I proposisjonen tar departementet opp til ny vurdering enkelte
problemstillinger knyttet til norske livsforsikringsselskapers tilbud
av kapitaliseringsprodukter. Dette gjøres på bakgrunn
av den betydelige endring som har skjedd i spare- og forsikringsmarkedet
de siste årene.
Et kapitaliseringsprodukt betegner i forsikringssammenheng spareprodukter
tilbudt av livsforsikringsselskaper, uten at det er risiko
knyttet til liv eller helse til produktet. Produktet skiller seg
således fra tradisjonelle livsforsikringsprodukter, hvor
den forsikrede har en betinget rett til utbetaling, og
hvor midler knyttet til forsikrede som ikke fyller betingelsene understøtter
utbetaling til de forsikringstakere som opplever forsikringstilfellet.
Livsforsikringsselskaper som har konsesjon i Norge kan etter gjeldende
regler tilby kapitaliseringsprodukter bare dersom produktet er tegnet
iht. lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold eller reglene om individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). På basis av det
første livsforsikringsdirektiv har det videre
vært ansett at det må være et forsikringselement
i form av en garantert rente på 3 pst. p.a. knyttet til
kapitaliseringsprodukter.
Gjennom EØS-avtalen er norske myndigheter forpliktet
til å kreve at livsforsikringsselskaper som søker
tillatelse til å drive virksomhet her i landet, begrenser
sin forretningsvirksomhet til visse definerte forretningsområder,
jf. det første livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv
79/267/EØF, endret ved Rådsdirektiv
92/96/EØF).
Departementet skrev i Ot.prp. nr. 64 (1996-1997) at kravene i
første livsforsikringsdirektiv så vel som kravene
i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 om at et forsikringsselskap
bare kan drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig
henger sammen med forsikringsvirksomhet, ikke var til hinder for
at forsikringsselskapene kunne tilby kapitaliseringsprodukter, men
da forutsatt at det var knyttet en avkastningsgaranti til produktet.
I forbindelse med innføringen av forskrift om individuelle
pensjonsavtaler i livsforsikring (IPA) i 1997 gikk Finansdepartementet
inn for at livsforsikringsselskaper skulle kunne tilby kapitaliseringsprodukter.
Adgangen ble innført, men begrenset til IPA. I forbindelse
med innføring av innskuddspensjonsloven, ble imidlertid
adgangen utvidet, jf. forskrift 18. september 1995 nr.
797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildelingen
(klasseforskriften) klasse VI Kapitaliseringsprodukter (slik den
lyder etter endring 22. desember 2000).
I høringsbrev 9. november 2000 bl.a. med forslag til
utvidelse av klasseforskriften til også å omfatte
avtaler inngått etter innskuddspensjonsloven, ga departementet
uttrykk for at det ville vurdere både en utvidelse av forsikringsklassen
om kapitaliseringsprodukter og de nærmere krav som blir
stilt til slike produkter. I proposisjonen gjengis synspunkter fra
høringsinstanser.
Kredittilsynet gikk i sitt høringssvar imot en utvidelse
av klassen kapitaliseringsprodukter til også å gjelde
andre produkter enn IPA og innskuddspensjon, ut fra behovet for
bransjeavgrensning. Tilsynet skriver om dette at så vel
virksomhetsbegrensningsreglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-1
og bestemmelsene om bankenes innskuddsmonopol, underbygger ønskeligheten
av å opprettholde et bransjeskille. Uten begrensninger
når det gjelder bindingen av midler, vil kapitalforvaltning
i form av bankinnskudd etter tilsynets vurdering framstå som
lite konkurransedyktig i forhold til forsikring, og det mente videre
at dette ville kunne skape alvorlige forstyrrelser i markedet. Norske
forsikringsselskapers konkurranseevne i forhold til utenlandske
er for tiden ikke noe avgjørende argument for å fravike
hovedsynspunktet om ønskeligheten av et bransjeskille etter
Kredittilsynets vurdering.
Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at livsforsikringsselskapenes
konkurransesituasjon i forhold til utenlandske selskaper for tiden
ikke klart tilsier et behov for å utvide klassen kapitaliseringsprodukter.
