Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere. Formålet med lovforslaget er å styrke
nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet.
Hensikten er videre å gi kommunene en bedre rettslig ramme
i sitt integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere.
Introduksjonslovutvalget ble opprettet ved kgl.res. 19. november
1999, og fikk i oppdrag å utrede og lage forslag til lovgivning
om stønad for nyankomne innvandrere.
I meldingen er det gitt en oversikt over utvalgets sammensetning
og mandat, samt hovedpunkter i utredningen. Utredningen ble overlevert
1. juni 2001, og sendt på høring 16. juli
2001. Departementet mottok 83 realitetsuttalelser. I proposisjonen
er det gitt en samlet oversikt over høringsuttalelsene
som knytter seg til hovedpunktene i utredningen. Dessuten er det
nærmere innholdet i høringsuttalelsene framstilt under
behandling av hovedpunktene i departementets lovforslag.
Stortinget fattet 18. april 2002 vedtak hvor Regjeringen
bes om snarest mulig å innføre et obligatorisk
introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får
opphold på humanitært grunnlag, og alle som får
opphold for familiegjenforening med disse, jf. Innst. S. nr. 129
(2001-2002). Det framgår av innstillingen at kommunene
skal ha plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram
for den enkelte.
Departementet har på bakgrunn av Stortingets vedtak
utformet lovforslaget slik at alle landets kommuner blir pålagt å innføre
introduksjonsordning som gir den enkelte rett og plikt til deltakelse
i ordningen. Dette avviker fra Introduksjonslovutvalgets forslag
om en frivillig ordning for kommunene.
Ved inngangen til 2002 utgjorde innvandrerbefolkningen ca. 311 000
personer, hvorav nesten 70 pst. hadde ikke-vestlig bakgrunn. Flyktningbefolkningen
har i løpet av de siste 15 årene utgjort en raskt økende
andel av landets innvandrerbefolkning. Ved inngangen til 2001 utgjorde
personer med flyktningbakgrunn i underkant av 30 pst. av innvandrerbefolkningen.
Dersom en ser bort fra personer som fikk innvilget kollektiv
beskyttelse i 1999, har antallet personer med vedtak om beskyttelse
og familiegjenforente til disse, i gjennomsnitt utgjort om lag 5 700
personer per år i 13-årsperioden 1988-2000. Det
er imidlertid store variasjoner fra år til år.
Humanitære hensyn og internasjonale forpliktelser (bl.a.
FNs flyktningkonvensjon av 1951) tilsier at vi også i årene
framover vil ta imot personer med flyktningbakgrunn. I tillegg vil det
med stor grad av sikkerhet ankomme familiemedlemmer til personer
som allerede har innvandret til landet.
Det er i dag et udekket behov for arbeidskraft på flere
områder. Det er derfor de siste årene gjennomført
endringer i lovverket for å bidra til å øke
arbeidsinnvandringen.
Blant personer med bakgrunn fra vestlige land har relativt flere
utdanning på universitets- eller høyskolenivå enn
det en finner i grupper med annen landbakgrunn, mens andelen av
personer fra ikke-vestlige land med høyere utdanning er
på tilnærmet samme nivå som personer
fra Norge.
Botid i Norge spiller en viktig rolle for innvandrernes tilknytning
til arbeidsmarkedet. Generelt sett er det slik at graden av yrkesaktivitet øker
med antall år bosatt i Norge. Effekten er størst
for innvandrere fra ikke-vestlige land. Konjunktursituasjonen på ankomsttidspunktet
er imidlertid også viktig for hvor raskt de kommer i arbeid.
Blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn har flyktninger betydelig
lavere yrkesdeltakelse enn ikke-flyktninger. Forskjellen er særlig
stor de første årene etter ankomst til Norge.
I noen nasjonalitetsgrupper blant flyktningene er det langt lavere
arbeidstakerandel blant kvinner enn menn. Generelt sett går
det lengre tid fra bosetting til kvinner med flyktningbakgrunn kommer
i jobb enn det gjør for menn med samme bakgrunn.
Blant de aller fleste innvandrere i Norge er yrkesinntekt den
viktigste kilde til livsopphold.
Blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som ikke er flyktninger,
utgjør pensjoner fra folketrygden i gjennomsnitt om lag
10 pst. av samlet inntekt, mens denne i gjennomsnitt utgjør
om lag 5 pst. av flyktningenes samlede inntekt.
Barnetrygden er en relativ viktig inntektskilde for familier
fra ikke-vestlige land, særlig for flyktningene.
Til forskjell fra andre grupper innvandrere, er sosialhjelp den
viktigste inntektskilden for flyktninger de første årene
etter bosetting i Norge. Inntektsandelen minker imidlertid etter
hvert som botiden øker og flyktningene blir mer økonomisk
selvhjulpne. Botidens betydning viser seg også når
man ser på hvor stor andel av flyktningene som mottar sosialhjelp. Andelen
som mottar sosialhjelp er høyest etter to-tre års
opphold i Norge, og synker deretter etter hvert som botiden øker.
Sosialhjelpen utgjør i gjennomsnitt i underkant av 16 pst.
av flyktningenes samlede inntekt.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har produsert et omfattende
datamateriale for Introduksjonslovutvalget som beskriver noen sider
ved innvandrernes vei inn i det norske samfunnet.
Resultatene viser at det har tatt ganske lang tid for alle flyktninger
ankommet fra 1988 og utover, å komme inn på arbeidsmarkedet.
Etter fem års botid er yrkesaktiviteten bare mellom 30
og 40 pst.
Andelen under utdanning i Norge har sunket regelmessig fra et
ankomstkull til det neste. Det er store andeler blant flyktningene
som er mottakere av sosialhjelp, men andelen som er avhengig av
slik hjelp som viktigste kilde til livsopphold er langt lavere.
De første to årene mottar hele 50 til 60 pst.
av flyktningkullet sosialhjelp, men selv etter fem år mottar
mellom 40 og 50 pst. av flyktningene sosialhjelp.
Flyktninger og ikke-flyktninger viser store forskjeller de første årene
etter ankomst til Norge, men forskjellene blir mindre etter hvert.
For de som kom i 1986-87, er det bare i 1998 noen få tusen
kroners forskjell i inntekter mellom flyktningene og ikke-flyktningene.
Norskopplæring med samfunnskunnskap er et kjerneelement
i den grunnleggende kvalifiseringen. Norskopplæringsmodellen
innebærer at voksne skal kunne få opplæring
helt til de når et visst nivå av språkkunnskap
som man regner med er nødvendig for videre utdanning og
arbeid. Det er likevel fastsatt en maksimal timeramme på 3 000
timer for de som har liten eller ingen skolebakgrunn, og på 850
timer for de som har en skolebakgrunn tilnærmet norsk grunnskolenivå.
Opplæringen skal starte så snart som mulig, og
ikke senere enn tre måneder etter at innvandreren har kommet
til landet.
Samfunnskunnskap er en integrert del av norskopplæringen.
Samlet skal undervisningen i samfunnskunnskap dekke tema som norsk
historie, kultur, familie- og samfunnsliv.
Det er en forutsetning at alle som har gjennomgått den
grunnleggende opplæringen, skal gå opp til en
språkprøve. Per 1. desember 2001 deltok
ca. 26 000 i norskopplæringen, men årlig
er det bare mellom 2 000 og 3 000 som melder seg
opp til språkprøven.
Opplæringstilbudet organiseres primært av kommunene
og finansieres gjennom en egen statlig tilskuddsordning med øremerkede
midler. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 ble det vedtatt å fjerne
tilskudd til norskopplæring for asylsøkere. De som
bor i asylmottak med positivt vedtak om oppholdstillatelse skal
fremdeles få norskopplæring. Det pågår
et tverrdepartementalt arbeid der også tilskuddsordningen
for norskopplæring for innvandrere blir vurdert.
Kommunen har selv tatt stilling til om de ønsker å tilby
nyankomne opplæring, og hvilket innhold, varighet, omfang
og økonomiske rammebetingelser som de ønsker å knytte
til kvalifiseringen. I praksis gir de aller fleste norske kommuner
der det bor innvandrere med behov for norskopplæring, tilbud
om opplæring i norsk med samfunnskunnskap.
Retten til grunnskoleopplæring for voksne trådte i
kraft fra 1. august 2002. Nyankomne innvandrere vil, når
de er bosatt i en kommune, være omfattet av denne retten.
Sosialhjelp skal først og fremst sikre livsopphold, men
kan også innvilges til andre formål. Den skal være
en subsidiær og midlertidig ytelse.
Den som har fått innvilget asyl eller fått
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, får
medlemskap i folketrygden. Asylsøkere får derimot
bare et begrenset medlemskap med færre rettigheter.
Sentrale ordninger innen folketrygdens pensjonssystem som sikrer
inntekt til dekning av livsopphold, som for eksempel uføretrygd,
attføringspenger og alderspensjon, forutsetter minst tre års
medlemskap. I tillegg forutsetter full pensjon 40 års medlemskap
i trygden, altså 40 års botid i Norge. Den som
har fått innvilget politisk asyl oppnår fullt
medlemskap i trygden fra det tidspunkt flyktningstatus innvilges, og
det er også unntak fra kravet om 40 års botid. Asylsøkere
som har fått oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag, får medregnet tiden som asylsøker i forhold
til opptjening og beregning av pensjon etter folketrygdloven.
Nyankomne innvandrere som ikke har fått politisk asyl
og som har mindre enn tre års botid i Norge, vil ikke kunne
få ytelser etter folketrygdens pensjonssystem. De blir
derfor henvist til sosialhjelp for å få dekket
sine utgifter til livsopphold, dersom de selv ikke har midler.
Personer som har fått innvilget asyl eller fått
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller
er familiegjenforent med disse, har rett til ytelser ved fødsel eller
adopsjon etter folketrygdloven §§ 14-12
og 14-20. Nyankomne innvandrere vil ofte ikke ha opparbeidet seg
rett til fødselspenger gjennom tidligere inntektsgivende
arbeid, så for denne gruppen vil engangsstønad
som regel være den mest aktuelle ytelsen ved fødsel
eller adopsjon.
De nye beregningsreglene for rehabiliterings- og attføringspenger
vil i mange tilfeller medføre en forbedring for innvandrere
som omfattes av attføringsordningen. Nyankomne innvandrere
som ikke har fått politisk asyl, vil som regel falle utenfor
ordningen, fordi de ikke oppfyller kravet om botid. For personer
som har fått politisk asyl er det gjort unntak fra botidskravet,
så disse vil omfattes av ordningen, selv om de bare har
bodd kort tid i Norge.
Også når det gjelder overgangsstønad,
vil nyankomne innvandrere som regel falle utenfor ordningen på grunn
av kravet om minst tre års botid. Dette gjelder imidlertid
ikke innvandrere som har fått politisk asyl, siden det
for denne gruppen er gjort unntak fra vilkåret om forutgående
medlemskap.
I tiden umiddelbart etter bosetting i en kommune vil nyankomne
innvandreres tilknytning til arbeidsmarked og inntektsgivende arbeid
være svak. Rett til arbeidsløshetstrygd/dagpenger
etter folketrygdloven vil således ikke være aktuell
som en umiddelbar inntektskilde for gruppen nyankomne innvandrere.
Barn av nyankomne innvandrere vil i de aller fleste tilfeller
omfattes av lov om barnetrygd ved kommunebosettingen, idet bosetting
i en kommune som regel forutsetter vedtak om oppholdstillatelse. Dette
innebærer at alle som har fått asyl eller opphold på humanitært
grunnlag eller er familiegjenforent med disse, og som er bosatt
i en kommune, får barnetrygd.
Alle nyankomne innvandrere med asyl eller oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag, vil kunne omfattes av
ordningen med kontantstøtte. Foreldre blant gruppen nyankomne
innvandrere som begge deltar i introduksjonsprogram hvor barnet
gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig tilskudd
for, vil imidlertid ikke kunne motta støtten.
Tiltakene som blir mest brukt overfor nyankomne, er arbeidstrening
gjennom praksisplass, kvalifisering gjennom arbeidsmarkedsopplæring
(modulbasert AMO) og visse særskilt tilrettelagte tiltak
for innvandrere (AMO-intro og Aetat-intro).
For nyankomne som deltar på arbeidsmarkedstiltak, har
praksisplass eller tar arbeidsmarkedsopplæring, ytes stønad
til livsopphold.
I proposisjonen framstilles tidligere behandling av spørsmålet
om kvalifisering og alternative former for inntektssikring. Tidligere
stortingsmeldinger og offentlige utredninger på innvandringsfeltet
synes å være samstemmige i å understreke
at kunnskaper i norsk, og kunnskaper om det norske samfunnet er
en grunnleggende forutsetning for aktiv samfunnsdeltakelse fra nyankomne
innvandrere. Regjeringen understreker i St.meld. nr. 17 (2000-2001)
Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg at nyankomne flyktninger med
behov for grunnleggende kvalifisering ved bosetting, skal kunne
ha et reelt alternativ til sosialhjelp. Stortinget fattet 18. april
2002 vedtak hvor Regjeringen bes om snarest mulig å innføre
et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger,
de som får opphold på humanitært grunnlag,
og alle som får opphold for familiegjenforening med disse,
jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002).
Proposisjonen gir en oversikt over lovgivning på området
for introduksjonsstønad i andre land. Den svenske loven
om introduksjonsstønad gir kommunene mulighet til, i en
introduksjonsperiode, å utbetale introduksjonsstønad
framfor sosialhjelp til flyktninger og andre utlendinger. Personer
som omfattes av loven, har ikke en rettighet til å få denne
form for økonomisk ytelse, og det er derfor opp til kommunene
om de vil ta i bruk lovens ordning. Ytelsens størrelse
bestemmes av kommunen, og den er skattefri. Loven gir ikke regler
om introduksjonsprogrammet.
