Lovens virkeområde

Komiteen viser til at forslag til ny lov skal omfatte «salg der forbrukeren inngår avtale eller inngir kjøpstilbud (ordre) i nærvær av selgeren eller tjenesteyteren». Dette omfatter bl.a. dørsalg, gatesalg, salg på arbeidsplasser, salgsutflukter og salg på messer. Komiteen har merket seg at argumentene for å la loven gjelde generelt på salg som finner sted utenfor fast utsalgssted har like stor gyldighet i dag. Komiteen vil understreke beløpsgrensen på 300 kroner for at loven kommer til anvendelse ved salg utenfor fast utsalgssted.

Komiteen viser til at de største endringene i lovforslaget er å innføre krav til informasjon og at opplysninger skal gis skriftlig, i tillegg til at angrefristen blir utvidet fra 10 til 14 dager, samt at visse tilknyttede kredittavtaler skal oppheves ved bruk av ang­rerett. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Fjernsalg

Komiteen viser til lovforslaget som slår fast at det ansees som fjernsalg når følgende vilkår er oppfylt:

• forberedelse og inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon og

• selgeren eller tjenesteyteren har generelt overfor forbrukeren tilbudt eller oppfordret til inngåelse av avtaler på denne måten ved en eller flere anledninger.

Komiteen vil slå fast at lovforslaget bare omfatter avtaler som i sin helhet er inngått ved bruk av fjernkommunikasjon.

Komiteen vil også påpeke at det ikke bør ha betydning hvordan virksomheten er organisert internt, eller hvor stor del av omsetningen som skjer ved fjernsalg og lignende. For at det i det konkrete tilfelle skal anses å foreligge et fjernsalg, må avtalen utelukkende inngås ved bruk av fjernkommunikasjon.

Komiteen vil understreke at avtaler som bare er bindende for den næringsdrivende, eksempelvis billettsalg til kino, ikke vil omfattes av loven. Komiteen har merket seg at det allikevel stilles visse krav til den næringsdrivende om markedsføring av tilbudet ved inngåelse av avtale på avstand for at virksomheten skal ansees som fjernsalg.

Komiteen vil også understreke at det ikke stilles krav til omfanget av virksomheten for at næringsdrivende skal ansees til å drive fjernsalg. Derimot vil næringsdrivende som unntaksvis, i enkelt tilfeller, aksepterer bestilling for eksempel pr. telefon og etter ini­tiativ og oppfordring fra en kunde som en slags ekstraservice i forhold til denne personen, ikke kunne sies å ha markedsført tilbud om omsetning på denne måten. Komiteen viser til at denne typen individuelt fremforhandlede avtaler ikke omfattes av loven.

Komiteen er enig i at avtaler som inngås pr. telefon, der selgeren uanmodet har ringt forbrukeren, er det større behov for forbrukerbeskyttelse, og komiteen støtter derfor Regjeringen i at på en del punkter så skal telefonsalg behandles på samme måte som dørsalg, gatesalg og annet salg utenfor fast utsalgssted. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag på dette punktet.

Loven gjelder forbrukerforhold

Komiteen viser til at i fjernsalgsdirektivets forbrukerdefinisjon er det bare fysiske personer som regnes som forbruker. Dette innebærer at sammenslutninger av enkeltpersoner ikke ansees som forbrukere i direkte forstand. Etter norsk rett må det imidlertid antas at sammenslutninger av forbrukere i visse tilfeller omfattes av forbrukerdefinisjonen, forutsatt at avtalen tjener til oppfyllelse av personlige formål for enkeltpersoner.

Komiteen støtter departementet i at det kan skape problemer i praksis når definisjonen av hva som er en forbruker er forskjellig fra lov til lov, og støtter derfor at det foretas en generell gjennomgang av forbrukerbegrepet i norsk lovgivning.

Komiteen har som utgangspunkt at området for forbrukervernregler bør dekke avtaler som gjelder ivaretakelse av personlige behov. Komiteen støtter derfor Regjeringens syn på at forbrukervernreglene skal komme til anvendelse selv om sammenslutning formelt er avtaleparten, når denne sammenslutningen i realiteten er en samling privatpersoner.

Komiteen har merket seg at det kan være problematisk i forhold til avgrensing i forhold til næringsvirksomhet. Det er vanskelig å gi noen presis avgrensing i motivene, men komiteen støtter Regjeringen i at dette ikke kan tillegges så stor vekt at en skal gå tilbake i forhold til tidligere praksis og innsnevre definisjonen slik at samlinger av forbrukere ekskluderes fra de rettigheter som loven gir. Komiteen viser til at der privatpersoner bruker profesjonell bistand til å markedsføre eller selge varer eller tjenester, bør det påhvile den profesjonelle parten å etterleve lovens bestemmelser om opplysningsplikt og krav til avtalen osv.