Etter departementets syn tilsier likevel utviklingstrekkene
i sparemarkedet, og hensynet til norske livsforsikringsselskapers
framtidige konkurransesituasjon, at livsforsikringsselskapenes adgang
til å tilby kapitaliseringsprodukter bør gjøres
generell.
I forhold til Kredittilsynets innvending om at en slik adgang,
dersom det ikke foreligger noen bindinger på midlene, kan
gjøre bankinnskudd lite konkurransedyktige og skape alvorlige
forstyrrelser i markedet, vil departementet understreke at kapitaliseringsprodukter
skal ytes med en garantert avkastning, og at denne avkastningen
må garanteres for en viss periode. For kundens del vil
likviditeten ved plasseringen da til en viss grad avhenge av avkastningsgarantiens
varighet, men særlig vil kundens eventuelle adgang til gjenkjøp,
samt betingelsene for dette, være av betydning. Departementet
vil vurdere behovet for å fastsette nærmere regler
om ovennevnte, og peker særlig på at det kan være
behov for å fastsette nærmere regler om vilkår
knyttet til gjenkjøp av livsforsikringskontrakter hvor
forsikringselementet er knyttet til en viss garantert avkastning.
Departementet finner det tvilsomt om produkter som ikke innebærer
at et livsforsikringsselskap overtar noen form for investeringsrisiko
vil tilfredsstille kravene til aktuarielle beregninger for kapitaliseringsprodukter
etter første livsforsikringsdirektiv, og at det er naturlig å tolke
dette kravet dithen at det må være en avkastningsgaranti
knyttet til forvaltningen av innskutte midler. Det er mye som tyder
på at et krav om en årlig avkastningsgaranti på 3
pst. p.a. avviker fra og kan innebære en strengere fortolkning
av kravene i første livsforsikringsdirektiv enn det som
er vanlig i mange andre EØS-land. I hovedsak deler departementet
i denne sammenheng den vurderingen som er gjort av professor Erling
Selvig (referert i avsnitt 4.2.1 i proposisjonen), både
i forhold til rentens størrelse og i forhold til om renten
skal være garantert på årlig basis. Dette
er imidlertid ikke i seg selv et avgjørende argument for å endre
den norske praksisen med å kreve minst 3 pst. p.a. avkastningsgaranti
på slike produkter.
Etter departementets vurdering kan det være argumenter
for at dagens krav til avkastningsgaranti isolert sett gir en viss
konkurranseulempe for enkelte selskaper med konsesjon i Norge. Dette
gjelder i all hovedsak livsforsikringsselskaper som tilbyr livsforsikring med
investeringsvalg. For andre livsforsikringsselskaper antar departementet
at praksisen med at avkastningsgarantien på et kapitaliseringsprodukt
ikke kan være lavere enn 3 pst. på årlig
basis, har liten konkurransemessig betydning.
Departementet viser til at de krav til kapitaliseringsprodukter
som er fastsatt i første livsforsikringsdirektiv ikke angir
noe presist nivå eller mål for de aktuarielle
beregningene som produktene skal være basert på.
Dette taler for at en er tilbakeholden med å nedfelle et
presist nivå også i det norske regelverket. Inntil
videre legger departementet til grunn at norske myndigheter ivaretar
sine forpliktelser etter første livsforsikringsdirektiv
dersom en krever at kapitaliseringsprodukter skal innebære
at forsikringsselskapet forplikter seg til minst å bevare
kapitalen, dvs. en 0-avkastning. Dette bør legges til grunn
ved fortolkningen av det krav som følger av klasseforskriften
klasse VI, og nedfelles i forskrifts form. Dette bør
legges til grunn enten kapitaliseringsproduktet er ytt med eller
uten investeringsvalg, selv om en slik endret fortolking av kravet
i klasseforskriften antakelig vil ha liten praktisk betydning i
sistnevnte tilfelle.
