Utvalgets forslag til beskatning av innskuddspensjonsordninger
bygger på at Stortinget forutsatte at disse ordningene
skattemessig skal likebehandles med foretakspensjonsordninger. Departementet
legger det samme utgangspunktet til grunn og viser blant annet til
at spørsmålet om innskuddsbasert tjenestepensjon
ble drøftet i Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
1998. Et flertall bestående av alle partier unntatt Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fattet da følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre
ei ordning med innskottsbasert tjenestepensjon som skattemessig
skal jamstellast med ytelsesbasert tjenestepensjon, med sikt på gjennomføring
i 1999.»
Etter departementets vurdering innebærer dette at innskuddspensjonsordninger
i arbeidsforhold skal beskattes etter det hovedprinsipp som gjelder
for någjeldende private tjenestepensjonsordninger etter
skatteloven (TPES) og som også vil gjelde for pensjonsordninger
som oppfyller vilkårene i lov om foretakspensjon.
Både private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven
(TPES) og pensjonsordninger som oppfyller vilkårene i lov
om foretakspensjon beskattes etter det såkalte P-prinsippet.
Etter P-prinsippet innrømmes det for det første
fradrag i alminnelig inntekt av premie og tilskudd til pensjonsordningen
innenfor nærmere fastsatte rammer. Fradragsrammen kan følge både
direkte av skatteloven og av regelverket for selve pensjonsordningen,
avhengig av om det gjelder innbetaling i form av premie eller tilskudd
til ulike fond. Innestående midler i ordningen, herunder
premiefond, inngår ikke i foretakets grunnlag for eventuell
formuesskatt. Innestående midler vil heller ikke være
en del av medlemmets grunnlag for formuesskatt. Videre foretas det
ingen løpende beskatning av avkastningen på innestående
midler. Avkastningen kommer først til beskatning når
den utbetales som pensjon. Alle terminvise utbetalinger fra pensjonsordningen
skattlegges i sin helhet som pensjon. De faller inn under pensjonsbegrepet
i skatteloven § 5-1 som alminnelig inntekt og
bestemmelsene om personinntekt i skatteloven § 12-2.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter utvalgets oppfatning er det en forutsetning for den gunstige
skattemessige behandlingen etter P-prinsippet at de sentrale, felles
hovedretningslinjer og vilkår som gjelder for private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven og som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon,
skal videreføres for innskuddspensjon. Innføring
av innskuddspensjon i arbeidsforhold bryter imidlertid med vilkåret
om at tjenestepensjon etter skatteloven skal være knyttet
til arbeidstakers sluttlønn, dvs. at premien løpende
tilpasses en fastlagt framtidig pensjonsytelse. Arbeidstakers opptjening
av pensjon i en innskuddsordning vil avhenge av innskuddene, som
igjen avhenger av løpende lønn og avkastning på midlene.
Sparing i en innskuddsordning vil være mer lik ordinær
sparing enn det som er tilfelle for pensjonssparing i en ytelsesordning.
Utvalget uttaler om forutsetningene (NOU 1999:32 side 97):
«Det er kun pensjonsordninger som oppfyller
visse nærmere definerte krav som gis en skattemessig gunstig
behandling. Den gunstige skattemessige behandlingen av private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven og forslaget til lov om foretakspensjon, er benyttet
som et styringsinstrument for å sikre at pensjonsordninger
i arbeidsforhold bidrar til å oppfylle visse pensjonspolitiske
målsetninger. Det vil innenfor rammen av øvrig
lovgivning, tariffavtaler mv. være opp til det enkelte
foretak om foretaket skal opprette pensjonsordning eller ikke, og
hvordan en pensjonsordning i så fall skal utformes.
Ved
innføring av skattefavorisert innskuddspensjon i arbeidsforhold,
er utvalget av den oppfatning at denne - dersom det skal skje en
skattefavorisering på lik linje med foretakspensjon - langt
på vei må oppfylle de samme hovedhensyn som det
har vært lagt vekt på ved utforming av forslaget
til lov om foretakspensjon. Hvis det åpnes opp for innskuddsordning
med vesentlig lempeligere betingelser, reiser det spørsmål om
den samme grad av skattefavorisering kan forsvares. Utvalget er
av den oppfatning at flere foretak vil avslutte eksisterende ordninger
for å etablere en innskuddsordning dersom det åpnes
for gunstig skattemessig behandling av innskuddsordninger samtidig som
betingelsene blir vesentlig lempeligere enn i TPES og i forslaget
til lov om foretakspensjon. Det er etter utvalgets mening ikke intensjonen
med å åpne for innskuddsbaserte ordninger at foretak
avslutter ytelsesbaserte pensjonsordninger for å etablere
en innskuddspensjon. Innskuddspensjon er først og fremst
et tilbud til små og mellomstore foretak som i dag ikke
har opprettet pensjonsordning.
