Til Odelstinget
Departementet fremmer forslag i proposisjonen til nye saksbehandlingsregler
for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær (barnefordelingssaker). Et
særtrekk ved barnefordelingssaker er at barnet selv, som avgjørelsen
i høyeste grad angår, ikke har partsstatus.
Rettssikkerheten i barnefordelingssaker skal ivaretas ved at
sakene blir godt opplyste og at barnets beste er i fokus, både
i forhold til fremgangsmåte, avgjørelsens innhold
og tidsaspektet. Avgjørelsesorganet må være
egnet og besitte/ha tilgang til nødvendig kompetanse,
herunder barnefaglig- og familierelatert kompetanse som barnepsykologi
eller barne- og ungdomspsykiatri.
Departementet foreslår en egen lovbestemmelse som tydeliggjør
at barnets beste skal være avgjørende både
for de avgjørelser som treffes og for selve saksbehandlingen.
Videre foreslås en egen bestemmelse om at retten skal påskynde
saksbehandlingen så mye som mulig, og at advokater og dommere
som behandler slike saker skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik
mellom partene og legge forholdene til rette for dette.
Departementet fremmer også forslag til nye saksbehandlingsregler
i barnefordelingssaker som innebærer at dommeren på et
tidlig stadium i saken bistås av barnefaglig kompetente
personer på en mer målrettet måte for å bidra
til avtaleløsninger.
Det foreslås også at retten i unntakstilfeller
kan oppnevne advokat (ev. annen representant) for barnet, noe som
vil styrke barnets rettigheter i de mest belastede sakene. Bestemmelsen
antas særlig å være aktuell i forhold
til eldre barn som har behov for hjelp for å fremme sine
interesser i forbindelse med saksbehandlingen, men også ellers
dersom det er fare for at barnets interesser ikke blir tilstrekkelig
ivaretatt eller særlige behov hos barnet tilsier dette.
Utgiftene til alle tiltakene ovenfor foreslås dekket
av det offentlige.
Departementet fremmer også forslag som innebærer
at behandlingsmåten i barnefordelingssaker kan forenkles
ved at det blir lettere å sette i gang sak uten advokat
(forenklet stevning) og mulighet for dom uten hovedforhandling der
dette er forsvarlig.
For å styrke barns rett til medbestemmelse, foreslår
departementet videre at dagens aldersgrense for ubetinget uttalerett
i barneloven senkes fra 12 til 7 år.
Departementet har vurdert om det bør opprettes en særdomstol
eller et annet særskilt avgjørelsesorgan for behandlingen
av barnefordelingssaker, men har kommet til at det ikke foreligger
tungtveiende grunner som tilsier at denne sakstypen tas ut av det alminnelige
domstolssystemet. Forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene
for domstolene vil kunne bedre barnas rettssikkerhet ved økt/mer
målrettet bruk av sakkyndige, og bidra til å fremme
avtaleløsninger og korte ned saksbehandlingstiden der dette
er forsvarlig.
Departementet foreslår videre at ordningen med fylkesmannsbehandling
av ordinære barnefordelingssaker bortfaller da det, på bakgrunn
av forslagene til nye saksbehandlingsregler for domstolene, ikke kan
anses å være behov for å opprettholde
dagens tosporede system. Dette også sett i forhold til
at det er få saker som realitetsavgjøres av fylkesmennene.
Departementet ser det imidlertid som hensiktsmessig at saker der
foreldrene kan be fylkesmannen om å "stadfeste" avtalen
slik at denne ev. kan tvangsfullbyrdes, og separate saker om reiseutgifter,
fortsatt kan behandles av fylkesmannen.
Spørsmålet om domstolene bør gis adgang
til å pålegge delt bosted vil ikke bli behandlet
i denne proposisjonen. Disse spørsmålene vil i
stedet bli behandlet i en stortingsmelding om regjeringens familiepolitikk.
Barne- og familiedepartementet arbeider med en stortingsmelding
om regjeringens familiepolitikk. I denne meldingen vil blant annet
samboeres rettigheter og plikter bli tatt opp, herunder spørsmålet
om obligatorisk mekling for samboere ved samlivsbrudd. Videre vil
barnelovens regelverk for foreldreansvar, samvær og bosted
bli drøftet. Barnefordelingsprosessutvalgets forslag når
det gjelder mekling og vurderingen av om domstolene bør
ha adgang til å pålegge delt bosted, vil bli sett
i sammenheng med disse drøftelsene og behandlet i stortingsmeldingen om
familiepolitikken.
Når det gjelder inkorporeringen av Barnekonvensjonen
i norsk rett vises det til Ot.prp. nr. 45 (2002-2003).
I gjeldende rett er prosessreglene for barnefordelingssakene
plassert både i barneloven, ekteskapsloven, tvistemålsloven
og domstolsloven. I tillegg er viktige bestemmelser tatt inn i forskrifter
til barneloven og ekteskapsloven. For å gjøre
reglene enklere å finne fram til og mer oversiktlige, foreslår
Regjeringen at prosessreglene som særlig gjelder barnefordelingssaker
samles i et nytt kapittel i barneloven, samt at bestemmelser som
hittil bare har vært regulert i forskrift nå tas
inn i lovteksten.
Utvalget foreslår at det grunnleggende prinsippet om
barnets beste blir slått fast i innledningsbestemmelsen
til barnelovens nye kapittel om saksbehandlingsreglene, i stedet
for dagens fragmentariske lovregulering av spørsmålet.
Intensjonen med utvalgets forslag bør etter departementets
mening følges opp. Ved å fokusere på den
viktige etiske grunnregelen om barnets beste i en generell og sentralt
plassert bestemmelse innledningsvis synliggjøres dette
grunnleggende prinsippet bedre, og det klargjøres at også de
prosessuelle bestemmelser og valg av konfliktløsningsmodell
må ha barnets beste som normativt prinsipp. Samtidig blir loven
mer oversiktlig for brukerne enn dagens spredte lovgivningsteknikk.
Departementet finner det ellers vanskelig å definere
barnets beste i loven. Å gi generelle regler om hva som
er til beste for barnet i alle saker synes vanskelig. Barnets beste
bør bero på en konkret individuell vurdering i
hver sak.
Advokatene skal etter utvalgets forslag til ny § 49
vurdere om avtaleløsning kan bli resultatet, og søke å bidra
til dette, herunder opplyse om muligheten til mekling.
Formålet med bestemmelsene samlet sett er at de skal
bevisstgjøre advokatene om deres særegne rolle i
disse sakene.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp. Det er viktig at forslaget sees i sammenheng
med ny § 48 om at avgjørelsen og saksbehandlingen
først og fremst skal rette seg etter det som er best for
barnet.
Selv om en avtaleløsning i disse sakene normalt er ønskelig,
vil departementet fremheve at bestemmelsen ikke må føre
til et press om at det skal inngås forlik for enhver pris.
Det fins saker hvor dette verken er mulig eller ønskelig.
Domstolen har etter gjeldende rett plikt til å mekle
mellom partene i barnefordelingssaker, jf. tvml. § 422.
Om regelen benyttes i praksis, synes å variere fra domstol
til domstol. Utvalget foreslår at dommerens meklingsplikt
tas inn i barneloven.
Formålet med bestemmelsen er å presisere at dommeren
i barnefordelingssaker aktivt skal søke å få partene
til å komme fram til en avtale i saken. Forslaget innebærer
ingen endring i gjeldende rett.
Departementet slutter seg til utvalgets utkast og foreslår
at dette følges opp i lovutkastet § 59
annet ledd.
Tvml. § 422 forutsetter at det skal være
muntlig saksforberedelse med et møte begge parter innkalles til.
For å klargjøre at dette i hovedsak er ment videreført
i saker etter barneloven, foreslår departementet at § 61
nr. 1 endres slik at det går fram at retten som hovedregel
skal innkalle til saksforberedende møte.
Det foreslås at tvml. § 422 utformes
slik at det fremgår at dommerens mekling i saker etter
barneloven skjer etter barneloven kap. 7, jf. lovutkastet § 422
i.f.
Forslaget til ny § 59 første ledd
om at retten skal påskynde saksbehandlingen så mye
som mulig pålegger domstolene å korte ned på saksbehandlingstiden
i alle ledd der det er mulig. Samtidig understreker utvalget at
det i enkelte saker kan være behov for å bruke
lengre tid. Poenget er at saksbehandlingstiden ikke må være
lengre enn det som er nødvendig for å få saken
tilstrekkelig opplyst, og at saken ikke skal ligge uten at noe foretas.
Utvalgets utkast bør etter departementets oppfatning følges
opp.
Departementet vil presisere at formålet med å prioritere
disse sakene tidsmessig primært må være å styrke
barnets rettssikkerhet. Saksbehandlingstiden skal ikke kortes ned
på punkter som er viktige for å få et
resultat til barnets beste.
Terskelen for å reise sak for domstolene er høy for
de fleste foreldre. Dette kan skyldes manglende kunnskap om fremgangsmåte,
kostnadene ved å reise sak og følelsen av at man
forsterker konflikten ved å gå til domstolene.
Forslagene om nye virkemidler i barnefordelingssaker, jf. § 61,
har bl.a. som målsetting å dempe konfliktene og
partenes økonomiske kostnader. I denne sammenheng foreslår
utvalget også at det skal bli enklere å bringe
en sak inn for domstolene ved at stevning og tilsvar i en sak kan inngis
på godkjent skjema og kravene til hva som skal med reduseres
noe, jf. § 58 første og annet ledd. Bestemmelsen
er først og fremst begrunnet i at partene også uten
advokat skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål
som forholdet til barna reiser. Forslaget må også sees
på bakgrunn av at utvalget foreslår å avvikle
fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingssaker.
Etter departementets vurdering bør forslaget, som har
som mål å senke terskelen for å gå til
domstolene i barnefordelingssaker og spare tid og ressurser i de
enkleste sakene, følges opp. Departementet viser til lovutkastet § 58.
Bruk av forenklet stevning/tilsvar vil etter departementets
oppfatning være særlig aktuelt i de enkleste av
sakene som etter gjeldende rett behandles av fylkesmannen og hvor
det heller ikke i dag benyttes advokat. Forslaget til ny § 58
må også sees i sammenheng med forslagene til nye
virkemidler under saksforberedelsen og muligheten for å avsi
dom uten hovedforhandling, noe som gjør at det heller ikke
ellers i prosessen behøver å være behov
for advokat i en del av sakene.
Etter departementets oppfatning vil det være ressursbesparende
også for domstolene at partene, før de ev. ber
om domstolenes bistand, har sett/forsøkt å fylle
ut skjemaet.
Utvalget foreslår at "Retten kan gje dom utan hovudforhandling
så framt partane samtykkjer til dette og retten finn det
forsvarleg".
Forslaget omtales som en utvidet mulighet til å avsi
dom uten hovedforhandling. Forslaget må ifølge utvalget
sees på bakgrunn av at adgangen til å få saker
om barnefordelingsspørsmål avgjort av fylkesmannen
foreslås fjernet og er ment å kunne være
et alternativ til denne.
Som eksempler på tilfeller som kan falle inn under bestemmelsens
anvendelsesområde, nevnes saker hvor faktum er så godt
opplyst etter meklingsmøter mv. at både partene
og retten anser det unødvendig med hovedforhandling og
saker hvor tvisten bare dreier seg om en justering av en samværsavtale.
Departementet støtter utvalgets forslag, jf. § 61 nr.
8 i lovutkastet, da det er behov for en slik regel i barnefordelingssaker.
Dette også sett på bakgrunn av at fylkesmannsbehandlingen
nå foreslås opphevet. Departementet kan ikke se
at det hefter rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved forslaget
om dom uten hovedforhandling. Vilkårene for å anvende
bestemmelsen er at partene samtykker til slik behandling og at retten
finner det forsvarlig.
Departementet legger til grunn at den nye bestemmelsen i lovutkastet § 61
nr. 8 ikke får anvendelse i saker der foreldrene er eller
blir enige om spørsmålene i saken, og at reglene
i tvistemålsloven fortsatt skal legges til grunn for så vidt
gjelder vurderingen av disse spørsmålene, jf.
tvml. § 305.
Regelen om dom uten hovedforhandling bør etter departementets
oppfatning kunne anvendes både i tilfeller der tvisten
i utgangspunktet er enkel og oversiktlig, og der saken har blitt
svært godt opplyst gjennom ett eller flere tiltak i medhold
av ny § 61. Forutsetningen må imidlertid
være at retten finner at saken faktisk er godt opplyst,
og at hovedforhandling ikke vil bringe noe nytt.
Forslagene skal imøtekomme ønsket om en smidigere
og mer fleksibel saksbehandling i barnefordelingssakene, med utvidet
adgang til bruk av ulike typer sakkyndighet. Forholdene skal legges
til rette for avtalebaserte løsninger.
Det er etter forslagene opp til dommeren å vurdere om
og ev. hvilke av virkemidlene som skal tas i bruk.
Departementet er enig med utvalget i at det bør åpnes
for ny bruk av sakkyndige. Det vises til at dette vil kunne føre
til flere og bedre avtaleløsninger hvor barneperspektivet
er i fokus.
Departementet antar at det i de fleste sakstyper er best for
barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålene.