Introduksjonsytelsen i medhold av den danske integrasjonsloven
erstatter den ordinære sosialhjelpen, og utbetalingen betinges
av aktiv deltakelse i et introduksjonsprogram. Ved bosettingen skal
kommunen tilby nyankomne innvandrere som omfattes av loven, et introduksjonsprogram
med de hovedelementer som loven bestemmer. Ytelsens størrelse
er fastsatt i loven, og svarer til de økonomiske ytelsene som
gis etter den alminnelige sosiallovgivningen. Ytelsen er skattepliktig,
og loven fastsetter hvor mye en deltaker kan tjene i arbeidsinntekt
uten fradrag i introduksjonsstønaden.
Den finske loven omfatter alle med permanent oppholdstillatelse
og gir disse rett til en integreringsplan. Innvandrere som har fått
tildelt en integreringsplan, og som har behov for økonomisk
hjelp til livsopphold, får utbetalt økonomisk
støtte i form av integreringsstøtte. Integreringsstøtten
består av den ordinære sosialhjelpen og eventuelt
arbeidsmarkedsstøtte. Sosialhjelpen er behovsprøvd
og skattefri, mens arbeidsmarkedsstøtten er skattepliktig.
I proposisjonen redegjøres det kort for lovforslagets
forhold til EØS-avtalen, Nordisk sosialkonvensjon, menneskerettighetskonvensjonene
og Flyktningkonvensjonen. Departementet konkluderer med at lovforslaget
ikke kommer i konflikt med noen av disse konvensjonene.
Siden 1970-tallet har kvalifiseringen av nyankomne vært
et felt i kontinuerlig utvikling for å møte de
behov som fulgte av de raske samfunnsendringene som har funnet sted.
Tre viktige trekk synes å ha utkrystalisert seg i denne
perioden mht. til kvalifisering av nyankomne.
Et trekk er at norskopplæringen har gjennomgått en
betydelig styrking, mht. antall timer (opp til 3 000 timer
for de med lav utdanning), utvidelse av målgruppen, utvikling
av pedagogikken og økt tilpasning til den enkeltes behov.
Et annet trekk i utviklingen av kvalifiseringen gjennom 1990-tallet,
er en økende forståelse av at norskopplæringen
ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å kvalifisere
nyankomne innvandrere for norsk arbeidsliv. I FLY-prosjektets avsluttende
rapporter (Berg og Thorseth, 1995) er virkemidlene som fører til
god kvalifisering oppsummert til å gjelde bl.a. mer systematisk
bruk av karriereplanlegging, bedre rutiner for godkjenning av utenlandsk
utdanning, økt bruk av kombinert norskkurs og arbeidsmarkedstiltak,
mer fleksibel bruk av både Aetats og kommunenes midler
til tiltak, utvikling av tiltak med sikte på egenetablering
og økt målretting i forhold til grupper med særskilte
behov.
Et tredje trekk i utviklingen av kvalifiseringen for nyankomne
handler om en økt erkjennelse, særlig på slutten
av 1990-tallet, av at det eksisterer en manglende helhet i kvalifiseringen.
I november 2001 publiserte Fafo rapporten "Fra sosialhjelp til
lønnet kvalifisering" med resultater fra evaluering av
de 16 første prosjektkommunene som prøvde ut introduksjonsprogram
for nyankomne innvandrere. Et sentralt funn i rapporten er at flere
av virkemidlene som er utprøvd, og særlig kombinasjonen
av dem, ser ut til å ha positive effekter på flyktningenes
videre mulighet til å komme i arbeid i Norge.
Høsten 2002 ga UDI ut rapporten "Erfaringer fra toårige
forsøk med introduksjonsprogram". Rapporten er en sammenstilling
av 15 sluttrapporter fra den kommunale prosjektvirksomheten i perioden
1998-2001. I kommunenes sluttrapporter er de positive konsekvensene
av sammenkoblingen mellom kvalifisering og økonomisk ytelse
mye tydeligere enn ved tidligere rapporteringer til UDI. Rapportene
viser også at kvinner deltar i større grad. Sluttrapportene bekrefter
at prosjektkommunene har bedret samarbeidet med Aetat i løpet
av prosjektperioden. Samarbeidet med frivillige organisasjoner og
Røde Kors om flyktningguideprosjekter har økt
betraktelig, og det har også vært økende
samarbeid med LO og NHO. Prosjektlederne rapporterer om store metodiske
utfordringer når det gjelder individuelle handlingsplaner.
Videre synes det å være vanskelig å få til et
heldagstilbud for alle deltakerne. Sluttrapportene viser at de fleste
kommunene har greid å tilby deltakerne norskundervisning
og arbeidspraksis i introduksjonsprogrammet. På tross av
dette er det relativt få prosjekter som har lykkes i å tilby
deltakerne full uke. Endelig påpeker mange av rapportene
at det er behov for kompetanseheving blant ansatte i kommunen som
arbeider med utforming av programmet.
Utlendingsdirektoratet (UDI) utga i november 2001 rapporten "Ny
start - Bosetting og kvalifisering av nyankomne innvandrere i kommunen".
Rapportens hovedkilder er møter med politisk og administrativ
ledelse i 35 representativt utvalgte kommuner og bydeler, samt møte
med 42 inviterte representanter for flyktning- og innvandrerbefolkningen.
UDI finner at 25 av de 35 utvalgte kommunene som er representert
i rapporten benytter sosialhjelp til livsopphold for nyankomne innvandrere.
De øvrige kommunene benytter også sosialhjelp,
men i kombinasjon med kursstønad fra Aetat eller lønn
fra kommunen. Enkelte kommuner setter vilkår for sosialhjelp,
for eksempel deltakelse i norskopplæring. Andre bruker
motivasjonstillegg, slik at deltakelse i kvalifiseringen lønner
seg. Ifølge UDI innebærer disse funnene at mange
nyankomne ikke lønnes etter innsats i kvalifiseringstiltakene,
men får utbetalt sosialhjelp uten vilkår.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til St.meld. nr. 17 (1996-1997)
Om innvandring og det flerkulturelle Norge hvor daværende
regjering bebudet at den ville ta initiativ til at forbindelsen
mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader
og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak, skulle styrkes og tydeliggjøres. Komiteen viser
også til at kommunal- og regionalministeren våren
1998 satte ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe, som skulle utrede
hvordan dette kunne gjennomføres. Arbeidsgruppen anbefalte
innføring av en egen stønadsordning ved lov for
nyankomne innvandrere. Videre viser komiteen til
at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:87
(1997-1998), ba Regjeringen om å sette i verk forsøk
med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger
og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak, med sikte
på å få personer i denne gruppen raskere
ut i arbeid eller utdanning. Prosjektarbeidet startet opp i 1999.
På bakgrunn av ovennevnte, foreslo Regjeringen i St.meld.
nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga - Om fordeling av inntekt
og levekår i Norge at det skulle innføres en ny
form for inntektssikring, der kommunens utbetaling av ytelser til
livsopphold og boutgifter betinges av at nyankomne innvandrere deltar
aktivt i et kvalifiseringsopplegg. For å gjennomføre
en slik ordning, bebudet Regjeringen at den ville nedsette et eget
utvalg som skulle utrede og lage utkast til en lov om stønad
for nyankomne innvandrere.
Komiteen viser til at Stortinget den 18. april 2002
fattet vedtak hvor Regjeringen snarest ble bedt å innføre
et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger,
de som får opphold på humanitært grunnlag,
og alle som får opphold for familiegjenforening med disse,
jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002). Det framgår av denne
innstillingen at kommunene skal ha plikt til å tilrettelegge
et introduksjonsprogram for den enkelte.
Komiteen viser til at departementet i brev av 27.
juni 2002 til landets kommuner, ba om den enkelte kommunes vurdering
av når introduksjonsloven som en obligatorisk ordning kan
tre i kraft. Komiteen registrerer at av de kommuner
som har uttalt seg innen fristen 13. september 2002 (42 kommuner), uttrykker
de aller fleste at de kan håndtere ikrafttredelse av introduksjonsloven
med obligatorisk ordning fra 1. januar 2004. Flere av disse svarer
at de kan igangsette ordningen allerede fra høsten 2003. Komiteen støtter
Regjeringens forslag i forbindelse med ikrafttredelse.
Komiteen mener innholdet i introduksjonsprogrammet
er av vesentlig betydning og må tillegges stor vekt. Minstekravene
er at programmet inneholder norskopplæring, samfunnskunnskap
og kvalifisering til arbeid. Komiteen mener det er
viktig å få på plass programmer med god
kvalitet samtidig som man stiller krav til deltakelse. Komiteen støtter
derfor at kommunene får stå fritt til å utforme minstekravene
og viser samtidig til Djuve "Virker tvang" som konkluderer med at
bruk av tvang eller økonomiske sanksjoner kun er effektive
dersom kvaliteten på opplegget ellers er god.
Komiteen legger vekt på at formålet
med loven er å gi integreringsarbeidet et nytt løft.
Det er viktig å komme bort fra sosialhjelp som det eneste
alternativet til livsopphold for flere grupper nyankomne innvandrere.
Komiteen mener introduksjonsordningen vil kunne
ta imot innvandrere på en måte som appellerer til
deres ressurser og kompetanse, og gir umiddelbar mulighet for språktrening,
arbeid eller utdanning. I tillegg forventes at introduksjonsordningen
bidrar til at den enkelte blir mest mulig selvhjulpen og uavhengig
av økonomisk sosialhjelp.
Komiteen støtter innføring av
en slik obligatorisk introduksjonsordning som vil gi de nyankomne et
tilbud om heldags kvalifiseringsprogram med tett oppfølging.
Programmet skal være et 2-årig program og skal
føre deltakerne raskere i arbeid, ordinær utdanning
og deltakelse i samfunnslivet. Istedenfor sosialhjelp skal deltakerne
få økonomisk støtte som knyttes opp mot
deltakelse i programmet. Den enkelte skal ha en rett og en plikt
til å delta i ordningen.
Komiteen mener at det er behov for vesentlige tiltak
for å sikre en bedre integrering av innvandrere i Norge,
og mener at det lovforslaget som nå foreligger vil gi et
godt grunnlag for det.
Komiteen mener at den foreslåtte introduksjonsloven
er lønnsom for alle parter. Deltakeren får en
grunnleggende kvalifisering som skal sikre arbeid eller videre utdanning.
Kommunene kan ved å satse målrettet på ordningen
spare sosiale utgifter over tid, bedre tilgangen til arbeidskraft
og øke skatteinngangen. Jo raskere den enkelte flyktning
blir økonomisk selvhjulpen, desto større del av
det statlige integreringstilskuddet vil bli en inntektskilde for
kommunen. Komiteen viser til at ECON senter for økonomisk
analyse har antydet at Norge kan få en gevinst på inntil
50 mrd. kroner de neste 10 årene ved en raskere integrering
av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere i norsk arbeidsliv.
Komiteen viser til de 26 prøveprosjektene som
har vært satt i gang siden 1998 over hele landet og som
viser overveiende gode resultater. Mange flere enn tidligere har
fått arbeid og blitt selvforsørgede. Det viser
at det nå haster med å få i gang programmer i
alle kommunene som mottar denne gruppen innvandrere.
Komiteen har merket seg at prøveprosjektene viser
at kvinner deltar i programmet på lik linje med menn. Komiteen mener
at dette både er positivt og vesentlig. Kvinners norskferdigheter
og samfunnsdeltakelse er av stor betydning for å hindre
at flyktningers levekårsproblemer går i arv til
neste generasjon.
Komiteen vil vektlegge at et slikt obligatorisk tilbud
skal innrettes med individuelle handlingsplaner for hver deltaker
og at det må være et heldagstilbud for den enkelte
under hele perioden. Dette vil kreve tverrfaglig arbeid i kommunen,
utvikling av gode metoder og styrking av kompetansen hos ansatte
lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at norsk integreringspolitikk har spilt fallitt pga. manglende krav
til flyktninger, og mener derfor at et introduksjonsprogram bør være
basert på krav om egen innsats, eget ønske om integrering
og at støtteordningene bør være prestasjonsbasert.
Disse medlemmer mener integrasjon ikke kan sees
uavhengig av innvandringen. Disse medlemmer ser derfor
den absolutte sammenhengen mellom Stortingets behandling av et obligatorisk integrasjonsprogram,
og de for øvrig gjeldende innvandringsbestemmelser som
er avgjørende for innvandreres tilpasning til det norske
samfunnet.
Disse medlemmer viser til at Norge i mange år
har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket
varmt om innvandring og lovprist det kulturelle mangfold og det
fargerike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist
at drømmen om det fargerike fellesskap var basert på en
myte, og derfor snakkes det lite om det fargerike fellesskap i dag.
Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier
at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom
folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn, er at minoriteten
forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen
til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er
integrasjon basert mer på krav. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i mange år, konkret har foreslått bl.a.
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige
innvandrere:
Bedre og mer omfattende norskopplæring.
Større vekt på opplæring om norske
samfunnsforhold.
Inspirere til skolegang og videre utdannelse.
Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak.
Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor
Oslo).
Disse medlemmer er derfor særdeles fornøyd
med at det nå blir innført et obligatorisk introduksjonsprogram
for ankomne flyktninger.
Imidlertid mener disse medlemmer at det i større
grad burde legge større vekt på å skape
forståelse for "felles demokratiske verdier", altså demokratisk
fellesskap. For å oppnå dette ser disse
medlemmer et obligatorisk introduksjonsprogram som et riktig
og viktig skritt i rett retning.
