Ikke alle erverv som omfattes av loven er konsesjonspliktige.
Ett av unntakene gjelder bebygd eiendom med areal ikke over 20 dekar.
Begrunnelsen for dette unntaket slår ikke til for områder
der det er nødvendig å hindre at hus som har vært
nyttet til helårsbolig blir nyttet til fritidshus. For
slike områder kan en derfor ved forskrift begrense eller
sette ut av kraft konsesjonsfriheten for bebygd eiendom. Konsesjonsplikt
kan likevel ikke innføres for erverv hvor erververen forplikter
seg til at eiendommen blir brukt som helårsbolig. Forskriften
kan heller ikke gjøres gjeldende for helårsboliger
under oppføring og helårsboliger som er ferdig
oppført, men som ennå ikke er tatt i bruk som
helårsbolig. Ved vurderingen av om konsesjon skal gis,
kan en ikke trekke inn andre hensyn enn dem som har vært
bestemmende for innføringen av forskriften, dvs. bosettingshensynet.
Landbruksdepartementet kom i høringsnotatet ikke med forslag til
endringer i gjeldende konsesjonslov § 5 tredje ledd
som gir adgang til å sette ned konsesjonsgrensen for bebygd
eiendom. Departementet stilte i stedet en rekke spørsmål
basert på erfaringer og kommunenes holdninger til loven.
Departementet har på bakgrunn av svarene og egen erfaring
kommet til at § 5 tredje ledd bør endres. Nedsatt
konsesjonsgrense får etter dagens regler ingen betydning
når eiendommen overdras mellom nære slektninger
og besvogrede. Denne begrensningen i forskriftens virkeområde
er pekt på som en viktig grunn til at virkemidlet nedsatt
konsesjonsgrense ikke er effektivt. Uttalelsene fra kommunene viser
at problemet har et slikt omfang at det bør innføres
regler som sikrer større grad av måloppnåelse.
Regjeringen mener likevel at det bør være mulig
for slekt og besvogrede å overta eiendommen uten at det
oppstår plikt til å bruke eiendommen til helårsbolig.
Slektningenes konsesjonsfrihet gjøres betinget av at noen i
familiekretsen har eid eiendommen i en tid forut for overdragelsen.
Regjeringen mener at en tidsfrist på 5 år er tilstrekkelig
til å ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende.
Departementet er videre enig med høringsinstansene i
at en bør behandle likt eiendommer med hus under oppføring
og eiendommer med ferdig bebygde hus som ennå ikke er brukt
til helårsbolig. Bestemmelsen bør åpne
for en adgang til å innføre forskrift som omfatter
bolighus under oppførelse og ferdig oppførte bolighus
som ennå ikke er brukt til helårsbolig, forutsatt
at tomta er regulert til boligformål. Den foreslåtte
ordningen bør gjøres valgfri for kommunen.
Uttrykket "har vært i bruk som helårsbolig"
har reist en del tolkingsspørsmål. Et av dem er
hvilken betydning det skal ha for konsesjonsplikten at det har gått
noen tid siden huset har vært brukt som helårsbolig.
Bestemmelsen er forstått slik at det gjelder en tidsmessig
grense. Det sentrale spørsmålet er om det er nødvendig å hindre
at den aktuelle eiendommen blir brukt som fritidseiendom. Departementet
mener det vil være mer hensiktsmessig at kommunen trekker
tidsmomentet inn i vurderingen av om det skal gis konsesjon. En
vil da, til tross for at det er gått lang tid l siden eiendommen
har vært brukt som helårsbolig, kunne ta hensyn
til nødvendigheten av å føre eiendommen
tilbake til helårsbolig. Den tid som er gått vil
da ikke ha betydning for konsesjonsplikten, men være et
moment i vurderingen av om det skal gis konsesjon.
Det kan etter gjeldende regler være av betydning for
konsesjonsplikten hvor lenge den aktuelle eiendommen har vært
brukt som helårsbolig. En kan ikke med bakgrunn i dagens
praksis med sikkerhet fastslå hvor lenge eiendommen må ha
vært brukt til helårsbolig før erverv
av eiendommen til fritidsformål utløser konsesjonsplikt.
Også bosettingens varighet bør etter departementets
mening være et moment i den skjønnsmessige vurderingen.
