Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om
alternativ behandling av sykdom mv. Samtidig foreslås kvaksalverloven
opphevet.
Proposisjonen har som siktemål å etablere et
modernisert rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette skal
ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet og legge
til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ
behandling basert på ryddighet og redelighet. Med proposisjonen ønsker
Regjeringen å framlegge sin samlede tilnærming
til feltet alternativ behandling. Dette innebærer både
forslag til rettslig regulering og tiltak av utenomrettslig karakter.
De hensyn og formål som lå til grunn for forslagene
i NOU 1998:21, inngår som grunnlag for departementets prinsipielle
utgangspunkt for forslag til politikkutvikling på feltet.
Blant tiltak av utenomrettslig karakter foreslår departementet
bl.a. økt satsing på forsknings- og samarbeidsprosjekter,
opprettelse av en egen informasjonsbank og opprettelse av et kontaktforum
mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner
og myndighetene.
Departementet er av den oppfatning at det er et klart behov for
en rettslig regulering av alternativ behandling, og uttaler at regelverket
må balanseres mellom på den ene side hensynet
til pasientens valgfrihet, og på den andre side pasientens
behov for beskyttelse. Departementet legger til grunn at hensynet til å ikke
utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet.
De begrensninger som foreslås, innebærer en oppmyking
i forhold til begrensninger i eksisterende lovgiving og er basert
på en drøfting av alternativ behandlings virkeområde
og forståelsesmodeller av sykdom.
Med begrepet alternativ behandling sikter departementet til virksomhet
som har til hensikt å lindre eller behandle sykdom eller
skade, samtidig som virksomheten normalt ikke er en del av den helsehjelp som
gis av helsepersonell innenfor den ordinære offentlige
eller private helsetjenesten.
For pasientens valgfrihet og trygghet er det etter departementets
mening viktig at det stilles visse krav til alternativ behandling.
For at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge,
mener departementet det må arbeides for å oppnå økt
vitenskapelig innsikt i de prinsipper som alternative utøvere
bygger sin virksomhet på.
Det framholdes at omfanget av alternativ behandling har økt
de senere år, og at stadig flere ser på dette
som et selvstendig alternativ eller et supplement til den helsehjelp
som tilbys innenfor den ordinære helsetjenesten.
Det vises til uttalelser fra sosialkomiteen og vedtak fattet
av Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 41
(1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan,
St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid
og St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring - Mål
og virkemidler for en bedre helsetjeneste.
Sosial- og helsedepartementet oppnevnte i april 1997 et utvalg
for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget
avga sin innstilling 15. desember 1998, og innstillingen er publisert
som NOU 1998:21 Alternativ medisin. Det redegjøres for
hovedpunkter i utvalgets innstilling.
Innstillingen har vært på høring,
og departementet mottok over 140 høringsuttalelser. Det
uttales at det blant høringsinstansene var til dels delte
meninger om utvalgets ulike forslag.
Det vises til at forholdet mellom den ordinære helsetjenesten
og alternativ behandling er omtalt i St.meld. nr. 26 (1999-2000)
Om verdiar for den norske helsetenesta.
Etter avgivelsen av NOU 1998:21 tok Norges forskningsråd
(NFR) initiativ til å etablere et forskningssenter som
beskrevet i innstillingen, og i 2000 ble Nasjonalt forskningssenter
innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) etablert
ved Universitetet i Tromsø.
Departementet viser også til en samarbeidsavtale mellom
Kina og Norge som inneholder en konkret handlingsplan, og som vil
innebære et samarbeid blant annet når det gjelder
tradisjonell kinesisk medisin.
Departementet ser et behov for å definere hvilke begreper
som skal brukes om de behandlingsformer som i hovedsak finnes utenfor
den etablerte helsetjenesten, og som er tuftet på et annet
teoretisk grunnlag. Både i Norge og i andre land brukes
begreper som komplementær, tradisjonell eller alternativ
om den yrkesmessige behandlingsvirksomheten som foregår
utenfor den etablerte helsetjenesten. Dessuten brukes henholdsvis
begrepene medisin eller behandling i kombinasjon med de tre førstnevnte.
Det redegjøres for begrepsbruken i NOU 1998:21 og i
andre land som Storbritannia, USA, Sverige og Danmark og i EU ogWHO.
Departementets vurdering er at begrepet behandling er et mer
hensiktsmessig begrep enn medisin fordi behandlingsbegrepet kan
tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner
til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Departementet
vurderer det videre som mest hensiktsmessig å bruke begrepet
alternativ behandling fremfor komplementær og alternativ
behandling, men understreker at begrepet alternativ behandling også omfatter
terapier som anvendes med et komplementært siktemål.
Med begrepet alternativ behandling forstås det i proposisjonen
hele det aktuelle feltets virkeområde; det vil si bruk
av behandling både som et alternativ og som et supplement,
både med konkurrerende, utfyllende eller sammenfallende
filosofisk og teoretisk grunnlag som skolemedisinen.
Det understrekes at valg av begrepet alternativ behandling ikke
bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens
hensikt.
Det uttales at det er vanskelig å oppnå oversikt over
hvor mange alternative terapi- og behandlingsformer som tilbys og/eller
anvendes i Norge i dag. Departementet har i proposisjonen valgt å gi
en relativt sett mer grundig beskrivelse av de terapiformer som
er vurdert å ha størst omfang, eller som har størst likhetstrekk
med terapiformer som brukes innen den ordinære helsetjenesten.
Det redegjøres nærmere for følgende
behandlingsformer:
Det redegjøres for ulike forklaringsmodeller for helse,
sykdom og helbredelse.
Det uttales at det er uklart hvor mange alternative behandlere
som praktiserer i Norge. Basert på tall innhentet fra organisasjonene
selv, kan det anslås et antall sum på ca. 3 000
medlemmer i de største utøverorganisasjonene
i Norge, hvorav ca. 800 er autorisert helsepersonell. Om man inkluderer
de mindre organisasjonene, kan man anslå at det er i underkant av
5 000 organiserte alternative utøvere, hvorav
anslagsvis 1 500 er autorisert helsepersonell.
Organisasjoner som omfatter terapiformer som akupunktur, osteopati
og homøopati har sterkest representasjon av autorisert
helsepersonell. Organisasjoner som omfatter terapiformer som soneterapi,
kinesiologi, biopati, massasjeterapi, aromaterapi og healing har
lavest representasjon av helsepersonell.
