Departementet fremmer forslag i proposisjonen til nye saksbehandlingsregler
for domstolene i saker etter barneloven om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær (barnefordelingssaker). Et
særtrekk ved barnefordelingssaker er at barnet selv, som avgjørelsen
i høyeste grad angår, ikke har partsstatus.
Rettssikkerheten i barnefordelingssaker skal ivaretas ved at
sakene blir godt opplyste og at barnets beste er i fokus, både
i forhold til fremgangsmåte, avgjørelsens innhold
og tidsaspektet. Avgjørelsesorganet må være
egnet og besitte/ha tilgang til nødvendig kompetanse,
herunder barnefaglig- og familierelatert kompetanse som barnepsykologi
eller barne- og ungdomspsykiatri.
Departementet foreslår en egen lovbestemmelse som tydeliggjør
at barnets beste skal være avgjørende både
for de avgjørelser som treffes og for selve saksbehandlingen.
Videre foreslås en egen bestemmelse om at retten skal påskynde
saksbehandlingen så mye som mulig, og at advokater og dommere
som behandler slike saker skal vurdere mulighetene for å oppnå forlik
mellom partene og legge forholdene til rette for dette.
Departementet fremmer også forslag til nye saksbehandlingsregler
i barnefordelingssaker som innebærer at dommeren på et
tidlig stadium i saken bistås av barnefaglig kompetente
personer på en mer målrettet måte for å bidra
til avtaleløsninger.
Det foreslås også at retten i unntakstilfeller
kan oppnevne advokat (ev. annen representant) for barnet, noe som
vil styrke barnets rettigheter i de mest belastede sakene. Bestemmelsen
antas særlig å være aktuell i forhold
til eldre barn som har behov for hjelp for å fremme sine
interesser i forbindelse med saksbehandlingen, men også ellers
dersom det er fare for at barnets interesser ikke blir tilstrekkelig
ivaretatt eller særlige behov hos barnet tilsier dette.
Utgiftene til alle tiltakene ovenfor foreslås dekket
av det offentlige.
Departementet fremmer også forslag som innebærer
at behandlingsmåten i barnefordelingssaker kan forenkles
ved at det blir lettere å sette i gang sak uten advokat
(forenklet stevning) og mulighet for dom uten hovedforhandling der
dette er forsvarlig.
For å styrke barns rett til medbestemmelse, foreslår
departementet videre at dagens aldersgrense for ubetinget uttalerett
i barneloven senkes fra 12 til 7 år.
Departementet har vurdert om det bør opprettes en særdomstol
eller et annet særskilt avgjørelsesorgan for behandlingen
av barnefordelingssaker, men har kommet til at det ikke foreligger
tungtveiende grunner som tilsier at denne sakstypen tas ut av det alminnelige
domstolssystemet. Forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene
for domstolene vil kunne bedre barnas rettssikkerhet ved økt/mer
målrettet bruk av sakkyndige, og bidra til å fremme
avtaleløsninger og korte ned saksbehandlingstiden der dette
er forsvarlig.
Departementet foreslår videre at ordningen med fylkesmannsbehandling
av ordinære barnefordelingssaker bortfaller da det, på bakgrunn
av forslagene til nye saksbehandlingsregler for domstolene, ikke kan
anses å være behov for å opprettholde
dagens tosporede system. Dette også sett i forhold til
at det er få saker som realitetsavgjøres av fylkesmennene.
Departementet ser det imidlertid som hensiktsmessig at saker der
foreldrene kan be fylkesmannen om å "stadfeste" avtalen
slik at denne ev. kan tvangsfullbyrdes, og separate saker om reiseutgifter,
fortsatt kan behandles av fylkesmannen.
Spørsmålet om domstolene bør gis adgang
til å pålegge delt bosted vil ikke bli behandlet
i denne proposisjonen. Disse spørsmålene vil i
stedet bli behandlet i en stortingsmelding om regjeringens familiepolitikk.
Barne- og familiedepartementet arbeider med en stortingsmelding
om regjeringens familiepolitikk. I denne meldingen vil blant annet
samboeres rettigheter og plikter bli tatt opp, herunder spørsmålet
om obligatorisk mekling for samboere ved samlivsbrudd. Videre vil
barnelovens regelverk for foreldreansvar, samvær og bosted
bli drøftet. Barnefordelingsprosessutvalgets forslag når
det gjelder mekling og vurderingen av om domstolene bør
ha adgang til å pålegge delt bosted, vil bli sett
i sammenheng med disse drøftelsene og behandlet i stortingsmeldingen om
familiepolitikken.
Når det gjelder inkorporeringen av Barnekonvensjonen
i norsk rett vises det til Ot.prp. nr. 45 (2002-2003).
I gjeldende rett er prosessreglene for barnefordelingssakene
plassert både i barneloven, ekteskapsloven, tvistemålsloven
og domstolsloven. I tillegg er viktige bestemmelser tatt inn i forskrifter
til barneloven og ekteskapsloven. For å gjøre
reglene enklere å finne fram til og mer oversiktlige, foreslår
Regjeringen at prosessreglene som særlig gjelder barnefordelingssaker
samles i et nytt kapittel i barneloven, samt at bestemmelser som
hittil bare har vært regulert i forskrift nå tas
inn i lovteksten.
Utvalget foreslår at det grunnleggende prinsippet om
barnets beste blir slått fast i innledningsbestemmelsen
til barnelovens nye kapittel om saksbehandlingsreglene, i stedet
for dagens fragmentariske lovregulering av spørsmålet.
Intensjonen med utvalgets forslag bør etter departementets
mening følges opp. Ved å fokusere på den
viktige etiske grunnregelen om barnets beste i en generell og sentralt
plassert bestemmelse innledningsvis synliggjøres dette
grunnleggende prinsippet bedre, og det klargjøres at også de
prosessuelle bestemmelser og valg av konfliktløsningsmodell
må ha barnets beste som normativt prinsipp. Samtidig blir loven
mer oversiktlig for brukerne enn dagens spredte lovgivningsteknikk.
Departementet finner det ellers vanskelig å definere
barnets beste i loven. Å gi generelle regler om hva som
er til beste for barnet i alle saker synes vanskelig. Barnets beste
bør bero på en konkret individuell vurdering i
hver sak.
Advokatene skal etter utvalgets forslag til ny § 49
vurdere om avtaleløsning kan bli resultatet, og søke å bidra
til dette, herunder opplyse om muligheten til mekling.
Formålet med bestemmelsene samlet sett er at de skal
bevisstgjøre advokatene om deres særegne rolle i
disse sakene.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp. Det er viktig at forslaget sees i sammenheng
med ny § 48 om at avgjørelsen og saksbehandlingen
først og fremst skal rette seg etter det som er best for
barnet.
Selv om en avtaleløsning i disse sakene normalt er ønskelig,
vil departementet fremheve at bestemmelsen ikke må føre
til et press om at det skal inngås forlik for enhver pris.
Det fins saker hvor dette verken er mulig eller ønskelig.
Domstolen har etter gjeldende rett plikt til å mekle
mellom partene i barnefordelingssaker, jf. tvml. § 422.
Om regelen benyttes i praksis, synes å variere fra domstol
til domstol. Utvalget foreslår at dommerens meklingsplikt
tas inn i barneloven.
Formålet med bestemmelsen er å presisere at dommeren
i barnefordelingssaker aktivt skal søke å få partene
til å komme fram til en avtale i saken. Forslaget innebærer
ingen endring i gjeldende rett.
Departementet slutter seg til utvalgets utkast og foreslår
at dette følges opp i lovutkastet § 59
annet ledd.
