Lov om foretakspensjon 24. mars 2000 nr. 16 og lov om
innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) 24. november
2000 nr. 81 trådte i kraft 1. januar 2001.
Regjeringen sanksjonerte 21. desember 2000 en endringslov
med supplerende bestemmelser om engangsbetalt alderspensjon, inntatt
i lov om foretakspensjon, som også trådte i kraft
1. januar 2001.
Ved Stortingets behandling av innskuddspensjonsloven, jf. Innst.
O. nr. 2 (2000-2001), ble Regjeringen på enkelte områder
bedt om å utarbeide nye forslag, eller foreta ytterligere
vurderinger.
Finansdepartementet fremmer i odelstingsproposisjonen forslag
om enkelte endringer i innskuddspensjonsloven, i lov om foretakspensjon,
i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) og i enkelte andre lover. Forslaget til endringer
er samlet i ett lovforslag. De foreslåtte lovendringer
er i hovedsak en oppfølging av Stortingets anmodninger og
omhandler særlig utformingen av årlige innskudd
i en innskuddspensjonsordning, adgang til å ha såkalte parallelle
ordninger og adgang til å lukke ytelsesbasert foretakspensjonsordning
ved overgang til innskuddsordning eller engangsbetalt alderspensjon.
Det er videre foreslått begrensninger i maksimumsgrensene
for premie- og innskuddsfond, jf. Stortingets behandling av Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Vedrørende Stortingets henstilling om at det fremmes «forslag
som åpner for kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt
foretakspensjon, samt med kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon» vises
det til forslag til lovbestemmelser framlagt 2. mars 2001,
jf. Ot.prp. nr. 42 (2000-2001).
I kapittel 1 i proposisjonen er det gitt en oversikt over departementets
drøftelser og forslag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig
Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende,
Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv
Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet,
Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heidi K. Larsen,
fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Karl N. Meløysund, viser
til sine merknader under de enkelte avsnitt og til brev fra Finansdepartementet
16. mai 2001, inntatt som vedlegg til innstillingen.
Bestemmelsene om innskuddsplanen i innskuddspensjonsloven svarer
til det forslag til regler som Regjeringen fremmet i Ot.prp. nr.
71 (1999-2000)
I tilknytning til behandlingen av forslaget i Stortinget, jf.
Innst. O. nr. 2 (2000-2001), ble følgende vedtak fattet,
vedtak 3. november 2000 nr. 44 (2000-2001):
«Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer
i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen
i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov
om foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en
hensiktsmessig måte.»
Departementet legger til grunn at Stortingets vedtak må ses
i sammenheng med finanskomiteens flertalls uttalelser på side
29 i Innst. O. nr. 2 (2000-2001):
«...mener at innskuddene bør kunne tilpasses
foretakenes økonomi og inngå på en hensiktsmessig
måte i de årlige forhandlinger mellom partene
i arbeidslivet. Det bør være fleksible muligheter
til å variere innskuddene fra år til år
ut fra foretakenes økonomi. Det bør være åpning
for at innskuddssatser kan endres fra et år til et annet
som ledd i årlige forhandlinger om lønn mv. uten
betydelige administrative kostnader.»
Stortingsflertallet har i merknadene i Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
gitt uttrykk for at hensynet bak nevnte vedtak skal være å sikre
fleksibilitet fra år til år når det gjelder
foretakets innskudd. Det angis ikke hvilke deler av innskuddspensjonsloven § 5-1
flertallet anser å være i strid med dette hensyn,
eller på hvilken måte § 5-1
må endres for at hensynet skal ivaretas på en
bedre måte. Departementet har derfor vurdert flere sider av § 5-1.
Første ledd i § 5-1 er av informativ
art, og slår fast at innskuddsplanen skal fastsettes i
tråd med bestemmelsene i loven. Videre sier § 5-1
annet ledd at innskuddene skal være i henhold til den fastsatte
innskuddsplanen. Foretakene ville ha større fleksibilitet til å tilpasse
innskuddene hvert år hvis de ikke trengte å fylle
dette kravet. Dersom innskuddene ikke skulle følge innskuddsplanen,
ville innskuddsplanen etter departementets vurdering få redusert
informasjonsverdi. Departementet mener derfor at de innskudd foretaket
foretar, normalt bør framgå av innskuddsplanen,
og at innskuddsplanen fortsatt skal være en del av ordningens
regelverk.
§ 5-1 tredje ledd er for så vidt også av
informativ art, ettersom det allerede følger av § 2-5
første ledd at innskuddsplanen er en del av ordningens
regelverk og at endringer i innskuddsplanen følger de samme
prosedyrer som ved endringer i regelverket for øvrig. § 5-1
tredje ledd innebærer at endringer i innskuddsplanen skal
behandles av styringsgruppen før den vedtas, og at arbeidstakerne
skal gis skriftlig opplysning om endringer av betydning i innskuddsplanen,
jf. hhv. § 2-6 annet ledd og § 2-7
annet ledd. På bakgrunn av Stortingets vedtak 3. november
2000 nr. 44 (2000-2001) har departementet vurdert om innskuddsplanen
bør kunne endres uten forutgående behandling i
styringsgruppen eller uten at det gis skriftlig informasjon til arbeidstakerne.
Departementet vil peke på at forhold utenfor lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold, herunder privatrettslige avtaler, i praksis vil
kunne ha større betydning for foretakenes muligheter for å endre
innskuddene fra år til år enn de prosedyrekrav
som er nedfelt i loven. Departementet anser det som uaktuelt å fastsette
regler som er til hinder for at foretakene eventuelt inngår
slike avtaler.
I ordninger opprettet etter innskuddspensjonsloven vil medlemmenes
rett til innskudd, altså det som følger av innskuddsplanen,
være helt sentralt for medlemmene. I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000)
s. 48 uttalte departementet at det ikke kunne se at det
i høringsrunden hadde framkommet tungtveiende innvendinger
mot forslaget om at regelverket skal være skriftlig, eller
til kravene om hva regelverket skal inneholde. Det ble i denne sammenheng
blant annet vist til at medlemmene vil ha behov for informasjon
om hvilke innskudd som foretas. Departementet mener at disse hensyn fortsatt
taler for at arbeidstakerne skal informeres ved endringer av innskuddsplanen,
forutsatt at dette er endringer av betydning.
Departementet legger til grunn at det er vanlig at arbeidstakere
gis skriftlig informasjon fra foretaket ved endringer av de rettigheter
som følger av ansettelsesforholdet, og at et krav om skriftlig
informasjon ved endringer i innskuddsplanen neppe kan anses som særlig
tyngende for foretaket. Departementet foreslår derfor ikke å fravike
kravet om at foretaket skal informere arbeidstakerne skriftlig ved
endringer av betydning i innskuddsplanen. Departementet anser det
videre som en fordel om slike endringer behandles i styringsgruppen
før de vedtas. Departementet har derfor valgt ikke å foreslå at
endringer i innskuddsplanen skal kunne foretas etter lempeligere
bestemmelser enn ved øvrige endringer i regelverket.
Endringer i regelverket, herunder innskuddsplanen, vil ha vedvarende
betydning for arbeidstakerne. Etter departementets vurdering er
det derfor viktig at «normalnivået» på innskuddene
er fastsatt her. For likevel å sikre foretakene fleksibilitet
rundt dette «normalnivået» foreslår
departementet inntatt en ny regel i § 5-1 annet
ledd om at foretakene, etter prosedyrer fastsatt i innskuddsplanen,
og med virkning for ett bestemt år, skal kunne bestemme
at innskuddene skal være inntil 25 pst. høyere
eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen. Slikt vedtak
skal i tilfelle gjelde likt for alle arbeidstakerne. Et vedtak kan
for eksempel ha bakgrunn i forhandlinger med de ansatte eller være
begrunnet i foretakets økonomi, som nevnt i finanskomiteens
innstilling. Departementet har ikke sett det som ønskelig
eller praktisk mulig å begrense eller kontrollere at slike
endringer springer ut fra forhold som nevnt i innstillingen. Det
er derfor ikke lagt opp til at vedtak om å fravike innskuddene
som er fastsatt i innskuddsplanen kun kan fattes på bakgrunn av
nevnte forhold.
Etter lov om foretakspensjon § 5-2 fjerde ledd skal
innskuddspremieplanen i ordninger med engangsbetalt alderspensjon
utformes i samsvar med reglene gitt i eller i medhold
av innskuddspensjonsloven kapittel 5. Den foreslåtte endringen
i innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd vil
derfor få tilsvarende anvendelse for innskuddspremieplanen
i ordninger med engangsbetalt foretakspensjon.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til innskuddspensjonsloven § 5 1
annet ledd nytt annet punktum.
Lovgivningen om ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger
er utformet dels med utgangspunkt i likebehandling og dels et forbud
mot urimelig forskjellsbehandling sett i forhold til lønnsnivå. For
begge typer av ordninger er hovedregelen at alle ansatte i et foretak
skal være medlemmer, men for øvrig gjennomføres
likebehandling og forholdsmessighet under hensyntagen til særtrekkene
i den type ordning det er tale om.
I ytelsesbaserte ordninger fastlegges ytelsene, og likebehandling
og forholdsmessighet tar derfor utgangspunkt i medlemmenes opptjening
av rett til ytelser.
I innskuddsordninger er årlig innskudd det sentrale,
og likebehandling og forholdsmessighet er definert i forhold til årlige
innskudd.
Vurderer en forholdsmessighet og likebehandling i innskuddsordninger
ut fra begreper som fulle ytelser og tjenestetid, som i ytelsesbaserte
ordninger er helt sentrale begreper, vil dette innebære
at en overser vesentlige forhold ved innskuddsordningenes virkemåte.
Forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven kan derfor
ikke uten videre gjøres gjeldende overfor ytelser som er
tjent opp i henhold til reglene i lov om foretakspensjon og vice
versa.
Blant annet med henvisning til vanskelighetene med å sikre
at prinsippene om likebehandling og forholdsmessighet oppfylles,
gikk departementet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) inn for at foretak
ikke skulle kunne opprette ordninger med alderspensjon etter lov
om foretakspensjon og samtidig ha tilsvarende pensjonsordning også etter
innskuddspensjonsloven. Ved behandlingen av forslaget uttalte imidlertid
et flertall av finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) på s.
12:
«Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer
som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger
med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og
krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.»
På bakgrunn av uttalelsen fra flertallet i finanskomiteen
ba Finansdepartementet i brev 12. januar 2001 om Kredittilsynets
vurdering av om det er mulig å finne fram til kriterier
som gir grunnlag for å vurdere om foretak som oppretter
flere pensjonsordninger (parallelle eller kombinerte ordninger)
i hovedsak oppfyller kravet til forholdsmessighet og likebehandling.
I sitt svarbrev 5. mars 2001 skriver Kredittilsynet at
de legger til grunn at det ved en sammenligning av ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte pensjonsordninger vil være naturlig å ta
utgangspunkt i de samlede pensjonsytelser fra de to pensjonsordningene,
dvs. inklusive uføre- og etterlattepensjoner, ved en vurdering
av forholdsmessighetsprinsippet. Tilsynet skriver videre at dette
medfører at det oppstår mange og til dels kompliserte
problemstillinger ettersom det i innskuddsordninger er bestemmelser
om at pensjonskapitalen ved dødsfall før pensjonsalderen
skal gå til de etterlatte.
Kredittilsynet antar etter dette at det vil være mest hensiktsmessig
i første omgang å begrense vurderingene til alderspensjonsdelen
av ordningene. Kredittilsynet skriver om dette:
«Kredittilsynet har gjort en rekke beregninger over
hvilke pensjonsytelser som kan forventes i en innskuddspensjonsordning
under ulike antagelser om alder, lønn og lønnsutvikling,
innskuddsnivå og avkastning. Det viser seg at pensjonenes
størrelse i stor grad vil avhenge av de forutsetninger
som gjøres, særlig når det gjelder inntredelsesalder
og årlig avkastning. Det synes for alle praktiske formål å være
en umulig oppgave å tenke seg oppstilt krav som i all hovedsak
sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og generell
likebehandling vil kunne la seg gjennomføre.»
Kredittilsynets syn er gjengitt nærmere i avsnitt 3.2
i proposisjonen.
Både i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven
er det visse krav til det innbyrdes forholdet mellom opptjening
av pensjonsrettigheter for ulike medlemmer, jf. avsnitt 3.1 i proposisjonen.
Hensikten med dette er å sikre at opptjeningen til medlemmer med
relativt sett lavere lønn står i et rimelig forhold
til opptjeningen til medlemmer med høyere lønn.