På generell basis er nivået på avkastningsgarantien
alene ikke egnet som en presis angivelse av innholdet i de aktuarielle
beregninger som ligger til grunn for produktet. Dette må anses å ha
betydning i forhold til en fortolkning av hvilke krav som følger
av første livsforsikringsdirektiv. Departementet legger
i denne sammenheng til grunn at dersom avkastningsgarantien innebærer
en garanti mot en konkret og nærmere angitt risiko, og
hvor denne risikoen er slik at en må anta at det normalt
må betales en risikopremie, vil produktet kunne tilfredsstille
kravene i første livsforsikringsdirektiv selv
om avkastningsgarantien er lavere enn null.
Departementet legger til grunn at det generelt stilles krav til
en 0-pst. avkastningsgaranti. Ved livsforsikring med investeringsvalg
kan det likevel etter en konkret vurdering åpnes for lavere
garanti enn 0 pst. Departementet begrunner dette med at forsikringsselskaper
som tilbyr livsforsikringer med investeringsvalg, vil kunne ha overtatt
betydelig investeringsrisiko også dersom avkastningsgarantien
er lavere enn null, avhengig av de vilkår som er knyttet
til de investeringsvalg som kan foretas.
Departementet vil understreke at vurderingene foran er knyttet
til hvilke krav som følger av de relevante delene av første
livsforsikringsdirektiv og klasseforskriften, og ikke en generell
vurdering av hvilke produkter livsforsikringsselskapene kan tilby
etter gjeldende virksomhetsregler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets vurdering
om at livsforsikringsselskapenes adgang til å tilby kapitaliseringsprodukter
bør gjøres generell. Flertallet er
enig med departementet i at en slik åpning ikke bare bør
gis for enkelte produkter innenfor skattereglene, men også for
produkter utenfor skattereglene. Dette vil bidra til økt
konkurranse i sparemarkedet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at
hvilke minstekrav som stilles til forsikringselement for
kapitaliseringsprodukter har sentral konkurransemessig betydning
både i det innenlandske sparemarkedet og i forhold til
utenlandske aktører. Dette flertallet slutter
seg til departementets vurderinger om hvilke minstekrav til forsikringselement
som bør stilles for kapitaliseringsprodukter, og ber om
at disse vurderingene nedfelles i regelverket så snart
som mulig. Ut fra behovet for konkurransedyktige vilkår
for livsforsikringsselskapene i sparemarkedet og behovet for best
mulig produkter tilpasset kundenes behov, bør det være
en liberal praksis knyttet til vurderinger av ulike produkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til departementets vurdering av hvilke minstekrav til forsikringselement
som bør stilles til kapitaliseringsprodukter.
Disse medlemmer viser til at en avkastningsgaranti
på tre prosent kan gi en viss konkurranseulempe for enkelte
selskaper med konsesjon i Norge, i all hovedsak livsforsikringsselskaper
som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg. For andre livsforsikringsselskaper,
hvor all innbetalt kapital forvaltes av selskapet i en fellesportefølje,
er det grunn til å anta at en slik avkastningsgaranti har
liten konkurransemessig betydning.
Disse medlemmer støtter departementets forslag
om at dersom det for produkter med investeringsvalg skal gjøres
avvik fra kravet om en avkastningsgaranti på null prosent,
må selskapet likevel gi en garanti mot en konkret og nærmere
angitt risiko, og denne risikoen må være slik
at det normalt må betales en risikopremie.
Disse medlemmer mener at Norges EØS-forpliktelser
ut fra departementets nåværende vurderinger ikke
gir grunnlag for en «liberal praksis knyttet til vurdering
av produkter med lavere avkastningsgaranti enn null fram mot pensjonsalder»,
slik flertallet går inn for.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Kredittilsynet har gått imot den foreslåtte
endring med bakgrunn i et ønske om å opprettholde
et bransjeskille mellom forsikringsvirksomhet og bankvirksomhet.
Dette begrunnes ut fra at dette kan skape forstyrrelser i markedet,
og bankinnskudd dermed kan fremstå mindre attraktivt, ved
at begrensingen ved bindingen av midler for forsikringsvirksomheten
fjernes. Dette medlem er enig i en slik betraktning
og vil på denne bakgrunn gå imot de foreslåtte
endringer.