Men disse medlemmer innser også at det må innføres
tiltak utover dette som direkte griper inn i integreringsprosessen. Disse
medlemmer foreslår derfor en rekke tiltak som med
stor sannsynlighet vil forsterke integreringen, forsterke forståelsen
for felles demokratiske normer og redusere asyltilstrømningen.
Disse medlemmer mener en liberal innvandringspolitikk
ikke er løsningen på fattigdomsproblemene rundt
omkring i verden, masseinnvandringen/utvandringen er ikke
med bakgrunn i forfølgelse eller undertrykkelse, men fattigdom.
Disse medlemmer vil derfor påpeke at
internasjonale konvensjoner derfor ikke kan benyttes som forsvar
for en massiv folkeforflytning (innvandring), det befester derimot
problemet. Verdenssamfunnets og Norges ansvar blir i større
og større grad å medvirke til felles demokratiske
verdier og menneskeverd, spesielt i deler som i dag har store underskudd
på disse verdiene. Samtidig som den vestlige verden ikke
må beskytte seg med tollmurer for handel med u-land, siden
dette i ytterste konsekvens er med på å forverre
situasjonen i disse landene.
Disse medlemmer mener utfordringene i fremmede
land ikke kan løses ved at Norge eller den vestlige del
av verden åpner for, eller liberaliserer egen utlendingslovgivning
eller at internasjonale konvensjoner revideres, slik at flere grupper
mennesker blir potensielle asylsøkere og eller flyktninger. Dette
vil i større og større grad forsterke den negative situasjonen
i en rekke land. Videre mener disse medlemmer at
norsk innvandring og integreringspolitikk er i ferd med å skape
et permanent klasseskille, all den tid det er faktiske begrensninger
for hvor mange mennesker Norge kan gi opphold med tanke på mulighetene
for integrering. Norge vil med den store innvandringen vi opplever
nå, og som Regjeringen legger opp til, skape enda større
og varige klasseskiller.
Disse medlemmer etterlyser derfor en grunnleggende
debatt vedrørende de store utfordringer Norge står
overfor. Disse medlemmer er bekymret for at Norge
ikke greier å integrere mennesker som mener deres religion
og kultur er den eneste og overordnede rettesnor. Disse medlemmer mener
det er viktig å ta denne debatten og konfrontere ekstreme,
fanatiske grupper med norsk lovgivning og levevane.
Disse medlemmer mener det er viktig å ha som
utgangspunktet at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte.
Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner
de norsk kultur og de har ikke sosiale ferdigheter i det norske
samfunn.
Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig
av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne,
kunnskapsnivå, læreevne, sosiale omgivelser og
hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.
Slik disse medlemmer ser det er det ikke nok å bare
ha botid i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid
er også et signal om integrasjon. Men for å bli
fullt ut integrert forutsettes det også at man aksepterer
det norske samfunnets kultur, og blir en del av denne, uten at dette
nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.
Slik disse medlemmer ser det, er det svært sjelden
at første generasjons innvandrere blir assimilert inn i
de fundamentale rettigheter som eksisterer i den vestlige verden,
dersom de ikke allerede er det. På denne måten
vil vi tilrettelegge for at holdninger og adferd som er i overensstemmelse
med hva vi i Norge mener er viktig, videreføres til annen-
og tredjegenerasjons innvandrere. Hvordan førstegenerasjons
innvandrernes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur,
og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet
de har slått seg ned i er selvsagt avgjørende.
Videre vil disse medlemmer påstå at
dagens norske innvandringspolitikk i stor grad medvirker til å befeste
første generasjon innvandreres kultur og tradisjon. Dette
kan dokumenteres ved at statistikk viser at andre- og tredjegenerasjons
innvandrere nesten uten unntak henter ektefeller fra opprinnelseslandet.
Samtidig som norsk utlendingslovgivning passer som hånd
i hanske med en rekke umenneskelige ikke-vestlige tradisjoner.
Disse medlemmer vil påpeke at integrasjonen
har en sosial side, og en økonomisk side. Utlendinger som
kommer til Norge for å bosette seg burde ha en egeninteresse
av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe
seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie.
I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som
en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer
med å klare seg i det norske samfunn, og derfor er avhengig
av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne
skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise
at de er det.
En ikke-integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter
eller arbeid kan ikke anses som annet enn en passiv ressurs for
det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli en ressurs
gjennom et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn.
At integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre
en passiv ressurs til en aktiv ressurs mener disse medlemmer bør
være målet med norsk integreringspolitikk. Hvis vi
antar at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske
samfunn, bør aksepten på mange områder henge
sammen med graden av integrasjon. Vi må kunne konkludere
at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for
innvandreren selv og det norske samfunnet.
Disse medlemmer mener at best mulig integrasjon
av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge
burde være et politisk mål for alle partier, liksom
det er for Fremskrittspartiet, som konkret har omtalt det i sitt
program.
Disse medlemmer viser til at innvandrerne er en
meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk
har vært klart blant de mest homogene, så kommer
innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper,
forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse
og kulturelle grupper.
Disse medlemmer finner det også riktig å påpeke
at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske,
og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger
overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men
også tilpasningsevne og forankring i egen kultur. Det er
i denne sammenheng disse medlemmer fremmer forslag
om nødvendige lovendringer for å eliminere kulturer
og tradisjoner vi ikke ønsker skal praktiseres i Norge.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets
forslag vil påvirke tilpasningsdyktigheten.
Det har alltid vært stor villighet i alle tenkelige sammenhenger å fremheve
innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og
konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir
tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar,
man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper
ved å skrive noe negativt om dem.
Disse medlemmer finner det derfor riktig å peke
på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
Uvilje til å lære
norsk
Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
Uvilje mot norsk kultur og norske verdier
Uvilje mot likestilling mellom kjønnene
Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid
Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen)
Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne)
Disse medlemmer viser til at det er svært vanskelig å endre
menneskers holdninger og adferd. Dersom man ikke får incitamenter
til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det
ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen
i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det fargerike
fellesskap har forsøkene på å integrere
innvandrerne vært lunkne og lite effektive.
Manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut
penger uten å stille noen krav, og dels at man står
overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket
kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak
i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt
det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært
noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater
av virksomheten. Nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres
i ett enkelt ord; krav.
Vi må i vesentlig større grad stille krav til
innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap
om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet
og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling
mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle.
På bakgrunn av dette vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell utarbeide en håndbok
for nyankomne flyktninger og innvandrere med introduksjon om det
norske samfunnets grunnleggende normer, verdier og institusjoner."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at permanent oppholdstillatelse først gis etter 7-års
lovlig opphold i landet. Personer som har lagt ned en vesentlig
innsats for å integrere seg, kan etter søknad
få permanent opphold etter 5-års lovlig opphold."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om å innføre krav før det gis permanent oppholdstillatelse,
slik som at man: har vært i arbeid i minst tre av de siste
fem år, viser en sterk tilknytning til det norske samfunnet,
ikke har mottatt offentlig forsørgelse de siste tre år,
har bestått norsktest, ikke har begått alvorlige
kriminelle handlinger eller har utestående gjeld til det
offentlige."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om opphold i minst ti år, fra den dagen oppholdstillatelse
er gitt for å få innvilget norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har blitt idømt ubetinget fengselsstraff
i ett år eller mer, kan ikke få norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som er idømt ubetinget fengselstraff under
ett år, etter endt soning må begynne på nye
10 år for å oppnå norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker om norsk statsborgerskap, må kunne
vise til dokumenterte norskkunnskaper og kunnskap om norsk kultur,
samfunnsforhold og kjenne til norsk arbeidsmoral."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har visse typer gjeld til det offentlige, kan
ikke få statsborgerskap før slik gjeld er betalt."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker norsk statsborgerskap, må avlegge
løfte om troskap og lojalitet mot Norge og norsk lovgivning."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om 24-års grense for familiegjenforening med ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om egen bolig som forutsetning for familiegjenforening."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om innføring av forsørgelsesevne og depositum
ved familiegjenforening."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
som forbyr ekteskap mellom fetter og kusine."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening bare gis til ektefelle og barn under
18 år."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening skal skje i det land man samlet sett
har størst tilknytning til."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil avgrense seg til å ta stilling
til de forslag som er direkte knyttet opp mot fremlagt forslag til
introduksjonslov og vil forøvrig vise til sine respektive
merknader i Innst. S. nr. 129 (2001-2002) og Budsjett-innst. S.
nr. 5 (2002-2003). Flertallet vil avvente Utlendingslovutvalgets
arbeid og Regjeringens eventuelle forslag til endringer i utlendingslovgivningen
som følge av dette.
Etter departementets vurdering vil en introduksjonsordning som
knytter utbetaling av ytelser til livsopphold til deltakelse i et
individuelt tilrettelagt kvalifiseringsprogram, være et
egnet virkemiddel for å fremme en bedre kvalifisering av
nyankomne innvandrere.
Departementet konstaterer behovet for en slik overgangsordning
for nyankomne innvandrere. Lovforslaget regulerer en tidsavgrenset
ordning hvor det stilles krav om konkrete mål for den enkeltes
deltakelse.
Lovforslaget setter tydeligere og større fokus på behovet
for grunnleggende kvalifisering. Dette er hovedvilkåret
for å ha rett til å delta i introduksjonsordningen.
Introduksjonsstønaden ytes som et vederlag for deltakelse
i introduksjonsprogrammet og er således ikke en utgiftsrelatert
ytelse. Selv om mange i lovens målgruppe ved bosettingen
vil være avhengig av sosialhjelp, er økonomisk
behov likevel ikke noe vilkår ved tildeling av tilbud om
introduksjonsprogram.
Når det gjelder grunnleggende kvalifisering og aktuelle
elementer i et introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere, har
både stat, fylkeskommune og kommune ansvar for oppgaveløsning.
Det er kommunen som har hovedansvaret for introduksjonsprogrammet
og plikt til å tilrettelegge program etter lovforslaget.
Dette innebærer ansvar for organisering og igangsetting
av programmet, og ansvar for oppfølging og samordning av
tiltak i samarbeid med andre instanser.
Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig å plassere
de nye lovreglene i en egen lov om introduksjonsordning for nyankomne
innvandrere.
Lovforslaget retter seg mot nyankomne innvandrere som i dag ofte
er henvist til sosialhjelp som hovedkilde til inntektssikring ved
kommunebosettingen. Dette har vist seg å være
en uheldig ordning over lang tid, da innvandreren lett venner seg
til et behovsprøvd hjelpeapparat og en passiv mottakerrolle, framfor å rette
innsatsen mot å komme i arbeid. Det er et av lovforslagets
formål at programdeltakeren aktivt yter noe, først
og fremst til beste for seg selv, men også for samfunnet,
for å gjøre seg berettiget til den økonomiske
ytelsen.
Lovforslaget regulerer en bestemt ytelse (introduksjonsstønaden)
knyttet til deltakelse i et introduksjonsprogram. Introduksjonsstønaden
er utformet som et vederlag for deltakelse i kvalifiseringen, og
er således ment å bidra til å fremme
en styrking av målgruppens økonomiske selvstendighet
og ansvar. Lovforslaget inneholder ikke regler om skjønnsmessige tilleggsytelser,
og vedkommende programdeltaker må selv ta ansvar for å disponere
midlene på en fornuftig måte.
Det er også et viktig formål at introduksjonsordningen,
slik den er utformet i lovforslaget, dekker målgruppens
behov for språkopplæring, innsikt i norske samfunnsforhold
og forberedelse til yrkeslivet og/eller utdanning. Ordningen
skal være en effektiv og hensiktsmessig overgang. I så henseende
er introduksjonsprogrammets omfang og innhold viktige faktorer.
Deltakelse i samfunnslivet i en bredere forstand enn arbeid og/eller
utdanning er også hensyn lovforslaget tilstreber.
Komiteen støtter Regjeringens vurdering
av at det er mest hensiktsmessig å plassere de nye lovreglene
i en egen lov, og er enig i intensjonene i lovforslaget om behovet
for og hensikten med en ny ordning.
Etter departementets syn er koblingen mellom kvalifisering og økonomisk
ytelse en vesentlig side ved introduksjonsordningen for nyankomne
innvandrere. Prinsippet om sammenkobling har i seg selv en pedagogisk
verdi i forhold til målgruppen. Koblingen mellom stønad
og deltakelse i kvalifisering får i sin utforming mange
likhetstrekk med ordinære arbeidsforhold. Aktiv deltakelse
som betingelse for stønad motvirker en passiv mottakerrolle
i forhold til offentlige ytelser.
Departementet understreker målet om en effektiv og hensiktsmessig
overgang til yrkeslivet og/eller ordinær utdanning.
I tillegg til koblingen mellom stønad og deltakelse i programmet,
forutsetter målet at kvalifiseringen har et godt og målrettet
innhold.
Departementet viser til kommunalkomiteens innstilling (Innst.
S. nr. 129 (2001-2002)), og til Stortingets vedtak av 18. april
2002 om å pålegge kommunene å innføre
en obligatorisk introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
På bakgrunn av Stortingets vedtak og fordi hensynet
til likebehandling, rettssikkerhet og like rammebetingelser for
hele landet taler for en obligatorisk ordning for kommunene, går
departementet inn for å pålegge alle landets kommuner
plikt til å tilby lovens introduksjonsordning til alle
i lovens personkrets som har behov for grunnleggende kvalifisering.
I tillegg til en kommunal plikt ser departementet de generelle
fordelene ved en rettighetsfesting av programdeltakelse for den
enkelte. Det vil styrke den enkeltes rettsstilling, og sikre likebehandling
og forutberegnlighet. I tillegg er det bred enighet om introduksjonsordningens
positive betydning for nyankomne innvandrere. Dette er i seg selv
et argument for rettighetsfesting.