Tvml. § 422 forutsetter at det skal være
muntlig saksforberedelse med et møte begge parter innkalles til.
For å klargjøre at dette i hovedsak er ment videreført
i saker etter barneloven, foreslår departementet at § 61
nr. 1 endres slik at det går fram at retten som hovedregel
skal innkalle til saksforberedende møte.
Det foreslås at tvml. § 422 utformes
slik at det fremgår at dommerens mekling i saker etter
barneloven skjer etter barneloven kap. 7, jf. lovutkastet § 422
i.f.
Forslaget til ny § 59 første ledd
om at retten skal påskynde saksbehandlingen så mye
som mulig pålegger domstolene å korte ned på saksbehandlingstiden
i alle ledd der det er mulig. Samtidig understreker utvalget at
det i enkelte saker kan være behov for å bruke
lengre tid. Poenget er at saksbehandlingstiden ikke må være
lengre enn det som er nødvendig for å få saken
tilstrekkelig opplyst, og at saken ikke skal ligge uten at noe foretas.
Utvalgets utkast bør etter departementets oppfatning følges
opp.
Departementet vil presisere at formålet med å prioritere
disse sakene tidsmessig primært må være å styrke
barnets rettssikkerhet. Saksbehandlingstiden skal ikke kortes ned
på punkter som er viktige for å få et
resultat til barnets beste.
Terskelen for å reise sak for domstolene er høy for
de fleste foreldre. Dette kan skyldes manglende kunnskap om fremgangsmåte,
kostnadene ved å reise sak og følelsen av at man
forsterker konflikten ved å gå til domstolene.
Forslagene om nye virkemidler i barnefordelingssaker, jf. § 61,
har bl.a. som målsetting å dempe konfliktene og
partenes økonomiske kostnader. I denne sammenheng foreslår
utvalget også at det skal bli enklere å bringe
en sak inn for domstolene ved at stevning og tilsvar i en sak kan inngis
på godkjent skjema og kravene til hva som skal med reduseres
noe, jf. § 58 første og annet ledd. Bestemmelsen
er først og fremst begrunnet i at partene også uten
advokat skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål
som forholdet til barna reiser. Forslaget må også sees
på bakgrunn av at utvalget foreslår å avvikle
fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingssaker.
Etter departementets vurdering bør forslaget, som har
som mål å senke terskelen for å gå til
domstolene i barnefordelingssaker og spare tid og ressurser i de
enkleste sakene, følges opp. Departementet viser til lovutkastet § 58.
Bruk av forenklet stevning/tilsvar vil etter departementets
oppfatning være særlig aktuelt i de enkleste av
sakene som etter gjeldende rett behandles av fylkesmannen og hvor
det heller ikke i dag benyttes advokat. Forslaget til ny § 58
må også sees i sammenheng med forslagene til nye
virkemidler under saksforberedelsen og muligheten for å avsi
dom uten hovedforhandling, noe som gjør at det heller ikke
ellers i prosessen behøver å være behov
for advokat i en del av sakene.
Etter departementets oppfatning vil det være ressursbesparende
også for domstolene at partene, før de ev. ber
om domstolenes bistand, har sett/forsøkt å fylle
ut skjemaet.
Utvalget foreslår at "Retten kan gje dom utan hovudforhandling
så framt partane samtykkjer til dette og retten finn det
forsvarleg".
Forslaget omtales som en utvidet mulighet til å avsi
dom uten hovedforhandling. Forslaget må ifølge utvalget
sees på bakgrunn av at adgangen til å få saker
om barnefordelingsspørsmål avgjort av fylkesmannen
foreslås fjernet og er ment å kunne være
et alternativ til denne.
Som eksempler på tilfeller som kan falle inn under bestemmelsens
anvendelsesområde, nevnes saker hvor faktum er så godt
opplyst etter meklingsmøter mv. at både partene
og retten anser det unødvendig med hovedforhandling og
saker hvor tvisten bare dreier seg om en justering av en samværsavtale.
Departementet støtter utvalgets forslag, jf. § 61 nr.
8 i lovutkastet, da det er behov for en slik regel i barnefordelingssaker.
Dette også sett på bakgrunn av at fylkesmannsbehandlingen
nå foreslås opphevet. Departementet kan ikke se
at det hefter rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved forslaget
om dom uten hovedforhandling. Vilkårene for å anvende
bestemmelsen er at partene samtykker til slik behandling og at retten
finner det forsvarlig.
Departementet legger til grunn at den nye bestemmelsen i lovutkastet § 61
nr. 8 ikke får anvendelse i saker der foreldrene er eller
blir enige om spørsmålene i saken, og at reglene
i tvistemålsloven fortsatt skal legges til grunn for så vidt
gjelder vurderingen av disse spørsmålene, jf.
tvml. § 305.
Regelen om dom uten hovedforhandling bør etter departementets
oppfatning kunne anvendes både i tilfeller der tvisten
i utgangspunktet er enkel og oversiktlig, og der saken har blitt
svært godt opplyst gjennom ett eller flere tiltak i medhold
av ny § 61. Forutsetningen må imidlertid
være at retten finner at saken faktisk er godt opplyst,
og at hovedforhandling ikke vil bringe noe nytt.
Forslagene skal imøtekomme ønsket om en smidigere
og mer fleksibel saksbehandling i barnefordelingssakene, med utvidet
adgang til bruk av ulike typer sakkyndighet. Forholdene skal legges
til rette for avtalebaserte løsninger.
Det er etter forslagene opp til dommeren å vurdere om
og ev. hvilke av virkemidlene som skal tas i bruk.
Departementet er enig med utvalget i at det bør åpnes
for ny bruk av sakkyndige. Det vises til at dette vil kunne føre
til flere og bedre avtaleløsninger hvor barneperspektivet
er i fokus.
Departementet antar at det i de fleste sakstyper er best for
barnet at foreldrene kommer til enighet om barnefordelingsspørsmålene.
Nye arbeidsmodeller, hvor sakkyndige bistår foreldrene
i en prosess for å komme fram til en avtale, kan i større
grad bidra til forsoning og fremme samarbeid mellom foreldrene. Avtaleløsningen
vil også oppleves som et resultat av foreldrenes egne valg.
NOVA-rapport 13/00, som bygger på materiale hentet
fra barnefordelingssaker ved Oslo tingrett, reiser etter departementets
vurdering bl.a. spørsmålet om enkelte saker ikke
er egnet for forlik og om dagens forlik i en del tilfeller fremforhandles
på gal måte.
Det fins lite forskning som kan si noe om hvordan det går
med barna etter at barnefordelingssaker har vært behandlet
av retten, om samarbeidet mellom foreldrene bedres og hvordan avgjørelser
eller forlik om samvær og fast bosted praktiseres over
tid. Det kan se ut som om saker der beskyttelse av barn er hovedtema
best egner seg til tradisjonell behandling med dom i rettsapparatet.
Etter departementets oppfatning er det viktig at partene ikke
føler seg "presset" til å inngå forlik,
verken av dommere, prosessfullmektiger eller sakkyndige. I så fall
kan man risikere at det ikke oppnås noen reell enighet
eller reduksjon av konflikten. Dette kan igjen føre til
at saken på nytt kommer opp i rettsapparatet, med de belastninger
dette innebærer for barn og foreldre. Erfaringer fra igangsatte
prøveprosjekter med ny bruk av sakkyndige tyder på at
det er mulig å oppnå gode og robuste forlik dersom
forholdene legges til rette for dette og sakene er egnet.
Ved ny bruk av sakkyndige med sikte på å oppnå enighet
mellom foreldrene, er det etter departementets oppfatning viktig
at hensynet til barnets beste er i fokus både ved fremgangsmåte
og resultat. Barnet skal høres etter reglene for dette,
jf. lovutkastet § 31. Dersom foreldrene er enige
om hva barnet mener, kan dette som regel legges til grunn.