I avsnitt 3.3 i proposisjonen redegjør departementet
for utformingen av forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven
og i lov om foretakspensjon.
Under denne overskriften i avsnitt 3.3 i proposisjonen forklares
uttrykkene «sammensatt ordning», «parallell
ordning» og «kombinert ordning».
Det er særdeles vanskelig å vurdere forholdsmessighet
og likebehandling dersom en ikke har et rimelig godt grunnlag for å sammenholde
den pensjonsopptjening de ulike medlemmer oppnår.
Etter departementets vurdering vil det i praksis ikke være
mulig å finne fram til praktiske løsninger for
sammenligning av pensjon i for eksempel ytelses- og innskuddsordninger
og som er rimelig robuste. Uten et slikt grunnlag vil det etter
departementets vurdering heller ikke være mulig å sikre
forholdsmessighet og likebehandling tilnærmelsesvis slik
disse begrepene er benyttet i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven
Departementet antar at det ved en vurdering av forholdsmessighet
i kombinerte pensjonsordninger kan være særlig
aktuelt å vurdere ordninger som er satt sammen av én
ordning som gir ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon
og én ordning som gir innskuddsbasert alderspensjon etter
innskuddspensjonsloven.
I avsnitt 3.3 i proposisjonen vurderer departementet dette nærmere.
Mens forholdsmessighet viser til den relative pensjonsopptjening
mellom arbeidstakere som er ulike i visse henseender, benyttes begrepet
likebehandling i proposisjonen for å karakterisere pensjonsopptjeningen
til ensartede medlemmer, men som er med i ulike pensjonsordninger.
Til tross for de store problemene som er knyttet til å etablere
et egnet sammenligningsgrunnlag for opptjent pensjon i ulike ordninger,
har departementet i avsnitt 3.3 i proposisjonen vurdert om en likevel
kan identifisere visse parallelle ordninger som tilfredsstiller
et krav om at hver arbeidstaker skal tjene opp til en alderspensjon
som er om lag den samme, uavhengig av hvilken av dem arbeidstakeren
har vært medlem i.
Parallelle ordninger basert på så ulike opptjeningsprinsipper
som i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon kan ikke
føre til en beregningsmessig likebehandling både
blant eldre og yngre arbeidstakere, arbeidstakere med kort og lang
arbeidstid i foretaket med videre. På bakgrunn av slike
problemer har departementet ikke funnet grunnlag for å forsøke å finne
fram til eventuelle kriterier for forholdsmessighet i parallelle
ordninger. Som en konsekvens av problemene med å sikre
likebehandling, mener departementet videre at foretaket som hovedregel
ikke bør gis adgang til å velge hvilken av ordningene
hvert medlen skal inngå i, jf. kapittel 4 i proposisjonen.
Departementet har ikke funnet et godt grunnlag for å sammenligne
pensjon opptjent i ulike ordninger, i den hensikt å etablere
et mål på pensjonsopptjeningen i parallelle eller
kombinerte ordninger. Dette gjelder generelt. Heller ikke i de spesielle
og relativt enkle tilfeller departementet har sett på,
har departementet funnet et godt mål på samlet
pensjonsopptjening. Det gjelder uavhengig av om en ser bort fra
den usikkerhet som skyldes at endelig pensjon i en innskuddsordning avhenger
av avkastningen på pensjonskapitalen.
Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at det i praksis
ikke vil være mulig å fastsette krav som i all
hovedsak sørger for at forholdsmessighetsprinsippet og
likebehandling lar seg gjennomføre i sammensatte pensjonsordninger.
Komiteen tar dette til etterretning.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
(innskuddspensjonsloven) kapittel 3.7 uttrykte Finansdepartementet
at ulike pensjonsordninger for ulike deler av arbeidsstokken ville
innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet.
Departementet var videre opptatt av at man burde unngå å åpne
for pensjonsordninger som forskjellsbehandler arbeidstakere i et
foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. I finanskomiteens
innstilling om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. Innst.
O. nr. 2 (2000-2001) s. 12, gikk imidlertid et flertall av finanskomiteens
medlemmer inn for å gi adgang til parallelle ordninger:
Flertallet fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift.»
På bakgrunn av finanskomiteens uttalelser, skrev departementet
i høringsnotat av 27. oktober 2000 om forskrift
til innskuddspensjonsloven at det ville ta noe tid å foreta
en fullstendig gjennomgang av spørsmål knyttet
til parallelle ordninger. Departementet ønsket derfor høringsinstansenes
vurdering av om det burde åpnes for parallelle ordninger,
ved at det i første omgang ble tatt inn en bestemmelse
i forskrift til innskuddspensjonsloven, med hjemmel i denne loven § 4-2
første ledd.
Tilsvarende forskriftsbestemmelse (som åpnet for parallelle
ordninger) kunne fastsettes med hjemmel i lov om foretakspensjon § 3-3
første ledd, etter at bestemmelsene ble endret, se Ot.prp.
nr. 20 (2000-2001) kapittel 7.4 og Innst. O. nr. 39 (2000-2001)
kapittel 5.3.
Midlertidig løsning ble fastsatt i forskrift av 22. desember
2000 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og forskrift av
22. desember 2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon.
Etter departementets vurdering er problemstillingene knyttet
til parallelle ordninger så sentrale at bestemmelser som
gir adgang til slike ordninger bør fastsettes i lov. Departementet
foreslår derfor at bestemmelser om dette tas inn i innskuddspensjonsloven og
lov om foretakspensjon. Disse bestemmelsene vil komme til erstatning
for den midlertidige, forskriftsfastsatte løsningen.
I henhold til departementets begrepsbruk dekker parallelle ordninger
det tilfellet der et foretak ønsker å ha to ulike
ordninger for alderspensjon for sine ansatte. Overgang til annen
ordning i forbindelse med utfasing av eksisterende ytelsesbasert
pensjonsordning dekkes av reglene om omdanning og lukking. Departementet
har lagt opp til at et foretak kan ha enten
en innskuddsordning og en ytelsesbasert
foretakspensjonsordning, eller
en innskuddsordning og en engangsbetalt ordning, eller
en engangsbetalt ordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning.
Departementet mener at ved å åpne for at foretak kan
ha enda flere parallelle ordninger, ville problemstillinger knyttet
til forholdsmessighet og likebehandling mellom ansatte bli ytterligere
komplisert.
I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) ble det gitt en henstilling til
Regjeringen om å vurdere å utarbeide retningslinjer
som «muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger
med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger». Formålet
var at «forholdsmessighet og krav til likebehandling av
ansatte i hovedsak blir oppfylt», se nærmere i
kapittel 3 i proposisjonen.
I lys av diskusjon i kapittel 3 i proposisjonen synes det vanskelig
i praksis å etablere generelle, sikre og enkle rutiner
for sammenligning av parallelle pensjonsordninger. Departementet
mener samtidig at det er hensiktsmessig å fastsette visse
kriterier som parallelle ordninger må oppfylle. Det er
foreslått bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 2-10
annet ledd og i lov om foretakspensjon § 2-9 annet
ledd som uttrykker at ordningenes kvalitet skal stå i rimelig
forhold til hverandre. Enkelte av disse bestemmelser vil imidlertid
være vanskelig å operasjonalisere og kontrollere, og
vil i betydelig grad ha karakter av formålsbestemmelser.
I denne sammenheng vises det til foreslått lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold § 2-10 annet ledd bokstav c,
der det heter at regelverket for de to ordningene skal utformes
slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold
til hverandre, jf. også foreslått lov om foretakspensjon § 2-9
annet ledd bokstav c. Formålet med slike bestemmelser er å unngå at
det med hensikt opprettes parallelle ordninger der medlemskap i
en av ordningene er vesentlig bedre enn medlemskap i den andre.
Departementet vil vurdere om det i denne sammenheng er hensiktsmessig å fastsette
nærmere retningslinjer i forskrift. Et alternativ kunne
være å basere seg på sjablonmessige forhåndsbetraktninger,
og eksempelvis angi intervaller for innskudd i innskuddsordning
som under visse forutsetninger vil kunne gi tilnærmet de
samme forventede ytelser som angitte intervaller i ytelsesbaserte
ordninger. Hensiktsmessigheten må blant annet vurderes
ut fra at slike sjablonmessige retningslinjer i verste fall kan
være villedende, og at de uansett ikke ivaretar på en
tilfredsstillende måte de forhold Stortinget har pekt på knyttet
til forholdsmessighet og likebehandling, jf. omtale i kapittel 3
i proposisjonen.
I lys av prinsippet om forholdsmessighet og likebehandling har
departementet videre funnet det rimelig å foreslå at
det legges til grunn at parallelle pensjonsordninger opererer med
samme aldersgrenser og at de tilknyttes likeverdige tilleggsytelser,
som uføre- og etterlattepensjoner samt premie- eller innskuddsfritak.
Departementet ser at det kan være vanskelig å foreta
en fullstendig sammenligning, blant annet fordi innskuddspensjonsloven
har bestemmelser i § 7-4 om at pensjonskapital
i spareavtale ved død benyttes til barnepensjon, eventuelt
også til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert
partner. Det antas at en praktikabel løsning ved sammenligning
vil være å se bort fra dette elementet. Departementet
vil peke på at foretaket til en viss grad kan motvirke
faren for seleksjon ved å velge løsninger for
tilleggsdekninger i samme selskap slik det er skissert i høringsuttalelser
fra Kredittilsynet og Aktuarforeningen.
Videre foreslår departementet at de ansatte skal ha mulighet
til å velge pensjonsordning når foretaket oppretter
parallelle ordninger, eller når arbeidstaker blir ansatt
i foretak som har parallelle ordninger, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-11
og forslag til lov om foretakspensjon § 2-10.
Departementet tar til etterretning at Kredittilsynet i brev av 5. mars
2001 påpeker at arbeidstaker som av helsemessige grunner antar
at de vil få en lavere levealder enn gjennomsnittet vil
kunne foretrekke en innskuddsordning. En slik seleksjon vil ifølge
Kredittilsynet isolert sett bidra til økt risiko i ytelsesordninger
som inngår som del av parallelle ordninger, og at premien
i ordningene vil måtte reflektere dette. Departementet
har i sin vurdering blant annet vektlagt at hensyn til seleksjonsproblematikk
og fare for innlåsing må ses opp mot drøftingen
av muligheten for å gi robuste retningslinjer for forholdsmessighet
og likebehandling, jf. kapittel 3 i proposisjonen. Som en konsekvens
av problemene med å sikre likebehandling, og siden ordningene
ikke vil være direkte sammenlignbare, mener departementet
at arbeidstaker bør gis valgadgang når foretak
oppretter parallelle ordninger og når arbeidstaker ansettes i
et foretak som har parallelle ordninger.
Departementet legger til grunn at valgfriheten begrenses dersom
en pensjonsordning, innenfor rammene av lov om foretakspensjon og
innskuddspensjonsloven, har regler om medlemskap som er til hinder
for at arbeidstakeren opptas som medlem. Det kan i denne sammenheng
blant annet vises til at regelverket i en ordning med ytelsesbasert
pensjon kan ha bestemmelser i medhold av lov om foretakspensjon § 3-9
annet ledd om at arbeidstaker som ved ansettelse har mindre enn
10 år igjen til pensjonsalder ikke skal tas opp som medlem
i foretakspensjonsordningen.
Eventuelle incentiver til å skifte mellom parallelle pensjonsordninger
over tid på grunnlag av ulik opptjeningsprofil i ordningene
og problemstillinger knyttet til seleksjon, tilsier etter departementets
oppfatning at arbeidstakers rett til å skifte mellom to
parallelle pensjonsordninger i foretaket ikke bør være
videre enn det som er nødvendig av hensyn til likebehandling
og forholdsmessighet. Departementet foreslår derfor at
et pensjonsordningsregelverk skal inneholde bestemmelser om i hvilke
tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene
til den andre pensjonsordningen, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-12
og forslag til lov om foretakspensjon § 2-11.
En arbeidstaker skal uansett ha rett til å flytte sitt
medlemskap ved vesentlig endring i innskudds- eller ytelsesplan
eller regelverket for øvrig i en av eller begge pensjonsordningene.
I tillegg til kravet om vesentlighet er det også en forutsetning
at endringen har betydning for framtidige rettigheter i pensjonsordningen.
Departementet legger til grunn at ett vedtak om midlertidig avvik
fra innskuddsplanen i medhold av forslag til innskuddspensjonsloven § 5-1
annet ledd annet punktum vedrørende variable innskudd,
ikke vil gi grunnlag for rett til flytting av medlemskap. Departementet antar
at en slik valgadgang i første rekke vil kunne utløses
ved mer grunnleggende endringer i ordningene, for eksempel om ordningene
skal være tilknyttet uføre- og etterlatteytelser.