Nye arbeidsmodeller, hvor sakkyndige bistår foreldrene
i en prosess for å komme fram til en avtale, kan i større
grad bidra til forsoning og fremme samarbeid mellom foreldrene. Avtaleløsningen
vil også oppleves som et resultat av foreldrenes egne valg.
NOVA-rapport 13/00, som bygger på materiale hentet
fra barnefordelingssaker ved Oslo tingrett, reiser etter departementets
vurdering bl.a. spørsmålet om enkelte saker ikke
er egnet for forlik og om dagens forlik i en del tilfeller fremforhandles
på gal måte.
Det fins lite forskning som kan si noe om hvordan det går
med barna etter at barnefordelingssaker har vært behandlet
av retten, om samarbeidet mellom foreldrene bedres og hvordan avgjørelser
eller forlik om samvær og fast bosted praktiseres over
tid. Det kan se ut som om saker der beskyttelse av barn er hovedtema
best egner seg til tradisjonell behandling med dom i rettsapparatet.
Etter departementets oppfatning er det viktig at partene ikke
føler seg "presset" til å inngå forlik,
verken av dommere, prosessfullmektiger eller sakkyndige. I så fall
kan man risikere at det ikke oppnås noen reell enighet
eller reduksjon av konflikten. Dette kan igjen føre til
at saken på nytt kommer opp i rettsapparatet, med de belastninger
dette innebærer for barn og foreldre. Erfaringer fra igangsatte
prøveprosjekter med ny bruk av sakkyndige tyder på at
det er mulig å oppnå gode og robuste forlik dersom
forholdene legges til rette for dette og sakene er egnet.
Ved ny bruk av sakkyndige med sikte på å oppnå enighet
mellom foreldrene, er det etter departementets oppfatning viktig
at hensynet til barnets beste er i fokus både ved fremgangsmåte
og resultat. Barnet skal høres etter reglene for dette,
jf. lovutkastet § 31. Dersom foreldrene er enige
om hva barnet mener, kan dette som regel legges til grunn.
Større fleksibilitet og valgmulighet i måten å bruke
sakkyndig bistand på gir bedre mulighet til å "skreddersy"
bistanden ut fra behovet i den konkrete saken og sette inn ressursene
der de trengs. Videre kan man spare tid og penger i forhold til
tradisjonell sakkyndig oppnevnelse. Slik departementet ser det, vil
det ofte være aktuelt med ny og utradisjonell bruk av sakkyndige.
Etter departementets oppfatning er det imidlertid viktig at arbeidsmetodene,
herunder den tradisjonelle sakkyndige erklæringen, vurderes som
likeverdige, men egnet til forskjellige formål. Det må ikke
bli slik at man unnlater å innhente en tradisjonell og
mer grundig sakkyndig utredning dersom det er behov for det.
Departementet antar at saken ofte vil være forholdsvis
godt opplyst dersom partene har vært igjennom ett eller
flere av tiltakene i lovutkastet § 61 nr. 1, 2
eller 7 uten at dette har ført til en avtaleløsning.
Ved en ev. senere tradisjonell sakkyndigoppnevnelse (ev. av samme
sakkyndig) vil det derfor normalt ikke være nødvendig
med en omfattende og ressurskrevende utredning.
Departementet er enig med utvalget i at dommeren, etter råd
fra den sakkyndige og etter å ha hørt partene,
skjønnsmessig vurderer om og ev. hvilken type sakkyndige
tiltak som skal anvendes. Videre vil igangsettelse av tiltakene
i lovutkastet § 61 som regel være avhengig
av partenes samtykke. I likhet med utvalget, mener departementet
at dommerens avgjørelse når det gjelder valg av
den nye typen virkemidler vil måtte bero på en
hensiktsmessighetsvurdering basert på det inntrykk dommeren
har fått av saken, og at denne ikke bør kunne
påkjæres. Hensynet til sakens fremdrift og omfang
taler også for at partene ikke gis kjæremålsadgang.
For tradisjonelle sakkyndige utredninger beholdes dagens regler.
En vellykket bruk av nye arbeidsmodeller forutsetter etter departementets
oppfatning at dommeren målrettet styrer saken, valg av
virkemidler og fremdrift.
Det skal som hovedregel innkalles til saksforberedende møte.
Det kan være hensiktsmessig at dommeren før det
saksforberedende møtet vurderer og avklarer med partene
om sakkyndig bør oppnevnes. Ev. sakkyndig oppnevnes av
dommeren, og deltar i saksforberedende møte. I det første
saksforberedende møtet avklarer dommeren, i samarbeid med
den sakkyndige og øvrige aktører, om det er ønskelig
med fortsatt bruk av sakkyndig, hvilken arbeidsform som bør
benyttes (ny fremgangsmåte etter lovforslagets § 61
nr. 1, 2 eller 7 eller tradisjonell sakkyndig oppnevnelse etter § 61
nr. 3, og hvordan mandatet skal formuleres.
Med en ny og aktiv rolle for dommeren under saksforberedelsen
vil det kunne være en utfordring samtidig å ivareta
tilstrekkelig nøytralitet og tillit hos partene til å kunne
fortsette som dommer dersom saken likevel går til hovedforhandling.
Den enkelte dommer bør ha engasjement og interesse for
sakstypen og behandle et tilstrekkelig antall saker til å opparbeide
seg erfaring og holde sine kunnskaper ved like. Proposisjonen anbefaler
en viss spesialisering blant dommerne innen domstolen.
For prosessfullmektigene vil rollen som rådgiver med
målsetting å bidra til realitetsorientering av
egen klient til barnets beste kunne innebære en fagetisk
utfordring i forhold til senere å kunne ivareta klientens opprinnelige
standpunkt og prosedere på dette.
Ovennevnte må imidlertid sees i forhold til eksisterende
etiske retningslinjer for advokater og forslagene i §§ 48
og 49 om hhv. barnets beste og at advokatene bør vurdere
om det er mulig for partene å komme fram til en avtaleløsning.
Flere av høringsinstansene som støtter hele
eller deler av forslagene i utvalgets utkast til § 62
nr. 1, 2 og 7 er opptatt av hvilke kompetansekrav som skal stilles.
Etter departementets oppfatning kan de ulike rollene som foreslås
for de sakkyndige tilsi mer variert bruk av fagkompetanse enn i
dag. Gjeldende rett, som ikke stiller noen bestemte krav til fagkompetanse,
bør derfor opprettholdes.
Etter forslagene i lovutkastet § 61 kan det
være aktuelt å yte ulike typer fagkyndig bistand
(mekling, utredning, rådgivning), og det kan bli spørsmål
om overgang fra en rolle til en annen for samme sakkyndig. Det vil
for eksempel kunne innebære en fagetisk utfordring først å ha
en forholdsvis aktiv rolle som realitetsformidler og veileder, og
senere en rolle som ordinær sakkyndig. Departementet forutsetter
at aktuelle retningslinjer for sakkyndige revideres og opplæringsprogrammet
for sakkyndige oppdateres før ikrafttredelse av de nye
reglene.
Departementet ser at det kan være et problem at det
i dag til dels er knapphet på sakkyndige. En dreining mot
bruk av sakkyndige på et tidligere stadium vil kunne medføre
færre hovedforhandlinger og frigjøring av kapasitet
hos de tradisjonelle sakkyndige.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
2.
Departementet vil fremheve at det ofte vil være slik
at mekling skjer i saksforberedende møter eller i retten
med dommeren og advokatene som de sentrale aktører. Etter
departementets oppfatning bør det imidlertid også være
mulighet for å benytte for eksempel eksterne meklere der
dommeren, etter å ha hørt partene, mener at dette
er det beste virkemiddelet. Lovutkastet § 61 nr.
2 må sees i sammenheng med de øvrige virkemidlene
i paragrafen. Poenget er å gi differensierte løsningsmuligheter,
hvor det best egnede virkemiddelet vil være avhengig av
en konkret vurdering i den enkelte sak.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
7. Praktisering av en avtale i en prøveperiode gjør
at parter som er usikre har bedre mulighet for å komme
fram til en endelig avtale som fungerer godt i praksis og er til barnets
beste.
Departementet foreslår, som utvalget, at saken stilles
i bero i prøvetiden.
Det følger av bestemmelsens ordlyd at retten skal gi
partene mulighet til å prøve ut avtalen "for ei
nærare fastsett tid". Departementet ser det ikke som hensiktsmessig
at det i lovs form fastsettes noen absolutte frister på området.
Det vil for øvrig være sentralt i forhold til
alle tiltakene etter lovforslaget § 61 at dommeren
aktivt styrer saksforberedelsen, herunder med tanke på rask
og hensiktsmessig fremdrift.
Utvalget foreslår at retten i særlige tilfeller
kan oppnevne en advokat eller annen særlig representant for
barnet for å ivareta barnets interesser i forbindelse med
søksmålet. Bakgrunnen for forslaget er at det
etter utvalgets syn er behov for en advokat for barnet i enkelte
spesielle saker. Dette gjelder for eksempel i saker hvor foreldrenes
konflikt er så sterk og altoppslukende at dette blir en
sterk belastning for barnet, eller hvor det er påstander
om seksuelle overgrep som blir det helt dominerende tema i saken,
og hvor andre forhold ikke i tilstrekkelig grad kommer fram. Adgangen
vil også kunne benyttes hvor konflikten mellom partene
er sterk og partene representeres av advokater som mer enn å legge
forholdene til rette for forlik bidrar til å forsterke
konflikten mellom partene. Utvalget antar at det også er
behov for å oppnevne advokat/representant der
særlige behov hos barnet tilsier dette. Bestemmelsen er
ment som en unntaksbestemmelse.
Departementet foreslår at utvalgets forslag til bestemmelse
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
5. Muligheten for å oppnevne en advokat eller annen representant
for barnet i særlige tilfeller vil styrke barns rettigheter
i disse sakene. Advokaten/ representanten gis forholdsvis
begrensede rettigheter.
Departementet ser det videre som den mest ryddige rollefordelingen
at formidlingen av barnets syn til retten, som i dag, skjer gjennom
dommersamtale eller sakkyndige. Departementet anser det ikke naturlig å gi
barnets representant i barnefordelingssaker de samme beføyelser
som barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda. Sistnevnte
skal, etter samtale med barnet, fremstille saken fra barnets vinkel
og gi sin selvstendige vurdering av saken.
Departementet er videre enig med de høringsinstansene
som påpeker at dommerens mulighet til å benytte
sakkyndige på en ny måte, herunder til å veilede
foreldrene, i stor grad vil kunne ivareta barnets behov i saken.
Departementet ser det slik at bestemmelsens viktigste anvendelsesområde
vil være å ivareta barnets interesser i forbindelse
med saksbehandlingen. Bestemmelsen antas særlig å være
aktuell i forhold til eldre barn som har behov for hjelp til å fremme
sine interesser siden barn ikke har partsrettigheter i barnefordelingssaker.
Sett på bakgrunn av hva som må anses å være
representantens primæroppgaver, ser departementet det slik
at det som regel vil være mest aktuelt å oppnevne
en advokat i denne rollen.
I utvalgets utkast foreslås det gitt en samlebestemmelse
om taushetsplikt for en rekke persongrupper som kommer i kontakt
med sensitive opplysninger i forbindelse med behandlingen av barnefordelingssaker.
Det gjelder mekler, sakkyndig og advokat eller representant for
barnet.
I gjeldende rett er det i ulike bestemmelser lovfestet at meklere
og sakkyndige har taushetsplikt.
Utvalget har ikke ment å gjøre endringer i
gjeldende rett. Utvalget foreslår i tillegg at de reglene
i familievernkontorloven som gjelder bortfall av taushetsplikt ved
samtykke (§ 6), taushetsplikt i forhold til samarbeidende
personell (§ 7), anonymisering av opplysninger
til bruk for forskning eller statistikk (§ 8),
og opplysninger til sosialtjeneste og barneverntjeneste (§§ 9
og 10) gis tilsvarende anvendelse for de som gjør tjeneste
etter forslag til ny § 61 i barneloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å få en
egen bestemmelse om taushetsplikt inn i barneloven for de persongruppene
som gjør tjeneste etter det nye kapitlet i barneloven.
Det vil gjøre regelverket mer oversiktlig og øker
dermed tilgjengeligheten.
I gjeldende rett er det gitt regler om taushetsplikt og opplysningsplikt
for meklere i henholdsvis ekteskapsloven § 26
fjerde ledd og § 26 a. Det er ikke gitt egne regler
om taushetsplikt for sakkyndige i barneloven eller i ekteskapsloven.
Det er en rekke andre lover som inneholder bestemmelser om taushetsplikt og
opplysningsplikt, blant annet barnevernloven, sosialtjenesteloven
og familievernkontorloven.
Utvalget har ikke utførlig drøftet de enkelte
bestemmelsene i familievernkontorloven. Familievernkontorloven § 8
er vesentlig endret siden utvalget kom med sitt forslag. Departementet
finner det derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde henvisningen. For øvrig
kan departementet ikke se at endringene i familievernkontorloven §§ 6
og 9 er av en slik betydning at utvalgets forslag ikke kan opprettholdes.
Mekleren har taushetsplikt om det han eller hun får
kjennskap til i sammenheng med meklingen, jf. ekteskapsloven § 26
fjerde ledd.
Utvalget foreslår taushetsplikt for den som rettleder,
mekler eller gjør tjeneste etter ny § 61
første ledd nr. 2 ved å henvise til lov om familievernkontorer §§ 5-10.
