Etter straffeprosessloven § 171 kan en person
pågripes bl.a. når han med skjellig grunn mistenkes
for handlinger som kan medføre høyere straff enn
fengsel i 6 måneder og pågripelse antas påkrevd
for å hindre gjentagelse. § 184 gir bestemmelsen
tilsvarende anvendelse som hjemmel for varetektsfengsling. Det kreves
en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at det foreligger tilbakefallsfare;
tidligere domfellelser er i seg selv ikke nok.
Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede økt bruk
av varetekt overfor gjengangerforbrytere, og effektivisering av
prosessen med de som blir tatt på fersk gjerning, jf. Budsjett-innst.
S. nr. 4 (1998-1999). På bakgrunn av Stortingets vedtak
ba Justisdepartementet om riksadvokatens syn på om gjeldende
regler og praksis om varetektsfengsling ved gjentagelsesfare oppfattes
som problematisk.
Riksadvokaten uttalte at politi og påtalemyndighet i
forhold til en kjerne av meget aktive vinningskriminelle har sett
behov for økt bruk av varetekt. Det samme kan gjelde for
personer som repeterende begår mindre alvorlige voldshandlinger.
Riksadvokaten uttaler likevel at det ikke ser ut til å være
noe særlig behov for lovendringer.
Departementet uttalte i høringsnotatet at dersom § 171
skal utvides, må det skje ved at kravet til sannsynlighet
blir endret. Vilkåret «antas påkrevd» kunne for
eksempel erstattes med et krav om «nærliggende fare» for
nye straffbare handlinger.
Bare to høringsinstanser er positive til å endre straffeprosessloven § 171,
men begge instanser er noe forbeholdne. Flertallet av høringsinstansene
går imot å utvide adgangen til å varetektsfengsle.
Høringsinstansene mener gjennomgående at dagens
regelverk dekker de tilfeller hvor det er behov for varetektsfengsling
ved gjentagelsesfare.
Departementet er enig i at varetekt bør nyttes aktivt
i kampen mot den gjentatte vinningskriminaliteten. Varetektsfengsling
er imidlertid et inngripende tvangsmiddel, og anvendelsesområdet
bør derfor bare utvides hvis det er dokumentert et klart
behov for det. Verken riksadvokaten eller det store flertallet av
høringsinstanser mener at det er behov for å utvide
hjemmelen til å varetektsfengsle på grunn av fare
for gjentagelse. Departementet går på denne bakgrunnen
ikke inn for at § 171 endres.
Komiteen understreker at det fra justiskomiteens
side har vært gitt entydige signaler om ønske
om økt bruk av varetekt mot gjengangerkriminalitet. I tillegg
til Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-1999), viser komiteen til
at Stortinget også ved behandlingene av Dokument nr. 8:12
(1998-1999) og Dokument nr. 8:2 (1999-2000) har lagt vekt på økt
bruk av varetektsfengsling som et av tiltakene mot gjengangerkriminaliteten. Komiteen mener
fare for nye voldshandlinger er et klart kriterium for bruk av varetekt,
og at dette er et viktig virkemiddel for å stoppe voldsutøvere
i en tidlig fase.
Komiteen merker seg Riksadvokatens uttalelse om
at politi- og påtalemyndighet i forhold til en kjerne av
meget aktive vinningskriminelle, og likeledes overfor personer som
repeterende begår mindre alvorlige voldshandlinger, har
sett behov for økt bruk av varetekt.
På bakgrunn av denne uttalelse og komiteens tidligere
behandling av samme tema, ville det ikke være urimelig å utvide § 171
første ledd nr. 3, ved å endre vilkåret «antas
påkrevd» til «nærliggende fare» for
nye straffbare handlinger. Komiteen registrerer imidlertid
at verken Riksadvokaten eller det store flertall av høringsinstansene
mener det er nødvendig å utvide hjemmelen i § 171
for å benytte varetektsfengsling aktivt i forhold til de
mest aktive gjengangerne.
