnlag kan innbetales
med en tredjedel de neste tre år, jf. lovforslaget § 9-5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 9-1 til 9-5 om premie
og premiereserve m.v.
Utvalgets vurderinger og forslag vedrørende premiefond
er omtalt i proposisjonens avsnitt 12.2 hvor følgende forhold
er gitt særskilt omtale:
premiefondets bestanddeler,
anvendelse av premiefondsmidler,
foretak som har opprettet, eller sluttet seg til, flere tjenestepensjonsordninger,
tilbakeføring av premiefondsmidler, og
om premiefondsmidler bør regnes som ansvarlig kapital
i pensjonskasser.
Departementet viser til utvalgets vurdering av de ulike sider
vedrørende premiefondet. Departementet er i det alt vesentligste
enig i utvalgets vurderinger.
Departementet mener at det er viktig at det er klare regler vedrørende
premiefondet. Dette gjelder både opprettelse av et premiefond
og den funksjon at overskudd på pensjonsordningen skal
tilføres premiefondet, jf. § 10-1. Videre
er det viktig at det klargjøres hvordan midlene i premiefondet
kan anvendes.
I lovforslaget § 10-2 er det bestemt hvilke
midler som skal tilføres premiefondet. Dette er tilskudd
til premiefondet, avkastning på midlene i premiefondet, overskudd
på forvaltningen av pensjonsordningens midler, pensjoner
som ikke kommer til utbetaling, og for meget betalt forskuddspremie
for medlemmer som slutter i løpet av året.
Når det gjelder anvendelse av premiefondsmidler, er
denne uttømmende regulert i § 10-3. Etter § 10-3 første
ledd bokstav a kan midler i premiefond anvendes til dekning av både
foretakets og arbeidstakernes andel av premien. Foretaket kan etter
bokstav b på nærmere angitte vilkår overføre
premiefondsmidler til pensjonistenes overskuddsfond, jf. også § 11-3.
Videre kan premiefondet etter bokstav c på samme vilkår
som etter gjeldende regler anvendes til utbetaling av uførepensjon
til medlemmer, dersom pensjonsordningen ikke omfatter uførepensjon.
Etter departementets syn vil det å gi foretaket adgang
til å benytte premiefondsmidler til dette formål,
ikke innebære noe vesentlig inngrep i premiefondets hovedoppgave,
som er å sikre videreføring av ordningen med alderspensjon
til de øvrige medlemmene. Videre kan premiefondet etter
bokstav d benyttes til alderspensjon for medlemmer som er fylt 67 år
der ordningens pensjonsalder er høyere enn dette. Det fremgår imidlertid
av § 10-3 annet ledd at foretaket ikke kan bruke
midler til slike pensjonsytelser dersom det ikke er nok midler i
premiefondet til å sikre at årets premie og neste års
premie blir betalt.
Videre har departementet avgrenset anvendelsesområdet
for premiefondet, slik at premiefondet skal brukes til å sikre
pensjonsytelser for medlemmene, og ikke for andre. Medlemskretsen
er imidlertid utvidet i forhold til dagens regler, jf. §§ 3-3
til 3-10. Dette betyr at utbetalinger av pensjon utover det som
følger av ordningens regelverk, må foretas over
foretakets drift. Midler fra premiefondet som overføres
til foretaket etter § 10-4, og som foretaket står
fritt til å disponere, kan bl.a. nyttes til slike formål.
Departementet vil for øvrig peke på at overgangsbestemmelsen § 16-2
15. ledd gir mulighet til å bruke midlene i pensjonsordningen,
i praksis premiefondet, til å kunne fortsette å utbetale
pensjon i tre år til ikke-medlemmer som i dag mottar ytelser.
Departementet mener at premiefondets størrelse bør
holdes på et moderat nivå, hensett til dets oppgave om å sikre
videreføring av pensjonsordningen i en rimelig periode,
selv om foretaket kommer i økonomiske vansker. Departementet
anser et premiefond på ti ganger årets premie
som det maksimalt nødvendige, og at foretaket derfor bør
ha adgang til å tilbakeføre deler av premiefond
som er mindre enn dette, ned til fem års premie. Det er
i § 10-4 foreslått regler om tilbakeføring
av midler fra premiefondet til foretaket. Beløp som tilbakeføres,
må inntektsføres i foretaket det år tilbakeføringen
skjer. I § 10-4 første ledd i utvalgets
forslag er det foreslått obligatorisk tilbakeføring
av midler for den del av premiefondet som ved årets utgang
er større enn ti ganger gjennomsnittet av årets
og de to foregående års premier. Dette vil være
en årsoppgjørsdisposisjon for det aktuelle året.
I annet ledd i samme paragraf er foretaket gitt adgang til å tilbakeføre
et beløp mellom fem og ti ganger denne gjennomsnittspremie.
Den norske Aktuarforening har reist spørsmål
ved utvalgets forslag om at premiefond skal fordeles ved fusjon,
fisjon, oppløsning m.v. Departementet mener at det sentrale
er at premiefondet skal sikre videreføring av ordningen
- videreføre premiebetaling - når slike situasjoner
oppstår. Arbeidstakerne må i utgangspunktet behandles
likt. Dette gjør det også lettere å få videreført
en ordning, f.eks. ved fisjon, og vil f.eks. innebære at
ved deling av et foretak og foretakets pensjonsordning, bør
slike rettigheter gjelde for begge de nye ordninger og ikke forbeholdes
for arbeidstakere i den ene ordningen. Det vises ellers til § 15-3
tredje ledd (opphør og avvikling) om en tidsbegrensning
på fem år, jf. også § 14-1
annet ledd (deling av foretak), § 14-2 første
ledd (utskilling av en del av foretaket) og § 14-3
annet ledd (avvikling av virksomhet i foretaket). Departementet
vil dessuten understreke at premiefondet ikke er noen tilleggssikkerhet for å dekke
de opptjente rettigheter, da disse er sikret ved § 9-1
om krav til premiereserve, og livsforsikringsselskapets eller pensjonskassens
garanterte renteavkastning (grunnlagsrente) m.v. Departementet vil
også peke på at det innenfor lovens rammer tilligger
foretaket å disponere over premiefondet. For øvrig nevnes
det at det er gitt særlige regler om anvendelse av premiefondet
ved sammenslåing, ved deling og ved opphør og
avvikling av foretak i lovforslaget kap. 13, 14 og 15, og det vises
til omtalen av disse.
Det er også anført at premienes størrelse
kan variere en del, og at dette særlig kan være
tilfellet i perioden like etter lovens ikrafttreden. Dette er særlig
relevant i forhold til reglene om pliktig og frivillig tilbakeføring
av premiefondet til foretaket, jf. § 10-4 første
ledd og annet ledd. Departementet er enig at det kan være
rimelig å supplere de generelle bestemmelser i § 10-4
første ledd og annet ledd med spesialbestemmelser i en
overgangsperiode. Denne overgangsbestemmelsen finnes i § 16-2
19. ledd, hvor det fremgår at departementet legger opp
til at premien beregnes som et gjennomsnitt av de siste fem års
premier. Dessuten foretas beregningen slik at for det eller de år
hvor premien er lavere enn halvparten av premien i det av de fem årene
hvor den er høyest, så settes premien lik halvparten
av den høyeste premie. Derved får en inn både
en lengre periode og løfter gjennomsnittet når
noen årspremier er særlig lave. Dette slår
da automatisk inn også i tilbakeføringsadgangen
etter § 10-4 annet ledd.
Blant høringsinstansene er det nevnt at tilbakeføringsreglene
i § 10-4 burde knyttes til premiereserven. Departementet
er ikke enig i dette. Premiereserven er en akkumulert balansepost,
og den vil være helt ulik for to like foretak hvor det
ene foretak har hatt pensjonsordning i en årrekke, mens
det andre foretak nylig har opprettet pensjonsordning. Departementet
vil her peke på at formålet med premiefondet er å sikre
premiebetaling i et visst antall år framover, og da er
et gjennomsnitt av de siste års premier det beste mål,
jf. § 10-4, og altså § 16-2
19. ledd.
Det er fra flere høringsinstanser hevdet at utvalget ikke
har gitt noen nærmere vurdering av premiefondets eiendomsrettslige
stilling og at utvalgets forslag om anvendelse av premiefondet derfor
mangler et prinsipielt grunnlag. Det vises her til sitatet fra utvalgets
utredning i proposisjonens avsnitt 12.2.1:
«Utvalget forstår dette (eiendomsretten)
slik at det bes om en vurdering av reglene om disponering av premiefondsmidler,
og hvem disposisjonsretten tilkommer i de ulike situasjoner.»
Dette er altså utvalgets forståelse av dette spørsmålet.
Slik det fremgår har utvalget foreslått regulert hvordan
premiefondsmidlene skal disponeres, og hvem som i tilfelle har disposisjonsretten.
Det vises til § 10-3, hvor det også fremgår
at det - når annet ikke følger av særlige
regler i lovforslaget - er foretaket som har rett til å disponere
premiefondet. Etter departementets syn er det grunnleggende at premiefondet skal
benyttes til pensjonsformål for medlemmene. Premiefondet
kan ikke angripes ved konkurs, eller lignende, jf. § 8-3.
Utvalget slår fast at etter dette blir det lite meningsfylt å ta
nærmere stilling til eiendomsretten som sådan
til premiefondet, som ville være en teoretisk eiendomsrett.
De midler det dreier seg om, vil være overlatt til pensjonskasse,
livsforsikringsselskap eller bank til forvaltning, og «eiendomsretten» vil
i tilfellet være lik den disposisjonsrett foretaket har i
forhold til den som forvalter midlene, som følger av § 10-3.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger. Departementet
vil her også minne om at begrepet eiendomsrett juridisk
er et funksjonelt begrep som benyttes som stikkord for summen av
de beføyelser som retten gir. Det som er viktig i relasjon
til det aktuelle spørsmål, er derfor hvilke beføyelser
som tilkommer arbeidstakere og pensjonister og foretak i forhold
til hverandre og i forhold til det forsikringsselskap eller pensjonskasse
som har midlene til forvaltning. Disse spørsmål
er uttrykkelig og uttømmende regulert i utvalgets lovforslag,
og er fulgt opp i proposisjonen. I proposisjonens kap. 12 ivaretas
hensynene som oppstår i konsernforhold. I proposisjonens
kap. 13, 14 og 15 reguleres anvendelse av midlene ved sammenslåing
og deling og opphør av pensjonsordninger.
Flere høringsinstanser har berørt spørsmålet
om premiefondet kan godkjennes og benyttes som ansvarlig kapital.
Utvalgets vurdering av dette spørsmålet er sitert
i proposisjonens avsnitt 12.1 og 12.2.5, hvor det er sitert fra
sidene 129, 130 og 131 i utvalgets utredning. Siden det i flere år
har vært kjent at det har vært arbeidet med forslag
om å tillate overføring av premiefond - der disse
er store - til foretaket mot beskatning, har det vært press
i retning av å godta premiefond som ansvarlig kapital i
pensjonskasser eller å tillate at premiefond kan brukes
til å dekke underskudd i pensjonskasser. Premiefond overført
til foretaket kan etter forslaget fra utvalget og i denne proposisjonen
benyttes fritt av foretaket, herunder som ytterligere innskudd av
ansvarlig kapital. Som nevnt oppfyller ikke premiefondet de forskriftsfastsatte kravene
til ansvarlig kapital, og slik bruk ville for øvrig også være
grunnleggende i strid med formålet for premiefondet. For øvrig
nevnes at pensjonskassene på ordinær måte
oppfyller kravene til ansvarlig kapital.
Stortinget vedtok med 74 (Høyre, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) mot 71 (Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti) stemmer 20. juni 1997, jf. Innst.
S. nr. 295 (1996-97) at Regjeringen bør opprettholde muligheten
til at pensjonskasser kan dekke underskudd ved å trekke
på premiefondet inntil ny lovgivning er behandlet. Slik mulighet
er gitt - som en oppfølging av Stortingets vedtak - fram
til denne loven er på plass. En slik midlertidig mulighet
må imidlertid ikke tolkes som en prinsipiell godkjennelse
av at premiefondet skal kunne benyttes til å dekke underskudd
før den ansvarlige kapital må benyttes. Tvert
imot gir den foreliggende utredning en god foranledning til å få klargjort
bl.a. premiefondets rolle. Utvalgets vurdering av disse spørsmål
er gjengitt foran. I det følgende vil departementets syn
fremgå.
Departementets syn kan oppsummeres som følgende:
Vilkårene for å kunne
bruke premiefond som ansvarlig kapital, slik disse vilkårene
fremgår av forskrift av 1. juni 1990 nr. 435 om beregning
av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, er ikke oppfylt. Premiefond
er heller ikke omfattet av bestemmelsene i §§ 2
til 5 i forskriften som regulerer hvilke typer kapital som kan regnes
som ansvarlig kapital. Det er heller ikke mulig å godkjenne
premiefond som ansvarlig kapital etter § 3 nr.
13, verken etter dagens regler eller etter de foreslåtte
regler.
Det forhold at de standardvedtekter som ble godkjent fra
og med 1955, godtok at premiefond kunne nyttes til dekning av underskudd
i pensjonskasser, må ses i nær sammenheng med
at pensjonskasser, før innføringen av krav til
ansvarlig kapital i 1993, ikke hadde andre midler enn premiefondsmidler
til å dekke underskudd (manglende premiereserve) med. For å sikre
premiereserven for opptjente pensjonsrettigheter og for å unngå avvikling
av pensjonskassen, var det derfor i en slik situasjon både
i medlemmenes og foretakets interesse å anvende premiefondet
til dekning av underskudd i pensjonskassen i stedet for å redusere
premiereserven og dermed opptjente rettigheter. På denne
bakgrunn, og også med støtte i 1968-reglene § 14
om at overskytende midler, dvs. premiefondsmidler, skal anvendes
til beste for arbeidstakerne ved opphør og lignende, har Kredittilsynet
ikke ansett slik bruk av premiefondsmidler for å være
i strid med 1968-reglene, idet alternativet her var antatt å være
opphør og lignende.
En adgang til å regne premiefondet som ansvarlig kapital
ville på en grunnleggende måte stride mot selve
formålet med premiefond, som er at premiefondet
skal benyttes til pensjonsformål for medlemmene. Det er
for øvrig dette formål som begrunner fradrag i
skattepliktig inntekt for avsetning til premiefond.
Avsetning til ansvarlig kapital er ikke fradragsberettiget
i skattepliktig inntekt.
Hensynet til de forsikrede taler klart imot at det åpnes
for at premiefondet kan regnes som ansvarlig kapital. Hensikten
med ansvarlig kapital er at den skal verne de forsikrede når
det inntreffer tap o.l. på forvaltningen av midlene. Dessuten
er spørsmålet om å kunne bruke premiefond
som ansvarlig kapital bare tatt opp i relasjon til pensjonskassene
og ikke i relasjon til livselskapene. Tillatelse til bruk av premiefond
som ansvarlig kapital for pensjonskassene ville for det første gjøre
konkurranseforholdene mellom livselskaper og pensjonskasser ulik.
For det andre ville slik adgang for pensjonskassene føre
til at de forsikrede fikk sin pensjonsmessige stilling vesentlig
redusert hvis foretaket opprettet pensjonsordning i en pensjonskasse
framfor i et livselskap, hvor premiefondet som forvaltes av pensjonskassene
i tilfelle kunne benyttes til å dekke tap på forvaltningen
i en situasjon hvor tilsvarende tap i et livselskap ble belastet
livselskapets ansvarlige kapital.
Fra og med 1995 og fram til og med 1998 har Finansdepartementet
som en midlertidig ordning godkjent at pensjonskassene kan ha kursreserver og
avsette skattefritt tilleggsavsetninger etter samme regler som livselskapene,
jf. senest Finansdepartementets forskrift om dette av 19. mars 1998
(for årene 1997 og 1998). Utvalget foreslår at
denne ordningen gjøres varig. Departementet er enig i dette,
og legger opp til å gjøre den nødvendige
forskriftsendring om dette.
I lovutkastet har en i § 10-3 fjerde ledd
foreslått at dersom en pensjonskasse har tapt sin ansvarlige kapital,
kan midler i premiefondet også benyttes til å dekke
gjenstående manglende premiereserve. Tankegangen her er
parallell til den tankegang som er referert i annet strekpunkt ovenfor,
om at hvis situasjonen er kommet dit at den ansvarlige kapital er
tapt, så er det i en slik situasjon også til det
beste for de forsikrede å anvende premiefondet på en
slik måte.
For øvrig er det lagt opp til en betydelig overføringsadgang
av premiefond til foretaket. Dette er midler foretaket da står
fritt til å bruke slik foretaket vil. Det vises til § 10-4,
og til særlig omtale foran.
Det fremgår av det ovenstående at det ikke
er aktuelt å godta at premiefond kan regnes som ansvarlig kapital
for pensjonskasser. Dette standpunkt er for øvrig i samsvar
med den tankegang som er referert i proposisjonens avsnitt 12.2.5,
hvor det er sitert fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Fremskrittspartiets merknader til Velferdsmeldingen
hvor de nevnte partier slår fast at premiefondet i realiteten er
de ansattes eiendom. Det vises også til tidligere finansminister
Stoltenbergs brev 6. desember 1996, jf. proposisjonens avsnitt 12.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 10-1 til 10-4 om premiefond,
unntatt § 10-4 (2).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 10-4 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sin merknad i avsnitt 4.5 hvor disse
medlemmer går mot Regjeringens forslag om at det
skal opprettes styringsgruppe i foretak som har pensjonsforsikring
som omfatter 15 eller flere medlemmer. Dette nødvendiggjør endring
i Regjeringens forslag til § 10-4 (2).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag til § 10-4
(2):
«Lov om foretakspensjon
§ 10-4 (2) skal lyde:
(2) Foretaket kan bestemme at midler i premiefond som overstiger
halvparten av grensen etter første ledd, skal overføres
til foretaket. Før beslutning om overføring treffes
av foretaket, skal spørsmålet forelegges styret
i pensjonskassen til uttalelse.»
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at regulering
av pensjonsytelser som ennå ikke har kommet til utbetaling
skal skje ved endring i pensjonsplanen, jf. § 11-1.
Endringer i pensjonsplanen skal følge reglene i kap. 3
til 7. Dette innebærer bl.a. at den adgang som er åpnet
for å fravike lovens hovedregler mht. medlemskap i pensjonsordningen,
opptjening av pensjon, alderspensjon, uførepensjon og pensjon
til etterlatte også gjelder ved endring av pensjonsplanen for
oppregulering av ytelsene. Nedsettelse av pensjonsytelsene er særlig
regulert i forslagets §§ 5-8 til og med
5-9.
Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet skal kunne
godkjenne en opptrappingsplan over tre år for inndekning
av manglende premiereserve. Departementet viser - slik utvalget
også gjør - til at en slik opptrapping vil innebære
et brudd med linearitetsprinsippet. Etter departementets syn bør
foretaket som hovedregel umiddelbart innbetale økte kostnader
som følge av f.eks. løfter om økte pensjonsytelser
i tariffavtaler m.v. Departementet viser til at foretaket selv avgjør
om det vil akseptere en eventuell oppjustering av ytelsene ved inngåelse
av tariffavtaler. Etter departementets syn bør derfor ikke
Kredittilsynet, slik utvalget foreslår, gis myndighet til å godkjenne
en opptrappingsplan over tre år for inndekning av manglende
premiereserve ved oppjustering av ytelsene. Denne saken står
etter departementets syn i en prinsipielt annen stilling enn når
det både av utvalget og departementet i § 9-2
tredje ledd foreslås en treårig inndekning ved
medregning av tidligere tjenestetid når en pensjonsordning
opprettes.
I likhet med utvalget vil departementet foreslå å innføre
en obligatorisk regulering av pensjoner under utbetaling, jf. § 11-2.
Departementet viser til at manglende regulering av pensjoner i tider
med inflasjon vil over en del år kunne redusere pensjonens
kjøpekraft vesentlig. Dette vil etter departementets syn kunne
virke urimelig, særlig i ordninger hvor medlemmene selv
har betalt inn pensjonsinnskudd. For øvrig vises til at
pensjonister uansett vil kunne få krav på årlig
regulering ved å fratre like før oppnådd pensjonsalder,
og dermed få krav på en fripolise. Det vises videre
til utvalgets begrunnelse, som departementet i det vesentligste
slutter seg til.
I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, bør alle
pensjonister få samme prosentvise tillegg. Videre mener
departementet i likhet med utvalget at pensjonsordninger som omfatter
etterlattepensjoner og/eller uførepensjoner, bør
gis samme prosentvise tillegg i slike pensjoner under utbetaling
som i tilfelle gis til alderspensjon under utbetaling, jf. forslaget § 11-2
annet ledd.
Norsk Merkantilt Forbund legger til grunn at pensjonister i ulike
konsernselskaper vil kunne få ulik regulering av pensjonene,
fordi regulering av pensjonene skal skje ut ifra overskuddet i pensjonistenes overskuddsfond.
Departementet viser til at pensjonistenes overskuddsfond vil bestå av
det årlige overskuddet på premiereserven til pensjoner
under utbetaling i foretakspensjonsordningen som sådan,
jf. forslaget § 8-5 annet ledd. Kapitalforvaltningen
for pensjonsordningen vil skje samlet. Etter departementets syn
vil det derfor ikke skje en urimelig forskjellsbehandling av de
ulike gruppene innen et konsern.
Departementet mener i likhet med utvalget at reguleringen bør
ta utgangspunkt i det overskudd som oppstår på premiereserven
tilknyttet pensjoner under utbetaling, slik at dette tilføres
den enkelte pensjonists premiereserve og dermed gir grunnlag for
regulering av ytelsene. Departementet slutter seg videre til forslaget
om at reguleringen ikke skal overstige den prosentvise endringen
i folketrygdens grunnbeløp, jf. § 11-2
tredje ledd. Etter departementets syn vil en slik ordning på en
hensiktsmessig måte balansere to ulike hensyn. På den
ene side vil reguleringen baseres på avkastning på premiereserven
til pensjoner under utbetaling. På den annen side vil begrensningen
oppad i forhold til endringen i grunnbeløpet innebære
at reguleringen ikke går lenger enn det hensynet bak reguleringen
tilsier, nemlig å i større grad opprettholde kjøpekraft
for pensjonene. Departementet slutter seg imidlertid til forslaget
i § 11-2 tredje ledd om at tillegget kan gå ut
over den årlige endringen i grunnbeløpet for å sikre
en justering i forhold til grunnbeløpet i de tilfeller
der det i tidligere år ikke har vært tilstrekkelige
overskudd på premiereserven for løpende pensjoner
til å gi full regulering i forhold til grunnbeløpet. I
så fall kan tillegget økes slik at reguleringen
av pensjonen i året og de to foregående år
til sammen skal svare til den prosentvise økningen av grunnbeløpet
i disse tre årene.
Reguleringen er foreslått gjennomført gjennom
et pensjonistenes overskuddsfond. Det antas at et slikt fond vil
sikre at gjennomføringen av reguleringen av ytelsene skjer
på en hensiktsmessig måte. I de tilfeller overskuddsfondet
ikke er tilstrekkelig til å følge den prosentvise økningen
av grunnbeløpet, mener departementet i likhet med utvalget
at foretaket bør ha en rett, men ikke plikt, til å kompensere
for dette ved å overføre de nødvendige
midler fra premiefondet, eller ved å overføre
midler fra foretaket til overskuddsfondet, jf. § 11-3.
Departementet slutter seg videre til forslaget om at midler i
overskuddsfondet som overstiger den årlige engangspremien,
jf. § 11-4, skal overføres til premiefondet.
Etter departementets syn innebærer en slik løsning
en rimelig avveining mellom hensynet til regulering av pensjonistenes
ytelser og hensynet til foretakets utgifter til pensjonsordningen.
Når det gjelder NHOs anslag over økning i utgifter,
vises til omtalen i proposisjonens avsnitt 21.2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 11-1 til 11-4 om pensjonsregulering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at departementet ikke deler Selvigutvalgets oppfatning hva gjelder
opptrappingsplan over tre år for inndekning av manglende
premiereserve. Slik fleksibilitet bør inngå i
loven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at
det tillates en opptrappingsplan over tre år for inndekning
av manglende premiereserve, i samsvar med Selvig-utvalgets innstilling.»
Utvalget foreslår i utkastet § 12-1
at adgangen til å etablere felles pensjonsordning begrenses
til foretak som inngår i samme konsern. I tillegg foreslås
det å gi Kredittilsynet hjemmel til å samtykke
i at andre foretak som har tilsvarende nær tilknytning
til hverandre kan opprette slik felles ordning. Utvalget ønsker
med sitt forslag å avskjære bransjesammenslutninger
fra å opprette felles pensjonsordning. Det er vist til
at ordningen bør ha en mest mulig permanent karakter, og ikke
være tilpasset enkeltgrupperinger innenfor foretakene,
men styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte
som en gruppe.
Av selskaps- og skatterettslige hensyn finner utvalget det nødvendig å foreslå en
inndeling av medlemmene i ordningen i grupper tilknyttet foretaket
hvor den enkelte er ansatt, jf. utkastet § 12-2. Dette
for å hindre at foretakene belastes utgifter eller overføres
inntekter som etter det underliggende forhold skulle vært
tilordnet et av de andre foretakene i konsernet. Forslaget er i
overensstemmelse med det system som er anvendt for felles konsernpensjonskasse
i pensjonskasseforskriften, jf. ovenfor.
Videre foreslår utvalget i utkastet § 12-5
særskilte regler om hvordan midlene i ordningen skal fordeles ved
uttreden fra eller opphør av den felles pensjonsordningen.
Departementet vil peke på at spørsmål
knyttet til felles pensjonsordning for flere foretak ikke er regulert
i 1968-reglene. Dette har vært fremhevet som en av flere
mangler ved det eksisterende regelverket. I praksis har det vokst
fram slike ordninger ved at foretak som inngår i samme
konsern har etablert felles pensjonskasse. På denne bakgrunn
er det gitt uttrykk for et behov og ønske om en slik adgang.
Departementet vil vise til at pensjonskasseforskriften og flytteforskriften
inneholder regler som forutsetter en adgang til å opprette
felles pensjonskasse, og at Kredittilsynet gjennom sin praksis har
godtatt slike ordninger.
Etter departementets oppfatning bør det være
opp til foretakene selv å avgjøre om de ønsker å inngå et samarbeid
om en felles pensjonsordning. Det er særlig aktuelt å åpne
for felles pensjonsordning hvor en virksomhet er oppdelt i flere
juridiske enheter ut fra andre hensyn enn de pensjonsmessige. Fordelene
viser seg særlig gjennom felles forvaltning og administrasjon. For
foretakene som inngår i samarbeidet vil felles pensjonsordning
kunne øke muligheten for intern mobilitet hos de ansatte
innenfor ordningen. I mange tilfeller antas dette også å være
attraktivt for de ansatte som gis mulighet til skifte av stilling
innenfor ordningen uten at dette påvirker muligheten for
opptjening av pensjonsrettigheter. Anvendelse av felles pensjonsplan
vil også kunne medføre at forholdsmessighetsprinsippet
får anvendelse på samtlige medlemmer av ordningen
under ett uten hensyn til hvilke av foretakene de er tilknyttet.
Dette innebærer at ordningene får en bedre sosial
profil enn hvor hvert enkelt av foretakene har separate pensjonsordninger.
Adgangen til å opprette felles pensjonsordning må etter
departementets syn ikke gi mulighet for foretakene til å dekke
premier for ansatte i de øvrige foretakene, herunder at
det gis inntektsfradrag for slike innbetalinger. I forlengelsen
av dette må det avklares hvordan inntekter og utgifter
knyttet til ordningen skal fordeles mellom medlemmene av den felles
ordningen. Faren for en sammenblanding av foretakenes og pensjonsordningens
midler som vil være i strid med selskaps- og skatterettslige
regler, kan derfor tale mot en adgang til å opprette felles
pensjonsordning. Videre mener departementet at avgrensningen av hvilke
foretak som skal kunne opprette felles pensjonsordning er av vesentlig
betydning ved avgjørelsen av om slike ordninger bør
tillates. Dersom felles pensjonsordning gis en utforming som er
til fordel for bestemte grupper innenfor foretakene, og ikke tilgodeser de
ansatte i foretakene som gruppe, vil det være uheldig.
Departementet er etter en samlet vurdering av den oppfatning
at adgangen til å opprette felles pensjonsordning som omfatter
flere foretak bør videreføres, og at dette reguleres
nærmere i loven. Det må imidlertid forutsettes
at slike ordninger gis en utforming som forhindrer at de kommer
i strid med de prinsipper som gjelder innenfor skattefavorisert
foretakspensjon, eller lovgivningen for øvrig. Det vil
også være av betydning at dette området,
i større grad enn det som er tilfellet i dag, reguleres
direkte. Dette vil kunne sikre en helhetlig avveining av de ulike
hensyn som gjør seg gjeldende.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger, og viser for øvrig til komiteens merknader
i avsnittene 14.2 til 14.6.
Departementet er av den oppfatning at det må settes
grenser for hvilke typer sammenslutninger eller samarbeidsformer
som kan tillates. Reglene bør derfor ikke gå lengre
enn begrunnelsen for felles pensjonsordninger rekker. Utgangspunktet
for regelverket er at hvert foretak har en pensjonsordning. Det
må derfor kreves en form for tilknytning mellom de foretakene som
skal inngå i en slik ordning. Ved denne avgrensningen må det
foretas en avveining mellom de behov og fordeler foretakene kan
ha ved å kunne opprette en felles ordning på den
ene siden, sammenholdt med de begrensninger som er nødvendige
for å ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende
ved skattefavorisert foretakspensjon. Det er av sentral betydning
at prinsippene om likebehandling, forholdsmessighet og sosial profil
ikke brytes. En klar forutsetning for å tillate felles
pensjonsordninger er videre at det ikke åpnes for løsninger
som vil være i strid med skatte- og selskapsrettslige regler.
Utvalget har anført at avgrensningen som vil følge av
en henvisning til aksjelovens konsernbegrep vil bli for snever.
Etter utvalgets syn bør en derfor legge til grunn definisjonen
av konsern i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2.
Denne innebærer en videre definisjon av konsern ved at
det ikke stilles krav om at morselskapet er et aksjeselskap, og
at konsernet ikke må være hierarkisk oppbygget.
Departementet er enig i at konserner basert på andre
selskapsformer enn aksjeselskaper må ha mulighet til å opprette
felles pensjonsordning. En avgrensning til kun aksjeselskaper synes
ikke velbegrunnet i denne sammenheng. I tillegg vil en slik avgrensning
harmonere dårlig med reglene i forslaget § 1-2 annet
ledd bokstav a, jf. § 2-1 første ledd
med hensyn til hvilke typer foretak som skal kunne opprette pensjonsordning
etter lov om foretakspensjon.
Etter departementets syn er det ikke nødvendig å stille
krav om at konsernspissen er organisert som et aksjeselskap, eller
at konsernet er hierarkisk oppbygget. På den annen side
mener departementet at det må stilles krav om at foretakene
har en felles tilknytning gjennom felles eierskap og/eller
felles styringsorganer. Utvalget har foreslått en henvisning
til definisjonen i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2.
Videre er det blitt påpekt under høringen at dette
bør framgå klart av loven gjennom en direkte henvisning
til ovennevnte bestemmelse. Etter departementets syn gir en henvisning
til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 liten
veiledning til brukerne av lov om foretakspensjon. Denne bestemmelsen
gir etter sin ordlyd kun en nærmere definisjon av hva som
skal anses som et finanskonsern. En må til lovens forarbeider
for å finne den utvidelsen av konsernbegrepet som utvalget
har henvist til. Departementet ser ikke dette som en heldig løsning,
og foreslår derfor å innta en nærmere
definisjon av konsernbegrepet i lovens innledende bestemmelser,
samtidig som en beholder utvalgets forslag til ordlyd i lovteksten.
Med den foreslåtte definisjonen forutsetter departementet
en betydelig grad av økonomisk integrasjon innenfor konsernet.
Departementet foreslår at konsern i denne sammenheng
defineres som konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3
og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet
ikke må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
Definisjonen av lovens konsernbegrep er inntatt i § 1-2
annet ledd bokstav b.
Utvalget har foreslått at Kredittilsynet gis hjemmel
til å samtykke i at andre foretak som har tilsvarende nær
tilknytning til hverandre skal kunne opprette felles pensjonsordning.
Det kan foreligge tilfeller hvor sammenslutningens organisering
er tilnærmet identisk med lovens definisjon, uten at lovens
krav er oppfylt i alle deler. Etter utvalgets oppfatning bør
det i disse tilfellene avgjøres etter en konkret vurdering
hvorvidt det skal gis adgang til å opprette felles pensjonsordning.