Departementet har i brev av 27. juni 2002 invitert kommunene
til å komme med innspill på tiden de vil trenge
for å forberede seg på å innføre
en obligatorisk introduksjonsordning.
På bakgrunn av kommunenes svar på departementets
brev og konsultasjoner med Kommunenes Sentralforbund, foreslår
departementet at introduksjonsloven i ett år bare skal
gjelde de kommuner som velger å ta i bruk den.
Loven vil tre i kraft 1. september 2003, jf. lovforslaget § 21.
Fra 1. september 2004 gjelder loven alle kommuner og omfatter
de personene loven gjelder for som er bosatt etter 1. september
2003. I tidsrommet 1. september 2003 til og med 31. august
2004 vil loven ikke gjelde den enkelte kommune med mindre kommunen
selv fatter beslutning om at loven skal gjelde i kommunen.
Ved utforming av ulike sosiale ordninger blir bruk av avtaler
vurdert som et formålstjenlig virkemiddel.
Utvalget anbefaler ikke avtale som rettslig grunnlag for forholdet
mellom kommunen og den enkelte.
Lovforslaget regulerer rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram
for den enkelte. Departementet anser det som nødvendig
at kommunens beslutning angående forholdet mellom kommunen
og den enkelte deltaker i introduksjonsordningen, fattes i form
av enkeltvedtak. Etter departementets vurdering er de hensyn avtaleformen
kan tenkes å sikre i en introduksjonsordning, tilstrekkelig
ivaretatt i lovforslaget. Departementet viser i denne sammenheng
til reglene om krav om individuell plan, og at planen skal utarbeides
i samråd med den enkelte kandidat, jf. lovforslaget § 6.
Spørsmålet her er om den enkelte innvandreren kan
velge å motta sosialhjelp framfor å delta i introduksjonsordningen.
Etter departementets vurdering skal introduksjonsordningen være
et reelt og bedre alternativ enn sosialhjelp for målgruppen.
Departementet anser det som et viktig prinsipp at den enkelte ikke
skal kunne velge sosialhjelp framfor et tilbudt program med stønad
etter lovforslagets bestemmelser.
Dersom en kandidat avviser et tilbud om program fra kommunen,
skal vedkommende ikke kunne påregne å motta sosialhjelp
til livsopphold. Departementet mener, i likhet med utvalget, at
det ikke er nødvendig å regulere dette prinsippet
i lovforslaget. Dette følger i tilstrekkelig grad av sosialhjelpens
subsidiære karakter.
Komiteen er enig i at det er den enkelte
kommune som skal ha plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram
for den enkelte som kommer inn under ordningen.
Komiteen viser til tidligere flertallsvedtak i Stortinget
der Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet gikk inn for at introduksjonsprogrammet skulle
være obligatorisk for kommunene å tilby de nyankomne
flyktningene. Komiteen og har merket seg at også Regjeringen nå går
inn for det.
Komiteen viser til at departementet i brev av 27. juni
2002 til landets kommuner, ba om den enkeltes vurdering av når
introduksjonsloven som en obligatorisk ordning kunne tre i kraft.
Av de kommunene som har uttalt seg innen fristen 13. september
2002 (42 kommuner), uttrykker de aller fleste at de kan håndtere
ikrafttredelse av introduksjonsloven med obligatorisk ordning fra
1. januar 2004. Flere av disse svarer at de kan igangsette
ordningen allerede fra høsten 2003. Komiteen har
merket seg at flere kommuner ser det som en forutsetning for innføring av
en obligatorisk ordning at staten justerer de økonomiske
rammene.
Komiteen vil komme tilbake til de økonomiske
rammene under kap. 2.7.
Komiteen er med bakgrunn i kommunenes uttalelser
enig i at i tidsrommet 1. september 2003 til og med 31. august
2004 vil loven ikke gjelde den enkelte kommune, med mindre kommunen
selv fatter beslutning om at loven skal gjelde i kommunen. Fra 1. september
2004 skal loven gjelde alle kommuner og omfatter de personene loven
gjelder for som er bosatt etter 1. september 2003.
Komiteen støtter Regjeringens konklusjoner om
at introduksjonsordningen skal være et reelt og bedre alternativ
enn sosialhjelp for målgruppen, og at den enkelte ikke
skal kunne velge sosialhjelp framfor et tilbudt program med stønad
etter lovforslagets bestemmelser.
Komiteen mener at kommunene bør innføre en
streng praksis slik at tilbudet om introduksjonsprogram blir obligatorisk
for alle. Den enkelte skal ikke kunne velge bort introduksjonsprogrammet, men
må ha spesielle grunner for ikke å delta. Dersom slike
grunner ikke foreligger, kan sosialhjelpssøknaden avvises
med henvisning til introduksjonsprogrammet og sosialhjelpens subsidiære
natur.
Avgrensning av personkretsen beror på en vurdering av
spørsmålet om hvilke grupper av innvandrere som
har et særskilt behov for en ordning med introduksjonsprogram,
og som dermed bør omfattes av loven.
Avgrensningen av personkretsen i lovforslaget er knyttet til
oppholdsgrunnlagene etter utlendingsloven. Loven gjelder bare for
den som har lovlig opphold i riket.
Følgende grupper av nyankomne innvandrere foreslås
omfattet av loven, jf. lovforslagets § 2:
personer som har fått asyl
(flyktninger)
overføringsflyktninger med innreisetillatelse
personer som er innvilget oppholds- og arbeidstillatelse
etter utlendingsloven § 8 annet ledd ("på humanitært
grunnlag") på grunnlag av søknad om asyl. Dette
omfatter så vel tillatelser gitt etter individuell vurdering
som tillatelser gitt som ledd i en kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon.
De tillatelser som ikke gir grunnlag for forlenget opphold, holdes
utenfor
personer som blir familiegjenforent med personer som nevnt
ovenfor.
Den enkelte kommune kan selv bestemme å tilby lovens
ordning til familiegjenforente til andre personer enn de som er
nevnt ovenfor. Departementet viser til at en stor andel minoritetskvinner
er økonomisk avhengig av sine ektemenn og familie og har
sterke begrensninger i sine muligheter til å ta frie valg.
Nordiske borgere og utlendinger som omfattes av EØS-avtalen,
omfattes ikke av loven. Det foreslås en øvre aldersgrense
på 55 år og en nedre på 18 år.
Den enkelte kommune kan imidlertid selv velge å tilby lovens
ordning til personer over 55 år.
Ordningen er begrenset til nyankomne innvandrere. Med nyankommen
menes den som har bosatt seg i en kommune i løpet av de
siste to år før vedtak om introduksjonsordning
fattes. Tidsfristen regnes fra første kommunebosetting.
Den enkelte mister ved avbrutt program sin rett til introduksjonsprogram
i tilflyttingskommunen. Dersom vedkommende er avhengig av sosialhjelp,
kan tilflyttingskommunen med hjemmel i sosialtjenesteloven henvise
vedkommende til det tilrettelagte program hun/han har flyttet
fra. Loven avskjærer imidlertid ikke tilflyttingskommuner
fra å tilby introduksjonsprogram om de selv ønsker
det.
Det er et vilkår for rett og plikt til deltakelse i
introduksjonsordningen at vedkommende har behov for grunnleggende
kvalifisering. Derimot er det ikke noe krav om at vedkommende skal
ha behov for den økonomiske ytelsen som følger
med deltakelsen. Dette vil imidlertid være viktige momenter
ved vurdering av hvem som har rett til å delta i introduksjonsordningen.
Komiteen støtter Regjeringen
i at personkretsen som omtales i lovforslagets § 2
skal omfattes av programmet. Komiteen støtter
at den enkelte kommune utover dette selv kan bestemme seg for å tilby
ordningen til familiegjenforente og andre enn de som er nevnt ovenfor.
Komiteen vil understreke at den enkeltes rett til
introduksjonsprogram og den enkelte kommunes plikt til å tilby
et slikt program også gjelder for funksjonshemmede og uføre. Komiteen mener
at § 6 i loven utdyper dette, når den
slår fast at det skal utarbeides en individuell plan som
"skal utformes på bakgrunn av en kartlegging av vedkommendes
opplæringsbehov og av hvilke tiltak vedkommende kan nyttegjøre
seg". Dette pålegger kommunen å ta individuelle
hensyn og legge opp et program som både i intensitet og
utforming skal være mulig å delta på for funksjonshemmede
og uføre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener målgruppen
må utvides slik at personer over 55 år skal ha
rett til, men ikke plikt til å delta på introduksjonsprogrammene.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 2 annet ledd skal lyde:
Rett til deltakelse i introduksjonsprogram gjelder tilsvarende
for nyankommet utlending, over 55 år med oppholdsgrunnlag
etter første ledd og som har behov for grunnleggende kvalifisering.
Lovforslagets annet og tredje ledd blir tredje og fjerde
ledd."
Flertallet mener at den gruppen som nå vil
bli omfattet av ordningen må være første
trinn for å få en bedre integrering, og at en
eventuell utvidelse av gruppen må vurderes som trinn to
etter at kommunene har kommet i gang med introduksjonsprogrammene,
og har kapasitet til å la ordningen omfatte flere grupper
av innvandrere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enige med Regjeringen i at ordningen
forbeholdes de som har fått varig opphold i landet. Disse
medlemmer gir sin tilslutning til forslaget om hvilken gruppe
som skal omfattes av ordningen, og mener det må være
opp til den enkelte kommune å avgjøre om ordningen
skal omfatte andre grupper innvandrere.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen har varslet
at den vil fremme forslag til en reform om rett og plikt til norskopplæring
og opplæring i norske samfunnsforhold. Disse medlemmer viser
til merknad under kapittel 2.9.2.
Komiteen viser også til Innst.
S. nr. 129 (2001-2002) der komiteen gikk inn for å be Regjeringen
utrede om introduksjonsprogrammet også burde gjelde familiegjenforente
ved ekteskap generelt.
Komiteen viser til at det i 2002 kom 14 200 mennesker
til Norge på familiegjenforening. Av disse er det bare
om lag 4 000 som familiegjenforenes med flyktninger og
som dermed får tilbud om et introduksjonsprogram. Etter komiteens oppfatning er
det mange av de øvrige som har kvalifiseringsbehov, både
språkmessig og ellers, og som burde omfattes av introduksjonsprogrammet.
Dette kan gjelde alt fra analfabeter til høyt utdannede
mennesker som har det til felles at de både trenger norskopplæring
og annen oppfølging for å kunne delta i det norske
samfunnsliv. En slik gruppe det er grunn til å ha et særlig fokus
på, er utenlandske kvinner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at noen kvinner med minoritetsbakgrunn
hindres i å lære seg norsk eller ikke ønsker å lære
seg norsk fordi deres nettverk uansett ikke består av etniske
nordmenn. En stor andel minoritetskvinner er økonomisk
avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger
i sine muligheter til å ta frie valg.
For å kunne fungere fullt ut i foreldrerollen og bidra
til barnas integrering i samfunnet, er norskkunnskaper og samfunnskunnskaper
nødvendig. Dette gjelder også i møtet
med samfunnsinstitusjoner alle må forholde seg til. Det
er imidlertid ikke sikkert at alle disse kvinnene skal gis introduksjonsprogram med
samme omfang som det programmet som nå innføres.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det
heller ikke er klart hvordan et introduksjonsprogram for denne gruppen
skal finansieres eller hvor omfattende programmet skal være,
i og med at kommunene ikke mottar integreringstilskudd for denne
gruppen familiegjenforente. Dette flertallet mener
derfor dette bør utredes av Regjeringen og legges frem
for Stortinget.
Dette flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede introduksjonsprogram for familiegjenforente."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at dette er et kommunalt ansvar.
Departementet understreker at et formål med lovforslaget
er å gi kommunene en bedre rettslig ramme i integreringsarbeidet.
Det er derfor viktig ikke å gi en omfattende regulering
av programmets innhold, som kan hindre lokale tilpasninger.
Departementet foreslår i lovutkastet § 4
at deltakelse i introduksjonsprogram skal ha som mål å gi grunnleggende
ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv,
samt forberede for deltakelse i yrkeslivet.
Introduksjonsprogrammet skal være et fulltidsprogram.
Arbeidslivets regler for ferie bør legges til grunn for
programmet. Programmet skal minst inneholde norskopplæring,
samfunnskunnskap og tiltak som forbereder til videre opplæring
eller tilknytning til yrkeslivet. Når tilfredsstillende
nivå er oppnådd, bør deltakeren over
fra programmet til videre utdanning eller arbeid så fort
dette er mulig. Deltakerbevis skal gis etter at introduksjonsprogrammet
er gjennomført eller avbrutt. Programmet kan vare inntil
2 år, jf. lovforslaget § 5. Når
særlige grunner taler for det, kan programmet vare inntil
3 år. Programmet skal starte så fort som mulig
etter bosetting, og senest innen tre måneder etter bosetting
i kommunen eller etter at søknad om deltakelse i introduksjonsordning er
innvilget. Bestemmelsen i lovforslaget § 7 gir kommunen
hjemmel til å stanse introduksjonsordningen for den enkelte.
Departementet ser videre at ikke alle i målgruppen vil
kunne nyttiggjøre seg et fulltidsprogram. Departementet
vil imidlertid understreke kommunens mulighet til å tilpasse
programmet til den enkelte innvandrers forutsetninger og behov innenfor
rammen av programmets omfang, for eksempel ved å legge inn
terapi/behandlingstimer eller oppbygging av sosialt nettverk
som en del av programmet.