Komiteen er enig at rettspraksis fra skatteretten, hvor grensen mellom hobby/fritidssyssel og næringsvirksomhet nærmere er trukket opp, kan være veiledende også i forhold til angrerettloven. Det blir blant annet vist til at lengre tids kjøp og salg av frimerker til verdifulle frimerkesamlinger, ble ansett for å være næringsvirksomhet etter skattelovens bestemmelser. Komiteen har også merket seg at aktiviteten må være av et visst omfang og en viss varighet. I næringsvirksomhetsbegrepet ligger også at den økonomiske aktiviteten må være utøvet for den næringsdrivendes egen regning og risiko. Komiteen mener at man på bakgrunn av disse momentene må foreta en skjønnsmessig og konkret vurdering av om en bestemt avtalepart skal ansees for å opptre i næringsvirksomhet i angrerettlovens forstand.

Ulike regler for varer og tjenester

Komiteen vil understreke at loven omfatter både kjøp av ferdige varer, kjøp av varer som tilpasses eller tilvirkes spesielt for den enkelte forbruker, og kjøp av tjenester.

Komiteen mener det bør foreligge særlige grunner for å unnta bestemte typer varer og tjenester. At det er tvil om et produkt skal ansees som en vare eller tjeneste, mener komiteen at det ikke i seg selv har noen betydning for hvorvidt det skal omfattes av loven eller ikke. Komiteen støtter Regjeringen i at de ulike ytelsene bør vurderes på en slik måte at det blir de reglene som passer best som kommer til anvendelse.

Fast eiendom

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår at salg og oppføring av fast eiendom ikke skulle omfattes av loven. Unntaket er ment å omfatte også omsetning av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett til bolig. Avtaler om andre rettigheter i fast eiendom blir også foreslått unntatt. Komiteen vil også påpeke at salg av fast eiendom skjer i praksis på en slik måte at avtalen sjelden vil omfattes av lovens definisjon av fjernsalg.

Komiteen støtter forslaget om at avtaler om rettigheter i fast eiendom skal unntas. Men viser samtidig til at leie av fast eiendom skal omfattes av loven. Komiteen har merket seg at det er selve måten avtalen inngås på som legitimerer regler om forbrukerbeskyttelse, og at de fleste typer kortidsutleie i praksis vil være dekket inn under unntaket i § 19 første ledd bokstav b, f.eks. leie av et sommerhus i en måned.

Komiteen viser til at når det gjelder andre kortvarige leieforhold, vil bare avtaler som inngås på visningsstedet eller uten besiktigelse være omfattet. Dersom utleier legger opp til at avtalen inngås i etterkant av visningen, f.eks. per telefon eller telefaks eller på utleiers kontor, vil ikke lovens regler gjelde. Komiteen vil understreke at det er opp til utleier å bestemme om avtalen skal inngås på en måte som gjør at den omfattes av loven, eller på andre like praktiske og vanlige måter. Komiteen vil også vise til at leieavtaler som inngås mellom private vil falle utenfor loven så lenge utleier ikke kan sies å drive næringsvirksomhet.

Komiteen har forståelse for at det er vanskelig å trekke noen helt klare grenser for når utleievirksomhet er av et slikt omfang at en person må sies å drive næringsvirksomhet. Dette må avgjøres skjønnsmessig og konkret. Komiteen vil understreke at for private utleiere som driver virksomhet i et slikt omfang at de anses for å drive næringsvirksomhet, må det kreves at det foreligger et bestemt sted leietakerne kan henvende seg til for at det skal anses å foreligge et fast utsalgssted. Det er ingenting i veien for at det kan være utleiers egen bolig.

Komiteen har merket seg at lovens regler om forhåndsinformasjon og krav til avtalen vil komme til anvendelse i den utstrekning den profesjonelle hjelperen håndterer disse delene av prosessen.

Komiteen er enig i at reglene i loven vil, her som ellers, bare komme til anvendelse i de tilfellene der avtalen skal inngås utenfor fast utsalgssted, f.eks. i boligen i umiddelbar tilknytning til visningen. Oppdragsgiver og oppdragstaker kan ved valg av prosedyrer for avtaleinngåelse ta stilling til om loven skal komme til anvendelse eller ikke.