Større fleksibilitet og valgmulighet i måten å bruke
sakkyndig bistand på gir bedre mulighet til å "skreddersy"
bistanden ut fra behovet i den konkrete saken og sette inn ressursene
der de trengs. Videre kan man spare tid og penger i forhold til
tradisjonell sakkyndig oppnevnelse. Slik departementet ser det, vil
det ofte være aktuelt med ny og utradisjonell bruk av sakkyndige.
Etter departementets oppfatning er det imidlertid viktig at arbeidsmetodene,
herunder den tradisjonelle sakkyndige erklæringen, vurderes som
likeverdige, men egnet til forskjellige formål. Det må ikke
bli slik at man unnlater å innhente en tradisjonell og
mer grundig sakkyndig utredning dersom det er behov for det.
Departementet antar at saken ofte vil være forholdsvis
godt opplyst dersom partene har vært igjennom ett eller
flere av tiltakene i lovutkastet § 61 nr. 1, 2
eller 7 uten at dette har ført til en avtaleløsning.
Ved en ev. senere tradisjonell sakkyndigoppnevnelse (ev. av samme
sakkyndig) vil det derfor normalt ikke være nødvendig
med en omfattende og ressurskrevende utredning.
Departementet er enig med utvalget i at dommeren, etter råd
fra den sakkyndige og etter å ha hørt partene,
skjønnsmessig vurderer om og ev. hvilken type sakkyndige
tiltak som skal anvendes. Videre vil igangsettelse av tiltakene
i lovutkastet § 61 som regel være avhengig
av partenes samtykke. I likhet med utvalget, mener departementet
at dommerens avgjørelse når det gjelder valg av
den nye typen virkemidler vil måtte bero på en
hensiktsmessighetsvurdering basert på det inntrykk dommeren
har fått av saken, og at denne ikke bør kunne
påkjæres. Hensynet til sakens fremdrift og omfang
taler også for at partene ikke gis kjæremålsadgang.
For tradisjonelle sakkyndige utredninger beholdes dagens regler.
En vellykket bruk av nye arbeidsmodeller forutsetter etter departementets
oppfatning at dommeren målrettet styrer saken, valg av
virkemidler og fremdrift.
Det skal som hovedregel innkalles til saksforberedende møte.
Det kan være hensiktsmessig at dommeren før det
saksforberedende møtet vurderer og avklarer med partene
om sakkyndig bør oppnevnes. Ev. sakkyndig oppnevnes av
dommeren, og deltar i saksforberedende møte. I det første
saksforberedende møtet avklarer dommeren, i samarbeid med
den sakkyndige og øvrige aktører, om det er ønskelig
med fortsatt bruk av sakkyndig, hvilken arbeidsform som bør
benyttes (ny fremgangsmåte etter lovforslagets § 61
nr. 1, 2 eller 7 eller tradisjonell sakkyndig oppnevnelse etter § 61
nr. 3, og hvordan mandatet skal formuleres.
Med en ny og aktiv rolle for dommeren under saksforberedelsen
vil det kunne være en utfordring samtidig å ivareta
tilstrekkelig nøytralitet og tillit hos partene til å kunne
fortsette som dommer dersom saken likevel går til hovedforhandling.
Den enkelte dommer bør ha engasjement og interesse for
sakstypen og behandle et tilstrekkelig antall saker til å opparbeide
seg erfaring og holde sine kunnskaper ved like. Proposisjonen anbefaler
en viss spesialisering blant dommerne innen domstolen.
For prosessfullmektigene vil rollen som rådgiver med
målsetting å bidra til realitetsorientering av
egen klient til barnets beste kunne innebære en fagetisk
utfordring i forhold til senere å kunne ivareta klientens opprinnelige
standpunkt og prosedere på dette.
Ovennevnte må imidlertid sees i forhold til eksisterende
etiske retningslinjer for advokater og forslagene i §§ 48
og 49 om hhv. barnets beste og at advokatene bør vurdere
om det er mulig for partene å komme fram til en avtaleløsning.
Flere av høringsinstansene som støtter hele
eller deler av forslagene i utvalgets utkast til § 62
nr. 1, 2 og 7 er opptatt av hvilke kompetansekrav som skal stilles.
Etter departementets oppfatning kan de ulike rollene som foreslås
for de sakkyndige tilsi mer variert bruk av fagkompetanse enn i
dag. Gjeldende rett, som ikke stiller noen bestemte krav til fagkompetanse,
bør derfor opprettholdes.
Etter forslagene i lovutkastet § 61 kan det
være aktuelt å yte ulike typer fagkyndig bistand
(mekling, utredning, rådgivning), og det kan bli spørsmål
om overgang fra en rolle til en annen for samme sakkyndig. Det vil
for eksempel kunne innebære en fagetisk utfordring først å ha
en forholdsvis aktiv rolle som realitetsformidler og veileder, og
senere en rolle som ordinær sakkyndig. Departementet forutsetter
at aktuelle retningslinjer for sakkyndige revideres og opplæringsprogrammet
for sakkyndige oppdateres før ikrafttredelse av de nye
reglene.
Departementet ser at det kan være et problem at det
i dag til dels er knapphet på sakkyndige. En dreining mot
bruk av sakkyndige på et tidligere stadium vil kunne medføre
færre hovedforhandlinger og frigjøring av kapasitet
hos de tradisjonelle sakkyndige.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
2.
Departementet vil fremheve at det ofte vil være slik
at mekling skjer i saksforberedende møter eller i retten
med dommeren og advokatene som de sentrale aktører. Etter
departementets oppfatning bør det imidlertid også være
mulighet for å benytte for eksempel eksterne meklere der
dommeren, etter å ha hørt partene, mener at dette
er det beste virkemiddelet. Lovutkastet § 61 nr.
2 må sees i sammenheng med de øvrige virkemidlene
i paragrafen. Poenget er å gi differensierte løsningsmuligheter,
hvor det best egnede virkemiddelet vil være avhengig av
en konkret vurdering i den enkelte sak.
Utvalgets forslag bør etter departementets oppfatning
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
7. Praktisering av en avtale i en prøveperiode gjør
at parter som er usikre har bedre mulighet for å komme
fram til en endelig avtale som fungerer godt i praksis og er til barnets
beste.
Departementet foreslår, som utvalget, at saken stilles
i bero i prøvetiden.
Det følger av bestemmelsens ordlyd at retten skal gi
partene mulighet til å prøve ut avtalen "for ei
nærare fastsett tid". Departementet ser det ikke som hensiktsmessig
at det i lovs form fastsettes noen absolutte frister på området.
Det vil for øvrig være sentralt i forhold til
alle tiltakene etter lovforslaget § 61 at dommeren
aktivt styrer saksforberedelsen, herunder med tanke på rask
og hensiktsmessig fremdrift.
Utvalget foreslår at retten i særlige tilfeller
kan oppnevne en advokat eller annen særlig representant for
barnet for å ivareta barnets interesser i forbindelse med
søksmålet. Bakgrunnen for forslaget er at det
etter utvalgets syn er behov for en advokat for barnet i enkelte
spesielle saker. Dette gjelder for eksempel i saker hvor foreldrenes
konflikt er så sterk og altoppslukende at dette blir en
sterk belastning for barnet, eller hvor det er påstander
om seksuelle overgrep som blir det helt dominerende tema i saken,
og hvor andre forhold ikke i tilstrekkelig grad kommer fram. Adgangen
vil også kunne benyttes hvor konflikten mellom partene
er sterk og partene representeres av advokater som mer enn å legge
forholdene til rette for forlik bidrar til å forsterke
konflikten mellom partene. Utvalget antar at det også er
behov for å oppnevne advokat/representant der
særlige behov hos barnet tilsier dette. Bestemmelsen er
ment som en unntaksbestemmelse.