Departementet slutter seg til forslaget, jf. § 12-1 annet
ledd, men ser at det også kan foreligge behov for videre
fullmakter. En viser her til vanskelighetene med å finne
tilstrekkelig presise avgrensingskriterier samtidig som en også fanger
opp samtlige av de utvidelsene som foreslås i forhold til
definisjonene i de nye aksjelovene. Kredittilsynet skal derfor også kunne
gi samtykke til konsernlignende sammenslutninger som er horisontalt
oppbygget, har felles vedtektsfestede styringsorganer og er i samsvar
med lov eller forskrift. I særlige tilfeller kan det også være grunnlag
for å gi samtykke til foretak som har en tilsvarende nær
tilknytning til hverandre, men som ikke omfattes av det ovennevnte.
Utvalget har i sine merknader til ovennevnte bestemmelse om kompetanse
for Kredittilsynet presisert at foretakene må ha en nær
tilknytning, og at felles pensjonsordning på grunnlag av
rent bransjesamarbeid vil være utelukket. Landbrukssamvirke
har i sin høringsuttalelse tatt til orde for at loven må åpne
for «tverrgående pensjonskasser». Bransjesammenslutninger
kan innebære ulike alternativer. Det innebærer for
det første at det kan være tale om et samarbeid mellom
foretak uten annen tilknytning enn at de utøver samme type
næringsvirksomhet. Alternativt innebærer dette
at pensjonsordningen kan være opprettet for yrkesgrupper
med samme type utdanning eller stillingskategori på tvers
av ansettelsesforholdet i de enkelte foretakene.
Departementet ser det som vesentlig at skattefavorisert foretakspensjon
omfatter samtlige av de ansatte innenfor samme foretak. Sentrale
prinsipper som ligger til grunn for skattefavorisering som eksempelvis
forholdsmessighetsprinsippet, bygger på dette. Det bør
etter departementets syn ikke tillates opprettet ordninger hvor
det gis inntektsfradrag til ordninger som kun tilgodeser enkelte
grupperinger innenfor foretaket eller konsernet. På samme
måte som utvalget mener departementet at regelverket bør
utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende
for de ansatte som gruppe, og at de ansatte må gis like
pensjonsrettigheter. Etter departementets syn vil ikke disse hensynene
kunne ivaretas innenfor ordninger med medlemskap basert på samme
type utdannelse eller stilllingstype. Lovforslaget omfatter derfor
ikke denne typen ordninger.
Når det gjelder felles pensjonsordninger basert på at
foretakene driver samme type virksomhet kan det være et
vidt spenn med hensyn til hvor nært foretakene er tilknyttet
hverandre. Dette gjør det vanskelig å utforme
en generell regel. Hvor foretakene ikke har annet til felles enn
at de driver innenfor samme bransje kan ikke departementet se at
det foreligger argumenter for å tillate felles pensjonsordninger.
I slike tilfeller vil foretakene være langt mindre ensartet
enn de foretak som inngår i et konsern, og de vil heller
ikke ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger som
vil gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne
typen ordninger vil også normalt være langt mindre
stabile over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når
ordningen skal forvalte midler som normalt først kommer
til utbetaling på et sent stadium i livet for den enkelte.
I den andre enden av skalaen vil det kunne tenkes sammenslutninger
hvor tilknytningen mellom foretakene ikke vil avvike i vesentlig
grad fra det som vil være tilfellet for de sammenslutninger
som oppfyller vilkårene i den konserndefinisjonen lovforslaget
bygger på. Departementet foreslår at denne typen
sammenslutninger skal kunne gis tillatelse til å opprette
felles pensjonsordning når foretakene har en tilsvarende
nær tilknytning til hverandre som etter lovforslagets hovedregel.
Slik tillatelse skal gis av Kredittilsynet etter en konkret vurdering,
jf. forslagets § 12-1 annet ledd. Viktige momenter
ved avgjørelsen av hvorvidt slik tillatelse skal gis vil
være i hvilken grad foretakene er økonomisk integrert
med hverandre, har tilknytning gjennom eierforhold, og om sammenslutningen
kan antas å være av varig karakter.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-1 om felles pensjonsordning for
konsernforetak.
En felles pensjonsordning må etter departementets forslag
i § 12-1 omfatte minimum to selvstendige foretak
som inngår i et konsern, og som begge er tilknyttet pensjonsordningen.
Det er ikke grunnlag for å stille krav om at samtlige foretak
som inngår i konsernet skal være tilsluttet den
felles pensjonsordningen. Det vil derfor være frivillig
om de enkelte foretak ønsker å delta i den felles
pensjonsordningen. Etter departementets syn må det stilles
opp særskilte krav til denne typen ordninger på bakgrunn
av den økede risiko for sammenblanding av foretakenes og
pensjonsordningens midler som foreligger i disse tilfellene. En
forutsetning for å være tilknyttet en felles pensjonsordning,
må etter departementets syn være at hvert enkelt
foretaks andel i pensjonsordningen fyller vilkårene i loven
fullt ut.
Departementet har imidlertid funnet grunn til å fravike
ovennevnte utgangspunkt når det gjelder lovens minstekrav
for adgang til å opprette pensjonsordning etter loven.
Det vil etter departementets forslag være tilstrekkelig
at konsernet samlet sett fyller minstekravene med hensyn til antall
medlemmer som kreves for å kunne opprette foretakspensjonsordning. Dette
har sammenheng med det prinsipielle standpunkt om at det skal være
uten betydning for muligheten til å opprette pensjonsordning
etter loven hvordan virksomheten er organisert.
Videre følger det av forslaget i § 12-1
at foretakene som inngår i en felles ordning vil kunne
velge om de vil ha en felles eller separate pensjonsplaner. Dette gir
etter departementets syn foretakene fleksibilitet med hensyn til
i hvilken grad en ønsker å utnytte mulighetene
som ligger i en felles ordning. Ved separate pensjonsplaner vil
det enkelte foretak innenfor de rammer loven setter blant annet
kunne fastsette egne regler om rett til medlemskap i ordningen,
hvilke typer ytelser som tilbys og nivået på disse.
Gjennom muligheten til å fastsette en felles pensjonsplan
for samtlige foretak innenfor ordningen vil foretakene kunne legge
forholdene til rette for økt mobilitet for de ansatte innenfor
konsernet. Særlig vil dette gjelde hvor bruk av felles
pensjonsplan kombineres med rett til medregning av tidligere opptjente rettigheter.
Disse reglene vil være til gunst både for arbeidsgiver-
og arbeidstakersiden gjennom bedre mulighet til å holde
på kvalifisert arbeidskraft, samt økt mulighet
for skifte av stilling uten at dette har innvirkning på framtidig
pensjonsopptjening. For å underbygge dette ytterligere
foreslår departementet at samlet tjenestetid i pensjonsordningen
skal kunne beregnes ut fra samlet tjenestetid innenfor konsernet,
og ikke bare innenfor det enkelte foretak slik tilfellet er ellers,
jf. utkastet § 12-2. For å unngå forskjellsbehandling
i forhold til nyansatte som kommer utenfra konsernet foreslås
det fastsatt at slik medregning bare skal kunne foretas når
tjenestetiden er sammenhengende. Hvor dette ikke er tilfellet, vil
den tidligere tjenestetiden bare kunne medregnes dersom også tjenestetid i
annen pensjonsordning gir rett til medregning.
Departementet går også inn for en adgang for felles
pensjonsordninger til å etablere felles premiefond og et
felles pensjonistenes overskuddsfond jf. forslaget § 12-4.
En slik adgang vil etter departementets syn kunne gi en rasjonaliseringsgevinst
gjennom muligheten for felles forvaltning og administrasjon av disse
midlene. Om slike felles fond vises det til proposisjonens avsnitt
14.2.3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-2 om gruppeinndeling av arbeidstakere
innenfor pensjonsordningen i konsernforhold og § 12-4
om fellesfond i slik pensjonsordning.
Et hovedprinsipp innenfor livsforsikring er at det overskudd
som dannes gjennom forvaltningen av midlene skal fordeles på forsikringstakerne
etter den enkelte kontrakts bidrag til overskuddsdannelsen. Det vises
her til forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 og pensjonskasseforskriften §§ 2
og 22 som gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse for foretakspensjon
i henholdsvis private og kommunale pensjonskasser. Med hjemmel i
forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 tredje ledd
ble det den 1. juni 1989 fastsatt forskrift om overskudd
i livsforsikring. Det følger av forskriftens § 7
at dersom en forsikringskontrakt innen kollektiv pensjonsforsikring
er inngått med flere foretak under ett, skal hvert enkelt
foretak betraktes som en særskilt gruppe ved overskuddsfordelingen.
For pensjonskasser følger det samme av pensjonskasseforskriften § 15.
Med hensyn til fordeling av kostnader, tap og inntekter gjelder
de samme prinsipper. Det vises her til forsikringsvirksomhetsloven § 7-5
med tilhørende forskrift av 21. november 1989.
For pensjonskasser er prinsippet nedfelt i pensjonskasseforskriften § 10.
Det heter her at dersom en privat pensjonskasse har overtatt kollektiv
pensjonsforsikring for ansatte i flere foretak, skal medlemmene
inndeles slik at det dannes en gruppe for hvert enkelt foretak som
har kollektiv pensjonsforsikring i pensjonskassen. Videre følger det
av bestemmelsen at ovennevnte forskrift om fordeling av kostnader,
tap og inntekter gjelder tilsvarende for fordeling mellom gruppene
så langt den passer.
Utvalget har foreslått regler som dels er sammenfallende
med, og dels inneholder en henvisning til ovennevnte regler. Det
vises her til utvalgets utkast til §§ 12-2
første ledd og 12-3 tredje ledd. Reglene innebærer
at de ansatte i hvert foretak skal utgjøre en særskilt
gruppe, og at kostnader, tap, inntekter og overskudd skal fordeles
forholdsmessig mellom gruppene. Departementet ser det som viktig
at det ikke skal oppstå en sammenblanding av midler generert
av de ulike foretakene. Det har ikke framkommet merknader til det
materielle innholdet av reglene fra noen av høringsinstansene.
Departementet anser forslaget for å være i overensstemmelse
med gjeldende rett, og fremmer forslag i samsvar med utvalgets utkast.
Det vises til § 12-3 i forslaget.
Fradragsrett gis bare for innbetalinger knyttet til egne ansatte
i det foretak som foretar innbetalingen. Etter departementets syn
er det nødvendig å tilrettelegge for at dette
blir praktisert i samsvar med både selskaps- og skatterettslige
hensyn. Såvel aksjelovgivningens regler om utbytteutdeling
og konserninterne overføringer, samt selskapsskattelovens
regler om fradrag for konsernbidrag begrenser adgangen til å overføre
midler mellom foretakene i et konsern. En adgang til fradragsrett
for premieinnbetalinger knyttet til ansatte i andre foretak innenfor samme
konsern vil kunne åpne for omgåelser av disse reglene.
Videre vil det som påpekt ovenfor gi mulighet for tilpasninger
i forhold til de enkelte foretakenes skatteplikt.
Basert på ovenstående skal fradragsretten for
premieinnbetalinger og andre tilskudd til ordningen begrenses til
de beløp som innbetales for å sikre opptjent pensjon
for de ansatte i det foretak som krever fradrag. Praktisk gjennomføres
dette ved den inndeling i grupper som er skissert ovenfor under
omtalen av fordeling av kostnader og inntekter m.v.
Som påpekt av utvalget praktiserer enkelte konsern et
system hvor samtlige ansatte har morselskapet i konsernet som formell
arbeidsgiver, og at de som arbeider i de øvrige foretak
i konsernet leies ut til disse. Utvalget har på denne bakgrunn
foreslått en regel om adgang for Kredittilsynet til i tvilstilfeller å kunne fastsette
hvilken gruppe en arbeidstaker tilhører. Departementet
ser en slik regel som nødvendig for gjennomføringen
av det system som foreslås, og tiltrer forslaget. Det vises
til § 12-2 første ledd i lovforslaget.
Innbetalinger til premiefond vil følge de samme regler
som foreslås for premieinnbetalinger, jf. bruken av betegnelsen «andre
tilskudd» ovenfor og i forslaget § 12-3
første ledd. Dette innebærer at foretakene bare kan
kreve fradrag for innbetalinger til premiefond i tilknytning til
ansatte i eget foretak og bruke disse midlene til premiebetaling
til de samme. Regelen er begrunnet i de samme hensyn som anført
vedrørende premieinnbetalinger.
Departementet foreslår i § 10-4 også regler
om rett og plikt for foretakene til overføring av premiefondsmidler
til foretaket. Samtidig åpnes det for opprettelse av felles
premiefond innenfor konsernordninger, jf. forslaget § 12-4.
Etter departementets syn er det viktig at prinsippet om adskilt
behandling av midlene legges til grunn også ved slike tilbakeføringer.
I motsatt fall vil det gis mulighet til indirekte overføringer
mellom foretakene via det felles premiefondet, i strid med de prinsippene
som er omtalt ovenfor.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-3 om fordeling av årlig
premie m.v. mellom foretakene i konsernet.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regulering
av de tilfellene hvor foretak trer ut av den felles pensjonsordning.
Dette kan ha ulike årsaker. Eksempelvis kan foretaket måtte
avvikle som følge av konkurs. Det kan også på eget
initiativ beslutte å gå ut av ordningen eller
beslutte å gå over til egen pensjonsordning for
sine ansatte. Endelig vil den felles pensjonsordning måtte
opphøre for foretaket dersom lovens krav ikke lenger er
oppfylt, f.eks. fordi foretaket selges ut av konsernet eller konsernforholdet opphører
på annen måte.
Utformingen av den nærmere regulering av hvordan foretakets
uttreden av den felles pensjonsordning skal gjennomføres,
må baseres på en avveining av bedriftens behov
for omstilling og hensynet til de pensjonsberettigedes rettigheter
og i tilfelle ordningen av de fremtidige pensjonsforhold for foretakets
ansatte. Etter departementets syn legger prinsippet om inndeling
av de ansatte i grupper tilknyttet de enkelte foretakene, jf. proposisjonens
avsnitt 14.2.3, forholdene til rette for hensiktsmessige løsninger
av de spørsmål som her oppstår.
I utvalgets utkast § 12-5 sondres det mellom spørsmål
som gjelder selve utskillelsen av foretaket fra den felles pensjonsordning,
og de spørsmål som gjelder sikring av de pensjonsberettigedes
rettigheter og i tilfelle fremtidige pensjonsforhold. Det første spørsmål
gjelder hvilken del av midlene i den felles pensjonsordning som
skal tilordnes det foretak som utskilles. Den andre gruppen av spørsmål
gjelder hvordan midlene tilordnet foretaket skal anvendes til sikring
av opptjente rettigheter og i tilfelle videreføring av
en pensjonsordning for foretakets gruppe av ansatte.
Når det først gjelder selve gjennomføringen
av utskillelsen av foretakets gruppe av ansatte, antar departementet
på samme måte som utvalget at utgangspunktet bør
være at foretaket tilordnes den del av midlene i den felles
pensjonsordning som knytter seg til medlemmene i dets gruppe eller
som for øvrig er tilført pensjonsordningen fra
foretaket. I den utstrekning midlene ikke tilordnes foretaket, blir
midlene tilbake i pensjonsordningen til fordel for de foretakene som
fortsatt inngår i pensjonsordningen. En slik løsning
vil innebære en sammenblanding av midler generert av de
ulike foretakene som vanskelig lar seg forene med de prinsipper
som det er redegjort for i proposisjonens avsnitt 14.2.3.
I tilfelle hvor den felles pensjonsordning er opprettet ved livsforsikring,
bør således hovedregelen være, som foreslått
av utvalget, at det utskilte foretaket tilordnes den del av pensjonsordningens
midler som knytter seg til medlemmene i foretakets gruppe, herunder
andelen av felles premiefond og pensjonistenes overskuddsfond, jf.
utkastet § 8-1 og § 12-4 annet
ledd. I tilfelle hvor den felles pensjonsordning er i pensjonskasse
oppstår imidlertid i tillegg spørsmål om
foretaket også skal tilordnes andel av pensjonskassens
sikkerhetsfond og egenkapital. Departementet er enig med utvalget
i at det utskilte foretaket også i denne sammenheng som
hovedregel bør tilordnes så stor del av midlene
i den felles pensjonsordning som med rimelighet kan knyttes til
foretakets deltagelse i den felles pensjonsordning.
Kredittilsynet har reist spørsmål om det vil
være riktig å tilordne foretakets andel av sikkerhetsfond
i pensjonskasse, og henviser til at slike midler ikke vil bli tilordnet
det utskilte foretaket om pensjonsordningen var i livsforsikringsselskap.
Etter departementets syn er det betydelig forskjell på de
to tilfellene. I et livsforsikringsselskap vil pensjonsordningen
normalt kun være én av et større antall
av pensjonsordninger for foretak uten innbyrdes tilknytning. En
konsernpensjonskasse derimot er basert på den eiermessige tilknytning
mellom de deltagende foretak, og midlene i sikkerhetsfondet vil
reelt være bygget opp via premieinnbetalinger fra alle
foretakene eller ved overskudd ved forvaltningen av fellesmidlene
som er blitt tilbakeholdt i pensjonskassen. Skulle sikkerhetsfondet
unntas fra deling ved utskillelsen, ville det utskilte foretaks
andel bli tilbake i den felles pensjonsordning og reelt komme de
gjenværende foretakene til gode. Dette ville etter departementets
syn være i strid med prinsippet om gruppeinndeling som
for øvrig ligger til grunn for reglene om felles pensjonsordning
i konsernforhold. Departementet er imidlertid enig med Kredittilsynet
i at fordelingen av sikkerhetsfondet i slike tilfeller bør
baseres på forholdet mellom premiereserven for
medlemmene i det utskilte foretakets gruppe og premiereserven for
de øvrige medlemmene i pensjonsordningen.
De hensyn som taler for at det utskilte foretaket tilordnes en
forholdsmessig del av sikkerhetsfondet i den felles pensjonskasse,
tilsier også at foretaket tilordnes en del av egenkapitalen
i pensjonskassen. Dette gjelder først og fremst den del
av egenkapitalen som må henføres til kapital innskutt
av foretaket for så vidt denne er i behold. I tillegg kan
pensjonskassen ha opparbeidet egenkapital ved tilbakeholdelse av
overskudd ved forvaltningen av fellesmidlene i den tid foretaket
har inngått i den felles pensjonsordning. Også slik
egenkapital har sammenheng med foretakets tilskudd av midler til
pensjonskassen, og foretaket bør ved utskillelsen tilordnes
en forholdsmessig del av denne. Etter departementets syn bør
fordelingsnøkkelen her være den samme som for
sikkerhetsfondet. Departementet vil peke på at det bare
er selve egenkapitalen i pensjonskassen som bør være
gjenstand for fordeling. Grunnfondsbeviskapital omfattes således
ikke selv om slik kapital i andre sammenheng likestilles med egenkapital.
Departementet har i samsvar med dette kommet til at hovedreglene
om gjennomføring av utskillelsen av et foretak fra den
felles pensjonsordning bør redaksjonelt plasseres i en
egen paragraf, adskilt fra reglene om bruken av midler tilordnet
foretaket til sikring av de pensjonsberettigedes rettigheter m.v.,
se utkastet § 12-6.
Utvalgets utkast § 12-5 annet og tredje ledd
innebærer gjennom henvisning til bestemmelsene om deling
av foretak i utkastet § 14-2 annet og tredje ledd, at
tilordning til det utskilte foretaket av del av premiefond,
samt av sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskasser, kan unnlates
når utskillelsen innebærer at mindre enn en tredel
av medlemmene av den felles pensjonsordning forlater ordningen.
I slike tilfelle vil således, etter utvalgets forslag,
tilordningen gjelde premiereserve til sikring av opptjent pensjon,
pensjonistenes overskuddsfond, tilleggsavsetninger m.v., jf. utkastet § 8-1.
Som det fremgår av utredningens avsnitt 6.13.4 (side 144)
begrunnes dette unntaket i behovet for å kunne foreta omstillinger
i næringslivet, bl.a. ved salg av konsernforetak og utfisjonering
av en del av virksomheten.
Utvalget foreslår at fordeling av premiefond, samt av
sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskasser, kan unnlates når
det utskilte foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre
enn en tredel av medlemmene i den felles pensjonsordning. Unntaksreglene
er således beregnet på de mindre omfattende restruktureringer
i konsernforhold. Departementet slutter seg til utvalgets forslag
på dette punkt. En vil imidlertid understreke at også i
slike tilfelle vil foretaket bli tilordnet premiereserve, tilleggsavsetninger m.v.
som knytter seg til opptjente rettigheter for dets gruppe av medlemmer
slik at disse kan bli sikret i samsvar med utkastet § 5-8
og § 8-7, jf. forskrift 27. november 1991 nr.
757 (flytteforskriften) § 3-12.
Når det dernest gjelder anvendelsen av de midler som
er tilordnet det utskilte foretaket og dets gruppe av medlemmer,
skiller utvalgets utkast § 12-5 fjerde ledd mellom
tilfelle hvor foretakets gruppe av medlemmer etter utskillelsen
skal omfattes av annen pensjonsordning, og de tilfelle hvor pensjonsordningen
opphører. Utvalgets forslag innebærer en henvisning
til reglene om flytting av pensjonsordning i utkastet § 8-7,
jf. utkastet § 5-8, og til reglene om avvikling
av pensjonsordning i utkastet § 15-3, jf. § 15-4.
Departementet er i og for seg enig i at det vil være av
vesentlig betydning om pensjonsordning skal videreføres
eller ikke, men antar at det her er behov for en mer utførlig
regulering enn foreslått av utvalget. De regler som skal
gjelde bør fremgå på en klarere måte
enn i utvalgets utkast. Departementets forslag til regler er derfor
inntatt i en ny § 12-7 i utkastet.
Skal foretakets gruppe av medlemmer fortsatt være omfattet
av pensjonsordning, kan dette ordnes ved at det opprettes en egen
pensjonsordning for foretaket. Ved salg av konsernforetak m.v. kan
det imidlertid også tenkes at foretaket knyttes til annen
konsernpensjonsordning, eller at foretaket fusjoneres inn i annet
foretak og den gruppe av medlemmer blir omfattet av pensjonsordning
for det overtakende foretak. Om det skal videreføres en
pensjonsordning for foretakets gruppe, vil som hovedregel være
opp til foretaket selv eller i tilfelle det overtakende foretak å bestemme.
Blir dette resultatet, bør de midler som er tilordnet det
utskilte foretaket overføres til den nye pensjonsinnretningen
slik at rettigheter opptjent på tidspunktet kan bli sikret
i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 7-8
med tilhørende forskrift (flytteforskriften) og midlene
for øvrig bli benyttet til videreføring av pensjonsordningen
i samsvar med regelverket for pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretning.
I departementets utkast § 12-7 annet ledd kommer dette
til uttrykk ved at reglene i utkastet § 8-7 gis
tilsvarende anvendelse. En vil peke på at utkastet § 8-7 første
ledd innehoder en henvisning til utkastet § 5-8 slik
at medlemmenes rett til opptjent pensjon og tilknyttet premiereserve
dermed skal sikres ved tilsvarende rettigheter i den nye pensjonsinnretningen.
En slik løsning lar seg uten videre anvende ved flytting
av pensjonsordning fra livsforsikringsselskap til annet livsforsikringsselskap
eller fra en felles pensjonskasse til en annen pensjonskasse. I
sistnevnte tilfelle vil tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital inngå i
sikkerhetsfondet og egenkapital i den nye pensjonskassen, slik at
pensjonsordning for det utskilte foretaks gruppe blir videreført
i samsvar med regelverket i den nye pensjonskassen. Har den felles
pensjonsordning vært i pensjonskasse slik at det utskilte foretaket
er tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital i henhold til
utkastet § 12-6 annet ledd, oppstår det
imidlertid spørsmål om hvordan disse midlene skal
anvendes dersom den nye pensjonsordningen er i livsforsikringsselskap.
Departementet antar at dette ikke bør få betydning
for størrelsen av de pensjonsberettigedes opptjente rettigheter,
og at midler som overstiger hva som trengs for å sikre
disse, i slike tilfelle bør komme foretaket selv til gode,
se utkastet § 12-7 annet ledd.
Når det særskilt gjelder tilordnet del av sikkerhetsfond,
antar departementet at dette mest hensiktsmessig kan skje ved at
midlene tilføres premiefondet i den nye pensjonsinnretningen.
Dette vil innebære at midlene, som andre premiefondsmidler,
kan bli benyttet etter flytteforskriften § 3-12
fjerde ledd til å sikre opptjente rettigheter
dersom overført premiereserve viser seg å være
utilstrekkelig når den nye pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag
legges til grunn. For øvrig vil premiefondsmidlene kunne
disponeres av foretaket etter reglene i utkastet §§ 10-3
og 10-4.
Når det dernest gjelder tilordnet del av egenkapital,
antar departementet at det i tilfelle hvor den nye pensjonsordning
er i livsforsikringsselskap, vil den mest hensiktsmessig løsning
være at midlene tilbakeføres foretaket. Dersom
hovedregelen i utkastet § 15-4 om avvikling av
pensjonskasse skulle legges til grunn, ville reglene i pensjonskassens
vedtekter komme til anvendelse. I tilfelle av utskillelse av et
foretak fra en konsernpensjonskasse vil anvendelsen av denne bestemmelse
innebære en henvisning til reglene i vedtektene for denne.
Når foretaket er utskilt fra konsernpensjonskassen, vil
imidlertid disse reglene vanligvis ikke passe når det gjelder
anvendelsen av den del av egenkapitalen som er tilordnet det utskilte
foretaket. Departementet er derfor blitt stående ved at midlene
tilbakeføres foretaket.
Dersom pensjonsordning for det utskilte foretakets gruppe av
medlemmer skal opphøre, bør etter departementets
syn de alminnelige regler om avvikling av pensjonsordning i utkastet § 15-3
komme tilsvarende til anvendelse. Midler tilordnet foretaket fordeles
da på hvert medlem og benyttes til sikring av opptjent
pensjon, jf. § 15-3 tredje og fjerde ledd. Som angitt
i § 15-3 tredje ledd skal også premiefondsmidler
fordeles på medlemmer som ikke har rett til løpende
pensjon og benyttes til å sikre fortsatt premiebetaling
i en periode på inntil fem år etter opphør av
pensjonsordningen. Resten av premiefondsmidlene tilbakeføres
til foretaket.
Reglene om fordeling av pensjonsordningens midler i § 15-3
tredje ledd passer først og fremst for tilfelle hvor et
foretak er utskilt fra en felles pensjonsordning i livsforsikringsselskap.
I tilfelle av pensjonsordning i pensjonskasse oppstår imidlertid
særlige spørsmål dersom det utskilte
foretaket er tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital etter § 12-6
annet ledd. Hvis disse midlene også blir fordelt på medlemmene
vil dette kunne føre til at disse vil bli sikret større
ytelser enn de har opptjent i den felles pensjonsordning. Hovedregelen
bør etter departementets syn også i dette tilfellet
være at medlemmene blir sikret tilsvarende ytelser og i
tilfelle sikret fortsatt premiebetaling i en periode på inntil
fem år slik som angitt i utkastet § 15-3
tredje ledd. Av departementets utkast § 12-7 tredje
ledd annet punkt fremgår følgelig at egenkapital
tilordnet det utskilte foretaket, skal tilbakeføres til
dette. Når det gjelder tilordnet del av sikkerhetsfondet,
antar departementet at disse bør i første omgang
tilføres premiefondet slik at de i nødvendig utstrekning
kan bli benyttet for å sikre rettigheter tilsvarende opptjent
pensjon og i tilfelle fortsatt premiebetaling i inntil fem år.
Dette vil særlig ha betydning i de tilfelle hvor det selskap
som skal utstede fripolise etter § 15-3 fjerde
ledd har et beregningsgrunnlag som avviker fra beregningsgrunnlaget
i konsernpensjonskassen slik at andel av premiereserve m.v. ikke
vil være tilstrekkelig til å sikre medlemmene
tilsvarende rettigheter, jf. utkastet § 4-8 første
ledd annet punktum hvor det fremgår at premiereserven skal
være tilstrekkelig til å dekke selskapets beregningsgrunnlag.
Den del av tilordnete midler fra sikkerhetsfondet som etter overføring
til premiefondet ikke medgår til å sikre rettigheter
som angitt i utkastet § 15-3 tredje ledd, blir
der angitt å tilbakeføre til foretaket.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-5 om opphør av konsernforholdet, § 12-6
om tilordning av midler til utskilt foretak og § 12-7
om anvendelse av midler tilordnet utskilt foretak.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger på dette
punkt, jf. NOU 1998:1 s. 136. Det vises også til at ingen
av høringsinstansene har hatt merknader til utkastet. Departementet
ser det som positivt at reglene blir lovfestet, og fremmer forslag
i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til §§ 12-3
og 12-4.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
I NOU 1998:1 er det uttrykt et klart behov for å lovfeste
hvordan en foretakspensjonsordning skal utformes og hvordan midlene
i ordningen skal håndteres ved sammenslåing av
flere foretak. De samme problemstillinger oppstår også i
tilfelle hvor en del av et foretaks virksomhet utfisjoneres i et
eget foretak eller for øvrig utskilles for overføring
til annet foretak og sammenslås med dette. De spørsmål
som gjelder selve utfisjoneringen eller utskillelsen av virksomheten
i slik tilfelle reguleres i utvalgets kap. 14, men det følger
av utkastet § 14-1 femte ledd og § 14-2
fjerde ledd at utkastet kap. 13 kommer tilsvarende til anvendelse ved
den etterfølgende sammenslåingen.
Etter departementets syn er det av stor betydning å regulere
hvordan spørsmål knyttet til foretakspensjonsordninger
skal løses ved sammenslåing av foretak. Det gjelder
både med hensyn til hvordan de tidligere pensjonsordninger
med tilhørende midler skal håndteres og hvordan
foretaket etter sammenslåingen skal organisere en pensjonsordning.
De gjeldende regler er lite egnet til å løse
de sentrale problemstillingene som oppstår i denne sammenheng.
Etter departementets syn er det viktig å tilrettelegge
for et system med hensiktsmessige løsninger, både
av hensyn til de ansatte og av hensyn til arbeidsgiver. Videre er
det av stor betydning at det sikres forutberegnelighet. Departementet
slutter seg derfor til utvalgets vurderinger når det gjelder
det forhold at bestemmelser om pensjonsordninger ikke bør
skape vanskeligheter for hensiktsmessige sammenslåinger,
og vil samtidig peke på at de ansattes rettigheter i en
pensjonsordning må ivaretas.
Når det overtakende foretaket skal ha en pensjonsordning
for alle sine ansatte, må pensjonsordningen opprettes i
samsvar med forslaget. Departementet er av den oppfatning at prinsippene
om forholdsmessighet og likebehandling av de ansatte er viktige
prinsipper foretakspensjonsordningen må bygge på.
Det kan imidlertid være vanskelig å få gjennomført ønskede
strukturendringer dersom de nevnt prinsippene fullt ut skal gjelde
i en ordning som opprettes etter en sammenslåing. Dette
er en særlig aktuell problemstilling når ansatte
fra et av de sammenslåtte foretakene har hatt en bedre
pensjonsplan i den tidligere ordningen enn det overtakende foretaket
tilbyr i den nye ordningen. Pensjonsvilkårene for de ansatte
er å anse som en del av de alminnelige arbeids- og lønnsvilkårene, og
arbeidstakerne vil normalt motsette seg en sammenslåing
som innebærer dårligere pensjonsvilkår uten
noen form for kompensasjon. Departementet mener behovet for fleksible
regler tilsier at de nevnte prinsippene i visse tilfeller må kunne
fravikes. En fravikelse av prinsippene, som er en del av vilkårene
for skattefavorisering av foretakspensjonsordninger, bør etter
departementets syn være uttømmende regulert i loven.
Etter departementets syn er det viktig at bestemmelsene får
en utforming som dekker alle de praktiske tilfellene av sammenslåing.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at bestemmelsene
om sammenslåing skal få anvendelse uten at det
stilles krav til at foretakene som skal slås sammen skal
ha samme eller bestemte selskapsformer. Det har sammenheng med at
det sentrale ikke er selve sammenslåingen av foretakene,
men hvordan de pensjonsmessige spørsmål som fordeling
av midler, overtakelse av forpliktelser, videreføring av
ordninger m.v. skal løses. Departementet legger til grunn
en forutsetning om at det skal skje en samlet overføring
av et foretaks eiendeler, rettigheter og forpliktelser. Sammenslåingen
kan da enten skje ved overføring til et eksisterende foretak
eller til et foretak som er opprettet i forbindelse med sammenslåingen.