Variasjonsbredden i hvilke utdanningskrav som stilles for medlemskap,
spenner fra ingen formell utdanning (healerne), via kvelds-/helgekurs
(soneterapi, biopati) til krav om 3-5-års utdanning på høgskolenivå (akupunktørene,
homøopatene, naprapatene og osteopatene). Det er i enkelte
foreninger et krav at utøverne skal være autorisert
helsepersonell.
Basert på de undersøkelser som er foretatt,
kan det konkluderes med at det har vært en økning
i bruk av alternativ behandling i Norge og i utlandet de siste 15-20 årene.
Homøopat, akupunktør og soneterapeut er i nevnte
rekkefølge de mest benyttede alternative behandlere. Kvinner
benytter seg oftere av alternativ behandling enn menn. Menns bruk
ser ut til å øke mest. Middelaldrende og yngre
benytter alternativ behandling mer enn eldre. Alvorlig og kronisk
syke benytter alternativ behandling i større grad enn andre pasientgrupper.
Ryggsmerter, isjias, nakkeproblemer og hodepine/migrene
er de lidelser folk hyppigst søker alternativ behandling
for. Forbruk av, offentlig interesse for og forskning innen alternativ
behandling er stigende i de fleste land, og ikke minst i Europa.
Andel av befolkningen som har besøkt alternativ behandler,
varierer mellom 18 og 71 prosent i de land en har opplysninger fra.
Homøopati er den form for alternativ behandling som brukes
oftest i fem av fjorten land, og som en av de tre hyppigst benyttede
i elleve av landene. Urtemedisin er hyppigst benyttet i tre av landene,
og en av de tre hyppigst benyttede i fem land.
Sykepleiere synes å være hyppigere brukere
av alternativ behandling enn det en finner blant befolkningen for øvrig,
mens leger benytter slike metoder mot egne lidelser sjeldnere enn
andre grupper i samfunnet. I alle studier finner en at yngre helsearbeidere er
mer positive til alternative behandlingsformer enn eldre kolleger.
En finner også en klar forskjell mellom sykehusleger og
allmennleger der disse siste er mer positive til pasientenes ønsker
om bruk, informasjon og samarbeid med andre terapitradisjoner enn den
klassiske skolemedisinen. Blant norske leger er det særlig
akupunktur som aksepteres. Andre terapier som antas å ha
nytte, er urtemedisin og kostbehandling (enkelte dietter). Terapier
som fotsoneterapi, homøopati og healing forkastes av de
aller fleste norske leger.
Når det gjelder brukernes holdninger, viser undersøkelser
at befolkningens tiltro til akupunktur er vesentlig høyere
enn til homøopati, mens tilliten til healing karakteriseres
som temmelig liten. Et flertall ønsker at både
akupunktur og homøopati skal inngå i helsetjenesten
og at det skal ytes refusjon på toppen av en egenandel
for behandling. Et mindretall kan også tenke seg dette
for soneterapi og aromaterapi, mens støtten til refusjon
for healing er liten.
Utøvernes holdninger til integrasjon og samarbeid med
den etablerte helsetjenesten oppsummeres som svært blandede.
Det er en betydelig frykt for at den etablerte medisin kun vil ta
i bruk avgrensede aspekter av alternative behandlingsformer uten
at den opprinnelige forståelsesmodell ligger til grunn.
Videre frykter noen at i det øyeblikk medisinen anvender alternative
metoder, så vil de alternative behandlere bli marginalisert.
Det ser ut til å være et felles ønske om
større respekt og bedre samarbeid med medisinen. Det ser
også ut til å være enighet om at en på sikt ønsker
seg en utvikling mot likeverdig integrering i en mer mangfoldig
helsetjeneste.
Etter departementets oppfatning er det fire sentrale aktiviteter
som kan knyttes til kunnskapsstatus; forskningsvirksomhet, kunnskapshåndtering
og -spredning, utredningsarbeid og samarbeidsprosjekter.
Dette omtales i proposisjonen både i nasjonalt og internasjonalt
perspektiv.
Når det gjelder forskning, så tok Norges forskningsråd
etter avgivelsen av NOU 1998:21 initiativ til å etablere
et senter, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin (NAFKAM). NAFKAM har i 2002 fått
en bevilgning via forskningsrådet på 1,6 mill.
kroner, og har en bemanning med 1,2 forskerstillinger, 1 stipendiat
samt administrativ leder. Et samlet inntrykk av forskningen er at
temavalg er godt i samsvar med norske pasienters bruk av alternativ
behandling, men at det er noe dublering i forhold til den internasjonale
kunnskapsbasen. Sosial- og helsedirektoratet har foretatt en effektvurdering
av akupunktur, homøopati, urtemedisin, osteopati og naprapati,
og har funnet at akupunktur ser ut til å være
effektivt mot post-operativ kvalme hos voksne, mot kvalme og oppkast
etter cellegiftbehandling og som smertebehandling etter tannkirurgi.
Johannesurt er effektiv ved korttids behandling av mild til moderat
alvorlig depresjon. Ingen andre behandlingsformer ble av direktoratet
vurdert som dokumentert effektive på grunnlag av kunnskapsoppsummeringene
og de kriterier disse bygger på. Departementet anser at
slike vurderinger er en viktig del av beslutningsgrunnlaget med
hensyn til ulike former for integrering i helsetjenesten.
Med kunnskapshåndtering menes systematiske forsøk
på å evaluere tilgjengelig forskning med sikte på å fastslå hva
vi kan betrakte som sikker viten innen ulike fagfelt. Kunnskapsspredning
er det arbeid som gjøres for å gjøre
kunnskapen allment kjent. Det redegjøres for Cochrane-samarbeidet
som er et forskningssamarbeid som har som mål å hjelpe
klinikere, brukere og politikere til å ta velfunderte beslutninger om
helsetjenester ved å lage, oppdatere og distribuere systematiske
oversikter om effekten av tiltak innen helsetjenesten.
Det redegjøreres for utredninger som er gjort i Storbritannia
og USA.