Departementet mener, som bl.a. flertallet av de kommuner som
har uttalt seg, at det ikke har betydning for konsesjonsplikten
at det er foretatt rehabilitering av bebyggelsen. Det sentrale er
om det dreier seg om en eiendom med bebyggelse som har vært
i bruk som helårsbolig, og om det er nødvendig å bruke
denne eiendommen til helårsbolig ut fra en vurdering av
området eiendommen ligger i, bebyggelsens art og standard,
og om det gjør seg gjeldende slike særlige bosettingshensyn
som forskriften er innført for å ivareta. Departementet
mener loven bør endres i tråd med dette.
Erverver må etter dagens bestemmelser ikke holde seg
innenfor noen eksakt frist for tilflytting for å oppnå konsesjonsfrihet.
Flertallet av kommunene ønsker en frist for tilflytting.
Departementet er enig i dette. Det vil være klargjørende
for partene og for kommunene om en har en eksakt frist for tilflytting
i loven som grunnlag for å kunne fastslå om det
er oppstått konsesjonsplikt. En ett-årsfrist vil
gi erververen rimelig tid til å forberede flytting. Det
er også en fordel at fristen er den samme som fristen for å flytte
til landbrukseiendommer. Ett-årsfristen må også gjelde om
eieren vil leie bort. Fristen bør kunne forlenges når
særlige grunner foreligger.
Det er etter gjeldende regler ikke noe krav om at eieren selv
skal bo på eiendommen. Det er ikke tilstrekkelig grunn
til å gå bort fra regelen om at det skal være
adgang til å leie bort eiendommen til helårsbolig.
Hensynet til kontroll tilsier imidlertid at bestemmelsen endres
slik at det ikke skal være tvil om at eieren har en plikt
til å bruke eiendommen til helårsbolig i hele
eierens eiertid. Hvis eieren ikke lenger vil eller kan bo på eiendommen
selv, eller ved leietidens utløp ikke lenger vil eller
klarer å leie ut på nytt, er betingelsen for konsesjonsfritt
erverv ikke lenger til stede. Eieren kan da pålegges å søke
konsesjon. Kommunen må etter behandling av konsesjonssøknaden
avgjøre om eier skal få tillatelse til å bruke
eiendommen til andre formål enn helårsbolig, og
kan avslå søknaden dersom den ikke vil tillate
annen bruk enn helårsbeboelse. Eieren må i så fall
overdra eiendommen til noen som ikke trenger konsesjon eller som
vil få konsesjon.
Den som til enhver tid bor på eiendommen må ha eiendommen
som sitt reelle bosted enten vedkommende eier eller leier. Formålet
med bestemmelsen vil ellers ikke bli godt nok ivaretatt. Slik har
regelen blitt praktisert og departementet mener det også bør være
utgangspunktet for de nye reglene. Departementets erfaring er at
kommunene ønsker enklere og mer effektive regler når
det gjelder hva som skal til for å tilfredsstille bosettingskravet,
og foreslår at vedkommende skal anses for å ha
eiendommen som sitt reelle bosted dersom han er registrert bosatt
på eiendommen etter folkeregisterloven.
Erverver må søke konsesjon dersom vedkommende
ikke vil eller kan avgi erklæring om at vedkommende vil
bruke eiendommen til helårsbolig. Departementet er enig
i at det bør innføres kriterier for skjønnsutøvelsen.
Dette vil gi større forutberegnelighet for søker,
og gjøre det lettere å etterprøve de vedtakene
som blir truffet, samt lette kommunens praktisering. De mest sentrale
momentene i nødvendighetsvurderingen bør tas inn
i bestemmelsen samtidig som en åpner for at flere momenter
kan tillegges vekt.
Departementet foreslår også en bestemmelse
om at det skal gis konsesjon når kommunen finner det godtgjort
at eiendommen bare kan avhendes for en pris som er vesentlig lavere
enn prisnivået på sammenlignbare boligeiendommer.
Kommunen avgjør i første instans spørsmålet
om det skal gis konsesjon. Avslag på søknaden
kan påklages på vanlig måte i henhold
til forvaltningslovens regler. Fylkesmannen er klageinstans. Klageorganet må etter
forvaltningsloven § 34 legge vekt på hensynet
til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.