Departementet finner grunn til å presisere at lovutkastet
ikke innebærer en utvidelse av det som ellers følger
av selskaps- og regnskapsrettslige regler om hvilke foretak som
kan slås sammen og hvordan en sammenslåing skal
gjennomføres.
Departementet er enig i at bestemmelsene om sammenslåing
av foretak gis tilsvarende anvendelse når virksomhet blir
utskilt og overført til et annet foretak med egen pensjonsordning
etter bestemmelsene i lovforslaget §§ 14-1
og 14-2. I disse tilfellene er det samme behov for en regulering
og de samme hensyn bør legges til grunn.
Departementet er enig med utvalget i at det kun er behov for
en regulering når minst ett av de foretakene som slås
sammen har foretakspensjonsordning på tidspunktet for sammenslåingen.
Det er bare da det er nødvendig med bestemmelser om hvordan
pensjonsordningene med tilhørende midler skal behandles. Når
ingen av foretakene har pensjonsordning før sammenslåingen,
må det overtakende foretaket i tilfelle opprette en egen
pensjonsordning i overensstemmelse med lovforslaget.
Utvalget har i sitt utkast § 13-1 annet ledd
tatt med en bestemmelse om at sammenslåing av pensjonsordninger
og tilhørende midler ikke utløser beskatning på foretakets
hånd. Departementet er ikke enig med utvalget i dette forslaget.
Det vises i den forbindelse til departementets vurderinger i proposisjonens
avsnitt 15.2.4 Skattemessige vurderinger.
Når det gjelder bruk av begrepet det nye foretaket i
utvalgets utkast, støtter departementet det som har kommet
frem i høringsuttalelsene. Begrepet kan i enkelte sammenhenger
være lite egnet, det gjelder spesielt når sammenslåingen
gjennomføres ved opptak. Bestemmelsene er for øvrig
utformet slik at det fremgår klart av sammenhengen hvilket
foretak det er snakk om, og om det er det overtakende eller overdragende.
Skattedirektoratet ønsker en avklaring av de situasjoner
som kan oppstå ved sammenslåing av et norsk selskap
og et som er hjemmehørende i utlandet. Departementet mener
at svaret må bero på en konkret vurdering og vil
avhenge av om minst ett av foretakene har foretakspensjonsordning.
Videreføring av en tidligere foretakspensjonsordning etter
en sammenslåing forutsetter at pensjonsordningen videreføres
i en pensjonsinnretning som følger av forslaget. Det vises
for øvrig til proposisjonens kap. 19 Pensjon og skatt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 13-1.
Etter en sammenslåing av foretak er det ulike hensyn
som skal ivaretas, avhengig av om det overtakende foretaket skal
ha foretakspensjonsordning eller ikke ha pensjonsordning som omfattes
av loven. Departementet har derfor funnet det mest hensiktsmessig å foreta
en inndeling av bestemmelsene i de tilfellene der foretaket skal
ha foretakspensjonsordning og der det ikke skal ha det. Inndelingen
er i samsvar med utvalgets forslag. I det følgende omtales
det tilfellet at foretaket skal ha foretakspensjonsordning.
Departementet støtter utvalgets forslag om at det overtakende
foretaket må opprette en ny pensjonsordning i henhold til
forslaget dersom foretaket skal ha pensjonsordning. Pensjonsordningen
skal etter departementets syn omfatte alle ansatte, uansett hvilket
av de tidligere foretakene de er overført fra, eller om
de før sammenslåingen har vært ansatt
i det samme foretaket. De ansatte skal som en hovedregel behandles likt
og prinsippet om forholdsmessighet skal gjelde for samtlige.
Foretaket bør etter departementets syn stå fritt
til å velge om den nye foretakspensjonsordningen skal opprettes
ved å tegne forsikring i et livsforsikringsselskap eller
om den skal etableres i pensjonskasse. Det kan være ulike
hensyn som avgjør et slikt valg. Det har blant annet med
antall medlemmer i ordningen å gjøre og muligheten
til å bidra med tilstrekkelig kapital til etablering av
en pensjonskasse, samt kostnadsnivå og avkastning på midlene
i pensjonsinnretningen. Departementet legger vekt på at
bestemmelsene skal være enkle å praktisere, noe
som ville være vanskelig å oppnå hvis
foretaket ikke gis et valg. Løsningen innebærer
at det overtakende foretaket likestilles med foretak som oppretter
pensjonsordning på normal måte i henhold til forslaget.
Hvis ordningen skal være pensjonskasse, har utvalget foreslått
at det må etableres en ny kasse så sant ikke bestemmelsene
om felles pensjonsordning for konsernforetak kommer til anvendelse.
Det har i høringsrunden vært pekt på at det
er lite hensiktsmessig at det må opprettes en ny pensjonskasse
og at det gjelder spesielt i de tilfellene der det overtakende foretaket
har hatt en pensjonskasse før sammenslåingen.
Departementet er enig i disse innvendingene og mener det må være
opp til foretakene om det skal opprettes en ny pensjonskasse eller
ikke, så sant det ikke er påkrevet som følge
av annen lovgivning. Videreføres en pensjonskasse som pensjonskasse
for det sammenslåtte foretaket, vil det måtte
foretas nødvendig tilpasning av vedtektene.
Når foretaket skal ha en ny pensjonsordning, vil det
etter departementets syn være hensiktsmessig at denne ordningen
overtar de forpliktelsene som har ligget i de tidligere foretakpensjonsordningene.
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det bare
er aktuelt med en overføring av forpliktelser når det
skjer for samtlige tidligere ordninger. Hensynet til likebehandling
av de ansatte tilsier en slik løsning.
I likhet med utvalget mener departementet at det kan være
hensiktsmessig at en pensjonsplan fra en tidligere ordning som har
høyere ytelser enn pensjonsplanen i den nye ordningen,
kan videreføres i den nye ordningen. Departementet mener
at en slik adgang bidrar til å sikre de ansatte muligheten
til å opprettholde den samme retten til opptjening av pensjon
etter en sammenslåing og at en slik adgang gjør
det lettere å gjennomføre hensiktsmessige strukturendringer.
Departementet vil på den annen side ikke foreslå at
det skal være adgang til å videreføre
en pensjonsplan med lavere ytelser enn den nye ordningen. Det er
hensynet til størst mulig grad av likebehandling av ansatte
som gjør seg gjeldende når det forutsettes at
en videreføring av tidligere pensjonsplaner bare er tillatt hvis
samtlige tidligere planer som er bedre enn den nye videreføres.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at dersom
den bedre pensjonsplanen ikke blir videreført, må opptjente
rettigheter sikres ved utstedelse av fripoliser.
I likhet med utvalget går departementet inn for at det
i et nytt lovverk bør fastsettes en grense for videreføring
av pensjonsplaner fra ordninger som er opprettet kort tid før
sammenslåingen. Departementet mener en grense på tre år
er hensiktsmessig. Selv om det etter dagens praksis har vist seg
at det ikke er et stort behov for en slik grense, finner departementet
at den bidrar til å markere en hovedregel om det skal skje en
likebehandling av de ansatte i det overtakende foretaket. Det bør
ikke forekomme en planlagt forskjellsbehandling ved endring av en
pensjonsplan eller opprettelse av pensjonsordning kort tid før
en sammenslåing. Departementet mener på den annen side
at det kan være tilfeller der det likevel åpnes
for videreføring. Dette bør skje etter en konkret
vurdering. Kredittilsynet bør etter departementets syn
gis kompetanse til å samtykke i disse tilfellene. Videreføring
av tidligere pensjonsplaner skal meldes til Kredittilsynet med dokumentasjon
som viser at vilkårene for videreføring er oppfylt.
Departementet støtter videre utvalgets forslag om at
en endring av beregningsgrunnlaget ikke skal føre til reduksjon
i tidligere opptjente rettigheter.
Som en konsekvens av departementets forslag om at den nye ordningen
skal overta forpliktelsene fra de tidligere ordningene, foreslår
departementet i likhet med utvalget at midler fra ordningene overføres
til den nye ordningen. Før det skjer en overføring,
skal det av hensyn til behovet for å ha enkle bestemmelser foretas
en fordeling av overskuddet etter nærmere fastsatte bestemmelser
i forslagets kapitler 8 og 11. Midler som skal overføres
er premiereserve, tilleggsavsetninger og kursreserver. Departementet legger
videre til grunn at det skal skje en overføring av premiefondsmidler,
selv om dette er midler som vil bidra til å sikre fremtidig
rett til pensjon.
Utvalget foreslår at midler som er overført
fra de overdragende foretakenes pensjonsordninger, skal øremerkes
i en treårsperiode i den nye ordningen. Bestemmelsene er
utformet med tanke på at de ansatte skal sikres ved eventuelle
senere selskapsrettslige endringer. Blir slike endringer gjennomført
før overgangsperioden har løpt ut, må det
etter forslaget settes en ny treårs frist fra det tidspunktet
det skjer en endring. Departementet støtter forslaget.
Departementet forutsetter at øremerkingen innebærer
at midlene holdes regnskapsmessig adskilt og at bruken av midlene
er knyttet til de tidligere medlemmene. Avkastning skal behandles
tilsvarende. Overførte premiefondsmidler vil f.eks. bare
kunne benyttes til å dekke premier for de ansatte som kommer
fra den ordningen premiefondet har tilhørt. Den særskilte
behandlingen innebærer etter departementets syn ikke krav
til særskilt forvaltning. Formålet med bestemmelsene
er at det skal kunne foretas en separasjon av midlene hvis det senere
viser seg at det er behov for å dele eller avvikle det
sammenslåtte foretak, eller selge en virksomhet som skriver
seg fra et av de sammenslåtte foretak. Midlene skal så langt som
mulig følge medlemmene i en ordning.
Det er nærliggende at det på bakgrunn av det
ovennevnte settes begrensninger for foretakets mulighet til å kunne
tilbakeføre premiefondsmidler i henhold til lovforslaget § 10-4
annet ledd. Etter en naturlig språklig forståelse
av ordlyden er grensen uavhengig av om de kommer fra tidligere ordninger
og omfattes av den særskilte behandlingen eller ikke. Dersom
den særskilte behandlingen fullt ut skal oppfylle formålet med å sikre
de ansatte i en treårsperiode, vil det etter departementets
syn være riktig å vurdere grensen etter § 10-4
annet ledd i forhold til de enkelte delene av fondet som behandles
særskilt. En slik begrensning er ikke omfattet av utvalgets
forslag, men fremgår som et nytt annet punktum i § 13-4
tredje ledd.
Hvis den nye ordningen skal etableres i en pensjonskasse, foreslår
utvalget at det skal skje en overføring av sikkerhetsfond
og egenkapital fra tidligere ordningers pensjonskasser til den nye
kassen. Videre foreslår utvalget at det skal skje en særskilt
behandling av de overførte midlene i den nye kassen i en treårs
periode etter sammenslåingen.
Dersom det overtakende foretaket velger å tegne pensjonsforsikring
og tidligere ordninger har vært etablert i pensjonskasser,
foreslår utvalget at sikkerhetsfondet skal overføres
til premiefondet i den nye ordningen og at de overførte
midlene skal behandles særskilt i en periode på tre år
etter sammenslåingen. De tidligere ordningenes pensjonskasser
må avvikles og egenkapitalen anvendes i henhold til utvalgets
utkastet § 15-4 annet ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være
behov for visse særlige regler vedrørende håndtering
av midler i pensjonskasse i ett eller flere av de foretak som deltar
i sammenslåingen. Departementet antar at dette særlig
gjelder når ikke alle foretakene har hatt pensjonsordning
i pensjonskasse eller når den nye pensjonsordningen for
det sammenslåtte foretaket opprettes i livsforsikringsselskap.
Har det sammenslåtte foretaket opprettet ny pensjonsordning
i livsforsikringsselskap og overtatt forpliktelsene i henhold til
en tidligere pensjonsordning i pensjonskasse, vil selvsagt pensjonsordningens midler
måtte overføres til den nye pensjonsordningen etter
reglene i utkastet § 13-4. I dette tilfellet er
det imidlertid ikke behov for å videreføre selve
pensjonskassen, og det derfor avvikles etter reglene i utkastet § 15-4,
jf. forslaget til nytt fjerde ledd i utkastet § 13-4.
Skal det sammenslåtte foretaket ha ny pensjonsordning
i pensjonskasse, står spørsmålet om håndteringen
av midlene i pensjonskasse for foretak som deltar i sammenslutningen
i en annen stilling. Dette gjelder særlig hvor samtlige
foretak som deltar i sammenslutningen har hatt pensjonsordning i
pensjonskasse. I så fall vil en naturlig løsning
være at så vel de tidligere pensjonsordningers
midler som pensjonskassens sikkerhetsfond og egenkapital overføres
til den nye pensjonskassen, og behandles i samsvar med reglene i
utkastet § 13-4 første til tredje ledd.
Er derimot forholdet at ikke alle foretakene som deltar i sammenslutningen
har hatt pensjonsordninger i pensjonskasse, vil det først
og fremst være opp til det sammenslåtte foretaket å avgjøre
hvordan den nye pensjonskassen kan sikres nødvendig sikkerhetsfond og
egenkapital. Dette kan gjøres ved overføring av sikkerhetsfond
og egenkapital i de pensjonskasser det gjelder og for øvrig
ved tilskudd fra det sammenslåtte foretaket, men det kan
også være aktuelt å sørge for nødvendig
kapital ved å innhente grunnfondsbeviskapital eller annen
ansvarlig kapital fra markedet. I så fall bør
tidligere pensjonskasse avvikles etter utkastet § 15-4.
Departementet er etter dette kommet til at det ikke vil være
hensiktsmessig å regulere i lovutkastet hvordan sikkerhetsfond
og egenkapital i tidligere pensjonskasser skal håndteres
i tilfelle hvor det sammenslåtte foretaket skal ha ny pensjonsordning
i pensjonskasse. En kan ikke se at hensynet til medlemmene av de tidligere
pensjonsordningene gjør dette påkrevet, og antar
at det bør være opp til det sammenslåtte
foretaket å bestemme hvordan kapital til den nye pensjonskassen
skal skaffes til veie og om tidligere pensjonskasser skal avvikles
etter utkastet § 15-4. En viser til at utkastet
i § 15-4 første ledd i tilfelle medfører
at sikkerhetsfondet skal overføres til premiefondet, noe som
bidrar til å sikre fortsatt premiebetaling under den nye
ordningen. Sett fra det sammenslåtte foretakets side innebærer
dette, at overskytende premiefondsmidler kan tilbakeføres
etter reglene i utkastet § 10-4. Utvalgets utkast § 13-5
er derfor ikke fulgt opp av departementet.
Reglene i utkastet § 13-4 første til
fjerde ledd er beregnet på de tilfelle hvor den pensjonsordning
det sammenslåtte foretaket overtar forpliktelsene i henhold
til samtlige tidligere pensjonsordninger i de foretak som deltar
i sammenslåingen. Som det fremgår av utkastet § 13-2
annet ledd skal de tidligere pensjonsordninger avvikles dersom dette
ikke er tilfellet. Reglene i utkastet §§ 15-3
og 15-4 vil i så fall bli å legge til grunn, men
disse er ikke tilpasset en situasjon hvor medlemmene av de ordninger
som skal avvikles, etter avviklingen vil være omfattet
av den nye pensjonsordning som det sammenslåtte foretaket
oppretter.
Næringslivet Hovedorganisasjon har i sin høringsuttalelse
pekt på dette problem og bl.a. anført at medlemmene
av de tidligere ordningene vil kunne få særlige
fordeler dersom premiefondet trekkes inn i avviklingsordningen,
jf. særlig utkastet § 15-3 tredje ledd.
Etter departementets syn bør utgangspunktet i slike tilfelle
være at premiefondsmidler bare trekkes inn i avviklingen
for så vidt dette er nødvendig for å sikre
medlemmene av en tidligere ordning opptjente rettigheter etter utkastet §§ 5-8
og 5-9. Derimot vil det i slike tilfelle ikke være behov
for å benytte premiefondsmidler for å sikre de
enkelte medlemmer fortsatt premiebetaling i en periode av inntil
fem år etter avviklingen fordi medlemmene av den tidligere
ordning vil være sikret fortsatt opptjening av pensjon
i den nye pensjonsordningen som det sammenslåtte foretaket har
opprettet. Etter departementet syn er det behov for en uttrykkelig
bestemmelse som åpner for unntak fra utkastet § 15-3
tredje ledd i disse tilfellene, og som samtidig gjør klart
at ubenyttede premiefondsmidler overføres til premiefondet
for den nye pensjonsordningen og behandles slik som for øvrig
er bestemt i utkastet § 13-4. Departementet foreslår
derfor at det inntas et nytt femte ledd i § 13-4
med slikt innhold.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 13-2 til 13-4.
Utvalget er av den oppfatning at både hensynet til de
berørte arbeidstakere og behovet for fleksible regler,
tilsier at foretaket bør ha adgang til å videreføre eksisterende
ordninger. Alternativet vil være å kreve at samtlige
ordninger skal avvikles. Det vil etter utvalgets vurdering være å tillegge
sammenslåingen virkninger for de ulike grupper av ansatte
som er lite forenlig med det forhold at virksomheten de er knyttet til
blir videreført i en ny organisatorisk ramme. En annen
sak er at det overtakende foretaket bør kunne ha valget
mellom å videreføre eller avvikle samtlige ordninger,
jf. utkastet § 13-6.
Skal to eller flere tidligere pensjonsordninger videreføres,
kan midlene slås sammen og forvaltes etter samme regler
som de som gjelder for foretak som skal ha pensjonsordning etter
sammenslåingen, jf. § 13-4 med regler
om atskilt forvaltning i en overgangsperiode på tre år.
Det foreslås imidlertid ingen plikt i § 13-7
til å slå midlene sammen i disse tilfellene. Midlene
i eventuelle premiefond skal etter § 10-1 tredje
ledd i forslaget etter utløpet av treårsperioden, kunne
anvendes for samtlige pensjonsordninger som videreføres.
Dersom foretaket ikke skal ha foretakspensjonsordning, oppstår
spørsmålet om hvordan eksisterende ordninger skal
behandles. Hvis det er ønskelig å oppta nye medlemmer
i en pensjonsordning etter sammenslåingen, er departementet
av den oppfatning at det bare bør være mulig dersom
det opprettes en ny foretakspensjonsordning som skal gjelde samtlige
ansatte i foretaket. Temaet er derfor begrenset til i hvilken grad
det skal være adgang til å videreføre
tidligere ordninger for de ansatte som var medlemmer i ordningen
på tidspunktet for sammenslåingen. Etter departementets
syn fremstår det samlet sett som hensiktsmessig at adgangen
til å være medlem av pensjonsordningen opprettholdes.
Departementet er derfor enig i den vurderingen utvalget har foretatt
om at tidligere pensjonsordninger bør kunne videreføres,
og støtter også utvalgets forslag som forutsetter
at en videreføring skal gjelde alle tidligere foretakspensjonsordninger.
Departementet legger til grunn at det er hensiktsmessig med en
regulering av adgang til videreføring av pensjonsordninger
som er opprettet eller endret kort tid før sammenslåingen.
Det bør f.eks. etter departementets syn ikke være
mulig å opprette en ordning like før en planlagt
sammenslåing for å tilby en gruppe ansatte i det
overtakende foretaket fordeler som ansatte som kommer fra andre
foretak ikke får. Det skal i størst mulig grad
skje en likebehandling av de ansatte i det overtakende foretaket.
Departementet støtter utvalgets forslag om at midlene
fra tidligere ordninger som videreføres kan slås
sammen og behandles etter de samme reglene som gjelder for foretak
som skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen.
Dersom foretaket på et senere tidspunkt likevel ønsker å opprette
en foretakspensjonsordning, må det skje etter de alminnelige
bestemmelsene i lovforslaget om opprettelse av en ny ordning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 13-5 til 13-7.
De sentrale problemstillingene i dette kapitlet er knyttet til
de skattemessige konsekvensene ved overføring av en pensjonsordnings
midler fra et foretak til et annet i forbindelse med en sammenslåing
av de samme foretakene. Skattemessig behandling av pensjonsinnretningene
(pensjonskasse og livsforsikringsselskap) behandles således
ikke. Etter departementets oppfatning bør en skattemessig
vurdering av pensjonskasser skje på et bredere og mer generelt
grunnlag. Videre vil departementet vise til at utvalget ikke har drøftet
slike problemstillinger og at de skattemessige løsninger,
herunder eventuelle nye lovbestemmelser, ikke har vært
på høring. Departementet vil på denne bakgrunn
komme tilbake til disse spørsmålene.
Pensjonsordningens midler er i henhold til forslaget § 8-1
første ledd premiereserve, premiefond og pensjonistenes
overskuddsfond. Tilleggsavsetninger og kursreserve knyttet til ordningen
vil også inngå i ordningens midler. Den del av
pensjonsordningens midler som er overført til de pensjonsberettigede med
bindende virkning, kommer ikke til beskatning før midlene
utbetales som pensjon til de berettigede. Dette gjelder uavhengig
av hva som skjer med foretaket eller pensjonsinnretningen.
Av pensjonsordningens midler er det bare midlene i premiefondet
som ikke er overført de pensjonsberettigede med bindende
virkning for foretaket. Premiefondet er etter departementets
syn å anse som en betinget avsetning. Forutsetningen for
den gunstige skattemessige behandlingen er at midlene forblir i premiefondet
etter de vilkår som gjelder for dette. Det blir så et
spørsmål om en overføring av premiefondsmidlene
til en foretakspensjonsordning i et annet foretak sammen med pensjonsordningen
utløser beskatning på det overdragende foretakets
hånd på grunn av brudd på betingelsene.
Etter departementet syn vil en overføring i seg selv ikke
anses som et brudd på forutsetningene for den gunstige
skattemessige behandlingen av disse midlene, så lenge det
skjer en overføring sammen med foretakspensjonsordningen.
Anvendelsen av premiefondsmidlene forblir bundet innenfor det som
følger av lovforslaget. Det foreligger således
ikke brudd på betingelsen for avsetningen. Overføringen
vil dermed ikke i seg selv utløse inntektsføring
av midlene i fondet.
En overføring av midlene fra det overdragende foretaket
til det overtakende utløser imidlertid beskatning etter
de alminnelige regler om realisasjon, uttak eller utbytte. For at
en fusjon skal være skattefri etter bestemmelsene i selskapsskatteloven
kapittel 8 må vilkårene etter dette kapitlet være
oppfylt. Det vises for øvrig til avsnittet om skattemessige
vurderinger ved deling av foretak.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er etter departementets syn behov for å regulere
hvordan pensjonsforholdende skal ordnes og midlene i en foretakspensjonsordning
deles, når et foretak som har slik ordning blir delt i
to eller flere nye foretak. Det er viktig at bestemmelsene ikke
hindrer de behov foretakene har for omstrukturering, samtidig som
viktige hensyn som likebehandling av de ansatte og prinsippet om
forholdsmessighet skal ivaretas. Departementet legger til grunn
at ved en deling av foretaket forstås en overføring
av samtlige av foretakets rettigheter, forpliktelse og eiendeler,
og at det foretaket som deles blir avviklet. Det sentrale spørsmålet
er etter departementets syn hvordan pensjonsordningens forpliktelser
og midler skal fordeles. Det reises særlige spørsmål
om fordelingsgrunnlag for premiefondsmidler. Forutsetningen for
disse spørsmålene er at hvert av de nye foretakene
skal videreføre sin del av den tidligere pensjonsordningen slik
som forutsatt av utvalget.
Når et foretak deles i to eller flere nye foretak og virksomheten
i vesentlig grad videreføres i de nye foretakene, er det
etter departementets oppfatning hensiktsmessig med størst
mulig grad av kontinuitet i pensjonssammenheng. Departementet har
i likhet med utvalget lagt vekt på dette ved utforming
av forslaget og forutsetter at det opprettes nye pensjonsordninger
for hvert av de nye foretakene, jf. utkastet § 14-1
første ledd.
Utvalget foreslår at deling av midlene i pensjonsordningen
skal skje på grunnlag av medlemmene som overføres
til hvert av de nye foretakene. Departementet er enig med utvalget
i en slik fordelingsnøkkel. De yrkesaktive medlemmene vil
normalt følge med den virksomheten de er knyttet til. I
en pensjonsordning kan det imidlertid være en rekke medlemmer
som ved delingen allerede mottar pensjonsytelser. Etter departementets
oppfatning bør den sist nevnte gruppen overføres
til den pensjonsordningen i det nye foretaket hvor de naturlig hører
hjemme. Det vil normalt være avhengig av hvilken virksomhet
den enkelte tilhørte.
Premiereserven skal sikre opptjent pensjon og vil etter departementets
syn være et hensiktsmessig fordelingsgrunnlag både
for yrkesaktive og for medlemmer som mottar pensjonsutbetalinger.
Departementet er derfor enig med utvalget i forslaget om at pensjonsordningens
midler deles på grunnlag av den premiereserven som er knyttet
til de medlemmene som overføres som en gruppe til det nye
foretaket.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør
oppstilles særlige regler for tilleggsavsetninger og kursreserver
når delingen gjennomføres med kontinuitet i pensjonsforholdene.
Hver gruppe bør da tilordnes en del av tilleggsavsetningene
og kursreserven tilsvarende andelen av premiereserven. Departementet
viser i denne forbindelse til formålet med tilleggsavsetningene
og kursreserven. Tilleggsavsetningene skal styrke premiereserven
ved å styrke renteforutsetningen i beregningsgrunnlaget
for pensjonsordningen. Kursreserven, dvs. forskjeller mellom markedsmessige
og bokførte verdier av verdipapirer m.v. knytter seg også til
forvaltningen av pensjonsordningens midler. Premiereserven vil da
gi et rimelig fordelingsgrunnlag.
Når det gjelder fordeling av premiefondet, gir premiereserven
etter departementets oppfatning ikke et riktig fordelingsgrunnlag.
Premiefondets midler skal primært sikre at fremtidige premier
blir betalt. Det er derfor ikke rimelig å fordele midlene
på grunnlag av allerede opptjent pensjon, som premiereserven
er et uttrykk for. Premiereserven kan i tillegg være knyttet til
pensjoner under utbetaling, det vil si til medlemmer der betaling
av premie aldri vil bli aktuelt. Departementet er enig med utvalget
i at premiefondsmidlene bør deles på grunnlag
av premien i delingsåret og beregnet premie i de tre påfølgende årene.
Beregningen av de fremtidige premiene skal skje på grunnlag
av lønn og pensjonsytelser ved delingen. Kredittilsynet har
i sin høringsuttalelse foreslått at det skal tas
hensyn til hvor lang tid som gjenstår frem til pensjonsalder
for det enkelte medlem, tilsvarende det som følger av utvalgets
utkast § 15-3. Departementet viser til at det
her er behov for enkle regler, og at det er andre hensyn som er
avgjørende ved deling enn ved opphør av en pensjonsordning.
I delingstilfellene forutsettes videreføring av pensjonsordning
for medlemmene og premiefondsmidlene vil kunne benyttes etter sitt
formål. Det vil være det nye foretaket som velger
når midlene skal brukes til premieinnbetaling.
Utvalget har i utkastet § 14-1 tredje ledd
foreslått at når foretak som deles har pensjonskasse
og pensjonsordningen i de nye foretakene skal være pensjonskasse,
så skal sikkerhetsfond og ansvarlig kapital omfattes av
delingen. Det innebærer at midlene skal deles på grunnlag
av premiereserven og overføres direkte til de nye pensjonskassene
som opprettes. I øvrige tilfeller skal den opprinnelige
pensjonskassen avvikles etter utkastet § 15-4.
Forslaget begrunnes med at det vil bli lettere å opprette
nye pensjonskasser. Kredittilsynet har i sin høringsuttalelse
foreslått at eventuelle regler om ansvarlig kapital bør
fremgå av den enkelte pensjonskasses vedtekter, innskuddsbevis eller
av pensjonskasseforskriften. Videre mener Kredittilsynet at det
også bør være rom for avtalefrihet mellom
innskyter og pensjonskassen eller foretaket.
Etter departementets syn går her utvalgets forslag lenger
enn nødvendig. Det bør være opp til de
nye foretakene å avgjøre om de vil videreføre
pensjonsordningen i form av pensjonskasse eller livsforsikring. Det
innebærer imidlertid ikke at det ikke vil være
behov for regler om hvordan sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskassen
i det foretak som deles, skal håndteres. Disse midlene
er reelt opparbeidet gjennom kapitalinnskudd og premiebetaling fra
det foretak som deles, samt ved tilbakeholdt overskudd ved forvaltningen
av midlene. Når hvert av de nye foretakene forutsettes å videreføre
pensjonsordning for sin gruppe av medlemmer, vil det derfor være
naturlig at hvert foretak tilordnes sin del av sikkerhetsfond og egenkapital
i pensjonskassen. Hvis hvert av foretakene også skal gis
mulighet til å velge om den nye pensjonsordningen skal
være i pensjonskasse eller i livsforsikringsselskap, bør
derfor regelen etter departementets syn være at pensjonskassen
for det foretak som deles etter utkastet § 15-4
avvikles og at sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskassen tilordnes hvert
av de nye foretakene på grunnlag av fordelingen av premiereserven
som tilordnes hvert av foretakenes gruppe av medlemmer. Departementet
har derfor utformet bestemmelsen i utvalgets utkast § 14-1
tredje ledd på en annen måte.
Som nevnt forutsetter departementet at hvert av de nye foretakene
skal videreføre pensjonsordning for dets gruppe av medlemmer
slik at disse kan sikres tilsvarende rettigheter i den nye pensjonsordningen.
De midler som er tilordnet hvert foretak etter reglene i utkastet § 14-1
annet og tredje ledd skal derfor så langt som nødvendig
benyttes til dette formål. I tilfelle hvor det foretak
som deles hadde pensjonskasse vil dette bl.a. bero på om
et foretak velger å videreføre pensjonsordning
i ny pensjonskasse eller ved ny livsforsikring. Blir resultatet
pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap vil således
tilordnet egenkapital bli tilbakeført til foretaket. I
samsvar med dette har departementet tilføyet en ny bestemmelse
som første punktum i utkastet § 14-1
fjerde ledd.
Det kan av ulike årsaker være enkelte ansatte
som ikke overføres til et av de nye foretakene. Departementet
vil i likhet med utvalget foreslå at denne gruppen sikres
rett til opptjent pensjon etter bestemmelsene om fripoliser. Det
er imidlertid en forutsetning at årsaken ikke er at en
del av virksomheten avvikles i forbindelse med delingen. I så fall
foreslår departementet at forslaget § 14-3
om avvikling av virksomhet gis tilsvarende anvendelse.
Departementet legger til grunn at bestemmelsene i utkastet om
sammenslåing kommer til anvendelse når et foretak
som er opprettet i forbindelse med deling senere slås sammen
med et annet foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 14-1 om deling av foretaket.
Departementet er enig med utvalget i behovet for å regulere
de tilfellene der et foretak med pensjonsordning skiller ut en del
av selve foretaket og overfører den til et nyopprettet
foretak eller et annet eksisterende foretak, samtidig som det skjer
en overføring av ansatte. Det er bare når de ansatte
overføres det vil oppstå spørsmål
om deling av pensjonsordningen og tilhørende midler.
Etter departementets syn vil virkningene for de ansatte langt
på vei bli de samme ved en utfisjonering som ved en fisjonering.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsene om deling
av foretak med pensjonsordning gis tilsvarende anvendelse i disse
tilfellene. Det innebærer at pensjonsordningens midler,
med unntak for premiefondet, skal fordeles på grunnlag
av premiereserven. Når det gjelder premiefondet skal fordelingsgrunnlaget
som nevnt i proposisjonens avsnitt 16.2.1 være basert på årspremien
i delingsåret og en beregnet premie de tre påfølgende årene.
Det er begrunnet med at premiefondsmidlene skal sikre fremtidige
premieinnbetalinger.