Med hensyn til samarbeidsprosjekter og status for integrering
av alternativ behandling i helsetjenesten vises det til integreringsprosjekter
på Hålogaland sykehus HF, Harstad, og Universitetssykehuset
i Nord-Norge, Tromsø. Akupunktur tilbys på Aker Universitetssykehus
HF og ved Sunnaas sykehus HF. Alternativ behandling tilbys i økende
grad på britiske sykehus, og i USA har flere universiteter
med medisinutdanning, deriblant Harvard, gått sammen om å fremme
undervisning, forskning og behandling innen det som omtales som
integrativ medisin. Santa Monica-klinikkene er en kjede av private
sykehus i USA som bygger på full integrering av alternativ
behandling og etablert medisin, og det er nå etablert Santa Monica-klinikker
også i Tyskland og Polen.
Det finnes ingen særskilt lov som regulerer alternativ
behandling. Utgangspunktet er at alle kan ta syke i kur. Imidlertid
finnes det adskillig regelverk som direkte eller indirekte har betydning
for utøvelse av alternativ behandling. Mest relevant er
lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke
er helsepersonell til å ta syke i kur, ofte omtalt som
kvaksalverloven, som setter grenser for hva slags behandling den
som ikke er helsepersonell, kan utføre. Loven har også regler
om markedsføring.
Ved siden av kvaksalverloven redegjøres det for relevante
bestemmelser i følgende lover:
Lov om helsepersonell mv.
Lov om pasientrettigheter
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
Lov om helsetjenesten i kommunene
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av
lik m.m.
Lov om medisinsk bruk av bioteknologi
Lov om svangerskapsavbrudd
Lov om behandling av personopplysninger
Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger
Under omtalen av legemiddellovgivningen gjøres rede
for hva som er legemidler, og for en del av de regler som gjelder
for slike midler. Norsk lovgivning på området
er tilpasset et omfattende EØS-regelverk knyttet til legemidler.
Videre omtales en særordning for godkjenning av naturlegemidler
etter forenklede prosedyrer i forhold til ordinære legemidler. Ordningen
følger av retningslinjer gitt av Statens legemiddelverk.
Den rettslige situasjonen for naturpreparater, kosttilskudd og lignende
som ikke anses som legemidler, følger delvis av legemiddellovens
bestemmelser om reklame for varer som ikke er legemidler, og for øvrig
gjelder næringsmiddellovgivningen. Særlig viktig
er næringsmiddelloven med et omfattende forskriftsverk.
Det vises også til Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) hvor det
ble foreslått endringer i legemiddelloven med konsekvenser
for naturlegemiddelordningen.
Lov om merverdiavgift har bestemmelser om at helsetjenester er
unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning
av tjenester. Det er ikke gitt noen uttømmende definisjon
av begrepet helsetjenester i loven, men i forarbeidene er det gitt
en nærmere beskrivelse av rekkevidden av unntaket. Viktige
momenter som framheves, er hvorvidt tjenesten utføres av
autorisert personell, og om tilbudet også gis av det offentlige
helsevesen. Det er forutsatt en relativt streng praktisering av
unntaksbestemmelsen. Finansdepartementet har med hjemmel i loven gitt
forskrift om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning
av helsetjenester. Foruten tjenester som er nærmere definert
i helselovgivningen, unntar forskriften også akupunktur
og homøopati fra merverdiavgiftsplikten. Andre tjenester
benevnt som alternativ medisin er avgiftspliktige. Alt helsepersonell som
har autorisasjon eller lisens, kan yte både ordinære
helsetjenester og alternativ behandling uten å legge merverdiavgift
på tjenesten. Hvilken utdanning og kompetanse vedkommende
har innenfor alternativ behandling har ingen betydning.
Regjeringen mener det er behov for en nærmere vurdering
av ytterligere unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten for
tjenesteområder innenfor alternativ behandling, og i Ot.prp.
nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer
foreslo derfor Finansdepartementet endringer i merverdiavgiftsloven
slik at dagens unntakshjemmel for helsetjenester utvides til også å omfatte
det som benevnes som helserelaterte tjenester. Endringene vil gi adgang
for Finansdepartementet til i samarbeid med Helsedepartementet å foreta
endringer i forskriften om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket
for omsetning av helsetjenester slik at også nærmere
bestemte helserelaterte tjenester omfattes. Som en videre oppfølging
med ytterligere unntak fra merverdiavgiften for alternativ behandling
vil Finansdepartementet i samråd med Helsedepartementet
vurdere å unnta ytterligere former for alternativ behandling.
Det uttales at de alternative behandlingsformene som anses som aktuelle å unnta
fra merverdiavgiften (i tillegg til akupunktur og homøopati
som allerede er unntatt), er følgende:
I tillegg til bestemmelsene om markedsføring i kvaksalverloven
vil markedsføringsloven være relevant for hvordan
alternative behandlere kan markedsføre sin virksomhet,
og lov om pristiltak vil være relevant for hva som kan
tas som vederlag for alternativ behandling.
Alternative behandlere faller som hovedregel utenfor tilsynsmyndighetenes
ansvarsområde slik dette er regulert i lov om statlig tilsyn
med helsetjenesten. Unntak fra dette vil gjelde dersom en alternativ
behandler arbeider innenfor helsetjenesten og yter helsehjelp. Videre
vil autorisert helsepersonell som også yter alternativ
behandling, være underlagt tilsyn også med hensyn
til den alternative behandling de tilbyr.
I hvilken utstrekning pasientskadeloven vil gjelde i forhold
til skader voldt i forbindelse med utøvelse av alternativ
behandling, vil bero på hvor og av hvem skaden er voldt,
samt tolkning av loven. Skade voldt av alternativ behandler som
ikke har autorisasjon eller lisens som helsepersonell og som driver privat
behandlingsvirksomhet, faller helt klart utenfor pasientskadelovens
virkeområde.
Straffeloven inneholder en rekke bestemmelser som kan tenkes å ramme
både helsepersonell og alternative behandlere. Dette kan
både gjelde handlinger knyttet til selve den "medisinske"
behandlingen av en pasient, for eksempel ved at pasienten påføres fysiske
skader, andre handlinger i det konkrete forholdet mellom behandler
og pasient, og handlinger som er knyttet til en virksomhet mer generelt,
for eksempel der hvor det markedsføres og selges "legemidler"
som er virkningsløse.
De fleste vesteuropeiske land har lovgivning som i varierende
grad regulerer i hvilken utstrekning det er tillatt for andre enn
helsepersonell å ta syke i kur. Særlig lovgivningen
innenfor de nordiske land er ganske sammenfallende. Dette gjelder
også hvilke personellgrupper som er autorisert/godkjent
som helsepersonell, selv om det finnes enkelte forskjeller. De ulike
lands lovgivning setter som hovedregel begrensninger i forhold til
nærmere bestemte alvorlige sykdommer og/eller
behandlingsformer, samt at det gjelder begrensninger i forhold til
markedsføringsadgangen.