Komiteen tar Riksadvokatens anbefaling til etterretning,
men forutsetter at Riksadvokatens intensjon om økt bruk
av varetekt overfor de grupper han nevner blir fulgt opp innenfor
gjeldende regelverk.
Komiteen understreker at selv om det er full enighet
om økt bruk av varetekt overfor gjengangere, har det vært
et ønske om å redusere antall varetektsdøgn
ved raskere straffesaksbehandling og om at belastningen for varetektsinnsatte
med restriksjoner må begrenses så langt som mulig.
Når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medføre
straff av fengsel i 10 år eller mer, kan han iht. straffeprosessloven § 172
pågripes selv om de alminnelige vilkårene for
pågripelse i straffeprosessloven § 171,
for eksempel om gjentagelsesfare, ikke er oppfylt. Vilkåret
er at det foreligger tilståelse eller andre forhold som
i særlig grad styrker mistanken. § 184 gir § 172
tilsvarende anvendelse som hjemmel for varetektsfengsling. Slik
varetektsfengsling betegnes gjerne som rettshåndhevelsesarrest.
Formålet med bestemmelsen er å motvirke at folk
mister tilliten til rettssystemet fordi personer som begår
grove forbrytelser, går fri frem til domfellelsen. Bestemmelsen
er i den senere tiden mest brukt i grove narkotikasaker.
Internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner setter vilkår
for varetektsfengsling. Varetektsfengsling kan etter praksis i den
europeiske menneskerettsdomstolen ikke anvendes til avsoning før
endelig dom i saken (forskuttert straff). Det kreves at det kan
bevises at rettsfølelsen ville bli krenket dersom den mistenkte
ble løslatt; varetektsfengsling som skjer alene under henvisning
til forbrytelsens grovhet, vil være i strid med konvensjonen.
Europarådets ministerkomités resolusjon om varetektsfengsling
av 27. juni 1980 tillater varetektsfengsling uten at de
alminnelige fengslingsvilkår foreligger, bare i visse saker
av alvorlig karakter. Resolusjonen tilsier at man er forsiktig med å utvide
ordningen med rettshåndhevelsesarrest.
Et forslag om å endre straffeprosessloven § 172
i Dokument nr. 8:18 (1998-1999), gikk ut på at grensen for
bruk av rettshåndhevelsesarrest skulle reduseres til forbrytelser
med en strafferamme på minst 5 år. Forslaget ble
avvist av flertallet i Odelstinget. Også Justisdepartementet
gikk imot forslaget, men i sitt innlegg i Odelstinget uttalte den
daværende justisministeren bl.a. at det kan være
grunn til å vurdere en utvidet adgang til varetektsfengsling
for enkelte forbrytelser, typisk forbrytelser av voldelig karakter, som
har en lavere strafferamme enn fengsel i ti år.
I tråd med forslag fra Riksadvokaten ble det i høringsbrevet
foreslått at straffeloven § 228 annet
ledd annet straffealternativ, jf. § 232 eller § 229
annet straffealternativ jf. § 232, eller § 229
tredje straffealternativ eller forsøk på en slik
forbrytelse, skal omfattes av § 172. Dette omfatter
legemsfornærmelse med betydelig skade eller døden
til følge, legemsbeskadigelse med visse alvorlige skadefølger
og legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade som følge.
I de to førstnevnte tilfeller er det et vilkår
at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter for
at fengsling iht. § 172 kan skje.
Flere høringsinstanser er enig i forslaget. Fire høringsinstanser
går imot å utvide § 172, og
det uttales bl.a. at det ikke foreligger et reelt behov for en slik
utvidelse. Få høringsinstanser har innvendinger
mot departementets avgrensning av hvilke voldsforbrytelser som bør
omfattes av § 172.
Departementet viser til at de legemskrenkelsene det er aktuelt å inkludere
i § 172 har strafferammer på 8 og 9 år.