Pensjonsordning i arbeidsforhold
vil medføre at flest mulig sikres en pensjon som et tillegg
til folketrygdens ytelser når det alminnelige inntektsgrunnlag faller
bort på grunn av alder, uførhet eller annen årsak. Skattelovgivningen
bør bidra til at en skattefavorisert pensjonsordning utformes
slik at den støtter opp om folketrygden som det sentrale
element i pensjonssystemet, folketrygdens aldersgrense og at ordningen skal
være langsiktig og forutsigbar. Videre må visse fordelingspolitiske
hensyn ivaretas og de ytelser som kan utbetales fra ordningen må være
supplerende til en hovedytelse fra folketrygden. Pensjonsordningen bør
bygge på elementer som innebærer at den framstår som
rimelig for folk flest, for eksempel at ordningen skal sikre en
rimelig grad av likebehandling av alle arbeidstakere i en bedrift
med hensyn til medlemsskap og ytelser, eventuelt innskudd i en innskuddsordning. Det
stilles også krav til pensjonsplan. Videre må pensjonsnivået
være relatert til de pensjonsberettigedes lønnsnivå.»
Departementet legger til grunn det samme utgangspunkt som utvalget
og er enig i de vurderinger utvalget har foretatt. Det er etter
departementets syn helt grunnleggende at en skattefavorisert pensjonsordning
skal bygge på folketrygdens ytelser. Det vil si at ytelsene
fra pensjonsordningen skal være et supplement til folketrygdens
ytelser. Det er i den sammenheng viktig at bl.a. aldersgrensen i
en innskuddspensjonsordning er den samme som i folketrygden, dvs. 67 år.
Videre er det sentralt at de ansatte i foretaket skal ha lik adgang
til medlemskap i ordningen og i utgangspunktet sikres lik rett til
pensjon når det tas hensyn til lønn og tjenestetid
i foretaket. Det må også i en innskuddspensjonsordning
være en målsetting å videreføre
det såkalte forholdsmessighetsprinsippet så langt
det er praktisk mulig. Dette prinsippet innebærer i foretakspensjon
at de samlede ytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd
ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen
for medlemmer med høy lønn enn for medlemmer med
lav lønn.
Komiteen er enig i Regjeringens vurderinger når
det gjelder forutsetninger for gunstig skattemessig behandling.
Det er i proposisjonen avsnitt 17.2.3.1-17.2.3.4 redegjort for
utvalgets vurdering av om det bør benyttes en særskilt
skatt på avkastning av pensjonskapitalen som et virkemiddel
for å hindre urimelig høye pensjoner i innskuddspensjonsordninger.
Departementet er enig med utvalget i at det i denne omgang ikke
bør innføres en særskilt skatt på avkastning
av pensjonskapitalen. Departementet legger vekt på at det
kan bli ressurskrevende å innføre en slik beskatning,
samtidig som det er stor usikkerhet knyttet til utforming av og
avkastning på slike ordninger, og dermed om de fremtidige
pensjonsutbetalingene vil kunne vise seg å bli urimelig
høye. Spørsmålene om avkastningsskatt
bør derfor først avgjøres når
pensjonsordningen har virket en lengre periode.
Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreta
noen nærmere utredning nå.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er forutsatt at den skattemessige behandlingen av innskuddspensjon
skal skje etter P-prinsippet. Det innebærer at løpende
avkastning først tas til beskatning ved utbetaling av pensjon.
Når utvalget foreslår at det er adgang til individuelle
konti med plassering av midlene i blant annet verdipapirfond, reiser
en slik plassering av pensjonskapitalen visse spørsmål
av skattemessig art. Det er nødvendig å ta stilling
til om det skal foretas en RISK-korrigering eller om den skattemessige
behandlingen fullt ut skal følge av reglene om
beskatning av pensjon. Utvalget foreslår at det ikke innføres
en RISK-korrigering, jf. en nærmere redegjørelse
for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt 17.2.4.
Departementet finner at den samme skattemessige løsningen
som gjelder for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven bør
legges til grunn, og viser i denne sammenheng til at problemstillingene
er de samme. Videre er det de samme hensyn som tilsier at reglene
om pensjonsbeskatning bør ha forrang. Departementet foreslår
dermed en endring av skatteloven § 10-30 i tråd
med dette, slik at det ikke skal foretas noen beskatning av gevinsten
for andeler eid i forbindelse med innskuddspensjon. Bestemmelsen utelukker
også korreksjon med RISK-beløp for slike andeler.
Komiteen er enig i forslaget om at
det ikke skal foretas RISK-korrigering i forbindelse med innskuddspensjon,
og slutter seg til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 10-30
i tråd med dette.
