Komiteen konstaterer at de foreslåtte
lovendringer i åndsverkloven er en følge av forpliktelser gjennom
EØS-avtalen, nærmere bestemt EF-direktiv 92/100/EØF
av 19. november 1992 om utleie- og utlånsrettigheter og
visse nærstående rettigheter (utleiedirektivet).
Komiteen viser til at EUs utleiedirektiv gir utøvende
kunstnere en grunnleggende enerett til kringkasting og annen overføring
av deres levende fremføringer. Direktivet gir også utøvende
kunstnere og produsenter en enerett til spredning av opptak av utøvende
kunstneres fremføringer. I tillegg fastsetter direktivet
at utøvende kunstnere og fonogramprodusenter skal ha rett
til et rimelig vederlag når deres lydopptak blir fremført
offentlig.
Komiteen støtter den foreslåtte
endringen i åndsverkloven som gjør at disse hensynene
blir ivaretatt, noe som i Norge innebærer at utøvere
og produsenter heretter også vil få vederlag for
annen offentlig fremføring, i tillegg til allerede eksisterende
vederlag for framføring i kringkasting.
Komiteen støtter departementets oppfatning
av hvilke lydopptak som blir gjenstand for vern og hva slags bruk
som utløser vederlagsrett etter åndsverkloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer videre at Norge fikk utsatt frist til
1. januar 1996 med å gjennomføre artikkel 8.2.
Departementet skriver at utsettelsen anses ikke å ha hatt
vesentlige økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne. Disse
medlemmer vil peke på at bl.a. GRAMO i sin høringsuttalelse
peker på at de har tapt ca. 120 millioner kroner på den
forsinkede gjennomføringen av utleiedirektivet.
Komiteen vil understreke at avgift
på ikke-vernede lydopptak er en særnorsk ordning,
og at de foreslåtte endringer i finansieringen av fondet
for utøvende kunstnere ikke har direkte sammenheng med
endringen i åndsverkloven.
Komiteen konstaterer at avgiften på ikke-vernede
lydopptak har en kulturpolitisk begrunnelse, og ikke er begrunnet
i endringer i EØS-avtalen.
Komiteen viser til at avgift på ikke-vernede lydopptak
fremført i kringkasting begrunnes med at man vil stimulere
kringkasterne til å spille europeisk musikk som er omfattet
av åndsverkloven. Frem til 1989 ble det betalt avgift for
bruk av ikke-vernede lydopptak i kringkasting, denne avgiften bortfalt
ved innføringen av vederlagsordningen.
Komiteen registrerer at departementet
forutsetter at avgiften på ikke-vernede lydopptak legges
på noenlunde samme nivå som vederlaget for offentlig fremføring
av vernede lydopptak.
Komiteen vil sterkt understreke at betaling av vederlag
etter åndsverkloven er betaling til utøvere og produsenter
for bruk av lydopptak, mens avgiften på ikke-vernede lydopptak
er en kulturpolitisk betinget avgift for å finansiere Fond
for utøvende kunstnere. Komiteen vil også understreke
at innføring av avgift på ikke-vernede lydopptak
ikke må gå på bekostning av vederlaget
på vernede lydopptak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har også merket seg at lydopptak
gjort av kringkastingsselskaper og som videresendes i eget selskap
eller i andre selskaper innen EBU ikke omfattes av vederlagsplikt.
Departementet bes følge omfanget av såkalte EBU-opptak
nøye i tiden fremover.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at forskjellene
i de økonomiske vederlagene som betales for vernet og ikke-vernet
musikk kan være et insitament for å velge ikke-vernet
musikk. Dette flertallet er opptatt av at dette ikke
skal skje, og ønsker derfor at avgiften fastsettes ut fra
vederlagets størrelse for å unngå denne
interessekonflikten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at avgiften på ikke-vernede
lydopptak skal finansiere Fond for utøvende kunstnere.