Utvalget har i sitt utkast foreslått at det bare skal kunne
overføres premiefondsmidler dersom en viss andel av foretakets
yrkesaktive arbeidstakere overføres sammen med den utskilte
delen av foretaket. Utvalget har satt grensen til en tredel av den
samlede medlemsmassen i pensjonsordningen. Det kan imidlertid reises
spørsmål om ikke tilfelle av utfisjonering har
så meget til felles med ren fisjon at det ikke er begrunnet å ha
en slik særregulering. Ved utfisjonering vil det imidlertid
i første omgang etableres et konsernforhold med det nye
foretaket som datterselskap, og utfisjoneringen vil ofte være
det første skritt i en transaksjon med salg av virksomhet
som utfisjoneres til datterselskapet. De hensyn som begrunner utkastet § 12-6
første ledd annet punktums særlige regler for tilfelle
hvor salg av datterforetak innebærer at mindre enn en tredel
av medlemmene går ut av konsernpensjonsordningen, jf. bemerkningene
i proposisjonens avsnitt 14.2.4, taler imidlertid for tilsvarende
regler for et foretak som utfisjonerer en virksomhet eller utskiller
den og overdrar den til et annet foretak. Utvalget har særlig
lagt vekt på hensynet til behovet for omstilling og strukturendring
i næringslivet, se NOU 1998:1 avsnitt 6.13.2 til 6.13.4
(sidene 143-45). Det har i høringsuttalelsene ikke fremkommet
vesentlige innvendinger mot utvalgets forslag, og departementet
har derfor funnet å kunne slutte seg til det.
På denne bakgrunn antar imidlertid departementet at
et tilsvarende unntak bør oppstilles i forhold til utkastet § 14-1
tredje ledd om fordeling av en pensjonskasses sikkerhetsfond og
egenkapital for de tilfelle hvor mindre enn en tredel av pensjonsordningens medlemmer
er knyttet til den virksomhet som utfisjoneres. En tilsvarende bestemmelse
er inntatt i utkastet § 12-6 annet ledd. På denne
bakgrunn har departementet erstattet utvalgets utkast § 14-2
annet og tredje ledd med et nytt annet punktum i utkastet § 14-2 første
ledd.
Departementet foreslår at de samme bestemmelsene om
deling skal gjelde når en del av den samlede virksomheten
skilles ut og blir overført til et annet foretak samtidig
med en overføring av de ansatte i virksomheten. Disse tilfellene
er etter departementets oppfatning så like utfisjoneringstilfellene
i pensjonssammenheng at departementet mener det vil være hensiktsmessig
med samme regler. Hvis det foretaket medlemmene overføres
til har pensjonsordning allerede, foreslår departementet
at bestemmelsene om sammenslåing i lovforslaget kap. 13
kommer til anvendelse. Dersom det ikke er tilfelle, kan pensjonsordningen
videreføres etter lovforslaget § 13-6
eller det kan utstedes fripoliser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 14-2 om utskilling av en del av
foretaket.
Departementet er enig med utvalget i at det ved avvikling av
virksomhet er så stor grad av likhet med delingstilfellene
at det er rimelig å ha en tilsvarende fordeling av pensjonsordningens
midler. En slik vurdering er i utgangspunktet bare aktuell når
en del av den samlede virksomheten avvikles. Et foretak kan etter
departementets syn ha mange forskjellige virksomheter innenfor rammen
av samlet virksomhet, som eksempel kan nevnes produksjon av bakervarer og
engrossalg av emballasje til andre bakerier. Avvikling av en av
disse virksomhetene må etter departementets syn behandles
likt med deling. Delvis avvikling av begge virksomhetene vil i denne
sammenheng falle utenfor.
Hensynet til de ansatte som må fratre i en avviklingssituasjon
tilsier etter departementets oppfatning at de bør oppnå noe
mer enn premiereserven dersom det er en betydelig gruppe arbeidstakere
som slutter. Departementet foreslår derfor at pensjonsordningens midler
skal deles tilsvarende slik det gjelder ved utskilling av en del
av foretaket. Det innebærer at pensjonsordningens midler,
med unntak for premiefondet, deles på grunnlag av premiereserven
mellom den gruppen som må fratre og den som blir igjen
i foretaket. Departementet foreslår imidlertid den begrensning
at premiefondet bare skal inngå i delingen mellom de to
gruppene hvis det er mer enn to tredjedeler av den samlede medlemsmassen
i pensjonsordningen som må slutte i foretaket. Departementet
foreslår i tillegg en grense for hva det enkelte medlem
som slutter kan bli tildelt av premiefondsmidler, tilsvarende det
som gjelder ved avvikling av en pensjonsordning. Grensen vil være
avhengig av den enkeltes alder og antatt fremtidig premie i inntil
fem år.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at de midlene
som tildeles den gruppen som skal fratre, skal benyttes til å sikre
medlemmene rett til pensjon etter bestemmelsene om fripoliser i
lovforslagets kapittel 4.
Utvalget foreslår at i de tilfellene der det skjer en innskrenkning
av foretakets samlede virksomhet i løpet av en toårsperiode,
så bør pensjonsordningens midler deles tilsvarende
slik det foreslås ved avvikling av virksomhet. Departementet
er enig i at det ved en mer generell avvikling er langt på vei
de samme hensyn som gjør seg gjeldende, men at det må settes
krav til omfang og varighet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 14-3 om avvikling av virksomhet.
De skattemessige vurderingene er som i proposisjonens avsnitt
15.2.4 begrenset til konsekvensene av overføring av pensjonsordningens
midler. Det vises for øvrig til dette avsnittet.
Ved overføring av en pensjonsordnings midler fra et
foretak til et annet i forbindelse med deling av foretak, må det
tas stilling til de skattemessige konsekvensene.
Det fremgår av lovforslaget § 8-1
hva som er pensjonsordningens midler. Midler som er overført
til de pensjonsberettigede som sikkerhet for fremtidige pensjonsytelser
sammen med foretakspensjonsordningen, utløser etter departementets
syn ikke beskatning verken for foretaket eller de pensjonsberettigede. Midlene
kommer til beskatning på de pensjonsberettigedes hånd
først ved utbetaling av pensjon.
Premiefondet er foretakets buffer for fremtidige premieinnbetalinger
og er etter departementets oppfatning en betinget avsetning. Det
er en forutsetning for den gunstige skattemessige behandlingen at
de forblir premiefondsmidler i en foretakspensjonsordning. En deling
av foretaket og tilhørende deling av pensjonsordningens
midler reiser spørsmål om overføring
av premiefondet sammen med pensjonsordningen utløser beskatning
på det overdragende foretakets hånd på grunn
av brudd på betingelsene. Etter departementets oppfatning
vil en overføring i seg selv ikke anses som brudd på forutsetningene
for avsetningen. Det er etter departementets syn en forutsetning
for at det ikke skal foretas en inntektsføring av premiefondsmidlene
at overføringen skjer sammen med foretakspensjonsordningens øvrige
midler etter lovforslaget.
I utgangspunktet skal enhver transaksjon som skjer i forbindelse
med fisjon behandles etter de alminnelige regler i skatteloven.
En overføring av verdier fra det overdragende foretak utløser
beskatning etter de alminnelige regler om realisasjon, uttak eller utbytte.
Fordelingen av premiefondsmidlene vil påvirke om delingen
av foretaket kan gjennomføres som en skattefri fisjon eller
utfisjonering etter selskapsskatteloven kap. 8. Etter departements
syn vil premiefondsmidlene som deles i henhold til lovforslaget
inngå i grunnlaget for deling av foretakets eiendeler ved
en skattefri fisjon eller utfisjonering. Det innebærer
at den fordeling av premiefondsmidler som følger av forslaget
til lov om foretakspensjon blant annet fører til at fordelingen
av nettoverdier i forhold til aksjekapital må tilpasses
overføringen av premiefondsmidler for å oppnå skattefrihet.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet er i likhet med utvalget enig i at det i en del
tilfeller er opplagt når en pensjonsordning skal opphøre
og avvikles. Det gjelder f.eks. ved avvikling av foretaket som følge
av en konkurs. Etter departementets oppfatning viser imidlertid
både gjeldende bestemmelser og forvaltningspraksis at det
er behov for å regulere når en foretakspensjonsordning
kan eller skal opphøre. Høringsrunden har også vist
at det er behov for at opphørsgrunnene kommer klarere frem.
En regulering vil etter departementets syn være av betydning
både for de ansatte som er omfattet av ordningen og for
foretaket, men også for tilsynsmyndigheter. Departementet
understreker at det som omhandles i dette avsnittet bare er opphørsgrunner
innenfor rammen av forslaget til lov om foretakspensjon, det vil
si forholdet mellom pensjonsordningen og foretaket. Selv om det
foreligger en opphørsgrunn, kan det følge av annet
rettslig grunnlag som for eksempel tariffavtale eller arbeidsavtalene
mellom de ansatte og foretaket at foretaket har en plikt til å opprettholde
en pensjonsordning.
Det er etter forslaget foretaket som beslutter om det skal opprettes
en foretakspensjonsordning, og det er foretaket som foretar de nødvendige
innbetalinger til ordningen. Det er derfor foretaket som kan vedta
en avvikling. Hensynet til de ansatte bør etter departementets
syn være tilstrekkelig ivaretatt ved forslaget om at en
eventuell avvikling skal forelegges styringsgruppen for pensjonsordningen
eller styret i pensjonskassen før endelig beslutning fattes.
Det kan ha betydning i forbindelse med spørsmålet
om foretaket har forpliktet seg til å ha en pensjonsordning.
Avhengig av foretakets organisasjonsform og størrelse vil
det dessuten følge av selskapsrettslige regler om de ansatte
er representert i besluttende eller rådgivende organer
i foretaket.
Pensjonsordningen skal opphøre når foretaket
avvikler virksomheten. Midlene som er bundet opp i ordningen bør
fordeles etter nærmere fastsatte regler. Det er etter departementets
oppfatning en forutsetning for at reglene om opphør kommer
til anvendelse at samlet virksomhet i foretaket avvikles og at alle
ansatte må slutte. Ved utskilling av virksomhet kommer bestemmelsene
om deling i lovforslaget kap. 14 til anvendelse.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at en
pensjonsordning skal opphøre når det følger
av øvrige bestemmelser i loven at ordningen skal opphøre.
Forslaget kan synes unødvendig, men departementet finner
grunn til å presisere sammenhengen mellom opphørskapitlet
og de enkeltbestemmelser der det fremgår direkte at ordningen
må opphøre. Det siktes her bl.a. til lovforslaget § 2-2
fjerde ledd og § 2-7, samt §§ 13-2
annet ledd, 13-4 fjerde og femte ledd og 13-7. Videre vil forslaget
omfatte de tilfeller der foretakspensjonsordningen ikke fyller de
vilkår som settes for ordning, f.eks. at alle ansatte skal
omfattes.
En foretakspensjonsordning skal etter forslaget ha et premiefond
for pensjonsordningen. Premiefondet skal primært sikre
fremtidige premieinnbetalinger. Departementet foreslår
at pensjonsordningen må opphøre og avvikles når
foretaket slutter å innbetale premien og det ikke finnes
midler i premiefondet. Opphør kan ikke hindres ved at de
ansatte betaler premien for foretaket, jf. forslaget § 9-4.
I de tilfellene der virksomhet og ansatte i forbindelse med avviklingen
av foretaket overføres til et annet foretak, går
departementet i likhet med utvalget inn for at det i visse tilfeller
bør være adgang til å opprettholde ordningen.
Det bør settes en grense på antall ansatte som
overføres sammen med virksomheten som forutsetning for
videreføring. Etter departementets syn er det riktig at
grensen er knyttet til de ansatte og ikke til omfang eller verdi
av virksomheten. Departementet foreslår at grensen settes
til to tredeler av de ansatte og at bestemmelsene om sammenslåing
gis tilsvarende anvendelse ved overføring av en pensjonsordning
til et annet foretak på grunn av avvikling. De ansatte
som ikke overføres til annet foretak, skal etter departementets
forslag sikres rett til pensjon med fripoliser etter lovforslaget §§ 4-7
til 4-9. Det samme gjelder hvis overføringen av de ansatte
omfatter mindre enn to tredeler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 15-1 (2) og (3).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 15-1 (1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 4.5 hvor disse
medlemmer går mot Regjeringens forslag om at det
skal opprettes styringsgruppe i foretak som har pensjonsforsikring
som omfatter 15 eller flere medlemmer. Dette nødvendiggjør endring
i Regjeringens forslag til § 15-1 (1).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag til § 15-1
(1):
«Lov om foretakspensjon
§ 15-1 (1) skal lyde:
(1) Foretaket kan bestemme at pensjonsordningen skal opphøre.
Før beslutning treffes skal spørsmålet om
opphør forelegges styret i pensjonskassen.»
Ved opphører av foretakspensjonsordningen skal det skje
en fordeling av midlene. Departementet går i likhet med
utvalget inn for at midlene i hovedsak skal benyttes til å sikre
medlemmene pensjon. Det fremgår av lovforslaget § 8-1
hvilke midler som skal fordeles. Det er premiereserve, premiefond,
pensjonistenes overskuddsfond, tilleggsavsetninger og kursreserve. Premiereserven
skal sikre medlemmene rett til opptjent pensjon, og den skal etter
lovforslaget § 9-1 til enhver tid være
tilstrekkelig. Det vil derfor først og fremst være
midler utover premiereserven det er et særlig behov for å regulere
fordelingen av.
Departementet legger til grunn at fordelingen skal skje ved avvikling
av ordningen og at det er medlemmene på dette tidspunktet
som skal få tildelt midler.
Departementet går i likhet med utvalget inn for det
skal foretas en fordeling av overskuddet etter forslaget §§ 8-5,
11-2 og 11-4 før det skal skje en fordeling til medlemmene.
Forslaget innebærer etter departementets syn en forenkling
av oppgjøret. Fordelingen skal skje på grunnlag
av det enkelte medlems andel av den samlede premiereserven på tidspunktet
for opphør av ordningen. Samme fordelingsnøkkel
bør etter departementets oppfatning gjelde for tilleggsavsetninger
og kursreserve.
Premiefondet står etter departementets syn i en særstilling.
Formålet med fondet er å sikre fremtidig premieinnbetaling
til ordningen. Fondet vil for det første være
foretakets buffer i dårligere tider. For det andre gir
midler i premiefondet de ansatte en sikkerhet for at ordningen ikke
blir avviklet uten videre på grunn av manglende betalingsevne
i foretaket. Departementet mener at vurderingen av hvem som skal
tildeles premiefondsmidlene ved opphør blant annet må løses
på bakgrunn av hva som ellers gjelder for anvendelsen av
midlene i lovforslaget. Foretaket har etter lovforslaget en frihet
til å beslutte at pensjonsordningen skal avvikles. En beslutning
om opphør kan fattes uavhengig av foretakets økonomiske
situasjon. Dersom premiefondet i sin helhet skal tilbakeføres
til foretaket i forbindelse med en avvikling, gir det foretaket
en mulighet til å disponere premiefondsmidler som det ellers
ikke ville ha vært mulig å tilbakeføre
til foretaket etter lovforslaget. En slik adgang kan etter departementets
syn føre til en avvikling av pensjonsordninger. Bestemmelsene
om avvikling skal ikke fremme opphør av pensjonsordningene.
På den annen side er det etter departementets syn ikke
rimelig at samtlige midler i premiefondet tildeles medlemmene på oppgjørstidspunktet.
Disse kan i så fall sikres en rett til opptjent pensjon,
samt rett til fortsatt premiebetaling for tilsvarende rettigheter
for en periode på inntil fem år etter opphøret.
Departementet foreslår i likhet med utvalget her en
mellomløsning. Forslaget innebærer at midler fra premiefondet
skal sikre medlemmene i en viss grad. De resterende midlene skal
tilbakeføres til foretaket. Etter departementets syn bør
det som skal fordeles til medlemmene være begrenset til
den gruppen av medlemmer som ved oppgjørstidspunktet ikke
har rett til løpende pensjon. Når tildelingen
bare skal skje til de yrkesaktive, innebærer det at fondet
benyttes til å sikre fremtidig rett til pensjon.
Departementet er av den oppfatning at tildelingen bør skje
i forhold til en antatt fremtidig premie og ikke i forhold til den
enkeltes premiereserve. I likhet med utvalget foreslår departementet
at det enkelte medlem skal tildeles et beløp som svarer
til gjennomsnittet av den årlige premien i opphørsåret
og antatt premie i de tre påfølgende årene.
En slik begrensning vil sikre at de yrkesaktive medlemmene ikke
får vesentlig bedre pensjonsytelser enn om pensjonsordningen
ikke var avviklet. Departementet foreslår imidlertid at
det settes et tak slik at ingen kan få tildelt mer enn
det som er nødvendig for å sikre premie til en
fortsettelsesforsikring i inntil fem år, eller lavere dersom
medlemmet når pensjonsalder tidligere. Er det midler igjen
i fondet etter dette, skal det resterende beløpet tilbakeføres
til foretaket. Løsningen legger til grunn en enhetlig behandling
av de yrkesaktive medlemmene i foretakspensjonsordninger uavhengig
av opphørsgrunn. Hensynet til enkle og praktikable regler
tilsier at fordelingen ikke bør gjøres avhengig
av årsaken til at det skjer en avvikling. De argumentene
som har kommet frem i høringsrunden om at medlemmene av
en pensjonsordning vil bli tildelt mer enn det som ellers følger
av konkurslovgivningen er ikke tillagt avgjørende vekt av
departementet. Her dreier det seg om midler som er pensjonsordningens
midler og som uansett ikke hefter for foretakets forpliktelser så lenge
ordningen består.
Departementet vil bemerke at dagens forvaltningspraksis innebærer
at premiefondsmidlene må benyttes til premiebetaling før
avvikling av ordningen, den blir med andre ord ikke avviklet før
fondet er tømt. Premiefondet vil dermed ikke trekkes inn
i avviklingsoppgjøret med mindre det er gitt dispensasjon.
Departementet legger videre til grunn at de midlene som tildeles
et medlem skal sikre medlemmet rett til pensjon etter bestemmelsene
om fripoliser med tilhørende fortsettelsesforsikring. Formålet
er altså ikke at de forsikrede via tildeling av premiefondsmidler
skal oppnå økning av rettighetene ut over nivået
på avviklingstidspunktet.
Utvalget har foreslått en særregel for pensjonskasser.
Etter § 15-4 første ledd i utkastet skal
sikkerhetsfondet i en pensjonskasse fordeles på samme måte som
premiereserven. Det fører til at alle medlemmene på opphørstidspunktet
blir tildelt en andel av sikkerhetsfondet, enten de er arbeidstakere
eller pensjonister. Etter annet ledd skal egenkapitalen etter sluttregnskapet
anvendes som fastsatt i vedtektene. Normalt vil vedtektene ha bestemmelser
om anvendelsen av egenkapitalen. Dersom ikke det er tilfellet, skal midlene
anvendes til beste for medlemmene til sikring av pensjonsytelser
eller utbetales til foretaket hvis Kredittilsynet gir samtykke.
Dersom foretakspensjonsordningen har vært i et livsforsikringsselskap,
skal medlemmene ved opphør av ordningen ikke bli tildelt andel
av sikkerhetsfondet eller øvrig kapital i selskapet.
Departementet antar at utvalgets forslag her går lenger
enn det her er behov for. Hovedregelen bør være
at egenkapitalen i pensjonskassen ved avvikling disponeres i samsvar
med gjeldende vedtekter, alternativt at det med Kredittilsynets
samtykke utbetales til foretaket. Utvalgets forslag til § 15-4
annet ledd er endret i samsvar med dette. Når det gjelder
sikkerhetsfondet, står dette i noen annen stilling fordi
dette knytter seg nært til beregningsgrunnlaget og forsikringsforpliktelsene.
I tillegg kommer at den premiereserve som knytter seg til opptjente
rettigheter kan vise seg å være for liten til å sikre
tilsvarende rettigheter i annen pensjonsinnretning, jf. utkastet § 4-8
første ledd annet punktum som legger mottakende selskaps
beregningsgrunnlag til grunn ved beregningen av premiereserve ved
fratredelse. Dessuten kan det tenkes at premiefondsmidlene viser
seg å være utilstrekkelige til å sikre
medlemmene fortsatt premiebetaling i henhold til utkastet § 15-3
tredje ledd annet og tredje punktum. Departementet antar derfor
at en hensiktsmessig løsning i disse tilfellene vil være
at pensjonskassens sikkerhetsfond overføres til premiefondet.
Midler i premiefondet som i så fall ikke vil trenges for å sikre medlemmene
i samsvar med § 15-3 tredje ledd annet og tredje
punktum, skal som fastsatt i § 15-3 tredje ledd
fjerde punktum tilbakeføres til foretaket. Å overføre
sikkerhetsfondet til premiefondet vil derfor i slike tilfelle fremtre
som en mellomløsning som tar rimelig hensyn til både
medlemmenes og foretakets interesser. En minner om at fordelingen
og anvendelsen av premiefondsmidler etter § 15-3
tredje ledd har som mål å sikre fortsatt premiebetaling
for tilsvarende rettigheter, og at midlene således ikke
skal benyttes for å sikre medlemmene en økning
av opptjente rettigheter. Utkastet § 15-4 første
ledd er utformet i samsvar med dette.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til §§ 15-2, 15-3 og 15-4.
Departementet foreslår i § 16-1 at
tidspunktet for ikrafttredelse fastsettes av Kongen.
Departementet mener at ikrafttredelse 1. januar 2001
kan være et hensiktsmessig tidspunkt. Ikrafttredelse allerede
1. januar 2000 kan etter departementets oppfatning være
noe tidlig med hensyn til de forskrifter som må utarbeides
etter at loven er vedtatt og som forutsetter en høringsrunde.
Videre vil en ikrafttredelse ved årtusenskiftet innebære
svært kort tid for de foretakene som i dag har tjenestepensjonsordning
etter skatteloven til å innrette sine pensjonsordninger
i overensstemmelse med lovforslaget. Det gjelder selv om det i lovforslaget § 16-2
er tatt hensyn til behovet for en overgangsperiode.
Av hensyn til de foretakene som ikke har pensjonsordning og som
vil opprette det, er det etter departementets oppfatning hensiktsmessig
at loven vedtas så raskt som mulig. Disse foretakene vil
frem til loven trer i kraft ha en mulighet til å innrette
sine pensjonsordninger så langt som mulig i tråd
med den nye loven.
Departementet finner det av hensyn til arbeidet med skattefavoriserte
innskuddsbaserte pensjonsordninger i arbeidsforhold viktig at lovforslaget
vedtas i løpet av vårsesjonen. Med en ikrafttredelsesdato 1. januar
2001 vil det imidlertid være mulig at de to lovene kan
tre i kraft samtidig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ikrafttredelse 1. januar 2001, og viser for øvrig
til at det legges opp til samtidig ikrafttredelse for loven om innskuddsbaserte
pensjonsordninger i arbeidsforhold.
Departementet vil peke på at lov om foretakspensjon
er en viktig lovreform, som det er ønskelig å få gjennomført
så snart som mulig. Det eksisterende regelverk består
av to forskrifter som må leses parallelt og er vanskelig
tilgjengelig. Det gjeldende regelverk er dessuten ufullstendig.
Departementets forslag utgjør på en del områder
en presisering og supplering av gjeldende regler, og en formalisering
av den praksis som er blitt etablert på områder
som har vært uten regulering. Nye regler for foretakspensjonsordninger har
vært under utredning i svært lang tid, og hensynet til
arbeidstakerne tilsier at deres rettigheter så snart som
mulig bør nedfelles i lovs form, og ikke gjennom praksis,
som det også er vanskelig å få oversikt
over. Det er således et klart behov for opprydning og modernisering
av disse reglene.
Det fremgår at mange av høringsinstansene synes det
er urimelig å pålegge foretakene en så kort
frist som ett år for å utforme regelverket for
pensjonsordningen slik at det oppfyller bestemmelsene i lov om foretakspensjon.
Departementet ser at foretakene står overfor beslutninger
av vidtrekkende betydning når de skal ta stilling til hvordan
de nye bestemmelsene skal tilpasses. Etter at foretakene har tatt
sine beslutninger, må forsikringsselskap og pensjonskasser
utarbeide forsikringsvilkår og vedtekter i tråd
med den nye loven. Departementet går etter en samlet vurdering
inn for at tilpasningsperioden for pensjonsordninger som oppfyller
vilkårene i gjeldende regelverk settes til to år.
Departementet understreker at det på flere områder
er foreslått lengre overgangsfrister enn hovedregelen.
Samlet mener departementet at disse overgangsfristene gir foretakene,
forsikringsselskapene og pensjonskassene tilstrekkelig tid til å fastsette et
regelverk for pensjonsordningen som er i tråd med de krav
som lov om foretakspensjon oppstiller.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til overgangsregler i § 16-2 (1), (2)
og (4) til (25).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at
den utvidelsen om omfanget som det legges opp til i lovutkastet §§ 3-3
(1), 3-5 (1) og 3-6 i proposisjonen isolert sett medfører økte
kostnader for bedriftene. Nå må selvsagt ordningens
totalutforming i det enkelte tilfelle tilpasses den økonomiske
innsats som skal legges inn i ordningen, men flertallet finner
det likevel rimelig å gi en noe lenger tid på tilpasning
til disse bestemmelsene. Flertallet går
derfor inn for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år
fra lovens ikrafttredelse for oppfyllelse av vilkårene
i §§ 3-3 (1), 3-5 (1) og 3-6.
I samsvar med dette fremmer flertallet følgende
forslag til overgangsregel i § 16-2 (3):
«Lov om foretakspensjon
§ 16-2 (3) skal lyde:
(3) I forhold til reglene om medlemskap i §§ 3-3 til
3-11 gjelder følgende overgangsregler:
a. Bestemmelsene i §§ 3-3
første ledd, 3-5 første ledd og 3-6 trer i kraft
syv år etter at loven er trådt i kraft. I tiden
inntil disse bestemmelser er trådt i kraft gjelder i stedet
de tilsvarende bestemmelser i § 4 nr. 1 annet
punktum og § 4 nr. 2 bokstav a og b i forskrift 28. juni
1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven § 44
første ledd bokstav k.
b. Når annet ikke følger av bokstav a,
skal reglene om rett til medlemskap gjelde i forhold til pensjonsordning
opprettet før loven trådte i kraft fra det tidspunkt
regelverket for pensjonsordningen er endret som nevnt i første
ledd, eller, for pensjonsordninger opprettet av foretak med arbeidstakere
som er medlem av Pensjonstrygden for sjømenn, senest ti år
etter at loven trådte i kraft. Bestemmelsene i § 3-11
gjelder arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen etter
det tidspunkt som er nevnt i første punktum.
c. Utvidelser som følge av bestemmelsene i bokstav
a eller b skal ikke ha virkning på den grunnlagsrente som
den opprinnelige livsforsikringsavtalen la ti grunn.»
Flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader
under avsnitt 5.1, 5.6.1 og 5.6.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til overgangsregler i § 16-2 (3), og fremmer forslag
i samsvar med dette:
«Lov om foretakspensjon
§ 16-2 (3) skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 3-3 til 3-10
om rett til medlemskap skal i forhold til pensjonsordning opprettet
før loven trådte i kraft, gjelde fra det tidspunkt regelverket
for pensjonsordningen er endret som nevnt i første ledd,
eller, for pensjonsordninger opprettet av foretak med arbeidstakere
som er medlem av Pensjonstrygden for sjømenn, senest ti år
etter at loven trådte i kraft. Utvidelser som følger
av denne bestemmelse skal ikke ha virkning på den grunnlagsrente
som den opprinnelige livsforsikringsavtalen la til grunn. Bestemmelsene
i § 3-11 gjelder arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen etter det tidspunkt som er nevnt i første
punktum.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer primært
går inn for i beholde aldersgrensen på 25 år,
at grensen for deltidsarbeid settes til 35 pst. og at sesongarbeidere
ikke skal være pliktige medlemmer. Disse medlemmer viser
til at et flertall har gått inn for andre alternativer,
og støtter derfor at tilpasningsperioden utvides til 7 år.
Departementet vil først kommentere Næringslivets
Hovedorganisasjons (NHO) sitater fra Velferdsmeldingen. Sitatet
fra Velferdsmeldingen side 27 lyder:
«Regjeringen vil foreslå obligatorisk
pensjonsopptjening i TPES under omsorgspermisjon som gir rett til
omsorgspoeng i folketrygden. Regjeringen vil sikre bedriftene kostnadsmessig
handlefrihet i forbindelse med regelendringen, ved at det blir anledning
til å lukke eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning
for nyansatte etter at regelendringen har trådt i kraft.»
Sitatet fra side 271 lyder:
«Isolert sett vil pensjonsopptjening under omsorgsfravær
måtte innebære klare merkostnader for bedrifter
med TPES-ordninger, selv om en ennå ikke har tatt konkret
stilling til ordningens økonomiske ambisjonsnivå,
kvalifikasjonskrav m.v. Regjeringen vil imidlertid innenfor TPES-regelverkets
rammer sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse
med denne reformen. Dette er særlig viktig fordi bedriftene
ikke har hatt mulighet for å kunne veie inn disse kostnadene
når de dimensjonerte sine alminnelige pensjonsytelser.
Når det derfor innføres en ny plikt av et visst
omfang for å kunne opprettholde skattefavorisert finansiering
av bedriftens tjenestepensjonsordninger, er det rimelig å gi
adgang til å lukke alle eksisterende ordninger og opprette
en ny TPES-ordning for nyansatte etter iverksettelsen av de nye
regler (og hvor det nye regelverket vil gjelde fullt ut med én
gang). I og for seg kan dette medføre et brudd på hovedkravet
til forholdsmessighet, men den nye ordningen vil etter hvert overta
helt og da vil samtidig forholdsmessighet igjen gjelde fullt ut.»
Videre sies det på side 296 i Velferdsmeldingen om overgangsregler
for full opptjening:
«En obligatorisk regel på 40 år
for full opptjening vil kun gjøres gjeldende for personer
som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter,
dvs. personer som på innføringstidspunktet vil
være 20 år eller yngre. For dem som allerede har påbegynt
opptjening, legges det til grunn uendrede opptjeningskrav for full
pensjon, dvs. nåværende varighetskrav i bedriftsordningene.»
Fra Stortingets innstilling side 105 siteres:
«Etter flertallets oppfatning bør
en utvidelse av opptjeningstiden kunne gjøres gjeldende
for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter.
For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det
til grunn uendret opptjeningskrav for full pensjon.
Flertallet
legger videre til grunn at det i tråd med Regjeringens
forslag blir adgang til å lukke de nåværende
private TPES-ordninger ved innføring av omsorgsopptjening.
Flertallet
vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om
tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning
om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år
for rett til full pensjon både når det gjelder
offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring
av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende
ordninger.»
Etter departementets forståelse gikk man i Velferdsmeldingen
bare inn for lukkeadgang ved en eventuell innføring av
omsorgsopptjening og ved eventuell innføring av krav til økt
opptjeningstid. Departementet kan ikke se at Stortinget ved behandlingen
av Velferdsmeldingen har gått inn for at det skulle være
en generell adgang til å lukke eksisterende pensjonsordninger.
Departementet viser til at med en videreføring av minstekrav
til opptjeningstid på 30 år for rett til full
pensjon vil det ikke være hensiktsmessig å innføre
omsorgsopptjening i lov om foretakspensjon. Spørsmålet
om lukking i forbindelse med disse to områdene har dermed
mistet sin aktualitet, jf. omtale under punkt 18.2.4.3 i proposisjonen.
Når det gjelder NHOs henvisning til utvalgets forslag
i § 13-2 vil departementet gjøre oppmerksom på at
innholdet i denne bestemmelsen ikke er gjengitt riktig. Forslaget
i § 13-2 tredje ledd går ut på at
dersom foretaket etter sammenslåing skal ha pensjonsordning,
må ny egen pensjonsordning opprettes. Foretaket skal altså bare
opprette én pensjonsordning. Det er bare dersom pensjonsplanen
for den nye ordningen fastsetter lavere ytelser enn pensjonsplanen
for en tidligere ordning, at den tidligere pensjonsplanen kan videreføres
etter reglene i § 13-3. Bakgrunnen for denne bestemmelsen
er behovet for fleksible regler. Utvalget har lagt vekt på at
bestemmelsene som regulerer en pensjonsordning ikke må være
så stivbente av de hindrer en ellers hensiktsmessig strukturendring.
Det skal ikke være adgang til å videreføre
en pensjonsplan med lavere ytelser enn den nye ordningens. Her er
hensynet til de ansatte avgjørende. En slik videreføring
av pensjonsplan innebærer for så vidt en lukking,
men bare i spesielle tilfeller ved sammenslåing av foretak,
og da pga. hensynet til hensiktsmessig strukturendring. Å tillate
en begrenset lukking i slike tilfeller er derfor noe helt annet
enn å ha som generell overgangsregel om at alle eksisterende
pensjonsplaner skal kunne videreføres.
Departementet vil understreke at forslaget til lov om foretakspensjon
inneholder revidering og utfyllende regulering på et område
som lenge har vært påkrevet. Det gamle regelverket
er ufullstendig og ikke tidsmessig. Det er etter departementets
syn ikke hensiktsmessig å tillate at disse ordningene skal videreføres
på generelt grunnlag, slik en lukkeadgang etter den skisse
NHO har gitt antyder.
