Departementets merknader

Departementet har på bakgrunn av svarene og egen erfaring kommet til at § 5 tredje ledd bør endres. Nedsatt konsesjonsgrense får etter dagens regler ingen betydning når eiendommen overdras mellom nære slektninger og besvogrede. Denne begrensningen i forskriftens virkeområde er pekt på som en viktig grunn til at virkemidlet nedsatt konsesjonsgrense ikke er effektivt. Uttalelsene fra kommunene viser at problemet har et slikt omfang at det bør innføres regler som sikrer større grad av måloppnåelse. Regjeringen mener likevel at det bør være mulig for slekt og besvogrede å overta eiendommen uten at det oppstår plikt til å bruke eiendommen til helårsbolig. Slektningenes konsesjonsfrihet gjøres betinget av at noen i familiekretsen har eid eiendommen i en tid forut for overdragelsen. Regjeringen mener at en tidsfrist på 5 år er tilstrekkelig til å ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende.

Departementet er videre enig med høringsinstansene i at en bør behandle likt eiendommer med hus under oppføring og eiendommer med ferdig bebygde hus som ennå ikke er brukt til helårsbolig. Bestemmelsen bør åpne for en adgang til å innføre forskrift som omfatter bolighus under oppførelse og ferdig oppførte bolighus som ennå ikke er brukt til helårsbolig, forutsatt at tomta er regulert til boligformål. Den foreslåtte ordningen bør gjøres valgfri for kommunen.

Forskriftens virkeområde

Uttrykket "har vært i bruk som helårsbolig" har reist en del tolkingsspørsmål. Et av dem er hvilken betydning det skal ha for konsesjonsplikten at det har gått noen tid siden huset har vært brukt som helårsbolig. Bestemmelsen er forstått slik at det gjelder en tidsmessig grense. Det sentrale spørsmålet er om det er nødvendig å hindre at den aktuelle eiendommen blir brukt som fritidseiendom. Departementet mener det vil være mer hensiktsmessig at kommunen trekker tidsmomentet inn i vurderingen av om det skal gis konsesjon. En vil da, til tross for at det er gått lang tid l siden eiendommen har vært brukt som helårsbolig, kunne ta hensyn til nødvendigheten av å føre eiendommen tilbake til helårsbolig. Den tid som er gått vil da ikke ha betydning for konsesjonsplikten, men være et moment i vurderingen av om det skal gis konsesjon.

Det kan etter gjeldende regler være av betydning for konsesjonsplikten hvor lenge den aktuelle eiendommen har vært brukt som helårsbolig. En kan ikke med bakgrunn i dagens praksis med sikkerhet fastslå hvor lenge eiendommen må ha vært brukt til helårsbolig før erverv av eiendommen til fritidsformål utløser konsesjonsplikt. Også bosettingens varighet bør etter departementets mening være et moment i den skjønnsmessige vurderingen.

Departementet mener, som bl.a. flertallet av de kommuner som har uttalt seg, at det ikke har betydning for konsesjonsplikten at det er foretatt rehabilitering av bebyggelsen. Det sentrale er om det dreier seg om en eiendom med bebyggelse som har vært i bruk som helårsbolig, og om det er nødvendig å bruke denne eiendommen til helårsbolig ut fra en vurdering av området eiendommen ligger i, bebyggelsens art og standard, og om det gjør seg gjeldende slike særlige bosettingshensyn som forskriften er innført for å ivareta. Departementet mener loven bør endres i tråd med dette.

Erverver må etter dagens bestemmelser ikke holde seg innenfor noen eksakt frist for tilflytting for å oppnå konsesjonsfrihet. Flertallet av kommunene ønsker en frist for tilflytting. Departementet er enig i dette. Det vil være klargjørende for partene og for kommunene om en har en eksakt frist for tilflytting i loven som grunnlag for å kunne fastslå om det er oppstått konsesjonsplikt. En ett-årsfrist vil gi erververen rimelig tid til å forberede flytting. Det er også en fordel at fristen er den samme som fristen for å flytte til landbrukseiendommer. Ett-årsfristen må også gjelde om eieren vil leie bort. Fristen bør kunne forlenges når særlige grunner foreligger.

Det er etter gjeldende regler ikke noe krav om at eieren selv skal bo på eiendommen. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å gå bort fra regelen om at det skal være adgang til å leie bort eiendommen til helårsbolig. Hensynet til kontroll tilsier imidlertid at bestemmelsen endres slik at det ikke skal være tvil om at eieren har en plikt til å bruke eiendommen til helårsbolig i hele eierens eiertid. Hvis eieren ikke lenger vil eller kan bo på eiendommen selv, eller ved leietidens utløp ikke lenger vil eller klarer å leie ut på nytt, er betingelsen for konsesjonsfritt erverv ikke lenger til stede. Eieren kan da pålegges å søke konsesjon. Kommunen må etter behandling av konsesjonssøknaden avgjøre om eier skal få tillatelse til å bruke eiendommen til andre formål enn helårsbolig, og kan avslå søknaden dersom den ikke vil tillate annen bruk enn helårsbeboelse. Eieren må i så fall overdra eiendommen til noen som ikke trenger konsesjon eller som vil få konsesjon.

Den som til enhver tid bor på eiendommen må ha eiendommen som sitt reelle bosted enten vedkommende eier eller leier. Formålet med bestemmelsen vil ellers ikke bli godt nok ivaretatt. Slik har regelen blitt praktisert og departementet mener det også bør være utgangspunktet for de nye reglene. Departementets erfaring er at kommunene ønsker enklere og mer effektive regler når det gjelder hva som skal til for å tilfredsstille bosettingskravet, og foreslår at vedkommende skal anses for å ha eiendommen som sitt reelle bosted dersom han er registrert bosatt på eiendommen etter folkeregisterloven.

Erverver må søke konsesjon dersom vedkommende ikke vil eller kan avgi erklæring om at vedkommende vil bruke eiendommen til helårsbolig. Departementet er enig i at det bør innføres kriterier for skjønnsutøvelsen. Dette vil gi større forutberegnelighet for søker, og gjøre det lettere å etterprøve de vedtakene som blir truffet, samt lette kommunens praktisering. De mest sentrale momentene i nødvendighetsvurderingen bør tas inn i bestemmelsen samtidig som en åpner for at flere momenter kan tillegges vekt.

Departementet foreslår også en bestemmelse om at det skal gis konsesjon når kommunen finner det godtgjort at eiendommen bare kan avhendes for en pris som er vesentlig lavere enn prisnivået på sammenlignbare boligeiendommer.

Kommunen avgjør i første instans spørsmålet om det skal gis konsesjon. Avslag på søknaden kan påklages på vanlig måte i henhold til forvaltningslovens regler. Fylkesmannen er klageinstans. Klageorganet må etter forvaltningsloven § 34 legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.