1.1 Innledning

Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om alternativ behandling av sykdom mv. Samtidig foreslås kvaksalverloven opphevet.

Proposisjonen har som siktemål å etablere et modernisert rammeverk for alternativ behandling i Norge. Dette skal ivareta hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet og legge til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ behandling basert på ryddighet og redelighet. Med proposisjonen ønsker Regjeringen å framlegge sin samlede tilnærming til feltet alternativ behandling. Dette innebærer både forslag til rettslig regulering og tiltak av utenomrettslig karakter.

De hensyn og formål som lå til grunn for forslagene i NOU 1998:21, inngår som grunnlag for departementets prinsipielle utgangspunkt for forslag til politikkutvikling på feltet.

Blant tiltak av utenomrettslig karakter foreslår departementet bl.a. økt satsing på forsknings- og samarbeidsprosjekter, opprettelse av en egen informasjonsbank og opprettelse av et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene.

Departementet er av den oppfatning at det er et klart behov for en rettslig regulering av alternativ behandling, og uttaler at regelverket må balanseres mellom på den ene side hensynet til pasientens valgfrihet, og på den andre side pasientens behov for beskyttelse. Departementet legger til grunn at hensynet til å ikke utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet. De begrensninger som foreslås, innebærer en oppmyking i forhold til begrensninger i eksisterende lovgiving og er basert på en drøfting av alternativ behandlings virkeområde og forståelsesmodeller av sykdom.

Med begrepet alternativ behandling sikter departementet til virksomhet som har til hensikt å lindre eller behandle sykdom eller skade, samtidig som virksomheten normalt ikke er en del av den helsehjelp som gis av helsepersonell innenfor den ordinære offentlige eller private helsetjenesten.

For pasientens valgfrihet og trygghet er det etter departementets mening viktig at det stilles visse krav til alternativ behandling. For at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge, mener departementet det må arbeides for å oppnå økt vitenskapelig innsikt i de prinsipper som alternative utøvere bygger sin virksomhet på.

1.2 Bakgrunn

Det framholdes at omfanget av alternativ behandling har økt de senere år, og at stadig flere ser på dette som et selvstendig alternativ eller et supplement til den helsehjelp som tilbys innenfor den ordinære helsetjenesten.

Det vises til uttalelser fra sosialkomiteen og vedtak fattet av Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan, St.meld. nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid og St.meld. nr. 50 (1993-94) Samarbeid og styring - Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.

Sosial- og helsedepartementet oppnevnte i april 1997 et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget avga sin innstilling 15. desember 1998, og innstillingen er publisert som NOU 1998:21 Alternativ medisin. Det redegjøres for hovedpunkter i utvalgets innstilling.

Innstillingen har vært på høring, og departementet mottok over 140 høringsuttalelser. Det uttales at det blant høringsinstansene var til dels delte meninger om utvalgets ulike forslag.

Det vises til at forholdet mellom den ordinære helsetjenesten og alternativ behandling er omtalt i St.meld. nr. 26 (1999-2000) Om verdiar for den norske helsetenesta.

Etter avgivelsen av NOU 1998:21 tok Norges forskningsråd (NFR) initiativ til å etablere et forskningssenter som beskrevet i innstillingen, og i 2000 ble Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) etablert ved Universitetet i Tromsø.

Departementet viser også til en samarbeidsavtale mellom Kina og Norge som inneholder en konkret handlingsplan, og som vil innebære et samarbeid blant annet når det gjelder tradisjonell kinesisk medisin.

1.3 Begrepsbruk

Departementet ser et behov for å definere hvilke begreper som skal brukes om de behandlingsformer som i hovedsak finnes utenfor den etablerte helsetjenesten, og som er tuftet på et annet teoretisk grunnlag. Både i Norge og i andre land brukes begreper som komplementær, tradisjonell eller alternativ om den yrkesmessige behandlingsvirksomheten som foregår utenfor den etablerte helsetjenesten. Dessuten brukes henholdsvis begrepene medisin eller behandling i kombinasjon med de tre førstnevnte.

Det redegjøres for begrepsbruken i NOU 1998:21 og i andre land som Storbritannia, USA, Sverige og Danmark og i EU ogWHO.

Departementets vurdering er at begrepet behandling er et mer hensiktsmessig begrep enn medisin fordi behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Departementet vurderer det videre som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor komplementær og alternativ behandling, men understreker at begrepet alternativ behandling også omfatter terapier som anvendes med et komplementært siktemål. Med begrepet alternativ behandling forstås det i proposisjonen hele det aktuelle feltets virkeområde; det vil si bruk av behandling både som et alternativ og som et supplement, både med konkurrerende, utfyllende eller sammenfallende filosofisk og teoretisk grunnlag som skolemedisinen.

Det understrekes at valg av begrepet alternativ behandling ikke bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt.

1.4 Nærmere om ulike behandlingsformer

Det uttales at det er vanskelig å oppnå oversikt over hvor mange alternative terapi- og behandlingsformer som tilbys og/eller anvendes i Norge i dag. Departementet har i proposisjonen valgt å gi en relativt sett mer grundig beskrivelse av de terapiformer som er vurdert å ha størst omfang, eller som har størst likhetstrekk med terapiformer som brukes innen den ordinære helsetjenesten.

Det redegjøres nærmere for følgende behandlingsformer:

• Akupunktur

• Homøopati

• Soneterapi

• Kinesiologi

• Osteopati

• Naprapati

• Aromaterapi

• Ernæringsterapi, kosttilskudd og urtemedisin

• Healing

Det redegjøres for ulike forklaringsmodeller for helse, sykdom og helbredelse.

Det uttales at det er uklart hvor mange alternative behandlere som praktiserer i Norge. Basert på tall innhentet fra organisasjonene selv, kan det anslås et antall sum på ca. 3 000 medlemmer i de største ut­øverorganisasjonene i Norge, hvorav ca. 800 er autorisert helsepersonell. Om man inkluderer de mindre organisasjonene, kan man anslå at det er i underkant av 5 000 organiserte alternative utøvere, hvorav anslagsvis 1 500 er autorisert helsepersonell.