Departementet legger stor vekt på å unngå overgangsregler
som skal virke over svært lang tid. Hvis en pensjonsordning
opprettet før loven settes i kraft ikke behøver å oppta
nye medlemmer, men videreføres uten å følge
reglene i loven her, vil administrasjon av og tilsyn med ordningen
kreve at 1968-reglene følges, ved f.eks. selskapsendringer
vil det ikke eksistere tilfredsstillende regler. Tidsperspektivet
for en slik tilstand blir svært langvarig.
I samsvar med dette mener departementet i likhet med utvalget
at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere
knyttet til foretakspensjonsordninger skal være undergitt
samme lovverk etter at de nye reglene er trådt i kraft.
Departementet er dessuten enig i utvalgets vurdering om at en generell
lukkeadgang kan medføre ulike kostnadsbelastninger for
foretakene og dermed ha uheldige konkurranseeffekter. Også hensynet
til at arbeidstakere bør ha like muligheter til å opptjene
pensjon tilsier at de i størst mulig grad er undergitt
det samme regelverk.
Den norske Bankforening peker på at det skal åpnes
for innskuddsbaserte foretakspensjonsordninger i Norge og mener
at det betyr at loven bør gis større fleksibilitet
i form av muligheter for lukking av eksisterende ordninger.
Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å ta
opp spørsmålet om eventuelle behov for tilpasninger
i lov om foretakspensjon før et forslag om lovverk om innskuddsbaserte
ordninger foreligger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til regjeringens
forslag om at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere
knyttet til foretakspensjonsordninger skal være undergitt
samme lovverk etter at de nye reglene er trådt
i kraft. Flertallet vil peke på at en generell
lukkeadgang vil gi en svært dårlig løsning.
Flertallet vil vise til finansdepartementets svar på spørsmål
fra Arbeiderpartiet av 1. februar 2000, der finansministeren
frarår å åpne for lukking. Gamle og nye
regler vil da gjelde side om side, og praktiske ulemper som følge
av dette vil være betydelige, både for foretaket
og for arbeidstakeren. En slik adgang til å lukke ordninger
vil innebære at svakhetene i dagens regelverk vil videreføres
i 60-80 år fremover, fordi det må gjelde ikke
bare så lenge dagens yngste medlemmer opptjener pensjon,
men også for alle påfølgende år
da disse skal motta pensjon etter oppnådd pensjonsalder.
Flertallet vil også peke på at
lukking vil innebære et brudd på forholdsmessighetsprinsippet,
og dermed føre til større ulikheter og ulike lovregler
for medlemmene.
Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at departementet ikke ønsker å åpne
for adgang til å lukke eksisterende ordninger
i forhold til ny lov om foretakspensjon. Lukking er ikke det samme
som avvikling. Lukking innebærer at pensjonsordningen fortsetter som
før, med nøyaktig det samme regelverk for de som
er med i ordningen, men det tas ikke opp nye arbeidstagere etter
et gitt tidspunkt. Slik lukkeordning betyr at bedriften og de ansatte
beholder sitt opprinnelige pensjonsavtaleregelverk uten at noen
blir ført bak lyset ved at pensjonen blir dårligere
eller bedre for arbeidstakeren eller billigere eller dyrere for
arbeidsgiver. Et slikt system må etter disse medlemmers oppfatning
være fornuftig da de økonomiske rammene som har
vært grunnlaget for inngåelse av avtalen forblir
uendret, og man beholder et regelverk som er godt kjent av alle.
Etter hvert som disse arbeidstagere slutter i bedriften eller pensjoneres
faller den lukkede ordningen bort av seg selv. Lukkeordningen betyr
videre at ny lov vil gjelde for nye arbeidstagere som blir ansatt
etter at loven har trådd i kraft.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å tillate
lukking av eksisterende pensjonsordninger, slik at eksisterende
ordninger løper videre som før for dem som er
omfattet av ordningene.»
Departementet støtter utvalgets forslag til overgangsbestemmelse
i § 16-2 tredje ledd om at bestemmelsene i §§ 3-3
til 3-10 om rett til medlemskap i forhold til pensjonsordning opprettet
før loven er trådt i kraft, skal gjelde fra det
tidspunkt regelverket for pensjonsordningen er endret som nevnt
i § 16-2 første ledd. Som det fremgår
i proposisjonens avsnitt 18.2.2 går departementet inn for
at tilpasningsperiodens lengde i § 16-2 første
ledd settes til to år. Det vil dermed kunne gå en
viss tid før disse bestemmelsene blir utbredt.
Knyttet til forslaget om å avvikle adgangen til å unnta
grupper som omfattes av loven om pensjonstrygden for sjømenn,
har departementet foreslått en ny regel i § 16-2
tredje ledd som vil redusere kostnadene knyttet til dette på kort
sikt. Departementet støtter også utvalgets utforming
av § 16-2 18. ledd, knyttet til medregning av
tidligere tjenestetid for disse gruppene. Departementet foreslår
i § 16-2 tredje ledd at overgangsperioden, som
for andre ordninger er satt til to år, settes til fem år.
Departementet viser for øvrig til omtale av dette forhold
i proposisjonens avsnitt 7.2.3.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Venstre og representanten
Bastesen, viser til at flertallet går
inn for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år
fra lovens ikrafttredelse for oppfyllelse av vilkårene
i §§ 3-3 (1), 3-5 (1) og 3-6. Det vises
til merknad i avsnitt 18.2.1.
Komiteen slutter seg for øvrig
til departementets vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
merknad under kap. 18.2.2.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en overgangsperiode
på 10 år for å dekke opp eventuell manglende
premiereserve som følge av overgangen til obligatorisk
lineær opptjening av pensjonsrettigheter i tjenestepensjonsordninger
jf. forslaget § 16-2 14. ledd. Overgangsperiodens
lengde fastsettes på bakgrunn av en avveining mellom hensynet
til arbeidsgivers tilpasningsmuligheter og hensynet til likebehandling.
Ut fra en samlet vurdering mener departementet at en overgangsperiode
på 10 år er rimelig.
Departementet mener at det i løpet av overgangsperioden
på 10 år bør stilles visse minstekrav
til oppfølging underveis for å unngå at
situasjoner der foretakene mot slutten av overgangsperioden ikke
har påbegynt opptrappingen. Departementet foreslår
på denne bakgrunn å supplere § 16-2
14. ledd med et nytt punktum som fastslår at minst 20 pst.
av manglende premiereserve skal være dekket innen 3 år,
minst 40 pst. innen 5 år og minst 80 pst. innen 8 år.
Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse fra
AktuarKonsulenters Forum om at ansatte som slutter i overgangsperioden
på 10 år bør tildeles lineært opptjente
pensjonsrettigheter, med mindre den opptjente fripolisen er høyere
og at gapet mellom tradisjonell og lineær opptjening finansieres
ved trekk på premiefondet. Departementet legger til grunn
at ved overgang til lineær opptjening vil medlemmene umiddelbart
godskrives opptjening etter det lineære prinsipp og at
overgangsperioden kun refererer seg til finansiering av manglende
premiereserve som svarer til opptjeningen.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet viser til at minstekravet til opptjeningstid på 30 år
for rett til fulle pensjonsytelser videreføres, og legger
til grunn at det ikke er hensiktsmessig å innføre
regler om omsorgsopptjening i lov om foretakspensjon. På denne
bakgrunn ser departementet ikke grunn til å foreslå spesielle
overgangsregler knyttet til disse to områdene.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
I § 16-2 tiende ledd foreslår departementet
en overgangsregel som tillater at medlemmer opptatt før og
etter at loven er trådt i kraft behandles ulikt på dette punkt.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet er i likhet med utvalget, kjent med at det er opprettet
enkelte pensjonsordninger i senere år basert på prinsippet
om tidsbegrenset alderspensjon, dvs pensjon som i tilfelle skal
opphøre etter et antall år eller ved oppnåelse
av fastsatt alder. Det er omtvistet om slike ordninger er i samsvar
med gjeldende regler for tjenestepensjonsordninger. Departementet
har merket seg at utvalget ikke har tatt stilling til dette spørsmålet,
men uttalte at det er viktig at de arbeidstakere som er tilsluttet
slike ordninger sikres den pensjon som er opptjent på det
tidspunkt den nye lovgivningen trer i kraft.
Departementet støtter prinsippet om livsvarig pensjon
i foretakspensjonsordninger, jf. proposisjonens avsnitt 7.2.1. Et
foretak som har pensjonsordning med opphørende ytelser,
kan etter utvalgets forslag velge mellom avvikling av ordningen
(og eventuelt påfølgende etablering av ny ordning)
eller omregning av rettigheter i samsvar med loven jf. § 16-2
ellevte ledd. Departementet mener at det ikke vil være
nødvendig med overgangsregler av denne type. Ordninger som
ikke fyller lovens vilkår for eksempel ved å beholde
opphørende ytelser, vil ikke oppnå skattefavorisering
under lov om foretakspensjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til kap. 7.1, der flertallet går
inn for fortsatt å gi adgang til opphør eller
redusert ytelse etter en viss periode. Flertallet viser
til at det likevel er behov for overgangsregler, og slutter seg
til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten
Bastesen viser til merknader i kap. 7.1, og slutter seg
til Regjeringens forslag om overgangsbestemmelser.
Departementets forslag til minstekrav som må være
oppfylt for at et foretak skal kunne tegne foretakspensjonsforsikring
eller opprette pensjonsordningen i form av pensjonskasse, fraviker
på enkelte punkter utvalgets forslag. Etter en skjønnsmessig
vurdering, finner departementet likevel å kunne slutte
seg til utvalgets forslag om at ordninger som ikke oppfyller kravene
i § 2-2 første og annet ledd ikke kan
kreves avviklet etter § 2-2 tredje ledd før
etter fem år.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Utvalget har foreslått å la en rekke av overgangsreglene
iverksettes en periode etter at den enkelte ordning har endret sitt
regelverk i tråd med § 16-2 første
ledd. Departementet har på den ene siden merket seg at
dette medfører ytterligere utsettelse før de nye
reglene blir gjort gjeldende. På den andre siden ser departementet
at det for enkelte spørsmål kan være hensiktsmessig
at innfasingen skjer etter at hoveddelen av regelverket er på plass.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets merknad med hensyn
til felles premiefond. For felles premiefond i pensjonsordninger
som omfatter flere foretak eksisterer det allerede regler som pålegger pensjonsinnretningen å foreta
en slik inndeling i grupper som nevnt, samt fordele overskudd m.v.
på disse. Det vises her til de bestemmelser som Kredittilsynet har
henvist til. På denne bakgrunn framstår den foreslåtte
overgangsregel som overflødig.
Fellesfond skal i henhold til lovforslaget også kunne
omfatte pensjonistenes overskuddsfond, jf. § 12-4
første ledd. Kredittilsynet har ikke omtalt dette i sin
høringsuttalelse. Etter departementets lovforslag skal
de eksisterende pensjonsreguleringsfondene avvikles, og erstattes
med pensjonistenes overskuddsfond. Sistnevnte fond vil være
uten midler ved opprettelsen, slik at det ikke vil være
behov for noen overgangsregel.
Midler i eksisterende pensjonsreguleringsfond skal innen fem år
etter ikrafttredelsen av lov om foretakspensjon enten overføres
til premiefond tilknyttet foretakspensjonsordning, eller benyttes
til pensjonsregulering i samsvar med regelverket for pensjonsordningen.
I sistnevnte tilfelle vil det være behov for en fordeling
av fondet på de enkelte grupper dersom dette er felles
for flere foretak. Departementet legger imidlertid til grunn at
også dette er regulert i gjeldende regler. Det vises her
til forskrift av 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring
og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring. Det følger
av § 7 siste ledd at det skal føres særskilt
konto for pensjonsreguleringsfond. Videre følger det som
nevnt av § 8 første ledd at det skal
sendes særskilt kontoutskrift for hver enkelt gruppe hvis
det er flere grupper under en kollektiv rente- og pensjonsforsikring.
Ovennevnte regler om fordeling mellom grupper får tilsvarende
anvendelse for pensjonskasser gjennom pensjonskasseforskriften §§ 14
og 15. Departementet finner ikke grunn til å fremme forslag
om en egen overgangsregel om dette, slik utvalget foreslår.
Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsene i kap.
13 til 15 ikke skal komme til anvendelse for sammenslåing,
deling eller opphør og avvikling som er avtalt eller besluttet
før lovens ikrafttredelse. Departementet foreslår
imidlertid at dette bare gjelder for sammenslåing, deling
eller opphør og avvikling som gjennomføres senest
innen den overgangsperioden på to år som er nevnt
i § 16-2 første ledd. For sammenslåing,
deling eller avvikling som er besluttet eller avtalt før
lovens ikrafttredelse, men som gjennomføres etter denne
tiden, skal bestemmelsene i kap. 13 til 15 fullt ut komme til anvendelse. Det
samme skal etter departementets syn gjelde for gjennomføring
som skjer innen de to overgangsårene, når foretaket
allerede har endret regelverket for pensjonsordningen slik at det
er i samsvar med kravet i lovforslaget § 2-1 tredje
ledd. Departementet legger til grunn at gjennomføring som
skjer før regelverket er endret og før perioden
på to år etter lovens ikrafttredelse er utløpt,
skal skje i overensstemmelse med gjeldende rett.
Departementet er enig i utvalgets forslag til overgangsregel
for pensjonsreguleringsfond. Etter departementets oppfatning vil
fem år være en rimelig overgangstid for å tømme
fondet. Da gis foretaket en mulighet til å benytte midlene
til regulering av pensjonene også til de som ved lovens
ikrafttredelse er svært nær pensjonsalderen. Reguleringen
skal skje i overensstemmelse med regelverket. For å sikre
en avvikling av fondet foreslår departementet at det kan skje
en overføring til premiefond i foretakets foretakspensjonsordning.
Etter departementets syn hører imidlertid denne overgangsbestemmelsen
naturlig hjemme i overgangskapitlet til lov om foretakspensjon og
ikke under overgangsreglene til endringer i skatteloven. Bestemmelsen
regulerer avvikling av pensjonsreguleringsfondet. Det følger
etter departementets syn direkte av forslaget til lov om foretakspensjon
at det ikke er anledning til å foreta innbetalinger til
pensjonsreguleringsfondet etter loven har trådt i kraft.
Videre fremgår det av de foreslåtte endringene
i skatteloven at det heller ikke vil være fradragsrett
for innbetaling til tidligere pensjonsreguleringsfond etter ikrafttredelsen
av lov om foretakspensjon og tilhørende endringer i skatteloven.
Før 1968-reglene ble iverksatt, ble det gitt inntektsfradrag
for en rekke pensjonsordninger. Departementet har særlig
merket seg at enkelte slike fond ble opprettet med intensjon om å lage
en pensjonsordning, men ennå ikke er omgjort fra et fond
til en ordning. Departementet mener at de midler i slike fond som
ennå ikke er anvendt for å sikre pensjon, nå bør
brukes etter sitt formål. Departementet vil peke på at
allerede i 1968-reglene ble slike konstruksjoner mer eller mindre
avviklet. Departementets forslag til § 16-2 22.
ledd vil videreføre kravet om at pensjonsfond skal anvendes
til å sikre pensjon, og suppleringsfond ikke skal videreføres.
Lovforslaget § 10-4 første og annet
ledd inneholder regler om plikt og frivillig tilbakeføring
til foretaket av midler i premiefond. Den årlige premie kan
imidlertid variere en del mer enn vanlig i den første tiden
etter lovens ikrafttreden, og dette vil kunne få betydning
for de grenser som følger av reglene i § 10-4.
Det foreslås derfor en særskilt overgangsregel
vedrørende beregningen av grensene i § 10-4
i en periode på ti år etter lovens ikrafttreden,
jf. § 16-2 19. ledd. Dette er nærmere
redegjort for i proposisjonens avsnitt 12.4.
Departementet støtter videre utvalgets forslag til egen
hjemmel for ytterligere overgangsbestemmelser, jf. lovforslaget § 16-2
25. ledd. Departementet har videre organisert de nødvendige
endringer i andre lover i § 16-3.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Utvalget har hatt følgende utgangspunkt for sitt forslag
til endringer i skattereglene (NOU 1998:1 side 162):
«Ved behandlingen av Velferdsmeldingen gikk ikke
Stortinget inn for endringer av skattereglene knyttet til private
tjenestepensjonsordninger, herunder skattereglene knyttet til premiefond,
som ble foreslått innstrammet i Velferdsmeldingen. Utgangspunktet for
utvalgets forslag til nye regler om foretakspensjon er derfor å videreføre
hovedreglene i gjeldende skatteregler for private tjenestepensjonsforsikringer
etter skatteloven.
Det gjeldende beskatningsprinsippet,
som innebærer at det gis fradrag i alminnelig inntekt for
premie og tilskudd til pensjonsordningen under forutsetning av at
de senere utbetalinger skattlegges som pensjon («P-prinsippet»),
skal legges til grunn. Avkastning på midlene er ikke gjenstand
for beskatning. Først når avkastningen kommer
til utbetaling som pensjon, skattlegges den som pensjonsinntekt. Endringer
i skatteloven er derfor i hovedsak konsekvensordninger som følge
av at foretakspensjonsordninger nå foreslås underlagt
ny samlet lovgivning.»
Departementet legger til grunn det samme utgangspunkt. Departementets
forslag er utarbeidet i henhold til ny skattelov, som trer i kraft
1. januar 2000.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
I forslaget til lov om foretakspensjon åpnes det i § 10-4
for en rett og en plikt til å tilbakeføre premiefondsmidler
til foretaket. Forslaget setter en grense for hvor stort premiefondet
skal være, samtidig som det gir foretaket en viss fleksibilitet
med hensyn til å kunne ta ut midler fra premiefondet. Videre
foreslås det i § 15-3 tredje ledd siste
punktum at det ved opphør av pensjonsordningen i visse
tilfeller skal skje en tilbakeføring av premiefondsmidler
til foretaket.
Når premiefondsmidler tilbakeføres til foretaket
i henhold til forslaget til lov om foretakspensjon, fører de
alminnelige reglene i skatteloven normalt til at de tilbakeførte
midlene i sin helhet skal tas til inntekt i tilbakeføringsåret.
Departementet mener i likhet med utvalget at det er viktig med en
klar hjemmel. På denne bakgrunn foreslår departementet
at det tas inn en ny bestemmelse i skatteloven § 5-30
fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet er enig i innholdet i utvalgets forslag, men mener
at ordlyden i ny skattelov § 6-45 er utformet
slik at den dekker den endringen det var behov for etter någjeldende
skattelov § 44 første ledd bokstav a.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet finner det hensiktsmessig at det som defineres
som årets premie i lov om foretakspensjon også legges
til grunn for rett til fradrag for premie til pensjonsordningen.
Når denne definisjonen legges til grunn i skatteloven,
innebærer det en materiell endring i forhold til någjeldende
bestemmelse. Det skyldes at begrepet årets premie får
et annet innhold. Departementets forslag fremgår av skatteloven § 6-46 første
ledd bokstav a.
Departementet foreslår at det gis fradrag for det som
utgjør den årlige beregnede premien for å dekke medlemmenes
rett til opptjent pensjon. Premie er definert i lovforslaget § 9-2
første ledd. Den kan variere fra år til år
etter innføring av det lineære opptjeningssystemet.
Det foreslås med dette ingen endringer i forhold til gjeldende
rett hvis premien betales i det året den forfaller. Overgang
til et obligatorisk lineært opptjeningssystem vil i skattemessig
sammenheng bare bety en endret periodisering av premien for den enkelte
ansatte i løpet av opptjeningsperioden. Retten til fradrag
vil i prinsippet være uendret.
I det lineære opptjeningssystemet må det i år
med store lønnsøkninger beregnes forholdsmessig
høye premier. Etter lovforslaget § 9-2
annet ledd kan det i visse tilfeller være mulig å fordele
premieøkningen over to år. På denne bakgrunn
foreslår departementet at det skal være fradragsrett
som årets premie i det inntektsåret det innbetales
premie etter en fordeling av kostnadene ved lønnsøkninger
i henhold til den nevnte bestemmelsen.
I likhet med utvalget foreslår departementet at det ved
innbetaling av tilleggspremie for å fylle opp premiereserven
ved medregning av tjenestetid i foretaket før opprettelsen
av pensjonsordningen etter lovforslaget § 9-2
tredje ledd, gis fradragsrett i det året slik innbetaling
finner sted. Departementet foreslår også at premie
som innbetales ved endring av beregningsgrunnlaget etter lovforslaget § 9-5
skal gi rett til fradrag som årets premie.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Pensjonistenes overskuddsfond skal etter forslaget erstatte pensjonsreguleringsfondet
i någjeldende tjenestepensjonsordning etter skatteloven.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at skatteloven
endres som en konsekvens av den foreslåtte endringen av
fondsstrukturen. Departementet foreslår at det gis fradrag
for tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond med hjemmel i skatteloven § 6-46
første ledd bokstav b. Etter departementets syn er det
ikke behov for en beløpsgrense. Det begrunnes med at pensjonistenes overskuddsfond
skal være tomt ved utgangen av hvert inntektsår,
og at det foreslås klare grenser for regulering av pensjonsutbetalingene.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at det skal
skje en videreføring av retten til fradrag for tilskudd
til premiefond. Ved en endring av innholdet i begrepet årets
premie etter forslaget til ny ordlyd i skatteloven § 6-46
første ledd bokstav a, må man se nærmere
på den beløpsmessige grensen for fradragsretten.
Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig med en øvre
grense for rett til fradrag for innbetaling til premiefondet som
tilsvarer den grensen som følger av forslaget til lov om
foretakspensjon § 10-4 første ledd. Overstiger
premiefondet denne grensen, foreslås en plikt til å tilbakeføre
midler og ta disse til inntekt i tilbakeføringsåret,
jf. forslaget til ny bestemmelse i skatteloven § 5-30
fjerde ledd.
Når det gjelder årlig fradrag innenfor den øvre grensen,
er departementet imidlertid enig med synspunktene til Kredittilsynet,
jf. proposisjonens avsnitt 19.2.4.3. Ved innføringen av
det lineære opptjeningssystem vil det være gunstigst
for arbeidsgiver å innbetale mye til premiefondet i år
med lave premier. Foretaket kan så trekke på fondet
i år med høye premier. I år med lav premie
vil det etter utvalgets forslag bare være rett til fradrag
beregnet til 150 pst. av årets premie. Departementet mener
det bør legges til grunn en gjennomsnittsbetraktning basert
på årets premie og premien de to foregående årene
for å gjøre premiefondet mer velegnet til å dekke
det formålet det er ment å dekke, jf. skatteloven § 6-46 første
ledd bokstav c. Etter departementets syn er det grunn til å tro
at forslaget ikke vil påføre ligningsmyndighetene
merarbeid.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Utvalget foreslår at pensjonsreguleringsfondet skal
opphøre og avløses av pensjonistenes overskuddsfond.
Skattelovens bestemmelse om fradrag for tilskudd til pensjonsreguleringsfondet
vil dermed erstattes av en bestemmelse om fradrag for tilskudd til pensjonistenes
overskuddsfond.
Pensjonsfond opprettet i henhold til 1968-reglene kan enten være
suppleringsfond eller oppsamlingsfond. Suppleringsfondets formål
er etter forskriften § 9 å yte alderspensjon
og uførepensjon til personer som på grunn av alder
ikke har mulighet til å opptjene fulle tilleggspensjoner
i folketrygden, samt å yte pensjoner til etterlatte ektefeller.
Medlemmer av suppleringsfond kan ikke samtidig være medlemmer
i en TPES-ordning. Utvalget foreslår at suppleringsfondet avvikles
og midlene overføres til en foretakspensjonsordning der
dette finnes eller opprettes. Utvalget uttaler (NOU 1998:1 side
165):
«For foretak med pensjonsordning bør
denne ytelsen inkluderes i ordningen, jf. utkastet § 5-5
(2), og suppleringsfondet avvikles ved overføring av midlene
til pensjonsordningen mens medlemmene av suppleringsfondet får
tilsvarende dekning innen foretakspensjonsordningen.»
I foretak der det ikke opprettes foretakspensjonsordning åpner
utvalget for at suppleringsfondet kan fortsette. Fradragsrett for
tilskudd til suppleringsfond foreslås regulert i overgangsbestemmelsene
til endringer i skatteloven.
Oppsamlingsfond i henhold til § 10 i 1968-reglene
er et fond hvor midlene skal danne grunnlag for opprettelse av en
fast tjenestepensjonsordning. Utvalget foreslår at disse
fondene skal avvikles.
Departementet er enig med utvalget i de vurderinger som er foretatt
og utvalgets forslag til endring i skatteloven. Endringen er utelukkende
en konsekvens av forslaget til lov om foretakspensjon. Det vises
for øvrig til overgangsbestemmelsene.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond er etter departementets
syn et tilskudd til pensjonsordning i arbeidsforhold som er arbeidsgiveravgiftspliktig
etter folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd.
Premiefondet består av tilskudd fra foretaket, overskuddsmidler
fra pensjonsinnretningen og avkastning på midler i premiefondet.
For den del av premiefondet som overstiger grensen i lovforslaget § 10-4
annet ledd, antar departementet at en vesentlig del av fondet består
av avkastning og overskuddsmidler. Av premiefondsmidlene er det
bare arbeidsgivers tilskudd foretaket har svart arbeidsgiveravgift
av. En tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket,
innebærer dermed normalt også en tilbakeføring
av midler som ikke har dannet grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgiften.
Departementet mener at det er uriktig at midler som ikke har vært avgiftsbelagt
skal inngå i grunnlaget for tilbakeføring av innbetalt
arbeidsgiveravgift. Det er etter departementets syn svært
ressurskrevende å etablere et system som bare gir rett
til tilbakeføring av arbeidsgiveravgiften for foretakets
tilskudd. Det må også understrekes at tilbakeføringsadgangen
først og fremst er et forslag til sikkerhetsventil hvor
premiefondet etter departementets syn har blitt uforholdsmessig
stort.
Av de ovennevnte grunner vil departementet ikke foreslå at
det gis adgang til en tilbakeføring av arbeidsgiveravgiften.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Utvalget foreslår en endring av skatteloven § 44 annet
ledd bokstav h nr. 2, men denne endringen er ikke av materiell art.
Arbeidstakers rett til fradrag for et eventuelt tilskudd er derfor
uendret. I praksis kan det imidlertid være lagt inn en
begrensing fordi det er foreslått en grense for hvor stort
tilskudd arbeidstakeren kan bidra med til ordningen, jf. utvalgets
forslag til lov om foretakspensjon § 9-4.
Departementet viser til utvalgets vurdering og er enig i utvalgets
forslag. Departementets forslag fremgår av § 6-46
og § 6-47 bokstav b i ny skattelov.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet legger til grunn at en fortsettelsesforsikring
innebærer et eget rettsforhold mellom det tidligere medlemmet
i en foretakspensjonsordning og det livsforsikringsselskapet som
forsikringen er tegnet i eller overført til. Det blir her
et spørsmål om fradragsrett for vedkommendes innbetaling
til slik forsikring.
Etter det departementet er kjent med, bygger fast og langvarig
praksis på at fortsettelsesforsikringer har blitt skattemessig
behandlet som egne pensjonsforsikringer etter skatteloven. Departementet
er enig i utvalgets vurdering om at en fortsettelsesforsikring er en
videreføring av en kollektiv ordning på et individuelt
grunnlag. Det stilles ikke krav om at vilkårene til en
individuell pensjonsavtale etter skatteloven skal oppfylles. Departementet
mener derfor at en fortsettelsesforsikring bør behandles
annerledes enn en individuell pensjonsavtale etter skatteloven skattemessig sett.
Med bakgrunn i gjeldende praksis, mener departementet det er behov
for en klar hjemmel og foreslår i likhet med utvalget at
det gis fradragsrett etter skatteloven § 6-47
bokstav d. Det foreslås at det gis en egen fradragsramme
tilsvarende den som gjelder for individuelle pensjonsavtaler etter
skatteloven (IPA).
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet foreslår at skatteloven § 6-46
skal endres i overensstemmelse med den foreslåtte fondsstrukturen
i forslaget til lov om foretakspensjon. Det innebærer at
det fra ikrafttredelsen av lov om foretakspensjon ikke skal være
mulig å opprette pensjonsreguleringsfond. Overgangsregler
for avvikling av eksisterende pensjonsreguleringsfond må etter
departementets syn løses i tilknytning til lov om foretakspensjon.
I en avviklingsfase vil det ikke være mulig å innbetale
til pensjonsreguleringsfondet. Det innebærer at det ikke
er behov for en overgangsregel til skatteloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til overgangsregler til skatteloven av 1999 § 6-46
(1), (2), (3) og (5).
Komiteen viser til sine respektive merknader i avsnitt
3.2.2 foran.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
Overgangsregelen til skatteloven § 6-46.
Fjerde ledd utgår. Femte ledd blir nytt fjerde ledd.»
Departementet er enig med utvalget i at det i en overgangsperiode
bør gis rett til fradrag for innbetaling til premiereserven
i en foretakspensjonsordning som skjer i henhold til utkast til
lov om foretakspensjon § 16-2 14. ledd Når
retten til fradrag følger av overgangsregler og ikke som årets
premie etter skatteloven § 6-46, er det for å utelukke
at dette fradraget skal påvirke fradragsretten for tilskudd
til premiefondet.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at pensjonsfond
som er oppsamlingsfond etter § 9 i 1968 reglene
og som det etter skatteloven § 44 første
ledd bokstav k har vært gitt fradrag for innbetaling til,
skal benyttes til å opprette en foretakspensjonsordning
innen tre år etter at lov om foretakspensjon har trådt
i kraft. Dersom det ikke skjer, skal midlene i oppsamlingsfondet
i sin helhet tilbakeføres til foretaket og tas til inntekt
i tilbakeføringsåret.
For pensjonsfond som er suppleringsfond etter § 10
i 1968-reglene og som det etter skatteloven § 44 første
ledd bokstav k har vært gitt fradrag for innbetaling til,
foreslår departementet at fondet skal avvikles innen tre år
fra lov om foretakspensjon trer i kraft hvis foretaket har foretakspensjonsordning.
Hvis foretaket ikke har foretakspensjonsordning, kan suppleringsfondet
opprettholdes. Departementet foreslår at det gis fradrag
for tilskudd til suppleringsfondet i inntil tre år fra
og med det inntektsåret lov om foretakspensjon trer i kraft.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at det kan
fastsettes øvrige overgangsregler i forskrifter. Kompetansen
foreslås lagt til departementet.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Utvalget foreslår i § 8-5 annet ledd
at overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner under
utbetaling, skal tilføres pensjonistenes overskuddsfond. Dette
innebærer en innskrenking av den avtalefrihet som følger
av forsikrigsavtaleloven § 19-2 annet ledd. Utvalget
foreslår derfor en presisering på dette punktet
i forsikringsavtaleloven § 19-2 annet ledd nytt
siste punktum.
Departementet viser til at utvalgets forslag er en teknisk endring
i forsikringsavtaleloven som følge av forslaget til regulering
av pensjoner under utbetaling. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Innføring av lov om foretakspensjon vil både
ha økonomiske og administrative konsekvenser for arbeidstakere,
foretakene, offentlige tilsynsmyndigheter, ligningsmyndigheter,
forsikringsselskaper og pensjonskasser. Lovforslaget innebærer
en presisering av og opprydning i gjeldende regler, og en formalisering av
praksis som er blitt etablert. Klare og mer oversiktlige regler
vil være til fordel for alle berørte parter.
Lovforslaget avviker på viktige områder fra
gjeldende rett, og dette skyldes blant annet at det ved utarbeidelsen
av loven er tatt hensyn til føringer som ligger i Velferdsmeldingen
og Stortingets behandling av denne. I forbindelse med Stortingets
behandling av Velferdsmeldingen ble det for eksempel vedtatt innføring
av obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp, krav om ytelsesgrenser
og knekkpunkter. Videre ble det vedtatt å gi lavtlønte,
deltidsarbeidende, sesongarbeidere og arbeidstakere under 25 år
en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger.
I proposisjonens avsnitt 21.2 gis det en nærmere omtale
av utvalgets og høringsinstansenes vurderinger av økonomiske
og administrative konsekvenser av større endringer i reglene,
samt departementets vurderinger. Flere høringsinstanser
har savnet en nærmere utredning om de økonomiske
og administrative konsekvensene av lovforslagene. Det er derfor
lagt vekt på å presentere høringsinstansenes
syn på viktige endringer i reglene.