Det redegjøres for relevant lovgivning i Sverige, Danmark,
Finland, Island, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland og
for relevante EU-direktiver.
Det redegjøres for forslagene i NOU 1998:21 Alternativ
medisin. Utvalget har foreslått enkelte rettslige og utenomrettslige
tiltak som samlet sett vil fremme økt integrering og anerkjennelse
av alternativ behandling.
Et samlet utvalg foreslo at kvaksalverloven ble opphevet, og
at nye strafferettslige bestemmelser om andre behandlere enn helsepersonell
ble inntatt som et eget kapittel i helsepersonelloven.
Utvalget har foreslått at det gis regler som regulerer
alternativmedisinske utøveres markedsføring, samtidig
som det foreslås et forbud mot bruk av tittel som er beskyttet
etter helsepersonelloven.
Utvalget har videre foreslått at behandling av allmennfarlige
smittsomme sykdommer og alvorlige sinnslidelser, fortsatt skal være
forbeholdt helsepersonell, og at det samme skal gjelde medisinske
inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko
for pasienter. Ved andre alvorlige sykdommer har utvalget foreslått
at voksne personer som er kompetente til både å samtykke
til og å nekte å motta skolemedisinsk behandling,
selv skal kunne velge å motta alternativmedisinsk behandling
uten at dette medfører straffansvar for behandleren. For
barn og andre som ikke har slik samtykkekompetanse, har utvalget
foreslått at alternativmedisinsk behandling ved alvorlige
sykdommer kan gis straffritt dersom helsevesenet ikke har helbredende
eller lindrende behandling å tilby, og behandlingen finner
sted i samarbeid eller samforståelse med lege.
I utvalgets forslag til regulering er det foreslått innført
en lovbestemt taushetsplikt også for andre behandlere enn
helsepersonell.
Et enstemmig utvalg la til grunn at de samme hovedkriterier bør
gjøres gjeldende ved autorisasjon av alternativmedisinske
behandlere som for helsepersonellgrupper for øvrig, og
at det dermed er lite hensiktsmessig å foreslå en
særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere.
Utvalget har foreslått at det ved lov opprettes en frivillig
registerordning for helsepersonell og andre som tar syke i kur,
og som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder.
Utvalget har vurdert om det bør innføres refusjon fra
folketrygden ved alternativmedisinsk behandling. Et flertall (13)
har kommet til at det ikke bør innføres en slik
ordning, mens et mindretall (4) har foreslått at det på visse
vilkår innføres en refusjonsordning for behandling
hos alternativmedisinske utøvere som er registrert i det
frivillige registeret som foreslås opprettet.
Når det gjelder andre virkemidler enn rettslig regulering,
mener utvalget at de virkemidler som tas i bruk, først
og fremst bør ta sikte på å:
øke kunnskapen om alternativ
medisin i helsevesenet og befolkningen,
styrke forskningen om alternativmedisinske behandlingsmetoder,
virkningsmekanismer og effekter,
sette i gang enkeltstående samarbeidsprosjekter mellom
alternativmedisinske behandlere og det etablerte helsevesen.
Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta et
visst ansvar for å gi befolkningen nødvendig informasjon
om alternativ medisin, og foreslår at det opprettes en
informasjonsbank om alternativ medisin i offentlig regi.
Utvalget mener videre at det bør legges til rette for
et vitenskapelig forskningsmiljø innen alternativ medisin
med eget professorat og mulighet for forskerutdanning.
Utvalget foreslår at det tilrettelegges for komparative
studier og for prosjekter som kan bidra til samarbeid mellom utøvere
av alternativ medisin og skolemedisin.
Utvalget foreslår at skolemedisinske utdanningsinstitusjoner
bør legge til rette for undervisning i behandlingsformer
som viser seg å ha dokumentert eller mulig dokumentert
effekt, og som ønskes av befolkningen.
Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta større
ansvar for å bygge opp kunnskap om alternativ medisin som
bl.a. kan danne grunnlag for samarbeid mellom alternativmedisinske
utøvere og helsevesenet.
Videre foreslår utvalget at det i større grad
enn i dag legges til rette for at pasienter som ønsker
helsehjelp av alternativmedisinsk utøver mens de er innlagt
i institusjon, gis anledning til det.
Utvalget mener at de virkemidlene som foreslås, må initieres
av Helsedepartementet og finansieres over statsbudsjettet og at
enkelte godkjennings- og fordelingsoppgaver legges til departementet.
Utvalget foreslår at det settes av 100 mill. kroner over
en femårsperiode.
Når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse
av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, vil
departementet legge forbrukerperspektivet til grunn. Når
det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten
er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til
grunn. I vurderingen av omfanget av helsemyndighetenes forslag til
virkemidler for å ivareta disse perspektivene, ser departementet
det som viktig å ha en felles forståelse av virkefeltet
til skolemedisin og til alternativ behandling.
Sentrale forhold i departementets politikkutvikling på feltet
vil for det første være at pasienten har mulighet
til å få kunnskap om behandlingsformene, deres
anvendelsesområde og mulig virkning, for det andre at pasienten
er trygg på behandlerens kvalifikasjoner og at pasienten
ikke utsettes for risiko ved å motta behandlingen, og dernest
at det må finnes organiserte klageordninger.
Begrepene sykdom og behandling drøftes.
Det er ikke etablert noe offentlig godkjenningssystem for utdanninger
innenfor alternative behandlingsformer. Departementet ønsker
imidlertid å ha en aktiv holdning til feltet.
Det vises til at Stortinget i flere sammenhenger har påpekt
betydningen av at politikkutviklingen må bidra til å skille
mellom seriøs og useriøs behandling. Med begrepet
"seriøs" i denne sammenheng mener departementet det er
naturlig å forstå seriøsitet knyttet
til det innholdsmessige i yrkesutøvelsen og i måten
utøverne driver kunde- eller pasientbehandling på.
Et annet stikkord som nevnes, er bransjemessig eller forretningsmessig
seriøsitet som avspeiler seg i markedsføring,
bransjeinterne etiske regler, krav til god forretningsskikk og systemer
for kvalitetssikring, samt etablerte klagemuligheter for pasient/bruker.