Departementet foreslår at utvalgets forslag til bestemmelse
følges opp, jf. lovutkastet § 61 nr.
5. Muligheten for å oppnevne en advokat eller annen representant
for barnet i særlige tilfeller vil styrke barns rettigheter
i disse sakene. Advokaten/ representanten gis forholdsvis
begrensede rettigheter.
Departementet ser det videre som den mest ryddige rollefordelingen
at formidlingen av barnets syn til retten, som i dag, skjer gjennom
dommersamtale eller sakkyndige. Departementet anser det ikke naturlig å gi
barnets representant i barnefordelingssaker de samme beføyelser
som barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda. Sistnevnte
skal, etter samtale med barnet, fremstille saken fra barnets vinkel
og gi sin selvstendige vurdering av saken.
Departementet er videre enig med de høringsinstansene
som påpeker at dommerens mulighet til å benytte
sakkyndige på en ny måte, herunder til å veilede
foreldrene, i stor grad vil kunne ivareta barnets behov i saken.
Departementet ser det slik at bestemmelsens viktigste anvendelsesområde
vil være å ivareta barnets interesser i forbindelse
med saksbehandlingen. Bestemmelsen antas særlig å være
aktuell i forhold til eldre barn som har behov for hjelp til å fremme
sine interesser siden barn ikke har partsrettigheter i barnefordelingssaker.
Sett på bakgrunn av hva som må anses å være
representantens primæroppgaver, ser departementet det slik
at det som regel vil være mest aktuelt å oppnevne
en advokat i denne rollen.
I utvalgets utkast foreslås det gitt en samlebestemmelse
om taushetsplikt for en rekke persongrupper som kommer i kontakt
med sensitive opplysninger i forbindelse med behandlingen av barnefordelingssaker.
Det gjelder mekler, sakkyndig og advokat eller representant for
barnet.
I gjeldende rett er det i ulike bestemmelser lovfestet at meklere
og sakkyndige har taushetsplikt.
Utvalget har ikke ment å gjøre endringer i
gjeldende rett. Utvalget foreslår i tillegg at de reglene
i familievernkontorloven som gjelder bortfall av taushetsplikt ved
samtykke (§ 6), taushetsplikt i forhold til samarbeidende
personell (§ 7), anonymisering av opplysninger
til bruk for forskning eller statistikk (§ 8),
og opplysninger til sosialtjeneste og barneverntjeneste (§§ 9
og 10) gis tilsvarende anvendelse for de som gjør tjeneste
etter forslag til ny § 61 i barneloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å få en
egen bestemmelse om taushetsplikt inn i barneloven for de persongruppene
som gjør tjeneste etter det nye kapitlet i barneloven.
Det vil gjøre regelverket mer oversiktlig og øker
dermed tilgjengeligheten.
I gjeldende rett er det gitt regler om taushetsplikt og opplysningsplikt
for meklere i henholdsvis ekteskapsloven § 26
fjerde ledd og § 26 a. Det er ikke gitt egne regler
om taushetsplikt for sakkyndige i barneloven eller i ekteskapsloven.
Det er en rekke andre lover som inneholder bestemmelser om taushetsplikt og
opplysningsplikt, blant annet barnevernloven, sosialtjenesteloven
og familievernkontorloven.
Utvalget har ikke utførlig drøftet de enkelte
bestemmelsene i familievernkontorloven. Familievernkontorloven § 8
er vesentlig endret siden utvalget kom med sitt forslag. Departementet
finner det derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde henvisningen. For øvrig
kan departementet ikke se at endringene i familievernkontorloven §§ 6
og 9 er av en slik betydning at utvalgets forslag ikke kan opprettholdes.
Mekleren har taushetsplikt om det han eller hun får
kjennskap til i sammenheng med meklingen, jf. ekteskapsloven § 26
fjerde ledd.
Utvalget foreslår taushetsplikt for den som rettleder,
mekler eller gjør tjeneste etter ny § 61
første ledd nr. 2 ved å henvise til lov om familievernkontorer §§ 5-10.
Utvalget foreslår en slik henvisning for oversiktens skyld.
I utvalgets forslag kan mekling gjøres hos godkjent mekler
eller annen person med innsikt i de tvistepunktene saken gjelder.
Begge disse grupper er dekket opp ved henvisning til familievernkontorloven.
Det vises til departementets forslag til ny § 50 første
ledd.
Når det gjelder sakkyndige eller andre som gjør tjeneste,
foreslår utvalget en samlet regulering av taushetsplikten
også for disse.
Selv om sakkyndige når de utfører tjeneste
eller arbeid for et dommerkontor allerede har taushetsplikt, kan
det etter departementets mening være hensiktsmessig å ha
en egen bestemmelse om taushetsplikt i barnelovens nye kapittel
som omfatter alle som gjør tjeneste etter forslag til ny § 61.
Det vil, som tidligere nevnt, lette oversikten og øke tilgjengeligheten.
På bakgrunn av dette slutter departementet seg til utvalgets
forslag på dette punkt.
De som gjør tjeneste etter ny § 61
første ledd nr. 1, 3, 4 eller 7, vil ikke ha taushetsplikt
for retten. Det følger av forslag til § 50
annet ledd andre punktum. De som gjør tjeneste etter forslag
til ny § 61 første ledd nr. 2, kan ikke
retten ta imot forklaring fra, med mindre partene samtykker. For
at dette skillet skal komme tydelig fram, foreslår departementet å dele lovutkastet § 50
første ledd i to ledd.
Utvalget foreslår lovfesting av taushetsplikt for advokat
eller annen representant som er oppnevnt til å ivareta
barnets interesser under saken.
Departementet slutter seg til at advokaten eller representanten
som oppnevnes etter § 61 første ledd nr.
5, må ha taushetsplikt.
Advokaters taushetsplikt er hjemlet i en rekke lovbestemmelser,
herunder straffeloven § 144. En henvisning til
sistnevnte bestemmelse er egnet til å sikre taushetsplikt
for advokater. Utvalget vil imidlertid ikke utelukke at det i en
del saker kan være bedre å oppnevne andre. I forslaget
er det derfor åpnet for at også andre enn advokater
kan oppnevnes. Dette har departementet sluttet seg til, jf. kap.
7.
Personlige forhold som barnet har betrodd advokaten/representanten
i forbindelse med oppdraget, vil vedkommende således ha
taushetsplikt om. Utvalget foreslår at retten skal kunne
oppheve taushetsplikten. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag. Det er i den forbindelse viktig at advokaten ikke røper
de taushetsbelagte opplysningene til retten i forbindelse med en
anmodning om at taushetsplikten oppheves. Det er retten som ut fra
egne vurderinger av saken avgjør om advokaten/representanten
skal fritas for taushetsplikt overfor partene og retten. Det er
imidlertid viktig å være klar over at barnet i
utgangspunktet har krav på taushet fra advokaten/representanten.
Hvorvidt taushetsplikten skal oppheves, må barnet få uttale
seg om, dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter,
jf. forslag til ny § 31 i barneloven.
Domstolsbehandling er en kostbar måte å løse
saker på, både for partene og for samfunnet. Partene
betaler i dag advokatutgifter, salær til sakkyndige og eventuelt
utgifter til vitneførsel. Det at kostnadene ved å føre
sak er så vidt høye har gitt grunnlag for sterk
kritikk, fordi mange foreldre rett og slett ikke har mulighet til å gå til
domstolene med en sak. I tillegg kan ulik økonomisk evne
hos foreldrene gå ut over rettssikkerheten til en av partene.