Skatteloven § 6-46 regulerer arbeidsgivers
fradragsrett for innbetalinger til private tjenestepensjonsordninger
etter skatteloven (TPES). Som en følge av at lov om foretakspensjon
erstatter 1968-reglene, er det vedtatt endringer i skatteloven §§ 6-45
og 6-46.
Utvalget legger til grunn at arbeidsgivers tilskudd til innskuddspensjon
skal gis den samme skattemessige behandlingen som foretakspensjonsordninger.
Utvalget uttaler så om lovteknisk plassering av hjemmelen
for arbeidsgivers fradrag (NOU 1999:32 side 100):
«Utvalget foreslår at arbeidsgivers
rett til fradrag for tilskudd til innskuddspensjon reguleres i ny
skattelov § 6-46, det vil si samme bestemmelse
som foreslås for tilskudd til foretakspensjon.»
Departementet finner det av lovtekniske grunner hensiktsmessig
at arbeidsgivers rett til inntektsfradrag for tilskudd til en innskuddspensjonsordning
reguleres i samme bestemmelse som regulerer fradragsrett for innbetaling
til en foretakspensjonsordning. En slik plassering ivaretar hensynet
til en oversiktlig skattelov ved at fradragshjemmelen for kollektive
skattefavoriserte pensjonsordningene er samlet. Departementet slutter
seg dermed til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lovteknisk plassering av reglene om arbeidsgivers rett
til fradrag for tilskudd til innskuddspensjon.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.5.1.
Departementet slutter seg ikke fullt ut til utvalgets vurderinger
med hensyn til hva som skal defineres som årets innskudd.
Arbeidsgivers årlige innskudd til ordningen etter forslaget § 5-1
annet ledd vil etter departementets syn naturlig falle inn under
skattelovens begrep årets innskudd. Det samme bør
imidlertid ikke gjelde for arbeidsgivers kostnader i forbindelse
med garanti i henhold til forslaget § 3-5 femte
ledd. Dette er kostnader som kommer i tillegg til det årlige
innskuddet etter lov om innskuddspensjon. Garantikostnadene vil
riktignok være årlige kostnader til pensjonsordningen,
som foretaket bør gis inntektsfradrag for på linje
med det årlige innskuddet. Til forskjell fra det årlige
innskuddet bør disse kostnadene ikke inngå i beregningsgrunnlaget
for fradragsberettiget tilskudd til innskuddsfondet. Formål
med innskuddsfondet er å sikre fremtidige innskudd. Det
er da lite hensiktsmessig at kostnader som skal sikre avkastning
på innbetalt pensjonskapital skal kunne påvirke
størrelsen på fradragsberettiget tilskudd til
innskuddsfondet. Departementet foreslår at det gis hjemmel
for fradrag for garantikostnadene etter forslaget § 3-5
femte ledd i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav
c.
Når det gjelder tilskudd til pensjonskapitalen som arbeidsgiver
er forpliktet til å bidra med etter forslaget § 3-3
tredje ledd, blir spørsmålet om arbeidsgiver skal gis
rett til inntektsfradrag for dette tilskuddet. Departementet er
enig i utvalgets vurderinger. Etter departementets oppfatning strider
det i utgangspunktet mot alminnelige skatterettslige prinsipper å gi
rett til fradrag for et tap som ikke anses som realisert skattemessig
sett. På den annen side finner departementet det lite rimelig
at et slikt tilskudd skal settes i noen særstilling i forhold
til andre lovregulerte tilskudd til innskuddspensjonsordningen.
Det er også nær sammenheng mellom slike tilskudd
og kostnader som påløper i forbindelse med forslaget § 3-5
femte ledd. De innbetalte midlene vil under enhver omstendighet
beskattes som pensjonsinntekt ved senere utbetaling fra pensjonsordningen
som pensjon. Hvis markedsverdien øker igjen, vil dette øke
avkastningen, og dette vil kunne øke overføringen
til innskuddsfondet, og dermed til lavere nye innskudd til ordningen
for arbeidsgiver. Hvis det tilbakeføres midler fra innskuddsfondet
til foretaket, jf. § 9-4, vil dette skje mot beskatning.
Departementet er dermed enig med utvalget i at arbeidsgiver bør
gis fradragsrett for dette tilskuddet.