Ved overgang til nytt regelverk vil det for foretakene, livsforsikringsselskapene
og pensjonskassene påløpe engangsutgifter. Innføring
av ny lov innebærer at foretakene må justere sine
regelverk og lage nye pensjonsplaner. Livsforsikringsselskapene
og pensjonskassene vil bl.a. måtte legge om rutinene for
premieberegning og tariffer. En viktig grunn til dette er blant
annet overgangen til lineær opptjening. På lengre
sikt vil denne opptjeningsmåten kun ha periodiseringsmessige
konsekvenser ved at opptjeningsprofilen endres. For livsforsikringsselskapene
og pensjonskassene vil det være administrative besparelser knyttet
til klare og lettere tilgjengelige regler, og de administrative
merutgiftene for disse anses derfor for små.
For offentlige tilsyns- og ligningsmyndigheter vil det være
en del administrativt merarbeid i en overgangsfase. Når
nye rutiner er innarbeidet er imidlertid departementet av den oppfatning
at det for offentlige myndigheter vil være klare administrative
besparelser knyttet til å få regulert foretakspensjonsordninger
i lovs form. Spesielt gjelder dette konsernordninger og regler for
sammenslåing og deling av foretak med foretakspensjonsordning,
som i dag i liten grad har vært regulert.
Lovforslagene vil på flere områder innebære
at arbeidstakerne får styrket sine rettigheter. Dette gjelder blant
annet deltidsansatte, personer med lav lønn og yngre arbeidstakere.
Styrkningen av medlemmers rett til opptjent pensjon og tilhørende
premiereserve vil også bidra til økt mobilitet
på arbeidsmarkedet. Eldre arbeidstakere vil få økt
mulighet til opptjening av pensjon også etter pensjonsalder,
og vil på den måten motiveres til fortsatt yrkesdeltakelse.
Kravet om opprettelse av pensjonistenes overskuddsfond vil bidra
til at den reelle verdien av utbetalingene til pensjonistene ikke
reduseres vesentlig som følge av prisstigning. Praksis
på dette området er noe varierende. Flere høringsinstanser
anfører at flere av disse forslagene vil gi økte
kostnader for foretakene, for eksempel ved at flere vil måtte
omfattes av ordningen, at foretakene blir pålagt regulering
av pensjonsytelser, at det påløper kostnader i
forbindelse med administrering av fripoliser m.v.
Departementet går inn for å videreføre
minstekravet til opptjeningstid for rett til full pensjon på 30 år.
Dette innebærer at arbeidstakerne vil få opptjent rett
til full pensjon tidligere enn etter utvalgets forslag, som var
på 35 år. Dette kan isolert sett bidra til økte kostnader
for foretakene. For arbeidstakere som ble tidlig yrkesaktive, vil
en slik økning i opptjeningstid imidlertid ikke ha noen
effekt, jf. nærmere omtale i proposisjonens avsnitt 6.2.2.
Departementet anser derfor de økonomiske konsekvensene
av forslaget for små.
I forbindelse med at minstekravet til opptjeningstid foreslås
videreført med 30 år, har departementet vurdert
det som hensiktsmessig å ikke innføre en ordning
med omsorgsopptjening, jf. proposisjonens avsnitt 6.2.3. Omsorgsgruppen
uttalte i NOU 1998: 1 at omsorgsopptjeningen ville medføre
en relativt omfattende og kostbar administrasjon. Dette ble også påpekt
i flere høringsuttalelser. Departementets forslag vil innebære
en administrativ forenkling og reduserte kostnader.
Departementet foreslår at det som vilkår for
medregning stilles krav om at tilhørende premiereserve overføres,
jf. omtale i proposisjonens avsnitt 6.2.10. Dette vil bidra til
større likhet mellom personer som skifter arbeidsgiver
og personer som blir hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive
liv. Forslaget vil isolert sett også bidra til reduserte
kostnader for foretakene som følge av at arbeidsgiver får
ta del i overskuddsdannelsen på premiereserven som overføres.
For høytlønte vil forslaget om innføring
av knekkpunkt innebære en innstramming, og foretak med
mange høytlønte og/eller svært
høy pensjonsnivå vil isolert sett som følge
av forslaget få reduserte pensjonsutgifter. Om utvalgets
forslag om beregning av lønn ved fastsettelse av pensjonsytelsene,
foreslår departementet at det innføres rett til å se
bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelse
m.v., jf. proposisjonens avsnitt 7.2.4 for nærmere omtale. Dette
vil isolert sett bidra til å redusere pensjonsutgiftene
for foretak med høye naturalytelser m.v., og innebære
en viss innstramming i forhold til utvalgets forslag overfor personer
som mottar en stor andel av lønnen i form av naturalytelser
og utgiftsgodtgjørelse.
Det kan som nevnt over anføres at enkelte lovforslag
vil kunne øke foretakenes pensjonsutgifter. Beregninger
foretatt av eksempelvis NHO tyder på at de samlede kostnadsøkningene
av utvalgets forslag kan beløpe seg til mellom 25 og 35
pst. På enkelte områder har departementet foreslått
endringer som bidrar til reduserte kostnader sett i forhold til
utvalgets utkast. Departementet vil imidlertid understreke at det knytter
seg betydelige problemer til å beregne kostnadsøkninger
av et helt system med bakgrunn i isolerte betraktninger av enkeltforslag,
og at det er foretakets ansvar å utforme pensjonsplanen
etter foretakets økonomi innenfor lovforslagets rammer,
herunder pensjonsplanens ytelsesnivå.
Departementet vil vise til at lovforslaget innebærer
en skattefavorisering som sammenlignet med andre spareformer kan
være vesentlig, og er derfor av den oppfatning at det også må stilles
krav til ordningene. Dette er bl.a. ivaretatt ved lovforslag som
tar sikte på å styrke arbeidstakernes pensjonsrettslige
stilling, innføring av fordelingsmessige krav (knekkpunkter)
og bidrag til økt yrkesdeltakelse. Det er i den forbindelse tatt
hensyn til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne.
Et hovedhensyn som er tatt ved utforming av lovforslagene er at
disse forholdene reguleres på en hensiktsmessig måte.
Departementet vil videre vise til at lovforslaget innebærer
klare og oversiktlige regler, og at dette vil kunne redusere administrasjonskostnadene
for foretakene.
Komiteen tar dette til etterretning,
og viser for øvrig til endringer i forhold til departementets
forslag andre steder i denne innstilling.
Komiteen viser til kap. 22 i proposisjonen. Komiteen slutter
seg enstemmig til forslagene til bestemmelser i proposisjonen med
de unntak som er gjort nedenfor:
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at flertallet
i avsnitt 3.3 fremmer et annet forslag til § 1-2
(2) bokstav c enn i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer tar opp forslaget
i proposisjonen til § 1-2 (2) bokstav c.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til avsnitt 4.1
hvor disse medlemmer slutter seg til § 2-2 (1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers merknader i avsnitt
4.1 hvor disse medlemmer fremmer forslag om at forslaget i proposisjonen § 2-2 (1)
endres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til sine respektive merknader i avsnitt 4.4 hvor flertallet
går mot forslaget i proposisjonen til § 2-2
(4).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen,
viser til disse medlemmers merknader i avsnitt 4.4, hvor disse medlemmer
ikke legger opp til å vedta forslag til § 2-2
(4) i denne omgang, men vil vedta lovteksten på dette punkt
senere i år.
Komiteen viser til de ulike komitefraksjoners merknader
og forslag i avsnitt 4.5.
Komiteen viser til at forslag til § 2-4
(2) og (3) fra komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og representanten Bastesen i samsvar med forslag i proposisjonen
har flertall med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet
og Høyre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til disse medlemmers merknader
i avsnitt 4.5 hvor disse medlemmer fremmer et annet forslag til § 2-4 (2)
enn det som følger av proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers merknader i avsnitt
4.5 hvor disse medlemmer primært går mot forslaget
i proposisjonen § 2-4 (2) og (3).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
i avsnitt 4.8 hvor flertallet slutter seg til § 2-7
(4) i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers merknader i avsnitt
4.8 hvor disse medlemmer foreslår endringer i forslaget
i proposisjonen § 2-7 (4).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
i avsnitt 5.1 hvor flertallet slutter seg til forslaget i proposisjonen § 3-3
(1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers merknader i avsnitt
5.1 hvor disse medlemmer fremmer forslag om endringer i forslag
i proposisjonen § 3-3 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader i
avsnitt 5.6.1 hvor flertallet slutter seg til forslaget
i proposisjonen § 3-5 (1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers merknader i avsnitt
5.6.1 hvor disse medlemmer foreslår endringer i forslaget
i proposisjonen § 3-5 (1).
Komiteen viser til de ulike komitéfraksjoners merknader
og forslag i avsnitt 5.6.2.
Komiteen viser til at forslag til § 3-6
(2) fra komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og representanten Bastesen i samsvar forslag i proposisjonen
har flertall med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet
og Høyre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i avsnitt
5.6.2, hvor disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 3-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 5.6.2 hvor disse
medlemmer primært går inn for at det overlates
til partene å regulere hvordan det skal forholde seg med
sesongbetonte arbeidsforhold.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at flertallet
i avsnitt 5.8 fremmer forslag til nytt annet ledd i § 3-10.
Komiteen viser til merknader i avsnitt
6.10.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at flertallet i avsnitt
6.10 fremmer forslag til nytt tredje ledd i § 4-12.
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 7.1 foran.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at flertallet i avsnitt
7.1 fremmer forslag til endring av lovforslaget § 5-1
(1).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten
Bastesen, viser til avsnitt 7.1 hvor disse medlemmer tar
opp forslaget til § 5-1 (1) i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader under
avsnitt 4.7.2 og slutter seg til proposisjonen § 5-6
(2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 7.2 hvor disse
medlemmer foreslår endringer i forslaget i proposisjonen § 5-6
(2).
Komiteen viser til merknader og forslag
til endring av lovforslaget § 5-7 (1) i avsnitt
7.6.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader i
avsnitt 8.1 og slutter seg til proposisjonen § 6-1
tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 8.1 hvor disse
medlemmer går mot at § 6-1 tredje ledd
utgår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 12 hvor disse
medlemmer foreslår endringer til § 10-4
(2) i forhold til forslaget i proposisjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader i
avsnitt 17.1 hvor flertallet slutter seg til proposisjonen § 15-1
(1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i avsnitt 17.1 hvor disse
medlemmer foreslår endringer i proposisjonen § 15-1
(1).
Komiteen viser til merknader i avsnitt
18.2.1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flertallet
i avsnitt 18.2.1 foreslår endringer i overgangsreglene
i lovforslaget § 16-2 (3).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer fremmer
forslag til § 16-2 (3) i samsvar med proposisjonen.
Komiteen viser til merknader i avsnitt
3.2.2.
Komiteen viser til merknader og forslag om nytt
annet og tredje punktum i skatteloven av 1999 § 6-45
i avsnitt 3.2.2.
Komiteen viser til merknader i avsnitt
3.2.2 og 19.8.1.
Komiteen viser til at den i avsnitt 19.8.1 går mot
forslaget i proposisjonen til overgangsregel til skatteloven § 6-46
fjerde ledd. Femte ledd blir nytt fjerde ledd.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
I lov om foretakspensjon skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 2-4 annet ledd:
(2) Foretak som har pensjonsforsikring skal opprette en
styringsgruppe for pensjonsordningen på minst to personer.
Minst en av personene skal velges av og blant medlemmene.
§ 16-2 (3):
Bestemmelsene i §§ 3-3 til 3-10
om rett til medlemskap skal i forhold til pensjonsordning opprettet
før loven trådte i kraft, gjelde fra det tidspunkt regelverket
for pensjonsordningen er endret som nevnt i første ledd,
eller, for pensjonsordninger opprettet av foretak med arbeidstakere
som er medlem av Pensjonstrygden for sjømenn, senest ti år
etter at loven trådte i kraft. Utvidelser som følger
av denne bestemmelse skal ikke ha virkning på den grunnlagsrente
som den opprinnelige livsforsikringsavtalen la til grunn. Bestemmelsene
i § 3-11 gjelder arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen etter det tidspunkt som er nevnt i første
punktum.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Venstre og
representanten Bastesen:
Forslag 2
I lov om foretakspensjon skal § 5-1 (1)
lyde:
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket
fastsetter etter § 4-1, og skal løpe
så lenge medlemmet lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at
alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes
ned etter et bestemt antall år.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
I lov om foretakspensjon skal følgende
bestemmelser lyde:
§ 1-2 (2) bokstav c:
Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist
som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.
§ 2-2 (1):
Pensjonsordningen skal omfatte minst en person i foretaket
som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 pst. eller mer av full stilling.
§ 2-7 (4):
(4) Dersom frist gitt i medhold av annet og tredje ledd
ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer
for virksomheten, oppnevne nytt styre for pensjonsordningen, eller
bestemme at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles
etter bestemmelsene i kapittel 15.
§ 3-3 (1):
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i
foretaket som har fylt 25 år, med mindre annet følger
av regler i loven her med tilhørende forskrifter. Det kan
fastsettes lavere alder i regelverket.
§ 3-5 (1):
(1) Arbeidstaker med stilling som utgjør mindre enn
35 pst. av full stilling i foretaket, skal ikke være medlem
av pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt i regelverket.
§ 5-6 (2):
Regelverket kan fastsette at pensjonens løpetid skal
settes ned til det antall hele år som er nødvendig for
at årlig pensjon kommer opp på et nivå tilsvarende om
lag 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forsikringsteknisk
kontantverdi av pensjonen skal være den samme før
og etter omregningen.
§ 10-4 (2):
(2) Foretaket kan bestemme at midler i premiefond som overstiger
halvparten av grensen etter første ledd, skal overføres
til foretaket. Før beslutning om overføring treffes
av foretaket, skal spørsmålet forelegges styret
i pensjonskassen til uttalelse.
§ 15-1 (1):
(1) Foretaket kan bestemme at pensjonsordningen skal opphøre.
Før beslutning treffes skal spørsmålet om
opphør forelegges styret i pensjonskassen.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å gi
arbeidstagere rett til å reservere seg mot medlemskap i
pensjonsordningen.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at det ikke utstedes
fripoliser der den forsikrede fortsatt er medlem av pensjonsordningen.
Fripolisebeløpet blir stående som ytelse, dvs.
en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at § 6-3
første ledd endres slik at det blir adgang til å fastsette
en uførepensjon som i størrelse avviker fra alderspensjonen.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å tillate
lukking av eksisterende pensjonsordninger, slik at eksisterende
ordninger løper videre som før for dem som er
omfattet av ordningene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at arbeidstagere
som arbeider i foretaket utover pensjonsalderen skal ha rett til å få ubetalt
pensjon, slik at det blir mulig å fortsette den fleksibiliteten
som ligger i at partene kan avtale kombinasjoner av pensjon og lønn.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at det tillates
en opptrappingsplan over tre år for inndekning av manglende
premiereserve, i samsvar med Selvig-utvalgets innstilling.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om foretakspensjon.
Del I Innledende bestemmelser
Kapittel 1 Virkeområde. Definisjoner
§ 1-1 Virkeområde
(1) Loven gjelder foretakspensjonsordning hvor det gis
eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46
og foretak som har eller oppretter slik pensjonsordning.
(2) Foretakspensjonsordning kan bare organiseres som:
a. pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap
som har forretningssted og adgang til å drive slik virksomhet
her i riket,
b. pensjonsordning i pensjonskasse som er forsikringsteknisk
oppbygget og godkjent av Kredittilsynet.
(3) Loven gjelder også for Svalbard, jf. lov om Svalbard
av 17. juli 1925 nr. 11 § 1 annet ledd.
§ 1-2 Definisjoner
(1) I loven betyr:
a. Pensjonsordning: Foretakspensjonsordning som nevnt
i § 1-1 (2).
b. Regelverket: Pensjonsforsikringsavtalen med tilhørende
vilkår og pensjonsplan, eller vedtektene for en pensjonskasse
med tilhørende pensjonsplan.
c. Pensjonsplan: Den del av regelverket som gjelder fastsettelsen
av pensjonsytelsene.
d. Premiereserve: Avsetning til dekning av kontraktsmessige
forpliktelser overfor de forsikrede, inklusive administrasjonsreserve
til dekning av fremtidige kostnader.
e. Pensjonistenes overskuddsfond: Fond for overskudd tilordnet
premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling.
f. Beregningsgrunnlag: Det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget
for pensjonsordningen.
g. Folketrygdens grunnbeløp (G): Det til enhver
tid gjeldende grunnbeløpet i folketrygden.
h. Lønn: Skattepliktig lønnsinntekt og
beregnet personinntekt.
(2) I loven betyr:
a. Foretak: Aksjeselskap, allmennaksjeselskap,
ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak og ethvert annet rettssubjekt
som har arbeidstaker i sin tjeneste.
b. Konsern: Konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3 og
allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke
må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
c. Medlemmer: Arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller
opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som
medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos
forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist som
er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.
Når det følger av regelverket, skal arbeidstaker som
slutter hos forsikringstaker før oppnådd pensjonsalder
og samtidig mottar Avtalefestet Pensjon (AFP), regnes som medlem.
d. Barn: Medlemmets barn, herunder stebarn og fosterbarn.
e. Registrert partner: Partner som er registrert i henhold
til lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap (partnerskapsloven).
f. Samboer: Person som medlemmet:
1. har felles bolig og felles barn med, eller
2. lever sammen med i ekteskaps- eller partnerskapslignende
forhold når det godtgjøres at forholdet har bestått
uavbrutt i de siste fem årene før dødsfallet,
og det ikke forelå forhold som ville hindre at lovlig ekteskap
eller partnerskap ble inngått.
g. Forsikrede: Pensjonsordningens medlemmer, deres
ektefelle, barn, registrert partner og samboer når de er
sikret eller mottar pensjon etter regelverket.
§ 1-3 Forskrifter
(1) Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling
og gjennomføring av bestemmelsene i loven her.
Del 2 Pensjonsordningen
Kapittel 2 Opprettelse av pensjonsordninger
§ 2-1 Adgang til å opprette pensjonsordning
(1) Et foretak kan opprette pensjonsordning i samsvar med
reglene i loven her for å sikre arbeidstakere i foretaket
og andre forsikrede pensjonsytelser i tillegg til de ytelser som
til enhver tid utbetales i henhold til lov om folketrygd.
(2) Pensjonsordningen skal gi rett til alderspensjon og
kan i tillegg gi rett til uførepensjon, samt pensjon til
etterlatt barn, ektefelle, registrert partner og samboer. Foretak
som har pensjonsordning kan opprette særskilt pensjonsordning
for uførepensjon.
(3) Regelverket for pensjonsordningen skal i sin helhet
være i samsvar med bestemmelsene i loven her med tilhørende
forskrifter.
§ 2-2 Minstekrav til foretakspensjonsordninger
(1) Pensjonsordningen skal omfatte:
a. minst to personer i foretaket som begge har
en arbeidstid og lønn som utgjør 75 prosent eller
mer av full stilling, eller
b. minst en arbeidstaker uten eierinteresse i foretaket som
har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør
75 prosent eller mer av full stilling.
(2) Pensjonsordning kan også opprettes i pensjonskasse
som er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av forsikringsvirksomhetsloven.
Skal pensjonskassen ha mindre enn 50 medlemmer, skal vedtektene
for pensjonskassen inneholde særlige bestemmelser om gjenforsikring
av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen slik
at medlemmenes rett til pensjon er betryggende sikret. Kredittilsynet
fastsetter nærmere regler om dette.
(3) Dersom pensjonsordningen etter en periode på seks
måneder ikke oppfyller kravene i første eller
annet ledd, skal pensjonsordningen opphøre og avvikles etter
reglene i kapittel 15. Pensjonsordning i pensjonskasse som skal
opphøre, kan videreføres som pensjonsforsikring
i samsvar med første ledd.
§ 2-3 Pensjonsplan
(1) Det skal fastsettes en pensjonsplan som skal inneholde
vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene. Ytelser
opptjent etter planen skal være garantert av forsikringsselskapet
eller pensjonskassen.
(2) Pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere og
andre forsikrede som omfattes av pensjonsordningen, med mindre annet
følger av loven her med tilhørende forskrift.
Det kan settes som vilkår for utbetaling at de forsikrede
framsetter krav om ytelser etter lov om folketrygd.
§ 2-4 Styre og styringsgruppe
(1) Styret i en pensjonskasse forestår forvaltningen
og praktiseringen av pensjonsordningen.
(2) Foretak som har pensjonsforsikring som omfatter 15
eller flere medlemmer skal opprette en styringsgruppe for pensjonsordningen
på minst tre personer. Minst en av personene skal velges
av og blant medlemmene.
(3) Styringsgruppen skal uttale seg om saker som gjelder
forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Regelverket
skal behandles av styringsgruppen før det vedtas eller
endres.
§ 2-5 Livsforsikringsselskapets plikter
(1) Et livsforsikringsselskap kan bare tegne «Foretakspensjonsordning
med skattefordel» når forsikringsavtalen og pensjonsordningen
er i samsvar med loven her med tilhørende forskrifter.
(2) Livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket avgir
skriftlig erklæring om at foretaket ikke har opprettet
eller er tilsluttet annen pensjonsordning. Dersom foretaket har
annen pensjonsordning må forsikringsselskapet
påse at samtlige pensjonsordninger sett i sammenheng, er
i samsvar med loven her med tilhørende forskrifter.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder så langt
de passer for pensjonskassser.
§ 2-6 Ligningsforhold
(1) Det skal fremgå av regelverket for pensjonsordningen,
premiekvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene at dokumentene
gjelder foretakspensjonsordning etter loven her.
(2) Premiekvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene
skal inneholde spesifiserte opplysninger om de innbetalinger som
foretaket har foretatt av årets premie, tilskudd til premiefond
og tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond.
(3) Er årets premie betalt ved overføring
fra premiefondet, skal dette angis særskilt. Tilsvarende gjelder
ved tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket.
(4) Forsikringsselskapet, pensjonskassen og foretaket er
ansvarlig for at opplysninger som nevnt i denne bestemmelsen er
riktige. Det samme gjelder institusjon som forvalter premiefond.
§ 2-7 Tilsyn
(1) Kredittilsynet fører tilsyn med foretakspensjonsordninger.
(2) Finner Kredittilsynet at en pensjonsordning er eller
forvaltes i strid med lov eller forskrift, kan Kredittilsynet pålegge
forsikringsselskapet eller pensjonskassen å rette på forholdet
innen en fastsatt frist.
(3) Finner Kredittilsynet at en beregning eller fordeling
av midler er foretatt i strid med gjeldende regler, kan
Kredittilsynet kreve at beregningen eller fordelingen endres innen
en fastsatt frist.
(4) Dersom frist gitt i medhold av annet og tredje ledd
ikke overholdes, kan Kredittilsynet gi nærmere retningslinjer
for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordningen,
eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre og avvikles
etter bestemmelsene i kapittel 15.
(5) Bestemmer Kredittilsynet at pensjonsordningen skal
opphøre, skal tilsynet gi melding om vedtaket til Skattedirektoratet.
Kapittel 3 Medlemskap i pensjonsordningen
§ 3-1 Krav til regelverket
(1) Regelverket skal inneholde bestemmelser om medlemskap
og opptak av medlemmer.
(2) I regelverket kan det gjøres unntak eller
fastsettes særlige vilkår for særlige
grupper av arbeidstakere for så vidt bestemmelsene er i
samsvar med loven her med tilhørende forskrifter.
§ 3-2 Alminnelige regler om medlemskap
(1) Arbeidstakere i foretaket kan opptas i dets pensjonsordning.
Kredittilsynet kan samtykke i at arbeidstaker i annet foretak opptas
som medlem.
(2) Pensjonsordningen kan også omfatte arbeidsgiveren
og annen person som må anses som innehaver av foretaket.
Bestemmelsene i § 3-5 gjelder tilsvarende. Kredittilsynet
kan gi nærmere regler om hvilke personer som skal omfattes
av dette ledd.
(3) Personer som ikke er pliktig medlem i folketrygden
med medlemskap som omfatter opptjening av pensjonsrettigheter, kan
ikke være medlem av pensjonsordningen med mindre annet
følger av forskrift fastsatt av Kongen.
I Rett og plikt til medlemskap
§ 3-3 Hvem skal være medlem
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i
foretaket som har fylt 20 år, med mindre annet følger
av regler i loven her med tilhørende forskrifter. Det kan
fastsettes lavere alder i regelverket.
(2) En arbeidstaker skal være medlem selv om det for
tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene etter
lov om folketrygd.
(3) Arbeidstakere som er medlemmer av en annen pensjonsordning
som foretaket betaler premie eller avgift til og som gir ytelser
av minst tilsvarende verdi, skal ikke være medlemmer av
pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt i regelverket.
§ 3-4 Nye arbeidstakere
(1) En arbeidstaker som ansettes av foretaket og som fyller
vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som
medlem fra første arbeidsdag i foretaket.
(2) Lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 med tilhørende
forskrift gjelder ved flytting til pensjonsordningen av premiereserve
og andre midler knyttet til fripolise for opptjent pensjon.
§ 3-5 Arbeidstakere i deltidsstilling
(1) Arbeidstaker som har mindre enn en femdel av full stilling
i foretaket, skal ikke være medlem av pensjonsordningen,
med mindre annet er fastsatt i regelverket.
(2) Opptjent pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling skal
utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville
være opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling.§ 3-6 Sesongarbeidere
(1) Arbeidstaker som er sesongarbeider og som i løpet
av et kalenderår utfører arbeid i foretaket som tilsvarer
mindre enn en femdel av tilsvarende fulltidsstilling, skal ikke
være medlem av pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt
i regelverket.
(2) I regelverket kan det fastsettes at en sesongarbeider
bare skal opptas som medlem dersom det arbeid som er utført
i løpet av de siste tre år, for hvert år minst
utgjør en femdel av fulltidsstilling.
§ 3-7 Arbeidstakere med permisjon
(1) Arbeidstaker som har permisjon for et fastsatt tidsrom
og som forutsettes å gjenoppta arbeid i foretaket etter
endt permisjon, skal være medlem av pensjonsordningen i
permisjonstiden.
(2) Bestemmelsene i første ledd kan fravikes for permisjon
i henhold til avtale ved at det i regelverket fastsettes:
a. særlige regler om opptjening av pensjon
mens permisjonen varer, eller
b. at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet.
(3) Regelverket kan fastsette at arbeidstakere som er permitterte
som følge av driftsinnskrenkninger m.v. skal være
medlemmer av pensjonsordningen.
§ 3-8 Arbeidstakere som ikke er arbeidsføre
(1) Arbeidstaker som ikke er arbeidsfør på den
tid arbeidstakeren ellers skulle opptas som medlem, skal først
bli medlem av pensjonsordningen når arbeidstakeren begynner å arbeide
i stillingen, med mindre annet er fastsatt i regelverket.
II Eldre og pensjonerte arbeidstakere
§ 3-9 Eldre arbeidstakere
(1) En arbeidstaker skal tas opp som medlem av pensjonsordningen
etter bestemmelsene i §§ 3-3 til 3-8 selv om arbeidstakeren
ved ansettelsen har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen.
(2) I regelverket kan det for slike arbeidstakere eller
for bestemte grupper av slike arbeidstakere likevel bestemmes at
de som har mindre enn et fastsatt antall år igjen til pensjonsalderen,
ikke skal tas opp som medlemmer eller bare skal opptas på særskilte vilkår.
(3) Bestemmelser i regelverket om medregning av tidligere
tjenestetid skal ikke gjelde for arbeidstakere som har mindre enn
10 år igjen til pensjonsalderen når de opptas,
med mindre annet er fastsatt i regelverket.
§ 3-10 Førtidspensjonerte arbeidstakere
(1) Førtidspensjonert arbeidstaker skal ikke være medlem
av pensjonsordningen.
(2) Arbeidstaker som mottar Avtalefestet Pensjon (AFP)
kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette
følger av regelverket.
§ 3-11 Arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen
(1) Arbeidstaker som etter å ha nådd
pensjonsalderen fortsatt har fulltids- eller deltidsstilling i foretaket,
beholder sitt medlemskap i pensjonsordningen og har opptjening etter
bestemmelsene i § 4-5.
(2) Arbeidstakeren har ikke rett til utbetaling fra pensjonsordningen
så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn
fra foretaket.
Kapittel 4 Opptjening av pensjon
I Alminnelige regler
§ 4-1 Pensjonsalder
(1) Pensjonsalderen skal fastsettes i regelverket. Pensjonsalderen
kan ikke settes lavere enn 67 år.
(2) Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år
for stillinger som:
a. medfører uvanlig fysisk eller psykisk
belastning for de ansatte, eller
b. krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske
egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført
på forsvarlig måte.
§ 4-2 Krav til tjenestetid
(1) I regelverket skal det kreves en tjenestetid i foretaket
på minst 30 år, men ikke mer enn 40 år
for å ha rett til fulle pensjonsytelser.
(2) Tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag
i foretaket. Det skal ses bort fra tjenestetid før opprettelsen
av pensjonsordningen når annet ikke er fastsatt i regelverket.
(3) Ved beregning av etterlattpensjon og av uførepensjon
regnes tjenestetiden fram til det tidspunkt medlemmet tidligst ville
ha oppnådd rett til alderspensjon.
§ 4-3 Lineær opptjening
(1) Opptjent pensjon skal til enhver tid utgjøre
en så stor del av pensjonsplanens ytelser for medlemmet, som
den pensjonsgivende tjenestetid utgjør i forhold til den
tjenestetid som kreves for rett til full pensjon for medlemmet.
Tjenestetiden som kreves er her tiden fra opptak i ordningen fram
til pensjonsalder, men ikke mindre enn tiden som følger
av § 4-2 første ledd.
§ 4-4 Skifte av stilling i foretaket
(1) Dersom en arbeidstaker før fastsatt pensjonsalder
går over fra fulltidsstilling til deltidsstilling, skal
pensjon opptjent som følge av tjenestetid etter endringstidspunktet
utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville
være opptjent i full stilling. Har en arbeidstaker ved
oppnådd pensjonsalder en samlet tjenestetid i det samme
foretaket på mer enn kravet til tjenestetid etter § 4-2,
kan det ses bort fra at tjenestetid ut over det fastsatte minste
antall år er i deltidsstilling.
(2) Dersom lønnen til en arbeidstaker blir satt
ned som følge av skifte av stilling eller annen endring
av arbeidsoppgavene, gjelder følgende fra og med endringstidspunktet:
a. pensjonen skal beregnes ut fra den nye lønnen.
I regelverket kan det likevel fastsettes at høyere lønn
skal legges til grunn dersom skifte av stilling som medfører
lønnsreduksjon skjer i løpet av de siste ti årene
før pensjonsalder,
b. tjenestetiden før endringstidspunktet skal medregnes
ved beregningen av pensjonen, og
c. det skal utstedes fripolise etter reglene i §§ 4-7
til 4-9 som sikrer arbeidstakerens rett til den del av opptjent
pensjon på endringstidspunktet som overstiger den pensjon
som da ville være opptjent om lønnen etter bokstav
a legges til grunn ved beregningen.
(3) Dersom en arbeidstaker skifter stilling i foretaket
og dette fører til endring av pensjonsalderen, skal opptjent
pensjon beregnes særskilt for den tjenestetid arbeidstakeren
har i hver av stillingene. I regelverket kan det likevel fastsettes
at:
a. opptjent pensjon skal beregnes ut fra samlet tjenestetid
i foretaket og pensjonsalderen i den nye stillingen, og
b. det skal utstedes fripolise etter reglene i §§ 4-7
til 4-9 som sikrer arbeidstakerens rett til den del av opptjent
pensjon på endringstidspunktet som overstiger den pensjon
som da ville være opptjent om pensjonsalderen i den nye
stillingen legges til grunn ved beregningen.
§ 4-5 Arbeidstakere som har nådd
pensjonsalderen
(1) Arbeidstaker som ved oppnådd pensjonsalder ikke
har opptjent full pensjon og som etter oppnådd pensjonsalder
fortsatt har stilling i foretaket, skal godskrives etterfølgende
tjenestetid. For øvrig gjelder bestemmelsene i § 4-4
tilsvarende.
(2) Har arbeidstakeren opptjent full pensjon ved oppnådd
pensjonsalder eller for øvrig før fratredelsen, skal
det foretas omregning av pensjonen ved fratredelsen på grunnlag
av den premiereserve som da er knyttet til opptjent pensjon. Forsikringsteknisk
kontantverdi av ytelsene skal være den samme før
og etter omregningen.
(3) Er en arbeidstaker etter å ha fratrådt
sin stilling ved oppnådd pensjonsalder ansatt i annet foretak,
kan arbeidstakeren kreve at pensjon ikke skal utbetales i den utstrekning
det blir utbetalt lønn fra foretaket. I så fall
skal det foretas omregning av pensjonen etter annet ledd.