Matvarer og andre dagligvarer

Komiteen støtter Regjeringen i at ordningene med netthandel av matvarer, utkjøring av varer fra lokale kjøpmenn osv., er et nyttig og godt tilbud til forbrukerne. Komiteen mener derfor at det bør legges til rette for at denne typen ordninger kan fortsette og utvikles videre uten at det blir for komplisert å drive slik virksomhet.

Komiteen har merket seg av forslaget at det ikke skulle være kompliserte krav til den type handel som har utviklet seg ved bestilling og kjøp av varer via telefon eller Internett. Komiteen er glad for at Regjeringen, særlig med tanke på de salgsformene som er nevnt ovenfor, er kommet til at det ikke er nødvendig å fastsette noe unntak, slik lovforslaget for øvrig nå er utformet. Konsekvensen av at det ikke foreslås unntak, blir for det første at krav til forhåndsinformasjon etter forslagets § 7 gjelder. Komiteen mener imidlertid at det ikke vil by på store problemer å oppfylle disse kravene, som stort sett vil tilsvare de opplysninger det uansett er naturlig og nødvendig å gi for å drive denne formen for handel. Komiteen viser til at ved bestilling over Internett vil regelmessig varetilbud være presentert med en kort angivelse av varen samt pris, og at noe mer utfyllende informasjon vil ikke kravene etter loven innebære for denne typen kurante produkter.

Komiteen har videre merket seg at kravet om at opplysningene skal gis lesbart på papir eller annet varig medium, senest ved levering av varen. Men komiteen vil samtidig påpeke at etter lovforslaget, slik det nå framstår, er det ikke nødvendig å gi alle opplysningene etter inngåelse av hver avtale, dersom avtalene er likeartede.

Komiteen viser til at ferskvarer som frukt, grønnsaker, kjøtt, fisk, brød, melk, avskårne blomster osv. har så kort holdbarhet at selger neppe kan selge dem igjen hvis de returneres. Komiteen er derfor enig i at slike varer skal være unntatt fra angreretten.

Komiteen vil utover dette støtte det fremlagte lovforslaget på dette punkt.

Småkjøp

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at bare avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted, og som gjelder beløp mindre enn kr 300 unntas fra loven.

Reservasjonstjenester

Komiteen er av den oppfatning at reservasjonstjenester bør omfattes også av kravene til tjenesteyters opplysningsplikt. At det på avtaletidspunktet fastsettes et tidspunkt for levering, er ikke noe som i seg selv tilsier at det er mindre behov for informasjon, snarere tvert imot. Komiteen ser det som nødvendig at det ved reservasjonstjenester, som ofte skal leveres noe fram i tid, er viktig for forbrukeren å ha en bekreftelse på papir eller for eksempel e-post om hva som er avtalt, til hvilken pris, når tjenesten skal leveres osv.

Komiteen viser til at avgrensningen bare gjelder tjenester der tidspunktet for levering fastsettes ved avtaleinngåelsen, og at bare avtaler om enkeltstående tjenesteytelser omfattes av unntaket. Komiteen vil understreke at avtaler om løpende levering av tjenesteytelser dermed ikke vil være omfattet av unntaket fra angreretten.

Komiteen vil utover dette støtte Regjeringens lovforslag i forhold til reservasjonstjenester.

Spille- og lotteritjenester

Komiteen viser til at spille- og lotteritjenester unntas fra angreretten ved annet fjernsalg enn telefonsalg, og at unntaket foreslås begrenset til spill og lotterier som er reelle og som drives i lovlige former. Komiteen mener det er et åpenbart behov for angrerett for slike ytelser, og støtter derfor forslaget. Komiteen vil presisere at unntaket ikke er ment å omfatte tippe- og lottosystemer.

Komiteen har også merket seg at unntaket ikke vil gjelde for en del typisk postordrevirksomhet der det i markedsføringen gis inntrykk av at en er spesielt uttrukket til å motta bestemte produkter til en særlig gunstig pris, eller mot å betale porto og ekspedisjonskostnader o.l.

Komiteen støtter Regjeringens forslag som gjelder unntak for angrerett for spille- og lotteritjenester.

Bestillinger som ledd i medlemskap i klubber m.v.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringen i at loven i utgangspunktet skal gjelde for enhver avtaleinngåelse, men slik at den ikke gjelder for enkeltelementer i en avtale eller deloppfyllelser av en avtale. Flertallet deler Regjeringens oppfatning i at det ved avtale om medlemskap i en klubb, vil være naturlig å anse hver ny bestilling som en ny avtaleinn­gåelse, selv om bestillingen skjer «negativt» ved manglende avbestilling og i henhold til en mer generell, overordnet avtale.