Dette gjelder generelt hvor det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene,
men ulikheten er særlig stor der hvor den ene får
fri rettshjelp. I slike tilfeller kan den som har fri rettshjelp
tvinge fram en rettssak som den annen part ikke har muligheter for å dekke
utgiftene til. Det kan føre til at den som er uten fri
rettshjelp må føre saken uten advokat, eller at
vedkommende må gi opp saken fordi videre rettssak blir
for kostbart. Også dette har gitt grunnlag for sterk kritikk.
Utvalget er enig i kritikken, og i at ulikheten i partenes økonomiske
stilling kan svekke den enes, og dermed barnets, rettssikkerhet
i disse sakene.
Utvalget fremmer forslag om at staten skal dekke nærmere
angitte kostnader.
Kostnadene skal etter utvalgets forslag dekkes uten behovsprøving,
på samme måte som for saker etter rettshjelpsloven § 19.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at utgiftene
til rettens tiltak, lovutkastet § 61 første ledd
nr. 1, 2, 4, 5 og 7, skal dekkes av det offentlige. I likhet med
utvalget, mener departementet at det er viktig at staten tar et
ansvar for at man får en saksbehandling for domstolene
som i større grad enn i dag tar hensyn til barnets behov
og som tar sikte på at konflikten mellom foreldrene i større
grad kan løses i minnelighet. Departementet er også enig
med utvalget i at staten bør dekke kostnadene ved disse
tiltakene, se forslag til § 61 annet ledd og forslag
til § 21 annet ledd i lov om rettshjelp.
Utvalget har vist til problemet med at de totale kostnadene ved
domstolsforhandling i barnefordelingssaker ofte blir så høye
at foreldre ikke har mulighet til å bringe saken inn for
retten. Departementet vil bemerke at dette for så vidt
er et generelt problem for privatpersoner som vil bringe saker inn
for domstolene. De foreslåtte tiltakene vil imidlertid
etter departementets mening medføre at kostnadene ved barnefordelingssakene
vil bli betydelig redusert. I mange barnefordelingssaker vil partene
erfaringsmessig ofte ha fått innvilget fri sakførsel.
Departementet ser imidlertid at der hvor bare den ene parten er
berettiget til fri sakførsel, kan det oppstå urimeligheter
ved at denne parten kan tvinge frem en sak som den andre parten
ikke har råd til. Det er imidlertid en problemstilling
som vil være et vedvarende dilemma så lenge man
har inntektsgrenser. Departementet vil i denne forbindelse vise
til at spørsmålet om heving av inntektsgrensene
i barnefordelingssakene, blant annet for å bøte
på denne problemstillingen, er til vurdering i Justisdepartementet.
Departementet vil innledningsvis presisere at nåværende
bestemmelse i barneloven § 31 antas å være i
samsvar med barnekonvensjonen artikkel 12. Artikkel 12 gir uttrykk
for et generelt prinsipp om at barnet har en selvstendig rett til å uttale
seg i saker som angår det selv, og at disse synspunktene
skal tillegges behørig vekt. Konvensjonsbestemmelsen knytter ikke
disse rettighetene til noen bestemt alder.
Spørsmålet blir om det generelle prinsippet
bestemmelsen gir uttrykk for kan synliggjøres og konkretiseres
bedre i barneloven og på den måten bidra til en
god gjennomføring av bestemmelsen i praksis, herunder gi
den større gjennomslagskraft.
Barnets medbestemmelsesrett etter barneloven § 31
gjelder i første rekke forholdet mellom foreldre og barn.
Da de aktuelle spørsmålene som det skal tas stilling
til under foreldreansvaret vil være svært ulike,
mener departementet at det er naturlig at bestemmelsen i barneloven
om barnets medbestemmelsesrett, som i dag, inneholder en skjønnsmessig
formulering, men slik at denne endres til å være
mer i tråd med barnekonvensjonens ordlyd, uten at dette
er ment å innebære noen realitetsendring i forhold
til i dag. Departementet viser til lovutkastet § 31
første ledd første punktum.
En ubetinget rett for barnet til å uttale seg fra 7-års
alder i medhold av barneloven, slik foreslått i barneverntjenesteloven
og adopsjonsloven, vil være et effektivt virkemiddel for å sikre
at barn fra denne alderen blir hørt. I praksis vil dette
føre til at flere barn enn i dag får komme til
orde. En aldersgrense vil også kunne forhindre usikkerhet
om forståelsen av bestemmelsen og derav følgende
ulik praktisering av denne. Videre er det den mest hensiktsmessige
løsning at man har samme ordning i saker etter de tre lovene
som særlig regulerer avgjørelser av betydning for
barnets familie- og omsorgssituasjon, nemlig barneloven, barneverntjenesteloven
og adopsjonsloven.
En ulempe er at det kan virke noe vilkårlig hvilken
aldersgrense som velges da det fins lite forskningsbasert materiale
som kan gi veiledning.
Særlig sett på bakgrunn av høringsuttalelsene
og det forhold at senking av dagens aldersgrense vil være
et godt virkemiddel for å sikre at flere barn i praksis
blir hørt, vil departementet foreslå at regelen i
barneloven § 31 annet ledd endres slik at barn
gis en ubetinget rett til å uttale seg fra 7-års
alder.
I likhet med flertallet av høringsinstansene, mener
departementet videre at det er naturlig at ordlyden i barneloven § 31
gis en tilføyelse mer i tråd med barnekonvensjonens
ordlyd, slik at det går fram at barnets mening skal tillegges
behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf.
lovutkastet § 31 første ledd andre punktum.
Departementet kan ikke se at dette innebærer noen realitetsendring
i forhold til gjeldende rett.
Når det gjelder spørsmålet om når
barn bør høres av offentlige myndigheter i andre
sammenhenger, bør dette primært reguleres i særlovgivningen
for det enkelte saksfelt.
En senking av dagens aldersgrense for retten til å bli
hørt kan innebære store utfordringer i forhold
til å hindre at det skapes et uønsket "press"
i retning av at små barn ansvarliggjøres/føler
at de må ta stilling i foreldrenes konflikt. I denne sammenheng
er det viktig å være klar over at barnet har en
rett, men ingen plikt til å uttale seg. Det skal bare tilrettelegges
for at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter dersom barnet
selv ønsker det.
En forutsetning for å kunne delta og uttrykke sine synspunkter
er at barnet får tilstrekkelig og relevant informasjon.
Departementet legger til grunn at den som hører barnet
etter barneloven § 31 gir barnet slik informasjon
som anses tilrådelig og nødvendig for å gjennomføre
en formålstjenlig samtale. Opplysningene må tilpasses
barnets alder og forståelse.
Barnet høres i dag ofte ved at dommeren har en samtale
med barnet på sitt kontor. Han kan også la seg
bistå av sakkyndig eller annen egnet person eller la en
sakkyndig ha samtaler med barnet alene. Utvalget har foreslått
en lovfesting av disse alternativene, og departementet ser det naturlig å følge
opp dette, jf. lovutkastet § 61 nr. 4. Ingen av
høringsinstansene hadde innvendinger til forslaget. Departementet
antar at det i forholdsvis mange saker, og særlig i forhold
til de yngste barna og i saker hvor det foreligger spesielle forhold,
vil være naturlig å oppnevne en sakkyndig med
det mandat (eller delmandat) å klargjøre barnets
ev. preferanser etter barneloven § 31.