En individuell plan skal utarbeides i samarbeid mellom den nyankomne
og kommunen, jf. lovforslaget § 6. Av planen skal
det bl.a. framgå hvilke tiltak som skal inngå i
introduksjonsprogrammet og programmets start og tidsfaser. Planen
skal tas opp til vurdering med jevne mellomrom, og ved vesentlig endring
i deltakerens livssituasjon.
Kartlegging av den enkeltes kompetanse og bakgrunn i forkant
av et kvalifiseringsløp, er en viktig forutsetning for å kunne
bygge opp en individuell kvalifiseringsplan.
§ 10 i lovforslaget regulerer spørsmål
om fravær og permisjon. I de tilfeller kommunen innvilger
permisjon, kommer permisjonstiden i tillegg til programmets lengstetid.
Det utbetales ikke introduksjonsstønad i permisjonstiden.
Dersom motivering og tilrettelegging ikke fører fram, kan
omfattende illegitimt fravær føre til at tilbudet
om program faller bort.
Departementet støtter utvalgets vurdering om at introduksjonsstønaden
skal ha samme sats i hele landet og at den ikke skal være
behovsprøvd.
Departementet understreker at en viktig side ved integreringen
er å gjøre innvandrere i stand til å forsørge
seg selv. Etter departementets vurdering bør introduksjonsstønaden
bygges opp slik at den representerer en tilpasning til det vedkommende
vil møte i yrkeslivet. I yrkeslivet må den enkelte
klare seg selv med den inntekt vedkommende får for sin
arbeidsprestasjon. På denne bakgrunn mener departementet at
introduksjonsstønaden ikke bør være relatert
til faktiske utgifter den enkelte deltaker måtte ha. Det bør
være opp til den enkelte å prioritere mellom sine egne
behov, slik det er for alminnelige lønnsmottakere. Introduksjonsstønaden
er således utformet med sikte på å erstatte
sosialhjelpen som inntektskilde for deltakere i introduksjonsordning.
Stønaden forutsetter deltakelse i et introduksjonsprogram,
og skal sikre et rimelig livsopphold. Stønaden er individbasert uavhengig
av familiesituasjon. Den er også utgiftsuavhengig i forhold
til den enkelte. Individuelle utgifter vurderes ikke.
I tilfeller der det oppstår økonomiske problemer, vil
behov for supplerende sosialhjelp måtte vurderes etter
sosialtjenesteloven på lik linje med andre borgere som
har et svakt inntektsgrunnlag.
Stønaden er enhetlig. Det gis ikke tillegg for bestemte
typer utgifter, heller ikke i normert form, for eksempel til barn
eller til boutgifter. Departementet understreker at introduksjonsstønaden
skal stimulere begge forsørgere av barn i en husholdning
til å delta i introduksjonsprogrammet. I denne sammenheng kan
et system med barnetillegg svekke incentivene til å delta
i kvalifiseringen. Stønaden normeres videre nasjonalt.
Det gjøres trekk i stønaden for illegitimt fravær.
Departementet vil gi nærmere forskrifter om dette. Programdeltakeren
kan ha andre inntekter ved siden av, uten at stønaden reduseres,
så lenge dette ikke går ut over programdeltakelsen.
Stønaden samordnes med andre offentlige kontantoverføringer.
Utbetaling skal skje etterskuddsvis. Introduksjonsstønaden
settes til to ganger folketrygdens grunnbeløp på årsbasis.
Dette utgjør per 1. mai 2002 kr 108 340 per år.
Etter skatt er dette omtrent samme nivå som folketrygdens
minstepensjon. For ungdom under 25 år reduseres ytelsen
med 1/3.
Departementet foreslår at den statlige bostøtteordningen
utvides slik at den omfatter personer som deltar i introduksjonsordning
etter loven, uavhengig av deres husstandssituasjon, og slik at leieboliger
inkluderes uavhengig av finansieringsform. Det foreslås
ikke særregler knyttet til behovsprøvingen i den statlige
bostøtteordningen.
Retten til stønad og stønadens omfang er regulert i
lovutkastet § 8.
Departementet mener det ikke ville være hensiktsmessig
om kommunen, i tillegg til å finansiere introduksjonsprogrammet,
også måtte betale hele introduksjonsstønaden
for deltakere som har opparbeidet seg rett til dagpenger. På bakgrunn
av dette foreslår departementet at deltakere i introduksjonsprogram
skal kunne opprettholde rett til dagpenger under arbeidsløshet
etter folketrygdloven kap. 4. Forslaget innebærer imidlertid
at introduksjonsstønaden reduseres tilsvarende dagpengene
den enkelte deltaker i introduksjonsprogrammet mottar. Departementet
vil derfor foreslå å endre folketrygdloven § 4-6, slik
at deltakelse i introduksjonsordningen unntas fra hovedregelen i
denne bestemmelsen. Samordningsreglene for dagpenger vil dermed
tilsvare de som gjelder for sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger,
uførepensjon og fødselspenger. Departementets
forslag avviker fra utvalgets innstilling på dette punktet.
Komiteen mener at målet med
introduksjonsprogrammet skal være å gi grunnleggende
ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv,
samt å forberede for deltakelse i yrkeslivet. Det foreslås
derfor ikke noen detaljert regulering av innholdet i programmet
fordi det er viktig med fleksibilitet for å tilpasse de
enkeltes behov, samt lokal tilpasning.
Komiteen er enig i at programmet skal være heldags
og helårig og skal som hovedregel vare inntil to år.
Programmet skal starte så fort som mulig etter bosetting,
og senest innen tre måneder etter bosetting i kommunen
eller etter at søknad om deltakelse i introduksjonsordningen
er innvilget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til behandlingen av
statsbudsjettet for 2003 der regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
fikk flertall for å avvikle norskopplæringen for
asylsøkere i asylmottakene. Begrunnelsen var at behandlingstiden
for asylsøknader skulle ned og at mye av opplæringen
gikk til asylsøkere som uansett ikke fikk opphold i Norge.
Flertallet mener at integrasjonsprosessen må starte
fra det øyeblikket flyktninger kommer til Norge og at en
aktiv tilværelse i mottakene som gir grunnleggende norskkunnskaper,
er en forutsetning for en effektiv gjennomføring av introduksjonsprogrammene. Flertallet viser
til kommunal- og regionalministerens brev av 27. februar
2003 til komiteen der det slås fast at behandlingstiden
for 10 pst. av dem som får opphold ved førstegangsbehandling,
er over 68 uker. I enkelte tilfeller kan det gå opp til
tre år før asylsøkere får endelig
avklart at de får opphold. Etter flertallets oppfatning
vanskeliggjør det integreringen av disse at de under hele
behandlingsperioden ikke får norskopplæring.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre norskopplæring
i asylmottakene for asylsøkere som ikke er i kategorien
antatt grunnløse."
Komiteen mener det er positivt om kommunene
innfører introduksjonsstønad så kort
tid som overhodet mulig etter at innvandrerne har bosatt seg i kommunen,
slik at perioden med sosialstønad som eneste inntekt blir
kortest mulig. Det er viktig at arbeidsmiljølovens bestemmelser
i størst mulig grad gjøres gjeldende slik at ordningen
blir mest mulig likt norsk arbeidsliv og at det blir likhet for
alle.
Komiteen mener at det er svært viktig
med individuelle handlingsplaner og tett oppfølging av
den enkelte. Det vises til lovteksten som sier at handlingsplanene
skal revideres "jevnlig". Evaluering fra de 26 forsøksprosjektene
har vist at det er tidkrevende og utfordrende å utarbeide
handlingsplaner for alle deltakerne.
Komiteen mener at en tett oppfølging
av deltakerne er et svært viktig virkemiddel i kvalifiseringsarbeidet. Komiteen ønsker
ikke å detaljregulere kommunene, men vil understreke viktigheten
av at kommunene selv sikrer en tett oppfølging basert på behovet
hos hver enkelt deltaker.
Komiteen er enig i at deltakerne på introduksjonsprogrammet
skal ha de samme reglene som arbeidslivet for øvrig i forhold
til fravær, og trekk i lønn ved permisjon og ulegitimert
fravær, og viser til at departementet vil gi nærmere
forskrifter om dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig i at den som deltar i programmet
skal ha krav på en bestemt ytelse til livsopphold - "introduksjonsstønaden".
Stønaden er både inntekts- og utgiftsuavhengig,
altså ikke behovsprøvd. Flertallet er
enig i at introduksjonsstønaden skal settes til to ganger
folketrygdens grunnbeløp (2G) på årsbasis,
108 340 kroner med dagens grunnbeløp. Stønaden
er skattepliktig. De som deltar i programmet kan ha andre inntekter
ved siden av, uten at stønaden reduseres, men stønaden
skal samordnes med andre offentlige kontantoverføringer
i tråd med departementets forslag.
Komiteen henviser til at lovforslaget
legger opp til at ekstraarbeid ikke skal gå utover programdeltakelsen.
Det er viktig at man ikke skaper grenser som er til hinder for å komme
ut i arbeid, da dette er en av de beste integreringsmekanismene
man har.
Komiteen er enig i at ytelser til ungdom under 25 år
reduseres med 1/3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at også de under 25 år
skal kunne motta full introduksjonsstønad dersom kommunen
finner dette riktig. Disse medlemmer mener kommunen
må ha en slik mulighet eksempelvis i tilfeller der ungdom
under 25 har forsørgeransvar og ikke bor hjemme hos sine
foreldre.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 8 tredje ledd annet punktum
skal lyde:
Kommunen kan la deltaker under 25 år motta full introduksjonsstønad
dersom spesielle forhold taler for det."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig i endringene i folketrygdloven § 4-6,
slik at deltakelse i introduksjonsordningen unntas fra hovedregelen
i denne bestemmelsen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det bør det gis samme type
barnetillegg som det gis i dagpengeordningen, med 17 kroner per
ukedag for å dekke noe av merkostnadene ved å ha
barn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir gitt
barnetillegg i tillegg til introduksjonsstønaden, som ved
dagpenger ved arbeidsløshet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener kommunene må tilby barnepass
til deltakerne på introduksjonsprogrammene, og viser til
kommunal- og regionalministerens brev av 23. mai 2003 til
kommunalkomiteen der det fremgår at det å tilby
ordinær barnehageplass til barn av nyankomne innvandrere
over lang til har vært særlig prioritert. Etter flertallets oppfatning
er det avgjørende for muligheten for den enkelte til å delta
i programmet at kommunen som tilbyr introduksjonsprogrammet er i
stand til å stille til veie tilstrekkelig barnetilsyn.
Flertallet viser til at det er helt avgjørende
for barna å lære seg norsk språk og kultur
i tidlig alder. Det er også helt avgjørende at
de voksne kan være trygge for at barna har det bra og får
nødvendig opplæring samtidig som de sjøl
kan dra full nytte av introduksjonsprogram eller annen type arbeid
eller opplæring. Det må derfor arbeides aktivt
for at barna får plass i ordinær barnehage. Disse
tilbudene må også underlegges kvalitetskrav og
kontroll.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke
at kontantstøtten slik den er i dag, gir et stort økonomisk
incitament for foreldrene til å la vær å bruke
barnehage og velge andre løsninger som ikke på samme
måte fremmer integrering. I tilegg framstår det
som en belønning for å unnlate å delta
på introduksjonsprogrammene. Dette flertallet mener
derfor at kontantstøtten må endres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet foreslår at introduksjonsstønaden
gjøres prestasjonsbasert med en oppstartstønad
lik sosialnormen. Introduksjonsstønaden kan deretter økes
i takt med prestasjoner oppnådd i tester underveis, opp
til Regjeringens forslag på 2G på årsbasis.
Dette bør den enkelte kommune kunne vurdere under programmets fremdrift.
Disse medlemmer finner det riktig, og er enig
i at ytelsene til ungdommer under 25 år reduseres. Disse
medlemmer foreslår derfor at ytelsene til ungdommer
under 25 år tilsvarer 80 pst. av sosialnormen.
Her kan imidlertid også kommunene selv vurdere å innsatsvurdere
denne, men ikke høyere enn 2/3 av to ganger folketrygdens
grunnbeløp (2G) på årsbasis.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 6 annet ledd skal lyde:
Planen skal minst inneholde programmets start og tidsfaser
og en angivelse av tiltakene i programmet. Planen skal også inneholde
normerte tester underveis, og en avsluttende eksamen.
§ 8 annet ledd skal lyde:
For deltakelse i program er stønaden på årsbasis lik
norm for sosialstønad. Deltaker under 25 år mottar
80 pst. av norm for sosialstønad.
§ 8 tredje ledd skal lyde:
Kommuner kan etter eget initiativ regulere stønadsnivå etter
den enkeltes prestasjoner i programmet etter tester i medhold av
lovens § 6 annet ledd, dog ikke under det som fremgår
av § 8 første og annet ledd."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det etter lovforslagets § 7 er anledning for å stanse
programmet for deltakere som har tilbud om høvelig arbeid.
Etter disse medlemmers oppfatning er det viktig at deltaker
i programmet som går ut i jobb skal ha mulighet til å komme
inn igjen i programmer dersom de skulle komme til å miste
jobben eller finne ut at de hadde behov for mer kvalifisering. Disse
medlemmer vil be departementet under utforming av forskrift
etter § 10 understreke at kommunene i størst mulig
grad må benytte permisjon i stedet for avslutning av programmet
når deltakere går ut i jobb. Dette er viktig for å unngå at
deltakere på program vegrer seg mot å ta en jobb
av frykt for å miste plassen på programmet.
Departementet foreslår skatteplikt for introduksjonsstønaden,
jf. forslag til endring av skatteloven § 5-42
ny bokstav e og § 12 ny bokstav h. Stønaden vil
ikke gi grunnlag for opptjening av rettigheter i forhold til folketrygden.