Det vises for øvrig til forslag til innskuddspensjonsloven § 2-10
tredje ledd og tilsvarende forslag til lov om foretakspensjon § 2-9
tredje ledd, der intensjonen er at endringen ikke kan foretas i
den hensikt å utforme en ordning slik at medlemskap i denne
blir vesentlig bedre enn medlemskap i den andre ordningen.
Ved flytting av medlemskap til annen parallell ordning gjelder
bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende, og det
skal utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis avhengig av om
arbeidstaker flytter medlemskapet fra en pensjonsordning etter lov om
foretakspensjon eller fra en ordning etter innskuddspensjonsloven.
Departementet viser til at det ikke er anledning til sammenslåing
av midler fra innskuddsbasert og ytelsesbasert pensjonsordning,
jf. innskuddspensjonsloven §§ 6-3 og
6-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Innst.
O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 om lov om innskuddspensjon der det heter
om parallelle og kombinerte ordninger:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for
parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke
høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet
vil peke på at det vil kunne være svært
aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon
av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet
registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt
finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring
som departementet når det gjelder administrative kostnader
knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme
område som følge av at to ulike ordninger lever
side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive
til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske
tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne
saken.
(….)
Flertallet mener
videre det er ønskelig å åpne for en
vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av
en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik
at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er
omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i
så fall gi muligheter for årlige forhandlinger
om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre
en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet
til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon
på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til at ved anvendelsen av bestemmelsene
i lov om foretakspensjon på tilfeller der foretaket har
parallelle ordninger, må det generelt tas hensyn til at
lov om foretakspensjon er skrevet utfra den forutsetning at et foretak
kun kan ha én pensjonsordning. Lov om foretakspensjon må derfor generelt
tolkes slik at reglene om parallelle ordninger på en rimelig
måte kan tilpasses til det eksisterende regelverk i foretakspensjonsloven.
Flertallet mener at det er et grunnleggende prinsipp
at alle ansatte på en bedrift skal ha en like god pensjonsordning.
Dette gjelder selv om bedriften har flere parallelle ordninger.
Dette er også uttrykt i § 2-10 annet
ledd bokstav c i lov om innskuddspensjon og i § 2-9
annet ledd bokstav c i lov om foretakspensjon der det heter at «…de
to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står
i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling
av grupper av arbeidstakere unngås».
Fordi det ikke er mulig å sammenlikne de ulike ordningene
direkte og dermed dokumentere at de er like gode, har departementet
foreslått at det er den enkelte arbeidstaker som skal kunne
velge hvilken ordning han/hun vil være med i.
En slik valgfrihet vil ikke gjøre det hensiktsmessig for
foretaket å tilby to ordninger der den ene er langt bedre
enn den andre, fordi den opplagt dårligste ordningen ikke
vil bli valgt. Denne regelen vil derfor bidra til at de ansatte
får like gode pensjonsordninger.
Flertallet mener likevel at partene i arbeidslivet/på den
enkelte bedrift bør kunne avtale hvilken av pensjonsordningene
en gruppe av arbeidstakere skal være medlem av, men vil
understreke at partene ikke kan inngå avtaler som medfører
urimelig forskjellsbehandling av enkelte grupper arbeidstakere.
Slike kollektive avtaler må ligge innenfor det som er intensjonen
med reglene i denne loven. En slik adgang må i så fall
fastsettes i pensjonsplanen for den enkelte bedrift.
Flertallet viser til brev fra Finansdepartementet
21. mai 2001 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det
heter at den foreslåtte ordlyden i § 2-10
i lov om foretakspensjon og § 2-11 i lov om innskuddspensjon,
vanskelig kan tolkes å åpne for at foretaket og
arbeidstakernes organisasjoner kan avtale hvilken ordning en bestemt
gruppe skal være medlem av. Flertallet vil
derfor foreslå en endring i § 2-11 første ledd
i lov om innskuddspensjon og i § 2-10 første
ledd i lov om foretakspensjon.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov 24. november 2000 nr. 81
om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres
følgende endring:
§ 2-11 første ledd skal
lyde:
Når et foretak oppretter parallelle ordninger,
skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken
pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan
likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som
har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer.
Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke
foretar noe valg etter første punktum skal være medlem
av.
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-10 første ledd skal
lyde:
Når et foretak oppretter parallelle ordninger,
skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken
pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan
likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som
har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer.
Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke
foretar noe valg etter første punktum skal være medlem
av.»
Flertallet foreslår videre at ordet «likevel» i departementets
forslag til tredje ledd i § 2-11 i lov om innskuddspensjon
og i tredje ledd i § 2-10 i lov om foretakspensjon
utgår, slik at forslag til disse bestemmelser lyder:
«I lov 24. november 2000 nr. 81
om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres
følgende endring:
§ 2-11 tredje ledd skal lyde:
En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-10 tredje ledd skal lyde:
En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.»
Flertallet slutter seg til departementets forslag til
innskuddspensjonsloven § 2-10 til § 2-12
med de endringer i forslaget til § 2-11 første
og tredje ledd som fremgår ovenfor. Flertallet slutter
seg også til departementets forslag til lov om foretakspensjon § 2-9
til § 2-11 med de endringer i forslaget til § 2-10
første og tredje ledd som fremgår ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn
at reglene ikke er til hinder for at det kan avtales i foretaket
hvilke av de to pensjonsordningene en nærmere bestemt gruppe
av arbeidstakere skal være medlem av. En slik avtale kan
gjøres mellom bedriften og for eksempel arbeidstakerorganisasjonene.
En bedrift som oppretter parallell pensjonsordning bør
ikke miste retten til skattefradrag selv om det gjøres
slike avtaler med arbeidstakerorgansisasjoner. Det vises i denne
forbindelse til at en slik åpning vil kunne gjøre
parallelle ordninger billigere etter som faren for såkalt
skjev seleksjon som omtalt i proposisjonen, blir mindre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot parallelle
eller kombinerte ordninger, fordi dette vil bryte med likebehandlingsprinsippet
i pensjonsordningen. Disse medlemmer viser til merknad
i innstillingen s. 12-13:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at det er et sentralt punkt i lovforslaget
at alle ansatte, med noen få unntak, skal være
medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet
adgang til å ha parallelle og/eller kombinerte
pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de ansatte blir
behandlet likt.
Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet,
som sikret likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis
gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder
selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.
Årsaken
til dette er at for å gi alle medlemmene i en pensjonsordning
samme pensjon i forhold til tidligere lønn, må folketrygdens
utjamningsprofil motvirkes. Da må det innbetales relativt
mer for medlemmer med høy inntekt enn for medlemmer med
middels og lav inntekt. Det gjelder både for ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte ordninger. Når det betales relativt
mer for de høytlønte i hver av ordningene i en
kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen i folketrygden flere
ganger. Det fører til at medlemmer med høy lønn får
en forholdsvis høyere pensjon enn de andre medlemmene.
Dette vil først og fremst ramme medlemmer med lavere og
middels høye inntekter.
Disse medlemmer vil
illustreres dette med et eksempel. En bedrift oppretter en kombinert
pensjonsordning. I bunnen er det en ytelsesbasert ordning, som gir
alle de ansatte 55 pst. av inntekten i pensjon. I denne bedriften
arbeider Anne som tjener 245 450 kroner i året,
og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner. Begge er født
i 1975. Når Anne går av med pensjon får
hun 132 543 kroner i året fra folketrygden, altså 54
pst. av lønna. I tillegg får hun 2 454
kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. Kjell Ivar får
194 396 kroner fra folketrygden, altså 33 pst.
I tillegg får han 129 598 kroner fra den ytelsesbaserte
ordningen. De får begge 55 pst. av inntekten i pensjon,
og forskjellen i utbetaling fra folketrygden er utjamnet.
De
fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad,
så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert
ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom
2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte
ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise
innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt
så høy som for inntekter under 6G. Det fører
til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt
et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner.
For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til
6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner,
som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet
er utformet slik at det skal være mulig å utjevne
fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det
allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer
langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om
forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen ikke blir
mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte ordningen
er usikre og varierer fra år til år. For arbeidstakere
med lavere og middels inntekter betyr det at den eneste tjenestepensjonsordningen
som vil gi dem en ytelse av betydning er usikker, og at de derfor
ikke vet på forhånd hvilken pensjon de vil få i
tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer vil peke
på at det er vanskelig å utforme regler som sikrer
at alle ansatte blir behandlet likt når ulike pensjonsordninger
kombineres. Det vil kreve et detaljert regelverk for alle mulige
kombinasjoner av ordninger. En slik detaljregulering mener disse
medlemmer er uønsket, blant annet fordi det vil være
vanskelig for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene
av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at det også vil være vanskelig å sikre
likebehandling hvis de ansatte ikke er medlemmer i samme ordning,
men i parallelle ordninger som er bygd på ulike prinsipper.
Disse medlemmer mener blant annet at det er ikke ønskelig å åpne
for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys
forskjellige pensjonsordninger.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
på denne bakgrunn gå imot de foreslåtte
lovendringer.
I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 fremmet et flertall av finanskomiteens
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen
av en ytelsesbasert pensjon.»
Ved ikrafttreden av nye lover om foretakspensjon og innskuddspensjon
er systemet for supplerende pensjonsordninger med skattefavorisering
i betydelig grad reformert, og det er åpnet for en rekke
valgmuligheter når det gjelder utforming av slike pensjonsordninger.
Foretaket må nå ta stilling til om innskuddspensjon,
ytelsesbasert foretakspensjon eller engangsbetalt pensjon gir den
mest hensiktsmessige løsning, eventuelt om foretaket skal
opprette parallelle pensjonsordninger. Videre må det tas
stilling til i hvilken type institusjon en eventuell innskuddspensjonsordning
skal opprettes i, og om alderspensjonskapitalen skal forvaltes som
en del av institusjonens fellesportefølje eller med investeringsvalg.
Systemet for supplerende pensjonsordninger er blitt svært
omfattende, og det er innført elementer som tidligere var helt
fremmede i skattefavoriserte ordninger. Departementet antar derfor
at det vil ta noe tid før både arbeidstakerne,
arbeidsgiverne og de øvrige aktørene i markedet
har opparbeidet kunnskap om og oversikt over det nye systemet, og
kjennskap til hvordan det virker. Departementet mener det kan ha
uheldige konsekvenser å ta inn nye elementer som vil øke
omfanget og kompleksiteten i forhold til det som allerede er vedtatt,
før en har fått erfaring med hvordan systemet fungerer.
Det vises særlig til at en viktig grunn til innføringen
av innskuddsbaserte ordninger har vært å etablere
et enkelt alternativ for bedrifter som har begrensede ressurser
bl.a. til å sette seg inn i lovgivningen for supplerende
pensjonsordninger. Det vil være naturlig å se
hen til slike forhold i en vurdering av om, og eventuelt når,
det bør åpnes for ytterligere utvidelser, for
eksempel kombinerte ordninger.
Som omtalt i avsnitt 3.2 i proposisjonen har Kredittilsynet pekt
på at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesbaserte ordninger
vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer
og ved ulik inntredelsesalder. I praksis vil det etter Kredittilsynets
oppfatning ikke være mulig å fastsette krav til
pensjonsordningene som i hovedsak sikrer at prinsippet om forholdsmessighet
og generelle krav om likebehandling gjennomføres for kombinerte
ordninger. Finansdepartementet deler Kredittilsynets vurdering på dette
området, jf. omtale i avsnitt 3.3 i proposisjonen.
I avsnitt 3.3 i proposisjonen trekkes det videre fram ulike utfordringer
som vil gjøre seg gjeldende ved kombinerte ordninger. Dersom
det blir gitt adgang til å innføre kombinerte
ordninger, vil det eksempelvis bli nødvendig å vurdere
tiltak som virker til at høytlønte ikke overkompenseres
for folketrygdens avtakende kompensasjonsgrad. Dersom det eksempelvis
legges opp til at kombinerte ordninger skal bestå av en
ytelsesbasert pensjon i bunnen, vil det måtte vurderes å fastsette
særskilte grenser for innskudd til innskuddsordning og
engangsbetalt ordning i forskrift. Blant annet vil det være
naturlig å vurdere innskudd uten knekkpunkt ved seks G.