Organisasjoner som omfatter terapiformer som akupunktur, osteopati og homøopati har sterkest representasjon av autorisert helsepersonell. Organisasjoner som omfatter terapiformer som soneterapi, kinesiologi, biopati, massasjeterapi, aromaterapi og healing har lavest representasjon av helsepersonell.

Variasjonsbredden i hvilke utdanningskrav som stilles for medlemskap, spenner fra ingen formell utdanning (healerne), via kvelds-/helgekurs (soneterapi, biopati) til krav om 3-5-års utdanning på høgskolenivå (akupunktørene, homøopatene, naprapatene og osteopatene). Det er i enkelte foreninger et krav at utøverne skal være autorisert helsepersonell.

1.5 Bruk av og holdninger til alternativ behandling

Basert på de undersøkelser som er foretatt, kan det konkluderes med at det har vært en økning i bruk av alternativ behandling i Norge og i utlandet de siste 15-20 årene. Homøopat, akupunktør og soneterapeut er i nevnte rekkefølge de mest benyttede alternative behandlere. Kvinner benytter seg oftere av alternativ behandling enn menn. Menns bruk ser ut til å øke mest. Middelaldrende og yngre benytter alternativ behandling mer enn eldre. Alvorlig og kronisk syke benytter alternativ behandling i større grad enn andre pasientgrupper. Ryggsmerter, isjias, nakkeproblemer og hodepine/migrene er de lidelser folk hyppigst søker alternativ behandling for. Forbruk av, offentlig interesse for og forskning innen alternativ behandling er stigende i de fleste land, og ikke minst i Europa. Andel av befolkningen som har besøkt alternativ behandler, varierer mellom 18 og 71 prosent i de land en har opplysninger fra. Homøopati er den form for alternativ behandling som brukes oftest i fem av fjorten land, og som en av de tre hyppigst benyttede i elleve av landene. Urtemedisin er hyppigst benyttet i tre av landene, og en av de tre hyppigst benyttede i fem land.

Sykepleiere synes å være hyppigere brukere av alternativ behandling enn det en finner blant befolkningen for øvrig, mens leger benytter slike metoder mot egne lidelser sjeldnere enn andre grupper i samfunnet. I alle studier finner en at yngre helsearbeidere er mer positive til alternative behandlingsformer enn eldre kolleger. En finner også en klar forskjell mellom sykehusleger og allmennleger der disse siste er mer positive til pasientenes ønsker om bruk, informasjon og samarbeid med andre terapitradisjoner enn den klassiske skolemedisinen. Blant norske leger er det særlig akupunktur som aksepteres. Andre terapier som antas å ha nytte, er urtemedisin og kostbehandling (enkelte dietter). Terapier som fotsoneterapi, homøopati og healing forkastes av de aller fleste norske leger.

Når det gjelder brukernes holdninger, viser undersøkelser at befolkningens tiltro til akupunktur er vesentlig høyere enn til homøopati, mens tilliten til healing karakteriseres som temmelig liten. Et flertall ønsker at både akupunktur og homøopati skal inngå i helsetjenesten og at det skal ytes refusjon på toppen av en egenandel for behandling. Et mindretall kan også tenke seg dette for soneterapi og aromaterapi, mens støtten til refusjon for healing er liten.

Utøvernes holdninger til integrasjon og samarbeid med den etablerte helsetjenesten oppsummeres som svært blandede. Det er en betydelig frykt for at den etablerte medisin kun vil ta i bruk avgrensede aspekter av alternative behandlingsformer uten at den opprinnelige forståelsesmodell ligger til grunn. Videre frykter noen at i det øyeblikk medisinen anvender alternative metoder, så vil de alternative behandlere bli marginalisert. Det ser ut til å være et felles ønske om større respekt og bedre samarbeid med medisinen. Det ser også ut til å være enighet om at en på sikt ønsker seg en utvikling mot likeverdig integrering i en mer mangfoldig helsetjeneste.

1.6 Kunnskapsstatus og forskningsaktivitet

Etter departementets oppfatning er det fire sentrale aktiviteter som kan knyttes til kunnskapsstatus; forskningsvirksomhet, kunnskapshåndtering og -spredning, utredningsarbeid og samarbeidsprosjekter. Dette omtales i proposisjonen både i nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Når det gjelder forskning, så tok Norges forsk­ningsråd etter avgivelsen av NOU 1998:21 initiativ til å etablere et senter, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). NAFKAM har i 2002 fått en bevilgning via forskningsrådet på 1,6 mill. kroner, og har en bemanning med 1,2 forskerstillinger, 1 stipendiat samt administrativ leder. Et samlet inntrykk av forskningen er at temavalg er godt i samsvar med norske pasienters bruk av alternativ behandling, men at det er noe dublering i forhold til den internasjonale kunnskapsbasen. Sosial- og helsedirektoratet har foretatt en effektvurdering av akupunktur, homøopati, urtemedisin, osteopati og naprapati, og har funnet at akupunktur ser ut til å være effektivt mot post-operativ kvalme hos voksne, mot kvalme og oppkast etter cellegiftbehandling og som smertebehandling etter tannkirurgi. Johannesurt er effektiv ved korttids behandling av mild til moderat alvorlig depresjon. Ingen andre behandlingsformer ble av direktoratet vurdert som dokumentert effektive på grunnlag av kunnskapsoppsummeringene og de kriterier disse bygger på. Departementet anser at slike vurderinger er en viktig del av beslutningsgrunnlaget med hensyn til ulike former for integrering i helsetjenesten.

Med kunnskapshåndtering menes systematiske forsøk på å evaluere tilgjengelig forskning med sikte på å fastslå hva vi kan betrakte som sikker viten innen ulike fagfelt. Kunnskapsspredning er det arbeid som gjøres for å gjøre kunnskapen allment kjent. Det redegjøres for Cochrane-samarbeidet som er et forskningssamarbeid som har som mål å hjelpe klinikere, brukere og politikere til å ta velfunderte beslutninger om helsetjenester ved å lage, oppdatere og distribuere systematiske oversikter om effekten av tiltak innen helsetjenesten.

Det redegjøreres for utredninger som er gjort i Storbritannia og USA.