Problemstillingen blir deretter om tilskuddet er en del av årets
innskudd eller om det bør gis en særskilt fradragshjemmel
for dette tilskuddet. Etter departementets mening er tilskuddet
av en så spesiell karakter at det ikke naturlig faller
inn under begrepet årets innskudd. Videre finner departementet
det verken rimelig eller hensiktsmessig at tilskuddet bør
påvirke størrelsen på fradraget for tilskudd
til innskuddsfond. Dette begrunner behov for en særskilt
hjemmel. En særskilt hjemmel kan også begrunnes
med at arbeidsgivers plikt til å foreta en slik ekstraordinær
innbetaling er regulert i forslaget til lov om innskuddspensjon
kapittel 3 om alderspensjonskapitalen, mens innskudd for øvrig
er regulert i kapittel 5. På denne bakgrunn foreslår
departementet at det tas inn en bestemmelse i skatteloven § 6-46
annet ledd bokstav c.
Departementet foreslår også at kostnader som
skal dekkes direkte av foretaket i henhold til forslaget til lov
om innskuddspensjon § 14-2 tredje ledd, gis en egen
hjemmel og tas inn i skatteloven § 6-46 annet ledd
bokstav c.
Departementet er videre enig med utvalget med hensyn til spørsmålet
om fradragsrett for premie og tilskudd til forsikringer tegnet i
henhold til forslaget § 2-4. Dette er under enhver
omstendighet ikke kostnader som inngår som en del av årets
innskudd etter skatteloven til en innskuddspensjonsordning.
Departementet finner grunn til å peke på at
foretaket selvsagt står fritt til å tegne de forsikringer
det ønsker for å dekke sine ansatte, som for eksempel
ved gruppelivsforsikringer. For mange foretak kan det være
hensiktsmessig å beskrive slike forsikringer i eller i
sammenheng med pensjonsordningens regelverk. Det sentrale i skattemessig
sammenheng, er imidlertid at etter § 2-4 må forsikringer
til risikoytelser tegnes i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon
for tilsvarende ytelser, for at arbeidsgiver og arbeidstaker skal
gis en gunstig skattemessig behandling. Som en konsekvens av en
slik løsning finner departementet det hensiktsmessig at
den skattemessige behandlingen følger de skattereglene
som gjelder for foretakspensjonsordninger. Fradragsrett for premie
følger således av skatteloven § 6-46
første ledd bokstav a. Foretaket innrømmes inntektsfradrag
for tilskudd til premiefond etter samme bestemmelse bokstav b. Tegnes
det forsikringer som ikke er i samsvar med lov om foretakspensjon,
skal forsikringen beskattes etter de reglene som til enhver tid
gjelder for det aktuelle forsikringsproduktet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 6-46 annet ledd bokstavene
a og c.
Utvalget foreslår at arbeidsgiver innrømmes
inntektsfradrag for tilskudd til innskuddsfond, tilsvarende tilskudd
til premiefond i en foretakspensjonsordning.
Det er redegjort nærmere for utvalgets forslag i proposisjonen
avsnitt 17.2.5.3.
Departementet legger, som utvalget, til grunn at arbeidsgiver
skal ha fradragsrett for tilskudd til innskuddsfond på linje
med det som gjelder for et premiefond i en foretakspensjonsordning.
Tilsvarende finner departementet det hensiktsmessig å fastsette
en øvre grense for hvor mye som kan innbetales til innskuddsfondet
med skattemessig virkning. Dersom den skattemessige behandlingen
skal likestilles i de to ordningene, tilsier det at arbeidsgiver
skal få inntektsfradrag for tilskudd til innskuddsfondet
på inntil 150 pst. av gjennomsnittet av årets
innskudd og årets innskudd i de to foregående årene.
Tilskuddet kan likevel ikke være større enn at
innskuddsfondet når grensen på ti ganger det nevnte
gjennomsnittet. Departementet finner ikke grunn til å forskjellsbehandle
de to pensjonsordningene skattemessig sett.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 6-46 nytt annet ledd
bokstav b.
Etter utvalgets utkast er det ikke adgang for arbeidstaker å foreta
innbetaling til pensjonsordningen så lenge vedkommende
er ansatt i foretaket. Utvalget foreslår imidlertid at
arbeidstakeren skal ha rett til fradrag for fortsatt pensjonssparing
ved fratredelse før pensjonsalderen, jf. nærmere
redegjørelse for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.6.
Departementet viser til forslaget til lov om innskuddspensjon § 2-1
første ledd annet punktum, hvor det går fram at
et foretak ikke kan opprette en innskuddsbasert pensjonsordning
dersom foretaket allerede har en foretakspensjonsordning eller omvendt. Arbeidsgiver
vil dermed enten få inntektsfradrag for innskudd til alderspensjon
i en innskuddspensjonsordning eller fradrag for premie til en foretakspensjonsordning.
Departementet er enig med utvalget i at det bør være
visse begrensninger også i arbeidstakers rett til å innbetale
til flere skattefavoriserte pensjonsordninger etter fratreden fra
arbeidsforholdet før oppnådd pensjonsalder. Departementet
foreslår derfor at det kun gis fradrag for fortsatt pensjonssparing
dersom vedkommende ikke er medlem av annen innskudds- eller foretakspensjonsordning.