Det har vært lagt til grunn at forsikringsselskapenes
forvaltning av pensjonskapital etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
vil være å anse som et kapitaliseringsprodukt
ytt av forsikringsselskapet.
I tilknytning til departementets høringsbrev 9. november
2000 tar Kredittilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon
etter departementets vurdering opp to forhold som hver for seg har
betydning for de vilkår som gjelder ved livsforsikringsselskapers forvaltning
av pensjonskapital i ordninger opprettet etter lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold. Det ene er om avkastningsgarantien i et kapitaliseringsprodukt
må være til stede til enhver tid, det annet er om
forvaltning av pensjonskapital under visse betingelser kan anses å være
virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet.
Begge problemstillingene reiser flere spørsmål,
både knyttet til forsikringsvirksomhetsloven og til EU-direktivene om
livsforsikring. Departementet legger inntil videre til grunn at
kapitalforvaltning over lengre tid uten at midlene er underlagt
en avkastningsgaranti, etter gjeldende regler verken kan anses som
et kapitaliseringsprodukt eller virksomhet som er naturlig knyttet
til slik forsikringsvirksomhet.
Etter departementets foreløpige vurdering reiser en
eventuell tolkning som skulle innebære at forvaltning av
pensjonskapital anses som virksomhet naturlig knyttet til forsikringsvirksomhet
en rekke problemstillinger, som det ville være nødvendig å løse. De
samme problemstillinger vil ikke oppstå dersom slik forvaltning
er å anse som forsikringsvirksomhet. Departementet viser
for øvrig også til at klasseforskriften klasse
V angir visse typer av kapitalforvaltning som livsforsikringsselskaper
kan foreta uten at det stilles krav om avkastningsgaranti.
Departementet vil ta initiativ for å undersøke
nærmere om forståelsen og praktiseringen av EU-regelverket
på dette området i utvalgte EU-land, herunder av
om første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 bokstav c,
er slik at klasse V i den norske klasseforskriften eventuelt kan
utvides til også å omfatte forvaltning av pensjonskapital
i innskuddsordninger etter lov om innskuddspensjon, uten at det
er knyttet avkastningsgaranti til pensjonskapitalen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets vurderinger
om at forvaltning av kapital knyttet til kollektive og individuelle
pensjonsordninger er en type virksomhet livsforsikringsselskapene
har tradisjon for, og at dette taler for at forholdene legges til rette
for at livsforsikringsselskapene fortsatt kan delta i slik virksomhet,
selv om virksomhetens karakter endres. Flertallet slutter
seg til departementets vurderinger på dette punktet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det bør
legges til rette for at livsforsikringsselskapene kan forvalte pensjonskapital
uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. Dette
flertallet har merket seg de faglige juridiske vurderingene
til Banklovkommisjonens leder professor Erling Selvig som er referert
i proposisjonen avsnitt 4.3.
Dette flertallet viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
avsnitt 6, der komiteens flertall gikk inn for at konkurransen innenfor
innskuddspensjonsmarkedet fra lovens ikrafttredelse bør
skje under mest mulig likeverdige konkurranseforhold mellom de ulike
institusjoner. I denne innstillingen gikk komiteens flertall videre
inn for Konkurranseflateutvalgets tilrådinger om at virksomhetsreglene
i livsforsikring bør utformes slik at livsforsikringsselskapene
blir konkurransedyktige i det framtidige sparemarkedet. Flertallet pekte
i innstillingen videre på at regler som har konkurransemessig
betydning for produkter regulert i lov om innskuddspensjon om nødvendig
bør skilles ut for rask behandling slik at vurderinger
og nødvendige endringer kan implementeres innen innskuddspensjonslovens
ikrafttredelse. Det vises i denne sammenheng til at et flertall
påpekte i avsnitt 13.1 at livsforsikringsselskapene
vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet
for innskuddspensjon i forhold til utenlandske foretak ut fra departementets
forslag i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold.