Med hensyn til samarbeidsprosjekter og status for integrering av alternativ behandling i helsetjenesten vises det til integreringsprosjekter på Hålogaland sykehus HF, Harstad, og Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø. Akupunktur tilbys på Aker Universitetssykehus HF og ved Sunnaas sykehus HF. Alternativ behandling tilbys i økende grad på britiske sykehus, og i USA har flere universiteter med medisinutdanning, deriblant Harvard, gått sammen om å fremme undervisning, forskning og behandling innen det som omtales som integrativ medisin. Santa Monica-klinikkene er en kjede av private sykehus i USA som bygger på full integrering av alternativ behandling og etablert medisin, og det er nå etablert Santa Monica-klinikker også i Tyskland og Polen.

1.7 Gjeldende rettslig regulering

Det finnes ingen særskilt lov som regulerer alternativ behandling. Utgangspunktet er at alle kan ta syke i kur. Imidlertid finnes det adskillig regelverk som direkte eller indirekte har betydning for utøvelse av alternativ behandling. Mest relevant er lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur, ofte omtalt som kvaksalverloven, som setter grenser for hva slags behandling den som ikke er helsepersonell, kan utføre. Loven har også regler om markedsføring.

Ved siden av kvaksalverloven redegjøres det for relevante bestemmelser i følgende lover:

• Lov om helsepersonell mv.

• Lov om pasientrettigheter

• Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.

• Lov om helsetjenesten i kommunene

• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

• Lov om vern mot smittsomme sykdommer

• Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.

• Lov om medisinsk bruk av bioteknologi

• Lov om svangerskapsavbrudd

• Lov om behandling av personopplysninger

• Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger

Under omtalen av legemiddellovgivningen gjøres rede for hva som er legemidler, og for en del av de regler som gjelder for slike midler. Norsk lovgivning på området er tilpasset et omfattende EØS-regelverk knyttet til legemidler. Videre omtales en særordning for godkjenning av naturlegemidler etter forenklede prosedyrer i forhold til ordinære legemidler. Ordningen følger av retningslinjer gitt av Statens legemiddelverk. Den rettslige situasjonen for naturpreparater, kosttilskudd og lignende som ikke anses som legemidler, følger delvis av legemiddellovens bestemmelser om reklame for varer som ikke er legemidler, og for øvrig gjelder næringsmiddellovgivningen. Særlig viktig er næringsmiddelloven med et omfattende forskriftsverk. Det vises også til Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) hvor det ble foreslått endringer i legemiddelloven med konsekvenser for naturlegemiddelordningen.

Lov om merverdiavgift har bestemmelser om at helsetjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning av tjenester. Det er ikke gitt noen uttømmende definisjon av begrepet helsetjenester i loven, men i forarbeidene er det gitt en nærmere beskrivelse av rekkevidden av unntaket. Viktige momenter som framheves, er hvorvidt tjenesten utføres av autorisert personell, og om tilbudet også gis av det offentlige helsevesen. Det er forutsatt en relativt streng praktisering av unntaksbestemmelsen. Finansdepartementet har med hjemmel i loven gitt forskrift om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester. Foruten tjenester som er nærmere definert i helselovgivningen, unntar forskriften også akupunktur og homøopati fra merverdiavgiftsplikten. Andre tjenester benevnt som alternativ medisin er avgiftspliktige. Alt helsepersonell som har autorisasjon eller lisens, kan yte både ordinære helsetjenester og alternativ behandling uten å legge merverdiavgift på tjenesten. Hvilken utdanning og kompetanse vedkommende har innenfor alternativ behandling har ingen betydning.

Regjeringen mener det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten for tjenesteområder innenfor alternativ behandling, og i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer foreslo derfor Finansdepartementet endringer i merverdiavgiftsloven slik at dagens unntakshjemmel for helsetjenester utvides til også å omfatte det som benevnes som helserelaterte tjenester. Endringene vil gi adgang for Finansdepartementet til i samarbeid med Helsedepartementet å foreta endringer i forskriften om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester slik at også nærmere bestemte helserelaterte tjenester omfattes. Som en videre oppfølging med ytterligere unntak fra merverdiavgiften for alternativ behandling vil Finansdepartementet i samråd med Helsedepartementet vurdere å unnta ytterligere former for alternativ behandling. Det uttales at de alternative behandlingsformene som anses som aktuelle å unnta fra merverdiavgiften (i tillegg til akupunktur og homøopati som allerede er unntatt), er følgende:

• Osteopati

• Naprapati

• Soneterapi

• Aromaterapi

• Ernæringsterapi og urtemedisin

I tillegg til bestemmelsene om markedsføring i kvaksalverloven vil markedsføringsloven være relevant for hvordan alternative behandlere kan markedsføre sin virksomhet, og lov om pristiltak vil være relevant for hva som kan tas som vederlag for alternativ behandling.

Alternative behandlere faller som hovedregel utenfor tilsynsmyndighetenes ansvarsområde slik dette er regulert i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Unntak fra dette vil gjelde dersom en alternativ behandler arbeider innenfor helsetjenesten og yter helsehjelp. Videre vil autorisert helsepersonell som også yter alternativ behandling, være underlagt tilsyn også med hensyn til den alternative behandling de tilbyr.

I hvilken utstrekning pasientskadeloven vil gjelde i forhold til skader voldt i forbindelse med utøvelse av alternativ behandling, vil bero på hvor og av hvem skaden er voldt, samt tolkning av loven. Skade voldt av alternativ behandler som ikke har autorisasjon eller lisens som helsepersonell og som driver privat behandlingsvirksomhet, faller helt klart utenfor pasientskadelovens virkeområde.

Straffeloven inneholder en rekke bestemmelser som kan tenkes å ramme både helsepersonell og alternative behandlere. Dette kan både gjelde handlinger knyttet til selve den "medisinske" behandlingen av en pasient, for eksempel ved at pasienten påføres fysiske skader, andre handlinger i det konkrete forholdet mellom behandler og pasient, og handlinger som er knyttet til en virksomhet mer generelt, for eksempel der hvor det markedsføres og selges "legemidler" som er virkningsløse.