Departementet foreslår en tilføyelse i folketrygdloven § 13-11
første ledd slik at deltakere i introduksjonsprogram vil
bli omfattet av reglene om yrkesskadeerstatning.
Departementet mener at deltakere i introduksjonsprogram bør
ha samme krav på vern mot arbeidsulykker og helseskader
etter arbeidsmiljøloven som arbeidstakere. Det foreslås
derfor en ny bokstav h i arbeidsmiljøloven § 3
nr. 2, som gir Kongen fullmakt til å bestemme i hvilken
utstrekning arbeidsmiljølovens regler skal gjelde.
Komiteen støtter forslagene
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener introduksjonsstønaden skal
gi opptjeningsgrunnlag for dagpenger ved arbeidsløshet.
En introduksjonsstønad på 2G vil gi en dagpengesats
på 216 kroner, til sammen knapt over sosialtjenestenormen. Disse
medlemmer vil vise til at det er en målsetning å gjøre
introduksjonsstøtten så lønnslik som
mulig, noe som vises blant annet ved at mottakeren betaler skatt.
Etter disse medlemmers oppfatning burde konsekvensen
være at introduksjonsstøtten sammen med øvrig
lønnsinntekt dannet grunnlag for arbeidsløshetstrygd.
I utgangspunktet gjelder forvaltningslovens regler. Lovforslaget
foretar enkelte nærmere tilpasninger.
Det presiseres nærmere hva som skal regnes som enkeltvedtak,
jf. lovforslagets § 17 annet ledd. Dette omfatter
bl.a. tildeling av program og stønad, endring av plan,
stansing av programmet for den enkelte og avgjørelser om
permisjon.
Fylkesmannen foreslås gjort til klageinstans. Klageinstansens
kompetanse til å overprøve det frie skjønn
begrenses på samme måte som etter sosialtjenesteloven.
Dette er regulert i lovforslagets § 18.
Departementet støtter utvalgets forslag til regler om
innhenting av opplysninger, opplysningsplikt til barneverntjenesten,
og forslag til endringer i hhv. folketrygdloven og sysselsettingsloven,
når det gjelder bistand og samarbeid mellom kommunen, folketrygden
og Aetat. Se lovforslagets §§ 19 og 20
og forslag til endring av bestemmelser i folketrygdloven.
Komiteen støtter forslagene
i proposisjonen.
Departementets forslag om utvidelse av Husbankens bostøtteordning
vil gjelde fra 1. september 2004. Forslaget innebærer økte
utgifter for staten. Økningens størrelse avhenger
av antall deltakere i introduksjonsordningen og varigheten på introduksjonsprogrammet
i det enkelte tilfellet.
Med en antatt gjennomsnittlig bostøtteutbetaling på om
lag 17 000 kroner per mottaker per år vil utvidelse
av Husbankens bostøtteordning således innebære økte
utgifter for staten på anslagsvis 50 mill. kroner i 2005.
Utgiftene i 2006 vil være noe høyere. Den normale årsvirkningen
vil inntreffe fra 2007, hvor utgifter som følge av utvidelsen
av bostøtteordningen anslagsvis vil ligge rundt 75 mill.
kroner. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til anslaget,
spesielt i forhold til antall bosatte i årene framover.
Utlendingsdirektoratet skal legge til rette for innføring
av introduksjonsordning for nyankomne innvandrere i kommunene. I
statsbudsjettet for 2003 ble bevilgningen til UDI økt med
7 mill. kroner for dette formålet.
I statsbudsjettet for 2003 ble bevilgningen under kap. 521 Bosetting
av flyktninger og tiltak for innvandrere (jf. kap. 3521) post 62
Kommunale innvandrertiltak økt med 30 mill. kroner. Formålet
med tilskuddsordningen er å styrke kommunenes integreringsarbeid
og bidra til å sikre like muligheter for innvandrere gjennom å stimulere
til utprøving og oppstarting av nye tiltak som støtter
opp om kommunale introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger
og innvandrere.
Regjeringen har i St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot
fattigdom foreslått å målrette 300 tiltaksplasser
til arbeidsmarkedsrettet kvalifisering for innvandrere for at flere
kan komme i arbeid. Dette vil styrke kommunenes arbeid med introduksjonsprogrammet.
Etter departementets vurdering vil den merbelastning som fylkesmannsembetene
eventuelt måtte ha som følge av introduksjonsloven,
ha begrenset omfang. Departementet vil følge opp dette
og eventuelt fremme forslag om økt bevilgning til fylkesmannsembetene.
De økonomiske konsekvensene er avhengig av kommunens
utgifter til arbeidet med kvalifisering av nyankomne innvandrere
før innføring av loven. Departementet bemerker
at hensikten med lovforslaget også er å gi nyankomne
innvandrere en effektiv og hensiktsmessig overgang til yrkeslivet.
I den grad introduksjonsloven oppnår sin tilsiktede virkning,
vil innføring av loven innebære en innsparing
for kommunene på sikt ved at deltakere i lovens ordning
raskere går over til arbeid eller ordinær utdanning
enn hva tilfelle er i dag.
Hvor mye den enkelte kommune eventuelt vil få i økte
utgifter som følge av introduksjonsstønaden avhenger
av kommunens utbetaling av sosialhjelp, som varierer fra kommune
til kommune. I kommuner der sosialhjelpen (inkl. boutgiftene) faktisk
overstiger 2G, vil en utvidelse av Husbankens bostøtteordning,
slik det er foreslått, innebære en innsparing
for kommunene.
I utgangspunktet skal kommunene kunne finansiere lovens ordning
innenfor rammen av integreringstilskuddet til bosetting og integrering
av flyktninger og tilskuddet til norskopplæring for voksne
innvandrere. Departementet foreslår likevel en omfordeling av
integreringstilskuddet over femårsperioden, slik at tilskuddet
for de to første årene økes med kr 6 500 per år.
Med et bosettingstall på 8 850 personer i 2004 og
2005, vil økningen i 2005 og 2006 anslagsvis være på 115
mill. kroner per år, for så å reduseres.
I 2008 vil integreringstilskuddet være tilbake på samme nivå som
i år, gitt uendrede bosettingstall.
Regjeringen vil komme tilbake til innpassing av merutgifter som
følge av omlegging av integreringstilskuddet, intensivering
av norskopplæringen og utvidelse av ordningen med bostøtte
i de årlige forslagene til statsbudsjett.
Kommunene sier i dag at de ikke makter å bosette mange
nok flyktninger fordi det er svært ressurskrevende å anskaffe
boliger til flyktninger som skal bosettes i kommunen. Fordelen med
dette alternativet er at personer som har mulighet til å etablere
seg på egenhånd i en kommune kommer ut av mottakene. Dette
vil bety en raskere bosetting, innsparing for staten og mindre utgifter
for kommuner der en person selv sørger for egen etablering
i kommunen.
Et annet alternativ hadde vært å la introduksjonsloven
bare gjelde personer som er bosatt etter avtale mellom kommunen
og UDI. Dette vil sikre en styrt bosetting og ivareta kommunenes
behov for å stå fritt i forhold til bosetting
av flyktninger. Med innføring av introduksjonsloven vil
det imidlertid kunne oppstå en situasjon hvor kommuner
vegrer seg mot å bosette flyktninger. Dette vil igjen bety økte
utgifter for staten til drift av statlige mottak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i at
Husbankens bostøtteordning må utvides, men går
imot at det først skal gjelde fra 1. september
2004.
Flertallet mener at det å ikke gi bostøtterettigheter
til deltakerne på introduksjonsprogram fra 1. september
2003, vil være en oppfordring til kommunene om å la
være å starte med slike programmer før 2004.
Dette fordi kommunene etter dagens bostøtteregelverk vil
få statlig bostøtte til flyktningene dersom de
utelukkende mottar sosialhjelp, men ikke dersom de også mottar
introduksjonsstønad.
Flertallet går inn for at deltakerne
i de kommunene som igangsetter programmet fra 1. september
2003 også må komme inn under bostøtteordningen,
slik at disse kommunene ikke i stor grad må bruke supplerende
sosialhjelp fram til 1. september 2004. Flertallet viser
til at tredje termin 2003 kommer til utbetaling neste år,
og må innarbeides i statsbudsjettet for 2004.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre alle deltakere i introduksjonsprogrammet
rett til å bli vurdert for Husbankens bostøtte
fra 1. september 2003."
Flertallet viser til at med dagens inntektsgrenser,
henholdsvis 145 000 kroner/151 000 kroner (i
storbyene) for familier med ett barn og 199 500 kroner/205 000
kroner (i storbyene) for familier med 6 barn, vil ingen barnefamilier
med samboende foreldre som begge deltar på introduksjonsprogram
kvalifisere til bostøtte. På grunn av at bostøtte
beregnes på bakgrunn av siste tilgjengelige likning som
vanligvis er et halvt til halvannet år gammel, og 0 kroner
for nyankomne flyktninger, vil dette ikke være et problem
for flyktninger når de påbegynner programmet, men
vil bli det når de mister bostøtten midt under
introduksjonsprogrammet. Effekten av et slikt tap av bostøtte
kan bli at familier igjen må til sosialkontoret for å få supplerende
sosialhjelp, i strid med intensjonen bak lovforslaget. Regjeringen
bes derfor om å komme tilbake med en vurdering av hvordan
slike terskelvirkninger kan unngås i forbindelse med statsbudsjettet
for 2004.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2004 foreta en vurdering av hvordan bostøtten slår
ut for barnefamilier med begge foreldre på introduksjonsprogram."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag
om utvidelse av Husbankens bostøtteordning.
Endringer for 2004 bør etter disse medlemmers mening
tas opp i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Husbanken stiller kvalitetskrav
til boligen, blant annet at den skal være over 40 m2. Slike
krav gjøres i dag ikke gjeldende for pensjonister med inntekt
under minstepensjon +30 pst. og heller ikke for kommunale
boliger i de fire største byene. Dersom arealkrav gjøres
gjeldende for deltakere på introduksjonsprogrammer vil
svært mange falle utenfor bostøtten og dermed
kunne komme til å bli nødt til å søke
supplerende sosialhjelp. Disse medlemmer viser til departementets
vurderinger om at "alle deltakere i introduksjonsprogrammet etter
lovforslaget blir støtteberettigede" og til at introduksjonsstøtten
ligger under minstepensjon +30 pst. Disse medlemmer mener
at det må gjøres unntak for arealkravene i bostøtten
for deltakere på introduksjonsprogram, inntil forholdet
er endelig behandlet i forbindelse med Regjeringens fremleggelse
av boligmeldingen høsten 2003.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at Regjeringen vil fremlegge boligmeldingen høsten 2003
og vil avvente denne.
Komiteen viser til at Regjeringen i
St.meld. nr. 6 (2002-2003) om tiltaksplan mot fattigdom har foreslått å målrette
300 tiltaksplasser til arbeidsmarkedsrettet kvalifisering for innvandrere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dette
er alt for lite, og at antall tiltaksplasser som er rettet inn mot
introduksjonsordningen må økes i takt med behovet. Aetats
rammer må økes for å ivareta samarbeidet med
kommunene og å tilby nødvendig arbeidsmarkedstiltak.
Flertallet ber Regjeringen sørge for
at Aetats varige økte økonomiske merbehov blir
utredet i forslag til statsbudsjett for 2004.
Komiteen mener at det ikke er behov
for egne rammer for denne gruppen innenfor Aetats område. Komiteen viser
til sine respektive merknader om arbeidsmarkedstiltak under behandlingen
av Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at Aetat er en helt sentral medspiller i gjennomføringen av
det individuelle introduksjonsprogrammet. Flertallet er
derfor helt enig med departementet i at Aetat skal ha en sentral
rolle i utarbeidelse og gjennomføring av den enkeltes individuelle
plan. Flertallet viser til at Aetat også i
dag skal vektlegge mobilisering og kvalifisering av arbeidssøkere
med innvandrerbakgrunn slik at disse kan komme i ordinært
arbeid, og at nylig bosatte innvandrere allerede er en prioritert
gruppe på arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at departementet vil vurdere
den merbelastningen som vil bli pålagt fylkesmannsembetene
og komme tilbake til dette. Flertallet ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget på en egnet måte
med denne saken.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
mener at kommunene skal kunne dekke kostnadene med ordningen innenfor
rammen av integreringstilskuddet. Regjeringen foreslår
likevel at integreringstilskuddet til kommunene skal omfordeles
innenfor 5-årsperioden og økes med 6 500
kroner per bosatt per år de to første årene.
Dette medfører en økning i integreringstilskuddet
på 115 mill. kroner per år i 2005 og 2006. Fra
2008 vil imidlertid integreringstilskuddet være tilbake
til det samme nivået som det er i dag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er ikke enig
med Regjeringen i at det er mulig for kommunene å gjennomføre
et så omfattende introduksjonsprogram uten at det vil bli
kostnader utover det som i dag medfølger bosetting av flyktninger
i kommunene.
Flertallet viser til at Kommunenes Sentralforbund
(KS) i brev til komiteen (vedlegges) mener at dette er for lite,
og at det vil koste om lag 46 000 kroner per deltaker per år
i økte utgifter. Ifølge KS kan kostnadene bli
om lag 250-300 mill. kroner høyere per år enn
det Regjeringen har lagt til grunn. Flertallet mener
at skal kommunene bli i stand til å iverksette introduksjonsprogrammet
etter lovforslagets intensjoner må kommunene kompenseres
for utgiftene utover det som Regjeringen foreslår.