Utvalget foreslår en slik henvisning for oversiktens skyld.
I utvalgets forslag kan mekling gjøres hos godkjent mekler
eller annen person med innsikt i de tvistepunktene saken gjelder.
Begge disse grupper er dekket opp ved henvisning til familievernkontorloven.
Det vises til departementets forslag til ny § 50 første
ledd.
Når det gjelder sakkyndige eller andre som gjør tjeneste,
foreslår utvalget en samlet regulering av taushetsplikten
også for disse.
Selv om sakkyndige når de utfører tjeneste
eller arbeid for et dommerkontor allerede har taushetsplikt, kan
det etter departementets mening være hensiktsmessig å ha
en egen bestemmelse om taushetsplikt i barnelovens nye kapittel
som omfatter alle som gjør tjeneste etter forslag til ny § 61.
Det vil, som tidligere nevnt, lette oversikten og øke tilgjengeligheten.
På bakgrunn av dette slutter departementet seg til utvalgets
forslag på dette punkt.
De som gjør tjeneste etter ny § 61
første ledd nr. 1, 3, 4 eller 7, vil ikke ha taushetsplikt
for retten. Det følger av forslag til § 50
annet ledd andre punktum. De som gjør tjeneste etter forslag
til ny § 61 første ledd nr. 2, kan ikke
retten ta imot forklaring fra, med mindre partene samtykker. For
at dette skillet skal komme tydelig fram, foreslår departementet å dele lovutkastet § 50
første ledd i to ledd.
Utvalget foreslår lovfesting av taushetsplikt for advokat
eller annen representant som er oppnevnt til å ivareta
barnets interesser under saken.
Departementet slutter seg til at advokaten eller representanten
som oppnevnes etter § 61 første ledd nr.
5, må ha taushetsplikt.
Advokaters taushetsplikt er hjemlet i en rekke lovbestemmelser,
herunder straffeloven § 144. En henvisning til
sistnevnte bestemmelse er egnet til å sikre taushetsplikt
for advokater. Utvalget vil imidlertid ikke utelukke at det i en
del saker kan være bedre å oppnevne andre. I forslaget
er det derfor åpnet for at også andre enn advokater
kan oppnevnes. Dette har departementet sluttet seg til, jf. kap.
7.
Personlige forhold som barnet har betrodd advokaten/representanten
i forbindelse med oppdraget, vil vedkommende således ha
taushetsplikt om. Utvalget foreslår at retten skal kunne
oppheve taushetsplikten. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag. Det er i den forbindelse viktig at advokaten ikke røper
de taushetsbelagte opplysningene til retten i forbindelse med en
anmodning om at taushetsplikten oppheves. Det er retten som ut fra
egne vurderinger av saken avgjør om advokaten/representanten
skal fritas for taushetsplikt overfor partene og retten. Det er
imidlertid viktig å være klar over at barnet i
utgangspunktet har krav på taushet fra advokaten/representanten.
Hvorvidt taushetsplikten skal oppheves, må barnet få uttale
seg om, dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter,
jf. forslag til ny § 31 i barneloven.
Domstolsbehandling er en kostbar måte å løse
saker på, både for partene og for samfunnet. Partene
betaler i dag advokatutgifter, salær til sakkyndige og eventuelt
utgifter til vitneførsel. Det at kostnadene ved å føre
sak er så vidt høye har gitt grunnlag for sterk
kritikk, fordi mange foreldre rett og slett ikke har mulighet til å gå til
domstolene med en sak. I tillegg kan ulik økonomisk evne
hos foreldrene gå ut over rettssikkerheten til en av partene.
Dette gjelder generelt hvor det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene,
men ulikheten er særlig stor der hvor den ene får
fri rettshjelp. I slike tilfeller kan den som har fri rettshjelp
tvinge fram en rettssak som den annen part ikke har muligheter for å dekke
utgiftene til. Det kan føre til at den som er uten fri
rettshjelp må føre saken uten advokat, eller at
vedkommende må gi opp saken fordi videre rettssak blir
for kostbart. Også dette har gitt grunnlag for sterk kritikk.
Utvalget er enig i kritikken, og i at ulikheten i partenes økonomiske
stilling kan svekke den enes, og dermed barnets, rettssikkerhet
i disse sakene.
Utvalget fremmer forslag om at staten skal dekke nærmere
angitte kostnader.
Kostnadene skal etter utvalgets forslag dekkes uten behovsprøving,
på samme måte som for saker etter rettshjelpsloven § 19.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at utgiftene
til rettens tiltak, lovutkastet § 61 første ledd
nr. 1, 2, 4, 5 og 7, skal dekkes av det offentlige. I likhet med
utvalget, mener departementet at det er viktig at staten tar et
ansvar for at man får en saksbehandling for domstolene
som i større grad enn i dag tar hensyn til barnets behov
og som tar sikte på at konflikten mellom foreldrene i større
grad kan løses i minnelighet. Departementet er også enig
med utvalget i at staten bør dekke kostnadene ved disse
tiltakene, se forslag til § 61 annet ledd og forslag
til § 21 annet ledd i lov om rettshjelp.
Utvalget har vist til problemet med at de totale kostnadene ved
domstolsforhandling i barnefordelingssaker ofte blir så høye
at foreldre ikke har mulighet til å bringe saken inn for
retten. Departementet vil bemerke at dette for så vidt
er et generelt problem for privatpersoner som vil bringe saker inn
for domstolene. De foreslåtte tiltakene vil imidlertid
etter departementets mening medføre at kostnadene ved barnefordelingssakene
vil bli betydelig redusert. I mange barnefordelingssaker vil partene
erfaringsmessig ofte ha fått innvilget fri sakførsel.
Departementet ser imidlertid at der hvor bare den ene parten er
berettiget til fri sakførsel, kan det oppstå urimeligheter
ved at denne parten kan tvinge frem en sak som den andre parten
ikke har råd til. Det er imidlertid en problemstilling
som vil være et vedvarende dilemma så lenge man
har inntektsgrenser. Departementet vil i denne forbindelse vise
til at spørsmålet om heving av inntektsgrensene
i barnefordelingssakene, blant annet for å bøte
på denne problemstillingen, er til vurdering i Justisdepartementet.
Departementet vil innledningsvis presisere at nåværende
bestemmelse i barneloven § 31 antas å være i
samsvar med barnekonvensjonen artikkel 12. Artikkel 12 gir uttrykk
for et generelt prinsipp om at barnet har en selvstendig rett til å uttale
seg i saker som angår det selv, og at disse synspunktene
skal tillegges behørig vekt. Konvensjonsbestemmelsen knytter ikke
disse rettighetene til noen bestemt alder.
Spørsmålet blir om det generelle prinsippet
bestemmelsen gir uttrykk for kan synliggjøres og konkretiseres
bedre i barneloven og på den måten bidra til en
god gjennomføring av bestemmelsen i praksis, herunder gi
den større gjennomslagskraft.
Barnets medbestemmelsesrett etter barneloven § 31
gjelder i første rekke forholdet mellom foreldre og barn.
Da de aktuelle spørsmålene som det skal tas stilling
til under foreldreansvaret vil være svært ulike,
mener departementet at det er naturlig at bestemmelsen i barneloven
om barnets medbestemmelsesrett, som i dag, inneholder en skjønnsmessig
formulering, men slik at denne endres til å være
mer i tråd med barnekonvensjonens ordlyd, uten at dette
er ment å innebære noen realitetsendring i forhold
til i dag. Departementet viser til lovutkastet § 31
første ledd første punktum.
En ubetinget rett for barnet til å uttale seg fra 7-års
alder i medhold av barneloven, slik foreslått i barneverntjenesteloven
og adopsjonsloven, vil være et effektivt virkemiddel for å sikre
at barn fra denne alderen blir hørt. I praksis vil dette
føre til at flere barn enn i dag får komme til
orde. En aldersgrense vil også kunne forhindre usikkerhet
om forståelsen av bestemmelsen og derav følgende
ulik praktisering av denne. Videre er det den mest hensiktsmessige
løsning at man har samme ordning i saker etter de tre lovene
som særlig regulerer avgjørelser av betydning for
barnets familie- og omsorgssituasjon, nemlig barneloven, barneverntjenesteloven
og adopsjonsloven.
En ulempe er at det kan virke noe vilkårlig hvilken
aldersgrense som velges da det fins lite forskningsbasert materiale
som kan gi veiledning.
Særlig sett på bakgrunn av høringsuttalelsene
og det forhold at senking av dagens aldersgrense vil være
et godt virkemiddel for å sikre at flere barn i praksis
blir hørt, vil departementet foreslå at regelen i
barneloven § 31 annet ledd endres slik at barn
gis en ubetinget rett til å uttale seg fra 7-års
alder.
I likhet med flertallet av høringsinstansene, mener
departementet videre at det er naturlig at ordlyden i barneloven § 31
gis en tilføyelse mer i tråd med barnekonvensjonens
ordlyd, slik at det går fram at barnets mening skal tillegges
behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf.
lovutkastet § 31 første ledd andre punktum.
Departementet kan ikke se at dette innebærer noen realitetsendring
i forhold til gjeldende rett.
Når det gjelder spørsmålet om når
barn bør høres av offentlige myndigheter i andre
sammenhenger, bør dette primært reguleres i særlovgivningen
for det enkelte saksfelt.
En senking av dagens aldersgrense for retten til å bli
hørt kan innebære store utfordringer i forhold
til å hindre at det skapes et uønsket "press"
i retning av at små barn ansvarliggjøres/føler
at de må ta stilling i foreldrenes konflikt. I denne sammenheng
er det viktig å være klar over at barnet har en
rett, men ingen plikt til å uttale seg. Det skal bare tilrettelegges
for at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter dersom barnet
selv ønsker det.
En forutsetning for å kunne delta og uttrykke sine synspunkter
er at barnet får tilstrekkelig og relevant informasjon.
Departementet legger til grunn at den som hører barnet
etter barneloven § 31 gir barnet slik informasjon
som anses tilrådelig og nødvendig for å gjennomføre
en formålstjenlig samtale. Opplysningene må tilpasses
barnets alder og forståelse.
Barnet høres i dag ofte ved at dommeren har en samtale
med barnet på sitt kontor. Han kan også la seg
bistå av sakkyndig eller annen egnet person eller la en
sakkyndig ha samtaler med barnet alene. Utvalget har foreslått
en lovfesting av disse alternativene, og departementet ser det naturlig å følge
opp dette, jf. lovutkastet § 61 nr. 4. Ingen av
høringsinstansene hadde innvendinger til forslaget. Departementet
antar at det i forholdsvis mange saker, og særlig i forhold
til de yngste barna og i saker hvor det foreligger spesielle forhold,
vil være naturlig å oppnevne en sakkyndig med
det mandat (eller delmandat) å klargjøre barnets
ev. preferanser etter barneloven § 31.
Gjeldende barnelov § 37 regulerer behandlingsmåten
for krav om foreldreansvar etter dødsfall, jf. loven § 36.
Bestemmelsens tredje ledd andre punktum omhandler barnets rett til å uttale
seg og slår fast at "Er barnet fylt 12 år, skal
retten høyre kva det meiner".
Barnekonvensjonen gir et barn som er i stand til å danne
seg egne synspunkter en rett til fritt å gi uttrykk for
disse, noe som selvsagt også må gjelde i forhold
til foreldreansvar etter dødsfall. Etter departementets
oppfatning står heller ikke disse tilfellene i en særstilling
som gjør at det er naturlig å vurdere spørsmålet
om ubetinget uttalerett fra 7-års alder annerledes enn
redegjort for ovenfor under omtalen av § 31. Problemstillingene
det er naturlig at barnet uttaler seg om vil til dels være
de samme, og spørsmålet som skal avgjøres
angår barnet direkte, personlig og er av stor betydning
for barnet.
Departementet finner likevel at ny § 63 fjerde ledd
(tidligere § 37 tredje ledd) kan henvise til at
barnet skal høres etter barneloven § 31.
Et samlet utvalg har gått inn for at muligheten for administrativ
behandling av barnefordelingssakene, bør opphøre.
Hovedbegrunnelsen for dette er at de nye reglene for domstolsbehandlingen
gjør det mulig med en enkel og rimelig domstolsbehandling
eventuelt uten bistand av advokat. De foreslåtte saksbehandlingsreglene
gjør det enklere å bringe saken inn for retten,
og retten gis mulighet til å treffe avgjørelse uten
muntlig forhandling så fremt partene samtykker.
Departementet mener at dagens fylkesmannsbehandling i hovedsak
er kompetent, fleksibel, rask, billig og i liten grad konfliktskapende,
slik høringsinstansene som går imot opphør
av fylkesmannsbehandlingen framhever. Dette må imidlertid
også sees på bakgrunn av at det som regel ikke
dreier seg om de tyngste eller mest konfliktfylte sakene, i det
fylkesmannsbehandlingen i seg selv forutsetter at partene er enige
om en enklere framgangsmåte for løsning av tvisten.
Problemstillingen som må drøftes i relasjon
til om fylkesmannsbehandlingen skal opprettholdes eller ikke, er
etter departementets oppfatning om hensynene beskrevet ovenfor kan
ivaretas like godt gjennom forslagene til nye saksbehandlingsregler
for domstolene. Hvis fylkesmannsbehandlingen gjøres overflødig
ved at de nye forslagene også ivaretar fordelene ved denne
behandlingsmåten, må det i neste omgang vurderes
om det er andre hensyn som taler for/imot opphør
av fylkesmannsbehandlingen og hvilken vekt disse i så fall
skal tillegges.