1.8 Rettslig regulering i andre land - internasjonalt regelverk

De fleste vesteuropeiske land har lovgivning som i varierende grad regulerer i hvilken utstrekning det er tillatt for andre enn helsepersonell å ta syke i kur. Særlig lovgivningen innenfor de nordiske land er ganske sammenfallende. Dette gjelder også hvilke personellgrupper som er autorisert/godkjent som helsepersonell, selv om det finnes enkelte forskjeller. De ulike lands lovgivning setter som hovedregel begrensninger i forhold til nærmere bestemte alvorlige sykdommer og/eller behandlingsformer, samt at det gjelder begrensninger i forhold til markedsføringsadgangen.

Det redegjøres for relevant lovgivning i Sverige, Danmark, Finland, Island, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland og for relevante EU-direktiver.

1.9 Nærmere om forslagene i NOU 1998:21 Alternativ medisin

Det redegjøres for forslagene i NOU 1998:21 Alternativ medisin. Utvalget har foreslått enkelte rettslige og utenomrettslige tiltak som samlet sett vil fremme økt integrering og anerkjennelse av alternativ behandling.

Et samlet utvalg foreslo at kvaksalverloven ble opphevet, og at nye strafferettslige bestemmelser om andre behandlere enn helsepersonell ble inntatt som et eget kapittel i helsepersonelloven.

Utvalget har foreslått at det gis regler som regulerer alternativmedisinske utøveres markedsføring, samtidig som det foreslås et forbud mot bruk av tittel som er beskyttet etter helsepersonelloven.

Utvalget har videre foreslått at behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer og alvorlige sinnslidelser, fortsatt skal være forbeholdt helsepersonell, og at det samme skal gjelde medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter. Ved andre alvorlige sykdommer har utvalget foreslått at voksne personer som er kompetente til både å samtykke til og å nekte å motta skolemedisinsk behandling, selv skal kunne velge å motta alternativmedisinsk behandling uten at dette medfører straffansvar for behandleren. For barn og andre som ikke har slik samtykkekompetanse, har utvalget foreslått at alternativmedisinsk behandling ved alvorlige sykdommer kan gis straffritt dersom helsevesenet ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby, og behandlingen finner sted i samarbeid eller samforståelse med lege.

I utvalgets forslag til regulering er det foreslått innført en lovbestemt taushetsplikt også for andre behandlere enn helsepersonell.

Et enstemmig utvalg la til grunn at de samme hovedkriterier bør gjøres gjeldende ved autorisasjon av alternativmedisinske behandlere som for helsepersonellgrupper for øvrig, og at det dermed er lite hensiktsmessig å foreslå en særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere.

Utvalget har foreslått at det ved lov opprettes en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som tar syke i kur, og som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder.

Utvalget har vurdert om det bør innføres refusjon fra folketrygden ved alternativmedisinsk behandling. Et flertall (13) har kommet til at det ikke bør innføres en slik ordning, mens et mindretall (4) har foreslått at det på visse vilkår innføres en refusjonsordning for behandling hos alternativmedisinske utøvere som er registrert i det frivillige registeret som foreslås opprettet.

Når det gjelder andre virkemidler enn rettslig regulering, mener utvalget at de virkemidler som tas i bruk, først og fremst bør ta sikte på å:

• øke kunnskapen om alternativ medisin i helsevesenet og befolkningen,

• styrke forskningen om alternativmedisinske behandlingsmetoder, virkningsmekanismer og effekter,

• sette i gang enkeltstående samarbeidsprosjekter mellom alternativmedisinske behandlere og det etablerte helsevesen.

Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta et visst ansvar for å gi befolkningen nødvendig informasjon om alternativ medisin, og foreslår at det opprettes en informasjonsbank om alternativ medisin i offentlig regi.

Utvalget mener videre at det bør legges til rette for et vitenskapelig forskningsmiljø innen alternativ medisin med eget professorat og mulighet for forskerutdanning.

Utvalget foreslår at det tilrettelegges for komparative studier og for prosjekter som kan bidra til samarbeid mellom utøvere av alternativ medisin og skolemedisin.

Utvalget foreslår at skolemedisinske utdanningsinstitusjoner bør legge til rette for undervisning i behandlingsformer som viser seg å ha dokumentert eller mulig dokumentert effekt, og som ønskes av befolkningen.

Utvalget mener at sentrale helsemyndigheter bør ta større ansvar for å bygge opp kunnskap om alternativ medisin som bl.a. kan danne grunnlag for samarbeid mellom alternativmedisinske utøvere og helsevesenet.

Videre foreslår utvalget at det i større grad enn i dag legges til rette for at pasienter som ønsker helsehjelp av alternativmedisinsk utøver mens de er innlagt i institusjon, gis anledning til det.

Utvalget mener at de virkemidlene som foreslås, må initieres av Helsedepartementet og finansieres over statsbudsjettet og at enkelte godkjennings- og fordelingsoppgaver legges til departementet.

Utvalget foreslår at det settes av 100 mill. kroner over en femårsperiode.

1.10 Departementets prinsipielle utgangspunkt for forslag til politikkutvikling

Når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, vil departementet legge forbrukerperspektivet til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. I vurderingen av omfanget av helsemyndighetenes forslag til virkemidler for å ivareta disse perspektivene, ser departementet det som viktig å ha en felles forståelse av virkefeltet til skolemedisin og til alternativ behandling.

Sentrale forhold i departementets politikkutvikling på feltet vil for det første være at pasienten har mulighet til å få kunnskap om behandlingsformene, deres anvendelsesområde og mulig virkning, for det andre at pasienten er trygg på behandlerens kvalifikasjoner og at pasienten ikke utsettes for risiko ved å motta behandlingen, og dernest at det må finnes organiserte klageordninger.

Begrepene sykdom og behandling drøftes.

Det er ikke etablert noe offentlig godkjenningssystem for utdanninger innenfor alternative behandlingsformer. Departementet ønsker imidlertid å ha en aktiv holdning til feltet.

Det vises til at Stortinget i flere sammenhenger har påpekt betydningen av at politikkutviklingen må bidra til å skille mellom seriøs og useriøs behandling. Med begrepet "seriøs" i denne sammenheng mener departementet det er naturlig å forstå seriøsitet knyttet til det innholdsmessige i yrkesutøvelsen og i måten utøverne driver kunde- eller pasientbehandling på. Et annet stikkord som nevnes, er bransjemessig eller forretningsmessig seriøsitet som avspeiler seg i markedsføring, bransjeinterne etiske regler, krav til god forretningsskikk og systemer for kvalitetssikring, samt etablerte klagemuligheter for pasient/bruker.