Etter departementets oppfatning bør den fortsatte pensjonssparingen
etter forslaget § 6-5 første ledd være
fradragsberettiget for den tidligere arbeidstakeren innenfor den
samme rammen som gjelder for fortsettelsesforsikring etter lov om
foretakspensjon. Etter forslaget § 6-5 annet ledd
er det satt en øvre grense for hvor store innskudd som
kan innbetales. Denne grensen vil etter departementets oppfatning
ikke nødvendigvis være sammenfallende med innskudd
det gis fradrag for.
I likhet med utvalget foreslår departementet at en arbeidstaker
som trer ut av pensjonsordningen kan tegne fortsettelsesforsikring
etter forsikringsavtaleloven § 19-7, hvis vedkommende
på grunn av sin uttreden mister dekning for uføre-
og etterlatteytelser. Departementet viser til skatteloven § 6-47
bokstav d første og tredje punktum hvor det gis rett til
fradrag for premie som opprettholder den tidligere dekningen. Rett
til fradrag forutsetter imidlertid at de forsikringene som foretaket
har tegnet etter forslaget § 2-4 fyller vilkårene
i lov om foretakspensjon for tilsvarende ytelser. Det vil således
bare være fripoliser utgått fra slike forsikringer
som kan benyttes til å tegne fortsettelsesforsikringer
med rett til fradrag for premien. Premien vil inngå i den
samlede fradragsrammen på kroner 40 000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-47 bokstav d nytt annet punktum.
Utvalget mener det er behov for en klar hjemmel for
skatteplikt for foretaket med hensyn til de midler som tilbakeføres
fra innskuddsfondet. Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1999:32
side 102):
«For å hindre at innskuddsfondet
blir uforholdsmessig stort er utvalget av den oppfatning at det
må stilles krav om en tilbakeføring av midler
fra fondet når det overstiger et visst antall ganger årets
innskudd, se utkastet § 9-4 første ledd.
Grensen for plikten til å tilbakeføre er satt
til ti ganger gjennomsnittet av årets innskudd etter innskuddsplanen
med tillegg av årets premie for forsikringer etter utkastet § 2-3
og tilsvarende innskudd og premier for de to foregående år.
Videre foreslås det i utkastet § 9-4
annet ledd at foretaket gis en adgang til å tilbakeføre
midler når fondet overstiger halvparten av den grensen
som følger av § 9-4 første ledd.
Bestemmelsene om tilbakeføring er tilsvarende det som er
foreslått for lov om foretakspensjon.
Når
midler fra innskuddsfondet tilbakeføres til foretaket i
henhold til utkastet § 9-4, fører de
alminnelige reglene i skatteloven normalt til at de tilbakeførte midlene
i sin helhet tas til beskatning i tilbakeføringsåret.
Utvalget er av den oppfatning at det er behov for en klar hjemmel
og foreslår på den bakgrunn at det tas inn en
ny bestemmelse i skatteloven. Forslaget er tilsvarende det som foreslås
for tilbakeføring av midler fra premiefond i en foretakspensjonsordning,
jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 235.
Den skattemessige
behandlingen av premiefond opprettet i tilknytning til forsikring
foretaket har tegnet etter utkastet § 2-4 til
dekning av uføre- og etterlatteytelser, skal foretas etter
de reglene som gjelder for foretakspensjon. Dette gjelder bare når
forsikringen fyller vilkårene for tilsvarende ytelser i
lov om foretakspensjon. Tilbakeføring av midler til foretaket fra
premiefond for slik forsikring skal dermed tas til beskatning i
tilbakeføringsåret.»
Departementet er enig med utvalget i at det følger av
skattelovgivningen at midler som tilbakeføres til foretaket
fra innskuddsfondet skal beskattes i tilbakeføringsåret.
I likhet med utvalget ser departementet behov for å ha
en klar hjemmel, både med hensyn til beskatningen og tidfesting
av inntekten. Departementet støtter utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-30 fjerde ledd nytt annet punktum
om beskatning av midler som tilbakeføres til foretaket
fra innskuddsfondet.
Det skal svares arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers og det offentliges
tilskudd til livrente- og pensjonsordninger, jf. folketrygdloven § 23-2
fjerde ledd. Etter utvalgets oppfatning gjelder plikten til å betale arbeidsgiveravgift
etter denne bestemmelsen alle arbeidsgivers innbetalinger til en
innskuddspensjonsordning. Arbeidsgiveravgiften skal tidfestes ved
innbetaling til pensjonsordningen.