Etter departementets oppfatning vil barnefordelingssakene få en
betryggende og kompetent behandling ved de alminnelige domstolene.
Departementet foreslår dessuten nye saksbehandlingsregler
som gir økt mulighet til å trekke inn barnefaglig
kompetanse under saksforberedelsen, og større fleksibilitet
i forhold til bruken av sakkyndige.
Videre har forslagene til nye saksbehandlingsregler for domstolene
i barnefordelingssaker nettopp som målsetting å få en
enklere og mer fleksibel behandling av barnefordelingssakene, samtidig
som man ønsker å styrke muligheten for at foreldrene
skal inngå avtale som alternativ til domstolsbehandling.
Nye saksbehandlingsregler under saksforberedelsen vil trolig
føre til at flere saker enn i dag blir forlikt.
Departementet vil særlig framheve følgende
forslag til nye saksbehandlingsregler, som må sees på bakgrunn
av at fylkesmannsbehandlingen foreslås opphevet:
I ny § 58 foreslås at det skal bli
enklere å bringe en sak inn for domstolene ved at stevning
og tilsvar i en sak kan inngis på "godkjent skjema". Regelen
er først og fremst begrunnet med at partene i en del tilfeller
skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål som
forholdet til barna reiser også uten advokat. Forslaget
i lovutkastet § 58 gir den fordel at det blir
mulig å bringe sakene inn for domstolen uten økonomiske
omkostninger for partene ved at stevning og tilsvar lettere kan
inngis uten bistand av advokat. Forslaget vil også kunne
bidra til at terskelen for å gå til domstolene
blir lavere.
Departementet foreslår videre at domstolene skal kunne
avsi dom uten hovedforhandling når partene samtykker og
retten finner det ubetenkelig, jf. lovutkastet § 61
første ledd nr. 8.
Det betales ikke rettsgebyr i barnefordelingssaker for domstolene.
Videre har departementet fremmet forslag om at staten skal dekke
kostnadene til en del av forslagene til tiltak under saksforberedelsen.
Departementet mener at fordelene ved dagens fylkesmannsbehandling
kan ivaretas like godt gjennom forslagene til nye saksbehandlingsregler
for domstolene. Dette synspunktet støttes av et stort flertall
av høringsinstansene, herunder et flertall av de offentlige
instansene som vil bli berørt av en ev. endring og andre
tungtveiende høringsinstanser.
Et viktig selvstendig tilleggsargument er at de nye saksbehandlingsreglene
for domstolene har som et hovedmål at flere foreldre skal
bli enige om barnefordelingsspørsmålene ved avtale.
Dette blant annet på bakgrunn av at sterke konflikter mellom
foreldrene er noe av det som skaper størst problemer for
barna ved samlivsopphør. Etter departementets oppfatning
vil en del av de sakene som i dag behandles av fylkesmannen, i stedet
kunne løses ved at foreldrene inngår avtale som
følge av iverksatte tiltak under saksforberedelsen.
Videre er det forholdsvis få saker som realitetsbehandles
av fylkesmennene.
Departementet vil fremheve at forslagene til nye saksbehandlingsregler
i barnefordelingssaker for domstolene har barnets beste som overordnet
hensyn og søker å ivareta hensynene i denne spesielle
sakstypen på en best mulig måte. På denne
bakgrunn er det etter departementets oppfatning naturlig at alle ressurser
settes inn her og slik at man også fanger opp de forholdsvis
få sakene som i dag behandles hos fylkesmannen. Dette i
stedet for å beholde et tosporet system.
Flere av fylkesmennene er opptatt av om den forholdsvis omfattende
informasjons- og veiledningsvirksomheten i forhold til barnefordelingssakene som
i dag utføres av fylkesmannsembetene, fortsatt skal ligge
hos disse dersom enkeltsaksbehandlingen på området
bortfaller.
Departementet antar at problemstillingen i hovedsak angår
situasjonen forut for et ev. søksmål. Dersom sak
først reises for domstolen, vil bruk av nye saksbehandlingsregler
i forbindelse med saksforberedelsen også innebære
at partene får økt informasjon og veiledning med
flere avtaler enn i dag som resultat.
Flere av fylkesmennene synes det er naturlig at råd-
og veiledningsfunksjonen deres bortfaller dersom avgjørelsesmyndigheten
opphører i barnefordelingssakene.
Etter departementets vurdering bør det overordnede og
koordinerende ansvaret på fagfeltet på regionalt
nivå fortsatt ligge til fylkesmannen. Fylkesmennene har
i dag et informasjons- og veiledningsansvar overfor publikum og
et ansvar for at det finnes et kvalifisert meklingsapparat. Departementet
kan ikke se at opprettholdelse av dette ansvaret, og den nødvendige
kompetansen som skal til, er avhengig av at fylkesmennene samtidig
er vedtaksorgan på feltet.
Etter departementets oppfatning er det naturlig at også familievernkontorene
har en viktig rolle i forhold til veiledning/informasjon
til publikum. Departementet antar at familievernkontorene har opparbeidet
eller kan opparbeide tilstrekkelig kompetanse til å råde/veilede
i forbindelse med enkelthenvendelser i disse sakene.
Etter en lovendring 13. juni 1997 kan også foreldre
som er enige om barnefordelingsspørsmålene, bringe
saken inn for fylkesmannen. Formålet med endringen er at
også enige foreldre skal ha mulighet til å etablere
tvangsgrunnlag. Fylkesmannen skal etter gjeldende rett realitetsbehandle
saken, og treffe avgjørelse ut fra hva som er best for
barnet, men vil i praksis sjelden fravike det foreldrene er enige
om. Tvangsgrunnlag etter barneloven §§ 34-35
a, jf. § 42 eller § 44 a, jf. § 48,
vil være det forvaltningsvedtak som fylkesmannen treffer.
Utvalgsflertallet fant at det bør være tilstrekkelig kontroll
at en skriftlig avtale forelegges for mekler, og at denne gis virkning
som tvangsgrunnlag, dersom foreldrene ber om det, og avtalen ikke
klart er i strid med barnets beste.
Noen flere høringsinstanser går imot utvalgsflertallets
forslag enn de som støtter det (19 av 35).
Høringsinstansenes argumenter imot å la avtaler, forutsatt
meklers godkjennelse, få tvangskraft, går i hovedsak
på at den foreslåtte ordningen vil innebære en
uheldig rollekonflikt for meklerne og at den ikke tilfredsstiller
rettssikkerhetsmessige krav.
Departementet mener at muligheten for å få etablert
tvangsgrunnlag på en enkel måte, der foreldrene er
enige om barnefordelingsspørsmålene, bør
opprettholdes. Ved at det etableres et tvangsgrunnlag gjøres
avtalen mer preventiv i forhold til samværsboikott mv.
og fører til at det er den part som ensidig ønsker
en avtale endret som må anlegge sak for domstolen.
Departementet har imidlertid, i likhet med flertallet av høringsinstansene,
kommet til at motargumentene må få avgjørende
vekt i forhold til utvalgsflertallets forslag om å gi meklergodkjente
avtaler direkte tvangskraft. Departementet mener at det må ha
stor vekt at et klart flertall av de høringsinstansene
som i så fall vil inneha den nye meklerrollen, mener at
en godkjenningsrolle for mekleren vil vanskeliggjøre arbeidet
med å få foreldrene til å avtale en ordning
i forhold til barna, og reise tvil ved meklerens objektivitet.
Rettssikkerhetsmessige hensyn for øvrig taler også for
at myndigheten ligger hos en uavhengig offentlig instans som kan
påse at barnets beste ivaretas. Dette bl.a. sett på bakgrunn
av at en ev. tvangsfullbyrdelse kan være et meget inngripende
tvangsmiddel i disse sakene. Godkjenning av mekler tilfredsstiller
etter departementets syn ikke et slikt krav.
Spørsmålet blir således hvilken instans
som skal inneha myndigheten til å behandle saker der foreldrene
har en avtale og hvordan dette nærmere skal skje.
I utgangspunktet kan det stilles spørsmål ved
om fylkesmannsembetene bør sitte igjen med et "restansvar"
dersom de ordinære barnefordelingssakene bortfaller slik
foreslått. Per i dag dreier dette seg om et fåtall
saker. Det naturlige alternativ vil i så fall være å legge
denne oppgaven til domstolene slik at alle barnefordelingssakene
kanaliseres til samme organ. Dette forutsetter en lovendring slik
at også foreldre som er enige om resultatet kan få saken
sin behandlet av domstolen. Saker der foreldrene er enige om realiteten,
kan imidlertid ikke anses å høre inn under tradisjonell
dømmende virksomhet.
Etter departementets oppfatning er det mye som taler for at fylkesmannens
myndighet til å behandle saker der foreldrene er enige
om barnefordelingsspørsmålene og ønsker
et tvangsgrunnlag for sin meklede avtale bør opprettholdes.
Departementet vil foreslå at saker der foreldrene ved
avtale er enige om barnefordelingsspørsmålene kan
behandles av fylkesmennene. Det samme gjelder separate saker om
reiseutgifter.
Når det gjelder det nærmere innholdet i fylkesmannsbehandlingen,
skal foreldre som er enige om det, som i dag, kunne bringe en meklet
avtale inn for fylkesmannen. Etter forslaget til ny § 55
gis fylkesmannen adgang til å fatte vedtak om at en skriftlig
avtale om foreldreansvar, bosted og samvær etter barneloven
skal ha tvangskraft. Et slikt vedtak om tvangskraft vil gi en part
rett til å kreve avtalen tvangsfullbyrdet uten å gå veien
om et annet tvangsgrunnlag. En avgjørelse om hvorvidt en
avtale skal gis tvangskraft eller ikke, må anses som et
enkeltvedtak.
Fylkesmannen har plikt til å påse at avtalen
er til barnets beste. Foreldrene er ikke garantert at fylkesmannen
treffer vedtak om å gi avtalen deres tvangskraft.
Det er viktig at en skriftlig avtale som gis tvangskraft har
den klarhet og entydighet som må stilles til et tvangsgrunnlag.
Fylkesmannen bør ev. oppfordre partene til å foreta
de nødvendige presiseringer før saken realitetsbehandles.
Videre må fylkesmannen gjøre partene oppmerksom
på virkningene av at en avtale får tvangskraft, dvs.
at det må opplyses om hva som ligger i at avtalen kan tvangsfullbyrdes,
hvilke tvangsmidler som kan anvendes og at en avtale som er gitt
tvangskraft bare kan endres av retten dersom "særlege grunnar"
taler for det, jf. § 64 annet ledd andre punktum.
Fylkesmannens vedtak kan påklages til departementet.
Når det gjelder spørsmålet om det
bør opprettes en særdomstol eller et annet organ
for behandlingen av barnefordelingssakene (herunder overføring
til fylkesnemndene for sosiale saker), mener flertallet i Barnefordelingsprosessutvalget
at det ikke vil være noe vunnet mht. saksbehandlingstid
eller rettssikkerhet ved dette, og at de særlige hensynene
i disse sakene kan ivaretas ved de alminnelige domstoler. Dette
også sett på bakgrunn av de nye saksbehandlingsreglene
som foreslås og som tar sikte på å fremme avtaleløsninger,
korte ned saksbehandlingstiden, bedre rettssikkerheten og målrette
bruken av sakkyndige bedre.
Flertallet ser det imidlertid som en klar fordel dersom barnefordelingssakene
fordeles til dommere med særlig interesse for fagfeltet
innen den enkelte domstol, noe som kan gjøres uten endringer
i gjeldende rett.
Et mindretall i utvalget foreslår at de eksisterende fylkesnemndene
for sosiale saker gjøres om til fylkesvise særdomstoler,
med kompetanse til å behandle både barnefordelingssakene
og barnevernsakene. Mindretallet peker på at barnevernsaker
og barnefordelingssaker har flere fellestrekk, og at det er behov for
dommere og sakkyndige som har spesiell interesse for og kompetanse
på fagfeltet. Etter mindretallets syn vil også fylkesnemndenes
ledige kapasitet bedre kunne utnyttes på denne måten.
Norsk rettstradisjon er forankret i et alminnelig domstolsvesen
som behandler alle typer saker. I St.meld. nr. 23 (2000-2001) har
Justisdepartementet fremhevet at det ikke bør opprettes
særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner
for dette. I Innst. S. nr. 242 (2000-2001) slutter justiskomiteen seg
til dette syn.
Departementet kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner
for at barnefordelingssakene skal flyttes ut av de alminnelige domstolene.
Verken rettssikkerhetshensyn eller hensynet til kortere saksbehandlingstid
taler etter departementets oppfatning klart for en slik løsning.
Departementet ser at det kan være en fordel for behandlingsmåte
og resultat at barnefordelingssakene behandles av dommere med tilstrekkelig
kunnskap og erfaring med denne spesifikke sakstypen. Etter departementets
oppfatning er det imidlertid verken nødvendig eller ønskelig
at det opprettes spesialdomstoler e.l. for å imøtekomme
dette behovet.