I første omgang har departementet sett det som aktuelt at tiltak for å skille seriøse fra useriøse utøvere tar utgangspunkt i bransjemessige og forretningsmessige forhold. Sentralt her er den foreslåtte registerordningen, og de vilkår som stilles overfor organisasjonene og deres medlemmer. Av langsiktig karakter mener departementet det også er nødvendig med tiltak angående det faglige innholdet i yrkesutøvelsen.

Det uttales at når det gjelder minstekrav til samarbeid og integrering med helsetjenesten, ligger dennes rammevilkår som en grunnforutsetning, men at samarbeidet og integreringen også bør ta utgangspunkt i alternative behandlingsformer. Etter departementets oppfatning er det nødvendig at helsepersonell og de delene av helsetjenesten som ønsker et systematisert samarbeid og integrering, formulerer krav til kvalifikasjoner hos de alternative utøverne og til innhold i samarbeidet. Samtidig anses det som viktig at de alternative utøvere beskriver sine behandlingsformer, og formulerer forutsetninger for at de alternative behandlingsformene skal kunne fungere som et alternativ eller et supplement til skolemedisin.

Av hensyn til pasientenes sikkerhet mener departementet det er nødvendig med et lovverk som setter rammer for utøvere som yter helserelaterte tjenester og hvor det ikke stilles myndighetskrav til vedkommendes faglige kvalifikasjoner.

1.11 Vurdering av andre virkemidler enn rettslig regulering

Departementet mener det er behov for å styrke den enkeltes mulighet til å ta overveide valg, og å bidra til å redusere antall pasienter som utsettes for utnytting eller uønsket behandling.

Når det gjelder forskning, foreslår departementet en styrking av Norges forskningsråds program for pasientnær klinisk forskning og alternativ medisin og av muligheten for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) til å initiere og drive forsknings- og utviklingsarbeid. Det uttales at forskningsaktivitetens faglige perspektiv må utvides med en bred tilnærming til effektbegrepet, og at den også skal omfatte befolkningens bruk av alternativ behandling. Aktivtetene foreslås finansiert innen rammen av de årlige forskningsbevilgninger. Departementet foreslår at NAFKAM videreutvikles som landsdekkende funksjon med kontakter mot øvrige universiteter og med bred internasjonal kontakt og samarbeid, og at det i første omgang etableres en satellitt ved Universitetet i Oslo. Forskningsaktivitet foreslås prioritert framfor andre funksjoner i en oppbyggingsfase.

Departementet foreslår statlig tilskudd til samarbeidsprosjekter mellom alternative behandlere og helsetjenesten og som forvaltes av Sosial- og helsedirektoratet.

Departementets målsetting er å styrke befolkningens mulighet til å ta overveide valg og foreslår at det opprettes en egen informasjonsbank. Videre ønsker departementet at norske fagmiljøer fortsatt bidrar i Cochrane-samarbeidet.

Departementet tilrår at det opprettes et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene i første omgang for 2-3 år. Videre tilrår departementet statlig støtte til et felles sekretariat for utøverorganisasjonene for en periode på 2-3 år. Driftsutgiftene forutsettes delt mellom utøverorganisasjonene og myndighetene.

Når det gjelder opplæring og utdanning, vil departementet i første omgang ta initiativ til en dialog med utdanningsmyndighetene om utviklingen på feltet. Dersom det på sikt viser seg at utdanningsinstitusjonene selv ikke iverksetter tiltak for mer informasjon/opplæring i alternative behandlingsformer i grunnutdanningene, vil departementet vurdere mulige tiltak for å sikre økt kjennskap til slik behandling i grunnutdanningene.

Det understrekes at det gjenstår en større opprydding i kunnskapsgrunnlaget for de ulike alternative behandlingsformene, og at få terapiformer med rimelig sikkerhet kan sies å ha dokumentert effekt. Departementet vil derfor ha en avventende rolle når det gjelder andre initiativ på utdanningsfeltet, men mener det kan være aktuelt å gi utøverorganisasjonene insentiver til selv å drive arbeidet framover for et mer enhetlig utdanningsfelt.

I forbindelse med at naprapati og osteopati vurderes med henblikk på autorisasjon foreslår departementet en utredning av utdanningenes innhold og omfang, samt at det foretas en sammenlikning med relevante utdanninger for autorisert helsepersonell. Departementet foreslår også at det iverksettes en utredning av eksisterende utdanninger innen akupunktur og homøopati. Øvrige tiltak for å rydde på utdanningsfeltet foreslås forsøkt ivaretatt gjennom det foreslåtte kontaktforumet og myndighetenes økte satsning på forskning.

Departementet foreslår at utøverorganisasjonene oppfordres til å bidra til at utdanninger innen alternativ behandling innfører skikkethetsvurdering, har en felles plattform i utdanningene med hensyn til kunnskap om den ordinære helsetjenesten og om forskning, innfører mer veiledet praksis og vurderer krav til etter- og videreutdanning.

1.12 Forslag til rettslig regulering av alternativ behandling

Fordi pasienter på grunn av sin sykdom eller livssituasjon vil kunne være i en svært sårbar situasjon er det etter departementets oppfatning viktig at det stilles krav til den som behandler syke mennesker, og at man forhindrer spekulativ utnyttelse av pasienters sykdom eller livssituasjon. Etter departementets oppfatning må det foretas en avveining mellom på den ene side hensynet til pasientens valgfrihet og på den andre side pasientens behov for beskyttelse. Å sette pasienten i sentrum innebærer, slik departementet ser det, at pasienten også må ha frihet til å velge behandlingsmetoder som ikke er en del av den ordinære helsetjenesten. For at pasientens valgmuligheter skal være reelle og trygge er det etter departementets vurdering viktig at det stilles visse krav til alternativ behandling, og det er videre viktig at det arbeides for å oppnå økt vitenskapelig innsikt i de behandlingsprinsipper, metoder og forståelsesformer som alternative utøvere bygger sin virksomhet på. For å ivareta disse hensyn er det etter departementets oppfatning et klart behov for en rettslig regulering av alternativ behandling. Departementet legger i den forbindelse til grunn at hensynet til pasientens frie valg skal være sentralt, men likevel slik at hensynet til å ikke utsette pasienten for unødig risiko skal være overordnet. Departementet foreslår at kvaksalverloven oppheves, og at alternativ behandling reguleres av et mer moderne regelverk ved at det utarbeides en egen lov til regulering av alternativ behandling framfor å innta bestemmelser om dette i et eget kapittel i helsepersonelloven.