II Opphør av medlemskap. Fripolise
§ 4-6 Opphør av medlemskap
(1) Et medlem som slutter i foretaket uten rett til straks
begynnende pensjon, opphører ved fratredelsen å være
medlem av pensjonsordningen.
(2) Medlemmet beholder sin rett til opptjent pensjon og
tilhørende premiereserve ved fratredelsen med mindre tjenestetiden
da er kortere enn 12 måneder.
(3) Premiereserven kan ikke utbetales til medlemmet.
§ 4-7 Rett til fripolise
(1) Når et medlem slutter i foretaket med rett
til opptjent pensjon, skal pensjonsinnretningen sørge for at
det utstedes fripolise som sikrer medlemmet rett til opptjent pensjon
og tilhørende premiereserve. Er opptjent premiereserve
knyttet til alderspensjon mindre enn 50 prosent av folketrygdens
grunnbeløp, har medlemmet likevel bare rett til at premiereserven
blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring
eller til individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven
(IPA).
(2) Fripolise i henhold til foretakspensjonsforsikring
skal utstedes av livsforsikringsselskapet som har tegnet forsikringen.
Er pensjonsordningen i en pensjonskasse, utstedes fripolise etter
reglene i § 4-8.
§ 4-8 Særregler for pensjonskasser
(1) En pensjonskasse kan inngå avtale med et livsforsikringsselskap
som nevnt i § 1-1 annet ledd om at selskapet skal utstede
fripolise til medlemmer som slutter i foretaket. Et medlems premiereserve
ved fratredelsen skal i tilfelle beregnes etter selskapets beregningsgrunnlag.
(2) Pensjonskassen skal inngå slik avtale om utstedelse
av fripolise til medlemmer som slutter i foretaket mer enn ett år
før pensjonsalderen, med mindre Kredittilsynet samtykker
i at slike fripoliser utstedes av pensjonskassen selv.
(3) Når fripolise ikke skal utstedes av et livsforsikringsselskap,
utstedes fripolisen av pensjonskassen.
§ 4-9 Forsikringsforholdet etter fripolise
(1) Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom den
som har mottatt fripolisen og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen
som har utstedt den.
(2) Fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7
skal tegnes på samme vilkår som fripolisen, likevel
slik at det kan avtales at forsikringen utvides til å omfatte
uførepensjon og pensjoner til etterlatte etter kapittel
6 og 7 i loven her.
(3) Dersom en arbeidstaker har en stilling med høyere
pensjonsalder enn den pensjonsalder som gjelder etter fripolisen,
kan arbeidstakeren før fripolisens pensjonsalder er nådd,
kreve at det skal foretas omregning av pensjonen etter stillingens
pensjonsalder på grunnlag av den premiereserve som da er knyttet
til fripolisen. Samlet forsikringsteknisk kontantverdi skal være
den samme før og etter omregningen.
(4) En arbeidstaker som fratrer sin stilling ved oppnådd
pensjonsalder ved fylte 67 år eller senere, men før
pensjonsalderen etter fripolisen, kan kreve at det da foretas omregning
av pensjonen etter tredje ledd.
(5) Midlene knyttet til en fripolise kan overføres til
annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse etter reglene i
forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende
forskrift. Midlene kan ikke overføres til annet livsforsikringsselskap
enn nevnt i § 1-1 annet ledd.
§ 4-10 Utenlandske statsborgere
(1) Utenlandske statsborgere som har hatt bopel her i riket
i mindre enn tre år, og som slutter i foretaket med rett
til opptjent pensjon og som deretter bosetter seg i utlandet, kan
bruke tilhørende premiereserve til å sikre pensjonsrettigheter
i livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge.
III Medregning av tjenestetid i annet foretak
§ 4-11 Adgang til medregning
(1) Regelverket kan inneholde bestemmelser om medregning
av tjenestetid og opptjent pensjon fra medlemskap i annen privat
pensjonsordning. For eldre arbeidstakere gjelder § 3-9
tredje ledd.
(2) Medregningen skal gjennomføres ved at arbeidstakeren
gis et tillegg i den pensjonsgivende tjenestetid og et motsvarende
fradrag i pensjonsytelsen beregnet etter reglene i § 4-12.
(3) I regelverket for en pensjonsordning som har regler
om medregning, skal det fastsettes som vilkår for medregning
at midler knyttet til pensjon opptjent på grunnlag av tidligere
tjenestetid i annet foretak blir overført til pensjonsordningen
etter reglene i lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 med
tilhørende forskrifter. Dette gjelder bare i den utstrekning
ytelsene videreføres. For medlemmer som ikke samtykker
til slik overføring eller på annen måte
ikke oppfyller vilkåret, skal tjenestetiden beregnes etter § 4-2
annet ledd uten hensyn til tidligere tjenestetid i annet foretak.
§ 4-12 Regler for medregning
(1) Ved medregning av tjenestetid for medlemskap i annen
pensjonsordning skal tillegget i tjenestetid settes lik tjenestetiden
i den tidligere ordningen dersom premiereserven for den pensjon
som er opptjent der, er minst like stor som premiereserven ville
være i den nye ordningen etter like lang opptjeningstid.
Ved beregningen av premiereserven i den nye ordningen legges de
ytelser som gjelder for arbeidstakeren ved opptaket i den nye ordningen
til grunn. Er premiereserven fra den tidligere ordningen mindre,
avkortes tillegget i tjenestetid forholdsmessig.
(2) Fradraget i pensjonsytelsene settes lik de pensjonsytelser
som vil tilsvare premiereserven fra den tidligere ordningen, men
ikke mer enn de ytelser i den nye ordningen som svarer til den tidligere
tjenestetid.
(3) Foretaket kan likevel beslutte at ved medregning av
tjenestetid for medlemskap i annen pensjonsordning skal tillegget
i tjenestetid settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen,
og fradraget i pensjonsytelsene lik de pensjonsytelser som vil tilsvare
premiereserven fra den tidligere ordningen.
§ 4-13 Overføring av premiereserve
(1) Midler som overstiger den premiereserve som etter § 4-12
medgår for å sikre full medregning av tidligere
tjenestetid, herunder midler knyttet til rett til ytelser som ikke
kan videreføres i pensjonsordningen, skal sikres ved fripolise
etter § 5-9 annet ledd.
IV Fripoliseregister m.v.
§ 4-14 Registrering av fripoliser
(1) Fripoliser utstedt i henhold til reglene i loven her
skal registreres i Fripoliseregisteret. Registeret skal så vidt
mulig omfatte fripoliser utstedt i henhold til tidligere gjeldende
regler om private tjenestepensjonsordninger.
(2) Kongen gir nærmere regler om opprettelsen
av Fripoliseregisteret og om føringen av registeret, samt om
adgangen til å innhente opplysninger fra registerføreren.
Kongen kan også gi regler om foretakenes, pensjonsinnretningenes
og de forsikredes plikt til å gi opplysninger til Fripoliseregisteret.
§ 4-15 Sammenslåing av fripoliser
(1) Arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme
pensjonsinnretning, kan kreve at rettighetene etter polisene blir
slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag
av de samlede rettigheter. Dette gjelder også i tilfelle
av flytting som nevnt i § 4-9 femte ledd.
(2) Ved sammenslåing av fripoliser som gir ulike rettigheter,
skal det foretas omregning av alderspensjon på grunnlag
av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet.
Samlet forsikringsteknisk kontantverdi skal være den samme
før og etter omregningen. Det kan ikke legges til grunn
en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre pensjonsalderen
etter alle fripolisene er lavere enn 67 år.
(3) Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning
av rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder
regler som gjelder sammenslåing av fripoliser knyttet til
uførepensjon og etterlattepensjoner.
(4) Fripolise som gir rett til utbetaling av pensjon når
krav om sammenslåing fremsettes, omfattes ikke av sammenslåing
etter paragrafen her, med mindre pensjonsinnretningen samtykker.
Kapittel 5 Alderspensjon
I Alminnelige regler
§ 5-1 Retten til alderspensjon
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket
fastsetter etter § 4-1. Det kan fastsettes i regelverket
at alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes
ned etter 10 år eller senere.
(2) For stillinger med lavere pensjonsalder enn 67 år
kan det i regelverket fastsettes at pensjonen bare skal løpe
til fylte 67 år, eller at pensjonsytelsen skal settes ned
ved fylte 67 år.
§ 5-2 Alderspensjonens størrelse
(1) Alderspensjoner kan fastsettes til:
a. et beløp fastsatt ut fra lønn
og beregnet folketrygd etter § 5-5,
b. en bestemt del av medlemmets lønn, beregnet
etter regler angitt i regelverket,
c. et bestemt beløp pr. medlem, fastsatt i forhold
til og ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp.
(2) Er alderspensjon fastsatt ut fra lønn, skal
endring i lønn som følge av særskilt
avtale eller av den alminnelige lønnsutvikling i foretaket
legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft. Det samme gjelder
når pensjonen er fastsatt som en bestemt del av folketrygdens
grunnbeløp.
§ 5-3 Forholdsmessighetsprinsippet
(1) I pensjonsplanen skal ytelsene fastsettes slik at forholdet
mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen
og beregnet folketrygd blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid
i foretaket. Det kan likevel fastsettes at alle medlemmer uten hensyn
til lønn skal ha rett til en minsteytelse på inntil
grunnbeløpet i folketrygden opptjent forholdsmessig etter
tjenestetiden.
(2) De samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og
beregnet folketrygd skal ikke utgjøre en større
prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere
lønn enn for medlemmer med lavere lønn.
(3) For medlemmer som omfattes av andre pensjonsordninger
som foretaket har betalt eller betaler premie til, skal ytelser
fra slike ordninger også inngå ved beregningen
av de samlede pensjonsytelser.
§ 5-4 Beregning av lønn
(1) Ved beregning av pensjonsytelsene skal som et medlems
lønn regnes den lønn som medlemmet mottar fra
foretaket.
(2) Regelverket kan fastsette at:
a. det skal ses bort fra godtgjørelse
for overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller
andre varierende eller midlertidige tillegg,
b. siste års lønn, eller gjennomsnittet
av de to eller tre siste års lønn før
pensjonsalderen oppnås, skal legges til grunn,
c. det skal benyttes et normert lønnsgrunnlag for
en eller flere grupper av medlemmer, med mindre dette gir et vesentlig
annet resultat enn om det enkelte medlems lønn ble lagt
til grunn,
d. det skal ses bort fra en andel av lønn etter
første ledd. Andelen skal ikke overstige 10 prosent av lønn.
Hvis regelverket inneholder denne bestemmelse, kan det ikke inneholde
regler etter bokstav a.
§ 5-5 Beregnet folketrygd
(1) Forutsetter pensjonsplanen at pensjonsytelsene for
de enkelte medlemmer skal utgjøre et beløp fastsatt
ut fra lønn og beregnet folketrygd, skal folketrygdens
ytelser beregnes etter følgende regler:
a. grunnpensjonen for samtlige medlemmer settes
til grunnbeløpet eller tre firedeler av dette,
b. tilleggspensjonen beregnes for hvert medlem etter folketrygdens
regler på grunnlag av den lønn som er pensjonsgivende
i ordningen. Dersom den beregnede tilleggspensjonen er mindre enn
folketrygdens særtillegg, skal beregnet tilleggspensjon settes
lik særtillegget,
c. senere endringer i folketrygdens regelverk skal være
uten betydning for rett til opptjent pensjon.
(2) I regelverket kan det fastsettes at arbeidstakere som
på grunn av alder ikke har rett til full tilleggspensjon
etter folketrygden, skal gis et tillegg til pensjonsytelsen som
tilsvarer den manglende tilleggspensjon etter folketrygden.
(3) Skal det ved fastsettelse av pensjonsytelsen tas hensyn
til deltidsansettelse, beregnes ytelsen fra folketrygden på grunnlag
av lønn i full stilling og reduseres forholdsmessig på samme
måte som ved beregningen av pensjonsgrunnlaget for deltidsstilling.
§ 5-6 Særlige regler om beregning
av pensjonsytelser
(1) I regelverket kan det fastsettes at:
a. det ved endringer i lønn som går
ut over den alminnelige lønnsutvikling i foretaket, ikke
skal tas hensyn til tidligere tjenestetid,
b. pensjonsgrunnlaget de siste ti år før
et medlem når pensjonsalderen, bare skal reguleres etter
den alminnelige lønnsutvikling i foretaket,
c. grupper av arbeidstakere som etter reglene i kapittel
3 ikke har rett til medlemskap i pensjonsordningen, skal ha lavere
ytelser enn andre medlemmer.
(2) Regelverket kan fastsette at pensjonens løpetid skal
settes ned til det antall hele år som er nødvendig for
at årlig pensjon kommer opp på et nivå tilsvarende omlag
20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forsikringsteknisk
kontantverdi av pensjonen skal være den samme før
og etter omregningen.
§ 5-7 Grense for samlede pensjonsytelser
(1) Pensjonsytelsene skal fastsettes slik at de samlede
pensjonsytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd for
hvert medlem ikke vil overstige:
a. 100 prosent av medlemmets lønn inntil
6 G, og
b. 70 pst. av den del av medlemmets lønn som ligger mellom
6 G og 12 G, og
c. 0 pst. av den del av medlemmets lønn som overstiger
12 G.
(2) For medlemmer som ikke har full stilling i foretaket,
skal grensen for de samlede pensjonsytelser utgjøre en
forholdsmessig del av den grense som ville gjelde dersom medlemmet
hadde hatt fulltidsstilling.
(3) I de siste to år før et medlem vil
nå pensjonsalderen og i det år dette skjer, kan
grensen for medlemmets samlede pensjonsytelser etter paragrafen
her ikke beregnes på grunnlag av høyere lønn
enn gjennomsnittet av medlemmets årslønn i disse
tre årene.
II Endringer i pensjonsplanen m.v.
§ 5-8 Endring av pensjonsytelsene
(1) Det kan ikke gjennomføres endringer i pensjonsytelsene
som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptjent
pensjon eller av premiereserve knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet
for endringen.
(2) Det kan ikke foretas endring av beregningsgrunnlaget
for pensjonsordningen som medfører reduksjon av medlemmers
rett til opptjent pensjon eller av premiereserve knyttet til opptjent
pensjon på tidspunktet for endringen.
§ 5-9 Nedsettelse av pensjoner
(1) Endres pensjonsplanen ved at pensjonsytelsene settes
ned fra og med tidspunktet for endringen, skal tjenestetiden på endringstidspunktet
medregnes ved fastsettelsen av den enkelte arbeidstakers rett til
pensjon etter den nye pensjonsplanen.
(2) Det skal utstedes fripolise etter reglene i §§ 4-7
til 4-9 som sikrer arbeidstakerens rett til den del av opptjent
pensjon som overstiger det som ut fra lønn og tjenestetid
på endringstidspunktet ville være opptjent etter
den nye pensjonsplanen.
Kapittel 6 Uførepensjon. Premiefritak ved uførhet
§ 6-1 Rett til uførepensjon
(1) I regelverket kan det fastsettes at det skal ytes uførepensjon
til medlemmer med en uføregrad på 20 prosent eller
mer. Det kan ikke settes som vilkår for rett til uførepensjon
at uføregraden er mer enn 50 prosent.
(2) Uførepensjonen begynner å løpe
12 måneder etter at ervervsevnen ble redusert. Stanser
utbetaling av sykepenger eller attføringspenger forut for
dette, utbetales uførepensjon fra samme tidspunkt, forutsatt at
hensiktsmessig yrkesrettet attføring har vært
prøvd.
(3) Utbetales det attføringspenger mer enn 12 måneder
etter at ervervsevnen ble redusert, utbetales uførepensjon
først fra det tidspunkt utbetaling av attføringspenger
stanser.
(4) Uførepensjonen løper så lenge
uføregraden er så høy som regelverket
krever, men ikke lenger enn til medlemmet får rett til
alderspensjon fra pensjonsordningen.
§ 6-2 Fastsettelse av uføregraden
(1) Er uføregraden etter folketrygden fastsatt
til 50 prosent eller mer, skal uføregraden i folketrygden legges
til grunn av pensjonsordningen. For øvrig skal uføregraden
fastsettes etter folketrygdens regler på den måte
regelverket angir.
(2) Når særlige grunner tilsier det,
kan uføregraden fastsettes på annen måte.
§ 6-3 Uførepensjonens størrelse
(1) Uførepensjonen skal svare til den alderspensjon
medlemmet ville ha rett til etter regelverket dersom lønnen
på tidspunktet for uførheten og den tjenestetid
som følger av § 4-2 tredje ledd legges til grunn.
(2) Uførepensjon skal ytes i forhold til uføregraden
til enhver tid. I regelverket kan det fastsettes at uførepensjon
ved uføregrad som er lavere enn 50 prosent, skal gis et
tillegg som tilsvarer manglende utbetaling av uførepensjon
fra folketrygden.
(3) I regelverket kan det fastsettes at det skal utbetales
barnetillegg for barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge
og som ikke har fylt 21 år.
§ 6-4 Fradrag for andre ytelser
(1) I regelverket skal det fastsettes om det skal gjøres
fradrag i uførepensjonen for erstatning for tap i ervervsevne
fra yrkesskadeforsikring og i tilfelle inntas regler for beregning
av slike fradrag. Fradraget gjøres ved utbetaling.
§ 6-5 Nedsetting av løpetiden
(1) Regelverket kan fastsette at pensjonens løpetid skal
settes ned til det antall hele år som er nødvendig for
at årlig uførepensjon kommer opp på et
nivå tilsvarende omlag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.
§ 6-6 Førtidig alderspensjon til
ervervsuført medlem
(1) Når pensjonsordningen ikke omfatter uførepensjon,
kan det fastsettes i regelverket at det skal utbetales alderspensjon
til medlem med uføregrad i folketrygden på 80
prosent eller mer etter følgende regler:
a. alderspensjon kan utbetales i de siste fem år
før pensjonsalderen eller, hvis den er høyere
enn 67 år, fra fylte 62 år, og
b. størrelsen av alderspensjonen skal beregnes
på grunnlag av premiereserven og beregningsgrunnlaget for
pensjonsordningen.
§ 6-7 Premiefritak under uførhet
(1) Det kan i regelverket fastsettes at det for medlemmer
som blir uføre, skal være premiefritak under uførhet
i samsvar med uføregraden. Regelverket skal ha slike regler
når pensjonsordningen omfatter uførepensjon.
(2) Reglene om uførepensjon i §§ 6-1
første og fjerde ledd, 6-2 og 6-3 første ledd
gjelder tilsvarende.
§ 6-8 Alminnelige regler
(1) Bestemmelsene i §§ 5-2 til 5-9 gjelder
tilsvarende for uførepensjoner så langt de passer.
Kapittel 7 Pensjoner til etterlatte
§ 7-1 Barnepensjon
(1) Omfatter pensjonsordningen barnepensjon, skal det i
regelverket fastsettes regler om vilkårene for slik pensjon.
Pensjonsordningen kan gi rett til barnepensjon til barn som medlemmet
ved sin død pliktet å forsørge eller
forsørget.
(2) Barnepensjonen skal løpe fra medlemmets død og
skal senest opphøre når barnet fyller 21 år.
Er barnet blitt ufør før opphørstidspunktet,
utbetales barnepensjon så lenge uførheten varer.
(3) Barnepensjonen skal fastsettes som en del av medlemmets
alderspensjon eller lønn ved medlemmets død. Dør
medlemmet før pensjonsalderen er oppnådd, skal
den tjenestetid som følger av § 4-2 tredje ledd
legges til grunn. Det kan likevel fastsettes regler om
minstebeløp for pensjon til hvert barn, beregning av ytelsene
etter antall barn, og høyere ytelser til foreldreløse
barn.
§ 7-2 Ektefellepensjon
(1) Omfatter pensjonsordningen ektefellepensjon, skal det
i regelverket fastsettes regler om vilkårene for slik pensjon.
Det kan ikke fastsettes forskjellige regler for ektefeller av ulike
kjønn.
(2) Ektefellepensjon skal løpe fra medlemmets død
og skal opphøre senest ved ektefellens død. Det kan
i regelverket fastsettes at ektefellepensjonen skal opphøre
når det er utbetalt ektefellepensjon i minst 10 år.
Dersom det også utbetales barnepensjon, skal ektefellepensjon
likevel løpe inntil retten til barnepensjon opphører.
§ 7-3 Fraskilt ektefelle
(1) Fraskilt ektefelles rett til etterlattpensjon bestemmes
av reglene i ekteskapslovgivningen.
§ 7-4 Ektefellepensjonens størrelse
(1) Ektefellepensjonen skal fastsettes som en del av medlemmets
alderspensjon eller lønn ved medlemmets død. Dør
medlemmet før fastsatt pensjonsalder, skal den tjenestetid
som følger av § 4-2 tredje ledd legges til grunn.
(2) I regelverket kan det fastsettes at det skal gjøres
fradrag i ektefellepensjonen etter reglene om forventet og faktisk
ervervsinntekt i §§ 7-5 og 7-6.
§ 7-5 Ektefelle som ikke har fylt 67 år
(1) I etterlattpensjon til ektefelle som ikke har fylt 67 år,
skal fradrag ved ervervsprøving utgjøre 40 prosent
av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger
8 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det skal likevel
ikke gjøres fradrag i årlig pensjon for beløp
som er mindre enn 10 prosent av grunnbeløpet.
(2) Er forventet årlig ervervsinntekt fastsatt
i folketrygden, skal denne legges til grunn. For øvrig skal
ervervsinntekten settes til det beløp som ektefellen ut
fra alder, ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene
ellers må antas å kunne skaffe seg. Endrer forholdene
seg vesentlig, skal forventet ervervsinntekt fastsettes på nytt.
§ 7-6 Ektefelle som er mellom 67 og 70 år
(1) I etterlattpensjon til ektefelle som har nådd folketrygdens
pensjonsalder, men ikke folketrygdens aldersgrense, skal fradrag
ved ervervsprøving utgjøre 40 prosent av den del
av årlig faktisk ervervsinntekt som overstiger 8 ganger
grunnbeløpet i folketrygden. Det skal likevel ikke gjøres
fradrag i årlig pensjon for beløp som er mindre
enn 10 prosent av grunnbeløpet.
§ 7-7 Etterlattpensjon til registrert partner
(1) Omfatter pensjonsordningen ektefellepensjon, skal den
også omfatte etterlattpensjon til registrert partner.
(2) Reglene i §§ 7-2 til 7-6 gjelder
tilsvarende for etterlattpensjon til registrert partner.
§ 7-8 Samboerpensjon
(1) Pensjonsordningen kan omfatte etterlattpensjon til
samboer på det tidspunkt medlemmet dør. Reglene
i §§ 7-2 til 7-6 gjelder i tilfelle tilsvarende
for etterlattpensjon til samboer.
(2) Retten til etterlattpensjon for ektefelle eller registrert
partner går foran rett til samboerpensjon.
(3) Hadde medlemmet ved sin død fraskilt ektefelle
eller partner, ytes samboerpensjon med det beløp som samboeren
ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var
inngått med medlemmet da samboerforholdet ble etablert.
Dette gjelder også når ekteskap eller registrert
partnerskap er inngått under samboerforholdet.
§ 7-9 Alminnelige regler
(1) Bestemmelsene i §§ 5-2 til 5-9 gjelder
tilsvarende for etterlattpensjon så langt de passer.
(2) Pensjonsordningen kan omfatte barnepensjon selv om
den ikke omfatter ektefellepensjon m.v.
Del 3 Pensjonsordningens midler
Kapittel 8 Alminnelige regler
§ 8-1 Midler knyttet til pensjonsordningen
(1) En pensjonsordnings midler omfatter premiereserve til
sikring av opptjent pensjon til enhver tid, premiefond og pensjonistenes
overskuddsfond. Tilleggsavsetning og kursreserve knyttet til pensjonsordningen
inngår også i pensjonsordningens midler.
(2) Midler knyttet til fripolise utstedt til medlem som
har sluttet i foretaket, omfattes ikke av pensjonsordningens midler.
§ 8-2 Rådighet over pensjonsordningens
midler
(1) Pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar
med regler gitt i eller i medhold av loven her.
(2) Midlene kan ikke benyttes til å utbetale pensjoner
eller andre ytelser til arbeidstakere som ikke er opptatt som medlem.
§ 8-3 Forholdet til foretaket
(1) Pensjonsordningens midler skal holdes atskilt fra foretakets
midler.
(2) Midlene hefter ikke for foretakets forpliktelser. Midlene
kan ikke ved pantsettelse eller på annen måte
benyttes til å sikre eller å dekke foretakets
kreditorer.
(3) Midler i premiefond kan likevel tilbakeføres til
foretaket etter reglene i § 10-4.
§ 8-4 Kapitalforvaltningen
(1) Pensjonsordningens midler skal forvaltes i samsvar
med de regler for kapitalforvaltning i livsforsikringsselskaper
og pensjonskasser som gjelder til enhver tid.
(2) Renten på lån til foretaket eller
medlemmer skal settes lik vanlig markedsrente for tilsvarende lån. Lånevilkårene
skal gi adgang til å endre renten i samsvar med utviklingen
av markedsrenten.
(3) Avkastningen på midler knyttet til premiefond skal årlig
tilføres premiefondet. Avkastning på midler knyttet
til pensjonistenes overskuddsfond skal tilføres overskuddsfondet.
§ 8-5 Fordeling av overskudd
(1) Midler som tilføres pensjonsordningen som overskudd
etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende
forskrifter, unntatt overskudd som nevnt i annet ledd, skal godskrives
foretaket og overføres til premiefondet.
(2) Overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner
under utbetaling, skal tilføres pensjonistenes overskuddsfond.
§ 8-6 Særregler for pensjonskasser
(1) Avkastningen på midler som er tilført
en pensjonskasse som ansvarlig kapital, skal ikke overstige en rente
som står i rimelig forhold til størrelsen av innskutt
kapital og den risiko som knytter seg til innskuddet.
(2) Vedtektene for en pensjonskasse kan fastsette at en
del av overskuddet etter § 8-1 i lov om forsikringsvirksomhet
av 10. juni 1998 nr. 39, skal tilbakeholdes i pensjonskassen.
(3) Bestemmelsene i § 8-3 første og annet
ledd gjelder tilsvarende for forholdet mellom foretaket og sikkerhetsfond
og egenkapital i pensjonskassen.
§ 8-7 Flytting av pensjonsordningen
(1) Midler knyttet til en foretakspensjonsordning kan overføres
til annen pensjonsinnretning etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8
med tilhørende forskrift. I så fall gjelder § 5-8
tilsvarende.
(2) Ved overføringen av pensjonsordningens midler,
jf. § 8-1 første ledd, kan ordningen deles ved at
midlene til sikring av løpende pensjoner unntas fra overføringen.
Dette gjelder ikke løpende uførepensjon og premiefritak
ved uførhet.
(3) For den del av pensjonsordningen som ikke blir overført,
gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer.
Kapittel 9 Premie. Premiereserve
§ 9-1 Premiereserve
(1) Premiereserven for en pensjonsordning skal til enhver
tid være så stor at den etter beregningsgrunnlaget
for ordningen er tilstrekkelig til å sikre den rett til
pensjon som medlemmene har opptjent, herunder rett til uførepensjon
og etterlattpensjon.
§ 9-2 Årets premie
(1) Pensjonsordningen skal hvert år tilføres
en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være
tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene
opptjener i løpet av året, med tillegg av årets
risikopremier og kostnader etter beregningsgrunnlaget.
(2) Er årets premie som følge av lønnsøkning
høyere enn to ganger gjennomsnittet av premiene i de tre foregående år,
kan en firedel av det beløp som overstiger premiefondet,
innbetales neste år.
(3) Fastsettes det ved opprettelsen av en pensjonsordning
regler om medregning av tidligere tjenestetid i foretaket, kan den
premiereserve som trengs for å sikre den rett
til pensjon slik medregning innebærer, innbetales som premietillegg
med en tredel i hvert år deretter.
§ 9-3 Premieberegningen
(1) Årets premie for pensjonsordningen skal beregnes
etter de retningslinjer (beregningsgrunnlaget) som selskapet eller
pensjonskassen har meddelt Kredittilsynet. Grunnlagsrenten for ordningen
skal være i samsvar med regler fastsatt av departementet.
(2) Er pensjonsalderen for en gruppe medlemmer satt høyere
enn den laveste tillatte pensjonsalder, kan premien beregnes slik
at premiebetaling opphører ved den laveste tillatte pensjonsalder.
Omfatter pensjonsordningen premiefritak ved uførhet, skal
premien beregnes slik at det ikke skal betales premie for medlemmer
som blir uføre, likevel slik at premiefritaket skal reduseres
forholdsmessig etter uføregraden.
(3) Omfatter pensjonsordningen uførepensjon, skal
premien beregnes slik at det ikke skal betales premie for medlemmer
som får utbetalt uførepensjon. For medlemmer som
får utbetalt delvis uførepensjon, reduseres premiefritaket
forholdsmessig.
(4) Omfatter pensjonsordningen etterlattpensjon, skal det
legges til grunn at foretaket ikke skal betale premie for etterlattpensjon
for medlemmer som dør før pensjonsalderen nås.
§ 9-4 Arbeidstakernes tilskudd
(1) Skal arbeidstakerne betale tilskudd til pensjonsordningen,
kan det årlige tilskudd for hver arbeidstaker ikke settes
høyere enn 4 prosent av arbeidstakerens lønn beregnet
etter § 5-4.
(2) Tilskudd fra en arbeidstaker skal ikke i noe tilfelle
utgjøre mer enn halvparten av den premie uten omkostningstillegg
som skal betales for arbeidstakeren.
§ 9-5 Endring av beregningsgrunnlaget
(1) Kredittilsynet kan kreve at beregningsgrunnlaget for
pensjonsordningen endres dersom beregningsgrunnlaget ikke gir betryggende
sikkerhet for medlemmenes opptjente pensjon.
(2) Det nye beregningsgrunnlaget skal legges til grunn
ved beregning av premier som forfaller etter Kredittilsynets vedtak.
Inndekning av manglende premiereserve etter det nye beregningsgrunnlaget
kan fordeles over tre år med en tredel hvert år.
(3) Regelverket skal inneholde forbehold om rett til endring
av premien eller andre vilkår dersom vesentlige forutsetninger
for beregningsgrunnlaget blir endret.
Kapittel 10 Premiefond
§ 10-1 Premiefond for pensjonsordningen
(1) Foretaket skal ha et premiefond for pensjonsordningen.
(2) Midlene i premiefondet skal forvaltes og disponeres
i samsvar med bestemmelsene i loven her.
(3) Midler i premiefond opprettet av samme foretak skal
anses som ett fond knyttet til alle pensjonsordninger foretaket
har opprettet eller sluttet seg til.
§ 10-2 Midler i premiefondet
(1) Premiefondet skal tilføres:
a. alle tilskudd til premiefondet som omfattes
av skatteloven § 6-46 første ledd bokstav c,
b. avkastning på midlene i premiefondet etter § 8-4 tredje
ledd,
c. overskudd som etter § 8-5 eller § 11-4
tilordnes foretaket,
d. midler knyttet til pensjoner som ikke kommer til utbetaling,
og
e. for meget betalt forskuddspremie for medlemmer som slutter
i foretaket i løpet av året.
§ 10-3 Bruk av premiefondet
(1) Premiefondet kan bare brukes til dekning av:
a. årets premie for pensjonsordningen
etter § 9-2,
b. overføring til pensjonistenes overskuddsfond
etter § 11-3,
c. uførepensjon til medlemmer, dersom pensjonsordningen
ikke omfatter uførepensjon,
d. alderspensjon til arbeidstaker som ikke har nådd den
fastsatte pensjonsalder i ordningen, men som har fylt 67 år
eller i tilfelle en lavere alder fastsatt etter § 4-1 annet
ledd.
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i premiefondet til
formål som nevnt i første ledd bokstav b til d, med
mindre premiefondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre
at årets premie og premien for neste år blir betalt.
(3) Pensjonsytelser som nevnt i første ledd bokstav
c og d skal så langt det passer fastsettes i samsvar med
reglene i loven her.
(4) Har en pensjonskasse tapt sin ansvarlige kapital, kan
midler i premiefondet også benyttes til å dekke
manglende premiereserve.
§ 10-4 Overføring til foretaket
(1) Er premiefondet ved årets utgang større
enn ti ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for
de to foregående år for den eller de pensjonsordninger
foretaket har, skal foretaket sørge for at det overskytende
beløp tilbakeføres til foretaket.
(2) Foretaket kan bestemme at midler i premiefondet som
overstiger halvparten av grensen etter første ledd, skal
overføres til foretaket. Før beslutning om overføring
treffes av foretaket, skal spørsmålet forelegges
styringsgruppen for pensjonsordningen eller styret i pensjonskassen
til uttalelse.