Dette flertallet registrerer samtidig at Kredittilsynet
i brev datert 14. desember 2000 til Finansdepartementet
påpeker at blant annet land som Storbritannia, Irland og
Luxembourg åpner for at livsforsikringsselskaper kan forvalte
pensjonsordninger uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti
til forvaltningen. Disse landenes tolkninger av EU-regelverket synes å være
godt tilpasset målet om likeverdige konkurransebetingelser
mellom ulike typer finansinstitusjoner, både innenlandske
og utenlandske. Dette flertallet registrerer imidlertid
at departementet ønsker å foreta ytterligere kartlegginger
om regelverket på dette punktet i utvalgte EU-land.
Dette flertallet vil påpeke at Hope-utvalget generelt
gikk inn for at norske finansinstitusjoner bør ha likeverdige
konkurranseforhold med utenlandske konkurrenter. Dette flertallet mener
i lys av dette at det er en sentral målsetting at norske
livsforsikringsselskaper ikke har dårligere muligheter
til å forvalte pensjonskapital for produkter uten rentegaranti
regulert i innskuddspensjonsloven enn konkurrenter som opererer
fra ett av de ovenfornevnte EU-land. Ut fra hensyn til mest mulig
likeverdige konkurranseforhold mellom utenlandske og innenlandske
aktører for produkter regulert i innskuddspensjonsloven, ber dette
flertallet om at det varslede faglig juridiske utredningsarbeidet
og arbeidet med den videre internasjonale kartlegging gis høyeste
prioritet. Dette flertallet viser i denne forbindelse
til at innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar
2001.
Dette flertallet ber om at departementet foretar
de nødvendige avklaringer som sikrer målsettingen
om at livsforsikringsselskapene kan forvalte innskuddspensjonsprodukter
uten rentegaranti på konkurransedyktige vilkår
i forhold til konkurrenter som opererer i innskuddspensjonsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke at departementet inntil videre legger til grunn
at kapitalforvaltning over lengre tid uten at midlene er underlagt
en avkastningsgaranti, etter gjeldende regler verken kan anses som
et kapitaliseringsprodukt eller virksomhet som er naturlig knyttet til
slik forsikringsvirksomhet.
Disse medlemmer vil peke på at når
det gjelder å tillate forsikringsselskapene å tilby
forvaltning av pensjonskapitalen uten krav om forsikringselement,
er dette i en gråsone i forhold til EUs livsforsikringsdirektiv.
I vedlegg til brev av 11. desember 2000 til Finansdepartementet
skriver Kredittilsynet:
«Dersom en skal begrense forsikringsselskapenes tilbud
til ordninger som helt klart er i samsvar med direktivets bestemmelser,
må disse enten omfatte et forsikringselement i form av
en dødlighetsarv, eller være utformet som et kapitaliseringsprodukt
med garantert rente.»
Disse medlemmer vil understreke at det vil være
uheldig å forhaste seg med å fastsette nye regler for
forsikringsselskapenes forvaltning av pensjonskapital i innskuddsordninger,
for så å måtte slå retrett senere.
Disse medlemmer viser videre til at Kredittilsynets
vurdering av livsforsikringsselskapenes konkurransemessige situasjon
i forhold til utenlandske selskaper for tiden ikke klart tilsier
et behov for å utvide klassen kapitaliseringsprodukter. Disse
medlemmer viser til at departementet har gått lengre
enn det Kredittilsynet har tatt til orde for av hensyn til livsforsikringsselskapenes
framtidige konkurransesituasjon. Etter disse medlemmers vurdering
tyder dette ikke på noen presserende konkurransemessige problemer
for livsforsikringsselskapene, og disse medlemmer mener
derfor at det er tid til en solid og troverdig gjennomgang av spørsmålet
om livsforsikringsselskapene skal kunne forvalte pensjonskapitalen
uten krav om avkastningsgaranti. Disse medlemmer mener
derfor at det rekker med en endelig avklaring i forbindelse med
den årlige Kredittmeldingen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. O. nr. 2 (2000-2001) der et mindretall fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har redegjort for sitt syn på de
foreslåtte endringer, og vil på denne bakgrunn
gå imot de foreslåtte endringene.