Flertallet mener at angrefristlovens nåværende ordning gir en ubegrunnet forskjellsbehandling av for eksempel bokklubber, plateklubber og videoklubber på den ene siden og internettbaserte bok-, plate- og videobutikker der forbrukeren har angrerett på hver enkelt bok, CD eller video på den andre siden.

Flertallet er enig i at bokklubber som utgir medlemsblad gir god informasjon. Dette skulle tilsi at det ikke skulle være problematisk å oppfylle informasjonskravene etter loven. Dessuten kan klubbene, dersom de ønsker å bidra til at bare medlemmer som er reelt interessert i tilbudet, snu bestillingsformen, slik at medlemmene aktivt må bestille varen, i stedet for ordningen med avbestilling.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at en vesentlig del av salget av norsk skjønnlitteratur foregår gjennom såkalt subskripsjon eller medlemskap i bokklubb. Tilsvarende gjelder for større verk og bokserier. Det er etablert gode rutiner og informasjon om medlemskap i bokklubber, i Norge er det 1,2 millioner medlemskap. Disse medlemmer har merket seg at forbrukerne gis omfattende informasjon både om betingelser for kjøp, og om bøkene som tilbys for salg. Disse medlemmer viser til at med dagens regler er det slik at forbrukeren ved inngåelse av subskripsjon på serier og verk samt medlemskap i bokklubb, har angrerett på selve avtalen, men ikke på hver enkelt forsendelse innenfor den inngåtte avtalen. Dagens praksis er hjemlet i en spesifikk unntaksbestemmelse for abonnementsordninger. Disse medlemmer viser til at fjernsalgsdirektivet åpner for å beholde ordningen i eksisterende angrefristlov, og at det er gode grunner som taler for å beholde dette unntaket. Et klubbmedlemskap innebærer at forbrukeren i en helt annen grad enn ved vanlige kjøp er klar over sine forpliktelser og rettigheter i bokklubben, plateklubben og videoklubben.

Disse medlemmer har merket seg at effekten av ikke å videreføre unntaket for slike klubber i loven, vil være at deler av medlemsmassen kunne «snu klubbsystemet», ved at det ikke lenger er så viktig å avbestille varer man ikke vil ha, men returnerer dem i stedet. Resultatet kan bli at et stort antall bøker, videoer etc. sendes ut i hele landet, for så å sendes tilbake, med de negative følger det får.

Disse medlemmer foreslår følgende lovtekst som nytt annet ledd i forslagets § 12:

Ǥ 12 nytt annet ledd i angrerettloven skal lyde:

Ved medlemskap i klubber og lignende hvor det inngås avtale om løpende utgivelser av ikke fastlagt omfang, omfattes ikke de enkelte bestillinger som ledd i medlemsavtalen av bestemmelsene i dette kapitel.

Forslagets § 12 annet ledd blir tredje ledd.»

Auksjoner

Komiteen er enig i å unnta tradisjonelle auksjoner, mens for eksempel nye varer på auksjoner via Internett vil omfattes.

Salgsautomater

Komiteen registrerer at departementet foreslår et totalunntak for denne typen kjøp, uavhengig av kjøpesum. Begrunnelsen er at det oftest dreier seg om kurante kjøp, og at det vil være både unødvendig og teknisk komplisert å imøtekomme kravene til informasjon og skriftlig avtale, f.eks. ved kjøp av bensin for 350 kroner fra en helautomatisk bensinstasjon eller kjøp av et månedskort fra automat. Komiteen vil understreke at dersom utviklingen med salg av varer og tjenester fra automat og automatiserte forretningslokaler tilsier det, vil spesifiserte lovkrav for forbrukerrettigheter for slikt salg bli vurdert på nytt.

Finansielle tjenester m.v.

Komiteen har merket seg at særreglene for finansielle tjenester i annet regelverk i stor utstrekning gir forbrukeren krav på opplysninger før avtale inngås, krav på skriftlig avtale og mulighet til å komme løs fra en avtale. Når det gjelder de mest aggressive salgsformene, telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted, er komiteen enig i at loven skal gjelde. Dette gjelder også forsikringsavtaler, som er unntatt etter gjeldende angrefristlov.