Departementet finner det naturlig å ha en formålsbestemmelse når reguleringen skjer i form av en egen ny lov om alternativ behandling. Departementet foreslår at lovens formål søkes ivaretatt ved en rettslig regulering som ikke gir pasientene direkte rettigheter, men som mer indirekte regulerer pasientenes situasjon.

Når det gjelder lovens virkeområde, finner departementet det naturlig at loven har det samme stedlige virkeområdet som helsepersonelloven. Departementet foreslår derfor at forskrifter om stedlig virkeområde fastsatt i medhold av helsepersonelloven, skal gjelde tilsvarende for den foreslåtte lov om alternativ behandling så langt de passer.

Departementet finner det naturlig å innta en bestemmelse om hva som menes med begrepet "alternativ behandling" i loven, men uttaler at det er vanskelig å finne en presis og dekkende formulering.

Departementet foreslår at det gjøres helt klart i den nye loven at helsepersonelloven også gjelder når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Etter departementets vurdering bør plikten til gi informasjon og innsyn i journal gjelde også der autorisert helsepersonell driver alternativ behandlingsvirksomhet utenfor helsetjenesten. Departementet foreslår en bestemmelse som presiserer dette.

Når det gjelder spørsmålet om lovfesting av en frivillig registerordning, mener departementet at når det foreslås opprettet en slik ordning, er det naturlig at denne hjemles i samme lov som ellers inneholder bestemmelser som er relevante for utøvere av alternativ behandling. Departementet foreslår etter dette at en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling, lovfestes.

Etter departementets vurdering er taushetsplikt en så grunnleggende pasient-/forbrukerrettighet at den bør lovfestes for alternative behandlere.

Etter departementets oppfatning vil det fortsatt være behov for regulering som setter grenser for hvem som skal kunne utføre medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, og foreslår at det i loven inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell skal kunne gjøre dette. Det uttales at begrepet "behandling" vil omfatte både medikamentell behandling, behandling med urter og droger, manuelle terapiformer, ulike strålebehandlinger mv. Også innsprøytning av ulike stoffer eller medikamenter vil kunne omfattes. Departementet mener videre at blodprøvetaking etter en generell vurdering må sies å kunne medføre alvorlig helserisiko for pasienten.

Departementets utgangspunkt er at personer med psykiske lidelser som hovedregel skal ha samme adgang til å velge alternativ behandling som andre pasientgrupper under forutsetning av at lidelsen ikke er av en slik karakter eller i en slik sykdomsfase at personen ikke er i stand til å inngå gyldige avtaler, herunder avtale om behandlingstjenester. Under henvisning til at det som hovedregel vil kreves spesialistkompetanse både for å diagnostisere og å behandle psykiske lidelser på en adekvat måte, vil det etter departementets oppfatning være behov for visse begrensinger i forhold til hvem som skal kunne behandle de alvorligste formene for psykiske lidelser. Når det gjelder alternative behandleres adgang til å behandle selve den alvorlige sinnslidelsen, mener departementet at dette bør reguleres på lik linje med behandling av annen alvorlig sykdom eller lidelse.

Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling inntas en bestemmelse som fastslår at kun helsepersonell skal kunne behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet er imidlertid av den oppfatning at det i en slik bestemmelse bør åpnes for at også andre enn helsepersonell skal kunne behandle visse sider av sykdommen. Det tenkes her særlig på alternativ behandling som ikke tar sikte på å kurere eller helbrede selve grunnsykdommen, men behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer av sykdommen, eller behandling som har til hensikt å dempe eller lindre bivirkninger av den behandling pasienten ellers får.

Departementet foreslår at det i lov om alternativ behandling inntas en bestemmelse som regulerer i hvilken grad andre enn helsepersonell bør kunne behandle alvorlige sykdommer og lidelser. Etter forslagets første ledd skal dette bare kunne gjøres av helsepersonell, men departementet foreslår at det i bestemmelsens andre ledd vedtas en regel som innebærer en modifisering av forbudet etter første ledd slik at også andre enn helsepersonell kan behandle pasienter med alvorlige sykdommer og lidelser så fremt behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre symptomer på eller følger av sykdommen, for eksempel uvelfølelse, søvnvansker eller slapphet. Likedan vil det etter andre ledd være adgang til å gi behandling som tar sikte på å styrke pasientens immunforsvar. I bestemmelsens tredje ledd foreslår departementet inntatt en unntaksbestemmelse fra første ledd. Unntaksbestemmelsen innebærer at det under visse forutsetninger likevel vil være lovlig for andre enn helsepersonell å behandle de sykdommer som er omfattet av første ledd, dvs. behandling av selve grunnsykdommen/-lidelsen. Etter bestemmelsen må et grunnvilkår om at behandlingen skal skje i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, alltid være oppfylt. I tillegg må pasienten være myndig og ikke lide av en permanent eller forbigående svekkelse som gjør at vedkommende ikke har samtykkekompetanse, eller for andre pasienter som barn, ungdom og umyndiggjorte dersom helsetjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten.