Kombinerte ordninger vil også reise problemstillinger
knyttet til mulig overkompensasjon ved inntektsbortfall ved overgang
til alderspensjon. Eventuelle kombinerte ordninger vil ikke kunne
gis adgang til like høy ytelsesbasert kompensasjonsgrad
som dagens maksimalgrenser på 100 pst. for lønn
under seks G og 70 pst. for lønn mellom seks G og tolv
G, og i tillegg innskudd på toppen. Ved eventuell innføring av
kombinerte ordninger vil det måtte vurderes om det er behov
for overgangsregler i de tilfeller der et foretak har ytelsesbasert
pensjon med kompensasjonsgrad nær opp til gjeldende tak,
og foretaket ønsker å gå over til en
kombinert ordning.
Stortinget har lagt som premiss at «samtlige ansatte
som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en
innskuddsdel». Etter departementets oppfatning vil det
være naturlig å forutsette at som hovedregel skal
samtlige ansatte som omfattes av ordinære medlemskapskriterier,
jf. lov om foretakspensjon kapittel 3 og innskuddspensjonsloven
kapittel 4, være medlem av begge ordningene. Departementet
er foreløpig av den oppfatning at et slikt system med kombinerte
ordninger neppe vil ha fullt ut de samme problemer som er omtalt
i avsnitt 4.2 og 4.3 i proposisjonen om parallelle ordninger. Det
kan imidlertid opprettes nærmest et uendelig antall kombinasjonsvarianter,
og det er vanskelig å få oversikt over hvilke
konsekvenser de kan ha. Å stille krav til det innbyrdes
forholdet mellom opptjening av pensjonsrettigheter for ulike medlemmer
i en kombinert ordning ville uansett være en vesentlig
mer kompleks problemstilling enn det å stille slike krav
til en enkelt pensjonsordning, jf. omtale i kapittel 3 i proposisjonen.
Departementet mener videre at det er en viss fare for at et krav
om at samtlige ansatte i hovedsak omfattes av en slik kombinert
ordning, ikke vil være håndterbart på sikt.
Det er vanskelig å garantere at man ikke etter hvert kan
oppleve at foretak, eksempelvis etter fusjoner, vil kunne ha kombinerte
og parallelle ordninger side ved side. I slike tilfeller ville problemstillinger
knyttet til sammenligning mellom ordninger, likebehandling av ansatte
og hensyn til forholdsmessighet bli enda vanskeligere å behandle
enn det som er skissert i kapittel 3 og 4 i proposisjonen.
I lys av det brede spekter av valgmuligheter der adgangen til å ha
parallelle ordninger bidrar til økt kompleksitet, mener
departementet at det er en betydelig fare for at en introduksjon
av kombinerte ordninger vil innebære en overbelastning
av det samlede pensjonssystemet. Departementet viser til Kredittilsynets
vurdering om at det kan være grunn til å avvente innføring
av ytterligere bestemmelser til de nye pensjonslovene har fått
virke en tid. Departementet vil også trekke fram de problemstillinger
som er belyst i forhold til å ivareta forholdsmessighet
og likebehandling i kombinerte ordninger. Etter en samlet vurdering har
departementet kommet til at det neppe er tilrådelig å innføre
kombinerte ordninger nå. Først på et
senere tidspunkt når en har fått mer erfaring
med de nye pensjonsordningene, bør en slik mulighet vurderes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser igjen til
Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 om lov om innskuddspensjon der
det heter om kombinerte ordninger:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for
parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke
høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet
vil peke på at det vil kunne være svært
aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon
av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet
registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt
finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring
som departementet når det gjelder administrative kostnader
knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme
område som følge av at to ulike ordninger lever
side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive
til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske
tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne
saken.
(….)
Flertallet mener
videre det er ønskelig å åpne for en
vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av
en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik
at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er
omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i
så fall gi muligheter for årlige forhandlinger
om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre
en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet
til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon
på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»»
Flertallet registrerer at departementet mener
at kombinerte ordninger bør utredes på et senere
tidspunkt. Flertallet mener derimot at det bør åpnes for
kombinerte ordninger og ber departementet komme tilbake med forslag
om dette i forbindelse med den varslede Kredittmeldingen i høst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer i
Innst. O. nr. 2 (2000-2001) gikk imot å åpne for
at en innskuddspensjon kan legges på toppen av en ytelsesbasert
pensjon. Begrunnelsen fra disse medlemmer var at
det er vanskelig å sikre en like god pensjon for alle ansatte med
kombinerte ordninger. Forholdsmessighetsprinsippet som sikrer likebehandling
i hver enkelt pensjonsordning gjør ikke nødvendigvis
det i kombinerte ordninger. Tvert imot er det fare for at en kombinert ordning
vil gi medlemmer med lave og middels høye inntekter en
relativt mindre pensjon enn høytlønte medlemmer.
Disse medlemmer vil vise til Kredittilsynets brev
til Finansdepartementet 5. mars 2001 der det heter at det
er en umulig oppgave å stille opp krav til kombinerte og
parallelle pensjonsordninger som sørger for generell likebehandling
og at forholdsmessighetsprinsippet gjennomføres. Disse
medlemmer mener at så lenge det ikke er mulig å sikre
en pensjonsordning som er like god for alle ansatte, bør
det heller ikke åpnes for kombinerte ordninger.
Disse medlemmer viser videre til merknader under
avsnitt 4.2.
I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon ble virkningen
av ny lovgivning på eksisterende tjenestepensjonsordninger,
herunder spørsmålet om lukking behandlet. Med
lukking menes at den opprinnelige pensjonsordning kun videreføres
for arbeidstakere som var medlem i ordningen da ny ordning med innskuddspensjon
eller engangsbetalt alderspensjon ble opprettet.
Finanskomiteens flertall sluttet seg til forslaget om å ikke
tillate en generell lukkeadgang, jf. Innst. O. nr. 50 (1999-2000)
s. 75 og 76.
Under behandlingen av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gikk et flertall i finanskomiteen
imot Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2
om omdanning av foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning,
med regler om at foretakspensjonsordningen da skulle avvikles,
men kunne videreføres for visse medlemmer.
I finanskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 2 (2000-2001) s.
57 og 58 heter det:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten
Steinar Bastesen, (…) går (…) inn for
at loven gir adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer
slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i
ordningen frem til pensjonsalder. Flertallet går imot Regjeringens
forslag til § 14-2 og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om adgang til at man lukker ordningen for nye medlemmer,
slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i
ordningen frem til pensjonsalder.»
Dette
medfører at Regjeringens forslag til § 15-2 Overgangsregler
utgår.»
Finansdepartementet foreslo i høringsnotat av 27. oktober
2000 om utkast til supplerende forskriftsbestemmelser til lov om
foretakspensjon at dersom foretak som har pensjonsordning etter
lov om foretakspensjon i stedet vil opprette pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven,
kan foretakspensjonsordningen videreføres for arbeidstakere
som var medlem av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen
av ny innskuddspensjonsordning. Videre ble det foreslått at
arbeidstakere som stod i den ytelsesbaserte ordningen skal kunne
velge å gå over til ny innskuddspensjonsordning.
Det vises videre til at Stortingets ønske om lukkeadgang
var knyttet til overgang fra foretakspensjons- til innskuddspensjonsordning,
blant annet av hensyn til at arbeidstaker ikke skulle bli tvunget
til å gå over til en innskuddsordning og således
kunne komme dårligere ut enn om vedkommende hadde fått stå i
den ytelsesbaserte ordningen.
Ved utforming av midlertidig bestemmelse, jf. forskrift av 22. desember
2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon, la departementet
til grunn at når et foretak viderefører sin ytelsesbaserte foretakspensjon
for arbeidstakere som var medlem av denne ordningen på tidspunktet
for opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning, skal arbeidstakerne
som opprinnelig stod i den ytelsesbaserte ordning kunne velge å gå over
til ny innskuddspensjonsordning. Videre kan foretak fastsette at
den tidligere foretakspensjonsordningen kun skal omfatte arbeidstakere
som hadde 15 år eller mindre igjen til oppnådd
pensjonsalder ved opprettelsen av ny innskuddspensjonsordning, og
at disse ikke har noen valgadgang. Alle øvrige ansatte
overføres til innskuddsordningen.
Departementet supplerte videre slik at ovennevnte bestemmelser
om lukking gjelder tilsvarende for foretak som har pensjonsordning
med ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon og
som i stedet vil opprette pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon
etter samme lov.
I tråd med merknadene fra flertallet i finanskomiteen
i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) har departementet knyttet vurderingen
av lukking direkte til omlegging fra ordning etter lov om foretakspensjon
med ytelsesbasert alderspensjon til ordning med engangsbetalt alderspensjon
eller innskuddspensjonsordning. Departementet viser til at problemstillinger
knyttet til likebehandling og hensynet til forholdsmessighet, jf. omtale
i kapittel 3 og 4 i proposisjonen, har relevans i forhold til lukkeproblematikken.
Departementet mener at adgang til lukking av pensjonsordning i seg
selv innebærer et brudd på prinsippet om forholdsmessighet
og likebehandling. Eventuelle bestemmelser om lukking bør
etter departementets oppfatning derfor utformes på en slik
måte at disse hensyn likevel i størst mulig grad
ivaretas. Disse aspekter må veies opp mot de mulige seleksjonseffekter
ved en valgadgang for arbeidstakere i den eksisterende ordningen,
som enkelte av høringsinstansene har påpekt. Etter
en samlet vurdering holder departementet fast ved at arbeidstaker
som står i ordning som lukkes, i det generelle tilfellet
må ha mulighet til å velge pensjonsordning. Disse
arbeidstakere vil ikke ha en løpende valgmulighet, men
kun på tidspunktet for lukking. Arbeidstakere som velger å gå over
til en ny ordning vil dermed ikke ha noen retrettmulighet senere.
Departementet vil også vise til at det er inntatt en supplerende
lukkebestemmelse, som omtalt over, slik at foretak kan velge en
lukkemetode som medfører begrensede seleksjonseffekter,
samtidig som man trolig heller ikke vil erfare vesentlige uheldige
innlåsingseffekter. Departementet foreslår videre
at den lukkede ordningen ikke skal kunne endres slik at foretakets
lukkede og nye pensjonsordning står i et mindre rimelig
forhold til hverandre enn på tidspunktet for opprettelsen
av den nye ordningen.
I innstillingen til innskuddspensjonsloven argumenterte et flertall
av finanskomiteens medlemmer med at dersom det ikke ble åpnet
opp for større fleksibilitet i overgangsreglene slik at
foretak ved omdanning fra foretakspensjon til innskuddspensjon kan
videreføre foretakspensjonsordningen også for
arbeidstakere som har mer enn 10 år igjen til oppnådd pensjonsalder, «kan
en stor gruppe arbeidstakere risikere å tape pensjon ved
omdanning». Etter departementets vurdering vil neppe tilsvarende
hensyn til eldre arbeidstakere gjøre seg gjeldende ved
en overgang fra innskuddspensjon eller engangsbetalt pensjon til ytelsesbasert
foretakspensjon, og behovet for lukkeadgang i disse tilfellene kan
derfor synes mindre. Departementet har videre merket seg at Stortinget ikke
har hatt innvendinger mot regler om omdanning av innskuddspensjon,
jf. innskuddspensjonsloven § 14-1. På denne
bakgrunn foreslår departementet at man kun åpner
for lukking av ytelsesbasert foretakspensjon når foretak ønsker å opprette
ny ordning med innskuddspensjon eller engangsbetalt alderspensjon.
Under behandlingen av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) gikk finanskomiteens
flertall imot Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2
om omdanning av foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning.
Dette innebar at foreslåtte regler som omfattet foretak
som har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon og som vil
omdanne denne til innskuddspensjonsordning ble fjernet. Herunder
ble foreslått regel som håndterte tilfellet der
pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig
til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser ved opphør
av eksisterende ordning ved omdanning, ikke vedtatt. Departementet
legger til grunn at Stortinget ønsket nye bestemmelser
om lukking av ytelsesbasert foretakspensjon ved opprettelse av innskuddsordning, og
at intensjonen ikke var å stenge for muligheten til å omdanne
foretakspensjonsordning i andre situasjoner.
Departementet mener det er behov for en bestemmelse som regulerer
overgang fra foretakspensjon til innskuddspensjon i tilfeller der
foretak ikke ønsker å lukke foretakspensjonsordningen.
Det foreslås å innta en slik bestemmelse i lov
om foretakspensjon som fastsetter at foretakspensjonsordningen skal
avvikles etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 15. Denne
bestemmelsen vil i hovedsak svare til Regjeringens forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2
første ledd i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).