Både den objektive handlingen og gjerningspersonens skyld
er så alvorlig at det er forsvarlig å la de aktuelle
bestemmelsene omfattes av § 172. Lovutkastet er
etter høringen omformulert slik at forsøk bare
refererer seg til forbrytelser med en strafferamme på minst
10 år.
Komiteen viser til at da bruken av
rettshåndhevelsesarrest ble behandlet i Stortinget våren
1999 i tilknytning til Dokument nr. 8:18 (1998-1999) ble det ikke
flertall for et forslag om å utvide bruken av rettshåndhevelsesarrest
til forbrytelser med en strafferamme på 5 år eller
mer. Daværende justisminister lovte likevel i debatten å vurdere
en utvidelse av § 172 nærmere. Også Danmark
har en ordning for bruk av varetekt/rettshåndhevelsesarrest
ved kriminelle handlinger som ran og grov vold.
Komiteen viser til at strafferammen
for ran i straffeloven § 267 ved en lovendring i 1984 ble
redusert slik at disse lovbruddene etter dette falt utenfor fengslingsregelen
i straffeprosessloven § 172.
Komiteen er enig i at en skal vise forsiktighet med
rettshåndhevelsesordningen, og viser i den forbindelse
til Europarådets ministerkomités resolusjon om
varetektsfengsling av 27. juni 1980. Komiteen vil
også peke på at varetektsfengsling ifølge
praksis i den europeiske menneskerettsdomstolen ikke kan anvendes
til avsoning (forskuttert straff) før endelig dom i den
aktuelle saken foreligger.
På den annen side vil komiteen peke på at
formålet med § 172 er å motvirke
at folk mister tilliten til rettssystemet ved at personer som begår
alvorlige forbrytelser som drap, voldtekt, grovt ran og alvorlige narkotikaforbrytelser
går fri frem til domfellelsen. Komiteen vil
understreke at vilkåret for anvendelse av § 172
fremdeles må være at det foreligger tilståelse eller
andre forhold som i særlig grad styrker mistanken.
Komiteen har merket seg at Justisdepartementets
forslag i høringsbrevet angående utvidelse av § 172
samsvarer med Riksadvokatens anbefaling. Komiteen støtter
det foreliggende forslag ut i fra at både legemsfornærmelse
med betydelig skade eller døden til følge, legemsbeskadigelse
med visse alvorlige skadefølger og legemsbeskadigelse med
døden eller betydelig skade til følge er kategorier
forbrytelser hvor folks tillit fort kan komme på prøve
hvis sannsynlige gjerningsmenn går fri i påvente
av rettssak. Komiteen viser til at de legemskrenkelser
det her er snakk om har strafferammer på 8 og 9 år.
Etter komiteens syn er det da ikke betenkelig at
en endrer vilkåret i § 172 om at bestemmelsen
bare skal gjelde for forbrytelser med en strafferamme på minst 10 år.
Når det gjelder forsøk på forbrytelse
omfattet av § 172, er komiteen enig
med departementet om at da må fortsatt 10-årsgrensen
gjelde.
Komiteen er tilfreds med at varetekt etter endringsforslaget
kan brukes ved flere tilfeller av grove voldshandlinger der gjerningsmannen
er kjent. Komiteen mener denne ordningen skal brukes
til å holde voldsutøvere borte fra gaten i påvente
av rettssak eller soning, og understreker at dette er viktig for å bevare
den alminnelige respekt for rettsordenen.
Komiteen peker for øvrig på at
ran regelmessig vil bli bedømt som grove ran der rettshåndhevelseshensyn
gjør seg gjeldende, og dermed allerede være omfattet
av § 172.