Gjeldende barnelov § 37 regulerer behandlingsmåten
for krav om foreldreansvar etter dødsfall, jf. loven § 36.
Bestemmelsens tredje ledd andre punktum omhandler barnets rett til å uttale
seg og slår fast at "Er barnet fylt 12 år, skal
retten høyre kva det meiner".
Barnekonvensjonen gir et barn som er i stand til å danne
seg egne synspunkter en rett til fritt å gi uttrykk for
disse, noe som selvsagt også må gjelde i forhold
til foreldreansvar etter dødsfall. Etter departementets
oppfatning står heller ikke disse tilfellene i en særstilling
som gjør at det er naturlig å vurdere spørsmålet
om ubetinget uttalerett fra 7-års alder annerledes enn
redegjort for ovenfor under omtalen av § 31. Problemstillingene
det er naturlig at barnet uttaler seg om vil til dels være
de samme, og spørsmålet som skal avgjøres
angår barnet direkte, personlig og er av stor betydning
for barnet.
Departementet finner likevel at ny § 63 fjerde ledd
(tidligere § 37 tredje ledd) kan henvise til at
barnet skal høres etter barneloven § 31.
Et samlet utvalg har gått inn for at muligheten for administrativ
behandling av barnefordelingssakene, bør opphøre.
Hovedbegrunnelsen for dette er at de nye reglene for domstolsbehandlingen
gjør det mulig med en enkel og rimelig domstolsbehandling
eventuelt uten bistand av advokat. De foreslåtte saksbehandlingsreglene
gjør det enklere å bringe saken inn for retten,
og retten gis mulighet til å treffe avgjørelse uten
muntlig forhandling så fremt partene samtykker.
Departementet mener at dagens fylkesmannsbehandling i hovedsak
er kompetent, fleksibel, rask, billig og i liten grad konfliktskapende,
slik høringsinstansene som går imot opphør
av fylkesmannsbehandlingen framhever. Dette må imidlertid
også sees på bakgrunn av at det som regel ikke
dreier seg om de tyngste eller mest konfliktfylte sakene, i det
fylkesmannsbehandlingen i seg selv forutsetter at partene er enige
om en enklere framgangsmåte for løsning av tvisten.
Problemstillingen som må drøftes i relasjon
til om fylkesmannsbehandlingen skal opprettholdes eller ikke, er
etter departementets oppfatning om hensynene beskrevet ovenfor kan
ivaretas like godt gjennom forslagene til nye saksbehandlingsregler
for domstolene. Hvis fylkesmannsbehandlingen gjøres overflødig
ved at de nye forslagene også ivaretar fordelene ved denne
behandlingsmåten, må det i neste omgang vurderes
om det er andre hensyn som taler for/imot opphør
av fylkesmannsbehandlingen og hvilken vekt disse i så fall
skal tillegges.
Etter departementets oppfatning vil barnefordelingssakene få en
betryggende og kompetent behandling ved de alminnelige domstolene.
Departementet foreslår dessuten nye saksbehandlingsregler
som gir økt mulighet til å trekke inn barnefaglig
kompetanse under saksforberedelsen, og større fleksibilitet
i forhold til bruken av sakkyndige.
Videre har forslagene til nye saksbehandlingsregler for domstolene
i barnefordelingssaker nettopp som målsetting å få en
enklere og mer fleksibel behandling av barnefordelingssakene, samtidig
som man ønsker å styrke muligheten for at foreldrene
skal inngå avtale som alternativ til domstolsbehandling.
Nye saksbehandlingsregler under saksforberedelsen vil trolig
føre til at flere saker enn i dag blir forlikt.
Departementet vil særlig framheve følgende
forslag til nye saksbehandlingsregler, som må sees på bakgrunn
av at fylkesmannsbehandlingen foreslås opphevet:
I ny § 58 foreslås at det skal bli
enklere å bringe en sak inn for domstolene ved at stevning
og tilsvar i en sak kan inngis på "godkjent skjema". Regelen
er først og fremst begrunnet med at partene i en del tilfeller
skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål som
forholdet til barna reiser også uten advokat. Forslaget
i lovutkastet § 58 gir den fordel at det blir
mulig å bringe sakene inn for domstolen uten økonomiske
omkostninger for partene ved at stevning og tilsvar lettere kan
inngis uten bistand av advokat. Forslaget vil også kunne
bidra til at terskelen for å gå til domstolene
blir lavere.
Departementet foreslår videre at domstolene skal kunne
avsi dom uten hovedforhandling når partene samtykker og
retten finner det ubetenkelig, jf. lovutkastet § 61
første ledd nr. 8.
Det betales ikke rettsgebyr i barnefordelingssaker for domstolene.
Videre har departementet fremmet forslag om at staten skal dekke
kostnadene til en del av forslagene til tiltak under saksforberedelsen.
Departementet mener at fordelene ved dagens fylkesmannsbehandling
kan ivaretas like godt gjennom forslagene til nye saksbehandlingsregler
for domstolene. Dette synspunktet støttes av et stort flertall
av høringsinstansene, herunder et flertall av de offentlige
instansene som vil bli berørt av en ev. endring og andre
tungtveiende høringsinstanser.
Et viktig selvstendig tilleggsargument er at de nye saksbehandlingsreglene
for domstolene har som et hovedmål at flere foreldre skal
bli enige om barnefordelingsspørsmålene ved avtale.
Dette blant annet på bakgrunn av at sterke konflikter mellom
foreldrene er noe av det som skaper størst problemer for
barna ved samlivsopphør. Etter departementets oppfatning
vil en del av de sakene som i dag behandles av fylkesmannen, i stedet
kunne løses ved at foreldrene inngår avtale som
følge av iverksatte tiltak under saksforberedelsen.
Videre er det forholdsvis få saker som realitetsbehandles
av fylkesmennene.
Departementet vil fremheve at forslagene til nye saksbehandlingsregler
i barnefordelingssaker for domstolene har barnets beste som overordnet
hensyn og søker å ivareta hensynene i denne spesielle
sakstypen på en best mulig måte. På denne
bakgrunn er det etter departementets oppfatning naturlig at alle ressurser
settes inn her og slik at man også fanger opp de forholdsvis
få sakene som i dag behandles hos fylkesmannen. Dette i
stedet for å beholde et tosporet system.
Flere av fylkesmennene er opptatt av om den forholdsvis omfattende
informasjons- og veiledningsvirksomheten i forhold til barnefordelingssakene som
i dag utføres av fylkesmannsembetene, fortsatt skal ligge
hos disse dersom enkeltsaksbehandlingen på området
bortfaller.
Departementet antar at problemstillingen i hovedsak angår
situasjonen forut for et ev. søksmål. Dersom sak
først reises for domstolen, vil bruk av nye saksbehandlingsregler
i forbindelse med saksforberedelsen også innebære
at partene får økt informasjon og veiledning med
flere avtaler enn i dag som resultat.
Flere av fylkesmennene synes det er naturlig at råd-
og veiledningsfunksjonen deres bortfaller dersom avgjørelsesmyndigheten
opphører i barnefordelingssakene.
Etter departementets vurdering bør det overordnede og
koordinerende ansvaret på fagfeltet på regionalt
nivå fortsatt ligge til fylkesmannen. Fylkesmennene har
i dag et informasjons- og veiledningsansvar overfor publikum og
et ansvar for at det finnes et kvalifisert meklingsapparat. Departementet
kan ikke se at opprettholdelse av dette ansvaret, og den nødvendige
kompetansen som skal til, er avhengig av at fylkesmennene samtidig
er vedtaksorgan på feltet.