Behovet for sakkyndig (barnefaglig) bistand må også anses
ivaretatt ved de alminnelige domstolene. Det vises til de nye saksbehandlingsreglene
som gir mulighet til å benytte sakkyndige på en
ny og mer målrettet måte tidlig i prosessen.
Ved vurderingen av om det bør opprettes særdomstoler
eller lignende for barnefordelingssaker, er det også en
ulempe at vernetingsområdene vil bli større enn
ved de alminnelige domstolene. Dette er negativt sett i forhold
til de nye saksbehandlingsreglene som fordrer at partene er i en
viss geografisk nærhet til domstolen.
Utvalgsflertallet viser i sin redegjørelse til at de generelle
erfaringer fra særdomstoler og domstolsliknende organer
er at saksbehandlingstiden ikke er vesentlig kortere enn ved de
alminnelige førsteinstansdomstoler.
Undersøkelser foretatt av utvalget viser for øvrig at
det er oppnevnelse av sakkyndige som er den faktor som i størst
grad forlenger saksbehandlingstiden ved de alminnelige domstoler,
men også f.eks. kapasiteten til prosessfullmektigene. De
nye saksbehandlingsreglene fokuserer på at barnefordelingssakene skal
prioriteres av alle aktører, og legger opp til ny bruk
av sakkyndige hvor målet er avtaleløsninger. Dette
kan etter departementets oppfatning bidra til å korte ned
saksbehandlingstiden. Tilsvarende virkning kan forslagene om forenklet
stevning og dom uten hovedforhandling få.
Departementet vil i det følgende spesielt vurdere mindretallets
forslag om å omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler.
Det er fra utvalgets mindretall, og de høringsinstansene
som støtter disse, fremhevet at barnefordelingssakene og
sakene for fylkesnemnda har klare fellestrekk. Departementet ser
at innsikt i barns situasjon og behov står sentralt både
i barnevernsaker og barnefordelingssaker. Vurderingstemaet i den
typiske barnefordelingsak, hvor begge foreldre er egnet, er imidlertid
forskjellig fra vurderingstemaet i den typiske barnevernsak der
spørsmålet er om foreldrene har tilstrekkelig
omsorgsevne. De nye saksbehandlingsreglene som foreslås
i denne proposisjonen er spesialtilpasset førstnevnte sakstype
og egner seg ikke for barnevernsakene, hvor det ikke er aktuelt å inngå forlik.
Dette sier samtidig noe om forskjellen på en privatrettslig
tvist mellom foreldrene og offentligrettslige saker om tvangsinngrep
overfor privatpersoner som er fylkesnemndenes saksområde
i dag. Nemndene har ikke erfaring med å behandle tvister mellom
privatpersoner, og mekling er ikke en del av nemndas behandlingsform.
Avslutningsvis vil departementet oppsummere med at de særlige
hensyn som gjør seg gjeldende i barnefordelingssaker kan
ivaretas på en god måte i de alminnelige domstoler.
Det finnes i dag forbedringspunkter som i stor grad kan imøtekommes
ved de foreslåtte endringene i saksbehandlingsreglene kombinert
med en hensiktsmessig arbeidsfordeling innen den enkelte domstol,
jf. nedenfor. De nye saksbehandlingsreglene vil kunne bedre barnets
rettssikkerhet ved økt/mer målrettet
bruk av sakkyndige, og bidra til å fremme avtaleløsninger
og korte ned saksbehandlingstiden der dette er forsvarlig. Forslagene
må kombineres med nærmere retningslinjer og kompetanseheving
hos de berørte aktører.
Utvalgsflertallet ser det som en stor fordel at barnefordelingssakene
fordeles til dommere med særlig interesse for og erfaring
fra dette spesielle rettsområdet. Flertallet fremhever
det som maktpåliggende å redusere saksbehandlingstiden
ved de domstoler som i dag bruker for lang tid på barnefordelingssakene. Dette
særlig av hensyn til de negative virkninger som selve konfliktsituasjonen
kan ha på barnet og foreldrene. Utvalget mener at en slik
fordeling ikke vil være i strid med det såkalte
tilfeldighetsprinsippet, og at den kan gjennomføres uten
endringer i gjeldende rett. Det vises også til at utvalget
påpeker at dommerne bør skoleres i de elementer
som er spesielle i barnefordelingssaker gjennom ulike utdannelsestiltak.
Slik utvalget påpeker, kan en fordeling av barnefordelingssakene
til en gruppe dommere ved domstolene være tidsbesparende.
Etter departementets oppfatning er imidlertid det viktigste proargumentet
at forslagene til nye saksbehandlingsregler gir spesielle utfordringer
i dommerrollen. Ifølge utvalget er det viktig at dommerne
har innsikt i barns behov, hvilke faktorer som virker på parter
i disse konfliktene og hvorledes man kan hjelpe partene til å komme
fram til en samarbeidsløsning om barna. Dersom den enkelte
dommer behandler et tilstrekkelig antall saker til å opparbeide
seg erfaring og holde sine kunnskaper ved like, vil dette etter
departementets oppfatning også kunne fremme mer lik og
kompetent behandling av sakene.
Departementet antar at hensiktsmessigheten av en spesialisering
vil være avhengig av domstolenes størrelse mv.,
men at dette kan bli mer aktuelt når man nå går
i retning av færre og større førsteinstansdomstoler.
En spesialisering behøver heller ikke være statisk
i den forstand at bare det samme utvalg dommere behandler denne
sakstypen over flere år.
Departementet vil ta initiativ til at det i forbindelse med ikrafttredelse
av nytt regelverk sendes ut en anbefaling til domstolene om å kanalisere
barnefordelingssaker til spesielt interesserte dommere. Anbefalingen
bør kombineres med et tilbud om et kurs som vil gi aktuelle
dommere opplæring i håndtering av barnefordelingssaker
etter de nye reglene.
Forslagene til nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker
innebærer forholdsvis omfattende endringer, særlig
i forhold til ny bruk av sakkyndige og høring av mindre
barn. En vellykket gjennomføring av reformen forutsetter
god informasjon og opplæring til de som skal praktisere
reglene.
Etter departementets oppfatning er det nødvendig at
Barne- og familiedepartementets veileder for barnefaglige sakkyndige
og aktuelle retningslinjer revideres.
Det bør også igangsettes kurs i forhandlingsbaserte
metoder innenfor domstolssystemet for sakkyndige, dommere og advokater
i barnefordelingssaker. I tillegg bør dette innarbeides
i eksisterende opplæringsprogram for sakkyndige.
De foreslåtte endringene i barneloven utgjør
en helhet, og departementet tar sikte på at alle lovendringsforslagene
trer i kraft fra samme tid.
Forslagene til nytt regelverk kan innebære et behov
for overgangsregler. Dette gjelder særlig i forhold til
ev. opphør av fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingssaker.
Departementet anser det som mest hensiktsmessig at nærmere
overgangsregler fastsettes i forskrift, og foreslår derfor
at departementet gis myndighet til å fastsette overgangsregler
i forskrift.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
vil innledningsvis påpeke hvor viktig det er at barneloven
gjenspeiler endringene i samfunnet og tar inn i seg de internasjonale
konvensjoner som påpeker barns rettigheter, og som ivaretar
barns sikkerhet og trygghet. Dette er slik komiteen ser
det, fundamentet for at Norge skal ha en god barnelov. Ot.prp. nr.
29 (2002-2003) foreslår endringer i saksbehandlingsreglene
for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar. Komiteen vil
understreke at det til enhver tid må være barnets
rett og hva som er til det beste for barnet som må være
i fokus. Komiteen viser til at foreldres samværsrett,
hvor barnet skal bo fast og samboeres plikter og rettigheter drøftes
i den fremlagte Familiemeldingen (St.meld. nr. 29 (2002-2003)),
og komiteen tar derfor ikke stilling til disse utfordringene
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Videre inkorporeres
FNs barnekonvensjon i lovverket, og Stortinget vil når
dette er gjort, få seg forelagt en ny sak, hvis det kommer
endringer i barneloven som en konsekvens av dette. Det er en rekke
forhold som endres i forslaget fra departementet, noen med svært stor
betydning for dem det gjelder og andre er mer en presisering og
konkretisering av lovteksten. Komiteen velger å drøfte
disse under de ulike kapitlene.
Komiteen vil slutte seg til intensjonen i odelstingsproposisjonen
om å innarbeide FNs barnekonvensjon i norsk lov, i tillegg
til at man oppjusterer barneloven slik at den tilpasses dagens samfunn.
Komiteen vil understreke at gjennom nettopp barneloven,
må det alltid være barnets rett og barnets beste
som settes i fokus.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker
at det må aldri skje at man tilpasser lover og forskrifter etter
hva som er mest hensiktsmessig for partene eller for sakkyndige,
til det er barnet altfor viktig, og barnet kan lett bli skadelidende
når det tilspisser seg i en barnefordelingssak, jf. St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Familiemeldingen.
Flertallet vil bemerke at prinsippet om likeverdig
foreldreskap skal være et overordnet utgangspunkt. Foreldreansvaret
varer til barnet fyller 18 år uavhengig om foreldrene lever
i samliv eller ikke, og uavhengig av hvilken status samlivet har.
Det innbærer at foreldre har et stort ansvar for å skille
mellom barnets og egne behov, og at barnets behov skal ha førsteprioritet.
Noen foreldre er gode til å samarbeide, andre ikke. Mange
barn vokser opp i en urolig hjemmesituasjon som kan oppleves som
en krigssone med de uheldige konsekvenser dette har for barnet.
Flertallet viser til at selv for mange foreldre som
har et ønske om å finne frem til en løsning
til beste for barnet, vil de følelsesmessige belastningene kunne
hindre konstruktivt samarbeid. En samarbeidsavtale mellom foreldrene
kan løse opp konflikten og kan i større grad enn
en dom åpne for fleksible og praktiske løsninger,
og legge grunnlaget for et godt samarbeid mellom foreldrene til
barnets beste. Erfaringsmessig er foreldre mer motivert for å etterleve
egne avtaler eller rettsforlik som er resultat av forhandlinger
og rimelige kompromisser, enn en avgjørelse som har blitt
diktert dem. Målet er å sikre barna en god situasjon
etter bruddet. Avtalen må omfatte tre hovedtrekk i barns
hverdag:
fordeling av botid/samvær
hos foreldrene,
reisevei mellom bostedene og
barnehage- og skolesituasjon.
Barnets rett etter barnekonvensjonen til å opprettholde
personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig
må respekteres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at profesjonell hjelp
og rådgivning etter samlivsbrudd som er tilgjengelig for
alle familiens medlemmer kan bidra til at foreldrene blir flinkere
til å samarbeide til det beste for barna. Det å bruke
tilstrekkelig ressurser på et godt og tilgjengelig tilbud vil
derfor være god samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer vil bemerke at ved alle handlinger
som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende
hensyn etter barnekonvensjonens artikkel 3.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak slik at det ved
alle samlivsbrudd lages en skriftlig kontrakt eller avtale der barnets
rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter
blir ivaretatt."
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at foreldre og
barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp og
rådgivning i forbindelse med samlivsbrudd. Dette tilbudet
bør være gebyr- og kostnadsfritt."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkepartiog Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen),
har presentert en rekke forslag for å styrke familietiltakene,
for eksempel tilbud om samlivskurs til alle førstegangsforeldre,
utvidelse av tilbudet om mekling og obligatorisk mekling ved samlivsbrudd
for samboere med barn. Disse medlemmer merker seg
at andre partier foreslår at det skal iverksettes en kontrakt
eller avtale for å sikre barns rettigheter. Disse
medlemmer viser til at det er vanlig praksis ved megling
at det signeres en avtale mellom foreldrene, og at alle i dag har
et gratis tilbud om megling ved familievernkontorene, uavhengig
av om de er foreldre eller er i en situasjon med fare for samlivsbrudd. Disse
medlemmer mener disse viktige spørsmålene
fortjener en helhetlig vurdering fra komiteens side, og vil komme
tilbake til spørsmål om familietiltak ved den
nært forestående behandlingen av familiemeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at den mest hensiktsmessige løsningen
på problemstillinger som kan fremkomme i en barnefordelingssak,
er at hovedregelen må være at begge foreldrene
får automatisk delt omsorg ved en separasjon, både
når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse
medlemmer ser på dette som den riktige veien å gå når
det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir
en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine foreldre. Disse
medlemmer foreslår dette som en hovedregel, men
domstolene bør, i de tilfeller hvor barnet har lidd overlast
enten ved omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep, kunne
fradømme foreldreretten fra den av foreldrene som har utsatt sitt
barn for dette.
Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er
nevnt over vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 som sier:
"Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje,
unntatt når dette er til barnets beste."
Argumentasjonen ovenfor bunner nettopp i denne artikkel, og skal
den gi mening innarbeidet i norsk lov, må det derfor være
automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider
og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet.
Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en
egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med
FNs barnekonvensjon."
Komiteen ser det som svært
positivt at man samler de mest sentrale prosessreglene i et nytt
kapittel 7 i barneloven. Dette gjør at foreldre og andre
lettere kan finne frem og sette seg inn i reglene som kommer til
anvendelse ved barnefordelingssaker.
Komiteen viser til at advokater har en plikt til å forsøke å komme
frem til en løsning før saken ender i domstolene.