I lys av høringsinstansenes uttalelser, samt brev fra
FNH datert 31. januar 2001 og fra Kredittilsynet datert
20. februar 2001, vil departementet videre foreslå at
det i lov om foretakspensjon inntas en bestemmelse om at dersom
pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig
til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser ved
omdanning og lukking i medhold av de foreslåtte lovbestemmelser, skal
de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet
og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet
ikke er tilstrekkelige. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Regjeringens
forslag til innskuddspensjonsloven § 14-2 tredje
ledd i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).
Departementet antar at problemstillinger knyttet til manglende
administrasjonsreserver også kan ha relevans i tilfeller
der innskuddspensjonsordninger forvaltes i forsikringsselskaper,
og har derfor funnet det hensiktsmessig å foreslå en
tilsvarende bestemmelse ved opphør av innskuddspensjonsordning
ved omdanning, jf. foreslått § 14-1 nytt
fjerde ledd i innskuddspensjonsloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag
til endringer i lov om foretakspensjon § 15-5
og ny § 15-6 og innskuddspensjonsloven § 14-1
nytt fjerde ledd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. O. nr. 2 (2000-2001), der Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti gikk imot lukkeadgang med bakgrunn i at det er viktig
at lovverket legger til rette for at alle ansatte skal likebehandles,
og går på denne bakgrunn mot de forslåtte endringene.
Departementet foreslår innstramminger i skattelovens
bestemmelser om inntektsfradrag for tilskudd til premie- og innskuddsfond
i pensjonsordninger etter henholdsvis lov om foretakspensjon og
innskuddspensjonsloven. Som en konsekvens av disse forslagene foreslås
det også endringer i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven
for å sikre sammenfallende øvre grenser for premie-
og innskuddsfond i skatteloven og de to pensjonslovene. Forslagene
er en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer og
den nedtrappingsplanen for skattefavorisering av premiefond som
ble varslet i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001). For øvrig kan
det også vises til behandlingen av Nasjonalbudsjettet 2001.
Flertallet i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Bastesen, sluttet seg til Regjeringens
forslag, jf. kapittel 2.10 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Videre fremmes det forslag om at tilskudd til fortsatt pensjonssparing
etter innskuddspensjonsloven § 6-5 skal inngå i
den fradragsrammen på 40 000 kroner som nå gjelder
for innbetalinger til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven
(IPA) og fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9.
Dette forslaget er en oppfølging av Stortingets behandling av
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001).
Det kan i visse tilfeller være aktuelt at foretaket dekker
kostnader knyttet til utstedelse av fripoliser ved omdanning og
eventuell lukking som omtalt i kapittel 6.3. Departementet foreslår
at foretaket gis rett til inntektsfradrag for en slik lovregulert
kostnad.
Etter skatteloven § 6-46 første ledd
bokstav b gis foretak som har opprettet pensjonsordning etter lov om
foretakspensjon inntektsfradrag for tilskudd til premiefond. Tilskuddet
kan utgjøre inntil 50 pst. av gjennomsnittet av årets
premie og foretakets andel av premien i de to foregående år.
Fradraget gis bare så lenge premiefondet ikke overstiger
seks ganger nevnte gjennomsnitt. Grensen for hvor stort premiefondet kan
bli følger imidlertid av lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd. Dersom grensen overstiges skal foretaket tilbakeføre
midler fra premiefondet til seg. Foretaket har etter § 10-4
annet ledd anledning til å bestemme at midler som overstiger
halvparten av maksimalgrensen skal overføres. Hele det
tilbakeførte beløpet skal tas til inntekt i tilbakeføringsåret,
jf. skatteloven § 5-30 fjerde ledd.
Når det gjelder tilskudd til innskuddsfond i en pensjonsordning
i overensstemmelse med innskuddspensjonsloven, følger det
av skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav b at
det gis inntektsfradrag for inntil 150 pst. av gjennomsnittet av årets
innskudd og årets innskudd i de to foregående årene.
Fradragsretten gjelder bare inntil innskuddsfondet overstiger ti
ganger gjennomsnittet av årets innskudd og årets
innskudd i de to foregående årene. Dersom beløpsgrensen
for innskuddsfondets størrelse etter innskuddspensjonsloven § 9-4
første ledd overstiges, skal foretaket sørge for
at overskytende midler overføres til seg. Foretaket kan etter
annet ledd i samme paragraf bestemme at midler som overstiger halvparten
av maksimalgrensen i første ledd skal overføres.
Midler som tilbakeføres skal inntektsføres, jf.
skatteloven § 5-30 fjerde ledd.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
ble det varslet at Regjeringen ville fremme forslag om en generell
innstramming i skattereglene for å dekke provenytap ved innføring
av en kollektiv skattefavorisert innskuddspensjonsordning.
I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det foreslått en innstramming
i adgangen til å få inntektsfradrag for innbetaling
til premiefond i en pensjonsordning etter lov om foretakspensjon
for å dekke dette provenytapet. Det ble på usikkert
grunnlag anslått til om lag 250 mill. kroner påløpt
i 2001.
Forslaget innebar at foretaket bare gis fradrag for tilskudd
som utgjør inntil 50 pst. av gjennomsnittet av årets
premie og premien i de to foregående årene, så lenge
premiefondet ikke overstiger inntil seks ganger det nevnte gjennomsnittet.
Forslaget omfattet imidlertid også en endring av lov om
foretakspensjon med hensyn til hvor stort premiefondet kan være
etter denne loven, slik at den øvre grensen for fradragsrett
til premiefondet etter skatteloven og premiefondets øvre grense
etter lov om foretakspensjon i utgangspunktet er sammenfallende.
Det ble også varslet en videre nedtrappingsplan for
skattefavoriseringen av premiefondet over en periode på tre
til fire år. I løpet av en slik periode burde den
maksimale grensen på fondets størrelse etter skatteloven
reduseres fra seks til to ganger gjennomsnittet av årets
premie og premien i de to foregående årene.
Departementet har vurdert om den videre innstrammingen i skatteloven
bør skje ved en årlig eller trinnvis lovpålagt
nedtrapping eller om den bør foretas i én omgang.
Etter departementets oppfatning bør innstrammingen skje
i én omgang. Det foreslås at den nye maksimale
grensen for fradrag for tilskudd til premiefondet skal gjelde fra
og med inntektsåret 2004. Det legges særlig vekt
på hensynet til å ha et så oversiktlig
regelverk som mulig og at de berørte parter gis tilstrekkelig
tid og fleksibilitet til å innrette seg etter forslaget.
Hensynet til de berørte parter gjelder særlig
i forhold til de foretak som benytter overgangsbestemmelsene i lov
om foretakspensjon § 16-2 ved overgang fra en
tidligere privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (TPES)
til en foretakspensjonsordning, men også for de institusjonene
som forvalter midler i disse pensjonsordningene. I perioden fram
til forslaget trer i kraft kan foretakene innenfor den grensen som
følger av lov om foretakspensjon § 10-4
omstille seg ved å tilbakeføre midler fra premiefondet.
Midler som overføres fra premiefondet til foretaket skal
etter skatteloven § 5-30 fjerde ledd tas til inntekt
i tilbakeføringsåret.
Etter departementets vurdering bør den øvre
grensen for premiefondet i lov om foretakspensjon § 10-4 første
ledd være sammenfallende med grensen i skatteloven, og
som der har betydning for om det gis fradrag for innbetalinger til
premiefondet. Departementet foreslår derfor at den øvre
grensen for premiefondet etter lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd reduseres tilsvarende, og med virkning fra
samme tidspunkt.
Stortinget har lagt til grunn at pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven
skal gis den samme skattemessige behandlingen som pensjonsordninger etter
lov om foretakspensjon. Det vises i denne sammenheng til Innst.
O. nr. 2 (2000-2001), kapitlene 21.1 og 21.2. Departementet fremmer
derfor forslag som fullt ut likestiller den skattemessige behandlingen
av innskudds- og premiefond i de to pensjonsordningene. Innskudd-
og premiefond har samme funksjon, og det er etter departementets
vurderinger ingen hensyn som tilsier at det skal være ulike
grenser for inntektsfradrag ved tilskudd til disse fondene. Det
var kun lovtekniske grunner til at det bare ble foreslått
en innstramming i reglene for premiefond i foretakspensjonsordninger
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001). Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) lå allerede
til behandling i Stortinget da Ot.prp. nr. 1 (2000-20001) ble fremmet.
På samme måte som for premiefondet, foreslår departementet
at en lar den øvre grensen for innskuddsfondet, jf. innskuddspensjonsloven § 9-4
første ledd, falle sammen med den størrelse som
angis på innskuddsfondet i skatteloven. Departementet foreslår
derfor at den øvre grensen for innskuddsfondet i innskuddspensjonsloven § 9-4
første ledd reduseres tilsvarende, og med virkning fra
samme tidspunkt.
Komiteen viser til at det som en del
av behandlingen av statsbudsjettet 2001 ble vedtatt skattemessig innstramming
for premiefond og innskuddsfond, samt fortsettelsesforsikringer. Komiteen viser
til at Finansdepartementet foreslår betydelige ytterligere skattemessige innstramminger
frem mot 2004, og at dette skal vedtas nå. Komiteen mener
at det ikke bør foretas ytterligere skattemessige innstramminger for
premiefond og innskuddsfond utover det som er gjennomført
for 2001. Komiteen ber om at skattereglene for premiefond
og innskuddsfond vurderes nærmere i forbindelse med arbeidet
med modernisering av virksomhetsregler for livsforsikring i regi
av Banklovkommisjonen.
Komiteen slutter seg ikke til forslag til endring i
lovforslaget avsnitt IV og V av innskuddspensjonsloven § 9-4
første ledd, lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd og § 16-2 syttende ledd og
skatteloven § 6-46 første ledd bokstav
c og § 6-46 annet ledd bokstav b.
Komiteen slutter seg til forslaget til endring
i lovforslaget avsnitt I til innskuddspensjonsloven § 9-4
første ledd og i avsnitt III til skatteloven § 6-46
annet ledd bokstav b.
Ved opphør av en ytelsesbasert pensjonsordning etter
lov om foretakspensjon utstedes det fripoliser til medlemmene av
ordningen. For det tilfellet at administrasjonsreserven i pensjonsordningen
ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved utstedelse
av fripolisene, foreslås det at foretaket i visse tilfeller
i forbindelse med omdanning kan pålegges å dekke
disse kostnadene. Det vises til avsnitt 6.3 i proposisjonen. Etter
departementets oppfatning bør foretaket gis rett til inntektsfradrag
for disse kostnadene på linje med andre lovregulerte tilskudd
og kostnader. På denne bakgrunn fremmes det forslag om
en særskilt hjemmel i skatteloven § 6-46
første ledd ny bokstav f.
Det kan i enkelte tilfeller oppstå samme problemstilling
i en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven ved utstedelse
av pensjonskapitalbevis som nevnt ovenfor ved utstedelse av fripoliser,
jf. kapittel 6.3 i proposisjonen. Departementet foreslår
at det gis hjemmel for fradrag for kostnadene foretaket har ved utstedelse
av pensjonskapitalbevis i skatteloven § 6-46 annet
ledd bokstav c.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteen slutter seg til forslag til § 6-46
første ledd bokstav f og viser til Finansdepartementets
brev 16. mai 2001 der det fremgår at det er ment å tilføyes bokstav
d i annet ledd i skatteloven. Komiteen foreslår i tråd
med dette følgende:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-46 annet ledd ny bokstav d
skal lyde:
d. kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 14-1
fjerde ledd.»
Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel i skatteloven § 6-47
bokstav d for inntektsfradrag for fortsatt pensjonssparing etter
innskuddspensjonsloven § 6-5.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble det foreslått at et medlem
som trer ut av en innskuddspensjonsordning før oppnådd
pensjonsalder på visse vilkår kan få inntektsfradrag
for innbetaling til fortsatt pensjonssparing.
Senere ble det så i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) fremmet
et forslag til endring av skatteloven § 6-47 bokstav
b, som medførte at hjemmelen for fradrag for fortsatt pensjonssparing
ble opphevet. Det ble gjort av lovtekniske grunner i forbindelse
med innføring av en samlet fradragsramme for IPA og fortsettelsesforsikring
etter lov om foretakspensjon § 4-9. Departementet
foreslår nå et nytt annet punktum i skatteloven § 6-46
bokstav b (se imidlertid Finansdepartementets brev 16. mai
2001), tilsvarende det som ble tatt ut. Forslaget innebærer
at hjemmelen gjeninnføres og at innbetaling til fortsatt
pensjonssparing inngår i en samlet ramme på 40 000
kroner sammen med innbetaling til IPA og fortsettelsesforsikring
utgått fra en foretakspensjonsordning.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteen viser til Finansdepartementets brev 16. mai
2001 (vedlagt) der det fremgår at det er ment å endre
bokstav d i skatteloven § 6-47 og slutter seg
til dette.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 kan
et forsikringsselskap bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet
som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet.
Forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 første
ledd bestemmer at et forsikringsselskap ikke kan eie eller ved stemmegivning
representere mer enn 15 pst. av aksjene eller andelene i et selskap
som driver virksomhet som ikke kan drives av forsikringsselskap.
I Ot.prp. nr. 42 (1986-1987) er dette begrunnet med at vesentlige
eierinteresser i andre selskaper kan medføre fare for at
forsikringsselskapet blir involvert i støtte- eller redningsaksjoner
overfor det eide selskap, og at ønsket om å hindre
konsentrasjon av eierinteresse og innflytelse også tilsier
en begrensning i forsikringsselskapers adgang til å eie
selskaper som driver forsikringsfremmed virksomhet.
I avsnitt 8.1.1 i proposisjonen omtaler departementet første
skadedirektiv og første livdirektiv, uttalelser fra EF-domstolen
i to saker og departementets korrespondanse med ESA vedrørende
Norges gjennomføring av de to direktivene etter EØS-avtalen.
I Finansdepartementets brev 22. mars 2001 til ESA er det
blant annet uttalt at en vil fremme forslag til lovendring i løpet
av april for å bringe norsk rett i samsvar med EØS-forpliktelsene.
Forslaget innebærer at det i § 7-2
inntas en unntaksbestemmelse om at bestemmelsen ikke skal gjelde forsikringsselskapets
frie midler. De frie midler beløper seg normalt til summen
av selskapets ansvarlige kapital og kortsiktige gjeld, dvs. de eiendeler
som ikke omfattes av de eiendeler som forsikringsselskaper i henhold
til loven § 7-4 med tilhørende forskrift til
enhver tid skal ha til dekning av selskapets forsikringsmessige
avsetninger. Forslaget innebærer at det ikke vil gjelde
noen begrensninger i et forsikringsselskaps adgang til å investere
av sine frie midler i annen virksomhet, for så vidt gjelder
investeringer der risikoen/det mulige økonomiske
ansvar er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen (typisk
aksjer). Forslaget vil med andre ord ikke åpne for at forsikringsselskap
går inn som ansvarlig deltaker i et selskap som driver
virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med forsikringsvirksomhet.
Det foreslåtte nye annet punktum i forsikringsvirksomhetsloven § 7-2
første ledd vil ivareta det formelle skillet mellom forsikringsselskapers
såkalte frie og bundne midler som EØS-reglene,
tolket i tråd med de to nevnte avgjørelser av
EF-domstolen, setter.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 kan et forsikringsselskap
bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger
sammen med forsikringsvirksomhet. Bestemmelsen er i samsvar med første
liv- og første skadedirektiv, som angir et likelydende
forbud. Den foreslåtte endring av § 7-2
skal ikke gjøre noen endringer i forbudet mot at forsikringsselskap
driver forsikringsfremmed virksomhet. Hvorvidt et forsikringsselskap
kan sies å «drive» forsikringsfremmed
virksomhet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.
Utkast til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-2
har vært på kort høring hos Justisdepartementet, Utenriksdepartementet,
Kredittilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon.
Departementet har, blant annet på bakgrunn av merknad
fra Justisdepartementet, funnet det hensiktsmessig å ta
inn i den foreslåtte bestemmelsen at det aktuelle unntaket
bare skal gjelde for så vidt den økonomiske risiko
ved investeringen er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen.
Departementet har videre, på bakgrunn av merknad fra Finansnæringens Hovedorganisasjon,
endret utkastet til lovtekst slik at det fremgår klart
om det er forsikringsselskapet eller det eide selskap det refereres
til. Når det gjelder Kredittilsynets og FNHs merknader
med ønske om en mer grunnleggende endring av regelverket
enn det som er strengt tatt nødvendig for å oppfylle
våre forpliktelser etter EØS-avtalen, viser departementet
til at Banklovkommisjonen i sin generelle gjennomgang av finanslovgivningen
også vil vurdere virksomhetsreglene for forsikringsselskaper,
herunder de spørsmål som er reist her.
Departementet har fått opplyst at den svenske lovregelen
som begrenset et forsikringsselskaps adgang til å plassere
i aksjeselskaper til en eierandel som gir maksimalt 5 pst. av stemmene
er opphevet som følge av avgjørelsen i Skandia-saken,
omtalt i avsnitt 8.1.1 i proposisjonen. Dette innebærer
at det i Sverige heller ikke gjelder noen 5 prosents grense for
aktiva som svarer til de forsikringsmessige avsetninger. Samtidig er
det i Sverige vist til en mer generell, kvalitativ regel for forsikringsvirksomhet,
med krav om at virksomheten skal ha tilfredsstillende soliditet,
likviditet og kontroll over forsikringsrisiko. I henhold til opplysninger
departementet har fått fra Kredittilsynet legges det i
Sverige til grunn at kravene til soliditet og likviditet kommer
til anvendelse i forhold til både aktiva som svarer til
forsikringstekniske avsetninger og såkalte frie aktiva,
og at regelen vil kunne gi grunnlag for krav fra den svenske Finansinspektionen
om solvens utover de lovbestemte krav.
Krav til kapital vil ha begrenset effekt dersom de aktiva som
svarer til kapitalen, de såkalte frie aktiva, ikke undergis
en forsvarlig forvaltning. Departementet legger til grunn at den
nærmere sammenhengen mellom generelle krav til forsvarlig
forvaltning av et forsikringsselskaps aktiva og den begrensede adgang til å stille
spesifikke krav til forvaltningen av de såkalte frie aktiva
vil bli behandlet av Banklovkommisjonen.
Komiteen tar dette til etterretning
og slutter seg til forslaget til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-2
første ledd.
Forslaget til lovendringer som fremmes i avsnitt 8.2 i proposisjonen
vil åpne for at Norges Banks pensjonskasse underlegges
det samme regelverk i og i medhold av forsikringsvirksomhetsloven
som private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser. Forslaget
innebærer også at Kredittilsynet skal føre tilsyn
med Norges Banks pensjonskasse. Pensjonskassen er omtalt nærmere
i avsnitt 8.2.2 i proposisjonen.
Departementet vil innledningsvis vise til at det ikke er grunn
til å anta at det er uklarheter i regelverket for Norges
Banks pensjonskasse, eller at det er uklarheter mht. dekning av
nåværende og framtidige pensjonisters rettigheter.
Departementet viser til at reglene for Norges Banks pensjonskasses
virksomhet i dag er fastsatt i pensjonskassens vedtekter. Regelverket
har store likhetstrekk med det som gjelder for øvrige offentlige
pensjonskasser. Vedtektene gir blant annet regler om pensjonskassens
styrende organer, om tilskudd til pensjonskassen, forvaltning av
pensjonskassens midler, beregning og utbetaling av ytelser og regnskap
og revisjon. Tilsynsfunksjonen har vært ivaretatt av Norges
Banks representantskap, som i henhold til sentralbankloven § 5
tredje ledd fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet
blir fulgt.
Etter en endring av Norges Banks pensjonskasses vedtekter i 1993
skal pensjonskassen ha et grunnfond, pensjonsfond og premiefond.
Pensjonsfondet skal utgjøre det beregnede beløp
som er nødvendig for å sikre opptjente
pensjonsrettigheter. Pensjonskassen vil på denne bakgrunn
være forsikringsteknisk oppbygget, og vil da i prinsippet
falle inn under pensjonskasseforskriftens anvendelsesområde.
Departementet viser videre til at pensjonskassen forvalter betydelige midler
som skal sikre rettigheter for medlemmene for lang tid framover.
Departementet ser det slik at det kan være en fordel at
sentrale offentligrettslige krav til en pensjonskasses virksomhet,
som krav til kapitalforvaltning, avsetninger til forsikringsfond,
anvendelse av overskudd mv. også gjøres gjeldende
for Norges Banks pensjonskasse.
Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Kredittilsynets
vurdering av at Norges Banks pensjonskasse bør underlegges
det samme regelverk som private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser.
Det heter i forsikringsvirksomhetsloven § 13-1
at loven ikke kommer til anvendelse på ordninger som styres
av staten. Det er lagt til grunn at dette innebærer at
loven ikke kommer til anvendelse på Norges Banks pensjonskasse.
For at det ikke skal være tvil om at loven helt eller delvis
skal kunne gjelde overfor Norges Banks pensjonskasse, foreslår
departementet at det presiseres i forsikringsvirksomhetsloven § 13-1
at Kongen kan fastsette at loven helt eller delvis skal gjelde for
Norges Banks pensjonskasse. En slik bestemmelse må følges
opp ved enkeltvedtak overfor Norges Banks pensjonskasse. Gjennom
en slik bestemmelse vil også pensjonskasseforskriften og
andre aktuelle forskrifter kunne gis hel eller delvis anvendelse
for Norges Banks pensjonskasse.
Departementet viser videre til at Norges Bank slutter seg til
Kredittilsynets vurdering om at Norges Banks pensjonskasse bør
underlegges tilsyn av Kredittilsynet. Departementet legger til grunn
at slikt tilsyn bør være en naturlig følge
av at forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter
gis anvendelse for pensjonskassen.
Departementet foreslår at kredittilsynsloven § 1 nr.
14 endres slik at tilsyn skal føres med private, kommunale
og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, samt Norges Banks
pensjonskasse.
Komiteen tar dette til etterretning
og slutter seg til forslaget til endring av forsikringsvirksomhetsloven § 13-1
og kredittilsynsloven § 1.
Et flertall i finanskomiteen pekte på hensyn til livsforsikringsselskapenes
konkurransesituasjon i markedet for innskuddspensjon, og fremmet
i innstillingen til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, Innst.
O. nr. 2 (2000-2001), side 40 følgende endringer:
«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
§ 7-3 første ledd første
punktum skal lyde:
I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen i utbetalingsperioden
er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Første
punktum i proposisjonen § 7-3 første
ledd blir annet punktum.
§ 7-3 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon
er garantert av institusjonen.»
Departementet foreslår en justering av § 7-3
første ledd annet punktum slik at det klart framgår
at medlemmet står fritt til å velge om pensjonskapitalbeviset
i utbetalingsperioden skal forvaltes i spareavtale, jf. § 7-3
første ledd bokstav a, eller konverteres til pensjonsforsikring,
jf. § 7-3 første ledd bokstav b, dersom
det ikke er fastsatt i regelverket i henhold til § 7-3
første ledd første punktum at sistnevnte forvaltningsalternativ
skal benyttes.
Departementet mener også at § 7-3
sjette ledd i praksis er overflødig sett i lys av formuleringen
i § 7-3 første ledd første punktum.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at leddet
fjernes.
Komiteen tar dette til etterretning
og slutter seg til forslaget til innskuddspensjonsloven § 7-3
første ledd annet punktum og om opphevelse av innskuddspensjonsloven § 7-3
sjette ledd.
Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) ble
det vedtatt endringer i lov om innskuddspensjon på flere
områder uten at de nødvendige endringene også ble
gjennomført i skatteloven. Det førte til at henvisningene
i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav c ikke
lenger er korrekte. Feilen foreslås rettet.
Komiteen tar dette til etterretning
og slutter seg til forslaget til endring av skatteloven § 6-46
annet ledd bokstav c.
Komiteen viser til Finansdepartementets
brev mottatt 18. mai 2001 med svar på spørsmål
fra Høyres stortingsgruppe:
«Spørsmål 3
I
forbindelse med høringen har det blitt fremlagt synspunkter
om at § 6-3 første ledd i lov om foretakspensjon
har fått en utilsiktet ordlyd. Det bes om en vurdering
om at bestemmelsens innhold om at uførepensjon skal svare
til alderspensjon, er tilpasset innskuddspensjon, jf. at alderspensjon
i innskuddsordninger ikke er forhåndsdefinert. Kan uførepensjon som
inngår som supplement til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven
etter departementets vurdering bli fastsatt utfra andre kriterier,
som for eksempel en andel av lønn?
Etter
innskuddspensjonsloven § 2-5 annet ledd skal pensjonsordningens
regelverk inneholde en ytelsesplan for uføreytelser dersom
ordningen har uførepensjon. Når det gjelder spørsmålet
om hvordan størrelsen på pensjonen skal fastsettes,
vises det til Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) kapittel 4.4:
«I
henhold til lov om foretakspensjon § 6-3 første ledd
skal uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet
ville ha hatt rett til på grunnlag av lønnen på uføretidspunktet
og samlet tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder. I en innskuddspensjonsordning
kan størrelsen på alderspensjonen ikke fastsettes
før på pensjoneringstidspunktet. Det er derfor
ikke aktuelt å knytte størrelsen på uførepensjon
eller etterlattepensjon opp til størrelsen på alderspensjonen.