Kapittel 11 Pensjonsregulering
§ 11-1 Regulering av pensjonsytelsene
(1) Regulering av pensjonsytelsene kan skje ved endring
av pensjonsplanen. Ved endring av pensjonsplanen gjelder bestemmelsene
i kapitlene 3 til 7 tilsvarende.
§ 11-2 Regulering av løpende pensjoner
(1) Midler tilført pensjonistenes overskuddsfond skal
hvert år benyttes som engangspremie for tillegg til ytelsene
til pensjonistene. Alle pensjoner skal gis samme prosentvise tillegg.
(2) Omfatter pensjonsordningen uførepensjon eller
etterlattepensjoner i tillegg til alderspensjon, skal slike pensjoner
gis samme prosentvise tillegg som i tilfelle gis til alderspensjon
under utbetaling.
(3) Tillegg til pensjoner kan i et enkelt år prosentvis
ikke overstige den prosentvise økning av folketrygdens
grunnbeløp i året. Det kan likevel gis høyere
tillegg for at reguleringen av pensjonene i året og de
to foregående år til sammen skal svare til den prosentvise økning
av grunnbeløpet i disse tre årene.
§ 11-3 Tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond
(1) Er midlene i pensjonistenes overskuddsfond i et år
ikke tilstrekkelige til å dekke engangspremien for tillegg
etter § 11-2 i samsvar med den prosentvise økningen
av folketrygdens grunnbeløp i året, kan foretaket
bestemme at de nødvendige midler skal overføres
fra premiefondet eller foretaket til overskuddsfondet.
§ 11-4 Overskudd i pensjonistenes overskuddsfond
(1) Overstiger midlene i pensjonistenes overskuddsfond
i et år det beløp som trengs til engangspremie
for tillegg til pensjoner fastsatt etter § 11-2, skal resten
av midlene tilføres premiefondet, senest ved utgangen av året.
Del 4 Konsernforhold. Selskapsendringer. Opphør
Kapittel 12 Konsernforhold m.v.
§ 12-1 Felles pensjonsordning for konsernforetak
(1) Flere foretak i samme konsern kan opprette felles pensjonsordning
dersom de til sammen fyller minstekravene i § 2-2. Et foretak
i konsernet kan også slutte seg til pensjonsordning som
er opprettet av ett eller flere andre konsernforetak.
(2) Kredittilsynet kan samtykke i at andre foretak som
har tilsvarende nær tilknytning til hverandre, har felles
pensjonsordning.
§ 12-2 Gruppeinndeling
(1) Arbeidstakerne i hvert av foretakene skal utgjøre
en egen gruppe innenfor pensjonsordningen. Kredittilsynet avgjør
i tvilstilfelle hvilken gruppe en arbeidstaker skal tilhøre.
(2) Bestemmelsene i kapitlene 3 til 7 og 9 til 11 gjelder
i forhold til medlemmene av hver gruppe. Det kan fastsettes særskilt
pensjonsplan for hver gruppe.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til
hinder for at:
a. det fastsettes felles pensjonsplan og benyttes samme
beregningsgrunnlag for alle medlemmene i den felles pensjonsordning,
b. det fastsettes at tjenestetiden for medlemmene av den
felles pensjonsordning skal beregnes som samlet tjenestetid ved
sammenhengende ansettelse i foretak som inngår eller har
inngått i konsernet.
§ 12-3 Premie, overskudd m.v.
(1) Årlig premie og andre tilskudd til pensjonsordningen
skal fordeles mellom foretakene på grunnlag av de beløp
som trengs for å sikre opptjent pensjon for de medlemmer
som inngår i hver gruppe.
(2) Ingen av foretakene kan belastes med en større andel
av premien enn fastsatt i første ledd.
(3) Avkastning og overskudd, samt andre inntekter og kostnader
knyttet til pensjonsordningen skal fordeles mellom gruppene etter
gjeldende regler.
§ 12-4 Fellesfond
(1) Pensjonsordningen kan ha ett felles premiefond og ett
felles pensjonistenes overskuddsfond.
(2) Ved disponeringen av midler i et fellesfond gjelder
reglene i § 12-3 tilsvarende. Det skal føres regnskap
for fellesfond som sikrer at bestemmelsene i § 12-3 blir
overholdt.
§ 12-5 Opphør av konsernforholdet
(1) Selges et konsernforetak eller opphører konsernforholdet
på annen måte, skal foretaket og dets gruppe av
medlemmer skilles ut fra den felles pensjonsordning. Tilsvarende
gjelder dersom tilknytningsforhold som nevnt i § 12-1 annet
ledd opphører.
§ 12-6 Tilordning av midler til det utskilte
foretaket
(1) Ved utskillelsen skal den del av den felles pensjonsordnings
midler som knytter seg til medlemmene i foretakets gruppe, tilordnes
foretaket. Er foretaket solgt eller konsernforholdet opphørt
på annen måte, kan premiefondet unntas fra fordeling
dersom foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre enn
en tredel av medlemmene i den felles pensjonsordningen.
(2) Skal foretaket utskilles fra felles pensjonsordning
i pensjonskasse, skal foretaket også tilordnes:
a. en del av sikkerhetsfondet, beregnet etter
forholdet mellom premiereserven for medlemmene i foretakets gruppe
og premiereserven for de øvrige medlemmene i pensjonsordningen,
b. egenkapital som det utskilte foretaket har tilført pensjonskassen,
samt en del av den egenkapital i pensjonskassen som ikke er innskutt
egenkapital, beregnet på samme måte som fastsatt
i bokstav a,
med mindre foretaket er solgt eller konsernforholdet opphørt
på annen måte og foretakets gruppe av medlemmer
utgjør mindre enn en tredel av medlemmene i pensjonsordningen.
§ 12-7 Anvendelsen av midler tilordnet det
utskilte foretaket
(1) De midler som er tilordnet det utskilte foretaket etter
reglene i § 12-6, skal anvendes for å sikre medlemmene
av foretakets gruppe tilsvarende rett til pensjon etter reglene
i paragrafen her.
(2) Skal medlemmene av foretakets gruppe sikres rett til
pensjon i ny pensjonsordning i annen pensjonsinnretning, skal de
tilordnede midlene overføres til pensjonsinnretningen etter
reglene i § 8-7. Er den nye pensjonsordningen opprettet
i livsforsikringsselskap og er foretaket tilordnet midler etter § 12-6
annet ledd, skal likevel
a. tilordnet del av sikkerhetsfondet overføres
til premiefond,
b) tilordnet egenkapital tilbakeføres til foretaket.
(3) Skal pensjonsordningen for medlemmene i foretakets
gruppe opphøre, skal medlemmene sikres rett til pensjon
etter reglene i § 15-3. Er foretaket tilordnet midler etter § 12-6
annet ledd, gjelder annet ledd annet punktum tilsvarende.
Kapittel 13 Sammenslåing av foretak
§ 13-1 Virkeområde
(1) Bestemmelsene i kapitlet her gjelder ved sammenslåing
av foretak når minst ett av foretakene har pensjonsordning
på tidspunktet for sammenslåingen.
I Foretaket skal ha pensjonsordning
§ 13-2 Opprettelse av ny pensjonsordning
(1) Skal foretaket etter sammenslåing ha pensjonsordning,
må ny egen pensjonsordning opprettes etter reglene i loven
her.
(2) Den nye pensjonsordningen skal overta forpliktelsene
i henhold til tidligere ordninger i de foretak som slås
sammen, med mindre alle tidligere ordninger skal opphøre
og avvikles etter reglene i loven her.
(3) Fastsetter pensjonsplanen for den nye ordningen lavere
ytelser enn pensjonsplanen for en tidligere ordning, kan den tidligere
pensjonsplanen videreføres etter reglene i § 13-3.
Blir pensjonsplanen ikke videreført, gjelder §§ 5-8
og 5-9 tilsvarende.
(4) Tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende dersom
beregningsgrunnlaget for den nye pensjonsordningen innebærer
endring som nevnt i § 5-8 annet ledd.
§ 13-3 Videreføring av tidligere
pensjonsplan
(1) Videreføring av pensjonsplan etter § 13-2 tredje
ledd kan bare skje når samtlige pensjonsplaner for foretak
som deltar i sammenslåingen, blir videreført.
En pensjonsplan som videreføres, skal gjelde for medlemmene
av den tidligere ordningen på tidspunktet for sammenslåingen.
(2) Er pensjonsordningen opprettet mindre enn tre år
før tidspunktet for sammenslåingen, kan pensjonsplanen
bare videreføres med samtykke fra Kredittilsynet. Det samme
gjelder for endring i pensjonsplanen eller andre vesentlige endringer
av regelverket foretatt mindre enn tre år før
sammenslåingen.
(3) Kredittilsynet skal gis melding om videreføring
av tidligere pensjonsplan, vedlagt redegjørelse og dokumentasjon
som viser at vilkårene for videreføring er oppfylt.
§ 13-4 Midler knyttet til tidligere pensjonsordning
(1) Når den nye pensjonsordningen overtar forpliktelsene
i henhold til tidligere ordninger i de foretak som slås
sammen, skal midlene knyttet til de tidligere ordningene overføres
til den nye pensjonsordningen. Reglene i § 8-7 gjelder
så langt de passer. Før overføringen
skal overskudd i en tidligere ordning være fordelt etter
reglene i §§ 8-5, 11-2 og 11-4.
(2) Premiereserve knyttet til løpende pensjoner, samt
premiefond og andre midler og avsetninger fra tidligere ordninger
skal likevel behandles som særskilte deler av den nye pensjonsordningens
midler i en periode på tre år fra tidspunktet
for sammenslåingen. Adgangen for foretaket til å tilbakeføre
premiefondsmidler etter § 10-4 annet ledd gjelder i forhold
til de særskilte delene i denne perioden. Inntil utløpet
av tre-årsperioden gjelder reglene i § 12-4 om
disponering av fellesfond tilsvarende.
(3) Opphører den nye pensjonsordningen før
perioden på tre år er utløpt, skal hver
del av premiefondet, pensjonistenes overskuddsfond og andre midler
og avsetninger disponeres særskilt etter reglene i loven her.
Det samme gjelder når foretaket blir delt eller dets virksomhet
delt eller delvis avviklet.
(4) Har det sammenslåtte foretaket opprettet ny pensjonsordning
i livsforsikringsselskap og har foretak som deltar i sammenslåingen
hatt pensjonsordning i pensjonskasse, gjelder første til
tredje ledd ved overføringen av pensjonsordningens midler
til den nye pensjonsordningen. For øvrig skal slik pensjonskasse avvikles
etter § 15-4.
(5) Skal de tidligere pensjonsordningene i foretak som
deltar i sammenslåingen opphøre og avvikles fordi
den nye pensjonsordningen ikke overtar forpliktelsene i henhold
til de tidligere ordningene, gjelder reglene i §§ 15-3
og 15-4, likevel slik at
a. fordeling av premiefond etter § 15-3
tredje ledd bare foretas for så vidt det trengs midler
fra premiefondet for å sikre rett til opptjent
pensjon i samsvar med §§ 5-8 og 5-9,
b. øvrige midler i premiefondet overføres
til premiefondet for den nye pensjonsordningen i samsvar med første
til tredje ledd.
II Foretaket skal ikke ha pensjonsordning
§ 13-5 Videreføring av tidligere
pensjonsordning
(1) Skal det nye foretaket ikke ha egen pensjonsordning,
kan pensjonsordningen for et foretak som omfattes av sammenslåingen,
videreføres for medlemmene av ordningen på tidspunktet
for sammenslåingen. Videreføring kan bare skje
når samtlige ordninger blir videreført.
(2) Er pensjonsordningen opprettet eller endret mindre
enn tre år før tidspunktet for sammenslåingen, gjelder § 13-3
annet ledd tilsvarende.
(3) Kredittilsynet skal gis melding som nevnt i § 13-3
tredje ledd.
§ 13-6 Midler knyttet til tidligere ordninger
(1) Skal to eller flere tidligere pensjonsordninger videreføres
etter § 13-5, kan midlene knyttet til de tidligere ordninger
slås sammen og i tilfelle behandles etter reglene i § 13-4.
§ 13-7 Avvikling av tidligere pensjonsordninger
(1) En pensjonsordning som ikke videreføres etter § 13-5,
skal opphøre og avvikles etter reglene i loven her.
Kapittel 14 Deling av foretak m.v.
§ 14-1 Deling av foretaket
(1) Blir et foretak delt opp i to eller flere nye foretak,
skal pensjonsordningen deles på samme måte etter
reglene i paragrafen her, med mindre pensjonsordningen videreføres
som felles pensjonsordning for de nye foretakene etter reglene i
kapittel 12. De medlemmer som skal overføres til hvert
av foretakene, skal anses som en egen gruppe.
(2) Pensjonsordningens midler skal fordeles og overføres
til pensjonsordningene for de nye foretakene på grunnlag
av premiereserven for hver gruppes rett til pensjon. Før
delingen av midlene skal overskudd i pensjonsordningen være
fordelt etter reglene i §§ 8-5, 11-2 og 11-4.
Premiefondet skal fordeles forholdsmessig etter gjennomsnittet for
hver av gruppene av årspremiene i delingsåret
og de tre følgende år, beregnet ut fra pensjonsytelsene
og lønnsforholdene ved delingen.
(3) Har det foretak som deles pensjonsordning i pensjonskasse,
skal pensjonskassen avvikles etter § 15-4, likevel
slik at sikkerhetsfond og egenkapital deles og tilordnes hvert av
de nye foretakene på grunnlag av premiereserven for hvert
foretaks gruppe av medlemmer.
(4) Hvert av de nye foretakene skal benytte midler tilordnet
foretaket og dens gruppe av medlemmer for å sikre medlemmene
tilsvarende pensjonsordning i annen pensjonsinnretning. Medlemmer
i pensjonsordningen som ikke skal overføres til de nye
foretakene, skal sikres rett til opptjent pensjon etter reglene
i §§ 4-7 til 4-9. Blir en del av foretakets virksomhet
avviklet i forbindelse med delingen, gjelder § 14-3 tilsvarende.
(5) Blir et foretak etablert ved delingen og deretter sluttet
sammen med et annet foretak, gjelder reglene i kapittel 13.
§ 14-2 Utskilling av en del av foretaket
(1) Blir en del av foretaket utskilt til eget foretak, og
skal en del av medlemmene i pensjonsordningen overføres
til det nye foretaket, gjelder § 14-1 tilsvarende. Er det
mindre enn en tredel av medlemmene i foretakets pensjonsordning
som skal overføres til det nye foretaket, kan likevel
a. premiefondet unntas fra fordeling etter § 14-1
annet ledd,
b. fordeling etter § 14-1 tredje ledd unnlates.
(2) Blir virksomhet i foretaket utskilt og overført til
annet foretak, og skal en del av medlemmene i foretakets pensjonsordning
overføres til dette foretaket, gjelder første
ledd tilsvarende. Har dette foretaket egen pensjonsordning, gjelder
reglene i §§ 13-2 til 13-4 tilsvarende. For øvrig
skal midlene tilordnet denne gruppen av medlemmer benyttes til å sikre
rett til pensjon etter § 13-5 eller §§ 4-7
til 4-9.
§ 14-3 Avvikling av virksomhet i foretaket
(1) Blir en virksomhet i foretaket utskilt og avviklet,
skal midlene knyttet til pensjonsordningen fordeles mellom den gruppe
av medlemmer som må slutte i foretaket, og den gruppe av
medlemmer som blir tilbake i foretaket, etter reglene i § 14-1
annet ledd. Er pensjonsordningen i pensjonskassen, skal sikkerhetsfondet
fordeles etter § 14-1 tredje ledd.
(2) Medfører avviklingen av virksomhet at mindre enn
to tredeler av medlemmene i pensjonsordningen må slutte
i foretaket, skal likevel
a. premiefondet ikke inngå i fordelingen
etter første ledd,
b. fordeling etter § 14-1 tredje ledd unnlates.
(3) Midlene tildelt den gruppe som skal slutte i foretaket,
skal benyttes til å sikre medlemmenes rett til pensjon
etter reglene i §§ 4-7 til 4-9. § 15-3
tredje ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.
(4) Paragrafen her gjelder tilsvarende dersom virksomheten
i foretaket innskrenkes i løpet av to år på en
slik måte at det må likestilles med en avvikling av
en virksomhet. Kredittilsynet avgjør i tvilstilfelle om
dette er tilfellet.
Kapittel 15 Opphør og avvikling
§ 15-1 Opphør av pensjonsordningen
(1) Foretaket kan bestemme at pensjonsordningen skal opphøre.
Før beslutning treffes skal spørsmålet om
opphør forelegges styringsgruppen for pensjonsordningen
eller styret i pensjonskassen.
(2) Pensjonsordningen skal opphøre når
det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal avvikles.
Det samme gjelder når det følger av bestemmelse i
loven her at pensjonsordningen skal opphøre.
(3) Slutter foretaket å betale premie til pensjonsordningen,
og det ikke foreligger midler i premiefondet til dekning av premien,
skal ordningen opphøre.
§ 15-2 Avvikling av foretaket
(1) Skal foretaket avvikles fordi dets virksomhet overføres
til annet foretak, gjelder reglene i kapittel 13 tilsvarende så langt
de passer dersom minst to tredeler av medlemmene samtidig overføres
til det andre foretaket. Medlemmer som ikke overføres,
skal sikres rett til pensjon i samsvar med reglene i §§ 4-7
til 4-9.
(2) Skal mindre enn to tredeler av medlemmene overføres
til det andre foretaket, skal pensjonsordningen opphøre
og avvikles etter reglene i §§ 15-3 og 15-4.
§ 15-3 Avvikling av pensjonsordningen
(1) Når en pensjonsordning opphører,
skal midlene knyttet til ordningen fordeles og anvendes i samsvar
med bestemmelsene i paragrafen her, med mindre annet er særskilt
fastsatt i loven. Fordelingen av midlene skal fastsettes på grunnlag
av beregninger foretatt av ansvarshavende aktuar.
(2) Midlene knyttet til ordningen skal fordeles på medlemmene
på tidspunktet for opphør av ordningen. Før
fordelingen skal overskudd være fordelt etter reglene
i §§ 8-5, 11-2 og 11-4.
(3) Pensjonsordningens midler skal fordeles på grunnlag
av premiereserven for hvert medlem. Premiefondet fordeles
mellom de medlemmer som på opphørstidspunktet
ikke har rett til løpende pensjon, etter gjennomsnittet
av årspremiene i opphørsåret og de tre
følgende år for hvert medlem, beregnet ut fra
pensjonsytelsene og lønnsforholdene på opphørstidspunktet.
Ingen skal likevel tildeles mer fra premiefondet enn det som trengs
for å sikre fortsatt premiebetaling i inntil fem år
eller i tilfelle en kortere periode fram til oppnådd pensjonsalder.
Resten av premiefondet skal i tilfelle overføres til foretaket.
(4) Midler tildelt et medlem skal benyttes til å sikre
medlemmets rett til pensjon etter reglene i §§ 4-7
til 4-9 og fortsatt premiebetaling.
§ 15-4 Særregler for pensjonskasser
(1) Når en pensjonskasse opphører og
skal avvikles, skal midler i sikkerhetsfondet overføres
til premiefondet.
(2) Egenkapitalen i pensjonskassen etter sluttregnskapet
skal anvendes som fastsatt i vedtektene. For øvrig kan
egenkapitalen med Kredittilsynets samtykke utbetales til foretaket.
Kapittel 16 Ikrafttreden. Overgangsregler.
Endringer i andre lover
§ 16-1 Ikrafttreden
(1) Loven trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer. De
enkelte deler av loven kan settes i kraft til ulik tid.
§ 16-2 Overgangsregler
(1) Regelverket for pensjonsordninger som er opprettet
før loven er trådt i kraft, skal være
endret i samsvar med kravet i § 2-1 tredje ledd senest
to år etter at loven trådte i kraft.
(2) Pensjonsordning som er opprettet før loven
er trådt i kraft, og som ikke fyller minstekravene i § 2-2 første
og annet ledd, kan ikke kreves avviklet etter § 2-2
tredje ledd før fem år etter at loven trådte
i kraft.
(3) I forhold til reglene om medlemskap i §§ 3-3 til
3-11 gjelder følgende overgangsregler:
a. Bestemmelsene i §§ 3-3 første
ledd, 3-5 første ledd og 3-6 trer i kraft syv år
etter at loven er trådt i kraft. I tiden inntil disse bestemmelser
er trådt i kraft gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i § 4
nr. 1 annet punktum og § 4 nr. 2 bokstav a og b i forskrift
28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger i henhold
til skatteloven § 44 første ledd bokstav k.
b. Når annet ikke følger av bokstav a,
skal reglene om rett til medlemskap gjelde i forhold til pensjonsordning
opprettet før loven trådte i kraft fra det tidspunkt
regelverket for pensjonsordningen er endret som nevnt i første
ledd, eller, for pensjonsordninger opprettet av foretak med arbeidstakere
som er medlem av Pensjonstrygden for sjømenn, senest ti år
etter at loven trådte i kraft. Bestemmelsene i § 3-11
gjelder arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen etter
det tidspunkt som er nevnt i første punktum.
c. Utvidelser som følge av bestemmelsene i bokstav a
eller b skal ikke ha virkning på den grunnlagsrente som
den opprinnelige livsforsikringsavtalen la til grunn.
(4) For pensjonsordninger opprettet før loven trådte
i kraft, gjelder § 4-3 bare opptjening av pensjon på grunnlag
av tjenestetid etter at regelverket er endret som nevnt i første
ledd. Pensjon opptjent ved tjenestetid før dette tidspunkt,
beregnes etter tidligere gjeldende regelverk.
(5) Bestemmelsene i § 4-4 gjelder ved skifte av stilling
etter at regelverket er endret som nevnt i første ledd.
(6) Bestemmelsene i § 4-5 gjelder arbeidstakere som
når pensjonsalderen etter at regelverket er endret som
nevnt i første ledd.
(7) Bestemmelsene i §§ 4-6 og 4-7 gjelder medlemmer
som slutter i foretaket etter at regelverket er endret som nevnt
i første ledd, likevel slik at § 4-7 første
ledd annet punktum om adgang til overføring av premiereserve
til individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven, også gjelder
for fripolise utstedt i henhold til tidligere gjeldende regler.
(8) I forhold til pensjonsordning opprettet før loven
er trådt i kraft, gjelder §§ 4-11 til
4-13 bare personer som er blitt medlemmer etter at regelverket er endret
som nevnt i første ledd.
(9) For pensjonsordning opprettet før loven trådte i
kraft gjelder §§ 5-1 til 5-6 fra det tidspunkt
regelverket er endret i henhold til første ledd.
(10) Bestemmelsene i § 5-7 er ikke til hinder
for at pensjonsordning som er opprettet før loven er trådt i
kraft, viderefører bestemmelser i pensjonsplanen som vil
være i strid med § 5-7, for så vidt gjelder
personer som var medlem av pensjonsordningen da loven trådte
i kraft.
(11) For pensjonsordning opprettet før loven trådte
i kraft, gjelder bestemmelsene i kapitlene 6 og 7 fra det tidspunkt
regelverket er endret i henhold til første ledd.
(12) Bestemmelsene i § 8-2 annet ledd er ikke
til hinder for utbetaling av pensjon til arbeidstakere eller deres
etterlatte som har mottatt slik utbetaling før loven er
trådt i kraft, likevel ikke ut over en periode på tre år
fra dette tidspunkt.
(13) Bestemmelsene i § 8-5 gjelder fordeling av overskudd
som blir tilført pensjonsordningen fra og med det første
kalenderår etter at loven er trådt i kraft.
(14) Dersom en pensjonsordning opprettet før loven
trådte i kraft, har premiereserve etter § 9-1
som ikke er tilstrekkelig dersom opptjent pensjon for alle medlemmene
beregnes etter § 4-3 første ledd på grunnlag
av samlet tjenestetid i foretaket, skal manglende premiereserve
tilføres fra premiefondet eller fra foretaket innen 10 år
etter at loven er trådt i kraft. Minst 20 prosent av manglende
premiereserve skal være dekket innen 3 år, minst
40 prosent innen 5 år og minst 80 prosent innen 8 år.
Er ikke minst halvparten av denne manglende premiereserve dekket
innen 5 år etter at loven trådte i kraft, skal
overskudd som omfattes av § 8-5 første ledd tilføres
premiereserven inntil den manglende premiereserve er dekket, med mindre
annet fastsettes av Kredittilsynet etter § 2-7.
(15) § 9-2 tredje ledd gjelder tilsvarende ved opptak
av nye grupper av arbeidstakere som følge av bestemmelsene
i kapittel 3.
(16) For pensjonsordning opprettet før loven trådte
i kraft, skal premie etter § 9-2 beregnes på grunnlag
av tjenestetid etter at regelverket er endret som nevnt i første
ledd.
(17) Midler i premiefondet som overstiger grensen i § 10-4
første ledd skal innen to år etter at loven er trådt
i kraft benyttes til å dekke opp manglende premiereserve
som nevnt i 14. ledd og for øvrig overføres til
foretaket.
(18) Tilbakeføring av midler i premiefondet i
henhold til § 10-4 annet ledd kan ikke foretas før
manglende premiereserve som nevnt i 14. ledd er dekket.
(19) Ved anvendelse av § 10-4 første
og annet ledd i de ti første årene etter at loven
er trådt i kraft, skal grensen for premiefondets størrelse
beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av årets
premie og premien for de fire foregående år, men
slik at premien for et enkelt år ikke settes lavere enn
halvparten av premien i det av disse fem årene hvor premien
er høyest.
(20) Regulering av pensjoner etter §§ 11-2
til 11-4 foretas første gang etter at pensjonistenes overskuddsfond
er tilført overskudd etter § 8-5 annet ledd.
(21) Bestemmelsene i kapitlene 13 til 15 gjelder ikke avtale
eller beslutning vedrørende sammenslåing, deling
eller avvikling inngått eller truffet før loven
er trådt i kraft. Avtalen eller beslutningen må være
gjennomført senest to år etter at loven trådte
i kraft. Fristen på to år i § 14-3 fjerde
ledd regnes fra det tidspunkt loven trådte i kraft. Før
fordeling av midlene i premiefondet i henhold til § 15-3
tredje ledd skal premiefondet først benyttes til å dekke
opp manglende premiereserve som nevnt i 14. ledd.
(22) Midler i premiefond som nevnt i § 16 punkt 6
i forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger
i henhold til skatteloven § 44 første ledd bokstav
k, skal være overført til pensjonsordningens premiefond
innen fem år etter at loven trådte i kraft. Forskriften § 17
gjelder tilsvarende.
(23) For pensjonsfond opprettet før 1. juli 1968 gjelder
bestemmelsene i § 16 punkt 7 og § 17 i forskrift
av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger i henhold
til skatteloven § 44 første ledd bokstav k. For
pensjonsfond som er suppleringsfond etter § 9 i forskriften
gjelder bestemmelsene i § 17.
(24) Innen 5 år etter det år lov om foretakspensjon er
trådt i kraft, skal pensjonsreguleringsfond etter skatteloven
avvikles ved at midlene i fondet benyttes til pensjonsregulering
i samsvar med regelverket for pensjonsordningen, eller overføres
til premiefond knyttet til foretakets foretakspensjonsordning.
(25) Kongen fastsetter øvrige overgangsregler.
§ 16-3 Endringer i andre lover
A
Fra den tid loven trer i kraft,
gjøres følgende endringer i andre lover:
1 I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-30 fjerde ledd skal lyde:
(4) Som inntekt vunnet ved virksomhet regnes også midler
overført fra premiefond i medhold av lov om foretakspensjon §§ 10-4
og 15-3 tredje ledd siste punktum.
§ 6-30 annet ledd skal lyde:
(2) For øvrig omfatter minstefradraget fradrag
for forsikringspremie mv etter § 6-47 e til g.
Det samme gjelder fradragsberettiget forsikringspremie som inngår
i ikke fradragsberettiget fagforeningskontingent.
§ 6-46 skal lyde:
§ 6-46 Arbeidsgivers tilskudd til foretakspensjonsordning
(1) Arbeidsgiver gis fradrag for tilskudd til
foretakspensjonsordning etter lov om foretakspensjon. Fradraget
omfatter
a. den skattepliktiges andel av årets
premie,
b. den skattepliktiges tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond,
c. tilskudd til premiefond med inntil 150 prosent
av gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og
den skattepliktiges andel av årets premie i de to foregående årene,
likevel bare så langt fondet ikke overstiger ti ganger
gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den
skattepliktiges andel av premien i de to foregående år.
(2) Fradrag kan kreves når premien eller
tilskuddet er endelig betalt til pensjonsordningen innen tre måneder
etter utgangen av vedkommende inntektsår.
§ 6-47 bokstav b skal lyde:
b. den trygdedes tilskudd til foretakspensjonsordning
i arbeidsforhold, som omhandlet i § 6-46 første
ledd bokstav a og annet ledd.
§ 6-47 bokstav d skal lyde:
d. premie til fortsettelsesforsikring
etter lov om foretakspensjon § 4-9 knyttet til fripolise
utstedt til den skattepliktige som følge av at medlemskap
i foretakspensjonsordning er opphørt av annen grunn enn
den skattepliktiges alder. Fradraget kan ikke overstige 40 000 kroner.
Nåværende bokstav d, e og f blir
henholdsvis ny bokstav e, f og g.
2 Overgangsregler til § 6-46 skal lyde:
(1) Dersom premiereserven knyttet til en foretakspensjonsordning
ved lovens ikrafttredelse ikke er tilstrekkelig til å sikre
opptjent pensjon som følge av at denne beregnes etter det
regelverket som gjelder etter at loven er trådt i kraft,
og tjenestetid fra tiden før loven trådte i kraft
medregnes ved beregningen, gjelder følgende: Foretaket
kan i disse tilfeller benytte midler i premiefondet til å dekke
opp manglende premiereserve, eller dekke denne ved tilskudd fra
foretaket dersom dette gjøres før utløpet
av ti år etter det år lov om foretakspensjon trådte
i kraft. For slike tilskudd kan foretaket kreve fradrag som premie
etter lov av 26. mars 1999 om skatt på formue og inntekt § 6-46.
(2) Pensjonsfond etter lov av 18. august 1911
nr 8 om skatt på formue og inntekt § 44 første
ledd bokstav k som er oppsamlingsfond som nevnt i § 10
i forskrift av 28. juni 1968 nr 3 om private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven av 1911, skal tilbakeføres til foretaket
dersom foretakspensjonsordning ikke er opprettet innen tre år
etter at lov om foretakspensjon er trådt i kraft. Beløp
som tilbakeføres til foretaket, skal tas til inntekt i
tilbakeføringsåret.
(3) Pensjonsfond etter skatteloven av 18. august 1911
nr 8 § 44 første ledd bokstav k som er suppleringsfond
etter § 9 i forskrift av 28. juni 1968 nr 3 om private
tjenestepensjonsordninger etter skatteloven av 1911, og tilsvarende
pensjonsfond opprettet før 1968, skal avvikles innen tre år
etter at lov om foretakspensjon er trådt i kraft dersom
foretaket har foretakspensjonsordning. Midlene i suppleringsfondet skal
i tilfelle tilføres pensjonsordningen. Fradragsretten etter
lov av 26. mars 1999 om skatt på formue og inntekt § 6-46
gjelder tilsvarende for tilskudd til suppleringsfond som ikke skal
avvikles, likevel ikke i mer enn tre år fra og med det
inntektsår lov om foretakspensjon trer i kraft.
(4) Departementet kan fastsette øvrige
overgangsregler i forbindelse med gjennomføringen av lov
om foretakspensjon.
3 I lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler
(forsikringsavtaleloven) gjøres følgende endring:
§ 19-2 annet ledd skal lyde:
Avtale om kollektiv pensjonsforsikring skal fastsette om
forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstakeren eller
medlemmene. Overskudd på midler tilknyttet foretakspensjonsordning
med skattefordel skal likevel anvendes i samsvar med regler gitt i
lov om foretakspensjon.
4 I lov av 23. mai 1980 nr. 11 (stiftelsesloven) gjøres
følgende endring:
§ 3 tredje ledd nr. 2 skal lyde:
Pensjonskasse med foretakspensjonsordning etter lov
om foretakspensjon.
B
I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-45 nytt annet og tredje punktum
skal lyde:
Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i
offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi
forskrift om vilkår for fradrag m.v. etter annet punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2000.
Oslo, i finanskomiteen, den 18. februar 2000
Lars Gunnar Lie |
Børge Brende |
Siv Jensen |
leder |
ordfører |
sekretær |