Løsninger bidrar ofte til konfliktdemping, noe som er svært
viktig når det gjelder barn. Komiteen mener
at den nye § 49 kan være med på å bidra
til at dette skjer, slik at færrest mulig barn havner i
en "krigssone". I de tilfeller hvor saken havner i domstolsapparatet
vil komiteen gi sin tilslutning til at dommeren som
et første forsøk, der denne ser det som en realistisk
mulighet, kan henvise partene til godkjent mekler, jf. forslagene
til ny § 61 første ledd nr. 2 og til
ny tvistemålslov § 422.
Komiteen ser det også som svært
viktig at saker om barnefordeling ikke blir liggende unødig
lenge i domsapparatet. Det kan ikke være tvil om at jo mer
tid som går, jo høyere blir konfliktnivået
i saker hvor partene står svært langt fra hverandre.
Det er derfor svært positivt at man nå vil prioritere
disse sakene tidsmessig for å styrke barnets rettssikkerhet, slik
det foreslås i § 59. Komiteen vil
likevel påpeke at ikke alle saker er egnet til en hurtig
behandling, da det i noen tilfeller kan være til hjelp
at man bruker noe tid til å få partene til forhandlingsbordet.
Dette bør dommeren fortløpende vurdere, og hele
tiden ha for øye hva som er barnets beste. Utgangspunktet
bør likevel være at færrest mulige saker
havner hos domstolene.
Komiteen har merket seg at det er vanskelig å definere
hva som er "barnets beste". Begrepet blir brukt både i
FNs barnekonvensjon og i gjeldende rett. Departementet prøver å presisere
hva som menes med "barnets beste" i ny § 48, hvor
det er en mindre absolutt formulering: "først og fremst
rette seg etter det som er best for barnet".
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti registrerer at departementet finner det vanskelig å skulle
gi generelle regler om hva som er til beste for barnet i alle saker. Disse
medlemmer mener barnets beste bør bero på en
konkret og individuell vurdering i hver sak, på grunnlag
av barnets juridiske rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti synes at dette blir noe forsiktig,
tatt i betraktning at barnet til enhver tid skal være i
fokus, og mener at en bedre formulering hadde vært barnets
rett.
Barneloven skal ikke, slik komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet ser det, ta hensyn til annet enn
hva som er barnets rett, at dette gir konsekvenser som selvsagt
er til barnets beste er åpenbart.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at begrepet
"barnets rett" henspeiler på rettigheter nedfelt i norsk
lov og internasjonale konvensjoner. I tillegg er barnets rett i
en konkret sak definert ved rettskraftig dom. Begrepet "barnets
beste" er forutsatt ivaretatt i norsk lov og internasjonale konvensjoner,
men er vurderingstema i den konkrete sak som behandles, fordi man
i rettsapparatet må behandle saker som dreier seg om individer,
ikke grupper. Barnets beste vil være vurderingstemaet under behandlingen,
mens barnets rett vil være resultatet. Barnets beste vil
være en avveining mellom mange hensyn som må vurderes
forskjellig i hvert enkelt tilfelle. Begrepet er også relevant
i avveiningen mellom hensyn til barnets og andres, for eksempel
foreldrenes, rettigheter i en konkret sak.
Disse medlemmer viser til at formuleringen "barnets
beste" korresponderer med formuleringer i FNs Barnekonvensjon artikkel
3. Konvensjonen vil fra våren 2003 bli innkorporert i norsk
lovverk, og disse medlemmer mener det vil være
en åpenbar fordel med lik terminologi i ulike lover.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å understreke
at det må særlige grunner til for at en sak som
omhandler barns bosted og omsorgssituasjon etter barneloven skal
kunne gjenopptas etter dom. Barneloven har som formål å ivareta
barns beste, og det er viktig for barn med stabilitet. Gjentagende
rettsprosesser er særlig opprivende for barna som kommer
i klemme mellom foreldrenes interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg skeptisk til bruken av formuleringen "barnets beste". Dette
er en formulering som kan tolkes av domsstolene, og disse medlemmer er
bekymret for at gamle holdninger og subjektive vurderinger fort
kan bli brukt, når man har en slik diffus formulering.
Spør man et kjempende foreldrepar som steilt står
mot hverandre, så vil begge hevde at de kjemper for barnets
beste, selv om de bruker barnet i konflikten. Det er dette man unngår hvis
man bruker formuleringen "barnets rettigheter", domstolsapparatet
kan ta de nødvendige avgjørelser på objektivt
grunnlag og i henhold til norsk lov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring
i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i
barneloven."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, ser det som svært positivt
og slutter seg til intensjonene i proposisjonens kapittel 5 om konfliktdemping
og om å redusere de økonomiske kostnadene for
partene. I de tilfellene hvor det ikke er mulig å komme
til minnelig løsning, er det viktig at rettssikkerheten
blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Flertallet er
enig i at en forenkling av stevning og tilsvar uten advokatbistand
kan ha sine fordeler, og forutsetter at domstolene har økonomiske
ressurser til å håndtere slike saker. Domstolene
bør også være seg bevisst et selvstendig
ansvar til å rettlede partene, slik at feilaktig eller
mangelfull forståelse av prosessregler kan unngås.
Komiteen viser til at mangelfull prosessforståelse
hos partene må ikke komme i veien for en raskere og mer
effektiv behandling av saken. Forslaget til ny § 58
ser ut til å gjøre det lettere for partene å ta kontakt
med domstolen og å stevne motparten uten at store advokathonorarer
skal forhindre enkelte fra å gjøre dette.
Komiteen slutter seg til at dom kan avsies uten hovedforhandlinger
så lenge begge parter er enige i dette. Dette er praksis
i andre nordiske land, og rettssikkerheten er ikke truet så lenge
en forutsetning for en slik praksis er at partene er enige i det.
Dette vil bidra til en raskere behandling og kan dermed bidra til at
barnet snarest mulig får så optimale oppvekstvilkår som
mulig etter et samlivsbrudd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for kapasiteten og kompetansen i de alminnelige domstolene
og støtter derfor mindretallet av høringsinstansene
som ønsker å omgjøre fylkesnemnda til
særdomstol i barnefordelingssaker.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen omgjøre fylkesnemndene til
særdomstoler for barnefordelingssaker."
Komiteen erkjenner at ulike grupper
sakkyndige kan bidra positivt til saker om barnefordeling. Det er
viktig at sakkyndige som er seg bevisst en positiv og konstruktiv
rolle kan trekkes inn i tilfeller der domstolene har et reelt behov
for faglige uttalelser. Samtidig finnes det også en del
saker hvor partene erkjenner berettigelsen av sakkyndige. Komiteen ønsker
også å bemerke at det er spesielt viktig at barna
og foreldrene har tilstrekkelig tillit til de sakkyndige og deres
rolle i prosessen.
Komiteen vil også peke på at
sakkyndige har en selvsagt plikt til å være konfliktdempende
i sine uttalelser. Sakkyndige må ta hensyn til at "barnets beste"
best oppnås ved at eventuell konflikt mellom foreldrene
blir unngått eller dempet i størst mulig grad.
Sakkyndige skal anta at det i de fleste sakstyper er best for barnet
at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålet.
Sakkyndige må ikke "ta side" i slike saker.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at
stort flertall av høringsinstansene (47 av 54 som har uttalt
seg) var positive til forslagene om ny bruk av sakkyndige. Flertallet mener
domstolene med de foreslåtte endringer vil kunne velge mellom
et større register av virkemidler slik at saksgjennomføringen
kan bli enklere, raskere, billigere og mer fleksibel. Flertallet vil
understreke at alle instanser må kjenne sitt ansvar for å nå frem
til gode og robuste løsninger. Sakkyndige representanter
har et særlig ansvar for å bidra til megling og
til å skape felles problemforståelse mellom partene
i sakene, slik at gode og varige løsninger kan nås.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utvidet bruk av sakkyndige som foreslått i proposisjonen,
vil åpne opp for flere tilfeller av uheldig rolleblanding.
Forslaget innebærer uklare roller og vil føre
til en uheldig sammenblanding av roller. Retningslinjer og opplæringstiltak
vil kunne avhjelpe en slik situasjon, men sannsynligvis ikke unngå den. Disse
medlemmer merker seg at de som har uttalt seg positivt om forslaget
i høringsrunden nesten utelukkende representerer de sakkyndiges
organisasjoner.
Komiteen mener at det er særdeles
uheldig at enkelte saker om barnefordeling blir en belastning for
barnet. Det er i seg selv en fallitterklæring for foreldrene,
sakkyndige, partenes advokater og domstolene at de lar barnet belastes.
Proposisjonen beskriver tilfeller der partene har et høyt
konfliktnivå og hvor partene representeres av advokater
som mer enn å legge forholdene til rette for forlik bidrar
til å forsterke konflikten, med negative konsekvenser for
barnet. Komiteen mener at Den Norske Advokatforeningen
må være seg sitt ansvar bevisst og aktivt jobbe for
at advokater ikke bidrar til konfliktheving og i de tilfeller hvor
advokater bidrar til slik konfliktheving gis irettesettelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker
viktigheten av at dommere skal ha fleksible virkemidler til disposisjon
for å kunne gjennomføre sakene på en
best mulig måte. Flertallet mener at det
i særlige tilfeller kan være behov for å oppnevne
en egen advokat eller annen representant for barnet, for eksempel
i saker hvor det kan være tvil om foreldrene evner å ivareta
barnet, eller i saker hvor eldre barn kan trenge bistand til forstå saksgangen
og til å fremme sine synspunkter.
Flertallet viser til at det skal være
opp til dommeren i den enkelte sak å vurdere hva som best ivaretar
barnets rettigheter og som vil være til barnets beste. Flertallet mener
derfor at det ikke skal være obligatorisk å oppnevne
en advokat eller annen representant for barnet, og ønsker
heller ikke at representant for barnet bør gis et mandat
som kan kollidere med dommerens overordnede ansvar.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker
at samboende foreldre skal ha foreldreansvar på lik linje
med gifte.
Dette flertallet fremmer følgende forslag
til lovendring:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende
foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det er et
særtrekk ved barnefordelingssaker at barnet selv, som avgjørelsen
i høyeste grad angår, ikke har partsstatus. Disse
medlemmer mener at barn ikke er part i juridisk forstand,
men at barnet er "part" i den forstand at de kan høres
i saker vedr. foreldreansvar, bosted og samvær. Det offentlige
må ta ansvar for at barna blir tatt med på planleggingen
om sin egen framtid - at de blir hørt. Disse medlemmer mener
det er viktig å sette søkelyset på barna.
Deres individuelle, selvstendige rettigheter forutsetter at barn anerkjennes
som selvstendige individer, både juridisk og menneskelig.
Barn må respekteres på samme måte som
voksne, som aktører med råderett over eget liv. Disse
medlemmer vil påpeke at FNs Barnekonvensjon artikkel
9 sier at "Barn skal ikke skilles fra foreldrene mot deres vilje,
unntatt når dette er til barnets beste". Disse medlemmer vil
derfor understreke behovet for at barn betegnes som "part" i saker
der foreldrene har en konflikt vedrørende barnefordeling. Disse
medlemmer vil derfor støtte oppnevning av en sakkyndig
talsperson for barnet i slike saker.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i St.meld.
nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap (familiemeldingen),
har presentert en rekke forslag for å styrke det forpliktende
foreldreskapet, for eksempel å gi samboende foreldre felles
foreldreansvar. Men disse medlemmer vil komme tilbake
til dette ved behandlingen av familiemeldingen (St.meld. nr. 29
(2002-2003)).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg kritisk til den potensielle verdien av egen advokat eller annen
representant for barnet. Med de begrensede rettigheter en slik talsmann
er tiltenkt er det vanskelig å forestille seg hvordan talsmannen
skal kunne aktivt bidra til et lavere konfliktnivå eller
en positiv løsning på konflikter. Siden det er
nettopp i "særlige tilfeller" hvor konfliktnivået
må antas å være høyt at det
skal kunne oppnevnes slik talsmann, er det lite sannsynlig at en
slik talsmann vil kunne bidra positivt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å oppheve § 43
andre ledd i innstillingen som omhandler "vanleg samværsrett".
Da barneloven ble behandlet sist gang ble det understreket at vanlig
samvær ikke skulle oppfattes som normativt. Dette har allikevel
blitt normdannende da svært mange med samværsrett
har en variant av "vanlig samvær". Bosted og graden av
samvær må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 43 andre ledd i lov 8. april 1981
nr. 7 om barn og foreldre oppheves."
Disse medlemmer vil påpeke barnets rett
til samvær med begge foreldrene i henhold til barnekonvensjonen.
Foreldreansvaret og samværsretten til foreldre som ikke
har bodd sammen eller har vært gift er ikke godt nok ivaretatt
i barneloven. Disse medlemmer ønsker at
dette skal utredes og fremmer følgende forslag.
"Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag
til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere
eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker."
Disse medlemmer vil behandle disse spørsmålene
ved behandlingen av familiemeldingen.
Komiteen mener at det aller viktigste
i barnefordelingssaker er hva som best vil ivareta barnets rettigheter
og det som vil være barnets beste. Spørsmålet
om høring av barn i slike saker vil kunne sees som et ønske
om best mulig å finne ut hva som vil gagne barnet. Dette
avhenger både av at barnet har en realistisk oppfatning
av de ulike alternativer og kan gi uttrykk for sine oppfatninger
og ønsker på en grei måte, uten å være
under nevneverdig påvirkning fra en eller begge parter
i saken. Barns subjektive ønsker og meninger bør
tillegges vekt da de i seg selv er objektive faktorer.