Utvalget mener imidlertid at det vil være naturlig å ta
utgangspunkt i lønn og anskrevet tjenestetid, og at ytelsenes størrelse
må fastsettes i pensjonsordningens regelverk. Videre må uføre-
og etterlatteytelser oppfylle de krav til forholdsmessighet og maksimalytelser
som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 5-3
og 5-7. Utvalget viser også til at uførepensjon
må ytes i forhold til uføregraden i samsvar med
lov om foretakspensjon § 6-3 annet ledd.»
Departementet
har ikke hatt merknader til dette, og deler vurderingen av at det
er naturlig at størrelsen på en eventuell uførepensjon
beregnes på bakgrunn av medlemmets lønn og tjenestetid
når uførepensjonen er tegnet etter lov om foretakspensjon
i tilknytning til ordning opprettet etter innskuddspensjonsloven.
Departementet ser dette som en naturlig tolkning av lov om foretakspensjon § 6-3
i tilfeller hvor alderspensjonen er en innskuddsordning etter lov
om innskuddspensjon, og mener at det ikke er noe klart behov for å endre
lovteksten på dette punktet.»
Komiteen tar til etterretning at departementet ikke
har merknader til fremstillingen i spørsmålet
og at man finner det naturlig at «størrelsen på en
eventuell uførepensjon beregnes på bakgrunn av
medlemmets lønn og tjenestetid når uførepensjonen
er tegnet etter lov om foretakspensjon i tilknytning til ordning opprettet
etter innskuddspensjonsloven».
De økonomiske og administrative konsekvensene av foreslåtte
endringer i lov om foretakspensjon og i innskuddspensjonsloven anses
hovedsakelig å være knyttet til bestemmelsene
om at et foretak kan opprette parallelle pensjonsordninger, samt
til endringer i bestemmelsene om innskudds- og premiefond.
Parallelle ordninger innebærer at foretaket må fastsette
og vedlikeholde to regelverk, og til enhver tid forholde seg til
to sett av lov- og forskriftsbestemmelser. De må videre
vurdere de to settene av regelverk opp mot hverandre, jf. den foreslåtte
bestemmelsen i lov om foretakspensjon i § 2-9
annet ledd.
For forsikringsselskapene vil foretakenes adgang til å opprette
parallelle ordninger ha betydning for risikoen blant de forsikrede.
Uavhengig av hvor stor utbredelse parallelle pensjonsordninger
vil få, vil adgangen til å opprette slike ordninger
innebære at reglene i lover og forskrifter blir mer komplekse.
For myndighetene som utvikler og vedlikeholder reglene, vil dette
kunne medføre noe økt ressursbruk. Dersom ordningene
skulle få noe omfang, vil dette også gjelde for
Kredittilsynet i egenskap av tilsynsmyndighet. Kredittilsynets utgifter
utlignes imidlertid på tilsynsenhetene.
Hvis adgangen til å ha parallelle ordninger fører til økt
utbredelse av skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger, vil det
gi økt provenytap for staten. Det er imidlertid ikke holdepunkter
for å si om omfanget vil øke av noen betydning
på bakgrunn av en slik adgang.
Departementet legger til grunn at størrelsen på foretakenes
gjennomsnittlige premiefond vil bli lavere når den maksimale
grensen for premiefondet reduseres. Foretakets økte anledning
til å tilbakeføre midler virker tilsvarende. Den økonomiske
virkningen for foretakene av dette forslaget er ikke entydig. På den ene
siden reduserer forslaget størrelsen på den kapital foretaket
har bundet i øremerkede fond, noe som gir bedre muligheter
til å utnytte samlet kapital effektivt. På den
annen side er det skattemessig gunstig å ha midler i premiefondet,
og en lavere maksimalgrense reduserer isolert sett denne fordelen.
For institusjoner som tilbyr ytelsesbasert foretakspensjon med
investeringsvalg, kan reduserte premiefond for en bestemt sammensetning
av porteføljen, bidra til økt risiko, ettersom
institusjonen i slike ordninger har et sekundært ansvar
for medlemmenes opptjente pensjon.
I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det foreslått å redusere
den maksimale grensen på premiefond fra 10 til 6 ganger
gjennomsnittet av årets premie og premien i de to foregående år.
Samtidig ble det foreslått en reduksjon av fradragsrammen
for fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon. På usikkert
grunnlag er disse regelendringene anslått å gi
en provenyøkning på om lag 250 mill. kroner i
2001.
Det er svært usikkert hva provenyøkningen av å følge
opp flertallet i finanskomiteens forutsetning om en ytterligere
reduksjon i maksimalstørrelsen på premiefondet
blir. Dette skyldes for det første at det er en stund til
innstrammingen er foreslått å tre i kraft og at det
derfor er usikkerhet knyttet til både antall premiefond
og deres størrelse når endringen trer i kraft.
Flere av disse premiefondene er blitt gradvis bygget ned de siste årene
til et nivå som er langt lavere enn maksimalgrensen, og
enkelte fond ville trolig bli bygd ytterligere ned uavhengig av
endringer i skattereglene. For det andre er det usikkert hvor mye
av reduksjonen av premiefond som faktisk blir tilbakeført
til foretakene og beskattet. Det skyldes delvis at det er innført
en ti års overgangsordning i forbindelse med omlegging
til prinsipp om lineær opptjening, der foretakene er gitt anledning
til å overføre midler fra premiefondet til premiereserven,
jf. § 16-2. I tillegg vil fondene kunne benyttes
til å finansiere eventuelle forbedringer av pensjonsordningene.
Dette medfører at størrelsen på tilbakeføringen
av midler fra premiefond til foretakene sannsynligvis vil være
noe lavere enn reduksjonen i premiefondene, slik at provenyet blir
lavere enn det ville vært uten denne overgangsordningen.
For det tredje vil ikke alle foretakene være i skatteposisjon når
midlene tilbakeføres, og i så fall vil ikke tilbakeføringen
påvirke faktisk skatteinnbetaling. På svært usikkert
grunnlag kan økt skatteinngang som følge av innstrammingen
i premiefondet anslås til i størrelsesorden 1-1,5
mrd. kroner. Det er usikkert hvordan denne skatteinngangen vil fordeles
over inntektsårene 2001-2004.
Som påpekt i bl.a. Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) vil nedtrappingsplanen
neppe innebære noen netto samlet skatteskjerpelse. Det
skyldes at den isolerte innstrammingen som følge av nedtrappingsplanen
for innskudds- og premiefond, trolig bare delvis vil dekke provenytapet
som følge av at det er åpnet for skattefavoriserte
innskuddspensjonsordninger.
Utviklingen i antall medlemmer i innskuddsbaserte ordninger er
usikker, men antallet vil øke over tid. I NOU 1999:32 er
provenytapet beregnet til 65 mill. kroner pr. 10 000 arbeidstakere
pr. år i forhold til en situasjon der innskuddet i stedet
ble utbetalt - og beskattet - som lønnsinntekt.
Departementet legger til grunn at forslaget om at Norges Banks
pensjonskasse helt eller delvis kan omfattes av forsikringsvirksomhetsloven
og skal underlegges tilsyn av Kredittilsynet, ikke vil ha økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning. Tilsvarende gjelder
forslaget om endring av forsikringsvirksomhetsloven § 7-2.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det foreslås at henvisningen til tredje ledd i annet punktum
endres til § 3-4. Ved en inkurie er det i bestemmelsen
vist til § 3-5.
Komiteen slutter seg til dette.
Det foreslås inntatt i § 9-3 første
ledd ny bokstav d at midler i innskuddsfondet også kan
benyttes til å dekke kostnad i medhold av § 14-1
fjerde ledd. Det foreslås også en henvisning i
annet ledd til første ledd bokstav d slik at foretaket
ikke kan bruke midler i innskuddsfondet til dette formål,
med mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig
til å sikre dekning for innskudd i henhold til innskuddsplanen
for innværende og neste år. Det vises for øvrig
til Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) Om endring i lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold og i lov om foretakspensjon vedrørende
forslag om at § 9-3 bokstav b skal utgå.
Dersom dette tidligere fremsatte forslaget blir vedtatt, må henvisningen
til bokstav d i lovforslaget her endres til bokstav c.
Komiteen slutter seg til dette og foreslår
på bakgrunn av Innst. O. nr. 85 (2000-2001) at det i lovforslaget
henvises til bokstav c.
Reglene i lovens kapittel 11 bygger på at det sammenslåtte
foretaket skal opprette kun én ny pensjonsordning. I nytt
annet ledd foreslås det presisert at bestemmelsene i kapitlet
ikke er til hinder for at et sammenslått foretak kan ha
parallelle pensjonsordninger. Bestemmelsene i §§ 2-10
til og med 2-12 vil gjelde for slike parallelle pensjonsordninger.
Komiteen slutter seg til dette.
Det foreslås at henvisningen i annet ledd første punktum
endres til § 3-5. Ved en inkurie er det i bestemmelsen
vist til § 3-4.
Komiteen slutter seg til dette.
Det foreslås at henvisningen i første ledd
første punktum endres til § 3-5. Ved
en inkurie er det i bestemmelsen vist til § 3-4.
Komiteen slutter seg til dette.
Det foreslås inntatt i § 10-3 første
ledd ny bokstav f at midler i premiefondet også kan benyttes
til å dekke kostnad i medhold av §§ 15-5
syvende ledd og 15-6 fjerde ledd. Det foreslås også en
henvisning i annet ledd til første ledd bokstav f slik
at foretaket ikke kan bruke midler i premiefondet til dette formål,
med mindre premiefondet fortsatt er tilstrekkelig til å sikre
at årets premie og premien for neste år blir betalt.
Komiteen slutter seg til dette.
Reglene i lovens kapittel 13 bygger på at det sammenslåtte
foretaket skal opprette kun én ny pensjonsordning. I nytt
annet ledd foreslås det presisert at bestemmelsene i kapitlet
ikke er til hinder for at et sammenslått foretak kan ha
parallelle pensjonsordninger. Bestemmelsene i § 2-9
til og med § 2-11 vil gjelde for slike parallelle
pensjonsordninger.
Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen viser til at det i avsnitt
III i lovforslaget i proposisjonen var angitt at det skulle tilføyes bokstav
e i § 6-46 annet ledd. I departementets brev 16. mai
2001 er dette rettet til bokstav d; lovforslaget er endret i tråd
med dette, se også avsnitt 7.3.2.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i innskuddspensjonsloven, lov om foretakspensjon
og enkelte andre lover
(parallelle ordninger mv.)
I
I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon
i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende
endringer:
Kapittel 2 avsnitt I skal omfatte §§ 2-1
til 2-9. Avsnittets tittel skal lyde:
I. Pensjonsordning med innskuddspensjon
Kapittel 2 avsnitt II skal lyde:
II. Parallelle pensjonsordninger
§ 2-10. Adgang til å ha parallelle
pensjonsordninger
(1) Et foretak med pensjonsordning etter loven her kan
samtidig ha en ytelsesbasert eller en engangsbetalt foretakspensjonsordning.
(2) For et foretak som har både pensjonsordning etter
loven her og enten en ytelsesbasert eller en engangsbetalt foretakspensjonsordning
(parallelle pensjonsordninger), gjelder følgende:
a. ingen arbeidstaker kan på samme tid
være medlem av mer enn en av ordningene,
b. aldersgrensene skal være de samme i begge ordninger,
c. regelverket for de to ordningene skal utformes slik at
alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre
og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere
unngås,
d. rett til ytelser ved uførhet og til etterlatte
skal være utformet på samme måte i de
to ordningene.
(3) Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende ved
endring av regelverket for en av eller begge pensjonsordninger.
§ 2-11. Arbeidstakernes valgrett
(1) Når et foretak oppretter parallelle
ordninger, skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge
hvilken pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det
kan likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner
som har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine
medlemmer. Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som
ikke foretar noe valg etter første punktum skal være
medlem av.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for
arbeidstaker som blir ansatt i foretaket.
(3) En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.
§ 2-12. Flytting av medlemskap
(1) Regelverket skal inneholde bestemmelser om i hvilke
tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene
til den andre pensjonsordningen.
(2) En arbeidstaker skal i alle tilfelle ha rett til flytting
av medlemskap ved vesentlig endring av innskudds- eller ytelsesplan
eller av regelverket for øvrig i en av pensjonsordningene,
dersom endringen er av betydning for fremtidige rettigheter i ordningen.