Etter departementets oppfatning er det naturlig at også familievernkontorene
har en viktig rolle i forhold til veiledning/informasjon
til publikum. Departementet antar at familievernkontorene har opparbeidet
eller kan opparbeide tilstrekkelig kompetanse til å råde/veilede
i forbindelse med enkelthenvendelser i disse sakene.
Etter en lovendring 13. juni 1997 kan også foreldre
som er enige om barnefordelingsspørsmålene, bringe
saken inn for fylkesmannen. Formålet med endringen er at
også enige foreldre skal ha mulighet til å etablere
tvangsgrunnlag. Fylkesmannen skal etter gjeldende rett realitetsbehandle
saken, og treffe avgjørelse ut fra hva som er best for
barnet, men vil i praksis sjelden fravike det foreldrene er enige
om. Tvangsgrunnlag etter barneloven §§ 34-35
a, jf. § 42 eller § 44 a, jf. § 48,
vil være det forvaltningsvedtak som fylkesmannen treffer.
Utvalgsflertallet fant at det bør være tilstrekkelig kontroll
at en skriftlig avtale forelegges for mekler, og at denne gis virkning
som tvangsgrunnlag, dersom foreldrene ber om det, og avtalen ikke
klart er i strid med barnets beste.
Noen flere høringsinstanser går imot utvalgsflertallets
forslag enn de som støtter det (19 av 35).
Høringsinstansenes argumenter imot å la avtaler, forutsatt
meklers godkjennelse, få tvangskraft, går i hovedsak
på at den foreslåtte ordningen vil innebære en
uheldig rollekonflikt for meklerne og at den ikke tilfredsstiller
rettssikkerhetsmessige krav.
Departementet mener at muligheten for å få etablert
tvangsgrunnlag på en enkel måte, der foreldrene er
enige om barnefordelingsspørsmålene, bør
opprettholdes. Ved at det etableres et tvangsgrunnlag gjøres
avtalen mer preventiv i forhold til samværsboikott mv.
og fører til at det er den part som ensidig ønsker
en avtale endret som må anlegge sak for domstolen.
Departementet har imidlertid, i likhet med flertallet av høringsinstansene,
kommet til at motargumentene må få avgjørende
vekt i forhold til utvalgsflertallets forslag om å gi meklergodkjente
avtaler direkte tvangskraft. Departementet mener at det må ha
stor vekt at et klart flertall av de høringsinstansene
som i så fall vil inneha den nye meklerrollen, mener at
en godkjenningsrolle for mekleren vil vanskeliggjøre arbeidet
med å få foreldrene til å avtale en ordning
i forhold til barna, og reise tvil ved meklerens objektivitet.
Rettssikkerhetsmessige hensyn for øvrig taler også for
at myndigheten ligger hos en uavhengig offentlig instans som kan
påse at barnets beste ivaretas. Dette bl.a. sett på bakgrunn
av at en ev. tvangsfullbyrdelse kan være et meget inngripende
tvangsmiddel i disse sakene. Godkjenning av mekler tilfredsstiller
etter departementets syn ikke et slikt krav.
Spørsmålet blir således hvilken instans
som skal inneha myndigheten til å behandle saker der foreldrene
har en avtale og hvordan dette nærmere skal skje.
I utgangspunktet kan det stilles spørsmål ved
om fylkesmannsembetene bør sitte igjen med et "restansvar"
dersom de ordinære barnefordelingssakene bortfaller slik
foreslått. Per i dag dreier dette seg om et fåtall
saker. Det naturlige alternativ vil i så fall være å legge
denne oppgaven til domstolene slik at alle barnefordelingssakene
kanaliseres til samme organ. Dette forutsetter en lovendring slik
at også foreldre som er enige om resultatet kan få saken
sin behandlet av domstolen. Saker der foreldrene er enige om realiteten,
kan imidlertid ikke anses å høre inn under tradisjonell
dømmende virksomhet.
Etter departementets oppfatning er det mye som taler for at fylkesmannens
myndighet til å behandle saker der foreldrene er enige
om barnefordelingsspørsmålene og ønsker
et tvangsgrunnlag for sin meklede avtale bør opprettholdes.
Departementet vil foreslå at saker der foreldrene ved
avtale er enige om barnefordelingsspørsmålene kan
behandles av fylkesmennene. Det samme gjelder separate saker om
reiseutgifter.
Når det gjelder det nærmere innholdet i fylkesmannsbehandlingen,
skal foreldre som er enige om det, som i dag, kunne bringe en meklet
avtale inn for fylkesmannen. Etter forslaget til ny § 55
gis fylkesmannen adgang til å fatte vedtak om at en skriftlig
avtale om foreldreansvar, bosted og samvær etter barneloven
skal ha tvangskraft. Et slikt vedtak om tvangskraft vil gi en part
rett til å kreve avtalen tvangsfullbyrdet uten å gå veien
om et annet tvangsgrunnlag. En avgjørelse om hvorvidt en
avtale skal gis tvangskraft eller ikke, må anses som et
enkeltvedtak.
Fylkesmannen har plikt til å påse at avtalen
er til barnets beste. Foreldrene er ikke garantert at fylkesmannen
treffer vedtak om å gi avtalen deres tvangskraft.
Det er viktig at en skriftlig avtale som gis tvangskraft har
den klarhet og entydighet som må stilles til et tvangsgrunnlag.
Fylkesmannen bør ev. oppfordre partene til å foreta
de nødvendige presiseringer før saken realitetsbehandles.
Videre må fylkesmannen gjøre partene oppmerksom
på virkningene av at en avtale får tvangskraft, dvs.
at det må opplyses om hva som ligger i at avtalen kan tvangsfullbyrdes,
hvilke tvangsmidler som kan anvendes og at en avtale som er gitt
tvangskraft bare kan endres av retten dersom "særlege grunnar"
taler for det, jf. § 64 annet ledd andre punktum.
Fylkesmannens vedtak kan påklages til departementet.
Når det gjelder spørsmålet om det
bør opprettes en særdomstol eller et annet organ
for behandlingen av barnefordelingssakene (herunder overføring
til fylkesnemndene for sosiale saker), mener flertallet i Barnefordelingsprosessutvalget
at det ikke vil være noe vunnet mht. saksbehandlingstid
eller rettssikkerhet ved dette, og at de særlige hensynene
i disse sakene kan ivaretas ved de alminnelige domstoler. Dette
også sett på bakgrunn av de nye saksbehandlingsreglene
som foreslås og som tar sikte på å fremme avtaleløsninger,
korte ned saksbehandlingstiden, bedre rettssikkerheten og målrette
bruken av sakkyndige bedre.
Flertallet ser det imidlertid som en klar fordel dersom barnefordelingssakene
fordeles til dommere med særlig interesse for fagfeltet
innen den enkelte domstol, noe som kan gjøres uten endringer
i gjeldende rett.
Et mindretall i utvalget foreslår at de eksisterende fylkesnemndene
for sosiale saker gjøres om til fylkesvise særdomstoler,
med kompetanse til å behandle både barnefordelingssakene
og barnevernsakene. Mindretallet peker på at barnevernsaker
og barnefordelingssaker har flere fellestrekk, og at det er behov for
dommere og sakkyndige som har spesiell interesse for og kompetanse
på fagfeltet. Etter mindretallets syn vil også fylkesnemndenes
ledige kapasitet bedre kunne utnyttes på denne måten.
Norsk rettstradisjon er forankret i et alminnelig domstolsvesen
som behandler alle typer saker. I St.meld. nr. 23 (2000-2001) har
Justisdepartementet fremhevet at det ikke bør opprettes
særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner
for dette. I Innst. S. nr. 242 (2000-2001) slutter justiskomiteen seg
til dette syn.