Komiteen viser til at både barnets oppfatninger
og ønsker, barnets evne til å gjøre greie
for sine oppfatninger og ønsker, samt hvilken grad barnet
blir påvirket er avhengig av modenhet og utvikling. I noen
tilfeller vil sakens kompleksitet og konfliktnivå kunne
påvirke i hvilken grad barnet har mulighet og ønske
om å ha og/eller gi uttrykk for sine oppfatninger
og ønsker. I slike tilfeller kan en rettighet til å uttale
seg føles som et press om å foreta valg.
Komiteen mener at barn er lett påvirkelige
og at det ikke uten videre må være slik at man
for yngre barn skal presse dem til å gi uttrykk for sine
oppfatninger og ønsker.
Komiteen er av den oppfatning at barn bør
få mulighet til å uttale seg i barnefordelingssaker,
men at ingen barn har plikt til å uttale seg. Komiteen understreker
at domstolen alltid skal vurdere barnets eventuelle uttalelse i
forhold til barnets alder og modenhet, og at barnets uttalelse også i
fremtiden skal tillegges stor, men ikke nødvendigvis avgjørende, vekt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil be Regjeringen sørge for at
det bygges opp en tilstrekkelig kompetanse til å høre
mindre barn i domstolsapparatet.
Flertallet vil understreke at barn bør
høres i saker som angår barnets hverdag og livssituasjon. Flertallet vil
understreke behovet for å skjerme små barn fra å komme
i en lojalitetskonflikt mellom mor og far i barnefordelingssaker. Flertallet mener
det er nødvendig å forhindre at barn blir presset til å måtte
velge mellom mor og far eller til å foreta valg de er for
små til å se konsekvensen av.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at den veiledende aldersgrense nedad på 7 år ikke
må være til hinder for at yngre barn ut fra modenhet
kan få mulighet til å bli hørt i andre
type saker som angår barnet.
Dette flertallet viser til at en veiledende 7-årsgrense
korresponderer med tilsvarende aldersgrenser i henholdsvis adopsjonsloven
og barnevernsloven. Dette flertallet mener det vil
virke tydeliggjørende å ha en veiledende aldersgrense
for når barnet har uttalerett, og at denne aldersgrensen
vil sikre at flere barn får uttale seg. Dersom ikke særlige hensyn
tilsier det, vil det være en saksbehandlingsfeil å ikke
la barn ned til denne alderen bli hørt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at det er mange måter å lytte
til barn i ulike aldre på. Gode metoder er nødvendig
for å forstå et budskap. Barnet har ofte nytte
av en sakkyndig i saken for å bli forstått og
som kan formidle innholdet. Sakkyndige kan være en god
mulighet for barnet til å gi utrykk for sin mening. Det
er viktig at barnet informeres om at det har en rett, men ingen
plikt til å uttale seg. Å behandle saker der barn
er i en vanskelig livssituasjon krever spesialkompetanse på barn.
Det er nødvendig med økt kompetanse og krav om
spesialkompetanse og etterutdanning for sakkyndige og jurister som
jobber med barn i barnefordelingssaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at små barn bør skånes
mest mulig og at det rundt disse bør bygges en ramme av
trygghet. Erfaringsmessig greier de fleste ved et samlivsbrudd og
finne frem til gode løsninger for hvordan barna skal få en
trygg oppvekst, til tross for at foreldrene ikke kan leve sammen. Disse medlemmer ønsker
i utgangspunktet ikke å gi noen fastsatt aldersgrense for
når barn skal høres i barnefordelingssaker. Men
retningsgivende bør være dagens 12-års
aldersgrense. Man bør så langt det er mulig unngå å trekke
barnet inn i en konflikt som gjelder de voksne.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
av den oppfatning at man ikke skal sette noen konkret alder på høring
av barn, men at nåværende aldersgrense på 12 år
oppheves.
Disse medlemmer mener et barns rett til å bli
hørt og behørig vektleggelse av barnets synspunkter
i samsvar dets alder og modenhet, er en rett barnet har uavhengig
av alder. Barnet har rett til å bli hørt i enhver
rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 31 siste ledd i lov 8. april
1981 nr. 7 om barn og foreldre skal lyde:
Barnet skal som hovudregel få informasjon og høve
til å seie si meining før det vert teke avgjerd
i sak som vedkjem han eller henne, mellom anna om kven av foreldra
det skal bu hos. Dersom barnet ikkje vert høyrd, skal årsaka
kome fram skriftleg. Det skal leggjast vekt på kva barnet
meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Barnet har rett,
men ikkje plikt til å seie si meining."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil at adgangen til å få barnefordelingssaker
avgjort av fylkesmannen opprettholdes. Det må være
valgfritt for foreldrene om de ønsker å gå til
rettsapparatet eller fylkesmannen for å få avgjort
barnefordelingssaker. Veilednings- og informasjonsvirksomheten i forhold
til barnefordelingssaker og det overordnede og koordinerende ansvaret
skal etter departementets forslag fortsatt ligge hos fylkesmannen. Disse medlemmer mener
at det er naturlig at fylkesmennene samtidig kan være vedtaksorgan
på feltet slik at de som ønsker det får
saken sin ferdigbehandlet der. Det er høy kompetanse og
lang erfaring på denne type saker hos fylkesmannen. Det
finnes ikke tilsvarende kompetanse i dag i rettsapparatet. Det er
nødvendig med en vesentlig styrking av kompetansen på dette
feltet i domstolene slik at barnefordelingssakene får en
betryggende og kompetent behandling ved de alminnelige domstolene.
Det er ikke nok at kravet til dommere skal ha erfaring, engasjement
og interesse for sakstypen slik det hevdes i proposisjonen.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak slik at det ved alle samlivsbrudd lages en skriftlig kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at foreldre og barn som ønsker det, skal få tilbud om hjelp og rådgivning i forbindelse med samlivsbrudd. Dette tilbudet bør være gebyr- og kostnadsfritt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler for barnefordelingssaker.
Forslag 5
§ 43 andre ledd i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre oppheves.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker.
Forslag 7
§ 31 siste ledd i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre skal lyde:
Barnet skal som hovudregel få informasjon og høve til å seie si meining før det vert teke avgjerd i sak som vedkjem han eller henne, mellom anna om kven av foreldra det skal bu hos. Dersom barnet ikkje vert høyrd, skal årsaka kome fram skriftleg. Det skal leggjast vekt på kva barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Barnet har rett, men ikkje plikt til å seie si meining.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen
og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i
barnefordelingssaker for domstolene mv.)
I
I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for
tvistemål gjøres følgende endringer:
§ 421 tredje ledd skal lyde:
Når spørsmål etter
barneloven om felles barn trekkes inn i saken etter første
ledd, får saksbehandlingsreglene i barneloven kap. 7 anvendelse
for behandlingen av disse spørsmålene.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
§ 422 skal lyde:
I saker om skilsmisse eller separasjon skal dommeren under
saksforberedelsen foreta mekling dersom begge parter kan innkalles
til å møte på samme tid. Det samme gjelder
i saker om bidrag til ektefelle eller barn, om
pensjon etter ekteskapsloven og i saker om fordeling eller tildeling
av formuen mellom ektefeller eller fraskilte. For mekling
i saker etter barneloven gjelder bestemmelsene i barneloven kap.
7.
II
I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. skal § 4
første ledd andre punktum lyde:
Det same gjeld når farskap fastsett
i utlandet blir lagt til grunn i Norge etter barnelova § 85.
III
I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.
skal § 32 nr. 5 lyde:
Arbeidstaker som har foreldreansvar når
den andre av foreldrene dør, eller får tildelt
foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 38 og 63 og
har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven § 43
andre ledd, har rett til omsorgspermisjon etter reglene
i nr. 1 og nr. 3 fra det tidspunktet omsorgen for barnet overtas.
IV
I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende
endringer:
§ 18 første ledd nr. 1
skal lyde:
1. fra en eller begge parter i saker etter lov om
ekteskap, lov om skifte annen del jf. kap. 4 eller barneloven kap.
5, 6, 7 og 8, herunder også tvangsfullbyrdelse
og midlertidig sikring.
§ 21 skal lyde:Oppnevning av prosessfullmektig i ekteskaps- og
familiesaker
I ekteskaps- og familiesaker etter § 18 første
ledd nr. 1 kan retten, dersom den finner det nødvendig, oppnevne
prosessfullmektig for saksøkt som er uteblitt eller ikke
har gitt tilsvar under saksforberedelsen, eller er uteblitt fra
hovedforhandlingen. Oppnevning kan skje selv om saksøkte
ikke fyller de økonomiske vilkår i § 8. Saksøkte
plikter å erstatte det offentliges utlegg til sin prosessfullmektig.
Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.
Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving innvilge
fri sakførsel i de tilfeller hvor det oppnevnes advokat
i medhold av barneloven § 61 første ledd nr. 5.
V
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre gjøres
følgende endringer:
I § 10 andre ledd endres «§ 54
første stykket» til «§ 70 første
stykket» og «§ 54 femte stykket» til «§ 70
femte stykket».
§ 31 skal lyde:Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne
seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om,
skal foreldra høyre kva barnet har å seie før
dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal
leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor
gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre
som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år,
skal det få seie si meining før det vert teke
avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom
anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når
barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt
på kva barnet meiner.
§ 34 skal lyde:Foreldreansvaret når foreldra er eller har
vore gifte
Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams
barn.
Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei
skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine.
Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg
føre, har dei ansvaret saman.
§ 35 tredje ledd oppheves. Fjerde ledd blir tredje ledd.
§ 35 a oppheves.
Nåværende § 35 b blir § 37.
§ 36 skal lyde:
Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om kven av dei barnet skal
bu hos fast. Dersom dei er samde om det, kan dei avtale at barnet
skal bu fast hos begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere
at barnet skal bu fast hos ein av dei.
§ 38 skal lyde:
Foreldreansvaret etter dødsfall
Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret
saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine.
Bur barnet saman med begge foreldra og den eine av dei
døyr, får den attlevande foreldreansvaret aleine,
jamvel om berre den avdøde hadde foreldreansvar.
Fører dødsfall til at ingen lenger har
foreldreansvaret for eit barn, skal lensmannen eller tingretten
få opplysning om det i dødsfallsmeldinga.
Andre enn foreldra kan krevje å få foreldreansvaret
til barnet etter dødsfall etter reglane i § 63.
For den eller dei som får foreldreansvaret, gjeld reglane
i kapitlet her og kapittel 6.
Nåværende § 41 a blir § 39.
Nåværende § 43 blir § 40.
Nåværende § 43 a blir § 41.
Nåværende § 44 blir § 42
i kapittel 6.
§ 43 skal lyde:Omfanget av samværet mv.
Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett
til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.
Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare.
Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett»,
gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag
i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.
Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår
for gjennomføringa av samværsretten.
Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid
føreåt når samværet ikkje kan
finne stad som fastsett, eller når tida for samværet
må avtalast nærare.
Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur
hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast,
kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven
som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med,
jf. § 64.
§ 44 skal lyde:
Reisekostnader ved samvær
Reisekostnadane ved samvær skal delast mellom foreldra
etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje
blir samde om noko anna. Dersom særlege grunnar gjer det
rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadane.
Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadane istaden
gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan
sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre
ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld
tilsvarande.
§§ 44 a og 44 b oppheves.
§ 45 skal lyde:
Samværsrett for andre enn foreldra
Når den eine av foreldra eller begge er døde,
kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til
barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman
med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.
I sak om samværsrett mellom foreldra,
kan ein forelder som vert nekta samvær krevje
at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett
til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten
skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre
fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær
ikkje får møte barnet.
Reglane i kap. 7 gjeld også for desse
sakene. Det krevst ikkje at partane har vore til mekling før
dei går til sak.
Nåværende § 49 blir § 46.
Nåværende § 50 blir § 47.
Nytt kapittel 7 skal lyde:
Kapittel 7. Sakshandsaminga i saker om foreldreansvaret,
om kvar barnet skal bu fast og om samvær
I. Innleiande føresegner
§ 48 Det beste for barnet
Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal
bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal
først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
§ 49 Advokatar
Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere
om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing.
Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.
§ 50 Teieplikt
Den som meklar etter § 51 og § 61
første stykket nr. 2 har teieplikt om det som kjem fram
om personlege forhold i samband med oppdraget. Lov 19. juni 1997
nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjeld
tilsvarande.
Den som gjer teneste etter § 61 første
stykket nr. 1, 3, 4 eller 7 har teieplikt om det som kjem fram om personlege
forhold i samband med oppdraget. Han kan utan hinder av teieplikta
gje oppdragsgjevar dei opplysningar han har fått i samband
med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6,
7, 9 og 10 gjeld tilsvarande.
Den som gjer tjeneste etter § 61 første
stykket nr. 5 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold
i samband med oppdraget. Retten kan oppheve teieplikta etter krav
frå advokaten eller representanten.
II. Mekling og vedtak om tvangskraft for avtaler
§ 51 Kven skal møte til
mekling
Foreldre med felles barn under 16 år
må møte til mekling før det vert reist
sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast eller om samvær.