I henhold til utkastet § 9-4 og § 13-3
annet ledd åpnes det for tilbakeføring av midler
fra innskuddsfondet til foretaket. Det må derfor stilles
spørsmål ved om det bør skje en refusjon
av arbeidsgiveravgift knyttet til tidligere innbetalte midler. Etter
utvalgets syn reises her de samme problemstillinger som ved tilbakeføring
av midler fra premiefondet i en foretakspensjonsordning. Utvalget
viser i denne sammenheng til drøftelsen i Ot.prp. nr. 47
(1998-99) side 239 og er enig i de vurderinger og den konklusjonen
som der framgår om at det ikke bør gis adgang
til en tilbakeføring av arbeidsgiveravgift.
Alle tilskudd til innskuddsordningen er etter departementets
syn arbeidsgiveravgiftspliktig etter folketrygdloven § 23-2
fjerde ledd. Problemstillingen er ikke her om det skal svares arbeidsgiveravgift
ved innbetaling til ordningen, men om det skal skje en tilbakeføring
av tidligere innbetalt arbeidsgiveravgift ved en overføring
av midler fra innskuddsfondet til foretaket.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger og vil ikke foreslå at
det åpnes for en tilbakeføring av arbeidsgiveravgift.
Departementet legger avgjørende vekt på at det
på dette området fullt ut må være
en likebehandling av innskuddspensjon i arbeidsforhold og foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Alle løpende, terminvise pensjonsutbetalinger fra en
innskuddspensjonsordning vil være skattepliktige etter
gjeldende rett både som alminnelig inntekt etter skatteloven § 5-1
første ledd og som personinntekt etter skatteloven § 12-2
bokstav b. Det skal svares trygdeavgift med lav sats, jf. folketrygdloven § 23-3
nr. 1. Det fremmes ikke forslag om endringer for denne typen utbetalinger.
Komiteen tar dette til etterretning.
For en nærmere redegjørelse for utvalgets vurderinger
når det gjelder beskatning av løpende ytelser
til andre enn medlemmet, vises til proposisjonen avsnitt 17.2.9.2.
Departementet viser til at pensjonskapitalen i en sparekontrakt
primært skal sikre barnepensjon dersom et medlem av innskuddsordningen
dør. Dersom pensjonskapitalen er større enn det
som trengs for å sikre hvert barn en årlig pensjon
på 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, benyttes
gjenværende kapital til å sikre ektefelle, samboer
eller registrert partner pensjon i minst 10 år. Departementet
er enig med utvalget og anser løpende pensjonsutbetalinger
til etterlatte i sin helhet som skattepliktig inntekt, både
som alminnelig inntekt etter skatteloven § 5-1
første ledd og som pensjonsinntekt etter skatteloven § 12-2
bokstav b. Det skal svares trygdeavgift med lav sats på 3
pst., jf. folketrygdloven § 23-3 nr. 1. Når
det gjelder barnepensjon til barn det ytes barnetrygd for, skal
slike pensjoner kun beskattes som alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 12-2
bokstav b annet punktum.
Komiteen tar dette til etterretning.
Engangsutbetaling direkte til fysiske personer er bare aktuelt
når dødsboet ikke er eget skattesubjekt etter
skatteloven § 2-2 første ledd bokstav
h. Direkte utbetaling til enkeltpersoner kan dermed bare foretas
til ektefelle som overtar boet i skifte eller enearving som overtar
ansvar for avdødes gjeld.
Det er etter departementets oppfatning en forutsetning for beskatning
etter P-prinsippet at utbetalt beløp skattlegges som pensjon,
når det etter dette prinsippet er gitt inntektsfradrag
ved ligningen. Den samme forutsetningen er lagt til grunn ved beskatning
av IPA. Problemstillingene, både med hensyn til beskatning
og arveavgiftsreglene, er her tilsvarende de som ble reist ved innføringen
av de individuelle pensjonsspareavtalene etter skatteloven. Departementet
finner det derfor hensiktsmessig med den samme skattemessige løsningen
for engangsutbetalt pensjonssparebeløp fra IPA, jf. Ot.prp.
nr. 64 (1996-1997).
Engangsutbetaling til fysiske personer i henhold til lovforslaget
vil uten en særskilt hjemmel ikke være skattepliktig
som alminnelig inntekt. Det følger under enhver omstendighet
av skatteloven § 5-50 tredje ledd at formuesforøkelse
ved arv ikke er skattepliktig inntekt. Videre vil en engangsutbetaling
ikke falle inn under begrepet pensjon i skatteloven § 5-1.
Ved innføringen av IPA ble det lagt til grunn at det var
nødvendig med en særskilt bestemmelse om skatteplikt
for engangsutbetaling fra pensjonsspareavtalene, jf. skatteloven § 5-40
femte ledd. Skatteplikten etter denne bestemmelsen er uavhengig
av om det tidligere er gitt inntektsfradrag ved ligningen. Departementet
foreslår at bestemmelsen utvides til å omfatte
engangsutbetalinger i henhold til lovforslaget.