I første omgang har departementet sett det som aktuelt
at tiltak for å skille seriøse fra useriøse
utøvere tar utgangspunkt i bransjemessige og forretningsmessige
forhold. Sentralt her er den foreslåtte registerordningen,
og de vilkår som stilles overfor organisasjonene og deres
medlemmer. Av langsiktig karakter mener departementet det også er
nødvendig med tiltak angående det faglige innholdet
i yrkesutøvelsen.
Det uttales at når det gjelder minstekrav til samarbeid
og integrering med helsetjenesten, ligger dennes rammevilkår
som en grunnforutsetning, men at samarbeidet og integreringen også bør
ta utgangspunkt i alternative behandlingsformer. Etter departementets
oppfatning er det nødvendig at helsepersonell og de delene
av helsetjenesten som ønsker et systematisert samarbeid
og integrering, formulerer krav til kvalifikasjoner hos de alternative
utøverne og til innhold i samarbeidet. Samtidig anses det
som viktig at de alternative utøvere beskriver sine behandlingsformer,
og formulerer forutsetninger for at de alternative behandlingsformene
skal kunne fungere som et alternativ eller et supplement til skolemedisin.
Av hensyn til pasientenes sikkerhet mener departementet det er
nødvendig med et lovverk som setter rammer for utøvere
som yter helserelaterte tjenester og hvor det ikke stilles myndighetskrav
til vedkommendes faglige kvalifikasjoner.
Departementet mener det er behov for å styrke den enkeltes
mulighet til å ta overveide valg, og å bidra til å redusere
antall pasienter som utsettes for utnytting eller uønsket
behandling.
Når det gjelder forskning, foreslår departementet en
styrking av Norges forskningsråds program for pasientnær
klinisk forskning og alternativ medisin og av muligheten for Nasjonalt
forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin
(NAFKAM) til å initiere og drive forsknings- og utviklingsarbeid. Det
uttales at forskningsaktivitetens faglige perspektiv må utvides
med en bred tilnærming til effektbegrepet, og at den også skal
omfatte befolkningens bruk av alternativ behandling. Aktivtetene
foreslås finansiert innen rammen av de årlige
forskningsbevilgninger. Departementet foreslår at NAFKAM
videreutvikles som landsdekkende funksjon med kontakter mot øvrige
universiteter og med bred internasjonal kontakt og samarbeid, og
at det i første omgang etableres en satellitt ved Universitetet
i Oslo. Forskningsaktivitet foreslås prioritert framfor
andre funksjoner i en oppbyggingsfase.
Departementet foreslår statlig tilskudd til samarbeidsprosjekter
mellom alternative behandlere og helsetjenesten og som forvaltes
av Sosial- og helsedirektoratet.
Departementets målsetting er å styrke befolkningens
mulighet til å ta overveide valg og foreslår at
det opprettes en egen informasjonsbank. Videre ønsker departementet
at norske fagmiljøer fortsatt bidrar i Cochrane-samarbeidet.
Departementet tilrår at det opprettes et kontaktforum
mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner
og myndighetene i første omgang for 2-3 år. Videre
tilrår departementet statlig støtte til et felles
sekretariat for utøverorganisasjonene for en periode på 2-3 år.
Driftsutgiftene forutsettes delt mellom utøverorganisasjonene
og myndighetene.
Når det gjelder opplæring og utdanning, vil
departementet i første omgang ta initiativ til en dialog med
utdanningsmyndighetene om utviklingen på feltet. Dersom
det på sikt viser seg at utdanningsinstitusjonene selv
ikke iverksetter tiltak for mer informasjon/opplæring
i alternative behandlingsformer i grunnutdanningene, vil departementet
vurdere mulige tiltak for å sikre økt kjennskap
til slik behandling i grunnutdanningene.
Det understrekes at det gjenstår en større
opprydding i kunnskapsgrunnlaget for de ulike alternative behandlingsformene,
og at få terapiformer med rimelig sikkerhet kan sies å ha
dokumentert effekt. Departementet vil derfor ha en avventende rolle
når det gjelder andre initiativ på utdanningsfeltet,
men mener det kan være aktuelt å gi utøverorganisasjonene insentiver
til selv å drive arbeidet framover for et mer enhetlig
utdanningsfelt.
I forbindelse med at naprapati og osteopati vurderes med henblikk
på autorisasjon foreslår departementet en utredning
av utdanningenes innhold og omfang, samt at det foretas en sammenlikning
med relevante utdanninger for autorisert helsepersonell. Departementet
foreslår også at det iverksettes en utredning
av eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati. Øvrige
tiltak for å rydde på utdanningsfeltet foreslås
forsøkt ivaretatt gjennom det foreslåtte kontaktforumet
og myndighetenes økte satsning på forskning.
Departementet foreslår at utøverorganisasjonene oppfordres
til å bidra til at utdanninger innen alternativ behandling
innfører skikkethetsvurdering, har en felles plattform
i utdanningene med hensyn til kunnskap om den ordinære
helsetjenesten og om forskning, innfører mer veiledet praksis
og vurderer krav til etter- og videreutdanning.
Fordi pasienter på grunn av sin sykdom eller livssituasjon
vil kunne være i en svært sårbar situasjon
er det etter departementets oppfatning viktig at det stilles krav
til den som behandler syke mennesker, og at man forhindrer spekulativ
utnyttelse av pasienters sykdom eller livssituasjon. Etter departementets
oppfatning må det foretas en avveining mellom på den ene
side hensynet til pasientens valgfrihet og på den andre
side pasientens behov for beskyttelse. Å sette pasienten
i sentrum innebærer, slik departementet ser det, at pasienten
også må ha frihet til å velge behandlingsmetoder
som ikke er en del av den ordinære helsetjenesten. For
at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge
er det etter departementets vurdering viktig at det stilles visse
krav til alternativ behandling, og det er videre viktig at det arbeides
for å oppnå økt vitenskapelig innsikt
i de behandlingsprinsipper, metoder og forståelsesformer
som alternative utøvere bygger sin virksomhet på.
For å ivareta disse hensyn er det etter departementets
oppfatning et klart behov for en rettslig regulering av alternativ
behandling. Departementet legger i den forbindelse til grunn at
hensynet til pasientens frie valg skal være sentralt, men
likevel slik at hensynet til å ikke utsette pasienten for
unødig risiko skal være overordnet. Departementet
foreslår at kvaksalverloven oppheves, og at alternativ
behandling reguleres av et mer moderne regelverk ved at det utarbeides
en egen lov til regulering av alternativ behandling framfor å innta
bestemmelser om dette i et eget kapittel i helsepersonelloven.