Departementet kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner
for at barnefordelingssakene skal flyttes ut av de alminnelige domstolene.
Verken rettssikkerhetshensyn eller hensynet til kortere saksbehandlingstid
taler etter departementets oppfatning klart for en slik løsning.
Departementet ser at det kan være en fordel for behandlingsmåte
og resultat at barnefordelingssakene behandles av dommere med tilstrekkelig
kunnskap og erfaring med denne spesifikke sakstypen. Etter departementets
oppfatning er det imidlertid verken nødvendig eller ønskelig
at det opprettes spesialdomstoler e.l. for å imøtekomme
dette behovet.
Behovet for sakkyndig (barnefaglig) bistand må også anses
ivaretatt ved de alminnelige domstolene. Det vises til de nye saksbehandlingsreglene
som gir mulighet til å benytte sakkyndige på en
ny og mer målrettet måte tidlig i prosessen.
Ved vurderingen av om det bør opprettes særdomstoler
eller lignende for barnefordelingssaker, er det også en
ulempe at vernetingsområdene vil bli større enn
ved de alminnelige domstolene. Dette er negativt sett i forhold
til de nye saksbehandlingsreglene som fordrer at partene er i en
viss geografisk nærhet til domstolen.
Utvalgsflertallet viser i sin redegjørelse til at de generelle
erfaringer fra særdomstoler og domstolsliknende organer
er at saksbehandlingstiden ikke er vesentlig kortere enn ved de
alminnelige førsteinstansdomstoler.
Undersøkelser foretatt av utvalget viser for øvrig at
det er oppnevnelse av sakkyndige som er den faktor som i størst
grad forlenger saksbehandlingstiden ved de alminnelige domstoler,
men også f.eks. kapasiteten til prosessfullmektigene. De
nye saksbehandlingsreglene fokuserer på at barnefordelingssakene skal
prioriteres av alle aktører, og legger opp til ny bruk
av sakkyndige hvor målet er avtaleløsninger. Dette
kan etter departementets oppfatning bidra til å korte ned
saksbehandlingstiden. Tilsvarende virkning kan forslagene om forenklet
stevning og dom uten hovedforhandling få.
Departementet vil i det følgende spesielt vurdere mindretallets
forslag om å omgjøre fylkesnemndene til særdomstoler.
Det er fra utvalgets mindretall, og de høringsinstansene
som støtter disse, fremhevet at barnefordelingssakene og
sakene for fylkesnemnda har klare fellestrekk. Departementet ser
at innsikt i barns situasjon og behov står sentralt både
i barnevernsaker og barnefordelingssaker. Vurderingstemaet i den
typiske barnefordelingsak, hvor begge foreldre er egnet, er imidlertid
forskjellig fra vurderingstemaet i den typiske barnevernsak der
spørsmålet er om foreldrene har tilstrekkelig
omsorgsevne. De nye saksbehandlingsreglene som foreslås
i denne proposisjonen er spesialtilpasset førstnevnte sakstype
og egner seg ikke for barnevernsakene, hvor det ikke er aktuelt å inngå forlik.
Dette sier samtidig noe om forskjellen på en privatrettslig
tvist mellom foreldrene og offentligrettslige saker om tvangsinngrep
overfor privatpersoner som er fylkesnemndenes saksområde
i dag. Nemndene har ikke erfaring med å behandle tvister mellom
privatpersoner, og mekling er ikke en del av nemndas behandlingsform.
Avslutningsvis vil departementet oppsummere med at de særlige
hensyn som gjør seg gjeldende i barnefordelingssaker kan
ivaretas på en god måte i de alminnelige domstoler.
Det finnes i dag forbedringspunkter som i stor grad kan imøtekommes
ved de foreslåtte endringene i saksbehandlingsreglene kombinert
med en hensiktsmessig arbeidsfordeling innen den enkelte domstol,
jf. nedenfor. De nye saksbehandlingsreglene vil kunne bedre barnets
rettssikkerhet ved økt/mer målrettet
bruk av sakkyndige, og bidra til å fremme avtaleløsninger
og korte ned saksbehandlingstiden der dette er forsvarlig. Forslagene
må kombineres med nærmere retningslinjer og kompetanseheving
hos de berørte aktører.
Utvalgsflertallet ser det som en stor fordel at barnefordelingssakene
fordeles til dommere med særlig interesse for og erfaring
fra dette spesielle rettsområdet. Flertallet fremhever
det som maktpåliggende å redusere saksbehandlingstiden
ved de domstoler som i dag bruker for lang tid på barnefordelingssakene. Dette
særlig av hensyn til de negative virkninger som selve konfliktsituasjonen
kan ha på barnet og foreldrene. Utvalget mener at en slik
fordeling ikke vil være i strid med det såkalte
tilfeldighetsprinsippet, og at den kan gjennomføres uten
endringer i gjeldende rett. Det vises også til at utvalget
påpeker at dommerne bør skoleres i de elementer
som er spesielle i barnefordelingssaker gjennom ulike utdannelsestiltak.
Slik utvalget påpeker, kan en fordeling av barnefordelingssakene
til en gruppe dommere ved domstolene være tidsbesparende.
Etter departementets oppfatning er imidlertid det viktigste proargumentet
at forslagene til nye saksbehandlingsregler gir spesielle utfordringer
i dommerrollen. Ifølge utvalget er det viktig at dommerne
har innsikt i barns behov, hvilke faktorer som virker på parter
i disse konfliktene og hvorledes man kan hjelpe partene til å komme
fram til en samarbeidsløsning om barna. Dersom den enkelte
dommer behandler et tilstrekkelig antall saker til å opparbeide
seg erfaring og holde sine kunnskaper ved like, vil dette etter
departementets oppfatning også kunne fremme mer lik og
kompetent behandling av sakene.
Departementet antar at hensiktsmessigheten av en spesialisering
vil være avhengig av domstolenes størrelse mv.,
men at dette kan bli mer aktuelt når man nå går
i retning av færre og større førsteinstansdomstoler.
En spesialisering behøver heller ikke være statisk
i den forstand at bare det samme utvalg dommere behandler denne
sakstypen over flere år.
Departementet vil ta initiativ til at det i forbindelse med ikrafttredelse
av nytt regelverk sendes ut en anbefaling til domstolene om å kanalisere
barnefordelingssaker til spesielt interesserte dommere. Anbefalingen
bør kombineres med et tilbud om et kurs som vil gi aktuelle
dommere opplæring i håndtering av barnefordelingssaker
etter de nye reglene.
Forslagene til nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker
innebærer forholdsvis omfattende endringer, særlig
i forhold til ny bruk av sakkyndige og høring av mindre
barn. En vellykket gjennomføring av reformen forutsetter
god informasjon og opplæring til de som skal praktisere
reglene.
Etter departementets oppfatning er det nødvendig at
Barne- og familiedepartementets veileder for barnefaglige sakkyndige
og aktuelle retningslinjer revideres.
Det bør også igangsettes kurs i forhandlingsbaserte
metoder innenfor domstolssystemet for sakkyndige, dommere og advokater
i barnefordelingssaker. I tillegg bør dette innarbeides
i eksisterende opplæringsprogram for sakkyndige.
De foreslåtte endringene i barneloven utgjør
en helhet, og departementet tar sikte på at alle lovendringsforslagene
trer i kraft fra samme tid.
Forslagene til nytt regelverk kan innebære et behov
for overgangsregler. Dette gjelder særlig i forhold til
ev. opphør av fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingssaker.
Departementet anser det som mest hensiktsmessig at nærmere
overgangsregler fastsettes i forskrift, og foreslår derfor
at departementet gis myndighet til å fastsette overgangsregler
i forskrift.