Departementet er enig med utvalget i at det også er
nødvendig med en ny bestemmelse i skatteloven § 12-2,
slik at engangsutbetalinger under innskuddspensjon i arbeidsforhold
til fysiske personer skattlegges som personinntekt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven § 5-40 femte ledd nytt
annet punktum og § 12-2 ny bokstav e.
Det vises til proposisjonen avsnitt 17.2.9.3 for redegjørelse
for utvalgets forslag.
I henhold til forslaget til lov om innskuddspensjon § 7-4
fjerde ledd, vil gjenværende del av pensjonskapitalen kunne
utbetales som engangsbeløp til dødsboet. Departementet
er enig i utvalgets vurderinger og konklusjon. Det er etter departementets
oppfatning hensiktsmessig å etablere et system som gir
lik skattemessig virkning uavhengig av om det er boet eller den/de
etterlatte som mottar engangsytelsen. Det ville åpne for
uheldige tilpasningsmuligheter dersom løpende ytelser skattlegges
som alminnelig inntekt og personinntekt, mens engangsytelser utbetalt
til et bo bare skattlegges som alminnelig inntekt.
Departementet foreslår som nevnt under punkt 17.2.9.3
i proposisjonen, at det tas inn et nytt annet punktum i skatteloven § 5-40
femte ledd. Innskuddspensjon i arbeidsforhold som er omfattet av § 6-46
annet ledd, vil da falle inn under bestemmelsen. I og med at sjette
ledd viser til femte ledd, vil engangsutbetalinger fra en innskuddsordning
som ikke omfattes av reglene om personinntekt i skatteloven § 12-2
likevel skattlegges med en prosentsats lik den som til enhver tid
fastsettes av Stortinget.
Departementet foreslår som en konsekvens av det som
er sagt ovenfor, at Stortingets skattevedtak § 3-6 endres
slik at også engangsutbetalinger fra en innskuddspensjonsordning
skattlegges etter en særskilt sats.
Komiteen tar dette til etterretning.
Utvalget foreslår at det skal være adgang til å utsette
beskatningen av en engangsutbetaling ved å reinvestere
midlene i en individuell pensjonsavtale etter skatteloven. Reinvesteringen
må skje innen visse frister. Utvalget uttaler om dette
(NOU 1999:32 side 105):
«I Ot.prp. nr. 64 (1996-97) ble det åpnet
opp for at engangs- og avløsningsbeløp fra individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven ikke skulle skattlegges så fremt
utbetalingen innen tre måneder fra utbetalingsdagen ble
innbetalt til en individuell pensjonsavtale. Forslaget omfattet
ikke skattepliktige bo. Under behandlingen i Stortinget gikk imidlertid
flertallet inn for at reinvesteringsadgangen også skulle
gjelde for arvinger i et skattepliktig dødsbo. Det vises
til skatteloven § 42 sjette ledd (ny skattelov § 5-40
tredje ledd annet punktum) hvor den enkelte arving kan betale inn
et beløp i eget navn som motsvarer dennes forholdsmessige
andel av engangsbeløpet til en individuell pensjonsavtale.
Det vises til Ot.prp. nr. 64 (1996-97):
«Det
er pensjonssparerens disposisjoner som er avgjørende for
om pensjonsformuen skal utbetales som en engangsytelse eller som
en løpende ytelse. For etterlatte kan det være ønskelig å motta
beløpet som løpende ytelse - etterlattepensjon
- som også er i samsvar med intensjonene for skattestimulert
pensjonssparing. Departementet foreslår derfor at engangsutbetalt
pensjon under en individuell pensjonsspareavtale som benyttes innen
tre måneder som premie eller innskudd i individuell pensjonsavtale,
fritas fra skatteplikt ved innbetalingen og skattlegges som personinntekt
ved utbetalingen. Slik engangsutbetaling skal ikke danne grunnlag
for fradrag i inntekten».
Utvalget
går inn for at det skal gis en tilsvarende adgang til å reinvestere
engangsbeløp fra en innskuddspensjon til en individuell
pensjonsavtale etter skatteloven. Etter utvalgets syn vil en reinvesteringsadgang
bidra til at midlene benyttes på en slik måte
at de etterlatte sikres en pensjon.
Utvalget foreslår
at det tas inn en bestemmelse i ny skattelov § 5-40
femte ledd annet punktum. Ved henvisning til annet og tredje ledd
går det fram at engangsbeløp i medhold av forslag
til lov om innskuddspensjon § 7-5 ikke er skattepliktig
inntekt dersom reinvesteringsadgangen benyttes. Beskatningen vil
i så fall utsettes. De senere utbetalingene vil fullt ut være
gjenstand for beskatning som pensjon etter reglene om
IPA.»