Departementet finner det naturlig å ha en formålsbestemmelse
når reguleringen skjer i form av en egen ny lov om alternativ
behandling. Departementet foreslår at lovens formål
søkes ivaretatt ved en rettslig regulering som ikke gir
pasientene direkte rettigheter, men som mer indirekte regulerer
pasientenes situasjon.
Når det gjelder lovens virkeområde, finner
departementet det naturlig at loven har det samme stedlige virkeområdet
som helsepersonelloven. Departementet foreslår derfor at
forskrifter om stedlig virkeområde fastsatt i medhold av
helsepersonelloven, skal gjelde tilsvarende for den foreslåtte
lov om alternativ behandling så langt de passer.
Departementet finner det naturlig å innta en bestemmelse
om hva som menes med begrepet "alternativ behandling" i loven, men
uttaler at det er vanskelig å finne en presis og dekkende
formulering.
Departementet foreslår at det gjøres helt klart
i den nye loven at helsepersonelloven også gjelder når alternativ
behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert
helsepersonell. Etter departementets vurdering bør plikten
til gi informasjon og innsyn i journal gjelde også der
autorisert helsepersonell driver alternativ behandlingsvirksomhet
utenfor helsetjenesten. Departementet foreslår en bestemmelse
som presiserer dette.
Når det gjelder spørsmålet om lovfesting
av en frivillig registerordning, mener departementet at når det
foreslås opprettet en slik ordning, er det naturlig at
denne hjemles i samme lov som ellers inneholder bestemmelser som
er relevante for utøvere av alternativ behandling. Departementet
foreslår etter dette at en frivillig registerordning for
helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling,
lovfestes.
Etter departementets vurdering er taushetsplikt en så grunnleggende
pasient-/forbrukerrettighet at den bør lovfestes
for alternative behandlere.
Etter departementets oppfatning vil det fortsatt være
behov for regulering som setter grenser for hvem som skal kunne
utføre medisinske inngrep eller behandling som kan medføre
alvorlig helserisiko for pasienter, og foreslår at det
i loven inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell
skal kunne gjøre dette. Det uttales at begrepet "behandling"
vil omfatte både medikamentell behandling, behandling med
urter og droger, manuelle terapiformer, ulike strålebehandlinger
mv. Også innsprøytning av ulike stoffer eller
medikamenter vil kunne omfattes. Departementet mener videre at blodprøvetaking
etter en generell vurdering må sies å kunne medføre
alvorlig helserisiko for pasienten.
Departementets utgangspunkt er at personer med psykiske lidelser
som hovedregel skal ha samme adgang til å velge alternativ
behandling som andre pasientgrupper under forutsetning av at lidelsen
ikke er av en slik karakter eller i en slik sykdomsfase at personen
ikke er i stand til å inngå gyldige avtaler, herunder
avtale om behandlingstjenester. Under henvisning til at det som
hovedregel vil kreves spesialistkompetanse både for å diagnostisere
og å behandle psykiske lidelser på en adekvat
måte, vil det etter departementets oppfatning være
behov for visse begrensinger i forhold til hvem som skal kunne behandle
de alvorligste formene for psykiske lidelser. Når det gjelder
alternative behandleres adgang til å behandle selve den
alvorlige sinnslidelsen, mener departementet at dette bør
reguleres på lik linje med behandling av annen alvorlig
sykdom eller lidelse.
Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling
inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell
skal kunne behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet
er imidlertid av den oppfatning at det i en slik bestemmelse bør åpnes
for at også andre enn helsepersonell skal kunne behandle
visse sider av sykdommen. Det tenkes her særlig på alternativ
behandling som ikke tar sikte på å kurere eller
helbrede selve grunnsykdommen, men behandling som utelukkende har
til hensikt å lindre eller dempe symptomer av sykdommen,
eller behandling som har til hensikt å dempe eller lindre
bivirkninger av den behandling pasienten ellers får.
Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling
inntas en bestemmelse som regulerer i hvilken grad andre enn helsepersonell
bør kunne behandle alvorlige sykdommer og lidelser. Etter
forslagets første ledd skal dette bare kunne gjøres
av helsepersonell, men departementet foreslår at det i
bestemmelsens andre ledd vedtas en regel som innebærer
en modifisering av forbudet etter første ledd slik at også andre
enn helsepersonell kan behandle pasienter med alvorlige sykdommer
og lidelser så fremt behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre
symptomer på eller følger av sykdommen, for eksempel
uvelfølelse, søvnvansker eller slapphet. Likedan
vil det etter andre ledd være adgang til å gi behandling
som tar sikte på å styrke pasientens immunforsvar.
I bestemmelsens tredje ledd foreslår departementet inntatt
en unntaksbestemmelse fra første ledd. Unntaksbestemmelsen
innebærer at det under visse forutsetninger likevel vil
være lovlig for andre enn helsepersonell å behandle
de sykdommer som er omfattet av første ledd, dvs. behandling
av selve grunnsykdommen/-lidelsen. Etter bestemmelsen må et
grunnvilkår om at behandlingen skal skje i samarbeid eller
samforståelse med pasientens lege, alltid være
oppfylt. I tillegg må pasienten være myndig og ikke
lide av en permanent eller forbigående svekkelse som gjør
at vedkommende ikke har samtykkekompetanse, eller for andre pasienter
som barn, ungdom og umyndiggjorte dersom helsetjenesten ikke har helbredende
eller lindrende behandling å tilby pasienten.