Flertallet mener at det er knyttet usikkerhet
til finansieringen av ordningen. Flertallet mener
at det er av stor betydning at ordningen fullfinansieres fra statens
side. Ut fra de opplysninger som KS har kommet med synes ikke Regjeringens
kostnadsanslag å være tilstrekkelig.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for en fullfinansiering
av introduksjonslovsreformen. Kostnadene innarbeides i statsbudsjettet
for 2004 og påfølgende år."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av at
kommunene gjør et godt og planlagt integreringsarbeid.
Slike kommuner vil tjene på å bosette nyankomne
innvandrere fordi innvandrere som får god oppfølging
kommer raskere i jobb. Kommunene får derved økte
skatteinntekter og mindre belastninger på sosialhjelpsbudsjettene.
Disse medlemmer vil påpeke at det hersker usikkerhet
knyttet til de økonomiske og administrative konsekvensene
ved innføringen av obligatorisk introduksjonsordning i
kommunene. Disse medlemmer viser til at Introduksjonslovutvalget
mener det er vanskelig å foreta nasjonale beregninger av hvilke
utgifter introduksjonsordningen vil medføre. Det er usikkert
hvilke konsekvenser overgangen fra sosialhjelp til introduksjonsstønad
vil ha. Disse medlemmer er enig med utvalget i at
selve opplæringselementene i introduksjonsprogrammet ikke
vil bety nevneverdige merutgifter for kommunene. Dette fordi de
aller fleste kommunene i dag driver opplæringstiltak overfor
nyankomne innvandrere, særlig norskundervisning. I likhet
med utvalget antar disse medlemmer at ordningen i
en overgangsperiode nok kan medføre en viss økning
i de administrative kostnadene.
På denne bakgrunn er komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti enige i Regjeringens
forslag om å omfordele integreringstilskuddet slik at kommunene
får mer av totalbeløpet de to første årene. Disse
medlemmer viser dessuten til at Stortinget i statsbudsjettet
for 2003 bevilget 7 mill. kroner til UDI slik at prosessen overfor kommunene
kunne igangsettes. Videre vil disse medlemmer peke
på at posten Kommunale innvandrertiltak ble øket
med 30 mill. kroner i det samme budsjettet. Dette for å støtte
opp om kommunale introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger
og innvandrere.
Disse medlemmer er opptatt av at kommunene ikke
skal bli påført ekstra kostnader i forbindelse
med gjennomføringen av den obligatoriske introduksjonsordningen.
I den forbindelse viser disse medlemmer til at satsene
for integreringstilskudd til kommunene blir vurdert med bl.a. utgangspunkt
i det årlige resultatet fra "Beregningsutvalget for kartlegging
av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger
og personer med opphold på humanitært grunnlag". Disse
medlemmer viser dessuten til at Regjeringen vil komme tilbake
til innpassing av merutgifter som følge av omlegging av
integreringstilskuddet, intensivering av norskopplæringen
og utvidelse av ordningen med bostøtte i de årlige
forslagene til statsbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere kommuner ser det som en forutsetning for innføring
av en obligatorisk ordning at staten justerer de økonomiske
rammene overfor kommunene. Disse medlemmer mener at
dette er et legitimt krav fra kommunene, og ønsker derfor
ikke å vedta et introduksjonsprogram som medfører økte
utgifter for kommunene.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil gå inn for at flyktninger kan flytte til en kommune
på egen hånd og vil ha rett til et introduksjonsprogram etter
loven i vedkommende kommune. Komiteen mener at dagens
bosettingsmodell tar utgangspunkt i styrt bosetting. Dette innebærer
at de som har behov for bosetting innen visse områder,
skal få kommuneplass der. Dette for å unngå sekundærflytting. Komiteen viser
til at erfaringene fra de siste årene viser redusert sekundærflytting
med dagens system. Etter dagens ordning må personer som
flytter på egenhånd fra asylmottak, forsørge
seg selv etter bosetting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dersom det skal tillates at enhver som finner bolig på egenhånd
skal ha krav på hjelp fra kommunene, dvs. et tilbud som
introduksjonsprogram, kan dette bidra til økt press i sentrale
områder, spesielt Oslo. Flertallet mener
at endringer av kriterier for bosetting vil undergrave nåværende
bosettingsmodell som har utgangspunkt i rett person til rett kommune.
Bosettingen vil da baseres på hvem som klarer å skaffe
seg rom/bosted, og ikke på hvem som har tilknytning
eller andre spesielle behov for bosetting i kommunen. Det kan bety
at kommunene ikke klarer å tilby gode program, da de ikke
har kontroll over bosettingen.
Flertallet vil gå imot at kommunene blir
forpliktet til å tilby introduksjonsprogrammer til nyankomne
flyktninger som bosetter seg i kommunen på egenhånd.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 3 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan fastsette nærmere retningslinjer om
kommunens ansvar."
"Stortinget ber Regjeringen fastsette retningslinjer om at kommunen
kun har plikt til å tilby introduksjonsprogram etter introduksjonsloven
til personer som er bosatt etter avtale mellom Utlendingsdirektoratet
og kommunen."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at endringer av kriterier for bosetting
ikke behøver å være negativt. Disse
medlemmer ser fordelen med at personer som har mulighet
til å etablere seg på egenhånd i en kommune
kommer raskere ut av mottakene. Der en person selv sørger
for egen etablering vil det bety hurtigere bosetting, innsparing
for staten og mindre utgifter for kommunen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det er innført en ny bosetningsordning der Utlendingsdirektoratet
og Kommunenes Sentralforbund samarbeider om bosetting av flyktninger. Flertallet viser
og til at det i fjor ble bosatt 8 231 flyktninger og familiegjenforente
til disse i norske kommuner. På tross av dette var det
om lag 2 100 flyktninger som oppholdt seg på mottakene
ved årsskiftet og ventet på bosetting. Bosetting
av flyktninger er et ledd i Norges internasjonale forpliktelser
om å ta imot flyktninger. Flertallet er
enige med Kommunenes Sentralforbund som ved flere anledninger har
pekt på at Husbankens tiskuddsmidler til å skaffe
utleieboliger er for små, og at dette er en bremsekloss
for bosettingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil likevel be Regjeringen evaluere den
nye bosetningsordningen og vurdere ordninger som kan gi raskere bosetning
av flyktningene i kommunene.
Kommunene har etter lovforslaget hovedansvar for introduksjonsordningen.
Ordningen forutsetter at kommunen har et utstrakt samarbeid med
Aetat for å lykkes med intensjonen om raskere overgang
til arbeid.
Departementet er enig i utvalgets vurdering av at arbeidsmarkedstiltak
vil være aktuelt for målgruppen, særlig
i kombinasjon med norskopplæring. Departementet vil understreke
viktigheten av at Aetats tiltak vurderes innlemmet i programmet
ved utarbeidelse av individuell plan.
Aetat vil i første rekke kunne tilby informasjon, veiledning
og formidlingsbistand. Overfor arbeidssøkere med behov
for arbeidsmarkedsrettet kvalifisering vil Aetat kunne tilby arbeidsmarkedstiltak
for å kvalifisere til ledige stillinger.
Departementet mener anbefalingen fra den tverretatlige arbeidsgruppen
om opprettelse av tverrfaglige team er et virkemiddel som vil bidra
til en bedre samordning av tiltakene og styrke samarbeidet på lokalt
nivå i forhold til introduksjonsordningen. Departementet
legger til grunn at Aetat lokalt inngår forpliktende samarbeidsavtaler
med kommuner om introduksjonsordning. Departementet vil derfor utarbeide
et eget rundskriv for å gi retningslinjer og å beskrive
kravene til samarbeid mellom kommunen og Aetat som er tilpasset
introduksjonsordningen. Departementet tar sikte på at rundskrivet
skal foreligge når loven trer i kraft 1. september
2003.
Komiteen viser til merknader under
kap. 2.7
Departementet ser ikke bort fra at det blant innvandrere som
faller utenfor lovforslagets § 2 vil være personer
som kan ha behov for grunnleggende kvalifisering.
Ut over ren norskopplæring kan kommunen ved behov tilby
personer utenfor lovforslagets personkrets et introduksjonsprogram
etter et mønster som i lovforslaget. Dersom noen av disse
som faller utenfor lovens personkrets er avhengig av sosialhjelp
og etter kommunens vurdering har behov for grunnleggende kvalifisering,
kan kommunen vurdere adgangen til å stille vilkår
etter sosialtjenesteloven § 5-3.
For arbeidsinnvandrere må opplæring og kvalifisering
eventuelt komme i tillegg til arbeid. Departementet viser her til
tilbudet om gratis opplæring i norsk med samfunnskunnskap,
som omfatter denne gruppen.
Komiteen viser til at integreringstilskuddet
fra staten omfatter personkretsen i lovforslaget. Familiegjenforente
til norske statsborgere eller arbeidsinnvandrere utløser
ikke integreringstilskudd. Komiteen viser imidlertid
til at ut over ren norskopplæring kan kommunen ved behov
tilby personer utenfor lovforslagets personkrets et introduksjonsprogram
etter mønster som i lovforslaget. Den enkelte kommune har
ikke plikt til å tilby deltakelse, men står fritt
til å velge hvem de vil tilby et program. Den enkelte kommune
vil i denne forbindelse stå fritt til å vurdere
ressurssituasjonen.
På bakgrunn av at en stor andel minoritetskvinner er økonomisk
avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger
i sine muligheter til å ta frie valg, viser komiteen til
at departementet i loven foreslår å åpne
for at kommunene kan stå fritt til å tilby denne
gruppen deltakelse i introduksjonsordningen dersom kommunen finner
ressurser til dette.
Komiteen viser for øvrig til at tilbudet
om norskopplæring og deltakelse i arbeidsmarkedstiltak også omfatter
denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til statsbudsjettet for 2003 der
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble enige om å innføre
forsørgerplikt ved familiegjenforening for de som får
opphold på humanitært grunnlag. Introduksjonsprogrammet som
nå innføres, berammes til å vare en full
arbeidsuke for deltakerne og gir en inntekt på 2 ganger
forsørgertrygdens grunnbeløp, for tiden ca. 108 000 kroner.
Etter disse medlemmers oppfatning vil det dermed
være en naturlig konsekvens å sette ned forsørgerkravet
til familiegjenforening fra statens lønnstrinn 1, for tiden
kr 161 000, til 2G.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Regjeringen bes redusere kravet til forsørgerpliktig
inntekt ved familiegjenforening til 2G."
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
§ 8 tredje ledd annet
punktum skal lyde:
Kommunen kan la deltaker under 25 år motta full introduksjonsstønad
dersom spesielle forhold taler for det.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir gitt
barnetillegg i tillegg til introduksjonsstønaden, som ved
dagpenger ved arbeidsløshet.
Forslag 3
Regjeringen bes redusere kravet til forsørgerpliktig
inntekt ved familiegjenforening til 2G.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell utarbeide en håndbok
for nyankomne flyktninger og innvandrere med introduksjon om det
norske samfunnets grunnleggende normer, verdier og institusjoner.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at permanent oppholdstillatelse først gis etter 7-års
lovlig opphold i landet. Personer som har lagt ned en vesentlig
innsats for å integrere seg, kan etter søknad
få permanent opphold etter 5-års lovlig opphold.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om å innføre krav før det gis permanent oppholdstillatelse,
slik som at man: har vært i arbeid i minst tre av de siste
fem år, viser en sterk tilknytning til det norske samfunnet,
ikke har mottatt offentlig forsørgelse de siste tre år,
har bestått norsktest, ikke har begått alvorlige
kriminelle handlinger eller har utestående gjeld til det
offentlige.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om opphold i minst ti år, fra den dagen oppholdstillatelse
er gitt for å få innvilget norsk statsborgerskap.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har blitt idømt ubetinget fengselsstraff
i ett år eller mer, kan ikke få norsk statsborgerskap.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som er idømt ubetinget fengselstraff under
ett år, etter endt soning må begynne på nye
10 år for å oppnå norsk statsborgerskap.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker om norsk statsborgerskap, må kunne
vise til dokumenterte norskkunnskaper og kunnskap om norsk kultur,
samfunnsforhold og kjenne til norsk arbeidsmoral.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har visse typer gjeld til det offentlige, kan
ikke få statsborgerskap før slik gjeld er betalt.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker norsk statsborgerskap, må avlegge
løfte om troskap og lojalitet mot Norge og norsk lovgivning.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om 24-års grense for familiegjenforening med ektefelle.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om egen bolig som forutsetning for familiegjenforening.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om innføring av forsørgelsesevne og depositum
ved familiegjenforening.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
som forbyr ekteskap mellom fetter og kusine.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening bare gis til ektefelle og barn under
18 år.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening skal skje i det land man samlet sett
har størst tilknytning til.
Forslag 19
§ 6 annet ledd skal lyde:
Planen skal minst inneholde programmets start og tidsfaser
og en angivelse av tiltakene i programmet. Planen skal også inneholde
normerte tester underveis, og en avsluttende eksamen.
§ 8 annet ledd skal lyde:
For deltakelse i program er stønaden på årsbasis lik
norm for sosialstønad. Deltaker under 25 år mottar
80 pst. av norm for sosialstønad.
§ 8 tredje ledd skal lyde:
Kommuner kan etter eget initiativ regulere stønadsnivå etter
den enkeltes prestasjoner i programmet etter tester i medhold av
lovens § 6 annet ledd, dog ikke under det som fremgår
av § 8 første og annet ledd.
Komiteens tilrådning er enstemmig med følgende unntak:
Introduksjonsloven
§ 2 annet ledd: Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
§ 3 fjerde ledd: Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
§§ 6 annet ledd, 8 annet ledd og 8 tredje ledd: Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
Vedtak B: Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
Vedtak C-G: Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A
Vedtak til lov
om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven)
Kapittel 1 Generelt
§ 1 Lovens formål
Formålet med denne loven er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet.