Gifte foreldre med felles barn under 16 år
må for å få separasjonsløyve
eller skilsmisseløyve etter ekteskapslova §§ 20
og 22, ha møtt til mekling på familievernkontor
eller hos annan godkjend meklar jf. ekteskapslova § 26.
Sambuarar med felles barn under 16 år
har ved samlivsbrot rett til å møte til mekling
dersom dei ønskjer det.
Departementet kan gje forskrifter om mekling, også om
unntak frå møteplikta i særlege høve.
§ 52 Føremålet
med og innhaldet i meklinga
Føremålet med meklinga er å få foreldra
til å kome fram til ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, om
kvar barnet skal bu fast og om samvær. Partane bør
gjerast kjende med dei viktigaste økonomiske konsekvensane
som avtala fører med seg.
§ 53 Frammøte
Foreldra skal møte personleg og samstundes
til mekling. Den som meklar kan likevel avgjere at dei skal møte
kvar for seg dersom det er tenleg. Meklaren kan i særlege
høve gje løyve til at ein eller begge partar møter
saman med ein fullmektig.
§ 54 Meklingsattest
Det skal skrivast ut meklingsattest når
partane er komne fram til ei avtale. Om partane ikkje har vorte samde
etter tre timar hos meklaren, skal det likeins skrivast ut meklingsattest.
Meklingsattest skal òg skrivast ut når den parten
som ikkje har kravd mekling, ikkje møter etter tre innkallingar.
Meklingsattesten er gyldig i seks månader.
§ 55 Vedtak om tvangskraft for
avtaler
Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje
at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær
skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65.
Vilkåret er at avtala først og fremst retter seg
etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige,
barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen
avgjer spørsmålet.
Eit vilkår for å bringe ei sak
inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra
kan leggje fram gyldig meklingsattest.
Saka må bringast inn for den fylkesmannen
der barnet har heimting på den tida saka vert reist.
III. Sakshandsaminga for retten
§ 56 Vilkår for å reise
sak
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret,
om kvar barnet skal bu fast eller om samværet, kan kvar
av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når
vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.
Eit vilkår for å reise sak etter
første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.
§ 57 Kvar sak skal reisast
Sak etter § 56 må reisast for
den domstolen der barnet har heimting på den tida saka
vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt heimting,
kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har heimting.
§ 58 Stemnemål og tilsvar
Stemnemålet skal innehalde namn og adresse
til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret,
kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort
utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand.
Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast
fram på godkjent skjema.
Retten skal forkynne stemnemålet for
saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt
det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte
ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde
den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram
på godkjent skjema.
Retten kan be om nærare utgreiing av
saka frå partane dersom det trengst for å få saka
godt nok opplyst.
§ 59 Sakshandsaminga
Dommaren skal påskunde saka så mykje
som mogeleg.
Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere
om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane,
og leggje tilhøva til rette for det.
Domstolsloven og tvistemålsloven gjeld
for retten si handsaming av saker etter kapittelet her, så langt
ikkje anna følgjer av reglane her.
§ 60 Førebels avgjerd
Retten kan etter krav frå ein part ta
førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret,
om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik
avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord.
Retten kan også ta førebels avgjerd før
saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.
Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome
til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom
det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt
råd er gje den andre høve til å uttale
seg.
Når avgjerd er teken før sak
er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål.
Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke
ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder
bort.
Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje
nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.
§ 61 Avgjerder under saksførebuinga
Retten fastset tid for hovudforhandling straks
eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor
er gjennomført.
1. Retten skal som hovudregel
innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte
for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte
vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten
kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande
møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra
og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje
tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette.
Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har
fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane
til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i
dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld
tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan
nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han
straks melde frå til retten om dette.
3. Retten bør der
det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt
eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.
4. Dommaren kan gjennomføre
samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein
sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller
la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine.
5. Retten kan i særlege
høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta
vare på interessene til barnet i samband med søksmålet.
Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon
og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten
skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga
av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd
om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene
til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere
til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten
eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille
spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner
frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve
til å prøve ut ei førebels avtale for
ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig
eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan
hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og
retten ser det som forsvarleg.
Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde
i første stykket nr. 1, 2, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert
oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov
21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse
m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første
stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel
utan behovsprøving, jf. rettshjelploven § 21 andre
stykket. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering
til andre som gjer teneste etter paragrafen her.
§ 62 Kjæremål
Rettens val av tiltak etter § 61 første
stykket kan ikkje påkjærast. Unntak gjeld for
avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 61
første stykket nr. 3 og avgjerd om å nekte å innhente
fråsegner som nemnd i § 61 første stykket
nr. 6.
§ 63 Handsamingsmåten
for krav om foreldreansvar etter dødsfall
Når den som får foreldreansvaret
etter § 38 første stykket, ikkje budde saman med
barnet, eller den av foreldra som får foreldreansvaret
etter § 38 andre stykket, ikkje hadde foreldreansvaret
da den andre døydde, kan andre innan seks månader
etter dødsfallet reise sak med krav om å få foreldreansvaret
og om å få bu fast saman med barnet. Retten kan
ta førebels avgjerd etter § 60.
Retten skal avgjere spørsmålet
i orskurd, som kan ankast. Retten skal til vanleg kalle inn til
munnleg forhandling før det vert teke avgjerd. Det skal leggjast
vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer
foreldreansvaret. Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle
vilkåra i tredje stykket.
Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn,
jf. § 38 tredje stykket, skal dei som ønskjer
foreldreansvaret, vende seg til tingretten der barnet bur. Kjem
det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal
retten gå med på kravet, utan når det
er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og
fostring, eller det vil lide skade på annan måte.
Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd,
og kan ankast.
Før retten avgjer saka, skal dei næraste
slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med, ha høve
til å uttale seg. Retten kan sjå bort frå uttaleretten
etter dette stykket når særlege grunnar gjer uttale
uturvande. Barnet skal høyrast etter § 31.
Retten kan la ein person få foreldreansvaret
aleine eller la sambuande mann og kvinne få det saman. Får
nokon annan enn attlevande far eller mor foreldreansvaret, skal
retten også avgjere om faren eller mora framleis skal ha
del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for
kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei
er døde, bør det leggjast vekt på det.
Retten kan setje som vilkår for avgjerda
at barnet i ei viss tid ikkje skal kunne flyttast frå heimen
der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det
ikkje er rimeleg grunn til å flytte.
Dersom ingen har meldt seg eller retten gjev avslag
på alle krav om foreldreansvaret, skal retten melde frå til
barneverntenesta. Barneverntenesta skal plassere barnet etter reglane
i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-14
og § 4-15 første stykket. §§ 4-16,
4-17, 4-18 første stykket og 4-20 gjeld tilsvarande.
Avgjerd etter paragrafen her kan innstemnast på ny
for retten av den attlevande av foreldra og endrast dersom særlege
grunnar talar for det. § 64 tredje stykket gjeld tilsvarande.
§ 64 Endring av avtale eller avgjerd
om foreldreansvaret o.l.
Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret,
om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.
Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak
for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft
kan likevel berre endrast når særlege grunnar
talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast
på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.
Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre
slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten
avgjere saka utan hovudforhandling.
IV. Tvangsfullføring
§ 65 Tvangsfullføring
Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret
eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven
kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing
skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak
av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag.
Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda
om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast
ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Tingretten
kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid
skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert.
Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag.
Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.
Nåværende kapittel 7 med §§ 51
til 62 blir nytt kapittel 8 med §§ 66 til 80.
Nåværende kapittel 8 med §§ 63
til 67 blir nytt kapittel 9 med §§ 81 til 85.
Nåværende kapittel 9 med §§ 68
til 71 blir nytt kapittel 10 med §§ 86 til 89.
I ny § 67 første ledd endres § «51» til § «66».
I ny § 68 første ledd endres «§§ 51
og 52» til «§§ 66 og 67».
I ny § 70 fjerde ledd endres «§ 53
andre stykket og tredje stykket» til «§ 68
andre og tredje stykket».
I ny § 71 første ledd endres «§ 35
a» til «§ 36».
I ny § 74 andre ledd endres «§ 55
andre punktum» til «§ 72 andre punktum».
I ny § 74 fjerde ledd endres «§ 54 andre
og tredje stykket» til «§ 70 andre og
tredje stykket». I ny § 74 femte ledd endres «§ 54 sjette
stykket» til «§ 70 sjette stykket».
I ny § 75 første ledd endres «§ 57» til «§ 74».
I ny § 75 andre ledd endres «§ 54
andre ledd og § 57 første ledd» til «§§ 70
andre stykket og 74 første stykket».
I ny § 78 tredje ledd endres «§ 57» til «§ 74».
I ny § 84 endres «§§ 63
til 65» til «§§ 81 til 83».
I ny § 88 endres «§ 44 andre
stykket første punktum» til «§ 42
andre stykket første punktum».
VI
I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr skal § 14
tredje ledd nr. 2 lyde:
2. Utlegg for tvangsbot etter barnelova § 65.
VII
I lov 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding
av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om
tilbakelevering av barn skal § 18 første ledd
første og andre punktum lyde:
(1) Bestemmelsene i barneloven 8. april
1981 nr. 7 §§ 60 og 65 gjelder
for saker om tvangsfullbyrding etter § 6 og tilbakelevering
etter § 11. Barneloven § 65
første ledd gjelder også ved tvangsfullbyrding av
samværsrett.
VIII
I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres
følgende endringer:
§ 26 første ledd skal lyde:
Ektefeller med felles barn under 16 år, skal i
saker om separasjon og skilsmisse etter §§ 20
og 22 møte til mekling før saken bringes inn for
retten eller fylkesmannen, jf § 27. Formålet med
meklingen er å komme fram til en avtale om foreldreansvaret,
samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast,
hvor det legges vekt på hva som vil være den beste
ordningen for barnet/barna. Barneloven §§ 52 til
54 gjelder tilsvarende. Departementet fastsetter ved forskrift
nærmere regler om hvem som kan foreta mekling etter første
punktum, og om godkjenning av slike instanser.
§ 26 fjerde ledd skal lyde:
Den som foretar mekling, har taushetsplikt om det
som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget.
Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6,
7, 9 og 10 gjelder tilsvarende.
§ 84 tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsene i barnelova § 74 tredje
ledd gjelder tilsvarende.
§ 85 andre ledd skal lyde:
Reglene i barnelova § 78 om
gjennomføring av bidrag gjelder tilsvarende.
IX
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
§ 14-14 andre ledd skal lyde:
Adopsjonspenger ytes også til person som har foreldreansvar
når den andre av foreldrene dør, eller får
tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 38
og 63, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær
enn tilsvarende barneloven § 43 andre ledd.
§ 14-20 andre ledd skal lyde:
Engangsstønad ytes også til person som
har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør,
eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 38 og 63,
såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn
tilsvarende barneloven § 43 andre ledd.
§ 15-5 første ledd andre punktum
skal lyde:
Som mor eller far regnes også den som på grunn av
dødsfall har fått foreldreansvaret etter barnelova § 38.
Fjerde strekpunkt i innledningen av kapittel 18 skal lyde:
§ 18-6 skal lyde:§ 18-6 Foreldreansvar etter barnelova § 38
Når en enslig person har fått foreldreansvar
etter barnelova § 38 for
et barn med rett til barnepensjon, skal barnepensjonen falle bort
eller omregnes for tidsrom da den enslige forsørgeren mottar
overgangsstønad til enslig mor eller far etter kapittel
15. Barnepensjonen fastsettes etter § 18-5 første
ledd når begge foreldrene er døde eller moren
er død og farskapet ikke er fastslått, og faller
bort når bare den ene er død.
I § 23-1 endres «barneloven § 62» til «barnelova § 80».
I § 23-10 tredje ledd endres «barneloven § 62» til «barnelova § 80».
X
I lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer gjøres
følgende endringer:
§ 1 første ledd tredje
punktum skal lyde:
Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26
og barneloven § 51.
§ 5 a skal lyde:
Den som foretar mekling etter lov om ekteskap § 26 og
barneloven § 51 og § 61 første ledd nr.
2 har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold
i forbindelse med oppdraget. §§ 6, 7, 9 og 10 i
loven her gjelder tilsvarende.
§ 11 siste ledd skal lyde:
Plikten til å føre journal gjelder ikke
ved mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 51.
XI
I lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte
til småbarnsforeldre skal § 9 andre ledd første
punktum lyde:
Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig
har avtalt delt bosted i samsvar med barneloven § 36
første ledd, kan foreldrene få utbetalt
kontantstøtte med en halvpart på hver dersom de
er enige om en slik deling.
XII
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt § 5
- 43 første ledd bokstav h endres barneloven kapittel 7
til barneloven kapittel 8.
XIII
I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd skal § 2 tredje
ledd lyde:
Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig
har avtalt delt bosted i samsvar med barnelova § 36
første ledd, kan hver av foreldrene få rett
til 50 prosent barnetrygd, hvis de fremsetter krav om dette.
XIV
B.
Stortinget ber Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende
foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte.
C.
Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme en endring
i lovteksten slik at barnets rettigheter blir retningsgivende i
barneloven.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 27. mai 2003
Sonja Irene Sjøli |
Karin S. Woldseth |
leder |
ordfører |