Departementet støtter utvalgets vurderinger og forslag
og foreslår at det gis adgang til å reinvestere engangsbeløp
fra en innskuddspensjon til en individuell pensjonsavtale etter
skatteloven innen visse frister. Beskatning av midlene blir dermed
utsatt til de utbetales som pensjon fra IPA-ordningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om adgang til utsettelse av beskatning av engangsutbetaling
ved reinvestering, jf. forslag til skatteloven § 5-40
nytt annet punktum.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
17.2.10.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det tas
inn en bestemmelse i lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver, om at utbetalinger fra en innskuddspensjonsordning
skal være fritatt for arveavgift i den grad beløpet
reinvesteres i henhold til de regler som følger av skatteloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag, jf. forslag til § 4 tredje ledd nytt
fjerde punktum i arveavgiftsloven.
Utvalget legger til grunn at det på bakgrunn av utkastet
til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er nødvendig
med visse endringer i ligningsloven (NOU 1999:32 side 106):
«Den skattemessige behandlingen av innskuddspensjon
i arbeidsforhold forutsetter etter utvalgets oppfatning endringer
i ligningsloven. Någjeldende bestemmelser om innberetning
av opplysninger fra tredjemenn er verken tilpasset alle de institusjoner som
etter utkastet kan tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold eller
det forhold at det kan foretas engangsutbetalinger fra en innskuddspensjonsordning. På denne
bakgrunn er det nødvendig å endre ligningsloven
med hensyn til innberetning av innestående midler og inn-
og utbetalinger fra en innskuddspensjonsordning, herunder fortsatt
pensjonssparing.
I forbindelse med innføringen
av individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) ble ligningsloven § 6-6
endret med en ny bokstav f i første ledd. Det ble gjort
for å utvide paragrafens anvendelsesområde til å omfatte
alle selskaper som kan tilby IPA. Den tidligere ordningen egen pensjonsforsikring
etter skatteloven (EPES) var en ren pensjonsforsikring, mens IPA
også kan være rene spareavtaler. Det vises til Ot.prp.
nr. 1 (1997-98) kapittel 17. Tilsvarende vil antall selskaper som
kan tilby innskuddspensjon utvides i forhold til det som gjelder
for TPES-ordninger og etter forslaget til lov om foretakspensjon.
Etter utvalgets vurdering framstår det som mest hensiktsmessig at
alle opplysninger om innbetalinger til innskuddspensjon samles i
en bestemmelse. Utvalget foreslår derfor at ligningsloven § 6-6
bokstav f endres til å omfatte innskuddspensjon. Det nærmere
innhold av oppgaveplikten vil måtte reguleres i forskrift.
Ligningsloven § 6-2
bestemmer at pensjonsutbetalinger skal innberettes. Etter utvalgets
oppfatning dekker denne bestemmelsen bare løpende pensjonsutbetalinger
og ikke engangsutbetalinger. Utvalget antar det er hensiktsmessig
at alle utbetalinger kan innberettes med hjemmel i samme bestemmelse
og foreslår en endring av ligningsloven § 6-7
annet ledd. Den foreslåtte endringen gir samme løsning
som for IPA.
Utvalget foreslår videre endring
av ligningsloven § 6-16 bokstav c for å gi
hjemmel for at oppgavene til ligningsmyndighetene gis i maskinlesbar
form. Behovet for en endring er her i hovedsak knyttet til fortsatt pensjonssparing.»
Departementet støtter utvalgets vurderinger og forslag.
Departementet legger til grunn at livsforsikringsselskap i endringsforslaget
til ligningsloven §§ 6-6 og 6-7 omfatter
pensjonskasse som kan tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet
finner det ikke hensiktsmessig å ta inn pensjonskasse i
bestemmelsens ordlyd. Dersom pensjonskasse tas inn i bestemmelsens
ordlyd, kan det i så fall reise tolkningsproblemer i flere
andre bestemmelser i ligningsloven.
Departementet vil bemerke at overføringer fra innskuddsfondet
til foretaket etter forslaget § 9-4 ikke omfattes
av utbetaling fra pensjonsordning etter forslaget til endring av
ligningsloven § 6-7. Departementet antar at det
ikke er behov for en særskilt hjemmel for innberetning
fra tredjemann for denne typen opplysninger. Det bør være
tilstrekkelig at foretaket selv oppgir det tilbakeførte
beløp som inntekt i tilbakeføringsåret.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ligningsloven § 6-6 første
ledd bokstav f nytt annet punktum, § 6-7 annet
ledd nytt annet punktum, og forslag til endring i ligningsloven § 6-16
bokstav c.