§ 2 Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram
Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram gjelder for nyankommet utlending mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering og som har fått
a) asyl, jf. utlendingsloven §§ 17 og 18,
b) oppholds- eller arbeidstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, jf. utlendingsloven § 22 fjerde ledd,
c) fornybar oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd på grunnlag av søknad om asyl, eller kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, jf. utlendingsloven § 8a, eller
d) oppholds- eller arbeidstillatelse som familiemedlemmer til personer som nevnt i bokstav a, b og c, jf. utlendingsloven §§ 9 og 8 annet ledd. For å være omfattet av denne bestemmelsen er det et vilkår at personer som nevnt i bokstav a, b og c ikke har vært bosatt i en kommune i mer enn fem år før det søkes om familiegjenforening.
Rett til deltakelse i introduksjonsprogram gjelder tilsvarende for nyankommet utlending over 55 år med oppholdsgrunnlag etter første ledd og som har behov for grunnleggende kvalifisering.
Som nyankommet regnes den som har vært bosatt i en kommune i mindre enn to år når vedtak om deltakelse i introduksjonsordning skal treffes.
Nordiske borgere og utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), omfattes ikke av loven.
§ 3 Kommunens ansvar
Kommunen sørger for tjenester etter denne loven til nyankomne innvandrere som er bosatt i kommunen.
Kommunen skal så snart som mulig og innen tre måneder etter bosetting i kommunen eller etter at krav om deltakelse blir framsatt, tilrettelegge introduksjonsprogram i henhold til kapittel 2 til person som omfattes av § 2. Kommunens plikt gjelder ikke personer som har avbrutt eller avvist deltakelse i introduksjonsprogram.
Kommunen kan tilby introduksjonsprogram til nyankommet utlending med oppholds- eller arbeidstillatelse i henhold til utlendingsloven §§ 9 og 8 annet ledd som er familiemedlemmer til andre enn personer nevnt i § 2, og til nyankommet utlending over 55 år med oppholdsgrunnlag som nevnt i § 2 første ledd.
Departementet kan fastsette nærmere retningslinjer om kommunens ansvar.
Kapittel 2 Introduksjonsprogrammets innhold og varighet
§ 4 Introduksjonsprogram
Introduksjonsprogrammet tilrettelegges for person som har behov for grunnleggende kvalifisering. Introduksjonsprogrammet tar sikte på å
a) gi grunnleggende ferdigheter i norsk,
b) gi grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv,
c) forberede for deltakelse i yrkeslivet.
Programmet skal være helårlig og på full tid.
Programmet skal minst inneholde
a) norskopplæring,
b) samfunnskunnskap,
c) tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet.
Ved gjennomført eller avbrutt program skal det utstedes et deltakerbevis.
§ 5 Programmets varighet
Programmet kan vare inntil to år, med tillegg av godkjent permisjon. Når særlige grunner taler for det, kan programmet vare inntil tre år.
§ 6 Individuell plan
Det skal utarbeides en individuell plan for den som skal delta i introduksjonsprogram. Den skal utformes på bakgrunn av en kartlegging av vedkommendes opplæringsbehov og av hvilke tiltak vedkommende kan nyttiggjøre seg.
Planen skal minst inneholde programmets start og tidsfaser og en angivelse av tiltakene i programmet.
Planen skal utarbeides i samråd med vedkommende.
Planen skal tas opp til ny vurdering med jevne mellomrom og ved vesentlig endring i vedkommendes livssituasjon.
§ 7 Stans av introduksjonsordning på grunn av den enkeltes forhold
Kommunen kan stanse ordningen for den enkelte dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold, herunder om deltakeren har tilbud om høvelig arbeid.
Kapittel 3 Stønad
§ 8 Introduksjonsstønad
For den tid en person deltar i program som nevnt i § 4, har vedkommende krav på introduksjonsstønad.
For deltakelse i program er stønaden på årsbasis lik to ganger folketrygdens grunnbeløp.
Deltaker under 25 år mottar 2/3 stønad.
§ 9 Beregning
Stønaden per måned utgjør 1/12 av stønaden på årsbasis. Stønaden per dag utgjør 1/30 av månedsstønaden. Stønaden per time utgjør 1/1850 av stønaden på årsbasis.
§ 10 Fravær
Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner, og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende, jf. § 9. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om fravær og permisjon.
§ 11 Egne midler
Stønaden reduseres ikke på grunn av inntekter av egen eller andres virksomhet eller som følge av formue. Stønaden reduseres heller ikke på grunn av mottatt barnebidrag.
I den utstrekning lønnet arbeid inngår i programmet, reduseres stønaden tilsvarende den tid arbeidet tar.
§ 12 Samordning med andre offentlige ytelser
Introduksjonsstønaden reduseres i den utstrekning vedkommende har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, fødselspenger eller rehabiliteringspenger, og retten til disse ytelsene er opparbeidet før vedkommende startet i et introduksjonsprogram. Stønaden reduseres tilsvarende for uførepensjon eller attføringspenger vedkommende mottar.
Dersom vedkommende som en del av introduksjonsprogrammet deltar i opplæring som utløser stønad til livsopphold fra Aetat, tilfaller stønaden kommunen.
Dersom vedkommende mottar overgangsstønad, reduseres introduksjonsstønaden på årsbasis med 40 prosent av den overgangsstønad som overstiger halvparten av folketrygdens grunnbeløp.
Barnetrygd og kontantstøtte kommer ikke til fradrag i stønaden.
§ 13 Utbetaling
Utbetaling skjer etterskuddsvis på grunnlag av registrert frammøte. Kommunen beslutter hvordan og til hvilke tidspunkter utbetaling skal skje.
§ 14 Trekk i framtidige utbetalinger
Dersom vedkommende har fått utbetalt høyere stønad enn det hun eller han har krav på, kan det overskytende trekkes i framtidig stønad.
§ 15 Uriktige opplysninger
Har noen fått utbetalt en ytelse fordi vedkommende, eller noen som har handlet på vedkommendes vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger, kan det vedtas at stønaden skal betales tilbake.
§ 16 Refusjon i ytelser fra folketrygden
Dersom en mottaker av introduksjonsstønad med tilbakevirkning får innvilget ytelser som nevnt i § 12, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom.
Kapittel 4 Saksbehandlingsregler og andre bestemmelser
§ 17 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her.
Som enkeltvedtak etter denne lov regnes avgjørelser om
a) tildeling av program og stønad,
b) vesentlig endring av plan,
c) stansning av programmet for den enkelte,
d) permisjon,
e) trekk i stønaden med 50 prosent eller mer av en enkelt utbetaling, og som minst tilsvarer 1/12 av folketrygdens grunnbeløp.
Kandidater til å motta tjenester etter denne loven regnes ikke som parter i samme sak. Det kan ikke klages over at en annen har fått ytelsen.
§ 18 Klage
Enkeltvedtak truffet etter denne lov kan påklages til fylkesmannen.
Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.
§ 19 Innhenting av opplysninger
Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med deltakeren eller slik at deltakeren har kjennskap til innhentingen.
I saker som gjelder tjenester etter denne loven, kan det kreves opplysninger fra andre offentlige organer. Like med offentlige organer regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Har deltakeren ikke samtykket i at opplysningene blir innhentet, skal spørsmålet om opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, avgjøres etter de taushetsbestemmelser som gjelder for avgiverorganet.
§ 20 Opplysningsplikt til barneverntjenesten
Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personellet å gi slike opplysninger.
§ 21 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft 1. september 2003. Fram til 31. august 2004 gjelder loven ikke den enkelte kommune med mindre kommunen selv treffer vedtak om det. Rett og plikt for personer nevnt i § 2 gjelder fra 1. september 2004. § 3 annet ledd trer i kraft fra 1. september 2004.
Fra 1. september 2004 gjelder loven alle kommuner og omfatter de personene loven gjelder for som er bosatt etter 1. september 2003.
§ 22 Endring i andre lover
1. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 5-42 ny bokstav e skal lyde:
e. introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere kapittel 3.
§ 12-2 ny bokstav h skal lyde:
h. introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere kapittel 3.
2. I lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting gjøres følgende endring:
§ 39 nytt annet ledd skal lyde:
Reglene i første ledd gjelder tilsvarende i forhold til kommunens virksomhet etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
3. I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endring:
§ 3 nr. 2 ny bokstav h skal lyde:
h) personer som deltar i program etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
4. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 3-15 annet ledd ny bokstav d skal lyde:
d) introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere kapittel 3.
§ 4-6 første ledd skal lyde:
Det ytes ikke dagpenger til medlem som gjennomgår utdanning eller opplæring, eller deltar i ulønnet arbeid. Departementet kan gi forskrifter om unntak fra denne bestemmelse når det gjelder
-
utdanning eller opplæring utenfor normal arbeidstid,
-
utdanning eller opplæring av kortere varighet innenfor normal arbeidstid,
-
ulønnet arbeid av hobbypreget eller sosial karakter,
-
ulønnet arbeid som pålegges etter sosialtjenesteloven,
-
deltakelse i introduksjonsprogram etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
§ 13-11 første ledd første punktum skal lyde:
Medlemmer som deltar i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak, kurs eller lignende i regi av arbeidsmarkedsetaten eller trygdeetaten, eller deltar i program i henhold til lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, er yrkesskadedekket.
§ 21-5 skal lyde:§ 21-5 Bistand fra barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere
Barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere plikter å innhente opplysninger og gi uttalelser til trygdeetaten om forhold som har betydning for behandlingen av saker etter denne loven.
Departementet gir forskrifter om trygdeetatens samarbeid med barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 ny bokstav d skal lyde:
d) introduksjonsstønad beregnet etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere kapittel 3.
Ny § 25-10a skal lyde:§ 25-10a Opplysningsplikt ved saker etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere
Trygdens organer kan uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger til kommunen til bruk i saker om introduksjonsstønad etter lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.
B.
Stortinget ber Regjeringen fastsette retningslinjer om at kommunen kun har plikt til å tilby introduksjonsprogram etter introduksjonsloven til personer som er bosatt etter avtale mellom Utlendingsdirektoratet og kommunen.
C.
Stortinget ber Regjeringen utrede introduksjonsprogram for familiegjenforente.
D.
Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre norskopplæring i asylmottakene for asylsøkere som ikke er i kategorien antatt grunnløse.
E.
Stortinget ber Regjeringen sikre alle deltakere i introduksjonsprogrammet rett til å bli vurdert for Husbankens bostøtte som om de var trygdede.
F.
Stortinget ber Regjeringen sørge for en fullfinansiering av introduksjonslovsreformen. Kostnadene innarbeides i statsbudsjettet for 2004 og påfølgende år.
G.
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 foreta en vurdering av hvordan bostøtten slår ut for barnefamilier med begge foreldre på introduksjonsprogram.
Vi viser til møtet med komiteen 3. april 2003.
Vedlagt sendes som avtalt Kommunenes Sentralforbunds analyser
som viser ekstra kostnader ved etablering av introduksjonsprogrammene.
Kommunenes Sentralforbund minner om følgende viktige
sider ved innføring av introduksjonsloven:
Kostnader:
Det må innføres et ekstra tilskudd til kommunene
de første 2 årene programmet er obligatorisk.
Kommunenes Sentralforbund har beregnet ekstra utgifter på kr 46 000
pr deltaker pr år, de to første årene.
Husbankens rolle: Med departementets
forslag i Ot.prp. nr 28, vil en ikke gå bort fra minstestandard
på 40 kvm ved tildeling av bostøtte. Dette medfører
at størsteparten av deltakerne i programmet vil falle utenfor
bostøtteordningen. Det er gjort et generelt unntak fra
denne regelen fra år 2003, men det gjelder kun for de 4
største byene og dermed en svært liten del av
målgruppen. (For 2002 bosatte disse ca 15% av
de nyankomne). Det var en helt klar forutsetning fra lovutvalgets side
at Husbankens bostøtte måtte utvides til alle deltakerne.
Hvis dette ikke kommer på plass, vil intensjonen om å unngå bruk
av sosialkontoret falle bort for en stor del av deltakerne i programmet.
Aetats rolle: Det er utarbeidet
et forslag til rundskriv om samarbeidet mellom kommunene og Aetat.
Det er viktig at det følges opp med midler til Aetat, da
de vil ha en viktig oppgave i gjennomføringen av programmet.
Det må også settes inn ekstra ressurser til arbeidsmarkedstiltak
for deltakere som har behov for det i programmet. Kommunene melder
i dag om at de møter stor velvilje fra Aetats side, men
at Aetat ikke har ressurser til å gå inn i et
samarbeid omkring programmene.
Lærernes arbeidstidsordning:
Det er behov for å se nærmere på lærernes
arbeidstidsavtaler i introduksjonsprogrammene. Det er svært
uheldig å måtte lage alternative ordninger for
deltakerne i lærernes lange ferier. Introduksjonsprogrammene
legger opp til at lærerne ved voksenopplæringen
får en del endrede arbeidsoppgaver, blant annet i forhold
til oppfølging av deltakerne på arbeidsplassene.
Dette viser at det er nødvendig å innføre
vanlig arbeidstid for lærere ansatt ved introduksjonsprogram
for nyankomne. Det finnes allerede mange som har høstet
gode erfaringer med dette både i Norge og Sverige.
Ingen behovsprøving:
Det er uheldig at det ikke er lagt inn noe ekstra midler i den enkeltes
stønad til barnepass/barnehage/SFO, mange
familier vil derfor fortsatt være avhengig av sosialkontoret.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 28. mai 2003
Magnhild Meltveit Kleppa |
Signe Øye |
leder |
ordfører |