(3) Ved flytting av medlemskap gjelder bestemmelsene om
opphør av medlemskap tilsvarende. Grensen på 12
måneder i § 6-1 annet ledd gjelder samlet medlemskap
i de to ordningene.
§ 5-1 annet ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Dersom innskuddsplanen inneholder bestemmelser om dette,
kan innskuddene i et bestemt år settes 25 prosent høyere
eller lavere enn det som ellers er fastsatt i innskuddsplanen.
§ 7-3 første ledd annet punktum
skal lyde:
Dersom dette ikke er fastsatt etter første punktum, kan
medlemmet velge om pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden
enten skal:
a. forvaltes i spareavtale med institusjon som
nevnt i § 2-2, eller
b. konverteres til pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap
eller pensjonskasse som nevnt i § 2-2. Pensjonskasse som
konverterer pensjonskapital etter bestemmelsen her, skal oppfylle
kravene i lov om foretakspensjon § 2-2 annet ledd.
§ 7-3 sjette ledd oppheves.
§ 8-4 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Det kan fastsettes at midler i innskuddsfondet skal forvaltes
som egen investeringsportefølje i samsvar med § 3-4.
§ 9-3 første ledd ny bokstav c
skal lyde:
c. kostnad i henhold til § 14-1 fjerde
ledd.
§ 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i innskuddsfondet til
formål som nevnt i første ledd bokstav c og d,
med mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig
til å sikre at forpliktelser som nevnt i første ledd
bokstav a blir dekket for inneværende og neste år.
§ 9-4 første ledd skal lyde:
(1) Er innskuddsfondet ved årets utgang større enn
seks ganger gjennomsnittet av årets innskudd etter innskuddsplanen
og tilsvarende innskudd for de to foregående år,
skal foretaket sørge for at det overskytende beløp
overføres til foretaket.
§ 11-1 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Bestemmelsene i kapitlet her er ikke til hinder for
at det sammenslåtte foretaket kan ha parallelle pensjonsordninger.
§ 12-1 annet ledd første punktum
skal lyde:
Pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal fordeles
mellom medlemmene på grunnlag av opptjent pensjonskapital
etter § 3-5 for hvert medlem.
§ 13-3 første ledd første
punktum skal lyde:
Når pensjonsordningen opphører, skal
pensjonskapitalen knyttet til ordningen fordeles mellom medlemmene
på grunnlag av opptjent pensjonskapital etter § 3-5
for hvert medlem.
§ 14-1 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke
er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse
av pensjonskapitalbevis ved omdanning etter paragrafen her, skal
de resterende kostnadene først dekkes av midler i innskuddsfondet
og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i innskuddsfondet
ikke er tilstrekkelige.
II
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endringer:
Kapittel 2 avsnitt I skal omfatte §§ 2-1
til 2-8. Avsnittets tittel skal lyde:
I. Pensjonsordning med foretakspensjon
Kapittel 2 avsnitt II skal lyde:
II. Parallelle pensjonsordninger
§ 2-9. Adgang til å ha parallelle
pensjonsordninger
(1) Et foretak med pensjonsordning etter loven her kan
samtidig ha en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven. Et
foretak kan ha to pensjonsordninger etter loven her dersom den ene
har ytelsesbasert og den andre engangsbetalt alderspensjon.
(2) For et foretak som både har pensjonsordning etter
loven her og etter innskuddspensjonsloven eller har både
en ytelsesbasert og en engangsbetalt alderspensjonsordning etter
loven her (parallelle pensjonsordninger), gjelder følgende:
a. ingen arbeidstaker kan på samme tid
være medlem av mer enn en av ordningene,
b. aldersgrensene skal være de samme i begge ordninger,
c. regelverket i de to ordningene skal utformes slik at
alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold til hverandre
og slik at urimelig forskjellsbehandling av grupper av arbeidstakere
unngås,
d. rett til ytelser ved uførhet og til etterlatte
skal være utformet på samme måte i de
to ordningene.
(3) Bestemmelsene i annet ledd gjelder tilsvarende ved
endring av regelverket for en av eller begge pensjonsordninger.
§ 2-10. Arbeidstakernes valgrett
(1) Når et foretak oppretter parallelle ordninger, skal
hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken pensjonsordning
vedkommende skal være medlem av. Det kan likevel fastsettes
i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer ansatt
i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer. Det skal fastsettes
i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke foretar noe
valg etter første punktum skal være medlem av.
(2) Bestemmelsen i første
ledd gjelder tilsvarende for arbeidstaker som blir ansatt i foretaket.
(3) En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.
§ 2-11. Flytting av medlemskap
(1) Regelverket skal inneholde bestemmelser om i hvilke
tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene
til den andre pensjonsordningen.
(2) En arbeidstaker skal i alle tilfelle ha rett til flytting
av medlemskap ved vesentlig endring av innskudds- eller ytelsesplan
eller av regelverket for øvrig i en av pensjonsordningene,
dersom endringen er av betydning for fremtidige rettigheter i ordningen.
(3) Ved flytting av medlemskap gjelder bestemmelsene om
opphør av medlemskap tilsvarende. Grensen på 12
måneder i § 4-6 annet ledd gjelder samlet medlemskap
i de to ordningene.
§ 10-3 første ledd ny bokstav f
skal lyde:
f. kostnad i henhold til §§
15-5 syvende ledd og 15-6 fjerde ledd.
§ 10-3 annet ledd skal lyde:
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i premiefondet til
formål som nevnt i første ledd bokstav b til d
og f, med mindre premiefondet fortsatt vil være tilstrekkelig
til å sikre at årets premie og premien for neste år blir
betalt.
§ 13-1 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Bestemmelsene i kapitlet her er ikke til hinder for
at det sammenslåtte foretaket kan ha parallelle pensjonsordninger.
Ny tittel i § 15-5 skal lyde:§ 15-5 Omdanning til annen foretakspensjonsordning og
lukking§ 15-5 nytt femte, sjette og syvende ledd skal lyde:
(5) Ved opprettelse av ordning med engangsbetalt alderspensjon
kan foretaket velge å videreføre ytelsesbasert
foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem av denne
ordningen på tidspunktet for opprettelsen. Arbeidstakerne
skal kunne velge å gå over til ny ordning med
engangsbetalt alderspensjon. Den videreførte ordningen
kan ikke endres slik at utformingen av rett til alderspensjon, uførepensjon
og etterlattepensjon i de to ordningene gir ytelser som står
i et mindre rimelig forhold til hverandre enn på tidspunktet
for opprettelsen av ny ordning.
(6) Foretaket kan velge å kun videreføre
ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem
av ordningen på tidspunktet for opprettelse av ny foretakspensjonsordning
med engangsbetalt alderspensjon, og som da har 15 år eller
mindre igjen til oppnådd pensjonsalder. Ved slik videreføring
av foretakspensjonsordning, omfattes ikke disse arbeidstakere av
femte ledd annet punktum. Femte ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
(7) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke
er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse
av fripoliser ved omdanning og lukking etter paragrafen her, skal
de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet
og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet
ikke er tilstrekkelige.
Ny § 15-6 skal lyde:§ 15-6 Omdanning til innskuddspensjonsordning og lukking
(1) Et foretak som har pensjonsordning etter loven her
og som i stedet vil opprette pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven,
skal avvikle pensjonsordningen etter reglene i kapitlet her. Premiefond
knyttet til pensjonsordningen kan likevel overføres som
innskuddsfond for den nye pensjonsordningen.
(2) Foretaket kan velge å videreføre
ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem
av denne ordningen på tidspunktet for opprettelsen av ny
innskuddspensjonsordning. Arbeidstakerne skal kunne velge å gå over
til ny innskuddspensjonsordning. § 15-5 femte ledd tredje
punktum gjelder tilsvarende.
(3) Foretaket kan velge å kun videreføre
ytelsesbasert foretakspensjonsordning for arbeidstakere som er medlem
av ordningen på tidspunktet for opprettelse av ny innskuddspensjonsordning,
og som da har 15 år eller mindre igjen til oppnådd
pensjonsalder. Ved slik videreføring av foretakspensjonsordning,
omfattes ikke disse arbeidstakere av annet ledd annet punktum. § 15-5
femte ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
(4) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke
er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse
av fripoliser ved omdanning og lukking etter paragrafen her, skal
de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet
og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet
ikke er tilstrekkelig.
III
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-46 første ledd ny bokstav
f skal lyde:
f. kostnad i henhold til lov om foretakspensjon
§ 15-5 syvende ledd og § 15-6 fjerde
ledd.
§ 6-46 annet ledd bokstav b skal lyde:
b. tilskudd til innskuddsfond med inntil 50 prosent av
gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den
skattepliktiges andel av årets innskudd i de to foregående årene,
likevel bare så langt fondet ikke overstiger seks ganger
gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den
skattepliktiges andel av innskuddet i de to foregående år.
§ 6-46 annet ledd bokstav c skal lyde:
c. tilskudd og kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 3-4
femte ledd.
§ 6-46 annet ledd ny bokstav d skal lyde:
d. kostnad i henhold til innskuddspensjonsloven § 14-1
fjerde ledd.
§ 6-47 bokstav d skal lyde:
d. premie til fortsettelsesforsikring etter lov
om foretakspensjon § 4-9 knyttet til fripolise utstedt
til den skattepliktige som følge av at medlemskap i foretakspensjonsordningen
er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder.
Det samme gjelder innskudd til alderspensjon etter innskuddspensjonsloven § 6-5
første ledd som følge av at medlemskap i innskuddspensjonsordningen er
opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Fradrag
etter bokstavene c og d kan samlet ikke overstige 40 000 kroner.
IV
I lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet
gjøres følgende endringer:
§ 7-2 første ledd skal
lyde:
(1) Et forsikringsselskap kan ikke eie eller ved stemmegivning
representere mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et selskap
som driver virksomhet som etter § 7-1 ikke kan drives av
forsikringsselskap. Forbudet gjelder likevel ikke for så vidt
den samlede verdi av slike eiendeler er mindre enn forsikringsselskapets
midler etter fradrag for avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene,
så fremt den økonomiske risiko ved investeringen
er begrenset til verdien av den aktuelle investeringen.
§ 13-1 nytt annet punktum skal lyde:
Kongen kan likevel fastsette at denne lov helt eller delvis
skal gjelde for Norges Banks pensjonskasse.
V
I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven)
skal § 1 nr. 14 lyde:
14. Private, kommunale og fylkeskommunale
pensjonskasser og pensjonsfond samt Norges Banks pensjonskasse.
VI
Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser
Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. Forskjellige
deler av loven kan tre i kraft til forskjellig tid. Kongen kan gi
overgangsbestemmelser.
I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) Om lov om endringer i innskuddspensjonsloven,
lov om foretakspensjon og enkelte andre lover (parallelle ordninger
mv.), er det ved en inkurie kommet inn enkelte feil i omtalen og lovforslaget.
På side 46 er det under III foreslått en ny
bokstav e i skatteloven § 6-46 annet ledd for å gi
hjemmel for kostnad foretaket har ved utstedelse av pensjonskapitalbevis.
Bokstav e skal rettes til bokstav d. Forslaget skal
dermed lyde:
§ 6-46 annet ledd ny bokstav d skal lyde:
Tilsvarende retting må foretas i siste setning i avsnitt
7.3 Fortsatt pensjonssparing på side 30. Setningen skal
lyde:
Departementet foreslår at det gis hjemmel for fradrag
for kostnadene foretaket har ved utstedelse av pensjonskapitalbevis
i skatteloven § 6-46 annet ledd bokstav d.
Videre skal siste avsnitt under departementets vurderinger i
avsnitt 7.4 på side 30 lyde:
Senere ble det så i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) fremmet
et forslag til endring av skatteloven § 6-47 bokstav d,
som medførte at hjemmelen for fradrag for fortsatt pensjonssparing
ble opphevet. Det ble gjort av lovtekniske grunner i forbindelse
med innføring av en samlet fradragsramme for IPA og fortsettelsesforsikring
etter lov om foretakspensjon § 4-9. Departementet
foreslår nå et nytt annet punktum i skatteloven § 6-47
bokstav d, tilsvarende det som ble tatt ut. Forslaget innebærer
at hjemmelen gjeninnføres og at innbetaling til fortsatt
pensjonssparing inngår i en samlet ramme på 40 000
kroner sammen med innbetaling til IPA og fortsettelse utgått
fra en foretakspensjonsordning.
Jeg ber om at feilene rettes.
Oslo, i finanskomiteen, den 23. mai 2001
Dag Terje Andesen |
Børge Brende |
Siv Jensen |
ordfører |
ordfører |
sekretær |