Av pedagogiske grunner mener imidlertid departementet at det i en lov om alternativ behandling bør inntas bestemmelser som henviser til den tittelbeskyttelse som følger av helsepersonelloven, og foreslår at det i loven inntas bestemmelser om tittelbeskyttelse med tilsvarende ordlyd som § 74 første ledd i lov om helsepersonell, samtidig som det inntas en henvisning til de bestemmelser i helsepersonelloven som gjelder henholdsvis autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Departementet foreslår at det også i forhold til gruppen av registrerte alternative behandlere lovfestes bestemmelser om tittelbeskyttelse, slik at det uttrykkelig er forbeholdt de som er registrert, å benytte begrepet "registrert" i tilknytning til sin yrkesbetegnelse. I bestemmelsen foreslås det også at det skal være forbudt å markedsføre en virksomhet på en slik måte at det gis uriktig inntrykk av at vedkommende for eksempel er autorisert helsepersonell eller registrert alternativ behandler. Departementet foreslår at det også inntas en spesialbestemmelse i forhold til markedsføringslovens bestemmelser. Etter departementets oppfatning bør tilsyn med markedsføring i størst mulig utstrekning legges til ett organ. I så måte bør tilsyn med markedsføring fra alternative behandlere som ikke er helsepersonell, etter departementets oppfatning ligge hos Forbrukerombudet. Departementet ønsker at det skal føres et mer aktivt og overordnet tilsyn med markedsføringen på feltet. For å sikre nødvendig ivaretakelse av dette feltet vil departementet sørge for at Forbrukerombudet blir tilført ressurser slik at de kan føre et mer aktivt og overordnet tilsyn på feltet.

Departementet foreslår en egen straffebestemmelse som vil kunne ramme overtredelse av de øvrige bestemmelser i den foreslåtte lov om alternativ behandling. Bestemmelsens andre ledd er ment å ramme de tilfellene hvor den alternative behandler ikke har overtrådt lovens bestemmelser, men allikevel ved sin handling har utsatt pasientens liv eller helbred for alvorlig fare. Etter departementets oppfatning er det derfor nødvendig gjennom straffebestemmelsen å signalisere at det overfor den som påtar seg å behandle syke mennesker uten å være helsepersonell, forventes en særskilt aktsomhet i forhold til å utføre inngrep eller gi behandling som utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare. Departementet har derfor foreslått at strafferammen etter både første og andre ledd settes til bøter eller fengsel i inntil tre måneder, men at fengsel i inntil 2 år kan anvendes dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter etter tredje ledd.

1.13 Egen godkjenningsordning eller autorisasjon etter helsepersonelloven for alternative behandlere

Det finnes i dag ingen offentlig godkjenningsordning for alternative behandlere. Den eneste godkjenningsordning disse utøverne eventuelt vil være underlagt, er ulike former for privat godkjenning fra utøverorganisasjoner/-foreninger, for eksempel der hvor disse krever at medlemmene har gjennomgått nærmere bestemte former for utdanning for å være kvalifisert for medlemskap. Imidlertid er mange av utøverne også autorisert som helsepersonell, for eksempel som fysioterapeuter, sykepleiere og leger.

Grupper av såkalt alternative behandlere kan søke om å bli autorisert som helsepersonell etter helsepersonelloven.

Departementet vil ikke foreslå å opprette en særskilt godkjenningsordning for alternative behandlere. Departementet legger her særlig vekt på at det blant høringsinstansene var så å si samlet motstand mot en slik godkjenningsordning. Videre mener departementet at dersom det offentlige først skal godkjenne grupper av alternative behandlere for å behandle pasienter, bør dette skje etter tilsvarende strenge vilkår som gjelder for helsepersonell etter helsepersonelloven.

Ettersom spørsmålet om eventuell autorisasjon henger nært sammen med omfang av og innhold i utdanningene, anser departementet det for å være for tidlig å vurdere autorisasjon av grupper av alternative behandlere på det nåværende tidspunkt. Departementet anser at det er behov for en utredning av utdanningsfeltet når det gjelder enkelte former for alternativ behandling. Det vises til at det i Ot.prp. nr. 13 (1998-1999) er anført at en betingelse for en autorisasjonsordning er at helsemyndighetene finner det helsefaglige innholdet i utdanningen tilfredsstillende. Det framholdes at helsemyndighetene ikke har foretatt slik vurdering og heller ikke har faglige forutsetninger eller grunnlag for å gjøre slik vurdering.

Det vises til at osteopater, homøopater, akupunktører og naprapater det siste halvannet år har søkt om autorisasjon etter helsepersonelloven. Departementet har avslått disse søknadene under henvisning til at helsepersonelloven bør virke i 2-3 år før nye grupper autoriseres, samt at spørsmål om autorisasjon bør utstå til etter at odelstingsproposisjonen om alternativ behandling er behandlet av Stortinget.

Slik departementet ser det, er behandlingsformene osteopati og naprapati de to alternative behandlingsformer som har størst likhetstrekk med behandlingsformer som i dag utøves av autoriserte grupper. Departementet foreslår å gjennomføre en utredning som omfatter de fire gruppene manuelle terapiformer (osteopati, naprapati, kiropraktikk og fysioterapi), med tanke på en sammenligning av henholdsvis behandlingsformene, graden av dokumentert effekt, utdanningenes faglige innhold og omfang. Hensikten med en slik utredning vil være å vurdere om osteopati og naprapati bør autoriseres som selvstendige helsepersonellgrupper etter helsepersonelloven.

Det vises til at det for akupunktur kan legges til grunn en viss dokumentert behandlingseffekt i forhold til nærmere bestemte lidelser. Departementet mener at akupunktur og homøopati kommer i en annen kategori enn osteopati og naprapati idet ingen av disse gruppene har offentlig godkjenning/autorisasjon i nordiske land, og at det heller ikke gis noen utdanning ved offentlig godkjente utdanningsinstitusjoner i Norden som fører fram til yrkestittel eller godkjent grad. Av disse grunner foreslås derfor i første omgang en utredning av utdanningsfeltet når det gjelder akupunktur og homøopati.

1.14 Registerordning for utøvere av alternativ behandling

Departementet er ikke kjent med at det i andre land er innført en offentlig, lovfestet registerordning for utøvere av alternativ behandling, men i Danmark har man i flere år hatt to ulovfestede og frivillige registre i regi av utøverorganisasjoner, og i Nederland er det innført et frivillig utøverregister for alle terapeutgrupper hvor krav til registrering er knyttet til utdanning.

Det drøftes i proposisjonen om en registerordning kan bidra til å oppnå det ønskede skille mellom seriøse og useriøse utøvere av alternativ behandling, og hvilke vilkår som skal stilles til den som ønsker å bli registrert.

Det framholdes at en registerordning vil signalisere en imøtekommelse fra helsemyndighetene overfor utøvermiljøene, og også gjøre det lettere for myndighetene å etablere kontakter med miljøene.