Av pedagogiske grunner mener imidlertid departementet at det
i en lov om alternativ behandling bør inntas bestemmelser
som henviser til den tittelbeskyttelse som følger av helsepersonelloven,
og foreslår at det i loven inntas bestemmelser om tittelbeskyttelse
med tilsvarende ordlyd som § 74 første
ledd i lov om helsepersonell, samtidig som det inntas en henvisning
til de bestemmelser i helsepersonelloven som gjelder henholdsvis
autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Departementet foreslår
at det også i forhold til gruppen av registrerte alternative behandlere
lovfestes bestemmelser om tittelbeskyttelse, slik at det uttrykkelig
er forbeholdt de som er registrert, å benytte begrepet
"registrert" i tilknytning til sin yrkesbetegnelse. I bestemmelsen
foreslås det også at det skal være forbudt å markedsføre
en virksomhet på en slik måte at det gis uriktig
inntrykk av at vedkommende for eksempel er autorisert helsepersonell
eller registrert alternativ behandler. Departementet foreslår
at det også inntas en spesialbestemmelse i forhold til
markedsføringslovens bestemmelser. Etter departementets
oppfatning bør tilsyn med markedsføring i størst
mulig utstrekning legges til ett organ. I så måte
bør tilsyn med markedsføring fra alternative behandlere
som ikke er helsepersonell, etter departementets oppfatning ligge
hos Forbrukerombudet. Departementet ønsker at det skal
føres et mer aktivt og overordnet tilsyn med markedsføringen
på feltet. For å sikre nødvendig ivaretakelse
av dette feltet vil departementet sørge for at Forbrukerombudet blir
tilført ressurser slik at de kan føre et mer aktivt og
overordnet tilsyn på feltet.
Departementet foreslår en egen straffebestemmelse som
vil kunne ramme overtredelse av de øvrige bestemmelser
i den foreslåtte lov om alternativ behandling. Bestemmelsens
andre ledd er ment å ramme de tilfellene hvor den alternative
behandler ikke har overtrådt lovens bestemmelser, men allikevel
ved sin handling har utsatt pasientens liv eller helbred for alvorlig
fare. Etter departementets oppfatning er det derfor nødvendig
gjennom straffebestemmelsen å signalisere at det overfor
den som påtar seg å behandle syke mennesker uten å være
helsepersonell, forventes en særskilt aktsomhet i forhold
til å utføre inngrep eller gi behandling som utsetter
noens liv eller helbred for alvorlig fare. Departementet har derfor foreslått
at strafferammen etter både første og andre ledd
settes til bøter eller fengsel i inntil tre måneder, men
at fengsel i inntil 2 år kan anvendes dersom det foreligger
særdeles skjerpende omstendigheter etter tredje ledd.
Det finnes i dag ingen offentlig godkjenningsordning for alternative
behandlere. Den eneste godkjenningsordning disse utøverne
eventuelt vil være underlagt, er ulike former for privat
godkjenning fra utøverorganisasjoner/-foreninger,
for eksempel der hvor disse krever at medlemmene har gjennomgått nærmere
bestemte former for utdanning for å være kvalifisert
for medlemskap. Imidlertid er mange av utøverne også autorisert
som helsepersonell, for eksempel som fysioterapeuter, sykepleiere
og leger.
Grupper av såkalt alternative behandlere kan søke
om å bli autorisert som helsepersonell etter helsepersonelloven.
Departementet vil ikke foreslå å opprette en
særskilt godkjenningsordning for alternative behandlere. Departementet
legger her særlig vekt på at det blant høringsinstansene
var så å si samlet motstand mot en slik godkjenningsordning.
Videre mener departementet at dersom det offentlige først
skal godkjenne grupper av alternative behandlere for å behandle
pasienter, bør dette skje etter tilsvarende strenge vilkår som
gjelder for helsepersonell etter helsepersonelloven.
Ettersom spørsmålet om eventuell autorisasjon henger
nært sammen med omfang av og innhold i utdanningene, anser
departementet det for å være for tidlig å vurdere
autorisasjon av grupper av alternative behandlere på det
nåværende tidspunkt. Departementet anser at det
er behov for en utredning av utdanningsfeltet når det gjelder
enkelte former for alternativ behandling. Det vises til at det i
Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) er anført at en betingelse for
en autorisasjonsordning er at helsemyndighetene finner det helsefaglige
innholdet i utdanningen tilfredsstillende. Det framholdes at helsemyndighetene
ikke har foretatt slik vurdering og heller ikke har faglige forutsetninger
eller grunnlag for å gjøre slik vurdering.
Det vises til at osteopater, homøopater, akupunktører
og naprapater det siste halvannet år har søkt
om autorisasjon etter helsepersonelloven. Departementet har avslått
disse søknadene under henvisning til at helsepersonelloven
bør virke i 2-3 år før nye grupper autoriseres,
samt at spørsmål om autorisasjon bør
utstå til etter at odelstingsproposisjonen om alternativ behandling
er behandlet av Stortinget.
Slik departementet ser det, er behandlingsformene osteopati og
naprapati de to alternative behandlingsformer som har størst
likhetstrekk med behandlingsformer som i dag utøves av
autoriserte grupper. Departementet foreslår å gjennomføre
en utredning som omfatter de fire gruppene manuelle terapiformer (osteopati,
naprapati, kiropraktikk og fysioterapi), med tanke på en
sammenligning av henholdsvis behandlingsformene, graden av dokumentert
effekt, utdanningenes faglige innhold og omfang. Hensikten med en
slik utredning vil være å vurdere om osteopati og
naprapati bør autoriseres som selvstendige helsepersonellgrupper
etter helsepersonelloven.
Det vises til at det for akupunktur kan legges til grunn en viss
dokumentert behandlingseffekt i forhold til nærmere bestemte
lidelser. Departementet mener at akupunktur og homøopati
kommer i en annen kategori enn osteopati og naprapati idet ingen
av disse gruppene har offentlig godkjenning/autorisasjon
i nordiske land, og at det heller ikke gis noen utdanning ved offentlig
godkjente utdanningsinstitusjoner i Norden som fører fram
til yrkestittel eller godkjent grad. Av disse grunner foreslås
derfor i første omgang en utredning av utdanningsfeltet
når det gjelder akupunktur og homøopati.
Departementet er ikke kjent med at det i andre land er innført
en offentlig, lovfestet registerordning for utøvere av
alternativ behandling, men i Danmark har man i flere år
hatt to ulovfestede og frivillige registre i regi av utøverorganisasjoner,
og i Nederland er det innført et frivillig utøverregister
for alle terapeutgrupper hvor krav til registrering er knyttet til
utdanning.
Det drøftes i proposisjonen om en registerordning kan
bidra til å oppnå det ønskede skille
mellom seriøse og useriøse utøvere av
alternativ behandling, og hvilke vilkår som skal stilles
til den som ønsker å bli registrert.
Det framholdes at en registerordning vil signalisere en imøtekommelse
fra helsemyndighetene overfor utøvermiljøene,
og også gjøre det lettere for myndighetene å etablere
kontakter med miljøene.