Komiteen ser svært alvorlig på voldsutviklingen
både i tilknytning til mc-miljøer, kriminelle
organiserte gjenger og ekstreme nasjonalistiske miljøer. Terskelen
for utøvelse av ran og grov vold er senket og samfunnet
må reagere tydeligere og tidligere. Ikke minst av hensyn
til ofrene, av hensyn til den alminnelige rettsoppfatning og av
hensyn til forebygging av nye voldshandlinger, er det viktig å bruke
varetekt for slike handlinger. Det vil vise at slike grove handlinger blir
møtt med en umiddelbar reaksjon fra samfunnets side.
Straffeprosessloven § 187 første ledd
fastsetter at en siktet person som sitter i varetektsfengsel når
det avsies ubetinget dom på frihetsstraff, fortsatt kan
holdes fengslet i inntil fire uker.
Bestemmelsen kommer til anvendelse også når ankeinstansen
avsier ubetinget dom. Ankeinstansens avgjørelse skal imidlertid
ikke alltid treffes ved dom, i noen tilfeller avgjøres
anken ved kjennelse. Justisdepartementet har antatt at en kjennelse
som forkaster en anke kan likestilles med en dom i relasjon til § 187 første
ledd, men mener at dette bør gå uttrykkelig frem av
loven. Ingen av høringsinstansene går imot dette forslaget
som følges opp i proposisjonen.
En siktet person som frifinnes, skal straks løslates, jf. § 187
annet ledd. Det samme gjelder når han får betinget
dom, blir ilagt bot eller fengsel som er avsonet ved varetektsfengsel.
Etter at samfunnstjeneste ble innført som en selvstendig
straff, burde bestemmelsen også nevne samfunnstjeneste,
og dette foreslås nå tilføyd. Ingen av
høringsinstansene går imot forslaget på dette
punktet.
Blir det «på stedet avgitt erklæring
om anke», kan retten når særlige grunner
taler for det, beslutte å holde den siktede fengslet til
tross for at han er frifunnet eller idømt annen straff
enn fengselsstraff. Bestemmelsen forutsetter at det ankes i det
rettsmøtet hvor dommen avsies. Dette skaper problemer når
det ikke er den påtalemyndighet som har ankekompetanse, som
aktorerer saken. Det skjer ofte i praksis at den møtende
aktor ikke har ankekompetanse.
Departementet foreslo i høringsbrevet at en erklæring
fra møtende aktor om at det vil bli avgitt innstilling
om anke, bør være tilstrekkelig til at retten
skal kunne vurdere fengslingsspørsmålet. I de
tilfeller hvor det kan være aktuelt å begjære
fortsatt fengsling, bør partene varsles om rettsmøtet
for domsavsigelse. Bare Tønsberg byrett går imot
forslaget på dette punktet, og departementet viderefører
forslaget i proposisjonen, jf. lovutkastet § 187
annet ledd tredje punktum.
Komiteen er enig i at en kjennelse
som forkaster en anke må likestilles med en dom i relasjon
til § 187 første ledd, og at dette bør
gå klart fram av loven. Det vesentligste etter komiteens syn
er at en siktet person som er fengslet og som blir idømt
ubetinget frihetsstraff, ikke blir løslatt, uansett om
det skjer ved dom eller kjennelse.
Som en følge av at samfunnstjeneste er innført som
selvstendig straff, støtter komiteen den
foreslåtte tilføyelse i § 187
annet ledd annet punktum, slik at det går klart fram at
den fengslede også skal løslates hvis han blir
idømt samfunnstjeneste.
Komiteen har stor forståelse for den
vanskelige situasjon som kan oppstå når det er
aktuelt å påanke en frifinnelse og den påtalemyndighet
som har ankekompetanse ikke er til stede i retten. Komiteen vil
spesielt peke på de bemerkninger Riksadvokaten har gjort
om slike tilfeller. Komiteen ser det derfor som helt
nødvendig at en erklæring fra møtende
aktor om at det vil bli avgitt innstilling om anke, skal være tilstrekkelig
for at retten skal vurdere fengslingsspørsmålet. Komiteen støtter
forslaget til endring av § 187 annet ledd tredje
punktum.