Selgerens og tjenesteyterens plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse

Komiteen støtter at det stilles krav til de opplysninger som skal gis av selgeren eller tjenesteyteren før avtaleinngåelse, dvs. i annonser eller annen markedsføring eller ved nærmere kontakt, f.eks. når forbrukeren ringer og bestiller. Opplysningene som skal gis er bl.a.:

• opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper

• opplysninger om de økonomiske kostnadene

• opplysninger om angreretten

• opplysninger om alle vesentlige avtalevilkår

• selgerens navn, og eventuelt adresse

• hvor lenge tilbudet er gyldig, dersom det er begrenset

Bestemmelsen inneholder ikke en uttømmende liste over hvilke opplysninger som skal gis. Det kan være andre forhold som det vil være naturlig å opplyse om for spesielle produkter.

Komiteen er enig i at det er upraktisk å stille noe generelt krav om at informasjonen skal gis på norsk. Særlig i forhold til tilbydere på Internett kan dette være lite praktisk. Det foreslås imidlertid et krav om at der selgeren har markedsført seg på norsk, f.eks. på Internett, skal også den videre informasjon i forbindelse med inngåelse av en konkret avtale gis på norsk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til de kommentarer som har kommet fra Forbrukerombudet vedrørende opplysningsplikt før avtaleinngåelse. I forslaget til § 7 bokstav d skal forbruker ha informasjon om alle vesentlige avtalevilkår. For at muligheter for misforståelser og mistolkninger skal minimeres mener dette medlem at kunden skal ha krav på alle avtalevilkår.

Dette medlem fremmer forslag om § 7 bokstav d:

«§ 7 bokstav d i angrerettloven skal lyde:

Alle avtalevilkår, herunder om betaling, levering, eller annen oppfyllelse av avtalen samt om avtalens varighet når avtalen gjelder løpende ytelser.»

Skriftlige opplysninger

Komiteen støtter forslaget om at forbrukeren etter avtaleinngåelsen skal motta et angrerettskjema som redegjør for vilkår og fremgangsmåte for å benytte seg av angreretten. Komiteen mener dette skjemaet også skal kunne formidles elektronisk enten ved leveranse eller ordrebekreftelse. Skjemaet kan da også følge digitale varer og tjenester. Når elektroniske signaturer etter hvert blir tatt i bruk, vil angrerettskjemaet også kunne returneres elektronisk.

Angrerett

Komiteen er enig i at fristen angis i kalenderdager, og at fristen skal være 14 dager. Etter forslaget skal forbrukeren motta nærmere bestemte sentrale opplysninger ved skriftlig meddelelse eller på annet varig medium. I tillegg til opplysninger om angreretten skal det bl.a. gis opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper, andre sentrale avtalevilkår og opplysninger om garanti og ettersalgsservice. Formålet er å sikre at forbrukeren får den informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om dette er en avtale som en ønsker å fastholde. Komiteen har merket seg at angrefristen begynner å løpe når forbrukeren har mottatt opplysningene på foreskreven måte. Først når de er mottatt i form av et skriftlig dokument eller på annen varig måte, vil forbrukeren få anledning til å gå gjennom dem i ro og mak, og vurdere sin beslutning.

Enkelte spørsmål knyttet til gjennomføring av avtalen

Komiteen registrerer at loven gir forbrukerne en særlig rett til å gå fra avtalen, uten å angi grunn og uten at det er mangler ved varen eller tjenesten. Partenes rett til å gå fra avtalen på annet grunnlag, f.eks. fordi varen eller tjenesten er mangelfull eller fordi forbrukeren ikke betaler vederlaget innen avtalt tid, reguleres av andre lover og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Tilsyn og sanksjoner

Komiteen er enig i at forbrukerombudets tilsyn med markedsføring og avtalevilkår ivaretar behovet for tilsyn med at lovforslagets bestemmelser overholdes. Enkelte av bestemmelsene vil dessuten ha sivilrettslige virkninger, f.eks. ved at angrefristen forlenges dersom opplysningsplikten ikke er oppfylt.

Tvisteløsninger

Komiteen registrerer at, etter departementets vurdering, vil domstolene og FTU (Forbrukertvistutvalget) ventelig utfylle hverandre, her som på en del andre områder. Behandling av saker i FTU er uten kostnader for forbrukeren, og således et godt alternativ, særlig i saker som gjelder små beløp. Samtidig har FTU lang erfaring med gjeldende angrefristlov og typiske forbrukerkjøp som vil være til nytte også ved behandlingen av saker etter den nye loven. På den annen side vil det trolig i en del av de prinsipielle sakene være ønskelig, både sett fra forbrukersynspunkt og fra næringslivets side, å få brakt spørsmål om tolkning av loven videre inn for domstolene.