Departementet anbefaler at det opprettes en registerordning for utøvere av alternativ behandling. Det uttales at selv om den foreslåtte registerordningen ikke fullt ut vil bidra til å skille mellom seriøse og useriøse på faglig grunnlag, er det departementets oppfatning at ordningen må antas å bidra noe i så måte. Det uttales videre at ordningen vil bidra til en ivaretakelse av forbrukerperspektivet ved at den stiller krav om at de registrerte utøverne skal være medlem i godkjente organisasjoner.

Departementet anbefaler at det skal stilles krav til organisasjoner for at de skal kunne godkjennes, herunder at de har vedtektsfestet faglige krav for medlemskap, og at de i neste omgang stiller nærmere bestemte krav til medlemmene, blant annet yrkesetiske krav. Det uttales at som vilkår for registrering bør det også stilles krav om forsikring, krav om innsending av årsoppgjør/næringsoppgave osv.

Det drøftes om registerordningen skal være frivillig eller tvungen, og departementet anbefaler at registerordningen gjøres frivillig.

Den foreslåtte registerordningen innebærer at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen vil gi grunnlag for registrering. Det forutsettes at disse organisasjonene oppfyller bestemte vilkår. Departementet mener ordningen bør være slik at departementet påser at organisasjonene har vedtekter som stiller faglige krav til den som ønsker å bli medlem i organisasjonen, men at det nærmere innhold av disse ikke skal være gjenstand for godkjenning av departementet. Selv om det anbefales at departementet ikke skal godkjenne de faglige krav organisasjonene stiller, forutsettes det at departementet påser at vedtektene eller yrkesetiske regler ikke er i strid med relevante lover og forskrifter. Departementet foreslår at vilkår om yrkesetiske regler, klageordning og mulighet for utelukkelse av medlemmer skal settes for å kunne godkjenne utøverorganisasjoner i registerordningen. Departementet anbefaler også at det legges til grunn for registerordningen at det settes vilkår om at organisasjoner skal ha et visst antall medlemmer for å kunne bli godkjent, men at det åpnes for adgang til å gjøre unntak fra dette minstekravet. Videre er departementet av den oppfatning at det i forskrift bør stilles som vilkår for godkjenning av organisasjoner at disse stiller krav om forsvarlig virksomhet til sine medlemmer, og også at organisasjonene i sine vedtekter eller yrkesetiske regler pålegger medlemmene plikt til å gi nødvendig informasjon til sine pasienter.

Departementet kan ikke se noen vesentlige innvendinger mot at de som ønsker å bli registrert i et frivillig utøverregister, pålegges å dokumentere at de har gyldig forsikring/sikkerhetsstillelse som dekker det erstatningsansvar behandleren kan pådra seg ved behandlingsvirksomheten.

Departementet anbefaler at det offentlige dekker etableringskostnadene ved registeret, men at utgiftene søkes dekket inn igjen ved gebyr fra de som registreres. Under henvisning til at det vil være snakk om et beskjedent beløp for den enkelte registrerte, samt hensynet til det offentliges samlede utgifter, vil departementet anbefale at ordningen gjøres selvfinansierende gjennom de registrertes årsavgift.

Departementet anbefaler at registeret legges til Brønnøysundregistrene, og at disse står for driften av selve registeret.

1.15 Spørsmål om stønad fra folketrygden

Departementet har fått opplyst at det i Danmark og Sverige ikke gis stønad/refusjon gjennom trygdesystemene ved alternativ behandling, og at det i Finland og Island ikke gis slik stønad/refusjon med mindre behandlingen utføres av helsepersonell. I Finland gis stønad til behandling av osteopat og naprapat dersom pasienten er diagnostisert og henvist av lege, og behandleren er ansatt i helsetjenesten. Osteopater og naprapater er godkjent som helsepersonell i Finland. I Storbritannia ytes noen former for alternativ behandling i en del offentlige sykehus, og det gis i noen utstrekning stønad/refusjon ved alternativ behandling utenfor sykehus etter henvisning fra lege. I Tyskland gis det stønad/refusjon gjennom trygdesystemet når den tyske legeforeningen anser behandlingsformen for å være vitenskapelig dokumentert, og behandlingen gis av lege. I Frankrike gis stønad/refusjon fra trygdesystemet for enkelte former alternativ behandling dersom det er lege som gir behandlingen.

Departementet finner ikke grunnlag for å foreslå innføring av stønad fra folketrygden ved behandling hos utøvere av alternativ behandling. Det framholdes at det foreløpig foreligger lite vitenskapelig dokumentasjon som viser at slik behandling har effekt ved sykdom, og at dersom det skal innføres stønad, bør det først dokumenteres effekt i større grad.

1.16 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den foreslåtte lovregulering av alternativ behandling innebærer at Forbrukerombudet blir ansvarlig tilsynsmyndighet for alternative utøveres markedsføring. Det framholdes at Forbrukerombudet har behov for å bygge opp kompetanse på feltet, og ivaretakelsen av tilsynsansvaret antas å ha en kostnad på ca. 1 mill. kroner per år.

Den foreslåtte registerordningen innebærer at departementet etter søknad godkjenner yrkesorganisasjoner for alternative behandlere. Sosial- og helsedirektoratet har anslått etableringskostnadene til under 1 mill. kroner og lagt til grunn at den enkelte registrerte skal bidra til å dekke disse utgiftene gjennom et registreringsgebyr, for eksempel 500 kroner. Årlig drift foreslås finansiert gjennom en årlig avgift, anslagsvis 300 kroner for den enkelte registrerte. Departementet foreslår at etableringskostnadene i første omgang dekkes av staten, men at dette kan søkes dekket inn igjen ved et gebyr for registrering. Departementet foreslår videre at de årlige driftsutgifter ved registeret dekkes gjennom den årsavgift de registrerte skal betale.

Godkjenningsbehandlingen av yrkesorganisasjoner vil få administrative konsekvenser i form av at dette vil medføre arbeidsoppgaver for berørte etater. Mesteparten av arbeidet vil sannsynligvis kunne delegeres til Sosial- og helsedirektoratet. Det antas at dette arbeidet vil kreve 7-8 månedsverk på saksbehandlernivå. Arbeidet med godkjenning av organisasjonene antas i all hovedsak å være et engangsarbeid.