Folketrygden gir visse særfordeler utover det ordinære
stønadstilbud ved yrkesskader. For å få slike særytelser
må skaden/sykdommen være godkjent som en
yrkesskade.
Rikstrygdeverket er tillagt kompetansen til å treffe
vedtak etter folketrygdloven, men har adgang til å delegere
slik kompetanse til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene
og trygdekontorene. Rikstrygdeverket har med virkning fra 1. januar
2001 foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet i
enkeltsaker til ytre etat.
Departementet ser at delegasjon av vedtaksmyndighet i yrkesskadesaker
kan reise enkelte problemstillinger i forhold til rekkevidden av
det underordnede organs vedtak. I enkelte tilfelle kan et trygdekontors
godkjenning av en yrkesskade få virkning også i forhold
til stønadstyper der trygdekontoret ikke er delegert avgjørelsesmyndighet.
Departementet foreslår en presisering av at et trygdekontors
godkjenning som yrkesskade bare gjelder i forhold til de særytelser
kontoret har kompetanse til å innvilge. Departementet legger
til grunn at medlemmet blir gjort oppmerksom på slike begrensninger i
vedtaket. Det legges til grunn at trygdekontorets godkjenning som
yrkesskade også skal gjelde i forhold til folketrygdloven
kap. 11 selv om trygdekontoret ikke har full kompetanse til å innvilge
ytelser etter dette kapitlet.
Departementet antar at man ved å begrense rekkevidden
av godkjenningen i saker som er delegert til trygdekontoret, i større
utstrekning kan benytte seg av en noe enklere saksbehandlingsprosess
i kurante saker.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser
av betydning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til interpellasjon
fra Harald T. Nesvik som ble behandlet i Stortinget 2. mai 2001,
og der justisministeren uttalte at Regjeringen vil nedsette et offentlig
utvalg som skal se nærmere på regler og saksbehandling
ved yrkesskader. Det sentrale mål ved et slikt utredningsarbeid
vil være å vurdere forenklinger og mer ressurseffektiv
saksbehandling samtidig som hensynet til den skadelidte må ivaretas. Flertallet har
merket seg at utvalget også blir bedt om å vurdere ulike
organisasjonsmodeller, for eksempel om det bør opprettes
et oppgjørskontor eller et klageorgan eller en nemnd til å vurdere
yrkesskader. Dette skal sees i sammenheng med spørsmålet
om å avvikle det tosporede system.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, vil avvente utredningsarbeidet og støtter
proposisjonens forslag til § 13-2 nytt tredje
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 222 (1999-2000) til kapitlet om yrkesskadeforsikring,
s. 60, der disse medlemmer bl.a. uttaler følgende:
«Disse medlemmer vil også stille spørsmålet
om ikke forsikringsselskapenes plikt til å utbetale yrkesskadeerstatning
burde utløses av Rikstrygdeverkets vedtak om yrkesskade.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er uheldig at flere instanser skal måtte ta stilling
til spørsmålet om yrkesskade er inntruffet. Dette fører
til at arbeidstakeren i svært mange tilfeller må føre
en kamp med flere nivåer gjennom svært lang tid for å oppnå sine
rettigheter fra alle de ledd som skal gi ytelser i forhold til yrkesskade. Disse
medlemmer mener at ett ledd i trygdeverket bør
ha ansvar for å godkjenne yrkesskade, og at når
skaden er godkjent, må alle ledd akseptere vedtaket. En
slik praksis vil etter disse medlemmers mening forenkle
situasjonen betydelig for den enkelte skadde arbeidstaker, både
de som får skaden godkjent som yrkesskade, og de som ikke
oppnår godkjennelse, og spare vedkommende for ytterligere
påkjenninger. Slik disse medlemmer ser det,
vil en slik praksis også forenkle og rasjonalisere saksbehandlingen
både i trygdeverket og i forsikringsselskapene.
Disse medlemmer viser til departementets uttalelser
i Ot.prp. nr. 64 (2000-2001) der det sies følgende:
«I forhold til delegert avgjørelsesmyndighet
er vurderingen av dette spørsmålet normalt uproblematisk,
fordi godkjenningen bare utløser ytelser som trygdekontoret
er delegert kompetanse til å tildele.»
Og videre:
«Problemstillingen kan oppstå i tilfeller
der en godkjenning som yrkesskade får virkning i forhold
til de stønadstyper hvor trygdekontoret ikke er delegert myndighet.
Trygdekontorets godkjenning som yrkesskade kan da gi føringer
utover de stønadsområder som delegasjonen omfatter,
og vil i så måte kunne stå i motsetningsforhold
til intensjonen bak delegering av avgjørelsesmyndighet.»
Innholdet i disse utsagnene indikerer etter disse medlemmers mening
at det anses uproblematisk om yrkesskade oftere aksepteres når
det kun gjelder utgifter på laveste nivå i trygdekjeden,
men at det - dersom det skal vurderes om yrkesskaden kvalifiserer til
høyere ytelser - må tas andre hensyn. Dette er
etter disse medlemmers mening ikke akseptabel praksis.
Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget
til endringer i folketrygdlovens § 13-2 nå og
fremme forslag om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med
forslag om endringer som fører til at vedtak om yrkesskade
fattes i ett kompetent organ, og at vedtaket er forpliktende for
alle som har forpliktelser i forhold til yrkesskadde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget
forslag om endringer i lov om folketrygd som fører til
at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ og blir gyldig
for andre ytelsesgivere.»