Etter disse medlemmers oppfatning bør avgiftsnivået
ligge på et nivå som gir fondet om lag den samme
totalinntekten som i dag. Disse medlemmer er opptatt
av at kringkastingsselskapene som skal betale denne avgiften ikke
får en urimelig stor belastning ved innføring av
en ny avgift, av den grunn bør det ikke være en
direkte kobling mellom nivået på avgiften på ikke-vernet
musikk og vederlaget på vernet musikk.
Disse medlemmer viser til at andelen vernede lydopptak
i NRK har holdt seg stabilt siden 1990, og at andelen av vernede
lydopptak i P4 har økt fra 35 pst. i 1993 til 61 pst. i
1997. Etter disse medlemmers oppfatning viser dette
at kringkasterne ikke velger musikk ut fra hva de må betale
for, men velger ut fra hva slags type musikk som passer inn i kanalenes
profil.
Komiteen støtter departementets
merknader om at brukerne bare skal forholde seg til en instans ved
innbetaling av henholdsvis vederlag og avgift.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, har merket seg at GRAMO i dag foretar innkreving
av vederlag for vernede lydopptak fremført i kringkasting.
GRAMO har bygd opp en omfattende database, og besitter nødvendig kompetanse
for å skille mellom vernede og ikke-vernede lydopptak,
noe som gir et godt utgangspunkt for å ivareta innkreving
av både vederlag og avgift på kringkastingsområdet.
Flertallet vil understreke at GRAMO selv må ha
avgjørende innflytelse på hvem som skal kreve
inn GRAMOs vederlag.Vederlaget er en faktisk betaling til utøvere
og produsenter for fremførelse av deres egne lydopptak.
Avgiften til Fond for utøvende kunstnere er betaling for
ikke-vernede lydopptak fremført av utøvere utenfor
utleiedirektivets virkeområde, og er således en
kulturpolitisk betinget avgift som er spesiell for Norge.
Flertallet forutsetter et nært samarbeid
mellom GRAMO og Fond for utøvende kunstnere for å gjøre
innkrevingen mest mulig effektiv, samtidig som brukerne bare behøver å forholde
seg til en innkrevingsinstans.
Flertallet mener at Fond for utøvende
kunstnere bør bestrebe seg på å reflektere
kunstnernes interesser, og at styret som i dag består av
fire personer bør utvides for bedre å kunne imøtekomme
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det både i åndsverklovens § 45b og
fondsloven er overlatt til Kongen, henholdsvis departementet, å fastsette
de nærmere regler om innkreving og fordeling av vederlag
og avgift. Disse medlemmer går imot at det
nå gjennom loven skal legges inn føringer for
innkreving av vederlaget. Av hensyn til brukerne er det her nødvendig
med et størst mulig samarbeid mellom organisasjonene etter åndsverklovens § 45
og fondet. Det er da også nødvendig at regelverket
har den tilstrekkelige fleksibilitet for å kunne ta hensyn
til dette. Slike bestemmelser hører følgelig hjemme
i en mer detaljert forskrift, ikke i loven.
Disse medlemmer viser til fondslovens § 2 hvor
det er fastsatt at styret oppnevnes av Kongen. Denne bestemmelsen
har ikke vært endret siden fondslovens vedtakelse i 1956.
I lovens forarbeider er det heller ikke knyttet noen forutsetninger
til bestemmelsen. De nærmere regler om styrets sammensetning har
vært regulert i forskrift. Både utøvende
kunstnere og fonogramprodusenter har i henhold til forskriften rett
til styrerepresentasjon. Når fondet må omgjøres
til et rent kulturfond må det i forskriften vurderes om
det er nærliggende å opprettholde en bestemmelse
om at visse grupper skal ha rett til styrerepresentasjon framfor
andre. Dette spørsmålet bør fortsatt
være en forskriftssak og disse medlemmer går
imot at det fra komiteens side skal legges noen føringer
med hensyn til styrerepresentasjon i et fond som finansieres av en
offentlig avgift.
Komiteen har merket seg de øvrig
forslag til lovendringer i proposisjonen, og slutter seg til disse.