Departementet anbefaler at det opprettes en registerordning for
utøvere av alternativ behandling. Det uttales at selv om
den foreslåtte registerordningen ikke fullt ut vil bidra
til å skille mellom seriøse og useriøse
på faglig grunnlag, er det departementets oppfatning at
ordningen må antas å bidra noe i så måte.
Det uttales videre at ordningen vil bidra til en ivaretakelse av
forbrukerperspektivet ved at den stiller krav om at de registrerte
utøverne skal være medlem i godkjente organisasjoner.
Departementet anbefaler at det skal stilles krav til organisasjoner
for at de skal kunne godkjennes, herunder at de har vedtektsfestet
faglige krav for medlemskap, og at de i neste omgang stiller nærmere
bestemte krav til medlemmene, blant annet yrkesetiske krav. Det
uttales at som vilkår for registrering bør det også stilles
krav om forsikring, krav om innsending av årsoppgjør/næringsoppgave
osv.
Det drøftes om registerordningen skal være
frivillig eller tvungen, og departementet anbefaler at registerordningen
gjøres frivillig.
Den foreslåtte registerordningen innebærer
at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner
for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen
vil gi grunnlag for registrering. Det forutsettes at disse organisasjonene oppfyller
bestemte vilkår. Departementet mener ordningen bør
være slik at departementet påser at organisasjonene
har vedtekter som stiller faglige krav til den som ønsker å bli
medlem i organisasjonen, men at det nærmere innhold av
disse ikke skal være gjenstand for godkjenning av departementet.
Selv om det anbefales at departementet ikke skal godkjenne de faglige
krav organisasjonene stiller, forutsettes det at departementet påser
at vedtektene eller yrkesetiske regler ikke er i strid med relevante
lover og forskrifter. Departementet foreslår at vilkår
om yrkesetiske regler, klageordning og mulighet for utelukkelse
av medlemmer skal settes for å kunne godkjenne utøverorganisasjoner
i registerordningen. Departementet anbefaler også at det
legges til grunn for registerordningen at det settes vilkår
om at organisasjoner skal ha et visst antall medlemmer for å kunne
bli godkjent, men at det åpnes for adgang til å gjøre
unntak fra dette minstekravet. Videre er departementet av den oppfatning
at det i forskrift bør stilles som vilkår for
godkjenning av organisasjoner at disse stiller krav om forsvarlig
virksomhet til sine medlemmer, og også at organisasjonene
i sine vedtekter eller yrkesetiske regler pålegger medlemmene
plikt til å gi nødvendig informasjon til sine
pasienter.
Departementet kan ikke se noen vesentlige innvendinger mot at
de som ønsker å bli registrert i et frivillig
utøverregister, pålegges å dokumentere
at de har gyldig forsikring/sikkerhetsstillelse som dekker det
erstatningsansvar behandleren kan pådra seg ved behandlingsvirksomheten.
Departementet anbefaler at det offentlige dekker etableringskostnadene
ved registeret, men at utgiftene søkes dekket inn igjen
ved gebyr fra de som registreres. Under henvisning til at det vil
være snakk om et beskjedent beløp for den enkelte
registrerte, samt hensynet til det offentliges samlede utgifter,
vil departementet anbefale at ordningen gjøres selvfinansierende
gjennom de registrertes årsavgift.
Departementet anbefaler at registeret legges til Brønnøysundregistrene,
og at disse står for driften av selve registeret.
Departementet har fått opplyst at det i Danmark og Sverige
ikke gis stønad/refusjon gjennom trygdesystemene
ved alternativ behandling, og at det i Finland og Island ikke gis
slik stønad/refusjon med mindre behandlingen utføres
av helsepersonell. I Finland gis stønad til behandling
av osteopat og naprapat dersom pasienten er diagnostisert og henvist
av lege, og behandleren er ansatt i helsetjenesten. Osteopater og naprapater
er godkjent som helsepersonell i Finland. I Storbritannia ytes noen
former for alternativ behandling i en del offentlige sykehus, og
det gis i noen utstrekning stønad/refusjon ved
alternativ behandling utenfor sykehus etter henvisning fra lege.
I Tyskland gis det stønad/refusjon gjennom trygdesystemet når
den tyske legeforeningen anser behandlingsformen for å være
vitenskapelig dokumentert, og behandlingen gis av lege. I Frankrike
gis stønad/refusjon fra trygdesystemet for enkelte
former alternativ behandling dersom det er lege som gir behandlingen.
Departementet finner ikke grunnlag for å foreslå innføring
av stønad fra folketrygden ved behandling hos utøvere
av alternativ behandling. Det framholdes at det foreløpig
foreligger lite vitenskapelig dokumentasjon som viser at slik behandling
har effekt ved sykdom, og at dersom det skal innføres stønad,
bør det først dokumenteres effekt i større
grad.
Den foreslåtte lovregulering av alternativ behandling
innebærer at Forbrukerombudet blir ansvarlig tilsynsmyndighet
for alternative utøveres markedsføring. Det framholdes
at Forbrukerombudet har behov for å bygge opp kompetanse
på feltet, og ivaretakelsen av tilsynsansvaret antas å ha
en kostnad på ca. 1 mill. kroner per år.
Den foreslåtte registerordningen innebærer
at departementet etter søknad godkjenner yrkesorganisasjoner
for alternative behandlere. Sosial- og helsedirektoratet har anslått
etableringskostnadene til under 1 mill. kroner og lagt
til grunn at den enkelte registrerte skal bidra til å dekke
disse utgiftene gjennom et registreringsgebyr, for eksempel 500
kroner. Årlig drift foreslås finansiert gjennom
en årlig avgift, anslagsvis 300 kroner for den enkelte
registrerte. Departementet foreslår at etableringskostnadene
i første omgang dekkes av staten, men at dette kan søkes
dekket inn igjen ved et gebyr for registrering. Departementet foreslår
videre at de årlige driftsutgifter ved registeret dekkes
gjennom den årsavgift de registrerte skal betale.
Godkjenningsbehandlingen av yrkesorganisasjoner vil få administrative
konsekvenser i form av at dette vil medføre arbeidsoppgaver
for berørte etater. Mesteparten av arbeidet vil sannsynligvis
kunne delegeres til Sosial- og helsedirektoratet. Det antas at dette
arbeidet vil kreve 7-8 månedsverk på saksbehandlernivå.
Arbeidet med godkjenning av organisasjonene antas i all hovedsak å være
et engangsarbeid.